versae/nb-librivox · Datasets at Hugging Face

audio audioduration (s) 0.16 29.4	transcription stringlengths 3 461
	Jo, bare du kan lokke, så, sa konen.
	Nei, deg vil jeg ikke ha, sa konen da hun hørte det og gikk sin vei.
	Da hun hadde gått et stykke, møtte hun en ulv.
	Hvor skal du hen?
	sa ulven.
	Jeg skal ut og leie meg gjeter, svarte konen.
	Vil du ikke ha meg til gjeter, spurte ulven.
	Ja, kan du lokke, så, sa konen.
	Uhu, sa ulven.
	Nei, deg vil jeg ikke ha, sa konen.
	Da hun hadde gått et stykke til, så møtte hun en rev.
	Hvor skal du hen, sa reven.
	Jeg skal ut og leie meg gjeter, sa konen.
	Vil du ikke ha meg til gjeter, spurte reven.
	Jo, bare du kan lokke, så, sa konen.
	Dildalholom, sa reven, så grand og fint.
	Ja, deg vil jeg ha til gjeter, sa konen.
	Og så satte hun reven til å gjete buskapen sin.
	Første dagen reven gjette, åt han opp alle geitene til konen.
	Den andre dagen gjorde han ende på alle sauene hennes.
	Og tredje dagen åt han opp alle kuene.
	Da han så kom hjem om kvelden, spurte konen hvor han hadde gjort av buskapen hennes.
	Skallen er i åa, og kroppen i holte, sa reven.
	Hun sto nettopp og kjernet, men hun syntes allikevel hun måtte se etter.
	Og mens hun var borte, smatt reven ned i tjernet og åt opp fløten.
	Da så konen kom hjem igjen og fikk se det, ble hun så sint at hun tok det vesle fløtegranet som var igjen, og slo det etter reven, så han fikk en skvett på enden av halen.
	Derav kommer det at reven har en hvit haletipp.
	Slutten av Reven som gjeter av Asbjørnsen og Moe.
	Med en vannlilje, av Henrik Ibsen.
	Read a Norwegian for Libervox.org, av Austin Smith.
	Se min beste, hva jeg bringer.
	Blomsten med de hvite vinger.
	På de stille strøm med bårn, svøm den drømmetung i våren.
	Vil du dem til hjemme feste?
	Fest dem på ditt bryst, min beste.
	Bak dens blader da seg dølge, vil en dyp og stille bølge.
	Vokt deg, barn, for tjernets drømme.
	Farlig, farlig det er å drømme.
	Nøkken lader som han sover.
	Liljer ligger ovenover.
	Barn, din barm er tjernets drømme.
	Farlig, farlig det er å drømme.
	Liljer ligger ovenover.
	Nekken lader som han sover.
	Charlens Solglimt, by Henrik Ibsen, read in Norwegian for Libervox.org, by Christine G. Charlens Solglimt, av Henrik Ibsen, lest på norsk for Libervox.org, av Christine G. Å, hvor stormer mitt bryst, jeg har hørt denne røst, som jeg kjenner fra drømmenes land, når jeg, slumrende mat, i denne demrende natt, hører våverne hviske ved strand.
	Jeg har sett det blikk som min andebrud fikk i min diktende kjærlighetsdrøm, gjennom sjeldypte fòr, som orkan over jord, mine anelsers bevende strøm, og den lengselens kval som min sjels ideal tente dypt i min higende barm, fra en blussende vill, altfortærende ild, blev en flamme så rolig og varm.
	Av en funke belyst blev mitt skyldfulle bryst ei lig sommerens brennende sol!
	Når den gløder oss nær, nei, som stjernenes skjær, når de tindrer fra fjerneste pol.
	I min sjel var det dag, da fornamm jeg ei nag, ikke smertens giftdyppende sverd.
	Det var blott et sekund, men den flyktige stund var dog mer enn en evighet verd.
	Skal jeg skuffes på ny, skulle synerne fly og kun vorde fantomer igjen, når det stormende brus fra begeistringens rus toner mat og dør syngende hen.
	Å, med mindernes skatt gjennom fremtidens natt vil jeg sverme på drømmenes hav, til jeg trett stiger ned for å søke min fred i den rolige, kjølige grav.
	Dette opptaket er i det offentlige domenet.
	Ved havet, av Henrik Ibsen.
	Read in Norwegian for Librevox.org, by Christine G. Ved havet, av Henrik Ibsen.
	Lest på norsk for Librevox.org, av Kristin G. Skummende bølger med kamplysten hu, hvor mekter dig følge, hvor stevner du nu?
	Hvor mekter vel hemme din stormende hast, hvor tig at temme at holder dig fast?
	Ligg yngling i ville, stormfulle dyst, mot klippen att spille, hvert stedsted din lyst, dog midt i din striden, midt i din harm, den søble med liden, dig vinker til barm.
