Datasets:

ltg

/

norec_document

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 31

000000

Rome S02 Toppen innen tv-drama akkurat nå! Den andre og siste sesongen av Rome er ute på DVD i Norge. Om du så sesong 1, vet du at du har noe stort i vente. Har du aldri sett Rome før, stikk ut og kjøp begge sesongene. Dette er nemlig en av verdens beste tv-serier, og etter å ha sett de fire første episodene av sesong 2, konstaterer jeg at kvaliteten ser ut til å holde seg på et nesten overraskende høyt nivå! Enda mørkere Sesong 2 starter nøyaktig der sesong 1 sluttet. Julius Cæsar ligger myrdet i Senatet og Lucius Vorenus hulker over liket av Neobie. Så blir historien enda mørkere. Marcus Antonius tar over styringen av Roma, men utfordres fra uventet hold. Og Lucius Vorenus blir rammet av nok en tragedie som sender ham ut på et selvdestruktivt spor og setter vennskapet med Titus Pullo i fare. Interessant utvikling Etter førstesesongens klimaks var jeg usikker på hvordan historien skulle ta oss med videre, men det tar ikke lang tid før sesong 2s nøkkelfigurer posisjonerer seg. Den første episoden tar for seg etterdønningene fra sesong 1, mens episode 2 gjør det klart mellom hvem slagene kommer til å stå. Spesielt unge Octavians utvikling er interessant, feiden mellom Atia og Servilia flammer opp og Lucius Vorenus, som var en av heltene i sesong 1, blir en gradvis mørkere figur. Er det en ting Rome ikke blir, så er det kjedelig! Spennende konflikter Alt som gjorde Rome så bra i den første sesongen er videreført. De spennende konfliktene, intrigene, det gode skuespillet og de ekstravagante kostymene og kulissene. Serien er spilt inn i Cinecitta Studios i utkanten av Roma, men følelsen av et filmsett får jeg aldri. I stedet får jeg inntrykk av å befinne meg midt i en by med trange gater og et sydende folkeliv. Serien er regissert av noen de samme folka som sto bak The Sopranos, Six Feet Under og Carnivale, og er altså hentet fra øverste hylle! God DVD-presentasjon DVD-utgivelsen av Rome sesong 2 har like god innpakning og presentasjon som sesong 1, men har i tillegg Dolby 5.1 lyd, som sesong 1 ikke hadde, så verden går fremover! Serien avsluttes etter sesong 2, og det er kanskje smart å gi seg mens man er på topp. Rome er virkelig nær toppen innen tv-drama akkurat nå!

000001

Twin Peaks - definitive gold box edition Gull for Twin Peaks-fans! Tv-serien Twin Peaks, skapt av David Lynch og Mark Frost, trollbandt publikum på starten av 1990-tallet. Nå er begge sesongene samlet på DVD i en såkalt ”definitive gold box edition” som viser at serien ikke har mistet noe av appellen. Det eneste som egentlig røper alderen, er at serien ikke er i widescreen, og at flere av skuespillerne fremdeles er unge og vakre. 17 år etter premieren har de falmet, som mennesker gjør, men Twin Peaks sikrer dem evig liv. Mørke hemmeligheter Serien handler om et mordmysterium i den lille byen Twin Peaks, et sted langs USAs grense til Canada. Unge, vakre Laura Palmer blir funnet drept, og FBI-etterforsker Dale Cooper kommer til byen for å oppklare saken. Her blir han betatt av det tilsynelatende enkle livet i den lille byen mellom den endeløse skogen og de høye fjellene. Men han oppdager også at byen skjuler mørke, farlige hemmeligheter. Udiskutabel klassiker Twin Peaks holder seg overraskende godt. Historien glir nok litt ut i det absurde i sesong 2, mens sesong 1 er en udiskutabel klassiker. Serien kjører en tilnærmet tidløs stil som idoliserer 50-talls-looken som David Lynch også dyrket i filmen ”Wild at heart” fra samme periode. Handlingen er fremdeles mørk og truende, samtidig som den har en merkelig form for humor, som regel fortalt gjennom Dale Cooper, glimrende spilt av en opplagt Kyle MacLachlan. Merkelige figurer Twin Peaks har et omfattende galleri av merkelige figurer. Men de er klart definerte, og spenner over et vidt spekter, fra søte Donna, til mystiske Log Lady til yppige Audrey Horn. Fra følsomme James til sleipe Bobby til farlige Leo. Det at David Lynch sto bak, fikk mange filmskuespillere til å våge seg inn i den lille tv-ruta. Det er ikke uvanlig nå, men i 1990 kunne det rett og slett være en karriere-dødare å gå fra kino til tv. Twin Peaks var rett og slett kino på tv og en banebryter for dagens tv-serier. Glimrende ekstrastoff Twin Peaks - definitive gold box edition inneholder piloten og de to sesongene av serien, som også har vært utgitt enkeltvis tidligere. Men nå er bildet glimrende restaurert og den originale stereolyden remixet i Dolby 5.1, oversett og overhørt av David Lynch selv. DVD-boksen imponerer også med rikelig ekstrastoff produsert av Charles De Lauzirika. Høydepunktet er den to timer lange og detaljerte dokumentaren ”Secrets from another place: creating Twin Peaks. Denne DVD-boksen er virkelig gull for Twin Peaks-fans!

000002

The Wire (sesong 1-4) The Wire vil gjøre deg avhengig, men på en god måte. I neste uke kommer sesong 5 av tv-serien ”The Wire” på DVD. 2008 har for meg vært sterkt preget av denne serien. Hjemme hos oss begynte vi med sesong 1 i vår. Da hadde jeg i lengre tid hørt panegyriske lovord om serien fra både venner og media. Vi ble også fanget av skildringene av purk og skurk i Baltimore, og pløyde oss igjennom alt til og med sesong 4 på sensommeren. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det ”verdens beste serie”, som noen har gjort, men det er ingen tvil om at dette er noe av det bedre som er blitt vist på tv! Avansert avlytting Serien forteller om en gruppe politietterforskere som samles for å bekjempe den økende narkohandelen i Baltimore med avanserte avlyttingsmetoder. Fokuset rettes mot ”spillet”, både mellom de kriminelle gjengene og mellom makteliten i politiet og byens politikere. Handlingen utspiller seg altså både på toppen og bunnen av den sosiale rangstigen, og det interessante er at spillet utkjempes omtrent på samme måte begge steder. Realistisk preg Det som gjør ”The Wire” spesiell er følelsen av autensitet. En av skaperne, Ed Burns, er gammel politimann, og kjenner gatene serien utspiller seg i. Dialogen er sterkt preget av slanguttrykk, som heldigvis er dyktig oversatt på DVD. Noen av figurene i ”The Wire” spilles av gamle kriminelle, politimenn og politikere fra Baltimore. Og alle scener spilles inn i byen. Alt er med på å gi serien et realistisk preg som forsterker historiene den forteller. Fargerike figurer Serien forteller fascinerende historier med sterke personligheter og spennende konflikter. Det merkes nok i blant at manusforfatterne sliter med å få alt til å sitte ordentlig. Noen tråder virker en anelse konstruerte. Ikke alle figurene fremstår som fullstendig troverdige. Men i en serie med så mange personer som ”The Wire” vil det være uunngåelig at ikke alt og alle holder like høy standard. 90 % av serien er solid så det holder! Og du må hele tiden bare se en episode til for å se hvordan det går med McNulty, Bunk, Prez, Kima, Omar, Stringer Bell, Prop Joe, Marlo og alle de andre morsomme, skumle, fargerike og forskjellige figurene. 4:3 vs 16:9 Rent teknisk er serien førsteklasses, bortsett fra det merkelige faktum at den fremdeles filmes i gammeldags 4:3-format, ikke 16:9 widescreen. Arbeidet med sesong 1 ble påbegynt i 2001, før 16:9 ble standard, og de har holdt på 4:3-formatet for å ikke endre seriens utseende. Men de burde byttet format. En annen HBO-serie, ”Six Feet Under”, byttet fra 4:3 til 16:9 før sesong 3, uten at dette gjorde noen som helst skade. Mange kvaliteter ”The Wire” er uansett en serie man må se. Den vil gjøre deg avhengig, men på en god måte. Her er det så mange kvaliteter å sette pris på, både når det gjelder realismen, figurene, skuespillet og historiene som viser at man beveger seg i gråsoner både på rett og vrang side av loven. Onsdag 24. september kommer sesong 5 av ”The Wire” på DVD. Og det er ikke en dag for tidlig. Det går i mot en herlig høst med ”The Wire” i heimen! NB! "The Wire" vises også søndager på NRK3 og onsdager på NRK1.

000003

Mad Men (sesong 1) Stilig, underholdende og sofistikert! Tv-serien Mad Men har tatt USA med storm. Den første sesongen vant plenty med priser, og nå kan du selv se hvorfor på DVD. Det er en stilig og underholdende serie lagt til New Yorks sofistikerte reklamemiljø på Madison Avenue i 1960. Den har interessante personligheter og intriger, og en dynamikk mellom menn og kvinner som virker fremmed for oss i dag. De fleste vil sitte og riste på hodet av den ekstreme mannssjåvinismen, men samtidig er det fryktelig fascinerende å følge med på det! Smoking og brennevin Seriens hovedperson er Donald Draper (Jon Hamm). Han er en av de beste tekstforfatterne i reklamefirmaet Sterling Cooper, en glamorøs arbeidsplass der smoking er uniform og konsum av brunt brennevin er en naturlig del av jobben. Her må Draper stadig prestere sitt ytterste for å forsvare sin posisjon mot de yngre kreftene, spesielt Pete (Vincent Kartheiser). Det finnes også utfordringer på hjemmebane, der kona Betty (January Jones) har vansker med å takle hverdagen som husmor anno 1960, mens Don er ute hos sin elskerinne eller på fylla med kollegaene. Selger falsk lykke Jon Hamm spiller glimrende i en velskrevet rolle, og er et godt midtpunkt. Donald Draper fremstår som et mysterium. Han er vennlig og sjarmerende, men samtidig svært forsiktig med å gi av seg selv. Gjennom sesong 1 får vi noen tilbakeblikk fra hans ulykkelige barndom. Kanskje er det derfor han har blitt reklamemann og selger falsk lykke? Hamm er omgitt av et sterkt ensemble av skuespillere, som også har gode roller å bryne seg på. Gammeldags kvinnesyn Det som vil more og/eller provosere flest i ”Mad Men” er kvinnesynet serien skildrer. Her er mannen den absolutte sjefen, og kvinnen er til for å tjene mannen. Seriens kvinner er inneforstått med det, men er samtidig oppmerksomme på den kraften og innflytelsen de kan ha på menn. Det finnes kvinner i serien som bruker menns kvinnesyn til egen fordel. Samtidig er det interessant å se hvordan noen av kontorets menn sliter med å takle de harde verdiene som råder i miljøet, blant annet unge og usikre Pete, og tegneren Salvatore Romano (Bryan Batt) som åpenbart er godt gjemt inni skapet sitt. Velskrevet og gjennomtenkt Serien er svært elegant filmet. Vi får ingen store oversiktsbilder av New York anno 1960, noe som er kostbart å få til, men de små filmsettene er fylt med stilige kulisser, møbler, kunst og arkitektur som oser av 1960. Også manuset i serien er velskrevet og gjennomtenkt, med mange små og store tråder som hver og en er interessant. Det eneste skåret i gleden er egentlig at ”Mad Men” foreløpig ikke er utgitt på Blu-ray i Norge. Men bortsett fra dette er ”Mad Men” en serie jeg glatt anbefaler

000004

Mad Men (sesong 2) TV-underholdning av høyeste kvalitet! Den første sesongen av tv-serien Mad Men imponerte meg med interessante figurer og intriger, satt i et elegant miljø anno 1962. Mad Men sesong 2 er fremdeles tv-underholdning av høyeste kvalitet! Sesong 2 starter der sesong 1 slapp, og forteller mer om hendelser i og rundt reklamebyrået Sterling Cooper på Madison Avenue i New York. I denne sesongen får flere figurer lov til å utvide sine horisonter, og vi oppdager stadig nye og spennende sider ved både sjefer og ansatte i firmaet. Bedre kjent med figurene Seriens senter er sjefen for kreativ avdeling, Donald Draper (Jon Hamm), som i sesong 2 kommer på kant med sine sjefer på grunn av håndteringen av en spesiell kunde. Samtidig følger vi ham på hjemmebane, der barna kommer mer i fokus, samtidig som vi følger kona Betty Draper (January Jones) i drift utenfor huset. Dessuten får vi se Peggy Olson (Elisabeth Moss) på hjemmebane, og vi blir bedre kjent med Paul Kinsey (Michael Gladis) og Harry Crane (Rich Sommer), som var mindre viktige figurer i sesong 1. Der ble vi kjent med dem. Nå får vi anledning til å bry oss om dem. Interessant "gubbevelde" Det kan fremdeles være vanskelig for noen kvinnelige seere å takle kvinnens underdanige rolle i det mannsdominerte samfunnet som serien skildrer. En kollega av meg sluttet å se serien, fordi hun ble sur på det hun kaller ”gubbeveldet”. Jeg synes nettopp dette gubbeveldet er noe som gir serien ekstra appell. Ikke fordi jeg ønsker meg tilbake til kvinnerollen anno 1962, men fordi det er interessant å se motstykket til dagens rødstrømpefeminister, og se den uvante dynamikken mellom menn og kvinner med datidens kvinnesyn. Best i HD! Mad Men sesong 2 kommer ut på både Blu-ray og DVD, og HD-versjonen av serien er selvsagt å foretrekke. Kulissene, kostymene og fargebruken kommer virkelig til sin rett, filmet som om det skulle være filmet i 1962. Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene av sesong 2, og jeg må si jeg gleder meg stort til de neste 9, og så er det bare å vente på sesong 3! Mad Men har garantert mer å fortelle

000005

Nurse Jackie S01 - Vanvittig god serie, mener Torfinn! Nurse Jackie er en skarp, kul og veldig artig serie som vil møte de fleste i døra som sykehusserie. Lignende elementer finnes i Green Wing, men samtidig nei, den serien kan en ikke ta på alvor. Og doktor House er for mye av en folkefiende. Nurse Jackie kan en ta på alvor som sykehusserie på samme måte som en kan ta Six Feet Under på alvor som begravelsesbyråserie. Jackie er medisinavhengig, utro, sykepleier i verdensklasse og tobarnsmor Edie Falco spiller Jackie, og gjør det så steike bra som Jackie at jeg er helt med på hennes greie, som er medisinavhengighet og utroskap kombinert med å briljere som sykepleier og være en god mor og ei herlig kone. For å sette det på spissen. Jackie er alt Dette er essensen i Nurse Jackie; Jackie er en balanserende figur, på kanten av både fine og jævlige ting, og Edie Falco er så helstøpt og kul at min sympati for Jackie er der umiddelbart. Helt vanvittig godt gjort. Denne serien hadde ikke vært noen ting uten henne. Fantastiske Zoey De andre sykehusfigurene er sterke de også, og det kalles solid casting når såpass mange kan etableres såpass tidlig i en serie. Merrit Wever som spiller Zoey Barkow for eksempel, er helt rå. Maken til hysterisk elegant manisk hjelpsom sykepleierlærling må en til virkeligheten for å finne. Og sykehuset alt foregår på, All Saint's-sykehuset i New York, er en fantastisk kulisse. I motsetning til de hvite og grønne sykehusene vi ser i hver eneste standardiserte sykehusserie, er All Saint's alt mellom Von Triers Riket og Princetonuniversitetet vi ser i pilotepisoden av House. For å oppsummere Nurse Jackies budskap: det går an å være hekta og samtidig greie seg helt fint. Nesten bedre enn vanlig. Og det er det nok mange som vil kjenne seg igjen i og kose seg med. På NRK1 torsdager 22:30, reprise NRK3 mandager 23:05. Anmeldelsen er basert på sesong 1, sesong 2 er i ferd med å avsluttes på Showtime i disse dager og sesong tre er bestilt.

000007

Riket Skandinavias største kultserie. På NRK. Når NRK nå viser Lars von Triers Riket, igjen, er det fordi dette er et fantastisk stykke tv-serie som kan måles mot hva som helst i inn- og utland. von Trier kom kanskje rett fra en omfattende burlesquefestival et sted i Frankrike når han satte seg ned for å skrive Riket; uansett lagde han et popkulturelt fenomen som vises i maratonsendinger over hele verden for svorne fans. Et elendig byggeprosjekt Historiene i Riket er mange, og de veves inn i hverandre og inngår i den større enheten som er Riket, selve bygningen Riket; Rikshospitalet i København. Som introen til tv-serien alltid forteller, ligger Rikshospitalet i København oppå det som før var en gravplass, og alle vet jo at det er vanvittig dumt å bygge noe oppå en gammel gravplass. Så en kan si at danskene ba om det. Ingen vet hvor uhyggen kommer fra. Kanskje ikke engang von Trier selv. Tilfeldighetenes kunst Riket vekker en hel rekke følelser i den som ser på, mest av alt kanskje fordi det er vanskelig å sette fingeren på hva det er von Trier vil med oss som ser på; skremme oss? gjøre narr av sitt eget land? vise annerledeshet? få oss til å le? Serien hører i alle fall sammen med Twin Peaks i typen serier som barn forbinder med det å bli sendt i seng. Og det kan jeg forstå, siden Riket er uforklarlig, på den måten at ingen vet hvor uhyggen og mystikken kommer fra. Kanskje ikke von Trier selv en gang. Nittitallskvaliteten på Riket både når det kommer til bildekvalitet og fortellerstil, gir serien en helt egen posisjon blant den stadig økende kvalitetshevingen ellers på markedet. Når jeg ser det i dag, får jeg hjemmevideofølelsen; dette er det noen som har opplevd. Riket ser iblant ut som en tv-dokumentar på grunn av von Triers forkjærlighet for ustødig kamerabruk. Den berømte tredje sesongen Von Trier skrev opprinnelig manus for en tredje sesong, men produksjonen av denne ble aldri tatt tak i av DR. Og siden Rikets mest fornøyelige skuespiller; Ernst-Hugo Järegård, som spilte Doktor Helmer, døde i 1998 og opptil flere andre av skuespillerne fra sesong én og to har dødd i mellomtiden, er en endelig avslutning forsvinnende liten. Manuset for sesong tre ble visstnok oversendt Stephen King for mulig bruk i hans engelske versjon Kingdom Hospital, men ble aldri brukt der heller. For dere ekstremfans: Richard Dooling som skrev og produserte Kingdom Hospital har forresten gitt ut boka The Journals of Eleanor Druse, som tar for seg historien før serien kommer inn i bildet. Oppdatering 28.mai: Lars von Trier er for tiden travelt opptatt med sin neste film Melancholia, og gir ingen intervjuer. Mine spørsmål om Riket og eventuelle andre von Trier-prosjekter vil besvares av von Trier ved ledig høve. Har du et spørsmål, vær vennlig å skriv det i kommentarfeltet, og jeg skal sende det sammen med mine egne

000008

In Treatment S02 Opplev psykoterapi uten å forlate sofaen. Jeg har akkurat sett de første fire episodene i sesong 2 av In Treatment, og den er kort, velfortalt og interessant. I 35 episoder skal vi følge psykoterapaut Paul Weston, og oppspillet bør være såpass bra som dette skal vi orke å henge med. 22 minutter er tv-seriens gylne snitt Det funker fordi episodene er 22 minutter lange, fordi Westons pasienter er interessante og sympatiske, og på grunn av det konstante menneskelige mysteriet. 22 minutter er tv-seriens gylne snitt. Det må det være. 22 minutter gir meg følelsen av å ha tid, og det holder min rastløse konsentrasjon akkurat lenge nok til at jeg får med meg slutten. Et folk i terapi Westons pasienter er så varierte som folk kan bli, med eneste fellesnevner at de alle er amerikanere. Og i USA er vel psykologen mer anvendt enn fastlegen. Amerikanere er folk som er vant til sofaprat, de kan skille en god psykolog fra en dårlig, og de ligger iblant langt foran psykologen i å stille sin egen diagnose. I alle fall er det dét de tror selv. Thriller i huet In Treatments kanskje største styrke er mysteriet: det som holder oss fast til krimserien. Alle pasientene som kommer inn, bærer på et underliggende problem som Weston skal finne. Og jeg er i kappløp med Weston om å finne ut hva problemet er. Små frø sås idet pasienten kommer inn i rommet; enkelte ting gjentas ekstra mye; tiden er ofte kort og jeg blir merkelig engasjert fordi det finnes jo ingen kriminell handling, bare låste tankemønstre. Gamle triks og nye triks In Treatment bruker fortsatt det gamle trikset "psykologen går til psykologen", slik som Melfi gjorde i Sopranos. Det gir jo en ekstra dimensjon til serien, men oppleves mest som en unnskyldning for å presentere Weston like godt som pasientene. Det mest spennende trikset i denne sesongen, er "psykologen går til advokaten". Weston er nemlig saksøkt for noen-og-tjue millioner av de etterlatte etter en soldat som tok livet sitt etter å ha avsluttet behandlingen hos Weston. Når terapi og søksmål møtes, blir Westons rolle en litt annen. Nesten virkelig I tillegg hvisker en liten psykologfugl meg i øret at dette er "the real deal"; Westons terapi er det nærmeste en tv-serie har kommet psykoterapi i det virkelige liv til nå. In Treatment sesong to er ute på DVD nå.

000009

Tidenes beste krigsserie Gjensyn med Generation Kill på NRK3 Birger Vestmo husker også "med glede serien NAM, som gikk på slutten av åttitallet", og det kan godt hende NAM totalt sett er kvassere enn Generation Kill, men akkurat her og nå, i dag, er Generation Kill det beste som er av krigsserier som skildrer krigen slik den foregår i dag. Sier jeg. Lignende har kanskje ikke skjedd siden Kampen om tungtvannet. Krig før og nå Generation Kill representerer nåtiden. Her er unge menn som har vokst opp med filmene som jeg og du har vokst opp med, og som med store forventninger havner i krigen selv. Bare for å oppdage at krigen på film er noe helt annet enn krigen i Irak. Forskjellen her skyldes ikke bare Hollywood. Det handler også om måten dagens kriger foregår på. Kampen om tungtvannet: sin tids Generation Kill? Alexander Skarsgård står i spissen for et stort ensemble med relativt nye fjes for de fleste, og felles for samtlige, er at de gjør jobben knallbra. Siden serien foregår i en såpass nær fortid (invasjonen av Irak i 2003), består castet også av tidligere soldater, blant annet Jon Huertas, som var med i operasjon Desert Storm på nittitallet og Rudy Reyes som spiller seg selv i serien(!!). Lignende har kanskje ikke skjedd siden Kampen om tungtvannet, der flere av de som faktisk var med i aksjonen spilte seg selv i filmen. Sentralt i serien står maktesløshet, venting og skitprat. Kjente saker for alle som har vært i militæret, og naturligvis også sentrale ingredienser i krig. Sympatiske fyrer og håpløse bolere Generation Kill er filmet håndholdt som en dokumentar, strippet for annen musikk enn den soldatene selv synger og muntlig skrevet. En suksessoppskrift. Lagt sammen blir dette en roadserie med motordur, sambandsprat og figurer vi både kunne og IKKE kunne vært kompiser og kjærester med. Og en hyllest til vår generasjon som er helt på kornet. Les også: Martes gjennomgang av krigsserier og -filmer: http://p3.no/krig-er-god-underholdning/ Generation Kill går på NRK3 tirsdager 22.20, og episodene ligger i nett-tv i 14 dager etter sendetid på tv. God fornøyelse!

000010

Futurama Intergalaktisk genialitet! Det er offisielt: Futurama skal, etter fem sesonger og fire rett-på-DVD-filmer, vende tilbake til serieformatet! For å si det med Planet Express' økonom Hermes: "Sweet coincidence of Port-au-Prince!!" Hva vil årtusenet bringe? Det intergalaktiske spedisjonsbyrået Planet Express fylte et ekstremt stor hull i et eller annet når det kom i 1999. Det var kanskje hele milenniumsgreia: frykten for bibelfanatikernes visvas om dommedag; usikkerheten rundt verdens digitale ur, og om de virkelig kom til å takle 00:01 i år 2000; følelsen av at i morgen kan vi alle gå i bane i verdensrommet eller i alle fall jobbe hjemmefra. Vi kom samtidig; vi var et produkt av samme tid, popkulturelt. Timing er alt Og for oss som hadde sett litt Simpsons, men ikke alt, kom Futurama med den deilige følelsen av å endelig kunne følge med på noe fra skrætsj; vi kom samtidig; vi var et produkt av samme tid, popkulturelt. Her er popkulturbevisstheten viktig å ha i mente: Broren min og Simpsons kom samtidig, med et par måneder forskjell, men hans favorittserie er kanskje Scrapheap Challenge, siden den serien kom perfekt timet for hans del. Kjenningsmelodi: Fransk elektrostøy Det beste med Futurama er alt ved Futurama; sci-fi-settingen og alle referansene det fører med seg; figurene som aldri skuffer men som heller aldri er forutsigbare; Christopher Tyngs fete kjenningsmelodi, kraftig inspirert av, for ikke å si overlagt plagiat av Psyche Rock, skrevet av Pierre Henry og den behagelig systemkritiske og ekstremt lekne humoren som er selve glimtet i Futuramas øye. Positivitetsprosessen Futurama preges i det hele tatt av en enorm ja-prosess: "Ja, kåte amazoner er en kul fiende!" "Ja, Nibbler kan være medlem i en hemmelig organisasjon!" "Ja, Zapp kan sprenge hele skiten!" -historien tar gjerne flere vendinger i løpet av en episode og det som bare skulle være et enkelt bringeoppdrag til en nær galakse, blir en reise i tid og rom der alt vi har kjært settes på spill på grunn av enkelte besetningsmedlemmers hang til sprit eller ansjos. Utgangspunktet er Planet Express' hovedkvarter, og med herlige, lettsindige steg tramper episoden seg over i en komisk historisk sammenheng hvor besetningsmedlemmene roter seg inn i hysteriske problemer, og alt avsluttes på vanvittig vis der et element presentert tidligere i episoden(eller ikke) gjenoppretter ro i galaksen. En suksessoppskrift for alle som elsker sci-fi-humor. Bending unit 22 Og så har Futurama Bender. Verdens mest amoralske, obskøne og feteste robot. Anti-roboten, for å bruke et gammelt begrep på ny teknologi. Designet for å hjelpe menneskene. Ender opp med å mele sin egen kake. En mer sjarmerende figur har vi ikke sett siden Homer Simpson. Og Bender er Futuramas Homer, bare enda mer gjennomført. For der Homer som regel må ete i seg bråkjekkheten og ansvarsløsheten sin, blir Bender stående fjellstøtt. Han har vunnet. Han vet at de siste ikke kommer først og at de salige ikke skal arve jorden; han vet at livet er kort, sprit er godt og sex er digg. Det er derfor sønnen min har en "Bite my shiny metal ass"-plakat på rommet sitt, enda han like gjerne kunne hatt bildet av steiner i fjæra fra IKEA der og vært like happy. Det er dét som gjør Futurama til Futurama. Verdens beste sci-fi-animasjonsserie. Sesong seks av Futurama har premiere på Comedy Central på torsdag. Jeg krysser fingrene for at den dukker opp her til lands snart. Her er en Bender-papirfigur du kan klippe og lime sammen for å korte ned ventetiden mens du ser de gamle episodene på Viasat 4

000011

Dexter SE03 Sjarmerende og sjokkerende på DVD! Sesong 3 av serien Dexter er nå ute på DVD. Jeg elsker denne serien. Det burde du gjøre, også! Virker fremdeles frisk og kjøttfull Her møter vi Dexter Morgan (Michael C. Hall), som jobber som blodsprutanalytiker på en politistasjon i Miami. Det er ganske spesielt. Enda mer spesielt er det at han også er seriemorder! Dexter dreper skurkene som av en eller annen grunn slipper unna lovens lange arm. Nye vanskeligheter I sesong 1 så vi hvordan han begynte denne noe spesielle geskjeften, og hans jakt på en rival. Sesong 2 utbroderte Dexters bakgrunn, og han ble nesten avslørt av sine egne. Sesong 3 begynner med at han ved et uhell dreper en mann som viser seg å være bror av en mektig statsadvokat, noe som kaster Dexter ut i nye vanskeligheter. Uforutsette hendelser Det skjer også mye interessant rundt hans morderiske aktiviteter. Teamet på politistasjonen fått et nytt medlem, Johnny Quinn, som det kanskje er noe muffens med. Debra, Dexters søster, blir presset av internavsnittet. Kollega Angel Batista forfremmes, og møter nye utfordringer. Og på privaten får forholdet til tobarns-moren Rita en ny dimensjon som Dexter ikke hadde forutsett. Sjarmerende og sjokkerende Sesong 1 var god, og kvalitetskurven har siden pekt oppover. Nå i sesong 3 virker det som om figurene har satt seg skikkelig, er klart definerte og takles bedre av skuespillerne. Historien virker fremdeles frisk og kjøttfull, og jeg får følelsen av at toppen ennå ikke er nådd. Serien går en fin balansegang mellom å være sjarmerende og sjokkerende, og jeg liker den kombinasjonen. Hvem har vel ikke drømt om å la skurkene smake sin egen medisin? Kvaliteten holder seg Dexter utspilles på Floridas solfylte gater og strender, og det medvirker kanskje til å holde temperaturen høy. Kontrasten blir stor mellom varme dager og iskalde mord. Serien vinner også på å ha fantastiske Michael C. Hall i hovedrollen, en glitrende skuespiller som kan spille fletta av de fleste. Han har godt stoff å fremføre, og de første episodene av sesong 3 tyder på at kvaliteten holder seg.

000012

Mad Men S03 Fremdeles fantastisk seriegull! Den tredje sesongen av Mad Men er nå ute på Blu-ray og DVD, og viser ingen svakhetstegn. Den fremstår faktisk noe bedre enn de allerede glimrende to første sesongene. Kanskje skyldes dette at vi nå er blitt skikkelig kjent med figurene. Vi vet hva som får dem til å tikke. Kanskje er det også fordi dette er historiefortelling av høy klasse, der minimalistisk dialog utnyttes til fulle. Mad Men er fremdeles fantastisk seriegull! Hysterisk fasadejag Seriens bakteppe er reklamebyrået Sterling Cooper på Manhattan i 1963. Midtpunktet er kreativ sjef Don Draper (Jon Hamm) og hans team. Set designerne må elske jobben Vi får et snev av det fasjonable jet set-livet i New York, samtidig som vi får ta del i figurenes mer hverdagslige familieforhold. Alle streber etter idealer både på jobb og privat, som i 2010 fremstår som hysterisk fasadejag. Alt er satt i en kulturell kontekst som kanskje virker fremmed for oss, men samtidig fantastisk interessant. Tilfeldige møter Don Draper er fremdeles den høye, mørke, kjekke og mystiske mannen. Han hever aldri stemmen, men er den alle lytter til. Han deler svært sjelden av seg selv, men i sesong 3 opplever vi at han åpner seg i tilfeldige møter med fremmede menn. Ett av dem skal vise seg å få videre konsekvenser. Jon Hamm har full kontroll på rollen som Draper, og jeg merker hvor vanskelig det er å se ham spille biroller i filmer som The Day The Earth Stood Still og The A-Team uten å tenke på Don Draper. Så god er han i denne rollen! Forrykende gammeldags Det er vanvittig deilig å sette seg ned med hver nye episode av Mad Men, for jeg vet hva jeg har i vente: 45 minutter med ren kvalitet! Serien er faktisk innspilt i Los Angeles, men oser av New York-stemning. Set designerne må elske jobben med å gjenskape både kontorlandskap og husholdninger anno 1963. Manusforfatterne må elske å sette sine figurer inn i konflikter og situasjoner som springer ut av denne epokens normer og regler. Kvinnesynet er forrykende gammeldags, og mannsrollen nærmest bedårende macho. Ennå bare halvveis Planen skal være å lage seks sesonger av Mad Men, så skal det være slutt. Det tror jeg er smart, for få serier greier å holde på sitt momentum særlig lengre. Jeg ville ikke likt å se en halvgod sesong 10. Men ennå er vi bare halvveis, og jeg tar gjerne tre sesonger til, for Mad Men er noe av det beste innen serier akkurat nå!

000015

Eastbound & Down S01 Pupper, banning og knusing av ruter. Eastbound and Down er Ben Best, Jody Hill og Danny McBrides ide, og i tillegg til disse, med Will Ferrel og Chris Henchy som eksekutive produsenter. En klassisk historie om en fallen antiheltatlet som fortsatt er sjefen/kongen/på topp/helt vill/alfahannen. I huet. Tror han. Moral kan nemlig være elendig tv-materiale. Pupper, banning og knusing av ruter veier opp bra. Umoralens tiltrekning Vel, eks-baseballkaster Kenny Powers tar så vanvittig feil og han gjør det helt rett. Danny McBride spiller Powers, og er helt strålende som taper. Eastbound and Down er hovedsaklig en konstant strøm av feil oppførsel som både er frisk og nødvendig for at jeg skal gidde å holde følge. Den kjente kjedelige moralen er også representert her, og da er det viktig å veie opp med mye skit. Moral kan nemlig være elendig tv-materiale. Pupper, banning og knusing av ruter veier opp bra. Humorteknikker Humoren er videreutviklet fra sitkomens klassiske oppsett med et utsagn, et svar og en sjokkartet eller ironisk eller overlegen reaksjon til å bli en kavalkade i kjepphøye white-trash-replikker som slenges frem og tilbake. Det rives en del kjeft og kjøres en del meldinger.Kanskje jeg kan kalle det Will Ferrel-stilen? Hvis du er oppriktig interessert i å se hvordan denne typen humor og dialog spilles inn, finnes det et svært bra utvalg i ekstramaterialet, spesielt i scenene der hvor ting går galt. Øvrig teknikk Eastbound and Down er velprodusert og teknisk godt å se på. Skuespillerne kler rollene godt, og musikken brukes bare når den trengs. Musikken er faktisk eksemplarisk brukt i Eastbound and Down; hele scener kan finne sted uten snurt av ekstra musikk, og det vinner serien på. Lengden på én episode er rundt 28 minutter, og første sesong er på seks episoder. Onkel antihelt Jeg kan oppsummere første sesong av Eastbound and Down som et besøk av en onkel foreldrene dine vil skal dø og som du kan fortelle historier om etterpå. Jeg gleder meg allerede til andre sesong. Ekstramateriale: Produksjonen av Eastbound and Down, lydkommentarer, Kenny Powers: Greatest Hits, Schaeffer Motors-reklamer, slettede scener, ting som gikk galt og Stevies mørke hemmelighet. Eastbound and Down er ute på DVD nå og begynner på NRK3 i midten av september.

000016

The Kill Point SE01 Heftig gisseldrama i åtte deler. Noen få minutter ut i førsteepisoden, de viktige første minuttene der jeg blir presentert for skuespillerne og deres roller, får jeg først og fremst et gledelig gjensyn med Omar Little, mora til D'Angelo, narkiskompisen til Bubbs og Broadus, alle sammen kjente og kjære fra The Wire. Det er en rar følelse av gjensynsglede og lettelse over at de er i live og har det bra. Og så blir jeg redd for at jeg nå skal få servert en ny The Wire, for jeg føler meg ikke helt klar for det ennå. Så rekker jeg ikke tenke noe mer før Wolf(John Leguizamo) og gjengen hans har forsøkt å rane en bank. The Kill Point er først og fremst en thriller på begge sider av forhandlingene. Å si "begge sider" er ekstremt forenklet, for en av de mange tingene denne serien gjør godt, er at den viser alle de forskjellige egeninteressene og meningene som blandes i en forhandlingssituasjon. Mange kaniner i hatten The Kill Point foregår i Pittsburgh, og siden ranet jeg nevnte tidligere ikke gikk helt etter planen, har bankranerne med Wolf i spissen forskanset seg inne i banken. Donnie Wahlberg spiller forhandleren Cali, som leder politistyrken utenfor banken. Gislene spiller også sentrale roller, og det samme gjør enkelte av gislenes pårørende. Svært mange av de medvirkende er x-faktorer som påvirker gisseldramaets gang, og det er deilig å se en serie som har overraskelser rundt hvert gatehjørne. Michael Hogan, som spiller SWAT-lagføreren Hawk, gjør en glimrende innsats. Jeg vil snarest se mer av Hogan. Fremragende ranere Leguizamo er i en klasse for seg som skuespiller. Han kler skjermen, og det er aldri noen fare for at det skal bli klamt når han holder på. De øvrige ranerne holder også høyt nivå, og spesielt Frank Grillo, som spiller Mr.Pig. Det er varierende skuespillernivå blant gislene, men gissel er da også den hardeste skuespillerjobben i denne serien. Donnie Wahlberg holder et jevnt seriepolitinivå, mens Michael Hogan, som spiller SWAT-lagføreren Hawk, gjør en glimrende innsats. Jeg vil snarest se mer av Hogan. Spenning og ballespark The Kill Point setter i sving et stort ensemble, selv det meste av handlingen foregår på avgrensede områder. Politiet befinner seg i sitt provisoriske hovedkvarter i en pizzeria, og gisseltakerne i den mellomstore bankfilialen. Det er alltid noen folk i bakgrunnen som holder på med et eller annet, det gjør serien godt. Det er bestandig bevegelse i episodene og det driver handlingen fremover. Når det er sagt, får drivet og spenningen seg et kraftig ballespark av de helsikes reklamepausene som serien har lagt opp til. Når jeg ser The Kill Point på DVD finnes det ingen reklame, men spenningsoppbygningen som iblant er helt rå, blir på sitt verste helt parodisk når musikken fades og skjermen går i svart akkurat idet noe er i ferd med å snu. I tillegg må den som hadde den siste replikken gjerne gjenta denne etter noen svarte sekunder og slikt tar den maksimale luven av serien. Den nye generasjonen krigsskadde James DeMonaco(manusforfatter) og Steve Shill(regissør) har nok hatt sine timer med Dog Day Afternoon når de vokste opp, for det finnes fellestrekk. Men The Kill Point handler om de unge veteranene fra Irakkrigen; soldater med sår inni huet som har sett og gjort ting som man ikke kommer over helt uten videre. Om det enda ikke er opplest og vedtatt at krig ødelegger generasjoner, er The Kill Point enda en klar og tydelig lapp på oppslagstavla. Anmeldelsen er basert på samtlige 8 episoder av sesong 1. The Kill Point er ute på DVD og Blu-ray nå.

000017

The Thick Of It Herlig humor av høy klasse! Jeg kåret In The Loop til 2009s tredje beste film, og kalte den «en perfekt politisk komedie». Nå kan du se de to første sesongene av tv-serien som inspirerte filmen på DVD. The Thick Of It er lagt til samme miljø, med mange av de samme skuespillerne, men andre rollefigurer. Også serien er bitende satire av ypperste slag, orkestrert av den smarte moromannen Armando Iannucci. Absurd spill i kulissene Sentrum for begivenhetene er det fiktive Department of Social Affairs under ledelse av Hugh Abbot (Chris Langham). Ministeren og hans team tråkker stadig i den politiske salaten, og statsministerens fryktede kommunikasjonssjef Malcolm Tucker (Peter Capaldi) må rykke inn for å rydde opp. Vi får være flue på veggen til det absurde spillet i kulissene, som kanskje ikke er så langt unna virkeligheten som vi liker å tro. Hvordan politikk utformes The Thick Of It har de samme inspirasjonskildene som In The Loop, nemlig de klassiske 80-talls-seriene Javel, statsråd og Javel, statsminister og 2000-tallets The Office. Armando Iannucci fikk faktisk ideen til serien da han anbefalte Javel, statsråd under BBCs kåring av tidenes beste komiserie i 2004 (som forøvrig ble vunnet av Only Fools and Horses). Han leder et team av skarpe forfattere, og har en ekte politiker som konsulent. Resultatet er svært likt det Javel, statsråd var for 30 år siden, nemlig et humoristisk innblikk i hvordan politikk utformes og utføres i praksis. Teksteren får kjørt seg Vi møter hardtarbeidende og velmenende politikere og assistenter, som trass i sine gode hensikter havner i uføre gang på gang. Jeg får medlidenhet for dem, og tenker at det finnes mange slike, også i norsk politikk. Det er en ensembleserie, men stjerna i showet er helt klart Peter Capaldi som kommunikasjonssjefen Malcolm Tucker, en aggressiv og hensynsløs mann med bannskap som sitt fremste verktøy. Den fargerike ordbruken er kanskje enda mer avansert i In The Loop, men også i The Thick Of It får den norske teksteren kjørt seg så det holder! Herlig humor Er du fan av The Office, vil du finne mye å sette pris på i The Thick Of It! Det vil si at du vil bli pinlig berørt på figurenes vegne, og kanskje kjenne igjen mekanismer fra din egen arbeidsplass, selv om miljøet er forskjellig. Du kan altså nå nyte de to første av hittil tre sesonger på DVD. Det bør du, for dette er herlig humor av høy klasse

000019

How I Met Your Mother S03 Sitkomens revansj blir bare bedre og bedre! Når jeg skal anmelde en serie, trykker jeg 'play all' og blir sittende og se til klokka er seint eller kroppen sier stopp. Barney er genial, Alyson er mer bakpå og Marshall svinger mellom fantastisk og fin. Når jeg setter på sesong 3 av How I Met Your Mother har jeg, før jeg vet ordet av det, mer eller mindre pepet meg gjennom seks episoder. Jeg piper når jeg ler hardt. Og jeg er glad og lettet over at jeg ler mer og mer og piper høyere og høyere av HIMYM ettersom serien utfolder seg. Slutter aldri å eksperimentere HIMYM gjenoppfinner sjangeren stadig vekk: Robin overbevises om at hun ikke bare må slå opp med typen hun har datet, men også den elleve år gamle sønnen hans. Replikkene er gjennomgående rårtige, fri for klisjeer og perfekt timet. Oppskriften og utseendet på HIMYM er den samme som i klassisk sitkom, men det som hever HIMYM teknisk sett er to ting; den tette klippingen, gjerne hurtig frem og tilbake i tid mellom flere år uten at det forstyrrer, og den effektive bruken av lyd- og bildeeffekter som tjener den komiske hensikten. Slik som knuselyden i episode 8(Spoiler Alert), når alles irriterende uvaner skal avsløres. Nytt siden sist Siden sesong 2 har Ted og Robin slått opp, og det har gjort Robin godt. Hun har så mye mer å spille på som singel og det gjør serien totalt litt bedre. Ted, som jeg ikke var spesielt begeistret for i sesong 2, har også kommet seg litt. Kanskje fordi han også er singel og i det minste kan variere mengden ansiktshår. Men han er, av en eller annen grunn, ikke helt på maks enda. Jeg hørte nylig en venn beskrive en bekjent som en energisluker; en person som fikk ham til å føle seg verre med seg selv, og jeg tror kanskje Ted Mosby er en slik. Ikke personen Josh Radnor, men figuren Ted. Det kunne kanskje forklart hvorfor jeg ikke klarer å knytte meg til ham Dessuten er Ted den som oftest må holde den seriøse eller oppgitte maska for at de andre skal ha noen å herje med. De som herjer med Ted, er fortsatt seriens magneter; Barney er genial, Lily er mer bakpå og Marshall svinger mellom fantastisk og fin. Venner på boks Det som hever HIMYM hele veien gjennom, er ekstremt oppfinnsom dialog. Poenget blir så til de grader endevendt, og det er fantastisk når en serie skrur seg til sånn som denne. Figurene blir bekjente av meg, jeg tror jeg vet hva de kommer til å si, og de overrasker meg med å ta den enda lengre. Slike venner vokser ikke på trær, og det er heller ikke meningen. Denne typen venner er det meningen vi skal ha i boksen i hylla. Sesong 3 av How I Met Your Mother kommer for salg 1.september 2010.

