link,title,question,answer,lang_type
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ras-og-skred-likheter-og-forskjeller/,Ras og skred – likheter og forskjeller,Hva er egentlig forskjellen på ras og skred?,"Alt som løsner og raser ut eller ned, kan i prinsippet kalles ras. Når det raser snø fra taket, er det et snøras eller takras. Det er ikke galt å bruke ordet ras om store ras i naturen, men hovedordet for slike ras, både i fagspråket og allmennspråket, er skred. Se for eksempel nettstedet varsom.no. Substantivet skred (gammelnorsk skrið) er avledet av verbet å skri eller skride (gammelnorsk skríða), som blant annet betyr ‘å gå’. I tråd med det sier vi at det går et skred. Ordet er fellesnordisk. Danskene har det visst fra svensk. Uttalen av skred Den siste bokstaven i skrið er en stungen d, som stod for en th-lyd i gammelnorsk. Den lyden forsvant for mange hundre år siden. /Skred/ med d er bokmålsuttale. I dialektene har d-en i skred tradisjonelt vært stum, eller rettere sagt: Den har ikke vært der. Andre varianter Noen steder heter det ei skrei (av skreið), men i de fleste bygder har man heller brukt det svake hunkjønnsordet skrede (av gammelnorsk skriða). Det uttales /ei skre(e)/ eller /ei skrea/. Ordet kan vise til både om skredhendelsen og stedet der skredet har gått. Ordet finnes i mange stedsnavn. På nynorsk kan man trygt skrive ei skrede. Se ellers bolken «Hendingar med snø» på denne siden. Der er blant annet fonn nevnt. Det kan brukes slik: «Det gikk ei fonn i fjellet.» Lavine I dansk brukes ordet lavine en god del. Også på norsk (vel å merke i bokmål) har lavine vært ganske vanlig. I dag bruker vi det nesten bare i sammensetningen lavinehund. Vi avslutter med et sitat fra Knud Knudsens fornorskingsordbok Unorsk og norsk, eller Fremmedords avløsning (1881):",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ren-energi-pakke/,Ren energi + pakke =?,Hvordan skal vi stave navnet ren energi-pakken?,"Du har stavet det helt riktig. For det første har navn på lover og regelverk stort sett liten forbokstav på norsk. Det heter for eksempel jernbanepakken. Hvis vi setter sammen uttrykket ren energi med pakke uten videre, får vi * ren energipakken. Men det er ikke en god skrivemåte. Det ser ut som om ren står til helheten energipakken og ikke bare til energi! Derfor må vi sette inn en bindestrek, slik at vi lettere ser hva som hører sammen med hva. Den riktige skrivemåten er altså: ren energi-pakken Slik kan vi gjøre med de fleste uttrykk med adjektiv + substantiv + substantiv. Hvis vi vil være ekstra tydelige, kan vi også bruke to bindestreker.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/masse-lykke-til/,Masse lykke til?,Er det språklig sett riktig å ønske noen masse lykke til?,"Det kan vanskelig stemples som direkte galt. Dette er nok mest et spørsmål om smak og stil. Ifølge Bokmålsordboka brukes masse blant annet i vendinger som «det kom masse folk på festen», «å tjene masse penger» og «få masse bry med noe». Ut fra dette er kanskje også masse lykke mulig, som i for eksempel «han følte masse lykke» eller «det var masse lykke der i huset». Men vanlig er det ikke, og det er nok mange som vil reagere på det. Det spesielle med masse lykke til er at masse her er satt foran et fast hilsningsformular med flere ord. Det blir omtrent som å si «masse skål for jubilanten» eller «masse takk for maten». En mottaker som ikke selv har den utvidede hilsenen på repertoaret, kan bli usikker på om masse står til substantivet rett etter eller til hele hilsenen. I tilfelle det siste nærmer vi oss en uttrykksmåte som *masse god jul, som svært få vil godta. Vi har fått flere reaksjoner på vendingen masse lykke til de siste årene. Noen mener at den skurrer grammatisk, noen synes den er barnslig, og noen er bare forundret over at den har spredd seg så fort. Uansett er uttrykket typisk muntlig og motepreget. Det kan tale for å ikke å bruke det ukritisk, for eksempel i formelle situasjoner. Dessuten er det, satt på spissen, språklig inflasjonsdrivende. Masse lykke til bidrar til å redusere verdien av lykke til alene.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/16564/,Unnskyldninger – til og fra hvem?,Kan man selv si at man unnskylder noe galt som man har gjort?,"Det har blitt vanlig å si «Jeg unnskylder (for) at …» når man ber om unnskyldning. Politikere kan for eksempel bruke «Unnskyld», «Jeg vil unnskylde» og «Jeg vil gi en unnskyldning» om akkurat det samme. Men o pprinnelig er det å unnskylde nærmest det motsatte av å be om unnskyldning. Litt forenklet sagt er det bare den man sier «Unnskyld!» til, som kan unnskylde en. Motsatte perspektiv Vi kan si at dette er hovedsystemet: Per ber (Kari) om unnskyldning (f.eks. ved å si Unnskyld!) Kari kan «unnskylde» Per for det han har gjort Det er altså Kari som har makt til å fjerne skylda (unnskylde), ikke Per. Men vi har et tillegg til systemet, som ser ut til å stå i motsetning til det. Å unnskylde betyr her nærmest ‘å si unnskyld’: Per unnskylder til Kari. Et visst historisk grunnlag Det er ikke så underlig at den andre betydningen av unnskylde sprer seg. En del tradisjonelle uttrykksmåter med refleksivt seg og preposisjon ligger nokså nær den nye, se artikkelen om undskylde i Ordbog over det danske Sprog under betydning 3. Den skyldige Per har lenge kunnet være subjekt i uttrykk som «Per unnskyldte sin oppførsel», «Per unnskyldte seg for …», og ikke minst «Per unnskyldte seg med …». Dessuten har å unnskylde seg lenge vært brukt om å be «uspesifisert» om unnskyldning. Men merk at det her ikke vises til selve tilgivelsen. Unnskyldning forstått som fritak for skyld er og blir en sosial dom som andre enn ovennevnte Per feller. Verbalsubstantivet unnskyldning kan lette og kamuflere rollebyttet. Også eldre språkbrukere godtar jo gjerne 1) «Kari ber Per om en unnskyldning», som er noe annet enn 2) «Kari ber Per om unnskyldning». Unnskyldning (1) er her å si unnskyld, mens unnskyldning (2) er tilgivelse. Denne dobbeltbetydningen er ikke ny. Vi finner ganske tidlig uttrykk som kreve (en) unnskyldning (fra noen), komme med en unnskyldning og gi en unnskyldning. Falske og dårlige unnskyldninger er riktig gammelt i språket. Selv om NN unnskylder at (= ‘ber om unnskyldning for at’) først ble vanlig i skrift etter 1990, har uttrykksmåten altså røtter som går lenger tilbake. I Det Norske Akademis ordbok har det nye unnskylde fått en egen plass: «unnskylde 5 ‘ uttrykke at man er lei for (å ha forårsaket skade, ubehagelighet eller for å ha forsømt seg e.l.); be om unnskyldning (for); beklage’». Det samme begrepet finner vi under betydning 2 i Den Danske Ordbog. Det er likevel tryggest å si unnskyld eller be om unnskyldning Selv om utviklingen sikkert går sin gang, vil Språkrådet støtte de mange som skriver til oss og beklager seg. Vi kan hilse fra dem og oppfordre folk til å skrive «Beklager!», «Unnskyld!» eller «Jeg ber om unnskyldning!» når de vil lette samvittigheten, ikke minst den språklige. Dette er formuleringer som er felles for eldre og yngre, og som ikke skurrer for noen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/treffe-fatte-eller-gjore-vedtak/,"Treffe, fatte eller gjøre vedtak?","Heter det å treffe, fatte eller gjøre vedtak? Og hva gjør man med avgjørelser?","Opprinnelig heter det å gjøre vedtak, men ganske tidlig begynte varianten treffe vedtak å presse seg på. I perioder har også fatte vedtak hevdet seg sterkt. Fatte er i denne sammenhengen smitte fra uttrykket fatte beslutning. Treffe skriver seg fra uttrykket treffe avgjørelse, som stammer fra kansellispråkets tid. I Ordbog over det danske Sprog står det at kombinasjoner av treffe og ord som forholdsregler, anstalter og forberedelser er «moderne Germanismer». De er typiske for embetsspråket. Til vanlig bruker de fleste heller vanligere norske verb som ta og gjøre, slik: treffe (et) valg > ta (et) valg, gjøre (et) valg treffe forberedelser > gjøre forberedelser treffe forholdsregler > ta forholdsregler treffe avgjørelser > ta avgjørelser De vanlige formuleringene med ta og gjøre er fullgode, også i forvaltningssammenheng.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-er-den-storste-byen/,Hva er den største byen?,"Jeg lager en del kvisser, og i det siste har jeg fått kritikk for å stille spørsmål av typen «Hva er den største byen i Brasil?» og «Hva er hovedstaden i Australia?». Er det virkelig galt å formulere det slik? Kritikerne hevder at svaret på det siste spørsmålet for eksempel kan være «en stor by».","Dette er formuleringer som trolig blir rett forstått av de fleste, og de har nok kommet for å bli. Men kritikerne har likevel et poeng. Det er først de siste tiårene at det har blitt vanlig å stille spørsmålet «Hva er …» når man er ute etter navnet på noe. Før het det i stedet: Hva heter den største byen i Brasil? Hva heter hovedstaden i Australia? Eventuelt: Hvilken by er den største i Brasil? Hvilken by er hovedstad i Australia? (Men ikke: «Hvilken er den største byen …». Det er engelsk.) Konklusjon: Hvis man ikke vil irritere noen, er det best å velge «hva heter» i stedet for «hva er».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/monkeypox-eller-mpox-apekopper-eller-m-kopper/,"Monkeypox eller mpox, apekopper eller m-kopper?",Heter sykdommen monkeypox apekopper på norsk? Eller skal vi nå skrive mpox?,"Det heter ingen av delene på norsk. I mangel av en mer beskrivende betegnelse bør vi skrive m-kopper. Bakgrunn Høsten 2022 bestemte Verdens helseorganisasjon (WHO) at betegnelsen monkeypox skulle erstattes av mpox. Meningen var å fjerne koplingen til aper og på den måten gjøre ordet mindre belastende. I kjølvannet av denne endringen vedtok Folkehelseinstituttet (FHI) å skifte ut den norske betegnelsen apekopper. Høsten 2022 ble Språkrådet spurt til råds. FHI opplyste at de vurderte alternativene a-kopper og m- kopper. Språkrådet bad FHI hente inn forslag til en mer beskrivende term fra fagmiljøene, og tilbød seg å vurdere dem. Ingen nye forslag ble lagt fram for Språkrådet. Vurdering Da andre alternativer enn mpox, a-kopper og m-kopper var utelukket, var Språkrådets primære anbefaling å unngå mpox, og det var det to grunner til: Mpox har ingen plass i rettskrivningen. Ingen norske ord begynner med mp-. En riktigere skrivemåte er m-pox, men den ville vært umulig å holde i hevd. Det er bare termene med -kopper som inneholder et kjent norsk ord for sykdom. Både a-kopper og m-kopper er derfor klart mer opplysende enn mpox. I valget mellom a-kopper og m-kopper tvilte Språkrådet seg fram til at m-kopper er å foretrekke. Det indirekte engelske innslaget i termen er et minus, men det må veies opp mot formålet med endringen. M -en gjør forbindelsen til ape mindre tydelig, og det var tross alt poenget med hele den utskiftingen som helsemyndighetene hadde tatt initiativet til. Det kan selvsagt diskuteres om m -en virkelig er tømt for mening. Alle de tre alternativene til apekopper er det vi kan kalle evfemismer, eller forskjønnende omskrivninger. I dette tilfellet går omskrivningen ut på forkorting. Alle termene har dermed det lytet at de bærer med seg noe av det som skulle skiftes ut. M står jo ikke for noe annet enn monkey ‘ape’. Konklusjon Konklusjonen er uansett at det bør hete m-kopper på norsk nå når apekopper er ute av bildet. Mpox må regnes som engelsk. Gruppe for medisinsk fagspråk har støttet denne konklusjonen i et innlegg i Tidsskrift for den norske Legeforening.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-dyr-vera-gravide-og-sjenerte/,Kan dyr vera gravide og sjenerte?,I eit fjernsynsprogram for born vart ein hund omtalt som gravid og ein annan som sjenert. Det var løye å høyra. Er det rett ordbruk?,"Det er terminologisk tvilsamt og eit kraftig tradisjonsbrot å snakka om gravide dyr. Fagtermen er drektig. Både graviditet og sjenanse har stort sett vore reservert for menneske. Direkte omsetjing frå engelsk fremjar einsrettinga. Shy er både blyg (sjenert) og sky. Pregnant er både gravid og drektig. Å kalla dyr gravide eller sjenerte kan vera eit døme på menneskeleggjering av dyr, men oftast er det nok berre uttrykk for manglande kjennskap til nyansar i ordtilanget. Meir om «graviditet» Veterinærane har alltid snakka om drektige dyr, og bøndene gjer det same. Men bøndene har òg brukt heilt andre ord som har lengre fartstid i norsk, mellom anna tidd og bær. Merk: Begge orda blir brukte litt annleis enn drektig. Drektigheita er underforstått i uttrykk som kua er bær i januar eller kua er vårbær. Det å bli drektig kan òg heita å ta seg. Kalvtung og føltung er ord for ku og merr som er langt på veg. Meir om «sjenanse» På bokmål seier ein (folke)sky om alle slags dyr og folk, som i dansk, og det har vorte vanleg i nynorsk òg. I tradisjonell nynorsk og mange bygdemål har det heller heitt skygg eller skjerr. Døme frå diktet «Vandring» av austlendingen Halldis Moren Vesaas: Døme frå romanen Mot stupe av vestlendingen Ragnvald Vaage: Det motsette av skjerr er spak. Ville dyr er òg var e og vake. Elles kan både menneske og dyr vera lite lagkjære utan å vera direkte skjerre eller sjenerte.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/policy-pa-norsk/,Policy på norsk?,"Har Språkrådet en policy for ordet policy på norsk? Som varamann til kommunestyret blir jeg rett som det er invitert til presentasjon av strategidokumenter og lignende. Kommunens øverste ledelse bruker stadig vekk ordet policy. « Fundament for policyområdene, kvalitetspolicyen, miljøpolicyen, informasjonspolicyen » osv. Det er ikke alle som forstår helt hva det betyr. Ledelsen hevder likevel at det ikke finnes noe alternativ.","Policy står i ordboka, så det er ikke galt å bruke det, men vi anbefaler å bruke andre ord når de fungerer greit. Det er i alle fall en «policy» Språkrådet selv følger. For eksempel kaller vi språkpolicy enten språklige retningslinjer eller språkpolitikk. Politikk er på norsk mer enn partipolitikk. Det kan brukes om nesten all slags prinsippbasert holdning eller framgangsmåte overfor omverdenen. En kan godt ha f.eks. innkjøpspolitikk, kundepolitikk, miljøpolitikk og tilsynspolitikk. Allerede Ibsen skrev om «vort danske theaters politik i de sidste tyve aar» (se Norsk Riksmålsordbok under oppslagsordet politikk, betydning 3: ‘fremgangsmåte, vei man slår inn på, griper til, benytter sig av for å fremme sine formål i det borgerlige ell. private liv’). En fast holdning kan også kalles en linje eller kurs, og grunnlaget kan være en filosofi (f.eks. bedriftsfilosofi). På kort sikt kan vi ha taktikk. Ellers har vi jo prinsipper, planer og ikke minst retningslinjer. Et eksempel kan være retningslinjer for personvern (jf. privacy policy), men her er faktisk personvernpolitikk i full bruk. (En slik politikk er ofte utformet som en personvernerklæring eller personvernfråsegn.) Det kan for øvrig være forvirrende både for publikum og de ansatte når en virksomhet opererer med både retningslinjer, policy og strategi pluss ymse andre planer. Send oss gjerne opplysninger om bruken av og samspillet mellom disse begrepene. Det er flere lesere som sender oss opplysninger om skillet mellom politics, policy og andre beslektede ord i engelsk. Det er selvsagt ikke helt irrelevant, men forholdene i andre språk er ikke fasiten. Når et ord lånes, er det sjelden med nøyaktig samme betydningsomfang som i kildespråket. Ordet (begrepet) blir formet av de mer eller mindre reelle behovene i målspråket, og av omgivelsene der. Her er et utklipp fra Oxford Dictionary of English som viser hvordan ordet har blitt formet i kildespråket, den gangen det var målspråk. Vi ser også at det første eksempelet klart svarer til norsk politikk (regjeringens politikk): policy […] a course or principle of action adopted or proposed by an organization or individual: the government's controversial economic policies [mass noun] it is not company policy to dispense with our older workers. archaic: prudent or expedient conduct or action – origin late Middle English: from Old French policie ‘civil administration’, via Latin from Greek politeia ‘citizenship’, from politēs ‘citizen’, from polis ‘city’.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/derimot-tvilsom-bruk-av-ordet/,Derimot – tvilsom bruk av ordet,"Jeg lurer på om ordet derimot er brukt på riktig måte her: 1) De dro for å filme videoer av undervannsstunt til TikTok og YouTube. Det gikk derimot ikke helt som forventet. 2) NN har lang erfaring som øre-nese-halsspesialist. Han har derimot aldri vært borti pasienter med hvitløkfedd sittende fast i nesen. 3) Jeg har hørt mangt om mye, men ørene har derimot ikke falt av.","Nei, her skapes det falske motsetninger i teksten. I eksempel 1 kunne ordet bare vært sløyfet, i eksempel 2 kunne men vært brukt i stedet, og i eksempel 3 kunne det stått likevel, ennå eller begge deler. Det som kommer etter «derimot», må stå i rak motsetning til noe som står foran «derimot» (tidligere i setningen eller i forrige setning). Nærmere om 1: Det finnes en slags motsetning mellom det å dra for å gjøre noe og at det ikke gikk som ventet, men det er ikke en tydelig derimot-motsetning. Uventede konsekvenser står jo ikke i motsetning til årsaken (handlingen å dra), men til forventningen, og den er ikke nevnt i setningen foran. Om 2: Det er ingen motsetning mellom det å ha lang erfaring og det å ha vært borti et spesielt tilfelle, snarere tvert imot. Skal den andre setningen i eksempel 2 stemme, må den første f.eks. handle om hva NN faktisk har vært borti. Om 3: Vi har riktignok et munnhell som lyder slik: «Man skal høre mye før ørene faller av» – men det står jo ikke i første del av setningen at «jeg» har hørt så mye at ørene faktisk burde ha falt av. Det står heller ikke noe om ører eller om det å falle av. Det er altså ingenting som står i en derimot-motsetning til ører som ikke faller av. I alle eksemplene mangler en direkte motsats foran «derimot». I noen av eksemplene kan man nok tenke seg en motsetning, men det er altså ikke nok. Den må være eksplisitt formulert. Motsetningskoplinger Derimot er en tekstbinder, nærmere bestemt et ord som kopler sammen motsetninger (antiteser). På fagspråket kalles slike ord adversativkoplinger (motsetningskoplinger). Derimot og tvert imot binder sammen tydelig formulerte motsetninger. Når motsetningsforholdet er av et mer ullent slag, bruker vi andre ord, som det enkle og greie men og det litt stive imidlertid. Bruken av imidlertid (i skrift) har lenge vært minkende. Ordet kan ofte med fordel sløyfes eller skiftes ut med men, og noen ganger kan det skiftes ut med derimot. Men derimot bør ikke brukes som standardavløser for imidlertid. Eksempler på riktig bruk I ytringer med derimot finner vi ofte en nektelse uttrykt med adverbet ikke. Nedenfor er noen eksempler med innledende nektelse. Vi tar med tilsvarende formuleringer med men og imidlertid. Jeg er ikke sur. Jeg er derimot sint! / Derimot er jeg sint! Jeg er ikke sur, men jeg er sint! Jeg er ikke sur, imidlertid er jeg (ganske) sint! Jeg har ikke hørt mye om Ole. Kari, derimot, har jeg hørt mye om. / Derimot har jeg hørt mye om Kari. / Kari har jeg derimot hørt mye om. Jeg har ikke hørt mye om Ole, men jeg har (derimot) hørt mye om Kari. Jeg har ikke hørt mye om Ole. Jeg har imidlertid hørt mye (rart) om Kari. Det er egentlig ingen grunn til å bruke imidlertid der derimot eller men fungerer bra, som her. Her er et eksempel på at to verb kan settes i motsetning til hverandre: Jeg har ikke sett mye til Kari i det siste. Derimot har jeg hørt mye om hva hun har drevet med. Nedenfor kommer motsatsen/nektelsen til høyre i form av et slags antonym, altså det motsatte av et synonym. (En vriompeis er jo per definisjon ugrei.) Som vi også har sett ovenfor, kan derimot plasseres flere steder i ytringen: 1) Kari er grei. Ola, derimot, er litt av en vriompeis. 2) Kari er grei. Ola er derimot litt av en vriompeis. 3) Kari er grei. Derimot er Ola litt av en vriompeis. Alternativ 1 er mest logisk tilfredsstillende (her settes Ola ganske enkelt i motsetning til Kari), men få vil reagere på alternativ 2. Alternativ 3 er mer tvilsomt i skrift, men uttalt med trykk på Ola fungerer det greit.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pavens-skjegg/,Pavens skjegg,"Eg veit at å stridast om pavens skjegg tyder å trette om bagatellar. Er det fordi paven ikkje har skjegg, slik at det ikkje er noko å trette om?","Kanskje, eller så er det fordi det er uråd å avgjere om paven har skjegg. For ikkje å bli råka av munnhellet nøyer vi oss med å gje att Ordbog over det danske Sprog: strides om kejserens ell. (nu l. br.) pavens […] ell. (nu næppe br.) bispens […] skæg (ty. um des kaisers bart streiten; maaske egl.: strides, om Karl den store ell. en anden for længst afdød kejser ell. pave havde skæg ell. ej (ell. om farven paa vedk.s skæg), jf. Arlaud.563; sml. udtr. af lignende art som fr. disputer de la chape de l’évêque, ty. um des Moses grab streiten, lat. de lana caprina rixari og gr. perì ónū skiâs (máchesthai)) strides om ting, forhold, der ikke lader sig afgøre ell. er uvæsentlige, ligegyldige I Danmark snakkar ein heller om keisarens skjegg, som i tysk. Men svenskane trettar gjerne om påvens skägg. Pavane skal forresten ha hatt skjegg mellom 1527 og 1700.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-eller-dem-som/,De eller dem som?,Er det riktig å skrive «de» eller «dem» i setninger som den nedenfor? «Konferansen er for de/dem som ønsker å komme.»,"I «Konferansen er for dem» (uten noe mer) skal det være objektsform, altså dem. Men når det kommer et som etter, må både de og dem godtas. Vi tilrår dem. Objektsformen dem har vært foretrukket i skrift der «de(m) som …» står som objekt eller som styring til preposisjon. Eksempler: Gi klærne til dem som trenger dem! (Styring til preposisjonen til) Kast dem som du har slitt ut! (Objekt for verbet kaste) Merk at som kan være sløyfet og underforstått uten at det har noe å si for valget av de eller dem. Altså: «Kast dem du …». Ubøyelig «de som»? For mange er nok «de som» en ubøyelig frase. Det er ikke så rart, for i de aller fleste dialektene heter jo de og dem enten bare d(e)i eller bare dem (e.l.) uavhengig av sammenhengen. Unntak fra «dem som» Det finnes flere unntak fra hovedregelen. For eksempel er det vanligst å skrive … for de av dem som … Her er det skutt inn en preposisjonsfrase mellom de og som. Subjektsformen de er også litt vanligere der ordet viser til det samme som subjektet i som-setningen: Kast de(m) som er utslitt! Jamfør: De (subjekt) er utslitt. Omtrent de samme rådene finner du under Språkhjelp på nettsidene våre. Her står det også om typen «Det var de(m) som …». Eksempler på preposisjon + «dem» Til slutt ramser vi opp flere eksempler med preposisjon slik at de som søker etter emnet, finner artikkelen: av dem som, blant dem som, for dem som, fra dem som, med dem som, til dem som",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/prosjektor-prosjektor-eller-projektor-og-uttalen/,"Prosjektør, prosjektor eller projektor – og uttalen","Heter det prosjektør, projektør, prosjektor eller projektor? Skal j-ene uttales rett fram eller med sj-lyd?","Dette var rettskrivningssituasjonen før: projektor ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’ prosjektør ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’ I 2021 ble det innført to nye ting: et betydningsskille mellom prosjektør og projektor + en helt ny variant: prosjektor, basert på den engelsk-norske uttalen av projector. Flere tiårs markedsføring av slikt utstyr til kontor- og hjemmebruk hadde påvirket norsk talemål, og kravet om en ny skrivemåte hadde vokst. Her er stoda i dag: projektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’ prosjektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’ prosjektør ‘lyskaster’ Uttalen Generelt er bokstavrett uttale av nyere importord anbefalt. Det tilsier at projektor og prosjektor bør uttales som de skrives. Det er ingen grunn til å uttale projektor med engelskinspirert sj-lyd når denne uttalevarianten har fått sin egen skrivemåte. Hvorfor proj- før? Grunnen til at vi lenge skrev projektor uten sj, er at ordet henger nær sammen med projisere og projeksjon, som både skrives og uttales med j-lyd. Opphavet er latin projicere ‘å kaste fram’ (av pro + jacere ‘å kaste). De beslektede ordene prosjekt og prosjektil har vi skrevet med - sj- siden 1938. De som legger vekt på sammenhengen med projisere og projeksjon, kan godt fortsette med å skrive projektor. Hva med prosjektør? Varianten prosjektør er en fornorsking av fransk projecteur. Før 1984 ble det skrevet projektør (men vanligvis uttalt med sj). Det ble i 1984 gjort et vedtak om ikke å skille mellom betydningene av prosjektør og projektor. I Bokmålsordboka ble både projektor og prosjektør forklart med ‘lyskaster’ og ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram tekst, lysbilder og videoer med (‘skriftprojektor’ og ‘videoprojektor’). Likevel var det en forskjell: Prosjektør ble brukt mest i betydningen ‘lyskaster’, mens projektor (nå altså også prosjektor) ble brukt mest i de andre betydningene, altså om framvisningsapparater. Fra og med 2021 har prosjektør bare hatt betydningen ‘lyskaster’ i rettskrivningsordbøkene. Boksøk (nb.no) Her er resultatet av et søk i et utvalg kilder ved nb.no. Avissøk gir et litt annet bilde, det samme gjør søk i hele tekstmassen. Men dette er illustrerende nok. Før 2000 er det oftere lyskaster-betydningen som ligger under p-ordene. Når projektor skyter i været, er det i stor grad med uttalen /prosjektor/.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/radarpar/,Radarpar,Kva er bakgrunnen for ordet radarpar?,"Midt i sekstiåra vart dette ordet teke i bruk i svensk sportsjournalistikk for å karakterisere to personar som er svært samkøyrde. Seinare har det òg vore mykje brukt om tilsvarande par i underhaldningsbransjen. Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner forklarer det slik: radarpar (fam.) to spillere som opererer svært godt sammen (eg. som om de ble dirigert av radar) // to personer som (samarbeider godt og) gjør seg bemerket som ‘parhester’ Tanken er altså at to personar så å seie er radarstyrte. Dette er ikkje heilt sjølvforklarande, for det seier ikkje noko om par-aspektet. Ein kunne jo tenkt seg at det handla om det fenomenet at to ting som er veldig nære kvarandre, syner seg som eitt ekko på radarskjermen, men det er ikkje noko som peikar mot at det er opphavet. I svenske ordbøker er ordet derimot forklart med at personane kommuniserer slik at andre ikkje ser eller høyrer det – telepatisk – som om dei nytta radarsignal. I bladet Språknytt 1/1976 er det lagt vekt på at ein radar er eit peileinstrument, og eit radarpar er såleis ‘to personar som lett peiler hverandre inn, som har lett for å spille sammen’.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-en-tid-siden-en-tid-tilbake/,"For en tid siden, en tid tilbake","Stadig oftere hører jeg at folk sier «for en tid tilbake», «for en uke tilbake», «for noen år tilbake». Kommer det av engelsk «some time back»? Og er «for en tid siden » blitt avleggs?","«For noen år tilbake» er en variant noen gjerne bruker for å gi talen eller teksten en mer formell eller høytidelig tone. Det skulle ikke være nødvendig. «For noen år siden» og liknende uttrykk med siden har i flere hundre år vært det naturlige førstevalget i norsk tekst og tale, og det er like godt som før. Vi anbefaler det. Det er ingen grunn til å tro at for eksempel «for så og så mange år tilbake» har rot i engelsk, til det er denne uttrykksmåten for gammel i norsk og tidligere dansk-norsk (i alle fall varianten med «for»), men den motepregede spredningen i dag har støtte i engelsk. Det er mange som reagerer på «for noen år tilbake» og lignende fordi de mener at det er en nyere sammenblanding av «noen år tilbake» + « for noen år siden». Men akkurat det er tvilsomt. I riktig gamle dager het det noe helt annet, nemlig «for noen år» og «noen år siden» (her direkte oversatt til moderne norsk). Altså: to uttrykk som er snauere enn noen av dem vi bruker i dag. Det finnes uttrykk med verb + tidsuttrykk + tilbake som er helt uproblematiske, for eksempel å gå eller å tenke seg så og så mange år tilbake.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/inntrykket-er-at/,Inntrykket er at,Hvorfor har folk begynt å si «mitt inntrykk er at» og «vårt inntrykk er at» i stedet for «jeg/vi har inntrykk av at»? Å få et inntrykk er i utgangspunktet noe ganske passivt – er dette en måte å gjøre det enda mer passivt og uforpliktende på?,"Vi vet jo ikke helt hva folk tenker, men objektivt sett blir det unektelig mer passivt og indirekte på denne måten. Muligens føles det også mindre forpliktende. Merk at vi også har tradisjonelle objektivt klingende formuleringer fra før, som «det ser ut til at», eller i stivere form: «det synes som om» og «det later til at». «Mitt inntrykk er» er mer personlig, men ikke så personlig som «jeg forstår det slik» eller «jeg tror». Vi kan se det som en substantivering av uttrykket, slik: jeg har inntrykk av at > mitt inntrykk er at Vi har da en parallell og mulig mal i jeg mener at > min mening/oppfatning er at jeg synes at > mitt syn er at Men her blir det tydeligere mer substantivisk og stivt med omskrivning. «Mitt inntrykk er at» er en gammel uttrykksmåte, det er ikke noe folk har begynt å si nå. Men du har nok rett i at uttrykket sprer seg eller styrker stillingen sin i forhold til beslektede uttrykk. Et søk i skriftlige kilder hos Nasjonalbiblioteket viser at forekomsten er mangedoblet i etterkrigstida, mens andelen «inntrykk av at» har gått ned. I nyere tid har vi forresten fått beslektede fraser som håpet er at, ønsket er at, frykten er at og bekymringen er at (for jeg/vi håper osv.). Her er påvirkningen fra engelsk tydelig. Det er i alle fall vårt bestemte inntrykk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fair-play-skrivemate/,Fair play-skrivemåte,"Jeg vasker et manus og lurer på skrivemåten av begrepet/termen FAIR PLAY. Skal det skrives fair play, Fair play eller Fair Play? Hva med sammensetninger, som FAIR PLAY + koordinator? Fotballforbundet bruker ordet både som navn på en verdi og et virkemiddel, som kampanjenavn og generelt om begrepet ærlig spill. NFF liker store bokstaver, mens jeg heller til små i denne sammenhengen.","Under oppslagsordet fair i Tanums store rettskrivningsordbok finner en fair play, skrevet på denne måten. Dette er den riktige skrivemåten på norsk (det spiller ingen rolle at det er lånt fra engelsk). Regelen er at stor forbokstav brukes i egennavn (navn) og i ord som innleder en ny setning etter punktum. Fair play er i utgangspunktet ikke noe egennavn og skal derfor skrives med små forbokstaver. At man legger vekt på én side av fenomenet (f.eks. verdi, norm, virkemiddel) eller i det hele tatt tillegger begrepet stor verdi, har ingenting å si i denne sammenhengen. Kampanjer kan ha et navn (egennavn). Hvis Fair play helt reelt er navnet på en kampanje, kan det være riktig med stor F, men bare i de tilfellene der man sikter helt spesifikt til kampanjen Fair play. Alltid ellers er fair play rett skrivemåte. Satt på spissen: «Med vår kampanje Fair play ønsker vi å fremme fair play.» I sammensetninger må det brukes bindestrek, for eksempel: fair play-normer. (I framtida kan vi få fairplaynormer, hvis ordet blir veldig vanlig og uttales i ett med hovedtrykk på første stavelse.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utenlands-eller-utlands/,Utenlands- eller utlands-?,"Vi har en avdeling som tar seg av saker i utlandet, men merk at selve avdelingen ligger i Norge. Vi er usikre på om vi bør kalle den utlandsavdelingen eller utenlandsavdelingen.","Dere bør velge utenlands- i alle sammensetninger. Riktignok kan utenlandsavdelingen tolkes på to måter (i utlandet og for utlandet), men det finnes ikke noe etablert skille mellom utlands- og utenlands- i den retningen. I ordbøkene finnes det mange sammensetninger med utenlands-, blant annet utenlandsopphold, utenlandskorrespondent, utenlandsferd og utenlandsreise. Det er bare å holde seg til det mønsteret. På utenlandsområdet skiller norsk seg fra svensk og nyere dansk, som har for eksempel utlandsresa og udlandsrejse. Vi legger til flere eksempler: utenlandsbetaling, utenlandsenhet, utenlandsforbindelser, utenlandsforhold, utenlandssaker, utenlandssamtale, utenlandstjeneste, utenlandstrafikk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skjenkebevilgning-eller-skjenkebevilling/,Skjenkebevilgning eller skjenkebevilling?,Heter det skjenkebevilgning eller skjenkebevilling?,"Svaret er skjenkebevilling, som er det samme som skjenkeløyve (nynorsk også skjenkjeløyve). bevilling = å gi lov/løyve/tillatelse bevilgning = å gi (bevilge) pen g er På nynorsk heter bevilling løyve og bevilgning løyving (man løyver penger). På nynorsk kan løyve brukes om alle slags tillatelser, særlig tillatelser fra det offentlige. På bokmål brukes ordet i praksis bare om visse typer (som drosjeløyve). Huskeregel: I bevil g- og pen g er finner vi en g! I bevi ll - og ti ll atelse har vi dobbelt l. På nettsidene våre finner du flere eksempler på ord som er til forveksling like.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fleire-hjelpemiddel-og-laekjemiddel/,Fleire hjelpemiddel og lækjemiddel,På mange statlege nettsider kan ein lese om lækjemidlar og hjelpemidlar. Det må vel vere gale?,"Ja, det er gale. Det rette er fleire hjelpemiddel og fleire lækjemiddel. Inkjekjønnsordet middel heiter middel i fleirtal: eit middel – fleire middel, nett som eit hus – fleire hus. Vi får: eit hjelpemiddel – hjelpemiddelet – fleire hjelpemiddel – alle hjelpemidla eit lækjemiddel – lækjemiddelet – fleire lækjemiddel – alle lækjemidla Ord som (eit) middel ikkje må forvekslast med Det finst to hankjønnsord som minner om inkjekjønnsordet middel. Det eine er (ein) midel ‘kapital, formue’. I fleirtal tyder det ‘pengar’. Rett nok kan midlar (pengar) vere nyttige middel, men ein må ikkje blande saman orda. Det andre er middel ‘gjennomsnitt; middeltal’, som sjeldan blir bøygt med artiklar. Det er det ordet vi har i den gamle genitiven middels. Før heitte det helst medel og medels i nynorsk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/internett-eller-internett/,Internett eller internett?,Må det være stor forbokstav i Internett? Og hvorfor skal det være to t -er? Er det i det hele tatt tillatt å fornorske egennavn?,"Internett er navnet på et internasjonalt datanett som det bare er ett eksemplar av. Derfor har det hatt stor forbokstav i rettskrivinga: Internett (sjeldnere Internettet). Mange tenker likevel på Internett som et medium på linje med radio, film osv. Derfor åpnet Språkrådet i 2015 for å skrive navnet med liten forbokstav: internett(et). Kortvarianten nettet, som i «å være på nettet», har vi skrevet med liten n hele tida. En grundig artikkel om skrivemåten finner du i Språknytt 2/2008. Tidlig i 1990-åra var det lettere å se at Internett var navnet på et visst datanett. Den gangen var f.eks. BITNET og FidoNet synlige alternativ til Internett. Internett med -tt er det norske navnet Det skal være to t-er til slutt i navnet fordi ordet nett skrives slik på norsk. Ingen juridisk person eier Internett. Dermed kan heller ikke noen person eller organisasjon gjøre krav på internasjonal råderett over navnet, og norske myndigheter kan fastsette en norsk skrivemåte. Sammensetninger med Internett Merk at sammensetninger som skrives i ett, skal ha liten i, uansett hvordan man skriver navnet ellers. Skriver man navnet med stor forbokstav, beholder man den store forbokstaven bare hvis man bruker bindestrek, altså: internettentusiast eller Internett-entusiast. Skriver man navnet med liten forbokstav, bruker man selvsagt bare liten forbokstav i sammensetningene.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/onboarding/,Onboarding,"Vi er i gang med implementering av en ny prosess for å sikre en helhetlig mottakelse av alle nyansatte, også med sikte på å gi best mulig støtte til lederne våre. En slik prosess omtales som onboarding, men vi vil gjerne finne et godt norsk ord for dette.","Et slikt opplegg kan kalles introduksjonsprogram (for nyansatte). I ntroduksjonsprogram har blitt brukt i over seksti år i denne betydningen. Det står i Økonomisk engelsk-norsk ordbok (Kunnskapsforlaget). Det verbale uttrykket som tilsvarer onboarding, er å gå/stige om bord. Hvis man vil bruke skipsmetaforer, kan man saktens kalle programmet «Velkommen om bord» eller lignende i stedet for «Velkommen til oss». Merk at * ombordprogram ikke er en heldig konstruksjon på norsk. Ombordstigningsprogram er bedre, men unektelig langt. Påmønstring (påmønstringsprogram) er den mest treffende metaforen (å mønstre på = å ta hyre, å gå om bord). Ellers kan startpakke og mange andre ord fungere når sammenhengen (opplegg for nyansatte) er kjent. Kanskje dere kan ta kontakt med HR Norge for å diskutere alternativer til onboarding.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/marka-eller-marka/,Marka eller marka?,"Kan marka regnes som egennavn på skogen rundt Oslo? I lokalavisa jeg arbeider i, skriver vi stadig om marka i forbindelse med ny lov, hyttebygging etc. Miljøverndepartementet bruker stor og liten m om hverandre i saker om marka (Oslomarka). Hva er riktig?","Oslo er ikke alene om å ha ei eller flere marker omkring seg, altså utmarksområder med skog. Dere bør velge mellom marka og Oslo-marka. Avgrensede områder som Nordmarka og Østmarka har stor forbokstav. Viser man til all marka rundt Oslo, kan man også skrive Oslo-marka på linje med f.eks. Oslo-skogen. Det heter riktignok Oslomarka i lovverket (se nedenfor), men siden Oslo-marka består av flere atskilte områder (i motsetning til f.eks. Oslofjorden), er det best med bindestrek, som i verket Oslo-Marka. I boka Markaboka (der marka konsekvent skrives med liten m), kalles områdene også oslomarkene. Kort sagt: Når det gjelder forbokstaver, er tur i m arka (Oslo-marka) på linje med tur på f jorden (Oslofjorden). Flere marker, akkurat som flere fjell og flere skoger Mange kjenner nok marka bare som navn på den ene marka rundt byen de bor i; de mangler ordet mark i det vanlige ordforrådet sitt. Sammensetninger med marka- vitner om nettopp dette. Ord som markatur og markatraver uttales gjerne med tonem 1 i marka- (jf. Kina i Kina-kjenner). Marka- er her bestemt form entall, på linje med skogen. Hvis oslofolk hadde regnet marka som et vanlig ord, ville det i stedet hett enten marktraver, marketraver eller markatraver med tonem 2 i marka- (som i bønner, ikke bønder). Markatraver med tonem 2 ville vært på linje med ferdamann, Strandavatnet, Markabygda osv. Ferda-, Stranda- og Marka- er ikke bestemt form entall, men en sammensetningsform som har rot i gammel genitiv. A-en fungerer her som s-en i skogs-. Det er en helt annen a enn a-en i bestemt form entall. Sett nå at marka hadde hett skogen, og at ordet skog ikke var så godt kjent lenger. Oslo-skogen ville da omfattet Nordskogen, Sørskogen osv. Mange oslofolk ville likt å kalle skogen(e) sin(e) Skogen med stor S. Hvis de ikke kjente til andre skoger, ville de kanskje ha insistert på nettopp det. Vi ville snart fått skogentur og skogentravere i stedet for skogstur og skogstravere. Den administrative komplikasjonen Oslo kommune opererer med Marka som en administrativ enhet (en fellesbetegnelse på det som ligger utenfor bydelsområdene). Slik sett kan det argumenteres for at Marka er et navn, i alle fall et administrativt navn, om ikke noe egentlig stedsnavn. I lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) er begrepet «Marka» legaldefinert i § 2 og i det tilhørende kartet. Det er tale om et område som strekker seg over mange fylker og kommuner. Marka etter denne definisjonen skiller seg fra Oslo kommunes administrative bydel Marka, som (naturlig nok) bare omfatter områder innenfor Oslo kommune (inkludert bebodde områder i Maridalen og Sørkedalen som ikke ligger innenfor Marka etter loven). Ikke noe av disse to marka-begrepene sammenfaller helt med «marka» i vanlig dagligtale. Til sammenligning har Oslo kommune også en administrativ bydel som går under betegnelsen «Sentrum». Det administrative området «Sentrum» omfatter den innerste delen av bykjernen i Oslo og er trolig et mindre område enn det de fleste til vanlig vil legge i begrepet «(Oslo) sentrum», som bør skrives med liten forbokstav. Selv om man måtte være nødt til å operere med de administrative navnene i arbeidstida, kan man trygt gå på tur i marka med liten m på fritida (eller i sentrum, om man foretrekker det).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/snigel-spegel-og-speilegg/,"Snigel, spegel og speilegg","Heiter det verkeleg spegelegg på nynorsk? Eg har ikkje vanskar med å seie spegel, men eg slit litt med spegelegg. Det same gjeld snigel.","Nei, det heiter speilegg på nynorsk. Ein må rekne dette som eit lån frå bokmål i skrift. Men spegel kan uttalast /speiel/, så i prinsippet kunne vi gjerne ha skrive spegelegg og sagt /speilegg/. Snigel kan uttalast /sniel/. I gamle norske ord som spegel, snigel og tygel (gammalnorsk spegill, snigill og tygill) har vi ein fremre vokal (e eller i) etter g-en. Etter gammalnorsk tid vart dei fleste g-ar som stod føre slike vokalar, mjuka opp til j-lydar. I visse samanhengar kunne dei bli til i-ar eller falla heilt bort. spegill > spegjel > speiel snigill > snigjel > sniel tygill > tygjel > tyel Det er heilt greitt, ja faktisk tilrådeleg, å uttale desse orda /speiel/, /sniel/ og /tyel/. Tykkjer du det er rart at det ikkje er fullt samsvar mellom skrift og tale, hjelper det å tenkje på bokmål, der orda speil og snegl blir skrivne ulikt og uttalt likt: [spæil] og [snæil]. I fleirtal heitte det speglar, sniglar og tyglar i gammalnorsk, slik det framleis gjer i nynorsk. Her er ingen fremre vokal, så g-en har halde seg. Det har han òg gjort i samansetningar med snigle-. Samansetningar med spegel har ikkje forma spegle-, men spegel-. I uttalen skil ein knapt mellom /speiel-/ og /speil-/. Speilegg (laga etter tysk Spiegelei) er mykje yngre ord i norsk enn spegel.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/oster-viner-osv-med-stor-eller-liten-forbokstav/,"Oster, viner osv. med stor eller liten forbokstav?","Hvilke regler gjelder for stor og liten forbokstav i navn på oster, viner og andre mat- og drikkevarer?","Hvis betegnelsene står for sorter/typer og ikke varemerker, skal det være liten forbokstav. Det heter altså gruyère, roquefort, gouda (el. gauda), calvados, tabasko(saus). Det skal være liten forbokstav også når førsteleddet i ordet stammer fra et egennavn: gudbrandsdalsost, johannesbrød, ringerikspoteter. Også vin- og brennevinssorter skrives med liten forbokstav: rødvin, beaujolais, sherry, madeira, sjenever, vermut, konjakk, akevitt. Merk at de enkelte vinmerkene (varemerkene) får stor forbokstav: Château de Bosc, Santa Carolina, Martini Bianco, Gammel Reserve, Courvoisier Very Special. Et par eksempler kan illustrere dette: Dynk kakebunnen med litt sherry; bruk gjerne Bristol Cream. Til denne retten passer det godt med akevitt, for eksempel Gammel Reserve.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/holocaust-eller-holocaust/,Holocaust eller holocaust?,Skal holocaust/Holocaust skrives med stor eller liten forbokstav? Og hva med minnedagen for denne tragedien?,"Det riktige er holocaust og holocaustdagen. I Bokmålsordboka finner vi disse opplysningene: holocaust m. eller n. [altså en holocaust eller et holocaust når ordet bøyes] uttale: hål´låkåst el. hål´lokåst etymologi: gjennom engelsk, fra latin holocaustum 'brennoffer (som brennes helt opp)', av gresk betydning: ‘politisk motivert massedrap på folkegrupper, særlig om utryddelsen av jøder og andre befolkningsgrupper før og under den andre verdenskrigen’ Ordet har også blitt brukt om andre slags massedrap, som i kjernefysisk holocaust (her grenser det til både inferno og ragnarok). I 1966 kom en bok om emnet med tittelen Det store brennoffer. På den tida var ordet holocaust lite kjent i Norge. Det var først da NRK i 1979 viste tv-serien Holocaust (fra 1978), at selve ordet ble allment kjent hos oss. I hebraisk er ordet shoah brukt mer spesifikt om det jødiske holocaust, jf. Encyclopædia Britannica og denne artikkelen i The Huffington Post. Store tragedier, små forbokstaver I dag er folkemordet på jøder uten tvil det mest kjente holocaust i den moderne betydningen. Når ordet står alene, fungerer det derfor som en entydig betegnelse på dette fenomenet. Det hender at Språkrådet får henvendelser som går ut på at forbokstav i en slik betegnelse er en bagatellisering av tragedien. Vi kan forsikre om at det ikke ligger noen slik nedvurdering i rettskrivningen. Holocaust er ikke noen institusjon opprettet med det navnet, det er en hendelse. De mest omfattende og dramatiske hendelsene i verdenshistorien skrives nettopp med liten forbokstav, fra big bang (riktignok ikke normert) eller det store smellet via svartedauden og første og andre verdenskrig til ragnarok. Vi kunne hatt et system med stor forbokstav i ord som ikke består av velkjente norske element, eller i de ordene som er vanskelige å bøye, men det har vi altså aldri hatt. Vi har heller ingen regel som går ut på å skille ut det største eller viktigste fenomenet i sitt slag med stor forbokstav. I religiøst språk finnes det noen unntak fra hovedreglene (som Faderen og Sønnen), men det er ikke rimelig å legge dem til grunn. Det er riktigere å sammenligne med helvete, som skrives med liten forbokstav (i likhet med himmelen). Dagen Vi bruker generelt liten forbokstav i ord for spesielle tidsperioder (måneder, årstider, høytider, helligdager og lignende). Hvis holocaustdagen bare hadde vært navnet på et eller flere arrangement eller kulturelle begivenheter, ville det vært riktig med stor forbokstav. Men den faste internasjonale holocaustdagen er noe mer og større. Man kan sammenligne betegnelsen med ord som allehelgensdag og grunnlovsdagen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samsvarsboying-av-svake-partisipp-av-sterke-verb-gitt-tatt-gatt-osb/,"Samsvarsbøying av svake partisipp av sterke verb (gitt, tatt, gått osb.)","Eg blir ikkje klok på om det heiter at dei er gitt eller gidd eller gitte eller gidde! I ei ordbok eg har, står det forsyne meg at bedde, tadde, slådde, stådde og gådde er moglege fleirtalsformer. Men det kan då ikkje heite at varene er gådde ut på dato?","Dei gjeldande reglane er enkle. Det heiter berre: det/han/ho/dei er gått. Som det står i punkt 3.5.2 i nynorskrettskrivinga frå 2012: «Desse supinumsformene skal ikkje ha samsvarbøying: blitt, dradd/dratt, fått, gitt, gått, latt, sett, slått, stått, tatt.» (Sett er altså her supinum av å sjå, ikkje av å setja.) Altså til dømes: Varene som vart gitt i gåve, er utgått på dato. Når partisippet står føre substantivet, lyt vi sjølvsagt setje -e etter, som i utgåtte varer. Merk at det då er -tt- som gjeld. Det tidlegare overgangssystemet Fram til 2012 kunne ein bøye slik: han/ho er utgådd − dei er utgådde og så bortetter (bortsett frå i partisipp av å bli og å la). Det stemte med samsvarsbøyinga i svake verb, som har -d(d) i hankjønn og hokjønn og -d(d)e i fleirtal: han/ho vart rodd – dei vart rodde over vatnet Men slike bøygde svake former som gidde osb. vart lite nytta i skrift. Ein grunn er nok at dei dialektane som har mest svake former som gitt, tatt og gått (i staden for dei sterke formene gjeve, teke og gjenge) statistisk har mindre samsvarsbøying i det heile. Dei bøygde formene vart aldri godt innarbeidde. Det gamle sterke systemet I meir tradisjonell nynorsk har sterke verb berre sterke partisipp, dvs. at dei sluttar på -e(n) i staden for -d eller -t. Nyttar ein slike partisipp, lyt ein samsvarsbøya: det er gjeve – han/ho er gjeven – dei er gjevne det er slege – han/ho er slegen – dei er slegne det er bede – han/ho er beden – dei er bedne før òg: det er gjenge – han/ho er gjengen – dei er gjengne Sterkt partisipp av å gå er ute av rettskrivinga og sjeldan i dialektane no. Det heiter difor: Varene som vart gjevne/gitt i gåve, er ut gått på dato. I tillegg hadde vi desse (svake) partisippformene av å sjå fram til 2012: det er sett – han/ho er sedd – dei er sedde (No heiter det berre sett – sette, som i partisipp av å setja.) Ein avgjer sjølv kva for sterke partisipp innanfor rettskrivinga ein skal nytta, men ein lyt vera konsekvent med kvart verb.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kamelsluking/,Kamelsluking,Hvor kommer uttrykket å svelge kameler fra?,"Det kommer av det bibelske å sluke kameler. I dag brukes uttrykket om det å godta noe man egentlig er imot, for å oppnå noe annet. Historisk sett er meningen en litt annen. I Matt 23,13–34 skjeller Jesus ut de skriftlærde og fariseerne. Han sier i vers 23–24: Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! […] Blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen! […] Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og grenseløst begjær. Prosaisk sagt: De rynker på nesa av uskyldige småting samtidig som de aksepterer store onder. Kamelen er ikke vond å svelge bare fordi den er stor, men også fordi den er et urent dyr, ifølge Det gamle testamentet: Av drøvtyggere eller klovdyr er det bare disse dere ikke må spise: kamelen, for den tygger drøv, men har ikke klover, den er uren for dere (3 Mos 11,4) På nynorsk heter det « Blinde rettleiarar! De siler av myggen, men svelgjer kamelen ». (Før også: «silar av myhanken ».) I ordbøker er uttrykket også oppført med betydningen ‘bite i seg en ergrelse’. I dag brukes uttrykket mest i politikken: Man går med på noe man misliker, for å få innflytelse eller holde på makta.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bjornetjeneste/,Bjørnetjeneste,"Hva betyr egentlig bjørnetjeneste? Jeg mener at det er å gjøre noen en tjeneste som viser seg å ha negative følger, mens barna mine mener at det er å gjøre noen en kjempetjeneste. Det eneste vi er enige om, er at det vil være en bjørnetjeneste om jeg gjør leksene for dem!","En bjørnetjeneste er «tjeneste» med negative konsekvenser, egentlig en ikke-tjeneste. Ordet henspiller på en fabel av franskmannen Jean de La Fontaine (1621–1695). Fabelen forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein, men kom i skade for å knuse herrens hode. Dette brukes som et bilde på både små og store utilsiktede negative konsekvenser. Hvis man gjør barna uselvstendige med overdreven hjelp, er det en typisk bjørnetjeneste i tradisjonell forstand. Når man har hørt om Fontaines fabel, bør det være lett å huske hva bjørnetjeneste betyr. Det er ikke som med forfordele og mange andre såkalte pendelord (ord som skifter betydning) som det kan være vanskelig å forstå bakgrunnen for. Merk at koseordene bjørneklem og bamseklem ikke har noe som helst med bjørnetjeneste å gjøre. Men det kan hende at nettopp disse ordene har påvirket bjørnetjeneste i «positiv» retning. Lurt å kjenne og bruke uttrykket i den gamle betydningen Det kan faktisk være en bjørnetjeneste å ikke lære barna den tradisjonelle betydningen av ordet bjørnetjeneste. Hvis man ikke kjenner den betydningen, vil man misforstå mange nye og gamle ytringer i både norske og utenlandske tekster. Vinner den nye betydningen fram, mister vi dessuten et fyndig uttrykk på norsk, for alternativet er en omskrivning med flere ord. Man kan altså gjøre hele ordforrådet en slags bjørnetjeneste. Ordet i andre språk, og opphavet Ordet eller begrepet er kjent i bl.a. tysk (Bärendienst), svensk og dansk. Fransk har le pavé de l'ours ‘bjørnestein’ (for bjørnen brukte en stein, se nedenfor), mens service d'ours er mindre kjent. Engelsk mangler begrepet. Når bjørnetjeneste oversettes til engelsk i ordbøkene, kan det være slik: bjørnetjeneste: disservice (meant for somebody's good), well-meant but very awkward help; å gjøre noen en bjørnetjeneste: to do somebody a disservice, to do somebody a bad turn Historien om denne «tjenesten» er eldre enn La Fontaine. Den kan visstnok spores tilbake til India, der det er en ape som gjør bjørnetjenesten. Illustrasjon av J.J. Grandville, lagt ut av Bibliothèques de Nancy på flickr.com.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spiritualitet-og-andelighet/,Spiritualitet og åndelighet,Vi arbeider med å legge til rette omsorgstjenester for mennesker med utviklingshemming. Vi lurer på om man kan bruke spiritualitet som synonym til åndelighet.,"I dag ser vi en tendens til å bruke spiritualitet mer og mer i den vide betydningen ‘åndelighet’. Dette skyldes først og fremst påvirkning fra engelsk spirituality. Vi anbefaler å bruke åndelighet om det åndelige (= sjelelige, kulturelle, religiøse) og reservere spiritualitet for det åndrike/åndfulle og vittige, slik det har vært vanlig å gjøre på norsk. Åndelighet og spiritualitet har hatt et langt samliv i språkhistorien. Ånd(e) og spirit(us) betyr stort sett det samme. Ordene viser opprinnelig til noe luftig og gjerne hellig som kan blåses inn i mennesker (in spir asjon er opprinnelig ‘innblåsing’). Man skulle tro at de avledede ordene åndelighet og spiritualitet var like synonyme, men det er ikke fullt så enkelt. De har delvis gått sine egne veier. Spiritualitet På norsk har spiritualitet stort sett blitt brukt om det åndfulle og åndrike snarere enn det åndelige. Det spirituelle står altså i motsetning til det kjedelige (ikke til det fysiske, kroppslige og verdslige). Bokmålsordboka definerer spirituell som ‘åndfull, åndrik’ (som i «et spirituelt foredrag»), og spiritualitet som ‘åndfullhet’. En som er åndfull (eller åndrik), ‘kombinerer vektig innhold med elegant framføring’ eller er ‘vittig, fengslende’. Som plussord er spiritualitet altså omtrent det samme som ‘vidd’, som kan være helt fritt for åndelighet. Dette er i samsvar med beskrivelsen i Det Norske Akademis ordbok (NAOB): I den historiske Ordbog over det danske Sprog finnes riktignok spor av bredspektret spiritualitet som dekker det meste: ‘ det at være af åndig natur; åndeligt liv; åndrighed’. Adjektivet s pirituell har også kunnet dekke alt dette: ‘ fuld af, præget af aand, vid; aandfuld; aandrig; vittig’. Men det er de norske ordbøkene ovenfor som viser hva som har vært gjengs bruk i norsk gjennom lange tider. Åndelighet Å være åndelig er i Bokmålsordboka forklart som: 1 ‘sjelelig, motsatt legemlig’ (som i «være godt utrustet både åndelig og kroppslig» eller «åndelig og materiell kultur») 2 ‘religiøs, motsatt verdslig’ (som i «åndelige sanger» eller «samtale om åndelige ting») Dette har vært de viktigste betydningene av åndelig i allmennspråket, og åndelighet har vært det tilhørende substantivet. Åndelighet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i NAOB: Påvirkning fra engelsk Omtrent på samme måte har det vært skilt mellom spirituell og åndelig også på dansk og svensk. Men går vi til moderne dansk, i Den Danske Ordbog, ser vi at den brede betydningen av spirituel og spiritualitet faktisk har seilt opp på førsteplass. Også i svensk har visst vide betydninger av spirituell tidligere nærmest forsvunnet og i det siste (trolig inspirert av engelsk) kommet tilbake med litt fornyet innhold. Det nye kan være knyttet til såkalt nyåndelighet eller nyreligiøsitet. Dette feltet er for uoversiktlig til at vi tør si noe mer om det. Kanskje vil man bli nødt til å revidere de allmennspråklige ordbøkene til slutt. Rådet Det er fremdeles mange nordmenn som ikke vil gå med på at spiritualitet er fullt ut det samme som engelsk spirituality ‘åndelighet’. Vi vil nok råde dere til å bruke åndelighet hvis det gjelder det åndelige kontra det legemlige/materielle/verdslige. Det heter jo fremdeles helst åndelige behov og åndelig omsorg. Til slutt et boksøk i kilder ved nb.no som viser hvordan en fornyet interesse for åndelighet under nytt navn skjøt fart rundt 1980:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/arhundre-eller-arhundret/,Århundre eller århundret?,"Heter det «det 20. århundre», det «20. århundret» eller «det 20. hundreåret»?","Alle variantene du nevner, er brukbare: det 20. århundre det 20. århundr et det 20. hundreår et De fleste ville vel ha sagt det 20. år et i bestemt form (altså med -t) hvis det var snakk om år i stedet for århundrer/hundreår. Men uttrykkene med århundre uten -t kan sees som faste uttrykk som har stivnet i ubestemt form i skrift. Riktignok er uttalen av bestemt og ubestemt form nøyaktig den samme, så det er egentlig umulig å fastslå hva folk faktisk sier. Men varianten uten -t er uansett fremdeles den vanligste i skrift. Den kan regnes som en viderutvikling av det dansk-norske «det … århundrede» (ofte uttalt med trykk på - hund -). Merk at skrivemåten «det 20. århundrede» ikke lenger er korrekt. Varianten hundreåret Hundreår svarer grammatisk til tiår og tusenår (for årti og årtusen). Hundreår er obligatorisk i nynorsk. I disse to eksemplene har vi harmonisert formene så langt det går: Vi lever i det tredje tiår* av det første århundre i det tredje årtusen/millennium etter Kristi fødsel (= ubestemt form) Vi lever i det tredje tiåret av det første hundreåret i det tredje tusenåret/millenniet etter Kristi fødsel (= bestemt form) (* Årti brukes sjelden.) Det neste og det forrige Bestemt form (-et) er blitt det vanligste i disse uttrykkene: i det neste/kommende århundre(t) men ennå ikke i i det forrige århundre(t) Det er fremdeles klart vanligst å bruke det faste uttrykket i forrige århundre og på nynorsk i førre hundreåret",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/droyt-vel-og-knapt-snaut/,Drøyt/vel og knapt/snaut,Er det forskjell på drøyt hundre kroner og vel hundre kroner? Eller på knapt og snaut? Bør man skrive knapt/snaut eller knappe/snaue?,"Drøyt og vel er det samme, og knapt og snaut er det samme. Man bør holde drøyt/vel klart atskilt fra knapt/snaut, men bøyningen er det ikke så nøye med. Tradisjonell betydning og bruk Dette er det tradisjonelle systemet, som de fleste fremdeles holder seg til: DRØYT/DRYGT / VEL = litt mer enn (også godt og vel) KNAPT / SNAUT = litt mindre enn (jf. en knapp time) eller akkurat så vidt nok (jf. et knapt flertall) Også svenskene bruker drøyt (dvs. drygt, som det også heter på nynorsk) og vel (väl), mens danskene heller bruker godt (og vel). Knapt er fellesnordisk. Snaut er særnorsk i nyere riksspråk, men finnes i eldre/dialektal svensk; det skrives snautt på nynorsk og uttales flere steder /snøtt/. Islandsk har rúmlega på plussida og tæplega på minussida. Her er noen mulige setninger på bokmål: Etter drøye to år hadde jeg skrevet knapt hundre sider / hadde jeg knapt nok råd til å betale husleia. Etter vel to år hadde jeg skrevet snaut hundre sider / hadde jeg snaut nok råd til å betale husleia. Etter litt over to år hadde jeg skrevet litt under hundre sider / hadde jeg bare så vidt råd til å betale husleia. Sammenhengen avgjør om snaut og knapt betyr ‘så vidt over (et visst mål)’ eller ‘like under’. Det kan være en tendens til at f.eks. et snaut/knapt år oftere enn før blir tolket som ‘så vidt over’ (slik at det faller sammen med nyansen i en snau/knapp seier); i så fall skaper det et press på drøyt. Om bøyningen: Når det etterfølgende substantivet står i flertall (som i drøyt/drøye to uk er), har det sjelden noe å si om man velger drøye eller den adverbielle formen drøyt. Det samme gjelder snaut/snaue, knapt/knappe. Den nyeste av disse variantene er knappe. Drøye var nok vanligere enn drøyt før. Uansett har det ubøyelige adverbet vel vært det vanligste i skriftmålet i forbindelse med slike overslag på plussida. Drøyt/drøye i den samme betydningen kom for alvor på banen i 1980-åra, og nå er stillinga nokså jevn. Vakling Noe som er drøyt/drygt, rekker langt, i motsetning til noe som er knapt eller snaut. De fleste med norsk som morsmål vet at noe drøyt er noe kraftig eller rikelig, og at knapphet er mer eller mindre det samme som mangel. Likevel er forståelsen i endring. Mange unge nordmenn tolker nå drøyt/drygt og vel som ‘cirka’ eller til og med ‘mindre enn’. Her er resultatet av en uformell undersøkelse Språkrådet gjorde gjennom sosiale medier i slutten av februar 2021. Spørsmålet var altså om uttrykkene drøyt 100 og vel 100 betyr ‘litt under 100’, ‘cirka 100’ eller (som før:) ‘litt over 100’. Merkelig nok er vel mindre utsatt for semantisk «nedskjæring» enn drøyt hos de yngre, men legg merke til at vel begynte å vakle først. En grunn til at vel har vaklet i norsk, kan være at vi også har et trykklett vel som signaliserer usikkerhet eller forbehold (jf. «det er vel slik»). Men det forklarer ikke hvorfor godt (også uten vel) har vært utsatt for den samme tendensen i dansk, se nedenfor. Nordisk tendens I Danmark er bruken av synonymene godt og vel og godt blitt ustø (se betydning 8.a under godt i Den Danske Ordbog). Uttrykket godt og vel er intakt i selve ordboka, men andre kilder forteller at halvparten av de unge tolket det som ‘nesten’ allerede i 1960-åra. Danskene bruker ikke ordet drøjt slik vi gjør, men svenskene bruker drygt. En undersøkelse utført av Institutionen för svenska språket ved Gøteborgs universitet kan tyde på at nordmenn ligger et drøyt eller snaut hestehode foran svensker i vaklende forståelse: (Den første søyla = folk som er født på 1940-tallet, den siste søyla = folk som er født på 1990-tallet. Blått = ‘litt mer’, oransje = ‘cirka’ og grått = ‘litt mindre’.) I den seinere tid har drøyt/vel og knapt/snaut fått kraftig konkurranse av de mindre fyndige, men unektelig lettfattelige uttrykkene i overkant og i underkant. Det kan kaste noe lys over endringer i norsk og dansk, men ikke i svensk, der disse uttrykkene ikke brukes. Vi kjenner altså ikke hovedårsaken til endringene. Det er velkjent at synonymer ikke holder seg helt synonyme lenge, men det er langt fra noen fullgod forklaring.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nar-det-kommer-til/,Når det kommer til,Jeg er norsklærer på en videregående skole. De fleste elevene mine skriver «når det kommer til …» der jeg ville ha skrevet «med hensyn til / hva angår / når det gjelder». Det har kommet så langt at jeg har sluttet å rette. Er det riktig?,"«Når det kommer til» er en anglisisme som mange reagerer på, og det må være greit å gjøre oppmerksom på dette. Anbefal gjerne «når det gjelder». Det er kanskje litt strengt å bruke rød penn. Men vi mener at du i det minste kan kommentere bruken hvis kommentaren ikke drukner i andre rettelser. Det er ikke logikken eller grammatikken som er problemet med «når det kommer til». Lignende uttrykk er gamle i norsk: «når det kommer til stykket», «når det kommer til kamp» o.a. Dette siste viser til virkelig handling på ett eller flere mulige punkt i framtida, slik «da det kom til» viser til noe som inntraff i fortida. Forskjellen kan illustreres slik: Tradisjonelt: Da det endelig kom til slagsmål, vant hun. / Når det kommer til slagsmål mellom dem, vil hun sikkert vinne. Nyere («when it comes to»): Når det kommer til (= gjelder) slagsmål, er han eksperten av de to. (Men det betyr ikke nødvendigvis at han kan slåss.) Den siste tilnærmingen («tilkommingen») er mer abstrakt og teoretisk, og «slagsmål» står i denne setningen for emnet/saksområdet, ikke selve basketaket. Det kunne nok ha blitt hetende «når det kommer til» i norsk for lenge siden hvis det hadde fylt et tomrom i språket. Men det skjedde ikke, for andre uttrykk (som «når det gjelder») var mer enn gode nok så lenge påvirkningen fra engelsk var liten eller moderat. Alle uttrykkene konkurrerer for øvrig med «i forhold til», som absolutt bør kommenteres – og noen ganger rettes med rød penn.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klar-som-et-egg/,Klar som et egg!?,Hvorfor snakker vi om å være klar som et egg?,"Vi vet ikke. Kanskje har dette begynt som en misforståelse som er blitt spredd etter en omgang med intern humor, for eksempel i en skoleklasse. Uttrykket kan da ha blitt vrengt og vridd til noe helt annet enn det begynte med. Mange forklaringer er lansert. Vi tviler på alle. Visuelt klar? Noen har foreslått at utgangspunktet er klar som blekk, andre at det er det engelske sure as eggs are eggs. Andre viser til eggehviten og dens klarende virkning på kraft. Men spørsmålene tårner seg opp: Hvordan kan klar ‘gjennomsiktig’ ha blitt til klar ‘parat’, hvorfor skulle man omtale eggehviten som et egg, og hvorfor kaller man middelet (istedenfor produktet) rent? Parat Mest logisk er uttrykket «klar som et egg» kanskje om vi tenker på befruktningsklare egg. «Klart til klekking» er også en mulighet, selv om det strengt tatt er kyllingen som er parat. Egg kan også være klare til servering/fortæring, jf. klar som et ferdigkokt egg. Dette er ikke noe vanlig bilde, men flere av våre lesere mener vi her har den beste forklaringen. Opprinnelse Det finnes visst også noen som sier klar som en egg. Enkelte (bl.a. Finn-Erik Vinje i VG 18.8.2015) hevder at dette er mer opprinnelig, og at opphavet er skarp som en egg. Vi har ikke funnet noe godt belegg for dette. Uttrykket er kjent i skriftlig bruk siden midten av 1980-åra (vel å merke med et egg), men det hevdes å være et par tiår eldre i muntlig bruk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lovbrudd-forbrytelser-forseelser-o-a-pa-nynorsk/,"Lovbrudd, forbrytelser, forseelser o.a. på nynorsk","Korleis omset vi bokmål forbrytelse og forbryter til nynorsk, og kva heiter forseelse på nynorsk?","I jussen har ein skilt mellom to slags lovbrot (= bokmål lovbrudd). Den mest alvorlege forma har ein kalla brotsverk, som svarer til bokmål forbrytelse. Den andre forma er misferd, som heiter forseelse på bokmål. No heiter alt berre lovbrot. Den som gjer seg skuldig i eit brotsverk, på bokmål forbryteren, vart frå gammalt kalla brotsmann på nynorsk. I dag kan ein gjerne nytte brotsperson i staden, som ein overordna, kjønnsnøytral term. Det er òg mogleg å skilje mellom brotsmenn og brotskvinner. For folk som gjer seg skuldige i misferd, finst det ikkje noka særskild nemning (slik det heller ikkje gjer på bokmål for det tilsvarande). Den som bryt lova og gjer seg skuldig i anten brotsverk eller misferd, blir kalla gjerningsperson med ei overordna, kjønnsnøytral nemning som høver like godt på bokmål som på nynorsk. (På bokmål heiter det òg forøver.)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/apostrof-i-toern/,Apostrof i «Toer’n»?,"Vi skal lage en spalte på en hjemmeside for en fotballspiller med drakt nummer to. Denne spilleren ønsket å kalle spalten sin for «Toern». Men hva er den rette skrivemåten? Er det Toeren, Toer’n, Toern eller kanskje Toer-en?","Det formelt mest riktige vil være å skrive Toeren fullt ut. Skriver man noe annet, sier man på en måte at den vanlige toeren ikke kan uttales /toern/, og det er jo i strengeste laget. Man kan likevel skrive Toer’n med apostrof. Dette er i prinsippet tillatt etter reglene når man vil markere en muntlig (uformell) tone. Apostrofen viser da at det er sløyfet en bokstav i bøyningsendelsen. Pass på at dere ikke kommer i skade for å bruke aksent (´) i stedet for apostrof (’). Ordet toeren skrives normalt med liten forbokstav. Det som gjør Toeren til et egennavn her, er at det er en tittel. Se regler for bruk av apostrof.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bruk-av-stor-forbokstav-i-overskrifter-og-titler/,Bruk av stor forbokstav i overskrifter og titler,"Jeg ser at det ofte brukes stor forbokstav i alle ordene i sangtitler, kapitteloverskrifter og lignende. Er det riktig?","Nei. På norsk skal bare det første ordet i en tittel ha stor forbokstav. Unntaket er selvsagt egennavn i tittelen, det vil si personnavn, stedsnavn og andre navn som skal skrives med stor forbokstav ellers også. Den samme regelen gjelder kapitteloverskrifter og liknende i andre sjangre. Det overforbruket av store bokstaver som du har lagt merke til, kommer nok av engelskpåvirkning. (Stillingstitler, som er noe helt annet, skal ha liten forbokstav.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klinten/,Klinten,Kva er denne klinten som ein skil frå kveiten?,"Klinte er eit ugras i nellikfamilien med giftige frø. Nemninga har vore nytta i omsetjing av Matt 13,24 –30, der det står om ein fiende som sår ugras i kveiten til ein mann. Men kva er dette bibelske ugraset? I dei nyare norske bibelomsetjingane har det stått ugras eller ugress, bortsett frå i 1938-bibelen på nynorsk, som hadde svimling (Lolium temulentum). Det var ei god omsetjing, og mange meiner dette er mest korrekt, jf. denne engelske Wikipedia-artikkelen. Svimling er òg giftig, som namnet tyder på, og liknar i eit stadium mykje på kveite. Men korkje nynorskomsetjinga med svimling eller bokmålsversjonen av uttrykket har det velklingande bokstavrimet vi finn i k linte og k veite. Vri på klinten Somme har falle for freistinga til å pynta på uttrykket, jamvel om meininga blir snudd på hovudet, såleis VG 20.1.1992: Meningsmålinger viser at velgerne, iallfall hittil, har skilt Clinton fra hveten blant de demokratiske kandidatene. Clinton får 23 prosents oppslutning, og slår klart sine hardeste konkurrenter (20.1.1992) For sjølv om klinte no er freda, er det å skilja klinte frå kveite unekteleg å skilja verdlaust frå verdfullt, i den rekkjefølgja. Anna relevant og verdlaust rask Hjå Matteus handlar det om å brenna klinten etter skurden. Meir relevante sorteringsprosessar i norsk landbrukssoge er på den eine sida luking og på den andre sida tresking og drøfting. Det siste er når agner og snerper blir skilde frå kornet. Dette er òg bibelsk: Minst seks stader jamfører Bibelen folk med agner som fyk for vinden, verdlause.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skambein-og-skamlepper/,Skambein og skamlepper,Er det ikkje på tide å bli kvitt orda skambein og skamlepper? Kanskje det bør heita lystbein og lystlepper i staden?,"Det kan og bør kallast underlivsbein og kjønnslepper. Blomstrande nemningar som lystbein og lystlepper kan gjerne reserverast for lyrikk og erotikk. No bør ikkje gamle ord skiftast ut berre fordi dei ikkje er heilt logiske, eller fordi vi ville valt noko anna om vi skulle starta på nytt i dag. Språk og kommunikasjon er i stor grad basert på at vi ikkje startar frå grunnen av, men byggjer på det kjende. Dersom eit ord har sterkt negative konnotasjonar som opplagt råkar meir eller mindre utsette grupper, og det finst eit praktisk alternativ som er lett å læra, bør ein likevel vurdera alternativet. Slik er det med skambein og skamlepper. Visst er det kulturhistorisk interessante ord, men det gjer dei ikkje automatisk verneverdige. Desse to orda har vi frå det språklege hopehavet med dansk, der det har heitt skamben og skamlæber. Skam er eit gammalt dansk ord for (særleg kvinnelege) kjønnsdelar (sjå tyding 1.4 her). Noko skam -ord av dette slaget finst det ikkje spor av i særnorsk tradisjon. (Derimot har konstruksjonen nårebein såvidt vore brukt i skrift, jf. det gamle ordet nåre ‘lårkrik, overgang mellom lår og underliv’.) Danskane går over til kønslæber for tida, men vi har kome lenger. Ordet kjønnslepper er innarbeidd i norsk. Det er stutt og greitt og nesten sjølvforklarande. Alternativet til skambein er ikkje like stutt, men klårt og godt: Ordet underlivsbein vart lansert i Menneskeorganismen (1919) av K.E. og Alette Schreiner, sjå utklipp nedanfor. Ordet har lenge stått i ordbøkene. Her er oppslaget i Medisinsk ordbok av Magne Nylenna (på ordnett.no): Språkrådet meiner underlivsbein er greitt, og vel så råkande som kjønnsbein, som òg har vore lansert. Ein grundigare artikkel om emnet, med den motsette konklusjonen, står i Tidsskrift for Den norske legeforening.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mykje-ver-mye-vaer/,Mykje vêr / mye vær,Eg høyrer no støtt at det er mykje vêr (eller på bokmål: mye vær) der eller der. Er dette rett ordbruk?,"Ja, i og for seg, men oftast finst det betre alternativ. Vêr kan tyda både vêr generelt og (vind og) uvêr særskilt, sjå tyding 3 i Norsk Ordbok og tyding 2 i Det Norske Akademis ordbok. På reint formelt grunnlag må ein difor seia at ordbruken er korrekt, med teoretisk grunnlag i tradisjonell norsk. Men når ein ser etter i avisbasar og andre tekstkorpus, kan ein få mistanke om at det verkelege grunnlaget ikkje er tradisjonen. Uttrykket mykje vêr spreier seg på kostnad av dei gode uttrykka mykje uvêr og skiftande vêr frå midt i 1980-åra. Dei eldste belegga er frå ei norskamerikansk avis i krigsåra. Det er likevel uråd å rå ifrå all bruk av uttrykket. Den nyare varianten høver godt som statistisk omgrep om eit vêrlag med mykje vind og væte og i tillegg mange eller bråe vêrskifte. Fleire som skriv til oss, er irriterte over at det har gått inflasjon i den sjargongprega omtalen av uspesifisert vêr og meiner at ein bør vera meir presis. Det kan vera noko i det. Om ein ikkje viser til eit samansett fenomen av det slaget som er nemnt ovanfor, kan ein heller seia uvêr, ruskevêr eller skiftande vêr.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/koppeepidemi-ikke-kopperepidemi/,"Koppeepidemi, ikke kopperepidemi",I en av våre større dagsaviser leste jeg nylig om «kopperepidemiene» som har tatt livet av så mange opp gjennom tidene. Men det heter vel fremdeles koppeepidemiene?,"Ja, å skrive koppe r epidemi kan sammenlignes med å skrive meslinge r epidemi. Sykdommen kopper har trolig navn etter sykdomsutslettets likhet med koppsatt hud (se koppsetting). Kopper er da flertall av kopp, som i sammensetning heter kopp- eller koppe-. Kjente sammensetninger er adjektivet kopparret og substantivene koppesmitte og koppevaksine. (Koppervaksine vil vi ikke anbefale, se siste avsnitt nedenfor!) Boler og pokker I eldre norsk folkemål het sykdommen bole(sott), kveise(sott) eller (små)poke (jf. lavtysk pocke ‘blemme’ og engelsk smallpox). Kopper og pokker ble tidligere brukt om hverandre i både dansk og norsk, og det kan være en viss sammenheng mellom ordene. Men det taler uansett ikke for å skrive noe annet enn koppe- i sammensetning. Kopper- er noe annet Sammensetninger med kopper- betyr det samme som sammensetninger med kobber-, for kopper er en særnorsk betegnelse for metallet med symbolet Cu. De fleste har hørt om gullfeber, men kopperepidemi er ikke noe innarbeidet begrep!",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/med-samme-mynt/,Med samme mynt,Hva er opprinnelsen til uttrykket betale med samme mynt? Og hvilken mynt er det snakk om?,"Uttrykket er gammelt i norsk og dansk. Det finnes allerede i Peder Syv s ordtakssamling fra slutten av 1600-tallet. Ludvig Holberg har brukt med [ens] egen mønt, og det svarer godt til det engelske uttrykket pay back in one’s own coin, som skal være belagt enda tidligere. Det er all grunn til å tro at uttrykket er eldgammelt, og det kan godt ha oppstått flere steder uavhengig av hverandre. Uttrykket forekommer i flere varianter, bl.a.: få/gi igjen med samme mynt, betale/svare med samme mynt (og dessuten i samme/like mynt). Man kan få igjen med samme mynt mange steder, blant annet i Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Portugal og Russland. I en hel rekke land kan man dessuten få smake sin egen medisin på landets språk. Hvilken medisin eller mynt det opprinnelig har vært snakk om, vet vi ikke, men poenget er uansett hverken valuta eller valør, men den rene gjengjeldelsesverdien.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/talkshow/,Talkshow?,"Eg lurer på om ein skriv ordet talk show i to ord som på engelsk, eller om det er såpass fornorska at ein skriv det i eitt? Finst det forresten eit norsk ord for fenomenet?","Talkshow er teke inn i fleire norske ordbøker i denne forma, altså skrive i eitt. Eit alternativ er prateprogram. I Språknytt 2/1995 står det om ein som datagenererte 250 framlegg til avløysarord for talk show. På Språkrådet si liste « På godt norsk » står det berre eitt ord: prateprogram. Det er dessverre dobbelt så langt som det engelske, men til gjengjeld nokså lett å uttale, presist og med bokstavrim. Det har slått bra gjennom. Eit anna ord for denne typen tv- drøs er chat show (britisk-engelsk). Ein vidare kategori er samtaleprogram (frå kring 1950).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hverken-bror-eller-soster-eller-begge-deler/,"Hverken bror eller søster, eller begge deler","I vår organisasjon har vi hatt en debatt om rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Vi vedtok å bruke ordet hen for å vise til personer som hverken definerer seg som kvinne eller mann. Men dette har gjort oss oppmerksomme på andre mangler i språket. En «hen» kan vel ikke være enten bror eller søster? Enn si sønn eller datter eller mor eller far? Hva kan vi bruke i stedet?","Vi har dessverre ikke registrert noe forslag om det du spør om, men en mulig løsning er rett og slett å bruke søskenet, forelderen og barnet. Fordelen med det er at man slipper å arbeide inn noe helt nytt. I flertall fungerer disse ordene riktignok ikke spesifiserende, men problemet i utgangspunktet er jo at vi har for kjønnsspesifikke ord for familiemedlemmer. Det er selvsagt ikke forbudt å prøve å lage nye ord. Vi ser at noen bruker brister på engelsk, men vet ikke om det er seriøst. Et tilsvarende norsk brøster har kanskje litt uheldige konnotasjoner, men ikke mer enn at noen bruker lillebrøster om barn i magen. Enn broster? I svensk er lillebroster noe brukt. Ellers er det nok ikke så mye å hente blant tradisjonelle ord for slektninger.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/oversvommelse-pa-nynorsk/,Oversvømmelse på nynorsk,"Eg leiter etter det rette ordet for oversvømmelse på nynorsk. Det kan då ikkje heita oversvømming eller oversymjing? Somme snakkar om rare nynorskord, men kvifor heiter det eigentleg oversvømmelse?","Der ordet flaum ikkje dekkjer, heiter det overfløyming, ev. at noko står under vatn. Flaum dekkjer flom, det at vatnet i elvar og sjøar stig og fløymer utover, men flaum har eit vidare bruksområde enn flom i bokmål. Det dekkjer i grunnen langt på veg oversvømmelse, men ein kan bruka overfløyming der ein meiner flaum ikkje strekk til. Dersom du av ein eller annan grunn ikkje vil nytta dei nemnde orda, er det betre at du skriv oversvømmelse enn *oversvømming. Andre ord Det at uttrykket å stå under vatn manglar eit tilhøyrande substantiv, har medverka til å fremja ordet oversvømmelse i norsk. Det har i neste omgang fått står under vatn – som har vore vanleg alle stader – til å vika for partisippet oversvømt. Før i tida heitte det i nynorsk og mange dialektar gjerne at det flødde utover. Oversvømt kunne då heita overflødd, i alle fall utandørs. (Elles vart desse orda helst brukte når det handla om skjer, berg og anna i og langs sjøen.) Oversvømmelse kunne vera både flaum og fløde (med stum d). Andre ord på området er dei enkle samansetningane overvatn (ikkje berre på is) og ovvatn (òg om stor vassføring og vatn som går over demningar). Überschwemmen Som du er inne på, kan svømming/symjing på nynorsk berre visa til ein aktivitet. Verbet oversvømme ‘ fløyma utover, setja under vatn’ er opphavleg laga i dansk etter mønster av tysk überschwemmen.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/allikevel-likevel/,"Allikevel, likevel","Hva er forskjellen på ordene allikevel og likevel, og i hvilke sammenhenger er det ene å foretrekke fremfor det andre?","Det er ingen betydningsforskjell mellom allikevel og likevel. Likevel kan brukes til alt. Husk at allikevel har én l i vel og to i all. Oppslagene i Den Danske Ordbog og Ordbog over det danske Sprog (se henholdsvis alligevel og ligevel) tyder på at allikevel lenge ble brukt i danske dialekter og sosiolekter før det ble godtatt i skrift, men på nb.no ser vi at norske skribenter brukte alligevel flittig på 1800-tallet. Det har til og med oppstått norske uttaleformer som allikavel. I norsk folkemål før i tida har andre ord og uttrykk vært vanligere: likevel, lika vel, likvel og lell (ofte med æ -uttale i vel). Funksjonsdeling hos noen språkbrukere Det er neppe obligatorisk å bruke allikevel i noen sammenheng. Men selv om ordene er synonymer og bruken er mest dialektalt betinget, finnes det nok tilløp til en funksjonsdeling mellom ordene langs de linjene som er skissert nedenfor. Hos dem som har begge varianter i målet sitt, spiller nok rytmen en rolle. I norsk er det normalt at en trykksterk stavelse følges av en trykksvak, og man kan veksle mellom de to variantene slik at dette rytmemønsteret opprettholdes. Denne muligheten er ikke minst nyttig i bunden form, jamfør «Det ble jul allikevel» fra «Julekveld i skogen». Her er jul trykksterkt. Noen foretrekker allikevel når de vil framheve en motsetning. Hos dem er allikevel en forsterket variant av likevel. En ordbok sier at allikevel ofte blir brukt i slutten av en setning. Når den samme ordboka nevner eksempelet «det kan så allikevel ikke bli noe av», viser dette trolig en annen forskjell, nemlig at allikevel gjerne får så foran seg, noe som tradisjonelt sjelden er tilfellet med likevel.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vaere-med-og-eller-a/,Være med og eller å?,Heter det virkelig «Vil du være med å forme morgendagens løsninger?» I mine ører skurrer det kraftig!,"Det er ikke galt, men vi holder en knapp på «med og», eventuelt «med på å», i alle fall når det er entydig. Det vanlige rådet har gått ut på å velge mellom være med og og være med på å. Man kan trygt holde seg til de alternativene. Men være med å er gammelt i skriftspråket, og den såkalte fortidsprøven (med «var» i preteritum) viser at begge deler går an: 1 du var med og form et dem (samme form, nemlig preteritum, derfor «og») 2 du var med å form e dem (ulike former, derfor «å») Nedenfor følger utdyping for spesielt interesserte. «Og» til sideordning og underordning «Og» indikerer grammatisk sideordning. Det er det vi bruker når vi nevner to atskilte handlinger. Men i norsk bruker vi ofte grammatisk sideordning til å uttrykke logisk underordning. I dette tilfellet uttrykker det første verbalet et aspekt ved det andre, nærmere bestemt delaktighet i formingen. Forskjellen mellom grammatisk sideordning med og uten logisk underordning blir tydeligere med nektelse: Du var ikke med og formet det (= logisk underordning; ett «ikke» står til begge verbene) Du var ikke med og formet det (heller) ikke (= sideordning) Uttalen eller konteksten sørger for at «være med og» blir rett forstått. På papiret kan likevel «være med og» isolert sett være tvetydig, se for eksempel på disse to tolkningene: Han var med og plaget oss a) ‘han var med (noen på) å plage oss’ b) ‘han var med (noen/oss) – og dessuten plaget han oss’ I det siste tilfellet er sideordningen både grammatisk og logisk. Nektelsen krever da to «ikke» eller et «hverken … eller». «Å» må også godtas Flere konstruksjoner som nå har formell sideordning med «og», har tidligere hatt underordning med det siste verbet ubøyd, altså i infinitiv. I mange tilfeller har vi gått helt bort fra underordningen, for eksempel er det ikke lenger normal norsk å si «Vi gikk ut å spise». Historien er en litt annen når det gjelder «være med å». Ikke bare har denne uttrykksmåten lang tradisjon, men den består altså fortidsprøven fremdeles: Fremdeles sier og skriver man gjerne «han/hun var med å grunnlegge …» ved siden av «han/hun var med og grunnla …». Men det skurrer kanskje for flere om en skyter inn noe før infinitivsmerket: «han/hun var med meg å grunnlegge …»? Ulike råd På nettsidene til Språkrådet og i annen språkriktighetslitteratur har «være med og» oftest vært anbefalt (se f.eks. Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (2002), s. 168). Det er greit, men noen ganger har «være med å» blitt omtalt nærmest som en feil. Det er ikke rimelig. Konklusjonen er uansett at «være med og» er det tryggeste valget.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/perimeter-kjonn-og-kringvern/,Perimeter: kjønn og kringvern,Jeg har lest korrektur på en tekst for Forsvaret og rettet perimeteret til perimeteren. De sier at det er feil. Hva er riktig?,"Perimeteren er riktig, selv om intetkjønnsformen er etablert i Forsvaret. I Bokmålsordboka finner vi I perimeter m3 (fra gr. av peri- og meter) omkretsen av en mangekantet figur II perimeter n. (se II - meter) apparat til å måle øyets synsfelt med Ordet for apparatet har altså intetkjønn. Det blir en parallell til termometeret (intetkjønn) og diameteren (hankjønn). I Forsvaret brukes ordet i forbindelse med kringvern (perimeter defence), og da er det opplagt betydning I ovenfor, altså hankjønnsordet, vi har med å gjøre. Jamfør også svensk perimetern og dansk perimeteren. Men de militære har nok ikke vært så opptatt av det opphavet perimeter har som hankjønnsord i plangeometrien. De har skiftet kjønn på det. Det samme ser vi hos oversettere av spenningslitteratur fra engelsk. Enkelte ordbøker har bidratt til forvirringen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttale-av-k-som-i-kald-eller-som-i-kylling/,Uttale av k som i «kald» eller som i «kylling»,"Finst det faste reglar for når bokstaven k skal uttalast som i kald, og når han skal uttalast som i kylling?","K uttalar vi med kj-lyd framfor i, y, ei og øy, elles med vanleg k-lyd. Nokre lånord har unntak frå regelen. G lyder dei same reglane som k, men blir til j. Framfor i, y, ei og øy uttalar vi altså k som /kj/ og g som /j/: kime, kylling, keisam, køyre gilde, gyllen, geipe, gøyme Framfor dei same lydane uttalar vi bokstavkombinasjonen sk som /sj/: skinn, skyte, skeiv, skøyte Framfor andre vokalar uttalar vi k og g hardt, altså k som /k/ og g som /g/. Merk at vi nesten aldri skriv j mellom k/g og vokalane/diftongane ovanfor. Jamfør regla: «I-en og y-en var ute i byen. Der møtte dei ein j, han fekk ikkje vere med.» Det er litt tilfeldig at e og ø i si tid ikkje vart omfatta av denne regelen (medan ei og øy vart det). Språkhistorisk har i, e, ei, y, ø, øy mykje sams; sjå nedanfor. Unntak og årsak For mange hundre år sidan hadde vi ein periode då k og g automatisk vart til kj- og (g)j- føre alle dei såkalla fremre vokalane i, e, æ, y og ø (medrekna diftongane ei og øy). Ord med hard k og g føre desse vokalane må altså vera komne inn i nyare tid, eventuelt har dei hatt ein annan rotvokal tidlegare. Det er altså særleg blant lånorda vi finn unntak frå skrivereglane. Verbet å gøy (slik hundar gjer) er gammalt i norsk og har regelrett j-lyd, medan substantivet gøy ‘moro’ er lånt inn frå engelsk og har g-lyd. Unntaka følgjer ikkje noko greitt system. Såleis har vi kj-lyd i keramikk, men k-lyd i kiwi. Lånordet keiser har k-uttale i bokmål, medan nynorsk keisar helst skal uttalast /kjeisar/. Kynisk heiter i dag /kjynisk/, men hadde helst hard uttale før. Det er blitt betre integrert i norsk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-innlede-en-setning-med-men-eller-og/,Å innlede en setning med «men» eller «og»,På barneskolen lærte vi at man aldri skal begynne en setning med «og» eller «men». Men er dette egentlig en regel? Og hvor stammer den i så fall fra?,"Dette er en gammel skoleregel med ukjent opphav. Den kan fungere greit som hovedregel, men den bør ikke følges slavisk. Finn-Erik Vinje nevner i boka Bedre norsk (Fagbokforlaget, 1998) at det kan finnes gode logiske grunner til å innlede med «og» eller «men»: Iblant har man behov for å binde sammen konkluderende setninger med flere foregående påstander, og da kan men og og fylle en funksjon som innledningsord:... dermed hadde hun gjort alt. Hun hadde malt huset. Hun hadde ryddet i hagen. Hun hadde lært seg å reparere. Og enda var det ikke nok. Tilsvarende med men. Vinje kaller skoleregelen en «riktig dum regel», og det er sant, strengt tatt. Men som hovedregel er den ikke så dum. Noen peker på at Bibelen er full av setninger innledet med «og», men det er ikke noe vektig argument mot å vise måtehold i vanlig verdslig sakprosa. Å innlede setninger med «og», «men» eller «for» kan være et stilistisk virkemiddel. Vil man bevare virkningen, bør man bruke virkemiddelet med måte. Overdreven bruk kan som all repetisjon virke barnslig eller muntlig og gjøre leseren lei eller irritert. Regelen er nok ganske internasjonal, for den diskuteres flittig på nettet. Det er lett å se for seg monotone elevtekster som har fått fortvilte lærere i mange land til å ta for hardt i. At svenskene kjenner regelen godt, finner vi bevis for bl.a. i Göran Tunströms Prestungen (s. 111).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/atkomst-og-atferd-eller-adkomst-og-adferd/,Atkomst og atferd eller adkomst og adferd?,"Heter det atkomst eller adkomst, atferd eller adferd?","Begge skrivemåter er riktige, se Bokmålsordboka, der du også finner betydningene av ordene. Vi har to ulike ad i norsk, det latinske ad (som i advent) og det opprinnelig danske ad. Til den danske preposisjonen ad svarer i særnorsk tradisjon at og åt (jf. nynorsk åtferd). Før 1938 het det ad- i bokmål. Så ble ordene delvis fornorsket. I «Ny rettskrivning 1938. Bokmål » står det på s. 16: « at- skal skrives føre ustemt kons[onant]». Foran stemt konsonant fortsatte man både å si og å skrive ad-. Preposisjonen/adverbet i fri bruk skulle hete at, som i å skille at, mens for eksempel innad og utad, som savnet et særnorsk motstykke, ble stående med -d. Vi fikk dessuten synonympar som åtvaring og advarsel (det var ingenting som het advaring fra før). I ordlista i det samme dokumentet finner vi blant annet atferd, atskillig og atspredelse, mens atkomst mangler. Men 1940-utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok har med atkomst, som er den formen man skulle vente (k er jo ustemt). Variantene med ad- foran ustemt konsonant kom inn igjen i bokmål 1. juli 2005 som valgfrie former.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hannhund-annet-ord/,Hannhund – annet ord?,Jeg lurer på om det finnes et usammensatt ord for ‘hannhund’? Altså så å si det motsatte av tispe?,"Det finnes ikke noe ord som er utbredt og allment kjent i dag, men jo, rakke kan brukes slik. Der man konsekvent sier tispa eller bikkja om hunndyret, vil man kunne bruke hunden entydig om en hannhund. Når språket har ord som bukk, vær, hingst, okse, råne, men ikke noe like kjent spesialord for hannhund, kan det henge sammen med at kjønnsforskjellen hos disse andre dyreartene har vært økonomisk viktigere for folk her i landet. Men på dette området finner vi ingen klare kriterier. Hannhund er et ganske velfungerende ord. Hunnhund /hunnhunn/ kan vi derimot klare oss uten. Vi har både tispe, tik, tikse og teve, og mange steder betyr bikkje fremdeles ‘ hunnhund’, som det opprinnelig gjorde.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-gule-vestene/,De gule vestene,Bør ikke dette navnet skrives med stor forbokstav? En bevegelse trenger vel ikke å ha en ledelse og en organisasjonsstruktur for å ha stor forbokstav? Dessuten betyr jo navnet noe annet enn «gule vester» i bokstavelig forstand.,"Jo, det er nok nettopp en organisasjon som må til for at en bevegelse skal bli omtalt med stor forbokstav. Inntil videre bør vi skrive «de gule vestene» eller «gulvestene». Organisasjoner har vedtatte navn og stor forbokstav, mens løsere bevegelser eller grupper snarere har kallenavn eller betegnelser med liten forbokstav. Det har ingenting å si om betegnelsen er metaforisk eller (som i dette tilfellet) metonymisk. Noen litt haltende paralleller fra fransk historie er sanskulottene, jakobinerne og kommunardene. Drar vi til Thailand, finner vi gulskjortene og rødskjortene. Dersom bevegelsen stifter en vedtaksfør organisasjon med navnet «De gule vestene», og organisasjonen utvikler seg i en annen retning enn bevegelsen som helhet, kan vi i prinsippet få et språklig skille mellom «De gule vestene» og den større bevegelsen «de gule vestene».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/misledende/,Misledende?,Jeg benyttet meg av ordet misledende i en artikkel forleden og fikk det glatte lag i kommentarfeltet etterpå. Kan ikke ordet brukes?,"Du har ikke gjort noe direkte galt, men du kunne gjerne valgt noe annet, nærmere bestemt villedende eller misvisende. Å mislede har vært i bruk i både norsk og dansk og svensk, men ble regnet som ganske litterært og foreldet i norsk for over hundre år siden. Når ordet nå sprer seg, er det i hovedsak som et nyere oversettelseslån fra engelsk (to mislead). Rent formelt glir ordet greit inn i det norske ordforrådet (igjen). Men spørsmålet er om ordet trengs. Oftest gjør det ikke det. Det tradisjonelt mest brukte på norsk er villedende og misvisende. Vi oppfordrer deg til å holde disse gode ordene i hevd der de er dekkende. Det kan tenkes at mislede dekker noen nyanser som de to synonymene ikke dekker (f.eks. når det gjelder å føre noen på moralske avveier, å «mislede» dem til noe). Men om man ikke vil risikere at det klinger av oversettelseslån, bør man oftest velge noe annet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/statsforvalteren-stor-eller-liten-forbokstav/,Statsforvalteren – stor eller liten forbokstav?,Vi har lært at fylkesmannen (personen) skal skrives med liten forbokstav og Fylkesmannen (kontoret) med stor. Stemmer regelen? Og gjelder den også for statsforvalteren?,"Ja, regelen er den samme som før. Vi skriver Statsforvalteren (før: Fylkesmannen) med stor forbokstav når vi sikter til et visst statsforvalterembete: Jeg fikk et brev fra Statsforvalteren i Trøndelag (= fullstendig navn). I vedtaket fra Statsforvalteren heter det at … Eg fekk eit brev frå Statsforvaltaren i Trøndelag (= fullstendig navn). I vedtaket frå Statsforvaltaren heiter det at … Det er ikke ofte vi har bruk for kortformen med stor forbokstav, altså Statsforvalteren med referanse til et visst embete, men uten eksplisitt stedsangivelse. Det er heller ikke noen stor feil å bruke liten forbokstav i slike tilfeller. Når vi viser til personen, bruker vi liten forbokstav: I går drakk jeg kaffe med statsforvalteren i Trøndelag. Dette følger dessuten av at titler har liten forbokstav på norsk. Også når vi viser til forvaltningsorganet generelt, bruker vi liten forbokstav: Det er statsforvalteren (= statsforvalterne) som har ansvar for forvaltningen av … Kontakt statsforvalteren i ditt fylke. (Her viser man for så vidt den enkelte borgeren til én spesifikk statsforvalter, men man viser samtidig til alle statsforvalterne.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-ho-nordmann-eller-nordkvinne/,Er ho nordmann eller nordkvinne?,"Må eg, som er kvinne, kalle meg nordmann, eller kan eg bruke nordkvinne i staden?","Tydinga til eit samansett ord er ikkje alltid summen av delane. Nordmann kan brukast om folk av begge kjønn. Ingen kan nekte deg å skrive nordkvinne, men ver klar over at det kan verke litt påfallande. Nynorskordboka definerer nordmann som ‘person frå Noreg’. Før vart ordet mann meir nytta i tydinga ‘menneske’, medan t.d. kar fungerte kjønnsspesifiserande. Etter kvart har mann vorte meir innsnevra til ‘menneske av hankjønn’, så det er ikkje rart at somme reagerer mot å bli kalla nordmann. Det er ikkje noko i vegen for å bruke ordet nordkvinne. Dette ordet er noko brukt, men ikkje så mykje at vi kan seie at det er etablert i norsk allmennspråk. Ofte kan det vere vel så naturleg å bruke uttrykket norsk kvinne. Om ein ikkje vil spesifisere kjønnet, kan ein elles bruke adjektivet norsk aleine, som i «eg er norsk». I mange dialektar har det forresten heitt ein norske, på line med danske og svenske. Du kan lese meir om kjønn og språk i rettleiinga « Kjønnsbalansert språk » på nettsidene våre.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/syklist-kolliderte-med-bil/,Syklist kolliderte med bil,Jeg leser stadig om språklig usymmetriske kollisjoner mellom biler (i stedet for bilister) og syklister (i stedet for sykler). Her skjules bilføreren (og dennes ansvar) bak panseret. Hva er grunnen? Kan Språkrådet gjøre noe med dette?,"Vi ser at det er en uheldig ubalanse her, men den kan ha gode grunner. Det spørs om det finnes noen patentløsning. Det er lite Språkrådet kan gjøre i første omgang. Vi kan gjerne anbefale kombinasjonene sykkel + bil syklist/syklende + bilist/bilfører der det passer. Vi kan likevel ikke si at syklist + bil er helt uforsvarlig. Generelt er det nok vanligere å nevne kjøretøyet i stedet for føreren når kjøretøyet er stort og føreren sitter skjult. Når en fører har større masse enn kjøretøyet sitt, driver det fram sjøl og troner på toppen av det, er det ikke så rart at føreren kommer i fokus når en kollisjon skal omtales. Det som støter sammen når en bil og en sykkel kolliderer, er i første rekke selve bilen, sykkelen og syklisten. Rent fysisk er bilisten faktisk i bakgrunnen. Det at helsa til syklisten står på spill, gjør det også naturlig å fokusere på den mjuke trafikanten og det harde kjøretøyet. Den uheldige kombinasjonen er altså godt motivert. Men journalister kan gjerne prøve å jevne ut språkbruken slik at ingen av «aktørene» blir kamuflert, eventuelt slik at de blir like godt kamuflert. Hvis bare én person nevnes, er det jo bare én mulig ansvarlig som er omtalt eksplisitt. Det finnes også alternativer til syklist. Hvis en «tretti år gammel kvinne på sykkel er påkjørt på Drammensveien», kan man jo skrive nettopp det.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sammensetninger-med-egennavn-oslofolk-ibux-tablett/,"Sammensetninger med egennavn: oslofolk, Ibux-tablett","Hvordan skriver man sammensetninger med egennavn, for eksempel med et stedsnavn eller et varemerke som første ledd?","Sammensetninger med et egennavn som førsteledd kan i prinsippet skrives på to måter: oslofolk eller Oslo-folk, sydentur eller Syden-tur. Dersom førsteleddet er et varemerke, får sammensetningen stor forbokstav og bindestrek: Ibux-tablett. Er sammensetningen svært vanlig og innarbeidet, øker sjansen for sammenskrivning og liten forbokstav. Det betyr at oslofolk og oslomålet oftere enn for eksempel oslobedrift har liten forbokstav. Men skrivemåten er valgfri i begge tilfeller. Valgfriheten gjelder også etter fuge-s: trondheimsmann eller Trondheims-mann. Det vanligste er å skrive trondheimsmann, vestlandsjente osv. Sammensetninger med private navn (for eksempel virksomheter og varemerker) skrives oftest med stor forbokstav og bindestrek: Beatles-fan, Rimi-butikk, Nokas-ranet. Vi anbefaler denne skrivemåten. Legemidler er godt eksempel: Meronem-behandling og Ibux-tablett (men ibuprofentablett, fordi ibuprofen er et virkestoff). Bare små bokstaver Først når egennavnet er kommet i bakgrunnen for helheten, kan det være obligatorisk med liten forbokstav og full sammenskrivning: selbuvott, norgesglass, eidsvollsmann, telemarksski, nordlandsbåt. Mange vitenskapelige betegnelser som er innarbeidet i allmennspråket, hører til her, for eksempel geigerteller og røntgenbilde. Når helheten er et egennavn, eller nesten Annerledes er det selvsagt når også helheten er et egennavn. Slike navn skrives i ett med stor forbokstav: Munchmuseet. Den samme skrivemåten gjelder for historiske begivenheter og lignende (Vietnamkrigen) og for lover, konvensjoner og avtaler (Osloavtalen). Dette er strengt tatt ikke helt logisk, for slike navn skal ellers ikke ha stor forbokstav (trettiårskrigen, straffeloven)! Andre sammensetninger som bare ligner på egennavn, bør følge hovedregelen: kongsvingertraktene eller Kongsvinger-traktene. Hvis dette virkelig var et områdenavn, ville det vært riktig å skrive det i ett og med stor forbokstav, slik vi for eksempel skriver Oslofjorden. Sammensetninger med -region anbefaler vi å skrive slik: Oslo-regionen, Gjøvik-regionen osv.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jernbanestasjon-eller-togstasjon/,Jernbanestasjon eller togstasjon?,Eg er ein ihuga jarnbanemann som ergrar meg grøn når eg høyrer det nymotens og barnslege ordet togstasjon. Kva seier Språkrådet om det?,"Det er ingen tvil om at jernbanestasjon (nynorsk òg jarnbanestasjon) er det tradisjonelle i både fagspråk og allmennspråk. Togstasjon er nokså nytt i ordbøkene. Rådet vårt er å halda seg til jernbanestasjon, særleg når ein skriv. Men vi trur du må venja deg til å høyra togstasjon òg, for helsa si skuld. Nedanfor er eit frekvenssøk i aviskjelder ved nb.no: Frekvenssøk i bokkjelder:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/strategiplan-2007-2010-trearsplan-eller-firearsplan/,Strategiplan 2007–2010: treårsplan eller fireårsplan?,"Korleis skal ein forstå tittelen «Strategiplan 2007–2010»? Omfattar planen berre åra 2007, 2008 og 2009, eller gjeld han for 2010 òg? Med andre ord: Er dette ein treårsplan eller ein fireårsplan?","Vi les denne tittelen slik at planen òg dekkjer året 2010, altså at det er ein fireårsplan. Du kan samanlikne dette med uttrykk som «måndag–fredag». Når det siste ordet står for noko som har utstrekning i tid (ikkje berre eit tidspunkt), er vi vane med at ‘til’ betyr ‘til og med’.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-er-det-stum-e-i-mange-norske-etternavn/,Hvorfor er det stum e i mange norske etternavn?,"Hvorfor har så mange vanlige norske etternavn en e som ikke uttales? Jeg tenker på navn som Bøe, Lie, Moe osv.","Bøe, Lie og Moe stammer fra den tida dansk var eneste skriftspråk i Norge. På 1700-tallet satte man på dansk inn en e etter vokaler som skulle ha lang lyd, eller man kunne fordoble vokalen og skrive f.eks. Huus for hus. Og både Bøe, Lie og Moe uttales jo med lang vokal på norsk (som /bøø/, /lii/ og /moo/). I dagens rettskrivning angir vi ikke lang vokal med en ekstra e. Likevel er disse skrivemåtene blitt stående igjen fra den tida. Av Olav Veka: Norsk etternamnleksikon (Samlaget 2000) går det fram at det i dag er flere som heter Bøe enn Bø i Norge, flere som heter Lie enn Li, og flere som heter Moe enn Mo. Mange etternavn, også disse, er gamle gårdsnavn. Som gårdsnavn kommer de inn under stedsnavnloven og skal skrives rett fram: Bø, Li, Mo. Det samme gjelder hvis de blir navn på bygder, tettsteder og byer. Men som etternavn trenger de naturligvis ikke følge denne loven. Det har altså oppstått et tydelig skille mellom gårds- og stedsnavnene på den ene siden og de etternavnene som bygger på dem, på den andre siden.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/slass-sloss-boyning-og-uttale/,"Slåss, sloss – bøyning og uttale","Vi diskuterer forskjellen på slåss og sloss. Kan dere forklare oss dette, slik at det blir slutt på slåssingen?","Kort sagt: Formen sloss er bare preteritum, akkurat som slo. Å slåss er en avledning av verbet slå. Å slåss har sin egen betydning (‘slå hverandre’), men bøyningen er helt parallell. Se på rotvokalen her: å slå – slår – sl o – har slått å slåss – slåss – sl o ss – har slåss Sloss er preteritum (fortid) av slåss, slik slo er preteritum av slå. Til slåing svarer slåssing, så det er ingenting som heter slossing. Slåsskamp kan også bare ha å, for substantiv bøyes ikke i fortid. Merk at den korte o -en i sloss i mange dialekter uttales /å/. Det er opphavet til forvirringen. Det gjøres feil i begge retninger. En feil som virkelig sprer seg fort, er o utenfor preteritum. Men merk at å -en kommer inn igjen i perfektum, slik at det rette etter hjelpeverbet har er sl å tt og sl å ss. På nynorsk heter det å slåst, og bøyningen er slik: å slåst – slåst – sl o st – har slegest/slåst",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aten-eller-athen/,Aten eller Athen?,Korleis skriv ein namnet på hovudstaden i Hellas på norsk?,Etter rettskrivinga kan ein velje mellom Aten og Athen. Begge desse skrivemåtane har lang tradisjon i norsk.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/grammatiske-lan-fra-engelsk/,Grammatiske lån fra engelsk,"Jeg vet at norsk importerer engelske ord og uttrykk, både i rå og oversatt form. Men påvirkes norsk av engelsk også på dypere plan – grammatisk?","Ja, det finnes visse tendenser til grammatisk, særlig syntaktisk, påvirkning. Noen av de uttrykkene vi har samlet i artikkelen Oversettelseslan (betydningslån og fraselån) fra engelsk, skiller seg også grammatisk fra de lignende norske uttrykkene. Det kan være snakk om bortfall eller tillegg av preposisjoner, ny bruk av funksjonsord eller endring av valensen til verb (eksempel: jeg forlot uten objekt, jamfør I left). Import av nye mønster for ordkombinasjon kan vi kalle grammatisk lån. Et ganske klart eksempel på grammatisk lån hos noen brukere av norsk er tillegg av ubestemt artikkel (en, ei, et) i omtale av yrke eller funksjon: hun er en lærer/lege osv. (she is a …) norsk: hun er lærer/lege Over denne lesten sys mange formuleringer. På norsk bruker vi tradisjonelt artikkel bare når substantivet har et attributt foran seg, som i «hun er en god lærer». Et annet eksempel på mer eller mindre grammatisk endring er utskifting av heller med også i nektelser (etter subjektet og verbalet): også ikke (also not), f.eks. det er også ikke slik at …, det er også ikke uvanlig at … norsk: heller ikke Merk at innlån av fraser og mønster gjerne støttes av indre krefter i språket, slik at det kan være vanskelig slå fast hva som er hoveddrivkraften. Behovet for å kunne bruke de vanligste og mest standardiserte byggesteinene når vi snakker og skriver, er en indre drivkraft. Ordet også er det vi oftest bruker om tillegg, så det vil gjerne tvinge seg fram (det tærer også på ordet dessuten, som heller ikke har en vanlig engelsk ekvivalent). En annen indre drivkraft er behovet for å kunne innlede en setning med et hvilket som helst tema-ord (som frykt og håp). De følgende overgangene kan altså ha flere årsaker: frykten er at eller vår største frykt er at (the fear is that; our greatest fear is that) før helst: vi/man/en er (mest) redde for at, vi/man/en frykter (mest av alt) at håpet er at (the hope is that) før helst: vi/man/en håper at; det er håp om at Begge uttrykksmåtene er gamle i norsk, særlig den sistnevnte, men de har blitt mye vanligere de siste åra, så vi har i det minste å gjøre med såkalte frekvenslån. Påvirkningen kan være ganske subtil, som i «Jeg har aldri hatt kaffe» (for smakt/drukket) eller økt bruk av formuleringer som «Jeg hadde kylling i går» uten utfylling med f.eks. «til middag». (Merk at «Vi hadde …» er noe litt annet; på norsk lar vi gjerne være å nevne måltidet når vi omtaler hele husstanden.) Nedenfor lister vi opp flere eksempler på grammatisk påvirkning som for så vidt godt kunne stått i artikkelen Oversettelseslån. Bortfall av seg En del norske uttrykk med refleksivpronomen svarer til engelske uten. Seg faller bort ved oversettelseslån. Eksempel: konsentrere (concentrate) for konsentrere seg Tillegg av selv (seg > seg selv) Unødvendig understreking av refleksivpronomenet ved hjelp av trykksvakt selv vitner om påvirkning fra engelsk. Eksempler: uttrykke seg selv for uttrykke seg vaske seg selv for vaske seg Der norsk bruker det refleksive pronomenet meg/deg/seg etter en del verb, har engelsk enten ingenting eller myself. Eksempel: Jeg vasker meg = 1) I wash 2) I wash myself Meg selv virker mye sterkere på norsk enn på engelsk. Vaske seg selv brukes bare i sjeldne situasjoner der det at man selv gjør vaskejobben, er litt uventet informasjon. Trykket ligger da på selv (som i å lure seg selv eller ikke kunne tilgi seg selv). Vi skiller mellom å skade seg (av vanvare, som er det vanlige) og å skade seg selv (med vilje og i motsetning til å skade andre), og vi skiller mellom å klare seg og å klare seg selv (eller på egen hånd). Men vi bruker ikke selv i utrengsmål. Det heter ikke f.eks. å ta seg selv en pause eller få seg selv en hund, men å ta (seg) en pause og å få (seg) hund. (Unntak: Hvis det like før har vært snakk om at en annen har tatt en pause eller fått hund; da kan vi bruke selv, som vi setter til slutt i setningen.) Legg også merke til utvidet bruk av som meg selv i spesielle forbindelser som sånne/folk som meg selv (i stedet for bare sånne/folk som meg). Tillegg av eiendomsord (sin, sitt...) I slekt med understreking av refleksivpronomenet er understreking av eierforhold, som i «Jeg har brukket beinet mitt» (jf. my leg) kontra vanlig norsk «Jeg har brukket beinet». Men her er det ikke bare engelsk som ligger under; det kan også være et eksempel på barnslig voksenprat, som i utsagnet: Har du vondt i magen din, du da? Oppsummering: Det trengs ikke understreking i form av selv i omtale av noe man vanligvis gjør nettopp med seg selv. Det samme gjelder bruk av sin og sitt når det ikke tilfører informasjon i sammenhengen. Hans, hennes, deres for si(n), sitt, sine Engelsk mangler et refleksivpronomen som svarer til sin osv. Det hender at norske skribenter unngår si(n), sitt og sine og skriver hans, hennes og deres i stedet. Omskrivning i flertall (deres) er det vanligste. Her kan det også være snakk om påvirkning fra dansk, der sine osv. har et mindre bruksområde enn i norsk. Eksempel: (påvirket av engelsk eller dansk:) De fortalte om *deres egne erfaringer (jf. engelsk their) (vanlig norsk:) De fortalte om sine erfaringer / erfaringene sine Noen unngår problemet ved å sløyfe pronomenet og skrive De fortalte om egne erfaringer. Det er ingen grunn til å gjøre det. Økt bruk av egne kan nesten regnes som indirekte grammatisk påvirkning. Merk det nyttige skillet mellom sine og deres på norsk: lærerne møtte elevene på sine premisser (= lærernes, for lærerne er subjekt) lærerne møtte elevene på deres premisser (= elevenes, for elevene er objekt) lærerne møtte elevene på egne premisser (=?) Merk også at det er riktig med deres når pronomenet er plassert i en leddsetning. Sin osv. kan nemlig bare vise tilbake til subjektet i samme setning. I dette eksempelet er leddsetningen understreket: De fortalte hvordan erfaringene deres hadde vært. Subjektet i oversetningen er de, men subjektet i leddsetningen er erfaringene, så sine ville ikke gitt mening der. Preposisjonsbruk Bortfall, tillegg og utskifting av preposisjoner er nokså ulike fenomen, men vi har samlet eksempler under én overskrift her. Økt bruk av preposisjon (kan også sees som betydningslån/brukslån/frekvenslån): for som diffus tekstbinder à la i forhold til (i betydningen ‘når det gjelder, med hensyn til’). Eksempel: Også for disse tallene er det liten forskjell fra i fjor over se eksemplene på lista «Enkeltord» i denne artikkelen Tillegg av preposisjon kommentere på (comment on) kommentere innrømme til (admit to) innrømme Bortfall av preposisjon skuffet at (disappointed that) skuffet over at insistere at (insist that) insistere på at usikker om (not sure whether/if/that) usikker på om ha en tendens å (tend to, have a tendency to) ha en tendens til å trykk knappen (push the button) trykk på/inn knappen Utskifting av preposisjon dekket i, dekt i (covered in) dekket/dekt av (f.eks. av blod) (men merk at full i er gammelt i mange dialekter og ikke lån) i min mening, i mitt syn (in my opinion, in my view) etter min mening, etter mitt syn, jeg mener … fra avstand (from a distance) på avstand tanken av å (the thought of) tanken på å lojal til (loyal to) lojal mot (jf. tro mot) laget/produsert fra (made from) * laget av (eller på) kjærlighet for (love for) kjærlighet til Bruk av «av» som genitivsomskrivning På norsk kan vi bruke av for å knytte et verbalsubstantiv til et logisk objekt (oppfinnelsen av Internett heller enn Internetts oppfinnelse) eller et subjekt (oppfinneren av Internett). På engelsk brukes den tilsvarende preposisjonen of mye friere, jamfør for eksempel the pioneers of the Internet. Pionerene av Internett er ikke god norsk. Vi bruker heller genitiv, sammensetning eller en annen preposisjon, i dette tilfellet kanskje helst sammensetning: Internett-pionerene. Et annet eksempel er innbyggerne av Norge for innbyggerne i Norge. Spørreord (hv-) på nye steder, særlig foran infinitivsmerket å hva å gjøre (what to do) hva jeg/man skal/bør gjøre o.a. hvordan å … (how to …) slik (blir, gjør osv.), hvordan man (blir, gjør osv.) hvem å … (who to, f.eks. who to contact) hvem kan/skal en/du … dette er hvordan, f.eks. dette er hvordan man gjør det: slik gjør man (du) det, det er slik man gjør det og slik skal det gjøres grunnen til hvorfor (the reason why) grunnen til at En formulering som her er hva jeg tenker finnes i norsk fra før, men den hadde nok ikke blitt så vanlig som den er, uten engelsk innflytelse. Flere eksempler To go + adjektiv (solo, viral, native) Dette er et utbredt mønster i engelsk. I norsk er blant annet gå viralt og gå solo kommet inn ved siden av det eldre gå bananas ‘gå amok; fly i flint’. (Her har vi også eldre forbilder i norsk, som gå berserk.) Å gå viralt er å spre seg raskt og kraftig (som et virus), f.eks. på Internett, mens uttrykket gå solo ofte viser til å slutte i en gruppe og fortsette alene, altså å starte en solokarriere. Det var aldri for det har aldri vært «Det var aldri vanlig å bruke preteritum på den måten» kan vi si på norsk hvis vi legger til en innsnevring «(der og der) i den og den perioden», men hvis vi viser til all fortid, heter det tradisjonelt «Det har aldri vært vanlig å bruke preteritum på den måten». Apposisjoner med partisipp i stedet for relativsetninger med verbal Eksempel: Blant vaksinene som nå skal testes i Frankrike, er en helt fersk RNA-vaksine, aldri før gitt til fugler (jf. som aldri før er gitt til fugler). (I eldre tekster kan formuleringer som «det gjort gikk jeg videre» være påvirkning fra latin.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/verdiskaping-eller-verdiskapning/,Verdiskaping eller verdiskapning?,"Heter det verdiskaping eller verdiskapning? Dreier det seg om handlingen eller prosessen (verdiskaping) på den ene side og resultatet (verdiskapning) på den annen side, slik vi skiller mellom bygging og bygning?","Det kan hete både verdiskaping og verdiskapning på bokmål. Det er fritt fram for å bruke verdiskaping om prosessen og verdiskapning om resultatet, men det er altså ikke obligatorisk. Bokmålsordboka forklarer ordet verdiskaping som ‘det å skape materielle el. åndelige verdier'. Ordboka viser altså bare til handlingen eller prosessen og nevner ikke noe om hva resultatet bør kalles, eller om det i det hele tatt kan skilles klart ut. Skaping kontra skapning: obligatorisk skille og valgfritt skille Vi skiller mellom skaping (skapelse) av verden og en skapning i verden (et eksemplar av det skapte). Men det er en gråsone mellom disse begrepene. Mange vil mene at det der finnes produkter av skaping som ikke er skapninger i vanlig forstand, men som likevel kan kalles skapning. Dette ning- ordet er da et abstrakt substantiv som helst brukes i entall. Slik skapning med n finner vi helst i sammensetninger. Det må sees i sammenheng med at - ning generelt holder seg best i sammensetninger. Bare tenk på prosessen ombygning/ombygging (valgfri skrivemåte) kontra prosessen bygging (usammensatt og alltid uten n). I mediene brukes verdiskaping og verdiskapning om hverandre, og det er ofte vanskelig å si om ordet viser til prosesser eller til verdier som er blitt frambrakt. Vi kan lage et eksempel der vi prøver å skille mellom betydningene: Verdiskapingen som arbeidsstokken har stått for i flere år, har ført til stor verdiskapning for bedriften. Det blir ganske kunstig. Stillingen mellom verdiskaping og verdiskapning Verdiskaping uten n står ganske sterkt, trolig fordi ordet er mindre enn hundre år gammelt i norsk, slik at den utbredte norske tendensen til -ing har trumfet den dansk-norske tradisjonen med -ning i abstrakte ord. På dansk heter det uansett helst værdiskabelse. Litt før tusenårsskiftet fikk verdiskaping uten n overtaket i trykte kilder, og varianten holder stillingen på nettet – interessant nok i litt mindre grad i bestemt form, der verdiskapningen klorer seg godt fast. Nynorsk Ifølge Nynorskordboka er verdiskaping det eneste rette i nynorsk uavhengig av betydningen. Nå er riktignok ikke resultatbetydningen tatt med i ordbøkene, men det er nok uansett «skapinga av verdiar», ikke «skapningen», det er tale om. Skapningen er et levende vesen, og noe hunkjønnsord * skapninga finnes ikke.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hongkong-eller-hong-kong/,Hongkong eller Hong Kong?,"Heter det Hongkong eller Hong Kong på norsk? Dagens Næringsliv skriver Hong Kong, mens de andre store avisene ser ut til å benytte Hongkong.","Det er skrivemåten Hongkong som er den rette på norsk. Denne skrivemåten har lang tradisjon i Norge og Danmark og ble blant annet brukt allerede i Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon. En nordisk Encyklopædi fra 1898. Også på tysk heter det Hongkong. Engelsk og fransk har skrivemåten Hong Kong. Skrivemåten Hongkong er i tråd med hvordan vi ellers skriver kinesiske navn på norsk, jf. Beijing, Shanghai osv. I Kina brukes det som kjent et annet skriftsystem enn i Norge, og navn på kinesisk må transkriberes til det latinske alfabetet. Ifølge oppslagsverk er de kinesiske variantene Hēunggóng (kantonesisk) og Xiānggǎng (mandarin), mens Hong Kong altså er navneformen på engelsk i dag. Siden engelsk fortsatt har offisiell status i Hongkong, er det naturlig at den engelske varianten (Hong Kong) brukes i selve Hongkong; den skal ha blitt vedtatt av myndighetene der i 1926.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/huset-brant-eller-huset-brente/,Huset brant eller huset brente?,Heter det «huset brant» eller «huset brente»?,"Det heter at huset brant. Men hvis brannen var påsatt, kan vi i tillegg si at noen brente huset. Det sterke verbet brenne – brant og det svake verbet brenne – brente er det vi kaller parverb. Det sterke verbet har én staving i preteritum (brant), det svake har to (brente). Det sterke verbet er intransitivt, det vil si at det ikke tar objekt. Det betyr ‘stå i brann’, ‘være i flammer’: veden brant godt det brant i ovnen stearinlyset brant fort ned huset brant Det svake verbet er transitivt og tar objekt. Dette verbet bruker vi om å tilintetgjøre eller ødelegge noe med ild: vi brente alle papirene vi brente bråte hele kvelden sigaretten brente hull i duken Her er det altså noen som brenner noe, og dette noe kaller vi objekt. Papirene, kvelden og hull er objekt. Et eksempel kan tydeliggjøre forskjellen: Da brannvesenet brente det gamle skuret, stod mange og så på at skuret brant. Andre parverb Andre parverb som krever at vi tenker oss om, er henge, knekke, skvette, smelle og slenge. Kanskje noen huskesetninger hjelper: Jeg hengte opp medaljen så den hang på veggen. Vi satt på ei grein og knekte nøtter. Da knakk greina. Da bonden skvettet vann på gåsa, skvatt vi unna. Mannen smelte handa i bordet så det smalt. Hun slengte sekken på ryggen, og der hang den og slang. Nynorsk Nynorsk skiller tydeligere mellom svake og sterke verb enn bokmål. Vi ser forskjell også i presens og perfektum: brenne – brenn – brann – brunne (papiret brann) brenne – brenner – brende – brent (eg brende papiret) I tradisjonell nynorsk har vi dessuten i noen ord en ekstra forskjell i presens og en forskjell i infinitiv (se j-en): henge – heng – hang – hange (jakka hang på knaggen) hengje – hengjer – hengde – hengt (eg hengde henne der) knekke – knekk – knakk – knokke (greina knakk) knekkje – knekkjer – knekte – knekt (eg knekte henne)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trakke-i-salaten-og-trampe-i-klaveret/,Tråkke i salaten og trampe i klaveret,"Hvor skriver disse uttrykkene seg fra, og hva er verst av de to alternativene?","I Tone Trytis Norsk slangordbok finner vi både trampe i klaveret og trampe/trå/tråkke i salaten forklart som ‘gjøre noe dumt, pinlig el. taktløst’. Uttrykkene må regnes som stort sett synonyme. Hva som er det mest alvorlige, kan folk ha ulike meninger om. Noen mener nok at tramping i klaveret er noe som påkaller mer umiddelbar oppmerksomhet enn tråkking i salaten. Nordisk samklang Klaver-uttrykket skal skrive seg fra det svenske ordtaket «Det låter, sa bonden til klockaren, trampa i klaveret». På svensk dekker nok klaveret salaten, for de bruker visst ikke noe salat-uttrykk. Danskene holder seg unna klaveret, men «træder» eller «jokker» til gjengjeld «i spinaten» rett som det er. Det ser ut til at dansker og svensker oversetter det ene med det andre, så da bør det være greit å bruke uttrykkene synonymt på norsk. Det første tramp Det trampes i klaveret i norske bøker fra rett etter krigen, men neppe tidligere. I Norsk slangordbok fra 1952 er det forklart med ‘passe dårlig i selskap’. Salaten er ikke med i denne slangordboka. Tråkke i salaten finner vi første gang i en oversettelse fra 1950. Ellers tråkkes det i en del spinat i norsk litteratur før man går mer over til salat i syttiåra.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/olav-tryggvasson-eller-tryggvason/,Olav Tryggvassøn eller Tryggvason?,"Jeg legger merke til at det benyttes ulike stavemåter av denne vikingkongens navn, men mener selv at den korrekte stavemåten er «Olav Tryggvassøn», med to g-er, to s-er og søn med ø. Jeg har alltid ment at en skal skrive navnet slik vedkommende selv skrev det i sin tid. Hva mener Språkrådet?","Navnet er normert til Olav Tryggvason og har vært det i mange år. Det følger retningslinjene for normering av historiske navn slik de foreligger på Språkrådets liste over historiske navn. Navnet har vært gjennomført slik i lærebøker for skoleverket og står også slik f.eks. i Store norske leksikon. I Språkrådets liste over historiske navn står det slik: « Olav Tryggvason (968–1000) norsk konge». I lista står dessuten dette om -son, -søn, -sønn: «-son er obligatorisk form til ca. 1600. En bør således skrive Absalon Pedersson og Peder Clausson ». Det skal skrives to g-er i navnet, men det er ikke riktig med to s-er, og det var det heller ikke på Olavs tid. Den siste a-en i Tryggva- spiller nemlig samme rolle som s gjør i mange andre navn, f.eks. Knúts-. Tryggva- og Knúts- er sammensetningsformer av henholdsvis Tryggvi og Knútr. En s etter a-en ville ha vært smør på flesk. Og én n i søn må regnes som en dansk skrivemåte. Historiske navn (fra før 1700) tilpasses delvis til moderne rettskrivning. Yngre historiske navn skrives slik de ble skrevet i samtiden. Se disse retningslinjene. Se også Knut Sprauten (red.): Å kallast med sitt rette namn. Person- og stadnamn i lokalhistoria. Skrifter frå norsk lokalhistorisk institutt nr. 38, der Terje Larsen har en artikkel om «Offentleg normering av stadnamn og personnamn».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-en-slikk-og-ingenting/,For en slikk og ingenting,Hvor kommer uttrykket for en slikk og ingenting fra?,"Det kommer nok fra dansk. En slikk er en ubetydelig mengde, en smule. Egentlig er det det man får med seg ved å slikke én gang. I utgangspunktet het det bare for en slik (= slikk), som det ennå heter på dansk. Det ser ut til at «og ingenting» ble lagt til etter at uttrykket kom inn i norsk. Vi finner det først i Aftenbladet fra 1856.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samling-i-bann/,Samling i bånn,"Hvor stammer uttrykket samling i bånn fra, og hvordan skal det brukes?","Det stammer fra vinter-OL i 1928 og er opprinnelig positivt. Det viste til en samling av laget etter en lang og bratt utforkjøring med sikte på å ta igjen et forsprang i innspurten. Det tok lang tid før uttrykket ble vanlig i skrift (brukt fritt og metaforisk), og betydningen ble vridd litt på veien. Mange bruker det nå om å reise seg etter et nederlag (jf. å reise kjerringa), legge hodene i bløt når stillingen er dårlig, eller i verste fall bare samles om et lavmål – men dette er langt fra det uttrykket handlet om opprinnelig! Ole Reistads kommando I Store idrettsøyeblikk. Norsk idrett gjennom 50 år kan man lese blant annet dette: Historien fortelles også på s. 292 i Norske skiløpere. Skihistorisk oppslagsverk i 5 bind. Østlandet Nord (1955). Om man ikke kjenner historien bak, tenker man lett at bånn er noe negativt. Det er nok derfor utforkjøringen er omtolket til en nedtur (i overført betydning). Rettskrivningen Det er korrekt å skrive bånn i dette uttrykket selv om man ellers skriver bunn eller botn. Logisk sett er bånn som å skrive fånn for fonn, og dermed nokså inkonsekvent. Men rettskrivningen godtar det; meningen er å speile det muntlige preget så direkte som mulig. På nynorsk kan man bare skrive botn, som vanligvis uttales /bått(e)n/, men det kan ikke være så farlig om man akkurat i dette uttrykket uttaler det /bånn/, siden uttrykket alltid vil ha et visst preg av sitat.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/opphaver/,Opphaver,"En kunstnerorganisasjon ønsker å få etablert ordet opphaver om den som har opphavsrett til et åndsverk. Grunnen er at det vil være kjønnsnøytralt, noe det tradisjonelle opphavsmann ikke er. Er dette et ord som bør tas i bruk i lover og forskrifter? Hva med skaper i stedet?","Etter Språkrådets syn er ordet opphaver laget på en tvilsom måte. Kort sagt: Det gir ikke helt den tilsiktede meningen å ha opp et åndsverk. Andre ord med -haver Fra før har vi ord som ihendehaver, innehaver, fordringshaver, makthaver, panthaver, patenthaver og parthaver, men merk at leddet - hav - i alle disse ordene er avledet direkte av verbet å ha (før at have og eldre at hafa). Makthaver kommer altså ikke av * makthav, men av å ha(ve) makt. På liknende vis kommer oppdrager av å oppdra(ge), ikke av oppdrag. Opphaver for opphavsperson blir litt som å kalle en oppdragsgiver eller oppdragstaker oppdrager eller en forlegger forlager. Opphavet til opphav Opphav kommer ikke av å ha(ve), men av å heve. I gammelnorsk kunne hefja bety nettopp ‘å sette i gang, å gi opphav til’, og upphefjari var det samme som en opphavsmann eller -kvinne. Man er altså opphavsmann fordi man gir opp hav til noe, ikke fordi man har noe opp. Det hører med til historien at det er en nær etymologisk sammenheng mellom hafa og hefja. I gammalnorsk og eldre dansk fantes dessuten «sideformer» som henholdsvis upphafari og ophaver til upphefjari og ophæver. De var muligens laget direkte av opphav slik dommer og sanger er avledet av substantiv, men denne ordlagingsmåten ble tidlig mindre vanlig. Upphafari døde dessuten ut sammen med upphefjari. Vurdering De gammalnorske ordene kan selvsagt gjenopplives i form av opphaver (eller opphever!), men i moderne norsk vil opphaver stå i et uklart forhold til opphav. Opphaver vil enten være en (påstått) avledning av noe man ikke vet helt hva er (ha opp), eller en utypisk substantivavledning (vi lager nå sjelden ord av typen en sanger). Slik sett er det et tilbakeskritt som lager rot i ordforrådet. Språkrådet holder derfor en knapp på opphav som grunnord i nyere norsk og dermed på gjennomsiktige sammensetninger som opphavsperson o.l. Vi skal ikke ta stilling til alternativet skaper eller verkskaper her, men det har i alle fall en mer umiddelbart forståelig oppbygning enn opphaver. Etterskrift 2017 Departementet gikk i den nye åndsverksloven mot Språkrådet og valgte opphaver. Det er grunn til å tro at ordet nå blir innarbeidet i språkbruken og tross alt vil fungere greit. Et ord trenger ikke være ideelt for å vinne fram.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spre-sine-vinger/,Spre sine vinger?,"Heter det å spre vingene på norsk, eller er det en direkte oversettelse av «spread one's wings»? I bibeloversettelsene er kapittel 39 vers 29 i Jobs bok endret slik: 1930: Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden? 1978: Er det din forstand som gjør at falken kan svinge seg opp, spile vingen og fly mot sør? 2011: Var det din forstand som lærte falken å fly, spre vingene og gli mot sør?","I bibeloversettelsene ser vi utviklingen fra et danskpreget riksmål (1930) via et bokmål har tatt opp mye norsk folkemål (1978), til et bokmål som står under mer engelsk innflytelse enn før. Både spre sine vinger og spre vingene er i stor grad oversettelseslån. Noen søk i den norske bokheimen viser at å spre sine vinger og lignende varianter er overrepresentert i litteratur som er oversatt fra engelsk i nyere tid. Uttrykket finnes riktignok også i eldre dansk; det kan være litt av bakgrunnen for at det er brukt en del i norsk poesi og religiøs litteratur. Det er ikke galt å bruke uttrykket på norsk, men det er ikke typisk, tradisjonell ordlegging. Både overført om mennesker og konkret om fugler heter det på norsk heller: 1 bre eller breie bokmål: å bre ut vingene – bredte/bredde ut vingene bokmål: å breie ut vingene – breide/breiet ut vingene nynorsk med e-infinitiv: å breie ut vengene – breidde ut vengene I eldre dansk-norsk finner man dessuten at utbre(de). Men merk at det å bre/breie ut vingene ikke nødvendigvis er et tegn på nær forestående flukt. Det kan like gjerne handle om å legge vingene vernende over noe. 2 slå ut (med) bokmål: å slå ut vingene – slo ut vingene nynorsk: å slå ut vengene – slo ut vengene Å slå ut med vingene er også mulig, og å slå vingene ut. 3 løfte / spile ut bokmål: å løfte vingene – løftet/løfta vingene bokmål: å spile ut vingene – spilte ut vingene nynorsk med e-infinitiv: å lyfte vengene – lyfte vengene (ev. lyfta/løfte/løfta) nynorsk med e-infinitiv: å spile ut vengene – spila ut vengene Vi nevner disse sammen fordi de kan vise til spesielle faser i «utbredelsen» av vingene, men begge kan brukes hver for seg om hele forberedelsen til flukt. Verbet å spile er litt oversett i dag, men har vært mye brukt. Å spile ut vingene er treffende når hver vinge er utspilt. Når fuglen først er oppe, seiler den gjerne på utspilte vinger. 4 folde eller falde bokmål: å folde ut vingene – foldet ut vingene nynorsk med e-infinitiv: å falde ut vengene – falda ut vengene Eller: folde vingene ut. Verbet folde brukes særlig om det at vingene legges sammen: å folde vingene (eventuelt + sammen). 5 strekke eller strekkje bokmål: å strekke ut vingene – strakte ut vingene nynorsk med e-infinitiv: å strekkje ut vengene – strekte ut vengene Denne varianten står gjerne i ordbøkene for spread one's wings, men det er ikke den som har best grunnlag, hverken i litteraturen eller i tradisjonelt talemål. Faktisk er den overrepresentert i oversettelser, den også.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spydde-eller-spoy/,Spydde eller spøy?,I en roman av Dag Solstad heter det om et stålverk at det «spøy ut røyk». Burde forfatteren ha skrevet «spydde» her?,"Det eneste riktige etter rettskrivningen er spydde på både bokmål og nynorsk. Men det er ikke avgjørende. I det sitatet du gjengir, bryter Solstad med rettskrivningen, kanskje med vilje. Det finnes ingen regel som sier at man ikke kan gjøre det i skjønnlitteratur. Med «spøy» gjengir han kanskje en vanlig uttaleform i et miljø han kjenner godt. I litteraturen er ikke formen spøy gammel. Vi finner vi den først i Den farlige veien («en gatepikes historie i etterkrigsårenes Oslo») av Georg Tveit (1950) og i Kvænnavikas beste av Olaf Berg (1951). Noen år etter dukker den opp i en undersøkelse av rettskrivningsfeil hos barn ved Oslo folkeskole (1957). Formen er kjent fra flere dialekter, jf. Sterke verb i norske målføre, s. 89. I norrønt var verbet sterkt (fortid spjó), men i de fleste dialekter er det senere blitt svakt (spydde). Den sterke formen spøy er mange steder av nyere dato og sprer seg dels fra bymål. Norsk Ordbok opplyser at spøy er «heller vanleg i yngre mål».",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/suffiksene-sjon-og-ing/,Suffiksene «-sjon» og «-ing»,"Hva er forskjellen mellom -asjon og -ering? Eksempelvis: installasjon/ installering, reservasjon/reservering og definisjon/definering.","Ofte kan disse to typene substantiver brukes om hverandre, men ordene på -ing står generelt nærmere verbet. De viser oftest til prosessen/handlingen, slik verbet gjør. Ordene på -sjon kan vise til det samme, men de har gjerne spesialbetydninger. De viser oftest til ‘produktet eller resultatet av prosessen/handlingen’. Reservering, installering og definering viser altså spesifikt til handlinger, mens reservasjon, installasjon og definisjon også kan være noe annet. Eksempel: « Definering av termer kan være tidkrevende arbeid. Det er ikke lett å komme fram til fullgode definisjoner!» Nedenfor følger en ganske detaljert artikkel om emnet for spesielt interesserte. Artikkelen tjener også som ordliste. Bruk «Ctrl + F» for å søke etter bestemte ord. For enkelhets skyld kaller vi suffiksene -sjon og -ing, selv om det handler om -(a)sjon kontra -ering. Det produktive -ing Det norske suffikset - ing er i motsetning til -sjon (som har opphav i latin) et produktivt ordlagingselement. Det vil si at det stadig lages nye ord med -ing. Til alle verb finnes det i prinsippet en avledning på -ing som betyr det samme som verbet (gåing = ‘det å gå’). Men det betyr ikke at det alltid er det ordet vi bruker (f.eks. dekker gang og gange flere nyanser av ‘det å gå’). Det er lenket til en del ordbokartikler nedenfor. Merk at vanlige ing -ord ofte med vilje er utelatt fra ordboka, fordi de er så selvsagte. Det er altså litt tilfeldig om man finner ing-varianten i ordbøkene, eller om man finner den i Bokmålsordboka, Nynorskordboka eller begge. Møtet mellom -sjon og -ing I eldre skriftspråk var det mer bruk av substantiver på - sjon, som kunne være importert sammen med verb på -ere. Når ord på -(er) ing senere har presset seg fram, har det ofte skjedd på bekostning av et eksisterende sjon -substantiv. Noen sjon -ord har fått støtte fra engelsk i nyere tid. Ofte virker det som om to synonymer er kastet inn i språket fra hver sin kant og fremdeles søker balanse seg imellom. Det er slett ikke alltid logiske krav eller praktiske behov som styrer. Men fordelingen er sjelden helt kaotisk. Hovedtendensen er som beskrevet i ingressen ovenfor: Ing -ord viser i større grad til noe som foregår eller gjøres. Særlig foretrekkes -ing hvis verbet som substantivet er avledet av, har transitiv betydning, det vil si at det tar et objekt (-ing av noe). Vil man ha greie på de finere nyansene, må man ty til ordboka. Men fullgod opplysning om brukstendensene kan man ikke regne med å få der heller. Nokså klart skille mellom betydninger eller fagområder Eksempler på tydelig skille mellom prosess- og resultatbetydning finner vi her: dekorering – dekorasjon organisering – organisasjon publisering – publikasjon redigering – redaksjon En organisasjon er et mer eller mindre konkret resultat av organisering, omtrent som en bygning (konkret) eller en oppbygning/bygnad (litt mindre konkret) er resultat av bygging. Det er ikke lenger mange som sier at det trengs bedre organisasjon av noe. Noen ganger er den ene varianten reservert for spesielle fagområder. Renovasjon er det vanligste i forbindelse med renhold, mens renovering brukes i forbindelse med rehabilitering og oppussing (jf. renovere 1 i Nynorskordboka). Et annet eksempel på at ordene har klare spesialbetydninger, finner vi i paret ekspedisjon/ekspedering. I matematikken omtales emnene derivasjon og integrasjon helst nettopp slik (-ing brukes mindre og kanskje helst om framgangsmåten), og i politikken snakkes det om europeisk integrasjon (både prosess og tilstand), men i innvandringssammenheng kalles ‘det å integrere’ nå oftest integrering. Stadig mer -ing i generell betydning, bare -sjon i spesialbetydninger (delsynonymi) Overskriften viser til et svært vanlig mønster. Bare administrasjon kan vise til en institusjon, men både administrasjon og administrering kan vise til handlingen. Delegasjon er et slags produkt av handlingen delegering, men også handlingen kalles delegasjon. Språkrådet anbefaler delegering i handlingsbetydningen. Installasjon har en konkret betydning og kompresjon en tilstandsbetydning og en medisinsk spesialbetydning, men begge brukes en del for installering og komprimering generelt. Flere eksempler er satt opp nedenfor. Ing -ordene er de mest nærliggende når vi skal omtale en prosess eller handling allment; de betyr ‘det å …’, og de følges ofte av preposisjonen av. Sjon -ordene kan ha samme betydning, men de står først og fremst for tellelige fenomener – alt fra konkrete og abstrakte produkt til enkelthandlinger. I disse særbetydningene (indikert i parentes med betydning eller fagområde) er det ofte ikke noe alternativ til sjon -ordene. illustrering – illustrasjon (om produkt) isolering – isolasjon (om materiale) kalkulering – kalkulasjon (jf. også kalkyle) kassering – kassasjon (juridisk) kvalifisering – kvalifikasjon (om egenskap) komponering – komposisjon (om produkt) konfigurering – konfigurasjon (om mønster, system) kreering – kreasjon (om produkt) legitimering – legitimasjon (om dokument) likvidering – likvidasjon (økonomisk) permittering – permisjon (om resultat) realisering – realisasjon (økonomisk, men stadig mer -ing) rekvirering – rekvisisjon (om dokument) reservering – reservasjon (om forbehold eller om noe tellelig) refundering – refusjon (om selve pengene) refusering – refusjon (om enkeltavslag) reklamering – reklamasjon (enkeltklage) revidering – revisjon (økonomisk; oftest ellers også) visitering – visitasjon (i mange betydninger, jf. også visitas) Det er dessuten en tendens til å beholde -sjon i sammensetninger uavhengig av betydning, som i isolasjonsmateriale, vaksinasjonsprogram (ev. vaksineprogram) og delegasjonsreglement. Men det heter alltid selvrealisering, helst permitteringsvarsel og stadig oftere kroppsvisitering. Om det er verdt å bruke ulike varianter for å skille mellom betydningsnyanser på et visst fagområde, er noe fagfolk bør kunne avgjøre. Bare unødvendig, lite praktisert eller utydelig skille Når sjon -ordene på lista ovenfor brukes i generell betydning, er det vanskelig å se noen betydningsforskjell mellom dem og ing -ordene. Ofte mangler det også klare spesialbetydninger. I noen tilfeller er det i virkeligheten ingen betydningsforskjell mellom -sjon og -ing-. Det gjelder for eksempel kroppsvisitasjon og permisjonsvarsel, som vi like gjerne kan klare oss uten. Andre eksempler: implementering / implementasjon inhalering/inhalasjon kastrering/ kastrasjon konfiskering/konfiskasjon lokalisering/lokalisasjon (bortsett fra en spesiell medisinsk betydning) manipulering/ manipulasjon sterilisering/sterilisasjon I disse tilfellene er -ing mest brukt, med god grunn. Videre sier vi i dag diskriminering enten vi tenker på forskjellsbehandling eller evnen til å skille (f.eks. visuell diskriminering i psykologisk fagspråk). Likeledes har stimulering vunnet fram både i allmennspråk og fagspråk. Rådet for teknisk terminologi anbefalte i 1978 termen automatisering framfor synonymet automasjon, se også Norsk teknisk fagordbok (1984). På den andre siden har vi stagnering/ stagnasjon; her er -sjon mest brukt, kanskje fordi man tenker mer på samfunnsfenomenet (jf. et ord som inflasjon) enn på selve den gradvise prosessen. Andre eksempler på at det er lite rom for ing-varianten, har vi i kommunikasjon, operasjon, reparasjon og ventilasjon. Det er sjelden man bruker addering for addisjon, argumentering for argumentasjon, instruering for instruksjon eller redusering for reduksjon, men det er fullt mulig hvis man ønsker å framheve handlingen. (Redusering har dessuten fått en spesialbetydning i ballspill.) Provosering kunne kanskje vist til noe mer kontinuerlig enn provokasjon, men det brukes lite; til gjengjeld er det enerådende i framprovosering. Rotering brukes gjerne transitivt om rotering av objekter, men rotasjon er det vanligste ellers, både om tellelige omdreininger og om fenomenet generelt. Kremasjon er mer brukt enn kremering, kanskje fordi det virker mindre handlingsorientert og dermed mer abstrakt og skånsomt. I paret eksaminasjon /eksaminering kan det være at en viss «institusjonsbetydning» gjør seg gjeldende og fremmer -sjon. I kjemien snakker man helst om oksidasjon (jf. korrosjon) og reduksjon selv om oksidering er et brukbart ord i og for seg. (Ing -ordene kunne passet om det å utsette noe for reduksjon og oksidasjon, transitivt, men noe slikt mønster er vanskelig å spore i bruken.) Destillasjon er fremdeles mer brukt enn destillering. Det er hard konkurranse mellom vaksinering og vaksinasjon (og vaksine). Selv om det ikke er noen klar betydningsforskjell, vil det skurre for mange hvis det ene eller det andre gjennomføres konsekvent. Les mer Boka Ordlaging og ordelement i norsk har mer om emnet. Her står det også om motsetningen mellom substantiver på -ering og -asje.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/leg-eller-lek/,Leg eller lek?,Hvorfor skriver så mange nå lekmann og lekdommer når det alltid har hett legmann og legdommer?,"Hovedgrunnen er at begge deler er riktig. Allment om betydningen E n lekdommer har ikke juridisk utdanning slik en fagdommer har, men kan være meddommer i det norske rettssystemet. En lekpredikant er i motsetning til en prest ikke teologisk utdannet. Generelt er lekfolk personer som ikke er spesielt faglærte eller sakkyndige på et område. Ikke alle er vant med bruken av ordet lek som frittstående adjektiv, som i leke medlemmer og leke dommere, men i kirkeloven står det vendinger som en lek kirkelig tilsatt og presten og de fem leke medlemmene. Velkjent er uttrykket lek og lærd, det vil si folk både med og uten sakkunnskap. Fra leik til læg/leg Ordet lek er kjent fra gammelnorsk, som hadde skrivemåten leikr. Skrivemåten med k eller c var den vanlige. Leikr i denne betydningen var hentet via latin laicus fra det gammelgreske laikos ‘som hører til folket, lek’. Det er fra dansk læg vi har skrivemåten med g. Adjektivet laikos er dannet til det greske substantivet laos, som blant annet betyr ‘folk’. Fra leg til lek I 1938 ble det vedtatt at ordet lekmann skulle skrives med k, og i ordbøker fra de følgende årene står adjektivet lek med k. Bakgrunnen var ganske sikkert ønsket om å erstatte danske «bløte konsonanter» med norske «harde». Dette rettskrivningsstrevet preget første delen av 1900-tallet. Fra lek til lek/leg Ved den store revisjonen av bokmålet i 1981 ble leg og lek sidestilt (også i sammensetninger som legdommer/lekdommer), og stillingen er den samme i dag. På nettet er det fremdeles mer enn dobbelt så mange lekdommere som legdommere. Fare for forveksling? Noen engster seg for at lek skal forveksles med lek/leik og moro, andre for at leg skal peke mot lege eller legitimasjon. Dette er engstelse i utrengsmål. Man skal i begge tilfeller være særdeles vrangvillig for å feiltolke lek/leg på bokmål. Sammenhengen gjør det alltid entydig. Ingen kvir seg for å bruke adjektivet lik/likt/like fordi det også heter et lik og å like med k. Litt annerledes er det på nynorsk, fordi lek der også betyr ‘lekk’. Men i virkeligheten er leke tilsette eller dommarar entydig. I det eldre landsmålet var det riktignok enda tydeligere for der het det læk ‘ulærd’ i denne betydningen (med valgfri æ-/e-uttale) og lek i lekkasje-betydningen.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/traust-solid-og-palitelig/,Traust = solid og pålitelig,Nylig snakket jeg med en som klaget over at både været og landet var traust og grått. Jeg tror han med traust mente trist eller trøstesløst. Er det riktig bruk av ordet?,"Tradisjonelt sett er trausthet nærmest det motsatte av tristhet og trøstesløshet. Traust er i slekt med tro/tru og det engelske trust (jf. trofast og trustworthy). Trauste ting er sterke, solide og slitesterke. Trauste folk er støe og pålitelige. Men vi har registrert den samme tendensen til betydningsendring som du har. «En traust sliter» er altså opprinnelig en hedersbetegnelse. Den nye og negative betydningen hadde neppe oppstått hvis trausthet stod like høyt i kurs hos alle. Den negative betydningen av traust var svært uvanlig før år 2000. Det er fremdeles bare de positive betydningene som er ført opp i Bokmålsordboka og Nynorskordboka (per juni 2022). En avledning av traust er å trøste, som opprinnelig betyr å sette mot i og gjøre sterkere/traustere. Å trøste seg til noe = å driste seg til.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/da-eller-nar-materialane-fortel-nar-huset-vart-bygt/,Då eller når? («Materialane fortel når huset vart bygt»),"Skal det heita «Materialane fortel når huset vart bygt», eller bør ein skriva «Materialane fortel då huset vart bygt»? Eg får ikkje heilt til å nytta regelen om «den gong då, kvar gong når» her.","Det kan berre heita «Materialane fortel når huset vart bygt». Dette har ikkje noko å gjera med regelen om «den gong då, kvar gong når». Grunnen er at «når» i dette tilfellet har ein heilt annan funksjon enn å seia at noko vart teke opp att. «Når» innleier her ei indirekte spørjesetning, dvs. ei spørjesetning som er ledd i ei overordna setning. Det direkte spørsmålet var: «Når vart huset bygt?» Det er så gjort til direkte objekt i heilsetninga «Materialane fortel når huset vart bygt». Då kan for sin del ikkje nyttast til å innleia ei spørjesetning. Derimot kan det brukast i andre konstruksjonar, som i «Arkitekten fortel om (den gongen) då huset vart bygt». Då kan òg koma inn i biletet slik: «Slike materialar vart brukte (den gongen) då huset vart bygt» eller «Materialane stammar frå (den gongen) då huset vart bygt» eller «då husa vart bygde». Det kan stå i kontrast til når: «Slike materialar vart (alltid) brukte når ein bygde slike hus» (= 'kvar gong', 'dei gongene då'). Ein kan òg nytta «då» i det siste dømet, men då underforstår ein at det gjeld repetisjon innanfor éín samanhengande periode, altså eitt «då». Men dette er altså heilt andre konstruksjonar enn dømet ditt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ae-o-og-a-i-internasjonal-sammenheng/,"Æ, ø og å i internasjonal sammenheng","Finnes det en «korrekt» erstatning for de særegne norske bokstavene æ, ø og å i internasjonal sammenheng? Jeg tenker da spesielt på navn i e-postadresser.","Det finnes en norsk standard (NS 4129:1995) «Kontordokumenter og blanketter. Utforming» der dette mønsteret er tilrådd: æ > a (Næs > Nas) ø > o (Løland > Loland) å > a (Aas > As) I 2003 tilrådde Uninett det samme for e-postadresser. Språkrådet og mange andre institusjoner praktiserer dette. Ellers er det sterk tradisjon for rekka ae, oe og aa. Ulemper med den er at oe kan forveksles med oe i navn som Hoel, mens aa i utlandet kan oppfattes som lang a i stedet for å. En annen løsning er ae, o og a. Det finnes ingen lytefri løsning. Domenenavn med særnorske tegn I dag er det mulig å ha domenenavn med særnorske tegn. Se nettsidene til Norid. Men dersom de skal erstattes med standardtegn, er tilrådingen den samme som nevnt over. Språkrådet opererer med både sprakradet.no og språkrådet.no som domenenavn. Andre sammenhenger: Bruk æ, ø og å! Hvis vi ser bort fra etablerte geografiske og historiske navn (som Gothenburg og Haakon the Good), bør norske og nordiske personer og bedrifter beholde skrivemåten i en engelsk tekst. Man kan i dag lett bytte tastatur i skriveprogrammet eller få fram de tre vokalene på annen måte.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/korona-uttale/,Korona-uttale,Hvordan uttales koronavirus og covid?,"Korona bør uttales bokstavrett, med vanlig norsk o-lyd («trang» o), som i krone. Det er rimelig å uttale o-en i covid på samme vis. Altså: kór ó na og k ó vid, med trykk på de understrekede o-ene. Noe av poenget med å skrive koronavirus med k er at vi har ordet korona ‘krone, krans’ fra før i norsk, blant annet i « solens korona ». Det ordet har alltid blitt uttalt med to «trange» o-er, en kort og en lang, se utklipp fra Bjarne Berulfsens Norsk uttaleordbok fra 1969 nedenfor. Det gir ikke god mening å uttale korona annerledes i virussammenheng, for viruset har fått navnet på grunn av piggene som minner om den nevnte «solkronen». La oss si at ordet sjokolade for lengst var kommet inn i norsk, men uten å bli allment kjent, og så kom inn igjen i mediene med skrivemåten chokolade og den engelskinspirerte uttalen /sjåkålade/. Da ville vi hatt en slags parallell til korona -historien. Kårån(n)a -uttalen kan gjerne reserveres for ølmerket Corona og annet med den skrivemåten. Fra Norsk uttaleordbok (1969)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fler-eller-flere-mer-eller-mere/,"Fler eller flere, mer eller mere?","Jeg har lært på skolen at det heter mer uten -e og flere med -e, men jeg ser og hører stadig flere brudd på denne regelen. Er den endret? Små barn ber gjerne om «mere». Er det der det kommer fra?","Fra 1938 het det bare mer og flere i bokmålsrettskrivningen. I 2005 ble det åpnet for både mere og fler. Det betyr at alt er lov. Fra 1907 til 1938 var mer og mere likestilte i rettskrivningen. Stadig flere valgte mer, som i 1938 altså ble eneform. Stillingen til fler(e) var uklar før 1938, men dette året ble også flere eneform. Det har likevel alltid vært noen som har skrevet mere og fler. Grunnlaget for formene Merk at variantene med og uten -e betyr nøyaktig det samme. Det er ingen forskjell i bruken. De stedene i landet der de fleste voksne bruker enstavingsformen «mer», synes mange at «mere» klinger barnslig. Men tostavingsformen «mere» har faktisk tradisjon både i dansk-norsk skriftmål og, uavhengig av det, i en del dialekter (jf. meira på det sentrale Vestlandet). «Fler» uten -e har ikke godt grunnlag i skrift, men har nok alltid vært en vanlig uttaleform. Hva bør du skrive? Du kan trygt skrive som du har lært, men i ordtaket «mye vil ha mer, fanden vil ha fler», kan du gjerne sløyfe den siste e-en for rimets skyld. (Generelt er fler relativt vanligere når det ikke kommer noe substantiv etter.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bakoversveis/,Bakoversveis,Kvar kjem uttrykket «å få bakoversveis» frå?,"Det er freistande å seia «frå folkedjupet». Det er tydelegvis særnorsk, i alle fall kjem det ikkje frå dansk eller svensk. Meininga er naturlegvis at noko gjer så sterkt inntrykk at det kjennest som om håret blir blåse bakover. Sjølve ordet bakoversveis er over åtti år gammalt. Det fyrste skriftlege dømet på «fikk bakoversveis» er frå 1976, men her er ordet nytta heilt bokstavleg. Metaforen kan likevel ikkje vera mykje yngre enn dette. Her er eit døme frå 1981 som handlar om musikkoppleving. Boka Norsk slang (1984) syner at uttrykket var innarbeidd i talespråket i samtida. Årsaka til bakoversveisen kunne vera alt frå promping til brølande befal. I eit belegg frå 1983 er trompetar involverte, og det er vel ikkje utenkjeleg at trykket frå blåseinstrument kan ha vore inspirasjonskjelda, eventuelt lyd frå høgtalarar.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bekymringsverdig/,Bekymringsverdig,"Jeg har i lengre tid irritert meg over bruken av ordet bekymringsfullt. En situasjon eller tilstand kan ikke være full av bekymringer. Den kan imidlertid være vel verdt å bekymre seg over, altså bør det hete bekymringsverdig. En person, derimot, kan gjerne være full av bekymringer, altså bekymringsfull. Kan Språkrådet få bukt med denne utviklingen der bekymringene flyttes fra subjekter til objekter?","Nei, vi kan nok ikke det. Dessuten er utviklingen så å si den motsatte av den du skisserer. Det er helst slik at det er bekymringsverdig som er nytt for det som tidligere var bekymringsfullt. Helt nytt er det ikke. Det ser ut til at 1978 er året da bekymringsverdig blir tatt i bruk i skrift, i alle fall er det svært få treff på nb.no før det året. Det virker som om f.eks. bekymringsfull utvikling fremdeles er mye mer brukt enn alternativet med -verdig (ca. tre ganger så mye, viser nettsøk desember 2016). Bekymringsfulle tilstander er godt og gammelt Bekymringsfull har lenge vært brukt om tilstander. Vi har eksempler fra 1700-tallet på «bekymringsfulde Omstændigheder» og ditto «Dage», omtrent like tidlig som de eldste eksemplene på f.eks. «bekymringsfulle personer». Nå kan både dager og omstendigheter lett tenkes å være fylt eller preget av bekymringene til personen som opplever dem. Kanskje ser vi her en bro mellom betydningene, altså fra en bekymret persons tilstand til en «bekymringsfull» tilstand. I konstruerte uttrykk som «en bekymringsfull verden» eller «et bekymringsfullt liv» kan vi vel også se en dobbel mening. Men i Drammens Tidende fra 1818 står det om Sveriges bekymringsfulle indre «pengeforfatning», så den rent «objektive» beydningen er gammel. Det er den for øvrig også i svensk og dansk. (I Danmark bruker de nå det logisk uangripelige bekymrende i stedet.) Vi får mange henvendelser fra folk som oppfatter personbetydningen som ikke bare primær, men den eneste logiske. Denne logikken veier i dag tyngre for de fleste enn to hundre års tradisjon med «bekymringsfulle tilstander». Nytt ord, men riktig konstruert? Ordet bekymringsverdig er nytt, men det er vanskelig å kritisere det. Det har ingen klare formelle lyter, og det faller på plass mellom andre ord, som kritikkverdig og rosverdig. Det vil nok komme i ordbøkene, om det ikke er der allerede. Noen synes ordet skurrer fordi det meste som er verdig noe, kan sies å fortjene det, mens det er rart å si at noe «fortjener bekymring». Det kan være noe i det, men det er noen små hull denne logikken fra før, for det finnes noen sammensetninger av lignende kaliber, som avskyverdig (for avskyelig) og kritikkverdig. Velg gjerne urovekkende i stedet! De som ikke liker noen av variantene, kan godt vurdere å bruke det uangripelige ordet urovekkende mer, eller til og med friske opp med fyndige uttrykk som «en lei utvikling». Utvikling Nedenfor ser du den mer eller mindre urovekkende utviklingen av forholdet mellom uttrykkene i et utvalg av norske aviser fra de siste tiåra, fra to ulike korpus (Retriever og nb.no). Endringen er formidabel. På den siste figuren starter urovekkende med sterk dominans, men møter stadig sterkere konkurranse.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sporre-sporsmal/,Spørre spørsmål?,"Jeg er blitt fortalt at jeg ikke kan skrive «å spørre et spørsmål», og at det er grammatisk feil. Når blir det eventuelt riktig?","Spørre spørsmål er nokså vanlig i talemålet, men vi tilrår å spørre om noe og å s tille spørsmål. Formuleringen spørre spørsmål er et eksempel på såkalt indre objekt eller etymologisk objekt, det vil si at objektet er av samme rot som verbet. Eksempler: synge en sang, gå sin gang, grave en grav, dø en stille død. Vanligvis har verb og substantiv ulik rot, jamfør gi et svar, avgi et løfte (ikke svare et svar eller love et løfte). Formuleringen spørre (et) spørsmål er ikke noe helt nytt i talemålet. Tilsvarende formuleringer finnes dessuten i islandsk og svensk. I svensk er det fråga en fråga som står i motsetning til ställa en fråga. I dansk og dansk-norsk var gjøre spørgsmaal mye brukt før (og gjera eit spursmaal i landsmål). I gammelnorsk tid brukte de helt andre formuleringer. Det er urimelig å kalle spørre spørsmål grammatikalsk galt. Uttrykket står likevel ikke i rettskrivningsordbøkene ennå. Hovedgrunnen er at stille spørsmål har vært det vanlige i skrift i over hundre år (til å begynne med riktignok sjelden i entall). De som bruker stille spørsmål, reagerer gjerne negativt på spørre spørsmål. Det er imidlertid få som reagerer på stille spørsmål, så det er det tryggeste valget der spørre om ikke dekker. Det er et vedvarende dilemma om man skal godta eller tilrå nye tendenser i skriftspråket, og Språkrådet har en relativt konservativ eller avventende innstilling. Den dagen flertallet eller et stort mindretall måtte skrive spørre spørsmål, vil det ikke være rimelig å avvise det lenger. At engelsk har formuleringen ask questions, er ikke egnet til å dempe «spørre»-lysten i framtida.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samenes-nasjonaldag/,Samenes nasjonaldag,"Hva heter denne dagen? Samedagen, samefolkets dag eller samenes nasjonaldag?","Både samenes nasjonaldag og samefolkets dag må kunne brukes. Samefolkets dag er nevnt i forskrift angående bruk av statsflagget og handelsflagget. Det samiske folkets nasjonaldag er nevnt i forskrift om bruk av det samiske flagget (fastsatt av Sametinget). Både samefolkets dag og samenes nasjonaldag er brukt i nyere tekster fra regjeringa. Når vi sjøl gjerne bruker varianten samenes nasjonaldag, er det fordi Sametinget bruker det, og fordi nasjonaldag i moderne norsk er en brukbar oversettelse av nordsamisk álbmotbeaivi (folk(e) + dag). På nynorsk kan nasjonaldagen til samane brukes. En annen mulighet er den samiske nasjonaldagen. Nasjon defineres i Bokmålsordboka som 1) en gruppe mennesker som føler seg som en enhet på grunn av felles historie og kultur, oftest også felles språk 2) stat, land. Ordet brukes også som synonym for nasjonalstat. Se Store norske leksikon. Betydning 1 svarer noenlunde til en vanlig betydning av folk, se folk i Bokmålsordboka. (Folk er et mangslungende begrep, så et folk kan romme eller overlappe med et annet.) Som det går fram av betydning 1 ovenfor, er det godt mulig å bruke nasjonal- om noe som er knyttet til et folk som ikke har en egen stat.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sitat-i-sitat/,Sitat i sitat,Korleis skal ein markere eit sitat inni eit anna sitat?,"Eit sitat inni eit anna sitat bør helst markerast med enkle hermeteikn. Vanlege markerer vi til vanleg med doble hermeteikn, som « » eller “ ”. Dette er rett: Han sa: «No må de kome og ete middag.» Eit sitat som står inni eit anna sitat, blir markert med enkle hermeteikn, vanlegvis ‘ og ’. «Kven var det som sa ‘velkomen heim’?» spurde Guro. “Kven var det som sa ‘velkomen heim’?” spurde Guro. Same regelen gjeld også i andre tilfelle der noko som normalt ville stått i hermeteikn, står inni eit sitat: «Vi skal setje opp ‘Peer Gynt’ », sa han. “Vi skal setje opp ‘Peer Gynt’ ”, sa han. Der eit dobbelt teikn står inntil eit enkelt, bør det vera eit såkalla tynt mellomrom (skriv U+2009 og tast så Alt+x). Vinklar i staden Enkle vinklar er mindre brukt, men heng historisk og estetisk saman med dei doble og kan gjerne brukast. Merk at det ikkje er tale om dei vanlege vinklane på tastaturet, men eit anna teiknpar, som kan lagast på denne måten: venstre: Alt + 0139 høgre: ​Alt + 0155 Slik ser det ut: «Kven var det som sa ​‹velkomen heim›?» spurde Guro. «Vi skal setje opp ​‹Peer Gynt› », sa han. Les meir om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet. Ei fyldigare framstilling finn du i artikkelen « Gåseaugo: nokre synspunkt på sitatteikn i norsk og andre språk ». Sjå òg Norsk på trykk på typografi.org.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stemor-og-stefar-i-stedet/,Stemor og stefar i stedet?,"Jeg har i eldre tekster sett skrivemåtene stedmor, stedfar og stedbarn. Det virker mer logisk enn det som står i Bokmålsordboka, for ei stemor er jo opprinnelig i stedet for den virkelige mora. Hvorfor er ikke dette en godtatt skrivemåte?","Det er fordi Bokmålsordboka har rett; dette har ikke noe med sted å gjøre. Første ledd kommer av lavtysk stef-, jamfør også engelsk stepmother, svensk styvmor osv. Det lavtyske stef- har en parallell i gammelnorsk stjúp- (som senere ble stjúk- og stýk-, da -ps- i stjúpsonr ble til -ks-). Stjúp må opprinnelig ha betydd noe i retning av ‘som er frarøvet (foreldre/barn)’. På nynorsk kan det også hete stykmor osv. I Ivar Aasens ordbok står det f.eks. stjukbarn. Sted- i disse ordene er folkeetymologi, altså en omtolking basert på ordhistorie som virker logisk, men som ikke stemmer. Vi finner den i dansk og i dansk-norsk og riksmål fram til 1917.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/historisk-presens-bruk-og-misbruk/,Historisk presens: bruk og misbruk,"Når bør man bruke historisk presens, og hvor konsekvent må man være?","Det finnes nok ikke noe enkelt svar på dette. Man bør kjenne konvensjonene i sjangeren, unngå ytterligheter, føle seg fram og ikke minst passe på timingen. Historisk presens er gammelt. I gammelnorsk vekslet man meget fritt mellom presens og preteritum, ofte tilsynelatende umotivert. I moderne norsk brukes historisk eller dramatisk presens mer målrettet for å gi liv til fortellingen. Man slår gjerne over i presens idet handlingen spisser seg til. Det er blitt sammenlignet med å zoome inn på et motiv. Eksempel: Preteritum: I går skulle jeg sluke fire episoder av The Walking Dead. Jeg provianterte med brus og fleskesvor og satte kursen mot godstolen. Presens: Idet jeg setter meg til rette, hører jeg en rallende lyd fra badet. Stort sett er historisk presens et kurant virkemiddel, men i sportsspråket er det blitt så mye av det gode at mange irriterer seg, med rette. Eksempel: «Han kommer godt i gang, men mister piffen etter en halv runde.» Og så videre. For mye historisk presens kan bli masete og overdramatisk. Preteritum uten variasjon kan på sin side bli litt kjedelig i lengden, men det må regnes som det normale i sakprosa. Det er om å gjøre å finne en passende dose presens og legge inn skiftene der det er mest naturlig. Mer om historisk presens kan du lese i Norsk referansegrammatikk, s. 556–558.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sykepleierstudent/,Sykepleierstudent?,"Jeg arbeider med å utdanne sykepleiere, og jeg ser at studentene og utdanningen benevnes på forskjellige måter. Hvilke er mest riktige? S ykepleierutdanning eller sykepleieutdanning? Sykepleierstudent eller sykepleiestudent? Sykepleierstudiet eller sykepleiestudiet?","Bokmålsordboka, med offisiell rettskrivning, har bare formene med r i sykepleierelev og sykepleierskole, ved siden av tilsvarende former med sjuke -. Også vernepleierskole er nevnt. Dette sammen med institusjonsnavnet sykepleierhøgskole taler for r i ordene du nevner, men det er rimelig med valgfrihet i sammensetninger med - student og - studium. Noen synes at former som sykepleierstudent skurrer fordi en slik student ikke er sykepleier, men studerer faget sykepleie, jamfør logikken i medisinstudent og psykologistudent. Da er det verdt å huske at det også heter f.eks. lærerstudent, journaliststudent og veterinærstudent. Historie og utbredelse Begge typene, med og uten r, går langt tilbake i historien. Det er en tendens til at r-løs form er vanligst de første tiårene av tilværelsen til disse ordene, mens r-formen blir vanligere etter hvert (se nb.no) og dominerer når vi får sykepleierhøgskolene. Det samme gjelder når yngre slektninger med forleddene hjelpepleie(r)-, vernepleie(r)- og tannpleie(r)- kommer på banen. Men de siste tiårene har tidens tann tært kraftig på r -en i noen av sammensetningene. (Likevel ikke i dem med hjelpepleier-, for hjelpepleie er i minst grad av de nevnte «pleiene» et selvstendig begrep.) Enkle søk på Google i dag på sykepleie(r)utdanning stadfester at formen med r er mest utbredt. Det samme gjelder når etterleddet er - student, mens stillingen er jevnere for sammensetningen med - studiet. Dansk har for øvrig sygeplejeelev og sygeplejeskole, sygeplejestuderende / sygeplejerskestuderende og (mest) sygeplejerskeuddannelse. Svensk har derimot både sjuksköterskeelev, - skola og - utbildning. Norsk står altså i en nordisk spagat. Råd Rådet blir r i sykepleierutdanning (og vernepleierutdanning, tannpleierutdanning osv.) sykepleierhøgskole og på grunn av rettskrivningen sykepleierskole og sykepleierelev (jf. Bokmålsordboka) men valgfri r i sykepleierstudent/sykepleiestudent sykepleierstudiet/sykepleiestudiet Merk forresten at ubestemt form av det siste er sykepleierstudium/sykepleiestudium. Det er dessuten like korrekt med sjuke- i første ledd.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/barnevernstjeneste-eller-barneverntjeneste/,Barnevernstjeneste eller barneverntjeneste?,"Heter det barnevernsnemnd eller barnevernnemnd, barnevernsbarn eller barnevernbarn, barnevernslov eller barnevernlov osv.? Altså med eller uten s?","Ifølge Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensatte ord, skal det være binde-s (fuge-s) i alle sammensetninger med barnevern som førsteledd. Barnevernstjenester er altså riktig. Likevel kan barneverntjenester neppe kalles feil. I 1968 anbefalte Språkrådet benevnelsen barnevernspedagog etter en henvendelse fra Norges kommunal- og sosialskole. Malen var blant annet barnevernslinje og barnevernskurs, som man mente var vanligere enn variantene uten s. Barnevernsnemnda ble skrevet med -s-. Barneverntjenester uten s har likevel vært dominerende i skrift til nylig, og den relevante loven har hett barnevernloven. (Det er ganske vanlig å lage lovnavn uten fuge-s. Fuge-s står generelt sterkest i innarbeidede sammensetninger, svakest i ord som så å si lages på samlebånd.) Den nye loven om barnevern fra 2021 har likevel fått kortnavnet barnevernsloven. Det som står i Tanums ordbok, kan regnes som korrekt rettskrivning så sant det ikke motsies av andre normkilder. Når det gjelder fuge-s i treleddinger, må det tas et lite forbehold: Statusen til Tanums ordbok på dette området er til dels avhengig av at ordboka har fanget opp det som har vært gjengs bruk (usus). I dag har vi gjennom nb.no bedre oversikt over norsk språkbrukshistorie – vel å merke den skriftlige – enn noen ordbokredaksjon tidligere har hatt. Andre ord med - vern - + s Ser vi etter i litteraturen på nb.no, finner vi oftest -s- i sammensetninger med: ETTERVERN- (ettervernsarbeid, ettervernssenter, ettervernstilbud) HEIMEVERN- (heimevernsdistrikt, heimevernsøvelse) LANDVERN- (landvernssoldat) RETTSVERN- (rettsvernskrav, rettsvernsregel) De understrekede variantene står med s også i Tanums. Men Tanums har rettsvernregel uten s. Andre ord med - vern- mest uten s Sammensetninger med disse ordene har for det meste blitt skrevet uten s: ARBEIDERVERN- (arbeidervernlov) AUTOVERN- (autovernulykke) BRANNVERN- (brannverntiltak) DYREVERN- (dyrevernforening, dyrevernnemnd (men mer s etter 1960), dyrevernorganisasjon) GASSVERN- (gassvernkurs, gassvernmiddel) INDUSTRIVERN- (industriverntiltak) JORDVERN- (jordvernloven, jordverntiltak) LUFTVERN- (luftvernartilleri, luftvernkanon) MILJØVERN- (miljøvernarbeid, miljøvernkrav, miljøvernlov, miljøvernminister, miljøverndepartement, miljøverntiltak) MOTORVERN- (motorvernbryter) NATURVERN- (naturvernarbeid, naturverntiltak, naturvernområde) OLJEVERN- (oljevernberedskap, oljevernutstyr) PANSERVERN- (panservernkanon, panservernrakett, panservernvåpen) PLANTEVERN- (plantevernmidler, planteverntiltak, plantevernkonvensjon) SKOGVERN- (skogverntiltak) SMITTEVERN- (smittevernberedskap, smittevernloven, smitteverntiltak) STRÅLEVERN- (strålevernberedskap, strålevernloven) TANKVERN- (tankvernkanon, tankvernskyts) De understrekede ordene står slik uten s i Tanums, men Tanums har s i brannvernstiltak, dyrevernsnemnd og dyrevernsorganisasjon – og dessuten i strålevernsfysiker, enda ordet knapt er belagt i litteraturen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjore-seile-eller-ga-med-bat/,"Kjøre, seile eller gå med båt?","Jeg har skrevet en artikkel om at man snart kan «gå med båt til Nordpolen». Som helt vestlending, halvt sørlending og halvt nordlending er jeg blitt opplært til at man «går med båt». Østlendingene i redaksjonen ler av meg. Jeg tyr nå til Språkrådet for å få svar på hva som er riktig.","Du har ditt på det tørre. De som har greie på skip og skipsfart, bruker ofte verbet gå om båter, når de ikke bruker seile. Eksempler på å gå: Båten går til Hammerfest. Vi gikk med stykkgods til England. Båten gikk (i fart) på England. Skipet går i morgen. Ferja går mellom Avvik og Oppstopperneset. Med skuter legger man dessuten gjerne ut på tokt. Større båter og skip kan gjøres seilingsklare og seile, enten de har seil eller ei: Hurtigruta seiler i allslags vær. I den andre enden av skalaen har vi små bruksbåter. Hvis man skal ut og fiske eller i et annet ærend med en slik en, skal man med tradisjonelle ord rett og slett ut med den eller ta båten dit og dit, ikke kjøre ut. Deretter er man ute med båten. Er årene ute, heter det naturligvis gjerne at man ror hit eller dit (eller padler). (Man kan dessuten ro fiske med større båt enn robåt.) Men det å kjøre båt har også sin plass i språket i dag, særlig når det er snakk om relativt små og raske båter, ikke minst slike som kjøres for kjøringens skyld. Både små og store båter med motor kan kjøres på nærmere bestemte måter, f.eks. på grunn. Og bruker man motoren på seilbåten, er det vel kjøring. (Dansk sejle kan til og med ha kano og vannscooter som objekt. Så langt tøyer vi det ikke på norsk.) Vi skal ikke helt glemme føring heller. En skipsfører fører skipet dit det skal. Og selve skipet kan føre både seil, flagg, folk og varer. Nøytrale valg er dra, reise og på nynorsk dessuten fare («ho fór med båten til …»). Stilen kan lett bli flat eller stiv om man unngår gå og seile. Det kan saktens hete å dra eller reise på cruise, men det er riktigst å si at kaptein Johnsen seilte/gikk med «Emperor of the Seas» til Karibia.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ga-ta-banen/,Gå ta banen,Hvordan skriver vi «gå ta banen» på en korrekt måte? Jeg sikter til det munnhellet vi bruker for å uttrykke overraskelse.,"Du kan trygt skrive det slik du har gjort det, selv om ta i denne betydningen (= av) ikke står i Bokmålsordboka eller Tanums store rettskrivningsordbok. Preposisjonen ta er en dialektvariant av ut av (= av), men det ville vært svært upraktisk å sette inn apostrofer for bokstavene u og v for å markere at de er sløyfet («gå 'ta' banen»). Skrivemåten «gåtta banen», som noen bruker, vil være uheldig fordi den tilslører den opprinnelige betydningen, altså ‘gå av banen’, uten at man får noe særlig igjen for det. Ta (altså u t a v) er egentlig ikke så mye rarere enn på, som kommer av op p + å (i eldre mål het på bare å).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ord-som-rimer-pa-polse/,Ord som rimer på pølse,Er det noe norsk ord som rimer på pølse?,"Nei. Det finnes ikke noe velkjent eller utbredt norsk ord som rimer på pølse, med mindre vi tar utgangspunkt i dialektuttale. [Vi ber om at lesere som ikke takler dette svaret, slutter å klage til Språkrådet.] Hvis vi går litt utenom den slagne landevei, finner vi mølse, som er dialektuttale av mylse. Ordet kan bety det samme som dravle eller gomme. Men skrivemåten i nynorsk er mylse (eller mylske), på bokmål heter det mølske. Det norrøne vǫlse gjengis av og til som vølse (og kan nok finnes igjen i den formen i dialekt også), men det teller neppe som et moderne norsk allmennord. Heller ikke eventuell dialektal ø-uttale av rylse / rolse er noe å legge vekt på i denne sammenhengen. Ellers har vi å kjølse, som er kjent blant annet i Trøndelag. Det betyr ‘å kulse’. I en eldre dansk revyvise heter det «En pølse / skal serveres med føl'lse», men følelse rimer ikke helt på pølse i vanlig norsk. Lenger kommer vi ikke, med mindre vi går til eldre nynorsk. Der finner vi pylse. En fransk hotdog kan med enderim kalles pylse i hylse! PS: Av en eller annen grunn mottar vi stadig (til dels rasende) henvendelser fra folk som hevder at pølse rimer på sølvskje, altså søllsjé. Vi minner om at pøllsjé ikke er den vanlige uttalen av pølse. Mange steder på Østlandet og i Midt-Norge heter det /pøsj/ eller /pøsje/, men bare noen få steder finner man sj-lyd sammen med l, og da neppe i kombinasjon med trykk på e-en.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jesu-kristi-pauli-og-columbi/,"Jesu, Kristi, Pauli og Columbi","Hvorfor heter det Jesu og Kristi når det er tale om noe som er knyttet til Jesus/Kristus, som for eksempel Jesu fødsel og Kristi himmelfart? Er formene obligatoriske, eller kan man skrive Jesus', Kristus'?","Dette er genitivsformer som vi har arvet fra latin, som kristendommen kom til landet med. Kristi er en obligatorisk form. Det samme gjelder Jesu, i alle fall i faste uttrykk. I samme gate har vi det faste uttrykket et pauli ord. Men det er ikke bare ord knyttet til kristendommen som får slike former. Vi kan legge til et columbi egg. Dette er faste uttrykk der endelsen ikke kan skiftes ut med -us. Uttrykkene er så innarbeidet som helheter at navnene Paulus og Columbus er kommet i bakgrunnen og har fått liten forbokstav. Sier man i stedet Columbus' egg, går tankene i retning sjøfarerens frokost. Når det gjelder Paulus og Peter i andre sammenhenger, har de norske variantene Paulus' (uttalt /paulus/ eller /pauluses/) og Peters for lengst overtatt for Pauli og Petri, jamfør Paulus' brev, Paulus' misjonsreiser og merkedagen Peters stol (før ofte henholdsvis Pauli og Petri, sistnevnte av nominativ Petrus). I navn på kirker finner vi begge typene. Kristus er et navn som i genitiv nesten bare forekommer i faste uttrykk, og da med Kristi, jf. Kristi fødsel og Kristi himmelfartsdag. Jesus skal etter ordboka bare ha Jesu i genitiv: Jesu fødsel, Jesu oppstandelse, Jesu mor, Jesu navn. (Jesu er forresten en utypisk genitiv i latin. Det henger sammen med at navnet kom til latin via gresk.) Jesu -kravet brytes nok ofte når man omtaler mer tilfeldige ting knyttet til Jesus. Hvis det blir for stivt med f.eks. «Jesu sandaler», kan man alltid skrive det om til «sandalene til Jesus». Da slipper man også å vurdere om man skal si /jesus/ eller /jesuses/, som er de to måtene å uttale Jesus' på. Jesu samtidige, keiser Augustus, får en simpel -us med apostrof der han i gamle dager kunne få en -i. I dag behandler vi til og med Moses som folk flest. Før ble han i genitiv til Mose, som vi ser spor av i Mosebøkene. Vanlige dødelige som bærer navnet Jesus, får det bøyd på vanlig måte: «Jesus' joggesko», «Jesus sine joggesko» eller «joggeskoene til Jesus».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sporsmalstegn-etter-retoriske-sporsmal/,Spørsmålstegn etter retoriske spørsmål?,Har dere noen synspunkter på tegnbruk etter retoriske spørsmål?,"Hvis spørsmålet har den minste karakter av utbrudd, kan du trygt bruke utropstegn. Det er h ovedregelen for retoriske spørsmål. Men du kan også følge språkfølelsen din og sette spørsmålstegn der du finner det mest naturlig. Her er noen eksempler på retoriske spørsmål som man med fordel kan sette utropstegn etter: Kan du være så vennlig å fjerne hånden din fra låret mitt! Hvordan er dette mulig! Hvor lenge var Adam i paradis! Man kan på denne måten skille mellom Ikke sant? (mer eller mindre oppriktig spørsmål eller bønn om stadfesting) og det bekreftende og entusiastiske Ikke sant! (nyere kortvariant av Ja, ikke sant!).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nodt-for-og-noydd-for-eller-til/,Nødt FOR og nøydd FOR? Eller TIL?,Fleire og fleire skriv nøydd for i staden for nøydd til. Kva bør ein bruka?,"Nøydd til (og bokmål nødt til) er det tryggaste valet i skrift, det vil seia det mest nøytrale. Varianten nødt for kom inn i litteraturen frå talemålet for litt over hundre år sidan, fyrst i lokalaviser, så i romanar, særleg i replikkar. Nødt for dukkar opp i eldre kjelder frå både Trondheim, Bergen og området rundt Oslofjorden. I nynorsk kjem varianten med for til syne seinare enn i riksmål/bokmål, og han held seg lenge mest i sørvest. Mykje tyder på at han har storparten av røtene sine i norsk bymål. Før år 2020 nemnde Bokmålsordboka berre nødt til, men no har for kome med. Nynorskordboka har lenge hatt begge variantar i tillegg til berre nøydd å (litt avhengig av samanhengen). Det Norske Akademis ordbok har med nødt for, men stemplar det som «dialektalt». Norsk Ordbok, som har med mykje tilfang frå talemålet, nemner både nøydd om, nøydd for og nøydd til. I eldre nynorskordbøker finn vi berre nøydd om og nøydd til. Det er desse variantane som har vore dei vanlegaste i tradisjonelt bygdemål. I tillegg har vi altså det snaue nøydd å – og dialektalt på Vestlandet nøydd te, særleg dei stadene der å tradisjonelt heiter te. Uttrykket heng saman med seiemåten å nøyda nokon til noko, der nøyda tyder ‘tvinga’.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skrifta-pa-veggen/,Skrifta på veggen,"Kva kjem dette uttrykket av, og kva betyr det eigentleg?","Å sjå skrifta på veggen er å sjå at det lir mot slutten, og at det er for seint å gjera noko med det. Den som ikkje ser skrifta på veggen, er blind for lagnaden og i verste fall dauv for åtvaringar. Uttrykket skriv seg frå Daniels bok kapittel 5 i Det gamle testamentet, som fortel om eit gjestebod der kong Belsasar og stormennene prisa gudane sine medan dei drakk frå kar som var bortførte frå templet i Jerusalem. I lause lufta synte det seg då ei hand som skreiv på veggen at dagane til Belsasar og det babylonske riket hans var talde. Skrifta på veggen var mene, mene, tekel, ufarsin. Korkje Belsasar eller vismennene hans kunne tyda dette. Dei laut tilkalla Daniel, ein av dei bortførde judearane. Han tydde skrifta slik: Mene: Talt har Gud dagane åt kongedømet ditt og gjort ende på det. Tekel: Vegen er du på vekta og funnen for lett. Peres (jf. ufarsin): Delt er riket ditt og gjeve til medarane og persarane. Belsasar vart drepen den natta. På engelsk Wikipedia står ei utdjuping: these words are known Aramaic names of measures of currency: MENE, a mina (from the root meaning “to count”),TEKEL, a spelling of shekel (from the root meaning “to weigh”), PERES, half a mina (from the root meaning “to divide,” but additionally resembling the word for “Persia”) I dette lagnadstunge kapittelet i Bibelen finn vi altså grunnlaget for heile fire faste uttrykk: å sjå skrifta på veggen / å se skriften på veggen å vera vegen og funnen for lett / å være veid og funnet for lett = ‘å ha blitt vurdert og avvist ’ NNs dagar er talde / NNs dager er talte = ‘NN døyr snart’ eit mene tekel / et mene tekel = ‘ulukkesvarsel eller høgtidleg åtvaring om lagnaden’ Sjå òg Wikipedia.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fukk/,Fukk!,Er ordet fuck eigentleg norsk? Eg las nett ein artikkel i avisa der det står at «det norrøne fokka kan bety både ‘ha sex’ og ‘ødelegge’».,"Engelsk kan ha fått ordet frå gammalnorsk i si tid, men det hadde nok ikkje den påståtte dobbeltydinga den gongen. Dessutan heitte det at fukka med -u- (som rett nok hadde o-uttale). Det nedarva norske ordet heldt seg lengst i Hordaland, Telemark og Vestfold, som å fukka/ fukke (helst uttalt med trong ó). Tydinga var mellom anna å ha sex, truleg med støytinga eller skuvinga att og fram i fokus (jf. å jukka). Slang-bruken av ordet fuck med ø-, a- og å -uttale og valdelege attåttydingar (jf. to fuck up) er noko nytt som vi har frå engelsk. (På Voss kunne uttrykket det fukkar seg tyda at det lagar (= ordnar) seg; det var altså snarare eit plussord enn eit ord for skade og øydelegging.) I islandsk er interjeksjonen «fokk!» innlånt frå engelsk fuck i åttiåra og har spreidd seg kraftig. Der òg fanst eit eldre verb med fleire tydingar frå før (fokka ‘pusla; slenga’ o.a.). Det gamle ordet kan ha hatt band til fukka, men etymologien er uviss, og ordet var innlånt etter norrøn tid. Sjå elles under Aktuelt ord på nettsidene våre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forhandsregel-eller-forholdsregel/,Forhåndsregel eller forholdsregel?,"Jeg lurer på om ordet forhåndsregel er et egentlig ord, eller om det bare er en misforståelse av forholdsregel.","Forhåndsregel er først og fremst en misforståelse av forholdsregel. I de aller fleste tilfeller er det ordet forholdsregel som bør brukes. For å oppklare misforståelsen må vi først granske ordet forholdsregel nærmere. Norsk ordbok på ordnett.no forklarer det slik: forholdsregel forberedende skritt til å møte en vanskelig situasjon: ta sine forholdsregler / ta, treffe de nødvendige forholdsregler mot noe Synonymer: disposisjon, foranstaltning, forføyning, forsiktighetsregel, kautel, sikkerhetsforanstaltning Det handler om hvordan man skal forholde seg i framtida. Se også den opplysende ordhistorien i Ordbog over det danske Sprog. Du kan altså bruke forholdsregel i betydningen ovenfor. Forhåndsregel er det imidlertid tryggest å ligge unna. Vil du ha mer bakgrunn, kan du lese videre. Misforståelsen Forholdsregler er oftest føre-var-tiltak eller «føregjerder», som det kan hete på nynorsk. De tas med andre ord på forhånd, så det er ikke det minste rart at mange har misforstått ordet. Og det bidrar ikke til å øke oppklaringsprosenten at håndvask kanskje er vår fremste forholdsregel under pandemier (farsott). Misforståelsen er sikkert hundre år gammel, men den ble holdt i sjakk av våkne lærere, redaktører og korrekturlesere i mange år. Mens forhåndsreglene bare utgjorde et par prosent av beleggene i trykte kilder før år 2000 (jf. nb.no), er forholdet på Internett i dag (der det er relativt mindre korrektur og kvalitetskontroll) muligens minst én til tre (søk med site:no). Forhåndsregel — i nyere deskriptive ordbøker, men ikke anbefalt Det Norske Akademis ordbok har tatt inn ordet forhåndsregel i to betydninger: 1) ‘regel som er gitt på forhånd’ 2) ‘forholdsregel’ Den første betydningen er svært sjelden, og er neppe den folk flest legger i ordet. Betydning 2 (altså forhåndsregel brukt som forholdsregel) er utstyrt med advarselen «uheldig». Den er ikke oppført i vanlige rettskrivningsordbøker som Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Flere synonymer for forholdsregel På nynorsk har det før helst hett føregjerd, åtgjerd eller rådgjerd. De to siste ordene er også brukt i bokmål, særlig i lovspråk rett etter siste krig. Den mest typiske forholdsregelen er en sikkerhetsforanstaltning (trad. nynorsk føregjerd, tryggingsåtgjerd eller tryggingstiltak). I nyere tid har forberedelser og tiltak (bl.a. sikkerhetstiltak, sikringstiltak, forberedende tiltak og forebyggende tiltak) tatt over mye av plassen til forholdsregel i bokmål. Det blir nok klarere slik.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/steinkast/,Steinkast,Eg har fleire gonger fundert på kor langt eit steinkast er. Veit de om det finst noko slags cirkamål for det?,"I Nynorskordboka er steinkast forklart som 1 ‘steinkasting’ og 2 ‘avstand, lengd så langt som ein kan kaste ein stein’. Ordboka nemner «det ligg berre eit steinkast unna» som døme på praktisk bruk. Eit steinkast er eit særs omtrentleg mål, som berre kan sirklast varsamt inn. For kven er «ein» i definisjonen? Det er vel ofte ein sjølv. I så fall er det ikkje fritt for at somme overvurderer styrken og kasteteknikken sin noko. Eller kanskje målet nærmar seg eit gjennomsnitt av (tenkte) gjennomsnittskast hos ulike personar? Det er i så fall ikkje til mykje hjelp! Ordlaget finst i fleire språk, og det er all grunn til å tru at vi har hatt noko liknande i målet sidan steinalderen. Det eldste litterære dømet er frå Det nye testamentet: «Jesus drog seg ifrå deim (læresveinane) so langt som eit steinkast og lagde seg på kne og bad» (Luk 22,41). Det var nok ingen som tok nøyaktig mål då heller.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stopp-en-hal/,Stopp en hal!,"Heiter det stopp ein hal, stopp ein halv, stopp en hal eller stopp en halv? Eg har sett alt mogleg. Kva kjem dette uttrykket av?","Skriv helst stopp en hal i begge målformer. Stopp en hal er opphavleg eit austnorsk sjømannsuttrykk som ifølgje fleire ordbøker er basert på det engelske stop and haul ‘stans med å hale’. Den vanlege tydinga i dag er ‘vent no litt’. I engelsk kan and ‘og’ fungera underordnande i formuleringar som try and og stop and. Jamfør slike ubestemmelege doble imperativar i norsk uformelt talemål: «slutt og/å tull». Det er godt mogleg at ordlaget snarare kjem av eldre nederlandsk stop en haal, og då kanskje i tydinga ‘stopp og (så) hal’, utan at det bør ha noko å seia for den norske skrivemåten.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stemor-stefar-stebarn-definisjon-og-brukbarhet/,"Stemor, stefar, stebarn: definisjon og brukbarhet","Jeg er nylig blitt «ekstramor» til tre nesten voksne barn. Jeg har kalt meg stemor, men er blitt kritisert for dette av barnas biologiske mor. Hun anfører tre grunner: 1) Barna er snart voksne, og jeg har ikke vært oppdrager for dem – «i mors sted». 2) Hun, barnas mor, er i live. 3) Jeg er ikke gift med barnas far. I tillegg kommer jo det at stemor er negativt ladd. Bør jeg velge noe annet i stedet, og i så fall: hva?","Hvis det er greit for barna at du kaller deg noe med «mor» i, bør du kunne kalle deg stemor, se Avklaring av begrep og kjennemerker i familie- og barnestatistikken (Statistisk sentralbyrå 1996, s. 14). Ifølge denne definisjonen er det mest avgjørende at du bor sammen med barnas far. Om man kan snakke om steforeldre og stebarn når disse barna er voksne, er mest en smakssak. Steforeldrebegrepet er sterkt knyttet til hjemmet, men det er ikke umulig å bruke det i videre betydning. Alle ordbøker, fra Norsk Riksmålsordbok (1937) til Bokmålsordboka, sier med litt ulike ord at steforhold oppstår når voksne blir knyttet til barn (uten spesifisering av alder) som partneren har fra tidligere forhold. Det er ikke noe krav at den biologiske mora eller faren er død. Til nylig har ordbøkene operert med ekteskap som krav, men i dag kan jo registrerte partnere og samboere søke om stebarnsadopsjon. Her skiller Bokmålsordboka (per oktober 2017) seg fra f.eks. Den Danske Ordbog, som er mer oppdatert. I 1980 var det usikkert om ordet kunne omfatte papirløst samliv, se Lucy Smith: Foreldremyndighet og barnerett (1980), side 231, men utviklingen pekte allerede da i den retningen. Ste er ikke sted Det kunne nok vært praktisk om stemor og stefar viste til noe som kom helt i stedet for den biologiske mor og far, mens et annet og entydig ord dekte det andre (som tilleggsmor / -far eller attåtmor /-far). Men det er ikke riktig å si at ste-begrepet allerede er innsnevret på denne måten. Stemødre og stefedre behøver ikke være i mors eller fars «sted» på alle måter. Ste- kommer for øvrig ikke av sted -, men av stef-, som en gang i tida har betydd noe slikt som ‘frarøvet (foreldre/barn)’, uten at det spiller noen rolle for bruken i dag. Før var de folkeetymologiske formene stedmo(de)r og stedfa(de)r brukt i dansk-norsk og riksmål, mens landsmål og eldre nynorsk helst hadde stykmor og stykfar. Dansk har fremdeles stedmor og stedfar med -d- (før: stedmoder og stedfader ved siden av stifmoder og stiffader). Andre ord Andre ord som er i omløp om steforeldre, er f.eks. reservefar, reservepappa, reservemor, reservemamma, bonuspappa, bonusmamma, hverdagsfar, hverdagsmor, ekstrafar, ekstramor. Bonusbarn er jo et riktig flott ord, men bonusmor og bonusfar skaper litt av en fallhøyde og er ikke nødvendigvis det sakligste ordvalget. Hvis bonus -ordene skulle fylt et virkelig tomrom, kunne de kanskje heller vært brukt om ekstraforeldre som ikke har daglig omsorg. Du kan velge det du mener stemmer best, hvis stemor er uaktuelt. Ordforrådets stebarn Det er synd om negative konnotasjoner, enten det er fra folkeeventyr eller livets harde skole, skal ta knekken på praktiske ord som stemor, stefar og stebarn. Ordene er unektelig noe belastet, men det er helst på konnotasjonsplanet. Stemoderlig behandling vil gjøre disse ordene til ordforrådets stebarn i overført betydning. Det blir en ond sirkel. Forhåpentlig vil framtidas steforeldre bøte på noe av ordskaden uten språklig sminke, altså ved å være gode (ste)foreldre.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tjenestemann-eller-tjenesteperson/,Tjenestemann eller tjenesteperson?,Kan man bruke tjenesteperson i stedet for tjenestemann?,"Det er foreløpig (2017) bare tjenestemann og tenestemann som står i rettskrivningsordbøkene, med betydningen ‘offentlig funksjonær som ikke er embetsmann’. I den nye tjenestemannsloven blir ordet byttet ut med statsansatt. Tjenestemann er brukt i lov om statens tjenestemenn fra 1983: Med «tjenestemann» menes enhver arbeidstaker i statens tjeneste som ikke er embetsmann. I lov om utenrikstjenesten fra 2002 finner vi ord som utenrikstjenestemann og fagtjenestemann. I det hele tatt står ordet sterkt i lovverket og mediene. Det er ikke så rart, for tjenestemenn er unektelig kortere og mer fyndig enn tjenestepersoner. Men like støtt som sjømenn (kontra sjøpersoner) står tjenestemennene ikke, som vi straks skal se. Personene kommer Ordet tjenesteperson finnes knapt før år 2000, og før år 2008 utgjør det sjelden over en promille av forekomstene i en stor avisbase vi har tilgang til. Så øker det kraftig, særlig i og etter år 2014. Store norske leksikon nevner både (offentlig) tjenesteperson og offentlig tjenestemann. På regjeringen.no ser vi at politiet har sluttet å bruke ordet tjenestemann. På lovdata.no er tjenestepersonene likevel i et lite mindretall. Sammensetninger med person har et noe papirknitrende preg som nok gjør det vanskeligere å få «mann» ut av norske yrkesbetegnelser. Tjenestemann er på noen måter mest praktisk, for det er kort og innarbeidet. Språkrådet vil likevel ikke stille seg i veien for en språkbruk som oppfattes som mer kjønnsnøytral. Hele problemet oppfattes nok mer som kjønnspolitisk enn som språkfaglig. De ulike fagmiljøene får selv velge hva de vil bruke. Både tjenestemann og tjenesteperson har den fordelen framfor alternativ som statsansatt eller statstilsatt at de lettere inngår i sammensetninger. Dessuten gir de nok et sterkere inntrykk av den myndighet som følger med det å være i offentlig tjeneste. Men i loven som i 2017 erstatter tjenestemannsloven, er det altså statsansatt som er valgt. Se ellers veiledningen « Kjønnsbalansert språk ». Oppdatering: Regjeringa har bestemt at statlige yrkestitler heretter skal være kjønnsnøytrale, se Aftenpostens nettutgave 8.3.2020.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/interessert-i-interesse/,Interessert i interesse?,"Jeg har sett de utroligste skrivemåter av interessert, men det skal vel fremdeles skrives slik jeg her har gjort?","Det kan du være sikker på! Ordet kommer av interesse, som er sammensatt av latin inter ‘mellom’ og esse ‘være’. Interesse og interessert skal altså skrives som i overskriften her. Interessert er et av de ordene folk slår mest opp i ordboka. Et nettsøk i oktober 2014 viste omtrent denne fordelingen på norske nettsider (med preposisjonen «i», avgrenset til site:no): interessert 4 680 000 (korrekt stavemåte) intressert 106 000 intresert 33 400 interressert 25 200 inntresert 21 700 intrisert 15 300 innteresert 14 600 innteressert 8 220 interissert 7 360 intrissert 3 680 inntrisert 3 570 innterissert 1100 interrissert 505 inntrissert 295 innterressert 179 innterrissert 2 intrissirt 1 intresirt 1 (Kommentar 2020: I tillegg er inntressert brukt en god del.) Det er ikke rart at folk bommer når de skriver, for man hører jo sjelden ordet uttalt med fire stavelser. Det er vanlig å svelge en stavelse. For å forklare skrivemåten må vi vise fram byggesteinene i ordet. Det er inter + esse, som er latin for mellom + være. Det skal bli interessant å se om det blir mer interesse og mindre intrise o.l. på nettet i framtida.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hamster/,Hamster,Vi sit og diskuterer om det heiter ein hamster eller eit hamster? Kan de avgjera saka? Kjem forresten hamster av å hamstra eller omvendt?,"Svaret er ein hamster – den hamsteren. Og substantivet ligg til grunn for verbet. I den digitale boksamlinga til Nasjonalbiblioteket (bokhylla.no) leiter vi (våren 2017) nesten fåfengt etter eit hamster før Elin Brodins roman Skade frå 1994. Men kryr av hamstrar i hankjønn både lenge etter og over hundre år attende. Det fyrste sikre «hamster et » i avisspaltene finn vi i Asker og Bærum Budstikke i 1984. Hamstermarsjen «Hamsteret» er på frammarsj for tida. Mykje tyder på at det er born som har gjort hamsteren til eit inkjekjønnsdyr. Simon Flem Devold undra seg i Aftenposten 4.5.2002 over at så mange skreiv til han om «hamsteret sitt». Når ein søkjer etter dyret på norske nettsider no (2017), finn ein lett 20–30 % inkjekjønn. Hamsteren blir dermed meir språkleg jamstilt med marsvinet, ekornet/ikornet og lemenet. Somme meiner at noko av grunnen til språkendringa er at hamster minner om monster bakfrå (sjølve ordet, altså, jamfør -ster). (Noko liknande kan forresten ha skjedd med lemen, som ein gong i tida var eit hankjønnsord (* lemende), men vart omtolka til eit nøytralt ende -ord på line med til dømes eit levende ‘levande skapning’.) Verbet Hamster er kome inn i norsk via tysk og stammar visst frå slovensk eller eit anna slavisk språk. Det er substantivet hamster (tysk Hamster) som er utgangspunktet, og verbet hamstre (tysk hamstern) kjem av dét. Ei avleiing av verbet er substantivet (ein) hamstrar (tysk Hamsterer), altså ein som hamstrar.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ar-pa-baken-eller-nakken/,År på baken eller nakken?,Heiter det å ha mange år på nakken eller på baken?,"Det heiter helst å få år på baken og få til dømes politiet på nakken. Men det har vore vanleg å ha så og så mange år på nakken òg. Uttrykket «år på baken» har sjølv mange år på baken. Det finst allereie i gammalnorsk i uttrykket hafa marga vetr á baki, altså vintrar på ryggen, som bak gjerne tydde før. Det handlar om kva ein ber på eller har bak seg, ikkje kva som har auka kroppsvekta. Alternativet mange år på nakken har òg mange år på baken i norsk talemål og litteratur, og det er dessutan brukt i svensk og eldre dansk (sjå tyding 2.5 her), så gale kan det ikkje vere.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/markedssjef-eller-markedsjef/,Markedssjef eller markedsjef?,Hva er det korrekte: markedssjef eller markedsjef?,"Riktig skrivemåte er markedssjef, altså med binde-s. Det samme gjelder alle andre sammensetninger med marked og nynorsk marknad: markedsanalyse, markedsføring, markedsøkonomi osv. Du kan gå ut fra et ord som oftest har s etter seg i sammensetning, også har det når neste ledd begynner med s. Med andre ord: Vet du at det heter markeds + føring, kan du regne med at det heter markeds + sjef. Bruk Nynorskordboka og Bokmålsordboka når du er i tvil. Den ordboka som inneholder flest sammensetninger, er Tanums store rettskrivningsordbok, som du også finner på ordnett.no.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ossetisk/,Ossetisk,For nokre år sidan høyrde vi mykje om Ossetia i media. Kva slags språk er ossetisk?,"Ossetisk er det berre om lag 600 000 menneske som talar, og dei som gjer det, høyrer heime i Kaukasus. Dei to hovuddialektane heiter digor eller vestossetisk (mindretalet) og iron eller austossetisk (fleirtalet). Ordet iron tyder både ‘ein ossetar’ og ‘ossetisk’. Landet ossetarane bur i, kallar dei sjølve Iriston. Eit nordaustiransk språk Dialektnemninga iron minner mykje om landsnamnet Iran, og det skal vera eit historisk samband mellom dei to orda, for både ossetisk og persisk er iranske språk. Dei iranske språka deler ein inn i nordvestiranske, sørvestiranske, nordaustiranske og søraustiranske. Ossetisk er eit nordaustiransk språk, jamvel om det er eit av dei iranske språka som høyrer heime lengst vest (nordvest). Ossetisk er sterkt påverka av andre språk i Kaukasus som det ikkje er i slekt med, til dømes georgisk. Det viktigaste austiranske språket er pasjto, det eine av dei to hovudspråka i Afghanistan. Persisk eller farsi, som er det viktigaste språket i Iran, er eit sørvestiransk språk. Indoeuropeisk opphav Både norsk og ossetisk er indoeuropeiske språk. Det er ikkje lett å sjå at språka er skylde, men her er tre døme som viser slektskapen: Ossetisk arm-arm-i tyder ‘frå arm til arm’, dvs. ‘frå hand til hand’, dwar tyder ‘dør’, og dænd-ag tyder ‘tann’. Ossetisk er etterkommar etter språket til skytarane, alanarane og sarmatarane, som var mektige iranske nomadefolk nord for Kaukasus alt fleire hundreår før Kristus. Alfabetet Den eldste kjende teksten på ossetisk er frå 941 e.Kr. og er skriven med greske bokstavar. Frå 1844 skreiv dei ossetisk med det russiske (kyrilliske) alfabetet. I 1923 gjekk dei over til det latinske. Dei gjekk attende til det russiske alfabetet i Nord-Ossetia i 1938 og i Sør-Ossetia i 1954. I tida mellom 1939 og 1954 brukte dei det georgiske alfabetet i sør. Bokstaven æ er eit særkjenne for norsk, dansk, islandsk, færøysk – og ossetisk. Når bokstaven æ står saman med kyrilliske bokstavar, ser det veldig framandt ut. Her er eit vers frå juleevangeliet på ossetisk og nynorsk (Lukas 2,15): Зæдтæ сæ цурæй уæларвмæ куы сивгъуыдтой, уæд фыййæуттæ кæрæдзийæн загътой: «Уæдæ фæ­цæуæм Вифлееммæ æмæ фенæм, цы æрцыди — Хуыцау нын цæй тыххæй фехъусын кодта, уый.» Då englane hadde fare frå dei og attende til himmelen, sa gjætarane til kvarandre: «Lat oss gå inn til Betlehem og sjå dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» (Omsetjinga frå 1978/1985)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/distrikts-norge/,Distrikts-Norge,"Vi har en diskusjon her om hvordan Distrikts-Norge skal skrives. I ett ord eller med bindestrek, med store eller små bokstaver?","Den riktige skrivemåten er Distrikts-Norge, altså med stor forbokstav i begge ord og bindestrek mellom ordene. Slik bør en skrive alle liknende sammensetninger med landsnavnet: Bygde-Norge, Fotball-Norge, Fastlands-Norge, Helse-Norge, Idretts-Norge, Innlands-Norge, Kunnskaps-Norge, Skole-Norge, Utdannings-Norge, Utkant-Norge, Vinter-Norge osv. Det samme gjelder navn på byer: Festspill-Bergen, Sommer-Oslo, Teater-London osv. Ja, vi kan ta med alle steder og områder som skrives med stor forbokstav: Fastlands-Lofoten osv. Det er siste leddet i slike sammensetninger som er hoveddelen av ordet. Sommer-Oslo er et slags Oslo. Ordet for sommervarianten av Oslo betrakter vi altså som et egennavn som fortjener den samme store forbokstaven som selve Oslo. Logikken kan diskuteres, og vi kan forstå at noen synes skriftbildet er pussig, men skrivemåten stemmer i alle fall med den vi bruker i andre områdebetegnelser, som Nord-Norge, Mellom-Europa osv. Det er enklest slik. Merk at det er andre regler for sammensetninger der fellesnavnet står til slutt. Det heter enten oslosommer eller Oslo-sommer. Hverken helheten eller hovedordet sommer er egennavn.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/olet-eller-olen-eller-ollen/,Ølet eller ølen eller øllen?,Heter det ølet eller øllen?,"Ølet er det tradisjonelt korrekte i norsk, men vi kan også skrive ølen hvis vi sikter til en porsjon med øl. Drikken/brygget/sorten = ølet Øl har alltid vært et intetkjønnsord i norsk. Man brygger (et) øl, ikke en øl, og så smaker man på ølet. Porsjonen kan også være = ølen Det man får servert, er også et øl, men da tenker vi helst på sorten eller brygget. Med utsagnet «en øl til» ber vi om neste glass eller flaske. Noen vil da si at «det var en god øl», men det er aldri feil å si «godt øl», tvert imot (med mindre det smaker vondt, selvsagt). Når man ber om «en øl», er det altså en slags kortvariant av en flaske e.l. med øl. «En øl» om en ølporsjon kan derfor til en viss grad sammenlignes med «en barn» om en barnebillett. Merk at få foreløpig sier flere øl(l)er, så noe typisk hankjønnsord er det ikke. Noen sier også «ei øl» (vel av ei flaske øl), men hunkjønnsvarianten har ikke fått plass i det offisielle skriftmålet. Uttalen Uttalen /øll/ med kort ø har spredd seg kraftig i den senere tid, men fremdeles utgjør nok Oslo-folk en ganske stor andel av dem som uttaler ordet slik. Skrivemåten øl er et aldri så lite avvik innenfor bokmålsrettskrivningen, og med ujevne mellomrom fremmes det krav om å reformere øl til øll (og smør til smørr). Skrivemåten med enkelt konsonant kan sammenlignes med den vi finner i småord som til og vel, som av praktiske grunner har beholdt den gamle skrivemåten med enkel konsonant. Men dette er ikke substantiver, så sammenligningen halter. Uansett: I overgangen fra dansk til bokmål tok man ikke bryet med å endre skrivemåten til øll. Både dansk og landsmål hadde jo øl (danskene riktignok med uttalen /øll/ og bøyningsformer som øllet/øllen − øller). Dessuten var det mange som sa /ø:l /med lang ø, og uttalen ble nok uansett regnet som valgfri (som i f.eks. smør).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trygd-og-trygding/,Trygd og trygding,I eldre nynorske tekstar er trygd og trygding nytta om heilt andre ting enn i bokmål. Kva er grunnen til det?,"Det korte og greie ordet trygd var ein gong i tida det viktgaste nynorske motstykket til «sikkerhet» og «garanti». Å trygda var å forsikra, og trygding var forsikring. Utgangspunktet for utgreiinga er dette enkle systemet med tradisjonell nynorsk og bokmål: trygg = sikker å tryggja = gjøre sikker trygd = sikkerhet, garanti trygding = forsikring Trygd no På det økonomiske området er trygd ‘garanti’ (trygd for lånet), og det å «stille sikkerhet» kan vera å «gje trygd». «Sikkerhetsdokument» i banksamanheng er etter ordboka lånetrygddokument. Trygd kan enno brukast slit, men ein bør syta for at meininga går fram av samanhengen. Ordet kan ikkje brukast fritt i samansetningar. Til dømes er trygdefond tvitydig, så «sikkerhetsfond» er tryggingsfond eller sikringsfond (det siste då med ei litt anna avgrensing enn i bokmål), og «sikkerhetsrett» (jf. «pantesikkerhet» o.a.) er no tryggingsrett (trass i at pantetrygd er brukande). I bokmålsnær nynorsk er trygd berre ei viss form for offentleg forsikring eller tilskot, som i bokmål, jf. ordet folketrygd. Om ein ikkje vil nytta trygd, kan ein bli nøydd til å ty til sikkerheit ein gong iblant. (Merk: Ikkje bruk sikring ukritisk.) Ein kan truleg ikkje alltid gå beint på underomgrep som garanti, kausjon og pant. Ein kan heller ikkje utan vidare ta sjansen på trygging/sikring, for desse orda er ikkje alltid innarbeidde i den aktuelle tydinga. (Finn du ikkje samansetninga i rett tyding på nb.no, bør du styra unna.) Trygging/sikring mot tap er likevel greitt. I verne- og forsvarstyding (jf. safety og security) har vi alltid hatt ordet tryggleik, men før dekte trygd meir av denne typen sikkerheit òg. Trygding Trygding var før det vanlege nynorskordet for forsikring. I samansetningar var det likevel ofte trygd- som galdt. «Forsikringspolise» heitte lenge kort og godt trygdebrev. Etter kvart vart trygding meir og meir nytta for å presisera at det galdt forsikring, ikkje trygd i den innsnevra tydinga. Framgang for orda, men innsnevring av tydinga Her er eit utklipp frå Statsspråk 4/2011:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nordisk-rad-eller-nordisk-rad/,Nordisk råd eller Nordisk Råd?,"I mange norskspråklege dokument som gjeld det nordiske samarbeidet, nyttar ein skrivemåtane «Nordisk Råd» og «Nordisk Ministerråd», altså med stor forbokstav òg i «Råd» og «Ministerråd». Men er ikkje det gale?","Det rette er «Nordisk råd», slik det står til dømes under oppslagsordet «nordisk» i Tanums store rettskrivningsordbok, og «Nordisk ministerråd». Namna har liten forbokstav òg på den offisielle nettstaden www.norden.org/no.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mal-malsetting-formal/,"Mål, målsetting, formål","Det ser ut til at formål, målsetting og mål ofte brukes i samme betydning. Men de tre ordene betyr vel ikke det samme?","Formål, målsetting og mål har dels sammenfallende betydning, dels separate bruksområder der de ikke kan erstatte hverandre. Det er vanskelig å gi klare regler for bruksområdene. I Bokmålsordboka er det satt opp slik (fellesnevnere understreket her): formål ‘sak; endelig mål, sikte; tanke, hensikt, plan ' mål (bet. 9) ‘sted en er på reise til, endepunkt; noe en arbeider for, strever etter å oppnå; formål, plan, mening’ målsetting ‘program, plan, mål ' (og dessuten 'det å fastsette et mål som skal nås’) Som vi ser, overlapper de tre ordene hverandre i det at de alle kan bety både ‘plan’ og ‘mål’. Mål kan sies å være mest allment. Det er dessuten det vanligste ordet for selve de tingene/tilstandene/resultatene vi prøver å (opp)nå. Formål viser gjerne til hensikten eller meningen med noe snarere enn resultatet. (Ellers kan formål bety ‘sak', som i et godt formål.) Målsetting viser egentlig til handlingen å sette mål. Selve de målene vi setter oss, og som vi kanskje når, er jo ganske enkelt målene. Men målsetting brukes ofte i stedet for mål, uten god grunn. (Målsetting kan også bety ‘det å sette mål på detaljene i en konstruksjonstegning e.l.’. Å målsette er altså en fagterm.) Målsetning med -ning er utenfor rettskrivningen, se egen artikkel om dette ordet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-brette-opp-ermene/,Å brette opp ermene,"Jeg har lenge trodd at «å brette opp ermene» er det rette, og at «å brette opp armene» er feil. Men da jeg googlet begge variantene, fant jeg forbausende mange oppbrettede armer! Og en lærer jeg kjenner, mente at «å brette opp armene» er det det heter fra gammelt av. Kan jeg få en kommentar til dette?","Skriv helst brette opp ermene. Ordbøkene skiller fremdeles tydelig mellom en arm (kroppsdel) og et erme (del av et klesplagg). Det siste er avledet av det første. Mange vil riste på hodet om man skriver «brette opp armene». En bør skrive ermene. En bør også bruke erme i uttrykk som «å riste noe ut av ermet» og «ha et ess i ermet». En annen sak er at mange bruker arm om begge deler og faktisk ikke har ordet erme i sitt vokabular. De vil naturlig si «brette opp armene». Dialektalt er det altså ikke nødvendigvis galt. Vi vil likevel anbefale å skille mellom arm og erme i skrift. På nynorsk kan eit erme også hete ei erm, som er eldgammelt, med bøyningen den erma – fleire ermar – alle ermane (eller ermer – ermene).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sangere-og-musikere/,Sangere og musikere,Hvorfor skilles det mellom sangere og musikere og mellom sang og musikk? Er ikke sang musikk?,"At sang er en form for musikk, ser vi av begrepene vokalmusikk og instrumentalmusikk. Men musikk kan også brukes om bare det siste. Musikk har altså en vid og en litt mindre vid betydning. Hva som er ment, går oftest fram av sammenhengen, om det da er viktig. Er sang nevnt i samme setning, er musikk ofte bare instrumentalmusikk. Sang er så sentralt i tilværelsen at det fortjener et eget ord. Men presiseringen instrumentalmusikk er et litt tungvint motstykke til daglig bruk. Det kalles ofte bare musikk. Så hvis vi skal være helt sikre på at sangen klinger med i musikkbegrepet, er det greit å si sang og musikk, selv om det går litt på akkord med logikken. Hvordan begrepsutviklingen har vært historisk, tør vi ikke si, men sang og musikk er noe av en fast frase, sikkert flere hundre år gammel. Går vi lenger tilbake, til de greske musene, er musikkbegrepet imidlertid svært vidt og omfatter bl.a. lyrisk diktning. Men dette er jo ikke relevant i dag.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/al-og-avl/,Al og avl,Kan ordene al(e) og avl(e) brukes om hverandre?,"Avl er først og fremst (re)produksjon av nye individer (forplantning), mens al kan brukes om oppdrett i vid forstand (inkludert avl i den snevre betydningen). Men bildet er mer sammensatt. Avle Verbet avle betyr 1 ‘dyrke’: avle poteter, heimavla tobakk, 2 ‘få avkom, gi liv’: avle barn og overført ‘skape, være opphav til’: vold avler vold. I særnorsk tradisjon er avl (opprinnelig = ‘styrke, makt’) knyttet til a) forplantning og reproduksjon, snarere hos mennesker enn hos (andre) dyr, og til b) markens grøde (derav avling, før gjerne også avle). Ale Verbet ale brukes mest med betydningen ‘fø opp, oppdrette, oppfostre’: ale opp kalver. I særnorsk tradisjon har det i tillegg dekket reproduksjon, altså produksjon av nye individer: hesteal osv. Al er i utgangspunktet både produksjon og oppfostring av dyr. Det kan også bety ‘avkom’ (al etter et dyr). Men bruksområdet er blitt innsnevret. I dansk finnes ikke al, så avl og oppdrett dekker der det hele. I Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog (1903) står det: Betydningen «opdrætning af husdyr» har avl fået derved at det har erstattet det gamle al, som endnu bruges i Norge, f. e. dansk hesteavl – norsk hesteal [...]. Det samme har fundet sted i Sverige [...] Forskjell mellom språkene/målformene Det gamle systemet for dyr kan framstilles slik: Dansk: avl (men opdræt fyller ut på oppfostringssiden; al finnes ikke) Særnorsk: al (men noe avl på reproduksjonssiden, og dessuten avl i flere andre betydninger) Bokmål og nynorsk i dag står i en uklar mellomstilling når det gjelder fordelingen av ordene. Substantivene avl og avle har tapt terreng i planteriket (fruktavl og kornavl heter helst fruktdyrking og korndyrking, og resultatet er avling). Sammenhengen mellom avl og planlagt reproduksjon av dyr er blitt mer entydig, jamfør innavl, utavl og avlsarbeid. S ystemet kan framstilles noenlunde slik: Bokmål: avl om reproduksjon, avl/oppdrett om hele produksjonen, sjelden al, og da helst bare om oppfostringen Nynorsk: avl om reproduksjon, al om oppfostringen eller hele produksjonen, nå oftere avl/oppdrett (som i bokmål) I mange sammensetninger brukes avl ofte uten nyanse: feavl, husdyravl, svineavlslag, som i dansk. Særlig i tradisjonell nynorsk kommer i stedet al inn bildet. Al brukes ikke (lenger) spesifikt om reproduksjon, men f.eks. husdyral kan fremdeles dekke både produksjon og reproduksjon. Før hadde vi f.eks. Norsk sau- og geitalslag. Oppdrettslaks kunne i prinsippet like godt hett alelaks. Man kan i prinsippet skille mellom alsdyr/aledyr på den ene siden og avlsdyr på den andre slik at det første er ‘livdyr’ i motsetning til slaktedyr, mens avlsdyr er dyr som skal ha avkom. Bøyning Å avle bøyes slik: avler – avlet/avla − har avlet/avla (bokmål) avlar – avla − har avla (nynorsk) Å ale bøyes aler – alte – har alt (bokmål og nynorsk) aler – alet – har alet (konservativt bokmål) el – ol – har ale (konservativ nynorsk) Nynorskvarianten el − ol − ale er nesten lik gammelnorsk, mens alet – alet (bokmål) følger et tradisjonelt dansk-norsk mønster. Begge disse variantene er lite brukt nå.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/innbygger-av-gibraltar/,Innbygger av Gibraltar,Hva kalles en innbygger av Gibraltar?,"I Tanums store rettskrivningsordbok er det opplyst at en innbygger av Gibraltar kalles gibraltarer på bokmål. På nynorsk blir dette gibraltarar. Bøyningen av innbyggernavnet blir dermed slik: Bokmål: (en) gibralt a rer – (denne) gibralt a reren – (flere) gibralt a rere – (alle) gibralt a rerne Nynorsk: (ein) gibralt a rar – (denne) gibralt a raren – (fleire) gibralt a rarar – (alle) gibralt a rarane Gibraltar uttales /sjibr a ltar/. I den vanlige uttalen av innbyggernavnet er trykket flyttet til den neste a-en, jf. understrekingene. Adjektivet er gibraltarsk. Det Norske Akademis ordbok plasserer trykket på den andre a-en i dette ordet også.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/to-punktum-etter-forkortelser/,To punktum etter forkortelser?,Skal det være to punktum etter en forkortelse som står til slutt i en setning? Eksempel: «Viser til samtale av 4. juni d.å..»,"Nei, to punktum skal aldri stå etter hverandre. I tilfeller som dette får punktumet til slutt i forkortingen en dobbeltfunksjon og markerer også avslutningen av setningen. Står det et annet tegn til slutt, som kolon, spørsmålstegn eller utropstegn, har punktumet bare forkortelsesfunksjon og er obligatorisk, for eksempel slik: «Jeg er cand.jur.!»",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dedisere-dedikere-dedikert/,"Dedisere, dedikere, dedikert",Kva er skilnaden på å dedisere og å dedikere? Og kva er det å vere dedikert?,"Å dedisere og ein dedikasjon (om bøker) Å dedisere er det eldste av dei to verba i norsk. Til dette verbet høyrer eit substantiv med -k-: ein dedikasjon. Å dedisere tyder fyrst og fremst å tileigne eit verk til nokon. På ei særskild side framme i ei bok kan det stå trykt til dømes «Til minne om mor mi». Dette er altså ein dedikasjon. Ordet kan òg brukast om handskrivne helsingar i boka: «Til Kåre frå forfattaren». Når det handlar om kyrkjer, brukar ein verbet vie: Kyrkja er vigd til den og den. Å dedikere (om litt av kvart) Å dedikere fekk vi i åttiåra inn som eit dataord frå engelsk dedicate med tydinga ‘lage for, tilpasse, reservere for ein viss bruk/brukar’, som i: «Datasystemet er spesielt dedikert behova i etaten». Det blir no brukt i vidare tydingar som setje av til, øyremerkje for. Begge verba går attende til latin dedicare med tydingane ‘innvie, tileigne’. Dedikere er no i ferd med å stele tydinga til dedisere (brukt om bøker og andre verk). Det er ikkje så rart, for dedicate har denne tydinga i engelsk, og substantivet dedi k asjon byggjer ei bru frå dedi s ere med s til dedi k ere med k. Men orda bør skiljast åt i norsk. Å vere dedikert (om folk) Etter tusenårsskiftet blir dessutan adjektivet dedikert nytta mykje etter engelsk mønster om folk som brenn for noko eller nokon, mellom anna om ihuga og trugne tilhengarar av ymse slag. Ein kan dessutan snakke om å dedikere seg til noko, altså engasjere seg i, vie seg til eller gå heilt opp i ei sak eller eit emne. Til slutt resultatet av eit søk i aviskjelder:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/feminist/,Feminist,"Hvor gamle er ordene feminisme og feminist, og hva betyr de egentlig?","Ordene feminisme og feminist kommer fra fransk, der de ifølge flere kilder ble brukt første gang i henholdsvis 1837 og 1872. I en oversettelse av Alexandre Dumas bruker Camilla Collett ordet feminist allerede i 1877, og året etter bruker hun selv ordet feminisme, men ellers er disse ordene fint lite brukt i norsk litteratur før år 1900. I den historske Ordbog over det danske Sprog er ordet forklart slik: den lære ell. bevægelse, der hævder kvindens absolute ligestilling m. manden; kvindeemancipation De første tiårene stod feminisme for det vi nå kaller femininitet, men den betydningen har ikke vært vanlig hos oss. Ifølge Bokmålsordboka betyr feminisme: 1 teori om politisk, økonomisk og sosial likestilling mellom kjønnene 2 organisert arbeid for kvinners retter i arbeids- og samfunnsliv, særlig om en bevegelse på 1800- og 1900-tallet som arbeidet for kvinners likestilling og frigjøring Feminist forklares i ordboka som ‘person som arbeider for kvinners likestilling og frigjøring’. For en del år siden brukte en i norsk oftere ordene kvinnesak (første gang i den relevante betydningen hos Camilla Collett i 1872) og kvinnesakskvinne (første gang hos Arne Garborg i 1888). Norsk Kvindesagsforening ble stiftet i 1884. Et søk i en avisbase viser at ordet feminisme ble vanligere enn kvinnesak i året 1998.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/russeerter/,Russeerter,Tross utallige etterlysninger blant annet i Bergens Tidende har det vært uråd å oppdrive et svar på hva russeerter opprinnelig er. De forekommer i mange gamle menyer og oppskrifter. Kan Språkrådet hjelpe?,"Det vil vi gjerne gjøre. Som det står i i Kostlære av Ingjald Reichborn-Kjennerud og Caroline Steen (s. 247), er russiske erter «ikke helt modne grønne erter som overstrøes med sukker og varmes over svak ild», og som siden ovnstørkes eller vindtørkes. Se også Fornuftigt Madstel: en tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog av P.Chr. Asbjørnsen (s. 181) og Om opbevaring af levnetsmidler til husbrug av Olav Sopp (s. 56–57). Nora produserte lenge russiske erter, men en gang i åttiåra sluttet de med det (jf. www.renmat.no/oppskrifter/gronnsaker/russiske-erter). Lenge var ertene ikke å få fatt i, men de siste åra har andre produsenter kommet på banen (se www.culinar.no). Vi finner ertene nevnt første gang i Bergens Adressecontoirs Efterretninger i 1839: Ertene har vært kjent i Danmark også, jf. Ordbog over det danske Sprog: russiske ærter, (kog.) ærter (indført fra Rusland), der er tørret i umoden tilstand (og spises stuvede)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-hytt-og-pine/,I hytt og pine?,Jeg ble nylig kritisert for å bruke uttrykket «i hytt og pine». Det heter visst noe annet. Har jeg brukt uttrykket i hytt og pine? Hva betyr forresten hytt?,"Det tradisjonelle er «i hytt og vær», som er blanda sammen med «død og pine». I Bokmålsordboka står det under oppslagsordet hytt: hytt substantiv (kanskje av dial hott ‘slump’) i uttrykket «i hytt og vær» på måfå / (vanlig, men ukorrekt: «i hytt og pine») Uttrykket betyr altså på slump og ut i været (= i lufta). Det går fram at «i hytt og vær» er det tradisjonelle uttrykket. «I hytt og pine» er nok som nevnt ei sammenblanding med «død og pine». Fra først var dette kanskje spøkefullt ment, akkurat som den ganske forslitte vrien «i hytt og gevær». Når slik sammenblanding slår igjennom, kan det være fordi vi ikke vet hva enkeltorda i uttrykket egentlig betyr (som hytt), eller at vi ikke tenker over saken fordi det er uttrykket som helhet som bærer betydningen. I dette tilfellet kan det også være at pine virker generelt forsterkende. Ifølge ordboka må altså «i hytt og pine» regnes som ukorrekt, men det er ikke noen fast standard for hvor lenge en sammenblanding skal regnes som feil. Hytt og pine står på trykk første gang i 1938, og i dag er det den desidert vanligste varianten på Internett. Også i trykte kilder ved nb.no haler pinen innpå. Vi viser bare forholdet mellom variantene nedenfor, de absolutte tallene er ikke så viktige. Bokkilder: Aviskilder: Mer om hytt i nynorsk I Nynorskordboka får vi vite at hytt kan henge sammen med verbet hutte, og at på slump også kan hete på ein hytt eller i hytten. Vi finner også i hytt og heim (som nok er en regional sammenblanding med i hør og heim ‘bort i veggene’). Siden uttrykkets bestanddeler har vært mer levende i nynorsk, er det rimelig om sammenblandingen i hytt og pine møtes med større skepsis der.