	Akk, flyktig er stunden, din storhet som den, din kraft er forsvunnen, da synker du hen, se gravedygg vente, i klippernes rift, havbølge så endte, din drøm om bedrift.
	Og bland kun din klage med brenningens sang, hva er vel tilbake, ei minnet engang!
	Ti menn sier that's himmel, du drømmer digg gjemt, i bølgernes vrimmel, du lengst er forglemt.
	Slutt Dette opptaket er i det offentlige domenet.
	Askeladden som kappåt med trollet Av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe Lest på norsk av Katrine Dette er en Librivox-innspilling.
	Alle Librivox-innspillinger er offentlig eiendom.
	For mer informasjon eller for å melde deg som frivillig, besøk Librivox.org Askeladden som kappåt med trollet.
	Det var en gang en bonde som hadde tre sønner, han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke tage seg noe til.
	Til gården hørte en stor godskog, og den ville faderen at guttene skulle hugge i og se at få betalt noe på gjelden.
	Langt om lenge fikk han dem også på det trav, og den eldste skulle ut og hugge først.
	Da han var kommet borti skogen og begynte å hugge på en skjegget gran, kom der et stort, digert troll til han.
	Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg, sa agdet trollet.
	Da gutten hørte det, kastet han øksen og lagde hjem igjen det beste han kunne.
	Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som var hendt ham, men faderen sagde at han var et harehjerte.
	Trollerne hadde aldri skremt ham fra å tugge da han var ung, mente han.
	Andre dagen skulle den annen sønn av sted, og da gikk det nettopp like ens.
	Da han vel hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet til ham med og sagde, Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!
	Gutten turte knapt se på ham, kastet aksen og tok til sprangs like som broderen, og vel så fort.
	Da han kom hjem igjen, ble faderen sint, og sagde at aldri hadde trollene skremt ham da han var ung.
	Tredje dagen ville Askeladden i vei.
	Ja, du, sagde de to eldste, du skal vel klare det, du, som aldri har vært ute av døren.
	Han svarte ikke noe på det, Askeladden, men ba bare om å få dyktig minister med seg.
	Moderen hadde ingen sul, og så hengte hun på gryten for at breste litt til ham, det fikk han i skreppen og lagde av gårde.
	Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham og sagde, Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg.
	Men gutten var ikke sen, han sprang bort i skogen etter osten og krystet det den, så mysen skvatt.
	Tier du ikke stille, skrek han til trollet, skal jeg klemme deg slik som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen.
	Nei, kjære, spar meg, sa det trollet, jeg skal hjelpe deg, ja, Tugge.
	Ja, på det vilkår sparer det da gutten ham, og trollet var dyktig til å adhugge, så de fikk felt og avhugget mange tylfter om dagen.
	Da det led mot kvelden, sagde trollet, nu kan du følge med hjem, det er nærmere til meg enn til deg.
	Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varmen på peisen, mens gutten skulle gå efter vann til grøtgryten, men der sto to jernbøtter, så store og tunge at han ikke engang orket å løfte dem av flekken.
	Så sagde gutten, det er ikke verdt å tagge med seg disse fingerbørene, jeg vil gå etter hele brønnen, jeg.
	Nei, kjære vene, sagde trollet, jeg kan ikke miste brønnen min, gjør du oppvarmen, så skal jeg gå etter vann.
	Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en dyktig stor grøtgryte.
	Det er det samme, sagde gutten, vil du som jeg, skal vi kappete.
	Ja, ja, svarte trollet, for det tenkte han alltid han skulle stå seg i.
	Da de hadde ætt en god stund til, lagde trollet bort skjeen.
	Nei, nu orker jeg ikke mer, sagde han.
	Du skal ete, svarte gutten.
	Jeg er knapt halvmett ennu, jeg.
	Gjør du som jeg gjorde, og skjær et hull på maven, så eter du så meget du vil.
	Men det gjør vel gruelig vondt?
	spurte trollet.