000024

Harper's Island S01 Skrekkthriller uten engasjement. En sjelden gang iblant kommer det skrekkthrillere i serieformat, og Harper's Island er en tv-serie som er utpønsket på den måten at minst én person i castet tas livet av i hver episode. Og skuespillerne selv fikk ikke vite når det var deres tur ut. Slik sett skiller den seg ikke mye fra det danske mesterverket Forbrytelsen. Sett på de fleste andre måter gjør den det. Når det først remjes og skrikes litt, er Harper's Island bra underholdning. Handlingen - uten spoilere Harper's Island foregår oppskriftsmessig på det store godset i den dype skogen, omringet av det mørke havet: Et ungt par skal gifte seg på en øy, og har invitert med seg venner og familie til en ukes opphold på stedet frem mot bryllupet. Øya har selvfølgelig en dyster fortid, siden det for ikke lenge siden ble drept ganske mange der. Noen av bryllupsgjestene har røtter til øya selv, og noen var mer innblandet i drapene enn de har fortalt andre om. Legg til to hundre løse tråder og forvirrende hensikter så har du en blodig bryllupsinnspurt. En gammel helt leder an Harper's Island preges av veldig umotivert dialog, slik dialog som bare sies av munnen, men ikke av øynene. Altså sjarmløst. Uten gnist. Jeg kan ingenting om hvordan er serie blir til, men jeg er åpen for at skuespillerprestasjonene kan ha noe å gjøre med all hemmeligholdelsen av manus å gjøre. Selv om alt skulle tyde på at manuset er stappfullt av klisjeer og fremføres av b-laget. Skuespillerne får bare glimtvis frem noe overbevisende når de snakker med hverandre, men er desto bedre når de remjer og skriker og er redde. Slik sett blir det som å svitsje mellom en såpeopera og en Skrik- eller I Know What You Did Last Summer-film. B-laget av skuespillere anføres vanvittig nok av Harry Hamlin(Clash of the Titans, Lov og rett i L.A) som dessverre dør i første episode. Det er forferdelig synd. Han var den mest interessante figuren så lenge det varte. Volden redder dagen Når det først remjes og skrikes litt, er Harper's Island bra underholdning. Det er tydelig at skaperne føler seg mest hjemme i skrekksjangeren, for i de skumle og kalde øyeblikkene kjenner jeg trykket i brystkassa. Det er et godt tegn. Og selv om det halvhjertede skuespilleriet ikke gjør at jeg føler sympati med noen av figurene, er det uansett artig å se at de ryker med, en etter en. Alle de klassiske skrekksituasjonene er med, og de er hyppig fordelt utover hver enkelt episode. Episodene heter forresten Thwack, Gurgle, Ka-Blam og så videre, alt ettersom hvilken episodens offer (eller ofre) sin siste lyd er. Føyer seg inn, skiller seg ikke ut Volden i Harper's Island er nokså snill, med enkelte overraskende voldsomme unntak. Hvis du er en skrekkfrik er den stort sett forutsigbar, men samtidig fornøyelig. Selv om jeg vet hva som kommer, er det fortsatt en glede å se bassengtrekket gli over hodet på hun som bader. Eller Harry Hamlin bli kuttet i to mens han henger fra en bro og skyter vilt rundt seg. Sjangerserier som denne trenger å følge oppskriften for å føye seg inn i sjangeren, og den må elske sjangeren sin for å briljere. Harper's Island føyer seg inn. Harper's Island er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de fire første episodene. SE OGSÅ: forventningene til zombieserien The Walking Dead som har premiere i slutten av måneden!

000025

How I Met Your Mother S04 Litt sårere, litt voksnere og fortsatt herlig sitkom! Tv-seriens beste egenskap er at den vender tilbake, episode etter episode. Varigheten på besøket varierer fra serie til serie, og i det siste har enkelte serier tatt seg stadig mer til rette. I noen ekstreme tilfeller kan ett besøk vare i en og en halv time. Det blir like langt som en film, og det blir ofte for lenge. Jeg elsker korte og heftige besøk. Det er også de jeg tåler flest av på rappen. Som for eksempel når Barney, Lily, Robin, Marshall og Ted kommer innom. HIMYM er suverent den mest kreative i sitkomsjangeren Sitkomlikheter How I Met Your Mother(HIMYM) er en sitkom som varer i en halvtime per episode, handler om ungdomsvenner som har gått over grensen til voksenlivet og foregår i New York. Høres det kjent ut? Da er det nok enten fordi jeg på svært kort tid har anmeldt både sesong to og tre her i Filmpolitiet, eller fordi utgangspunktet for HIMYM er klin likt Venner for livet. Likheten stopper ikke der, men der likheten kunne slått i hjel et halvhjertet forsøk, kommer HIMYM styrket ut av sammenligningen. Denne serien elsker det den holder på med, og da kan den sammenlignes til kuene kommer hjem. Tør å bryte med sjangeren På to sesonger har HIMYM hverken blitt mer eller mindre morsom, men mer voksen. I sesong to var jeg positiv, men ikke helt overbevist. I sesong tre var jeg i gledesrus, og over midtveis i sesong fire har jeg blitt en del av noe større, i det at jeg har blitt kjent med hovedpersonene på en annen måte. De avslører stadig større dyp og vilje til å gå på tvers av grensene sine. Det er uvanlig hos sitkomfigurer jeg kjenner fra før, i alle fall. !!! Spoilere og handlingsforløp!!! Barney forelsker seg nokså håpløst i Robin i sesong fire, og dette gir den glimrende skuespilleren Neil Patrick Harris flere ansiktsuttrykk og sinnsstemninger å variere med. SE OGSÅ: Barney Stinsons plassering på Topp 5: Skjørtejegere! Robin, som har en topp sesong fire, flytter til Japan for en kort stund for å være programleder der. Hun sliter med jobbene og oppholdstillatelsen og sted å bo og i grunnen hele livssituasjonen, men hun plages ikke nevneverdig med det. Hun er helt herlig å ha i gjengen. Ted og Stella sliter, og ender opp med å gå hver sin vei. Ted fyller en viktig rolle i serien, det har jeg begynt å se nå. Jeg syntes han var umorsom og trasig i begynnelsen, men nå vet jeg hvorfor han er skrevet som han er. Det handler om enkle relasjoner, og i en slik gruppedynamikk må noen være en slags Ted. Lily og Marshall vurderer om de skal bli foreldre og leker også med tanken på å bytte leilighet. Det er med andre ord også såre og vanskelige situasjoner i den fjerde sesongen av HIMYM. Den morsomste serien i klassen Jeg synes HIMYMs flotteste side alltid har vært den fantastiske kreativiteten manusforfatterene slipper løs når de bestemmer temaet og skriver dialogen til serien. Hvis vi bruker begrepet billig humor, vil HIMYM kalles dyr humor. Her er ikke ett eneste poeng jeg har hørt før, ingen temaresirkulering og ikke noen oppskriftstretthet. Dette er serien som har skapt de nye snakkisene i det nye årtusenet i stedet for å resirkulere gamle vitser. HIMYM er suverent den mest kreative i sitkomsjangeren og i sesong fire går den i vei og tøyer grensene enda mer, ved å blande inn litt av figurenes mindre morsomme sider. Og ender opp med å knytte meg enda sterkere til seg. Gapskratten kommer ikke like ofte i ses.4, men jeg kan fortsatt ikke spise mens jeg ser HIMYM. How I Met Your Mother sesong 4 er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de første 18 av 24 episodene. SE OGSÅ: Jason Radner-fan? Les mer om den lange, keitete fyren i Birgers anmeldelse av Dumpet av Sarah Marshall!

000026

Californication S03 Klinings, pulings og marijuana! Hvis du er lei de mange politisk korrekte seriene som har fått dominere tv-skjermene, kan du skjenke en takknemlig tanke til Tom Kapinos, David Duchovny og Showtime, som sender herligheten Californication. Kapinos er hjernen bak, og Duchovny er med både foran og bak kameraet som hovedrolleinnehaver og medprodusent. Californication er en umoralsk demonstrasjon som ser kjernesunn ut. Fristelsene Hank Moody har skrivesperre, og flytter til Los Angeles for å få bukt med dette fenomenet. Flyttinga var kanskje en god ting, kanskje ikke. Hank har nemlig ikke evne til å si nei til rusmidler og sex, noe som fins i ovstore mengder under den californiske solen. Hank er ekstremt smart og vet utmerket godt at han er svak for alle fristelser, men forsøker likevel å være en så god far og eks-mann for sine nærmeste som mulig. SE OGSÅ: Hanks plassering på lista over Topp 5: Skjørtejegere! Tre veldig gode grunner Californication har nådd sin sesong tre, og byr på følgende grunner til å bli sett: Figurene er herlige og mange. Styrken ligger i den lille tilbøyeligheten til direkte, kvasse meldinger samtlige figurer har. Jeg elsker dialog jeg aldri har hørt før. Foreldreprat om døtrenes potensielle lesbiske forhold rundt middagsbordet, jentunger på gryende sopprus og voldtektsfantasier. Dette var nytt for meg. Og godt. Begjæret figurene i Californication kjenner på, holdes ikke på innsiden, men slippes løs og det klines og pules og røykes marijuana. Utskeielser som dette føles bra når jeg ser Californication, jeg føler det kanskje slik figurene føler det. SE OGSÅ: Ivrig på mer umoral? Sjekk min anmeldelse av Eastbound and Down! Overgangsfaser og nye utfordringer/utskeielser Lærerjobben kler Hank vanvittig godt. Dette er en slik lærer jeg kunne tenkt meg å ha på videregående og som jeg på sett og vis fikk på universitetet. Den offensive latskapen hører selvfølgelig hjemme bak et kateter. Runkle er mellom hjem, og drives mellom den sinte og frustrerte ekskona hjemme og den remjende kåte og seksuelt dominerende kollegaen Collini (Kathleen Turner) på jobb. Turner gjør faktisk hele sesongen verdt å se. Alt hun sier, blir til sitatgull. For eksempel: Sue Collini: What about you? Have you emptied the chamber today? Runkle: As a matter of? Collini: Of course you have, you're Runkle, you'd wack it to uhh a cat dancing on youtube! SE OGSÅ: hvilket sitat som vant Filmpolitiets store sitatkonkurranse! Californication er nydelig filmet, pent rammet inn og folk ser bra ut. Serien er en umoralsk demonstrasjon som ser kjernesunn ut. Sosialt sprengingsarbeide Hva savner jeg? En klar historie, kanskje? Men situasjonsserien Californication skal ikke behøve å fortelle noen historie. Den kan greie seg med å male fine og småfrekke bilder av det gode liv i California for meg. Jeg synes det er spennende nok, så lenge manusforfatterene tar den helt ut med sex, dop og bombastiske utskeielser i sosiale sammenhenger. For å sitere Collini enda en gang: stand up 69 makes me cum like a baby guerilla! Anmeldelsen er basert på de fire første episodene i sesong tre av Californication, som er ute på DVD nå.

000027

Dexter S04 Intens sesong der alt står på spill! Det fjerde kapittelet i sagaen om Dexter Morgan handler om å lære av mesteren. Dexter har for lengst skjønt at han er og blir en familiemann med et monster på innsiden. Han er nygift og nybakt pappa med en mørk side som ikke kan låses vekk. Og når Dexter finner ut at politiet er på sporet av ny seriemorder som også er familiemann, må Dexter suge til seg seriemorderens erfaring som både familiemann og drapsmann. Alt dette må selvfølgelig skje før politiet får pågrepet seriemorderen. Den gnagende uhyggen er sterkt tilstede hele veien i sesong fire. Det solfylte Miami Lyden av vrikkende mambo sprer umiddelbart en varm følelse i kroppen, og jeg fylles også av den merkelige dobbeltheten som sol, pastellfarger og karibisk musikk kombinert med blodmønstre, hvitblå menneskekropper og åstedsgranskerdresser skaper. Det er lenge siden Miami Vice. Nå er det Dexter som rocker båten. Selv om dette er en sesong som foregår mest på tørt land. Jovial og psykotisk Den gnagende uhyggen er sterkt tilstede hele veien i sesong fire, og alt skyldes John Lithgows intense rolle som Trinity, sesongens skurk. Han har meg rundt lillefingeren i troverdighet som kald og beregnende psykopat, og scenene med ham som en overbevisende hyggelig fyr gjør det bare verre. Det er faktisk mye enklere å forholde seg til en skurk som er skurk hele tida, dagen lang, i stedet for en skurk som er verdens mest joviale og velmenende fyr når du møter ham på butikken. Jennifer Carpenter - min favoritt Agent Lundy, Debras romantiske kobling fra sesong to, er tilbake i sesong fire. Han er på sporet av Trinity, og dette har ført ham tilbake til Miami. Med Lundy får Debra vist kjærlige følelser igjen, og Jennifer Carpenter spiller Debra så det gnistrer! Hun er forfriskende frekk og uvøren i kjeften, og slikt temperament gjør meg glad. Hun er min favorittskuespiller i Dexter, til tross for Michael C. Halls Golden Globe- og Screen Actors Guild-priser. Kan monstre lære å føle? Halls rolle som Dexter er uansett en følelsesmessig helt annen rolle enn den Carpenter spiller. Dexters langsomme utvikling av ekte følelser er spennende, og i sesong fire finnes det øyeblikk som viser Halls suverene evne til å spille uanfektet og kontrollert helt til noe undertrykt trenger opp til overflaten. Seriemorderserien handler også om Dexters evne til å føle kjærlighet og savn overfor andre mennesker. De øvrige rollene i sesong fire ligger litt mer i bakgrunnen, fordi Dexter og Trinitys hanekamp tar såpass mye plass. Sesong fire av Dexter innheholder mindre blod enn tidligere sesonger, men til gjengjeld føles det som om mer står på spill enn noensinne. Sesong fire av Dexter er i hyllene fra 29.6.2011.

000029

The Simpsons S20 En animert tjueåring med æren i behold! Matt Groenings gule familie var en menneskelig videreføring av hans kultopphøyde Life in Hell-tegneserie. Simpsondebuten kom på sketsjeprogrammet The Tracey Ullman Show i 1987 og nå, tjuetre år senere, får vi tjueårsjubileet på DVD: et animert univers fylt av figurer og karakteristiske stemmer som kanskje annenhver levende person i dag har hørt om. Nittitallsvennene mine ser plutselig veldig mye bedre ut! Livsgrunnlaget The Simpsons handler om fantastiske stemmer som fremfører herlige replikker til middels bra animasjon. Denne kombinasjonen er grunnen til seriens enorme suksess, og hvorfor det er slik har nok å gjøre med de kresne ørene våre. Tenk etter: i de andre animasjonsseriene du liker, er det noe særpreg over stemmene? Hvis det er det, er sjansen stor for at det er en serie som ikke skiller seg nevneverdig ut visuelt. Desto mer spektakulær animasjon, desto mindre særpreget stemmelegging. The Simpsons har overlevd sine første tjue år mer på tross av enn på grunn av animasjonen, og i sesong tjue skal dette endres. Mer om det senere. Først litt ros og ris til forfatterkollegiet dere holder fortsatt fanen høyt med kreative handlingsforløp, og det liker jeg veldig godt! Og ved å fortsatt gjøre hver episode til en kreativ øvelse, holder dere fortjent liv i serien. Den Mad Men-inspirerte Treehouse of Horror-episoden hvor kjendiser blir tatt av dage for å brukes i reklamefilmer etter sin død og må vende tilbake til jorden for hevn, er et godt eksempel på slik historieskriving som setter Simpsons fortjent på pallen. Bakgrunnshistoriene dere har forelsket dere i, er fortsatt en styrke ved serien. Som for eksempel i episoden Dangerous Curves når Ned og Maude Flanders møter Homer og Marge i sin ungdom: jeg kjenner Homer og Marge godt, og det samme med Ned og Maude, men, som det er med egne foreldre, mye jeg ikke vet også. Og nettopp mitt nære og familiære forhold til figurene gjør en slik fin liten beretning om hvordan Homer og Marge ble sammen, til noe mye større. Og så kan det iblant bli litt i lengste laget mellom gapskrattene, synes jeg. Men så avslutter sesongen med en hel episode viet norskættede fenomener, da. Det får være plaster godt nok. Mer om det senere. SE OGSÅ: David Lynch innrømmer: «Jeg elsker Mad Men.» Det store hamskiftet Første del av av sesong 20, frem til episode ni, ser helt vanlig ut hva angår grafikk og animasjonsteknikk. Men fra episode ti skjer den andre store endringen siden serien fikk fast intro i sesong to: herfra er Simpsons i 720p High Definition! Den nye introen og den nye teknologien begynner med episoden Take My Life Please, hvor Bart kledelig nok skriver «HDTV is worth every cent» på tavla og lager et tydelig skille i Simpsons-sagaen: åpningsvignetten inneholder enkelte kjente elementer, men alt er tydelig annerledes og tilført så mye mer. Lyden er heldigvis fortsatt den samme, men utseendet har nå fått en fortjent løft. Fargene er klarere, kontrastene sterkere og scenene mer detaljerte. Enkelte animasjoner kan se ut som billige effekter lagt på i ettertid, men totalt sett er Simpsons anno 2008 et veldig godt visuelt håndverk. SE OGSÅ: min anmeldelse av Simpsons sesong 13! Norge er med! Igjen! Det er naturlig å nevne den svært rørende og herlige sisteepisoden Coming to Homerica, hvor de norskættede innbyggerne i nabokommunen Ogdenville flytter inn i Springfield grunnet økonomisk nedgang i egen kommune. Her hylles forskjellene mellom folk og gleden ved forskjellene gjennom Maggies første ord, akevittdrikking på Moe's og avslutningsdans til lausslåtten Hopparen, gjort kjent av Øystein Sunde i hans Gammalosten. En episode som er artig å se for en nordmann. Ogdenville-episoden er egentlig symptomatisk for Simpsons på totusentallet med sin omtanke og nestekjærliget, og er et godt eksempel på at Simpsons har blitt mye snillere med årene. Noe du må kjenne etter selv om du liker eller ikke. SE OGSÅ: Norge var også nevnt i sesong 22, som hadde premiere i USA i september! Gamle venner tar ansiktsløfting Siden jeg etter hvert har lært meg å kjenne familien Simpsons såpass godt gjør det kanskje ikke noe at det ikke er like utagerende og hylende morsomt lengre, siden det nå er som super kvalitetstid med gamle nittitallsvenner å regne. Og ikke bare det: nittitallsvennene mine ser plutselig veldig mye bedre ut. The Simpsons sesong 20 er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på 11 av 21 episoder.

000030

Fear Itself S01 Serieskrekk som iblant glimter til! Samlebokser med skrekkk regissert av forskjellige regissører er sjelden kost nå om dagen, og når jeg så navnene på enkelte regissører på denne utgivelsen, ble jeg både redd og glad. Redd fordi det er en del regissører her som har skremt meg før, og glad fordi skrekk er en av mine favorittsjangre som jeg nesten ikke får sett på kino lengre. En sjelden begivenhet i tv-sammenheng. Tallet tretten Fear Itself ble spilt inn i Edmonton, Alberta, Canada og inneholder episoder regissert av John Landis (Blues Brothers, Beverly Hills Purk III), Darren Lynn Bousman (SAW II, III og IV) og Ernest Dickerson (Treme, The Wire, Dexter). NBC stod bak bestillingen, og etter sommer-OL 2008 ble det ikke sagt noe mer om fremtiden til serien. Det har med andre ord blitt med denne første sesongen, som består av tretten episoder med skrekk som eneste felles utgangspunkt. SE OGSÅ: En enkel, liten skrekkfilm: The Mist! Blodsugerne åpner showet Vampyrlegenden er utgangspunktet for The Sacrifice, den første episoden av Fear Itself, og er regissert av Breck Eisner (The Crazies, Sahara og miniserien Taken). Den gotiske og klassiske vampyrlegenden fra Romania er flyttet til midtvesten, hvor en gruppe rumenske innflyttere lever selvpålagt adskilt fra menneskene for å holde vampyren blant dem i sjakk. En gjeng menn på tur havarerer med bilen sin og oppsøker middelaldergården der vampyren og de siste gjenlevende bor, og det blir et klassisk oppgjør. Helt etter boka, vil jeg si. Blonde damer med utringing og budeieklær som spiller søstre og gjeng voksne gutter som tilfeldigvis har automatvåpen høres kanskje ut som klisjeén selv, og det er det forsåvidt. Men vampyren i seg selv er fet som bare Nosferatu selv, og det er skummelt nok når det er skummelt. Lyden i The Sacrifice er faktisk bedre enn bildet iblant. SE OGSÅ: Snuskete skrekk med pupper: Piranha 3D! Etterforskeren og spøkelset Andreepisoden Spooked handler om en Harry Siegal, en politietterforsker som best kan beskrives som en røff blanding av Harry Callahan og Ola Tune. Han bruker så harde metoder at han suspenderes fra tjenesten og må livnære seg ved å avsløre utro ektemenn. I sin harde karriere har han gjort ting som ikke kan tilgis i døden en gang, så han må slite med et spøkelse som hjemsøker ham på jobb. Det blir litt mye innledning og liksomskumle kryssklipp i Spooked, og dette tar luven av en god spøkelseshistorie. Etterforskeren, spilt av Eric Roberts, gjør en sterk innsats og gjør episoden severdig. Spøkelset er helt håpløst dårlig, og fins ikke skummelt. SE OGSÅ: Mareritt og blodsprut: Niding! Rollebyttet Tredjeepisoden, Family Man, er en slags Face/Off hvor to totalt forskjellige menn dør samtidig på sykehuset. I skrekkfilmens elegante univers kan bytte kropper og roller og vende tilbake til livet, men det skjer uten at begge er enige om det, og den snille fyren må i fengsel mens den slemme flytter inn hos familien til den snille. Scenene ved middagsbordet i heimen etter at den jævlige fyren med den joviale utseendet er kommet hjem, er forstyrrende. Episoden viser snev av storhet, men regissør Ronny Yu faller for fristelsen å tilte kameraet over på siden og panorere rundt i rommet mens en barnestemme synger i en hall. Når folk begynner å riste på hodet for å få vekk tankene, er det kroken på døra for min del. Basert på de tre første episodene av i alt tretten, vil jeg si at dette var en god ide. Det jeg har sett av Fear Itself er helt greit skummelt og helt greit filmet og lydlagt, og med jevne mellomrom gripes jeg i nakken av den deilige, skrekkelige følelsen av uforklarlig ondskap. Er du skrekkfan, er det en sjelden begivenhet i tv-sammenheng du har foran deg. Men dette er ikke en stor begivenhet i makroperspektiv. Fear Itself er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de tre første episodene. Serien ble sendt på Viasat 4 i februar og mars tidligere i år.

000031

Battlestar Galactica S04 En verdig og vakker avslutning på sci-fi-eventyret. Fjerde og siste sesong av Battlestar Galactica inneholder episoder som må være noe av det beste jeg har sett i en tv-serie. Battlestar Galactica tar for seg det mest elementære i klassiske historier: Det gode mot det onde, natur mot teknologi, og alle de vanskelige ligningene i mellom. Krydre det hele med kjærlighet, svik, politikk og religion, og du får en kvalitetsserie helt uten om det vanlige. Godt utgangpunkt Nå har altså sesong 4 kommet på Blu-ray, og dette må sjekkes ut. Sesongen åpnes med mysteriet rundt Kara Thraces jesus-stunt ned til det hun mener er jorda. Hun var vært borte i to måneder, alle trodde hun var død, men tatta, hun kom tilbake og alle er nå mildt sagt skeptiske. Vi er enda sjokkskada etter å ha fått vite hvem fire av de fem endelige cylonene er, og det er forsåvidt de også. Ikke sett BSG før? Her er en noe kjapp gjennomgang av de tre sesongene. Fyllstoff Sabla spennende start. Så kommer problemet: Første del av sesongen er fylt med episoder som bruker unødvendig lang tid på elemeter av historien. Mytteri, politiske karrierer, og et altfor langt segment fra skipet Demetrius' jakt etter jorda fyller mye av tida. Dette er for all del spennende, men ikke nok til at det burde fylle en halv sesong. Likevel inneholder hver episode såpass med krydder at man blir sittende langt over leggetid for å følge historien mot slutten. Høydepunkt Episoden Someone to watch over me gav meg gåsehud. Jeg satt på kanten av sofaen når Kara Thrace på mystisk vis ender opp med å spille den hypnotiserende versjonen av Bob Dylans All Along the Watchtover på piano, sangen som "aktiviserte" de endelige fem. Hva er sammenhengen mellom henne og de endelige fem? Hvorfor kan hun denne sangen, og hvordan kan det ha seg at Hera, den tre år gamle jenta som er halvt cylon og halvt menneske tegnet ned notene til akkurat denne sangen? Blu-ray-magi Å se denne serien på Blu-ray er et utrolig steg opp fra DVD. Endelig får kampscenene og de skinnende cylon-centurionene den skarpheten de fortjener. Ikke minst blir scenene fra Cylonenes baseskip en helt ny opplevelse ettersom baseskipets kulisser består av lysdioter, rennende vann, og sterke farger i rødt, sølv, og hvitt. Dette ser endelig ut som en serie fra 2009, og ikke 1999. Deilig ekstramateriale Ekstramaterialet er en våt drøm for enhver filmmusikk-nerd. Komponist Bear McCreary har lagt med hele den originale filmmusikken til sesongen, i tilegg til en konsertvideo der filmmusikken blir spilt live. Min samboer, som er relativt uinteressert i filmmusikk, gapte gjennom hele konserten, og det samme gjorde jeg. Her får man oppleve et sinnsykt orkester med alt fra elektriske celloer, til taikotrommer og duduker, og tilbake til mer klassiske strykearrangement. Dette er ekstramateriale jeg kan like! I denne godteriboksen finner vi også filmen Razor, timevis med kommentarspor, intervjuer, og behind the scenes. Verdig avslutning Blu-ray versjonen av sesong fire går ikke helt til topps, men det er ikke langt ifra. Den gir oss en verdig, om kanskje ikke helt tilfredstillende slutt på en fantastisk serie, i den kvaliteten den fortjener, og med det ekstramaterialet som gir en BSG-fan tårer i øyene. Filmpolitiet elsker sci-fi, se hvorfor her:

000032

The Pacific Dystert og uheroisk krigsdrama Trykk på bildet øverst for å se første episode av serien gratis! Suksessen med miniserien Band of Brothers banet vei for oppfølgeren The Pacific, hvor opphavsmennene Steven Spielberg, Tom Hanks og Gary Goetzman ville skildre andre verdenskrig i Stillehavet. En stor del av amerikanernes innsats ble satt inn på flere ulike øyer mellom Australia og Japan for å forhindre sistnevntes etablering av forsyningsbaser. Og dette var en klam, kokvarm og klaustrofobisk opplevelse. Lange, tomme blikk The Pacific, som nå er i hyllene i både DVD- og Blu-ray-utgave er mørkere og mer utleverende enn Band of Brothers. Selv de intellektuelle blir ofre for krigen. Band of Brothers foregikk i det som i ettertid ser ut som en helt annen krig, mens The Pacific handler om den skitne, nedverdigede amerikaneren. Stillehavstroppene skildres intimt og fraktes fra øy til øy hvor de møter den samme dritten, fuktigheten og jungelen overalt. Håpløsheten melder seg umiddelbart, og det er mange lange, tomme blikk i The Pacific. Å se en slektning dra i krigen Eugene "Sledgehammer" Sledge (Joseph Mazzello) sitter for det meste og tenker og stirrer. Virkelighetens Sledge, som døde i 2001, skrev en av bøkene som The Pacific er basert på, og Mazzello spiller en fin rolle som den forsiktige og søkende Sledge. SE OGSÅ: Verdens beste krigsserie! Generation Kill! Han er lillebroren min, på en måte. Han som jeg ikke skulle ønske dro i krigen, men som gjør det likevel. Sledge er den figuren som engasjerer meg mest, og dette engasjementet vedvarer en stund. Men det er vanskelig å holde engasjementet oppe i The Pacific. Kanskje skyldes det at fokus er fordelt på tre forskjellige figurer som befinner seg på tre forskjellige krigsstadier? Den minst kjente siden av andre verdenskrig De to andre figurene som deler fokus med Sledge, er John Basilone (Jon Seda) og Robert Leckie (James Badge Dale), hvorav førstnevnte forteller den triste historien om det hensynsløse propagandamaskineriet i hjemlandet. Dette er kanskje The Pacifics mest interessante del, siden den skildrer en side av krigen jeg ikke har sett så mye til: de tidlige krigsheltenes skryteturneer for å selge krigsaksjer. SE OGSÅ: Serie om spesialsoldater og familiefedre: The Unit! Tredjemann Leckie er kynikeren som ser krigen fra en viss distanse, men som må innse at alle som opplever krigen blir ofre for krigen. Selv de intellektuelle. Miniserie i kjølvannet Den store mengden episke krigsdramaer som har fulgt i kjølvannet av Redd Menig Ryan har skjemt meg bort, og The Pacific engasjerer meg ikke like mye som Band of Brothers gjorde i sin tid. Men den er et minst like godt håndverk som forgjengeren. Jeg kjenner igjen oppskriften, og dette er en suksessoppskrift. Band of Brothers satte standarden, og The Pacific følger opp på sin dystre og desillusjonerte måte. Få med deg The Pacific i kveld, fra 21:30 på NRK1. The Pacific er i salg både som Blu-ray og DVD fra 3.november.

000033

Lost S06 Fansen fekk sitt endelege punktum. Jack, Kate, Sawyer, Locke, Hurley og ei bråte andre folk styrta på ei merkeleg øy og skapte engasjement hos ei samla fjernsynsverd. Her til lands kunne TVNorge drikke sjampis heile våren 2005. Serien var så populær i Norge, at vi for fyrste gong høyrde snakk om ulovleg nedlasting av fjernsynsseriar i stor skala LOST engasjerte alle, med ein heidundrande fest av ein fyrstesesong. Ein fest som gjekk så av skaftet at produsentane bak serien rota det til i sesong 2. Folk datt av, interessen dalte. Forståeleg, for andre sesongen sugde. Starten av tredje sesong òg, for så vidt. Då fann heldigvis nokon ut at det var på tide å sette ein sluttdato for dramaserien frå den mystiske øya. Tre sesongar til, med 16 episodar kvar, var målet. Og straks gjekk nivået på serien oppatt. Nye mysterium Eg er blandt dei som aldri hoppa av. Medan mange reiv seg i håret over nye mysterium som stadig dukka opp, medan andre aldri vart løyst, tok eg alt som dukka opp for god fisk, og sette pris på historieforteljinga. Episode for episode. Og no er vi der. Ved vegs ende. Siste sesongen er ute på DVD. Før inngangen til siste sesongen befinn nokre av karakterane seg langt tilbake i tid. Der prøver ei hardt skadd Juliet å sprengje ei hydrogenbombe som i teorien skal restarte alt, og gjenopprette verda slik den var før gjengen kræsjlanda på den mystiske øya. I notida har John Locke overtalt Ben til å drepe sjølvaste ledestjerna si, Jacob. Men rett utanfor ligg den daude kroppen til Locke i ei kiste. Så: Kven i alle dagar er den levande utgåva, eigentleg? (meldinga fortsetter under oppsummeringa av femte sesong) Totalt kaos Når sesong 6 startar, får vi presentert eit totalt kaos på øya. Korleis gjekk det med Juliet som prøvde å sprengje hydrogenbomba ved å slå på den? Sayid, som vart skoten på slutten av førre sesong, treng umiddelbar hjelp. Samstundes er vi nok ein gong ombord på Oceanic 815, flyet som starta heile historia. Men denne gongen landar flyet trygt i LA. Den siste sesongen gjer eit ryddig arbeid med å tilfredsstille fansen. I alle fall den delen av fansen som har sett pris på å vere med heile vegen gjennom dei føregåande fem sesongane. Ryddar opp Er du av typen som hoppa av i sesong to, men som vurderar å investere i sistesesongen, berre for å sjå korleis det heile endar, kjem du neppe til å bli nøgd. I denne sesongen blir der fortald parallelle historier, som tilsynelatande viser livet på øya, og livet til figurane om alt går bra, og dei landar trygt. Liva deira skal likevel vise seg å vere knytt saman på eit vis. Vi får vere med på eit par fantastiske episodar, langt tilbake i tid, kor vi stiftar nærare bekjentskap med Richard og hans fortid. Vi møter Jacob og mannen vi aldri får vete namnet til som barn. Vi får faktisk svar på kvar røykmonsteret stammar frå, og heile LOST-nettet snørast saman. Eit must Den sjette og siste sesongen av fjernsynsserien er definitivt eit must for oss som har fulgt serien heile vegen. Samstundes er det ingen vits i å prøve seg på dette stykket fjernsyn om du ikkje har kjennskap til serien frå før av. Til det, går historia for fort framover, utan å introdusere deg for kva som skjer med figurane du ikkje har fått tid til å bli kjend med. DVD-boksen har sjølvsagt eindel ekstramateriale. Mellom anna eit eige ekstrakapittel titulert "The New Man In Charge". Eigentleg berre ein liten snutt som fortel kvifor der er isbjørnar på øya, og som viser korleis ståa er med Walt. Det heile verkar som ei litt trist gåvepakke for alle hardcorefansa som treng svar på akkurat det for å kunne gjere seg ferdig med serien. Og det der kan ein jo diskutere: Er sesong 6 av LOST ei verdig avslutning på ein fjernsynsserie som har blitt diskutert opp og ned i mente av fans over heile verda i seks år? Reint personleg ser eg ikkje andre løysingar som hadde fungert betre

000034

Greek S01 Kjipare enn ein gresk tragedie. Då eg fekk DVD-boksen med Greek: Chapter One i hendene, vart eg ikkje lite skeptisk. Coveret viser ei god blanding av glatte og nerdete ungdomar; politisk korrekt nok både kvite, afro-amerikanske og asiatiske. I tillegg er namnet på serien stava GRΣΣK, noko som irriterer meg kollossalt, fordi bokstaven "Σ", Sigma, ikkje uttalast "E" men "S". Manusforfattar og produsent av serien Patrick Sean Smith, som mellom anna står bak Everwood, samarbeider med produsent Lloyd Seagen om serien. Sistnemnte kjenner vi frå krimtrillerane The Boondock Saints og The Boondock Saints II: All Saints Day. Eg var spent på om Greek ville overraske, eller leve opp til min skepsis. Etter å ha sett fem minutt av første episode, visste eg at det siste var tilfelle. (Denne meldinga er basert på dei fire første episodene av sesong ein.) Klisjé Møt Rusty Cartwright (Jacob Zachar). Ny på Cyprus-Rhodes University, nerd, og eit lett bytte for eigentleg kva som helst. Men nerden har eit ess i ermet. Systera hans, Casey (Spencer Grammer), er nemleg ei av dei mest populære jentene på universitetet. Og ho er sjølvsagt saman med Evan (Jake McDorman), ein av dei heitaste (eventuelt glattaste) gutane på same universitet. Greek skiltar med å vere ein dramaserie, men blir berre tragikomisk. Høyrest det kjent ut? Det er sjølvsagt fordi serien Greek er ein enorm klisjé. Sjølv for oss som har vakse opp og studert i Noreg er dette temaet repetert til det langtekkelege, gjennom seriar som Gilmore Girls og Gossip Girl, kryssklippa med filmar som Nerdenes Hevn og American Pie. The bad guy vs. the good guy Rusty oppdagar raskt at kule Casey, medlem av studentforeininga Zeta Beta Zeta, ikkje har fortalt nokon om sin nerdete bror. Han bestemmer seg for å sjølv bli med i ei av studentforeiningane på universitetet, og dermed gå frå "geek" til "greek". Etter å ha teke Evan på fersken med ei anna jente, får han tilbod om å bli med i den prestisjetunge foreininga Omega Chi Delta - mot at han ikkje fortel systera kva han har sett. Klassisk problemstilling der den eldre og erfarne lurar den yngre og uerfarne. Men Rusty er ein moralsk, ung mann, som veks opp på fjernsynsskjermen; han bankar opp playeren Evan og bestemmer seg for å fortelje systera om utruskapen. Syskenkjærleiken mellom dei to ligg altså skjult under overflata, noko som skal trykke på ein del knappar hjå sjåaren, gjerne saman med stemningsfull musikk. Intriger og rivalisering Casey vel likevel å bli i forholdet med Evan, ikkje utan press frå leiaren i studentforeininga hennar. Evan er jo trass alt den kulaste guten på universitetet! Basert på dette valet har vi det gåande med meir utruskap, rivalisering og pøbelstrekar. Greek har tydelege referansar både til 300 og Braveheart, noko dei godt kunne spart seg. Det trekker, om mulig, serien enno meir ned i søla. Imponerande nok har dei fått med seg Plain White T's i ei av episodane, det var nok det mest oppsiktsvekkande som skjedde på skjermen i løpet av dei tre timane eg brukte på serien. Sexpress Greek er laga for ABC Family, men handlar stort sett om sex og alkohol, gjerne vs. utdanning. Populære Casey blir regelrett pressa av veninnene sine til å ha sex med Evan igjen etter at han har vore utru, og nerden Rusty blir introdusert for ei frilynt jente som skal hjelpe han å bli kvitt jomfrudomen. I kontrast til dette har Rustys nerdete og djupt religiøse romkamerat Dale Kettlewell (Clark Duke) avlagt eid om å vere jomfru til han giftar seg. Det å ville vente med sex blir altså totalt uvanleg- og latterleggjort - gode verdiar i ein serie vist på ABC Family. Dette prøvar serieskaparane å ta igjen ved å la afro-amerikanske Calvin (Paul James) kome ut av skapet i episode fire, noko både faren hans og kompisen Rusty synest er heilt greitt. Patrick Sean Smith og Lloyd Segan om forholdet til ABC Family: Gørr Greek skiltar med å vere ein dramaserie, men blir berre tragikomisk. Eg geispa meg igjennom fire episodar, og blir overraska om nokon i det heile teke orkar å lese heile denne meldinga. Eg skal i alle fall ikkje gjere den like langdryg som serien. Ifølge imdb.com er det laga tre og planlagt fire sesongar av denne serien! Kven er det som orkar å sjå på dette? I alle fall ikkje eg. Greek er ei ekstremt dårleg blanding av seriane The Big Bang Theory og Gossip Girl. Berre mykje mindre intelligent og sexy.

000035

Legend of the Seeker S01 Et tamt eventyr som ikke engasjerer. Det er alt for langt mellom de gode evetyr-seriene og -filmene. Derfor ble jeg veldig glad da jeg fant ut at ABC skulle lage TV av Terry Goodkinds fantasy-serie The Sword of Truth. Jeg hadde håpet at Legend of The Seeker kunne være et godt alternativ til de som er sultne på et skikkelig bra eventyr. Det håpet gikk fort i tusen knas. Må redde verden fra det onde Legend of the Seeker foregår i Terry Goodkinds univers. Westland og the Midlands er kastet ut i krig mot D'Hara der den onde trollmannen Darken Rahl er hersker. Vår helt er Richard Cypher, som får livet sitt totalt forandret etter at faren hans blir brutalt myrdet av Rahl sine tilhengere. Richard møter den vakre, men mystiske kvinnen Kahlan Amnell og trollmannen Zeddicus Z'ul Zorander, som overbeviser ham om at han er "Søkeren", som er ment å redde verden fra Darken Rahls klør. Richard setter derfor ut for å bekjempe den onde trollmannen og for å redde folket fra evig slaveri. På veien blir Richard og Kahlan dypt forelsket, men Kahlan bærer på en mørk hemmelighet som gjør at de aldri kan få hverandre. Dette er plottet i Legend of The Seeker, men på veien for å bekjempe Darken Rahl møter den lille gruppen selvsagt på en rekke fiender og hindringer. Jeg synes at serien fokuserer for mye på disse sidesprangene i historien. Resultatet av dette er at vi får mange små historier som ikke engasjerer. Serien hadde hevet seg flere hakk om det hadde blitt lagt mer arbeid ned i å gjøre plottet bedre, istedenfor å fokusere på sideplott for å dra serien lenger ut. En blanding av Sinbad og Xena Er det er mulig å bli underholdt av Legend of The Seeker? Svaret er ja. Serien er full av velkoreograferte actionsekvenser som er kule å se på. Sakte film brukes i overkant mye, men det ser likevel ganske stilig ut. Hvis du skal like Legend of the Seeker må du likevel ikke sette så høye krav til kvaliteten på det du ser på. For serien er som en blanding av Sinbad Sjøfareren og Xena: Warrior Princess. Med tanke på at det er Sam Raimi, produsenten bak Xena og Hercules: The Legendary Journeys som produserer Legend of the Seeker, så er det kanskje ikke så rart! Og forstå meg rett, jeg elsket både Xena og Sinbad da jeg var yngre, men er det standarden vi ønsker på tv-serier nå for tiden? Tror ikke det! Og jada, selvsagt så er ikke spesialeffektene i Legend of the Seeker like horrible som de i Sinbad Sjøfareren, men de er likevel langt under hva man kan forvente seg i dag. Hver gang det benyttes magi i serien, som jo er ganske ofte, så er effektene veldig dårlige. Det ser falskt og patetisk ut. Vakker natur Legend of the Seeker produseres i New Zealand, som er kjent for sin vakre natur. Dette utnyttes til en viss grad og en del av scenene er spilt inn i flotte omgivelser. Likevel så kunne jeg ønske at New Zealands landskap ble brukt mye mer. Veldig mange av scenene er nemlig spilt inn i studio med blåskjerm som bakgrunn. Det er utrolig frustrerende å se det kunstige lyset som blåskjerm ofte gir, i ansiktet på skuespillerne når de skuer utover en flott utsikt, for eksempel. For ikke å snakke om hvor kunstig den konstruerte skogen ser ut! Elendig skuespill Det verste med Legend of the Seeker er ikke de dårlige spesialeffektene eller den irriterende bruken av blåskjerm. Hadde manuset vært bra og skuespillerne gode så kunne jeg sett mellom fingrene på alt dette. Det er de imidlertid ikke. Dialogen sitter ikke som den skal, og skuespillerprestasjonene er til tider så dårlige at jeg rett og slett blir flau. Samtlige av karakterene er overspilte og lite troverdige. Jeg er særlig misfornøyd med hovedrolleinnehaver Craig Horner. Ofte så er skuespillet hans direkte elendig og dette forbedres ikke akkurat av at manuset også er ganske tarvelig. Spesielt synes jeg at forholdet mellom Richard og Kahlan er ekstremt lite troverdig. Deres kjærlighet er selve kjernen i historien og handlingen bygger mye på samspillet mellom de to. Når dette samspillet er fullstedig blottet for kjemi, er det dermed mye som rakner. På grunn av det begredelige skuespillet tror jeg ikke på deres kjærlighet for hverandre, og jeg bryr meg heller ikke om hva som skjer med dem. Serien klarer ikke å engasjere meg Richard og Kahlans kamp om å bekjempe Darken Rahl og skape et lykkelig liv sammen. Skuespillerne klarer ikke å dra serien opp av gjørma av dårlig manus og spesialeffekter, men graver seg heller lengre ned i dritten. Gled deg heller til Game of Thrones Jeg har en følelse av at Legend of the Seeker lider på grunn av et lavt budsjett. Serien er ikke det spennende eventyret jeg gledet meg til, og mye av grunnen til dette tror jeg bunner ut i lite penger. Hvis du har lyst til å se en god eventyrserie foreslår jeg derfor at du venter til HBO kommer med sin serie Game of Thrones. Dette eventyrdramaet baserer seg på George R. R. Martins A Song of Ice and Fire. Med pengesterke seriemester HBO i ryggen, tror jeg at dette heller er en serie verdt å bruke tiden sin på!

000037

Bored to Death S01 Kjedsommelighetens uutholdelige letthet. - What are you, another self-hating New York Jew? - Yes. Yes, I am. Bored to Death handler om Jonathan Ames, spilt av Jason Schwartzman, en jødisk forfatter, bosatt i New York. Og han hater det. I hvert fall når dama plutselig flytter ut fordi han røyker for mye pot og drikker for mye hvitvin. - She left you? - Yeah, I’m an idiot. Too much pot and white wine. - Gotta rebound fast. That’s the cure. I mean, just go on Craig’s List. I etterdønningene av det, for ham i alle fall, overraskende bruddet legger han ut en annonse på det amerikanske nettstedet Craig’s List – ikke en "mann søker kvinne"-annonse, men heller en "privatdetektiv til leie"-annonse. Før han vet ordet av det ringer telefonen, Jonathan Ames er plutselig en forfatter med skrivesperre på dagen, privatdetektiv på kvelden – og en noget spesiell humorserie skyter fart. Ringrev stjeler showet Jeg har alltid likt Jason Schwartzman, og det er hyggelig å se ham i en tv-serie som Bored to death. Han kler den film noir-aktige følelsen i serien og får utspilt sin indre Bukowski i de mange stilriktige detektiv- på-bar-scenene. I tillegg virker Schwartzmann til å trives med sine medskuespillere Ted Danson og Zach Galifianakis. Sistnevnte spiller den psykologisk ustabile comic book-tegneren Ray Hueston, en mann hvis fremste prestasjon er et superhelt-selvportrett hvor en enorm, rakettaktig penis er kronen på verket. Det er allikevel ringreven Ted Danson som stjeler showet i rollen som Jonathan Ames’ redaktørsjef George Christopher. På mange måter minner han om Roger Sterling fra Mad Men – sølvgrå manke, alltid en drink (eller i Christophers tilfelle: ofte en joint) i hånda og en one-liner på lager. Vil ha mer Serien byr på masser av komiske øyeblikk, tar uforutsigbare vendinger og er samtidig tidvis deilig dyster. Når man først kommer i gang med serien, er det derfor litt skuffende at sesongen består av åtte ca 25 minutter lange episoder. Jeg satt i det minste igjen med en følelse av at jeg ville ha mer. Det er derfor fint å vite at HBO ga serien fornyet tillit og at sesong 2 allerede har startet på tv i USA. Jeg tror jeg vil la ordene til George Christopher avslutte og oppsummere det hele: - Men face reality. Women don't. That's why men need to drink.