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lav-eller-lag-hog-eller-hoy/,"Lav eller låg, høg eller høy?","Jeg holder på med å skrive en artikkel innenfor skogbruk og lurer på hva som er riktigst av «et lavt tre» og «et lågt tre», «et lågere damptrykk» eller «et lavere damptrykk». Jeg har det samme spørsmålet når det gjelder høy og høg. Er det noe som passer best i mitt fag?","Lav og låg er helt likestilte varianter i bokmål, og det er ingen betydningsforskjell mellom dem. Det samme gjelder høg og høy. Faget er ikke avgjørende. Likestillingen gjelder ikke alle avledninger og sammensetninger, se andre avsnitt i «Unntak fra valgfriheten» nedenfor. (Resten av svaret er for spesielt interesserte.) Blanding og stilbrudd Det er en viss sammenheng mellom høg og låg på den ene siden og høy og lav på den andre. Det er lov å kombinere på andre måter, men det kan virke umotivert. Høg og låg bør dessuten kombineres med flittig bruk av a-endelser og diftonger hvis det skal falle naturlig inn i en skrifttradisjon. Du trenger ikke ta hensyn til hvilket fag du skriver innenfor. Det er tradisjonelt relativt mest bruk av høg og låg i «jordnære» fag som ditt, men man trenger ikke la seg styre av fordommer mot særnorske former som høg og låg innenfor mer abstrakte fag. På den andre siden har man lov til å bruke høy og lav i jordnære fag også (man kan trygt skrive at det er mest høy i lavlandet og mest lav i høylandet, for å bruke en gammel vits). Poenget med valgfrihet er uansett at den som skriver om emnet, skal velge. Det som bør avgjøre valget (i sakprosa), er hva som passer best i skribentens skriftspråk ellers. For eksempel er det tillatt å skrive høgtid og Høgsterett uavhengig av hva f.eks. presten eller høyesterettsjustitiarius selv måtte si eller skrive. Om du skal legge skriftspråket opp mot ditt eget talemål eller et fastere ideal, kan du også velge helt fritt. Unntak fra valgfriheten Språk speiler vaner og fordommer og kan sementere sosiale vurderinger. Det er en sterk sammenheng mellom det høye, det fine og det danske (eller dansknære) i norsk språkhistorie. Der emnet er fint og fornemt, finner man oftere variantene høy og lav. Der variantene er valgfrie, trenger man ikke ta hensyn til denne fordelingen, men der rettskrivningen har obligatoriske eneformer, må man holde seg til dem. Det gjelder først og fremst ordene høyhet (Deres Kongelige Høyhet), høyne og høylig. Det er ikke tilfeldig at dette er abstrakte og høytidelige begreper, og det er heller ikke tilfeldig av vi finner denne sosiale skjevheten i paret høy/høg (ikke låg/lav).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ordn-eller-ordne-i-imperativ-bydeform/,Ordn eller ordne i imperativ (bydeform)?,Heter det «ordn opp» eller «ordne opp» når man ber noen rydde opp i noe?,"Både «ordn opp» og «ordne opp» er riktig, og dette gjelder på både bokmål og nynorsk. Den første varianten er i tråd med hovedregelen i norsk: bydeformen (imperativformen) av et verb svarer til infinitiven minus -e. Til infinitiven kjøre svarer imperativformen kjør, og til skyte svarer skyt, osv. Infinitiven minus -e kalles stammen. Det spesielle med verb som ordne, somle, sykle, utfordre osv. er at stammen slutter på en spesiell konsonantforbindelse som vi sjelden ser til slutt i et ord. Grammatisk sett er det egentlig ingenting i veien for å skrive ordn, soml, sykl, og mange uttaler /sykl/ eller /sykkel/ osv. uten problemer. (Utfordr er kanskje litt mer utfordrende enn de andre formene, og saktn blir sjelden bokstavrett uttalt.) De vanligste er likevel å bruke infinitivsformen: sykle, utfordre osv. Det er nok en del som unngår bydeform av slike verb helt (med eller uten -e) og skriver om for å slippe å velge. I nynorsk og i mange dialekter finnes dessuten et spesielt system: infinitivsformen som bydeform i alle a-verb (dvs. verb som slutter på a i fortid) uavhengig av konsonantforholdene i ordet: Kast(a) ikkje bort tida! Ikkje soml(a) slik! (med a-infinitiv). Kast(e) ikkje bort tida! Ikkje soml(e) slik! (med e-infinitiv). Til slutt noen flere eksempler på ord vi får spørsmål om, satt opp i kort bydeform for søkevennlighetens skyld: ankr, behandl, forandr, foml, forbedr, forkludr, handl, hekl, hamr, hamstr, klatr, lagr, oppmuntr, pepr, pensl, plystr, saml, sladr, smadr, smuldr, stempl, sykl, våkn, åpn. Noen av disse brukes bare med «ikke» foran.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eg-lev-ikkje-eg-lever/,"Eg lev ikkje, eg lever",Mange skriv lev i presens på nynorsk. Kan det verkeleg vere rett?,"Nei, det heiter eg lever, du lever, dei lever og så vidare. Særskilt interesserte kan lese meir om bakgrunnen nedanfor. Sterke og svake verb Lever er presensforma til eit svakt verb. Svake verb har to stavingar i både presens og preteritum: å leve – ² lever – levde Dette stemmer med dei fleste dialektane rundt i landet. Merk at lever i nynorsk tradisjonelt blir uttalt med tostavingstonelag (tonem 2), altså som ² bønner, ikkje som ¹ bønder. (Tonema er markerte med heva tal.) Tonelaget i lever er altså det same som i infinitiv å ² leve. Sterke verb har på nynorsk éi staving både i presens og preteritum: å lese – les – las å ete – et – åt Bokmål har ingen skilnad i presens i skrift. Presens har to stavingar anten verbet er svakt eller sterkt: å lever – ¹ lever – levde å lese – ¹ leser – leste å lete – ¹ eter – åt Men som du ser, har bokmål likevel einstavings tonelag (tonem 1) i alle presensformene ovanfor. I historisk sett heilt svake verb, som å lesse og å gjete, har presens derimot tonem 2 (lesse – ² lesser – lesste, gjete – ² gjeter – gjette). På bokmål kan ein altså ikkje sjå på ei presensform om verbet er sterkt eller svakt. Ein kan berre til ein viss grad høyre det. Einstavingstonelag (tonem 1) er vanlegast i sterke verb. (Grunnen er at desse verba ein gong i tida har hatt éi staving i presens.) Men dersom ein alltid omset presensformer som har tonem 1 på bokmål, til einstavingsformer på nynorsk, blir det av og til gale. Som vi har sett, har talt bokmål nemleg «sterkverbstonelaget» tonem 1 i presens av mange svake verb (ord med to stavingar i preteritum). Til dømes er det mange som seier ¹maler i presens både om det kattar og kvernar gjer (jf. det sterke verbet å male – mel – mol på nynorsk), og om det handverkarar og kunstmålarar gjer (jf. det svake verbet å måle – ² målar – måla). Å skrive eg lev er altså som å skrive eg mål. Begge delar er gale, for begge verba er svake. (I dialektar med apokope kan begge delar vera rett, men det er ei anna sak.) Hadde ein på bokmål uttalt jeg lever som andre svake verb (med tostavingstonelag som i jeg ² hever og jeg ² bever), ville vi ikkje så ofte sett eg lev på nynorsk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/partinavn-og-forkortelser-som-bryter-med-skrivereglene/,Partinavn og forkortelser som bryter med skrivereglene,"Flere norske partinavn bryter med rettskrivningen, og forkortelsene spriker i flere retninger når det gjelder bruk av punktum og forbokstav. Skal det være slik?","Språkrådet anbefaler generelt både folk og partier å følge rettskrivningen, men i vanlig tekst bør man nok rette seg etter navneeieren i dette tilfellet. I motsetning til statsorganer er partier og private organisasjoner ikke forpliktet til å følge rettskrivningen når de fastsetter navn. Det kan selvsagt diskuteres om publikum er mer forpliktet til å følge navneeierens krumspring enn navneeieren er til å følge rettskrivningen, men partiforkortelsene har så sterk hevd nærmest som emblemer eller ikoner at det ikke er praktisk å se dem i et strengt rettskrivningsperspektiv. Navnene De fleste etablerte partiene har navn som svarer fullt ut til skrivereglene: Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Men Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti burde ideelt sett hatt stor forbokstav bare i det første leddet i navnet. Flere mindre partier har også vel mange store forbokstaver, og i en klasse for seg står Miljøpartiet De Grønne, med stor d til og med i De. Her kunne det vært på sin plass med litt ressurssparing, men tanken er kanskje at navnet så å si består av to navn. Forkortelsene Her er forkortelsene slik partiene nå vil ha dem, satt opp etter type: H, V SV, MDG Ap, Sp KrF FrP For Rødt er R brukt, men det er vanlig å skrive navnet fullt ut. De første tre radene er uproblematiske. KrF kan sies å bygge på samme logikk, det vil si at ny stor bokstav først kommer der navnet inneholder et nytt ord (etter et mellomrom). Det er særlig FrP som skiller seg ut, med en stor p som skriver seg fra tredje ledd i et sammensatt ord. Men Språkrådet godtar altså alle forkortelsene ovenfor (se forkortingslista). Det er også disse vi finner hos Statistisk sentralbyrå. Det finnes riktignok lang tradisjon for andre varianter enn de nevnte, både i og utenfor partiene selv. I Norsk forkortingsordbok (Cappelen 1997) står for eksempel både KrF og Kr.F. I samme bok står både Frp og det mønstergyldige Fr.p. med punktum. Arbeiderpartiet er representert med A, Ap og DNA. Finn-Erik Vinjes Skriveregler (Aschehoug, 2009) nevner i tillegg AP. På nettsidene til Stortinget og i stortingsreferat er A mest brukt. (Det norske Arbeiderparti heter nå offisielt bare Arbeiderpartiet, så DNA er ikke med på lista ovenfor.) I alt fra tabeller til parenteser kan man rett som det er også finne «utjevning» til for eksempel bare store forbokstaver (AP og SP osv.) eventuelt et system med veksling mellom små og store bokstaver etter et logisk system (som på lista ovenfor, men med Frp og med f.eks. Pp for Pensjonistpartiet, som selv bruker PP). Det må være helt i orden til sitt bruk. Se for eksempel under ulike valgår hos Statistisk sentralbyrå her.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bosnia-hercegovina/,Bosnia-Hercegovina,"Kvifor gjev ordbøker og ordlister att namnet Bosnia-Hercegovina på denne måten (med bindestrek) og ikkje som Bosnia og Hercegovina? Eg har fått vite at det før krigen i landet var krangel om nett dette. Det var eit krav at det skulle stå og (på bosnisk og kroatisk i) mellom Bosnia og Hercegovina, sidan dei utgjer to ulike delar av landet. Framleis finst det folk som blir sinte når dei ser namnet med bindestrek.","Det er vedteke at den offisielle skrivemåten på norsk er Bosnia-Hercegovina, altså med bindestrek. Slik er det i dansk og svensk òg. Det er vi i Noreg som avgjer korleis namn skal skrivast på norsk. Dette gjeld òg namnet på andre land og på stader i utlandet. På norsk har bindestreken i samansetningar som dette same funksjonen som og. Han bind saman to jamstilte ledd. Slik gjer vi det i ord som marxist-leninist (‘marxist og leninist’) og i ein del namn, til dømes Aurskog-Høland, Austerrike-Ungarn, Sistan-Balutsjistan og Bosnia-Hercegovina.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pakke-snippesken/,Pakke snippesken,"Hvorfor heter det å pakke snippesken når man tar sin hatt og går, altså drar sin vei? Burde man ikke heller pakke hatteesken?","Det er ikke godt å si, men ei snippeske er i alle fall noe man før pakket løse skjortesnipper i når man skulle reise eller flytte. Vi har om ikke annet funnet en mulig kilde til spredning av uttrykket i Kirsten Brunvolls komedie for amatørteateret med tittelen På venteværelset (1935): Merk at det ikke heter å pakke snippen eller å pakke snippsekken*, som mange skriver. Man skulle egentlig ventet skipssekken i sitatet ovenfor. Skipssekken har jo vært viktigere for mange enn snippeska, og uttrykket pakke skipssekken har vært brukt sporadisk i skrift i hele etterkrigstida, mest i den bokstavelige betydninga. Men at snippeska er et virkelig fenomen, trenger man ikke tvile på, for det finnes bildebevis. (*Ordet snippsekk er en nyere oppfinnelse som mange nå assosierer med det som tradisjonelt heter et knytte.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/indian-summer-attpasommar/,Indian summer – attpåsommar,Kvifor kallar ein det indian summer når det kjem ein varm periode etter at sommaren eigentleg er over?,"Dette skal visst ha å gjera med vêrlaget i område der nordamerikanske urfolk har halde til eller gått på jakt. Det er nok ikkje mogleg å koma til botnars i ordhistoria, men du kan gjerne lesa i Online Etymology Dictionary og Wikipedia sjølv og vurdera teoriane. Ifølgje Den Danske Ordbok, som nemner ein diskutabel etymologi, har ordet vore kjent i dansk sidan 1963, men både Ordbog over det danske Sprog og søk på nb.no vitnar om at ordet har vore kjent mykje lenger i Noreg og Danmark, særleg brukt om amerikanske tilhøve. Vi finn til og med indiansk sommer allereie hjå Jonas Lie (1887). På norsk skal indian summer skrivast med liten i. I Stavanger Aftenblad 5.10.1916 står det eit forvitneleg innlegg om ein norsk ekvivalent til indian summer: I tillegg til husmannssommar har attpåsommar og helgemessesommar vore nytta. I overført tyding blir indian summer brukt o m ny oppblussande livskraft hjå eldre folk. Slike somrar er ikkje årvisse.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gulf-golf-og-bukt/,"Gulf, golf og bukt",Jeg har sett Mexicogulfen med -u- på flere kart. Er det Språkrådet som har bestemt at det skal skrives Mexicogolfen?,"Nei. Det har alltid hett golf i norsk, og ikke minst Golfstrømmen. Språkrådet har ikke funnet opp formen, bare stadfestet den. Ordet golf har vært brukt i dansk og norsk med o i lange tider før det fantes noe Språkråd. Paret golf og gulf er altså ikke som paret golv og gulv, der u-varianten er den «fine» som samsvarer med dansk. Golf skrives med -o- både i dansk, svensk og tysk og andre språk (jf. fransk golfe og italiensk og spansk golfo). Opphavsordet er gresk kolpos ‘bukt’. Det er under senere engelsk innflytelse at varianten med u har spredd seg. Det er ikke så rart at den engelske skrivemåten har fått stor betydning for hva folk kaller bukter der USA har gjort seg sterkt gjeldende. Det er litt rarere at gulf uttales med norsk (altså uengelsk) u-lyd. Hvis du vil studere utviklingen, kan du slå opp på ordnet.dk eller søke på nb.no. Prøv med «den persiske golf», «den meksikanske golf» og «golfen ved» og tilsvarende med «gulf» og «gulfen». Den østlige «golfen» som er mest aktuell, er den persiske. Den heter og bør hete Persiabukta på norsk. Golfen alene viser da til Mexicogolfen. Vi kommer riktignok ikke utenom ord som Golfkrigen og golfstatene (på grunn av the Gulf War og og the Gulf states), men vi får nøye oss med bukta om vi ikke har begge endene. Her er mer om emnet, fra Språknytt 1987:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/april-%e2%88%92-trykkplasseringa/,April − trykkplasseringa,Skal april uttalast med trykk på fyrste eller siste stavinga?,"Den vanlegaste uttalen er nok med trykk på /-i-/, men i somme dialektområde ligg trykket på /a-/. Begge desse uttalemåtane vil vi rekne som korrekte. I aprilsnarr høyrer ein nok oftare den opphavlege trykkplasseringa i austnorsk. Endå alternativa er jamgode reint språkleg, er det somme som reagerer når dei høyrer trykket lagt på fyrste stavinga. Samanhengen avgjer korleis det blir oppfatta. Når ein til dømes les andres tekstar høgt offentleg, kan det difor vere lurt å vurdere kva som høver best med teksten og opphavspersonen. Det gjeld begge vegar. Mange andre lånord har to uttalevariantar på same måten, t.d. banan og avis.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/banning-i-det-offentlige-rom/,Banning i det offentlige rom,Kan Språkrådet gjøre noe med den økende bruken av banning og stygt språk i mediene? Kampanjer mot krenkende språk i skolegården hjelper ikke mye når barn og unges forbilder i mediene snakker så stygt som de gjør.,"Språkrådet kan saktens oppfordre til god folkeskikk, men den rette klageinstansen er først og fremst de mediene det gjelder. Dere har helt sikkert rett i at kampanjer og retningslinjer monner mindre når forbilder i mediene bryter med dem. Det er likevel begrenset hva Språkrådet kan gjøre med dette. Hva Språkrådet gjør og ikke gjør Språkrådet beskjeftiger seg hovedsakelig med emner som rettskrivning, fagterminologi, byråkratspråk og morsmålets status. Det hører til unntakene at stil og tone (utenom i offentlig språkbruk) tas opp til bred behandling. Et slikt unntak er noe arbeid som ble gjort med kjønnsbalansert språk for en stund siden. Språkrådet har også tatt opp spørsmålet om såkalt sensitive ord, men i begge tilfeller går rådet mest ut på oppmuntring til bevisstgjøring. Det skal mye til at Språkrådet gir seg i kast med holdningskampanjer eller forsøk på å regulere andre detaljer i språkbruken i samfunnet enn de som er nevnt ovenfor. Ta kontakt med redaksjonene I økende grad viser og gjengir mediene folk i sitt naturlige miljø. Da er det rimelig at den virkelige språkbruken i miljøet kommer fram. Bruken av banning og kraftuttrykk er i mange miljøer harmløst ment og i det store og hele umulig å påvirke. Den ansvarlige, redaksjonelle språkbruken kan likevel reguleres, selv om skillet mellom programskaper og deltaker er blitt mindre tydelig med tida. Mange medier, blant dem NRK, har retningslinjer for den redaksjonelle språkbruken. Lyttere og seere som er lei av stygt språk, bør derfor ta direkte kontakt med mediene. Intimisering og brutalisering Den utviklingen dere beskriver, ble av professor Einar Lundeby (som var medlem av tidligere Norsk språkråd) karakterisert som «intimisering og brutalisering» av det offentlige rommet (du kan finne artikkelen med et nettsøk). Det språklige hoveduttrykket for denne trenden de siste åra er kanskje ordet «fuck», som kombinerer kjønnsliv og aggresjon på en måte få vel egentlig setter pris på. Det er imidlertid lite som tyder på at folk slutter å bruke ordet når de blir gjort oppmerksom på koblingen. Banning kan være så mangt Selv om grensene er uklare, og det er mye vekselvirkning, bør man skille mellom tankeløs banning og rent retorisk bruk av kraftuttrykk på den ene siden og nedsettende språkbruk på den andre. Det kan være verdt å avgrense problemet til dette siste. Men her er vi tilbake til spørsmålet om folkeskikk og god tone i samfunnet, som man neppe kan regne med at det offentlige får gjort mye med. Unntaket er skolen, der nettopp skoleverket er rette instans, tross alt. Ellers kan vi nevne at det er blitt forsket på holdninger til banning i det offentlige rommet, og at professor Ruth Vatvedt Fjeld, som før også var språkkonsulent i NRK, har arbeidet med emnet. Her er de retningslinjene som gjelder i NRK nå.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/prosent-p-a/,Prosent p.a.,"Etter mange år som banktilsett ser eg at bankar og finansinstitusjonar ikkje lenger er så nøye med å setje p.a. (altså ‘per anno ’) etter rentesatsen på innskot eller lån. I prislister og i tilsegnsbrev står det til dømes: «Rentesats f.t. 3,75 %.» Ein kan kome til å tru at renta er 3,75 % av lånesummen uavhengig av nedbetalingstida.","Kor stort problem upresist fagspråk er i dagleglivet, varierer frå sak til sak, og av og til er det ubetydeleg. Vi trur nok folk flest veit kva 3,75 % rente inneber, men det hjelper jo lite dersom det finst eit mindretal som mistyder og kanskje hamnar i eit uføre. Så ingenting er betre enn om ein spanderer «p.a.» eller beint fram «årleg» etter rentesatsen i dei viktigaste samanhengane. Banktilsette, som du, kan nok betre enn Språkrådet vurdera kor viktig det er å vera nøyaktig på dette punktet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ambassador-til/,Ambassadør til?,Hva er riktig: Norges ambassadør i Tyskland eller Norges ambassadør til Tyskland? Det siste høres/ses stadig oftere i massemediene.,"Vi anbefaler «ambassadør i Tyskland», eller mer presist: «ambassadør i Berlin». «Ambassadør til» er nok blitt vanligere på grunn av påvirkning fra engelsk. Embetsmannsspråk eller engelsk? I gamle dager utstyrte man gjerne fyrster og embetsmenn (især prester) med et til + stedsnavn (jf. «hertug til Holsten», «sogneprest til Bø»). Denne språkbruken er nok blitt styrket av at man ble utnevnt til et embete. Men det er nok ikke dette som er årsaken til at «ambassadør til » har spredt seg i nyere tid. Norsk ambassadør i moderne forstand (knyttet til en fast norsk ambassade) er hovedsakelig et etterkrigsfenomen. Norske konsuler, ministre (ved legasjoner), gesandter og sendemenn går lenger tilbake i historien. Det har alltid kunne hete at noen er blitt sendt som sendemann, gesandt eller ambassadør til et sted, men dette er nok heller ikke utgangspunktet for økningen i til -bruk, for før het det oftest også å være gesandt eller sendemann i (norskamerikanske aviser var tidligst ute med til her). Utsending til og delegert til virker mer patent, jf. den nære forbindelsen med sende til og delegere til, men også disse ordene følges tradisjonelt helst av i. Hovedgrunnen til at ambassadør i nyere tid oftere utstyres med preposisjonen til, er nok ganske enkelt at det heter ambassador to på engelsk. Mulige bruksområder: flere land og internasjonale organisasjoner Lars Vikør har sendt denne kommentaren til artikkelen ovenfor. «Ambassadør til» har ein funksjon når ein slik person dekker fleire land. Norges ambassadør «til» Aust-Timor bur i Jakarta og er også ambassadør «til/i» Indonesia. Indonesias ambassadør «til» Island bur i Oslo og er også Indonesias ambassadør «til/i» Norge. Dette er vel ikkje noko uvanleg, heller, ikkje minst i tider med sparepolitikk. Dette er altså et mulig bruksområde for preposisjonen til. Et annet mulig bruksområde for til er organisasjonsnavn, jamfør Norges ambassadør til/i FN (for Norges FN-ambassadør). Men også her er det i som har lengst fartstid. Utviklingen Flere har skrevet til oss og hevdet at diplomatiet har sitt eget språk, og at det der heter «til». Det er godt mulig. Det er ikke rart at de som hører «ambassador to» oftest, oversetter det direkte til norsk. Slik har kanskje «ambassadør til» blitt til, som fagsjargong. Tallene nedenfor taler tydelig om at «ambassadør til» ikke primært har opphav i norsk skriftspråk. Tallene skriver seg fra søk i en avisbase (nb.no). Du kan selv gjøre boksøk på nb.no og få bekreftet at det er «i» som dominerer, også i tidlige tekster fra Utenriksdepartementet o.a. Norges ambassadør til Norges ambassadør i",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikke-punktum-i-overskrifter/,Ikke punktum i overskrifter,Jeg lurer på om det er lov med punktum i overskrifter.,"Det skal ikke være punktum til slutt i overskrifter eller titler. Ifølge skrivereglene skal det ikke være punktum etter «visse frittstående tekstdeler», for eksempel overskrifter, underskrifter, innholdslister, margtitler og korte margtekster og ikke minst boktitler (på bokomslag) og avisnavn (i selve avishodet). Emnefelt i e-poster faller naturlig inn under den samme regelen. Utropstegn og spørretegn kan en likevel bruke, om det passer. Før en undertittel skal det i vanlig tekst settes punktum. (I litteraturlister brukes også kolon, avhengig av hvilken stil man retter seg etter.) Bedre norsk. Språkråd for alle Konfliktløsning. En hjelpebok for barn og foreldre",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bade-om-fleire-ting/,Både om fleire ting?,"Kan ein bruka ordet både om meir enn to ting, altså til dømes både Ole, Dole, Doffen og Donald?","Ja, det kan ein heilt trygt gjera. Det går nok ei diffus grense ein stad, kanskje meir estetisk enn grammatisk, men ein merkar gjerne når ein har trødd over grensa. Både er i slekt med begge og båe, og i rettskrivingsordbøkene (per januar 2021) står det at både «eigentleg» tyder begge, så det er ikkje rart om folk lurer. Men formelen både a, b og c er innarbeidd for lenge sidan, sjå til dømes dette friske dømet frå avisa Den Constitutionelle frå 1840: Altså både a, b, c, d, e og f. Dette er ikkje noko einstaka unnatak, men heilt vanleg norsk. Eit døme til, frå ei lærebok i litteraturhistorie: --- Ein litt annan formel er både a OG b og c. Det er ikkje opplagt at dette er eit døme på bruk av både om meir enn to ting, for det kan òg stå for |både a og b| pluss c. I dette Kinck-sitatet frå Det Norske Akademis ordbok har både uklår rekkjevidd: de rendte paa baade bryggetrapper og kaier og andet helvetesskap Men det spelar altså inga rolle. I alle tilfelle er det innanfor. --- Etterskrift: Vi får innimellom kommentarar med påstandar om at både må visa til to fordi det er i slekt med begge og båe. Dette er ein variant av den såkalla etymologiske feilslutninga. Både har skilt lag med dei andre orda for lenge sidan. Ei heilt anna sak er at begge berre kan visa til to personar. Alle med norsk som morsmål meistrar dette utan vidare, og ingen vil finna på å skriva eller seia begge tre (altså 3) på ramme alvor. Her frå boka Et terskelnivå for norsk (1993): (Dei som legg band på seg når det gjeld bruken av både, er nøydde til å formulera siste setninga i utklippet ovanfor slik, om det ikkje skal bli for omstendeleg: «så vel Per og Pål som Espen». Men det er ikkje heilt det same.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/verdens-tak-pa-nynorsk/,Verdens tak på nynorsk,"Korleis skal ein seia verdens tak på nynorsk? Eg tenkjer på den nemninga som blir nytta om Himalaya eller delar av Himalaya, eventuelt om Pamir.","Ein kan bruka verdstaket og kanskje (fjell)taket over verda. Men særleg i poetisk stil kan verdsens tak vera best. Verdas tak er ikkje umogleg, men det finst framleis mange nynorskbrukarar som tykkjer -s på a-former er umusikalsk. Sidan dei to førstnemnde uttrykka ikkje er innarbeidde klisjear, må ein syta for at det er nok kontekst til at dei blir forstått.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brant-brente-eller-forbrente-seg/,"Brant, brente eller forbrente seg?",Hva er rett å si når en skal fortelle om en som fikk en alvorlig forbrenning på grunn av solbærtoddy? Hun ble forbrent / brant seg / forbrant seg på solbærtoddy?,"Det heter brente seg, ikke brant seg. Opplysningen om forbrenning bør komme i tillegg, for det er ikke vanlig å si at man forbrenner seg på noe. Vi har to såkalte parverb: 1) brenne – brenner – brant – har brent (sterkt, intransitivt) 2) brenne – brenner – brente – har brent (svakt, transitivt) Når noe (subjekt) brenner av seg selv, bruker vi det sterke verbet (1): løvet brant. Når noen (subjekt) brenner noe(n) (et objekt), bruker vi det svake verbet (2): noen brente løv, noen brente seg. Forbrenne bøyes på samme måte: 1) fettet (subjekt) forbrant 2) jeg (subjekt) forbrente fett (objekt) Forbrenne seg i betydningen ‘skade seg på noe varmt’ heter dermed etter ordboka forbrente seg i preteritum, men forbrenne brukes sjelden utenom i partisipp (å bli/være forbrent). Noen alternativer: Hun brente seg stygt på toddyen. Hun ble forbrent eller fikk forbrenninger av varm solbærtoddy. Hun skåldet seg på toddyen eller ble skåldet av den. Forbrenning viser klart til en skade, i likhet med å brenne seg stygt. Brenne seg (uten stygt) kan også vise til lettere ubehag på grunn av varmen. Ordforklaringer: partisipp preteritum sterke verb, svake verb transitiv, intransitiv",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lesing-eller-lesning/,Lesing eller lesning?,Er det riktig å skrive «anbefalt lesing» eller «anbefalt lesning»? Og hva med «god lesing/lesning»?,"På bokmål er det helst lesning som brukes om ‘lesestoff’, slik som i «anbefalt lesning». Lesing er kort sagt ‘det å lese’. Vi kan se hva som står i Bokmålsordboka: lesning f1 el. m1 1 lesing høytlesning, opplesning / eleven er god i lesning / lesning på egen hånd selvstudium 2 kunnskaper en har skaffet seg ved å lese sitte inne med en omfattende lesning 3 lesestoff riktig lesning for barn 4 lesemåte, lesnad (2) Lesning er det retteste å bruke i de tre siste delbetydningene ovenfor. Som du ser under delbetydning 1, kan lesing uten -n- brukes når det verbale aspektet, handlingen, betones, altså ‘det å lese’. Og det gjør det vel i ønsket «God lesing!». Slik ser oppslaget om lesing ut i den samme ordboka: lesing m1, f1 det å lese (som skolefag), jamfør lesning; lesing og skriving / lekselesing / optisk lesing Av historiske grunner er det relativt vanligere med - ning når - les(n)ing er siste ledd i en sammensetning. Opples(n)ing er opplagt en handling, men ordet skrives ofte med -n- likevel. På nynorsk er det stort sett lesnad som brukes for lesning, og da dekker det både 2, 3 og 4. Det kan det også gjøre på bokmål, selv om det ikke går fram av ordboka.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/over-ny-bruk-av-ordet/,Over – ny bruk av ordet,Jeg ser stadig oftere at folk skriver slikt som «han velger/foretrekker vin OVER øl». Kan man skrive sånn?,"Det kan man nok, men det er helt unødvendig, og det kan bli oppfattet som dårlig norsk eller i verste fall feil. Det er ren oversettelse fra engelsk. Språkrådet anbefaler ikke oversettelseslån fra engelsk der vi har fullgode formuleringer fra før. Å foretrekke er konkret sett å trekke noe fram foran noe annet, ikke å løfte det opp. Derfor heter det: Han foretrekker vin framfor øl. Tradisjonelt heter det også blant annet: Han velger heller vin enn øl. Han vil heller ha vin enn øl. Han liker vin bedre enn øl. Han velger vin i stedet for øl.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/paddehatter/,Paddehatter,Hvorfor heter det å dukke opp som paddehatter?,"Paddehatt betyr ‘sopp’, og det hender jo at sopp brått kommer opp av jorda i mengder når det har regnet. Paddehatter både skyter opp (fram, i været), gror, vokser, dukker opp o.a. I overført betydning brukes uttrykket helst om rask og plutselig vekst på løst grunnlag. Det ligger sjelden noen positiv vurdering i det. Norsk Riksmålsordbok opplyser dessuten at paddehatt har vært brukt nedsettende om ‘person ell. foretagende som har hatt en altfor rask opgang, skutt en usund vekst (i jobbetider)’. Mer bakgrunn finner du i Ordbog over det danske Sprog. Ordet paddehatt kommer av at man trodde padder holdt til under sopper. Sopp har likevel alltid vært det vanligste ordet for sopp på norsk, så vi har også uttrykket skyte (eller renne) opp som sopp (om høsten).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/baerekraftsmal-og-andre-sammensetninger-med-baerekraft/,Bærekraftsmål og andre sammensetninger med bærekraft,"Skal ord som bærekraftmål, bærekraftrapport og bærekraftindikator skrives med eller uten -s-?","Det er valgfritt. Beslektede ord som kjernekraft -, varmekraft - og tyngdekraft - har helst ikke -s- i sammensetninger, mens kjøpekraft - vel har mest -s-. At det heter kjernekraftverk, henger litt sammen med at det heter kraftverk, men merk at det også heter kjernekraftulykke. Da begrepet bærekraft var ungt, dominerte f.eks. bærekraftbegrepet uten -s-, se nb.no. Men det er en litt utypisk sammensetning. I nyere tid har sammensetning med -s- spredt seg voldsomt, og bærekraftsmål med -s- har til og med kommet inn i enkelte ordbøker. Til og med bærekraft(s)minister skrives oftest med -s- nå, selv om man ganske sikkert ville ha skrevet kjernekraftminister, dersom det var aktuelt. Pass på å behandle bærekraft(s)indikator og andre sammensetninger med bærekraft på samme måte som du behandler bærekraft(s)mål. Når du skriver nynorsk, må du forresten huske at det heter berekraft (med valgfri e-/æ-uttale).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lover-og-forskrifter-med-stor-eller-liten-forbokstav/,Lover og forskrifter med stor eller liten forbokstav?,Kan navnet på lover og forskrifter skrives med stor bokstav?,"Nei, titler på lover og forskrifter skal skrives med liten forbokstav, altså kjøpsloven, straffeloven, byggherreforskriften osv. Det samme gjelder titler på avtaler, traktater, konvensjoner og protokoller, for eksempel barnekonvensjonen. Logikken bak den lille forbokstaven lovnavn er at vi kan se loven som en regel (eller et regelsett) i en lang rekke av regler, og ikke primært som et dokument med tittel. Regelen gjelder både korttitler og fullstendige titler («lov om …», «lov av …»). Unntak Unntakene er Grunnloven, Magna Charta og betegnelser som har et egennavn som førsteledd, som Fin nmarksloven, Gulatingsloven og Versaillesfreden. Svært mange internasjonale avtaler har egennavn som førsteledd. Disse unntakene er strengt tatt ikke logiske (etter hovedregelen skulle de hatt bindestrek), men de er innarbeidet. Annen markering For å skille en lovtittel ut fra vanlig tekst kan man kursivere tittelen eller sette den i anførselstegn. Det er mest aktuelt når man bruker den fullstendige tittelen, som begynner med «lov om …» og gjerne består av mange ord. Det er egentlig bare nødvendig med markering i de tilfellene der det ellers er vanskelig å se hvor tittelen slutter, men bruker man først denne løsningen ett sted i en tekst, bør man nok være konsekvent.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-og-etter-var-tidsrekning-fvt-og-evt/,Før og etter vår tidsrekning (fvt. og evt.)?,Har Språkrådet vedteke at det skal heite før og etter vår tidsrekning (fvt. og evt.) i staden for før og etter Kristi fødsel (f.Kr. og e.Kr.)?,"Språkrådet deltok i terminologiarbeidet den gongen desse såkalla livssynsnøytrale nemningane vart innførte i KRL-faget, men Språkrådet har ikkje vedteke at dei skal vere obligatoriske. Det gjeld altså: før vår tidsregning (bokmål) / før vår tidsrekning (nynorsk) etter vår tidsregning (bokmål) / etter vår tidsrekning (nynorsk) Dei tradisjonelle nemningane f.Kr. og e.Kr. er framleis brukande, og det er ikkje rimeleg å rekne dei som forkynnande. Historisk sett er det sjølvsagt religiøse grunnar til at vi har Jesu fødsel som utgangspunkt for tidsrekninga, men spor etter religion er ikkje det same som religion eller religiøs aktivisme. Ein ukristeleg parallell Namn og nemningar kan fortelje ei interessant historie utan å vere ei vidareføring av innhaldet i historia. Eit anna døme på det er at vi framleis brukar vekedagsnamn som onsdag og torsdag (etter Odin og Tor). Kyrkjelege krefter arbeidde i si tid for å få bort dei heidenske vekedagsnamna. I mellom anna Portugal og på Island sigra dei, slik at torsdag vart til høvesvis quinta-feira og fimmtudagur ‘femtedagen’. I eldre norsk folkekultur opererte ein forresten sjeldnare med år etter Kristus. Ein tok i staden gjerne utgangspunkt i viktige ting som hadde hendt lokalt – jamfør uttrykk som før og etter sotta, froståret og feitsildåret. Nokre veikskapar ved dei nøytrale omgrepa Forkortinga evt. er identisk med den gamle forkortinga av eventuelt (no ev.); det kan verke forvirrande. Bruken av eigedomspronomenet vår kan fungere like ekskluderande som inkluderande. Alternativet vanleg tidsrekning, som òg har vore lansert (vel etter engelsk BCE, Before the Common Era og CE, Common Era), er kanskje meir nøytralt. Hendingar skjer strengt teke før og etter eit tidspunkt, ikkje før og etter ei tidsrekning. Med litt velvilje kan ein rett nok seia at noko som har skjedd før tidsrekninga basert på Kristi fødsel, har skjedd før Kristi fødsel. Det er vanskelegare å få etter til å høve i dette biletet. Men innvendinga veg ikkje så tungt, for før/etter vår tidsrekning er to språklege snarvegar som har vore nytta og godtekne i lange tider. Det gjeld særleg før vår tidsrekning, i mindre grad etter vår tidsrekning (som òg kan tyde ‘ifølgje vår tidsrekning’). Somme meiner det er ein veikskap ved dei «religiøse» nemningane f.Kr. og e.Kr. at det kan diskuterast kven Jesus var, og når han vart fødd, men same kva ein meiner om den saka, ligg det fast at det historiske utgangspunktet for tidsrekninga er ei førestilling om Jesu fødsel knytt til ei førestilling om at Jesus var Kristus. Dette utgangspunktet endrar seg ikkje om ein vel avleidde nemningar som etter vår tidsrekning. Ein kan altså leggje til denne innvendinga: Utgangspunktet for tidsrekninga er framleis (førestillinga om) Jesu fødsel. Namneskifte blir slik sett ikkje ei grunnleggjande endring, men ei tilsløring av grunnlaget. Vi må presisere at dette ikkje er avgjerande innvendingar. Det heiter seg gjerne at språk er meir enn logikk, og dette tilfellet er ikkje noko unnatak.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skipsnavn-i-anforselstegn-eller-kursiv/,Skipsnavn i anførselstegn eller kursiv?,"Vi er flere forfattere som samarbeider om et verk. Vi lurer på om skipsnavn skal markeres, og i så fall hvordan. Må vi være konsekvente?","Vanligvis skriver vi skipsnavn uten anførselstegn, f.eks. MF Eira, men MF «Eira» er også mulig. Når man har med MF, er det mindre nødvendig med markering enn når navnet står alene. Kursiv kan brukes i stedet, men anbefales vanligvis ikke. Der det er fare for misforståelse, anbefaler vi markering. For eksempel kan det være nyttig å skille «Murmansk» (den forliste krysseren) fra byen med samme navn. En teoretisk mulighet for misforståelse er ikke alltid det samme som en virkelig fare, men man vil jo gjerne unngå pussige lesemåter. Om dere for konsekvensens skyld skal bruke anførselstegn ved alle skipsnavn i teksten, om dere først har brukt det én gang, får dere vurdere selv.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samme-lest/,Samme lest,"Jeg lurer på om uttrykket heter skodd over samme lest eller bygd på samme lest? Begge er brukt, det siste mest. Er de OK å bruke?","Ikke helt. Du kan ofte bruke et verb som er logisk i sammenhengen, men skåret over samme lest er det tryggeste valget. Utgangspunktet er lest i betydningen ‘modell til å lage sko etter eller til å sette i sko for å bevare fasongen’. Valgfrie verb I Ordbog over det danske Sprog (ODS) finner vi det som svarer til norsk skjære (+ slå/legge) over / etter samme lest. Norsk Ordbok (NO) har sydd/sauma på same leisten og skjera /taka/leggja alle over ein/same leist. Bokmålsordboka (BOB) har bare skjære alle over én/samme lest, mens Norsk Riksmålsordbok (NRO, Oslo 1947–57) i tillegg har skjære/slå efter én lest. Alle de nevnte variantene må kunne brukes, men skjære over er nok best kjent, derfor er det uthevet ovenfor. Det er blitt vanlig å bruke andre verb også, og Den Danske Ordbog (DDO) nevner nettopp bygge som et eksempel. Men man bør enten holde seg til de tradisjonelle ordene ovenfor eller bruke noe som passer godt i sammenhengen (for eksempel skrevet), selv om ikke alle vil like det siste. Skodd virker i alle fall rart. Men hva betyr det i dag? Når skal uttrykket brukes? Bokmålsordboka og Nynorskordboka nevner bare betydningen ‘bedømme alle unyansert og sjablongmessig’, altså som å skjære alle over én kam, som er i samsvar med det tyske alles über einen Leisten schlagen. Men her mangler kanskje grunnbetydningen. Utgangspunktet er jo ikke å vurdere sjablongmessig, men faktisk å lage etter en sjablong. Noe som er skåret over samme lest, er ifølge DDO ‘ frembragt ud fra det samme grundprincip’. I ODS finner vi eksemper som «han var skaaren over en større Læst end de samtidige Politikere her i Landet»; han var altså ikke småskåren. ODS nevner riktignok også at slå over én lest (som i tysk) kan være det samme som å skjære over én kam i betydningen ‘(for)dømme likt’, men kaller det lite brukelig i dag. NRO har her både slå og skjære, men setter uansett lage- betydningen opp først. I DDO nevnes altså bare laging (jf. ‘frembragt ud fra det samme grundprincip’), og eksempelet er «musik til unge mennesker er altid blevet skåret over samme læst». Siden slik musikk også skjæres over én kam (av en del voksne), kan det jo være en god idé å reservere lest for laging og kam for vurdering i moderne norsk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skrasikkerhet/,Skråsikkerhet,Jeg forstår ikke logikken bak ordet skråsikker. Hva kommer det av? Og er det alltid negativt?,"Skråsikker virker ulogisk hvis man tenker på adjektivet skrå. Men opprinnelsen er nok skrauv og skrov ‘noe som ruver’, jamfør skrauv, skrov og å skrøyve. Det betyr altså nærmest ‘kjempesikker’. I sørøstnorske dialekter har skrauv- og skrov- vært generelle forsterkere (akkurat som kjempe-). Slik er det også i svenske bygdemål. Et lignende dialektord er skrovstor (uttalt skråstor). Hvorfor -å- Skrov/skrauv har også blitt uttalt med /-å-/ eller /-ø-/, og med og uten /-v/. Ordet skrovis har gjerne blitt uttalt /skråis/. Det er altså ikke så rart at vi fikk skrivemåten skråsikker (skraasikker) da ordet festet seg i skrift rundt 1880. Skrauv- og skrov- manglet klangbunn i det dansk-norske skriftmålet. Skriftbildet skraa- (skrå-) var derimot kjent. Nedenfor går vi nærmere inn på en annen hypotese: at skrå her står for ‘skinnbok’. Dette er nok for spesielt interesserte og tålmodige. Skinnteorien: som hånd i fingert hanske Etymologene Hjalmar Falk og Alf Torp kjente ordet skrauv og mente at skråsikker var skrauvsikker. Ordbog over det danske Sprog har samme forklaring og regner ordet som et lånord fra norsk. Men ifølge Den Danske Ordbog stammer skrå i skråsikker fra det gammeldanske (og gammelnorske) skrá, som er omtalt slik i Bokmålsordboka: skrå (norr. skrá, egentlig ‘tørt skinnstykke’) om eldre forhold: (skinnbok, pergament med opptegnet) lov, statutt eller lignende // hirdskrå, laugsskrå Den samme forklaringen finner vi i Norsk Ordbok og naob.no. Det kan jo virke logisk: så sikkert som om det stod eller kunne settes i ei skrå! Men kulturhistorisk er det usannsynlig at skråa skal dukke opp i skråsikker etter å ha vært mer eller mindre borte i den aktuelle betydningen i lange tider. Adjektivet skråsikker ble vanlig i skrift på slutten av 1800-tallet, og på den tida betydde skrå i folkemålet snarere skinnlapp enn lovbok. Det fantes også et annet skrå som logisk sett kunne vært en aktuell kandidat: låsskrå. Det betyr ‘plate som danner bunn i en lås’. Men det er ingen opplagt grunn til å trekke inn flere kandidater, for det er egentlig ikke noe som mangler i Falk og Torps forklaring. Dersom Falk og Torp har rett i at skrøvsikker har funnes dialektalt, utelukker det at -å- er utgangspunktet; noe slikt er lydhistorisk nærmest umulig. Negativt eller positivt? Brukt om personer er ordet sjelden nøytralt eller positivt. Allerede den første forekomsten i norsk litteratur, som vi finner i Alexander Kiellands Arbeidsfolk (1881), er et eksempel på det. Sikker eller usikker? Unge dansker er i ferd med å gjøre skråsikker til et pendelord, altså et ord med to motsatte betydninger. Det forringer bruksverdien til ordet kraftig, så det gjelder å bruke ordet mest mulig i den opprinnelige betydningen om man vil berge den. Minst 3 av 15 forekomster av «litt skråsikker» på norske nettsider rommer allerede (mars 2015) den motsatte betydningen. Årsaken til forvirringen er selvsagt den sekundære tilknytningen til adjektivet skrå, som peker mot noe som ikke står så støtt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spillvarme-og-liknande-pa-nynorsk/,Spillvarme og liknande på nynorsk,Kva heiter spillvarme på nynorsk? Eg ser at somme skriv spel-.,"Det heiter beint fram spillvarme, nett som det heiter spillolje og spillvatn. Det handlar om slikt som går til spille, jamfør uttrykket gråte over spilt mjølk. Spilling har altså ingenting med speling å gjere (bortsett frå at ein spiller pengar når ein spelar dei bort).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brever-og-kontorer-intetkjonn-flertall-uten-prinsipper/,Brev(er) og kontor(er) – intetkjønn flertall uten prinsipp(er)?,"Hvorfor kan det hete både flere brev og flere brever, flere kontor og flere kontorer, men bare flere hus på bokmål? Er det noen regel for dette?","Når det gjelder ubestemt flertall av intetkjønnsord på bokmål, er det vanskelig å gi enkle regler. Flerstavingsord Bare -er Ord med e-utlyd (epl e, stykk e) har -er i flertall på bokmål: flere epler, flere stykker Valgfri -er Lånord som slutter på en annen vokal enn -e, har oftest valgfrihet: flere drama/dramaer, firma/firmaer, miljø/miljøer, nivå/nivåer, skjema / skjemaer, tema/temaer Det samme gjelder ord med konsonantutlyd. Her finner vi blant annet kontor: flere album/albumer, alternativ/alternativer, apotek/apoteker, apparat/apparater, argument/argumenter, arrangement/arrangementer, bibliotek/biblioteker, departement/departementer, distrikt/distrikter, dokument/dokumenter, fenomen/fenomener, hotell/hoteller, motiv/motiver, nitrat/nitrater, organ/organer, papir/papirer, poeng/poenger (sjeldnere p.-er i sport), prinsipp/prinsipper, problem/problemer, program/programmer, prosjekt/prosjekter, selskap/selskaper, sertifikat/sertifikater, system/systemer, universitet/universiteter Brorparten er lånord. Ved disse ordene står koden n3 i Bokmålsordboka. Spesielle grupper De fleste ord på -um og -eum / -ium er en sak for seg. Her er henholdsvis -a og -eer/-ier de vanlige formene. Ved disse ordene står bare koden n i nettordboka. Trykk på koden for å få den nøyaktige bøyningen. flere fakta flere mysterier Enstavingsord (og sammensetninger med slike) Uten -er Merk først at de aller fleste enstavingsordene slipper bøyning i flertall: flere barn, hus, lam, strå, tak, vers osv. Disse er markert med n1 i Bokmålsordboka. Med -er På den andre siden er det noen få som faktisk skal ha -er i flertall, f.eks. flere tøyer, salter Disse er merket med n i Bokmålsordboka. Valgfri -er Så er det altså de som kan få -er i flertall, valgfritt. De er markert med n3 i ordboka. Dette er en blandet gruppe historisk sett. Noen er gamle lånord: flere brev/brever, fartøy/fartøyer, felt/felter, gods/godser, kart/karter, punkt/punkter, skilt/skilter, skjørt/skjørter, stoff/stoffer, verb/verber Her kan man velge å følge hovedmønsteret i norsk (flere brev, fartøy osv.) uten at det volder problemer, men særlig stoffer kan av og til ha en presiserende verdi. Vi har også noen gamle arveord med valgfri bøyning: flere blad / blader, bord / border, fat/fater, huller og verker. Flertalls-er var vanligere før. Stilnivå kan styre valget i noen tilfeller, for eksempel er huller relativt oftere brukt om teoretiske hull enn om hull i håndfaste ting, og høl heter bare høl i flertall. Merk forresten nyansen ved bryster: Denne formen er vanligere når ordet viser til de brystene kvinner har to av, enn ellers. Endelsen -er fra sør Dansk har flere flertallsendelser enn norsk i intetkjønn (vi kan finne både -er og -e der vi har -er eller ingenting). Dansk er den historiske hoved grunnen til at vi har flertallsendelser i intetkjønnsord i skriftmålet. Men i noen tilfeller kan norske dialekter/sosiolekter med mer flertalls-er enn annen norsk ha spilt en viktig rolle. Det gjelder særlig sørøstnorsk og bergensk. I visse varianter av sørøstnorsk (men ikke i bokmål) finner vil til og med former som flere huser. Endelsen -er i ord som har hatt et annet kjønn før En undergruppe med intetkjønnsord hatt et annet kjønn i eldre tid, som krevde r-endelse i flertall da. Her finner vi også en del mer hjemlige ord, f.eks. kinn/kinner (før hunkjønn), lodd/lodder (hankjønn, jf. en lott), skrift / skrifter (hunkjønn), syn/syner (hunkjønn). To eksempler på obligatorisk -er er flere lemmer og steder (hankjønn, jf. nynorsk stader). Det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom -er i disse ordene og -er i de andre ordene som er nevnt i denne artikkelen. Hva skal jeg velge? Formvalget i enstavingsordene klarer folk stort sett å gjennomføre på egen hånd, på grunnlag av språkfølelsen. Vi får flere spørsmål om typen kontorer, og noen forteller at de har både sterke og uklare følelser for de ulike formene. Det er ikke så rart. Noen føler at formene med -er er mest tradisjonsrette innenfor skriftmålet, og det kan de ha rett i. Andre synes at nettopp disse formene virker barnslige, kanskje fordi de representerer utjevning av substantivbøyningen. Om vi leter etter nytteverdien av - er, finner vi den helst i kjemien (jf. nitrater og obligatorisk salter). Her kan det være upraktisk å sløyfe endelsen. Ellers er behovet for skille mellom entall og flertall sjelden stort. De færreste savner formen flere huser. Det er fritt valg mellom formene der det ikke er betydningsnyanser (se ordboka). Man behøver heller ikke å være konsekvent (bortsett fra med hvert ord, selvsagt), men det kan være lurt å lage seg noen regler i stedet for å blande helt tilfeldig.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/over-en-lav-sko/,Over en lav sko,Hvorfor i all verden bruker vi uttrykket over en lav sko? Har det med masseproduksjon av skotøy å gjøre? Og hvordan bør uttrykket brukes?,"Uttrykket betyr «i store mengder; i fleng». Det handler opprinnelig om drikking (å drikke over en sko), men ingen kan forklare uttrykket helt. Det har ikke med skoproduksjon å gjøre; da hadde det kanskje heller hett over en lav lest, som noen har vridd det til. Ordbog over det danske Sprog har denne mulige forklaringen: over en sko ell. (nu kun) over en lav sko (oprindelse uvis; maaske egl. m. h. t. overflødighed af drikkevarer (og sigtende til den skik at drikke af sko- ell. støvleformede drikkekar) Dette har de fra Hjalmar Falk og Alf Torps Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog. Akkurat hvordan lav kom inn i bildet, er uvisst. Utklipp følger: At ingen vet helt hva det opprinnelig handler om, hindrer ikke folk i å bruke uttrykket over en lav sko. Tvert om høyner man gjerne med en støvel og lignende, til og med en halvhøy støvlett er registrert. Det kan ikke kalles helt galt heller, og uttrykket brukes uansett ikke mye i seriøs sakprosa. (I Ordbog over det danske Sprog står denne bruksopplysningen: «Høres kun i den lavere Talebrug.») Her er det fritt fram for fantasien. PS til andre lesere, særlig til dem som bruker respons-knappen: Språkrådet er ikke ansvarlig for at uttrykket har et uklart opphav, så det nytter ikke å klage på det.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kvifor-har-vi-ae-o-og-a-i-alfabetet/,"Kvifor har vi æ, ø og å i alfabetet?","Kvifor har vi bokstavane æ, ø og å i det norske alfabetet?","Kort sagt har vi æ, ø og å for å gje att lydar i norsk talemål. Vi har alfabetet vårt frå latin, men dei nordiske språka har fleire vokalar enn latin hadde, og det latinske alfabetet vart difor tilpassa lydsystemet vårt alt i mellomalderen. Det latinske alfabetet vart spreidd med det latinske språket, som var administrasjonsmålet i Romarriket og dessutan språket til dei lærde i Vest-Europa heilt opp til nyare tid. Bokstavane æ og ø (før œ) fanst alt i latin som samansmeltingar av andre bokstavar (æ = a + e, og œ = o + e), men vart brukt litt annleis enn i norsk. Å -en er ei nyare oppfinning som vi stort sett brukar der gammalnorsk hadde lang a (á). Etter gammalnorsk tid nytta ein aa i fleire hundre år før å -en vart henta frå svensk, der han hadde vore nytta lenge. Ringen over å har ein gong førestilt anten ein a eller ein o. Du kan lese meir om korleis teikna vart til, i artikkelen Skandinaviske «særbokstaver» av Arne Torp.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dass-gate/,Dass' gate?,Heiter det verkeleg Petter Dass' gate med apostrof til slutt?,"Ja, det er rett. Slik skriv ein òg Herman Foss' gate, Elias Blix' gate og namnet på andre gater som er oppkalla etter personar med etternamn som sluttar på s, x eller z.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blurb-vaskeseddel-og-baksidetekst/,"Blurb, vaskeseddel og baksidetekst",Jeg har støtt på ordet blurb i forbindelse med omtaler av bøker og filmer. Hva betyr det?,"På engelsk brukes blurb om en kort reklametekst f.eks. for en bok. På norsk kaller vi dette tradisjonelt for vaskeseddel. Løsrevne sitat brukt i markedsføringsøyemed er blitt kalt skrytesitat. Ordet blurb kommer fra engelsk, og i Cappelens store engelsk-norsk ordbok (1996) er det oversatt slik: Ordet kan spores tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, da det ble brukt som en hånlig omtale av forlagenes overdrevne skryt på bokomslag. I Online Etymology Dictionary og på Wikipedia kan du lese mer om opprinnelsen. Selve teksten, som vanligvis står på baksiden av bokas smussomslag, kan bestå av forlagets omtale eller forfatterens omtale. Teksten kan også være utdrag av positive anmeldelser. På norsk har ordet vaskeseddel lenge vært brukt i den aktuelle betydningen, altså veiledning om innholdet i en bok (eller en film). Opprinnelig var vaskeseddelen ei liste over plagg som ble sendt til vaskeriet. Det mer selvforklarende ordet baksidetekst er også i bruk. I Det litterære system i Norge (1986) er ordene forklart slik: I boka Om å utgi bøker (1974) omtales både baksidetekst, vaskeseddel og eventuelle sitater (fra anmeldelser) som tas i bruk i seinere markedsføring (s. 119–120). Forlag skiller av og til mellom blurb og vaskeseddel. V askeseddelen er da (hele) forlagets omtale, mens «skrytesitatene» er blurber. Vi anbefaler å bruke de norske ordene der de passer.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-dysleksi-et-lyte/,Er dysleksi et «lyte»?,"Kan dysleksi (medfødt dysleksi) defineres som et lyte? Jeg underviser på lese- og skrivekurs for voksne med dysleksi. For at noen med diagnosen dysleksi skal kunne gå til hjelpemiddelsentralen og få låne kompensatoriske hjelpemidler som datamaskin og egnede programmer, må dysleksi betraktes som et lyte (folketrygdeloven paragraf 10-5 og paragraf 10-7).","Hva lyte betyr tradisjonelt og allmennspråklig, kan være noe annet enn det det betyr i regelverket. Det er det siste som teller i denne sammenhengen. Det ser ut til at dysleksi kan regnes som et lyte. I Bokmålsordboka er dysleksi bare forklart som ‘lesevanske(r)’, mens lyte er forklart som ‘feil’ eller ‘skavank’, med brukseksemplene være uten plett og lyte og kroppslyte. Dette gir ikke noen rettledning. Det gjør merkelig nok heller ikke folketrygdloven. Her er ingen definisjon av lyte. Men det er klart at folketrygdloven handler om stønad til mennesker med nedsatt funksjons- eller arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. Vi kan prøve å sirkle inn dette lytet. I St.meld. nr. 34 (1996–97) står det mye om skiftende definisjoner av funksjonshemming og lyte. Det går fram at dysleksi kan regnes som en (skjult) funksjonshemming, og funksjonshemming som ikke kommer av sykdom eller skade, går tydeligvis under betegnelsen lyte uten hensyn til ordets historiske bruk eller konnotasjoner. I et rundskriv som tidligere lå på NAVs hjemmesider, stod det: Lyte omfatter tilstander som det ikke er naturlig å henføre under lovens begrep sykdom eller skade, men som likevel anses som medisinsk invalidiserende. Eksempel på lyte kan være klumpfot, psykisk utviklingshemming og dysleksi. For å få svar på spørsmålet om stønad og hjelpemidler kan du søke etter skrivevansker i dette rundskrivet. Merk det som står om dokumentasjon av behov.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/faste-eller-fast-ansatte/,Faste eller fast ansatte,"Heter det faste og midlertidige ansatte eller fast og midlertidig ansatte? Hva med offentlig ansatte, faglig ansatte, selvstendig næringsdrivende og daglige ledere?","Det heter fast ansatte og midlertidig ansatte (eventuelt tilsatte, som er det samme). Fast uten -e står ikke som adjektiv til de ansatte, men står snarere adverbielt til å ansette. Riktignok har fast knyttet seg så sterkt til ansatt at vi kan snakke om to slags ansatte: de faste og de midlertidige, men vi anbefaler likevel å skrive fast ansatte og midlertidlig ansatte. Logikken er ikke helt den samme når adjektivet er faglig, men det er nok best å skrive de faglig ansatte. Likeledes: de offentlig ansatte. I alle tilfellene er variantene uten flertalls-e både de tradisjonelle og de mest brukte. Lignende tilfeller Tre grammatisk beslektede eksempler er psykiatrisk sakkyndige, frivillig innlagte og psykisk utviklingshemmede. Disse uttrykkene bør skrives uten -e. Det samme gjelder medisinsk sakkyndige, selv om det var ganske vanlig med -e før. I selvstendig(e) næringsdrivende var -e det vanligste før i tida, men det er nærliggende å tenke at disse næringsdrivende driver selvstendig, så vi skriver i dag de selvstendig næringsdrivende. Likevel: de private næringsdrivende. Når ordet som kommer etter, er et vanlig bøyelig substantiv (altså ikke et partisipp på -t, -ende eller noe annet) skal adjektivet bøyes, selv om det kan virke ulogisk. Eksempel: daglige ledere. Det finnes ikke noe grammatisk alternativ.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-kurdisk-ein-dialekt-av-tyrkisk/,Er kurdisk ein dialekt av tyrkisk?,"Eg har norsk-tyrkisk bakgrunn og har høyrt at kurdisk ikkje er eit eige språk, men berre ein dialekt av tyrkisk. Stemmer det?","Nei, kurdisk er langt ifrå ein dialekt av tyrkisk. Kurdisk høyrer til dei indoeuropeiske språka og er i slekt med persisk, og med norsk, men ikkje med tyrkisk. Til dei indoeuropeiske språka høyrer nesten alle språk i Europa og dessutan asiatiske språk som urdu og hindi. Kurdisk høyrer til den iranske undergruppa av dei indoeuropeiske språka. Dialektar av kurdisk blir snakka ikkje berre i Tyrkia, men òg i Irak, Iran, Syria og Armenia. Språkslektskap er noko anna enn innlåning av ord frå andre språk. Ein seier at to språk er i slekt når ein reknar med at dei stammar frå eit felles «urspråk» som dei har utvikla seg frå. Eit språk kan godt bli påverka av eit anna språk, og til dømes ta imot lånord frå det, sjølv om dei to språka ikkje er i slekt. Såleis finst det tyrkiske lånord i det kurdiske språket i Tyrkia, men tyrkisk og kurdisk er altså ikkje i slekt for det.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ein-forelder/,Ein forelder?,"Kan ein seie ein forelder, eller er dette berre eit fleirtalsord?","Du kan seie og skrive ein forelder dersom til dømes «ein av foreldra» eller «ei mor eller ein far» fell tungt. Forma forelder er nokså ny. Språkrådet vedtok henne i 1974, noko inspirert av at svenskane hadde teke i bruk en förälder. Det tok tid før denne eintalsforma vart innarbeidd i norsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samfunnskritisk-i-ny-betydning-dvs-nodvendig-samfunnsviktig/,"Samfunnskritisk i ny betydning (dvs. nødvendig, samfunnsviktig)?","Jeg har alltid vært interessert i samfunnskritisk litteratur, men nå ser jeg at alt fra funksjoner til virksomheter kan være samfunnskritiske. I slike sammenhenger betyr samfunnskritisk tydeligvis ‘avgjørende for at samfunnet skal fungere’. Hva mener Språkrådet om den nye bruken av ordet?","Det hadde vært best om adjektivet samfunnskritisk var entydig knyttet til substantivet samfunnskritikk, og at kritisk i andre sammenhenger (f.eks. helse) var reservert for noe avgjørende negativt, som i «en kritisk situasjon». Den positive betydningen (‘avgjørende, viktig’) kan dekkes av samfunnsnødvendig og det videre samfunnsviktig, som i samfunnsviktig infrastruktur. I Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2001 het det nødvendige samfunnsfunksjoner og samfunnsviktige funksjoner, ikke kritiske samfunnsfunksjoner. Det var nok lettere å forstå for folk flest. Men vi er klar over at utviklingen er kommet langt. Den nye betydningen har festet seg på rekordtid. Grunnlaget for kriseterminologien etter tusenårsskiftet finner vi for det meste i engelsk. Se også siste avsnitt i denne artikkelen i Språknytt 2/2017.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mangler-det-noe-i-oppramsingen/,Mangler det noe i oppramsingen?,"Kan dere svare på om denne setningen er korrekt? «Meld deg inn i vår organisasjon, som gir deg trygghet på arbeidsplassen, arbeider for flere heltidsstillinger, krever lønnsløft for fagarbeiderne og lovfestet rett til læreplasser.» Vi har fått innspill om at det må være et verb før ordet «lovfestet».","Her gjelder det å finne ut hva som svarer til tallene i den kjente oppramsingsformelen 1, 2 og 3! Leddene 1 til 3 er sidestilt, og a og b er sidestilt under 3. 1) gir deg trygghet på arbeidsplassen 2) arbeider for flere heltidsstillinger 3) krever a) lønnsløft for fagarbeiderne + b) lovfestet rett til læreplasser Etter formelen skal det stå «og» i stedet for komma mellom 2 og 3, slik:... som gir deg trygghet på arbeidsplassen, arbeider for flere heltidsstillinger og krever lønnsløft for fagarbeiderne og lovfestet rett til læreplasser Det står allerede et «og» mellom 3 a og 3 b, så oppramsingen blir litt tung, men løsningen er ikke å sløyfe et «og». Det blir som å skrive «1, 2, 3 a og b». Det er heller ikke løsningen å sette inn et ekstra krever; det blir for tungt. Man kan bruke samt for det siste og-et, men det er litt stivt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-markerer-man-avsnitt/,Hvordan markerer man avsnitt?,Hva er den rette måten å sette avsnitt i en tekst på? Og hva bør et avsnitt inneholde?,"Det er tre hovedmåter å markere avsnitt på: 1 Blanklinje Man tar to linjeskift slik at det blir en tom linje (blanklinje) før neste avsnitt. Da lar man samtidig alle linjer begynne fra venstre marg. Her er et eksempel på nytt avsnitt etter blanklinje. Her er et eksempel til. 2 Ny linje med innrykk Man tar linjeskift og lar den første linja i det nye avsnittet begynne med innrykk. Her er et eksempel på nytt avsnitt med innrykt førstelinje. Her er et eksempel til. Merk at man skal bruke innrykksfunksjonen og ikke mellomromstasten til å lage innrykk. (Ovenfor har vi likevel vært nødt til å bruke mellomrom på grunn av begrensninger i redigeringsprogrammet.) 3 Ny linje Man tar linjeskift, men lar den nye linja begynne uten innrykk. Hvis dette skal fungere, kan ikke den siste linja i det forrige avsnittet gå helt ut til høyre marg. Her er et eksempel på nytt avsnitt uten mellomrom og uten innrykk. Her er et eksempel til. Når bruker man hva? Type 1 ovenfor gir den tydeligste markeringen av de tre, mens type 3 er minst tydelig. Type 1 er vanlig i pc- og nettsammenheng, mens type 2 er vanlig i bøker og andre mer forseggjorte tekster. Type 3 er sjelden i vanlig tekst. Det vanligste er å holde seg til én markeringsmåte. Det er oftest det beste. Men man kan også bruke to nivå om det virkelig trengs. I noen aviser skilles det mellom «storavsnitt» og mindre avsnitt innenfor hvert storavsnitt. Da bruker man gjerne type 1 for å markere storavsnittene og type 2 for å markere mindre avsnitt. Å bruke blanklinje + innrykk (samtidig) er unødvendig. Hva inneholder et avsnitt? Avsnitt tjener til å ordne teksten og skape god oversikt over stoffet. Generelt bør man sette avsnitt når man er ferdig med noe som naturlig hører sammen, og begynner på noe nytt. En enkel og god avsnittsmodell finner du hos Skrivesenteret. Aage Rognsaa har et helt kapittel om avsnitt i Kunsten å skrive godt (1998). Et tips til slutt: Sett en arbeidstittel på hvert avsnitt. Det gjør det lettere å holde oversikt over strukturen i teksten.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kvadratmeter-forkorting/,Kvadratmeter (forkorting),Kan ordet kvadratmeter forkortast? Korleis skal ein i så fall gjere det?,"Ein kan nytte forkortinga kvm eller symbolet m ². Det er heilt i orden å forkorte kvadratmeter, og den rette forkortinga er kvm (utan punktum til slutt). I tillegg kan ein sjølvsagt nytte symbolet m ² (m tett følgd at eit total, som bør vere opphøgd dersom programvara tillet det). På nynorsk kan det òg heite rutemeter, men det finst ikkje noka allment kjend forkorting for dette, så ein må bruke ei av forkortingane ovanfor. Sjå òg denne lista over forkortingar og symbol i allmennspråket.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-spetalen/,Uttalen av Spetalen,Hvordan uttales etternavnet Spetalen egentlig? I radioen sier de Spet a len med trykk på andre stavelse.,"Hvordan navnebærerne uttaler etternavnet, har vi ikke oversikt over, men gårdsnavnet som etternavnet kommer av, uttales i alle fall tradisjonelt med trykk på første stavelse og enstavelsestonelag (tonem 1): Spétalen. Nedenfor følger to utklipp fra Norske Gaardnavne av Oluf Rygh. Fra bindet Jarlsberg og Larviks amt (1907): Fra bindet Hedemarkens amt (1900): Til slutt et utklipp fra Tjølling bygdebok 3 av Jan W. Krohn-Holm (1972):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/orlogsskip-krigsskip/,"Orlogsskip, krigsskip",Hva er forskjellen på orlogsskip og krigsskip?,"Ifølge Bokmålsordboka og andre ordbøker betyr orlogsskip og krigsskip det samme. Dette er for enkelt hvis vi ser på eldre bruk, jf. Ordbog over det danske Sprog: Ordet orlog betyr ‘krig' på nederlandsk (oorlog) og er lånt inn i både norsk og andre skandinaviske språk, men bare om det som angår sjøen, altså sjøkrig og marine. Eldre skandinavisk sjøfartsspråk er generelt sterkt påvirket av nederlandsk. Andre orlogsord Vi har flere ord med orlogs- som førsteledd. For eksempel er et orlogsflagg et flagg som føres av et lands krigsskip og brukes på marinens landstasjoner, mens en orlogskaptein er en offiser i Sjøforsvaret med en grad som svarer til major i Hæren. At de ulike våpengreinene har litt ulik terminologi, vitner om at de har hatt sterkere særpreg i tidligere tider.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forfordele/,Forfordele,Kva tyder forfordele? Er det å gje nokon for lite eller å gje nokon for mykje?,"Tradisjonelt tyder forfordele å gje nokon for lite eller gjere urett mot dei på anna vis. Det er altså det motsette av å favorisere. Vi tilrår å bruke ordet i den tradisjonelle tydinga eller å velje andre ord. Fleire og fleire bruker det i staden om å favorisere, og denne tydinga er nyleg komen inn i norske og danske ordbøker. Den nye tydinga kan verke meir logisk, men den gamle tydinga må likevel reknast som den rettaste; ho er framleis heilt dominerande i juridisk språk og gjennomarbeidd sakprosa. Kva skal ein gjere med ordet? Same kva ein legg i ordet, er det mange som vil tolke det motsett. Ordet er i ferd med å bli eit såkalla pendelord. Når den nye tydinga er komen inn i ordbøkene, er det fordi ordbøkene er nøydde til beskrive utbreidd faktisk bruk av orda. Meininga er altså ikkje å skifte den gamle tydinga ut med den nye. Språkrådet rår ikkje frå å bruke eit ord berre fordi nokon mistyder det. Til dømes bør ordet bjørneteneste nyttast i same tyding som før, både fordi vi manglar ei god erstatning, og fordi det er lett å hugse historia bak ordet (bjørnen som slår ei fluge på panna til herren). Det er diverre ikkje like lett å hugse bakgrunnen for forfordele, men det er ikkje noko argument for å la det skure. Ordet er for viktig til det. Skal ordet brukast, bør det vere i den tradisjonelle tydinga. På den andre sida er det nokså optimistisk å tru at alle kan lære å bruke det rett att. Det tryggaste er ofte å bruke ei formulering alle forstår. Kan det uttrykkjast med «få/gje mindre enn», er ingenting betre enn det. Det er no vanleg å bruke skeivfordeling om sjølve fordelinga, men formuleringa «å skeivfordele nokon» gjev ikkje god meining; ein kan skeivfordele ein arv, men ikkje arvingane. (Før kunne det forresten heite å misbyte på nynorsk, jamfør landssviklova frå 1947.) Kva kjem det av? Forfordele har kome inn i norsk og dei andre skandinaviske språka frå lågtysk, der det heitte vorvordelen. Førestavinga for- har ulike tydingar i norsk, som ‘altfor’, ‘føre’ (i tid og rom) og ‘pro’, altså ‘til fordel/føremon for’. Når for- i desse tydingane blir kopla til verbet å fordele, blir resultatet gjerne positivt, så det er ikkje rart at ordet har vorte mistydd. Men opphavet til forfordele ligg ikkje i ei slik kopling. For- i forfordele har opphavleg ei tyding som kan omsetjast med ‘bort frå’, og resten av ordet er fyrst seinare blitt påverka av verbet å fordele. Opphavleg hang forfordele nærare saman med substantivet fordel ‘føremon’, og bort frå fordel er jo klårt negativt.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dobbelt-konsonant-enkelt-konsonant-og-lignende/,"Dobbel(t) konsonant, enkel(t) konsonant og lignende","Heter det dobbel konsonant, dobbelt konsonant eller kanskje dobbeltkonsonant? Hva med enkel?","Det er mulig å skrive dette i både ett og to ord, men reglene for skrivemåten er ikke helt de samme for dobbel(t) og enkel(t). Sammensetning til ett ord krever uansett -t- i bokmål. Når man uttaler det som et toordsuttrykk, er det riktig å skrive det i to ord også. Da kan en velge mellom dobbel konsonant og dobbelt konsonant, på både bokmål og nynorsk. I sammensetning Uttalt som ett ord skal det skrives sammen. Da heter det dobbeltkonsonant (med -t-) på bokmål, mens det på nynorsk er valgfritt med dobbeltkonsonant eller dobbelkonsonant (altså med eller uten -t-). Et eksempel til: På nynorsk er det valgfritt med for eksempel dobbelmoral og dobbeltmoral, mens bare dobbeltmoral er korrekt i bokmål. (I praksis finner vi en del dobbel- i bokmål også i sammensetninger, med rot i talemålet og kanskje noen ganger med støtte i svensk og engelsk. Men i intetkjønnsord og i verb og adjektiv står t-en meget sterkt og fungerer nok for mange som et intetkjønnsmerke, som i dobbeltmord og dobbeltløpet. Fordelingen mellom dobbel- og dobbelt- i nynorsk er også preget av dette.) Enkel(t) De samme reglene gjelder langt på vei for enkel og enkelt, men siden enkel også betyr ‘ukomplisert’, foretrekkes generelt enkelt i motsetning til dobbel(t) i bokmål, altså enkelt konsonant og enkeltkonsonant. Dette poenget gjelder likevel ikke i flertall. Det er derfor mulig med både enkle konsonanter, enkelte konsonanter (som imidertid kolliderer på en annen kant!) og enkeltkonsonanter. Uansett er det bare -t i sammensetninger, som i f.eks. enkeltperson. Det er også det vanlige i nynorsk. Når poenget er at noe er alene, men ikke i motsetning til å være i et par, er det enkelt som gjelder: «Ord som består av én enkelt vokal.» Oppsummering Vi kan oppsummere med ei liste: med dobbel konsonant med dobbelt konsonan t med dobbelkonsonant (bare nynorsk) med dobbeltkonsonant med enkel konsonant (bare nynorsk; men med enkle konsonanter er greit) med enkelt konsonant med enkelkonsonant (bare nynorsk) med enkeltkonsonant Typen enkelkonsonant er ikke vanlig i nynorsk heller. Vi finner oftere enkelt- eller einskildkonsonant. Nordiske forhold Når det gjelder t-endelsen, går bokmål sammen med dansk. Nynorsk kan slå følge, men har også former uten -t, og det stemmer med svensk. I eldre nynorsk skrev man forresten gjerne dubbel-, også det som i svensk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/allmenn-eller-almen/,Allmenn eller almen?,"Stemmer det at allmenn og almen er sidestilte, valgfrie former på bokmål? Hva er i så fall den mest moderne eller fremtidsrettede av de to formene?","Som det går fram av Bokmålsordboka, er allmenn i dag den eneste korrekte formen på bokmål. Skal dere følge offisiell norsk rettskrivning, må dere velge den. I offisielt språk er almen bestemt form entall av en alm. I intetkjønn heter det allment og i bestemt form og flertall allmenne. Merk også at det heter allmennhet, allmennfag, allmennmedisin osv. I allmennyttig sløyfer vi den ene n-en i tråd med vanlige rettskrivningsregler. Den eldre skrivemåten almen var offisiell fram til 1981. Den brukes fortsatt noe, men er altså ikke lenger korrekt. Svaret på det siste spørsmålet gir seg dermed selv.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trilemma/,Trilemma,"Eg kom over ordet trilemma i ein avistekst. Ordet er brukt om ein situasjon der ein må velje mellom tre vonde. Er dette eit kurant ord i norsk, og kan -lemma brukast med andre talformer òg?","Det er ingenting formelt i vegen for å bruke trilemma på norsk. Søk på nb.no og i andre tekstbasar syner at trilemma er brukt på norsk, t.d. her i ei bok utgitt i 1990: Ordet står òg i Fremmedordbok av Dag Gundersen med definisjonen «valg mellom tre (oftest vanskelige eller ubehagelige) muligheter, jf. dilemma». Ordet er godt etablert i norsk filosofisk språkbruk. Sjeldne framandord bør generelt berre brukast når det er grunn til å tru at dei vil bli forstått i målgruppa. For mange lesarar vil vel assosiasjonen til det kjende ordet dilemma vere nokså klår her, så det skulle gå greitt. Det er mogleg å lage samansetningar som tetralemma (4), pentalemma (5) og så vidare, men i dei fleste samanhengar vil vi nok rå ifrå å trekkje det så langt. Ein er med enklare ord i klemme (som i utgangspunktet = dilemma) mellom så og så mange val.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sloyfing-av-infinitivsmerke-etter-visse-verb/,Sløyfing av infinitivsmerke etter visse verb,"Eg tykkjer stundom det verkar naturleg å utelata infinitivsmerket, som i «eg freista gjera det» i staden for «eg freista å gjera det». Andre gonger er det omvendt, til dømes «eg forsøkte å gjera det» i staden for «eg forsøkte gjera det». Det er mest så eg ikkje torer (å) velja. Kva reglar gjeld her?","Etter ein del verb står infinitiven snart utan å, og snart med å. Det gjeld mellom anna desse: behøve (å), gidde (å), makte (å), orke (å), trenge (å), våge (å) Her kan du kan velje sjølv. Variasjonen er til ein viss grad regional, og det er vanlegast å sløyfe infinitivsmerket vest og nord i landet. Difor er det vanlegare å sløyfe infinitivsmerket i nynorsk, der vi òg finn vakling etter verb som byrje, forsøkje, freiste, greie, klare, nekte, pleie/pla, prøve, sleppe og slutte. Eit «ikkje» etter visse av verba kan auke «faren» for sløyfing av å. Når du tykkjer det er meir naturleg å sløyfa infinitivsmerket etter «freista» enn etter synonymet « forsøkte », er nok grunnen at verbet freiste mest berre er brukt i nynorsk. Ikkje «å» etter modale hjelpeverb Etter modale hjelpeverb har vi oftast ikkje å i standardmålet. Det heiter bør vurdere, skulle bli, ville springe, hadde måtta gå, kan komme osv. Det heiter òg til dømes kan sykle – både når kan fungerer som modalt hjelpeverb (i tydinga 'har høve til') og elles (i tydinga 'vera i stand til'). Men i fleire dialektar nyttar ein kan å i den siste tydinga: kan å sykle ‘er i stand til å sykle’ Dette er òg noko brukt i skrift, men det er ikkje allment akseptert, endå det ikkje er noko grammatisk gale med det. Dei aktuelle orda: ein fot i kvar leir Når eit verb kjem etter eit av dei verba som er nemnde i ingressen, har vi to alternativ. I den store Norsk referansegrammatikk (Universitetsforlaget 1997) står det at verb som behøve, trenge osv. (sjå ovanfor) bør reknast som «hovudverb som tek objekt» når dei står med ein infinitivskonstruksjon med å etter («Du behøver ikke å komme»), og som «hjelpeverb som tek verbfrase» når å manglar («Du behøver ikke komme»). Dette påverkar ikkje valet, berre analysen av det. Spesialtilfelle: tore Etter tore nyttar ein ikkje å når tydinga er ‘kunne’, altså i ordlag som «Om eg tør be» (vanlegare på bokmål enn på nynorsk). Her fungerer tore meir som eit modalt hjelpeverb. Når tore tyder ‘våge’, kan ein nytte å eller la det vere: «Eg tør ikkje (å) gjere det». Andre tilfelle: alltid «å» Infinitivsmerket er alltid med når ein infinitiv er subjekt eller innleier subjektet i ei setning: «å tagge er ulovleg», «å bade i sjøen er spennande». Det er òg sjølvagt for dei fleste at infinitivsmerket må vere med der infinitiven er ein del av eit preposisjonsuttrykk: «for å komme», «til å svare», «utan å sove» osv.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kronologisk-ikkje-kronologisk-omvendt-kronologisk/,"Kronologisk, ikkje-kronologisk, omvendt kronologisk",I samband med eit systematiseringsarbeid ordnar eg stoffet i omvend kronologisk rekkjefølgje. Eg nyttar f.eks. ein ringperm der det nyaste står først. Kva er ordet for denne sorteringsmåten? Omvend kronologisk eller ikkje-kronologisk?,"Det må beint fram bli det du sjølv skriv: omvend kronologisk rekkjefølgje. I Nynorskordboka finn vi kronologisk forklart med ‘som gjeld kronologi, som samsvarer med tidsfølgja’. I ei trong tyding av ordet er kronologi tidsfølgje framover, altså den vegen sjølve tida går. Men i vidare tyding er kronologi tidssamanheng i det heile. Omvendt kronologisk er litt ulogisk anten ein legg den eine eller andre tydinga til grunn, men det er ein heilt innarbeidd og i røynda eintydig uttrykksmåte. Ikkje-kronologisk bør reserverast for noko anna, nemleg alt som ikkje ordnar den eine eller andre vegen langs tidslina.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjem-slang-inn-i-ordbokene/,Kjem slang inn i ordbøkene?,Kjem slangord nokon gong til å stå i ordbøkene?,"Det er allereie med slangord i dei fleste ordbøkene. Dei er då gjerne merkte med «slang» eller liknande. I allmennordbøker (vanlege ordbøker) er berre den aller vanlegaste slangen teken inn. Det finst også spesielle bøker om slang, der det er med mange fleire ord og uttrykk. Den største norske slangordboka er Tone Tryti: Norsk slangordbok (Oslo 2008), som dekkjer perioden frå langt attende på 1900-talet til no. Mange slangord er døgnfluger eller berre brukt i subkulturar, medan orda i vanlege ordbøker skal vera mest mogleg allment utbreidde og ha fast plass i språket, særleg i skriftspråket. Når slangen kjem inn i allmennordbøkene, har han gjerne tapt mykje av verdien som slang. Ein god del ord og uttrykk som i dag blir rekna som nøytrale, har opphav i slang. Du finn sikkert nokre i denne danske slangordboka frå 1866.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spanskroyr/,Spanskrøyr,"Kvifor heiter det spanskrøyr når treverket i denne reiskapen ikkje stammar frå Spania, men frå strok som Sør-Asia?","Spanskrøyr er både eit botanisk fagord og namnet på ein prylereiskap som vart nytta i skulen i gamle dagar. Som botanikkord er spanskrøyr nemninga på stengelen på palmar av slekta Calamus, som Calamus rotang. Ordbøkene fortel at prylereiskapen kunne vere laga av slike stenglar, og at rottingstol før kunne heite spanskrøyrsstol. Stenglar som dette vart i eldre tid innførte frå Spania, og det er nok derfor dei fekk namnet spanskrøyr endå treslaget ikkje voks der. Vi har det truleg frå tysk spanisches Rohr via dansk spanskrør.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-de-pa-nynorsk/,Uttalen av «de» på nynorsk,Korleis skal pronomenet de (2. person fleirtal) uttalast på nynorsk?,"Den vanlegaste uttaleforma er /de/. Den kan du trygt bruke. Uttaleforma /di/ finst i somme dialektar (mellom anna i delar av Sogn og Trøndelag og mange stader i austnorsk), og den uttaleforma må òg godtakast, særleg hos dei som har ho i dialekten. Det same gjeld mellomting mellom /di/ og /de/.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/katta-i-sekken/,Katta i sekken,Hva er opprinnelsen til uttrykket katta i sekken?,"I oppslagsboka Bevingede ord (1991) er uttrykket forklart slik: Kjøpe katten i sekken, kjøpe noe usett og bli snytt. Uttrykket skriver seg trolig fra en historie om Till Eulenspiegel (1300-tallet), som sydde en katt inn i et hareskinn, la den i en sekk og solgte den som en hare. Et lignende uttrykk finnes i et fr[ansk] dikt av Eustache Deshamps (ca. 1346–1406). Denne historien om Till Eulenspiegel kan i sin tur bygge på en eldre og mer allmenn forestilling. Uttrykket finnes i flere språk, fra italiensk til islandsk. Men på svensk, engelsk og tysk refererer man til den tenkte «grisen» i sekken, jf. «Schwein im Sacke kaufen» og «to buy p ig in a p oke» (merk bokstavrimet). Ivar Aasen nevner i Norske Ordsprog ordtaket «Ein skal inkje kaupa grisen i sekken» ‘forbinde sig til det, som man ikke kjender’. Flere eksempler finner du på Wikipedia. I flere språk har man også motstykket «slippe katten ut av sekken». Vi finner uttrykket tidlig i dansk, og blant andre Ludvig Holberg bruker det. I dialektene kan det også være svært gammelt. Men den første som brukte det med formen «katta» i norsk litteratur, var trolig Hulda Garborg i Mann av Guds Naade (1908). Ellers var «katten» det vanligste i nynorsk også i samtida.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lovgivning-eller-lovgiving/,Lovgivning eller lovgiving,Har jeg oppfattet Bokmålsordboka rett når den tillater bruk av ordet lovgivning om de reglene og bestemmelsene vi må forholde oss til?,"Du kan skrive både lovgiving og lovgivning, ja til og med lovgiing, men formen med - ning er nok den vanligste i den betydningen du nevner. Om du vil, kan du gjerne bruke lovgiving om ‘det å gi lover’ og lovgivning om reglene og bestemmelsene. Men det er ikke noe krav.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-lengste-ordet-i-norsk/,Det lengste ordet i norsk?,Jeg lurer på hva som er det lengste ordet i norsk.,"Det finnes ikke noe enkelt svar på dette. Noen uhøytidelige forslag finner du likevel lenger nede i teksten. Mange er ute etter et fasitsvar på dette spørsmålet og bruker klageknappen når de ikke får det. Vi kan dessverre ikke hjelpe dem. Hvis du klarer deg med noe mindre enn fasiten, kan du trygt lese videre. Hvis ikke er det nok best å lete andre steder. Sammensetninger: ingen grense i prinsippet, diffus grense i praksis Det lengste ordet må være et sammensatt ord. I norsk er det lett å lage nye ord ved å sette sammen ord vi alt kjenner. Dette kan en drive på med så lenge man vil, som en lek. I virkeligheten finnes det likevel psykologiske og praktiske grenser for hvilke sammensetninger som i lengden er brukbare på ulike områder. Men disse grensene er diffuse. Derfor finnes det ikke noe skikkelig svar på spørsmålet. Begrenset lengde: avledninger og rotord Det kan være av interesse å holde sammensetninger utenfor. De nest lengste ordene er avledninger. Avledninger har affiks uten selvstendig mening, som de understrekede leddene i u nøy aktighet. Man kan også lete etter det lengste rotordet eller det lengste enstavingsordet (ord eller ordformer med bare én vokal eller diftong, som struts eller sprelskt), eventuelt en bøyningsform av et konsonantrikt ord (f.eks. skvaldrende). Her går det nok an å komme nærmere et fasitsvar. Prøv selv og send oss forslag! Seriøs bruk av sammensetninger Hvis det skal ha noen mening å lete etter det lengste ordet i norsk, må vi vel se etter et som har vært brukt i fullt alvor i lengre tid. Øystein Sundes sangtittel «Over­buljongterning­pakkmester­assistent» kvalifiserer nok ikke. Artsnavn er derimot seriøse saker. Hos Artsdatabanken finner vi blant annet bergskrinneblom­bladskimmel (26 bokstaver), svartrumpe­slank­stilettflue (26) og filippiner­flaggermus­papegøye (27). Går vi til rettskrivningsordbøkene, ser vi at Bokmålsordboka slår Nynorskordboka ned i støvlene med menneskerettighets­erklæring (mot nynorsk menneskeretts­fråsegn) og forsiktighets­foranstaltning (nynorsk tryggings­åtgjerd). Begge har 27 bokstaver. Vi kan straks legge til menneskerettighetsorganisasjon (30) på bokmålssida. Men utenfor ordbøkene er det lett å finne lengre ord, for eksempel referanseinstallasjonsmetode og nytelses­middel­arbeider­forbund (en del av organisasjonsnavnet Norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund), med henholdsvis 28 og 29 bokstaver. Begge må se seg slått av preimplantasjonsdiagnostikknemnda (33). I faget statistikk brukes ordet sannsynlighetsmaksimeringsestimator (35) og produktmomentkorrelasjonskoeffisient (36). På linje med sistnevnte kommer landsdels­beredskaps­fylkesmanns­embete (St.prp. nr. 1 2003–2004). I 1969 ble det tidstypiske ordet strukturrasjonaliseringsproblematikk (37) satt på trykk i en avis, men dette ordet er noe mer adhocpreget (altså laget for anledningen) enn de andre som er nevnt i dette avsnittet. To Guinness-rekorder I Guinness rekordbok 2001 (s. 246) står det at man ved Forsvarets forskningsinstitutt, avdeling for elektronikk, har kommet til at Norges lengste ord med mening må være minoritets­ladningsbærer­diffusjons­koeffisient­målings­apparatur (60 bokstaver). Et annet ord som skal ha stått i Guinness rekordbok, er fylkes­trafikk­sikkerhetsutvalgs­sekretariatsleder­funksjon (55).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fuge-s-foran-s-med-eksemplene-midnattssol-og-hoytrykksspyler/,"Fuge-s foran s, med eksemplene «midnattssol» og «høytrykksspyler»",Heter det midnattssol (med binde-s) eller midnattsol (uten binde-s)? Enn høytrykk(s)spyler?,"Det heter midnattssol og høytrykksspyler med binde-s (fuge-s). Tommelfingerregelen i dag er denne: Dersom første ledd (altså her midnatt og høytrykk) har fuge-s i alle andre sammensetninger, skal det også være fuge-s før sisteledd som begynner med s. Hvis du er ganske sikker på at det heter f.eks. midnatt s gudstjeneste og høytrykk s aktivitet, kan du altså ta sjansen på midnatt s sol og høytrykk s spyler. Hvis du ikke er sikker, bør du slå opp i ei ordbok, for eksempel i Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensetninger. I eldre litteratur kan du finne midnattsol, ikke minst i landsmål, og det kan være gode grunner for det, som vi ikke skal komme inn på her.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tredjedel-tredel-fjerdedel-firedel-og-sa-vidare/,"Tredjedel, tredel, fjerdedel, firedel og så vidare",Dei siste åra synest eg det er vorte mykje vanlegare å skrive åttedel enn åttendedel eller åttandedel. Eg har sjølv gitt meg for overmakta og gått over til åttedelsfinale. Kva alternativ tilrår Språkrådet?,"Her må du nesten velja sjølv. Det er valfritt. Nedanfor får du bakgrunnen. Det er sjølvsagt valfritt om du vil lesa vidare òg. Åttedel og åttandedel er heilt jamstilte former, som tredel og tredjedel, firedel og fjerdedel og så vidare, sjå til dømes Nynorskordboka. Slik har det vore sidan 25.5.1951, då eit rundskriv frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet slo fast både dette og den nye teljemåten (tjueein for einogtjue osv.). Mellom1951 og 2005 skulle grunntalsnemning forresten vera obligatorisk frå tretten og oppover (altså trettendel osv.). No er trettendel og trettandedel osb. valfrie former. Rein forenkling − med forvikling Tredel osv. er innført som ei pedagogisk forenkling, men eit nytt system oppå eit gammalt system er jo meir komplisert enn noko av systema åleine. Dette brevet som vi har fått, viser kva forvirring som kan oppstå når vi har to måtar å omtala det same på: «Det står på siden her at man kan si en fjerdedel i stedet for en firedel. Dette kan vel ikke være riktig? [...] La si vi snakker om en bil. Da er en firedel 25 % av bilen. Hvis man sier en fjerdedel så blir det som å si at man har del nummer fire av bilen, noe som betyr noe helt annet?» Det er ikkje rart at folk tenkjer i slike baner. Der det finst ulike ord eller former, søkjer folk ulik meining med dei. Men firedel og fjerdedel er altså det same, så påstanden ovanfor er galen. Eldre ord I retteleg gamle dagar heitte det forresten tridjung, fjordung/fjerding osv., som òg var framifrå gode ord. Sidan kom tredjepart og fjerdepart inn og gjorde seg seg sterkt gjeldande, ikkje minst i målføra, der desse orda mange stader heldt seg lenge.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kritthuset/,Kritthuset,Kva er det å koma i kritthuset? Det høyrest som eit fint og skrøpeleg byggverk?,"Eit krithus (med éin t på nynorsk) er ikkje noko byggverk, men eit lite «hus» à la brillehus. I norske dialektar har det vore mykje nytta om små smykkeskrin. Ordbog over det danske Sprog (ODS) har denne definisjonen: lille cylindrisk (blik)bøsse, delt ved en bund i midten i to med laag lukkede rum, hvoraf det ene anvendtes til opbevaring af kridt til regnskabsføring (smaagenstande til erindring m. m.), det andet til smaapenge. (endnu anv. i slutn. af 19. aarh. som pengepung af kvinder paa landet) Å koma eller vera i krithuset hjå nokon er å stå høgt i kurs hjå dei. ODS seier det slik: (egl.: kunne raade over ens pengemidler ell. (snarere) være i ens erindring (idet en erindring om en opbevaredes i vedk.'s kridthus); dagl.) være i ens gunst; være meget yndet af en; have en høj stjerne hos en. Krita i krithuset vart nytta til å føra rekneskap med, så det å kjøpa noko på krita (kreditt) er litt i slekt med å vera i krithuset, men det er ikkje fullt så bra for den det gjeld.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjtokman-shtokman-eller-stockman/,"Sjtokman, Shtokman eller Stockman?",Hva er korrekt norsk skrivemåte for dette store gassfeltet i Barentshavet?,"Korrekt skrivemåte er Sjtokman. Etter de transkripsjonsreglene som gjelder, er Sjtokman riktig skrivemåte i norsk. I engelsk er skrivemåten Shtokman vanlig, derfor ser vi ofte den også. Det er blitt innvendt mot skrivemåten Sjtokman at navnet opprinnelig er tysk, og det er jo riktig. Men norsk skrivemåte tar utgangspunkt i språket i det landet som personen tilhører, og ikke språket i det landet som familien i sin tid kom fra.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tema-tryggleik/,Tema tryggleik,"Kva er skilnaden mellom sikkerheit, tryggleik og trygging? Og kva er rettast på nynorsk?","Før heitte «sikkerhet» berre tryggleik, trygging og trygd på nynorsk. Ein kan langt på veg greia seg med tryggleik og trygging, men det kan finn ast hol som må fyllast ut med sikring eller sikkerheit. Vi har grovt sett to system i nynorsken, sjå A og B nedanfor. A) Tradisjonell line: tryggleik, trygging o.l. for «sikkerhet» og mest mogleg trygging for «sikring». Sikring der det er vanskeleg å bruka noko anna. B) Bokmålsnær line: sikkerheit for «sikkerhet» og sikring for «sikring». Tryggleik reservert for «trygghet». Vi rår frå å nytta tilfeldige blandingar av dei to systema. Ein må til dømes ikkje finna på å skriva sikringspolitikk. Vi tek utgangspunkt i line A nedanfor, sidan line B ligg opp i dagen. Teksten er lang, men er du ute etter ei særskild samansetning, kan du søkja på sida med Ctrl + F. For å kasta lys over line A må vi sjå på adjektiva som ligg under, altså trygg og sikker. Men aller først må vi rydda bort ei side av sikker(het), nemleg viss(het). «Å være sikker» som i «å ha visshet» Det å vera sikker på noko heiter i den mest tradisjonelle nynorsken m.a. å vera viss på. Til dette svarar visshet på bokmål, og helst hokjønnsordet visse på nynorsk. Det motsette av viss(t) er uviss(t) ‘som ikkje veit nok’ eller ‘som ein ikkje veit nok om’. I forlenginga av dette har vi eit ord som usikkerhetsanalyse, som ideelt sett bør heita uvisseanalyse på nynorsk. Det handlar jo om usikre faktorar i tydinga uvisse faktorar. (Ein kan eventuelt ty til usikkerheitsanalyse, men ein bør styra unna andre variantar, som * usikkeranalyse.) «Å få sikkerhet» av dette slaget for noko, er å få stadfest at noko er slik og slik. «Å si noe med sikkerhet» er nærmast å garantera noko – ein er heilt trygg/viss/sikker på det, eller overtydd. Sikkert og visst er likevel eit fast uttrykk i alle variantar av begge målformene. «Det er sikkert slik» er òg det vanlege, og tyder noko anna enn «det er visst slik». Det finst alternativ som visseleg og truleg, men nynorsk har alltid hatt ei viss opning for adjektivet sikker og setningsadverbet sikkert. Det har no lenge vore vanlegare å skriva «sikker på» enn «viss på». Men begge heit-orda sikkerheit og vissheit er framleis mindre vanlege i nynorsk. Når «sikkerhet» ikkje handlar om «visshet», er det tradisjonelle i nynorsk noko med trygg-. Trygt er både trygt og sikkert I eldre nynorsk nytta sjeldan aldri sikker eller usikker. Når det ikkje heitte viss eller uviss (som i uviss framtid), heitte det helst trygg og utrygg. Det galdt ikkje berre når eit menneske var (u)trygt, men òg når ein ting eller ein tilstand var (u)sikker. Heilt framandt er ikkje dette i bokmål heller, jf. «trygg trafikk», «utrygg vei», «trygg måte», «mattrygghet» o.a. Det er på dette grunnlaget substantiva sikkerhet og tryggleik må sjåast. Tryggleik er altså like mykje ‘trygg tilstand’ og ‘trygge tilhøve’ som ‘kjensle av å vera trygg’ (= bokmål trygghet). Den følgjande innvendinga er altså heilt irrelevant innanfor tradisjonell nynorsk: « Vi har diskutert begrepet pasienttryggleik, men faglig kan det rettes innvendinger ettersom pasienten kan oppleve trygghet uten at sikkerheten er ivaretatt.» Pasienttryggleik dekkjer pasientsikkerhet. Skal ein presisera at det berre gjeld kjensla, kan ein eventuelt nytta uttrykket «kjenna seg trygg» eller ordet «tryggleiks kjensle ». Tryggleik, trygging, trygd og trygding Vi har tre trygg -substantiv for å dekkja sikkerhet (og sikring) når det ikkje er tale om visshet: tryggleik ‘det å vera trygg’ trygging ‘det å gjera trygg, skapa tryggleik’ trygd ‘det som gjer trygg, skaper tryggleik’ Ein gong var trygd eit svært brukande og tøyeleg ord for sikkerheit, garanti m.m., med trygding som spesialomgrep for ‘forsikring’. I dag er trygd innsnevra på grunn av den avgrensa bruken i bokmål, og både sikkerheit/tryggleik, sikring og forsikring har teke over mykje av råderommet. Du finn ein særskild artikkel om trygd og trygding i svarbasen. Tryggleik kontra trygging Vi må ofte velja mellom tryggleiks - og tryggings - når vi skal ha eit nynorskord for noko med sikkerhets-. Då spørst det i utgangspunktet om det sentrale er tilstand eller aktivitet. Tilstand talar for tryggleik (= «sikkerhet»), medan aktivitet talar for trygging (= «å skape sikkerhet, å sikre»). Nokre døme og drøftingar: Sikkerhetshensyn: Tryggingsomsyn og tryggleiksomsyn er jamgode, ein kan til og med tenkja seg ein nyanse. Sikkerhetstilstand: Tryggleikstilstand er sjølvsagt fyrstevalet. Men siktar vi til tilstanden for tryggings arbeidet, kan tryggingstilstand vera minst like rett. Sikkerhetsgrad og sikkerhetsnivå: T ryggingsgrad (jf. Norsk dataordbok) og tryggingsnivå kan sjåast som «innstillingar» og setjast opp mot de facto tryggleiksgrad. Sikkerhetskopi: T ryggingskopi er nær knytt til tiltak og er betre enn tryggleikskopi. Sikringskopi er òg brukt. Sikkerhetsmargin kan vera så mangt. Tryggingsmargin og tryggleiksmargin kan begge forsvarast. S ikringsmargin er òg brukt. Elles er alt frå slingringsmon til reserve og trygd moglege avløysarar. Rettssikkerhet er rettstryggleik (medan rettsvern har ei spesialtyding i begge målformer). Pasientsikkerhet er fyrst og fremst pasienttryggleik (jf. Nasjonal eining for pasienttryggleik); om arbeidet nyttar ein omskrivingar. Trafikksikkerhet er både trafikktryggleik / trygg trafikk og trafikktrygging. Helse, miljø og sikkerhet er helse, miljø og tryggleik, sjølv om det handlar mykje om trygging og vern; forkortinga er valfritt HMT eller HMS. Dei fleste samansetningar som gjeld arbeid og tiltak for tryggleik, har trygging - som fyrsteledd. Trygging er alle slags «sikkerhetsforanstaltninger», så s ikkerhetstiltak og sikring(stiltak) er i utgangspunktet trygging/tryggingstiltak, der ikkje vernetiltak er det innarbeidde ordet. (Grensa mellom trygging og sikring kan setjast ulike stader, sjå særskild bolk nedanfor.) Legg merke til at det «verbale» trygging (av å tryggja) står sterkare i høve til tryggleik enn sikring o.a. gjer i høve til sikkerhet. Fleire døme: sikkerhetsbestemmelser > tryggingsføresegner sikkerhetsforskrifter> tryggingsforskrifter sikkerhetsinstruks > tryggingsinstruks Ord på verne- er her delvis overlappande og delvis opptekne i særtydingar, jf. verneinstruks (HMS) og verneforskrifter (natur). Nynorsk har altså med trygging lagt meir vekt på tiltaksaspektet, som sjeldan er heilt borte når det er tale om tryggleik. Særleg gjer trygging seg gjeldande på det «sikkerhetspolitiske» området, sjå neste bolk. Trygging mot menneskelege trugsmål Når det gjeld statens tryggleik, den nasjonale tryggleiken eller tryggleiken til borgarane (overfor trugsmål) er det trygging som dominerer, for arbeidet med tryggleiken står sentralt. Til dømes er «hensyn til landets sikkerhet» det same som tryggingsomsyn (eller forsvarsomsyn). Fleire døme: sikkerhetsavdeling > tryggingsavdeling sikkerhetsavtale > tryggingsavtale sikkerhetsfolk > tryggingsfolk (livvakt o.a.) sikkerhetsinteresser > tryggingsinteresser sikkerhetspoliti > tryggingspoliti sikkerhetspolitisk, sikkerhetspolitikk > tryggingspolitisk, tryggingspolitikk sikkerhetsstyrke > tryggingsstyrke I eit par av desse samansetningane kan nok tryggleiks- brukast, men det er mindre vanleg. Nokre sentrale namn og nemningar på området er: FNs sikkerhetsråd > Tryggingsrådet i SN/FN Nasjonal sikkerhetsmyndighet > Nasjonalt tryggingsorgan sikkerhetsloven > tryggingslova Departementenes service- og sikkerhetsorganisasjon > Service- og tryggingsorganisasjonen til departementa Likevel er dette vedteke: Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap > Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap Orda nedanfor gjeld i høg grad tryggleik, men er så knytte til tryggingsarbeid at trygging står sterkt eller til og med dominerer: sikkerhetsgaranti > tryggingsgaranti (tryggleiksgaranti) sikkerhetsklarering > tryggingsklarering (tryggleiksklarering) sikkerhetskontroll > tryggingskontroll/tryggleikskontroll sikkerhetsrisiko > tryggingsrisiko/tryggleiksrisiko Her er det likevel best med tryggleik: personellsikkerhet > personelltryggleik (som nærmast er trygging mot personell og noko ganske anna enn arbeidarvern) sikkerhetsgradering, sikker hetsgradert > tryggleiksgradering, tryggleiksgradert Her kan det godt nyanserast etter tyding: informasjonssikkerhet > informasjonstryggleik (og - trygging) kommunikasjonssikkerhet > kommunikasjonstryggleik (og - trygging) internettsikkerhet > internettryggleik (og - trygging) At trygging dominerer på det tryggingspolitiske området, tyder sjølvsagt ikkje at ordet berre kan brukast om slikt. Trygging kontra sikring Reint logisk kan sikring og trygging seiast å vera det same. Trygging dekkjer stort sett sikring, men det er nokre gamle hol i systemet, fyrst og fremst sikringar i sikringsskåp og sikring på våpen. Noko anna enn dette må ikkje brukast. I tradisjonell nynorsk er sikring mykje mindre nytta enn i bokmål (pga. trygging, vern o.a.), men på nokre punkt, særleg i nyare nynorsk, blir ordet brukt meir. Det ter seg på ein av to måtar: 1) Sikring blir nytta parallelt med sikring i bokmål og kanskje eit stykke inn i sikkerhet på same område. Sikringskost: Tryggingskost og vernekost har ikkje hevda seg nok. Heller ikkje « trygg mat », som vart drøft som alternativ i si tid. Døme på bruk inn i sikkerhet: Trafikksikring (som i prinsippet kunne ha heitt - vern eller -trygging) blir gjerne kalla trafikksikring på nynorsk òg. I tillegg nyttar ein då gjerne trafikksikringsstrategi for trafikksikkerhetsstrategi (om ein ikkje kallar det trafikktryggingsstrategi). Rastrygging og skredtrygging er like logisk som rassikring og skredsikring, og det beste hadde kanskje vore -v ern. Men det er sikring som blir nytta mest. Av og til er det obligatorisk å bruka ordet sikring der bokmål har det same (jf. sikringsboksen). Det er aldri gale å bruka det parallelt med bokmål, men det kan finnast betre tradisjonelle alternativ. Både i nynorsk og bokmål er kjerneområdet for sikring sikring av ting. Trygging dekkjer i praksis ikkje heile det området. 2) Sikring blir nytta utan at sikring er i bruk på bokmål, og i staden for sikkerhet. Nokre slike ord lever utrygt, og det kan bli leie kollisjonar der bokmål har eller får heilt andre omgrep med -sikring. Sikkerhetsmargin er nemnt ovanfor. Sikringsmargin blir nytta, men òg tryggleiksmargin, som er logisk. Sikkerhetsbelte kan nok kallast sikringsbelte utan den store kollisjonsfaren. Ofte brukar ein heller underomgrep som bilbelte og setebelte. Sikkerhetssele og sikringssele blir nytta med uklåre skiljeliner i bokmål. Her er mange sortar. Sikringssele kan truleg nyttast, og tryggingssele har vore nytta om visse undertypar i nynorsk før. *T ryggleiks- har ikkje vore nytta på dette området. Sikkerhetsnål har vore kalla sikringsnål og låsnål. Sikringsnål kan lett bli ei nemning for noko anna, og låsnål har ei anna tyding i svensk. *Tryggingsnål har det nok aldri heitt. Døme på kollisjon: Bokmål har både sikkerhetsventil (« overtrykksavlastningsventil») og sikringsventil («nødstengeventil»), altså ord for ulike ting. Diverre har dette vore mekanisk omsett utan omsyn til heilskapen. Særleg uheldig er kombinasjonen sikringsventil om det fyrste og tryggingsventil om det andre. Sikkerhetsventil heiter tradisjonelt tryggingsventil på nynorsk. Skilja kan òg gå andre stader: Sikringsfond: Tryggingsfond er eit heilt logisk alternativ som har vore brukt litt i bokmål, men ordet forsvann tidleg. Sikringsfond er no mest brukt i nynorsk òg, t.d. i banksikringsfond. Reservefond er noko litt anna. Sikkerhetsfond har ei spesialtyding på forsikringsområdet. Her kan tryggingsfond kanskje koma inn i biletet, men dette må fagmiljøet vurdera. Sikring i bokmål går svært ofte ut på å syta for «sikkerhet» for materielle verdiar eller ting. (Ordet blir nytta slik i nynorsk òg, der det tevlar med trygging.) «Sikkerhet» i og ved sjølve tinga, t.d. maskinane, kan vera traustleik eller pålitelegskap. Maskinar kan ha stø, påliteleg, trygg eller sikker gang. Men vi må ha ei samlenemning for «driftssikkerhet», og det er driftstryggleik. At noko er trygt i drift, heng nær saman med at det er trygt/ufarleg å bruka. Då er vi over på vern («beskyttelse») av liv og helse, eller på engelsk safety og protection. Trygging/sikring kontra vern Vern er i utgangspunktet det kortare og meir særnorske motstykket til beskyttelse. Miljøvern svarar til dansk miljøbeskyttelse. Det varierer mykje kvar ordet har slått gjennom. Til dømes heiter det luftvern, panservern; brannvern, oljevern; personvern og (i den samanhengen:) datavern; naturvern, bygningsvern. Arbeidarvern, dyrevern, barnevern og smittevern har slått ut konkurrentane med -beskyttelse. Ordet vern har fått hevd på visse område, frå HMS (verneutstyr) til vern av natur og kulturminne (jf. «vernemyndigheter»). Det er med på å gje ordet mindre rekkjevidd enn det eigentleg har. Det er ei ulempe for nynorsken at mange trur at vern berre kan visa til noko òg heiter vern i bokmål. Nyare ord på vern - er avhengige av draghjelp frå bokmål. Difor må nok sikkerhetsdatablad heita tryggleiksdatablad. Alle verneomgrepa dreiar seg reint logisk om det å «sikre sikkerhet», altså trygging og sikring. «Sikkerhetsanordninger» kan vera tryggingsutstyr / sikringsutstyr eller verneutstyr, og fordelinga er noko tilfeldig. Ein «sikringsmekanisme» tener ofte til «å verna» (å sikra + å verna = å tryggja). I Verneleksikon (1967) er sikring nytta om sikring av last (nynorsk òg trygging), medan det meste elles er vern, med personar i sentrum. I prinsippet kan sikring/trygging brukast til å innføra nye omgrep der vern i praksis er «oppteke». Men det kan òg føra til forvirring og påstandar om at vern er noko trongare enn det treng vera. Ordet blir lett utsett for skeiv og innsnevrande terminologisering. Til dømes har Statens vegvesen konstruert dette skiljet: skredsikring: konstruksjoner for å hindre at skred utløses (snøanker, skredgjerde, skredmur, stabilitetssikring, mm) i vegskjæringer eller fjell/dalsider skredvern: konstruksjoner for å bremse ned, lede eller stoppe skred (fanggjerde, fangmur, voller, kjegler, magasin, mm) i vegskjæringer eller fjell/dalsider Sikring går her ut på å hindra at noko i det heile skjer, medan vern går ut på å hindra skadeverknader. Safety, security Vern mot trugsmål heiter gjerne security på engelsk, medan vern og tryggleik mot annan fare (uhell o.a.) helst heiter safety. Skiljet mellom security og safety er noko konstruert i engelsk, men blir stadig viktigare, òg i norsk politikk og arbeidsliv. Skiljet har likevel ikkje noko direkte motsvar korkje i nynorsk eller bokmål. Det går i alle fall ikkje mellom trygg og sikker. Du finn ein artikkel om dette i Språknytt 2/2017. Mattryggleik og biotryggleik Vrient er det på område der bokmål har brukt trygghet i ei objektiv tyding, som t.d. i mattrygghet ‘det at mat er trygg å eta’ (food safety). Nynorskordet må her vera mattryggleik. Men bokmål har òg det vidare omgrepet matsikkerhet (food security), om alt frå næringsverdi (og mattrygghet) til tilgang på mat (forsyningssituasjonen). Kva gjer ein når mattryggleik er oppbrukt på mattrygghet? Ein kunne kanskje ty til mat vare tryggleik, for matsikkerhet heiter òg matvaresikkerhet. (NOU 2004: 24 Et sårbart samfunn nytta matvaresikkerhet om forsyningssituasjonen og matvaretrygghet om helseaspektet.) Ein annan vri kunne vera å dela mattryggleik (food security) i trygg mat (food safety) og trygg mattilgang (forsyningssikkerhet). Det ganske nye ordet biosikkerhet er greitt å omsetja til biotryggleik (eller biosikkerheit). Uttrykk og samansetningar utan direkte motstykke i nynorsk «For sikkerhets skyld» er eit mykje brukt fast uttrykk. Det kan på nynorsk heita for å vera på den trygge/sikre sida, eller for å vera sikker. Sjølv om ein elles held seg til samansetningar med trygg, er det nok betre å skriva «for sikkerheits skuld» enn t.d. «for tryggleiks skuld». «Å bringe i sikkerhet» er fyrst og fremst å berga, å tryggja (ev. få i dekning, få i trygg forvaring, sikra). «Å komme seg i sikkerhet» er m.a. å koma seg unna, å koma seg i dekning. Noko som «er i sikkerhet», er utanfor fare, vel forvart, trygt. Isolert sett er det her tale om tryggleik, men dette ordet høver ikkje godt i dei faste uttrykka, sjølv om det er logisk nok. «Å utvise sikkerhet i en vanskelig situasjon» involverer nok både visse og tryggleik, men dei orda kan ikkje brukast i eit tilsvarande uttrykk. Det er helst støleik, ro og sjølvtillit det gjeld: å halda stø kurs, å halda hovudet kaldt. Av og til tyr bokmål til trygging, m.a. for å sleppa kombinasjonen «sikre sikkerheten». «Å trygge» eller «ivareta sikkerheten» ein stad kan på nynorsk ofte forenklast til å tryggja staden (som i å tryggja landet). «Å ivareta noens sikkerhet» kan beint fram vera å tryggja (eller sikra) vedkomande.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skraldning-og-dumpster-diving/,Skraldning og dumpster diving,I miljøbevegelsen i Norge er aktiviteten dumpster diving blitt ganske vanlig. Det er snakk om skrotsanking /søppelsanking med (gjen)bruk for øye. Hva bør det hete på norsk?,"Søppeldykking er mest brukt. Det er en form for søppelsanking (som altså er et videre begrep). Konteinerdykking/containerdykking er også foreslått. I tillegg har vi søppelslang. Det er et godt ord, men det er vanskelig å lage et greit ord for «folk som går på søppelslang» (jf. søppeldykker). Andre elementer som kanskje kunne ha vært brukt, er auk (jf. matauk) og rasking, jf. å raske med seg og raske i betydningen ‘rote i avfall for å finne fôr’. Nordisk ellers På dansk heter fenomenet å skralde (skraldning), og skralling ble fort tatt i bruk på norsk da fenomenet ble kjent. Fordelen med dette ordet er at det er kort, og at det kan brukes både om aktiviteten (å skralle) og om dem som utøver den (skrallere). Problemet er at det mangler klangbunn i norsk. Det spiller nemlig på det danske skraldespand og andre skralde - ord som vi ikke har her hos oss. Svenskene har visst ikke sluttet seg til skrallingen, men holder seg til sopdykning og containerdykning. På islandsk er gámagrams noe brukt (gámur er konteiner og grams er gramsing).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjenboer/,Gjenboer,"Hva er opphavet til ordet gjenboer, som ofte brukes i boligannonser?","Opphavet ligger i en spesialbetydning av gjen-, nemlig ‘overfor’. Vi forklarer dette nærmere i siste avsnitt. Først noen ord om hva en gjenboer er og ikke er. Noen tror at en gjenboer er en som blir værende igjen når en bolig selges, i verste fall et gjenferd. Men ordet viser til noe som normalt er litt mindre sjenerende, nemlig en nabo som bor tvers overfor en, altså på den andre siden av gata, veien eller plassen. En slags motboer, altså. I gammelnorsk hadde vi ordet gegn, som blant annet betydde ‘rett, beint’. Ordet er i slekt med preposisjonen gjennom. Ifølge Dansk etymologisk ordbog er denne orddelen i sammensetninger som gjenboer, gjenpart, gjensidig og gjenstand påvirket av tysk gegen- ‘mot’. Vi har disse ordene fra skriftfellesskapet med dansk, der det heter genbo.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-gyda/,Uttalen av Gyda,Hvordan skal navnet på ekstremværet Gyda uttales?,"Det finnes ingen spesialregler for uttalen av navn på ekstremvær, så værnavnet bør uttales på samme måte som personnavnet ellers. Folk som heter Gyda, må selv få bestemme uttalen, men der ingen har fastsatt noe annet, er det god grunn til å uttale navnet /jy:da/, med tonem 2. På gammelnorsk ble navnet uttalt /gyða/ med hard g og stungen d, men g-en ble tidlig til j- der navnet overlevde. Det samme skjedde med g-er i andre navn foran i, e, y, ø, ei og øy, mens k-er ble til kj- i samme stilling. Jamfør for eksempel navnene Gisle og Kirsti, eller vanlige ord som gift, geit og gyllen. J-uttale finner vi således i en hel vifte av lange lokale navnetradisjoner (se Ivar Aasens navnebok nedenfor). Vil man knytte navnet Gyda til de nedarvede formene, er /jy:da/ det rette valget. Mange gamle navnetradisjoner ble mer eller mindre brutt etter middelalderen. På 1800-tallet ble en rekke norrøne navn hentet fram igjen fra skriftlige kilder og uttalt mer eller mindre bokstravrett. Gyda med hard g- er et resultat av det. Men ekte gammelnorsk uttale er det ikke snakk om. I de to uttaleordbøkene vi har sitert nedenfor, finner vi begge hovedvariantene, men /jy:da/ står på førsteplass. Dette er uttaleordbøkene til henholdsvis Bjarne Berulfsen (1969) og Ivar Alnæs (1925). (I 1910-utgaven hadde Alnæs bare /jy:da/. Se nedenfor om Gjøa.) Et klarere råd finner vi i Norsklære for ungdomsskolen, bokmål (1971) av Johs. A. Dale og Finn-Erik Vinje: Bjarne Berulfsen har noen allmenne betraktninger i forordet til uttaleordboka (s. 4): (Påstanden om Edvard Munch er ikke godt dokumentert; det finnes motstridende historier om hvordan maleren selv uttalte navnet.) Lokale muntlige tradisjoner Her er et klipp fra Ivar Aasens Norsk Navnebog 1878: (Selve klippet er fra en nyere utgave.) Flere uttaleråd I Sprogriktighet og sprogfeil (1931) av dr. August Western finner vi sterke råd om å rette seg etter virkningen av de historiske lydlovene. (Trolig mener Western her å argumentere for skrivemåten Gjerd og uttalen /jy:da/.) Polarskuta Gjøa Et artig faktum til slutt: Kongsberg Dagblad 28.11.1906 Les mer om Gjøa hos Frammuseet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/draumedag-om-draume-og-droyme-i-samansetjingar/,Draumedag! Om draume- og drøyme- i samansetjingar,Heiter det draumedag eller drøymedag om ein fantastisk dag? Og kva med draumestaden/drøymestaden om ein ideell stad?,"Vi tilrår draume- i samansetjingar som viser til noko ideelt eller fantastisk. Begge variantar er moglege, for ein kan tenkja seg to utgangspunkt: 1) substantiv: (like bra) som i draume / i ein draum / i draumane 2) verb: som ein drøymer om Men 1 er mest nærliggjande i dei fleste tilfelle. Vi vil difor tilrå draumebil, draumedag, draumedame, draumeforhold, draumejobb, draumeland, draumeliv, draumeløysing, draumemann, draumemil, draumepasning, draumeplass, draumeprins, draumepåske, draumeslott, draumestad, draumetilvære, draumetur og så bortetter Dei understreka orda står òg i Nynorskordboka. Dei kan dessutan skrivast utan -e-: draumdag osb., men den varianten høver nok best der det faktisk handlar om draumar (sjå nedanfor) og dessutan i adjektivet draum(e)fager. Røynlege draumar og drøyming Når det ikkje handlar om noko fantastisk, men om røynlege draumar, er saka oftast grei. Døme: draumelaus ‘utan draumar’, draumesyn ‘visjon’ draumetyding, draumesvevn/draumesøvn og draumeverd. Draumeliv i tydinga ‘det livet draumane utgjer; livet i draumar’ høyrer òg til her. Desse orda kan òg skrivast utan -e-: draumsyn osb. Drøymeland med -øy- viser helst til den tilstanden ein er i når ein drøymer (jf. «å vera i drøymeland/draumeland»). Både drøymeslott og draumeslott kan visa til anten eit flott hus eller til ein fantasikonstruksjon. I alle tilfelle er draumeland og draumeslott dei vanlegaste variantane. Om ein skulle hatt eit ord for ‘dag då ein drøymer’, ville drøymedag vore nærliggjande, òg litt fordi draumedag er oppteke i den andre tydinga. Likeins ville drøymeplass høvt godt om ‘stad der ein drøymer (seg bort)’. Eit eksisterande ord av dette slaget er drøymehug ‘hug til å drøyme’.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/alibi-uttale/,Alibi – uttale,Korleis uttalar ein ordet alibi – med trykk på fyrste eller siste stavinga?,"Det er valfritt. I Noreg er uttale med visse unnatak ikkje offisielt normert. Vi kan likevel gje råd om uttale ut frå kva som er vanleg eller har tradisjon. Her er Bjarne Berulfsens Norsk uttaleordbok (Aschehoug, 1969) ei god kjelde, særleg for bokmål. Hjå Berulfsen heng trykk på fyrste stavinga saman med lang a, men om ein elles har «folkeleg» austnorsk uttale, kan ein saktens seia /allibi/ òg (med tonem 2).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-misunne-men-likevel-unne/,"Å misunne, men likevel unne?","Jeg prøver å finne et ord som uttrykker den følelsen en kan få når noen f.eks. har en fin genser som man selv gjerne ville hatt, samtidig som man unner den andre genseren. Jeg synes misunne, misunnelig og misunnelse passer dårlig om dette. Kan jeg bruke medunne?","Misunne er i nok utgangspunktet negativt, men sagt med en vennlig tone endrer meningen seg til nettopp det du legger i medunne. Det blir nok sjelden misforstått. Problemet med medunne er at det logisk sett ikke tilfører noe til unne. Bokmålsordboka har dette (2014): ikke unne; være bitter eller sjalu over at en annen har visse fordeler og ønske at en selv får de samme fordelene Men bildet har lenge vært mer nyansert, og det er nok en fellesnordisk tendens. Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner kan «Jeg misunner deg» i praksis også bety ‘Jeg skulle ønske det var meg’! Situasjon og presisjon Mye avhenger av situasjonen og samtalepartneren. Hvis man sier til samboeren sin: «Jeg er så misunnelig på søstera mi, for hun arvet huset til bestemor», er det trolig den negative nyansen som oppfattes. Sier man til en venn som har fått nytt kjøkken, at man blir helt misunnelig, vil han eller hun neppe ta det ille opp. Det er ikke alt det finnes egne ord for, men vi kan uttrykke oss greit likevel takket være sammenhengen. Hvis du vil gardere deg, kan du saktens si noe slikt som «Jeg både unner og misunner deg genseren!», men det er neppe nødvendig. Medunne og unnelig Ingen kan hindre deg i å bruke medunne, det er faktisk mange som har foreslått ordet. Men vi er litt skeptiske. For hva annet skulle det bety enn å unne alene? Medunnelse sier ikke noe (klart) om at man eventuelt også gjerne ville vært i den andres sko (alene eller sammen med den andre). I både unne og medunne mangler «selvunnelsen». En annen sak er at det å unne mangler et adjektiv unnelig. Vi har fått forslaget velunnelig fra en innsender (jf. å unne noen vel). Ingen av ordene løser problemet. Misunnelse har lenge vært tvetydig Et godt eksempel på misunnelse i betydningen ‘det å unne seg selv noe uten å ville ta det fra andre’ finner vi i Ivar Aasens dagbok 1841. Legg merke til at Aasen måtte forklare meningen nøye.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-offentlege-rommet/,Det offentlege rommet,"Eg lurer på når uttrykket «det offentlege rom» eller «det offentlige rom» først vart teke i bruk i norsk. Eg lurer òg på opphavet, reint språkleg, og kva ein legg i det.","Bruken av «offentleg rom» om konkrete lokale eller stader (skular, kyrkjer, stasjonar osb.) er nokså gamal. Men den abstrakte tydinga du viser til, som er knytt til bunden form eintal, er av nyare dato. Eit viktig spreiingssentrum har truleg vore boka Borgerlig offentlighet (no. utg. 1971) av den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas. Ordet offentleg kjem frå tysk av offen » (= ‘open’, ‘openlys’). Det viser i utgangspunktet til noko som er ope for alle, ofte sett opp mot «det private (rommet)». Uttrykket brukt i bunden form eintal har minst to tydingar. For det fyrste kan det vise til det fysiske utemiljøet, særleg i byane, det som alle har tilgjenge til: gater, torg, plassar, parkar osv. Den andre tydinga er nærmast synonym med offentlegheita (nynorsk òg ålmenta / allmenta), altså den opne sfæren i samfunnet der vi er tilskodarar og deltakarar. Dette metaforiske rommet finst i og omkring opne massemedium, Internett og andre stader der ein kan uttrykkje seg for alle som vil sjå, høyre og ordskiftast. På nynorsk er varianten «det offentlege rommet» mest brukt, og vi tilrår den.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gbnr-for-gards-og-bruksnummer/,Gbnr. for gards- og bruksnummer?,"Er det mulig å slå sammen forkortelsene for gards- og bruksnummer, for eksempel Gbnr 12/121?","Ja, men med liten forbokstav og punktum. Denne forkortinga står ikkje i ordbøkene, men er vanleg i fagmiljøet. Bruk likevel helst den etablerte skrivemåten gnr. 12, bnr. 121 når du skriv for folk flest, eller skriv det fullt ut. Hugs i alle fall liten forbokstav og punktum etter nr.: gbnr. 12/121.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-skal-ikke-tale-om-strikke-i-hengt-manns-hus/,En skal ikke tale om strikke i hengt manns hus,Hva ligger det i ordtaket «En skal ikke tale om strikke i hengt manns hus»? Har dere forresten gode tips til bøker med kjente norske ordtak?,"I Bokmålsordboka kan man lese at en eller ei strikke er det samme som et reip eller et tau. Meningen med ordtaket er at man skal vokte seg for å si slikt som kan få folk til å tenke på hendelser som er pinlige for dem. Ifølge oppslagsboka Bevingede ord (1991) er en spansk variant av dette ordtaket brukt av forfatteren Cervantes i romanen Don Quijote fra begynnelsen av 1600-tallet. Det fins flere bøker med ordtak, bl.a. Ivar Aasens Norske ordtak og Ordspråkleksikon av Brikt Jensen. Hos Aasen lyder dette ordtaket for øvrig slik, i modernisert form: «Rød ikkje om reip i hengd manns hus.» (Å røde, med stum d, er å snakke.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rettleiing-og-veiledning/,Rettleiing og veiledning,I den seinare tid har orda vegleiing og vegleiar dukka opp i stadig fleire dokument på nynorsk. Dette er vel eit forsøk på å «nynorskifisere» bokmålsorda veiledning og veileder?,"Ja, på nynorsk har det alltid heitt rettleiing og rettleiar. Allereie «bokmålets far», Knud Knudsen, slo på 1800-talet fast at å rettleia var det norske ordet for at vejlede. Rett nok har vegleiing alltid funnest (òg i tydinga vegleia seg ‘finna veg’), men det er rettleiing som i det store og heile har vore ekvivalenten (nynorskmotstykket) til veiledning. Sensitivitet Det er tidstypisk å vera var for alt som kan tolkast negativt eller strengt i visse samanhengar. Det går ut over rettleiinga. Fleire som driv med rettleiing, har skrive til oss og fortalt at dei er redde for leddet rett-, for det verkar meir bombastisk enn veg. (At veg oftast er noko fastlagt, ser merkeleg nok ikkje ut til å plaga nokon, eller at å lede, i motsetnad til å leie på bokmål, er å føra.) Synonymiaversjon og overdriven analyse Det som avgjer kva ei samansetning tyder, er brukstradisjonen til heile ordet. Det er ingen tvil om at dei to orda rettleia og veilede har vore ekvivalentar i kvar si målform. Dei har stort sett vist til same slags aktivitet. Når synonym eller ekvivalentar frå ulike språk møtest, startar ein tolkings- og overtolkingsprosess. Tanken leiter etter skilnader mellom omgrepa, og somme språkbrukarar tek til å leggja meir i skilnadene enn det er dekning for frå før. Dei kan få rett til slutt. Det er litt som ein sjølvoppfyllande profeti. Ein tenkt skilnad kan såleis gjennom bruk gje opphav til ein vesensskilnad, ofte ved å redusera bruksområdet for det eine ordet eller begge. Slik har mange gamle norske ord fått innsnevra tyding etter opptak i riksmål, til dømes trygd, som ein gong i tida dekte det meste på området ‘garanti, sikkerhet, forsikring’. Rettleiing på nynorsk kan bli påverka og innsnevra av korleis rettledning blir teke opp og plassert i høve til det eksisterande veiledning på bokmål. Ei form for overtolking av samansette ord er å sjå på delane isolert og dvela ved konnotasjonane til kvart element (som heng saman med bruken av elementa i andre samanhengar). Ei slik dissekering kan gje interessant informasjon, men det er ikkje det same som ein definisjon. I dette tilfellet er leddet rett i rettleiing blitt overtolka samstundes som ein har sett bort frå at veiledning logisk sett inneheld eit element av rett (veg). «Veiledning» må vera det motsette av villeiing Eit alternativ til både bruksgransking og dissekering er å spørja kva målet med handlingane rettleiing/veiledning er. Veiledning er ikkje leiing på kva veg som helst. Ordbog over det danske Sprog seier det slik under vejlede: i egl. bet.: vise, lede ad ell. ind paa den rette vej» og «ved bistand, underretning, undervisning hjælpe (en uerfaren, ukyndig, uøvet) til rette. (ofte i forb. som vejlede (en) i et emne, til noget; om modsætn.-forb. m. vildlede s. d.) Merk motsetnaden til vildlede. Inga «veiledning» som fortener namnet, kan vera villeiing. Betalt «veiledning» av det slaget er svindel. Det må vera eit krav til både rettleiing og «veiledning» at ein leier folk på noko ein i det minste trur kan vera rett veg. Av og til kan veiledning sikkert berre vera å hjelpa litt på veg, men i det store og heile er rettleiing og veiledning berre to måtar å uttrykkja det same på: å leia på rett veg. Kva som er eksplisitt uttrykt i samansetninga, er ikkje avgjerande. Skrivemåtar Bokmål har valfritt veiledning eller rettleiing, medan korkje vegledning eller vegleiing står i Bokmålsordboka, trass i at veg og vei er valfrie former. Vegledning har rett nok vore nytta i skrift, men det er ein hybrid, som du er inne på. Når det gjeld nynorsken, er det ingen tvil om at vegleiing er i bruk, sjølv om det ikkje står i ordbøkene. Om ein ikkje vil høyra på rettleiinga i denne artikkelen, kan ingen hindra ein i å skriva vegleiing. Utvikling Tilhøvet mellom dei to orda i aviskjelder (frå nb.no):",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ta-vare/,Ta vare?,Eg ser på nettet at stadig fleire avsluttar innlegg med «Ta vare!». Det minner om det engelske «Take care!». På norsk verkar det amputert. Kan det vera rett å bruka det?,"«Ta vare!» er eit nyare omsetjingslån frå engelsk. Stilistisk er det svært markert, og mange synest det skurrar kraftig. Det kan vera lurt å velja noko anna. Amputasjonen er for så vidt ikkje verre enn den vi finn i «Ha det!» for «Ha det bra/godt!», så uttrykket kan slik sett godtakast reint grammatikalsk, i alle fall til munnleg bruk. Men det er mykje som talar for å velja andre uttrykk. Språkrådet vil ikkje rå statstilsette til å skriva «Ta vare!» i offentleg kommunikasjon. Omsetjingslån – ver varsam! Den kraftige spreiinga av uttrykket i seinare tid tyder altså på at dette er eit omsetjingslån av «Take care!». Ein kan òg sjå uttrykket som ein kortvariant av «Ta vare på deg sjølv!». Det fullstendige uttrykket «Ta vare på deg sjølv » er heller ikkje heilt innarbeidd i norsk. Det er nok i stor grad inspirert av «Take care (of yourself)». Uttrykket var ikkje vanleg før krigen, men det har vorte mykje nytta i omsetjingar frå engelsk seinare. «Pass på deg sjølv!» er heller ikkje mykje brukt i den aktuelle tydinga frå gammalt av. Det er ikkje noko i vegen for å ta omsetjingslån inn i språket der det ikkje finst dekkjande uttrykk frå før. Der vi allereie har eit fullgodt norsk uttrykk, rår vi til å halda på det. Folk får sjølv vurdera om det er verdt å ta i bruk «Ta vare!» privat, men dei bør ha i mente at uttrykket kan verka irriterande på meir tradisjonsbundne språkbrukarar. Liknande uttrykk i tradisjonell norsk Her kjem fleire opplysningar om «omsorgsfulle» helsingar i norsk, om du skulle vera interessert i det. Åtvaring, varsemd og andre ord og uttrykk med den slags varleik er eldgamle i norsk. Vi tek gjerne vare på ting, men vi har altså ikkje tradisjon for det å ta vare på s eg sjølv, reint språkleg. Når ein før bad nokon om å ta seg i vare eller å vara seg, tenkte ein gjerne på noko vedkomande snart skulle gjera (nærare bestemt: ikkje noko dumt). Uttrykk for den same omsuta er å be nokon passa seg, akta seg eller vera varsam/forsiktig. Ein kan saktens be nokon fara varleg/varsamt i staden for å be dei ta vare, men tradisjonelt fer ein oftast varleg med noko (altså ein ting – og ikkje med seg sjølv). For å ynskja einannan god helse eller velferd ved avskil har vi helst brukt heilt andre uttrykk på norsk. «Far vel!» er ei gammal helsing som er vorten stilistisk markert. Det same gjeld «Lev vel!», «Lev no vel!» og liknande, sagt til nokon som ikkje skal fara nokon stad. I nyare tid har «Ha det godt/bra!» vore det vanlege. Aller vanlegast er vel den amputerte varianten «Ha det!». Ei traustare, men like usentimental avskilshelsing er «Vi snakkast!». Ein treng ikkje å presisera at ein ikkje ynskjer å snakkast frå sjukesenga. Når nokon fyrst er sjuke, kjem naturlegvis «God betring!» og liknande frasar inn i biletet. Men elles er helsa og tryggleiken ofte unemnd ved farvel. Eit særmerkt unnatak er det trøndske «Itj fårrå nålles!» (= «Ikkje far nokoleis », altså ‘ikkje kom ut for skade på noko vis’). Merk at skaden/lukka ikkje er eksplisitt nemnd her heller. Eit døme på det same (før eit tiltak) er «Tvi tvi!» (= «Lukke til!») – opphavleg i form av spytting eller spyttelydar. I folketrua kan det tyda ulukke å nemna lukke eller ulukke eksplisitt. Helseaspektet må likevel ha vore meir framme i retteleg gamle dagar, for sjølve orda å helsa og helsing inneheld opphavleg ein referanse til god helse. No har helsa altså kome i framgrunnen att, via engelsk. Det nye uttrykket «Ta vare!» = «Ha det!» med «Ver varsam!» + «Hald deg frisk!» innbakt. Vi har så å seia fått ein føre-var-variant av «God betring!», eller med andre ord: «God førebygging!»",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/legning-uttales-leggning/,Legning uttales leggning,"Jeg har alltid sagt både legning og setning med kort e, men det virker som om de fleste yngre sier legning med lang e. Hva er riktig?","Den tradisjonelle uttalen er leggning. Her har vi konsonantforenkling foran n-en i -ning, som i f.eks. bygning, setning og metning. Grunnordene er legge, bygge, sette, mette. Den nye uttalen bunner i et tradisjonsbrudd. Det har kommet til en ny generasjon som har tilegnet seg ordet først og fremst gjennom lesing, og så har leseuttalen med lang e spredt seg. Det hjelper ikke at ordbøkene kan ha slike uttaleopplysninger:, Det er nok mange som ikke vet at dette skal tolkes som kort e og y, og at lang e og y med moderne lydskrift er [e:] og [y:].",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skitt-og-kanel/,Skitt og kanel,Jeg lurer på bakgrunnen for uttrykket skitt og kanel.,"Å skjelne mellom skitt og kanel betyr å skjelne mellom det verdiløse og det verdifulle. Den logiske og praktiske bakgrunnen må ganske enkelt være at kanel, som er blitt regnet som noe meget fint, ikke ser spesielt fint ut. Brukshistorien vet vi mindre om. Dette står i oppslagsboka Bevingede ord (Evensberget og Gundersen, 1991): Verken skitt eller kanel, brukt av den da. forf. Sophus Schandorph (1836–1901) i Birgittes Skæbne 396 (1888), men er antakelig eldre. At det er eldre, beviser denne oversettelsen fra 1882, men her er det ikke brukt med den betydningsnyansen som er vanligst i dag. I Ordbog over det danske Sprog står det under kanel: 2. 1) som betegnelse for noget usædvanlig fint ell. værdifuldt, i (modsætnings)forb. m. Skidt, især i udtr. som enten (ell. hverken) skidt eller kanel, undertiden i videre anv., som betegnelse for udprægede, bestemte standpunkter, klare, utvetydige forhold olgn. Gadeordb. 1 37. Schand.​BS.396. Deres (dvs.: de vankelmodiges) Naturel er hverken Skidt eller Kanel. Hørup.​II.323. man forpligtes til at raabe op om, at ens eget Parti er det fineste Kanél, men Modpartens det bare Skidt. HomoS.VD.131. Saa meget havde man da lært af at omgaaes med velbaarne Folk, at man kunde kende Forskel paa Skidt og Kanel. AKohl.​MP.II.131. Maa vi bede om Skidt eller Kanel, Frost eller Tø. Pol. 12 / 2 1926.5.sp.3.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ad-undas-til-dundas/,"Ad undas, til dundas?","Uttrykket ad undas (ein mildare variant av til helvete) er vel kjent, men somme seier «til dundas». Er dette ein feil, eller kan ein kalle det dialekt?","Som du kanskje veit, tyder ad undas ‘til bølgjene’ på latin. Unda = bølgje. Varianten til dundas kan byggja på ei mistyding eller omtolking, men kan likevel ikkje kallast direkte feil. Uttrykket til dundas er snart hundre år gammalt i skriftmålet. Utbreidde, gamle variantar av slike ekspressive uttrykk kan ikkje godt stemplast som direkte galne dersom dei fungerer på sine eigne vilkår. Dei bør iallfall godtakast der dei høyrer mest heime: i talemålet og uformell tekst. Ein vaken korrekturlesar som kjem over til dundas i ein tekst, bør likevel spørja om skribenten har valt det med vilje. Han eller ho bør i alle fall reagera dersom det står ad d undas, for det er mindre sannsynleg at ad dundas er ein medviten vri på det korrekte ad undas. Elles er til dunders eit sjølvstendig gamalt uttrykk. Her er til heilt rett. Dunders kan ha tilknyting til dunderen i tydinga ‘fanden’. (Hjå Amalie Skram finn du både «te donders» og «ka donderen?».)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kreti-og-pleti/,Kreti og pleti,Kven er eigentleg kreti og pleti?,"Som Ordbog over det danske Sprog fortel, kjem både kreti og pleti frå Det gamle testamentet, altså frå hebraisk: (efter 2Sam. 8.18, 15.18 og 20.23) om kong Davids livvagt (alm. tydet som « kretere (folk fra øen Kreta) og filistre »); brugt alm. (ofte lidt nedsættende) som betegnelse for alle slags folk Bibelomsetjingane på 1900-talet nøgde seg med å vise til «livvakta», men i 2011 kom kretarane og pletarane inn. Pletarar er ikkje omtalt nokon annan stad i litteraturen. I ODS finn vi elles dette talande dømet: «For slig en Himmel vil jeg mig betakke, / Hvor Crethi og hvor Plethi tages op.» (Adam Homo av Fr. Paludan-Müller) Dette er altså ikkje personnamn, og den rette skrivemåten i dag er med små forbokstavar. Vil vi bruke store, får vi heller skrive Per og Pål, som er to alen til av same stykke.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-stede-ikke-tilstede-eller-til-stedet/,"Til stede, ikke tilstede eller til stedet",I vårt motto har vi formuleringen tilstede. Noen av medarbeiderne mener at det skal skrives til stede. Hva er riktig? Hvorfor heter det forresten stede?,"Det heter å være til stede akkurat som å være på plass. Sammensetninger med til stede skal derimot skrives i ett: tilstedeværende, tilstedeværelse. Å tilstede er noe helt annet enn til stede. T ilstede er et verb (å tilstede) som har trykk på til og betyr ‘å tillate’. Det brukes lite i dag. Det er altså ikke noe som heter å være *tilstede. Vi kan skrive for eksempel: Da A kom til stedet (f.eks. ulykkesstedet), var B allerede til stede. Historien bak stede Stede i uttrykket til stede er en redusert gammel genitivsform av sted. På norrønt tok preposisjonen til genitiv. Det norrøne ordet for sted var staðr, som i genitiv entall het staðar. Det het altså til staðar på norrønt. Til stede har utviklet seg fra en tilsvarende eldre dansk genitiv. I mange lignende uttrykk finner en i stedet s, som i til sengs (merk: ikke * tilsengs). Slike s-er finnes også der det ikke var s i det norrøne uttrykket, siden s alltid har vært så vanlig i genitiv. På nynorsk heter det til stades (tradisjonelt uttalt med stum d hvis målføregrunnlaget ikke er sunnmørsk). Uttalen Merk at stede i uttrykket til stede uttales annerledes enn stedet de fleste steder i landet. Stede har samme tonelag som bønner (tonem 2) mens stedet har samme tonelag som bønder (tonem 1).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/berre-eit-simpelt-sporsmal/,Berre eit simpelt spørsmål?,I det siste har eg høyrt unge menneske seia at noko er simpelt når dei meiner enkelt. Ikkje fortel meg at det simplaste ofte er det beste! Simpel er då det same som sjofel og tarveleg?,"Denne bruken av ordet er både ganske ny og veldig gammal. Den nye bruken av simpel er nok resultat av engelskpåverknad – og han er tydelegvis eigna til å auka generasjonskløfta. På norsk har enkel lenge vore det vanlegaste ordet for det som heiter simple på engelsk. Difor heiter det enkelt og greitt, ikkje simpelt og greitt. I eldre landsmål og dialekt heitte enkel gjerne einfelt og uvand (vand er ‘vanskeleg’). Simpel er fyrst og fremst eit nedsetjande ord, nesten på line med sjofel. Men innimellom finn vi nøytrale uttrykk som simpelthen (= ganske enkelt), simpelt fleirtal og di simple plikt. Det er restar av ein eldre tilstand der simpel beint fram tydde enkel. Hadde dei unge reist 150 år attende i tida, ville dei (tilfeldigvis) blitt rett forstått akkurat med dette ordet! Det Norske Akademis ordbok får godt fram det historiske biletet, for her står den moderne (nedsetjande) hovudtydinga sist.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eksklusive-inklusive/,"Eksklusiv(e), inklusiv(e)",Heiter det eksklusiv meirverdiavgift eller eksklusive meirverdiavgift?,"Det er valfritt. Eksklusiv(e) tyder ‘unnateke, frårekna, utan(om)’. Inklusiv(e) tyder det motsette: ‘med, medrekna’. Ver merksam på at ikkje alle forstår orda inklusiv(e) og eksklusiv(e). Adverbet eksklusiv(e) er noko heilt anna enn adjektivet eksklusiv ‘fornem, for nokre få utvalde’. Det kan berre heite ein eksklusiv klubb utan -e og den eksklusive klubben med -e.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-fartoy-hunkjonn/,Er fartøy hunkjønn?,Stemmer det at fartøy skal omtales som «hun» på norsk? Hva er i så fall grunnen?,"Det finnes to ganske ulike tradisjoner for å bruke hunkjønnspronomen om (visse typer) fartøy. Den ene, som vi kan kalle «den sentimentale», finnes også i blant annet dansk, svensk og engelsk. Den andre, som vi kan kalle «den grammatiske», er mer hjemlig eller vestnordisk. Man bestemmer langt på vei selv om man vil følge den ene eller den andre skikken (eller prøve å kombinere dem). Den sentimentale skikken I litterært språk og visse martitime miljøer finnes det en tradisjon for å personifisere fartøy, særlig fartøy man har tilknytning til. Dette kan være den samme tradisjonen som de har i engelsk. Ifølge den danske språkforskeren Otto Jespersen hever man fartøyet litt ut over klassen av livløse ting med bruken av et annet pronomen enn intetkjønnspronomenet det (eller it). Hun og han signaliserer en viss samfølelse. En grundigere utgreiing står i dette blogginnlegget. Det finnes også en parallell tradisjon i flere språk for å gi båter kvinnenavn. På engelsk kan dessuten andre kjære ting enn båter, for eksempel lokomotiv og biler, omtales på den samme måten, særlig av menn. Noen mener at skikken er mannssjåvinistisk og nedlatende, og at den bør avskaffes til fordel for noe kjønnsnøytralt. Den grammatiske skikken Det er viktig å være klar over at bruken av hunkjønnspronomenet kan være uttrykk for noe helt annet på norsk, i alle fall om formen er hu eller ho. I nynorsk og (tradisjonelt) i de fleste dialekter er det en rent grammatisk nødvendighet å vise til hunkjønnsord med hunkjønnspronomenet: Sol a er hu/ho, mån en er han. Hu/ho om et fartøy med hunkjønnsbetegnelse har i denne sammenhengen ikke noe med kvinnelighet å gjøre. Uansett hvilken språktradisjon man står i, øker sannsynligheten for at man velger hun/ho/hu dersom fartøyet med rimelighet kan kalles ei skute. I norsk talemål brukes ho/hu om f.eks. skuta, skøyta, jolla, snekka, ferja, jekta og hurtigruta. Hvis fartøyet først og fremst identifiseres som en båt eller en båttype med hankjønnsbetegnelse, er det derimot han som gjelder (færingen, kanoen, prammen, kutteren, sjarken, tråleren, lastebåten, ubåten og andre stålbåter). Om skip (f.eks. et slagskip eller supplyskip) brukes helst det, hvis ordet båt ikke nettopp er brukt om det samme fartøyet. Her er et eksempel fra boka Ishavsskuter: Andre faktorer: navn og miljø Merk at selve navnet på fartøyet kan overstyre betegnelsen på fartøytypen uansett hvilken tradisjon man ellers opererer innenfor. En båt med hunkjønnsnavn vil det alltid være riktig å kalle hun/hu/ho. Der navnet til og med er i samsvar med fartøytypen, skulle man tro at kjønnet var garantert, som i fregatt en «Helge Ingstad» (han, eller bokmål: den). Men i sjøforsvarsspråk kan all grammatikk overstyres. Når Forsvaret skriver om fregatten at «hun ble hevet», er det en det en ordbruk som ligger nærmere engelsk enn vanlig kystnorsk. Vi har ikke oversikt over hvordan man omtaler de største båtene. Har sjøfolk og redere overført tidligere tiders omtale av seilskuter (hun) til oljetankere? I så fall har det en viss støtte i begrepet «søsterskip».",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mosebok-og-forbokstav/,Mosebok og forbokstav,"I ein artikkel i Språknytt skriv de om «mosebøkene» med liten m, og likeins om kvar «mosebok», men Bibelselskapet opererer med t.d. «Første Mosebok» og «1 Mos». Korleis heng dette på greip? De skriv elles at uttalen ikkje er «hogd i stein», men uttale er jo ikke skrift. Her må de rydda opp både i forbokstavar og metaforbruk!","Steinmetaforen er nok meint som skjemt (jf. Moses og steintavlene); han viser til uttaleregelen, ikkje til sjølve lyden. Når det gjeld skrivemåten, må vi vedgå at den heller ikkje er hoggen i stein. Det finst ikkje ei fast norm på dette punktet. Du har sjølv sett kva Nettbibelen opererer med. Boka Skriveregler av Finn-Erik Vinje seier det same, at det skal vera stor forbokstav i religiøse skrifter: Bibelen, Skriften, Den hellige skrift, Det gamle testamentet, Fjerde Mosebok, Koranen, Talmud, Toraen ». (I motsetnad til hos Bibelselskapet er forkortinga 1. Mos. med punktum.) Men Bokmålsordboka og Nynorskordboka har (per 31.12.2021) liten f i talet og valfri M/m i hovudordet: første mosebok/Mosebok (og 1. mos. eller Mos.). Ser vi på skrifttradisjonen, går det fram at liten f var det vanlegaste lenge, medan stor M har vore einerådande heile tida. Den litle m-en har stønad i ordbøkene og hos Knud Knudsen og i den tanken at dei fem tekstane utgjer ein kategori med fem medlemmer, ein boktype, så å seia. Men denne logiske tanken støyter mot prinsippet om at kvar religiøse tekst skal ha stor forbokstav. Det verkar dessutan rart å ikkje handtera dei ulike skriftene i Bibelen likt. Dersom vi i staden tek utgangspunkt i at tekstane er fem ulike «bøker» med kvar sin tittel, er den store forbokstaven sjølvskriven – men kvar, fyrst og fremst? I talet eller i sjølve ordet mosebok/Mosebok? Det er ikkje godt å seia. To store forbokstavar er i strid med hovudregelen for namn. Men det finst tydelege unnatak frå hovudregelen, som Øvre Slottsgate. Det er altså ikkje avgjerande at det ikkje finst noko sjølvstendig Slottsgata eller Moseboka med stor S eller M. Når det gjeld talet (første osb.), er ein sjølvsagt van med å sjå stor forbokstav i innhaldslista og i tittelen over sjølve teksten, og der kan det ikkje vera annleis. Det følgjer ikkje av dette at det må vera stor forbokstav i brødteksten. Vi kan diverre ikkje seia sikkert når det eventuelt blir rydda opp i skrivemåtane for dei religiøse skriftene. Kanskje må høgare makter gripa inn.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-skjer-med-at-hvorfor-forsvinner/,Hva skjer med at hvorfor forsvinner?,Jeg hører stadig oftere formuleringen «Hva skjer med at …». Jeg lurer på hvorfor folk snakker slik. Med andre ord: «Hva skjer med at de snakker sånn?»,"Årsaken kan være påvirkning fra engelsk, der liknende formuleringer har vært vanlige i lengre tid. Hva er dette nye? Vi har ganske nærliggende formuleringer i norsk fra før. Det er jo helt vanlig å si «Hva skjer med det og det?» (f.eks. «Hva skjer med oss når vi dør?»). Det nye er at «det og det» i eksempelet ovenfor kan være en at-setning. Uttrykksmåten er helt fraværende i trykte kilder før år 2000 (se bokhylla.no). Det tidligste treffet er i Romerikes Blad 30.4.2020, der uttrykket er omtalt i et intervju med ungdommer om språk: – Hvilke ord bruker dere fordi dere ikke liker dem? – «Hva skjer med at» synes jeg høres helt rart ut, sier Carina. Uttrykket kan sees som en ny måte å komprimere en lengre tanke på. Eksempel: Fullstendig tanke: Hva er det som skjer med språket for tida? Folk snakker så rart, men hvorfor gjør de det? At det går an! Før uttrykt for eksempel slik: Hvorfor (i all verden) snakker folk så rart (for tida)? Nå også slik: Hva skjer med at folk snakker så rart? Praktisk syntaktisk grunn En annen relativt ny formulering som trolig skriver seg fra oversettelse, er «Hva er dette med at …». Det nye med begge formuleringene er at man kan innlede med det generelle og spontane utbruddet «Hva …?» og fullføre spørsmålet uten å begynne på en ny setning. Med at-setningen slipper vi dessuten den omvendte ordstillingen som hvorfor-spørsmål krever. Vi kan holde oss til subjekt + verbal (folk snakker) i stedet for verbal + subjekt (snakker folk). Andre grunner Både overraskelse og aktualitet (jf. «i all verden» og «for tida») er innbakt i den nye formuleringen. Man kan i tillegg få formidlet mye indignasjon med et trykksterkt og uttværet «skjeeer». Selv om spørsmålet har en underlig logikk og er klart mer omstendelig enn «Hvorfor snakker folk så rart?», er det både uttrykksfullt og lett for avsenderen å formulere. Funksjonen er snarere å uttrykke en holdning enn å be om et svar; det er altså et retorisk spørsmål. Det er kanskje derfor mange godtar en såpass rar spørsmålsstilling. Men alt dette kan være overtolking. Det ganske nye «Hva skjer 'a?» svarer til «What's up». Engelsk har utvidelsen «What's up with [det og det]?», og av og til «What's up with [den og den] doing that?», som kan oversettes med en at-setning. «Hva skjer med at …» har festet seg i en periode med store mengder oversettelseslån fra engelsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-motsatte-av-fortoye/,Det motsatte av «fortøye»,Hva er det motsatte av å fortøye?,"Det kan hete å kaste loss, eventuelt gjøre loss. Kaste laus(t) og hive laus(t) har også vært vanlig langs kysten, sammen med å løyse. På bokmål kan det også hete å kaste løs (sjelden løst) og å løse båten. Vi har dessuten å losse men det vil lett bli misforstått. Fra boka Gamle ishavsgaster imellom (1961):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enna-eller-enda/,Ennå eller enda?,Er begge disse setningene riktige? Arbeidet er ikke gjort ennå. Arbeidet er ikke gjort enda.,"Ennå har før vært regnet som riktigere i denne betydningen, og du kan gjerne holde deg til det, men b egge deler må regnes som korrekt. Tidsadverb: før bare ennå, nå likestilt Mange har lært at ennå er det eneste riktige i tidssammenheng: De bor der ennå. Arbeidet er ikke gjort ennå. Men i 1991 ble det slått fast med et språkrådsvedtak at den regelen ikke gjelder lenger. Enda ble likestilt med ennå. Det stemmer med vanlig talemål i store deler av landet. Man kan likevel gjerne følge den gamle skoleregelen om man vil. Merk at enda og ennå er likestilt bare som tidsadverb! Fremdeles bare enda i andre betydninger Som gradsadverb og subjunksjon må du nå som før bruke enda: enda større enn (gradsadverb) Han er sterk, enda han er liten (subjunksjon) Flere eksempler, med den nylig tillatte bruksmåten av enda i parentes og resten etter tradisjonelle regler: Manuskriptet er enda dårligere enn sist (gradsadverb) Manuskriptet er ennå (enda) ikke godt nok, enda det er bedre enn sist (tidsadverb og subjunksjon) Det spiller ikke noen rolle om det er nåtid, fortid eller framtid. Valget bør være det samme om det står «Manuskriptet var...». Nynorsk I nynorsk gjelder det samme som i bokmål, men i tillegg har vi valgfrie skrivemåter av hvert ord. Endå kan hete enda (hvis man skriver da for då) og enno kan hete ennå (hvis man skriver nå for no). Her setter vi bare opp de særnynorske formene endå og enno: Manuskriptet er endå dårlegare enn sist. Manuskriptet er enno (endå) ikkje godt nok, endå det er betre enn sist.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/reglar-for-forbokstavord-som-pc-tv-nato-fn-og-wwf/,"Reglar for forbokstavord som PC, TV, NATO, FN og WWF",Kva er reglane for store og små bokstavar i forbokstavord?,"Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord). Eitt skilje går mellom særnamn (eigennamn) og samnamn (fellesnamn). Eit anna skilje går mellom forkortingar som blir uttalte som ord, og forkortingar som blir uttalte bokstav for bokstav. Særnamn uttalte bokstav for bokstav: store Forkortingar for særnamn (eigennamn) blir oftast skrivne med store bokstavar: World Wildlife Fund > WWF Dei sameinte nasjonane > SN (eller FN, av De forente nasjoner) Norsk rikskringkasting > NRK Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ve-ve-eff, ess-enn, eff-enn, enn-err-kå. Særnamn uttalte i eitt: store/små Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar: North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato UNESCO/Unesco Genitiv I genitiv legg vi ein liten s til: WWFs, FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos Samnamn: store/små Forbokstavord som er samnamn (fellesnamn), kan skrivast med store eller små bokstavar: BH/ bh (eventuelt behå), CD / cd, EDB / edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV / tv, WC/wc Språkrådet tilrår gjerne små bokstavar i mykje brukte forkortingar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Di meir allment kjent eit fenomen med tilhøyrande forkorting er, di sterkare er tendensen til å velje små bokstavar. Dersom forkortinga i prinsippet kan lesast som eit ord, men i praksis blir lesen bokstav for bokstav, er det god grunn til å velje store bokstavar (jf. IT, IKT og ID). Nokre forkortingar skal i alle tilfelle skrivast med store bokstavar, m..a som AS, ISBN og PR. Bøying Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom: pc-en – pc-ar – pc-ane PC-en – PC-ar – PC-ane (ikkje: pc'en eller pcen eller PC'en eller PCen osv.) cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc's yting. Samansetning Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar: sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp Forbokstavord som er blitt vanlege ord Ein del opphavlege akronym har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes hiv (av Human Immune Deficiency Virus 'menneskeleg immunsviktvirus'), laser og radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein radar – radaren – radarar – radarane, laserskrivar, hivmedisin. Unnatak: ein del private namn og tekniske forkortingar Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF. Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/algoritme/,Algoritme,"Kan eg skrive ei algoritme – den algoritma på nynorsk? Kva kjem dette ordet av, forresten?","Nei, i rettskrivinga er dette eit hankjønnsord: ein algoritme – algoritmen – fleire algoritmar. Opphavet til ordet algoritme er at namnet til den arabiske matematikaren al-Khwarizmi i mellomalderlatin vart kopla til det greske arithmós ‘tal’. I Termposten 2/2018 (s. 4) finn du litt meir om emnet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-er-ei-sprakendring-dome-sj-lyden-for-kj/,Kva er ei språkendring? Døme: sj-lyden for kj,"Korleis skal ein definere ei språkendring? Er det ei språkendring når mange yngre no seier /sj/ i staden for /kj/, t.d. /sjino/ i staden for /kjino/?","For at noko skal kunne kallast ei språkendring, må det slå igjennom og bli eit varig nytt drag i språket som dei fleste språkbrukarane i eit språksamfunn nyttar. Det må altså vere noko meir enn tidsbundne variasjonar, som t.d. moteord, som går av bruk att. Sj-uttale der folk før nytta /kj/, kan bli ei språkendring dersom denne uttalen held fram med å spreie seg. I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk av Mæhlum, Akselberg, Røyneland og Sandøy (Cappelen Akademisk 2003) kan du finne ein utdjupande definisjon av språkendring. I kapittel 10, «Språkendring», drøftar forfattarane m.a. samanfall av sj-lyd og kj-lyd.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kje-og-killing-bukk-og-geit/,"Kje og killing, bukk og geit",Hva er forskjellen på kje og killing? Har det noe med kjønnet å gjøre? Kan man forresten snakke om hanngeiter?,"Det er ingen forskjell. Både kje og killing er bare ‘unge av geit’. Geit er først og fremst hunngeit, men geiter i flertall kan ha begge kjønn. Hanngeit er knapt noe skikkelig ord, men det kan til nød brukes i en definisjon av bukk. Kje het på gammelnorsk kið, og killing er en avledning av kið med suffikset - ling. (Dette suffikset kan fungere «forminskende», men i dette tilfellet endres ikke betydningen. Det blir litt som når lam i en del dialekter også heter lamunge.) Ulike varianter Det er rimelig å kalle kje både grunnordet og hovedordet. Killing er en utbredt tilleggsvariant som noen steder er hovedordet. Killing har nok også hatt lettere for å feste seg som «koseord» blant språkbrukere som er mindre kjent med sau og geit. (Unge mennesker som bruker sj-lyd for kj-lyd, vil dessuten ha lettere for å gjøre seg forstått med /sjilling/ enn med /sje/, pga. forvekslingsfaren. De kan eventuelt ty til det ellers overtydelige geitekilling.) Lenge ble kje skrevet kid både i landsmål og dansk-norsk og riksmål. I landsmål uttalte man det med åpen i og stum d, altså mer eller mindre som /kje/. I riksmål er det blitt uttalt kjidd, som har vært svært uvanlig i norsk talemål ellers. I dansk heter det kid, mens killing betyr ‘kattunge’ (på norsk kjetling o.a.). Kid finner vi forresten igjen i engelsk. Det er lånt fra nordisk i sin tid. Engelskmennene utviklet tilleggsbetydningen ‘barn’. Vi har i nyere tid importert «kidsa» gjennom etteraping, uten å få med klangbunnen (sammenligningen med kje). Det er en ganske spesiell form for kidnapping. Geit og bukk Et geitekje er hunn, et bukkekje er hann. Bukker kan nok kalles geiter, men bare når de omtales sammen med (hunn)geiter. Geit er hele arten, uten hensyn til kjønn og alder. Men brukt om et spesifikt individ er geit bare et voksent hunndyr. Noe annet er kje eller bukk. Geitebukk brukes tradisjonelt sjelden (og nesten aldri dersom samtalen allerede dreier seg om geiter; da er det nok å si bukk). Før var det vanlig på bygdene med et eget ord for geit mellom 1 og 2 år: ei hane eller hone (av gammelnorsk ha ðna; med ganske forskjellig uttale rundt omkring; heine, håne ofl.) – ikke å forveksle med en hane (gammelnorsk hani, som selvsagt er motstykket til høne). Hane hos geit svarer til gimmer hos sau. Individer av begge arter, særlig hannene, kan i denne alderen også kalles risbit (egentlig dyr som eter ris ‘småkvist’). Det har også vært brukt dialektalt om menneskelige «kids» av hankjønn.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/paskrevet-pass-paskrive-pass/,Påskrevet pass / påskrive pass,"Kvifor er det negativt å få passet sitt påskrive? Det er jo fint å ha mange stempel i passet – om ein ikkje lir av flyskam, da.","Årsaka er at det er ikkje snakk om den slags pass som vi i dag tar med til utlandet. Det handlar om pass i den gamle tydinga ‘skotsmål, attest’. Rett nok er det ein samanheng mellom dei to typane pass. Og opphavet til begge er italiensk passaporto, som opphavleg tyder ‘løyve til å passere hamna’. Passet som blei påskrive, er løpepass. Eit slikt pass fekk tenestefolk påskrive før dei blei oppsagde og kunne dra vidare. Handverkssveinar og soldatar fekk òg avskilspass. Uttrykket å gi nokon løpepass kan brukast om ‘å seie opp’ eller ’å kvitte seg med’ nokon. Ein attest kan saktens vere god, men å få passet påskrive er blitt nokså einsidig negativt, jf. det som står om uttrykket under paaskrive i Ordbog over det danske Sprog: faa sit skudsmaal udtrykt med tydelige, især dadlende ord; blive dadlet, gennemheglet (for udviste fejl) Uttrykket står forresten ikkje i ordboka over moderne dansk, Den Danske Ordbog. Ein seier heller berre «få læst og påskrevet» ’få en alvorlig irettesættelse eller kritik’.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fore-var-men-fore-var-prinsippet/,"Føre var, men føre-var-prinsippet",Hvordan skriver man uttrykket føre var? Er det med bindestrek? Eller heter det førevar? Og hva betyr det egentlig? Er det det samme som proaktiv?,"Man skriver det rett og slett føre var i to ord. Det er trykk på både før- og på var. Men sammensetninger med ordet bør skrives med bindestrek, som føre-var-prinsippet. Føre-var-prinsippet har siden 1987 blitt brukt om det som på engelsk heter the precautionary principle. Forurenser-betaler-prinsippet er et annet prinsipp på det samme fagområdet som gjerne kan skrives med to bindestreker. Betydning Føre var kan forklares med den mindre elegante frasen på forhånd aktpågivende, altså på vakt. På andre samfunnsområder brukes stivere ord som aktsomhet og forsiktighet om denne innstillingen (varhet). Det heter at det er bedre å være føre var enn etter snar. Etter snar er å være rask når skaden er skjedd, og det er for seint. (Med et annet ordtak: Det er seint å snyte seg når nesen er borte/av.) Å være føre var kan absolutt innebære å være proaktiv, men det dekker også forebygging mer allment. Det handler om å gardere seg mot fare, og da kan passivitet ofte være det beste «virkemiddelet» – altså å la være å gjøre noe risikabelt. Det motsatte har blitt kalt tut-og-kjør-prinsippet. Opphav Bedre føre var enn etter snar er et eldgammelt norsk ordtak. På trykk finner vi det først hos Asbjørnsen og Moe og i ordtakssamlingen til Ivar Aasen fra midten av 1800-tallet. Hos Aasen står det: D’er betre vera fyre var, en etter snar. Dette er det eneste uttrykket i bokmål der preposisjonen/adverbet føre har hevdet seg; ellers heter det fore, forut, foran, før og annet. Føre er svært utbredt i norske dialekter. Noen norske skribenter forsøkte seg i sin tid med fordanskede varianter som bedre forud varsom o.l., men de fikk ikke mange etterfølgere. Riktignok ble bedre fore var brukt en del før, men den norske varianten med ø har altså vunnet, mot betydelige odds. Noe av forklaringen kan være at den har støtte i svensk. I en svensk-dansk ordbok finner vi bättre före var än efter snar, med forklaringen ‘ det er bedre at være forklog end bagklog’. Visdommen i ordtaket er naturligvis internasjonal, så ordtaket finnes i mange varianter på flere språk. Eldre danske varianter finner vi hos Peder Syv (1682): Fore-viis far ikke ilde. Varnet ondt skader mindst. Førevis finnes forresten også hos oss (betre førevis enn ettervis), ved siden av føreklok, framsynt, forutseende og annet i den ene eller andre målformen eller begge. Ordene i uttrykket og kombinasjonen av dem Var betyr altså ‘oppmerksom; følsom; aktpågivende, varsom’. Mange skriver vàr eller vár, men det er ikke nødvendig å markere ordet med aksent eller noe annet for å skille det fra preteritum av å være. Man skjønner oftest hva som er ment. Føre i den aktuelle betydningen henger nær sammen med før. På gammelnorsk het det henholdsvis fyrir og fyrr. Det er noe helt annet enn føre i skiføre (som henger sammen med å fare). Hvis man uttaler føre var som førevar i ett ord (jf. førevis) blir førevarprinsippet (med trykk på før-) i og for seg riktig også. Det samme gjelder ettersnar. Men det er variantene med fullt trykk på var og snar som er de vanlige. Derfor er skrivemåtene føre var og føre-var- prinsippet anbefalt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-foresla-nye-ord/,Å foreslå nye ord,Jeg har laget noen nye ord. Hvordan går jeg fram for å få dem godkjent?,"Det settes av og til i gang prosjekter for å lage nye ord på visse fagområder, men det finnes ingen sentral godkjenningsordning for ord til allmenn bruk. Du må rett og slett prøve å spre ordene selv, helst med å bruke dem i en naturlig sammenheng, for eksempel i et avisinnlegg. Språkrådet fastsetter skrivemåten av ord, men driver ikke med ordproduksjon. Du kan gjerne sende forslag til oss, men vi kan ikke love å gjøre noe med dem. Språkrådet kan i noen sammenhenger anbefale ord, men det er uansett begrenset hvor mange mennesker vi når ut til. Det er praksis, vanlig språkbruk, som teller mest. Når et ord har vært brukt mye og lenge nok (akkurat hvor mye og lenge er umulig å si), blir det registrert av folk som redigerer ordbøker, og så kommer det kanskje i de største ordbøkene. Nye ord har lettest for å vinne fram hvis de bygger på noe som er kjent i språket fra før. Det må selvsagt også være behov for de nye ordene. Noen eksempler 22. april 1977 var det en blowout på Bravo-plattformen i Nordsjøen. Det engelske ordet ble brukt. Neste dag kom noen med forslag om å kalle det utblåsing eller utblåsning på norsk. Mediene tok det straks i bruk, og siden har dette ordet vært brukt om slike hendelser. I 1988 spurte vi i vårt blad Språknytt om noen kunne hjelpe oss med å finne et godt norsk ord for whiplash, en nakkeskade. En dame på Stord foreslo nakkesleng, og i dag er det ordet helt innarbeidet. For mange år siden fikk vi inn forslag om lysark i stedet for transparent og støtteark i stedet for hand-out. Disse ordene ble også tatt i bruk. Vi har ingen sammenhengende liste over nye ord, men vi presenterer noen ord i hvert nummer av Språknytt, som ligger på nettsidene våre. Under «Faste spalter» finner du spalten «Nyord». Se særlig artikkelen Nyord i Språknytt i perioden 1977–2010. Du kan også lese om « årets ord » på nettsidene våre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hardere-eller-skarpere-lut/,Hardere eller skarpere lut?,Aftenposten skriver i dag om «hardere lut». Men korrekt språkbruk må da være «skarpere lut» eller «sterkere lut»?,"Det heter tradisjonelt helst at lut er sterk eller skarp, men det er ikke direkte galt å variere med andre adjektiver. I et gammelt ordtak heter det: «Det skal skarp lut til skurvete hoder», det vil si at ‘hardhudede syndere trenger hard behandling’. Ordbog over det danske Sprog har flere eksempler med skarp, blant annet dette Holberg-sitatet: «[Der] behøves … skarpere Lud til at toe een Synderes Hoved end en andens.» Det samme ordtaket og liknende fraser finnes belagt også med adjektivet sterk, og ordtaket er ført opp med sterk blant annet i Bokmålsordboka. Man finner også hard(ere) og hard(are) lut i bruk, men dette er nok en nyere variant i skrift, selv om vi får treff helt ned på 1800-tallet i Nasjonalbibliotekets digitale tekstbase. Andre varianter er kvass(are) lut og bedsk(ere)/beisk(are) lud/lut. Hard er et vidt begrep, og hard lut er ikke helt ulogisk med tanke på den funksjonen luten har, jamfør hard kur. Men skarp og sterk er mer treffende og mer i samsvar med skrifttradisjonen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anmeldelse-eller-pamelding/,Anmeldelse eller påmelding?,"I norsk ridesport benyttes ordet anmeldelse på et skjema for påmelding til stevner og konkurranser. Er ikke anmeldelse noe man gjør med en forbrytelse, og påmelding noe man foretar hvis man ønsker å delta på et arrangement, for eksempel et idrettsstevne?","Det er i dag nokså sjelden at man ser anmeldelse benyttet i samme betydning som påmelding. Men det er ikke galt, jf. betydning 3 i eldre utgaver av Bokmålsordboka: anmeldelse 1 det å anmelde [...] el. bli anmeldt, kunngjøring gå til anmeldelse av en sak, et forhold, en person / trekke anmeldelsen tilbake 2 kritikk, omtale bokanmeldelse / skrive en anmeldelse i avisen 3 påmelding Denne siste betydningen er ikke lenger oppført i Bokmålsordboka (nettutgaven). Men fremdeles står det å etteranmelde (= ‘melde på etter fristens utløp’). Selv i dansk er ordet sjeldent, og Den Danske Ordbog nevner nettopp sportsarrangement som eksempel (se under 1 c). Det kan se ut som om dette er et område der det moderne norske melde på og påmelding ikke har vunnet helt fram. Vi ser noe av det samme i å anmelde noe til politiet, som på folkemunne gjerne heter å melde noe til politiet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kloyvd-infinitiv/,Kløyvd infinitiv,"Kva er kløyvd infinitiv, eigentleg? Kan ein framleis nytta det i skrift? Kvar finn eg opplysningar om kva verb som skal ha a-ending i dette systemet?","Det finst tre måtar å handtera infinitivsendingar på i nynorsk: 1) gjennomført a-infinitiv, 2) gjennomført e-infinitiv og 3) kløyvd infinitiv. Det siste vil seia at infinitivane er delte (kløyvde) i to grupper – e-infinitivar og a-infinitivar – etter visse reglar. Dei tre systema kan ikkje kombinerast. Kløyvd infinitiv er ein særskild historisk framvaksen kombinasjon av a- og e-former (døme: å vera, men å finne), sjå «Historisk bakgrunn» nedanfor. Systemet er ikkje forklart i ei handvending, så ein må ta seg litt tid og setja ned lesefarten. Her finn du ein artikkel av Ernst Håkon Jahr om kløyvd infinitiv i skriftnormalane. Ei anna utgreiing står i Ny rettskriving for 2000-talet, kapittel 3.4.1 Infinitiv. Ei liste med dei verba som skal ha a-infinitiv, er sett inn heilt til slutt nedanfor. Stillinga i skriftnormalane Bokmål har no berre e-infinitiv. Kløyvd inifinitiv var sideform (altså ikkje til bruk i lærebøker eller i statstenesta) i bokmål frå 1938 til 2005. I nynorsk vart kløyvd infinitiv nytta (med ein slags sideformstatus) fram til 1938, då det vart jamstilt form. I 1959 vart det sideform, og i 2012 vart det jamstilt att. Det geografiske grunnlaget Kløyvd infinitiv er eit austnorsk målmerke med grunnlag i gamalnorsk. Det aller meste av Austlandet, jamvel Oslo, har til nyleg hatt mykje kløyvd infinitiv, og restar av systemet finst framleis i folkeleg oslomål (jf. vær(r)a og gjør(r)a). Det historiske grunnlaget (OBS: krev konsentrasjon!) I gamalnorsk hadde verb a-infinitiv. Rotvokalen (vokalen inni ordet) var anten stutt (som i-en i lifa ‘leva’) eller lang (som i skrífa ‘skriva’). Som du ser, er lang vokal markert med aksent. Langstava verb er verb med lang vokal, dobbel konsonant eller begge delar. I slike verb vart endinga etter gamalnorsk tid redusert til -e i austnorsk. I trøndersk forsvann han heilt (såkalla apokope). Stuttstava verb hadde etter måten mindre tyngd i rota og dermed meir jamvekt mellom stavingane. I desse stuttstava jamvektsorda heldt a-endinga frå gamalnorsk seg. Sidan har vi hatt ei såkalla kvantitetsomlegging, som stutt sagt inneber at alle verb i moderne norsk er langstava (har lang rotstaving). Etter denne omlegginga kan uttalen av rota (altså lengda) ikkje lenger fortelja oss om eit verb skal ha a- eller e-infinitiv. Nokre knaggar Det ein treng for å læra seg kløyvd infinitiv skikkeleg, er anten 1) kjennskap til eit eller helst fleire austlandsmålføre, 2) kunnskap om skrivemåten i gamalnorsk, eller 3) ei liste med verba som skal ha a-infinitiv (sjå til slutt nedenfor) Ein kan òg koma eit stykke på veg med å granska rotvokalar og talet på konsonantar mellom rotvokalen og endinga. Her nokre tommelfingerreglar: A-ending finn vi særleg i gamle heimlege verb som i nynorsk kan skrivast med rotvokalen -a- -e- (så sant e-en ikkje var lang i gammalnorsk) open - o- (dvs. o med å/ø-uttale) open - i- (dvs. i-ar av det slaget som blir til e i mange dialektar) open u (dvs. i-ar med utbreidd o-uttale) + éin konsonant føre endinga. Det gjeld altså desse vokalane føre enkel konsonant: a: laga, aka, mata, fara, hata, gala, skapa e: bera, drepa, gjera, eta, lesa, leva, sela, skjera, spela, vera, veta (= vita) o med å/ø-uttale: bora, lova, koma (og dermed komma), moka, skoda, sova, tola open i og open u: vita, skipa; duna, muna Fleire døme finn du i lista til slutt. (Ingen av orda på lista har utbreidd trong uttale av i, e, u eller o.) Verb med ein enkelt konsonant + j rett føre endinga får tradisjonelt helst - a: byrja, delja, fremja, lepja, remja, selja, sitja, setja, skilja, spørja; dessutan seia og teia Dette gjeld ikkje alle dialektar med kløyvd infinitiv, men ein bør halda seg til lista. To konsonantar føre j-en gir derimot e-infinitiv: byggje, syngje, leggje, liggje, trekkje osv. Men merk at liggje og leggje mange stader blir liggja og leggja, truleg etter mønster frå sitja og setja. Liste frå «Ny rettskriving for 2000-talet» Lista er ikkje fullkomen. Mellom anna vantar leva og vitja – som skal ha a-ending. Det vantar òg fleire samansette verb. Samansette verb (som fortelja) får same ending som det usamansette verbet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tjuekroning-tjuekronemynt/,Tjuekroning = tjuekronemynt,"Kva skal vi kalle mynten som er verd tjue kroner, tjuekronemynt, tjuekronersmynt eller tjuekronesmynt? Eller skal vi kanskje skrive 20-kronesmynt?","Du kan nøye deg med tjuekronemynt eller 20-kronemynt (eller tjuekroning), altså utan s-en du har med i spørsmålet. Andre døme er tikrone/tikroning/tikronestykke, hundrekronesetel, tohundrekronesetel, tusenkronesetel. (Ev. med 100-, 200- og 1000-.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/outsourcing/,Outsourcing,Fins det et godt norsk ord for outsourcing?,"Du kan ta en titt på Wikipedia-artikkelen om utkontraktering. Ord som nevnes her, er blant annet tjenesteutsetting og konkurranseutsetting (men merk at konkurranseutsetting ikke nødvendigvis ender med outsourcing). Se også bortsetting.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-ikke-vaere-eller-ikke-a-vaere-det-er-sporsmalet/,Å ikke være eller ikke å være – det er spørsmålet!,"Da jeg gikk på skolen, lærte vi at infinitivsmerket å bare kunne brukes foran verb. Jeg ser at journalister i dag ofte skriver ting som «valgte å ikke gjøre det» og «bestemte seg for å ikke gjøre det». Er dette nå tillatt?","Det er greit å skrive å ikke + verb. Også andre korte ledd enn ikke kan plasseres mellom infinitivsmerket og verbet. Men vær litt forsiktig med lange ledd. Formuleringer med innskudd mellom infinitivsmerket og verbet kalles splittinfinitiv (eller splittet infinitiv). I tradisjonell skolegrammatikk er det gjerne blitt regnet som feil, som i dansk, tysk og engelsk. Men ugrammatisk er det ikke, og i norsk talemål er det helt vanlig (som i gammelnorsk og svensk). Det må regnes som kurant skriftmål i dag å skyte inn korte adverbiale ledd som aldri, alltid, bare, ikke, kanskje og nesten. Det var faktisk også vanlig i skrift i riktig gamle dager. Men det er uansett en god idé å unngå lengre innskudd. Ikke å kan være tvetydig Formuleringen «ikke å» har blant annet den fordelen at den kan gi bedre flyt og rytme i setningene, men den har også en stor ulempe: faren for tvetydige formuleringer. «Verb + ikke å» kan være tvetydig når ordet «ikke» like gjerne kan knyttes til verbet foran «ikke» eller til noe helt annet. Eksempel: Vi valgte ikke å gjøre det. = 1 Vi valgte å la være å gjøre det. = 2 Vi valgte ikke å gjøre det (men vi måtte). = 3 Vi valgte ikke å gjøre det (vi valgte bare å tenke det). Dersom vi mener (1), må vi faktisk ty til varianten «å ikke» (eller skrive helt om) hvis vi skal være sikre på å bli tolket rett. Mener vi (2), må vi i verste fall skrive helt annerledes. Det mest skjebnesvangre eksempelet fra enkeltmenneskets liv er kanskje ytringen «Jeg lover ikke å gjøre det»! Og i juridisk språk kryr det av litt ulne formuleringer som «antas ikke å». Ofte kan man stole på sammenhengen. For eksempel skal man være bra sær for å misforstå dette: Her gjelder det ikke å komme for sent! Og i talespråket gjør trykkplasseringen det ofte entydig. Men ikke vær redd for å skrive om til å ikke når det trengs. Du kan til og med blande hvis du vil. Norsk språknemnd presiserte allerede i 1967 at man kan skrive å foran ikke når tydeligheten krever det. Også for et par hundre år siden skrev man slik for ikke å bli misforstått (sitatet er fra en tale av Johan Nordahl Brun). Nynorsk Siden «å ikke» er det desidert vanligste i norsk talemål, er det god grunn til å holde seg til det på nynorsk. Men det betyr ikke at man er nødt til å sette andre slags innskudd enn nektelser mellom infinitivsmerket og verbet, og i alle fall ikke lange innskudd. Men «for ikke å» Etter «for» er «ikke/ikkje å» klart vanligst i begge målformer når det handler om å unngå noe: «Jeg løy for ikke å få juling». Til slutt: I det faste uttrykket «for ikkje/ikke å snakke om» er det «å» til slutt i begge målformene, med mindre vi sikter til formålet å la være å snakke.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flatt/,Flått,"Er flått og skogmann det same? Og er flått rett stavemåte, eller burde det heite flott?","Flått er rett skrivemåte. Namnet heng saman med adjektivet flå ‘flat’. Både skogmann og skogbjørn (med uttalevariantar som skaumann og skaubjønn) er det same som flått. Flåtten har elles mange namn, mellom anna hasleflått, oreflått, skogflått, hesteflått, merraflått, kuflått, kinnflått; orelus, skoglus, einelus, hestelus, hundelus, kulus; hundemit; tikk, hanntikk(e)/hantikk(e); påte, stakkar og sugar. Slår du opp i Norsk Ordbok, kan du finne utbreiingsområdet til mange av nemningane. Her er flått-artikkelen i Norsk landbruksordbok: Ei flott gammal skildring av flåtten finn ein i boka Sau og saustell (1944):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bort-i-staur-og-vegger/,Bort i staur og vegger,"Eg seier av og til at noko er bort i staur og vegger, men eg tykkjer uttrykket er bort i hampen rart. Kva kjem det av? Er det snakk om ein stad ein gjorde frå seg i retteleg gamle dagar?","Det er nok berre ei samanslåing av to faste uttrykk: bort i veggene (som er svært utbreitt) og bort i stauren (som opphavleg er meir trøndersk). Den fyrste som kombinerer staur og vegger i litteraturen, er kanskje Leif Halse, i 1927. Vi kan sjå litt nærare på ordet staur og på bruken av vegg i liknande uttrykk. Staur Ein staur er fyrst og fremst ‘ein grann påle el stokk som er tilkvesst i eine enden slik at han kan setjast i jorda og nyttast som kornstaur el[ler] som stø i hes el gjerde’ (Norsk Ordbok). Ordet har vore sentralt i arbeidslivet. Staur kan forresten òg vise til mindre dugande og omgjengelege (manns)personar. Det er eit av dei mest produktive orda til å laga personnemningar av, særleg i Trøndelag (latstaur, kranglestaur osb.). Det er òg grunnlag for forsterkande ord som staurande (t.d. staurande galen). Uttrykket «bort i stauren» (staur'n) er fyrst notert frå Grong, i 1885. Fleire trønderske forfattarar, mellom andre Olav Duun, har brukt det. Vegger Ivar Aasen nemner alt i Ordbog over det norske Folkesprog (1850) ordlaga «D'æ reint burti Veggjenne» ‘ det er altfor galt; det gaaer over alle Grændser’ og «snakke burt i Veggjenne» ‘tale ufornuftigt, snakke hen i Taaget’. Veggene i grannelanda har òg vore vitne til mykje tull, jf. dei danske ordlaga « snakke op ad stolper og ned ad vægge » (før òg «snakke op ad væggene » o.l.) og det svenske «uppåt väggarna»‘tullete’. Dette er altså gammalt i heile Norden, men preposisjonsbruken i norsk skil seg ut.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nar-ble-chokolade-til-sjokolade/,Når ble chokolade til sjokolade?,Jeg skal lage noen reklameskilt til gjenåpningen av en gammel landhandel. I den forbindelse lurer jeg på når man gikk over til å skrive sjokolade med sj-.,"I riksmål (bokmål) skjedde det ved rettskrivningsreformen i 1917. I landsmål (nynorsk) var skrivemåten med sj- fastsatt allerede i 1907. Forslaget om å endre skrivemåten til sjokolade var blitt satt fram allerede før århundreskiftet, men det tok altså sin tid før det ble formelt vedtatt. Hvor lang tid det tok før handelsstanden gikk over til sj-, er vanskeligere å svare på, men nedenfor ser du i alle fall utviklingen i et tekstkorpus hos Nasjonalbiblioteket. Den endelige knekken for ch- kom først i 1938. Noe av tregheten skyldes at ch- hang igjen i firma- og produktnavn (og dermed i annonsetekst), men da sjokoladerasjoneringen var over i 1950, var sj- kommet på plass de fleste steder (f.eks. i Freia melkesjokolade). Bøker: Aviser:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tankestrek-mellom-tal-til-eller-til-og-med/,Tankestrek mellom tal: til eller til og med?,"Korleis skal ein forstå tittelen «Strategiplan 2008−2010»? Omfattar planen berre åra 2008 og 2009, eller gjeld han for 2010 òg? Enn «middag 13−15»: Er det to eller tre timar? Og endeleg: Er aldersgruppa 16–18 år to eller tre årskull? Med andre ord: Tyder streken ‘til’ eller ‘til og med’?","Vi les denne tittelen slik at planen også dekkjer året 2010, altså at det er ein treårsplan. Du kan samanlikne dette med uttrykk som «måndag−fredag», der tankestreken etter alt å dømme tyder ‘til og med’. (Her er andre tolkingar usannsynlege ut frå det vi veit om kvardag og helg.) Merk at preposisjonen til er vel så tvitydig som intervallstreken, for til kan òg tyde ‘til og med’. Ein kan ikkje alltid vite kva som er meint. Klokkeslett Når det gjeld timar, som i «middag frå 13 til 15», er det greiare. Det er heilt urimeleg å rekne med den timen som byrjar klokka 15. Klokka 15 er ikkje eit intervall på line med året 2010. Tolkinga til og med gjev heller ikkje så mykje meining i samanhengen. Det har jo fint lite å seie om ein reknar med sjølve slaget 15 eller ikkje. Alder Alder kan tolkast på liknande vis, slik at 16–18 tyder fram til fylte 18, og ikkje lenger. Det vanlege er nok likevel å rekne med alle 18-åringane, til dei fyller 19. Sikker kan ein ikkje vere. Like tvitydig er formuleringa «mellom 16 og 18 år».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hjelpe-oss-a/,Hjelpe oss å?,Jeg stusser litt over følgende setning: «Språkprofilen hjelper oss å skrive klart og korrekt.» Jeg har lyst til å sette inn et «til» etter «oss». Og hva med «Jeg hjelper folk med å finne fram i butikken» kontra «Jeg hjelper folk å finne fram i butikken»?,"Hjelpe å kan brukes i begge disse betydningene og har lang tradisjon. En språkprofil hjelper oss helst til å skrive godt, og hvis vi tilbyr personlig letehjelp i butikken, hjelper vi noen med å finne fram. Preposisjonen kan ofte sløyfes. Flere eksempler Noen kan altså hjelpe oss med noe vi driver med, særlig hvis de er til stede sammen med oss og hjelper til med det: Hun hjalp meg (med) å bære ut sofaen. Videre kan noe eller noen hjelpe oss til å nå et mål: Det/hun/han hjalp meg til å bli et selvstendig menneske. Før var det nok vanligere å bruke til også om mer direkte og personlig hjelp (jf. med). Som sagt kan preposisjonen ofte sløyfes. Det finnes også en variant med i som av og til kan passe når noe (upersonlig) hjelper i en situasjon man allerede er i: Det kan hjelpe deg i å stå imot fristelsene. (Jamfør: Jeg kan hjelpe deg med å …) Denne varianten er sjelden og neppe noen gang obligatorisk. Men det heter selvsagt: Hjelp oss i arbeidet med det og det.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lunch-lunsj-eller-lonsj/,"Lunch, lunsj eller lønsj?",Nokon hevdar at stavemåtane lunsj og lunch er jamstilte. Men dette er vel ikkje korrekt? Og kvifor skriv vi ikkje beint fram lønsj? Ein kan jo til og med skriva sørvis for service!,"Den rette stavemåten er lunsj, både på nynorsk og på bokmål. Lunsj er den einaste oppførte forma i Krogsrud og Seips ordliste for riksmål alt i 1919. Skrivemåten vart truleg fastsett ved rettskrivinga av 1917. (Ordet er nemnt berre i nynorskdelen av rettskrivingsdokumentet, men vedtaket galdt sikkert begge målformene.) Uttalen Uttaleordbøker tyder på at både /lunsj/ og /lønsj/ var i bruk i talemålet på den tida. Ein har truleg rekna med at /lunsj/ ville vinna, og /ø/ verka nok i alle fall for radikalt. Det er nemleg ikkje alle lydfølgjer ein har vilja ha i norsk rettskriving. Eit anna døme på det er /æsj/ i engelske lånord, jamfør at vi framleis skal skrive krasje endå svært mange seier /kræsje/. Men lydsambandet /unsj/ hadde ein frå før, i det minste i punsj. I nynorsk hadde ein rett nok også /ønsj/, men då knytt til heilt andre slags ord, som ønskje (som dessutan vart skrive ynskje). Inkonsekvensar I dag er den vanlege uttalen /lønsj/, så skrivemåten er berre delvis lydrett. Det same gjeld brunsj, som er eit nyare innlån. Her har ein valt å byggje på skrivemåten av lunsj, som jo er godt innarbeidd, og som brunsj er laga av. Dette står i kontrast til andre nyinnlånte ord, til dømes punkar/pønkar, som har valfri skrivemåte. Rettskrivinga kan aldri bli heilt konsekvent. Det er ingen planar om å ta skrivemåten lønsj inn i rettskrivinga no.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fedme-fet/,"Fedme, fet?","Vi arbeider med å etablere en klinikk som skal behandle fedme, og vi trenger et navn som er faglig forsvarlig uten å virke krenkende eller moraliserende. Kan en bruke fedme og fet i et klinikknavn i dag uten å krenke noen?","Dere får selv veie ømme tær i pasientgruppa mot verdien av klart og direkte språk. Men uansett kan det være tryggest å bruke noe med (over)vekt, som oppfattes ganske nøytralt. I Bokmålsordboka er fedme forklart som ‘det å være fet’ (som i ha anlegg for fedme). Fet eller feit har flere betydninger, først og fremst selvsagt ‘t ykk, velnært’. Det første eksempelet er tjukk og fe(i)t. Noe som er fett, kan også være ‘godt’ eller ‘lønnsomt’, og i moderne slang har det dessuten nærmest betydningen ‘stilig’ (brukt om ting, vel etter amerikansk fat/phat). Våpenkappløp Det er vel kjent at noen bruker tjukk og feit nedsettende. Slik har det alltid vært. Når man hører slik ordbruk ofte nok, kan man etter hvert komme til å oppleve nedvurderingen som en del av selve betydningen. Da melder det seg et behov for å bruke nye og mindre belastede ord. Etter noen år blir de nye og nøytrale ordene kanskje rammet av den samme utviklingen og må byttes ut igjen. Dette kappløpet mellom stigmatiserende konnotasjoner og nøytrale eller forskjønnende ord kan bare brytes ved at mange nok insisterer på å bruke de vanlige ordene i nøytral betydning. Men det er ikke alltid mulig. Fedme Ordet fedme (jf. at være fed) har vi fått gjennom skriftfellesskapet med dansk (på norsk har det også hett feite). Fedme er et ord vi vanskelig kan klare oss uten. Det er et presist definert fagord i forbindelse med kroppsmasseindeksen (KMI eller BMI). I motsetning til obesitas og andre fremmedord er det dessuten umiddelbart forståelig. Selv om fedme virker mer tilslørende enn fe(i)t, er det ikke skånsomt nok for alle. Blant dem som selv har mer kroppsfett enn ønskelig, er ikke ordet fedme så populært, viser en studie fra 2015 (Tidsskrift for Den norske legeforening 19/2015). Adjektivet fe(i)t På islandsk henger of feitur ‘altfor feit’ på en naturlig måte sammen med avledningen offita ‘fedme’, også i fagspråket. Men på norsk har det allmennspråklige adjektivet feit og fagordet fedme ulike røtter. Feit er norsk og fedme opprinnelig dansk. Den nevnte pasientundersøkelsen tyder på at a djektivene fet og feit virker mer nedsettende enn fedme. Noen mener nok også at diftongvarianten feit er mer nedsettende enn fet. Feit er førstevalget for de fleste nordmenn; det kan derfor virke mer direkte. Men å hevde at feit er mindre passende enn fet, nærmer seg stigmatisering av dialektbrukere. Det er ingen tvil om at mange bruker fet/feit om seg selv, se f.eks. boka Feit. Det er selvsagt ikke noe frikort til å gå rundt og kalle overvektige feite, for det er uhøflig å kommentere andres utseende i tide og utide. I sammenhenger der alle er trygge på hverandre, må det likevel være greit å bruke adjektivet feit på norsk. Det er tross alt et grunnleggende ord i språket, uløselig knyttet til substantivet fett, som vi neppe blir kvitt med det første. Helseproblemet kontra språkproblemet Magnus Strømmen, som står bak den ovennevnte undersøkelsen, skriver i en kronikk i Aftenposten 20.10.2015: Dette er altså grupper av pasienter som vi vet kan reagere sterkere enn andre på ordvalg. Jeg tviler ikke på at gode fastleger er musikalske nok til å få frem budskapet på en god måte, men det er åpenbart mange av dem velger å ikke si noe som helst. I så måte kan studien ha en verdi siden det her er pasientene selv som sier hvilke ord som er greie å bruke. Dette er i tråd med en generell utvikling hvor språk er blitt stadig mer sensitivt. Alle blir så lett krenket nå, og i en tid hvor definisjonsmakten synes å ligge hos den som omtales, kan det være skjebnesvangert å skulle ta opp et slikt tema. Men det er også verdt å ta i betraktning at konsekvensene av å la vektutviklingen fortsette, også er skjebnesvangre – for pasienten, enten vedkommende er krenket eller ikke. Det er ikke opplagt at man skal være så forsiktig med å ordlegge seg, heller. Greier man å få pasienten både til å forstå fedmens alvorlige konsekvenser og at dette er relevant for en selv, kan en slik indre uro gi energi til endring. Men det forutsetter gjerne at legen er villig til å bruke ressurser på pasienten over tid. Å skape uro eller frykt, har ingen verdi i seg selv og sementerer trolig en uheldig livsstil.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/filmtitler-og-titler-pa-fjernsynsprogram-i-kursiv/,Filmtitler og titler på fjernsynsprogram i kursiv?,Skal filmtitler og fjernsynsprogram markeres med kursiv eller anførselstegn?,"Norske skriveregler har ikke noe krav om at titler på fjernsynsprogram skal kursiveres eller settes i anførselstegn, men begge deler er mulig. Teksttypen kan være avgjørende, og ikke minst tradisjonen på ulike bruksområder. Det er en god, gammel regel som sier at man skal være litt tilbakeholden med typografiske virkemidler fordi det kan forstyrre skriftbildet. Dessuten skrives jo egennavn med stor forbokstav, og det kan være markering nok. Noen ganger kan det likevel være praktisk å markere en tittel, særlig om den består av flere ord og det er vanskelig å se hvor den slutter. Generelt kan anførselstegn brukes når de gjør meningen klarere. Anførselstegn brukes gjerne på boktitler i løpende tekst, og da må det kunne brukes på filmtiltler, teaterstykker og fjernsynsprogram også. Eksempel: Alfred Maurstad spilte Peer Gynt i «Peer Gynt». Det blir nok stadig vanligere å bruke kursiv på boktitler (det er regelen i avhandlinger), og da må man også kunne bruke kursiv på filmtitler og lignende. På nettsider kan kursiv være mindre godt egnet fordi kursiveringen ikke kommer like godt fram som på en bokside. Til sjuende og sist må dere velge selv. Hva som er viktigst av prinsippene «tydelig nok» og «mest mulig tydelig», får dere vurdere ut fra brukssituasjonen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/elleville-dager/,Elleville dager,Jeg lurer på hvor uttrykket «elleville dager» i betydninga ‘dager med ekstra gode tilbud’ kommer fra.,"I slutten av 1980-åra annonserte deler av handelsstanden i Oslo med «elleville dager». Vi veit ikke hvor de hadde det fra. Det kan i prinsippet godt ha oppstått spontant. Ellevill kan bety ‘vilter, vill og gal, ustyrlig, yr av glede, svært lystig’. Typisk bruk er ellevill jubel og en ellevill komedie. Selve formuleringa elleville dager var ikke helt ny i 1980-åra, så alt som mangla, var ei kobling til begrepet (dager med) «vilt» gode tilbud. Etymologien bak ordet ellevill er godt kjent. Vi har det fra dansk ellevild, som betyr det samme som alvevill ‘gjort vill og gal ved alvetrolldom’. Det finnes ikke noe adjektiv *alvevill på norsk, i stedet har vi blant annet substantivene alvblåster og alvskot, som er noe annet og reint negativt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjerningsmann-gjerningsperson/,"Gjerningsmann, gjerningsperson?","Kan vi i politiet bruke det kjønnsnøytrale gjerningsperson i stedet for gjerningsmann, slik noen kriminologer allerede gjør?","Vi synes dette forslaget om gjerningsperson for gjerningsmann er greit. Politiet vil sannsynligvis ha god nytte av det, og det kan etter hvert bli et allmennord. Det fungerer dessuten like godt i begge målformene. Gjerningsperson ble brukt i VG allerede i 1981. Da hadde det vært i bruk i faglitteraturen i noen år. Første forekomst vi finner, er i NOU 1976: 55 Adopsjon og adopsjonsformidling. Noen har foreslått å unngå hele problematikken ved å blåse nytt liv i forøver. Men dette nokså stive ordet har i dag mer klangbunn i tysk (jf. verüben ‘begå’) enn i norsk. Begrepet gjerning har derimot klangbunn i andre ord på området, som gjerningsdato, gjerningssted osv. Man kan fortsette å bruke gjerningsmann når man vet at det dreier seg om en mann, og eventuelt gjerningskvinne når det er en kvinne, og altså gjerningsperson i tvilstilfeller. Historien og vanen I gamle dager betydde mann i større grad ‘menneske’. (To spor etter dette er islandsk karlmaðr ‘karmann’ i motsetning til kvenma ðr ‘kvinne’, og kar for mann i mange norske dialekter. Et annet er pronomenet man.) I sammensetning har denne betydningen holdt seg lenge i norsk, men i dag oppfatter nok de fleste nordmenn(!) ord på -mann som mer eller mindre kjønnsmarkerte. Mange stusser på bruk av gjerningsmann når den mistenkte like gjerne eller mest sannsynlig er en kvinne. For andre er mann fremdeles umarkert, og et brudd med vanen vil i verste fall vekke irritasjon. Behovet for et kjønnsnøytralt overbegrep veier trolig tyngre enn utfordringen av vanens makt i dette tilfellet. Det er riktignok et problem at de resterende x- mennene i språket (for eksempel fylkesmenn ene og takstmennene) blir mer problematiske og kjønnsmarkerte for hver x- mann ellers som skiftes ut med x- person, og noen slike betegnelser er virkelig vanskelige å skifte ut med noe annet praktisk (som sjømann og «politiord» som brotsmann (nynorsk) og ransmann). Men språket er på glid når det gjelder både voldsperson og gjerningsperson, og følelsen av at mann bare er hankjønn, er det neppe stort man(!) kan gjøre med.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bak-en-vogn/,Bak en vogn,"En rådsnar person er «ikke tapt bak en vogn», men hvorfor sier vi det slik?","Å være tapt bak en vogn er omtrent det samme som å ha ramla av lasset. Det er håp for dem som fremdeles er i vogna eller på lasset. De står ikke «att på veg», som det også har hett på norsk. Uttrykket er gammelt og finnes også i dansk og svensk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norskpakistaner-eller-pakistansknordmann/,Norskpakistaner eller pakistansknordmann?,Mediene bruker norskpakistanere om pakistanske innvandrere i Norge og deres etterkommere. Men er ikke dette feil? Er ikke mønsteret slik at det er opprinnelsen som nevnes først? En norskamerikaner er jo en amerikaner med norske røtter. Da burde det vel hete pakistansknordmann om en pakistaner som har slått seg ned i Norge?,"Det ville vært mest logisk konsekvent å bruke pakistansknordmann, i alle fall om norske statsborgere med pakistansk bakgrunn. Men av og til må praktiske språklige hensyn veie tyngst. Den lettvinte og «ulogiske» løsningen norskiraner, norskkenyaner, norskmarokkaner, norskvietnameser osv. (brukt om nordmenn) er så innarbeidet at den virker nesten umulig å endre på. Logisk hovedregel i strid med rytmisk hovedmønster I norsk er det jevnt over den siste delen av et sammensatt ord som bærer hovedbetydningen. En leddbuss er en slags buss, en bløtkake er en slags kake osv. Slik sett er en norskamerikaner en slags amerikaner. Og det stemmer bra, for utvandrerne ble inkludert og integrert i Amerika, og de ble etter hvert mer amerikanske enn norske. Med samme logiske rekkefølge som i norskamerikaner ville vi få pakistansknordmann, vietnamesisknordmann, pakistansknorsk, vietnamesiskknorsk osv. Disse ordene er litt i bruk, men norskpakistaner, norskpakistansk osv. er altså mye vanligere og lettere å uttale. I sammensetningen norskpakistaner er pakistaner kjernen i ordet. Kan ordlagingen være uttrykk for manglende vilje til integrering, det vil si at språkbrukerne mener at de aktuelle norske statsborgerne fremdeles primært skal regnes som pakistanere, iranere osv.? Vi tror ikke det er det som ligger bak. Trolig er det praktiske forhold som har gitt opphav til sammensetninger som norskpakistaner. Det er en klar tendens til at lette, korte ledd kommer først i sammensetninger, jf. det velkjente norskamerikaner. «Rytmeskjemaet» som etablerte sammensetninger følger, kan ha fungert som mal. Nabolandene I Norge må vi altså ty til sammensetningen -nord mann hvis vi setter pakistansk- osv. først. Mange kvir seg for å bruke ordet nordmann om kvinner, og det kan nok ha fremmet bruken av de udiskutabelt kjønnsnøytrale variantene med norsk - som førsteledd og pakistaner osv. som sisteledd. Men det tilsvarende problemet diskuteres også i nabolandene våre, der de slipper å ta nordmannen med i regningen, og utviklingen er ikke ulik den norske. I dansk er danskpakistaner kommet inn i ordbøkene som betegnelse på personer med pakistansk bakgrunn som bor i Danmark, trolig uten noe skille mot undergruppa som er danske statsborgere (se også dette svaret fra Dansk Sprognævn). I svensk har en fra gammelt av brukt finlandssvenske om svensker som er født og oppvokst i Finland, og ganske lenge har man også brukt sverigefinne om finner som er bosatt i Sverige. Det støtter opp under sammensetninger som svensksomalier og svenskkurd, som er de vanlige betegnelsene i Sverige. Men merk at det svenske Språkrådet har uttalt seg kritisk mot denne malen og anbefalt sverigesomalier.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uhelse/,Uhelse,"Er uhelse et norsk ord, og hva betyr det i så fall?","Ordet kommer fra Sverige, der ohälsa er et gammelt ord. Svenskene har ikke ordet vanhelse, så vi har her grovt sett det samme begrepet på to ulike språk. Tradisjonelt siktet man med ohälsa til et av disse fenomenene: ‘ dålig hälsa, klen hälsa, svag hälsa, sjuklighet’ (SAOB). I dag kan ordet på én gang dekke alt som strengt tatt ikke er (god) helse. Helse henger historisk sammen med å være hel. Med strenge krav til «helhet» blir uhelse et svært vidt begrep. Helsebegrepet og motstykket Kunnskapsforlagets Medisinsk ordbok sier om helse: uklart og mangetydig begrep som av Verdens helse organisasjon er definert som «en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter». At det trengs et samlebegrep for det motsatte av (god) helse, er sikkert, og det er like sikkert at sykdom ikke er dekkende. Sykelighet brukes allerede om det motsatte av WHOs helsebegrep, men det har også snevrere betydning. På norsk har vi dessuten samlebegrepet vanhelse. Det har nok først og fremst vist til sterkere plager enn dagens uhelse gjør, kanskje fordi tålegrensa var høyere i gamle dager. Det svenske ohälsebegrepet I en oppgave i idrettsvitenskap har vi funnet en god framstilling av ohälsa (våre uthevinger nedenfor): Ohälsa är ett vanligt förekommande begrepp som bl.a. används som ett samlingsnamn för den ersättningsberättigade ohälsa som omfattas av socialförsäkringssystemet. I andra sammanhang kan ohälsobegreppet ha andra betydelser. I Janlerts folkhälsovetenskapliga lexikon (2000 s237) återfinns följande tre definitioner: • Tillstånd av lättare sjukdom eller försvagade kroppsfunktioner • Detsamma som sjukdom • Motsatsen till hälsa Biomedicinska inriktningar tar stöd i den första definitionen, dvs. man är antingen sjuk eller har hälsa. Har man hälsa förväntas man kunna arbeta (Ekberg 2000). I de andra två definitionerna kan en individ, mer eller mindre, ha hälsa och sjukdom samtidigt och det är dessa definitioner som de humanistiska teorierna anammar (Medin & Alexandersson 2000). Ohälsobegreppet används ofta som en synonym till sjukdom och för att det ska innefatta alla olika dimensioner tar man hjälp av engelskans illness, disease och sickness vilka har lite olika innebörd. Sammanfattningsvis är hälsa och ohälsa två komplexa begrepp som kan ha flera olika betydelser (Medin & Alexandersson 2000). Vanhelse i utakt med tida og nabofolkene Selv om helse har støtte i svensk og brukes en del i dansk, har vanhelse verken støtte i dansk eller svensk. Vanhelse er typisk for norsk, og det er nok en historisk grunn til at vanhelse ikke er en opplagt term i helsestellet. Norsk fagspråk har sterke røtter i dansk. Ennå er ikke engang helse helt innarbeidet for det gamle sundhed(stilstand) og helbred. Likevel var vanhelse i over hundre år et velfungerende motstykke til helse i skrift (se for eksempel Nasjonalatlas for Norge: Helse). Men så ble det rammet av tidsåndens følsomhet for ord som begynner på van -. Aversjon mot van - er nok et språksosialt faktum, men ikke noe språkvitenskapelig krav. Vanhelse kunne godt ha dekket det svenske uhelse; og hvis det ble brukt like mye, kunne det ha fungert like nøytralt. Fagmiljøet har likevel valgt å åpne for uhelse, jf. disse artiklene i Store norske leksikon og Tidsskrift for Den norske legeforening. Etter som uhelse blir innarbeidet, vil stadig flere oppfatte vanhelse som gammeldags og «sterkt». Dessuten vil uhelse kanskje bli innlånsspesialisert, altså tilpasset en faglig nisje, slik at det etter hvert blir umulig å oppfatte ordene som synonyme. Vanhelse vil på sin side kanskje bli redusert til kraftig skranting av tradisjonelt slag. Grammatisk greit Er det noe direkte galt med uhelse, da? Ikke formelt. Ordet kunne i prinsippet når som helst oppstått på norsk, for u + helse er helt normal ordlaging. Det har også funnes dialektalt, og det svarer bra til uhelsig ‘ikkje frisk’ eller ‘usunn’, som har vært brukt ved siden av vanhelsig. Uhelse er dessuten brukt sporadisk i litteraturen, trolig første gang i en bok av Kristofer Janson. Grunnen til at uhelse ikke spredde seg før, var at begrepet, i den grad det trengtes, var dekt av andre ord, danske eller særnorske.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/markering-av-lang-vokal-i-japanske-namn/,Markering av lang vokal i japanske namn,Bør ein markere lange vokalar med strek når ein gjev att japanske namn med latinske bokstavar?,"Etter dei såkalla Hepburn-prinsippa skal ein i mange tilfelle markera lang vokal med strek over vokalen når ein gjev att japanske ord med latinske bokstavar. Men det er tradisjon for å sløyfa denne markeringa i ein del namn, til dømes Tokyo. Vi meiner det er best å la vera å bruka strekar for å markera vokallengda om ein skriv for eit allment publikum. Eit motargument er at det då blir uråd å føra ord frå bokstavar attende til japansk. Men slik retranskripsjon tilbake til japansk tel lite, meiner vi. Det viktigaste er at folk flest skal kunna kjenna att og uttala japanske namn utan kompliserande faktorar. Så vidt vi kan sjå, er det vanlegaste òg i andre språk å sløyfa dei diakritiske teikna. I atlas er rett nok strek over vokalar nokså vanleg i nokre geografiske namn. Strekar førekjem òg i somme samnamn, som no (‘teater’) og shogun, men begge desse orda står utan strek i Tanums store rettskrivningsordbok.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/balltre-i-flertall/,Balltre i flertall,"Heter det virkelig flere balltrær, som det står i avisa? Et balltre er jo ikke et tre. Heter det kanskje også flere hespetrær?","Ja, det heter «flere balltrær». Du kan også skrive «flere balltre», men det passer best hvis du ellers skriver «flere tre». I Bokmålsordboka står det to bøyingsmønster i flertall: 1) flere trær – trærne 2) flere tre – trea 1) flere ball trær – ball trærne 2) flere balltre – balltrea Utdyping for spesielt interesserte følger nedenfor. Svaret på hespetre -spørsmålet kommer helt til slutt. Dialektforskjell: flere tre eller flere trær Det går fram av mønstrene at «flere balltre» i stedet for «balltrær» i prinsippet er reservert for dem som sier «balltrea» i bestemt form. «Flere tre – alle trea» o.l. er det kanskje vanligste i tradisjonelt norsk talemål, men i skrift regnes det som radikalt bokmål, som mange er redde for å bruke eller bli assosiert med. «Flere balltre» er også i prinsippet reservert for dem som skriver «flere tre», men det er ikke strengt forbudt å bryte prinsippet. Ordet «tre» bøyes tradisjonelt likt alene og i sammensetninger Ordet tre viser ikke bare til et botanisk individ med røtter. Det kan også bety et stykke tre eller redskap av tre, som i balltre, bogtre og mangletre. Da følger bøyingen av tre (flere trær) tradisjonelt med på kjøpet. Søker vi i eldre litteratur (se nb.no), ser det ut til å være opplagt for dem som ellers skriver trær, at det også heter balltrær, bogtrær og mangletrær. På attenhundretallet skrev man forresten boldtræer, etter dansk skikk. Forenkling av bøyning Det er typisk for yngre språk at dominerende grammatiske mønster (som vanlig -er/-ene -bøying) overtar. Det gjelder særlig der forbindelsen til det uregelmessig bøyde grunnordet er svekket ved metafor (løvetenner > løvetanner), eller ved andre avvik fra grunnbetydningen (her: at det gjelder et redskap av et visst materiale, ikke et botanisk individ). Minkende kjennskap til tingen, koplet med minkende overføring av ordet mellom generasjonene, fremmer utviklingen. Hvis det avvikende ordet er vanlig nok i omgivelsene, holder bøyingen seg bedre. Men det er jo blitt færre balltrær, bogtrær og mangletrær med åra. (Sikkert også færre hespetre, mer om det nedenfor.) Formen - trær i sammensetninger om slikt som ikke er planter, er utsatt også av en annen grunn. Det geografisk mest utbredte i norsk talemål har vært fle(i)re tre og dermed fle(i)re balltre, bogtre og mangletre. Tre og kne går i mye talemål ganske enkelt som f.eks. kre og fe, alene eller sammensatt. Enten man sier flere trær eller flere tre, vil man derfor sjelden ha hørt den uregelmessige formen -trær i spesielle sammensetninger. Valgets kval For dem som sier flere tre – trea, er valget enkelt. Det samme gjelder dem som har den gamle følelsen for trær i alle former. Men vi har en voksende gruppe som faller mellom to stoler: de som sier trær, men ikke føler en sterk grammatisk forbindelse mellom vanlig tre og tre i spesielle sammensetninger. De må enten godta det systemrette skriftlige balltrær eller omfavne den formen som kan knyttes til «flere tre» og radikalt bokmål, altså flere balltre. En standardbøying for substantiv à la * balltrer eller * balltreer er uansett ikke tillatt etter rettskrivningen. Hespetre og bestemt form flertall Hespetre kommer i en kategori for seg, eller i to, for det er både et redskap og en metaforisk personbetegnelse. Hespetrær er ikke innenfor rettskrivningen, uten at det er helt klart hvorfor. Kanskje har mangelen på et dansk motstykke (-træerne) spilt inn, men det er ingen tvil om at mange som sier og skriver trær, har sagt og skrevet hespetrær, om enn kanskje delvis for moro skyld. Uansett skal det ifølge rettskrivningen hete: flere hespetre – hespetrea flere hespetre – hespetreene Kanskje ville du likt å ha et tilsvarende mønster for balltre?",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-mest-brukte-ordene/,De mest brukte ordene,Finnes det et oversyn over de vanligste ordene i norsk?,På bokhylla.no finner du Norsk frekvensordbok. De 10 000 vanligste ord fra norske aviser (Universitetsforlaget 1982). Se også denne nettsida: http://www.tekstlab.uio.no/frekvensordlister,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skipet-kom-i-drift/,Skipet kom i drift,"I artiklar om båtar eller skip som får motorstopp og har vanskar på sjøen, heiter det ofte at skipet er i drift eller kom i drift. Men er ikkje dette formuleringar som er lette å misforstå? At noko er i drift, tyder jo elles at alt er i orden.","Ja, vi har to ulike tydingar av ordet drift: 1 drift om det å drive, reke: rørsle på grunn av straum eller vind 2 drift om det å bli driven, gå: verksemd, aktivitet; funksjon, gang, bruk Den siste tydinga er relevant for anlegg, fabrikkar, it-system osv. Når dei er i drift, er alt i orden. Skip kan òg vere i drift på denne måten, t.d. om dei går i ei rute som nokon driv (som i «hurtigruteskipet Polarlys var sett inn i drift …»). Når eit skip er i drift eller på rek i den andre tydinga, driv det for vêr og vind fordi maskinen har stogga. Tydingane av i drift kan nok stå i teoretisk motsetnad til kvarandre til sjøs. Men som regel vil samanhengen gjere det klårt kva for tyding vi har føre oss.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rett-fra-levra/,Rett fra levra,Hvorfor heter det at man «snakker rett fra levra» når man sier rett ut hva man mener?,"Uttrykket stammer fra en tid da man trodde at følelsene hadde sitt utspring i kroppens organer og væsker. I Store norske leksikon står det: I eldre tider var det en utbredt oppfatning at leveren var sete for både tankeliv og følelser. Denne tro kom til uttrykk i mange talemåter som er i bruk den dag i dag: være frisk på leveren (i godt humør), snakke fra leveren (si sin usminkede mening) osv. Det var særlig motet som skulle sitte i levra. Lignende uttrykk finnes blant annet i dansk og tysk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/risikoar-eller-risiki/,Risikoar eller risiki?,Kva er den korrekte fleirtalsforma av ordet risiko? Eg ser at dei i nokre fagbøker om risikostyring bruker risiki.,"Risiko har regelrett hankjønnsbøying i fleirtal: risikoar, risikoane (nynorsk) risikoer, risikoene (bokmål) Sjå rettskrivingsordbøkene. Dette har vore dei vanlege formene i over hundre år, sjå til dømes i Om Christiania Husforsikring (1866). Norsk Riksmålsordbok førte opp risikoer som den einaste fleirtalsforma i 1947. Forma risiki, med endinga -i som i italiensk, er altså ikkje korrekt etter norsk rettskriving. På dansk kan det heite risici.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tilhorighet-og-samhorighet-pa-nynorsk/,Tilhørighet og samhørighet på nynorsk,"Bør det heite tilhøyrigheit, tilhøyrsle, tilhøyring eller tilhøyrigskap? Kva med samhøyrigheit og så vidare?","Alt er mogleg, i tillegg til det å høyre til/saman. Særleg samhøyr og tilhøyrsle er godt innarbeidde ord. Kortord Sjølv om danskane skriv samhørighed, nøyer dei seg gjerne med tilhør. Tilhøyr er ikkje så vanleg, men slike kortformer høver like godt i nynorsk som i dansk (jamfør tolmod for tålmodighet). Samhøyr er godt innarbeidd om ting som høyrer saman. I Nynorskordboka er begge orda tekne inn, slik: samhøyr n1 det å vere samhøyrig nasjonalt samhøyr tilhøyr n1 (av høyre til) tilhøyrsle Suffikset -sle Tilhøyrsle tyder tradisjonelt noko anna, nemleg ‘det som høyrer til noko’, tilbehør. Nynorskordboka har snudd om på det, slik: tilhøyrsle/tilhøyrsel det å høyre til el. saman med noko(n) politisk tilhøyrsel / òg: det som høyrer til I samband med religion er det (religiøs) tilhøyrsle som har vore mest brukt i bøker og aviser, frå 1971 av. Gruppetilhøyrsle har òg vore nytta i mange bøker (sjå nb.no). Samhøyrsle er innarbeidd, men for samhørighetsfølelse er samkjensle det beste (dette ordet kan òg brukast om sympati). Suffiksa -ing og -skap Tilhøyring og s amhøyring er mindre brukt, men ikkje gale. Samhøyrigskap har vore brukt litt, tilhøyrigskap snautt i det heile. Det er vanlegare å bruke -heit enn -skap. Verbal seiemåte Ofte kan det vere like greitt å skrive (kjensla av / det) å høyre til eller saman med noko.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gar-sa-det-griner/,Går så det griner?,I disse dager sier mange «det går så det griner» når noe går riktig godt. Men er ikke det litt selvmotsigende?,"Tja, det spørs litt hvilken nyanse av grine man tenker på, og hvor griningen kommer fra. Men opphavet er nok uansett det går så det gviner (= kviner, hviner). Vi oppmuntrer gjerne til å holde det uttrykket i hevd. I over hundre år gamle tekster finner vi riktignok formuleringer som denne: «... saa det gren og knirkede i hele redskapen». Gren står her for det samme som gråt i betydningen ‘laget gråtelyder’. Denne metaforen dukker opp med ujevne mellomrom. Men det er ikke den vi opprinnelig har i uttrykket gå så det g_iner. I det opprinnelige uttrykket går det så det kviner/gviner (underforstått: i/om ørene). Det kunne like godt stått suser eller uler. Fra gviner (= kviner) til griner I deler av Sørøst-Norge heter å hvine å gvine, i preteritum gvein. Det gjelder til og med såpass nær Oslo som i bærumsmål (vel å merke i det tradisjonelle bygdemålet). Jamfør også følgende sitat fra «En tiurleik i Holleia» i Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (4. utgave, fra 1914, på dialekt): Språkbrukere som har hviner – hvinte i dialekten i stedet for gviner–gvein, kan lett komme til å oppfatte gvein som grein, som er en kjent form også i yngre bymål. De har omtolket uttrykket til noe som ligger ganske nær utgangspunktet. Det har sikkert bidratt til omtolkningen at tårene gjerne renner når det går fort. Kanskje noen «hvinere» har vært om bord i skuter med sjøfolk fra Vestfold som har sunget om blokker og liner [som] går så det hviner? For disse sjøfolkene (som det har vært mange av) har nok sagt gviner, som i diktet « Atlanterhav » av Hans Reynolds: Det kan også ha bidratt til grining at oslofolk har manglet en opplagt (sterk) preteritumsform av hvine/kvine å samle seg om. Her er alternativene i talemålet: hven /ven/ («finspråk»; gikk ut av rettskrivningen i 1981) kvein, gvein, vein (folkelige østnorske former) hvinte /vinte/ (nyere svak preteritum) Den svake bøyningen har nok fungert som stilistisk kompromiss mellom pyntelig danskpreget og folkelig helnorsk i bymålet. Sterk bøyning har blitt mindre vanlig, og dermed har gvein blitt mindre kjent og gjenkjennelig. En del oslofolk har riktignok skrevet det gikk så det kvein og brukt hvine ellers, men det å skille på den måten er litt tungvint. For dem som har kvittet seg med de markerte sterke preteritumsformene av hvine/kvine, men som har ønsket å ta vare på sterk preteritum (altså én stavelse) i uttrykket gikk så det ___, har det mindre markerte grein vært en grei løsning. Hva skal jeg bruke? / Kva skal eg bruke? På nynorsk heter det så det kvin. Gv - regnes som en dialektvariant av kv -. Dette systemet er regelrett: Gvit og gvin i talespråket tilsvarer kvit og kvin i skriftspråket. Det er uaktuelt å ha gv - bare i ett tilfeldig ord. Bokmål står ikke i et like systematisk forhold til dialektene, så enkeltuttrykk fra dialekter kommer av og til inn i mindre normalisert form. Det må være helt greit at folk fra gv -området og andre som har lyst, skriver gviner i dette uttrykket, enten det står i rettskrivingsordboka eller ei. Alle variantene står på egne bein, enten det kviner, hviner, gviner eller griner. Denne artikkelen i Språknytt advarer mot «grinebitere» og slår et overbevisende slag for gvining.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-forsvunne-eller-den-forsvunnede/,Den forsvunne eller den forsvunnede?,"Jeg leste en tittel på en DVD-film idag, nemlig «Indiana Jones og jakten på den forsvunnede skatten». Er det virkelig riktig å skrive det slik?","Nei. Det skulle vært den forsvunne skatten, jamfør filmen Den forsvunne pølsemaker og brettspillet Den forsvunne diamanten. Å skrive den forsvunnede skatten er som å skrive den stjålede bilen (for den stjålne bilen) eller det håndskrevede brevet (for det håndskrevne brevet). (Riktignok var den opprinnelige filmtittelen Den forsvundne pølsemaker, men forsvundne er bare en danskpreget skrivemåte av forsvunne, på linje med dansk den nyvundne frihed for den nyvunne friheten. Vil man skrive den forsvundne pølsemaker, bør man også skrive en forsvunden pølsemaker.) Hvis du vil vite hvorfor det er galt med forsvunnede, må vi se nærmere på forskjellen mellom svake og sterke partisipp. Det krever litt konsentrasjon og tålmodighet. Svake partisipp (som saltet) Forsvinne er et sterkt verb. Vi kommer tilbake til bøyningen av sterke verb. Først tar vi for oss partisipp av svake verb, for der er her vi finner den ede-endelsen som vi må passe oss for. Å salte er et eksempel på et svakt verb av den typen som ender på valgfritt -et eller -a i fortid og i partisipp. (Vi ser her bort fra andre typer svake verb.) I bestemt form og i flertall endrer et -formen seg til -ete eller -ede. Vi må velge ett av disse to mønstrene for salt et pølse den salt ede pølsa – salt ede pølser den salt ete pølsa – salt ete pølser Eventuelt kan vi skrive salt a hele veien. Sterke partisipp (som skrevet) I likhet med forsvinne er skrive et sterkt verb. (Kjennetegnet på sterke verb er at preteritum har én stavelse og indre bøyning i stedet for bøyningsendelse: -svant, skrev/skreiv.) Sterke partisipp har to stavelser. Vi ser nærmere på det sterke partisippet s krev en (eller skrevet), siden det er velkjent og lett å analysere. Sterke partisipp bøyes slik i bestemt form og flertall: den skrev ne anbefalingen – skrev ne anbefalinger I disse formene blir -ne lagt rett til stammen (skrev-). Det er valgfritt med en håndskrevet/håndskreven melding, men det heter uansett den håndskrev ne meldingen / de håndskrev ne meldingene. Merk at det ikke heter * skrev ene eller * skrev ede. Dette er svake former, og skrevede er partisipp av det svake verbet å skreve! Sterke partisipp med -nn- (som forsvunnet) Så kommer vi til sakens kjerne, nemlig sterke verb med en stamme som allerede slutter på -nn, som finne, spinne, (for)svinne og vinne. Vi kan selvsagt ikke legge til enda en n i skrift, som i funn-ne. Vi får i bestemt form og flertall den forsvun ne skatten – forsvun ne skatter Det heter altså den gjenfunne tingen, den myteomspunne artisten og det nyvunne trofeet. I nyere «finspråk» og mer eller mindre skriftpreget tale hører og ser man stadig oftere formuleringer som * den gjenfunnede tingen, * det nyvunnede trofeet, den *myteomspunnede artisten og den *nyskrevede sangen. Ortografisk er alt dette like galt som * det skrevede ord, * den stjålede bilen, * den forsvunna skatten osv. De nye bøyningsmåtene har antakelig oppstått først hos barn, enten barn som snakker bokmålsnært, eller skolebarn som strever med å finne den riktige formen og tar utgangspunkt i de svake verbene, som er mer tallrike enn de sterke. Til slutt et søk i aviskilder fra Nasjonalbiblioteket. Det er ikke så lett å se, men forekomsten av forsvunnede er flerdoblet på kort tid.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/energi-strategi-og-giro-uttale/,"Energi, strategi og giro: uttale","Ordet energi blir uttalt både /energi/ og /enersji/. Strategi har òg to uttalar, men det heiter berre /sjiro/ for giro. Kva er rettast?","Det finst ingen offisielle reglar her, men Språkrådet tilrår den bokstavrette uttalen, altså /energi/ og /strategi/. Giro kan likevel berre heite /sjiro/ på norsk. Bokstavrett uttale av substantiva energi og strategi er i alle fall eit enklare utgangspunkt i norskundervisninga, for dei avleidde adjektiva energisk og strategisk blir alltid uttalte med /g/. Rådet om g-uttale i energi gjeld særleg i fysikksamanheng. I tydinga ‘persons arbeidsevne og arbeidskraft’ er det relativt vanlegare med /enersji/. Nokre ordbøker skil mellom /energi/ i den fyrste tydinga og valfritt /energi/ eller /enersji/ i den andre. I Bjarne Berulfsens Norsk uttaleordbok (1969) er energi og strategi med g sett opp som «korrekt» uttale. Den same uttalen finn vi i Norsk riksmålsordbok (1937). Dette kan ha vore rekna som den rettaste uttalen fordi orda opphavleg kjem frå frå gresk, der dei har g-lyd. Tysk og dansk har forresten òg g-uttale. Uttalen med sj-lyd har kome til Norden frå fransk og har vunne fram i Sverige. I dag har han òg stønad i engelsk, sidan dei fleste veit korleis energy skal uttalast. Gjengs uttale av ordet giro er utan tvil /sjiro/. Ordet er lånt frå italiensk, der det har ein liknande uttale. (Det i siste instans greske opphavet blir her for fjernt til å spela noka rolle.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-baten/,På båten,Kvifor heiter det å gi noko eller nokon på båten når ein gir det eller dei opp?,"I Nynorskordboka og Bokmålsordboka står ordlaget under båt, men merk denne presiseringa i Nynorskordboka: «i tyding 4 omtydd etter nederlandsk bot geven ‘gje, fire tau’» Bot er tauende. Poenget er altså at ein slepper taket og lèt noko gå fritt i den andre enden. Etymologane Hjalmar Falk og Alf Torp er ikkje snaue i omtalen av uttrykket: I Svenska Akademiens ordbok er det tolka meir bokstavleg, som å setja nokon på ein båt som skal til helvete e.l.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/miste-til-miste-livet-til/,"Miste til, miste livet til",Jeg ser stadig oftere formuleringer som «han mistet kona til kreft» eller «hun mistet livet til korona». Er det riktig norsk? Skal jeg rette det hos elevene mine?,"Det kan ikke kalles direkte galt, men det er et nyere oversettelseslån, en såkalt anglisisme. Du bør i det minste kommentere det i tilbakemeldinger på skriftlig arbeid. Eksempler: NN lost her life to cancer. (NN døde av kreft.) NN lost his wife to cancer. (Kona hans døde av kreft.) «Å dø» er nøytralt nok På norsk heter det tradisjonelt å dø av en sykdom eller lignende: NN døde av covid-19 (mindre presist: av korona) / i koronapandemien. NN døde av blodforgiftning. NN døde av skadene. NN døde på grunn av feilbehandling. Vi legger stundom til: «og etterlot seg …». De etterlatte er de som har mistet NN. Noen synes kanskje det virker for direkte å skrive for eksempel at kona hans døde (på grunn) av kreft, men dette er en helt akseptabel formulering. Hvis mange begynner å pynte på den, vil det endre kravene til omtale av dødsfall. Det vil bli litt vanskeligere å uttrykke seg om noe viktig. «Å miste» har et (litt annet) bruksområde Hvis noen i familien dør, sier det seg i utgangspunktet selv at det var et tap; vi er ikke nødt til å understreke at noen mistet et familiemedlem. Men også på norsk bruker vi mistet når det passer. Ordvalget kan være avhengig av hva som er sagt tidligere i teksten, og av hva/hvem som er i fokus i setningen. Eksempel: Da hun mistet faren sin i 2020, var kreftvaksinen ennå ikke oppfunnet. Tradisjonelt kan man også snakke om å miste noen i en hendelse eller ytre omstendighet (f.eks. en epidemi): NN mistet kona i barselseng / i spanskesyken. Formuleringen miste livet er også helt vanlig på norsk, men også da helst med andre presiseringer enn den umiddelbare dødsårsaken. Eksempler: De mistet livet i koronapandemien / i flommen / i ulykken. Mange mistet livet til sjøs under krigen. Færre mistet livet i trafikken i fjor.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/overfor-eller-ovenfor/,Overfor eller ovenfor?,Hva er forskjellen på overfor og ovenfor?,"Ovenfor/ovafor (nynorsk ovanfor) betyr ‘høyere oppe’. Overfor betyr ‘på den andre sida’ (‘midt imot, andsynes’). Ovenfor viser altså til høydeforskjell (slik over vanligvis gjør): Overfor viser derimot til et vannrett forhold: Vanskene med å holde styr på overfor og ovenfor er kanskje noe av årsaken til at mange flotter seg med det velklingende synonymet vis-à-vis. Det kan også være noe av grunnen til at andsynes holder stand i nynorsk. Vi tror det er lettere å lære forskjellen mellom overfor og ovenfor enn å huske nøyaktig hvordan vis-à-vis skrives. Nedenfor er noen eksempler som kan gjøre det lettere å forstå hva som er hva. Eksempler på bruk av OVENFOR/OVAFOR teksten ove n for/ovafor skogen ove n for/ovafor riksveien (= høyere oppe i terrenget) Logiske knagger: Ov en for er det motsatte av ned en for. Det som kommer fra ov en, kommer ov en fra. Det begynner altså ov en for (høyere oppe). Ov en for = ov a for. Ov a rennet i hoppbakken er som kjent høyere oppe enn unn a rennet. Eksempler på bruk av OVERFOR (konkret og overført) Huset ligger ove r for kirka (på den andre sida av gata). Jeg satt rett overfor kongen (på den andre sida av bordet). Hærene stod overfor hverandre (på hver sin side av elva). Spania står ove r for en miljøkatastrofe. Vi har en god forhandlingsposisjon overfor myndighetene. Mange har dårlig samvittighet overfor barna. Logisk knagg: Tvers over for = tvers over = på den andre sida. Det er altså ikke den vanlige betydningen av over vi har i overfor. Overfor er ikke høyere oppe! (Som man ser av det siste eksempelet i punktlista, kan overfor bety noe så vagt som i forholdet til. Generelt brukes det gjerne der ingen annen preposisjon fungerer. Men man bør ikke bruke overfor som universalpreposisjon à la i forhold til. Prøv gjerne ut for og mot før du tyr til overfor. For eksempel heter det tradisjonelt lojalitet/troskap/høflighet/vennlighet mot heller enn overfor.) Utilrådelige fysiske og (teo)logiske krumspring Vi avrunder med et par eksempler på gal bruk av ordene. I nettutgaven av Dagbladet (28.10.2020) finner vi denne gymnastikkøvelsen: «Regjeringsadvokaten beklager ovenfor Høyesterett, at dokumentet ikke har vært lagt fram før. Det burde det, innrømmer Fredrik Sejersted i sitt prosesskriv.» (Merk forresten at det ikke skal stå komma foran «at».) Å legge seg flat for Høyesterett over Høyesterett er litt av en prestasjon. Det spørs om regjeringsadvokaten har kompetanse til det, tross alt. Noen tar ydmykheten til uante høyder og mener de er «ydmyke ovenfor Gud ». Men man står i beste fall overfor Vårherre.