link
stringlengths 48
124
| title
stringlengths 3
83
| question
stringlengths 14
833
| answer
stringlengths 27
20.9k
| lang_type
stringclasses 2
values |
|---|---|---|---|---|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ord-med-bade-ae-o-og-a/
|
Ord med både æ, ø og å
|
Eg lurer på om vi har ord med både æ, ø og å i seg.
|
Vi har nokre samansetningar med alle tre, som blåbærsyltetøy og sjåførlærar. Ei viktig gruppe er ord med øy + væring: måløyværing, måsøyværing, vågsøyværing. Andre grupper er ord med spørsmål: lærespørsmål, lærlingspørsmål, lækjarspørsmål (bokmål legespørsmål), ned- og oppvæpningsspørsmål. søksmål: ærekrenkingssøksmål. målføre: målføreopplæring. Vidare har vi m.a. færøymål, låglønnsnæring og skjærgårdsøl (nynorsk skjergardsøl). Med litt fantasi kan du sikkert laga fleire sjølv, men du kan ikkje rekna med at alle vil godta dei som brukande norske ord.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tolking-eller-tolkning-pa-bokmal/
|
Tolking eller tolkning på bokmål?
|
Er tolking ‘det å tolke’, altså selve tolkeprosessen, mens tolkning er produktet eller resultatet av tolkingen?
|
Ifølge Bokmålsordboka er det ikke noe klart betydningsskille mellom tolkning og tolking. Det er altså ikke som med paret bygging / bygning, som er et skoleeksempel på det skillet du nevner. Det er fullt mulig å bruke tolking om handlingen (det rene verbalsubstantivet) og tolkning om resultatet, hvis man ønsker det. Det er et mønster som gjelder for mange liknende ordpar. Men det er nok ikke lett å skille konsekvent mellom formene i praksis, og grunnlaget for det er diskutabelt. Ulike «fag»? Mange vil gjerne skille på grunnlag av fagområde også, for eksempel mellom dikttolkning med -n- og f.eks. tolking til tegnspråk uten -n-. Det logiske grunnlaget for dette er tynt, men det speiler et språkhistorisk mønster: Det ordet som viser til det mest praktiske og direkte, har oftere den særnorske formen (- ing), mens det som viser til «finere» og mer abstrakte ting og sysler, har en form fra skriftfellesskapet med dansk (her: - ning brukt i vanlig verbalsubstantivisk betydning). En annen måte å gjøre tolking «finere» på, er å legge til for- og skrive tolkning, jf. for eksempel bibelfortolkning (= bibeltolking). Men det er ikke nødvendig. Hva skal man velge? Det er ikke obligatorisk å rette seg etter de tendensene til mønstre som er omtalt ovenfor. Du kan for eksempel velge den formen som faller mest naturlig, og holde deg til den.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/medlemskap-eller-medlemsskap/
|
Medlemskap eller medlemsskap?
|
Skal ein skrive medlemskap eller medlemsskap? Det heiter jo medlemsland, så då må det vel bli medlems skap?
|
Nei, det heiter medlemskap, altså utan nokon ekstra s (binde-s). Medlemsland er ei samansetning av to sjølvstendige ord: medlem + land. Samansetningar får ofte binde-s, og alltid når medlem er førsteledd. Medlemskap er derimot ikkje ei samansetning av to sjølvstendige ord, for skap kan ikkje stå på eigne bein. Skap i denne tydinga er berre eit såkalla suffiks, som -het og -else. Når vi legg til eit suffiks, heiter det avleiing. Avleiingar får ikkje automatisk den binde-s-en som samansetningar med same fyrsteledd får. Somme lurer på kvifor det «likevel» heiter fellesskap med to s-ar. Svaret er at vi ikkje har nokon binde-s her heller, men dei to ledda felles- og - skap. Rett nok kjem felles historisk sett av felle (eldre félagi) pluss genitivs-s, men i dag reknar ein felles som eit sjølvstendig ord.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klokkertro-kullsviertro/
|
Klokkertro, kullsviertro
|
Når og hvordan oppstod ordet klokkertro? Er det en sammenblanding av kullsviertro og klokkerkjærlighet?
