versae/nb-librivox · Datasets at Hugging Face

audio audioduration (s) 0.16 29.4	transcription stringlengths 3 461
	Å, ikke noe som er hatt tale om, svarte gutten.
	Så gjorde trollet som gutten sagde, og så kan en vel vite at han satte livet til, men gutten tok alt det sølv og gull som fantes i berget, og gikk hjem med.
	Med det kunne han alltid få betalt noe på gjelden.
	Slutten av Askeladden som kappåt med trollet, av Peter Kristen Asbjørnsen og Jørgen Moe.
	Hjemmusen og fjellmusen av Peter Kristen Asbjørnsen og Jørgen Moe Lest på norsk av Katrine Dette er en Librivox-innspilling.
	Alle Librivox-innspillinger er offentlig eiendom.
	For mer informasjon, eller for å melde deg som frivillig, besøk Librivox.org Hjemmusen og fjellmusen.
	Der var en gang en hjemmus og en fjellmus, de møttes i skogbrynet, der satt fjellmusen i et hasselkjerr og plukket en nøtter.
	Signe arbeidet, sagde hjemmusen.
	Skal jeg treffe skyldfolk her, så langt ute i bygden, sagde hun.
	Det var så det, sagde fjellmusen.
	Du sanker nøtter, du, og drar til hus, sagde hjemmusen.
	Vi er nødes til det, om vi skal ha ved noe å leve av til vinteren, sagde fjellmusen.
	Hamsen er stor, og nøttene er fulle i år, så det kan monne i en sulten skrått, sagde hjemmusen.
	Det er vel det, sagde fjellmusen og talte om at hun levde vel og hadde det godt.
	Hjemmusen mente at hun hadde det bedre, men fjellmusen ble ved sitt og sagde, det var ingensteds så godt som i skogen og fjellet, og hun hadde det selv best.
	Hjemmusen sagde at hun hadde det best, og dette kunne de ikke bli sammen som.
	Til sist lovet de de skulle komme til hverandre i julen, så de fikk se og smake hvem som hadde det best.
	Hjemmusen var den som først skulle fare julegjestebud.
	Hun for gjennom skog og dype daler, for enda fjellmusen hadde flyttet ned til vinteren, var veien både lang og tung.
	Det bar imot, og sneen var dyp og løs, så hun ble både trett og sulten før hun kom frem.
	Nå skal det være godt å få mat, tenkte hun da hun var fremme.
	Fjellmusen hadde krafset sammen nokså bra, der var nøttekjerner og sisselrøtter og andre slags røtter og meget annet godt som vokser i skog og mark, og det hadde hun i et hull langt nede i jorden så det ikke frøs og tett ved var en oppkomme som var åpen hele vinteren så hun kunne drikke så meget vann hun ville.
	Der var nok av det som var, og de åt både godt og vel, men hjemmusen syntes det var ikke mer enn nødtørstig kost.
	Med dette kan en livnære seg, sagte hun, men det er ikke rart, er det.
	Nå får du være så snill å komme til meg og smake hvorledes vi har det, ba hun.
	Ja, det skulle hun, og det varte ikke lenge før hun kom.
	Da hadde hjemmusen samlet sammen av all den julekost som kjerringen i huset hadde spilt mens hun gikk og var ør i juletiden, der var ostesmuler, smørbeter og talg og klingsmuler og rømmebrød og meget annet godt.
	I spillfatet under tappetannen hadde hun drikke nok, og hele stuen var full av all slags godmat.
	De åt og levde vel, og der var nesten ingen bunn i fjellmusen, slik kost hadde hun aldri smakt.
	Så ble hun tørst, for maten var både sterk og fet, sagde hun, og nå måtte hun drikke en gang.
	Der er ikke langt efter ølet, her skal vi drikke, sagde hjemmehusen og sprang opp på kanten av spillfatet og drakk seg i utørst, men hun drakk ikke mere heller, for hun kjente juleølet og visste at det var sterkt.
	Men fjellmusen syntes dette var en herlig drikk, hun hadde aldri smakt annet enn vann.
	Nå tok hun den ene suppen efter den annen, men hun kunne ikke mer sterkt drikke.
	Så ble hun drukken før hun kom ned av koppen, og så ble hun ør i toppen og fikk det i føttene, så hun tok til at rennet å springe fra den ene øltønne opp på den annen.
	Og til at danse og tumle på hyllerne imellom kopper og krus og knistre og pipe som hun både var full og galen, og full var hun jo også.
	Du må ikke bære deg som du var kommet ut av berget i dag, sagde hjemmusen, gjør ikke slik styr og hold ikke slikt leven, vi har slik hard fut her, sagde hun.
	Fjellmusen sagde hun naktede verken fut eller fant, men katten satt på kjellerlemmen og lurte og hørte både snakke og ståke.
	Med det samme konen skulle ned og tappe i et ølfat, og hun lette det på lemmen, smatt katten i kjelleren og slo kloen i fjellmusen.
	Det ble en annen dans, det.
	Hjemmusen smatt inn i hullet sitt og satt trygg og så på at fjellmusen ble fastende med ett da hun kjente kattekloen.
	Å, kjære min fut og kjære min fut, vær nådig og spa liv, skal jeg fortelle deg et eventyr, sagde hun.
	Kom med det, sagde katten.
	Der var en gang to små mus, sagde fjellmusen og pep så langsomt og ynkelig, for hun ville dra det ut så langt hun kunne.