Jo, bare du kan lokke, så, sa konen.

Nei, deg vil jeg ikke ha, sa konen da hun hørte det og gikk sin vei.

Da hun hadde gått et stykke, møtte hun en ulv.

Hvor skal du hen?

sa ulven.

Jeg skal ut og leie meg gjeter, svarte konen.

Vil du ikke ha meg til gjeter, spurte ulven.

Ja, kan du lokke, så, sa konen.

Uhu, sa ulven.

Nei, deg vil jeg ikke ha, sa konen.

Da hun hadde gått et stykke til, så møtte hun en rev.

Hvor skal du hen, sa reven.

Jeg skal ut og leie meg gjeter, sa konen.

Vil du ikke ha meg til gjeter, spurte reven.

Jo, bare du kan lokke, så, sa konen.

Dildalholom, sa reven, så grand og fint.

Ja, deg vil jeg ha til gjeter, sa konen.

Og så satte hun reven til å gjete buskapen sin.

Første dagen reven gjette, åt han opp alle geitene til konen.

Den andre dagen gjorde han ende på alle sauene hennes.

Og tredje dagen åt han opp alle kuene.

Da han så kom hjem om kvelden, spurte konen hvor han hadde gjort av buskapen hennes.

Skallen er i åa, og kroppen i holte, sa reven.

Hun sto nettopp og kjernet, men hun syntes allikevel hun måtte se etter.

Og mens hun var borte, smatt reven ned i tjernet og åt opp fløten.

Da så konen kom hjem igjen og fikk se det, ble hun så sint at hun tok det vesle fløtegranet som var igjen, og slo det etter reven, så han fikk en skvett på enden av halen.

Derav kommer det at reven har en hvit haletipp.

Slutten av Reven som gjeter av Asbjørnsen og Moe.

Med en vannlilje, av Henrik Ibsen.

Read a Norwegian for Libervox.org, av Austin Smith.

Se min beste, hva jeg bringer.

Blomsten med de hvite vinger.

På de stille strøm med bårn, svøm den drømmetung i våren.

Vil du dem til hjemme feste?

Fest dem på ditt bryst, min beste.

Bak dens blader da seg dølge, vil en dyp og stille bølge.

Vokt deg, barn, for tjernets drømme.

Farlig, farlig det er å drømme.

Nøkken lader som han sover.

Liljer ligger ovenover.

Barn, din barm er tjernets drømme.

Farlig, farlig det er å drømme.

Liljer ligger ovenover.

Nekken lader som han sover.

Charlens Solglimt, by Henrik Ibsen, read in Norwegian for Libervox.org, by Christine G. Charlens Solglimt, av Henrik Ibsen, lest på norsk for Libervox.org, av Christine G. Å, hvor stormer mitt bryst, jeg har hørt denne røst, som jeg kjenner fra drømmenes land, når jeg, slumrende mat, i denne demrende natt, hører våverne hviske ved strand.

Jeg har sett det blikk som min andebrud fikk i min diktende kjærlighetsdrøm, gjennom sjeldypte fòr, som orkan over jord, mine anelsers bevende strøm, og den lengselens kval som min sjels ideal tente dypt i min higende barm, fra en blussende vill, altfortærende ild, blev en flamme så rolig og varm.

Av en funke belyst blev mitt skyldfulle bryst ei lig sommerens brennende sol!

Når den gløder oss nær, nei, som stjernenes skjær, når de tindrer fra fjerneste pol.