|
Klokkertro ‘sterk og urokkelig tro eller overbevisning’ er ikke mye mer enn hundre år gammelt i norsk, og det er hovedsakelig et etterkrigsord. Det kan godt være en sammenblanding av andre ord. Det er vanskelig å si sikkert hvor gammelt klokkertro er. Et søk i Nasjonalbibliotekets samling av digitalisert litteratur (www.nb.no) gir bare ti spredte treff før 1945, det eldste fra Aftenposten i 1896, i et korrespondentbrev fra Sverige. I Sverige hadde man allerede ordet klockartro og regnet det som knyttet til klockarkärlek og kolaretro (jf. Svenska Akademiens ordbok). Vi kan ta en nærmere titt på de to ordene som klokkertro hevdes å stamme fra. Klokkerkjærlighet Klokkerkjærlighet er det i alle fall noe muffens med. Ifølge Ordbog over det danske Sprog er det en feiloversettelse av amour de clocher ‘sogne- eller bygdepatriotisme’ (etter at clocher fikk utvidet betydning fra ‘kirketårn’ til ‘kirkesogn’). Det var forresten ikke mye brukt i norsk litteratur før helt på tampen av 1800-tallet. Men det fantes i både dansk og svensk. Kullsviertro Kullsviertro går ifølge Bevingede ord tilbake til tysk på 1500-tallet (notert av Luther). Det er knyttet til en anekdote om en kullbrenner som ble spurt om hva han trodde på, og svarte: «Hva kirken tror.» På et nytt spørsmål: «Hva tror da kirken?» svarte han: «Hva jeg tror.» Ordet er kjent på mange språk, fra svensk (kolaretro) til nylatin (fides carbonaria). Vi har fått det fra dansk. (I norsk talemål heter det helst «køl(a)brenner», og kull brenn eren har stort sett sluppet unna fanatikerstempelet.) Fra kullbrenner via klokker til klokke Kullbrennerne forsvant fra kulturlandskapet og etterlot seg stedsnavn som Kølabånn. Klokkere var det fremdeles mange av. Kanskje de måtte ta kullbrennernes angivelig uforbeholdne tro og kjærlighet på sin kappe? Men klokkertro kan også ha stått på egne bein fra starten av og gitt god mening både for andre bygdefolk og for presten. De siste tiåra har også klokkeren bleknet i folks forestillingsverden. Han er faktisk i ferd med å forsvinne fra det ordet han en gang muligens visket kullsvieren ut av. I dette tilfellet er tidens tann rett og slett klokka. I dag (oktober 2014) er klokketro mer utbredt på nettet enn klokkertro! Første sted vi finner ordet klokketro i litteraturen på nb.no, er i en bok fra 1964, fra Lutherstiftelsen av alle ting. Det står til og med «naiv klokketro». Men VG var ute ti år tidligere og kunne fortelle at Sven Rydell har klokketro på Malmö. Likevel er selve ordet klokketro mest et særnorsk fenomen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/knehone-og-larhone/
|
Knehøne og lårhøne
|
Hva er ei knehøne og ei lårhøne, og hva er opprinnelsen til disse ordene?
|
I Nynorsk etymologisk ordbok (1919) står det under knehøne at ordet er synonymt med lårhøne og dessuten med høne alene. Høne er i denne sammenhengen et ord for det kvinnelige kjønnsorganet, og brukt om personer er betydningen ‘svak, karakterløs person, reddhare’. Høne og lårhøne har vært brukt slik særlig på Østlandet, mens knehøne har større utbredelse. I idrettsspråket i dag brukes lårhøne om en skade som skyldes spark eller støt mot låret, og noen bruker knehøne om skader av dette slaget som er forvoldt med kneet. I litteraturen: fra politikk og presse Bladmannen Billing i Ibsens En folkefiende (1882) oppsummerer det greit: «Aslaksen er en knæhøne, en fejg karl; der er ikke mands mod i ham.» Redaktøren i Bjørnsons Redaktøren er ikke snauere: (Og i talen «Om at være i Sandhed» skildrer Bjørnson psyken til redaktører som ordlegger seg på denne måten.) Knehøne stod kanskje første gang på trykk i Aftenposten den 10.3.1869, i en anmeldelse av studentfarsen «Naar Pressen fører Krig». Det fremgår at publikum moret seg da ordet ble brukt av «morgenbladsreferenten» mot en «stortingsaspirant». Også Knud Knudsen (bokmålets bestefar) har nevnt at ordet særlig ble brukt av Morgenbladet som skjellsord rettet mot tingmenn og venstrefolk. Ordet har altså en antiparlamentarisk historie, men i folkelig talemål ble det nok satt knehønestempel på høyresiden også. I alle fall svarte venstrepressen etter hvert med samme mynt. Den opprinnelige betydningen må på dette tidspunktet ha bleknet, litt som tilfellet senere har vært med kødd. Merk at knehøne var et av få særnorske ord som ble brukt i det stort sett danske språket på den tiden. Få av de store skribentene på 1800-tallet hadde inngående kjennskap til norsk folkemål, så det er kanskje