	Så var de ikke alene, sagde katten både fort og tvert.
	Så havde vi en steg vi skulle stege oss.
	Så svalt dere ikke, sagde katten.
	Så satte vi den ut på taket, for at den skulle svale seg vel, sagde fjellmusen.
	Så brente du deg ikke, sagde katten.
	Så kom reven og kråken og tok og åt den, sagde fjellmusen.
	Så eter jeg deg, sagde katten.
	Men i det samme grelte kjerringen kjellerlemmen igjen så katten ble redd og slapp taket, og vips var fjellmusen oppe i hullet til hjemmusen.
	Derfra var der en gang ute i sneen, og fjellmusen var ikke sen om å måtte komme på hjemveien.
	Dette kaller du at havet det vel, og sier at du lever best, sagte hun til hjemmusen.
	Gud glede meg det mindre da, fremfor slik en stor gård og slik en hauk til fut.
	Det var jo knapt jeg slapp med livet.
	Slutten av Hjemmusen av fjellmusen av Peter Kristen Asbjørnsen og Jørgen Moe.
	Askeladden og de gode hjelperne av Peter Christen Asbjørnsen Lest på norsk av Katrine Dette er en Librivox-innspilling.
	Alle Librivox-innspillinger er offentlig eiendom.
	For mer informasjon, eller for å melde deg som frivillig, besøk Librivox.org Askeladden og de gode hjelperne.
	Det var en gang en konge, og den kongen hadde hørt tale om et skip som gikk like fort til land som til vanns, og så ville han også ha et slikt et, og til den som kunne bygge det, lovte han ut kongsdatteren og halve kongeriket, og der lyste han opp på kirkebakken ved alle kirkesogn hele landet over.
	Det var mange som prøvde med å vite, for halve riket kunne være godt å ta, mente de vel, og kongsdatteren kunne være bra å ta attpå, men ille gikk det med de fleste.
	Så var det tre brødre borti en skogbygd, den eldste heter Per, den andre heter Pål, og den yngste heter Espen Askeladd, av det han støtt satt og grov og raket i Oska.
	Men den søndagen da det ble lyst opp om skipet som kongen ville ha, var det som av en hendelse at han var ved kirken han oppså.
	Da han kom hjem og fortalte det, ba Per, som var den eldste, mor si om niste, for nå ville han i veien og friste om han ikke kunne bygge skipet og vinne kongsdatteren og halve riket.
	Da han hadde fått nisteskreppa på nakken, strøk han av gårde.
	På veien møtte han en gammel mann som var så krokete og gudnådslig.
	Hvor skal du hen?
	sa mannen.
	Jeg skal bort i skogen og gjøre traug til far min, han liker ikke at jeg spiser i lag med oss andre, sa Per.
	Traug skal det bli, sa mannen.
	Hva har du i sekken din?
	spurte mannen.
	Møkk, sa Per.
	Møkk skal det bli, sa mannen.
	Så strøk han Per borti Ekeskogen og hugg og tømret alt det han vant, men alt han hugg og alt han tømret så ble det ikke annet enn traug og traug.
	Da det led til middags, skulle han ha seg noe tatt leve av og tok opp nistesekken sin, men det var ikke mat, det som var i nistesekken.
	Da nu ikke hadde noe tatt leve av og det ikke gikk likere med tømringen, ble han kjei av arbeidet, tok øksa og sekken på nakken og strøk hjem til hun mor igjen.
	Så ville han Pål i veien og friste om han ikke hadde lykke til å bygge skip og vinne kongsdatteren og halve kongeriket.
	Han ba morski om niste, og da han hadde fått den, tok han sekken på nakken og la av gårde ut i marka.
	På veien møtte han en gammel mann som var så krokete og gudd nådslig.
	Hvor skal du hen?
	sa mannen.
	Å, jeg skal bort i skogen og gjøre grisetraug til den vesle grisungen vår, sa Pål.
	Grisetraug skal det bli, sa mannen.
	Hva har du i sekken din?
	spurte mannen.
	Møkk, sa Pål.
	Møkk skal det bli, sa mannen.
	Så strøk han Pål bort i skogen, tillot hugget og tømmeret alt han orket, men hvordan han hugg og hvordan han makslet, så ble det ikke annet enn traugemner og grisetraug.
	Han ga seg ikke ennå, han dreiv på til langt utpå ettermiddagen, før han tenkte på å få seg litt mat.
	Da ble han så sulten med ett at han måtte ha matsekken fram, men da han tok den opp, var det ikke matsmuler i sekken.
	Pål ble så harm at han vrengte sekken og slo den mot en stubbe, tok øksa og strøk av skogen og dro hjem igjen med det samme.
	Da Pål var kommet hjem, ville Askeladden i veien og ba moren om niste.
	Kanskje kunne jeg være kar til å få bygget skipet og vinne kongsdatteren av halve riket, sa han.
	Ja, det var likt til det, sa moren.
	Du ser ut til å vinne kongsdatteren av halve riket, du skal jeg tro, du som aldri gjør annet enn å rote og rake i Oskar.
	Nei, du får ikke noen niste, sa kjerringa.
	Askeladden ga seg ikke for det, han ba så lenge at han fikk lov til sist, niste fikk han ikke, var det likt seg, det, men han lurte med seg et par havrelefser og en doven øltår og la av gårde.
	Da han hadde gått en stund, møtte han denne samme gamle kallen som var så krokete og ussel og gudnådslig.