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utdanning-eller-utdannelse/,Utdanning eller utdannelse?,Er det noen forskjell på utdanning og utdannelse?,"Ifølge Bokmålsordboka betyr utdanning og utdannelse det samme. Noen vil hevde at utdanning bør brukes om prosessen, det å utdannes eller utdanne seg, og at utdannelse er resultatet, det man har når eksamen er avlagt og godkjent. Men det er ikke noe grunnlag for et slikt skille. Tidligere var utdannelse den helt dominerende formen på bokmål (uavhengig av betydning), men utdanning er blitt gradvis vanligere de siste tiårene. I dag er utdanning mer brukt enn utdannelse, ikke minst i sammensetninger (som utdanningsinstitusjon).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-det-du-eller-deg-det-er-jeg-eller-meg/,Er det du – eller deg? Det er jeg – eller meg?,"I Dag Gundersens Håndbok i norsk står det at man kan velge mellom å skrive «det er jeg» og «det er meg». Har man alltid kunnet velge i disse tilfellene? Hva var eventuelt regelen før, og når ble den endret?","Tidligere tradisjonell grammatikk forlangte gjerne subjektsform (jeg, du) i konstruksjoner som «det er jeg/meg», «er det du/deg» og sammenlikningsuttrykk som «du er større enn jeg/meg». I dag godtas objektsformen på lik linje med subjektsformen i bokmål. Siden dette ikke er et vanlig rettskrivingsspørsmål, kan ikke den nåværende valgfriheten tidfestes til noe bestemt år, men den er i alle fall mye eldre enn både Norsk språkråd (stiftet 1972) og Norsk språknemnd (1951–1971). Allerede for hundre år siden var objektsformen vanlig i riksmålet (som i dansk). Noen språkforskere trodde at den tradisjonelle subjektsformen fra folkemålet ville vinne fram igjen, men i dag står objektsformen (meg) sterkt i vanlig talemål, særlig i bymål. Nynorsk I nynorsk (som i svensk) foretrekkes fremdeles subjektsformen (eg, du). Et unntak finner vi der pronomenet kommer fremst i setningen: «Meg var det i alle fall ikkje.» Et annet unntak er «Eg er meg sjølv» og hos de fleste: «Om eg var deg» og «Om du var meg». Det … som I såkalte utbrytninger, det vil si «Det er/var [pronomen] som [verb] …», er formen avhengig av om pronomenet er subjekt eller objekt i den «opprinnelige» setningen. Altså: «Det var jeg som skrek» av «Jeg skrek», men «Det var meg de slo» av «De slo meg». Dette er i alle fall det vanligste mønsteret, og det kan tilrås. Man trenger ikke være redd for subjektsformen i typen «Det er de som …», med andre ord «Det finnes de som …». Den er minst like riktig som objektsformen her.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/shoppingsenter/,Shoppingsenter,Kva er det norske ordet som skal brukast i staden for shoppingsenter?,"Språkrådet har før tilrådd butikksenter, men kjøpesenter har vunne fram, og det er heilt i orden. I Norsk markedsføringsordbok (1981), utarbeidd av ei nemnd med representantar for Statistisk sentralbyrå, Noregs Handelshøgskole og Norsk språkråd, står butikksenter som norsk term for shopping center. Nedanfor er resultatet av eit søk i aviskjelder på nb.no (NB n-gram). Fyrste belegg på butikksenter er frå 1944, fyrste belegg på kjøpesenter er frå 1953. Fleire av kjøpesentra har storsenter i namnet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sola-jorda-og-manen-med-stor-forbokstav/,"Sola, jorda og månen med stor forbokstav?","Skal jorda, sola og månen skrives med stor eller liten forbokstav?","De skal skrives med liten forbokstav. Vi har lange tradisjoner for å bruke liten forbokstav i disse ordene. Det har vært det vanligste hele tiden etter at vi gikk bort fra store forbokstaver i substantiv. Men det har vært en del fram og tilbake med disse himmellegemene. Periode med forsøk på å skille I 1995 bestemte fagnemnda i Norsk språkråd etter påtrykk fra visse fagmiljøer at det skulle brukes stor forbokstav i Jorda, Sola og Månen når disse ordene ble brukt som egennavn (navn på himmellegemer). Det viste seg snart at dette var et problematisk vedtak. Lærebokforfattere og andre syntes det var vanskelig å skille mellom de to måtene å bruke ordene på. Noen eksemper: Gi meg solen/Solen, mor! Mannen i Månen/månen. I begynnelsen skapte Gud himmelen og Jorden/jorden. Å komme ned på jorda/Jorda. Det ble presisert at stor bokstav skulle gjelde i astronomiske sammenhenger, og at det skulle være liten forbokstav i tvilstilfeller, men det var ikke nok. Problemene var så mange at fagnemnda omgjorde vedtaket (1999). Det er altså liten forbokstav som gjelder nå. Dette er også problematisk noen ganger, men alt i alt bedre enn alternativet. Det er tvilsomt om det – under sola her på jorda – finnes grunnlag for noe skarpt skille mellom de to måtene å bruke ordene på. Noen momenter som taler mest for liten forbokstav Unike og ubøyelige betegnelser på himmellegemer (Mars, Pluto, Tellus, Luna osv.) er udiskutable egennavn. De forteller hva noe heter, snarere enn hva det er. Sola og månen er noe litt annet; det er ord (fellesnavn) som inngår i bøyningssystemet, og som har unik referanse i bestemt form. Andre eksempler er atmosfæren, himmelen og i gitte sammenhenger havet, fjellet o.l. Vi har bare én himmel på jorda, men vi skriver den med liten h. I den rette sammenhengen kan «fjellet» vise til et spesifikt fjell, uten at vi skriver det med stor forbokstav. Oftest har det et egennavn i tillegg (med stor forbokstav), slik jorda vår har navnet Tellus og galaksen vår har navnet Melkeveien (og ikke heter Galaksen med stor G). Det finnes flere fjell, måner og soler, og det at vi er på jorda, gjør at selve den bestemte formen (mån en, sol a) er nok til å identifisere vår måne og vår sol, uten hjelp av stor forbokstav. Stor forbokstav er på sett og vis overspesifisering, litt som å skrive «kjære Mor» med stor m. Det som taler mest for stor forbokstav, er kanskje det rent estetiske inntrykket jorda og sola gir ved (bokstavelig talt) siden av planet- og stjernenavn med stor forbokstav. Det kan her være til en viss trøst at det i tabeller og på kart uansett er en viss åpning for å bruke store forbokstaver i substantiver.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/og-eller-eller-bare-eller/,Og/eller eller bare eller?,Hvilken av disse formuleringene bør brukes? Passord/brukernavn er feil. Passord og/eller brukernavn er feil.,"Det kan være nok med skråstrek hvis det i praksis ikke er til å misforstå. Skråstrek betyr her det samme som eller. Eller kan i vanlig norsk bety to ting, se dette eksemplet: X eller Y = X/Y 1) enten X eller Y 2) X eller Y eller begge Variant 1 kalles eksklusiv disjunksjon, mens b kalles inklusiv disjunksjon. For variant 2 brukes stadig oftere formelen og/eller i stedet for bare eller. Formelen er ikke feil, men den brukes ofte i utrengsmål. Hvis det først er nødvendig å presisere, kan det være bedre å skrive fullt ut nettopp «X eller Y eller begge (deler)», som er lettere å oppfatte. Nødvendig? Presiseringen og/eller er ofte unødvendig utenfor matematikken og logikken. Vi mener «eller begge deler» bør kunne forenkles til eller når det er en selvinnlysende lesemåte. Her er et eksempel: programmet [gjelder] for personer som er dømt for overtredelse … og som har problem med alkohol og/eller annet berusende eller bedøvende middel Det sier seg selv at kombinasjonsbrukere er inkludert. Derfor er det nok med eller. Jo mer man bruker formelen og/eller der man trygt kunne stolt på sammenhengen og fornuften, desto vanskeligere gjør man det for andre å bruke en enklere formulering. Jo sjeldnere eller alene brukes som inklusiv disjunksjon, jo større fare er det for at ordet automatisk tolkes som en eksklusiv disjunksjon. Den generelle faren for misforståelse kan altså øke fordi man i enkelttilfeller garderer seg mot misforståelse ved hjelp av overpresisering.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-blitt-eller-har-blitt-er-kommet-eller-har-kommet/,ER blitt eller HAR blitt? ER kommet eller HAR kommet?,ER eller HAR jeg blitt far? Og ER eller HAR mor og barn kommet hjem fra sykehuset? Hva er eventuelt forskjellen?,"Det er valgfritt, det vil si at begge deler er riktig innenfor rettskrivningen. Før ble VÆRE – ER – VAR regnet som det riktigste hjelpeverbet både ved bevegelsesverb (er kommet, er gått, er reist) og ved overgangsverb (er blitt, er begynt, er stilnet, er bleknet og lignende). Men også HA – HAR – HADDE har lenge vært godtatt og er nå det dominerende i bokmål. Dialektalt er det gjerne enten det ene eller det andre som gjelder. «Er blitt» har sterk tradisjon i skrift og i mye talemål vestpå og nordpå, mens «har blitt» samsvarer med talemålet over mye av Østlandet, særlig yngre mål. Utdyping for spesielt interesserte følger. Nyanser? I noen talemål og i skriftmålet kan det være en mer eller mindre reell nyanse mellom uttrykksmåtene. «Har blitt» understreker da handlingen eller hendelsen (da den skjedde), mens «er blitt» understreker resultatet, for eksempel: Bokmål: 1) Han er blitt far. 2) Han har blitt far. Nynorsk: 1) Han er vorten far. 2) Han har vorte far. (Eventuelt blitt for vorte(n).) Det kan diskuteres om det egentlig er noen meningsforskjell mellom 1 og 2 ovenfor, og de fleste språkbrukere klarer seg fint med den ene varianten i de fleste sammenhenger. Hvis vi virkelig skal understreke tilstanden, har vi jo alternativet «Han er far» uten «blitt» i alle dialekter. Understreking av hendelse fremmer «ha» Merk at har er noe mer sannsynlig når hendelsesaspektet er ytterligere understreket eller utdypet, f.eks. med hvordan eller hvor ofte noe har hendt. Far blir man muligens én gang for alle, så vi finner et annet eksempel enn «han har/er blitt far igjen »: Hun er/har blitt syk. Men: Hun har (sjelden: «er») blitt syk hver gang hun har smakt på min hjemmelagde vin. Når et verb viser til en aktiv handling og har et målsledd etter seg, kan er være svært uvanlig, som i type 2 nedenfor: Bokmål: 1) Hun er/har kommet. Hun er/har gått. 2) Hun har kommet hit ofte. Hun har gått langt. Nynorsk: 1) Ho er kommen / har komme. Ho er/har gått. 2) Ho har komme hit ofte. Ho har gått langt. (Eller valgfritt komen og kome.) Ved en del overgangsverb er det mer komplisert. I mange tilfeller er ha mer brukt enn i eksempelet med komme ovenfor, jf. f.eks. «har økt/minket »; her kan jo «er økt/minket» lett feiltolkes som en del av et passivt uttrykk («er økt av den og den »). Angivelse av tidspunkt og varighet fremmer ha: «Prisene er/har steget», men alltid: «... har steget i hele vår». Spesielle tilfeller Vi bruker helst ha i hypotetiske utsagn og i perfektum infinitiv: Jeg ville ha blitt far hvis jeg kunne. Farskap ser ut til å ha blitt en fiks idé.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/augmented-reality-pa-nynorsk/,Augmented reality på nynorsk,Kva heiter augmented reality på nynorsk?,"På nynorsk har auka røynd vore brukt ein del (sidan 2013). Om ein vil, kan ein kombinere dette med aukerøynd- i samansetjing (t.d. aukerøyndbriller), men forkortinga AR er jo like god nynorsk som engelsk. På bokmål brukar ein utvidet virkelighet, ved sida av forsterket virkelighet. (Det same tilhøvet finn ein i dansk, medan svensk helst har förstärkt verklighet.) Utvida røynd eller verkelegheit er såleis òg mogleg på nynorsk, men det er jo mindre fyndig og fleksibelt. På islandsk heiter det viðbótarveruleiki, som kan omsetjast med tilleggsrøynd eller attåtrøynd, men det høver kanskje betre om det ekstralaget med informasjon som teknologien tilfører, enn om heile biletet/opplevinga/røynsla.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/troste-og-baere/,Trøste og bære,Jeg ser i ordboka at dette heter «trøyste og betre» i nynorsk. Betyr det at det egentlig skulle hett «bedre» i bokmål?,"Det kan man kanskje si, men det nytter ikke å endre på skrivemåten nå. Betre/bedre er her en rest av ønskeform (konjunktiv) i norsk, som i leve kongen og fanden spare. Opprinnelig het det: trøyste og betre (nynorsk) trøyste og bere/bære o.l. (dialekt) trøste og bedre (riksmål/bokmål) Det er altså snakk om verbet bedre/betre ‘forbedre’ og trøste i betydningen ‘hjelpe; styrke; oppmuntre’ (jf. adjektivet traust). Bære er bygdemålsuttale av betre. Denne varianten er tatt lydrett inn i skriftmålet uten hensyn til sammenhenger i språket. Det har imidlertid ikke skjedd i det beslektede uttrykket Gud bedre, som betyr omtrent det samme som Gud hjelpe (oss). Nå er det kommet så langt at vi nesten må si at trøyste og betre er noe litt annet enn trøste og bære. Bære tolkes nok bokstavelig av de fleste. Hvis man leser det nye uttrykket bokstavelig, er det et sterkere uttrykk for hjelpeløshet enn det gamle.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skjegget-i-postkassa/,Skjegget i postkassa,Kva er opphavet til uttrykket å stå med skjegget i postkassa?,"I Snorre Evensberget og Dag Gundersens Bevingede ord heiter det at skjegget i postkassa (eller svensk: brevlådan) er eit fellesnordisk uttrykk kjent frå 1950-åra om det å koma i klemme, å vera i knipe. Noko meir står det ikkje. Definisjonen i Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner verkar meir råkande for norsk i dag: «ha mislykkes, sitte med ‘lang nese’ (ofte: fordi man har latt en sjanse gå fra seg e.l.)» Men heller ikkje her får vi forklart bakgrunnen. I slangordboka til Ulf Gleditsch står uttrykket alt i 1952, og det hadde sikkert vore i bruk munnleg ei tid då. I Verdens Gang står det alt i 1948. Ingvald Marm skreiv om emnet i si slangordbok frå 1962 og meinte det var den meir nærliggjande bordskuffen som vart vridd til postkassa/postkassen i si tid. Her får vi ein teori om opphavet: Dette var ikkje heilt enkelt. Men det meste er jo mogleg i slang, så usannsynleg er det ikkje. Berre tenk på korleis å drite på draget er vridd til å bæsje på leggen eller i skuffen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ha-det-pa-g/,Ha det på g,Hva betyr egentlig å ha det på g? Og hva står g -en for?,"Uttrykket ha det på g betyr ‘ha det storartet, ha det sorgløst’. Vi har ikke noe sikkert svar på hva det kommer av. Ha det på g finnes også i varianter som ha det på hg, ha det på gh, ha det på stor G. I boka Norsk slang setter Tone Tryti hg i forbindelse med høygir, mens andre har ment at g har sammenheng med uttrykket sitte på den grønne gren. En tredje teori er at g -en skriver seg fra det franske ordet gai, som betyr 'glad'. Ifølge S. Evensberget og D. Gundersen: Bevingede ord (1995) ble uttrykket brukt i 1913 i en Chat Noir-vise som begynte slik: «De rike har det jo på G, dem har'ke stort å kava med.» Det var altså «de rike», alias «dissa fine», som hadde det på G, og det var vel helst de som brukte uttrykket til å begynne med. Det eldste belegget vi finner, er i et skuespill fra 1898. Allerede tidlig på 1900-tallet var opphavet til uttrykket et mysterium.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/oversettelseslan-fra-engelsk/,Oversettelseslån fra engelsk,Direkte oversettelser av engelske enkeltord og hele fraser florerer i skrift og tale. Har dere en liste over slike ord og uttrykk med opplysning om hvordan vi heller kan si det på norsk?,"Ja, nedenfor finner du noen lister som vi kommer til å utvide. Send oss gjerne flere eksempler. Når vi snakker om lånord, tenker vi gjerne på hele gloser fra andre språk, som truck og fan. Her er både form (uttale, skriftbilde) og innhold importert i nyere tid. Men oversettelseslån, også kalt kalkering, er noe litt annet: Ved oversettelseslån har vi selve ordet (uttale, skriftbilde) i språket fra før, men importerer en ny betydning eller bruksmåte. Eksempel: alarm om vekkerklokke. Oversettelseslån er omtrent det samme som falske venner som er på vei inn i språket. Det er en side av det fenomenet som før gjerne ble kalt anglonorsk. Vi oversetter ikke bare enkeltord på denne måten, men også flerordsuttrykk. Det kalles fraselån. Nedenfor tar vi opp begge deler i tillegg til såkalte frekvenslån. En gruppe oversettelseslån kan også kalles grammatiske lån; vi har en egen artikkel i basen om slike. I listene nedenfor har vi bare tatt med et utvalg av de mulige skrivemåtene på norsk, nærmere bestemt på bokmål. Enkeltord: betydningslån Det kalles betydningslån det når ord som finnes i norsk fra før, får en ny betydning hentet fra tilsvarende eller lignende ord i et annet språk. På lista nedenfor står kjente norske ord oppført med en nyere betydning/bruksmåte hentet fra engelsk. Under hvert ord står mer tradisjonelle norske uttrykk for det samme. adressere (to address) norsk: ta opp, ta tak i, gripe fatt i, håndtere, gjøre noe med advokere for (advocate for) norsk: ta til orde for, tale/pledere/prosedere for, være talsmann for, arbeide for argumentere (to argue) norsk: krangle, trette, diskutere aspirasjon (aspiration) norsk: mål, ambisjon, higen, streben, hugmål // hva er din aspirasjon? hva ønsker du å oppnå? bar (bar) om sjokolade, såpe o.a.: norsk: bit, stang, kubbe, stykke, plate blek (bleak) norsk: trist, dyster dedikert (dedicated) norsk: ihuga, engasjert, tro etablissementet (the establishment) norsk: det etablerte (samfunnet), den bestående orden fasilitere (facilitate) norsk: fremme, lette, legge til rette for forme (form), som i forme en regjering norsk: danne, opprette, skipe formulering (formula) (også formel, jf. frekvenslån) norsk: sammensetning, oppskrift (om ingredienser) frostbitt (frostbite) norsk: (brukt om mennesker og dyr:) forfrysning, frostskade, (nynorsk også:) skamfrysing Ordet ble riktignok brukt sporadisk slik før i tida også, noen ganger poetisk, og ble dessuten i enkelte dialekter brukt om frostskade på planter (frostbit, frostbet). Også adjektivet frostbitt, nynorsk frostbiten, har blitt brukt før (vel etter mønster av værbitt). gap (gap) om avstand (selve ordet gap er eldgammelt i norsk) norsk: (stor) avstand, (stor) forskjell, kløft (se også tette gapet nedenfor) gjenåpne (re-open) om sak: norsk: gjenoppta, ta opp igjen karakter (character) i f.eks. film: norsk: (rolle)figur o.a. korrupt (corrupt) om ting, i utgangspunktet om datafil: norsk: skadd, ødelagt lene (seg til, mot) (lean on, towards) norsk: støtte seg til, helle mot opsjon (option) norsk: alternativ, mulighet originalt norsk: opprinnelig, opphavlig over (over) foran tidsangivelse, f.eks. over de neste/kommende/siste årene, over mange år: norsk: i løpet av, gjennom; eller uten preposisjon: f.eks. de neste årene/åra over (over) i f.eks. jeg er ikke over ham: norsk: jeg er ikke ferdig med ham, jeg har ikke kommet over ham over (over) i konfliktsammenheng: norsk: om (krangel om, konflikt om, å slåss om) over (over) om preferanse, som i foretrekke/velge A framfor B: norsk: framfor, i stedet for, heller enn overse (to oversee) norsk: se til, overvåke, føre tilsyn med, ha oppsyn med, passe på, våke over resept (recipe eller svensk recept) om mat: norsk: oppskrift skam! (shame!) norsk: synd!, det er en skam spotte (to spot) norsk: se, få øye på, oppdage, dra kjensel på seriøst! (seriously!) norsk: alvorlig/ærlig/oppriktig talt; virkelig? tuller du? er det sant?; det er sant! suge (suck), som i it sucks: norsk: det er dårlig o.l., det er noe dritt; det er ræva, pyton osv.; det stinker (= eldre betydningslån), det er kjipt (= eldre importord), det duger ikke / holder ikke mål tvist (twist) norsk: vri, variasjon, tolkning; uventet vending (f.eks. i en historie); (om (smaks)tilsetning:) f.eks. en dråpe sitronsaft Her har vi altså bare nevnt betydninger som tradisjonelt ikke brukes på norsk. Fraselån Fraselån er flerordsuttrykk som er importert fra et annet språk. Når engelske flerordsuttrykk oversettes ord for ord med norske ekvivalenter, kaller vi det indirekte fraselån. Prank /prænk/ er et vanlig (fonetisk) lån, altså et rent importord, mens praktisk spøk (practical joke) er et eldre fraselån med omtrent samme betydning. Nedenfor er flere eksempler på fraselån inkludert sammensatte ord som er oversatt ledd for ledd: bare så mye (only so much) i vendinger som det er bare så mye man kan gjøre norsk: det er ikke mer som kan gjøres; det er grenser for hva man kan gjøre bare fordi A så betyr ikke det at B (just because A, doesn't mean that B) Her kan A og B står for hva som helst, for eksempel det er morsomt og (det er) forbudt eller det er gammelt og det er gammeldags. Mange som ikke selv bruker denne uttrykksmåten, oppfatter den som både ulogisk og ugrammatisk. Den er nok mest brukt av barn og unge. På norsk heter det tradisjonelt heller: selv om A, er det ikke B det er ikke B bare fordi A at A betyr ikke (uten videre) at B beste støttende skuespiller (best supporting actor) norsk: beste birolle bevise noen feil; bli bevist feil (prove someone wrong; be proven wrong, f.eks. vi beviste ham feil) norsk: vise/bevise at noen tar feil bry, som i jeg (det) bryr meg ikke / jeg (det) kunne ikke bry meg mindre (I don’t c are / I couldn’t care less) norsk: (det er det) samme for meg, jeg gir blaffen i det o.a. (ikke helt det samme: jeg bryr meg ikke (det minste) om det) det er ditt tap (your loss) norsk: synd for deg, det er ditt problem det regner katter og hunder (it's raining cats and dogs) norsk: det øsregner, det høljer ned, det regner trollkjerringer det sagt (that said), det gjort (that done) osv. norsk: når det er sagt, gjort osv. dette er hvordan (this is how), norsk: slik, sånn f.eks. dette er hvordan man gjør det: slik gjør man det, slik skal det gjøres er sagt å være (is said to be) f.eks. han er sagt å være verdens rikeste mann: det sies at han er … / han skal være … / det opplyses at han er verdens rikeste mann dobbelt standard (double standard) norsk: dobbeltmoral falle ut med (fall out with) norsk: komme på kant med, ryke uklar med, bli uvenner med feile i å (fail to) norsk: ikke klare å, ikke lykkes med å for en grunn (for a reason), også: av en grunn f.eks. jeg gjorde det for en grunn: jeg hadde en grunn til å gjøre det; det var en grunn til at jeg gjorde det for nå (for now) norsk: foreløpig/førebels, inntil videre, i denne omgangen, for denne gangen/gongen fryse over (freeze over) norsk: fryse (til), oftest om vann fylt til bremmen (filled to the brim) norsk: fylt til randen/randa, breddfull gjøre alt i ens kraft (do everything in one’s power) norsk: gjøre alt som står i ens makt, gjøre alt en kan gjøre en forskjell (make a difference) norsk: utrette noe, bety noe, spille en rolle, gjøre monn, monne, gjøre noe med det f.eks. du kan gjøre en forskjell: din innsats teller gro noe (to grow something) norsk: (f.eks. grønnsaker:) dyrke, få til å gro/vokse, (om skjegg også:) anlegge, få seg (merk: norsk gro er tradisjonelt ikke transitivt: noe gror, men man gror ikke noe) ha noe gående for seg (have something going for oneself) (f.eks. han hadde lite/mye gående for seg, hun hadde ingenting gående for seg) norsk: ha mye å fare med / by på, være noe tess, være oppegående ha suksess (have success) norsk: lykkes, ha framgang, gjøre lykke hate på (hate on) norsk: rakke ned på, oppføre seg hatefullt mot; også: mislike, ytre seg kritisk om (jf. a hater: «en hater» /en heiter/: en som misliker, hater, rakker ned på noe/noen) hoppe til konklusjoner (jump to conclusions) norsk: trekke forhastede slutninger, være for snar til å dømme hva skjer med at (what’s up with …) norsk: hvorfor hvem er (den og den) til å …? (who am I to, who are you to …?) norsk: med hvilken rett (gjør den og den det og det), hvordan kan (den og den …) i person (in person) norsk: selv, sjøl, personlig, i egen person; (om oppmøte:) fysisk i prosess av, i prosess med (in process of), f.eks. være i prosess av: norsk: (være) i ferd med, holde på (med) i sin egen rett (in his/her/its own right) norsk: i seg selv, på sine egne vilkår/premisser, som et selvstendig (f.eks.) verk; på egne bein (som noe) komfortabel med (comfortable with) ikke være komfortabel med norsk: ikke like (helt), ikke godta, ikke kunne leve med, ikke trives med, ikke synes det er greit, bli urolig av; (se også OK med) komme med en pris (come with a price) som i det kommer med en pris norsk: (overført:) ha sin pris, ha en kostnad, er ikke uten kostnader; (konkret:) medføre utgifter/kostnader komme opp med (come up with) om forslag, løsninger, ideer norsk: komme med, finne på, komme på, klekke ut, pønske ut, presentere, lansere komme til en ende (come to an end) norsk: ta slutt, (noen ganger:) få en brå ende/slutt komme til live (come to life) om drømmer o.l. norsk: bli virkelig, bli (til) virkelighet, bli oppfylt kommittere seg (commit oneself) norsk: påta seg, forplikte seg, binde seg, gi tilsagn la meg vite (let me know) norsk: si fra lite visste jeg at … (little did I know that …) norsk: ikke visste jeg at, jeg ante ikke at, jeg hadde ingen anelse om at mistenke at … (suspect that …) norsk: tro, ha en mistanke om miste det (lose it) norsk: miste fatningen/besinnelsen; (for eksempel:) måtte le, måtte gråte, begynne å tute, bli fra seg, gå av skaftet, gå fra vettet, begynne å surre, fly i flint, sprekke o.a. møte et behov (meet a need) norsk: dekke et behov møte med (meet with) som i hun møtte med ham i går norsk: møte, ha møte med når det kommer til (when it comes to) norsk: når det gjelder nå snakker vi! (now we’re talking!) norsk: (se) dét var noe annet!, se der, ja!, det var andre boller!, det var saker!; nå begynner det å ligne noe!, det er gutten sin! / jenta si! OK med (OK with) f.eks. jeg er OK med det norsk: det er greit for meg over tid (over time) norsk: med tida, etter som tida går, etter hvert; etter en (god) stund; (så og så) lenge peke fingre mot, peke fingeren mot (point fingers at, point the finger at) norsk: beskylde, legge skylda på, anklage plukke opp (pick up) norsk: (overført:) tilegne seg, begynne å bruke, lære seg å bruke (om f.eks. språk; men merk at å plukke opp gloser o.l. finnes fra før); norsk: (ofte med at): legge merke til, fange opp (f.eks. signaler), bli var, få med seg, feste seg ved; også plukke opp varene eller plukke opp noen for hente (jf. pick-up-point ‘utleveringssted’) plukke opp telefonen (pick up the phone) norsk: ta telefonen, ta opp/fram telefonen plukke opp på (pick up on) norsk: legge merke til prøve sitt beste (try one’s best) norsk: gjøre sitt beste, prøve så godt man kan på daglig basis (on a daily basis) norsk: jevnlig, daglig, hver dag, stadig, støtt, hele tida realisere at … (to realise that …) norsk: innse at, forstå at, skjønne at, jf. også at noe går opp for en reise glasset (raise one’s glass) norsk: skåle (for), heve glasset resonnere hos/med en (resonate with someone) norsk: vinne/finne gjenklang i/hos en; treffe en; vekke noe (samklang, gjenkjennelse, svar) i en; jf. også som man kjenner (seg) igjen (i) sentimental verdi (sentimental value) norsk: affeksjonsverdi snakke, som i vi snakker det og det (we’re talking …), altså uten om norsk: det handler om, det gjelder, det er tale om, vi snakker om stoppe noen fra (stop somebody from) norsk: hindre noen i å (f.eks. si sannheten) stoppe seg (selv) fra (stop oneself from) norsk: dy seg for å (f.eks. si sannheten), hindre seg (selv) i å stoppe å (stop -ing, f.eks. stop working) norsk: slutte å strippet for (stripped of) norsk: helt uten, fratatt all, ribba for; (strippe er selv et lån av nyere dato) stå ut (stand out, jf. outstanding ‘utmerket, framifrå’) norsk: skille seg ut, stikke seg ut, utmerke seg stå med (stand with) norsk: støtte, stå sammen med suksessfull (successfull) norsk: vellykket såre noens følelser, såre følelsene til noen (hurt someone's feelings) norsk: såre noen takk for å + verb i infinitiv (thanks for doing o.a.) f.eks. takk for å gjøre oss oppmerksom på dette norsk: takk for at du gjør … / takk for å ha gjort … ta plass (take place) norsk: finne sted, foregå, skje ta stolthet i (take pride in) norsk: være stolt av; sette sin ære i ta til gatene (take to the streets) norsk: strømme ut i gatene, protestere (i gatene), demonstrere ta vare! (take care!) norsk: ha det bra!, far vel!; vær forsiktig! tenke at (think that), som i jeg tenker at norsk: jeg tror, jeg mener, jeg synes (være et) testament på noe (testament to) norsk: vitne om noe (jf. vitnesbyrd om, vitnemål om) tette gapet (fill/bridge the gap) norsk: jevne ut ulikhetene, minske avstanden, minske kløften; ta igjen (noen) tro til, trofast til (true to), ikke bare om mennesker (= norsk: tro(fast) mot), men også om konkrete og abstrakte ting, f.eks. gjengivelse, utførelse norsk: i (nøyaktig) samsvar med, nøye tilpasset, (noen ganger:) tro(fast) mot (f.eks. originalen, intensjonen, tradisjonen) (Merk at trofast til er riktig etter holde seg, altså å holde seg trofast til tradisjonen, men det heter å være tro mot den, ikke å være tro(fast) til den. Å gjøre noe i samsvar med tradisjonen kalles også å være tradisjonstro.) tilbake i (back in) norsk: i f.eks. tilbake i 1968: i 1968 trenge å (need to) norsk: må, er nødt til i konstaterende setninger, f.eks.: jeg trenger å gjøre det: jeg er nødt til å gjøre det På norsk bruker vi tradisjonelt trenge i nektende setninger som du trenger ikke å gjøre det. Vi kan også si f.eks. det spørs om vi trenger å gjøre det og dette er alt du trenger å vite. Det finnes flere andre tradisjonelle bruksmåter som ligner på den engelske, så det kan være vanskelig å vurdere om en formulering med trenge har rot i oversettelseslån. To gode eksempler på påvirkning fra engelsk er «Hvor ofte trenger du å pusse tennene?» og «Du trenger å pusse tennene oftere», mens «Du trenger ikke å pusse tennene så ofte» er god norsk (men sikkert et dårlig råd). trenger/trengte ikke dette (does/did not need this), som i dette trenger jeg ikke: norsk: dette liker/orker/fortjener jeg ikke; kutt ut! (så) verdt det å … (it’s (so) worth it to …) norsk: det er absolutt/virkelig verdt å; du vil ikke angre på å; det lønner seg å for eksempel: det er så verdt det å reise dit / kjøpe det norsk: det er absolutt verdt turen/pengene ute av karakter ((be/act) out of character) norsk: gå/falle ut av rollen, ikke passe, være utypisk for, ikke være likt noen («det er ikke likt ham/henne å...»), ikke være seg selv, bryte med det som er vanlig for en utveie (outweigh) som i fordelene utveier ulempene norsk: oppveie, overstige ville like å som i jeg ville like å gjøre det (I would like to do it): norsk: jeg vil gjerne gjøre det, jeg har lyst til å gjøre det, jeg skulle gjerne ha gjort det (Formuleringene «jeg ville (ha)/skulle (ha)/hadde likt å …» er gamle i norsk og har en annen valør. Eksempel: «Jeg ville ha likt å se ham gjøre det.» Formuleringer som «… om jeg ville like det» eller «… at jeg ville like det» trenger heller ikke være oversettelseslån.) vinne noen over (win somebody over) norsk: overbevise, overtale, vinne for en sak, få over på sin side eller sitt lag virke å være, som i det virker å være slik og slik (mest fra svensk det verkar vara, men jf. seems to be) norsk: det virker som om, det virker slik eller slik, det ser ut til, det er visst voks opp! (grow up!) norsk: bli voksen! (To grow up er riktignok å vokse opp, men i oppfordringen ovenfor viser vi altså til resultatet: å være voksen.) vokse på noen / gro på noen, som i det vokser/gror på meg (it grows on me): norsk: jeg begynne å like / venne meg til det, jeg det liker bedre og bedre, jeg har (etter hvert / smått om senn) fått (litt) sansen for det være med (be with) norsk: være sammen med være rundt noen (be around) norsk: være sammen med åpne opp om (open up about) norsk: snakke ut om, fortelle åpent om, være ærlig om, åpne seg om Frekvenslån Et beslektet og overlappende fenomen er frekvenslån – det at ord og betydninger vi har fra før, blir vanligere på grunn av innflytelse fra andre språk, og ofte på bekostning av eksisterende synonymer. Frekvenslån er særlig vanlig i nyere fagspråk (eksempler: lingvistisk for språklig, sosial for samfunnsmessig). Mange ord har så å si est ut fra spesielle fagområder med støtte i engelsk. Andre eksempler på spredning til offentlig språk og allmennspråk er: effekt (effect) norsk: virkning emosjoner (emotions) norsk: følelser fasilitere (to facilitate) norsk: fremme, lette, legge til rette for influere (på) (to influence) norsk: påvirke (i flere sammenhenger enn før, jf. det ganske nye substantivet influenser ‘påvirker’) kontekst (context) norsk: sammenheng, forbindelse Det er umulig å trekke en klar grense mellom frekvenslån og regulære betydingslån. Det samme gjelder grensa mot gjenoppliving av eldre hjemlige betydninger. For eksempel kan vi finne overse i betydningen ‘overvåke’ i eldre norsk og dansk, så det er ikke bare snakk om påvirkning fra oversee. Andre eksempler: alarm (alarm) spesifikt om vekkerklokke eller vekkerklokkefunksjonen kutte (cut) norsk: skjære, hogge o.a (kutte ned trær hogge trær) i møtet (in the meeting) om formelle møter norsk: på møtet eller i møtet, men tradisjonelt mest på i de fleste uttrykk majoriteten av (the majority of) norsk: flertallet av, de fleste av, storparten av misledende (misleading) norsk: villedende, misvisende overkomme (overcome) norsk: komme (seg) over; overvinne, beseire og motstå; få bukt med, rå med per se (per se, som i latin) norsk: i og for seg, i seg selv pleie å (use to) på norsk før helst om vaner og hendelser: pleide å gjøre (f.eks. jeg pleide å spise is) i fortid nå ofte om noe statisk (pleide å være + substantiv), for eksempel jeg pleide å være iskremselger eller jeg pleide å like is norsk: før var jeg iskremselger; før likte jeg is, jeg har alltid likt is putte (to put) norsk: legge, sette, stille, plassere, stikke, stappe, smette osv. simpel(t) (simple) norsk oftest: enkel(t) (simpel betyr vanligvis ‘dårlig, tarvelig’ på norsk, men vi har hele tida hatt rester av et eldre simpel ‘enkel’ i simpelt flertall og simpelthen) sideveis (sideways) norsk (i de aller fleste sammenhenger): sidelengs stå opp for (stand up for) norsk: ta i forsvar, forsvare, kjempe for, stri for, støtte, arbeide for, fremme, slå et slag for stå opp mot (stand up against) norsk: kjempe for, stri mot, motarbeide, arbeide mot, ta til motmæle mot, konfrontere Det er først og fremst den økte bruksfrekvensen i nyere tid som røper engelskpåvirkning her. Et mulig eksempel på indirekte påvirkning er talentfull ‘dyktig, begavet, evnerik’ (jf. engelsk talented). På attenhundretallet var det mange talentfulde, men så minket det i noen tiår, da de evnerike fikk utfolde seg sammen med de begavede. De talentfulle tok full revansj over de evnerike rundt 1970, og nå er til og med de begavede truet av de talentfulle. Samtidig er de vellykkede truet av de suksessfulle. Merk at frekvenslån også florerer i oversettelse fra våre nærmeste nabospråk. For eksempel er ordene tett (jf. nær(t)), fullstendig (jf. helt) og stadig (jf. ennå, fremdeles) overrepresentert i oversettelser fra dansk. Siden det er såpass vanskelig å identifisere frekvenslån, har vi ikke laget noen lengre liste over slike. Kan ikke betydningslån og fraselån være bra? Jo visst! Språkrådets vurdering er avhengig av om vi fra før har dekkende ord og uttrykk som er verdt å ta vare på. For eksempel er hverken det direkte lånet «So what?» eller oversettelseslånet «Så hva?» særlige nyttige tillegg til «Hva så?». Når vi ikke har dekkende ord og uttrykk fra før, er fraselån ofte av det gode. Vi har en lang rekke gamle og uerstattelige oversettelseslån i språket, særlig ord for tekniske nyvinninger og nye kulturelle fenomener. Til og med ordet oversette kan være et gammelt oversettelseslån. Nyere eksempler på nyttige lån (fra engelsk) er kringkasting og kroppsbygging for broadcasting og body building – og ikke minst årets ord 2022: krympflasjon (shrinkflation). Når vi lager nye norske ord for engelske, tyr vi gjerne nettopp til oversettelseslån – så sant de ikke bryter med etablerte mønster i norsk. Det kan også være både nyttig og morsomt å utvide norsk språk med nye slående bilder. En metafor som å sitte på gjerdet er både vanskelig og unødvendig å erstatte, og å gå slik og slik (f.eks. solo eller viralt) er en effektiv uttrykksmåte. Andre eksempler, som kanskje er mer morsomme enn nyttige, kan være hårete mål, våte drømmer og «Det finnes ingen gratis lunsj».",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/prank-praenk-og-practical-joke/,Prank (prænk) og practical joke,"Opp gjennom åra har eg høyrt særleg byfolk tala om practical jokes, som om det var eit reint engelsk fenomen. No snakkar dei unge om prank, som om det var eit heilt nytt fenomen (dei uttalar det prænk). Men før alle fekk fjernsyn her i grenda, dreiv vi mykje med slike aktivitetar. Vi kalla det pretter eller spikk. Men det er kanskje ikkje rekna som korrekt norsk?","Det er ikkje noko gale med orda prette og spikk. Dette er nokså utbreidde ord. Det finst òg mange andre ord for liknande lureri i norsk. Vi tek ein liten gjennomgang nedanfor. Stykke og strek Strek og stykke er mykje nytta som andrelekk i samansetjingar: apestrek, fantestrek, gapestrek, narrestrek, rampestrek, revestrek, skalkestrek, skøyarstrek ofl. fantestykke, gapestykke, skjelmsstykke ofl. Strek kan òg brukast åleine. Desse to orda er dekkjande nok, men nokre av streka (eller strekane, kjønnet er valfritt) kan òg stå for lureri som ikkje har humoristisk siktemål. I verste fall kan det vera snakk om meinstrek med leie konsekvensar. (Merk forresten at strek og stykke kan vera positive òg, jf. ord som genistrek og meisterstykke.) Smeit, fiff og fynte Dette er ord som ikkje er like dekkjande alle stader. Smeit er lite utbreidd, og fiff (jf. fiffig) har meir eller mindre mista den aktuelle tydinga. Fynte har den rette tydinga i somme dialektar, men kan òg vise til andre løgne påfunn og fakter (jf. finte, som nok er same ordet). Puss og pek Puss og pek er velkjende ord i bokmål òg. Puds finst dessutan i dansk; det kjem frå mellomlågtysk pusse, putze. Bokmålsordboka forklarar det med ‘skøyerstrek’. Det heiter som kjent å spela nokon eit puss. Pek kan òg heite peik på nynorsk, men i denne tydinga er det faktisk vanlegast med monoftong, òg i dialektar der det heiter å peika eller peike. Bokmålsordboka forklarar pek med ‘puss, narrestrek’. Ein gjer nokon eit pek. Spikk og prette – og å prette Endeleg har vi prette og spikk, som er det tradisjonelle i mange dialektar for prank og practical joke. Klikkar du på spikk her, ser du at ordet er utbreidd i heile landet, frå flatbygdene på Austlandet, ned til Lista og heilt opp til Berlevåg i nord. Ei prette (pluss eit prett) er vel så utbreidd, jamvel om det ikkje står så eksplisitt i ordboka. Det finst òg eit ordtak med ordet: Den som gjer ei prette, kan vente ei prette att. Ein gjer altså nokon ei prette, men ein kan òg prette nokon (verb); det er notert både frå Nord-, Vest- og Midt-Noreg. Det er så at spikk og prette òg kan ha ei vidare tyding, men dei dekkjer dei engelske orda heilt. Om de ikkje har noko betre å ta dykk til, kan de reint språkleg sett trygt halde fram med pretter i staden for pranks.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/task-force/,Task force,Kva kan vi kalle task force på norsk?,"Ein task force blir gjerne kalla arbeidsgruppe eller ekspertgruppe på norsk. I militær samanheng kan det ifølgje ordbøkene vere tale om m.a. spesialtropp, operasjonsstyrke, operasjonsgruppe og stridsgruppe, men ord som innsatsstyrke, utrykningsstyrke og innsatsgruppe har òg vore nytta.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjonnsnoytrale-yrkesbetegnelser/,Kjønnsnøytrale yrkesbetegnelser,Hvordan er reglene for bruk av kjønnsnøytrale yrkestitler?,"Det finnes ikke noe lov- eller regelverk som krever at yrkesbetegnelser generelt skal være kjønnsnøytrale, men Språkrådet anbefaler at en bruker kjønnsnøytrale betegnelser der det høver, og i alle fall der de er innarbeidet. Merk at Stortinget har bedt regjeringa om å skifte ut statlige stillingstitler som ikke er kjønnsnøytrale (vedtak nr. 497, 2019), og regjeringa har fulgt opp, jf. Aftenpostens nettutgave 8.3.2020. Se ellers denne veiledninga på nettsidene våre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nynorsk-som-talemal/,Nynorsk som talemål,Hvor mange snakker nynorsk?,"Det er et definisjonsspørsmål som er umulig å svare på. «Bokstavrett» nynorsk er det svært få som snakker i uoffisielle sammenhenger. Dialektbasert nynorsk har vært mer brukt, men ingen har talt brukerne. De fleste nynorskbrukere mener uansett at hovedpoenget med nynorsken er å være et felles skriftspråk for folk med ulike dialekter, ikke et eget talemål. Vidt og snevert Bokmål normaltalemål har ganske snevre grenser for uttale og ordforråd. Det skal få avvik til før noe blir regnet som dialekt. Nynorsk har på sin side romsligere uttalenormer, ingen egentlige grenser mot dialektalt ordforråd og uklare grenser mot det opprinnelig danske og tyske ordforrådet i bokmål. En hel del lærere, mediefolk andre med verv i samfunnet (særlig bygdesamfunnet) har lagt talemålet opp mot nynorsk eller snakket en dialektbasert nynorsk. Deltid og heltid Tenker vi på talt nynorsk i vid forstand, har det nok en god del brukere, uten at vi kan tallfeste det. Vi kan likevel trygt slå fast at det har få heltidsbrukere. En uviss prosent av de minst 500 000 nynorskbrukerne i landet legger talemålet opp mot nynorsk i litt formelle sammenhenger. Mange nynorskbrukere i dag mener gjerne også at det er nettopp slik nynorsken skal fungere, som en fellesnevner i skrift og kanskje som en støtte for talemålet, men ikke som et felles talemål til bruk i uformelle sammenhenger. Nynorsk og nynorsk Nynorsk har også en annen betydning enn ‘en av de to offisielle språkformene i Norge, skapt av Ivar Aasen på grunnlag av norske dialekter’. Det kan i tillegg bety ‘norsk språk i nyere tid (etter 1500)’, altså etter gammelnorsk og mellomnorsk. Denne andre betydninga er den opphavlige. Ivar Aasens arbeid gikk ut på å skape et samlende skriftspråk (landsmålet) som bygde på fellestrekka i de (ny)norske dialektene. Etter denne definisjonen kunne vi si at alle som snakker en tradisjonell dialekt (som ikke har sterke røtter i dansk skriftmål) snakker nynorsk. Også det å avgjøre hvor mange som snakker en tradisjonell norsk dialekt, er nærmest umulig, men vi kan være rimelig trygge på at det er flere enn de som i dag skriver nynorsk. Et eksempel: Dialektene i nabokommunene Klepp og Sandnes i Rogaland er svært like, men i Sandnes har de fleste bokmål på skolen, mens de fleste har nynorsk i Klepp.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kolli/,Kolli,Kva er eintalsforma av kolli?,"Det heiter kolli i eintal òg. Det er eit inkjekjønnsord på både nynorsk og bokmål. Bøyinga er slik: nynorsk: (eit) kolli – (dette) kolliet – (fleire) kolli – (alle) kollia bokmål: (et) kolli – (dette) kolliet – (flere) kolli/kollier – (alle) kollia/kolliene Ordet kjem frå italiensk og er eigentleg fleirtal av collo ‘pakke’ (med den tidlegare tydinga ‘nakkebør’). Eintal kolli har vi hatt heilt sidan 1800-talet, men i somme miljø har ein nok brukt kollo. Grunnen til at fleirtalsforma vart til eintalsform i norsk, er truleg at dei som handterte gods, oftare snakka om pakkane i fleirtal. Eit liknande fenomen kjenner vi frå engelske lånord som til dømes drops, tips, tanks, pins, kaps og kjeks (jf. cakes) – her er fleirtals-s-en bakt inn i norsk eintal.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skolerett/,Skolerett,Kva er opphavet til uttrykket å stå skolerett eller skulerett?,"Å stå skolerett var i si tid å bli piska av lærarar og elevar som straff. I dag handlar det helst om å måtte forklare seg og å bli irettesett verbalt. Ordlaget står allereie i Peder Syvs samling Almindelige Danske Ordsproge (1688) og er truleg mykje eldre. Her er oppslaget i Den Danske Ordbog: I. skole-ret, en. spec. i forb. staa skoleret, (ænyd. d. s.; jf. -bad og I. Ret 3. 7 samt Lektieret) som udtryk for en tidligere anvendt (streng) skolestraf: blive pisket (paa den nøgne ryg) af (alle) skolens lærere og disciple. da hand (dvs.: Erasmus) endnu ikke var fød, havde jeg (dvs.: Per Degn) allerede staaet 3 gange Skole-Ræt. Holb. ​ Er. ​ I.5. [...] overf.: blive (strengt) afstraffet, irettesat, skolemestereret. Troe mig: han (dvs.: min mand) stod Skoleret for sin næsvise Skrivelse. Argus.1771.Nr.51.2. [...]",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/panelere/,Panelere?,"Når man setter opp panel, heter det da å panelere eller panele?","Det heter helst å panele. Vi fikk nylig (2020) denne kommentaren til den litt snaue omtalen ovenfor: «Høres heilt stutt [dumt] ut førr snekkera, tek ikkje Språkrådet hensyn te fagspråket?» Det er et godt spørsmål. Svaret er jo, men fagspråket er ikke entydig, og det er panelte vegger, ikke panelerte, som har dominert i fagspråket fra begynnelsen av. Når det i tillegg er den enkleste varianten, er det den vi anbefaler i skrift. (Fra Gamle trehus, Universitetsforlaget)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flertalls-e-i-garanterte-besparelser/,Flertalls-e i garantert(e) besparelser?,Vi skal på en presentasjonsvegg fortelle kundene våre at de er garantert besparelser ved å velge vår løsning. Hvilket av disse alternativene skal vi da velge: «Garantert besparelser» eller «Garanterte besparelser»?,"Garanterte besparelser er trolig best her. Dersom det bare skal stå to ord på denne veggen, er kanskje garanterte besparelser best. Garanterte er da et adjektiv med en flertalls-e (på linje med et utsagn om «gode besparelser»). Garantert besparelser vil være en ufullstendig setning (på linje med en avisoverskrift som «servert ubehageligheter»). Fullstendige varianter er du eller dere er garantert besparelser, underforstått «av oss». Dette er du inne på selv (jf. «de er garantert …»). En annen tolkning er ‘[Det er] garantert besparelser [her]’. Dere kjenner sammenhengen best og kan nok trygt velge det som virker mest naturlig for dere.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-sporjeteikn-utelatast-i-sitat/,Kan spørjeteikn utelatast i sitat?,"Kan spørjeteiknet sløyfast etter spørsmålet i ei formulering som «Kven er denne Aasen, spurde Knudsen»?",Spørjeteiknet skal ikkje utelatast i slike sitat. Vi sløyfar ikkje spørjeteiknet sjølv om verbet etter sitatet gjer det klart at det er eit spørsmål. I eksempelet ditt kan det gjerast på desse to måtane: «Kven er denne Aasen?» spurde Knudsen. eller – Kven er denne Aasen? spurde Knudsen. Merk at det ikkje skal vere komma mellom spørjeteiknet og utsegnsverbet. Les meir om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet her.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/todlar-og-alfabetisering/,Tødlar og alfabetisering,"Eg lurer på kvar bokstavane ü, ä og ö skal plasserast i ei litteraturliste.","Bokstavane ü, ä og ö kan reknast som variantar av høvesvis y, æ og ø og alfabetiserast i lag med dei.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/baluba/,Baluba,Kva er opphavet til ordet baluba brukt om oppstyr og leven?,"I Tanums store rettskrivningsordbok står det at baluba er namnet på ein afrikansk stamme. Det dreier seg om luba -folket i Den demokratiske republikken Kongo. I byrjinga av 1960-åra var media fulle av nytt om stridane i Kongo (frå 1965 «Zaïre»). Størst inntrykk gjorde det kan henda då FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i 1961 døydde i ein flystyrt i Kongo under mystiske omstende. Mykje av striden dreidde seg om provinsen Katanga, der luba-folket stod sterkt, eller «baluba-stammene», som det gjerne heitte i avisene. Då ni irske FN-soldatar vart drepne av «balubaer», gjekk a baluba eller balooba inn i irsk-engelsk slang som skjellsord. I tillegg fekk engelsk ordlaget to go balubas. Balubas finst òg i svensk i ymse tydingar (m.a. rampunge), men verkeleg «vill» eller «full baluba» er norsk truleg åleine om.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/slaraffenland/,Slaraffenland,Kva tyder slaraffen i ordet slaraffenland?,"Slaraffen- kjem frå tysk Schlaraffe ‘lathans, dagdrivar’ (opphavleg ‘lat ape’). I norsk bruker vi dette berre i samansetningar, særleg i slaraffenland og slaraffenliv. På tysk er Schlaraffenland nemning på eit fiktivt lykkeland der folk får alt dei vil, utan å arbeide. Førestillinga om dette landet oppstod truleg i mellomalderen, og det er mellom anna kjent frå fleire eventyr. Schlaraffenland tyder altså opphavleg ‘landet til dei late apane’.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skyte-en-hvit-pinn-etter-noe/,Skyte en hvit pinn etter noe,Mannen min og jeg diskuterer om det heter å kaste en hvit pinne eller å skyte en hvit pil etter noe. Vi lurer også på hva det kommer av.,"I Ordbog over det danske Sprog (ODS) finner vi spor etter både kasting, pil og særlig kjepp. Men det vanligste har vært å skyte en hvit pinn etter, og vi har pleid å anbefale det. Norsk har dette uttrykket fra dansk. ODS opplyser (under hvid) at den hvite pinnen opprinnelig var en liten kjepp som barken var skrapt av. Slike pinner spilte en rolle i folketrua. Skyte en hvit pinn etter skal komme av en forestilling om at man med å kaste en hvit pinne etter noe kunne få det til å forsvinne eller hindre det i å komme tilbake. Uttrykket kan ha blitt brukt i forbindelse med overdragelse av eiendom, for å markere at man ikke lenger har eiendomsretten. Seinere har det fått betydninga ‘oppgi som tapt, håpløst’, som er den vi kjenner i dag. En annen tilnærming finner vi hos etymologen Hjalmar Falk i Sprogets visne blomster:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hokjonnsord-pa-ar-i-fleirtal-elvar-oyar-og-hankjonnsord-pa-er-gonger-stader/,"Hokjønnsord på -ar i fleirtal (elvar, øyar) og hankjønnsord på -er (gonger, stader)","Eg har lært på skulen at hankjønnsord har -ar/-ane i fleirtal og hokjønnsord -er/-ene. Men eg har lagt merke til at mange ord i nynorsk bryt med dette mønsteret. Døme: stader og gonger og elvar og myrar. Det stemmer bra med talemålet mitt, men eg skjønar ikkje kva som er regelen.","Skuleregelen stemmer, men mange ord kan framleis ha «uregelrett» bøying. Det finst ikkje nokon regel som forklarer unntaka; ein er nøydd til å gjere seg kjend med dei orda det gjeld. Difor har vi laga nokre lister der nesten alle orda av av denne typen er nemnde. Du kan hoppe til listene eller lese litt om bakgrunnen fyrst. For dei ekstra utolmodige har vi sett opp to kortlister rett nedanfor. Hokjønn -ar/-ane: obligatorisk i alle ord på -ing og valfritt i mellom anna desse einstavingsorda: elv, hei, myr, vik, øy, øyr helg, år, øks Hankjønn -er/-ene: valfritt i alle ord på -a og - nad pluss mellom anna desse einstavingsorda: stad gjest, kvist gris, sau rett (som i matretter, ikkje menneskerettar!) gong, streng, veng dregg, legg, rygg benk bekk, drikk/drykk, flekk, sekk ven, (føre)mon (med)lem(m) Legg merke til at vi her berre snakkar om sterke hankjønns- og hokjønnsord, slike som har éi staving i ubunden form eintal (stad, øy). (Samansetningar med desse orda blir sjølvsagt bøygde på same vis som orda åleine: halvøyar, ryggsekker.) Historisk bakgrunn Den bøyingsendinga som vitnar klårast om kva grammatisk kjønn (genus) eit ord har i norsk, er eintalsendinga (sol a, hund en, land et). Fleirtalsendinga i hankjønn og hokjønn (-ar, -er) er ikkje heilt avhengig av genus. Samanhengen (i fleirtal) var endå mindre fast i gammalnorsk. Langt attende i språkhistora hadde vi noko dei kallar stammebøying eller stomnbøying. Til dømes var mange ord såkalla i-stomnar; og dei vart bøygde med -ir, som seinare vart til -er, same kva kjønn orda hadde. Ei stor undergruppe av hokjønnsorda var dei såkalla ō-stomnane; dei fekk ar -bøying. Då Ivar Aasen samla inn dialektprøver på 1800-talet, fann han dei gamle bøyingsmønstra i store delar av landet. I mange ord har bøyinga halde seg til no. Fram til 2012 var dei «uregelrette» formene hovudformer i nynorsken, det vil seia at dei var obligatoriske i læreboknormalen, men dei vart flittig nytta elles òg, for dei hadde godt grunnlag i bygdemåla. Det var dei vanlege formene i det vi kan kalla hovudstraumsnynorsken. Men i 2012 vart dei regelerette formene jamstilte, og i dag er brukssituasjonen noko uklår. Merk at den gamle bøyinga aldri har stått like sterkt i alle orda. Hokjønnsord med -ar/-ane Det finst eit obligatorisk unntak frå -er/-ene i fleirtal av hokjønnsord, nemleg alle ord på -ing. Dei skal bøyast som dronning i fleirtal: dronningar – dronningane. Dei orda som (valfritt) kan bøyast med -ar/-ane i fleirtal, mot hovudmønsteret, er ikkje mange. Vi grupperer dei fyrst etter forbokstaven: brik (brikar) elv (elvar) erm (ermar) gyger (gygrar) hei (heiar) helg (helgar) herd (herdar) kleiv (kleivar) kvern (kvernar) lever (levrar) merr (merrar) mjødm (mjødmar) myr (myrar) møy (møyar) never (nevrar) onder (ondrar) reim (reimar) rim (rimar) rip (ripar) røy (røyar) røyr (røyrar) røys (røysar) seter (setrar) sild (sildar) spik (spikar) vik (vikar) øks (øksar) ørn (ørnar) øy (øyar) øyr (øyrar) år (årar) Om det blir lettare å hugse på den måten, kan ein dele gruppa inn etter tydingsområde. noko i landskapet: elv hei kleiv myr røys vik øy øyr dyr: gimmer merr røy sild ørn menneske eller menneskeliknande skapningar: gyger møy noko i, på eller nær kroppen: erm herd lever mjødm røyr år ting knytte til tradisjonelt liv på garden eller i naturen: brik kvern never onder reim rim rip seter spik spil øks år anna: helg Landskapsorda er kanskje dei viktigaste, for desse orda er like aktuelle no som før, og ein finn dei att i mange stadnamn. Fleire ord før Fram til 2012 hadde vi òg ein del ord med ein gammal j i fleirtal: fit (fitjar, no fet – feter), hes (hesjar, no berre heser), il (iljar, no berre iler), vid (vidjar, sjeldan; no berre svakt substantiv vidje – vidjer). Før 1938 var det endå fleire ord i denne gruppa, mellom anna kløv (kløvjar) og skjel (skjeljar; no berre skjeler eller i inkjekjønn: skjel). Bli ikkje overraska om du finn børar/byrdar, flisar, geilar, grindar, hindar, hitar, leinar, senar, sneisar, strindar eller svillar i eldre tekstar. Dette var rekna som korrekt før i tida. Hankjønnsorda med -er/-ene Vi ser her bort frå ord med omlyd i rota, som nagl – negler, fot – føter. Desse har obligatorisk -er/-ene. Lånord på -a, som villa – villaer, sofa – sofaer treng vi heller ikkje ramse opp. Alle har valfritt -er/-ene. Det same gjeld ord på -nad: søknader – søknadene, lagnader, lovnader, månader osv. (Merk: tradisjonelt helst uttalt /søkna’/ – /søkna’ne/ osb., altså med stum d.) Vi listar berre opp einstavingsorda. Dei vanlegaste er gonger og stader. Vi grupperer dei ut frå kva som kjem etter rotvokalen: led (= ledd n.) sed (seder og skikkar) stad lem (på kroppen) medlem føremon mon ven gris brest gjest kvist lest (holmål) let (farge) lut (del) rett (matrett) vev sau (Vener, lemer, leter og (føre)moner kan òg skrivast venner, lemmer, letter og (føre)monner. Luter kan òg heita lotter.) Om lag helvta har stomnutlyd på g eller k: dregg hegg klegg legg nekk (reinskalv) rygg stegg vegg dreng gong sleng sting streng veng bekk drikk/drykk flekk rykk sekk benk skjenk belg svelg (slurk) stilk serk veik (i lampe) øyk (Drikker og venger kan vere vanskeleg å skilje frå fleirtal av hokjønnsorda drikke og vengje.) I tillegg kjem nokre ord som har vorte svært sjeldsynte, til dømes byl/bøl, styl og skjeng. Konsonantane g og k vart før i tida gjerne palataliserte til j og kj framfor ein fremre vokal som e; difor høyrer ein former som /bekkjer/ og /sekkjer/ i dialektane (oftast saman med /bekkjen/ og /sekkjen/ i eintal). Palatalisert uttale heng nøye saman med formene på -er/ene. Til slutt har vi nokre ibuar- og folkenamn: - bygger (t.d. selbygger), daner, egder, håløyger, kvener, ryger, sygner, teler, - værer (t.d. lomværer). Her kan òg dei mytologiske skapningane vaner nemnast i tillegg til elver i tydinga ‘alvar’. I eldre nynorsk høyrde òg døler til denne gruppa. (Eit par av namna, tele og dane, har tostavingsform i eintal.) Fleire ord før I eldre nynorsk kunne òg bjørn, høl (fl. høljar), kost (i tydingane ‘mat’, ‘val’), rev, lekk, løk (‘djup/stille bekk’) og veg bøyast med -er.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hores-ut-foles-ut/,"Høres ut, føles ut","Kan man si at noe «høres bra ut», på samme måte som man sier at noe «ser bra ut»? Hva med «føles ut»? Og hvorfor heter det egentlig «å se ut »?","I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært. Høres ut som, føles ut som osv. er uttrykk av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut. Også uttrykket høres ut begynner å bli gammelt, og denne varianten er nå vanligere enn den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut. Høres ut før og nå (for spesielt interesserte) Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at kurven for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», for det er umulig å søke etter «høres» alene (uten «ut»). Det vil si at «høres» alene = området mellom den oransje og den blå kurven. Når de to kurvene nesten møtes på slutten i den første figuren, står ikke de to uttrykkene likt, tvert imot ser vi at «høres ut» (oransje) fortrenger «høres»! (Antall og nøyaktig andel er ikke oppgitt ovenfor, for det er egentlig bare forholdet mellom kurvene som er informativt.) Utviklingen fremmes av vekselvirkning: Når «det høres lett ut » (for å ta et eksempel) brukes mer, vil det tvetydige «det høres lett» relativt oftere enn før stå for ‘det er lett å høre’. Da er det naturlig å tenke at det ikke kan bety det samme som «høres ut», eller at det ikke vil bli oppfattet slik, og at vi må ty til «ut» når vi vil ha fram den betydningen. Føles og kjennes ut er helst muntlig språk Føles ut og kjennes ut er nylaginger på grunnlag av se ut og siden høres ut. Det finnes fremdeles mange som synes uttrykksmåtene er barnslige, så man gjør klokt i å unngå dem i skrift. Det er også registrert uttrykk som d et smaker ut / smakes ut / lukter ut / virker ut / oppleves ut. Vurderingen av disse er avhengig av såkalt språklig alder. Kjennes godt/rart ut er belagt fra 1946 og utover, om enn meget sparsomt i begynnelsen (jf. bokhylla.no). Føles rart/godt ut dukker så vidt opp i 1937, men neste gang først i 1962, og da bare for å få det glatte lag av Andre Bjerke og Riksmålsforbundet i skriftet Hva er godt riksmål?: spørsmål og svar (s. 30–33). Bjerke svinger faktisk svøpen over alt som ikke bare ser ut, og kaller det barnslig. Eldre riksmålsikoner som Knut Hamsun, Nils Kjær og Fridtjof Nansen kom likevel i skade for å skrive «høres ut» i sin tid! Merk at materialet på bokhylla.no er dominert av kvalitetssikrede kilder og sikkert mange strenge redaktører. På Internett finner vi et helt annet forhold. Hvorfor se ut? Her må vi spekulere litt. Før i tida kunne man faktisk bruke også verbet se uten ut i samme betydning som med ut, som i engelsk to look slik eller slik. Det historiske utgangspunktet er nok karakterisering av framtoningen til personer. I Ordbog over det danske Sprog (under se 12.1) finner vi «Du seer saa gusten, bleeg og suur» og «Du ser saa vildt». Det å se (selv) og utseendet (for andre) må ha blitt oppfattet som to sider av samme sak. For tenk deg at noen ser sint på deg: Vedkommende ser da sint, dvs. ser og er sint. Samtidig virker han eller hun sint på oss. På samme måte: ser blid. Det å kaste blikk er å gi et visst inntrykk. I norsk og dansk har vi fått tillegget ut. Det er greit, for man ser jo utover, ut av hodet, under øyenbrynene. Da uttrykksmåten ble vanlig om å gi et visst inntrykk, kunne andre adjektiv snike seg inn. Etter en tid ble det mulig å si f.eks. at noen så stygg ut selv om vedkommende ikke sendte blikk («looks») som var stygge. Da lå veien åpen for å omtale gjenstander på linje med folk: «Den så stygg ut.» Ikke bokstavelig ut «Ut» gir logisk mening når vi tenker på syn, ikke når vi tenker på de andre sansene. Men vi har jo for lengst sluttet å tenke på synet og blikket til den som ser slik og slik ut. Den logiske meningen er borte. Ut er bare en nøytral lest som andre verbuttrykk (som viser til andre sanser) kan sys over. Skulle vi hatt et adverb som viste sanseretningen ved hørsel, burde det kanskje ha vært inn. Men det er altså ikke relevant. Også i det semantisk beslektede verbet synes er synsvinkelen så å si vrengt, slik at det ikke kan tolkes bokstavelig på samme måte som før. Vi kan fremdeles bruke verbet i den opprinnelige passive betydningen, for eksempel «Dette synes (meg) merkelig» (= ‘syner seg for meg’), men det er nå vanligst å bruke det aktivt, som i «Jeg synes det er merkelig».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/saken-er-biff/,Saken er biff,Hvorfor heter det at saken er biff når noe er i orden?,"Det kommer trolig av bif., en forkortelse av svensk bifallen (‘godkjent’) eller bifalles. Det ble kanskje opprinnelig brukt om søknader i det militære. Uttrykket dukker opp i norske trykte kilder like etter krigen, og mye tyder på at nordmenn i Sverige fikk det med seg derfra. Uttrykket finnes også i dansk, der de har omtolket det til bøf (= biff), slik vi også mer eller mindre har gjort.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trille-tralle/,"Trille, tralle","Heftig diskusjon på desken i kveld: Heter de små, lette sammenleggbare barnevognene trille eller tralle? Altså for eksempel paraplytrille eller paraplytralle?","Bruk trille. Ingen av de mest tradisjonelle betydningene passer helt. Tralle (av engelsk trolley) brukes i en rekke spesialbetydninger om vogner eller kjerrer med små hjul, særlig brukt til å frakte ting på. Noen har to hjul (håndtraller), andre har fire og går på skinner. En trille var før helst en firehjult vogn til personbefordring, trukket av hest. Av disse to ordene er det trille som tidligst ble tatt i bruk om vogn til barn, og det passer best. En paraplytralle høres mer som noe man frakter paraplyer med.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/harete-mal-og-vate-drommer/,Hårete mål og våte drømmer,"Eg har undra meg over uttrykket «hårete mål». Tyder det noko anna enn høge mål, eller er det berre eit moteuttrykk som mange nyttar for å vere «in»? «Våte drømmer» er eit anna uttrykk det kan stillast tilsvarande spørsmål om.","Hårete er eit moteord med opphav i slang, men det kan godt hende at det er kome for å bli. Hårete mål er djerve mål. Våte draumar har ei spesifikk konkret tyding på det seksuelle området, så om ein berre meiner ynskjedraum, kan det vere tryggare å halde seg til det. I Tone Trytis Norsk slang (1984) er hårete notert som eit «minusadjektiv» (nærmast = ‘grovt og skremmande’), men no kan det brukast positivt. Begge bruksmåtane kjem frå engelsk. Slangordbøker for engelsk viser at hairy lenge har vore brukt med både positiv og negativ tyding, i ei rekkje samanhengar og på til dels ulik måte i ulike variantar av engelsk (amerikansk, britisk, irsk osv.). Ei mogleg bru til den nye tydinga er attenhundretals engelsk universitetsslang, der hairy kunne tyde ‘vanskeleg’. Det kan sjå ut til at reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen har noko av æra for at uttrykket er omsett til norsk. Det eldste dømet vi finn i avisene, er frå Dagens Næringsliv 31.3.2000: Så til «våte drømmer», eller «våte draumar», som det må heite på nynorsk: Uttrykket «wet dreams» er notert på engelsk alt i 1920-åra. Denne uttrykksmåten har opphavleg klåre seksuelle undertonar. Det kan vere greitt å vite før ein slår om seg med uttrykket. Som det står i boka Våre drømmer (no. utg. Cappelen 1963): Somme har spurt om berre menn kan ha våte draumar (pga. klippet ovanfor), men slik er det nok ikkje. I fleire pålitelege ordbøker står det at «wet dreams» kan visa til sex-draumar generelt.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/parentes-i-parentesen/,Parentes i parentesen?,Går det an å bruke parentestegn innenfor et annet sett med parenteser?,"Ja, man kan sette en parentes inni en annen parentes, slik som i dette eksempelet: «Boris Vasiljevitsj Spasskij (født 30. januar 1937 i Leningrad (nå St. Petersburg)) er en russisk sjakkspiller.» Ikke så rent sjelden brukes da hakeparentes for den indre parentesen. Men det bør ikke overdrives. Ofte finnes det andre løsninger.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/euro-euro-og-euroland/,Euro/euro og Euroland,"Jeg har sett at «euro» stort sett skrives med liten e. Jeg er imidlertid usikker på bruken av stor/liten e når euro settes sammen med andre ord, for eksempel Euroland og euromynter/Euro-mynter. Hvilke regler skal jeg følge?","Bruk liten forbokstav også i sammensetninger, f.eks. euromynter, eurosedler, eurokurs. Med liten forbokstav kan euroland brukes om hver av de nitten statene som utgjør euroområdet. Med stor forbokstav er Euroland en uoffisiell samlebetegnelse på de samme elleve statene som inngår i eurosystemet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/null-toleranse-eller-nulltoleranse/,Null toleranse eller nulltoleranse?,Vi skal sette et leserbrev (debattinnlegg) på trykk i avisen. Det har tittelen «På skolen vår har vi null toleranse». Men i teksten forekommer både «null toleranse» og «nulltoleranse». Hva er riktig?,"Begge varianter er mulige og kan være nyttige i sin sammenheng, men dette er ikke to skrivemåter av det samme ordet/uttrykket. Uttalen er ulik. Null toleranse er et sjargongpreget synonym for ingen toleranse. Det uttales ofte med et tydelig opphold etter null, der man så å si tar sats for å legge trykk på /-rans-/ (null tole ran se). Nulltoleranse er et sammensatt ord som uttales mer i ett enn null toleranse og med lettere trykk på hele det siste leddet (altså null toleranse). Det er dette sammensatte ordet som er blitt så vanlig i forbindelse med tiltak mot mobbing, rasisme o.l., og det er bare dette som kan bøyes: «Nulltoleransen ved skolen vår...». Det er også sammensetningen som gjør seg best alene: «Vi har nulltoleranse» gir god mening i seg selv (for det er underforstått at man har nulltoleranse mot noe negativt), mens «Vi har null toleranse» er nokså urovekkende med mindre det negative er presisert (f.eks. «mobbing»).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lars-eller-larss-eller-lars-kafe/,Lars’ eller Lars’s eller Lars kafé?,Hvordan skrives kafeen til Lars med genitiv-s eller apostrof?,"Når navnet allerede slutter på en s, må vi hekte på en apostrof i stedet for s, altså: Lars' kafé. Uttalen er Lars eller Larses. Se regler for bruk av apostrof i genitivsuttrykk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-bakleksa/,I bakleksa,"Eg veit at det å hamne i bakleksa er å bli hengande etter, men kva i all verda kjem uttrykket av?","Vi startar med ein sving innom grannelandet i aust. På svensk seier dei ikkje at ein «kjem» i bakleksa, men sjølve ordet bakläxa er levande. Døme: « Riksrevisionen ger regeringen bakläxa.» Det handlar om å måtta gjera leksa si (arbeidet) om att. Uttrykket er minst 140 år gammalt i norsk skriftkultur, men kanskje eldre i talemålet. I dansk finst visst korkje ordet eller uttrykket. Det er vanskeleg å forklara preposisjonsbruken, altså i -en i uttrykket. Det heiter rett nok å få noko i lekse, men det er jo ikkje heilt det same. Der vi kjem i bakleksa, kjem svenskane på efterkälken/bakkälken. Nordmenn kan rett nok òg koma i etterbåten eller i bakmeisa/bakmessa, for å nemna nokre dialektord frå høvesvis vest og aust i landet).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/labb-eller-pote/,Labb eller pote?,"Ein omsetjar av eit manus hos oss meiner at ekornet held ei nøtt mellom «hendene». Det skurrar for meg, men kva er det eigentleg ekornet har? Labb? Eller pote?","Både pote og labb er rett, men vi held ein knapp på ikornlabbar/ekornlabbar, særleg dersom manuset er på nynorsk. Rett nok er ikornet nokså hendt, til liks med musa. Men ordet hand bør nok reserverast mest mogleg for menneske og aper. Ikornet er ein gnagar, og alle kjenner til ein gnagar som har labb, nemleg haren. I den dansk-norsk-språklege Lærebog i zoologi for middelskolen (1900) står det at «poter er fødder med klør», og at gnagarar har slike. I denne boka manglar alle dyr norske labbar, men landsmålsutgåva har labbar same stad i teksten. Ikornet har her framlabbar/framføter der originalen (Lærebog …) har forpoter. Verdens dyreliv (1972) har òg «ekornlabber». Går vi til skjønnlitteraturen, finn vi « ekornlabbene » hos den største av autoritetane på skogens dyr, Mikkjel Fønhus. Somme meiner at pote høver best om labbane på små dyr, men dette har ikkje noko grunnlag i særnorsk tradisjon. Det kjem helst av at pote tradisjonelt er meir eit byord enn labb er, slik at pote har vore mest brukt om labbane på mindre kjæledyr. I dansk er lab dessutan reservert for labbane på større dyr, og dette mønsteret har prega norsk skrifttradisjon, særleg bokmål. Nokon harelabb fer dei altså ikkje med i Danmark, derimot nyttar dei harefod (men det faste uttrykket er lite brukt i Danmark no). I norsk har det forresten like gjerne heitt harefot, og i dei fleste dialektar i aust og vest er det tradisjonelt -a- i samansetning: haralabb og harafot. I nyare tid ser det ut til at pote er i ferd med å bli innsnevra til trøputene (ballane) under labbane. Dette kan vera ei nyttig særtyding, men ho er ikkje etablert i ordbøkene.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bevilling-bevilgning/,"Bevilling, bevilgning",Kan Språkrådet forklare meg forskjellen mellom bevilgning og bevilling? Begge ordene ser ut til å komme av det samme tyske verbet.,"Når myndighetene gir tillatelse til å drive en viss virksomhet, er det en bevilling (eller et løyve). Bevilgning er derimot tildeling av penger. Det kan derfor bare hete økte bevilgninger (nynorsk: løyvingar). Det varierer om en tillatelse fra myndighetene kalles bevilling, løyve, lisens eller konsesjon. På nynorsk heter all tillatelse tradisjonelt helst løyve, jf. skjenkjeløyve. Løyve brukes også i bokmål, som i drosjeløyve. G = penGer Hva heter bevilgning på nynorsk, da? Jo, løyving. Men hvordan skal man huske når det er riktig med det ene eller det andre ordet? Se på disse parene: bevilGning kontra bevilling løyvinG kontra løyve Der det er G, er det det penGer inne i bildet. Etymologien Bokmålsordene stammer fra lavtysk, fra bewillen eller bewilligen med betydningen ‘gå med på, samtykke i noens vilje’. Det første verbet er nærmest knyttet til å ville, det andre til adjektivet villig. De innlånte variantene har tidligere blitt brukt mye om hverandre, men etter hvert har de fått klart atskilte bruksområder i norsk. Det er ikke så rart at de ofte blir blandet sammen. I dansk, som vi har delt ordene med, finner vi ikke igjen betydningsskillet. Og i svensk er det hele blitt til bevilja, som brukes litt annerledes enn de to norske ordene.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ha-for-oye/,Ha for øye,Heter det med det mål for øye eller med det mål for øyet?,"Det heter helst med det (mål) for øye (at). Altså ingen -t til slutt. Det samme gjelder å ha noe for øye i overført betydning. Slik står det i Bokmålsordboka: Ordbog over det danske Sprog har for øje i denne betydningen. Man finner i eldre dansk også have for øjet og øjne(ne), men da er det gjerne tale om at man faktisk ser det man har for(an) seg. I den digitale boksamlingen hos Nasjonalbiblioteket (nb.no), ser vi at for øie/øje dominerer langt tilbake. Tradisjonell nynorsk har for auga (som ganske sikkert er ubestemt form her) og for augo (øynene). Svenskene bruker helst flertall: ögonen. Hvis vi sikter til selve synsorganet, blir det annerledes, for eksempel: «Hun hadde en sjørøverlapp for øyet.» Det er umulig å høre forskjell på øye og øyet, så det er ikke rart at mange kommer i tvil.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stupe-krake-eller-sla-kollbotte/,Stupe kråke eller slå kollbøtte,Eg har eit par spørsmål om uttrykka å stupe kråke og å slå kollbøtte: Kva kom først? Og er det nokon meiningsskilnad mellom dei? Til dømes når det gjeld viljestyring?,"Stupe kråke er nok det eldste i norsk talemål (dialektar). Uttrykka tyder stort sett det same. Det rare med ordet kollbøtte er at det korkje kjem av substantivet bøtte/ bytte eller uttrykket i koll ‘på hovudet’. Merk at det helst heiter kolbøtte og ikkje kulbøtte eller kuldbøtte på dansk (der i koll jo heiter omkuld). Ordet kjem frå fransk culbuter, av cul ‘bakpart’ og buter ‘snåve’ eller ‘støyte imot’ (i slekt med norsk baute ‘slå’ og engelsk beat). Men ein kan vel seie at cul har knytt seg til koll ‘hovud’ seinare. I alle fall handlar det om å gå hovudstups (jf. bokmål hodekulls). Ordet er gammalt i litteraturen her til lands, men truleg ikkje like gammalt i dialektane. I dansk og norsk er kol(l)bøtte ei gymnastisk øving så vel som rulling i samband med eit fall eller liknande. I til dømes Haandbog i Gymnastik for Skoler og Seminarier (1891) er det tale om ei kontrollert øving. Stupe kråke er gammalt i norsk talemål, men i bokheimen ser vi det fyrst hjå Asbjørnsen og Moe i 1852, her i ei nyare utgåve av Det blaae Baand: «Så var det en dag den største løven jaget en hare, og den var blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og til sist rente den imot en furulegg, så den stupte kråke bortetter bakken like ned i en tjernpytt.» Ordlaget måtte forklarast for danske lesarar, og ei norsk-dansk ordbok omset det med ‘slaae kolbøtte’. Haren ovanfor stupte ikkje kråke med vilje, men det har med samanhengen, ikkje uttrykket, å gjere. Elles er det særleg born som stuper kråke i litteraturen i tiåra etter, men stupinga er ofte kontrollert nok. Det ser ut til at kollbøtteslåinga stengjer for kråkestupinga i gymnastikkbøkene. Men det snur seg i 1920-åra, etter som norske ord og uttrykk vinn fram. Andre tradisjonelle norske synonym er m.a. gjere/hoppe/støyte stålhuve (Nord-Vestlandet), stumpa/stupa/sturta/støyta sterte eller gump (Sør-Vestlandet). Å stupe kråke er nok opphavleg meir typisk for austnorsk. Vi kan ikkje sjå at det må vera ein skilnad mellom omgrepa, endå å stupe kråke vel inneheld ei jamføring med kråkerørsler (jf. òg å hoppe kråke om å hoppa på huk). I eldre dansk eller danske dialektar finst forresten at skyde (en) krage, som anten viser til å slå kollbøtte eller ein leik der ein kastar ein annan person.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-krita-kreditt-pa-norsk/,På krita – kreditt på norsk,Krit i «å handle på krita» må vel komme av latin kredit?,"Det er ikke dumt tenkt, og slik blir det vanligvis oppfattet, sier Ordbog over det danske Sprog. Men det stemmer nok ikke. Krit er kritt. Bokmålsordboka og Nynorskordboka forklarer krita med at «gjeldspostene ofte ble skrevet med kritt på en tavle». På dansk heter det på kridt, og på vanlig bokmål skulle man vente at det het på kritt (som også brukes), på krittet eller på krittene. I nynorsk må det hete på krit eller på krita (jf. f.eks. krut for krutt), og det er krita som er blitt det vanlige i norsk skrift. Krita kan være både hunkjønn entall (ei krit – den krita) eller intetkjønn flertall (eit krit – alle krita) i nynorsk og i norske dialekter. Men i den grad krita uttales med tostavingstonelag (som bønner, ikke bønder), har det nok opphav i det svenske krita ‘kritt’, se SAOB, betydning 4. Uansett har Hans Lind i Nordlandsvisor (Kristiania 1910) viet en hel vise til det å ta på borg eller få på krita. (Verbet å borge er forresten motstykket til verbet å krite, som betyr det samme som å ta på krita).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/empowerment/,Empowerment,Hva heter empowerment på norsk?,"Power er som kjent styrke eller makt, og em - betyr opprinnelig ‘(inn) i’. Det handler om å gjøre sterk og myndig. Styrking og flere andre ord kan brukes, men som avløser for empowerment i en viss moderne betydning har Språkrådet anbefalt ordet myndiggjøring. Ordet myndiggjøring er brukt bl.a. i NOU 1998: 18 Det er bruk for alle. Ordet i utvalgte kilder The New Shorter Oxford Dictionary forklarer empower som 1 invest formally with power, authorize, license 2 endow with the ability or power required for a purpose or task, enable, permit I Stor engelsk-norsk ordbok fra Kunnskapsforlaget er empower forklart slik (vår utheving): 1 bemyndige, gi fullmakt, berettige 2 gjøre det mulig for, sette i stand: discipline empowers an artist to create new forms Men i sosiologien utviklet det seg en spesialbetydning i 1980-åra (våre uthevinger): Empowerment is viewed as a process: the mechanism by which people, organizations, and communities gain mastery over their lives. (Julian Rapaport, se utdraget til slutt nedenfor) the fact or action of acquiring more control over one's life or circumstances through increased civil rights, independence, self-esteem, etc. (Oxford English Dictionary) Vi ser at begrepet ligger nær livsmestring, som er blitt et viktig ord i skolesammenheng. Ordet ble tatt i bruk av WHO allerede før 1980 og brukes i det norske helsevesenet, jf. definisjonen i Medisinsk ordbo k: styrking av egen livssituasjon gjennom mobilisering av egne krefter og ressurser Begrepet kan omfatte både hjelp og selvhjelp, og det kan brukes om både grupper og individer. Drøfting av de norske ordene Hvis det gjelder noe rent formelt, kan vi bruke de ordene som står under betydning 1 i den engelsk-norske ordboka ovenfor. Ordet bemyndigelse er blitt brukt en del i helsesammenheng, men både fullmakt og bemyndigelse har en sterk administrativ klang. Hvis det gjelder noe allment, kan vi bruke ordene som står under betydning 2. Det kan f.eks. handle om å sette noen i stand til å utføre oppgaver på jobben selvstendig. Når noen er satt i stand til det (empowered), kan man for eksempel si at de er selvgående, klarer seg selv eller mestrer oppgavene. Men det mangler entydige substantiv – f.eks. kan istandsettelse kan være så mangt. Til å fylle hullene og dekke den nyere sosiologiske nyansen trenger vi trolig nye ord. Vi da kan ta utgangspunkt i elementet myndig eller i den direkte oversettelsen styrking. En som er empowered, er styrket og ansvarliggjort slik at vedkommende har fått makt og myndighet over sin egen tilværelse. Myndiggjort og myndiggjøring dekker dette bra. I medisinsk sammenheng (om motvirkning av maktesløshet) er empowerment omtalt både som pasientstyrking og myndiggjøring (jf. myndiggjorte pasienter). Også i andre sammenhenger kan s tyrking og selvstyrking kanskje brukes mer. Ellers behøver vi ikke bruke de nye ordene der noe helt vanlig fremdeles er dekkende. Ofte handler det bare om å støtte noen, gjøre dem sterke/selvstendige eller hjelpe dem til å stå på egne bein. Utdyping fra Wikipedia (engelskspråklig utgave) The term empowerment refers to measures designed to increase the degree of autonomy and self-determination in people and in communities in order to enable them to represent their interests in a responsible and self-determined way, acting on their own authority. It is the process of becoming stronger and more confident, especially in controlling one's life and claiming one's rights. Empowerment as action refers both to the process of self-empowerment and to professional support of people, which enables them to overcome their sense of powerlessness and lack of influence, and to recognise and use their resources and chances. The term empowerment originates from American community psychology and is associated with the social scientist Julian Rappaport (1981). […] Rappaport's (1984) definition includes: «Empowerment is viewed as a process: the mechanism by which people, organizations, and communities gain mastery over their lives.» Sociological empowerment often addresses members of groups that social discrimination processes have excluded from decision-making processes through – for example – discrimination based on disability, race, ethnicity, religion, or gender. Empowerment as a methodology is also associated with feminism. (Nedlastet 22.1.2019)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gulost-kvitost/,"Gulost, kvitost",Kva er skilnaden på gulost og kvitost?,"Det er ingen allmenngyldig skilnad. Gulost og kvitost blir i dag stort sett nytta om dei same osteslaga, men av ulike personar. Kvitost (og hvitost) har vore det vanlegaste, både i talemål og fagspråk. Gulosten har spreidd seg kraftig frå Oslo-området i nyare tid. Gulost som allment kvitost-synonym har nok spreidd seg frå Oslo-området i etterkrigstida. Ost av kumjølk er mindre kvit og meir gul enn ost av saue- og geitemjølk, men ingen av osteslaga vart kalla gulost i gamle dagar. Språkleg sett er gulost eit nokså nytt fenomen dei aller fleste stader. Gulosten vart landskjent som kallenamn (på ein person) lenge før ordet spreidde seg over landet som nemning for kvitost. Her er ostepromillen i ei samling tekstar frå Nasjonalbiblioteket: Konsernet Kavli gjennomførte i juni 2015 ei undersøking der det viste seg at hvitost (og kvitost) framleis hadde eit lite forsprang. Det er all grunn til å tru at gulosten vil rulla vidare frå Oslo og slå ut kvitostar over heile landet. Mange stader er det nok slik at vaksne seier kvitost, medan yngre som er meir påverka av media, seier gulost. Det er for enkelt å seia at dette handlar om Austlandet mot resten, i alle fall historisk, for kvitost og hvitost har vore vanleg i austnorsk bygdemål nær Oslo. Meir om osteslaga Fagterminologisk er kvitost eit vidare omgrep og ei samlenemning for løype- og surmjølksostar. På dansk heiter dette hvid ost, på svensk vit ost, på tysk Weisskäse og på engelsk white cheese. Til kvitostane i vid tyding høyrer mellom anna gammalost, pultost, gauda, nøkkelost, jarlsbergost og sveitsarost. Brunost er ei samlenemning for mysostar. Den osten som mange kallar brunost, eller geitost (også når osten ikkje er laga av geitemjølk), har gått under namnet raudost i Gudbrandsdalen og fleire andre stader. Tradisjonell ordbruk og fagterminologi er to heilt ulike ting, men éin ting er sams: Ein skal ikkje ta fargenemningane for bokstavleg. Eit anna døme på det kan vera kvitvin, som sjølvsagt ikkje er kvit.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fisket-eller-fiske-bestemt-eller-ubestemt-form-av-intetkjonnsord/,Fisket eller fiske (bestemt eller ubestemt form av intetkjønnsord),"Når skal en skrive fiske, og når skal en skrive fisket i for eksempel «fiske etter norsk vårgytende sild», «i det aktuelle fisket», «for å kunne delta i fisket», «fisket er i gang».","Her kan man ikke stole på øret, så man må gjennomføre en «utskiftingstest». Siden t-en er stum, er det umulig å høre forskjell på bestemt og ubestemt form av intetkjønnsord som slutter på -e. Metoden i slike tilfeller er «substitusjon»: Du må sette inn et hankjønns- eller hunkjønnsord med lignende betydning for å se hva som passer best av bestemt og ubestemt form. (Husk å fjerne dette ordet etterpå hvis du taster det inn!) Hvis du prøver med fangst eller fisking, ser du at det trolig trengs bestemt form (fangsten, fiskinga) i de tre siste tilfellene, altså fisket, slik du har skrevet det. I det første eksempelet må du velge det som passer best i sammenhengen, for her får vi to ulike meninger med uttrykket.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjolve-pa-nynorsk-rett-og-galen-bruk/,Sjølve på nynorsk – rett og galen bruk,"Læraren hevdar at sjølv og sjølve er heilt valfrie former på nynorsk, men det kan vel ikkje stemme?","Nei, det stemmer berre i fleirtal. Det heiter eg sjølv du sjølv han/ho sjølv vi sjølv(e) de sjølv(e) dei sjølv(e) Døme: Eg gjer det sjølv – Vi gjer det sjølv(e) Du gjer det sjølv – De gjer det sjølv(e) Han/ho gjer det sjølv – Dei gjer det sjølv(e) Hankjønnsord og hokjønnsord i eintal går som han/ho: mannen sjølv, kvinna sjølv. Det same gjeld ordet det og alle inkjekjønnsord: det sjølv (t.d. dyret sjølv, departementet sjølv). I fleirtal: mennene, kvinnene, dyra, departementa sjølv(e). E-en ovanfor er altså ein fleirtals-e. Det er vanleg i uttale av nynorsk å sløyfe v-en dersom ein ikkje har v i dialekten. Men i føresett sjølve (sjå nedanfor) bør v-en vere med. Eit anna sjølve føre substantiv (= selve) Forma sjølve er obligatorisk når ordet står føre eit substantiv slik: sjølve jenta, sjølve departementet. Det svarer til selve på bokmål. Eintal og fleirtal har ikkje noko å seie her. Eit anna sjølv (= til og med) Ein annan bruksmåte er den adverbielle. Døme: «Sjølv norsklærarar kan rote med bøyinga av sjølv.» Merk: Her finst det inga fleirtalsform med -e! I «klassisk» nynorsk brukar ein ofte «jamvel», «til og med» eller noko anna i staden for adverbet sjølv.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ansette-tilsette/,"Ansette, tilsette","En kursholder påstod at ordene ansatt og tilsatt ikke betyr det samme. Han sa at en er tilsatt så lenge en er i midlertidig stilling, vikar eller på prøve, men når stillingen blir fast, er en å regne som ansatt.","Det er galt. Ansette og tilsette betyr nøyaktig det samme når ordene brukes om at noen får en stilling. Videre betyr ansatt og tilsatt det samme, slik også ansettelse og tilsetting gjør det. De tilsatte i en virksomhet er de ansatte. Tilsette har slått mer gjennom i det offentlige enn i privat sektor, men det har ikke noe å si for selve betydningen. Folk vil gjerne legge ulik mening i to ulike ord, men det er ikke grunnlag for det her. Tilsette var ganske enkelt det norske alternativet i sin tid. På slutten av 1800-tallet ønsket mange å slippe til norske ord der mer eller mindre danske eller tyske ord hadde vært enerådende i skrift. For eksempel ville bokmålets bestefar, Knud Knudsen, ha tilsette, sette til og innsette for ansette. En tilsatt er jo satt til å gjøre noe (ikke satt an).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stor-forbokstav-pa-partar-i-kontraktar/,Stor forbokstav på partar i kontraktar?,"Når vi i vårt juridiske firma utformar kontraktar, skriv vi gjerne partane i kontrakten med store forbokstavar: Festar, Bortfestar, Utleigar, Leigetakar, Leverandør osb. Er denne praksisen korrekt?","Språkrådet tilrår å bruke små forbokstavar i slike tilfelle. Skriv helst festaren osv. Dette er ikkje omtalt i reglane for bruk av liten og stor forbokstav, slik vi finn dei til dømes på nettsidene våre. Da må vi sjå på dei allmenne prinsippa som ligg til grunn for reglane. Norsk rettskriving er minimalistisk på den måten at vi bruker liten forbokstav der det ikkje er særleg grunn til å bruke stor. Særnamn Den fremste «særlege grunnen» til å bruke stor forbokstav er at eit ord er eit særnamn (eigennamn). Når vi nyttar eit samnamn (fellesnamn) i staden for eit særnamn, bruker vi som regel liten forbokstav. Til dømes kan samnamna ordføraren og departementet i rett samanheng vise til det same som Marit Halvorsen og Utanriksdepartementet. Kontraktar Kontraktar skil seg ikkje frå andre teksttypar i denne samanhengen. I ein konkret kontrakt vil ord som festar eller leigetakar vise til einskildpersonar (som har særnamn, altså personnamn), men det gjer ikkje desse orda til særnamn. Dersom det i innleiinga til kontrakten også er presisert kven festaren eller leigetakaren er, kan vi ikkje sjå nokon god praktisk grunn til å bryte hovudregelen. Med andre ord bør de halde dykk til små forbokstavar her òg. Dersom ein veit talet på partane, kan ein forresten godt nytte rett tal og bunden form i staden for naken form, altså til dømes festaren og leigetakarane. Tradisjonen Liten forbokstav har dessutan god tradisjon. For eksempel bruker Ivar Alnæs og And. Færden liten forbokstav i formularbøkene sine.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/e-id-og-liknende/,E-ID og liknende,Hvordan bør forkortelser for e-løsninger og ID-løsninger skrives? Jeg tenker særlig på kombinasjonen!,"Forkortelsen for elektronisk er en liten e, og den skal ha bindestrek etter seg. Det er valgfritt med id og ID, men ID er tydeligst. Vi få altså e-ID, på linje med for eksempel e -handel.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tolvte-time/,Tolvte time?,"Somme seier «i tolvte time» når tida snart er ute, andre seier «i ellevte time». Kva er det rette?","Det tradisjonelle bibelske er i (den) ellevte time(n). Vi tilrår det, men det er vanskeleg å kalla tolvte feil. I ellevte timen tyder ‘sein, men trass alt tidsnok’, altså ‘i siste liten’. Med utgangspunkt i det blir jo tolvte timen i seinaste laget. Men ordaget i tolvte timen (i same tyding som ellevte) har nok kome for å bli. Arbeidsdagen og den ellevte timen Hos Matteus (20,9) står likninga om arbeidarane i vingarden. Ein jordeigar skal leiga arbeidsfolk til vingarden sin. Han tek inn folk då arbeidsdagen byrjar, og så fleire arbeidarar den tredje, sjette, niande og ellevte timen. Alle får ein denar kvar i løn når dagen er omme. Dei fyrste klagar på at dei som kom i ellevte timen, får like mykje som dei sjølve. Men då seier jordeigaren at han gjer som han vil med det som er hans, og dessutan skal dei siste bli dei fyrste, og dei fyrste skal bli dei siste. Ei vanleg tolking er at ein trygt kan la seg omvenda seint i livet, ja, i ellevte timen. Arbeidsdagen byrja klokka 6 om morgonen, så arbeidarane må ha vore tekne inn mellom klokka 16 og 17. Dagslyset: tolv timar Uttrykket i tolvte timen har ikkje opphav i Bibelen, men har likevel ein slags indirekte stønad der. Jesus seier i forteljinga om Lasarus (Joh 11,9–10, 1978-omsetjinga): Har ikkje dagen tolv timar? Den som ferdast om dagen, snåvar ikkje, for han ser ljoset i denne verda. Men den som ferdast om natta, han snåvar, av di han ikkje har ljoset i seg. Tolvte timen er altså siste timen før det blir mørkt. I tolvte timen gjev såleis meining uavhengig av kva som er det rette faste uttrykket frå før. At dei typiske fristane middag og midnatt er klokka tolv på klokkene våre, stør opp om logikken. Dessutan får vi eit fint bokstavrim på norsk, med t – t. I engelsk held den opphavlege formuleringa seg betre enn i norsk. Merk at det er det er e leventh som gjev bokstavrim der, med ou i hour (som har stum h). I den tolvte time vart nytta sporadisk allereie i siste halvdel av 1800-talet. Etter siste verdskrigen auka det på med tolvte time i kjeldene, og i avisene har i tolvte time vore det vanlegaste sidan litt før 1980. Om lag samstundes kom trettande for alvor på banen, vel gjerne i tydinga ‘for seint’. Det er nok eit uløyseleg problem at dei som brukar ordlaget ellevte time, kan oppfatta i tolvte time som ‘for seint’.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/adjektiv-pa-lig-slig-og-elig/,"Adjektiv på -lig, -slig og -elig","Hvorfor har noen adjektiver s eller e foran suffikset -lig, f.eks. i barnslig og folkelig?","I -slig og -elig er s og e rester av gamle genitivsendelser. Suffikset -lig har samme opphav som substantivet lik, som i eldre tid kunne bety ‘skikkelse, utseende’. Avledninger med -lig oppfører seg litt som sammensetninger av to substantiv, blant annet ved at det kan stå en s eller e mellom grunnordet og suffikset. Disse elementene har sin opprinnelse i genitivsendelser. Olav Beito kommer inn på dette i boka Nynorsk grammatikk. Se også artikkelen om -leg i Norsk Ordbok. Noen ganger har vi to adjektiv med samme grunnord, men ulike varianter av suffikset. Da er det gjerne en viss betydningsforskjell mellom de to. Det gjelder f.eks. barnlig og barnslig.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-alle-praktiske-formal/,For alle praktiske formål?,"Det er blitt vanlig å oversette for all practical purposes direkte til norsk, til «for alle praktiske formål». I praksis betyr dette uttrykket ofte det samme som enten praktisk talt eller stort sett. Jeg trodde språket utviklet seg mot det enkle og økonomiske, men her har det visst gått den andre veien?","Språklig økonomi er ikke en lov i språkutviklingen, bare en tendens som motvirkes av andre tendenser. Økonomiske og andre praktiske hensyn kan overstyres av andre faktorer, blant annet status. Engelsk har som kjent høy status. Når det er sagt, kan det lange være enkelt på sin måte. Som du er inne på, svarer for all practical purposes til flere uttrykk – vi kan legge til blant annet i praksis, nesten alltid og når det kommer til stykket. Hvis man holder seg til det nye uttrykket, slipper man dermed å ta stilling til nyansene i de «gamle» uttrykkene, og hva er vel enklere enn det? Det har også lettet innføringen av det nye uttrykket at det ikke er hundre prosent nytt. Det har vært noe brukt lenge, og hoveddelen av det – praktiske formål – er jo helt innarbeidet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enhet-pa-nynorsk/,Enhet på nynorsk,Kva ord skal eg bruka for enhet? Kan eg skriva einheit?,"Du kan bruka eining eller einskap, men ikkje om einannan! Det spørst kva du har i tankane. Einskap = unity Når enhet betyr ‘samanheng, heilskap, samhald’, er einskap det rette («finna einskapen i mangfaldet», «fremja einskap mellom landa»). Eining = unit Når du siktar til enhet i tydinga ‘sjølvstendig del (av ein større heilskap)’ eller ‘grunnstorleik i eit målsystem’, heiter det eining på nynorsk («militære einingar», «produsera 100 einingar om dagen», «mynteininga er pund»). Einheit =? Einheit står ikkje i Nynorskordboka, for eining og einskap er dei innarbeidde orda. Men om ein ikkje er interessert i å nyansera slik som i engelsk og tradisjonell nynorsk, kan ein saktens bruka ordet einheit i staden.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mellomnavn-og-etternavn-i-omtale-av-personer/,Mellomnavn og etternavn i omtale av personer,"Hva er korrekt bruk av mellomnavn og etternavn når journalister og andre omtaler personer? For eksempel omtales ofte Torbjørn Røe Isaksen som Røe Isaksen. Jeg ville tro at Røe er mellomnavn og at etternavnet er Isaksen, og at han derfor bare burde omtales som Isaksen, eventuelt at man bruker hele navnet Torbjørn Røe Isaksen.","Etter personnavnloven er Torbjørn fornavn, Røe mellomnavn og Isaksen etternavn, men media trenger ikke å følge denne loven i det de sier eller skriver. Hvis de kjenner navneeierens eget ønske, bør de respektere det. Mellomnavn + etternavn eller dobbelt etternavn? To navn som følger etter et fornavn, er i de fleste tilfeller henholdsvis mellomnavn og etternavn. Men det kan også være et dobbelt etternavn. Det er ikke alltid så lett å se forskjellen. I personnavnlovens § 7 står det: «To navn som kan tas som etternavn, kan tas som et dobbelt etternavn der de to navnene er satt sammen med bindestrek.» Hovedregelen er altså at doble etternavn skrives med bindestrek. Fra gammelt av finnes det likevel en del doble etternavn som skrives uten bindestrek. I kommentarutgaven til navneloven av 1964 skriver Gunnar Nerdrum dette: Slektsnavnet er som overveiende hovedregel bare ett navn. Bindestreknavn er riktig nok ganske utbredt, men disse betraktes som ett navn […]. I enkelte tilfelle foreligger slektsnavn som dobbeltnavn uten bindestrek. Delvis er det gamle adelsnavn, von Munthe af Morgenstierne, Wedel Jarlsberg, men også enkelte andre, – Smitt Ingebretsen, Stang Lund. Dette grunner seg på bruk som er eldre enn loven av 1923. Men navn av denne typen er en uting registreringsmessig sett, og slike navn har derfor ikke vært godtatt etter 1923. Justisdepartementet gir aldri bevilling til dobbelt slektsnavn uten bindestrek. Etternavnet er viktigst Når vi refererer til en person, er det alltid korrekt å bruke bare etternavnet. Det har lange tradisjoner. Tidligere ble mellomnavn ofte også forkortet; for eksempel kunne et navn som Peter Heier Carlsen skrives Peter H. Carlsen (Heier er mellomnavn, Carlsen etternavn). Etternavnet var viktigst og det som vanligvis ble brukt. Staten regner fortsatt etternavn som viktigere enn mellomnavn og alfabetiserer etter etternavnet, for eksempel slik: Carlsen, Peter Heier. Ta hensyn til navnebæreren De siste åra har det blitt vanligere å bruke både mellomnavn og etternavn i mediene og i samfunnet ellers, i sammenhenger der man tidligere gjerne bare brukte etternavnet. Det er rimelig å ta hensyn til hvordan navnebæreren selv ønsker å bli omtalt. På Språkrådets gamle nettsider finner du en generell artikkel om personnavn. Se også artikkelen om personnavn i Store norske leksikon.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikke-for-katten/,Ikke for katten,Nylig fikk jeg høre «du er ikke for katten». Først visste jeg ikke om jeg skulle bli glad eller fornærmet. Hva ligger bak dette uttrykket?,"Du skal være glad, for du er for god til å være kattemat! Du er sikkert heller ikke skvetten eller tapt bak en vogn, som er mye av det samme. I Ordbog over det danske Sprog heter det at denne frasen svarer til tysk nicht für die Katze. Uttrykket har vært kjent i danske dialekter, men lite brukt i dansk skriftmål i nyere tid. I eldre svensk betydde för katten ‘borte, forsvunnet’. Slike uttrykk bygd på hverdagslige emner kan godt ha oppstått uavhengig av hverandre. Kattemat i litteraturen I norske tekster finner vi det først i det radikale tidsskriftet Statsborgeren fra 1837: «Translatørposten er heller ikke for Katten». Senere forekommer den flere ganger hos Wergeland (bl.a. slik: «Deres kjæreste har megen Aand.» «Aa ja, hun er ikke for Katten,» sagde jeg). Det er ellers lite brukt i skrift på 1800-tallet. Det hadde nok et muntlig preg, dels på grunn av selve emnet. På nb.no får vi nesten like mange treff på nynorsk som på bokmål, enda det er langt flere tekster på bokmål. Det første treffet er fra Fedraheimen 1880: Og Sandnesbuen er ikkje for katten. Han «knotar» so det er reint rart å høyra på – halvt Jarbumaal, halvt Stavangermaal –, og dei som då vil vera nokot rundt om i Bygderne, hermer etter so godt dei kann, og Smaafolkjet etter Kaksarne, og so alt fort. Dessutan gjeld det å leva fint […].",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trykk-seksten/,Trykk seksten,Kvifor seier vi å gje nokon ein trøkk eller trykk seksten?,"Det finst ikkje nokon betre hypotese enn at det kjem frå boktrykkjarfaget. Ordbog over det danske Sprog seier: trykseksten [...] [ tr̥øgˈsaisd(ə)n ] (ofte skrevet - sejsten) [...] (af usikker oprindelse; 1. led er vel trykke 1 (jf. sv. tryckare, slag), 2. led II. seksten; muligvis egentlig et bogtrykkerord, om det kraftige tryk, der krævedes for med en haandpresse at trykke et oktavark paa 16 sider (?) Merk at det heiter trykken, ikkje trykket, i denne samanhengen. Det gjeld både norsk og dansk. På norsk skal det skrivast i to ord: trykk seksten. Ein ser det òg skrive med siffer: trykk 16. Det er så vanleg å skriva (og seia) trøkk med ø at det snautt kan kallast ein feil. Ø-en har støtte både i dansk uttale og i det norske trykk i tydinga 'slag’, som helst blir uttala med ø, jf. å få seg ein trøkk. Ordlaget trykk seksten er vorte sterkt knytt til denne tydinga av trykk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/e-coli/,E. coli,Korleis skal ein skrive namnet på bakterien E. coli? Og kva gjer ein i samansetningar med dette ordet?,"Det rette er å skrive E. coli slik du har gjort (men kursivering eller anna markering trengst vanlegvis ikkje). Dette er eigentleg eit latinsk artsnamn, Escherichia coli, som er forkorta. «Escherichia» er etter den tyske legen Theodor Escherich. Punktum høyrer med i slike forkortingar. Fyrste del av artsnamnet er eigentleg slektsnamnet, og slektsnamn skal ha stor forbokstav. I samansetningar er det rett å nytte bindestrek mellom namnet på bakterien og resten av ordet: E. coli-saka, E. coli-smitte osb. Når vi skriv meir generelt om kolibakteriar, skal kolibakterie skrivast i eitt og med k. Koli kjem av gresk kolon ‘tjukktarm’.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-ha-noko-pa-tapetet/,Å ha noko på tapetet,Veit de kvar uttrykket «å ha noko på tapetet» kjem frå?,"I Nynorskordboka finn vi desse opplysningane om ordet tapet: tapet (gjennom tysk, frå italiensk, latin ‘teppe, duk’, opphavleg iransk) 1 tekstil, papir eller kunststoff til å kle innvendige vegger med 2 eigenleg etter tydinga ‘duk (på forhandlingsbordet)’; i uttrykk: ha på tapetet ha på programmet, ha planar om vere på tapetet bli omtalt, diskutert stå på tapetet stå for tur, vere aktuell Tyding 2 er gammal, og uttrykka ovanfor er kjende i fleire språk, jamfør Ordbog over det danske Sprog under tapet i tyding 3: tysk aufs tapet bringen og lignende, fransk mettre sur les tapis, italiensk metter sul tappeto, jf. engelsk be on the carpet og lignende; egentlig til betydning 1, om hvad der lægges frem (ligger fremme) paa et med tæppe(r) beklædt (forhandlings)bord […] i forbindelser som være, komme eller bringe [ …] have [ …] paa tapetet, være, bringe osv. paa dagsordenen, til forhandling, paa tale, under overvejelse; i forbindelsen være paa tapetet Uttrykka finst òg i svensk, der det heiter på tapeten.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tonivamodell/,Tonivåmodell,"Skal ein skriva to-nivå-modell, to-nivåmodell eller tonivå-modell?",Det bør skrivast i eitt: tonivåmodell.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trykk-knappen-klikk-ikonet/,"«Trykk knappen», «Klikk ikonet»?",Hva mener Språkrådet om oversettelsene «Trykk knappen» og «Klikk ikonet» for «Press the button» og «Click the icon»? Altså uten «på».,"Vi holder en knapp på «på knappen» og «på ikonet». Det som stemmer best med eksisterende ordlegging i norsk i den analoge verden, er å bruke «på». I Bokmålsordboka finner du bare uttrykksmåten med preposisjon, under både trykke og klikke. «Trykk knappen» må kalles dårlig oversettelse. Foreløpig utgjør visst uttrykkene med «på» minst 99 % av forekomstene på nettet (oktober 2014).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/terrasse-eller-terasse/,Terrasse eller terasse?,Jeg er nyvalgt styreformann i et boligsameie. I det siste har jeg blitt oppmerksom på at mange skriver ordet terrasse med én r. Men det er vel fremdeles feil?,"Ja, bare terrasse er riktig. Ordet er kommet gjennom fransk og er avledet av det latinske terra ‘jord’. Det at mange skriver ordet med én r, skyldes nok at uttalen trolig ville ha vært den samme om dette var riktig skrivemåte. Det ser ut til at noe under 10 % av dem som legger ut tekster på nettet, skriver ordet feil. Men flere skriver terreng riktig, så vil du hjelpe de andre sameierne, kan du gjøre dem oppmerksom på sammenhengen mellom disse ordene.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/orddeling-pa-bokforsider-bokrygger-plakater-og-skilt/,"Orddeling på bokforsider, bokrygger, plakater og skilt","På bokforsider, bokrygger, plakater og skilt ser en veldig ofte at ordene står oppdelt og fordelt på flere linjer, uten bindestrek ved linjeskift. Er dette tillatt?","I vanlig tekst er det feil å dele ord uten å bruke bindestrek, og man bør helst unngå det ellers også. Nå er jo bokrygger, plakater osv. spesielle gjenstander der design står i sentrum, så visse brudd på vanlige skriveregler for brødtekst kan nok forsvares. Men generelt kunne man godt lagt mer kreativitet i å utforme bindestreker enn i å sløyfe dem. Det er grunn til å tro at skriftbildet på forsider, plakater o.l. fester seg lett og har påvirkningskraft ut over bruksområdet sitt. Det er derfor fint om man i den grafiske utformingen av omgivelsene støtter opp om rettskrivningen, ikke minst for skoleelevenes skyld.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fartsdump-eller-fartshump/,Fartsdump eller fartshump?,Heter en fartsdemper i veibanen en fartsdump eller en fartshump?,"Det heter fartshump. Humper går oppover, mens dumper går nedover. Fartsdempere er normalt forhøyninger. Fartshump står i Tanums store rettskrivningsordbok og ikke minst i skiltforskriften, slik: Både d emper og engelsk b ump (som minner mer om dump enn om hump) kan ha fremmet fartsdump. (På engelsk skilles det mellom kortere bumps og lengre humps.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kalrabi-og-kalrot-ein-rotete-koalisjon/,Kålrabi og kålrot – ein rotete koalisjon,"Eg lurer på kva som er skilnaden mellom kålrot og kålrabi. I butikken sel dei kålrot i grønsakdisken, medan du kan finne kålrabistappeposar i hyllene rett bortanfor.","Dei to orda tyder no det same, men dei har ulik historie og ulik geografisk utbreiing. Samlivet mellom synonym kan vere både anstrengt og forvirrande. Det eine ordet vil gjerne ha overtaket på eit område, anten det er grunnlag for det eller ei. I Nynorskordboka er kålrot forklart som ‘grønsak, fôrvekst som utviklar ein stor rotstengelknoll, Brassica napus rapifera ’. Om kålrabi i den same ordboka står det berre at det tyder ‘kålrot’. Kålrotkolonisering Den same preferansen for kålrot framfor kålrabi finn ein òg i fleire andre oppslagsverk. Fagfolk har prøvd å få innarbeidd kålrot som det rette namnet. Det er nok fyrst og fremst for å unngå råkostkollisjon i språket. Det har nemleg vore ein del rot med kålrabinemninga, jf. at Kohlrabi på tysk tyder ‘knutekål’. Denne voksteren heitte kålrabi òg hjå oss før, nærmare bestemt overjordisk/overjords kålrabi. Vår kålrot kunne ein altså ha presisert til underjords kålrabi. Men ein har i staden teke det terminologiske problemet ved rota ved hjelp av kålrot. Heimleg kålrot Ove Arbo Høeg skriv fint lite om emnet i referanseverket Planter og tradisjon: floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Men det er ingen tvil om at kålrabi (i varierande uttaleformer) har stor utbreiing i dialektane. Det er difor mange som meiner at kålrot er det mest formelle ordet. Men det finst òg dei som ser på kålrabi som eit byord. Kor som er: På Vestlandet har dei mange stader brukt ordet rabbe om kålrot. Somme andre stader har kålrota beint fram heitt kål (eller rotkål). Kjær kål har fått fleire namn: Særleg under andre verdskrigen nytta ein den lokkande nemninga Nordens appelsin for å fremje inntak av C-vitamin gjennom kålrot. Internasjonal(t) kålrot Danskane nyttar både kålrabi og kålroe (litt over ein tredjedel av det siste). Svenskane seier helst kålrot, men har òg kålraps, attåt det dialektale rabba. Frå svensk Wikipedia kan vi leggja til: I Storbritannien kallas växten oftast swede (från Swedish turnip) och i USA oftast rutabaga. Båda orden har sitt ursprung i svenskan, eftersom Swedish turnip betyder just svensk rova och rutabaga är en förvrängning av rotabagge, det västgötiska dialektordet för kålrot och fuktiga daggmarker. Kålrabi kjem forresten av italiensk cavoli rapi, der cavolo tyder ‘kål’ og rapa tyder ‘ roe ’. Til slutt eit utdrag frå Olav Moen, Kålrot (1926), s. 7:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ambidekster-pa-norsk/,Ambidekster på norsk?,"Finnes det et norsk ord for det som på engelsk heter ambidextrous, altså ‘like god med høyre og venstre’? Jeg er ute etter ord som kan brukes om både hender og føtter.","Det å være like god med høyre og venstre hånd heter å være kapphendt på norsk. Kapp- er det samme forleddet som vi finner i kappestrid ‘konkurranse’, og det er i slekt med kamp. Det er ingenting i veien for å bruke kappføtt eller - beint om den som har jevngode underekstremiteter. Ellers er ordet tobeint i bruk om kappføtte fotballspillere, men det er ikke en ordbruk vi kan støtte. Tobeint = ‘som har to bein’. Det mangler et norsk ord for ambidekster som ikke spesifiserer lemmene. Vi foreslår kappsidig, f.eks. kappsidig trening. Tvetydige alternativ Noen bruker nok tvihendt /tvehendt for kapphendt, men det betyr i utgangspunktet ‘som har to hender’ eller ‘ved hjelp av begge hender’, jf. å tviholde. Det betyr altså det samme som tohendt eller tohendig og er i beste fall tvetydig. Jamhendt er notert fra enkelte dialekter, og et lignende ord er likehend t. Men det siste betydde helst ‘likeglad’ på norsk før det trolig ble konstruert som et oversettelseslån av dansk ‘ligehåndet’. Det er uansett ingen grunn til å gå over Skagerrak etter vann. I tale og skrift Ordet kapphendt i dialektene er notert fra Vestfold til Voss og i Troms så vel som på Tynset. Det kan være på tide å bruke det mer i skrift. Grunnen til at ordet ikke er helt allment kjent, er nok at det ikke var så aktuelt å bruke i den dansk-norske litteraturen for over hundre år siden, da mye ble fastlagt i norsk skriftspråk. Ordet har likevel vært brukt faglitterært av skribenter som har visst å utnytte morsmålet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utskriving-eller-utskrivning-innlesing-eller-innlesning/,"Utskriving eller utskrivning, innlesing eller innlesning",Bør vi skrive utskriv ing spliktig eller utskriv ning spliktig? Har dette med henholdsvis prosess og resultat å gjøre?,"Skrivemåten er valgfri, jf. utskriving i Bokmålsordboka. Det samme gjelder det usammensatte ordet skriving, som vi kan se på først, sammen med lesing. Selve handlingen kontra resultatet eller andre betydninger Man kan velge å skille mellom skriving og lesing (det å skrive og det å lese, altså handlingen/prosessen) og skrivning og lesning (andre betydningsnyanser) Men det kan være nesten umulig å skille mellom handlingen og andre betydninger. De vanligste variantene i dag er uansett skriving og lesing, selv om n-en holder seg på visse områder – særlig gjelder det lesning i betydningene ‘kunnskap gjennom lesing; lesestoff; lesemåte’. Sammensetning og avledning Så har vi en ganske annen akse som legger seg på tvers av den som har prosess og resultat i hver sin ende. Varianten - ning har nemlig holdt seg best i sammensetninger og avledninger, uavhengig av betydning! Utskrivning er altså relativt vanligere enn skrivning alene, slik opplesning og innlesning er vanligere i forhold opplesing og innlesing enn lesning (i generell handlingsbetydning) i forhold til lesing. Tellelig eller generelt Det finnes en tredje akse: tilfeller av hendelse/handling (altså noe tellelig) kontra hendelsen/handlingen generelt. Når folk skriver om tilfeller av det å lese opp eller inn, dominerer lesning over lesing. Statistisk gjelder det samme utskriv(n)ing. Men obligatorisk er -ning ikke her, og i ditt eksempel er det uansett den allmenne prosessen utskriving det gjelder, ikke noe tellelig. Gammelt eksempel på -ing «Utskriving av manskaper [sic!]» finnes alt i Kristiania-romanen. Sjildrende fortællinger av hovedstadens nyeste og mest yndede forfattere fra 1891, så man trenger ikke være redd for at den n-løse varianten er et nymotens påfunn.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-skjells-ar-uten-sjel/,Til skjells år – uten sjel!,Hvorfor heter det at man kommer til sjels år og alder når man blir eldre? Og når kan man si at man er kommet dit?,"For det første heter det skjells år. Skjell er et annet ord for skille eller forskjell. I gammelnorsk var ordet skil. Det betydde også vett og forstand, for å forstå er blant annet å kunne skille eller skjelne, ikke minst mellom rett og galt. Skjells år har også vært skrevet skjels år i norsk og dansk-norsk. På nynorsk skrives det skils år, som kan uttales /sjéls år/. Når? Å få vett og bli voksen er jo en gradvis prosess (jf. verbet å vitrast), men tre kjente grenser i denne sammenhengen er skolemoden alder, konfirmasjonsalder og myndighetsalder. I gammelnorsk opererte man med skilningar aldr i tillegg til samvizkualdr ‘bevisst alder’ og skynsemdaraldr ‘fornuftsalder’. Det var et relativt begrep. Se også dansk skelsalder og skelsår, svensk skälsålder og engelsk age of discretion og age of reason. I religiøs sammenheng har uttrykket en spesiell betydning (jf. latin aetas eller anni discretionis), men grensa har ikke ligget fast, jf. denne fotnoten fra boka Konfirmasjonen i reformasjonstiden (1966): Det var ikke siste gang grensa ble skjøvet på, se Barn og nattverd (1981). Men å skyve den opp mot pensjonsalderen er ikke rimelig, hverken i religiøs eller verdslig sammenheng. Hvis man mener at noen drar på åra eller er tilårskommen, får man heller si det. Hverken sjelesår eller skjellsord At det skulle handle om sjela (sjels år og alder), er en over 150 år gammel misforståelse. Kanskje gir uttrykket mening for dem som bruker det, men vi fraråder å bruke det i samme betydning som skjells år. Noen mener at det ikke bare handler om sjel, men at sjela kommer lovlig seint i livet, i alle fall for den første dessertgenerasjonen: arbeidsstokken [blir] eldre på grunn av [at] de store barnekullene fra 40-årene etterhvert nærmer seg sjels år og alder (regjeringen.no) Til slutt nevner vi skjellsord og alder, en humorklisjé som snart er like vanlig som det opprinnelige uttrykket.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aksent-over-store-bokstavar/,Aksent over store bokstavar?,Skal ein bruke aksentteikn over store bokstavar (versalar) når ein skriv namn som skal ha slike teikn?,"Aksentane skal vera med anten ein nyttar små eller store bokstavar. Organisasjonen Médecins sans Frontières (Legar utan grenser) skal altså skrivast MÉDECINS SANS FRONTIÈRES med versalar. Vanlege tekstbehandlingsprogram og e-postprogram greier dette heilt fint. I Frankrike er praksisen omstridd, men L’Académie française vil behalde aksent, trema og cédille på versalen. Avisa Le Monde sløyfar aksenten på versalar som står fyrst i setninga eller isolert, men held på aksentane i titlar når heile tittelen står med versalar. På spansk er det òg tilrådd å halde på aksentteiknet. Les meir om bruk av aksentteikn her.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gild-og-ugild-i-juridisk-tyding/,Gild og ugild i juridisk tyding,Ugild i den juridiske tydinga ‘inhabil’ kjenner eg godt. Men motstykket gild i tydinga ‘habil’ står visst ikkje i Bokmålsordboka. Finst det ikkje?,"Jau, etter Nynorskordboka kan gild mellom anna tyde ‘gjeldande, gyldig’ (som i allgild, rettsgild, ugild og gild mynt, vekt). Dette omfattar også tydinga ‘habil’ i juridisk meining. Om lag den same terminologiske tradisjonen finst òg i bokmål og i dansk. Gild og ugild er eldre i norsk juss enn dei latinske habil og inhabil, som kanskje ikkje etablerte seg før på 1700- og 1800-talet. I dag har dei latinske orda fått overtaket. Ugild i juridisk tyding blir nok betre forstått enn nytte motstykket gild. Kvifor står ugild sterkare enn gild? Gild og habil kolliderer med andre tydingar av orda (høvesvis ‘kjekk; flott’ og ‘dugande’), medan ugild og inhabil ikkje gjer det. Ein gild og habil pianist har ingen rettsleg klang, medan ein ugild og inhabil pianist kling meir juridisk enn personleg og musikalsk. Fleirtydigheita undergrev likevel gild meir enn habil, sidan gild er mindre brukt idag. Både gild og ugild er under press, men det er den negative polen i paret som oftast blir sett på spissen og omtalt (det å vere u gild/ in habil). Det er kanskje grunnen til at ugild gjer det betre enn gild. I lovene Enno lever ugild i beste velgåande i fleire lover, til dømes i straffeprosesslova: § 60. En tjenestemann som hører til påtalemyndigheten eller handler på vegne av denne, er ugild når han står i et forhold til saken som nevnt i domstolsloven § 106 nr. 1-5. Han er også ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Særlig gjelder dette når ugildhetsinnsigelse er reist av en part. Er en tjenestemann ugild, anses også hans underordnede ved samme embete ugilde, når ikke hans nærmeste overordnede bestemmer noe annet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norvagisering-1996/,Norvagisering 1996,Kva engelske ord blei norvagiserte i 1996?,"Nedanfor er lista frå 1996. Som du ser, har nokre av orda berre éi offisiell form (dei som står åleine nedanfor), medan dei fleste framleis kan skrivast på to måtar. Merk at ikkje alle orda er tekne inn direkte eller utelukkande frå engelsk (t.d. desennium). breikdans desennium el. decennium ensyklopedi el. encyklopedi (og nokre andre liknande ord) enterteinar el. entertainer fait, faite, faitar el. fight, fighte, fighter feide, feiding, feidar el. fade, fading, fader finisj el. finish gaid, gaide el. guide hedde, hedding el. heade, heading (i fotball) hipp – hipt – hippe innputt el. input innsidar/innsider el. insider insentiv el. incentiv insest el. incest insitament el. incitament kaps – kapsen – kaps(ar)/kaps(er) – kapsane/kapsene keitering el. catering ketsjup el. ketchup kikk el. kick klinsj, klinsje el. clinch, clinche konteinar/konteiner el. container overhedd el. overhead el. overheadprojektor pins – pinsen – pins(ar)/pins(er) – pinsane/pinsene polisj el. polish promosjon pønk, pønkar/pønker el. punk, punker rafte rapp, rappe (musikk) resetje/resette (dvs. nullstille) seif el. safe (substantiv, adjektiv og adverb) seife el. safe (verb) sjampanje el. champagne (fransk ord) sjarter, sjartre el. charter, chartre sjåk el. choke, sjåke el. choke skript el. script skup el. scoop skvåsj el. squash snaksy streit el. straight (adjektiv), streite el. straighte (verb) sørvis el. service taime el. time (verb) tilte utputt el. output utsidar/utsider el. outsider I tillegg kjem at feedback og playback skal bøyast som vanlege hankjønnsord, ikkje med -s i fleirtal.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-mest-morosame-ordet-og-det-styggaste-ordet/,Det mest morosame ordet og det styggaste ordet?,"Kva er det mest morosame ordet i norsk, og kva er det styggaste ordet?","Det finst kanskje eit statistisk svar, men ikkje eit objektivt svar, for humoren er som kjent like delt som smaken elles. No er stygg eit fleirtydig ord i denne samanhengen. Det kan mellom anna tyde ‘med stygg uttale’ (t.d. med konsonantopphoping, som ein jo kan mislike) eller ‘med stygg utsjånad’, kva no det måtte gå ut på. Men ikkje minst kan det tyde ‘som viser til noko ein helst ikkje bør tale om’. I det siste tilfellet kunne det vere eit banneord, eit skjellsord, eit obskønt ord (henta frå kjønnslivet) eller anna som var i søkjelyset, men her òg har folk ulike kjensler og grenser, så det er uråd å gje noko objektivt svar. Det er sikkert gjort mange fleire små undersøkingar av dette, kanskje med kåringar i aviser eller på nettet, men det er grunn til å vera skeptisk til resultata, mellom anna på grunn av aldersskilnader og dialektskilnader.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/allianse-og-koalisjon/,Allianse og koalisjon,Hva er forskjellen mellom en allianse og en koalisjon?,"Det er ikke noe krystallklart skille mellom de to ordene. Bokmålsordboka forklarer allianse som ‘forbund, avtale om gjensidig støtte, særlig i krig’ og koalisjon som ‘forbund mellom stater eller politiske partier (mot felles motstander(e))’. Allianse er mest brukt om forbund mellom stater, mens koalisjon er mest brukt om samarbeid mellom partier i et land. (I eldre språkbruk finner vi oftere koalisjon brukt om forhold mellom stater.) Allianse har et noe videre bruksområde enn koalisjon. Et norsk politisk parti het lenge «Rød Valgallianse». Ordet har også vært brukt mer i overført betydning enn det koalisjon har («hun inngikk en allianse med faren» o.l.). Allianse kommer av latin alligare ‘forbinde’, mens koalisjon kommer av latin coalitus ‘sammenvokst’. Etymologien sier altså lite om det aktuelle skillet mellom begrepene.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fordel-og-bakdel/,Fordel og bakdel?,"Kan en bruke bakdel om det motsatte av fordel, altså i betydningen ‘ulempe’?","Ja, i Bokmålsordboka er ‘ulempe’ ført opp som en av tre betydninger bakdel kan ha. Men det er ikke nødvendig å bruke bakdel i denne betydningen. Bruk gjerne ulempe og andre synonymer i stedet. Andre betydninger av bakdel er ‘bakpart’, altså ‘bakre, bakerste del av noe’ og ‘bakende’. (En stor bakdel i den siste betydningen kan i noen sammenhenger være en stor fordel, for eksempel i idretter der setemuskulatur er viktig.) Bakdelens oppkomst og framvekst Å bruke bakdel for ulempe er relativt nytt, og det begynte dels som en spøk. Utviklingen i dansk ligner forresten på den hos oss, jf. Ordbog over det danske Sprog og Den Danske Ordbog. Bakdelen har lenge spøkt i bakgrunnen i form av det tyske Nachteil og det svenske nackdel. Men den norske varianten har nok utviklet seg uavhengig av dette. Det er ganske naturlig at bakdel utvikler seg som motstykke til fordel når den opprinnelige betydningen av fordel er glemt. Trangen til symmetri gjør seg gjeldende, og det plager nok ikke språkbrukerne at symmetrien ikke er helt ekte, historisk sett. Fordel betyr opprinnelig ‘noe som er tatt ut på forhånd’ (jf. forlodds uttatt andel), og bakdel gir ikke god mening som motstykke til dette. (Fordel kan riktignok bety frampart/framstykke i motsetning til bakpart, men dette er jo noe helt annet enn fordel kontra ulempe.) Dersom man på nynorsk bruker føremon for fordel, passer ikke bakdel godt som motstykke, for det er fremdeles ganske tydelig at føremon opprinnelig betyr noe i retning av ‘forsprang, fortrinn’. Det blir interessant å se hva som klarer seg best i framtida: ulempe eller bakdel – eller drawback, som har vært på moten i perioder. Ulempe har et enormt forsprang i skrift. Nedenfor har vi gjengitt et diagram som viser utviklingen i bruken av disse ordene i avisartikler de siste åra. Merk at tidlige bakdeler også kan være av det mer bokstavelige slaget.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-tyder-sic/,Kva tyder sic?,"Kva tyder det vesle ordet sic, og kvifor bruker folk det?","Sic er latin og blir brukt til å vise at noko faktisk skal stå slik det står. På latin tyder sic ‘slik’ eller ‘såleis’. Det er ei forkorting av sic erat scriptum ‘slik blei det skrive’. I bokstavrett attgjeving av feil Ein set inn sic etter ein galen eller uvanleg skrivemåte i eit sitat for å gjere merksam på at feilen eller avviket skriv seg frå kjelda og ikkje frå den som siterer. Ein sikrar seg altså mot at lesarane trur det er ein sjølv som står bak feilen. Vi kan til dømes skrive noko slikt i eit avisordskifte: I Firda 25.1. skriv ein innsendar at «presteskapet skal ikke ha løyve til å vise vekk og velge hvilken [sic] barn som skal døpes inn i statskirken eller ikke». Med å skyte inn [sic] viser vi at skrivefeilen «hvilken barn» står i originalen (og som ein bonus får vi ymta om at motdebattanten er litt slurvete). Når noko berre ser gale ut Vi kan òg bruke sic til å vise at noko faktisk er rett, endå det kan sjå ut som ein feil: I ferien skal vi dykke utanfor Oslob (sic) på øya Cebu. Ved første augekast kunne ein tru at stavemåten «Oslob» var feil, men det finst faktisk ein stad som heiter Oslob på Filippinane. Kritikk-sic Nokre skribentar likar å bruke sic for å markere ei utsegn som dei ikkje går god for: Han er derfor «hundre prosent sikker» (sic) på at den tyske omsetjinga av Menneske og maktene ikkje kom seg gjennom sensuren «utan å ha vorte fingra med». Dette tyder nærmast ‘at det går an!’, og det har ingen sitat-teknisk funksjon – tvert om kan det verke forvirrande. Slike «kritikk-sic» er ikkje vanlege i sakprosa. Sjå òg Norsk på trykk på typografi.org.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/11-milliardar-11-gradar-og-liknande/,"1,1 milliardar, 1,1 gradar og liknande","Heiter det 1,1 milliardar eller 1,1 milliard? Enn når det er snakk om 2,5 eller to og ein halv slike?","Det heiter valfritt 1,1 milliard/milliardar, og det heiter 1,2 milliardar. Det heiter 2,5 milliardar, men helst to og ein halv milliard. Det same gjeld andre tal, til dømes million, og dessutan grad og andre einingar. Merk: 0 grader/gradar! Hovudregelen er: fleirtal etter desimaluttrykk, òg når verdien er under 1, til dømes 0,9 milliardar. Dessutan: 1,0 milliardar. Døme med millionar: 0,9 millionar 1 million 1,0 millionar 1,1 million el. 1,1 millionar 1,2 millionar 5,0 millionar 5,1 million el. 5,1 millionar 5,2 millionar 5,3 millionar 5,4 millionar osv. Legg merke til valfridomen ved desimalen 1 (i 0,1, 1,1, 2,1 osb.). Det er siste siffer i desimalen ein skal sjå på, òg i 0,21 osv. Dei same reglane gjeld når det står noko føre eller etter: Dei utrekna 1,1 milliard(ar) / 1,2 milliardar kronene. Spørsmålet vart teke opp av Norsk språknemnd i 1969. Språknemnda meinte at det burde vere fleirtalsform i alle tilfelle. I 1995 vedtok Norsk språkråd denne tilrådinga: «Når tallet etter desimalkommaet er 1, kan en ha valgfritt entalls- eller flertallsform.»",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/frem-eller-fram/,Frem eller fram?,Bør vi skrive fram eller frem? Og hva med fremskritt/framskritt og fremtida/framtida?,"Det er helt valgfritt. Det er bare noen få sammensetninger som har obligatorisk frem-, som fremdeles, fremad og fremragende. Disse kan altså kombineres med bruk av fram ellers. Ellers er det fritt fram/frem for både fram- og frem-: framdrift/fremdrift, framover/fremover, framskrive/fremskrive, framskynde/fremskynde, framtid/fremtid osv. Det virker ryddigst om du velger den samme skrivemåten i de fleste vanlige sammensetninger, men det er ikke obligatorisk. Fram har alltid vært den mest utbredte talemålsformen rundt omkring i dialektene. I bokmål er frem den eldste formen, men fram har lenge vært den vanligste, hvis vi ser bort fra sammensetningene, der bildet er mer broket. Merk at -e- har sin rettmessige plass i bøyning og avledning av fram. Det heter bare fremre og fremst, også på nynorsk. Likeledes heter det bare å fremme (nynorsk også fremje).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aksent-i-ord-som-ide/,Aksent i ord som «idé»?,Korleis er reglane for å bruke akutt aksent i bøygde former av ord som idé og trasé?,"Det er valfritt med akutt aksent i ord som endar på trykksterk e. Det gjeld alle bøyingsformer. Ein kan altså skrive idé eller ide, idéen eller ideen osv. Ein utbreidd skikk er å ha aksent berre i ubunden form eintal (medrekna samansetningar) og sløyfe aksenten i alle bøygde former, altså slik: idé – ideen – idear – ideane (nynorsk) idé – ideen – ideer – ideene (bokmål) trasé – traseen – trasear – traseane (nynorsk) trasé – traseen – traseer – traseene (bokmål) + idégrunnlag, traséval / trasévalg osb. Det er ingen dårleg idé å følgje denne regelen, for utan aksent kan orda òg ha andre tydingar, til dømes ide ‘straumkvervel’ (uttalt /ie/) og trase ‘fille’. Samtidig er aksenten uturvande i fleirtal (trasear kan jo ikkje forvekslast med trasar). Fleire døme på ord det er verdt å skilja mellom: alle/allé, arme/armé, entre/entré, karre/karré, supe/supé og samansetjingar med muse-/musé-. Det er sjeldan nokon verkeleg forvekslingsfare, men det er lettast å lesa tekstar der ein straks ser kva slags ord ein har føre seg. Til slutt: Om du gløymer ein f i buffé, kan det bli pussig lesnad dersom du òg sløyfar aksenten. Du kan lese meir om aksentbruk på nettsidene til Språkrådet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-forhold-til/,I forhold til,"Dette uttrykket har blitt mye kritisert fordi det er så omtrentlig, og fordi det trenger ut mer spesifikke preposisjoner. Men det er visst riktig å bruke det som sammenlikningsuttrykk, altså når det betyr «sammenliknet med». Stemmer dette?","Det stemmer nesten. Vi har disse rådene: Vurder sammenliknet med og særlig enn før du tyr til i forhold til. Bruk ikke i forhold til når en enkel preposisjon kan gjøre nytten (til, for, om, med osv). Bruk ikke i forhold til som tekstbinder, men velg heller tradisjonelle uttrykk som «når det gjelder», «med tanke på» og liknende. Ikke vær redd for å bruke i forhold til der det faktisk er best, eller der det ikke finnes noe skikkelig alternativ. Sammenlikning Enn er ofte best til sammenlikning I forhold til er opprinnelig først og fremst et sammenlikningsuttrykk. Her har det i prinsippet godkjentstempel, men det er ikke alltid det beste alternativet. Før du skriver i forhold til, bør du vurdere om du kan bruke det elegante lille ordet enn i stedet. Større enn er oftest bedre enn stor i forhold til. Når enn ikke fungerer, må vi ty til lengre uttrykk: sammenliknet med (5 stavelser) / jamført med (3 stavelser). Disse alternativene passer kanskje best når uavhengige ting av liknende slag sammenliknes. Sammenlikning av før og nå: omskriving oftest best Ytringer om endring kan ofte skrives om slik: Dette er en økning på x i forhold til i fjor > fra i fjor Det er uendret i forhold til tidligere > Dette er som før X varierer i forhold til y bør deles mellom 1) forholdet mellom x og y varierer 2) x varierer med y Forhold kan være best i noen tilfeller 1) Når du er fristet til å bruke i relasjon til, relativt til og liknende. 2) Når det dreier dreier seg om proporsjoner, som del i forhold til helheten eller noe annet i forhold til en målestokk: Nesen hans er liten sammenliknet med (= mindre enn) en snabel, men stor i forhold til fjeset. (Sammenliknet med blir her noe misvisende.) Nesen er altså forholdsvis stor. Men glem ikke enkle faste uttrykk: stor i forhold til alderen > stor for alderen. 3) I mange helt åpne spørsmål: Hvor stor er a i forhold til b? (Er a større enn b? er mindre åpent.) 4) I enkelte statistiske sammenhenger. I statistikk bør språket være så enkelt som mulig, men ikke enklere. Det er lett å forstå at et land har 0,5 eller 7,5 sauer per innbygger. Men hvis landet f.eks. har flere trafikkdrepte per innbygger enn noe annet land, skurrer det litt. Da bør det hete: i forhold til innbyggertallet eller skrives helt om. Preposisjon Preposisjonene setter ting i forhold til hverandre. Derfor kaller danskene dem forholdsord. Uttrykket i forhold til dekker så å si alle preposisjonene samtidig. Uttrykket kan derfor være nødvendig i åpne spørsmål og i omtale av andre udefinerte forhold. Da sitter de andre preposisjonene på gjerdet. Eksempler: Hvor ligger rådhuset i forhold til stasjonen? Mammutens knokler lå ikke helt riktig i forhold til hverandre. Jernene skal vris i forhold til hverandre. Men vri jernene 30 grader fra hverandre! Et svar eller en presisering kaller oftest en spesifikk preposisjon ned fra gjerdet. Melder det seg et innarbeidet uttrykk, bruker vi det. Man må altså vri hjernen og omstille seg fra kontekst til kontekst. Av og til er det umulig å bruke en mer presis preposisjon, fordi vi ikke har tradisjon for det: A har en utdypende funksjon i forhold til b. Da må vi kanskje godta det, eller skrive helt om (a utdyper b). De oppblåste autentiske forholdseksemplene nedenfor bør punkteres med mer presise preposisjoner: norske regler er i stor grad bundet i forhold til av EØS-avtalen rettigheter i forhold til etter loven hva andre etater gjør i forhold til for å avklare forventninger begrunnet pragmatisk i forhold til ut fra særskilte hensyn det må skaffes mer informasjon i forhold til om helsemessige aspekter å arbeide aktivt i forhold til med kommunene for å etablere rutiner informasjon i forhold til om timeplanen ordningene skal vurderes i forhold til mot reglene for statsstøtte kommunene er forberedt i forhold til på utbrudd av smittsomme sykdommer en restriktiv holdning i forhold til til å åpne opp for petroleumsvirksomhet Tekstbinding I forhold har spredt seg kraftig både på bekostning av enkle preposisjoner og på bekostning av sammensatte uttrykk som gjerne brukes til tekstbinding. Det gjelder blant annet når det gjelder, som gjelder, med tanke på, med hensyn/omsyn til Eksempel: I forhold til den arktiske framtida var paneldeltakerne nokså positive. Hva betyr dette? Å være positiv i forhold til noen (= sammenlignet med) betyr å være mer positiv. Å være positiv til noe er å være for det. Her passer ingen av delene. Vi må gjette. Løsningen er trolig med tanke på. Å være positiv med tanke på noe kan skrives om til å se lyst på noe. Det er ikke tette skott mellom de tre bolkene i denne artikkelen. Og én regel gjelder uansett: Vri forholdet til du finner det enkleste uttrykket! studenter som viser liten evne i forhold til å mestre læreryrket > evne til å mestre... > er dårlige læreremner like oppfatninger i forhold til situasjonen > av > samme syn på dette skaper utfordringer i forhold til å skaffe kompetent personell > når det gjelder å skaffe > gjør det vanskeligere å skaffe EØS-avtalen gir Norge forpliktelser i forhold til å måtte avgi data til undersøkelser > når det gjelder å > Etter EØS-avtalen må Norge...",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brain-drain-hjerneflukt/,Brain drain = hjerneflukt,Kva skal vi kalla brain drain på norsk? Eg siktar til det fenomenet at høgt kvalifiserte og velutdanna personar forlèt heimlandet fordi dei får betre arbeidsvilkår andre stader?,"Bruk gjerne hjerneflukt. Det har vore lansert mange norske avløysarord for uttrykket: hjerneflukt, intelligensflukt, forskarflukt, ekspertflukt, ekspertutvandring, intelligenstapping og hjernetapping. Fagnemnda i Norsk språkråd meinte i si tid at ekspertflukt og ekspertutvandring var best, mellom anna fordi orda er sjølvforklarande og ikkje har uheldige assosiasjonar. Men metaforbaserte uttrykk fungerer ofte godt når dei er innarbeidde, anten metaforen har vorte til i engelsk eller norsk. Det er ikkje noko avgjerande i vegen for å omsetja brain drain direkte. Hjerneflukt er ikkje ei heilt direkte omsetjing, men ordet er både meir forklarande og stuttare enn hjernetapping. Somme meiner altså at ordet er for negativt ladd, men det problemet ligg i grunnen i engelsk. Til slutt eit søk i aviskjelder (NB n-gram):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jaevlast/,Jævlast,Kvifor står ikkje uttrykket å jævlast/jævles i ordlistene? Det er eit folkeleg uttrykk med lang tradisjon og godt fotfeste i fiskeri og arbeidarkultur langs heile kysten.,"Ordet står visst berre i éi ordbok, Norsk Ordbok frå Det Norske Samlaget, band 1: djevlast ‘mødast, ha mykje bry’, døme: «æg sto … å jævlas me ei garnfilla» (sitat frå Vett og uvett). Andre døme frå litteraturen: «det e her i nord vi har jævlast mæst med overgangen fra reint hagebruk i den frodige Edens hage og tell bureising på ei så skrinn og mager jord» (Oluf i Dokker kan flire av Arthur Arntzen (1996)). I svensk er det mykje meir utbreitt, men nærmast i motsett tyding brukt om personar: att (d)jävlas med, som nærmast er ‘å plage’. Denne tydinga finst òg i norsk. I eldre svensk finn vi elles den same tydinga som i ordboka ovanfor. Dette er eit ord som ikkje står så ofte på prent. Det er nok forklaringa på at ordbøkene ikkje har fanga det opp. Men det burde nok ha stått i fleire ordbøker, for du har rett i at det blir brukt mange stader. Men kvifor står det med dj- der vi finn det? Jau, av same grunn som vi finn /jup/ under djup. Og kvifor ikkje med æ? Jau, fordi /æ/ kan reknast som valfri uttale av e i nynorsk. Skriv gjerne at du djevlast med noko, og uttal det som du vil.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-skjaere-alle-over-en-kam/,Å skjære alle over én kam,"Jeg skulle gjerne hatt en forklaring på hvordan uttrykket å skjære alle over én kam oppstod. Det er mange som skriver uttrykket om på merkelige måter, for eksempel å gre alle med én kam.","Å skjære alle over én/samme kam er den vanligste måten å skrive dette på. Det betyr ‘å behandle eller bedømme alle på samme (raske og overflatiske) måte’. Tenk på frisøren som klipper (skjærer) hårene over en kam. I Evensberget og Gundersens oppslagsbok Bevingede ord (1991) er opprinnelsen forklart slik: Hos Erasmus Roterodamus (1466–1536) finner vi talemåten «lage alle sko over én lest». Den var siden alminnelig i Tyskland, der man også hadde en annen, lignende vending: «å skjære over én kam», dvs. at frisøren når han skulle klippe hår, løftet det opp med en kam og så klippet. Vi har visstnok fått begge disse vendingene fra tysk. I innledningen til sin ordspråksamling har Peder Syv: «Skjære alt over én kam». Uttrykket egner seg ypperlig til å advare mot både sosial båssetting og fordommer mot folkeslag. Aasmund Olavsson Vinje skriver i Bretland og Britarne (1873) at ord som «skjera [= skjer] alle yver ein Kamb ero alltid urimelege, naar det er Tale um eit heilt Folk». Skjære/klippe? I det tilsvarende tyske uttrykket brukes scheren i betydningen ‘klippe’, men også i dansk og norsk brukte man før gjerne ordet skjære om fjerning ved hjelp av saks. For eksempel kunne frisør hete hårskjærer. Varianten klippe over én kam er logisk, men det blir litt som kjerringa mot strømmen å bruke det (jf. «Klippe, klippe, sa kjerringa»). Språket kan være svært konservativt i faste uttrykk. Det er altså tryggest å bruke varianten skjære over én/samme kam. Kjemme/gre? Å gre alle med samme kam er også en uskikk, som skolehelsetjenesten godt kunne advart mot i lusesesongen. Men det kan nok ikke brukes helt på linje med skjære over én kam. Vi finner lignende uttrykk med verbet kjemme langt tilbake, jf. landsmål kjemba alle med éin kam og norsk-dansk kæmme alle med den samme kam (prosten i Ibsens Brand). Disse variantene gir metaforisk mening på egne vilkår, men de peker vel mest mot lik behandling (jf. eldre norske uttrykk som gje alle av same skåla eller gammalnorsk baka ǫ llum eitt), mens skjære alle over én kam like gjerne kan gjelde vurderingen som behandlingen. Preposisjonsvalg Det har blitt brukt forskjellige preposisjoner mellom skjære alle og én kam; vi finner over hundre år gamle eksempler på under, og med er jo ikke ulogisk. Men vi anbefaler som sagt ordlyden i overskriften. Nødløsning Hvis man ikke husker hva det heter, kan man ty til det enklere «å ta alle under ett», men det blir jo mye tammere.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/literacy/,Literacy,Hvilket ord kan jeg bruke i stedet for literacy på norsk?,"Flere norske ord kan brukes, blant annet skriftkunne og tekstkompetanse. Begrepet literacy er så vidt og diffust at det er vanskelig å finne ett norsk ord som dekker nøyaktig det samme som det engelske. Lese- og skriveferdighet I utgangspunktet er det klart nok: Literacy er det motsatte av illiteracy ‘analfabetisme’. Literacy er altså alfabetisme, men ordet alfabetisme brukes ikke like fritt. Et annet uttrykk for det samme er å kunne lese og skrive eller å være lese- og skrivefør. Dette kan substantiveres til lese- og skriveferdighet eller lese- og skrivekyndighet. På nynorsk kan det hete lese- og skrivekunne. (Substantivet kunne betyr kunnskap, men svarer også til kompetanse, som inkluderer ferdighet/dugleik.) … og tekstkompetanse/skriftkultur Ofte brukes literacy om en generell tekstkompetanse som også omfatter kjennskap til sjanger, kilder, diskursene i kulturen osv. Ordet skriftkultur brukes mye på dette fagområdet. Også tekstkompetanse og skriftkyndighet (nynorsk: skriftkunne) har vært brukt i visse sammenhenger. Professor Kjell Lars Berge har i en artikkel i avisa Dag og Tid sagt at fenomenet på norsk kan omtales som skriftkunne, skrivekunne og skriftkultur. … som omfatter eller skaper annen kompetanse En ekspertgruppe i Unesco har definert literacy slik: Literacy is the abilty to identify, understand, interpret, create, communicate and compute, using printed and written materials associated with varying contexts. Literacy involves a continuum of learning in enabling individuals to achieve their goals, to develop their knowledge and potential, and to participate fully in their community and society. («The Plurality of Literacy and its Implications for Policies and Programmes». UNESCO Education Sector Position Paper, Paris 2004.) Mye av dette faller egentlig inn under lese- og skriveferdighet i vid forstand. Det er tale om lese- og skriveferdighet som gjør at folk lykkes i livet. Man kan spørre hvor logisk det er å utvide literacy-begrepet slik, men det er ingen tvil om at ordet brukes mer og mer om å kunne gjøre seg nytte av lese- og skrivekyndighet på spesifikke områder. Av og til handler brukes det ganske synonymt med kunnskap og kompetanse. … på visse områder Helse Literacy er mye brukt i sammensetninger. Et viktig eksempel er health literacy. Det handler om å kunne nyttiggjøre seg kunnskap om helse og helsestell og dessuten å kunne tilegne seg mer kunnskap på dette området. Men ikke engang en utbroderende oversettelse som er helseinformasjonsforståelse favner alle disse aspektene. Det er neppe noe ord som kan gjøre det. I et moderne skriftbasert samfunn er lese- og skriveferdighet ganske selvskrevne komponenter i kompetanse på de fleste områder. Hvis det ikke er om å gjøre å fokusere på disse komponentene, kan det være like opplysende bruke ord som kompetanse, kunnskap og dannelse, altså det som lese- og skriveferdigheten legger grunnlaget for. I et innspill til strategien HelseOmsorg21 finner vi dette: «[Health] Literacy er et begrep som vi på norsk kan oversette med ‘helsefremmende allmenndannelse’ eller kortere ‘helsekunne’.» Det ordet som har vunnet fram, er helsekompetanse. Her er Helsedirektoratets definisjon: Helsekompetanse er personers evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstilsvalg, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenesten. Annet Digital kompetanse og mediekompetanse har vært foreslått for henholdsvis digital literacy og media literacy. I forbindelse med cultural literacy og critical literacy har dannelse/danning blitt brukt i tillegg til kompetanse. I denne omtalen av scientific literacy nevnes (natur)vitenskapelig lesekyndighet og vitenskapelig dannelse: (Fra Kaare Skagen (red.): Karakterboka: Om karakterer og vurdering i ny skole, Universitetsforlaget, 1996) Eller litterasitet Det er også mulig å bruke den fornorska varianten litterasitet, men man må nok ty til noen av ordene ovenfor i tillegg hvis man vil bli forstått.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/amming-og-diing-blant-folk-og-fe/,Amming og diing blant folk og fe,Hva heter det når menneskebarn suger melk av brystet: å amme eller å die? Og hva med andre pattedyrunger?,"Det enkle svaret er: Barnet/ungen dier (= suger). Mora ammer (= gir bryst, gir suge, gir die). Å die er da det samme som å bli ammet (passiv). I noen ordbøker står det også at mor dier barnet, men det er mindre brukt og regnes gjerne som uheldig. Det er likevel riktig å si at mor gir die (av gir å die). Diegivning er et gammelt ord i dansk og i norsk skriftmål. Die er et gammelt germansk verb som er i slekt med gresk thele ‘brystvorte’. Til oss har dette verbet kommet fra dansk skrift og dansk-norsk talemål i eldre tid. Det beslektede svenske dägga er både die og gi die, jf. også sammensetningen däggdjur (dansk og norsk: pattedyr, klassisk nynorsk: spendyr, sògdyr). Mer trenger du kanskje ikke å vite om amming og diing. Men hvis du vil vite mer om andre norske ord og uttrykk for disse handlingene, kan du lese videre. Noen av disse andre ordene er tatt opp i Bibelen, der morsmelk omtales flere steder. Vi avslutter med en titt på den skiftende ordbruken i norsk bibelspråk de siste hundre årene. Andre ord i norsk folkemål Det å suge bryst har stort sett hett noe helt annet enn å die rundt omkring i norske dialekter. Det mest sentrale ordet på området er rett og slett å suge (= die) Det er fremdeles vanlig å snakke om at barn og dyreunger suger. Det er naturlig og greit, og det brukes fremdeles i fagspråket. (Å suge bryst er en måte å spise eller drikke på, og stadig oftere hører man å spise om å suge bryst. Men man kan ikke skifte suge (bryst) systematisk ut med de flertydige ordene spise/drikke.) Å suge er et sterkt verb i de fleste tradisjonelle dialekter (presens syg, preteritum saug), og mange av de sterke verbene hører til grunnstammen i ordforrådet. Noen av dem har svake parverb. Suge har hatt parverbet å søygje (= amme), altså å la suge. Men dette verbet var uvanlig allerede for hundre år siden. I nyere tid har det vært vanligere å si å gi suge (= amme), av å gi å suge, men det er sjelden man ser det på trykk i dag. Å la suge brukes en del, men det er et litt snevrere begrep. (I gi suge og gi die oppfattes suge og die nærmest som substantiv.) Alle disse ordene/uttrykkene har blitt brukt om både dyr og mennesker. Om mennesker brukes dessuten fremdeles: å gi bryst (= amme) og å legge barnet til/på brystet Dette uttrykket er både nøytralt og krystallklart, gammelt og moderne. Videre har vi verbalsubstantivet brystgiving. Motstykket er å få bryst (laget etter gi bryst) og å ta brystet. (Det er ikke umulig å skrive gi melk, men det bærer preg av omskrivning i denne sammenhengen. Det brukes helst om ytelse – det at et dyr kan melkes.) Ganske stilistisk markert er paret å patte (= die) og å gi patte Det lydmalende verbet å patte er godt kjent og nærmest selvforklarende. Substantivet patte er gammelt i mange dialekter helt sør i landet, men det har vært mye mer sentralt og vanlig i dansk, som mangler ordet spene (jf. ordet pattedyr). I østlandsmål har pappe vært det vanlige ordet for spene/patte. Noen få steder brukes i stedet tatte om spene. Men tatte er først og fremst det mest utbredte uformelle ordet for kvinnebryst. Eller rettere sagt: var. Nå har pupp tatt helt over både i dialekter og normalmål. Verbet amme var heller ikke mye brukt i dialektene før, i alle fall ikke om det dyr driver med (ammeku er et nyere ord). Før ble det særlig brukt om det at en amme (altså en annen kvinne enn mor) gir bryst. (Man har tidligere skilt mellom morsmelk og ammemelk.) Noen dykk i bibelsk morsmelk for spesielt interesserte I bibeloversettelsen fra 1978/1985 ble det lagt vekt på naturlig norsk språkføring, og på noen punkter gikk endringene derfor i retning tradisjonelt norsk folkemål. De første tre knippene med sitater er eksempler på det. Her ser vi justering fra (GI) DIE til SUGE eller GI BRYST på bokmål: Klag 4,3: Endog sjakaler rekker bryst, GIR sine unger DIE (1930 bokmål) Selv sjakaler holder juret fram, så ungene får SUGE (1978/85 bokmål) Selv sjakaler holder spenene fram, de lar ungene SUGE (2011 bokmål) Jamvel sjakalar held fram juret, so ungane fær SUGA (1938 nynorsk) Jamvel sjakalar held juret fram, så ungane får SUGA (1978/85 nynorsk) Jamvel sjakalar held spenane fram, dei lèt ungane SUGA (2011 nynorsk) Jes 66,11: Så skal I få DIE og mettes av hennes husvalende bryst, suge og glede eder ved hennes store herlighet (1930 bokmål) Så skal dere SUGE og bli mette ved hennes barm som gir trøst, ja, dere skal drikke og glede dere ved hennes herlige bryst (1978/85 bokmål) Så skal dere SUGE og bli mette ved hennes trøstende bryst, dere skal drikke og nyte hennes herlige brystvorter (2011 bokmål) So skal de få SUGA og mettast av hennar hugsvalande barm, de skal få drikka og kveikjast av hennar herlege rikdom (1938 nynorsk) Så skal de SUGA og mettast ved hennar trøystefulle barm, ja, drikka og gleda dykk ved hennar herlege bryst (1978/85 nynorsk) Så skal de SUGA og bli mette ved hennar trøystande bryst, de skal drikka og gleda dykk ved hennar herlege bryst (1938 nynorsk) Matt 24,19; Mark 13,7; Luk 21,23: Ve de fruktsommelige og dem som GIR DIE, i de dager! (1930 bokmål) Stakkars dem som venter barn og dem som GIR BRYST i de dager! (1978/85 bokmål) Ve dem som venter barn og dem som GIR BRYST i de dager! (2011 bokmål) Stakkars dei som gjeng med barn eller GJEV BRJOST, i dei dagane! (1938 nynorsk) Stakkars dei som ventar barn og dei som GJEV BRYST i dei dagane! (1978/85 nynorsk) Ve dei som ventar barn og dei som GJEV BRYST i dei dagane! (2011 nynorsk) En del endringer ble reversert i 2011, og dessuten kom ordene amme og die for første gang inn i nynorskoversettelsen, riktignok uten noen tydelig plan. Her er fire knipper med eksempler: 1 Mos 21,7 Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara GIR barn Å DIE? (1930 bokmål) Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara GIR barn Å DIE? (1978/85 bokmål) Hvem kunne sagt til Abraham at Sara skulle AMME barn! (2011 bokmål) Kven skulde vel sagt det til Abraham at Sara skulde LEGGJA eit barn til BRJOSTET? (1938 nynorsk) Kven skulle ha sagt til Abraham: Sara skal GJE småborn BRYST! (1978/85 nynorsk) Kven skulle vel sagt til Abraham at Sara skulle få barn å AMMA! (2011 nynorsk) Jes 49,15 Glemmer vel en kvinne sitt DIENDE barn, så hun ikke forbarmer sig over sitt livs sønn? (1930 bokmål) Kan en kvinne glemme sitt DIENDE barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? (1978/85 bokmål) Kan en kvinne glemme sitt DIENDE barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? (2011 bokmål) Gløymer vel ei kvinna SOGBARNET sitt, so ho ikkje miskunnar den ho bar under hjarta? (1938 nynorsk) Gløymer vel ei kvinne BRYSTBARNET sitt, har ho ikkje medkjensle med den son ho fødde? (1978/85 nynorsk) Kan ei kvinne gløyma sitt DIANDE barn, ei omsorgsfull mor det barnet ho bar? (2011 nynorsk) (Ellers brukes helst spedbarn i begge målformene.) Luk 11,27: Salig er det liv som bar dig, og det bryst som du DIET (1930 bokmål) Salig er det morsliv som bar deg og det bryst du DIET (1978/85 bokmål) Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du DIET (2011 bokmål) Sælt det livet som bar deg, og det brjostet du SAUG! (1938 nynorsk) Sælt er det morslivet som bar deg, og det bryst som du SAUG. (1978/85 nynorsk) Sælt er det morsliv som bar deg, og brysta som du DIA (2011 nynorsk) Luk 23,29 For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke GAV DIE. (1930 bokmål) For det kommer dager da folk skal si: Lykkelige er de barnløse, de kvinner som ikke føder og ikke GIR BRYST! (1978/85 bokmål) For det kommer dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke GA DIE!’ (2011 bokmål) For det kjem dagar då dei skal segja: Sæle dei barnlause! Sælt det livet som aldri hev født, og det brjostet som aldri GAV SUGA! (1938 nynorsk) For det kjem dagar då folk skal seia: Lukkelege er dei barnlause, dei kvinner som ikkje føder og ikkje GJEV BRYST! (1978/85 nynorsk) For det kjem dagar då folk skal seia: ‘Lukkelege er dei barnlause, dei morsliv som ikkje har fødd, og dei bryst som ikkje har GJEVE DIE! (2011 nynorsk)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-tyrkisk-et-arabisk-sprak/,Er tyrkisk et arabisk språk?,"Jeg er elev i videregående skole og kommer opprinnelig fra Tyrkia. Norsklæreren min påstår at tyrkisk er et arabisk språk, og sier at det står i læreboka. Jeg er helt uenig. Men hva slags språk er egentlig tyrkisk?","Nei, tyrkisk er absolutt ikke i slekt med arabisk. Tyrkisk hører til det som kalles den tyrkiske språkfamilien. Noen av de andre språkene i denne gruppa er aserbajdsjansk, usbekisk, kasakhisk og uigurisk. Det er ille dersom påstanden du viser til, står i læreboka. Du bør ta dette opp med læreren din på nytt. En annen sak er at det finnes mange arabiske lånord i tyrkisk, slik det også finnes i persisk, urdu osv. Grunnen til det er religiøs og kulturell påvirkning. Tyrkisk ble i mange hundre år skrevet med det arabiske alfabetet, og skriftspråket var temmelig sterkt påvirket av arabisk. Det latinske alfabetet, som både norsk og tyrkisk nå bruker, ble innført i Tyrkia av Kemal Atatürk så seint som i 1928. Dersom du er interessert, kan du lese mer om slike emner i artikkelen Språk og identitet i Tyrkia.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-skal-sta-etter-hei-og-etter-kjaere/,Kva skal stå etter Hei og etter Kjære?,"Når ein innleier eit brev med eit Hei eller God dag som står åleine på lina (eller berre med namn etter), skal ein då nytta komma, punktum, utropsteikn eller ingenting? Og kva skal stå etter Kjære?","Når helsingar som Hei, Hallo og God dag står åleine på lina, skal det ikkje setjast komma eller punktum etter. Står det eit namn etter helsingsordet, skal det setjast komma føre namnet (ikkje etter). Utropsteikn til slutt er valfritt. Litt andre reglar gjeld for Kjære, sjå andre bolken nedanfor. Alt som står nedanfor, gjeld òg e-post. Men i korte meldingar der ein ikkje har nytt avsnitt etter helsinga, må ein setja punktum etter dersom ein ikkje vel utropsteikn. Reglane gjeld sjølvsagt bokmål så vel som nynorsk. Komma berre mellom helsinga og namnet Alternativa er altså: Hei Hei! Hei, Anna Hei, Anna! Den same regelen gjeld for alt frå Hallo til God dag. (Men etter Gratulerer må ein nesten ha med utropsteiknet!) Regelen gjeld òg om ein tek med etternamnet, men mange tykkjer at det er rart å kombinera det uformelle Hei med etternamn, og at Hei gjer seg best mellom vener og kjende. Ein kan difor gjerne bruka God dag, NN og Gode NN oftare når ein skriv til nokon ein ikkje kjenner godt, og ein kan reservera utropsteiknet for spesielle høve. Hei er ein interjeksjon, eit utropsord, så etter gamle reglar skal det stå utropsteikn etter. Men det har gått inflasjon i helsinga, så utropsteikn kan av og til verka overdrive. Den som skriv, må få velja i samsvar med situasjon, mottakar og sinnsstemning. Utropsteikn er nok vanlegast når ordet står åleine. Ikkje komma mellom Kjære og namnet Kjære er ikkje ein interjeksjon, så her har utropsteiknet aldri vore obligatorisk. Det er valfritt, som ein humørmarkør. Kjære står dessutan direkte til namnet (til den «kjære» personen), og difor skal det ikkje vera komma etter ordet. Kjære Anna Kjære Anna Etternamn Kjære Anna! (Kjære Anna Etternamn!) Same regelen gjeld for Gode. Neste avsnitt Merk at fyrste lina i neste avsnitt alltid skal innleiast med stor forbokstav: Kjære Anna / Hei, Anna! Her har det regna to veker i strekk!",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lett-og-los-pa-traden/,Lett og løs på tråden,"Hvorfor heter det at en løsaktig person er løs eller lett på tråden? Er det fordi klærne sitter løst, altså at man gjerne kaster dem?","Mange tror at det er derfor, og da betyr det jo på en måte det for dem. Men det er ikke den opprinnelige betydningen. Opprinnelig kan det ha handlet om å spinne løst og dårlig. Om ikke det stemmer, kan det hende at tråd i dette uttrykket kommer av det norrøne troð ‘trinn, trakk’, og da handler det enten om å trå løst eller å trå lett (se under betydning 8.1. i Ordbog over det danske Sprog). Den siste teorien styrkes av at en lettferdig person på svensk også kan være ‘lätt på foten’, ja, selve ordet lettferdig peker i samme retning. For språkbrukerne kan løs i dette uttrykket lett smelte sammen med løs i løsaktig og uttrykk som løse kvinner, eller med laus i lauslynt og lignende. Hele uttrykket har vi nok helst fra dansk, så vi får kanskje overlate til danskene å løse mysteriet med opprinnelsen. Se ellers Se Hjalmar Falk: Vanskabninger i Det Norske Sprog (1894, s. 35).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-tvitre-pa-twitter-ei-tvitring-eller-ein-tweet/,"Å tvitre på Twitter, ei tvitring eller ein tweet?",Kva meiner Språkrådet om fornorsking av orda Twitter og tweet? Og kva for verb passar det å bruke om det å publisere noko på Twitter?,"Vi tilrår å bruke verbet tvitre om det å skrive noko på Twitter. Det ein tvitrar, er ei twittermelding eller tvitring. Twitter i seg sjølv er eit beskytta merkenamn, så her tilrår vi ikkje bruk av enkelt-v. I samansetningar kan ein anten bruke stor forbokstav og bindestrek (Twitter-melding) eller droppe bindestreken og bruke liten forbokstav (twittermelding). Verbet tvitre kling godt på norsk. Det liknar på vitre, som tyder ‘varsle, gje melding’ samstundes som det minner om kvitre. Faktisk finst det òg belegg for verbet tvitre med tydinga ‘kvitre’ i norske dialektar, sjå Norsk Ordbok. Sjølve meldinga kan gjerne kallast ei tvitring. Substantivet tvitring er avleidd av verbet tvitre, og skal altså skrivast med enkelt-v.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ettersom-etter-som-og-alt-etter-som/,"Ettersom, etter som og alt etter som",Kva er rett av ettersom i eitt ord og etter som i to ord? Kva med alt etter som?,"Både ettersom og etter som er rett, men tydinga er ulik. Stutt sagt er ettersom ‘fordi’ og etter som ‘etter kvart som’. Meir utbrodert: ettersom = sidan, fordi: ettersom det er fredag, har vi fri i morgon etter som 1 alt etter (s)om, avhengig av om: dei var ute eller inne etter som det var dårleg eller godt vêr etter som 2 etter det som, i samsvar med det som: etter som dei fortel, er han bra no etter som 3 (tidstyding) etter kvart som: han åt opp bæra etter som han fann dei Frasen alt etter som knyter seg til tyding 1 ovanfor, difor skal han skrivast i tre ord.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/offiserer-og-mannskap-til-sjos-felles-betegnelse/,Offiserer og mannskap til sjøs (felles betegnelse),"Hvilket ord eller uttrykk vil best betegne alle som er ansatt og arbeider om bord på et skip, altså både offiserer og mannskap?",Ifølge Bokmålsordboka er det besetning som er samletermen for mannskap og offiserer på et skip. Besetning kan brukes også på nynorsk. Mannskapet er skipsbesetningen minus skipsføreren (dvs. kapteinen) og offiserene (eventuelt hele befalet). Det er en viss tradisjon for å bruke mannskap litt videre. I Norsk Riksmålsordbok står det om mannskap: (sjøkrigsv. også:) besetning (fraregnet befal og underbefal); sjøu. (efter sjøfartsloven) alle som er ansatt under skibsføreren i et rederis tjeneste (i almindelig sprogbruk sedv. fraregnet også officerene) Og videre om skibsmannskap: sjøu. besetning på skib utenom skibets fører (på passasjérskib også fraregnet restaurasjons- og tjenerpersonale). I Den Danske Ordbog står det at mandskab e r en ‘ gruppe personer der udfører et stykke arbejde i fællesskab fx besætningen på et skib’. Men det vanligste har altså vært å holde offiserene utenom.,nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/webdesign/,Webdesign,"Kan man bruke web design på norsk, eller finnes det et norsk synonym? Hva kan jeg, som er web designer, eventuelt kalle meg?","Webdesign og webdesigner blir brukt mye i norsk og bør derfor skrives i ett ord. I stedet for design kan en på norsk ofte bruke formgiv(n)ing eller utforming og i noen sammenhenger konstruksjon. For web- kan man eventuelt bruke vebb eller vev, eller nett, selv om det strengt tatt er et videre begrep. Vevutforming er lite brukt. Utforming av nettsider og nettdesign er brukt en del.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/koste-skjorta/,Koste skjorta,Hvor kommer uttrykket det koster skjorta fra?,"Å koste skjorta kommer fra svensk. Grunnlaget for uttrykket er at man nødig gir fra seg skjorta. Redaktøren for Skandinavisk ordbok, Birgitta Lindgren, nevner i en artikkel (LexicoNordica nr. 8) at dansk, norsk og svensk har tre uttrykk som betyr det samme: dansk: koste det hvide ud af øjnene svensk: kosta skjortan norsk: koste flesk (også kjent i svensk, og tidligere i dansk) Alle tre uttrykkene er brukt i norsk i dag. Koste flesk er eldst i dialektene, og det er naturligvis svinekjøtt det har handlet om for de fleste som har brukt uttrykket (ikke Antonios pound of flesh i Shakespeares Kjøpmannen i Venedig). Se f.eks. denne visa fra 1893, der poteten koster flesk. Koste det hvite ut av øynene kom tidlig inn i litteraturen og høyere talemål, men ble ikke allment utbredt. Uttrykket koste skjorta har ikke vært allment brukt i norsk lenge, men det har nok vært brukt sporadisk langt tilbake. Det engelske uttrykket cost you the shirt off your back er visst en påvirkningskilde, for i litteraturen ser vi tidlig koste skjorta i oversettelser. Ellers var å spille skjorta av noen kjent i norsk før å koste skjorta. Fleskeprisen faller Etter som flesk (særlig kjøpt i Sverige) er blitt relativt rimeligere for folk flest, er det blitt et dårligere symbol på det dyre. Men klær er også blitt billigere, så skjorta er ikke en opplagt avløser for flesket. Likevel det er ingen tvil om at det er skjorte-uttrykket som sprer seg mest i norsk for tida. Her ser vi utviklingen i avisspråket: Ser vi på infinitiven, er trenden enda tydeligere:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-eller-pa-haiti/,I eller på Haiti?,Heter det «i» eller «på» Haiti?,"Tradisjonelt heter det helst «på Haiti», men i dag anbefales «i Haiti» når man sikter til staten, og «på Hispaniola» når man sikter til øya. Språkrådet har etter et vedtak 22. november 2000 anbefalt Hispaniola som navn på øya som er delt mellom staten Haiti i vest og Den dominikanske republikk i øst. Columbus kalte hele øya Hispaniola. Etter frigjøringskampen tidlig på 1800-tallet ble navnet Haiti brukt både om øya og om staten vest på øya. Haiti var urfolkets navn på hele øya. I vanlig norsk tale og skrift må man regne med å se «på Haiti» brukt for både «på øya Hispaniola» og «i staten Haiti».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kursivering-av-namn-pa-universitet-og-andre-institusjonar/,Kursivering av namn på universitet og andre institusjonar,Skal universitetsnamn kursiverast eller markerast på anna vis?,"Nei, institusjonsnamn skal til vanleg ikkje kursiverast eller setjast i hermeteikn. Det er nok med stor førebokstav.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hermeteikn-kursiv/,Hermeteikn + kursiv?,"For tida skriv eg ei bok med mykje sitat frå aviser. Er det nok at eg kursiverer den teksta som er sitat, eller må eg ha sitatteikn i tillegg?",Ein skal helst ikkje bruke kursiv og hermeteikn på ein gong. Du bør her halde deg til hermeteikn og sløyfe kursiven.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/genus-sosialt-kjonn/,"Genus, sosialt kjønn?",Fins det ikke noe enkeltord på norsk for det som kalles iscenesatt kjønn eller samfunnsfortolket kjønn? Dette kalles gjerne genus på svensk og gender på engelsk.,"I norske medier har det vært skrevet om sosialt kjønn som noe annet enn biologisk kjønn i alle fall sia 1970-åra. I sosialt ligger vel da det samme som i iscenesatt og samfunnsfortolket, som du bruker. Ingen av disse betegnelsene har vært diskutert i Språkrådet, men sosialt kjønn er i alle fall et helt kurant uttrykk. Det samme gjelder f.eks. (tradisjonelle) kjønnsroller. I språkvitenskapen har en alltid hatt behov for å skille mellom genus (grammatisk kjønn) og sexus (biologisk kjønn). Så vidt vi veit, springer både bruken av gender på engelsk og bruken av genus på svensk ut av betydningstradisjonen innenfor grammatikken (jf. hankjønnsord, hunnkjønnsord, intetkjønnsord). Ordhistorisk (etymologisk) er latin genus det samme som norsk kjønn, mens latin sexus henger sammen med et verb secare, som betyr ‘å skille’, jf. de to delene av menneskeheten. Også på norsk kunne genus i og for seg vært tatt i bruk om sosialt kjønn, som i engelsk og svensk. Men foreløpig er det visst lite brukt, og det spørs om det ville fungert særlig opplysende. I tillegg til sosialt og biologisk kjønn har vi begrepet juridisk kjønn. Se ellers artikkelen kjønn i Språkrådets termwiki.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/boktitlar-i-hermeteikn-eller-kursiv/,Boktitlar i hermeteikn eller kursiv?,Kva er regelen for markering når ein gjev att tittelen på ei bok?,"Boktitlar set ein vanlegvis anten i hermeteikn («Halvbroren») eller i kursiv (Halvbroren). Kursiv er vanlegast i meir akademisk tekst. Kortare tekstar og delar av større verk (noveller, songar, dikt, kapittel) står gjerne i hermeteikn (t.d. «Til min Gyldenlak» av Wergeland).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-i-nynorsk-for-han-ho/,Den i nynorsk (for han/ho),"Kan den i dag brukast i nynorsk i tilfelle som desse? Har du høyrt denne song en før? Nei, eg har aldri høyrt han (den). Har du høyrt denne vis a før? Nei, eg har aldri høyrt ho/henne (den).","Prøv å la vere å bruke den (åleine) trykklett. Eit den som viser tilbake til noko, er i tradisjonell nynorsk trykksterkt. For dei som er vane med dette, luggar det når det viser seg at den skulle lesast utan sterkt trykk. Bruk helst han og ho i slike tilfelle som du nemner. «Han» viser til alle slags hankjønnord (på -en) og «ho» til alle slags hokjønnsord (på -a). Er du interessert i bakgrunnen for dette, kan du lese vidare. Kva med den, då? Ofte er det einaste rette å bruke «den». Etter gammalt er det då trykk på ordet, både i nynorsk og i dei fleste dialektar. Ordet er brukt påpeikande (demonstrativt). Vi kan godt setje inn den i døma dine ovanfor, men då endrar meininga seg. Med den kallar vi fram ein kontrast til ein annan, som i «Nei, eg har aldri høyrt den, men eg har høyrt ein annan av den same songaren». Eit anna døme: «Eg såg ein ny film i går. Han var ikkje så verst» kontra «Eg såg ein ny film i går. Den var god, den!». Det er òg rett med « den » dersom det kjem eit «som» eller ein preposisjon etterpå. Det tradisjonelle systemet med han/ho Dei fleste dialektar har tradisjonelt eit system der ein viser tilbake til eit nyleg nemnt han- og hokjønnssubstantiv ved hjelp av han og ho/henne. Desse pronomena har mange former i dialektane. Sidan dei er trykklette, blir dei gjerne til '(a)n og 'o eller 'u (for hu). Henne blir mange stader til 'ne. Andre stader kan det heite berre 'a i hokjønn (av eit eldre hana). Der kan døma dine lyde slik: «… aldri hørt 'n / aldri hørt 'a». Somme dialektar (særleg bymål) har hatt han/ho om konkrete, kjende og vanlege ting, men gjerne den om visse abstrakte og framande ting. I nynorsk kan han/ho like godt vise til heilt abstrakte ting, men den har ein tendens til å gjera seg meir gjeldande ved typiske skriftmålsord som er innlånte i dialekten. Merk elles at ord i naken (ubøygd) form tek det: « Trening er bra for deg. Det kan vere moro òg.» Altså ikkje ho. Men: «Trening a er utsett fordi ho kolliderte med eit arrangement.» Norsk referansegrammatikk (1997, s. 327) framhevar det tradisjonelle systemet: System under press Det tradisjonelle systemet i dialektane er rett nok under press, men er framleis eit viktig kjennemerke for dei fleste norske målføre. Det har vore ein viktig del av trekjønnssystemet. Tilbakevisande han/ho har heilt fram til dei siste tiåra vore eit sjølvsagt trekk i bruksnynorsken òg, jamvel om det alltid har vore litt slinger i valsen. Den aukande bruken av d en i slike konstruksjonar kjem i siste instans frå skriftmål (historisk sett dansk skriftmål), og det er ikkje stilidealet i nynorsk. At det er mykje vakling i dag, er ikkje grunn god nok til å endre rådet mot å bruke den. Både trekjønnssystem og tradisjonelt munnleg språk er framleis viktige ideal for nynorsken. På den andre sida kan ein ikkje rekne overdriven den- bruk som ein alvorleg feil som bør trekkje elevarbeid mykje ned. Det ville vere urettvist når fleire nynorskforfattarar og -institusjonar faktisk har gått bort frå trekjønnssystemet på dette punktet. Bonus med han/ho: færre tvilstilfelle Der den kan vise til fleire ulike ord i teksten føre, kan han eller ho i mange tilfelle gjere teksten meir eintydig. Døme: «Før du byter fel a mot gitar en, må du sjå om den er heil.» Han eller ho? I somme tilfelle kan det vere omvendt, det vil seie at han eller ho kan mistydast som tilvising til ein person. Dersom det er vanskeleg å skrive om, må ein då kunne bruke den som naudløysing òg innanfor det tradisjonelle systemet, særleg om det gjeld ein abstrakt ting. Men ein bør la vere dersom forvekslingsfaren er mest teoretisk. Rådgjevinga Boka Råd om språk fra Norsk språkråd (Cappelen, 1983) seier at regelen står ved lag og blir nytta i samband med godkjenning av skulebøker. Norsk språkråd gjorde i 1985 dette vedtaket (her frå side 17 i årsmeldinga for 1985):",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/markering-av-partinavn/,Markering av partinavn,Skal navn på partier settes i kursiv eller hermetegn?,"Nei, det skulle ikke være nødvendig å markere slike navn verken på den ene eller andre måten, og det er heller ikke særlig vanlig.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/senioritet/,Senioritet,"Er senioritet et greitt ord å bruke på norsk? Det blir mellom anna nytta av kommunikasjonsbyrå, og Google viser ein god del treff. Sambuaren min, som er journalist, meiner at senioritet ikkje kan nyttast på norsk, men eg tykkjer det er ein sær synsmåte.","Ordet kan brukast, men det kan vere gode grunnar til å velje etablerte norske ord i staden. Søk på nettet og i ein stor database over norske avistekstar syner at ordet senioritet er lite nytta i allmennspråket, men blir brukt ein del i visse bransjar. Slår ein opp i engelske ordbøker, ser ein at seniority har fleire tydingar. Her er eit utklipp frå ordboka Merriam-Webster: Det er ikkje opplagt at alle vil skjøne kva som er meint med senioritet. I mange tilfelle har vi allereie ord i norsk som dekkjer det som ligg i det engelske ordet, t.d. tenestetid, ansiennitet, (høgare) alder eller (høgare) rang. Det er liten grunn til å bruke senioritet der det etablerte norske ordet er dekkjande.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ein-eidar-en-eider/,Ein eidar / en eider,"I ei nettavis las eg om «eidaren Azar Karadas», ein kjend fotballspelar. Kva er ein eidar?","Ein eidar (bokmål: eider) er ein person frå (tidlegare) Eid kommune i Sogn og Fjordane. (Ein som bur i bygda Eide i Møre og Romsdal, heiter derimot eidsar (bokmål eidser), lokalt tradisjonelt uttalt med stum d.) Sjå elles lista « Innbyggjarnamn » på nettsidene våre. Opplysningane her er henta både frå språkbrukarar på staden, særleg dei med best kjennskap til den lokale munnlege tradisjonen, og frå skriftlege kjelder, mellom anna Norsk stadnamnleksikon, utgitt på Samlaget.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/coach-norsk-boying/,Coach: norsk bøying,Kan de fortelje meg kva som er rett bøying av substantivet ein coach?,Det er ikkje fastsett noka offisiell bøying for dette ordet. Men du kan trygt bøye det på denne måten: ein coach – coachen – coachar – coachane Og på bokmål: en coach – coachen – coacher – coachene,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-vi-oppmerksom-eller-oppmerksomme-pa-det/,Er vi oppmerksom eller oppmerksomme på det?,Jeg vet at oppmerksom heter oppmerksomme i flertall (for eksempel: «Vi er svært oppmerksomme!»). Men hva når ordet står sammen med på? Skal uttrykket oppmerksom på bøyes til oppmerksomme på i flertall?,Det er valgfritt etter bli og være. Eksempel: Vi er oppmerksom(me) på dette! Flertallsbøyning med -e er på frammarsj. I det faste uttrykket med gjøre sløyfes flertallsbøyningen oftest: Vi gjør dere oppmerksom på det og det / De gjorde oss oppmerksom på det og det. Dette henger delvis sammen med at objektet ofte utelates: Vi gjør oppmerksom på det og det.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kvitter-og-signer/,Kvitter og signer,"Vi utvikler et elektronisk journalsystem for sykehus, der to av de vanligste operasjonene er å kvittere og å signere. Typiske kommandoer blir da «Kvitter» og «Signer». Noen mener det skal være akutt aksent over e-en i imperativformene for å unngå forveksling med substantivet «kvitter» og presensformen «signer», altså «Kvittér» og «Signér». Er dette riktig?",Det skal ikke være noe aksenttegn i slike imperativformer. Det riktige er å skrive «Kvitter» og «Signer». Det skal mye til å tolke disse skrivemåtene feil i sammenhengen.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/limpinnen/,Limpinnen,"Kva er opphavet til uttrykket å gå på limpinnen, altså å la seg narra?","Opphavleg er ein limpinne ei fuglefelle. Uttrykket er kjent frå tysk på 1500-talet. I Ordbog over det danske Sprog står det: Lim-pind […] om pinde, besmurte med (fugle)lim, som anbringes rundt omkring i buske, saaledes at smaafugle (hidlokkede ved lokkefugle i bur) kan sætte sig derpaa og blive hængende fast. Under Lim-stang finn vi: sv. limstång, ty. leimstang; […] en i tidligere tid til fuglefangst anvendt stang, som var besmurt med (fugle)lim, ell. hvortil smaa, med (fugle)lim besmurte pinde var fæstede. Etter den same ordboka ser det ut til at fuglefangst med limpinne vart forbode i Danmark 1921.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mediene-eller-media/,Mediene eller media?,Hvordan bøyes ordet medie i flertall? Jeg finner det ikke i ordboka!,"Ordet medie finnes ikke i rettskrivningen. Det heter medium, og det bøyes akkurat som f.eks. akvarium: et medium – mediet – medier – mediene ELLER media (bokmål) eit medium – mediet – medium – media (nynorsk) Institutt for medier og kommunikasjon blir altså på nynorsk Institutt for medium og kommunikasjon. Massemedium og multimedium bøyes som medium alene. Sammensetningsformen er medie- i begge målformer: mediebransjen, multimedieteknologi. Det er parallelt med sammensetninger med andre ord på -ium, som studiepoeng og laboratorieforsøk (av studium og laboratorium). Merk at (alle) media i bestemt form flertall på bokmål kan regnes som en radikal form på linje med f.eks. (alle) amfibia, podia, epla eller husa. Skal man være konsekvent, bør man da skrive husene som er omtalt i mediene / husa som er omtalt i media. Ofte brukes media uten rot i bøyningssystemet, jf. Aftenposten multimedia, der det siste vel betyr det samme som multimedier. Media i ubestemt flertall har riktignok vært innenfor rettskrivningen før (flere massemedia), men hverken dette eller media brukt som et ubøyelig massesubstantiv regnes som korrekt i dag.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/heldiggrisen/,Heldiggrisen!,Hvem er denne grisen som så mange misunner?,"Ifølge Ivar Trytis Språkets ville vekster har grisen i folkefantasien blitt oppfattet som et lykkedyr. Tyskerne sier «Du hast Schwein gehabt» (‘du har hatt flaks’), og på norsk snakker vi om heldiggriser. Tryti forteller at de første sparegrisene som dukket opp på 1600-tallet, ofte var utstyrt med et lykketegn i munnen – en firkløver eller en hestesko. Vi har også griseflaks og svinehell. Om det siste sier Den Danske Ordbog: «stammer måske fra skyttefester el.lign. hvor et svin var udsat som trøstpræmie for den ringeste deltager ». Det finnes også en teori om at heldiggriser opprinnelig er griser som slapp unna slaktekniven før jul. Den statistiske sjansen for at en slaktegris skulle unnslippe, var ikke stor. En måtte ha stor flaks, ja, griseflaks. Men bortsett fra logikken er det visst ikke mye som støtter opp om denne teorien.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hundene-er-los-eller-lose/,Hundene er løs eller løse?,"I entall heter det hunden er løs, men hva heter det i flertall? Hundene er løs eller hundene er løse?","Begge deler kan brukes, eventuelt med en nyanse. Man kan trygt skrive hundene er løse med flertallsbøying av adjektivet løs, slik vi bøyer andre adjektiv i samsvar med subjektet (hundene er brune, hundene er sultne osv.). Men vi kan også la løs stå ubøyd. Vi kan på den måten uttrykke en forskjell mellom det å ‘være ubundet’ (hundene er løse) og det å ‘være sluppet løs’ (hundene er løs). Tar vi med sluppet, heter det helst hundene er sluppet løs; her motvirkes flertallsbøying av at slippe løs er et fast uttrykk. Men grammatikken omkring løs og løst i norsk er mer mangslungen enn noen regel kan forklare. Se artikkelen løs el laus i Bokmålsordboka og særlig artikkelen laus i Norsk Ordbok.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forsok-forhor-forskjell-%e2%88%92-trykkplasseringen/,"Forsøk, forhør, forskjell − trykkplasseringen",Skal forsøk og forhør ha trykket på den første eller andre stavingen?,"Substantiv som består av for + en stavelse til, har oftest trykket på for. Eksempler: fordel, forsett, forskjell, forsvar, forfall, forsorg, forsyn, forsvar, forsøk og forhør. Selv om noen ord av denne typen kan ha ustø aksentuering (f.eks. forlik og forbruk), tilrår vi trykk på førstestavelsen i samsvar med den vanligste uttalen. Fornuften er altså en ganske ensom ting, for den skal ha trykk på siste stavelse (-nuft). Den får riktignok selskap av enkelte negativt ladde ord, blant annet fortred og fortrykk ‘trykkende forhold’, som så å si har baktrykk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kviss-eller-quiz/,Kviss eller quiz?,Heiter spørjetevling no kviss eller quiz?,"Både kviss og quiz er rette skrivemåtar. Skrivemåten quiz har stått i ordbøkene lenge, men særleg i seinare år har òg skrivemåten kviss blitt brukt ein del. I 2015 gjorde Språkrådet vedtak om å jamstille dei to skrivemåtane. Stavemåten kviss er i tråd med prinsippet om samsvar mellom skrivemåte og uttale. Samstundes er quiz så godt etablert at det ikkje er grunnlag for å ta denne stavemåten ut av rettskrivinga. Les meir om engelske importord i norsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/himmelen-eller-himlen/,Himmelen eller himlen?,Hva heter himmel i bestemt form entall?,"Himmel heter himmelen i bestemt form entall på både bokmål og nynorsk. I eldre tekster og i poesi kan man også finne himlen, og det er ikke uvanlig å uttale det slik. Den vanligste uttaleformen er nok en variant av /himmeln/. Hele bøyningen er slik: bokmål: en himmel – himmelen – himler – himlene nynorsk: ein himmel – himmelen – himlar – himlane Hvis du trenger tostavingsformen for å få versemålet til å stemme i f.eks. en sangtekst, kan du skrive him'len. Da er det på en måte innenfor rettskrivningen. Men i sakprosa (som skal følge rettskrivningen) må du skrive himmelen.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bebyggelse-og-bebygd-eiendom/,Bebyggelse og bebygd eiendom,"Kva skal ein nytta på nynorsk for det som på bokmål heiter bebyggelse? Kva med samansetningar som industribebyggelse, tettbebyggelse og bebyggelsesplan? Enn verbet å bebygge? Kva heiter «et bebygd område» på nynorsk?","Det spørst kva tydinga er. Bebyggelse er grovt sett anten bygningar eller utbygging. Å bebygge et område er i utgangspunktet berre å byggja på det, eller å byggja det ut. Utbygging Dersom det er tale om byggjeverksemd, kan ein ofte nytta utbygging. Gjeld det noko meir spesifikt, kan ein gjerne velja eit meir spesifikt ord, til dømes husbygging eller bustadbygging. Bygningar Når bebyggelse tyder 'hus, bygningar', kan ein beint fram nytta hus eller bygningar. Dersom det gjeld noko meir spesifikt, nyttar ein helst ordet for nett det, til dømes bustader, bustadområde, busetnad, bygd, (tett) grend, husklyngje, tettbygd område, villastrok. Samansetningar må vurderast for seg. Industribebyggelse kan vera (område med) industribygg, og blokkbebyggelse kan vera område med blokker. Tettbebyggelse er ofte tettbygd strok. Bebyggelsesplan I plan- og bygningslova stod det tidlegare i § 28‑2: Med bebyggelsesplan forstås i loven en plan vedtatt av det faste utvalget for plansaker selv, og som fastlegger arealbruk og utforming av bygninger, anlegg og tilhørende utearealer innenfor et nærmere avgrenset område hvor det etter arealdelen av kommuneplan eller reguleringsplan er stilt krav om slik plan som grunnlag for utbygging. Det tilrådde nynorskordet var utbyggingsplan, og Miljøverndepartementet har nytta det sidan 1986. Dette ordet har fleire bruksområde (t.d. i samband med utbygging av vassdrag). Somme har visst nytta ordet byggjeplan. Merk at den nye plan- og bygningslova frå 2009 har skift ut bebyggelsesplan med reguleringsplan med detaljregulering. Bebyggelig og bebygd (eller ubebygd) område «Et bebyggelig område» er eit område det kan byggjast på. « Et bebygd område» er eit det står bygningar på. Men påbygd kan mistydast (jf. påbygg). Utbygd område skulle fungera i mange samanhengar. Særleg før i tida heitte det òg at eit område var byggjande (= bebyggelig) eller at det var bygd (= bebygd). Vi kan framleis godt skriva om tettbygde og ubygde strok. Ein gong var substantiva bygd og ubygd (bygder og ubygder) langt på veg dekkjande for dei to slags område, men slik er det ikkje lenger. Eit anna ordlag er å husa opp. Men ei opphusa tomt høyrer ein knapt om lenger.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-svare-ut-og-a-svare-opp/,Å svare ut og å svare opp,På jobben min snakkes det nå om å svare ut saker. Dette uttrykket er nytt for meg. Er det korrekt? Noen snakker også om å svare opp ting.,"Uttrykkene er ganske riktig nokså nye i norsk, og de er ikke blitt så vanlige at de har fått plass i rettskrivningsordbøkene. Likevel kan de vanskelig stemples som helt gale. Svare ut Å svare ut betyr altså å kvittere ut noe ved å svare på det. Det kan kanskje betraktes som en sammentrekking av svare [på + kvittere] ut Det kan altså være en effektiv formulering i forbindelse med saksbehandling og svartjeneste. Men ellers kan det fungere mer som støy i kommunikasjonen, for mange synes at det er en fremmed, motepreget og unødvendig formulering. Her er et utdrag fra en kommentar av Trygve Lundemo i Adresseavisen: Svare opp Å svare opp brukes visst for alt fra å svare (på) og besvare til å ta seg av, følge opp, møte og innfri. Å svare opp har en litt annen slags bakgrunn enn å svare ut. Det Norske Akademis ordbok (naob.no) antyder at uttrykket er dannet etter engelsk mønster (jf. følge opp og sjekke opp). I svensk, der uttrykket regnes som litt uformelt, er det helt etablert, jf. Svenska Akademiens ordbok (saob.se): svara upp [forkortet og oversatt artikkel; merk at motsvara rommer litt andre nyanser på svensk enn motsvare på norsk – her er det oversatt direkte] 1) reagere på en slik måte at man «motsvarer» de krav som stilles i situasjonen, også i uttrykket svara upp med ngt, reagere med (noe som «motsvarer» den impulsgivende omstendigheten) (Stalin) förde en politik, som hade folkets stöd, och på hans appeller svarade folket upp (Travhästen) Nevele Casta […] (tog) ledningen och fick bestämma, svarade upp genom sista kurva, ryckte ifrån överlägset in på upploppet 2) i uttrykket svara upp mot (iblant også till) noe, «svare mot» noe, «motsvare» noe (særlig krav, som på den måten oppfylles); oppfylle (krav eller forventninger o.l.) Statens reaktion (emot brott) bör […] till sin kvantitet svara jämt upp mot det ändamål, som därmed rätteligen bör åsyftas (Fotbollsspelaren) svarade upp till förväntningarna I veddeløpssammenheng har det faktisk blitt brukt lenge i norsk: […] da Arne Nilsen styrte Skjeppe Pil til angrep ut av siste sving, kunne ikke Pilternar svare opp favoritten (1985) Det er kanskje ikke så rart at vi har tatt i bruk dette uttrykket, og det er i alle fall bedre enn «å respondere adekvat». Men det blir brukt urimelig mye for tida, kanskje særlig i helsevesenet. Vi ser ikke noen grunn til å bruke svare opp i stedet for etablerte formuleringer, så langt de er dekkende. For eksempel er det klart best å skrive svare til forventningene og å svare med en rett høyre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/siffer-eller-tallord/,Siffer eller tallord?,"Ofte ser jeg siffer og tallord blandet i samme setning, f.eks. «Fellelse i ni av 13 saker». Er det noen regler for fordelingen av tallord og siffer?","Regelen er at små tall (til og med tolv) helst skrives med bokstaver, mens større tall helst skrives med siffer. I eksempelet ditt burde det likevel vært utjevnet til det ene eller det andre. Unntak Runde og store tall som femti og hundre skrives ofte med bokstaver hvis de ikke står sammen med andre tall i en sammenheng. Man kan bruke siffer overalt hvis tallverdiene er spesielt viktige, som i matematikken eller i forbindelse med f.eks. frister og strafferammer (antall dager, uker og år). Innenfor en setning eller et avsnitt bør vi jevne ut og skrive tallene enten bare med bokstaver eller bare med siffer. Eksempel: «De tre vennene var 3, 17 og 24 år gamle.» Små tall som står sammen med store, skriver man gjerne som de store, det vil oftest si med siffer: «Det går 24 sekker salt på 2 paller». Men det er også mulig å skrive «Det går tjuefire sekker salt på to paller». I en setning som «De brukte 24 kg salt på to uker» kan vi også følge hovedregelen (uten utjevning) siden det første tallet forekommer i et uttrykk for mål, mens det andre har mindre teknisk preg. I praksis spiller det nok en viss rolle hvor lange de ulike tallordene er, når vi skriver dem med bokstaver.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trafikkere-og-debattere-men-trafikant-og-debattant/,"Trafikkere og debattere, men trafikant og debattant?",Jeg forstår ikke prinsippene for enkelt- og dobbeltkonsonant i slike ord. Kan dere hjelpe?,"Hovedregelen er at verb på -er e og -isere beholder dobbel konsonant fra substantivet som det er avledet av (trafikkere av trafikk), mens det er litt vakling i andre ordgrupper, som i substantiv på -ant og -ør. Man kommer ikke utenom å slå opp i ordboka. Allerede i 1917 ble det vedtatt at ord som trafikk og debatt skulle ha dobbel konsonant til slutt. Først i 1959 ble det vedtatt at avledninger på -ere skulle beholde dobbel konsonant. Verb (på -ere) som følger hovedregelen absoluttere, annullere, attakkere, bagatellisere, bivuakkere, blokkere, budsjettere, etikettere, fabrikkere, fasettere, fernissere, klakkere, kloakkere, konvoluttere, avkulakkisere, madrassere, merittere, plassere, porttrettere, profittere, rebellere, rikosjettere, sjokkere, supplikkere, tariffere, trafikkere, transittere; bagatellisere, krystallisere, metallisere, parallellisere Disputere, invitere, rokere og visitere er ikke unntak fra regelen, men avledninger av ord uten dobbeltkonsonant: disputas, invitasjon, rokade og visitasjon. Drapere er et unntak (utgangspunktet er drapp, som er tøy av en viss sort). Glasere er kanskje også et unntak, men det er påvirket av glasur og fransk glacer. Kreditere kan knyttes til kredit (som er noe annet enn kreditt), men skrivemåten diskreditere bryter med diskreditt, som verbet egentlig henger sammen med. Skrivemåten av ord som akselerere, detonere, eksellere og kansellere er bestemt av skrivemåten i det språket ordene er hentet fra, og er ikke knyttet til spesielle substantiver. Substantiv (-ant, -ør, -isme, -ade) og adjektiv (-al, -abel) Etter hovedregelen går blant annet disse substantivene: appellant, debattant, duellant billettør, kontrollør, modellør, portrettør, tariffør Likevel har vi: fabrikant, trafikant (jf. musikant, opph. av verbet musicare) klakør, kronikør, profitør Videre: parallellisme, men absolutisme galoppade, men blokade appellabel, men profittabel og trafikabel Dessuten: trafikal Det er altså en del inkonsekvenser her. Formene ovenfor er likevel så inngrodde at det er vanskelig å gjøre noe med saken.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjalusi-og-misunnelse/,Sjalusi og misunnelse,"Jeg stusser når unge mennesker bruker ordet sjalu for det å være misunnelig, men i ordbøkene står det unektelig at ordene er synonyme.","Sjalu og sjalusi har lenge vært mer eller mindre reservert for misunnelse og mistro knyttet til kjærlighet. Det å ønske seg noe annet som et annet menneske har, heter i vanlig norsk å være misunnelig, ikke sjalu. Men trolig på grunn av påvirkning fra (visse former for) engelsk sprer sjalu seg i denne allmenne betydningen. Ifølge Bokmålsordboka (per oktober 2020) er sjalu ‘skinnsyk, misunnelig’, mens misunnelig er ‘sjalu, avindsyk’. Her er det ene ordet brukt som forklaring på det andre. Men det er ikke snakk om full synonymi, bare overlapping. Nynorskordboka gir et bedre inntrykk av vanlig, tradisjonell ordbruk (se sjalu). Merk at det eneste brukseksempelet i begge ordbøkene er sjalu på en/ein rival. Misunnelse (avind): to personer Typisk misunnelse går ut på å begjære en annens eiendom, evner eller status (og eventuelt ikke å unne den andre det han eller hun har). Før het det gjerne også avind/avund eller i nynorsk og dialekter: ovund. Dette er altså et videre begrep enn sjalusi. Sjalusi (skinnsyke): tre personer og kjærlighet inne i bildet Sjalusi bruker vi helst om forhold mellom tre mennesker, for eksempel når A og B er gift og B er redd for at en viss C (kanskje en rival) er mer elsket av A enn det B selv er. Når B på denne måten misunner C As gunst, sier vi at B er sjalu på C. (Samtidig misunner kanskje C B for ekteskapsbåndet til A.) Norsk Riksmålsordbok (1937) sier det slik: sjalu ‘ skinnsyk (særl. på person som er ens rival i kjærlighet)’. I eldre norsk talemål het det blant annet åbry/åbru/åbryen/åbruen. Endring (også i engelsk) Særlig yngre språkbrukere har en tendens til å bruke ordet sjalu og sjalusi om misunne og misunnelse generelt, som i engelsk. Bildet er sammensatt også i eldre dansk, som jo er det historiske hovedgrunnlaget for norsk skriftkultur, men det er ikke eldre dansk som er grunnlaget for den nye ordbruken blant unge. (Den Danske Ordbog holder forresten på skillet, se jalousi.) Også på engelsk skiller man gjerne mellom envious ‘misunnelig ’ o g jealous ‘sjalu’. Men jealous er noe mer enn i norsk. Dessuten er jealous også ordet for det å ville ha noe for seg selv, generelt; det er i slekt med gjerrighet og eiesyke. Skillet svarer altså ikke helt til det norske. Dessuten er er mye overlapping mellom envy og jealousy som går nokså langt tilbake. Sammenglidningen hos unge norsktalende er av nyere dato enn overlappingen i engelsk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ordtak-eller-fast-uttrykk/,Ordtak eller fast uttrykk?,"Er «å skjere alle over ein kam» eit ordtak, ordspråk eller fast uttrykk?","Det eit fast uttrykk. Dersom det hadde vore ei heil setning (med subjekt og verbal), kunne det ha vore eit ordtak, til dømes: « Ein skal ikkje skjere alle over ein kam». Eit ordspråk er berre eit synonym for ordtak (jf. dansk ordsprog, norrønt orðtak). Alle ordtak er faste uttrykk/frasar, men det finst mange faste uttrykk som ikkje er ordtak. Frasen «skjere alle over ein kam» er snarare eit munnhell enn eit ordtak. Eit ordtak er ei fast vending, oftast ein påstand i form av ei setning, som uttrykkjer ei allmenn røynsle eller ein leveregel. Døme på ordtak er «Aust, vest, heime best» og «Ein skal ikkje skode hunden på håra». « Ein skal ikkje skjere alle over ein kam» og liknande formuleringar kan nok òg kallast ordtak. For å fortena nemninga bør ordtak ha nokre år, for ikkje å seia generasjonar, på baken.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/imagen-eller-imaget/,Imagen eller imaget?,Kva grammatisk kjønn har ordet image? Eg ser at både imagen og imaget er i bruk.,Image har valfritt hankjønn (imagen) eller inkjekjønn (imaget).,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hulter-til-bulter/,Hulter til bulter,Vi sitter og diskuterer om det heter hulter til bulter eller hultert i bulter. Hva kommer uttrykket forresten av?,"Det heter helst hulter til bulter. Vi har nok fått uttrykket fra lavtysk. Her er utdrag fra boka Bevingede ord: Hulter til bulter, dvs. uten plan og orden – er kjent iallfall fra 1500-årene. Det svarer til ty. holter, som kan komme komme av holpern, gå ustøtt, vagge, og poltern, buldre. Lign. former på andre språk: ty. hulter die pulter; eng. hurly-burly. Det siste er kjent fra Shakespeares Macbeth og betyr vel nærmest støy, uro. Den Danske Ordbog er mer ordknapp: «fra nedertysk hulter de bulter, rimende udtryk af uvis oprindelse». Det er vanlig i dialektene å uttale til som ti eller te. Hulter-ti kan lett bli oppfattet som hultert-i. Det kan være forklaringen på den andre varianten dere diskuterer. Men å skrive hultert er å gå et steg for langt i skrift, selv om det skal ha eksistert en variant med -t i eldre dansk, nemlig hultert og bultert. Ordbog over det danske Sprog kan forresten fortelle at det i dansk før også har hett hulter de bulter og hulter om bulter (jf. svensk huller om buller). I vanlig sakprosa der man holder seg innenfor rettskrivningen ellers, bør man nok bruke hulter til bulter. I et tilsvarende norsk uttrykk, hummel i dummel (uttalt hommel i dommel, homl-i-doml), finner vi også variasjon med og og om, og den variasjonen er faktisk godtatt i Nynorskordboka.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/regissor-uttale/,Regissør – uttale,Kva er korrekt uttale av ordet regissør? Ein kan høyre både /resjisør/ og /resisjør/.,"Det heiter /resjisør/. Det er det franske lånordet regi som utgjer fyrste delen av ordet. Det er lang tradisjon for å uttale denne g-en med sj-lyd etter fransk mønster. Men ingen seier /resi/. Den range uttalen /resisjør/ er nok lettare å få til for nordmenn, men han heng så dårleg saman med skriftbiletet at vi må rå ifrå å bruka han.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bearbeide-pa-nynorsk/,Bearbeide på nynorsk,Kva heiter bearbeide og bearbeiding på nynorsk?,"Vi kan ofte bruke tilarbeide og tilarbeiding. Bearbeidet blir då tilarbeidd. Å arbeide med (eller på) er ofte råkande, men diverre er ikkje partisippet medarbeidd lett å bruke. Tilemne (av å emna til) er lite brukt no. I nokre samanhengar høver det like bra med tilverke og tilverking. Verbet tilverke rekk tradisjonelt vidare i nynorsk enn tilvirke gjer i bokmål, der det gjerne berre er synonymt med framstille og produsere. Men tilvirket/tilverka fisk er gammalt og felles for målformene i same tyding som bearbeidet. Abstrakte emne Abstrakt bearbeiding går ofte ut på det same som å ta føre seg noko. Men bokmålsuttrykket å bearbeide følelser er vanskeleg å få has på. Den slags aktivitet er ikkje noko folkemålet etter gamalt har mange uttrykk for, og difor er det ikkje mykje å hente i tradisjonell nynorsk. Vi får kanskje bruke det fyrste uttrykket vi nemnde ovanfor: arbeide med, eventuelt arbeide seg gjennom. Synonym og underomgrep Nedanfor er eit utklipp frå Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord. Merk at bearbeide er litt av ei sekkenemning, og at det innanfor kvart fag gjerne finst fleire meir spesifikke ord (hyponym) for bearbeiding av eit emne eller for delar av prosessen. Bruk det mest presise som er dekkjande i kvar samanheng. (Å arbeide jorda er forresten ei gammal sekkenemning.) Ikkje vel noko som skurrar. Då er det betre å ty til bearbeiding sjølv om det ikkje står i Nynorskordboka. Og høver det mykje betre å skrive «bearbeide NN» enn å «prøve å påverke NN», er det best å skrive bearbeide. Merk: Ordet data kan handterast som vitenskapelig materiale i utklippet ovanfor. Vi held fram med avleidde substantiv og samansetningar med dei:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skrastreker-og-mellomrom/,Skråstreker og mellomrom,Hva er reglene for mellomrom i forbindelse med skråstreker?,"Skråstrek brukes hovedsakelig for å skille ord for alternativer. Hvis det bare er ett ord på hver side av skråstreken, settes alt uten mellomrom: menn/kvinner Hvis det er to eller flere ord på den ene siden (eller begge), skal det være mellomrom både før og etter skråstreken: små menn / store kvinner Flere eksempler: ja/nei kvinne/mann svart-hvitt/farge (ord med bindestrek regnes som ett ord, men unntak kan gjøres om det er fare for misforståelse) 22 54 19 50 / 41 67 41 35 kommer / kommer ikke smoking / mørk dress sendes i posten / følger Rogaland / Møre og Romsdal Er det så nøye? Hvis alle er enige om reglene, blir dette entydig: store menn/kvinner = |store menn| eller |store kvinner| store menn / kvinner = |store menn| eller |kvinner| Men det spørs om det er fornuftig å stole på at folk kjenner regelen. Det kan være best å skrive om i slike tilfeller.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/date/,Date,Kan jeg skrive å deite for å date? Eller finnes det kanskje et bedre ord?,"Ordet ikke er normert på norsk, så man kan skrive det som man vil. Vi trenger ikke følge engelsk rettskrivning i Norge. Det samme gjelder substantivet en date/deit. Bokstavkombinasjonene deit og deite er ledige på norsk, og ordene er unektelig praktiske. Vi har andre ord for liknende kurtiseringatferd, som stevnemøte, men de fleste vil vel mene at det står for noe annet enn moderne deiting, og at det er utdatert. Det gjelder jo å være noenlunde up-to-date (som imidlertid må skrives som her). Men i den grad å deite rett og slett er å møte, gå ut med, ha følge med, være sammen med eller være kjæreste med noen, kan man gjerne vurdere å holde seg til det tradisjonelle. Det er tross alt ikke noe helt nytt fenomen det dreier seg om, noe mange av oss er levende bevis på.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/17-mai-eller-17-mai-med-punktum/,17 mai eller 17. mai med punktum?,"Eg meiner å hugse at ein tidlegare kunne sløyfe punktum etter talet for dagen i månaden når månaden var skriven med bokstavar. Korleis er regelen no, heiter det berre 17. mai og 24. desember?","Ja, i dag er det obligatorisk å skrive 17. mai og 24. desember med punktum. I ein periode var det høve til å sløyfe punktumet i datoar, men i 1998 vedtok Norsk språkråd at punktumet skulle setjast inn att.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/absorbere-varme-og-avgi-varme/,Absorbere varme og avgi varme,"I byggebransjen sier man at en betongvegg absorberer varme når den lagrer varme i porene hvis omgivelsene er for varme. Når det blir kaldere i rommet, gir den tilbake varmen til omgivelsene igjen. Hva skal vi skal kalle den sistnevnte prosessen? Reflektere blir ikke helt riktig.",Dere må kunne bruke avgi varme om det motsatte av å absorbere varme. Dette uttrykket har vært benyttet blant annet i lærebøker i byggtekniske fag for den videregående skolen.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skiljeteikn-ved-fleire-datoar-etter-kvarandre/,Skiljeteikn ved fleire datoar etter kvarandre,"Korleis er det med punktum og komma i ei oppramsing av fleire datoar? Er det rett å skrive slik: «5., 6., 8. og 9. september»? Enn «5.10., 16.11. og 19.12.»?","Ja, alle teikna skal med i ei slik oppramsing. Punktuma blir altså ståande når ein set inn komma mellom tala. Når talteikn (siffer) skal lesast som ordenstal (her: /(den) femte/ og så bortetter), skal det alltid stå punktum etter. Datoar er ikkje noko unnatak. Difor er det rett å skrive slik du har gjort det. Legg elles merke til at det ikkje skal stå noko komma føre «og» til slutt i oppramsinga. Du har altså skrive det rett.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nyskaping-eller-nyskapning/,Nyskaping eller nyskapning?,Heter det nyskaping eller nyskapning? Eller er det to ulike ting?,"Det ideelle er å skille mellom handlingen nyskaping og produktet nyskapning. Nyskaping står ikke i alle ordbøker, men kan lages uten videre av uttrykket å skape (noe) nytt eller av verbet å nyskape. Dette er en handling eller virksomhet. Eksempel: «Nyskaping er bra!» Både nynorsk og bokmål har ordet nyskapning, som viser til et resultat/produkt: ‘ noe som er skapt, dannet fra nytt av’. En nyskapning kan for eksempel være en oppfinnelse eller et nytt begrep. Nyskapninger er tellelige. På nynorsk kan ein nyskapning også hete ein nyskapnad.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-det-en-konjunktiv-i-gratulerer-med-dagen/,Er det en konjunktiv i «Gratulerer med dagen!»?,"En kollega hevder det første ordet i «Gratulerer med dagen!» er en konjunktiv fordi det uttrykker et ønske, og at det skal skrives «Gratulere med dagen». Stemmer det?","Nei. Det eneste riktige er «Gratulerer med dagen!». Riktignok kan konjunktiver uttrykke ønske («Leve kongen!»), men det har ikke noe med saken å gjøre. I «Gratulerer med dagen!» ønsker man jo ikke at noen skal gratulere, man rett og slett gratulerer! Denne fødselsdagshilsenen er en forkortet variant av «Jeg gratulerer deg med dagen!», som er en vanlig utsagnssetning. Skal man bruke formen gratulere, må man også bruke hjelpeverb, for eksempel slik: «Jeg vil gratulere med dagen». Gratulere er da infinitiv. I talemålet kan det være annerledes. I mange dialekter i vest og nord uttales ikke presens-r i det hele tatt, og i østnorsk vil den til vanlig bli assimilert med en etterfølgende konsonant. Ulike varianter av « gratulere' me ' dagen» er altså grammatisk korrekt dialektbruk. Men konjunktiv blir det ikke av den grunn. Se også under gratulere i Bokmålsordboka.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/se-syner-hore/,"Se syner, høre …?","Finnes det et eget uttrykk for det å høre noe som ikke er der? Det heter jo å se syner, men hva heter det hvis det er hørselssansen det er tale om? Å høre høner?","Det finnes ikke noe fast uttrykk med hørselsinntrykk som tilsvarer se syner. Hvis vi ser bort fra visjoner og lignende, er det å se syner i utgangspunktet å oppleve synsbedrag. Det er slik sett ikke noe i veien for å si eller skrive oppleve hørselsbedrag, eventuelt ha lyd- eller hørselshallusinasjoner. Men det er jo tungt og langt. I visse sammenhenger kan noe så enkelt som høre lyder eller høre feil gjøre nytten. Ikke bokstavelig Uttrykket se syner har også lenge vært brukt i tilfeller der det ikke er noe sansebedrag inne i bildet, mer eller mindre humoristisk: «Nei, nå tror jeg jeg ser syner, altså!» Faktisk har også høre syner vært kjent lenge, både på norsk og dansk, som en humoristisk vri på tvers av all fysikk og logikk. For eksempel hører Bodø syner i boka Stompa og Bodø. Å høre høner er minst like absurd og kan kanskje fungere på samme måten, men det kan jo lett bli misforstått. Stemmer = spesiell lidelse I psykiatrien er det noe som heter å høre stemmer, som er et symptom på psykose. Uttrykket betegner auditive virkelighetsforstyrrelser. Slike «stemmer» hjemsøker pasienter og kommenterer, dirigerer, plager eller støtter dem. Men dette er noe helt for seg og er en alvorlig sak.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/webside-vebbside-eller-nettside/,"Webside, vebbside eller nettside?","Jeg registerer at formene vebbside, webside og nettside brukes om hverandre. Kan man velge fritt mellom disse ordene? Hva anbefaler dere at man bruker?","Alle variantene er tillatt, men bruk helst nettside. Nettside, vebbside og webside brukes om hverandre i allmennspråket. Nettside og webside er klart mest brukt. Et søk i avisdatabasen Retriever i 2013 gav 5926 treff på nettside mot 247 på webside. Språkrådets datatermgruppe anbefaler termen nettside, se denne artikkelen i Språkrådets termwiki.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norske-ord-i-andre-sprak/,Norske ord i andre språk,Kan dere si noe om norske ord som brukes i andre språk?,"Her er noen norske ord som er tatt inn i flere andre språk: fjord, quisling, ski, slalåm (gjerne skrevet «slalom» i låntakerspråket). Også ombudsman brukes på engelsk, men det skal stamme fra svensk. En mengde ord kom inn i engelsk fra dansk eller norsk i vikingtida og middelalderen, bl.a. get, score, sky, steak, they, window. Det er ofte vanskelig å si hva som er dansk, og hva som er norsk, for både nordmenn og dansker gjorde seg gjeldende på De britiske øyer den gangen, og de snakket bare dialekter av det samme språket (det som da ofte ble kalt dǫnsk tunga i vid betydning). I Storbritannia er det dessuten mange stedsnavn av nordisk opprinnelse, for eksempel slike som ender på -by: Grimsby, Hornby. Det finnes også engelske ord som er lånt fra fransk, men som fransk en gang har fått fra dansk eller norsk. Et eksempel er equip, som kommer av skipa (‘få i stand, organisere’, jamfør samskipnad).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/algerie-innbyggernavn-og-adjektiv/,Algerie – innbyggernavn og adjektiv?,Hva kalles innbyggerne i Algerie i Nord-Afrika?,"En innbygger i Algerie heter på bokmål en algerier, på nynorsk ein algeriar. Det tilhørende adjektivet er algerisk. I Tanums store rettskrivningsordbok 1953 stod det algirer og algirsk, men i 1961-utgaven var det endret til Algerie, algerier, algerisk, altså som i dag. De gamle formene har likevel vært i bruk inntil nylig, og mange vil nok si at de er oppvokst med dem. Endringen til de nåværende formene algerier og algerisk (uttalt alsjérier og alsjérisk) har med nordisk samordning å gjøre. Et samarbeid mellom de nordiske språknemndene om geografiske navn munnet ut en tilråding som er trykt i boka Nordiske språkspørsmål 1959 og 1960. Landsnavnet Algerie har vært offisielt i norsk iallfall siden 1932.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/designen-eller-designet/,Designen eller designet?,Kva kjønn har ordet design? Eg ser at både designen og designet er i bruk.,Til nyleg har det vore å rekna som berre eit hankjønnsord: ein design – designen – designar – designane (nynorsk) en design – designen – designer – designene (bokmål) Dette har før vore overveldande mykje vanlegare enn inkjekjønnsvarianten. Men det har skjedd mykje med målkjensla på dette punktet dei siste tiåra. I 2014 vedtok Språkrådet at design òg kan vera eit inkjekjønnsord: eit design – designet – design – designa (nynorsk) et design – designet – design – designa/designene (bokmål) Òg i dansk er inkjekjønn på frammarsj her. I svensk held hankjønnet eller felleskjønnet seg betre. Du kan lesa litt meir om ordet under Aktuelt på nettsidene til Språkrådet eller i Språknytt 1/2014. Nedanfor er utviklinga i eit utval prenta kjelder hos Nasjonalbiblioteket:,nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/korrigent/,Korrigent,Kan eg bruke korrigent om ein person som korrigerer noko – slik ein dirigent dirigerer?,"Reint grammatisk er ordet heilt i orden, men det er ikkje ein del av norsk ordtilfang enno. Ein finn nokre få døme på dette ordet på norske nettsider, men det kan ikkje seiast å vere etablert i norsk. Du nemner ikkje noko om bruksområdet. Kva vil til dømes vere skilnaden på ein korrigent og ein rettar, som er eit etablert ord?",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hips-om-haps-eller-hipp-som-happ/,Hips om haps eller hipp som happ?,"Leste en artikkel i dag hvor journalisten hadde skrevet «hips om haps», men jeg trodde det vitterlig het «hipp som happ»! Hva er riktig?","Vi vil gi deg rett, se for eksempel ordbøkene på nettsidene våre: Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Men allerede i Morgenbladet 31.5.1859 finner vi den andre formuleringen, og den forekommer sporadisk senere også. I André Bjerkes ABC finner vi kjøpmann Hips-om-Haps, som kan ha bidratt til spredning av s-varianten. Så kanskje man ikke skal være altfor streng, uten at det av den grunn er hipp som happ hva man selv velger å skrive.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-boyes-knekke/,Hvordan bøyes «knekke»?,"Knekket, knekte eller knakk jeg en blyant i går? Og knakk eller knekket blyanten? Hvor kan jeg bruke knukket?","Dette er to ulike verb, såkalte parverb. Det ene er sterkt, det andre er svakt. Sterke verb har vokalskifte i rota i preteritum (kn a kk), mens svake har bøyningsendelse (knek te). Hvis et parverb tar objekt, som en blyant i dette tilfellet, er det oftest det svake verbet. Svaret blir: Blyanten (subjekt) knakk, mens du (subjekt) knekte blyanten (objekt). Mer grammatikk Verb som tar objekt, kalles transitive. Det motsatte er intransitive verb. Stort sett er de intransitive parverbene sterke og de transitive svake. Sterkt og intransitivt (blyanten er subjekt): å knekke – knekker – knakk – har knekket /knekt f.eks: blyanten knekker – knakk – har knekket /knekt Svakt og transitivt (blyanten er objekt): å knekke – knekker – knekte – har knekt f.eks: du knekker – knekte – har knekt blyanten Ovenfor har vi framhevet de formene som viser forskjellen og systemet tydeligst. Etter år 2000 er det blitt vanligst med knekt for det sterke knekket. Rettskrivningen har også åpnet for knekket og knekka i både preteritum og perfektum av det svake verbet. Et annet kjent eksempel på parverb er «jakka hang på knaggen» (sterkt og intransitivt) og «jeg hengte opp jakka» (svakt og transitivt). Nynorsk: klarere system I nynorsk er forskjellen tydeligere, særlig om man bruker de tradisjonelle j-ene (som er blitt valgfrie): Sterkt og intransitivt: å knekke – knekk – knakk – har knokke Svakt og transitivt: å knekkje – knekkjer – knekte – har knekt Har du kommet hit, har du forhåpentlig knekt koden, ikke knukket den. Knukket? Det er ingenting som heter knukket i rettskrivningen. Dette er likevel en form man ofte hører, kanskje særlig blant yngre mennesker som ellers gjerne vil snakke korrekt bokmål eller riksmål. Formen har et visst grunnlag i norsk. Med o-uttale ligger den nær knokke o.l. i norske dialekter og nynorsk. Formen kan også være en slags smitte fra br u kket (av brekke). I dansk regnes knukket som gammeldags, spøkefullt eller dialektalt. Slik kan knukket fungere i norsk også. Men knukket (uttalt /knokket/) virker nok mer tiltalende på mange enn det noe papirknitrende har knekket, som kan minne om de korrekte bokmålsformene har dettet og har dritet. Med u-uttale virker nok knukket likevel stivere enn noe annet. Vi kan egentlig ikke gi regler for noe som ligger utenfor rettskrivningen, men hvis du endelig vil bruke knukket muntlig, foreslår vi at du holder deg til hovedskillet mellom parverbene og sier (med o-uttale): blyanten har/er knukket (= galt i bokmål) jeg har knekt blyanten (= riktig i bokmål) Sier du at du har knukket blyanten (som er et objekt), har det ikke klangbunn hverken i rettskrivingen eller i parverbsystemet. Du kan nesten like gjerne si brukket.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tort-og-svie/,Tort og svie,Er tort i tort og svie det same som tortur? Kan det i så fall brukast i staden for tortur?,"Både tort og tortur kjem av det latinske verbet torquere ‘vri; plage’, men dei er ikkje synonym. Tort og tortur viser til to ulike måtar å bli plaga på. Torten er psykisk, sosial og ærekrenkjande. Ordbog over det danske Sprog definerer tort som lidelse, navnlig af aandelig art, som man (med overlæg, hensynsløst) tilføjer en anden, der opfatter den som en beskæmmelse ell. krænkelse; umateriel, ikke-vurderlig skade; fornærmelse; haan; spot; uret; ærgrelse. (ofte i forb. som forvolde, gøre, tilføje, volde tort ell. ske, vederfares tort) Tort kan koma i tillegg til (medisinsk) mein, jf. skadeserstatningslova (§ 3-5). Attåt tort og svie har ein nytta ordlaga tort og spe, tort og skade og tort og smerte. Særlig før nytta ein gjerne ordet tort åleine òg.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-sosiale-media-eller-medium-eller-medier/,I sosiale media eller medium eller medier?,Hva er riktig?,"De to siste alternativene er korrekte, men bare innenfor hver sin målform! Slik er flertallsbøyningen i bokmål og nynorsk: Bokmål: i sosiale medier Nynorsk: i sosiale medium I bestemt form flertall er media korrekt i både nynorsk og bokmål: Bokmål: i de sosiale mediene/media Nynorsk: i dei sosiale media Endelses-a-en kan betraktes som et lån i seg selv eller som en norsk a-endelse. Hvis man ser det på den siste måten, går det inn i dette systemet: flere medier – alle mediene/media flere podier − alle podiene/podia flere epler – alle eplene/epla flere hus – alle husene/husa Se også denne artikkelen om bøyning av medium.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/snorr-og-barter/,Snørr og barter,"Hvem var den første til å skille mellom snørr og barter, altså å bruke dette uttrykket i stedet for skitt og kanel?","Opprinnelsen til hele uttrykket er dansk, men Alexander Kielland kan ha medvirket til at ordet bart festet seg i den norske varianten. Danskene har blant annet uttrykket holde skæg for sig og snot for sig om å skille mellom det gode og det dårlige. Dette uttrykket tilskrives gjerne politikeren Viggo Hørup (han brukte det blant annet i en tale i 1891), og noen mener at det er gjennom ham uttrykket er kommet inn i norsk. Alexander Kielland skrev i 1904: «Snot for sig og Knebelsbarter for sig – sier de Danske» (et annet sted sier han overskæg). Og lenge før, i 1880 skrev han i et brev til Edvard Brandes at han hadde hatt moro av Brandes' ord om «Snot og Knebelsbarter». Snott for seg og skjegg for seg (eller omvendt) er brukt sporadisk i norske tekster i første halvdel av 1900-tallet. Det er først i andre halvdel av århundret at det faste uttrykket å skille (mellom) snørr og barter utkrystalliserer seg. S kjegg ville ha rimet bedre, men barten er unektelig nærmest nesen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/quebec-by-provinsen-quebec/,"Quebec by, provinsen Quebec",Korleis skal ein på norsk skilje mellom byen og provinsen Quebec i Canada? Ein bør vel ikkje nytte det engelske Quebec City om byen?,"På norsk kan ein seie Quebec by og t.d. provinsen Quebec dersom det er nødvendig å presisere. I den kanadiske provinsen Quebec taler majoriteten fransk, og fransk er det einaste offisielle språket. Her er det ingen grunn til å nytte engelske namneformer som Quebec City. I lista over utanlandske stadnamn på nettsidene våre står det til samanlikning slik om Mexico: Mexico stat i Amerika Mexico delstat i Mexico Mexico el. Mexico by hovudstaden i Mexico",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/akvitania-aquitania-eller-aquitaine/,"Akvitania, Aquitania eller Aquitaine?","Eg lurer på kva som er rett skrivemåte for namnet på eit historisk område i Frankrike: Heiter det Akvitania, Aquitania eller Aquitaine på norsk? Området femnde ein gong heile Sørvest-Frankrike, og det fell ikkje heilt saman med den franske regionen som i dag heiter Aquitaine.","Skriv gjerne Akvitania. Ein finn ikkje noko slikt historisk landskapsnamn på alfabetisk plass på nettsidene våre. Men under E står det historiske dronningnamnet «Eleonore av Akvitania», så du kan trygt skrive Akvitania.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/e-bok-men-elgitar/,"E-bok, men elgitar?","I lista over datatermer står det at e-bok skal skrives med bindestrek på norsk. Men det skrives stadig oftere i ett ord, altså ebok. Derfor lurer vi på om ordet nå har utvikla seg til å bli et vanlig ord, jf. regelen som sier at sammensetninger med opprinnelige forkortelser som er blitt vanlige ord, skal skrives uten bindestrek.","Nei, det heter fremdeles e-bok. Regelen er kanskje litt tvetydig formulert, men det vises til forkortelser som er blitt vanlige ord. Men e er jo ikke et vanlig ord! Det kan ikke brukes alene. Dette står i kontrast til el i f.eks. elgitar, for el brukes faktisk alene om elektrisitet (jf. el og varme for strøm og varme).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lunsjkort-lunchkort-eller-lunchcard/,"Lunsjkort, lunchkort eller lunchcard?","Eg jobbar med å setje opp ei teneste som gjer det mogleg for arbeidstakarane å betale med eit spesielt betalingskort hjå alle serveringsstader som har meldt seg på ordninga. Spørsmålet er kva vi skal kalle betalingskortet. Alternativa er lunsjkort, lunchkort og lunchcard.","Skrivemåten lunsj er svært godt innarbeidd. Lunsjkort ser alt ut til å vere i bruk på norske nettsider, og det er mykje meir brukt enn lunchcard. Vil tilrår lunsjkort.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/holder-forklaringen-stikk/,Holder forklaringen «stikk»?,"Jeg hørte i et språkprogram at munnhellet å holde stikk skulle ha med søm å gjøre. Men det holder vel ikke stikk. Det nåla etterlater seg, heter jo sting på norsk. Munnhellet stammer vel heller fra sjømannsspråket? Poenget er jo at knoper og stikk må holde!","I Etymologisk ordbog over det norske og det danske Sprog (1906) står det at uttrykket er dannet etter tysk Stich halten, og at det opprinnelig viser til tøy som gir hold for sting. Det finnes også andre hypoteser om opphavet, blant annet at det skal handle om å tåle stikk i turneringer, eller at det kan ha opphav i kortspill. Begge deler er regnet som mindre sannsynlig. Men hovedsaken er at vi har det fra tysk, der sting jo heter Stich. Nå kan det tyske ordet riktignok også bety ‘stikk, knop’, men når tyske ordhistorikere ikke legger vekt på denne siden av saken, er det rart om vi skal gjøre det, særlig når det på dansk også har kunnet hete holde sting (se betydning 7 i Ordbog over det danske Sprog). Men det å la noen i stikken (jf. betydning 8 samme sted) skal visst opprinnelig ha med ridderturneringer å gjøre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/virker-vaere-virker-a-vaere/,"Virker være, virker å være",Stadig oftere ser jeg folk skrive at noe «virker å være» eller «virker være» slik og slik. Er det korrekt norsk eller påvirkning fra engelsk «seems to be»?,"Dette er snarere påvirkning fra svensk «verkar vara», kanskje med indirekte støtte i engelsk. En annen trend på det samme betydningsområdet er «fremstår slik og slik». Innsiget av «virker være» i norsk er av nyere dato, for det står ikke noe om uttrykket i Finn-Erik Vinjes bok Svecismer i moderne norsk fra 1972. Søk i avisbaser (se nedenfor) viser at uttrykket var uvanlig i norsk før syttiåra. Det er skrevet en masteravhandling om emnet. «Virker (å) være» er blitt en kurant formulering for mange i dag, men det er nok fremdeles mange som oppfatter uttrykket som lite stilsikker norsk. Man kan gjerne velge andre formuleringer i stedet. Hva heter det fra før? På norsk heter det tradisjonelt ikke for eksempel * Hun virker (å) være fornøyd * Hun fremstår (som) fornøyd Derimot heter det blant annet: Hun virker fornøyd Det virker som (om) hun er fornøyd Hun ser fornøyd ut og stivere: Hun later til å være fornøyd Et annet eksempel: * Det virker å være et nytt fenomen Her kan det passe med: Det ser ut til å være et nytt fenomen Det synes å være et nytt fenomen Det er visst et nytt fenomen Virker å være erstatter altså et helt knippe med uttrykk, og nettopp det er nok en grunn til at formuleringen vinner fram. Den sprer seg uten støtte i svensk eller engelsk. Trendene Nedenfor er et grovt bilde av utviklingen i aviskilder (nb.no, n-gram): Satt på spissen kan det fremdeles «framstå» litt lite voksent å skrive at noe framstår eller virker være slik eller slik. Ser ut og virker (uten være) er grei norsk og tross alt mangfoldige ganger vanligere:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/da-nar-i-historisk-presens/,Da/når i historisk presens,Bør ein bruke da eller når i historisk og dramatisk presens?,"Det tradisjonelle rådet er å bruke da på same måte i historisk presens som i preteritum: om éi hending eller ein samanhengande tidbolk («den gongen da»). Elles er det når som gjeld. Etter det tradisjonelle systemet bør ein altså skrive slik: Da Napoleon kjem attende til Paris i 1799, gjer han statskupp. Det norske laget får nytt mot da Carew scorar. Hovudregelen «den gongen da, kvar gong når» kan følgjast i historisk presens òg. Sjå på desse setningane: Da Mari kjem heim frå jobben (denne måndagen), har Per laga mat. Når Mari kjem heim frå jobben (denne hausten), har Per laga mat. I tråd med dette skriv Finn-Erik Vinje i Moderne norsk (4. utg. 1987, s. 103): Likevel er det mange som bryt denne regelen, og det kan vanskeleg kallast feil. Anna Om ein held seg til systemet, kan ein godt bruke da i handlingsreferat: Du kan her lese om korleis det går da Peer møter bøygen. I scenetilvisingar høver det likevel betre med når, sidan eit stykke skal spelast mange gonger. Somme tider er tidsforholdet heilt ubestemmeleg: Når Peer møter bøygen, bryt Ibsen alle krav til realisme. Her høver det best med når endå møtet kan sjåast som eit eingongstilfelle.