ikke så underlig om de brukte et opprinnelig grovt ord uten å være klar over hva det kom av. Det er rart at ikke engang språkgranskeren Knudsen kom på at det kan ligge noe seksuelt til grunn for ordet. Men Aasmund Olavsson Vinje visste beskjed. Han skrev følgende i en fotnote i 1869: Lårhøne er nok også gammelt i talemålet, og lenge var det regnet som dialekt eller slang. (I dialektordsamlinger står det ‘usedelig uttrykk’.) Så ble det spredt gjennom idrettsspråket, jf. boka Slang og sjargong (1962): I dag er det blitt en idrettsmedisinsk fagterm, som denne gode artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening viser. Men merk at det står ei i sitatet ovenfor. Det hender at høna gjennomgår et kjønnsskifte i avisspaltene og blir til knehønen eller lårhønen. Hvis man i det hele tatt har a-endelser i språket, bør a-en i høna være den aller siste man skifter ut med -en.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/og-og-a-eller-og-for-a/
|
Og, og å eller og for å?
|
Kva er rett? Ho drog heim for å eta og kvila. Ho drog heim for å eta og å kvila. Ho drog heim (både) for å eta og for å kvila.
|
Alt dette er grammatisk rett. Her er det berre å bruka språkkjensla. Vel det som verkar mest praktisk og samstundes får fram den nyansen har i tankane. Den siste varianten høver dersom ein vil understreka at nokon har to sjølvstendige føremål. Det er mest aktuelt der handling nummer to er noko heilt for seg sjølv og er formulert med fleire eller færre ord enn handling nummer ein. Ekstremt døme: «… for å sjå etter om mannen hadde stått opp, og for å eta middag». Den andre varianten svarar til /for å eta å å sova/ i talemålet. Han fell kanskje mellom to stolar. Den fyrste varianten er oftast dekkjande. Det viktigaste er at du ikkje skriv * å eta å kvila, sjølv om det er det du seier. Det vi har føre den siste infinitiven her, er ikkje infinitivsmerket å, men bindeordet (konjunksjonen) og, uttalt /å/. Dette og -et samordnar to infinitivar under eitt infinitivsmerke.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ga-i-baret/
|
Gå i baret
|
Kva tyder det eigentleg å gå i baret?
|
Ifølgje Bokmålsordboka tyder det ‘å bli lurt, dumme seg ut; bli ruinert ’, medan Nynorskordboka seier ‘ tape heilt, ryke; dumme seg ut’. ‘Å bli lurt’ er ei nyutvikling. D ei mest tradisjonelle tydingane er med to andre uttrykk ‘ å gå i vasken ’ (om ting) og ‘ å måtta gje tapt ’ (om folk). Det handlar om at det ber nedover, til golvet eller bakken, der vi finn baret. Tradisjonell bruk Dette er eit særnorsk ordlag som lenge var mest brukt i nynorsk og i trøndersk og austnorsk bygdemålslitteratur. Steinar Schjøtts Dansk-norsk ordbok (1909) er den fyrste trykte kjelda der vi finn uttrykket. Der står det under han gik i hundene saman med det gjekk til kosts (i bytta) med han. Går vi til eldre dialektkjelder, finn vi mest av uttrykket i nordtrøndersk. Der handlar det om å tapa (jf. måtta i golvet, bita i graset). Lenger sør, på det indre Austlandet finn vi andre bruksmåtar: Når noko går i baret, går det om inkje (= blir ingenting av). Det nærskylde «å bossa i baret» er å ta feil. Både i sør og nord kan det å gå i baret òg vera ‘å bli ruinert, gå konkurs’ eller til og med ‘å døy’. Det heiter òg at det gjekk eller barst i baret med den og den. Når det berst i baret med to motstandarar, er det slåstkamp. I ei Oslo-basert slangordbok frå 1952 (Ulf Gleditsch) tyder å gå i baret å bli full. I 1962 står det i ei anna slangordbok (av Ingvald Marm) at det er teke opp i Oslo-sjargongen etter krigen om ‘å bli lurt, å gå fem på’. Opphav Opphavet er ukjent, seier Bokmålsordboka, medan Nynorskordboka ymtar om ein samanheng med verbet å berja ‘slå’ (jf. fortidsformene barde – har bart). Det er tvilsamt. Det er god grunn til å tru at det opphavleg handlar om bar frå gran og furu. I gamle dagar kunne golvet for det fyrste vera barstrøydd, og for det andre hadde ein gjerne bar på dørhella til å kosta av skorne på. Den «trønderske» tydinga ovanfor kan lett knytast til bar på golvet (jf. leik og slagsmål, som selskapsleiken å ta ryggtak), medan den «søraustlandske» kan knytast til bar både innanstokks og utanstokks. Somme meiner det handlar om dyregraver (feller) dekte med granbar, og det verkar jo logisk. Problemet er at ingenting tyder på at dette ordlaget tradisjonelt er brukt i samband med fangst.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/leddsetning-som-krever-komma/
|
Leddsetning som krever komma?