000038

24, S08 Jack Bauer, det er nok nå. Det er aldri et godt tegn når man blir oppgitt av å oppdage hvor mange disker det er igjen av tv-serien du holder på med. 24 var stort da det kom for ni år siden, det finnes det ingen tvil om. Men det sier seg selv at en serie ikke kan holde på nerven og spenningen i åtte sesonger. Siste sesong er et oppkok av alt vi har sett før. Oppbrukte plott, kjedelige karakterer, få overraskelser, og underhistorier som føles så meningsløse at jeg river meg i håret gjennom episodene. Likevel blir jeg sittende gjennom alle episodene, og det er en viss spenning som gjør at man vil vite hvordan det går til slutt, men jeg mistenker at det er mest fordi dette er siste sesong. Det kan jo faktisk hende at Jack Bauer tar kvelden. Det hadde vært noe, det. Klassiske slemminger Jack Bauer (Kiefer Sutherland) må igjen redde verden når det viser seg at banditter skal ta livet av presidenten av det fiktive landet "Islamic Republic of Kamistan". Presidenten er nemlig i New York for å skrive under en fredsavtale med den amerikanske presidenten, og det hele henger i en tynn tråd når terrorister renner inn for å stoppe festen. Deretter sper vi på med skurker: Mafia, arabere, russere, quislinger og amerikanere med arabiske foreldre. Så får vi inn atomvåpen og trusler om titusenvis av døde, før Jack Bauer tar ladegrep og bretter opp ermene. Det samme gjør Renee Walker som ble introdusert som halvgærn FBI-agent i forrige sesong, og ikke minst Chloe O'Brian. La oss ikke glemme henne: Den nerdete datadama med fordypning i ansiktsutrykket "bekymra". Ulogisk Det som kanskje er mest irriterende med 24 er underplottet. Her får CTU-analytikeren Dana Walsh (Katee Sackhoff) sitt å tygge på etter at en småskurk fra fortiden dukker opp for å avsløre hvem hun egentlig er, og hva slags fryktelige ting hun har gjort. Dette er fullstendig uten mål og mening: Hvorfor er denne tøffe dama redd for den gamle hillbilly-kjæresten sin? Det er virkelig helt bak mål at hun løper ut for å takle utpressing fra den bitre eksen sin mens verden går under. Sesong 8 av 24 gir oss lite nytt, og koker suppe på gamle terrorist-spiker. Likevel er de faste grepene på plass for å skape såpass mange cliffhangere at man ikke gir fullstendig f. Den åttende sesongen er grei underholdning hvis du aldri har sett 24 før, for dens aller største svakhet er at den ikke engang prøver å by på noe nytt.

000039

Cougar Town S01 Ikke la deg lure: Cougar Town er IKKE morsomt. Velkommen til Cougar Town! En fargesterk og glossy tv-serie der kåte, single, kvinner på 40 sjekker opp muskuløse menn i 20-årene. Temaer som opptar disse damene er for eksempel; ”jeg vil arrangere fest i dag, for huden min ser så bra ut” og "jeg hater deg for at du så på meg mens jeg spiste". Se bra ut Å stå på for å se digg ut er det tilbakevendende temaet i Cougar Town. Før du kan ha sex for eksempel, da må du ta pedikyr og manikyr. Du må nappe øyenbrynene og du må vokse vekk alle uønskede hår. Du kan ikke spise den dagen og du må ta minst 100 sit-ups. Ja, og da har jeg beskrevet en Cogar Town-episode for deg. Morsomt? Vel, Courteney Cox ble tidligere i år nominert til en Golden Globe for sin innsats i serien. Samtidig måtte serien tåle en massiv seerflukt verden over i løpet av første sesong på tv. Jeg sier meg enig med folkejuryen, ikke Golden Globe-juryen. Massive klisjéer "I would like a credit card just for shoes." Hvem skriver slike klisjévitser? Jo, manusforfatterne av Cougar Town. Første sesong av Cougar Town starter på badet til den nyskilte 40-åringen Jules Cobb, spilt av Friends-stjerna Courteney Cox. Juels sutrer over at kroppen hennes ikke er like stram lenger. Hun tar feil. Ansiktet er stramt. Botox fungerer nemlig sånn. Courteney Cox har uttalt til kvinnebladet Marie Claire at hun er fan av Botox, men at ansiktssprøytene gjør det vanskeligere å bevege fjeset. I Cougar Town virker det som om Botoxen bokstavelig talt har gått til hodet på henne. Hun forsøker kompensere manglende ansiktsmimikk med voldsomme fakter og hvinende fistelstemme. Slikt blir det ikke stor humor av. Kjipe kvinnfolk Klisjeene er gjennomgående i både manus og rollefigurer i Cougar Town. Jules har to venninner som støtter henne i alt. Når hun for eksempel spytter ut sjokoladen etter tre sekunder for ikke å bli feit, da holder venninnene fram søppelbøtta. Venninne og nabo Ellie er selv av typen som unngår å smile i fare for å få rynker. Jules andre venninne, Laurie, er en festglad tøs som velger klær ut fra om puppene hennes ser bra ut i dem. Kjekkasen og tøffelen Mennene i serien er vel så endimensjonale som kvinnene. Vi har hulemanntypen i form av Jules eksmann som gjør stemmen sin ekstra mørk og forsøker knytte bånd til deres likegyldige tenåringssønn ved å overtale ham til å spise en 30 år gammel ostepop. Vi har tøffelmannen i form av naboen Andy, som er fornøyd selv om kona snakker i telefon mens de har sex, for sex er jo digg uansett. Og så har vi bareieren Garyson. Den klassiske kjekkasen som tar med seg en ny, ung dame hjem hver kveld. Jeg savner en mer normal karakter som kunne ha vært en motvekt til klisjeene. Så hvem burde kjøpe Cougar Town som nå er sluppet på dvd? Vel, hvis du er ute etter å se noe uoriginalt, tanketomt tøv ispedd et par muskuløse menn i bar overkropp, da kan Cougar Town fungere som en solfylt virkelighetsflukt. Men ikke la en falmet Friends-stjerne med en Golden Globe-nominasjon lure deg til å tro at Cougar Town vil få deg til å le. Jeg sier sier om direktøren for den australske tv-kanalen Seven, som etter å ha vist første episode av serien innrømmet at; "OK, Cougar Town is a shit show".

000040

Merlin S2 Et spennende eventyr det er verdt å se! Det er langt mellom de gode eventyrene på tv og jeg koste meg virkelig da jeg så sesong to av The Adventures of Merlin. Andre del av historien om den unge trollmannen Merlin er et flott eventyr med humor og glimt i øyet. Serien tar et skritt opp fra den første sesongen med tanke på handling og spenningskurve, og skuespillerne har vokst samtidig som deres rollefigurer har utviklet seg. For de som ikke har sett sesong en av The Adventures of Merlin så kan jeg fortelle at serien handler om legenden om Kong Arthur og Merlin lenge før Arthur ble konge av Camelot. Det er Arthurs far Uther Pendragon som hersker over byen og han har forbudt bruken av magi i hele sitt kongerike. Vi møter Merlin som en ung og uerfaren trollmann som gang på gang må redde Camelot fra undergang. Et vanskelig løfte Kong Uthers krig mot trolldom og magi vedvarer i sesong to. Merlin fortsetter å bruke magi for å redde både Camelot og Arthur fra ulike farer. Samtidig må han skjule hvilke krefter han virkelig har slik at ikke Kong Uther dømmer ham til døden for bruk av trolldom. Den mektige dragen Kilgharrah holdes fortsatt i fangenskap i grottene under Camelot. Når Merlin må spørre dragen om hjelp til å redde byen, må han til gjengjeld love dragen noe han er redd han kommer til å angre på. Han finner også ut nye ting om seg selv og oppdager hittil uante evner. I sesong to av The Adventures of Merlin får Kong Uthers myndling Morgana problemer med hvem hun skal være lojal mot. Når magiske krefter manifesterer seg i henne begynner hun å se Kong Uther i et nytt lys. Vi møter også en ny rollefigur som ønsker å vri Morganas tvil til sin fordel. Morgause er en heks med en vendetta mot Uther, som prøver å vende Arthur og Morgana mot kongen. Jeg synes Emilia Fox gjør en god rolle som hevnlysten heks. Det er dessuten gøy å få inn en kvinnelig skurk som både kan trylle og svinge med sverd! Morgause sin innflytelse over Morgana, samt et gjensyn med den lille druidegutten Mordred, får store konsekvenser for fremtiden. Merlin står dermed ovenfor enorme utfordringer og han må gjøre flere valg han ikke ønsker å ta. Spennende karakterutvikling Serien fortsetter i samme form som tidligere, med en avsluttende episode hver gang, samtidig som vi har den røde tråden om Arthur og Merlins merkverdige skjebne. For min del synes jeg det kunne vært større fokus på hovedhandlingen. Enkeltepisodene er alltid underholdende, men jeg vil gjerne vite mer om den store historien som ligger bak. Jeg blir til tider også litt lei av Uthers gamle vise om at trolldom og magi er ondt og må utryddes. Heldigvis får vi også nye historier. Vi får blant annet høre mer om Arthurs fødsel og dronningens død. Vi får også vite den virkelige grunnen til at Uther hater magi. Det viser seg at kongens rulleblad ikke er så plettfritt som han gir uttrykk for. Det virker som at både skuespillerne og rollefigurene deres har blitt bedre kjent med hverandre i sesong to av serien. Arthur og Merlin fortsetter med sitt ertende og småkranglete forhold, men det blomstrer samtidig frem et dypere vennskap under som av og til skinner gjennom. Jeg liker samspillet mellom de to veldig godt. Sammen bringer de en varm humor inn i serien som gjør den ekstra koselig. Arthur og tjenestepiken Guinevere forelsker seg i hverandre noe som får Arthur til å vokse som person. Han kan fortsatt oppføre seg som en overlegen og arrogant rikmannsgutt, men han utvikler seg også til å bli et mer sympatisk menneske. God som trollmann Hovedrolleinnehaver Colin Morgan gjør en utrolig god jobb som den klønete, men sjarmerende trollmannen. Merlin er en veldig morsom figur det er lett å bli glad i. I sesong to må Merlin kjenne på emosjoner som sorg, smerte og tap. Morgan mestrer dette følelsesgalleriet godt og jeg synes han fremstår som en mer dyktig skuespiller enn i første sesong. Colin Morgan er bare 24 år, så det blir spennende å følge med på karrieren hans fremover. Inntil videre er jeg imidlertid fornøyd med å se ham som Merlin i dette fantastiske eventyret. Sesong tre av serien vises for tiden i England og en fjerde sesong er også planlagt. Det er dermed masse å glede seg til fremover!

000043

Dag S01 Skakkjørte folk på godt norsk forknytt vis. Dag er serien hvor Atle Antonsen gir liv til en lenge etterlengtet norsk stemme: samlivsterapauten som mener alle burde bo alene. Serien følger Dag på jobb, hjemme og på date, og følger også hans tre nærmeste: søstera Marianne og hennes venninne Eva og kompisen Benedict. Ja, og selvfølgelig Dags pasienter da: rævkjørte nordmenn i døende parforhold. Skakkjørte parforhold er deilig å se på Sier sannheten Det første som slår meg hardt, er den nøye uttenkte dialogen. Her finnes ingen valker, ikke noe underhudsfett. Det gåes rett på de tingene vi faktisk sier, og hva disse tingene faktisk betyr. I tillegg kommer de knivskarpe betraktningene vi dødelige kanskje som regel holder inni oss, men som Dag, Benedict, Marianne og Eva greier å sette ord på. Der slo det meg at Dag kanskje er en serie om folk som greier å si hva de mener om andre folk men som ikke greier å mene nok om seg selv? Inspirert filming og tett klipping Kamerakameratene har skutt denne serien skarpt og klipt den tett, og bildet ser bra ut. Iblant klippes det hektisk, på grensen til manisk. Det å låse opp en dør trenger ikke være en Guy Richie-øvelse, men det kan jo være det. Delvis er serien også filmet som en drømmesekvens; kamera tiltes ovenfra og ned, nedenfra og opp, ofte på skrå, gjerne tett på. Det kan jo hende de mange vinklene skyldes at serien er skutt med et fotoapparat, og at fleksibiliteten på settet blir større med mindre teknologi. Slettes ikke noen plagsom kamerabruk, men det virker heller ikke helt som om det er ment å ha noen effekt heller. Annet enn variasjon, kanskje? Vidt forskjellige spillestiler spiller på lag Agnes Kittelsen har funnet sjangeren sin, tror jeg. Som Dags sekretær viser hun et naturlig og herlig komisk talent og sekvensene mellom Kittelsen og Antonsen blir bare bedre og bedre ettersom serien utfolder seg. Tuva Novotny er seriens skjønne og smarte glimt i øyet, og Antonsen leverer iblant replikker som er så tørre og naturlige at det dirrer i hjernen. Anders Baasmo Christiansen spiller søt og småtragisk lett som bare det, og er ikke ulik sin rollefigur i Nord. Spillestilen i denne serien varierer fra det Antonske selvlærte til Baasmo Christiansens Nationaltheateruttrykk. Alle gjesterollene i sofaen til Dag bringer inn digg variasjon, og skakkjørte parforhold er deilig å se på når det blir gjort på den gode, norske forknytte måten. Livsvisdom på den artige måten Du kan godt si at Dag er delt inn i mange små enkelthendelser eller sekvenser, og at alle disse kan summeres opp i én slags livsfilosofi eller et slags visdomsord. I begynnelsen av hver episode ser jeg en av Jan Stenmarks tegninger med en liten anekdote under; et slags poetisk innslag med et lite alvor i, slik som Dag er en humorserie om alvorlige ting. Jeg gapskratter ikke av Dag, men jeg knegger godt av de fantastiske ukorrekte poengene som kommer med jevne mellomrom. Gir mersmak Dag fyller meg etter første episode med en lyst til å se mer; de sterke fargene og de knivskarpe nærbildene av små, hverdagslige ting gir mersmak og låtene som avslutter hver episode og fører meg inn i rulleteksten er nydelige. Den fiktive figuren Dag er en stemme som absolutt fortjener en plass iblant oss. Dag er ute på Blu-ray og DVD nå, og består av ti episoder á 23 minutter hver.

000044

Community S01 Topp collegehumor ved sjarmerende Greendale Community College! En av de mest indie typene jeg vet om, snakker som regel litt om hvor mye han digger Community, og trekker frem Big Bang Theory og en annen serie jeg ikke kommer på navnet på som han også ser på og berømmer alle tre seriene for å vare den perfekte lengden 23 minutter. Jeg tenker alltid at "du må jo ha andre argumenter for å se disse seriene?", og nå har jeg skjønt hvorfor han ser på Community. Jeg får følelsen av en gryende suksess. Premisset Jeg følger selvfølgelig en gruppe utskudd med eksentriske trekk som havner sammen ved livets tilfeldigheter. De ledes av en bråkjekk smarting ved navn Jeff. Han er gira på Britta, og har blitt ufrivillig venn med aspberger-Abed. Dette gjør ham til leder for en kollokviegruppe som gjør sitt beste for å såvidt stå. Og Community skildrer denne gruppens liv på campus blant odde medstudenter og enda oddere lærere. Diskré gullkorn Community veksler greit inn på det kule med små, kjappe innskutte replikker. Gjerne mens en annen holder det gående med jabbing. Denne kunsten er det flere som prøver seg på (hvis du hopper innom hvilken som helst av de femten første kanalene på tven din) men ikke så mange som greier. Community mestrer det. Community kunne holdt foredrag om kunsten å levere gylne kommentarer på en akkurat diskret nok måte. Forresten: det er deilig å slippe all den masete overgangsmusikken som har forpestet store deler av serieverdenen. I Community er det the 88 som har lagd den korte og stilige vignetten mens resten av musikken forsiktig smyger seg inn uten å gjøre et nummer ut av seg. Noe av det mest forstyrrende jeg vet om i serier, er overganger som musikalsk høres ut som husbandet i Beat for Beat. Gamle og nye helter De foreløpige høydepunktene er overraskende nok mange, og jeg nevner den solbrune, hvithårede Chevy Chase som putter æmlis i gæmlis som den selvsikre, selvhøytidelige og pompøse Pierce med sju ekteskap på samvittigheten; den totalt skjønne Nichole - svart høyenergistudent med smittsomt humør; Troy - tidligere "prom king" og idrettshelt som på ny skole ikke er den kuleste lengre; professor Duncan - en slags professor Ringo Starr; den helt syke Chang - spansklærer og sadist; og sist, men ikke minst: Abed - den palestinsk-amerikanske tv-slaven med aspberger på maks styrke. En gryende suksess Community kunne vært den serien som spilles inn vegg i vegg med alle skitseriene og tjuvlytter med øret mot veggen for å lære seg triksene. Men siden veggen er såpass tjukk, blir de nødt til å improvisere for å bli ferdig innenfor tidsfristen. Og som ved et lykketreff blir den mye bedre enn alle skitseriene, fordi de må ty til egen galskap og relativt ukjente, men gode skuespillere. Slik er ikke virkeligheten, men det er den følelsen jeg får når jeg ser på. Og det er deilig å begynne å se en serie jeg får følelsen av er en gryende suksess som skal vare og vare og vare. Community er ute på DVD nå og anmeldelsen er basert på de første ti av i alt 25 episoder.

000045

Star Wars:The Clone Wars S02 Episk lasersverdsvingende action! Den andre sesongen av Star Wars: The Clone Wars er nå ute på Blu-ray og DVD. Den er ett hakk bedre enn den sesong 1, og bør være en selvfølgelig investering for alle som elsker den første runden med filmer fra 1977, 1980 og 1983. The Clone Wars ligger nemlig mye nærmere originalene i form, innhold og kvalitet enn den andre trilogien som George Lucas regisserte rundt årtusenskiftet. Kamp mot mørke krefter Historiene i sesong 2 dreier seg stadig om jediriddernes kamp mot mørke krefter i universet. I de første episodene ser vi hvordan dusørjegeren Cad Bane, en herlig figur, forsøker å få tak i informasjon gjemt i holokroner, informasjonskapsler som kun kan åpnes av jediriddere. Senere får vi blant annet oppleve det gigantiske Godzilla-lignende monsteret Zillo Beast, og vi får møte en ung Boba Fett på hevntokt! Episke eventyr De fleste episodene er enkeltstående, og forteller spennende historier om den klassiske kampen mellom det gode og onde, der jediriddernes kule krefter utnyttes til fulle. Vi følger som regel Obi-Wan Kenobi, Anakin Skywalker og hans gode lærling Ashoka Tano på actionfylte reiser til fantastiske planeter. Alt er stort i Star Wars-universet, og jeg får følelsen av å være med på episke eventyr, akkurat slik de første filmene gjorde. Overraskende høy standard Animasjonen av The Clone Wars er kanskje ikke på Pixar-nivå, men jeg synes den holder en overraskende høy standard til å være en serie, der hver sesong teller 22 episoder x 22 minutter. Det ser enda bedre ut på Blu-ray enn på TV, ikke bare på grunn av bedre oppløsning, men fordi episodene presenteres i det klassiske bredformatet 2.35:1, ikke vanlig 16x9 som NRK3 har vist. God norsk dubbing På både Blu-ray og DVD kan du velge om du vil se serien med engelsk eller norsk tale. De fleste av oss vil selvsagt foretrekke engelsk, men mindre barn vil kanskje heller høre norsk enn å lese undertekster. Den norske dubbingen er svært godt gjennomført, med alle vokaleffektene som i den engelske utgaven. Elektrisk tortur Men er Star Wars: The Clone Wars egentlig en serie for barn? Jeg lar mine sønner på 5 og 8 se den under tvil. Noen av episodene er nemlig ganske brutale, blant annet med bruk av elektrisk tortur. Volden har blitt gradvis grovere siden starten i sesong 1. Likevel er serien utstyrt med 7-års grense i Norge. Ny trilogi? Det finnes de som mener at det kun er et spørsmål om tid før George Lucas setter i gang en ny Star Wars-trilogi. Både Harrison Ford, Mark Hamill og Carrie Fisher er jo fremdeles blant oss, og i full stand til å spille eldre versjoner av Han Solo, Luke Skywalker og Prinsesse Leia, eller Dronning Leia, som hun sannsynligvis vil være. Lasersverdsvingende action Hvis dette stemmer, håper jeg Lucas ser nøye på Star Wars: The Clone Wars, som han er utøvende produsent for. Den siste filmtrilogien bar nemlig preg av at han har glemt noe av lekenheten i det fantastiske filmuniverset han var med på å skape. Det finnes i fullt monn i The Clone Wars, med interessante figurer, fantasifulle historier og masse lasersverdsvingende action! Hva synes DU om Star Wars: The Clone Wars? Kommentér under

000047

Vampire Diaries S01 Uoriginal vampyr-smørje for fjortisene Ta én del Twilight, én del True Blood, bland det med djvelskapen man kan finne på en amerikansk High School, og du har Vampire Diares. I Vampire Diaries møter vi tenåringen Elena, som forelsker seg i den nye gutten i bygda, Stefan. Stefan er blek, mystisk, og blir rar i øya ved synet av blod. Vi skjønner fort hvor dette bærer hen. Vampyren Stefan har nemlig returnert til den lille byen Mystic Falls for å prøve å leve et normalt liv. Dette går ikke helt etter planen, og Elena skjønner raskt at den nye gutten i bygda ikke er som alle andre. Det viser seg også at Stefan er opphengt i eksen sin fra 1800-tallet, og tror du jammen ikke Elena er klin lik henne. Mystiske greier. Stefan får dessuten besøk av kjekkas-broren sin Damon som også er vampyr, men bare av den slemme typen. Skamløs stjeling Vampire Diaries er basert på boken med samme navn av forfatteren L.J Smith, og kom ut så tidlig som i 1991. Det måtte tydeligvis noen foregangsmenn til før det kunne lages serie av Vampire Diaries, og da er det bare synd at skaperen Kevin Williamson stjeler så heftig og skamløst av de andre seriene og filmene som banet vei for sjangeren. Når man først skal stjele må man gjøre det med stil. Vampire Diares skriver av leksene til Twilight og True Blood, men får fortsatt ikke gode karakterer. Det som burde stå sentralt i en vampyrserie av nyere dato er enten kjærlighet eller lidenskap. Dessverre er Vampire Diares for opptatt med fjortisdrama og skvette-scener. Forutsigbar smørje Både Stefan, Elena, og Damon er uinteressante karakterer som man egentlig ikke bryr seg noe særlig om, men slik blir det ofte når det eneste de bygges på er kjedelige personlighetstrekk som aldri utvikler seg. Kombinér dette med en fortelling som aldri overrasker og et manus som aldri utfordrer, og du har ganske middelmådig tv-serie. Jeg skal likevel ikke være for hard mot Vampire Diares, for den er ikke fullstendig uten underholdningsverdi. Jeg kan fortsatt sette pris på tenåringsdrama med et hint av håpløs kjærlighet og kjekke mannfolk. Det er absolutt mulig at noen vil kose seg med serien, og med noen mener jeg vel egentlig noen litt yngre enn meg. Kanskje er dette serien for de som enda er litt unge for True Blood? Det er jo langt fra det dårligste som går på tv for tiden, og kan fint brukes til å fylle litt dautid hvis man enda hungrer etter vampyrkåte tenåringer og tørste blodsugere. Men for å være helt ærlig, hadde jeg heller kjørt en Twilight-maraton og kost meg med en vampyr jeg faktisk kunne forelska meg i. (Anmeldelsen er basert på første del av sesong 1

000048

Supernatural S05 Skremmende godt om Lucifer og dommedag. Sesong fem av Supernatural er bra, men burde vært siste sesong i serien. Ikke fordi jeg er lei av de to demonjegerne Dean og Sam Winchester, men fordi jeg tror sesongens avslutning ville blitt så mye bedre! Som du hører på navnet så er Supernatural er en serie med et godt fotfeste i det overnaturlige. Vi følger brødrene Sam og Dean mens de prøver å holde verden fri fra demoner og andre lumske krefter som skaper trøbbel. Dette byr på mange spennende og skremmende øyeblikk! Djevelen er løs! Sesong fem starter der nummer fire slapp. Sam ble lurt av demonen Ruby til å åpne fengselet som holdt selveste Lucifer i helvete. Med en hevngjerrig Lucifer på frifot, står Dean og Sam nå på dørstokken til apokalypsen. De aner ikke hvordan de skal klare å stoppe djevelen og redde verden. Oppe i alt dette har Dean store problemer med å stole på Sam fordi han tok Rubys ord over Dean sitt da det gjaldt som mest. Brødrenes forhold må derfor gjennom en stor prøvelse, og dette gir den femte sesongen litt dybde som jeg liker godt. Gode skuespillerprestasjoner Sesongens store slemming er som sagt djevelen sjøl. Han gis form av Mark Pellegrino, som mange sikkert husker som Jacob i tv-serien Lost. Pellegrino gjør en veldig god rolle som Lucifer og fremstiller djevelen nesten litt sympatisk til tider. Vi forstår hvorfor Lucifer er sint på Gud og vil ha hevn. Han føler seg forrådt av den han var mest glad i . Det er nok mulig at jeg ble litt lurt av Lucifers vinnende vesen. For selv om jeg forstår ham er han jo likevel ond og slu jævel. Våre to hovedpersoner fortsetter å være like gode som tidligere i serien. Jensen Ackles er fortsatt like kul som den eplekjekke Dean og jeg synes han kanskje er enda bedre i denne sesongen. I sesongens første episode forteller Dean til Sam at deres brødreforhold er ødelagt for alltid. Dette et strekt øyeblikk som tolkes godt av Ackles og som viser en interessant side av både rollefiguren og skuespilleren. Jared Padalecki er på sin side også god som Sam. Jeg tror på hans sjelelige kvaler og dårlige samvittighet over det han har gjort. Burde endt her Jeg kjeder meg aldri med Supernatural. Som den pingla jeg er blir jeg snarere skremt. Supernatural handler jo om det okkulte og da er det klart at litt elementer av skrekk må til. Heldigvis så synes jeg Supernatural klarer å være spennende og skremmende uten å falle for klisjeer. Hvis vante skrekkklisjeer er inne i bildet, gjøres det med humor og glimt i øyet, noe jeg synes fungerer veldig bra. Selv om jeg ble underholdt av Supernatural synes jeg likevel at serien burde ha blitt avsluttet med denne sesongen. Uten å avsløre for mye så kan jeg si at det virker som om serieskaperne er redde for å ta livet av noen av rollefigurene, siden de skal være med i neste sesong. Avslutningen på sesong fem hadde nok fått mer trøkk om skaperne hadde avsluttet serien her, og turt å ta farvel med rollefigurene. Jeg blir derfor sittende igjen med en følelse av at serien legger opp til at dette skal bli den store avslutningen, men deretter trekker det tilbake. For all del, jeg skal ikke si nei takk til en ny sesong med overnaturlig underholdning. Supernatural er fortsatt en skremmende god serie!

000049

Human Target S01 Action, eventyr og den rette dosen humor. For å sitere hovedpersonen Chance: «It's 2010. Everybody's got a gun.» Det er derfor han han har jobben sin. Visuelt er Human Target helt fantastisk Livvakt m.m. Christopher Chance er en slags supermann. Han har ingen superkrefter, men til sammen har han så mye kompetanse på vidt forskjellige områder at han kan improvisere og overleve enhver situasjon. MacGyver, tenker du. Du er inne på noe. Men Chance nøler heller aldri med å skyte. Han gjør alt som skal til for å beskytte de som hyrer ham. Og hyrer du Chance, da har du virkelig prøvd alt annet. Human Target er med andre ord en slags utvidet livvaktserie fra mannen bak apokalypseserien Jericho; Jonathan E. Steinberg. Egentlig er Human Target en tegneserie fra DC Comics, og tvserien er inne i sin andre sesong på FOX. I høst har vi kunnet se sesong én på TVNorge. Skulle fått Emmy Actioneventyr er den helt rette merkelappen å klistre på Human Target. Jeg kan ikke huske å ha sett en serie som er så glad for å være et reinspikka actioneventyr og som koser seg så mye med alle klisjeene og actionelementene! Musikken minner meg om et hvilket som helst Indiana Jones-eventyr, og er komponert av Bear McCreary. McCreary fikk en Emmy-nominasjon for Human Target-musikken, og det irriterer meg at han ikke vant når jeg ser Human Target. Det hadde han fortjent. For dette er allerede en klassiker, spilt inn av et ensemble på opptil 90 personer. Se også opp for McCreary i de kommende seriene The Cape og The Walking Dead: han komponerer heldigvis musikken i disse også. SE OGSÅ: En verdig og vakker avslutning på sci-fi-eventyret: Battlestar Galactica S04. Engasjerende karer og flate damer Rollene i Human Target fylles av: SE OGSÅ: Freddie Kruger er tilbake! A Nightmare on Elm Street (2010) Tilsammen utgjør disse tre et stjernetriangel og gjør de andre birollene uvesentlige. Bortsett fra skurkene da. Damene i serien er enten: Trekk for flate, frustrerte damer, Human Target. En klar anbefaling for sofakroken i jula Visuelt er Human Target helt fantastisk, og er et glitrende eksempel på hvordan actioneventyr skal se ut i dag. Mye variasjon, kostbart utseende og glimrende hovedpersoner - det er bare å glede seg til sesong to! Anmeldelsen er basert på de første 8 av i alt 12 episoder i sesong én. Human Target er ute på dvd og Blu-ray nå, og anmeldelsen er basert på Blu-ray-utgaven.

000050

Koselig med peis En serie jeg er glad jeg har sett!

000051

Wallander Vakker krimserie fra BBC med tredagersskjegg.

000052

Ashes to Ashes S02 Godt spilt - dårlig skrevet. Premisset først: Alex Drake (Keeley Hawes) er en politikvinne som blir skutt i hodet i 2008 for så å, på uforklarlig vis, våkne opp i 1981. Hun fortsetter jobben sin i London-politiet - 27 år tidligere - og starter en noe forvirrende kamp for å komme seg tilbake til sin egen tid. Jeg kunne tenkt meg og sett Ashes to Ashes uten halvgjort tidsreisetull, og heller som en rendyrka krimserie satt til tidlig åttitall I sesong to har ett åttitallsår gått (mens 2008-klokka bare er skrudd noen få timer frem), men Drake løper fortsatt rundt med skulderputer og høyt hår - en fange av åttitallet. Sjefen hennes, Gene Hunt (Philip Glenister), er en knallhard men ærlig politimann som også var med i serien Ashes to Ashes er en spin-off av, nemlig Life on Mars. Der har du det - konseptet bak en av de mest populære seriene på de britiske øyer de siste åra. Noe fungerer - mye tryner. LES: Vakker krimserie fra BBC med tredagersskjegg: Wallander Vakkert men uutnytta åttitall Tidskoloritten i Ashes to Ashes er så gjennomført og god at jeg med jevne mellomrom tar meg selv i å glemme at den faktisk er spilt inn i 2008. Dette ER 1982, fargene, håret, antrekkene, bilene, musikken og interiøret. Si hva du vil om åttitallet, men det hadde sin sjarm - i alle fall når man har fått det litt på avstand. En av tidenes mest idiotiske kriger, den om Falklandsøyene, utgjør et historiske bakteppe som ikke blir utforska i særlig grad. Men den generelle misnøyen med tingenes tilstand som råda hos store deler av den engelske befolkninga er tydelig. Litt av problemet til Ashes to Ashes er likevel at potensialet som ligger i tidsreise til nær fortid-konseptet ikke blir utnytta. Drake glir ubesværa inn i et 1982 hun sist besøkte som lita jente. Den største forskjellen mellom tidsepokene når det gjelder politiarbeid er tydeligvis forbryterprofilering, noe som blir fremstilt som borderline heksekunst på tidlig åttitall. Merker at jeg sliter litt med å svelge mangelen på tidsepokerelaterte vanskeligheter når konseptet først er som det er. I tillegg faller flere av "med fasit i hånd"-poengene tungt til jorda. Et eksempel: En sarkastisk politibetjent utbryter "what's next - that Elton John fancies blokes". For det første: Elton John sto fram som biseksuell i 1976. For det andre: Har Elton John på noe som helst tidspunkt vært en erketypisk mannemann, noe utsagnet nødvendigvis impliserer? Slett manusarbeid kalles det. Les: En serie jeg er glad jeg har sett: Koselig med peis Unødvendig tidstull Gjennomgangstemaet i sesong to er politikorrupsjon, og selv om episodene til en viss grad kan ses hver for seg er det Hunts tilsynelatende umulige kamp for en renere politistyrke som er det mest interessante rent historiemessig. Hele seriens røde tråd - Drakes evigvarende søken etter å finne ut hvordan hun skal komme tilbake til fremtida - er derimot irriterende og forstyrrende. Drake mottar støtt og stadig meldinger fra 2008 gjennom TVer, radioer og tilfeldige personer. Den ene meldinga er mer kryptisk enn den andre, og hvis du syntes Lost var sparsom med å gi svar underveis skal du i alle fall være forsiktig med å ta fatt på Ashes to Ashes. Hele tidsreisegreia har noe uforløst over seg og kommer i veien for resten av handlinga, i stedet for å være det elementet som skiller serien ut fra de femten tusen andre britiske krimseriene på en positiv måte. Jeg kunne tenkt meg og sett Ashes to Ashes uten halvgjort tidsreisetull, og heller som en rendyrka krimserie satt til tidlig åttitall - det skulle gi mer enn nok å spille på. Glimrende Glenister Der manusforfatterne har feila, har de castingansvarlige virkelig stått fram og tatt ansvar. Philip Glenister spiller tøffingen Gene Hunt så det er en fryd å se på, og gir karakteren sin liv, dynamisk utvikling og tyngde. Keeley Hawes - kjent fra Spooks - står godt til Glenister, og sammen danner de et klassisk politipar med befriende subtile romantiske undertoner. Dean Andrews spiller Ray Carling (bad cop) og Marshal Lancaster bekler rollen som Chris Skelton (good cop). De to er seriens velfungerende komiske alibier, og Skeltons hårfrisyre må sies å være verdt prisen av dvden i seg selv. Denne gjengen, kombinert med interessante innblikk i en engelsk politimanns hverdag i 1982, gjør at Ashes to Ashes tross alt er helt streit underholdning. Men det kunne vært så mye mer. Sugen på britisk krim? Prøv Wallander i stedet. Ashes to Ashes S02 er i salg fra og med 12.1.2011, første sesong finnes allerede på markedet.

000053

1066: The Battle for Middle Earth Langdryg historietime. 1066 var et strabasiøst år for engelskmennene. Fra nord kom vikingene og fra sør kom normannerne - begge gruppene med ambisjoner om å gjøre den fruktbare øya til sin egen. Miniserien 1066 forteller historien om høsten fra helvete på en informativ, men sjukt kjedelig måte. Lavere budsjett er ingen unnskyldning for å lage skolefjernsyn fra åttitallet. For å ha sagt det med en gang: Jeg elsker historiske drama. Konseptet med å bli underholdt samtidig som man lærer et og annet er knall - to fluer i en smekk. Men i motsetning til serier som Tudors og Rome har 1066 nøyd seg med den minst viktige av fluene - den som lærer deg noe. I rettferdighetens navn har vel BBC-produkjsonen 1066 hatt et ganske annet budsjett å forholde seg til enn de to nevnte - og ekstremt påkosta - seriene. Men det er ingen unnskyldning for å lage skolefjernsyn fra åttitallet. Dialog trenger for eksempel ikke å koste så voldsomt mye. Ikke karakterutvikling heller. Utgangspunktet for serien lover godt. 1066 var et viktig år, både for engelsk og europeisk historie. Hendelsene har likevel ikke blitt dramatisert i hjel, noe som gir BBC sjansen til å sette standarden for hvordan denne historien kan fortelles. Den sjansen glapp, gitt. For selv om idéen med å følge to bønder som må ta sverdene fatt istedet for å fokusere på konger og hærførere er god, får vi aldri mulighet til å bli kjent med karakterene. Det hele virker mer som en amatørteatertrupp som skal dramatisere favorittslagene sine, og sper på med litt improvisert handling innimellom. Den eneste personen som fester seg er Ian Holm (Bilbo i Ringenes Herre), og det er fordi han er den alltid tilstedeværende fortellerstemmen som konsekvent forteller hva som kommer til å skje før det har skjedd. De halvhjerta forsøkene på å få oss til å bli interessert i hovedrollekarakterene Tofi og Leofric faller kjapt og nådeløst til jorda. Bihistoriene er rett og slett ikke fengende nok, og man må konsentrere seg om det historiske aspektet for i det hele tatt å orke å følge med. Skuespillerne kan strengt tatt ikke klandres. De blir gitt minimalt med spillerom, og leverer forsåvidt greit nok med tanke på forutsetningene. LES: Vakker krimserie fra BBC med tredagersskjegg: Wallander Alt annet enn episk 1066 forteller historien om de engelske bøndene som måtte plukke opp våpen for å krige mot overmakta, først i form av tilsynelatende uovervinnelige vikinger, så grusomme normannere. Det er en David mot Goliat-historie der Goliat som kjent vinner til slutt. Men ikke uten opptil flere kamper. Vi blir tatt med på to slag som er etsa inn i historiebøkene - det ved Stamford Bridge (ikke Chelseas hjemmebane, men ei faktisk bro oppe i nord), og det ved Hastings. Slagscenene er helt streite, om enn noe nedskalert. Tett og subjektiv kameraføring, inn og ut av fokus, utstrakt bruk av slow motion, mye blod og gørr. Slaget ved Stamford Bridge involverte i virkeligheten rundt 25 000 mann - i 1066 ser det ut som om de var 50 mot 50. I slaget ved Hastings har de huka inn litt fler statister, uten å helt oppnå den episke vibben som loves bort på coveret. Bildene som sådan er noe ujevne. Det veksler mellom det vakre og det kjedelige - og ved en anledning har de tatt i bruk night vision for å forsterke inntrykket av nattlig sniking. Akkurat den idéen skulle de gått noen flere runder på før de realiserte. Les: Godt spilt - dårlig skrevet: Ashes to Ashes S02 Gå for Wiki For Tolkien-fans som lurer på om tittelen er en LOTR-ripoff: Middle Earth var navnet gjengen her brukte på den verden som lå mellom himmel og helvete - altså jorda de levde på. Det lærte jeg av å se 1066. Jeg lærte i det hele tatt litt om 1066 - om Harald Harråde, Vilhelm Erobreren og Harold II. Jeg følte meg tidvis idiotisk stolt over vikingenes overlegne mot, og knisa lett av datidens militære strategier. Men ble jeg underholdt - nei, strengt tatt ikke. Sugen på å se historiske episke drama i TV-serieform? Se nevnte Tudors eller Rome. Er du villig til å ofre det episke aspektet og samtidig nærme deg nåtiden litt? Se Deadwood. Lyst til å lære mer om slagene ved Stamford Bridge og Hastings? Da anbefaler jeg Wikipedia.

000054

The Sopranos S01 Ser vanvittig bra ut på Blu-ray og ruver fortsatt som en bauta! Den som på nittittallet begynte å løpe i tospann med Homer Simpson som den store amerikanske antihelten, var Tony Soprano. En "made man"; en mafiaboss som går til psykolog. Og som både elsker og hater det. Jeg kommer til å se hele igjen. Og igjen. I dag kommer første sesong av The Sopranos i butikkene i Blu-rayversjon, og har du enda ikke fått sett David Chase sitt serieepos kunne du ikke fått en bedre anledning. Nok formaliteter, la meg fortelle deg hva som er så overveldende bra med denne HBO-serien som på nære nippet kunne vært en FOX-serie. Det beste fra klassikerne The Sopranos går på innsiden av mafiamiljøet på en annen måte enn hva jeg er vant med, for The Sopranos handler om mye mer; et land som har kommet seg gjennom resesjon, depresjon, kommunisthysteri og kald krig har nå et annet problem på trappene; mulighetene/luksusen/egoismen og meningsløsheten. Og alt dette formuleres i de interne konfliktene familiemedlemmene og kollegene har seg imellom: En fantastisk samling likandes figurer anført av en omvendt kong midas, en Napoleon og Ødipus som når som helst kan gå ned for fulle seil, og sammen med ham står folk som elsker ham, hater ham, beundrer ham, blir såret av ham, stoler på ham, svikter ham, prøver å drepe ham og redder livet hans. Dreping og oppdragelse Første sesong er etablering av miljø og figurer, og et pensumeksempel på hvordan en serie kan legge ut de fleste kortene på bordet for oss uten å overdrive. Hovedhistorien er den spirende konflikten mellom Tony og Uncle Junior, og rundt spinner kanskje ti-tolv andre bihistorier som er minst like viktige; Sopranos blander familieliv og organisert kriminalitet og likheten er slående. Kaffepraten og den gamle reklamen Den siste disken består av et uunnværlig intervju på en drøy time skuespiller og medregissør Peter Bogdanovich gjør med serieskaper Chase, hvor alt du kunne finne på å spørre om angående The Sporanos blir svart på av opphavsmannen. I tillegg drikkes det kaffe av enorme kopper og det gis en grundig innføring i hvordan unnfange og utvikle en tv-serie. For eksempel kan Chase fortelle at han aldri psykoanalyserte noe han skrev før etter at det var skrevet; dermed er det hans egne ideer som blir analysert og lagt frem på Melfis kontor. Family Life og Meet Tony Soprano er to fire-minutters tv-innslag som introduserte The Sopranos for det amerikanske publikummet. Det er artig å se hvordan det ble pakket inn og presentert før noen hadde sett det, men disse to innslagene bringer ikke akkurat noe nytt til Sopranoslegenden. Ekstramaterialet består med andre ord bare av et intervju, men et grundig og interessant et. TIPS: Før The Sopranos jobbet David Chase med serien Det gode liv i Alaska (Northern Exposure) som gikk på TV2 på nittitallet, og i dag slippes sesong to av denne serien på dvd. Slik du aldri har sett det før Bildekvaliteten kan ikke sammenlignes med det du har sett fra før. Med unntak av enkelte få støttetagninger som kanskje er filmet i dårligere lys eller med annet utstyr, er bildet skarpt, fargene deilige og lyset ekstremt godt satt. Takket være den imponerende bildekvaliteten på denne utgivelsen står The Sopranos fortsatt som en ruvende bauta i tv-dramahistorien. Lydsporet er helt fritt for egenskrevet musikk, og består kun av eksisterende og glimrende musikk som alltid vil være glimrende og som jeg mener gjør serien mer virkelighetsnær. Min langsiktige anbefaling De videre sesongene av The Sopranos vil komme på Blu-ray etterhvert, og sesong to kommer i løpet av andre kvartal i år. Det er helt perfekt. Jeg kommer til å se hele igjen. Og igjen. Den minner meg om en sommer i mitt liv som jeg alltid vil oppleve på ny, og jeg unner alle som liker tv å oppleve det samme. The Sopranos sesong én er i salg på Blu-ray i dag, 26.01.2011.