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kautokeinovaering/,Kautokeinoværing,Jeg lurer på hva en skal kalle personer fra Kautokeino i Finnmark?,"Det er usikkert om det finnes et innarbeidet norsk ord for folk fra Kautokeino. Men i nabokommunen Alta har de brukt kautokeinoværing, som skulle være en grei løsning. I nordnorsk talemål er -væring det vanlige sisteleddet i denne typen betegnelser. Hvis befolkningen på et sted ikke har en betegnelse på seg selv, kan det være greit å velge ordet som brukes i nabobygda eller nabokommunen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/makent-og-makne/,Makent og makne?,"Jeg har lest at maken er ubøyelig, men i Bokmålsordboka står det oppført med vanlig adjektivbøyning. Hva er riktig?","I bokmål kan noe (i intetkjønn) både være makent og maken. Etter den offisielle bokmålsnormen kan maken enten ha vanlig bøyning (intetkjønn makent, flertall makne) eller hete maken også i intetkjønn. Begge disse formuleringene er mulige: det huset der er maken til vårt det huset der er makent til vårt Grunnen til uregelmessigheten er at maken for ikke så lenge siden bare var et substantiv. I A er maken til B kan kan vi lett tenke oss maken som substantiv. Men når maken bøyes eller til og med brukes attributivt (altså foran substantivet, som i mak(n)e sko), er vi nødt til å se på ordet som adjektivisk. Denne bruken er nok ikke så gammel. Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, som gjelder «moderat bokmål og dermed også moderne riksmål», oppgir at maken kan bøyes (intetkjønn makent, flertall makne), men at dette er sjeldent. I Nynorskordboka er maken regnet som et substantiv som kan brukes som adjektiv i en delbetydning i en uregelmessig form (dei er maken).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kontreadmiral-uttale/,Kontreadmiral – uttale,Korleis skal kontreadmiral uttalast – med trykk på /kon/ eller /tre/?,"Kontreadmiral skal uttalast som viseadmiral, altså med trykket på fyrste stavinga. Slik er det òg i dansk og svensk. Å leggja trykket på /tre/ er nok ein nymotens skikk. Kanskje nokon har vilja gje ordet ein fin fransk klang? Men det stemmer slett ikkje med fransk, det språket som ordet kjem ifrå. Der heiter det contre-amiral, utan nokon é.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norske-ord-for-ishockey-og-puck/,Norske ord for ishockey og puck?,Finst det norske ord for ishockey og puck?,"Nei, i alle fall ikkje i dag. Tidlegare blei nemninga ishockey også brukt om den sporten vi i dag kallar bandy, jf. dette klippet frå boka Ishockey (Halfdan Ditlev-Simonsen 1924): Ditlev-Simonsen bruker altså skivespill om ishockey spela med puck. For sjølve pucken har avløysaren skive vore nemnd, og ein snakkar ikkje sjeldan om at nokon «set skiva i mål» eller liknande. Utanfor konteksten må ein nok likevel ofte presisere nærare kva det er ein meiner, og det blir fort omstendeleg. Dei fleste er truleg nøgde med puck på norsk, særleg i talemålet, der det jo heiter /pøkk/. Pøkk læt som eit vanleg norsk ord. Dette ordet er i alle fall betre enn ei lang samansetning. Til og med i islandsk skriv dei helst íshokkí. Vi kunne ha tilpassa skrivemåten, vi òg, men forbløffande få har skrive ishåkki, endå det har stått i somme ordlister (ishokki ville vore betre). Puck heiter forresten plata på islandsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spikeren-pa-hodet-eller-omvendt/,Spikeren på hodet eller omvendt?,"Da jeg pratet med en kompis, kom jeg til å si: «Der traff du spikeren på hodet!» Da protesterte han og sa at det heter å treffe hodet på spikeren. Hvem var det som traff?","Du traff nok best, for det vanlige er å treffe spikeren på hodet, altså i den rekkefølgen, jamfør tysk den Nagel auf den Kopf treffen og engelsk (oftest:) hit the nail on the head. Men kameraten din bomma ikke helt. For eksempel nevnes i nyere svensk huvudet først, og denne rekkefølgen er også blitt den vanligste i dansk (ramme hovedet på sømmet). Den første som skreiv alle orda på moderne norsk vis (i stedet for hovedet, spigeren og paa), skreiv nettopp hodet på spikeren, enda det ikke var typisk for norsk på den tida. Dette var ingen ringere enn bokmålets bestefar, Knud Knudsen, og året var 1881. Han brukte forresten verbet råke, ikke treffe. Selv om både hodet på spikeren, spikerhodet og det mer papirknitrende spikerens hode er logisk nok, er spikeren på hodet det tryggeste valget.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mulm-og-morke-brask-og-bram-og-liknande/,"Mulm og mørke, brask og bram og liknande","Kva tyder mulm, brask og bram, og kva heiter uttrykk som i mulm og mørke og med brask og bram? Eg tenkjer altså på faste uttrykk som inneheld mystiske og elles ukjende ord.","Dei blir gjerne kalla ordpar eller paruttrykk. Orda i paret er då parord. Men det kan trengast meir presise nemningar, sjå nedanfor. Sjølve tydingane til dei unike parorda finn vi i Nynorskordboka: brask (i tyding 1 innverknad frå lågtysk brasch ‘knaking, ståk’) 1 bråkande framferd: med brask og bram 2 kvister o l som lett brenn og sprakar i elden; skrap, skrot bram (av bramme) med brask og bram byrg og brikjande framferd (Bokmålsordboka: støyende, overmodig oppførsel) bramme verb (samanheng med brumme) sjå godt ut; falle i auga; brike; skryte mulm (frå bm., av eldre dansk mul ‘mørke’) tett mørke: i mulm og mørke I slike uttrykk som du spør om, er det oftast to ord (eit par) som ikkje kan byta plass, tyder om lag det same (er synonyme), gjerne har forbokstav (allitterasjon) eller andre samanbindande verkemiddel. Andre døme enn dei du nemner, er: leita med l ys og l ykt, gå frå g ard og g runn, missa m unn og m æle, med h ud og h år. Somme har altså brukt ordpar nettopp om a llittererande ordpar med synonymi, men dette ordet kan brukast i vidare tyding òg, så det er ikkje heilt presist. I dansk er nemninga sterke ordpar nytta noko, i engelsk er mellom anna termen binomials i bruk. Når det eine ordet er eit kjent synonym for det andre eller er ugjennomsiktig, er ordparet pleonastisk (smør på flesk) eller tautologisk (a seier det same som b). Tydinga til det eine ordet er altså mindre viktig; hovudfunksjonen er å forsterka det andre ordet. Ein kunne snakka om pleonastiske eller tautologiske ordpar. Men vi manglar framleis ei presis, innarbeidd nemning for dei mange uttrykka som attpåtil inneheld «mystiske gamle ord» som er unike for uttrykket. Ein kan nok kalle dei ordpar med eit unikt eller fossilt ord. På engelsk heiter sjølve dei unike elementa cranberry morphemes (fordi cran - ikkje har ei sjølvstendig tyding), og i dansk har stikkelsbærelement vore på tale. Følgjer vi denne tankegangen, kan vi lett tenkja oss nemningar murmelord og mulmuttrykk. Dei er passe mystiske i seg sjølv.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/toye-eller-toyle-grensene/,Tøye eller tøyle grensene?,"Jeg har alltid sagt å tøye grensene, men i det siste har jeg stadig oftere hørt folk si både strekke grensene og tøyle grensene. Hva er riktig?","Det heter å tøye grensene. Å tøyle grenser er tull og tøys, ja nærmest grensesprengende språkbruk. Denne sammenblandingen finner vi (med ett unntak) ikke i mediene før i 2006. Uttrykksmåten å strekke grensene (som i dansk) er også unødvendig når vi allerede kan tøye dem. Å tøye grensene er opprinnelig å utvide dem rent geografisk, jamfør dansk udstrække grænsene, men i overført betydning handler det om å overskride dem. Grensetøying brukes mer og mer om å prøve ut sosiale grenser og å bryte dem lite grann. Et nytt og godt uttrykk for om lag det samme er å tøye strikken. Et søk i en tekstsamling hos Nasjonalbiblioteket gir et inntrykk av utviklingen i norsk litteratur. Merk at uttrykkene ikke er helt synonyme, bare overlappende.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/e-post-eller-epost/,E-post eller epost?,Stadig flere skriver epost. Er det ikke på tide å sløyfe bindestreken?,"Nei. Skrivemåten e-post (og å e-poste) med bindestrek ble vedtatt av Språkrådet allerede i 1995 og er fremdeles offisiell rettskrivning. Skrivemåten e post er fremdeles like uaktuell som iland og abombe. Bokstaven e kom i utstrakt bruk for elektronisk rundt midten av 1990-tallet. I dag har vi således fått bl.a. e-handel, e-forretningsdrift, e-innsyn, e-læring, e-minister og e-sport. Bokstaven brukes også med betydningen ‘energi’, hovedsakelig i ordet e-verk. Skrivemåten står i kontrast til f.eks. elverk og elgitar, der el står for elektrisk eller elektrisitet(s) -. Merk at el ikke regnes som en forkortelse, men som et selvstendig ord (se f.eks. naob.no), selv om grunnlaget for akkurat det er heller tynt. Hovedregelen ved forkortelser Det er lang tradisjon i norsk for å bruke bindestrek etter enkeltbokstaver som står for et helt ord først i en sammensetning. Tenk bare på a-bombe, i-land og u-land, o-fag, p-pille, t-bane osv. Det eneste unntaket fra denne regelen er trolig ubåt, som ble tatt inn i språket for lenge siden. Her er u-en en forkortelse for ‘undervanns’, så bindestrek hadde vært det rette etter hovedregelen (og var faktisk vanlig da ordet var ungt). Ordet ubåt er jo oppbygd på en helt annen måte enn ufisk! Lengre sammensetninger E er en vanlig utlydsvokal (= vokal i slutten av ord). Uten bindestrek i det hele tatt kan det være vanskelig å se grensen mellom leddene i sammensetninger som testepost, jobbepost, svindelepost og juleekort. Det er lettere å lese test-e-post, jobb-e-post, svindel-e-post og jule-e-kort. Sammensetninger med e-post kan virke tungvinte. Det er litt kjedelig å taste inn bindestrekene. Men til gjengjeld får vi tydelige ord. Og bindestrek slipper man uansett ikke helt unna. Merk forresten at vi ikke trenger å ha bindestrek etter post. Altså: e-postadresse. Flere eksempler på skriftbilder: Det er enklere for en leser å avkode e-læring enn elæring. Undervisning av samme slag bør skrives e-undervisning, ikke eundervisning, og elevene bør kalles e-elever, ikke eelever. Trykk og tydelighet Legg også merke til trykket i sammensetninger med foranstilte enkeltbokstavforkortelser. Sammensetningen som helhet uttales med enstavelsestonelag (som i bønder og bøndene, ikke bønner og bønnene). Bindestreken gir derfor et signal om at ordet skal leses på en bestemt måte. Se ellers artikkelen «Hjelp, vi har fått mail» i Språknytt 1/2002. Det står mer om bruk av bindestrek på nettsidene våre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fytti-grisen/,Fytti grisen!,Er dette korrekt norsk? En kollega mener det må hete fy til grisen.,"Den milde eden fytti grisen står ikke i rettskrivningsordbøkene, selv om den er svært vanlig. Derimot står nærsynonymene fy til rakkeren og fy til helvete. Ut fra det er skrivemåten fy til grisen med tre ord riktigst, men noen vil nok mene at det ikke ligner grisen. Dette er uansett ikke et sakprosaord, så man kan i grunnen skrive det som man vil, i tekster der det hører hjemme. Det blir en smakssak om man velger fytti grisen eller fyttigrisen. Til uttales /te/ mange steder, så -i- må kunne erstattes med -e-. I noen deskriptive ordbøker står faktisk fyttegrisen og fytterakkern, og det må være greit å skrive det slik også.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/plank-planke/,"Plank, planke",Kan de fortelja meg skilnaden mellom plank og planke?,"Ein planke er eit langt trestykke av visse dimensjonar (tjukkare enn eit bord), medan plank er ei mengd av slike trestykke. Plankar er teljelege, medan plank ikkje eingong har ei fleirtalsform. Plank er et kollektivt omgrep på line med ord for andre byggjematerialar, som sement og jarn. I Norsk teknisk ordbok (2. utg., Samlaget 1984) står dette:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-dagsordenen-2/,På dagsordenen,Heter det «å sette noe på dagsorden» eller «å sette noe på dagsorden en »?,"Det riktigste er «å sette noe på dagsorden en » og «å sette noe på saklist a », som er det samme. Uttrykksmåten er parallell med «stå på programmet», «holde seg til saken» o.l., og dette viser at det må være med en etterhengt bestemt artikkel. I norsk er det vanlig at d og n smelter sammen, og at -en bare uttales -n etter -n, -l, -r, -s, -d og -t. Det er således ikke uvanlig å uttale ordenen /ord'n'n/. Det kan være svært vanskelig å skille det fra /ord'n/, og mange uttaler nok faktisk ordenen med én n. Mange av dem som gjør det, sier nok også gjerne å få noe på /jæærn/ eller /jær'n/, og det er greit, så lenge man holder på hjernen med to n-er i skrift.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skygge-banen/,Skygge banen,Hvorfor sier noen «skygg unna» eller «skygg banen» for «stikk av»?,"Å «skygge unna» og «skygge banen» betyr å trekke seg unna eller holde seg unna noe, gjerne en vanskelig situasjon. Dette har sammenheng med adjektivet skygg ‘sky, redd, skvetten’, som har vært ganske vanlig i norsk. Å dra seg skygg unna eller bort er ikke noe nytt i norsk talemålet. Men verbet å skygge i den aktuelle betydningen har vært mindre vanlig. For å finne utgangspunktet for uttrykket du spør om, må vil nok til svensk, der vi finner verbet skygga ‘bli skremt; dra seg unna eller rygge for noe’. (Mye tyder på at hesten opprinnelig er den sentrale figuren i uttrykket.) I norsk litteratur skygges det unna fra midten av sekstiåra, ganske sjelden i begynnelsen. «Att skygga undan» brukes i svensk, men ikke «att skygga banan», så bane-vrien kan være særnorsk. Når uttrykket kommer inn i litteraturen i 1980, er det vanskelig å se hva slags bane det opprinnelig er tale om. I praksis kan det være alt fra vei og fotballplass til søkelys man skygger unna.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tigerstaden/,Tigerstaden,Kvifor vert Oslo kalla Tigerstaden?,"Norsk Riksmålsordbok fortel dette: tigerstad (antagelig skapt i tilknytning til Bjørnsons dikt «Siste sang»), familiært, folkelig, brukt i bestemt form om Oslo som en by full av hatskhet og kulde mot fremmede, eller en by full av fristelser og farer: (Bjørnson utslynger) haanende ord mod hele Christiania, denne kolde by, som han tidligere har kaldt «tigerstaden» (Morgenbladet 1889) harmen (hos Bjørnson) over slapheden og tigerstadens bløde vaner (Collett Vogt: Familiens sorg) tigerstaden Oslo har ikke formådd å imponere bergenserne (Aftenposten 1938) I det ovannemnde diktet (s. 173) skildrar Bjørnson ein kamp mellom ein hest (han sjølv) og ein tiger (som symboliserer Oslo).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/oremerking/,Øremerking,Hva er opprinnelsen til uttrykket øremerkede midler? Har det med myntenheten øre eller kroppsdelen øre å gjøre?,"Bakgrunnen for uttrykket øremerkede midler eller tilskudd er merking av ører på husdyr. Verbet øremerke (nynorsk øyremerkje) hadde opprinnelig betydningen ‘sette eiermerke ved brenning, klipping eller lignende i ørene på husdyr’. Ord for ulike varianter av øremerket har det vært mange av. Seinere har verbet øremerke også fått betydningen ‘reservere (midler) for et bestemt formål’. Rundt 1990 overtok formuleringen øremerkede midler for avsatte midler i norske tekster, men vi sier fremdeles helst å sette av penger til noe. Ordet brukes på samme måte i engelsk (to earmark), og den overførte betydningen har vi derfra. Dette må kunne kalles et vellykket oversettelseslån. Ordet er brukt i den nye betydningen i hvert fall så langt tilbake som til 1927. Det opptrer i stortingsforhandlingene for det året og er brukt mer eller mindre slik det er vanlig å bruke det i dag: «[…] disse penger skal ‘øremerkes’ for et spesielt bruk utenfor statskassens normale forbruk.» Boka Nyord i norsk 1945–1975 fører opp flere eksempler, også noen der ordet ikke brukes om penger: […] pundlånet er ikke øremerket til nye skipskontraheringer (Aftenposten 1951) […] de syv mannskapene som er ‘øremerket’ for kommende romferder (Adresseavisen 1961) […] ‘øremerkingen’ av tropper som skal inn under felleskommandoen (VG 1951)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/om-eller-pa-kvelden-sommeren-osv/,"Om eller på kvelden, sommeren osv.","Hva er riktig? a) på morgenen, på dagen, på kvelden, på natta, på våren, på sommeren, på høsten, på vinteren b) om morgenen, om dagen, om kvelden, om natta, om våren, om sommeren, om høsten, om vinteren","Både på og om blir brukt med referanse til deler av døgnet og året, men ikke på samme måte. I nyere språk, særlig talespråk, er det en tendens til å bruke på der man før heller brukte om. Om døgnet, med kveld som eksempel Det heter tradisjonelt helst om kvelden klokka x om kvelden Likevel heter det oftest utpå kvelden, langt (ut)på kveld(en) og lignende med såkalt foranstilt modifiserende adledd, for eksempel ord som seint og tidlig. I noen tilfeller er begge variantene gamle i språket – det gjelder blant annet seint (ut)på kvelden / seint om kvelden Merk innslaget av ut på i eksemplene. Det kan forklare at på morgenen er relativt sjeldnere enn på kvelden, for det er helst i forbindelse med nattevåking og sjusoving at morgenen er noe det lir utpå. Med utpå (noe) viser man helst til engangshendelser, mens man bruker om både om engangstilfeller og (særlig) om vane og gjentakelse. Hvordan på brukes, er ikke grundig studert, men det er ingen tvil om at bruken av på kvelden har økt i forhold til bruken av om kvelden. I tillegg ser vi stadig oftere på kveld ene – altså flertall av substantivet brukt om gjentakelse. Om årstider, med sommer som eksempel Det heter helst om sommeren, både om slikt som gjentar seg hvert år, og med referanse til en viss sommer: Jeg var der stort sett bare om sommeren Jeg kom fram i 1935, om sommeren Men: (da det led) utpå sommeren Det er en tendens til at f.eks. tidlig på sommeren viser til engangshendelser, mens tidlig om sommeren viser til årvisse foreteelser. På er en preposisjon som lenge har utvidet virkeområdet sitt i norsk. Trolig sprer den seg også fra tidsuttrykk med på til tidsuttrykk med om. Spredningen har støtte i uttrykk som på dagtid, på vårparten, en viss tid på døgnet o.l. Det er mye dialekt- og sosiolektvariasjon her. Noen steder kan på kvelden, på sommeren osv. være godt og gammelt. Men hvis du ikke har spesielle preferanser, kan du like godt holde deg til det tradisjonelle om i skrift – vel å merke i de enkle uttrykkene om kvelden, om sommeren og så videre, og i alle fall når disse uttrykkene viser til noe som gjentar seg. Du finner noen flere eksempler på sidene 430—431 i Norsk referansegrammatikk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rett-og-riktig/,Rett og riktig,Vi diskuterer om «helt rett» er like korrekt som «helt riktig».,"I Bokmålsordboka er rett definert som ‘riktig, korrekt’ og riktig er definert som ‘rett, korrekt’. Helt rett er helt riktig, og helt riktig er helt rett. Flere har skrevet og spurt om det er riktig å bruke rett i uttrykk som: rett mann på rett sted rett tid, rett kvalitet, rett pris rett kompetanse til rett tid på rett sted Svaret er ja. At rett har andre betydninger i tillegg, som ‘rak, bein’, er ikke noe problem. Satt på spissen: Alle vet at rettskrivning handler om å skrive rett i betydningen ‘riktig’, ikke ‘rakt’, og at det dermed ikke er noen motsetning mellom rettskrivning og løkkeskrift. Når dette er sagt, må vi legge til at det varierer fra uttrykk til uttrykk om det er riktig eller rett som er mest brukt (i betydingen ‘korrekt’). Det kan derfor være verdt å studere eksemplene i Bokmålsordboka. Litt om opphavet: Ordene er i slekt med latin rectus. Rett (og rettelig) er de eldste variantene i norsk. Senere har vi fått riktig fra tysk (ricthig). Det er egentlig bare rett + ig. Dialektalt har vi forresten også rektig. Rett og riktig er et gjensidig forsterkende par av om lag samme slag som glad og fornøyd.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stridens-eple-eller-kjerne/,Stridens eple eller kjerne?,"Jeg ser at dere skriver stridens kjerne på nettsidene deres, og noen skriver sågar stridens eplekjerne på nettet. Bør man ikke holde seg til stridens eple eller sakens kjerne?","Stridens eple er en flott metafor, men den er ikke helt duggfrisk etter cirka to tusen års flittig bruk i ymse europeiske språk. Med tanke på at en strid er en slags sak, kan det nok forsvares å variere med stridens kjerne, selv om det ikke nødvendigvis betyr nøyaktig det samme som stridens eple. Som det står i Bokmålsordboka, er stridens eple ganske enkelt ‘det striden dreier seg om’. Opphavet er sagnet om striden mellom Hera, Pallas Atene og Afrodite om hvem som skulle ha et eple som Eris hadde kastet til dem. Eplet hadde påskriften «Til den skjønneste». Stridens eplekjerne er å tøye det vel langt, om det ikke er i en humoristisk sammenheng, og sakens eple gir mindre mening enn stridens kjerne. Svenskene skriver stridsäpple, så stridseplet bør også kunne passere. Ellers har vi det mer nøytrale og nøkterne stridsemne, som godt kunne vært brukt mer. (Et godt dialektord for fenomenet er forresten bìtumål ‘en sak man bites om’.) Disse grafene fra et korpus hos Nasjonalbiblioteket gir et visst inntrykk av utviklingen i norske tekster (bøker). Linjene representerer relativ hyppighet i korpuset, ikke absolutte tall.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-betyr-vake/,Hva betyr «vake»?,Hva betyr vake i ordet valgvake?,"Vake (nynorsk også vòke) betyr ‘å holde seg våken (i et visst øyemed)’. Ordet finnes i norrønt med formen vaka, og det inneholder samme rot som verbene våke og vake. Disse er behandlet i Bjorvand og Lindemans Våre arveord. Sammensetningen valgvake (nynorsk valvake) har vi lånt inn fra svensk (valvaka). Historisk blir vake brukt om en vigilie (av latin for ‘våken’) – en gudstjeneste dagen, kvelden eller natta før en kirkelig festdag, se for eksempel olavsvake / olsok og jonsok ‘sankthans’. I den engelskspråklige verden har man wake over lik. Skikken med likvake var stort sett utdødd her i landet allerede på 1800-tallet. Folkeminnegranskeren Rikard Berge forteller om utviklingen i bygdeboka Vinje og Rauland (s. 85).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/imidlertid-midlertidig/,"Imidlertid, midlertidig","Når bruker man i midlertidig, imidlertidig, i midlertid og imidlertid? Hvis alle disse er ord, da.","Bare to av disse ordene/uttrykkene finnes, og de betyr helt ulike ting: midlertidig = som gjelder en kortere tid, foreløpig, provisorisk Eksempler: en midlertidig bestemmelse/ordning, en midlertidig ansatt adv: ordningen gjelder midlertidig imidlertid = likevel, ikke desto mindre Eksempler: Været var fint fra morgenen. Det slo imidlertid fort om. Jeg hadde ikke lyst. Imidlertid lot jeg meg overtale. Det er bare det første av disse ordene (midlertidig) som i dag har noe med tid å gjøre. (Før ble det av og til skrevet imidlertidig, men det er en annen sak.) Før om tid – nå bare til tekstbinding Imidlertid har en gang i tida faktisk betydd ‘i mellomtida, imens’. Det er litt som med ordet samtidig i dag: Når vi sier «samtidig er det slik at», mener vi gjerne bare ‘men det er også slik at’, vi tenker ikke så mye på tidsforholdet. Merk at imidlertid kan være litt sterkere; det kan ha et snev av ‘men likevel’, ‘men samtidig’. Derfor kan man noen ganger bruke nettopp men i stedet for midlertid, hvis man stokker litt om på ordrekkefølgen. Skriver man «men», bommer man aldri på rettskrivningen. Dessverre kan men bli for sterkt i en del tilfeller. Ofte er imidlertid en helt innholdstom tekstbinder. Man kan derfor ikke skifte ordet ut mekanisk. I nynorsk På grunn av det noe papirknitrende preget skal imidlertid helst ikke brukes i nynorsk, der man kommer langt med no og men. Likevel og derimot kan brukes hvis det virkelig er en motsetning inne i bildet, men vær oppmerksom på at disse ordene stundom misbrukes. Er sammenhengen i teksten god, kan ordet noen ganger sløyfes helt. Midlertidig kan på sin side hete mellombels (bel = ‘tidsrom, stund’).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/strek-i-regninga/,Strek i regninga,"Jeg vet at en strek i regninga er noe som kommer i veien for en plan, men hva slags strek er det opprinnelig tale om her?","I Ordbog over det danske Sprog finner vi denne forklaringen på streken i regninga/regningen: en streg i regningen (ty. einem einen strich durch die rechnung machen) […] om det forhold, at et regnestykke, regnskab ved overstregning gøres ugyldigt, jf.: overstryge en Regning. […] om noget uventet, som kuldkaster ens beregninger; uheldig omstændighed; afbræk. […] Det var en uventet Streg i Regningen, at min Onkel kommer. Det handler altså ikke om retting av regnestykker, som man kanskje skulle tro. Uttrykket er gammelt i norsk talemål og står allerede i Ivar Aasens Norske Ordsprog (1856) i formen strik i rekningi. Det var brukt i norske tekster i dansk språkdrakt for over to hundre år siden, men det første litterære eksempelet med norsk a-endelse er dette: T. Davidson: Tolleiv Husmands reiser i Norge: øiebliksfotografier og pennetegninger (1915)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anmeldelse-til-politiet-pa-nynorsk/,«Anmeldelse» til politiet på nynorsk,"Eg er nyutdanna politi, men i denne etaten er lite tilpassa ein nynorskbrukar. Særleg vanskeleg er det å handtere ordet anmeldelse når eg skal skrive nynorsk. Eg synest ikkje melding fungerer.","Vi er så vane med anmeldelse at både melding og politimelding kan verke rart. Men melding er rett. Vi seier jo like gjerne «melde nokon (til politiet)» som «anmelde nokon …», og på folkemunne heiter «levere anmeldelse» gjerne «melde [det] til politiet». Reint teknisk er det òg beint fram ei melding det er tale om. Anmeldelse er ikkje noko anna enn at politiet blir gjort kjent med saka. Ein politimann som er kjend med ei sak, skriv difor ikkje anmeldelse om saka, men ein rapport, seier Karl Arne Utgård i Juridisk og administrativ ordliste. Melding er slik sett i prinsippet patent, altså i orden. Men eit ord skal helst òg vere kurant, altså i omlaup og innarbeidd. Det kan melding berre bli om politiet nyttar meir nynorsk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klokkeslett/,Klokkeslett,Korleis skriv ein klokkeslett?,"Når det gjeld heile timar, bruker vi tala frå 0 til 24: kl. 9 Skal vi ha med minutt-talet, kan vi bruke fire siffer med eller utan punktum eller kolon. Ein eventuelt null føre timetalet kan sløyfast dersom ein brukar punktum. Her er alternativa: kl. 0905 kl. 09.05 eller kl. 9.05 kl. 09:05 Den utheva varianten har vore den desidert vanlegaste. Den siste skrivemåten vart godkjend i 2014. Skal vi ha med både sekund og tidels sekund, set vi punktum eller kolon føre sekund òg, men komma føre tidels sekund: kl. 14.05.02,3 kl. 14:05:02,3 Regelen for sportstider er den same.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/strikken-eller-strikket/,Strikken eller strikket?,Heiter det ein strikk eller eit strikk (som i til dømes hårstrikk)?,"I tydinga ‘elastisk band el. snor’ er strikk berre hankjønnsord (strikken) i både nynorsk og bokmål. Dette gjeld òg samansetjingar, som gummistrikk og hårstrikk. Men i mange dialektar er strikk inkjekjønn, altså eit strikk (fleire stader uttalt strekk). Strikket er altså ikkje nokon grammatikalsk feil sjølv om forma ikkje finst i rettskrivinga.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dobbeltmoralisme/,Dobbeltmoralisme?,"Er dobbeltmoralisme eit norsk ord? Eg veit kva dobbeltmoral og moralisme er, men dobbeltmoralisme gir ikkje god meining.","Dobbeltmoralisme er nok helst ei samanblanding av dobbeltmoral og moralisme. Slik står orda i Bokmålsordboka: dobbeltmoral vaklende moral; det å praktisere én moral og dosere en annen, strengere Jamfør: moralisere ofte nedsettende: preke moral, gi formaninger det nytter lite å moralisere moralisme det å legge stor vekt på moral moralist person som legger stor vekt på moral; person som moraliserer moralistisk som er preget av moralisme I tydinga dobbeltmoral er det unødig kompliserande å bruke ordet dobbeltmoralisme. Dersom ein måtte sikte til ei spesiell form for moralisering på fleire nivå, er det mogleg at ordet likevel kan gje meining. Men dét er ikkje den vanlege bruken av ordet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/starte-opp-og-stoppe-opp/,Starte opp og stoppe opp,Kva er skilnaden mellom «å starte» og «å starte opp»? Er «opp» nødvendig? Og kva med «å stoppe opp»?,"Oftast er det nok med å starte og å stoppe. Starte opp kan ein langt på veg greie seg utan, medan oppstart ikkje berre kan skiftast ut med start. Og stoppe opp inneheld ein nyanse som ofte er verd å få fram. Starte Noko kan starte av seg sjølv (x startar), og nokon kan starte noko (NN startar x). Det fyrste er såkalla intransitiv bruk, det andre er transitiv bruk, det vil seie at verbet tek objekt. Opp er vanlegare i transitiv tyding enn i intransitiv: Setninga (han eller ho) starta opp motoren er relativt vanlegare enn motoren starta opp. Men obligatorisk er ikkje opp i noko tilfelle. Ein semantisk grunn til å velje opp kan vere at det gjev ei kjensle av ekstra sats. Rytmen i setninga kan òg kalle på ei ekstra staving somme tider. Elles vil nok generell engelskpåverknad fremje varianten med opp. Auken i bruken av starte opp heng òg saman med at substantivet o ppstart er på frammarsj (sjå diagram til slutt nedanfor). I ein del tilfelle verkar start av eller på noko ikkje heilt dekkjande for oppstart. Oppstart har langt på veg trengt ut det tradisjonelle igangsetjing i mange uttrykk, til dømes i kombinasjon med prosjekt og reguleringsarbeid. Mange spør om det er god språkbruk å seie «verksemda startar opp igjen til hausten», og då svarar vi gjerne at det er nok med startar, og at det framleis er råd å bruke meir tradisjonelle uttrykk, som byrjar/begynner, tar til og blir sett i gang. Uttrykk som «med oppstart i haust» kan vere vanskelege å tolke: Er det noko nytt som blir sett i gang, eller noko gammalt som tek til att? Men uttrykket er opplagt kome for å bli. Stoppe Verbet stoppe kan òg vere både intransitivt og transitivt, men her ser vi nesten det motsette av tilfellet ovanfor, altså at opp blir brukt mest intransitivt (altså utan objekt): «Ho stoppa opp og såg seg ikring.» (Transitivt derimot: «Ho stoppa maskinen.») I moderne norsk blir uttrykket stoppe opp dessutan helst brukt om opphald, små pausar, ikkje om endeleg stans. Det viser gjerne til noko spontant – jamfør at ein ikkje godt kan seie «stopp opp» til nokon som arbeider, eller «Eg har tenkt å stoppe opp om ein time». (Særleg blant born blir «stopp opp» brukt i staden for «hald opp», men det er ei anna sak.) Det kan altså vere litt meir «sakleg» grunnlag for «å stoppe opp» enn for «å starte opp». Men òg i dette tilfellet kan det vere lydlege eller rytmiske grunnar til at folk vel varianten med opp. Når starta det? Å stoppe opp er så gammalt i litteraturen at det ikkje er verdt å leite etter opphavet. Starte i tydinga ‘byrje’ (begynne) er eit lån frå engelsk start. Ordet er rett nok i slekt med eit eldre norsk verb starte, som heng saman med sterte, sturte og styrte. Dei sistnemnde orda viser til noko brått, og det heng att noko av det i importordet starte, som er nesten einerådande om igangsetjing av idrettstevlingar. Men det bråe er stort sett borte no – det heiter til og med treg start! Start blir brukt på stendig fleire område, og for mange er det nok vorte heilt dekkjande for bokmål begynnelse og nynorsk byrjing, utan omsyn til måten. Uttrykket starte opp er snautt 110 år gammalt i skrift. Til å byrje med (i starten!) handla det mest om oppstart av anlegg, motorar og andre nye tekniske vedunder. Elektrisk straum var ofte inne i biletet. Verbet starte utan opp er ikkje veldig mykje eldre, og det vart i byrjinga mest brukt om å setje i gang verksemder og forretningar eller å leggje ut på ekspedisjonar og reiser, ikkje minst med nye framkomstmiddel som flygemaskinar. Substantivet start vart mykje brukt for avreise, og ikkje minst vart det sentralt i sportsspråket, jf. startskot. Eit søk i digitaliserte tekstar hos Nasjonalbiblioteket viser dette om den relative utbreiinga av transitivt starte (opp) og to synonym i norske avisspalter: Det er ikkje så lett å sjå, men varianten med opp har hatt ei tidobling sidan 1960, medan varianten utan har hatt ei tredobling. Her er eit døme på utviklinga av den intransitive bruken (utan opp): Til slutt to utklipp som syner tevlinga mellom oppstart og synonyme substantiv:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/inn-av-det-eine-oyret/,Inn av det eine øyret,I Nynorskordboka finn ein uttrykket «gå inn av det eine øyret og ut av det andre». Bokmålsordboka har likeins «… inn av det ene øret …». Denne bruken av «av» i fyrste delen av uttrykket verkar rar. Det bør vel heita «inn gjennom det eine øyret»?,"Det som står i ordboka stemmer, men du har jo rett i at det er rart. Du kan gjerne sløyfa «av». Det er ikkje sjeldan at faste uttrykk inneheld stivna ordbruk som snautt finst i daglegspråket elles. I Nynorskordboka står det at preposisjonen av blir brukt i visse uttrykk som omtolking av opphavleg norrønt at eller dansk ad. Døme på dette er uttrykka «gå inn av døra» (= ‘inn gjennom døra’) og «le av nokon» (= ‘mot, til’) På dansk heiter det «gå ind ad det ene øre og ud af/ad det andet», og varianten med «ad» var vel så mykje brukt som den andre i dansk-norsk på slutten av 1800-talet. Men alt i 1885 gjekk Kristofer Janson føre med eit logisk eksempel og skreiv kort og godt «… ind det ene øre …». Så du kan trygt skrive «gå inn det eine øyret og ut (eller ut or) det andre».",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bygg-eller-bygning/,Bygg eller bygning?,Vi har ein liten diskusjon gåande om bruken av bygget og bygningen. Kan det vera rett at ein ikkje bør bruka bygg om ferdigbygde hus?,"Ja, langt på veg stemmer dette med tradisjonen. Unntaket er visse slags store bygningar, helst i samansetningar. Nynorskordboka seier dette om bygg og bygning: bygg 1 bygning o l som er under arbeid el. som (nyleg) er ferdigbygd. Døme: bustadbygg / nybygg / råbygg / arbeide på eit bygg 2 større bygning. Døme: industribygg / lagerbygg 3 byggjetiltak bygning 1 (større) hus. Døme: fabrikkbygning / hovudbbygning / offentleg bygning / bygningane på garden var i god stand 2 *bygnad (1) Bygg kan altså ifølgje ordboka brukast både om ein bygning som er under bygging, og om ein større bygning som er ferdigbygd. Det er særleg i samansetningar det blir nytta i den siste tydinga: nybygg, tilbygg, forretningsbygg, industribygg, Postgiro-bygget. Det er rett at eit vanleg hus eller ein liten bygning som er teken i bruk (og ikkje lenger er nybygg), helst ikkje heiter bygg. Det kan vera greitt å halda seg til dette skiljet. Fagspråklege oppslagsverk som Arkitekturleksikon (Abstrakt forlag) og Byggteknisk fagleksikon (Universitetsforlaget) gjer det. Men merk at bygning sjeldan er feil. Mange samansetningar på -bygg (som lagerbygg) er nyare særnorsk utvikling – praktisk, men ikkje obligatorisk. Nedanfor er ein artikkel om det same frå boka Råd om språk (Språkrådet, 1981):",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gyllen-eller-gylden/,Gyllen eller gylden?,Hvorfor skriver så mange gylden for gyllen? Det er også noen som sier gylden med d. Men i Bokmålsordboka på nettet står det at gylden bare er en myntenhet?,"Det er bare gyllen som er korrekt etter rettskrivningen, og slik har det vært siden 1917. I bestemt form heter det den/det de gylne (ikke gyldne). Gyllen henger sammen med ordene gull og å forgylle, som også skrives med to l-er. Før 1917 var det riktig å skrive gylden, som i dansk. Men heller ikke i dansk sier man gylden med -d-. D-uttalen har nok rot i tidligere norsk uttale av dansk skrift. På gammelnorsk het det gull og gullinn.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/se-sitt-snitt/,Se sitt snitt,"Jeg lurer på hvor uttrykket «å se sitt snitt» har sin opprinnelse? Jeg veit at det betyr å utnytte en mulighet man får, gjerne raskt, men hvor kommer det fra?","Uttrykket se sitt snitt betyr opprinnelig å se en mulighet til å bruke et skjæreredskap. Snitt i uttrykket se sitt snitt kommer via lavtysk fra tysk s chnitt. Dette substantivet er avledet av verbet schneiden, som betyr ‘å skjære’. Du kan lese mer om ordet i Ordbog over det danske Sprog (se under 6.2). Ifølge Nynorsk etymologisk ordbok kan det være tale om lån fra et tysk uttrykk der Schnitt har betydd ‘vinning, fordel’ (jf. at ‘innhøsting, skurd, kornskjæring’ er en av betydningene av Schnitt). Utgangspunktet blir uansett det samme. Schneiden har sitt motstykke i norsk snide. Det hjemlige motstykket til snitt er sned (med stum d). En nær slektning er snei ‘avskåret stykke’.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjekke-av/,Sjekke av?,"Noe vi har tatt stilling til og kanskje gjort oss ferdig med her på jobben, kaller vi avsjekket. Vi har tatt avsjekk. Det minner om når politiet opplyser at noen er «sjekket ut av saken» – vi haker liksom av på lista. Jeg får ikke tilslag på å sjekke av eller avsjekke i Bokmålsordboka.","Det er ikke umulig å bruke avsjekking og avsjekk, men det kan virke kryptisk. Det dere beskriver, er nærmest å ekspedere. Det er nok engelsk check off som ligger under sjekke av, altså å markere noe som ferdig eller «utsjekket». I skjema- og listesammenheng sier vi gjerne å krysse av, hake av eller huke av. A check mark er en hake. Kanskje hake av kunne brukes oftere? Vi har ellers fått en lang rekke «sjekke-uttrykk». Både sjekking, utsjekking og innsjekking (nå også utsjekk og innsjekk) er kommet for å bli. Det praktiske lånordet check er avledet av chekk ‘sjakk’ (jf. checkmate). Det handler om å holde fast og å ha kontroll.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hoytrykksspyler-og-hoyttaler/,Høytrykksspyler og høyttaler,"Hvorfor heter det ikke høyttrykksspyler med to t-er? Det er jo snakk om høyt trykk. I ordboka står det ellers høyttaler ved siden av høytaler, så det burde vel i det minste vært valgfritt?","Det vanligste fra gammelt av er at et adjektiv som settes sammen med et etterfølgende substantiv i intetkjønn, ikke bøyes. Tenk på ord som blåbær, grovbrød, gråvær, storting. Vi har også en del valgfrihet på dette området, særlig i nyere ord, jamfør paret varmtvann/varmvatn i bokmål. Høytrykk Ordet høytrykk er av samme slag som høyfjell (ikke høytfjell!). Skrivemåten stemmer med den gjengse uttalen, med tostavingstonelag (som i bønner, ikke bønder). Det er ingen grunn til å skrive høyttrykksspyler. Høy(t)taler Høyttaler er en sammensetning av en litt annen type, der t-en i høyt ikke har med intetkjønn å gjøre. Høyttaler er av omtrent samme slag som høytsvevende, høytlønnet osv. Første ledd er her adverb: Det tales, sveves og lønnes høyt. Tendensen til -t er sterkest i slike ord. Høyttaler uttales med enstavingstonelag (tonem 1), altså som bøndene, ikke bønnene. Høytaler og høgtaler har tostavingstonelag (tonem 2). Ellers er det en del inkonsekvens i skrivemåten av liknende ord.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jeg-vet/,Jeg vet,"Barna mine svarer «Jeg vet!» i stedet for «Jeg vet det!». Strengt tatt sier de faktisk «Jæ veæt!», med sterkt trykk og ikke lite selvtillit. Er denne sløyfingen av «det» noe nytt? Og kan man skrive bare «Jeg vet!»?","Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet». Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong. Man skriver sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de mer eller mindre muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak om man sløyfer «det». Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss muntlig stil. Tradisjonell kortvariant Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det». Ny og gammel diftong Før var det dessuten vanligere å si «Jeg veit det», med den tradisjonelle diftongen ei. Den nye diftongen du nevner, i «veæt», har rot i e (ikke i ei). Den er så å si utviklet under høyt trykk og høy temperatur. En trykksterk, intens og uttværet e blir nemlig lettere til eæ.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ha-det-eller-hade/,Ha det eller hade?,"Mange brukar «Hade» som avskilshelsing, og somme hevdar at dette no er rekna som korrekt på nettet. Stemmer det?","Nei, ein må skrive «Ha det!» i to ord om det skal vere innanfor rettskrivinga. Dette er jo ei forkorting av uttrykket «Ha det bra!» eller «Ha det godt!». Det blir ikkje rettare med «Hade!» berre fordi ein skriv på nettet. Folk kan sjølvsagt fritt velje å bryte med rettskrivinga, men det er ei anna sak. Då bør dei for konsekvensens skuld òg skrive «Hade bra!» og «Hade på bade!». «Hadet!» er òg gale, berre så det er nemnt. Dei som skriv «Hadet!», bør altså vurdere å ta det (ikkje «tadet») litt med ro i svingane. (Tillegg: Somme skriv og klagar på at Språkrådet nyttar ord som rett og gale om skrivemåtar, for privatpersonar kan jo skriva som dei vil. Slik sett finst ikke rett og gale. Men denne klaga byggjer ikkje på heilt rette premissar. Vi har noko som heiter rettskriving (ortografi), og den er det Språkrådet som forvaltar. Når vi nyttar ord som rett, korrekt, feil og gale, må ein forstå dei i den samanhengen. Rettskrivinga skal brukast i skulen og i statstenesta og er elles eit tilbod til alle språkbrukarar.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/plastisk-kirurgi-eller-plastikkirurgi/,Plastisk kirurgi eller plastikkirurgi,"Jeg ser annonser for både plastisk kirurgi, plastikkirurgi og plastiskkirurgi i avisene. Hva er riktig? Og hva med utøverne av faget? Både plastiske kirurger og plastikkirurger skjærer så å si i ørene.","Både plastisk kirurg(i) og plastikkirurg(i) er i bruk og må godtas. Plastiskkirurgi er en sammenblanding og en misforståelse. Plastisk kirurgi er den mest tradisjonelle formen, og det er den som står i de norske allmennordbøkene. Norske medisinske ordbøker har mest plastikkirurgi, i likhet med nyere danske og svenske allmennordbøker. I en NOU fra 1974, Plastikkirurgiske inngrep, velger det offentlige å skrive plastikkirurgi og plastikkirurg i tråd med «moderne skandinavisk språkbruk». Men plastisk kirurgi dominerte i norsk til etter tusenårsskiftet. Det heter fremdeles helst plastiske operasjoner (uttrykket er over hundre år gammelt). Betydningen av ordet plastisk i forbindelser som plastisk kirurgi og plastisk operasjon er forklart på denne måten i Norsk Riksmålsordbok: «med., som går ut på fornyelse (forskjønnelse) av tapt, misdannet ell. syk legemsdel ved overførelse av friskt vev» Plast ikk (med trykk på siste staving) og det plastiske dreier seg i utgangspunktet om ‘det formbare’. Derfor kan uttrykk som plastiske kirurger få en komisk klang, for det er jo ikke selve kirurgene som er plastiske i denne betydningen. Også plastikkirurger kan virke komisk, siden mange sier plastikk om stoffet plast (riktignok med trykket på plast-). Men hensynet til effektivt fagspråk trumfer gjerne slike hensyn.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kystvakten-eller-kystvakta/,Kystvakten eller Kystvakta?,I avisa vår kalles Kystvakten for Kystvakta. Men jeg finner ikke noe grunnlag for denne skrivemåten i ordbøker eller leksikon.,"Når vi bruker stor forbokstav (om organisasjonen), heter det Kystvakten på bokmål og Kystvakta på nynorsk. Ellers kan vi bruke kystvakta/kystvakten som vi vil. De fleste nordmenn sier nok fremdeles vakta heller enn vakten, og det er fritt fram for å skrive vakta på bokmål. Det samme gjelder kystvakten/kystvakta når vi sikter til kystvakt(hold) i vid forstand, til kystvaktfunksjoner før Kystvakten ble opprettet, eller til kystvakt i andre land. Men det du spør om, er noe annet, nemlig navnet på en spesifikk institusjon opprettet i 1977. Det som teller da, er hva som er fastsatt. Når navnet på en statsinstitusjon kan ha flere former innenfor en målform, velger institusjonen selv hvilken form den vil bruke. Formen Kystvakten ble valgt for bokmål. Folk som skriver for det offentlige, må på bokmål holde seg til Kystvakten. De har likevel lov til å bruke vanlig kystnorsk og skrive skipsleia (skipsleden) og hundevakta (hundevakten) i den samme teksten. Journalister bør holde seg til det offisielle navnet, om avisa ikke har en helt spesiell språkpolitikk. Ellers står man for så vidt fritt, så lenge man gjør seg forstått.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvis-eller-visst/,Hvis eller visst?,"Kan jeg som skoleelev skrive både «hvis jeg …», «hvist jeg …» og «visst jeg …»?","Nei, i rettskrivningen heter det bare «Hvis jeg …» i betydningen «Dersom jeg …». Eventuelt kan det skrives slik: «Viss jeg …». «Visst jeg …» med -t brukes i en del dialekter. Det er ikke feil å si det, men læreren setter rød strek hvis du skriver det. Noe helt annet Det er likevel noe som heter visst i rettskrivningen, men det er et helt annet ord, som aldri skal skrives med hv-. Det er en form av adjektivet viss ‘sikker’. Eksempler på bruk av dette ordet er: «en viss anelse, av visse grunner, med visse mellomrom – det er sikkert og visst!».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/peer-review/,Peer review,I vårt fagmiljø snakkar vi ofte om peer reviews. Er fagfellevurdering eit godt avløysarord for dette?,"Ja, fagfellevurdering er eit godt ord for peer review. Vi tilrår fagfellevurdering for den engelske termen peer review. Orda viser til ein prosess der vitskaplege arbeid blir vurderte av ekspertar på fagområdet. Det engelske ordet peer kan omsetjast med fagfelle i denne samanhengen. Orda fagfelle og fagfellevurdering er tekne i bruk i mange akademiske miljø. Du finn dei òg i Termportalen. Ordet kollegavurdering kan reserverast for noko meir allment. Les meir om dette og nærskylde omgrep i Språknytt. Sjå òg lista «På godt norsk – avløserord».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/datoar/,Datoar,Korleis skal datoar med siffer skrivast på norsk? Kan ein forresten sløyfe punktum i f.eks. «8. februar» eller i «perioden 8.–12. februar»?,"Rekkjefølgja er dag–månad(–år). Ein kan skrive anten 8.2.2015 eller 08.02.2015 (med eller utan årstalet). Punktuma kan ikkje sløyfast i noko tilfelle (i nokre år var det valfritt), og det skal vere mellomrom etter punktum, altså heiter det til dømes 8. februar, som du skriv. Periodar skriv vi òg slik du gjer det: 8.–12. februar, med tankestrek, ikkje bindestrek (merk: ikkje mellomrom før tankestreken). Hugs òg det siste punktumet i til dømes 8.2. (8. februar), elles står det åttande i to, ikkje åttande i andre. Hundreåret kan sløyfast når det ikkje er fare for mistyding, altså t.d. 8.2.15. Men null kan ikkje sløyfast i årstalet, så ein lyt skrive 8.2.05 når ein viser til året 2005. I vanleg tekst brukar ein helst ikkje null føre dag og månad. Ein bruker gjerne òg den naturlege formuleringa 8. februar 2015 i staden for 8.2.2015. Det skal ikkje nyttast bindestrek, skråstrek eller romartal ved datering. Ein kan t.d. ikkje skrive 8/2–15 om det skal vera innanfor rettskrivinga. Spesielle samanhengar I tabellar kan ein nytte sekssifra oppstillingar: 040895, 140266, 010215. Standard Norge har slutta seg til den internasjonale standarden med den omvende rekkjefølgja av den tradisjonelle norske, dvs. at dei skriv t.d. 2000-12-24 for 24.12.2000. Språkrådet har bestemt at dette formatet kan brukast i tekniske samanhengar (ved utveksling av data, i kronologiske lister o.a.). Elles bør ein halde seg til den vanlege rekkjefølgja.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fnatt/,Fnatt,Eg får snart fnatt om ingen kan forklare meg kva ordet fnatt kjem av!,"Fnatt er eit inkjekjønnsord som tyder ‘ skabb ’. Skabb har vore det vanlege ordet for dette i norsk folkemål. Skabb er ein hudsjukdom som kleiar (klør). Skabbmidden, som valdar sjukdommen, har òg vorte kalla klåmakk og åtar. Frasen til å få fnatt av, tyder ‘svært irriterande’, ‘til å bli tullerusk av’. Fnatt er òg brukt i dansk og svensk på liknande vis. På norsk kan ein elles seia at ein får makk/mark eller klåe/kløe av noko. I litteraturen (sjå nb.no) forsvann det fysiske fnattet fleire tiår før det overførte uttrykket til å få fnatt av vart vanleg i 1960-åra, så anten har fnatt kome inn att frå dansk, eller så har det funnest ein munnleg understraum. Her er ordet i Det Norske Akademis ordbok: fnatt. I Ordbog over det danske Sprog står det under fnat; legg merke til det fullstendige uttrykket få fnat på hjærnen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-sla-pa-traden/,Hvorfor slå på tråden?,"Kan dere fortelle meg hvordan uttrykket å slå på tråden om å ringe, altså telefonere, har oppstått?","Allerede i telegrafen og telefonens barndom ble forbindelseslinjen omtalt som tråden på norsk, dansk og svensk. Man var dermed på tråden når man hadde samband med hverandre, og man diskuterte noe per tråd. Da islendingene i sin tid skulle sette navn på det nye mediet, tok de i bruk et gammelt ord for tråd, sími, og så sent som i norsk etterkrigsslang kunne det hete «å jodle i hyssingen». På gamle telefonapparat måtte man løfte røret av en gaffel og betjene en liten sveiv for å sette seg i forbindelse med sentralen. Sveivingen er muligens opphavet til å slå i denne sammenhengen (jf. også uttrykket å slå et nummer). Å slå på tråden kunne også brukes om å telegrafere, og det virker jo vel så logisk (jf. tastingen). Med slag på strenger/tråder har man sendt lydsignaler også før telegrafens tid, men det er uråd å spore uttrykket lenger tilbake. Merk at slå på tråden også brukes på dansk, så opphavet ligger ikke særnorske forhold. Til slutt: Å slå på strenger er som kjent det samme som å spille på dem, altså få dem til å låte, men det er nok ikke det som ligger under her.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ta-til-etterretning-orientering/,Ta til etterretning/orientering,Er det noen forskjell mellom å ta noe til etterretning og å ta noe til orientering?,"Det er vanlig å bruke uttrykkene i samme betydning. Vil man unngå misforståelser, er man nødt til å presisere, eventuelt velge andre formuleringer. Etterretning kommer opprinnelig av å rette seg etter noe, men ordet har i lange tider blitt brukt allment om nyheter, meddelelser og andre opplysninger, jf. også tysk Nachrichten ‘nyheter’. Til etterretning kan dermed bety det samme som til underretning og til orientering. Nedenfor går vi nærmere inn på bruken av de ulike uttrykkene og bakgrunnen for dem. Skille? Mange har skrevet til oss og fortalt at man i deler av forvaltningen har operert med et tydelig skille mellom etterretning og orientering. Et slikt skille er naturligvis reelt der man faktisk retter seg etter det. Men ingen har foreløpig vist til noen autoritativ kilde der uttrykkene er strengt og ulikt definert. De som har operert med et skille, har brukt til etterretning om den skarpeste måten å informere på. Da har gjerne informasjon ovenfra blitt tatt til etterretning, mens informasjon fra underordnede har blitt tatt til orientering. Synonymi Likevel betyr uttrykket å ta til efterretning ifølge Norsk Riksmålsordbok (NRO) bare å (foreløbig) erkjenne mottagelsen av (noget) uten å uttale sig mere om det: saken blev tatt til efterretning Vi kan finne svært gamle eksempler på denne milde betydningen av til etterretning. Både lokalpolitikere og rikspolitikere oppfatter det i dag ulikt, se denne artikkelen fra Dalane Tidende og utklippet fra VG helt til slutt. Hvis man vil gardere seg mot misforståelser, kan det altså være lurt å bruke helt andre ord. Orientering og andre milde formuleringer Hverken underretning eller etteretning er særlig gjennomsiktige ord for nordmenn. Det er kanskje derfor ta til orientering i 1960-åra begynte å konkurrere med de to andre uttrykkene i den milde betydningen. Til orientering var en kjent formulering fra før (jf. å være eller gjengi eller til og med motta noe til orientering), så spranget var ikke stort. Orientering viser entydig til det å registrere informasjon. Det er blitt anbefalt i den betydingen blant annet i språkspalta i Tidsskrift for Den norske legeforening. Det er ellers ingen mangel på gode uttrykk for å bli orientert, for eksempel å merke seg eller notere seg noe. I tradisjonell nynorsk heter det forresten å ta til vitring eller til vitende, begge deler betyr ganske enkelt at man nå vet mer enn før. Det vi egentlig trenger, er et mer entydig ord for etteretning i den skarpe betydningen. Mer om etterretning i norske og andre nordiske ordbøker I utklippet fra Norsk Riksmålsordbok ovenfor er ikke etterretning knyttet til ‘det å rette seg etter noe’. Et lite element av denne strenge betydningen har vi likevel til slutt i denne forklaringen samme sted: «ta sig noget til efterretning» til oplysning, til påminnelse, rettledning (vår understreking) Men det hjelper lite når det står på linje med de milde betydningene. I den historiske Ordbog over det danske Sprog (ODS) står det at være/tjene til efterretning kan være strengt: til oplysning (om hvordan man skal forholde sig), til rettesnor olgn. (egentlig som verbalsubstantiv til udtrykket rette sig efter (jf. efterrettelig) men i den eldre Kalkars Ordbog betyr efterretning bare ‘opplysning’. Og å ta til efterretning er ifølge ODS bare å anerkende modtagelsen af en meddelelse olgn. uden i øvrigt (foreløbig) at tage stilling dertil ell. foretage sig noget i den anledning Altså som i Norsk Riksmålsordbok. Men i moderne dansk ser vi den samme tvetydigheten som i moderne norsk, jf. de to betydningene av tage til efterretning i Den Danske Ordbog: 1 modtage og notere sig en meddelelse, en afgørelse el.lign. uanset hvad man mener om den 2 modtage en besked og rette sig efter den Danskene uttaler forresten ordet med trykk på efter. I Svenska Akademiens ordbok under efterrättelse ser vi at sammenblandingen ikke er et nytt fenomen i Norden. Rikspolitikerne til VG 25.5.1994 I utklippet fra VG nedenfor kan du se hvor ulike oppfatninger rikspolitikerne hadde av ta til etterretning i 1994.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fullfloygd-full-fledged/,Fullfløygd = full-fledged,I en artikkel på nettsidene deres skriver Bjarne Fidjestøl: «Ein fullfløygd språkbrukar vil liksom ein organist ønskje å ha fleire register på instrumentet sitt.» Jeg ser i Nynorskordboka at dette betyr fullbefaren og fullt utviklet. Hva kommer ordet av?,"Du vil se i samme ordbok at primærbetydningen til fullfløygd er identisk med betydningen av fløygd, altså ‘flygedyktig’. Dette er en avledning av verbet flyge (preteritum flaug). Det tilhørende svake parverbet fløygje (preteritum fløygde) betyr ‘få til å fly’. Ivar Aasen noterte i sin tid ordtaket: «Fuglen er ikkje fløygd med same han kjem or egget.» I moderne nynorsk brukes ikke det korte og fyndige adjektivet fløygd om fugleunger lenger, i stedet skriver man gjerne flygefør (eller flygedyktig). Sammensetningen fullfløygd har helst blitt brukt i overført betydning, om folk, ting, tanker og annet. Man ser ordet sjelden nå. En god parallell til fullfløygd er det mye brukte engelske full-fledged, som opprinnelig betyr ‘fullt fjærkledd’.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-gjore-en-forskjell/,Å gjøre en forskjell,"Etter at Jonas Gahr Støre i 2008 gav ut en bok med tittelen «Å gjøre en forskjell», er dette uttrykket blitt stadig mer brukt om det å bidra med noe ekstraordinært og/eller bety noe spesielt i en sammenheng. Men er det riktig norsk?","Dette er ganske klart et oversettelseslån fra engelsk, men det kan vanskelig kalles galt, og d et er sikkert kommet for å bli. Det betyr likevel ikke at du har noen plikt til å like eller bruke formuleringen. Hovedproblemet med uttrykket er at det ikke hører til tradisjonell norsk språkbruk å si at en person (aktivt) gjør en forskjell. Uttrykket er fremdeles fremmed for mange. Hvis det fantes et(t) opplagt dekkende alternativ, ville Språkrådet trolig ha anbefalt dette alternativet, særlig i tekster fra det offentlige, som Språkrådet kan ha en viss innflytelse over. Slik er det ikke, så vi kan bare råde folk til å vurdere ulike eksisterende uttrykk og gjerne tenke seg om to ganger. Selv om uttrykket er motepreget og delvis importert, fantes det en viss grammatisk grobunn for det i norsk fra før. Vi ser litt nærmere på det grunnlaget nedenfor. Det er mange detaljer, så dette er bare for spesielt interesserte. Kom gjerne med kommentarer. Grobunnen for uttrykket Vi kan begynne med en titt på de viktigste relevante tradisjonelle forskjells-uttrykkene i norsk: 1 å gjøre forskjell på/mellom a og b, som er å forskjellsbehandle (f.eks. folk) på ulike måter Dette uttrykket er gammelt (i dialekt og nynorsk heter det også gjera skil(nad)). 2 å gjøre en forskjell mellom a og b i betydningen gjøre en distinksjon, altså skille logisk mellom Dette er også gammelt, og mindre brukt i dag (på bokmål brukes gjerne skjelne), så artikkelen «en» kommer neppe herfra. (Saklig beslektet er å se/vite forskjell på, som på nynorsk også heter å vita/sjå skil(nad) på.) 3 at noe gjør (en) (stor/liten) forskjell i betydningen ‘endrer saken, utfallet; gjør noe fra eller til’ Dette uttrykket har vært i bruk lenge, men merk at artikkelen «en» var mindre brukt her før. (Uttrykksmåten er også gammel i nynorsk og dialekter: Det gjer ingen skilnad om dampen er blanda med luft eller ikkje; eller det gjer same skilet ‘går ut på det same’.) I tillegg har vi fått mer og mer av å ut gjøre en forskjell. Eksempel: «Størrelsen på klørne utgjør den viktigste forskjellen mellom krabbeartene.» Dette uttrykket brukes i økende grad på bekostning av bl.a. « er forskjellen». Det kan knyttes til (3) ovenfor: Størrelsen kan gjøre stor forskjell i et slagsmål. (Det kan også knyttes til (2): På grunn av den «utgjorte» forskjellen kan man se forskjell og om nødvendig gjøre en forskjell mellom krabber av det ene og det andre slaget.) På engelsk har vi blant annet de to uttrykkene nedenfor (fra ordnett.no). Vi har laget en annen nummerering enn i ordboka for å få det til å passe med lista ovenfor. 3 that makes all the difference eller that makes a great (deal of) difference ‘det gjør stor forskjell, det forandrer saken, det er hele forskjellen’ 4 to make a difference = ‘å b ety noe’ osv. Merk at (3) har en norsk ekvivalent med ordet forskjell i, mens (4), som er det uttrykket du spør om, tradisjonelt oversettes ved hjelp av helt andre ord når subjektet er en person. (I dette tilfellet passer å bety noe.) Den enkleste forklaringen på at vi har fått uttrykket å gjøre en forskjell, er rett og slett at det er et oversettelseslån av det engelske uttrykket i 4. Men det kan også ha litt grunnlag eller støtte i norsk. Men det er lett å tenke seg en bro fra (3) til (4), med grunnlag i sammensetningen utgjøre + økt bruk av artikkelen en i uttrykk (3). Det er jo ikke langt fra « det kan (ut)gjøre en forskjell» (= ‘det kan spille en rolle’) til « du kan gjøre en forskjell... » (= «du kan spille en rolle», i betydningen ‘bety noe’). Tar vi utgangspunkt i krabbe-eksempelet, er det i (4) ikke lenger (de store) klørne som (ut)gjør en forskjell, men krabben med de store klørne som vil gjøre en forskjell. Trengs uttrykket? Vi har flere tradisjonelle uttrykk for to make a difference i positiv betydning. Vi kan snakke om å gjøre noe viktig eller gjøre noe som monner, vi utretter ting og får til det og det. Også det å ville forandre ting er oftest positivt ment. Videre gjør vi nytte for oss, og sammen med andre bidrar vi. Men noe av dette kan i dag smake for mye av hardt arbeid eller plikt, og det framhever ikke subjektet. Å ville «gjøre en forskjell» handler nok også litt om å ville sette spor etter seg, å synes og gjøre seg gjeldende – å spille en rolle i dobbel forstand. Nedenfor ser vi bruken av en del uttrykk i henholdsvis bokkilder og aviskilder fra de siste tiårene (nb.no). Diagrammene skal her bare vise forholdet mellom uttrykkene (de absolutte tallene er underordnet). Vi ser at « gjøre en forskjell» gjør vei i vellinga.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/femtekolonnist/,Femtekolonnist,Kva er historia bak ordet femtekolonnist?,"Utgangspunktet er femtekolonne. I Bokmålsordboka er det ordet forklart på denne måten: (fra den spanske borgerkrigen, da general Franco i 1936 rykket fram mot Madrid med fire kolonner og hadde den femte (sympatisørene) inne i byen) gruppe som driver undergravingsarbeid i eget land til fordel for en fremmed makt I Militær ordbok: engelsk-amerikansk-norsk fra 1955 er fifth columnist omsett med ‘femtekolonnist, forræder’. Det same står i omvend rekkjefølgje i Engelsk-norsk militær ordbok frå 1996. I Direktiver for befal mv. ved angrep på Norge står det (sitert frå Lovdata):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/advent-og-adventstid-uttale-og-samansetning/,Advent og adventstid – uttale og samansetning,Korleis skal advent uttalast? Og heiter det advent - eller advents- i samansetningar?,"Advent kjem av latin adventus Domini, altså ‘Herrens kome ’. Det blir som kjent brukt om dei siste vekene føre jul, som er dei fyrste vekene av kyrkjeåret. Uttale Ordet blir uttalt med trykk på fyrste stavinga og med tostavingstonelag (tonem 2). I dialekt har trestavingsforma advente (og adventa) òg vore utbreidd. Samansetningar Samansetningar med advent får oftast -s- i skriftmålet. I Tanums store rettskrivningsordbok (bokmål) står samansetningane adventsfarge, adventskalender, adventslys, adventspreken, adventssøndag, adventstid. I Nynorskordboka står adventskalender, adventskrans, adventsstake, adventssundag, adventstid. (På Svalbard har vi likevel Adventfjorden og Adventdalen, men desse namna har eit heilt anna opphav enn advent, sjå Store norske leksikon.) Hjå Alf Prøysen finn vi «Adventvise», som viser at -s- tradisjonelt ikkje er einerådande i norsk. Særleg i nynorsktradisjonen ser ein ofte samansetningar med advent utan s. Hovudgrunnen er nok at advent er eit hokjønnsord, og at -s opphavleg ikkje er ei genitivsending for hokjønn. Samansetninga adventstid Eit anna spørsmål (som Språkrådet har fått fleire gonger) er om ordet adventstid eigentleg trengst. Oftast gjer det nok ikkje det. Advent åleine står for ‘adventstid’, jamfør uttrykka i advent(en) (bokmål) og i adventa (nynorsk). Men det er ikkje gale å leggja til -tid.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stoda-for-staa/,Stoda for ståa?,"Kan jeg bruke ordet ståa i betydningen ‘situasjonen, stillinga’?","Ja, men du bør skrive stoda og uttale det /ståa/. D-en er stum, som i tida. O-en er åpen, som i å sove og en lov. Ordet kunne i prinsippet vært skrevet «stòda». Du bestemmer selv om du skal følge rettskrivningen, men hvis du ikke skriver «tia» og «såve», er det ingen grunn til at du skal skrive «ståa» med å og uten d. Ordet kommer av norrønt staða ‘situasjon, stilling, tilstand’. Det holder seg godt i islandsk (nominativ staða, bøyde former stöðu). Svensk har forresten også et enkelt hjemlig uttrykk for ‘situasjon’, men her er stillingen liggende: «Hur är läget?». Noen skriver til oss og mener ordet bør finnes opp på nytt av infinitiven stå, men det er det hverken noen grunn til eller noe grunnlag for. Det stemmer like lite med norsk ordlagingsskikk som *gåa for gangen eller *fåa for fangsten/fengda.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tenkje-koffert/,Tenkje koffert,Kva er opphavet til uttrykket «å tenkje koffert»? Eg siktar til det å tolke vanlege ord og setningar på ein seksuell måte.,"Vi kan ikkje svare sikkert på det. Den mest rimelege teorien er den som Tone Tryti gjev att i boka Norsk slang: Flere bilder brukt om kvinner står det freudianske drømmesymbolspråket nær, idet de betegner gjenstander man kan putte noe i, som tine, taske, dåse, skrin og skreppe. Beslektet er vel uttrykke t å tenke koffert, som vil si å tolke ethvert tvetydig utsagn i retning av det seksuelle. Koffert er altså ein godt kamuflert metafor for det kvinnelege kjønnsorganet. Uttrykket tenkje koffert har vore i bruk sidan midten av 1950-åra eller før, iallfall i Oslo, men vart ikkje vanleg i skrift før uti 1980-åra. Tillegg: Ein anonym svarar fortel at han eller ho høyrde det før krigen. Ta gjerne kontakt og fortel meir.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kronebelop-rekkjefolgje-komma-og-strek/,"Kronebeløp: rekkjefølgje, komma og strek","Skal ein skrive beløp med eller utan komma og strek, altså «kr 500,–» eller «kr 500»? Og skal kr stå føre eller etter talet? Kva med NOK?","Alt er i og for seg rett, men skriv gjerne på den enklaste og mest naturlege måten, altså 500 kr, når det ikkje er nokon spesiell grunn til å bruke andre variantar. NOK står helst føre talet, men er berre brukt der det er viktig å presisere valutaen. Merk at ein eventuell strek er tankestrek, ikkje bindestrek, og at komma og strek aldri må brukast etter eit ørebeløp. Streken står for 00 øre. Etter kr skal det ikkje stå punktum, bortsett frå til slutt i setningar, sjølvsagt. I tale er den naturlege rekkjefølgja å ha talet fyrst. I vanleg tekst er 500 kr (eller helst 500 kroner) i utgangspunktet det beste. I visse oppstillingar kan det vere rett å snu på det. Er det tale om fleire valutaer i teksten, bør ein skrive nkr i staden for kr. Den internasjonale valutakoden er NOK, og det er vanleg å setje han føre talet (utan kr etter). Det er ingen grunn til å bruke nkr eller NOK dersom kr er eintydig i samanhengen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/boyning-av-a-synes/,Bøyning av «å synes»,Hva er den korrekte bøyningen av verbet synes? Kan man skrive å syns eller jeg har aldri syns noe om det?,"Nei, formen syns fins bare i presens. Å synes bøyes slik på bokmål: å synes jeg syns eller synes (nå) jeg syntes (da) jeg har syntes For eksempel: Før syntes jeg grammatikk var kjedelig, men nå syns/synes jeg det er morsomt. Jeg har alltid syntes det er bra å synes om hverandre. Jeg syns/synes det er viktig å synes i trafikken. Jeg syns/synes det er bra med refleks, for da synes (syns) jeg godt i trafikken. I det siste eksempelet har vi satt den korte formen i parentes, siden den lange dominerer i betydningen ‘være synlig; vises’. Den lange er dessuten enerådende i betydningen ‘se ut til’: Det synes å være få som bruker refleks. Det synes meg underlig. Dette er alt du trenger å vite. Vil du ha mer bakgrunn, kan du lese videre, men det krever litt konsentrasjon. Valgfriheten Valgfriheten mellom syns og synes i presens (nåtid) er gammel og er av noenlunde samme slag som valgfriheten mellom fins og finnes. Den korte formen kan virke minst formell av de to (den lange er eldst i skrift), men man kan altså bruke begge fritt. I perfektum (etter har) har det vært riktig med både (har) syns og (har) synes, men i 1995 ble perfektumformen endret til (har) syntes. Å bruke de gamle perfektumformene er ikke den verste feilen man kan gjøre. Det er verre å skrive å syns i infinitiv. Å lage s-former av å syne (bare for spesielt interesserte!) Er det noen logikk i bøyningen? Svaret er ja. Vi tar utgangspunkt i verbet å syne, som er lett å bøye: å syne – syne r – synte – har synt Legger vi til - s hele veien, får vi med noen små justeringer: å syne s – syne s (syns) – synte s – har synt es I presens må vi selvsagt ta bort -r (ev. -er), og i perfektum må vi skyte inn en e for ikke å få den umulige konsonantkombinasjonen i synts. Det samme systemet går igjen i andre verbpar. Du kan prøve selv med møte og møtes. Nynorsk På nynorsk heter det å syne (eller å syna) og å synast, og bøyningen er slik: å syne − syner – synte – har synt + -st = å synast – synest – syntest – har synst Her sløyfer vi en -t i perfektum i stedet for å skyte inn en -e som i bokmål. Merk at infinitiv av st-verb alltid har -ast, uavhengig av valget mellom a- og e-infinitiv.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fa-kavring/,Få kavring,Korleis kan det å gje nokon kavring vere det same som å kjefte på dei?,"Kavring i tydinga ‘lusing, øyrefik’ er gammalt nordanfjells og i ein del andre dialektar. Nokre stader tyder ordet òg ‘ spitord ’ eller ‘sanningsord’. Særleg i bergensk tyder det ‘kjeft ’ (å gi kavring). Ivar Aasen fann varianten varm kavring brukt om øyrefik i Nord-Noreg. Ein sikta vel opphavleg til troten (hevelsen) ein kunne få etter eit slikt slag. Dersom det er ein samanheng mellom dei to overførte tydingane ‘slag’ og ‘kjeft’, må slag-tydinga vere den primære (jamfør til dømes nasestyvar, som kan vere eit fysisk eller psykisk slag eller begge delar).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/strengt-talt-eller-strengt-tatt/,Strengt talt eller strengt tatt?,"Ja, hva heter det, strengt tatt/talt?","Strengt tatt har alltid vært det desidert vanligste av de to uttrykkene. Det er det tryggeste valget. Strengt talt er nok hovedsakelig en hybrid av strengt tatt og alvorlig talt som har utviklet seg under fransk og engelsk innflytelse (jf. strictement parlant og strictly speaking). Mange av de tidlige beleggene finner vi i oversatte tekster. Til forsvar for talt kan det anføres at man unektelig kan tale strengt, og dermed kan noe rent logisk være strengt talt, uavhengig av det faste uttrykket. (Man kan riktignok spørre om logikken er helt den samme på norsk.) Vi finner strengt talt i den aktuelle betydningen allerede i avisa Den Consitutionelle fra 7. august 1842 og jamt og trutt framover, som en liten sidestrøm til de langt vanligere uttrykkene strengt taget og strengt teke (som = strengt tatt). Kanskje må strengt talt regnes som et selvstendig fast uttrykk, men hvis du ikke har en spesiell grunn til å skrive dét, råder vi deg til å velge strengt tatt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dessverre-eller-desverre/,Dessverre eller desverre?,Er dessverre rett skrivemåte? Vi har sett at mange skriv ordet med éin s.,"Ja, det rette er å skriva dessverre med to s-ar. Det gjeld både på nynorsk og på bokmål. Nynorsk har i tillegg forma diverre. Kanskje det blir lettare å hugsa om ein veit kva dess er for noko? Dess er opphavleg genitivsforma av det. Det er på ein måte det same som bokmål dets, men det blir brukt heilt annleis. Vi finn det i uttrykk som «dess fleire kokkar, dess meir søl» og i «vent til dess» (= vent til det (tidspunktet)). Ingen ville vel ha skrive des fleire? Alle veit at det skal vera s i uttrykk som til skogs og til fjells, altså i substantiv som står etter preposisjonen til. Uttrykket til dess er av same slag. Men føre forma dess har vi ikkje alltid noko til, så kvifor -s då? Kvifor dessverre? Svaret er nok for spesielt interesserte: Ein gong i tida nytta vi fast ei anna form av det, nemleg dativforma di, i samanlikningsuttrykk føre komparativ: «Di fleire kokkar, di meir søl.» «Di verre» (som vi no skriv i eitt), tyder eigentleg «verre enn det». Etter som kasusbøyinga gjekk ut av språket, tok genitivsformer som dess (som opphavleg hadde ein annan funksjon) i visse tilfelle over for dativformer som di. Det skjedde med diverre (men ikkje t.d. med fordi).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/krona-pa-verket/,Krona på verket,"Eg sette nyleg krona på verket. Eg hadde skifta batteri på klokka og tok derfor av krona. Det siste ein urmakar gjer når han lagar ei klokke, er jo å setje på krona. Er det det uttrykket kjem av?","Nei, det er det nok ikkje. Krone er her gloriøs hovudpryd, òg på ting som strengt teke ikkje har hovud. Ein krans som kastar glans. I artikkelen om krone i Ordbog over det danske Sprog står det under tyding 6.3: om hvad der gør noget fuldendt, fuldkomment (er “prikken over i'et”). *[…] Korstogene er.. Kronen paa Middelalderens Bedrift. […] nu især i forb. sætte kronen paa værket: […] Indenfor Haandværk og Industri er Teknologisk Institut noget for sig i denne Udvikling; man kan kalde det Kronen paa Værket. […] For alt under tyding 6 gjeld dette: om hvad der (ligesom en æres-, sejrskrans; jf. bet. 1.1) udmærker, fuldkommengør noget ell. udgør det ypperste, mest fuldendte i en ell. anden henseende. Og tyding 1.1 er denne: 1) om hovedsmykke, der bæres som værdighedstegn olgn. 1.1) (især i ssgr.; jf. ogs. bet. 6) om (hoved)krans af blomster, løv, guld osv., især brugt i oldtidens Grækenland og Rom til at hædre fortjente mænd med, til at smykke sig med ved forsk. festlige lejligheder (jf. Blomster- (1), Borger -, Digter -, Ege - (2), Laurbær - samt Martyr -, Tornekrone); nu oftest […] om saadan krans, der ved udseende ell. anvendelse minder om, efterligner fyrstekronen (se bet. 1.2) Men det er forståeleg at du leiter etter ei forklaring på krone i tradisjonelt handverk, for det er eit stykke frå å setje krone på personar til å setje krone på eit verk. Vi finn ikkje spor etter denne overgangen eller personifiseringa. Men kanskje verk er eit seinare tilskot til uttrykket, slik at det tidlegare har heitt krona på noko, det heile eller noko anna meir allment? Det kan ha letta overgangen. Både danske og svenske ordbøker kan tyde på noko slikt. Litteraturen (jf. nb.no) kan tolkast i same lei: Nicolai Wergeland vil i 1830 setje krona på både fedrelandet og forhandlingane til riksmøtet, og det er ti år før nokon set krona på noko verk på papiret. Dette sistnemnde verket frå 1840 er forresten heilt abstrakt, det gjeld eit vedtak.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-lesse-leste/,Å lesse – leste?,Er dette ein feil i Nynorskordboka? Heiter ikkje å lesse i fortid lesste – har lesst?,"Nei, på nynorsk heiter å lesse i fortid leste – har lest. Slik konsonantforenkling (-sst > -st) er hovudregelen i norsk rettskriving. På bokmål heiter det likevel lesste – har lesst. Grunnen er at leste – har lest på bokmål er noko anna, nemleg fortid av å lese. Desse formene er opptekne. På nynorsk heiter å lese i fortid las – har lese. På nynorsk er leste – lest altså ikkje opptekne som fortidsformer av å lese. Det vil seie at lesse kan bøyast regelrett med konsonantforenkling i fortid: leste – lest. Det kan sjå litt forvirrande ut dersom ein er mest van med å lese bokmål. I nynorsk heiter det altså å lesse – lesser – leste – har lest på line med å kysse – kysser – kyste – har kyst å misse – misser – miste – har mist Unnataka frå forenklingsregelen Unnataka frå konsonantforenkling føre -t har vi berre der formene elles ville kunne bli forveksla med former av andre verb i den same målforma: å søkje – søkjer – søkte – har søkt å søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt å kvese – kveser – kveste – har kvest å kvesse – kvesser – kvesste – har kvesst å slepe – sleper – slepte – har slept å sleppe – slepper – sleppte – har sleppt Ein gong i tida vart verba kvese og slepe skrivne kvæse (preteritum kvæste) og slæpe (slæpte). Då kunne kvesse og sleppe skrivast med regelrett forenkling i fortid, slik: kveste og slepte. Såleis er det verbet sleppe vi ser der Olav H. Hauge skriv « So slepte draumen meg ».",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/saft-suse/,Saft suse!,"I Donald Duck & Co forekommer krafttuttrykket «saft suse!». Stammer det fra norske Donald-oversettelser, eller hva?","Nei, det kommer av en dansk « ungpikeed», «saft suse mig», der saft trolig er en forskjønnende omskrivning av satan. Se Ordbog over det danske Sprog under saft (5). Rundt 1900 ble saft suse oppfattet som typisk dansk, selv i Kristiania (søk i boka Fra Vat'land til Homansbyen). Av oppvekstskildringen Det var en annen tid (1943) kan man få det inntrykket at saft suse var i vanlig bruk i folkelig oslomål rundt århundreskiftet, noe som er meget tvilsomt. Men da denne boka kom ut, var uttrykket trolig innarbeidet i sjargongen til visse grupper i hovedstaden (se trefflista på nb.no). Donald-oversetterne Vivi Aagard og Axel S. Seeberg var født i henholdsvis 1918 og 1914, så det passer bra. Uttrykket ble også brukt (blant annet av Seeberg) i andre oversettelser etter krigen. Noen stor utbredelse i norsk har det ikke hatt, hvis vi ser bort fra Donald-referanser. Forfatteren Jakob Arvola har skrevet noe om uttrykket i bloggen sin. Ellers er satan suse (meg) og lignende (med fanden o.a.) også kjent fra eldre norsk tradisjon.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/torst-og-utorst/,Tørst og utørst,"Det motsette av svolten er jo mett, men kva er det motsette av å vera tørst? Manglar tørst eit antonym?","Det motsette av tørst (eller tyrst) er utørst (eller utyrst). Ordet fanst alt i gammalnorsk (úþyrstr) og er fullgodt. Mange skriv til Språkrådet og hevdar at vi har eit h ol i ordtilfanget, men utørst er faktisk eit ord. Det er til og med ganske praktisk. Berre tenk p å tyskarane og dei engelsktalande, som må ty til omstendelege uttrykk som (ich habe) keinen Durst mehr og (I am) no longer thirsty! Danskane drikk seg ikkje lenger utørste (meir om det nedanfor), medan svenskane har ordet otörstig. Islandsk og færøysk har i prinsippet høvesvis óþyrstur og ótystur, men orda er visst lite brukte. Mistyding Påstanden om hol i ordtilfanget byggjer på to mistydingar: 1) at eit antonym må ha ei heilt anna form enn det ordet som er utgangspunktet, og 2) at ord på u- ikkje duger som antonym. Ord som ugift, upraktisk og usunn viser at det ikkje stemmer. At det ikkje finst ei særskild ord rot for det motsette av tørst, er sant nok, så det finst ein liten ubalanse i ordtilfanget som er interessant nok. Både biologisk, økonomisk og kulturelt er det som kjent stor skilnad på fast og flytande føde. Kanskje ligg grunnen her, men det er vanskeleg å seia noko meir om. Bruk Sjølv om vi har ordet i språket, er det rett nok ikkje vanleg å bruka utørst heilt på line med mett. Det vanlegaste er å seia noko slikt som «eg e ’kje tørst (lenger) ». Og dei fleste seier sikkert heller berre «då eg hadde drukke» enn «då eg var utørst» eller «då eg hadde drukke meg utørst». Skal ein ta litt i, kan ein òg sløkkja torsten. Men merk at det er torsten som er sløkt, ikkje drikkaren. I engelsk har ein tilsvarande to quench one's thirst. Vil ein vera litt eksentrisk, kan ein saktens seia at ein (eller helst torsten) er leska. Dansk myte? Både engelsktalande og tyskarar har betre grunn til å diskutere mangelen på eit ord for utørst, og dei gjer det, ser vi på nettet. Danskane gjer det òg, for dei har mist ordet for lenge sidan. I Ordsamling fra den norske æsthetiske Literatur siden Aaret 1842 (1866) måtte «drikke seg utørst » forklarast for eit dansk publikum, slik: ‘læsket, ikke meer tørstig’. Ordlaget stod i eit norsk folkeeventyr. Om det ikkje var for Asbjørnsen og Moe, kunne utørst såleis ha vore heilt uhøyrt i norsk òg i dag. Det ville vore ugreitt. For over hundre år sidan prøvde danskane å laga eit nytt ord for utørst, eller å ta opp eit gammalt, nemleg sæt. Det lukkast visst ikkje godt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-pers/,Til pers,Kan dere forklare meg opprinnelsen til uttrykket å måtte til pers?,"Ifølge ordbøkene er uttrykket omdannet av til pæls ‘til (skam)pælen’. Det er kanskje alt du trenger å vite. Hvis du er spesielt interessert i hvordan overgangen kan ha skjedd, kan du lese videre, men da bør du sette ned lesehastigheten! I vanlig østnorsk vil pæls og pers bli uttalt likt, bortsett fra vokallengden. Når en østlending hører lyden /æsj/ i et ord, kan han eller hun oftest regne med at det står for <ers>, og ikke <æsj> eller <æls> (jf. f.eks. vers eller person). Slik kan <pæls> lett bli oppfattet som <pers>. Noe annet som kan ha fremmet skrivemåten <ers>, er at til pers (og i persen) tilfeldigvis også gir mening uten videre. pers betyr jo ‘pressing; presse’, ja, i overført betydning kan det bety ‘knipe’. Men er ikke pers(ing) da et mer sannsynlig opphav enn pæl? Pers løser jo tre problemer som pæl -forklaringen skaper: Hvordan ble æ-en i pæl kort, hvorfor er det vanskelig å finne litterære eksempler på til pæls i overført betydning før til pers, og hvorfor har ikke dansk metaforen til pæls (men bare det konkrete uttrykket)? Når vi foretrekker forklaringen med pæl, er det fordi uttrykket stå/sette til pæls har en forhistorie med konkret betydning som til pers mangler, se under pæl 1.7 i Ordbog over det danske Sprog. Se også boka Vanskabninger i det norske sprog fra 1894 (s. 39) av Hjalmar Falk. (Merk at Falk noen år senere justerte hypotesen; i Kulturminder i Ord (1900) står det at uttrykket kommer av til pal s.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vaksinasjon-og-vaksinering/,Vaksinasjon og vaksinering,Hva heter det egentlig?,"Før brukte man bare varianten vaksinasjon i skriftspråket uavhengig av betydningsnyanse. Men vaksinering er blitt svært vanlig de siste tiårene, og det er ikke rart, for -ing er et produktivt ordlagingselement i norsk. Hvis man vil bruke vaksinering, bør man først og fremst bruke det om handlingen å vaksinere (som i vaksinering av). Vaksinasjon kan man da reservere for fenomenet vaksinebruk generelt, eller metoden, og kanskje for enkelttilfeller av vaksinering. Det er i alle fall i slike betydninger vaksinasjon holder seg best. Det er vanskelig å skille nyansene fra hverandre. Her er et forsøk: «De fleste i bygda er tilhengere av vaksinasjon (eller vaksinasjonsprogrammet), og i morgen begynner vi med vaksineringa av de eldste.» Skillet kan absolutt diskuteres – det er for eksempel ikke noe galt med å skrive tilhengere av vaksinering. Vaksinasjon er under dobbel ild fra vaksinering og vaksine, men har forskanset seg godt i sammensatte ord som vaksinasjonsprogram og vaksinasjonsattest. Dessuten har varianten støtte i engelsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/genial-uttale/,Genial – uttale,Korleis er uttalen av ordet genial? Er det /sjenial/ eller /genial/?,"Geni blir uttalt /sjeni/, medan genial oftast har bokstavrett uttale med /ge-/. Grunnen til skilnaden er at vi har fått ordet geni frå fransk, medan genial truleg har kome via tysk. Rota til begge orda er latin genius ‘ånd’. I klassisk latin var uttalen /ge-/.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enda-sintare-enda-meir/,"Enda sintare, enda meir?",Er det rett med enda/endå eller enno framfor ord i komparativ?,"Språkrådet tilrår enda/endå, ikkje enno, framfor ord i komparativ (som sintare og meir nedanfor): Han blei enda/endå sintare. Ho ville drikke enda/endå meir. Dette handlar om gradar. Ein kan difor laga seg ein hugseregel med grad + enda/ endå, til dømes med å framheva d-en: enDa/enDå + graD Det heiter òg enda/endå i samband som enda/endå ein gong (= ein gong til) Vi brukar dessutan enda/endå for sjølv om: Enda/endå ho var sjuk, stod ho opp Opphavet til endå er fyrst og fremst gammalnorsk enn + þá ‘då’, men i tydinga rett ovanfor er opphavet enn + þó ‘likevel’. Før i tida nøgde ein forresten seg ofte med enn i fleire tydingar av desse orda. Kva med enno? Skrivemåten enno reserverer vi for tidsadverbet. Opphavet er gammalnorsk enn + nú ‘framleis no’. Tenk på enno som ‘framleis’, anten det gjeld før (strengt teke då), no eller i framtida, slik: Dei levde enno for tre år sidan. Fiskebilen er enno ikke komen. Om to veker er det enno ikkje for seint. Det er mange som likevel brukar endå/enda her, særleg om fortid, og dette har vore formelt godteke sidan 1991. Det er lenge sidan enno og endå som tidsadverb vart rota saman i talemålet til folk flest, om det nokon gong har funnest eit allmenngyldig skilje. Ikkje alle likar at begge delar er tillate. Men sett med tradisjonstru augo må både enno og enda/ endå i tidstyding vera betre enn fortsatt, som er i ferd med å ta heilt over for begge delar. (Denne utviklinga kan ein studera nærmare med å jamføra bibelomsetjingane på www.bibelen.no.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-saga-blott/,En saga blott,"Jeg forstår at noe er helt slutt når det er en saga blott, men jeg forstår ikke helt hvordan og hvorfor!","Adverbet blott betyr ‘bare’ og brukes bare (blott!) i visse uttrykk, som i blott til lyst og en saga blott. En saga blott = ‘bare en historie fra gamle dager’. En saga blott er litt av en klisjé, som sjelden brukes i fullt alvor i dag. Uttrykket stammer fra den svenske dikteren Esaias Tegnér, som skrev om Karl den 12: «Hans minne uti Norden är snart en saga blott». Ellers har vi ordet blott mest fra dansk. Det er opprinnelig lavtysk. Ikke blått, men bart Blott har vi også som adjektiv, og da betyr det ‘ren’, ‘bar’ eller ‘naken’, som i å se noe med det blotte øye. Her aner vi en sammenheng med blotting, for noe som er blott(et), er jo bart, nakent og i beste fall rent. Man kan f.eks. blotte sin uvitenhet. Verbet blotte er ganske mye brukt i norsk. Det er lånt på samme måten som blott. (I eldre nynorsk het det heller nækja ‘gjøre naken’ eller berrleggja.) Merk at det heter med det blotte øye, ikke det blottede, som noen skriver. På nynorsk er det bedre å skrive med berre auga enn med det blotte auga. Da slipper vi også misforståelser som det blåtte auga.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-tenke-i-tide-og-utide/,Å tenke i tide og utide,"Stadig oftere hører jeg at journalister benytter verbet å tenke når de intervjuer folk. De spør ikke lenger hva intervjuobjektet mener, tror osv. Kan dette være riktig språkbruk?","Dette er snarere en ny tendens (fra tusenårsskiftet) enn noe helt nytt. Det er urimelig å kalle det galt. Men de fleste som kontakter Språkrådet om denne ordbruken, mener at tenking ofte er altfor generelt og dermed tilslørende. Journalister og skribenter gjør klokt i å merke seg dette. På den ene siden er det ganske naturlig at verbet tenke breier seg over tilgrensende betydninger, for tro og synsing er en form for tenking, tross alt. Tradisjonelt kan også tenke bety både ‘tro’, ‘mene’ og ‘synes’, mer om det nedenfor. Det er likevel grunn til å anta/tro/tenke at den økte bruken av tenke om ‘tro’ og ‘mene’ har støtte i det engelske think, som dekker disse særbetydningene i mye større grad enn tenke tradisjonelt gjør. Tradisjonell bruk Den tradisjonelle bruken av tenke om å ‘tro’, ‘mene’ og ‘synes’ ligger så nær den nye at det er umulig å trekke klare grenser. Men oftest mangler «at» når man bruker ordet på den gamle måten, og det ligger ganske mye bekreftelse i tonen: «jeg tenker (nok) han kommer snart», «jeg tenker du får klare deg selv». Sammenlign disse to setningene: «jeg tenker du får få farten opp og gjøre deg ferdig med leksene» og «jeg tenker at lekser kan være en utfordring for forholdet mellom foreldre og barn». De to «tenkemåtene» passer til ulike situasjoner, og de som bruker den gamle tenke-formuleringen oftest, er nok ikke de som går i brodden for den nye (se det nederste diagrammet i statistikken til slutt). Men semantisk går det likevel en bro fra den gamle til den nye bruken. Risikabel gardering Når man sier at man tenker noe, slipper man både å ta stilling (å mene, å synes) og å vise usikkerhet og sårbarhet (å tro). Man kan gi inntrykk av å være både objektiv og beskjeden, og dessuten prosessorientert og forhandlingsvillig. Men gardering kan grense til ansvarsfraskrivelse. Hvis man liksom står utenfor seg selv og refererer til en prosess under topplokket, risikerer man å virke unnvikende eller manipulerende. Hvis man kombinerer det med andre motefraser, kan man i verste fall bli oppfattet som et diffust trendoffer, jamfør: «Hva jeg tenker i forhold til dette» i stedet for «Hva jeg tror om dette». Folk som virkelig er «i tenkeboksen», må få lov til å tenke høyt ved hjelp av verbet tenke. Andre også, selvsagt. Og den tradisjonelle bruken av «jeg tenker» er en sak for seg. Men på grunnlag av reaksjonene vi får fra publikum, både tenker og tror vi at det mest tillitvekkende i de fleste tilfeller er å si rett ut hvordan man tenker. Hvis man faktisk mener, synes eller tror noe, er mene, synes og tro/tru fremdeles de beste ordene man kan velge på norsk. Engelsk Men mene og tro har jo lenge hett think på engelsk, innvender noen. Mener (tenker) vi da at engelsk er tilslørende? Nei, ikke på samme måte. Utgangspunktet og de interne kontrastene i språket er ulike. På norsk kommer tenke stadig oftere i stedet for de vante uttrykkene for tro og mening. Det er først og fremst dét som vekker mistanke om unnamanøvrering. Bruken i norske medier Til slutt en illustrerende statistikk hentet fra n-gramtjenesten hos nb.no (aviskilder). Følelser, opplevelser og uforpliktende tekning har kommet i hver sin bølge, delvis på bekostning av tradisjonelle uttrykk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hanseatic-league-hansaforbund/,Hanseatic league = hansaforbund,I det siste har jeg sett hansaforbundet omtalt som «den hanseatiske ligaen». Det må vel være direkte oversettelse fra engelsk?,"Ja, på norsk har det alltid hett hansaforbundet /hansasambandet, det hanseatiske forbund(et) eller bare Hansaen. I 2018 ble det etablert en « New Hanseatic League ». Det bør hete «Det nye hansaforbundet» eller lignende på norsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spreiing-av-skarre-r-en/,Spreiing av skarre-r-en,Kan de seia litt om skarre-r-en og korleis han spreier seg?,"Før år 1900 fanst h als-r eller skarre-r nesten berre på det sørlege Sørlandet og i nokre tettstader på Sør-Vestlandet. Sidan spreidde han seg kraftig i desse landsdelane. R-en har så å seia hoppa frå tettstad til tettstad før han har spreidd seg utover bygdene. Denne relativt nye r-en spreidde seg frå parisarfransk på 1600-talet og frå København frå kring 1780-åra. Hos oss kom han truleg fyrst til Bergen og Kristiansand. Hals-r-en er lett å læra, og tidlegare vart han rekna som fornem. Det er nok grunnen til at han har spreidd seg så lett. Dialektkartet No er hals-r-en i bruk i store delar av Aust- og Vest-Agder, nesten heile Rogaland, store område kring Bergen og delar av Sogn og Fjordane sør for Florø. Han spreier seg oppover Setesdalen, i Hordaland og i Sogn og Fjordane. Mange stader er det no berre dei eldste som nyttar rulle-r. Det er spådd at Agder-fylka, Rogaland og Hordaland vil bli reine skarrefylke, og at store delar av Sogn og Fjordane kjem til å skarra. I aust og nord har hals-r berre fått innpass hos einskildpersonar. I søraust ligg grensa fast ved Risør. Frogner-r Utanfor Sør- og Vestlandet har hals-r-en vore nytta av eit lite mindretal på vestkanten i Oslo. Grunnen skal vera at ein tidlegare nytta barnepiker frå Sørlandet. Dette har vorte kalla Frogner-r, men det same ordet er nytta om ein særeigen mjuk og surrande (altså ikkje trillande) tungespiss-r på vestkanten (nærmast ein tilbaketrekt z). I Kristiania (Oslo) rekna mange skarring som «fint». Ein av grunnane er at dansk, som har hals-r, tidlegare var teaterspråk i byen. Dessutan har bergensk finspråk (med hals-r) i periodar hatt høg status. Uttalevanskar Born som lærer å snakka, får lettare til å uttala skarre-r enn enn rulle-r. Det gjer at skarre-r-en lett spreier seg. Men i område med austnorsk «retrofleks» uttale av rn, rt, rs o.l. er borna truleg meir motstandsdyktige mot hals-r-en, for desse retroflekse lydane ligg framme på tunga. Somme meiner difor at skarre-r-en ikkje vil spreia seg stort lenger aust- og nordover. Les meir Det er skrive ei heil bok om r-lyden: Arne Torp: R – ei urokråke i språket (Samlaget 2007). Her er ein artikkel frå 2015 om spreiinga av skarre-r i Hordaland.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/atypisk-eller-utypisk/,Atypisk eller utypisk?,Hva er det motsatte av typisk – atypisk eller utypisk? Er det noen forskjell i betydning mellom disse to?,"Atypisk er den tradisjonelle formen, men utypisk er også blitt vanlig, og kan gjerne brukes. Forleddet a- kommer fra gresk, og betyr det samme som forleddet u-. Det er bare i innlånte ord vi finner a-, f.eks. i fagord som atoksisk og atonal. Atypisk føyer seg inn i dette mønsteret. Forleddet u- er produktivt i norsk. Det vil si at vi spontant kan lage nye ord med u- som blir forstått uten videre. Utypisk er lagd på denne måten, og må regnes som helt kurant i norsk. Vi har flere slike par der det ene ordet har a- og det andre har u-, av og til med ulike betydningsnyanser: anormal – unormal amoralsk – umoralsk ahistorisk – uhistorisk asosial – usosial Når det gjelder atypisk og utypisk, ser det ikke ut til å være noen systematisk betydningsforskjell. Atypisk er den tradisjonelle formen, og står fortsatt sterkt, men data fra Nasjonalbibliotekets samlinger viser at utypisk blir stadig mer brukt: Figuren viser først og fremst utviklinga i bokheimen. Søk i aviskilder viser at atypisk der ble tatt igjen av utypisk allerede i 2006. Forfatterne og forlagene har altså vært litt mer tilbakeholdne. På den andre sida er det vanskelig å finne noe utypisk i avisene før 1976.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/friskt-norsk-kunstnerisk-innslag/,Friskt norsk kunstnerisk innslag,"Er det tillatt å bruke -t i adjektiv som dansk, svensk, norsk og tysk foran et intetkjønnsord?","Nei, nasjonalitetsadjektiv får ingen -t når de står til intetkjønnsord. Det samme gjelder noen andre enstavelsesadjektiv på -sk og flerleddede adjektiv med -(i)sk. Nasjonalitetsadjektivene skiller seg altså fra de «vanlige» adjektivene på -sk. Vi kan se litt nærmere på hovedmønsteret først. Hovedregel: intetkjønn med -t (-skt) De fleste enstavelsesord på -sk har vanlig bøyning, med -t i intetkjønn: barskt, beiskt, bryskt, dorskt, falskt, ferskt, friskt, morskt o.a. Det heter altså: et ferskt spor, et barskt svar, et friskt initiativ, men et dansk sildebord og et norsk fjell. Vi får kombinasjoner som et barskt norsk klima. Unntak: intetkjønn uten -t (-sk) Her har vi tre grupper med adjektiv: 1 nasjonalitetsadjektivene 2 flerleddede adjektiv på -isk og -sk: nordisk, barbarisk; grotesk, hedensk, himmelsk, kjettersk, krigersk 3 enstavelsesadjektiv som klart er avledet av substantiver eller verb: bondsk, glemsk, hatsk, løpsk, skjelmsk, spotsk, sprelsk, trolsk I gruppe 3 er -sk eller -isk lagt til noe som gir relevant mening alene. For eksempel er glem- i glemsk mer meningsfylt enn mor- i morsk. Variasjon Bokmål og nynorsk har lenge hatt de samme reglene. I eldre nynorsk brukte man av og til -t, f.eks. i «norskt mål», på linje med «ferskt brød». Ved noen adjektiv har det vært mye vakling tidligere; for eksempel har falsk flagg og falsk navn vært vanlig, og lumsk angrep var i gamle dager vel så vanlig som lumskt.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/punktum-etter-utropstegn/,Punktum etter utropstegn?,Kan man sette punktum etter utropstegn?,"Kort sagt: Nei! Utropstegn og punktum er alternativer til hverandre. To unntak: En tittel med utropstegn plassert til slutt i en setning kan ha punktum etter seg, slik: Han hadde lest boka Ikke bry deg!. Dette er et nesten ikke-eksisterende unntak som lett kan unngås. Hvis det kommer et hermetegn etter utropstegnet, kan det stå punktum etter hermetegnet: Han ropte «fy!».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-horing-eller-pa-horing-hva-med-hort/,Til høring eller på høring? Hva med hørt?,"Har dere vurdert uttrykkene legge på høring og sende på høring kontra legge ut til høring og sende til høring? At et spørsmål har vært på høring, skurrer i mine ører. Det skurrer enda mer når noen skriver at saken ble hørt.","Vi forstår godt at du foretrekker til høring. Bruk gjerne det. Det stemmer også bra grammatisk med uttrykk som til gjennomsyn og til slakting, uten sammenligning for øvrig. Da hearing i syttiåra ble oversatt til norsk og tatt i bruk av styresmaktene, dominerte uttrykksmåten til høring. Forbindelsen til det å høre var tydelig, det vil si at høring var en levende metafor. Men ordet tok snart til å leve sitt eget liv som såkalt sovende eller død metafor, for å si det litt paradoksalt – forbindelsen til opphavet ble svekket. Det åpnet for den mindre bestemte preposisjonen på. På høring ble den vanligste varianten rundt 1990. Enn bare hørt? Det er naturlig at denne uttrykksmåten har utviklet seg, med eller uten påvirkning fra engelsk. Men flere enn du reagerer og synes den er for lettvint, utydelig eller sjargongpreget. Selv om hørt ikke er helt uhørt i denne betydningen, er det mulig å reservere til høring for saker og dokumenter og hørt for personer og parter.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/photoshoot/,Photoshoot,Finnes det et norsk ord for photoshoot?,"Fotoopptak og fotoøkt er gode alternativer. Fotoseanse er et lån fra fransk fra slutten av sekstiåra. Det blir fremdeles brukt, og det passer bedre i norsk rettskrivning enn photoshoot. Men aller best passer fotoopptak, fotoøkt og, når det er aktuelt, fotojakt. Det ser ut til at fotoshoot stod på trykk første gang i 1998 (se nb.no). Nedenfor er utviklingen i selve forholdet mellom synonymene i et aviskorpus ved nb.no (søk i november 2019). Fotoøkta var ikke til stede i kildetilfanget da bildet ble tatt, men fosser fram på Internett.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kasse-og-eske/,Kasse og eske,"Vi diskuterer forskjellen på en kasse og en eske. Vi er enige om at en kasse er større enn en eske, men når går en eske over til å bli en kasse? Eller er forskjellen den at en eske har lokk?","Ifølge Bokmålsordboka betyr eske eller øskje ‘ kasse, kartong, beholder’. Kasse har en rekke ulike betydninger, men i den betydningen dere spør om, forklares det som ‘(oftest firkantet) beholder av varierende størrelse’. Det går ikke noe absolutt skille mellom kasser og esker i allmennspråket. Det er likevel forskjell på typiske esker og typiske kasser på ulike områder. Ordene kan dessuten ha ulike fagspråklige definisjoner som vi ikke kjenner til. Størrelse, materiale og fasong Som dere er inne på, er kasser ofte større enn esker. Og selv om eske etymologisk er ‘beholder av (treet) ask’, er ei typisk kasse i dag gjerne av mer solid materiale enn ei typisk eske, jamfør at det heter skoeske (papp), men sigarkasse (tre). (Riktignok er det mulig å hevde at ei sigarkasse er ei slags treeske, jamfør Ordbog over det danske Sprog.) Skoeske og sigarkasse har begge lokk, så lokket er ikke avgjørende. Men det stemmer nok at esker oftere enn kasser har lokk. Esker har dessuten oftere andre fasonger enn firkantet, jf. f.eks. hatteeske. Etymologi og innlån Ei eske er som nevnt opprinnelig en beholder av ask, mens kasse via omveier kommer fra latin capsa ‘ boks, beholder’ (særlig for bøker). Men etymologien har ikke det siste ordet når dagens betydning skal bestemmes, tvert om. Både kasser, esker og ordene for disse tingene er fylt med nytt innhold gjennom århundrene. Akkurat hvilke sammensetninger som har fått -kasse som andreledd i motsetning til -eske, henger også sammen med import av varer, beholdere og tilhørende ord for beholdere gjennom tidene. Det har dessuten vært regionale og dialektale forskjeller på dette området i Norden. Flere kilder I Den Danske Ordbok står ordene forklart slik: æske mindre, som regel kasseformet beholder med låg, lavet af fx pap, træ eller metal og beregnet til at opbevare ting i kasse beholder af fx træ eller pap som typisk har en plan, rektangulær bund, lodrette sider og evt. låg, og som bruges til transport eller opbevaring På side 27–30 i Mål og Mæle 4/1995 finner dere en grundig utgreiing om disse og andre beholderbetegnelser i dansk. Merk at skillene mellom kasse og eske ikke nødvendigvis er de samme i norsk, siden de språklige og kulturelle omgivelsene er annerledes. Særnorske betydninger kan finnes f.eks. under ask og øskje i Norsk Ordbok. Vil dere se nærmere på sammensetningene, kan dere søke slik i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka: %øskje %kasse",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kyrkjer-skular-og-sjukehus-nynorsk-eller-bokmal-i-namnet/,"Kyrkjer, skular og sjukehus: nynorsk eller bokmål i namnet?","Har kyrkjer, skular og sjukehus faste namn, eller skal ein omsetja namna til den målforma ein brukar elles i teksten? Døme: Oslo domkirke, Helgheim kyrkje, Nordbygda skule og Oslo universitetssykehus.","Skular (til og med vidaregåande) har berre éi namneform, som vi brukar på både nynorsk og bokmål. Kyrkjer og sjukehus har derimot namn på begge målformer. Dette heng saman med tilknytinga til staten. Forskrift om målbruk i offentleg teneste (§ 4) seier at dersom det ikkje høver med den same namneforma på bokmål og nynorsk, skal namnet på eit statsorgan ha ei bokmålsform og ei nynorskform. Sjukehus Sjukehusa er no statlege og skal følgja språklova. Kvart sjukehus har dermed to namn: eitt på nynorsk og eitt på bokmål. På nynorsk har alle sjukehusa namn med forma sjukehus. På bokmål kan ein velja mellom sjukehus og sykehus i fastsetjinga av namnet. Når sjukehuset har valt ein variant, bør andre halda seg til den når dei skriv bokmål. Kyrkjer Med kyrkjene er det ikkje like opplagt, men konklusjonen er den same: Kvar kyrkje har eit bokmålsnamn (kirke) og eit nynorsknamn (kyrkje). Den statskyrkja vi hadde fram til 1.1.2017, var ikkje fullt ut statleg. Presteskapet, bispedømma og Kyrkjerådet var statlege, medan kyrkjebygningane var åtte av kvar einskild sokn. Likevel meinte Språkrådet at kyrkjebygningane var så nær knytte til den statlege forvaltninga at namn på kyrkjer burde følgja mållova, såleis at éi og same kyrkje burde heita Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk. Frå 2017 er ingen del av Kyrkja lenger statleg, men det er framleis soknene som eig kyrkjebygningane. Når Den norske kyrkja er vorten eit eige rettssubjekt utanfor staten, gjeld ikkje lenger språklova (før: mållova), men Kyrkja har signalisert at ho framleis tek sikte på å følgja mållova/språklova i verksemda si. Difor rår Språkrådet til å gjera som før, nemleg å skriva t.d. Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk. Det same gjeld Oslo domkirke / Oslo domkyrkje, Mariakirken/Mariakyrkja, Helgheim kirke / Helgheim kyrkje og så bortetter, og vi kan ta med menighet/kyrkjelyd i det same systemet. Skular Dei fleste grunnskulane er kommunale, nokre få er private. Dei fleste grunnskulane får såleis namn av kommunen. Namneforma til skulen følgjer opplæringsmålforma, som kommunen har vedteke. Ein kan rekna med at grunnskular med nynorsk opplæringsmål i Vestland fylke har forma skule, men det finst unntak. I Rogaland, Agder, Telemark, Buskerud, Oppland og i Møre og Romsdal varierer det. I Trøndelag har grunnskular forma skole. Dei vidaregåande skulane er som regel fylkeskommunale. Somme skular med namn på nynorsk har forma skule, andre har skole. Begge nynorskformene kan finnast i eitt og same fylket. Den forma som ein skule har valt å bruka i namnet, bør brukast i nynorske tekstar som nemner denne skulen. Namn på grunnskular og vidaregåande skular bør ein altså skriva slik skulane gjer sjølve, same kva målform teksten har. Statlege høgskular og universitet har anten namn som er sams for målformene, eller to namneformer.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjaert-barn-har-mange-navn/,Kjært barn har mange navn,"Jeg synes det er mest naturlig å si «et kjært barn har mange navn», og jeg ser at det brukes en del på nettet. Kan jeg bruke det?","Ordtak skal helst brukes i sin faste form, og den desidert vanligste formen av dette ordtaket er «Kjært barn har mange navn». Det kan likevel ikke kalles feil å sette «et» foran hvis det måtte passe i sammenhengen. Ordtaket står i samlingen Almindelige danske Ordsproge av Peder Syv (1682), slik: Kiert barn gives mange navne. Vi ser at det må ha vært variasjon før i tida også.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/og-sa-eller-ogsa/,Og så eller også?,"Vi diskuterer forskjellen på «og så» og «også». Når skal dette skrives i ett ord, og når i to?","Også har trykk på første stavelse og betyr ‘i tillegg’. Og så har oftest trykk på andre stavelse og betyr ‘og deretter’. Etter og så følger et verb i presens eller preteritum («og så sa jeg …»). Etter også skal det ikke stå noe verb (men det kan stå et verb foran: «jeg sa også …»). Utdypning Også er et selvstendig ord med egen oppføring i ordbøkene. Det betyr ‘i tillegg’, ‘til og med’. Uttalen er normalt / åss å/, med trykk på første stavelse (altså og). Eksempler på bruk,med understreking av det ordet også henger sammen med: Også du, min sønn Brutus. Nå har vi også vært i Syden. Nei, kommer du også? Det var da også et slags svar! Spesiell bruk av ordet (eller også): Nå får du enten komme eller også være uten mat. Og så er bare to ord som kommer etter hverandre og betyr det samme som ‘og deretter’, som i dette eksempelet: Vi dro først på kino, og så dro vi på fisketur. Trykket ligger her klart på så: /å så /. Det følger ofte en hel setning med subjekt og verbal etter. Setningen kan også være underforstått: Vi dro først på kino og så [dro vi på] fisketur. Det er ikke alltid opplagt at trykket ligger på så (hvis man uttaler det fort), men selv om man sier /åsså/, er det riktig å skrive det i to ord: Vi dro først på kino – og så dro vi på fisketur. Jeg er blitt bedre til å gå på ski etter at jeg flyttet til Oslo – og så er jeg blitt litt av en festløve. I det siste tilfellet er betydningen nærmest ‘i tillegg’, så vi skulle kanskje vente også, men når ordene innleder en setning og kan skiftes ut med «og dessuten» eller «for øvrig», er det alltid «og + så» vi har med å gjøre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-lage-verb-av-substantiv/,Å lage verb av substantiv?,"Vi har tallause substantiv som vert omgjorde til verb: ein fest – å feste (delta i festleg lag), ein bil – å bile, eit tak – å take (at bilen tippar rundt og hamnar på taket). Kva meiner Språkrådet om slike nyord?","Språkrådet har ingen innvendingar mot denne måten å lage nyord på, så sant det nye ordet verkeleg trengst, og det ikkje verkar forvirrande eller kjem i staden for eit anna godt ord eller uttrykk. Nokre ord, som å take i den nye tydinga, kan ein rett nok ikkje vente at folk forstår utan vidare. Vi har alltid laga verb med denominative avleiingar, som det heiter. Fenomenet er eldre i språket vårt enn namnet norsk er. Særleg mange av verba som vert bøygde med -a i fortid (-a eller -et i bokmål), kjem av substantiv. Sjå utklipp frå Olav Beito Nynorsk grammatikk (1986):",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/workshop/,Workshop,Hvordan bøyes workshop? Og hva kan det hete på norsk?,"På norsk bøyes ordet slik: (en) workshop – (denne) workshopen – (flere) workshoper – (alle) workshopene (ein) workshop – (denne) workshopen – (fleire) workshopar – (alle) workshopane Avløserord er bl.a. arbeidsmøte, arbeidsseminar, arbeidsøkt, arbeidsgruppe. Men det viktigste avløserordet er kanskje den direkte oversettelsen verksted (nynorsk verkstad). Det fungerer uten videre i sammensetninger (jf. viseverksted, idéverksted). Det litt lange og pleonastiske arbeidsverksted har faktisk slått bra an. Det er litt ulogisk, for er det noe man gjør på mer konkrete verksteder, er det jo å arbeide, så det skulle ikke være nødvendig å presisere det. Men det hindrer i det minste forveksling.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/multitasking-pa-norsk/,Multitasking på norsk,"Finst det eit godt norsk ord for multitasking, altså at ein gjer fleire ting i same slengen? Samslenging?","Orda multitaskar og multitasking er nokså innarbeidde hos dei fleste no. Fleiroppgåvekøyring (fleroppgavekjøring) er vanleg på norsk om det at to eller fleire oppgåver blir utførte samtidig på ein datamaskin. Det islandske ordet er forresten fjölverkavinnsla (‘mangverksarbeid’). Fleiroppgåvekøyring høver ikkje som nemning for menneskeleg multitasking. Ein person som driv med slikt, kan kallast multitaskar eller med eit forslag frå publikum: parallellpuslar. Vi har frå før ordet mangsyslar, men det blir gjerne brukt i vidare tyding, altså ikkje om det å gjera fleire ting heilt samtidig. Ein som gjer fleire ting i same slengen, kunne saktens kallast ein samslengjar (samslenger), men vi trur nok ikkje at eit slikt ord vil bli teke i bruk. Kom gjerne med andre framlegg.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-har-bygd-deres-sin-egen/,DE har bygd DERES/SIN egen...?,Hva heter det? a) DE har bygd DERES egen båt. b) DE har bygd SIN egen båt. Og hva skjer hvis vi legger til i hagen sin/deres?,"Svaret er at DE har bygd SIN egen båt. Med utvidelsen: I hagen (sin) har de bygd sin egen båt. De har bygd sin egen båt i hagen (sin). (Det er naturlig å sløyfe sin etter hagen, siden det nesten er selvsagt at det ikke er i noen andres hage de har bygd båten.) Utsagnet «De har bygd deres egen båt» gir knapt mening. Det kan til nød bety at «de» har bygd en båt for noen helt andre, altså for «dere» eller «de/dem», akkurat som i utsagnet « Vi har bygd deres (egen) båt». Men poenget er jo at de har bygd en båt for seg, altså sin båt. Her skiller norsk grammatikk seg fra dansk (deres egen) og engelsk (their own). Vi kan ta for oss hele pronomenrekka på bokmål og nynorsk. Bokmål Entall 1. person: Jeg har bygd MIN egen båt. 2. person: Du har bygd DIN egen båt. 3. person: Han/hun har bygd SIN egen båt. Flertall 1. person: Vi har bygd VÅR egen båt. 2. person: Dere har bygd DERES egen båt. 3. person: De har bygd SIN egen båt. Nynorsk Eintal 1. person: Eg har bygt MIN eigen båt. 2. person: Du har bygt DIN eigen båt. 3. person: Han/ho har bygt SIN eigen båt. Fleirtal 1. person: Vi har bygt VÅR eigen båt. 2. person: De har bygt DYKKAR eigen båt. 3. person: Dei har bygt SIN eigen båt. (Bygt kan òg heite bygd; det er valfrie former. Like eins kan de heite dokker, og då blir dykkar til dokkar ovanfor.)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sidelengs-eller-sideveis/,Sidelengs eller sideveis?,Er det riktig å skrive sideveis på norsk?,"Grovt sett er sidelengs det norske ordet for sideways. Vi har alltid hatt ordet sideveis på norsk, men vi har før bare brukt det i noen helt spesielle sammenhenger. Sidelengs passer best der det som beveger seg, har en «side» som er vendt i bevegelsesretningen, eller der en bevegelse følger en linje til «siden». Hvis det handler helt generelt om bevegelsesmulighet eller utbredelse i horisontalplanet (i bredden), kan det være fristende og til og med rimelig å ty til sideveis. Uansett: Den veldige økningen i bruken av sideveis fra 1960-årene av skyldes hovedsakelig påvirkning fra engelsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/befolkning-pa-nynorsk/,Befolkning på nynorsk,Kva heiter befolkning og befolkningseksplosjon på nynorsk?,"Du kan velje mellom befolkning og folkesetnad. Du kan ev. nytta befolkning berre der ikkje noko anna fungerer. Eksplosjon kan brukast som på bokmål, men vurder gjerne andre ord. I litt tekniske samanhengar er det ofte best å velja befolkning eller folkesetnad, til dømes endringar i befolkninga/folkesetnaden. I andre samanhengar kan det ofte vere vel så bra å bruke berre folk eller folket, til dømes: motstand i befolkningen: motstand blant folk (på staden). Men ikkje bruk det ukritisk, for då kan tydinga lett bli ei heilt anna. Bruk gjerne meir spesifikke ord der det høver. Her er nokre døme på nyansering frå Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord: verdens befolkning menneska på jorda fengselsbefolkningen fangane, dei innsette kystbefolkningen kystbuarane, strandbuarane landbruksbefolkningen bøndene, gardbrukarane, dei som lever av jorda lokalbefolkningen folket på staden, bygdefolket, byfolket sivilbefolkningen dei sivile, sivilfolket Samansetningar Om du ikkje vel befolkning, finst det fleire alternativ til befolkningseksplosjon, som brå/sterk/eksplosiv folkeauke eller folkesetnadseksplosjon. Til slutt eit utval andre samansetningar med alternativ (frå Med andre ord): befolkningskonsentrasjon tett folkesetnad/busetnad; tettbyde område, tettstader befolkningskontroll kontroll av folketilveksten, fødselsregulering, (ofte:) familieplanlegging befolkningsmengde folkemengd, folketal befolkningspress folkevekstpress befolkningsproblem folkesetnadsproblem, overfolkingsproblem befolkningsprognose folketalsprognose befolkningssammensetning folkesetnadsmønster (ofte: aldersfordeling) befolkningstetthet folketettleik; landet har stor befolkningstetthet er tettfolka, er tett folkesett, har tett busetnad befolkningsunderlag folketalet (som trengst) befolkningsutvikling endring i folkesetnaden Merk særleg: befolkningsvekst folkeauke, folketilvekst befolkningsøkning folkeauke",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-ett-eller-annet/,Et/ett eller annet,Heter det «et eller annet» eller «ett eller annet»?,"Begge deler må godtas som korrekt. Generelt bruker vi ett når uttalen er med trykk, og et når ordet er trykklett, men i dette uttrykket er det ikke lett å bestemme hvilken variant vi har å gjøre med. Velg gjerne det korteste og minst markerte hvis du ikke er ute etter å framheve ordet. Den samme regelen gjelder en og én. Én svarer til ett. Vi får: et eller annet / ett eller annet en eller annen / én eller annen På nynorsk er de trykksterke formene éin og eitt. Vi får: eit eller anna / eitt eller anna ein eller annan / éin eller annan",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ba-ga-sto-dro-eller-bad-gav-stod-drog/,"Ba, ga, sto, dro eller bad, gav, stod, drog?","Hvorfor har vi alle disse fortidsformene av be, gi, stå og dra? Og hva er best å bruke?","Det er helt valgfrie former, og du må selv velge mellom dem. De lange formene er eldst og mest samnordiske. De korte formene bunner i et lydretthetsideal (ortofoni) som aldri har blitt enerådende i rettskrivningen. Rettskrivningshistorien Det har vært mye fram og tilbake med dette. I 1917-rettskrivningen var bad, stod, drog og gav eneformer på bokmål. I 1938 ble ba, sto, dro og ga jamstilt, men i 1959 kom disse formene i klammer og ble såkalte sideformer. Først i 2005 (da sideformsystemet ble avskaffet) ble det helt valgfritt igjen. Det var så mye variasjon i norske tekster at det virket umulig å utelukke den ene varianten. Sammenhenger i og mellom språk Før hørte man nok oftere /drog/ og /gav/ i talemålet, særlig i en del dialekter, men i dag er det vanlig å regne den siste konsonanten som stum (jamfør ord som vid og haug). Utlydskonsonanten i bad, drog, gav og stod er der først og fremst på grunn av selve skrifttradisjonen og dernest av etymologiske grunner – for å vise sammenhengen med beslektede ord som bedende, dragning, giver, stand osv. I dansk og svensk holder de på formene med konsonant til slutt, det samme gjelder nynorsk. Råd Språkrådet kan ikke velge mellom valgfrie former for deg. Vi kan bare gi deg grunnlag for å velge selv. Hvis du legger mest vekt på lydretthet/ortofoni (det at skriften skal svare nøyaktig til uttalen), er det naturlig å velge kortformene. Lydretthet er et ideal som ikke kan gjennomføres fullt ut. Du kan for eksempel ikke skrive naturli og kårtfårmene for naturlig og kortformene. Men du kan velge lydrette varianter der rettskrivningen tillater det. Hvis du er opptatt av sammenhenger i språket og sammenhenger mellom språk (her: de nordiske), kan det være naturlig å velge de lange formene. Du kan uansett uttale dem i samsvar med talemålet. Eksempel: Man skriver bad og sier /ba/ slik man skriver tida og sier /tia/.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/billige-og-dyre-priser-og-a-koste-dyrt/,Billige og dyre priser og å koste dyrt,Jeg leser stadig om «billige priser» og «å betale dyrt». Kan dette være riktige uttrykksmåter?,"Det normale og nøytrale i dag er i utgangspunktet lave og høye priser og å koste mye. Det er først og fremst selve varene, ikke prisene, som er billige eller dyre. Men uttrykksmåtene billig pris og betale dyrt er ikke så gale som man kanskje skulle tro. Andre varianter kan være mer tvilsomme. Billig pris/penge, rimelig pris, lav pris Før i tida brukte man gjerne ordet billig i stedet for rimelig. Og priser kan heldigvis være rimelige. «Billige priser» har således fulgt oss fra gamle dager og kan ikke stemples som feil. Problemet er at billig oftest ikke blir forstått som rimelig, men som ‘med lav pris’, og da skurrer det for mange. Fremdeles kan man forresten få noe for «en billig penge »; det er et fast uttrykk som må godtas uten videre. Vi har også «rimelig penge»; det er nok en nyere vri, men gal er den ikke. Billig pris og i alle fall billig penge er altså greit til sitt bruk, men i nøytral sakprosa i dag heter det helst rimelig eller lav pris. Dyr og høy Uttrykket dyr pris er også nokså gammelt, men det har ikke vært vanlig. Dyr penge er en nyere sammenblanding. Koste dyrt finner vi allerede hos Ludvig Holberg, men så blir det helt borte før det kommer tilbake etter år 1900 med grunnlag i engelsk (cost dear). De eldste og vanligste kombinasjonene er betale dyrt og betale en høy pris. Disse uttrykkene, særlig betale dyrt, brukes helst i overført betydning. Om pengebeløp heter det nå høy pris i nøytralt språk. Råd Bruk gjerne tradisjonelle formuleringer som å få noe for en billig penge, eller å betale dyrt for noe, men er du i tvil når du skal omtale priser, så hold deg til høy og lav. Bruk helst ikke metonymien høy prislapp, som mange har tatt i bruk. Det er ikke stort mer logisk enn stor eller lang prislapp!",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-geiranger-og-lignende-navn/,Uttalen av Geiranger og lignende navn,"Hva er regelen for uttale av navn som begynner på Gei -, som Geilo og Geiranger?","Tradisjonelt uttales slike navn med j-lyd, akkurat som navn på Gy- og Gi-. Vi kan kalle det hovedregelen. Men noen navn har med tida fått bokstavrett uttale (skriftuttale). Alle uttaler fremdeles Geilo /jeilo/ i samsvar med tradisjonen og vanlige uttaleregler, men det har blitt så vanlig å uttale Geiranger med hard g- at NRK har endret uttalerådet sitt fra /jeiranger/ til /geiranger/. Den gamle lokale varianten hadde j-lyd: /jårånjen/. Den hadde trykk på første stavelse og tonem 2 i /jårang-/. (Trykk på -ang- skal også ha forekommet.) Den tidligere anbefalte uttalen /jeiranger/ har den samme tonegangen som /jårången/, i likhet med de fleste anger-navn, som Orkanger og Flatanger. Skriftuttalevarianten /geiranger/ hører man ofte med tonem 1 i /geirang-/ og av og til med trykk på /-ang-/ (som i Hardanger og Stavanger), men heller ikke NRK anbefaler disse uttalevariantene. Norsk talemål er ikke normert. Du velger selv om du skal gjøre som NRK-medarbeiderne og bruke den nyere skriftuttalen med hard g (som begynner å bli ganske gammel lokalt også), eller om du skal holde deg til den uttalen av Gei- som er mest i tråd med det norske språksystemet ellers, altså Gei- med j-lyd, som i Geilo. Det har også kulturhistorisk verdi at noen holder den gamle lokale uttalen med /jår-/ i hevd. Nedenfor byr vi på mer lesestoff for spesielt interesserte. Oluf Rygh i verket Norske Gaardnavne: Alf Hellevik i boka God norsk i skrift og tale (1956): Bjarne Berulfsen i boka Ordet går videre (1969):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brukbarhet-brukbarheit-og-usability/,"Brukbarhet, brukbarheit og usability",Kan ein omsetje det engelske usability (i dømes usability testing) til brukbarheit på nynorsk? Usability testing går ut på å finne ut kor brukande til dømes grensesnittet på nettsider er.,"Endå brukbarheit ikkje står i Nynorskordboka, kan det brukast på nynorsk når det ikkje høver med adjektiv som brukande og brukarvenleg. I visse samanhengar er ordet brukarvenleg eller brukarvenlegheit. Usability testing blir gjerne omsett med brukartesting. På nynorsk brukar ein som kjent sjeldnare abstrakte substantiv enn i bokmål, og særleg når substantivet endar på -heit eller - else. For adjektivet brukbar har ein dessutan nytta å vera brukande, brukeleg e.l. I staden for å skrive om t.d. abstrakte substantivs brukbarheit skriv ein såleis heller om kor brukande dei er eller kor mykje gagn det er i dei – eller beint fram om dei duger. Brukarvenleg Eit nærsynonym for brukbarhet på bokmål er brukervennlighet. Brukarvenlegheit kan òg nyttast på nynorsk når ein ikkje kan greie seg med adjektivet brukarvenleg (jf. termbasen Snorre). Men det finst òg noko som heiter brukervennlighetstesting (dansk brugervenlighedsafprøvning, svensk användbarhetstestning), som skal vera det same som usability testing. Det er ikkje så brukarvenleg at det gjer noko. På Wikipedia ser det ut til at brukartesting ofte kan brukast i staden. Statistisk sentralbyrå nemner òg funksjonalitetstest.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/barke-sammen-eller-brake-sammen/,Barke sammen eller brake sammen?,Heter det barke sammen eller brake sammen?,"«Barke sammen» eller gjerne «barke i hop» er helt riktig. Det kan også «barke helt galt av sted». Det ser du om du slår opp i f.eks. Bokmålsordboka under barke II. Ordet er lite brukt i denne betydningen ellers, og det kan forklare at mange nå bytter det ut med et mer kjent ord. Vi vil tilrå b arke, men vi kan ikke avvise brakinga helt, siden den gir mening i og for seg. Et annet ord er barke I, se den samme ordboka.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bar-om-sotsaker/,Bar (om søtsaker),"Vi skal registrere en varefortegnelse som opprinnelig er skrevet på engelsk, og har problemer med noen uttrykk som inneholder det engelske ordet bar. Hvordan bør vi oversette dette ordet i betegnelsene nedenfor? nutritional candy bars vegetable based ready to eat bar granola based ready to eat food bars","Stang (nynorsk stong) er et godt norsk ord for bar i sammenhenger som dette. Det er også det som tradisjonelt har vært brukt i forbindelse med sjokolade, kaker o.l., ved siden av pinne, kubbe og rull. I Online Etymology Dictionary står det om bar: «Of soap, by 1833; of candy, by 1906 (the process itself dates to the 1840s).» Vi greide oss lenge uten et engelskbasert samlebegrep for avlange søtsaker. Men i det siste har vi fått en mengde nye «barer» av ulike slag i norske dagligvarebutikker. Det er likevel ikke sikkert at det trengs ett enkelt ord som svarer til bar. Før var en «bar» med sjokolade bare «en sjokolade», og et såpestykke var et såpestykke. Barcode er fremdeles strekkode, om vi ser bort fra de omstridte bygningene med samme navn. Mer om bar og barre Bar i den nye betydningen passer på en måte godt med det norske bar (som i granbar), men det er ingen historisk sammenheng her, og kjønnet er feil, for det heter jo et bar. Etymologisk henger bar derimot sammen med barre, av mellomlatin barra ‘stang, tverrtre’. Det er den samme stanga som ligger til grunn for bar i betydningen ‘skjenkested’. (Det har vel alltid vært bruk for en sperre mellom kunden og drikkevarene.) Senere har vi fått sammensetninger som hamburgerbar og salatbar, som vi får håpe er entydige fremdeles. Det ovennevnte barra har for øvrig blitt til (en) barre i gullbarre og sølvbarre. Barre kunne ha passet godt om de avlange stykkene med sjokolade og annet godt, men det er nok for sent å få det innarbeidet i denne betydningen.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/istedenfor-eller-i-stedet-for/,Isteden(for) eller i stedet (for)?,Hva er forskjellen mellom disse variantene?,"Vi deler spørsmålet i tre nedenfor. Stedet eller steden? Du kan velge fritt mellom disse variantene: i stedet (to ord) isteden (ett ord) De betyr akkurat det samme. Det samme gjelder disse variantene: i stedet for (tre ord) istedenfor (ett ord) Ett eller tre ord? Velger du -t, må du skrive det som et preposisjonsuttrykk i tre ord. Grunnen er at stedet er en ordform som står på egne bein, jamfør et sted – stedet. (Steden er på sin side en forelda hankjønnsform som ikke lenger kan stå aleine.) I stedet (for) skrives altså oppdelt på samme måten som for eksempel i senga (til). På nynorsk er ein stad – staden et vanlig hankjønnsord. Derfor heter det bare i staden (for). Vi finner et liknende forhold mellom synonyma om lag og omtrent: Lag er et ord, trent er det ikke; derfor må trent settes sammen med om. Hvor skal det være for? Det er bare variantene med for som brukes før et substantiv: Jeg reiser til Oslo istedenfor (eller i stedet for) (til) Bergen. Dette er derimot valgfritt: (Vanlig:) Jeg skulle til Bergen, men reiste til Oslo isteden (eller i stedet). (Mindre vanlig:) Jeg skulle til Bergen, men reiste til Oslo istedenfor (eller i stedet for).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-stro-sand-pa-noe/,Å strø sand på noe,Sandpåstrøing er vel å godkjenne eller bestemme noe som egentlig er avgjort av noen andre på forhånd. Men hva kommer det av?,"Forklaringen er nok at sand tidligere ble brukt i stedet for trekkpapir til å tørke blekk med. Uttrykket har vært brukt i norsk og dansk-norsk i over 150 år om formelt å vedta noe som i realiteten alt er avgjort av noen andre. Dansk vri Legg merke til at danskene bruker det litt annerledes: overført bringe en (ubehagelig) sag til afslutning eller ud af verden; undlade at gøre mere ved det (Den Danske Ordbog) Her er hele forklaringen på det, for spesielt interesserte (fra Ordbog over det danske Sprog): slaa ell. strø sand paa noget, (vistnok egentlig med hensyn til skrivelse og lignende, der afsluttes, gøres færdig, ekspederes (se betydning 1.1 slutn.); muligvis ogsaa (med tilknytning) til forestillingen om sandstrøning (paa gulv, grav) som afslutning paa rengørings-, ordningsarbejde eller om sandets anvendelse ved begravelse (jordpaakastelse)) gøre færdig; bringe til ende; afslutte; nu især med hensyn til noget uheldigt, ubehageligt og lignende: bringe ud af verden; bringe i glemme; (søge at) glemme. [...] Som man ser, kan munnhellet ha blitt koblet til forestillinger om andre skikker (som «sandpåkastelse» på graver). Men i den grad det handler om avgjørelser (som i norsk), er «blekkhypotesen» mest nærliggende, se for eksempel dette utdraget fra Ibsens Peer Gynt (1867): Allerede i 1774 skrev Ludvig Holberg om å slå sand på papiret.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mugg-og-skimmel-hva-er-forskjellen/,Mugg og skimmel – hva er forskjellen?,Jeg blir ikke klok på om roquefort er en blåskimmelost eller en blåmuggost? Hva er egentlig skimmel? Jeg har aldri hørt noen bruke det ordet muntlig.,"Skimmel er grovt sett det samme som det vi vanligvis kaller mugg eller mygl på norsk. Mugg er et gammelt hjemlig ord, mens skimmel i denne betydningen trolig kommer fra lavtysk. (Om andre betydninger: Se siste bolk nedenfor.) Både på norsk og dansk brukes begge ordene, men på dansk står skimmel sterkere. På norsk brukes nok skimmel en del som ordsminke i kommersiell sammenheng. Etter år 2000 har vi sett en eksplosjonsartet økning i bruken av ordet skimmelost for muggost. Saklig sett er det ingen grunn til å bruke skimmel der mugg er dekkende. Skimmel i ordboka Ordet skimmel brukes særlig om ymse former for soppbelegg på planter, jamfør Norsk landbruksordbok: I den samme ordboka står det at dansk skimmelost og skimmelsvamp svarer til norsk muggost og muggsopp (svensk mögelost og mögelsvamp). Mugg og skimmel er altså overlappende samlebetegnelser for sopper som vokser som belegg (hy) på matvarer, treverk o.a. Mer om mugg fra Norsk landbruksordbok Dansk mellom tysk og norsk/islandsk/svensk Som det går fram av disse klippene, er dansk i en mellomstilling mellom tysk på den ene siden og islandsk, svensk og norsk (særlig nynorsk) på den andre: Tysk Dansk Islandsk Svensk En delvis annen skimmel Mange kjenner sikker ordet skimmel brukt om en skimlete hest. Vi har flere gamle norske ord på skim- som viser til det å skinne og å glimte, f.eks. å skimle. Norsk ordbok knytter skimlut (skimlete) til dette norske verbet (se skimla). Det samme gjør Alf Torp i Nynorsk etymologisk ordbok (1919), mens han knytter skimmel til mellomnedertysk. Langt tilbake er nok alt dette runnet av samme rot (sammen med verbet å skinne).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/om-bord-eller-ombord-og-ombordstiging/,Om bord eller ombord – og ombordstiging?,"Det må vel heite ombord i eitt ord når det heiter ombordstiging, omsider, omtrent osv.?","Nei. Det faste preposisjonsuttrykket om bord skal skrivast i to ord, nett som motstykket på land. Det heiter òg til sjøs, ikkje * tilsjøs. Det er ingen uttaleskilnad mellom om bord og *ombord. Dette er ikkje samansette substantiv (verkelege samansetjingar) – som ombordstiging og pålandsvind er. Det er snakk om preposisjonsuttrykk som fungerer adverbielt, og som har trykk på det andre ordet. Allereie i Aars og Hofgaards Norske retskrivnings-regler med alfabetiske ordlister frå 1907 er sjølve prinsippet formulert på s. 26 f.: § 34. Virkelige sammensætninger skrives i ett ord. [...] § 35. I mange tilfælde kan det være vanskelig at avgjøre om man har en sammensætning til et nyt ord, eller en forbindelse av to eller flere ord. Naar andet led føles som et selvstændig ord, bør det ogsaa skrives saa; i det hele bør man undgaa unødig sammenskrivning. Særlig mærkes at en præposition med styrelse ikke maa betragtes som en sammensætning; der er ikke noget ord som heter ifred, tilhvile, tilgode o. l. [vår utheving] Somme skriv til oss og hevdar at det å skriva om bord er ein særskrivingsfeil, men det er ei mistyding. Særskrivingsfeil er å dele verkelege samansetjingar. To ord I setningane Ho likar seg om bord Ho likar seg i bil er om bord og i bil preposisjonsfrasar med to sjølvstendige ord: preposisjon + substantiv. Dei fungerer til saman som eit adverb. Bord er eit kjent og sjølvstendig ord som mellom anna betyr ‘skipsside’. Her er dei tre mest relevante tydingane, frå Nynorskordboka: bord Når bord har preposisjonen om føre, er det to ord som står for seg. Nokre parallellar: om bord, på dekk, i bil ikkje: *ombord, *pådekk, *ibil Andre døme med bord er mann over bord gå frå borde (med ein gammal dativ-e som har overlevd i faste uttrykk) Om bord i eitt ord er ei «uekte samansetning». Ekte samansetning har vi derimot m.a. i dei to tilfella som er omtalte nedanfor. Samansette substantiv: i eitt Når heilskapen er eit substantiv, er det annleis. Då skal det skrivast i eitt: eit skipsbord – skipsbordet. Det er vanskeleg å finna slike samansetningar med preposisjon og bord, men vi kan ta preposisjonen om og eit anna substantiv som døme: eit omslag – omslaget. Merk uttaleskilnaden (i tone) mellom om bord og omslag. Lengre samansetningar med om bord er (i motsetnad til om bord sjølv) substantiv, t.d. ombordstiging. Dersom substantivdelen er «uforståeleg»: i eitt Preposisjon + noko som ikkje har sjølvstendig tyding i moderne norsk = samansetning. Døme: sider i omsider (som er i slekt med sist), trent i omtrent. Derimot: om lag i to ord, fordi lag er vel kjent og gjev meining åleine. Skiljet mellom meiningsgjevande og uforståelege ledd er rett nok ikkje heilt skarpt, men både om og bord gjev nokolunde meining i samanhengen. Kva med t.d. babord og styrbord? Alle ledda her gjev nok meining for dei innvigde, men her kjem fleire andre faktorar inn i biletet: Begge er både adverb og substantiv, og dei blir klårt uttalte som ord, med trykk på fyrste staving, nett som fribord og matbord. Tvitydig? Eller nyanse? Mange sender oss snedige motargument mot å skriva om bord i to ord, til dømes at «NN skreiv ei bok om bord» kan vera tvitydig. Men slike tvitydige formuleringar i skriftspråket kan vi leva med, jf. «NN skreiv ei bok om gangen» (nynorsk «gongen») eller «dei andre skreiv om kapp» – vi skriv ikkje «omgangen» eller «omkapp» for det. Vi skriv heller om. Andre peiker på ein mogleg nyanse mellom å gå om bord og å vera *ombord. Det blir òg for finurleg. Begge delar må skrivast i to ord. Hugs preposisjon etter Det heiter om bord i eller på, og ikkje t.d. * om bord båten.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brenne-opp-eller-brenne-ned/,Brenne opp eller brenne ned?,"Eg høyrde nyleg Dagsrevyen melde at eit juletre brann ned, og i VG stod det ein dag at ein tysk turistbuss brann ned. Eg ville valt opp. Kva er regelen her?","Dei burde valt opp eller berre brann. Større ting som står fast og dessutan er lågare etter ein brann, kan brenne ned (jf. «ligg i oske», «brann til grunnen»). Bygningar er det mest typiske dømet. Dessutan seier ein tradisjonelt om bål at dei brenn ned. Mange ting som brenn ned, går samstundes opp i logar (flammar), så dei brenn for så vidt òg opp. Mindre ting brenn helst berre opp (særleg dersom dei forsvinn i brannen). Ting på hjul med metallskrog som korkje forsvinn heilt opp eller sig ned, er i ei gråsone. Særleg brenne ned verkar rart. Det er betre å skrive at bilen brann opp, sjølv om oppbrenninga ikkje er fullstendig. Det same gjeld juletreet du refererer til, om det då ikkje var på rot og det stod att ein stuv. I partisipp kan vi elles seie at ein bil eller buss er utbrunnen eller utbrend. Vi trur det kan vere ein aukande bruk av ned i norsk på grunn av engelsk, for burn down har større bruksområde i engelsk enn brenne ned har i norsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hverken-eller-verken/,Hverken eller verken?,"Hva er riktigst av hverken og verken, og hvorfor brukes begge deler?","Variantene er nå likestilte. Hverken er like riktig som verken. Hverken var ute av rettskrivningen mellom 1959 og 2005, og da festet varianten verken seg. [Til de leserne som bare vil vite hva som er riktig: Svaret på det står ovenfor. Resten av teksten er for spesielt interesserte.] Hverken er den eldste formen, som vi har arvet fra skriftfellesskapet med dansk. Den ble erstattet helt av den lydrette formen verken i 1959, da også skrivemåtene valp, veps og virvle ble innført. I 1959 ble selve ordet verken tillatt også i nynorsk ved siden av korkje (og dessuten valp og veps ved siden av kvelp og kvefs). Skrivemåtene med h v- kunne ikke komme på tale i nynorsk. De lydrette formene med v- bød seg fram som fellesformer for både bokmål og nynorsk. Dette kan likne et steg på veien mot den svenske tilstanden, der den stumme h -en er fjernet i alle ord med eldre hv- (jf. de svenske spørreordene vem, vad, var). Men stort sett ble hv - (nynorsk kv-) bevart i de norske rettskrivningsendringene, både i spørreord og andre ord. (Merk forresten at hverken/verken ikke er et spørreord.) Det har vært en vedvarende diskusjon om verken og hverken siden 1959, og den uoffisielle formen hverken fortsatte å hevde seg i bruk. I 2005 ble h-en igjen tatt inn i bokmålsrettskrivningen. Formene er nå likestilte, så Språkrådet anbefaler ikke den ene framfor den andre.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mer-enn-jeg-meg-det-samme-som-jeg-meg/,Mer enn jeg/meg? Det samme som jeg/meg?,Jeg har tre spørsmål: 1) Heter det «Per tjener mer enn jeg» eller «mer enn meg»? 2) Heter det «Per tjener det samme som jeg» eller «det samme som meg». 3) Hva hvis vi bytter ut «jeg» med «de» ovenfor: Heter det «dem» der det eventuelt heter «meg»?,"Før ble jeg regnet som riktigst etter sammenlikningsordene enn og som, men i dag er jeg (subjektsform) og meg (objektsform) valgfrie former i slike formuleringer. Det er også valgfritt å skrive de eller dem, men grunnlaget for valget er ikke nødvendigvis det samme. Subjektsformen er den mest tradisjonelle i disse formuleringene. Før tenkte man seg at enn og som var subjunksjoner som innledet forkortede setninger. Med eksplisitt verbal ville det hett: «… enn jeg (subjekt) gjør (verbal)». I dag regnes enn og som gjerne som preposisjoner, og etter preposisjoner bruker man jo objektsform (f.eks. «hos meg»). I bokmål har det lenge vært vanlig å bruke objektsformen meg i stedet for jeg. Nynorsk har i samsvar med tradisjonen i de fleste bygdemål holdt bedre på subjektsformen (eg) der det er grammatisk mulig å bruke den. Du kan lese mer om dette i Norsk referansegrammatikk (s. 318–323) og i Nye grammatiske termer i skoleverket. Vi ser nærmere på noen spesialtilfeller nedenfor. «Enn meg» kan noen ganger forvirre Denne setningen var en gang i tida entydig og svarte til betydning 1 nedenfor: Du treffer flere enn meg I dag kan den også bety det samme som 2 nedenfor: 1 ‘Du treffer også andre enn meg’ 2 ‘Du treffer flere enn jeg (gjør)’ Derfor kan det noen ganger være lurt å skrive nettopp 1 eller 2 i stedet for «flere enn meg». Ofte er «meg» likevel ganske entydig ut fra sammenhengen, jamfør: Du liker henne bedre enn meg Som jeg/meg Det samme mønsteret som ovenfor finner vi ved som: Valgfritt «gjør som jeg/meg», men helst «gjer som eg». Men det heter selvsagt fremdeles «Gjør som jeg gjør » når verbet står eksplisitt! Enn de/dem De og dem er i denne sammenhengen helt parallelle med henholdsvis jeg og meg. Per tjener mer enn de (underforstått: gjør), mot nyere: Per tjener mer enn dem Det samme gjelder du/deg, vi/oss, hun/henne og han/ham (om vi ser bort fra at ham kan velges helt bort). Merk: Det er en sterk tendens i moderne språk til å bruke objektsform i setninger som ligner på det siste eksempelet ovenfor, men en annen sterk tendens er at objektsformen dem taper terreng for de. Dette går nærmest opp i opp. Enn de/dem + som Her har vi den den samme valgfriheten, men men mange velger litt annerledes her. En grunn er at «de» kan stå for f.eks. «de personene», altså et determinativ med utelatt substantiv. (Det er ikke jo noe som heter «dem personene som» i skriftspråket.) Det trekker i retning subjektsformen «de». En annen grunn er at vi generelt har valgfritt «de/dem som» etter preposisjon. Eksempel: hos de(m) som tjener minst Mange skriver alltid «de som» etter preposisjon, særlig de yngre som ikke er fortrolige med «dem» i det hele tatt. De velger gjerne også «enn/som de som», altså subjektsform, selv om ellers måtte bruke objektsformen (f.eks. meg) etter «enn/som». Vi får et paradoks. Se på dette eksempelet: Per tjener mer enn de som tjener minst Dette kan være et tradisjonelt valg av subjektsform hos «konservative språkbrukere. (Da fungerer «enn» som subjunksjon og «de» som subjekt med et underforstått verbal etter: «enn de som tjener minst, gjør ».) Samtidig kan det være et «moderne» valg av objektsform (etter «enn» som preposisjon) hos unge som ikke bruker den tradisjonelle objektsformen «dem».",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-og-teiknet-brukande/,Er og-teiknet (&) brukande?,"Eg lurer på om det finst nokon retningslinjer for bruken av teiknet &, altså ‘og’. Kan ein til dømes utan vidare skrive «stil & farge» eller «tid & stad»? Og kva heiter teiknet?","I vanleg tekst bør ein ikkje nytta teiknet &. Det høyrer heller ikkje heime i offentlege namn og nemningar. På norsk tyder & alltid ‘og’. Det var lenge nesten berre nytta i firmanamn, til dømes «Jensen & Co.». Det er òg tradisjonelt nytta mellom namn på samforfattarar, som i «Koht & Skard», men dette er ikkje obligatorisk. I nyare tid er det teke i bruk som eit verkemiddel i poesi og kunst. Ikkje minst har marknadsførarar og andre kommersielle aktørar nytta det til å piffa opp namn og nemningar og gje dei ein lett retro-dåm. Teiknet bør ikkje takast i allmenn bruk. Det vil mellom anna vanskeleggjera søking i basar og på nettet. Men der det er brukt tradisjonelt og fyller ein funksjon, er det ikkje noko problem. Ein får sjølv vurdera om det er for moteprega. Teiknet & blir gjerne kalla et-teikn, fordi det opphavleg gjev att den latinske konjunksjonen et, som tyder ‘og’. I Cappelens Stor norsk-engelsk ordbok står det dessutan at teiknet blir kalla «ampersand el. kommersielt og-tegn».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-reise-kjerringa/,Å reise kjerringa,"Hvorfor heter det å reise kjerringa om ‘å ta seg opp igjen etter en dårlig prestasjon’, som det står i Bokmålsordboka?","Å lage ei kjerring er opprinnelig å dette i skibakken. Å reise den samme kjerringa er å renne ned resten av bakken uten å dette. Uttrykket er gammelt i deler av Telemark, Agder og Rogaland. Vi siterer fra Slang og sjargong av Ingvald Marm (1962): Ordet snøkjerring kan i norsk bety både snømann og stor snøball, men kjerring ovenfor viser snarere til det å ligge i snøen. Merk at det er ei møy kjerring, altså en ugift kvinne. Den som fikk mange møykjerringer i bakken, ville få tilsvarende store vansker med å få seg ei kone. I skjønnlitteraturen forekommer uttrykket trolig først hos Kristen Stalleland i barnefortellingen Vesle Hallvard (1897): Helt andre teorier Kjerring er ellers en mye brukt metafor i det gamle arbeidslivet, se betydning 8, 10 og 11 i Norsk Ordbok. Om det ikke var for tilknytningen til vinteridrett, hadde det vært rimelig å lete etter opphavet her. Enkelte har ment at betydningen ‘mastefisk’ eller ‘(tre)blokk i botnen på båt (med tilhoggi hol for mastefoten)’ ligger til grunn for å reise kjerringa. Men problemet er at det er masta som blir reist på kjerringa, ikke omvendt. Det måtte i utgangspunktet ha hett å reise på kjerringa. Hvis reise kjerringa hadde betydd det samme som å reise masta, ville alle brikkene ha falt på plass, men ingen har funnet spor av noen tradisjon som peker i den retningen. Vi kan se bort fra disse alternative forklaringene.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-behov-av/,I behov av?,"Vi skriver rapporter fra barns opphold i beredskapshjem, og jeg ser en økende bruk av uttrykket å være i behov av. Jeg pleier å rette dette til å ha behov for, da jeg mener at i behov av er fornorsket svensk. Det hadde vært fint med en avklaring.","Bare fortsett med å rette til ha behov for, eller enda bedre (der det passer): trenge. Går vi til attenhundretallet, finner vi riktignok eksempler på være i behov av i dansk-norske tekster, men de er forsvinnende få i forhold til eksemplene på ha behov for. Mye tyder på at vi har å gjøre med en tidlig svesisme. Senere er det blitt en slags frekvens-anglisisme, det vil si at bruken har økt på grunn av likheten med det engelske in need of. Selv om uttrykket er yngre enn alternativet, virker det mer gammelmodig, noe som kan gjøre det ekstra tiltrekkende for enkelte byråkrater og andre som liker litt stive uttrykksmåter.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/unntatt-offentlighet-pa-nynorsk/,Unntatt offentlighet på nynorsk?,Kva heiter unntatt offentlighet eller unntatt offentligheten på nynorsk?,"Du kan mellom anna skrive unnateke frå offentleg innsyn. Bokmålsordet offentlighet kan delast i tre: 1 ålmenta/allmenta (= bokmål allmennheten), folk flest, publikum 2 omtale, publisitet 3 offentleg innsyn (dvs. innsyn for ålmenta) Slik er det òg inndelt i boka Med andre ord av Magne Rommetveit. Under 3 der finn vi «unntatt offentlighet»: dokumenter som er unntatt offentlighet: dokument som offentleg innsyn ikkje gjeld for / som ålmenta ikkje får høve til å sjå unntatt fra offentlighet er privat korrespondanse: (rett til) offentleg innsyn gjeld ikkje private brev. Det kunne vore nok med ikkje for ålmenta ikkje (til) ålment innsyn ikkje offentleg innsynsrett ikkje offentleg Det vanlegaste er likevel unnateke offentleg innsyn, ofte forenkla til unnateke innsyn og forkorta til u.off. Det bør helst heite unnateke frå offentleg innsyn. Unnateke (n) er jamstilt med u nntatt i rettskrivinga. Å unnta noe fra offentlighet er å gjere unntak frå innsyn for noko, men det kan av og til omsetjast med å halde noko utanom offentleg innsyn. Offentlighetsprinsippet kan kallast innsynsprinsippet, men offentlegprinsippet og offentlegheitsprinsippet er òg i bruk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ulv-i-fareklaer/,Ulv i fåreklær,"Jeg skjønner at man skal passe seg for ulver som kler seg ut på denne måten, men hvor i verdenslitteraturen stammer disse skapningene fra?","Uttrykket stammer helst fra Bibelen, fra Matteus 7,15, der det etter mønster av danske oversettelser har hett noe slikt: Men vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær, men innvortes er glupende ulver! Dette er fra 1930-oversettelsen, som er kjemisk fri for «sau». I 1978-utgaven står det på mer naturlig norsk: Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. I Danmark og Sverige bruker de naturlig nok ordet får i Bibelen og i dette uttrykket, for det er det sau heter der. På norsk heter sau som kjent bare får i kål og i sammensetninger med -kjøtt. Ifølge Evensberget og Gundersen: Bevingede ord (Kunnskapsforlaget 1995) er liknende motiver kjent både i gammelnorsk og antikk gresk tradisjon (Æsops fabler). På gammelnorsk kunne det å være ulv i fåreklær kalles å være varg under sau. Salmedikteren Elias Blix maner fram et klart bilde av hva slags svikferd det kan dreie seg om: Dette er jo nærmest definisjonen på skinnhellighet. Men skinnhellighet har neppe med saueskinn å gjøre. Det kan du lese om et annet sted i denne svarsamlingen, hvis du søker etter skinnsyk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/soldater-om-bord-i-marinefartoyer/,Soldater om bord i marinefartøyer?,Hva er den korrekte fagtermen for soldater som følger med marinefartøyer?,"Det er kanskje ordet marineinfanterist du er ute etter. Men det kommer an på hva slags personell du har i tankene. I utgangspunktet er det viktig å skille mellom personell som tilhører besetningen på fartøyet, og personell som ikke gjør det. Spørsmålet er da hva en soldat er. Soldat til sjøs I dagligspråket er det noe flytende hva som ligger i soldat. I Store norske leksikon står det: soldat fra mlat. sol(i)datus, eg. ‘en som har fått sold’ […] person som tilhører krigsmakten, fra menig til øverste sjef. I vanlig språkbruk brukt om menig. Heller ikke av Bokmålsordboka går det helt klart fram om soldat betegner personell i alle forsvarsgrener, men ingen er i tvil om at det finnes soldater på land, og i Luftforsvaret er flysoldat en grad. I Sjøforsvaret, derimot, omtales vanligvis ikke det menige personellet om bord som soldater, selv om man kan argumentere for at de er det. Det vanligste ordet for underordnede mannskaper på marinefartøyer (med gradene utskrevet menig og utskrevet ledende menig) er gast. Marines og marinere Marinefartøyer kan ha om bord soldater som ikke tilhører mannskapet, men som skal stå for landgangsoperasjoner o.l. De kalles på engelsk for marines og på norsk ofte for marinesoldater eller marineinfanterister. Særlig kjent er britenes og amerikanernes marineinfanteri. Det vi finner hos Marinens jegervåpen, kan minne litt om disse, men blir likevel noe ganske annet. På 1600- og 1700-tallet kunne også dansk-norske marinefartøyer ha om bord marinesoldater. Den gang ble de kalt marinere. De var ikke vanlig marinepersonell, men avgitt til marinen fra hæren. Mariner og marinesoldat er tvetydig i moderne dansk, det kan bety ‘soldat i marinen’ eller ‘marineinfanterist’. Marinesoldat var ikke entydig før heller. Marineinfanterist Etter vår vurdering må det være greit å bruke marineinfanterist om stridende personell som følger marinefartøyer, til forskjell fra mannskapet, gastene og deres offiserer. Også marinesoldat er i utgangspunktet riktig, men det er ikke så entydig.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjanse-og-kjans/,Sjanse og kjans,"Heter det å ha sjangs, kjangs eller tjangs?","Dette ordet er lånt inn i flere omganger, og ch-lydene fra fransk og engelsk chance (henholdsvis ʃ- og tʃ-) er blitt tilpasset norsk på ulike måter. I rettskrivningen holder vi oss til enten sjanse eller kjangs. Vi finner riktignok vel så mye tjangs som kjangs i eldre norske tekster, men tjangs er ikke en offisiell form. Et resultat av tidligere innlån er forresten kans. Sjanse med to stavelser (normalt uttalt sjangse) brukes mest i vid betydning, mens kjangs (på) helst viser til sjanse til å få noe (f.eks. napp hos noen av et annet / samme kjønn, også kjangs hos), eventuelt sjanse til å klare seg. Kj/tj -uttalen var lenge den vanligste i enstavelsesordet, som har grunnlag blant annet i norsk sjømannsspråk, men sj- har lenge vært i framgang. Dette skrev språkforskeren Ragnvald Iversen i 1939: (Lånord og lønnord hos folk og fant)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eivind-beinlaus/,Eivind beinlaus,Veit de kvar uttrykket Even beinlaus stammar frå?,"Det er eldgammalt i norske dialektar over det meste av landet, òg i former som han Eivind, han beinlaus, beinlausen eller beinlausingen. Eivind (Even) beinlaus er beint fram vinden eller trekken. Når ei dør går att på grunn av trekk, eller når det kvin om novene, høver det godt å visa til ein usynleg person – ein gammal og kjend gjest som i motsetnad til andre kjenningar manglar både kjøt og bein. Nemninga er nok opphavleg knytt til tabu: Det var farleg å nemna vinden med det rette namnet på sjøen; ein kunne vekkja farlege krefter eller i det minste angst og otte. Sjå Svale Solheims Nemningsfordomar ved fiske (s. 105–106). Varianten Ivar beinlaus finst òg. Ivar Beinlause var ein av sønene til Ragnar Lodbrok. Han skal ha hatt brusk i staden for bein i kroppen. På prent dukkar «han beinlause» fyrst opp i Ivar Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850), dinest i Norske Ordsprog (1856) av den same innsamlaren: «Han Beinlaus bankar paa Veggen.» Tre år etter brukar Aasmund O. Vinje omgrepet til å karakterisera geléaktige litterære figurar som ikkje driv handlinga fram: Skrifter i Utval. B 4 I riksmålslitteraturen melder ikkje nemninga seg før på 1900-talet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enn-sa-lenge/,Enn så lenge,Har eg lov til å bruke uttrykket enn så lenge på norsk?,"Du har lov, men du bør helst la vere. Vi har fått mange reaksjonar på bruken av uttrykket, og det finst gode og meir nyanserte alternativ som du gjerne kan velje i staden. Enn så lenge er ei direkte omsetjing (eit omsetjingslån) frå svensk än så länge. Det kom for alvor inn i norsk i 1980-åra, og har etter kvart fått stor utbreiing, ikkje minst i avisspråket. På nynorsk er det særleg verdt å nemne til no og førebels. På bokmål har vi til nå, foreløpig og hittil og inntil videre. (Bruk gjerne det enkle og greie til no/nå så langt det høver.) I nektingar fungerer ofte enno (ikkje) best. Når det gjeld noko som held fram, er framleis (og bokmål fremdeles) gode alternativ. Av og til gjev førebels berre (bokmål foreløpig bare) den rette nyansen. Når ein verkeleg skal la det henge i lufta kor uvisst noko er, kan ein framleis seia så lenge det varer. (Ein nokså ny skikk er å bruke fortsatt i staden for alle dei andre orda. I nynorsk er dét direkte gale.) Diagramma nedanfor viser relativ frekvens over tid for ein del av dei nemnde uttrykka i tekstressursane til Nasjonalbiblioteket (avissøk). Kurva til «enn så lenge» ser slak ut ovanfor, men isolert ser ho slik ut:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/variable-eller-variabler/,Variable eller variabler?,Heter det flere variabler eller flere variable?,"Skriv «flere variabler». Substantivet (en) variabel er laget av adjektivet variabel, jf. «variabel størrelse». Når man før brukte ordet variabel, var størrelse underforstått. Det var da rimelig å skrive «flere variable» (det heter jo «variable størrelser», ikke «variabler størrelser»). Men i dag står substantivet variabel helt på egne bein med bestemt form variabelen, og da er det riktigst å skrive flere variabler (nynorsk variablar). «Flere paralleller» er en ganske god parallell, for dette substantivet kommer av adjektivet parallell. I Bokmålsordboka og Nynorskordboka finner du bøyningsmønsteret for ord ved å klikke på forkortelsen for ordklassen etter ordet (f.eks. adj eller v). Da vises bøyningen av oppslagsordet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sirkulaer-okonomi-sirkulaerokonomi-eller-kretslopsokonomi/,"Sirkulær økonomi, sirkulærøkonomi eller kretsløpsøkonomi","Kva er rettast å bruka: sirkulær økonomi, sirkulærøkonomi eller kretsløpsøkonomi?","Alle dei tre løysingane er grammatisk korrekte, så då spørst det kva som er mest brukt i fagmiljøet. Ikkje gløym krinslaupsøkonomi. Ein kunne tenkja seg at sirkulærøkonomi viste til ein meir spesifikt og gjennomført «sirkulær» økonomi enn sirkulær økonomi (som på si side kunne vist til ein større kategori «økonomi med sirkulære trekk»), men vi finn ikkje noko klårt skilje i så måte. Det blir nok meir som med godt vêr og godvêr: stort sett det same. Sirkulær økonomi i to ord har vore det vanlegaste både på fagleg hald og hjå styresmaktene, men sirkulærøkonomi arbeider seg inn og har til og med fått plass i visse ordbøker. Sirkeløkonomi er òg litt i bruk; det svarer til islandsk hringhagkerfi. Ein kan skriva ordet/uttrykket slik ein seier det. Dersom ein ikkje er sikker på kva ein seier, kan ein merkja seg at sirku lær økono mi har to hovudtrykk, medan sirku læ røkonomi berre har eitt (sjå understrekingane). Så til spørsmålet om val av fyrsteledd. Sirkulær og lineær økonomi utgjer eit praktisk omgrepspar som svarer til det vi finn i dansk (stort sett), svensk, engelsk og fleire andre språk. Kretsløpsøkonomi harmonerer med tysk og nederlandsk. Det er isolert sett litt meir informativt og presist, og står i motsetnad til bruk-og-kast-økonomi. Ordet glir fint inn i det økologiske omgrepsapparatet (jf. «naturens kretsløp»/«krinslaupet i naturen»). På den andre sida har vi jo allereie ordet resirkulering for gjenvinning/attvinning. Kretsløpsøkonomi var einerådande i byrjinga (syttiåra), men det kan henda at framtida for dette ordet ligg i å tena til utdjuping. Om ein skriv litt tradisjonell nynorsk, bør ein forresten nytta krinslaupsøkonomi.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vielse-og-vigsle/,Vielse og vigsle,"Heter det vielsesattest eller vigselsattest, vigselsdag eller vielsesdag?","Det er valgfritt, men vigsel er nå mest brukt i det offentlige, se vigsel i ekteskapsloven og vigselsattest hos skatteetaten. Usammensatt er vielse ennå mest brukt i uformelt bokmål i den aktuelle delbetydningen, særlig om ekteskapsinngåelse i kirken. Dette er alt man behøver å vite, men det kan være interessant å se litt nærmere på ordene vigsel, vielse, å vie og å vigsle. Forholdet mellom dem er litt innfløkt, men vi starter med et enkelt oppsett: Vigsel kan være både å vie og å vigsle. Vielse kan bare være å vie (mest brukt i snever betydning, om å ektevie). Vigsling kan bare være å vigsle (dvs. en form for vigsel). Innvielse kan bare være å innvie. Fra ordboka Nedenfor går vi grundigere til verks, med lett tilpassede artikler fra Bokmålsordboka. Det er mye betydningsoverlapping. Merk at dette er et stillbilde; ordbruken er i endring. Vi setter opp de tilhørende verbene før substantivene: å vie (norrønt vígja) 1 gjøre hellig ved bestemte seremonier, hellige, innvie // bli viet til prest / komme i viet jord bli gravlagt på kirkegården 2 forene i ekteskap, ektevie // bli viet av presten (Under 1 finner vi også en betydning som er mindre relevant her, jf. å vie seg til noe eller å bli viet oppmerksomhet.) å vigsle [brukes akkurat som vie 1 ovenfor og innvie 1 nedenfor] vie, innvie // vigsle vannet mot trolldom / vigsle en ny kirke / være på vigslet grunn + vigsling (Vigsling står ikke i ordboka, men er avledet av å vigsle og brukes for vigsel særlig i forbindelsen vigsling av/til, jf. vigsling i forskrift om tjenesteordning for biskoper.) vigsel (norrønt vígsla, av verbet vie (vígja)) 1 kirkelig handling som går ut på at noe blir helliget, lyst hellig, for eksempel ekteskap, ny kirke bispevigsel, brudevigsel, kirkevigsel 2 seremoni ved borgerlig innstiftelse av ekteskap 3 høytidelig åpning for å ta i bruk noe; innvielse vigselsattest offentlig attest om at en er lovformelig gift vigselmann el. vigselsmann embetsmann som står for (borgerlig) vigsel vielse (av verbet vie) det å forene i ekteskap, vigsel // kirkelig, borgerlig vielse / vielsen fant sted i Domkirken vielsesattest vigselattest I tillegg har vi: å innvie 1 vie, hellige // innvie en til prest / begrave en i innviet jord 2 markere ved seremoni eller fest at noe er ferdig og skal tas i bruk // innvie en ny skole 3 gjøre delaktig i, fortelle om // innvie en i sine planer innvielse det å innvie, det å bli innviet // misjonærinnvielse Skillet mellom vielse og vigsel er egentlig ikke av det dype logiske slaget. Ordene er langt på vei synonyme. Vi har vielse fra skriftfellesskapet med dansk, mens vigsel er både eldre og nyere i norsk. Det er først i den seinere tid at vigsel for alvor er tatt i bruk på bokmål; 1978-oversettelsen av Bibelen var et gjennombrudd for denne varianten. Vielse holder seg bedre på noen bruksområder enn på andre. Vigsel er mer enn å vigsle Man kan lett komme til å tro at vie/innvie (uten g) henger ensidig sammen med vielse, og at en vigsel henger ensidig sammen med å vigsle. Men slik er det ikke. I gamle dager het vie vigje eller vigja. Merk g-en, som tidlig ble til j/i i uttalen; den holdt seg lenger i fortid (vigde). Substantivet vigsel er avledet av dette verbet da det hadde g. Verbet å vigsle er på sin side avledet av substantivet vigsel og brukes tradisjonelt i betydninger som vie ikke dekker. Det kan settes opp slik: å vigja = å vie > en vigsel > å vigsle > vigsling å vie > en vielse (jamfør nynorsk, ved siden av ei(n) vigsel eller trad. helst ei vigsle:) å vie > ei viing (av eldre: å vigja > ei vigjing) Med andre ord: En vigsel henger like mye sammen med å vie som med å vigsle. En vigsel kan være å vie. Likevel er det en sterk tendens til at ordene med g knyttes til hverandre i bokmål.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/overigar/,Overigår,"Det er noen som påstår at de sier overigår, og at det er greit fordi det er dialekt. Men er det et ord i norsk, eller er det bare feil?","Overigår må nok regnes som et eksisterende norsk ord, og som privatperson kan man bruke de ordene man vil. Det betyr ikke at vi vil anbefale noen å skrive i overigår. Rettskrivningsordbøkene har ikke innlemmet ordet. Overigår er nok laget etter mønster av overimorgen, som er en slags (omdiskutert) variant av i overmorgen. Selv om flere har skrevet til oss og fortalt at de sier i overigår, er ordet fremdeles fremmed for mange. Det innarbeidede uttrykket i forgårs er derimot velkjent, og vi kan ikke se at det egentlig trengs noe nytt. (Det gjorde det strengt tatt heller ikke da forgårs tok over i sin tid. Mer om det til slutt nedenfor.) Barnespråk? Vi tror ikke ordet har vært utbredt særlig lenge, og det er kanskje snarere alders- og generasjonsbetinget enn dialektalt. Der det er brukt i litteraturen før år 2000, og det er ikke mange steder, er det gjerne lagt i munnen på barn (se f.eks. det første eksemplet, fra 1958). Bør det brukes? Om en bør bruke overigår, er en vurderingssak. Det som taler mot, er at det er uvant for mange, at det ikke står i ordbøkene, og at det kan bli oppfattet som barnslig. Dessuten finnes det andre, etablerte ord som kan brukes i stedet. På den positive siden har vi symmetrien: overigår er parallelt med overimorgen, så mange vil nok forstå det uten videre, om de ikke kjenner det fra før. Det kan riktignok innvendes at over vanligvis peker framover. I forgårs = førre dagen (for spesielt interesserte) Historien om overigår er på et vis en gjentakelse av historien om forgårs. Forgårs trengte i sin tid ut de norske formuleringene førre dagen, hin dagen, før(e)dagen og i førdags, som var eldgamle i talemålet. Vi har også hatt uttrykk som førre kvelden eller førkvelds for i forgårs kveld. I Kjærtegn på vidvanke av Vidar Sandbeck står det: Vi har fått skjørbuk. Gråt ikke over oss. Henrik døde førdagen og jeg i går. Hilsen Jens. I stubben «Det blir itte regn» av Alf Prøysen finner vi denne replikken: – Je hadde noe å gjøra i går. – Men førdagen da? Det var fint vær da og. I En sommernatt på Krokskogen (den gang Krogskoven i skrift) skrev P.Chr. Asbjørnsen fordansket forrige Dagen, men sønnen til kompanjongen Jørgen Moe rettet det i en senere utgave til det mer opprinnelige førdagen. Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, foretrakk alt annet enn i forgårs, som vi ser på lista nedenfor, der han viser veien fra dansk til norsk (Unorsk og norsk 1, 1881):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nord-norge-nordnorsk-og-bindestrek/,"Nord-Norge, nordnorsk og bindestrek","Heter det nordnorsk, nord-norsk eller Nord-Norsk?","Navnet på landsdelen skrives Nord-Norge, men det tilsvarende adjektivet skrives uten bindestrek, altså nordnorsk. På samme måten er det med disse ordene: Sør-Norge og sørnorsk Midt-Norge og midtnorsk Vest-Norge og vestnorsk Øst-Norge og østnorsk",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-amerikanske-uavhengighetserklaeringen-pa-nynorsk/,Den amerikanske uavhengighetserklæringen på nynorsk,Kva heiter «den amerikanske selvstendighetserklæringen» på nynorsk? Skal det vere stor forbokstav i «den»?,"Det heiter tradisjonelt den amerikanske sjølvstendefråsegna. Det er òg mogleg å skrive den amerikanske sjølvstendeerklæringa (brukt i trykt tekst sidan 1974). Sjølvstendekunngjering og sjølvstendelysing er like gode ord, men dei har vorte lite nytta i denne nemninga. Det skal vere liten forbokstav, som du ser.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lutter-ore/,Lutter øre,Kan noen fortelle meg hva uttrykket å være «lutter øre» kommer av?,"Lutter er et ubøyd adjektiv som vi har fått fra nedertysk, i stor grad via dansk. Betydningen av lutter er ‘ren og skjær’ og dermed også ‘bare’, ‘utelukkende’. Uttrykket har altså hverken med lutt eller Luther å gjøre. Hvis du lover å være lutter øre, forplikter du deg til å høre skikkelig etter. Adjektivet lutter henger sammen med verbet lutre ‘ rense’, som kanskje er mer kjent. I dag bruker vi lutter nesten bare i faste vendinger, og oftest i uttrykket med øre. Man kan også være lutter øye, selv om det uttrykket er lite brukt. Fremdeles fins det både lutter velvilje, lutter glede og lutter løgn (men sjelden samme sted). Før ble adjektivet brukt friere, jamfør dette sitatet fra Ludvig Holberg: «Jeg er omspendt med lutter Ulycker.»",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ta-rotta-pa/,Ta rotta på,Hvorfor heter det å ta rotta på noen? Har det med leken katt og rotte/mus å gjøre?,"Nei, i denne leken tar katten rotta, men den tar jo ikke rotta på noe eller noen, så det er tvilsomt. Det er mer sannsynlig at forklaringen er av seksuell art. Musa i betydningen kvinnens kjønnsorgan kan være omskrevet til rotta. Slik er det forklart i Norsk Riksmålsordbok. Første gang uttrykket står på trykk (Dagbladet 1935) er det pussig nok en metaforisk fisk det skal tas rotta på: Noe eldre eksempel finner vi ikke i skrift, men slang og rå formuleringer kan eksistere lenge muntlig før de kommer på trykk. I en kilde fra 1946 finner vi forresten å ta rota på utysket (om løvetann og brennesle), men det er nesten utenkelig at rota skal ha forvandlet seg til rotta.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sette-ut-i-livet-eller-live/,Sette ut i livet eller live?,Heter det «å sette ut i live» eller «å sette ut i livet» når man gjør alvor av en plan?,"Det faste uttrykket er å sette ut i livet. Det heter imidlertid å være i live. Merk forskjellen i tonelag på livet og live (som i henholdsvis bønder og bønner). Mer om forskjellen I live er restene av en gammel dativform av liv, jamfør andre dativuttrykk som i drømme, i ulage. Etter preposisjonen i står et substantiv i dativ (live) når det handler om å være i noe (altså oppholde seg innenfor det) i akkusativ (liv, livet) når det er snakk om å være på vei til eller inn i noe I uttrykket med sette ut i handler det om veien ut, og da er det akkusativ (livet) som gjelder. (Man kan naturligvis bli satt ut mens man er i live, og da blir man for så vidt satt ut i (levende) live. Men dette er noe helt annet!)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vi-kan-forsikre-deg-om/,Vi kan forsikre Deg om …?,"Jeg har lært en gang i tiden lært at man i høflig tiltale skal benytte «De», «Dem» og «Deres». Nå ser jeg at mange bruker entallsform med stor forbokstav, f.eks. slik: «Du skrev at Du ikke fikk svar på Ditt tilbud. Vi kan forsikre Deg om at vi vil svare Deg omgående.» Er reglene for dette endret?","Nei, reglene er ikke forandret. Det du en gang lærte, er fremdeles det som gjelder. Stor forbokstav i «Du», «Deg» osv. er ikke korrekt. Det riktige er å skrive: «De skrev at De ikke fikk svar på Deres tilbud. Vi kan forsikre Dem om at vi vil svare Dem omgående.» Hvis man velger formene «du», «deg» og «ditt», må man bruke liten forbokstav.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-kompromisse/,Å kompromisse,Er det tillate å skrive å kompromisse i staden for å inngå kompromiss?,"Ja, det står i mange ordbøker og har vore brukt i over hundre år i norsk, dansk og svensk. Ordlagingsmønsteret (verb av substantiv) er kjent: å intervjue av eit intervju, å kollapse av ein kollaps, å filme av ein film, å bile av ein bil osb. På den andre sida har verbet berre vore i vanleg bruk i nokre få tiår. Mange tykkjer det kling rart, og langt frå alle uttrykk med substantivet kompromiss kan skiftast mekanisk ut med verbet. Av og til kan ein forresten godt bruka tradisjonelle alternativ som gje (litt) etter, slå av (på krava) og møtast på halvvegen, jf. dette søket i norske aviskjelder som syner relativ oppgang og nedgang i synonymbruken:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/deployere/,Deployere,Hva betyr deployere og deployerbar? Har dere gode norske uttrykk for det samme?,"I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner en denne forklaringen: «(mil.) endre militæravdelings formasjon fra en dypere til en bredere (især fra kolonne til linje); utgruppere til strid». Hvis man bare mener utplassere, sende eller noe lignende, er det bedre å velge disse enklere ordene. Deployere kommer fra fransk, der den opprinnelige betydningen var nettopp ‘utfolde’ (fra latin de + plicare). Det dreide seg altså om å skifte formasjon eller orden for å gjøre seg klar til kamp. I dag har deployere åpenbart fått utvidet betydningsområde på norsk og brukes også ofte om fly og til og med rakettvåpen i tillegg til marinefartøyer. Det skyldes sikkert påvirkning fra engelsk, der deploy har vært brukt mer generelt om det å utvikle eller gruppere til strid og dessuten i betydningene ‘mønstre, oppby, prestere, yte’ og ‘utvikle, utnytte (ressurser)’. Avisene skriver blant annet om å «deployere marinefartøyer til UNIFIL» eller «deployere kampfly til Banak». Det ser ut til at betydningen da er ‘ utplassere, utstasjonere midlertidig’. Alt etter sammenhengen kan en med fordel bruke disse eller andre umiddelbart forståelige ord i stedet, fra mønstre og mobilisere til sende ut og bringe i stilling. Deployerbar (av deployable) er et sted definert slik: ‘ som raskt kan flyttes dit behovet er ’. Et beslektet begrep er gripbar, men det skal visst ikke være nøyaktig det samme. Vi har fått henvendelser fra flere ansatte i Forsvaret som føler seg overveldet av alle de nye termene som de siste åra har kommet inn, særlig gjennom engelsk, som for eksempel kapasiteter (ressurser, krefter, evner). Vi får altså kombinasjoner som deployerbare kapasiteter. Stridskrefter er det relativt mindre tale om enn før.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blogg-blogge/,"Blogg, blogge",Jeg har ikke skjønt helt hva ordet blogg betyr. Kan dere hjelpe meg?,"En blogg er noe midt imellom en dagbok og en hjemmeside på Internett. Det er med andre ord en slags nettjournal, eller direkte oversatt: en vevlogg. Web + log Ordet blogg kommer fra engelsk blog, som er dannet av weblog. Log er det samme som vårt eget logg, mens Web er World Wide Web, Verdensveven. Vi skriver det derfor med to g-er og bøyer det på vanlig måte i flertall: blogger (ikke blogs). Til substantivet blogg er det laget et verb, å blogge, som brukes om det å skrive en blogg. En person som skriver en blogg, kalles en blogger. Blogg er en praktisk fornorsking av blog. Strengt tatt burde det kanskje hett vlogg (jf. vevlogg), men det er blitt ordet for ‘videoblogg’! Ordet nettlogg er forresten opptatt i en helt annen betydning i dataverdenen. Blogging kan også bety bløgging Vi har også et gammelt hjemlig verb som heter blogge, og som kommer av blóð + ga. Det betyr noe helt annet. De fleste bruker nok dette ordet i formen bløgge, ellers kunne det blitt mange blodige misforståelser.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/krympelag-krympefest/,"Krympelag, krympefest","For ei stund sidan fekk ein kamerat av meg tvillingar, og då vart det fort snakk om at vi måtte halde krympefest for han. Men kvar kjem dette ordet frå? Kven eller kva er det som skal krympast?","Verbet krympe kan − ved sida av ‘minke’ og ‘minske’ − òg ha andre tydingar, mellom anna ‘feire ved å drikke alkohol’. Den overførte tydinga er minst 150 år gammal og kjend frå store delar av landet. Både krympelag og krympefest er kurante ord i denne samanhengen. I litteraturen finn vi tidlege døme på ordlaget frå Oslo og Bergen, òg i forma krømpe. Bokmålsordboka nemner bruksdøma «krympe seieren, gevinsten». I Norsk Riksmålsordbok (1937) er krympe i denne tydinga forklart som ‘feire (en utnevnelse, en anskaffelse, noget man har fått, vunnet) med å drikke et glass vin (ell. brennevin) og spandere på andre’. Reint grammatisk kan ein krympe både ei hending, ein vinst og den heldige personen. Tradisjonelt er det vanskeleg å koma utanom alkoholen når ein gjer det. Mikkjel Fønhus skriv i Skiløperen (1936): I Norsk Ordbok fra Samlaget ser vi at ordet er ganske utbreitt, og at alkohol ikkje (lenger) er heilt obligatorisk: Krymping av flaskeinnhald, vinst eller tøy? Norsk Riksmålsordbok har med endå ei tyding av krympe, nemleg ‘drikke (en flaske vin ell. brennevin) for å feire en begivenhet’. Då er det beint fram flaska ein krympar. Forklaringa kan vere så enkel som dette, jamvel om det ikkje er heilt lett å skjøne korleis vinstar og personar kan ha teke over alkoholen sin plass som objekt. Ei alternativ forklaring kan vere at ein krympar ein vinst ved å feire (og drikke) på vinnaren si rekning (og løning). Endeleg kan vi ikkje utelukke at bruken skriv seg frå tekstilverda, anten frå krymping av tøy før produksjon eller av sluttbehandling av plagg før bruk. Det eldste bruksdømet vi finn, frå Morgenbladet i 1874, peikar mot tekstilkrymping:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spaniar-eller-spanjol/,Spaniar eller spanjol?,Eg har registrert at spaniar (på bokmål spanier) er ei form som spreier seg. Har ein framleis lov til å nytte forma spanjol?,"Begge formene kan nyttast, det er valfritt etter rettskrivingsordbøkene og har vore det i lang tid. Det kan nok stemme at spaniar har blitt vanlegare i det siste, men spanjol er slett ikkje ute, tvert om har denne forma styrkt seg lenge. På 1800-talet var spanier vanlegast i det dansk-norske skriftmålet, men vi finn òg ein del spaniol. Tidlegare var òg forma spanjor i bruk. I ordboka over norsk folkemål frå 1850 har Ivar Aasen med spanjor (som forresten er det vanlege på svensk), og han forklarer det på dansk med spanier. I dansk skal spaniol ha vorte «lavsocialt» og gammaldags og vissnok nedsetjande. I fleire tiår skulle spaniar (bokmål spanier) skrivast spanjar (spanjer). Her er utviklinga i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket (boksøk):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/krabbeskjell-eller-krabbeskall/,Krabbeskjell eller krabbeskall?,"Innmaten i krabben legges i krabbeskallet. Hvorfor kaller man det ferdige produktet krabbeskjell? Krabbe er da vitterlig et skalldyr, ikke et lukket skjell?","Ja, det ytre skjelettet som krabben har, er et skall. Skjell er først og fremst det norske ordet for visse bløtdyr (= muslinger) som er dekket av to skall (blåskjell, kamskjell osv.), og for hvert av skallene. Men ordet skjell kan også brukes overført om mange ting som minner om muslingskall. Det har lenge vært mulig å bruke krabbeskjell om den tomme hoveddelen av krabbens skall, men det var ikke vanlig før i tida. Her er et sjeldent eksempel fra 1945, der det er brukt poetisk. Først et par tiår seinere begynte ordet virkelig å feste seg i kokebøkene, sikkert under en viss innflytelse fra engelsk crab shell og (fylte) terteskjell. Valget mellom fylte krabbeskall og det mer metaforiske fylte krabbeskjell overlater vi til den enkelte, men vi understreker at det ikke er noe galt med krabbeskall. Noen mener at fylte krabbeskjell er mer presist enn fylte krabbeskall (fordi skjell utelukker klørne), men en slik presisering er neppe nødvendig i praksis. Ordet krabbeskjell er nok kommet for å bli, i alle fall i lyrikk og oppskrifter. Men krabbeskall er naturligvis det eneste riktige ordet både for hele skallet (medregnet klør) og for bruddstykker av det.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-eller-pa-agder/,I eller på Agder?,Er det riktig å si på Agder når en mener ‘i Aust-Agder og Vest-Agder’?,"På Agder er det tradisjonelle uttrykket for landet langs kysten, men det har også kunnet omfatte mer eller mindre av Agder-fylkene. Det har likevel hett i Aust-Agder og i Vest-Agder om hvert fylke for seg. I bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) ser vi tradisjonell bruk av på i mange boktitler: Rikssamlingstid på Agder (1976) Kommune- og fylkesblomster på Agder (1997) Jernverk på Agder (1986) Bygder og byar på Agder (1975) Motstandsbevegelsen på Agder 1940-1945 (1992) Kristenliv på Agder (1948) Her er det ikke nødvendigvis bare snakk om kystområdene. I Norge vårt land: Daler, fjell og fjordbygder i Sør-Norge (1990) står det til og med om «de indre bygder på Agder». På kan virke uvant for noen, men det er ingen spesiell grunn til å skifte det ut. Det er likevel vanlig å skrive og si i Agder om Agder i dag. Med referanse til hele det administrative området er det riktig, og det kan nok ikke kalles feil ellers heller. Historisk Inndelingen i Aust- og Vest-Agder er snaut hundre år gammel. På lokalhistoriewiki.no står dette: Historisk ble navnet [Agder] brukt om de ytre delene av dette området. Navnet skal bety «kant», det vil si kanten av landet mot sjøen. Man kan spore det omkring 1500 år tilbake, da det var et småkongedømme. Det ble senere et fylke, Egdafylki, under Gulatingsloven. Egdafylki ble senere til Agdesiden len, et av hovedlenene. Det blir omtrent som Møre, som en gang i tida bare var kysten. Navnet kommer av ei rot mor- som henger sammen med gammelnorsk marr 'hav'. I dag omfatter både Møre og på Møre mer av landjorda.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/formannskapet-i-eu/,Formannskapet i EU,Den funksjonen å lede Rådet for Den europeiske union (EU) kalles på engelsk Presidency. Vi undrer oss over bruken av ordet formannskap når presidency oversettes til norsk. Finnes det et kjønnsnøytralt norsk ord for dette?,"Det finnes ikke noe godt alternativ som vil bli forstått uten videre, og som kan brukes overfor et større publikum. Formannskap har vært en sentral politisk term i Norge siden Stortinget vedtok formannskapslovene i 1837. Valget av ordet formannskap i EU-sammenheng er nok nøye vurdert og politisk forankret. Det er i alle fall denne oversettelsen av presidency vi finner i EØS-EU-basen til Utenriksdepartementet (brukernavn og passord: guest). Det heter for øvrig også formandsskab på dansk. Formannskap må nok regnes som en fagterm, som det ikke vil være så lett å få skiftet ut. Kontakt eventuelt EØS-oversetterne i Utenriksdepartementet om dette.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vann-over-hodet/,Vann over hodet,Jeg lurer på hva som er opprinnelsen til uttrykket «å ta seg vann over hodet». Jeg vet at det betyr å påta seg noe man ikke klarer. Har det opprinnelig noe med drukning å gjøre?,"Uttrykket står allerede i den danske ordtakssamlinga til Peder Laale fra 1506: Ho som ladher vatn offwer howeth thet løber snarth i ærmen. Det vil i praksis si: Tar en seg vann over hodet, renner det snart i ermet. Det handler altså om noe mindre dramatisk enn drukning, men akkurat hva tør vi ikke si. Det handler neppe om å late vannet, som noen mener, for verbet lade/late ble før brukt mye om å helle og tømme. Det pussige er at uttrykket ikke lenger brukes i dansk, mens det har overlevd i svensk og norsk, ikke minst i landsmål (nynorsk), for det står i Ivar Aasens ordtakssamling fra 1856: D'er vondt aa taka seg vatn yver hovud.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bokstaven-w-i-norsk/,Bokstaven w i norsk,Blir bokstaven w brukt i nokon norske namn og andre ord som ikkje er tekne inn frå andre språk?,"Bokstaven w finst ikkje i norske arveord (= ord som ikkje er lånte frå andre språk), berre i innlånte ord (som wolfram og show). Bokstaven blir likevel nytta i mange norske namn. Bokstaven w er i det heile sjeldsynt i norsk, som du lett ser når du slår opp i ei ordbok. Til dømes har Tanums store rettskrivningsordbok, som er på 1546 sider, berre to sider med oppslagsord som byrjar på w. Dei fleste av dei er utanlandske stadnamn eller innlånte ord. Søkjer du på %w% i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka, får du fram alle dei vanlegaste orda med w i norsk. Det er annleis med namn. Wold (Voll) og Wiik (Vik) er norske namn som mange framleis skriv med w. Eit anna døme er etternamnet til Noregs mest vidgjetne diktar tidleg på 1800-tallet, som kjem av namnet Verkland (i Sogn). Familien skreiv det med w, som Wergeland. I førenamn, som Wenche og Willy, er w-en gjerne importert med namnet. Før i tida Går vi til sein gammalnorsk tid og ser på handskriftene, finn vi w i vanlege norske ord (ofte i framlyd, altså fremst i ordet). I gamalnorske handskrifter brukte ein dessutan u og v om kvarandre. (I tillegg fanst ein såkalla insulær v, som likna på ein spegelvend y.) I fleire hundre år nytta ein gjerne w for v i dansk skrift, og mange norske namn fekk skrivemåten sin då. Men på 1800-talet var ein gått heilt bort frå w-en i rettskrivinga. W hang att i namn berre av gammal vane eller vart sett inn etter utanlandsk mønster. Uttale i norsk I gammalnorsk vart bokstaven v faktisk uttalt som w blir uttalt på engelsk, medan vår moderne v -lyd vart skriven f. Med andre ord: Lenge skreiv ein v og sa w, seinare skreiv ein ofte w, men sa v! I ord der bokstaven w finst i moderne norsk, blir han uttalt som vanleg v. Det gjeld òg i mange forkortingar. BMW blir uttalt som /be-emm-ve/ og WTO som /ve-te-o/. Dette har sikkert praktiske grunnar. Ved Internett-adresser er det ein tendens til å forenkle sambandet www og uttale det /veveve/. Eventuelt blir det anten /dobbel-v dobbel-v dobbel-v/ eller /tre gonger dobbel-v/. Du kan lese meir om w og andre bokstavar i Arne Torps artikkel « Bokstaver og alfabet » i Språknytt.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tittel-med-liten-forbokstav/,Tittel med liten forbokstav,Stemmer det at stillingstitlar og yrkestitlar alltid skal skrivast med liten forbokstav?,"Ja, på norsk skal slike titlar ha liten forbokstav. Såleis heiter det ikkje berre «direktør Hanna Olsen», «professor Bjerke», «cand.scient. Halvorsen», «pastor Johnsrud» osv., men òg «kong Harald» og «stortingspresident Andersen». Denne regelen gjeld dessutan når tittelen står under namnet på visittkort, ved brevunderskrifter og liknande, til dømes slik: Hanna Olsen direktør (Regelen om stor forbokstav i nytt avsnitt slår ikkje inn her, for det er tale om eit framhald, ei tilleggsopplysning.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vri-notta/,Vri nøtta?,"Vi har sittet og diskutert om det går an å si «vri nøtten». Er det greit å si, eller er det helt på trynet?","Det må man kunne si, eller vri nøtta, som er vanligere. Uttrykket er sikkert basert på vri hjernen, der hjernen vel er tenkt som en svamp. Som kjent kan hodet kalles nøtta (jf. uttrykket trang i nøtta). Det er ikke særlig logisk å vri noe så sprøtt som ei nøtt, men det har ikke så mye å si. Slike uhøytidelige uttrykk kan man ikke sette for strenge krav til. De kan faktisk virke enda mer slående med en tåpelig vri. Vi regner med at ingen vil bruke vri nøtta i en utpreget seriøs sammenheng uansett.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klikk-eller-trykk/,Klikk eller trykk,Vi diskuterer om det heter klikk eller trykk i sammenhengen «Klikk her for å bestille» eller «Trykk her for å bestille». Dette gjelder i tekst på nett.,"Vi kan først se hva Bokmålsordboka sier. Legg merke til betydning 3: klikke v1 (lydord) 1 gi kneppende lyd 2 gi klikk (2) revolveren klikket / svikte, mislykkes opplegget klikket på viktige punkter / det klikket for henne hun mistet tenkeevnen 3 (markere en viss del av bildet på en dataskjerm ved å) trykke på museknapp klikk på ikonet så kommer dokumentet opp I forbindelse med pc-grensesnitt må vi regne med at klikke i betydning 3 er godt etablert og like rett som trykke. Det kan være behov for å reservere trykke for bruk av trykkskjermer (touch screens).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-gladt-barn/,Et gladt barn?,"Dersom en vil uttrykke at f.eks. et barn er lykkelig, ved hjelp av adjektivet glad, hvordan vil det se ut? Både «et glad barn» og «et gladt barn» høres forferdelig galt ut.","Adjektivet glad har bare denne formen i entall. Det kan altså ikke hete noe annet enn «et glad barn», selv om det neppe er mange som skriver det. Svensk har hankjønnsformen glad og intetkjønnsformen glatt, slik norsk for så vidt også kunne ha hatt, bortsett fra at den norske skrivemåten ville ha vært gladt. Islandsk har det som svensk. I dansk er det som i moderne norsk, dvs. at en bruker glad også i intetkjønn. I eldre nynorsk skrev man helst «ein glad unge». Men i noen uttrykk gikk det litt mer glatt å bruke gladt enn det gjør nå. Olav H. Hauge skriver i 1976 i dagboka si: For øvrig har ordet glatt samme opprinnelse som glad. Men sammenhengen er ikke så nær. Å gå glatt har ikke noe direkte med glad å gjøre.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-gjeld/,Kva gjeld?,"Kan ein bruke kva gjeld på nynorsk, til dømes «Kva gjeld kvaliteten, er den lågare enn venta»?","Det er ikkje ulovleg, men det er heller ikkje god nynorsk. Det er ei direkte omsetjing av bokmålsuttrykket hva gjelder, som ikkje alle bokmålsbrukarar likar så godt heller. Ein grei tekstbindar er n år det gjeld. I dømet du nemner, kan ein kanskje til og med gå rett på sak utan tekstbinding: «Kvaliteten er lågare enn venta.» I spørsmål er kva gjeld sjølvsagt greitt: «Kva gjeld denne saka, eigentleg?»",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lego-klosser/,Lego-klosser,"Er det tillatt å skrive legoklosser, siden det er et innarbeidet uttrykk på norsk? Jeg syns det ser litt rart ut med LEGO-klosser, Lego-klosser eller Legoklosser.","Lego er et registrert varemerke, og bedriften har vært svært nøye med å følge opp juridisk hvis noen prøver å gjøre Lego til et allmennord. Den riktige skrivemåten er derfor Lego-klosser, med stor forbokstav og bindestrek.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/antall-ord-i-norsk/,Antall ord i norsk,Jeg lurer på hvor mange ord det finnes i det norske språket. Er det færre enn i engelsk?,"Det finnes ikke noe sikkert svar, men det er i alle fall over 300 000 i norsk og nærmere 500 000 i engelsk. Ellers kan man sirkle inn ulike tall på grunnlag av nærmere bestemte kriterier. Tallene ovenfor er basert på visse ordbøker (se også tallene i denne Wikipedia-lista) og forteller mer om utvalget av ord enn om språket. Denne danske artikkelen forklarer hvorfor tallene er ubrukelige til sammenligningsformål. Ujevnt fordelt Norsk har et rikt ordforråd. At ikke alt er like godt kjent, er en annen sak. Ordkunnskapen er ujevnt fordelt, og dessuten er det det aktive ordforrådet (det som er brukt) hos den enkelte mye mindre enn det passive (det som er kjent). Hos store forfattere I En bok om ord (1971) står det at Wergeland skal ha brukt ca. 58 000 ulike ord, Hamsun 33 000–34 000 og Shakespeare ca. 29 000. Finn-Erik Vinje nevner litt andre tall i boka Som ordet går (1984): Norsk = dansk-norsk + særnorsk Vi har en stor arv fra dansk etter mange hundre år med dansk skriftspråk. Det meste som står i danske ordbøker fra slutten av 1800-tallet, har også vært i bruk i det (dansk-)norske skriftmålet. Så har vi den tilleggsarven fra norrønt som vi har fått gjennom dialektene og den skriftlige fellesnevneren nynorsk. Vi må ikke glemme lavtysk, som har påvirket både direkte og gjennom dansk. Norsk Ordbok (Ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet) skal ha opp mot 500 000 ord registrert, men det ferdige ordbokverket i 12 bind har bare rundt 330 000 oppslagsord. En del av disse er felles med bokmål, og andelen lånord er relativt lav. Det Norske Akademis ordbok (bokmål og riksmål) har 225 000 ordbokartikler. Sammensetninger? Ellers er den største norske ordboka Tanums store rettskrivningsordbok, med over 300 000 ord. Mange av dem er sammensetninger, som for eksempel sykkelsete. Spørsmålet blir da hvor mange sammensatte ord en skal regne med at det finnes. Tanum har over 60 sammensatte ord med sykkel- som førsteledd og flere titall sammensatte ord med -sykkel som etterleddd. Det kunne sikkert ha stått mange flere slike der, men ett sted må jo ordbokforfatteren sette grensen. En som arbeider på et sykkelverksted, ville sikkert ha satt grensen et annet sted. Hva er et(t) ord? Når en skal sammenligne norsk og engelsk, kan en få problemer med å avgjøre hva som er et ord, og hva som ikke er det. Jernbane heter railway på engelsk, så begge språk har et ord for dette. Men vi behøver ikke å gå lenger enn til jernbanestasjon før det blir vanskelig. Det tilsvarende engelske ordet er jo railway station, og det skrives jo i to ord. Har da engelsk ett, to eller ikke noe ord for jernbanestasjon? Språkrådet har pleid å avvise at det i praksis er mulig å telle antall ord i norsk og i engelsk og sammenlikne språkene på denne måten. På norsk kan man dessuten i stor grad lage sammensetninger, som vil bli forstått, på sparket. Den store randsonen Et annet problem med å finne ut hvor mange ord det er i et språk, er at grensen mot dialektord, slangord, vitenskapelige ord, utenlandske ord og gammeldagse ord er vanskelig å trekke. Hvor frekvent må et ord være, og hvor mange må kunne det, for at det skal høre til i språket? Det er f.eks. veldig vanskelig å avgjøre når et ord går ut av språket, og når et nytt ord kommer inn. Regner man med alle dialektord hos de mest kunnskapsrike eldre dialektbrukerne og alle engelske ord som yngre datakyndige nordmenn bruker i norske setninger, får man et helt annet tall enn om man legger sammen ordene i vanlige norske tekster eller teller det som er helt felles for de fleste. Antall ord hos nordmannen Her formidler vi et par anslag. I Dag Gundersens bidrag i samleverket Vårt eget språk, Aschehoug 2002 (Egil Børre Johnsen, red.) står det at [d]et ordforrådet et menneske behersker og vil kunne bruke daglig, blir gjerne anslått til 5000–6000 ord. […] Dette gjelder vårt aktive ordforråd, de ordene vi teoretisk sett kan velge å bruke selv. Det passive ordforrådet, de ordene vi skjønner – mer eller mindre – når vi ser eller hører dem, er hos de fleste langt større. Enkelte kan komme opp i 30 000–40 000. Helene Uri skriver i boka Hva er språk? at det er nokså vanlig at en femåring kan ca. 10 000 ord. Det samlede ordforrådet i et språk har neppe mye å si for de individuelle tallene ovenfor. Men det er ofte det individuelle tallet som er problemet når folk klager over at ordforrådet i norsk er for lite. Du kan lese litt mer om emnet i Språknytt 1/2009.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvilke-ord-kan-brukes-om-hudfarge/,Hvilke ord kan brukes om hudfarge?,Jeg har fortstått det slik at visse ord ikke er bra å bruke om hudfarge. Men hvilke ord er greie å bruke?,"Når man viser til enkeltpersoner, kan man ofte rett og slett la være å nevne hudfargen. Ellers er det vanligste alternativet svart og hvit. «Nullalternativet» I en ideell verden ville alle enten vært blinde for hudfarge eller ikke opplevd hudfarge eller omtale av hudfarge som belastende. Men siden verden langt fra er ideell, er det en god idé å redusere omtalen av hudfarge til et minimum og alltid vurdere om emnet virkelig er relevant. På ung.no står det et opplysende svar som er skrevet i samarbeid med Antirasistisk senter, se utdraget nedenfor: En ting du kan tenke på er jo om man i det hele tatt trenger å beskrive noens hudfarge eller om man kan finne andre trekk ved det mennesket for å beskrive det. Kanskje det er noe ved et menneske[s] personlighet som like godt kan beskrive det, som hudfargen. Det kan oppleves som godt og fint at ikke hudfargen alltid er det som definerer en hvis man er brun i huden. Om man skal snakke om en hel gruppe og må bruke [ord for hudfarge], er brun, svart eller melaninrik helt fine ord å bruke. Svart og hvit er greit Når man viser til den gruppen av mennesker som tidligere ble omtalt med det såkalte n-ordet, er svarte mennesker et ganske trygt valg. Black ble tatt i bruk som en selvhevdende betegnelse av svarte amerikanere i 1960-åra. Betegnelsen fikk stort gjennomslag og kan i dag regnes som både nøytral og positivt. Den kan brukes uten nøyaktig referanse til hudfarge og dekker det som før også het farget. Svart viser altså snarere til ikke-hvit identitet enn til spesielt mørk hudfarge. De siste tiåra er det også blitt vanlig å bruke brun om folk med medfødt mørk hudfarge, og hvis folk selv ønsker å bli kalt brune, må det være greit, selv om ordet også har andre betydninger på norsk (bl.a. solbrun). Betegnelsen kan favne videre enn svart og gjelde alle som ikke oppfatter seg som hvite, men brukes gjerne om en tredje kategori (jf. «farget»). At svart er greit, betyr på ingen måte at substantivavledningen svarting er det. Det er et sterkt rasistisk ord. En bør forresten la være å skrive de svarte (eller de hvite for den del); det virker sementerende og minner om en tid da «de sorte» var noe fjernt og helt for seg selv sett fra Norden. Farget er ikke fullt så greit Farget regnes av mange som utdatert og kan oppfattes mer eller mindre negativt, særlig gjelder det ekvivalenten colored i USA. Et nyere og positivt oppfattet alternativ er person of color/colour, men dette uttrykket er umulig å oversette direkte til norsk; *person av farge er en engelsk grammatisk konstruksjon som vi fraråder. Skal det oversettes til noe lignende, kommer man neppe utenom farget. Mørk(hudet) og lys(hudet) Mørk i huden og lys i huden, eller bare mørk og lys, er i utgangspunktet romslige og deskriptive betegnelser. De brukes mye og virker for det meste nøytrale. Mørkhudet er særlig brukt i skrift, da gjerne i forbindelse med signalement og beskrivelse av både øyenfarge, hårfarge og hudfarge. (Mørk og lys brukes også om variasjon blant «hvite», mest med referanse til hårfarge. I denne sammenhengen er både disse ordene og mørkhåret og lyshåret nøytrale.) Flere svarte mennesker oppfatter likevel mørkhudet som belastende; sannsynligvis henger det sammen med overdreven fokusering på hudfarge i negative sammenhenger. Hvis man først bruker ordet, bør man ikke la det stå substantivisk, som i mørkhudet/mørkhudede alene, i det minste bør man legge til person(er) eller noe annet. Ofte kan med mørk hudfarge eller som er mørk(e) i huden være et bedre alternativ. Melaninrik er nøytralt eller positivt, men ikke innarbeidet Rundt tusenårsskiftet ble det laget et nytt adjektiv: melaninrik. Noen mener at melaninrik og motstykket melaninfattig er ladde ord, men de er i utgangspunktet nøytrale og deskriptive nok. Melanin er et pigment som folk rett og slett har mer eller mindre av. (Forleddet melan- er fra gresk melas, som betyr ‘mørk, svart’.) Merk at ordet ikke er laget for å dele inn menneskeheten på et nytt biologisk grunnlag, poenget er bare å ha et et ikke-belastende ord for alle som blir oppfattet og diskriminert som «ikke-hvite». Det er altså ikke ment som et ord for «rase», men et ord mot rasisme, for å si det litt enkelt. Tida får vise om ordet vinner fram. Språkrådet mener det er i tidligste laget å ta det i bruk i vanlig tekst fra det offentlige. Ellers står folk selvsagt fritt. Amerikanske forhold I omtalen av amerikanske forhold har afroamerikansk og afroamerikanere vært brukt nøytralt. I engelsk er det i ferd med å bli avløst av de tyngre alternativene afrikanskamerikansk (african american) og afrikanskamerikanere. Denne prosessen har ikke kommet like langt her til lands, men begge de sistnevnte ordene har vært i bruk i norsk lenge. Merk at black american er et videre begrep enn african american. En opplysende artikkel om amerikanske forhold og ordbruken i engelsk (fram til 1992) er Changing Racial Labels: From «Colored» to Negro» to Black» to «African American». Det er vanskelig å følge med på utviklingen i engelsk, som legger stadig sterkere føringer på norsk språkbruk. Det er ikke selvsagt at norsk må henge med i alle svingene. Det viktigste er å bruke ord som de fleste berørte i Norge kan leve med, som ikke bryter med norsk grammatikk, og som ellers kan fungere greit.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fly-forbanna/,Fly forbanna,Har hatt en liten diskusjon på jobb i dag om uttrykket «fly forbannet». Hva betyr «fly» egentlig her?,"Fly fungerer her som et forsterkende adverb med betydningen ‘veldig’. Den fulle formen er flygende. Det var motstandsmannen Max Manus som brukte uttrykket først i norsk litteratur, da i formen fly forbanna. Slik står det også i Bokmålsordboka. I DNTs årbok fra 1875 står det: Aa.O. Vinje skrev fljugande sinnad (stum d). Fra 1900 finner vi også formuleringen fly sint. Hvis man liker bokstavrim, er fly forbanna en klar forbedring av uttrykket.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utmerket-pa-nynorsk/,Utmerket på nynorsk,Kva heiter «utmerket» på nynorsk? Utmerkt eller utmerka? Og heiter det at ein har merkt eller merka seg noko?,"Formelt sett er utmerkt rett, men skriv gjerne framifrå i staden, om det høver. Dette har du no merkt eller merka deg; det er altså valfritt. E-verb med -t i perfektum: utmerkt På nynorsk har vi reservert a-verbet merke for ‘det å leggje merke til noko’: å merke – merkar – merka – har merka E-verbet merkje brukar vi om ‘det å setje merke på noko; markere’: å merkje – merkjer – merkte – har merkt Ein kan merkje noko ut, opp, av og så vidare. J-en, som er valfri, tydeleggjer skilnaden mellom verba. Altså: Noko som er merka, har ein lagt merke til. Noko som er merkt (ut), har ein sett merke på (slik at det skil seg ut). På nynorsk heiter det difor å merkje seg ut og å vere utmerkt. Likevel: Utmerket! = Framifrå! Å skilje seg ut, å merkje seg ut, å stikke seg fram og å bli fram heva er variasjonar over same tema. Alt dette er god nynorsk. Men utmerkt som karakteriserande adjektiv (i tydinga god) har ikkje vore mykje nytta på nynorsk. Det smakar av direkte omsetjing frå litt formelt bokmål (der ein framleis kan høyre uttalen /udmerket/, som vitnar om kva stilregister ordet har høyrt til). På nynorsk har ein helst omtalt det annleis. Det som skil seg positivt ut, kallar ein tradisjonelt framifrå på nynorsk. Framifrå svarer såleis òg til fremragende på bokmål. «Utmerkede resultater» og «fremragende prestasjoner» kan trygt omsetjast med framifrå resultat og framifrå prestasjonar. Som adverb kan ein òg nytte utifrå (som i utifrå fint). Ein kan dessutan variere med (særs) godt og ikkje minst grepa. Valfritt merkjer/merkar seg Om du skriv deg alt dette bak øyra, har du unekteleg merkt noko der (sett merke). Men det er valfritt å skrive har merkt seg eller har merka seg. Grunnen er nok at å merk(j)e seg noko i tyding ligg svært nær å merke noko.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/maskulinist-det-motsette-av-feminist/,Maskulinist – det motsette av feminist?,"Er ein maskulinist det mannlege motstykket til feminist? Kor lenge har det vore i bruk, og er det brukande i dag?","Maskulinist og maskulinisme er nokså nye ord i norsk. Dels er dei motstykke til feminist og feminisme, men dei har òg tilknyting til det mannlege i vid tyding på den eine sida og mannssjåvinisme på den andre. Ein bør nok ikkje utan vidare bruka orda som nøytrale motstykke til feminist og feminisme. I denne debattboka frå 1972 finn vi både maskulinistar og nymaskulinistar: Seinare i tiåret vart ordet nytta av m.a. Tove Nilsen og Gerd Brantenberg i skjønnlitteraturen. Men substantivet maskulinisme var det to menn som nytta før dei, søk i desse bøkene på nb.no: Korkje maskulinist eller maskulinisme har kome inn i vanlege norske ordbøker, og det er ikkje heilt lett å seia kva dei tyder. I ei framandordbok er det siste forklart som ‘mannlig utseende og opptreden hos en kvinne’. Dette er nok ei eldre tyding. Ordet har vore brukt om alt frå ‘(svært) maskulint preg’ via ‘mannsfrigjering’ til ‘mannssjåvinisme’, og i dag er det visst mest brukt om det siste, jf. denne Wikipedia-artikkelen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-lemen/,Et lemen,Heter det et eller en lemen?,"Etter rettskrivinga heter det et lemen – lemenet – flere lemen(er) – alle lemena/lemenene. I gammalnorsk het det lómundr og læmingr, og det er hankjønnsord. Man skulle slik sett vente en lemen. Men i skriftmåla og i svært mange dialekter har det lenge vært et intetkjønnsord. Ordet har mange dialektformer, bl.a. lom(h)und, lemming (begge hankjønnsord) og ikke minst lemende (intetkjønn). Noen steder er lemen fremdeles hankjønn, og det finnes også i hunkjønnsform, særlig på Østlandet. Det er altså ikke uttrykk for dårlig norsk når dette dyret opptrer snart i hankjønn og snart i intetkjønn.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-truande-faren-far-som-trur-eller-fare-som-trugar/,"Den truande faren = far som trur, eller far(e) som tru(g)ar?",På bokmål er det skilnad på 1) den troende faren og 2) den truende faren Må begge delar heite den truande faren på nynorsk? Og kjem ein tru(g)ande far med truslar eller trugsmål?,"Nei. Ein kan framleis skilje mellom 1) den truande faren (= som trur) og 2) den trugande faren (= som trugar) – jamvel om ein kanskje uttaler trugande og truande likt. Det gjeld altså presens partisipp av desse to orda: 1) å tru – trur – trudde presens partisipp: truande 2) å truge – trugar – truga presens partisipp: trugande Sidan 1977 har det vore valfritt å skrive 2) å true – truar – trua presens partisipp: truande Vel du det, må du òg skrive truande, som blir tvitydig. Det Lydrett? Somme kvir seg for å skrive denne g-en fordi dei ikkje har han i uttalen. Men dei fleste uttaler heller ikkje g-en i til dømes haug eller allmuge, og mange uttaler eg, meg, deg og så vidare utan g. Truande for trugande er altså ikkje ei form ein er nøydd til å nytte for talemålet si skuld. Tydingsskilje Hos dei som sløyfar g-en, kan den truande faren tyde: 1) faren som trur 2 a) faren som tru(g)ar (ein far) 2 b) faren som tru(g)ar (ein fare) Men ein kan framleis skilje slik: 1) den truande faren 2 a) den tru g ande faren 2 b) den tru g ande faren (eldre nynorsk: fåren) Bokmål har dette (for dei som skriv å tro, ikkje tru): 1) den troende faren 2 a) den truende faren 2 b) den truende faren Trugsmålet, trugsla/trugselen og trusselen Det å truga heter trussel eller trugsel, eller trugsmål, som har vore det vanlegaste på nynorsk. I ordboka frå 1873 skreiv Ivar Aasen: Med «mindre rigtigt» meinte han at ordet helst var teke opp frå dansk i denne forma (trussel). Trugsmål stemte derimot med svensk. I avisverda har trussel vorte eit trugsmål eller ein trussel mot trugsmål: (N-gramtenesta, nb.no.)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pc-en-pc-bruken-og-hjemme-pc-ordningen/,"PC-en, PC-bruken og hjemme-PC-ordningen",Jeg ser at mange skriver «PCen» og «hjemme-PCen» uten bindestrek foran endelsen. Er det riktig?,"Forbokstavord som pc, cd, tv, pdf, abc og bh skal skilles ut med bindestrek både før bøyningsendinger og i sammensetninger med andre ord. Vi velger her å skrive ordene med små bokstaver (det er valgfritt). Vi får for eksempel: pc-en, pc-bruk, hjemme-pc, hjemme-pc-en, hjemme-pc-ordning cd-utgivelse, jazz-cd, jazz-cd-en (Vi bruker bindestrek på samme måte med store bokstaver.) De samme opplysningene finner du for øvrig under Skriveregler på nettsidene våre: I bøyde former av forkortelser o.l. og i avledninger bruker vi bindestrek slik: pc-en, pc-er, pc-ene (men: en pc’s prosessor, se artikkelen om apostrof)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eige-eller-eiget/,Eige eller eiget?,Kva er den rette inkjekjønnsforma av adjektivet eigen? Blir det korrekt å skrive «vi treng eit eiget rom»?,"Nei. Det rette er eige rom. Inkjekjønnsforma av adjektivet eigen er eige, ikkje eiget. Det blir det same som med eit ope spørsmål.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ville-vaert-eller-ville-ha-vaert/,Ville vært eller ville ha vært?,"Heter det ville vært eller ville ha vært, og ville gjort eller ville ha gjort?","Det er valgfritt og nesten en ren smakssak. Du kan for eksempel la ditt eget talemål eller rytmiske hensyn avgjøre. Det er en tendens til at ha blir slipt bort med tida. Denne utviklinga ser du tydelig nedenfor, i kurvene fra Nasjonalbibliotekets n-gramtjeneste. Boksøk: Et avissøk viser grovt sett det samme, men tendensen er tydeligere på slutten: enda mer ville vært og mindre ville ha vært. Det samme mønsteret finner vi ved ville (ha) gjort, men ha står relativt sterkere i denne frasen enn i ville (ha) vært. Overgangen skjedde tjue år tidligere i avisene, der det nå er minst dobbelt så mye ville gjort som ville ha gjort.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ovrig-eller-ovrige-familie/,Øvrig eller øvrige familie?,"Øvrige familie er et vanlig begrep i dødsannonsene i vår avis. Men er dette riktig formulering? Heter det kanskje øvrig familie? Det heter jo annen familie, ikke andre familie.","Dette er en forkortet variant av «den/hans/hennes øvrige familie». Det kan diskuteres om øvrige har en egen ubestemt form øvrig (à la annen til andr e). Øvrig brukes så sjelden (bortsett fra i for øvrig) at vi nesten kan sammenligne det med synonymet resterende, som alltid har -e til slutt. Annen/øvrig familie kan virke litt løst eller snaut. Den øvrige familien har mer til felles med formuleringene resten av familen og familien for øvrig. Det må være tillatt å velge både øvrig og øvrige i den formuleringen du spør om. Man kan også koste på seg et ekstra ord, som i Oles øvrige familie. Da er det ikke noe som skurrer. Det er dessuten fullt mulig å skrive for eksempel de andre i familien, som er mindre stivt. Enda en mulighet er familien ellers, men det brukes mest i omtale.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-tyder-agerrein/,Kva tyder «agerrein»?,"I gamle jordskiftedokumenter har jeg sett ordet agerrein, og jeg lurer på hva det kan bety.","Agerrein er berre ein danskprega skrivemåte av åkerrein. Åkerreina kan ifølgje Norsk landbruksordbok vere fleire ting: 1 a) kant av grasmark som grensar opp til åker 1 b) strimmel av grasmark mellom åkrar; liten rygg som ikkje blir pløgd 1 c) jordvoll på nedsida av åker i bakke, opphopa etter lang tids pløying same vegen 2 bratt fall i eit lende som elles er flatt I Noreg skreiv ein dansk heilt fram til 1907. På reint dansk heiter åkerreina agerrenen, som vi finn hjå Bjørnson. Norsk litteratur rommar tallause kombinasjonar av norsk bygdemål og dansk. Såleis finn vi til og med åkerrenen (som tilfeldigvis er korrekt svensk).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/opphogt-gangfelt-opphogd-gangfelt/,"Opphøgt gangfelt, opphøgd gangfelt",Kva heiter «opphøyd gangfelt» på nynorsk?,"På nynorsk kan ein velje mellom opphøgd og opphøgt gangfelt. På bokmål kan ein velje mellom opphøyd, opphøyet og opphøya gangfelt. Verbet bøyer ein slik (skråstrek skil mellom valfrie former): å høgje (opp) – høgjer (opp) – høgde (opp) – har høgt/høgd (opp) partisipp: han/ho er opphøgd, det er opphøgt/-d, dei er opphøgde Kombinasjonen -øgj- blir stort sett uttalt -øy-. Høgje går altså i grunnen som pløye: å pløye (opp) – pløyer (opp) – pløgde (opp) – har pløgt/pløgd (opp) (Eldre nynorsk hadde å høgje – høgjer og å pløgje – pløgjer, altså g i heile bøyinga for å vise samanhengen med høg og plog.) Somme vil gjerne skrive heva gangfelt, men fagtermen på bokmål er opphøyd, ikkje hevet (og i alle fall ikkje opphevet). Det er ingen grunn til at skriftspråka skal skilje heilt lag på dette punktet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ris-bak-spegelen/,Ris bak spegelen,Kvifor kallar ein eit skjult trugsmål for riset bak spegelen?,"Det er fordi riset er ein kjend straffereiskap som det har vore vanleg å lagra attom spegelen, i alle fall i visse krinsar i Danmark. Sjå Ordbog over det danske Sprog under spejl 1.1: (især tidligere) om pladsen over ell. bag ved spejlet (i stuen) som opbevaringssted for forsk. brugsgenstande. Riset (til kosting eller rising) var altså ein av dei bruksgjenstandane som kunne finnast bak spegelen. Eit gammalt døme finn vi hjå H.C. Andersen (sjå nedst på s. 227). I dansk-norsk er riset bag spejlet / riset bak speilet eit gammalt ordlag, medan riset bak spegelen (gjerne uttalt /speielen/) dukkar seinare opp i landsmål/nynorsk. Det seier kanskje noko om interiøret og den økonomiske evna i gamle dagar. Det vanka sikkert ikkje mindre ris i Noreg, men det var lenger mellom speglane på bygda. Riset var helst av bjørk, og særleg i dansk har ein tala om birkedommeren (bag spejlet) eller birkefogden (bjørkefuten). Han er òg nemnd i det norske folkeeventyret Dumme menn og troll til kjerringer.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/helt-nils/,Helt Nils,Å være helt Nils er ikke helt bra. Man er vel alt fra ganske ufiks til helt dust. Men hvem var den første dusten/Nilsen?,"La oss kalle ham Nikkers-Nils. I Bevingede ord (elektronisk versjon) står dette: Oslo-slang fra ca. 1930. I brev til redaksjonen 1. okt. 1976 forklarer lektor R. Førsund det slik: «Seinere ambassadør Nils Anton Jørgensen var i sine guttedager i England en tid. Da han kom tilbake, hadde han anskaffet et par knickers som skilte seg ut fra de norske, de var trange der de norske var vide. Seinere anskaffet en gutt i samme klasse en liknende knickers, og da sa Jaquet (en annen gutt, senere restauratør): Er du blitt helt Nils, du da?» Vi liker å tro på denne historien. Noen bedre teori kjenner vi ikke. Vi ser uttrykket i aviser og skjønnlitteratur allerede fra 1934, her i en parodi på sportsspråket (der det er dommeren som er helt Nils). For ordens skyld må vi nevne det Tone Tryti skriver i Norsk slang: Dessuten brukes ofte personnavn overført om dum person. Ingvald Marm nevner «Johan», «Hans» og «Anton», og Ulf Gleditsch har med «Ole», «Nils» på pæra, «Jørgen» og «Petter». Av de eldre betegnelsene er Johan og Nils de vanligste.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ses-eller-sees-gis-fas-tas/,"Ses eller sees? Gis, fås, tas?","Heter det ses eller sees? Anses eller ansees? Enn gis, fås, tas? Eller skal det være gies, fåes, taes?","I slike verb (verb som slutter på rotvokalen) er disse passivformene nå obligatoriske: gis, fås, tas, nås osv. Det skal altså ikke være noen e før s-en. Unntakene er: sies sees/ ses (valgfrie former) Slik har regelen vært siden 2005. Merk at infinitivsformen alltid er lik presensformen: infinitiv – presens å sees – vi sees å ses – vi ses å tas – det tas Passiv infinitiv brukes ikke så mye med infinitivsmerket å foran, men desto mer etter hjelpeverb: skal tas, må se(e)s. Du finner de samme opplysningene ved å slå opp i Bokmålsordboka og trykke på «Vis bøyning».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rev-bak-oret/,Rev bak øret,"Hvorfor heter det om en som pønsker på noe, at han eller hun har en rev bak øret?","En som har en rev bak øret, er lur (som en rev) og i verste fall slu og utspekulert. Dette er visst en kombinasjon av to forestillinger: at man kan skjule noe bak ørene (særlig om de er utstående), og at reven er slu. Her fra Bevingede ord (1967): Vi har nok uttrykket fra dansk, men i det minste skriver vi rev på norsk i dag, og ikke slik: (Helge Krog, Det store Vi fra 1919.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/suksess-uttale/,Suksess: uttale,Korleis skal ordet suksess uttalast?,"Generelt tilrår Språkrådet skriftnær uttale av framandord (importord), til dømes /jass/ og /kompromiss/. Den fransknære uttalen /syksé/ er likevel så vanleg at han må reknast som brukande ved sida av den meir tysk- og engelsknære uttalen /suksess/. Nynorskordboka har med både /suksess/ og /syksé/ som uttalevariantar. Slik er det òg i Norsk Riksmålsordbok og NAOB. Går vi til uttaleordbøkene av Berulfsen (1969) og Vanvik (1985), finn vi same mønsteret. Vi må heilt attende til Alnæs’ uttaleordbok frå 1925 for å finne noko anna, nemleg /syksé/ og /syksess/, med den siste varianten i parentes. (I 1910-utgåva står han ikkje i parentes.) I dansk har ein òg hatt begge slags uttale av succes, men det er varianten /sygsé/ som er nemnd i Den Danske Ordbog. Svenskane skriv beint fram succé.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjalu-og-skinnsyk/,Sjalu og skinnsyk,"Da jeg slo opp i Bokmålsordboka for å lete etter definisjonen av ordet sjalusi, dukket ordet skinnsyk opp. Men sjalusi er da vel snarere en slags sinnssykdom enn en hudsykdom?","Det spørs. Skinn er ikke bare ‘hud’, det er også et helt annet ord, som betyr ‘glans’ (jf. solskinn) eller ‘utseende’. Det er dette siste vi finner i skinnhellig, skinndød, skinnenighet og i uttrykk som å gi noe et skinn av rettferdighet ‘få noe til å se rettferdig ut’. Det er ikke rart at noen blander sammen betydningene, for i et uttrykk som skinnet bedrar gir også skinn ‘hud’ en viss mening, selv om det ikke er den opprinnelige. (Skinn/hud er jo overflate, omtrent som pels er det, jf. å skue hunden på hårene.) Skinnsyk kan være en oversettelse av tysk scheinkrank og henger da sammen med skinnhellig og de andre ordene ovenfor. Den opprinnelige betydningen er i så fall ‘tilsynelatende syk’. Men sammenblandingen med skinn ‘hud’ er så gammel at den nesten må regnes som en del av språket. Det er også mulig at skinn faktisk er det opprinnelige. Det finnes flere hypoteser om hva som i så fall kan ligge til grunn, se under skindsyg i Falk og Torps Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog (mer i Niels Åge Nielsen Dansk etymologisk Ordbog, København 1966). Nynorsk I nynorsk ser man lettere forskjell på skinnene. Skinn i betydningen ‘glans’ eller ‘utseende’ heter der skin: solskin, skinheilag osv. med lang i. I noen dialekter finner vi her lang eller kort e, som i /solsjen/ eller /solsjenn/, mens skinn ‘hud’ heter /sjinn/. Sjalu er altså kanskje skinsjuk med én n. Men skinnsjuk er likevel den vanligste skrivemåten (og uttalen) i nynorsk. Tilknytningen til skinn 'hud' er altså godtatt i praksis, eventuelt kan man se det som et ikke helt fordøyd lån fra tysk/dansk/bokmål.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/undertrykking-eller-undertrykkelse/,Undertrykking eller undertrykkelse?,Er det noen forskjell på undertrykking og undertrykkelse?,"Undertrykking og undertrykkelse betyr det samme, jamfør Bokmålsordboka. Det er ikke etablert noe skille i språkbruken mellom for eksempel handlingen og resultatet. For noen kan undertrykkelse i dag virke mer gammeldags eller mer formelt enn undertrykking. Undertrykning med -n- bør unngås.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-byen-og-a-handle/,Til byen og/å handle,"Skal det være å eller og i eksempler som «Jeg skal til byen [å/og] handle»? På engelsk ville jeg brukt to her, ikke and: «I’m going to town to do some shopping».","Det er riktig med og her. Her bruker norsk og engelsk litt forskjellige konstruksjoner. Engelsk har underordning, som gir to. Engelsk to kan for øvrig oversettes med for å (som i «Jeg skal dra til byen for å handle»). Norsk på sin side har grammatisk sett gjerne sideordning (med og), selv om det er et element av semantisk underordning. I setningen jeg skal til byen og handle er det underforstått en infinitiv, dra eller gå: jeg skal [dra] til byen og handle At vi har grammatisk sideordning med og i den fullstendige formuleringen, bekreftes av fortidsprøven. Den gir fortidsform (preteritum) på begge verbene: jeg drog til byen og handlet Altså ikke *jeg drog til byen å handle Les mer om å eller og her.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/begrep-uttrykk/,"Begrep, uttrykk",Betyr begrep og uttrykk det samme?,"Nei. Enkelt sagt er uttrykket formen til et ord (lydbildet og skriftbildet), mens begrepet er tankeinnholdet. Et ord er altså et uttrykk med tilhørende begrep. (Uttrykk kan også bety noe helt annet, nemlig frase, altså flerordsuttrykk.) Begrep betyr ‘(avgrenset) forestilling eller idé (om noe)’. Til å formidle avgrensede forestillinger til andre mennesker har vi ord og fraser. (Mange bruker begrep som et finere ord for ord. Det kan være uheldig.) Uttrykk (betegnelse) er den språklige formen et begrep har. (Uttrykk har også en helt annen betydning, se avsnittet «Flerordsuttrykk» nedenfor.) Ord er kombinasjoner av begrep og uttrykk. Ord har med andre ord en innholdsside (begrepet) og en uttrykksside (i form av lyder eller bokstaver). (Ordet ord brukes riktignok også ofte om enten begrep eller uttrykk.) Synonymer (forskjellige ord med lik eller lignende betydning) er altså ulike uttrykk for om lag det samme begrepet. Uttrykk for det samme begrepet i ulike språk kalles ekvivalenter. Flerordsuttrykk Uttrykk har også en helt annen betydning, i en annen dimensjon. Det er nemlig vanlig å skille mellom (enkelt)ord på den ene siden og uttrykk på den andre, som når vi snakker om ord og uttrykk. Uttrykk blir da det samme som et flerordsuttrykk (flerordsenhet, ordforbindelse, frase). Omgrep (om noe i tanken) På nynorsk heter begrep tradisjonelt omgrep. I denne betydningen ble ordet trolig lansert av «bokmålets bestefar», Knud Knudsen, som i Norsk Blandkorn (1881) skrev: « begrep (bedre: omgrep, da vi siger at ‘gripe om’ noget, men ikke at ‘gripe be’ noget»). Ivar Aasen fulgte opp. Før dette betydde omgrep i dialektene ‘grep’ eller ‘omfang’. Term I terminologilære og i fagspråklige sammenhenger kalles det språklige uttrykket term (eller fagterm). Skillet mellom term og begrep er avgjørende i begrepsanalyse og terminologifaglig arbeid. Slik er fagterm omtalt i Nordisk leksikografisk ordbok: språklig uttrykk for et begrep som hører til et visst fagområde. Du kan lese mer om termer og begreper i innføringsheftet Termlosen. Flere forklaringer finner du i Terminologiens terminologi.