|
Er den første delen av setningen nedenfor en leddsetning, slik at den skal avsluttes med komma? «Etter enda en vaskesyklus, tilsettes skyllemiddelet.»
|
Nei. Foranstilte leddsetninger skal riktignok avsluttes med komma, men dette er ingen leddsetning. Det viktigste kjennetegnet på en setning er at den inneholder et verb som er bøyd i presens eller preteritum. Formuleringen Etter enda en vaskesyklus … inneholder ikke noe verb i det hele tatt. «Etter enda en vaskesyklus» er bare et preposisjonsuttrykk, bestående av preposisjonen «etter» og utfyllingen «enda en vaskesyklus». Leddsetninger innledes gjerne med underordnende konjunksjoner (før kalt subjunksjoner) som hvis, når og at. Vi kan lage en leddsetning av eksempelet, slik: Etter at en vaskesyklus er ferdig, tilsettes … Her er det riktig med komma. Legg merke til at vi har fått et verb i presens, nemlig er.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nedlasting-eller-nedlastning/
|
Nedlasting eller nedlastning?
|
Jeg oversetter en hjemmeside til norsk og lurer på hvordan jeg skal oversette ordet «downloads». Heter det «nedlastinger» eller «nedlastninger»?
|
Det er valgfritt: nedlastninger eller nedlastinger. Det ser ut til at de fleste velger den enkle varianten uten -n-. Det er ingen fastlagt betydningsforskjell mellom variantene, men den n-løse varianten står enda sterkere i utellelig betydning (nedlasting av …).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjempeliten/
|
Kjempeliten?
|
Er det god norsk å si kjempeliten? En kjempe er jo diger?
|
Vi må regne kjempeliten som et innarbeidet ord i norsk, selv om vi ikke vil anbefale å bruke det i alle sammenhenger. Vi har flere paradoksale forsterkere i norsk. Vi kan for eksempel si forferdelig fin uten at noen vil tro at vi mener noe annet enn fin. Ungdommelige slangord som dritgodt blir også forstått riktig (selv om eldre språkbrukere nok synes dritvondt er mer logisk). Det er ikke spesielt for norsk at det lages sammensatte adjektiver med litt paradoksale forsterkingsledd. For eksempel har svensk ordet jätteliten, som er helt parallelt med kjempeliten. Mange ord av dette slaget passer likevel dårlig i sakprosa eller i situasjoner der man venter å høre nøkternt «voksenspråk». Noen vil oppfatte kjempeliten som barnslig, og det kan vi ikke gjøre noe med. Kanskje vil ikke kjempeliten bli oppfattet som helt nøytralt før ordet kjempe i sin opprinnelige betydning har forsvunnet fra norsk. Hva som regnes som nøytralt, er ellers avhengig av hvilke alternativ vi har til rådighet. Det at vi godt kan si bitte liten i stedet, gjør kjempeliten til et markert stilistisk valg. Men paradoksale forsterkere kan altså godt bli nøytrale med tida. Ord som svært, meget (= mye) og veldig har opprinnelig betydninger som passer dårlig sammen med liten.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-spill/
|
I spill?