Å, ikke noe som er hatt tale om, svarte gutten.

Så gjorde trollet som gutten sagde, og så kan en vel vite at han satte livet til, men gutten tok alt det sølv og gull som fantes i berget, og gikk hjem med.

Med det kunne han alltid få betalt noe på gjelden.

Slutten av Askeladden som kappåt med trollet, av Peter Kristen Asbjørnsen og Jørgen Moe.

Hjemmusen og fjellmusen av Peter Kristen Asbjørnsen og Jørgen Moe Lest på norsk av Katrine Dette er en Librivox-innspilling.

Alle Librivox-innspillinger er offentlig eiendom.

For mer informasjon, eller for å melde deg som frivillig, besøk Librivox.org Hjemmusen og fjellmusen.

Der var en gang en hjemmus og en fjellmus, de møttes i skogbrynet, der satt fjellmusen i et hasselkjerr og plukket en nøtter.

Signe arbeidet, sagde hjemmusen.

Skal jeg treffe skyldfolk her, så langt ute i bygden, sagde hun.

Det var så det, sagde fjellmusen.

Du sanker nøtter, du, og drar til hus, sagde hjemmusen.

Vi er nødes til det, om vi skal ha ved noe å leve av til vinteren, sagde fjellmusen.

Hamsen er stor, og nøttene er fulle i år, så det kan monne i en sulten skrått, sagde hjemmusen.

Det er vel det, sagde fjellmusen og talte om at hun levde vel og hadde det godt.

Hjemmusen mente at hun hadde det bedre, men fjellmusen ble ved sitt og sagde, det var ingensteds så godt som i skogen og fjellet, og hun hadde det selv best.

Hjemmusen sagde at hun hadde det best, og dette kunne de ikke bli sammen som.

Til sist lovet de de skulle komme til hverandre i julen, så de fikk se og smake hvem som hadde det best.

Hjemmusen var den som først skulle fare julegjestebud.