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flesteparten-flertallet/,"Flesteparten, flertallet","Betyr flesteparten det samme som flertallet (altså over halvparten)? Eller er det snakk om godt over halvparten (60, 70, 80 prosent)?","Begge ordene, akkurat som de fleste, kan brukes om alt fra ‘over halvparten’ til ‘nesten alle’. Vi vil tro at det ofte brukes om et solid flertall, men det er ikke noe krav til ordet. Det finnes mange synonymer med like uklar betydning. Man kan f.eks. like gjerne bruke storparten i alle sammenhenger. Ifølge Bokmålsordboka har ordene disse betydningene: flesteparten ‘de fleste’ (flesteparten støttet forslaget) flertall ‘største del av en samling eller gruppe, mengde som utgjør mer enn halvparten, majoritet’ Flesteparten er et allmennord uten helt avgrenset betydning. Det samme gjelder mestepart, størstedel, storpart, størstepart og flere andre i samme gate. Ikke engang flertall/majoritet er entydig, derfor har vi termer som simpelt og kvalifisert flertall. Utviklingen Et søk i bokkilder på nb.no viser hvordan storparten, som kanskje var det vanligste i norsk talemål, brøyter seg fram forbi synonymene med største- fram mot midten av århundret, men taper terreng igjen fra 1960-åra, da mesteparten tar over i mer eller mindre samme betydning. Flesteparten har hverken den sterkeste tradisjonen eller den største utbredelsen. Mange føler nok at de må bruke dette ordet når tellelige ting er i fokus, men det er ikke nødvendig.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/faks-eller-fax/,Faks eller fax?,Hvorfor skal det engelske fax skrives faks på norsk?,"Det er blant annet fordi faks og telefaks henger sammen med faksimile, som er gammelt i norsk. Faks er et kortord for faksimile. Det som ligger bak, er latin facere ‘gjøre’ og simile ‘liknende’. I fransk og italiensk er dette opphavet fremdeles svært tydelig, med skrivemåtene fac-similé og facsìmile. I norsk er c -en byttet ut med k, slik at vi ganske enkelt skriver -ks- der vi sier /ks/. Her er det altså ikke noen opprinnelig x. Norsk skiller seg ikke ut, om man skulle frykte det. Det er heller ikke slik at det som gjelder i engelsk, er en fasit for andre språk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/saksofonen-og-sax/,Saksofonen og Sax,"Hvis det er så at saksofonen er oppkalt etter belgieren Adolphe Sax, hvorfor skrives da ikke ordet med x?","Når ord utenfra tas opp i norsk, er det en fordel om de tilpasses våre regler for forholdet mellom skrift og tale. Bokstavrekkefølgen -ks- er det som passer best hos oss til å gjengi lydrekkefølgen /ks/. Det er dette som ligger til grunn for skrivemåten saksofon. Saksofon har stått i Tanums store rettskrivningsordbok med -ks- siden førsteutgaven i 1940. Også i Norsk Riksmålsordbok fra 1947 er ordet skrevet med -ks-. Her finner vi dessuten oppslagsordene saksbasun og saksinstrument. Saks Kortformen saks er noe yngre. Den står i Tanums fra 1940 og i alle utgavene siden. Denne skrivemåten har vært ganske vanlig. Et eksempel fra Dagbladet i 1970: «Hans nye orkester består av fem sakser, fire brass og rytmeseksjon.» Noen er nok redde for homonymien med klipperedskapet saks, men slik frykt er oftest overdreven. Sammenhengen klargjør. Ordene forveksles nok ikke mer i skrift enn i tale, der de uansett er like. (På nynorsk er problemet nesten borte: Instrumentet er saksen, mens redskapen er saksa.) Andre eponymer En god del ord er eponymer, det vi si laget av egennavn. Foruten saksofon kan disse nevnes her: fuksia (etter den tyske botanikeren Leonard Fuchs) nikotin (etter franskmannen Jean Nicot) giljotin (etter franskmannen Joseph Ignace Guillotin) silhuett (etter franskmannen Étienne de Silhouette) makadam (etter skotten J.L. McAdam) susafon (etter amerikaneren J.Ph. Sousa) Det er ikke rart om de som har spesialkunnskap om et fagområde og dermed kjenner til den aktuelle opphavspersonen, foretrekker en mer etymologisk skrivemåte. Men lista ovenfor viser at dette vanskelig kan gjøres til en gyllen regel. Legg forresten merke til susafon: Dette ordet fikk fornorsket skrivemåte senere enn saksofon. Det er ikke så rart, med tanke på at ordet er mer forbeholdt «spesialister» som kjenner til oppfinneren av instrumentet. Rene sammensetninger med personnavn som førsteledd er mindre utsatt for endring. Det samme gjelder ord som vekker en forestilling om personen hos de fleste språkbrukerne.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-ekte-og-pa-lat/,På ekte og på lat?,"Heter det virkelig på ekte og på lat, eller er det barnespråk? Kan det brukes i skrift?","Det er nok mange voksne som sier på ekte i dag, men for andre voksne har det en barnslig klang. På ekte er helst til muntlig bruk og lite aktuelt i vanlig sakprosa. I skrift må man bruke det på egen risiko. På lat er enda mer markert barnslig. Man skulle tro at på ekte kom av noe mer fullstendig, som det gamle på ekte vis, men betydningen er jo en annen. Før het på ekte oftest på ordentlig. I dialekter der ordentlig ikke forenkles til årntli eller ånkli, er ordentlig lite uttalevennlig, og i mange dialekter, særlig i vest, er ordentlig lite brukt i det hele tatt. Det kan ha fremmet utbredelsen av på ekte. Det kan forresten godt hende at på ordentlig også har blitt oppfattet som barnslig i gamle dager. Uttrykket er åpenbart en ellipse (forkortelse) av noe, men det er ikke opplagt hva det kommer av. Hvis det kommer av på ordentlig måte / vis, har det i tillegg skjedd en betydningsendring. Beslektede uttrykk som noen ganger, men ikke alltid kan erstatte på ordentlig er på/for alvor, virkelig og i virkeligheten/røynda. Uttrykkene på ordentlig og på ekte har begge uklar bakgrunn. Det er vanskelig å se annen språklig kvalitetsforskjell på dem enn alderen og utbredelsen (og dermed stilverdien). Tradisjonelle uttrykk for på lat er blant annet på liksom, på skrømt og for syns skyld. Alle kan brukes i skrift. Riktig gammelt, men lite brukt i skrift, er nynorsk/dialekt på læst, som rent grammatisk har mye til felles med på lat. (Nynorsk å låst som – eg læst som svarer til bokmål å late som – jeg later som.)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trykt-eller-trykket/,Trykt eller trykket?,Heter det ikke lenger «boken er trykt» etter språkendringene i 2005?,"Etter 2005 kan man velge mellom x er trykt og x er trykket i de fleste betydningene, for eksempel knappen er trykt/trykket inn han er nedtrykt/nedtrykket (oftest brukes nedtrykt) Men når vi skriver om trykking av skrift, er det eneste rette boka/boken er trykt (jf. det trykte ord) Ikke engang i dansk (der et-endelsen er mer utbredt enn i norsk) er trykket vanlig i den sistnevnte betydningen. Boken er *trykket og det tilhørende det *trykkede ord er så å si særnorsk hyperdansk, og helt utenfor rettskrivningen. Trykker – trykte – har trykt i alle betydninger har vært det vanligste i norsk talemål. Men trykket (og folkemålsparallellen trykka) sprer seg i mediene. I uttrykket trykket stemning er forbindelsen med verbet svak, og der er det er både riktig og vanligst å bruke et-formen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kursiv-ved-navn-pa-aviser-og-lignende/,Kursiv ved navn på aviser og lignende,"Skal man sette navn på aviser, blader og tidsskrifter i kursiv, slik man gjør med boktitler?","Aviser, blad og tidsskrift trenger normalt ikke noen markering (ut over stor forbokstav) i vanlig tekst. Ta en titt på denne setningen: Det stod i Aftenposten. Ytterligere markering er unødvendig. Ser du etter i artikkelen «Massemedier i Norge» i Store norske leksikon på nettet (per november 2019), finner du ikke bruk av kursiv (heller ikke i Gyldendals store konversasjonsleksikon fra 1970-årene under «Norge»). Det kan likevel være nyttig med markering i tilfeller der man ikke like lett ser hvor tittelen slutter og teksten etter fortsetter. I akademisk tekst kan det være et krav å kursivere navn på aviser og tidsskrift Hver enkelt artikkel skal da stå ukursivert i anførselstegn. Du kan lese om de ulike referansestilene på nettstedet Søk & Skriv.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-fornorsker-vi-lanord/,Hvorfor fornorsker vi lånord?,Hvorfor trenger vi å fornorske ord som kolera og sjampanje? Kan vi ikke bare skrive ordene slik de skrives på f.eks. engelsk?,"Når et ord importeres fra et språk til et annet, blir det mer eller mindre tilpasset lydsystemet og bøyingssystemet i mottakerspråket. I talemålet skjer det spontant og automatisk. Men skrivemåten henger ofte etter. Derfor trengs det et og annet vedtak om fornorsket skrivemåte. Hvert skriftspråk har egne regler for hvordan lyder skal gjengis, og hvis man i en periode med mye innlån ikke tilpasser de nye ordene til den hjemlige rettskrivningen, kan det etter hvert bli vanskeligere å lære skriftspråket. Det er en fordel at de fleste ord kan skrives omtrent slik de uttales. Gresk har sitt eget alfabet, så greske lånord må faktisk skrives annerledes enn i opphavsspråket. Kolera er lånt fra gresk (jf. χολέρα), og dette ordet skrives på ulike måter i språkene rundt i Europa. Sjampanje kommer fra fransk champagne. Det er ikke opplagt at ch og gn i champagne skal uttales sj og nj på norsk. Både gresk og fransk har altså andre regler for sammenhengen mellom skrift og uttale enn norsk har. Mange ord lånes i dag inn fra engelsk, som har ganske spesielle regler for sammenhengen mellom skrift og tale. Det er vanskelig nok for engelskmenn å få oversikt over forholdet mellom lyder og bokstaver. Engelsk rettskrivning bygger på engelsk uttale for flere hundre år siden. Et eksempel kan vise fordelene ved å fornorske. Engelsk tough skrives på norsk tøff, som gjengir uttalen vår mye bedre. Når vi har en norsk skrivemåte, er det lettere å ta ordet inn i bøyingssystemet: tøff, tøft, tøffere osv. Vil man toughe seg litt, kan man selvsagt skrive både tough og toughere, slik noen gjorde før i tida. Ingen blir straffet for å bryte rettskrivningsreglene.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-drite-pa-draget/,Å drite på draget,"Hva kommer dette uttrykket av, og hva heter det i fortid?","Å drite på draget er som kjent å dumme seg ut. Når man først bruker et såpass grovt uttrykk, er det ingen grunn til å pynte på de grammatiske formene. Skriv gjerne dreit og har driti på draget på bokmål. Når det gjelder opprinnelsen, har vi to motstridende forklaringer: 1 Draget er fra den tida vi kjørte med slede eller kjerre. Hesten kunne da stundom «bomme» og drite på draget. 2 Doen på seilskutene var i det nettet som er under baugsprydet/klyverbommen. Når man gjorde fra seg, måtte man holde i de dragene (tauene) som går langs baugsprydet, og som ble brukt til å heise seil med. Man ble ikke populær om man fikk dritt på dem. Folk med erfaring fra henholdsvis hestekjøring og skuteseiling har gått god for hver sin forklaring. Uttrykket står allerede i en slangordbok fra 1952, med betydningen ‘gjøre en bommert’. Det er ikke brukt i skjønnlitteraturen før i Jon Michelets Orions belte fra 1977 (der i formen «driter på draget»). I slangordboka står også skite på draget i spesialbetydningen ‘komme for sent’, men dette skillet er neppe noe å legge vekt på. I bladet Aktuell 1946 stod det forresten at «[b]øndene kjenner uttrykket ‘å skite på draget’». Man kan skrive både dret på draget og dreit på draget, men det siste er mest stilsikkert og har mest trøkk i seg. I perfektum skal det etter rettskrivningen strengt tatt hete har dritt på draget, men det er en form med tynt grunnlag, for ikke å snakke om har dritet, en form som har vært i bokmålsrettskrivningen av rent systematiske grunner (fram til 2021). I forbindelse med så uhøytidelige uttrykk som dette driter man ikke på noe drag om man tyr til folkelige former. I bokmål kan man derfor trygt skrive har driti på draget. Det samme gjelder for det synonyme uttrykket å drite seg ut. Man kan nok uten ekstra risiko skrive har driti på nynorsk også i disse uttrykkene, selv om det etter gjeldende rettskrivning bare heter har drite; den sistnevnte skrivemåten skal representere både /har drite/ og den vanligere uttalen /har drete/.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/friskt-i-minne-eller-minnet/,Friskt i minne eller minnet?,"Kva er rettast, å ha noko friskt i minne eller friskt i minnet?","Under minne i Bokmålsordboka og Nynorskordboka står faktisk ingen av delane. Per juli 2022 finn vi berre « ha i friskt minne ». Under frisk i Nynorskordboka står likevel òg «(leve) friskt i minnet ». I gamle dagar heitte det helst i friskt minne (på 1800-talet vart minne oftast skrive minde på dansk vis, og friskt vart gjerne skriven utan -t). Vi finn til og med nokre få døme på i ferskt minne/minde. Uttrykket er like dansk som norsk, men på dansk heiter det i dag helst i frisk erindring. Den varianten hadde nokre moteblaff i norsk litteratur tidleg på 1900-talet, kanskje fordi det klang meir litterært eller mindre norsk. (Det gamle danske i frisk ihukommelse fekk likevel ingen renessanse.) Rekkjefølgja friskt + i dukkar opp i kjeldene midt på 1800-talet, men ho var mindre vanleg heilt til fram til kring 1990. Det var fyrst nærare tusenårsskiftet at friskt i minne(t) vart vanlegast i skrift. Ikkje alle ordbøker speglar det enno. Det er nok lettare å uttala «ha det friskt i minne(t)» enn det tradisjonelle «ha det i friskt minne». Det siste har ein vokalsamanstøyt og ein konsonantsamanstøyt meir og dessutan to trykksterke stavingar etter kvarandre. Av dei to «nyare» formene du spør om, er friskt i minne (som minner om ein gammal dativ) både eldst og vanlegast, men det er urimeleg å kalla den heilt logiske varianten friskt i minnet feil. Begge variantane kunne gjerne ha stått i både Nynorskordboka og Bokmålsordboka.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brekte-eller-brakk-staven/,Brekte eller brakk staven?,"Det er så populært å spørre om hvor en var den gang Oddvar Brå brakk staven. Burde det ikke heller hete «da Brå brekket staven»? Eventuelt «brekte»? Staven brakk, men den fikk vel hjelp til det av Brå?","Brakk staven er riktig i bokmål i begge tilfeller: 1 Staven brakk 2 Brå brakk staven (På nynorsk og i flere dialekter heter det riktignok brekte i fortid. Men selve ordet brekke er ikke mye brukt i nynorsk.) Bøyingsformen brekte (ved siden av brekket og brekka) har vi i noen andre betydninger, særlig i «brekte seg», som det skal hete ifølge ordboka. Det vanligste i skrift i dag er nok likevel «brakk seg». Logikken du viser til, stemmer derimot for dette paret: 1 Staven knakk 2 Brå knekte staven Men variant 2 passer nok best om det at noen «aktivt» knekte staven, og særlig om det var med vilje. Ellers heter det helst brakk staven på bokmål og braut staven på nynorsk. For spesielt interesserte: Dersom hovdsårsaken til bruddet var at Savjalov kom borti, er det riktig å si at Savjalov brakk/braut/knekte staven til Brå. Men vi kan nok si at også Brå brakk/braut staven trass i at han strengt tatt ikke gjorde det selv. Vi sier jo at NN brakk/braut beinet uansett hvem som er skyld i bruddet. Mer om parverb Sterke verb har én stavelse i preteritum (knakk), svake har oftest to, og de ender på -e (som knekte) eller -a. Verb nummer 1 ovenfor er et sterkt verb (å knekke – knakk), og det er intransitivt; det vil si at det ikke tar objekt. Verb nummer 2 er svakt (å knekke – knekte), og det er transitivt; det vil si at det tar objekt. Dette er en del av et større system. I mange tilfeller har vi sterkt verb som viser til en tilstand eller hendelse, og et svakt verb som betyr å forårsake tilstanden eller hendelsen. Jamfør dette skoleeksemplet: 1 sterkt og intransitivt: jakka (S) hang 2 svakt og transitivt: hun (S) hengte jakka (O) på en knagg S står for subjekt, og O står for objekt. Jakka (S) hang av seg selv, men hun (S) hengte et noe annet, nemlig jakka (O). Det svake verbet (preteritum hengte) tar objekt, mens det sterke (preteritum hang) ikke gjør det. Men hvorfor har vi ikke et sterkt brakk kontra et svakt brekte? Fordi brekke er innlånt fra lavtysk med den sterke fortidsformen brakk (ikke brekte) uavhengig av betydning. Det inngår altså ikke i det norske parverbsystemet. Men det påvirker trolig paret knekte – knakk ved å fremme den sterke varianten (knakk). Nynorsk: Staven knakk/brotna og Brå knekte/braut staven I nynorsk er det helt omvendt! Der er brekke bare svakt: Staven brekte og Brå brekte staven. (Ikke å forveksle med sauen brekte, som før ble skrevet brækte!) Men det er viktig å understreke at brekke brukes mindre i nynorsk enn i bokmål, og at mange unngår det helt. Det er vanligere å bruke andre verb, slik: 1 intransitivt: knekke eller brotne Staven (S) knekk – knakk – har knokke Staven (S) brotnar – brotna – har brotna 2 transitivt: knekkje eller bryte Brå (S) knekkjer – knekte – har knekt staven (O) (riktignok helst om målrettet handling) Brå (S) bryt – braut – har brote staven (O) (målrettet eller mindre målrettet) (Legg merke til at bryte bryter parverbmønsteret på et viktig punkt, for det er jo helst svake parverb som tar objekt, ikke sterke verb som bryte. Men sterke verb kan i og for seg godt ta objekt, så det er ikke noe ugrammatisk med dette.) Uansett: På nynorsk bør det helst hete Brå braut staven, som er den tradisjonelle uttrykksmåten i de fleste bygdemål. Hendelsen bør omtales som stavbrot(t) (jf. bokmål stavbrudd), ikke stavbrekk, som er blitt vanlig etter 1982. Ikke engang i bokmål heter benbrudd benbrekk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ambivalente-til-og-lignende-formuleringer-med-adjektiv-og-preposisjon/,Ambivalent(e) til og lignende formuleringer med adjektiv og preposisjon,Jeg lurer på om ambivalent kan stå ubøyd i denne setningen: «De aller fleste er ambivalent til å endre seg.»,"Det bør ikke stå ubøyd. Ambivalent er et adjektiv, og adjektiver bøyes når de står til et subjekt i flertall: «De fleste er ambivalente.» Når det kommer en preposisjon etter adjektivet, hender det at helheten er smeltet sammen til en fast frase der også ubøyd form må godtas i flertall (for eksempel «tilfreds(e) med» og «oppmerksom(me) på»). Men det er temmelig tvilsomt om ambivalent til utgjør en slik fast frase, og vi vil ikke anbefale ubøyd form her, verken på bokmål eller nynorsk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hytteost-for-cottage-cheese/,Hytteost for cottage cheese?,Er ikke hytteost for cottage cheese en litt «cheesy» oversettelse? Er denne osten liksom typisk for hyttelivet?,"Kan noe være mer «cheesy» enn cheese? Vi synes nok ikke hytteost er fullt så dumt som det kan se ut til. Ordet cottage cheese kommer kanskje av at denne osten var enkel å lage hjemme i liten skala. Hytte betydde jo før bare ‘enkelt lite hus’, ikke landlig beliggende sekundærbolig med fire bad og oppvarmet innkjørsel. Hytteost er kjent i dansk fra 1957, men kom nok først litt senere hit til lands (se nb.no). Det er rart at vi ikke har et ord for osten fra før, jf. innleggene « Norsk navn på norsk matprodukt » i Språknytt 2/1995 og « Om den bevisstløse cottagecheesen » i nummer 3/1995. Men også islendingene har sett seg nødt til å lage et nytt ord for produktet. De har valgt kotasæla ‘småbrukslykke’, jf. forslaget husmannsost. Det er litt rart å tenke på at engelsk har cot i cottage fra norrønt kot (se betydning 2 her). Slik sett kunne det hett kottost. Imidlertid er storproduksjonen av cottage cheese ikke så gammel her i landet. Osten er dessuten en ferskost, så den er ny i to betydninger av ordet. Ellers utmerker den seg ved å være både klumpete og tam (jf. den første norske rapporten om cottage cheese, siste avsnitt på s. 35). Man kunne jo tenkt seg navn basert på disse egenskapene, men toget har gått – til hytta.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/neste-helg/,Neste helg,"Hva betyr egentlig neste, for eksempel neste helg eller sommer?","Neste er et av de ordene vi får flest spørsmål om, og det er opplagt en kilde til mange misforståelser. Mange har bedt Språkrådet bestemme bruksmåten av ordet én gang for alle, men det kan vi dessverre ikke gjøre. Teksten nedenfor er først og fremst et forsøk på å beskrive den uoversiktlige faktiske språkbruken. Hvis en setning med «neste» er så tvetydig at de fleste vil komme i stuss, tilrår vi å bruke andre ord i stedet, selv om det dessverre bidrar til å gjøre ordet neste enda vanskeligere å bruke i neste omgang! Grunnleggende sett nærmest, men ofte nest etter nærmest! Opprinnelig betyr neste det samme som nærmeste, men det betyr også nærmeste etter noe man har i tankene (det første). Og da er det ikke nødvendigvis nærmest oss lenger! Det er dessuten vanlig å si «i helga» og ikke minst «(nå) til helga» om den førstkommende helga. I skrift brukes ofte det stivere «(først)kommende helg». I et system der man bruker et av disse uttrykkene konsekvent (om den nærmeste helga), må neste bety ‘etter den førstkommende’. Men man kan jo ikke alltid vite om den som snakker, holder seg til dette systemet. Hvis den som snakker, legger trykk på neste, kan vi gå ut fra at han eller hun mener nummer to. Man kan altså operere med systemet trykklett neste kontra trykksterkt neste. Men mot slutten av uka betyr begge deler nummer to. Situasjonen og eventuelle andre uttrykk avgjør Generelt er det situasjonsavhengig om neste helg betyr ‘førstkommende’ eller ‘den/det som følger etter førstkommende’. I selve helga eller på mandagen etter (med helga friskt i minne) kan neste helg vise til førstkommende helg (bare man ikke legger trykk på neste). Seinere i uka, når «førstkommende» nærmer seg, vil neste mer og mer opplagt vise til den etter førstkommende. Tilsvarende er det med for eksempel sommeren: Til litt utpå høsten 2022 viser neste sommer til sommeren 2023, men når vinteren kommer, sier vi gjerne til sommeren i stedet, og da blir neste sommer uklart. Etter årsskiftet klarner det, men da betyr neste sommer sommeren 2024. Det er altså helst når den nærmeste kalles noe annet enn neste, at neste blir «utsatt» (som når vi med uttrykket til helga/sommeren viser til den nærmeste). Med andre ord: Når det nærmeste bruksområdet for neste er opptatt av et annet ord eller uttrykk, må neste peke lenger fram. Annerledes er det ved f.eks. neste gang. Her har vi ikke noe annet som kan vise til førstkommende etter denne. Neste får automatisk betydningen ‘førstkommende’. Flere eksempler Vi tar med noen flere eksempler på situasjonsavhengig mening. Neste uke er oftest = kommende uke, selv om man kan komme i tvil i helga (særlig om trykket ligger på neste). Neste mandag er sjelden kommende (nærmeste) mandag, for dette heter oftest bare mandag (eventuelt førstkommende mandag, nå mandag, mandag som kommer e.a.). Da vil presiseringen «neste» peke mot noe lenger borte. Men sagt på en mandag vil neste mandag trolig bety ‘den første mandagen etter i dag’. En morofaktum: Både lille julaften og første juledag viser uttrykket neste julaften til julaftenen året etter.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hoflighetsformene-de-dem-og-deres/,"Høflighetsformene De, Dem og Deres","Er det fremdeles riktig å skrive De, Dem og Deres med stor forbokstav? Når bør man eventuelt bruke disse formene?","Det er riktig med stor forbokstav. Disse formene brukes når man vil være ekstra høflig eller skape en viss avstand. Man må bruke skjønn. Formene er disse: bokmål: De – Dem – Deres nynorsk: De – Dykk – Dykkar Hvem og når? Høflighetsformene brukes klart mindre enn før. Syttiåra var en viktig overgangstid i denne sammenhengen. De-formen kan i dag skape unødig avstand og virke vel så brysk som høflig. Offentlige organ har stort sett gått over til å bruke du, deg og din. Det må regnes som umarkert, ikke uhøflig. I brosjyrer og lignende (når mottakerne er «alle») er det rimelig å bruke du-form. Men fremdeles setter nok mange pris på å få brev med høflighetsformer. Når man vet at en mottaker selv bruker eller foretrekker disse formene, kan man godt koste på seg å bruke dem, særlig overfor eldre mennesker. Overfor organ og institusjoner er nok det vanlige å bruke dere (altså vanlig flertall, med liten forbokstav). Virksomheter kan man velge å behandle som én person (De) eller som et kollektiv (dere). Forbokstav Hvis man vil bruke høflighetsformene, er skrivemåten fremdeles De – Dem – Deres med stor forbokstav. Husk at dette gjelder overfor enkeltpersoner eller firmaer. Hvis man viser til flere «andrepersoner», bør man skrive dere – dere – deres, uavhengig av høflighetsgrad. Litt annerledes er det på nynorsk. Nynorsk På nynorsk er de tradisjonelle høflighetsformene De – Dykk – Dykkar. Ser vi bort fra forbokstaven, faller disse formene sammen med formene for 2. person flertall (ikke 3. person, som i bokmål). De kan brukes (med eller uten stor forbokstav) overfor flere andrepersoner. De fungerer altså overfor både personer, firmaer og institusjoner. Men om man skal være såpass høytidelig, er en vurderingssak. Mange nynorskbrukere foretrekker en mindre formell stil, og mange dialekter mangler nå særskilte høflighetsformer, det vil si at de vanlige formene er høflige nok. Tre vanlige feil: Du/Deg, Dere, deres Nedenfor står stjerne foran eksemplene for gal ordlegging. 1 * Jeg ber Deg gjøre som jeg sier. Bruker man de vanlige pronomenformene, skal det alltid være liten forbokstav i begge målformer: entall du – deg og flertall dere/de – dere/dykk. Det finnes altså ingen halvhøytidelig mellomting her. Man bør heller ikke veksle mellom De/Dem og du/deg i en tekst. 2 * Jeg ber Dere gjøre som jeg sier. Det rette er enten dere (2. person flertall uavhengig av stil), eller hvis man sikter til én person: deg eller Dem. 3 *? Vi viser til deres brev. Med liten forbokstav er deres = 2. eller 3. person flertall. Utsagnet ovenfor kan altså være korrekt hvis man svarer på et brev som flere personer står bak (2. person flertall). Men er det stilet til én brevskriver, skal det være ditt eller Deres.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bare-kun/,"Bare, kun","Jeg er en utlending som har studert norsk. Mitt spørsmål gjelder ordet kun. Betyr det alltid det samme som bare? En fremmedspråklig-norsk ordbok som jeg har, sier at kun er foreldet. Er dette riktig?","I Bokmålsordboka er kun forklart med bare, så det er riktig at de to ordene betyr det samme. Kun kommer av dansk ikkun, som igjen kommer av ikke uden. Du kan klare deg med «bare». Kun har et mindre virkeområde enn bare. Mens bare er et svært vanlig ord, med en rekke bruksmåter, brukes kun mest foran priser («kun kr 990») og andre talluttrykk og ellers når en vil uttrykke ‘bare’ ekstra sterkt, som for eksempel i «Kun for ansatte» (skilt) eller «det er kun få dager siden». Det er riktig at kun kan virke nokså alderdommelig eller stivt, og man er aldri nødt til å bruke det. Men helt foreldet er det nok ikke, slik vi ser av eksemplene ovenfor. Ordet har dessuten fått en renessanse. Det sprer seg kraftig på bygda (bl.a. på Vestlandet og i Trøndelag), der det trenger ut det tradisjonelle berre. For ikke lenge siden ville man ha oppfattet kun som stivt og mer typisk for tilbudsplakater og annonser enn for dialekten.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvis-og-dersom/,Hvis og dersom,Hva er forskjellen på dersom og hvis? Kan jeg bruke disse ordene på samme måte?,"Rent betydningsmessig er det ingen forskjell på disse subjunksjonene. Du kan f.eks. velge å rendyrke hvis, eller du kan veksle mellom trykklett om og trykksterkt dersom. Dersom du slår opp i Bokmålsordboka, finner du dette: dersom sub. (norrønt þar sem) i fall, om (så er at), hvis dersom du kommer, skal du få middag / dersom jeg bare visste / dersom dette går bra, går alt bra II hvis el. viss sub (lavtysk wes …) dersom, om 1 i vilkårssetning: hvis de kommer, går jeg / hva hvis det blir regn? 2 i ønsker: hvis hun bare hadde hørt på meg! III om 2 i vilkårssetning: bli med, om du har lyst / om det skulle skje, er det ille Legg merke til understrekingene ovenfor, som vi har lagt til her. Kort sagt kan man bruke dersom overalt der man bruker II hvis og omvendt. Ofte er det nok med det lette og elegante om. (Men vær forsiktig med å skifte ut om med de andre ordene. I betydning 1, som er noe helt annet enn den ovenfor, må det hete om, f.eks. «Jeg vet ikke om …». For noen kan det være forvirrende at engelsk if brukes på begge måter.) Noen føler at dersom er mer formelt og gammeldags, mens hvis er mer muntlig. (Slik er det opplagt i dansk.) Andre mener at dersom er greit til det meste. Begge ordene er gamle både i formelt og uformelt talemål og i bokmål. Språkrådet anbefaler ikke det ene framfor det andre, her kan folk trygt velge selv. Forbindelsen hv- finnes ikke i nynorsk, så der heter hvis viss. Det er blitt ganske vanlig i den senere tid. Før holdt man seg til dersom og om.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ha-baller-til/,Ha baller til,"Er uttrykket «å ha baller til noe» mannssjåvinistisk? Når jeg spør folk som bruker uttrykket, sier de at det ikke er noe kvinnefiendtlig i det.","Å ha baller til noe er å være modig nok. Den underliggende ideen er at motet stammer fra testiklene, og jo større, jo bedre. En grundig utgreiing finner vi i romanen Lady Chatterleys elsker (s. 281). Problematisk bruk At det finnes sammenhenger mellom testikler, testosteron og visse typer pågangsmot eller pågåenhet, er vel ikke særlig omstridt. En språkbruk som dyrker forestillingen om testikler som selve hovedkilden til mot, kan likevel vanskelig sies å være helt fri for mannssjåvinisme eller i det minste mannsdyrking. Den som stadig bruker uttrykket «ha baller» uten å ville innrømme dét, har kanskje ikke så mye metaforiske baller selv? Utbredelse Det er noe nokså nytt i norsk å bruke «baller» akkurat på denne måten. Det er en internasjonal trend med støtte i engelsk «have the balls to». Dansk har «nosser til», og spansk har «cojones» (som også brukes i engelsk). Svenskene tar den helt ut med «ha stake att göra något». Vi kan selvsagt ikke utelukke at lignende uttrykk med steiner, kødder eller eiste har vært brukt i norsk talemål fra gammelt av, men vi kan i alle fall ikke se spor av noe slikt i litteraturen eller ordbøkene.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tallerkener-eller-tallerkner/,Tallerkener eller tallerkner?,"Hva heter tallerken i flertall, tallerkener eller tallerkner?","Det heter tallerkener – tallerkenene uten sammendraging, se tallerken i Bokmålsordboka. Hankjønnsord som slutter på -en, får lagt til flertallsendinger på vanlig måte, altså uten sammendraging og sløyfing av den siste e-en. Et annet eksempel: en ørken –ørkenene. På nynorsk blir det på samme vis tallerkenar – tallerkenane. På nynorsk kan man dessuten skrive ein tallerk, og da får vi i flertall tallerkar–tallerkane. Regelen ovenfor gjelder altså hankjønnsord på -en, ikke hunkjønnsord (som frøken).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/min-forlovede-pa-nynorsk/,Min forlovede på nynorsk,Korleis skal eg omsetje « forlovede n min» til nynorsk? Eg kjem ikkje på noko anna enn «han eg er trulova med».,"Det er heilt rett omsett. Ein må ty til ei relativsetning, som i deLillos-songen der det heiter «der kom Frans hun var forlovet med» (ikkje «hennes forlovede»). Partisippet trulova kan ikkje substantiverast til *ein trulova eller *trulovaen. Min trulova verkar òg stivt. Ein kan skrive både forlove seg og trulove seg på nynorsk. Å forlove seg kan òg tyde å love for mykje. Om historiske tilhøve og i høgtidleg samanheng er det festarmøy og festarmann som gjeld. Truloving er det same som festarmål; ein fester seg til kvarandre. To som er trulova, kan òg kallast feste – eller festarfolk. Festarmøya gjekk frå folkevisene inn i bibelspråket for kring hundre år sidan. Då festarmøya eller -jenta var ute or dansen, vart det vanskeleg å omtale dette førekteskapelege forholdet med eit substantiv utan å ty til forlovede, som er eit vanleg lånord frå dansk og bokmål i dialektane (òg der ein skriv nynorsk). Faste munnlege uttrykk som kona hans skal/sku' verta (bokmål hans tilkommende) har òg gått meir eller mindre i gløymeboka. Før har kjærast vorte tilrådd som eit alternativ, men det er jo mindre presist.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/emeritus-eller-emerita/,Emeritus eller emerita?,Under overskrifta « Kjønnsbalansert språk » på nettsidene til Språkrådet står dette: «Professor emeritus er tittel for en mannlig professor som har gått av med pensjon. For kvinnelige professorer er tittelen professor emerita.» Men ifølgje latinkjennarar er det ikkje korrekt latin å byte ut -us med -a for kvinner.,"Det er ikkje gale å bruka professor emerita. I eit likestillingsperspektiv kan professor + emerita sjåast som det minste av tre vonde. Dei to andre er å kalle ei kvinne professor emeritus (grammatisk hankjønn) og å konstruere eit nytt hokjønnsord profestrix. Samsvarsbøying Professor er eit hankjønnsord på latin. Det er i utgangspunktet -us, ikkje -a, som er hankjønnsendinga i tilhøyrande adjektiv/partisipp som emeritus. Derfor heiter det tradisjonelt professor emeritus. Hankjønnsadjektivet emeritus har hokjønnsmotstykket emerita. Det vart til vanleg nytta saman med hokjønnssubstantiv. Nokre substantiv på -or kunne i latin ha ein hokjønnsparallell på -rix, og eit tenkt profestrix (fleire profestrices) ville utan vidare gått i hop med emerita. Men i klassisk latin finst ikkje profestrix. Det kan verke som om samanhengen mellom -or og -us er ubryteleg, men i denne artikkelen forklarer professor Claus Krag at substantiv på -or kan kombinerast med adjektivforma på -a for å få fram at referenten er av hokjønn. (I ein artikkel i boka Etterrakst (2014) har professor Geirr Wiggen rett nok trekt argumentet i tvil med å vise til at orda på -or fell i to grupper, og at den gruppa professor høyrer til, ser ut til å vere reine hankjønnsord i klassisk latin.) Praksis og råd Fleire latinforskarar kallar seg professor emerita, mellom andre Monica Hedlund (Uppsala Universitet). Språkrådet har ingen innvendingar mot det. Men det kan ikkje vere gale om ei kvinne kallar seg professor emeritus heller. Vi kan kanskje samanlikne med nynorsk. Vi skifter ut emeritus/emerita med liten/ lita for å få fram det grammatiske poenget: «Ei lita professor» er opplagt hokjønn (men skurrar grammatisk), medan «ein liten professor» kan ha kva biologisk kjønn som helst. Professor er eit hankjønnsord i både latin og norsk, men det fungerer kjønnsnøytralt. Det har ikkje vore rekna som kjønnsdiskriminerande å la liten rette seg grammatisk etter substantivet professor. Knytt til andre ord enn professor Elles ser vi tendensar til å bruke både emeritus og emerita i mindre akademiske samanhengar der det ikkje tradisjonelt høyrer heime. Det kan ikkje kallast klårt og greitt språk. I denne grundige artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening tek Erlend Hem til orde for å nytta pensjonert eller tidlegare. Uttale og bøying Uttalen er /eme:ritus/, altså med trykk på den andre e-en. Bøyinga er professores emeriti eller med adjektivet i hokjønn: professores emeritae.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/amish-eller-amisk/,Amish eller amisk?,"Eg skal omsetje ein tekst om kyrkjesamfunnet som på engelsk heiter «The Amish». Kan eg skrive amisk, eller skal eg halde på Amish også på norsk?","Dette kyrkjesamfunnet er i dag eit amerikansk fenomen. Den engelske skrivemåten er så innarbeidd at vi vil rå deg til å skrive amish-folket, amish-gudsteneste osv. Det er ikkje noko prinsipielt i vegen for å fornorske ordet til amisk, men amish gjev nok mindre rom for mistyding. Merk at det må det vere liten forbokstav i amish på norsk. Engelsk Amish kjem frå tysk amisch, som er avleidd av namnet til den sveitsiske predikanten Jacob Ammann. Ammann verka på slutten av 1600-talet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/satt-eller-satte/,Satt eller satte?,"Satt eller satte vi oss ned, og satt eller satte vi oss mål?","Dere SATTE dere ned og SATTE dere mål. Dere satte dere altså mål mens dere satt. Det gjelder å ikke forveksle parverbene sitte og sett e: å sitte – sitte r – SATT – har sitte t å sett e – sett er – SATTE – har satt Sette er i motsetning til sitte et transitivt verb. Det vil si at sette krever et objekt (markert med O nedenfor): Jeg satt i stolen. Bilen satt fast. Jeg satte meg (O) i stolen. Jeg satte bilen (O) i garasjen. Meg og bilen er altså objekt. (Merk at sette også kan fungere som det transitive parverbet til å stå. Bilen står jo i garasjen; den sitter ikke.) På nynorsk og i mange dialekter er skillet tydeligere: å sitje – sit – SAT – har sete å setj e – set – SETTE – har sett Eg sat i stolen. Bilen sat fast. Eg sette meg i stolen. Eg sette bilen i garasjen. Når det i nordafjelske dialekter heter f.eks. «æ sætt mæ», er det en variant av «eg sette meg» med apokope. Dialekter med sett / sætt i preteritum av å sette skiller tydelig mellom verbene (sitte heter jo sat(t) i preteritum).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/talmodighet-pa-nynorsk/,Tålmodighet på nynorsk,Kan eg «smørja meg med tålmodigheit» på nynorsk?,"Nei, du må nok smørja deg med tolmod dersom du vil skriva i samsvar med rettskrivingsordbøkene og tradisjonen. Tolmod er med andre ord ei dygd. Når nynorsken har ei såkalla kortavleiing som tyder det same som eit ord på - het, lagar vi ikkje heit -ord. Døme: samvit, rettferd og tolmod. Desse orda dekkjer samvittighet, rettferdighet og tålmodighet fullt ut. Denne regelen gjeld same kva som måtte vera utbreidd i dialektane. Tolmod: utbreiing og uttale Tolmod er eit ord som nynorsken har frå austnorsk og trøndersk (nynorsken var utbreidd på Austlandet og i Trøndelag før). Jamfør òg svensk tålamod. Den vanlege uttalen på norsk er /tålmo/, men i nokre dialektar kan den opne o-en i fyrste stavinga òg bli uttalt ø. D-en er altså stum, men stumme d-ar kjem fram att føre -ig, så tolmodig blir uttalt /tålmodi(g)/. Ikkje maskinomset frå bokmål! Sjølv om tolmod dekkjer tålmodighet, blir nynorsken bokmålsprega på eit djupare plan dersom vi automatisk omset tålmodighet med tolmod alle stader. For det fyrste bør vi bruka adjektivet tolmodig der det høver, elles kan stilen bli for substantivisk. «Nå gjelder det å utvise tålmodighet» kan til dømes heita «No gjeld det å vera tolmodig(e)» på nynorsk. «Å visa tolmod» er ikkje godt. Hugs å gje tol! Men vi bør òg bruka faste uttrykk der vi kan, med eller utan substantiv. Vi har eit endå kortare substantiv enn tolmod, nemleg tol /tål/. Det tyder både tolmod, toleranse og toleevne. Lat oss sjå litt nærare på det ordet til slutt. Vi set opp forklaringar på bokmål, så dei som søkjer etter løysingar på omsetjingsproblem, lettare finn artikkelen: ha/gje tol: ha/vise (litt) tålmodighet; finne seg i (å vente), holde ut, ta det med ro døme: ho hadde ikkje tol til å venta; du får gje tol til i morgon; du bør ha meir tol med dei ta med tol: ikke bekymre seg, ta med ro døme: han tok livet med tol, same kva som skjedde gje eller slå seg til tols: akseptere; resignere; finne seg til rette; roe seg døme: ho måtte slå seg til tols med å ha ein utolig ektemann Det same ordet finst og kan brukast på bokmål, i forma tål. Mest dialektalt finn vi òg den verbale uttrykksmåten å tola seg (fortid: tolte seg). I det tidlegare Hordaland fylke har ein òg varianten tolma seg: «No får du tolma deg litt!» Det kjem nok av tolmøda /tålmøa/, som har hatt større utbreiing.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/leke-lege-dommere-og-leke-lege-medlemmer/,Leke/lege dommere og leke/lege medlemmer?,"Kan lek eller leg brukes som adjektiv, slik som i lov om Den norske kirke, der det står at Bispedømmerådet består av blant annet «en lek kirkelig tilsatt valgt av de leke kirkelig tilsatte» og «fire andre leke»? Hva med leke/lege dommere, som noen skriver? Jeg trodde det bare kunne hete lekdommere.","Lege (eller læge) dommere er over hundre år gammelt i norske tekster. Med overgangen til harde konsonanter fikk vi også leke dommere. Det må være mulig å bruke leg/lek på denne måten i dag også. Ordet står faktisk som vanlig adjektiv i Bokmålsordboka. Men legdommer og lekdommer er minst like gammelt, og det kan nok være mer praktisk og leservennlig å bruke det. Kan vi ha lege/leke dommere, må vi også kunne ha lege/leke tilsatte. Dette kommer senere i litteraturen, i forbindelse med lover om Den norske kirke (og er dermed vedtatt av Stortinget). Det tidligste eksempelet vi finner, er fra 1967. Legtilsatt/lektilsatt er tydeligvis ikke i bruk, det heter helst lek tilsatt, ser vi på nettet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ett-alternativ-og-ett-valg/,Ett alternativ og ett valg?,"Hvis man kan velge mellom to muligheter, A og B, har man da ett alternativ eller to? Jeg vil mene to, men hvis man fjerner B, har man jo bare én mulighet igjen, og da har man jo «ikke noe alternativ». To minus én blir altså null?","Svaret er litt avhengig av perspektivet. Sett at A og B er handlingsmuligheter. Hvis vi zoomer inn og fokuserer på mulighet A, har vi ett alternativ (B) til A, altså noe annet vi kan gjøre (jf. latin alter ‘annen’). Det samme gjelder den andre veien: A er alternativet til B. Men når vi zoomer ut, ser vi at vi har to alternativ ved siden av hverandre – eller kanskje til og med tre eller flere. For det er også perspektivavhengig hva vi i det hele tatt regner som et alternativ eller en mulighet. Passivitet eller negativt utfall som skjult alternativ Hvis vi bare én handlingsmulighet (A) sier vi gjerne at vi ikke har noen alternativer (eventuelt «ett alternativ» og ingen andre). Vi ser da bort fra at vi også kan la være å handle. Passivitet er nesten alltid et alternativ i vid betydning. Vi ser også gjerne bort fra alternativ med negativt utfall for oss. Vi underforstår altså vilkåret som innledes med «om» eller «for at» nedenfor: Vi har bare én mulighet (A) og ikke noe valg! Vi har ikke noe alternativ til A! Vi er nødt til å gjøre A! … om / for at det skal gå bra (f.eks. om vi skal overleve). Mer objektivt kan man likevel se situasjonen som et valg mellom to eller flere alternativer. Perspektivene blander seg ofte mens vi snakker, men selv om vi ikke opererer med vanlig matematisk logikk, kommer budskapet oftest greit fram. Valg om handling og valg om alternativ/valgmulighet Når vi velger (én gang) mellom alternativene/mulighetene, gjør vi et(t) valg. Vi kan derfor også si at vi har et(t) valg. Men ofte sier vi noe annet. Riktignok står valg for handlingen å velge, men det er også vanlig å kalle alternativene (mulighetene) som man velger mellom, for valg. Vi kan altså ha et valg mellom to «valg». Også på engelsk brukes choice fra gammelt av både om ‘choice between options’ og om selve the options. Alternativ er jo ikke noe gammelt ord i folkemålet, så andre ord må ha gjort nytten før. Gammel betydning av alternativ I eldre skriftmål finner vi også det omvendte forholdet: Substantivet alternativ kunne vise til valg situasjonen enten–eller. Et eksempel fra 1831: «Der gaves nu virkelig kun et Alternativ: Borgerkrig eller overgivelse.» Men etter hvert kom ordet altså til å bli brukt mer og mer om hver av valgmulighetene.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/seg-eller-han-ho/,Seg eller han/ho?,"Skal eg bruke seg eller han/ho i desse setningane? 1 Ola lét dei stå og sjå på ___ ei stund. 2 Ho høyrer nokon rope bak ___, og snur seg. 3 Anne fekk Kjell til å ta kveldsvakta for ___.","Bruk seg for å vise tilbake til det næraste tenkjelege subjektet og han/ho for å vise til noko utanfor det. Når vi skal ta føre oss eksempla dine, byrjar vi med å spørje kven som utfører verbalhandlingane sjå, rope og ta, altså kven som er logisk subjekt for det verbet som står (i infinitiv) nærast det opne feltet. Svaret er 1) dei, 2) nokon og 3) Kjell. Dersom det er dei same personane vi vil vise til med eit pronomen, er det refleksivpronomenet (seg) vi skal bruke. Men i dei tre eksempla er det truleg 1) Ola, 2) Ho og 3) Anne vi vil vise til til i det opne feltet. Då seier regelen at vi skal velje andre pronomen (han, ho, henne). Men for strenge kan vi ikkje vere. På norsk nyttar ein ofte refleksivpronomen der det ikkje kan mistydast i samanhengen, uavhengig av skulegrammatikk. Vi må gjere oss kjende med eit par nye omgrep for å tak på dette. Domene: setningar og anna Refleksivpronomenet seg (og det refleksive eigedomspronomenet sin) viser som hovudregel til subjektet i det domenet det står i. Domene er i denne samanhengen anten ei setning med bøygd verb og grammatisk subjekt eller ei setning utan grammatisk subjekt, som infinitivskonstruksjonar, småsetningar og substantivfrasar. Den første typen setning blir kalla «opne setningar», den andre typen «skjulte setningar». I eksempla har vi å gjere med tre infinitivskonstruksjonar: «sjå på», «rope bak» og «ta kveldsvakta for». Vi kjem attende til dei. Opne setningar I opne setningar er det som regel lett å finne subjektet og dermed avgjere om det høver å bruke seg eller eit anna pronomen: Ola ville at dei skulle sjå på han. Her er dei det eksplisitte subjektet i leddsetninga (etter at). Ettersom meininga er at dei andre skulle sjå på Ola (ikkje på seg sjølv), må ein velje han, endå det òg kan vere tale om ein annan han. Skjulte setningar Skjulte setningar har ikkje noko grammatisk (uttrykt) subjekt, og her kan ein ofte vere i tvil om kva som er rett. Alle dei tre setningane du spør om, er av dette slaget. Merk at faktisk bruk i slike setningar varierer, og at det finst ein viss dialektvariasjon. I skriftmålet gjeld nok likevel hovudregelen om at seg (berre) viser tilbake til subjektet i det domenet det står i. I døma er det eksplisitte objektet i oversetninga (dei, nokon, Kjell) skjult subjekt i leddsetninga. Ola lét dei stå og sjå på [?] ei stund. Det skjulte subjektet til verbet sjå er dei, altså er det dette leddet seg ville ha vist til her. Men ettersom meininga er at dei såg på han, bør ein velje pronomenet han: Ola lét dei stå og sjå på han ei stund. (At det i tillegg kan vise til ein han nummer 2, får våge seg her òg.) I den neste setninga er det skjulte subjektet nokon: Ho høyrer nokon rope bak [?], og snur seg. Sidan nokon her truleg roper bak ryggen hennar, ikkje bak ryggen på nokon annan, må ein derfor setje inn ho eller henne: Ho høyrer nokon rope bak henne, og snur seg. I praksis vil likevel varianten med seg i dette tilfellet bli forstått på same måte, fordi det ikkje gir meining at seg skal vise til nokon. I det siste eksempelet nedanfor er det òg sakleg sett hipp som happ kva ein vel. Formelt er det skjulte subjektet i leddsetninga Kjell, men det gir jo ikkje meining at Kjell skulle ta kveldsvakta for seg sjølv. Anne fekk Kjell til å ta kveldsvakta for ho/seg. Det er altså samanhengen, ikkje valet av pronomen, som avgjer tolkinga i praksis. I mange dialektar brukar ein nok refleksiv så langt det ikkje kan mistydast og kanskje litt til. I skriftmålet går ein derimot gjerne over til han/ho/henne så snart refleksiven i teorien kan gi ei anna tolking enn den tilsikta. Meiningsskilnad Om vi set inn ein annan verbfrase i den same setninga, kan pronomenvalet gi klar meiningsskilnad: Anne fekk Kjell til å klippe seg. Anne fekk Kjell til å klippe ho/henne. På dialekt kan den første setninga tolkast på to måtar, men i skriftmålet bør ho vise til klipping av Kjell. I den andre setninga er det naturlegvis Anne som blir klipt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mankell/,Mankell,"Korleis skal namnet til forfattaren Henning Mankell uttalast, med trykket på fyrste eller andre staving?","Forfattaren sjølv legg trykket på Man-, jf. Wikipedia.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/web-og-wok-i-bestemt-form/,Web og wok i bestemt form,Korleis skriv ein web og wok i bestemt form?,Det er fastsett valfri skrivemåte: web – weben eller vebb – vebben wok – woken eller vokk – vokken Skrivemåten gjeld begge tydingane av web/vebb. Vidare har vi verba å webbe/ vebbe (‘impregnere webstoff’) og å wokke/vokke. Du finn alt dette i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka.,nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pilegrimsleden/,Pilegrimsleden?,Hvorfor kalles pilegrimsveiene til Nidaros Pilegrimsleden? De er jo hverken en led eller en slede. Heter det forresten pilegrim eller pilgrim?,"En led er det samme som ei lei. Når vi snakker om leia, sikter vi helst enten til en farvei for skip eller til en viss retning i lendet, ikke til en fysisk vei. Navnet på disse vandringsveiene er altså ikke helt i samsvar med norsk språktradisjon. Før het det helst pilegrimsvei. Om leden/leia I Språknytt 3/2000 kan du lese mer om hvordan Pilegrimsleden for alvor ble tatt i bruk i norsk i 1990-årene, først som et prosjektnavn. Det er nok riktig å si at navnet skriver seg fra svensk, der det er gammelt (jf. også den svensk-norske Finnskogleden). Formen Pilegrimsleia harmonerer lydlig og grammatisk mer med dialektene i områdene der veiene går (led kommer opprinnelig fra dansk-norsk og svensk skriftspråk), men det terminologiske problemet er det samme. Om pilegrim Svenskene og senere danskene har sløyfet e-en i pilegrim. Vi har beholdt skrivemåten med -e-, som er mer opprinnelig, jamfør norrønt pílagrímr og latin pilegrinus (av eldre peregrinus, som betydde ’fremmed, utlending’). Men også i Norge har pilgrim uten -e- blitt brukt mye, i den senere tid sikkert også under innflytelse av engelsk pilgrim. Ordet uttales på mange måter (blant annet /pilgrim/, /pillgrim/, /pilegrim/ og /pillegrim/), så vi kan like godt holde oss til den skrivemåten vi har.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/herad-og-heradsstyre/,Herad og heradsstyre,"Heiter det heradstyre eller heradsstyre, og korleis skal det uttalast?","Samansetningar med herad skal ha binde-s, altså heiter det heradsstyre, heradshus og så vidare. Tradisjonell uttale er utan d. I gammalnorsk heitte herad herað. Den stungne d-en i utlyd fall heilt bort i uttalen etter gammalnorsk tid, nett som i til dømes tid og dugnad. Vi fekk uttalen [he:ra], [hæ:ra] eller ein mellomting, alt etter dialekt. Uttalen utan -d er altså den tradisjonelle. Skriftuttalen med -d har spreidd seg kraftig, delvis på grunn av bokmålsvarianten herred, som skal uttalast med -d (jf. dansk herred). Med tradisjonell uttale av herad blir heradsstyre /he:rasty:re/, med litt varierande uttale av den fyrste e-en. Eit herad er ein kommune på landet. Før heitte dei fleste nynorskkommunar herad i staden for kommune; no er det berre nokre få kommunar i det tidlegare fylket Hordaland som held på denne nemninga i sjølve namnet. På nynorsk kan ein framleis omtala kommunar på landet som herad, men sidan skiljet mellom by og land langt på veg er oppheva, er det vanskeleg å vita kvar ein skal setja grensa. Elles er det nokre bygder som heiter Herad eller som har ordet som siste ledd av namnet, som Kvinnherad og Krødsherad.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-skulle-berre-mangle-at-ikkje/,Det skulle berre mangle at (ikkje),"Når vi bruker uttrykket det skulle berre mangle, skal vi da ha med ikkje? Eit eksempel: – Ho har blitt mykje betre i norsk. – Ja, det skulle berre mangle at ho (ikkje?) blei betre i norsk (underforstått: ettersom ho har budd her så lenge).","Her bør du ha med ikkje. Regelen er den same i bokmål: Det skulle bare mangle at ikke … Logikken bak uttrykket det skulle berre mangle kan framstillast slik: 1) Det skulle berre mangle at X = Det ville vere ille dersom X 2) Det skulle berre mangle at X ikkje = Det ville vere ille dersom X ikkje Det komplette (det som er utan mangel) er her noko negativt. Det er ramma. Døme Når Arne Garborg i Trætte Mænd skriv – Det skulde bare mangle, at hun er forelsket, siktar han til at ei forelsking (= X) ville vere ille (men han veit ikkje om dette negative er eit faktum). I dag kunne det fort ha blitt oppfatta motsett (altså «Hurra for forelskinga!», og forelskinga kunne vore eit kjent faktum). Vi kjem tilbake til dette. Dersom ein set inn ikkje, seier ein at ikkje-X (X-mangel) ville vore ille: – Grunnlova ligg no føre på nynorsk. Det skulle berre mangle at ho ikkje fanst på nynorsk (når vi har to jamstilte målformer her til lands). Om Grunnlova ikkje fanst på nynorsk, ville det så å seia vera dropen som fylte begeret. Dømet ditt er ein tilsvarande kritikk av ein tenkt komplett negativ situasjon. Her må nektinga vere med i tillegg til X: – Ho har blitt mykje betre i norsk. – Ja, det skulle berre mangle at ho ikkje blei betre i norsk (ettersom ho har budd her så lenge). Nektinga kan falle bort i nyare mål Ikkje sjeldan ser ein at nektinga blir sløyfa i strid med logikken ovanfor: – Eg fekk mange store sjansar i løpet av kampen, så det skulle eigentleg berre mangla at eg scora tre gonger, seier Flo. – Me er verdas beste reisemål, så då skulle det berre mangla at maten også er i øvste klasse. Det som er meint her, er at det ville vore rart og kritikkverdig om Flo ikkje scora tre gonger, og om maten ikkje var framifrå. Sjølv om det manglar eit ikkje, vil nok dei fleste forstå tanken bak på grunn av samanhengen. Brukar ein ikkje i døma ovanfor, forskyv ein gjerne tempus til det hypotetiske «at eg ikkje hadde scora» og «at ikkje maten også var ». I dag er det ein sterk tendens til å nytte om i staden for at i denne forskyvinga (jamfør «det hadde vore ille om …). Utviklinga kan ein sjå i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket, her: Frå «sjølvsagt ikkje» til «sjølvsagt» Korleis kan nektinga ha forsvunne hos mange språkbrukarar? For det fyrste går den rette meininga ofte fram av samanhengen, anten ikkje er med eller ikkje. Logikken er blitt unødvendig. For det andre kan heile uttrykket (det skulle berre mangle) ha fått ei fast tyding i retning ‘sjølvsagt’. At-setninga er ofte underforstått. Vi kan sjå for oss denne utviklinga: 1) Gammalt: Klart du får lov. Det skulle berre mangle at du ikkje fekk det! 2) Gammalt: Klart du får lov. Det skulle då berre mangle […]! 3) Nytt: Det skulle berre mangle at du får/fekk lov! (= ‘Klart du får lov’). (Òg: om du ikkje fekk) Det at uttrykket alltid har vore mykje nytta sjølvstendig som i (2), har nok fremja utviklinga mot (3). Men tradisjonelt tyder altså (3) det motsette, nemleg ‘det ville vere urimeleg om du fekk lov’ = ‘sjølvsagt får du ikkje lov’.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fossilgass-eller-naturgass/,Fossilgass eller naturgass?,"I Sverige har de gått over til å bruke ordet fossilgass i stedet for naturgass, blant annet for å tydeliggjøre at begrepet ikke omfatter biogass (som er en fornybar og dermed mer miljøvennlig energikilde). Mener Språkrådet vi bør gjøre det samme i Norge?","Både ja og nei. Det er ikke Språkrådet som avgjør om norske fagtermer skal skiftes ut. Vi har heller ikke full oversikt over svensk gassterminologi, som muligens skiller seg fra den norske. Språkrådet har kontakt med en termgruppe for klimaforskning. Da vi fikk nyheten om den svenske anbefalingen, rådførte vi oss med termgruppa og fikk tilbakemelding fra noen av medlemmene. Konklusjonen er foreløpig at fossilgass (eller fossil gass, som er en vanligere form i norsk) ikke uten videre kan erstatte naturgass som fagterm. Termen naturgas(s) har vært i bruk i norsk i over hundre år, se for eksempel De viktigste brændmaterialer og deres varmeverdi (1917). Fenomenet fossil gass / fossilgass er naturligvis eldgammelt, men termene er av nyere dato. Begrepet termene står for, omfatter mer enn naturgass. For eksempel er det vanlig å skille mellom naturgass og den like fossile gassen LPG (flytende petroleumsgass), selv om sistnevnte gjerne er utvunnet av naturgass. I denne teksten fra Statistisk sentralbyrå kommer det tydelig fram at fossil gass er et overbegrep over naturgass og andre (fossile) gasser: https://www.ssb.no/343181/klima-og-energi-nokkeltall-k-tabell-09574 Vi har altså ikke grunnlag for å anbefale en generell utskifting av naturgass med fossilgass (eller fossil gass). Det er likevel helt i orden å bruke fossil gass eller fossilgass som en allmenn betegnelse for fossilt brensel i gassform, inkludert naturgass, når det ikke er viktig å presisere at det handler spesifikt om naturgass. I samfunnsordskiftet dreier det seg ofte nettopp om det mer allmenne, altså om det fossile kontra det fornybare.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/felleski-eller-fellski/,Felleski eller fellski?,"Hvorfor har de populære felleskiene fått dette navnet? Jeg har lært at det heter skinnfell, og at det heter musefelle. Hvis du har ski med fell under, ikke felle, da heter de plutselig felleski?","I utgangspunktet er fellski riktigst. Første gang ordet står på trykk, er det i nettopp denne formen, i Skismøringens historie (1977). Det er også slik ordet står oppført i Bokmålsordboka og Det Norske Akademis ordbok. Mange sammensetninger med enstavelsesord som førsteledd har fuge-e (jf. f.eks. skald + dikt = skaldedikt). Når vi skal finne ut om en gitt sammensetning skal få -e-, bør vi se på andre sammensetninger med det samme førsteleddet. Andre sammensetninger med fell har ikke - e -, jf. fellberedning, fellmaker, fellskinn. Vi foretrekker derfor skrivemåten fellski selv om varianten felleski er blitt dominerende i løpet av kort tid. Hvorfor velger folk felle-? Ikke alle unge mennesker kjenner ordet fell i sin opprinnelige betydning. Feller under ski opptrer i par og omtales oftest i flertall. Hvis man bare kjenner ordet i skisammenheng og bare har hørt det i flertall (feller), kan man ikke vite om det heter fell eller felle i entall. De som tror det heter en felle, sier naturligvis felleski. Til og med noen av dem som vet hva en skinnfell er, mener det heter en (skinn)felle (bare søk etter skinnfelle på finn.no). Også mange av dem som vet at det heter fell i entall, kan føle at det er riktigst med -e- i sammensetning når det er snakk om to eller flere feller. Det finnes en generell språkhistorisk tendens som fellefolket kan støtte seg til: Substantiv i genitiv flertall i gammelnorsk sluttet på - a, og i sammensetninger ble dette med tiden til -e-. Men det er langt fra noen absolutt regel at vi knytter -e- til flertallsbegrepet. I så fall måtte det ha hett (bare) stavetak, leggeskinner og fotetøy med -e-. Det står uansett fast at fell alltid ellers heter fell- i sammensetninger, uavhengig av antallet tenkte feller. En tredje felle-grunn kan være tiltrekning fra rulleski og frastøtning fra fjellski. Med formen felleski kan man sikkert unngå enkelte misforståelser i en sportsbutikk med bakgrunnsstøy. Fell(e)sammenfall for spesielt interesserte Feller (‘skinnfeller’, nynorsk fellar) opptrer gjerne i samme kontekst som feller (til fangst, nynorsk feller). På ski kan vi ha feller (skinn) på den ene siden og feller (Rottefella) på den andre. Isolert sett er det umulig å skille mellom feller og feller. De som ikke har a-endelser i repertoaret, kan heller ikke skille i bestemt form entall. Musefellen kan i prinsippet vise til skinnet til musa som går i fella. Med maksimalt sammenfall får vi: en fell – fellen – feller – fellene en felle – fellen – feller – fellen Vanlig bokmål har likevel: ei/en felle – fella. Eldre nynorsk har skille hele veien: ein feld – felden – feldar – feldane ei felle – fella – fellor – fellone I dag har nynorsk ll for ld og -er/-ene for -or/-one. Aa.O. Vinje skrev om bjørnen med sin lodne feld. Felden er den etymologisk «riktige» skrivemåten av fellen, på linje med kvelden for kvellen. Men det går ingen vei tilbake til den entydige skrivemåten. Derfor er det bra om vi kan skille mellom fell(er) og felle(r) på andre måter der det er mulig.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/innbyggjarar-pa-pitcairn/,Innbyggjarar på Pitcairn,Finst det eit ord for folk frå Pitcairnøyane? Og kva heiter språket der på norsk? (Det heiter /pitkern/ lokalt.),"Noko vedtak om folk og språk på Pitcairn er ikkje gjort, men her er skrivemåtar som er i samsvar med tidlegare praksis i liknande tilfelle: Innbyggjar: en pitcairner eller en pitkairner (bokmål) ein pitcairnar eller ein pitkairnar (nynorsk) Språk: pitcairn eller pitkairn",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-de-opptatt-eller-opptatte-samsvarsboying-av-partisipp-pa-bokmal/,Er de opptatt eller opptatte? Samsvarsbøying av partisipp på bokmål,"Heter det at alle våre operatører er opptatt, eller er de opptatte? Er folk generelt opptatt eller opptatte av ting?","På bokmål lar vi helst være å flertallsbøye partisippet opptatt, særlig foran av. Skriv derfor at operatørene er opptatt, og at folk er opptatt av saker og ting. Partisipp er ei såkalt adjektivisk form av verbet, som blant annet brukes etter være (er, var, har vært) og bli (blir, ble, har blitt). Selve navnet partisipp (av latin participium) kommer av at disse formene tar del i (jf. engelsk participate) to ulike ordklasser: verb og adjektiv. Det er denne dobbeltheten som gjør samsvarsbøying av partisippformer litt komplisert på bokmål. Opptatt er i utgangspunktet partisipp av ta opp / oppta i betydingen ‘legge beslag på’. Jo mer vi regner opptatt som et selvstendig (tilstands)adjektiv (frigjort fra verbet/handlingen å ta opp), desto mer tilbøyelige er vi til å bøye det (med -e) i flertall. Men hvis adjektivet er fast knyttet til en preposisjon (som av), blir denne tilbøyeligheten motvirket. Vi går nærmere inn på alt dette nedenfor. Prosess eller tilstand Når partisippet har verbalt innhold, det vil si at det dreier seg om (resultatet av) ei handling eller en prosess, blir det som regel ikke bøyd: Eplene ble/var spist, ikke spiste. De innsatte er dømt for drap, ikke dømte. Begrene blir/er fylt til randen, ikke fylte. Men når partisippet er tydelig adjektivisk, dvs. at det beskriver en tilstand eller en egenskap, kan det som regel samsvarsbøyes. Det vil si at vi setter det i flertall (med -e til slutt) hvis utsagnet handler om flere ting eller personer, akkurat som vi gjør med rene adjektiv: Bilen er rød – bilene er rød e. Norsk referansegrammatikk nevner noen eksempler på ord som står på hver sin side av skillet. Bakt og låst regnes som partisipper fordi de hører til de eksisterende verbene bake og låse, mens nybakt og ulåst regnes som adjektiver fordi verbene nybake og ulåse ikke finnes. Vi legger til et konstruert eksempel: Er bilene nylig lakkert? (verbalt, uten bøying). Nei, disse bilene er malte, ikke lakkerte (adjektivisk, med bøying). I praksis sløyfes gjerne e-en i alle tilfeller. La oss se på to eksempler til: interessert og utkjørt i betydningen ‘sliten’. Vi tenker ikke på dette som resultat av å interessere eller å kjøre ut, men oppfatter ordene som tilstandsadjektiver. Det er til og med mulig å modifisere dem med adverb som helt og veldig. Det skulle da i teorien være riktig å samsvarsbøye dem med -e i flertall, som adjektiver. Men denne teorien stemmer ikke alltid med praksis. Det er vanligere å skrive d e er interessert enn de er interesserte (det heter nesten alltid interessert foran «i»), og de er utkjørt er vanligere enn de er utkjørte. Det er ganske mange partisipper som oppfattes mer eller mindre som som selvstendige tilstandsadjektiver uten at vi tar konsekvensen av det grammatisk og bøyer dem. Eksempel: Våre operatører er (godt) forberedt. Er forberedt (i tilstandsbetydning) behandles akkurat som blir/ble forberedt (prosess/resultat). Når et partisipp er knyttet til en preposisjon, som i formuleringen opptatt av, er tendensen til å sløyfe flertalls-e-en ekstra sterk, selv om ordet måtte ha tilstandsbetydning. Det heter for eksempel: Våre ansatte er opptatt av helse, trening og kosthold. Nærmere om opptatt Vi skimter den verbale betydningen av opptatt i formuleringen disse plassene er opptatt (jf. å oppta plassene). Samtidig er tilstandsbetydningen ‘ikke ledig’ klart til stede. I setningen operatørene er opptatt er tilstandsbetydningen mer fremtredende; forbindelsen til å oppta er litt vanskelig å få øye på. Samsvarsbøying (med flertall opptatt e) skulle i prinsippet være mulig. Men som vi har sett, er det vanlig at partisippet/adjektivet står ubøyd også i slike tilfeller, og det gjelder i høy grad opptatt. En av grunnene er at det er vanlig med preposisjon etter ordet (opptatt med eller av). Dét svekker nok tendensen til flertallsbøyning også der preposisjonen mangler. At det kan settes et adverb foran opptatt (som i travelt opptatt), er ikke nok til å veie opp for dette. Det heter derfor stort sett: Vi/dere/de/alle er opptatt! Med andre ord: Både linjene og operatørene er opptatt. Kontrasten til et reinspikka adjektiv som tilgjengelig er klar: Våre operatører er tilgjengelig e med -e. Fra Godt språk i lærebøker Vi har behandlet dette emnet i boka Godt språk i lærebøker (1999), som er en veiledning for språkkonsulenter som arbeider med manus til lærebøker for grunnskolen og den videregående skolen. Her heter det i punkt 6.4.2.3 (s. 143) blant annet: Bokmål har ikke samsvarsbøyning i setninger som bøkene er trykt i år. *Bøkene er trykte i år er ingen sjelden feil. Her er det klart at trykt er ment som verb. Men former av verbet kan også brukes adjektivisk. I bokmål står en del ord på grensa mellom perfektum partisipp og adjektiv, blant annet aktet, betjent, delt, forbudt, forfulgt, fornøyd, isolert, kjent, komplisert, opptatt, slitt, talt, utmattet, ødelagt. Skal de bøyes i predikativ stilling? Det kan være forskjell alt etter hvilket ord det er: de to gamle var aktet og æret i miljøet – men hennes dager er talte. Særlig der tilstanden, ikke prosessen, står i sentrum, bør vi godta bøyd form: de to statene var helt isolerte – men en bør skrive: soldatene ble langsomt isolert fra sine allierte. Noen forfattere vil lage en betydningsforskjell: de er opptatt e i klubben («travelt opptatt e ») – men de er opptatt i klubben («er blitt medlemmer»). Dette skillet godtar vi, men vi kan knapt kreve samsvarsbøyning der betydningen er «travelt opptatt ». Det siste må kalles en underdrivelse. Det heter som sagt oftest de/vi er opptatt, uansett hva meningen er. Merk at alt ovenfor gjelder bokmål. På nynorsk er det enklere. Der heter det bilane er lakkert(e) med valgfri endelse uten hensyn til betydning. Lakkere er et svakt verb. Sterke verb flertallsbøyes uten hensyn til betydning: Elgane er skotne, ikke skote(n). Fasiten i liknende tilfeller Hva kan du gjøre hvis teorien ovenfor og ordbøkene ikke strekker til? Du kan søke etter relevante fraser på nb.no, for eksempel «de er interessert i» kontra «de er interesserte i». Hvis du finner klar overvekt av en viss variant, kan du trygt holde deg til den. Er det om lag halvt om halvt, kan du velge fritt.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tredobbelt-tredobling-og-sa-videre/,"Tredobbelt, tredobling og så videre","Er det riktig å si at Norge vinner tredobbelt når norske utøvere tar de tre første plassene? Når dobbelt betyr ‘to ganger så mye’, skulle vel vinne tredobbelt bety ‘ta de seks første plassene’ (tre ganger to ganger så mye).","Det kan ikke regnes som galt. Her går språket litt på tvers av matematikken, og faktisk språkbruk må veie tyngre enn logisk argumentasjon. Tredobbel(t) seier, firedobbel(t) seier og så videre er innarbeidet språkbruk. Men det er gode grunner til å bruke trippel for tredobbel(t) der man kan! Dobbel(t) alene betyr ‘to ganger, tofold’, mens - dobbel(t) som sammensetningsledd i tredobbel(t) og så videre i praksis bare betyr ‘ganger’. Hvis man vil ha det til å gå opp, kan man velge å se det på denne litt konstruerte måten: dobbel(t) = sammenlagt (underforstått av 2), tredobbel (t) = sammenlagt av 3 og så videre. Det logisk uangripelige trippel (trefold(ig)) kan godt brukes i stedet for tredobbel(t), men merk at Bokmålsordboka tyr til nettopp ‘tredobbelt’ når ordet trippel skal forklares, og presiserer det til ‘som består av tre’. Når vi kommer til kvadrupel (x 4), som i kvadrupelallianse, og kvintupel (x 5) er vi på vei ut av allmennspråket, og går vi lenger, er vi over i reinspikka fagterminologi. Ved et eller annet punkt i tallrekka må vi altså ty til andreleddene -dobbel og -dobling i vanlig tale, og da kan vi ikke være for strenge med dem som sier tredobbel(t). Vi må nesten leve med den logiske unøyaktigheten hvis vi vil ha en praktisk rekke med adjektiv og adverb. Det var litt enklere i gamle dager, med firfold(ig), femfold (ig), tifold (ig), hundrefold (ig) osv. Disse ordene hører dessverre ikke hjemme i vanlig stil i dag.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hen/,Hen,Kvar kjem pronomenet hen frå? Kan ein bruke hen for å vise til ein tenkt person utan omsyn til kjønn? Korleis ser objektsforma av hen ut?,"Det kjønnsnøytrale pronomenet hen har kome inn i norsk dei siste åra og blir brukt i to litt ulike tydingar. I juni 2022 kom ordet òg inn i rettskrivingsnormene for nynorsk og bokmål. Hen har kome inn i norsk frå svensk, der det blei lansert i 1966 og teke inn i Svenska Akademiens ordlista i 2015. Inspirasjonen for ordet kjem frå det finske pronomenet hän. Hen, vedkomande, han eller ho Når vi treffer på pronomenet hen i tekstar, er det ofte i samanhengar der ein ikkje treng å spesifisere kjønn, som her: Blir studenten teken i fusk, kan hen bli utestengd frå studiestaden i fem år. Her viser vi til eit menneske eller ei gruppe menneske utan omsyn til kjønn. Tradisjonelt har ein gjerne brukt han eller vedkomande i slike tilfelle, men det er ikkje like vanleg i dag. Språkrådet har tilrådd ho eller han. Både vedkomande og ho eller han er framleis klart vanlegare enn hen. Ein del språkbrukarar synest likevel at det kjønnsnøytrale hen er praktisk å bruke i slike tilfelle, og no kan dei altså gjere det med rettskrivingsordbøkene i ryggen. Dersom ein er i tvil om kva for eit kjønnsnøytralt uttrykk som høver best i ein viss samanheng, tilrår Språkrådet ho eller han (eller han eller ho), som lenge har vore nokså allment akseptert. Ein kan dessutan ofte skrive om til fleirtal: «Studentar som blir tekne i fusk, kan bli …». Hen brukt spesifikt om ein person Pronomenet hen kan òg brukast om spesifikke einskildpersonar, som her: Hen er fødd i 1991 og definerer seg som ikkje-binær. Ordet kan altså brukast om einskildpersonar som ikkje kjenner seg heime i det tradisjonelle tokjønnssystemet. Men merk at ikkje alle i denne gruppa ønskjer å bli omtalte som hen, så ein er nøydd til å sondere terrenget. Generelt er det viktig å understreke at det ikkje er eit ein-til-ein-tilhøve mellom personleg pronomen og kjønnsidentitet. Objektsform og eigeform Hen har same form anten det står som subjekt eller objekt, så det blir altså slik: Hen var her i går. Eg har ikkje sett hen her på lenge. Eigeforma av hen dannar vi ved å leggje til -s: Eg har gløymt namnet hens. Eit anna hen Konteksten vil i dei aller fleste tilfelle gjere det klart om vi har å gjere med pronomenet hen eller adverbet hen, som i «Kvar skal du hen?». At to eller fleire ulike ord har same skrivemåte og same uttale, såkalla homonymi, er svært vanleg i språket. Av og til kan homonymi føre til misforståing, men det skal godt gjerast å forveksle pronomenet og adverbet hen.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gront-hydrogen-gratt-hydrogen-blatt-hydrogen/,"Grønt hydrogen, grått hydrogen, blått hydrogen","Jeg leser på regjeringens nettsider om grønn, grå og blå hydrogen. Er ikke det grammatisk feil?","Det må hete grønt, grått og blått hydrogen. Betegnelsene for oksygen, nitrogen og hydrogen er intetkjønnsord (oksygenet, nitrogenet og hydrogenet), så tilhørende fargeadjektiver må bøyes i intetkjønn. Grønn, grå og blå er i denne sammenhengen trolig påvirkning fra engelsk, som ikke har intetkjønnsmerket -t. Selve emnet står det mer om her. Noen skriver til oss og minner om at hydrogen er en fargeløs gass, og at det er produksjonen som er grønn. Det er ikke så relevant. I hydrogenbetegnelsene ovenfor er fargeadjektivene brukt metaforisk, i prinsippet som i grønt næringsliv. Næringsliv har heller ingen farge, strengt tatt. Når vi først godtar fargemetaforene, må vi la adjektivene rette seg grammatisk etter substantivene de står til.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kryssing-eller-krysning-i-sammensetninger/,Kryssing eller krysning i sammensetninger?,"Når man f.eks. snakker om et gangfelt som krysser en vei, er det da korrekt å kalle dette et kryssing spunkt eller krysning spunkt? Jeg finner hverken dette ordet eller kryssing i ordboka.","Begge deler er mulig. Ofte utelater ordbøkene rene ing-avledninger fordi de er så selvskrevne i norsk. Alle verb har i prinsippet et tilhørende ing-ord. Og mange sammensetninger utelates fordi det ikke er plass til dem i ordboka. Kryssing og krysning Kryssing kan brukes om det å krysse i alle betydninger av verbet. Det kan også krysning, selv om den varianten er mindre vanlig i denne betydningen. Under skriftfellesskapet med dansk het det bare kry(d)sning, uten nyanser. Allerede før 1960 var det blitt vanligst å skrive f.eks. v ed kryssing av (som har ren handlingsbetydning). Generelt står ning-varianter sterkest i særbetydninger (med referanse til noe mer konkret) og i sammensetninger. I sammensetninger henger - ning ofte igjen uten hensyn til betydningsnyanse. (Likevel heter det helst avkryssing uten -n-, kanskje fordi det handler om å sette kryss.) Om avl og avlsprodukt Krysning har spesialbetydninger som kryssing ikke dekker. Det gjelder først og fremst ‘produktet av det å krysse’, ved avl. Også på nynorsk heter produkter av kryssing krysning(ar). Satt på spissen: kryssing av A og B (= å krysse A og B, å krysse A med B) en krysning av/mellom A og B ved kryssing får vi krysninger (jamfør: ved frysing får vi frysninger) kryssing er skaping av krysninger krysninger er skapninger På bokmål brukes likevel krysning ofte om handlingen også. Om kryssende bevegelser og stedene (kryssene) der de skjer Det har lenge vært vanligst å bruke ing-varianten i formuleringer som k ryssing av kjørebanen/veien/Atlanterhavet. Også i veisammenheng finner vi muligens en ning-variant som viser til noe mer konkret (omtrent det samme som kryss), men dette ordet har uklar status. Merk at planfri kryssing har vært mye vanligere enn planfri krysning. Det første har klart verbal betydning, mens det konkrete motstykket dekkes av planfritt kryss. Uansett er det ikke opplagt at en eventuell ning-variant med konkret betydning skal brukes i sammensetninger som kryssingspunkt/krysningspunkt, kryssingssted/krysningssted og kryssingsspor/krysningsspor, for innenfor hver av disse sammensetningene har kryssing/krysning trolig verbal betydning (det å krysse, at noe krysser). Konklusjon Både kryssingspunkt og krysningspunkt kan brukes, siden kryssing (det å krysse) også kan kalles krysning. Hvis man skriver kryssing av veien, taler logikk og sammenheng likevel mest for å velge kryssingspunkt. To klipp fra ordbøker John Ansteinsson: Engelsk-norsk teknisk ordbok (1948) John Ansteinsson: Norsk-engelsk teknisk ordbok (1954)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bestseller-eller-bestselger/,Bestseller eller bestselger?,"Hvorfor heter det bestselger i ordboka når folk uansett sier bestseller, som på engelsk?","Bestselger er den korrekte formen ifølge offisiell rettskrivning. Når vi først skriver selger og ikke seller, er det praktisk å skrive bestselger også. Det er nokså vanlig å uttale selger og -selger (som i bestselger) likt. Det kan være interessant å se litt nærmere på bakgrunnen for g-en i selge. Å /selle/ I Norsk uttaleordbok (1969) fører Bjarne Berulfsen bare opp uttaleformen /selle/ av verbet selge, mens avledningene selgelig og selger har begge uttalevariantene. Denne ordboka viser gjengs «dannet dagligtale» i samtida. Ivar Alnæs har i sin uttaleordbok fra 1925 (som speiler en Oslo-basert riksmålsnorm), de samme opplysningene. Rettskrivningshistorien Verbene selge og velge har en del felles. I gammelnorsk het det selja og velja. Skrivemåten med -g- har vi fra dansk. Uttalen med g er historisk sett skriftuttale, og den er nok vanligere i dag i velge enn i selge. Det har alltid vært vanlig å si /selle/ på bokmål. Fra 1938 hadde bokmål faktisk den valgfrie skrivemåten å selle, men den slo ikke an og ble redusert til sideform i 1959. Den ble fjernet helt i 1981. De tilhørende fortidsformene var sol(l)te og sol(l)t. Velje med -j- var sideform i bokmål fra 1938 til 1959, med fortid valte som hovedform fra 1938 til 1959 og som sideform til 1981. Siden har g-ene rådd grunnen. Nynorsk, svensk og dansk I nynorsk heter det å selje eller selja og ein seljar. Det gir bestseljar, ikke ulikt bästsäljare, som har vunnet fram i Sverige. Mens vi har tatt vare på g-en i bokmål, bruker danskene formen bestseller (sjelden bedstsælger). Men merk at de faktisk uttaler -sælger og -seller ulikt (g-en blir uttalt j), slik at de har bedre grunnlag for to ulike skrivemåter.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-olympiske-leker/,De olympiske leker?,Hvordan skrives de olympiske leker korrekt? Og hva med vinter-OL?,"Vi anbefaler skrivemåten de olympiske leker (uten noen store bokstaver) og vinter-OL. Under olympisk i Tanums store rettskrivningsordbok står olympiske le(i)ker. Vi har skrevet dette navnet med små forbokstaver helt siden 1800-tallet. I Finn-Erik Vinjes hefte Skriveregler (som er godkjent av Språkrådet) står det at idrettsarrangementer som klart oppfattes som egennavn, vanligvis skal skrives med stor forbokstav. Det gjelder for eksempel Tour de France. Unntaket er noen svært hyppige betegnelser som europamesterskapet, norgesmesterskapet og nettopp de olympiske leker. I samsvar med dette anbefaler vi vinter-OL, ski-VM og så videre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bannski/,Bånnski!,Kva er opphavet til uttrykket bånnski?,"Bånnski er ein særnorsk, liksomrussisk variant av skåling. Det svarar til engelsk bottoms up. Ordet består av bånn (botn) + det «russiske» suffikset - ski utan noko spesielt meiningsinnhald. Tone Tryti har ei god framstilling av emnet hybridrussisk, eller «makaronisk russisk», i boka Norsk slang (1984). Bånnski er typisk slang frå andre verdskrigen og tidleg etterkrigstid. Den fyrste som sette ordet på prent, var truleg André Bjerke i Nattmennesket frå 1941 (utan nokon russisk kontekst). Det nest eldste dømet i den digitale samlinga til Nasjonalbiblioteket (på nb.no) er frå ei drikkevise frå krigen: Bjarne Berulfsen meinte at uttrykket skreiv seg frå mellomkrigstida, og det kan godt hende. Bånnski er ikkje normert. Hadde det vore eit tradisjonsord i norsk, kunne det ha heitt bonski (med konsonantforenkling). Men i slangen godtek ein av og til overtydelege former som skil seg frå rettskrivinga elles; vi ser det allereie i bånn, som er tillate i visse uttrykk i bokmål.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/grammatisk-kjonn-pa-lanord/,Grammatisk kjønn på lånord,"Finst det nokon regel om kva grammatisk kjønn lånord får? Kvifor seier vi eit raid, men ein cowboy? Og kvifor er det så få (om nokon) lånord med hokjønnsbøying?","Dei fleste lånord får automatisk hankjønn, men det finst unntak. Når vi tar nye ord inn i norsk, kan dei få same kjønn som eksisterande ord som dei liknar på, altså ord dei har mykje sams med i uttale eller tyding. Til dømes er det sannsynleg at raid er blitt assosiert med ord som overfall og åtak og derfor har fått inkjekjønn. Trykklett -e gir hokjønn Mange lånord som endar på trykklett -e får hokjønn, særleg i talespråket. Kantine kan ifølgje ordbøkene vere anten han- eller hokjønn, medan vaksine berre står oppført som hankjønnsord. (Hos mange språkbrukarar er vaksine hokjønn.). Kjønn i opphavsspråket kan ha noko å seie I ein del tilfelle har det spela ei rolle kva kjønn ordet har i opphavsspråket. Dette gjeld til dømes gevær (inkjekjønn, frå tysk) og mitraljøse (hokjønn, frå fransk). Det at norsk tradisjonelt har fått mange lånord gjennom dansk, som ikkje har hokjønn, er nok ein av grunnane til hankjønnsdominansen. Det står meir om dette emnet mellom anna i Norsk referansegrammatikk (Faarlund, Lie og Vannebo 1997).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-grunn-av-at-eller-fordi/,På grunn av at eller fordi?,Jeg har hørt at man ikke kan bruke at etter på grunn av. Stemmer det?,"Det er ikke galt å si eller skrive på grunn av at, men det finnes mer elegante løsninger. Vi kan nesten alltid skrive fordi, for eller siden i stedet. Dette er godt språk: « Fordi ingen kom på skolen i går, ble det ingen undervisning.» Dette virker derimot oppstykket og litt pludrete (småpratete). « På grunn av at ingen kom på skolen i går...» Foran et substantiv er på grunn av likevel den eneste løsningen: « På grunn av fraværet ble det ingen undervisning.»",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/alexander-eller-aleksander-pavenavn/,Alexander eller Aleksander (pavenavn)?,"Jeg vet at konger, fyrster og tsarer skal skrives Aleksander på norsk, som i Aleksander den store. Dette står det jo også på Språkråd-lista over historiske navn. Men hvordan er det med paver?",Vi anbefaler skrivemåten Aleksander for pavenavn òg.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-sakalte-ostfold-l-en/,Den såkalte Østfold-l-en,"Hva heter den l-en som har festet seg i språket til de unge i Oslo de siste tiåra? Østfold-l, tynn l eller tjukk l? Hva er grunnen til endringen, og hva kan gjøres for å bekjempe den?","Dette er egentlig en variant av «vanlig» l, nærmere bestemt en apikal l eller en lys l. Forenklet sagt er det l-en i (vanlig uttale av) liten som nå også brukes i ball. Språkrådet har ikke noe grunnlag for å gjøre noe med denne l-uttalen. Forklaringen på endringen finner du i den andre bolken nedenfor. Først litt begrepsavklaring En apikal l er en l som artikuleres med apex (tungespissen) mot alveoli (= tannryggen, dvs. fremre del av gommen/ganen, nærmest tennene) laminal l uttales normalt mot tannryggen/tennene, men med tunge bladet (altså hverken tungespissen eller tungeryggen) I tradisjonelt Oslo-mål brukes apikal l i framlyd (land, liv, låne), etter vokalene i, y, e og ofte etter u, ø, o (fil, syl, øl, molo) laminal l etter t og d og etter vokalene a og å (fatle, ball, hold) Dette gjelder vel å merke bare når l-en ikke er tjukk, som den er i visse omgivelser i vanlig østlandsmål (kLo, fLis, soL, fæL osv.). Tjukk l er en retrofleks, det vil si en lyd som artikuleres med tungespissen mot bakre del av tannryggen. Tjukk l uttales ved at man skyver tungespissen fort fram. Strengt tatt er det ikke en l, men en såkalt apiko-postalveolar flapp. Merk at den såkalte Østfold-l-en ikke har noe som helst med (flappen) tjukk l å gjøre. Det er mange som blander disse begrepene; vi nevner tjukk l bare for å forebygge misforståelser. Hva har skjedd – og hvorfor? Det som har skjedd blant yngre språkbrukere i Oslo-området, er ganske enkelt at den apikale l-en har tatt over for den laminale. Om du prøver å si ball med samme l som i liten, får du kanskje en aha-opplevelse. L-systemet er blitt enklere, og det er hovedforklaringen på endringen. Systemforenkling er en slags drivkraft i språkhistorien. Systemet i Oslo har blitt likere det vi kjenner fra søndre Østfold, der den apikale uttalen har stått mye sterkere og har vært litt av et målmerke. Men det betyr ikke at l-en kommer fra Østfold; det er snarere snakk om en intern forenkling i de dialektene der l-en tas i bruk i nye posisjoner. Det kan altså kalles en apikal l, eventuelt en tungespiss-l, en spiss l, en ekstra tynn l eller en lys l. Av de ikke-vitenskapelige betegnelsene er nok lys l den beste. Problemet med de andre betegnelsene er at denne l-en artikulatorisk er i nær slekt med den (apikale) tjukke l-en, selv om den har en helt annen klang. (Det kan forresten være en annen l på ferde i tillegg – en som ligner på den apikale lydlig, men ikke artikulatorisk. Vi går ikke nærmere inn på dette.) Meninger om den nye l-bruken De omtalte l-ene er ulike lyder, men ett fonem (dvs. betydningsskillende språklyd). Derfor fører lydendringen (hos de fleste) ikke til sammenfall av ord med ulik betydning. Slik skiller endringen seg fra bortfallet av fonemet /kj/, som fører til forveksling av for eksempel kitt og skitt. Sett i systemperspektiv er l-bortfallet altså ikke viktig. Vi vet at mange likevel misliker at den lyse, apikale l-en sprer seg, og ikke minst at den brukes i dubbing i NRK. Det er nok ikke så mye Språkrådet kan gjøre med saken. Språkrådet kan gi veiledning om visse uttalespørsmål, men har ikke som oppgave å normere norsk talemål. Språkrådet har heller ikke noe faglig grunnlag for å kritisere den aktuelle l-bruken. Vi tror dessuten at det er betraktelig vanskeligere å motvirke bortfallet av laminal l enn f.eks. bortfallet av kj-lyd. Hvis man mener den laminale l-en er verneverdig, eller er opptatt av østnorsk språkarv mer allment, kan man spørre seg om det ikke er verdt å slå et slag for den tjukke l-en også. Tjukk l er et målmerke som har blitt utsatt for en god del trakassering opp gjennom åra fordi den ikke har vært «fin» nok. Bortfall av tjukk l kan henge sammen med bortfallet av laminal l; i alle fall har endringene skjedd i omtrent den samme perioden i omtrent de samme gruppene. Du kan lese mer om de ulike måtene å uttale l på i Rolf Theils Fonetikk og fonologi.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/regionsleder-eller-regionleder/,Regionsleder eller regionleder?,"Jeg arbeider i et bransjeforbund som er delt inn i regioner med hver sin leder og hvert sitt styre. Heter det da regionleder eller regionsleder, regionstyre eller regionsstyre?","Det er valgfritt med s i sammensetninger med region-. Tanums store rettskrivningsordbok (Oslo 2005) inneholder flere sammensetninger enn Bokmålsordboka og er en god kilde i denne sammenhengen. Alle sammensetninger som der er nevnt under region, har valgfri binde- s: regionbok/regionsbok, regionplan/regionsplan, regionplanlegging/regionsplanlegging, regionsjef/regionssjef osv. Det ser ut til at region - uten s er det eldste og tradisjonelt mest brukte i mange av ordene med region(s). S-en er altså ikke nødvendig, men den sprer seg, sikkert fordi mange andre ord på -ion har s i sammensetning. De ordene du spør om, er ikke med i Tanums, men mønsteret er klart: Det er valgfritt med binde-s i disse ordene. Det gjelder også regionreform/regionsreform, som er blitt et aktuelt ord. Regionreform er det vanligste.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forarsake-pa-nynorsk/,Forårsake på nynorsk,"Kva heiter forårsake på nynorsk? Eg ser at somme skriv føresake, men det har eg aldri høyrt før.","Føresake må ein ikkje finne på å skrive. Det har inga rot i nynorsk. Sjå løysingane på listene nedanfor. Nynorskordboka har faktisk teke inn forårsake (godkjent i år 2000), men det har vore lite brukt i nynorsk før. Det er naturlegvis mykje betre enn føresake, men det har ikkje rot i norsk folkemål, som er det nynorsken er bygd på historisk. (Andre årsaksformuleringar som er lite brukte i nynorsken og dialektane, er avstedkomme, foranledige, forvolde og frambringe. Desse orda står ikkje i Nynorskordboka.) Vi bør sjå oss om etter betre alternativ når vi skriv nynorsk. Vi trekkjer fram dei viktigaste nedanfor. X HAR FORÅRSAKET Y er/var årsak til er grunnen til er opphavet til har gitt opphav til Av og til høver det enkle gjere: har gjort at Ikkje gløym meir spesifikke uttrykksmåtar: X HAR FORÅRSAKET STORE ØDELEGGELSER har gjort/valda stor skade Det passive motstykket er ofte lett å skrive om: Y ER FORÅRSAKET AV X kjem av skriv seg frå er ei følgje av Ikkje ver bunden av ordfølgja ovanfor. Løysingane under «X har …» kan ofte brukast under «Y er … » og omvendt. Berre pass på at det blir logisk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/smakebiter-fra-eller-av/,Smakebiter fra eller av?,I forbindelse med en utstillingstekst diskuterer vi hva som er rett preposisjon i denne setningen: «Utstillingen presenterer smakebiter av/fra det museet har samlet inn av gjenstander de siste ti årene.»,"Det er nok vanligst å bruke «smakebiter fra» når det vises til en rekke ting, og vi vil anbefale det her. Hvis dere bruker «av», kommer «biter av» i forgrunnen, og det kan bli rart. Ser man for seg noe som et hele som det kan tas stykker av, er jo «av» det rette, jf. «smakebiter av brødet» og dermed overført «smakebiter av det og det materialet», for eksempel. (Riktignok er «det museet har samlet inn» et hele, men rekken av gjenstander klart framme i ytringen.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stinn-brakke/,Stinn brakke,I dag stod det i avisa at det blir «stinn brakk» på fotballkampen mellom Noreg og Tyskland. Men heiter det ikkje «stinn brakke»?,"Jo, det heiter stinn brakke, som er ein humoristisk vri på fullt hus. «Ei brakk» gir meining i dialektar med apokope (der det òg heiter « ei bøtt» osv.), altså nord for Dovre, men finst kanskje somme andre stader òg. I skrift heiter det i alle tilfelle ei brakke, og på nynorsk i tillegg ein barakke, som var vanlegare før. Ordet har vi via tysk og fransk frå italiensk baracca, som har tydd ‘fjølbu, telt for soldatar’. Bokmålsordboka definerer det slik: ‘provisorisk, oftest enetasjes, trebygning til midlertidig innlosjering av soldater, arbeidsmannskap eller lignende’. Ganske meiningslaust verkar «stin brakke», som vi òg finn på nettet. Kanskje er det nokon som berre har lese ordet i inkjekjønn og tolka stint som stin med lang i + t? Stinn om stappfull, tjukk og stiv er eldgammalt i norsk, og stint av folk er heller ikkje nytt. Stinn (‘tjukk’) luft er òg gammalt. Det har dessutan lenge vore mogleg å vere stinn av gryn i både bokstavleg tyding og metaforisk (= ‘rik’), men det har mindre med saka å gjere. Stinn brakke er Oslo-slang på sitt mest originale og kreative. Uttrykket er særleg brukt om smekkfulle konsertlokale. Det dukkar ikkje opp i allment tilgjengelege skriftlege kjelder før i 1982, men det var i vanleg bruk i musikarmiljøet i Oslo gjennom heile 1970-talet. Det kan sannsynlegvis tilskrivast jazzpianisten Øistein Ringstad, som i alle fall ganske sikkert nytta uttrykket frå scena på Down Town Key Club i Oslo allereie i andre halvdel av 1960-åra. Vi takkar Per Husby, Bjørg Eriksen og Carl Petter Opsahl for desse opplysningane.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pagripa-pa-nynorsk/,Pågripa på nynorsk?,"Kan ein bruka verbet pågripa på nynorsk? I Nynorsk ordliste står verbalsubstantivet pågriping, men ikkje verbet pågripe eller pågripa.","Ja. Pågripa er oppført i dokumentasjonsordboka Norsk Ordbok. Sidan 2016 har ordet òg stått på lista over ord av dansk og tysk opphav som kan førast opp i nynorsk e ordbøker og ordlister til skolebruk, da med merknad om at ordboka eller ordlista bør ha tilvising til meir tradisjonell uttrykksmåte. Ordet har no kome inn i Nynorskordboka med definisjonen ‘arrestere (på grunnlag av mistanke); gripe; hekte’. (Merk at ein ikkje kan arrestera nokon utan mistanke eller dom.) I Jon Gisles Jusleksikon står det at anholdelse, pågripelse og arrestasjon er synonym. Bøyinga er slik: å pågripe/pågripa – pågrip – pågreip – har pågripe (oftast uttalt /har pågrepe/) Det stemmer at verbet pågripa kom seinare inn i nynorsk enn partisippet pågripen og verbalsubstantivet pågriping. Før skulle ein helst bruka meir folkelege synonym, som arrestera eller hekta, sjå dette utklippet frå ordboka Med andre ord av Magne Rommetveit: Skal ein bruka gripen eller knipen, bør ein leggja til noko, som av politiet eller for det og det. Ein som er pågripen, er mistenkt og kanskje sikta, men er ikkje fengsla i tydinga ‘dømd til fengselsstraff’. Innan tre dagar etter pågripinga skal ein framstillast for tingretten, som kan gje orskurd om varetektsfengsling (i opp til fire veker).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/alvorlighetsgrad-og-andre-alvorlige-saker/,Alvorlighetsgrad og andre alvorlige saker,"Hva er forskjellen mellom alvor, alvorlighet, alvorsgrad og alvorlighetsgrad? Når er det riktig å bruke hva?","Alvorlighetsgrad er et ganske nytt ord i norsk (om lag sytti år gammelt), og det primære bruksområdet er gradering av skade, ulykke og sykdom. Her er det innarbeidet i litt tekniske sammenhenger, og det må godtas. Det har også sin plass i «rubrikknorsk», f.eks. i tabeller og overskrifter, men det er sjelden nødvendig i tekst uten teknisk eller statistisk vinkling. I løpende tekst ellers bør det renskårne substantivet alvor (eller adjektivet alvorlig) brukes mest mulig, nå som før. Alvorsgrad er en nyere og litt lettere variant som gjerne kan brukes som alternativ til alvorlighetsgrad, særlig i nynorsk. Alvorlighet er en annen mulighet i bokmål, men ordet er noe gammeldags og sjelden mer presist enn alvor. Det finnes nok en forestilling om at alvor er den subjektive følelsen/holdningen, mens ordene alvorlighet og alvorlighetsgrad må til for å karakterisere objektive forhold. Men dette synet er ikke i samsvar med tradisjonell språkbruk. Det heter tradisjonelt å forstå situasjonens/sakens alvor eller nå helst: alvoret i situasjonen/saken. Se for eksempel Ordbog over det danske Sprog under alvor 2.2. Å skrive situasjonens eller sakens alvorlighetsgrad er altså en slags overpresisering med kansellistisk preg, men uten godt grunnlag i dansk eller norsk. Her er et oversyn over forholdet mellom uttrykkene fra et utvalg bokkilder på nb.no: Et søk i mediearkivet ATEKST viser hvordan den stive uttrykksmåten har vunnet fram i det siste, fra null i 1990 til over femti prosent i 2017:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ein-app/,Ein app?,Kan ein skriva app for applikasjon i datasamanheng? Korleis skal ein eventuelt bøya og uttala det?,"Du kan skriva og bøya app som eit vanleg hankjønnsord: bokmål: en app – appen – apper – appene nynorsk: ein app – appen – appar – appane Det går altså nett som kopp. Du kan uttala det som du vil, æpp eller app. Bruk gjerne a-uttale, så kjem det på line med t.d. /jass/ for jazz. Sjå meir om datatermar på nettsidene våre.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-kjenne-lusa-pa-gangen/,Å kjenne lusa på gangen,Jeg har uten hell prøvd å finne opprinnelsen til uttrykket «å kjenne lusa på gangen». Kan dere hjelpe meg?,"Dette munnhellet er sikkert to hundre år gammelt, og kanskje mye eldre. Det handler om å trekke slutninger på grunnlag av erfaring: Atferden (her: ganglaget) viser hvilken skapning man har med å gjøre. I mange munnhell møter vi dyr som mennesker før i tida kjente godt. Vi har mange munnhell med lus. Andre gangen man får lus, merker man det på ganglaget til lusa. Når dette luse-uttrykket brukes om mennesker, betyr det at noen har røpet seg gjennom atferden og vakt et minne om tidligere «lus». Man vet hva slags type som er på ferde, og hva man har i vente. I engelsk-norske ordbøker er uttrykket oversatt med ‘know what to expect of certain people’. Det er altså tale om gange i betydningen ‘det å gå; ganglag; fotslag’, med tostavingstonelag (som i bønner, ikke bønder). Munnhellet kan varieres med ganglaget eller på nynorsk også gonga (av gonge). Dansk har at kende sine lus på gangen/travet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/halkefore-av-ymse-slag/,Hålkeføre av ymse slag,Det sies at inuittene har så mange ord for snø. Her i landet trenger vi flere ord for is og hålke med det lunefulle vinterføret vi har fått. Kan Språkrådet lage noen?,"Vi kan nok ikke lage ord, men vi står ikke helt hålkefast i språkveien for det. Dette har vi nemlig en del ord for fra før. Det er saktens mulig å klare seg med ord som glatt og is og glattis, men her vil vi fokusere på substantivet hålke og adjektivet hål (se Norsk Ordbok og denne språkhistoriske artikkelen). Kort om kjønnet først: Substantivet hålke kan være både hankjønn (hålken) og hunkjønn (hålka), både på bokmål og nynorsk. I mange av de dialektene der hålke er hankjønn, heter det gjerne tradisjonelt hålkje. Ikke hol og holke! Merk: Hål har ingenting med hol ‘hull’ å gjøre, selv om hol/hull uttales /hål/ de fleste steder der hol/hull ikke heter /høl/. På gammalnorsk het hål háll, mens hol het hol. Ord som hadde á i gammalnorsk, skriver vi i dag med å. Du drar sikkert kjensel på ordene vátr, tá og bál. (Ord som hadde o i gammalnorsk uttales også ofte med å, men skrivemåten varierer: sove av sofa, men dråpe av dropi.) Uansett: Hålke kommer av hål og skal derfor skrives med å. *Holke er feil. (Holken er bare bestemt form av en holk, som kan bety blant annet ‘utrangert farkost’ (rustholk) eller ‘hylse om håndtak’.) Hål og hålt Adjektivet hål ‘glatt, sleip’ brukes tradisjonelt over hele landet om både føre og annet. Intetkjønnsformen hålt (med lang å) uttales på østnorsk på samme måte som hårt. I Norsk Ordbok finner vi ordtak som disse: På hål is er alle like sterke. Dei lyg meir enn ein hest kan dra på ein hål is. Hål is kalles også hålis (jf. glattis). Vi kan snakke om hål vei, hålt berg og håle bakker, men også sko og ski kan være håle (jf. bakhåle/atthåle ski). En hål person (en håling) kan være alt fra flink og sprek til sleip, alt etter dialekt. På veien kan det ifølge Norsk Ordbok være både glanande, glasande, gnidrande og klinkande hålt. Synlig hålke Det finnes en lang rekke ord for ymse former for synlig hålke. Nedenfor finner du noen av dem. G larhålke er særlig utbredt i nord. Det er det glarhålt. Lenger sør kan det samme hete glerhålke og glashålke. Spegelhålke er en variasjon over samme blanke tema. Han gjorde ei skeivferd på spegelhålka, står det i ordboka. G litrehål is og glitterhålke viser også til isens utseende. Skugghålke er like glatt, men ikke like lys. Slik is (som gjerne oppstår etter mildvær) kan også rett og slett hete skugg. Vi har også blåhålke, oppskrevet fra flere landsdeler. Men hva med lumsk glattis som man ikke ser før det er for seint? Usynlig hålke – se opp (eller ned)! Det finnes flere ord for hålke som er skjult under løs snø: Svikhålke er notert fra Sørlandet, Vestlandet og Telemark. Der er det svikhålt. Blindhålke er notert fra både sørvestnorsk og nordnorsk. Der er det blindhålt. Det midtnorske underhålke kan virke tammere, men i de dialektene som har disse ordene, uttales under i sammensetning /(p)uinn-/ eller /(p)oinn-/. Ingen kan vel nekte for at puinnhålt føre er et fyndig uttrykk. Ikke mindre fyndig er rauvballføre og rauvholføre, som er brukt om hålkeføre en del steder i Midt-Norge. Det samme kan sies om det telemarkske fuballføre! Når det blir fotfeste igjen I denne språkbloggen kan du lese om hva det kan hete når isen ikke lenger er glatt: snøen har brent fast i isen, han (været) har skodd hålka, og det er hålkefeste. Se også boka Kjøss meg på måndag (Helge Stangnes). Merk: Den som står hålkefast (ikke kommer videre på grunn av hålke), har neppe hålkefeste. Utvidelse av ordforrådet Påstanden om at inuittene har ekstra mange snøord, er omstridt. Det kan også diskuteres om norsk egentlig har så mange hålkeord som denne artikkelen gir inntrykk av. Hvis vi ikke bruker ordene, kan vi ikke uten videre si at vi har har dem i ordforrådet. Her er en liste over snøord i norsk. Hvor mange kan en gjennomsnittsnordmann? Uansett er det bare å bruke de hålkeordene som finnes, uansett hvor i landet du eller ordene kommer fra. Du kan også lage nye sammensetninger selv og prøve dem ut på omgivelsene. La deg gjerne inspirere av gamle lokale ord som hallhålke ‘glattis i bakke’ (der det haller) eller av nyord som hålkefast.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ordet-case-som-case/,Ordet case (som case),Heter det en case eller et case på norsk? Hva heter worst case scenario på norsk? Og hva med fagordene case og case study?,"På norsk kan ordet være både hankjønn (casen) og intetkjønn (caset). Case kommer av latin casus (på norsk kasus), som betyr sak eller tilfelle/fall. Ofte kan disse andre ordene brukes i stedet. Noen ganger er eksempel like brukbart. Worst case scenario og lost case Worst case på engelsk er verste fall på norsk, så worst case scenario kan oversettes med verstefallsscenario eller ofte rett og slett det verste eller verst tenkelige utfallet (eventuelt den verst tenkelige situasjonen eller de verst tenkelige utsiktene). Direkte oversettelse fører ofte til oppstyltet språk. Vi skriver helst ikke «verstefallsscenarioet er at det og det skjer» hvis det er nok å skrive «i verste fall skjer det og det ». På samme vis: Tapt sak er en i og for seg god oversettelse av lost case, men noen ganger blir det bedre norsk hvis vi velger et uttrykk med håpløs(t), fortapt, fåfengt, nytteløst eller bortkasta. Case study Case study oversettes gjerne til casestudie på norsk, men det er også mulig å skrive kasusstudie, tilfellestudie (jf. svensk fallstudie) eller eksempelstudie (nynorsk også dømestudie). Det kan også hete kasusundersøkelse, tilfelleundersøkelse eller eksempelundersøkelse. Saksstudie står det i Wikipedia, og det rimer med at case/kasus betyr både ‘tilfelle ’ og ‘ sak’. Men sak er av de videste begrepene vi har, så man kan ønske seg et mer entydig uttrykk. Merk: Bruker man casestudie på norsk, bør man skrive det nettopp slik, uten bindestrek.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/far-min-mor-mi-fader-var-og-sa-videre/,"Far min, mor mi, fader vår og så videre","Hva er riktigst på bokmål og nynorsk: min far, faren min eller far min? Hva med min/mi mor og moren/mora/mor mi? Og endelig: Heter det ikke fader vår lenger?","Her er det meste mulig, men variantene har svært ulik stilverdi. Far min: det vanligste i norsk talemål før Det tradisjonelle i norsk over store deler av landet er å bruke ubestemt form av substantivet: far min, mor mi, bror min, søster mi. Slik har man stort sett skrevet på nynorsk, og det var det vanligste på bokmål også fram til 1980-årene, når man ikke skrev min far osv. På bokmål er det vanlig med min i alle former, men det er slett ikke galt med mi i hunkjønn. (På nynorsk heter søster også syster, med valgfri ø-uttale.) Faren min: vanlig nå Særlig i nyere mål og bymål er det vanlig å si faren min, mora mi, broren min, søstera mi. Bestemt form har blitt det vanligste i bokmål. Slik kan man også skrive, i begge målformer. Satt på spissen er det gårsdagens barnespråk som har blitt voksenspråk. Det er jo naturlig at det går den veien med familietermer, jamfør mamma og pappa, som nå også er vanlig i skrift. På bokmål brukes fremdeles oftest felleskjønnsformer om kvinner (moren min og søsteren min). På nynorsk kan det også hete systera mi med y, men denne varianten av ordet er klart mest brukt i ubestemt form: syster mi. Min far: nå helst med trykk på min I begge skriftmål er min far riktig når man legger trykket på eiendomspronomenet (min). På mer eller mindre konservativt bokmål kan det også hete min far med trykk på far (som i dansk). Før var denne ordfølgen vanlig ved alle slags substantiv. Eksempel: «Min far luftet sin hund i morges.» Nå heter det helst: «Far(en) min luftet hunden sin i morges.» Denne litt stive uttrykksmåten har holdt seg bedre ved slektskapsordene enn ellers, muligens fordi den gjør at man slipper å velge mellom far min og faren min og ikke minst mellom mor mi, mor min, mora mi og moren min. Mange er redde for å bruke hunkjønnsformer som mora og mi i skriftmålet, selv om de har dem i talemålet. Det at pronomenet helst er trykksterkt når det står foran substantivet, gjelder i høyeste grad den særskilte hunkjønnsformen mi. M i mor og mi søster kan nesten bare brukes med trykk på pronomenet (mi). På nynorsk må det regnes som feil å skrive mi mor med tenkt trykk på mor. Fader vår og tiltaleformer Det vi har gått gjennom ovenfor, er først og fremst omtale formene av far og mor osv. Men hva sier man når man snakker til de nærmeste slektningene over en i slektstreet? Jo, rett og slett far og mor. I bønnen som før ble innledet med « Fader vår », henvender man seg til en far i himmelen (du som er i himmelen). I 2011 ble formuleringen skiftet ut med « Vår Far ». Det svarer grammatisk til «min far » med trykk på far, altså en syntaks (ordfølge) som generelt er mer typisk for dansk enn norsk. Dette språkhistoriske tilbakesteget ble tilslørt av den iøynefallende moderniseringen av fader til far. Da liturgien var til høring, frarådet Språkrådet løsningen vår far. Barn med norsk som morsmål sier ikke «min far » eller «vår far » til far(en) sin. Det er hverken fugl eller fisk språkhistorisk sett. Fader vår er syntaktisk sett på linje med far vår og far min. En justering til far vår kunne vært nok. Man kunne eventuelt ha valgt det renskårne far, som er det barn sier når de henvender seg til far. Det er også det Jesus selv sier hos Markus: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg!» PS. Som substantiv kan fadervår fremdeles brukes: «Han kan sitt fadervår».",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-iskaldt-glass-melk/,Et iskaldt glass melk,"Kan man si «et iskaldt glass melk» når det egentlig er melka som er kald, ikke glasset?","Uttrykksmåter som «et iskaldt glass med melk» og «en varm kopp med kaffe» er ikke uvanlige i talemålet, og de kan uten videre godtas i de fleste sjangrer og sammenhenger. Uttrykket et glass melk er en såkalt mengdehelhet bestående av mengdeordet et glass + artsordet melk. Det du reagerer på, er altså at adjektivet iskaldt står til mengdeordet i stedet for til artsordet (melk). Men det er rimelig å se det slik at adjektivet står til helheten (glasset med melk), og da er uttrykksmåten mer logisk tilfredsstillende. Hvis du vil lese mer om dette, kan du slå opp i Finn-Erik Vinje: Moderne norsk (Universitetsforlaget 1987), side 192. Vinje nevner der formuleringen «en sterk kopp med kaffe», som han vil godta. Noen vil nok skille etter sjanger.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/underlag-for-varme-kjelar/,Underlag for varme kjelar,"Finst det noko norsk ord for ei korkbrikke, fjøl eller liknande til å setje varme gryter og panner på? Eg har sett det omtalt som «dings til å sette varme ting på», men det verka no litt tungvint.","Nokre ord for slike brikker er bordskånar, gryteunderlag, varmebrikke. Meir spesielle innretningar er rist og brannfot. Eit nykonstruert ord for det same er hambus. Det vart lansert i radioprogrammet Mamarazzi i 1999. I Nomenklatur for drikkestell (1983) finn vi dette:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norge-pa-nynorsk/,Norge på nynorsk?,Kan ein skrive Norge på nynorsk?,"Nei, berre Noreg. Formene Norig og Norge var jamstilte i landsmål/nynorsk frå 1917 til 1938, men sidan 1938 har Noreg vore eineform. I 1996 gjorde nynorskseksjonen i Norsk språkråd framlegg om å innføre Norge som sideform attåt Noreg, men dette vart avvist av Kulturdepartementet (jf. denne artikkelen på nettsidene våre). Denne artikkelen frå Språknytt nr. 2/1974 gir att ein tekst av Magne Rommetveit om ulike syn på denne saka. Her står det òg litt om den tradisjonelle uttalen av namnet i ulike målføre. Jakob Naadlands utgreiing Noreg er namnet frå 1954 er tilgjengeleg digitalt her.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blatt-lys/,Blått lys,Hvorfor sier vi at det brenner et blått lys for noen når det snart er ute med dem? Det har vel ingenting med blålyset på utrykningsbiler å gjøre?,"Nei, våre dagers takmonterte blålys er noe ganske annet, selv om varsellysfunksjon og farge er fellesnevnere. Det brennende blå lyset i uttrykket går ut på det samme som folketroens nålys. Nålys Nålyset var et blålig lys som varslet døden for den som så det. Nå stammer fra det norrøne ordet nár, som betyr ‘dødning’, jf. nåe. Det fins også et adjektiv nåbleik, som betyr ‘likbleik’, ‘uhyggelig bleik’. I Garborgs Haugtussa står det: Mørk seg sveiper den tunge nott tett ikring trollsvævd jord; tomt i stilla det høyrest lått, dvergmål og døyvde ord. Lyktemann vaknar og nåljos blått over fjellom. Flere blå lys: myrer og lyktemenn Nålys er også kalt blålys e blant annet på Østlandet. Det er mye blått lys i folketroen. I dansk har blålys vært brukt om «lys, der antages at brænde, hvor underjordiske har deres tilhold […] især om lys, der brænder, hvor skatte ligger begravede» (Ordbog over det danske Sprog). Det har ellers gått et sagn om at det brant blå lys i Olav Haraldssons fotspor nær Stiklestad. Dette siste er blitt knyttet til et fenomen som kalles lyktemenn, som helst har med selvlysende myrgass å gjøre. Dette heter på engelsk will-o’-the-wisp, på islandsk hrævareldar eller mýrarljós og på dansk blant annet irlys eller altså lygtemand. Blå lys over spisser I Naturlære til skolebrug fra 1880 står det: «I Danmark kaldes naalyset St. Elms ild. » Meteorologisk leksikon har ennå ikke sett (nå)lyset, men har en god forklaring på St. Elms ild: St. Elms ild dannes lettest på skarpe gjenstander som stikker opp fra bakken, for eksempel skipsmaster og flaggstenger. Et fenomen som kan være til forveksling likt er kulelyn. St. Elms ild oppstår gjerne i tordenvær eller når vi nesten har tordenvær. Når spenningen mellom bakken og skylaget er stor nok til å rive molekylene i lufta fra hverandre omformes gassene i lufta til plasma. Plasmaen er en god leder av elektrisitet og avgir fluorescerende grønt/blått/fiolett lys når utgangspunktet er troposfæreluft som hovedsaklig består av nitrogen og oksygen. Plasma dannet av andre gasser gir andre farger. (http://metlex.met.no/wiki) Dette stemmer delvis med Grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok: nåljos n. l. veik blåvoren ljoske som stundom skal syna seg på menneske eller i nærleiken av deim og vart rekna for feigdevarsel (jfr. feigdarljos) (Vestlandet, Nord-Noreg, sumst i formi nåljøs, òg nådeljøs Snm), Å; serleg um elektrisk utstrøyming frå ein spiss (Ry, Shl), R. nåljos yver ein vettehaug (Evje i Rbg), R4; det brenn nåljos yver, òg det er dømt til daude eller undergang, Sn. Merk: feigd = at man er feig i den gamle betydningen, altså at man snart skal dø. Se også artikkelen nålys i Norsk Ordbok. Oftest så man lyset i utmarka eller over sjøen (Jon Klæbos « Tvo dagar i Nordland » (s. 91) er et tidlig litterært eksempel på det siste). Andre lysord Nålys eller nåljos favner nok om flere naturfenomen, over topper på land og til sjøs, over folk og over myrer. I folketradisjonen ser det ut til at blålys e og draugljos (Østlandet), lyktemann (fl.st.), skitfot (Vestlandet), vetteljos (Telemark, Agder), varljos (Vestlandet og Setesdal) og vassvarg (Voss) brukes mest om myrlys, men også om annet «varsellys» (og noen mener at både sankthansorm og råtten ved noen ganger spøker i bakgrunnen). Nålys forveksles også noen ganger med kornmo, som her. Men kornmo og kornmoe betyr «veike ljosblenk i lufti, som av ljon langt undan […] Jfr. dsk. kornmo[d], […] sv. Kornblixt » (Grunnmanuskriptet). Med andre ord: «Kornmo er lyn på så lang avstand at torden ikke kan høres og kan observeres bare når det er mørkt» (http://metlex.met.no/wiki). Kornmo betyr også kornmodning, så disse fenomenene har blitt sett i sammenheng.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-prosent-nei/,Et prosent? Nei.,Heter det én prosent eller ett prosent?,"Prosent er et hankjønnsord. Det heter én prosent – den prosenten. Ordet står i ordbøkene. Trykk på koden m., så ser du selv. «Et prosent» er blitt ganske vanlig hos barn og unge.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norsk-talemal-typer-og-utfordringer/,Norsk talemål: typer og utfordringer,"Hvilke typer norsk talespråk finnes i dag, og hvilke utfordringer står vi overfor på dette området?","En kan blant annet skille mellom disse talemålsvariantene: geolekter (geografiske varianter; normalt kalt dialekter eller målfører) sosiolekter (sosiale varianter) etnolekter (norsk som tales på fremmedspråklig bakgrunn) normalisert talemål (skiftmålspreget talemål som blant annet brukes av folk i radio og fjernsyn) Det er svært vanlig å veksle mellom variantene eller bruke forskjellige mellomting etter situasjonen. Videre finnes det slang, sjargong og gruppespråk som språkbrukerne kan være mer eller mindre preget av, særlig på grunnlag av yrke og alder. Et eksempel på gruppespråk er ungdomsspråk; det kan ta opp i seg trekk fra etnolekter, sosiolekter og dialekter, og er sterkt preget av nyere slang. Dialekt og status Det er fremdeles mange levende dialekter. Hvor mange man skal regne med, kommer an på hvor fint man vil dele inn dialektkartet. I Norge er dialektbruk vanligere i mediene enn det er i mange andre land. Likevel står dialektene overfor utfordringer. De påvirkes lett av mer dominerende språk. De fleste steder blir talemålet mer likt over større områder, og de større byene påvirker omlandet; dette kalles regionalisering. På Østlandet ser en at et oslopreget eller standardpreget talemål overtar mange steder der de tradisjonelle dialektene dominerte tidligere. Dialektbruk har fått høyere status med tida. Men det gjelder ikke all dialektbruk. Statushevingen har gått hånd i hånd med minkende særpreg i grammatikk og ordforråd. Dialektord og -uttrykk som ikke er kurante i bokmål, har aldri hatt generelt høy status. Det slås ofte hardt ned på bruk av slike ord. Studier av ordtap viser at den delen av det norske ordforrådet som ikke også finnes i vanlig bokmål, er i ferd med å forsvinne helt. Dessuten mister mange dialekter brukere, og rekrutteringen av nye generasjoner svikter noen steder. Det tyder også på at statusen til dialektene kan være noe overvurdert. Det er delte meninger om oppløsningen av de tradisjonelle dialektene. Språkrådet mener at det er viktig å respektere talemålsvariasjon og -tradisjon, og at det er negativt dersom dialektene endres fordi dialektbrukerne ikke møter respekt. Dette gjelder også sosiolekter og nye etnolekter. Språklig mangfold, også dialektmangfold, kan ses på som noe positivt. Andre språk Etnolektene ser foreløpig ikke ut til å bli faste språkvarianter som overføres mellom generasjonene eller spres til andre brukere av norsk i særlig grad. Noen mener at engelsk er en stor trussel mot norsk talemål. Språkrådet mener at det ikke er noen fare for at engelsk vil erstatte norsk i overskuelig framtid, men det er ingen tvil om at norsk påvirkes av engelsk, særlig ved at ord og uttrykk skiftes ut. Her er talemålet foreløpig mer utsatt enn skriftmålet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/helt-ko-ko-og-klin-kokos/,Helt ko-ko og klin kokos,"Er slanguttrykket ko-ko eller kokko, altså ‘sprø, avsindig’, egentlig det samme som kokos? Og hvorfor heter det klin kokos?","Det første ordet skal etter ordbøkene skrives ko-ko. Det er ganske sikkert gjøkens ko-ko eller beint fram gjøk, fra engelsk. Kokos har trolig et annet opphav, knyttet til nøtta. På engelsk betyr cuckoo båd e ‘gjøk’ og ‘dum’ eller ‘sprø’. Helt kokko finner vi i norsk litteratur fra 1956 (første gangen er det i en oversettelse). Klin Klin i klin kokos er trolig engelsk clean, som vi også finner i f.eks. klin edru. Uttrykket har i så fall rot i sjømannsspråk. Ifølge språkforskeren Ragnvald Iversen var klin svært utbredt i Oslo-sjargong før krigen, særlig i klin gær’n (galen). Noen mener at kombinasjonen av klin og gal tyder på at utgangspunktet er klinisk (jf. klinisk gal). Dette hevdes i bl.a. Bokmålsordboka, men problemet er at det finnes få spor etter uttrykket klinisk gal eller sinnssyk i eldre tekster. (Derimot finner vi klinisk edru ganske tidlig, fra 1948.) Veien kan eventuelt ha gått mer direkte fra clinically insane, som har vært brukt i engelsk. I Evensberget og Gundersens oppslagsbok Bevingede ord (1991) fortelles en besnærende historie om O. Mustad og Søns import av kopra (kokosmasse) og kokosolje under 1. verdenskrig. Et stort parti ble liggende og råtne, og på emballasjen skal det ha stått clean cocos. Det er ingen tvil om Mustads kokosimport, og i 1918 tok for øvrig et parti kopra fyr, kanskje det samme? På Wikipedia er dette likevel ganske overbevisende avvist som folkeetymologi, for det er ingenting som heter clean cocos på engelsk. Men merk at clean copra nok er et begrep. Det norske kokos kan uansett ha blitt satt inn etter clean. Kokos Fra 1934 finner vi klin kokos/kokus/kokkus/kokkus på trykk og fra 1943 helt kokkos osv. (Merk at det før var mange som sa og skrev kokusnøtt.) Vi har altså eldre belegg for helt kokos enn for helt ko-ko o.l. (det siste altså fra 1956). Hypotesen om at kokos er koko + s, er derfor tvilsom. Kokosen (kokusen) er for øvrig slang for ‘hodet’ (jf. nøtta) senest i 1941, uten at det løser gåten. Så hvordan kokos ble gær’n, er fremdeles litt av ei nøtt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/toastmaster-pa-norsk/,Toastmaster på norsk?,Finnes det noe norsk ord for toastmaster?,"Ja, det gamle ordet er kjøkemester, som er en seremonimester ved bryllup og andre gjestebud. Vi rår til å holde det ordet i hevd så mye som mulig. Ellers har det vanket mange forslag på dette området, fra bordstyrer, festrøkter og skålmester til visevert og varavert. Kjøkemester uttales også kjøkemeister (= nynorsk), kjømester og kjøgemester.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjol-og-selv/,Sjøl og selv,Jeg skriver sjøl og sjølve i stedet for selv og selve på bokmål. Men hva skal jeg kalle substantivet selv(et)?,"Enten du skriver selv(e) eller sjøl(ve), må du nok skrive selvet hvis du skal holde deg innenfor rettskrivinga. På bokmål er bare formen et selv (bestemt form selvet) korrekt i denne betydningen. På nynorsk heter det eit sjølv (sjølvet). Det er ikke fullt så sært å blande sjøl med selvet som man kanskje skulle tro. Det har i alle fall støtte i andre deler av bokmålsrettskrivinga. Mønster: oftere boklige former i abstrakte ord Substantivet selv (selvet) er utvilsomt et mye mer boklig ord enn determinativet selv/sjøl. For å sette det på spissen har ikke folk før i tida gått mye rundt og pratet om hverken sitt eget eller andres selv/sjøl på dialekt. Derfor har ikke den særnorske formen av substantivet fått feste i bokmål. Det er et generelt mønster i bokmål og mange dialekter at særnorske former (som sjøl) er sjeldnere i den mer abstrakte, formelle og lærde delen av ordforrådet, i papirordene, så å si. Ord som har kommet inn i dialektene nyere tid, har ofte festet seg i bokmålsform. Vi kan ta sykehus som eksempel: Selv om det heter sjuk i de fleste dialekter, vil man mange steder finne en overvekt av dialektbrukere som sier sykehuset. Denne språksosiale eller stilistiske skjevheten finner vi igjen som et statistisk mønster i bokmålet: vi finner oftere sjuk for syk enn sjukehus for sykehus. Men selve rettskrivingsreglene er ryddige: Sjukehus og sykehus er like valgfrie former som sjuk og syk. Og det er lov å være konsekvent, slik: sjuk + sjukehus eller syk + sykehus. Sammensetninger med selv-/sjøl- er stort sett valgfrie (som selvsagt/sjølsagt), men det finnes noen unntak: selvfølge, selvfølgelig, selvangivelse, selvisk sjølmelding, sjølstende, sjølstyr Et eksempel til: Uttrykket selv/sjøl om er nyere i vanlig norsk talemål enn selve ordet sjøl. Derfor er sjøl om (med -jø-) litt mindre utbredt blant folk enn sjøl aleine.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nation-og-theater/,Nation og theater?,"Jeg har et par språkhistoriske spørsmål. Når begynte man å skrive teater istedenfor theater og nasjon istedenfor nation? Og hvorfor heter Norges største teater ennå Nationaltheatret, mens Norges største kunstmuseum staves Nasjonalgalleriet?","Skrivemåten nasjon ble innført med rettskrivningsreformen i 1917. Teater kom inn allerede i 1889. Den forskjellen du peker på, skyldes trolig at Nationaltheatret har hatt samme navn siden åpningen i 1899, mens Nasjonalgalleriet het «Statens Kunstmuseum» før 1920.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bare-blabaer/,Bare blåbær,"Jeg lurer på hvor uttrykket «bare blåbær» kommer fra, og hva det egentlig betyr.","Noe som bare er blåbær, er småtterier, enten lite å bry seg om eller lett å få til. Vi regner med at uttrykket har oppstått i norsk. Det fantes ved forrige århundreskifte og kan godt være mye eldre. Poenget må være at blåbær enten er små, lett tilgjengelige eller begge deler. Ofte sammenligner man: «a er (bare) blåbær mot b». Bokstavrimet b–b–b har sikkert vært avgjørende for spredningen av uttrykket. Et engelsk motstykke er forresten peanuts. Det er også det som brukes i dansk. Svensk har småpotatis. Disse ordene er ikke helt synonyme med blåbær i overført betydning, men bildet er det samme.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/coach-pa-norsk/,Coach på norsk,Finnes det et norsk ord for coach? Ordet skal brukes i forbindelse med coaching av et team.,"På lista «På godt norsk – avløserord» står det en rekke ord som du kan bruke istedenfor engelske eller andre utenlandske ord. Som avløserord for coach er trener, leder, rådgiver og kusk foreslått. Også los har vært framme i denne sammenhengen. For verbet coache står det trene, rettlede/veilede. Når vi kommer til sammensetninger som livsveileder, livsrådgiver og livslos, kan det se ut til at alternative miljøer har satt et sterkt preg på ordene, slik at de ikke passer i alle sammenhenger. Livsstilsveileder er heller ikke allment nok. Coaching i karriere- og næringslivssammenheng er noe annet, og coach virker svært innarbeidet blant dem som driver med det. Flere av dem er organisert i foreningen ICF Norge (International Coach Federation), og på sidene til ICF Norge brukes gjennomført ordet coach. Det tryggeste er nok å bruke coach og coaching om denne bransjen. Om bakgrunnen: Tidlig på 1800-tallet ble ordet coach tatt i bruk om en person som hjelper/fører en student fram til eksamen, jf. coach ‘vogn’. Dette har på norsk hett privatlærer, veileder eller manuduktør – egentlig ‘en som leder med hånden’. C oach i betydningen ‘trener’ (i sport) skriver seg visst fra andre halvdel av 1800-tallet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skutt-og-drept/,Skutt og drept,"Når vi før i tida hørte at noen var skutt, var det ingen tvil om at vedkommende var drept. Nå for tida kan man ikke være sikker, for det legges gjerne til at vedkommende er drept. Hva har skjedd?","Det er en sterk tradisjon i norsk (og svensk) for at skutt = ‘drept med skytevåpen’. Du kan gjerne holde deg til den. Men det er vanskelig å hindre noen i å presisere ved hjelp av tillegget «og drept» eller «i hjel». Det er ingen tvil om at skutt i stor grad har blitt brukt til å uttrykke drept med skytevåpen, og det må fremdeles regnes som både korrekt og tilrådelig. De som bruker skutt slik, kaller vi språkbruker A i fortsettelsen nedenfor, der spesielt interesserte kan fordype seg i emnet. To system I Norsk Riksmålsordbok står det at en delbetydning (i) av skyte = ‘nedlegge, felle, drepe ved et skudd’, men vi har også en delbetydning g: ‘treffe, ramme med skudd’ (riktignok med færre eksempler). I det såkalte grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok står det om skyta: ‘råka (og helst drepa) med skot’. Det er altså et visst logisk grunnlag for å bruke skutt i en videre betydning som krever presisering når noen er drept av skudd, jf. B nedenfor. Språkbruker A (tradisjonell): 1 ‘drept av skudd’ heter skutt [punktum!] 2 ‘såret av skudd’ heter skutt i (den og den kroppsdelen), truffet/såret (av skudd), (om dyr:) skadeskutt Språkbruker B (ofte yngre): 1 ‘drept av skudd’ heter skutt og drept (eller til og med skutt i hjel) 2 ‘såret av skudd’ = skutt (og såret) (ev. skutt i den og den kroppsdelen) Ordren «skyt NN» til språkbruker A er fatal uten presiseringen «der eller der». Ordren «skyt NN» til språkbruker B er uklar. Jevnt over er det lettere for språkbruker B enn for språkbruker A å si «Jeg er skutt!». Og mens B til og med kan si «Jeg ble skutt tre ganger», må A f.eks. velge formuleringen «Jeg ble truffet av tre skudd». Det sier seg selv at det må bli alvorlig gnisning mellom systemene ovenfor, og det er ikke lett å holde system A ved lag når noen først har begynt å tvile på at skutt = drept. Dyr og mennesker I Norge har det blitt skutt mest i forbindelse med jakt. Skutt er da oftest drept (= A ovenfor). «Jeg skjøt og drepte rypa» høres rart og omstendelig ut. Skyting som dreper, trenger oftest ingen presisering (selv om dødsskutt/daudskoten gammelt ord som brukes av og til). Skyting som ikke dreper, er derimot et alvorlig avvik som må presiseres, f.eks. med «skadeskutt». Når kriminalitet og krig blir mer dominerende enn jakt, hører man relativt mer om skyting mot mennesker. Dessuten reddes folk i våre dager stadig oftere etter å ha blitt truffet av et skudd. Det alvorligste utfallet krever en entydig formulering. Hvis alle var språkbrukere av typen A, ville «skutt» vært presisering god nok. Men det er fristende å legge til noe for å presisere ytringen for språkbruker B. Bivirkningen av presiseringen er at den tidligere entydige ytringen «skutt» blir mer og mer tvetydig. Vakling og endring Kanskje har disse drivkreftene ligget under overgangen fra A til B: 1 Det fantes allerede en liten tvil hos noen få om hva følgene av å bli skutt, var. Vi finner dessuten fra gammelt av formuleringer som skudt i hjel / skoten i hel / ihelskoten. Skut i hjel fungerte riktignok gjerne mer som en retorisk understreking av alvoret enn som en presisering av hva som hadde skjedd. Skutt kan dessuten være i snaueste laget når opplysningen kommer brått på. 2 Andre språk opererte med en presisering. Det er nok ikke tilfeldig at skutt og drept (« skudt og dræbt ») første gangen opptrer i en nyhetssak fra USA (jf. shot and killed). Nyheter fra utlandet ble spredt mer og mer, og oftest var skyting i slike meldinger noe som rammet mennesker. Shot to death ble også tidlig oversatt til norsk (også via dansk skudt til døde). 3 Tvilen spredte seg. Det var ikke nødvendig med utbredt tvil, det var nok at emnet var så alvorlig, og at faren for misforståelse var så stor. Også mange som mener at «skutt» egentlig er tydelig nok, vil presisere med «og drept» når de vet at det finnes tvil hos mottakeren. 4 Også snever ordboklogikk tærer på den språklige tradisjonen. Rent teknisk og logisk kan man jo skyte uten å drepe, ja, til og med uten å treffe. Til slutt: beskyte eller skyte på? Hva med beskyte, spør en del. Nei, å beskyte noen er «bare» å skyte mot noen. En som er beskutt, kan altså være like hel. Noen mener dessuten at skutt på = ‘skutt og skadet’, men det er nok mulig å komme helskinnet fra slik «påskyting» også.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/wifi-og-hifi-eller-wi-fi-og-hi-fi/,Wifi og hifi eller wi-fi og hi-fi?,Korleis skal ein skriva og uttala desse orda?,"I 2020 vart orda normerte til hifi og wifi. Før heitte det Hi-Fi eller hi-fi, medan wifi var unormert (og oftast skrive Wi-Fi). Hifi står for high fidelity. Wifi er i utgangspunktet eit merkenamn (frå den såkalla Wi-Fi - alliansen), men i dag må det reknast som eit samnamn (bokmål: fellesnavn). Wifi er eit engelsk ordspel på hifi. Wifi blir gjerne oppfatta som eit akronym for wireless fidelity, men strengt teke står ikkje fi for noko, jf. denne artikkelen i New Scientist. Det står i Nynorskordboka og Bokmålsordboka at uttalen av hifi er /haifi/. Det svarar fint til korleis byrjinga på high fi delity blir uttala på engelsk. I engelske ordbøker står likevel /haifai/ – og /waifai/. Det står ikkje noko i dei norske rettskrivingsordbøkene om den norske uttalen av wifi, men andre kjelder nemner /vifi/ og /vaifai/. Folk får nesten velja uttale sjølve. Uttaleopplysningane i ordbøkene er berre opplysningar, ikkje reglar.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kollegaer-eller-kolleger/,Kollegaer eller kolleger?,"Hva heter kollega i flertall, kollegaer eller kolleger?","På bokmål, som i dansk, er det valgfritt med kollegaer – kollegaene (jf. f.eks. sofaer – sofaene, ligaer – ligaene) kolleger – kollegene Hele bøyingen finner du i Bokmålsordboka. Variasjonen mellom disse formene er gammel. Kolleger/kollegene var den klart vanligste varianten på hele 1900-tallet, og den er fremdeles dominerende, men den mer regelrette formen med -a- har begynt å hale innpå. På nynorsk heter det tradisjonelt kollegaer – kollegaene i flertall, men etter 2012 kan det også hete kollegaar og kollegaane. Uttalen er nok i begge tilfeller helst /kollegar – kollegane/.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dybdelaering-djupnelaering-eller-djuplaering/,Dybdelæring: djupnelæring eller djuplæring?,Kva heiter dybdelæring på nynorsk?,"Dybde på nynorsk heiter djupn (bunden form djupna). Dybde- i samansetjing kan omsetjast med djupne -. Djupnelæring er altså eit greitt ord på nynorsk, likeins djupneintervju for dybdeintervju osb. Dyplæring kan derimot omsetjast til djuplæring (som det òg kan heite på bokmål).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/andre-boller/,Andre boller,"Vi diskuterer uttrykket «nå blir det andre boller». Hvor kommer det fra, og hva betyr det egentlig?","Ifølge boka Bevingede ord (1991) er dette et ordtak som lyder «Nå skal det bli andre boller, sa bakeren, han skeit på brødspaden (el. i trauet)». Det er slett ikke sikkert at dette er den opprinnelige varianten. Bevingede ord gir ingen flere opplysninger om opprinnelsen. Ordtak stammer gjerne fra folkedypet, det vil si at opphavsmannen eller -kvinnen er ukjent. Ordtaket viser til et skifte i kosten, men dette er tidlig overført til andre områder. Nesten hva som helst i livet kan betraktes som boller av ymse kvalitet. Vi kan bare slå fast at uttrykket er mer eller mindre fellesnordisk. Det er litt annerledes i dansk: andre boller på suppen [ …] noget der er nyt og helt forskelligt fra det man kender til i den pågældende sammenhæng (Den Danske Ordbog) Her er det helst tale om kokte melboller, som før også kunne omtales slik: der er kommet andre kager på suppen (= pipa har fått en annen lyd). Å komme kringler/ krydder på suppen/soddet kunne i dansk bety å pynte på saken. I svensk kan det være negativt og truende eller (særlig før i tida) positivt: (hvard.) opers. i uttr. det blir andra bullar (af), äfven det vankas andra bullar och dylikt, det blir annat af; numera nästan blott om sådan förändring att en sparsammare eller mera arbetsfylld eller öfverhufvud strängare ordning genomföres (för ngn); ofta ss. hotelse äfven (i synnerhet förr) det var eller här ska ni få se på andra bullar, det var (ngt helt) annat (och bättre) osv. (Svenska Akademiens ordbok)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/reynoldstallet-og-lignende-betegnelser/,Reynoldstallet og lignende betegnelser,"I hydraulikken har vi noen forholdstall som jeg er usikker på hvordan jeg skal skrive. Heter det for eksempel Reynolds tall, Reynoldstall, Reynolds-tall eller reynoldstall? Det finnes mange liknende tall med navn etter blant andre Froude, Weber og Euler.","I boka Fysiske størrelser og enheter. Navn og symboler (Universitetsforlaget, 2004) skrives betegnelser på tall, konstanter og lover som har egennavn som førsteledd, i ett ord med liten forbokstav. I Ordbok for fysikk og kjemi til skolebruk, som Norsk språkråd gav ut i 2000, valgte fagfolkene den samme løsningen og skrev for eksempel avogadrotallet. Etter dette mønsteret får vi da: eulertallet froudetallet reynoldstallet webertallet Dette gjelder altså sammensetninger. Det blir derimot stor forbokstav i uttrykk som Avogadros lov (= avogadroloven).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/zipline-og-loypestreng/,Zipline og løypestreng,Er zipline noe annet enn en løypestreng? Hvordan skal ordet bøyes?,"En zipline er en form for løypestreng (se for eksempel Wikipedia). Man kan altså bruke løypestreng for zipline, men ikke omvendt. Det er ikke riktig å bruke zipline om tradisjonelle løypestrenger. Løyping er å sende noe av gårde, gjerne ved å få det til å gli eller renne nedover. Å kalle løypestrenger av en viss type zipline er nesten som å kalle hjul av en viss type wheel. Men hvis vi først skal bruke og bøye zipline på norsk med utgangspunkt i uttalen /siplain/ (sipplain), får vi: bokmål: en zipline – ziplinen – zipliner – ziplinene nynorsk: ein zipline – ziplinen – ziplinar – ziplinane Vi går ut fra at ingen sier /sipli:ne/ (sippline). Ordet er ennå ikke normert, så man kan i prinsippet skrive det som man vil.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ordet-suvl-og-forma-sovvel/,Ordet «suvl» og forma «sovvel»,I boka Viddens herrer av Jacob B. Bull kom eg over ordet sovvel. Eg finn ikkje dette i ordbøkene. Kva tyder det?,"Det heiter etter rettskrivinga suvl eller sul. Det viser oftast til feit mat som kjøt, fisk, ost og smør, i motsetnad til kornprodukt. Ordet har normert form suvl eller sul, jamfør artikkelen suvl i Nynorskordboka. Her er det oppgjeve to tydingar: 1 feit, kraftig mat (til å ete attåt suppe, graut, brød og liknande) 2 (sur)mjølk til graut eller brød Norsk Ordbok har ein lengre artikkel om suvl, med fleire tydingar. Her finn ein òg målføreforma sovvel, som er registrert i fleire område både i Sør-Noreg og i Nord-Noreg. På Austlandet heiter det fleire stader sugl eller sugel, som i Husmannsvisa. Ordet har vore viktig, for suvlet (i tyding 1) kosta etter måten meir før enn no. Det var råflott å eta suvlet bert.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-forstar-kosovoalbanere-serbisk/,Hvorfor forstår kosovoalbanere serbisk?,"Jeg kjenner noen kosovoalbanere, og de sier at de forstår serbisk helt uten problemer. Betyr dette at albansk og serbisk er i nær slekt med hverandre, sånn som norsk og svensk?","Nei, albansk og serbisk står mye lenger fra hverandre enn det norsk og svensk gjør. Både albansk og serbisk tilhører riktignok den indoeuropeiske spåkfamilien, men de hører til ulike undergrupper og er på ingen måte gjensidig forståelige (som norsk og svensk er). Det er sikkert riktig at mange kosovoalbanere skjønner serbisk uten vansker, men det skyldes nok helst at de har lært det på skolen eller sett og hørt det i mediene den gangen både Serbia og Kosovo tilhørte staten Jugoslavia. Eller de kan ha vokst opp sammen med eller bodd i samme nabolag som serbisktalende eller fått kjennskap til språket på andre måter.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/internkontroll-eller-intern-kontroll/,Internkontroll eller intern kontroll,"Hva kalles et system man bruker for å ha kontroll over viktige funksjoner i et firma? Kan dette bare hete «internkontroll», eller er «intern kontroll» (i to ord) også å regne som korrekt?","I begynnelsen kalte man denne funksjonen for indre kontroll, i etterkrigstiden fikk vi også intern kontroll, og mot slutten av syttiårene smeltet dette siste sammen til internkontroll. Lenge ble ordene/uttrykkene brukt parallelt, men sammensetningen ble i økende grad en fast betegnelse på funksjonen, nærmest en term. I dag kan det være naturlig å oppfatte det todelte uttrykket som noe videre, og det er det jo også. Men det kan ikke være feil å bruke den todelte formen i den snevrere betydningen, jf. «det er en god intern kontroll i bedriften» og «den interne kontrollen fungerer godt», der ordene uttales hver for seg. De som kjenner feltet godt, kan nok trygt rette seg etter uttalen. Når det uttales som to ord, skriver man det slik, ellers skriver man internkontroll.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kvifor-pa-tuppa/,Kvifor på tuppa?,Kvifor heiter det å vera på tuppa om å vera nervøs eller overivrig? Heng det saman med det engelske on the edge?,"Tuppa er ei austlandsform for tuppane. Om ein sterkt framoverlent skihoppar heiter det at han eller ho ligg på tuppa(ne). Det kan vera opphavet. Men uttrykket kan òg ha ein fot i skeisesporten. Hopp I hoppsporten diskuterte ein for hundre år sidan om «tuppa opp» (= hopp med (oftast) rak kropp) eller «tuppa ned» (= hopp med knekk i hoftene) var den beste stilen. Å liggja på tuppane (eller skia) krev at tuppane peikar opp. (Bærum, en bygds historie, II, 1924) Skeiser Ein kan òg koma på tuppa når ein går på skeiser. Det er ikkje alltid av det gode: (Aftenposten 15.2.1927) (Dag Fornæss, 1969) Overført Så seint som i slangordboka til Ulf Gleditsch (1952) tyder på tuppa berre å «stå forover». Fyrste gongen vi finn uttrykket i overført tyding i skrift, i 1973, tyder det ‘ivrig’. Så ballar det på seg med ulike nyansar utetter i syttiåra. Skihopparar som ligg på tuppane, er rett nok alt anna enn nervøse typar, men ein kan lett sjå føre seg ei tydingsgliding via ‘(over)ivrig’. Nokon samanheng med det engelske uttrykket on the edge finst nok ikkje, men ein viss likskap er der jo, for kantar og tuppar er knytte til uro, venteleg i dei fleste språk. Vi har òg ordlaget å vera på tuppane etter noko eller nokon ‘vill etter’, og der er samanhengen klårare. Ein er mildt sagt frampå. Det trengst ikkje meir enn skotuppar for å te seg på denne måten.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/der-eller-hvor/,Der eller hvor?,"Bør jeg bruke der eller hvor for å vise tilbake til et tidligere nevnt sted, som i formuleringen «huset der/hvor jeg bor», «byen der/hvor jeg ble født»? Jeg synes Bokmålsordboka er forvirrende her. Det står: hvor der, på det stedet som bli hvor du er / jeg syns jeg ser deg hvor jeg enn snur meg overalt / hvor som helst [...] der som relativt adverb: stedet der han sist ble sett / huset der vi bor Og hva gjør jeg når det ikke er et egentlig sted, slik som i «Dette er den gruppen ___ risikoen for hjerteinfarkt er størst», «Han er en av de pasientene ___ kirurgi ikke er aktuelt».","Både der og hvor kan brukes i slike leddsetninger. Ofte kan vi snu på det og bruke en preposisjon i stedet, med eller uten som foran: Huset (som) jeg bor i. Hvor brukes også når det er tale om tid, men det er oftest best å bruke da: «på den tid hvor (bedre: da) hun bodde i bygda». Ofte mest naturlig med der I boka Godt språk i lærebøker (utgitt av Språkrådet i 1999) står dette om hvor/der: På bokmål kan en velge mellom der og hvor i begynnelsen av leddsetninger som angir sted. Vi møter hvor ikke minst innenfor fagtradisjoner som er språklig konservative, som den juridiske. Men der er mer muntlig enn hvor og kan ofte tilrås i stedet, uansett fagområde [...] Finn-Erik Vinje skriver i boka Moderne norsk: I stedet for relativadverbet hvor er det ofte naturligere å bruke der, som er mer i samsvar med muntlig ordlegging: han levde storparten av sitt liv i Tyskland, hvor han fant større forståelse for sin kunst – mer talespråklig: der han fant osv [...] Og videre: «Å veksle mellom der og hvor […] gjør et uryddig inntrykk.» Man kan altså trygt bruke der i de fleste sammenhenger. Men merk at der ikke kan brukes i betydningen «hvor som helst»; det kan bare hete «hvor jeg (enn) snur meg», jf. ordbokeksempelet. (Vi har også kombinasjonen der hvor, som er korrekt nok, men ikke særlig økonomisk.) Både konkret og abstrakt Noen mener at der er best når ordet viser til et virkelig sted, mens hvor er best når noe er i eller på noe annet, og særlig når dette andre er noe abstrakt. Det vil si at de nok ville brukt hvor i hjerteinfarkt-eksempelet ditt (jf. «i gruppa»). Men det er oftest helt i orden å bruke der også om metaforiske steder. Etter tusenårsskiftet har for eksempel «i tilfeller der» blitt klart vanligere enn «i tilfeller hvor». Men ikke ved diffuse forhold Kirurgi-eksempelet ditt bør skrives helt om, for det er vanskelig å tenke seg pasientene som et sted (konkret eller metaforisk) der noe kan være eller skje. Man må kunne tenke seg en «stedspreposisjon» (aller helst i eller på) knyttet til det substantivet som der/hvor viser til (jamfør huset som jeg bor i), og selv om det er noe som heter «å utføre kirurgi på folk», skurrer det med der eller hvor i dette eksempelet ditt. Dette «stedskravet» til bruken av der/hvor brytes rett som det er, og trolig oftere enn før.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-finnast-finst-fanst-har-funnest/,Å finnast – finst – fanst – har funnest,På radioen høyrer eg ofte reporterar som seier «det finnast». Det kan vel ikkje vere rett?,"Nei, det heiter ikkje «det finnast» på nynorsk, så sant det ikkje står eit hjelpeverb som skal, må eller kan framanfor. Det er heller ikkje noko som heiter «finnast det». Det heiter «det finst» og «finst det». Vidare: «Eg/du/han/ho/vi/me/de/dei finst».",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/human-dod-om-dyr/,Human død om dyr?,Er det rett å bruke ordet human i setningen «dyret ble drept på en human måte da bilen kjørte på det»?,"De fleste lesere skjønner nok at dyret ble drept momentant og slapp å lide, men ordvalget er ikke treffende. Vi kan nok snakke om human avliving etter en påkjørsel, men ikke i form av en påkjørsel. Ifølge Bokmålsordboka betyr human enten menneskelig 1 ‘som gjelder eller hører til mennesket’, eller menneskelig 2 ‘menneskekjærlig, vennlig’ (Nynorskordboka har ‘omsynsfull’ for vennlig). Den første betydningen er neppe relevant (jf. et eksempel som human/menneskelig genetikk). Den andre betydningen nærmer seg den aktuelle, men mangler et aspekt. Det er jo ikke menneskevennlig som er ment med overskriften, men snarere (relativt) dyrevennlig på en måte som sømmer seg for mennesker. Under betydning 3 i Det Norske Akademis ordbok finner vi en parentes som viser den utvidede betydningen: som viser eller vitner om respekt for mennesker (eller dyr); menneskevennlig; hensynsfull; menneskelig. «Human behandling av dyr» (medregnet «human slakting» og «human avliving») har man snakket om siden attenhundretallet. (Jaktloven nevner til og med «humanitære grunner» for avliving.) Grunnlaget for betydningen er nok det vi finner i Ordbog over det danske Sprog: human […] som lægger vægt paa ell. bærer præg af dannelse ell. forædling af de menneskelige evner og kræfter’. Human er et begrep som kan tøyes langt, til og med til slakting. Da er det naturligvis relativt, for ofte vil det være mer humant å la være å slakte. Men selv om mangt og mye er elastisk og relativt, finnes det grenser. En grense går mellom gjennomtenkte handlinger på den ene siden og ulykkestilfeller på den andre. Humane ulykker og dyrevennlige påkjørsler er tvilsomme begrep.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sammensetninger-med-e-som-e-post-og-e-handel/,"Sammensetninger med e-, som e-post og e-handel","Hva er riktig, e-handel eller ehandel? Mange skriver epost, så da er vel ikke ehandel så galt?","E-handel er den riktige formen, hvis man først velger dette ordet istedenfor netthandel. Du har rett i at formen epost er brukt en del, men regelen sier at i sammensetninger med en bokstav som er en forkorting, skal bokstaven skilles fra resten av ordet med bindestrek. Andre eksempler er T-bane, p-pille og u-land. Ubåt ‘undervannsbåt’ er et av svært få eksempler på unntak fra denne regelen. Tenkte konstruksjoner som jule-e-handel og jule-e-post virker kanskje tungvinte, men den er i de minste tydeligere enn juleehandel og juleepost. Les gjerne artikkelen « Hjelp, vi har fått mail! » i Språknytt 2002/1; siste avsnitt handler om denne bindestreken.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nar-kom-skrivematen-blant-inn-for-blandt/,Når kom skrivemåten «blant» inn for «blandt»?,Det er fremdeles mange som skriver «blandt». Når ble blandt til blant?,"Skrivemåten ble fastsatt til «blant» i 1938. Tendensen til å sløyfe d-en i skrift er flere hundre år gammel − for eksempel finner vi «blant» i Ludvig Holbergs skrifter. Og blant dem som valgte å skrive «blant» på 1800-tallet, finner vi «bokmålets bestefar», Knud Knudsen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/baksnakke-framsnakke/,"Baksnakke, framsnakke","Kan man bruke framsnakke om det motsatte av baksnakke, baktale, slik blant andre kronprinsen har gjort på tv?","Man kan nok det, selv om det strengt tatt er unødvendig eller ulogisk. Ordet framsnakke skal være lansert av en navngitt opphavsmann som det motsatte av (= et antonym til) baksnakke. Formålet med ordet er å bidra til at det blir mindre baktaling av folk. Logisk problem Leddet bak - i baksnakke viser til det å snakke negativt om noen bak vedkommendes rygg. Det motsatte skulle da være et av disse to begrepene: a) å snakke negativt om noen foran (framfor) dem b) å snakke positivt om noen bak dem Ifølge tilhengerne av det nye ordet er det betydningen (b) som gjelder. Men da er det egentlig tale om en slags positiv bak-snakking, eller ‘bakros’. Fram- er altså ikke det motsatte av bak- i baksnakking, men har en annen funksjon. Det er litt forvirrende. Andre språkbrukere har tatt i bruk nyordet helt generelt om å snakke pent om eller rose Det er kanskje mer logisk, men slike godord har vi jo mange av fra før. Eksisterende ord Endelig har vi to problem knyttet til tidligere bruk av framsnakking og lignende ord. 1 Allerede før nyskapningen kunne man nok i norsk snakke noe(n) fram i betydningen ‘å fremme med snakk’ eller ‘lede fram med snakk’, jf. for eksempel å heie fram. Dette var en nyttig bruksmåte. Forholdet mellom å snakke fram og å framsnakke er litt komplisert. 2 Mye eldre er snakke fram i betydningen ‘snakke rett ut’. Vi har også de gamle adjektivene framsnakkende og framtalende. De kan brukes om et menneske som er ‘åpenhjertig, som sier sin mening uforbeholdent’, altså ‘som snakker beint fram’, se Norsk Ordbok og Det Norske Akademis ordbok. Litt mer om dette finner du på Språkrådets nettsider.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ut-med-tanngar-d-en-og-manngar-d-en/,Ut med tanngar-d-en og manngar-d-en!,"I «Jul i Blåfjell»-filmen var det noen barn som sa gårDen med d, og i «Katten med hatten» snakker de om gjerDesmett! Det behøver ingen kommentar. Men jeg er mer usikker på tanngarden og manngarden. De siste gangene jeg har hørt ordene i radioen, har oppleseren uttalt dem med d, som i Garden (hæravdelingen). Er det riktig?","Nei, tanngard og manngard uttales tradisjonelt uten d, akkurat som de beslektede ordene gård og gjerde. I østnorsk er det også vanlig med tjukk l for rd. Her har det skjedd et tradisjonsbrudd. Noen har stiftet bekjentskap med disse ordene i skrift uten å ha fått dem overlevert muntlig først. Disse ordene ble i sin tid lånt inn i dansk-norsk (det som senere ble riksmål) fra norsk folkemål. Begge kom først på trykk i tekster på landsmål (nynorsk). Før i tida var det likevel såpass mange riksmålsbrukere som kjente til den naturlige uttalen, at d-uttalen ikke spredte seg. I Norsk uttale-ordbok av Ivar Alnæs (1925) står det svart på hvitt: Flere eksempler – spordene skremmer Noe lignende ser vi i spord ‘hale på fisk’, som har vært et viktig ord ikke minst i Kyst-Norge. Det skal skrives og uttales på samme måte som fjord. Mange unge i dag kjenner ikke engang selve ordet, så da blir det svært utsatt for «bokstavuttale», altså det å bli lest etter skriftbildet. Her er et utklipp til fra uttaleordboka til Ivar Alnæs: Vi kan ta med merd i samme slengen. Dette gamle norske ordet var nok ukjent for de fleste da det for noen tiår siden fikk nytt liv i oppdrettsanleggene langs kysten. Mange har møtt det først i skrift, så det er like utsatt for tradisjonsbrudd som de andre ordene. Den tradisjonelle uttalen er /mæ:r/ eller /me:r/.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stor-forbokstav-etter-kolon/,Stor forbokstav etter kolon?,Skal det vere stor forbokstav etter kolon?,"Dersom det som står etter kolon, er ei fullstendig setning, skal det normalt vere stor forbokstav, elles ikkje. Døme: Saka er klar: Båten er for dyr. Dei trente på det dei kunne best: å leggje lange pasningar. Det same gjeld oppramsingar med punktliste etter kolon. Berre punkt som inneheld heile setningar, skal ha stor forbokstav. (Ei setning er ei ytring med eit verbal, altså eit verb i presens eller preteritum.) Du finn meir om dette på nettsidene våre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forkorting-av-prosentpoeng/,Forkorting av prosentpoeng?,Finst det ei korrekt forkorting av prosentpoeng?,"Du kan bruka pp. (eller pst.p.). Det står ikkje noko om dette i Norsk forkortingsordbok, og det finst heller ingen klår tradisjon for dette på norsk. Men behovet for ei forkorting er klårt nok, og pp. er stutt og praktisk. Pst.p. kan heller ikkje vera gale når prosent kan forkortast pst. Forklar gjerne forkortinga fyrste gong ho står i teksten, slik: «… prosentpoeng (pp.) …». Prosentpoeng heiter òg prosenteining (bokmål: prosentenhet). Det må vera mogleg å nytte pp. og prosenteining/prosentenhet i same teksten.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utelatelsestegn-tre-prikker-med-eller-uten-mellomrom-foran/,Utelatelsestegn – tre prikker med eller uten mellomrom foran?,"Hva skal man bruke for å markere utelatt tekst, og hvordan?","Et avbrytningstegn eller utelatelsestegn finner du gjerne under betegnelsen ellipse i tekstbehandlingsprogrammet (Alt + 0133). Det ser ut som tre punktum etter hverandre, men det er ett sammensatt tegn bestående av tre prikker. Hvis man bryter av en setning mellom to ord, skal det være mellomrom før de tre prikkene. Etter et avbrutt ord settes prikkene uten mellomrom: Det svir noe så … Det svir noe så … Jeg tror jeg dør. Det svir noe så innm…! ropte han. Det svir noe så innm…, sutret han. Komma, spørsmålstegn og utropstegn står rett etter prikkene uten mellomrom. Det skal ikke stå noe punktum etter prikkene; det er tilstrekkelig markering av ny setning at det står stor forbokstav i setningen etter. Tre prikker som står for utelatt tekst, skal ha mellomrom på begge sider. Dersom de står i en parentes, kommer mellomrommene før og etter parentesen, ikke inni den: Språkrådet […] hevder at det er slik. En parentes viser tydeligere at det dreier seg om utelating i sitatet og ikke et avbrudd i originalteksten. Bruk gjerne hakeparentes.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/framover-og-bakover-i-ei-bok/,Framover og bakover i ei bok,Kan eg skrive «på side 21 og framover» om eg meiner ‘på side 21 og vidare mot slutten av boka’?,"Vil du bli rett forstått av alle, bør du formulere deg annleis. Det er ingen tvil om at framme i boka = ‘i starten’, og at bak i boka = ‘på slutten’. Difor kan framover tolkast som ‘i retning starten’ og bakover som ‘i retning slutten’. Men minst like rimeleg er det å leggje leseretninga til grunn. Ein les (og blar) framover mot slutten! Vil du unngå mistydingar, kan du til dømes skrive «på side 21 og utover/utetter» eller «på side 21 og dei følgjande sidene».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brae/,Brae?,"Jeg kom nylig til å si at det var mye brae mennesker til stede, men ble rettet på. Var det feil å si brae?","Det var ikke galt å si det, for det finnes ikke offisielle regler for dagligtale, og du er ikke alene om å bøye adjektivet bra med -e i flertall. Det er visst ganske vanlig blant unge. Men det ville vært galt å skrive brae i skolearbeid eller i en tekst fra det offentlige, for det er utenfor rettskrivinga. Det ser du hvis du slår opp i ordbøkene og trykker på Vis bøyning. Bra er et litt spesielt ord. Mange adjektiv som ligner, som grå, blå og gra, kan nemlig bøyes med e i flertall.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bikkjekaldt/,Bikkjekaldt,"Hva er historien bak ordet bikkjekaldt, og hvor kaldt er det?","Det spørs om det finnes noen helt bestemt historie bak ordet bikkjekaldt, men det er flere koplinger mellom hund og kulde som kan ligge under. Fra uttrykket fryse som en hund, kjent både i Danmark og Norge, er det ikke lang vei til bikkjekaldt. Som kjent fryser ikke alle hunder ved en bestemt temperatur, men når eierne fryser, er det ganske sikkert bikkjekaldt. Ymse sammenligninger Eventuelt kan den underliggende logikken være «så kaldt som bikkjene har det ute» eller «så kaldt at bare bikkjer kan være ute», eller noe tilsvarende. Hunden er nærmest en målestokk for elendighet og vantrivsel, jamfør det norske uttrykket «Her er ikkje hundverande» ‘her kan ikke engang en hund være’, som er et drøyt hakk verre enn «Her er ikkje folkverande». Hundevær og hundkaldt (eller hundekaldt) er kjente ord (også i dansk og tysk). I en stor dansk ordbok knyttes disse ordene til hundens strenge eller elendige liv og den behandlingen den kunne bli utsatt for (se ordnet.dk). Neppe forsterkeren hund- Hadde det ikke vært for selve hundelivet, kunne man tenkt seg at det var tale om hund- i rent forsterkende betydning. Det finner vi i flere norske sammensetninger, som i hundgammal og hundsterk. (Hunden betyr dessuten djevelen, jf. uttrykket det var hund til kulde ‘faen til kulde’.) Men det er nok for mange direkte bånd mellom dyret hund og kulde til at det kan være hele forklaringen. Selv om hund- i hundkaldt opprinnelig kan være noe annet enn menneskets beste venn, er det i tidens løp blitt knyttet til dette dyret med sterke bånd. Ordet er eldgammelt, for ikke å si hundgammalt i norsk. Bikkjekaldt har uansett ganske sikkert grunnlag i hundkaldt. Tidlig eksempel Første gangen bikkjekaldt opptrer i norsk litteratur, er trolig i bladet Fedraheimen i 1879: Tilleggsopplysning En leser (Ulf Ullring) har sendt oss en tilleggsopplysning om amerikansk bikkjekulde, som er en historie for seg: «Det kan være interessant å merke seg at pelsjegerne (og kanskje andre?) i Nord-Amerika brukte antallet hunder de trengte inntil seg for å holde varmen om nettene, som et mål på hvor kaldt det var – two dog night, three dog night, four dog night – og den dag i dag brukes dette om hvilken varmeeffekt en teltvedovn har: ‘We get our name from the fact that, around here, the old-timers used to measure how cold it got at night, by the how many dogs they’d need on their beds to keep warm. Two dog nights are cold. Three dog nights are really cold. Four dog night are bitter cold ’ (www.fourdog.com).»",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sostera-eller-sostra/,Søstera eller søstra?,"Er det lov å skrive søstra på bokmål, altså uten e-en i søster?","Etter rettskrivningen heter det søstera (eller søsteren) i bestemt form entall. I flertall blir det derimot sammendraging: søstre(r)– søstrene. Det samme gjelder datter, altså: søst e ra, men søstrene datt e ra, men døtrene (Regelen er den samme i nynorsk.) Men i andre ord på -er og i ord på -el og -en forsvinner e-en i bestemt form entall når vi velger a-bøyning: huldra (eller hulderen) setra (eller seteren) skuldra (eller skulderen) aksla (eller akselen) frøkna (eller frøkenen) osv.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vedrorende-angaende/,"Vedrørende, angående","Ettersom jeg skriver en del vedtak i jobben, lurer jeg på når det er rett å bruke ordene vedrørende og angående. Er det hipp som happ hva jeg velger?","Det er vanskelig å peke på noen regel for når det ene og når det andre bør brukes. Ofte kan du bruke det enkle og elegante ordet «om» i stedet, eller det naturlige «som gjelder». I Bokmålsordboka er disse ordene forklart slik: angående med hensyn til, vedrørende, om «angående dette punktet» / «angående neste møte» / «et møte angående nytt reglement» vedrøre ha sammenheng med, angå / adj i presens partisipp «lovbrudd vedrørende narkotika» / «komme med kommentarer vedrørende det som blir sagt» Begge ordene er temmelig stive, vedrørende kanskje mest, og de tilfører ikke stort mer enn et formelt preg. Både «om», « når det gjelder » og «som gjelder » er synonymer som trygt kan brukes i formell stil.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/potensial-eller-potensiale/,Potensial eller potensiale?,Heter det «jeg får brukt mitt potensial» eller «jeg får brukt mitt potensiale»?,"Det heter et potensial, ikke et potensiale. Det er altså som i engelsk, om det kan være til hjelp (jf. a potential). Om det ikke hjelper, kan du lage en huskeregel på rim, f.eks. slik: «I tredje tertial skal jeg få vist mitt potensial.» For øvrig heter det potential på svensk og potentiale på dansk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/airbag/,Airbag,Er airbag eit ord vi har ein norsk avløysar for?,"Det norske ordet som er i bruk, er kollisjonspute. Merk at luftpute er noko heilt anna!",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ett-mellomrom-etter-punktum/,Ett mellomrom etter punktum,Stemmer det at en nå skal bruke bare ett mellomrom etter punktum? I min utgave av Skriveregler (Aschehoug 1980) står det at det skal være to.,"Ifølge standarden for kontordokumenter som kom to år seinere (1982), skal det være bare ett mellomrom etter punktum. Den samme regelen gjelder komma, kolon, spørsmålstegn og utropstegn. Du har rett i at det i tredjeutgaven fra 1980 av Finn-Erik Vinjes Skriveregler heter at det skal være to mellomrom etter punktum, men den utgaven er foreldet. Fjerdeutgaven (1984) slår fast at det skal være ett mellomrom. Manuskriptet til fjerdeutgaven ble gjennomgått av sekretariatet i Språkrådet i 1983. Regelen ovenfor gjelder punktum før ny setning. Forkortelser er en sak for seg. Etter siste punktum i forkortelsen (før neste ord) skal det selvsagt være mellomrom, men ikke etter punktum inni forkortelsen. Eksempler: f.eks. C.J. Hambros plass Her var det andre regler før i tida.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/arilds-tid/,Arilds tid,Kva skriv uttrykket «frå arilds tid» seg frå?,"«Frå arilds tid», eller på nynorsk helst «frå aralds tid», tyder det same som ‘frå tidenes morgon’. Bakgrunnen er greitt framstilt i Store norske leksikon: « Fra arilds tid er omdannet av norrønt ár alda, tidlig i tidene (ár, 'tidlig', alda av ǫld, 'tid'). Ikke beslektet med mannsnavnet Arild. En nyere omdanning er fra urolds tid.» I norske dialektar og nynorsk finn vi altså ei form som ligg litt nærare opphavet: aralds tid. Varianten alders tid er nytta i lovspråket i samband med lang tids bruk. Uttrykket har òg vorte omtolka til Arons tid og Ariels tid. I Edda-diktet «Voluspå» finn vi dette, her i bokmålsomsetjing: Ár var alda þar er Ýmir bygði, vara sandr né sær né svalar unnir; jörð fannsk æva né upphiminn, gap var ginnunga, en gras hvergi. I opphavs tider var det Yme bygde, var verken sand eller sjø eller svale bølger; jord fantes ikke, ikke himmelhvelv, der var ginnungagap, men gress ingen steder. På den fyrste lina har eldre omsetjingar mellom anna hatt «Årle i old», «Var olds ophav», «Det var aarle i Tiden». Fleire variantar kan du studere på heimskringla.no.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/drikken-te-rett-skrivemate/,Drikken te – rett skrivemåte,Kva for skrivemåtar er tillatne når det gjeld drikken te? Er varianten «the» mogleg?,"Einaste tillatne skrivemåte er te. På norsk er det berre éin skrivemåte for denne drikken, nemleg te. Norsk Riksmålsordbok fører opp skrivemåten «the», men med merknad om at han er forelda. Ordbog over det danske Sprog skriv at den offisielle forma i dansk var The fram til 1872. Ordet er opphavleg frå ein sørleg variant av kinesisk, men kom til oss via nederlandsk thee.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samsvarsboying-i-nynorsk-svake-partisipp/,Samsvarsbøying i nynorsk: svake partisipp,"Kan de forklare korleis ein bøyer partisipp, altså t.d. å vere dømd eller bygd? Korleis bruker ein dømt, dømde o.l. rett?","Der vi har veksling mellom -t, -d, og -de i partisipp, er systemet slik: Inkjekjønn eintal: T (som etter hjelpeverbet har) det er døm t huset er byg t Hankjønn/hokjønn eintal: D (som fleirtal minus -e) ho eller han er døm d kyrkja eller låven er byg d Fleirtal: DE (som i preteritum av verbet) dei er døm de husa er byg de Mønsteret ovanfor skal òg nyttast når partisippet står føre substantiv, som her: eit døm t menneske ein døm d mann / ei døm d kone fleire døm de menneske Kva skal ein ta utgangspunkt i? Eit lurt knep er å ta utgangspunkt i sjølve verbbøyinga (infintitiv – presens – preteritum – perfektum). Kan du den, kan du i grunnen samsvarsbøying av partisipp. Sjå her, og legg merke til fortidsformene: å dømme − dømmer − dømde − har dømt Sjå fyrst på dømde, som er den tradisjonelle preteritumsforma. Den er tilfeldigivs identisk med fleirtalspartisippet: Altså: Dei er døm de. Her står e-en altså for fleirtal. Sjå deretter på den siste forma i rekkja: perfektum har dømt. Perfektum-forma er alltid identisk med inkjekjønnspartisippet! Altså: Det er døm t. Til slutt finn vi partisippet i hankjønn og hokjønn. Metoden er å trekkje frå fleirtals-e-en (eller preteritums-e-en). Altså: Han er døm d og Ho er døm d. No kan ein rett nok velje å skrive dømte i preteritum. Då bruker ein berre -t og ikkje - d ovanfor. Verb med -dde, -vde og -gde i preteritum (som dømme eller berre ­-­d) Så ser vi på den undergruppa som har -dde, -vde eller -gde i preteritum etter vokal. Dersom vi vel -t i perfektum, får vi nett same systemet som med å dømme: å byggje – byggjer – bygde – har bygt det er bygt – han/ho er bygd – dei er bygde No kan slike verb valfritt ha d -former etter har (har bygd, har levd, har snudd). Vel ein dei, blir det berre d-ar og ingen t-ar i samsvarsbøyinga ovanfor. Alternativ: forenkla bøying (om lag som i bokmål) Det er òg mogleg å sløyfe samsvarsbøyinga. Det lyt då gjerast fullt ut, og alle formene skal vere som partisippforma etter har: dømde/dømte − har dømt > det/han/ho/dei er dømt bygde − har bygd (bygt) > det/han/ho/dei er bygd (el. bygt) Det blir her som i bokmål. Har bygt er sett i parentes fordi dei fleste som skriv har bygt, nyttar tradisjonell samsvarsbøying.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-ein-dele-personnamn/,Kan ein dele personnamn?,"Eg har høyrt at ein ikkje skal dele personnamn ved linjeskifte, t.d. skrive «Petter» som «Pet-ter» og «Pettersen» som «Petter-sen», men flytte heile namnet over til neste linje. Korleis deler ein eventuelt namna «Guttorm» og «Kirsten»?","Det står ikkje lenger noko forbod i Skrivereglar mot å dele personnamn, korkje enkle som Petter eller samansette som Torgrim. I eldre utgåver av Finn-Erik Vinjes Skriveregler heitte det at ein ikkje skulle dele «enkle personnavn» ved linjeskifte. Dette er ein god, gammal typografisk regel som mange sikkert følgjer enno. Det kan ikkje lenger vere direkte gale å dele f.eks. Pettersen som Petter-sen og til naud Petter som Pet-ter. Men det tek seg sjeldan bra ut om ein deler stuttare namn eller namn som ikkje klårt består av to delar. Den norrøne forma av mannsnamnet Guttorm var Guðþormr, som kan løysast opp i Guð + þormr, så difor bør ordet delast i Gut + torm. Kirsten er ei forvanska form av Kristine. Kirsten kan delast i Kirst + en eller Kirs + ten. I det siste tilfellet bruker ein den orddelingsregelen som seier at berre éin konsonant skal førast til neste linje.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sidemal-og-nynorsk/,Sidemål og nynorsk,Betyr «sidemål» det samme som «nynorsk»?,Nei. Både bokmål og nynorsk er både sidemål og hovedmål. De to norske målformene heter bokmål og nynorsk. Dette er jamstilte (sidestilte) skriftspråk. Sidemål og hovedmål er betegnelser som lenge er blitt brukt i skoleverket om både bokmål og nynorsk. Hver elev har den ene av målformene som sitt hovedmål og den andre som sidemål.,nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/treenighet-pa-nynorsk/,Treenighet på nynorsk,Eg leitar etter det rette nynorskordet for det som på bokmål heiter anten treenighet eller trefoldighet. Kan de hjelpa?,"Treeining er det ordet som er brukt på nynorsk. I Nynorskordboka er treeining forklart som ‘kristen førestelling om at Gud er éin i grunnhått, men med tre openberringsformer: Faderen, Sonen og Heilaganden’. Dette er ikkje ord frå Bibelen, men frå teologien. Før heitte det òg trieining.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kompromiss-uttale/,Kompromiss: uttale,Korleis skal ordet kompromiss uttalast?,"Den vanlege uttalen er bokstavrett, altså med /-miss/ til slutt, og vi tilrår den i begge målformer. Denne uttalen er den einaste som er oppført i: Norsk uttale-ordbok 1925 (Ivar Alnæs) Norsk uttaleordbok 1969 (Bjarne Berulfsen) Norsk uttaleordbok 1985 (Arne Vanvik) Norsk Riksmålsordbok 1937−1957 Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner 1998 Bokmålsordboka 2005 Tanums store rettskrivningsordbok 2015 Alle viktige ordbøker er altså samstemte om at kompromiss skal uttalast slik som det blir stava. Vi er difor kompromisslause (det vil seia utan /kompromi/) på dette punktet! Den bokstavrette uttalen vart tilrådd av Norsk språkråd (årsmelding 2001, side 60). Det same gjeld ordet suksess, men merk at uttalen /syksé/ i motsetnad til /kompromi/ har hatt sterkt grunnlag i vanleg talemål. Avvik Både før og no har somme sagt /kompromi/. Variasjonen kjem nok delvis av at ordet er blitt lånt inn i fleire omgangar, kanskje via ulike språk. Elles har både mekanisk skriftuttale gjort seg gjeldande på den eine sida og ønsket om å snakke med fransk klang på den andre. Vi har forresten ikkje registrert uttalen /kompromilaus/ eller /kompromiløs/.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rumpetroll/,Rumpetroll,Vet dere noe om opphavet til det mildt sagt merkelige ordet rumpetroll?,"Ordet rumpetroll er ikke så merkelig hvis man tenker på rumpe som ‘hale’. Det er den tradisjonelt sett vanligste betydningen av rumpe i forbindelse med dyr. Når vi tar med i regningen at andre rare kryp kan hete troll, som korstroll og skrukketroll, faller brikkene på plass. Rumpetroll er som kjent larver av padder og frosker. Halen – som skrumper inn etter hvert som dyret utvikler seg – er et særtrekk for rumpetrollstadiet. Danskene har et helt parallelt navn, nemlig haletudse. På svensk heter det grodyngel, men ordet rumpetroll finnes i svenske dialekter. Islandsk har halakarta ‘halepadde’. Det ser ut til at mange nå skriver «rompetroll» med o, men det er logisk sett på linje med å skrive «domt» for dumt. Hvis man først skriver «rompe», kan man like godt skrive «tråll» også. Men da er man utenfor rettskrivningen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/person-fra-oseania/,Person frå Oseania?,Kva adjektiv skal vi nytte om noko(n) som er frå Oseania? Og kva kallar vi ein som kjem derifrå?,"Adjektivet er oseanisk, sjå lista « Utanlandske stadnamn » på nettsidene til Språkrådet. Noka innarbeidd personnemning for folk frå Oseania kjenner vi ikkje til, korkje i norsk eller nærståande språk. Men om ein er i beit, kan ein sjølvsagt prøve seg med oseaniar, bokmål oseanier, i tråd med australiar.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-klype-salt/,En klype salt,Kan man ta noe med en stor klype salt eller en trillebår med salt istedenfor bare med en klype? Er ikke poenget at en klype er noe lite?,"Vi mener det må kunne gå an å ta litt ekstra i innimellom. Men det er kanskje ikke bra om det går inflasjon i saltet. Å ta noe med en (eller ei) klype salt betyr å ikke ta det helt bokstavelig, eller å godta noe selv om man skjønner at det er overdrevet. Man må sette til litt salt for å kunne svelge noe – i overført betydning. Da gir det for så vidt mening at drøyere kost krever mer salt. Hvor går grensa? Det handler mer om språklig smak enn om logikk. Ser man bokstavelig på det, blir saltet et større problem enn kosten hvis man bruker for mye salt. Men det er nok ikke riktig å ta nye vrier på uttrykket så bokstavelig. I litteraturen har man brukt « stor klype salt» i overført betydning i alle fall siden 1948 (søk på nb.no), og det må godtas. På den andre siden er det synd om man skal måtte pøse på med stadig mer salt for å oppnå en retorisk virkning. Opprinnelsen Uttrykket har sitt opphav i latin cum grano salis, som betyr ‘med et korn salt’. Ifølge Bevingede ord stammer uttrykket fra Plinius den eldre. Vi finner det lydlike gran/grann/grand salt i eldre norsk (også i dansk: et gran salt), men det brukes lite i oversettelsen av uttrykket. Før den annen verdenskrig ble uttrykket helst brukt uoversatt, på latin, som i Ibsens Kjærlighedens Komedie. Svensk har for øvrig en nypa salt. Engelsk har både grain (som er eldst) og pinch.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttale-av-database/,Uttale av database,"Hva mener Språkrådet om uttalen databAse, altså med trykk på tredje stavelse?","Uttalen databAse er utbredt, men ut fra det vanlige norske språksystemet skulle man vente dAtabase, som vi tilrår. De færreste ville sagt flåtebAse, flybAse eller datalAger, datavIrus osv.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/knesette/,Knesette,"Veilederen min godtar ikke ordet knesette slik jeg bruker det, nemlig om å ydmyke noen og tvinge dem i kne. Hva sier Språkrådet?","Du bør helst ikke bruke knesette i denne betydningen. Å knesette slik det vanligvis brukes, skriver seg fra skikken med å ta et barn på fanget og adoptere det. Det brukes i dag mest overført, om å godta eller fastsette noe, f.eks. å knesette et prinsipp. Både i Sverige, Danmark og Norge snakker man gjerne om å knesette noe i stedet for å adoptere det. Leter du litt i danske ordbøker, vil du likevel også finne en helt annen betydning, som stemmer med det du skriver. Du tar altså ikke feil i teorien, men vi vil likevel gi veilederen rett når det kommer til stykket. De to betydningene går ikke godt sammen, og det viktigste må være at ordet kan brukes og bli forstått i den vanlige betydningen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-kjolvannet-av-etter-pa-eller-til/,"I kjølvannet av, etter, på eller til?","Jeg har i alle år levd i den tro at det heter «følge i kjølvannet av noe». Nå ser jeg til min forundring at Bokmålsordboka har «på», og enda mer forvirret blir jeg av Riksmålsordboken (den røde ettbindsutgaven), som har «til». Et uvitenskapelig nettsøk gir i beste fall et par hundre «på» og «til» og flere hundre tusen «av».","Preposisjonen av er den vanligste i overført betydning i dag, altså «i kjølvannet av noe» (jf. in the wake of). Men på og etter, som var vanligere før, har også sin plass. På er lite brukt nå, men var svært vanlig før, både i norsk og dansk. Fridtjof Nansen skriver i Fram over Polhavet av alle ting at «ræven rangled i kjølvandet på en eller anden bjørn». Etter I På ski over Grønland skriver samme Nansen om å rusle i «kjølvandet efter skuden». (Også her er sammenhengen mildt sagt utypisk, for skuta er i dette tilfellet en kjelke, men det forandrer ikke saken.) «Etter» passer ofte bra i overført betydning også: I en historiebok fra 1883 står det at «Toryarne … styrde i Kjølvatnet etter Metternich», og Per Sivle skriv ein stad «når de held dykk i kjølvatnet etter meg». Det er logisk nok. Hvis vi hadde brukt synonymet kjølstripa i dette uttrykket, ville jo etter vært det naturlige valget. Til har også vært brukt en del. Men det passer bedre om personer og institusjoner enn om abstrakte ting som kriger og andre hendelser. I overført betydning har genitivsuttrykk som «i krigens kjølvann» vært det vanligste i bokmål. Andre ord I folkemålet langs kysten har man brukt et enkelt gammelt ord i stedet for det sammensatte kjølvann, nemlig vor eller vorr. I Norsk Ordbok finner vi eksempelet « dei rodde i vorren etter oss». Men knapt noen andre enn Olav Duun har brukt uttrykket litterært. (Ellers finnes ordet vòk på Vestlandet i samme betydning som engelsk wake, men det er betydningen ‘råk’ som er den primære. Vor(r) er et mer allmenngyldig ord for kjølvann. I samme leia ligger for øvrig vode /våe/, men det brukes helst om far etter noe levende, og gjerne på land.) Statistikk Her er litt statistikk fra nb.no med antall treff og første år. Det er en del feilkilder her, for eksempel treff på overgang mellom settninger «… i kjølvandet. Efter …» kølvandet efter 9 (1840 >) kjølvandet efter 33 (1877 >) kjølvatnet etter 187 (1883 >) kjølvannet efter 96 (1925 >) kjølvannet etter 925 (1939 >) kjølvandet af 23 (1863 >) kølvandet af 33 (1889 >) kjølvandet av 7 (1907 >) kjølvatnet av 893 (1915 >) kjølvannet av 8 081 (1923 >) kjølvandet paa 47 (1873 >) kjølvatnet paa 3 (1874 >) kølvandet paa 9 (1893 >) kjølvandet på 6 (1897 >) kølvandet på 87 (1908 >) kjølvannet på 1325 (1920 >) kjølvatnet på 126 (1927 >) kølvandet til 0 (3 falske treff) kjølvandet til 1 (1916, Aftenposten) kjølvatnet til 189 (1911 >) kjølvannet til 757 (1929 >)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/citizen-science/,Citizen science,"Begrepet citizen science er blitt vanlig i Norge. Det svenske Språkrådet bruker medborgarvetenskap, og tyskerne bruker Bürgerwissenschaft. Hva bør det hete?","Språkrådet har tilrådd grasrotforskning, men folkeforskning er på frammarsj. Borgervitenskap er ikke noen dårlig oversettelse, men det kan virke vel formelt, og det har konnotasjoner til «det borgerlige» i snever forstand. Medborgervitenskap er i tyngste laget. Språkrådet og Universitets- og høgskolerådet har framhevet grasrotforskning og grasrotforsker. Forskningsrådet har tatt i bruk folkeforskning. Det har før vært brukt om noe helt annet, men det vinner fram i den nye betydningen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjenboer-pa-nynorsk/,Gjenboer på nynorsk,Eg arbeider med planarbeid og har føre meg setninga «Naboar og gjenbuarar vert varsla direkte». Gjenbuar kling ikkje godt på nynorsk. Finst det betre ord?,"Ordet gjenbuar har tradisjonelt ikkje vore godteke i nynorsk og er ikkje teke inn i Nynorskordboka (per oktober 2018). Men du kan velja mellom motbuar eller tverrbuar og gjenbuar. I din samanheng vil kanskje naboar eller grannar dekkja både dei som bur ved sida, og «gjenboerne», altså dei som bur tvers over vegen? Her er utdrag frå Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord: gjenbo(er) tverrbuar, motbuar // leiligheter som har fri beliggenhet og er uten gjenboere husvære som ligg fritt til og ikkje har naboar (grannar) på hi sida av gangen (korridoren, gata, vegen) / som ikkje har tverrbuande grannar Gjenbuar er så mykje brukt at det ikkje er råd å gå imot ordet. Det bør nok inn i Nynorskordboka. Men det er òg greitt å velja motbuar eller jamvel tverrbuar. (Somme er så redde for ordet tverr at dei ikkje eingong vil bruka eit ord som tverrfagleg, men det bør ikkje vega tungt. Tanken på tverre naboar bør ikkje vera ei større komisk hindring enn gjengangar eller gjenverande er for gjenbuarar.) Merk at somme kan stussa over ein kombinasjon som tverrbuarar og naboar. Tverrbuar kling så tradisjonelt at ein ventar grannar etterpå. Brukar ein fyrst nabo for granne, kan ein like gjerne skriva gjenbuar.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-er-anglonorsk/,Hva er anglonorsk?,Jeg vurderer å skrive masteroppgave om anglonorsk og lurer på om dere kan gi meg en god definisjon på hva det omfatter.,"Anglonorsk er et ord Språkrådet og andre har brukt, særlig tidligere, som en litt rund karakteristikk av norsk språk som er påvirket av engelsk på ymse måter. Det er en parallell til ord som svengelsk og franglais (henholdsvis svensk og fransk som er sterkt påvirket av engelsk). Ordet anglonorsk har et polemisk og sterkt (språk)politisk preg. Det er ikke noe vitenskapelig begrep, og det har ingen streng definisjon. Det kan dreie seg om engelske lånord som er tilpasset norsk, eller engelske ord som er brukt uendret i en norsk sammenheng. Det kan også være mindre synlige (eller mindre hørbare) lån, som frasen gå for i stedet for gå inn for, som var det vanlige før, eller særskriving (f.eks. «lamme lår»), som iallfall delvis kan skyldes engelsk påvirkning. Begrepet brukes helst om det som oppfattes som mindre nyttig påvirkning. Mange oversettingslån av det slaget som fyller et hull (f.eks. blodbank), faller nok utenom begrepet anglonorsk. Se ellers nettsidene våre om dette.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jakte-noen/,Jakte noen,"Eg ser ofte at avisene bruker overskrifter som handlar om å «jakte noko», for eksempel «Politiet jaktar mann etter overfallsvaldtekt». Det høyrest som «The police hunts a man …». Er ikkje det riktige på norsk «jaktar på (ein) mann»?","Verbet jakte har tradisjonelt vore mest brukt med på eller etter, òg i politisamanheng. Det finst elles unntak frå preposisjonskravet. For det første kan ein jakte intransitivt, utan objekt i setninga, altså ‘drive jakt’. For det andre har vi transitive ordlag som jakte storvilt ‘drive jakt på storvilt’, der objektet ikkje er eit eksemplar eller individ, men éin eller fleire artar. Den ordbruken er nokså gammal. I somme ordbøker er den nyare sportjournalistiske bruken av uttrykket teken inn. Døme: «Laget jaktar likevel sin første heimesiger.» Avisene vel som kjent ofte dei kortaste variantane for å spare plass. Det var midt i nittiåra at varianten utan preposisjon begynte å ta over i media. Det å jakte noko(n) kan ikkje reknast som gale, sjølv om det enno ikkje står i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Ordbog over det danske Sprog har i alle fall ingen åtvaringar mot det, tvert om manglar her uttrykk med efter og på! Kanskje ser vi her, i dansken, noko av grunnen til det som har skjedd i norsk? Den «amputerte» uttrykksmåten kan likevel verke sjargongprega og trøyttande. Så bruk helst preposisjon der det gir den tilsikta meininga. Somme brukar forresten preposisjon der det ikkje skal vere nokon. Vi siktar til å jakte ned. Det må vere dårleg omsetjing av hunt down. Her har norsk mange andre uttrykksmåtar.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-brystvorte-et-belastet-ord/,Er brystvorte et belastet ord?,"Nå som skamlepper er skiftet ut med kjønnslepper, er det ikke på tide å skifte ut brystvorter med brystknopper?","Språkrådet mener det ikke er like god grunn til å skifte ut brystvorte. Brystknopp er et fint ord, men det er helt greit om det holder seg i skjønnlitteratur o.l., der det nok har sitt opphav (bl.a. hos Agnar Mykle og Louis Masterson). Vi kan ikke se at gevinsten med brystknopp vil være større enn overgangskostnaden. Dersom brystknopp likevel skulle få overtaket i faglitteraturen med tida, er det nok best om flest mulig går over til dette ordet. Det er ikke noen vits i å ha to konkurrerende ord på dette fagområdet. Noen har forresten lånt nippel fra engelsk; metaforen er gammel i verkstedsterminologien. Som vi skal se nedenfor, har vi enda flere brystvorter i språket. Sensitivitet I kulturhistorisk lys er grunnlaget for de to ordene skamlepper og brystvorter nokså ulikt. Det er nok riktig at skam i skamlepper o.l. speiler en gammeldags seksualfiendlighet de fleste tar avstand fra i dag, men i vorte ligger det trolig ingen nedvurdering tradisjonelt. Den nedvurderingen er moderne. Den retter seg riktignok bare mot ordet, ikke tingen, men det ligger en fellesnevner i å være på vakt mot «det stygge». Skepsisen mot brystvorte er antakelig uttrykk for en språklig sensitivitet hverken forfedrene eller formødrene våre «følte så mye på», for å bruke en moderne vending de ville vært fremmede for. Vorte og andre ord Begrepet brystvorte er så gammelt og innarbeidet at det også kan hete bare vorte (som i uttrykket «å ta vorta», om det at spedbarn begynner å suge). Vorte har vært brukt om mange slags utvekster, i nyere tid til og med om karnapp på hus (velstandsvorte). Men vorte er ikke det eneste norske ordet for det som heter papilla mammae på latin. Patte brukes både om spener på dyr og om brystvorter (i samsvar med dansk). På bygdene er spene det gjengse ordet for denne kroppsdelen på (større) dyr, slik at patte mange steder har vært et spesialord for brystvorter. Men enda vanligere dialektalt er tatte. Begge ordene har hatt uklare grenser mellom betydningene ‘bryst’ og ‘brystvorte’. Også ordet pappe har vært utbredt (mest på Østlandet), jf. det latinske papilla. Statistikk Slik er utviklingen i et utvalg bokkilder og aviskilder ved nb.no:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-mante-for-maned/,Uttalen månte for måned?,"I reklamen hører man stadig om all den dataen man kan overføre til «neste månte», og i bankreklamene får man vite at man sparer mer penger i «månten» enn man gjør i andre banker. Hvordan kom dette inn i språket, og er det virkelig godkjent bokmål?","Det er ikke korrekt etter rettskrivningen, og /månte/ kan vanskelig kalles en uttaleform av måned. Men vi må nok godta at det er blitt hetende månte i mange dialekter. Trolig har månte oppstått på denne måten, med sammentrekning og herding: en måned – flere måneder > flere månder > flere månter /Fle:re må:nter/ har vært akseptert som halvoffisiell bokmålsuttale, se Bjarne Berulfsens Uttaleordbok (1969): Merk at en månte ikke står her. Men idet månter var en realitet, var entallsformen månte nesten nødt til å utvikle seg. Noen måtte komme til å oppfatte månter som flertall av månte, slik noen oppfatter jotner som flertall av jotne (i stedet for det riktige jotun): måned, jotun (entall) – månter, jotner (flertall) > månte, jotne (ny entallsform) De nye formene oppstår gjennom såkalt reanalyse av den grammatiske strukturen, slik: månte|r, jotne|r. Streken skiller mellom oppfattet stamme og endelse. Formen månte er nok gammel i talemålet; det er over hundre år den ble gjengitt i skrift første gang. Måna(d) og måne i dialektene På bygdene har måned mange steder hett bare ein måne – fleire måna(r), akkurat som himmellegemet. Andre steder er avledningen månad (fra gammelnorsk mánaðr) blitt bevart, med stum d, som ein måna – fleire måna(e)r (= ein månad – fleire månader) Den stungne d-en (ð, som i engelsk the) falt bort i de fleste norske bygdemål for mange hundre år siden og ble til en stum d i nynorsk. I dansk-norsk ble den herdet til d og senere t, og dermed var veien til en månte åpnet. Varianten månte sprer seg i talemålet i bygd og by – på bekostning av både måne, måna(d) og måned.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klar-til-a-eller-og-hentes/,Klar til [å eller og] hentes,Heter det «Pakka er klar til å hentes» eller «Pakka er klar til og hentes»?,"Det riktige er å: «Pakka er klar til å hentes». Å står bare foran verb i infinitiv, mens og binder sammen sideordnede ord eller ordgrupper (i infinitiv eller ikke). Eksempel: «Jeg skal hente og åpne pakka.» I ditt eksempel bindes ikke to sideordnede ord eller uttrykk sammen, så og passer ikke her. Det finnes to slags infinitivsformer av verb: aktiv infinitiv (stå, synge, hente osv.) og passiv infinitiv (stås, synges, hentes osv.). I denne setningen er hentes altså passiv infinitiv. Det er forresten helt greit og kanskje vel så naturlig å skrive «Pakka er klar til henting».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/initialer-og-bindestrek/,Initialer og bindestrek,Jeg lurer på hvordan et bindestreksnavn som Per Hansen-Andersen skal forkortes.,"Med den gjeldende hovedregelen får vi skrivemåten P.H.-A. – med punktum etter hver bokstav, med bindestrek og uten mellomrom. I mindre formelle sammenhenger kan PHA godtas.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bygger-bygget-har-bygget/,Bygger – bygget – har bygget?,"Er det lov å skrive har bygget på bokmål, eller er er det bare har bygd som er godkjent?","Verbet å bygge kan bøyes på disse to måtene i bokmål: bygger – bygde – har bygd bygger – bygget – har bygget Det er bygde – har bygd (eller bygt) som har vært vanligst i talemålet i det meste av landet. Bøyningen med bygget ble tatt inn igjen i bokmålsrettskrivningen i 2005 etter at bygde – har bygd hadde vært eneste tillatte bøyningsmåte gjennom flere tiår. Bøyning av svake verb med -et i skriftmålet svarer i stor grad til bøyning med -a i talemålet (hoppet og hoppa), men merk at det ikke kan hete bygga – har bygga.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forbokstav-i-totalforsvaret-og-liknande-ord/,Forbokstav i totalforsvaret og liknande ord,Bør ein bruke stor eller liten forbokstav i slike nemningar: totalforsvaret eller Totalforsvaret det militære forsvaret eller Det militære forsvaret den sivile beredskap eller Den sivile beredskap,"Ein bør bruke liten forbokstav i totalforsvaret, det militære forsvaret og den sivile beredskapen (som bør ha bestemt form på nynorsk). Dette er er ikkje særnamn (eigennamn), i motsetnad til for eksempel Forsvaret, Hæren, Marinen og Luftforsvaret, som har fått særnamnsstatus.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aksent-i-det/,Aksent i «dét?»,"Kan ein ha akutt aksent i «det», når ordet er ordet er brukt trykksterkt? Til dømes: «Eg vil ikkje nett seie dét.» Eller er det då betre å kursivere eller liknande?","Det er greitt å bruke aksent slik. Kursiv er òg mogleg, men du bør ikkje kombinere verkemidla. Dersom det er uråd å lese «det» utan trykk i samanhengen, eller trykket ikkje påverkar meininga med ytringa, er markeringa nokså unødvendig. Døme: «Det var jo akkurat det eg sa.» Her spelar det ikkje store rolla kvar trykket fell.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/firmanavn-som-bryter-med-rettskrivningsreglene/,Firmanavn som bryter med rettskrivningsreglene,"I vår avis diskuterer vi hvordan vi bør skrive egennavn, særlig firmanavn, som inneholder rettskrivningsfeil, f.eks. oppdelte ord eller feil bruk av forbokstaver. Noen her mener at vi som profesjonelle skribenter har et ansvar for å følge språkreglene og bør rette slike navn, andre at bedriftene skal få skrive som de vil. Hva bør vi gjøre?","Språkrådet anbefaler at man følger navneeierens ønsker for skrivemåten når man kjenner dem. Det betyr at man i prinsippet helst ikke bør rette på private navn, enten det er firmanavn, produktnavn eller noe annet. Eventuelle rettelser faller hverken innenfor eller utenfor rettskrivningen. De er i en gråsone. Dersom dere vil rette på navnene, må dere ta ansvaret selv. Når det gjelder statlige virksomheter, kan dere trygt rette feilaktige skrivemåter, for staten er forpliktet til å følge de offisielle reglene.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/narrativ-bruk-og-genus/,Narrativ: bruk og genus,Kan narrativ brukes som substantiv på norsk? Hvilket kjønn har det i så fall?,"Ordet kan brukes i faglig sammenheng hvis det er nødvendig, men vurder alltid først om fortelling er dekkende. De fleste som bruker ordet, velger å skrive et narrativ, og slik er det tatt inn i enkelte ordbøker. Adjektivet narrativ er behandlet slik i Bokmålsordboka: narrativ (fra lat. av narrare ‘fortelle’) fortellende; som gjelder handlingsgangen i en fortelling Det betyr altså ‘(som gjelder det) fortellende’, ‘fortellings-’. Eksempel: narrativ struktur, narrativ analyse. Substantivet er behandlet slik: narrativ ‘fortelling’ (i flertall: narrativ eller narrativer) – med eksempelet landets nasjonale narrativ. I samfunnsdebatten brukes narrativ ofte om en mer eller mindre politisk, ideologisk eller til og med mytologisk preget måte å framstille seg selv, samfunnet eller verden på. Ordet brukes da helst om andres framstilling av noe, gjerne for å antyde at den ikke er helt realistisk eller sannferdig. Uttrykket grand narratives oversettes gjerne med de store fortellingene på norsk. Et annet ord for disse er metanarrativer. Vurdering Substantivet narrativ blir brukt mer og mer i norsk i spesialbetydninger av fortelling. I den grad ordet har en selvstendig og nødvendig funksjon i fagspråket, bør det selvfølgelig brukes der, så presist som mulig, ved siden av adjektivet narrativ og verbalsubstantivet narrasjon. Det er imidlertid ingen grunn til å skifte ut fortelling, historie og handlingsgang med narrativ i allmennspråket. Det kan dessuten bli oppfattet som jålete. Vi har ikke oversikt over hvordan ordet brukes i litteraturvitenskapen i dag. Vi kan imidlertid slå fast at substantivet ikke var et oppslagsord i Kunnskapsforlagets Litteraturvitenskapelig leksikon så sent som i 1997. Eksempler og statistikk Her er tre eksempler på bruk i norske aviser: Nedenfor finner du bruksstatistikk, nærmere bestemt treff i artikler (nb.no) ved søk etter bestemt form «narrativet». («Narrativen» kommer først på banen etter 2000.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-overmal-eller-til-alt-overmal/,Til overmål eller til alt overmål?,Stadig oftare ser eg folk skrive «til alt overmål» der eg sjølv ville nøgd meg med «til overmål». Kva er rett?,"Kort sagt: Det tradisjonelle er «til overmål». Vi kan tilrå å bruke det. «Alt» kan vere innblanda frå andre uttrykk. Ei grundigare vurdering følgjer nedanfor. Eit søk i aviskjelder viser tilhøvet mellom uttrykka over tid: Den blå kurva er litt misvisande, for han viser òg bruken av uttrykket til overmål i ei anna tyding. Den vanlegaste tydinga før i tida var beint fram ‘meir enn normalt mål’, medan den vanlegaste tydinga no er ‘dessutan, attpåtil, på toppen av det heile’, ofte med underforstått kritikk eller anerkjenning. Før oftare slik: Eg har forklart meg til overmål (= meir enn nok) No oftast slik: Eg har forklart meg og til overmål sagt orsak (= attpåtil) I det siste dømet er overmålet = orsakinga. Det å leggje til alt berre tilslører logikken. Det blir nesten som å seie på all toppen for på toppen. Går ein til det store tekstkorpuset på nb.no, finn ein at alt-tillegget tok til å spreie seg like før krigen, og at det er i ferd med å ta over. Biletet er altså ikkje heilt ulikt det vi ser ovanfor. Grunnen til at alt har snike seg inn, er nok at det finst andre uttrykk som liknar (til alt hell, til all lykke).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttale-av-professorer-og-andre-ord-pa-or-i-flertall/,Uttale av «professorer» og andre ord på -or i flertall,"Jeg hører at mange sier professorer, diktatorer og til og med motorer med trykk på -or-. Er det riktig?","Tradisjonelt har ord på -or som kommer fra latin, gjerne blitt uttalt med trykk på o-en i flertall: prof e ssor – prof e ssoren – profess o rer – profess o rene Men det er ganske vanlig å uttale flertallsformene med trykk på samme sted som i entall, og det kan ikke regnes som galt. Trykkskiftet fra entall til flertall henger sammen med en uttaleregel i latin, så regelen er mest knyttet til ord med forankring i gamle dagers latindannelse. Derfor er trykk på -or mye mindre vanlig i traktorer og motorer enn i lektorer og professorer. Diktatorer, investorer, debitorer og kreditorer kommer nok i en statistisk mellomstilling. Også doktorer uttales på begge måter, men når doktorer står for ‘leger’, er det mye vanligere med trykk på første stavelse. (Ordet senior, som stadig oftere bøyes i flertall, hører egentlig ikke sammen med disse andre ordene på -or. Vi har uansett ikke registert annet enn trykk på første stavelse.) Det følgende utklippet fra innledningskapittelet i Bjarne Berulfsens Uttaleordbok gir et godt bilde av tilstanden i såkalt dannet dagligtale rundt 1969. Det har skjedd litt siden den gang.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/apostrof-i-s-genitiv-av-romertall/,Apostrof i s-genitiv av romertall?,Er det riktig å sette apostrof foran s-en når en bruker s-genitiv av uttrykk med romertall?,"Nei, det er ikke korrekt med apostrof foran genitivs-s ved romertall. Det riktige er å skrive for eksempel «Olav Vs regjeringstid» og «Avdeling IIIs korridorpasienter».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utanlandske-stadnamn-pa-norsk/,Utanlandske stadnamn på norsk,"På Språkrådets liste over geografiske namn har ein del namn valfrie skrivemåtar (til dømes Sør-Carolina eller South Carolina, Lago di Garda eller Gardasjøen, Lake Superior eller Øvresjøen). I andre tilfelle er det ikkje valfridom – såleis står det berre West Virginia, ikkje Vest-Virginia, sjølv om dette er ein delstat i USA på lik linje med Sør-Carolina. Kva er bakgrunnen for dette? Har det vore ei endring over tid mot mindre fornorsking av stadnamn?","Somme utanlandske stadnamn har fornorska skrivemåte, andre ikkje. Når vi skal gje att utanlandske stadnamn på norsk, kan vi i prinsippet anten velje å fornorske skrivemåten eller å halde på den utanlandske. Det er nok rett at tendensen til fornorsking var sterkare før. Det gjeld særleg geografiske namn på engelsk; det er vel knapt noko engelskspråkleg namn som har fått fornorska skrivemåten dei siste tiåra. Likevel er det jamt over slik at dei namna som alt er fornorska, held seg godt. Når vi ser på nordamerikanske stadnamn, kan det verke inkonsekvent at somme har fått fornorska namn, medan andre ikkje har det. Men dette skiljet skriv seg ikkje frå lista over geografiske namn på nettsidene våre; det er heller slik at denne lista viser dei norske namneformene som finst. Vi går gjennom geografilista av og til, men har ikkje som mål å ta ut norske former. Dei norske formene som står der, må ein sjølvsagt gjerne bruke. Sjå elles denne artikkelen av Svein Lie med ein grundig gjennomgang av prinsipp og praksis for attgjeving av utanlandske namn på norsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tunga-pa-vektskala/,Tunga på vektskåla,"Kvifor heiter det som avgjer ei sak, tunga på vektskåla? Det høyrest som ein ureinsleg måte å juksa med vekta på!","Tunga er truleg visaren på vekta. Det finst òg ein teori om at det er tale om ein tunge (altså ikkje ei tunge). Dette hankjønnsordet tyder ‘tyngd’. Svenska Akademiens ordbok held på denne tolkinga av uttrykket att vara tungan på vågen. Styrken med denne teorien er at tungen (altså ikkje tunga) er på eller i sjølve skåla og utgjer ei vekt. Men det er to moment som talar for tunga (visaren): I eldre dansk kunne vektskål tyda det same som skålvekt (sjå vægtskaal i Ordbog over det danske Sprog). På slike vekter er det ein meir eller mindre tungeforma visar, og det er ingen tvil om at ein slik visar har vore kalla tunge. Det er all grunn til å tru at det tyske Zünglein an der Waage er ein variant av det same uttrykket. Zünglein er ‘lita tunge’. Det er kanskje eit logisk problem at tunga (visaren) ikkje endrar utslaget på vekta, berre syner det. Men det får våga seg. Vi kan heller ikkje utelukka at fleire førestillingar har smelta saman i uttrykket.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enhver-eller-en-hver/,Enhver eller en hver?,Skal en skrive enhver (i ett ord) eller en hver (i to ord)?,"Det riktige er å skrive det i ett: enhver, i intetkjønn ethvert. Det heter for eksempel «dette gjelder alle og enhver», «enhver overtredelse av forbudet vil bli straffet» og «ethvert forsøk på flukt er forgjeves». Også ordene «en hver» (og «ett hver») kan naturligvis noen ganger stå sammen, men da er det i andre sammenhenger og med en helt annen betydning. Et eksempel kan være «Da kakene var tatt ut av ovnen, fikk barna en hver» (gjerne skrevet «én» for å angi trykk). Noen lesere har etterlyst hunkjønnsformen. Det finnes ikke noen innarbeidet hunkjønnsform. Dette er ikke et folkemålsuttrykk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jenta-men-moren-datteren-og-sosteren/,"Jenta, men moren, datteren og søsteren?","Hvis man skriver «jenta» i en tekst, må man da bruke a-form også i alle andre ord som kan være hunkjønn, for eksempel «mora», «dattera», «søstera»? Eller er det lov å kombinere «jenta» med «moren» og «datteren»?","Det er korrekt og vanlig å kombinere slik du nevner. Man kan også godt bruke a-endelse i alle hunkjønnsord. Dessuten kan man kombinere fritt, men det er ikke nødvendigvis en god idé. For eksempel er «jenten» + «mora» en umotivert kombinasjon. Dialektene og skriftmålet Norske dialekter har tradisjonelt enten hunkjønn eller ikke. De som mangler hunkjønn, er først og fremst bergensdialekten og visse sosiolekter i de store byene. Der hunkjønn står støtt i språket, hører alle ordene du nevner, til hunkjønnsordene. Man må trolig til Bergen for å høre jenten brukt til vanlig i et større miljø. Grunnen er at ordet jente ikke kommer fra skriftfellesskapet med dansk. Den særnorske endelsen -a fikk derfor tidlig gjennomslag i dette ordet i riksmål/bokmål. A-endelse som stilistisk markør i skrift Systemet i tradisjonelle norske dialekter taler mot å veksle mellom a-endelse og en-endelse i ordene du nevner. Men i skrift og i sosiolekter med sterke bånd til skriftmålet (og tidligere til dansk) har man alltid brukt den norske a-endelsen grammatisk tilfeldig (eller uavhengig av folkelig talemål i by og bygd) og mer eller mindre systematisk til stilistiske formål. A-endelsen brukes særlig når det skal signaliseres at noe (tematisk eller stilistisk) hører til i den konkrete, folkelige, naturlige og ikke minst landlige sfæren. Lenge var for eksempel kua obligatorisk, mens solen/sola var valgfrie former. Minst fire løsninger I virkelige tekster er varianten jenta vanligere enn variantene dattera og søstera og mora. Man kan velge å følge dette statistiske mønsteret og skrive jenta, datteren, søsteren og moren. Et like riktig alternativ er å bruke a konsekvent og dermed la være å diskriminere hunkjønnsendelsen stilistisk. Det er også mulig å fjerne alle hunkjønnsendelser. Det er heller ikke galt å kombinere på umotiverte måter (for eksempel mora og jenten). De to første løsningene fungerer nok best for de aller fleste.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/paparazzi/,Paparazzi,"Hva er bakgrunnen for ordet paparazzi, og hvordan skal det uttales og bøyes?","Paparazzo var navnet på en innpåsliten pressefotograf i den italienske filmen La dolce vita fra 1960. Paparazzi er en italiensk flertallsform. Den norske flertallsformen er paparazzoer (bokmål) og paparazzoar (nynorsk). Et annet ord for det samme er «snikfotograf». Z -ene uttales som i pizza, altså -tts-.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/slepp-eller-slipp/,Slepp eller slipp?,"Jeg vil gjerne omtale en boklansering som bokslepp, men jeg finner det ikke i ordboka. Jeg finner bare de mer pyntelige formene bokslipp og slippfest. Kan jeg ikke skrive slepp?","Jo da. Flere av «slippordene» i norsk har kommet inn i bokmålet fra norsk talemål med formen - slepp, og slik kan man fremdeles skrive dem. Det er ikke noe krav at man samtidig skriver å sleppe for å slippe. Vi kan se litt nærmere på sammensetningene med slipp/slepp i norsk. Slepp er brukbart i de fleste ordene vi nevner her; se utklippene til slutt nedenfor. Sammensetninger med -slepp/-slipp Disse ordene er ikke så gamle som man kanskje skulle tro, i alle fall ikke i skrift. De avløste til dels litt eldre sammensetninger på -slepping, -slipping og -slipning. Frislepp Bransjeslangordene bokslepp og særlig plateslepp skrives stadig oftere med -i-. Ordene har røtter i et eldre knippe med landbruksord: vårslepp, beiteslepp, hesteslepp, kuslepp og kalveslepp. Vårslepp med -e- har alltid vært det vanligste, ellers finner vi mye variasjon. Fagtermen beiteslepp skrives oftest med -i-. Man skulle kanskje vente mer -e- i disse landbrukstermene, men agronomene skriver ofte helt annerledes enn bøndene (ellers) snakker. Før den andre verdenskrigen meldte byavisene oftere om utslipp av brevduer enn om utslipp av husdyr. Ordet dueslipp har snart hundre år på baken. Helt fra begynnelsen av ble det også skrevet dueslepp, som må ha vært den dominerende varianten i norsk talemål. (I slangen ble dueslepp dessuten brukt overført om friettermiddag for hushjelper.) Vi har også ord som hareslepp, fiskeslepp og yngelslepp, ofte skrevet med -i-. Da bruken av ordet frislepp skjøt i været i 1980-årene, var det på bakgrunn av alle «dyresleppsordene» ovenfor. Frislepp med -e- var det vanligste før år 2000, men vi finner nå stadig mer frislipp med -i-. Alle ordene ovenfor er påvirket av utslipp, som vi har skrevet med -i- siden skriftfellesskapet med dansk. Utslipp virker nok som en stor magnet på de særnorske slepp-sammensetningene. Ordet oljeslipp henger så nært sammen med det vanligere oljeutslipp at e-en ikke har hatt noen sjanse. Nedslepp Flyslepp og bombeslepp står relativt svakere enn flyslipp og bombeslipp. Her er det ikke snakk om noe som slippes ut, men noe som slippes ned. Disse to ordene har naturlig nok ikke lang tradisjon i norsk talemål. Under krigen var nok flyslepp den vanligste i distriktene der disse slippene fant sted, altså i dialektene, men ellers har flyslipp vært det vanligste (noen skriver også flydropp). Et annet loddrett slepp finner vi i metaforen å få hakeslepp – det å bli så overrasket at haka liksom detter ned på brystet (jf. engelsk jaw drop). De fleste har skrevet og sagt hakeslepp med -e-. Det eldste hakesleppet på trykk er fra fra 1960, men ordet er garantert eldre i talemålet. Det første hakeslippet med -i- i norsk litteratur finner vi i en bok fra 1984. Om lag samtidig kom formen hakaslepp på moten, med en -a- som ikke stemmer med den tradisjonelle bøyningen av hunkjønnsordet (ei) hake. (Haka- er sammensetningsformen av hankjønnsordet en hake, som i hakapik.) Hakeslippene har halt voldsomt innpå hakesleppene i nyere tid, men det var sleppene som slapp ut først, og de har fremdeles forspranget. Ordet er forresten lånt inn i svensk (haksläpp). Vi har ikke funnet noe hageslip i dansk. Eksempler på -slepp fra norske tekster Gunnar Stålesen: Begravde hunder biter ikke (1994): Harald Heide-Steen jr. om hesteslepp, fra boka Stille i studio! Værsåsnill … (1984): Kåre Willoch om frisleppet i kredittpolitikken, fra boka Krisetid: hvorfor meget går galt, og veien videre (1992): Første plateslepp og plateslipp i norske tekster: Eksempel på bokslepp: NTB 1945 om flyslepp (fra Lofotposten): Odd Nansen om bombeslepp i dagboka Fra dag til dag 3 (1945): De tre første registrerte tilfellene av hakeslepp i norske aviser (lenge før det første slippet):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pasientforlop-gir-ordet-god-mening/,Pasientforløp – gir ordet god mening?,"Helsevesenet har innført noe de kaller pasientforløp, trolig etter mønster av sykdomsforløp, behandlingsforløp og liknende. En sykdom har jo et forløp, men en pasient kan da ikke forløpe?","Dette er en diskutabel måte å bruke forløp på; sammenhengen mellom det første og det andre leddet i pasientforløp er uvanlig løs. Her ser vi to relativt nye ord på helseområdet hentet fra Medisinsk ordbok av Magne Nylenna: pasientforløp betegnelse på den kronologiske håndteringen en pasient får fra første kontakt til avsluttet behandling. Se også behandlingslinje og pakkeforløp. pakkeforløp nasjonalt standardisert og normerende pasientforløp for definerte tilstander (f.eks. ulike kreftsykdommer) som skal gi rask utredning og eventuell oppstart av behandling for å unngå unødvendig ventetid. Merk også: behandlingslinje standardisert behandlingsopplegg for en bestemt pasientgruppe der de ulike tiltakene og arbeidsdelingen mellom involverte fagpersoner er forhåndsdefinert. Se også pakkeforløp og pasientforløp. I pakkeforløp er det logiske forholdet mellom førsteledd og -forløp et helt annet enn i pasientforløp, så det er et ganske pussig ordpar vi har fått her. Akkurat disse forløpsordene har vi fått fra dansk i nyere tid, og de er også noe i bruk i svensk. På danske nettsider ser vi flere eksempler på «en patients forløb». Mange vil kvi seg for å skrive «en pasients forløp» på norsk, så sammensetningen har ikke noe solid grunnlag hos oss. Løype! Pasientforløpet er på godt norsk den løypa pasienten går gjennom i helsevesenet. På engelsk heter det clinical pathway, patient pathway e.l. Pathway ligger snublende nær løype, som ville vært en frisk og fin metafor på dette området. Pasientløype ville dessuten vært mer logisk enn pasientforløp. Det dekker også linje bra. På nynorsk er pasientforløp like logisk tvilsomt som på bokmål, og dessuten virker forløp alene mer papirknitrende i denne målformen. Helsevesenet bør bruke pasientløype i nynorsk, uansett hva de velger på bokmål. Ordet forløps forløp/gang Det å bruke forløp på bekostning av enklere ord som gang, er også en lang trend, jamfør en konstruksjon som verdensforløbet i dansk-norsk (for verdens gang). Nedenfor ser vi utviklingsgangen til en annen sammensetning, fra N-gramtjenesten til Nasjonalbiblioteket:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/punktum-etter-nettadresser/,Punktum etter nettadresser?,Skal det vere punktum etter nettadresser (URL-adresser) som står til slutt i eit avsnitt eller i ei setning?,"Ja, det skal stå punktum etter slike adresser. Det skaper ingen vanskar om ein set punktum, korkje for lesarar eller for elektroniske system. Ingen vil i dag tru at punktumet høyrer med til adressa.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/godt-nytt-ar-godt-nyttar-godt-nyar-godt-ar/,"Godt nytt år, godt nyttår, godt nyår, godt år","Heter det godt nytt år, godt nyttår, godt nyår eller hva?","Alt dette er brukbare hilsener. Når man har hele det nye året i tankene, foretrekkes nå gjerne godt nytt år i to ord. Ordet nyttår er jo tvetydig; det viser nå primært til års skiftet og tida eller feiringa rundt det (slik nyår gjør på svensk), jf. uttrykket over nyttår. I mange dialekter og i landsmål/nynorsk har man helst brukt nyår for nyttår (og tilsvarende nyårskvelden, nyårsaftan, nyårseftan og nyårsdagen). Nyår er en eldre konstruksjon enn nyttår. De fleste norsktalende kjenner vel fremdeles frasen (ut)på nyåret. En enda mer tradisjonell hilsen er godt år; den brukes gjerne etter årsskiftet. Godt nyår og godt år er lite brukt i bøker på bokmål og riksmål, men f.eks. Knut Hamsun og Edvard Grieg har brukt både disse og «godt nytaar/nytår» i brev, og Henrik Ibsen har brukt alle variantene. PS: Noen spør om godt, nytt år med komma er riktig. Svaret må nesten bli nei, for dette betyr det samme som godt og nytt år, som er en merkelig formulering.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/toffelhelt/,Tøffelhelt,Eg lurer beint fram på kvar ordet tøffelhelt kjem frå.,"Vi har det nok frå dansk, men uttrykket er kjent i mange språk. Her vil vi fyrst sitere det Bokmålsordboka gjev opp under tøffel og tøffelhelt: tøffel … (fra lavtysk, forkorting av pantuffel) bekvemt, mykt fottøy til innebruk han er under tøffelen han blir tyrannisert av sin kone (tøfler ble før oppfattet som et symbol på kvinnekjønnet, mens støvler kunne symbolisere menn) tøffelhelt mann som blir dominert av sin kone, underkuet ektemann, jf tøffel Etymologen Hjalmar Falk skriver: Mannen og kona skal somme stader ha kappast om å trø kvarandre på foten, kona med bruretøffel, mannen med støvel, skriv Kjell Ivar Vannebo i Prikken over i-en. Den som vann, fekk makta i ekteskapet. Uttrykket er nytta i tysk allereie midt på 1200-talet. Både det å vere under tøffelen og å vere tøffelhelt finn vi i norske kjelder frå langt attende på 1800-talet. Tøffeltræl og tøffelriddar har òg vore i bruk. Vi har det nok helst frå dansk, for i norsk folkemål har tøffelregimente heller heitt kjerringvelde (i gammalnorsk kvánríki og ofkvæni). Fleire og fleire forkortar tøffelhelt til tøffel. Denne «ulogiske» tydinga av tøffel har fått innpass i nokre ordbøker, men førebels (2015) ikkje i Nynorskordboka og Bokmålsordboka. Elles har ein tøffel (eller ei tofle) dialektalt vore nytta om lag som fjols, då helst om kvinner. (Denne bruken av ordet kan ha eit anna opphav.) Til slutt eit saftig døme på bruk av tøffelhelt-stempelet frå 1889 (Stavanger Amtstidende og Adresseavis siterer Socialdemokraten):",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enn-jeg-eller-enn-meg/,Enn jeg eller enn meg?,"Er det riktig å skrive «dette vet du bedre enn meg » og lignende, eller må det hete «dette vet du bedre enn jeg »?","På bokmål er begge deler akseptabelt. På nynorsk har Språkrådet gjerne anbefalt subjektsform («dette veit du betre enn eg», underforstått: «betre enn eg gjer »). Varianten «dette vet du bedre enn meg» er nok den mest brukte i bokmål. Det er «meg» som dominerer på nettet i dag. Men går vi til kildene på Nasjonalbiblioteket, finner vi mest «jeg», særlig før i tida. Velger vi jeg, er det en kortvariant av jeg gjør; velger vi meg, bruker vi enn som preposisjon, på linje med i tillegg til eller attåt. Vær oppmerksom på at setninger med meg og deg kan bli tvetydige. En setning som «hun treffer flere enn meg» kan oppfattes både som ‘hun treffer ikke bare meg, men også andre’ og som ‘hun treffer flere enn det jeg gjør’. Hvis det er det siste som er ment, bør en skrive «flere enn jeg» eller omformulere helt.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tankesmia-eller-tenketanken/,Tankesmia eller tenketanken,"Vi skal starte en tenketank, tenkesmie eller tankesmie. Hva bør vi velge? Og i tilfelle smie: Bør det hete smia eller smien i bestemt form?","Dere kan velge selv, men bruk helst ikke tenkesmie, for det er mest naturlig å sette smie sammen med et substantiv for det som smis (f.eks. våpensmie, ljåsmie). Danskene har valgt tænketank, svenskene tanksmedja. Da think tank ble et norsk fenomen, dominerte avløserordet tenketank i mange år, men tankesmie ser ut til å ha overtatt. Tenketank er velklingende, men tankesmie er klarere og bedre rotfestet i norsk. Når det gjelder bestemt form av smie, er det ingen tvil om at smia har de sterkeste røttene i norsk talespråk. Den gang det krydde av smier og smeder i landet, var det nesten bare i Bergen det het smien på folkemunne. Men det finnes argumenter for smien også. Bokmålet er i senere tid oppmyket i konservativ retning slik at det nå kan hete både jenten, kuen, solen og smien. Dessuten er det tradisjon i bokmål for å bruke en-endelsen mer om åndens enn om håndens arbeid, så man kan tenke seg en arbeidsdeling mellom den konkrete smia og den «finere» tankesmien. Ulempen er at metaforen blir mindre levende når avstanden til det konkrete øker. Tankesmia stod sterkest da ordet var ungt, men den språklig sett nykonservative formen tankesmien fikk overtaket omkring 2006. Dere kan jo vie litt av det første møtet til å drøfte hva dere bør velge.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bak-mal-men-pa-nett-saernorsk/,"Bak mål, men på nett – særnorsk?",Er det virkelig særnorsk å være helt bak mål? Man skulle – tross alt – tro at et tilsvarende uttrykk fantes over hele kloden? Det samme gjelder å være på nett i betydningen 'mentalt online'! Men man kommer visst ikke langt med det heller?,"Vi vet ikke helt, men vi kan i alle fall ikke finne noe tilsvarende med ordene mål og nett i nabospråkene. Bak mål Det eldste eksemplet vi finner i den norske bokheimen, er i en Stompa-bok (Stompa får blod på tann) fra 1970. Her anklages Stompa for å spille dårlig fotball når han er oppkavet. Han er helt bak mål, sier Nøtterø. Også tidligere finner vi uttrykk à la «som ballgutter bak mål», men det er ikke helt det samme uten helt. På nett Både nordmenn, svensker og dansker har hatt ymse slags nett, fra telegraf og jernbane via radio og strøm til dagens Internett. Hvorfor danskene ikke rent språklig er helt på net(t), vet vi ikke, de er jo ellers «helt med», som vi også sier om dette, når det gjelder moderne fenomener. Svenskene er i det minste påkopplad. Kan det stemme at det er særnorsk å være på nett og helt bak mål? Publikum får ta kontakt hvis de vet mer om disse tingene. Vi melder foreløpig pass.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/daddelvotum-kritikkvedtak/,Daddelvotum = kritikkvedtak,Hvorfor snakker man om daddelvotum når statsråder får kritikk?,"Daddelvotum eller daddelvedtak er det samme som kritikkvedtak. Første ledd er det samme som daddel nummer to i Bokmålsordboka. Vi har ordet fra tysk via dansk: Kritikkvedtak Et daddelvotum er med andre ord et kritikkvedtak. På lovdata.no finner du nærmere omtale av denne vedtakstypen: Et kritikkvedtak er altså den sterkeste form for kritikk Stortinget kan rette mot en statsråd uten å erklære mistillit. Vi finner stadig oftere hybriden daddelvedtak, som her i NRKs gjennomgang av kritikkvedtak i etterkrigstida. Frykt og daddel kontra frukten daddel Som du ser, står det daddelsvotum med s ovenfor. Søker du på på nb.no, får du treff på både daddelvotum, daddelsvotum, dadelvotum og dadelsvotum. Danskene skiller mellom kritikkformen dadel og frukten daddel. Fruktbetegnelsen har en helt annen etymologi, jf. Bokmålsordboka: Daddelfrukten er etymologisk knyttet til det greske ordet for finger, vel på grunn av fasongen. Det er bare et pussig sammentreff at stortingsrepresentantene vifter med pekefingeren når de truer med «daddel». Daddelverdig ord? I konstitusjonskomiteens første utkast til grunnlov i 1814 (se side 102) stod det at kongen var «ophøjet over dadel og anklage». Det ble heldigvis, får man si, endret til «kan ikke lastes eller anklages» før det var for sent. Hvis noen prøver å innføre ordet daddelvotum igjen, er det ikke akkurat opphøyet over noen daddel, men snarere under all kritikk, for daddel er nok ikke et ord de fleste forstår fullt ut, selv om daddelverdig er ganske kjent.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kakemons-kakemoms-eller-kakemums/,"Kakemons, kakemoms eller kakemums?","Heter det kakemons og godtemons, eller skal det være moms til slutt?","Andreleddet i disse ordene er i utgangspunktet mons, jamfør matmons og kakemons i ordbøkene. Ordene matmons og kakemons er over 120 år gamle i skriftmålet og sikkert mye eldre i talemålet. Selv godtemons, som er litt yngre enn søtmons, har minst 40 år på baken. Det finnes spredte eksempler på kakemoms og godtemoms tilbake til henholdsvis 1950-åra og 1980-åra, men dette må regnes som sekundære varianter. I rettskrivinga har moms dessuten bare betydningen ‘merverdiavgift’. Verbet å mumse skrives med u og uttales med o, som mange andre ord i norsk. Vi kan saktens lage substantivene en mums og et mums av dette verbet, men vi anbefaler å bruke disse ordene om slikt som kan mumses (jf. Bamsemums og mjølmums), og å bruke -mons om den som er glad i å mumse det i seg. Det er i alle fall viktig å skille mellom matmomsen og matmonsen. Den førstnevnte ligger for tida på 15 prosent. Den sistnevnte sitter heller til bords.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/glad-laks/,Glad laks,Kvifor kallar vi ein lystig kar for ein glad laks?,"Dette uttrykket kjem frå svensk, sjå utklipp nedanfor. Utgangspunktet må vera at laksen er ein sprek og livleg fisk. I norsk litteratur kom det truleg fyrst inn via Jonas Lies « Sang ved Bollen », skrive til eit tjuefemårsjubileum for artiumskameratar i 1876. I Svenska Akademiens ordbok står dette: LAX [...]1) fisken Salmo salar Lin., blanklax, äv. kallad egentlig l. vanlig lax; […] a) (vard.) i bildl. anv., om person, i sht i sådana uttr. som en glad l. livad l. (mera tillf.) lycklig lax. Hon.. gjorde inte annat än grälade med Ström, som ännu alltid är lika kär, den laxen! […] (1858). Du är ändå en lycklig lax, min kära Willi Janson […] (1887)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bekkelaget-eller-baekkelaget/,Bekkelaget eller Bækkelaget?,Kva er det rette namnet på dette området i Oslo? Er det Bekkelaget eller Bækkelaget?,"Det rette er Bekkelaget med -e-. Du kan slå opp og sjå sjølv i Tanums store rettskrivningsordbok og Norsk stadnamnleksikon, Oslo 1997. Skrivemåten med -e- vart fastsett for lenge sidan. Skrivemåten med -æ- er forelda, men er framleis i bruk i namn på idrettslag og andre organisasjonar.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ar-og-dag/,År og dag,Hvorfor sier man at det er gått «år og dag» siden noe som kan ha funnet sted for mange år og utallige dager siden?,"I rettsspråket har uttrykket år og dag (eller dag og år) i tidligere tider blitt brukt bokstavelig, om frister. Innen år og dag har betydd ‘innen et år med et slingringsmonn på én dag’ (den dagen man regner fra). Mer overraskende har det dessuten betydd innen et år pluss seks uker (jf. Ordbog over det danske Sprog) og i tysk til og med et år, seks uker og tre dager! Det er nok lenge siden dette ble et generelt uttrykk for lang tid i både dansk, norsk og svensk. Akkurat når og hvordan det skjedde, er vanskelig å si. Se også artikkelen «Hva betyr ‘innen’?».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/prosenttegn-i-lopende-tekst/,Prosenttegn i løpende tekst,"Jeg holder på å lage en årsberetning. Kan jeg bruke prosenttegn (symbolet %) i den løpende teksten, eller må jeg skrive «prosent»?","Det finnes ingen regel som forbyr bruk av prosenttegn i løpende tekst. Men husk å bruke siffer hvis du først bruker prosenttegn, og husk mellomrom før tegnet. I forlagsverdenen, i avisredaksjoner og andre steder er det likevel en utbredt skikk å skrive «prosent» i løpende tekst, enten tallene er skrevet med siffer eller bokstaver. Det tar selvsagt mer plass, men det gir teksten et roligere preg. Innenfor enkelte fag kan det rå andre konvensjoner, som man bør respektere. Noen steder, for eksempel i brødteksten i statsbudsjettet, brukes forkortelsen «pst.» på samme måte som man ellers bruker prosenttegnet. Avledninger og sammensetninger med prosent (som f.eks. volumprosent) skrives alltid med bokstaver. Prosenttegnet I oppstillinger, på figurer og skjemaer o.l. brukes nesten alltid prosenttegn. Når man først bruker prosenttegn, må man skrive tallet med siffer, ikke bokstaver. Det skal være mellomrom mellom tall og prosenttegn. Et praktisk råd til slutt: For å unngå at tallet og tegnet havner på hver sin linje, kan man bruke «fast mellomrom» ved inntasting. I Windows gjør du dette ved å holde Ctrl og Shift nede samtidig mens du bruker mellomromstasten.