000055

Bones S05 Krimkomikk som fungerer best som drama. To personer løser drapsmysterier i tospann, en mann og ei dame. De er forskjellige som natt og dag, men jobber likevel forbløffende godt sammen - oppklaringsprosenten ligger på ganske nøyaktig hundre. Hørt den før? ...karakterene er langt mer interessante enn episodeplottene Nå får du uansett høre det igjen, dette er nemlig Bones i grove trekk. Den intuitive og sjarmerende FBI-agenten Seeley Booth spilles av David Paul Boreanaz, kjent som kjekkasvampyr fra Buffy og Angel. Motstykket hans, Dr. Temperance "Bones" Brennan (Emily Deschanel), er verdens dyktigste rettsantropolog men har sosial intelligens på autistnivå. Sammen med resten av Jeffersonian Institute, fylt med ekstremskarpe hoder og teknologi som får en iPad til å se ut som konglene oldeforeldrene våre visstnok lekte med da de var små, gjør de livet surt for alle mordere som har vært så uheldige å etterlate seg ofre i skjellettform. Det er krim og komedie i en ikke spesielt skjønn forening, ispedd rause doser med kjærlighetsintriger på arbeidsplassen. LES: Ser vanvittig bra ut på Blu-ray og ruver fortsatt som en bauta: The Sopranos S01 Mord og amor Sesongen starter med en Booth som nettopp har kommet tilbake på jobb etter å ha fjerna hjernesvulsten han oppdaga mot slutten av sesong fire. Etter noen startvansker kommer duoen kjapt inn i det igjen, og identifiserer lik, morder og motiv ved hjelp av beinfragmenter av alle slag. Akkurat som de har gjort i noen sesonger nå. Booth har, etter å ha ligget i koma, funnet ut at han er forelsket i Bones - problemet er bare å finne ut hva han skal gjøre med det. Dette, og et par andre romantiske dilemma, utgjør sesongens røde tråder. Selv om Bones - som navnet indikerer - bare fokuserer på skjellettlevninger og ikke tradisjonelle lik i alle former og fasonger, skiller ikke serien seg nevneverdig fra andre krimserier i samme gate. I alle fall ikke positivt. Man har sett det før, kanskje til og med til det kjedsommelige. Mordgåtene som utgjør hovedelementet i hver episode, er av høyst varierende kvalitet. Oppskriften er streit: Mistenk et par stykker feilaktig i starten - finn den egentlige morderen helt på tampen. Noen av mysteriene funker fint så i måte, med overraskende vendinger og fiffige konklusjoner. Men alt for mange er for søkte, for uengasjerende eller rett og slett for lite interessante. Tidenes verste? Komiaspektet kan derimot ikke sies å være like varierende kvalitetsmessig - det er gjennomgående lavt. Det er ikke spesielt morsomt den første gangen Bones tolker noe billedlig helt bokstavelig, den førtiende gangen begynner av-knappen på fjernkontrollen å se sjukt forlokkende ut. I tillegg må bikarakteren Daisy Wick (Carla Gallo), en Bones-idoliserende praktikant, kunne sies å være det mest anmassende, umorsomme og jævlige komialibiet som noen gang er skrevet inn i en serie. Jeg utfordrer alle Filmpolitiets lesere til å finne noe verre - lykke til. Konspirasjonsteoretikeren Hodgins (T.J. Thyne) er tidvis fornøyelig, men det er også det eneste som fungerer i humoravdelinga. Nå trenger ikke serier nødvendigvis å være morsomme for å være bra, men når du først prøver hardt så bør du lykkes. Det finnes ikke så mye som er mindre morsomt enn feilslått komikk. Solid grunnmur - skrøpelig hus Mye av serien berges av forholdet mellom Bones og Booth. Eller samspillet mellom Deschanel og Boreanaz - alt ettersom. Hvis vi gir manusforfatterne skylda for de umorsomme morsomhetene gjør de to hovedrolleinnehaverne svært solide prestasjoner. Det er vanskelig å unngå å bli litt sjarmert av og interessert i dynamikken de to i mellom. Gjennomgangsmelodien er i det store og hele at karakterene i seg selv er langt mer interessante enn de enkelte episodeplottene, og det gjør det nesten bare mer irriterende at serien ikke er bedre enn den faktisk er. De feiler på det som bør være enklest å gjøre bra, og da hjelper det litt lite at grunnmuren holder mål og vel så det. Det finnes riktignok flere høydepunkt, tre episoder skiller seg ut. En der vi får se gjengen undersøke det som kan være JFKs levninger, en tilbakeblikkepisode der vi får se Bones' og Booths første møte, og en der gruppa treffer sin felles nemesis The Gravedigger (Deirdre Lovejoy fra The Wire). Felles for disse episodene er at de leker litt med formen, og skiller seg ut fra de andre episodene rent dramaturgisk. Mer av det, takk. Bones er ikke akkurat en serie som demoniserer drapsmenn. For å si det veldig mildt. Stort sett har morderne forholdsvis sympatiske årsaker til å handle som de gjør, og noen ganger er de bare uheldige. Man kan mene hva man vil om dette, selv synes jeg mangelen på moralisering er behagelig, og i hvert fall å foretrekke fremfor det stikk motsatte. Hadde de bare lagd litt bedre episodemanus og droppa/forbedra humoren skulle jeg gjerne sett neste sesong. Sånn som det er nå gjør jeg heller noe annet.

000056

Family Guy S09 Sneier innom de fleste tabuene vi har.

000057

En moderne familie S01 En sympatisk situasjonskomedie fra skaperne av Frasier Jeg fikk dessverre ikke med meg En moderne familie når den gikk på TV2 i høst, emmyvinnende komedie og all ting. Og siden ting er som de er, regner jeg med at det er flere i den klubben. Greit, vekk med den dårlige samvittigheten. En moderne famile kommer på dvd i morgen. De nye familiene En moderne famile handler om den moderne familien hvor skilsmisser, nye ektefeller, forskjellige legninger, adopsjoner og aldersforskjeller mellom generasjonene setter preg på hverdagen. Det hele spinner rundt tre beslektede husholdninger med høyst forskjellig oppsett: A4-familien med mann, kone og tre barn. Familien som består av en eldre mann, en yngre kone og konas sønn fra et tidligere forhold. Det homofile paret og deres adoptivdatter. I disse tre familiene finnes det så mange motsetninger og likheter at de i praksis ikke trenger noen utenforstående for å lage helvete eller redde dagen. Det greier de helt fint selv. Serien skiller seg ut i måten den er spilt inn på, og kommer fra ingen ringere enn skaperne av Frasier; Steven Levitan og Christopher Lloyd (ikke Tilbake til Fremtiden-Lloyd!). Verdens kuleste fyr Selvfølgelig er det Al Bundy (eller Ed O'Neill som han egentlig heter) som er det mest overraskende gjensynet i rollen som Jay Pritchett. Denne fyren har en alfahannutstråling som jeg tror overgår alt jeg har sett, kombinert med en så naturlig kul væremåte at til og med George Clooney hadde satt seg ytterst på sofakanten. Jeg har ikke sett O'Neill siden Joe from Cincinnati, hvor han også satte meg ut på en mer odd og sær måte. Mer om det ved en senere anledning. Andre roller som skiller seg ut, er Phil (Ty Burrell), faren som tror han kan ungdomssjargongen og stadig må ta tak i spenninger i rommet. Phil er herlig, men litt forutsigbar også. Gloria Pritchett (Sofía Vergara) er seriens dramatiske og følelsesstyrte Columbianer, og en veldig bra sådan. Sønnen hennes, Manny Delgado (Rico Rodriguez), er også et funn i rollen som romantisk og veslevoksen unge. Det homofile paret Mitchell Pritchett (Jesse Tyler Ferguson) og Cameron Tucker (Eric Stonestreet) må også nevnes, for her er det mye homogull, både for homser og streite. Ferguson og Stonestreet får manuset til å høres ut som en sang, og homoarketypene har vel sjelden blitt overspilt så bra som av disse to. I det hele tatt byr En moderne famile på fine typer, bra skuespillere og artige situasjoner. Noen forutsigbare, noen uventede. LES: "Homofil paljett-på-limer og en masse masse halvnakne jenter": Burlesque! Ansikt til ansikt Er det én ting jeg skal trekke frem som karakteriserer En moderne familes første sesong, så er det konfrontasjoner. I omtrent hver eneste episode består en av hovedhistoriene i at to av figurene blir tvunget til å konfrontere hverandre og snakke ut om det. Og det skjer ikke frivillig. Jeg synes de kunne styrt unna den krampeaktige lykkelige slutten. Konfrontasjonene er ikke episodenes høydepunkt, tvert imot. Alt det andre er morsomt, konfrontasjonene blir stort sett "endelig få snakket ut"-øyeblikk med klemmer og forsoning etterpå og en liten sleivkommentar tilslutt. Og der slutter som regel serien: de hyggelige øyeblikkene med innsmygende musikk og fortellerstemmen som filosoferer om famlieverdier og en klassisk "jeg tror jeg stua ankelen"-replikk før vi ser logoen til Steven Levitan. Jeg synes de kunne styrt unna den overtydelige lykkelige slutten, siden den kjennes overflødig. LES: En serie jeg er glad jeg har sett: Koselig med peis! Blikket i kameraet En moderne famile er aldri kjedelig å se på, takket være den aktive kamerabruken. Kameraet er tilstede i rommet og rett som det er ser figurene direkte inn i kameraet. Fint grep, synes jeg. Dessuten blandes det inn intervjusituasjoner hvor figurene sitter i sofaen og snakker om ditt og datt. Dette gir serien et hint av realisme, men aldri slik at jeg tenker at det er dokumentar jeg ser på. Til det er figurene for karikerte. Alt i alt er En moderne famile en moderne situasjonskomedie med et subjektivt kamera. Serien er ikke kontroversiell på noen måte, snarere trygg og god, og har det artig med familierelasjoner som per i dag er helt vanlig. En moderne familie er i salg fra og med 2.2.2o11.

000059

Chuck S03 Serien som eigentleg ikkje skulle overleve klarte det. Chuck har aldri hatt sjåartal å skryte av i USA, og har stort sett overlevd på goodwill frå folka som styrer NBC. Sesong 3 kom på skjermen rett over nyttår 2010. Då hadde hovudsponsoren av serien, smørbrødkjeda Subway, fått ekstreme mengder "rate-our-service"-kort frå fans som ba dei ta i eit tak for å halde serien igang. Då må ein kanskje tolerere ekstrem produktplassering. Og det å få ein slags siste sjanse, når ein trur festen er over, har verkeleg fått fart på sakene. Vekkjer følelsar Den tredje sesongen av Chuck er kanskje den beste. Ein kan verkeleg føle at det gnistrar av karakterane og historia. Chuck vekkjer så mange ulike følelsar i meg. Spenning, drama, humor og eit karaktergalleri du ikkje kan unngå å bli ekstremt glad i. Historia går elegant framover i konstant utvikling, og opplevast aldri som tværande og keisam. Datanerden og CIA-basen Sjølve utgangspunktet for serien er litt søkt. Chuck jobbar på elektrosupermarknaden Buy More, og er tpyisk nerd. Han får plutseleg heile infodatabasen til CIA lasta inn i hodet ved eit uhell. Agentane Sarah Walker (Yvonne Strahovski) og John Casey (Adam Baldwin) skal passe på Chuck (Zachary Levi) på hans veg mot å bli CIA sitt kanskje beste våpen mot badguysa. Når tredje sesongen brakar laus har han fått lasta ned 2.0-versjonen av databasen, som òg gjer at Chuck plutseleg kan koreansk, Kung Fu og gitarspeling. Mellom anna. Dette er sjølve rammeverket for serien, men det spennande er jo samspelet mellom figurane, og deira opplevingar. Blir Chuck og Sarah endeleg kjærestar, og klarar Chuck å halde agentlivet hemmeleg for både bestekompisen Morgan og søstera Ellie? Hektisk slutt Dei fyrste 13 episodane er små, herlege høgdepunkt, alle saman. Perfekt underholdning. Og når episode 13 følast som ei vill sesongavslutning, skulle den faktisk ha vore det. Sesongen fekk plutseleg 5 ekstra episodar, noko som merkast. Der dukkar plutseleg opp eit par svake episodar, og ein hektisk, men uhyre spennande sesongslutt. Chuck er ikkje typisk kred-tv. Chuck er enkel underholdning. Og det er det som er så frykteleg deilig med serien. Eg føler at den er ufarleg, men på same tid både veldig spennande, deilig rørande, sjarmerande og morsom. Det handlar, når alt kjem til alt, om figurar du blir oppriktig glad i. Og så er jo soundtracket fabelaktig. Band of Horses, Imogen Heap, Vampire Weekend, MGMT, Broken Bells, The Temper Trap, Miike Snow og Datarock er berre nokre eksempel frå denne sesongen. Chuck sesong 3 er beint fram herleg underholdning som varmar hjartet mitt. Null kred, berre masse kos

000060

Stargate Universe S01 Herlig action - langdryg historie Jeg husker veldig mye fra Stargate, nesten merkverdig mye. Noen filmer forsvinner uten spor, mens andre setter seg. Det har sikkert noe med tidspunktet i livet jeg har sett filmer på å gjøre; den rette filmen på det riktige stedet i oppveksten. Stargate blandet egypts fascinerende fabeldyr med heftig militær-sci-fi, og jeg har alltid likt James Spader siden. Kurt Russell digget jeg fra The Thing, og det var kanskje Russel som lokket meg til Stargate når jeg tenker meg om. ...det spares ikke på effektene når det først begynner å smelle. Sci-fi-slektninger Vel, Stargate Universe (SGU)er langt fra Stargate. Den overliggende Stargate-mytologien er jo felles for alt som har blitt gitt ut under Stargate-navnet, og Richard Dean Anderson som spilte hovedrollen i Stargate SG-1 (serien som fulgte i kjølvannet av den første Stargate-filmen) er også med i SGU. I tillegg til Anderson er Lou Diamond Philips og Robert Carlyle mine eneste tidligere bekjentskaper. Og handlingen er lagt til et ukjent romskip i full fart gjennom universet med en drøss folk ombord. Anmeldelsen forsetter under bildet. Det hele tar til Air, førsteepisoden, er delt inn i tre deler. Her presenteres premisset for serien, som er at muligheten for å ringe opp stargaten ombord på det eldgamle romskipet Destiny har kommet, takket være funnet av en sterk nok energikilde. I hyrten og styrten blir Nicholas Rush (Carlyle) og en flokk andre forskere og militære tvunget til å gå gjennom stargaten og ender opp på Destiny uten noen umiddelbar mulighet for å vende tilbake til jorda. Det du har da, er en gjeng desillusjonerte typer som reiser i lysets hastighet. Brushaner i uniform SGU er nemlig preget av en gooood del kjedelig hanekamp. Det er mange alfahanner her, og serien preges av en del sarkasme og aggressive kommentarer. Det er ikke så kult i lengden. Et annet tema som SGU dveler en del ved, er besetningens trang til å gå bakover i tid og ta et oppgjør med seg sjøl. Når en har så mye deilig sci-fi å leke med, er det en rar prioritering. Rare kombinasjoner SGU virker i det hele tatt litt retningsløs, og det kan en si om å blande sci-fi orkestermusikk med kassegitarklimpring fra en singer/songwriter også. I episode 7, Earth, gjør forresten Janelle Monae en kul liveopptreden i en sekvens som foregår i en klubb tilbake på jorda. Men det hjelper ikke akkurat fremdriften i romskipet, der handlingen faktisk foregår. Action: redningen for alle tynne historier Når det først er action, er det skikkelig stilig action. Og det spares ikke på effektene når det først begynner å smelle. Eksplosjoner og splætt og gørr slik jeg ser i SGU kan redde en ellers litt tam episode for min del, men serien inneholder ikke så mye action som jeg kunne ønsket meg. Dessuten elsker jeg de enormt vakre utendørsbildene fra de forskjellige planetene besetningen besøker. Oversiktsbildene fra de fremmede verdenene er få, men spektakulære. Iblant er kameraet plassert i en liten svevende spionkule som svever rundt og dokumenterer aktiviteten i og utenfor romskipet. Og for å gi dette kameraet et litt mer utenomjordisk preg, er det lagt på litt skurring og filter i kantene. En slags ekstra kameravariant som brukes ti prosent av tida, og som jeg ikke kjøper helt. Evig forkjærlighet for sci-fi Jeg er alltid ute etter den deilige sci-fi-serien som setter meg i den rette stemninga tvert og som bare trenger å handle om noe helt annet, et helt annet sted. SGU tar meg dessverre ikke helt dit i første halvdel av sesong én. Den bruker for mye tid på frustrasjoner og maktkamp og forhistorier. Derfor ender Stargate Universe opp som en litt for langsom historiefortelling, nesten mer bakover i tid enn fremover i tid. Stargate Universe S01 slippes på dvd 16.02.2011, og anmeldelsen er basert på 8 av 20 episoder.

000061

Brutte Løfter S01 Klassisk og særegen advokatserie produsert av Ridley og Tony Scott! Brutte Løfter er en advokatserie med mye strykere, tubular bells og piano fra ekteparet Robert og Michelle King, produsert av Ridley og Tony Scott. (Den gikk også på TV2 i 2010.) Serien, som heter The Good Wife i USA, danner tre parallelle handlingslinjer: Alicias klienter og rettssakene som løses fra episode til episode, Alicias privatliv og selvstendighet og Alicias mann og hans kamp for anke og frifinnelse. ...den gode, gamle Lov og rett i L.A-følelsen. Den gode kona Utgangspunktet er at statsadvokaten i Cook County blir tiltalt for korrupsjon og avslørt som horekunde. For korrupsjonen havner han i buret. Tilbake står en sveket hustru, som må forholde seg til å være kona til den utro statsadvokaten samtidig som hun selv jobber som advokat. Hun heter Alicia Florrick, og hun er the good wife. Derav seriens originaltittel. Litt etterforsking, litt prosedyre og litt flaks Brutte Løfter foregår i Chicago, hvor Alicia får jobb ved et av havnebyens prestisjeunge advokatkontor. Oppdragene Alicia får som nyansatt jurist er mer eller mindre direkte knyttet til hennes måte å komme over sviket på. Tilfeldighetene kommer tett i Brutte Løfter. Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Som så mange andre advokatserier jeg har sett, blander Brutte Løfter litt etterforsking, litt prosedyre og litt flaks; i rettssalen dukker det opp alle slags klienter med ulike motivasjoner, i bakgrunnen lurer en truende overmakt og underveis må små detaljer oppdages ved slump. Og når strykerne kommer smygende, oppdager Alicia noe vesentlig. Byen ved den store sjøen er regnet som en av verdens mektigste byer, og Alicia og hennes barn er i ferd med å kjenne på kreftene. Figurer jeg aldri tviler på Skuespilleriet og castingen er tipp topp. Julianna Margulies som spiller Alicia har stort sett bare ett ansiktsuttrykk, men det holder lenge i rettssalen. Hennes mann, Peter Florrick, spilt av Chris Noth (Mr. Big fra Sex og singelliv.) ser jeg bare i ny og ne, og han egner seg egentlig best på den måten. De som skiller seg ut, er Christine Baranski som senioradokaten Diane Lockhart og Matt Czuchry, som spiller den andre junioradvokaten og Alicias konkurrent, Cary Agos. Dessuten er Zach og Grace, Alicias barn, herlige å følge med på. De er ikke med så ofte, men spiller en særs viktig rolle i den store sammenhengen. Brutte Løfter ser og høres ut som en advokatserie bør, men selvfølgelig ikke slik virkeligheten egentlig er. Det er underholdning det her, ikke en slags The Wire for advokatseriene. Jeg kunne sikkert kritisert Brutte Løfter for å bruke i overkant mye følelsestung musikk, men farken: det hører jo til sjangeren. Jeg hadde rimelig lyst til å skru av Brutte Løfter og sette på Fringe i starten. Men etterhvert vokste serien på meg, og nå er det faktisk som å få den gode, gamle Lov og rett i L.A-følelsen jeg ikke har kjent siden nittitallet. Brutte Løfters grunnstemning er såpass god at den etter noen episoder viser seg å ha en vanedannende effekt. Sesong én av Brutte Løfter er ute på dvd nå, og sesong to har premiere på TV2 tirsdag 22.februar klokka 22:40

000063

Treme S01 Optimisme og kamp i en rimelig rasert by Det knyttet seg ikke rent lite spenning til David Simons neste prosjekt når han var ferdig med The Wire. I flere år hadde situasjonen for politiet, røverne og omtrent alle derimellom i Baltimore blitt skildret, og Baltimore hadde fått sin grundige hyllest. Denne evnen til å fange en hel by i serieform skulle Simon perfeksjonere ytterligere med Treme. Det finnes øyeblikk her som er helt hakeslipp. En rasert by For Treme er, som du kanskje allerede har hørt, en hyllest til New Orleans. Og slik tilfellet var med The Wire og Baltimore (og The Corner og Baltimore også, for den del), ble Treme spilt inn i New Orleans. Forskjellen mellom disse to byene er at Baltimore har sine storbyproblemer som så mange andre, mens New Orleans er så sterkt medtatt av orkanen Katarinas herjing at det mangler sidestykke i den utviklede verden i moderne tid. Og Treme handler om optimismen og kampen i denne rimelig raserte byen. En ekte by. En levende kulisse. Gir musikken sin fortjente plass For det første er Simons siste mesterverk overraskende. Det finnes enkelte øyeblikk her som er helt hakeslipp. I første episode kan jeg bare trekke fram det gledelige gjensynet med Clarke Peters som Albert Lambreaux, i full Mardi Gras-drakt. Himmel og hav. Jeg tror ikke jeg blunket under hele seansen. Musikken jeg hører i serien spilles som regel der og da, eller over et anlegg i rommet. Et annet overraskende element ved Treme er at musikken i seg selv til tider er nok; rett som det er bærer musikken hele sekvenser alene. Uten dialog. Jeg har aldri sett en serie tørre å la musikken tale så for seg så mye som Treme, og det elsker jeg den for. David Simons talent for dialog Dialogen er så naturlig og flyter så godt at det er vanskelig å si noe mer om den. Like vanskelig som det er å si noe om dialogen vi har med vennene våre. Figurene er fine, både de fiktive figurene og de ekte. David Simons kanskje fremste trekk som serieskaper er den naturlige dialogen, og i Treme har han plukket med seg noen skuespillerveteraner fra The Wire, noen som utelukkende har jobbet med film tidligere, og lokale orleaniere som bare er seg selv. En troverdig blanding, selv om et par figurer blir litt flate i den store sammenhengen. Fellesløft for cajunenes hovedstad Ensemblet er stort, og hovedpersonene består i en proff trombonist som sakte men sikkert må bygge opp igjen levebrødet sitt, den engasjerte men notorisk distre dj-en, indianerhøvdingen, den sinte youtubeaktivisten, det trasige musikerparet, den strevende mesterkokken og bareieren som leter etter broren sin. Et utvidet ensemble som til sammen får vist frem den spesielle og kriserammede byen fra sine mange sider. Beste kjønnsnøytrale hovedrolle: New Orleans! New Orleans må også nevnes sammen med ensemblet, for byen i seg selv har virkelig en hovedrolle. Byens vesen er merkbart gjennom skjermen, og fyller stua i de seksti minuttene det varer. Og for en sterk avslutning! Sorgen, gleden og fargene! Du bør, for ditt eget tv-seriehjertes skyld, ikke gå glipp av denne perlen. (PS: Sesong 2 av Treme hadde premiere 24.april på HBO i USA)

000065

South Park S13 Anbefales for for deg som ikke er en nærtagende disneyelskende jødisk hvalaktivist. Sesong 13, det ulykksalige tallet, byr blant annet på Michael Jackson i ei lita jentes kropp, den kjente historien om den vesle jøden som ødelegger det perfekte samfunnet på ny og f***efis sidestilt med rompefis. Disney, legemliggjort ved en psykopatisk Mikke Mus, får på pukkelen for sin bruk av Jonas Brothers som seksuell appell rettet mot mindreåringe og Paul Watson og resten av hvalaktivistene får en hard neve rett i juvelene. Trey Parker og Matt Stone balanserer hårfint mellom friske perspektiver på dagsaktuelle fenomener og aggressive, hånende og usmakelige angrep på enkeltpersoner og grupper. Sterkt på smak South Park-episodene begynner som regel med en bagatellmessig problemstilling som tar av og drar på med full gass rett inn i en ny og større sammenheng. Parker og Stone skrur det hele godt sammen, og hvis jeg bare ser på håndverket er det svært smakfullt gjort. Virkemidlene kan ved første oppleves som usmakelige, men nei: South Park er ikke usmakelig. South Park er bare sterkt på smak. Et speil på galskapen Ta sisteepisoden Pee, for eksempel. For å gjøre en lang historie kort, har en bølge av urin oversvømt en fornøyelselspark og for å bevise at piss gjør folk aggressive, binder myndighetene fast ei ape i lenker og pisser den i fjeset. Den klikker selvfølgelig, piss gjør forsøksapen forbanna, case closed og apen må skytes. Slik holder Parker og Stone på, og isolert høres det jævlig og overdrevent ut. Men i den større sammenhengen er dette bare et speil på hva som har foregått i vitenskapens og religionens navn i flere hundre år, og det skjer fortsatt. Og Parker og Stone er blant de få som sparker skikkelig hardt mot idiotien uten å bli surpomper. De lager tvert imot hysterisk artige 22-minuttere av det. W.T.F WWE-episoden er også helt hysterisk, og her settes all jugingen og skrytingen i WWE på spissen. Hva er egentlig premisset for wrestlig? Hva er greia med alle bakgrunnshistoriene? Er wrestling egentlig noe annet, noe langt mer finkulturelt bare i en glorete og harry innpakning? Og hva skjer når kampen for og imot hvalfangst koker ned til kampen om seertall for Whale Watch og Deadliest Catch? HER ligger Parker og Stones virkelige muskler: disse to har bransjens skarpeste blikk for satire. Jevnt sterkt, noen flate baller Det er få som makter å gi så herlig og treffende spark i ballesekken som South Park. Enkelte episoder er bare en fryd og en fornøyelse fordi de inneholder nok typer som politibetjent Yates i episode 9, Butter's Bottom Bitch og motorsykkelgjengen i episode 10, The F Word. Andre episoder, som nevnte Pee, Dances with Smurfs og Dead Celebrities, er bare slappe pasninger i forhold til resten og trekker helheten i sesong 13 ned. Men det er en klar femmer, dette her. South Park handler alltid om noe større og viktigere, og samtidig er det SINNSSYKT underholdende (for å bruke et utskjelt ord på den rette måten). Serien peker på samfunnets sinnsykdommer og tar rollen som narr på alvor med animasjonens kraft. South Park sesong 13 er i salg fra 23.februar.

000066

Heroes s04 Folka bak Heroes mangler åpenbart evnen til å gi seg mens leken er god. Å ha et godt konsept er en viktig suksessfaktor når man skal lage en TV-serie. Problemene oppstår når det gode konseptet gjør at man glemmer å gjøre resten av jobben skikkelig, noe som blir pinlig synlig i fjerde og siste sesong av Heroes. ...vi får følelsen av at det står en gjeng mildt uinspirerte manusforfattere på tomgang bak. Siste klipp i siste episode blir etterfulgt av en plakat som sier “to be continued”. Sånn ville det seg ikke. NBC har endelig tatt til vettet og kansellert serien som kunne blitt huska som en underholdende og morsom affære hvis kanselleringa bare hadde skjedd tre år tidligere. Men det måtte flere år med kontinuerlig synkende seertall og manuskvalitet til for at kanalen skulle fatte at nok virkelig var nok. Les: Anbefales for for deg som ikke er en nærtagende disneyelskende jødisk hvalaktivist: South Park S13 Slitsomt superheltliv Heroes handler om mennesker med hver sin superkraft. De kan for eksempel fly, lege seg selv, kontrollere tanker, kaste ild, bli til vann, bevege seg kjappere en lyset, reise i tid, se fremtida og duplisere seg selv. Men hvis du tror livet som superhelt er enkelt tar du feil, det er nemlig en endeløs rekke av traurige prøvelser i skyggen av en potensiell apokalypse. Innledningsvis i sesongen ser vi at flere av heltene våre forsøker å leve normale liv. Claire begynner på college, Peter jobber som ambulansesykepleier, Matt har gått tilbake til politijobben, og Hiro har overtatt sin avdøde fars firma. Håper jeg ikke ødelegger spenninga for noen ved å avsløre at normaliteten raskt slår sprekker. Det er nemlig ikke alle som er interesserte i å bruke kreftene sine til fellesskapets beste. Enkelte vil heller ha verdensherredømme, ødelegge Jorda eller spre så mye faenskap som de overhodet klarer. Noe som er ekstremt irriterende for de lovlydige superheltene, som i forskjellig grad føler ansvar for å beskytte menneskeheten mot sine mer ufine artsfrender. Repetitivt og uinspirert I avslutningssesongen blir vi introdusert for et mystisk tivoli som utelukkende består av personer med superkrefter. Tivoliet ledes av Samuel Sullivan (Robert Knepper - T-bag fra Prison Break) som fyller rollen som hovedskurk. Knepper er lagd for å spille slem, og gjør det som vanlig med stil. Karakteren hans sliter derimot litt med manglende fokus, det virker ikke som om skaperne av serien helt har bestemt seg for hvem han skal være og hvorfor han gjør det han gjør. Tivolivrien gir en god del fine bilder, men ellers har den lite å by på. Kampene mot de forskjellige firmaene og regjeringa i tidligere sesonger har gitt plottet en nerve som tivoliet ikke er i nærheten av å matche - konflikten er hverken tydelig eller interessant nok. I det hele tatt er avslutningssesongen rett og slett kjedelig, vi får følelsen av at det står en gjeng mildt uinspirerte manusforfattere på tomgang bak. Jeg synes førstesesongen var forholdsvis underholdende, men det er grenser for hvor mange ganger man kan gjenta seg selv før folk får nok. Heroes er et skoleeksempel på at TV-selskaper bør kjenne besøkelsestida si og ikke alltid pøse på med mange sesonger selv om de har muligheten. Særlig når de viser så liten vilje til å fornye seg at det føles som om vi ser den samme sesongen om og om igjen - litt dårligere for hver gang. Les: Det er heldigvis disse som er framtida: Konger av Oslo Godt vs. ondt Sesong fire har fått tittelen Redemption - frelse på godt norsk. Temaet manifesterer seg først og fremst gjennom superskurken Sylars higen etter å bli et bedre menneske, men flere av de andre karakterene motiveres også av ønsket om å gjøre opp for seg på en eller annen måte. I tillegg står den evige kampen mellom det gode og det onde fortsatt sentralt. Én ting skal Heroes ha, serien nyanserer både skurker og helter forholdsvis godt. Ingen er bare slemme, og svært få er utelukkende gode. Serien bidrar likevel ikke med spesielt mange innovative innspill på temaet, og fortellerstemmen gjør at det rett som det er bikker over i det kvasifilosofiske. Logiske brister til besvær Det er naturlig å sammenligne Heroes med Lost, en sammenligning sistnevnte kommer best utav. Riktignok hadde Lost også hatt godt av å ha trimma antallet sesonger noe, men serien var uansett langt mer dynamisk og helhetlig. Enda viktigere er det at Lost hadde karakterer jeg brydde meg om. Det mangler Heroes. Det er ikke nødvendigvis skuespillerne sin feil, de gjør stort sett helt streit innsats - dog uten at noen imponerer voldsomt. De fleste rollefigurene mangler likevel det lille ekstra som gjør dem til gode grunner for å følge med på serien i seg selv. I tillegg har serien en endeløs rekke av logiske brister som er egna til å irritere. Jeg skjønner at tunga må plasseres rett i munnen når man jobber med manus til en serie med såpass mange speisa elementer, men man bør uansett kunne forvente færre grove feil enn det vi faktisk får servert. Et eksempel: Når Hiro reiser tilbake i tid treffer han stadig vekk yngre versjoner av seg selv. Men - når han bare forflytter seg med få minutter tar den tidsreisende Hiro bare over plassen til den marginalt yngre varianten. Jeg fatter ikke at ingen har tipsa de som har skrevet dette om at det ikke henger på greip. Én sesong med Heroes er nok Det er litt trist å se serier som blir dårligere og dårligere bare fordi TV-selskapene sliter med å avslutte mens leken ennå er god. Av og til, for ikke å si ofte, er det nemlig smart å slutte etter en sesong eller to. Se gjerne på Heroes, men se for all del første sesong. Har du lyst på mer etter det foreslår jeg at du tenker deg om en gang til. Det er dessverre ikke verdt tidsbruken. Så kan vi heller krysse fingrene for at NBC får superkraften selvinnsikt etter hvert.

000067

Mad Men S04 Don Draper forfaller med stil! Blu-ray/DVD: Mad Men er fremdeles tidens stiligste serie. I sesong 4 er handlingen lagt til 1965. JFK og Malcolm X er skutt, Vietnamkrigen er i anmarsj og både USA og reklamebyrået Sterling Cooper Draper Pryce har for lengst mistet uskylden. Det tidligere så glamorøse arbeidslivet på Manhattan har for alvor begynt å sette sine spor, selv på stødigheten selv, den kreative sjefen Don Draper (Jon Hamm). LES OGSÅ: Anmeldelsene av Mad Men sesong 1, sesong 2 og sesong 3. Med blanke ark Reklamebyrået har startet med blanke ark etter de dramatiske begivenhetene i slutten av sesong 3. Nye lokaler, nye kunder og noen nye fjes i staben. Men hovedpersonene er med, og vi ser hvordan de strever med å få Sterling Cooper Draper Pryce på beina økonomisk. På privatfronten opplever flere forandringer, både til det bedre og verre. Den nye tiden begynner å feste seg. Synlige feil og mangler Hver episode er en fest. Hvert bilde er kunst. Hvert møte med Don Draper en høytidsstund. Jeg beundrer fremdeles hans urokkelige stil og maskulinitet, samtidig som hans feil og mangler blir stadig mer synlige. I sesong 4 ser vi hvordan livet som nyskilt fortoner seg som en eneste stor fest, men er samtidig alt annet. For første gang ser vi tydelige tegn på at Don Draper er i forfall. Vi ser det bare på den lille vippen i den ellers så perfekt glattsleika panneluggen, at ikke alt er som det skal være. Forandringen i tilværelsen preger Don Draper. Han blir til og med bakfull av det evige alkoholforbruket! Sterkere kvinnestemmer En gjennomgående kvalitet i alle sesongene er de fantastiske kulissene. Stilen er upåklagelig, og tidsånden kommuniseres også med små referanser til strømninger og historiske begivenheter i 1965-samfunnet. I sesong 4 ser vi blant annet hvordan kvinnestemmene blir stadig sterkere. Mens Peggy Olson (Elisabeth Moss) måtte kjempe for sin plass blant mannlige kollegaer i sesong 1, ser vi nå at flere kvinner setter sitt preg på arbeidslivet i byrået. Mer Mad Men i vente Begivenhetene i sesong 4 rev meg kanskje ikke like mye med som sesong 3 gjorde. Men det endrer ikke det faktum at Mad Men stadig vekk er noe av det bedre jeg putter inn i Blu-ray-spilleren min. Dette er en ypperlig tv-serie, og det skal etter planen produseres to sesonger til. Takk og pris

000070

The Middle Ikke morsomt nok. The Middle handler om en familie i "the middle of nowhere" i staten Indiana i USA. Mora er bilselger, faren er anleggsarbeider og barna er tre eksemplarer i området barn til ung voksen. ...jeg har hørt alle "gjør ditt beste og håp på det beste"-ordtakene før. Serien fokuserer på problemstillinger knyttet til det å være aktiv kvinne i full jobb med alt meransvaret det er å være forsørger og utfordringer ungdom møter på sin vei gjennom livet. Høres det litt kjedelig ut? Vel, The Middle forsøker alt den kan å gjøre det på en morsom måte, men den ender ofte opp med å være gladbitter. Det er jo humor i dét også. Ut av proposjon Hovedpersonen i serien er Frankie Heck, spilt av Patricia Heaton, og hun er den som stort sett blåser problemene ut av proposjon. "Er jeg en god mor?", "Jeg kan ikke hjelpe for å føle meg utilstrekkelig" og "noen ganger tenker jeg at jeg ikke er der for barna" er spørsmål Frankie stadig vekk stiller seg, selv om det slettes ikke ser slik ut for meg. Frankie er gift med Mike Heck (Neil Flynn), en lang og godmodig amerikansk pappa som liker pappatingene, og sammen har de tre barn: Axl, som har vokst opp og blitt ironisk ungdom; Sue, som har reggis, fett hår og ikke får til noen ting som helst uten å være håpløs; og yngstemann Brick, som bare er veldig rar. Problemene føles sjeldent reelle, de føles snarere konstruerte. Og konstruerte liksom-problemer er ikke morsomt nok for meg. (For å dirigere deg videre på en serie som virkelig får dette til å svinge allerede nå, sjekk ut den amerikanske versjonen av Shameless.) Å ta de kampene som kommer En episode av The Middle kan ofte dreie seg vel så mye om hvor rare eller uheldige figurene er som hva plottet i episoden er, og episodene handler mye om å ta kampene som forelder eller barn/ungdom. Gjerne fortalt med litt for mye fortellerstemme. Utseendemessig er The Middle er fargetett, som om en har malt serien med alle fargene i skrinet. Ikke helt oppe på Pushing Daisies-nivå, men nok til at øynene har mer enn nok å holde på med. The Middle ender ikke opp med å gi meg noen ting, siden jeg har hørt alle "gjør ditt beste og håp på det beste"-ordtakene før. Kommentarer? Andre meninger? Innspill? Bruk kommentarfeltet under bildet og del på Facebook! The Middle S01 er i salg fra og med i dag, 27.04.2011, og anmeldelsen er basert på de første fem av totalt tjuefire episoder.

000071

Fantomet Noe rart og noe riktig - miniserie som spriker. Denne miniserien var jeg spent på. Jeg husker vagt å ha sett Billy Zane en eller annen gang i Fantomet-filmen basert på Lee Falks tegneseriehelt, men den skuffet meg så enormt mye at jeg ga opp håpet om å få se en bra Fantomet-filmatisering. ...actionsekvensene gjør at jeg holder ut med Fantomet. Én overlever Miniserien Fantomet åpner med en biljaktsekvens som viser en mor og et barn bli jagd av slemminger. Hele sekvensen er filmet med en slags kaleidoskopeffekt for å få den klaustrofobiske gule traumatiske stilen, og sekvensen avslutter med at bilen med barnet og mora satt i, havner i vannet. Slemmingene rapporterer at oppdraget er utført og stikker derifra, men gutten overlever. Hopp tjue år frem i tid, og kameraet følger atletiske rebeller løpe parkour gjennom Manhattan. Fantomet vet ikke om sin skjebne ennå, og jeg synes umiddelbart serieskaperne har gjort noe rart og noe riktig i sin skildring av Ånden som går i dagens samfunn. Nye bekjentskaper og et uventet gjensyn Fantomet består av unge og til dels ukjente skuespillertalenter med Ryan Carnes i rollen som Kit Walker/Chris Moore, altså det 22. Fantomet. En kjekkas med fysikken på plass og noenlunde skjermtekke. Han faller for Renny Davidson, spilt av Cameron Goodman, og jeg kan ikke klandre ham for det. Renny jobber som ambulanseperson og vikles inn i nettet som spinnes rundt Kit. Nettet spinnes blant annet av Jean Marchand, som spiller Fantomets veileder Abel Vandermaark, og Sandrine Holt som spiller den kvinnelige utgaven av Guran. Dessuten får jeg et uventet gjensyn med Isabella Rossellini som den onde Dr. Bella Lithia - en rolle av den mindre minneverdige sorten. I miniserien Fantomet er skurkene businessfolk i dress og slips og heltene er folk i serviceyrker. Hovedskurkene er fortsatt Singh, og de er skurker med stor 'S'. Et ondt brorskap vil starte evig krig, og samme hvor latterlig det høres ut, funker det for meg. Cas Anvar overspiller som den erkeonde Rhatib Singh – sjefen for Singh-brorskapet. En erketypisk slesk og tvers gjennom ond fyr med sverdet liggende på det moderne brorskapsrommet. Kontor på baksiden av månen? Sing-brorskapet har til og med kalt sin nyeste onde oppfinnelse for FLICKR-tech, og med FLICKR-tech skal de blant annet ta livet av en Israelsk minister. Til tider gir Fantomet meg følelsen av at manusforfatterne de siste tjue årene har jobbet fra baksiden av månen . En annen hysterisk sekvens foregår i bilen der Fantomet og Vandermaark forsøker å finne ut hva Dr. Lithias klisjéfulle siste ord skulle bety. Denne sekvensen er faktisk helt på høyde med Tommy Wiseaus sitat idet han kommer stormende ut på taket i The Room og blir 'overrasket' av sin venn Mark. Sjekkliste og voldsbruk Alt som bør være med, er med: Fantomet slår med ringen og etterlater folk med hodeskallemerket sentralt plassert i ansiktet. Vennen heter Guran. Hodeskallegrotten fungerer som tempel og historieklasserom og flyturen til Bengalia er ikke noe å snakke om. Den unge ivrige helten som akkurat har skjønt hva han er, må bremses litt av veilederne. Men selvfølgelig handler han på egen hånd som en ekte fiksjonshelt skal gjøre. Volden i Fantomet-serien er grafisk. Mørkt, rødt blod spruter når det deles ut slag og spark og bildet er skarpt. Fantomets drakt er justert til dagens behov, og blander det beste fra cross- og rugbymiljøet. Kulene preller av drakten som regn på et nyimpregnert telt. Når alt kommer til alt, er det actionsekvensene som gjør at jeg holder ut med Fantomet. Jeg har nok kult å se på, helt til serien slutter. Alt for brått. Den brå slutten skyldes at kanalen SyFy, som sendte Fantomet i USA, bestilte serien som en såkalt 'backdoor pilot' som vil si at piloten filmes som en spillefilm. Hvis piloten ikke blir noen suksess, kan den likevel sendes som en selvstendig film. Ingen suksess, med andre ord. Ånden som går får slikke sårene og vente på en J.J. Abrams eller Zack Snyder som kan redde skjermskjebnen hans/hennes. Fantomet kom på dvd 27.04.2011.

000077

Castle S02 Kroneksemplet på et unødvendig kulturprodukt Hver uke samler Castle rundt 10 millioner seere bare i USA. Og 10 millioner mennesker kan vel ikke ta feil? Joda, selvfølgelig kan de det. 10 millioner mennesker tar ofte og til tider voldsomt feil, det har historien vist oss gjentatte ganger - nå er det altså Castle-seerene sin tur til å bekrefte akkurat det. Gjenbruk av gamle konsepter med den lille vrien "gjøre alt markant dårligere" skal man være litt mer forsiktig med. Ny dritt - gammel setting Premisset i Castle er som følger: Storsjarmøren Rick Castle er en suksessfull krimforfatter som alltid har en "vittig" replikk på lur. Han følger politietterforskeren Kate Beckett på jobb, og bygger hovedpersonen i den nye boka si på henne. Sammen løser de to - som i utgangspunktet er forskjellige som natt og dag - saker så det står etter, og tror du sannelig ikke det sniker seg inn en liten romansevibb også? Frister dette? Hvis svaret er "nei" kan du bare slutte å lese. Min misjon med denne anmeldelsa er å forhindre folk fra å bruke tid på Castle uten å være forberedt på hva de går til. Er svaret "ja"? Fortsett å les. Det er ikke lurt å gjøre alt dårlig Gjenbruk av gamle konsepter er helt streit. Gjenbruk av gamle konsepter med den lille vrien "gjøre alt markant dårligere" skal man være litt mer forsiktig med. Dessverre har Castle valgt den siste varianten. Når det gjelder mordmysteriene som blir presentert har serien kombinert mangel på originalitet med mangel på troverdighet på en måte man rett og slett ikke skulle tro var mulig. Det er nesten litt imponerende at manusforfatterne har lagt lista så lavt og kommet unna med det. Episodedramaturgien er standard: Mistenk tre-fire stykker feilaktig først - fakk skurken på slutten. Helt greit, hadde det ikke vært for at man veldig ofte skjønner med en gang hvem som faktisk har gjort det, og for at politiarbeidet som leder fram til løsninga med få unntak er blotta for logikk og kompetanse. NYPD - de inkompetentes arbeidsplass Castle redder stadig vekk NYPDs ære, og det er ikke fordi han er så sjukt smart - det er fordi politiet er idioter. De blir strengt tatt ikke framstilt som det, og det er slett ikke noe poeng i serien, de har bare nedregulert en hel politistabs kunnskap sånn at det skal være plausibelt at Castle kommer på løsninga først. Et eksempel: NYPD står bom fast i en sak, og håper at fingeravtrykk på en hanske som morderen har brukt skal lede dem på rett vei. Sorgen er stor da hansken kommer tilbake uten avtrykk - men Castle vet råd! Han tipser krimteknikerne om å sjekke innsida av hansken, der finner de avtrykket, og vips er saken løst. For ikke å snakke om seansen der Castle løser mordet på en kjent sangerinne ved å lytte intenst til teksten på hennes siste låt - den er så idiotisk at det ikke hadde vært noe å si på at serien hadde blitt tatt av lufta umiddelbart etterpå. Jeg skjønner at dette ikke akkurat skal være noen dokumentarserie, men det må da gå an å etterstrebe et ørlite snev av realisme. Castle promoteres som drama-komedie. Jeg skal ikke krangle på drama-biten (selv om jeg kunne gjort det òg), men bruken av ordet komedie aksepterer jeg altså ikke uten videre. Morsomhetene som serveres er nemlig så umorsomme og forutsigbare at jeg får lyst til å reise meg i sofaen og brøle "DETTE TELLER FAEN IKKE SOM HUMOR". Du har de klassiske sorte komikommentarene som kommer når man finner et lik, den småfrekke verbalsparringa mellom hovedpersonene, og den blotte tilstedeværelsen til et par gjennomkarikerte bifigurer - alt er like gjennomført krampaktig og krisedårlig. Tips: Det er ikke noe morsomt når hver eneste spøk føles som et kjipt og flaut déjà vu. For å forhindre dette kan man lage en og annen ny spøk - det er ikke verre enn det. Kjipe bifigurer Det er ikke først og fremst skuespillerne sin feil at Castle har klart å bli en så ufattelig uinteressant serie. Nathan Fillion (kjent fra Firefly og Pizzagjengen) løser vel rollen som Rick Castle omtrent som forventa, han kan ikke få skylda for manuset. Det kan ikke Stana Katic som spiller Kate Beckett heller. Samspillet de to imellom er flatt, og jeg bryr meg overhodet ikke om hvordan det går med dem, men tror uansett at det er rammeverket de har å forholde seg til sin feil. Bifigurene slipper derimot ikke like lett unna. Susan Sullivan er helt forferdelig i rollen som Castles anmassende og alltid forsøksvis morsomme skuespillermor, mens Becketts hjelpere Esposito og Ryan stadig vekk prøver seg på spøker som ikke egentlig er ordentlige spøker, bare vanlige setninger sagt på en spøkefull måte. Ikke velg Castle Jeg innrømmer at jeg bare så de 8 første episodene av sesongen før jeg tok tastaturet fatt - jeg orka ikke mer. Så hvis de siste 16 episodene innebærer en voldsom nivåheving ber jeg serieskaperne om unnskyldning. Men jeg tror vel ikke det er tilfellet. De siste tiåra har veien fra idé til ferdig serie/film/plate blitt både bredere og kortere, av flere årsaker - noe som har ført til enormt mye god musikk, film og TV. Trist nok er sverdet tveegga, og bunnivået har sannsynligvis fått enda større bredde enn toppnivået. Castle er kroneksempelet på et totalt unødvendig kulturprodukt, og dessverre minst like representativt for samtida som Sopranos, The Wire og Six Feet Under. Dette er uansett ikke noe problem hvis man bare har litt is i magen når man velger hvordan man skal underholdes, og velger med omhu. Jeg har prøvd å gjøre mitt for å hjelpe. Ikke velg Castle.