Hun for gjennom skog og dype daler, for enda fjellmusen hadde flyttet ned til vinteren, var veien både lang og tung.

Det bar imot, og sneen var dyp og løs, så hun ble både trett og sulten før hun kom frem.

Nå skal det være godt å få mat, tenkte hun da hun var fremme.

Fjellmusen hadde krafset sammen nokså bra, der var nøttekjerner og sisselrøtter og andre slags røtter og meget annet godt som vokser i skog og mark, og det hadde hun i et hull langt nede i jorden så det ikke frøs og tett ved var en oppkomme som var åpen hele vinteren så hun kunne drikke så meget vann hun ville.

Der var nok av det som var, og de åt både godt og vel, men hjemmusen syntes det var ikke mer enn nødtørstig kost.

Med dette kan en livnære seg, sagte hun, men det er ikke rart, er det.

Nå får du være så snill å komme til meg og smake hvorledes vi har det, ba hun.

Ja, det skulle hun, og det varte ikke lenge før hun kom.

Da hadde hjemmusen samlet sammen av all den julekost som kjerringen i huset hadde spilt mens hun gikk og var ør i juletiden, der var ostesmuler, smørbeter og talg og klingsmuler og rømmebrød og meget annet godt.

I spillfatet under tappetannen hadde hun drikke nok, og hele stuen var full av all slags godmat.

De åt og levde vel, og der var nesten ingen bunn i fjellmusen, slik kost hadde hun aldri smakt.

Så ble hun tørst, for maten var både sterk og fet, sagde hun, og nå måtte hun drikke en gang.

Der er ikke langt efter ølet, her skal vi drikke, sagde hjemmehusen og sprang opp på kanten av spillfatet og drakk seg i utørst, men hun drakk ikke mere heller, for hun kjente juleølet og visste at det var sterkt.

Men fjellmusen syntes dette var en herlig drikk, hun hadde aldri smakt annet enn vann.

Nå tok hun den ene suppen efter den annen, men hun kunne ikke mer sterkt drikke.

Så ble hun drukken før hun kom ned av koppen, og så ble hun ør i toppen og fikk det i føttene, så hun tok til at rennet å springe fra den ene øltønne opp på den annen.

Og til at danse og tumle på hyllerne imellom kopper og krus og knistre og pipe som hun både var full og galen, og full var hun jo også.

Du må ikke bære deg som du var kommet ut av berget i dag, sagde hjemmusen, gjør ikke slik styr og hold ikke slikt leven, vi har slik hard fut her, sagde hun.

Fjellmusen sagde hun naktede verken fut eller fant, men katten satt på kjellerlemmen og lurte og hørte både snakke og ståke.

Med det samme konen skulle ned og tappe i et ølfat, og hun lette det på lemmen, smatt katten i kjelleren og slo kloen i fjellmusen.

Det ble en annen dans, det.

Hjemmusen smatt inn i hullet sitt og satt trygg og så på at fjellmusen ble fastende med ett da hun kjente kattekloen.

Å, kjære min fut og kjære min fut, vær nådig og spa liv, skal jeg fortelle deg et eventyr, sagde hun.

Kom med det, sagde katten.

Der var en gang to små mus, sagde fjellmusen og pep så langsomt og ynkelig, for hun ville dra det ut så langt hun kunne.

Så var de ikke alene, sagde katten både fort og tvert.

Så havde vi en steg vi skulle stege oss.

Så svalt dere ikke, sagde katten.

Så satte vi den ut på taket, for at den skulle svale seg vel, sagde fjellmusen.

Så brente du deg ikke, sagde katten.

Så kom reven og kråken og tok og åt den, sagde fjellmusen.

Så eter jeg deg, sagde katten.

Men i det samme grelte kjerringen kjellerlemmen igjen så katten ble redd og slapp taket, og vips var fjellmusen oppe i hullet til hjemmusen.

Derfra var der en gang ute i sneen, og fjellmusen var ikke sen om å måtte komme på hjemveien.

Dette kaller du at havet det vel, og sier at du lever best, sagte hun til hjemmusen.

Gud glede meg det mindre da, fremfor slik en stor gård og slik en hauk til fut.

Det var jo knapt jeg slapp med livet.

Slutten av Hjemmusen av fjellmusen av Peter Kristen Asbjørnsen og Jørgen Moe.