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-ovrig-eller-forovrig/,For øvrig eller forøvrig?,Er det tillatt å skrive forøvrig på denne måten? Er det forresten forskjell på nynorsk og bokmål på dette punktet?,"Uttrykket for øvrig skal staves i to ord i begge målformene. Slik har det for øvrig vært siden 1917 (bortsett fra i riksmål). Diagrammene edenfor viser resultatet av to boksøk (ved hjelp av n-gramtjenesten ved nb.no). Selve tallene har liten informasjonsverdi, så de har vi ikke tatt med; det er forholdet mellom kurvene som er interessant. På den siste figuren ser vi også utviklingen for det mindre formelle nærsynonymet ellers (nynorsk elles) som i motsetning til for øvrig hele tiden har vært vanlig i norsk talemål. For øvrig er lite brukt i nynorsk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjore-et-varp/,Gjøre et varp,"Å gjøre et varp er jo å få kloa i noe verdifullt, men hva er egentlig et varp? En venn av meg påstår at det egentlig er tale om varp i betydningen tau eller trosse, slik at et godt varp er en god fortøyning. En annen mener at det har med veving å gjøre.","Det stemmer neppe, og det kommer heller ikke av varp i betydningen ‘renning i vev’. Det kommer derimot av varp i betydningen ‘kast med not’. Et (godt) varp er altså en god fangst. I tradisjonelt notfiske heter det nettopp å gjøre et kast eller varp. Varp henger sammen med verbet å verpe, som opprinnelig betyr ‘kaste’ (jamfør tysk werfen ‘kaste’ og islandsk útvarp ‘kringkasting’). Varpet vant fram, men ble kuppet Et annet uttrykk er å gjøre et kupp (opprinnelig av fransk coup ‘slag, støt’). Det var utelukkende kupp (dvs. kup) man brukte i dansk og i dansk-norsk skrift før varp kom inn fra landsmål og folkemål. De store attenhundretallsforfatterne som skrev på dansk-norsk, skrev ikke om å gjøre varp, men en engelsk-norsk ordbok fra 1886 viser at det nok var kjent i talemålet deres. Rundt 1985 var varpet i ferd med å ta over for kuppet i bøker og aviser, men så økte det på med kupp igjen. Det er ikke rart at det blir mindre snakk om varp når kjennskapen til fangst og fiske i tradisjonell form minker.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-del-eller-endel/,En del eller endel?,"Kan vi skrive både en del og endel, som i for eksempel det var en del / endel folk ute? Er det kanskje en betydningsforskjell?","Nei, det er bare en del i to ord som er korrekt etter rettskrivningen, uavhengig av betydning. Skriv altså det var en del folk ute. Du ville jo ikke skrevet det var enmasse barn ute og lekte i enhaug med løv eller enmeter snø? (Sammenligningen halter nok litt, men den kan tjene som huskeregel.) Noen skriver til oss og forteller at de bruker endel i betydningen ‘litt, noe’, og en del i betydningen ‘1 del’. Men til å uttrykke det siste har vi skrivemåten én del.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/news-outlets-media-outlets/,"News outlets, media outlet(s)",Hvordan oversetter man news outlets og media outlet(s) til norsk?,"Vi har ikke noe som dekker disse begrepene i alle sammenhenger, og det står lite eller ingenting i tospråklige ordbøker. Du kan likevel prøve deg fram med disse mer tradisjonelle ordene: medium (fl. medier), kanaler, mediekanaler, (kringkastings)selskaper, stasjoner; nyhetsmedium, nyhetskanal. Velg det første som treffer i sammenhengen. Særlig mediekanal ser ut til å være brukt synonymt med media outlet. Noen ganger er det nok med medier og i sammensetninger medie-.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ei-eller-en-dor-dora/,Ei eller en dør – døra?,Må man skrive «ei dør» når man skriver «den døra»?,"Nei, du er ikke nødt. Det er valgfritt. Språkhistorisk hører artikkelen ei og endelsen - a sammen, men sammenhengen har blitt svakere. I standard bokmål er a-endelser vanligere enn artikkelen ei. Det er ikke lenger påfallende med en dør – døra, så du kan trygt skrive det, om du vil. Grammatisk system i folkemålet, stilmarkering i bokmålet I de fleste norske dialekter er hunkjønnsendelsen en del av et grammatisk system med egne artikler og adjektivendelser (f.eks. ei lit a bok – bok a), og hunkjønnsbøying er bevart i de fleste ord som var hunkjønnsord i norrønt. Dette systemet har aldri slått helt gjennom i såkalt høyere norsk talemål eller i bokmålet. Generelt har særnorske former hatt lav sosial status i norsk språkhistorie. A-endelsen har derfor bare vunnet fram på noen fronter i skriftmålet, da helst som stilmarkør. Både a-endelsen og artikkelen ei brukes gjerne til å markere noe som tarvelig, trivielt, landsens eller naturnært. Ord for høyverdige og abstrakte ting utstyres sjelden med a-endelse i bokmålet. De fire kombinasjonene i talemålet En og -en: Kombinasjonen en dør – døren representerer en ubrutt linje tilbake til dansk skriftmål, men finnes også i talemål (særlig i Bergen og i sosiolekter i Oslo). En og -a: I bymål, særlig i de sosiale mellomlagene, er kombinasjonen e n dør – døra nå vanlig. Ei og -en: Kombinasjonen ei dør – døren brukes neppe fast av noen. Denne kombinasjonen kan frarådes. Ei og -a: Det tradisjonelle i norsk ellers er ei dør – døra, eventuelt en annen vokal enn - a til slutt. Ei i nyere rettskrivning Fra 1938 til 1959 var artiklene en og ei valgfrie ved hunkjønnsord som kunne bøyes med -a. Det var riktignok noen unntak fra valgfriheten. En del ord var nemlig obligatoriske a-ord (det var særlig konkrete ord og ord med særnorsk form), og de skulle ha ei i eventyr, sagn og annen folkelig fortelling, het det. I læreboknormalen fra 1959 ble det slakket noe på regelen, men den ble samtidig strammet inn på et vis: « Den ubestemte artikkel skal ved -a -ord være valgfritt ei eller en, likevel slik at ord som har fått en folkelig form (ku, geit osv.), skal ha artikkelen ei » (vår utheving). Bak «fått en folkelig form» skjuler følgende faktum seg: Da dansk-norsken ble forvandlet til norsk tidlig på 1900-tallet, ble ord for landlige og naturlige ting som ko og g(j)ed skiftet ut med særnorske og folkelige varianter som ku og geit. De fikk da stort sett den «folkelige» norske hunkjønnsformen (ei og -a) med på kjøpet, og dette ble altså gjort til regel. Siden folk flest ikke har oversikt over hvilke ord som i sin tid fikk en folkelig form, var dette en litt upraktisk regel. I 1981 ble den satt helt ut av spill, da a-endelsen rett og slett ble gjort valgfri i alle ord der den hadde vært aktuell. Kua/kuen ble valgfritt på samme vis som tida/tiden var valgfritt. Samtidig forsvant obligatorisk ei ut av rettskrivningen. Ei er nå valgfritt alle steder der man kan velge -a i substantivet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/akillesane-eller-akillessena/,Akillesane eller akillessena,"Eg har stadig vondt i akillesane, men kan eg skrive det?","Det heiter i utgangspunktet ei akillessene (eller ei akillessen) etter «Akilles» (gresk Akhillevs) + «sene». I sjargongen heiter det gjerne berre ein akilles og «vondt i akillesen», og det kan godt hende at dette ordet kjem inn i ordbøkene. I så fall blir det akillesane i fleirtal på nynorsk. Men førebels er det best å skrive akillessene fullt ut i meir seriøse samanhengar, med to s-ar. Nynorsk: ei akillessene – akillessena – akillessener – akillessenene (ein akilles – akillesen – akillesar – akillesane) Bokmål: ei/en akillessene – akillessena/-en – akillessener – akillessenene (en akilles – akillesen – akilleser – akillesene) Ei sene heiter òg tradisjonelt ei sen i store delar av landet, men det er nok lite brukt i dette ordet, og minst av alt skriftleg. Akillessenene er så å seie din akilleshæl, altså ditt svake punkt. Dei to orda er av same rot: Mor til den greske segnhelten Akilles skal ha dyppa son sin i ei av elvane i dødsriket, Styx, for å gjere han usårleg. Ho heldt han i hælen, som difor ikkje vart skikkeleg «impregnert». Såleis vart ei pil i hælen banen hans i slaget ved Troja.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-hendte-at-de-dem-som/,Det hendte at de/dem som...,"Hva er riktig: «Det hendte at dem jeg spionerte på, ville inngå avtale med meg» eller «Det hendte at de...»?","Det er «de» som er riktig her. Merk at det er et skjult som foran jeg, altså har vi en relativsetning, en underordnet setning, som vi har satt i parentes her: Det hendte at de ((som) jeg spionerte på,) ville inngå … Hvis vi sløyfer relativsetningen, ser vi at eneste mulighet er de, fordi de er subjekt i setningen over relativsetningen: de (…) ville inngå (…) Noe annet Derimot er det valgfritt de/dem når dette pronomenet i oversetningen er objekt (1) eller står etter en preposisjon (2): 1) … at jeg misunte dem/de (som) jeg spionerte på 2) … at han skjøt på dem/de som fulgte etter ham Dem er nemlig ikke obligatorisk objektsform i formuleringen de(m) som; det kan alltid hete de som. Språkrådet anbefaler likevel objektsformen dem som i skrift. Hvis det ikke kommer noe som etter, er objektsformen obligatorisk: Det er ikke sant at jeg misunte / skjøt på dem.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/islamisering-og-islamofobi/,Islamisering og islamofobi,"Blir samfunnet islamisert? Og er dei som hevdar at det blir det, islamofobe?","Dette er spørsmål som andre enn Språkrådet må svara på, men vi kan seia noko om skrivemåten av desse orda. Somme spør om det heiter islamisere eller islamifisere. I ordbøkene står det berre islamisere. Ordet islam kjem frå arabisk, mens etterfestet -isere kjem frå gresk -izein, som på latin blei til -izare. Etterfestet har vore vanleg i verb med ei opphavleg gresk ordstamme – som tyrannisere, karakterisere, idyllisere. I dag er -isere blitt svært produktivt og kan setjast saman med ordstammer av ulikt opphav. Mange av verba har eit tilhøyrande substantiv med suffikset -isme, som òg har røter i gresk. Døme på slike ordpar er amerikanisere og amerikanisme og islamisere og islamisme. Jamvel om islamifisere ikkje står i ordbøkene, har vi ein del andre ord som endar på -(i)fisere: kvantifisere, verifisere. Førsteleddet i desse orda kjem frå latin og har fått med seg -(i)fisere derifrå. Kva med islamofobi? Dette ordet står ikkje i Bokmålsordboka eller Nynorskordboka, men ordet er openbert danna etter mønster av andre fobiar, som aerofobi og xenofobi. Desse orda er også rein gresk, og på gresk dukkar det gjerne opp ein binde-o i slike samansetjingar. Dette har smitta over på ord med ikkje-greske element. Det same ser vi i andre ord med greske etterfeste, til dømes islamologi og islamolog. Sidan både islam og fobi er sjølvstendige ord på norsk, ser vi stundom den meir regelrette samansetjinga islamfobi utan -o-. Det er ikkje noko gale med den. Men det verkar mest naturleg å ha med o-en i både islamofobisk og islamofob, og det talar for å skriva islamofobi òg.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hoyskole-og-hogskole/,Høyskole og høgskole,Jeg ser at de fleste høyskoler heter Høgskolen der og der. Betyr det at man alltid må skrive høgskole når man sikter til en slik skole?,"Statlige høgskoler må enten ha navn som er felles for bokmål og nynorsk, eller så må de ha to navn, ett for hver målform. Det betyr ikke at man må bruke høgskole ellers i en tekst der egennavnet Høgskolen (der og der) er brukt. Det er altså valgfritt med høy-/høg- når man ikke bruker egennavnet. Høg og høy er jamstilte former på bokmål, mens høg er obligatorisk på nynorsk. (På nynorsk er det skule og skole som er valgfrie former. Da Høgskulen i Sogn og Fjordane hadde valgt denne skrivemåten, som ikke finnes på bokmål, måtte de derfor ha et ekstra bokmålsnavn: Høgskolen i Sogn og Fjordane.) Det må forresten også være mulig å skrive både Høgskole (navnet) og høgskole (ordet), men ellers bruke høy, om man vil. Det finnes større inkonsekvenser i språket. Rundskrivet med regelen I rundskriv V-9B/2016 sier Kulturdepartementet følgende: Alle statlige virksomheter som faller inn under lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste (målloven), skal ha navn både på nynorsk og bokmål dersom det ikke passer med det samme navnet i be gge målformer. Dette er fastsatt i § 4 i forskrift 5. desember 1980 nr. 4938 om målbruk i offentleg teneste. Departementet legger til grunn at også navn og betegnelser på organisatoriske enheter som avdelinger, seksjoner, nemnder m.m. skal finnes i begge målformer.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-gikk-ei-kule-varmt/,Det gikk ei kule varmt,"Jeg hørte i Språkteigen at dette uttrykket skulle stamme fra Bergen, hvor det skal ha gått hardt for seg spesielt på 1500-tallet, hvis jeg husker rett. Ordtaket skulle ha sammenheng med ordet fyllekule. Jeg har trodd at uttrykket stammet fra en gammel måte å oppbevare rotfrukter på, nemlig i jordkuler. Ble disse laget på riktig måte, unngikk man varmgang i kulen. Det er da en mer jordnær forklaring?","Dette har neppe noe spesifikt med hverken Bergen eller jordkuler å gjøre. Men det er en viss sammenheng med kule i fyllekule. Ei kule kan være en opphetet periode med konfrontasjon av ymse slag. Kanskje er uttrykket en sammensmeltning av «Det gikk ei kule (= ri, stund) hett for seg» eller «De gikk ei kule (= omgang)» + «Det gikk varmt». Betydninger av kule I Norsk Ordbok (NO) finner vi uttrykket under betydning 5: kule 5 a. (festleg, livleg) samkome; (lystig) lag; gjestebod; gjestelag […] òg i samansetningar som storkule 5 b. periode med festing og fyll; rangel; fyllekalas; drikkelag […] ha (seg) ei retteleg (el skikkeleg) kule 5 c. (periode med) ståk og styr; spetakkel, leven […] fyrst på kula i byrjinga av levenet 5 d. (periode med) verbal konfrontasjon, krangel; strid, basketak, slagsmål (ofte med fleire deltakarar) […] Det er under 5 d, som også er kjent på det sentrale Østlandet, at vi finner: dei gjekk ei kule ‘det vart ein scene mellom dei’ og det vart ei kvass kula med harde hogg Og den aktuelle kula er skutt inn på slutten: gå ei kule varmt ‘ bli el vera amper, oppheta el oppkava stemning; koma til ein (verbal) konfrontasjon der temperaturen er høg hos (minst ein av) partane’ (Heimfesting: flatbygdene på Austlandet) det gjekk ei kule varmt då kjerringa kom heim og fekk sjå korleis leilegheita såg ut (Heimfesting: Oslo) òg i samansetningar som slåstkule Det er vanskelig å skille betydning 5 fra betydning 6 samme sted, for eksempel: kule 6 b ‘(stutt) periode el omgang med kulde el uvêr, strevsam aktivitet el anna som kan innebera ei påkjenning’ med eksempler som « havskipperen … har ridd av mang ei kule her » (Olav Duun) eller « dette var ei skikkeleg kule » ‘hard arbeidsøkt’. Fra Oslo har vi under 6 få kula ‘bli sprø’ og ta kula ‘spy’. Det er også flere betydninger som det aktuelle uttrykket kan tenkes å være knyttet til. Et enklere oppsett har vi i Grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok: kule […] 7. rykk, rid; stutt tid (jfr. svimlarkule, uverskule) (Oslo, Austf, Tel, Va(B), Nfj, Innh, Nam, Helg). “Kalle kuuler ” (Austf). R. 8. rid med (ord)strid. Dei gjekk ei kule, det vart ein sene millom dei. Sn. «Lat han no hava det varmt ei rid», står det forresten i ei bok av Hallvard Sandnes. I litteraturen Det første eksemplet på hele uttrykket «det gikk en kule varmt» i litterære kilder finner vi i boka I skuddet av Kjell Kaspersen. Det kan være at vi ser bestanddeler av dette uttrykket allerede i Steinar Schjøtts Dansk-norsk ordbog fra 1909: «[D]er fandt en scene sted mellem dem» heter der på norsk «dei gjekk ei kula» (= eksempelet under betydning 8 i Grunnmanuskriptet ovenfor). Enda tidligere finner vi ei varm kule om slagsmål (fra Vågå). Seinere ser vi at dikterpresten Anders Hovden ble spådd ei heit kula da han ville preike på nynorsk, og et annet sted skriver han at det stod ei heit kule. Jordkula? Det er en snedig hypotese du kommer med, og kule har jo også den betydningen du nevner. Men kule brukt om opphetede tilstander av en viss varighet er så vanlig at det nok ikke er grunn til å grave i jorda etter noe annet grunnlag for uttrykket. (Ordene kan riktignok ha rotet seg sammen her og der: Rabbekule, som kan bety ‘kålrotjordkule’, viser noen steder til en annen slags kule, med fyll eller slåssing.) Grammatikken Det er ikke godt å si hvordan uttrykket er skrudd sammen. I dag fungerer jo ei kule omtrent som adverbet temmelig i dette uttrykket, og det er litt rart. Kan det tidligere har betydd noe slikt som ‘det gikk en stund hett [for seg / til]’? Kan det til og med være at uttrykkene «dei gjekk ei kule» og «ei varm kule» (se ovenfor) er blitt sydd sammen over den kjente lesten « det gikk [så og så lenge (f.eks. ei kule)] [slik og slik (f.eks. hett/varmt)]»? Vi tør ikke slå fast noe. Vi vil heller ikke utelukke at det faste uttrykket det gikk varmt (jf. varmgang i høy, jord, maskineri, kanoner, hoder m.m.), har spilt inn, slik du er inne på, men det er altså neppe helt konkret tale om varmgang i ei jordkule.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjaast-eller-sest/,Sjåast eller sest?,Heiter det vi sjåast eller vi sest på nynorsk? Det verkar som om sjåast er det vanlege?,"Formuleringa «vi *sjåast» tok til å gjere seg gjeldande på trykk tidleg i 1970-åra, mellom anna i omsetjingar. No har ho rokke å bli morsmål for mange språkbrukarar fødde i 1960-åra og seinare. Etter rettskrivinga heiter det likevel «vi sest», om ein først skal bruke dette verbet. Vi kan samanlikne verbet sjåast med verbet som ligg til grunn, altså å sjå. Vi set inn loddrette strekar etter det som er sams for dei to verba: å sjå – se|r – såg å sjå|ast – se|st – såg|st Presens sest er laga av presens ser og tyder ‘ser kvarandre’. Å sjåast har altså resiprok tyding. Ein viktig grunn til at presens sjåast har slått rot hos mange, må vere at at sjåast er ei korrekt nynorsk form i og for seg, vel å merke i passiv infinitiv, altså etter hjelpeverb, som her: « Skal vi aldri sjåast att?» og «Oppdrettsanlegget kan sjåast frå ferja». Sidan forma sjåast finst, stikk ikkje «vi sjåast» seg så sterkt ut som den typiske sidemålsfeilen «vi *sjår». Bokmålssystemet Bokmål skil ikkje mellom infinitiv og presens av st-verbet: å se – ser – så å se(e)s – se(e)s – sås Sees har vore vanlegare i skrift enn ses, så folk er vane med to stavingar i presens. Vi sjåast kan seiast å spegle bokmålssystemet (dvs. at infinitiv = presens) ved hjelp av ei form som verkar hypernynorsk (med sjå- for se-). Det kan vekkje mistanke om at vi sjåast har minst ei rot i omsetjing frå bokmål. Somme har til og med meint at forma har rot i vondsinna omsetjing: (Innlegg i Porsgrunns Dagblad, 2.4.1970) Men om vi sjåast har vore aldri så vanleg i nynorskparodi og mekanisk omsetjing frå bokmål, må forma likevel (òg) vere eit produkt av indre prosessar i nynorsken og nokre dialektar. Det er ikkje tvil om at endringa har kome i ei tid med sterk bokmålspåverknad, men ein må hugse at det i den same perioden har vore mykje tradisjonsbrot i talemålet. Når den indre grammatikken skal fylle hol, gjer han bruk av nokre av dei same metodane som ein omsetjar som skal omsetje ein tekst med utilstrekkelege hjelpemiddel. Kva er det indre opphavet? Kva med røter i tradisjonelt bygdemål? Det er neppe nokon viktig faktor. I dei få dialektane som har hatt fleirtalsbøying av verb i nyare tid (jf. presens me koma, me sjå), kunne ein vente presens sjåast i dette uttrykket, sidan det er to eller fleire som ser kvarandre. Islandsk har såleis forma sjáumst ‘vi sest’ fordi ‘vi ser’ heiter sjáum, i kontrast til sé ‘eg ser ’. Men det er vanskeleg å finne noko slikt i norsk målføretradisjon, og det er forsvinnande lite av det i eldre tekstar på landsmål. Ein viktig grunn til det er at heile avskilsfrasen er meir eller mindre lånt frå bokmål. På bygdene før sa ein heller t.d. vi snakkast eller talast enn vi sest. Det vi står att med av indre faktorar, er ny påverknad frå infinitiven og frå dei andre verba vi brukar i liknande samanhengar. Desse verba har gjerne same form i infinitiv og presens (å snakkast – vi snakkast), og ikkje minst har dei to stavingar i presens. (Det at mange st-verb er a-verb, kan forresten òg vere opphavet til rettskrivingsfeil som vi møtast for vi møtest.) Ein lengre artikkel om desse hypotesane har stått i Språknytt. I den artikkelen er bokmål nemnt berre som ein tilleggsfaktor til slutt. Eit godt døme Til slutt eit godt døme på rett bruk av det resiproke verbet:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/julekalender-eller-adventskalender/,Julekalender eller adventskalender?,Jeg mener adventskalender er det korrekte navnet. Hva mener Språkrådet?,"Vi mener det må være valgfritt. Det ser ut til at den moderne skikken med 24-lukers kalendere stammer fra Tyskland, der det heter Adventskalender (se Wikipedia). I Danmark heter det likevel tradisjonelt julekalender (adventskalender brukes til dels om noe annet). Julkalender er også det vanlige i svensk. I Dagbladet omtales den nye skikken i 1937 med varianten adventkalender (se utklipp til slutt). Men ordet var ikke enerådende. I Adresseavisen fra 1947 omtales «blåspeidernes adventkalender» som julekalender. Også i Juleboka fra 1949 er julekalender brukt om nedtellingskalender for barn; det er faktisk tre år før vi finner noen adventskalender med -s- i norsk litteratur. Ordet julekalender var ledig og har vært i bruk hele tiden siden. Men i 1955 ble adventkalender brukt i Cappelens norskverk for andre skoleår, og siden dominerte det lenge. Merk at jul(e)kalender i alle fall i svensk og norsk er et mye eldre ord enn adventskalender. Det er riktignok mest fordi ordet ble brukt om ymse slags kortlivede publikasjoner før den moderne lukekalenderens tid, blant annet en almanakk med litterære bidrag (søk selv på nb.no). Forvekslingsfaren på dette området ville vært en god grunn til å bruke adventskalender. Men den faren er lite aktuell nå. Det var selvsagt riktig å kalle den innførte kalendertypen adventskalender (selv om noen gjerne innvender at advent kan begynne allerede 27. november). For svært mange voksne virker adventskalender som det eneste rette, så det var den vanligste varianten i mange tiår. Men julekalender er ikke mye mindre riktig. Det kan ikke være bestemmende at jula først begynner etter advent, for det er ikke noe avgjørende i veien for å kalle «nedtelling-til-jul-kalenderen» for julekalender. I militæret har vi til sammenligning såkalte dimmelenker, som tas i bruk lenge før selve dimisjonsdagen, ja, det er selve poenget med dem. «Jaså», sier vel noen. «Så jeg kan like godt kalle adventsstaken julestake?» Nei. Her er selve advent(ssøndagene) i fokus på en annen måte. Og man burde selvsagt ikke ha sagt julekalender om adventskalender hvis det kunne forveksles med en kalender man brukte i jula. Det er fremdeles forskjell på adventslys og julelys. Vi avslutter med noen avisutklipp. Dagbladet fra 1937: Adresseavisen 1947: En annonse fra 1958:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hogere-hogre-eller-hoyere-utdanning/,"Høgere, høgre eller høyere utdanning?",Heter det høyere utdanning på bokmål når man ellers bruker den jamstilte formen høg? Eller heter det kanskje høgre?,"Velger man å skrive høg, må det bli høgere utdanning. Som du er inne på, kan adjektivet på bokmål hete enten høg eller høy. Velger man høg og skal gradbøye det, er det eneste rette høgere, høgest. Slik har det vært siden 2005. Derfor må man altså skrive «høgere utdanning» når man først bruker denne valgfrie formen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-mafa/,På måfå,Kva i all verda kjem uttrykket på måfå av? Det høyrest som om det har oppstått på slump.,"På måfå og liknande formuleringar er gamle i norsk og nordisk elles. Dei byggjer på ei tyding av å måtta som var vanlegare før, nemleg ‘å kunne, å få lov’, jamfør dansk må jeg ‘ kan jeg’. I Ordbog over det danske Sprog er ordet forklart ved hjelp av det gamle ordtaket at haffwæ oc maa faa thet ær eij alt eens (å ha og å kunna få er ikkje heilt det same). Den aktuelle tydinga av å måtta har vore svært vanleg i norsk òg. Vi finn ho enno (helst trykklett) i formuleringar som «det må du (no) gjerne gjera» (s jå tyding 4 av å måtta i Norsk Ordbok). I dansk og eldre dansk-norsk er «på må og få» vanlegare, ved sida av på lykke og fromme. Tyding Å gjera noko på måfå er å gjera noko utan grunn eller utan mål og med, planlaust og tilfeldig. Det tyder om lag det same som på vona, på slump, på lykke og fromme. I nokre samanhengar tyder det nærmast ‘ fåfengt ’. På måfå kan skrivast om til: «med uklåre tankar om noko ein må (alså berre kanskje kan) få ». I praksis tyder det ‘(heilt) planlaust’ (og dermed ofte ‘bortkasta’). I norsk tekst På nb.no finn vi måfå fyrst brukt aktivt i ei preike av diktarpresten Jens Zetlitz utgjeven i 1822. Han talar om «de mange Ægteskaber, der sluttes saa ganske paa Maafaa, uden ringeste Hensyn til Fremtiden». Men vi veit at uttrykket då var mykje eldre i både norske dialektar og i dansk. Hjå oss stod ordet fyrst på trykk i Hans Strøms Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør (1762) og før det i Erik Pontoppidans Glossarium Norvagicum frå 1749. Slik står det i ordlista hjå Strøm:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjopt-av-fra-eller-hos/,"Kjøpt av, fra eller hos?","Hva er korrekt: «Kjøpt fra Blomqvist» eller «kjøpt av Blomqvist»? Jeg holder en knapp på den første varianten, mens en kollega insisterer på den andre. Meningen skal være at man har kjøpt noe hos Blomqvist.","Man kan kjøpe både fra og av litt avhengig av sammenhengen, men ikke minst kan man kjøpe hos, som du selv skriver. Hos er nok den mest egnede preposisjonen i dette tilfellet, dersom det er snakk om Blomqvist Kunsthandel. Av er ikke feil, men kan være problematisk fordi «kjøpt av Blomqvist» isolert sett kan bety at det er Blomqvist som har kjøpt noe. Og ellers er av mest aktuelt når man kjøper noe av en person, det brukes sjeldnere om kjøp fra et firma. Fra antyder ofte geografisk avstand, altså at den aktuelle varen kan være bestilt og fraktet fra et annet sted (at Blomqvist holder til i en annen by, for eksempel), men dette er bare en mulig og ingen nødvendig tolkning. Enda flere preposisjoner kan kombineres med kjøpe; for eksempel kjøper man i butikker og på torg. Men det er en annen sak.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flere-ganger-for-om-dagen/,Flere ganger for/om dagen?,"Når man snakker om at noe skjer flere ganger hver dag – heter det da «flere ganger om dagen» eller «flere ganger for dagen»? Personlig har jeg aldri brukt «for dagen», for jeg synes det høres så rart ut, men jeg ser at mange bruker det.","Begge deler er gammelt og riktig i norsk. Om dagen er det vanligste. Varianten med for er mindre brukt og kan muligens regnes som mer dialektal, men den finnes nok i alle landsdeler. Også varianten «ganger om dag» (med dag i ubestemt form) er god norsk, selv om den er mindre brukt i skrift.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forholdet-1-1-tall-eller-bokstaver/,Forholdet 1: 1 – tall eller bokstaver?,"Jeg lurer på hvordan man skriver matematiske uttrykk i løpende tekst, særlig uttrykk av typen forholdet 1: 1. Må man skrive alt om til bokstaver (én-til-én-forhold), eller kan man også skrive 1:1-forhold?",I vanlig tekst anbefaler vi å skrive med bokstaver: én-til-én-forhold. Se ellers også noen generelle regler for skrivemåten av tids- og talluttrykk.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/avslutting-eller-avslutning/,Avslutting eller avslutning,Er det nokon meiningsskilnad mellom orda avslutting og avslutning i bokmål eller nynorsk?,"Svaret er tja. Ein kan la det vere ein skilnad. Nynorskordboka har avslutting f3 det å avslutte, slutte av avslutning f3 (av avslutte og slutte) • slutt (I); endskap syngje ein song til avslutning på samværet • i fotball: spele godt på midtbana, men mangle avslutningar skikkelege skot på mål Det kan sjå ut til at standardskiljet mellom -ing og -ning gjeld her. Det vil seie at avslutting er ei abstrakt handling, noko ein driv med (jf. særleg avslutting av det og det), medan avslutning er noko litt meir konkret eller spesifikt, eit tilfelle, resultat e.l. av slik verksemd. Slike resultat er gjerne teljelege. Bokmålsordboka har berre avslutning. Tyding 1 nedanfor svarer jo til avslutting i nynorsk ovanfor. avslutning m1, f1 (av avslutte) 1 det å gjøre noe ferdig; slutt, ende, konklusjon bringe saken til en heldig avslutning / synge en sang til avslutning / det ble en trist avslutning på en lovende karriere / stilen mangler avslutning / hopperen hadde problemer med avslutningen 2 avslutningsfest (på en skole) vi har avslutning i dag Tanums store rettskrivningsordbok for bokmål fører likevel opp avslutting, for alle verb har i prinsippet ei ing-avleiing. På bokmål kan ein då praktisere det nemnde skiljet mellom handlinga og andre tydingar, men ein kan òg berre bruke -ning. Det siste er det vanlegaste. På nynorsk er det litt meir som talar for å bruke -ing (vel å merke i den generelle handlingstydinga), men det kan vere svært vanskeleg å setje ei grei grense mellom tydingane. Bruk heller -ning litt for mykje enn omvendt, for heile ordet er lånt inn i den forma.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-vipse-penger-ikke-vippse/,Å vipse penger (ikke vippse),Hvordan skal jeg skrive verbet for å overføre penger til noen med Vipps?,"Du bør skrive at du vipser penger til noen. Selv om navnet på betalingstjenesten skrives med to p-er, bør verbet følge de vanlige skrivereglene. Vipps er en populær betalingsløsning som brukes for å overføre penger ved hjelp av en app på telefonen. Navnet Vipps er nok inspirert av interjeksjonen vips, men de som stod bak løsningen, valgte en skrivemåte med to p-er. Siden Vipps er et beskytta merkenavn, bør vi respektere den valgte skrivemåten selv om den bryter med det vante mønsteret i norsk rettskriving. Verbet å vipse har på kort tid blitt etablert i norsk allmennspråk. Det er ikke et merkenavn, og vi bør skrive det i tråd med de vanlige rettskrivingsreglene. Da blir det vipse med én p, på samme måte som vi skriver tipse, knipse, klapse osv. Et annet verb av nyere dato, tvitre, er et stykke på vei parallelt med vipse. Også tvitre henger sammen med et merkenavn (Twitter), men det bøyes som et vanlig norsk verb og skrives i samsvar med norsk rettskriving.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bergensk-dansk-og-bokmal/,"Bergensk, dansk og bokmål",Hvorfor har vi ikke hunkjønn på bergensk? Har det noe med Danmark å gjøre?,"Noen forskere har ment at dette sammenfallet med dansk i stor grad skyldes direkte påvirkning, mens andre har ment at utviklingen bare har hatt støtte i bruken av dansk skriftspråk, og at hovedgrunnen er en annen slags språkkontakt. For å forstå dette bedre må vi først se litt nærmere på utviklingen av hankjønns- og hunkjønnsendelsene i norsk. Det krever litt konsentrasjon hvis det er helt ukjent stoff. I det språket som ble snakket over hele Norden for tusen år siden, sluttet hankjønnord på -inn i bestemt form nominativ og akkusativ. Dette ble senere til -en. Hunkjønnsord var det to hovedtyper av. De ble bøyd slik i nominativ entall, ubestemt og bestemt form: a) eng − eng in b) kona − kon an I norsk talemål utenom bergensk falt n-en bort i bestemt form, og den siste vokalen endret seg i mange dialekter (> engji, engje, engjo, enga; kono, konå, kona o.a.). I dansk og i bergensk holdt n-en seg, mens den siste vokalen ble til e (> eng en, kon en). Dermed skilte bergensk lag med de andre norske dialektene, og hunkjønnsordene falt sammen med hankjønnsordene i et felleskjønn på -en. Som man ser, har selve en-endelsen i hunkjønn både en slags rot i norsk og støtte i dansk (og senere i riksmål/bokmål). Tokjønnssystemet uten hunkjønn skyldes neppe rein indre utvikling. Det er sannsynlig at det store innslaget av hanseater og andre utlendinger i Bergen fra senmiddelalderen av har medvirket til å hindre overgang til det moderne fellesnorske trekjønnsystemet (der hunkjønn ikke har -n til slutt). Språkkontakten kan ha fremmet tokjønnssystemet, ganske enkelt fordi to kjønn er enklere å håndtere ved språkkontakt. Riktignok hadde hanseatene selv tre kjønn i sitt lavtyske språk, men fordelingen av hankjønns- og hunkjønnsord var ulik i de to språkene som møttes, og dessuten var selve endelsene ulike.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/annerledes-eller-anderledes/,Annerledes eller anderledes?,"Hva er riktig – annerledes eller anderledes? Når en søker på Internett, får en svært mange treff på begge skrivemåtene.","Det eneste korrekte etter offisiell bokmålsrettskrivning er annerledes. Slik har det vært siden 1938, da skrivemåten ble endret fra anderledes. Vi er godt kjent med at mange fremdeles skriver «anderledes», og noen uttaler også ordet med /nd/. Det kan ta lang tid å endre språkvaner.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mitt-fartoy-er-sundt-hjelp/,Mitt fartøy er sundt. Hjelp!,I en lærebok for båtførere står det at signalflagget Q betyr: «Mitt fartøy er sundt og jeg anmoder om praktika.» Praktika er et karantenebevis. Men det hjelper ikke stort hvis fartøyet er sundt. Det skulle vel vært sunt?,"Ja, det heter for eksempel sunt og friskt. Sundt er den danske (og gamle dansk-norske) skrivemåten. På norsk er s undt intetkjønn av sund, som er det tradisjonelle norske ordet for ‘ødelagt’ i dialekter over det meste av landet, med uttalevarianter som /suinn/, /sónn/, /sønn/ ofl. Det er opprinnelig samme ord som sønder. En sunn sjel er altså noe helt annet enn en sund (f.eks. sønderknust) sjel! Det du har lest, er en variant av det som på engelsk heter «the vessel is healthy». Poenget er at skipet er smittefritt, som det godt kunne ha hett. En interessant artikkel om gamle karantenebestemmelser ligger på gastroenterologen.no.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bloduttredelse-pa-bokmal-og-nynorsk/,Bloduttredelse på bokmål og nynorsk,"Kva heiter bloduttredning/bloduttredelse på nynorsk, og kva tyder det, eigentleg?","Bloduttredelse er det at blod «trer» (altså går) ut i vevet og kanskje blir synleg, som blåmerke. Det «trer» altså ikkje heilt ut! Nynorsk brukar sjeldan verbet å tre, og å trø blir ikkje nytta i overført tyding. Ein må difor vurdera samanhengen og til dømes skilja mellom dei overlappande fenomena blåmerke på leggen og bløding i leggmuskelen. Ordet blåmerke kan godt brukast meir der ein ikkje treng presisering (på line med engelsk bruising). Før nytta ein òg uttrykket underløpet blod i bokmål, og å vera blodunderløpet. Adjektivet blodlaupen har funnest i nynorsk, men har vore lite brukt. Tradisjonelt kan bloduttredelse heita blodmelte og daudblod i nynorsk og mange dialektar. Blodmelta er dessutan eit verb (i uttrykk som å blodmelta seg). Orda står i Audun Øyris Medisinsk ordbok, men verkar nok for kraftige for mange. Dei har dessutan forsvunne frå Nynorskordboka. Dersom ikkje noko av det nemnde høver, kan det kanskje vera freistande å skriva hematom eller noko anna lærd, flott og framandt. Men bløding under huda er meir lesarvenleg (merk at indre bløding er eit vidare omgrep). Somme mistyder bokmålsordet, sløyfar ein -t- (*blodutredning) og omset til *blodutreiing. Det er heilt meiningslaust.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/per-og-pals-bil-eller-pers-og-pals-bil/,Per og Påls bil eller Pers og Påls bil?,Heter det «Per og Påls bil» eller «Pers og Påls bil» når de har en felles bil?,"Tradisjonelt skal det helst være -s etter begge eierne. Men når eierne utgjør en mer eller mindre fast frase, kan man nøye seg med én -s, som i «Asbjørnsen og Moes eventyr». Det er få klare regler her. Om «Per og Pål» er et fast par, kommer an på hvem Per og Pål i det aktuelle tilfellet er. «Per og Påls bil» med én felles -s er uansett én bil, ikke to. «Pers og Påls bil» med to s-er kan også være én bil. Oftest vil dette være klart ut fra sammenhengen. I en setning som «De tauet inn bakerens og hundefangerens bil» er det ut fra sakens natur rimelig å tenke seg to biler, men tradisjonelt er det også en korrekt måte å omtale en eventuell felles bil på. Dette er ikke uvanlig når paret er fast, jf «mors og fars bil». «Pers og Påls bil» er altså grunnleggende tvetydig. Skal man få det helt entydig, må man derfor ty til flere ord. Er det én felles bil, kan man skrive nettopp «felles bil», eventuelt kan preposisjonsomskriving gjøre nytten: «bilen til Per og Pål». «Både» eller repetisjon av «bil» kan på sin side presisere at de har én bil hver: «i Per og Påls bil» = i Pers og Påls felles bil «i Pers og Påls bil» = (både) i Pers (bil) og (i) Påls bil Gruppegenitiv «Asbjørnsen og Moes eventyr» er skoleeksempelet på det som kalles gruppegenitiv. Her har vi en fast gruppe (et par) som er kjent for noe som er felles for dem. Vi setter genitivs-s-en bare til det siste ordet når vi sikter til det de har felles, og rekkefølgen av ordene er fast. Vi snakker derimot ikke om «Ibsen og Bjørnsons verker», for de gav ikke ut bøker sammen. Før i tida regnet man ikke med like mange faste par og grupper som kunne få gruppegenitiv. I Bibelen står det fremdeles «himmelens og jordens skaper», men mange har begynt å bruke gruppegenitiv her. Bortsett fra ett sted i den siste nynorske oversettelsen heter det i Bibelen til og med «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud» (og til og med: «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud»). Et helt annet eksempel er «Industriens og eksportens hus».",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-fulle-mugger/,For fulle mugger,"Jeg forstår hvordan uttrykket for fulle mugger (‘for fullt’) brukes, men jeg forstår ikke hva slags mugger det kan være snakk om. Kan dere hjelpe?","Siden uttrykket står i Svenska Akademiens ordbok, men ikke i Ordbog over det danske Sprog, er det sannsynligvis snakk om mugger i den ene eller andre av de svenske betydningene, jf. Svensk ordbok: Uttrykket for fulle mugger ser ut til å ha kommet inn i norsk skriftspråk i 1930, først i sjømannsfortellinger og idrettsspråk. Her ser du de eldste forekomstene i avisene. I svensk litteratur er uttrykket minst tretti år eldre. På svensk Wiktionary er det forklart slik: Begreppet är en sjöterm. Segla så fort att muggarna det vill säga latrinkärlen utanpå fartyget blir fyllda av vågorna. Vi vet ikke om det stemmer. Jon Winge har ikke uttrykket med i sin samling av sjømannsuttrykk For bare stumpene (2001). Det kan vel ikke utelukkes helt at vi i stedet har med breddfulle drikkekrus å gjøre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tilpassing-eller-tilpasning/,Tilpassing eller tilpasning,Er det noen forskjell mellom ordene tilpasning og tilpassing?,"Egentlig ikke. Se her: tilpassing. Du kan saktens velge å skille mellom tilpassing ‘det å tilpasse’ (tilpassing av ditt og datt) på den ene siden og tilpasning ‘resultatet av tilpassingen’ på den andre, men skillet er ikke godt innarbeidet, og valget vil nok gå de fleste leserne hus forbi. Velg gjerne det du synes virker mest naturlig å si.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/se-gjennom-fingrene-med/,Se gjennom fingrene med,"Jeg har deltatt i en quiz som er laget i samarbeid med Språkrådet. Jeg fikk feil på spørsmål 2, hvor jeg svarte: «å se mellom fingrene med». Heter det virkelig «å se gjennom fingrene med»?","Ja, dette er et gammelt fast uttrykk med en parallell i tysk (durch die Finger sehen). Den Danske Ordbog forklarer det slik: egentlig: holde hænderne for øjnene og se imellem fingrene; overført: kun se, hvad man vil se; lukke øjnene til (for); undlate at paatale (forseelse og lignende) … nu kun i forbindelse med med Skal det gi mening med gjennom, må man se fingrene som en (sprikende) helhet. Når man ser noe gjennom fingrene på denne måten, er det en mellomting mellom å se det og ikke å se det; det er som å lukke øynene halvveis for det. Da kan man se hva man vil se, som det står i ordboka ovenfor. Vi anbefaler at man holder seg til formuleringen i overskriften selv om det finnes over hundre år gamle eksempler på mellom eller mellem i dette uttrykket, og selv om man i svensk visstnok godtar både genom og mellan. Det andre preposisjonsvalget er heller ikke helt opplagt, men det er best å la med være i fred. Gjennom eller mellom fingrene på er ikke anbefalt. Hvis det er helt umulig å huske hva det heter, kan man skrive noe helt annet, for eksempel lukke øynene for, overse eller late som man ikke ser.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-e-post-flere-e-poster/,"En e-post, flere e-poster","Jeg har en lei tendens til å skrive mail i stedet for e-post fordi jeg synes mailen virker riktigere enn e-posten i bestemt form. Vi sier jo ikke en post om et brev. E-brevet eller skjermbrevet virker mer grammatisk riktig, men det blir jo ikke brukt. Er e-posten virkelig riktig?","Det er ikke galt å skrive mail, men e -post i alle former er uansett helt riktig: e-posten, e-poster, e-postene. E-post ble vedtatt som norsk ord i 1995. Det logisk sett ideelle ville nok vært e-post om mediet og e-brev om eksemplarene på linje med gammeldags post og papir brev. Men disse andre ordene har ikke slått gjennom. Om vi ikke vil skrive mail, får vi nesten ta det vi har, og det fungerer jo. Også i engelsk er mail blitt tellelig i e mail(s).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/venninde/,Venninde?,"Rett som det er, ser jeg at folk skriver venninde, og noen sier det forsyne meg også. Men de både sier og skriver lærerinne. Hvordan kan dette ha seg?","Flere steder heter det tradisjonelt både venninde og lærerinde, for disse ordene ble lånt inn fra dansk i sin tid, og da gjerne med norsk bokstavrett leseuttale av dansk. (Danskene uttaler ikke d-en selv.) D-uttale er også vanlig i riksmålspreget norsk. Det er litt rart, for språkmannen Knud Knudsen mente allerede i 1886 at man i dannet dagligtale sa -inne. Vi finner d-uttalen av ordet i en del dialekter også. I mange vestnorske dialekter er selve d-uttalen mindre påfallende, siden -nd- der regelrett uttales med d (jf. f.eks. lan d et). (Men det kjønnsspesifikke ordet venninde har ikke vært veldig utbredt på bygdene før.) Hvorfor venninde og lærerinde eventuelt har skilt lag når det gjelder uttale, tør vi ikke slå fast, men kanskje lærerinne med tiden er blitt mer påvirket av normene i det offentlige (før ordet ble byttet ut med det kjønnsnøytrale lærer). Riksmålet holdt forresten lenger på d i venninde enn i de andre - inde -ordene.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kredibel-og-kredibilitet-utan-kred-i-rettskrivinga/,Kredibel og kredibilitet – utan kred i rettskrivinga?,"Eg finn ikkje kredibilitet, kredibel eller kred i ordbøkene mine og heller ikkje i ordboka til Språkrådet på nettet. Er dette ord som ikkje skal brukast på norsk? Og kva er eigentleg den rette tydinga?","Kredibilitet finst unekteleg i norsk, og det er greitt oppbygd i samsvar med t.d. mobilitet og sensibilitet. Men det har framleis preg av sjargong eller engelskpåverknad. Oftast er det best å bruke truverd for kredibilitet og truverdig for kredibel. Kred ‘tillit, truverd’ kan brukast i sjargongprega tekst sjølv om det ikkje høver i rettskrivinga (uttalen er jo kredd). Kredibilitet kjem av det engelske credibility, som tyder ‘truverde’. Det er heilt rett at det ikkje står i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka (per desember 2020), men i naob.no og Tanums store rettskrivningsordbok er det kome inn, med nett denne tydinga. Cred er ei kortform av street credibility, opphavleg noko ein må ha for å lykkast (vere truverdig, vere verdig tillit) på gata i amerikanske storbyar. Dette er så blitt overført til nye sfærar i samfunnet og menneskelivet. Svenskane har både cred og kredd i ordlista. Hybridforma kred kan sjåast som ei delvis norvagisering av cred eller ei kortform for anten kredibilitet (å ha kred) eller kreditt (å få/gje kred ‘ anerkjenning, ros, skryt, honnør’). Det står både i Norsk Ordbok og i Det Norske Akademis ordbok. Uttalen er /kredd/.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/komplimenten-eller-komplimentet/,Komplimenten eller komplimentet?,"Jeg trodde kompliment var et intetkjønnsord, som arrangement og engasjement. Men ordbøkene sier at det er hankjønn. Hva er riktig?","Kompliment har vært et hankjønnsord (en kompliment) både i rettskrivningen og i vanlig talemål (uttalt /komplimang/). Men intetkjønnsbøyning har blitt stadig vanligere. Høsten 2015 ble et kompliment tatt inn i rettskrivningen. Også i dansk rettskrivning ble det for noen år siden valgfritt med intetkjønn, men i svensk heter det fremdeles en komplimang. Språkendring I eldre kilder dominerer hankjønn (komplimenten) kraftig. Aller best har hankjønn hevdet seg med den lydrette skrivemåten (en komplimang), det ser du hvis du sammenligner komplimangen med komplimanget på nb.no. Intetkjønnsvarianten kompliment et tok for alvor opp konkurransen i avisene rundt 1960, men fikk ikke overtaket i norske tekster før etter tusenårsskiftet. To ulike ord: kompl i ment og kompl e ment En/et kompliment (uttalt /komplimang/) må ikke forveksles med et komplement, som uttales bokstavrett med /-ment/. Komplement er en fagterm som betyr ‘tillegg, utfylling’ eller ‘preposisjonsuttrykk’. Se også denne lista over ord som kan forveksles med hverandre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-intern-internt-bruk/,Til intern/internt bruk?,Bør en skrive «bare til intern bruk» eller «bare til internt bruk»?,Det er valgfritt. Ifølge Bokmålsordboka og Nynorskordboka er det valgfritt med hankjønn eller intetkjønn i bruk i denne betydningen. En kan altså skrive både «bruken» eller «bruket» og både «intern bruk» og «internt bruk». I bokmål er det en tendens til å foretrekke intetkjønn i dette uttrykket selv om det oftest heter «den interne bruken».,nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dna-et-eller-dnaet/,DNA-et eller DNAet?,Bør ein skriva «DNA-et» eller «DNAet» i samanhengar som «DNA-et til ein organisme»?,Rett skrivemåte er «DNA-et» med bindestrek. «DNA» er eit forbokstavord som må lesast bokstav for bokstav. I samansetningar bruker ein òg bindestrek: «DNA-molekyl». Det same prinsippet gjeld for alle forkortingar som kan bøyast eller setjast saman med andre ord.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klimautslipp-og-klimakutt/,Klimautslipp og klimakutt?,Kan/skal man skrive klimautslipp og klimakutt? Jeg mener at det er helt feil. Klima hverken slippes ut eller kuttes. Utslipp av klimagasser og kutt i utslipp av slike gasser er derimot logisk.,"Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp eller klimagassutslepp, men klimautslipp/klimautslepp og klimakutt må nok også godtas. Det ble fort ganske vanlig å skrive klimautslipp, men den fullstendige formen dominerer fremdeles. (I engelsk er climate emissions uten gas det vanligste.) I prinsippet kan vi lage sammensetninger på svært løst grunnlag i norsk: x som har noe med y å gjøre = yx. De nevnte ordene passer med mønsteret og kan vanskelig tolkes feil. Klimautslipp og klimakutt kan også betraktes som amputerte sammensetninger av henholdsvis klimagassutslipp og klimagassutslippskutt. Når vi godtar ord som atomfri, er det vanskelig å kalle ordene klimautslipp og klimakutt gale. Logisk sett kan et ord som er laget på denne måten, være ganske meningsløst, men hvis det i virkeligheten ikke blir misforstått, er det mye som taler for å godta det etter hvert. Ord med indre «amputasjon» Her er et utklipp fra Norsk referansegrammatikk: Amputasjon av første ord i sammensetninger er altså ikke helt uvanlig. Merk: «Klammerform» er et forvirrende navn på fenomenet, for det har vært brukt synonymt med sideform, som er noe helt annet. De aktuelle sammensetningene er i slekt med teleskopord, men i teleskopord er også første del av andre ledd klipt bort.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-pneumatisk-og-andre-ord-pa-pn/,Uttalen av «pneumatisk» og andre ord på pn-,"Hvordan uttaler man ordet pneumatisk? Er det stum p, som det kan være i ordet psykolog?","Framlyden i ord på pn- uttales bokstavrett, altså /pn-/. Flere ordbøker opplyser ellers at eu i dette ordet uttales /ev/, men man vil neppe bli misforstått om man uttaler det /eu/.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aksenttegn-over-stor-bokstav/,Aksenttegn over stor bokstav,"Hvis ordet én står først i en setning, skal man da sløyfe aksenttegnet eller ikke? Skal man skrive Én mann eller En mann?","Aksenttegnet kan også brukes over stor forbokstav. Men aksenttegn er bare obligatorisk i navn, så her kan du også velge å sløyfe det, om du vil. Se også Språkrådets oversikt over regler for bruk av aksenttegn.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/helleristning-hellerissing/,"Helleristning, hellerissing?","Hvorfor i all verden heter det helleristning og ikke hellerissing? Figurene er vel risset inn, ikke ristet? Kan dere forklare meg dette?","Det korte svaret er at riste kan bety ‘skjære’. Vi forstår godt at du spør om dette. De vanlige betydningene av riste er jo helt irrelevante, enten det handler om å riste tepper (av norrønt hrista) eller å riste brød (avledet av substantivet rist). Verbet risse virker derimot relevant. Det betyr jo nettopp ‘skjære inn i noe med spisst redskap’. Når det heter helleristning, er det fordi det også fins et annet verb riste, som betyr ‘skjære’. Det brukes nesten bare i forbindelsen riste runer (og dialektalt om å sløye fisk). Det het på norrønt rísta. Verbet risse er yngre i norsk og stammer trolig fra tysk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sporsmalstegn-og-utropstegn-sammen/,Spørsmålstegn og utropstegn sammen?,"Stadig vekk ser jeg teksting på tv slik som dette: «Hva!?» og «Dette kan du da ikke mene!?» Noen ganger står det til og med flere spørsmålstegn og flere utropstegn sammen. Da jeg gikk på skolen, var ikke slik tegnsetting lov. Er det nye regler for dette?","Reglene er de samme som før. I utgangspunktet skal en ikke kombinere skilletegn, heller ikke utropstegn og spørsmålstegn, men velge ett av dem. I eksemplene dine kan man bruke utropstegn hvis det viktigste er å markere ettertrykk (spørsmålet ligger da i selve ordvalget eller ordstillingen). Ellers er det riktig med spørsmålstegn. Generelt er det grunn til å advare mot språklig inflasjon, dvs. overdreven og ukritisk bruk av populære språklige virkemidler som i neste omgang fører til at virkningen svekkes. Det gjelder også bruk av skilletegn. Dette rådet gjelder ikke der overdrivelse er et poeng i seg selv, slik det for eksempel ofte er i tegneserier.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/avbaklig-abakle-abakli/,"Avbaklig, abakle, abakli","Vet dere hvor ordet abakle eller abakli stammer ifra? Selv kjenner jeg det fra Trøndelag, brukt om noe som er bakvendt eller tungvint.","Det må være det ordet som på bokmål skrives avbaklig og på nynorsk avbakleg. Det stammer rett og slett fra norsk, og det har til nylig hatt stor geografisk utbredelse. Ordet har vært relativt lite brukt i skrift, særlig i bokmål, så det høres nok stadig sjeldnere. Avbaklig har to betydninger: 1 som ligger avsides, vanskelig til («bo på en avbaklig plass») 2 tungvinn, vanskelig Norsk Ordbok (Samlaget 1966–2015) viser noen av de mange dialektformene avbaklig er kjent i: Etymologi Her fra Alf Torp: Nynorsk etymologisk ordbok (1919):",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stikke-under-stol/,Stikke under stol,"Jeg har alltid sagt at man ikke skal stikke noe under en stol, men her en dag var det noen som hevdet at det heter å stikke noe under stol. Hvorfor gjør det eventuelt det?","Det er ikke noe grammatisk galt med å stikke noe under en stol, men tradisjonelt har det hett å stikke noe under stol eller stolen. Uttrykket er gammelt. Det står allerede i en kilde fra 1682 (Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge), i ubøyd form: stikke under stol. Allerede tidlig fantes det også i formen under stolen. Varianten under en stol er av nyere dato, ca. hundre år gammel i skrift, men svært sjelden før 1950. I avisene fikk den overtaket uti 1980-åra. I begynnelsen var den et påfallende tradisjonsbrudd (slik «få blod på tennene» eller «feie under et teppe» ville ha vært i dag), men i dag regnes den stort sett som akseptabel. Før har det også hett å stikke under stol med noe. Se under stol 2.2 i Ordbog over det danske Sprog.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jeg-gleder-meg-pa/,Jeg gleder meg på,"En venn av meg ble forleden veldig overrasket da jeg sa «jeg gleder meg på pizza». Han mente det var helt feil, og at jeg måtte bruke til og ikke på. Jeg vet jeg kan si dette på dialekten min, siden hele familien min sier det, men jeg lurte på om man også kan skrive det?","Når du vet at det er gammelt i dialekten, må du selvsagt kunne si det, men det kan være risikabelt å skrive det. Vi anbefaler til (å) i skrift. Uttrykket å gle seg på noe (eller på å gjøre noe) er eldgammelt i mange dialekter, og der har det ingenting å gjøre med nymotens overdreven bruk av på (jf. for eksempel «å ha et møte på» det og det temaet i stedet for «om»). I nynorsk kan vi bare fraråde uttrykksmåten varsomt, siden den har vært såpass utbredt i dialektene. Men i bokmål er det mer problematisk å skrive «å glede seg på». Selv om det strengt tatt ikke er feil, vil det ganske sikkert bli oppfattet slik! Det er med andre ord lite lurt å skrive «jeg har gledet meg på eksamen» på eksamen. Skriver du en personlig tekst i en annen sammenheng, er det kanskje ikke så farlig hva du velger.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brot-broyt-eller-braut/,"Brøt, brøyt eller braut?",Skal en skrive «han brøt løftet sitt» eller «han brøyt løftet sitt» eller kanskje «han braut løftet sitt»?,"På bokmål kan en skrive enten «han brøt løftet sitt» eller «han brøyt løftet sitt». På nynorsk må en skrive «han braut løftet sitt». Før 2005 skrev man braut for brøyt på bokmål. I 2005 ble flere au -former endret slik at vi fikk øy ved siden av ø (eller ød): bøy, brøyt, fløyt, frøys, føyk, gøyv, kløyp, krøyp, nøys, nøyr, røyk, røyt, skøyt, smøyg, strøyk, tøyt. Dessuten forsvant flaug og laug.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/parameter-kjonn-og-boying/,Parameter: kjønn og bøying,"Jeg vil gjerne skrive parameteret, men stavekontrollen retter det til parameteren. Er det riktig? Hva heter det forresten i flertall?","Ord på - meter som viser til en størrelse, er hankjønnsord, akkurat som en meter alene. Altså heter det en parameter. Genus Ord på - meter som betyr ‘måleinstrument’, er derimot intetkjønnsord, f.eks. amperemeter, barometer, termometer. At parameter er hankjønn, er ikke noe nytt, slik enkelte spørrere tror, jf. for eksempel Vilhelm Bjerknes, Om anvendelsen af mekanikens principer i fysiken (1892). Flertall I flertallsbøyningen av parameter er det imidlertid mye valgfrihet: Uten sammentrekning: parametere − parameterne Med sammentrekning: parametre(r) − parametrene Bøy det gjerne slik du ville ha bøyd sommer. Nynorsk har uten sammentrekning: parameterar − parameterane med sammentrekning: parametrar – parametrane Den sistnevnte varianten er mest brukt.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-helvete-eller-helvetet/,I helvete eller helvetet?,Heter det faen i helvete eller helvetet? Vi diskuterer så fillene fyker i redaksjonen. Er det helvete eller helvetet som er løs her?,"Ifølge ordbøkene skal en bruke ubestemt form av helvete i uttrykket «faen i helvete!». Det bøyes ikke som et vanlig substantiv i faste uttrykk eller eder som dette. Utdrag fra Bokmålsordboka: pines i helvete / himmel og helvete / gjøre en helvete hett / det gikk lukt til helvete / be en dra til helvete fy til helvete! / hva i helvete er det du gjør? / (i) helvete heller! / noe så inn i helvete kjedelig! arbeidet i gruvene var et helvete / skyttergravenes helvete Man kan saktens argumentere for at det er logisk med bestemt form i noen tilfeller og stor H i andre, men det er enklest å bruke liten h og ubestemt form over hele linja (som de for øvrig også gjør i dansk).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-ikke-frunsj/,Hvorfor ikke frunsj?,"I Bokmålsordboka finner man ordet brunsj, som er sammensatt av ordene breakfast og lunsj. Lunsj er jo innarbeidet på norsk, mens det vel ikke er særlig mange som bruker det engelske ordet breakfast for frokost? Hvorfor ikke innføre den norske betegnelsen frunsj, sammensatt av frokost og lunsj?","Du kan skrive frunsj, men du kan ikke være sikker på at det blir forstått. Forslaget ditt er unektelig logisk, og det er ikke noe prinsipielt i veien for å bruke ordet frunsj. Det har vært brukt (sporadisk) i skrift i minst tjuefem år, men det har ikke slått gjennom. Det er derfor litt vanskelig å gi det plass i rettskrivningsordbøkene. Det kan være verdt å nevne at vi har flere norske ord enn lunsj og brunsj for måltid mellom morgenmat og middag, først og fremst dugurd (av dagverd, jf. nattverd). Det har vært utbredt over det meste av landet til langt ut på nittenhundretallet, men er nesten borte nå. Det lange formiddagsmat har merkelig nok holdt seg bedre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forrogtjuge/,Førrogtjuge,"Jeg prøver å finne ut hva førrogtjuge betyr. Det blir brukt i blant annet Nordre Land. Jeg har spurt mange rundt omkring i bygda, men får forskjellige svar. Både 24, 40, 44 og 60 har vært nevnt.","I litt ulike former har førrogtjuge, eller rettere førretjuge / førretjue, vært et ganske utbredt ord for 40 i sørøstre deler av landet. Ja, det er faktisk førti i en eldre og mer fullstendig form. Det er forresten neppe noe «og» i ordet, bare en å-lyd i enkelte dialekter. I gamle sammensetninger er - tug-, -tjue o.l. altså ti, ikke tjue, og fire av sorten er da førti. Ordet tjue/tyve kommer av eldre tjogu og tuttugu, ‘ to tiere’, eller «to-ti», om du vil. Jamfør også tre-dve for 30 ‘tre-ti’. Det moderne tjue står dermed for det dobbelte av det gamle - tug-. (Tjue ble forresten før skrevet tjuge i nynorsk, og fremdeles har vi substantivet et tjug/tjau ‘20’, altså et snes.) I dansk har tyve et større bruksområde enn tjue har i moderne norsk, jf. tres, firs og fems, av tresindstyve (‘tregangertjue’) osv. Vi får den snodige situasjonen at firs (80), eller firsindstyve (‘firegangertjue’), er det dobbelte av sitt søskenbarn førretjue! På nb.no kan du få mange interessante litterære treff om du søker etter førretjuge, førretjuge osv. Du vil snart se at betydninger som 44 eller 24 ikke gir mening i sammenhengen. Nedenfor er et utklipp fra Norsk Ordbok som viser dialektvariasjonen.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttale-av-xylofon-og-andre-ord-pa-x/,Uttale av xylofon og andre ord på x-,"Hvordan skal ord som begynner på x, for eksempel xylofon, uttales?","De fleste ord og navn som begynner på x-, fra xylofon til xenofobi, uttales med s- for x-. Merk at det bare gjelder i framlyd. Xerxes uttales altså /serkses/.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/folkeregistrert-eller-folkeregisterregistrert/,Folkeregistrert eller folkeregisterregistrert?,Heiter det verkeleg å vere folkeregistrert? Bør ikkje det å vere registrert i folkeregisteret heite å vere folkeregisterregistrert?,"Folkeregistrert er ein språkleg snarveg, men ordet er så praktisk at vi ikkje ser nokon grunn til å motarbeide det.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjore-gode-miner-til-slett-spill/,Gjøre gode miner til slett spill,"Noen venner og jeg drøftet her om dagen om det heter gjøre sure miner til slett spill eller gjøre gode miner til slett spill. Hva er riktig, og hvorfor heter det som det heter?","Det riktige er gjøre gode miner til slett spill. Den andre formuleringa ser ut til å være en sammenblanding av dette uttrykket og Ingen sure miner! eller lignende. I begge uttrykksmåtene betyr miner ‘ansiktsuttrykk’. Slett betyr ‘dårlig’. Uttrykket gjøre gode miner til slett spill betyr ‘late som ingenting, ikke vise at man er misfornøyd’. Ifølge Norsk Riksmålsordbok er det kommet inn i norsk fra tysk (der det heter gute Miene zum bösen Spiel machen), men det stammer egentlig fra fransk (faire bonne mine à mauvais jeu). Det går saktens an å bruke sure, men det er ikke det som er det faste uttrykket, og det betyr det stikk motsatte.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/punktum-og-mellomrom-etter-initialer-navn/,Punktum og mellomrom etter initialer (navn),Hvordan skrives forkortelser av personnavn på norsk?,"I dag er regelen at det skal være punktum etter initialforkortede personnavn. Om det er flere initialer, skal det ikke være mellomrom mellom initialene, men det skal alltid være mellomrom mellom den siste initialen og etternavnet. Slik står det i Skriveregler av Finn-Erik Vinje: Ved initialforkortede personnavn settes i regelen punktum: B.B., F.-E.V., H.C. Andersen, Jens Chr. Gundersen, Storm P. – men en enklere punktumløs skrivemåte er alminnelig i uformell kommunikasjon: BB, F-EV. Flere eksempler: Ola P. Nordmann Ola P.K. Nordmann J.R.R. Tolkien",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/smittsom-smitteforende-smittebaerende-smittefarlig/,"Smittsom, smitteførende, smittebærende, smittefarlig","Det ser ut til at både sykdommer, folk og materialer nå kalles smittsomme. Bør det ikke være mer nyansert?","Ordet smittsom er smittsomt, og det er ikke så rart, for det forenkler språket uten at det blir uforståelig. Men vi tilrår en mer nyansert ordbruk. Substantivet smitte brukes blant annet om det stoffet som forårsaker sykdom og kan overføres, f.eks. bakterier og virus. Også overføringen av smittestoffet kalles smitte. Her er det tilhørende «adjektivsystemet»: Sykdommer kan være smittsomme. Folk, dyr og andre organismer kan være smittet og dermed være smittebærere/smittebærende (friske eller syke). Organismer og gjenstander med smittestoff i eller på seg kan være smitteførende. Hvis risikoen er i fokus, kan det meste betegnes som mer eller mindre smittefarlig. (Dette ordet brukes sjeldnere om selve sykdommen.) Det er mye vakling og overlapping i bruken av smittebærende og smitteførende. En av grunnene er at smittebærer (og smittebærende) til dels har blitt brukt spesifikt om friske smittebærere, slik at vi har hatt bruk for et videre begrep i tillegg (smitteførende). I dag brukes smittebærer likevel i den vide betydningen, slik at man skiller mellom syke og friske smittebærere. En smittebærer er forresten ikke nødvendigvis smitteførende i betydningen ‘smitte over førende’. I smittevernloven er smittefarlig brukt om materialer, mens smitteførende glimrer med sitt fravær. Til gjengjeld finnes det en forskrift om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander. Vi kan anbefale inndelingen i punktlista ovenfor, selv om systemet nok aldri har vært helt vanntett. Her er adjektivet smittsom altså reservert for sykdommer.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/russergrensen/,Russergrensen?,"Jeg ser stadig oftere at folk skriver russergrensen og russergrensa. Selv har jeg alltid sagt russegrensa, uten r. Hva er riktig?","Denne sammensetningen er ikke normert, det vil si at skrivemåten er valgfri, men det er ingen tvil om at russegrensa og russegrensen uten -r- er det tradisjonelle i norsk. Forleddet russe- finner vi i en rekke sammensetninger, blant annet artsnavn (russearve, russegras, russelaks, russekveke, russekobbe, russevåk) og ord knyttet til pomorhandelen og samkvem med russere (russefartøy, russehandel, russemel, russenorsk). Merk også det folkelige meteorologiske uttrykket russevarme. Russe - er det tradisjonelle enten det gjelder Russland, innbyggerne eller noe russisk generelt. Varianten russer- brukes bare når sammensetningen peker mot innbyggerne, som russervennlig og russerfiendtlig. I akkurat disse tilfellene er r-en blitt nødvendig. Men tradisjonelt viser russe- spesifikt til russere også. Merk at det i nordnorske aviser nesten utelukkende het russefange til lenge etter krigen, enda ordet viser klart til russere, ikke til Russland. (De fleste fangeleirene var i Nord-Norge.) Vi ser et omslag i avisene i både nord og sør etter tusenårsskiftet. Det blir mer russer- og mindre russe-. Hovedgrunnen er nok at kjennskapen til innarbeidet ordbruk er svekket, men det er sikkert en medvirkende årsak at russen gjør seg så sterkt gjeldende i mediebildet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/glad-i-og-glade-i/,Glad i og glade i,Kan vi skrive både «De er glad i hverandre» og «De er glade i hverandre»?,"Ja, men det har lenge vært vanlig å anbefale «glad i» både i entall og flertall på bokmål. Glad er et adjektiv. Når adjektiv står som predikativ (etter være, bli osv.), skal de normalt bøyes på både bokmål og nynorsk: De er glade Dei er glade Men hvis adjektivet følges av en preposisjon og har smeltet sammen med den til et mer eller mindre fast uttrykk (som «glad i», «oppmerksom på», «fornøyd med», «klar over» osv.), er ubøyd form i flertall ofte både korrekt og tradisjonsrett på bokmål. Nynorsk er mer «matematisk» av seg og har oftere flertalls-e-en med. Skriv altså helst Dei er glade i kvarandre (nynorsk) De er glad i hverandre (bokmål) Men «glade i» er ikke galt, slik for eksempel «gå løse på» og «være tjente med» er. Det har vært vanlig å hevde at «Vi er glade i landet vårt» og «Vi er glad i landet vårt» betyr to ulike ting; det første skal da bare kunne ha betydningen «Vi er glade her i landet vårt». Slik kan man se det, men det er ikke en obligatorisk synsmåte.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ja-vel-eller-javel/,Ja vel eller javel?,"Kan jeg skrive javel i ett ord, eller bør jeg skrive det i to ord? Og hva med neivel eller nei vel?","Skriv ja vel og nei vel. Når den andre delen av en forbindelse med ja og nei kan gjenkjennes som et eget ord, regnes ikke forbindelsen som et ord. Flere eksempler: ja da, ja ja, ja visst, jo da, jo visst, nei da, nei nei, nei visst Derimot skal en skrive jaha, jammen, jommen, neigu. Her svarer ikke andre ledd til et selvstendig ord.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jernteppe-eller-hjerneteppe/,Jernteppe eller hjerneteppe?,Får vi jernteppe eller hjerneteppe på eksamen – når vi plutseleg gløymer alt vi veit?,"Det heiter helst å få jernteppe/jarnteppe. Ordet har vore brukt på den måten i heile etterkrigstida. Frå gammalt av er jarnteppe ein brannsikker skiljevegg av jarn til å senke ned mellom scena og salen i eit teater. Men ordet vart tidleg teke i bruk som metafor, jamfør tittelen på Jonas Lies roman Når jernteppet faller frå 1901, om ei gruppe skipspassasjerar som trur dei snart skal døy; her er det snakk om teppefall etter siste akt. Dei som voks opp etter andre verdskrigen, knyter jarnteppet fyrst og fremst til skiljet mellom aust og vest i Europa under den kalde krigen. Grunnen til at nemninga vart så sterkt knytt til dette skiljet, er at Winston Churchill brukte iron curtain i ein tale i underhuset i august 1945 og seinare fleire andre stader. Ordet var allereie i bruk på norsk i denne tydinga, altså om tunge stengsel mellom land. På engelsk heiter det brannsikre teppet iron curtain eller safety curtain, og minnetap ved eksamen og i liknande situasjonar heiter mental block eller blank, ifølgje ordboka. Å få hjerneteppe med hj- er ikkje nytt, men var uvanleg før. Det var metaforen jernteppe som var den vanlege på 1950-talet, mellom anna brukt om det at skodespelarar gløymde replikkane sine. Allereie i 1958 vart få jernteppe rekna som litt av ein klisjé (sjå nedanfor). Sidan hjerneteppe i og for seg gjev god meining, oppstår denne varianten stadig på nytt, som mistyding, ordspel («jernteppet er blitt eit hjerneteppe») eller logisk «forbetring». Råd: Bruk jernteppe eller jarnteppe dersom det ikkje er om å gjera for deg å seia hjerneteppe. Frå Foreningsledelse og taleteknikk av Jan P. Syse (1950): Frå Søkelyset mot språkformen, Statens rasjonaliseringsdirektorat (1958):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anforselstegn-eller-replikkstrek/,Anførselstegn eller replikkstrek?,"Bør vi som underviser i ungdomsskolen, fremdeles lære elevene at det skal være anførselstegn (hermetegn) ved direkte tale? Eller er det greit nok med replikkstreker?","Språkrådet mener at elevene bør mestre begge måtene å angi direkte tale på. Når en siterer fra skriftlige kilder, er man nødt til å bruke anførselstegn (f.eks. «» eller “”), så dette må læres uansett. I intervju og skjønnlitterære tekster kan det være mest praktisk å bruke sitatstrek/replikkstrek. Denne streken er identisk med tankestrek (altså –), som er lengre enn bindestrek. Det skal være mellomrom mellom tegnet og replikken. I avisene har det vært vanlig å bearbeide ordlyden i utsagn for å få budskapet tydeligere og mer effektivt fram. Da har man brukt sitatstrek. Anførselstegn er reservert for mest mulig ordrette sitater.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tessmers-til-smers-dessmer/,Tessmers? Til smers? Dessmer?,Jeg er en eldre mann oppvokst i Larvik. Jeg mener uttrykket te (til) smers i betydningen ‘i tillegg’ var ganske vanlig i min barndom. Jeg har også hørt det i Østfold. Hvor utbredt er dette uttrykket?,"Dette er et ganske utbredt sørnorsk ord eller uttrykk som av språksosiale grunner har vært holdt utenfor skriftmålet. Skrivemåtene har vært mange. I Norsk Riksmålsordbok står det bl.a. tes(s)mer(s), tilsmers og tilsmærs, men dette er markert som dialektalt, ja, selv det normaliserte dessmer(e) regnes som dialektalt. Dette gjelder til og med synonymet attpåtil, mens endog og ennogså står igjen som de anbefalte ordene i normalprosa. Uttrykket tessmers/dessmer betyr ofte det samme som selv og til og med, men plasseres lenger ute i ytringen, ofte til slutt. Det samme gjelder det nektende « ikke x dessmer» som betyr ‘ikke engang x’. Merk: Dessmer(e) må ellers ikke forveksles med dess mer i betydningen jo mer, som også står i ordbøkene. Dessmer Dessmer står ikke i Bokmålsordboka, men man finner dessmeir i Nynorskordboka med alternative skrivemåter (dess meir, dimeir, di meir). Det står allerede hos Ivar Aasen i ordboka hans fra 1850: Av Norsk Ordbok går det fram at uttrykket i den formen du nevner, særlig er brukt på Østlandet. Men regner vi med alle formene, har ordet vært kjent i et bredt belte over Sør-Norge. Dessmeir i sine ulike former er særs mye brukt i eldre nynorsk (søk f.eks. på nb.no). På slutten av 1800-tallet finner vi dessuten en del tes(s)meir, også i sakprosa. På grunn av bokmålstilnærmingen er det nå nesten forsvunnet fra skriftmålet. Det er bare i nynorsk ordet har vært regnet som normalt (da skrevet med diftong). Tidlige eksempler fra litteraturen I unormalisert form finnes det spredt omkring i skjønnlitteraturen, mest i replikker. I et eldre eksempel med skrivemåten tesmers er det til og med tematisert: Fra Da Peik skulde gjøre sin lykke av Barbra Ring (1909). Første treff på denne formen i Nasjonalbibliotekets digitale samlinger er fra 1891. Som perler på en snor kommer tilsmers (1891), tilsmer (1889), tilsmærs (1895), tesmer (1905). Tesmeir finnes i landsmål allerede fra 1871. Mye tyder på at dette har vært gjengs oslomål: På grunn av overlapping med andre ord er det vanskelig å søke etter eldre eksempler på skrivemåtene desmer og desmere. Disse ordformene kan stå for både ‘moskus(sekret)’ og jo/desto mer!",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rasjonale/,Rasjonale,"Eg arbeider i Forsvaret, der ordet rasjonale i den seinare tid er vorte litt av eit moteord. Trengst det i norsk, eller er det berre jåleri?","Den kraftige oppblomstringa av ordet rasjonale frå og med nittiåra kan tyde på at det ofte blir brukt utan at det er heilt naudsynt, for sjølve omgrepet bak er ikkje det minste nytt. Når «rasjonalet bak» berre tyder ‘grunnen til’, ‘grunnlaget for’, ‘grunngjevinga/begrunnelsen for’ eller ‘tanken bak’, ser vi ingen grunn til å bruke noko anna enn desse vanlegare uttrykka. Men i den mon ordet rasjonale måtte vere naudsynt i fagspråket for å få fram finare filosofiske nyansar, bør det òg brukast der. Vi trur likevel ein kjem langt med fornuftsgrunnlag attåt dei ovannemnde synonyma. I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner (Oslo 2005) står ordet oppført slik: rasjonale (et rasjonale – flere rasjonaler) ‘tilgrunnliggende begrepsapparat; samlede prinsipper; fornuftsgrunnlag’ [eng.; substantivering av lat. adv. rationale, sm. ord som rasjonal ] I skandinaviske ordbøker frå engelsk står ordet forklart om lag på denne måten: ‘logisk begrunnelse, fornuftsgrunnlag; resonnerende forklaring, resonnerende framstilling, gjennomtenkt framlegging’",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/valget-mellom-a-og-b-og-a-eller-b/,Valget mellom «A og B» og «A eller B»,Heter det 1) «å velge mellom pest og kolera» eller 2) «å velge mellom pest eller kolera»?,"Det heter «å velge (enten) pest eller kolera», som i «Skal jeg velge pest eller kolera?», men i uttrykk med «mellom» bør du bruke «og». Altså slik: å velge (enten) A eller B å velge mellom A og B et valg mellom A og B valget mellom A og B Det å skrive eller mellom infinitivsuttrykk er likevel så vanlig at det ikke kan regnes som galt. Eksempel: å velge mellom å kjøre eller (å) ta fly til Bergen å velge mellom å kjøre og å ta fly til Bergen",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aldri-i-livene-sine-hadde-de-sett-pa-maken-til-sprakendring/,Aldri i livene sine(!) hadde de sett på maken til språkendring,"Folk skriver nå livene sine og livene våre over en lav sko, etter engelsk mønster. Det er da ruskende galt? Kan Språkrådet rydde opp?","Vi kan prøve, og vi vil stort sett gi deg rett, men det finnes nok enkelte eksempler på at livene kan stå i flertall. I de fleste faste uttrykk (som miste livet) brukes bare entall (uten eiendomsord), men også ellers er vi tilbakeholdne med flertallsbøyingen av liv på norsk. Rådet vårt er dette: Bruk livet i entall i faste uttrykk og ellers så langt det fungerer. Sløyf hele ordet der det er naturlig. Ty til flertall når det må til, men vurder også å skrive helt om. Nedenfor studerer vi fenomenet nærmere og kommer med en del eksempler som kan være nyttige. Distributivt entall om ting vi har én hver av Siden vi vet at alle bare har ett liv hver, kan vi på norsk ofte trygt bruke entall med underforstått flertallsbetydning, såkalt distributivt entall eller fordelingsentall. To av de nødvendigste forutsetningene for livet er hodet og kroppen, og vi finner det samme mønsteret ved disse ordene. Vi sier: De hadde vondt i hodet (ikke i hodene) De var trygge på kroppen sin (helst ikke kroppene sine) Hva skjer i kroppen (vår) når vi spiser? (helst ikke i kroppene våre) På den andre siden er det ikke galt å skrive at det er hyggelig å se ansiktene deres igjen (selv om vi vet godt at de har ett hver), så på dette området kan vi ikke vente å finne absolutte regler. Det har lenge vært mye vakling. Av og til er den beste løsningen litt utenfor den boksen vi begynner med. Et eksempel: Hvis «det eneste som står i hodet deres» skurrer, er ikke den beste løsningen nødvendigvis «i hodene deres», men kanskje «i hodet på dem», som er et fastere uttrykk. Men nok om emnet distributivt entall her, for vi har en egen artikkel om det i basen. Tilbake til livet. Nedenfor ser vi bare på hvor grensa går mellom livet til folk og livene deres. Eksempler på at livet står for flere menneskers liv Det er nokså opplagt at det må hete Alle tre mistet livet Og denne boktittelen (med rot i en kjent salme) er det nok ikke mange som ville ha endret på: Og tok de enn vårt liv Her følger flere eksempler som vi har fått fra innsendere, med anbefalt omskrivning: Flere eldre får ødelagt livene sine av å bli ranet > får livet ødelagt De eldre fortjener en bedre avslutning på livene sine > på livet Friåret forandret livene våre > forandret livet vårt Hva gjør vi med de korte livene våre > det korte livet vårt Vi setter livene våre på spill for dere > livet på spill Kvinnene fremstilte livene sine slik at de passet inn i bildet av den hjemmearbeidende husmoren > livet sitt slik at det Vi vet lite om livene til fåmælte mennesker > livet til Samliv? Det er ikke alltid vi kan vite om leseren vet om livet står for samlivet mellom flere personer. Det kan være fristende å bruke flertall for å utelukke samlivstolkningen. Vi vil likevel anbefale entall her: Kronprinsbarna skulle oppleve å ha sin elskede mor i livene sine i bare ni år > livet sitt Vi viste bilder og fortalte fra våre liv > livet vårt Et klart tvetydig eksempel har vi her: Det var interessant å høre mer om livet til mormor og morfar Men livene til klinger ikke så godt, så hvis vi mener mer enn samlivet, kan vi gjerne skrive helt om. Merk forresten at vi ikke ville ha skrevet barndommene til mormor og morfar; her må entall dekke begge nyanser uansett. Spesielle tilfeller Av og til vil entall være misvisende av andre grunner: De forteller om hvor sammenvevde livsløpene har vært, og hvor tett livene deres er bundet sammen i dag Du kan bli ulykkelig av å sammenligne tilværelsen din med de perfekte livene i mediene De har levd helt forskjellige liv Her må flertall godtas, hvis det ikke skal skrives helt om. Levva livet! Noen ganger er hele formuleringen kunstig uansett hva vi velger, som i «Her kan gode liv leves» og «Her kan et godt liv leves». Men det er ingenting i veien med Her er det mulig å leve et godt liv (underforstått: mulig for flere mennesker) Også dette kan vi trygt skrive i entall: Vi er avhengige av dem for å leve gode og trygge liv > et godt og trygt liv (leve godt og trygt) Formuleringen leve liv et slik og slik kan være litt vanskelig å håndtere fordi vi også har det faste uttrykket å leve livet med betydningen ‘nyte livet’. Setningen De forteller om hvordan de lever livet kan misforstås. Her kan vi trygt legge til «sitt». Vi kan eventuelt skrive «De forteller om hvordan de har det i livet». En annen løsning kan være å sløyfe livet eller noe annet: De forteller om hvordan de lever Det fungerer i alle fall bra her: De lever sine liv som kristne > De lever sitt liv som kristne > De lever som kristne Denne setningen skulle være grei med liv i entall: De lever sitt liv, og jeg lever mitt liv Mestre livet Såkalt livsmestring har blitt et skolefag, og det er den engelske formuleringen «master their own lives» som ligger under når det står i opplæringslova at elevene skal «meistre liva sine». Dette er enda mindre ideelt på nynorsk enn på bokmål, og i den nye opplæringsloven kommer det forhåpentlig til å stå bare meistre livet. Statistisk endring I aviskilder fra perioden 2000 til 2021 forekommer frasene i livene og av livene over ti ganger oftere enn på hele 1900-tallet (se nb.no). Det sier ikke stort i seg selv, for avisbunken er tjukkere enn før i tida, men når vi sammenligner og ser at bruken av i livet og av livet i dette århundret henholdsvis har gått kraftig tilbake og stagnert, skjønner vi at det har skjedd en stor endring. Den har for det meste engelsk signatur: Tidlige treff på «Dere reddet livene våre» og lignende finner vi gjerne i oversatt litteratur à la Bill og Ben. Et annet søk i aviskilder, med relativ frekvens:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stille-sporsmalstegn-ved/,Stille spørsmålstegn ved?,Nesten alle politikere sier at de «stiller spørsmålstegn ved» saker og ting. Er denne uttrykksmåten blitt akseptabel nå?,"Den kan regnes som en sammenblanding av «stille spørsmål» og «sette spørsmålstegn ved». Vi anbefaler ikke å skrive «stille spørsmålstegn ved». De klassiske formuleringene er: å stille spørsmål om = spørre om å sette spørsmålstegn ved (om) = lure på, stille seg skeptisk til, trekke i tvil Rundt 1960 tok man i bruk hybriden «å stille spørsmål ved (om)», og etter 1980 har det vært vanligere å stille spørsmål ved ting enn å sette spørsmålstegn ved dem. Hvis man er i tvil om hva man skal velge, kan man vurdere å bruke enklere og tydeligere uttrykk. Her er et gammelt råd fra Språkrådets Godt språk i lærebøker: Stille spørsmål ved er et vanlig, men uklart uttrykk. Hvis meningen er ‘trekke noe i tvil’, heter det sette spørsmålstegn ved. I stedet for stille spørsmål ved om oppgaven kan løses kan vi tilrå stille spørsmålet om oppgaven kan løses e.l.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fiskekjott-fuglekjott/,"Fiskekjøtt, fuglekjøtt?","Vi diskuterer om man kan anvende ordet kjøtt også om fisk og fugl. Er fiskekjøtt en gangbar ordsammensetning? Hva med kjøttdeig av laks, som markedsføres for tida?","Det er ikke noe i veien for å bruke fiskekjøtt og fuglekjøtt når det trengs. Disse ordene står også i ordbøkene. Vi sier jo også fruktkjøtt om den (mest) spiselige delen av frukt. Men det er ikke ofte vi trenger ordet fiskekjøtt. Selv når fisken er redusert til stykker av fiskekjøtt på kjøkkenbenken, kaller vi den stort sett bare fisk. Vi sier også gjerne at laksen er rød i fisken. (Av og til kaller vi til og med annet kjøtt for fisk, som når noe er fast i fisken. Fisk har faktisk betydd ‘muskel’ på norsk! Men det er en annen sak.) Om kjøttdeig av laks: Det er ingen grunn til å gå veien om ordet kjøtt når man snakker om fiskedeig (skrapt eller malt fisk) eller fiskefarse. Kort sagt er kjøttprodukter og fiskeprodukter to ulike kategorier. Vi bør altså ikke tøye logikken i fiskekjøtt for langt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-time-pa-oyet-eller-oret/,En time på øyet eller øret?,"Hva er riktig, å ta seg en time på øyet eller å ta seg en time på øret?","Begge deler er i bruk og må regnes som riktig i betydningen ‘ta seg en blund’. Både ta seg en time på øyet og ta seg en time på øret (eventuelt noen timer) har vært brukt i skrift i flere tiår. Varianten med øre melder seg i kildene noen få år før øye (1976 og 1982). Begge variantene er eldre i talespråket. Henvendelser vi får, tyder på at eldre folk helst sier øret, mens yngre oftere sier øyet. Øre-varianten likner mest på det gamle sove på sitt grønne øre ‘sove med god samvittighet’. Dessuten ligger man heller på øret enn på øyet. På den andre siden heter det å ta seg en blund på øyet. Å ta seg en på øyet kan være en elliptisk (forkortet) uttrykksmåte. Svenskene tar helst en time på örat. På dansk har man lenge taget sig en (lille en) på øjet, og på tysk finnes uttrykket ein Auge voll (Schlaf) nehmen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tungebandet/,Tungebåndet,I familien vår er vi uenige om uttrykket «skåren for tungebåndet». Betyr det å være veltalende og pratsom eller det motsatte?,"Å være (vel) skåren for tungebåndet (eller tungebandet) betyr å ha lett for å snakke, å være veltalende. Tungebåndet er et bånd som forbinder tunga med bunnen av munnhula, og hvis dette båndet er for stramt, hemmer det taleevnen. En kan da få skåret opp båndet litt for å gjøre det lettere å snakke. Det er den konkrete bakgrunnen for uttrykket. Det er nok blitt ganske vanlig å snu om på logikken i bildet. For den som ikke kjenner til det nevnte inngrepet, høres det jo ikke så bra ut med skjæring i munnen. Noen mener at allerede Ludvig Holberg brukte uttrykket i den nye betydninga i Erasmus Montanus (1731): Der faar I en Mand, som I kand tale med; thi den Karl er ikke skaaren for Tungebaandet... Men dette er usannsynlig! Verken i dansk eller i norsk litteratur før 1900 finner vi spor av en slik omvendt oppfatning, og Holberg skriver selv om «at løse sit Tungebaand» i en annen sammenheng, nettopp om det å få tunga på glid. Redaktørene av Ordbog over det danske Sprog mener det er en feil i Erasmus Montanus, og at det skulle ha stått «ikke ilde skaaren». Slik står det i noen seinere utgaver. Men merk at det er ingen ringere enn mor Nille som ytrer replikken ovenfor (om sin sønn Erasmus), så dette kan jo være mor Nille-logikk (altså en forvirret ytring) og dermed tilsiktet komikk fra Holbergs side. Ei engelsk-dansk ordbok fra 1754 har denne opplysninga:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/driftssjef-stasjonssjef-og-liknande-samansetningar-ein-eller-to-s-ar/,"Driftssjef, stasjonssjef og liknande samansetningar: ein eller to s-ar?",Skal det vere ein eller to s-ar i drift(s)sjef?,"Det skal vere to. Dette kan vi utleie av andre samansetningar med drift-. Det heiter driftsbygning, driftsingeniør, driftskapital og så vidare med -s-. Regelen er: Vi gjer ikkje unnatak for samansetningar der andrelekken «tilfeldigvis» byrjar med s-. Likeins er det med samansetningar der andre ord enn drift er fyrstelekk. Eit døme kan vere stasjon og andre ord som endar på -sjon. Det heiter stasjonsby og stasjonsmeister, difor òg stasjonssjef. No finst det ord som snart har fuge-s og snart ingen bindebokstav i samansetning, som til dømes skog (skogsfugl, men skogmus) – men heller ikkje her er valet eller bortvalet av bindebokstav styrt av ein framlyds-s i ord nummer to.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stadnamn-og-malform/,Stadnamn og målform,Kan ein skrive Østensjøvannet eller andre stadnamn med bokmålsformer i ein nynorsktekst?,Stadnamn skal ha berre éi skriftform i offentleg bruk. Du kan difor trygt skriva Østensjøvannet på nynorsk. Namn på fylke har òg berre éi form: Østfold og Aust-Agder heiter det same i begge målformene. Godkjende skrivemåtar finst i Sentralt stadnamnregister ved Statens kartverk.,nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/docking-station/,Docking station,Finst det eit norsk ord for dock og docking station?,"Det hadde vore heilt greitt med berre dokk, sjå artikkelen «Over dokka etter vann». Elles er ordet dokkingstasjon i bruk òg.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hermeteikn-kva-slags/,"Hermeteikn, kva slags?","Eg ser hermeteikn i ymse former og fasongar: vinklar og tødlar, oppe og nede. Kva er rettast å bruke? Er det andre reglar for datamaskin enn for handskrift?","Det finst ikkje nokon generell regel for kva slags hermeteikn ein skal nytta. Det er langt på veg ei smakssak. Finn gjerne ut kva tradisjonen innanfor teksttypen, faget eller sjangeren er, før du bestemmer deg. Men merk at tastaturet tidlegare har avgrensa valet mellom hermeteikn. Dei to formene for hermeteikn som er vanlegast i norsk, er doble ″komma″ oppe og doble «vinkelteikn». Dei blir rekna som like rette. Så vidt vi veit, har Standard Norge og Microsoft samrådd seg om å gjera vinkelteikna til standardvarianten på datamaskinar, og det er greitt nok. I denne artikkelen frå Korrekturavdelingen.no finn du m.a. ei lenkje til eit godt forsvar for vinkelteikna. Det viktigaste er at ein ikkje brukar apostrofar eller anna i staden for hermeteikn. Doble “komma” Kommaa kan mellom anna ha forma 99 99 (” ”) og 66 99 (“ ”). Det fyrste har lengst tradisjon i norsk, men mange tykkjer visst den siste varianten (som er vanleg i engelskspråklege land) er ei betre innramming. Både i handskrift og typografi var det vanlegaste før å setja det fyrste av dei to teikna nede og det andre oppe, t.d. „slik”. «Vinkelteikn» Vinkelteikn er det vanlegaste i prenta tekst, og blir stadig meir populært og lettare tilgjengeleg i tekstbehandling. I norsk peikar spissane på desse «korporalvinklane» utover, medan dansk og svensk har dei høvesvis »innover« og berre mot »høgre». ‘Enkle teikn’ Merk elles at hermeteikn innanfor hermeteikn helst skal vera enkle. Enkle hermeteikn blir òg nytta kring definisjonar, slik: gåsaugo ‘hermeteikn’. Her har vi valt varianten 6 9, medan 9 9 er det tradisjonelle i norsk. Kjært barn Hermeteikn heiter òg anførselstegn på bokmål. Eit anna ord er sitatteikn. Gåsaugo (bokmål gåseøyne) – som òg kan skrivast på fleire måtar i kvar målform – er endå eit ord. Somme brukar dei helst om dei kommaliknande teikna (sjå gåseøjne på ordnet.dk), andre om vinkelteikna.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvor-mye-er-om-lag/,Hvor mye er «om lag»?,I et offentlig vedtak leser jeg om «en plassering på om lag 25 m fra senterlinje». Hvor mye avvik fra de 25 m kan da aksepteres?,"Om lag betyr det samme som omtrent eller cirka. Dette er ord eller fraser som nettopp er ment å være anslagsvise og ikke presise. En vanlig tolkning av «om lag 25» vil nok være «nærmere 25 enn 20 eller 30», og slik kan det godt brukes. Men dette er ikke noe fasitsvar. Hva som ligger i «om lag» o.l., er helst et praktisk, teknisk eller juridisk spørsmål, og det er ikke vårt ansvarsområde.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kommunikasjons-og-markedssjef/,Kommunikasjons- og markedssjef,"Er tittelen i overskriften korrekt, eller heter det kommunikasjon- og markedssjef?","Det rette er kommunikasjons- og markedssjef, som kan sees som en kortform av kommunikasjonssjef + markedssjef. Også om man tenker seg at det er snakk om én person som er sjef både for kommunikasjon og marked, er det riktig som det står i overskriften.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-eller-pa-begynnelsen-av/,I eller på begynnelsen av,Heter det «i begynnelsen av 1600-tallet» eller «på begynnelsen av 1600-tallet»?,"Fagnemnda i Språkrådet vedtok i 1995 å rå til «i begynnelsen av» framfor «på begynnelsen av». Det tradisjonelle er «i begynnelsen av». «På begynnelsen av» var lite brukt i skrift før 1980. Men i den andre enden av hendelsesforløpet, altså ved slutten, må vi godta «på». Det kan hete både «på slutten av» og «i slutten av». Noen ganger passer det med «ved slutten av» og «ved begynnelsen av». «På begynnelsen» kan komme av påvirkning fra «på slutten», som har mange år på baken. Bruk av «på» i andre tidsuttrykk (som «på 1900-tallet») kan ha fremmet «på» foran både «slutten» og «begynnelsen».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/balla/,Balla?,"Er det riktig å bruke balla om testiklene eller pungen, i skriftspråket altså?","Her er det flere mulige problemstillinger, men det korte svaret er ja, hvis ordet brukes i en uhøytidelig tekst. Under oppslagsordet balle i Tanums store rettskrivningsordbok og Bokmålsordboka finner du balla med forklaringen ‘testikkelpung’. I samsvar med et normeringsvedtak fra 1995 er dette bestemt form av ei balle. Både det grammatiske kjønnet og begrepsomfanget kan diskuteres. Testikkelpung skal nok kunne omfatte pungen med ballene. Pungen eller ballene alene står ofte for begge deler. Fra ball i hankjønn flertall til balle i hunkjønn entall Opphavet til hunkjønnsordet balle er «reanalyse» (grammatisk omtolkning), som er et språkvitenskapelig uttrykk for at en misforståelse begynner å leve sitt eget liv i språket. Mange ord og uttrykk begynner sin tilværelse slik og blir (med rette) oppfattet som riktige til slutt. Balla er opprinnelig ballane, regelrett avhogd til balla i oslomålet og i dialektene i det nordlige omlandet, helt på linje med gutta for guttane (‘guttene’). I vanlig bokmål heter det samme nettopp ballene, og ellers i landet stort sett ballan(e) eller balla. Når gutta ifølge Bokmålsordboka er en akseptabel form i visse uttrykk («de store gutta»), bør balla også være en akseptabel flertallsform av hankjønnsordet ball i uttrykk som «rett i balla». For dem som snakket tradisjonelt oslomål med -a som flertallsendelse i hankjønn og intetkjønn, var balla før opplagt det samme som ballene, altså bestemt flertall av en ball. Det er derfor ganske usannsynlig at reanalysen til ei balle har skjedd i folkelig oslomål (i øst). Trolig har formen balla vært i bruk i ungdomsspråket i det meste av byen, og så har den blitt omtolket der kjennskapen til det tradisjonelle bøyningssystemet har vært minst (kanskje helst i vest). For mange i byen er det blitt et hunkjønnsord som kan omfatte både steinene og pungen. For disse språkbrukerne gir en ball kanskje ikke mening alene i anatomisk forstand. Det nyere uttrykket å ha baller knytter seg likevel til det gamle ball og neppe til ei balle. Det er nok med ett par, tross alt. (For ordens skyld til slutt: Siden norske hunkjønnsord i nyere bokmål også skal kunne ha felleskjønn, finner vi formen en balle – ballen, med tostavingstonelag, i ordbøkene. Det er nærmest en papirballe som er med i rettskrivningen bare for å ivareta symmetrien i systemet.) Synonymer, stilleie og litterære baller Baller har alltid også hett steiner. To gamle og mer spesifikke norske ord for testikkel er eiste (og eistekorn, eistestein) og kodd /kødd. Det mest nøytrale ordet i bokmål er testikkel, men det kan virke ganske papirknitrende i mange sammenhenger. Pungen kan passere i sakprosa, for alternativet scrotum faller ikke naturlig for de fleste. Balla hører hjemme i mer private og uhøytidelige sammenhenger, helst muntlig, og selvsagt der det passer i skjønnlitteraturen. Balla stod trolig på trykk for første gang i en romanoversettelse fra 1949, ikke lenge etter ballene, som (i denne betydningen) passende nok debuterte i en bok fra Steensballe forlag i 1947.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/opp-i-stry-med-blar-i-oynene/,Opp i stry med blår i øynene?,"I Bokmålsordboka står det faste uttrykket kaste noen blår i øynene oppført med betydningen ‘føre en bak lyset’ og ‘lure en opp i stry’. Det siste må da være feil? Å kaste blår i øynene på noen er vel bare å innbille dem noe, mens å narre noen opp i stry er noe litt mer, nemlig å lure og lokke dem inn i noe som det ikke blir noe av?","Vi er enige i at dette er den typiske måten å bruke uttrykkene på. Men det er flere ordbøker som ikke trekker opp grensen så skarpt. For eksempel sier Den Danske Ordbog at å kaste noen blår i øynene kan være å snyte dem, mens å bli narret opp i stry ifølge NAOB favner om både å bli lurt, narret, snytt og ført fullstendig bak lyset. Stry -uttrykket er særnorsk, mens det med blår historisk sett er dansk-norsk. Uttrykkene er altså ikke skapt for å utfylle hverandre betydningsmessig. De overlapper med hverandre, og da blir det lett forvirring. Vi gjør et forsøk på å greie ut om bakgrunnen nedenfor. Linproduksjon Det er et pussig sammentreff – og kanskje mer enn det – at både stry og blår har med lin å gjøre. Stry (jamfør strie) er korte trevler av hamp eller lin, og blår er det danske ordet for det samme. Språkhistorikerne Hjalmar Falk og Alf Torp sammenligner opp i stry med det danske stå som en høne i blår og dessuten med det tyske sich nicht aus dem Hanfe finden können (dvs. ikke finne veien ut av hampen, jamfør vårt eget bort i hampen). Et av de første skriftlige eksemplene på opp i stry i norsk er fra Ivar Aasens ordtakssamling Norske Ordsprog fra 1856. Her handler det om at noe blir opp i stry, og det betyr at det ikke blir noe av, eller at det blir dårligere enn ventet. A. O. Vinje brukte i sin tid uttrykket å slite seg opp i stry om det å slite seg ut. Men senere finner vi mest narring opp i stry, både i landsmål og dansk-norsk. Uttrykket hos Ivar Aasen er lett å knytte til produksjon av lin. Etter heklinga (som er siste del av renseprosessen) sitter man igjen med lange fibrer av lin på den ene siden og kortere og mindre verdifulle fibrer av stry på den andre. Jo mindre reinhekla lin man har igjen, jo mer har «gått opp i stry». Det er et stykke fra å gå eller bli opp i stry til å bli narret opp i stry. Det er vanskelig å se sammenhengen helt, men det er nok det samme stryet i alle uttrykkene. Noen skriver å bli lurt opp i stry, men det mest tradisjonelle er narret. Snytt og trukket opp i stry er også ganske gammelt. Dialektalt har vi ellers uttrykk som er du opp i stry ‘fra vettet’ og å være strygalen. Om blår i de faste uttrykkene er det samme, er mer usikkert. Blår og blår Riktignok er blår stry, men det kan være for enkelt å si at det er stry man får i øynene når det kastes blår. Kanskje handler det om synkverving. Studer gjerne selv artikkelen i Ordbog over det danske Sprog, der blåner ‘tåke for øynene’ trekkes inn. Etymologene Falk og Torp mente at blår i øynene er en omtolking av tysk Plärr eller Bleer ‘øienforblændelse, taage for øinene’ i samspill med begrepet blå dunst (narkotisk damp som ble brukt i bedragersk øyemed) og uttrykk som nettopp høne i blår og narre opp i stry. Det eneste som er sikkert på dette området, er at det er inn i hampen vanskelig å forstå alt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blir-norsk-paverka-av-innvandrarsprak/,Blir norsk påverka av innvandrarspråk?,Finst det innvandrarspråk som øver press på norsk i dag?,"Nei, den påverknaden som går frå innvandrarspråk til norsk i dag, er langt frå så sterk at han kan kallast «press». Vi reknar da ikkje med engelsk som innvandrarspråk. Generelt er det mest i ungdomsslang at det finst ord frå innvandrarspråk. På nettstaden www.slang.no finn du resultat frå ei undersøking om dette. Verken i det norske allmennspråket eller i fagspråk på dei sentrale samfunnsområda er det særleg mange ord frå innvandrarspråk. Vi veit at det i innvandrartette område i visse norske byar blir nytta språklege variantar med mange ord frå urdu, spansk, arabisk o.l. og med ein uttale som er farga av språket til innvandrarar. Dette er òg kjent frå Sverige, Danmark og andre vesteuropeiske land. Også ungdom med etnisk norsk bakgrunn kan nytte desse variantane i samvær med vener. Dei fleste ungdommar som nyttar slike variantar, meistrar òg andre former for norsk, som dei nyttar i andre sosiale samanhengar. Difor bør ein nok truleg heller sjå på dei nemnde variantane som ein del av det personlege tilfanget (det individuelle registeret) enn som nye dialektar som kjem heilt i staden for andre. Det er uvisst om desse språklege variantane vil feste seg, og om dei orda som blir nytta, blir varige tilskot til norsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/verden-eller-verdenen/,Verden eller verdenen?,"Hvorfor heter det «her i verden» i ubestemt form og ikke «her i verdenen»? På dialekt heter det jo «her i væla», akkurat som «her på jorda». Med andre ord: Når heter det «verden», og når heter det «verdenen»?","Etter ordboka heter verden i bestemt form verdenen. Men i faste uttrykk og høytidelig stil heter det ofte bare verden. Verden er opprinnelig den bestemte formen (av verd), men det er lenge siden verden ble omtolka til ubestemt form i dansk og bokmål. Siden den gang har vi vært nødt til å legge bøyingsendinger til verden i stedet for til verd, slik: en verd en – verd en en – verd en er – verd en ene I flertall er -en- obligatorisk: den beste av alle verdener (i motsetning til den beste av alle verder på nynorsk). I bestemt form entall er -en- obligatorisk i sammensatte ord: i dyreverd en en, i finansverd en en (nynorsk: dyreverda, finansverda). Ellers er bildet litt blandet, som vi skal vise nedenfor. Det er når vi gjør verden til noe tellelig, at vi skriver verdenen. Faste uttrykk med bare verden Tross omtolkinga av verden til ubestemt form henger verden igjen mange steder der en skulle vente bestemt form verdenen. Det gjelder særlig faste uttrykk med i verden, som best i verden. Men også ellers heter det oftest verden og ikke verdenen. Eksempel: Verden er et spennende sted. Her ville verden en svart grammatisk til jord en /jord a og nynorsk verd a. Formuleringer som «hun var for god for denne verden» er noe litt annet. Her er ubestemt form brukt på samme måte som jord i «på denne jord». Dette er det gammelmodige stiltrekket enkelt bestemt form. Også det henger særlig igjen i faste uttrykk og i høytidelig språk. (Vanlig norsk har dobbelt bestemt form, som i denne jorda.) I noen tilfeller får vi en nyanse. Skriver vi for eksempel denne vakre verden i moderne norsk, bruker vi enkelt bestemt form. Formuleringen viser da trolig til det samme som (hele) denne vår vakre verden. Skriver vi derimot denne vakre verdenen (dobbelt bestemt form) viser vi trolig til en avgrenset verden som står i kontrast til en annen verden. Mer om den språkhistoriske bakgrunnen Opprinnelig er verden en sammensetning av to ord. På gammalnorsk het det verǫld, av verr ‘mann’ og ǫld ‘(tids)alder’. Etter norrøn tid ble verǫld redusert til verd, som er den nåværende formen i mange norske dialekter og i nynorsk. I bestemt form heter det verda (uttalt vera, væra eller væla med tjukk l). Formen verd en (som har danske røtter) er som nevnt opprinnelig bestemt form (altså tilsvarende verd a, jamfør jord en og jord a). Den bestemte formen ble brukt så mye at den ubestemte gikk i glemmeboka. I den etymologiske ordboka Våre arveord er dette forklart slik:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ferge-eller-ferje/,Ferge eller ferje?,"Hva er riktigst å bruke i bokmål, ferje eller ferge? Jeg arbeider i kommunikasjonsbransjen med Stavanger og Sør-Vestlandet som virkeområde.","Det er valgfritt. Den dansk-norske formen færge ble i 1917 avløst av ferje, som var enerådende til 1981, da ferge seilte inn igjen som likestilt form. I gammelnorsk het det ferja. Ferge har vi fra dansk. Det er aldri tatt inn i nynorsk, der det bare heter ferje. På Sør-Vestlandet er det tradisjonelle ei ferja – den ferjå eller ferjo. Men man bestemmer selv om man vil ta geografiske hensyn innenfor rettskrivningen. Ferja og fergen Kjønnet på ferge/ferje er også blitt valgfritt i bokmål. Historisk og stilistisk har det lenge vært en viss sammenheng mellom ferje og hunkjønnsform (altså ferja pluss dialektformer som ferjo og ferjå) og på den andre siden ferge og felleskjønn (altså fergen) Men før i tida var ferjen vanlig i skrift, akkurat som ferga er blitt det i den seinere tid. Språkhistorie og dialektformer G fra skriftbildet En rekke g-er i norsk (selge, velge, sverge, verge, ferge) skriver seg fra en dansk skikk med å skrive g for j - eller w -uttale, jamfør f.eks. dansk at hærge ‘å herje’. I den norske uttalen av dansk skrift fikk disse lydene hard g, altså «bokstavuttale». Først på 1900-tallet spredte bokstavuttalen seg for alvor i norske dialekter. J i det meste av landet Leter man etter den opprinnelige uttalen i dialekten, som kanskje var bevart til midten av århundret, vil man de fleste steder finne ferje, til og med i hovedstaden. Kristiania-mannen Kristian Kølle, som engasjerte seg i rettskrivningsspørsmålet på slutten av 1700-tallet, mente det burde hete færje i stedet for færge på grunnlag av det vanlige talemålet (enda talemålet var temmelig danskpreget i de kretsene han ferdedes mest i). Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, brukte også formen færje i sine skrifter. Skriftuttale Former med skriftuttale brer seg. Derfor er det grunn til å tro at flere unge sier ferge. At ferge sprer seg på Vestlandet, kan dessuten komme av at ordet oppfattes som del av en større gruppe ord og former som mister j-uttalen. Her finner vi alt fra å sørgje og ei verje til den dialektale j-uttalen i bergje' og torgje' (bestemt form av eit torg og eit berg med hard g). Når j-uttalen generelt taper terreng, kan også ferje rammes, og j-en endres til en uhistorisk g som stammer fra skriftbildet. Det er altså litt av ei språkhistorisk smørje vi står oppi – men merk at smørje neppe blir til *en smørge, for dette alternativet finnes hverken i bokmål eller dansk. Normen og bruken G-variantene var altså utenfor rettskrivningen mellom 1917 og 1981. Likevel var ferge og fergen de mest brukte formene i bokmålstekster hos mange aviser og forlag etter krigen og fram mot 1980. Disse formene har holdt seg godt i forlagsverdenen, men ellers har det relativt sett gått litt nedover med dem etter at de ble tillatt igjen. I avisene har ferje og ferja vært de mest brukte formene de siste tjue årene, også på bokmål, samtidig som den nye g-varianten ferga har halt innpå.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gutta-boys-%e2%88%92-jenta-girls/,Gutta boys − jenta girls?,"Det har lenge hett gutta boys, men i det siste har jeg stadig oftere hørt om jenta girls. Kan man si det?","Man kan ikke hindre noen i å si det, men uttrykket er et klart brudd med all tradisjonell grammatikk. I østlandsmål (blant annet tradisjonelt oslomål) er dette det vanlige bøyningsmønsteret for hankjønnsord og hunkjønnsord: Hankjønn: en hest − hesten − flere hester − alle hesta en gutt − gutten − flere gutter − alle gutta Hunkjønn: e(i) stjerne − stjerna − flere stjerner − alle stjernene e(i) jente − jenta − flere jenter − alle jentene Det heter gutta på skauen og (av og til) jentene på skauen, begge deler i flertall. Jenta på skauen er derimot entall! Jenta girls (ment som flertall) er stikk i strid med den grammatikken som gutta boys bunner i, ja det er i strid med all norsk grammatikk. Likevel var det nesten ikke til å unngå at akkurat denne feminine parallellen til gutta boys oppstod. Det mer korrekte jentene girls klinger jo dårlig. Som en språkvits fungerer jenta girls på to plan, men hvis folk glemmer at det er ugrammatisk, forsvinner halve poenget. Når barnehagebarn i Oslo i dag setter jenta inn i regla «lang, lang rekke, * er så frekke», er det mye som tyder på at selve følelsen for grammatisk hunkjønn i dialekten er kraftig svekket.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utstede-og-utstedelsesdato-pa-nynorsk/,Utstede og utstedelsesdato på nynorsk,Hva vil være korrekt nynorsk for bokmål utstede og utstedelsesdato? Det dreier seg om tekst på noen offentlig utstedte attester.,"For utstede kan en bruke både skrive ut, ferde ut og utferde på nynorsk. Vi vil rå deg til å bruke utskrivingsdato for utstedelsesdato. Noen spør om det ikke ligger noe mer autoritativt i utstedelse enn i det mer generelle utskriving, men oftest vitner dokumenttypen om hva som ligger i utskrivinga. Tre eksempler fra Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord (flere utgaver): det må utstedes en fullmakt > det må gjevast / skrivast ut ei fullmakt den under forsvarssjefen utstedte ordre > ordren som er send ut (pålagd) av forsvarssjefen obligasjoner som er utstedt av den norske stat > obligasjonar som staten har ferda (skrive) ut (marknadsført) Karl Arne Utgård har i sin Juridisk og administrativ ordliste: utstede ihendehaverobligasjoner > skrive ut ihendehavarobligasjonar utstede fullmakt > skrive fullmakt utstedende myndighet > utskrivande styresmakt På bokmål er utstede og utferdige delvis overlappende. Utferdige er i utgangspunktet det samme som ferde ut / utferde, men også for utferdige anbefaler Rommetveit og Utgård i noen tilfeller skrive ut og gi.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-og-dykk-pa-nynorsk/,De og dykk på nynorsk,"Når skal eg bruka de, og når skal eg bruka dykk?","Ein kan sjå det slik at de og dykk og dykkar er fleirtal av du og deg og din (+ di, ditt, dine) Du skal altså bruka de, dykk og dykkar nett slik du brukar du og deg og din. Med andre ord: Du og de er subjektsform, deg og dykk er objektsform (og den forma som blir brukt etter preposisjon), medan dykkar er eigeform: Gav du boka til meg? Gav de boka til meg? Gav eg deg boka? Gav eg dykk boka? Gav eg boka til deg? Gav eg boka til dykk? Boka er di. Boka er dykkar. Ordet de har valfri uttale: /de/ eller /di/. Med stor forbokstav skifter de, dykk og dykkar tyding og blir høfleg form av du, deg og din. I nynorskområde er det svært vanleg å seia dokk (dåkk), doke (dåke) eller dokker (dåkker) for dykk. I tradisjonelle variantar av dialekten skil ein gjerne mellom dokk osb. som objektsform og /de/ eller /di/ som subjektsform. I 2012 vart det tillate å bruka å-varianten dokker i nynorsk, men utan skilje mellom subjektsform og objektsform. Det heiter altså dokker – dokker – dokkar, på line med bokmål dere – dere – deres.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-som-er-med-pa-leken-ma-tale/,"Den som er med på leken, må tåle …?","Jeg har vokst opp med følgende ordspråk: «Den som er med på leken, må tåle steken.» Nylig har jeg hørt av noen at det skal være «Den som er med på leken, må tåle streken». Hva er det som er riktig, og hva er bakgrunnen for dette ordspråket?","Varianten med «streken» på slutten må være en misforståelse. Det er «leken – steken» (eller «leiken – steiken») som er det tradisjonelle. En grunn til at rimord med -e- kommer inn til slutt, kan være at leik med diftong presses ut av dialektene (før steik med diftong). Nedenfor ser vi nærmere på de variantene som er i bruk. Steik (steiken) = sviing Bokmålsordboka forklarer ordtaket slik, under oppslagsordet stek/steik (sterk varme, særlig fra sola): «den som vil være med på leken, må også tåle, smake steken» ‘den som vil være med på noe, må også finne seg i de ubehageligheter som følger med’. Vi vet ikke om dette er det opprinnelige bildet, men det passer godt på norsk. S teik i denne betydningen er jo helst hankjønn (solsteiken). Steik (steika) = godbit Det finnes gamle varianter med steken eller stegen i betydningen ‘steika’, altså en godbit. Slik er det også framstilt i Ordbog over det danske Sprog. I Bevingede ord av Evensberget og Gundersen siteres Grundtvig med «Hvem der vil være med i legen, får noget af Stegen». Dette skal ha vært brukt «om dem som deltok i Karl 12s halsbrekkende rideturer», med andre ord kan det ha vært snakk om ei slags premiering. Merk at hele uttrykket likevel helst har negativt fortegn i overført betydning. I Norske Ordtak [ Norske Ordsprog ] av Ivar Aasen står det: «Den som er med i allslags Leik, fær smaka på allslags Steik» (fra Trøndelag). Hvis dette viser til stekt kjøtt, har ordet hunkjønn (steika). Men merk at man kan «smake» annet enn mat på norsk, for eksempel pisken. Sleik og smeik Ivar Aasen nevner ellers varianten «Den som er med i Leiken, fær vera med i Sleiken», fra Østlandet («tola sleiken» er notert fra Trøndelag). I Sørøst-Norge brukes flere steder «tåle smeiken». Smeik betyr de fleste steder i landet ‘kjælende klapp, kjærtegn’ (noe som kan være risikabelt nok), men det viser nok her til slag eller annen motgang, se betydning 5 i Norsk Ordbok. Det er innfløkt Ordbøkene kommer ikke helt til bunns i saken. Det eldste liknende uttrykket vi kjenner til, er fra eldre svensk, der ordet lek gjentas, det vil si at den som er med på leken, får tåle leken. Kanskje det er utgangspunktet, og så har fantasien fått utløp i ulike retninger ved oversettelse til andre språk eller dialekter. Som denne lille utredningen viser, finnes det ikke alltid «korrekte» eller autoriserte versjoner av ordtak og talemåter. I muntlig overlevering lever ofte flere varianter side om side. Likevel: Å bruke streken i dette uttrykket er nok å trå litt over den!",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-lene-seg-pa-norsk/,Å lene seg – på norsk?,"Stadig oftere leser jeg om folk som lener seg på abstrakte ting eller andre mennesker. For eksempel: «Vi lener oss på kunnskap og dyktige fagpersoner.» Noen lener seg også mot infinitiver og at-setninger: «Jeg lener mot at Liverpool taper» eller «Jeg lener mot å si ja». Selv lener jeg meg bare på konkrete og solide ting, og da helst for å hvile. Ellers støtter jeg meg, både konkret og abstrakt. Og jeg « heller til eller mot at Liverpool vinner» og jeg «heller mot å si ja». Hvor kommer den nye uttrykksmåten fra?","Det har vært brukt sporadisk lenge, men den økende utbredelsen de siste tiårene skyldes nok engelsk lean on og lean upon (lean on others, lean on advice osv.) og lean to eller towards. På norsk heter lean on something tradisjonelt å støtte seg til eller på nynorsk å stø seg til/på (konkret også mot), som du sier. Man kan støtte seg til fagfolk og støtte seg til eller bygge på kunnskap. Vi har alltid lent oss på norsk også, men da helst konkret (lene seg tilbake, lene seg til veggen osv.). Å lene seg kan også hete å helle seg (eller halle seg i dialekter og nynorsk). Det som heller, er skrått. Det heter å helle mot den og den oppfatningen eller helle til den og den siden (jf. lean to og lean towards). Vi anbefaler å bruke støtte seg, helle til osv. så langt det passer.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rafting/,Rafting,Er rafting eigentleg eit norsk eller engelsk ord?,"Vi har det frå engelsk, som har det frå norsk i ei anna tyding. A raft på engelsk er ‘ein flåte’. Verbet t o raft tyder ‘å transportera på flåte’ og ‘å fløyta (tømmer)’ Til verbet høyrer verbalsubstantivet rafting, som tyder ‘flåteritt på elv’. Vi har lånt rafting og to raft (å rafte) frå engelsk. Men i vikingtida lånte engelskmennene substantivet raft frå norrønt, der det heitte raftr eller raptr. Tydinga var då ‘stokk’ eller ‘raft’. Raft i nynorsk har mange tydingar; dei fleste krinsar om konstruksjon av tak og vegg.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anskaffe-og-anskaffelsesprotokoll-pa-nynorsk/,Anskaffe og anskaffelsesprotokoll på nynorsk,Har de eit godt nynorskord for anskaffelsesprotokoll? Heiter anskaffelse verkeleg anskaffing på nynorsk? Kvifor står i så fall ikkje anskaffe i Nynorskordboka?,"Innkjøpsprotokoll bør brukast så langt det rekk. Anskaffing står i Nynorskordboka og er brukt ein del, det same gjeld nyskaffing (men ikkje innskaffing, som ein òg kunne tenkt seg). Der innkjøp er dekkjande, tilrår vi likevel det. Nynorsk har som kjent halde an -, be -, het - og else -ord unna der det finst jamgode synonym. I nynorsk er det vanleg å skriva at ein skaffar seg noko (før gjerne: rår seg til noko) eller at ein skaffar noko til vegar. Men verbalsubstantivet skaffing dekkjer ikkje så godt. Det er nok difor det er anskaffing og å skaffa (skaffe) som står i Nynorskordboka. I samband med anskaffing i verksemder må ein likevel kunna bruka verbet anskaffa der kjøpa (inn) og skaffa ikkje dekkjer. Det same gjeld substantivet (ein) anskaffar. Send oss gjerne opplysningar om korleis omgrepet anskaffelse blir handtert på nynorsk på din arbeidsplass.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-art-deco/,Uttalen av art deco,"Mange uttaler art deco på engelsk eller amerikansk vis (art dekkou) med trykk på dekk, men det er vel riktigere med ardekå? Art nouveau uttales jo arnovå?","Ja, den norske uttalen av henholdsvis art deco og art nouveau er ar-dek å ar-nov å Understreking er brukt for å markere hovedtrykk. Med IPA -skrift får vi: [ˌɑːdeˈko] [ˌɑːnuˈvo] Opprinnelsen er fransk, så det er ingen grunn til å gå veien om engelsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/krever-at-ma/,Krever at + må,"Jeg hører ofte i radioen formuleringen «krever at + må», for eksempel: «Styret krever at han må gå av.» Er det riktig å si det slik?","Nei, det skurrer kraftig. Dette virker nesten som en sammenblanding av indirekte og direkte sitat, à la dette: Styret krever at han går av + «Han må gå av!» = Styret krever at han må gå av Man bør nøye seg med «Styret krever at han går av».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-golla-meg-det-gossa-meg/,Det golla meg = det gossa meg?,I 1960- og 1970-åra var det vanlig blant unge i Oslo å si De t golla meg (rått) når man kommenterte noe med skadefryd. Men ordet golle står ikke i ordbøkene. Kan dere si noe om det?,"Vi tror ordet kan være en parallell til å gosse seg, som er brukt samme sted i samme betydning (altså om å glede seg over at noe går galt for andre) seinest fra slutten av 1950-åra. Stemmer dette, er golle = godle med stum d. Å gosse er den vanlige uttalen av å godse, som er notert fra Telemark, Oslo, Aker og Skedsmo. (Dette er et annet ord enn å gasse seg, selv om det er overlapping i betydningene.) Allment kjent er å godte seg. Vi har også godne seg (uttalt gone), men det betyr snarere ‘godgjøre seg’. Fellesnevneren for disse avledningene på -se, -te, -le og -ne er altså adjektivet god. Her finner du et interessant blogginnlegg om ordet. De yngste sier i dag heller det digga meg enn det golla meg eller gossa meg. Digge for ‘like godt’ har vært vanlig blant ungdom i over femti år, men akkurat denne bruken er nokså ny.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvor-kommer-former-som-har-funni-og-har-eti-fra/,Hvor kommer former som «har funni» og «har eti» fra?,"I nynorsk støter en noen ganger på perfektum partisipp-former som «har funni», «har eti» og «har vori». Hvor kommer i-endelsene fra? Står de for et mer konservativt språk? Kan formene brukes også på bokmål?","Perfektum partisipp-former (supinum) på -i finnes i mange dialekter, framfor alt på Østlandet og i Trøndelag. De stammer rett og slett fra gammelnorsk, der funni og eti het funnit og etit. I nynorsk ble formene på -i innført i 1938, slik at det ble valgfritt med funne/funni og ete/eti. På den tida stod nynorsken sterkt i bygdene i Trøndelag og på deler av Østlandet. I 2012 ble formene tatt ut av den offisielle rettskrivinga. I bokmål har partisipp på -i aldri vært godkjent. Disse i-endelsene er lydlig sett konservative. Men som skriftformer ble de til dels oppfattet som radikale da de ble innført. Disse formene må ikke forveksles med det såkalte i-målet innenfor nynorsken, som stammer fra Ivar Aasens tid. I-mål går ut på å bruke i-endelse i bestemt form av sterke hunkjønnsord og flertall av intetkjønnsord (soli, husi). Dette systemet ble forresten også fjernet i 2012.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vente-og-forvente/,Vente og forvente,"Kan man forvente en negativ utvikling, eller er en forventning per definisjon positivt ladd?","Når man hører verbet forvente, venter man gjerne at det dreier seg om noe positivt eller om oppfylling av et krav. Det gjelder også verbalsubstantivet forventning, men ikke i samme grad. Siden venting ikke kan brukes som som verbalsubstantiv til å vente i alle sammenhenger, bruker vi ofte forventning i stedet, i nøytral betydning. Det må nok aksepteres til en viss grad, for eksempel innenfor statistikk (forventning om et visst utfall). Det finnes til og med faste uttrykk der forventning er negativt ladd: Når noe skjer mot all forventning, er det jo gjerne noe positivt. Men ellers kan flittig bruk av forventning om et direkte negativt utfall vekke både forundring og irritasjon. Verbet forvente er enda sterkere knyttet til positiv holdning til det som er i vente. En formulering som den forventede katastrofen kan derfor virke pussig og forvirrende hvis det ikke er klart at teksten handler om en dommedagssekt eller noe lignende. Den forventede renteøkningen er heller ikke allment akseptert språkbruk. Folk skriver til Språkrådet og forteller at de stusser når myndighetene forventer økt smitte. Det Norske Akademis ordbok (NAOB) sier det slik: forvente 1 regne med (noe positivt, i nyere språk også om noe uønsket, negativt, og dermed i strid med betydningen av forventning); håpe på Dette kan nok modifiseres til «i strid med hovedbetydningen av forventning », men uansett kan det være lurt å håndtere verbene på dette området på en måte de fleste kan godta, for eksempel slik: nøytral/åpen/positiv innstilling til utfallet: vente, regne med positiv: håpe positiv, gjerne knyttet til oppfylling av krav eller noe annet man har fastsatt: forvente negativ: frykte o.l. Merk at det enkle vente godt kan brukes om noe positivt. Før het det oftest å vente oppgang, ja man klarte seg i stor grad uten å forvente i det hele tatt, jamfør dette søket i aviskilder ved Nasjonalbibiblioteket: Forvente er altså ofte bare en tungvint variant av vente. Men i for eksempel forventet levealder/levetid er det så grundig innarbeidet at det må godtas, selv om ventet levealder/levetid i prinsippet kunne vært nok. (I nynorsk brukes oftere venta her, og noen skriver pårekna.) Forventning i ordbøkene I Stor norsk ordbok på ordnett.no står disse betydningene av forventning: 1 tilstand hvor man (spent) vente r på noe (særlig noe godt) salen var full og forventningen stor / spent forventning / imøtese noe med forventning 2 (positiv) forhåndsforestilling man gjør seg om noe det gikk over all forventning (godt) / vi har store forventninger til ham / (ikke) svare til forventningene / innfri forventningene Norsk riksmålsordbok (1937) gir et bilde av gjengs bruk før i tiden: 1 det å forvente (s); tilstand hvorunder man (spent) vente r på noget (godt ell. sj. ondt); spenning. en aandeløs forventning (Kiell. Fort. 248) / huset var fuldt og forventningen spændt (Ibs. Gynt 221) / stå i spent forventning / i forventning om noget / et ungt folk er fuldt af forventning (B. B. Fort. 411) / hun frøs av forvæntning i de tomme rum og halvåpne ganger (B. B. Saml. Værk. Hundreårsutg. X 51) 2 forhåndsforestilling man gjør sig om noget udfaldet var over forventning godt (Nans. Polh. I 516) / det gik over forventning (Elster II 261) / mot all forventning / vi tre knyttede store forventninger til «Catilina» (Ibs. Cat. 8)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gransking-og-forskning/,Gransking og forskning,Heter det gransking eller granskning – og forsking eller forskning?,"Det heter gransking, mens forsking og forskning er valgfrie former. Å skille mellom forsking og forskning: vanskelig og ikke nødvendig Dansk (og dansk-norsk, som var forgjengeren til riksmål og bokmål) har i utgangspunktet -ning i verbalsubstantiv, mens norsk talemål (i gamle norske ord) har -ing. Men tradisjonelt norsk talemål har også -ning, til sitt bruk. Det finnes et skille mellom ing- og ning- ord som ikke er helt gjennomført i norsk: -ing for det rene verbalsubstantivet (f.eks. handlingen) og -ning om produktet eller resultatet e.l. Eksempel: bygging og bygning. I tråd med dette kunne man prøvd å skille slik: forsking i snever betydning om ‘det å forske’ (forsking på) og forskning om andre aspekter ved fenomenet. Men det er umulig å skille klart. Til og med i sammensetninger som forskingspolitikk handler første ledd om ‘det å forske’. Det er mer praktisk å velge variant på et annet grunnlag, som dialekt. Forsking har vært mye brukt i talemålet, men det desidert vanligste i bokmål er forskning. I tyngre sammensetninger som forsk(n)ingsprosjekt har den n-løse formen hevdet seg bedre, kanskje fordi den er lettere å uttale. Bruken av gransking/granskning Formen gransking er eneform i en riksmålsordliste av Seip og Krogsrud fra 1923, uten at det betyr så mye; ordet var neppe eksplisitt normert i rettskrivningen. Men det gir en pekepinn om at gransk(n)ing ikke var av de aller mest opplagte -ning -ordene i riksmål før. I Norsk stillære i grunndrag (1921) skriver Ragnvald Iversen «lesning og gransking»! Bruken av formen gransking i skrift skjøt i været allerede før krigen. Etter krigen dominerte den sterkt, men i de senere år har granskning vunnet tilbake mye terreng. Det er den foretrukne form i riksmål (altså utenfor den offisielle rettskrivningen). Merk at det også heter granskings- i sammensetninger. Rettskrivningen gjør at vi slipper å skille mellom gransking og granskning, som ville blitt vanskelig. Før preposisjonen av ville det alltid hett gransking, men man ville forgjeves lett etter det punktet der granskning klart burde overta. Noen mener at - ing står for virksomheten generelt, mens - ning står for enkelttilfeller. Det er noe i det rent statistisk, men grunnlaget for skillet er tynt og vanskelig å operere på. Etterforsk(n)ing Et annet sted der -ning rett som det er dukker opp, er i sammensetninger med preposisjon eller adverb først. Fremdeles har vi et ord som utflytning (om ‘å flytte ut’, ikke ‘å flyte ut’) ved siden av utflytting i rettskrivningen, mens det usammensatte flytting er obligatorisk. Det er snarere en språkhistorisk inngrodd rest enn et dypt betydningsskille vi står overfor; det vi ser, er at de særnorske formene med -ing har vunnet mest fram i de enkle, usammensatte verbalsubstantivene. Forsk(n)ing bryter litt med dette mønsteret. For eksempel er utforsking uten -n relativt vanligere (altså i forhold til n-varianten) enn det enkle forskning. Men i etterforsk(n)ing dominerer n-varianten klart.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/apostlenes-hester-pa-nynorsk/,Apostlenes hester på nynorsk?,Kva skal eg bruke for «apostlenes hester» på nynorsk? «Apostlanes hestar» med genitivs-s er vel ikkje heilt bra?,"Du bør helst gjera som svenskane og skriva det i eitt ord: «apostelhestane» (jf. «apostlahästarna»). Å kalla føtene apostelhestane o.l. er å bruka ein eldgamal metafor med latinsk opphav (reisa «per pedes apostolorum») og bibelsk grunnlag. Jesus sa jo som kjent «Gå [...] og gjer alle folkeslag til læresveinar». Om du fyrst vil bruka ein genitiv, er «apostlane sine hestar» òg mogleg; det har betre grunnlag i nynorsk enn «apostlanes hestar». Uttrykket er litt av ein klisjé. Ein heilt annan vri er å «ri tviføtingen», eit ordlag A.O. Vinje (og svært få andre) har brukt i skrift.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ordene-grunnrente-og-grunnrenteskatt/,Ordene grunnrente og grunnrenteskatt,Jeg forstår ikke hvorfor regjeringen bruker ordet grunnrente om det som nå skal skattlegges (bruk av fjorder til oppdrettsanlegg). Hva slags rente vises det til? Er rente direkte oversettelse av det engelske rent (leie)? Hvilken leie er det i så fall snakk om?,"Du er ikke den eneste som lurer på dette. Ordet grunnrente er et gammelt fagord som ikke kan tas helt bokstavelig på norsk. Glem både bankrente og leie; dette er noe ganske annet. Grunnrente har fint lite å gjøre med renter av det slaget man får på penger i banken. Det har også lite med leie å gjøre. Riktignok kommer rente i grunnrente av det engelske rent, som ofte kan oversettes med ‘leie’, men det engelske ordet brukes også om noe annet, nemlig det som heter economic rent (økonomisk rente). Det er definert slik i Oxford Dictionary of English: economic rent n. […] the extra amount earned by a resource (e.g. land, capital, or labour) by virtue of its present use Forenklet sagt er grunnrente den (ekstra)avkastningen som eiendomsrett til (eller bruk av) naturressurser gir. Grunnrente er ikke nødvendigvis avgrenset til avkastning av jord/grunn; det brukes gjerne synonymt med ressursrente. I norsk politikk viser det til avkastning av felles, statlige naturressurser (en variant er den såkalte oljerenta). Fra Store norske leksikon: Grunnrente er ekstra inntekt som kommer fra eierskap til naturressurser, slik som for eksempel jord, skog, hav og olje. Grunnrentebegrepet stammer fra det engelske ground rent, opprinnelig knyttet til inntekt fra eierskap til jordbruksjord. Mer spesifikt ble begrepet brukt om den kompensasjonen – ofte i penger – som ble gitt jordeieren fra den som drev jorden, på norsk jordleie eller forpaktningsavgift. […] Siden 1980-årene har grunnrentebegrepet i Norge blitt brukt mer og mer ensbetydende med inntekter til staten fra statens eierskap til naturressurser. Staten deler ut retten til å utnytte ressursene gjennom konsesjoner, men tar inn en ofte betydelig del av inntektene gjennom forskjellige skatte- og avgiftsordninger samt eierskap i enkelte konsesjonsselskaper. Dette gjelder fremfor alt olje og gass, men også vannkraft. Problem Hvis grunnrenta er (mer)avkastningen de private selskapene får når de utnytter naturressurser, er ordet grunnrenteskatt greit konstruert; selskapet skatter av inntektene. Men historisk og etymologisk sett er det litt rart. Det er jo staten som er eieren, og historisk har grunnrente blitt brukt om de inntektene eieren (ikke leieren) har hatt av bruken. Hvis man bruker grunnrente om statens inntekt (som i leksikonartikkelen ovenfor), blir ordet grunnrenteskatt en logisk floke. Men det er nok ikke så mye å gjøre med den saken. Noen av dem som skriver til oss, foreslår å bruke grunnleie i stedet for grunnrente, men den løsningen er ikke mer logisk. Hvis de private selskapene hadde betalt for bruk av våre felles ressurser gjennom leie, kunne man kanskje ha brukt ordet grunnleie i stedet for både grunnrente og grunnrenteskatt. Men det er altså ikke slik systemet er tenkt innrettet. I oppdrettssammenheng er det meningen at skatten skal baseres på lakseprisen, som henger mer eller mindre sammen med avkastningen. Det er altså mer nærliggende å snakke om skatt (lakseskatt) enn om grunnleie (fjordleie). Det kan for øvrig være interessant å sammenligne med systemet som gjelder for kraftverk: Her skilles det mellom inntektsskatt, eiendomsskatt, naturressursskatt, grunnrenteskatt og konsesjonsavgift. Flere kilder Her er et opplysende sitat fra NOU 2019:18 Skattlegging av havbruksvirksomhet med våre uthevinger: Renprofitt er det overskuddet en bedrift sitter igjen med etter at alle innsatsfaktorer i produksjonen, herunder kapital og arbeidskraft, har fått sin markedsmessige avlønning. Renprofitt kan oppstå når det er knapphet på en innsatsfaktor i produksjonen. Dersom knappheten skyldes begrenset tilgang på en naturressurs, som olje, fisk eller areal, betegnes renprofitten normalt grunnrente eller ressursrente. Økosystemtjenester som beskyttede fjorder og kystområder, god vannsirkulering og opptak av avfallsstoffer kan også bidra til at det oppstår grunnrente. Dersom det er offentlige reguleringer som er opphav til grunnrenten, kan man alternativt kalle renprofitten reguleringsrente. Renprofitt kan også knytte seg til markedsmakt eller teknologi. Ofte brukes begrepet grunnrente som et samlebegrep for alle kilder til renprofitt. […] En overskuddsskatt på grunnrente omtales normalt som en grunnrenteskatt, og vil virke nøytralt når den er riktig utformet. […] Renprofitt i havbrukssektoren kan dels ses på som en klassisk grunnrente knyttet til at det er en begrenset mengde lokaliteter på verdensbasis som er egnet for havbruksvirksomhet. De aller mest interesserte vil sikkert ha glede av Wilhelm Keilhaus drøfting av ordene grunnrente og rent i boka Grundrentelæren fra 1916.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vilkarlig-og-uvilkarlig/,Vilkårlig og uvilkårlig,"Hvis mattelæreren ber meg velge et vilkårlig tall, ber hun meg velge et tilfeldig tall spontant, altså ikke på nærmere vilkår (betingelser). Men en spontan handling eller bevegelse er noe som skjer uvilkårlig! Hvordan henger dette sammen?","Det er ganske komplisert. Vilkår betyr opprinnelig noe i retning av ‘viljevalg’. Men vilkårlig kan bety både ‘viljevalgt’ og ‘tilfeldig’. Vilkårlig er tradisjonelt sett ‘etter egen vilje’ (etter eget godtykke). Derfor kalte man tidligere den viljestyrte muskulaturen «vilkårlige muskler». Når du får velge vilkårlig (som i mattetimen), er det meningen at du skal gjøre som du vil, men når du gjør det spontant, kan utslagene bli ganske tilfeldige og lite viljestyrte for deg også, altså uvilkårlige! Det er kanskje ikke så rart at vilkårlig har fått flere betydninger. Et forsøk på grundigere forklaring følger. Vi garanterer ikke at framstillingen er helt korrekt. Hva er det å ville? Når du kommer med et tall, er det fordi du på en eller annen måte vil det (har valgt det), men du har ikke bevisst valgt hvilket tall som skal melde seg for tanken. Det kom spontant. Det var ikke nødvendigvis tilfeldig dypest sett (nerveaktiviteten bak har jo sine årsaker), men det kan virke slik. Og for læreren og oss andre virker det ubevisste og det bevisste valget ditt like tilfeldig. Vilkår utenfor deg I eksempelet ovenfor fikk du sette vilkåret uten at det ble hundre prosent viljevalgt. Verden er full av v ilkår (betingelser) som vi ikke har noen viljekontroll over i det hele tatt. Mange av dem stammer fra andres vilje i siste instans. Ordet vilkår brukes til og med om naturlige og sosiale betingelser som ingen har valgt. (Tidligere har adjektivet vilkårlig også kunnet bety ‘på (visse ytre) vilkår’, men det er en annen sak.) Uvilkårlig = automatisk Så har vi det uvilkårlige. Det er ikke bundet av noen persons vilkår eller overveielse. Det kan f.eks. være noe ufrivillig og «automatisk», som en refleks som slår ut før den bevisste viljen slår inn. Vi regner det da gjerne som «tilfeldig». Som vi har sett ovenfor, kan vilkårlig i praksis bety det samme! Synsvinkel Vilkårlighet varierer altså med nivået og perspektivet. Noe kan være vilkårlig på den ene måten og uvilkårlig på den andre. Når man får velge et vilkårlig tall (etter egen vilje), kan det godt hende at et visst tall melder seg tilsynelatende «uvilkårlig». Samtidig kan det finnes objektive vilkår for valget utenfor din vilje! For å sette det på spissen: Hvis en diktator styrer etter sin egen vilje («vilkårlig» i den ene betydningen), kan andre oppleve det som tilfeldig (og «vilkårlig» i den andre betydningen). Og hvis diktatoren handler spontant, basert på det som melder seg «uvilkårlig», virker styringen enda mer vilkårlig for undersåttene. Uansett: Vi har inntrykk av at moderne mattelærere oftest sier «et tilfeldig tall», jf. dette boksøket (n-gramtjenesten ved nb.no):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sugent/,Sugent,"Sønnen min prøvde et nytt dataspill og konkluderte med at det var skikkelig sugent. Han har også nylig sett en sugen film. Sugent betyr visst ‘dårlig’, det vi før kalte «rævva» her i Oslo. Hvordan henger dette sammen?","Vi har fått et nytt suge-verb i norsk, og det adjektivet du viser til, er så å si avledet av verbet gjennom en logisk kortslutning. To suck > å suge For noen år siden tok ungdom og unge voksne opp en slangbetydning av engelsk to suck: ‘å være dårlig’, og de oversatte det direkte til å suge, som ikke gav mening i utgangspunktet. Mye tyder på at opprinnelsen til den nye betydningen av suck/suge ligger i oralsex, men dette er neppe noe de fleste tenker på, så man bør ikke ta det for ille opp. Sugen i stedet for sugende Noe(n) som suger, er per definisjon sug ende (presens partisipp). Sugen med -en betyr derimot ‘som opplever sug’. Det kunne i prinsippet også vært perfektum partisipp og betydd ‘sugd’ (slik nynorsk sogen gjør). Men likevel brukes altså sugen i ungdomsspråk for det som i teorien burde hett sugende. Nå finnes det riktignok eldre eksempler på at -en fungerer på samme vis som presens partisipp -ende, f.eks. tilbakeholden og måteholden (‘som holder måten’). Men dette er ikke et vanlig mønster. Man kan altså godt mene at suge «stinker» og at sugent får det til å surkle i grammatikken. Men begge betydningene har sikkert sugd seg godt fast i språket.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/med-luene-i-hendene-og-vondt-i-hodene-sine-om-distributivt-entall/,Med luene i hendene og vondt i hodene sine? Om distributivt entall,Mediene bobler nå over av setninger som «de mistet livene sine» og «de mistet jobbene sine». Det heter vel bare mistet livet og mistet jobben uansett hvor mange som gjorde det? Men hvor går grensen? Hva med «syrerne flyktet fra hjemmene sine» eller «de skrev til konene sine»?,"På norsk har vi noe som har blitt kalt distributivt entall eller fordelingsentall. Det går ut på at vi ofte bruker entall om slikt som alle er utstyrt med, også når vi snakker om flere personer. Engelsk har gjerne både flertall og eiendomsord i tilsvarende uttrykk. Eksempler: De rettet ryggen (ikke ryggene) De tok hatten av for henne (ikke hattene) De mistet livet (ikke livene) Dette er ikke en altomfattende regel, men en sterk tendens som særlig gjelder kroppsdeler (nesten konsekvent), klær og fast tilbehør. I tillegg har vi mange faste uttrykk som alltid står i ubøyd form eller entall (for eksempel de lånte øre til ham, de ble lange i maska, de bar giftering, de gikk med stokk og de spilte gitar). Vi skiller ikke nøye mellom disse typene nedenfor. Det finnes dessuten en stor gråsone mellom entall og flertall som vi kommer tilbake til. Ord som gjerne settes i entall På visse betydningsområder finner vi mye entall: Kropp, kroppsdeler og enkelte organer De ville få litt sol på kroppen De hadde vondt i hodet / høl i huet De stod med ryggen til / i vann til brystet / med rumpa bar / med blottet hode De stakk nesa i andres saker / fikk rusk i øyet De tok/holdt hverandre i hånda (De holdt hverandre i hendene = begge hendene) Søstrene var kjent for å snakke rett fra levra Ordet hjerte brukes mye i faste uttrykk, oftest i entall. Også i konkret betydning brukes gjerne ubøyd form eller bestemt form entall: De ble varme om hjertet / følte et stikk i hjertet / hadde hjertet i halsen Begge hadde dårlig hjerte / problemer med hjertet Men det er lett å finne eksempler på rimelig bruk av flertall, både i konkret og overført (særlig religiøs) betydning: Hjertene deres slo i takt / Kirurgen sendte hjertene deres til transplantasjon Gud kjenner hjertene deres (men jf. Vårt hjerte gleder seg i ham, Sal 33,21) Både i hjertet vårt og i hjertene våre har lang tradisjon. I hjertene våre sprer seg nå med støtte i engelsk, men selve varianten er eldre enn engelskpåvirkningen. Organer og kroppsdeler som de fleste har to av, står oftest i flertall, særlig i konkret betydning. Plagg og mer eller mindre fast tilbehør De stod med lua i hånda / i underbuksa De stod med hånda (én hver) eller hendene (begge) i lomma (her hører lomma nærmest til hånda) De tente pipa og la i vei Sinn og syn De hadde sterk vilje / følte fred i sinnet / solgte sjela si Jamfør hjerte i overført betydning ovenfor. Alle hadde gjort seg opp en mening om emnet De har et fornuftig syn på saken (ikke entydig distributivt; kan vise til at de deler synet) Livet Og tok de enn vårt liv (i salmen «Vår Gud han er så fast en borg») Flertall er ikke alltid utelukket. Vi har en egen artikkel om livet/livene i svarbasen. Yrker og roller De mistet jobben (jobbene bare hvis de hadde flere hver) De hadde det til felles at de var sjalu på kona Ubøyelige uttrykk på samme område: De ble ansatt i fast stilling Alle tre har vært president i hjemlandet (jf. presidenter i sine hjemland) De ble vitne til en ulykke Andre ting som vi vet er knyttet til hver enkelt Ingen av dem hadde husket passet Alle fikk trekk i lønna Komplikasjoner Formuleringene ovenfor vil bli riktig tolket fordi vi vet hvordan verden er innrettet, eller fordi den språklige konteksten gjør det klart hva som er ment. Hvis den bokstavelige tolkningen er svært søkt (og f.eks. impliserer at to har på den samme lua), kan vi jo bare se bort fra den. Men hva med eksempler som: Da de kom hjem til kona (si) / ektemannen (sin) De flyktet fra hjemmet (sitt) Disse formuleringene kan fungere greit i den rette sammenhengen. Men av og til kan pussige tolkninger trenge seg på, og da må det være greit å ty til flertall. Det kan gjelde både liv, hjem, koner og menn. Flertall i de to siste eksemplene dine er ikke galt, faktisk er det god tradisjon for å skrive for eksempel: De flyktet fra hjemmene sine (hvis det er tale om mennesker fra ulike hjem) Entall duger ikke på tvers av familier når vi snakker om søsken eller foreldre. Vi må oftest skille mellom: De snakket om mora (si) (felles mor) De snakket om mødrene (sine) (ulike mødre) Flere unntaks- og tvilstilfeller Tellelige (ofte konkrete) ting i fokus Å få sol i ansiktet og å ha vondt i hodet er faste uttrykk der antallet ansikter og hoder er i bakgrunnen. Det er annerledes her: Han så ansiktene deres for seg Han proppet hodene deres fulle av reaksjonære meninger (eksempel fra i Bokmålsordboka) Fantomet klinket hodene deres sammen Han talte hodene i forsamlingen Personlig bakgrunn og livshistorie Alle deltakerne hadde en tragisk livshistorie Deltakerne hadde en tragisk livshistorie (heller: tragiske livshistorier) Det første kan neppe misforstås, takket være sammenhengen. Det siste kan i entall misforstås som at de opplevde historien sammen. Kombinasjon med ulik/forskjellig Merk samspillet med ulik/forskjellig, som har en slags distributiv betydning i seg selv: Deltakerne hadde samme bakgrunn – Deltakerne hadde ulik/forskjellig bakgrunn De så verden i samme perspektiv – De så verden i ulikt/forskjellig perspektiv De så verden fra samme ståsted – De så verden fra ulikt/forskjellig ståsted Kommentarer: Forskjellige bakgrunner kan ikke kalles galt, og i de forskjelligste bakgrunner er flertall nødvendig. Flertall ulike/forskjellige perspektiv kan i teorien også vise til at de hadde flere hver (jf. «Jeg prøvde å se saken i forskjellige perspektiv»). Flertall ulike/forskjellige ståsteder går også bra. Alder Begge disse variantene er gode og gamle i norsk: Barn i forskjellig/ulik/ymse alder Barn i forskjellige/ulike/ymse aldre Men det må hete: Barna har forskjellig/ulik/ymse alder Engelsk: både flertall og eiendomsord (jf. hodene sine) Mange er i dag så sterkt påvirket av engelsk at de synes det er noe ulogisk ved den norske uttrykksmåten. Samtidig gjennomfører de den engelske tankegangen bare delvis. På norsk sier vi ikke at vi må bytte busser. Men engelsk krever flertall: We must change buses. På norsk tar vi gjestene i hånda og hilser på dem, men på engelsk heter det jo shake hands. Den tradisjonelle norske uttrykksmåten er enkel og praktisk, og logisk nok. I forbindelse med kroppsdeler og eiendomsord (som sin) ser vi en annen forskjell mellom språkene. Engelsk må ha med hvem eieren av kroppsdelen er. På norsk er det implisert. Det er logisk og elegant på sin måte: He shook his head Han ristet på hodet «Har du vondt i magen din? » er noe vi kanskje sier til små barn. Vi kan sette de to fenomenene på spissen, slik: De hadde vondt i hodene sine. De hadde vondt i hodet. Bare det siste er god norsk. Vi råder til å sløyfe både flertallsbøying og si/sin/sitt/sine der det er mulig.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/malform-eller-malfore/,Målform eller målføre?,"Er det rett å kalla bokmål og nynorsk to «målføre», slik mange gjer?","Bokmål og nynorsk er målformer (eller helst beint fram skriftmål/skriftspråk). Målføre bør berre brukast om dialektar. I vanlege ordbøker i dag er målform forklart som ‘språknormal, skriftnormal’. I Bokmålsordboka står dømet «bokmål og nynorsk er jamstilte målformer i alle offentlige organer». Målføre er på si side forklart som ‘dialekt’. Det er særleg nytta om dialektar i tradisjonell form. Det finst berre to målformer i Noreg i dag, nemleg bokmål og nynorsk, men mange målføre. I stillingslysingar kan det vera rett å krevja at søkjaren meistrar begge målformer, men det er vel mykje forlangt at ein skal kunna dei norske målføra. No skal det ikkje stikkast under stol at ordbruken varierte før òg. Målføre har faktisk hatt vidare tyding før og femnt om både ‘språkvariant’, ‘målføring’ og ‘mæle’. Men skiljet som er streka opp ovanfor, må seiast å vera uttrykk for offisiell målbruk no.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trunkere/,Trunkere,"Kva tyder trunkert, som i «trunkert søk»? Det er eit uttrykk som ein ofte støyter på når ein søkjer på nettsider.","Trunkere kjem via engelsk frå latin. Trunkert tyder i grunnen ‘avkappa ’, ‘ styvd’. Verbet heng saman med det latinske substantivet truncus, som tyder ‘stuv’, ‘stamme’ eller ‘bol’ (kropp utan hovud). I Nynorskordboka er trunkere forklart slik: kutte av; i edb: erstatte byrjinga eller slutten av ein søkjestreng med eit spesialteikn som står for eitt eller fleire vilkårlege teikn; som adjektiv i perfektum partisipp: eit trunkert søk Eit trunkert søk gjer ein ved å hogge av fram- eller bakenden av eit ord og setje inn eit spesialteikn for den avhogne delen. Spesialteiknet (som òg blir kalla jokerteikn eller «wildcard») er oftast ei stjerne, eit spørjeteikn eller eit prosentteikn. Ein kan til dømes skrive *rock, og då får ein treff på alle ord som sluttar på - rock (femtitalsrock, garasjerock, jazzrock osb.). Dette er venstretrunkering. Ein kan òg høgretrunkere og skrive rock*. Då får ein treff på alle ord som byrjar på rock- (rockabilly, rockemusikk, rockestjerne osb.). Skriv ein *rock*, kan ein få i både pose og sekk. I Norsk dataordbok (Universitetsforlaget 1997) står dette: Avkutting, trunkering Engelsk truncation Fransk troncature 1 Utelatelse av et eller flere av de minst vektige sifrene i en tallrepresentasjon uten at den resterende del blir justert. Jf. avrunde. 2 Utslettelse eller utelatelse av en del i begynnelsen eller slutten av en streng. Men avkutting ser ut til å ha tapt som avløysar. Trunkering er innarbeidd i vide krinsar, truleg med norsk uttale (o -lyd for u føre nk).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/barne-og-ungdomsidrett/,Barne- og ungdomsidrett,Jeg har skrevet barne-og ungdomsidrett på denne måten. Er det riktig stavemåte?,"Nei, det mangler et mellomrom. Det skal være barne- og ungdomsidrett. Barne- og ungdomsidrett er en avkortet måte å skrive barneidrett og ungdomsidrett på. Orddelen idrett er sløyfet det første stedet for å slippe gjentakelse. Fjerner du mellomrommet, blir det som om det stod barneidrettog ungdomsidrett.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/boardwalk/,Boardwalk,Hva heter boardwalk på norsk? Sporveien kaller det bordgang.,"Det er ikke godt å si hva slags boardwalk Sporveien sikter til i artikkelen du har lenket til, men det at den skal stå «på stylter», kan tyde på at det er ei gangbru av tre (eventuelt bru av annet materiale, men med tredekke). Bordgang er noe helt annet, jamfør naob.no. I Stor engelsk-norsk ordbok på ordnett.no står det: boardwalk 1 (amer.) strandpromenade, strandvei (spesielt belagt med planker) 2 gangbro Oxford dictionary of English byr på denne definisjonen: a wooden walkway across sand or marshy ground* N. Amer. a promenade along a beach or waterfront, typically made of wood (*Gangvei av kløyvde eller hele stokker lagt på tvers over myr heter på norsk kavlebru. Ei kort bru med stokker på langs kalles klopp. Bruer av plank på grunnen, jf. engelsk duckboards, kan nok kalles plankebru, men det er tvetydig. På Wikipedia kalles det plankeveg, men det ordet har blitt brukt mest om vei til plankekjøring.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-ferd/,Uttalen av ferd,Hvordan uttales ferd og sammensetninger med dette ordet?,"Det finnes flere måter å uttale ordet ferd på. Uttale med d er historisk sett basert på uttale av dansk skrift, mens uttale uten d (med eller uten tjukk l) er nedarvet uttale i norske dialekter. Skriftuttalen er /færd/, mens nedarvet norsk uttale er /fæ:r/ eller /fè:r/ eller (i østnorske dialekter:) /fæ:L/ med tjukk l. Kolonet står for lang vokal. Hunkjønnsvarianten ei ferd – ferda uttales uten d, altså /fær:a/ eller /fæ:La/. Felleskjønnsvarianten en ferd – ferden uttales /færdn/. En del særnorske ord på ferd- har alltid hatt stum d også i bokmålsuttale, jamfør dette klippet fra Bjarne Berulfsens uttaleordbok: Ferdefolk og ferdeskrin heter nå ferdafolk og ferdaskrin /fæ:ra-/ på bokmål, i tråd med dialektene ordene er tatt opp fra.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ostfolddialekt/,Østfolddialekt,"Vi er to elever fra St. Olav vgs. i Østfold som har noen spørsmål angående vår dialekt. Vi her nede prekær veldig annerledes. Vi lurer på hvorfor dialekten vår blir sett på som «stygg» i forhold til oslodialekten, og hvorfor oslodialekten blir sett på som «fin». Vi lurer også på hva dere i Språkrådet mener om vår dialekt, synes dere også at den er litt stygg?","Østfolddialekter er like gode som andre dialekter. Hva folk syns er fint når det gjelder dialekter, er nettopp synsing. Det finnes ingen objektive kriterier som skulle tilsi at en dialekt er finere enn en annen. I mange land blir visse typer talemål regnet som «finere» eller mer korrekte enn andre. Ofte er det talemålet som de fleste eller de best stilte i hovedstaden bruker, som blir framholdt som det beste. Dette talemålet ligger gjerne nær skriftmålet, og skriftmålet og den «fine» varianten av hovedstadsmålet gir hverandre prestisje. Hva som regnes som fint, avgjøres i stor grad av sosiale maktforhold. Det er ikke noe nytt at folk fra større steder ser ned på dem som kommer fra distriktene og gjør narr av dem for språket. Når folk fra bygdene omkring i eldre tider kom inn til Bergen, harselerte bergenserne med dialekten til disse «strilene», som de ble kalt. Likens har trøndere fra omlandet blitt hermet etter av trondheimere som mente at de selv snakket penere. Folk fra Hadeland og Toten har blitt ertet for dialekten når de kom til Oslo, og mange, mange innflyttere har lagt om til bymål for å tekkes folk fra hovedstaden. Det uheldige for østfolddialektene er at de ofte har vært brukt i revyer i riksmediene, og det kan gjøre sitt til at folk i Oslo-området assosierer dem med noe komisk. Den godlynte figuren Raymon har nok styrket den assosiasjonen, særlig hos folk som ellers har liten kjennskap til Østfold. Det hjelper ikke at en uttale av l som mange assosierer med østfolddialekt, er i ferd med å etablere seg i yngre oslomål mot protester fra en del eldre oslofolk (les mer om dette her). Det hjalp nok heller ikke at språkprofessor Finn-Erik Vinje kom til å si i et intervju for mange år siden at han syntes østfolddialekten var den styggeste av dialektene. I et intervju mange senere år fortalte han at han hadde endret syn, for nå hadde han fått en kjekk svigerdatter, og hun var fra Østfold! Dette eksemplet viser at selv våre fremste fagfolk må ty til subjektive argument når de skal vurdere dialekter. Dersom jeg hadde spurt kollegaene mine her i Språkrådet om hvilke dialekter de syntes var de fineste, ville jeg fått forskjellige svar. Hadde jeg spurt om hvilke som var de styggeste, er det ikke sikkert jeg hadde fått svar i det hele tatt. Vi har nok den oppfatningen at alle dialekter har sitt særpreg, sin sjarm og sin verdi. Gode beskrivelser av talemålet i Østfold kan dere finne i bøkene Østfoldmål, Mål i Østfold og Den store dialektboka. Som to av titlene antyder, er det ikke bare én dialekt innenfor det tidligere Østfold fylke. Dialektene i Østfold hører til de vikværske dialektene, som brukes i Østfold, Vestfold, Grenland og nedre Buskerud. Et karakteristisk trekk ved vikværsk er at mange verb i nåtid får endelsen -ær, som «bråkær», «spellær». Det verdifullt å vokse opp med eller å tilegne seg en dialekt, eller trekk fra en dialekt. Det gir tilknytning til stedet. Selvfølgelig må man også ha lov til å kvitte seg med dialekten helt eller delvis (å knote, som det gjerne kalles). Hovedsaken er at det ikke skjer under noen slags tvang. Det skal ikke være nødvendig å legge av seg dialekten, selv om man naturligvis bør tilpasse språket til mottakere som har vansker med å forstå en. Østfoldmål er like bra som annen norsk. Lykke til med å holde på dialekten!",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hizballah-eller-hizbollah/,Hizballah eller Hizbollah?,"I avisene skriver de Hizballah, Hizbollah, Hizbullah og Hezbollah. Hva er det offisielle navnet på bevegelsen på norsk?","Skrivemåten av dette navnet er ikke normert i norsk, og i slike tilfeller kan en strengt tatt ikke si at én skrivemåte er den riktige. Siden rundt 1987 har Hizbollah vært den vanligste skrivemåten i norske medier. Uttalen av ordet i arabisk varierer, og det finnes argumenter for alle skrivemåtene. Variantene med -i- i første stavelse og -u- i andre stemmer med det arabiske skriftspråket, mens -e- og -o- speiler uttalen bedre. I variantene med - allah (som er lite brukt på norsk) kommer meningen tydelig fram. Enda tydeligere er den i Hizb Allah ‘Allahs parti’. Dette står på norsk Wikipedia per 16.6.2023: Navnet ‮حزب الله‬ er transkribert fra arabisk på mange måter og betyr guds parti. En eksakt transkribering vil være ḥizb ullāh(i) eller ḥizb Allāh. Hezbollah brukes av de engelskspråklige CNN og BBC, men Hizbullah er organisasjonens foretrukne transkribering til engelsk […]. Organisasjonens navn kan også skrives Hizballah, Hizbollah, Hezbollah eller Hizb Allah, som er transkriberingen brukt av Al-Jazeera.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-er-en-fullverdig-setning/,Hva er en fullverdig setning?,Hva skal til for at en setning skal kunne regnes som grammatisk «fullverdig» på norsk?,"Et vanlig krav til en setning på norsk er at den må inneholde subjekt og verbal. Dette gjelder vel å merke for fortellende setninger (utsagnssetninger) og spørresetninger. I imperativsetninger (bydesetninger) mangler subjektet, så her er det nok med verbal. Alle de følgende setningene er altså fullverdige som setninger betraktet: Går du? (verbal + subjekt) Jeg går! (subjekt + verbal) Gå! (verbal) Det er ikke nødvendig å ha med et objekt, et adverbial eller noe annet for at en setning skal regnes som fullverdig på norsk, med mindre selve verbet krever det. Mange verb krever mer enn et subjekt. For eksempel er «Jeg lever» en fullstendig setning, mens det mangler noe i «Jeg gleder» og «Jeg liker»; her venter vi henholdsvis «meg» og for eksempel «mat» (begge deler er da objekt). «Krav til en setning» må forstås som hva som skal til for å kunne kalles en setning, grammatisk sett. Hva som er gode setninger og ytringer, er en litt annen sak. Ytringer må ikke nødvendigvis ha setningsform for å være god norsk; sjanger og situasjon avgjør hva som passer. Men brødteksten i vanlig sakprosa består nesten bare av setninger, og bør gjøre det.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/etternavns-betydning/,Etternavns betydning,Hvor kan jeg få tak i opplysninger om hva etternavn betyr?,"Du kan ha nytte av Olav Veka: Norsk etternamnleksikon. Norske slektsnamn – utbreiing, tyding og opphav (Samlaget 2000). Dette er trolig den eneste boka som behandler dette emnet på en tilnærmet vitenskapelig måte.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/merd-eller-maer/,Merd eller mær?,"Jeg ser at ordet merd (til oppdrett av fisk), også staves «mær» og «mære». Noen sier «en mærd» med d. Hva er riktig?","Det heter en eller ein merd, og d-en er stum. Uttalen er /e(i)n mær – mæren/, se for eksempel Bjarne Berulfsens uttaleordbok. I noen dialekter kan uttalen være trangere (mer e-aktig). (I en mer tradisjonell betydning, før fiskeoppdrett ble vanlig, fantes ordet i mange andre dialektvarianter.) I arveord står en -rd- ofte for r-uttale på Vestlandet og tjukk l på Østlandet. Det vil si at d-en enten er stum eller «bakt inn» i en annen lyd. Å uttale d-en er som å si en fjor d eller en går d bokstavrett. Det har ikke noe grunnlag i norsk. Å skrive «mæren» uten d er på sin side som å skrive «fjoren», «gåren», «gjæret» for fjorden, gården, gjerdet. Hunkjønnsformen «ei mære» er av nyere dato og mangler tradisjonsgrunnlag. Utgangspunktet er trolig at /mærer/ (flertall av en merd) er blitt oppfattet som flertall av et svakt hunkjønnsord. Det er som om en fjord skulle bli omtolket til «ei fjore» på grunnlag av flertallsformen fjorder (uttalt /fjorer/).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forkortelse-for-riksvei-og-fylkesvei/,Forkortelse for riksvei og fylkesvei,Hvordan forkortes riksvei og fylkesvei?,Forkortelsene er rv. og fv.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sa-vidt-populaer/,Så vidt populær?,"Kva i all verda tyder så vidt i eksamensoppgåva nedanfor, og kvifor er det stava ulikt på bokmål og nynorsk?","Uttrykket så vidt skal alltid skrivast i to ord på begge skriftmåla. Det tyder vanlegvis ‘akkurat såpass (= så mykje) at ’. Døme: «Det var (berre) så vidt eg greidde det.» Vi brukar det òg i faste uttrykk som så vidt eg veit ‘så langt eg veit’ og for så vidt ‘i og for seg, for den saks skuld’. I dømet du viser til, tyder det beint fram såpass. Det er svært uvanleg å bruka så vidt i den sistnemnde tydinga på nynorsk. Det verkar òg nokså stivt på bokmål. Formuleringa i eksamensoppgåva er dessutan på grensa til tvitydig. Nynorskversjonen av oppgåva er elles full av feil og tvilsame formuleringar: manglande komma, presens s-passiv (meinast med for meiner ein med), teiknet & for og, kor for korleis, være for vere, den for ho/henne og gjere innvendingar til.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sla-seg-pa-brystet-eller-for-brystet/,Slå seg på brystet eller for brystet?,Heiter det å slå seg for brystet eller å slå seg på brystet?,"Det spørst kva du meiner. Dette er to nokså ulike handlingar! Lukasevangeliet kapittel 18 fortel om den sjølvgode farisearen og den audmjuke tollaren som gjekk opp til tempelet for å be. Om tollaren står det i nynorskbiblane (vers 13) at han «slo seg for bringa», og i bokmålsbiblane at han «slo sig for sitt bryst» (1930) eller «slo seg for brystet» (1978 og 2005). Så sa han: «Gud, ver meg syndaren nådig!» I gamle dagar kunne det rett nok heite at den ovannemnde tollaren «slog sig paa sit bryst», men i dag kan vi gå ut frå at det er dette som gjeld: Å slå seg for brystet (nynorsk òg for bringa) er eit uttrykk for hugbrot, trege og anger. (Eit minneteknisk knep kan vere å halde det saman med at noko fell ein tungt for brystet.) Å slå seg på brystet er uttrykk for styrke og byrgskap, ja, for å bryste seg. (Vi ser snarare føre oss ein Tarzan-figur enn ein tregande tollar.) Å slå seg til brystet, som òg førekjem på nettet, er det ikkje noko som heiter. Mange, til og med kjende forfattarar, blandar saman uttrykka, men det kan vi slett ikkje tilrå, endå danskane til ein viss grad gjer det. Dei har sett opp ei alternativ tyding av å slå sig for brystet på fyrsteplass i Den Danske Ordbog. Det norske Akademis ordbok opererer også med en positiv tyding 2. Hovudproblemet er nett at folk bruker for brystet i staden for på brystet, kanskje fordi det kling meir litterært og finare. Det ser nesten ut til at svenskane var fyrst ute med samanblandinga, jf. Svenska Akademiens ordbok, der forklaringa er at farisearen er gjord til brystslåar ved ein minnefeil. Slik vart det å slå seg for brystet uttrykk for sjølvgodheit: slå sig för sitt bröst: anv., under anslutning till uttr. brösta sig, yfvas, uppkommen gm minnesfel, i det att man felaktigt tillagt den själfgode fariséen i den nytestamentliga berättelsen om fariséen o. publikanen den åtbörd gm hvilken publikanen ger uttryck åt sin förtviflan Om det er uråd å halde uttrykka frå kvarandre, som Google-søk kan tyde på at det er, må rådet vere å liggje heilt unna varianten med for og heller omtale anger med andre ord. Engelsk har forresten beat one's breast i den bibelske tydinga (som står i kontrast til chest-thumping). Sjå elles denne nettsida om preposisjonsbruk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hespet-eller-hespa-svar-hespa/,Hespet eller hespa? Svar: hespa,Jeg interesserer meg for strikking og ser at flere nå behandler substantivet hespe (garnhespe) som intetkjønn: et hespe – dette hespet. Jeg har aldri hørt at noen har sagt det. Det er mulig at det brukes mest blant den yngre garde. Eller er det vanlig i dialektene?,"Hespet er nok i hovedsak et nyere tradisjonsbrudd. Det heter tradisjonelt ei hespe – den hespa i de dialektene der det ikke heter ein hespel – den hespelen. Hvis ordet tradisjonelt hadde vært et intetkjønnsord i særlig mange dialekter, ville det ha blitt fanget opp av Norsk Ordbok, der slikt pleier å være registrert. Se klipp nedenfor. Spekulasjon: Hvis man har lært ordet et hespetre før man har hørt om ei hespe, kan man fort komme til å si og skrive et hespe når man tar dette ordet i bruk. Problem: De unge kjenner kanskje ikke hespetre så godt lenger heller. Ellers kan det hende at intetkjønnsordet garn har påvirket hespe, jf. garnhespe. Vi kan heller ikke utelukke «kjevlefaktoren». Kjevle er tradisjonelt et intetkjønnsord de fleste steder, men stadig flere sier nå ei kjevle, og det er til og med tatt inn i rettskrivningen. Vi kan regne med at mange som sier ei kjevle, fremdeles retter til et kjevle. Det er ikke rart om de da «retter» hespe på samme måte. (Dette er såkalt hyperkorreksjon, eller «retting til feil»).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-vanlegaste-nynorskfeilen-presens-st-passiv/,Den vanlegaste nynorskfeilen: presens st-passiv,Kva er den vanlegaste feilen nynorskbrukarar gjer?,"Galen bruk av presens passiv er ein sterk kandidat. Presens passiv med -ast har vorte svært vanleg i den seinare tid. Når vi skal omsetja bokmålssetningane «Arbeidet utføres umiddelbart» og «Sofa gis bort» til nynorsk, kan vi ikkje omsetja passivane til «utførast» og «gjevast». Utførast og gjevast er berre infinitiv passiv på nynorsk; det vil seia at formene berre skal brukast etter hjelpeverb som skal og må og kan. Det finst ikkje særskilde presensformer * utførest eller *gjevst som kan brukast fritt. Legg merke til at den fyrste bokmålssetninga er tvitydig. Er det ei skildring eller eit påbod? Det må vi vita før vi omset. Er det ei skildring, må vi på nynorsk bruka bli/ verta + partisipp av verbet: «Arbeidet blir/vert utført straks» (eller gjerne: gjort) Er det er eit påbod, må vi bruka hjelpeverb + infintiv passiv (på -ast): «Arbeidet skal/må utførast straks» (eller gjerne: gjerast) Den andre setninga kan vi saktens omsetja til «Sofa blir/vert gjeven/gitt» bort, men kvifor ikkje bruka aktiv? «Vi gjev/gir bort ein flott sofa!» Meir om dette emnet finn du på nettsidene våre under overskrifta «Aktiv og passiv». Til slutt må vi nemna at det ikkje alltid er gale med -st i presens. Det finst ei rekkje st-verb i nynorsk, og somme av dei har passiv tyding. I presens endar dei anten på -ast, -est eller berre -st.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/projector-overhead-og-foil-slide/,"Projector, overhead og foil/slide",Har vi norske ord som dekker disse engelske glosene?,"Projector heter projektor eller prosjektor på norsk. (Før het det også projektør og prosjektør, som var vanligst i betydningen ‘lyskaster’, f.eks. prosjektører i et fjernsynsstudio, på en idrettsplass o.l.) Alle ordene har også vært brukt om ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram lysbilder, videoer o.l. med. Formen projektor er ofte brukt i sammensetningen videoprojektor (= videokanon). Overhead projector er normert til overheadprojektor (nå også -prosjektor) eller bare overhead og til og med overhedd. Men det kan også hete skriftprojektor. Noen har endatil våget seg frampå med skriftkaster; det er like logisk som lyskaster er i forhold til light projector (latin projicere betyr jo ‘å kaste fram’). Ellers har vi også lysarkframviser (se nedenfor); det er logisk, men litt langt. Den varianten som kan koples til eksternt utstyr, kalles også videokanon. Foil eller slide kan hete transparent eller lysark. Det siste kan godt brukes metaforisk om rent digitale ark, men her er jo også ganske enkelt lysbilde mulig. I konteksten kan ark eller bilde være nok. Slide show kan være lysbildeframvisning. Foil er ikke tatt inn i ordbøkene i betydningen ‘lysark’, men det er unektelig mye brukt på den måten.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-gjelde-gjelder-gjaldt-har-hva-for-noe/,Å gjelde – gjelder – gjaldt – har hva for noe?,"Ja, hva heter å gjelde i perfektum?","Å gjelde heter ganske enkelt har gjeldt i perfektum på bokmål. På nynorsk heter det har gjeldt eller har golde. Bøyningen er altså slik i bokmål: å gjelde – gjelder – gjaldt – har gjeldt Merk at har gjeldet utelukkende er perfektum av et annet gjelde, som betyr ‘kastrere’! Alt dette finner du i Bokmålsordboka. Nynorsk På nynorsk heter det (med e-infinitiv): å gjelde – gjeld – galdt/gjaldt – har golde/gjeldt De eldste formene er galdt – golde. Galdt er fremdeles en del brukt i dialektene, mens golde er sjeldnere og har vært ekstra utsatt fordi perfektum av dette ordet i det hele tatt er lite brukt. På gammelnorsk het det at gjalda/ gelda – geldr – galt – goldit Men betydningen var ikke helt den samme som nå. Se også Nynorskordboka.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stenge-ned/,Stenge ned?,Var det riktig å si at Norge ble «stengt ned » da tiltakene mot covid-19 ble iverksatt? Jeg tenker på bruken av partikkelen ned. Var det i så fall nedstenging eller nedstengning?,"Å stenge ned er hovedsakelig et oversettelseslån fra engelsk, jamfør uttrykket to shut down og substantivet lockdown. Det kan ikke lenger kalles galt å skrive stenge ned, men vi anbefaler gjerne å bruke stanse eller stenge alene (uten ned) der det er dekkende. Verbalsubstantivet har valgfri n (- ing eller -ning). Nedenfor står mer om bakgrunnen for at vi har fått uttrykket inn i norsk, for spesielt interesserte. Lockdown I covid-sammenheng er det i stor grad substantivet lockdown som ligger under bruken av nedstenging. Engelsk Wikipedia omtaler fenomenet slik i artikkelen Stay-at-home order: The term lockdown was used by the media and the World Health Organization (WHO) to describe the action taken in January 2020 by the government of China to restrict movements of people in order to control the outbreak of Coronavirus disease 2019 (COVID-19) in Wuhan. Se for eksempel denne artikkelen i Dagbladet. Det er i grunnen tale om innesperring eller avsperring – eventuelt stenging på et annet nivå eller i en annen grad enn den vanlige. Nedenfor er det shut down -basert nedstenging vi ser nærmere på. Det er en god del overlapping mellom betydningene. Shut down I Det Norske Akademis ordbok er uttrykket å stenge ned i betydningen shut down forklart slik: få (virksomhet, drift e.l.) til å opphøre Det er altså ganske synonymt med stanse, og noen ganger med legge ned. Teknisk engelsk-norsk ordbok på ordnett.no har dette: Stor engelsk-norsk ordbok samme sted oversetter uttrykket slik: Oxford English Dictionary har denne viktige presiseringen av substantivet shutdown: a closure of a factory or system, typically a temporary closure due to a fault or for maintenance I administrativ sammenheng snakkes det også om «nedstenging» av statsapparatet, government shutdown. Anbefalte norske tekniske termer for nedstengning/nedstenging er blant annet avstengning/ avstenging og produksjonsstans eller driftsstans, jamfør igjen Teknisk engelsk-norsk ordbok: Se også Termportalen. Inn i norsk med olja Ordet nedsteng(n)ing (for shut down) debuterte i norsk skriftkultur i Bravorapporten (NOU 1977:47), som handlet om den ukontrollerte utblåsinga på Bravo-plattformen på Ekofiskfeltet. Hovedordet på den tida var likevel avsteng(n)ing. Det var forresten i denne rapporten ordet utblås(n)ing ble etablert (for blowout). Man kan «stenge ned» både plattformer og andre innretninger, produksjon og felt. I nyere tid er det blitt snakk om «å stenge ned» hele den norske sokkelen, altså å stenge den store oljekrana. Flere bruksmåter Uttrykket stenge ned har kilt seg inn mellom legge ned, stenge, stenge av og stanse, for så å ese ut. Den shutdown-baserte varianten har flere nyanser: stanse noe midlertidig (stenge av) stanse noe for godt (legge ned) stanse noe med en prosedyre i flere steg stanse virksomheten på et område planmessig, f.eks. sted for sted «Noe» er gjerne et anlegg eller et system, men kan også være virksomhet generelt. Når man sier at «Norge stenges ned», kan det være i lockdown-betydningen. Men i den grad shut down er utgangspunktet, tenker man seg gjerne Norge som et metaforisk maskineri, jf. det tredje punktet ovenfor. Eventuelt benytter man seg av denne språklige snarveien: stanse virksomheten/produksjonen ved/i x (særlig stegvis) = stenge ned x En annen passende metafor kunne være å gå i dvale. Forholdet til noen andre uttrykk Langt tilbake i norsk finner vi stenge (noe) ned i samme betydning som låse (noe) ned, men det er mindre brukt og må regnes som et helt annet uttrykk. Det var først i slutten av 1990-åra at stenge ned kom inn for fullt. Uttrykket tok over mye av den plassen stenge av til da hadde hatt i norsk. Samtidig åt det seg litt inn på både stanse og legge ned, og muligens også avvikle. Det at stenge ned glir så lett inn i språket, henger nok sammen med at vi fra før har andre uttrykk med verb + ned som angir en retning eller prosess (fryse ned, betale ned, legge ned ofl.). Vi har dessuten to mye brukte motstykker til stenge ned som også har en diskutabel partikkel etter verbet: åpne opp og starte opp (jamfør start up). Mens starte opp ble vanlig med innføringen av nye tekniske innretninger tidlig på 1900-tallet, ble stenge ned vanlig først mot slutten av hundreåret. Nabospråkene I dansk har shut down siden 1978 vært kjent i form av lukke ned, ifølge Den Danske Ordbog i betydningen ‘afslutte driften af noget’ og ‘ophøre med drift eller produktion’. Også i svensk er uttrykket (stänga ner) nytt, og hos Terminologicentrum TNC kan du se hvordan det har bitt seg fast i omtalen av nyere teknologi, bl.a. i datasammenheng. På Twitter hevder det svenske Språkrådet at ner peker mot en nedleggings prosess, slik at «har stängt ner vårt kontor» viser til noe mer uttværet enn bare «stängt». Stegvis stenging? Shut down kan rett og slett bety å slå eller skru av (omtrent som shut off og turn off), men det kan vise spesielt til stenging av noe mer innfløkt, et anlegg eller system, som tar litt tid. Det er mange som ikke nyanserer noe særlig; de starter opp og stenger ned det meste. Men dersom stenge ned skal ha en funksjon (flertrinnsstenging), bør man ikke bruke stenge ned om vanlig avskruing eller avstenging (med en enkelt bryter). Man kan heller nyansere litt mindre fra den andre kanten. Når en stengeprosess er over, er virksomheten eller anlegget stanset eller stengt. Da kan det være nok å si det. Et nedstengt kontor, for eksempel hos Språkrådet, er rett og slett stengt. Nyttig snarvei? Å stenge et område eller en institusjon er tvetydig: Gjelder det selve området/bygningen, virksomheten der eller begge deler? Det er ikke rart at mange tyr til uttrykket stenge ned for å presisere at det handler om smittevern. Men som mange andre nye og potensielt nyttige uttrykk blir stenge ned brukt ukritisk der det gjør mindre nytte. For eksempel bør det være nok å skrive «skolene stenges». Verbalsubstantivet: -ing eller -ning? Lukking er norsk og lukning dansk, men stenging og stengning er valgfrie varianter i bokmål. Det samme gjelder nedstenging og nedstengning. Velg gjerne det som faller mest naturlig. Nynorsk har bare (ned)stenging uten n, med valgfri j-uttale av den første g-en.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bildrept-knivdrept/,"Bildrept, knivdrept","Hva mener Språkrådet om ord som bildrept, knivdrept og narkotikatatt?","Bildrept og knivdrept er ord som mest forekommer i avistitler og lignende, der de sparer mye plass. Det er ganske lett forståelige ord som fungerer godt til sitt bruk. Ikke alle liker slike ord, og vi hører fra tid til annen negative reaksjoner på dem fra publikum. Noen er opptatt av at disse partisippene ikke er en del av bøyingsmønsteret til et verb (å bildrepe – bildreper osv.). Men de aktuelle ordene kan ikke stemples som dårlig norsk når de brukes på rette måten. De har neppe bredt seg til allmennspråket i stor grad, skjønt et ord som trafikkdrept står i ordbøkene. Det er lett å finne parodiske eksempler på denne ordtypen, men kvaliteten på hvert av disse ordene bør vurderes for seg.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-jazze-med-gutta-og-guttajazzing/,Å jazze med gutta og guttajazzing,Hva betyr guttajazzing eller å jazze med gutta? Jeg leste nylig om det i avisa.,"Det handler om å slappe av og prate om løst og fast med folk i den kameratkretsen som man kaller «gutta», gjerne over en eller flere øl. Grunnbetydningen av verbet jazze er å spille jazz eller danse til jazzmusikk, men både verbet to jazz og substantivet jazz har mange andre betydninger på engelsk. Noen av dem er importert til norsk og til dels videreutviklet. Vi har relativt gamle slanguttrykk som å jazze opp ‘piffe opp’ og jazze seg opp ‘hisse seg opp’. Jazz kan også bety ‘pisspreik’ og lignende. I det nyere slanguttrykket å jazze med noen kan det ligge et element av dans eller gruppesamspill og improvisasjon (som i jazzmusikk), men vi er ikke sikre på at det klinger med når folk snakker om jazzing med gutta. Jazzing er i utgangspunktet avslappet, men det gjelder neppe hvis det er såkalt guttastemning i rommet. Det er mulig at sammensetningen guttajazzing skal peke mot guttastemning. Når folk omtaler fenomenet guttajazzing kritisk, mener de gjerne at det prates ‘ piss ’, men vi vet heller ikke om det er noen direkte sammenheng med substantivet jazz i samme betydning. I 2016 ble denne formuleringen kåret til en av årets verste bortforklaringer av drøye, mannssjåvinistiske ytringer: « Jeg satt i min egen boble, hadde drukket tre pils og jazzet med gutta ». Etter dette har nok uttrykket jazze med gutta oftere blitt brukt med et negativt fortegn, i alle fall i mediene. Enkelte har hevdet at å jazze i den aktuelle betydningen er spesielt utbredt i Trøndelag, noe som lyder merkelig. Men om det skulle stemme, kan det være snakk om overlapping og sammenfall med å jåsse, som er gammelt i nordafjelske dialekter (jf. også jås og jåss).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-island/,På Island,Heter det «på Island» eller «i Island»?,"Språkrådet anbefaler sterkt å skrive «på Island». Mønsteret «i + statsnavn» står sterkt, men noen unntaksløs regel har det aldri vært. Det er ikke noe argument i denne sammenhengen at Island er en selvstendig stat og ikke bare en øy. Også Cuba er begge deler, og det heter på Cuba på norsk. Regelen med på foran øynavn gjelder uavhengig av den politiske statusen. I har aldri hatt monopol på å være «statspreposisjon». Det er dessuten lite praktisk å skille mellom Island som øy og Island som stat. Noen viser til at islendingene selv bruker preposisjonen í foran landsnavnet. Det stemmer ikke helt. Tradisjonell språkbruk på islandsk er (stort sett) á Íslandi, der á svarer til på. (Norsk på kommer av upp-á ‘oppå’, og Íslandi er dativformen av Ísland.) Nå heter det riktignok også á Írlandi, á Ítalíu m.m. på islandsk, men det er uansett ikke avgjørende, for hvert språk har sin egen tradisjon for omtale av andre land. Rota til i Island finnes hovedsakelig i dansk skriftspråk (helt tilbake i skriftspråket fra kolonitida, da hensynet til Island som stat var fraværende), mens på Island har ubrutt tradisjon og rot i felles norrøn språkbruk. På kan forresten brukes på dansk også. Les mer om preposisjoner ved stedsnavn på nettsidene til Språkrådet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-ett-godt-nytt-ar/,Et/ett godt nytt år?,Vi har problemer med denne formuleringen: «Vi ønsker alle medlemmer et/ett godt nytt år!» Skal vi skrive «et» eller «ett» her?,"Det riktige er å bruke bare én t: «… et godt nytt år!». Tommelfingerregelen er at man skriver «en», «ei» og « et » når ordet skal leses uten trykk, men «én», «éi» og « ett » når det skal leses med (ekstra) trykk. I det siste tilfellet er det tallet vi har i tankene, altså 1 i motsetning til 2, 3 og så videre. I «et godt nytt år» er «et» trykksvakt, så vi skriver det med én t. Poenget er jo ikke å sette det nye året i motsetning til to eller flere gode nye år. Hvis vi er for rause med t-ene, er vi altså urimelig snaue med nyttårsønskene. Se også artikkelen om Godt nytt år.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flere-enn-eller-mer-enn/,Flere enn eller mer enn?,"Jeg lurer på når det er rett å bruke flere, og når det er rett å bruke mer. Eksempler: Mer enn eller flere enn to milliarder år? Mer eller flere enn hundre personer var til stede? Mer enn eller flere enn tjue mennesker omkom? Dette er to mer eller flere enn i 2009. Vi vurderer å kjøpe mer eller flere enn fem eksemplarer. Mer klimagass eller flere klimagasser i atmosfæren? Mer rovdyrskade eller flere rovdyrskader i år?","Mer er komparativ av mye, og flere er komparativ av mange. Når vi har med en samlet størrelse eller mengde å gjøre, f.eks. store eller avrundede tall, er hovedregelen at vi bruker mer i stedet for flere (og mindre enn i stedet for færre enn). Når individene trer tydelig fram (for eksempel fordi de er relativt få), blir flere mer naturlig enn mer. Eksempel: – Jeg har plukket mer bær enn i fjor. Dine to første eksempler er klare «mer»-tilfeller: – Mer enn to milliarder år. – Mer enn hundre personer var til stede. Men vi bruker helst «flere enn» (og «færre enn») når individene/eskemplarene står klart for oss eller er relativt store. Eksempler: – Jeg har solgt flere biler enn i fjor. Det samme gjelder når individene er få: – Mer/flere enn tjue mennesker omkom. – Det er to mer/flere enn i fjor. Avstanden til tingene eller menneskene man omtaler, spiller en viss rolle. Velger man «mer» i det siste tilfellet ovenfor, virker perspektivet kanskje mer statistisk, som her: – Mer enn én av fem har prøvd cannabis. Her viser én til tjue prosent av fem snarere enn til et individ. Det virker som om mange nå bruker flere der mer før var vanligere. Det kan virke hyperkorrekt. Man trenger ikke være redd for å tøye «mer» ganske langt. Vi finner alt fra « meer end fire mennesker » hos Holberg til « mere end ti mennesker » hos Nordahl Rolfsen. Den språklige sammenhengen Også substantivet ordet står til – og ikke minst sammenhengen (f.eks. fangst og fiske) – kan være styrende. Det heter for eksempel «mange/flere elefanter», men «mye/mer torsk», sjelden «mange/flere torsker». Av og til har vi en ganske klar arbeidsdeling mellom ord på samme område, her mennesker og folk: – Flere mennesker enn i fjor. (Sjelden «mer mennesker».) – Mer folk enn i fjor. «Mer» kan være umulig av grammatiske og logiske grunner: – Flere av deltakerne var fra Bergen. («Mer av» brukes helst om masser.) – Vi vurderer å kjøpe flere eksemplarer. (Her viser flertall soleklart til enkeltindivider.) «Mer enn» + tall er likevel noe av en fast frase: – Vi vurderer å kjøpe mer (flere) enn fem eksemplarer / mer enn fem hundre eksemplarer. Flere lag (mer / flere på flere nivå) De to siste eksemplene dine har en ekstra vri. Her blir det litt komplisert. «Mer klimagass» er riktig uansett, mens «flere klimagasser» bare er riktig hvis det er flere ulike (slags) gasser. I bruksspråket finner vi også hybridvarianten «mer klimagasser». Det er uklart om den tilfører noe, men den må nok uansett godtas som en avart av «mer av klimagasser». I tilfellet med rovdyrskader er «flere» og flertall helt i orden. Riktignok kan «flere skader på sau» i teorien tolkes som flere skader på hvert dyr, men det kan man trygt se bort fra her. Også «mer rovdyrskade» kan brukes ubøyd, på linje med «mer skade» (tilsvarende «mer trøbbel» ved siden av «flere problemer»). Varianten «mer rovdyrskader» skulle da være overflødig, men den kan ikke kalles gal.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forsking-eller-forskning-og-etterforskning/,Forsking eller forskning – og etterforsk(n)ing,Heter det forsking eller forskning? Og hva med etterforskning?,"Forsking og forskning er likestilte former. Det samme gjelder etterforsking og etterforskning. Man kan velge enten den ene eller den andre varianten uten hensyn til betydning, men man må være konsekvent innenfor hver tekst. Nyanse? Det er ikke forbudt å forsøke å skille mellom betydningsnyanser heller. Da må forsking være ‘det å forske’, selve handlingen, mens forskning kanskje omfatter produktet av handlingen eller så å si hele samfunnsfeltet som er organisert omkring den. Dette taler f.eks. for «forsking på» uten -n-. Men det er nok umulig å praktisere noe klart skille. Har man f.eks. fått midler til forsking (på noe), mens forskningen har fått økte midler? Det blir ganske uhåndterlig. Sammensetninger Det kan også bli vanskelig å forsøke å skille mellom ulike former i sammensetninger. Tanums store rettskrivningsordbok fører opp både forskningstermin og forskingstermin og har med begge varianter av forleddet i alle sammensetninger med forsk(n)ing-. Det er praktisk å velge enten det ene eller det andre, også i sammensetninger med forsk(n)ing som andreledd, som fredsforsk(n)ing, grunnforsk(n)ing, havforsk(n)ing, anvendt forsk(n)ing osv. I forbindelse med etterforsk(n)ing er det helst tale om en ren aktivitet (som i «etterforsking av»). Slik sett kan man se etterforsk(n)ing delvis atskilt fra de andre sammensetningene, men det er neppe praktisk. Utbredelse Det som er vanligst fra gammelt av, er forskning. Den formen har vi med oss helt fra skriftfellesskapet med Danmark på 1800-tallet. Først rundt 1930 finner vi forsking, hos skribenter som Edvard Bull og Viggo Hansteen. Men denne formen har aldri tatt helt over. Det samme gjelder etterforsking. Noen av de tidligste eksemplene på -forsking (efterforsking) finner vi etter annen verdenskrig hos Johan Borgen. Begge variantene med -ing uten -n- har sikkert vært mer utbredt i tale enn i skrift. Først i nyere tid har etterforsking virkelig fått et løft i skrift. I straffeprosessloven, politiloven og påtaleinstruksen dominerer etterforsking uten -n-, selv om det ser ut til at de fleste politifolk og jurister fremdeles sverger til etterforskning.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eplekjekk/,Eplekjekk,"Kva er det eigentleg å vera eplekjekk, og kva er opphavet til ordet?","Ein som er eplekjekk, er i kjekkaste laget, anten så sunn, frisk eller kvikk at det er litt kvalmande, eller bråkjekk og freidig. Folk legg litt ulike ting i ordet. L eddet eple har truleg med friskleik å gjera (jf. eplefrisk). Ordet er mykje brukt i skrift frå 1990-åra, men er kjent frå munnleg bruk tidlegare. I 1991 skreiv Arne Hjeltnes i A-magasinet: Jeg foretrekker burgunderrøde NSB-tog i horisonten fremfor veier fulle av eplekjekke firehjulstrekkere med skiboks på taket. Det kjem nokså sikkert av svensk äppelkäck, med synonymet äppelhurtig, som var eit nytt ord i svensk i 1950-åra. I boka Nyord i svenskan från 40-tal till 80-tal er äppelhurtig forklart som ‘hurtfrisk, överdrivet sund och käck’, og det er oppgitt at det høyrer heime i kvardagsspråket. Nedanfor er resultatet av eit søk i eit korpus hos Nasjonalbiblioteket. Diagrammet viser berre tilhøvet mellom ordfrekvensane i materialet. Friskfyraktig er eit eldre nærsynonym.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norge-eller-noreg-pa-nynorsk/,Norge eller Noreg på nynorsk?,Kva er det rette landsnamnet på nynorsk? Vart det endra i samband med 2012-rettskrivinga?,Namnet er framleis Noreg i offisiell nynorsk. I Språknytt 2/1999 og 2/1974 kan du lese meir om bakgrunnen.,nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flyktning-laerling-og-vikingsammensetninger/,"Flyktning-, lærling- og vikingsammensetninger",Skal sammensetninger med flyktning og lærling ha -e- eller ikke? Eksempler: flyktningleir og lærlingplass.,"Slike sammensetninger skal ikke ha -e-. Det heter altså nettopp flyktningleir og lærlingplass. Vikingskip, høvdingsete og kyllingvinge er ord av liknende slag. Du kan søke selv i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka etter flyktning% og lærling%. Vi ramser opp en del sammensetninger nedenfor for å gjøre denne artikkelen lettere å finne: flyktninghjelp, flyktningkonsulent, flyktningkontor, flyktningkonsulent, flyktningkonvensjonen, flyktningkrise, flyktningleir, flyktninglos, flyktningmottak, flyktningorganisasjon, flyktningråd, flyktningsituasjon, flyktningspørsmål, flyktningstatus, flyktningstrøm, flyktningtjeneste, flyktningtrafikk lærlingbedrift, lærlingforhold, lærlingkonferanse, lærlingkontrakt, lærlinglov, lærlinglønn, lærlingombud, lærlingopphold, lærlingordning, lærlingpolitikk, lærlingplass, lærlingråd, lærlingsamling, lærlingtetthet, lærlingtilskudd, lærlingutveksling I gamle dager brukte man ofte -e- i sammensetning, slik danskene gjør. Dette er ikke helt uten grunnlag i norsk, men allerede for over hundre år siden skar man gjennom og fjernet e-en; se for eksempel Retskrivningsordbok over det norske riksmaal (S. Juell Tønnessen, 1910). Da vi senere fikk en rekke sammensetninger med flyktning-, var mønsteret klart. Likevel holdt e-en seg svært lenge i flyktning-sammensetningene, i mange miljøer til etter tusenårsskiftet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pappenheimere/,Pappenheimere,Mange snakker om å kjenne sine pappenheimere. Men det kan da ikke være særlig mange av dem som kjenner til de opprinnelige pappenheimerne? Dessuten virker det som om folk legger litt ulike ting i uttrykket. Hva er riktig?,"Det står i B okmålsordboka at en pappenheimer var en soldat under grev Pappenheim i trettiårskrigen (1618 –1648), og at det har betydd ‘trofast tilhenger’. Uttrykket jeg kjenner mine pappenheimere brukes nokså uavhengig av dette; det betyr bare at man vet hvem man har med å gjøre. I Den Danske Ordbog får vi dessuten vite at det faste uttrykket er « udbredt som (skjult) citat fra Schillers skuespil ‘Wallenstein’ » (fullført i 1799). I stykket sier feltherren Albrecht von Wallenstein «Daran erkenn ich meine Pappenheimer». Det er er ment som en anerkjennelse av grev Pappenheims kyrasserere (ryttersoldater med kyrass). Selve ordet pappenheimer har også senere vært brukt i positiv betydning. Ironisk vending Siden ble det ironisk, og i dag er ikke pappenheimerne lenger ens egne trofaste folk, men hvem som helst som man har en oppfatning om, og som man vet hvor man har. Slik brukes uttrykket både i Tyskland og i Norden. Det ligger ikke så langt fra uttrykket kjenne lusa på gangen. I norsk prosa Uttrykket var i bruk i dansk-norsk på slutten av 1800-tallet. I Aftenposten 16.11.1872 fortelles det om korsikanernes uimodstaaelig[e] Trang til at bekrige hinanden innbyrdes. Keiserdømmet, der kjendte sine Pappenheimere, med hvilke det jo ogsaa var Blodsforvandt, vilde sætte en Stopper for denne Lidenskab og forbød derfor Korsikanerne at have Vaaben. Ganske at forhindre dem i at slaa hinanden ihjel var selvfølgelig umuligt; men Forbudet havde dog meget gavnlige Følger. I landsmålet ble uttrykket muligens ikke satt på trykk før i 1894. I bladet Den 17de mai 1.8.1911 finner vi et godt eksempel på bruk av ordet. Det handler om en gartner bosatt i Lier (men opprinnelig fra Nes i Hallingdal) som seint på 1800-tallet sleit med å få solgt sorten haugmannseple fra Krødsherad fordi han ikke kjente sine pappenheimarar godt nok. Ein dag kom no avlidne meierimeister Berner til gartnaren og gartnaren kom til å klaga over, at ingen vilde kjøpe hallingepli hans. Berner som var ein gløgg kar sa: «Du er ein tosk, du kjenner ikkje dine ‘pappenheimarar’. Du skal setja eit fint utanlandsk namn paa eplet, so skal du nok sjå dei kjøper hallingeple.» «Ja, men kva skal eg kalle dei?» spurde gartnaren. «Du skal kalle dei Edengross,» sa Berner. «Javel, lat gå,» sa gartnaren. Næste aar gjekk Edengross som varmt kveitebrød og er den dag idag halde for eit godt eple. Pappenheimerne var i dette tilfellet frukttredyrkerne, eller kanskje gartnerens landsmenn generelt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fra-skvette-til-stenke-i-nynorskbibelen/,Frå skvette til stenke i nynorskbibelen,"I andre Mosebok 24,6 stod det før at Moses skvette paktblodet på folket; i den siste omsetjinga står det at han stenka blodet. Eg tel no 25 tilfelle av stenking i Det gamle testamentet, mot 0 før. Stenke er eit markert bokmålsord. Kvifor er ordet skvetta «degradert»?","Vi kjenner ikkje detaljane i arbeidet med bibelomsetjingane, så vi kan ikkje gje noko fullgodt svar. Stenka vart godkjent i nynorsk i 1984, men du har rett i at det kjem frå bokmål. Det har vore fint lite nytta i nynorsk før, for å stenke har heitt å skvetta eller skvette i alle dialektar som nynorsken byggjer på, nett som et stenk har heitt ein skvett. Skvetta er konsekvent nytta i tidlegare bibelomsetjingar til nynorsk og står framleis tjue gonger i den nye omsetjinga frå 2011. Slik er utviklinga: bokmål sprenge (omsetjinga frå 1930) nynorsk skvetta (omsetjinga frå 1938) > bokmål stenke (omsetjinga frå 1978) > bokmål stenke/skvette (omsetjinga frå 2011) > nynorsk stenka/skvetta (omsetjinga frå 2011) Skvette har altså kome inn i bokmål samtidig som stenka har kome inn i nynorsk. Med eitt unnatak (Esekiel 43,18) er det samsvar mellom målformene. Men samsvaret manglar grunnlag i nynorsktradisjonen. To ulike ord i sjølve Bibelen Vekslinga mellom stenking og skvetting er rett nok ikkje heilt tilfeldig; ho svarar nokolunde til eit skilje i grunnteksten mellom to ulike hebraiske ord. Men dette skiljet er ikkje så viktig at det er reflektert i alle omsetjingar til nærskylde språk. Engelske biblar har stort sett sprinkle utan omsyn til samanhengen, og tyske har sprengen. Både i eldre og nyare danske omsetjingar kan vi finna stænke brukt utan skil. Kor som er, handlar det om rituell skvetting av blod, olje eller vatn. I dei danske omsetjingane som skil mellom verba, ser det ut til at stænke er nytta om lag der dei norske har skvetta, og sprænge der dei norske har no har stenka. Det er litt pussig med tanke på at norsk stenking har rot i dansk. Merk elles at ein ikkje automatisk skal bruka ulike ord i ei omsetjing der kjeldeteksten har ulike ord. Det avgjerande er om målspråket (det ein omset til) til vanleg skil på same måte som kjeldespråket gjer. Ein innfører ikkje variasjon berre fordi det er teknisk mogleg. Stenking i dansk og norsk Stenke har same rot som norrønt støkkva, men det kjem ikkje av støkkva, slik somme ordbøker hevdar. Støkkva vart til støkkja, som ikkje blir nytta om væske som skvett. Til det har vi nettopp verbet å skvetta. I dansk er skvætte mykje mindre brukt om skvettande væske; til dømes er å skvetta vatn på gåsa = at slå vand på en gås. I Knud Leems samling av norske dialektord frå 1700-talet måtte skvette forklarast for danskspråklege lesarar, slik: I Nynorsk etymologisk ordbok frå 1919 (med forklaring på riksmål) måtte ordet skvetta framleis forklarast med stænke: Brot med nynorsk bibelmål Dansksprega ord og former i norsk har alltid vore rekna som finare eller meir høgtidlege enn tilsvarande norske. Noko av meininga med nynorsken, og ikkje minst med dei tidlegare bibelomsetjingane, har vore å setja dette systemet ut av spel. Dersom motivet for innføring av stenking er stilistisk, er det eit tydeleg brot med tidlegare bibelomsetjing til nynorsk. Det å innføra stenking om ei viss form for skvetting i den nynorske bibelteksten har om lag same stilistiske verknad som innføring av *spising om ei viss form for eting. Eit liknande grep er innføringa av klipper i nynorskbibelen (for berg/fjell og andre namn på slike formasjonar som vi finn i norske stadnamn). Vekslinga mellom stenking og skvetting i 2011-omsetjingane fylgjer ikkje nokon klår stilistisk logikk, så stilvekslinga (eller stilbrotet) er nok ikkje tilsikta. Det er truleg berre ein biverknad av freistnaden på å gje att eit skilje mellom to ulike ord i grunnteksten.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/semikolonet-i-grove-trekk/,Semikolonet – i grove trekk,Kva funksjon har semikolonet?,"Semikolonet er eit skiljeteikn som er sterkare enn eit komma og veikare enn eit punktum. Semikolon står altså for ein stans eller eit opphald i lesinga. Eit døme: I går var eg i Bergen; i dag skal eg til Oslo. Teiknet er ikkje obligatorisk. Ein nyttar det òg i oppramsingar for å skilje ledd med komma i: Dei som var med: Ole Olsen, Oslo; Per Pettersen, Bergen; Lars Larsen, Trondheim. Her òg kan ein finne andre løysingar (som «frå» for komma og komma for semikolon). Merk at semikolon er eit sterkt komma, ikkje eit lett kolon! Det har ikkje noko anna enn namnet sams med kolon. Semikolon vart forresten innført av ein italiensk boktrykkjar (Aldus Manutius) på slutten av 1400-talet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fokus/,Fokus,Det ser ut til at ordet fokus blir stadig mer brukt i alle sammenhenger. Hva mener Språkrådet om dette ordet?,"Fokus er et godt ord i og for seg, men det brukes vel mye på bekostning av andre ord. Direkte ulogisk bruk bør unngås. I Bokmålsordboka står dette om ordet fokus: 1 fys.: brennpunkt for linse 2 midtpunkt, sentrum «komme, stille i fokus / være i fokus for interessen» 3 med., sete for sykelig prosess 4 språkv: del av språklig budskap som avsenderen oppfatter som viktigst Om ordet fokusere står det: 1 variere plasseringen av optiske linser for å få skarpest mulig bilde av et objekt 2 bringe i søkelyset, konsentrere oppmerksomheten om «fokusere problemene / fokusere oppmerksomheten på arbeidstakerne / fokusere på maktstrukturer i samfunnet Fokus blir nå ofte brukt i overført betydning, ofte helt uten kontakt med brennpunktbetydningen og den «optiske» logikken. En slik utvikling er ikke enestående, og med tiden vil grunnbetydningen kanskje blekne helt, slik at fokus bare blir et kortere synonym for ‘oppmerksomhet’. Slik er det nok blitt i engelsk, der alle slags focus finnes i dagligspråk og etablert fagterminologi. Da er metaforen som bilde steindød. Men foreløpig er bildebruken levende for mange norske språkbrukere. De kjenner altså grunnbetydningen såpass godt at de irriterer seg over ukritisk bruk av ordet, både ulogisk bruk og motepreget overforbruk. Det er i det hele tatt fornuftig å være litt på vakt mot moteord og prøve å variere ordbruken. Greie og ugreie kombinasjoner Det å ha eller å sette noe i fokus er helt i pakt med den bokstavelige (optiske) betydningen. Tydelig fokus og klart fokus gir ikke så verst mening. Å ha fokus på (kjent fra rundt 1968) kan nok forsvares, men det er altså en nyere uttrykksmåte for å ha i fokus. Å fokusere på kan være et tryggere valg, men merk at dette også har vært litt av et moteord. Stort fokus er litt spesielt. Det kan nok brukes i teknisk sammenheng om mindre grad av fokus. For hvis fokus er større enn et punkt, er det jo tilsvarende mer uskarpt. Men det er ikke det man tenker på når man bruker det i overført betydning. Bildet er altså tvilsomt. Det finnes riktignok en løsere betydning av fokus, noe à la fokus område. Hvis vi godtar fokus brukt om et område som trer skarpt fram, har vi forlatt «linselæren» og tatt steget fra det endimensjonale (punktet) til det todimensjonale. Da er det vanskelig å avvise stort fokus og utvidet fokus helt, og vi nærmer oss bredt og økende fokus. Men det går uansett en grense for hvor mye som med rimelighet kan pakkes inn i et sentrum for oppmerksomheten, om det er aldri så todimensjonalt. Blir fokuset veldig «stort», prioriterer man jo alt, noe som er både praktisk og språklig umulig. Vi kan ikke se helt bort fra den medisinske og den språkvitenskapelige betydningen, jamfør betydning nummer 3 og 4 fra Bokmålsordboka ovenfor. Men selv om man finner tidlige eksempler på større fokus og hovedfokus, er ikke 3 og 4 ovenfor særlig relevante for den moderne utvidede bruken av fokus på. For mange språkbrukere som har den optiske grunnbetydningen noenlunde present, vil uttrykksmåter som de følgende skurre kraftig: sterkt/sterkere fokus (1975) bredt/bredere fokus (1986) økende/økt fokus (1986) høyt/høyere fokus (1997) (Årstallene viser til første pålitelige treff i norsk litteratur slik den ter seg på bokhylla.no.) Komme særlig i fokus (1967) er imidlertid uproblematisk, og kombinasjonen særlig fokus på er vanskelig å kritisere hvis man først har godtatt fokus på. Videre kan mer i fokus og mer fokus på tolkes «statistisk» som oftere i fokus, og det er greit. Hvor man bør si definitivt stopp, kan vi nok ikke avgjøre. Men vi vil gjerne peke på et skrekkeksempel fra Internett, nemlig akselererende fokus. Her føler vel noen hver trang til å trekke i nødbremsen? Alternativ Valget er avhengig av hvor brukbare de tradisjonelle alternativene er. Toget har nok gått litt fra noen av dem, rent stilistisk: å konsentrere seg (mer) om å sette søkelyset på å rette oppmerksomheten mot, vie mer oppmerksomhet å sette (høyere) på saklista Disse kan neppe erstatte å ha fokus på i alle sammenhenger. Men vil man virke traust og pålitelig, kan man i det minste bruke dem til å variere med. Man skal heller ikke glemme helt enkle, upretensiøse og tidløse løsninger som å arbeide (mer) med å tenke/se (mer) på å følge (nøye) med på å legge merke til Hovedfokus kan være noe så enkelt som det viktigste eller det mest sentrale. I eldre nynorsk var det mye både lett og fyndig å velge mellom: å ansa på å akta på å gå åt (pret.: gådde åt) å gje gaum på Noe som var i fokus, var dermed påansa, påakta, åtgådd (= ‘lagt merke til’), og i beste fall vakte det åtgaum ‘oppmerksomhet’. Om noe som «får stadig mer/mindre fokus», kan man nok fremdeles si at det blir meir/mindre påansa/påakta.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/slippe-katten-ut-av-sekken/,Slippe katten ut av sekken,Jeg vet at dette faste uttrykket betyr ‘å avsløre noe’ eller ‘å komme med en oppsiktsvekkende opplysning’. Men hva kommer det av?,"Det er usikkert, men det kan hende at det opprinnelig handler om å selge en katt og ta betalt for en grisunge eller et annet dyr. Når katten kommer ut av sekken, blir det oppstandelse. Hvis dette stemmer, kan det sees i sammenheng med det eldre å kjøpe katta i sekken. Vi har trolig uttrykket fra engelsk, der det heter to let the cat out of the bag. (Merk at man på engelsk sier to buy a pig (ikke en katt) in a poke; man nevner altså den ønskede grisen i stedet for den virkelige katten.) Det er visst mindre enn hundre år gammelt i norsk litteratur og opptrer til å begynne med mest i oversettelser. Søk på nb.no gir: bokmål 1926, første gang med «katta» 1939, nynorsk 1929. Dansk har det samme uttrykket. På svensk heter det «… ur säcken», og på nynorsk bruker man gjerne «… or sekken». (Ur/ or står til i slik av står til på.) En mindre sannsynlig forklaring går ut på at man i den engelske marinen tok strafferedskapet den nihalede katten ut av sekken.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dobbelstandard/,Dobbelstandard?,"Eg ser av og til formuleringa dobbelstandard, dobbeltstandard eller doble standarder i avisene, men er dette god norsk?","Doble standardar kan nok ikkje kallast feil. Når det gjeld moralske spørsmål, bør det likevel heite dobbeltmoral på norsk, som det alltid har gjort. På nynorsk kan det òg heilta dobbelmoral utan -t-. Ordet dobbeltmoral er i Kirkebys Stor norsk engelsk ordbok omsett med a double set of morals og a double standard (of morality). Double standard kan elles tyda dobbel(t) myntfot.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/goodie-bag-med-giveaways/,Goodie bag med giveaways,Kva kan «goodie bag med giveaways» heite på norsk? Og kva er det eigentleg?,"Kvifor ikkje kalle det godtepose med smågåve? Ved semesterstart på universitetet og på seminar med bedrifta hender det at nokon deler ut posar med ymse småting, oftast reklameartiklar, såkalla strøartiklar. På engelsk kallar ein gjerne denne posen goodie bag og innhaldet giveaway(s). Det engelske goodie bag tyder i grunnen ikkje noko anna enn det norske godtepose. Men det er da slett ikkje alltid godter i desse reklameposane? Nei, men det er det ikkje i engelsktalande land heller. Engelsktalande brukar språket på kreativt og metaforisk vis når dei legg anna en godter i «godteposane» sine. Dersom vi brukar goodie bag på norsk utan å tenkje på at det eigentleg tyder ‘godtepose’, forsvinn det metaforiske poenget som ligg i den engelske ordbruken. Særleg reklamefolk bør vere opptekne av å bruke ordet godtepose, for dersom goodie bag på norsk berre blir bruka i tydinga ‘pose med reklameprodukt ’, blir det einsidig assosiert med reklame, og det kan redusere marknadsføringsverdien. Noko av det same kan seiast om amerikanismen giveaway. Dette ordet blir bruka i litt ulike samanhengar, men som regel tyder det gåve. Gåve - kan også brukast som framledd i samansetjingar, men i forretningslivet har somme begynt å bruke gibort - i staden, som i gibortpris. Slike samansetjingar (verb + adverb + substantiv) er uvanlege i norsk. Dersom det verkar overdrive å kalle små reklameartiklar for gåver, kan vi vurdere andre ord, som smågåver eller samansetjingar med gåve -, til dømes gåveartiklar (eller for så vidt gibortartiklar). I samsvar med det kan ein kalle goodie bag for gåvepose, men da mistar ein det metaforiske poenget som ligg i godtepose.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/handyman-og-andre-handy-folk/,Handyman og andre handy folk,Har vi virkelig ikke noe norsk ord for handyman? Var nordmenn så flinke med hendene før i tida at ordet ikke trengtes? Og apropos nord menn: Er det ikke litt kjønnsdiskriminerende når folk etterlyser en handy man?,"Det finnes ikke noe enkeltord som dekker substantivet handyman nøyaktig; vi bruker heller adjektiver, som i nevenyttig kar/kvinnfolk eller litt bleikere: praktisk anlagt person. Men motstykkene kløne og klossmajor er gamle ord, så teorien din er tvilsom, med mindre klossmajorene har vært en ørliten utsatt minoritet. (Vi kommer tilbake til klønesynonymer til slutt.) Om kjønnsaspektet: Hvis man tar man(n) i sammensetninger bokstavelig (som kar), er det absolutt litt problematisk å etterlyse en handyman. Men Språkrådet bestemmer ikke hvordan folk skal ordlegge seg til daglig. Det er ikke bare handymanen som har spikret seg fast i språket i det siste. Mange bruker også adjektivet handy. Vi kan se litt nærmere på norske synonymer for begge deler. Handy-synonymer Som nevnt bruker vi nevenyttig om folk som er flinke til å håndtere ting. Men det enkleste ordet for det samme er hendt, se Det Norske Akademis ordbok og Norsk Ordbok. Man kan være hendt (i stand) til å gjøre det og det (eller ikke hendt til det). Ordet hendt har vært svært utbredt i norsk, men man ser det sjelden på trykk i dag, bortsett fra i sammensetningen netthendt. En som er netthendt, arbeider håndfritt, altså effektivt (egentlig håndfridt, jf. adjektivet frid ‘vakker’). Det norske ordet som er mest i slekt med handy, er hendig, men det brukes nå mest om selve tingene som er lette å håndtere. Det er likevel ikke noe i veien for å bruke det på samme måte som handy; det er vanlig mange steder i landet (du finner eksempler i de ovennevnte ordbøkene). Adjektivet behendig har imidlertid løsrevet seg såpass fra håndverk at det ikke er helt treffende. Et annet gammelt ord er hag, som betyr å være flink med noe, i utgangspunktet med hendene. Det kan presiseres til haghendt eller hag og hendt. (Man kan også være hag med andre ting, for eksempel ordhag ‘flink med ord’.) Hvis man leter etter folk som er flinke med noe spesifikt, kan man etterlyse noen som har godt lag med det og det (jf. å ha håndlag) eller som kan med det og det. Handyman-synonymer En profesjonell handyman er rett og slett en (god) håndverker, men oftest er det «hobbyhandymen» folk har i tankene når de bruker ordet. Ingen av adjektivene vi har nevnt, kan settes sammen med -mann til ett ord, men de kan brukes sammen med både mann/kar og kvinne/kvinnfolk, slik: en hendt, hendig, haghendt, nevenyttig kar osv. Vi er altså ikke i beit for norske ord, hvis vi ikke har det for travelt til å ta en ørliten pause før vi sier kar eller kvinne. Hvis man leter etter noen som tar på seg alt mulig, er altmuligmann, tusenkunstner og faktotum brukbare ord. På folkemunne har slike typer også blitt kalt Amund Allting. Antonymer (det motsatte) Det motsatte av hag, hendt og hendig er naturligvis uhag, uhendt og uhendig. Klossete og (stadig oftere) klønete er de adjektivene som brukes mest på bokmål for uhendte personer. Det en gang så kreative uttrykket å ha ti tommeltotter er også mye brukt, så mye at det begynner å virke slitt. Kløner er nokså særnorske, men klodrianer og klossmajorer må vi dele med danskene. I sør og vest snakker de gjerne om klurer. En eller ei klure er klurete eller kluren. To andre særnorske ord på kl- er klamphogger og klatresmed (klatre betyr her ‘gjøre dårlig arbeid’, jf. klatter). To gode f-ord er fommel og fomlekopp. Dialektord for det samme er det flust av i Den store norske skjellsordboka. Til slutt vil vi framheve to-tre av de ordene som har lengst og bredest tradisjon i dialektene: adjektivene trehendt og treneva substantivet en treneve",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forkorting-av-organisasjonsnummer-fodselsnummer-og-personnummer/,"Forkorting av organisasjonsnummer, fødselsnummer og personnummer","Korleis skal eg forkorte orda organisasjonsnummer, personnummer og fødselsnummer?",Skriv org.nr. p.nr. f.nr. Merk at dei to siste er mindre kjende (eller kjennelege) og berre bør brukast der tydinga går klart fram av samanhengen! Stor forbokstav skal berre brukast der det ville vore rett med stor forbokstav i det fullt utskrivne ordet.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skal-det-vaere-ing-eller-ning/,Skal det være -ing eller -ning?,Fins det regler for bruken av -ing og -ning som avledningssuffiks på bokmål?,"Du bør slå opp i ordboka hvis du er i tvil, for det finnes ikke allmenne regler, bare mønster og tendenser. Noen ganger kan ing- avledningen av et verb betegne selve handlingen, mens ning- avledningen viser til resultatet av handlingen eller har en annen mer eller mindre konkret spesialbetydning: bygging (av hus) – bygning (det som er bygd) rydding (av tomta) – rydning (i skogen) skaping (av et kunstverk) – skapning (det som er skapt) fletting (av kurver) – fletning (selve flettverket i kurven) lysing (med lykt) – lysning (i skogen) strekking (av tøy) – strekning (veistrekning) trekking (av garn) – trekning (i Pengelotteriet, i ansiktet) Ordet på -ning står gjerne for noe typisk tellelig. Mange gamle ord av det litt formelle slaget har - ning nokså uavhengig av denne logikken. Det gjelder særlig ord som begynner på an-, be-, for-: anmerkning, ansøkning, bevilgning, erstatning, formodning Mange ord kan ha -ing eller -ning uten at det spiller noen avgjørende rolle for betydningen: rettskriv(n)ing, forsk(n)ing, bøy(n)ing Suffikset -ing brukes mer enn -ning som rent verbalsubstantiv (om handling). Det heter hopping, dansing, synging, baking og så videre. Det er også -ing som er det produktive ordlagingselementet – det som brukes ved nylaginger og øyeblikksdannelser. Avledninger på -ing konkurrerer med (og utkonkurrerer ofte) eldre avledninger med suffikset -else: bearbeidelse > bearbeiding, bileggelse > bilegging, drøftelse > drøfting, ransakelse > ransaking, forkortelse > forkorting, igangsettelse > igangsetting Det finnes også rent lydlige grunner til at ord har fått -ing eller -ning, men det blir for komplisert å ta opp dette her.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/preventivitet/,Preventivitet?,"Er det mulig å skrive preventivitet i stedet for f.eks. preventiv effekt? Ved mange liknende adjektiv kan en jo bare legge til -itet og få et substantiv (jamfør objektiv > objektivitet, stabil > stabilitet osv.)?","Preventivitet står per oktober 2022 ikke i norske allmennordbøker. Søk i norske tekstkorpus gir svært få treff. Som du peker på, er preventivitet bygd opp i samsvar med ordlagingsmønstrene, så dersom ordet virkelig trengs, må det kunne tas i bruk. Men en bør jo spørre seg hvor formålstjenlig det er å bruke et ord som knapt eksisterer. Et uttrykk som preventiv virkning er godt innarbeidet og dessuten klarere enn preventivitet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-mente/,I mente,Korleis kan eg forklare uttrykket å ha noko i mente? Og kva er den rette skrivemåten? Eg meiner å hugse at vi lærte in mente då eg gjekk på skulen.,"Svaret finn du i ordboksartikkelen mente. Latin mens, som tyder ‘sinn, hug’, heiter i kasusen ablativ mente, som i uttrykket in mente. Å ha noko in mente er i praksis det same som å ha det i minnet (eller i bakhovudet, som vi gjerne seier). På latin er det einaste rette in mente med n i preposisjonen. I norsk rettskriving er det valfritt. Denne valfridommen er gammal i både dansk og norsk. Allereie Ludvig Holberg skriv både in mente og udi mente.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/desimaltegn-1-5-eller-15/,"Desimaltegn – 1.5 eller 1,5?",Kan en bruke punktum som desimaltegn slik som på engelsk? Altså f.eks. 1.5?,"Det skal være desimalkomma, altså 1,5. Skal du ramse opp mange slike tall, kan du bruke semikolon mellom dem: 1,5; 1,6 osv. Innenfor programmering gjelder andre regler. (Hvis du i vanlig tekst gjengir noe fra et dataprogram med skrivemåten 1.5 (desimalpunktum), må det tydelig markeres som et sitat.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kolon-og-punktlister/,Kolon og punktlister,Skal det vere kolon før ei oppramsing i form av punktliste? Og kva med forbokstaven i kvart punkt – stor eller liten?,"Det skal ikkje vere kolon dersom punktet er eit naturleg framhald av innleiinga. Bruk kolon berre dersom det òg ville ha vore kolon i ei vanleg oppramsing utan punktliste. Forbokstaven skal vere stor berre dersom punktet inneheld ei heil setning (eller fleire). Sjå døma nedanfor. 1 Her skal du føre nettoinntekt ved utleige av bustad nettoinntekt ved utleige av tomt 2 Du skal føre opp desse inntektene: nettoinntekt ved utleige av bustad nettoinntekt ved utleige av tomt 3 Når du fyller ut skattemeldinga (før: sjølvmeldinga), må du hugse på dette: Du skal føre opp nettoinntekt ved utleige av bustad. Du skal føre opp nettoinntekt ved utleige av tomt. Som du ser ovanfor, skal det berre vere punktum til slutt etter heile setningar. Meir om punktlister finn du på nettsidene våre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tida-og-veien/,Tida og veien,"Noen sier «Nå er det bare tida og veien», andre «Nå er det bare tida av veien». Hva er riktig? Og hva ligger egentlig i dette uttrykket?","Det riktige er «tida og veien» (normalt uttalt /tia å veien/). Det er er ikke lett å forstå hvordan uttrykket henger sammen, men meningen er at tida er knapp; man har ikke mer tid enn den man er nødt til å bruke på veien (altså til reisen eller oppgaven). Under tid i Bokmålsordboka står eksempelet ha bare tida og veien, med forklaringen ‘ikke mer tid enn en trenger’. I Steinar Schjøtts Dansk-norsk ordbog (1909) står det at vi har ingen tid at spilde ofte heter d’er kje meir enn tidi og vegen på norsk. Uttrykket er nok ganske gammelt i talemålet. Det eldste litterære eksempelet finner vi i en replikk: «Det er bedst, du går ind og klæder dig − det blir ikke stort mere end Tiden og Veien» (Rudolf Muus: Fra Akerselvens Kolonier, 1891). Uttalen er gjerne /tia-å veien/, og det kan i farten lett både bli uttalt og oppfattet som /tia-a veien/. Noen sier at det heter tida tå veien (altså tida av veien) i dialekten, men denne varianten er ikke mer forståelig. Dessuten er uttrykket belagt langt tilbake med å (og) i dialekter der av heter ta/tå. Logisk ville gåten ha vært løst om opphavet var tida å veien i en dialekt der på (av upp-å) fremdeles het å på attenhundretallet. Men det finnes ikke noe som peker mot et slikt opphav (som f.eks. dativ vega etter preposisjonen (p)å i en dialekt med dativ).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eldre-gammel-eldst/,Eldre – gammel – eldst?,Hvem er eldst av eldre mennesker og gamle mennesker?,"Det finnes ikke noe rent logisk svar på det. Man skulle tro eldre var eldst, på grunn av gradbøyningen av gammel: gammel – ELDRE (enn) – eldst Men sammenligningsformen (komparativen) eldre brukes jo i praksis også slik: ung (ja, hvilken alder som helst) – ELDRE – eldst Både eldre og eldst er her rent relative begrep. Men i tillegg brukes eldre absolutt og substantivisk i samme betydning som gamle, som et forskjønnende ord. Det brukes dessuten til dels om et stadium før det man vil kalle gammel (hvis man i det hele tatt bruker gammel), eller om begge deler, for eksempel slik: eldre = «litt» gamle og gamle (ev. minus de aller eldste) Ordbøkene har litt ulike tolkninger av dette absolutte begrepet: eldre ‘mennesker med en alder på mer enn ca. 60 år; forholdsvis gammel’ (Den Danske Ordbog) eldre ‘mellom middelaldrende og gammel’ (Det Norske Akademis ordbok (NAOB) Men forholdet mellom ordene eldre og gamle handler nok egentlig mer om språkbrukernes stil enn om alderen til de omtalte. Det har skjedd flere kulturendringer i synet på og omtalen av gamle mennesker, og det viser seg i ordbruken. Eldre som aldersgruppe og evfemisme Når vi nå bruker ordet eldre i stedet for gammel/gammal/gamle, henger det sammen med at man har ønsket å gjøre alderdommen mindre belastende ved hjelp av hensynsfull språkbruk. Om det å skyve de enkleste og mest direkte ordene ut av språket (bare) har den tilsiktede virkningen, kan nok diskuteres. Det er vanskelig å trekke gode grenser mellom høflighet, evfemisering (språkpynt) og tabuisering. I artikkelen Om å bli gammel i Norge står det mye interessant om begrepene eldre og gammel i norsk kultur og andre kulturer, og særlig relevante er opplysningene om hvordan gamle mennesker på «aldershjem» unngår ordet gammel (s. 185–186). Merk at artikkelen er fra 1984 og handler om et relativt moderne Norge som har vært gjennom store endringer i forholdet mellom aldersgruppene (se diagram til slutt nedenfor). Fenomenet absolutt komparativ I eldre mennesker har vi en såkalt absolutt komparativ (en ikke-sammenlignende komparativ). Legg merke til at enn er fraværende når vi bruker ordet slik. Et annet eksempel er en bedre middag. Takket være det grammatiske fenomenet absolutt komparativ vet ingen riktig hva som er best av «en bedre middag med eldre mennesker» og «en god middag med gamle mennesker», noe som kan bli et stadig mer påtrengende spørsmål for yngre mennesker nå som den såkalte eldrebølgen er i kjømda. Sidespor: senior En annen evfemisme for både gammel og eldre, særlig i sammensetninger, er senior, som opprinnelig er komparativ av latin senex ‘gammel’ (med synonymet senilis). Ny vri: En eldre? Er du eldre? Eldre i den substantiviske og absolutte betydningen (uten enn) viser i utgangspunktet til en gruppe mennesker. Om individer bruker man helst ymse andre omskrivninger enn eldre. Men de siste åra har vi sett en del ny språkbruk av dette slaget: «Er du eldre? Når du er eldre, er det viktig å spise sunt.» (Underforstått snarere «når du hører til gruppa eldre» enn «når du er blitt eldre (enn før)».) Mange reagerer fremdeles på slik ordlegging, så skriv gjerne om, for eksempel til det adjektiviske «Når du blir eldre …», som det alltid har hett. Kulturendring Til slutt et avissøk som viser omtrent når overgangen fra de gamle til de eldre skjedde: Diagrammet er laget ved bruk av n-gramtjenesten ved nb.no og viser bare forholdet mellom ordene (selve tallene er ikke så viktige i denne sammenhengen). Merk at det er en del feilkilder, blant annet at ordene også kan vise til ting. En like viktig overgang fant sted da eldre mennesker avløste gamle mennesker rundt 1930 (seinere i nynorsk). Flere observasjoner basert på søk hos nb.no: Gammel mann dominerte på 1800-tallet, fikk sterk konkurranse av eldre mann og eldre herre i første halvdel av 1900-tallet, men har vunnet en knusende seier i etterkrigstida, som den eneste gamlingen på området. Gammel herre mistet mye fotfeste allerede rundt århundreskiftet. Gammel kvinne tapte for eldre kvinne før 1920, og gammel dame for eldre dame rundt 1900. Eldre kone (i absolutt betydning) rakk ikke å få overtak over gammel kone før dette konebegrepet ble foreldet. Kombinasjonen eldre kjerring har heller ikke fått så mange sjanser (merk at kjerring er eller har vært et nøytralt ord for kvinne i de fleste bygdemål, ikke nedsettende).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klare-brasane/,Klare brasane,Kvifor heiter det å klare brasane om å overvinne vanskar?,"Brasar er tau til å stille råsegl (skværsegl) etter vinden med. Det går éin bras ned frå enden av råa (rånokken) på kvar side. Råa er den stokken som eit råsegl heng ned frå. Ordet bras kjem via nederlandsk frå fransk (i fransk tyder det ‘arm’). Dansk har òg ordet bras, men ikkje ordlaget klare brasane. I gamle dagar heitte det vel så gjerne å greie brasane (bokmål greie brasene, før: greie braserne). I konkret tyding kan greie vere å få orden på, gjere klar til bruk (jf. å greie eit garn). Å klare kan i sjømannspråk vere det same (t.d. å klare tau som vikla seg inn i noko). I vanleg tyding er klare og greie det same. I Roald Amundens bok Sydpolen (1912) finn vi ordet brukt i både konkret og overført tyding. Merk at Amundsen skriv greie.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uforenlig-pa-nynorsk/,Uforenlig på nynorsk,Verbet foreine er jo teke inn i nynorske ordlister no ved sida av sameine. Kva med adjektiva foreinleg/uforeinleg og foreineleg/uforeineleg? Dei finst i fleire offentlege dokument på nettet. Kva kan eventuelt brukast i staden?,"Ein må kunne bruke adjektiva forein(e)leg og uforein(e)leg om ein brukar verbet å foreine. Formene med -e- er mindre brukte. Å foreine heiter tradisjonelt å sameine på nynorsk (der ikkje vanlegare formuleringar som føre/binde saman høver). No bruker ein ofte kombinere i begge målformer, men orda er ikkje heilt synonyme. At A er foreinleg med B, heiter tradisjonelt at A kan sameinast med B eller lèt seg sameine med B. Adjektivet sameinleg er teoretisk patent, men lite brukt. Ofte kan det vere vel så bra å skrive A går (fint) saman med B, høver (i hop) med B eller er i samsvar eller samhøve med B. Der uforeinleg med svarer til i strid med, er det best å skrive i strid med. Ofte kan ein skrive at A går/høver ikkje saman / i hop med B. I eldre nynorsk kunne bokmål forene, forlike og bringe i overensstemmelse med heite å semje, og det uforenlige (det som var uforlikelig / inkompatibelt / ikke stemte overens), var då ikkje semjande eller beint fram usemjande.