000078

Løgner S02 Heretter kan du se når noen lyver til deg. Løgner (Lie to me) handler om løgneksperten Cal Lightman (Tim Roth) og hans team av spesialister som hyres inn for å lese kroppsspråk når politiet og FBI står på bar bakke. - Nesten som House, bare at det handler om løgner. Hvorfor lyve? The Lightman Group nøyer seg ikke bare med å si om en person juger eller ikke (det er jo som regel politiet rimelig sikre på alleredede), men de kan faktisk analysere eller provosere seg frem til HVORFOR det juges. Og da er ikke veien lang til sannheten heller. Løgner byr på friske problemstillinger og kriminalsaker som ofte har flere vendinger og sider enn først antatt, for eksempel den ugandiske fredsaktivisten som lyver på seg fangenskap hos en krigsherre for å få oppmerksomhet rundt barnesoldater. Bra? Dumt? Det spiller ingen rolle, poenget er at The Lightman Group gjennomskuer det. Tar uventede vendinger Løgner er desssuten velgjort på den måten at jeg opplever problemet med flere krimserier å være at de lager kriminalgåten for ensidig. Løgner går forbi denne fellen fordi den skreller vekk løgnen umiddelbart og tar helt andre vendinger. Tim Roth er en gammel skjermflamme av meg og han er oppe på et Gary Oldman-nivå når det kommer til fengslende tilstedeværelse i rollen som Cal Lightman. Roth virrer og vaser rundt med hodet på skakke og gjennomskuer hver minste lille løgn, og både kona mi og jeg elsker det. I tillegg er han selvfølgelig en overbeskyttende far med en god løgner til datter og ei irriterende gledesdrepende megge til ekskone. Hvor bra kombinasjon er ikke det? Lightman er basert på virkelighetens løgnforsker Paul Ekman som har reist land og strand rundt for å forske på menneskelig adferd og funnet at følelser uttrykkes likt, uavhengig av etnisitet. Og denne forskningen blir jeg presentert grundig for i Løgner. Jeg får gjentatte ganger høre eksakt hva som foregår i et ansikt når det lyver, hvordan skuldrene beveger seg og hva hendene faktisk gjør når vi lyver. Kroppen vår vet det når vi forteller en løgn, og den gjør sitt beste for å skjule det samtidig som følelsene presser på. Alle har jugd om noe Jeg elsker hvordan serien klipper inn ansiktsuttrykkene til kjente løgnere fra nyhetsbildet med eksakt samme ansiktsuttrykk som figurene som lyver i serien. Bill Clinton, Phil Spector, Hugh Grant, George W. Bush og så videre: alle har jugd om noe, og hver eneste gang var det en fotograf der og fanga uttrykket. Første sesong var mye mer storpolitisk orientert hvor det i stor grad ble løyet om viktige, men 'kjedelige' ting i den hensikt å få ting unnagjort uten å ta hensyn til alle sidene i saken. Sesong to er sexy. Her er det hud, nattklubber og hvite sexløgner som dominerer. I mangel på et bedre ord, har Løgner byttet showrunner siden sesong én, og nå er det The Shield og The Unit-showrunner Shawn Ryan som bestemmer. Derav den populistiske vendingen. Løgner er nesten som House, bare at det handler om løgner, ikke sykdommer: en eksentrisk type med sine kolleger rundt seg og mange spesielle tilfeller som gruppen må komme til bunns i. Den sjefen som mindfucker mest For å ledsage Roth består den øvrige omgangskretsen av den rutinerte og gammelsexy Dr. Gillian Foster, spilt av Kelli Williams, den unge fremadstormende og selvsikre Ria Torres, spilt av Monica Raymund og den dønn ærlige hipsteren Eli Loker, spilt av Brendan Hines. Et forståelig cast for å nå flest mulig, men også et godt cast med hver sin bagasje. Lightman er nok den sjefen jeg har sett som mindfucker mest med sine ansatte, og det er en god ting på tv. Heretter kan du se når noen lyver til deg. Takket være Paul Ekman og serieskaperen Samuel Baum. Et navn som garantert vil få en egen wikipediaside snart. Løgner er i salg fra 11.5.2011. Har du kommentarer? Bruk feltet under og skriv, skriv, skriv!

000079

Skins S02 Velspilt, trist, morsomt og meget severdig om overgangen til voksenlivet. Hadde jeg sett Skins som 16-åring ville det fort blitt favorittserien min. Det betyr ikke at den er forbeholdt tenåringer. Nå er jeg nesten dobbelt så gammel, men kosa meg likevel gjennom ti episoder med vennskap, ensomhet, kjærlighet, dop, sex og død. Gjeng søker puppet master Skins følger en gruppe 16-18-åringer fra Bristol gjennom de to skoleårene som i England kalles sixth form. Serien bytter ut nesten alle rollefigurene annenhvert år, og sesong to preges av at dette er siste år med gjengen - rotløshet og motløshet på terskelen til voksenlivet. Andre sesong starter et halvt år etter at åpningssesongen slutta med at Tony ble påkjørt av en buss. Nå sliter han med hukommelsen, motorikken og potensen, og framstår derfor som et helt annet menneske enn den manipulative og intelligente storsjarmøren som brukte omgangskretsen sin som sitt eget private dukketeater. Dette gjør naturligvis noe med dynamikken i gjengen, som er merka av tapet av sin sterke - om enn noe despotiske - leder, og forsterker følelsen av at alt flyter, og at livet som de kjenner det er i ferd med å ta slutt. Skuespillernes serie Hver enkelt Skins-episode har fokus på én av ungdommene. Konseptet med å gå i dybden på en av rollefigurene om gangen fungerer flott, i hvert fall når så mange av dem er såpass interessante og lette å bli glade i som tilfellet er i Skins. Litt av jobben har selvfølgelig manusforfatterne gjort, men det er skuespillerne som skal ha brorparten av æren. De er unge (de fleste spiller sin egen alder i motsetning til mange andre tenåringsdrama), stort sett urutinerte, og skikkelig, skikkelig flinke. Hannah Murray spiller Cassie som om hun aldri har gjort noe annet enn å portrettere forstyrra jenter hele livet. Nicholas Hoult (kjent fra About a Boy) takler Tonys overgang fra storkar til trafikkskadeoffer forbilledlig subtilt. Flinkisen Jal har fått bedre plass enn i første sesong, noe Larissa Wilson viser at hun fortjener. Joe Dempsie bekler rollen som den de facto foreldreløse happy-go-lucky-festløva Chris på en så sårbar, humoristisk og ærlig måte at jeg blir oppriktig glad i fyren. Også har vi Sid, da. Mike Bailey gir den usikre og selvanalyserende rollefiguren en troverdighet som jeg ikke har sett lignende karakterer ha på en stund. Episoden via til Sid fremstår som et av sesongens absolutte høydepunkter - en, for Sid, livsomveltende situasjon blir takla med stor grad av fingerspitzgefühl fra unge Baileys side. Null moralisme - tusen takk Skins skildrer den forvirrende og irriterende bruksanvisningsløse overgangsfasen mellom livet du er født inn i og livet du skal velge selv med pekefingeren godt senka. Moralismen skjærer aldri gjennom pot-tåka, og godt er det - jeg tror det hadde gjort serien langt mindre severdig. Noe av grunnen til dette kan være at manusforfatterne holder en gjennomsnittsalder på 21 år. Dette gir seg utslag i at ungdommene er troverdige, men også i at foreldrene kanskje blir litt i overkant demonisert. Jeg tror uansett på figurene, på samhandlinga, og på dialogen. OK - skjellsettende opplevelser kommer selvfølgelig merkelig tett, og vennegjengen består kanskje av litt vel mange klassiske stereotyper, men her ofrer jeg glatt noe realisme på seeropplevelsens alter. Depressivt men optimistisk Skins er absolutt ikke noen lykkepille av en serie. Alle ungdommene har sitt å stri med, og deres verden portretteres som et kaotisk og tidvis meningsløst univers. Seere på alder med rollefigurene vil nok kjenne seg igjen i mange situasjoner i serien, mens de litt eldre fort kan komme til å prise seg lykkelige for at de er ferdige med den tida samtidig som de tar seg selv i å til en viss grad lengte tilbake til en tid der alt var nytt og uutforska. Jeg gjorde i hvert fall det. For foreldre med tenåringer er nok serien en noe mer blanda fornøyelse. Det legges lite imellom, og en spade kalles for en føkkings spade og vel så det. Skins har nå også kommet i en amerikansk utgave, satt til The Wire-land - Baltimore. Det skal visstnok være en blåkopi av UK-Skins, minus banning og med kraftig nedtona sex- og dop-scener. Jeg har ikke sett den, men sliter med å tro noe annet enn at litt av troverdigheten faller bort. Banning er ikke noe poeng i seg selv, men jeg tror nok jeg hadde hatt vansker med å akseptere en rusglad ungdomsgjeng som aldri sier et stygt ord. Er i alle fall ikke lei meg for at jeg valgte å se den engelske varianten av serien. På tross av alvorlige tema og tunge valg beholder Skins humøret. Og det er kanskje denne balansen mellom det depressive og det optimistiske som gjør at jeg synes serien fungerer så godt. Episodekvaliteten er ikke alltid helt på topp, og et par av karakterene føles litt unødvendige, men totalopplevelsen er likevel svært god og understøttes av et flott lydspor. Jeg har ikke noe lyst til å være 17 år og bo i Bristol. Men jeg liker veldig godt å se på at andre tar seg av den oppgaven - særlig når det gjøres på den måten det gjøres i Skins.

000082

The Walking Dead Mennesker og zombier i en ny verdensorden I vår har du kunnet se sesong én av The Walking Dead på Fox Crime, i morgen kommer den for salg på dvd og Blu-ray. Her er min anmeldelse. Når det kom for en dag at Robert Kirkman og tegnerne Tony Moore/Carlie Adlards tegneserie skulle bli tv-serie, var svaret tilnærmet unisont: «PÅ HØY TID!» ...de udødes nærvær er konstant tilstede. Biter negler Tegneserien har holdt det gående i snart åtte år, og i skrivende stund er utgave 85 ute. Jeg synes jeg hører fansen bite negler helt hit. Tegneserien The Walking Dead dreper nemlig for fote. Ikke bare zombier, men hovedroller og biroller. Og det er klart det kjennes på kroppen når du aldri helt kan vite om din favorittsheriff vil klare seg gjennom neste bok. Når en tv-serie baseres på en tegneserie er den visuelle forhistorien en helt annen enn om den er basert på en bok, og tv-serien The Walking Dead holder seg utseendemessig tro mot originalen. Egne, engasjerende valg AMCs zombiesatsing sender både omgivelser, rollefigurer og zombier opp i en høyere enhet og bringer trykkende, svett hverdagsdrama til skjerms. Historiemessig går tv-serien sine egne veier, og jeg overraskes på en gledelig måte. Jeg engasjeres av tv-seriens egne valg av historieelementer og vendepunkter, istedet for å nikke gjenkjennende til en historie jeg kjenner fra før. Jeg mener regissør Frank Darabont, produsent Gale Anne Hurd og manusforfatterne gjør helt rett i å fortelle historien annerledes enn tegneserien, så lenge det funker og styrker serien. Det finnes ikke bare én måte å fortelle Ricks historie på, det finnes flere. Zombiene er som insekter å regne Rollebesetningen er sterk, og zombiene ser helt fantastiske ut. Andrew Lincoln hadde ikke vært mitt førstevalg til rollen som Rick Grimes, men han er det nå. Det samme gjelder for Sarah Wayne Callis i rollen som Lori Grimes, Jeffrey DeMunn som gamlingen Dale, Laurie Holden som Andrea, Chandler Riggs som Carl Grimes og John Bernthal som Shane Walsh. Zombiene gjør heller ikke skam på sine artsfrender i den øvrige filmhistorien, tvert imot: følelsen av de udødes nærvær er konstant tilstede, siden zombiene i The Walking Dead-universet er mer som insekter å regne. De kommer sigende på, uten å nøle, som om de fulgte et urinstinkt. De lukter seg frem til maten og reagerer på alle slags lyder. De kan sitte ubevegelig og livløst på et egnet sted til noen tilfeldigvis kommer forbi og GHRAHLGH!! - sette de oppløste kjevene sine rett i offeret og sende smitten videre. Det som vil få oss med videre Zombiene er som sagt eksemplarisk fremstilt, men heldigvis er det dramaet som er fokuspunktet. Og i dette dramaet vandrer det folk som har blitt forvandlet, enten til zombier eller nye mennesker i en ny verdensorden. The Walking Dead handler om oppbrudd og følelser, og det gjør den helt rett i siden det er det eneste som vil få oss til å vende tilbake, sesong etter sesong. Den eneste svakheten ved sesong én er at den slutter så altfor fort og brått, og lar ventetiden til sesong to bli unødvendig lang. The Walking Dead er ute på dvd og Blu-ray 9.6.2011

000083

Murphy's Law s03 Murphy finner storformen på tredje forsøk Hvor mange ganger har man ikke irritert seg over serier som starter med et par gode sesonger for så bare å visne hen? Med Murphy's Law er opplegget stikk motsatt - et par småtraurige startår, etterfulgt av en tredjesesong som gjør at de foregående famlende sesongene glatt blir tilgitt. Kjent setting - uforutsigbart plot Tommy Murphy (James Nesbitt) er en hardkokt politispaner som har gjort det å infiltrere verstingmiljøene i Londons underverden til sin spesialitet. Nord-iren er kompromissløs, tøff i trynet og setter seg kjapt og effektivt i respekt blant kjeltringene han har som arbeidsoppgave å samle inn så mye dritt som mulig på. Murphy's Law fremstår uansett som The Wires dystre og sutrete - men likevel oppegående - britiske lillebror. Men Murphy har en tragisk fortid, hans egen datter ble drept i en gisselsituasjon i Belfast. Nå har han ingen, og dermed ingenting å tape. Greit - ingen originalitetspoeng så langt. Det har egentlig lite å si, så lenge Nesbitt spiller Murphy så bra som han gjør, og plottet er såpass uforutsigbart. Krever mer - gir mer I de to første sesongene var Murphy's Law en "én sak per episode"-serie, noe som ga lite rom for sak- og karakterutvikling. Denne sesongen dreier seg derimot i sin helhet om bare én etterforskning, noe som med fasit i hånd kan sies å ha vært et svært vellykka trekk fra serieskapernes side. Å gjøre undercover-oppdrag tar tid, og at det gjenspeiles i serien føles riktig. Det gir rom for nyanser, underplot og kompleksitet. Det krever mer av seeren, men gir til gjengjeld tilsvarende mye mer tilbake. Murphys oppgave er i utgangspunktet å infiltrere en gjeng som driver med organisert kriminalitet på middels drøyt nivå. Men saken baller på seg, og involverer etter hvert voldsomt skitne forretningspamper, korrupsjon og storpolitisk hestehandel. Det er smart, intrikat, velskrevet, bekmørkt og - etter hvert - skikkelig spennende. En dyster britisk lillebror Murphy's Law gamle tematikk kombinert med ny episodedramaturgi gjør det vanskelig å unngå sammenligning med The Wire. En sammenligning serien tåler godt. Ikke misforstå, den er ikke på The Wire-nivå - men hvilken politi/røver-serie er vel det? Plottet er nesten like ambisiøst, rollefigurene nesten like nyanserte og handlinga nesten like forutsigbar. MEN - karakterfloraen er både svakere og smalere, og serien har fortsatt bare overbevist i seks episoder - The Wire gjorde det i 60. Murphy's Law fremstår uansett som The Wires dystre og sutrete - men likevel oppegående - britiske lillebror. Enmannsforetak Den største forskjellen fra HBOs mesterverk er at Murphy's Law i stor grad er avhengig av én mann for å lykkes - rollefiguren Murphy/skuespilleren Nesbitt. I hvor stor grad rollefiguren lykkes skal jeg holde kjeft om, men at skuespilleren leverer varene er hevet over enhver tvil. Ryktene sier at rollen ble skrevet spesielt for Nesbitt, noe som er lett å tro på. Fra naturens side er han velsigna med et utseende som gjør ham eksteriøregna som både snut og skurk, og han takler begge rollene med en intensitet og troverdighet som gir Murphy's Law det lille ekstra. Mark Womack gjør en fin figur som sjefsskurk Dave Callard, og det er jevnt høyt nivå på bifigurene, men de må uansett finne seg godt til rette i skyggen - dette er Nesbitts serie. Feil ordtak Murphy's Law er tidvis kjip og slitsom å se på, noe som helt tydelig har vært serieskapernes intensjon. Serien er bekmørk - både visuelt og tematisk. London har aldri vært så trist, og Murphy sliter - naturlig nok for en mann som jobber med å lyve - med identitetstrøbbel. Jeg liker uansett det jeg ser. Politiserier går det snart 700 av på dusinet, severdige politiserier er en helt annen historie. Her er det ikke originalitet som gjør serien interessant, men godt håndverk fra de aller fleste som er involvert. Og det er mer enn nok. Murphy's Law viser tidvis at alt som kan gå galt faktisk går galt. Men i enda større grad viser serien at alle gode ting er tre. Enig? Uenig? Legg igjen en kommentar!

000088

Identity S01 Vakkert politidrama på tomgang. Noen ganger virker TV-serier som om de er lagd under tvang. De kan ha gode skuespillere, flotte bilder og et tema som i utgangspunktet kan være interessant - likevel fenger det ikke. Fordi de mangler noe vesentlig - en historie som vil fortelles. Identity er en sånn TV-serie. Greit plot Utgangspunktet er streit nok, om ikke veldig banebrytende. Den nye identitesenheten i London-politiet spesialiserer seg på saker knytta til identitetstyveri. Enheten er uglesett av politimenn i andre avdelinger som synes den virker som et unødvendig pengesluk. Potensialet som tydeligvis ligger i bunn er en kime til irritasjon i og med at det ferdige produktet ikke fenger mer enn det faktisk gjør. Bedre blir det ikke når enhetsleder Martha Lawson (Keeley Hawes) ansetter den løse kanonen John Bloom (Adian Gillen) som nettopp har gjort seg ferdig med et 15 år langt spaneroppdrag der han har infiltrert den tyrkiske mafiaen så grundig at enkelte av båndene viser seg vanskelige å bryte. Sammen med den obligatoriske dataeksperten, streberen og sjarmøren danner de ei gruppe som skal fakke skurker som utgir seg for å være noen andre enn de egentlig er, samtidig som de forsøker å finne ut om Bloom selv tilhører denne kategorien. Mellom to stoler Det kan virke som om serieskaperne satte premissene for serien, casta dyktige skuespillere og fotografer, og så lente seg selvtilfredse tilbake før de hadde rukket å jobbe skikkelig med selve manuset. Ikke sånn å forstå at det er totalt krise, det virker bare uinspirert - noe som fører til at jeg som seer kjapt mister engasjementet. Dialogen er i beste fall ujevn, og hverken små eller store intrigelinjer evner å forsikre meg om at jeg må se en episode til. Hjernedøde underholdningsserier som nesten åpent setter som premiss at du må koble ut hodet for å få noen glede av produktet, kan til en viss grad komme unna med dette. Kobler du ut hodet mens du ser Identity kan du kjapt miste tråden, og kobler du det på blir mangelen på en god historie for tydelig - dermed faller serien tungt mellom to stoler. I det hele tatt virker Identity som det motsatte av et overskuddsopplegg - noe manusforfatterne er tvunget til å skrive før de får lov til å hoppe på neste lystbetonte prosjekt. Visuelt vakker Identity er uansett ikke fullstendig mislykka. Serien er tydelig og helhetlig mollstemt, noe som kombinert med vakker og dynamisk fotografering gir en visuell opplevelse som trekker opp helhetsinntrykket. Skuespillerne er heller ikke ille. Adian Gillen, som tidligere har vist hva som bor i ham gjennom rollene som Borgermester Carcetti i The Wire og Littlefinger i Game of Thrones, spiller mystisk og potensielt skummel purk på upåklagelig vis. Keeley Hawes (Ashes to Ashes, Spooks) spiller - som vanlig - flink politikvinne. Hun gjør det helt greit, men makter ikke å tilføre rollen det lille ekstra som vi har sett henne gjøre tidligere. Kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne er ikke noe å hoppe i taket for, men det har mye å gjøre med at de blir tvunget til å fremføre enkelte dialoger som dreper troverdighet - jeg fritar Gillen og Hawes for skyld akkurat der. Se heller Spooks Potensialet som tydeligvis ligger i bunn er en kime til irritasjon i og med at det ferdige produktet ikke fenger mer enn det faktisk gjør. Jeg mister liksom aldri trua på at det skal ta seg opp, og selv om spenninga øker mot den siste av de seks episodene er det langt fra nok til å overbevise meg om at denne serien var verdt tida jeg brukte på å se den. Identity er - på mange måter - en svakere utgave av spionserien Spooks. Begge er politidrama med en tvist satt til London, Keeley Hawes fronter begge, og de deler til en viss grad tematikk - hvem kan man stole på? Hvem er den de utgir seg for å være? Forskjellen ligger i historiefortellinga - Spooks er inspirert, Identity er ikke det. Og det får konsekvenser. Spooks lever i beste velgående etter ni sesonger - Identity ble kansellert etter én.

000089

Farlig Oppdrag Lekker britisk militæraction med billig historie Kanskje så du Farlig Oppdrag når den gikk på NRK tidligere i år? Denne krigsserien i seks deler henter handlingen fra ulike konfliktsteder i verden (Irak, Zimbabwe, Afghanistan og Pakistan) og utgangspunktet er en gisselfrigjøring som går skeis og som får følger gjennom hele serien. Farlig Oppdrag ser råskarp ut, og inneholder mye godt kameraarbeid Soldatskjebner Hovedrollene tolkes av Richard Armitage og Andrew Lincoln, sistnevnte mest kjent for sin hovedrolle i zombieserien The Walking Dead. Armitage spiller John Porter, en SAS-soldat som får skylden for alt som går galt under den mislykkede operasjonen, og mye av Farlig Oppdrag handler om hans frustrasjoner og demoner. De er det ikke så rent få av, og fler skal det bli ettersom den britiske etterretningen ikke har noen betenkeligheter med å sende Porter ut på nye (uoffisielle) eventyr. Lincoln spiller Hugh Collinson, Porters tidligere medsoldat som gjør militær kometkarriere og havner i MI6, og som tar Porter under sine vinger og gir ham en ny sjanse. Grunnen til at Farlig Oppdrag ikke løfter seg over 'middels krigsunderholdning'-kategorien, er todelt: den undervurderer meg med sine irriterende psykologiske tilbakeblikk og lar ting løse seg for lett. Serien tar seg heldigvis opp, men aldri til de store høyder. Usannsynlige vendinger Historien i Farlig Oppdrag spinnes rundt sårbare maktallianser mellom nasjoner og de nådeløse konsekvensene slike kan ha for vanlige fotsoldater. Til tider oppleves vendingene serien tar som veldig usannsynlige, og det gjelder spesielt første episode som helt klart er den svakeste både historiemessig og skuespillermessig. En ekstremt kritisk sitasjon berges for eksempel ved at en maktperson plutselig kommer inn i rommet og gir kontrabeskjed. I en annen sekvens gløtter Porter opp på tven og kjenner igjen barnet han så for syv år siden i Irak, nå syv år eldre og iført uniform. Mating med teskje Tilbakeblikkene føles kanskje nødvendige for at jeg ikke skal glemme seriens utgangspunkt, men jeg har ingen problemer med å huske hvorfor Porter har blitt som han har blitt - han har nemlig et innbitt og bittert uttrykk med 'urettferdig behandlet' stemplet i pannen hele veien. Overdrevne følelser og indre demoner river og sliter i figurene og fortelles med ekkoeffekt og syretrompeter i tilbakeblikkene - resultatet blir for mye mating med teskje. Utseendemessig ser Farlig Oppdrag råskarp ut, og inneholder mye godt kameraarbeid. Noen ganger blir den faktisk seende litt kunstig ut, siden det skarpe bildet avslører nyinnkjøpte klær på gisseltakere ute i ørkenen. Plutselig ser farlige gisseltakere ut som modeller for det siste innen gatemote. Hvis du regner deg som en altetende krigsjunkie, vil jeg anbefale serien. Men hvis du er ute etter en alternativ tagning på moderne krig fra en britisk regissør, vil jeg heller anbefale Generation Kill. Farlig Oppdrag er i salg fra 10.8.2011. Har du noe på hjertet? Fyr løs i kommentarfeltet under!

000091

Eastbound & Down S02 Lag på lag med skjellsord, nesten som å være tilbake på ungdomsskolen. En sjelden gang iblant får jeg litt skikkelig selvtillitshumor på skjermen - ekte «buttfuckin' sorrow and grief». Kenny Powers er tilbake, og denne gangen er han 'damaged goods'. Gather the jackass and the cock. We’re outta here. Bygger myten Eastbound & Down er HBO-serien om fyren som hele tiden bygger myten om seg selv - helt på egen hånd. Kenny Powers, spilt av Danny McBride er pompøs, fryktelig frekk og enormt egoistisk. Han er antihelten fra den amerikanske midtvesten og han omfavner alt vi elsker å hate med vår storebror i vest. Sesong to av Eastbound & Down handler om "å finne seg selv/det man leter etter"-maset som vi har hørt oss kvalme på i all slags intervjuer og tv-show og bøker og dritt. Powers har nemlig søkt eksil i Mexico og har lagt baseball på hylla til fordel for hanekamp. Dermed er det duket for hysteriske mengder setninger med 'cock' i seg («Gather the jackass and the cock. We're outta here.»), noe som i seg selv holder de første to episodene (av 7) flytende. Stereotype oppfatninger av mexikanere. Eastbound & Down baserer seg heldigvis fortsatt på mye herlig kjeftriving. Det er lag på lag med skjellsord, nesten som å være tilbake på ungdomsskolen. Og McBride er i sitt ess som Powers - en figur som er akkurat så morsom som en mann som tror han er jesus må være. I sesong to spiller mye av humoren på Powers' stereotype (om ikke dolby surrounde?) oppfatning av mexikanere. Den brilliante Steve Little Verdens beste makker er heldigvis fortsatt med, og siden det nok er få som har sett den brilliante Steve Little i noen annen rolle, er hans rolle som Stevie Janowski en gylden anledning. ...en litt for kort reise til Mexico med verdens mest uforskammede reisefølge. Dette er en improskuespiller av rang, og en fyr som alltid leverer replikkene med det lille ekstra. Deep Roy utfordrer riktignok Little som makker i denne sesongen, men på helt andre premisser: Roy er f@€n hakke meg gal. Don 'Miami Beach' Johnson Gjesteopptredenen denne gang består i hovedsak av veteranen Don Johnson, og jeg håper å se ham oftere i film heretter. (Jeg har enda ikke sett ham i Machete, men håper å gjøre det snart). Johnson føyer seg inn i Eastbound & Down-universet med grovkjeftet opptreden og usmakelig oppførsel, og det er der serien står: en litt for kort reise til Mexico med verdens mest uforskammede reisefølge. En lydbauta På lydsiden er serien en bauta, og inneholder mange deilige mexicanaversjoner av låter jeg kjenner fra før og mange stilige låter fra herlige artister i sin originalversjon. Trykk her for å gå til henrymichels Eastbound & Down-spilleliste i Spotify. En invitasjon til settet, som er en sånn gled-deg-greie du bør se før du ser andre sesong, egentlig. Ikke noen dyp analyse eller noe eksklusivt innblikk, bare litt standard skraping på overflaten. En invitasjon til hanekamp, som er en minidokumentar om hvordan en lager hanekamp uten at hanene skader hverandre. Først og fremst småhysterisk siden alt blir bare "cock, cock, cock" på engelsk. Scener som ble tatt ut, hvor jeg får litt større innsikt i enkelte figurer, men mesteparten er bare bortkuttede transportetapper. Scener som gikk galt hvor Deep Roy er helt rå, Matthew McConaughey er helt rar og Little er himmelsk grov. Dette er obligatorisk materiale for Eastboundfansen. Good times! Sist sesong beskrev jeg som «et besøk av en onkel foreldrene dine vil skal dø og som du kan fortelle historier om etterpå.» Denne gangen føles det mer som å tilfeldigvis bli kjent med noen folk på bussen og kort tid etter drikke tequila mens jeg setter penger på hanekamp og er den stolte eier av en mexicanskregistrert moped. Med andre ord: Good times! Eastbound & Down sesong 2 er ute på Blu-ray og dvd 24.8.2011. Kommentarer ønskes i feltet under!

000092

The Event S01 Fortelles så rotete at eventet forsvinner. Jeg var spent på hypen når det pumpet mot meg: Hva er egentlig eventet??? Hendelsen det ble lagt opp til så stilig, verdensomfattende og nåtildags ut. Og jeg holdt pusten for at det skulle bli besettende. - Hva f@€n er det jeg bruker tida mi på?? Bet på hypen Jeg la opp til min egen skuffelse og bet på hypen, vil jeg si i ettertid. Har du, som meg, tatt deg selv i å se på Viasat 4 en sen mandagskveld og tenke: - Hva f@€n er det jeg bruker tida mi på?? Noe har vært skjult i 66 år Jeg vil ikke avsløre for mye for deg som tenker å sette deg ned med denne serien i høst, men dette kan jeg si: The Event er en sci-fi invasjonsserie som spenner sin handling fra slutten av andre verdenskrig og frem til i dag. Den amerikanske regjeringen har holdt noe skjult i 66 år når den sittende presidenten setter i gang prosessen med å avdekke det som har vært skjult. Det høres kjempespennende ut når jeg skriver det på den måten, og det er en dårlig miks av rotete historiefortelling, flatt skuespill og kjedelig fotografering som kommer i veien for spenningen på skjermen. Rotete eller kompleks? The Event hopper så innmari frem og tilbake i tid og rom at hensikten forsvinner for meg - er poenget at jeg skal bli forvirret eller er historien så kompleks at dette er nødvendig? Svaret på det siste er nei. Historien er helt grei. Jeg har lest den parallelt på wiki, og der lar den seg fortelle i korte og nette avsnitt. Trekk for rotete fortelling. Sci-fi-skuespillet Skuespillerne i hovedrollene er ikke i besittelse av følelsene en god skuespiller i en sci-fi mysterieserie må utstråle: blodpumpende redsel, overveldelse og innbitt overlevelse. Skuespillerne slipper aldri guarden og lar seg påvirke i noen særlig grad av trusselen, og dermed tror jeg heller ikke på at noe står på spill. Dessuten får de heller aldri sjansen til å vise meg noe særlig annet enn det flate, pene uttrykket som ofte ser mot meg mellom artiklene i glansete magasiner. Sistnevnte er regissørenes feil, så trekk for både skuespill og regi. Trekk for både skuespill og regi. Klarer seg ikke i kampen mot andre serier Den tekniske gjenomføringen av The Event - fargene, fotograferingen, spesialeffektene - ser ok ut, men klarer seg ikke i kampen mot andre serier som gir meg visuelle inntrykk verdt å samle på. Resultatet er at jeg husker en hel del folk i grå, mørkegrå og lysegrå kjoler og dresser som løp rundt og var grå i trynet. Om ikke akkurat trekk for det tekniske, så i alle fall ikke pluss heller. Lesverdig edder og galle Vel, jeg liker ikke å spre edder og galle om det å se en tv-serie, men jeg håper i det minste jeg har gjort det på en lesverdig måte. The Event ble kansellert på NBC før sommeren og om SyFy kommer til å syndikere den, eksisterer det bare løse rykter om. Se deg opp på Fringe i stedet, du. Sesong 4 har USA-premiere 23.september, og hvis du begynner med sesong én nå, kan jeg garantere deg mye god TV i høstmørket. The Event er i salg fra 24.8.2011, og anmeldelsen er basert på 17 av 22 episoder.

000093

Spooks S04 Krevende og knallbra om spionasje og ekstremisme. Det er noe svært tilfredsstillende over det å følge med på serier som sesong for sesong beveger seg nærmer seg sitt fulle potensial. Å si at kvalitetsmessig vekst ikke er alle TV-seriers skjebne er en saftig underdrivelse, men Spooks viser med all tydelighet at det går an. Teskje-fôring er ikkeeksisterende, både når det kommer til handlingsforløp og moral. Jevn nivåheving Gjengen bak Spooks har ikke kommet opp med noe nytt og revolusjonerende foran den fjerde sesongen. De har bare fortsatt den jevne nivåhevinga som vi også så tydelige tegn på mellom sesong to og tre. Gamle karakterer setter seg enda bedre, og nye karakterer utvikler gruppedynamikken. Men først og fremst er bunnivået heva - tidligere sesonger har inneholdt et par episoder jeg har oppfatta som litt uengasjert fyllstoff, disse er nå renska helt bort. Ellers gjelder egentlig det meste jeg har skrevet om sesong to og tre fortsatt, alt oppfattes bare hakket mer helstøpt. Det går ikke alltid bra - heldigvis Fireren starter i begravelsen til agent Hunter, som ble drept i siste episode av sesong tre. Men er det noe Spooks har lært oss, er det at spionvirksomheten går foran alt - absolutt alt. Det tar ikke mange minuttene fra seremonien starter til alle MI-5-ere kalles inn til tjeneste - Shining Dawn, ei terrorcelle som er svært misfornøyd med menneskeheten som sådan, har valgt å sprenge bomber i London for å folk til å forstå hva som er galt med verden. Dermed er det duka for en hektisk, spennende og uforutsigbar dobbeltepisode som setter standarden for de resterende åtte på forbilledlig vis. Kampen mot klokka står som vanlig sentralt, og selv om episodedramaturgiene kan være veldig innbyrdes like, blir det aldri kjedelig. Noe av hemmeligheten er at det i Spooks - i motsetning til mange tilsvarende serier, men i likhet med det virkelige liv - ikke alltid går bra. Nye spioner funker flott Adam Carter (Rupert Penry-Jones) får være sjefsspion fra starten denne sesongen, og rollen kler ham bedre enn den kledde Tom Quinn i de foregående sesongene. Hensynsløs og følsom, karismatisk og kald. Alle spionene som var med fra starten har nå blitt bytta ut, og med unntak av Keeley Hawes blir ingen savna nevneverdig. Ikke nødvendigvis fordi de som er bort var for dårlige, men fordi erstatterne er like gode - eller bedre. Ruth Evershed (Nicola Walker) tar steget opp fra bifigur til bærende rolle, noe hun beviser at hun fortjener, mens Zafar Younis overtar avdøde Hunters plass - uten at det utgjør særlig forskjell. Midtveis i sesongen blir den driftige journalisten Jo Portman rekruttert til spionyrket, noe som medfører et utypisk troverdighetsbrudd. Det er smigrende for oss journalister at det tydeligvis bare tar et par uker å omskolere oss til det som må være et av verdens mest krevende yrker, men jeg sliter mer enn bare litt med å tro på det. Den komplekse MI-5-sjefen Harry Pearce (Peter Firth) er - i enda større grad enn før - Spooks' store stjerne. Nå blir han tvunget til å samarbeide med en ny sikkerhetssjef/gammel flamme - Juliet Shaw i Anna Chancellors skikkelse - noe som gir ham enda flere strenger å spille på. Krever din oppmerksomhet I en TV-serie-hverdag der det kan virke som om flere og flere serier har som uuttalt premiss at tilskuernes hjerner i stor grad må være kobla fra for at de skal kunne ha noe glede av opplevelsen, er Spooks befriende krevende. Teskje-fôring er ikkeeksisterende, både når det kommer til handlingsforløp og moral. Spooks er ikke en serie du følger med på med ett øye mens du surfer på nettet, og det er heller ikke en serie som forteller deg hva du skal synes om de forskjellige ekstremistgruppene som med mer eller mindre fornuftige begrunnelser tyr til de sjukeste handlinger. Har du lyst til å følge med på serien du ser på mens du gjør deg opp dine egne meninger om det du ser, er Spooks et meget godt alternativ. Har du derimot lyst på underholdning som du kan gløtte innom med ujevne mellomrom og fortsatt ha utbytte av det, kan du godt styre unna - men da har du uansett mer enn nok å velge mellom. Enig? Uenig? Slå deg løs i kommentarfeltet:

000096

The Prisoner Hvordan det må være å miste forstanden Miniserien The Prisoner skildrer hvordan det må være å miste forstanden. Og som om ikke dét i seg selv er krevende nok å se på, gjør den det på en merkverdig rotete måte. «det finnes ikke noe annet sted enn her». ‘Landsbyen’ James Caviezel spiller hovedrollen - en mann som plages av sanseinntrykk fra to forskjellige verdener. I den ene er han en fyr i en studioleilighet i New York som nettopp har sagt opp jobben og møtt ei tilfeldig dame på en bar - i den andre verdenen løper han rundt i sanddyner og ender opp i en landsby kalt 'Landsbyen' - et slags Plesantville. Landsbyen minner om en budsjettversjon av Palm Springs, et sted hvor folk er kledt for cricket eller golf og folkene gir inntrykk av å være hyggelige og fornøyde. Hovedpersonens problem Caviezels problem er at han ikke skjønner hvor han er og at han heller ikke skjønner hvordan han skal komme seg tilbake til New York. Folkene han møter kjenner ikke til noe annet sted enn 'Landsbyen' og ser bare rart på ham når han spør: «det finnes ikke noe annet sted enn her». 7th Heaven møter Twin Peaks The Prisoner kan brukes som et bilde på så mangt - propagandasamfunnet, sinnslidelser, hjernens potensiale - men god underholdning blir det ikke. Til det er den for merkelig. Som om Joel J. Feigenbaum (7th Heaven) hadde regissert et David Lynch-manus. ...god underholdning blir det ikke. Folk har ikke navn, de har tall. Caviezel er nummer seks. Sjefen i landsbyen er nummer to, og han spilles av en nokså skummel men også smått komisk Ian McKellen, kledt som en koloniherre. Disse to blir selvfølgelig bitre fiender, siden nummer to hele tiden kjemper med argumenter og psykologiske motangrep mot nummer seks' hårdnakkede påstand om at landsbyen og livet som leves der er en illusjon. Men samtidig omgås de to hyppig og snakker sivilisert sammen, nesten som en pasient og psykolog. En diger hvit ball Nummer seks' liv før og etter landsbyen skildres i raske klipp hvor mer og mer av seks' siste aktiviteter i New York avdekkes. Brått er jeg tilbake i New York og ser seks i en samtale med ei mystisk dame før jeg i det neste klippet ser en diger hvit ball komme hoppende mot seks ute i ørkenen. - Dette er galskap, tenker jeg da. Og det er kanskje dét The Prisoner forsøker å formidle? Altså hvordan hukommelsen fungerer? Og hvordan livet er i en totalitær stat, muligens. Og kanskje hvor koselig en totalitær stat kan virke fra innsiden. - Kanskje bor vi i en totalitær stat uten at vi har ant noe? Jeg vet ikke sikkert, og jeg har heller ikke sett den originale TV-serien fra '67-'68. Det er ikke sikkert det hadde hjulpet meg heller. Pussig sammentreff Som et sidespor kan jeg avsløre at jobben nummer seks nettopp hadde sagt opp i sitt New York-liv, var en jobb i et overvåkningsfirma hvor han så og analyserte CCV-opptak. Nøyaktig samme tematikk som i Caviezels kommende serie Person of Interest, hvor han spiller verdens råeste spesialagent som må avverge varslede kriser. Pussig sammentreff at Caviezel er med i to videoovervåkningsserier på rad. Dropp denne du, og gled deg til Person of Interest i stedet. The Prisoner er i salg fra 7.9.2011.

000097

Supernatural: The Anime Series S01 Skaper forvirring i stedet for fengende overnaturlig horror-anime. Under årets Comic-Con i San Diego så jeg de to første episodene av Supernatural: The Anime Series, og etter den første visningen på Comic-Cons åpningskveld skrev jeg: - Supernatural: The Anime Series vakte latter i salen på grunn av sin overdrevent dramatiske dubbing og overraskende kule avslutningsmusikk. En klassisk animeserie med mye stillstand og mørke, apokalyptiske bilder. Ikke noen publikumsfavoritt og heller ikke noe jeg kommer til å bruke mye tid på. Japansk anime møter amerikansk midtvest. Uengasjerende Nå har jeg sett litt mer enn bare de første to, og jeg finner fortsatt ikke mye grunn til å bruke tiden på Supernatural: The Anime Series (eller STAS da, som jeg heretter forkorter til). Jeg føler nemlig ikke noe engasjement for hverken figurene eller historien serien forsøker å fortelle meg. Den komiske effekten dubbingen og musikken i serien har, forsvinner etterhvert. Serien er såpass mørk og dyster at den ufrivillige komikken drukner. TOPP 5: Opprinnelser - En fabelaktig anime-sekvens! Kulturene møtes i hvert fall STAS kan beskrives som japansk anime møter amerikansk midtvest. Serien bruker bandet Kansas' klassiker 'Carry On Wayward Son' som avslutning på hver episode og handlingen foregår mye langs landeveien i en '67 Impala. Sesong én av animeserien samler de sentrale elementene fra de to første sesongene av opprinnelsesserien Supernatural, men elementene blir kvernet gjennom det japanske animestudioet Madhouse (Ninja Scroll) og kulturene møtes ikke helt på midten. Eller kanskje det er nettopp dét de gjør? Taper kampen mot internett STAS gir meg følelsen av å se på et ganske stort lerret med få variasjoner i. Fargene som går igjen er blå, grå, blågrå og gråblå. Når det blir action kommer små eksplosjoner av fosfor, rosa og gult. Min oppmerksomhet trekkes mot andre ting i stua og jeg merker at STAS taper kampen mot surfing på internett. Historiene i STAS fører meg ikke alltid noen vei, og jeg aner at en manusforfatter har sittet der og kokt ihop bi-historier for å fylle opp kravet om 22 episoder. Noen episoder følger en slags rød tråd, men den overgripende historien om Sam og Dean Winchester, faren deres og hele sulamitten behandles ikke som noe særlig annet enn en kjip forhistorie de gangene serien sneier innom. Hva skådisene 'digger' Før hver episode forteller Jared Padalecki (Sam) og Jensen Ackles (Dean) meg hva de digger med den kommende episoden og om det er noe spesielt jeg må legge merke til. Disse gutta er skuespillere av yrke, og jeg tror egentlig ikke på et ord av det de sier før episodene. I stedet for fenging: forvirring! Jeg tror ikke dette er et dårlig produkt sett fra japansk side, jeg tror heller problemet oppstår når noe som er så amerikansk blir animert av erke-japanere og vurdert av en USA-kåt nordmann. De kulturelle forskjellene og forventningene braser sammen og skaper forvirring i stedet for fengende overnaturlig horror-anime. Jeg kunne godt tenkt meg å ha en slik anime å følge med på, men slik det ser ut nå må jeg nøye meg med å se rare ting på youtube. Supernatural: The Anime Series er i salg fra og med i dag, 14.9.2011. Har du en animefavoritt, kanskje? Tips oss og alle andre i kommentarfeltet!