I min sjel var det dag, da fornamm jeg ei nag, ikke smertens giftdyppende sverd.

Det var blott et sekund, men den flyktige stund var dog mer enn en evighet verd.

Skal jeg skuffes på ny, skulle synerne fly og kun vorde fantomer igjen, når det stormende brus fra begeistringens rus toner mat og dør syngende hen.

Å, med mindernes skatt gjennom fremtidens natt vil jeg sverme på drømmenes hav, til jeg trett stiger ned for å søke min fred i den rolige, kjølige grav.

Dette opptaket er i det offentlige domenet.

Ved havet, av Henrik Ibsen.

Read in Norwegian for Librevox.org, by Christine G. Ved havet, av Henrik Ibsen.

Lest på norsk for Librevox.org, av Kristin G. Skummende bølger med kamplysten hu, hvor mekter dig følge, hvor stevner du nu?

Hvor mekter vel hemme din stormende hast, hvor tig at temme at holder dig fast?

Ligg yngling i ville, stormfulle dyst, mot klippen att spille, hvert stedsted din lyst, dog midt i din striden, midt i din harm, den søble med liden, dig vinker til barm.

Akk, flyktig er stunden, din storhet som den, din kraft er forsvunnen, da synker du hen, se gravedygg vente, i klippernes rift, havbølge så endte, din drøm om bedrift.

Og bland kun din klage med brenningens sang, hva er vel tilbake, ei minnet engang!

Ti menn sier that's himmel, du drømmer digg gjemt, i bølgernes vrimmel, du lengst er forglemt.

Slutt Dette opptaket er i det offentlige domenet.

Askeladden som kappåt med trollet Av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe Lest på norsk av Katrine Dette er en Librivox-innspilling.

Alle Librivox-innspillinger er offentlig eiendom.

For mer informasjon eller for å melde deg som frivillig, besøk Librivox.org Askeladden som kappåt med trollet.

Det var en gang en bonde som hadde tre sønner, han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke tage seg noe til.

Til gården hørte en stor godskog, og den ville faderen at guttene skulle hugge i og se at få betalt noe på gjelden.

Langt om lenge fikk han dem også på det trav, og den eldste skulle ut og hugge først.

Da han var kommet borti skogen og begynte å hugge på en skjegget gran, kom der et stort, digert troll til han.

Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg, sa agdet trollet.

Da gutten hørte det, kastet han øksen og lagde hjem igjen det beste han kunne.

Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som var hendt ham, men faderen sagde at han var et harehjerte.

Trollerne hadde aldri skremt ham fra å tugge da han var ung, mente han.

Andre dagen skulle den annen sønn av sted, og da gikk det nettopp like ens.

Da han vel hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet til ham med og sagde, Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!

Gutten turte knapt se på ham, kastet aksen og tok til sprangs like som broderen, og vel så fort.

Da han kom hjem igjen, ble faderen sint, og sagde at aldri hadde trollene skremt ham da han var ung.

Tredje dagen ville Askeladden i vei.

Ja, du, sagde de to eldste, du skal vel klare det, du, som aldri har vært ute av døren.

Han svarte ikke noe på det, Askeladden, men ba bare om å få dyktig minister med seg.

Moderen hadde ingen sul, og så hengte hun på gryten for at breste litt til ham, det fikk han i skreppen og lagde av gårde.

Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham og sagde, Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg.

Men gutten var ikke sen, han sprang bort i skogen etter osten og krystet det den, så mysen skvatt.

Tier du ikke stille, skrek han til trollet, skal jeg klemme deg slik som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen.

Nei, kjære, spar meg, sa det trollet, jeg skal hjelpe deg, ja, Tugge.

Ja, på det vilkår sparer det da gutten ham, og trollet var dyktig til å adhugge, så de fikk felt og avhugget mange tylfter om dagen.

Da det led mot kvelden, sagde trollet, nu kan du følge med hjem, det er nærmere til meg enn til deg.

Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varmen på peisen, mens gutten skulle gå efter vann til grøtgryten, men der sto to jernbøtter, så store og tunge at han ikke engang orket å løfte dem av flekken.