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pavehets/,Pavehets?,"Som katolikk burde jeg kanskje følt meg krenka av sammensetninger som juksepave, sutrepave, somlepave med flere. Hva er opphavet til disse ordene? Den uspiselige magen til hummer og kreps heter også pave. Rart?","Historisk ligger det både direkte og indirekte pavehets under denne ordbruken, men som du er inne på, kan man til en viss grad selv bestemme hvor krenket man skal føle seg. Paven i Roma Hvis du tar en titt i Ordbog over det danske Sprog, ser du at pave, alene eller sammensatt, blir brukt i dansk om ymse figurer som gjerne vil ha høyere status enn det er grunnlag for. Fellesnevneren er nærmest viktigpave. Slike selvrådige og selvgode «paver» har vi også i norsk. Det er ganske sikkert den religiøse maktpersonen som har gitt opphav til skjellsordet. Det kan godt hende at slike ord går helt tilbake til reformasjonen eller enda lenger, som uttrykk for antikatolske følelser. Allerede før reformasjonen visste folk i Norden om þrætupáfar (motpaver) og villupáfar (falske paver). Det er nok umulig å si hvor gammelt skjellsordet er, blant annet fordi vi vet for lite om den muntlige kulturen i eldre tid. Paven i bakgrunnen I norsk, men i mindre grad i dansk og svensk, er pave blitt et nesten helt generelt skjellsord som andreledd i sammensetninger. I somlepave osv. er tilknytningen til paven som stormann («viktigpave») mer eller mindre borte. Den er nærmest bare en humoristisk konnotasjon, en kopling mellom det høye og det lave. Men man trenger ikke engang tenke på paven for å bruke somlepave og sutrepave korrekt. Det er synonymt med somlekopp og sutrekopp. Merk at slike personkarakteristikker ofte har et synonym for beholder som andre ledd (- kopp, - pose, - sekk). Paven i krepsen Paven i en del krepsdyr er forresten også en beholder, en sekk, men det kan være tilfeldig. Det finnes ingen sikker forklaring på hvorfor tyggemagen heter pave, men den enkleste hypotesen er at det er det samme ordet, slik at sekken så å si er oppkalt etter paven i Roma, enten fordi de hver på sin måte er uspiselige, eller på grunn av utseendet, jamfør bildet nedenfor: (Denne kroppsdelen kalles «the lady» i varianter av engelsk. Det engelske pave-uttrykket «the pope's nose» viser i stedet til gumpen på fjærkre.) Paven i folkemålet Til slutt en liten parade med paver fra folkemålet, grovt regnet de vanligste femti prosentene i ordbøkene og litteraturen. De fleste står i Norsk Ordbok. Viktigpaver: bygdepave, maktpave, skitpave, småpave Andre slags paver, noenlunde tematisk ordnet: eglepave, ertepave ranglepave; vinglepave fomlepave, rolsepave, rotepave, somlepave, tatlepave, tutlepave furtepave, kranglepave, surpave, sutrepave juksepave, snytepave; skrytepave, skrønepave lortpave, siklepave, snottapave, snørrpave",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forkorting-av-manad-og-manader/,Forkorting av «månad» og «månader»,Kva er rett forkorting av månad? Er det ikkje «mnd.»? Og kva blir forkortinga av fleirtalsforma månader?,"Rett forkorting av månad og månader er «md.». Forkortinga «mnd.» har vore i bruk tidlegare, men etter dagens offisielle skrivereglar skal forkortinga vere «md.». Den gjeld både for eintals- og fleirtalsforma. Sjå òg denne lista over forkortingar og symbol i allmennspråket.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skje-i-hvilken-hand/,Skje i hvilken hånd?,Heter det å ta skjeen i egen hånd eller å ta skjeen i en annen hånd? Eller er det to ulike uttrykk?,"Det tradisjonelle uttrykket er å ta skjeen/skeia i en annen hånd. Se skje. Det handler om å prøve en ny framgangsmåte eller endre vanene sine. Ludvig Blix forteller i Gamle Lofoten: Å ta skjeen i egen hånd kan være en sammenblanding med uttrykk som har andre objekt for verbet å ta, for eksempel saken. Hvis du søker på nb.no, finner du et over hundre år gammelt eksempel med skeen som vitner om slik sammenblanding. Når Hamsun skriver i et brev til Bjørnson om «å ta Sagen i sin egen Haand», er det ikke redskapen skje som er byttet ut med sag – det er naturligvis dansk-norsk sag for sak. Å ta saken i sin egen hånd var vanligere før for å ta saken i egne hender. Barneskje i egen hånd? Siden det i barneoppdragelse absolutt gir mening å la barnet ta skjeen i sin egen hånd, kan vi ikke utelukke at det har oppstått et nytt uttrykk med sin egen logikk. Noen av treffene på nb.no handler om det å bli voksen og selvstendig, og der gir det mening. I andre sammenhenger vil vi ikke anbefale å bruke uttrykket med egen. Det står ikke i ordbøkene, enda vi på nettet finner nesten like mange eksempler på denne varianten. Avisene begynte forresten å skeie ut i denne retningen for alvor tidlig i 1980-åra. Historiske varianter av den andre hånda På dansk finner vi også tage skeen i den anden haand, og lignende varianter har vært vanlige i norsk litteratur. På svensk heter det ta skeden i vacker hand, og vakkerhanda ‘høgrehanda’ har også vært brukt på norsk, men kanskje ikke så mye i dette uttrykket. Steinar Schjøtt nevner det likevel i Dansk-norsk ordbok ved siden av blant annet taka staven i hi handi. A.O. Vinje skriver om at «Folk må taka Staven i den andre Haand». I Norske Ordtak (Ivar Aasen) er det kverna som så å si tar skjeen i en annen hånd: Å gå fram på en ny måte heter der « taka seg eit anna tytefar » (tytene er de hardeste steinknutene i kvernsteinen). Mange bruker nå gjerne å snu på flisa for å ta skjeen/skeia i en annen hånd, altså prøve en ny vri. Dette uttrykket kan du lese om under Å snu på flisa.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/einkvar-og-eitkvart/,Einkvar og eitkvart?,"Kva skal ein skriva i staden for enhver, ethvert og noen og enhver på nynorsk?","Bruk i alle fall ikkje einkvar eller eitkvart. Einkvar finst ikkje i nynorsk i denne tydinga, og eitkvart tyder noko heilt anna. Der du ville ha brukt enhver og ethvert på bokmål, må du velje mellom desse orda og uttrykka: alle kvar (einaste) kvar og ein kven som helst Her er noko for kvar smak (altså ikkje * einkvar) til kvar tid (ikkje *eikvar). Einkvan/eitkvart er noko anna! Det er noko som heiter einkvan, men det betyr noko heilt anna, nemleg ‘ein eller annan’. Eitkvart = ‘eit eller anna’ og eikor = ‘ei eller anna’. (Somme stader har ein rett nok sagt einkvar for einkvan, men ein bør ikkje bruka den forma i skriftmålet.) Nokon (og) kvar, ikkje nokon og einkvar Noen og enhver bør du helst ikkje skriva på bokmål heller. Her har vi nok ei gammal samanblanding med alle og enhver. Det heiter helst noen hver eller noen og hver. På nynorsk: nokon kvar eller nokon og kvar.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blir-du-skadd-skadet-eller-skada-pa-bokmal-og-er-borsa-di-ladd-ladet-eller-lada/,"Blir du skadd, skadet eller skada på bokmål? Og er børsa di ladd, ladet eller lada?","Hva er de riktige partisippformene av å skade og å lade? Heter det de skadede batteriene var utladede eller de skadde batteriene var utladde? Heter det skadde dyr, skadete dyr, skadede dyr eller skada dyr?","Det kan faktisk hete alt dette, men vi skal prøve å luke litt. Vi begynner med å slå fast at de nyere talemålsvariantene skad a og lad a kan brukes i skrift i alle former. De bør helst ikke blandes med de andre formene. Videre kan de litt sjeldne skriftmålsformene skad ete og lad ete brukes (konsekvent) for skadede og ladede. Nedenfor konsentrerer vi oss om de andre og mer tradisjonelle skriftmålsformene. Vi setter opp to reindyrka system. For å finne ut hvilket av dem man sokner til, kan man spørre seg hvilken av disse to rekkene med formuleringer man foretrekker: Børsa var ladd, men ingen dyr var drept eller skadd. Jeg skadde meg stygt da jeg ladde børsa. De skadde batteriene var utladde. Børsa var ladet, men ingen dyr var drept eller skadet. Jeg skadet meg stygt da jeg ladet børsa. D e skadede batteriene var utladet. Det første (med -dd og -dde) svarer til A nedenfor, det andre (med -et og -ede) svarer til B. To system A) Partisippformer i predikativ stilling (etter verb): den/det er skadd – de er skadd(e) den/det er ladd – de er ladd(e) (Flertalls-e-en til slutt ovenfor brukes bare av og til når ordet klart viser til en tilstand og ikke et resultat. Etter blir/ble ser vi den aldri i bokmål.) Partisippformer i attributiv stilling (det vil si foran substantivet): den/det skadde (personen, dyret osv.) – de skadde (dyra, personene osv.) den/det ladde (børsa, batteriet osv.) – de ladde (børsene, batteriene osv.) Slik går også uskadd, uladd, utladd osv. B) Partisippformer i predikativ stilling (etter verb): den/det/de er skadet den/det/de er ladet (Formene med - ede brukes knapt i tilstandsbetydning i flertall.) Partisippformer i attributiv stilling (foran substantivet): den/det skadede (personen, dyret osv.) – de skadede (dyra, personene osv.) den/det ladede (børsa, batteriet osv.) – de ladede (børsene, batteriene osv.) Slik går også uskadet, uladet, utladet osv. Hvor konsekvent må man være? Lade og skade er to ulike ord. Selv om det er språkhistorisk ryddig å behandle ordene likt, krever ikke rettskrivinga lik bøying. Hva med hvert enkelt ord? De fleste skriver ladde våpen og at børsa er ladd. Det er mer vingling på den teknologiske fronten, kanskje fordi språkbruken der har mindre rot i norsk talemålstradisjon. Derfor ser man ikke ladde batterier like ofte som ladde våpen. Det er egentlig ingen grammatisk grunn til å forskjellsbehandle børser og batterier, men det kan ikke kalles galt heller. Økning i antall skadde Nedenfor ser du frekvensendringer i aviskilder de siste tiårene. Skadde har fått overtaket. Skadede går lenger tilbake i skrift, men i talemålet rundt omkring i landet er skadde det mest tradisjonelle.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ta-den-helt-ut/,Ta den helt ut,"Jeg hører stadig vekk folk si «tar den helt ut» i mediene. Hva er egentlig opprinnelsen til dette uttrykket, og hva betyr det?","Å ta den helt ut betyr å gå veldig langt, ja, så langt som det er mulig å gå i en gitt sammenheng. Vi har ingen sikre opplysninger om opprinnelsen, så vi forstår ikke uttrykket helt ut. I nynorsk og dialekt kan det hete ta han heilt ut (han = den). Uttrykket har et sterkt uformelt preg. Det er mye som kan tas mer eller mindre ut, og som kan ligge under det overførte uttrykket. En hypotese er at det har med motorer og fart å gjøre, en annen at det henger sammen med å ta seg helt ut, en tredje at det er det samme som å drikke den helt ut. Atter andre mener at utgangspunktet er framvisning av mannlig prakt. Om det stemmer, eller mange tror det, bør man være litt forsiktig med uttrykket. Motorhypotesen virker mest lovende, men grunnlaget kan være enda enklere og mer allment.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/remake/,Remake,Eg les denne setninga på Internett: «Filmen er ein remake av Wes Cravens kultklassikar frå 1977.» Finst det eit norsk ord for det engelske remake – og helst ikkje for langt?,"Her skulle nyinnspeling vere dekkjande, og nyinnspilling på bokmål. Substantivet remake blir nytta i litt ulike tydingar. Det kan dreie seg om nye versjonar av spel som liknar eller skal likne på gamle versjonar, om filmar som er spelte inn på nytt, osv. Andre gonger kan det difor høve med omarbeiding, omlaging, nylaging, nytolking, ny versjon eller anna. Eit ord som dekkjer alle nyansar, er vanskeleg å finne. Steinar Schjøtts engelsk-norske ordbok har berre verbet remake, med omsetjingane laga (skapa, gjera) om att, medan andre ordbøker gjerne har lage på ny(tt). Av dette får vi o mlaging og nylaging, men det er kanskje for langt? Vi må visst ty til -gjerd for å få det stutt nok. I tradisjonelt mål fanst oppattgjerd (jf. å gjera noko opp att), men det er jo like langt. Nygjerd og omgjerd er derimot like stutte som remake, men alle desse orda på -gjerd har hatt andre tydingsnyansar før, og få vil bruke slike ord i dag.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/faktum-kvantum-og-medium-boying/,"Faktum, kvantum og medium – bøying","Hvordan bøyes ordene faktum, kvantum og medium?","Ordene bøyes slik som nedenfor. Skråstreken står for valgfrihet, B står for bokmål og N for nynorsk. Kvantum går nøyaktig som faktum. B et faktum – faktumet flere fakta – alle faktaene N eit faktum – faktumet fleire fakta – alle faktaa / fleire faktum – alle faktuma Sammensetningsformen er fakta-. Mange um -ord har en egen «latinsk» flertallsstamme som slutter på -a i stedet for -um (flere fakt a). Bare i nynorsk kan man valgfritt fortsette med um-stammen i flertall. Ordet blir da et helt regelrett intetkjønnsord på linje med (flere) hus – (alle) husa. Se mer om fakta under « Aktuelt ord ». B et medium – mediet flere medier – alle mediene / alle media N eit medium – mediet fleire medium – alle media Som medium bøyes også alle sammensetninger med ordet, for eksempel massemedium. Merk at sammensetningsformen er medie-, for eksempel medi e bedrift, medi e linja. Ord på -ium har ikke den latinske flertallsstammen -a. De bøyes som vanlige intetkjønnsord i flertall når - um er sløyfet. Der vi finner -a, som i alle media, er det en radikal bokmålsform vi har for oss (på linje med husa). Bare i radikalt bokmål og i nynorsk kan man skrive «i media er det slik og slik», ellers heter det «i mediene». Ord på - ium og -eum (som museum) mister - ium også i bestemt form entall (museet). I bokmål hører -ium/-eum altså bare til i ubestemt entall, det som er oppslagsformen i ordboka. I nynorsk derimot kommer -ium/-eum inn igjen i ubestemt form flertall. (Intetkjønnsord har alltid identisk form i ubestemt form entall og flertall i nynorsk, jf. eit hus – fleire hus.)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-albansk-sprak-ei-form-for-gresk/,Er albansk språk ei form for gresk?,"Læraren min påstår at albansk «høyrer til» gresk. Eg har eigentleg ikkje så mykje peiling på albansk, men eg trur ho tek feil.","Det læraren din seier her, er i beste fall upresist og i verste fall heilt feil. Albansk er eit indoeuropeisk språk, og dermed er det i slekt med gresk, men det «høyrer» ikkje «til» gresk. Albansk og gresk utgjer kvar si undergruppe av dei indoeuropeiske språka. Ei tredje undergruppe er dei germanske språka, der m.a. norsk, svensk, dansk og engelsk høyrer heime, og det finst dessutan fleire andre undergrupper. Dei fleste språka i Europa og mange i Asia har indoeuropeisk opphav. Språkslektskap er noko anna enn innlåning av ord. Ein seier at to språk er i slekt når ein reknar med at dei stammar frå eit felles «urspråk», som dei har utvikla seg frå. Eit språk kan godt bli påverka av eit anna språk, til dømes med lånord, sjølv om dei to språka ikkje er i slekt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brann-i-rosenes-leir/,Brann i rosenes leir,"Kva tyder uttrykket «brann i rosenes leir», og kva heiter det på nynorsk?","Det tyder ‘stort oppstyr der det elles er idyllisk og fredeleg’, jamfør Bokmålsordboka. Uttrykket står ikkje i Nynorskordboka (per 2017), men kan nyttast i nynorsk. «Brann i roseleiren» og «brå slutt på idyllen» er andre alternativ. Opphavet til uttrykket er Henrik Wergelands eventyr « Røde og graa Dompaper » frå 1844. Innleiinga står nedanfor. Resten av historia er mildt sagt vanskeleg å samanfatta, så klikk gjerne på lenkja ovanfor og ta ein titt sjølv.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uigur-uigurisk/,"Uigur, uigurisk","Kva er rett skrivemåte – uigur eller uighur, uigurisk eller uighurisk? Dette gjeld ei folkegruppe som taler eit tyrkisk språk og bur i Usbekistan, Kasakhstan, Kirgisistan og Kina.",I Tanums store rettskrivningsordbok finn ein skrivemåtane uigur og uigurisk. Dette er dei korrekte formene på norsk. Uigur skal bøyast slik: Nynorsk: (ein) uigur – uiguren – (fleire) uigurar – (alle) uigurane Bokmål: (en) uigur – uiguren – (flere) uigurer – (alle) uigurene Uigurisk kan nyttast både som nasjonalitetsadjektiv og om språket.,nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/som-hakka-mokk/,Som hakka møkk,"Jeg hører stadig oftere om sterkt etterspurte ting som går, altså selges, som hakka møkk. Jeg forstår at møkk i betydningen gjødsel sikkert har vært ettertraktet som handelsvare, men hvorfor nettopp hakka møkk?","Det ser ut til at uttrykket som hakka møkk er et sjømannsuttrykk. Det handler i så fall om frakt av guano (fuglemøkk). Vi kommer tilbake til guanofarten, men først noen ord om en geografisk sett mer nærliggende forklaring. Husdyrmøkk Før man sprer hard husdyrmøkk på jordet (f.eks. talle fra sau og geit), bør møkka hakkes, bankes eller smuldres opp på en annen måte. Det kan gå voldsomt for seg når man skal hakke, kjøre ut og spre møkka. Hakka møkk spres dessuten mer effektivt enn møkk i andre former. Dette kunne forklart uttrykket. Men om det var den riktige forklaringen, skulle man vente at sammenligningen «som hakka møkk» var vanlig i bygdemålene fra gammelt av eller i eldre litteratur knyttet til jordbruk. Slik er det ikke. Fuglemøkk I boka For bare stumpene. Arven fra de hvite seil og det svarte kull av Jon Winge, står det: Endelig er skuta vel i havn, men nå venter en blanding av ørkesløs venting og blodslit med å losse skuta og ta inn ny last. Ofte kunne mannskapet selv bli satt til å hakke guano, fylle i sekker og bære om bord. Det var en drittjobb, i varmen og støvet, bokstavelig talt, så det gjaldt å gjøre seg fort ferdig. Da gikk det som hakka møkk. (Side 64–65.) Og på side 55 samme sted: Guano er fuglemøkk i metertykke lag mange steder langs den regnfattige kysten av Chile og på enkelte av stillehavsøyene. Guanofarten tok slutt før første verdenskrig, men den hakka møkka opptrer ikke i norske tekster før minst ti år etter den andre verdenskrigen. Det setter guano-teorien i et litt mistenkelig lys, men man må huske at slike uformelle uttrykk kan leve lenge i den muntlige kulturen før de setter skriftlige spor. Det er teoretisk fullt mulig at uttrykket ble brukt med en litt annen nyanse om husdyrmøkk først, og at det siden ble tatt i bruk i forbindelse med guanofrakt; det er egentlig ingen motsetning her. Fra brød til møkk Til slutt et boksøk fra n-gramtjenesten ved nb.no.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/online-shopping/,Online shopping,Finst det eit godt norsk ord for online shopping?,Ja. Netthandel er godt innarbeidd.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-betyr-innen/,Hva betyr «innen»?,"Hva ligger i ordet «innen»? Omfatter «innen torsdag» også torsdag, eller går grensa natt til torsdag klokka 00.00? Og hva med uttrykket «innen 1. juni»? Er 1. juni inkludert?","Det er vanlig å tolke det slik at dagen er medregnet (altså at hele torsdag og 1. juni er innen fristen), men man kan ikke stole på at det er meningen! Man bør derfor velge andre formuleringer når man skriver selv. Når fristen = et tidspunkt Når fristen er et tids punkt, for eksempel torsdag klokka 12, er det grei skuring. Da betyr innen det samme som seinest, som i denne sammenhengen betyr det samme som før. Når fristen = et tidsrom Når ordet etter innen betegner et tids rom, kan det være uklart hva som er ment: seinest (altså = innenfor) eller før. Rådet til den som skriver, er derfor: Velg før eller seinest i stedet eller sett et tids punkt som frist. Det er særlig frister satt til den første i måneden (eller uka) som skaper tvil. Det er ikke rart om innen 1. juni brukes eller tolkes som ‘før utgangen av mai’, altså ‘før juni’. Det er kanskje større enighet om at dagen er medregnet i innen 30. juni. Innen + årstall kan også være vanskelig å tolke – om man ikke alt er inne i det aktuelle året. Hvis selve utsagnet åpner et tidsrom, som «innen to timer» (altså regnet fra nå), er innen klart og greit. Det samme gjelder innen så og så lang tid fra et tidspunkt. Når det gjelder frister på så og så lang tid regnet fra et tidsrom (en dato), gjelder spesielle regler; se siste bolken nedenfor. Gammelt tvilsspørsmål Diskusjonen er gammel. Under odelstingsforhandlingene om endringer i skatteloven i 1893 falt disse ordene: I Norsk Skoletidende fra 1912 har pipa en litt annen lyd: Råd fra 1983 Her er et tidligere svar fra Språkrådet, hentet fra boka Råd om språk: Når fristen = et tidsrom regnet fra en dato (et tidsrom) Eksempler: innen en uke fra torsdag innen to måneder fra den 14. januar innen tre år fra 1.1.2021. Paragraf 148 i domstolloven opererer her med et romslig fristbegrep: Frister, som er bestemt efter uker, maaneder eller aar, ender paa den dag i den sidste uke eller den sidste maaned, som efter sit navn eller sit tal svarer til den dag, da fristen begynder at løpe. Det vil for eksempel si at fristen «innen én uke fra (eller fra og med) torsdag denne uka» betyr ‘seinest torsdag neste uke’, med andre ord har man opp til åtte dager på seg. Likeledes betyr «innen to måneder fra den 14. januar» ‘seinest den 14. mars’, slik at en tomånedersfrist egentlig er en frist på to måneder og én dag. Paragrafen gjelder strengt tatt bare prosessuelle frister (altså frister for domstolene), men Høyesterett har i en kjennelse (HR-2022-175-U) slått fast at det er rimelig å operere med dette fristbegrepet ellers også, hvis ikke noe annet er uttrykkelig fastsatt (som i forskrift til lov om statens ansatte mv. § 9, der det står eksplisitt: «[p]røvetid etter statsansatteloven § 15 løper fra og med tiltredelsen til og med dagen før samme dato i den sjette måneden etter tiltredelsen»).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/50-arsdag-100-arsjubileum-og-18-arsgrense/,"50-årsdag, 100-årsjubileum og 18-årsgrense","Eg veit at ein kan skriva «50-årsdag». Men kan ein òg skriva «50 års dag», «50-års-dag» eller «50 års-dag»?","Nei. Dei einaste rette skrivemåtane er 50-årsdag og femtiårsdag. Det same gjeld 50-årslag og femtiårslag og tilsvarande med fest til slutt. Til dømes bør ein ikkje invitera til «50 års fest» eller «femti års dag» om ein ikkje har svært god råd eller kan ta gjestene med på romferd, for desse uttrykka viser til festar og dagar som varer i femti år. Andre samansetningar som følgjer same prinsippet, er 100-årsjubileum 18-årsgrense (men til dømes 18 års erfaring) 2015-resultat (som sjeldan vil vera lik 2015 resultat)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/funne-eller-funnede-forsvunne-eller-forsvunnede/,Funne eller funnede? Forsvunne eller forsvunnede?,Heter det funnede eller funne gjenstander?,"Det heter funne gjenstander, akkurat som forsvunne gjenstander og skrevne (ikke skrevede) bøker. Det heter også de funne gjenstandene og den funne gjenstanden. Sterke verb får gjerne -ne i partisipp foran substantiv. Tillegget av -ede er nyere smitte fra svake verb. La oss se litt nærmere på systemet. Svakt verb Vi begynner med et svakt verb til sammenligning. å smitte – smitter – smittet – har smittet den/det/de er smittet Partisipp foran substantiv i ubestemt form et smittet … en smittet … (flertall:) smitt ede … Partisipp foran substantiv i bestemt form den/det/de smitt ede … To sterke verb Kjennetegnet på sterke verb er én stavelse i preteritum og vokalskifte i rota. å skrive – skriver – skreiv/skrev – har skrev et den/det/de er skrev et å finne – finner – fant – har funn et den/det/de er funn et Ovenfor er partisippstammen understreket. Når partisippet står foran et substantiv i bestemt form, får denne stammen tillagt -ne: skrev- / funn- + ne (Vi må sløyfe den ene n-en for ikke å få tre på rad. I gamle dager ville det ha hett fundne gjenstander fordi funnet het fundet.) Her er alle bøyningsformene i partisipp (attributiv stilling): Partisipp foran substantiv i ubestemt form et skrevet … en skrevet/skreven … (flertall:) skrev ne … Partisipp f oran substantiv i bestemt form den/det/de skrev ne … Partisipp f oran substantiv i ubestemt form et funnet … en funnet/funnen … (flertall:) fun ne … Partisipp foran substantiv i bestemt form den/det/de fun ne … Flere eksempler forsvunne personer, spunne tråder den forsvunne personen, den spunne tråden de forsvunne personene, de spunne trådene Regelen gjelder også i sammensetning: nyoppfunne dingser, myteomspunne personer den nyoppfunne dingsen, den myteomspunne personen de nyoppfunne dingsene, de myteomspunne personene Til slutt et søk i aviskilder (på bokmål):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/elsparkesykkel/,Elsparkesykkel?,Kvifor kallast ein elektrisk ståsykkel eller ståmoped elsparkesykkel? Framdriftsmåten er definitivt ikkje sparking. Kan Språkrådet rydde opp?,"Ståsykkel og ståmoped er gode og råkande ord, men elsparkesykkel har i praksis vunne. Hovudframdriftsmåten for sparkesyklar er sparking, og ein skulle kanskje venta at det same var eit krav til noko som heiter elsparkesykkel. Men utgangspunktet for elsparkesykkel er heilskapen sparkesykkel, med utsjånad og bruksområde i fokus. Det er ikkje umogleg å laga nye ord på den måten; til dømes lagar vi nye ord med -moped utan omsyn til om tingen som ordet viser til, har pedalar (som er det -ped opphavleg står for). Vi kan nemna at tilsvarande ord er i bruk i andre språk, mellom anna i svensk (elsparkcykel) dansk (el-løbehjul) og islandsk (rafhlaupahjól). Også i mange norske dialektar heiter sparkesykkel løpehjul, så ein må rekna med å lesa elløpehjul i lokalavisene (eventuelt el-løpehjul, med ein pedagogisk bindestrek). Ordet elsparkesykkel har vorte ettertrykkeleg innarbeidd på kort tid, og det har til og med kome i ordbøkene. Språkrådet kjem ikkje til å gå inn for eit alternativ no. Det er elles Statens vegvesen som har definisjonsmakta her.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/man-og-en-og-du/,Man og en – og du,"Når skal man bruke en, og når skal en bruke man? Kan man løse problemet med å bruke du?","På bokmål er man og en jevngode ord. Du kan velge selv. Men man er bare subjektsform. Bruker du man, må du huske å skrive en i objektsform og ens i eieform, slik: Man/en kan velge selv (subjektsform) Det er ens eget valg (eieform) Språkrådet gir en valget (objektsform) Man/en får være glad til (subjektsform) Hvis du velger en, trenger du ikke tenke på de ulike formene. Merk: Hvis du har begynt med det ene «systemet» (man + en eller bare en), bør du holde deg til det i resten av teksten. Uansett hva du velger, gjelder det å unngå monoton eller ufrivillig komisk bruk av ordene (jf. «en må være to når en skal...»). Særlig hvis du bruker en, bør du variere litt med folk/de/du o.a. Men pass på at det ikke spriker for mye. Eksempler på alternativ: Folk kan velge selv. Det er deres eget valg. Språkrådet gir dem valget. I Danmark spiser de (folk) mye ost. I Norge har vi satset på fiskeoppdrett. I det offentlige I det offentlige bør man/en være forsiktig med å bruke de upresise pronomenene man og en i direkte informasjon eller instrukser til publikum. Hvis du for eksempel skriver «Man gjør oppmerksom på at man har plikt til å sende inn skjemaet innen 1. desember», kan det oppstå tvil om hvem som skal gjøre noe. Skriv heller «Vi gjør oppmerksom på at du må sende inn skjemaet innen 1. desember», eller mer direkte: «Du må sende inn skjemaet innen 1. desember.» Bruk også gjerne navnet på selve kontoret eller institusjonen. Stilverdi For noen er man det formelle og stive (knyttet til gammelt kansellispråk), for andre virker en stivest (knyttet til nyere byråkratspråk). Man er lånt fra tysk, en har norsk opphav, uten at det er avgjørende (men det er en viktig grunn til at offisiell nynorsk ikke har ordet man). Du-bølgen Det blir mer og mer populært å bruke du i skrift, og det er på mange måter bra, for det har lang tradisjon i talemålet. Det er en god løsning der man faktisk retter seg mot en tenkt leser. Det kan også brukes i allmenn betydning. Men vær oppmerksom på at det kan bli nærgående, og noen ganger paradoksalt: Om du ble tatt for å være heks på 1600-tallet, kunne det ha store konsekvenser for helsa di. Det skurrer kronologisk. I tørrere sakprosa bør man være litt forsiktig med virkemidlene. Mange reagerer på overdreven du-ing, så ta gjerne litt hensyn til den språklige «intimsonen» til folk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-stad-i-sted-opphav-og-betydning/,I stad / i sted – opphav og betydning,"Hva er opphavet til uttrykket i stad? Er det mulig å bruke det både om noe som har skjedd, og om noe som skal skje?","I stad er nedarva fra norrønt. Det brukes primært om nær fortid, men dialektalt også om nær framtid. På norrønt var ordet for ‘sted’ staðr. Etter preposisjonen í brukte man dativ, og dativformen av staðr var stað. Í stað betydde på norrønt både ‘for en liten stund siden’ og ‘om en liten stund’. I moderne norsk er fortidsbetydningen den vanlige, men en del dialekter på Østlandet og Sørlandet har bevart begge betydningene – dette går fram av den aktuelle artikkelen i Norsk Ordbok. På bokmål er både i stad og i st ed korrekt, mens det på nynorsk må hete i stad. Sted er opprinnelig dansk. Selv om sted oftest uttales med -d på bokmål (etter boka), uttales i sted /i ste/, akkurat som i stad uttales /i sta/. At sted kan stå for tid, er litt rart, men tenk på uttrykk som på stedet eller på flekken, som betyr ‘nå, straks’. Eller tenk på tids punkt for den del.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kirke-forbokstav-og-kjonn/,Kirke: forbokstav og kjønn,"Skal kirka som institusjon skrives med stor eller liten forbokstav? Hva med kirker i utlandet? Og kan jeg skrive kjerka, som jeg sier?","Kortformen av Den norske kirke (DNK) er Kirken, men til vanlig brukes gjerne kirken eller kirka. På nynorsk heter det Den norske kyrkja og Kyrkja/kyrkja. I utgangspunktet skal man bruke stor K bare når man sikter spesifikt til den evangelisk-lutherske kirka som var statskirke fram til 2012. Nå når kirka ikke er en statlig institusjon på samme vis, er grunnlaget for å bruke stor K blitt tynnere. Det er også lite grunnlag for å bruke K om denne institusjonen i gamle dager. Det ble faktisk ikke vanlig med stor D i fullnavnet Den norske kirke (= statskirka) før etter den annen verdenskrig. Fellesnavnet den norske kirka/kirken er synonymt med kirka/kirken i Norge, som er et videre begrep enn egennavnet Den norske kirke, men ofte skilles det ikke så nøye. Kirka og kjerka Privat kan vi bruke a-endelse både i det lange og det korte navnet, men i tekster fra det offentlige heter det Den norske kirke på bokmål, og den tilhørende vedtatte kortformen er Kirken. Både Den norske kirke selv og staten ellers har likevel i stor grad brukt kirken med liten forbokstav. Her er kirka like riktig. Varianten kjerke ble tatt ut av rettskrivinga i 2005 og har uansett ikke vært en variant av det offisielle navnet. Men du kan bruke den privat. Enkeltkirker (bygninger) Når vi skriver om enkeltkirker, må vi bruke liten k. Kjønnet er da valgfritt innenfor rettskrivinga: «Hun kom rett fra kirken/kirka.» Andre kirker enn den norske statskirka Også når vi sikter til kirka som en mer eller mindre verdensomspennende institusjon, må vi bruke liten forbokstav: «Han hevdet at kirka/kirken har vært en avgjørende faktor i verdenshistorien.» Når vi skriver om tida før reformasjonen, er det riktig å bruke liten forbokstav og bestemt form også om kirka i Norge: den norske kirka/kirken i middelalderen. Ordet kirke har også betydningen ‘kirkesamfunn’. Det vil si at navn som den ortodokse/katolske/lutherske/reformerte kirken/kirka kan regnes som beskrivende betegnelser snarere enn som formelt fastsatte organisasjonsnavn. Da er det liten forbokstav, helst bestemt form og valgfritt kjønn som gjelder i både det lange og det korte navnet. Hvis et kirkesamfunn er etablert i Norge og har vedtatt et offisielt norsk navn, må det likevel (i tillegg) være mulig å bruke store forbokstaver. Men i en tekst der den aktuelle kirka nevnes én gang, hjelper det lite å bruke stor forbokstav i kortformen; man er nødt til å bruke hele navnet eller betegnelsen for at uinnvidde lesere skal forstå hva man sikter til. Og som sagt: DNK har stort sett holdt seg til liten k. Det er et eksempel til etterfølgelse. Se flere eksempler i Kirken: grunnbok i kirke- og misjonshistorie og kirkekunnskap (1975).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fa-pepper/,Få pepper,Hva kommer uttrykket å få pepper av? Handler det om å få blåst pepper i øynene?,"Der ser ut til at vi har tatt vare på et stykke avlagt engelskspråklig slang, se under betydning 2 av pepper i denne slangordboka. Vi vet ikke nøyaktig hva som er tanken bak det. Det eldste belegget vi finner, er i en Conan Doyle-oversettelse fra 1896: «Tag Dem ivare, Master!» sa han. «De faar Pepper, hvis De ikke gjør det.» Siste setning lyder slik i forelegget: «You'll get pepper if you don't.» Først i 1920-åra dukker uttrykket opp igjen i de skriftlige kildene, og da i sportsreferat (fotball og boksing). På samme tid dukker uttrykk som pepret med skudd/slag opp. Det kan være en viss sammenheng her. Så er det skrint med belegg i mange tiår. I Tone Trytis bok om norsk slang fra ca. 1980 står det ikke noe om å få pepper. Vi har inntrykk av at uttrykket fikk en oppblomstring i 1990-åra og først ble vanlig i talemålet etter det. Tone Tryti fører det opp i Norsk slangordbok fra 2008 med et belegg fra 2002.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-skyr/,Uttalen av skyr,"Korleis uttaler ein namnet på det islandske mjølkeproduktet skyr på islandsk og på norsk? Skal ein uttala det som presensforma skyr (av å sky) på norsk, med sj-lyd?","På islandsk uttalar dei ikkje skyr med sj-lyd eller kj-lyd. Dei uttalar det med ein (litt tjukk) s + ein hard k med ei aning av eit j-slag etter. Bokstaven ý blir på islandsk uttalt som ein lang norsk i. Men y utan aksent, som i skyr, er noko anna. Det ein mellomting mellom i og e. Uttalen /sjyr/ er dermed heilt uislandsk. Islandsk uttale minner meir om /skér/ for eit norsk øyra. Men det er altså ikkje heilt rett, det heller. Det er naturlegvis rett å uttala skyr på islandsk vis på norsk, men det er ikkje realistisk at alle nordmenn skal greia det – eller oppfatta det rett for den del. Ein må nok godta den strengt teke ravgalne bokstavuttalen /skyr/. Det same ordet (gammalnorsk skyr) heiter på moderne norsk skjør (uttalt /sjør/), men det har ei anna tyding. Ein kunne i prinsippet ha kalla skyr islandsk skjør, men det ville vore tungvint.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/timing/,Timing,Har de eit norsk alternativ til det engelske ordet timing?,"Det finst ikkje noko innarbeidd ord som dekkjer alle bruksmåtar av timing. Difor er timing teke inn i norsk, til og med i den norvagiserte forma taiming (jf. svensk tajming). Legg merke til kor omstendeleg ordet er forklart i norske ordbøker, som t.d. naob.no: beregne, fastsette tidspunkt for noe i forhold til noe annet som det er avhengig av, blir påvirket av e.l. Det seier litt om kor vanskeleg det er å finna ein fast avløysar til timing. I ei synonymordbok (Magne Rommetveits Med andre ord) er det sett opp tre tydingar av å tima /taima/: 1) fastsetja (setja opp, velja) tids\skjema (-punkt, -ramme, -tabell) for. Jf. beregne (1) // t. programmet fastsetja tidsskjema (kalkulera el. måla tidslengd, velja det rette tidspunktet) for. Jf. beramme 2) tilmåta (avpassa, samordna) i tid; synkronisera // turneen var godt t.et følgde (vart gjennomført etter) den oppsette (tids)planen / var godt planlagd / alt klaffa […] // t. klokkene stilla klokkene likt / synkronisera 3) ta tida (med tidtakar, stoppeklokke) // programmet må t.s før det sendes må klokkast (ein må ta tida på programmet) før det blir sendt […] // Koss ble t.et på 6.49.11 vart klokka av på (fekk tida) 6.49.11 Uttrykka ovanfor er best der dei er dekkjande. Det er ingen grunn til å skifta ut godt berekna/planlagt eller alt klaffa med (det var) godt tima når det går fram av samanhengen at det handlar om berekning av tid. Stutt sagt: Gode ord i rett tid er betre norsk enn til dømes vel talt og godt tima. Men der vi elles treng lange omskrivingar, må det vera greitt å ty til tima og timing.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/malsetting-eller-malsetning-eller-mal/,Målsetting eller målsetning (eller mål),"Hva er forskjellen? Er ikke målsetting prosessen å sette mål og målsetning selve målet som blir satt, jamfør tommelfingerregelen med bygging (prosessen å bygge) og bygning (produktet av byggingen)?","Tommelfingerregelen holder ikke alltid stikk. Det er varianten målsetting uten -n- som skal brukes i begge betydninger. (Ofte kan mål brukes i stedet i den siste betydningen.) Bokmålsordboka sier at målsetting er begge deler: 1 det å fastsette et mål som skal nås 2 program, plan, mål Ikke -ning Målsetning med -n- står ikke i bokmålsordbøker (som speiler den offisielle rettskrivningen), men det er vanlig i riksmål. Det er i betydning 2 vi skulle vente -ning etter hovedregelen, for det handler om det vi ønsker å nå fram til, resultatet eller målet. Men Bokmålsordboka sier altså at det bare heter målsetting. I nynorsk finner vi målsetnad, men det er det vanligere målsetjing og (varianten målsetting) som står i ordboka. Kritikk av selve ordet En del språkbrukere er skeptiske til bruken av målsetting/målsetning/målsetnad, for ikke å snakke om målbilde, som er en nyere vri (jf. «å realisere målbildet»). De mener at mål alene dekker meningen, når det ikke er snakk om målangivelsen. De har ofte rett. Finn-Erik Vinje formulerer det treffende i boka Moderne norsk: (Moderne norsk, 4. utg., 1987, s. 61.) Målsetting i betydning 1 er altså greit når vi virkelig viser til prosessen eller handlingen å sette mål (for noe). Dessuten kan og bør det brukes i den særbetydningen det har innenfor konstruksjonstegning. Men i det store og hele bør man skrive «oppfylle målene», ikke «oppfylle målsettingene» (og i alle fall ikke «oppfylle målsetningene»).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/markering-av-navn-pa-romfartoy/,Markering av navn på romfartøy,"Bør navnet på romsonder og andre romfartøyer skrives med anførselstegn? Det ser ut til å være presedens i norske medier og diverse oppslagsverk for å skrive disse navnene uten anførselstegn (og også uten kursiv, som er vanlig på engelsk), men vi skriver jo for eksempel navn på skip og båter i anførselstegn.","Du kan bruke anførselstegn om du vil, men du trenger ikke gjøre det. Som du nevner, kan navn på skip skrives med anførselstegn, det har vi lang tradisjon for. Farkoster i rommet (og fly og biler for den del) nevnes likevel oftest uten anførselstegn. Det ser ut til at stor forbokstav oppfattes som en fullgod markør. Anførselstegn kan likevel brukes for å unngå misforståelser, for eksempel når farkoster er oppkalt etter personer eller steder. Anførselstegn er altså ikke obligatorisk, hverken til sjøs eller til roms.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bronnpissar/,Brønnpissar,Kven var det som fyrst skreiv om «brønnpissarane»?,"Det var forfattaren Sigbjørn Hølmebakk som i Dagbladet 5.1.1961 tok ordet brønnpissar i bruk i samfunnsordskiftet for å kritisere ein norsk avart av mccarthyisme. Det handlar om å ureine det felles drikkevatnet, i overført tyding å forgifte dei åndelege livskjeldene eller meir konkret: å grise til eit ordskifte med skjulte/falske skuldingar. Det fyrste dømet på brønnpissar («brønnpisser») i den norske bokheimen finn vi i ei Laxness-omsetjing av Ivar Eskeland frå 1958. Ordet er i grunnen det same som det norrøne brunnmigi, som i denne sagaomsetjinga frå 1917 omsett med brunnmige. Ordet vart nytta anten om rev eller om tussar som ein såg der ein henta vatn. Meir om Hølmebakks brønnpissar Andreas Hompland fortel dette i Dag og Tid 4.2.2022: Det var ein gong ein kar i dalstroka innafor kysten Lindesnes–Åna-Sira som hadde ein slem «tilbøyelighed»: I mulm og mørke sneik han seg rundt og pissa i brønnane til godtfolk. Det var ei plage året rundt, men særleg om sommaren når det var lite vatn, for då stinka det stygt hos dei som blei ramma. Det var ikkje fritt for at folk flest hadde sine mistankar om kven som stod bak desse mørkets gjerningar og skapte uhygge i bygda. Men temaet var så ekkelt at dei helst ikkje snakka om det, for pisslukta smitta liksom over på dei uskuldige offera. Om det blei ymta frampå om det ufyselege utanfor handelslaget eller på kyrkjebakken, var den mistenkte alltid først ute med kraftig fordømming av rykte og griseprat. Midt i svineriet var han eit normalt omgjengeleg og akta bygdemenneske. Det tryggaste var å smiska med han i von om å få vera i fred. Den formastelege blei ikkje stempla og uskadeleggjord før ein fyllik reiste seg opp på ein bedehusbasar, peika på han og ropte med drukken røyst: «Brønnpissar!» SIGBJØRN HØLMEBAKK (2.2.22–25.11.81) løfta denne bygdehistoria frå Feda inn i det offentlege rommet (Dagbladet 5. januar 1961) som metafor for ein mistenksam og tilgrisa overvakingspolitikk i Gerhardsens tid. [...]",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anvendt-forskning-pa-nynorsk/,Anvendt forskning på nynorsk,Er praktisk forsking ein grei nynorskterm for anvendt forskning?,"Det er betre med bruksforsking eller bruksretta forsking. Likeins: bruksmatematikk eller bruksretta matematikk for anvendt matematikk. Det kunne i prinsippet ha heitt nytteforsking osb., men det gjer det ikkje. Nytteomgrepet blir brukt om ein annan dimensjon på dette området, sjølv om det nok er ein del overlapping. Bruker du an-ordet på nynorsk, bør du skriva anvend utan -t føre hankjønnsord og hokjønnsord.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/almenn-eller-allmenn/,Ålmenn eller allmenn?,Heiter det ålmenn eller allmenn?,"Det er valfritt. Ålmenn er det mest tradisjonelle. Frå 1. august 2012 gjeld det nye rettskrivingsreglar for nynorsk, og etter dei er ålmenn og allmenn jamstilte former. Då kan ein altså velje fritt mellom dei. Merk at vi sløyfar ein -n i inkjekjønn: ålment eller allment. I bunden form og fleirtal heiter det anten ålmenne eller allmenne. Hald deg helst til anten å eller a gjennomført i grunnordet og samansetningane: ålmennfag/allmennfag, ålmennmedisin/allmennmedisin osv. Bruker du fyrst å her, bør du òg skrive å i ålmente (om folket i det heile, publikum). Elles kan du bruke allmente. Hugs to l -ar når du brukar a! Formene med å er dei eldste formene i nynorsk. I mange år har dei vore sideformer og stått i skarpe klammer i ordbøkene, altså slik: allmenn [ ålmenn ]. Ålmente stod ikkje i klammer. Nokre ord finn vi knapt med anna enn ål- i nynorsk, som ålsvart og ålblaut. Tydinga til ål- her er ‘heil-’. Bokmål På bokmål har ein berre éi form å halde seg til: allmenn – altså med to l -ar og to n -ar. Almen er i dag berre bunden form eintal av en alm.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kor-david-kjopte-olet/,Kor David kjøpte ølet,Kva er opphavet til uttrykket «Eg skal visa deg kor David kjøpte ølet!»?,"Det er det ingen som veit sikkert. Det sikraste ein kan seia, er at det ikkje handlar om kong David i Bibelen. Ein nyttar uttrykket når ein vil fortelja korleis noko heng i hop, eller visa korleis noko bør gjerast: vise/lære/fortelle noen hvor David kjøpte ølet | la noen få vite hvor David kjøpte ølet (av uviss opprinnelse) gi noen en kraftig tilrettevisning; gi noen tydelig beskjed (Det Norske akademis ordbok) Det er vanskeleg å gå djupare inn i emnet utan at det blir både litt innfløkt og litt springande. Ikkje vent noka avklåring. I Ordbog over det danske Sprog finn vi dette: (af uvis oprindelse) i talemaader som vide, hvor David købte øllet, (især iron.) vide (for) god besked med noget. [...] † vide, hvor David bor, d. s. hun vêd hvôr David boer (dvs.: hun er ikke jomfru) [...] lære ell. vise (en), hvor David købte øllet. 1. (nu l. br.) vise (en), hvorledes noget forholder sig; give besked [...] 2. som trusel: lære en noget andet; give en lektion. Lad nu kun den sipperste Herremands Frue maale sig med mig, om hun tør, og jeg skal lære hende hvor David kiøbte Øllet [...] Vi skal vise den Karl, hvor David købte Øllet [...] Uttrykket med krossen til venstre for seg er utdøydd, og det er uvisst om det har hatt noko med saka å gjera. Dei norske språkhistorikarane Hjalmar Falk og Alf Torp såg slik på det: Ordlaget «wo Barthel Most holt» har òg fleire tolkingar. I boka Bevingede ord nemner Dag Gundersen og Snorre Evensberget bryllaupet i Kana, der vatn vart forvandla til vin («most»). Dei viser til at bryllaupet ifølgje tradisjonen vart halde i huset til Bartolomeus. Jamfør Johannesevangeliet, 2. kapittel (omsetjinga frå 1978 med vår utheving): 7 «Fyll kara med vatn,» sa Jesus. Og tenarane fylte dei til randa. 8 Så sa han til dei: «Aus no opp og ber det til kjøkemeisteren.» Dei så gjorde. 9 Kjøkemeisteren smaka på vatnet, som hadde vorte til vin. Han visste ikkje kvar vinen kom ifrå, men tenarane som hadde aust opp vatnet, visste det. Evensberget og Gundersen refererer òg til den svenske Bevingade ord, der det er nemnt at David i Danmark var eit vanleg namn på degnen (klokkaren), som spelte ei viktig rolle i gjestebod. Elles har uttrykket m.a. vorte knytt til bartolomeusmesse (barsok) og vinhausten. Tysk Wikipedia har forklaringar for kvar smak, men vi set punktum her.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/innvilge-pa-nynorsk/,Innvilge på nynorsk?,"Kan vi bruke ordet innvilge på nynorsk, til dømes i setninga «søknaden din om permisjon er innvilga»? Eg finnn ikkje ordet i ordboka. Skal vi bruke ordet «innfri» i staden for, eller har ordet ei litt anna tyding? Kva med «søknaden er imøtekomen» eller «søknaden er stetta»?","Innvilge står i Nynorskordboka og kan brukast, men det er ikkje det det heiter tradisjonelt. Stette er god tradisjonell språkbruk. Eit av døma i Nynorskordboka ser slik ut: «Departementet stetta søknaden.» For dei som er mest opptekne av formalitetar, og for dei som er einsidig mot bruk av såkalla anbehetelse-ord, er bevilge (løyve) eit ringare ord enn innvilge (stette) i nynorsk. Men i eit vidare perspektiv er dei to orda av same slag: gamle forvaltningsord frå skriftfellesskapet med dansk som det finst alternativ til. Av nærsynonym til innvilge kan desse nemnast: godkjenne, godta, seie ja til, samtykkje til, gå med på; gje, la få, yte. Ein kan gjerne velje det enklaste som høver i samanhengen. Døme: «Du har fått den permisjonen du søkte om.» Men ein kan ikkje kombinere kva som helst. Du bør ikkje skrive «innfri søknaden». Innfri har eit anna bruksområde (lovnader og lån). Imøtekome skurrar òg her. Av synonyma til innvilge kjem stette i ei særstilling. Det er eit svært fleksibelt ord som er teke opp i skriftmålet frå dialektar på Aust- og Vestlandet; det har følgt med nynorsken heilt frå starten. Det dekkjer òg oppfylle og tilfredsstille. Ein kan såleis stette både krav, ideal, behov og søknader. Sjå tyding 2 a og b i Norsk Ordbok. Merk at ein ikkje bruker stette om det som blir gitt; ein kan altså stette ein søknad, men ikkje ein permisjon, eit fritak eller ein stønad. Ein stønad blir gitt/ytt/tildelt, og ein permisjon eller eit fritak er noko ein får (godkjent). Der samanhengen krev omstendelege formuleringar som «få/seie ja til tildeling av», kan det vere grunn til å ty til innvilge i staden.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/medmenneskelighet-pa-nynorsk/,Medmenneskelighet på nynorsk,Kva er det nynorske ordet for «medmenneskelighet»?,"Tradisjonelt har ein brukt medmenneskelegdom, som du òg finn i ordbøkene. Medmenneskelegheit har vorte vanlegare med tida og kan ikkje kallast gale. Begge desse orda er svært abstrakte og kan verka noko oppstylta på nynorsk. Uttrykk som medmenneskeleg veremåte og medmenneskeleg innstilling kan ofte høva i staden. Av og til kan ein bruka nærsynonym som medkjensle og nestekjærleik. Å vise medmenneskelighet kan òg beint fram heita å vera medmenneske (eller eit godt medmenneske).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/raepp-rap-eller-rapp/,Ræpp = rap eller rapp?,"Korleis skal ordet for denne musikksjangeren stavast? Det tek seg dårleg ut som rap med éin p, men skriv vi det som ein seier det (ræpp), får vi vel ein rapp over fingrane?","Ja, ein har vore varsam med å bruke æ i importord frå engelsk. Rapp er den einaste offisielle norske skrivemåten av det engelske musikkordet rap. Det varierer om engelske importord med stutt rotvokal har fått dobbel konsonant til slutt etter vanlege norske reglar. Ofte er det valfritt, som i hit(t), bag(g), plot(t) og handikap(p). Du finn dei rette skrivemåtane i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Sjå òg Lånte fjører eller bunad: om norsk skrivemåte av importord (1997).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bor-landsmotet-og-arsmotet-skrivast-med-stor-forbokstav/,Bør landsmøtet og årsmøtet skrivast med stor forbokstav?,"Når ein skriv om tilskipingane landsmøte og årsmøte, er det opplagt at ein skal nytte liten forbokstav: på landsmøtet, på årsmøtet. Men kva når ein viser til organa, som i landsmøtet vedtok, årsmøtet vedtok?","Det er ingen grunn til å bruke stor forbokstav her, sjølv om det er ein tydingsnyanse. Dessutan er det ofte vanskeleg å avgjere om det er tilskipinga eller organet ein omtalar i ei setning. Styre og andre organ i ein organisasjon skal generelt ha liten forbokstav: landsstyret, sentralstyret osb.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-forkortes-eventuelt/,Hvordan forkortes «eventuelt»?,"Hva er den korrekte måten å forkorte eventuelt på? Det er delte meninger om dette på skolen min, og både ev., evt., evnt. og evtl. er i bruk. Særlig er det mange som holder på evt., ser det ut til.","Det er ev. som er den riktige forkortelsen. Det er den korteste varianten, og korthet er som kjent mye av vitsen med forkortelser. Forkortelsen dekker alle former av ordet, både eventuell, eventuelt og eventuelle. Slik har regelen vært siden 1969. Evt. var tidligere korrekt, men er det ikke lenger. Denne varianten brukes likevel fremdeles. Det er ikke så rart, for den har vært helt innarbeidet. Gjenkjennelighet er også et viktig kjennetegn ved forkortelser. Du finner en oversikt over forkortelser og noen regler for bruk av dem på nettsidene våre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rive-eller-rake/,Rive eller rake?,"Jeg lurer på om redskapen man bruker for å rake sammen løv og/eller gress heter rive eller rake? Jeg mener det heter en rive, og jeg irriterer meg over kollegene her i barnehagen som kaller det en rake og lærer barna å si det.","I det aller meste av landet heter det tradisjonelt ei rive. Det ordet bør alle lære før eller senere. I gammelnorsk het rive hrífa. I dansk heter det rive og i svensk (blant annet) räfsa. Ei rive er til å rake med, slik ei nål er til å sy med og en kniv er til å skjære med. Den mest sentrale redskapsbetegnelsen på et område er altså ikke nødvendigvis avledet av det viktigste verbet på det samme området. Merk at det ligger minst to ulike gammelnorske verb under vårt verb å rive: at hrífa og at rífa; det første har mest med griping og krafsing å gjøre, og altså med raking. Det andre er det som ligger under å rive i stykker. Fra rive til rake med et tradisjonsbrudd Verbet å rake er jo godt kjent, så der redskapen er minst kjent, kan substantivet en rake ha oppstått som en nyavledning av verbet i et tradisjonsvakuum, så å si. Det har nok helst skjedd i yngre bymål. Bare i noen svært få dialekter (som bergensk) er rake gammelt i den aktuelle betydningen. I nyere produktkataloger kan man finne alle mulige slags sammensetninger med rive og rake til hagebruk. Når kjøpe-river har fått rake-navn, kan det ha vært fordi ordet rive har vært lite kjent, eller fordi man har villet skille kjøpe-river fra tradisjonelle river. Det kan også være tale om påvirkning eller til og med direkte oversettelse fra engelsk, der ei rive = a rake. Endelig har vi påvirkningen fra sammensetninger som ildrake (glorake, ovnsrake), der rake er det eneste rette. Noe helt annet er ei reke (uttalt /reke/, /reka/, /roko/, /ruku/ o.a.), som i Norsk Ordbok er forklart som ‘skuffel- el spadeliknande langskafta reiskap (helst av tre), m a brukt til å moka snø el møk med’.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjodsel-boying-og-uttale/,Gjødsel – bøying og uttale,"Hvilket kjønn har ordet gjødsel? Jeg ser at noen skriver gjødselet, men det virker rart. Er det forresten greit å si jøssel?","Ordbøkene oppgir hunkjønn eller hankjønn, ikke intetkjønn. Hunkjønn er helt dominerende på bygdene – der gjødsel håndteres oftest. Med hunkjønnsbøying heter det gjødsla i bestemt form. Eksempel: å kjøre ut all gjødsla. Den vanlige uttalen er jøssla. Det er helt greit å uttale gjødsel som jøssel (altså /jøsl̩/), også på bokmål.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bruk-av-ordet-neger/,Bruk av ordet «neger»,Vi har oppfattet det slik at neger er et rasistisk ord. Stemmer det? Og hva skal vi bruke i stedet?,"Ordet neger er i utgangspunktet ikke bare rasistisk, men det kan opplagt både brukes og oppfattes slik. Generelt er det ikke noen god idé å omtale hudfargen til folk i utrengsmål. Dette såkalte n-ordet medvirker sterkt til unødig fokusering på hudfarge og til oppdeling av menneskeheten i kategorier etter hudfarge. Unødvendig bruk av ord som viser til forskjeller mellom mennesker, er i praksis ofte negativ bruk. Det er best å velge andre og mer adjektivbaserte uttrykksmåter hvis man absolutt må vise til hudfarge, se artikkelen «Hvilke ord kan brukes om hudfarge?». Historie Ordet neger har vi fått via tysk og fransk fra portugisisk. Det kommer i siste instans av det latinske ordet for ‘svart’: niger. Men at det derfor «bare» eller «egentlig» betyr ‘svart’, er en feilslutning. Slik fungerer ikke språket. Det ser vi lett av det nedsettende nigger, som har samme opphav. De fleste gamle lånord i norsk har samme historie som de tilsvarende i dansk. I Ordbog over det danske Sprog ser vi at neger tidlig ble brukt mer eller mindre nøytralt (eller rettere sagt deskriptivt) om mørkhudede og mer eller mindre negativt om andre. I Den Danske Ordbog, som viser moderne dansk, står det at ordet oftest (men ikke alltid) er brukt negativt, og at det ligger et sted mellom sort (som er greit) og nigger (som er svært ugreit). Se også artikkelen « Om ordet neger » i Nyt fra Sprognævnet 4/1995. To sider av saken Det er Språkrådets oppgave å fastsette skrivemåten av alle slags ord i norsk, og å opplyse om bruken av dem. Språkrådet kan ikke bestemme om folk skal bruke «pene» eller «stygge» ord, men vi oppfordrer selvsagt til språklig toleranse. Det går begge veier. Det er et faktum at ordet neger (i motsetning til det klart negativt ladde nigger) tidligere ble brukt nøytralt i norsk, ikke bare av folk flest, men også av dem som var særlig opptatt av like borgerretter for alle. Dette var vanlig i alle fall til uti syttiåra, så mange er oppvokst med en slik språkbruk. Det er nok fremdeles urealistisk å vente at alle eldre mennesker skal skjønne hvor betent ordet er blitt. Det kan ta mange tiår før informasjon om ny språkbruk har nådd ut til alle samfunnsgrupper. Å gå hardt på de eldste for en ordbruk som ikke er vondt ment, kan skape motsetninger i stedet for å dempe dem. På den andre sida er stadig flere klar over hvor problematisk ordet er, kanskje gjelder det de fleste unge og middelaldrende mennesker. Mange av dem opplever selv ordet som krenkende fordi det er blitt brukt så ofte med negativ klang av rasister og andre mindre velmenende personer. Å bruke ordet når man er klar over denne situasjonen, er ikke særlig god folkeskikk. Vi presiserer at det som står ovenfor, må leses som et råd mot å bruke ordet neger, med en tilleggsopplysning om at ikke all bruk av ordet nødvendigvis er ment nedsettende. Noenlunde det samme sa Norsk språkråd allerede i 2001: ‘Neger’ har vore normalordet på norsk for folk med svart eller mørkebrun hudfarge, og for mange er det framleis nøytralt. Men i det siste har det gått fram av pressa at mange nordmenn med afrikansk bakgrunn ikkje liker å bli kalla ‘neger’, mens andre meiner at det er greitt, så det er delte meiningar om dette blant dei det gjeld. Likevel er det grunn til å vera varsam. Språkrådet må rå folk til å tenkja seg om før dei nyttar slike sensitive ord. Det er dårleg folkeskikk å kalla folk med eit ord dei ikkje liker, same kva ‘vi andre’ måtte meina om innhaldet i ordet. (www.sprakradet.no/Vi-og-vart/hva-skjer/Aktuelt/2006/Er_ordet_neger_diskriminerende) Om «sensitive» ord På nettsidene våre finner du dokumentet Sensitive ord og kronikken « Når orda røper verdiane våre ». Som det går fram av disse tekstene, har vi ikke noe patentsvar på spørsmål som dette. Det har vært viktig for Språkrådet å understreke at vi ikke har som oppgave å forby ord. Det finnes mange grader av sensitivitet, og rådene varierer og bør variere fra ord til ord. Det er viktig å understreke nyansene. Endelig er det viktig å være oppmerksom på at man i grupper som er utsatt for nedsettende språkbruk, ofte selv bruker de nedsettende betegnelsene. Å tro at utenforstående av den grunn kan bruke disse ordene uten negative følger, er en misforståelse. Se ellers: Oddrun Grønvik: «Er det stygt å seia ‘neger’? Om konnotasjonar, bruksmarkering og nemne for folkegrupper». LexicoNordica 9 (2002) Lars S. Vikør: «Ethnonyms in Norwegian − Between Neutrality and Abusiveness». I: Språk og samfunn – heime og ute (Novus forlag, 2011) NRKs flerkulturelle ordliste Tom W. Smith: Changing Racial Labels: From «Colored» to Negro» to Black» to «African American» (Public Opinion Quarterly 56(4), 496–514",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/binde-s-i-sammensetninger-med-fag-og-sprak/,Binde-s i sammensetninger med -fag- og -språk-,"Det heter fagspråk og språkfag, ikke fagsspråk og språksfag. Det heter tydeligvis også naturfagbygg og fremmedspråkopplæring? Men hvorfor dukker det opp en s etter fag og språk i andre lengre sammensetninger, som for eksempel hovedfagsoppgave og klarspråksarbeid?","Kort sagt er det mye vingling med såkalt fuge-s (eller binde-s) i norske sammensetninger. Når du er i tvil om det skal være s eller ikke i et ord med tre ledd, må du rett og slett slå opp i ordbøkene. Finner du ikke det aktuelle ordet der, må du se på ord med samme andreledd. Du kommer langt med Bokmålsordboka og Nynorskordboka, men du finner flest lange sammensetninger i Tanums store rettskrivningsordbok. Det er dessverre ikke mulig å sette opp faste regler for når det skal være binde-s i sammensatte ord. I ord med to ledd finner vi begge deler i rikt monn. Binde-s er svært vanlig i sammensetninger med både intetkjønnsord, hankjønnsord og (i litt mindre grad) hunkjønnsord (jf. for eksempel lands-, kvelds- og tids-, men sol-). Mønsteret for lengre sammensetninger går på tvers av mønsteret for kortere sammensetninger. Allment om -s- i såkalte treleddinger Det er oftere binde-s i treleddinger (ord som består av tre ord) enn i andre sammensetninger. Kort sagt er hovedmønsteret s etter andre ledd. S-en får her en spesiell funksjon: å markere skillet mellom et sammensatt forledd og et etterledd. Eksempel: rødvinsflaske står for rødvin + flaske, ikke rød + vinflaske. (Merk at toleddingen vinflaske ikke har noen s.) Det finnes mange unntak fra mønsteret. Det heter for eksempel bærtur og blåbærtur uten s, og dessuten bruker vi sjelden -s etter ledd som slutter på vokal. Du kan lese mer om både hovedmønster og unntak i Norsk referansegrammatikk på s. 70–73. Unntakene dreier seg bare unntaksvis om semantikk, som i vaskebjørnpels (en vaskebjørns pels) kontra vaskebjørnspels (pels av vaskebjørn), for å ta et litt konstruert eksempel. Vi kan likevel vente å finne nokså konsekvent -s -der sisteleddet viser til et produkt av et slag eller stoff som de to første leddene angir. Sjansen for s er også ekstra stor hvis begrepet er gammelt og ordet godt innarbeidet. Binde-s-en glimrer derimot ofte med sitt fravær der vi har lange rekker av konstruerte sammensetninger, som i lovtitler, artsnavn og andre fagtermer. Ord med fag og språk er to av unntakene fra hovedregelen om s i treleddinger, men ingen av dem er gjennomførte unntak. Det varierer fra ord til ord om - fag- og - språk- får s eller ikke. Sammensetninger med -språk- Av treleddinger med -språk- er bare noen få oppført i ordbøkene. I Tanums store rettskrivningsordbok står disse treleddingene uten s: barnespråkforsking fremmedspråkopplæring ordspråksamling Disse treleddingene står med s i Tanums: skriftspråkstradisjon nabospråksforståelse I sammensetninger med fagspråk må både -s- og ingen fuge godtas. Språkrådet bruker selv klarspråks - i sammensetninger. Det har satt seg. Danskene og svenskene bruker også -s- her. Vi har ellers sett både parallellspråks- og dagligspråks - brukt i sammensetning. Det må være grei språkbruk. I tospråks-, trespråks- og flerspråks- er det nødvendig med s. Tospråksbruk står i Nynorskordboka. Sammensetninger med -fag- Når det heter butikkfagskole, hotellfagskole og helsefagarbeider, henger det nok litt sammen med at det heter fagskole og fagarbeider. Men generelt er det ikke vanlig med s i sammensetninger med fag fra gammelt av. For eksempel har det alltid hett naturfag linje I tråd med dette anbefaler vi for eksempel: naturfagtime naturfaglærer samfunnsfagoppgave Derimot har vi s i alle de gamle sammensetningene med grunnfag, mellomfag og hovedfag: grunnfagsundervisning mellomfagseksamen hovedfagskandidat Det er mye vakling i ord med realfag-. Før har det vært vanligst med realfagundervisning realfaglærer realfagstudent realfagstudium – og i tråd med det må disse variantene være brukbare: realfagbygg realfagbibliotek realfagkantine Men variantene med - realfags - har lenge vært på frammarsj, og de kan ikke regnes som gale. I den relativt nye sammensetningen frontfagsmodellen er fuge-s normalen.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fryd-og-gammen-gaman/,Fryd og gammen/gaman,Kva er opphavet til uttrykket fryd og gammen? Og kva tyder eigentleg gammen?,"I gammalnorsk var gaman eit vanleg ord for glede og moro. Vi finn det att i nynorsk gaman. I bokmål blir ordet stort sett berre nytta i det faste uttrykket «fryd og gammen» som er fleire hundre år gammalt. Det skriv seg frå den tida vi skreiv dansk. Det er ikkje uvanleg at ord som elles er gått ut or språket, kan overleve i stivna frasar, slik vi ser i bokmål her. Men i nynorsk og dialektane har gaman vore mykje nytta, og i nynorsk må uttrykket heite fryd og gaman eller frygd og gaman. Eit kjent ordtak i gammalnorsk var «maðr er manns gaman», som tyder ‘mennesket er til glede for mennesket’. Ordet gammen/gaman er elles nær i slekt med engelsk game, som mellom anna tyder ‘spel, leik’. Ordlag med synonym og bokstavrim Ordlag (faste frasar/uttrykk/samband) er det mange av i språket. «Fry(g)d og gaman» høyrer til ein underkategori der to eller fleire nesten synonyme ord er sette attmed einannan. Andre døme er «skit og lort», «vidt og breitt», «hyle og skrike». Frasane kan kallast tautologiske. Somme har i tillegg bokstavrim, som i «gå frå gard og grunn» (g- g-) og «med brask og bram» (b- b-). I eldre dansk og i gammalnorsk finn vi såleis høvesvis «glede og gamen» og «gleði og gaman».",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/totta/,Tøtta,Ordet tøtte betyr i Lofoten jente i gifteferdig alder. Hva kommer dette ordet av?,"Ordet tøtte (eller tytte) er kjent i ulike (til dels motstridende) betydninger i både nordnorske og sørnorske dialekter (se Norsk Ordbok). Ordet finnes også, i litt andre former, i svenske dialekter og i nederlandsk. Det finnes også en kobling til finsk. Ordet tytte/tøtte kan blant annet vise til et lite jentebarn, en fremmed kvinne, en kvinne som vekker oppsikt, en stor, sterk og litt grovbygd kvinne, en dugende kvinne, en kvinne omtalt nedsettende («ei god tøtte») – eller generelt til noe av grammatisk hunkjønn, det være seg dyr eller ting. Kort sagt: det meste. Selv om ordet også har negative betydninger, bør det ikke blandes sammen med tøyte (‘løsaktig kvinne’)! Dette ordet skal komme av lavtysk toite (visstnok en eldre form av töte ovenfor). Tøtte/tytte kan være avledet av tutt, kanskje i betydningen ‘ lubben unge’, eller lånt fra lavtysk töte. Slik står det i Det Norske Akademis ordbok: trolig fra nedertysk töte og beslektet med tøyte, muligens beslektet med middelhøytysk tüttel, tütel ‘brystvorte’ og tutt; jf. tøddel; men jf. også svensk dialekt tutta ‘ liten jente’, tutte ‘ liten gutt, dansk tut ‘ barn’, muligens lydord, jf. også norrønt tuttr ‘ pusling’ Mange har pekt på finsk tyttö ‘jente’ og ment at det er opphavet, og det kan stemme i en nordnorsk sammenheng. Der må det i det minste ha vært en vekselvirkning med det finske ordet. Men det er neppe dette vi finner igjen i eldre språk på det indre Sør-Vestlandet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hensynta/,Hensynta,"Ikke sjelden støter jeg på verbet hensynta, med bøyningsformer som hensyntar og hensyntatt. Det låter kunstig. Jeg finner det ikke i ordbøkene. Er det virkelig et norsk ord?","Hensynta må sies å være et norsk ord. Det er først i nyere tid ordet har blitt vanlig, så det er ikke aller ordbøker som har tatt det opp. Du er ikke den eneste som reagerer på å hensynta. Mange synes uttrykksmåten er stiv eller jålete. Å hensynta oppfattes nok i stor grad som byråkratsjargong. De som forsvarer ordet, peker gjerne på at det er effektiviserende, på samme måten som å vektlegge (jamfør å legge vekt på). Spareeffekten er den samme i begge tilfellene, og ganske liten (én stavelse). Forskjellen er at hensynta er en uvant og semantisk litt mer anstrengt sammensetning. Det tradisjonelle i norsk er å ta hensyn til, og vi vil fremdeles anbefale å skrive det til vanlig. Ordet hensynta ble nesten ikke brukt før 1950. Det økte på rundt 1980, men bruken skjøt for alvor fart først rundt tusenårsskiftet. Da hadde ordet fått et motepreg.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nedlegge-eller-legge-ned/,Nedlegge eller legge ned?,Bør vi skrive «nedlegge barnehagen» eller «legge ned barnehagen»?,"Det er valgfritt. Nedlegge er kort sagt stivere, men likevel ikke obligatorisk i formell stil. Spørsmålet gjelder det som kalles fast («nedlegge») eller løs («legge ned») sammensetning av verb. Vi har en hel del verbpar i norsk med en fast og en løs variant. Vi kan peke på noen hovedmønster i forholdet mellom slike ord i bokmål. Betydningsforskjell eller stilistisk forskjell I en del tilfeller er det klar betydningsforskjell mellom verbene: avlegge – legge av framstille – stille fram oppdra – dra opp overdrive – drive over Og så videre. Her har gjerne den faste sammensetningen overført betydning, mens den løse har konkret betydning. Andre ganger er betydningen (bortimot) den samme, men det kan være nyanser eller stilistisk forskjell: tilbe – be til oppvarte – varte opp underskrive – skrive under Av og til er én betydning felles, men ikke andre, for eksempel i paret framsette – sette fram Begge disse kan brukes om det å presentere noe («framsette en teori» eller «sette fram en teori»), men bare sette fram benyttes om det konkrete («sette fram ost og smør»). Nedlegge og legge ned hører til denne gruppa. De betyr begge «slutte å drive», men man kan bare «legge ned» noe på bakken eller golvet (om det da ikke er et bytte). Der ordene overlapper i betydning, er forskjellen stilistisk, idet «nedlegge» er mer litterært. Tendensen i norsk skriftmål har vært økende bruk av løs sammensetning, siden det er vanligst i talemål i hele landet. I noen tilfeller styrkes denne tendensen av at engelsk har et tilsvarende verb. Det kan tenkes at dette også gjelder ved «legge ned» («shut down»). Noen vil ane en tilsvarende forskjell mellom partisippene nedlagt og lagt ned, men forskjellen her er historisk sett av et helt annet slag. Kort sagt går nedlagt fint sammen med å legge ned. Nynorsk Ofte, og særlig der en forskjell i bokmål bare er stilistisk, vil nynorsk bare ha (eller foretrekke) den løst sammensatte varianten, i dette tilfellet «leggje ned». Grunnen er at nynorsk historisk sett er bygd på norsk talemål. Men legg merke til at løst sammensatt verb gjerne går hånd i hånd med fast sammensatt partisipp: å leggje ned – legg ned – la ned – har lagt ned MEN: barnehagen er nedlagd (eller valgfritt: lagd ned) Dette gjelder alle betydninger, således også silda er nedlagd.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-til-is/,En til is?,Hvorfor sier barn nå «Jeg vil ha en til is» i stedet for «Jeg vil ha en is til»?,"Den enkleste forklaringen er at «(få) en til» gjennom flittig bruk har smeltet sammen til en fastere enhet. Det er jo «en til» som er hovedbudskapet i situasjonen. Hva man vil ha mer av, sier seg gjerne selv. Substantivet kan eventuelt hektes på til slutt. Fenomenet kan ha flere sammenfiltrede røtter. Vi kan heller ikke se bort fra påvirkning fra engelsk (jf. one more), men det gjelder i så fall bare nyere bruk. Uttrykksmåten er gammel i flere norske dialekter. På trykk finner vi «ein til gong» allerede i Fedraheimen for 1883 og i gamle eventyr fra Nord-Norge. Vi finner spredte gamle treff både vestfra og fra Kristiania. Den finnes dessuten i dansk og svensk, se henholdsvis svarbasen til Dansk Sprognævn og under D 11 a β i Svenska Akademiens ordbok. I alle tilfeller kan det være slik at «(få) en til» er blitt en fast frase som substantivet kan hektes på etter behov. Det er slik det svenske Språkrådet ser det. Selv om uttrykksmåten er ny og virker barnslig i deler av landet, kan den være god og gammel andre steder, særlig nordafjells (riktignok kommer det fra barnemunn i dette gamle eksempelet fra Trøndelag). Det er forresten ikke sikkert tilblivelseshistorien er den samme alle steder; «en til x» kan ha blitt til på litt ulike grammatiske grunnlag. Lærere spør oss av og til om det er «feil» å si «en til x», og om de bør rette det. Grammatisk galt kan det ikke kalles, og det er lov å si hva man vil. Men i skriftlig arbeid kan det godt kommenteres at mange ikke oppfatter uttrykksmåten som helt «voksen».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ein-song-av-eller-med-michael-jackson/,Ein song av eller med Michael Jackson?,"Når platepratarane presenterer songar, uttrykkjer dei seg ofte slik: «Du høyrde no ‘Bad’ med Michael Jackson.» Men skulle dei ikkje heller sagt: «Du høyrde no Michael Jackson med ‘Bad’» eller: «Du høyrde no ‘Bad’ av Michael Jackson»?","B egge variantane med «med» er brukande, men den du har høyrt, høver best når songen ikkje er sterkt knytt til éin artist. Varianten med «av» fortel først og fremst kven som har laga songen. (Om ikkje anna er nemnt, kan ein rett nok rekna med at det er same person som songaren.) Opphavspersonen kjem ikkje tydeleg fram om ein berre seier «med». Difor høyrer ein stundom «av og med».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikke-bry-deg/,Ikke bry deg!,"Min sønn setter en liten støkk i meg rett som det er. Først ber han meg om å knytte skolissene hans, og så sier han «Ikke bry deg!» når han får det til likevel. Han mener bare «Ikke tenk mer på det, du!», men i mine ører lyder det som «Hold fingrene av fatet og pass dine egne saker!». Jeg har ikke klart å venne meg til dette. Må jeg gjøre det?","Ikke bry deg, du. Fra spøk til alvor: Det er fare for at du må venne deg til det. Dette er ganske nytt barne- og ungdomsspråk, men det er så utbredt at det er grunn til å tro at det blir voksenspråk i framtida. Bortsett fra at det kolliderer med den vante og aggressive betydningen av «Ikke bry deg!», er det i og for seg ikke ulogisk å bruke uttrykket med positive overtoner. Det er jo ganske kurant å si for eksempel «Du trenger ikke bry deg mer om dette». Vi mener likevel det er riktig å fortelle de unge at utsagnet «Ikke bry deg!» kan skape gnisninger mellom generasjonene, og at de gjerne kan ordlegge seg annerledes. Mange unge sier nå også «Det bryr meg ikke!» når de bare mener «Det er det samme for meg (altså)», «Det er hipp som happ» eller til og med «Det er greit for meg».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ivareta-et-barn/,Ivareta et barn?,"Jeg skal levere en eksamensoppgave i morgen, og har et spørsmål om ordet ivareta. Kan man si «å ivareta et barn»? Eller blir det å ivareta et menneske feil? Det mest vanlige er jo å si «ivareta noens interesser» eller «ivareta hensynet til noen».","Dette er moderne forvaltningssjargong (fra 1980-åra) som sikkert har kommet for å bli, men det er ikke i samsvar med norsk ordbrukstradisjon å si ivareta et barn. Uttrykket er nok en snarvei for ivareta barnets interesser (behov) (før: vareta barnets tarv). Som eksemplene dine viser, er ivareta et svært formelt verb. Et par eksempler til: - En advokat ivaretar mine interesser i selskapet. - Banken ivaretar kundenes interesser. I en hverdagslig sammenheng, med mennesker (i stedet for interesser) i sentrum, virker ivareta meget stivt. Vi har en rekke mer «jordnære» gamle ord og uttrykk for det å ta seg av barn. For det første har vi nettopp å ta seg av, videre har vi blant annet å ta hånd om, stelle og passe. Vi kan også sørge for barnet og for at barnet har bra. Ikke minst kan vi ta (godt) vare på et barn, for eksempel når foreldrene overlater det til oss. Et gjennomgående uttrykk på området er omsorg for barn. (Nynorsk også: å syte for eit barn og omsut for barn/born.)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-ga-rett-vest/,Å gå (rett) vest,"Kvifor seier vi at det går rett vest når noko går gale, altså den vegen høna sparkar?","To go west har lenge vore nytta i engelsk om å døy (eller å gå sund). Opphavet er truleg den skremmande tanken på å enda der sola går ned attom synsranda. Dette kan i så fall vera knytt til keltiske førestillingar om dødsriket. Somme kjelder nemner i staden at det er tale om forbrytarspråk for å enda på ein rettarstad i West Midlands i England. Det er uråd for oss å vurdera. Men det kan i alle fall utelukkast at det handlar om Det ville vesten i Amerika, for eit slikt opphav ville ha vore velkjent i den engelskspråklege verda. Ordlaget skal ha spreidd seg kraftig i engelsk under fyrste verdskrigen. Truleg har det kome inn i norsk gjennom sjømannsspråket. Det må takast med ei klype salt når Tor Myklebost skriv: «Sjøfolk sier aldri om sine bortkomne kamerater at de er ‘døde’. ‘Han gikk vest,’ sier de.» (Nedst på side 61 hos Lise Lindbæk i Tusen norske skip: en antologi over norske sjøfolks innsats i den annen verdenskrig, 1948). Rett eller beint vest er ei naturleg utviding av vest i norsk, og i reint geografisk tyding er det gammalt. I gamle dagar heitte det gjerne at noko gjekk nord og ned. Nede i Danmark går prosjekta helst nedenom og hjem, og hjå grannen i aust åt skogen eller åt helvete. Ikkje noko av dette er ukjent i Noreg. Prosjekta våre kan òg gå i vasken eller det som verre er. Saker og ting kan vidare gå ad undas, til dunders, fløyten, skeis og til pises – om det ikkje kort og godt ryk. Menneske går verste fall i hundane. Det spørst om det finst like mange uttrykk for det at det går bra.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anforselstegn-komma-og-punktum-rekkefolgen/,"Anførselstegn, komma og punktum – rekkefølgen","Jeg har lært at komma skal settes før det siste anførselstegnet, slik: «Jeg kan kommareglene,» sa hun. Er ikke dette riktig lenger?","I 2004 ble det vedtatt nye regler som lyder slik: «Mellom hermeteikn (sitatteikn) skal det ikkje stå andre teikn enn dei som høyrer til i den siterte teksten.» Selv om det ikke er helt opplagt, skal vedtaket leses slik: Det skal ikke lenger settes komma foran høyre anførselstegn i sitat. Kommer det et anføringsverb etter sitatet (sa, skrev e.l.), skal det imidlertid stå komma rett etter anførselstegnet. Med vedtaket i 2004 fulgte dette eksempelet: Før: «Kongens Person er hellig,» heiter det i Grunnlova. Etter: «Kongens Person er hellig», heiter det i Grunnlova. At poenget ikke kan være å ta med alle skilletegn fra originalteksten, skjønner vi når vi slår opp i selve Grunnloven. Der står det et semikolon etter «hellig». Men utropstegn og spørsmålstegn som hører til sitatet, blir selvsagt stående innenfor, som før. De er en viktig del av den siterte ytringen. Merk at vi ikke setter komma etter et sitat med utropstegn eller spørsmålstegn til slutt. Vi setter heller ikke punktum etter perioder som i sin helhet er sitat. Eksempler: «Kongens person er hellig!» ropte han. «Kongens person er hellig!» Det var det han sa. «Kongens person er hellig.» Det var det han sa. Flere eksempler: «Dette er riktig», sa hun. «Hvem er det?» spurte hun. «Kom inn!» ropte mor. Er dere i Språkrådet lei av å bli stilt spørsmålet «Er dette riktig?»? I disse eksemplene finnes det strengt tatt ikke noe punktum i originalen, men punktumet settes innenfor anførselstegnene likevel: «Ja», sa han. «Nå er det høst.» «Ja», sa han, «nå er det høst.» (Plasseringen av punktum i det siste eksempelet kan diskuteres.) Punktum til slutt i sitatet bruker vi bare etter kolon, og bare når sitatet består av en hel setning innledet med stor forbokstav. Han la ansiktet i alvorlige folder og sa: «Nå er det ikke stort mer å si om dette.»",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/einmannskrins/,Einmannskrins?,Eg ønskjer å finne eit kjønnsnøytralt alternativ til einmannskrins. Kan de hjelpe?,"Vi har dessverre ikkje noko fasitsvar. Vi ser at enpersonskrets (allereie i leksika frå 1989) og enkeltpersonskrets er ein del nytta. På nynorsk blir det då ein- og gjerne - krins: einpersonskrins, enkeltpersonkrins.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bankerott/,Bankerott?,"Eg vrir hjernen for å skjøna kva ordet bankerott kjem av. Bank er vel bank, men det er vel ikkje ein roten bank det er tale om? Det engelske bankrupt får meg til å tenkja på korrupt. Er det ein samanheng?","Bankerott (‘ruinert, konkurs’) har opphav i italiensk banco rotto. Opphavleg var banc o ein benk som vart brukt til vekselbord; dette vart seinare til vårt bank. Rett nok kan det vera rotenskap i banken, men det har ikkje noko med rotto å gjera. Rotto er perfektum partisipp av verbet rompere, som mellom anna tyder ‘bryta sund’, altså øydeleggja. Banco rotto tyder eigenleg ‘sundslått benk’. Etter den vanlegaste teorien kjem uttrykket av at pengevekslarane kunne få benkene sine sundslegne dersom dei sveik nokon eller ikkje greidde skyldnadene sine. Rompere liknar mykje på å kor rumpere, som er eit lån frå latin corrumpere. Adjektivet korrupt kjem av latin corruptus, som er perfektum partisipp av det same verbet. Det tilsvarande italienske ordet er corrotto. Så du hadde rett i at det er ein samanheng. Grunnen til at vi brukar eit italiensk ord for dette, er at dei var tidleg ute med avansert pengestell i Italia, ikkje minst i Lombardia. I norske ordbøker står substantiva lombard ‘handpant’, lombardbank, lombardlån, lombardrente og dessutan verbet å lombardera ‘ta opp lån mot handfast pant’. Rotto kjem altså frå italiensk, men banco kjem opphavleg frå det germanske målet langobardisk. Lombardia var tidlegare Langobardia.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gronn-av-misunnelse/,Grønn av misunnelse,Hvorfor heter det å være grønn av misunnelse?,"I Ordbog over det danske Sprog står det under adjektivet grøn om en hudfarge som virker grønnlig på grunn av sterk blekhet, «især fremkaldt af ildebefindende, dårligt humør olgn.». Grønn er ellers kjent som misunnelsens og sjalusiens farge. Hos Shakespeare er sjalusien et grønnøyd monster. Man kan forresten også være gul av misunnelse. Vi tør ikke si om det finnes noen tilknytning til gul galle (gresk khole, som man før mente gjorde folk koleriske ‘hissige, oppfarende’) eller til gallesykdom (som man kan bli blek og grønn av).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/helsebror-og-jordfar/,Helsebror og jordfar?,Jeg er utlending og synes norsk kan være litt rart og vanskelig. For eksempel heter det helsesøster og jordmor. Er det bare kvinner som kan ha disse yrkene? Eller finnes det mannlige helsesøstre og jordmødre? Kan de i så fall kalles helsebrødre og jordfedre? Eller heter det kanskje helseperson og jordperson?,"Helsebror og jordfar har bare vært brukt sporadisk og kanskje helst på skjemt. Det nye ordet for helsesøster er helsesykepleier. S ykepleier er en praktisk tittel som kan brukes av både menn og kvinner (før het det gjerne sykepleierske om kvinner). Man har lenge prøvd å finne like kjønnsnøytrale stillingsbetegnelser for jordmor og helsesøster, for det er et mål å trekke menn til disse yrkene. I 2015 var det mye diskusjon om emnet, jf. disse artiklene i Dagsavisen og på nrk.no. Nå (2018) har helsesykepleier vunnet fram. Både dette og det kortere alternativet helsepleier står i et noe ulogisk forhold til sykepleier, siden både leger og sykepleiere også steller med helse, men det viktigste er at ordet er forankret i selve fagmiljøet. For jordmor er fødselshjelper foreslått, men dette ordet brukes tradisjonelt helst bare i overført betydning. Uansett brenner det nok et blått lys for jordmora. Hvis unge menn tolker ordet delvis bokstavelig, og tar det tungt å bli assosiert med noe kvinnelig, går det nok mot utskifting. På denne siden finner du en brosjyre fra 1998 om kjønnsbalansert språk og titler. I den står det blant annet: For en del yrker og stillinger har vi ennå ikke kommet fram til kjønnsnøytrale betegnelser, men bruker fremdeles ord med kjønnsmarkerte etterledd: embetsmann, fylkesmann, lagmann, lensmann, oppsynsmann, riksmeklingsmann, rådmann, sendemann, styrmann, sysselmann, tjenestemann, jordmor. Etter tusenårsskiftet er flere av disse skiftet mer eller mindre ut; blant annet er riksmeklingsmannen blitt riksmekler og tjenestemannen tjenesteperson eller statsansatt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tenking-eller-tenkning/,Tenking eller tenkning?,"På min lesesal diskuterer vi for tiden forskjellen på tenking og tenkning. Er disse formene sidestilte, som forsking/forskning og tolking/tolkning? Eller betegner tenking aktiviteten og tenkning resultatet? Eller heter det bare tenkning?","Man kan velge å se det som to ord for det samme, eller man kan bruke -ing i den vanlige betydningen og -ning i spesialbetydninger. Tenkning har vi litt enkelt sagt hovedsakelig fra skriftfellesskapet med dansk, men vi finner det også i eldre landsmål (nynorsk), først og fremst hos Aa.O. Vinje og Ivar Aasen. (I moderne nynorsk heter det bare tenking.) I dansk lager man regelrett verbalsubstantiv med -ning (jf. også lavning, spisning), mens hovedregelen i norsk folkemål og moderne norsk skriftmål er avledning med -ing (jf. at det bare kan hete tenking på nynorsk). Ved mange ord er det full valgfrihet mellom -ing og -ning i bokmål, et eksempel kan være skriv(n)ing. Det er litt mer komplisert med tenk(n)ing. Nyanser Vi har et begrep som kan defineres slik: 1 å tenke (handlingen, prosessen) generelt Dette kan valgfritt kalles tenking eller tenkning. Tenking står ikke nødvendigvis i ordbøkene, fordi det regnes som selvsagt at man kan lage ing-ord av norske verb (laging, spising osv.). Det blir stadig vanligere å kalle 1 tenking. Tenkning med -n- på bokmål er obligatorisk i spesialbetydningen 2 ‘tankegang, tenkemåte’, ‘produkt av tenking’, ‘filosofisk tankegods, filosofi’ (det være seg vestlig tenkning eller Mao Zedongs tenkning) Varianten med -ning har dessuten holdt seg godt i sammensetninger (som ønsketenkning/ønsketenking, nytenkning/nytenking) – uten hensyn til betydningsnyanse. Her er det likevel valgfritt med -n-. Du kan rendyrke - ning (som i dansk), eller du kan prøve å dyrke en særnorsk («særbokmålsk») logisk nyansering med -ing i betydning 1 (da gjerne inkludert sammensetninger) og -ning i betydning 2. Skillet kan sammenlignes med skillet mellom for eksempel bygging og bygning.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flerkoneri-flermanneri/,Flerkoneri – flermanneri?,"Når en mann har flere koner, heter det flerkoneri, men hva heter det når ei dame har flere menn? Jeg finner ikke flermanneri i ordboka.","Fremmedordet for flerkoneri er polygyni, mens det å ha flere menn heter polyandri. Fellesbetegnelsen er polygami. Det skulle ikke være noe i veien for å bruke ordet flermanneri på linje med flerkoneri, selv om ordet flerkoneri er mye vanligere.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-sju-steiner/,I sju steiner,"Hvorfor heter det at en ting (f.eks. en motor) som har gått i stå, «står i sju steiner»? Jeg har fem teorier som jeg håper dere kan kommentere: 1) Norske skip har gått på grunn på Seven Stones. 2) Det er opprinnelig et spilluttrykk, jf. at dominobrikker har blitt kalt steiner. 3) Det har å gjøre med det gamle astrologiske systemet med sju « planeter », også kalt steiner. 4) Det er knyttet til gravhauger og fornminner, slike som Sjusteinen. 5) Det har med steiningen av djevelen å gjøre.","Her var det mye å velge mellom, men nei, det har nok med steiner i urverk å gjøre. Vi gir ordet til en innsender i Språknytt 4 /996: Uttrykket «det står i sju steiner» har med gamle lommeur å gjøre. I kvalitetsur var der innlagt spesielle, visstnok edle eller halvedle, små steiner som – så vidt jeg vet uten å være urmaker – hjultappene (akslene) var opplagret i for å få en mest mulig friksjonsfri og sikker gang på hjulene. Når så urene likevel stanset og det ikke var råd å få dem i gang igjen, kunne vel ergrelsen og ironien lett forme et slikt uttrykk. Der ble etter hvert mer enn sju steiner i urene. De fineste og dyreste var lenge de med «femten steiners ankerverk», og i Nord-Norge hette og heter det like ofte «det står i femten steina». Det er lett å finne eksempler på denne terminologien i hundre år gamle reklametekster. Teorien kan dessuten styrkes med et sitat fra Olav Duuns Straumen og evja (1926): Duun er den første som bruker uttrykket flittig i norsk litteratur. Det hadde nok vært brukt muntlig en tid, helst som hos Duun, med sju og steina(r). Det drøyde virkelig lenge før det slo bredt igjennom i norsk skriftkultur. Men i dag viser nettsøk at det til og med brukes av folk som sier syv og stener. Til slutt noterer vi et uttrykk fra Kolvereid: å dumpe i sjustein ‘gjøre noe galt i en lek’, uten at vi kan forklare det nærmere.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/konto-og-saldo-i-fleirtal/,Konto og saldo i fleirtal,Kva heiter konto og saldo i fleirtal?,"Konto er eit hankjønnsord som trygt kan bøyast på vanleg måte i fleirtal: nynorsk: fleire kontoar – alle kontoane bokmål: flere kontoer – alle kontoene Dette er den vanlegaste bøyinga, som gjerne har blitt tilrådd. Det er òg mogleg å bruke den opphavlege italienske fleirtalsendinga -i, slik: nynorsk: fleire konti – alle kontiane bokmål: flere konti – alle kontiene Den er mest brukt i ubunden form (etter fleire ovanfor), der den ikkje kolliderer med den norske endinga. (Kontiane er nesten ikkje brukt på nynorsk.) Saldo kan ikkje bøyast med i, men berre regelrett: nynorsk: fleire saldoar – alle saldoane bokmål: flere saldoer – alle saldoene Forma saldi har funnest, og danske ordbøker nemner gjerne denne forma. Men allereie Norsk Riksmålsordbok frå 1947 gjev berre opp saldoer. Det finst forresten ingen regel som omfattar alle italienske lånord på -o- Til dømes kan risiko berre heita risikoar (bokmål risikoer) i ubunden form fleirtal. Ein må altså slå opp i ordboka om ein er i tvil.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/prosentteikn-og-mellomrom/,Prosentteikn og mellomrom,"Skal ein skrive 25 % eller 25%? Kan ein forresten skrive mellom 25 og 30 %, eller må ein setje inn prosentteiknet etter begge tala?","Det rette er 25 %, med mellomrom mellom sifferet og prosentteiknet. Det blir som når ein skriv prosent med bokstavar eller med forkortinga «pst.». Bruk gjerne det som heiter hardt eller fast mellomrom, så skil ikkje talet og teiknet lag ved linjeskift. Du kan skrive mellom 25 og 30 %, slik du ville ha skrive mellom 25 og 30 prosent, men det er òg rett å skrive prosentteiknet to gonger.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/reglene-for-bruk-av-hun-og-henne/,Reglene for bruk av «hun» og «henne»,"Når skal jeg skrive hun, og når skal jeg skrive henne? Jeg sier bare ho.","Det er langt fra alle som har henne i talemålet, men korrekt bokmål krever at man skiller mellom hun og henne. Heldigvis er det ikke så vanskelig som det kan virke. Hvis du vet hvordan du skal bruke jeg og meg, vet du i grunnen hvordan du skal bruke hun og henne. Du kan til og med bruke de samme reglene på han og ham, hvis du ønsker å bruke ham (det er valgfritt). Hun og henne og andre ord av samme type (personlige pronomen) oppfører seg ganske likt. Se på denne rekka: jeg – meg du – deg hun – henne han – ham dere – dere de – dem Ordene på den venstre sida bruker vi om den som er subjekt, det vil si den som gjør noe: Jeg bærer. Hun bærer. Ordene på den høyre sida bruker vi om objektet, altså den som det blir gjort noe med eller for: Jeg bærer henne. Hun bærer meg. Vi bruker objektsformen også etter preposisjon (som såkalt utfylling eller styring): Jeg hører på henne. Hun hører på meg. I eksemplene nedenfor har vi en form av verbet være (nemlig er). Være tar ikke objekt, så vi skulle vente subjektsformene jeg og hun. Men etter det er/var får vi likevel valgfrihet: Ja, det er hun/henne. Ja, det er jeg/meg. På nynorsk bør en bruke subjektsformene her: ho og eg. Kommer det et som etter, er subjektsformene obligatoriske på bokmål også, så sant subjektet også er logisk subjekt i relativsetningen (som-setningen). Det var hun som kom. (Hun kom.) Det var henne (som) de så. (De så henne.)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skjellsettende-som-setter-skille/,Skjellsettende = som setter skille!,"Jeg ser stadig oftere at folk skriver om sjelsettende opplevelser. Det kan vel ikke være riktig? Men jeg forstår heller ikke hvorfor det skal hete skjellsettende, for det har jo ikke noe med skjell å gjøre!","Det riktige er skjellsettende. Skjell er et annet ord for skille, som i grenseskjell, men det brukes lite i moderne bokmål. Skjellsettende betyr nesten det samme som epokegjørende, altså ‘som skaper et tidsskille’. Hvis sammensetningen hadde blitt til i dag, ville det nok hett skillesettende, men det klinger jo ikke så godt. Resten av artikkelen er for spesielt interesserte. Andre skjell (= skiller) av samme slag Et annet uttrykk med dette ordet er å komme til skjells år og alder. Det som ligger under her, er det gamle skil ‘forstand’ som opprinnelig viser til evnen til å skjelne (skille). Videre har vi å gjøre rett og skjell for seg ‘oppfylle sine forpliktelser’; her ligger betydningen av skjell nær ‘orden og ryddighet’. Ikke alle kjenner disse ordene, men hvis du tror skjell er helt avleggs, bør du ta en titt på ordet for skjell. Er du jurist, kjenner du også skjell ig grunn til mistanke. En skjellig grunn er lett å skjelne, altså klar. Sjelenød og skjellsord Urovekkende mange skriver sjelsettende, som om det var snakk om besettelse. Kanskje de faktisk mener å vise til noe som setter seg i sjela, noe gripende? (Mange treff på sjelsettende inntrykk på nettet kan tyde på det.) Det kan hende dette til slutt må regnes som et nytt ord i norsk, men det kan ikke godt brukes fritt i stedet for skjellsettende. Når folk skriver å komme til skjellsord for skjells år, er det nok helst for moro skyld. Nynorsk Det hele henger litt mer sammen på nynorsk, samtidig som man der skjelner og skiller mer mellom ordene. Skjell ovenfor heter skil (gjerne uttalt /skjél/ eller /skjell/), jf. skilje og skilnad. Altså: skilsetjande. På nynorsk skiller man altså mellom skil ‘forskjell’, skjel ‘skjell, musling’ og skjell som i skjellsord og å skjelle.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kryss-i-taket/,Kryss i taket,"Kva tyder kryss i taket, og kva kjem det av?","I artikkelen om kryss i Nynorskordboka heiter det at å setje kryss i taket tyder ‘å markere noko heilt uventa (som ein er glad for)’. Uttrykket botnar i folketru, religion og magi. Å setje ein kross eller eit kryss ved noko som ein vil merkje seg, er ein skikk som i alle fall er eldre enn boktrykkjarkunsten. Å teikne eit krossmerke som vern mot noko vondt var vanleg i gammal folketru. I Noreg slo dei ein kross i lufta eller skritta opp ein kross, pløgde i to kryssande fòrer eller måla ein kross med krit eller tjøre på dører eller vegger, eventuelt over matbordet. På svensk er vendingar som «skriva kors på dörren» og «skriva kors på alla väggar» kjende frå slutten av 1700-talet. I dansk finn vi ikkje uttrykket. Dei fleste opplysningane ovanfor er henta frå Snorre Evensberget og Dag Gundersen: Bevingede ord. Du tykkjer kanskje det er eit par brikker som manglar i forklaringa, og det har du i så fall rett i. Kanskje ei jamføring med «bank i bordet» kan kasta lys over samanhengen mellom den tradisjonelle tydinga og den som rår i dag. Det handlar i så fall om symbolsk trygging mot ulukke. Lenger kjem vi ikkje. Litterære døme I litteraturen finn vi «kors i taket» fyrst nokså seint, og då i ei omsetjing: (Otto Funcke, Hjortens trøst 1887) Neste døme er av mykje seinare dato, frå barneeventyr utgjevne i 1925 av Astrid Thalberg. «Kryss i taket» er endå nyare, fyrste belegg i nb.no er frå 1920, i eit referat av ei amerikansk «skilsmissehistorie»:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/delegasjonsreglement-eller-delegeringsreglement/,Delegasjonsreglement eller delegeringsreglement?,Vi arbeider med et nytt reglement for delegering av myndighet mellom ulike nivåer i kommuneadministrasjonen. Men heter det «delegasjonsreglement» eller «delegeringsreglement»? Søk på Internett viser at ca. halvparten av kommunene bruker det ene og den andre halvparten det andre.,"Ing-varianten i uttrykket delegering av myndighet ble den vanligste i løpet av 1960-åra. Språkrådet har anbefalt den siden 1983. Da må delegeringsreglement kunne brukes, sammen med delegeringsvedtak. Delegering er ifølge Bokmålsordboka ‘det å delegere’, mens en delegasjon er ‘utsendinger med fullmakt til å føre forhandlinger på vegne av en organisasjon, stat eller lignende’. Det er en forenkling, for tradisjonelt er delegasjon brukt mye også i den første betydningen, men Språkrådet har altså anbefalt å utnytte det skillet som grammatikken kan tilby på dette punktet. Det innebærer å skrive delegering i handlingsbetydningen, også i uttrykket delegering av myndighet. Varianten delegeringsreglement følger automatisk av dette valget. Ordet delegasjon kan altså reserveres for de nevnte utsendingene med fullmakt. Finn-Erik Vinje har omtrent det samme rådet i Moderne norsk (4. utg., 1987). Boksøk (n-gram, nb.no): Avissøk:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fordeler-og-ulemper-med-ved/,Fordeler og ulemper med/ved,Jeg skjønner ut fra ordboka på nettet at det kan hete både fordelene/ulempene med noe og fordelene/ulempene ved noe. Men når skal jeg bruke hva?,"Du kan velge det du synes klinger best i sammenhengen. Det er ingen tydelig betydningsforskjell mellom variantene; det er snarere en dialekt- eller sosiolektforskjell. Med har blitt vanligere med tida, uten at det på noen måte er nytt. Ved er det vanlige på dansk, men det er også brukbar norsk. Sammenhengen kan bety noe. I et handlingsrettet utsagn som «Fordelen med/ved å gjøre det på denne måten er at …» vil nok mange nå velge med. Men hvis den som har en fordel/ulempe, er vanskeligere å få øye på, kan ved være mer nærliggende, som i «Det er en klar fordel ved situasjonen i Norge at …».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/paragrafteikn-og-mellomrom/,Paragrafteikn og mellomrom,Skal det vere mellomrom mellom paragrafteiknet og talet etter? Er det med andre ord rett med «§17» eller med «§ 17»?,"Det skal vere mellomrom mellom paragrafteiknet og talet. Skriv «§ 17». Ein må sjå på teiknet som ein forkorta skrivemåte for ordet, og i formuleringa «paragraf sytten» ser ein straks at det må vere mellomrom. Bruk hardt mellomrom, så skil ikkje teiknet og talet lag ved lineskifte.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/faste-uttale/,Faste – uttale,"Somme uttaler ordet faste og fastetid med kort a, andre med lang. Kva er rett?","Begge delar må reknast som rett, men kort a er nok det vanlegaste. Bokmålsordboka og Nynorskordboka har ikkje med opplysningar om uttalen av dette ordet, men eldre uttaleordbøker fører opp variantane med kort og lang a som valfrie. I Norsk uttaleordbok av Bjarne Berulfsen står fyrst /faste/ med kort a, men så kjem /fa:ste/ med lang a. Før den lange varianten står det «mest teologisk»! Den som ferdast blant prestar, vil altså truleg oftare høyre ordet uttalt med lang a. Tilbakemeldingar vi har fått frå katolikkar, tyder på at lang a fyrst og fremst er ein protestantisk vane. Det bør òg nemnast at uttalen er lang i dansk: /fæ:sde/.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utredning-og-utgreiing/,Utredning og utgreiing,Hva er egentlig forskjellen på en utredning og en utgreiing?,"Ordene utgreiing og utredning viser stort sett til det samme fenomenet. Verbet å utrede har vi fra skriftfellesskapet med dansk, mens å greie ut er særnorsk. Derfor brukes utgreiing konsekvent i nynorsk. På bokmål står utrede og utredning fremdeles sterkt, som i tittelen på serien Norges offentlige utredninger. Når vi på skolen sier grei ut om dette, men i byråkratiet (oftere) utred dette, forteller det mer om hvor vi er, enn hva vi gjør. Når vi greier ut noe konkret (som hår), gjør vi det mindre flokete og mer oversiktlig. Jamfør også å greie garn eller å greie opp i ting. Å greie ut noe abstrakt (en sak) går ut på det samme. Å utrede er det samme som å rede ut ‘bringe klarhet i’. Å rede ut har blitt uvanlig. Det er vanskelig å få tak på innholdet i selve verbet rede i uttrykket rede ut hvis vi holder det sammen med andre norske ord. Vi forstår det bedre når vi går til danske ordbøker: rede ‘føre en kam eller børste (evt. fingrene) gennem håret så det sidder eller ligger pænt’. Rede i den «konkrete» betydningen er altså rett og slett å greie (eller gre) på vanlig norsk. Vi har også en særnorsk variant med samme opphav, nemlig å reie ut, men det betyr noe annet, nemlig å utstyre eller klargjøre (jf. skipsreder, nynorsk skipsreiar). Vi finner det samme ordet i uttrykket å re(ie) opp (senga). Substantivet greie kan bety ‘orden, skikk; klarhet; kunnskap’, omtrent som rede: En skjematisk oversikt til slutt: NYNORSK greie opp i noe greie garn greie (ut) hår greie ut saker ut grei ing gjere greie for ha greie på få greie på --- reie ut (utstyre, klargjøre) reie opp BOKMÅL greie opp i noe greie garn gre(ie) (ut) hår greie ut saker, ut rede saker ut grei ing, ut red ning gjøre greie for, gjøre rede for, rede gjøre for ha greie på få greie på / få rede på --- re(ie) ut (sjelden i denne bet.), ut rede (foreldet) re opp (sjelden: reie)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/barnefodt/,Barnefødt,Hva betyr egentlig ordet barnefødt?,"Barnefødt (av gammelnorsk barnfǿddr) skal være knyttet til verbet fø ‘gi mat; fostre’. Det peker mot betydningen ‘oppfostret, oppvokst’. Et annet ord for det samme var i sin tid barnalinn (= barn-alen, «oppalt»). Men lenge har barnefødt kunnet bety både ‘født’ og ‘født og oppvokst’. Fødestedet (f.eks. fødebygda) var før i tida oftere også det stedet man ble oppfostret, så det har virkelig vært duket for sammenblanding av de to betydningene av å føde(s). Etter norrøn tid og langt opp mot vår egen har nok det vanligste vært å bruke ordet synonymt med født, og da som en slags retorisk understreking av fødestedet: «barnefødt der og der», eventuelt kombinert med en innbyggerbetegnelse, som i «barnefødt bergenser». Lenge har det også vært vanlig å bruke barnefødt om det å være både født og oppvokst på et sted. «Hun er barnefødt i Oslo» kan nå altså bety at hun ikke bare er født, men også har bodd det meste av barndommen i Oslo. Liknende tvetydighet finnes i svensk (se Svenska Akademiens ordbok) og dansk (se ordnet.dk). Barnefødt er da blitt mer eller mindre ekvivalent med engelsk «born and bred». (Det gamle «født og båren» er imidlertid dobbelt opp med født, jf. engelsk born og se II føde 3.3 i Ordbog over det danske Sprog). På svensk heter det barnfödd med - dd til slutt, som nynorsk også har. Merk likevel den nynorske samsvarsbøyningen han/ho er barnefødd – det er barnefødt – dei er barnefødde. Varianten barnfødd uten -e- (som i svensk og gammelnorsk) har også vært brukt i nynorsk, men står ikke i Nynorskordboka.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-fole-pa-noe-abstrakt-og-a-kjenne-pa-folelser/,Å føle på noe abstrakt og å kjenne på følelser,"Jeg har bodd i utlandet i noen år, og da jeg nylig kom tilbake, ble jeg oppmerksom på at svært mange sier og skriver at de «føler på» i stedet for bare «føler». Noen går så langt som til å «føle på » en sinnstilstand i stedet for å si rett ut hvilken sinnstilstand de er i. Endringen kan kanskje framstilles slik: Før: Jeg er sint (for/på) / Jeg føler sinne Jeg er urolig (for) / Jeg føler uro Jeg er takknemlig (for) / Jeg føler takknemlighet Jeg er (litt) ensom / Jeg føler meg (litt) ensom Jeg føler at / Jeg har følelsen av at Nå: Jeg føler på ET sinne (i forhold til) Jeg føler på EN uro (i forhold til) Jeg føler på EN takknemlighet (i forhold til) Jeg føler på EN ensomhet Jeg føler på at … Har jeg rett? Kan dere i så fall si noe om grunnen til endringen? Eller om hva som blir det neste? Å beføle et sinne eller en ensomhet?","Du har rett i at dette ikke har vært veldig utbredt særlig lenge. Kurven går rett til værs rundt år 2000. Hva som blir det neste, tør vi ikke si. Det var absolutt mulig å ordlegge seg slik før også (vi finner over hundre år gamle eksempler), men da var det markert og kanskje til og med poetisk språkbruk. Du er ikke alene om å undre deg (føle på en undring). Flere har skrevet til oss de siste årene og fortalt at de blir mer eller mindre matte av 1) at det «føles» så mye 2) at det føles eller kjennes PÅ abstrakte ting (sinnstilstander) 3) at de abstrakte tingene telles i utrengsmål (ET sinne) 4) at det føles på sinnstilstander «i forhold» til det tilstanden er utløst av eller kretser om Sagt på den nye måten «føler de PÅ EN avmakt i forhold til utviklingen» (de føler seg altså som avmektige vitner til utviklingen). Noen spør om uttrykksmåten har grunnlag i «å føle noe på seg». Det tror vi ikke at den har. Den viktigste forutsetningen for at vi kan snakke om å kjenne på abstrakte ting som følelser, er nok at det heter å kjenne på konkrete ting. (Det er litt vanskeligere å forklare føle på, for vi snakker sjelden om å føle på en konkret ting.) En allmenn faktor i språkbrukshistorien er ønsket om å uttrykke seg indirekte og mindre forpliktende; jamfør formuleringer som «undertegnede» for «jeg» eller «jeg tenker at» for «jeg mener/tror at». Vi tror det ønsket har gjort seg gjeldende her. Det finnes også et visst saklig (altså logisk) behov for slike indirekte uttrykk. Det virker for eksempel mer logisk å føle litt tomhet enn å føle seg litt tom. Enten er man tom, eller så er man ikke tom. Men tomhet kan man jo føle litt her og litt der. Uttrykket med tomhet kan altså graderes uten at det skurrer så mye – det er dermed mer fleksibelt. Uttrykk med tomhet er blant de eldste av dette slaget – de kan ha lagt grunnlag for liknende uttrykk som strengt tatt er mindre nødvendige. De som ordlegger seg på den nye måten, vil nok forsvare seg med at de synes den tradisjonelle uttrykksmåten med adjektiv er for sterk eller direkte. Å si at man er sint, er en sterk innrømmelse. Kanskje man bare (vil si at man) lurer på om man kan være i ferd med å bli sint? Da kan det være lettere å si man føler litt på et sinne i stedet. Likeledes: Å si «jeg er ensom» virker sikkert mer stemplende enn «jeg føler på en ensomhet». Noen ganger kan det dessuten være vanskelig å «skrive om» til noe mer direkte; det er ikke bare å sette inn et enkelt adjektiv i stedet for et abstrakt substantiv. Eksempler: «Han velger å reise utenlands i stedet for å bli hjemme og kjenne på nederlaget.» «Alt dette er ting hun går og føler på daglig.» Uansett kan vi slå fast at den nye uttrykksmåten er svært substantivisk. Den stikker seg derfor enda mer ut i nynorsk enn i bokmål, ja, den bryter tvert med det nynorske stilidealet, som blant annet går ut på å bruke verb og adjektiv for substantiv. «Beføling av tellelige abstrakter» er en ganske ny «terapeutisk» skikk. Det er fremdeles mulig å velge andre måter å snakke nyansert om følelsene sine på.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/milepael-eller-milepel/,Milepæl eller milepel?,"I bokmålsordlisten min står både milepæl og milepel. Hvilken form anbefales i moderne, moderat bokmål?","Det er ikke godt å si hva som passer best, men -æ- er det vanligste. Diagrammet nedenfor viser den relative utbredelsen i norsk litteratur. Mellom 1917 og 1959 var pel obligatorisk. Det var sikkert ment som en tilnærming til den tids moderne, «pyntelige» uttale, og i alle fall som en slags forenkling. Men i realiteten er æ-varianten både mest tradisjonell og mest «moderne» i skrift. I 1959 kom varianten pæl inn igjen, og den stod alene til 2005, da det ble valgfrihet. Uttale av æ og e E kan ofte uttales æ og omvendt i norsk. Skrivemåten sier ikke alltid så mye om uttalen. For eksempel finnes det neppe noe sted i landet der alle disse ordene tradisjonelt uttales nøyaktig som de skrives: fæl, hæl, mæle, tæl, kvele, stjele og tele. Foran østlandsk tjukk l uttales både e og æ oftest som æ. Å pæle ‘streve’ har tjukk l og dermed æ-uttale. Men dette er et helt annet ord enn de som er aktuelle her. En pæl og (å pæle om å sette ned påler) har i liten grad blitt uttalt med tjukk l, siden påle (med tjukk l i øst) har vært det vanligste folkemålsordet for den aktuelle gjenstanden. I såkalt dannet talespråk har uttalen helst vært /pel/ (med tynn l). Det kan tale for å skrive e, men /pel/ kan i prinsippet godt skrives pæl også. Noen ganger har vi æ i et ord fordi en annen form av ordet eller et beslektet ord har å. Det er da gjerne såkalt omlyd, jamfør vekslinger som tå – tær, våt – væte/væske Påle og beslektede ord Nå er riktignok ikke pæl en avledning av påle med omlyd. Ordene er bare synonymer som kommer av samme rot. Påle har som nevnt vært det vanligste i norsk talemål rundt omkring i landet (jf. gammelnorsk páll, i siste instans fra latin palus). Grunnen til at de fleste i dag bruker snart påle, snart pæl/pel, er at den dansk-norske tradisjonen henger ujevnt igjen og er overrepresentert i formelle og høytidelige sammenhenger. Mange skriver nå f.eks. bryggepåle og pålehus. Her er det snakk om konkrete påler, så å -en duger på norsk (dansk har derimot bare pælehus). Likevel har pæleormen aldri fått smake på å -en. Milepæl er en høytidelig metafor, så den dansk-norske varianten dominerer. I forbindelse med grunnarbeid er det helst variantene pæling/peling som brukes, enda emnet skulle være konkret nok. (Svensk har pålning, nynorsk påling.) Det er dypest sett samme pæl-/pel- her som i milepæl. Det er det opprinnelig også i bopel, men sammenhengen er svekket, og ordet har gått sin egen vei: Æ -en ble ikke tatt inn igjen i bopel i 1959 eller 2005, så her er man nødt til å bruke e. (Dansk har både milepæl og bopæl.) Utvikling Utviklingen av milepæl og milepel i norsk litteratur (NB N-gram, nb.no):",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjokvinne-ved-sida-av-sjomann/,Sjøkvinne ved sida av sjømann?,Kan eg nytte sjøkvinne i staden for sjømann om ei kvinne som har gått til sjøs og arbeider til dømes i maskinen på eit skip?,"Sjøkvinne er ikkje eit etablert og allment godteke norsk ord, men du kan saktens nytte det om du vil. Noko anna ord enn sjømann kjenner vi ikkje til som innarbeidd nemning på ein einskildperson som arbeider om bord. Ein er ofte nøydd til å skrive om for å få fram at det dreier seg om ei kvinne. Ordet sjøfolk kan berre løyse problemet i fleirtal, og ordet sjøfarar har ikkje rett valør. Ordet sjøkvinne har vore nytta sporadisk i nokre tiår, oftast med retorisk føremål. Det er mest historiske, ikkje grammatiske, grunnar til at det ikkje har fest seg. Her er eit døme på bruk i sakprosa. Den gravide sjømannen og skipsarbeidstakaren Regjeringa Stoltenberg II bytte ut ordet sjømann i sjømannslova med «arbeidstaker på skip» mellom anna fordi lova inneheldt permisjonsreglar for «gravid sjømann», sjå denne pressemeldinga og kapittel 7.1. i Prop. 115 L (2012–2013). Lova vart omdøypt til skipsarbeidslova. Men arbeidstakar på skip er ikkje eitt ord, og det er ikkje lett å bruke i alle samanhengar. Sjøfolk i utenriksfart har protestert, men lova er vedteken. Ordet skipsarbeidar/skipsarbeider har ei anna historie enn sjømann.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/har-dialektene-egne-ord-og-uttrykk/,Har dialektene egne ord og uttrykk?,Har dialektene sine egne ord og uttrykk? Er ikke dialekter bare forskjellige måter å uttale ord på? I farten kan jeg ikke komme på noen ord som bare finnes i én dialekt og ikke i noen andre.,"En dialekt trenger ikke ha egne ord og uttrykk for å eksistere, men det finnes mange ord som er spesielle for et lite dialektområde i Norge. Det er risikabelt å påstå noe om et enkelt ord, for før man vet ordet av det, dukker det opp der man minst ventet det. Men vi kan si noe mer allment: Før i tida var det trolig flere unike dialektord. Samtidig var mange ord som i dag kanskje er unike for én dialekt, mer utbredte. Ordet dialektord er ikke entydig. Ofte kalles et ord dialektord bare fordi det ikke finnes (eller fordi det uttales helt annerledes eller har en annen betydning) i standardspråket, og hos oss særlig i bokmål. Mange såkalte dialektordbøker er fulle av ord som er eller har vært vanlige i andre dialekter og i nynorsk. Hvis du vil lære om utbredelsen til enkeltord, er Norsk Ordbok et godt verktøy, men som en tommelfingerregel kan du gå ut fra at et ord har vært utbredt over et større område enn heimfestingene i Norsk Ordbok tyder på. Samtidig kan det være at bare noen få dialektbrukere på et sted kjenner et visst dialektord i dag. En kan ellers sammenligne det hele med at vanlig svensk og norsk bruksspråk vel har de fleste ordene felles, men at hvert av språkene også har ord som det andre ikke har. I historisk språkvitenskap kan man faktisk velge å se norsk og svensk som dialekter. Vi utfordrer leserne av dette stykket til å sende oss ord de mener er unike for deres dialekt. Så skal vi se om vi finner ordet i en eller annen form flere steder.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/omkomme-bli-drept/,"Omkomme, bli drept",Jeg har to spørsmål om ordene drept og omkommet: 1) Kan man si at noen ble drept i en trafikkulykke? Eller heter det at de omkom? Krever ikke drept at noen drepte? 2) Kan man si at noen omkom når de døde av en sykdom?,"1) Folk kan både bli drept, omkomme og stryke med i en ulykke. Men man kan gjerne heller skrive at de døde eller mistet livet i ulykken (raset, brannen osv.). Selv om det kan virke ulogisk, brukes uttrykket å bli drept om det å dø brått på grunn av ytre omstendigheter, enten dødsfallet skyldes en drapshandling eller ikke. Jamfør kategorier som trafikkdrepte eller drepte i trafikken. Dette er ikke noe nytt, jamfør disse eksemplene fra Norsk Riksmålsordbok: bli drept miste livet (i ulykke e.l.); omkomme – tre aeroplaner styrtet ned. Fem officerer blev drept (Morgenbladet 1931/231/2/3) – han må være knust. Dræbt på stedet (Henrik Ibsen: Bygmester Solness 218) – hesten hans løp løpsk, og doktoren ble slengt ut av karjolen og drept (Margit Harsson: Kongevegen over Krokskogen LBK) – himmelkulen på verdensutstillingen i Paris har styrtet sammen. Ni mennesker drept (Ketil Bjørnstad: Historien om Edvard Munch 237) Når man bruker drept i betydningen omkommet, er det en god idé å presisere, for eksempel til drept i ulykken. Det er ikke vanlig å snakke om de drepte uten presisering; da heter heter det heller de omkomne (før også: de forulykkede, som ikke er helt entydig). I tradisjonelt norsk folkemål (dialekt) har det vært vanlig å bruke andre uttrykk, som late livet, gå til, sette til, stryke med og (på sjøen:) blive. 2) Nei, å omkomme av en sykdom er uvanlig ordlegging. Det heter helst at noen døde av en sykdom. Å omkomme er et gammelt oversettelseslån av tysk umkommen (jf. det aktive motstykket umbringen ‘drepe’). Da det kom inn i norsk, var det ganske sikkert ikke fordi man manglet ord for å dø på ymse vis. Det er nok heller slik at omkomme har trengt andre uttrykk ut av den formelle delen av stilregisteret. Når du synes det er vanskelig å velge, bør du vurdere miste livet. Men vær forsiktig med preposisjonsbruken; det er for eksempel ikke nødvendig å skrive «mistet livet til » der det mer prosaiske «døde av » duger.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-boyes-verbet-a-dette/,Hvordan bøyes verbet «å dette»?,Jeg ser i Bokmålsordboka at verbet å dette har bøyinga å dette – detter – datt – har dettet. Dette kan vel umulig være riktig? Har dettet høres for meg ut som barnehagespråk.,"Det stemmer at verbet bøyes å dette – detter – datt – har dettet på bokmål. På nynorsk heter det å dette/detta – dett – datt – har dotte. Se artikkelen dette i Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Bokmålsformen dettet kan virke litt pussig, men den er ganske regelrett. Noen eksempler fra den samme gruppa av sterke verb: Oslomål: smetti, detti, spretti, verpi Bokmål: smettet, dettet, sprettet, verpet Nynorsk: smotte, dotte, sprotte, vorpe I oslomål og bokmål finner vi altså ofte vokalen fra infinitivsformen igjen i partisippformen. Men den kan også ha blitt til u i partisipp i bokmål: Oslomål: sprekki, stikki Bokmål: sprukket, stukket Nynorsk: sprukke, stukke Dottet datt ut Partisippformen dottet er faktisk med i enkelte litt eldre ordbøker over bokmål/riksmål. I Norsk rettskrivningsordbok (1940) er den med i tillegg til dettet. Men dottet står i rund parentes, noe som ifølge forordet i ordboka markerer at formen er valgfri, og i tillegg at den likevel «passer mindre bra enn den andre i den sammenheng den står». I Norsk Riksmålsordbok (1937) bøyes verbet dette – datt – dettet, men i tillegg er formen dottet ført opp med merknaden «folkelig». Det vanligste i dialektene er har dotte/dotti (mest med å-uttale) og døtte/døtti. Formene som gjorde at dette datt mellom to stoler I konservativt bokmål regnes hele ordet som «familiært», enda det er et helt grunnleggende ord i de fleste norske dialekter (se naob.no). Det kan hende at nettopp de uvante partisippformene dettet og dottet (som begge er svært sjeldne i norsk talemål) har vært med på å ødelegge for bruken av hele ordet i skrift. I nynorsk har det aldri vært noen restriksjoner hverken mot ordet eller noen former av det. I islandsk er det også et fullverdig ord, brukt helt seriøst av høy og lav i hundrevis av år, akkurat som i gammelnorsk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stein-eller-sten-i-curling/,Stein eller sten i curling?,Vi har begynt å se på curling og lurer på hva vi skal kalle den runde tingesten. Er stein like riktig som sten?,"I offisiell rettskrivning for bokmål er de to formene likestilt. Skriver du om (grå)stein ute, kan du selvsagt skrive om (curling)stein inne, og omvendt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kveg-pa-nynorsk/,Kveg på nynorsk?,"I den nyaste bibelomsetjinga til nynorsk kom eg over ordet kveg (Esekiel 8,8). Det ordet har vel ikkje noko i nynorsk å gjera?","Du tek nok litt feil, for ordet vart godkjent i nynorsk i år 2000. Det må likevel kallast eit stil- og tradisjonsbrot å bruka det i tekstar som speglar eit jordbrukssamfunn i eldre tid, i alle fall på nynorsk. I det tilsvarande norske samfunnet brukte ein heilt andre ord lokalt: naut, krøtter, (stor)fe og anna. Ordet kveg har aldri vore brukt i nynorskbiblar før. Jamvel i bokmålsbiblane er bruken av kveg halden på eit minimum. Ordet kjem ikkje frå norske bygdemål, men frå dansk skriftmål. I dei tidlegare danskspråklege biblane vi brukte her i landet, krydde det naturlegvis av kvæg. (I den nyaste danske bibelomsetjinga er det 124 døme på kvæg, som seg hør og bør.) I 1930 tok bibelspråket steget frå dansk(norsk) til norsk riksmål/bokmål, og det vart berre ståande att to tilfelle av kveg, resten vart stort sett omsett til storfe (nynorsk naut, seinare storfe). I 1978-omsetjingane finst det ikkje spor av kveg på nynorsk eller bokmål. I desse omsetjingane vart det lagt stor vekt på naturleg norsk målføring.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sykmeldt-eller-sykemeldt/,Sykmeldt eller sykemeldt?,"Heter det sykmeldt eller sykemeldt, altså med eller uten binde-e? Og har jeg lov til å skrive sjukmeldt?","Alt sammen er riktig. Du kan altså velge mellom disse fire parene: sykmeldt, sykmelding sykemeldt, sykemelding sjukmeldt, sjukmelding sjukemeldt, sjukemelding Se Bokmålsordboka. Språkhistorisk kan det også forsvares å kombinere f.eks. sykmeldt, med syk e meld ing (ikke omvendt), men det kan virke uryddig. I utgangspunktet het det sykmeldt/sjukmeldt, på linje med friskmeldt (ikke *friskemeldt). Det som ligger under, er å bli meldt syk/sjuk. E-en skyldes nok hovedsakelig påvirkning fra andre sammensetninger, som sykepleier og sykehus, der syke står for noe annet (jf. å pleie syke og hus for syke mennesker). Det er nok mulig å tolke sykemelding (men neppe sykmeldt) på samme måten. Derfor gjorde e-en seg gjeldende i syk(e)melding før den kom inn i syk(e)meldt. Det har sikkert også spilt en rolle at det kan høres noe som minner om en e-lyd, også når man sier sykmeldt (eller friskmeldt). Til slutt et søk i aviskilder (n-gram, nb.no):",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/somtid-og-allveg-sometimes-and-always/,Somtid og allveg = sometimes and always,"I ei bok som heiter Trønderkveld (1946), har eg komme over to tidsuttrykk som ikkje står i Bokmålsordboka eller Nynorskordboka: sumtid og allveg. Har dei noko med det engelske sometime(s) og always å gjere?","Ja, for så vidt som vi her har parallelle samansetningar i norsk og engelsk. Sumtid ‘av og til’ står i Nynorskordboka under somtid, og i Norsk Ordbok under sumtid. Saman med somme tider har ordet til nyleg vore utbreidd over heile landet. Det er lite av det i nyare bokmål og faktisk meir i dansk. Der heiter det gjerne sommetider, men på norsk bør det skrivast somtid eller somme tider. Allveg (òg uttalt allvei) har i nyare tid hatt eit mindre utbreiingsområde: Romsdal, Nordmøre og Sør-Trøndelag. Slik har det nok ikkje «allveg» vore. Ordet står i Norsk Ordbok.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/overvekt-fedme/,"Overvekt, fedme",En hører ofte at overvekt og fedme (og overvektig og fet) brukes om det samme. Men er det egentlig helt riktig?,"Nei, det er ikke det samme, særlig ikke i fagspråket. Dette er et godt eksempel på forskjellen mellom dagligspråk eller allmennspråk på den ene siden og (medisinsk) fagspråk på den andre. For det første svarer ikke fet fullt ut til fedme, selv om det siste ordet er avledet av det første. F et/feit er alt i alt et mer subjektivt begrep, ikke minst gjelder det uttrykket for fe(i)t. Det samme gjelder selvsagt (for) tung, som rent logisk skulle svare til overvekt. For det andre: Allmennspråklig skulle man vente at overvekt var all vekt over en viss grense (jf. betydning 1 i Den Danske Ordbog), slik at fedme var en form for overvekt. På dansk Wikipedia er da også svær overvægt det samme som fedme. Men dette stemmer ikke med norsk fagspråk! I faglig sammenheng brukes den såkalte kroppsmasseindeksen (kg/m 2), forkortet til KMI (eller BMI, etter engelsk «body mass index»). Store norske leksikon sier: En BMI-verdi mellom 25 og 29,9 omtales som overvekt, mens en verdi over 30 omtales som fedme. Slik skilles det også i engelsk (med adjektivene overweight–obese), i svensk (övervikt–fetma) og i islandsk (ofþyngd–offita). På islandsk kan disse gradene også beint fram omtales som of þungur og of feitur (of = ‘for’). I artikkelen om overvekt finner vi denne tabellen:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/folk-devil/,Folk devil,Jeg er forskningssjournalist og lurer fælt på om det finnes noe godt norsk uttrykk som dekker det engelske folk devil. Jeg skriver om en moderne variant i forbindelse med en sak om moralsk panikk. Håper dere vet råd!,"Dette ser ut til å være et spesiallaget ord fra 1972 (jf. engelsk Wikipedia), og vi vet dessverre ikke om noe norsk ord som dekker nøyaktig det samme. Av og til er syndebukk o.l. presist nok, men i visse faglige sammenhenger bør du kanskje bruke det engelske ordet eller introdusere en ubrukt norsk ekvivalent. I landsmål og dialekter har man hatt ord som ei bygdeskræme, ei barneskræme (jf. busemann) og ei folkeskræme. Ei folkeskremme (som vi blant annet finner hos Asbjørnsen og Moe) har riktignok vært brukt med en litt annen nyanse, men det er kanskje ikke så nøye; begreper kan tøyes. Ellers har vi altså gamle ord som syndebukk (engelsk scapegoat), hoggestabbe, skyteskive og prygelknabe, som tar opp i seg noe av innholdet. Kombinerer en de tradisjonelle ordene med «for folkemeningen», «for opinionen» eller lignende («hoggestabbe for folkemeningen» osv.), kan en forklare mye gjennom ordbruken. I en stor engelsk-norsk ordbok er folk devil oversatt med «samfunnets sorte får» (‘det eller den som får skyld i at samfunnet går i oppløsning’).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/konsekvent-og-konsistent/,Konsekvent og konsistent,Det er mange som snakker om å være konsistent der jeg heller ville sagt å v ære konsekvent. Er konsistent en anglisisme?,"Både konsistent og konsekvent er gamle lånord i norsk. Men det er ikke urimelig å regne noe av den nyere bruken av konsistent som såkalt frekvenslån fra engelsk. Før i tida ble konsistent bare brukt i fagspråk, og da helst om fysiske tings konsistens. Ernst W. Selmers Fremmedordbok hadde disse definisjonene i 1946: konsistent ‘fast, tett konsistens ‘fasthet, tetthet’ (om væsker) Definisjonene var de samme i utgaven fra 1966, men i mellomtida hadde det skjedd mye i norsk fagspråk. Ordet var tatt i bruk innenfor logikk og matematikk og ikke minst i de nye samfunnsvitenskapene som vokste fram etter krigen. Man snakket nå blant annet om konsistente systemer, og at A skulle være konsistent (i samsvar) med B. I Norsk Riksmålsordbok fra 1937 er ikke adjektivet konsistent oppført (bare substantivet konsistens, brukt om massers fasthet og tetthet), men i 1995 står det følgende: konsistent (adj.) (ty. konsistent, eng. concistent, fr. consistant, fra lat. consistens […] til consistere «stå stille ell. fast; være stø, fast») 1 fag. fast; tett; ensartet. 2 litt. som har, viser tett, indre, logisk sammenheng; (i logikken:) motsigelsesfri klare og konsistent e normer (Tidsskr. f. samf.forskn. 1960/1/40) jf. også trangen til en konsistent løgn som kan forsvare våre forløyne liv (Mehren Samtidsmuseet 127) Det har også dukket opp en nyere betydning av substantivet konsistens: ‘indre (innholdsmessig, tematisk, logisk) fasthet og sammenheng’. Adjektivet konsistent i denne abstrakte betydningen er uunnværlig i fagspråket, og det kan ikke uten videre skiftes ut med konsekvent. I den samme ordboka står det (allerede i 1937): konsekvent (adj.) (ty. konsequent, fr. conséquent fra lat. consequens […] til consequi «følge med») 1 (om person) som tenker, handler følgeriktig, logisk. indsenderen (må), som konsekvent mand, endnu stærkere modsætte sig optagelsen af alle ringere frembringelser (Ibs. E. S. I 238) vor, i dette punkt, særdeles konsekvent e storthingsmajoritet (Ibs. SV. XV 88) 2 (om tanke ell. handling) som er følgeriktig, logisk tenkt ell. gjort. hans færd er fuldkommen konsekvent (Ibs. E. S. I 238) optre, handle konsekvent en konsekvent gjennemførelse av planen en konsekvent tankerekke Konsistent viser opprinnelig til fysisk beskaffenhet (sammenheng, fasthet) i et hele, mens konsekvent viser til noe som følger nødvendig av noe annet (jf. sekvens ‘følge’), f.eks. slik en konklusjon følger av premissene. I dagligspråket bruker vi ofte ordet konsekvent med et tydelig tidsaspekt. Det handler om å handle likt fra gang til gang. (Handlemåten trenger ikke engang være riktig eller fornuftig.) Konsistens og konsekvens kan likevel gå ut på nøyaktig det samme. En rekke konsekvente handlinger kan betraktes som et (fast) system, og et slikt atferdsmønster kan like gjerne kalles konsekvent som konsistent. (Hvis mønsteret i tillegg stemmer med en teori, kan vi til og med si at handlingene er konsistente med den.) Men i motsetning til konsekvent har konsistent (i abstrakt betydning) aldri vært vanlig i talemålet. Den som konsekvent sier konsistent der det er mulig, er trolig litt påvirket av engelsk consistent. «Konsistent bruk av x» bør på norsk bety ‘motsigelsesfri bruk av x’ eller ‘lik bruk av x fra gang til gang’, ikke ‘det å bruke x hver gang’. (Merk at både «konsekvent bruk av x» og «gjennomført bruk av x» er litt tvetydig.) Når noen vingler, sier vi på norsk heller «Vær konsekvent!» enn «Vær konsistent!». Og når noen kommer med et usammenhengende argument, kritiserer vi dem sjelden for å være inkonsistente. Vi sier heller at argumentet ikke henger på greip, eller at de slår seg på munnen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/politiet-satte-inn-30-mann/,Politiet satte inn 30 mann,Hvorfor heter det for eksempel «Politiet satte inn 30 mann i jakten på ranerne». Burde det ikke hete «30 menn»?,"Nei, grammatisk sett er det helt riktig. Uttrykk som «30 mann» har det vi kaller kollektiv bruk av entall, det vil si at vi bruker ubøyd form om en samling av ensartede ting eller individ. Slike uttrykk er vanlige i språket, jamfør «20 fot», «mye stor fisk». Men det er snakk om en gruppe mer eller mindre stivnede uttrykk. En kan ikke bruke hvilke substantiv som helst på denne måten. Et annet spørsmål er om 30 mann er for kjønnsspesifikt i dag. Her er språkfølelsen i endring.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ta-selvmord/,Ta selvmord?,Kan man virkelig si og skrive ta selvmord? Og hva med selvdrap – er det et ord?,"De siste årene er det blitt stadig vanligere både å si og å skrive ta selvmord. Vi vet at det er ganske mange som reagerer på denne uttrykksmåten. Ta selvmord kan opprinnelig være en sammenblanding av begå selvmord og ta livet av seg / ta sitt eget liv. Vi anbefaler at en på bokmål bruker et av disse andre uttrykkene eller gjøre selvmord (jf. årsmelding fra Norsk språkråd 1999). Se også artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening 30/2000. Andre uttrykk og selvdrap Uttrykket gjøre selvmord har nokså gamle røtter i norsk talemål. Det ble tatt i bruk i skrift i trettiåra, særlig i arbeiderpressa. (Første eksempel finner vi allerede i Social-Demokraten fra 1897.) Varianten med ta er minst 30–40 år yngre i skrift og neppe veldig gammel i tale. På nynorsk heter det enten gjere/gjera sjølvmord, ta livet sitt eller ganske enkelt ta livet av seg (som særlig før ble regnet som helt nøytralt). I begge målformer og i talemålet het det før ofte gjøre av med seg (selv) / gjera av med seg og gjøre/gjera ende på seg. Selvdrap er nylig tatt i bruk, blant annet av politiet, som en nøytral eller formildende avløser for selvmord. Ordet er faktisk ganske gammelt i norsk, særlig i nynorsk/landsmål (sjølvdrap/sjølvdråp). Det er ikke så rart, for i norsk folkemål har man alltid kunnet si rett fram at den og den drap seg. Alt etter sammenhengen kan dette bety ‘begikk selvmord’, ‘slet seg ut’, ‘omkom’. Det tilsvarende drepte seg (før: dræbte sig) har også blitt brukt i riksmål og bokmål.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/paragraf-eller-avsnitt/,Paragraf eller avsnitt?,"Kan jeg bruke paragraf som synonym for avsnitt i alle sammenhenger, eller skal paragraf bare benyttes om bestemmelser i lover, vedtekter og lignende?","På norsk bruker vi paragraf bare om avsnitt i regelverk, helst slike som er markert med paragraftegn og nummer. Engelsk paragraph brukes i videre betydning. Avsnitt i regelverk (altså deler av paragrafer) kalles oftest ledd.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-ikke-mm-til-slutt-i-ord/,Hvorfor ikke -mm til slutt i ord?,"Hvorfor skriver vi ikke dobbelt m etter kort vokal til slutt i ord, for eksempel i rom, kam og om? Vi skriver jo rommet og kammen?","Denne inkonsekvensen bunner i 1) tradisjon, 2) praktiske hensyn og 3) ortografien i landsmål. Bokstavkombinasjonen -mm i utlyd er breial, og den mangler støtte både i dansk og i landsmål/nynorsk. Derfor ble den ikke innført i bokmål i sin tid. Ingen -mm fra før (i dansk) Før skrev vi dansk i Norge. Da hadde vi ingen dobbeltkonsonanter i det hele tatt i utlyd (dvs. til slutt i ord). Hatt het hat (likevel: hatten), tann het tand og hakk het hak (likevel: hakket). På samme måte het /skamm/ skam, som nå. De enkle m-ene skilte seg ikke fra utlydskonsonanter flest. For litt over hundre år siden innførte vi i Norge dobbel konsonant i utlyd etter kort vokal, bortsett fra i «småord» som at, den, nok, vil. Men da dette dobbeltkonsonanttoget gikk, ble utlyds-m-ene stående igjen på perrongen. Med andre ord: Ingen ord fikk dobbelt m til slutt. Breial bokstavkombinasjon uten støtte i landsmål M-en er den bokstaven som tar mest plass i bredden, og allerede i middelalderhåndskrifter ble -mm- forenklet til enkel m med en såkalt fordoblingsstrek over. Men den enkle m-en i bokmål kan ikke forklares fullt ut med ønsket om å spare plass. Like viktig er det nok at dobbelt m i utlyd ikke hadde noen plass i landsmålet (nynorsken), som vokste seg sterkt i den perioden da dansk-norsken ble forvandlet til norsk riksmål og senere bokmål. La oss se litt nærmere på de tre ordene du nevner. De het i Ivar Aasens ordbok rom (bestemt form: romet), kamb og um. Vi ser at noen utlyds-m-er var i småord som um, mens andre ble skrevet -mb (etter gammelnorsk mønster og uttalen i «konservative» dialekter), og noen stod i slutten av ord som faktisk ble uttalt med lang vokal i mange dialekter (som rom og draum). Men legg merke til at også ord som skam, som uttales med mm (kort vokal) alle steder, fikk enkelt m hos Ivar Aasen, i strid med gammelnorsk (der det het skǫmm). (Noen landsmålsbrukere var mer konsekvente enn Aasen og skrev skamm.) Det rare unntaket for m i utlyd finner vi forresten også i svensk, der det ble vedtatt i 1801. I svensk har de dessuten et unntak fra unntaket, i ordene damm, lamm og ramm. Det er for å skille disse ordene fra tre likelydende ord som skrives med én m.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sa-a-si/,Så å si,Hva er riktig: «Jeg er så å si ferdig» eller «Jeg er så og si ferdig»? Og hvorfor?,"Det riktige er «Jeg er så å si ferdig». Så betyr her ‘således, slik’. Med litt juks kan vi se uttrykket som en forkorting av en større konstruksjon: (for) så (ledes) å si (det), altså for å si det slik. Konjunksjonen og betyr så å si det samme som pluss. Vi tipper du er enig i at «så pluss si» ikke gir god mening? I så fall har du en grei huskeregel. Uttrykket finnes også på andre språk: «so to speak» (engelsk), «så att säga» (svensk) osv. Du kan lese mer om dette på nettsidene våre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikke-pa-langt-naer-eller-pa-langt-naer/,Ikke på langt nær eller på langt nær?,"Hvis jeg skal uttrykke at jeg har mye mindre å rutte med enn naboen, skal jeg da si «Jeg er på langt nær så rik som ham» eller «Jeg er ikke på langt nær så rik som ham»? Det virker som om disse to uttrykkene brukes om hverandre, men all logikk tilsier jo at de har ulike betydninger.","Varianten med nektelse er den mest tradisjonelle, så bruk gjerne den – men begge deler godtas i dag. I Bokmålsordboka står uttrykket ennå bare med nektelse, mens Nynorskordboka, Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner og Det Norske Akademis ordbok (som også inneholder riksmål) har valgfrihet. Det kan altså se ut som om bokmål holder bedre på ikke enn andre varianter av norsk, men slik er det ikke. Meningene om dette uttrykket går på kryss og tvers av målformer og andre preferanser, se utklipp til slutt nedenfor. Logikken er blitt ugjennomsiktig for de fleste, men uttrykket blir forstått riktig uansett, med eller uten ikke. Hvis du er ute etter mer bakgrunn, kan du lese videre, men det er litt tungt stoff, og noen full avklaring får du ikke. Lignende uttrykk i andre språk Tilsvarende uttrykk i tysk og fransk er «bei weitem nicht» og «à beaucoup près». I eldre nynorsk het det gjerne «ikkje nåme nær» (eller «ikkje på lang lei»). På islandsk heter det «hvergi nærri», og der har vi klar nektelse i det første ordet, som betyr ‘ikke noe sted’. Vi kan sammenligne med «ikke nær så» eller mer omstendelig: «ikke tilnærmelsesvis så». Engelsk «by far» er noe litt annet, og «far from» er ganske enkelt «langt ifra». Lignende veksling i andre språk Det er ikke helt uvanlig at uttrykk kan bety det samme med og uten en (ekstra) nektelse. En parallell kan være «ne … pas» og «ne … rien» (‘ikke … noenting′) i fransk. Disse uttrykkene kan også brukes uten «ne» uten at betydningen endrer seg. I dagens spansk brukes både «no en absoluto» og «en absoluto» i betydningen ‘slett ikke’, enda det i utgangspunktet bare var «no en absoluto» som hadde nektende betydning. Langt ifra (ikke) Når en nektelse nummer to er innskutt eller løst påhektet, står den ikke nødvendigvis i motsetning til den første, den kan i stedet fungere understrekende, jamfør dette sitatet fra Hedemarkens Amtstidende fra 1891: Men hvordan kan en slik «selvmotsigende» pleonasme bli innarbeidet som et fast uttrykk? (Pleonasme = smør på flesk.) Vi kan se nærmere på «langt ifra» og «langt ifra ikke», som er en parallell til «på langt nær (ikke)». I dag regner vi varianten med «ikke» som ulogisk, men i Ordbog over det danske Sprog under langt 6.2 ser vi at de nektende uttrykkene «langtfra» og «ikke» i tidligere hundreår kunne brukes som gjensidige forsterkninger istedenfor som negasjoner av hverandre. For eksempel skrev Holberg: « i gamle Dage, da Skuespill vare langt fra icke saa reene og kydske, som de ere nu omstunder». For å forstå hvordan det er mulig, kan vi tenke på en ytring som «Slik er det ikke – (nei,) langt ifra!». Her kan langt fra leses bokstavelig. Men la oss tenke oss at langt fra med tiden kommer til å fungere som en ren understreking à la sannelig (ikke). Da kan det like godt hete «Slik er det – langt ifra – ikke!». Under maade i Ordbog over det danske Sprog står også den gamle pleonasmen «på ingen måte ikke» (markert med «især dialektalt»). Også her kan vi tenke oss allment aksepterte ytringer (med påhektet nektelse) som bygger bru mellom bruksmåtene, for eksempel.: «Slik er det ikke – (nei,) på ingen måte.» Det er også relevant å peke på formuleringer med hverken, som kan bety det samme med og uten ikke: «Jeg kan hverken i dag eller i morgen» = «Jeg kan ikke hverken i dag eller i morgen». To autoriteter August Western Om sprogriktighet og sprogfeil (1931): Finn-Erik Vinje: Riktig norsk (1994):",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/innen-et-felt-innen-en-sjanger/,"Innen et felt, innen en sjanger?","Jeg synes å huske at ordet innen er en tidsangivelse, for eksempel «innen utgangen av uka». Men jeg ser det ofte brukt synonymt med ordet innenfor, for eksempel «innen vårt fagfelt», «innen denne sjangeren». Er det riktig å bruke det slik?","Det er ikke galt, men Språkrådet har pleid å anbefale andre formuleringer, som nok har bedre grunnlag i tradisjonell muntlig språkbruk. Det enkleste er ofte det beste, altså i eller på: på dette området (om konkrete områder: i), på dette feltet, i denne bransjen, i denne gruppa, i denne sjangeren, i dette systemet Av og til kan det være nødvendig å presisere ved hjelp av innenfor.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nedgang-pa-minus-seks-prosent/,Nedgang på minus seks prosent?,"Eg las nett om «ein reduksjon på –6,2 %». Er det rett formulert?","Vi rår ifrå å skrive slik. Meiner ein at det har vore ein reduksjon, og at den har vore på 6,2 prosent, bør ein skriva ein reduksjon på 6,2 %. Reduksjon er per definisjon negativt. Nedgang på minussida er pleonastisk (dobbelt opp), dersom ikkje meininga er at minus og minus blir pluss. Når ein tek tal ut or ein tabell og set dei inn i løpande tekst, bør ein sjå etter om forteiknet trengst. Ein kan òg støyta på formuleringar som oppgang på –6,2 prosent, som (dersom det ikkje berre er ein skrivefeil) tyder det same som nedgang på 6,2 prosent. I vanleg tekst bør ein kalla negativ oppgang nedgang. Ord som kan stå for endring i begge retningar (slike som endring og utvikling), kan ha pluss eller minus føre, alt etter samanhengen. Men i praksis nyttar ein oftast særskilde ord for oppgang og nedgang (slik som nettopp oppgang og nedgang), og då kan forteikna sløyfast.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/angivelse-av-tid-i-minutter-og-sekunder/,Angivelse av tid i minutter og sekunder,"Jeg lurer på hva som er den korrekte måten å forkorte tidsangivelser på, for eksempel 15 minutter og 30 sekunder.","Du kan velge mellom disse variantene: 15 minutter (og) 30 sekunder 15 min 30 sek 15 min 30 s 15′ 30″ 15:30 15.30 De tre siste skrivemåtene bør bare brukes der man kan regne med at leseren forstår hva de står for. (Der det er vanskelig å bruke de såkalte primtegnene ′ og ″, kan man bruke enkel og dobbel apostrof i stedet.) Hvis vi legger til to timer foran og to tidels sekunder bak det siste uttrykket, får vi: 2.15.30,2 (= 2 timer, 15 minutter og 30,2 sekunder) Tradisjonelt bruker vi punktum foran tall for minutter og sekunder på norsk, men dette systemet har vært under press. I 2014 vedtok Språkrådet at man også kan bruke kolon foran minutter og sekunder, som på engelsk. Det gjelder både klokkeslett og andre tidsangivelser. Du kan altså skrive både klokka 14.15 og klokka 14:15. Merk at 15.30 min betyr det samme som 15,5 min. Hvis man bruker komma, blir det et vanlig desimaluttrykk, det vil si at tallet etter komma betegner tideler, ikke sekunder!",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dekommisjonering/,Dekommisjonering,"Vi trenger et norsk ord for det som på engelsk heter nuclear decommissioning. Vanlig språkbruk i bransjen er at vi nedlegger et kraftverk, men når det gjelder kjernekraftverk, brukes ofte uttrykket dekommisjonering. Det har også blitt tatt i bruk i forbindelse med riving av oljeplattformer. Skal vi gi etter for denne anglifiseringen?","Vi har tidligere fått spørsmål fra personer knyttet til Statens strålevern som har vært skeptiske til ordet dekommisjonering, men ordet er nå etablert i Strålevernet. Det er nok vanskelig å gjøre noe med det. Vi vil likevel ikke anbefale å ta ordet i bruk på stadig nye områder. Vi tror ikke dekommisjonering er et ord de fleste forstår eller kommer til å forstå. Hovedgrunnen til at dekommisjonering presser seg på, er at det generelle presset fra engelsk har økt. Allment om commissioning og decommissioning Engelsk har fra før ordene commission og decommission. For eksempel betyr to commission a ship ‘å sette et skip i drift’, ‘å ta et skip i bruk’. På norsk er kommisjonering lite brukt på dette området. To decommission defineres blant annet slik: ‘the act of officially taking a factory or other industrial building out of use’. Dette fenomenet er ikke noe nytt i norsk sammenheng; det er en form for nedleggelse eller mer bokstavelig oversatt: ‘det å ta noe ut av tjeneste’. Decommissioning kan både betegne en overordnet beslutning (vedtak om nedlegging/avvikling) og en vekslende mengde delprosesser som stenging, sikring, rydding, riving og opphogging. Det kan gjelde alt fra våpeninstallasjoner til industrielle anlegg. Det er ingen grunn til å bruke dekommisjonering der de andre ordene måtte være treffende og dekkende nok. Særskilt om kjernekraftverk I forbindelse med kjernekraft kan nok ordet sies å ha en spesialbetydning, jf. definisjonen i McGraw-Hill Dictionary of Scientific and Technical Terms: ‘The process of shutting down a nuclear facility such as a nuclear reactor or reprocessing plant so as to provide adequate protection from radiation exposure and to isolate radioactive contamination from the human environment’ Store norske leksikon forklarer dekommisjonering av kjernekraftverk som avvikling og demontering med nødvendig rydding og riving. Man skulle tro at forsvarlig nedlegging/avvikling av et kjernekraftverk per definisjon omfattet nødvendig opprydding og sikring. Men kanskje trengs det likevel et ord som presiserer det. Fagmiljøet får avgjøre om ordene kommisjonering og dekommisjonering trengs. Oljeplattformer Vi har også fått henvendelser for fagforeninger som organiserer folk som arbeider med decommissioning av oljeplattformer. Dette omfatter å rive plattformer og hogge dem opp på land. Ifølge Store norske leksikon svarer det til nedbygning og demontering. Også i denne sammenhengen får fagmiljøet selv avgjøre om det virkelig er nødvendig å bruke dekommisjonering og motstykket kommisjonering.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bakteppe/,Bakteppe,"I Forsvaret er ordet bakteppe teke meir og meir i bruk, både skriftleg og munnleg, i staden for bakgrunn. Eg finn det ikkje i ordbøkene. Er dette eit ord som kan brukast?","Eit bakteppe høyrer til på eit teater, bak scena. Det er altså nettopp ein bakgrunn. Nynorskordboka seier at ordet i overført tyding står for ‘noko som er utgangspunkt og innramming for ei forståing, meining eller liknande’. Døme: det historiske bakteppet; sett mot eit økonomisk bakteppe. Synonym: bakgrunn, kontekst. Dette er gammalt i teater- og litteraturkritikk og historiske framstillingar (når ein ser historia som drama og verda som scene). I nittiåra spreidde ordet seg kraftig i heilt vid tyding og vart oppfatta som litt av eit moteord (sjå Finn-Erik Vinjes moteordtabell). Når du skriv, kan du gjerne vurdere om bakgrunn, samanheng eller andre tilsvarande ord høver i samanhengen. Men det er ikkje noko gale med ordet bakteppe i og for seg. Det er ein god metafor som det har gått litt inflasjon i. Stundom blir bakgrunn og bakteppe brukt for det ein før heller ville ha kalla grunn eller grunnlag. Metaforbruken er så å seie snudd nitti gradar. Men oftast er det tydingsskilnad, slik at bakteppe berre er omstende (bokmål: omstendigheter) og ikkje årsak. Utviklinga for desse orda i ei samling kjelder hos Nasjonalbiblioteket ser du nedanfor. Auken i bruken av bakteppe og kontekst på kostnad av nærsynonyma (i perioden 1990 til 2015) vitnar om moteprega ordbruk. Trass auken er det ikkje slik at bakteppe og kontekst dominerer heilt. Dei tre øvste orda er ti gonger meir brukt enn kontekst, som er ti gonger meir brukt enn bakteppe. Men på visse arenaer (for å bruke eit anna moteord), dominerer dei nok.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sporjeteikn-komma-ved-sitat/,Spørjeteikn + komma ved sitat?,"Eg ser av og til at forfattarar og andre skriv både spørjeteikn og komma ved sitat, til dømes slik: «Kjem du snart?», sukka Kari. Er dette rett teiknsetjing?","Nei, slik «dobbel teiknsetjing» er ikkje korrekt. Det heiter altså «Kjem du snart?» sukka Kari. Om du vel å sløyfe hermeteikna, skal det heller ikkje stå komma etter spørjeteiknet: Kjem du snart? sukka Kari. Du finn meir informasjon om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet her (under Hermeteikn og andre teikn).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjaerlighet-for-eller-til/,Kjærlighet FOR eller TIL?,"Jeg skal holde et foredrag om min kjærlighet for hjembyen, men det er noe som skurrer her?","Ja, det vil nok mange mene. På norsk snakker vi helst om kjærlighet(en) til noe. Formuleringen kjærlighet for forekommer nok sporadisk i eldre dansk og norsk, men i nyere språk er den hovedsakelig et resultat av påvirkning fra engelsk og sammenblanding med uttrykkene forkjærlighet for og lidenskap for. Her er et utdrag fra en engelsk-norsk ordbok: love for someone kjærlighet til noen, forelskelse i noen",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-se-seg-lei-pa-noe-eller-av-noe/,Å se seg lei PÅ noe eller AV noe?,"Har jeg «sett meg lei på» skrivefeil, eller har jeg «sett meg lei av» dem?","Du har i alle fall sett deg lei PÅ dem. Det er det det heter fra gammelt av. Man SER altså så mye PÅ noe så at man blir LEI (man ser seg lei). Men formuleringen (være / føle seg) LEI AV noe har blandet seg inn, og det er ikke så rart. De første tendensene til det ser vi allerede midt på 1900-tallet. Stadig flere skriver AV, men vi anbefaler å skrive PÅ.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/likhetstegn-og-mellomrom-i-kjemiske-formler/,Likhetstegn og mellomrom i kjemiske formler?,"Vi vet at det ved vanlig bruk av likhetstegn (=) skal være et mellomrom (et ekstra breddesteg) foran og etter tegnet. Men hvordan blir dette ved kjemiske formler som har et likhetstegn inni seg, for eksempel «CH2=CHCOOH»? Skal det her være mellomrom på begge sider av likhetstegnet?","Nei, det skal ikke være mellomrom. Dobbeltstreken i slike formler er ikke noe likhetstegn, men står for det som i kjemien kalles en dobbeltbinding. I kjemiske forbindelser forekommer både enkelt-, dobbelt- og trippelbindinger. Slike bindinger angis med henholdsvis enkeltstrek, dobbeltstrek og tredobbelt strek – uten mellomrom før og etter. De skrives (eller tegnes/trykkes) forresten ikke alltid horisontalt. Du kan finne flere eksempler og nærmere regler i Ordbok for fysikk og kjemi til skolebruk, Norsk språkråds skrifter nr. 7, Oslo 2000.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mellomrom-fore-c-for-celsius/,Mellomrom føre C for celsius?,Korleis refererer ein korrekt til temperaturar (grader celsius)? Er den rette skrivemåten 200°C eller 200 °C? Skal det vere mellomrom mellom talet og gradsymbolet eller ikkje?,"Det kan skrivast 200° eller 200 °C. Dersom C-en er med, skal det altså vere eit mellomrom etter talet. Bruk såkalla hardt mellomrom, så skil ikkje talet og teiknet lag ved lineskift. Regelen er altså den same som for prosent: 100 %.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tre-intetkjonnsord-som-slutter-pa-else/,Tre intetkjønnsord som slutter på -else,"Norsklæreren min sier at det er tre intetkjønnsord som slutter på -else. Hun har i tjue år lurt på hva det tredje er. De to hun vet om, er spøkelse og værelse. Kan dere hjelpe meg å finne det siste ordet?","Det må være styggelse. Det er forklart med ‘stygg, ufyselig skapning, utyske, stygging’. Dette er det tredje intetkjønnsordet på -else, etter det en professor i norsk i sin tid doserte på Blindern. Ikke fortell læreren din at det for alt vi vet, kan finnes flere.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvis-eller-viss/,Hvis eller viss,"Kan en skrive viss også når en mener ‘dersom, om’, altså det samme som hvis?","Ja, hvis og viss er jamstilte skrivemåter. Hvis er mest brukt. Slik står det i Bokmålsordboka: Mellom 1959 og 2005 var viss en såkalt sideform, det vil si innenfor rettskrivningen, men utenfor læreboknormalen (en snevrere norm). Siden 2005 har de to variantene vært formelt jamstilte i bokmål. Ordet hvis må ikke forveksles med adjektivet viss, som betyr ‘sikker, utvilsom’ («være viss på noe», «sikkert og visst») eller ‘bestemt’ («med visse mellomrom», «til en viss grad»). Noen tilleggsopplysninger Nynorsk: ikke hvis På nynorsk kan man ikke skrive hvis eller andre ord med hv-. Tradisjonelt heter hvis helst dersom eller (trykklett) om, og man kan klare seg godt med det; men det er faktisk mulig å bruke viss i denne betydningen (men ikke visst!). «Hvem sin» er bare hvis Merk at viss ikke i noen målform kan brukes for å angi eiendom eller tilhørighet. Det kan som før bare hete f.eks. «en mann hvis identitet er ukjent, ble funnet død i går kveld». (På nynorsk må man skrive det helt annerledes.) Hviss er noe helt annet, som du nok kan se bort fra Noe helt annet, som du ikke finner i ordbøkene, er det konstruerte ordet hviss, som kan brukes innenfor logikken. Det svarer til engelsk iff (av if) og betyr ‘hvis og bare hvis’.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/manedsnavn-med-liten-eller-stor-forbokstav/,Månedsnavn med liten eller stor forbokstav?,Skal månedsnavn ha liten eller stor forbokstav? Heter det med andre ord 1. juli eller 1. Juli?,"Måneder skal skrives med liten forbokstav. Det riktige er altså 1. juli. Liten forbokstav i månedsnavn brukes både i norsk, svensk og dansk. Engelsk har stor forbokstav her. Retteprogrammet på datamaskinen har en innstilling som gjør at det automatisk blir stor forbokstav etter punktum. Den kan du endre.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forskjellen-pa-eller-forskjellen-mellom/,Forskjellen på eller forskjellen mellom?,Heter det «forskjellen mellom a og b er …» eller «forskjellen på a og b er …»?,"Begge deler kan brukes. Sammenhengen avgjør. Se på disse eksemplene: Hva er forskjellen på lånerente og markedsrente? Forskjellen mellom lånerenta og markedsrenta er så og så stor. På brukes mest når det er tale om vesensforskjell og annen kvalitativ forskjell i grove trekk (kontrast, motsetning o.a.). Altså: Når man bare slår fast at det er en forskjell, er på mest nærliggende. Mellom brukes mest ved bestemt form (forskjellen), når det er snakk om mer eller mindre målbare differanser eller noe spesifiserbart. Flere typiske eksempler: Det er forskjell på folk. Det er (stor) forskjell på a og b. Ser du forskjell på a og b? Forskjellen på (mellom) a og b er at... Lønnsforskjellen mellom a og b er stor. Det er stor forskjell på innbyggerne her og (innbyggerne) der. Det er store forskjeller mellom innbyggerne der. Det har alltid hett på i faste uttrykk i ubestemt form (det er forskjell på; å se forskjell på; å gjøre forskjell på), men diagrammet nedenfor viser at på må ha blitt vanligere i mange andre uttrykk med tida. Diagrammet skriver seg fra et avissøk i Nasjonalbibliotekets tekstbase:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/arbeidsmiljo-og-helse/,Arbeidsmiljø og -helse,Heter det «arbeidsmiljø og -helse» eller «arbeidsmiljø- og helse» når man skal komprimere «arbeidsmiljø og arbeidshelse»?,I tilfeller som dette står bindestreken for fellesleddet. Fellesleddet i «arbeidsmiljø og arbeidshelse» er «arbeids». Med bindestrek skriver vi dette slik: «arbeidsmiljø og -helse». Tilsvarende har vi: handelsfag og kontorfag > handels- og kontorfag søndager og helligdager > søn- og helligdager hagebord og hagebenker > hagebord og -benker kursopplegg og kursledelse > kursopplegg og -ledelse Men man bør vurdere om det er bryet verdt å komprimere når resultatet er lett å misforstå muntlig. «Arbeidsmiljø og -helse» lyder til forveksling likt det som også kan skrives «helse og arbeidsmiljø».,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-sted-a-og-vaere/,Et sted å/og være?,Skal det være «å» eller «og» i de følgende setningene? «Trenger dere et sted å være?» «Trenger dere et sted å samles i nærmiljøet?»,"Det riktige er «… et sted å …». Både være og samles er her verb i infinitiv (det siste dessuten i passiv). Disse infinitivene er ikke sideordnet med noe annet ledd; det står ikke f.eks. å leve og (å) dø. Siden «og» med få unntak står mellom tydelig sideordnede og likeartede ord eller ledd, kan vi nokså trygt utelukke det alternativet. Det er altså tale om underordning, og da er det god sjanse for at det er infinitivsmerket vi har med å gjøre. Infinitivene å være og å samles er grammatisk sett del av en substantivfrase der et sted er frasekjernen (som i prinsippet kan stå alene). Infinitivene er underordnet kjernen, de er en nærmere bestemmelse av hva slags sted det er tale om. Infinitivskonstruksjoner som er del av nominalfraser, beholder alltid infinitivsmerket (subjunksjonen) å. Vi finner også støtte i engelsk, der det heter a place to …, ikke a place and ….",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/over-heile-fjola/,Over heile fjøla,Kva slags fjøl er det snakk om når ein seier over heile fjøla og meiner over heile lina? Er det brødfjøla?,"Vi trur ikkje det. Rundt omkring i landet er fjøl eit nokså vanleg ord for flate trestykke. Vi trur helst at uttrykket over heile fjøla skriv seg frå arbeidslivet; kanskje har det vorte til i samband med høvling og snikring. Men vi har ikkje nokon teori om kva som er tanken bak. Vi kan berre slå fast at uttrykket kom inn i skriftmålet i 1920-åra frå folkeleg talemål, truleg bygdemål. Ein heilt annan teori er at det er ordet fjøld(e) ‘mengd, flokk’ som ligg under. Heile fjølda (eller fjølden) har vore eit vanleg ordlag for heile hurven mange stader. Problemet er uttalen utan d og med lang ø; den er sjeldan. Vi meiner det er litt meir grunn til å tru at det er tale om ei trefjøl, til dømes ei gammaldags lusefjøl – eller kanskje ei husefjøl (fattigtavle, fattigstav) med namna på bønder som hadde skyldnad til å hysa fattigfolk. Elles minner over heile fjøla mykje om engelsk across the board, som tyder det same, men som garantert har eit anna slags opphav. Tysk durch die bank er eit anna døme på liknande uttrykk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/satsing-eller-satsning/,Satsing eller satsning?,"Hva er riktig, satsing eller satsning? Jeg finner bare det første i ordboka. Og hvordan blir det i sammensetninger, for eksempel fattigdomssatsning/fattigdomssatsing og satsningsområder/satsingsområder? Normal 0 21 false false false NO-BOK X-NONE X-NONE MicrosoftInternetExplorer4","Det er satsing som må regnes som det korrekte på norsk, både på bokmål og på nynorsk. Det gjelder enten en sikter til handlingen (prosessen) eller resultatet. Også i sammensetninger bør en skrive satsing, altså fattigdomssatsing, Internett-satsing (eller internettsatsing), nysatsing, satsingsområde osv. Satsning står ikke i ordbøkene, som du har observert. Det brukes likevel en del, kanskje delvis etter påvirkning fra svensk og dansk, der -ning brukes langt mer enn i norsk. Satsing er et typisk etterkrigsbegrep. Det slo gjennom etter at vanlige norske ing -endelser hadde fått godt feste i skriftspråket. Hvis du søker på «satsingen på» i tekstbasen Bokhylla, ser du et uvanlig mønster: - ing er eldre enn -ning i dette ordet. Se også diagrammene nedenfor. Nordahl Grieg var førstemann ute med - ing, i Veien frem i 1936. De første treffene på «satsningen på» i norske kilder er fra 1960-årene, og tekstene er svenske. For øvrig er spørsmålet om -ing eller -ning et stort og heller innfløkt område. I noen ordpar (som bygging – bygning) har vi en klar forskjell mellom en prosessbetydning og en produktbetydning. I andre ordpar kan forskjellen være diffus og mer eller mindre konstruert. De to diagrammene nedenfor speiler i liten grad noen betydningsnyanse. (Søk i bokkilder med n-gramtjenesten, nb.no.)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/altan-balkong-terrasse-veranda/,"Altan, balkong, terrasse, veranda","Jeg lurer på hva som er forskjellen mellom altan, balkong, terrasse og veranda.","Disse fire ordene brukes mye om hverandre i dagligtale. I fagspråk forsøker man gjerne å skille tydeligere, men skillet mellom altan og balkong kan absolutt diskuteres. Vi skal gjengi noen definisjoner hentet fra K.M. Viestad: Byggeteknisk fagleksikon (Oslo, 1980). Vi setter det hele opp i mer eller mindre stigende rekkefølge fra bakkenivå i stedet for alfabetisk: terrasse, i forbindelse med bygninger en planert avsats foran fasade. Fra terrassen er det vanligvis inngang til stua (stueterrasse) og trapp til nedenforliggende hage. Takterrasse er oppholdsrom på flatt tak. veranda, åpen eller overbygd oppholdsplass som tilbygg til hus. Tak kan være understøttet av stolper, eller verandaen kan være lukket med store vinduer i veggfeltene, glassveranda. Fra verandaen fører som regel dør inn til stue og åpning eller dør og trapp ned til hage. balkong, oppholdsplass på husfasade konstruert som et framspring med golv som fortsettelse av golvet i rommet innenfor. Balkongen kan bæres av bjelker som er utkraget fra golvet innenfor eller av konsoller. altan, også kalt «takterrasse», ikke overbygd oppholdsplass på tak over bygning eller tilbygg. Den er forsynt med rekkverk eller balustrade. Altanen kan også være understøttet av søyler eller stolper. Her (s. 83) er en definisjon som går ut på at altaner er understøttede balkonger. Dette skillet finner vi også i tyske ordbøker. Slike forsøk på terminologisk nyansering står i kontrast den enkle forklaringen i Ordbog over det danske Sprog (ODS): balkon det samme som Altan 1. (de to ord bruges uden fast bet[ydnings]forskel, men Balkon er næppe fuldt saa alm[indelig] i dagl[ig] tale som Altan) + (i løbet af 20. årh. øget brug af Altan 1 om denne bygningsdel i alm[indelige] boliger, hvorimod Balkon bruges om ældre, mere monumentale udbygninger, fx. på slotte (Slotsaltan er næppe alm. i 20.årh.)). En udvendig Balkon benævnes nu oftest en Altan. Men i Norge ble balkong generelt det vanligste for snaue hundre år siden, mer uavhengig av bygningstype. Ordet tok rett og slett i stor grad over for altan. Merk for øvrig at skillet mangler i fransk (balcon) og engelsk (balcony). En flerspråklig byggeteknisk ordbok fra 1967 tar utgangspunkt i engelsk og bekrefter det som står i Ordbog over det danske Sprog: balcony: balkong (norsk, svensk), altan (dansk) porch: veranda terrace: terrasse Slottsbalkongen er nå de fleste steder omtalt som nettopp en balkong. Men vi kan finne unntak både i arkitekturhistoriske verk og i en tale av kong Haakon (det eneste unntaket fra slottsbalkong på kongehusets nettsider). Historien bak I tillegg til rekkefølgen ovenfor kan noen ordhistoriske momenter gjøre det lettere å plassere fenomenene: Terrasse henger sammen med latin terra ‘jord’ og altan med latin altus ‘høy’. Balkong kommer via fransk balcon fra gammelhøytysk balko ‘bjelke’. Etymologien til veranda er til mindre hjelp, men ordet kan henge sammen med latin vara ‘stav’ gjennom et portugisisk ord for ‘rekkverk’. Mer informasjon Andre fagordbøker har opplysninger som likner på dem ovenfor, men definisjonene er sjelden helt sammenfallende. Dersom dere ønsker mer informasjon, kan dere ta kontakt med organisasjonen Standard Norge, der det finnes fagfolk som arbeider med byggstandardisering, og som kan ha supplerende terminologi. I Oslo kommunes Balkongveileder (2015) finner vi for øvrig disse definisjonene: Tillegg etter publisering av svaret Det er helt fåfengt å skrive til Språkrådet og klage på definisjonene ovenfor, slik en del lesere gjør. Som det framgår, er det ikke Språkrådet som har funnet opp definisjonene. Språkrådet kan bare registrere hva som er gjengs språkbruk i fagmiljøene. En typisk innvending fra lesere er at begrepet takterrasse er umulig fordi terra opprinnelig viser til ‘jord’. Men slike etymologiske «fakta» betyr lite når et ord er innarbeidet. Takterrase er gammelt i andre språk også, som dansk og svensk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skynde-seg-a-eller-og/,Skynde seg Å eller OG?,"Heter det 1) skynd deg og spis, 2) skynd deg å spis eller 3) skynd deg å spise?","Alternativ 2 er galt. Etter infinitivsmerket å må vi ha infinitiv av verbet (spise). Alternativ 3 er det tryggeste valget, særlig der betydningen endrer seg lite hvis vi skyter inn «med» foran «å», som i skynde seg (med) å spise. Ofte må alternativ 1 også godtas. Alternativ 3 tåler den såkalte fortidsprøven. Hvis vi setter skynde i preteritum (hun skyndte seg å spise), blir spise stående i infinitiv: infinitiv: å skynde seg å spise presens: skynder seg å spise preteritum: skyndte seg å spise imperativ: skynd deg å spise Vi anbefaler å + infinitiv der «med» passer i teorien. (Preposisjonen «med» bør sløyfes der den ikke trengs.) Men det er i strengeste laget å si at skynd deg og spis er galt. Bruker vi «(med) å», fokuserer vi på hvor raskt handlingen skal utføres (ovenfor: å spise raskt). Når vi heller fokuserer på det å bli klar til eller raskt ferdig med noe, bruker vi ofte og, særlig muntlig og særlig i imperativ: Skynd deg og bli ferdig! Skynd deg og meld deg på! Selv om uttrykkene med og ikke tåler omskrivning til infinitiv, må vi godta dem ved siden av disse variantene med å: Skynd deg å bli ferdig! Skynd deg å melde deg på! I forbindelse med komme er det ekstra god grunn til å velge og: Skynd deg og kom! Men Skynd deg å komme! brukes også.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/riktig-bruk-av-senke-senket-og-synke-sank-sunket/,"Riktig bruk av senke (senket) og synke (sank, sunket)",Jeg leste nettopp at Blücher «ble sunket» den 9. april 1940. Det må da være gal ordbruk?,"Ja, Blücher ble senket. Synke og senke er parverb, det vil si at de er nær i slekt og ligner hverandre i form og betydning. Her er bøyningen: å synke – synker – sank – har sunket (er sunket) å senke – senker – senket – har senket (er senket) Senket heter oftest senka i talemålet. Senka kan også brukes i skrift. Synke er et sterkt verb (preteritum har én stavelse: sank), mens senke er et svakt verb (preteritum har bøyningsendelser: -et og -a). Hva synker, og hva senker? Ting synker, enten av seg selv eller fordi noen senker dem. Synking er en hendelse, mens senking også er en handling. Eksempler: SYNKE båten synker i dag båten sank i går båten har visst sunket før partisipp: båten er sunket i havet SENKE noen senker båten i dag noen senket (senka) båten i går noen har visst senket (senka) båten før partisipp: båten er senket (senka) i havet Synke er et såkalt intransitivt verb (det vil si at det ikke tar objekt), mens senke er et transitivt verb (det vil si at det tar objekt, i dette tilfellet båt). Tilsvarende på nynorsk På nynorsk med j-former (som gjør det lettere å skille verbene fra hverandre), heter det: å søkke – søkk – sokk – har sokke å søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt (er søkkt) Eksempler: SØKKE båten søkk i dag båten sokk i går båten har visst sokke før partisipp: båten er sokken i havet, skipet er sokke i havet, skipa er sokne i havet SØKKJE nokon søkkjer båten i dag nokon søkkte båten i går nokon har visst søkkt båten før partisipp: båten er søkkt i havet, båtane er søkkte i havet O-en i sokk- er åpen (å-lyd), og søkkt har to k-er så det ikke skal bli forveksling med søkt av å søkje. Flertals-e-en i søkkt e i havet er valgfri.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forerett-eller-forerrett-forarrett/,Førerett eller førerrett/førarrett?,"I tapsforskriften (førerettforskriften) står det (med ett unntak) om fø r erett (til motorvogn). Er dette riktig, eller bør en skrive føre rr ett, jamfør skrivemåten føre r forskriften? Førerkortforskriften har begge varianter.","Hverken føre rr ett eller føre r ett (i denne betydningen) står i Bokmålsordboka. Det opprinnelige er føre rr ett, som er det beste i prinsippet. Her er § 26 i vegtrafikkloven med den opphavlige ordlyden: Førerett kommer på banen Føre r ett kom inn i 2004 gjennom lov om endringer i lov 18 juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk. I proposisjonen står dette: Det foreslås her å gjennomføre skillet mellom førerett og førerkort konsekvent i loven. Førerett er den rettighet man har til å føre motorvogn når gitte krav i lov- og forskriftsverket er oppfylt, mens førerkort som en hovedregel er beviset for at man har denne rettigheten. Det er ikke forklart hvorfor man sløyfet r-en, som før ble brukt ganske konsekvent både i lov, forskrift og ellers. Senere er regelverket blitt fylt opp med førerett, og det er derfor det vi finner bl.a. i Kunnskapsforlagets Jusleksikon. Vi kjenner ikke grunnen til endringene i lovspråket, men på bokmål uttales de to variantene likt og kan lett blandes sammen, slik som i Veidirektoratets merknader og utkast til førerkortforskriften 2001. Førerrett entydig Vi konstaterer at sammensetning med føre- både bryter med dansk (der det heter førerret) og kolliderer med nynorsk, der førerett/forrett (før fyrerett) betyr enten 1 matrett servert føre hovudretten 2 særrett, privilegium; fortrinnsrett, førsterett, prioritet: ha føreretten til noko Søker man på nb.no, er det helst dette nynorske ordet for ‘privilegium’ man finner med søkeordet førerett. Det å føre en vogn er å være fører av den. Det beste hadde vært om det bare het førerrett som før, i analogi med førerkort og beslektede ord. Forhåpentlig kommer r-en tilbake i en revisjon av regelverket.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bade-og-og-ogsa/,Både «òg» og «også»?,Kan man skrive «òg» for «også»?»,"Ja, det kan man trygt gjøre. Dette adverbet betyr nøyaktig det samme som også. Den viktigste forskjellen er at òg sjelden settes foran ordet det står til. Det heter for eksempel ikke «Òg jeg har …». Òg er oftest trykksterkt og uttales stort sett som /å/. Ordet er svært vanlig i de fleste former for norsk. Det finnes også i en annen variant, nemlig au. (Au regnes gjerne som dialektalt eller talemålsfarget i bokmål, men i uttrykket skitt au! er det det eneste alternativet.) I dansk regnes trykksterkt og som dialektalt, og det brukes ikke i nyere dansk riksspråk. Noe lignende gjelder i svensk (der man skiller mellom och og ock(så)). Men det finnes ingen grunn til å ta hensyn til noe av dette når man skriver norsk. Aksenten over o-en er valgfri, men bruk den gjerne. Den gjør det lettere å se hva slags ord man har foran seg.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forskrive-foreskrive/,"Forskrive, foreskrive",Hva er forskjellen på forskrive og foreskrive? Jeg mener å ha lest at leger både foreskriver og forskriver medisiner? Betyr da disse ordene forskjellige ting?,"Å foreskrive medisiner er å bestemme hvilken medisin eller kur pasienten skal benytte, mens å forskrive medisiner er å skrive en resept, som er en bestilling fra legen til apoteket. Foreskrive betyr enten 1 ‘bestemme, befale’ (muntlig eller skriftlig), som i «legen foreskriver hvordan medisinen skal brukes», eller 2 ‘ordinere’, som i «foreskrive en streng diett». Forskrive (fra tysk verschreiben betyr vanligvis enten 1 ‘love bort (ved skriftlig kontrakt)’, som i «forskrive sin sjel til fanden», eller 2 ‘forlange, bestille skriftlig’, som i «forskrive varer fra utlandet» og «forskrive medisiner fra et apotek». I tillegg blir det brukt om å oppføre noe som forbrukt i et regnskap («forskrive en trosse»). En resept er en forskrivning fra legen. Uttrykket brukes av farmasøyter spesielt i sammenhengen «magistrell forskrivning», som betyr ‘resept på det preparat som legen (eller andre reseptutstedere) angir komposisjonen av’. Ordene ble blandet sammen i gamle dager også, så det er ikke rent få som har forskrevet seg – da i en tredje betydning av ordet (se betydning 2 her).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-hvite-ut-av-oyet-det-hvite-i-oyet/,"Det hvite ut av øyet, det hvite i øyet","Når noe er dyrt, koster det «det hvite ut av øyet» eller «det hvite i øyet»? Og hva kommer uttrykket av?","Det er ikke godt å si nøyaktig hva som er tanken bak, men vi skal prøve å sirkle den inn. Dette uttrykket står ikke i Bokmålsordboka. Det står derimot i Den Danske Ordbog: I dansk har altså akkurat den betydningen du spør om (1 a), vært kjent siden 1965. Den er nok nyere i norsk, for det er vanskelig å finne eksempler på dette på trykk før 1990. Både «ut av øyet» og «i øyet» er i dag brukt på Internett, den siste varianten mest, enda den snaut finnes i trykte tekster før år 2000. Selv om bruken av varianten i øyet har skutt i været, holder vi en knapp på ut av øyet, som gir god mening. Også i norsk har vi jo lenge hatt uttrykket vrenge det hvite ut av øyet, og vi kan derfor tenke oss at noe koster (så mye at) det hvite (vrenges) ut av øyet. At noe skal koste selve det hvite i øyet, som om det var mer verdifullt enn resten, gir ikke god mening. Dette uttrykket kommer nok fra dansk, slik koste skjorta i stor grad kommer fra svensk. På norsk er det tradisjonelt flesk som har vært målestokken, jf. uttrykket det koster flesk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-man-kjonnsdiskriminerende/,Er «man» kjønnsdiskriminerende?,"Er det grunnlag for å si at ordet man er kjønnsdiskriminerende? På studiet oppfordres vi til å bruke en i stedet når vi skriver, fordi dette visstnok er mer kjønnsnøytralt.","Riktignok henger man ordhistorisk sammen med mann, men det er ikke vanlig å regne det som et diskriminerende ord. Også en har et hankjønnsmerke, om man ser svært nøye etter. Både man og en må regnes som greie ord i skriftlig bokmål. Det ene er ikke mer rett enn det andre. Men i objektsform (avhengighetsform) må det alltid hete en, i eieform (genitivsform) alltid ens. Det historiske argumentet Det stemmer at man har samme opphav som mann, men det er uansett ikke opphav som avgjør hva man skal legge i et ord. I så fall kunne vi like gjerne sett på gammelnorsk maðr, forløperen til substantivet mann, og konstatert at det ble brukt kjønnsnøytralt om menneske. (Før brukte man oftere ordet kar/karl/kall om personer av hankjønn.) Menneske er forresten også beslektet med mann. En kontra ei Det er for øvrig ikke helt umulig å mene at en og ein også er kjønnsdiskriminerende, i og med at det ikke finnes en hunkjønnsform (dvs. ei) av dette ordet. Det kan bli vanskelig å ordlegge seg hvis man skal være så streng. Andre problemer med man Man har alltid vært litt omdiskutert, men av andre grunner. Ordet har røtter i dansk og tysk, mens en har norsk opphav og har vært vanligere i dialektene. Mye bruk av man kan gi en tekst et unødig formelt og boklig preg. Men det er ikke i takt med talemålet å la en ta overhånd heller. Ordet man brukes ikke i nynorsk. Man bruker heller ein/du/folk, som også er vanlig i norsk talemål.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/beskrankning/,Beskrankning,Jeg har nylig kommet over verbet beskranke på trykk. Er det virkelig et norsk ord? Jeg har aldri hørt noen si det.,"Ordene beskranke og beskrankning står i de største ordbøkene, der de er markert som litterære og administrative. Det handler om å innskrenke, avgrense og sette grenser for noe, for eksempel virksomhet eller forbruk. Beskrankning (og særlig verbet å beskranke) har preg av fagsjargong. Hvis man vil bli forstått av alle, bruker man mer kjente synonymer der de er dekkende. Noen ganger oversettes constraint med beskrankning. Det er å oversette et velkjent ord på engelsk med et lite kjent ord på norsk. Beskrankning har vært litt av et moteord, jamfør dette søket i bokkilder ved nb.no:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/redskapen-eller-redskapet/,Redskapen eller redskapet?,Heter det redskapen (hankjønn) eller redskapet (intetkjønn)?,"Man kan velge mellom 1) konsekvent hankjønn (en redskap – redskapen; all redskapen) 2) hovedsakelig intetkjønn, men hankjønn i visse betydninger (som i all redskapen) Redskap var et hankjønnsord i gammelnorsk, men er hovedsakelig et intetkjønnsord i dansk. Det har skapt grunnlag for en arbeidsdeling i norsk. I konservativt bokmål dominerer intetkjønn (et redskap – redskapet), og særlig i overført betydning (jamfør f.eks. «et redskap for staten»). Men også i bokmål er det vanlig å bruke hankjønn om en samling konkrete redskaper (all redskapen), og slik har ordet også vært brukt i dansk før. Redskapen er dessuten det normale i betydningen ‘det mannlige kjønnsorganet’. Det er altså mulig å skille mellom «sett redskapen tilbake» (flere) og «sett redskapet tilbake» (ett). (Det siste er riktignok litt søkt når man vet hva slags redskap det er tale om. Man kaller en spade en spade.) I tradisjonelt norsk folkemål (dialekt) heter det gjerne redskap en over hele fjøla (ofte uttalt /resskapen/). I nynorsk er reiskapen derfor obligatorisk, både i konkret og overført betydning. Mange steder har redskap et i nyere tid fått innpass både i overført betydning og med referanse til enkeltredskaper (jf. bokmål).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/elizabeth-eller-elisabet-monarknamn-pa-norsk/,Elizabeth eller Elisabet? Monarknamn på norsk,"Korleis bør ein skrive namnet til den nyleg avlidne britiske dronninga? Kva med andre monarkar, levande eller avlidne? Skal namnet deira norvagiserast?","Hovudregelen er at namnet til ein avliden utanlandsk monark (regent) blir omsett til ein ekvivalent med heimleg norsk skrivemåte. Såleis heiter King Henry VIII kong Henrik VIII (eller 8.) på norsk, og dotter hans, Queen Elizabeth I, heiter dronning Elisabet I (eller 1.). Regelen gjeld framleis, men ikkje for kongar og dronningar som var i live 1.1.2021. Dermed kjem dronning Elizabeth II (eller 2.) aldri til å heite noko anna på norsk, og sonen Charles kjem aldri til å bli Karl. Sjå òg artikkelen « Kong Charles og dronning Camilla ». Du finn fleire monarknamn på norsk i lista Historiske navn på nettsidene våre. Denne lista byggjer på ei liste frå 1963 som var laga med tanke på språket i skulebøkene, som den gongen skulle godkjennast av styresmaktene. Det var viktig at alle skuleelevar i landet fekk møte dei same namna, anten dei nytta det eine eller det andre læreverket. Lista heitte «Historiske navn i lærebøker» og innheldt berre eldre namn (sjå årsmeldinga til Norsk språknemnd for 1963). Tradisjonen med nasjonalisering av monarknamn har djupe røter. I gamle dagar brukte ein gjerne heimlege namn medan monarkane var i live òg, både i skrift og tale. Det gjer dei framleis på Island, der kong Charles er Karl 3. Bretakonungur. Kong Charles er altså namnebror til den tysk-romerske keisaren Karl den store (alias Carolus Magnus, Charlemagne og Karl der Große), som både islendingane og vi ein gong i tida kalla Karlamagnús. Særleg etter den andre verdskrigen har det vore mykje vingling med namn frå nyare tid. Difor vart regelen endra i september 2022, men berre med omsyn til monarkar som enno levde (eller var ufødde) den 1. januar 2021. For norske kongar og dronningar gjeld særskilde reglar som du kan lese om her. For pavar gjeld hovudregelen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/roynd-og-royndom/,Røynd og røyndom,Kva er skilnaden på desse to orda?,"Røyndomen er det same som røynda i den vanlegaste tydinga av det siste ordet. Det er eigentleg ingen tydingsskilnad. Begge delar svarer til virkeligheten på bokmål. Dei to substantiva kan ofte brukast om einannan, men dei har òg ulike bruksmåtar. Hovudskilnaden er denne: Røynd er vanlegare i faste uttrykk (som i røynda), medan røyndom dominerer i samansetningar (som røyndomsnær). Sjå meir i Norsk Ordbok. Dei to orda kan seiast å stø opp under eit empiristisk syn på verda. Dei er knytte til verbet å røyna ‘erfara; prøva’ og substantivet røynsle ‘erfaring’.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-snu-pa-flisa/,Å snu på flisa,"Eg har leitt etter opphavet til dette uttrykket i ordbøker og på nettet. Eg har ikke funne svar, derimot har eg sett at ein del skriv snu på flisen! Det har eg aldri høyrt. No snur eg på flisa og spør Språkrådet om hjelp.","I Nynorskordboka og Bokmålsordboka står det berre kva uttrykket tyder: ‘prøve ein ny framgangsmåte’. Opphavet er uvisst, men det er nok opphavleg tale om treflis av eit eller anna slag, kanskje takflis. Snu på flisen med -en har minst to moglege forklaringar: 1) Den som seier eller skriv det, er frå Bergen, der flisa jo heiter flisen. 2) Nokon vil snu eit pledd eller plagg av fleece (t.d. snu fleecekappa etter vinden). Frå skjemt til alvor: Ordlaget er sikkert gammalt i talemålet sjølv om det ikkje dukkar opp i skrift før 1908 (då i konkret tyding). I avisa Indtrøndelagen er det brukt i delvis overført tyding i 1912. Vi har diverre ikkje funne opphavet, men litt hypotetisk flisespikking kan vi kosta på oss: Vi kan truleg straks utelukka at det handlar om å snu på Flisa, endå Flisa var endestasjon på jarnbanen i si tid. Vi trur heller det kan handla om taktekking: Når ein la flistak i gamle dagar, var det viktig å leggja flisa rett veg, så det hende vel at ein laut snu på flisa. Vi held ein knapp på denne forklaringa. Men elles finst det nok av fliser som kan snuast på: Dei fleste avlange trestykke kan omtalast som fliser meir eller mindre ironisk (jf. fliseguri og flisefut), mellom anna òg stikker til landmåling (jf. flisgut). Særleg når ein høvlar, kan det vera aktuelt å snu «flisa», ikkje minst når ein høvlar emne til takflis (når ein har høvla halve stokken, tek ein fatt frå hin enden). Vi skal heller ikkje gløyma flishaugen. Flisene her kan under eitt kallast flisa, og stundom lyt ho vendast skal ein unngå varmgang. Men vi trur ikkje svaret ligg her, då ligg det snarare i gamle dagars flismadrassar, som ein kunne snu for å halda lusa frå livet ei stund. Ein innsendar nemner å snu på flis under husdyr i fjøs og stall for å utsetja utskiftinga, men vi finn ikkje støtte for dette. I ei gammal kjelde finn vi forresten «vende flisen fra den rette side», men det er jo ikkje heilt det same. For dei som likar litt innfløkte hypotesar, kan utklippa nedanfor kasta lys over saka. Ei flis er i så fall ei tyrispik (stikke med feit fureved). Men då må uttrykket ha skift overført tyding undervegs, og det er tvilsamt. Har du ein betre hypotese? Med dette gjev vi stafettflisa vidare, i lys loge. 1 (Johan Christiansen: Mine Livserindringer, 1908) 2 (Nils Magerøy: «Fraa gamle dagar», i Festskrift for ungdomsskulane 25 aar 1893–1918)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/siktet-for-grov-kroppsskade/,Siktet for grov kroppsskade,Mediene har begynt å bruke ordet kroppsskade for det eldre legemsbeskadigelse. Jeg mener det må være kroppsskading man kan siktes for. Har jeg rett?,"Du har et godt poeng. Ordbruken du viser til, skriver seg fra den nye straffeloven. Før het handlingen (skadingen) altså legemsbeskadigelse, mens legemsskade var ordet for resultatet. Vi er vant til at en skade på kroppen er noe man har, og ikke en handling. La oss si at det handlet utelukkende om skading av knær; da ville vi altså med den nye logikken sagt «siktet for kneskade» og «straffen for kneskade er …». Det klinger rart. Det ville ha vært en fordel å kunne skille mellom kroppsskade (resultatet) på den ene siden og kroppsskading (handlingen) på den andre. Vi sier jo selvskading, ikke selvskade. Nå har vi vi den merkelige situasjonen at A kan får erstatning for «kroppsskade», mens B kan siktes for den samme «skaden». Disse paragrafene viser hva straffeloven legger i ordene: § 271 Kroppskrenkelse [...] En kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom a) den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, eller b) den gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring. § 272 Grov kroppskrenkelse Grov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om kroppskrenkelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge sterk smerte, skade eller død, og [...] Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen. § 274 Grov kroppsskade Grov kroppsskade straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om kroppsskaden er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet eller sterk smerte, betydelig skade eller død, og [...] Noen ganger kan resultatet godt representere handlingen uten at det gjør noe («erstatning for kroppsskade»), og formuleringene i § 271 er kanskje et eksempel på det. Men formuleringen i § 274 er vanskelig å forsvare. Se også: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-22-2008-2009-/id540219/sec6.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skjegget-du-gror-gror-pa-meg/,"Skjegget du gror, gror på meg!","Jeg leser stadig oftere om folk som gror ting, enten det er planter, skjegg eller organer. Er det riktig norsk?","Det kommer nok av påvirkning fra engelsk. På norsk er det plantene og skjegget som gror, ikke bonden og bæreren. Vi sier tradisjonelt å dyrke planter, å ha eller få skjegg (ev. anlegge skjegg) og å la skjegget vokse eller gro. Til og med å dyrke skjegg (som det altså ikke heter) ville ha vært mer i tråd med tradisjonell norsk. Skjeggvekst Det engelske verbet to grow kan være transitivt (= kan ta objekt), og det betyr da ‘dyrke noe, la noe vokse’. Det eldste eksemplet på den transitive bruken i norsk finner vi i VG fra 1968: Andre, som innsenderen, har altså drevet det til å si eller skrive «å gro skjegg». Men det er lite å se av den slags groing før tusenårsskiftet. Å vokse bart er derimot et gammelt fenomen i språket, vel å merke om vi snakker om bartevoks. Vi vokser for øvrig også ski, uten at det har noe som helst å gjøre med at det vokser (medfødte) ski på nordmenn. Gro på en Et annet engelsk gro-uttrykk som vokser fram, er «it grows on you». Det betyr at man venner seg til/på noe og liker det etter hvert. Man får med andre ord sansen for det / smaken på det (smått om senn). Uttrykket kom inn i skriftkulturen først i spill-, film- og musikkanmeldelser litt før år 2000: Anmelderen forsikrer at spillet/filmen/plata gror på deg. Det er muligens et framskritt, for i gamle dager var det nesten bare hår, sopp, skitt og sår som kunne gro på nordmenn (i tillegg til metaforiske ski). Det eldste eksemplet vi finner, er med vokse, som har en litt annen klang. Det er fra Aftenposten 1998: «Denne platen trenger minst fem gjennomhøringer. Derfra begynner den å vokse på deg.» Så liker du den stadig bedre, altså, eller begynner å få sansen. Aftenpostens egen språkrøkter, Per Egil Hegge, skrev femten år senere: En bok som virker litt treg i de første sidene, men som blir bedre etter hvert, grows on you hvis vi snakker engelsk. Men det blir nokså naturstridig, og trangt i godstolen, hvis boken skulle begynne å vokse på deg. Uttrykket er altså ikke skikkelig inngrodd i norsk ennå, og det spørs om det fortjener å bli det. Språk er verdens største vanesak. For barn virker det meste naturlig, og man kan venne seg til mye som voksen. Men nye oversettelseslån fra engelsk «gror» litt ulikt på folk. Vær gjerne oppmerksom på at transitiv groing har en aldeles tåpelig klang i mange voksne (særlig hårbevokste) ører, enten de sitter på mosegrodde eller ganske alminnelige mennesker. Organdyrking Stadig flere skriver gro organer for å dyrke organer. I norsk og dansk haler gro innpå dyrke i denne betydningen (henholdsvis 1/3 og 1/6 av treffene på nettet i oktober 2017). I 2017 begynte til og med NTB og Aftenposten å skrive «gro organer». Engelske gloser gror lettere på relativt nypløyd begrepsgrunn, men her trenger vi ikke dyrke fram flere ord enn vi allerede har.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/denne-typen-utbetalinger/,Denne type(n) utbetaling(er)?,"Når en skal referere til en spesiell type eller gruppe utbetalingstransaksjoner i en rutinebeskrivelse, bør en da skrive «denne type utbetalinger» eller «denne typen utbetalinger»? Eller må en kanskje skrive «disse typer/typene …»?","Det er flere akseptable løsninger, men det må uansett stå denne i dette tilfellet, siden det her er snakk om én type (uansett hvor mange utbetalingene er). Om du skriver type eller typen, er en smakssak. For mange virker nok type stivest her. Når temaet er typen handling(er), er ikke antallet det sentrale. Utbetalingene kan derfor omtales både i naken form (utbetaling) og i flertall. Man kan se naken form som det enkleste. Andre slags substantiv kan kreve andre løsninger. Sammenhengen og semantikken kan også spille inn: Han er den typen mann (ikke menn) som du kan stole på – og vel helst: Den typen menn kan du stole på. Her spiller det nok en litt større rolle om vi ser for oss bare et eksemplar av en abstrakt type eller en konkret rekke av den og den typen. Omtrent det samme spørsmålet reiser seg ved type-synonymer som art, slag og sort.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/quiz-i-boygd-form/,Quiz i bøygd form,Korleis skriv ein quiz i bunden form eintal? Er det quizen eller quizzen eller quiz’en eller kva?,"Quiz skal bøyast som eit vanleg hankjønnsord. Du kan gjerne skrive kviss i staden. På nynorsk er bøyinga av quiz slik: (ein) quiz − (denne) quizen − (fleire) quizar − (alle) quizane På bokmål er bøyinga slik: (en) quiz − (denne) quizen − (flere) quizer − (alle) quizene I 2015 gjorde Språkrådet vedtak om skrivemåten kviss som alternativ til quiz. Om du vel kviss, kjem du neppe i tvil om korleis du skal skrive ordet i bøygde former.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-kokar-bort-i-kalen/,Kva kokar bort i kålen?,"Eg skjønar at noko vert prata bort eller vert til inkjes på anna vis når det kokar bort i kålen, men kva er opphavleg dette «noko»? Når ein kokar sau i kål (fårikål), kverv no kålen vel så fort som sauen?","Det som blir borte, kan nok vera både kjøt og andre ingrediensar. Kål i dette uttrykket er ei suppe basert på kål. Den eldste prenta kjelda til dette uttrykket på nb.no er eit innlegg i Hedemarkens Amtstidende fredag den 13. mai 1892: Den fyrste norske ordboka som ordlaget står i, er Steinar Schjøtts dansk-norske frå 1909 (her frå ei seinare utgåve): På den tida tydde kål ofte ‘kålsuppe’ eller ‘suppe av kjøt eller flesk, vatn, byggryn, potet, kål (og erter)’. Det er berre det som gjev meining i eit eldre uttrykk som å supa kald kål. I slik kål kunne kva som helst i prinsippet koka bort, men det er truleg kjøt som er meininga, jf. munnhellet «de koker bort i kåla og kjem att til våra». Alt i dette avsnittet finn du her, i Norsk Ordbok, ikkje langt frå uttrykket gjera kål på.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vil-du-vaere-snill-a-eller-snill-og-hjelpe-meg/,Vil du være snill Å eller snill OG hjelpe meg?,Hva er riktig her? Og hva med «være snill Å/OG»?,"Hvis du vil gardere deg mot kritikk, bør du velge mellom disse to variantene: Infinitiv: 1) være snill og hjelpe 2) være så snill å hjelpe Imperativ: 1) vær snill og hjelp 2) vær så snill å hjelpe Preteritum: 1) var snill og hjalp 2) var så snill å hjelpe Om det står snill, gild, grei eller vennlig, spiller ingen rolle for det grammatiske. Altså kan det hete både: Vær vennlig og hjelp meg! og Vær så vennlig å hjelpe meg! Noen hevder at varianten være/vær/var snill å hjelpe er ugrammatisk, men det er for sterkt sagt. Særlig på nynorsk og i dialekt er det tradisjon for denne formuleringen i tillegg til de andre. Se utdypning på nettsidene våre, der det også er åpnet for: vær så og snill og hjelp Denne kombinasjonen har lang tradisjon i skriftspråket selv om den ikke består den såkalte fortidsprøven helt uten anmerkninger.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/milepael-og-milepaelssamtale-pa-nynorsk/,Milepæl og milepælssamtale på nynorsk,I seniorpolitikken vår nyttar vi omgrepet «milepælsamtale». Finst det eit omgrep med same meiningsinnhald på nynorsk?,"Nyleg vart ordet milepæl teke inn i Nynorskordboka, men dei som held seg til traust og tradisjonell nynorsk, skriv påle i staden for pæl og vil nok skriva noko anna enn milepæl. Tradisjonelt heiter det helst milestolpe eller milestein på nynorsk. Kva skal ein kalla milepælssamtale om ein held seg til det tradisjonelle? Milestolpe er det vanlegaste ordet for milepæl, men samansetjinga milesteinssamtale er meir praktisk enn milestolpesamtale. Utdjuping Pæl heiter altså helst påle på nynorsk og i tradisjonelt norsk talemål rundt omkring i landet. Pæl vart offisielt godkjent fyrst i 1985, utan at milepæl vart teke med i rekninga. Milepælen kom inn i 2021. Det vanlegaste ordet for milepæl har vore milestolpe (ikkje milepåle). Det gjeld både i konkret og overført tyding. Her er det eldste trykte dømet: «Kunstverk standa atter som Milestolpar paa den Vegen, som Manna-ætti hever gjengit etter» (Ferdaminni fraa Sumaren 1860, av Aasmund Olavsson Vinje). Milestolpar av stein (frå Kristian 5.s tid) har ein gjerne omtala nettopp som milesteinar. Ein eller to s-ar etter pæl? Det bør heita milepælssamtale med to s-ar på begge skriftmål. Det vanlegaste er å skriva milepælsplan, ikkje milepælplan.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-jeg-skrive-med-vennlig-hilsen/,Kan jeg skrive «Med vennlig hilsen»?,"Stemmer det at man må skrive enten «Med hilsen» eller «Vennlig hilsen», og at «Med vennlig hilsen» er feil? Og hva med flertall? Jeg ser at noen skriver «Med vennlige hilsener».","Rent grammatisk er det helt i orden å skrive «Med vennlig hilsen». Flertall bruker vi normalt ikke i selve hilsenen. Mange har lært at det eneste riktige er å velge enten «Med hilsen» eller «Vennlig hilsen», ikke noe annet. Den som vil være helt trygg og ikke risikere kritikk fra noen, kan gjerne følge denne skikken. Kanskje bør man ikke være så redd for å sløyfe «vennlig». Det kan lett gå inflasjon i overflatisk vennlighet. I statstjenesten er «Med hilsen» oftest godt nok, og i f.eks. vedtak er det ikke alltid noen hilsen i det hele tatt. Her kan man følge tradisjonen der man arbeider, om ikke noe annet er vedtatt. «Med vennlige hilsener» er et uttrykk vi helst finner i tvilsomme oversettelser. Flere hilsener fra én til én er ikke vanlig på norsk. Dersom man skal hilse fra flere, er det ikke galt med flertall, men det er heller ikke nødvendig. Eit par tilleggsmoment til slutt: Forkortelsen «Mvh.» er neppe vennligere enn bare «Hilsen». Skal man først være ekstra vennlig, kan man koste på seg å skrive ordene fullt ut. Merk at det ikke skal settes komma mellom «hilsen» og navnet! Les mer om hilsener i e-post på denne siden.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fn-eller-sn-pa-nynorsk/,FN eller SN på nynorsk?,Kva heiter FN på nynorsk?,"På nynorsk kan ein velja fritt mellom forkortingane SN og FN, men det fulle namnet er Dei sameinte nasjonane. Det er vanskeleg å gjera alle forkortingane i eit mindretalsspråk godt kjende i heile språksamfunnet. Ein har opna for bruk av FN på nynorsk mellom anna for at bokmålsbrukarar straks skal forstå tekstar der berre forkortinga er brukt. I tekstar der ein har høve til å skriva Dei sameinte nasjonane (SN) tidleg i teksten, er det mindre grunn til å bruka varianten FN enn elles. Kvar gong ein skriv FN, blir det sjølvsagt litt vanskelegare for folk å kjenna att SN i neste omgang. Tilhøvet mellom nynorsk og bokmål i denne samanhengen kan jamførast med tilhøvet mellom norsk og engelsk, jamfør forkortingane WTO og WHO for Verdens handelsorganisasjon / Verdshandelsorganisasjonen og Verdens helseorganisasjon / Verdshelseorganisasjonen.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dobbelt-pris/,Dobbelt pris,"Er det rett av Kiwi å bruke uttrykket dobbelt pris tilbake? Pris er jo eit hannkjønnsord, og då er det vel rett med dobbel pris tilbake?","Mange har spurt oss om «dobbelt» i slagordet, men Kiwi har sitt på det tørre. Som det går fram av Bokmålsordboka, kan dette ordet bøyast på to måtar i begge målformer, her i bokmål: den er dobbel – det er dobbelt – de er doble den er dobbelt – det er dobbelt – de er dobbelte (I samansetningar skal ein nytta dobbelt- i bokmål: dobbeltagent. Nynorsk har valfritt dobbelagent.) Men er det prisen ein får att? Det er rart at berre éin har skrive og spurt om det ein får tilbake, strengt teke er ein pris eller ein sum. «Dobbelt pris» er nok ein språkleg snarveg. Meir omstendeleg sagt er det ein får tilbake, dobbelt så mykje som det ein har betalt. Men dette moglege lytet må Språkrådet ta på si kappe, for Kiwi spurde Språkrådet til råds før dei valde slagordet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ogsa-og-eller-au-pa-nynorsk/,"Også, òg eller au på nynorsk?","Eg lurer på om eg kan nytta òg, au eller også konsekvent på nynorsk, eller om desse orda skal nyttast i ulike samanhengar. Til no har eg berre brukt òg. Er det rett?","Òg (eller au, som er mindre brukt i skrift) er heilt synonymt med også. Det er heilt greitt å halde seg til bruke òg, slik du har gjort. Bruksmåte og opphav Med orda òg/au/også peikar vi på noko vi har framheva med trykk (nedanfor: eg), og seier at det kjem i tillegg: Ho reiste; difor reiste eg òg/au/også Òg kjem av norrønt ok (eldre auk) og tyder opphavleg nettopp ‘i tillegg’, ‘attåt’, ‘med’ (jf. det meir eller mindre dialektale eg med). Utvidinga med så er gammal i både dansk og norsk. Ho vart tidleg fast i dansk riksspråk, der det no berre heiter også. (I danske dialektar finn ein jamvel dobbelt tillegg av så: ossenså.) Utvidinga så tyder opphavleg nett noko slikt som ‘så, dinest’ jf. «ho og så eg reiste», men det må ha vorte mindre bokstavleg etter kvart og fått tydinga ‘like så’, ‘like eins’, altså i praksis det same som ‘i tillegg’ (auk) (« eg reiste også »). I moderne norsk tyder eg også og også eg nett det same som det reinskorne eg òg. Valet handlar ikkje om tyding, men om dialektgrunnlag, setningsrytme (plassering i setninga), stil og språkøkonomi. Tilhøvet og valet mellom dei tre synonyma i tale og skrift I norsk har dei gamle korte variantane òg og au stått sterkare enn i dansk, både i dialektane og i bokmålsnær tale. Men òg og au er under press, både i tale og skrift. Også har alltid vorte nytta på nynorsk attåt dei korte variantane. Men bruken av også har auka veldig dei seinare åra. Sjølve auken tyder på bokmålspåverknad, direkte eller indirekte (såkalla frekvenslån). Det kan vera tale om både påverknad på talemålet og direkte omsetjing av tekst (ikkje minst maskinomsetjing). Kva skal ein så rekna som best av også, òg og au? Det er ei smakssak. Har ein sans for det korte og fyndige, vel ein einstavingsorda. Men alle variantane er korrekte nok. Merk likevel at «kunstig» plassering av orda – som ein oftast finn ved bruk av også – ikkje er god stil i nynorsk. Sjå neste bolk om plassering i setninga. Sidan så òg kan skrivast so på nynorsk (med valfri uttale /so/ eller /så/), har vi òg forma ogso. Dei som har skrive so med o opp gjennom åra, har brukt kortvariantane òg og au mest; difor kan varianten ogso verka avstikkande både i tradisjonell og bokmålsnær nynorsk, av ulike grunnar. Men ogso er ikkje gale for det, om ein berre plasserer ordet rett i setninga. Plassering i setninga I talemålet plasserer ein også, òg og au fleire stader, helst rett etter verbalet, rett etter ordet det står til, eller heilt til slutt i setninga. Ein vel gjerne det som gjev best flyt. Trykk og tonegang hindrar mistyding. I skriftmålet set ein ofte desse småorda rett føre orda dei står til, på strengt logisk, men meir eller mindre kunstig vis. Det gjev meir opphakka språk, men det må stundom til for å avverja mistyding. Råd: Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga òg i skrift der det ikkje er fare for mistyding, den logiske elles. (Tolk «fare for mistyding» som verkeleg fare, ikkje teoretisk fare.) Legg forresten merke til den unaturlege ordlegginga framanfor i dette avsnittet; motivet er å motverka lesemåten «òg der». Kanskje ville omskriving ha vore betre: «Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga i skrift òg, vel å merka der det ikkje er fare for mistyding. Bruk den logiske berre når det er fare for mistyding.») Du bør likevel ikkje i noko tilfelle setja òg eller au fremst i setningar, til dømes slik: «Òg eg vart glad for det». Det kling kunstig. Her bør du skriva om. (På god nynorsk set ein heller ikkje også fremst på denne måten, og i alle fall ikkje ogso eller au.) Nokre døme på ytringar med òg (understreking står for trykk i talemålet): Vi vil òg vera med. / Vi vil vera med òg. Stivare: Vi òg. Stivast: Også vi. Umogleg: Òg vi. Ho hadde vore der òg. Stivare: også der. Umogleg: òg der. Betre på nynorsk, om det trengst: Der òg hadde... Fanden òg! Umogleg: Også/Òg fanden! Skitt au! Ingen kommentar. Som sagt: Ein treng ikkje skriva om til noko stivare dersom meininga eigentleg ikkje kan mistydast i samanhengen. Uttale Variantane òg (medrekna uttalevariantar) og au har til saman dekt det meste av landet. Òg blir truleg dei fleste stader uttalt som eit trykksterkt og, altså som /å/. I mange dialektar har konsonanten likevel halde seg, og somme stader kan dei til og med ha uttale med trong o (ó) i staden for open o (ò). Aksenten over òg kan lesast både som eit signal om open o (= /å/) og som markering av trykk. Au blir uttalt rett fram slik au elles blir uttalt i dialekten (oftast eu/æu/øu). I naturleg tale heiter også helst /åsså/. Det gjeld òg vanleg uttale av nynorsk og bokmål. Anna slags og + så Så kan òg tyda ‘deretter’. Vi bruker alltid så når det er tale om tidsfølgje, som i Ho reiste fyrst, og så eg – men dette er eit anna uttrykk, som vi skriv i to ord. Rein sideordning er òg noko anna: Ho og eg reiste fyrst Her har vi vanleg og utan aksent. Somme, kanskje helst born, brukar stundom også eller og så trykksvakt på line med og (som i «mamma åsså pappa»), men det har ikkje nokon plass i skriftmålet. Det finst òg dei som brukar også som infinitivsmerke («har tenkt åsså reise»), med det blir rekna som like gale.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/case-sensitive/,Case sensitive,Kva heiter case sensitive på norsk?,"I Norsk dataordbok står versalsensitiv. Versalar tyder ‘store bokstavar’, så ein kan saktens diskutera om det er heilt dekkjande, men det spelar ikkje så stor rolle dersom ordet kjem i bruk. Et kortare framlegg er versal-var (var i tydinga ‘følsam’) men det ordet er nok paradoksalt nok for slåande til å slå gjennom. I Teknisk engelsk-norsk ordbok står skiftsensitiv, jamfør at skift er det vanlege på norsk for shift på engelsk. Skiftskiljande (bokmål skiftskillende) ville kanskje vore best. I dataprogramsamanheng heiter det jo gjerne at datafeltet skil mellom store og små bokstavar. Den svenske datatermgruppa tilrår skiftlägeskänslig og nemner at versalkänslig òg er brukt. I dansk har vi sett at versalfølsom er i bruk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-motsatte-av-innbilsk/,Det motsatte av innbilsk?,Jeg har lurt lenge på hva det motsatte av innbilsk er. Finnes det er eget ord for dette? Utbilsk?,"Nei, det finnes ikke noe opplagt antonym, bortsett fra uinnbilsk. Utbilsk er det i alle fall ingen logikk i. Ifølge en ordbok kan innbilsk være det samme som jålete, pretensiøs, selvgod, forfengelig, overlegen og narraktig. Kanskje antonymene til disse kan brukes? Ujålete og upretensiøs er jo vanlige ord. Sannsynligvis er en uinnbilsk person minst én av disse tingene: jordnær, liketil, endefram, nedpå, beskjeden, selvfornektende, smålåten, selvironisk eller ydmyk. Har man sagt noe av dette om noen, trenger man kanskje ikke legge til at vedkommende er det motsatte av innbilsk. Ellers koster det lite å bruke to ord: «ikke innbilsk»",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-det-med-tiden-bli-bare-ett-sprak-i-skandinavia/,Kan det med tiden bli bare ett språk i Skandinavia?,"Jeg lurer på om kanskje norsk, svensk og dansk i framtiden kan bli ett språk. Eller om iallfall svensk og norsk kan bli det? Tross sine ulikheter er de jo likere enn dialekter innenfor andre språk rundt om i verden.","Det har du rett i. Dessverre er det ingen som kan svare sikkert på spørsmålet. For det første er det vanskelig å definere hva et språk er, ut fra rent språklige kriterier. Den latvisk-amerikanske språkforskeren Max Weinreich satte det på spissen og sa at et språk er «en dialekt med egen hær og flåte». Den tyske lingvisten Heinz Kloss prøvde å løse problemet ved å dele språkbegrepet i to, slik: Avstandsspråk er ulike språk fordi de ikke er gjensidig forståelige (som norsk og tysk). Utbyggingsspråk, som kan være gjensidig forståelige (som norsk og svensk), er utbygd med rettskrivning, brukes som normerte språk i medier, kirke, skole osv. og oppfattes som forskjellige på språksosialt grunnlag. Nynorsk og bokmål er på mange måter like mye (eller lite) to forskjellige språk som for eksempel bokmål og dansk er det, men de blir regnet som to varianter av norsk fordi de begge brukes innenfor den norske staten. Det er klart at norsk, svensk og dansk stammer fra det samme språket, som kalles urnordisk. Etter at de urnordiske dialektene skilte lag, har de blitt oppfattet mer og mer som egne språk. Dette henger naturligvis sammen med at Norge, Sverige og Danmark lenge har vært tre selvstendige land med hver sin offentlighet, og språkene har med noen unntak blitt «utbygd» hver for seg. Dansk, svensk og norsk har saktens påvirket hverandre etter at de skilte lag, men prosessene som går motsatt vei, er fremdeles sterke, i alle fall om man skal tro nordmenn som forteller at de må snakke engelsk for å bli forstått i København. Hvis Norge, Sverige og Danmark skulle slå seg sammen til én stat, kunne de skandinaviske språkene eller dialektene blitt mer like, og noe ville da sikkert blitt gjort for å tilpasse skriftspråkene til hverandre. Men i dag virker det fjernt.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kvifor-u-i-humle-og-rumpe-men-o-i-somle-og-lompe/,"Kvifor u i «humle» og «rumpe», men o i «somle» og «lompe»?","Kvifor skriv vi humle og rumpe med u, men somle og lompe med o?","I humle og ein del andre heimlege ord har u halde på den gamle uttalen av denne bokstaven. I gammalnorsk stod bokstaven u for ein o-lyd, slik han gjer i mange andre språk den dag i dag. Seinare skjedde det endringar i lydsystemet, slik at ein i staden fekk den spisse norske u-lyden i dei fleste posisjonar. Men framfor m og ng heldt den gamle uttalen seg stort sett. Jamfør den vanlege uttalen av ord som dum, rumpe, hummar, ung, tung. I eldre nynorsk vart u nytta nokså konsekvent føre m og ng i ord der uttalen var u eller o (ikkje å) i dialektane. Til dømes skreiv ein um for /om/ fram til 1938. Lenge skreiv ein òg å sumle og å fumle. Utetter på 1900-talet gjekk ein smått om senn over til å somle og å fomle (sideformer i 1917, hovudformer i 1959). Dette skulle vera meir lydrette former, men sidan dum og humle vart ståande, slik at <um> faktisk framleis stod for /om/, er det like rett å sjå det som bokmålstilnærming. I 1996 fekk vi lompe for lumpe. Men det heiter framleis lumpent og dumt på både nynorsk og bokmål. Gomle skriv vi med o fordi det kjem av gom(me) (som har o-lyd). Skrivemåten skal visa samanhengen mellom orda. (På dansk skriv dei gumle og gumme.)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjaeledyr-eit-uverdig-ord/,Kjæledyr – eit uverdig ord?,I ein del internasjonale forum er det ikkje akseptert å bruka ordet pet ‘kjæledyr’ fordi det går ut over «verdigheita» til dyra. Bør ein ikkje nytta ordet kjæledyr lenger? Kva er i så fall alternativet?,"Kjæledyr kan framleis brukast. Det mest brukte alternativet er familiedyr, men samværsdyr ville kanskje vore meir verdig og ærleg. Det mest velbrukte ordet for dei økonomisk unyttige tamme dyra våre er kjæledyr. Det er gammalt, men ikkje forelda. Til dømes har vi ei kjæledyrforskrift og til og med ein kjæledyrkonvensjon som er av nyare dato. (Her er det nemnt ei rekkje dyr som ein ikkje bør kjæla med. Vi kjem attende til dette «mishøvet».) Men i St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd er desse ordpara nytta: sports- og familiedyr og familie- og hobbydyr (i motsetnad til produksjonsdyr, utan at skiljet er hundre prosent klårt). Det står mellom anna: Kjæledyrene, eller familiedyrene som de gjerne omtales som, har etter hvert fått en økende sosial betydning i samfunnet, og blir ofte en integrert del av familien. Familiedyr er nytta dobbelt så mykje som kjæledyr i stortingsmeldinga, så det er nok meint å vera det rette ordet for dyregruppa. Logikken i ordet skal truleg vera at dyret høyrer til familien som medlem og ikkje som eigedom. Husdyr og kjæledyr/hobbydyr: nytte og hygge/hobby Mennesket har ulike føremål med å halda dyr, særleg desse: (økonomisk) nytte (husdyr, produksjonsdyr) hygge og hobbyføremål (kjæledyr, familiedyr, hobbydyr) Begge grupper er husdyr i vid tyding, men ofte siktar vi med husdyr helst til nyttedyra i landbruket: såkalla produksjonsdyr, som held til ute og i driftsbygningar. I heimen har vi derimot kjæledyr/familiedyr og ein del (andre) hobbydyr. Det er gjerne mindre karismatiske og kosete dyr som krypdyr, fisk og fuglar som oftast blir kalla hobbydyr. (Merk forresten at ordet kosedyr, som ikkje er meir enn ca. 70 år gammalt, tidleg vart nokså klårt avgrensa til kunstige leikedyr.) Dersom vi skal ha eit anna ord for kjæledyr spesielt, kan det altså ikkje vera husdyr. Om vi leiter etter andre hus- og heimlege ord, finn vi stovedyr, som er nytta særleg i dansk (stuedyr). Men dette er ei undergruppe av kjæledyr. Eit eksisterande ord er heimedyr, jf. heimekyr (som ikkje er til seters) og heimelam (òg nytta om kopplam). Ein kan meina at dette ligg nær i tyding og er ledig, særleg på bokmål (der det òg kan heita hjemmedyr), men på bygda, der dei fleste dyr er, vil det nok vera misvisande. Ord med føreledda hus- og heim- og stove- er altså lite aktuelle for dei dyra vi deler hus og heim og stove med. Det er familiedyr som er mest aktuelt, ved sida av hobbydyr. Innvendingane mot «kjæledyr» Vi kjenner til to innvendingar mot ordet. Begge går ut på at det reduserer dyra på den eine eller andre måten: 1) Omgrepet er for trongt, for ein kjæler ikkje med alle (slags) dyr som går under denne nemninga. 2) Omgrepet er uetisk (som du nemner). Det impliserer at dyret berre er til for mennesket si skuld, noko som kan føra til at det får dårlegare stell. Finst det ord som ikkje blir råka av innvendingane? Eit ord som i prinsippet løyser det fyrste problemet, er hobbydyr. Det kunne vore eit logisk overomgrep, men i praksis ser det ut til å vera reservert for dei dyra som ikkje skal ha kos (t.d. krypdyr). Dessutan er det minst like problematisk som kjæledyr med tanke på problem nummer 2 ovanfor. Hobby er trass alt tidtrøyte, og det å vera eit tidtrøytedyr kan vera både-og. Selskapsdyr har vore føreslått, men vi finn ein liknande veikskap her: Ordet skal visst svara til companion animal, men det engelske ordet har meir jamstilling mellom artane i seg. Samværsdyr ligg nærare intensjonen her. Venedyr/vennedyr er òg noko brukt. Vi kan sjå nærare på det prinsipielle ved innvendingane ovanfor. Det er noko sant i den fyrste innvendinga, men det tyder ikkje at ho er heilt relevant. Det er ei mistyding at eit ord må vera fullt ut logisk dekkjande for å vera språkleg brukande. Ein kjeledress, for å ta eit ord som tilfeldigvis liknar, ville då berre vore til fyrkjele-bruk. Skulle vi teke alle ord bokstavleg, ville kommunikasjonen ha brote saman. Det at ikkje alle kjæledyr blir kjælte med, er altså ikkje avgjerande. Eit køyretøy som aldri blir køyrt, er òg eit køyretøy. Det typiske er ofte nok for ei nemning i vanleg menneskespråk. Det er heller ikkje noko språkleg problem at ikkje alle får den kosen dei treng. Vi har mange forskjønnande og strengt teke usanne omskrivingar i språket, såkalla evfemismar. Det er uråd å fjerna alle «ulogiske» ord, så ein bør prioritera å skifta ut dei som verkeleg gjer skade. Kjæledyr kan ikkje vera av dei verste, med tanke på at kjæling trass alt er eit plussord i samband med stell. Innvending nummer 2 er heller ikkje eigna til å letta kommunikasjonen. Innvendinga byggjer på den tanken at det å karakterisera noko er å avgrensa det til det det blir karakterisert som. Sett på spissen bør ein ikkje tala om «sjuke» menneske, berre om «personar med den og den sjukdommen». Etter denne tankegangen burde det vera tvilsamt å kalla ein husky «trekkhund», for det er kanskje berre ein «hund som i mange tilfelle kan trekkja slede, men som fyrst og fremst har eigenverdi». I sterk form gjer denne innvendinga det uråd å laga samansette ord for kategoriar og grupper; alt løyser seg opp i relativsetningar med «som …» og lange substantiv. Innvendinga byggjer på sterk mistillit til tradisjonelt språk og språkbrukarar flest; ein impliserer at mange trur at eller ter seg som om såkalla sjuke menneske berre er sjuke, eller i alle fall behandlar dei dårlegare fordi ordbruken påverkar dømekrafta. Det ligg med andre ord eit sterkt element av reduksjonisme (overfor språkbrukarane) nett i det å hevda at eit ord som kjæledyr fungerer reduksjonistisk (reduserer dyret). Det gjer ikkje innvendinga usann, tvert om er logikken vanskeleg å gå imot. Spørsmålet er likevel om han er overdriven, og om ein vinn noko særleg på å ofra innarbeidde ord. Dette bør ein prøva å vurdera frå sak til sak. Skulle ein slått inn på det hyperpresise «person med x»-sporet (jf. sjukdom) i dyreverda, kunne ein ha snudd på det og kalla kjæledyr «dyr med person». For om «kjæledyr» er usant, er det sant og visst at desse dyra er menneskeavhengige, ja, dei er beint fram fangar, eit ord som er ledig no når det er avløyst av «innsette». Den logiske leia går ikkje alltid der ein ynskjer. Det kan til dømes visa seg at røynda er meir utriveleg og brutal enn ordet. Dessutan kan nye merkelappar fort bli farga av den sosiale røynda. Problem med «familiedyr» I avsnittet Familiedyr på side 45 i St.meld. 12 (2002–2003) står det at folk bruker meir og meir pengar på «kjæledyret sitt», og det blir ymta om at ikkje alle har vit til å avliva dyret når dyrevelferda talar for det. Med andre ord: Dyr kan måtta li for eit egoistisk kjæle-motiv hjå eigaren. Men det ser ikkje ut til at stortingsmeldinga inneheld kritikk av ordet kjæledyr på dette grunnlaget. Det er dessutan lett å tenkja seg at familiedyr kan bli råka av den same utviklinga: Dette ordet heng saman med ein tendens til å gje dyr menneskenamn (som Per og Kari), og skal ein vera like språkkritisk som kritikarane av ordet kjæledyr, er dette å tilleggja eller utstyra dyr med menneskelege eigenskapar (antropomorfisering). Det er noko anna enn å ta dyr på alvor som dyr. Ordet familiedyr (i medlemstyding) kan altså sjåast som ei sentimental antropomorfisering på våre vilkår. Ordet kan klinga holt om ein tenkjer på korleis det å halda dyr i det heile er å undertrykkja dei på ein måte som ville vore ulovleg overfor menneske. Til dømes nektar vi dei kjønnsliv eller driv avl på dei. Dette viser at familiedyr helst høyrer til familien som eit tillegg til han. Då er det problematisk at ordet samstundes skal ha medlemstydinga, som skal peika mot jamstelling. Men ei slik innvending fell nok på steingrunn. Ordet familiedyr kan fungera likevel, og gjer det. Ja, det har funnest i skriftkulturen i over hundre år, sidan seinast 1908, då ei kattehistorie vart sett på prent i Solungen. Fram mot sekstiåra vart det rett nok helst nytta om tilhøve innanfor artar (jf. «Klappmyssen er et typisk familedyr», i boka Fiskeribiologi frå 1952). Det kan bli trongt i stova om dette framleis skal vera gyldig ordbruk! I Den Danske Ordbog ser vi ei anna avgrensing som tyder på at omgrepet kan vera for trongt: familiedyr kæledyr der er særlig velegnet til en familie med mindre børn Men ordet er nok kome for å bli i den tydinga det har i den omtalte stortingsmeldinga.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/per-na/,Per nå,"Jeg undres ofte over bruken av « per nå », for i mitt hode skal det være «per i dag». Er begge uttrykkene gyldige, og kan de brukes om hverandre?","Uttrykkene betyr oftest det samme, men det er tryggest å bruke per i dag eller skrive helt om. Preposisjonen per brukes i en del tidsuttrykk, for eksempel «per 8. februar er saka uavklart». Denne bruken er omtalt i Bokmålsordboka. Uttrykket per i dag er uproblematisk. Vi har også uttrykkene per dags dato og det gamle per omgående med betydningen ‘straks’. Per nå er laget over samme lest, men har ikke tradisjonen bak seg på samme måte som de andre uttrykkene. Betydning Per i dag kan være rundt (som når i dag betyr ‘for tida’), men kan også ha eksakt referanse til dagen i dag. Per nå kan vise til tidspunktet ‘akkurat nå’, men hvis vi søker på nb.no etter eksempler fra avisene, ser vi at det sjelden er brukt så presist. Vurdering I likhet med per i dag brukes per nå ofte uten god grunn. Se den kritiske omtalen av per nå og det mer påfallende uttrykket per tidspunkt i Aftenpostens språkspalte i 2017. Ofte er hele tidfestingen unødvendig. Da tjener uttrykket bare til å drøye talen, noe som for så vidt kan komme vel med når man trenger tid til å områ seg. (Her kan per nå likevel ikke konkurrere med det omstendelige uttrykket på det nåværende tidspunkt.) Selv om per nå er brukt en del i skrift, er det ikke beskrevet i noen av ordbøkene våre. Språk endrer seg, og språkbruk er avhengig av sjanger og stilnivå, men vi vil nok (per i dag) anbefale å bruke mer etablerte uttrykksmåter.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ekstramural/,Ekstramural,"Jeg har hørt noen si at de skal i et «ekstramuralt» møte når møtet holdes et annet sted enn der de jobber til daglig. Finnes ordet ekstramural i norsk, og hva kommer det av?","Ordet ekstramural brukes i noen grad på norsk, men kan ikke uten videre anbefales i allmennspråket. Ekstramural ser ut til å være noe brukt i medisinsk fagspråk, blant annet om behandling utenfor sykehus. Opprinnelsen er latin extra muros, som betyr ‘utenfor murene, utenfor veggene’, for ikke å si ‘utamurs’. Inn i norsk er ekstramural ganske sikkert kommet via engelsk, der det ifølge en stor ordbok kan bety ‘som finner sted utenfor en institusjons (bys etc.) område’. Man støter på ordet ekstramural i mange norske tekster på Internett, men på nb.no finner vi bare en håndfull eksempler fra før år 2000. Men det står i visse ordbøker og må nok regnes som et etablert ord i norsk i dag, selv om det har et visst motepreg. Vi vil ikke nettopp anbefale noen å ta ekstramural i bruk i allmennspråket. På norske arbeidsplasser heter dette bare «utenfor huset» e.l., og i alle fall ikke «extra muros». På den andre siden kan man jo forstå at det trengs et adjektiv for « utamurs aktiviteter», jamfør det nyttige «utaskjærs virksomhet».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/karakter-eller-rollefigur/,Karakter eller rollefigur?,Eg har fleire gonger i det siste sett ordet karakter brukt om fiktive personar i filmar og teaterstykke. Kan ein bruke dette ordet på den måten?,"Det er ikkje umogleg, men bruk helst rollefigur. Vi finn karakter i den aktuelle tydinga i norske ordbøker. Ordet vart nytta ein del om rollefigur på 1800-talet og før, og i nyare tid har denne bruken auka kraftig med engelsk påverknad. Vi tilrår ordet rollefigur, som har vore godt innarbeidd i norsk fagspråk på 1900-talet attåt rolle, figur, person og skikkelse. Kva som høver best, kjem an på nyansen og den språklege samanhengen. Rollefigur (rollfigur) er òg nytta i svensk. Både svensk og norsk Wikipedia har opplysande artiklar om ordet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hurtigrute-og-hurtigruteskip/,Hurtigrute og hurtigruteskip,"Heter det hurtigruta, eller må man skrive hurtigruten? Og skal det være stor eller liten forbokstav?","Du kan trygt skrive hurtigruta om institusjonen og hurtigruteskipene. Bare selve selskapet heter Hurtigruten. Hurtigrute har lenge vært et fellesnavn i norsk, så man kan skrive hurtigruta (som er den vanligste formen langs kysten) eller hurtigruten med liten h om både den faste ruta Bergen–Kirkenes–Bergen og om hvert skip som inngår i den. Det er bare selskapsnavnet som må skrives Hurtigruten. Her er et innlegg om emnet fra Dag og Tid 10.11.2017:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjefditt-men-sjefsdatt/,"Sjefditt, men sjefsdatt","Det heter tydeligvis sjefredaktør og ikke sjefsredaktør. Men det er vel en sjefsstilling, med -s-? Hvor er logikken?","Dette henger sammen med et tradisjonelt mønster der sjef- betyr ‘over-’ og sjefs- betyr ‘som hører til sjefen’. Mønsteret kan være i ferd med å rakne, men det er viktig å beholde det der vi ellers får tvetydighet, som i sjef(s)sekretær. ‘Over-’ eller ‘sjefens’? Slår du opp i større ordbøker, vil du se at det står sjefarkitekt, sjefarkivar, sjefflyger, sjeffotograf, sjefforhandler, sjefingeniør og sjefredaktør uten -s-. Vi kan legge til sjefdirektør og sjefflygeleder. Sjeføkonomene lyder stort sett regelen, enda de oftest mangler i ordbøkene. Sjefkokk (overkokk) er av samme slag, men sjefskokk i samme betydning ble fort vanlig. Felles for alle disse er at sjef- betyr ‘hoved-’ eller ‘over-’. En sjefsekretær er en førstesekretær. En sjefssekretær er derimot sjefens sekretær, slik en sjefstjener (foreldet) er sjefens tjener. Disse hører altså til sjefen i en viss forstand, nesten på linje med sjefskontor, sjefsstilling og sjefsegenskaper. Avvik fra hovedmønsteret finner vi langt tilbake i de fleste parene, men sjelden i sjefredaktør. Tendens: nye sjefer får -s- uansett Sammensetningene sjefredaktør (som er av de eldste ordene her) og sjeføkonom (som er nyere) bygger altså på den samme logikken som chief editor og chief economist. Det virker som om sjef- i betydningen ‘hoved-’ ble svekket utover på 1900-tallet, mens substantivet sjef med tilhørende fuge-s ble styrket (helt til engelsk – men bare i enkelte tilfeller – fikk større innflytelse). Mellom sjefredaktørene og sjeføkonomene er det mange betegnelser som vakler mellom sjef- og sjefs-, som sjefkonsulent/sjefskonsulent. De fleste sjeffysioterapeuter kaller seg visst sjefsfysioterapeut, og den samme s-en ser vi ofte hos sjefforskerne/sjefsforskerne. I ordet sjefshurpe – som vi har fått spørsmål om – har nok s-en vært der hele tiden, enda logikken ovenfor tilsier sjefhurpe, for det er sjelden snakk om hurpa til sjefen. I likestillingens navn legger vil til sjefsidiot, som nok oftest er en mann (det er i alle fall vanligere å skrive «han er en idiot» enn «hun er en idiot»). Vi finner dessuten oftest s i sjefsmoderator. Det kan til og med tenkes at slanguttrykket (helt) sjef har fremmet s-bruken i det siste, for sammensetninger med sjef i denne betydningen har gjerne -s-. Vi noterer oss at danskene på sin side har gått den andre veien og rendyrket chef- uten s i rettskrivningen. I svensk ser det ut til at de rendyrker s -varianten i noen ord, men ikke i andre (jf. f.eks. chef(s)post og chef(s)ko(c)k i de to språkene). Et siste eksempel: Svensk og norsk vakler mellom variantene i sjef(s)dirigent, mens danskene holder s-en unna.