|
Heter det på spill eller i spill?
|
Når noe er i fare, står det PÅ spill. Å sette noe på spill er å risikere (å miste) det. Dette er et gammelt uttrykk, knyttet til vågespill. Hvis man for eksempel setter livet på spill, «spiller» man med livet som innsats. Å sette noe i spill er noe litt annet. Det betyr å sette noe i bevegelse, som en ball eller en brikke i et spill. Noe som kommer/er i spill, gjør seg altså gjeldende, men det ligger ikke nødvendigvis i potten. Som overført uttrykk er det ganske nytt i norsk. I Det Norske Akademis ordbok er i spill definert slik: ‘i en tilstand hvor ting (kan) bestemmes, eller defineres på nytt’. Det er en viss overlapping mellom begrepene: Å sette noe i spill kan jo innebære å sette både dette og andre ting på spill. Hvis man først og fremst sikter til risiko, bør man likevel velge uttrykket å stå eller sette på spill. Å være på spill kan forresten også bety å være på ferde, men den bruksmåten er uvanlig nå.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikke-apostrof-etter-engelske-ord/
|
Ikke apostrof etter engelske ord
|
Skal jeg bruke apostrof før genitivs-s-en etter engelske ord?
|
Nei, bruk s på vanlig måte. Det heter for eksempel «Microsofts kontorer i Oslo» og «Wodehouses romaner». Hvis det engelske ordet står i flertall, altså med s-endelse, blir det apostrof etter: «Aker Solutions' treningssenter» (eller bedre: «treningssenteret til Aker Solutions»), «New York Times' kritikerfavoritt».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/deltaker-eller-deltager-gjentakelse-eller-gjentagelse/
|
Deltaker eller deltager, gjentakelse eller gjentagelse?
|
Bør jeg skrive antakelig, deltaker, mottaker og gjentakelse eller antagelig, deltager, mottager og gjentagelse? Og hvorfor?
|
Du kan selv velge mellom variantene i en rekke ord som har valgfritt -tak- eller -tag-, men du bør bruke dem konsekvent. Variantene er altså helt valgfrie, men hvert ord bør likevel skrives konsekvent i en tekst. Ulike avledninger av for eksempel deltak-/deltag- bør også behandles likt (deltaking + deltaker osv.). Du trenger ikke behandle hele gruppen av ord med valgfritt - tak -/- tag - likt, men det virker ryddig om du ikke veksler helt på slump. Det er for eksempel liten grunn til skrive deltaker og mottaker ulikt. Den neste bolken beskriver formenes stilling i rettskrivningen de siste hundre årene. Den er nok mest for spesielt interesserte. I den siste bolken tar vi opp bruken av hvert enkelt ord. Dansk skriftspråk og reformene i 1938, 1959 og 2005 Variantene med g stammer fra skriftfellesskapet med dansk, mens k -en ble tatt inn som valgfri form i 1938. Dette var drøyt tretti år etter at dansk b, d, g for det meste ble omgjort til norsk p, t, k i rettskrivningen. Bokmålet hadde tidlig på 1900-tallet tatt i bruk flere og flere tak -ord med obligatorisk norsk k, fra krafttak og mottak til opptak, tiltak, uttak og unntak. I lys av disse særnorske ordene var det rimelig å ha k-varianter også i ord med - tagelse, -tager og lignende. I 1938 ble de altså tatt inn som valgfrie former. I 1959 ble det tatt et steg til: De gamle g-ene i tak-ordene ble redusert til sideformer (underordnede former) i rettskrivningen. I 2005 ble de sidestilt igjen, for i mange av ordene var g fremdeles i bruk både i tale og skrift. Mens for eksempel deltaker og mottaker vant fort fram i k-form, holdt antagelig, feiltagelse og tiltagende seg bra med g. En grunn til at k ikke vant her, er at selve ordene ikke hadde tradisjon med k i vanlig talemål rundt omkring i landet (i stedet brukte man blant annet henholdsvis trolig, mistak og økende). Enkelte andre ord, som for eksempel betagende, hadde ikke noe klart motstykke i folkemålet; derfor er det bare betagende som klinger riktig. TAG-mot-TAK-liste Her omtaler vi utbredelsen som variantene av hvert enkelt tak/tag-ord har hatt i norske tekster (vi har søkt ved hjelp av ngram-tjenesten til