Askeladden og de gode hjelperne av Peter Christen Asbjørnsen Lest på norsk av Katrine Dette er en Librivox-innspilling.

Alle Librivox-innspillinger er offentlig eiendom.

For mer informasjon, eller for å melde deg som frivillig, besøk Librivox.org Askeladden og de gode hjelperne.

Det var en gang en konge, og den kongen hadde hørt tale om et skip som gikk like fort til land som til vanns, og så ville han også ha et slikt et, og til den som kunne bygge det, lovte han ut kongsdatteren og halve kongeriket, og der lyste han opp på kirkebakken ved alle kirkesogn hele landet over.

Det var mange som prøvde med å vite, for halve riket kunne være godt å ta, mente de vel, og kongsdatteren kunne være bra å ta attpå, men ille gikk det med de fleste.

Så var det tre brødre borti en skogbygd, den eldste heter Per, den andre heter Pål, og den yngste heter Espen Askeladd, av det han støtt satt og grov og raket i Oska.

Men den søndagen da det ble lyst opp om skipet som kongen ville ha, var det som av en hendelse at han var ved kirken han oppså.

Da han kom hjem og fortalte det, ba Per, som var den eldste, mor si om niste, for nå ville han i veien og friste om han ikke kunne bygge skipet og vinne kongsdatteren og halve riket.

Da han hadde fått nisteskreppa på nakken, strøk han av gårde.

På veien møtte han en gammel mann som var så krokete og gudnådslig.

Hvor skal du hen?

sa mannen.

Jeg skal bort i skogen og gjøre traug til far min, han liker ikke at jeg spiser i lag med oss andre, sa Per.

Traug skal det bli, sa mannen.

Hva har du i sekken din?

spurte mannen.

Møkk, sa Per.

Møkk skal det bli, sa mannen.

Så strøk han Per borti Ekeskogen og hugg og tømret alt det han vant, men alt han hugg og alt han tømret så ble det ikke annet enn traug og traug.

Da det led til middags, skulle han ha seg noe tatt leve av og tok opp nistesekken sin, men det var ikke mat, det som var i nistesekken.

Da nu ikke hadde noe tatt leve av og det ikke gikk likere med tømringen, ble han kjei av arbeidet, tok øksa og sekken på nakken og strøk hjem til hun mor igjen.

Så ville han Pål i veien og friste om han ikke hadde lykke til å bygge skip og vinne kongsdatteren og halve kongeriket.

Han ba morski om niste, og da han hadde fått den, tok han sekken på nakken og la av gårde ut i marka.

På veien møtte han en gammel mann som var så krokete og gudd nådslig.

Hvor skal du hen?

sa mannen.

Å, jeg skal bort i skogen og gjøre grisetraug til den vesle grisungen vår, sa Pål.

Grisetraug skal det bli, sa mannen.

Hva har du i sekken din?

spurte mannen.

Møkk, sa Pål.

Møkk skal det bli, sa mannen.

Så strøk han Pål bort i skogen, tillot hugget og tømmeret alt han orket, men hvordan han hugg og hvordan han makslet, så ble det ikke annet enn traugemner og grisetraug.

Han ga seg ikke ennå, han dreiv på til langt utpå ettermiddagen, før han tenkte på å få seg litt mat.

Da ble han så sulten med ett at han måtte ha matsekken fram, men da han tok den opp, var det ikke matsmuler i sekken.

Pål ble så harm at han vrengte sekken og slo den mot en stubbe, tok øksa og strøk av skogen og dro hjem igjen med det samme.

Da Pål var kommet hjem, ville Askeladden i veien og ba moren om niste.

Kanskje kunne jeg være kar til å få bygget skipet og vinne kongsdatteren av halve riket, sa han.

Ja, det var likt til det, sa moren.

Du ser ut til å vinne kongsdatteren av halve riket, du skal jeg tro, du som aldri gjør annet enn å rote og rake i Oskar.

Nei, du får ikke noen niste, sa kjerringa.

Askeladden ga seg ikke for det, han ba så lenge at han fikk lov til sist, niste fikk han ikke, var det likt seg, det, men han lurte med seg et par havrelefser og en doven øltår og la av gårde.

Da han hadde gått en stund, møtte han denne samme gamle kallen som var så krokete og ussel og gudnådslig.