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-like-mate/,I like måte,Hvordan staves det ofte brukte muntlige uttrykket /i lige måde/? Skrives det slik det uttales?,"Det riktige er å skrive «i like måte», altså med k og t. Før 1907 skrev man mer eller mindre dansk, og da skulle det være «i lige maade». I perioden 1907–1917 var «i lige maade» og den norske skrivemåten «i like maate» valgfrie. I 1917 ble «i like måte» fastsatt som den eneste riktige skrivemåten. Uttalen Uttalen henger likevel igjen i dansken. Både i Bokmålsordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok står det at skrivemåten er «i like måte», men at det ofte uttales /i lige måde/. Bjarne Berulfsen skrev i Norsk uttaleordbok (1969) at /i lige måde/ fremdeles må aksepteres som en uttalevariant ved siden av den bokstavrette med hard konsonant. Det samme skrev han om /kjøbmann/. Uttrykket i like måte er et slags lydfossil. Det er ikke mange andre uttrykk folk skriver på norsk og uttaler på dansk. Andre uttrykk med samme betydning Et annet uttrykk for i like måte er det enklere like så. Mange blander uttrykkene sammen til «i like så» (ofte uttalt /i lige så/ eller /i lie så/). Sammenblandingen kan ikke anbefales i skrift. Det kan derimot uttrykkene takk, det samme og (takk) like ens og (takk) like så.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-dagsordenen/,På dagsorden(en),Bør jeg skrive «sette på dagsorden» eller «sette på dagsordenen»?,Skriv «på dagsordenen». Sammenlign disse uttrykkene: en dagsorden > på dagsorden en et program > på programm et en sak > til sak en Men hvorfor ikke sammenligne med «en verden»? Det heter jo helst «i verden» (sjelden «i (den) verdenen»). Svaret er at verden er et helt spesielt ord der -en historisk skriver seg fra bøyningsendelsen (bestemt form entall). Noen vil nok protestere og nekte for at de uttaler - en to ganger. De har nok rett. Men det er vanlig at bøyningsendelsen - en smelter helt eller delvis inn i en foregående n. For eksempel kan man uttale på banen som på baan uten at særlig mange reagerer.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-oy-oya/,En øy – øya?,Etter gjeldende rettskrivning kan man skrive både ei øy og en øy og øya og øyen. Men hvordan kan formene kombineres?,"Vi har to kombinasjoner med sterk indre sammenheng språkhistorisk sett: 1) ei øy – øya (hunkjønn) 2) en øy – øyen (hankjønn eller felleskjønn) Kombinasjon 1 svarer til vanlig norsk rundt omkring i landet, der vi også finner bestemte former som øyo, øye osv., alle uten n. Kombinasjon 2 svarer til bergensk og visse sosiolekter i de store byene. Denne varianten har en sterk rot i den eldre dansknorske formen en ø – øen. Det har vokst fram et «kompromiss» mellom 1 og 2 som står sterkt i Oslo og i bokmålsnært talemål: 3) en øy – øya Dette er helt akseptert i bokmål. Man kan diskutere om øya her er en hunkjønnsform eller bare en a-endelse. Noen oppfatter nok variant 3 som et stilbrudd, men det er uansett et mye mindre stilbrudd enn 4) ei øy – øyen Denne kombinasjonen mangler talemålsgrunnlag og er språkhistorisk sett helt umotivert. Den kan ikke anbefales. I boka Godt språk i lærebøker (Norsk språkråd, 1999) står det på s. 168: Vi nevner igjen at man på bokmål godt kan kombinere en bok med boka, ved siden av ei bok – boka, men ikke ei bok – boken.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/berserk/,Berserk,På VG Nett i dag stod det følgende: «Strømkunde gikk beskjerk. En kvinnelig saksbehandler ved Vestby sosialkontor ble tirsdag slått ned av en mann som ikke fikk hjelp med strømregningen.» «Beskjerk» er en variant jeg ikke har sett før!,"Det kan hende at journalisten ikke vet hva en berserk er. På Østlandet uttales -rs- som sj, og stort sett blir e til æ foran r. Uttalen blir da /bæsjærk/. En som ikke kjenner ordet, kan oppfatte det som alt fra «besjerk» til «bersærk» og «bærsærk» (bersærk = den danske skrivemåten, og svenskene skriver bärsärk). Berserkr ble i gammelnorsk tid brukt om krigere som kunne øse seg opp i et transeaktig raseri og hogge ned alt rundt seg. I dag er å gå berserk synonymt med å gå amok. Ordet består av to ledd. Det første leddet er ber. Det kan komme av adjektivet berr ‘bar’ (altså uten brynje o.l.), men mest sannsynlig er det av samme rot som bjørn (jf. krigere i bjørnefell). Det andre leddet er serkr, som betydde ‘skjorte’, altså noe litt annet enn serk i dag. Ved siden av uttrykket å gå berserk har vi sammensetningen berserkgang eller berserksgang (også skrevet berserkergang). Noen uttaler berserk med trykket på andre staving, andre med trykket på første. Hadde ordet vært nedarvet muntlig fra gammelnorsk, ville nok trykket ligget på den første stavingen: ber serk. Det ville dessuten bare hett berserkgang, ikke berserk er gang i rettskrivningen. Den sistnevnte formen henger sammen med de frarådde skrivemåtene «en berserker – flere berserkere», som hverken kan kalles opprinnelige eller moderne i norsk. Bjarne Berulfsens Uttaleordbok fra 1969 oppgir dette:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/columbi-egg/,Columbi egg,"I ein artikkel vi skriv i lag, har ein av oss nytta ordet columbiegg, men det syner seg at ingen av oss kan definere det eksakt, og vi kan heller ikkje semjast om stavemåten. Er det kanskje columbi-egg eller kolumbiegg?","I Bokmålsordboka står det: columbi egg (etter en kjent historie om Kristoffer Columbus (1451−1506), som skulle fått et egg til å stå på enden ved å knuse spissen mot bordet) enkel, men genial løsning Som de ser, er det snakk om «å tenkje utanfor boksen», som det gjerne heiter no. Andre variantar har vore i bruk, men rettskrivinga har berre eit columbi egg. Dansk har columbusæg (og på norsk har til og med kolumbusegg vore brukt). Meir om bakgrunnen I Bevingede ord frå Kunnskapsforlaget står dette: Columbi egg om tilsynelatende uløselig oppgave som i virkeligheten er meget enkel, henspiller på en anekdote om Columbus i den ital. historieskriver Jêrome Benzonis Historia del mondo nuovo (1565). Her fortelles det at Columbus under et gjestebud som ble holdt for ham av kardinal Mendoza, løste et problem som ingen hadde klart før ham – å få et egg til å stå på enden – ved å la enden få et lite knekk så den ble flat. Det kan vel tenkes at episoden virkelig har funnet sted, men trikket var kjent mye tidligere. Da den ital. arkitekt Filippo Brunelleschi (1377–1446) for sine kolleger foreslo å sette kuppel på domkirken i Firenze, mente alle at planen var umulig å realisere. Brunelleschi foreslo da videre at den som kunne få et egg til å stå på enden på en marmorplate, skulle fullføre kirken. Alle prøvde seg forgjeves, inntil Brunelleschi løste oppgaven på samme måten som Columbus. Kollegene mente at de også kunne gjort det på den måten, men fikk til svar: «Ja, men dere gjorde det ikke. Og hadde dere sett mine tegninger til kuppelen, ville dere også ha visst hvordan det skulle gjøres.» Brunelleschi fullførte kuppelen, som ofte blir kalt den mest berømte i verden.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttale-av-saed-vaepnet-og-forraeder/,"Uttale av sæd, væpnet og forræder",I radioen er det nå mange som uttaler ordene sæd og væpnet med æ-lyd. Hvordan kan det ha seg? Jeg hørte aldri noe annet enn e-uttale før.,"Du har rett i at /sed/ og /vepne/ har vært det vanlige i uttale av bokmål og nynorsk og i mye talemål ellers. Vi kan legge til /forreder/ for forræder og /eser/ for æser (norrøne guder). Her har det altså vært et tradisjonsbrudd i uttalen. Mange må ha lært disse ordene først gjennom lesning, og så har de tatt i bruk en rein leseuttale. Æ og e må ikke tas for bokstavelig Historisk er æ en såkalt i-omlyd av å. I rettskrivinga bruker vi ofte æ i ord (eller former) som har sammenheng med ord (eller former) med å. Eksempler: Væte og væske henger sammen med adjektivet våt. Ætt henger sammen med verbet å eie, som i preteritum har hett åtte. Tær heter i entall tå. (Merk at særlig bokmål ofte har æ foran r og l uavhengig av sammenhenger i språket, som i å være, jf. nynorsk vere.) Videre: Ås (gud) heter i flertall æser. Væpne henger sammen med substantivet våpen. Sæd henger sammen med å så. Forræder henger sammen med verbet å forråde. Variasjonen i e-og æ-uttale i dialektene er enorm. Det er ikke noe i veien for å uttale ord med e og æ etter dialekten, altså med e for æ og æ for e der det måtte falle naturlig. Noen dialekter har mye æ-uttale; for eksempel kan sete hete sæte, og det gamle norske sæde (se forklaring nedenfor) kan ha hett sæe. I en dialekt av dette slaget kan nok nyere ord fra skriftmålet/standardspråket også få æ-uttale. Men alt i alt er dialektgrunnlaget for æ-uttale i ordene på lista ovenfor nokså tynt. Det er sjelden tradisjonelt bygdemål som ligger under når vi stadig oftere hører æ-uttale i mediene. Og hvis man først snakker mer eller mindre bokmålsnært, spiller det ikke så stor rolle hva noe har hett i den dialekten man kanskje har lagt fra seg. For den som skal lese noe på normert bokmål eller nynorsk, kan det være et godt råd å uttale væpne, sæd, forræder og æser med samme rotvokal som i væte og sete. En liten merknad om ordet seter / sæter, som vi finner i stedsnavn og etternavn fra hele landet: Variantene seter og sæter må heller ikke tas for bokstavelig. Man kan uttale dem med e eller æ etter egen dialekt eller dialekten på stedet. Nærmere om sæd Sæd er et gammelt ord for det som sås (jf. utsæd); sekundært er det et ord for sperma. I eldre bibelutgaver ble det sådd sæd der det nå sås korn. Det er ikke så rart at vi har hatt et tradisjonsbrudd i uttalen av dette ordet. For det første er ikke sæd et gammelt dialektord, men snarere en fagterm med rot i skriftfellesskapet med dansk. Skriftuttalen med d røper det. Gamle i dialektene er derimot intetkjønnsordene sæde og såd med stum d. (Sæde og såd kan bare vise til det som sås; for sperma brukte man helt andre ord før.) For det andre har hverken såing eller inseminasjon vært vanlige samtaleemner rundt kjøkkenbordet. Før var det nok mange som støtte på ordet sæd første gang i pornoblad eller lærebøker. Hvis de uttalte det med æ, var det kanskje ingen som rettet på dem. I neste omgang lærte de bort ordet til yngre ungdommer, med /æ/. Æ-uttalen har altså lenge blitt spredt både gjennom skrift og tale. En fordel med skriftuttalen /sæd/ er at ordet blir lettere å skille fra sed, som i sed og skikk og sedvane. Men det forutsetter at alle tar i bruk skriftuttalen, og det er både urealistisk og urimelig. Og uansett må vi leve med at /veske/ kan stå for både veske og væske. Tre eksempler på rim hos norske diktere Bjørnstjerne Bjørnson: Arnulf Øverland:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-uttales-nardo/,Hvordan uttales Nardo?,Hva er den lokale uttalen av Nardo i Tronheim?,"Den tradisjonelle uttalen har lang a og tjukk l for rd. Å uttale Nardo med rd er i prinsippet som å uttale jorda, jordet, gården og lignende med rd. Vi har ikke oversikt over uttalen i dag, men trolig er bokstavuttalen med rd på frammarsj. I 14. bind av Norske Gaardnavne av Oluf Rygh står dette: Streken over a-en betyr at a-en er lang, streken gjennom l-en betyr at l-en er tjukk l, aksenten over o-en betyr at o-en er trang («vanlig» o-lyd), og aksentegnet midt i viser at trykk og tonelag er som i Oslo (tonem 2).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/noen-hver-eller-noen-og-enhver/,Noen hver eller noen og enhver?,"Er det riktig å skrive noen og enhver, eller heter det noen hver?","Tradisjonelt heter det noen hver (og sjeldnere: noen og hver). Vi anbefaler det. Betydningen er ‘både den ene og den andre, de fleste, hvem som helst’. Denne gamle særnorske frasen er blitt blandet sammen med alle og enhver, som betyr ‘hver eneste en’. Sammenblandingen er godt over hundre år gammel, men det var lite noen og enhver på trykk før rundt 1970. Så sent som i perioden 2010–2014 utgjorde noen og enhver under halvparten av tilfellene i trykt tekst. Men på nettet er stoda snart omvendt, så noen hver har visst kommet i stuss. På nynorsk (nokon kvar) er det mye mindre blanding, for det finnes ikke noe som heter *einkvar fra gammelt av. (Enhver har vi fra skriftfellesskapet med dansk.) Opprinnelig het det noko kvar (som kan forklares med ‘noe nær hver eneste’) men så begynte noko å rette seg grammatisk etter kvar.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tofaktorautentisering-totrinnsbekreftelse-og-liknande/,"Tofaktorautentisering, totrinnsbekreftelse og liknande",Kva er rettast av desse alternativa? 1) tofaktor autentisering 2) to-faktor autentisering 3) tofaktor-autentisering 4) to-faktor-autentisering 5) tofaktorautentisering 6) tofaktor s autentisering og så vidare med -s- 7) 2-faktor autentisering og så vidare med sifferet 2 Kva heiter forresten totrinnsbekreftelse på nynorsk?,"Det rettaste er tofaktorautentisering (5). Dei to fyrste variantane rår vi frå. Bindestrekvariantane 3 og 4 kan brukast pedagogisk, om ein meiner det må til for at lesaren skal oppfatta ordet greitt. Siffervariantane er frårådde. Det kan vera påverknad frå engelsk som gjer at vi ikkje brukar varianten med -s-, men det er det uråd å endra på. Totrinnsbekreftelse og liknande Bokmål totrinnsbekreftelse kan gjerne kallast tostegsstadfesting i tradisjonell nynorsk, men alle variantar med trinn/steg og stadfesting/bekrefting er formelt korrekte. Likeins kan totrinnspålogging gjerne kallast tostegspålogging. Merk at det er grammatisk rett med både to stegs stadfesting, tostegs stadfesting og tostegsstadfesting, med tre ulike uttalar. Det nye faste IT-omgrepet bør likevel skrivast i eitt, for det blir helst uttalt som eitt ord.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nordlending/,Nordlending,Hva er en nordlending?,"Ordet nordlending brukes i to betydninger. I Bokmålsordboka er nordlending forklart som 1 person fra Nordland, til forskjell fra tromsværing og finnmarking 2 person fra Nord-Norge Den historiske bakgrunnen for betydning 2, som på mange måter er den primære, er at hele det nordlige Norge i eldre tid i perioder lå under Bergenhus eller Trondheim hovedlen og ble kalt Nordlandene eller Nordland. Men Vardøhus (nå: Finnmark) var òg i lange perioder eget len og amt og atskilt fra Nordlandene. Det er mange finnmarkinger som ikke ønsker å bli kalt «nordlendinger». Når man omtaler folk fra Finnmark særskilt, er det rimelig å bruke ordet finnmarking. Til slutt en sak om ordet nordlending fra Nordlands framtid 6.12.2000.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/overgangsvinduet/,Overgangsvinduet,"Hva er et overgangsvindu, og hva er bakgrunnen for ordet?","Ordet overgangsvindu er en oversettelse av engelsk transfer window. Overgangsvinduet er et fastsatt tidsrom da fotballklubber har lov til å kjøpe nye spillere. Det er gjerne to slike perioder i løpet av året – en før sesongen og en i sesongen. Ifølge Wikipedia ble ordningen gjort obligatorisk av Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) i 2002. Egentlig dreide det seg bare om kjøp av spillere fra andre land, men i dag brukes det visst her i landet også om kjøp av nye norske spillere fra andre klubber. Det er vanlig å bruke ord for utstrekning i rommet for å betegne utstrekning i tid. Bare tenk på selve ordet utstrekning, eller tenk på ordene rom og ramme i tidsrom og tidsramme. Vi ser til og med på utsnitt av tida som en slags beholdere, jamfør uttrykk som i år og i dag. I nyere engelsk kan window (egentlig «of opportunity») betegne et tidsrom da det er mulig å få til noe bestemt. Når slike vindu lukker seg, haster det. Opprinnelsen er romfartsterminologi fra 1960-åra, der (launch) window betegnet korte tidsrom da en kunne skyte opp en rakett eller en satellitt og ha mulighet til å treffe et bestemt mål.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/folk-fra-australia/,Folk fra Australia,"Når en person er fra Australia, er hun da australer, australier eller australiener?","Det riktige er australier på bokmål, australiar på nynorsk. Bøyningen er slik: bokmål: (en) australier – (denne) australieren – (flere) australiere – (alle) australierne nynorsk: (ein) australiar – (denne) australiaren – (fleire) australiarar – (alle) australiarane Adjektivet er australsk.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/apekoppevirus-ikke-apekoppervirus/,"Apekoppevirus, ikke apekoppervirus",Jeg ser at det er flere som skriver «apekoppervirus». Det ser nesten like galt ut som «meslingervirus» for meslingvirus. Eller er det riktig?,"Nei, det er ikke riktig. Vi sløyfer flertalls-r-en både i sammensetninger med kopper og i sammensetninger med meslinger. Virus som fremkaller sykdommen kopper, heter koppevirus uten -r-, og vaksinen mot sykdommen heter koppevaksine. Det vanligste har vært å beholde e-en fra kopp e virus i lengre sammensetninger. Det har altså for det meste hett vannkoppevirus og så videre. Det taler for apekoppevirus. Mange sløyfer nå e-en og skriver f.eks. apekoppvirus. Selve navnet på dette viruset er forresten omstridt, se Tidsskrift for Den norske legeforening.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/grunna-og-grunnet/,Grunna og grunnet,Kan eg skriva grunna i staden for på grunn av eller fordi? Eg finn ikkje den bruken av ordet i nynorskordbøkene mine.,"Grammatisk er det ikkje noko i vegen for å skriva «grunna det og det», og det er ikkje utenkjeleg at dette uttrykket kjem til å dukka opp i Nynorskordboka. Men det er ein grunn til at det ikkje har vore oppført før: Det skriv seg ikkje frå dialektane, og det har difor vore lite brukt i gjennomarbeidd nynorsk. Nedanfor omtalar vi ordet som eit bokmålsord (grunnet). Stutt, men likevel stivt Grunnet er ikkje gammalt kansellispråk, men snarare moderne kontoristspråk (frå slutten av 1800-talet). Det kan verka både praktisk og talemålsnært fordi det er kortare enn alternativet på grunn av. Vi merkar gjerne ikkje kor stivt ordet er, før vi set det inn i ei kvardagsleg munnleg ytring. Døme på bokmål: Stengt grunnet sykdom. I dag blir jeg borte grunnet forkjølelse. Jeg stikker en tur i butikken grunnet at vi snart er tomme for melk. Det fyrste dømet er lite påfallande, men dei to andre er klåre stilbrot med svulstige overtonar. Grunnet er altså svært formelt, og blir helst brukt av institusjonar. Når privatpersonar brukar det, handlar det sjeldan om noko i deira eige liv. Stilidealet i nynorsk er å bruka same slags formuleringar i administrasjonsspråket som i kvardagspråket, der kvardagsspråket er dekkjande. Dette gjeld sjølvsagt ikkje fagterminologi, men grunna er ikkje ein fagterm; det er snarare eit bindeord. I vanleg norsk talemål har ein alltid greidd seg med på grunn av. Merkeleg nok vart grunnet mest brukt i dei tiåra då talemålstrekk for alvor braut seg fram i skriftmålet, i fyrste helvta av 1900-talet. Men ordet høyrer meir til i telegramstil enn i attgjeving av talemål. Alternativ Det siste dømet ovanfor inneheld formuleringa grunnet at. Merk at på grunn av at ikkje er det beste alternativet. Det greiaste er beint fram å skriva fordi. Vi tilrår desse løysingane på nynorsk: Stengt på grunn av sjukdom. I dag blir eg borte på grunn av forkjøling / fordi eg er forkjølt. Eg stikk ein tur i butikken fordi vi snart er tomme for mjølk. Det stuttaste alternativet er då/da, men det er mindre godt. Av og til er det stuttaste det stivaste. Språkleg snarveg Nokre ord om tydinga til slutt: Setningar med grunnet er litt vanskelege å analysera reint logisk. Det er som om det manglar ein preposisjon («i» eller «på») etter ordet. Grunnet kan synast å gje best bokstavleg meining der det kan tolkast om lag som «begrunnet med», jamfør «Ho sa opp grunna …». Men ved nærare ettersyn går det ikkje heilt opp det heller. Grunnet må nok reknast som ein språkleg snarveg. Snarvegar kan vera gode å ty til, men nett denne trengst i grunnen ikkje i nynorsk. Det kan henda at bruken av grunnet skriv seg frå dansk; jamfør supplementet på botnen av denne artikkelen i Ordbog over det danske Sprog).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-eller-ett/,Et eller ett?,"Når skal vi skrive et, og når skal vi skrive ett? Hva med et eller annet og ett og annet?","Bruk ett når du ville ha uttalt ordet med tydelig trykk. Bruk et med én t ellers. Når du sikter til tallet 1 (i motsetning til 2 eller flere), har ordet trykk og skrives ett. Svaret på det siste spørsmålet står under «Spesielle uttrykk» nedenfor. Ett svarer altså noenlunde til one (tallet) på engelsk, mens et svarer til a. Se på forskjellen her (uthevet = trykksterkt): 1 Jeg skal på et møte i dag. 2 Jeg skal på ett møte i dag. (Altså ikke flere.) I (2) kunne vi ha skutt inn «bare». Det er antallet som er i fokus. I (1) fokuserer vi mer på hva slags ting det er snakk om; vi kunne til og med ha sløyfet et i dette eksempelet. Flere eksempler (uthevet = trykksterkt): 1 Hun spiste et marsipanbrød til frokost. 2 Hun spiste ett marsipanbrød til frokost. (Altså ikke flere.) 1 Jeg har et par sokker som du kan få låne. 2 Jeg har ett par sokker, så jeg har ikke noen å låne bort. Et viktig eksempel er Ett minutts stillhet Her ligger trykket på ett. Hvis trykket hadde ligget på minutt, måtte vi ha skrevet et. Men da hadde vi satt minuttet i kontrast til sekund og time. Det ville vært søkt. Før ville vi ha sagt at et er ubestemt artikkel og at ett er tallord. I dag er disse gruppene slått sammen i skolegrammatikken, og begge ordene regnes nå som mengdeord (kvantorer), en undergruppe av ordklassen determinativ (bestemmerord). Flere eksempler og forbindelsen «et av» «For et år siden» er nøytralt eller står i motsetning til kortere tidsrom, mens «for ett år siden» står i motsetning til to eller flere år. Også i det følgende eksemplet er det mest naturlig med ett, selv om antallet ikke er i fokus: Forbedringer på ett område kan være ulemper på et annet. Et(t) av følger de samme reglene som et(t) alene. Et eksempel: Blåveisen er et av vårens underverker. Blåveisen er (bare) ett av vårens underverker, gåsunger et annet. (Merk: I «et av» ser vi at et rekker litt lenger enn det engelske a.) Spesielle uttrykk: et(t) eller annet, et(t) og annet, et(t) eneste Her er det valgfrihet. Det samme gjelder en/én eller annen osv. Man kan følge prinsippet ovenfor og skille mellom trykklett og trykksterk uttale (ulik betydning er det neppe snakk om). Eventuelt kan man velge det enkleste (altså et) uavhengig av trykket, eller hvis trykket ikke har så mye å si. I et / ett og annet og særlig i et / ett eller annet er to t-er likevel det vanligste. I forbindelsen et(t) eneste hører man tydelig forskjell på variantene. Her kan man trygt rette seg etter øret. Ligger trykket på ett, bør man skrive det slik. Én og éi med aksent svarer til ett med to t-er Ved hankjønnsord eller hunkjønnsord er det én eller éi vi bruker for å markere ettertrykk. Når det uansett er klart hvordan formuleringen skal leses, er det vanlig å sløyfe aksenten. I en formulering som «minst en av fire» er det teknisk sett riktig med aksent, men de fleste sløyfer den, og det er også riktig.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-sin-alminnelighet-eller-i-dens-dets-alminnelighet/,I SIN alminnelighet eller i DENS/DETS alminnelighet?,Det heter «livet i sin alminnelighet» og «kunsten i sin alminnelighet» når livet og kunsten er subjekt. Men hva hvis disse ordene er objekt? Ta for eksempel setningene «Jeg skriver om livet i __ alminnelighet» og «Jeg skriver om kunsten i __ alminnelighet». Må jeg bruke henholdsvis dets og dens?,"Nei, du kan trygt bruke i sin alminnelighet i alle tilfeller. Det kan regnes som et fast uttrykk. I norsk foretrekkes gjerne refleksivpronomenet si/sin/sitt/sine der meningen ikke er til å misforstå. Her er et godt eksempel hentet fra forordet til fjerde utgave av Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (1987): Den samme regelen gjelder uttrykket i sin helhet. Eksempel: «Han viet boka i sin helhet til emnet moderne norsk». Det er ikke direkte galt å skrive dens, men det er unødig stivt. Det er ingen grunn å velge dens/dets så lenge meningen vil bli oppfattet korrekt med sin. Meningen er altså «boka i sin helhet», ikke «han i sin helhet». Det forstår nok de fleste. Et siste eksempel på mer eller mindre faste uttrykk med sin: «De overlot ham til sin skjebne.» I utgangspunktet viser sin til subjektet i setningen; med andre ord kan setningen analyseres slik at sin er knyttet til de. Men alle som kjenner uttrykket, forstår at det handler om skjebnen til objektet (ham). Man kan trygt skrive sin.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/akkompagnere-med-m/,Akkompagnere med -m-,Jeg finner ikke ordet «akkopagnere» i ordlista. Hva skal jeg skrive?,"Skriv akkompagnere (og akkompagnement). Du har bare glemt en -m-, og du er ikke den første som har gjort det. Derfor legger vi dette svaret i svarbasen vår, så andre som søker etter ordet uten -m-, kan finne den riktige skrivemåten.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-spraket-i-oslo-dialekt-eller-bokmal/,Er språket i Oslo dialekt eller bokmål?,"Jeg diskuterer med en som påstår at språket i Oslo ikke er en dialekt, men bokmål, noe jeg ikke er enig i. Det står masse på Internett om bergensdialekten og andre dialekter, men ingenting om oslodialekten. Kan dere hjelpe meg?","Det er riktig å kalle tradisjonelt oslomål i de brede lag dialekt. Men jo «finere» varianten er, jo vanskeligere blir det å skille den fra talt konservativt bokmål, som gjerne regnes som standardspråk, som igjen regnes som det motsatte av dialekt. Hverken dialekt, språket i Oslo eller standardspråk er entydige begreper. Dialekt: Det finnes ulike definisjoner av dialekt. Tradisjonelt brukes det om geografisk definert talemål (geolekt), men det brukes også om talemålsvarietet i det hele tatt (medregnet sosiolekt o.a.). Det brukes også i motsetning til standardspråk. Språket i Oslo: Selv om bildet i virkeligheten er mer blandet, kan språket i Oslo deles i to hovedsosiolekter som har hatt ulike betegnelser: 1) østkantmål, bredt Vika-mål, gatespråk Typisk: trappa, sola (med tjukk l), gutta, bila/bilene, beina, øra, henda; har kasta, å væra / å være, dreiv, skreik, skøyt 2) vestkantmål, dannet dagligtale, finspråk Typisk: trappen, solen, guttene (gutta i faste uttrykk), bilene, benene/bena, ørene, hendene, bilene; har kastet, å være, drev, skrek, skjøt Forskjellen mellom de to variantene er minkende. Den såkalt dannede dagligtale i Oslo tales især i vest og i middelklassen og overklassen. Denne «finere» språkvarianten har ved siden av finbergensk alltid vært det viktigste mønsteret for talt bokmål. «Finspråket» i Oslo har spredt seg kraftig geografisk og sosialt de siste tiårene, samtidig som det er myket noe opp i kantene. Det er vanskelig å skille dette språket fra språk i høyere samfunnslag i andre byer på Sør-Østlandet, så det går gjerne under navnet « standard østnorsk » eller «dannet østnorsk». Nå finnes det ikke noe offisielt (talt) standardspråk i Norge, og mange språkforskere mener at ingen strengt tatt snakker bokmål. Det talemålet som ligner mest på skriftspråket bokmål, er likevel ikke langt unna å fungere som et standardspråk (se f.eks. diskusjonen om standardtalemål i Norsk lingvistisk tidskrift 1/2009). Merk at bokmålsnormen inneholder et bredt register med a-endelser, diftonger og annet som dekker mye av det tradisjonelle folkemålet i Oslo, men disse trekkene blir gjerne regnet som radikale. Mange oppfatter bare det såkalt moderate eller konservative bokmålet som standardspråk. Hvis vi opererer med en definisjon av standardspråk som det motsatte av dialekt, kan vi si det slik: I den grad standard østnorsk måtte være et standardspråk, er en god del av talemålet i Oslo ikke å regne som dialekt. Men man kan også snu på det og si at et standardspråk eller nasjonalspråk nettopp er en dialekt, nærmere bestemt en dialekt med hær og flåte. Alt i alt blir det uavgjort mellom deg og diskusjonspartneren din med hensyn til «finspråket». Når det gjelder resten av oslomålet, er det ingen tvil om at det er du som har rett. Det er lang tradisjon for å reservere ordet oslomål eller oslodialekt for det tradisjonelle folkemålet, (jf. begrepet «folk flest»). Denne dialekten er i nær slekt med andre dialekter i østlandsområdet. Mer litteratur Det finnes en del litteratur om oslomålet, men det kan være bedre å gå på nb.no enn å google. Et godt utgangspunkt er artikkelen «Oslo bymål» av Geirr Wiggen i Den store dialektboka fra 1990 (s. 179–184). En kortere omtale av språklige trekk finner du i Store norske leksikon, der de to sosiolektene kalles «folkemålsvarianten» og «riksmålsvarianten». Her finnes det også en bibliografi. I tillegg kan vi nevne Norsk Talespråkskorpus, Oslo-delen. Den store klassikeren om emnet er Kristiania bymål: vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale av Amund B. Larsen (1907), men det er ikke mye igjen av særtrekkene eller de særnorske trekkene i det hverdagsspråket han beskriver. Tradisjonelt oslomål i skjønnlitteraturen finner du blant annet hos Oskar Braaten, og varianten Vika-mål er brukt i boka Karl Eugen Olsen fra Vika (1977) av Torill Hauger.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/punktum-i-forkortelser/,Punktum i forkortelser,I en periode fra midt i 1970-åra til tusenårsskiftet var det mulig å skrive forkortelser uten punktum til slutt. Hva er bakgrunnen for at det igjen ble obligatorisk med punktum i de fleste forkortelser?,"Punktum ble med visse unntak obligatorisk igjen i f ebruar 1999. Bakgrunnen var bl.a. påtrykk fra statsinstitusjoner som gjerne ville ha en ensarta praksis i offentlige dokumenter. Det var mye veksling og rot, og det var ingen utsikter til at den nye skikken med sløyfing av punktum skulle bli enerådende. Fordelen med punktum er at man lettere ser hva som er en forkortelse. Det er f.eks. lettere å skjelne mellom bl.a. og bla enn mellom bl a og bla i løpende tekst. Merk at mål-, vekt- og myntenheter skal skrives uten punktum: cm for centimeter, dl for desiliter, kr for krone osv. Den regelen er minst hundre år gammel. I ordbøker og opplistende publikasjoner kan en fremdeles bruke forkortelser uten punktum for å spare plass. Her finner du de vanligste forkortelsene.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/neste-generasjons-andre-generasjons-og-liknende/,"Neste generasjons, andre generasjons og liknende",Heter det neste generasjons teknologi eller neste generasjon teknologi? Hva med andre og tredje generasjon osv.? Og hva med andregenerasjons innvandrer?,"Bruk helst generasjons med -s i slike sammenhenger, i alle fall dersom det siste ordet står i entall. Du har ofte flere mulige løsninger: Tre ord: neste generasjons teknologi; andre/annen generasjons teknologi To ord: nestegenerasjons teknologi; andregenerasjons/annengenerasjons teknologi Ett ord: nestegenerasjonsteknologi; andregenerasjonsteknologi/annengenerasjonsteknologi Variantene har tydelig ulik uttale. Andre merknader: Tre ord: minst entydig, for det kan også leses bokstavelig som teknologien til neste generasjon (mennesker) To ord: oppbygd på samme vis som f.eks. førsteklasses teknologi, annenrangs teknologi Ett ord: riktig når man uttaler det hele i ett ord Hva som er best av, er ofte avhengig av hva tredjeleddet (det ordet som står på plassen til teknologi) betyr, og hvor innarbeidet hele begrepet er. Når det gjelder andre/annen + generasjon + innvandrer, er alle mønstrene ovenfor riktige. Utviklingen har gått mot mer sammensetning, og alt i alt har andregenerasjons innvandrer blitt mest brukt. Men merk at selve ordbruken allerede regnes som foreldet. «Andregenerasjons innvandrere» har jo egentlig ikke innvandret. Det som før ble kalt førstegenerasjons innvandrer, heter nå bare innvandrer.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eks-eller-ekskl/,Eks. eller ekskl.?,Kan eksklusive forkortes eks.? Hvordan forkorter man i så fall eksemplar?,"Eksklusive kan bare forkortes ekskl., som i «ekskl. mva.». Det er helt parallelt med inkl. Eks. står på sin side for både eksempel og eksemplar(er). (Ikke bruk e x. eller ekspl. for eksempel og eksemplar.) Det skal forresten være punktum i alle vanlige forkortelser bortsett fra forkortelser for mynt, mål og vekt.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-er-refleksive-verb/,Kva er refleksive verb?,Eg skulle gjerne hatt ei forklaring på kva refleksive verb er. Er finnast (det finst) og synast (eg synest) døme på refleksive verb?,"Det er tydinga som avgjer om eit verb er refleksivt, og desse to verba kan nok ikkje kallast refleksive. Noko refleksivt er noko som blir bøygt tilbake mot utgangspunktet. Eit refleksivt verb eller pronomen viser tilbake til den som handlar. Døme: Eg slo ballen (ikkje refleksivt) Eg slo meg (refleksivt) Eg skamma meg (refleksivt) Eg skjemde st (refleksivt) Meg er den same som eg. Meg viser altså tilbake til subjektet eg. Endinga -st i skjemdest har same funksjon. Denne endinga skriv seg frå det refleksive sik = ‘seg’ i gammalnorsk. Fleire døme: å undra seg = å undrast å samla seg = å samlast Her har vi refleksiv tyding i alle dei fire døma. Eit refleksivt verb er i Nynorskordboka forklart som eit verb «med eit refleksivt pronomen el. eit personleg pronomen med refleksiv funksjon som objektsform, til dømes i uttrykka ‘ho gifte seg’, ‘dei skunda seg’, ‘vi samlar oss’, ‘du undrar deg’». Ellers er termen refleksivt verb ikkje så mykje nytta. Verb på -st kallar vi gjerne st-verb (bokmål: s-verb). Undrast og samlast kan òg kallast refleksiv form av undra og samla. Ikkje alle verb på -st har refleksiv tyding, trass opphavet i gammalnorsk sik. Til dømes har det svært vanlege verbet møtast resiprok tyding (det tyder ‘møta kvarandre’). Nokre slike verb har til og med passiv tyding (seiast ‘bli sagd’ og kjennast ‘bli kjend’). Når vi ikkje straks ser noko refleksivt, resiprokt eller passivt ved eit st-verb i notidsspråket, kan vi kalle det eit aktivt st-verb. Finnast og synast er døme på slike verb, sjølv om ein kanskje kan ana noko refleksivt i dei (jf. nærskylde uttrykk som befinne seg og det synest for meg).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/innledningsfrase-i-rundskrivliknende-brev/,Innledningsfrase i rundskrivliknende brev?,Hvordan skal man begynne et brev som man vil sende til for eksempel alle kunder som et firma har i Vestfold fylke?,"Det enkleste og beste er å innlede med for eksempel «Til alle våre kunder i Vestfold» (uten anførselstegn) i adressefeltet − altså med vanlig bruk av store og små forbokstaver, uten kursiv eller annen utheving og uten noe punktum til slutt (siden dette jo er en slags overskrift). Et brev som dette minner på mange måter om et rundskriv, og dermed kan man se bort fra alt som gjelder adresser og plassering av adresser i adressefelt o.l. (mottakernes navn og adresse blir vel klebet utenpå konvolutten hvis brevet skal sendes med vanlig post). De retningslinjene for utferdigelse av skriftlige dokumenter som tidligere ble fulgt i staten, omtalte også rundskriv. I et eksempel på et rundskriv i disse retningslinjene står det «Til statsinstitusjonene» med 12 pkt. Times i adressefeltet. Når det gjelder vanlige forretningsbrev og oppstilling av slike brev, gjelder fremdeles Norsk Standard NS 4129 «Kontordokumenter og blanketter. Utforming». En litt forenklet veiledning finnes i Finn-Erik Vinje: Skriveregler (Oslo 2009).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lige-mot-i-eldre-tekst/,Lige mot (i eldre tekst),Jeg sliter litt med den eksakte betydningen av et eldre uttrykk. Det står: «Strækningen gaaer efter 6 innhugne Krydser i Fjeldet lige mot Nielsens Eiendom.» Det er «lige mot» som volder meg besvær. Kan det omskrives med: «rett mot»?,"Ja. Språket du viser til, er norskpåvirket dansk, som var det offisielle skriftspråket her i landet før. På dansk brukes ofte lige (like) der vi bruker noe annet. Adverbet lige i uttrykk som lige ud, lige mod og lige hjem svarer til rett eller beint/bent på norsk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ord-med-c-og-x/,Ord med c og x,Har dere en liste over ord som skal skrives med c og x på norsk? Hvordan er det forresten med nasjonalitetsord som canadisk/kanadisk? Finnes det generelle regler for fremmede bokstaver?,"Nei, det finnes ikke helt generelle regler. Hvis du lurer på om et ord skal skrives med c eller x eller ikke, er det enkleste å gå rett til ordbøkene våre. Allerede på 1800-tallet begynte vi å skrive s, k og ks i mange fremmedord med c og x. Denne fornorskingen har vært en langsom prosess. For eksempel ble det først i 1938 obligatorisk å skrive eksellent for excellent. Vi kan ikke love at ortografien noen gang blir helt konsekvent på dette området. Vi kan likevel presentere en regel for noen av ordene. I tillegg kan vi servere vi en kort liste over ord som ofte skrives feil. Hovedregel for nasjonalitetsbetegnelser Vi kan skrive canadier eller kanadier og canadisk eller kanadisk, men bare Canada (ikke Kanada). Sammensetninger som kanadagås skriver vi med k (merk: liten forbokstav og ikke bindestrek). Det samme prinsippet gjelder Colombia (colombianer/kolombianer) Costa Rica (costaricaner/kostarikaner) Cuba (cubaner/kubaner) California (californier/kalifornier) Mexico (mexicaner/meksikaner) Se også lista Utanlandske stadnamn. Liste med c-feller og x-feller Her er noen ord som ofte har blitt skrevet med c eller x, men som skal skrives med s, k eller ks. Riktig Galt boikott, boikotte sentral ekstra frilans, frilanse handikap, handikappe oppbakking skanne, skanner svesisme transe miksmaster «boycott», «boycotte» «central» «extra» «freelance» «handicap», «handicappe» «oppbacking» «scanne», «scanner» «svecisme» «trance» «mixmaster»",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-en-bruke-den-for-han-og-hun/,Kan en bruke «den» for «han» og «hun»?,På svensk kan visst «den» brukes som kjønnsnøytralt pronomen. Eksempel: «Om en elev vill överklaga bör den först vända sig till rektor.» Kan man skrive slik på norsk?,"Det finnes ikke noe forbud mot å skrive slik, og privat gjør man som man vil. Men denne ordbruken er så ukjent i norsk at den nærmest må kalles ugrammatisk. Den har foreløpig ingen plass i ordbøkene og kan ikke anbefales. «Den» om personer virker kort og godt fremmedgjørende og tingliggjørende. I tradisjonelt norsk talemål går man den stikk motsatte veien: Man bruker han og ho/hu om både personer og ting ut fra det grammatiske kjønnet til ordet. Eksempel: månen = han og sola = ho. Dette er fremdeles regelen i nynorsk. Det vanligste og mest naturlige i norsk vil være å si han eller hun. I litt formelt språk er vedkommende vanlig. Et tredje alternativ, som riktignok ikke er innarbeidet i språket til folk flest, er hen.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/canyon-og-canyoning/,Canyon og canyoning,Eg har ofte sett canyon brukt i samband med Altaelva. Ein canyon er vel berre eit gjel eller eit juv på norsk? Men finst det noko norsk ord for canyoning?,"Ja, det enkle svaret på dei to spørsmåla er juv og juving. Ordet canyon (av spansk cañon ‘røyr’) blir brukt om gjel og dalar med bratte sider som er utgravne av vatn, jamfør Grand Canyon i Arizona. Sjølv om gjel ofte er mindre eller trongare enn canyons, er det ingenting i vegen for å bruke (elve)gjel om det relevante partiet av Altaelva (sjå Sautso i Store norske leksikon), eller å kalle det Altajuvet, slik somme før har gjort (søk i NOU 1978: 18A). For canyoning har juving slått gjennom, medan juvvandring delvis blir nytta om ein mindre krevjande variant. Vi kan elles nemne at Norsk Romsenter har spurt om ikkje byjuv er ei god nemning for fenomenet urban canyon, og Språkrådet har svara jo. Det heiter òg street canyon, så gatejuv (og gategjel) kan òg vere kandidatar.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-h-i-dahl-og-e-i-moe/,Hvorfor h i Dahl og e i Moe?,"Hvorfor skriver folk som heter for eksempel Dahl, Lie, Moe eller Juul navnet sitt med h eller e eller en annen ekstra vokal?","De viktigste grunnene til at vi har stumme bokstaver i skriftspråket, er at bokstavene ble uttalt annerledes i tidligere tider, eller at folk skrev enkelte lyder annerledes enn vi gjør i dag. Markering av lang vokal Skrivemåtene du viser til, er en arv fra den tida da man markerte lang uttale av en vokal med utbrodering av selve vokalen. I dag trenger ikke ord med lang rotvokal noen ekstra kruseduller for å bli lest riktig. Ord har jo oftest lang rotvokal (som i dal) så sant det ikke kommer dobbelt konsonant etter (som i dall). E-en i ord som lie og moe skulle i sin tid altså markere at rotvokalen var lang. Den samme funksjonen har h-en i navnet «Dahl» hatt. Den ekstra e-en i «Lie» og «Moe» har aldri blitt uttalt i vanlig tale. En annen ting er at noen kan ha begynt å uttale navnet sitt med to stavelser etter skriftbildet. Nærmere om de enkelte navnene Bare en liten prosent skriver etternavnet sitt rett fram som Dal; de fleste skriver «Dahl». Svært få har «Jul» til etternavn; de fleste skriver «Juell», «Juul», Gjul», «Hjul» eller «Iuell». Det er en del som skriver etternavnet sitt «Mo», mens det er nesten ti ganger så mange som skriver «Moe». Veldig mange nordmenn har et etternavn som uttales /li:/. Få av dem skriver «Li» (hvis de ikke har kinesisk opphav). Mange flere skriver «Lie», og noen skriver «Lid». Opphavet til det norske etternavnet er selvsagt ordet li. På norrønt ble dette ordet skrevet med stungen d til slutt, så skrivemåten «Lid» har sin berettigelse. Den er på linje med tid, som uttales /ti:/ de fleste steder.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bynavn-i-finland-pa-finsk-eller-svensk/,Bynavn i Finland på finsk eller svensk?,Bør jeg bruke den finske eller svenske formen av navn på byer i Finland?,"Der stedsnavn i Finland har både en svensk og en finsk form, anbefaler Språkrådet å velge den svenske formen. En bør altså skrive Esbo heller enn Espoo, Helsingfors heller enn Helsinki, Uleåborg heller enn Oulu osv. At de svenske formene bør ha prioritet, er også nedfelt i Tanums store rettskrivningsordbok, der de er hovedoppslagsord, og i lista Utanlandske stadnamn på nettsidene våre. Svensk er sidestilt med finsk som offisielt språk i Finland, men svensk er et mindretallsspråk som er under økende press. I sin tid gikk det ut en anbefaling fra Nordisk språksekretariat om at språknemndene i Norden burde tilrå de svenske formene av finske stedsnavn til bruk i skandinaviske språk. På et møte i Norsk språkråd i februar 2000 ble Helsingfors vedtatt som eneform.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vinsorter-og-drinker-stor-eller-liten-forbokstav/,Vinsorter og drinker: stor eller liten forbokstav?,"Skal det være stor forbokstav i navn på vintyper? Og hva med navn på drinker, som martini, margarita og manhattan?","Hovedregelen er at det skal være liten forbokstav i betegnelser for matsorter: gudbrandsdalsost, brie, gravenstein. Den samme regelen gjelder for drikkevarer: cappucino, konjakk, beaujolais. I Finn-Erik Vinjes hefte Skriveregler er bloodymary nevnt som eksempel på drink. Betegnelser på vinsorter og andre alkoholholdige drikker regnes altså ikke som egennavn. Det heter for eksempel: armagnac, chablis, riesling, ripasso, sjampanje (el. champagne), tokaier; gin, konjakk, vodka; bayer, bokk, pils(ener) Unntak er produktnavn eller varemerker, som bør skrives slik de er registrert: Veuve Clicquot, Kestener Paulinshofberger Riesling Man skiller med andre ord mellom en fin beaujolais og en flaske Beaujolais Royal (eksempel fra Skriveregler). Geografiske distrikter skrives naturligvis med stor forbokstav: Champagne, Bordeaux, Mendoza, Rioja, Tokaj Altså heter det en champagne/sjampanje produsert i Champagne.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ut-og-stjaele-hester/,Ut og stjæle hester?,"Er bruken av «og» i romantittelen «Ut og stjæle hester» riktig, eller skulle det vært brukt «å» her?","Det er helt riktig med «og». Det samme gjelder formuleringer som «skal ut og reise», «ut og spise» og lignende. Riktignok er stjæle en infinitiv, og derfor ville kanskje noen vente infinitivsmerket å her. Men og kan også stå mellom to sideordnede infinitiver, som her: «Det er viktig å spise og (å) drikke før man stjeler hester». Utelatt verb Mange har lært den såkalte fortidsprøven og mener den taler for å. Prøven går ut på å sette det første verbet i fortid (preteritum). Hvis det andre verbet må bli stående uendret i infinitiv, er å riktig, som her: Infinitiv: å like _ stjele Fortidsprøve: Jeg likte _ stjal. (Feil!) Riktig: Jeg likte _ stjele. Altså: å stjele Vi prøver med ut + stjele: Infinitiv: å skulle ut _ stjele Fortidsprøve: Jeg skulle ut _ stjal. (Feil!) Riktig: Jeg skulle ut _ stjele. Vi skulle vente å. Men vi skriver likevel og. Grunnen er at vi regner med et underforstått dra e.l. foran ut: Infinitiv: å dra ut _ stjele Fortidsprøve: Jeg dro ut og stjal. (Riktig) Vi beholder sideordningen med og når vi setter et hjelpeverb foran: Jeg skulle (dra) ut og stjele. Vi beholder og når vi sløyfer det første hovedverbet (dra). Hadde det stått «… ut for å stjæle …», ville å vært det eneste korrekte. Men da ville tittelen vært en annen, med sterkere understreking av hensikt og vilje. I gamle dager kunne å (før: at) alene bety ‘for å’ (jf. engelsk to), såkalt hensiktsinfinitiv eller formålsinfinitiv (eksempel: «han var kommen at frelse dem»). Derfor finner vi fremdeles ofte formuleringen ut å i norske tekster. Stjæling med æ Hvis det skulle finnes en språklig feil i tittelen, måtte det være skrivemåten stjæle for stjele, som rettskrivningen krever. Men den er bevisst valgt for å gi tittelen et muntlig og dialektfarget preg, og dette fungerer utmerket. I skjønnlitteratur finnes det egentlig ingen regler mot slikt. En mer tradisjonell østlandsform i den samme leia er forresten stæla, som det het i eldre Oslo-mål.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-alle-velkommen-eller-velkomne/,Er alle velkommen eller velkomne?,"Heiter det at alle er velkomne, eller at alle er velkommen? Og er alle ønskt eller ønskte velkommen/velkomne?","På nynorsk er alle helst velkomne, med fleirtalsbøying. På bokmål er det valfritt, men den ubøygde forma velkommen er den vanlege i mange uttrykk, same kor mange som er velkomne. Sjå døma i Nynorskordboka og Bokmålsordboka. Velkommen eller velkomen er eit adjektiv som er laga av perfektum partisipp kommen/komen (valfrie former). Slike samansetningar blir stundom kalla «uekte partisipp». Nynorsk På nynorsk skal tradisjonelt både perfektum partisipp (ekte og uekte) og adjektiv helst bøyast i kjønn og tal etter det ordet dei står til: Han vart ønskt velkom(m)en. Alle vart ønskte velkomne. Slik var det i den såkalla læreboknormalen før. Utanfor den kunne ein sløyfe samsvarsbøying i partisipp av svake verb som ønskje. I dag er det valfritt med samsvarsbøying av svake partisipp (som ønskt(e)), medan samsvarsbøying av adjektiv og partisipp med «sterke» endingar (som kom e, kom en, kom ne) er obligatorisk. Det er altså dette som gjeld no: Alle er velkomne. Alle vart ønskt(e) velkomne. Når ein helsar fleire, kan ein i tråd med dette seie: Velkomne! Underforstått: Velkomne skal de vere! Det er forresten mykje vanlegare å ha trykk på fyrste stavinga i nynorsk enn i bokmål. Bokmål Bokmål har ikke samsvarsbøyning av partisipp, bare av adjektiv. Uekte partisipp bøyes som adjektiv, så det taler for alle er velkomne (jf. «alle er velstelte»). Men så kommer en annen faktor inn: Å hilse eller ønske noen velkommen er så faste fraser at partisippet ofte ikke bøyes. Det samme gjelder langt på vei for selve hilsenen. Vi kan sette det opp slik: Alle er velkommen (velkomne)! Velkommen alle sammen! Hun ønsket/hilste dem velkommen. Alle ble ønsket velkommen. Dere er (alltid) velkommen/velkomne.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/laereboknormalen-finnes-den-fremdeles/,Læreboknormalen – finnes den fremdeles?,Finnes det fremdeles en snevrere rettskrivning som gjelder for lærebøker og statsforvaltningen?,"Nei, den såkalte læreboknormalen for bokmål forsvant med en reform i 2005. Da ble systemet med hovedformer og sideformer (klammeformer) avskaffet. Det som fram til da hadde vært sideformer, ble enten fjernet fra rettskrivinga eller fikk status som fullt jamstilt med de gamle hovedformene. Læreboknormalen for nynorsk forsvant med rettskrivingsreformen i 2012.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/virus-eller-virus-om-forbokstav-i-samansetningar-med-virus/,Virus eller virus? Om forbokstav i samansetningar med -virus,Er det Noroviruset eller noroviruset som er årsak til årvisse farangar med oppkast og diaré i barnehagane?,"Det heiter noroviruset (og eit norovirus) med liten forbokstav. Namnet på dei fleste sjukdomar og virus skriv vi med liten forbokstav. Krondøme: covid og koronaviruset! Namnet norovirus har rot i stadnamnet Norwalk (det var i Norwalk i Ohio viruset vart isolert fyrste gongen, står det i leksikon), men det spelar ikkje noka rolle for skrivemåten. Vi brukar liten forbokstav òg i samansetningar der fyrste leddet er eit særnamn, som asiasykja, zikavirus og ebolavirus. Eventuelt brukar vi stor forbokstav og bindestrek, som i Epstein-Barr-virus. Namn på sjukdomar og syndrom skriv vi med stor forbokstav når særnamnet står for seg med genitivs-s: Alzheimers sjukdom, Eisenmengers syndrom. Legg merke til mellomrommet. Kortvarianten av namnet får liten forbokstav att. Det heiter altså alzheimer om sjukdomen og Alzheimer om personen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fornoyde-med-a-vaere-enige/,Fornøyde med å være enige?,Spørsmålet er: e eller ikke i flertall? Er dere fornøyd eller fornøyde med spørsmålet? Og er dere enig eller enige i at det er vanskelig?,"Det heter vi er fornøyde og vi er enige, men hvis vi legger til en preposisjon (som med eller i), får vi en fast frase der flertalls-e-en er valgfri, altså fornøyd(e) med, enig(e) i. Historisk sett er fornøyd et partisipp av å fornøye, og partisipp bøyes ikke i flertall i bokmål. Men i dag er fornøyd et adjektiv, og adjektiver skal stort sett flertallsbøyes: Vi er glade og fornøyde. Vi nikker og er enige. I et fast uttrykk som fornøyd med og enig i er det likevel litt annerledes. Mange opplever det som en så fast enhet at det ikke føles riktig å bøye noe inni det. Derfor er det valgfritt i bokmål å sløyfe e-en. Altså: Vi er fornøyd/fornøyde med spørsmålet. Vi er enig/enige i at det er litt vanskelig. I paret ovenfor er flertallsbøying med -e mindre vanlig ved fornøyd, og det skyldes nok delvis partisipp-bakgrunnen. I uttrykket enig(e) om slår flertallsfølelsen gjennom, slik at de aller fleste skriver: Vi er enige om svaret.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikkje-apostrof-fore-arstal/,Ikkje apostrof føre årstal,"Kva er rett skrivemåte for årstal som er skrivne med berre to siffer, '97 eller 97?",Det rette er 97. Ein skal ikkje bruke apostrof i slike tilfelle.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-er-et-sprak/,Hva er et språk?,"Jeg skriver en tekst som handler om språket, språkets funksjon og vår oppfattelse av språket. Kunne dere fortelle meg hvordan dere vil definere ordet språk?","Definisjonen av språk er noe de lærde strides om. Det kan til og med hevdes at språk ikke er noen språkvitenskapelig term. Språk har flere betydninger I en svensk fagordbok heter det: I dagligt tal menar vi med språk just det kommunikations­system som den mänskliga arten utvecklat. När man i språkvetenskapliga sammanhang vill vara mer precis brukar man i stället tala om mänskligt språk eller naturligt språk. Motsatsen kan då vara konstgjort språk, t ex esperanto [...], eller formellt språk, t ex det predikatlogiska språket, eller djurspråk, t ex binas språk. Med språk i ordets generella betydelse förstår vi ett kommunikationssystem uppbyggt av tecken eller signaler och regler för hur dessa kombineras. Man brukar skilja mellom talspråk och skriftspråk. (Peter A. Sjögren: Termer i alllmän språkvetenskap, Stockholm 1979) I løsere betydning brukes ordet dessuten om alt som kan fungere kommunikativt eller symbolsk, fra blomsterdufter til trafikklys og andre signaler. Vi bruker oftest språk om de historisk framvokste menneskelige kommunikasjonssystemene talemål og skriftmål. Men hva som utgjør et visst talemål eller et visst skriftmål, er ofte vanskelig å avgjøre. Et(t) språk Hva er det som gjør visse utsnitt av variasjonen i verdens språk til bestemte språk – norsk, dansk, engelsk og så videre? Ofte handler det mer om politikk enn om grammatikk. Ifølge den tyske språkviteren Heinz Kloss kan språk i denne betydningen forstås på to måter – som Abstandsprache eller Aufbausprache. For eksempel er norsk og tysk avstandsspråk i forhold til hverandre fordi norske og tyske ikke forstår hverandre uten opplæring. Norsk og svensk er forskjellige språk i en annen forstand. Folk i Norge og Sverige forstår hverandre, men norsk og svensk er ulike « utbyggingsspråk » − de er «utbygd» med ordbøker og grammatikker og brukes i statsforvaltning, skole, kirke, presse, medier osv. De oppfattes dermed som to forskjellige språk. Det er også slike politisk-administrative forhold som skiller språk og dialekter, for dialekter er «varieteter» (varianter) som ikke er utbygd på samme måte som standardspråket. Spøkefullt har det blitt sagt at et språk (standardspråk) er en dialekt med egen hær og flåte. Se ellers Store norske leksikon.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vindmolle-vindturbin-eller-vindkraftverk/,"Vindmølle, vindturbin eller vindkraftverk","Vi forsøker å være nøye med språket vi har i våre publikasjoner og på nett, og vi drøfter nå om den innretningen som lager strøm av vind, skal hete vindgenerator eller vindmølle. Noen her hevder at en mølle er noe som maler, f.eks. korn, og at dette ordet ikke kan brukes om noe som genererer strøm. Kan dere hjelpe oss?","I allmennspråket har det alltid vært vanlig å kalle hele installasjonen vindmølle, og derfor har vi i dag ord som vindmøllepark og vindmølleprosjekt. Men det er selvsagt ikke noe i veien for å bruke mer fagspråklige termer som vindturbin (om en del av installasjonen) og vindkraftverk (om hele) i tråd med for eksempel Ordbok for energiteknikk fra 1986. I Stortingsmelding nr 65 (1981–82) Om nye fornybare energikilder i Norge er alle termene brukt. Dere får selv vurdere hvor teknisk det bør være. Vær forberedt på reaksjoner fra lesere som enten ikke vil akseptere at språket opererer på ulike presisjonsnivå, eller som (ikke uten grunn) mener at vindmølle fungerer forskjønnende. Vindkraftverket var i sin tid en videreutvikling av vindmølla. I Aschehougs konversasjonsleksikon (1951) er fenomenet derfor omtalt som «vindmølle brukt til drift av elektrisk generator». I Gyldendals store konversasjonsleksikon (1972) er «vindmølle el. vindmotor» satt opp som synonymer, og det står at slike maskiner «brukes til kornmaling, vannpumping, generering av elektr. kraft osv.». Samme sted defineres vind-elektrisitetsverk som ‘vindmølle tilkoblet elektr. generator’. Fellesnevneren for vindmøller er at de omdanner vindens bevegelsesenergi til mekanisk arbeid. Riktignok er ei mølle opprinnelig til å male noe med, men de møllelignende vindkraftmaskinene har alltid blitt omtalt som (vind)møller. Dette har vi fra dansk (se ordnet.dk). Det at mølle kan stå for noe annet enn malemaskin, er vanlig i andre språk også; for eksempel kan nederlandske «windmolens» være til både maling, pumping og strømproduksjon. Ei annen mølle som ikke maler, er tredemølla. I Bokmålsordboka er betydningene sortert slik: mølle 1 (fabrikk)anlegg der en knuser eller maler noe, særlig korn, kvern papirmølle, valsemølle 2 maskin som omgjør arbeid tredemølle, vindmølle Merk også dette fra Bokmålsordboka: vindmølle 1 mølle som drives av vindkraft 2 vindmotor vindturbin turbin i vindmotor Store norske leksikon sa det også slik, så sent som i desember 2016: Vindmølle, vinddrevet mølle for maling av korn, mineraler o.a. Også vanlig betegnelse for en vindmotor eller vindturbin. Men senere er det skrevet om. Det står nå (2019) at vindmølle er en misvisende betegnelse for vindturbin. I andre artikler står det at vindmølle brukes «feilaktig», eller «mer upresist» om vindturbin eller vindkraftverk. Det er videre presisert at vindturbin = vindmotor, som utgjør en del av et vindkraftverk. Det er litt sterkt sagt at vindmølle er misvisende. Det er helt akseptabelt i allmennspråket. Men påbudt er det ikke. Koselig med møller i parken? Stadig flere skriver til oss og mener at både vindmølle og vindpark er forskjønnende ord som virker politisk tilslørende. Det er en litt annen sak. Det kan ikke være tvil om at disse ordene (og det eldre industripark) har positive konnotasjoner, og det er helt legitimt å problematisere politisk viktige ord som man mener er for positivt eller negativt ladde. Vi kan likevel ikke avskaffe alle ladde ord i språket, og i alle fall ikke forby dem på språkfaglig grunnlag. Men vi minner om at ord som kraftverk, anlegg og område står til rådighet. Termen kraftverk brukes dels om enkeltmøllene, dels om hele anlegget.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ut-og-spise-ut-og-reise/,"Ut og spise, ut og reise",Skal jeg ut og eller å spise i kveld?,"Du skal ut og spise, og du skal dermed sikkert også ut for å spise. Mellomtingen ut å kan du gjerne hoppe over. Alle de tre variantene har lenge vært brukt i norsk, men vi anbefaler altså ikke ut å. Varianten ut og spise og ut og reise har vært den vanligste i skrift i over hundre år. Hvorfor og? Glem for et øyeblikk alt du har lært om den såkalte fortidsprøven. Den fungerer ikke her. På norsk er det som kjent helt vanlig å si «Jeg skal ut» uten noe verb i infinitiv etter hjelpeverbet skal. Vi underforstår et bevegelsesverb i infinitiv før ut, for eksempel dra eller gå. Det er nærliggende å tenke at det er det samme vi gjør når vi sier «Jeg skal ut _ spise». Vi får: Jeg skal (gå) ut og spise. Og er sideordnende, men det betyr ikke at det er snakk om to atskilte handlinger som kan settes i hvilken rekkefølge som helst (som i «jeg skal spise og drikke»). Gå ut (eller bare ut) er innledningen til det som nevnes etterpå. I mange dialekter har gå ut og smeltet sammen til «gåutog» /gåutå/. Ikke hensiktsinfinitiv Før i tida brukte man gjerne bare å (som gjerne ble skrevet at) i stedet for for å (jf. engelsk to, ikke for to). Dette er såkalt hensiktsinfinitiv. Man kunne bruke å + infinitiv også etter et verb i presens eller preteritum: Jeg går ut å spise Jeg gikk ut å spise Ikke mange ville skrevet det i dag. Uttrykket består altså ikke lenger fortidsprøven, som går ut på å bøye det første verbet i preteritum og se om det andre verbet kan bli stående i infinitiv. Det vanlige i dag er enten Jeg går ut for å spise Jeg gikk ut for å spise eller, med verbene bøyd i samme tid: Jeg går ut og spiser Jeg gikk ut og spiste (naturligvis med og uttalt /å/) Siden vi ikke sier «jeg gikk ut å spise», er det liten grunn til å tro at vi bruker denne hensiktsinfinivitiven i «skal (gå) ut _ spise». Også inn og? Regelen gjelder også for lignende uttrykk, som inn og, ned og, bort og, hjem og.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gi-eller-gjore-et-godt-inntrykk/,Gi eller gjøre et godt inntrykk?,Heter det «han ga et godt førsteinntrykk» eller «han gjorde et godt førsteinntrykk»?,"Vi ville nok ha skrevet «gjorde» i denne formuleringen, som handler om at en person skaper et visst inntrykk av seg selv. Formuleringen er i slekt med f.eks. « gjøre et dypt inntrykk på en» og «å prøve å gjøre inntrykk». Det at det heter «å få et godt førsteinntrykk», har nok fremmet bruken av motstykket gi. «Gi inntrykk» brukes ellers særlig i forbindelsen «gi inntrykk av ». I en formulering som «De rene gatene gir besøkende et godt førsteinntrykk av byen» er vi nødt til å velge gi.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/huke-av/,Huke av?,Heter det å huke av eller å hukke av i et skjema?,"Begge deler er i bruk, men vi anbefaler faktisk å hake av eller sette hake. Huke av er mye brukt og kan ikke kalles feil, men uttrykket står ikke i rettskrivningsordbøkene ennå (2021). A check mark er en hake, ikke en huk. Huk er et ganske gammelt ord i norsk, men ikke i en helt relevant betydning (søk etter huk i Grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sablere/,Sablere,Det er mange som bruker ordet sablere om å kappe hovudet av ei flaske sjampanje. Er det rett?,"Verbet sablere står ikkje i ordbøkene enno, men det er ikkje gale å bruke det. Nettsøk syner at bruken av ordet har auka etter 2010. Det eldste dømet vi finn, er frå Dagbladet 29.12.95 (sjå utklipp nedanfor), og her går det fram at både fenomenet og ordet er nytt i Noreg. Slår ein opp verbet sable i ordbøkene, finn ein ikkje tydinga ‘kappe tuten av flaske’. Verbet sablere er klårt meir etablert i denne tydinga. Det står ikkje i ordbøkene, men det er brukt ein god del i avisene mellom 2000 og 2020. På fransk skil ein mellom sabler (å feire med sjampanje) og sabrer, som er å opne ei flaske med sabel. NAOB har med sabrere med -r- i den relevante tydinga, men grunnlaget for det ordet i norsk skriftkultur er nærmast null – i heile kjeldetilfanget til Nasjonalbiblioteket (nb.no) er det vanskeleg å finne meir enn tre–fire døme frå før 2022. Sabel heiter sabre på fransk, så det å skrive sablere på norsk er parallelt med å skrive sabrer på fransk. Det er ingen avgjerande grunn til at ord for sabelbruk ikkje skal ta utgangspunkt i det eksisterande ordet sabel på norsk. Om fagmiljøet likevel ynskjer å satse på r-varianten (som nokre av dei ferske døma kan tyde på), står dei fritt til det, men l-varianten har altså best feste frå før og ikkje minst best sjanse til å bli forstått av folk flest.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spekulere-i-og-spekulere-pa/,Spekulere i og spekulere på,"Etter min barnelærdom finst det to heilt ulike former for spekulering eller spekulasjon. Å spekulere PÅ eller OVER noko er å fundere på noko. Å spekulere I noko, til dømes i aksjar eller i folks toskeskap, er å gjere noko meir eller mindre tvilsamt i von om vinning. Mange seier no at dei «spekulerer i» noko når dei funderer. Eg spekulerer på om dei gjer rett i det?","Det er grovt sett nokså nytt å bruke «spekulere i» for «spekulere på/over». Er ein tradisjonelt innstilt, verkar det gale. Vi vil ikkje tilrå å bruke «spekulere i» på denne måten, sjølv om det er svært vanleg. Å spekulere i noko er helst å pønske på korleis ein kan utnytte det til sin fordel. Til og med Det Norske Akademis ordbok, som er svært oppdatert, held skiljet ved lag. Per Egil Hegge har teke ordlaget føre seg i Aftenposten fleire gonger, sist i 2015. Nedanfor er ein statistikk henta frå nb.no (n-gram-tenesta). Her ser vi utviklinga i aviskjelder dei siste tiåra. Det er litt underleg at det semantisk nærskylde lure PÅ ikkje har motverka utviklinga. Dette er forresten eit uttrykk som godt kan brukast meir. Framstillinga ovanfor er noko forenkla. I eldre mål, i svensk og dessutan i danske dialektar finn vi «spekulere i» brukt i vidare tyding. Eit tidleg døme på norsk finn vi i ein ingress frå før krigen: «Tyvene spekulerer i om folk er hjemme.» Ein slik uttrykksmåte kan ha røter i «Tyvene spekulerer i at folk er borte» + «Tyvene spekulerer på om folk er hjemme/borte», men han kan altså òg ha ei eldre rot.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ansprakslos-og-fordringslos/,Anspråksløs og fordringsløs,"I en avisartikkel jeg nettopp leste, var ordet anspråksløs brukt. Ordet står ikke i ordboka, men jeg vet jo hva det betyr på svensk. Er det riktig å skrive anspråk på norsk? Eller må man holde seg til fordring eller krav?","Krav kan hete anspråk på svensk, og anspråksløs betyr det samme som kravløs (smålåten, beskjeden, nøysom) eller ikke kravstor. Både anspråk og anspråksløs må regnes som svesismer (med rot i tysk). Det er ikke galt å bruke dem i norsk allmennspråk, men det er heller ikke nødvendig. Det er ikke mange norske skribenter som bruker disse ordene. Det er mange flere som liker å skrive fordring og å fordre i stedet for krav og å kreve. Noen bruker også adjektivet fordringsløs. Trolig brukes disse ordene mer i norsk enn i dansk, enda vi har ordet fra skriftfellesskapet med dansk. (Gregers Werles ideale fordring har nok bidratt til det.) Men i det store og hele er det ingen grunn til å sky de enkle og kravløse ordene krav og kreve der de er dekkende. Partisippet krevende er litt lettere å skrive og uttale enn utfordrende. Men det kan være litt av en utfordring å skrive enkelt og smålåtent.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ord-med-bade-ae-o-og-a/,"Ord med både æ, ø og å","Eg lurer på om vi har ord med både æ, ø og å i seg.","Vi har nokre samansetningar med alle tre, som blåbærsyltetøy og sjåførlærar. Ei viktig gruppe er ord med øy + væring: måløyværing, måsøyværing, vågsøyværing. Andre grupper er ord med spørsmål: lærespørsmål, lærlingspørsmål, lækjarspørsmål (bokmål legespørsmål), ned- og oppvæpningsspørsmål. søksmål: ærekrenkingssøksmål. målføre: målføreopplæring. Vidare har vi m.a. færøymål, låglønnsnæring og skjærgårdsøl (nynorsk skjergardsøl). Med litt fantasi kan du sikkert laga fleire sjølv, men du kan ikkje rekna med at alle vil godta dei som brukande norske ord.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tolking-eller-tolkning-pa-bokmal/,Tolking eller tolkning på bokmål?,"Er tolking ‘det å tolke’, altså selve tolkeprosessen, mens tolkning er produktet eller resultatet av tolkingen?","Ifølge Bokmålsordboka er det ikke noe klart betydningsskille mellom tolkning og tolking. Det er altså ikke som med paret bygging / bygning, som er et skoleeksempel på det skillet du nevner. Det er fullt mulig å bruke tolking om handlingen (det rene verbalsubstantivet) og tolkning om resultatet, hvis man ønsker det. Det er et mønster som gjelder for mange liknende ordpar. Men det er nok ikke lett å skille konsekvent mellom formene i praksis, og grunnlaget for det er diskutabelt. Ulike «fag»? Mange vil gjerne skille på grunnlag av fagområde også, for eksempel mellom dikttolkning med -n- og f.eks. tolking til tegnspråk uten -n-. Det logiske grunnlaget for dette er tynt, men det speiler et språkhistorisk mønster: Det ordet som viser til det mest praktiske og direkte, har oftere den særnorske formen (- ing), mens det som viser til «finere» og mer abstrakte ting og sysler, har en form fra skriftfellesskapet med dansk (her: - ning brukt i vanlig verbalsubstantivisk betydning). En annen måte å gjøre tolking «finere» på, er å legge til for- og skrive tolkning, jf. for eksempel bibelfortolkning (= bibeltolking). Men det er ikke nødvendig. Hva skal man velge? Det er ikke obligatorisk å rette seg etter de tendensene til mønstre som er omtalt ovenfor. Du kan for eksempel velge den formen som faller mest naturlig, og holde deg til den.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/medlemskap-eller-medlemsskap/,Medlemskap eller medlemsskap?,"Skal ein skrive medlemskap eller medlemsskap? Det heiter jo medlemsland, så då må det vel bli medlems skap?","Nei, det heiter medlemskap, altså utan nokon ekstra s (binde-s). Medlemsland er ei samansetning av to sjølvstendige ord: medlem + land. Samansetningar får ofte binde-s, og alltid når medlem er førsteledd. Medlemskap er derimot ikkje ei samansetning av to sjølvstendige ord, for skap kan ikkje stå på eigne bein. Skap i denne tydinga er berre eit såkalla suffiks, som -het og -else. Når vi legg til eit suffiks, heiter det avleiing. Avleiingar får ikkje automatisk den binde-s-en som samansetningar med same fyrsteledd får. Somme lurer på kvifor det «likevel» heiter fellesskap med to s-ar. Svaret er at vi ikkje har nokon binde-s her heller, men dei to ledda felles- og - skap. Rett nok kjem felles historisk sett av felle (eldre félagi) pluss genitivs-s, men i dag reknar ein felles som eit sjølvstendig ord.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klokkertro-kullsviertro/,"Klokkertro, kullsviertro",Når og hvordan oppstod ordet klokkertro? Er det en sammenblanding av kullsviertro og klokkerkjærlighet?,"Klokkertro ‘sterk og urokkelig tro eller overbevisning’ er ikke mye mer enn hundre år gammelt i norsk, og det er hovedsakelig et etterkrigsord. Det kan godt være en sammenblanding av andre ord. Det er vanskelig å si sikkert hvor gammelt klokkertro er. Et søk i Nasjonalbibliotekets samling av digitalisert litteratur (www.nb.no) gir bare ti spredte treff før 1945, det eldste fra Aftenposten i 1896, i et korrespondentbrev fra Sverige. I Sverige hadde man allerede ordet klockartro og regnet det som knyttet til klockarkärlek og kolaretro (jf. Svenska Akademiens ordbok). Vi kan ta en nærmere titt på de to ordene som klokkertro hevdes å stamme fra. Klokkerkjærlighet Klokkerkjærlighet er det i alle fall noe muffens med. Ifølge Ordbog over det danske Sprog er det en feiloversettelse av amour de clocher ‘sogne- eller bygdepatriotisme’ (etter at clocher fikk utvidet betydning fra ‘kirketårn’ til ‘kirkesogn’). Det var forresten ikke mye brukt i norsk litteratur før helt på tampen av 1800-tallet. Men det fantes i både dansk og svensk. Kullsviertro Kullsviertro går ifølge Bevingede ord tilbake til tysk på 1500-tallet (notert av Luther). Det er knyttet til en anekdote om en kullbrenner som ble spurt om hva han trodde på, og svarte: «Hva kirken tror.» På et nytt spørsmål: «Hva tror da kirken?» svarte han: «Hva jeg tror.» Ordet er kjent på mange språk, fra svensk (kolaretro) til nylatin (fides carbonaria). Vi har fått det fra dansk. (I norsk talemål heter det helst «køl(a)brenner», og kull brenn eren har stort sett sluppet unna fanatikerstempelet.) Fra kullbrenner via klokker til klokke Kullbrennerne forsvant fra kulturlandskapet og etterlot seg stedsnavn som Kølabånn. Klokkere var det fremdeles mange av. Kanskje de måtte ta kullbrennernes angivelig uforbeholdne tro og kjærlighet på sin kappe? Men klokkertro kan også ha stått på egne bein fra starten av og gitt god mening både for andre bygdefolk og for presten. De siste tiåra har også klokkeren bleknet i folks forestillingsverden. Han er faktisk i ferd med å forsvinne fra det ordet han en gang muligens visket kullsvieren ut av. I dette tilfellet er tidens tann rett og slett klokka. I dag (oktober 2014) er klokketro mer utbredt på nettet enn klokkertro! Første sted vi finner ordet klokketro i litteraturen på nb.no, er i en bok fra 1964, fra Lutherstiftelsen av alle ting. Det står til og med «naiv klokketro». Men VG var ute ti år tidligere og kunne fortelle at Sven Rydell har klokketro på Malmö. Likevel er selve ordet klokketro mest et særnorsk fenomen.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/knehone-og-larhone/,Knehøne og lårhøne,"Hva er ei knehøne og ei lårhøne, og hva er opprinnelsen til disse ordene?","I Nynorsk etymologisk ordbok (1919) står det under knehøne at ordet er synonymt med lårhøne og dessuten med høne alene. Høne er i denne sammenhengen et ord for det kvinnelige kjønnsorganet, og brukt om personer er betydningen ‘svak, karakterløs person, reddhare’. Høne og lårhøne har vært brukt slik særlig på Østlandet, mens knehøne har større utbredelse. I idrettsspråket i dag brukes lårhøne om en skade som skyldes spark eller støt mot låret, og noen bruker knehøne om skader av dette slaget som er forvoldt med kneet. I litteraturen: fra politikk og presse Bladmannen Billing i Ibsens En folkefiende (1882) oppsummerer det greit: «Aslaksen er en knæhøne, en fejg karl; der er ikke mands mod i ham.» Redaktøren i Bjørnsons Redaktøren er ikke snauere: (Og i talen «Om at være i Sandhed» skildrer Bjørnson psyken til redaktører som ordlegger seg på denne måten.) Knehøne stod kanskje første gang på trykk i Aftenposten den 10.3.1869, i en anmeldelse av studentfarsen «Naar Pressen fører Krig». Det fremgår at publikum moret seg da ordet ble brukt av «morgenbladsreferenten» mot en «stortingsaspirant». Også Knud Knudsen (bokmålets bestefar) har nevnt at ordet særlig ble brukt av Morgenbladet som skjellsord rettet mot tingmenn og venstrefolk. Ordet har altså en antiparlamentarisk historie, men i folkelig talemål ble det nok satt knehønestempel på høyresiden også. I alle fall svarte venstrepressen etter hvert med samme mynt. Den opprinnelige betydningen må på dette tidspunktet ha bleknet, litt som tilfellet senere har vært med kødd. Merk at knehøne var et av få særnorske ord som ble brukt i det stort sett danske språket på den tiden. Få av de store skribentene på 1800-tallet hadde inngående kjennskap til norsk folkemål, så det er kanskje ikke så underlig om de brukte et opprinnelig grovt ord uten å være klar over hva det kom av. Det er rart at ikke engang språkgranskeren Knudsen kom på at det kan ligge noe seksuelt til grunn for ordet. Men Aasmund Olavsson Vinje visste beskjed. Han skrev følgende i en fotnote i 1869: Lårhøne er nok også gammelt i talemålet, og lenge var det regnet som dialekt eller slang. (I dialektordsamlinger står det ‘usedelig uttrykk’.) Så ble det spredt gjennom idrettsspråket, jf. boka Slang og sjargong (1962): I dag er det blitt en idrettsmedisinsk fagterm, som denne gode artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening viser. Men merk at det står ei i sitatet ovenfor. Det hender at høna gjennomgår et kjønnsskifte i avisspaltene og blir til knehønen eller lårhønen. Hvis man i det hele tatt har a-endelser i språket, bør a-en i høna være den aller siste man skifter ut med -en.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/og-og-a-eller-og-for-a/,"Og, og å eller og for å?",Kva er rett? Ho drog heim for å eta og kvila. Ho drog heim for å eta og å kvila. Ho drog heim (både) for å eta og for å kvila.,"Alt dette er grammatisk rett. Her er det berre å bruka språkkjensla. Vel det som verkar mest praktisk og samstundes får fram den nyansen har i tankane. Den siste varianten høver dersom ein vil understreka at nokon har to sjølvstendige føremål. Det er mest aktuelt der handling nummer to er noko heilt for seg sjølv og er formulert med fleire eller færre ord enn handling nummer ein. Ekstremt døme: «… for å sjå etter om mannen hadde stått opp, og for å eta middag». Den andre varianten svarar til /for å eta å å sova/ i talemålet. Han fell kanskje mellom to stolar. Den fyrste varianten er oftast dekkjande. Det viktigaste er at du ikkje skriv * å eta å kvila, sjølv om det er det du seier. Det vi har føre den siste infinitiven her, er ikkje infinitivsmerket å, men bindeordet (konjunksjonen) og, uttalt /å/. Dette og -et samordnar to infinitivar under eitt infinitivsmerke.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ga-i-baret/,Gå i baret,Kva tyder det eigentleg å gå i baret?,"Ifølgje Bokmålsordboka tyder det ‘å bli lurt, dumme seg ut; bli ruinert ’, medan Nynorskordboka seier ‘ tape heilt, ryke; dumme seg ut’. ‘Å bli lurt’ er ei nyutvikling. D ei mest tradisjonelle tydingane er med to andre uttrykk ‘ å gå i vasken ’ (om ting) og ‘ å måtta gje tapt ’ (om folk). Det handlar om at det ber nedover, til golvet eller bakken, der vi finn baret. Tradisjonell bruk Dette er eit særnorsk ordlag som lenge var mest brukt i nynorsk og i trøndersk og austnorsk bygdemålslitteratur. Steinar Schjøtts Dansk-norsk ordbok (1909) er den fyrste trykte kjelda der vi finn uttrykket. Der står det under han gik i hundene saman med det gjekk til kosts (i bytta) med han. Går vi til eldre dialektkjelder, finn vi mest av uttrykket i nordtrøndersk. Der handlar det om å tapa (jf. måtta i golvet, bita i graset). Lenger sør, på det indre Austlandet finn vi andre bruksmåtar: Når noko går i baret, går det om inkje (= blir ingenting av). Det nærskylde «å bossa i baret» er å ta feil. Både i sør og nord kan det å gå i baret òg vera ‘å bli ruinert, gå konkurs’ eller til og med ‘å døy’. Det heiter òg at det gjekk eller barst i baret med den og den. Når det berst i baret med to motstandarar, er det slåstkamp. I ei Oslo-basert slangordbok frå 1952 (Ulf Gleditsch) tyder å gå i baret å bli full. I 1962 står det i ei anna slangordbok (av Ingvald Marm) at det er teke opp i Oslo-sjargongen etter krigen om ‘å bli lurt, å gå fem på’. Opphav Opphavet er ukjent, seier Bokmålsordboka, medan Nynorskordboka ymtar om ein samanheng med verbet å berja ‘slå’ (jf. fortidsformene barde – har bart). Det er tvilsamt. Det er god grunn til å tru at det opphavleg handlar om bar frå gran og furu. I gamle dagar kunne golvet for det fyrste vera barstrøydd, og for det andre hadde ein gjerne bar på dørhella til å kosta av skorne på. Den «trønderske» tydinga ovanfor kan lett knytast til bar på golvet (jf. leik og slagsmål, som selskapsleiken å ta ryggtak), medan den «søraustlandske» kan knytast til bar både innanstokks og utanstokks. Somme meiner det handlar om dyregraver (feller) dekte med granbar, og det verkar jo logisk. Problemet er at ingenting tyder på at dette ordlaget tradisjonelt er brukt i samband med fangst.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/leddsetning-som-krever-komma/,Leddsetning som krever komma?,"Er den første delen av setningen nedenfor en leddsetning, slik at den skal avsluttes med komma? «Etter enda en vaskesyklus, tilsettes skyllemiddelet.»","Nei. Foranstilte leddsetninger skal riktignok avsluttes med komma, men dette er ingen leddsetning. Det viktigste kjennetegnet på en setning er at den inneholder et verb som er bøyd i presens eller preteritum. Formuleringen Etter enda en vaskesyklus … inneholder ikke noe verb i det hele tatt. «Etter enda en vaskesyklus» er bare et preposisjonsuttrykk, bestående av preposisjonen «etter» og utfyllingen «enda en vaskesyklus». Leddsetninger innledes gjerne med underordnende konjunksjoner (før kalt subjunksjoner) som hvis, når og at. Vi kan lage en leddsetning av eksempelet, slik: Etter at en vaskesyklus er ferdig, tilsettes … Her er det riktig med komma. Legg merke til at vi har fått et verb i presens, nemlig er.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nedlasting-eller-nedlastning/,Nedlasting eller nedlastning?,Jeg oversetter en hjemmeside til norsk og lurer på hvordan jeg skal oversette ordet «downloads». Heter det «nedlastinger» eller «nedlastninger»?,"Det er valgfritt: nedlastninger eller nedlastinger. Det ser ut til at de fleste velger den enkle varianten uten -n-. Det er ingen fastlagt betydningsforskjell mellom variantene, men den n-løse varianten står enda sterkere i utellelig betydning (nedlasting av …).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjempeliten/,Kjempeliten?,Er det god norsk å si kjempeliten? En kjempe er jo diger?,"Vi må regne kjempeliten som et innarbeidet ord i norsk, selv om vi ikke vil anbefale å bruke det i alle sammenhenger. Vi har flere paradoksale forsterkere i norsk. Vi kan for eksempel si forferdelig fin uten at noen vil tro at vi mener noe annet enn fin. Ungdommelige slangord som dritgodt blir også forstått riktig (selv om eldre språkbrukere nok synes dritvondt er mer logisk). Det er ikke spesielt for norsk at det lages sammensatte adjektiver med litt paradoksale forsterkingsledd. For eksempel har svensk ordet jätteliten, som er helt parallelt med kjempeliten. Mange ord av dette slaget passer likevel dårlig i sakprosa eller i situasjoner der man venter å høre nøkternt «voksenspråk». Noen vil oppfatte kjempeliten som barnslig, og det kan vi ikke gjøre noe med. Kanskje vil ikke kjempeliten bli oppfattet som helt nøytralt før ordet kjempe i sin opprinnelige betydning har forsvunnet fra norsk. Hva som regnes som nøytralt, er ellers avhengig av hvilke alternativ vi har til rådighet. Det at vi godt kan si bitte liten i stedet, gjør kjempeliten til et markert stilistisk valg. Men paradoksale forsterkere kan altså godt bli nøytrale med tida. Ord som svært, meget (= mye) og veldig har opprinnelig betydninger som passer dårlig sammen med liten.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-spill/,I spill?,Heter det på spill eller i spill?,"Når noe er i fare, står det PÅ spill. Å sette noe på spill er å risikere (å miste) det. Dette er et gammelt uttrykk, knyttet til vågespill. Hvis man for eksempel setter livet på spill, «spiller» man med livet som innsats. Å sette noe i spill er noe litt annet. Det betyr å sette noe i bevegelse, som en ball eller en brikke i et spill. Noe som kommer/er i spill, gjør seg altså gjeldende, men det ligger ikke nødvendigvis i potten. Som overført uttrykk er det ganske nytt i norsk. I Det Norske Akademis ordbok er i spill definert slik: ‘i en tilstand hvor ting (kan) bestemmes, eller defineres på nytt’. Det er en viss overlapping mellom begrepene: Å sette noe i spill kan jo innebære å sette både dette og andre ting på spill. Hvis man først og fremst sikter til risiko, bør man likevel velge uttrykket å stå eller sette på spill. Å være på spill kan forresten også bety å være på ferde, men den bruksmåten er uvanlig nå.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikke-apostrof-etter-engelske-ord/,Ikke apostrof etter engelske ord,Skal jeg bruke apostrof før genitivs-s-en etter engelske ord?,"Nei, bruk s på vanlig måte. Det heter for eksempel «Microsofts kontorer i Oslo» og «Wodehouses romaner». Hvis det engelske ordet står i flertall, altså med s-endelse, blir det apostrof etter: «Aker Solutions' treningssenter» (eller bedre: «treningssenteret til Aker Solutions»), «New York Times' kritikerfavoritt».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/deltaker-eller-deltager-gjentakelse-eller-gjentagelse/,"Deltaker eller deltager, gjentakelse eller gjentagelse?","Bør jeg skrive antakelig, deltaker, mottaker og gjentakelse eller antagelig, deltager, mottager og gjentagelse? Og hvorfor?","Du kan selv velge mellom variantene i en rekke ord som har valgfritt -tak- eller -tag-, men du bør bruke dem konsekvent. Variantene er altså helt valgfrie, men hvert ord bør likevel skrives konsekvent i en tekst. Ulike avledninger av for eksempel deltak-/deltag- bør også behandles likt (deltaking + deltaker osv.). Du trenger ikke behandle hele gruppen av ord med valgfritt - tak -/- tag - likt, men det virker ryddig om du ikke veksler helt på slump. Det er for eksempel liten grunn til skrive deltaker og mottaker ulikt. Den neste bolken beskriver formenes stilling i rettskrivningen de siste hundre årene. Den er nok mest for spesielt interesserte. I den siste bolken tar vi opp bruken av hvert enkelt ord. Dansk skriftspråk og reformene i 1938, 1959 og 2005 Variantene med g stammer fra skriftfellesskapet med dansk, mens k -en ble tatt inn som valgfri form i 1938. Dette var drøyt tretti år etter at dansk b, d, g for det meste ble omgjort til norsk p, t, k i rettskrivningen. Bokmålet hadde tidlig på 1900-tallet tatt i bruk flere og flere tak -ord med obligatorisk norsk k, fra krafttak og mottak til opptak, tiltak, uttak og unntak. I lys av disse særnorske ordene var det rimelig å ha k-varianter også i ord med - tagelse, -tager og lignende. I 1938 ble de altså tatt inn som valgfrie former. I 1959 ble det tatt et steg til: De gamle g-ene i tak-ordene ble redusert til sideformer (underordnede former) i rettskrivningen. I 2005 ble de sidestilt igjen, for i mange av ordene var g fremdeles i bruk både i tale og skrift. Mens for eksempel deltaker og mottaker vant fort fram i k-form, holdt antagelig, feiltagelse og tiltagende seg bra med g. En grunn til at k ikke vant her, er at selve ordene ikke hadde tradisjon med k i vanlig talemål rundt omkring i landet (i stedet brukte man blant annet henholdsvis trolig, mistak og økende). Enkelte andre ord, som for eksempel betagende, hadde ikke noe klart motstykke i folkemålet; derfor er det bare betagende som klinger riktig. TAG-mot-TAK-liste Her omtaler vi utbredelsen som variantene av hvert enkelt tak/tag-ord har hatt i norske tekster (vi har søkt ved hjelp av ngram-tjenesten til Nasjonalbiblioteket). Utbredelsen alene bør ikke avgjøre hva du velger, men det gir deg et grunnlag for egne valg. Bruk Ctrl + F til å finne ordet du er ute etter nedenfor. TAKER har overtak De fleste ordene med -taker/-tager brukes for det meste med k, som vant fram mellom 1938 og 1990. To sentrale ord er deltaker og mottaker, der k har dominert siden 1950–60-åra. Lønnsmottaker og særlig nyere ord som fjernsynsmottaker, radiomottaker og GPS-mottaker har stor overvekt av k. Båndopptaker skrives nesten alltid med k, det samme gjelder i dag potetopptaker og tidtaker. Disse menneskelige takerne har også helst k: leietaker, forsikringstaker, intiativtaker, lønnstaker, arbeidstaker, pristaker og arvtaker. I iakttaker skulle man kanskje vente mest g, siden ordet er en anelse gammeldags, men k har vunnet fram etter tusenårsskiftet. Bare én tager har klart overtak: avtager, og det skyldes nok mest at selve ordet er så lite brukt i dag. Å blande tagere og takere i samme tekst er ikke særlig godt motivert. TAGENDE har overtak Det viktigste unntaket fra det som står i overskriften, er deltakende, som helst har k. Det henger jo sammen med deltaker ovenfor. Ellers dominerer g i ord som har lite grunnlag i vanlig norsk talemål, som betagende, inntagende og overhåndtagende. Her må man kunne bruke g selv om man bruker k ellers, uten å bli beskyldt for å være inkonsekvent. Eller man kan velge helt andre formuleringer. Foretagende er ennå vanligst, nok fordi konkurrenten snarere er foretak enn foretakende. Også i avtagende og tiltagende har g overtak. Det er kanskje uventet, men det henger sammen med at det på norsk helst heter minkende og økende. Litt underlig er det at nærtakende med k ikke har fått bedre feste. TAKELSE og TAGELSE vakler om kapp Igjen finner vi en delta -avledning blant de mest typiske k-ordene: deltakelse. Også fritakelse har oftest k, men det korte fritak er uansett det vanligste. Gjentakelse har mest k. Overtakelse og overtagelse står i et uklart forhold, men trolig dominerer overtakelse. Mottakelse har fått overtaket først i den senere tid, trolig med drahjelp fra mottaker. Mest uventet er k-overtaket i vedtakelse, for det er sjelden dette ordet brukes nå for tiden (jf. det vanligere vedtak). Iakttagelse er nok vanligst (tross iakttaker), men k haler innpå. Det samme gjelder antagelse. Unntagelse og opptagelse har mest g, sikkert fordi det er de enkle og greie kortordene unntak og opptak som har vunnet fram, ikke alternativet med -kelse. Feiltakelse med -k- har vunnet fram i det siste (jf. også mistak). Man kan langt på vei gjennomføre enten g eller k i de ordene man trenger ovenfor. TAKELIG og TAGELIG Mottakelig skrives oftest med k (jf. mottaker ovenfor), men uimottakelig ses oftere med g for k. Antakelig med g var i ferd med å vinne fram, men antagelig har trolig dratt fra igjen. (Konkurransen med formodentlig, trolig og sannsynligvis forstyrrer bildet; for eksempel kan man regne med at trolig brukes mer av dem som ville brukt antakelig.) Uantagelig har nok hatt mest g hele tiden, som man skulle vente av det litt gammeldagse ordet. Også i påtagelig er det fremdeles mest g, men forspranget er ikke stort. Andre ord Tagning brukt om sammenhengende del av innspilling, som i engelsk take, har overtaket på takning. Men i tidtaking er det omvendt. Avtagbar står fremdeles sterkere enn avtakbar. Som i andre tilfeller kan det være påvirkning fra og støtte i dansk og svensk.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/over-20-kuldegradar-og-liknande/,Over 20 kuldegradar og liknande,Viser formuleringa «over 20 kuldegradar» til høgare eller lågare temperaturar enn 20 kuldegradar?,"Det meteorologisk korrekte er å bruka over om høgare temperatur på både pluss- og minussida, altså varmare vêr. Over svarer til varmare når vi tenkjer på 1 a, 2 og 3 nedanfor. 1 a) tal på plussida (høge tal: varmare) 1 b) tal på minussida (høge tal: kaldare) 2) «temperatur», som i uttrykket «høg temperatur» 3) høgare kvikksylvsøyle på gradestokken Alt dette går ut på det same – så nær som 1 b. Folk brukar over om høgare tal både på plussida (1 a) og på minussida (1 b). Fagleg bruk: under = kaldare, over = varmare På dei gamle gradestokkane med kvikksylvsøyle såg ein at kvikksylvet seig i kulde og steig i varme. Vi snakkar såleis om fallande og stigande temperaturar. I ei setning som temperaturen fell til under 20 kuldegradar ville dei færraste brukt over i staden. Språkrådet rådførte seg med Meteorologisk institutt om denne saka for mange år sidan. Meteorologane stadfeste at dei brukar over og under som om dei las av ein gradestokk (jf. 3 ovanfor). Språkrådet rår til å bruka orda på den måten i skrift – og i tale når ein legg trykket på preposisjonane over/under. Folkeleg bruk av over (med trykk på talet) Likevel har det alltid vore vanleg å seia til dømes over 20 kuldegradar (med trykk på 20) om lågare temperatur enn talet viser til (jf. 1 b ovanfor). Det kan ikkje kallast gale. Det blir stort sett forstått rett, for det er jo sterk(are) kulde som er i fokus. Med ropeteikn etter er det nesten ikkje til å mistyda i skrift heller.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/resirkulering-gjenvinning-attvinning-gjenbruk-ombruk-og-oppvinning/,"Resirkulering, gjenvinning, attvinning, gjenbruk, ombruk og oppvinning","Kva er skilnaden på resirkulering, gjenvinning, attvinning, gjenbruk og ombruk, og kva heiter upcycling på norsk?","Om vi held oss til nynorsk og til kjeldene vi har sett inn til slutt nedanfor, kan vi koka svaret ned til dette: attvinning (= ca. resirkulering) = ombruk + materialattvinning + energiutnytting upcycling = oppvinning Men det finst andre måtar å dela det inn på, og då kjem ofte gjenbruk inn i biletet. Alle prefiksa i desse orda (re-, gjen-, att- og om-) står i praksis for det same: om att. Ein kan òg tolka inn ‘attende/tilbake’ i nokre av dei. Men etymologien til kvart ledd i orda er ikkje avgjerande for bruken i dag. Skal ein forstå kva orda skal tyda, må ein sjå korleis dei har vorte brukte dei siste tiåra. Ingen av orda er særleg gamle i norsk, og noko av variasjonen i ordbruken heng saman med tilhøve i engelsk og dansk. Studer gjerne avfallspyramiden som er sett inn mot slutten av denne artikkelen, før du les vidare. Resirkulering Resirkulering er eit vidt omgrep for prosessar som gjer det mogleg å ta produkt/materiale i bruk på nytt slik at det ikkje endar som avfall (bos, søppel) i avfallsdeponi (før kalla fyllingar) eller i naturen. «Sirkelen» det er tale om, er det økonomiske eller økologiske krinslaupet. Resirkulering kan femna om det meste som er nemnt her, og ligg då nær attvinning i den vidaste tydinga av ordet, men ordet blir òg brukt i trongare tyding om materialattvinning. Døme på vid definisjon: Resirkuleringsutvalet sin definisjon av avfallsresirkulering frå 1973 og Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering frå 1986. Døme på trong definisjon: Wikipedia-artikkelen «Waste hierarchy», der det er skilt mellom recycle og reuse. Ombruk/ gjenbruk Ombruk og gjenbruk har opphav i allmennspråket, der å bruke noe om i gjen = å bruka noko om att Som ein ser, byggjer gjen bruk og om bruk på ulike element i det same uttrykket (altså om att / om igjen). (Ein kan skilja mellom ombruk og sjølve attvinningsprosessen førebuing til ombruk, sjå forureiningslova, men vi legg ikkje vekt på det her.) Gjenbruk og ombruk har difor vore nytta som synonym i fagspråket. På avfallsområdet finn ein mange stader konsekvent bruk av ombruk, som i forureiningslova og i denne rapporten om sirkulær økonomi frå 2020 (s. 3). På andre område (som IKT) har gjenbruk fått mykje meir feste. Kva går ombruk ut på? Ein konkret ting som «får nytt liv» på denne måten, kan vera reingjord og istandsett, men han kan ikkje vera omforma til noko anna. Ombruk er altså eit mindre radikalt og ofte rimelegare tiltak enn materialattvinning, jf. avfallspyramiden. Somme reserverer ombruk for å bruka noko om att på same vis og gjenbruk for å bruka det om att til noko anna. Det ser ut til at ein har freista å arbeida inn eit slikt skilje i nyare terminologi. Ein kan finna gjenbruk brukt både som overomgrep (= resirkulering/attvinning) og som synonym for det trongare omgrepet materialattvinning. Liknande vingling finn ein i dansk, med genbrug (merk at * ombrug ikkje finst i dansk). Ordet gjenbruksstasjon (om mottak for sortert avfall) peikar mot ei anna vidare tyding. Attvinning = gjenvinning = ny utvinning Attvinning (nynorsk) og gjenvinning er reine synonym/ekvivalentar. Grunnlaget er å gjen vinne noe = å vinna noko att (ende) Det handlar om å vinna ressursar attende eller å vinna dei ut att, vinna dei ut på nytt, jamfør ordet utvinning. På nynorsk er det betre å bruka det laust samansette vinne att(ende) enn å attvinna, men i partisipp heiter det i alle tilfelle attvunnen, og verbalsubstantivet er attvinning, jamfør til dømes å ta opp (ikkje oppta), men oppteken og opptak. To former for attvinning er materialattvinning (materialgjenvinning) og energiutnytting (òg kalla energiattvinning eller energigjenvinning eller energiutvinning). I materialattvinninga blir emna oftast brotne ned til andre emne, og ved energutnytting blir dei brende – det er altså berre energien ein vinn ut. Er ombruk (gjenbruk) ei slags attvinning/gjenvinning? Ja, både Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (sjå nedanfor) og termbasen til Standard Norge må tolkast slik. Attvinning (gjenvinning) blir då overomgrep over ombruk, materialattvinning og energiutnytting. Somme skil likevel mellom attvinning/gjenvinning på den eine sida og ombruk/gjenbruk på den andre, jf. ei formulering som «gjenbruk og gjenvinning». Oppvinning = oppsirkulering Når ein lagar noko nytt av noko gammalt og det nye har høgare kvalitet eller verdi, kan det kallast oppvinning eller oppsirkulering (engelsk upcycling). Det heng nær saman med omgrepa redesign, omsaum og (kreativ) ombruk. Nokre utklipp til orientering 1) «Avfallspyramiden» eller «avfallshierarkiet»: 2) Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (1986): Gjenbruk er ikkje nemnt i ordboka. (Merk at ordboka berre handlar om restprodukt og avfall; definisjonane er difor litt for tronge.)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/viser-til-eller-syner-til/,Viser til eller syner til?,"Eg skriv helst syner i staden for viser på nynorsk, som i «det syner seg at det er best». Men når det handlar om å referera til noko, skriv eg viser til. Er det rett?","Ja, det er heilt rett å visa til noko på nynorsk. Det er bra å skriva syna, men visa er òg eit nynorskord. Visa er ofte jamgodt med syna – og somme tider betre. I uttrykket med til er det best å bruka visa. Det heitte at vísa til alt i gamalnorsk. Det er altså ingen inkonsekvens å skriva visa til, men elles syna. I uttrykket visa bort (jf. utvisa) er visa heilt obligatorisk. Ein må ikkje gløyma at begge verba har e-bøying: å syna/syne – syn er – synte – har synt å visa/vise – vis er – viste – har vist Det er altså gale å skriva * synar og *visar i presens!",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ettspraklig-eller-enspraklig/,Ettspråklig eller enspråklig?,"Hvorfor heter det enspråklig ordbok? Ordboka handler jo om ett språk, ikke én språk.","Når et adjektivisk ord er førsteledd i en sammensetning, er det vanligvis hankjønnsformen som fungerer som sammensetningsform, også når etterleddet er et intetkjønnsord, jamfør ord som enkjønnet, enegget, høyfjell, grovbrød. Men intetkjønnsformene kommer inn her og der. Vi finner både enspråklig og ettspråklig i Bokmålsordboka.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/velle-svelle-deg-fortelle/,"Velle, svelle, deg fortelle","Hva heter å velle (som i å velle fram, ‘strømme’) og å svelle (som i å svelle opp) i fortid? Det kan da ikke hete vellet fram og svellet opp? Det blir jo som å si at det smellet i veggene?","Jo, det kan hete blant annet det. Bøyningen er slik i bokmål, med preteritum uthevet: å velle – veller – velte/vella/vellet – har velt/vella/vellet å svelle – sveller – svelte/svella/svellet – har svelt/svella/svellet Det finnes også noen lydord med -ell- som har samme grammatikk historisk, og som har beholdt rester av sterk bøyning (preteritumsformen). Det gjelder å smelle, å gnelle ‘skjelle, gi skarp lyd’ og å skrelle i betydningen ‘smelle, brake’. å smelle – smeller – smalt – har smelt å gnelle – gneller – gnall/gnelte – har gnelt å skrelle – skreller – s krall/skrelte – har skrelt Til sammen har vi altså tre ulike system med blanding av sterk og svak bøyning, og to av dem har valgfrihet mellom to eller tre former. Vi har enda ett: Å kvelle står ikke i Bokmålsordboka, bare det tilhørende adjektivet kvell ‘kvinende, skingrende’, med eksempelet være kvell i målet. Men vi finner kvelle i andre ordbøker, med denne bøyningen: å kvelle – kveller – kvall – har kvellet Grunnen til den uoversiktlige situasjonen i bokmål er at disse gamle norske ordene er ulikt integrert i «den dannede dagligtale», som bokmålet bygger på historisk. Noe har bokmålet med seg fra skriftfellesskapet med dansk, annet er tatt opp senere fra norsk talemål. Nynorsk Det er lettere å få oversikt over bøyningen i nynorsk, der disse sterke verbene er mer nedarvet i samlet flokk. Gammelnorsk hadde henholdsvis -all og - ollit til slutt i preteritum og perfektum, og nynorsk (i likhet med de fleste tradisjonelle bygdemål) har like regelrette former: å velle – vell – vall – har volle å svelle – svell – svall – har svolle å smelle – smell – small – har smolle å gnelle – gnell – gnall – har gnolle å skrelle – skrell – skrall – har skrolle å kvelle – kvell – kvall – har kvolle (NB: Husk at det bare handler om lydbetydningen av skrelle, mens ordet for ‘tok/tatt av skallet’ bøyes skrelte/skrelt!) Uttalen av o-en i partisipp er /å/, med en del dialektal variasjon. To av disse verbene har også svake motstykker (parverb) i nynorsk: å smelle – smeller – smelte – har smelt å skrelle – skreller – skrelte – har skrelt De svake og transitive parverbene smelle og skrelle betyr ‘å få til å smelle/skrelle i den intransitive betydningen’, for eksempel: å smelle/skrelle igjen døra og å skrelle til noen (‘slå’). Bokmålet har det samme skillet mellom parverbene i smalt/smelte, men skrelle er slått sammen til ett verb (og skillet mellom parverbene er her valgfritt). Noen litterære eksempler på preteritum og perfektum Velle: [...] den endeløse ordstrøm, som uavbrutt vellet frem av hans bryllupsdikt (Victor Hugo, Notre-Dame i Paris, overs.) Sola gladde, blodfargen vall ut over vesthimmelen som millionhærar skulle ha late livet i ein grufull krig mellom himmel og jord (Tayeb Salih, Trekket mot nord, overs.) Antroposofien er i virkeligheten et krystallklart oppkomme av platonismens grunnåre, som gjennom århundredene har vellet frem på de utroligste steder i europeisk åndshistorie [...] (Per Lønning, Innfall og utfall – fra norsk religionsdebatt) Ein flaum med hjelp hev volli utyver helvti av skulane i kongeriket og sett dei andre atter på fjøra, berre og turre. (A.O. Vinje, overs. i Bretland og britane) Svelle: [...] han hadde en fornem melse som hjertet svellet op i munden paa ham (Sigrid Undset, Våren) [...] ein lind, pinande klaae, ei kjensle som um Heilen [= hjernen] svall upp og vart for stor og laag og kitla og kitla mot Beinverke (Arne Garborg, Fred) [...] la det hele koke [...] til risen har svellet opp (Ingerid Askevold, red., Gyldendals store kokebok) Då tok ho ei knipetong og ville dra ut jarnet, men det var fast og lea ikkje på seg, og det stod ikkje ut langt heller, for såret hadde svolle opp. (Snorri Sturluson, Soga om Olav den heilage) Gnelle: «Pink-pink-pink trrrr!» sang den så det gnelte. Det var en liten tertit. (Elling Holst og Anna Rogstad, ABC for skole og hjem) «Ask, or, eik!» skrek reven, så det gnall i skogen. (Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr) Skrelle: De t skrelte i husveggene av raseri [...] (Hans E. Kinck, Sneskavlen brast) En toresmell skrall over skog og sjø, og ei blank lynstråle rann fresende inn i børseløpet og ble borte. // [... ] motstanderen dukket og kvitterte med et svingslag som gikk rett inn så det skrall i haken til Anders (Hans Børli, Tusseleiken − fortellinger og skisser) Noen av verbene er ganske uaktuelle i perfektum.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lytte-til-eller-lytte-pa/,Lytte til eller lytte på?,"Er lytte på en sammenblanding av lytte til og høre på? Eller kan vi for eksempel lytte på radio, lytte på en cd og lytte på en platespiller?","Det er ikke bare en sammenblanding. Vi får ta en nærmere titt på både høre på, lytte til og lytte på. Vi kan høre på nesten hva som helst som er lyd eller formidler lyd. Vi kan høre på musikk, radio og plater. Vi kan lytte til det samme. I lytte til radio står radio for radioprogram eller mediet radio. Selve utstyret (radioapparat, platespiller osv.) lytter vi ikke til. Vi kan nok høre på et apparat, men da er det helst for å finne ut om det er noe galt med det. Å lytte er å høre på noe(n) med en viss (helst positiv) oppmerksomhet, en lyttende innstilling, jamfør substantivet en lytter. Det er i nær slekt med å lyde ‘adlyde’. (I tradisjonell nynorsk brukes lyde/lyda (helst med stum d) om begge deler. Eksempel: «Eg fann ut at eg laut lyda bror min og lyda på Stones-plata.») I dansk-norsk skriftspråk på 1800-tallet ble lytte sjelden brukt med på. Det gikk i til, særlig i den positive betydningen vi finner i f.eks. lytte til hvert ord og lytte til gode råd. Det er fremdeles til vi bruker mest når det handler om å ta inn et budskap. Men det er ikke stor forskjell på fjellvettreglenes «Lytt til erfarne fjellfolk» (1966) og et tenkt «Hør på erfarne fjellfolk». Å lytte til råd og å høre på råd er det samme; det betyr helst å rette seg etter rådene, for ikke å si å lyde dem. Lytte på brukes ikke om slik lytting og er mindre brukt i det hele tatt. Men det er gammelt i både i norsk (se betydning 1 b i Norsk Ordbok) og i dansk (se til slutt under betydning 2.2 i Ordbog over det danske Sprog). Vi har alltid hatt en understrøm med lytte på. I noen sammenhenger er det nettopp dette uttrykket vi bruker, som i «Viktig melding. Lytt på radio for nærmere melding» (varslingssignal fra 1964). Her handler det i første omgang om å skru på apparatet og spisse ørene.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/av-ad-eller-om-gangen/,"Av, ad eller om gangen?",Heter det én av gangen eller én om gangen?,"Vi anbefaler én om gangen. Av gangen, oftest uttalt /a gangen/, er en omtolkning av ad gangen, som til dels har blitt uttalt på samme vis. Ad gangen, som skriver seg fra dansk, virker ganske stivt og formelt i dag.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skal-vi-pa-sjino-om-sammenfallet-av-sj-lyd-og-kj-lyd/,Skal vi på sjino? Om sammenfallet av sj-lyd og kj-lyd,"Jeg har noen spørsmål om tendensen til sj-uttale der man tidligere brukte kj-uttale, f.eks. /sjino/ i stedet for /kjino/: Hvorfra og hvordan sprer denne uttalen seg, og hvor er den vanligst? Er endringen et eksempel på framskritt eller språklig forfall, og hvordan stiller språkforskerne og Språkrådet seg til den? Og til slutt: Hvordan kan man lære å si kj?","Sj-uttale for tradisjonell kj-lyd spredte seg først for alvor blant ungdom i storbyene i 1980-åra, særlig i Oslo, Bergen og Stavanger. Når flere ord blir uttalt likt, kan det føre til misforståelser og til utskifting av enkelte ord med lengre ord. Men det er stor enighet blant språkforskerne om at de negative virkningene er små og forbigående. Utdyping pluss svar på det siste spørsmålet finner du nedenfor. Noen avklaringer For enkelhets skyld bruker vi nedenfor betegnelsene kj- og sj-lyden (i stedet for /ç/ og /∫/, som brukes for disse lydene i det internasjonale lydskriftalfabetet IPA). Øst og nord i Norge uttales både kj og tj tradisjonelt som /kj/, f.eks. kan /kjære/ være både tjære og kjære. I vestnorsk bygdemål er uttalen av begge helst /tj/ (strengt tatt /c͡ç/), men vi omtaler dette også som kj-lyden. Kj-lyden er utsatt På verdensbasis forekommer kj-lyden mye sjeldnere enn sj-lyden, og den er en av de lydene barn lærer seg sist. På bakgrunn av dette står kj-lyden laglig til for hogg. Utbredelse og spredning av sammenfallet I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk knytter språforskeren Helge Sandøy spredningen av sj-uttale for kj særlig til Oslo og Bergen, og han hevder at fenomenet er eldst i Bergen, hvis man ser bort fra individuelle avvik. Se også dette intervjuet. Særlig unge kvinner fra de sosiale mellomlagene var tidlig ute. Sandøy skriver at de første «ungdomane som blanda saman dei to lydane i Bergen, var fødd midt på 1960-talet». Også Stavanger må tidlig ha hatt stor overgang til sj-lyd. I «Eides språksjov» i NRK TV 2017 ble Jørpeland kåret til «sj-lydens vogge». Men fenomenet kan godt ha spredd seg fra flere «vogger». Merk at vi her snakker om sammenblandingen som et fast trekk i språket til større grupper av språkbrukere. Forbigående sammenblanding av lydene hos barn og unge er av mye eldre dato, for eksempel er det kjent at skolebarn i Oslo før krigen kunne ha vansker med å skille mellom lydene. Tendensen til sj -uttale var lenge mer et byfenomen enn et bygdefenomen. Men utover på 2000-tallet har den gjort seg kraftig gjeldende også på landsbygda. Vi kjenner ikke til pålitelige kart som viser den geografiske spredningen av sammenfallet. Geografisk har nok fenomenet spredd seg både som bølger ut fra flere sentra og i «hopp» fra det ene sentrumet til det andre. I den språksosiale spredningen må eldre ungdom ha spilt en stor rolle som forbilde da utviklingen skjøt fart for alvor. Spesifikke sammenfall På kort sikt kan nok sammenfallet gjøre enkelte ord vanskeligere å bruke av og til, eller føre til pussige situasjoner, men forskere har funnet ut at antallet ordsammenfall som følge av endringen ikke er særlig stort, hvis vi ser bort fra sammensetninger. I artikkelen «Den sjedelige kj-lyden» (i Språklig samling nr. 1/1997) nevner Liv Osnes Dalbakken disse 22 ordene: kjappe/sjappe kje/skje, kjede/skjede, kjekk/skjekk, kjel/sjel, kjele/skjele, Kjell/skjell, kjenne/skjenne, kjepper/skjepper, kjette/sjette kive/skive, kinn/skinn, kitt/skitt kylling/skylling, kyr/skyr, kyss/skyss, kyte/skyte kjære/skjære kjønn/skjønn, kjør/skjør, kjøl/sjøl, kjøtt/skjøtt Et viktig par som mangler ovenfor, er sju og tjue (jf. 7-7/ 27, sjuende/tjuende). Legger vi til viktige sammensetninger med (s)kjønns-, (s)kjede- og -(s)kjær, blir antallet fort større. I tillegg har vi ord som ikke inngår i et klart normalspråklig par, men som likevel kan virke forvirrende med sj-lyd (som kynnere og å kimse, jf. shimse i verkstedsspråk). Kjød og skjød kan legges til lista sammen med f.eks. sjukne og tjukne, kei (og lei) og skei. Tj- blir uttalt som kj- i tradisjonell norsk; det gir flere sammenfall, blant annet tjære /kjære/, tjuv /kju(v)/, tjene /kjene/; jamfør kjære, sju, skjene. Tar vi med par med ulikt tonelag, kan vi legge til blant annet skilling/skilling. Mange flere ord kan legges til dersom vi tar med de formene som oppstår i ymse fonetiske omgivelser («Det kan være litt skink'i / kinki»; «Sku' vi 'kje på ski no / kino?»). Jo større ordforråd man regner med, jo større er «problemet». Tallet på sammenfall øker om man tar tradisjonelt bygdemål med i regningen. Her er /kj/ vanlig også i innlyd. For eksempel er /bakkjen/ (bakken) noe annet enn /baskjen/ (basken). Men /kj/ er i stor grad erstattet av hard k hos de yngre, så mange potensielle kj/sj-sammenfall er avverget av andre lydendringer eller overgang til nyere mål. Men overgangen til sj bidrar til enda større generasjonsforskjeller i dialekter der kj har stått sterkt i innlyd, og gjør det vanskeligere å holde kj-lyden i hevd. Skriv gjerne til oss hvis du har eksempler på misforståelser i hverdagen. For og imot Utviklingsbegrepet De færreste språkforskere bruker merkelapper som forfall og framskritt om endringer i et språksystem, og Språkrådet gjør det i alle fall ikke. Ordet utvikling brukes fremdeles en del i språkvitenskapen, men mest om språkutviklingen til den enkelte. De naturlige språkene på kloden regnes stort sett som like grammatisk «avanserte», hvert på sin måte. Det kan derfor være greit å nøye seg med den nøytrale termen språkendring. Det er stor enighet om at et språk ikke kan bli ødelagt av indre endringer. Enten spiller ikke endringene noen rolle, eller så veier de hverandre noenlunde opp i det lange løp. Dette gjelder altså språket som helhet og som kommunikasjonsmiddel på lang sikt. Forbigående vinning og tap for grupper av språkbrukere eller for spesifikke varianter av språket er en annen sak. Det finnes opplagt fordeler og ulemper med endringer på kort sikt, men hva som er hva, og for hvem (avsendere og mottakere, unge og gamle), er ikke så lett å si. Ulike språkøkonomiske hensyn Sammenfallet mellom kj og sj innebærer forenkling av lydsystemet. Det kan sees som en forbedring for senderen. Men skal språket uttrykke like mange betydningsnyanser som før, og unngå tvetydighet, må det nødvendigvis ta igjen på et annet nivå. Det er da ingen vei utenom lengre uttrykksmåter. Kostnaden er altså lengre ord eller ytringer. Kommunikasjonsmessig kan det gå opp i opp. Som alltid må man regne med visse overgangskostnader i form av generasjonskløft og ulikt gjennomslag i ulike grupper. Det har til alle tider i alle verdens språk vært en helt nødvendig vekselvirkning mellom de ulike språkøkonomiske hensynene. Tendensene holder hverandre noenlunde i sjakk. Ingen steder har den ene tatt overhånd slik at språket er blitt ubrukelig. Ny likevekt Det finnes opplagt en overgangskostnad knyttet til ordutskifting, irritasjon over et tradisjonsbrudd og forbigående støy på linja, men det kan altså neppe være snakk om noen virkelig forringelse av språket som informasjonsbærer på lang sikt. Når noe forsvinner fra språket, går det seg smått om senn til for det som blir værende igjen, som når noe forsvinner fra naturen eller samfunnet ellers. Det kommer noe nytt i stedet, om enn på et annet nivå. Vi får nye likevekter. Et vanlig eksempel fra vår egen språkhistorie er at gammelnorsk skilte mellom /tak/ ‘grep’ og /thak/ ‘hustak’. Vi klarer oss uten th-lyden. Språket har bøtt på bortfallet uten at vi kan sette fingeren på hvordan. Språkbrukeren som språkpolitiker Norske språkforskere er først og fremst opptatt av at sammenfallet har skapt en spennende anledning til å studere en språkendring. Det er nok stor enighet blant språkforskerne om at skolen og myndighetene ellers ikke bør prøve å hindre lydsammenfallet eller påvirke talemålsutviklingen i det hele tatt. Blant språkbrukere flest er meningene mer delte. Nå finnes det mange slags motstridende tendenser i språk og samfunn, og ingen kan tvinges med på hverken den ene eller andre ferden av språkforskerne eller Språkrådet. Men hvis man bestemmer seg for å motarbeide s j -uttalen, bør man ikke glemme at sammenfallet er i samsvar med naturlige endringstendenser i språket. Det er også et identitetsmerke blant unge, så man bør vise pedagogisk skjønn. Språkrådets råd og NRKs rolle Språkrådet har ikke noe offisielt standpunkt for eller mot selve talemålsendringen. Det henger sammen med at norsk talemål ikke er offisielt normert på linje med rettskrivning og bøyning. Uttale av standardspråkene bokmål og nynorsk er likevel et særskilt rådgivningsområde. I 2001 vedtok Språkrådet retningslinjer for noen uttalespørsmål der det blant annet het at man i uttalen av standardspråkene skal skille mellom sj - og kj -lyden etter det tradisjonelle mønsteret i norske dialekter, se punkt 10 her. Dette er et eksempel på at Språkrådet anbefaler å holde seg til det tradisjonelle og hevdvunne. Merk at rådet ovenfor senere er erstattet av mer generelle råd som ikke nevner disse lydene. Men det er fremdeles ikke noe språkpolitisk mål å fremme den nye uttalen, hverken innenfor standardspråkene eller ellers. Vi vet at mange reagerer særlig på den nye bruken av sj-lyd i radio og fjernsyn. NRK har egne regler for sine medarbeidere. Vi finner ikke noe kj-råd under uttalereglene for normalmål, men noen av de relevante dokumentene er bare tilgjengelige for ansatte. I dokumentet «Dialektrøkt» står imidlertid et råd om å skille mellom kj-lyd og sj-lyd. Vi vet ikke hvor mye NRK gjør for å håndheve regelen, men vi tviler på at det er mulig å gjennomføre den i alle sendinger. Hvordan uttaler man /kj/? Mange som bruker /sj/ for /kj/, er faktisk i stand til å uttale /kj/ uten øving. Noen bruker /kj/ i ett miljø (f.eks. med foreldrene eller på jobben), men blander i et annet (f.eks. blant jevnaldrende). Det er altså delvis et spørsmål om identitet og motivasjon. Men mange andre synes faktisk det er vanskelig å si /kj/. Det er ganske enkelt lettere å si /sj/. Lyden /kj/ uttales nesten på samme sted som /sj/ framme i overmunnen, men merk: ikke med tungespissen. Man bruker i stedet et område litt lenger bak på tunga og har over- og undertennene litt lenger fra hverandre (tungespissen er presset ned). Hvis man ikke kan uttale /kj/-lyden, men har lyst til å prøve, finnes det minst tre ulike metoder: 1) Gjør klar til å si /jino/, men blås luft ut av munnen i stedet for å si /j/ (jf. artikkelen til Rolf Theil nedenfor). 2) Hvisk /hino/ så høyt du kan, altså med /h-/ for /kj-/. Det gir en luftigere og mindre brukbar variant enn (1). 3) Sett tungespissen mot tennene i underkjeven når du sier kino. Du kan ev. hjelpe til med lillefingeren: Bit over ytterste ledd, stikk tungespissen under fingertuppen og si /sjino/. Det blir automatisk til /kjino/. Noen artikler om emnet I Språknytt har det stått noen artikler om sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk: Eric Papazian: « Skal det være noe vindus-skitt? Om sammenblanding av sje- og kje-lydene blant barn og ungdom » (1994) Hanne Gram Simonsen og Inger Moen: « Fonetisk perspektiv på sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk » (2006) Rolf Theil: « Kan du skilje mellom [ç] og [ʂ]? » I artiklene finner du flere referanser. En artikkel om de ulike variantene av sj-lyd er tilgjengelig som PDF: Per Sigmund Sævik Bøe: Sj-lyden på Vestlandet: 100 år med endringer",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/streaming-stroyming-eller-strauming/,Streaming = strøyming eller strauming?,"På bokmål er saka grei: to stream = å strømme, og streaming = strømming. Men heiter det å strøyme eller å straume på nynorsk?","I denne tydinga tilrår vi e-verbet å strøyme – strøymer – strøymde – har strøymt framfor a-verbet å straume – straumar – strauma – har strauma. Berre spesielt interesserte bør lese teksten nedanfor. Vi har gjort nokre pedagogiske uthevingar. Parverb i norsk I norsk har vi ein del parverb, det vil oftast seia eit sterkt verb (døme: flyte – flaut) på den eine sida og eit svakt e-verb med såkalla omlyd på den andre sida (døme: fløyte – fløytte). Omlyd er eit eldgammalt fenomen med overgang frå au til øy i rota (som her) eller ein av desse overgangane: u til y, o til ø, a til e, å til æ. Hovudmønsteret ved parverb er at det svake verbet er transitivt (det vil seie at det tek objekt), og at det dessutan er kausativt (det vil seie at det tyder 'å få noko til å skje', nærmare bestemt det det sterke parverbet viser til). Fløyte er altså eit transitivt (og kausativt) verb. Kva er problemet? Både strøyme og straume bryt med hovudmønsteret. Begge har i utgangspunktet intransitiv tyding utan å vere sterke verb. Kva av dei to høver då best som transitivt verb (som i to stream something)? Problemet med strøyme er at det er intransitivt frå før: Noko strøymer jo av seg sjølv, det strøymer ikkje noko (eit objekt). Transitiv strøyming er altså ikkje berre ei teknologisk nyvinning, men noko grammatisk uvant. Problemet med straume (ei direkte ny avleiing av straum), er at det ikkje har omlyd (au til øy), og at det har a-bøying. Hovudmønsteret er jo at transitive parverb har omlyd og e-bøying. Men merk at dette mønsteret gjer seg gjeldande når det intransitive verbet er sterkt. Konklusjon: Begge verba og bøyingsmåtane kolliderer meir eller mindre med innarbeidde mønster, men ingen blir totalskadde av det. Vi tilrår det som trass alt er vanlegast av dei to, og som såleis sklir mest umerkande inn i målet elles: strøyme – strøymer – strøymde. Somme har teke i bruk hybriden strøyme – strøymar – strøyma (vel etter mønster av bokmål strømmet/strømma), men den gjer alt endå meir innfløkt, med ein kombinasjon av omlyd og a-ending.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vev-web-eller-nett/,"Vev, web eller nett?","Kva er rett å bruke, vev, web eller nett? Kva med nettside/vevside?","Begge delar er i og for seg rett, men orda nett og vev tyder ikkje heilt det same. Internett er ein teknisk infrastruktur, mens ei av tenestene (funksjonane) på nettet er Verdsveven (Word Wide Web), med kortforma veven. Det finst fleire andre tenester på nettet: e-post, filoverføring (ftp), fjerninnlogging (telnet), prategrupper (irc) osb. Det er vanleg å bruke nettet både om Internett og om (verds)veven. Ei samling sider på Verdsveven blir oftast kalla nettstad (engelsk «web site») og ei einskild side nettside. For vev kan ein elles skriva både web (sidan 1995) og vebb (sidan 2000) på norsk, vel å merka om det gjeld IT!",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/korleis-skriv-vi-oljefondet-med-stor-eller-liten-forbokstav/,Korleis skriv vi oljefondet – med stor eller liten forbokstav?,"Når vi omtalar Statens pensjonsfond utland uformelt som oljefondet, er det rett å bruke liten forbokstav?","Ja. Rett nok kan tilnamn ha stor forbokstav, men dette kan vi beint fram rekne som ei beskrivande nemning (på line med til dømes statsbudsjettet).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/caffe-latte-kaffelatte/,"Caffè latte, kaffelatte","Jeg jobber på en kafé der vi nettopp har begynt å selge caffè latte, men vi vet ikke om skrivemåten er helt riktig.",Det var full klaff med caffè latte. I den siste utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok står det caffè latte. Norsk ordbok (bokmål) fra Kunnskapsforlaget har skrivemåten kaffe latte. Dette er greie varianter som du selv kan velge mellom. Kaffelatte i ett ord er også mulig. Her er den italienske Wikipedia-artikkelen om emnet. I Språknytt 4/2012 finner du forresten en artikkel om matbetegnelser fra italiensk.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blanding-av-eller-blanding-mellom/,Blanding av eller blanding mellom?,Heiter det blanding av A og B eller blanding mellom A og B?,"Det heiter stort sett blanding av A og B på både nynorsk og bokmål. Blanding mellom har blitt brukt litt i tydinga krysning mellom (dvs. resultatet av kryssing, altså paring av ulike slag), men vi kan sjå bort frå denne varianten.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-initiativ/,Uttalen av initiativ,Hvordan uttales initiativ? Kan man si insjinativ?,"Det finnes ikke offisielle uttalenormer for norsk, men du er i alle fall på helt trygg grunn om du sier /initsiativ/ eller /inisiativ/. Det som står om uttale i ordbøkene, er ikke påbud, men orientering om vanlig og allment akseptert uttale. I eldre uttaleordbøker står det at uttalen er /initsiativ/. Bokmålsordboka og Nynorskordboka oppgir i tillegg /inisiativ/. Det samme mønsteret, altså -tsi- eller -si-, finner vi ved det beslektede verbet å initiere og ved ordet initial. Siden -tsi- er en uvanlig lydsekvens i norsk, har det utviklet seg ymse tilpasninger, som -si-, -sji- og -tsji-, altså for eksempel /inisjiativ/. Vi har inntrykk av at til og med /initsjativ/ og /inisjativ/ – uten i nummer tre – passerer ubemerket i dag. Vi har jo forenklet skrivemåten av liknende samband med -t(s)i- til -sj- fordi uttalen har gått i den retningen, jamfør for eksempel na ti onalteater > na sj onalteater. (Initiere og særlig initial uttales nok likevel oftere mer bokstavrett.) Sløyfer du også den andre i-en i ordet i dagligtalen og sier /insjativ/, går det nok greit, men det kan bli lagt merke til hvis du leser opp en tekst og sluker stavelser på den måten. Og sier du /insji n ativ/, har du sagt farvel til alt som med rimelighet kan utledes av skriftbildet. Da må du regne med negative reaksjoner.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/raent/,Rænt?,"På radioen hørte jeg nylig en som kritiserte noe han kalte rænten (ræænten), og det var ikke en bergenser som snakket om styringsrenta. Hva kan dette være for et ord? Er det rant? Ordet mangler i Bokmålsordboka, og ifølge Nynorskordboka betyr det ‘trynering til gris’!","Ordet er (en) rant, men du finner det bare i de største norske ordbøkene og i engelsk-norske ordbøker. Det er et nyere lån fra engelsk a rant. Det Norske Akademis ordbok oversetter det slik: lang, energisk (og høyttravende) ytring; tirade Merk tirade. Et annet ord for det samme er harang. Harang og tirade er også lånord (av eldre dato), men de har den fordelen framfor rant at de uttales slik de skrives. Noen beslektede begreper: Når du legger ut om noe (særlig i det vide og breie), lirer av deg noe eller drar den faste remsa eller ramsa di, kan det oppfattes som «ranting». Hvis du ikke er prest, men likevel har holdt ei preike, har du ganske sikkert «ranta». Det gjelder også om du har lest noen teksten, holdt en s kjennepreken eller lirt av deg ei lekse. Trolig kan de fleste former for ordflom kalles rant. Men man kan altså gjerne kalle det noe annet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/absorptiv-kapasitet-absorpsjonskapasitet-eller-absorpsjonsevne/,"Absorptiv kapasitet, absorpsjonskapasitet eller absorpsjonsevne?","Når bør absorptiv kapasitet brukes, og når er absorpsjonskapasitet best? Jeg ser at EU benytter absorption capacity for ‘evnen til å ta opp nye medlemmer’, mens organisasjonslitteraturen benytter absorptive capacity for ‘evnen til å ta opp i seg ny kunnskap’.","Rent grammatisk er begge deler fullt mulig i norsk, men det er absorpsjonsevne som har vært mest brukt om absorpsjon av stoffer. Det er ikke noe i veien for å bruke det i overført betydning (se betydning 2 i Det Norske Akademis ordbok). Substantivene absorpsjon og absorbering er generelt mer kjent og brukt enn det tilhørende adjektivet absorptiv. Varianten absorberingsevne er på frammarsj. Noen fagfolk bruker utelukkende absorptiv kapasitet eller evne i overført betydning, og det er selvsagt i orden. Andre skriver absorberende kapasitet eller evne, og det må også regnes som riktig, selv om det strengt tatt ikke er selve kapasiteten eller evnen som er absorberende. Vi ser at en del skriver * absorbsjon med b, eller til og med * absorbtiv. Men før en ustemt konsonant som (s eller t) blir b-en i absorb - til p: absorpsjon, absorptiv.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/etter-all-sannsynlighet/,Etter all sannsynlighet,"Benyttes uttrykket etter all sannsynlighet når noe er 100 prosent sikkert, eller er det et visst forbehold inne i bildet?","Etter all sannsynlighet betyr ifølge Bokmålsordboka ‘etter alt å dømme’. Man bør ikke gå ut fra at mottakeren oppfatter uttrykket nøyaktig slik det er ment. På den ene siden har vi uttrykk som en inntil visshet grensende sannsynlighet, som kanskje kan tolkes som at sannsynlighet stopper like før visshet (jf. også sannsynlig, men ikke sikkert), men på den andre siden snakker man jo om hundre prosent sannsynlighet, som er full sikkerhet. I både etter all sannsynlighet og etter alt å dømme kan det ligge et forbehold om noe annet enn selve sannsynligheten. Poenget kan være at vurderingsgrunnlaget er ufullstendig, og at det (bare) er mennesker som vurderer. I dagliglivet er et umulig å vite hvilket forbehold som ligger i formuleringen. Vi tror det beste er å se på den historiske bruken og slå fast at uttrykket etter all sannsynlighet er ganske omtrentlig, og at til og med sikkerhet kan være et graduelt så vel som et absolutt fenomen. Her fra Ordbog over det danske Sprog: efter al sandsynlighed, som udtr. for, at noget er i høj grad sandsynligt (i alm. m. stærkere bet. af sikkerhed end sandsynligvis) Det er mulig at uttrykket brukes mer presist i fag som matematikk og jus, men det vet vi lite om.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/diskusjon-av-eller-om/,Diskusjon AV eller OM,Kan ein skrive om ein diskusjon AV noko?,"Når ein diskusjon involverer to eller fleire partar (som i eit ordskifte), er det vanleg og rett å kalle det ein diskusjon OM noko. Når diskusjon tyder ‘kritisk undersøking/vurdering’, er det rettast å kalle det ein diskusjon AV noko. Men det er vanlegare (både på bokmål og nynorsk) å kalle det drøfting.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dialektord-inn-i-skriftspraket/,Dialektord inn i skriftspråket?,Vi skriv oppgåve om språknormering og lurer på kva for kriterium som må vere oppfylte for at eit dialektord skal bli teke inn i skriftspråket.,"Det er ingen einskildinstans som avgjer kva for ord som høyrer heime i skriftspråket. Det finst heller ikkje noka liste over kriterium som alle er samde om. Ord vinn ein plass i skriftspråket når dei blir nytta i skrift såleis at dei når ut til mange og etter kvart blir felleseige for dei som skriv. Mange dialektord er det opphavleg diktarar som har gjort kjende og ført inn i skriftspråket. Ordbøkene Skriftspråket er eit omgrep som er vanskeleg å avgrense. For dykk kan det difor vere praktisk å ta utgangspunkt i at skriftspråket er det som er nedfelt i ordbøker, sjølv om mange ord som blir brukte i skrift, (enno) ikkje er komne inn i noka ordbok. Dersom eit ord er med i Bokmålsordboka og Nynorskordboka, kan det seiast å høyre heime i skriftspråket (i motsetnad til berre i talemålet), om det så måtte vere lite brukt. No er det ikkje alltid opplagt kva som er «dialektord», og kva som er «riksord». Dei fleste ord i norsk er jo dialektord i den vide tydinga at dei ikkje berre finst i dialektane, men til og med er dei viktigaste byggjesteinane der. Så dialektord tyder i praksis ‘ord som er mest kjent som særmerkt for éin eller fleire dialektar’. Og dei fleste ord som folk trur er avgrensa til éin dialekt, finst eller har funnest i mange! Dei som redigerer Nynorskordboka, har ein regel som seier at eit ord skal med når det er kjent frå minst tre fylke. Nokon tilsvarande regel for bokmål finst ikkje. Her er det meir avgjerande om den litterære eliten i si tid har lagt sin elsk på ordet og fått spreitt det vidt. Slik vart ein god del (dialekt)ord for særnorsk natur- og kulturliv tekne opp i det dansk-norske skriftmålet som rådde for over hundre år sidan. I begge mål kan ord som er brukte i skrift, framleis ha dialektalt eller regionalt preg eller beint fram stempel. Det gjeld mest for bokmål, og i Norsk Riksmålsordbok er mange ord med dialektopphav markerte med « dial.», jamvel om dei er nytta av kjende forfattarar. Då høyrer dei ikkje heilt med i det skriftlege normalmålet. I den tilsvarande nynorskordboka, Norsk Ordbok, er ikkje dialektord merkte på denne måten, jamvel om dei måtte vere svært sjeldsynte i skriftmålet. Dei kan likevel bli oppfatta som (for) dialektale av andre brukarar.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lokasjon-lokalitet-og-lokalisering/,"Lokasjon, lokalitet og lokalisering","Hva er forskjellen mellom lokasjon, lokalisasjon og lokalitet, og når bør man bruke disse ordene?","Liknende spørsmål har vi fått mange ganger etter tusenårsskiftet, for ordet lokasjon har forbløffende raskt spredt seg på bekostning av andre ord som sted, område, beliggenhet og avdeling, filial osv. Kort sagt bør lokasjon brukes mindre og de andre ordene mer. Vi kan se nærmere på dette ordknippet. Lokalisere (lokalisering, lokalisasjon) Verbet lokalisere har vi hatt lenge i norsk, og det har nå disse betydningene (Bokmålsordboka): 1 stedfeste; peke ut stedet for, finne // lokalisere et sagn / lokalisere en ubåt 2 avgrense til et visst område // lokalisere brannen til uthuset / lokalisere en sykdom 3 plassere // nye bedrifter bør lokaliseres til industrifeltet 4 gi et stedstypisk preg Til dette verbet hører verbalsubstantivet lokalisering ‘det å lokalisere’ og det mye mindre brukte synonymet lokalisasjon. Ordene lokalisere og lokalisering er nødvendige i norsk, ikke minst i lokaliseringsdebatter (strid om hvor noe skal ligge), selv om det ofte kan være bedre å skrive for eksempel å legge (noe) til (et sted). Lokalisasjon kan bety både 1) ‘lokalisering (av), plassering (av)’, 2) ‘stedet der noe er lokalisert’ (f.eks. en sykdom i kroppen) og 3) ‘lokasjon’ (se nedenfor). I den første og siste av disse betydningene er ordet nokså overflødig; det kan gjerne reserveres for medisinsk bruk. Mange er av den oppfatning at lokalisasjon er det tradisjonelle og fullstendige ordet for det som stadig oftere kalles lokasjon, og at lokalisasjon derfor er bedre, men lokalisasjon (generelt om geografisk sted) har ikke så godt grunnlag i norsk. «Nye lokalisasjoner for» er altså ikke mer tradisjonelt enn «nye lokasjoner for». «Nye lokaliteter for» er eldre, men betyr ikke riktig det samme. Lokalitet Dette ordet har også minst to hundre års fartstid i norsk skriftkultur, i samsvar med det som står i Den danske Ordbog. En lokalitet er et sted med hensyn til bruken eller beskaffenheten, og slik sett kan ordet være nyttig og nødvendig, for eksempel innenfor økologi og stedsnavngransking. (Se også i termbasen Snorre, der vi under Miljøstyring kan finne en definisjon som ‘sted med geografisk avgrensning der det kan gjennomføres aktiviteter under styring av en organisasjon’.) Men det er ikke fritt for at ordet også brukes som et finere synonym for sted, og det er mer betenkelig enn nødvendig. Slik er lokalitet definert i Bokmålsordboka: 1 avgrenset geografisk område; (forholdene på et) sted // vakre lokaliteter 2 boligområde med rom, bygninger o.l.; lokale // se på lokalitetene // hensiktsmessige lokaliteter Legg også merke til slutten på (2), der lokalitet er synonymt med lokale. Lokasjon Ifølge Tanums store rettskrivningsordbok er lokasjon ‘(lager)sted’, men det er opplagt mye mer. I en fremmedordbok finner vi: 1 plassering, sted der noe befinner seg 2 (tidl.) reservat for innfødte afrikanere nær byer i Den sørafrikanske republikk (f.eks. Umlazi nær Durban) I Teknisk engelsk-norsk ordbok står det følgende: location subst. 1 lokalitet, beliggenhet 2 sted 3 byggeplass 4 søking, peiling 6 lagercelle, lokasjon, lagringssted, posisjon [data] [aut] I Stor engelsk-norsk ordbok er disse betydningene oppført: location subst. 1 lokalisering, stedfesting 2 anbringelse, plassering 3 sted, beliggenhet, plass ● a suitable location for a factory en passende beliggenhet for en fabrikk 4 (radio) søking, peiling, posisjonsbestemmelse 5 (geologi) forekomst, funnplass 6 (amer.) bosted, oppholdssted 7 (jus) utleie 8 (film) innspillingssted, location (utenfor studio), naturlige omgivelser ● the film was shot on location filmen ble spilt inn i naturlige omgivelser (Merk at vi i betydning 8 bruker den engelske formen location i norsk.) Og i Det Norske Akademis ordbok står ordet med definisjonen ‘sted (hvor noe finner sted eller er plassert)’. Det går fram av utklippene ovenfor at lokasjon i de fleste sammenhenger kan erstattes med andre ord på lokal- eller med mer grunnleggende norske ord. Likevel har ordet vunnet fram som samlebegrep, særlig for noe avdelingslignende som ligger for seg. Det konkurrerer med mer kjente ord som avdeling, avdelingskontor, kontor, kontorsted og virksomhet. Det har særlig fått feste i helsevesenet etter de siste årenes omorganiseringer, kanskje fordi behandlingssted, klinikk og sykehus blir for spesifikt, sted blir for geografisk og lokaliteter kan oppfattes som lokaler. Her er resultatet av et søk i avisbaser (Nasjonalbiblioteket) som avslører at ordet lokasjon etter et blaff i 1960-åra (det ble registrert i dansk i 1961) for alvor fikk vind i seglene litt før år 2000. Mangedoblingen vitner om en farsott og kanskje en varig trend i navnsettingen. Råd: Bruk om mulig noe annet Mange reagerer på stiv og fremmedgjørende bruk av lokasjon og liknende ord. Språkrådet rår til å bruke andre ord enn lokasjon der det er praktisk mulig, enten det er sted, område, beliggenhet eller avdeling. Lokalitet kan også være en løsning, men dette og andre lokal-ord bør generelt bare brukes der alternativene er dårligere. I sammensetninger er ofte aktivitet eller formål angitt i førsteleddet, slik at sted er mer enn informativt nok som andreledd. Lokalitet og lokasjon blir da helt overflødig som presisering av at noe finner sted et visst sted. Et eksempel kan være kurssted (course location). * Kurslokasjon tilfører ingen informasjonsverdi. Merk at det i noen fag kan ha utviklet seg nyanser mellom synonymene, slik at det ene ordet kan vise til noe mer spesifikt enn det andre. Et eksempel er borested, borelokasjon, borelokalitet og borestedslokalitet i denne forskriften. Borestad (eng: drill site) og borestadslokalitet (drill site location) er to ulike oppslag i Norsk termbank og kanskje to ulike begrep. Men det er vanskelig for folk flest å se forskjellen. I oppdrettsnæringen finner vi både oppdrettssted, oppdrettslokalitet og oppdrettslokasjon, som kan være vanskelige å holde fra hverandre. Det å utnytte synonym fra latin og andre språk for å skape nyanser, kan være nyttig. Men hvis forholdet mellom det hjemlige ordet og fremmedordet er uklart, minker nytteverdien. Og verre blir det om man bruker ulike fremmedord helt eller delvis om det samme, slik mange gjør med lokalitet og lokasjon. Lokasjon sprer seg nok i stor grad som ren påvirkning fra engelsk. Til slutt: Selv om man bruker lokalitet eller lokasjon i en viss sammenheng, kan man noen ganger skrive det om for å gjøre teksten mer tilgjengelig. For eksempel kan «NN har en oppdrettslokalitet i fjorden» bety «NN driver oppdrett i fjorden» eller «har så og så mange oppdrettsanlegg i fjorden».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/symbolet-for-diameter/,Symbolet for diameter,"Er tegnet for diameter en vanlig Ø, og skal det stå kolon mellom tegnet og tallet?","Diametersymbolet er strengt tatt en liten runding med en skråstrek gjennom (⌀), ikke en ø. Under «Encodings» i den engelske Wikipedia-artikkelen om diameter står det hvordan du skriver tegnet. Hvis du ikke får det til, kan du ty til vanlig ø i stedet. Ikke bruk kolon, men sett et hardt mellomrom mellom symbolet og tallet. På side 64 og 65 i denne læreboka i maskintegning ser du to litt andre utforminger av tegnet.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-borde-et-skip-uttalen/,Å borde et skip – uttalen,"På Dagsrevyen i dag ble det snakket om bording av skip. Den ene reporteren kalte det «bårding», den andre kalte det «båring». Selv kaller jeg det boring med o. Hva er riktig?","Bord- i bording uttales akkurat som bord i å gå om bord, altså slik du uttaler det. D-en er stum. Uttalen /bårding/ vekker mistanke om påvirkning fra engelsk boarding, mens /båring/ er vanlig uttale av boring (altså det å bruke redskapet bor) i nynorsk og mange dialekter.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skadd-saret-eller-begge-deler/,"Skadd, såret eller begge deler?","Når heter det skadde eller skadede, og når heter det sårede, for eksempel etter en terrorhandling?","Enhver som har fått en skade (medregnet skuddsår), kan kalles skadd eller skadet. Årsaken til skaden kan være alt fra en ulykkeshendelse til krigshandlinger. Men folk som har blitt skadd av fiendtlig våpenmakt, kalles oftest sårede. En som er skadd, kan være skadd av noen eller noe. Skaden er altså ikke nødvendigvis påført. En som er såret, er oftest direkte eller indirekte såret av noe n, altså med våpen og med vilje. Våpenmakt Etter krigshandlinger finnes det falne/ drepte og sårede. Falne viser oftest (ikke alltid) til soldater, mens det er nokså vanlig å bruke sårede om både soldater og sivile. En som er påført sår (f.eks. skuddsår) i krig, er i vid forstand skadd (jf. ordet skuddskade), men kalles helst såret mens skaden er fersk. I krig kalles også mange skadde sårede selv om de ikke har åpne sår. Etter bombeattentat og andre terrorhandlinger finnes det drepte og sårede, men her kan det være omvendt: Folk med sår/skader av alle slag kalles ofte bare skadde. Noen medier melder om så og så mange skadde etter et attentat, andre melder om sårede. Her har vi ikke noen fasit. Selv om det er pleonastisk (smør på flesk) sett fra både den ene og den andre synsvinkelen, er det også mulig å snakke om « skadde og sårede mennesker» (altså sårede + andre skadde) i forbindelse med både krig og terror. Det kan være nyttig med tanke på behandling av de sårede/skadde. Det kan også være nyttig å skille mellom sårede og (andre) skadde dyr, slik det gjøres bl.a. i viltforskriftten. Ulykker Etter trafikkulykker og andre ulykker finnes det drepte/døde/omkomne og skadde, ingen sårede. Det er altså ikke forekomsten av sår som styrer ordvalget.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/muligens-pa-nynorsk/,Muligens på nynorsk,Eg ser at det er mange som i fullt alvor skriv «moglegeins» på nynorsk. Det kan vel ikkje vere rett?,"Nei, «moglegeins» eller «mogelegeins» er eit tulleord som ein har brukt for å parodiere dårleg omsetjing frå bokmål. På nynorsk heiter det beint fram kanskje eller kan hende (med a-infinitiv: kanskje eller kan henda).",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-syklene-sine-deres-ser-ut/,Hvordan syklene sine/deres ser ut,"Vi diskuterer hva som er riktig av sine og deres i følgende setning: «Noen setter syklene sine i kjelleren, mens andre har glemt hvordan syklene sine/deres ser ut.»","Sine viser tilbake til subjektet i setningen, som er eieren av det som står etter sine. I setningen «Noen setter syklene sine i kjelleren» viser sine til noen (det er disse noen sine sykler), og det er helt korrekt. Regelen gjelder også for leddsetninger. «Andre har glemt» er oversetning (minus objekt), mens «hvordan syklene … ser ut» er en leddsetning. I leddsetningen er syklene subjekt. Men syklene kan jo ikke være eiere av seg selv. Altså er sine feil her. Da må det hete deres. Men vent! Dere i deres kan jo også i teorien vise til noen helt andre enn de nevnte andre (for eksempel de førstnevnte noen eller noen som ikke er nevnt i teksten). Jo, men da hjelper det ikke å sette inn sine; det må full omskrivning til. Merk at dette er regler for korrekt skriftspråk. I mange dialekter brukes sin og sine mer, også for å vise fra en leddsetning til subjektet i en oversetning. Det kan være helt riktig talemålsgrammatikk. Bare søk på « vet (ikke) hvem faren sin er ».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dannelse-eller-danning/,Dannelse eller danning?,Heter det dannelse eller danning? Eller betyr de to ordene kanskje forskjellige ting?,"Det heter helst dannelse når vi snakker om en viss væremåte, ellers er det valgfritt. Ifølge Bokmålsordboka betyr dannelse ett av tre: a) ‘(grad av) finhet i kultur og væremåte kombinert med (visse) kunnskaper’, som i allmenndannelse og ha dannelse b) ‘det å danne; tilblivelse’, som i dannelse av skyer c) ‘resultat av en prosess eller utvikling’, som i nydannelse, rustdannelse og utdannelse I de to siste betydningene kan en også bruke danning. (Forresten finnes det også rustdannelse og utdannelse under b.) Danning også under a ovenfor? På nynorsk er danning (før daning) den eneste riktige formen i alle de tre betydningene. Det er skrevet mye om danning i denne betydningen på nynorsk, særlig i forbindelse med oppseding og skole. Definisjonen er omtrent som i Bokmålsordboka, men ordet har nok ofte en litt annen valør, med mindre konnotasjoner til finkultur og «klasse» og mer til kunnskaper, ferdigheter og «finsleg framferd» som gir grunnlag for å være «gagns menneske». Varianten med -ing er også tatt i bruk i bokmål, f.eks. i barnehageloven. Vi kjenner ikke bakgrunnen for det. Kanskje er det for å knytte an til danningsbegrepet slik det er brukt på nynorsk (litt mer «klasseløst»), kanskje er det bare for å ha et felles uttrykk på de to målformene.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/parafere-og-kontrasignere/,Parafere og kontrasignere,"I vår bedrift har vi i alle år brukt ordet parafere om det å skrive initialer på hver side av en kontrakt der underskriften kommer på siste side. Er dette riktig, eller burde vi heller bruke kontrasignere om dette? Hva er i det hele tatt forskjellen på å parafere og å kontrasignere?","Det er ikke allmenn enighet om forholdet mellom disse ordene, og det er vanskelig å komme med noen entydig konklusjon. Vi tar ordbøkene nærmere i øyesyn nedenfor. Slik står det i Bokmålsordboka: parafere (fra fr.) medunderskrive et dokument som alt er underskrevet, bekrefte kontrasignere medunderskrive Og i Den Danske Ordbog: parafere 1 medunderskrive et dokument som ansvarlig for at det er udfærdiget i overensstemmelse med den trufne afgørelse 1 a underskrive en traktat eller lignende forud for den endelige, parlamentariske stadfæstelse kontrasignere underskrive noget der i forvejen er underskrevet af en overordnet eller en anden ansvarlig person; medunderskrive Det står ikke noe om initialer her, se mer om det til slutt nedenfor. Lenger tilbake Hvis vi går historisk til verks, gjennom Ordbog over det danske Sprog, finner vi: parafere […] med hensyn til et (af udstederen underskrevet) dokument: (med)underskrive (ved anbringelse af underskrift under (til højre for) udstederens underskrift, under en skillende (skraa)streg) til embedsmæssig bekræftelse af udfærdigelsens formelle tilbørlighed (saaledes at en minister paa denne maade medunderskriver en af kongen underskreven lov, en departementschef en af ministeren underskreven ministeriel bekendtgørelse, en fuldmægtig en af kontorchefen underskreven skrivelse osv.). […] kontra-signere […] forsyne (en skrivelse) med kontrasignatur; medunderskrive. […] Han hilser militærisk … kontrasignerer … vort af Guvernøren udstedte Pas […] billedl.: give sin tilslutning. Jeg har saa udførligt gengivet (hans) Vidnesbyrd … fordi jeg af personlig Erfaring kan kontrasignere det. Kontra-signatur […] en persons underskrift under noget, der allerede er underskrevet af en foresat (fx. om en ministers underskrift under kongelige udfærdigelser); med - ell. modunderskrift. Med-underskrift […] (jf. Kontrasignatur; især emb.) Nivåforskjell? Det er ikke lett å se hva forskjellen består i ovenfor, men på høyeste konstitusjonelle plan, i Grunnloven, er det i alle fall kontrasignatur det er tale om. I hverdagsbyråkratisk sammenheng er gjerne parafering ordet. På engelsk brukes visst countersign uten forskjell. Vi har understreket medunderskrive i utdragene, siden det er en fellesnevner for mye av det andre; men merk at medunderskrive også dekker andre fenomener (jf. engelsk co-sign). Medunderskrive er lett forståelig og kan nok med fordel brukes oftere. Ellers er det tryggest å bruke parafere og kontrasignere i tråd med tradisjonen i den institusjonen man er i, og ikke eksperimentere med ordene. Initialer? Så spørs det om parafere i tillegg bør brukes i betydningen forsyne (hver side) med initialer. En dansk fremmedordbok antyder det, og det samme finner vi i Teknisk engelsk-norsk ordbok, der parafere enkeltsider = to initial. Vi finner også en lignende betydning av parafere i forbindelse med traktatsignering (der det også har vært brukt om foreløpig signering). Mange jurister bruker det om å underskrive med initialer. (En interessant kommentar til det står i norsk Wikipedia.) Denne betydningen står imidlertid ikke i 4. utgave av Jusleksikon; der finner vi bare betydningen ‘medunderskrive’. Uansett kan det ofte være like greit å skrive sette initialer på eller signere med initialer.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bagett-skrivemate-og-uttale/,Bagett – skrivemåte og uttale,"Heter det bagett eller baguette, og hvordan skal det uttales?","Skrivemåten av det franske ordet baguette ble fornorsket i 1980. Korrekt norsk skrivemåte har siden da vært bagett, se rettskrivningsordbøkene. Skrivemåten uten -u- er i samsvar med den franske uttalen. (Denne u-en i fransk er stum, den tjener bare til å vise at g-en skal uttales som en vanlig hard g.) Ordet bagett bør altså uttales rett fram, med trykk på siste stavelse: baGETT. (I mye østnorsk, inkludert trøndersk, ligger trykket på første stavelse også i importord som bagett, og det må regnes som riktig i de dialektene det gjelder.)",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/som-om-eller-bare-som/,Som om eller bare som?,"Kan man sløyfe «om» i «det var som om», «å late som om», «det virker som om», «det ser ut som om» og lignende uttrykk? Er forresten «det virker som at» eller «ser ut som at» et brukbart alternativ?","Det går oftest bra å sløyfe om. Det er ikke nødvendig å ty til at. Vi snakker her om hypotetiske sammenligninger der det kommer en leddsetning etter som (om). (I sammenligninger der bare substantiver er involvert, for eksempel «Gutten så ut som en mann», har om naturligvis ingenting å gjøre.) Det er som (om) de bare later som (om)! I Det Norske Akademis ordbok finner man sitater som viser at både Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset har klart seg uten «om»: [det var] som svimmelheden begyndte at gaa over [barna] ropte ind; men han lod, som han ikke hørte paa Torkild virket det som hendes rastløse flid skulde tjene til at døve en dyp utilfredshet Faktisk var det vanligere å sløyfe «om» før i tida, men ikke helt uavhengig av de språklige omgivelsene. Det finnes formuleringer der «om» oftest er med, for eksempel «som om det skulle være noe å bry seg om!». På den andre siden kan «som om» iblant virke for omstendelig. Stort sett kan man la magefølelsen avgjøre. Etter å være finnes forresten også en beslektet formulering med liksom (uten om): Det var (lik)som tida stod stille. / Det var som (om) tida stod stille. Nærmere om virke som (om), se ut som (om) Disse variantene er altså likeverdige: Det virker som (om) han mener det. Det ser ut som (om) han mener det. Vi har også: Det ser ut til at han mener det. «Det ser ut til» passer ellers best om slikt som sannsynligvis kommer til å skje (jf. utsikter): Det ser ut til at det blir regn. Svarbasen inneholder forresten en særskilt artikkel om den nyere formuleringen virker å være, som mange nå bruker i stedet for virker og virker som (om). Som at Nyere varianter som «later som at», «ser ut som at» og «virker som at» er strengt tatt overflødige.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/har-tenkt-til-a/,Har tenkt til å...,Er det lov til å bruke uttrykket «å ha tenkt til noe» i skrift?,"Det er egentlig ikke noe galt med dette uttrykket, men noen regner det som dårlig språk. Skriv heller «har tenkt å» hvis du vil unngå kritikk. «Tenkt å» uttrykker akkurat det samme med færre ord og er slik sett et hakk bedre. Mange skriver og spør hvorfor noen sier «tenkt til å». Vi har ikke fasiten, men til gjengjeld minst fire ulike hypoteser. Du må nok sette ned lesehastigheten hvis du har tenkt (til) å sette deg inn i dem. 1 Smitte fra lyst til å Til i uttrykket ha lyst til kan ha smitta direkte over på ha tenkt å, som ligger i samme gata. Det kan også ha skjedd indirekte: Man ser at det er riktig å skrive har lyst til å, mens man selv sier for eksempel /har løst å/. (Ha lyst å er riktignok like riktig og gammelt som ha lyst til å, men det forandrer ikke saken.) Sier man /har tenkt å/, kan man komme til å tro at det mangler en preposisjon der også. 2 Til kommer av t-en i tenkt Kort sagt: /tenktå/ og /lystå/ = /tenkt-te-å/ og /lyst-te-å/. Mange steder heter til bare /te/. Tenkt til å må da bli /tenkt-(t)e-å/ og i farten /tenktå/. Folk som sier / tenktå /, men som også sier /te/ for til, kan komme til å tro at de sier tenkt til å litt slurvete, og derfor tar de med til når de skriver. I så fall har vi det som kalles hyperkorreksjon – retting i utrengsmål. I neste omgang kan et tydelig uttalt «til» komme inn i talemålet. På nettet er det nå snart like vanlig å bruke «jeg har tenkt til å» som «jeg har tenkt å» (182 000 mot 335 000 ifølge Google i april 2015). Vi ser også at noen skriver «har/er begynt til å» (istedenfor «har/er begynt å»). Det styrker mistanken om at «til» kan være ei hyperkorrigert utbygging av t-en i partisippformer som «tenkt» og «begynt». At «til» brukes mest i perfektum, styrker mistanken ytterligere (færre skriver nok «jeg tenker til å»). 3 Eg tenkjer te (til) = Eg tenkjer å I mange dialekter har selve infinitivsmerket å hett te (til): «Eg tenkjer te gjera det». «Eg har tenkt å» uttales akkurat som «Eg har tenkt til»: /eg har tenkt te/. Seinere har det blitt mer og mer å for infinitivs- te i slike dialekter, men noen te kan ha blitt omtolka til til på veien, og å kan da ha bli lagt til for å få det «komplett» i samsvar med det man tror er skolegrammatikken. Problemet med denne hypotesen er at den helst gjelder vestnorsk, men mange som skriver tenkt til å, er østlendinger. Det er ikke vanlig på Østlandet å si «tenkte» eller «tenker til å» i preteritum og presens. 4 Fra «eg er tenkt (til) å» eller «eg har tenkt meg (til) å» I mange dialekter kan «eg er/var tenkt (til) å» brukes ved siden av «eg har/hadde tenkt (til) å». (Eller «er/var tenkt te» ved siden av «har/hadde tenkt te»). Dette er gammelt i store deler av Norge. Det kommer av refleksiven tenkjast = tenkje seg: Siden tenktest er tungt, er det blitt omdannet til vanlig partisipp med passiv. «Eg tenkjest/tenktest» blir altså «Eg er/var tenkt » i stedet for det logiske «Eg tenkjer/tenkte meg». (Dialektalt finst òg er/var tenkst te.) Her et utklipp fra Norsk mållæra av trønderen Ivar Høyem (1880), se det andre markerte eksempelet: I hardingen Olav H. Hauges dagbøker finner vi begge varianter (dessuten med og uten «til»): Eg [...] var tenkt å lata vera alt saman. Eg er tenkt å kalla det «Revebjøllor i grustaket» [...] Og enno hadde eg ikkje byrja med det eg var tenkt til [...] Eg har tenkt å skriva um Nygard. Vi finner dessuten denne beslektede formuleringen: [...] temperaturar langt under og yver det gradestokken var tenkt til Det svarer til det første eksemplet hos Høyem ovenfor. Her er noe eller noen uttenkt eller eslet til noe av noen (eller så å si av skjebnen). Dette er også gammelt i norsk og fremdeles vanlig. Når noe(n) kan være tenkt til å være eller gjøre noe, må noen (f.eks. man) rent logisk kunne tenke det/dem til dette. Man kan da også tenke seg (selv) til noe (jamfør å bestemme seg til å gjøre noe, som var vanlig før). Derfra er veien kort til bare å tenke til å gjøre noe 5 Intet nytt? Av forklaringene ovenfor er nok den første i kombinasjon med den andre best. Men alle kan være overflødige. Slår vi opp i Ordbog over det danske Sprog, ser vi at «tenke til å» slett ikke er noe nytt, det er tvert om utdødd i dansk! Og hvem er det som bruker uttrykket før det forsvinner? Jo, nordmannen (mer eller mindre) Ludvig Holberg. Det er altså fullt mulig at dette hele tida har eksistert som en understrøm i norsk språk. Tenke seg til! † tænke til (at gøre noget). alle de, som havde Huuse, Gaarde og Jorde (i Kbh.), skulde tænke til at planke og broelægge samme Stad. Holb.​DH.I.654. Kand et Menneske da ikke selv merke, at det er ikke den rette Vey at gaae paa, naar han opvækkes til Vrede?.. førend han vil tænke til at giøre andre ondt, giør han sig selv det verste Onde. Mossin.​Term.578. † m. inf. styret af til. Faae hand en ulykke, der enten har deponerit eller tænkt til at deponere min Livs Tid. Holb.11J.II.1. Er vel dend stakkels (gamle) Mand klog, at hand vil tenke til at giffte sig med een Pige paa 18 Aar. KomGrønneg. III.245. den gemene Mand, hvorpaa man, for Mængdens skyld, ingen vis Tal kand give, tænker jeg ikke til at ville her opregne. Schousbølle.​Saxo.218.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tenkje-krenkje-senke-og-liknande-pa-nynorsk/,"Tenkje, krenkje, senke og liknande på nynorsk",Eg slit med bøyinga av verb som sluttar på -enke eller -enkje på nynorsk. Kan de hjelpe?,"Den tradisjonelle bøyinga av tenkje, blenkje og krenkje er slik: tenkje – tenkjer – tenkte – har tenkt blenkje – blenkje – blenkte – har blenkt krenkje – krenkjer – krenkte – har krenkt Dette er såkalla e-verb; dei har ikkje nokon a i bøyingsendingane (bortsett frå dei valfrie infinitivsformene å tenkja osb.). J-en er valfri, men ikkje bøyingsmåten. «Har *krenkja», som ein stundom ser, er altså heilt gale. Skal ein fyrst bøye dette verbet gale, er det betre å skrive «har krenka». Då bøyer ein det på same måte som å senke: senke – senker – senka – har senka Somme blandar inn ein j i bøyinga av senke. Det er òg heilt gale. Skal ein bruke j, må ein halde seg til den tradisjonelle varianten av ordet i nynorsk, altså å søkkje: søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt (Merk at søkke – søkk – sokk – har sokke tyder noko anna. Det svarer til bokmål synke.) To ord som faktisk blir bøygde med både j og a, er å lenkje og å benkje: lenkje – lenkjar – lenkja – har lenkja benkje – benkjar – benkja – har benkja Dette «avviket» (a-bøyinga) heng saman med at verba er avleidde av substantiv (ei lenkje og ein benk). J-en er valfri i desse verba òg. (Ein bør velje same løysing i verbet som i substantivet, altså t.d. ei lenkje – å lenkje.) Det finst ein eldre variant av verbet å lenkje. Det er eit e-verb: lekkje – lekkjer – lekte – har lekt Det går som det meir kjende verbet å tekkje: tekkje – tekkjer – tekte – har tekt Fortidsformene av å lekkje kan sjå løgne ut for den som er mest van med bokmål, men hugs at bokmål lekte = nynorsk leika. Lekte kolliderer altså ikkje med fortid av å leike. Til slutt: Skriv ein å lekkje for å lenkje, bør ein helst òg bruke substantivet ei lekkje i staden for ei lenkje.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/frita-for-eller-frita-fra/,Frita FOR eller frita FRA?,Er jeg fritatt for eller fritatt fra militærtjeneste?,"Du kan trygt si at du er fritatt for militærtjeneste. Tradisjonelt heter det for det meste frita for i de fleste uttrykk (fritatt for ansvar, skyld o.a.), men vi vil ikke si at frita fra er feil. Begrepene å være fri for noe og å være fri fra noe er sammenfiltret langt bakover i språkhistorien. Fra hevder seg best foran å, når en person er subjekt, altså når en person ber om eller har fått fritak fra/for (plikten) til å gjøre noe. Det Norske Akademisk ordbok viser hovedmønsteret.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/komplettere-eller-komplementere/,Komplettere eller komplementere?,"Min kollega bruker ordet komplementere i sammenhenger der det for meg virker mest korrekt å bruke komplettere. Eksempel: «Hvis vi bestiller delene som mangler, får vi komplementert denne dingsen.» Er dette riktig?","Å gjøre komplett er ganske enkelt å komplettere, jamfør Bokmålsordboka: komplettere v2 utfylle, gjøre fullstendig Komplementere står ikke i Bokmålsordboka, men det har kommet inn i Det Norske Akademis ordbok. I Den Danske Ordbog er det definert med ‘være komplement til; udvise komplementaritet til’. Det har altså med utfyllende egenskaper å gjøre. Der utfylle e.l. ikke er dekkende i fagspråket, må man selvsagt kunne bruke komplementere. Men i hverdagslig sammenheng er det neppe nødvendig. I tillegg til dette, og helt på siden, har vi komplimentere ‘rose, smigre; lykkønske’, altså gi komplimenter.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forsta-eller-misforsta-meg-rett/,Forstå eller misforstå meg rett,Heiter det «forstå meg rett» eller «misforstå meg rett»? Eller er begge delar mogleg?,"Uttrykksmåten «misforstå meg rett» er ein humoristisk kombinasjon av «forstå meg rett» og «misforstå meg ikkje». Til vanleg bør ein bruka eit av dei to sistnemnde uttrykka. « Misforstå meg rett» kan ha oppstått som ein glepp, men det er lenge sidan det vart ein fast frase til bruk i mindre høgtidlege samanhengar. Det fungerer som ein slags avvæpningsteknikk. Det eldste dømet vi har funne på norsk, er frå Morgenbladet i 1904: [...] Enden paa det hele [blev], at vi atter maatte anbetro vore unge Liv til norsk Jernbanestel. / M[e]n mistforstaa mig ret. Jeg er i Grunden ikke af dem, som nærer uvenlige Følelser ligeoverfor Jernbanen [...] Ordlaget er sikkert eldre i dansk. Slik er det omtalt i Ordbog over det danske Sprog: i spøgefulde eller forvrøvlede udtryk: misforstaa mig ikke forkert (dvs.: misforstaa mig ikke)! misforstaa mig ret (dvs.: prøv at forstaa mig)!",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bullshit-pa-norsk/,Bullshit på norsk?,"Bullshit har i flere tiår vært et begrep innenfor forskning og filosofi, etter Harry Frankfurts kjente essay om emnet («On Bullshit»). Hva kan det kalles på norsk? Tullprat, drittpreik e ller oksemøkk?","Man må kunne bruke gode gamle ord som skittsnakk, pisspreik osv. i denne spesialbetydningen, selv om disse ordene gjerne har flere betydninger. Nykonstruksjonen oksemøkk vil vi ikke anbefale. Rent konkret kan bullshit være ‘oksemøkk’, men på norsk skiller man sjelden slik møkk fra kumøkk/kuskitt (nynorsk også kumøk/kuskit), så ordet har ikke klangbunn i norsk. Hvis man først må ha noe nytt, er det bedre å bygge på bull (se siste bolk nedenfor). Nok av tulleord fra før I overført betydning er bullshit ifølge Kunnskapsforlagets Stor engelsk ordbok blant annet pissprat, svada, vrøvl, tull, vås. Det er altså bare tullprat at vi mangler ord for bullshit på norsk. Dersom shit -elementet endelig må med, har vi fra før skittsnakk (nynorsk skitsnakk) og ei hel ruke med lignende ord, noen med flere nyanser, grensende mot ‘tomprat’. Vi skal heller ikke glemme pølsevev, som er som skapt for Frankfurts spesialbegrep. Både nylaging og lån er altså ganske unødvendig. Norsk bull Nå kan det riktignok tenkes at bull i bullshit opprinnelig ikke er okse. Bull alene betydde ‘tullprat’ i engelsk før bullshit ble vanlig om det samme. Det er trolig en tilfeldighet, men også i islandsk finnes det et bull som betyr ‘tullprat’. Det uttales nærmest /buttl/. Ordet bull er også kjent fra indre Sogn, der uttalt /buddl/, med betydningene ‘bobling’, ‘skvip, søl’, ‘tullprat’. Andre steder i landet har bull hatt betydninger som ‘(vind)pust’ og ‘blaff’. Hvis tullprat og skitsnakk ikke er bra nok, kan vi alltids låne bull fra engelsk, islandsk og norsk dialekt i betydningen ‘tullprat’. Vi kunne i teorien også ha lagt til norsk -skitt og fått bullskitt (nynorsk bullskit) med tonem 2. Den norvagiserte formen bullskitt ble brukt allerede i 1959, men har for det meste glimret med sitt fravær siden. Enda tidligere, i 1939, stod ordet i Aftenposten med én t: «[D]e historiene som amerikanerne blandt mannskapet har fortalt, det er hvad vi sjømenn kaller for bullskit.»",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-en-grunn-av-en-grunn/,"For en grunn, av en grunn?",Heter det «Jeg gjorde det av en grunn» eller «Jeg gjorde det for en grunn»?,"Tradisjonelt heter det ingen av delene på norsk. De to formuleringene er mer eller mindre direkte oversettelser av «I did it for a reason». Den minst direkte oversettelsen, med «av», knytter seg til eksisterende norske uttrykk som «av den grunn», «av grunner som …». På norsk starter vi vanligvis i en annen ende: « Det var en grunn til at jeg gjorde det» En grunn til at den engelske uttrykksmåten fester seg, er nok at vi gjerne vil kunne starte som på engelsk med oss selv og gjerningen i fokus: «Jeg gjorde det …». Bordet fanger, og vi må ty til direkte oversettelse av resten. Vi kan eventuelt si «Jeg hadde en grunn til å gjøre det» eller «Jeg gjorde det ikke uten grunn», men det er ytringer som krever litt mer planlegging.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/namn-pa-fag-pa-bade-nynorsk-og-bokmal/,Namn på fag på både nynorsk og bokmål,"Dersom namnet på eit fag eller emne berre står på bokmål i studiekatalogen, må eg då bruke bokmålsnemninga i ein nynorsk tekst?","Nei. Namn på fag skal finnast på begge dei norske skriftmåla. Treng du hjelp med omsetjinga, kan du spørje den fagansvarlege eller ta kontakt med Språkrådet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fleire-kolon-etter-kvarandre/,Fleire kolon etter kvarandre?,Er det gale å bruke fleire kolon etter kvarandre? Eller kan eg ramse opp slik som nedanfor? «Satsinga inneheldt tre delar: del 1: kjøpe mat til heile nabolaget; del 2: byggje scene i parken; og del 3: måle søppeldunkane i fine fargar.»,"Det er ingen regel som seier at det er gale å setje fleire kolon etter kvarandre slik. Men det kan verke forvirrande eller litt uelegant, så vurder om du kan skrive det om. Dømet ditt kan skrivast om slik: Satsinga inneheldt tre delar: 1) kjøpe mat til heile nabolaget, 2) byggje scene i parken, 3) måle søppeldunkane i fine fargar.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/splitte-mine-bramseil/,Splitte mine bramseil,Vi har hatt en diskusjon om det heter «splitte mine brannseil» eller «splitte mine bramseil». Kan dere avgjøre saken?,"Det heter «splitte mine bramseil». Det handler nok opprinnelig om bramseil som blir spjæret i uvær. Bramseil og røyl var de øverste seilene på de fullriggede skipene i gamle dager. I dag fungerer uttrykket som et humoristisk alternativ til «jøss», «fytterakkern» og andre kraftuttrykk. Ordbog over Det Danske Sprog har uttrykket «splitte mine toppseil» fra 1850-åra. Det er usikkert hvor gammelt det tilsvarende med bramseil er. Jonas Lie skrev i 1892 «splitte min bramstang». I norsk skriftkultur finner vi «splitte mine bramseil» først i en Petterøe-reklame fra 1925. Senere har det vel vært mer brukt i skjønnlitteratur og tegneserier enn (på ramme alvor) til sjøs. Lignende utbrudd med splitte går langt tilbake i flere språk, jamfør for eksempel « Split my windpipe! » i engelsk slang omkring år 1700. Seil-motivet finnes blant annet i sangen Jolly Jack of Dover fra 1793:",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/avstemming-eller-avstemning/,Avstemming eller avstemning?,"Ved et valg, har vi da en avstemning eller avstemming? Og hva med sammensetninger? Ifølge Bokmålsordboka heter det f.eks. avstemningsresultat og folkeavstemning, men jeg finner også avstemmingsresultat og folkeavstemming på nettet.","I denne betydningen heter det ifølge ordbøkene avstemning, og det er mest brukt. Avstemming (med to m-er) er helst ‘det å avstemme’ i regnskapssammenheng eller å avstemme (tilpasse) i andre sammenhenger. I Tanums store rettskrivningsordbok er avstemming reservert for fagfeltene elektro og økonomi. I valgsammenheng er det altså avstemning som gjelder. Det typiske skillet mellom -ing og -ning ikke alltid relevant Om et ord skal ende på -ing eller -ning, er ikke alltid helt avklart. Når ordet tydelig viser til en prosess, heter det ofte -ing (bygging, skaping). Når ordet viser til et resultat, heter det helst -ning (bygning, skapning). Slik sett kunne handlingen å stemme hett stemming (jf. nynorsk røysting). Men vi setter oftest av- foran, og da endres vilkårene litt. Varianten -ning hevder seg nemlig generelt best i sammensetninger med preposisjon/adverb, som av-. Det er nok hovedgrunnen til at det heter avstemning om ‘votering’, for det er ikke noe rent logisk som taler mot -stemming her. I bokmål er (av)stemming uten -n- i praksis altså reservert for andre saksområder. Dette står i motsetning til dansk, der -ning brukes uavhengig av betydning. Det kan likevel aldri være galt å skrive stemming om ‘det å stemme’. Tellelighet? Ofte finner vi en tendens til at -ning er mer brukt når begrepet er tellelig. Det er en logisk forskjell mellom avstemning i « en avstemning» (klart tellelig) og avstemning i «å gå til avstemning» (mer generelt), men dette prinsippet gjør seg nok ikke særlig gjeldende, blant annet fordi det blir overstyrt av tendensen til -ning i sammensetninger med preposisjon/adverb (som av-). Å avstemme Dette verbet betyr ‘å få til å stemme eller harmonere’. Her gir ordboka bare ett alternativ, uavhengig av nyanse (med hensyn til prosess, tellelighet o.a.), nemlig avstemming.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-endelser-i-bokmal-dora-men-dronningen-brevene-har-hoppet/,"A-endelser i bokmål: døra, men dronningen, brevene, har hoppet?","Kan jeg kombinere en form som døra med f.eks. dronningen, flertallsformen brevene og verbformen hoppet?","Du kan i prinsippet kombinere former på slump, men det er vanlig å peile seg inn mot enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk). Statistisk sett er a-former mest brukt om det mindre formelle og høytidelige, men det er ikke nødvendig å rette seg etter statistikken. Det finnes ingen offisielle regler for eller mot å bruke a-endelser i noen sjanger. Det finnes heller ingen offisielle regler mot å blande a-endelser og andre former på slump. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer for kombinasjon av former, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst. Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene. Rettskrivningshistorien I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave». I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til. Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt. Retninger du kan velge mellom Som språkbruker er du som sagt ikke bundet av hverken statistikk eller konvensjonell stilistikk. Du kan i prinsippet komponere selv, for eksempel i en av disse retningene: 1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser) 2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser som stilmarkør (i konkrete og «jordnære» ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler) 3) bruke (lite eller mye) a-endelser uten noe (tradisjonelt) system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor) 4) bruke mye a-endelser ganske konsekvent, forankret i systemet i norske dialekter (uten hensyn til hva noen regner som «dannet talemål») 1–4 er altså bare en beskrivelse av tendenser. To hovedretninger i talemålet I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta (retning 4). I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene, jf. en ytring som «tid en går fort på hytt a » (retning 2 eller 3). Noen retninger i litteraturen Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, selv om disse endelsene egentlig er valgfrie. Utover på 1900-tallet ble det vanlig å følge retning 2 til en viss grad i skjønnlitteraturen. Forfattere som kjenner tradisjonelt by- og bygdemål godt, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb, og da særlig i uhøytidelige passasjer. Ny retning i talemålet: oppløsning av trekjønnssystemet Mange yngre mangler den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord, men har lagt merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse. Dermed har a-ending de siste tiåra blitt delvis forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen. En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-en sprer seg der den tradisjonelt ikke hører hjemme, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at flere sier f.eks. «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene). Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1. Du kan rote eller rydde Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg. Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4. 1) Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen. 2) Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen. 4) Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og tok av krona. Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag. Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3. Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse: Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kast et ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronning en som kaster. Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har dårlig grunnlag, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner. Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønns-a i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har e-utlyd, som epl e (altså oftere husa, breva og folka enn epla).",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skada-eller-skadd-lada-eller-ladd-pa-nynorsk/,"Skada eller skadd, lada eller ladd på nynorsk?","Kva heiter lade og skade i perfektum partisipp på nynorsk? Børsa var l___, men eg vart ikkje sk____.","Tradisjonelt heiter det ladd og skadd, men skada og lada vart teke inn og jamstilt i 2012. Variantane skada og lada er ubøyelege. Skadd og ladd kan ein la vere å bøye dersom ein ikkje samsvarsbøyer svake verb elles. Men brukar ein samsvarsbøying, må ein skrive slik: han/ho er skadd det er skadd eller skadt dei er skadde pistolen/børsa er ladd geværet/batteriet er ladd eller ladt batteria er ladde Det same gjeld etter andre former av hjelpeverb (var, blir, blei, vart osb.). Om ein skriv skadd og ladd etter det tradisjonelle mønsteret, må ein bøye orda som e-verb heile vegen, slik: å skada/skade – skader – skadde – har skadd (eller skadt) å lada/lade – lader – ladde – har ladd (eller ladt) Til slutt må vi nemne stuttformene å ska og å la. Dei har i mange hundre år vore dei naturlege talemålsformene i dei fleste dialektane rundt omkring i landet. Ein grunn til at dei er lite nytta i skrift no, er truleg at presens skar og lar minner om former av andre verb, men hovudgrunnen er nok bokmålspåverknad og nyare skriftuttale av skade og lade med d-lyd. Ein kan rekne å ska og å la som uttalevariantar av skade og lade (med stum d), men ein kan altså òg bruke dei i skrift. Ein nær parallell er forresten å spa, som er lett å bøye: jorda er spadd, potetene vart spadde opp.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tinglysning/,Tinglys(n)ing,"Heter det tinglysing eller tinglysning? Jeg ser at det heter tinglysingsloven, men i ordbøkene står begge deler.","Begge deler er tillatt. Tinglysing har vært mest brukt. Tinglys(n)ing er en avledning av å tinglyse. Å lyse betyr å offentliggjøre. Vi har sammensetninger som bannlyse og etterlyse. Opprinnelig er lyse i disse ordene det samme som å lyse i betydningen ‘gjøre lyst’. Man kan skille mellom lysing (f.eks. lysing med lommelykt og lysing av ekteskap) på den ene siden og lysning (‘det at det lysner’ på den andre). Lysning kan dessuten stå for både grålysning og ‘lyst sted’ (f.eks. i skogen). Disse skillene taler for å skrive tinglysing uten -n-. Men kunngjøringer/annonser kan kalles både lysinger og lysninger. Dessuten henger n-en sterkere igjen i sammensatte verbalsubstantiver, særlig hvis de står for noe tellelig. ‘Det å lyse’ kalles oftest lysing, men det heter helst etterlysninger; ‘det å lese’ og ‘det å skrive’ kalles oftest lesing og skriving, men det heter helst avlesninger og avskrivninger. N-en sitter noe mindre fast når ordet står for for handlingen, som i etterlys(n)ing av, avles(n)ing av. Tinglysing viser oftest til handlingen; dessuten har tinglysing rett og slett stått klart sterkest i hele etterkrigstida, mye takket være «lov om tinglysing» fra 1935. De fleste velger derfor fremdeles den enkle varianten med bare -ing.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ugler-i-mosen/,Ugler i mosen,Stemmer det at uttrykket ugler i mosen (altså ‘noko mistenkeleg’) botnar i ei mistyding?,"Ja, her er det visst som i serien Twin Peaks: The owls are not what they seem! Det opphavlege uttrykket i dansk tyder det same som ulvar i myra, for dansk mose = norsk myr. For fleire hundre år sidan skjedde det eit samanfall i nokre jyske dialektar, slik at dei sa ulle(r) for både ulvar og ugler. Det var dermed duka for mistyding og utskifting. Opphavleg heitte det ulve i mosen på dansk. Tidleg på 1700-talet dukka dei fyrste uglene i mosen opp i skrift, og utetter i hundreåret vart ulvane meir sjeldsynte både i dette uttrykket og ute på sjølve dei danske myrane. På Sjælland vart det vanleg å snakka om ugler i mosen. Vi har overteke eit dansk uttrykk utan å forstå det heilt, men det høver jo godt, sidan uttrykket nettopp viser til noko mystisk. Det er vel ikkje så mange som forstår muffens heller, utan at det gjer så mykje.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/cheerleader/,Cheerleader,Hva kan en bruke på norsk i stedet for cheerleader?,"Man kan nok bruke heialeder, men man bør vurdere publikum først. Fenomenet cheerleading har særlig vært knyttet til typiske USA-idretter som amerikansk fotball og dreier seg om å lede heiingen på lag som deltar i konkurranser. I dag er cheerleading også etablert som en egen sport. Det er i utgangspunktet slett ikke om å gjøre å ha norske ord for alle opprinnelig utenlandske skikker, men i dag arrangeres det jo norgesmesterskap i denne sporten, så det er rimelig at du spør. Vi kjenner ikke til noe norsk ord for cheerleader som er så etablert at det står i ordbøkene. Men i en stor ordbok er det forklart som 'leder av heiagjeng, heiajente'. Vi syns heialeder er et bra ord, og det ser ut til å være noe i bruk. Sporten kan kanskje kalles heialedelse eller heialeding (nynorsk: heialeiing). Men alt avhenger av at miljøet selv vil ta ordet i bruk. Vi vet ikke hvor (u)populært det er med norske betegnelser i dette miljøet.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-medan-og-sidan/,Uttalen av medan og sidan,Korleis uttalar ein orda medan og sidan på nynorsk?,"Den tradisjonelle leseuttalen er /mean/ og /sian/. Dei fleste d-ar mellom vokalar og til slutt i ord etter vokal er stumme. Dette gjeld vel å merke gamle norske ord, ikkje importord. I gammalnorsk hadde desse orda stungen d (uttalt som th i engelsk the). Det er mange hundre år sidan dei stungne d-ane fall bort i norsk. Dei overlevde berre – og då i form av vanleg d – på delar av Nord-Vestlandet. (Vi ser her bort frå bokmål og spreidde ord i ymse dialektar.) Når folk som ikkje er sunnmøringar eller nordfjordingar, les ord som med, medan, sidan, sida, tida og nedanfor med hard d på nynorsk, må det reknast som skriftuttale, og det har ikkje vore tilrådd. I mange dialektar har n-en òg falle bort (slik at det heiter /mea/ og /sia/), men ein plar ta med n-en når ein les nynorsk høgt. Det finst elles mange fleire meir særmerkte dialektformer, som til dømes /sea/, /sio/ og /mende/. Medan har synonyma mens (som i bokmål) og dessutan kortvarianten med /me/, som var meir utbreidd enn medan på Ivar Aasen si tid. Hugs at det heiter ved sida av, uttalt ve sia a(v) utan n til slutt! Dette uttrykket har ingenting med adverbet sidan å gjera. Sida /sia/ er her bunden form av ei side /ei sie/.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tjenesteyting-eller-tjenesteytning/,Tjenesteyting eller tjenesteytning,Er det noe som heter tjenesteytning?,"Nei, det heter tjenesteyting. Også tjenesteytelse (eldre: tjenesteydelse) er mulig på bokmål, men det har vært lite brukt. I det hele tatt er * ytning en særdeles lite brukt blandingsform; heller ikke i eldre dansk-norsk het det * ydning.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/cherrytomat-eller-sherrytomat/,Cherrytomat eller sherrytomat?,"Eg har alltid trudd at det heitte cherrytomatar, etter det engelske cherry tomatoes, som eg reknar med kjem av at dei er på storleik med kirsebær. Men eit nettsøk synte at orda vert nytta om einannan. Hadde det ikkje vore greiare om det beint fram heitte kirsebærtomat?","Du har rett, det heiter cherrytomat, ikkje sherrytomat. Kirsebærtomat vart elles nytta ein del i norsk før det vi med ein vri på ein filmtittel kan kalla the attack of the cherry tomatoes. Søk i basen nb.no etter «kirsebærtomater». Det er ikkje mykje som tyder på at desse tomatane kjem att.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-engelsk-flare-det-same-som-norsk-flare/,Er engelsk «flare» det same som norsk «flare»?,"På engelsk heiter å blussa opp to flare up, men i ei attdikting av Olav H. Hauge finn eg å flara upp i om lag same tyding. Er det det same ordet? Og kan solar flare i så fall kallast solflare på nynorsk?","Ifølgje etymologiske ordbøker kan flare ha kome til engelsk frå norsk. Den opphavlege tydinga er å vifta med noko breitt og flatt, men seinare har det fått tydinga ‘å loga opp’. Å loga opp (som er mykje vanlegare) svarer til å flamme opp på bokmål. Ein loge (med å-uttale) er altså ein flamme. Substantivet (ei) flare er mindre brukt både i dialektane og i nynorsk skrift enn verbet å flara. Det har nok ingen sjanse som fagterm. (Norske fagfolk har valt termane solbluss og soleksplosjon.) Dersom du ser solflare i faglitteraturen, er det nok meininga at -flare skal lesast på engelsk vis, som i solar flare. Du kan lesa om tilhøvet mellom solstorm, koronamasseutbrot og solar flares i Store norske leksikon. Nedanfor har vi limt inn det diktet du har lese, og eit utklipp frå Norsk Ordbok.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skansentunnelen-eller-skansetunnelen/,Skansentunnelen eller Skansetunnelen?,Bør det hete Skansentunnelen eller Skansetunnelen? Bør en generelt bruke bestemt eller ubestemt form i førsteleddet i sammensatte geografiske ord?,"Akkurat dette navnet (brukt om en tunnel i Trondheim) er fastsatt med bestemt form (-en) av Kartverket, og da må man holde seg til det når man følger rettskrivningen. Men generelt bør den ubestemte formen brukes i sammensetninger. Det er mange stedsnavn som har bestemt artikkel knyttet til seg. Når et slikt stedsnavn blir førsteleddet i et sammensatt navn, faller den bestemte artikkelen vanligvis bort. Til Skans en i Bergen har vi således Skans e bakken. Andre eksempler: Sandvik en – Sandvik s veien Gardermo en – Gardermobanen Holmenkoll en – Holmenkollbakken Nesodd en – Nesoddtangen Majorstu a – Majorstuveien Vålereng a – Vålerengtunnelen Når det for eksempel heter Sins en – Sins en krysset Skøy en – Skøy en veien er det fordi Sinsen og Skøyen er gamle sammensetninger med - vin (slik som Bergen, av Bjørgvin) og altså ikke substantiver i bestemt form.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/baeret-og-baertur/,Bæret og bærtur,Kvifor seier vi at vi ikkje skjønar bæret? Har det med å vera på bærtur å gjera? Og korleis vart uttrykka til?,"Når vi ikkje skjønar bæret, handlar det truleg om at vi ikkje eingong skjønar noko ganske lite, jamfør ikkje å skjøna det grann, ein døyt eller dusta (dust = ‘støv(fnugg)’). «Skjønner ikke bæret (av det og det)» var godt kjent i Oslo-slang kring 1980, men kan godt vera eldre og ha anna opphav. Bærtur er eit heilt anna bilete. Kva tid og korleis bærturen vart ein metafor, er mest uråd å finna ut. Vi kan likevel identifisera ein ny grammatisk bruk fyrste gong i Rogalands Avis (5.7.1958): Altså: heilt på bærtur. Dømet er godt semantisk òg: Bærplukking på fotballbana er eit slåande bilete på tullete åtferd. Ein mogleg forløpar for metaforen skimtar vi nedanfor: (Begge klippa er frå nb.no, men det siste har vi ikkje full tilgang til.) No kan det godt henda at det å vera på bærtur berre er ein parallell til å vera på viddene eller på jordet, altså mentalt bortreist eller fråverande. Liknande finst i mange språk. Når ein er på (ein verkeleg) bærtur, anten det er på viddene eller i skogen, kan ein òg lett komma på villspor.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/best-practice/,Best practice,"Finst det eit norsk ord for best practice? Uttrykket viser til dei smartaste måtane å løyse eit problem på, særleg der ein ikkje har eit fast regelverk å følgje. Formålet er sjølvsagt at ein skal sleppe å gjere dei same feila som andre har gjort.","På ein måte har ordet alltid funnest på nynorsk: føredøme (= ‘eksempel til etterfølgelse’). To andre framlegg frå oss er bestepraksis og mønsterpraksis. Mønsterpraksis blir nytta i somme offentlege etatar. Modellpraksis (modelpraksis) er i bruk på dansk; modell kan jo tyde ‘førebilete’. Den som veit om best practice, kjenner utan vidare att bestepraksis. Det bør ikkje vere eit krav at eit norsk avløysarord svarer til det engelske ordet nærmast ledd for ledd, men det er jo inga ulempe heller. Andre og litt meir omstendelege alternativ kan vere anbefalt/tilrådd framgangsmåte, den beste praksisen, eksemplarisk praksis, standard framgangsmåte eller – om ein ønskjer å framheve at praksisen byggjer på erfaring – erfaringsbasert eller røynslebasert praksis.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-vektlegge-noe-hoyt/,Å vektlegge noe høyt?,I en jobbutlysing står det at gode samarbeidsevner vil bli «vektlagt høyt». Blir ikke det litt feil?,Denne uttrykksmåten ser ut til å være en sammenblanding av «prioritert høyt» og «vektlagt sterkt» eller noe tilsvarende. Den er ikke å anbefale.,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/internet-of-things-iot-pa-nynorsk/,Internet of things (IoT) på nynorsk,"Dette heiter «tingenes internett» på bokmål. Kva bør det heite på nynorsk? «Tingas internett» kling som direkte omsetjing frå bokmål, og «internettet av ting» kling som maskinomsetjing frå engelsk.","Du kan skrive tingnettet (eller tinginternettet). Somme har òg brukt dingsenettet, men det høver best i uhøgtidlege samanhengar.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/storhetstid-pa-nynorsk/,Storhetstid på nynorsk,Kva heiter «storhetstid» på nynorsk?,"Det heiter stordomstid – og ikkje * storleikstid, som ein stundom ser. Systemet er enkelt: stordom = storhet storleik = størrelse",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/landsmanninne/,Landsmanninne,"Ordet landsmanninne vert brukt ein del av sportsjournalistar, spesielt i NRK. Er dette eit verkeleg ord, eller er det berre noko som einskildpersonar i Kringkastinga har funne på, og som dei nyttar for moro?","Nei, landsmanninne er verkeleg nok, og det er ikkje nytt. Vi finn det alt hjå Ludvig Holberg i 1769. Men d et er mykje betre å skrive landskvinne. Ordet landsmanninne er med i eit band av Norsk Riksmålsordbok frå 1937. Det tyder på at det då vart rekna som eit ord i språket. Seinare har det stått i fleire ordbøker. I dag finn ein ikkje landsmanninne i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka, men i Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner står det, og oppføringa der er utan markering av stiltone. Dette siste er interessant, for det kan tyde på at ordet har vore oppfatta som meir nøytralt for nokre år sidan enn i dag, da mange kanskje tenkjer på det mest som humoristisk meint og litt rart, og kanskje som gammaldags. Elles finn vi ordet manninne ‘kvinne’ i gamle bibelomsetjingar: denne (Eva) skal kaldes mandinde, thi af manden er denne tagen (1. Mos. 2, 23) Dette ordet har nok lenge verka klårt meir markert enn landsmanninne. Det har fått merknaden foreldet og spøkefullt i Norsk Riksmålsordbok.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gi-blaffen/,Gi blaffen,"Kva er blaffen i uttrykket «å gi blaffen»? Er det blafring, jamfør «å blåse i noko»?","Det er truleg ei forkorting av «å gi blanke fa(nd)en», men det kan ikkje utelukkast heilt at det kjem av substantivet blaff. I Bokmålsordboka (2017) står det: I blaff - en (trolig samme ord som II blaff) bare i uttrykket gi blaffen i (noe(n)) ‘ikke bry seg om, ta hensyn til’ II blaff, som det er vist til ovanfor, tyder mellom anna ‘kort, svakt vindpust’. Eit blaff (i segl o.l.) peikar mot noko kortvarig og fåfengt, men om opphavet skulle liggja i luftrørsler, kan vi ikkje utelukke blåse-hypotesen din. Vi finn ikkje noko skriftleg belegg på gi blaffen frå før 1936. Men vi finn hundrevis av «gi blanke blaffen» (frå 1940 og seinare). Det tyder på at gi blaffen er ein evfemistisk (forskjønnande) kortvariant av gi blanke fa(nd)en. Om det stemmer, tek Bokmålsordboka feil. At belegget frå 1936 er frå ei bok med undertittelen «fortelling for unge piker», svekkjer i alle fall ikkje hypotesen om at dette er såkalla nestenbanning, som òg har vore kalla kvinnfolkbannskap. Uttrykket er særnorsk og har truleg rot i Oslo.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hoyopploselige-bilder/,Høyoppløselige bilder?,Hvordan lager man adjektiv som uttrykker at bilder har høy eller lav oppløsning? Heter det høyoppløst/lavoppløst bilde eller høyoppløselig/lavoppløselig bilde?,"Å snakke om bilder med høy/lav oppløsning er i alle fall greit, det samme gjelder høyoppløsningsbilder og lavoppløsningsbilder. Kampen mellom oppløst og oppløselig kan vi ikke avgjøre helt. Det er ikke opplagt for oss hva som er mest logisk av oppløst og oppløselig. Vi overlater avgjørelsen på hvert område til fagmiljøet. Høyoppløselige bilder, høyoppløselig grafikk, høyoppløselige skjermer osv. er mest brukt. Det er også høyoppløselig vi finner i Engelsk-norsk teknisk ordbok av Jan E. Prestesæter (1998). Ordbok for elektronikk (Rådet for teknisk terminologi, 1998) har høyoppløsningsfjernsyn for HDTV. Svenskene synes visst av högupplösta/lågupplösta bilder og skärmar er mest logisk. Bildet er mer blandet i dansk, men det er mest højopløselig/lavopløselig der.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/barnebarnsbarn/,Barnebarnsbarn?,"Kan eg kalle oldebarnet mitt eit barnebarnsbarn? Eg høyrer sjeldan det ordet no. Eg skriv forresten eit barn – fleire born, så kva skal eg skrive dersom eg får fleire etterkomarar av dette slaget?","Du kan trygt kalle oldebarnet ditt eit barnebarnsbarn. Det har i alle fall sterkare tradisjon i norsk enn oldebarn. Tradisjonell nynorsk har omlyd, altså born med o, i fleirtal. Men merk at det vi brukar i samansetning, ikkje er fleirtal, men ei særskild samansetningsform. Det heiter difor eit barnebarnsbarn – to barnebarnsborn Dette står i kontrast til dansk børnebørnsbørn, med omlydar over ein låg sko. Frå språkblomst i Bergen til barnebarnsbarnløyse i Bibelen I samlingane til Nasjonalbiblioteket finn vi barnebarnsbarn alt i juridisk litteratur frå 1816, medan oldebarn fyrst figurerer som språkblomst hos eldre bergensarar i 1910. Det klang nok då om lag som bestebarn for barnebarn. Bibelmålet er på glid. I Andre Mosebok 34,7 (1938-omsetjinga) står det at Gud hemner broti åt federne på borni og barneborni, ja på barnebarns-borni og borni etter dei. I dag har pipa fått ein litt annan (ord)lyd: For synda til fedrane straffar han born og barneborn og tredje og fjerde slektsleddet. Slik ser utviklinga ut i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket:",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mellomrom-for-sporsmalstegn-og-utropstegn/,Mellomrom før spørsmålstegn og utropstegn?,Skal det være mellomrom foran spørsmåls- og utropstegn på norsk?,"Nei, det skal ikke være mellomrom foran disse tegnene, akkurat som det ikke skal være mellomrom foran komma, kolon eller punktum.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lengre-eller-lenger/,Lengre eller lenger?,Jeg har aldri fått helt tak på forskjellen mellom komparativene lengre og lenger. Kan dere gi veiledning?,"Kanskje er det nok å ta en titt på de to første bolkene nedenfor? I tilleggene er det bare presiseringer, ikke ny informasjon. LENGRE: til substantiv og pronomen (adjektivisk) Lang er et adjektiv; det vil si at det står til substantiv (som f.eks. tid eller stykke) eller til et pronomen (som du og jeg). I intetkjønn heter det langt. Uansett blir det til leng re i komparativ, slik: lang(t) – lengre i lang tid – i lengre tid et langt stykke – et lengre stykke Dette er vanlig adjektivbøying med -(e)re, jamfør for eksempel høyere og tyngre. LENGER: til verb og i visse andre tilfeller (adverbielt) Når langt står til verb (f.eks. å gå) eller adverb (som bak og framme), fungerer det ikke som adjektiv, men som adverb. Da heter det leng er i komparativ: langt – lenger å gå langt – å gå lenger langt bak – lenger bak Denne er-endelsen er særegen for langt (i adverbiell betydning) og for tidsadverbet lenge: lenge – lenger å vente lenge – å vente lenger Vi har den også i tidsuttrykk som ikke (nå) lenger. Eksempel: Er du ikke interessert lenger? Av og til mangler det både verb og substantiv i ytringen, som i «Hit, men ikke lenger!». Vi må da tenke oss fram til hva som kan ligge under. Her kan det være noe slikt som «Du kan gå hit, men ikke lenger!». Ordet står altså til et underforstått verb (å gå), ikke til et substantiv. Da må vi velge lenger. Et minneteknisk knep til slutt: Tilfeldigvis inneholder leng er og adv er b begge bokstavsekvensen < er>. Tillegg 1: Å hoppe lenger, men et lengre hopp Se litt på verbuttrykkene til venstre og de tilsvarende substantiviske uttrykkene til høyre: å hoppe langt — et langt hopp å vente lenge — å vente i lang tid å vare lenge — å ta lang tid Verbene får lenger i komparativ, substantivene lengre, som normalt. å hoppe lenger — men et lengre hopp å vente lenger — men å vente i lengre tid å vare lenger — men å ta lengre tid Men mange kommer i skade for å skrive *lenger tid, kanskje fordi det heter å vare lenger, der lenger står til verbet å vare. I ta lang tid står lang til substantivet tid, ikke til verbet ta, slik mange tror. Tillegg 2: Strekke seg lang eller langt? Mange skriver og spør om det heter å strekke seg lenger eller lengre. Siden det handler om en måte å strekke på, nemlig langt, må svaret bli lenger. (Det handler jo ikke om at det som skjuler det bak pronomenet «seg», skal gjøres lengre!) Tillegg 3: Sammenfall mellom langt og lenge Noen ganger er det vanskelig å se forskjell på komparativ av langt og komparativ av lenge. Meningen er mer eller mindre avhengig av trykkplasseringen (på lenger eller på reise/borte): Nå vil jeg ikke reise lenger. (Tid eller avstand?) Hun var lenger borte enn noen gang. (Tid eller avstand?) Der det er forvekslingsfare, kan problemet bare løses med omskrivning, for eksempel: «Nå vil jeg ikke være på reisefot lenger», «Hun var borte lenger enn noen gang».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/veg-eller-vei/,Veg eller vei,Jeg har deltatt i diskusjoner om hvorvidt en veg skal skrives veg eller vei. Hva er riktigst? Må vi ellers skrive veg hvis vi skriver om Statens vegvesen i en tekst?,"På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet. Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg / vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers. Skriftspråknøytrale navn Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk. På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret. Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig. Veier og veger i kommunene Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller - gaten, -vegen eller -veien. For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk. Veg kan stå for /vei/ og /veg/ Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik. Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.) Mange dialekter har fått - ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Det er den fremre vokalen etter g-en (i dette tilfelletvokalen e) som har myknet g-en historisk, slik: - ege- > -egje- > -eie-). /Ve:jen/ og /veien/ må regnes som likeverdige uttaleformer av skrivemåten vegen, også i nynorsk. I mange nynorskområder har veg endelsene -er og - ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en annen sak; i dialektene finner man alle kombinasjoner.)",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bruk-av-utropstegn/,Bruk av utropstegn,"Kan man ha tre utropstegn på rad, slik man ser mange steder? Norsklæreren min mener forresten at utropstegnet blir brukt for mye i dag. Har han rett i det?","Vi vil nok gi læreren din rett. Man kan godt spare litt på virkemidlene. Hovedregelen er at vi bruker (ett) utropstegn for å vise at noe er ment som et utrop, en ordre, en oppfordring eller et ønske. Eksempel: Sett deg! Velkommen til bords! Også særlig følelsesladde ytringer kan fortjene et utropstegn. I vanlig sakprosa er det nok med ett tegn. Man kan ty til to tegn der der virkelig trengs. Flere bør man ikke bruke. Det er ikke nødvendig å bruke utropstegn i bruksanvisninger, instrukser og lignende. Eksempel: Skriv her. Vær vennlig og svar straks.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/berort-pa-nynorsk/,Berørt på nynorsk,"Å berøre kan på nynorsk heite å røre ved eller beint fram å ta på. Men kva heiter det å vere berørt av abstrakte ting som planar, tiltak og vedtak på nynorsk? Det heiter vel ikkje å vere rørt eller rørd, som somme skriv?","Nei. Rørte partar er tullenynorsk. Ein bør heller skrive berørte om ikkje noko anna høver. Men ofte finst det gode alternativ. Å berøre er ikkje eit av dei orda som kan takast inn i nynorske ordlister, men det er eit ord ein ofte kan ha bruk for. I overførd tyding bør berørt absolutt ikkje omsetjast med rørt. Det kunne i teorien heitt * vedrørte partar, men det er ikkje innarbeidd. Det finst ikkje ein einskild ekvivalent. I mange tilfelle kan det høve med råka (jf. ramma), men ofte blir det for sterkt og direkte. At du er berørt av ei sak, kan tyde at saka vedkjem/gjeld deg, eller at saka får følgjer/verknad for deg. Diverre finst det ikkje ein passivvariant av dei nemnde uttrykka (til dømes er du ikke * vedkomen). Vi må ty til andre uttrykk. Av og til høver involvert i, andre gonger påverka av eller utsett for. Somme tider kan ordet strykast, som i berørte partar i saka.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/haakon-eller-hakon/,Haakon eller Håkon?,"Bør vi skrive Haakon 7. eller Håkon 7.? Da jeg gikk på skolen, stod det Håkon 7. i lærebøkene, men nå finner jeg skrivemåten Haakon 7. på Språkrådets nettsider.","Det er Haakon 7. som er den offisielle skrivemåten i dag. Håkon-navnet ble i gammelnorsk tid skrevet på forskjellige måter, blant annet Hákon og Hakon. Den første vokalen i navnet var opprinnelig en lang a, som i løpet av middelalderen ble til en å -lyd. Bokstaven å forekommer i norsk første gang på 1400-tallet (men slo ikke bredt gjennom slik som i svensk). I flere århundrer gjaldt dansk rettskrivning i Norge, med aa. Riksmålet gikk formelt bort fra dobbel a i 1917, dansk gjorde det først i 1948. Norsk språknemnd utarbeidet i 1963 lista «Historiske navn i lærebøker». (Det er den, med utvidelser og justeringer, som ligger til grunn for lista Historiske navn på nettsidene våre i dag.) Denne lista sprang ut av et ønske om å standardisere skrivemåten av historiske navn, som hadde variert mye, i lærebøker for skolen. Det ble slått fast at skrivemåten Håkon skulle brukes i alle norske kongenavn i godkjennningspliktige lærebøker, medregnet Håkon 7. Omkring årtusenskiftet kom skrivemåten Håkon 7. opp til debatt, og det ble vedtatt at for norske regenter etter 1905 skulle offisiell skrivemåte være den skrivemåten som personen selv brukte. Det betyr at man skal skrive Haakon 7., mens tidligere konger som het Håkon, fremdeles skal skrives med å. Omtrent samtidig falt for øvrig ordningen med offentlig godkjenning av lærebøker bort.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/snegl-snile-snegle/,Snegl + snile = snegle?,"Jeg sier ei snæile, men jeg finner bare en snegl og en snile i ordbøkene. Må jeg skrive snegl? Og hva er grunnen til at vi har ulike former av dette ordet?","I oppdaterte ordbøker skal det stå både snegl, snile og snegle. Snegle ble tatt inn i bokmål i 2021. Merk at det er et hankjønnsord: sneglen. Vi har altså disse bøyningsmønstrene i bokmål: en snegl(e) – sneglen – snegler – sneglene en snile – snilen – sniler – snilene Snegl(e) uttales oftest /snæil(e)/ i bokmålsnært talemål. Dialekter og nynorsk Den opprinnelige bøyningen i gammalnorsk er snigill – snigillinn – sniglar – sniglarnir På nynorsk heter det ein snigel – snigelen – sniglar – sniglane i sammensetning: snigle- Det uttales oftest uten g i entall. G foran i ble etter norrøn tid til j, slik at snigill ble til /sni(g)jel/. I og j smelter lett sammen. Dette er altså vanlig uttale i nynorsk og mange dialekter: /sniel – snielen – snigla(r) – sniglane/ sammensetning: /snigle-/ eller /snigla-/ I dialektene finner vi også i i entall og e i flertall og dessuten e hele veien, for eksempel slik: /sneggel – sneggel(e)n – snegla(r) – sneglan(e)/ Flere dialektvarianter finner du ved å trykke på snakkeboblesymbolet i Norsk Ordbok. Diftong med parallell i dansk Men hvordan kommer diftongen /ei/ eller [æi] inn i bildet? Det kan ha skjedd på flere måter. Dette er den ene: Vanlig kort i (i motsetning til í) ble oftest til e etter gammalnorsk tid (snigill > snegel, jf. for eksempel at rigna > å regne), og i deler av landet ble g vokalisert, som i regn [ræin] og tegl [tæil]. Vi fikk blant annet talemålsvariantene /snei(e)l – snei(e)len – sneiler – sneilene/ Når vi skriver snegl – sneglen – snegler – sneglene med -g- på bokmål, henger det litt sammen med at vi skreiv ordet slik på dansknorsk før i tida. (På dansk skriver de en snegl – flere snegle og sier /en snail – flere snaile/.) Snile av snilen Formen snile kan ha oppstått ved at snielen (opprinnelig snig(j)elen) har blitt redusert til snilen med tonem 2 (som i kilen, ikke bilen), som så har blitt tolket som snile + n. Snegle /sneile/ kan være dannet på en lignende måte, hvis det ikke bare er en hybrid av snegl /sneil/ og snile.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sitater-pa-bokmal-i-nynorsk-tekst-og-omvendt/,Sitater på bokmål i nynorsk tekst og omvendt,"Hvis man intervjuer noen som bruker bokmål, skal man da sitere vedkommende på bokmål eller nynorsk?","I utgangspunktet bruker man det samme språket i (muntlige) sitater som i teksten ellers. Nynorsk og bokmål er forskjellige skriftspråk, i likhet med for eksempel svensk og engelsk. En bokmålsskrivende journalist gjengir vanligvis både dialekt, muntlig nynorsk, engelsk og svensk på bokmål. En nynorskskrivende journalist gjengir vanligvis både dialekt, muntlig bokmål, engelsk og svensk på nynorsk. Hvis et medium redigeres bare på bokmål eller bare på nynorsk, jevnes alt vanligvis ut til det redaksjonelle språket. Nå kan det likevel være spesielle grunner til å gjøre unntak fra dette mønsteret. Det kan være at man vil legge på litt ekstra lokalkoloritt, eller at ordrett eller lydrett gjengivelse får fram viktige egenskaper ved intervjuobjektet. Noen ganger motsetter et intervjuobjekt seg å bli gjengitt på nynorsk eller bokmål. Man kan da føye seg etter vedkommende om man vil, som en gest, men man trenger ikke gjøre det. Hvis man sitererer noe intervjuobjektet har skrevet på bokmål eller nynorsk (i anførselstegn), bør man likevel la det stå uoversatt (eventuelt kan man få vedkommende til å godkjenne oversettelsen). Det har blitt vanligere enn før å sitere ordrett eller til og med lydrett. Språkrådet mener generelt at det er viktigere å få meningsinnholdet effektivt og tydelig fram enn å gjengi alle «overflatdetaljer» nøyaktig.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hendelse/,Hendelse,Kan jeg som journalist bruke hendelse om en større ulykke? Eller er en hendelse snarere en filleting som at noen bulker bilen din?,"En hendelse kan være nesten hva som helst. Hvis du vet at det har skjedd en ulykke eller et uhell, bør du bruke et av disse mer presise ordene i stedet for det vage (uønsket) hendelse. Alt som hender, er i prinsippet en hendelse, enten det er smått eller stort, negativt eller positivt (se Bokmålsordboka). Både språklig tradisjon og relevansprinsippet taler mot å bruke et ord med så vid betydning alene om f.eks. en ulykke eller et drap. Trend-ord Ordet hendelse brukes mye mer i mediene nå enn før. Også myndighetene har tatt i bruk ordet i forbindelse med overvåking av sikkerhetsrisiko og planlegging av sivile beredskapstiltak. Man snakker gjerne om «ulykker og andre uønskede hendelser». Denne risikoterminologien er nyttig til klassifisering (se for eksempel « Norsk kodeverk for uønskede pasienthendelser »), men den gjør ikke like mye nytte i allmennspråket eller i journalistspråket. Journalister bør alltid tenke over om de kan bruke mer presise ord.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/svigerbror-og-svigersoster/,Svigerbror og svigersøster?,Det er mange som sier svigerbror og svigersøster for svoger og svigerinne. Er ikke det feil?,"Ordene svigerbror og svigersøster står i både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det er ikke galt å bruke dem. Svigerbror og svigersøster er brukt i mange dialekter, særlig nordpå. Men som du ser av statistikken nedenfor (søk i aviskilder ved Nasjonalbiblioteket), er svoger og svigerinne de vanlige ordene for disse familiemedlemmene i skrift. Det er flere grunner til at den norske ordbruken ikke er helt ens. For det første er ikke svoger og svigerinne entydige ord. For det andre er ikke sviger- og svoger - ord gamle norske arveord, men lån fra middelnedertysk, og det gikk nok lang tid før de slo rot i vanlig norsk folkemål. Dessuten fantes det mange steder helt andre ord for svoger og svigerinne i gamle dager, jamfør denne lista over slektsord. Søk etter verbror og versyster på lista. Legg også merke til de mer spesifikke termene systermann og brorkone for den ene typen svoger/svigerinne, altså søskens ektefelle.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vanligste-feil/,Vanligste feil,Hvilke ord blir oftest skrevet feil i norsk?,"Det er et interessant spørsmål som vi dessverre ikke har fasitsvaret på. Normal 0 21 false false false NO-BOK X-NONE X-NONE /* Style Definitions */ table.MsoNormalTable {mso-style-name:""Vanlig tabell""; mso-tstyle-rowband-size:0; mso-tstyle-colband-size:0; mso-style-noshow:yes; mso-style-priority:99; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""""; mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; mso-para-margin-top:0cm; mso-para-margin-right:0cm; mso-para-margin-bottom:10.0pt; mso-para-margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:""Calibri"",""sans-serif""; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:""Times New Roman""; mso-fareast-theme-font:minor-fareast; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin;} Hvis vi går ut fra søk som gj øres i nettversjonene av Bokmålsordboka og Nynorskordboka, kommer dessverre og interessant høyt opp på lista. Det er også mange som søker etter etterhvert i Bokmålsordboka. Riktig skrivemåte er etter hvert. Det er dessuten vanlig å skrive nysgjerrig feil (for eksempel som * nyskjerrig). Den vanligste feilen i nynorsk er av det grammatiske slaget. Ofte ser man presens passiv med -s, som i «det gjerast mange feil». Det skyldes påvirkning fra bokmål, det det er helt riktig å skrive «det gjøres mange feil». På nynorsk brukes partisipp i stedet: «Det blir gjort mange feil.»",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brillefin/,Brillefin,Eg lurer på opphavet til adjektivet brillefin.,"Vi har diverre ingen sikre opplysningar om opphavet til ordet brillefin, som tyder ‘ glimrande, framfrå’. Dersom du ikkje er glad i mysterium, bør du ikkje lesa lenger. Det som er nokså sikkert, er at ordet brillefin har opphav i slang (jf. denne slangordboka frå 1952). Både brillefin og brillefint vart nytta i ei omsetjing av pressemannen Chr. A.R. Christensen frå 1930. Det fengde snøgt og vart brukt i ei heil rekkje bøker i 1930-åra. Det eldste dømet vi finn er frå 1926. Somme har meint at brillefin heng saman med brilledukat, ein gammal dansk gullmynt (ein såkalla skodemynt eller medaljemynt). På den var det bilete av eit par briller. Men tidsspennet mellom dukaten og den nemnde omsetjinga er mistenkeleg stort. Elles er jo ordet briller utvikla av beryllium, som òg har gitt opphav til beryll, som er ein edelstein (før òg skrive beril). Her kan det vera ein samanheng, men det er tvilsamt. Eit endå meir tvilsamt spor går i retning hårolja brillantine, og eit anna til den minste skrifttypen, brilliant. Ei kopling til adjektivet briljant er likevel ikkje utenkjeleg, jf. strålande og glimrande. I slang finst det jo kortvariantar som brill (av briljant; òg i engelsk) og glimm (av glimrande). Problemet er at dei er av nyare dato. Meir sannsynleg er det at vi har å gjera med tilsikta absurd ordlaging basert på meir motiverte samansetningar som hårfin og knivfin.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/seniorutvikler/,Seniorutvikler,Heter det senior utvikler eller seniorutvikler på norsk (jamfør engelsk senior developer)? Og hva med forbokstaven?,"Korrekt skrivemåte på norsk er seniorutvikler, jamfør seniorrådgiver, senioringeniør og så videre. Det skal være liten forbokstav i stillingstitler.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/10-000-eller-10000/,10 000 eller 10000,"Kan ein skriva 10000, eller må det vera 10 000 med mellomrom? Er det ulike reglar for tekst og formlar?","Det normale er 10 000, anten det er i løpande tekst eller i matematiske oppstillingar. Det finst eitt unntak, og det er i visse rekneark og liknande der maskina ikkje kan rekna rett dersom talet står med mellomrom. Ved firesifra tal er det valfritt med mellomrom: 1000 eller 1 000. Merk: Ikkje bruk punktum. Tips: Bruk det som på menyen heiter «hardt mellomrom», så dett ikkje nullane åleine ned på neste line.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/krollalfa/,Krøllalfa,Kva kallar ein teiknet @? Kan det kallast «ved»?,"Språkrådet har vedteke krøllalfa som namn på teiknet @. Ordet krøllalfa har vi i fyrste rekkje bruk for når det skal gjevast munnleg melding om e-postadresser. Då er det viktig at spesielle teikn blir omtalte på ein eintydig måte. Eksempel: ole punktum olsen krøllalfa ruskogrask punktum enno Dette gjev ole.olsen@ruskogrask.no Om ein skifter ut krøllalfa med ved eller noko anna tvitydig, risikerer ein at det blir teke bokstavleg. Ved kan lett bli oppfatta som bokstavrekkjefølgja <ved>.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rort-vann/,Rørt vann,"Jeg leste nylig en artikkel hvor en politiker ble beskyldt for «å fiske i rørt vann». Hva vil det si, og hvor kommer dette uttrykket fra?","Dette uttrykket står slik forklart i Bokmålsordboka: ‘utnytte en forvirret situasjon til egen fordel’. Vi har fått det fra dansk. Slik står det hos språkforskeren og folkeminnesamleren Peder Syv, som levde fra 1631 til 1702: I oprørt vand er godt at fiske. Syv har trolig hentet det fra den greske dikteren Aristofanes (ca. år 400 f.Kr.). Aristofanes skrev at når man rørte opp vannet fra bunnen, var det lett å fange ål. I den store Norsk Ordbok fra Samlaget står det at andre ord enn rørt også er brukt, bl.a. opprørt, grumsut og særlig grugge vatn. På svensk sier de «att fiska i grumligt vatten».",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aioli-eller-aioli/,Aioli eller aïoli?,"Det finnes en type hvitløkmajones som noen skriver aioli, andre aïoli (med to prikker over i-en). Hva er rett på norsk?","Vi anbefaler skrivemåten aioli, med vanlig i. Ordet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i Nynorskordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok, begge steder med vanlig i. Også Finn-Erik Vinje angir i boka Skriveregler (Oslo 2005) skrivemåten aioli. Skrivemåten aïoli er fra fransk, men fransk har ordet fra oksitansk (i Sør-Frankrike), der det skrives alhòli. Vi finner det også som katalansk allioli og spansk alioli. Oksitansk og katalansk alh / all betyr ‘ hvitløk’, mens òli er ‘olje’. I en del oppslagsverk benyttes skrivemåten aïoli. Tegnet med to prikker over i-en kalles trema og angir på fransk at a-en og i-en uttales rett fram hver for seg (som to stavelser). På fransk er dette tegnet mer nødvendig enn på norsk, fordi fransk uttale ville blitt /eoli/ dersom det ikke var med. Etter norske regler skulle skrivemåten aïoli tilsi en uttale som /a-i-oli/. Men dette er lite kjent utenom spesialistenes krets, og på norsk er det allerede etablert en uttale med diftong (/-ai-/ som i hai og kai) uansett hvilken variant som brukes i skrift.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hei-hallo-og-komma/,"Hei, hallo og komma","Skal det stå komma etter Hei, og skal neste avsnitt starte med stor eller liten forbokstav?","Det skal berre stå komma dersom det kjem noko rett etter på same lina, slik: Hei, Sara Hei, alle saman! Dette gjeld både e-post, vanlege brev og trykksaker. Utropsteiknet er valfritt i begge tilfelle, og i begge tilfelle skal neste avsnitt innleiast med stor forbokstav. Det skal derimot ikkje setjast komma etter Hei eller andre tiltaleord som står åleine som innleiingshelsing. Det kan eventuelt setjast eit utropsteikn i staden. Altså til dømes slik: Hei! Har du det bra? eller: Hei, Sara Har du det bra? Legg merke til at teksten etter helsinga byrjar med stor forbokstav. Dersom framhaldet står på same lina, kan det vera best å setja eit skiljeteikn etter namnet, men elles gjeld den same regelen: Hei, Sara! Har du det bra? / Hei, Sara. Har du det bra? / Hei, Sara, har du det bra? Fleire tips om språkbruk i e-post kan du finne på nettsidene våre og i Statsspråk nr. 4–2008.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forkortelser-for-maneds-og-dagsnavn/,Forkortelser for måneds- og dagsnavn,Hvordan forkortes måneds- og dagsnavn?,"Forkortinger av månedsnavn har tre bokstaver, forkortinger av ukedagsnavn har to. Det heter altså: jan. feb. aug. sep. okt. nov. des. Mars, mai, juni og juli forkortes ikke, og vanligvis heller ikke april. De fleste ukedagsnavnene forkortes til to bokstaver, men nynorsk laurdag forkortes til tre: bokmål: ma. ti. on. to. fr. lø. sø. nynorsk: må. ty. on. to. fr. lau. su. Alle forkortelsene skal ha punktum til slutt i vanlig tekst. Det kan gjøres unntak for ordbøker og opplistende publikasjoner.",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/berberis-kornell-og-mogop-enkel-eller-dobbel-konsonant/,"Berberis, kornell og mogop – enkel eller dobbel konsonant?","Før vart berberiss skrive slik, med dobbel s. Men no ser eg i ei ordliste at ordet skal skrivast med enkel s, medan kornell får dobbel l og mogop får enkel p. Burde ikkje desse orda ha dobbelkonsonant til slutt, sidan den siste vokalen er stutt?","Skrivemåten av desse orda er regulert ut frå eit ortografisk hovudprinsipp: Det skal vere dobbelkonsonant etter kort trykktung vokal, slik som i kornell, men ikkje etter kort trykklett vokal, som i berberis og mogop.",nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvor-kommer-kul-og-kult-fra/,Hvor kommer kul og kult fra?,"Er ordet kul/kult norsk? Hvor kommer det eventuelt fra, og hva betyr det opprinnelig?","Ordet har så å si to røtter, ei svensk og ei engelsk. Indirekte er det ikke helt uten rot i norsk heller. Adjektivet kul står i Bokmålsordboka: II kul a1 (sv) morsom, grei en kul film / ha det kult / den kuleste læreren på skolen Den svenske rota Ordet kommer fra svensk, ifølge Bokmålsordboka. Leiter man i svenske ordbøker, finner man mulige koplinger til finsk kyllä ‘ja (visst)’. Eventuelt settes det i forbindelse med kula ‘noe vellykket’, som skal være det samme som kule II 6 ‘varp’ i Nynorskordboka! Se Svenska Akademiens ordbok. S venskene har brukt ordet slik i over hundre år, lenger enn det har hatt den aktuelle betydninga i engelsk. Det kan også være snakk om vekselvirkning med en videreutvikling av romani kul ‘helt’, som mange kjenner fra uttrykket kul umulig. Den engelske rota Etter krigen har vi fått et ord fra engelsk som har smelta sammen med ordet ovafor, nemlig cool. Adjektivet cool, innlånt fra engelsk og tidligere oftest skrevet slik også på norsk, ble brukt om ei bestemt retning innafor jazzen i 1950-åra. Musikktermen cool står ikke i alle ordbøker. Skrivemåten bør være som i engelsk. Ordet var også i bruk om livsstil mer allment og betegna ei rolig, avslappa innstilling eller livsholdning. I nyere norsk er det nærmest et generelt plussord som til og med kan brukes om temmelig masete typer, bare de er populære. Dette ordet bør skrives kul. (En mulig nyanse er godt beskrevet i boka Munn til munn, 1996.) Det mye eldre uttrykket ta det kuli kommer fra engelsk coolly. Vi finner det i en norsk tekst allerede i 1874. Kanskje fantes det i sjømannsspråket allerede da. Eksempler med norsk skrivemåte dukker opp litt utpå nittenhundretallet (1911 og 1923). Svalhetens logikk Nylig skreiv noen til oss og fortalte at de brukte en dialektform av kaldt, nemlig /kælt/ i den samme betydninga som cool. Om dette er inspirert av cool eller er ei parallell utvikling, skal være usagt. Kjølighet og svalhet henger sammen med avslappethet og kontroll, så det er ikke utenkelig at lignende metaforer kan oppstå på nytt. Sval passer kanskje best av de nevnte synonymene, i alle fall heter kul type i islandsk slang svalur náungi. I norske dialekter betyr kjøleleg, kjøle(n) o.l. derimot det samme som kaldsleg, nemlig ‘fælt’ eller ‘veldig’, og det må det få lov til å fortsette med. Uansett hvor ordet stammer fra, passer det godt i norsk, og vi kan uttale det akkurat som vi skriver det. (Vi har dessuten lignende ord i norsk fra før, for eksempel kule ‘kulde’, som både er i slekt med cool og kan uttales kóle.) Men for mye og for lite skjemmer alt. Det er særdeles ukult å ha kul som det eneste plussordet i vokabularet!",nno
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-deler-en-ord-som-trafikkork-ved-linjeskift/,Hvordan deler en ord som «trafikkork» ved linjeskift?,"Hvis en skal dele et ord som trafikkork ved linjeskift, blir det da «trafik-kork» eller «trafikk-kork»?",Den sløyfede konsonanten «gjenoppstår» i slike tilfeller. Det må skrives «trafikk-kork».,nob
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nar-kom-skrivematen-likne-inn-i-bokmal/,Når kom skrivemåten «likne» inn i bokmål?,"Jeg lurer på når skrivemåten likne ble innført i bokmål, og hvorfor skattemyndighetene lenge foretrakk den. I skatteetaten skrev de tidligere nesten bare likne og likning. I dag brukes også ligne og ligning, ser det ut til. Er det fordi ligningsloven har g?","Skrivemåten likne ble tillatt på bokmål (den gang kalt riksmål) i 1917 og fullt ut sidestilt med ligne i 1938. Bruken av likne i skatteetaten må sees i sammenheng med navnene på likningskontorene rundt omkring i landet. Det har vært et mål at statsorgan skal ha navn som passer på både bokmål og nynorsk, både av språkpolitiske og praktiske grunner. På nynorsk kan det bare hete likne med k, og når bokmål har valgfrihet, gir løsningen seg selv: likningskontor. At nynorskkommuner og kommuner som bruker begge målformer, til sammen har vært i flertall, styrker grunnlaget for denne løsningen. Det har sikkert vært praktisk å bruke formene likne og likning i vanlig tekst når man først hadde k i navnet på kontorene. Hva som står i ligningsloven, er ikke formelt avgjørende, men det kan godt hende at det er en påvirkningsfaktor i dag. Likne kom inn i bokmål fordi uttalen med - k - var vanlig i norsk talemål rundt omkring i landet (trolig vanligere enn i dag), og dessuten viste den bedre sammenhengen med adjektivet lik (jf. dansk lig). Likne har gjort det bedre i bokmål enn rekne (som kom inn som sideform samtidig), men dårligere enn blekne (som ble tilrådd framfor blegne i 1917).",nno