000098

En moderne familie S02 En perfekt mocku-komedie - full klaff for sesong to! Mitt sterkeste forsvar for TV-serieboksen er at den varer så lenge, MYE lengre enn en film. Kveldene varer også lengre når kona mi og jeg kan la fjernkontrollen ligge og bare la familiemedlemmene i den moderne storfamilien Pritchett-Dunphy-Tucker underholde oss til WARNING-tekstene på mange språk dukker opp. For å le så det piper av En moderne familie, må du ha vært litt voksen selv. Familiekavalkade En moderne familie er en eneste lang familiekavalkade gjort på en veldig, veldig bra måte. Det er først og fremst en serie for voksne, selv om barn ikke har vondt av å se den - de vil nok bare ikke helt forstå greia. For å le så det piper i luftrøret av En moderne familie må du ha vært litt voksen selv. Fantastisk morsomme måter å leke familie på Ordet familiekavalkade betyr vitsing om alt som har med familieliv å gjøre, enten det er mann, kone og tre barn-familien, eldre mann gift på ny med yngre heit utlending-familien eller homsefamilien med adoptivunge. Her er det mildt sagt mye å ta av, siden vi mennesker aldri ser ut til å gå tom for fantastisk morsomme måter å leke familie på. Flua på veggen holder på å dø Serieskaperne Christopher Lloyd og Steven Levitan kom opp med ideen til serien når de fortalte vitser om sine egne familier, og når to så ekstremt drevne serieskapere som Lloyd og Levitan omsetter disse historiene til en mocku-komedie blir det som å være flua på veggen i et hjem der alle ufrivillige komiske situasjoner kommer på rekke og rad. Mens flua på veggen holder på å dø av latter. I den grad jeg kan kalle meg en flue i en mocku-serie som En moderne familie, da: figurene her er jo klare over at de følges av et kamera og dette skaper den ekstra lille herlige prikken over i-en i situasjoner hvor det kreves at for eksempel Phil ser inn i kameraet med et inneforstått blikk. Og til gjengjeld er jeg helt inneforstått med Phil. Sesong 2s finjusteringer En moderne familie har ikke gjort noen endringer i gjengen og inneholder fortsatt den beste rollebesetninga jeg har sett på lenge. Akkurat nå er det ingen serie som kan måle seg med En moderne familie som familiekomedie. Siden sesong én og forrige Emmy-suksess har de kunnet perfeksjonere produktet med små justeringer og dette betyr mindre 'sofaintervjuer' med rollefigurene, mer av flaue-Phil, Gloria og Cameron og mindre konflikt: bare situasjoner ute av kontroll som tas hånd om av den som klarer å besinne seg mest av de involverte. Mine varmeste anbefalinger Slik skal komedie skrives! Jeg trakk knyttneven inn mot hofta og sa 'yess' når jeg leste at En moderne familie hadde klinka inn nye fem Emmy-priser. Akkurat nå er det ingen serie som kan måle seg med En moderne familie som familiekomedie, og jeg kan bare sende mine varmeste anbefalinger til deg hvis du ikke har fått satt deg ned med serien ennå. En moderne familie er ute på dvd 21.9.2011, og anmeldelsen er basert på 17 av 24 episoder (ja, jeg skal se de resterende 7 ASAP). Nå kan du varsles hvis noen svarer på kommentaren din! Hak av for ’varsle meg om nye kommentarer’ eller følg lenken ’få varsling’ for å følge hele innlegget!

000100

Bored to Death S02 En moderne krim noir med hipsterhjerte. Alle vil vel henge med kompisene sine hele tiden? Da tenker jeg spesielt på den indre kjernen av kompisgjengen som består av forskjellige typer men som allikevel har noe til felles. Bored to Death handler om en slik kompisgjeng, og i sesong 2 tar serien sine små 'sesong 2-steg' videre for å holde på min interesse. Det er ikke så mye som skal til, siden Bored to Death er en serie du enten liker å se på eller gir fullstendig beng i. Jeg liker å se på den. Moderne krim noir I moderne krim noir-stil fortsetter Jonathan (Jason Schwartzman) å løse saker i sesong to: det handler aldri om liv og død, det kunne Jonathan aldri håndtert. ...sakene har en sexy sjarm med en potensiell merverdi Men sakene har en sexy sjarm med en potensiell merverdi, og DET kan Jonathan og hans to med-sjarmører George (Ted Danson) og Ray (Zach Galifianakis) definitivt fikse - enten de vil det eller ikke. I sesong 2 forsterkes forholdet mellom Jonathan og George og Jonathan og Ray og jeg skjønner hvor gjensidig avhengig figurene er av hverandre - et litt sjeldent, men godt syn i en TV-serie som kanskje er ment hovedsaklig for menn. Det er i alle fall det inntrykket kona mi gir meg når jeg titter på Bored to Death hjemme i stua. Hipster-hjertet Jason, Ray og George klarer å si hva de føler innvendig om om de andre på et mandig vis og slikt gir Bored to Death et slags hipster-hjerte, hvis noe slikt begrep finnes. For eksempel liker jeg veldig godt at serietegneren Ray får suksess i sesong 2. Slikt blir bensin for hele kompisgjengen og det drar sesongen videre på en god måte. George sliter i motbakke i magasinet sitt, men konflikten ligger hos de nye eierne i Dallas og blir derfor en fjern konflikt. George er på ett vis urørlig i jobbsammenheng - kontoret er å betrakte som en stue for ham, men sesong 2 bringer også George personlige problemer som fører ham enda tettere sammen med spesielt Jonathan. Jonathan har funnet seg godt til rette som forfatter på dagen og privatetterforsker på kvelden, og til min store glede gjør han stadig mindre av det førstnevnte og mer av det sistnevnte. Selv om det er kult når han klinker til og gir meg noen hardkokte linjer fra sin siste roman om Harry Parker: «In Harry’s hand the gun looked like a toy. The gun was big, but his hand was bigger.» Dagligdags marihuanabruk Atmosfæren av en by, og spesielt den hyggelige atmosfæren uansett hvor farlig nabolaget etter sigende er, er Bored to Deaths varemerke. ...marijuanarøykingen fremstilles som en positiv og sosialt stimulerende greie New York og byens mest fristende sider er selvfølgelig fortsatt en del av pakka og er du fan av byen, er Bored to Death en god ambassadør. Seriens dagligdagse fremstilling av marijuanarøyking kan sette i gang en debatt siden marijuanarøykingen fremstilles som en positiv og sosialt stimulerende greie, men har du ikke noe problem med at folk røyker seg stein ved små og store anledninger, har du en TV-date foran deg. På Blu-ray til og med, hvis du liker HD. 203 minutter er i minste laget Sesong 2 av Bored to Death gir meg ikke de sterke følelsene eller store opplevelsene, men jeg får lyst til å ta en tur til det store eplet sammen med kona eller en venn, kjøpe meg en jakke som Ray og rusle rundt, stikke innom en bar - bestille en Bud og diskutere hvordan vi skal fikse et eller annet. HBO sender fra seg en veldig boks-vennlig serie i forseggjort innpakning, men 203 minutter er i minste laget. Fortsatt. Bored to Death S02 er i salg fra og med 28.9.2011

000101

How to Make It in America S01 En vanedannende serie som føles som den er lagd nå nettopp. Fonten på skriften og det første stillbildet i vignetten sier meg alt - dette er en serie som handler om unge mennesker i New York - gjerne designere som skater på ettermiddagene og går på vernissasjer om kveldene. ...et superskarpt bilde av den største byen i USA og dens unge moteskapermiljø. Førsteinntrykket mitt er ikke så veldig skjeivt, for noe av dette stemmer. Men How to Make It in America trenger heller ikke å overraske meg, siden serien har kvalitetene som skal til for å fenge meg på egne premisser: Selvfølgelig blir jeg interessert i hva mine jevnaldrende New York-ere har å forholde seg til i kampen om å lykkes. Crisp Jeans - et forsøk på suksess Det som kjennetegner How to Make It in America er et superskarpt bilde av den største byen i USA og dens unge moteskapermiljø - folk som vil starte sitt eget jeansmerke, for eksempel. Slik som Ben (Bryan Greenberg) og Cam (Victor Rasuk) - en jøde og en latinamerikaner som har et begrenset nettverk men som kompenserer for begrensningen med sjarm, fiksing og triksing. Situasjonene som kjennetegner dette miljøet virker skildret fra innsiden av folk som kjenner miljøet - et miljø som er interessant nok i seg selv fordi byen faktisk vokser som en følge av motebransjen og i sin tur eksporterer moten sin til resten av verden. Et småskummelt søskenbarn Det eneste manusforfatter og produsent Ian Edelman trengte å gjøre, var å slenge inn et småskummel søskenbarn som akkurat hadde sluppet ut fra fengsel og han hadde en serie som skrev seg selv ved å kjenne miljøet fra innsiden. En serie som, i likhet med Bored to Death, gir meg umiddelbar New York i stua når jeg måtte få lyst på det, men ikke har råd eller tid til en New York-tur. Sex og singelliv - Denne serien er det Sex og singelliv var for meg på nittitallet, sier kona mi. Og hun har kanskje rett i det. Jeg har aldri sett Sex og singelliv, men jeg skjønner at den, akkurat som How to Make It in America, kan ta deg med til en verdensmetropol mens det regner sidelengs i Norge. Figurene er troverdige, om noe overdrevne til tider. Den mest overdrevne av alle er da også den morsomste: David Kaplan, spilt av Eddie Kaye Thomas ('Shitbreak' i American Pie) er seriens lille puddel - lite selvinnsikt men enormt selvbilde. Han spiller en stinn Wall Street-fyr uten ekte venner som bare slenger rundt seg med gatespråk og betalte venninner men som for meg er en jækla artig fyr i en serie med mange småbekymra gründere. Er Wayfarers fortsatt inne? How to Make It in America føles som den er lagd nå, i dag. Og en fyr som meg, som ikke holder styr på om Wayfarers fortsatt er inne eller mainstream, kan kose meg med troverdige skådiser i kule roller i Brooklyn, Downtown og Park Avenue. Dessuten tvinges jeg iblant til å ta et standpunkt til meg selv: - Hvorfor sitter jeg her og skriver anmeldelser av andres ting? Hvorfor skaper ikke jeg noe? Jeg vil jo skape noe jeg også! Dette er veldig sunne spørsmål å stille seg selv iblant. How to Make It in America er ute på BD og dvd nå.

000102

Fringe S02 Sesong 2 av Fringe tar opp cliffhanger-arven fra serier som Lost og Heroes. Liker du serier som X-files og Heroes? Da er JJ Abrams' Fringe serien for deg. Fringe mikser eksperimentell vitenskap med overnaturlige hendelser, og resultatet er svært underholdende. Her er noen eksempler: En mann eksploderer av seg selv, en rekke mennesker blir funnet døde og fullstendig tømt for cerebrospinalvæske (hjernevæske, journ.anm), mens andre har dødd ved at de spontant har blitt til aske. Det er akkurat slike saker som FBI-agenten Olivia Dunham (Anna Torv), forskeren Walter Bishop (John Noble) og sønnen hans Peter (Joshua Jackson) etterforsker. Sesong én forlot oss i tåka etter Olivia Dunham reiste til et alternativt univers. Nå får vi endelig flere svar: Hva skjedde egentlig med Peter da han var liten? Hva er det som er så spesielt med Olivia Dunam? Og hvorfor ble egentlig Walter lagt inn på mentalsykehus? Siden Filmpolitiets to kvinnelige medlemmer (Marte og Maria) er blodfans av Fringe, bestemte vi oss for å prøve en litt annen type anmeldelse denne gangen. Heng med! En verden nesten som vår egen Sesong to av serien har en dramatisk start. Olivia Dunham utsettes for en uforståelig ulykke og våkner opp på sykehus i New York. Møtet med det alternative universet i sesong én har forsterket sansene hennes, og det skal vise seg utover i sesongen at Oliva har egenskaper hun selv ikke var klar over. Vi får også en avklaring på rollen til observatørene, agentene som viser seg å spille en viktig rolle i Walter og Peters liv. Noe av det som gjør at vi både elsker og hater Fringe er at når vi endelig får svar kommer det også et nytt spørsmål. Fra første sekund av andre sesong er det klart at den kommer til å overgå den første. Slik det ofte er når både karakterer og handling har fått satt seg gjennom første sesong. Maria: Jeg synes det tar litt for lang tid før vi kommer ordentlig inn i hovedhandlingen. Olivia bruker mye tid på å finne ut hva som har skjedd med henne, noe seerne allerede har svaret på. Dessuten lurer jeg enda på om skuespillet til Anna Torv egentlig er noe å juble over. Marte: Jeg har også tenkt på det. Hun får mer å spille på utover i serien, men ellers virker hun veldig statisk. Mulig det har med rollen å gjøre ettersom Olivia blir mer følelsesmessig engasjert i både handlingen og de andre karakterene etter hvert. Men det er jo fortsatt ekstremt spennende! I sesong to møter Olivia Sam Weiss, en eksentrisk bowlingnerd som har mistenkelig mye kunnskap om det alternative universet. Men hva i helv...?! Fringe har et solid manus, og blander spenning med humor og varme. Det er mange tråder som skal knyttes sammen i serien, og heldigvis klarer serieskaperne å holde tunga rett i munnen. Noe av det som gjør at vi både elsker og hater Fringe er at når vi endelig får svar kommer det også et nytt spørsmål Det resulterer i utbrudd som: "Å fy f***!,"What the føkk?!", og "hva skjedde egentlig nå?" Andre sesong styrker relasjonene mellom rollefigurene og vi får se mer varierte sider av dem alle. Vi får vite mer om Peters barndom og Walters fortid. Vi får også hele episoder som bare er flashbacks, der vi får svar på mye av det vi har lurt på om fortiden. John Nobles kuriose karakter Marte: Samspillet mellom Walter og Peter er troverdig og blir stadig mer rørende samtidig som det byr på mye humor. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvem jeg synes er den beste skuespilleren av de to. Begge er veldig dyktige, men det er ingen tvil om at Fringe ikke hadde vært det samme uten John Noble som spiller Walter. Maria: Sesong to gjør jo at man blir veldig glad i Walter, men samtidig får kanskje seeren et vanskelig forhold til ham med tanke på hans mørkere sider. Men det er hverdags-Walter vi elsker. Det sier litt når hans første ord etter å ha vært døden nær handler om kyllingvinger. Skrullete Walter med gørr i den ene hånda og godteri i den andre. Et kjent syn. Sci-fi som overbeviser Marte: Selv om vitenskapen i Fringe er komplisert og abstrakt, er dette en serie det er lett å følge med på. Jeg får litt de samme abstinensene som da jeg så de første sesongene av Heroes, så med mindre man har sterk sci-fi-allergi, er dette en serie de fleste kan like. Maria: Det visuelle har mye å si for serien som ofte bytter mellom forskjellige universer og steder. Effekter og sminke er forseggjort, og jeg liker de subtile forskjellene mellom de to universene. I det alternative universet svever zeppeliner over byene, og mange store landemerker er satt i karantene på grunn av rifter mellom de to universene. DVD-boksen går mot slutten. Det er nå man er i fare for å døgne fordi vi rett og slett ikke klarer å slå av. Cliffhangeren som avslutter sesongen er enda mer dramatisk enn i den første. Uten å avsløre noe kan vi love skriking til TV-en i frustrasjon. Det kan ikke bli mer spennende nå! Eller kan det? Maria: Puh! Hva tror du? Maria: Jeg tenker også fem, men hva er det som gjør at vi ikke gir den seks da? Marte: Hmmm... Det er for mange episoder som går utenom den røde tråden, som jo gjorde oss litt utålmodige. Serien kunne med fordel vært kortere. Hadde den vært på 12 istedet for 23 episoder, for eksempel, så hadde det blitt enda mer intenst. Marte: Da hadde vi sikkert klaga over at den var for kort. Haha. Men ja. Det blir en femmer. Løp og kjøp

000103

Breaking Bad S02 The Sopranos har definitivt fått sin arvtager! Jeg har hele veien vært varsom med å utnevne arvtager etter serieklassikeren The Sopranos, men når jeg ser Breaking Bad er det den beste sammenligningen jeg kan komme på. Begge serier handler om kjernefamilien og samfunnsutviklingen og begge serier har en kriminell far i huset i hovedrollen som har min sympati tross i at vedkommende fortjener det mindre og mindre. Dette er en TV-serie du ikke vil gå glipp av. På grunn av en ren og skjær glipp fikk jeg aldri anmeldt sesong én av Breaking Bad, og uten å spoile noe vesentlig vil jeg bare si at dette er noe du ikke vil gå glipp av. Veien fra kjemilærer til speedkokk Breaking Bad handler om kjemilæreren Walter White (Bryan Cranston) som får kreft. Hjemme har han kone, en sønn i tenårene og et barn på vei. Siden helsevesenet i USA ikke funker på samme måten som her hjemme, må Walter ut med en del penger for cellegiftbehandling som han ikke har. Da er veien fra kjemilærer til speedkokk kort. Walter har nemlig sett på TV-en at det lønner seg å selge speed. ...familie og venners raknende grep om en mann drevet av behovet for å forsørge sine egne Et mystisk navn i narkomiljøet Sesong to fortsetter som en forlengelse av sesong én, og viser familie og venners raknende grep om en mann drevet av behovet for å forsørge sine egne. Med seg på laget har Walter Jesse Pinkman (Aaron Paul), som i begynnelsen er langt mer dreven i gangsterfaget enn Walter, men som blir forbigått av kjemilæreren i sesong to. Walter begynner nemlig så smått å eskalere fra å være et mystisk navn i narkomiljøet til å bli en tidvis truende skikkelse med stadig mindre skrupler. En sexy opportunist Seriens gode og nogenlunde stabile sentrum er Walters kone, Skyler (Anna Gunn). Skyler nærmer seg termin, men har begynt å jobbe litt for å tjene penger til husholdningen. Det samme gjelder for den herlige Walter Jr. (RJ Mitte) som også setter i gang tiltak for å hjelpe faren økonomisk. Ingen av disse vet noe om Walters illegale inntektskilde, og mye av humoren og spenningen i sesong to oppstår når disse to kommer nærmere sannheten. Sesong to inneholder dessuten en stilig og elegant 'Uma Thurmansk' jenterolle ved navn Jane (Krysten Ritter) som truer med å velte hele lasset. Jane er det franskmennene ville kalt 'femme fatale'. Jeg ville kalt henne en sexy opportunist. Jesse ser henne som det førstnevnte, Walter ser henne som det sistnevnte - et ambivalent og skjebnesvangert trekantforhold. ...la alt annet bero og se Breaking Bad i høst. Eksplosive sesongavslutninger Hvis du liker TV-serier som gir inntrykk av å ha en plan for utviklingen og ikke minst avslutningen, er Breaking Bad noe for deg. Hvis du i tillegg liker episoder som ender hengende på en avgrunn og eksplosive sesongavslutninger, bør du bare la alt annet bero og se Breaking Bad i høst. Breaking Bad er i salg fra 12.10.2011. Skrivekløe? Finn deg til rette i kommentarfeltet under!

000104

Deadwood - The Ultimate Collection En skinnende westernperle fra nybrottstiden! Fuck! Dette ordet vil du anse som en god gammel venn etter de tre strålende sesongene av HBO-serien Deadwood, som nå kan nytes på DVD i en pen samleboks. Den gjennomgående banningen i serien står i skarp kontrast til det ellers så høytidelige teaterspråket, som igjen står i skarp kontrast til de møkkete, voldsomme og ugjestmilde omgivelsene handlingen utspilles i. Deadwood er en helt spesiell tv-opplevelse, som forteller om sivilisasjonens vanskelige framvekst i det ville vesten. Det er ikke en av de mest kjente HBO-seriene, men jeg tør påstå at det er en av de aller beste! Westernby med voksesmerter Deadwood er en høyst virkelig by i Sør-Dakota, som vokste frem under gullrushet mot slutten av 1800-tallet. Handlingen tar til i 1870-årene, mens byen fremdeles er i sin spede begynnelse, ikke stort mer enn en håndfull ustødige hus på hver side av en gjørmete hovedgate. Vi introduseres for et interessant og allsidig persongalleri, som alle har ulike måter og takle den tøffe hverdagen på. De tre sesongene beskriver byens voksesmerter, og hvordan innbyggerne møter problemene som følger med den stadig raskere utviklingen. Basert på virkelige personer Flere av figurene i serien er basert på virkelige personer, som for eksempel westernlegendene Wild Bill Hickock og Calamity Jane. Timothy Olyphant spiller Seth Bullock, som først åpner butikk, og deretter forsøker å opprettholde lov og orden som sheriff. Molly Parker spiller den unge enka Alma Garret, som arver et gullskjerpe det finnes mange interessenter til. Brad Dourif spiller stedets lege, Doc Chocran, som fortvilet prøver å holde folkehelsa ved like med datidens mangelfulle legevitenskap. Og William Sanderson er E.B. Farnum, stedets hardt prøvede hotelldriver. Elsker hvert sekund Men stjerna i showet er utvilsomt den farlige, voldelige, lunefulle, men likevel sjarmerende bar- og horehus-eieren Al Swearengen, saftig spilt av en fantastisk Ian McShane. Dette er en av moderne tv-histories aller beste figurer, og det ser ut som om McShane elsker hvert sekund av denne rollen. Det gjør jeg, også! Hjerne vs muskler Seriens fremste fortrinn er kanskje at det ikke finnes noe klart skille mellom god og ond. Alle figurene kjemper i bunn og grunn for å overleve, og har sine egne metoder for og karre til seg det som trengs. De smarte bruker hjernen, de dumme bruker muskler. Kvinnene bruker gjerne kroppen, for dette er i høyeste grad en by for menn, men det finnes også kvinneskikkelser her som tør ty til farligere virkemidler for å overleve i Deadwood. Imponerende høy standard Hver og en av episodene holder imponerende høy standard, både når det gjelder manus, skuespill, foto og regi. Dette er fortellerkunst av beste sort! Og i en perfekt verden skulle det være nok. Dessverre ble ikke Deadwood en stor nok suksess til at HBO ville punge ut for flere sesonger. Heldigvis ble dette avklart i såpass god tid at sesong 3 avrundes fint. Kan det komme mer? Det ble på et tidspunkt planlagt å produsere to tv-filmer for å avslutte skikkelig, men det har ennå ikke blitt noe av. Nå har toget ganske sikkert gått, men så sent som i januar 2011 sa serieskaper David Milch til Esquire at han ikke visste om siste ord er sagt. Vi kan alltids håpe. Jeg skulle så gjerne ha tilbrakt mer tid med denne gjengen og denne byen. Epilog Deadwoods tid som beryktet westernby er for lengst over. I dag er byen et eneste stort casino. Jeg vant en gang 20 dollar der, og jeg skulle ønske jeg kunne si det var i Swearengens bar The Gem. Men det skjedde i Kevin Costner casino Midnight Star.

000106

In Treatment S03 Hvem hadde trodd at tjue minutter med prating kunne være så spennende? Jeg lurer på hvordan In Treatment ble solgt inn til HBO. - Har dere hørt om den israelske serien BeTipul? Den foregår utelukkende på et psykologkontor, og hver episode er en lang dialog mellom psykoterapeut og pasient. Kan vi ikke bare lage en amerikanisert blåkopi, det må jo bli en suksess? I tillegg kan konseptet med å komme til bunns i noens hode virke minst like skummelt og forstyrrende som drap, vold og zombier. Det er ikke sikkert det foregikk akkurat sånn, men jeg kan ikke skjønne annet en at de høye herrer i HBO hadde sine tvil da de sa ja til å lage In Treatment. Men ja sa de, og med fasit i hånd kan vi trygt fastslå at dramaglade TV-seere kan prise seg lykkelig for akkurat det. Første sesong uten støttehjul De første to sesongene av In Treatment er altså mer enn løselig basert på BeTipul - tidvis er det visstnok ren avskrift av den israelske suksesseriens manus. Men BeTipul gikk i bare to sesonger, denne sesongen har HBO stått på egne bein. De beina har tradisjon for å være fjellstø, men jeg var likevel spent på om de klarte å følge opp de to første knallsesongene når de ikke lenger hadde malen som har funka så bra til nå. Uten å røpe for mye: Det klarte de. Trangt rammeverk stiller krav In Treatment kan ved første øyekast virke som en serie det er lett å lage, det er jo bare to mennesker som sitter og prater med hverandre i tjue minutter. Men der rekvisittør og kostymeansvarlig har sluppet billig unna, har børa manusforfattere og skuespillere har måttet bære vært desto tyngre. Når rammeverket er såpass trangt må karakterene alene sørge for dynamikken. Og i og med at serien er en eneste lang dialog sier det seg selv at den må være mer enn passe god for at vi skal gidde å henge med. Det hjelper heller ikke med interessante karakterer og strøken dialog hvis ikke skuespillerne gjør jobben. In Treatment lykkes på alle disse punktene. Ikke hele tida, men mer enn nok til at jeg lett kan se seks tjueminuttere med prat i slengen. Fantastiske Sunil Paul Weston holder fortsatt til i Brooklyn. Han har ikke lenger et 20 millioner dollars-søksmål hengende over seg, men den grublende psykoterapauten er fortsatt langt fra lykkelig. Han strever med å ta fatt på neste etappe i livet, er usikker på seg selv som far, partner og psykolog, og lever med en konstant angst for at hans fars Parkinson-sykdom har gått i arv. Når rammeverket er såpass trangt må karakterene alene sørge for dynamikken. Hans egne problemer gjør derimot ikke at han mister lysten på å ordne opp i andres, tvert i mot. Vi blir kjent med tre vidt forskjellige pasienter som alle har sine kors å bære. Mange og tunge kors: Sunil er nylig blitt enkemann, og har nettopp kommet til New York for å bo hos sønnen og hans amerikanske kone. Kulturelt jetlagga, deprimert, sint, forvirra - men først og fremst sjukt interessant. Irrfan Khan portretterer den desillusjonerte og mangefasetterte matteprofessoren på best mulig måte, og gjør Sunil til min favorittkarakter - uavhengig av sesong. Frances (Debra Winger) er en kjent skuespillerinne som har karrierehøydepunktene bak seg. Hun sliter med forholdet til tenåringsdatra, og ikke minst søstra som tidligere har stått på pasientlista til Paul. Kanskje ikke en karakter som vil gå inn i In Treatment-historien som den mest spennende, men det trenger slett ikke å bety at hun er uinteressant. 16-åringen Jesse er adoptert, homofil og mildt sagt liberal når det kommer til seksualitet og sjølmedisinering. Agressiv men usikker, manipulerende men naiv. Karakteren er noe spissa, men representerer tenåringsproblematikk mange kan kjenne seg igjen i. Det perfekte limet Paul vil ikke bare analysere, han vil også bli analysert - om enn med en god porsjon ambivalens. Han har brutt kontakten med Gina, og unge Adele (Amy Ryan, havnepolitidama fra sesong to av The Wire) trer inn i rollen som psykologens psykolog. Adele er i seg selv ikke så spennende, men det skal hun da heller ikke være. Jobben hennes er å gi Paul muligheten til å virkelig vise seg frem, og i så måte funker hun flott. Å være vitne til at folks tanker og handlinger blir plukka fra hverandre og analysert åpner for rause mengder selvransakelse mens man lar seg underholde. Og Paul viser seg frem. Gabriel Byrne er intet mindre enn glimrende i rollen som Paul - for tredje sesong på rad. Trygg nok på seg sjøl til å aldri falle i overspillfella maler han Paul ut i stadig mer nyanserte og kompliserte strøk. Byrne/Paul er det perfekte limet i en serie som er helt avhengig av å ha en hovedkarakter som man stadig oppdager nye aspekter ved. Psykologi vs. zombier Hvorfor fungerer en serie som på vaskeseddelen kan virke som ei lydbok filmatisert med trangt budsjett så godt som In Treatment faktisk gjør? Jeg tror det handler om identifikasjon. Å være vitne til at folks tanker og handlinger blir plukka fra hverandre og analysert åpner for rause mengder selvransakelse mens man lar seg underholde. Så rause mengder at det tidvis nesten ble litt slitsomt for min del. Selv om man ikke nødvendigvis kjenner seg veldig igjen i én enkeltkarakter, tror jeg de fleste vil kjenne seg litt igjen i flere av dem. I tillegg kan konseptet med å komme til bunns i noens hode virke minst like skummelt og forstyrrende som drap, vold og zombier. In Treatment tar tak i deg. Serien tvinger deg til å tenke og å analysere, dette er ikke lettvint underholdning. Det er derimot god underholdning, tidvis føler jeg også at det er utviklende underholdning - det er ikke mange serier man kan si dét om. Alle kommer ikke til å like In Treatment, du merker fort om dette er noe for deg eller ikke. Jeg tror uansett at mange som i utgangspunktet er skeptiske vil bli overraska over hvor spennende tjue minutter med prating faktisk kan være. In Treatment sesong 3 er å få kjøpt fra 19. oktober. Enig? Uenig? Slå deg løs i kommentarfeltet!

000107

House S06 Er det ikke nok feildiagnostiseringer snart? House er en seiglivet tv-serie. I 2008 var serien det mest sette tv-programmet i verden (!) og Fox sender nå sesong 8 av serien i USA, noe som viser at publikum tydeligvis ikke blir lei av Dr. House. Jeg kan ikke si meg helt enig der. Dr. Gregory House (Hugh Laurie) er en sliten og nedbrutt kar når vi møter ham i sesong 6. I forrige sesong ble det for mye for den pilleknaskende legen som til slutt ikke klarte å skille hallusinasjoner fra virkelighet, og han måtte legge seg inn på en rehabiliteringsinstitusjon. Dr. House er på kanten, og har gått fra lege til pasient. En pasient som ligger fastspent i en seng mens abstinensene river og sliter i ham. Laurie får skinne I de to første episodene som ble sendt som en to timer lang sesongåpning, får vi se hvordan House sliter med å komme seg videre og akseptere premissene for hva som må til for at han skal bli frisk. Det er ingen tvil om at Hugh Laurie virkelig får vist seg frem som skuespiller i disse episodene. Dessverre virker de noe malplassert ettersom det er lite utover i serien som peker tilbake på det som burde vært et sjellsettende opphold på mentalinstitusjonen. Jeg koser meg likevel i Hugh Lauries nærvær, og har blitt så godt kjent og vant med ham som House at jeg nesten synes det er rart å høre ham snakke britisk i eldre serier som Sorte Orm eller Fry and Laurie. Tilbake til det vanlige Etter to episoder er vi tilbake på sykehuset igjen hvor medisinverdenenes svar på Sherlock Holmes fortsetter å småkrangle med bestekompisen Dr. Wilson, spilt av Robert Sean Leonard. Han er en empatisk fyr som trengs for å gi en motvekt Dr. House, men har fortsatt mye å gå på for å bli en flerdimensjonal karakter som det er spennende å følge med på. Dr. Chase og Dr. Alison er et begredelig ektepar som småkrangler på repeat. Thirteen (Olivia Wilde) derimot, er en av mine favorittfigurer, og tar med seg litt sårt trengt mystikk i serien. Dr Cuddy bringer litt ræv og kløft som i det minste får Dr. House's hjertepumpe til å gå litt fortere, og som fungerer fint som kjærlighetsinteressen som House kan ha sine verbale forspill med hver gang han gjør noe ugagn. Fast oppskrift Hver episode tar som vanlig for seg en pasient med en absurd sykdom som House og teamet hans først feildiagnostiserer tre - fire ganger. Etter et dramatisk øyeblikk der pasienten nesten dør kommer House på den geniale løsningen, og de resterende fem minuttene av episoden brukes på House sitt privatliv. Tv-serie ment for tv House er først og fremst en tv-serie som man ser på tv. Ikke en tv-serie man putter i DVD-spilleren og koser seg med i timesvis. Hovedproblemet med House er den tar utgangspunkt i en uvikelig narrativ oppskrift med en en dramatisk kurve som dikteres av pipende sykehusapparater. Sesongstarten - og slutten er knakende gode episoder. De bryter med den vanlige oppbygningen, og vi får se favorittfigurene våre langt utenfor sin komfortsone. Disse episodene slår også til med noen nydelige øyeblikk på fotofronten som hadde hevet terningkastet på serien hadde de holdt på denne kvaliteten gjennom hele sesongen. House er likevel en akseptabel tv-serie i sjangeren "ting jeg ser på mens jeg lager og spiser middag". Få med deg starten, hopp over et par feildiagnostiseringer og sett deg ned foran tv'en akkurat i det serien tar for seg noe vittig og personlig om House og veien mot den rette løsningen. På den andre siden, hvis du er en av dem som har holdt deg til serien gjennom alle foregående sesonger, klarer du sikkert én til. Er du forresten fan av andre tv-serier fra legeverdenen? Ta quizen vår og finn ut hvor mye peiling du har!

000108

Bones S06 Fjærlett underholdning som støtter seg på karakterer og driter i plot. Jeg kunne gjort ting veldig enkelt for meg selv og bare saksa anmeldelsen jeg skrev av Bones s05 for et snaut år siden. For her er det ikke voldsomt mye som har forandra seg. Elska du forrige sesong kommer du til å elske denne, hata du forrige sesong kommer du til å hate denne, og var du likegyldig til forrige sesong - du skjønner opplegget. Tilbake til D.C. Kjapp innføring for deg som aldri har sett det før: Bones er en feelgood-serie i mordetterforskningsramme som veksler mellom å være drama, krim og komedie. For å si det i klartekst: Dette er underholdning på sitt aller minst krevende. FBI-agent Seeley Booth (David Paul Boreanaz) og rettsantropolog Temperance "Bones" Brennan (Emily Deschanel) står i spissen for en gjeng forskere som alle er verdensenere på sitt felt. De kombinerer hjernekraft med alle tenkelige og utenkelige høyteknologiske hjelpemidler for å oppklare alle drap i deres nedslagsfelt der offeret må identifiseres ved hjelp av skjellettet. Forrige sesong slutta med at teamet ble spredt for alle vinder, denne sesongen starter med at alle blir henta tilbake til Jeffersonian Institute i D.C. for å gjøre det de kan best. Booth har funnet seg kjæreste i Afghanistan, og Hodgins og Montenegro venter barn - ellers er det business as usual. Nærmer seg lettbeint Bones er skreddersydd for den delen av TV-publikummet som gjerne konsumerer seriene sine mens de surfer på nettet og prater i telefonen. Eventuelt bare vil koble helt ut og skru hjerneaktiviteten ned på et minimum. For å si det i klartekst: Dette er underholdning på sitt aller minst krevende. Krimplottene varierer fortsatt fra "ok" til "totalt uengasjerende" - de fleste er nok nærmere det siste enn det første. Dette er jo selvfølgelig en uting hvis det er krimaspektet du er interessert i (da ser du på feil serie), men samtidig gjør det at du fint kan holde på med noe annet i noen minutter uten å føle at du har gått glipp av særlig mye. Etterforskningsdelen er uansett bare ei litt tilfeldig ramme rundt et knippe småsjarmerende figurer som ikke lar det at jobben deres er sentrert rundt lik dempe humøret på arbeidsplassen. Komikken er heldigvis litt mindre krampatig enn den var i sesongen før, de beveger seg til en viss grad fra humor mot lettbeint underholdning for å si det med Radioresepsjonen-lingo. Det gjør det marginalt lettere å takle at det fortsatt overforklares i stor stil, og at logiske småbrister dukker opp med ujevne mellomrom. Trivelig men tomt Serien bæres fortsatt av Bones og Booth. De er de mest spennende rollefigurene, og portretteres av de beste skuespillerene. Bones blir stadig mer menneskelig, og det at Booth - som er den i særklasse mest troverdige skikkelsa i serien - har dame gir karakterene noe nytt å spille på. Tospannet går nok ikke inn i historiebøkene som tidenes mest interessante TV-par, men de står godt til hverandre og har unektelig den noe udefinerbare kvaliteten kjemi. Dette smitter over på resten av besetninga som skaper jovial stemning på tross av det mangelfulle manuset. Og akkurat der ligger kanskje Bones' fremste kvalitet. Det er noe hyggelig og lettvint med hele greia, og det kan få deg til å glemme at de intetsigende mordgåtene har svært liten verdi i seg selv. Hvis du velger å legge godvilja til, vel å merke. Sesong 6 er et bittelite steg i riktig retning sammenligna med sesongen før, men Bones er fortsatt Bones. Aksepterer du premissene finnes det verre måter å slå i hjel en snau time foran skjermen på. Men de bedre måtene er nok fortsatt i flertall. Bones sesong 6 fås kjøpt i Norge fra 26.10.

000110

Nissene over skog og hei Høydepunktene kommer med 45 sekunders mellomrom. Det skal godt gjøres å snu noe så døvt som nisser til noe morsomt. Det mener jeg. Faktisk, sett all nissefilmhelvete under ett, så er Nissene på låven fra 2001 et av de beste forsøkene på å konseptualisere den skjeggete tjukkasen til humor. En slags ironisk boble Espen Eckbo og Kristian Ødegård ventet ti hele år på å komme med en oppfølger, antageligvis grunna fallhøyde og frykten for å ikke kunne leve opp til forventningene. Og ja, ti år er ufattelig lenge for å slippe en juleserie, spesielt med tanke på hvor enkel oppskrift konseptet er bygd rundt; 24 nisser delt opp i grå- og hvitskjeggnissene skal tråkle seg gjennom skog og mark med en strisekk full av julepresanger som skal overrekkes i 100% tilstand til et herberge (tror jeg). Serien er selvfølgelig pakket inn i en slags ironisk boble med stikk til reality-TV. Nissene over skog og hei er faktisk bedre enn Nissene på låven. 45 sekunder mellom utbruddene Det er så enkelt at jeg trodde at det skulle ramle sammen. Men Eckbo/Ødegård skriver såpass godt at det sjeldent går mer enn 45 sekunder før du bryter ut med enten «ha!», «haha!!», «hva faen?!», «øhhhhh», «sjekk ut Rhino, a» eller «Atle, alltid bra!». For i tillegg til tolv nye deltakere, der jeg lo mest av nykomlingen Ernst Øyvind, videosjappekisen med null ansvarsfølelse og som lett hadde vært en utmerket side-sidekick til Jay and Silent Bob, kommer kjente, kjære fjes tilbake på skjermen. - Et av seriens sterkeste kort er Atle Antonsens idiotkarakter, Bent Leikvoll. Den depressive budbilsjåføren Rhino Min personlige favoritt av Eckbos karakterer i serien er den depressive budbilsjåføren og artisten fra Rodeløkka, Rhino Thue. Han er tilbake for anledningen med ANGZT MACHINE (mannens solo-elektronika-prosjekt) tatovert på brystet. Hårsår som alltid, naturligvis. Grunnen til at han blir med på en slags ny runde er enkel: «Hevn. Revansj.» PS: Det må nevnes at Eckbo spiller hele fem karakterer, storkudos! Et av seriens sterkeste kort er Atle Antonsens idiotkarakter, Bent Leikvoll. Alltid irriterende, alltid litt dummere enn de andre, alltid morsom. Det eneste jeg er noe bekymret over er om de nye deltakerne (altså ingen av Eckbos karakterer), kan muligens drukne i et allerede sammensatt persongalleri. Vi får se. Morsomt er det uansett. Nissene over skog og hei ser du på TVNorge fra 1. desember klokken 20.00, og vurderingen er basert på de første fem episodene.

000111

Justified S01 Moderne western med nåtidsproblematikk og tidløs problemløsning Westernsjangeren lever i beste velgående, tenker jeg når jeg ser Justified. Det er ikke ofte jeg treffer på en serie med en så klar og tydelig hovedperson som Raylan Givens. Han har kanskje et noe uklart mål, men et glassklart middel - nemlig evnen til å manipulere loven over på sin side. Og da ligger både storskurkene og småskurkene i småbyen tynt an. Olyphant gjør kanskje sin beste rolle noensinne som Givens. Justified handler om U.S. Marshal Givens som skyter en satan i grenseland til nødverge og dermed hisser på seg sjefene i Miami. Sjefene forflytter Givens fra Miami til Lexington, Kentucky - hans barndomsby - og her må sjarmøren i stetsonhatt handskes med ekskjærester, foreldre og gamle kjenninger. Hardt, innbitt - nesten bittert Serien er skapt av Graham Yost, og i rollen som Givens har Yost valgt Timothy Olyphant. Et glimrende valg. Olyphant er den nye Clint Eastwood, noe han overbeviste meg om bare ved å låne stemmen sin til skikkelsen "Spirit of the West" i den fantastiske Rango. Det harde, innbitte - nesten bitre - som må til for å skape denne typen figur, faller seg naturlig for Olyphant, som i Givens kanskje gjør sin beste rolle noensinne. Det er på bygda den virkelige jævelskapen skjer Utgangspunktet for Justified er altså at en overkvalifisert bypurk må hanskes med småbykriminalitet, men alle som har satt sitt ben i ei revesaks vet av erfaring at det er på bygda den virkelige jævelskapen skjer. Derfor blir det minst like hett å være U.S. Marshal i Lexington som i Miami. Og godt er det, for serier fra Miami finnes det fra før. Justified føles unik. Som en perle. En megasjarmerende nabojente med avsagd hagle. Figurene i Justified er i det store og det hele bra skildret av mer eller mindre kjente fjes, og selv om ikke alle er like minneverdige holder skuespilleriet en jevn kvalitet hele sesongen gjennom: Den alltid fantastiske Walton Goggins MÅ nevnes i rollen som Givens' motpart, Boyd Crowder; en fyr som ikke tar fem øre for å blåse ei kirke i lufta med rakettkaster i den ene øyeblikket og sitere bibelen i det neste. Pappa Crowder, spilt av M.C. Gainey, er en fantastisk slemming og seriens ruvende, uhyggelig faderlige gærning. Joelle Carter sitter som ei kule som Givens eks-kjæreste Ava - den megasjarmerende nabojenta som selvfølgelig kan å skyte med avsagd hagle. Manusarbeidet åpner sterkt og avslutter sterkt med en liten dypp i midten. Justified er altså best i begynnelsen og slutten - en klassisk førstesesong. Gangstagrass, gresshopper og hunder som bjeffer Justified er lyden av Gangstagrass' temalåt 'Long Hard Times To Come', gresshopper og hunder som bjeffer. Det er en moderne westernserie med nåtidsproblematikk og en tidløs måte å hamle opp med problemene på. Dessuten er serien et kjempebra følge til bourbonen. (Hør forresten hele Gangstagrass' nye album i Spotify. Det anbefales.) Blir det Justified under treet i år? Sesong én kommer i alle fall for salg i dag. Har du kommentarer? Fyr løs (i nødverge, da).

000112

Mildred Pierce Prisvinnende serier kan være kjipe, de óg. Norgespremiere 27.12 - NRK1 - 21:15 Mildred Pierce er en bejublet og prisbelønt miniserie som får meg til å trekke på skuldrene av prisutdelinger. Det er ingenting med denne serien som virkelig vekker serieelskeren i meg fra romjulsslumringen, snarere tvert imot. Mildred Pierce gjør meg veldig forbanna på en veldig langtekkelig måte. Kveldens premiereserie på NRK1 handler om Mildred Pierce som jobber og sliter og klarer seg bra under depresjonen i USA, men som har litt uhell i kjærlighet og ei utakknemmelig drittdatter. Det handler med andre ord om et mor-datter-forhold spilt ut mellom Mildred (Kate Winslet) og Veda (Morgan Turner og senere Evan Rachel Wood) der den ene parten er overbeskyttende og velmenende til det katastrofale og den andre bare er en jævelunge. Mildred Pierce gir meg ikke så mye nytt perspektiv som den gjør meg veldig forbanna, og den gjør meg forbannet på en veldig langtekkelig måte. Hvor mye er en villig til å ofre for sine barn? Serien er bra spilt og bra laget og alt det der, typisk nok. Det gjør det jo verre å mislike den. Men allikevel må jeg være ærlig og sette ord på det jeg mener, og det får nå i det minste bli en støtteerklæring til dere andre som har hørt om denne 'prisbelønte HBO-serien' men som kjenner at dere ikke liker det dere ser. Mildred Pierce problematiserer hvor mye en er villig til å ofre for sine barn - satt i en annen tid. Men det er ikke god underholdning å se nesten seks timer hvor en hovedperson jeg egentlig skulle heiet på, aldri kan sette skapet på plass. Din mening teller Du som liker den, har ikke dårlig smak eller noe. Du har rett og slett smak, akkurat som meg. Og har du en annen oppfatning av serien, ønsker jeg dine kommentarer hjertelig velkommen i kommentarfeltet under. Kanskje du fikk en dvd eller en cd til jul? Sett på den i nitida i kveld i stedet, du. Jeg tror jeg skal se Six Feet Under. Mildred Pierce har premiere på NRK1 i kveld, klokka 21:15

000113

Once Upon a Time For den ikke så visuelt kresne eventyrfansen NORGESPREMIERE 1.1. - TVNorge - 19:30 Utsagnet fra Ginnifer Goodwin om at 'de gode manusforfatterne jobber i TV' har jeg melket hardt de siste månedene. Og det har vært godt. Goodwyn kom med påstanden under fjorårets San Diego Comic-Con, en gedigen popkulturell messe hvor blant annet serien hun er norgesaktuell med i dag, Once Upon a Time, ble vist frem for en sal full av nerder og wannabees. Once Upon a Time er ikke spesielt stilig å se på. Jeg har sett de tre første episodene av Once Upon a Time, og jeg tror hun har rett i at mange gode manusforfattere har meldt overgang til TV i den senere tid. Men hva er det rekvisitørene, scenografene og sminkørene venter på? Once Upon a Time er nemlig ikke spesielt stilig å se på. Begynner med slutten TV-serien fortelles i fortid og nåtid, hvor fortiden er den erketypiske eventyrverdenen hvor Snehvit, Prinsen, Den onde Dronninga, de syv dvergene og alle de andre eventyrskikkelsene bor. Serien begynner ved eventyrets slutt - Snehvit får sin Prins, men seremonien er knapt slutt før den onde Dronningen tramper inn og lager sur stemning. Hun kaster en forbannelse over samtlige i hele det forbanna eventyrlandet, seg selv inkludert, og sender med det alle eventyrfigurene inn i vår verden. Smell. Som en ekstra tvist fjernes hukommelsen på samtlige slik at ingen husker hvem de var. Styrken ligger i nåtiden Once Upon a Times styrke er nåtiden. Det er i nåtiden seriens heltinne lever, hun heter Emma og spilles av Jennifer Morrison. Hun gjør en bra innsats, må jeg si. Det hadde vært bortimot krise om Morrison hadde overspilt like mye som mange andre her, men hun begrenser seg og toner ned de største muskelgruppene i ansiktet. Sammen med den overspilte Henry (Jared Gilmore) må hun orientere seg i forhekselsen hun har rotet seg inn i, og det tar henne heldigvis ikke så lang tid. Svakheten er selve eventyrdelen Once Upon a Times svakeste side er dessverre tilbakeblikkene til eventyrverdenen. Det som egentlig skulle vært selve rosinen i pølsa blir en bortimot uspennende affære hvor verken skuespilleri, kostymer, sminke eller spesialeffekter holder så høy standard som jeg kunne tenkt meg. Innmari synd er det - utpågjort faktisk - Siden Once Upon a Time forsøker å dikte på de eksisterende eventyrene med forhistorier og bihistorier jeg aldri før har hørt. For hardcore eventyrfans Hvis du er hardcore eventyrfan, er nok dette noe du bør få med deg for ernæringens skyld. Forresten så er det ingen fare for å dø av mangelsjukdommer om dagen heller, det er mye på gang i fantasy- og eventyrsjangren. Men det er stor sjanse for at du med hell kan bruke tiden din på noe annet. Svelger du eventyr med hud og hår, eller spiller det faktisk en rolle hvordan det ser ut? Kommentarfeltet er ditt! LES OGSÅ: Filmpolitiet kårer årets beste FILMER | SPILL | SERIER

000114

Broen Alt du kan ønske deg fra en dansk-svensk spenningsserie! UTE PÅ BLU-RAY OG DVD: Oppdatering 25.01: Jeg har nå fått sett alle ti episodene av Broen, og puster lettet ut. Serien holder spenningen hele veien, og jeg har fått presentert mange slags handlingsvendinger og sett flere potensielle gjerningsmenn komme og gå. Jeg digger at manusforfatterne bare slenger inn nye elementer som gis plass i historien og ikke bruker tiden på å snakke om hvor fælt ting er. Det setter Saga en effektiv stopper for med sin avfeiende væremåte. Både Saga og Martin har en vei å gå i Broen som begge skal lære noe av, og de er rimelig herja inne i tiende episode. Jeg óg. Broen er en serie du får mest utbytte av hvis du ser et par-tre episoder i slengen. Så, videre til det jeg skrev om den 2. januar i år: Takk og lov for kommentarfeltet vårt. Uten det hadde vi bare vært halvparten så artig et nettsted. Hos oss er ikke en artikkel ferdig idét den publiseres - tvert imot: det er når den er ute, at moroa begynner. Før jul la vi ut hver våre lister over årets beste utgivelser innen film, spill og serier. Og det er fra kommentarfeltet i min sak over 2011s beste serier at jeg nå vil trekke frem bruker triestes utsagn: - Den beste serien har ennå ikke blitt vist på norsk TV og heter Bron/Broen. -trieste. - Den beste serien har ennå ikke blitt vist på norsk TV og heter Bron/Broen. Dette er en mørk svensk-dansk thrillerserie som mest sannsynlig blir vist på NRK på nyåret. Som jeg sa til trieste: -du hadde meg på 'Bron'. Slike oppfordringer i kommentarfeltet svelger jeg rått, og gleden var stor da jeg første nyttårsdag fikk sett de tre første episodene av Broen selv. Jeg kan uten videre slutte meg til triestes anbefaling og gjøre deg ekstra oppmerksom på kveldens dansk-svenske krimthriller på NRK1. En død kvinne i kjørefeltet Broen begynner på Øresundsbroen - den nesten åtte kilometer lange broforbindelsen mellom Malmø og København. En kveld slukkes lyset midt på broen i omtrent et minutt, og når lyset kommer på igjen ligger det en død kvinne midt i det ene kjørefeltet. Fra Malmø kommer politietterforsker Saga Norén (Sofia Helin) og fra København kommer politietterforsker Martin Rohde (Kim Bodnia). Dette er starten på et fascinerende samarbeid, siden det som ser ut som et enkeltstående drap viser seg å være noe helt annet. Et slags vakkert romvesen Helins rollefigur Saga Norén er en av de mest spesielle etterforskerne jeg har sett på TV. Tankene går mot et slags vakkert romvesen, eller et barn i en voksen kropp. Sagas måte å være på er nemlig alt annet enn A4, og etter et par-tre episoder er Saga Broens komiske ingrediens, siden hun ikke skjønner hva sosial omgang vil si. Det gjør derimot Martin Rohde, som liker Saga og ler av hennes merkelige vesen. Bodnia er naturlig og sosial i rollen som Rohde - en rolle som utrolig nok passer ham glimrende. Her er nemlig ingen voldelige utbrudd, ingen eksplosjoner og harde virkemidler som Bodnia har gjort seg mest kjent for. Han er en bamsete danske med vondt i pikken som følge av en sterilisering - en jordnær og fin fyr. Spennende og overveldende Broen introduserer flere figurer enn som så, og noen av dem presenteres helt løsrevet fra den pågående etterforskningen før de flettes inn i hovedhistorien på snedig vis. Birollene står ikke tilbake for hovedrollene heller - i det hele tatt er Broen nydelig rollebesatt. Drapsmysteriet som flik for flik avdekkes er like spennende som det er overveldende. Broen er velspilt, velregissert og vanskelig å legge fra seg - alt det jeg vil at en dansk eller svensk eller hvilken som helst spenningsserie skal være. Iblant får jeg den gode, gnagende følelsen av at ingenting er som det ser ut til og at avsløringene kommer til å rive opp alt med rota. Dét er en god følelse. Det skorter ikke på makabre og oppfinnsomme vendinger i Broen, og jeg finner ikke en eneste ting å sette fingeren på. Broen er den varmeste krimanbefalingen så langt i det nye året, og vil nok gi deg ti engasjerende mandagskvelder. Broen er ute på Blu-ray og dvd fra og med i dag, 25.01.

000115

Game of Thrones S01 Det beste som har skjedd fantasysjangeren på ti år. Game of Thrones er en fantastisk serie. Den som vil beskrive Game of Thrones for en annen person, bruker gjerne Ringenes Herre som en referanse. Og det er ikke så dumt det - Ringenes Herre er en ti år gammel filmtrilogi og var det beste som hadde skjedd fantasy-sjangeren på den tiden. Game of Thrones er det beste som har skjedd fantasysjangeren siden. Nå er sesong 1 ute på Blu-ray og DVD! Ingenting i Game of Thrones er kjedelig å følge med på. Stedet er Westeros - et kontinent som kanskje kan beskrives som et langstrakt Storbritannia, der nordspissen er dekt av en evig vinter som trolig strekker seg til nordpolen. Her har en stor mur stått i tusenvis av år for å beskytte resten av landet mot skrekkelige vesener fra nord. Sørspissen av Westeros består av stein og ørken og strekker seg østover mot nabokontinentet Essos. Urovekkende beskjeder fra isødet I Westeros kan ’vintrene vare en mannsalder og somrene flere tiår’, og idét HBO-serien begynner kommer det urovekkende beskjeder fra isødet i nord om at 'de andre' - overnaturlige skapninger og menneskenes fiender - igjen er blitt observert. Game of Thrones går opp i den høyere enheten enkelte glimrende TV-serier iblant når. I tillegg kommer meldinger fra øst om at gjenlevende ættinger av en avsatt konge har planer om å ta igjen makten og mer til. En konstant maktkamp Ingenting i Game of Thrones er kjedelig, og dét er en bragd i seg selv, så mye det er å følge med på i Westeros’ syv kongeriker. Landet befolkes av mennesker, dyr og andre vesener i en slags middelaldertid som er typisk for fantasysjangeren. Og sjangeren tro foregår det også en konstant maktkamp om herredømmet over hele Westeros. Motiver, strategier og intriger av stor underholdningsverdi Maktkampen foregår mellom de forskjellige adelsfamiliene, og kampen står om å få sitte på Jerntronen. Det er et sammensurium av motiver, strategier og intriger av stor underholdningsverdi; den gåtefulle evenukkens lavmælte hvisking og den brautende kongens rop i fylla fascinerer selv den som har sett lignende før. Grunnen til seriens umiddelbare appell er nok et solid skriftlig utgangspunkt i forfatter George R. R. Martins bøker A Song of Ice and Fire (jeg har ikke lest bøkene), men også et lykkelig ekteskap mellom serieskapere og skuespillere som gjør at Game of Thrones går opp i den høyere enheten enkelte glimrende TV-serier iblant når. Kjente (og ukjente) kjære Rollelisten består av kjente og kjære fjes som Sean Bean, Michelle Fairley, Peter Dinklage, Nikolaj Coster-Waldau og Aidan Gillen, og de nye fjesene blir like fort kjære de også. Spesielt synes jeg Maisie Williams som den guttete Arya Stark og Emilia Clarke som den vevre og usårlige Daenerys Targaryen fortjener å trekkes frem. De blir rollene sine, kort sagt. Og de er gode eksemplifiseringer på Game of Thrones’ suksess. Jeg har allerede kåret sesong én av Game of Thrones til 2011s beste TV-serie, og det er all mulig grunn til å investere i en Blu-ray eller DVD! Har du kommentarer, spørsmål eller synspunkter? Kommentarfeltet under er åpent for alle!

000116

Hell on Wheels Verdt å se - grunnet én mann: 'The Swede'. NORGESPREMIERE - 29.1 - VOX - 22.00. Hell on Wheels er en ny, amerikansk TV-serie som handler om jernhestens vei fra øst mot vest i 1860-årene, hvor svarte slaver, horer, nybyggere, indianere, kyniske entrepenører og krigstraumatiserte borgerkrigssoldater møtes. Hovedpersonen, Cullen Bohannon, hører til sistnevnte, og selv om han er en vrien hovedperson i leve seg inn i, har han sine øyeblikk. Anson Mount heter den virkelige personen som spiller Bohannon, og han spiller den riktig, siden Bohannon ikke har så mye å leve for lengre og det lille han igjen å leve for kun trenger enkelte korte aktive handlinger. En mesterlig oppvisning i kald og kynisk nordisk nybyggermentalitet. Som når han går fra å være dødsdømt til å bli arbeidsleder på 'Hell on Wheels' - jernbaneutbygningen. 'The Swede' Men det er ikke Mount som gjør Hell on Wheels verdt å se. Det er Thor Gundersen som er verdt å se - spilt av Christopher Heyerdahl - en mesterlig oppvisning i kald og kynisk nordisk nybyggermentalitet med fantastisk norsk-engelsk aksent som 'The Swede'. En rapper fronter slavene Slavene frontes av rapperen Common i rollen som Elam, og jeg var ikke overbevist til å begynne med. Han hadde ikke den intensiteten som de andre på rollelisten hadde, og siden Elam er alfahannen blant slavene og alfahannene i Hell on Wheels må være himla intense for å overbevise, trodde jeg ikke på ham til å begynne med. Men i episode tre begynner det å komme seg, selv om jeg fortsatt ikke er sikker på om Common er like mye skådis som musiker. Landets hardeste side Den røde tråden i Hell on Wheels er etterforskingen som leder Bohannon stadig nærmere å få sin hevn over de som ødela familien hans - og sin egen frelse. Bihistoriene forteller om nybyggere som møter det lovede landets hardeste side, de svartes gryende rettigheter og den industrielle utviklingen. Blodige og nærgående bilder Den langsomme ferden foregår i teltleirer og brakker i ødemarken - indianernes land. Et nådeløst og usentimentalt land. Derfor får jeg se blodige og nærgående bilder av skalperinger og henrettelser. Avsenderen er AMC - samme kanal som viser blod og gørr i The Walking Dead hver uke. Råskapen er en del av Hell on Wheels som enten skremmer deg vekk eller holder deg fanget - jeg, for min del, sitter i klisteret. Hell on Wheels spiller dessuten minst like kul kjenningsmusikk som Justified - moderne musikk som nikker kraftig til country og setter stemningen perfekt. Jeg liker slike renselsesreiser som Hell on Wheels legger opp til - enda det kan være vondt og stygt å se på. Hell on Wheels har norgespremiere i morgen kveld, søndag, klokka 22:00 på TVNorge VOX. Omtalen er basert på de tre første episodene.

000118

Futurama S05 & 6 Verdens beste spedisjonsbyrå vender tilbake og feirer seg selv! Det er noe herlig med serier som vender tilbake og feirer seg selv. I 2003 var det over for Futurama på kanalen Fox (som også sender søskenprogrammet The Simpsons); de til sammen fire sesongene ble sendt om og om igjen, og etterhvert kom de fire dvd-filmene som er kule nok, men som drar den intergalaktiske galskapen litt for langt ut i spilletid. - Selv en genial serie som denne trenger litt innkjøring etter noen års fravær. Futurama kler TV-formatet aller best, og nå er serien tilbake der den hører hjemme: på boks, bestående av 26 flunka nye episoder spilt inn i seriens nye hjem; Comedy Central. To forskjellige femtesesonger Tunga må være rett i munnen når det snakkes om Futurama-sesonger: Viasat 4 og TV2 har sendt sesong fem, men det er en annen sesong fem enn den som er på boksen jeg anmelder i dag: De fire rett-på-dvd-filmene ble nemlig redigert om til 16 TV-episoder og sendt som sesong fem i USA (og her i Norge). Boksen jeg anmelder i dag representerer Comedy Centrals Futurama, og kalles egentlig sesong 6A og 6B, men på boksen står det altså sesong 5 og 6. Ikke noe av dette er tidligere sendt på norsk TV. Den gode miksen mellom varme og satire Jeg ble rørt etter første episode. Som sagt er serien kjempeglad over å være tilbake, og det holdes ikke tilbake på noe vis. Og så tok det meg litt tid, men i løpet av sjette episode, "Lethal Inspection", kjente jeg at den gode miksen mellom varme og satire stemte. Selv en genial serie som denne trenger litt innkjøring etter noen års fravær, men når Bender er tilbake på sitt gamle menneskeforaktende, umoralske og megalomane selv, er det som om Futurama aldri har vært på pause. Overgangen til Comedy Central (South Park) merkes ikke på manusarbeidet, men kan sees i de innledende episodene på at Amy og Leela stadig er halvnakne - en oppjustering av seksualiteten, rett og slett. Dette tones ned etterhvert som sesongen går sin gang, og jeg ser at Matt Groening og David X. Cohen (serieskaperne) har funnet formen et sted midt i mellom fortidens trygghet og nåtidens opprør. Futurama har ADHD Det er pussig at Leela og Fry er sammen nå, men forholdet spilles ned en del ettersom sesongen går sin gang, og tas opp igjen litt mot slutten av sesong seks. Det samme med Kif og Amys forhold, som egentlig er et veldig underholdende et. Leela og Frys forhold er seriøst, og sørger for enkelte av Futuramas følelsesladde øyeblikk uten humor. Futurama har ADHD, og det kler serien godt. Diagnosen har en positiv påvirkning på historiefortellingen, replikkene og seriens referanser til samtidige fenomener i det virkelige liv. Historiene starter ett sted, hopper videre til en assosiasjon (Lolcats, iPhone, frøbanken på Svalbard, roboseksualitet) og sper på med samtidssatire der det måtte passe, før serien hopper videre og fordyper seg i en ny, interessant tanke et annet sted. Robot Santa gir gjengen en lekse Juleepisoden markerer skillet mellom sesong fem og sesong seks (6A og 6B). Her angriper Robot Santa med alt han har, og gir gjengen en lekse i hvordan jul egentlig skal feires. Futurama når iblant nye høyder i sesong fem og seks, og slikt er en enorm glede å se. Utviklingen, eller kurven, peker definitivt oppover for Futurama, og jeg hører inspirerte stemmeskuespillere glede seg over sprudlende manus. Futurama - The Complete Seasons 5 & 6 er i salg fra 1.2.2012. Har du kommentarer til anmeldelsen, er det plenty med plass under her :)

000120

Mad Men S05E01 Fremdeles det smarteste du kan se på TV! OBS: Denne anmeldelsen inneholder noen få spoilers. Det er 17 måneder siden forrige episode av Mad Men strålet rundt på amerikanske tv-skjermer. Det er en evighet i seriesammenheng. Men i den 92 minutter lange første episoden av sesong 5, A Little Kiss, virker det som om tiden har stått stille. Likevel har mye skjedd. Seriens skaper og hovedforfatter Matthew Weiner og regissør Jennifer Getzinger mye tid på å gjenforene oss med figurene, kontoret og tidsånden. Det legges ut noen ledetråder til hva sesong 5 vil handle om. Og Mad Men virker fremdeles å være noe av det stiligste, smarteste og mest sofistikerte du kan se på en tv-skjerm! Siden sist Maktforholdet i reklamebyrået Sterling Cooper Draper Pryce er i ferd med å endres. Roger Sterling (John Slattery) kjenner det brenner under føttene hans, og tyr til sleipe metoder for å holde maktbalansen i hevd overfor den yngre Pete Campbell (Vincent Kartheiser). Joan Harris (Christina Hendricks) har fått barn, og er redd for å glipp av jobben mens hun er borte. Og så er det Don Draper, da (Jon Hamm). Hans plutselige ekteskap med sekretæren Megan (Jessica Paré) i sesong 4 møter problemer allerede nå. Hun er åpenbart ikke helt klar over alle sider ved Dons personlighet, og tråkker feil når hun vil feire hans 40-års bursdag. Fokuserer på menneskene Mad Men har et fantastisk persongalleri, som er i stadig utvikling. Sesong 5 introduserer noen nye fjes, men de gamle kjente er fremdeles mest i fokus. Jeg synes det mest spennende i denne første episoden er å se Joan takle morsrollen, Pete gå i klinsj med Roger og Don reagere negativt på Megans vennlige og velmente gest. Samtidig er det en ting jeg savner i episoden, nemlig at reklamebyrået faktisk lager reklame. Det har alltid vært noe av det mest fascinerende med serien, fordi hvordan de velger å selge produkter, sier samtidig mye om tidsånden figurene lever i. Men dette kommer vi sikkert tilbake til senere i sesong 5. Denne innledende episoden fokuserer på menneskene, ikke faget. Den hvite manns verden I en scene i begynnelsen ser vi Don hilse sine tre barn god morgen. Datteren og den yngste sønnen får et kyss på kinnet. Men ti-åringen Mickey må håndhilse. Don er fremdeles følelsesmessig distansert, iallefall på utsiden. Andre menn begynner å føle forventningene til mannsrollen endre seg. Vi ser Pete ha en diskusjon med en annen pendler på toget om hvordan konene plutselig begynner å legge seg opp i hva de gjør på jobben, og hvorfor de kommer sent hjem. Mad Men skildrer fremdeles den hvite manns verden i sesong 5, men flere tegn i tiden tyder på at både kvinner og menn av alle farger reiser seg for å kreve sin plass. Kan bli spennende Når Mad Men endelig er tilbake, er det ikke med et smell, men med et sus av forventninger til hva som skal utfolde seg over de neste 12 episodene. Den første signaliserer tilsynelatende ingen ekstreme omveltninger, men viser tegn til potensielle interessekonflikter og nasjonale spørsmål som kan bli svært spennende å følge med på. Og Don Draper er fremdeles den mørke, mystiske, barske og besnærende figuren som alle kvinner vil ha, og alle menn vil være. Bare innrøm det! (Her i Norge vises sesong 5 av Mad Men på VOX fra 8. april)

000121

Game of Thrones S02 Det episke dramaet forsetter i andre sesong av Game of Thrones. Det er duket for krig, intriger, sex og drama når de adelige familiene i de syv kongerikene i Westeros fortsetter kampen om makten og tronen i Game of Thrones. Da Torfinn Borkhus anmeldte den første sesongen, mente han at dette var det beste som hadde skjedd fantasysjangeren på ti år. Han omtalte Game of Thrones som en fantastisk serie - og det er den fortsatt. Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene i andre sesong, og jeg er ikke skuffet over fortsettelsen! Maktkrigen fortsetter Andre sesong av Game of Thrones starter der den første sesongen slapp. Borgerkrig herjer i de syv kongerikene i Westeros. Lannister-klanen klamrer seg til makten med den ufordragelige drittungen Joffrey på tronen. Han blir mer og mer fryktelig mot sin forlovede Sansa Stark, mens han hersker i King's Landing som en maktsyk og sadistisk treåring. Brødrene til den avdøde kongen Robert Baratheon, Renly og Stannis, vil begge vippe Joffrey av tronen og ta kronen selv, mens Robb Stark kriger for rettferdighet, hevn og herredømme i nord. Et rikt persongalleri Dette er bare noen få av de mange historietrådene vi følger i andre sesong av Game of Thrones. Det er mye å følge med på, og manusforfatterne og regissør Alan Taylor vever det sammen på mesterlig vis. Likevel gjelder det å ha handlingsforløpet og persongalleriet fra første sesong friskt i minne. Andre sesong bruker nemlig ikke tid på å introdusere oss for menneskene og universet på ny. Du må holde tunga rett i munn for å følge med på hvem som kriger mot hverandre og hvem som er allierte, spesielt hvis du ikke har lest George R. R. Martins A Clash of Kings, som andre sesong er basert på. Strålende skuespillere Det var ikke alle rollefigurene som overlevde første sesong av serien. Persongalleriet er imidlertid ikke svekket av den grunn. Du møter flere nye rollefigurer i sesong to av Game of Thrones. Balon Greyjoy, Stannis Baratheon, prestinne av R'hllor Mellisandre av Asshai og Davos Seaworth, er noen av figurene som veves inn i historien. Liam Cunningham er flott som Davos Seaworth, en tidligere smugler og som nå er lojal tilhenger av Stannis Baratheon. Stephen Dillane gjør en god jobb for å få meg til å mislike den strenge Stannis, mens Carice van Houten er skremmende og forførende som Mellisandre. Det er imidlertid skuespillerne fra første sesong som jeg fortsatt har mest sansen for. Lena Headey overbeviser spesielt som manipulerende adelskvinne og beskyttende dronningmor, mens Peter Dinklage er den virkelige stjernen i serien som Tyrion Lannister. Tyrion er en kompleks figur med både gode og dårlige egenskaper, som handler både uselvisk og egoistisk. Dinklage spiller dette ut med en overbevisning og troverdighet som imponerer. Et mesterlig drama Game of Thrones er et intenst karakterdrama med solid manus og dyktige skuespillere. Andre sesong fortsetter eventyret på mesterlig vis. Dette er en serie der fantasyfantaster og dramaelskere kan møtes i skjønn forening. Dramaet fengsler deg fra første til siste stund i hver episode, du kjeder deg ikke et sekund! De timeslange episodene flyr forbi og gjør deg sulten på mer. Game of Thrones er allerede sikret en plass på listen over serieklassikere. Hvis HBO fullfører adapsjonen av alle bøkene i George R.R. Martins mesterverk A Song of Ice And Fire, vil Game of Thrones gå ned i historien som en av de beste seriene gjennom tidene! GAME OF THRONES HAR PREMIERE PÅ CANAL+ ONSDAG 2. MAI KLOKKEN 20.00. Serien kommer på NRK3 tidlig i 2013.

000122

Treme s02 Katastrofehåndtering av ypperste slag. Fjorten måneder har gått siden kombinasjonen Katrina/dårlig ingeniørarbeid sørga for at 80 prosent av New Orleans sto under vann. Unntakstilstanden som regjerte i månedene etter katastrofen har nå glidd over i en ny type hverdag - post-Katarina-hverdagen. Antoine Batiste jakter fortsatt kontinuerlig på neste gig, Chief Lambreaux kjemper en stadig mer fånyttes kamp mot byråkrati og forsikringsselskaper, Annie Tee får stadig oftere ta med seg fela si innendørs for å spille, mens DJ Davis utrettelig pusher både musikk og propaganda - mye er ved det gamle. Sesongen plukker opp tråden der den forrige slutta, og til tross for at det har gått litt tid virker de to første sesongene som en eneste lang sømløs historie. Det meste Torfinn skrev om sesong 1 gjelder fortsatt. Uten episoder Treme behandler på et vis episodeinndelinger som et nødvendig onde. Det oppleves som om de har spilt inn en elleve timer lang film, og i ettertid gitt klipperne beskjed om å dele den opp i timeslange biter. Er du avhengig av cliffhangere som drar deg videre gjennom serien trenger du ikke prøve deg på Treme. Det er ikke første gang David Simon prioriterer helhet foran episodedramaturgi når han lager TV-serier - The Wire transcenderer også tradisjonell episodeoppbygging. Og nok en gang gir han seeren følelsen av å se på noe mer enn en vanlig TV-serie, det minner mer om en visuell roman - en glimrende, visuell roman. Jeg så hele sesongen på ei helg. Treme nytes gjerne - og kanskje aller helst - i store doser. Krever sin seer Treme har i det hele tatt mye til felles med The Wire, ikke bare skaperen og flere av skuespillerene (i denne sesongen introduseres Jim True-Frost og James Ransone - Prez og Ziggy fra The Wire). Først og fremst: Dette er to serier du må bestemme deg for å se på, og ikke avskrive selv om det lugger litt i starten - ikke forvent å bli oppslukt etter ti minutter. Simon fôrer ikke med teskje, og spenningskurven kan være litt utydelig - Treme sesong 2 er intet unntak. MEN: Hvis du investerer noen timer av livet ditt i disse seriene kommer du ikke til å angre. Sannsynligvis kommer du til å investere enda flere timer på et senere tidspunkt - for å se alt på nytt. Både Treme og The Wire har et bredt og rikt persongalleri der ingen spiller tydelige hovedroller, og begge forteller mange parallelle - og like viktige - historier. Mangelen på én overordna historie gjør at miljø, helhet og stemning blir avgjørende for opplevelsen - i begge seriene fungerer dette tilnærma perfekt. Dialogen er prikkfri, forresten - nok et fellestrekk som bør nevnes. Krisehåndtering og kultur Hvis The Wire er et portrett av Baltimore er Treme en hyllest til New Orleans. En bittersøt, kjærlig hyllest. The city that care forgot spiller den virkelige hovedrollen, jeg har aldri før sett en serie som har dratt det geografiske bakteppet så langt fram i handlinga. Her er det karakterenes jobb å bygge opp under miljøet de lever i - ikke omvendt. Og for et miljø! Pulserende og fargesprakende - kontinuerlig lydlagt av jazzen som ser ut til å fortsatt leve i en symbiose med byen som skapte den. Krisehåndtering og kultur går hånd i hånd, og sammen utgjør de to Tremes tematiske ryggrad. Mannen i gata Treme s02 er leken og alvorlig, varm og mørk. Alt dette i enda større grad enn i første sesong. New Orleans anno 2006/2007 blir granska med et kritisk, men kjærlig blikk. Politi, politikere og katastrofeprofitører blir fortsatt levna liten ære, men Treme bruker langt mer energi på den jevne New Orleaners tilværelse i år 1 etter Katarina enn på makthaverne. 11 timer med Treme er en følelsesladd opplevelse. Fra kynisme til inderlighet, fra lykke til fortvilelse. Men det som kommuniseres aller klarest er håp og optimisme. I tillegg blir enhver hyggelig opplevelse ekstra hyggelig når utgangspunktet er katastrofisk - dette gjør at Treme er stappa med feelgood-øyeblikk. Jeg har bare tilbragt snaut tre døgn i New Orleans, og sliter derfor med å si noe om hvor ekte Treme faktisk er. Men jeg tror på universet, helt og fullt. Og enda viktigere: Jeg elsker det. Treme s02 er nå i salg på Platekompaniet

000124

SherlockS2 Den moderne Sherlock held fram i same stil. Ypperleg stil! Eg legg på ingen måte skjul på at eg ikkje var samd i Torfinn si anmelding av Sherlock sesong 1. Der, då var det sagt. Sherlock og Watson er attende, og held fram i sporet dei slutta av med i sesong 1. Dette er ei modernisering av Sherlock, satt til dagens London. Der dei opprinnelege Holmes-bøkene var dagbøker skrivne av Watson, følgjer me no livet rundt Watson sin terapautiske blogg, som han skriv om deiras eventyr. Sherlock er ein britisk miniserie, med tre halvannatimeslange episodar. Som i første sesong er desse meir eller mindre basert på klassiske Sherlock-historier, og er fylt med nok tilbakekall til bøkene til at fans kan nikke gjenkjennande. Den vanskelege andreepisoden Andre episode er den svakaste, ikkje ulikt første sesong. Det kan verke som om manusforfattar Steven Moffat har følt seg tvungen til å ta med Hunden i Baskerville fordi det er ei av dei mest kjende Sherlock-historiene, men blandinga av den høgst rasjonelle Sherlock og dei overnaturlege elementa til den påståtte demonhunden fanga ikkje meg på same måte som dei andre to (som omhandlar eit rojal skandale, og endå eit oppgjer med Sherlocks erkefiende og «likemann»). Den andre episoden er på ingen måte dårleg TV, men målt opp mot dei resterande episodane tapar det seg litt. Dette er nemleg noko av det betre eg har sett på TV nokon sinne.

000126

Boardwalk Empire S02 Denne gongen er det personleg. Det har ikkje gått meir enn fem minutter før Ku Klux Klan angrip ein av spritfabrikkane under Nucky Thompsons styring i andre sesong av forteljinga om The Boardwalk Empire. 1921 vert eit hardt år for Nucky Thompson, men langt frå det siste. Til det er historia for gripande, og langtidsbelønninga for stor. Men på kort sikt, episodevis, kan det framleis bli litt langtekkeleg. Vanekriminelle som politikarar er i vinden for tida, men ingen skal seie at Nucky ikkje taklar brasene godt. Han sjonglerar trusretningar, haldningar og folkegrupper som det var den lettaste sak av verda. Men når dei som står han nære konspirerar mot han, vert det vanskeleg uansett. Har fanga tidsalderen Atlantic City har knappast blitt portrettert vakrare enn dette, sjølv om me hovudsakleg får sjå innsida av bygningar. Lyset kan sjå litt planlagt ut til tider – byen er i ein evig dus glød – men dei verker å følgje planen som Martin Scorsese la ned med første episode i første sesong. Der heile første sesong vart ei sakte oppbyggjing av figurane, er andre sesong ei sakte nedriving, noko eg tykkjer fungerar betre. Dei personlege drivkreftene som står bak diverse svik er mykje sterkare denne sesongen enn sist gang. Best samla Dette er nok ein serie som bør sjåast i samla format. Og HBO har gjort eit godt arbeide med å setje saman ei pakke for deg å nyte serien i. Eg får oppsummeringsstoff, interessant materiale frå bak kamera, nokre dokumentarar om forbodstida (som mystisk nok forklarar kor tidsriktig TV-serien er), og ikkje minst den hendige «kven er dette?» -funksjonen som kan hentast fram når eg betvilar kven som eigentleg er foreldra til kven, eller kva ho eigentleg gjorde førre sesong. Meir Nucky, meir Chalky, meir Darmody Nucky Thompson (Steve Buscemi) har alltid balansert på knivseggen mellom politiker og kriminell. Buscemis karisma og skodespel held serien oppe og tilfører det distinkte som serien ellers ikkje heilt klarar å skape utan han. Bakhistoria er òg nettopp det som gjer historia til James Dermody (Michael Pitt) så interessant. Forholdet til mora vert utforska, og skapar eit av få verkelege sjokkelement i sesongen. Stort omfang Av serier som går akkurat no er det kanskje berre Game of Thrones som har det same omfang som Boardwalk Empire. Kjøtet på beina som eg følte serien mangla sist sesong er meir på plass, og gjer det meir sjåverdig. Men saktegåande er det framleis. Den forteljast meir på same måte som Mad Men, saktegåande og meir som éin lang film enn fleire episoder. Og då er det jo greit å ha nettopp alle episodane samla på same stad! Har du sett Boardwalk Empire? Legg att din vurdering under traileren for sesong 2.

000127

True Blood S05 Det kan ikke bli mer blodig en dette. Endelig blir man engasjert igjen! Den femte sesongen av vampyrdramaet True Blood er den beste i serien hittil. De to siste sesongene av HBOs blodige eventyr om Sookie Stackhouse har ikke overbevist. Nå er det godt å se at serien er tilbake på rett kjøl. Dette er deilig underholdning. Politikk og religion og sånn Sesong fire av True Blood var preget av intriger som ble dratt ut til det kjedsommelige. Heldigvis er det et helt annet tempo over serien i den femte sesongen og du får aldri tid til å kjede deg. Politisk renkespill, religion og opprør er stikkord for det som utspiller seg. Når vampyrene Eric (Alexander Skarsgård) og Bill (Stephen Moyer) blir arrestert av vampyrmyndighetene, blir vi med til basen for vampyrenes hemmelige og aller høyeste styresmakt, der en politisk maktkamp utspiller seg blant styremedlemmene. Skal vampyrene fortsette å leve av det kunstige blodet True Blood, eller skal de gå tilbake til et levesett der vampyrer er en overlegen rase og mennesker kun er kveg? Samtidig dukker det opp opprørsgrupper som vil ta knekken på vampyrer og andre overnaturlige vesener. Livet blir derfor ekstra farlig for våre venner i Bon Temps. Politikk og religion fungerer godt som tema for sesongen. Det gir serien mer substans enn den har hatt tidligere og gjør handlingen mer interessant. Nye og gode rollefigurer Dialogen i den femte sesongen av True Blood er blitt skarpere og frekkere. Vi blir også introdusert for flere sterke, nye rollefigurer i denne sesongen. Christopher Meloni, kjent fra Law & Order: Special Victims Unit, er for eksempel rå i rollen som styrelederen Roman. Meloni overbeviser stort som den beinharde vampyren som leder med jernhånd. Hans skuespillerprestasjon overgår selv Alexander Skarsgård, som lenge har vært min favorittskuespiller i serien. I tillegg til flere gode nye, utvikler også flere av de gamle rollefigurene seg til det bedre. Hovedpersonen Sookie, spilt av Anna Paquin, har endelig fått litt mer bein i nesa, Tara gjennomgår en større forandring som gjør henne mye tøffere og Jason vokser som person i denne sesongen. Glimrende underholdning I femte sesong av True Blood har serien mer vold og galskap enn noen gang – og mer blod, mye mer blod enn noen av de tidligere sesongene. Det er spennende og jeg liker det! Sesongen fikk meg til å rope til TV-en og småhoppe i sofaen ved flere anledninger. Det er tydelig at serieskaper Alan Ball ønsker å avslutte med et smell. Tidligere i år ble det klart at Ball legger fra seg det kreative ansvaret og slutter som manusforfatter for serien, og Ball har gitt alt i arbeidet med sin siste sesong av True Blood. En spennende historie, bedre karakterutvikling og gode skuespillerprestasjoner gjør dette til en solid sesong som gir deg 12 episoder med glimrende underholdning. Det skal bli interessant å se om den sjette sesongen i serien vi klare å toppe dette. True Blood S05 hadde norgespremiere på C More 6. september og kommer på NRK3 våren 2013.

000131

Forbrytelsen SE03 Intens krim etter velkjent oppskrift. Forbrytelsen går inn i sin tredje og siste sesong med den samme, etter hvert velkjente, suksessformelen som preget de to første. Et intrikat krimplott, nære familierelasjoner og storpolitisk spill veves sammen til en intens og underholdende krim-noir. Det funker heldigvis fortsatt. Denne gangen har handlingen fått et maritimt bakteppe – en uidentifisert sjømann blir funnet drept i havneområdet i København. Kriminaletterforsker Sarah Lund settes på saken og får snart erfare at mordet kun er opptakten til en større og mer infam forbrytelse, med forgreninger til Danmarks største industrikonsern, en profilert skipsreder og selveste statsministerens kontor. Gråbøl er glimrende Danskene er uforskammet gode på TV-drama. Forbrytelsen, med Sofie Gråbøl i rollen som den ustabile og smått ikoniske politietterforskeren Sarah Lund, er en av de største Skandinaviske TV-suksessene på denne siden av 2000-tallet. Gråbøl er fortsatt glimrende i rollen. Strikkegenseren er på plass, det samme er sitrondropsene og det rufsete privatlivet. Etter 25 år i tjenesten begynner Sarah Lund i tillegg å bli lei av jobben sin. Heldigvis tar det ikke lang tid før plottet skrus til og gir henne annet å tenke på. Serien er svært tro mot sitt eget formspråk og fortellerteknikken vi kjenner fra de to første sesongene. Vi følger fortsatt flere parallelle historier som gradvis flettes inn i hverandre. Intens spenning Personlig synes jeg forrige sesong var en liten nedtur. Den manglet litt av intensiteten til forgjengeren. I tillegg hadde den et tema som nok engasjerte dansker i større grad enn nordmenn (danske soldaters tilstedeværelse i Afghanistan). I denne tredje sesongen har de gått litt tilbake til den nære, intense spenningen som preget første forbrytelse. Ifølge serieskaperne er de nå inne i sin definitivt siste sesong. Dermed blir jeg ekstra nysgjerrig på hvor langt manusforfatterne tør å gå. Så langt er dette krim av ypperste klasse og jeg gleder meg til fortsettelsen. Anmeldelsen er basert på de to første episodene. Forbrytelsen ser du på NRK1 mandager klokken 22.00. Si din mening om Forbrytelsen i kommentarfeltet!

000132

The Walking Dead S03 Første episode av sesong tre er et deilig stykke blodig zombiedrama. Natt til mandag var det amerikansk premiere på tredje sesong av The Walking Dead. På torsdag starter sesongen på Fox Crime her i Norge. Jeg har sett første episode av sesong tre og det er tydelig at The Walking Dead er i ferd med å bli mørkere enn noen gang. Episoden forteller om en utslitt gruppe mennesker som er i ferd med å miste alt håp om tilværelsen. Sesongpremieren er ikke full av overraskende elementer, men følger en trygg oppskrift. Likevel er dette en nervepirrende, underholdende og ekstremt spennende episode! Den håpløse stillheten Tredje sesong starter flere måneder etter avslutningen i sesong to. Pågangsmotet sheriff Rick Grimes og gjengen hadde mens de bodde på gården i forrige sesong er strippet vekk – tilbake står en håpløs og desillusjonert gruppe mennesker. De fem minuttene med stillhet, der ingen sier et ord, episoden starter med, poengterer håpløsheten de alle kjenner på. Vinteren har vært lang og hard. Loris gravide mage har vokst seg stor og resten av flokken er slitne etter lang tid på veien. Håp om trygghet bak fengselsmurer Når Rick og de andre overlevende kommer over et gammelt fengsel virker det som om frelsen er nær. Alt de trenger å gjøre er å rense ut zombiene som infiserer plassen, så vil matrasjoner, medisiner og ikke minst trygghet bak murene være innen rekkevidde. Gruppen tar for seg oppgaven på en kald og praktisk måte. Det er deilig å se at gjengen endelig har lært litt mer om hva som må til for å overleve i en verden full av kjøttetende zombier. Den første runden med skadedyrbekjempelse går altså fint, men så tar Rick og gutta turen lenger inn i fengselet, og det er ikke overraskende at ting ikke går helt etter planen når de beveger seg dypere inne i de mørke korridorene. Det er ikke vanskelig å gjette hva som venter rundt neste sving, men dette ødelegger likevel ikke for opplevelsen av sesongpremieren. Historien er så godt og nervepirrende fortalt at det ikke gjør noe om serien følger en trygg oppskrift. Selv når du venter på det du vet kommer til å skje, sitter du med hjertet i halsen. Jeg var helt svett i håndflatene da episoden var over og kan nesten ikke vente til neste episode! Bitterheten råder Fokuset i serien er fortsatt på de mellommenneskelige relasjonene og dette er en av grunnene til at jeg liker The Walking Dead så godt. Serien er mer enn bare hjernedøde zombier, den er en velskreven dramaserie med interessante rollefigurer, som helt tilfeldigvis har havnet i en postapokalyptisk verden. I denne første episoden av sesong tre ser vi at Rick gjør det han kan for å holde gruppen i live, samtidig som han leter etter en trygg havn der Lori kan føde barnet sitt – dette begynner imidlertid å tære på den pliktoppfyllende sheriffen. Dette er likevel ingen såpeopera – dramaet er godt balansert av actionsekvenser og nervepirrende spenning i fengselets mørke korridorer. Det er en kald, kynisk og bitter Rick vi møter i sesongpremieren. Etter hvert som Loris mage har vokst seg større har også hans følelse av å ha blitt forrådt vokst seg vond. Det er tydelig at tanken på at kona skal føde ungen til mannen han drepte i forrige sesong ikke er lett å takle. Jo mer konfliktfylt Rick blir, desto mer interessant blir han som figur. Andrew Lincoln spiller ut hans frustrasjoner med en overbevisning som lar meg virkelig kjenne på bitterheten som tærer på han innenfra. Det ser ut til at det blir enda mer fokus på forholdene i gruppa denne sesongen. Første episode etablerer statusen for de forskjellige relasjonene. Det nyforelskede forholdet til Glenn og Maggie, det usikre og haltende forholdet mellom Carol og Daryl og sist, men ikke minst det vanskelige og vonde forholdet til Rick og Lori. Dette er likevel ingen såpeopera – dramaet er godt balansert av actionsekvenser og nervepirrende spenning i fengselets mørke korridorer. Ny og tøff sverdsvingende dame I slutten av sesong to ble Andrea separert fra resten av gjengen i dramatikken da de flyktet fra gården. Det siste vi så av henne var da hun ble overfalt ev en død fyr i skogen og ble reddet av en mørkkledd skikkelse med katana og to kjeveløse zombier i bånd. I første episode får vi endelig møte Michonne, den hardbarka dama som reddet henne. Den relativt ukjente Danai Gurira spiller den ensomme vandreren som tydeligvis klarer å holde hodet kaldt når zombiene blir for nærgående. Vi blir ikke særlig kjent med henne i sesongpremieren, men det kommer frem at hun og Andrea har utviklet et vennskap over vinteren. Det er deilig å endelig se en skikkelig tøff kvinne i The Walking Dead, og jeg gleder meg til å få en innføring i hvilke ferdigheter Michonne har med samuraisverdet. Gled deg til fortsettelsen! Denne smakebiten på sesong tre av The Walking Dead gir meg virkelig lyst på mer. Det er et godt stykke mellom hver serie som serverer tidenes best lagde zombier kombinert med en spennende historie og gode rollefigurer. Andre sesong av The Walking Dead var til tider litt treg og på et punkt var håpet om noe bedre den eneste grunnen til at jeg fortsatte å se. Sesongen tok seg heldigvis opp mot slutten og hvis sesong tre fortsetter så forrykende som denne første episoden lover, så har vi en virkelig spennende høst i møte! Anmeldelsen er basert på den første episoden av sesongen. The Walking Dead ser du på Fox Crime torsdager klokken 21.55.

000133

Justified S03 U. S. Marshall Givens har mista grepet, men Justified er fortsatt like sylskarp. Når den moderne western-historien Justified nå er tilbake på TV-skjermen i tredje sesong, er det fortsatt med sylskarp dialog i fokus at serien forteller om U. S. Marshall Raylan Givens. Siden Raylan fikk litt hard medfart i forrige sesong er ikke han like på lenger, men rollefiguren er kanskje enda mer interessant, og Timothy Olyphant spiller fortsatt like strålende. Har mista grepet Justified tar oss med til småbyen Lexington i Kentucky, der den tøffe U. S. Marshall Givens jobber med å fakke hardbarka kriminelle som lovens lange arm. Da vi forlot Raylan i andre sesong hadde han blitt skutt og han hadde nettopp funnet ut at ekskona Winona (Natalie Zea) var gravid med hans barn. Tredje sesong fortsetter der den forrige sesongen slapp. Vi møter en Raylan som sliter med å komme i form etter skuddskaden, som hemmer skuddarmen hans, og Reylan er ikke bare fysisk skadet, det virker også som at han ikke er på topp psykisk sett. Han har begynt å miste grepet og gjør flere feil vi aldri ville forventet av den Raylan vi har blitt kjent med gjennom sesong en og to. Siden han og ekskona har funnet tilbake til hverandre igjen, og i tillegg har et barn på vei, har Raylan mer å miste enn noen gang. Det er kanskje også en av grunnene til at han ikke er like rask på avtrekkeren som før. Iskald skurk Timothy Olyphant spiller fortsatt som han er født for rollen, og Walter Goggins er fortsatt skremmende god som sleipingen Boyd Crowder, som har planer om å ta over som kongen for marihuana-handelen i området, tidligere drevet av dopdronninga Mags Bennet (Emmy-vinner Margo Martindale), som sjekket ut i forrige sesong. Det er imidlertid flere som har planer om å overta den tittelen. Storkaren Robert Quarles, spilt av Neal McDonough (Band of Brothers, Medical Investigations, Captain America: The First Avenger), har planer om å ta over styringa i hele østre Kentucky. Med sine isblå øyne har Neal McDonough en spesiell evne til å spille kynisk og kald skurk, og basert på de to episodene jeg har sett kommer han til å gjøre en god jobb som hovedskurken i sesong 3 av Justified også. God underholdning Det gjelder å holde ørene åpne og følge med på praten når du ser Justified, og sesong tre er ikke annerledes. Serien drives fortsatt fremover av velskreven dialog, som skuespillerne leverer på overbevisende sett. Nyanserte rollefigurer gir mer dybde til historien, og bidrar til at Justified blir en underholdende etterforskningsserie i herlig moderne westernstil. Anmeldelsen er basert på de to første episodene. Justified ser du på Viasat 4, mandager klokken 00.00.

000134

Nashville S01 En velskrevet dramaserie som det er verdt å følge med på! Når Oscar-vinneren Callie Khouri, manusforfatteren bak Thelma & Louise, lager TV-serie om country oppstår det søt musikk. Nashville er en fin blanding av fine countrymelodier, drama og intriger, og dette kan være denne TV-sesongens beste nykommer på skjermen. Etter å ha sett de første episodene i serien kan jeg konstatere at Nashville er en lovende dramaserie, og jeg gleder meg til å se fortsettelsen. Generasjonskrig Nashville tar oss med til countryhovedstaden i USA, der Rayna Jaymes, spilt av Connie Britton (Friday Night Lights, American Horror Story), regjerer som dronningen av country. Med 20 år i bransjen har hun vært en udiskutabel stjerne i en årrekke, men Rayna begynner å dra på åra, stjernestatusen har så vidt begynt å falme, den nye plata selger ikke og Rayna spiller konserter for halvtomme saler. For å promotere det nye albumet uten å gå i minus økonomisk, vil Raynas plateselskap at hun skal turnere sammen med den unge nye countrystjerna Juliette Barnes (Hayden Panettiere), men de to ender i stedet opp som bitre rivaler. Rayna vil ikke assosieres med en tyggegummi-country-pop-artist som kun spiller på sex, mens Juliette ikke er spesielt begeistret for det hun ser på som en avdanka countrydronning som har mista grepet. Det brygger opp til full diva-krig når begge vil ha gitaristen Deacon Claybourne (Charles Esten), Raynas tidligere elsker og låtskriverkompanjong, med på sin turné. Dette er kjernen i handlingen i Nashville. I tillegg veves den politiske karrieren til Raynas mann, økonomisk trøbbel, og Raynas problemer med sin kontrollerende far, inn på en smart måte. Kontrasten mellom glitteret og showet på scenen, til det som foregår i kulissene når sceneteppet er gått ned, er stor. Nyanserte rollefigurer Liker du ikke countrymusikk, sier du? Jeg tviler på at det har noe å si for om du kommer til å like Nashville eller ikke. Serien handler ikke så mye om musikken, som om menneskene bak den – det er rollefigurene, ikke musikken som er i fokus. Selv om både Rayna og Juliette begge er klisjéfylte rollefigurer, den falmende stjerna som klamrer seg til suksess og den sexye nykommeren som ligger seg til topps, så er de også nyanserte figurer som det er interessant å følge med på. Den promiskuøse og utspekulerte Juliette, gjør det hun må for å nå sine mål, men vi får også se en mer sårbar side av henne som viser at det faktisk er en virkelig person under alle paljettene. Rayna fremstår som en beinhard dame som har vært i bransjen lenge, men vi ser også at det ligger mange vanskelige valg i livet bak suksessen. Siden serien gidder å bruke tid på å vise at det er mer ved figurene enn det vi først ser, så er det et godt grunnlag for karakterutvikling her og det skal bli spennende å se hvor denne utviklingen tar serien. Callie Khouris manusarbeid er gjennomført bra, og derfor har jeg tro på at serien kan bli et TV-drama det er verdt å følge med på i tiden fremover, så lenge den unngår å tråkke altfor dypt ned i klisjémyra den sirkler rundt. Ekte musikkglede Så –synger skuespillerne selv? Ja, det gjør de. Nashville leverer et lydspor som består av en blanding av coverlåter og melodier skapt for serien, som skuespillerne leverer overraskende bra. Panettiere har jobbet med musikk før og Britton skal ha jobbet med den legendariske musikeren og produsenten T-Bone Burnett for å få stemmen i stand. Jeg er ikke i tvil om at det er en del autotune med i bildet her i tillegg, men slik er det jo med virkelige artister også. Nashville promoteres som en serie om ekte musikkglede, og derfor kunne jeg ønske at serien inneholdt mer musikk. Ja, jeg vet at Nashville er i en helt annen liga enn Glee, og at serien er laget for et helt annet publikum, men jeg savner å kunne drømme meg ihvertfall litt bort i lengre musikkinnslag. Et høydepunkt er sidehistorien om den usikre servitrisen som viser seg å være en strålende låtskriver, og som opptrer på det lokale vannhullet på en åpen mic-kveld sammen med gutten som jobber i baren. Sam Palladio og Clare Bowen er sukkersøte sammen mens de leverer en trist låt, sunget med sarte stemmer, men det er jo så fint. Her føler jeg att kjærligheten for musikken virkelig kommer frem, og det er med denne historien vi får kommentaren om at musikken, det er "a piece of you that you're obligated to share". Jada, la oss smøre på med et tykt lag sentimentalitet – det går helt greit, for det smaker jo ganske godt en gang i blant. Music, it's a piece of you that you're obligated to share. - Avery Barkley i Nashville. Verdt å følge med på Den første episoden i serien har mye å fortelle og mange figurer å introdusere og derfor er tempoet ekstremt høyt. Det var mye som skulle fortelles, noe som ble litt slitsomt, og jeg følte at klippetempoet ikke passet inn i en TV-serie om countrymusikk. Heldigvis har serien roet seg ned i den tredje episoden, slik at vi får tid til å puste mellom slagene, så ikke bli redd hvis du først synes det virker litt mye. Nashville er absolutt en serie du kan kose deg med nå som vintermørket og kulda virkelig setter inn. Ikke la deg skremme av de glamorøse, Frustrerte fruer-aktige promobildene som reklamerer for serien. Diva-krigen til tross, her det ikke bare tullete intriger og overdreven drama, Nashville er faktisk mer enn det. Anmeldelsen er basert på episode 1 og 3. Nashville ser du på TV3 tirsdag, klokken 21.30.

000135

American Horror Story:Asylum Andre sesong av American Horror Story byr på blod, gørr og grøss! Et mørkt og dystert galehus der du kan høre de innsattes skrik gjennom veggene, en streng nonne som i all hemmelighet sliter med å tøyle sine lyster, en lege som liker å eksperimentere med den menneskelige kroppen. American Horror Story: Asylum smører tykt på med vante skrekk-klisjeer, men når det er gjort så bra som det er her, kan du bare kose deg med frydefulle grøss i sofakroken. Andre sesong av American Horror Story er ikke like skremmende som den første, men her er det nok blod og gørr til at dette fortsatt ikke er en serie for sarte sjeler. Samme folk, nye roller American Horror Story: Asylum er som sagt sesong to av American Horror Story. Flere av skuespillerne fra den opprinnelige rollebesetningen dukker opp igjen, men nå spiller de helt nye figurer vi ikke har møtt før. Asylum er nemlig en frittstående historie, som ikke har noe som helst med den første sesongen å gjøre. Derfor er det kanskje litt forvirrende å se skuespillere som Jessica Lange igjen, men jeg lover deg at tidligere rollefigurer fort blir glemt. Det tok ihvertfall ikke lange tiden før jeg ble sugd inn i denne vanvittige historien. Fanget i et galehus Året er 1964, vi befinner oss på Briarcliff psykiatriske sykehus, som nonnen Jude Martin (Jessica Lange) driver med hard hånd. Hun har liten sympati for sine innsatte og påstår at mentale lidelser kun er en nymotens unnskyldning for begåtte synder. Kit Walker, som er uskyldig siktet for en rekke brutale kvinnemord, inkludert mordet på sin egen kone, ankommer klinikken for å få en utredning av sin mentale helse. Den lesbiske journalisten Lana Winters sniker seg inn for å ta en titt på morderen og skrive tidenes historie, men blir oppdaget av sjefsnonna Jude, som tvangsinnlegger henne på grunn av «syke seksuelle lyster». Mental illness is the fashionable name for sin. - Sister Jude Martin. De uskyldige er altså nå fanget i dette galehuset, uten noen mulighet til å unnslippe, og vi får servert de klisjeene som finnes om psykiatrisk behandling i gamledager. Elektrosjokkbehandling og fysiske avstraffelser er en selvfølge, og serien lar deg virkelig kjenne på skrekken det må være å bli innlagt på et sted som dette uten håp i siktet. En ekte Frankenstein-doktor Siden dette er en skrekkhistorie skjer det selvsagt mye rart i galehusets mørke rom. Den rimelig spesielle legen Arthur Arden, spilt av James Cromwell, bedriver hemmelige eksperimenter på de innsatte. Merkelig nok så dør pasientene hans tilfeldigvis av «behandlngen» hver gang, og han kremerer dem fort som fy, før noen får tatt en titt på likene. Samtidig får han den unge, godtroende nonnen Mary Eunice til å sette ut mat til noen mystiske skapninger i skogen. Er det selveste Dr. Frankenstein som er på ferde? Siden Briarcliff er et galehus drevet an nonner tar det ikke lang tid før Satan selv kommer på besøk, og strenge søster Jude har selvsagt en hel haug med skjeletter i skapet, for ikke å glemme det røde undertøyet hun tar på seg når lysten etter den unge, kjekke presten blir for stor. Gjør klisjeene bra Som du skjønner så er denne brødskiva smurt så tykt med klisjeer at det regelrett renner nedover haka di som smelta smør når du prøver å spise den, men som alle som har fått nok av den forferdelige smaken på Vita Hjertegod har forstått, så er et tykt lag med ekte smør på brødskiva skikkelig godt! Ja, American Horror Story: Asylum er en eneste stor skrekk-klisjé du har sett hundre ganger før, men serien er så gjennomført at dette ikke er noe problem. Ting tas helt ut i et forferdelig, men fantastisk sammensurium av blod, gørr og løse kroppsdeler, og hvis du er en skrekkentusiast er det vanskelig å ikke la seg underholde. Serien har dessuten sterke spenningselementer, som gjør at jeg vil bli med videre og det er et element av krim her, i form av at Kit Walker ikke er den grusomme morderen han er anklaget for å være. Hvem er den beryktede morderen «Bloody Face» og når vil han slå til igjen? Kan det ha noe med Dr. Ardens eksperimenter å gjøre? Slikt er det spennende å spekulere i. God skuespillerstab Skuespillerstaben må også ta en del av æren for at American Horror Story: Asylum er så bra som det er. Jessica Lange spiller strålende som beinhard nonne som ikke tolererer synd, men som selv sliter med skittene tanker, og James Cromwell skifter stødig mellom koselig lege som lovpriser kyskhet, og gal lege som vil kutte opp hjerner. Jeg vil også dra frem Evan Peters, som spiller Kit Walker, som spesielt bra. Hans smerte over tapet av kona og desperasjonen etter å komme seg ut, er til å ta og føle på. La det gå kaldt nedover ryggen på deg Jeg koste meg da jeg så American Horror Story: Asylum, men noen problemer har jeg med serien. På starten av første episode befinner vi oss i nåtid, der et nygift par, på jakt etter spenning, tar turen til Briarcliff, som nå er en nedlagt rønne kjent for å være hjemsøkt. Der blir bryllupsreisen litt mer rosenrød enn forventet når en fyr, som ser ut som Frankensteins monster, prøver å spise dem. Med ujevne mellomrom blir vi hentet fra 1964 og til denne nåtiden, der vi opplever hva som skjer når folk forviller seg inn i det gamle galehuset. Det er tydelig at denne delen av historien er lagt inn for å vise hvor forferdelig det kommer til å gå med søster Judes mentalsykehus, men dette føles overflødig og river meg ut av spenningen som historien fra 60-tallet har opprettet. Jeg trenger ikke å få nåtiden trykt opp i trynet for å forstå at det kommer til å gå ad undas. Heldigvis lar jeg meg ikke irritere så mye over denne tidsreisen at det ødelegger fullstendig. For når vi befinner oss i Briarcliffs mørke korridorer på 60-tallet er American Horror Story: Asylum full av herlige grøss, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. American Horror Story: Asylum ser du på FOX CRIME, torsdager klokken 22.50.

000136

Girls S02 Velskrevet, morsom og flau – andre sesong av Girls skuffer ikke. Når Lena Dunham lager TV-serie om unge kvinner fulle av usikkerhet, som har problemer med å finne seg selv, blir resultatet strålende. Girls er en herlig blanding av "feel good" og "feel bad", og byr på både morsomme og kriseflaue scener. Lena Dunham fortsetter å imponere med sin sjarm og smarte humor i andre sesong av Girls. Serien problematiserer selv den minste lille filleting i en ung kvinnes hverdag –her er det mye som er satt på spissen, men du vil du helt sikkert fnise litt for deg selv i sofaen over ting du kjenner deg igjen i. Strålende manusarbeid Serieskaperen Lena Dunham spiller hovedrollen i Girls. Forfatterspiren Hannah lever sine glade tyveår i New York, der hun prøver å brødfø seg gjennom caféjobb og skriveoppdrag, mens hun arbeider på romanen som skal gjøre henne til "the voice of my generation", som hun sier. Som i sesong én handler serien mer om livsproblemene til Hannah og venninnene hennes, enn om Hannahs forfatterskap, og vi blir servert kjærestetrøbbel, venninnekrangler og andre utfordringer på løpende bånd. Det er stort sett trivielle spørsmål og problemstillinger som opptar jentegjengen, og dette kunne blitt slitsomt i lengden hvis det ikke hadde vært for Dunhams strålende manusarbeid. Dialogen er skarp, merkelig, smart og morsom, og skuespillerne leverer replikkene med en troverdighet som er imponerende med tanke på alt det rare som kommer ut av munnen til noen av dem. Rollefigurer som blant andre Hannah selv, Jessa, spilt av Jemima Kirke, og spesielt Shoshanna, den naive rikmannsjenta spilt av Zosia Mamet, er fulle av utsagn som ikke alltid henger på greip, men som jeg tror på at rollefiguren virkelig mener. Godt skifte mellom komikk og følelser I 2012 vant den førte sesongen Emmy for enestående casting for en komiserie, og skuespillertruppen i Girls har ikke blitt noe dårligere siden sist. Lena Dunham er utrolig god på å skifte mellom hysterisk komikk og sårt følelsesliv. Episoden der Hannah i ubehersket kokainrus og gul helsetrøye oppdager at hun er blitt forrådt av sin beste venn, er et godt eksempel på dette. I tillegg til Dunham vil jeg trekke frem Jesmina Kirke sin prestasjon som den på utsiden sterke og selvsikre, men likevel svært usikre Jessa, som spesielt bra. Samspillet mellom Dunham og Kirke gir sesongen noen av dens sterkeste scener. Se traileren for andre sesong av Girls her! Mye preik, lite dybde Girls sender stadig et stikk i siden til selvopptatte jenter som mener hele verden dreier seg rundt deres egen navle. Neida, Hannah er ikke selvopptatt, det er bare det at det meste Hannah snakker om handler om henne selv. Gjennom hele sesong én av Girls jaktet Hannah på drømmemannen, men da hun endelig fikk ham skulle det vise seg at hun har angst for å binde seg, og denne angsten bærer hun med seg i sesong to også. Det betyr at hun fortsatt har en hel haug problemer hun kan dele med sine nærmeste, og hun snakker hull i hodet, ikke bare på vennene sine i serien, men også på meg med all praten. Blir denne dama aldri fornøyd? Når det er like før jeg klikker på Hannah, og begynner å tvile på om Lena Dunham fortsatt er like skarp, kommer imidlertid en mer sårbar side av Hannah frem som avslører usikkerheten som ligger til grunn for mange av de tullete problemene hennes. Jeg rekker akkurat å få sympati for henne igjen, før serien haster videre. For tempoet i Girls er høyt, så høyt at vi bare har tid til å skrape i overflaten på det jentene i gjengen sliter med. Jeg aner ofte at noe dypere ligger bak når en av jentene strever med noe som ved første øyekast kan virke trivielt, men serien tar seg ikke tid til å utdype det. Hver gang vi kan skimte et glimt av alvor hopper vi lett videre til neste knull, kjæreste eller vanskelige forhold. Girls er en svært ærlig serie på mange måter, derfor kunne jeg ønske den også turte å dvele lenger ved problemene som stikker dypere. Likevel har jeg forståelse for at Lena Dunham ønsker å beholde den lettbeinte stemningen i serien, siden dette tross alt er en komedie. Passende prisdryss Første sesong av Girls skuffet under Emmy-prisutdelingen i 2012, da serien kun vant én av de fem nominasjonene den var nominert til. På årets Golden Globe-utdeling gikk det heldigvis bedre med den velskrevne komedien. Lena Dunham og co stakk av med prisene for beste TV-serie i kategorien komedie eller musikal, og beste kvinnelige skuespiller i en TV-serie i kategorien komedie eller musikal. Tidspunktet for prisdryss over serien kunne ikke vært bedre - 13. januar var det premiere på HBO-seriens andre sesong i USA, og mandag er det premiere her til lands på C More og i HBO Nordic. Da min kollega Maria Lindberg anmeldte den første sesongen i 2012 konstaterte hun at: "Girls er en etterlengta serie for oss som driter i designklær og champagnebrunsjer på Upper East Side". Akkurat det er er Girls heldigvis fortsatt, og serien er fortsatt ærlig, fortsatt flau, fortsatt morsom, varm og til tider sår. Anmeldelsen er basert på de fire første episodene i sesong 2 – jeg gleder meg til fortsettelsen! Girls sesong 2 ser du på C More mandager klokken 20.30, eller når som helst i HBO Nordic.

000137

House of Cards S01 E01-02 The West Wing sin vonde tvillingbror. Anmeldinga er basert på dei to første episodane. 2013 vert spennande for TV-seriesjåarar, og Netflix hopper tidleg uti med båe beina. Med sin første heileksklusive serie vil dei rokke litt ved TV-verda, deriblant ved å leggje ut heile sesongen på ein gong den 1. februar. Eg innrømmer gjerne at eg er svak for politisk spel, og manipulative meisterhjerner. Men då skal dei sanneleg vere godt skrive òg. Dette klarer House of Cards ypparleg. Med Kevin Spacey i sentrum, David Fincher på regi, og manusforfattarar i verdsklasse, har serien foreløbig heva og sett lista for serieåret 2013. Kynisk innpiskar House of Cards sin første episode startar i desse dagar, på ein nyttårsfest i 2013 før Inauguration Day – dagen då presidenten vert teken i eid etter valet. Francis Underwood (Kevin Spacey), ein kynisk innpiskar i kongressen, har hjelpt ein karismatisk TV-flink presidentkandidat til siger og ventar seg utanriksministerstillinga til gjengjeld. Den får han ikkje. Arbeidet hans på Capitol Hill vert dermed noko litt anna. Underwood og hans apparat tek sikte på å senke den sitjande makta med politisk spel i beste Machiavellianske stil. Han vert senter i ei stor maktkabal, som forsøker å behandle landets mektigaste som sjakkbrikker. (Artikkelen held fram under bileta.) Britisk opphav Aller helst – iallfall kunstnarisk sett – ville nok Netflix og David Fincher ha ynskt at USA hadde fått ein ny president i år. Den opphavlege serien kom idet Margaret Thatcher gjekk av som britisk statsminister, noko som gav ein ekstra dimensjon til forteljinga som først dukka opp i 1990. I den britiske originalen heitte hovudpersonen Francis Urquhart, og vart syrleg spelt av Ian Richardson, som hovudsakleg vart kjend for eit utspekulert men herleg politisk vagt sitat: – You might very well think that; I couldn't possibly comment. I Storbritannia har setninga blitt litt som vårt norske «bob-bob, ikke sant?», ein replikk som lev vidare i språket lenge etter seriens slutt. Fantastisk Spacey Kevin Spacey følgjer i same ånd, men med ei herleg sørstatsdialekt. Punktleg, syrleg, og med fullstendig kontroll over omgivnadene. Å få fram så mykje kjensler med eit så kaldt ansikt er ei fantastisk styrke. Velartikulert speler han seg ikkje berre gjennom den verkelege verda, men òg direkte til oss. Med jamne mellomrom bryt han ut av handlinga, ser direkte i kamera, og sjarmerer oss med den same sylvtunga som han driv Washington med. Eit herleg grep som kan verke uvant, men som alt frå første scene gir ekstra tyngde til Underwood sine handlingar. Folk som er allergiske mot såkalla Sorkinisms – replikkar som er så skarpe at folk i den verkelege verda eigentleg ikkje burde klare å seie dei – kan kanskje reagere sameleis her. På eit tidspunkt omtalar han kona si på følgjande vis: – Eg elskar ho som haiar elskar blod. Ifølgje Netflix sjølv er den største likskapen mellom opphavet og den nye serien i første episode, før amerikanarane så går vekk frå den opptrakka stien. Om du kan sjå den britiske utan fare for spoilers skal eg derimot ikkje garantere. Mørkt og dystert Manusforfattar Beau Willimon held fram i same stil som har gjorde med fjorårets Maktens menn. House of cards penser litt innpå same feltet – det ekstreme arbeidet for å dysse ned og løfte opp rykte og hendingar for å fremje si eiga sak. Eg skal ikkje ein gong forsøke å begi meg ut på introduksjonar av alle karakterane. Basert på karakterrikdommen i dei to første episodane har eg neppe sett alle enno, og basert på Willimons tidlegare arbeid har nok absolutt alle har ein agenda, sjølv om dei kanskje ikkje er like openbare i starten. I dei to første episodane byggjer Underwood opp eit spel som er imponerande, og i Finchers regi vert det heile framsynt i eit kaldt og mørkt Washington som speglar Underwoods sinn. Fincher kan dette med å trekke fram éin person og byggje verda rundt den. Ei scene der Underwood avleverer slutten av replikken sin med ansiktet i totalt mørkre gav meg frysningar. Djupe basstonar vert nytta for å underbyggje stemninga når Underwood set i gang. Lat oss berre håpe at historia vert like sterk både audielt og visuelt sett når andre regissørar enn Fincher tek over stolen. (Artikkelen held fram under bileta.) Når korthuset fell Eg kan av naturlege årsaker ikkje konkludere om heile sesongen basert på det eg har sett. Men oppbygginga legg opp til store maktintrigar og eit spel ikkje heilt ulikt det ein allereie har sett i Kelsey Grammer-serien Boss. Og eg elskar det. Eg gler meg til å sjå når seriens metaforiske korthus til slutt kjem til å falle. Noko av det mest interessante er korleis sjåarane takler det å kunne sjå ein heil sesong av noko heilt nytt samtidig. Vil spenningsbyggjinga frå veke til veke fungere på same vis når alt kjem samtidig? Vil lunsjdiskusjonane i kantina dele folk inn i kor mange episodar dei har orka å sjå samtidig? Vel, det gjenstår å sjå. Foreløbig kan eg berre anbefale House of Cards på det varmaste, dette er ein maktdemonstrasjon frå Netflix. Anmeldinga er basert på dei to første episodane. House of Cards kjem eksklusivt til alle Netflix-regionane – òg Noreg – den 1. februar. Oppdatert, 13. februar: House of Cards vil etter kvart kome i «fysisk form» (DVD) til heimemarknaden etter kvart (ingen dato satt), og er innkjøpstilgjengeleg for TV-kanaler stader der Netflix ikkje er – til dømes store deler av Europa.

000138

Banshee S01 Hr. Hovedrolle, du må gjerne dø for min del Figurene vi møter i tv-serier har blitt såpass virkelighetsnære, spennende og varierte, at man skulle tro at enhver serieskaper tok seg tid til å se på noen av disse som inspirasjon når man lagde en ny tv-serie. At hovedrollen i Banshee ikke ser ut til å være annet enn en grunn drittsekk uten formildende eller attraktive trekk virker derfor utrolig rart. En slem rollefigur som samtidig kan være en man heier på, må begynne å bli et såpass etablert element i tv-serier at det snart er noe man kan ta studiepoeng i på diverse humanistiske fakulteter. Jeg begynner derfor å lure på om skaperne av Banshee har sovet seg gjennom 10 år med tv-serier og figur-utvikling, og gått glipp av hvor mye seere elsker menn som Tony Soprano, Dexter, Al Swearengen eller Eric Northman, for Lucas Hood er definitivt ikke en mann av samme kaliber. Hvorfor, Lucas? Seriens hovedperson (Antony Starr) sniker seg inn i småbyen Banshee for å oppsøke ekskjæresten som han tidligere utførte et diamanttyveri sammen med, et tyveri som gav ham 15 år i fengsel. Han oppdager at diamantene er borte og kjæresten har gått videre uten ham, og stjeler derfor identiteten til byens nye sheriff som dør etter et barslagsmål, for å finne ut om det egentlig er noe for ham i Banshee, og for å fortsette jakten på byttet etter diamanttyveriet. I løpet av de to første episodene virker det derimot som om han blir i byen for å spionere på ekskjæresten mens han får utløp for et brusende behov for slåssing og skyting. Man oppfatter ikke Lucas som en fyr som gjemmer seg når han er redd, heller ikke som usikker eller bortkommen, men det er vanskelig å vite. Han kommuniserer egentlig ikke så mye, og det er jo litt dumt når du er en hovedperson i en tv-serie. Slemmingen og tøffingen Gjennom de to første episodene blir vi også introdusert for følgende bukett av biroller. - Ekskjæresten Carrie ser ikke ut som om hun er en dag over tredve, noe som gjør det vanskelig for meg å tro på at hun var en mestertyv for 15 år siden. Hun spilles av Ivana Milicevic som jeg stort sett kjenner igjen fra rollene som pen dame/modell/russisk pen dame/russisk modell. Hennes tilstedeværelse gir meg ikke frysninger, men er heller ikke så stiv eller umenneskelig at man kan holde det mot serien. - Deva, dattera til ekskjæresten, 15 år, opprørsk og typisk rusglad tenåring som kommer til å rote seg borti masse farlig som Lucas må redde henne fra. - Kai Proctor, slem forretningsmann som eier hele Banshee, men som liker seg best i slakteriet sitt (skummelt slakteri) eller i villaen sin hvor han har slemme hunder som biter de dumme pøblene hans. Han har også horer som står klare til å suge ham når han kommer hjem sånn at vi kan studere jesus-tatoveringa han har på ryggen. Hvor er den høyryggede lenestolen og den hvite katta? - Sugar Bates, tidligere bokser og nå bar-eier. En av de få som vet at Lucas er en lurendreier (Token black guy-alarm). - Siobhan Kelly, politi og kollega til Lucas. Veldig tøff, blir introdusert ved at hun moser fjeset til en junkie i et bord mens hun roper "shut up!". - Job, Lucas' "fixer guy", en transe-aktig og motegal frisør som egentlig er superhacker og mestertyv-hjelper. Ingen av disse figurene er spennende, ingen trigger nysgjerrigheten eller empatien hos seeren, og de står kun igjen som et oppkok av forventede personlighetstrekk ved de ulike rollene de skal fylle. Hva har du gjort her, Alan Ball? Plottet, i den grad det finnes, dras i stykker av en rekke hendelser som bidrar mer til å få Lucas til å virke som en skyteglad idiot enn å skape spenning og nysgjerrighet som drar oss videre i historien. Jeg skjønner ikke hva som skal være spennende her, og det hjelper ikke å dra på med sex og vold, noe HBOs søsterkanal Cinemax tydeligvis har ment skal være en viktig ingrediens i serien. Skuespillerprestasjonene i serien er ikke utprega ille, og både Anthony Starr (Lucas) og Frankie Faison (Sugar) gjør så godt de kan med det lille de har fått å spille på. Det som kanskje irriterer meg mest med serien er hvordan den selges inn som at den er "laget av True Blood-skaperen". Manusforfatterne David Schickler og Jonathan Tropper har hverken skapt eller skrevet True Blood. Det har derimot Alan Ball, som er kreditert som "executive producer", en rolle som gir rom for både nærgående detaljstyring og distansert kontraktskriving. I dette tilfellet tipper jeg Ball har gjort sistnevnte. Det er lite i Banshee som får meg til å tenke på de mesterlige dialogene i Six Feet Under eller de kuriøse og elskverdige figurene fra Bon Temps i True Blood. Det skal sies at denne anmeldelsen er basert på de to første episodene i serien. Det kan ta seg opp, eller det kan fortsette å være like uoriginalt og kjedelig som de to første episodene. Gi gjerne lyd fra dere i kommentarfeltet om noen ser fortsettelsen. Det kommer ikke jeg til å gjøre.

000142

Game of Thrones S03 E01-02 Kvalitet – og Kristofer Hivju, er stikkordene for tredje sesong av Game of Thrones. Anmeldelsen er basert på de to første episodene av sesong 3. Maktkampen om jerntronen fortsetter når vi tar turen tilbake til Westeros sine syv kongeriker i tredje sesong av Game of Thrones. Nå tilspisser intrigene seg, vår kjære favorittdverg er ute i hardt vær og serien tar en mørkere vending, for som vi alle vet: «winter is coming». Det kan være lurt å se de siste episodene av andre sesong på nytt nå før du begynner på sesong tre, for du bør ha hendelsene fra forrige sesong friskt i minne for å holde tritt med hva som skjer. Det er mange nye rollefigurer å holde styr på, så her gjelder det å ha tunga rett i munnen. Kaster deg ut i historien Første episode kaster ikke bort noe tid på å sette seeren inn i hva som har skjedd tidligere, men fortsetter historien der andre sesong slapp. Kong Joffrey og Lannister-klanen klamrer seg til tronen og makta i Kings Landing, mens Tyrion Lannister blir mørkere til sinns etter hvert som det blir tydelig akkurat hvor uønsket hans eksistens er. Rob Stark fortsetter sin krig og hevntokt lenger nord, mens Jon Snow går bak fiendens linjer «beyond the wall». Og i øst vokser Daenerys Targaryen sine drager seg store, mens hun kjøper seg en hær av slaver hun skal erobre Westeros med. De forskjellige historielinjene veves sammen på en god måte, med en fin flyt i vekslingen mellom dem. If Mance Rayder likes you, you'll live another day. - Ygritte til Jon Snow. Hivju er som født for rollen Det er ingen tvil om at Game of Thrones er en av de mest imponerende produksjonene seriemesteren HBO noensinne har produsert. Dette er det nærmeste vi kommer Ringenes Herre på fjernsyn og med tredje sesong av serien fortsetter festen av storslåtte sett, kostymer og omgivelser. Som i de foregående sesongene er det likevel de interessante rollefigurene og den enestående ansamlingen av skuespillere som gjør inntrykk i tredje sesong av Game of Thrones. Serien utvider rollegalleriet med en rekke nye, gode rollefigurer. For oss i Norge er det spesielt morsomt å se Kristofer Hivju i rollen som Tormund Giantsbane, wildlings-lederen Mance Rayders høyre hånd, og han er en svær kriger med en spøkefull tunge. Med sitt store skjegg og ville utseende er Hivju som født for rollen, men det er gøy å se at det er mer enn utseendet som er på plass for Hivju. Han gir Giantsbane en grov røst som passer rollen godt, og et inntrykk av at Tormund er en farlig mann, samtidig som han har glimt i øyet. Imponerende rolleprestasjoner Arya Stark, spilt av Maisie Williams, er ei tøff lita jente som er en av mine favorittfigurer i serien. På flukt fra grusomhetene som utspilte seg i Harrenhal møter hun mange interessante figurer på sin vei i sesong tre, blant annet Thoros of Myr, en R’hllor-prest som er mer opptatt av damer, alkohol og slåssing enn å være gudfryktig. Den britiske komikeren Paul Kaye spiller Thoros, som er et medlem av the Brotherhood Without Banners, en gruppe fredløse som jobber mot Lannister-klanen, og Kaye gjør Thoros til et gøyalt innslag i sesongen. Ciarán Hinds (Rome) som Mance Rayder og Diana Rigg som Lady Olenna Redwyne er andre nye ansikter jeg likte godt, men jeg lot meg spesielt imponere av Thomas Brodie-Sangster, som spiller Jojen Reed, den synske gutten som kommer til å hjelpe Bran Stark med å utvikle seg denne sesongen. Brodie-Sangster, som er mest kjent fra Love Actually er trygg og selvsikker i rollen som den alvorlige Jojen, og er svært troverdig som en slags læremester for Bran. Jeg likte ham umiddelbart og gleder meg til å følge med på hvordan Brodie-Sangster presterer utover i sesongen. KVALITET To episoder er kun en liten smakebit på den tredje sesongen av Game of Thrones, og jeg har ikke blitt introdusert for alle de nye rollefigurene enda. Som fan av bøkene vet jeg imidlertid hva som kommer til å skje og det er mye som skal utspille seg på TV-skjermen som jeg gleder meg til å se. Så langt er det uansett helt klart at også tredje sesong av Game of Thrones er velskrevet, velspilt og veldig, veldig spennende. Game of Thrones ser du på C More mandager klokken 20.00, eller når som helst hos HBO Nordic.

000145

Hannibal S01 Et vakkert og skremmende etterforskningsdrama som gir nytt liv til den legendariske seriemorderen. Anmeldelsen er basert på de første to episodene: Dr. Hannibal Lecter er kanskje den mest kjente seriemorderen fra litteraturens og filmens verden. Når vi møter den menneskeetende psykiateren i den nye serien Hannibal er det før hendelsene som utspiller seg i Red Dragon og Nattsvermeren, og Hannibal er ikke engang hovedpersonen i serien som bærer hans navn. Det er likevel liten tvil om at dette kommer til å være det beste etterforskningsdramaet som går på norsk fjernsyn fremover, for Hannibal lager et utsøkt måltid av en velkjent oppskrift. Genial og ustabil FBI-agent Will Graham, spilt av Hugh Dancy, er en lynende intelligent mann med en plaget sjel. Hans evne til å empatisere med og sette seg inn i morderens hode, og tenke som ham og leve seg inn i hans handlinger, gjør ham best til å sette seriemordere bak lås og slå. Samtidig som evnene hans gjør ham til den beste i sitt felt, gjør det ham også ustabil. Når etterforsker Jack Crawford, spilt av Laurence Fishburne, hanker Graham inn for å hjelpe til i en sak om en seriemorder som spidder unge jenter på hjortegevir, blir han derfor samtidig sendt til en psykiater for å klargjøre ham for tjeneste i felten. Psykiateren er, som du sikkert har forstått, Dr. Hannibal Lecter. Se traileren for serien her: Fascinasjon for det mørke i mennesket Hannibal er, som sagt, forhistorien til Red Dragon og Nattsvermeren, og vi vet ikke om Dr. Lecter enda har blitt til den kannibalen og seriemorderen vi kjenner ham som. Det som er tydelig er imidlertid at Lecter er fascinert av hva som driver et menneske til å drepe. Han er derfor svært interessert i hvordan Graham klarer å sette seg inn i hodet til brutale mordere og forstå hvorfor de gjør som de gjør. I løpet av timene de har sammen utvikler det seg et bånd mellom de to, og det virker som om Lecter ønsker at Graham skal dyrke frem de mørkere sidene av seg selv. Strålende Dr. Lecter Mads Mikkelsen har den formidable oppgaven med å fylle skoene til Anthony Hopkins som har portrettert Hannibal Lecter tidligere, og Mikkelsen har klart å gjøre Hannibal til sin egen. Han fremstår som kald, men karismatisk, intelligent og beregnende, samtidig som hans følelsesløse ansikt av og til mykner opp med et lite smil, som om han ler av oss fordi han vet noe vi ikke vet. Etter hvert som Dr. Lecter begynner å hjelpe Graham og Crawford med selve etterforskningen får vi se at han advarer morderen om at han er i ferd med å bli tatt, men vi som publikum vet ikke om han er en drapsmann selv. Er han en beregnende morder som spiser sine ofre enda, eller har han bare en fascinasjon for det makabre i mennesket? Er den perfekt tilberedte steken han serverer virkelig svin som han sier, eller er det bleke kjøttet noe helt annet og forferdelig? Vi vet ikke, og det gir serien en intens spenning som er til å ta og føle på. Kjent oppskrift på ny måte Hannibal er egentlig bare et typisk episodebasert etterforsknings-drama som følger den samme oppskriften de fleste andre slike serie gjør. En morder skal fakkes, en smart fyr med ukonvensjonelle metoder er den beste til å klare det, og det gjør han i hver episode - vi har sett det før. Derfor kunne det fort ha blitt kjedelig, men Hannibal pakker det så godt inn at jeg fort glemmer at dette er en rett jeg har smakt før. Serien fremstiller Grahams levende fantasi ved å putte ham inn i morderens posisjon i tilbakeblikkene vi ser av drapene som er begått. Det er ubehagelig å se helten i denne posisjonen og det spiller på usikkerheten om hvor beregnelig Graham egentlig er. Hugh Dancy og Laurence Fishburne spiller begge godt som Graham og Crawford, men Mads Mikkelsen er enestående som Dr. Lecter og jeg gleder meg til å følge med på hvordan han utvikler rollefiguren videre. I tillegg er serien svært velprodusert med scener som ser fabelaktig ut, ikke minst når grusomme drap fremstilles på en nesten kunstnerisk måte. Det er ubehagelig ned til hver minste detalj, noe som understrekes litt i overkant mye av høy spenningsmusikk som føles litt for påtrengende, men som likevel ikke ødelegger seeropplevelsen. Hvis Hannibal fortsetter like bra utover i sesongen som de første to episodene, har vi mye bra TV å se frem til. Hannibal ser du på TVNorge torsdager klokken 21.30.

000146

Hemlock Grove S01 Ufokusert småbyskrekk med nokre få gode augneblink. Anmeldinga er basert på dei tre første episodane. Netflix starta sitt krosstog mot tradisjonell tv-kikking med serien House of Cards, som la eit stødig fundament for deira komande seriar då heile første sesong vart lagt ut i februar. Å skulle følgje opp er litt som å hoppe etter David Fincher, og kanskje det er difor fallhøgda kjennest ekstra stor. Skrekkserien Hemlock Grove kan framleis ta seg opp, men er førebels skjemd av ein ufokusert start, og eit manus som ser ut til å tiltrekkje seg klisjear som eit flugepapir. Jada, jada, «Twin Peaks», eg ser deg Grunnpremisset er for så vidt spennande: Eit bestialsk mord på ei ung jente vert oppdaga i den elles rolege staden Hemlock Grove. Og to av byens high school-ungdommar, frå to familiar som hatar kvarandre – tilfeldigvis ein fattig varulv (Landon Liboiron) og ein styrtrik vampyr (Bill Skarsgård) – forsøker å finne ut kven som gjorde det. Det kjipe med å anmelde ein serie som tek stad i ein amerikansk distriktsby med skumle understrømmar, er å finne seg i å nemne Twin Peaks som ei openbar referanse – kvar gong. Eg beklagar, det berre er slik, Lynch' absurde småbysaga har sett kraftige spor i tv-verda. I dette tilfellet har skrekkregissør og -produsent Eli Roth (Hostel, Cabin Fever) uttalt at den er ein direkte inspirasjon for regiarbeidet hans, så me får heller tole det. Rotete og ufiltrert For Hemlock Grove er stappfull av sære figurar. Ei stum Frankenstein-aktig tenåringsjente med indre monolog som ein småsarkastisk chick lit-roman, ei jente som sverger på at ho er gravid med ein engel, og ein viltnemndkonstabel som kanskje er meir vand med overnaturlege dyr enn med skadekøyrd elg. Problemet er ikkje at det er mange av dei, problemet er – som i serien generelt – at det mest verkar som om alle ideane kom samtidig, og at ingen har filtrert dei for essens, for tanke, for prioriteringar. Det ser litt ut som om Roth og co. meiner at «mystikk» er det same som «Nei, her veit eg sanneleg ikkje kva som går føre seg». Han har òg uttalt at fordelen med Netflix-modellen er at ein slepp å legge inn ein cliffhanger, eller kunstige spenningsbyggarar, kvar veke. Kanskje det er det grepet som gjer til at rytmen forsvinn, for det er mykje potensial her som vert borte i mangelen på fokus. Skodespel øydelagd av manus Hovudrolleinnehavar Bill Skarsgård (Victoria) som Roman Godfrey, og Landon Liboiron (Terra Nova) som Peter Rumancek gjer ein god jobb som kvar sin variant av «ung, pen mann». Det er ein eller anna form for dynamisk duofunksjon i kjemien mellom dei, som gjer at serien på sitt beste skaper ein slags «buddy cop»-stemning mellom to overnaturlege beist. På den andre sida har ein meir meritterte skodespelarar som Famke Janssen (X-Men, Goldeneye) – i rolla som vampyrcougaren Olivia Godfrey. Den nederlandske skodespelaren har ein amerikansk aksent som er hakket unna perfekt, men nyttar seg i staden av ein britisk aksent som høyrest ut som ho fann den mellom 1-kronersserviettane og gipsfigurane på Nille. Men litt varierande skodespel til trass, det er manuset som trekk dei alle saman ned. Anten det er boka serien er basert på si skuld eller ikkje – noko har gått gale i overgangen mellom det skrivne og det sagte ord. «Korleis forklarer ein det å danse for nokon som ikkje har bein?» svarer jenta som blir spurt om korleis det er å ha sex med ein engel. Eg gremmer meg, stakkars Penelope Mitchell som må seie desse linjene. Første sesong tek visstnok heile handlinga frå boka, og dei to avsluttar visstnok med det same. Ein andre sesong er pitcha inn for Netflix, som ikkje har publisert papirmateriale å støtte seg på. Eg er usikker på om det er ein fordel eller ei ulempe. Augneblink redder heilskapen Netflix satsar i mange ulike sjangrar med sine «heimelaga» seriar. Nemnde House of Cards er for dei som liker dei tunge historiene, komande Arrested Development er gjenopplivinga til ein kultserie, og Hemlock Grove vert eit forsøk på å hamle opp med True Blood eller Vampire Diaries (heldigvis utan det verste tenåringsdramaet, det skal dei ha). Kanskje vil det ta seg opp, og kanskje har Eli Roth tenkt for mykje over at dette skal vere ein 13 episodar lang film, med den spenningskurven det måtte medføre. Det er interessante ting i småbyen Hemlock Grove, augneblink av god kjemi, og eit eller anna driv eksisterer – og den tredje episoden tek seg nok opp til å redde det frå ein lågare karakter. Førebels går det roleg for seg, men ein ser spor av den Eli Roth som viste ein drill gjennom hakepartiet på ein mann i skrekkfilmen Hostel. Den nyaste traileren lovar trass alt lesbisk nekrofili. Heile første sesong av Hemlock Grove vert slept på nett-tenesta Netflix i dag, 19. april. Anmeldinga er basert på dei tre første episodane.