Nasjonalbiblioteket). Utbredelsen alene bør ikke avgjøre hva du velger, men det gir deg et grunnlag for egne valg. Bruk Ctrl + F til å finne ordet du er ute etter nedenfor. TAKER har overtak De fleste ordene med -taker/-tager brukes for det meste med k, som vant fram mellom 1938 og 1990. To sentrale ord er deltaker og mottaker, der k har dominert siden 1950–60-åra. Lønnsmottaker og særlig nyere ord som fjernsynsmottaker, radiomottaker og GPS-mottaker har stor overvekt av k. Båndopptaker skrives nesten alltid med k, det samme gjelder i dag potetopptaker og tidtaker. Disse menneskelige takerne har også helst k: leietaker, forsikringstaker, intiativtaker, lønnstaker, arbeidstaker, pristaker og arvtaker. I iakttaker skulle man kanskje vente mest g, siden ordet er en anelse gammeldags, men k har vunnet fram etter tusenårsskiftet. Bare én tager har klart overtak: avtager, og det skyldes nok mest at selve ordet er så lite brukt i dag. Å blande tagere og takere i samme tekst er ikke særlig godt motivert. TAGENDE har overtak Det viktigste unntaket fra det som står i overskriften, er deltakende, som helst har k. Det henger jo sammen med deltaker ovenfor. Ellers dominerer g i ord som har lite grunnlag i vanlig norsk talemål, som betagende, inntagende og overhåndtagende. Her må man kunne bruke g selv om man bruker k ellers, uten å bli beskyldt for å være inkonsekvent. Eller man kan velge helt andre formuleringer. Foretagende er ennå vanligst, nok fordi konkurrenten snarere er foretak enn foretakende. Også i avtagende og tiltagende har g overtak. Det er kanskje uventet, men det henger sammen med at det på norsk helst heter minkende og økende. Litt underlig er det at nærtakende med k ikke har fått bedre feste. TAKELSE og TAGELSE vakler om kapp Igjen finner vi en delta -avledning blant de mest typiske k-ordene: deltakelse. Også fritakelse har oftest k, men det korte fritak er uansett det vanligste. Gjentakelse har mest k. Overtakelse og overtagelse står i et uklart forhold, men trolig dominerer overtakelse. Mottakelse har fått overtaket først i den senere tid, trolig med drahjelp fra mottaker. Mest uventet er k-overtaket i vedtakelse, for det er sjelden dette ordet brukes nå for tiden (jf. det vanligere vedtak). Iakttagelse er nok vanligst (tross iakttaker), men k haler innpå. Det samme gjelder antagelse. Unntagelse og opptagelse har mest g, sikkert fordi det er de enkle og greie kortordene unntak og opptak som har vunnet fram, ikke alternativet med -kelse. Feiltakelse med -k- har vunnet fram i det siste (jf. også mistak). Man kan langt på vei gjennomføre enten g eller k i de ordene man trenger ovenfor. TAKELIG og TAGELIG Mottakelig skrives oftest med k (jf. mottaker ovenfor), men uimottakelig ses oftere med g for k. Antakelig med g var i ferd med å vinne fram, men antagelig har trolig dratt fra igjen. (Konkurransen med formodentlig, trolig og sannsynligvis forstyrrer bildet; for eksempel kan man regne med at trolig brukes mer av dem som ville brukt antakelig.) Uantagelig har nok hatt mest g hele tiden, som man skulle vente av det litt gammeldagse ordet. Også i påtagelig er det fremdeles mest g, men forspranget er ikke stort. Andre ord Tagning brukt om sammenhengende del av innspilling, som i engelsk take, har overtaket på takning. Men i tidtaking er det omvendt. Avtagbar står fremdeles sterkere enn avtakbar. Som i andre tilfeller kan det være påvirkning fra og støtte i dansk og svensk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/over-20-kuldegradar-og-liknande/
|
Over 20 kuldegradar og liknande
|
Viser formuleringa «over 20 kuldegradar» til høgare eller lågare temperaturar enn 20 kuldegradar?
|
Det meteorologisk korrekte er å bruka over om høgare temperatur på både pluss- og minussida, altså varmare vêr. Over svarer til varmare når vi tenkjer på 1 a, 2 og 3 nedanfor. 1 a) tal på plussida (høge tal: varmare) 1 b) tal på minussida (høge tal: kaldare) 2) «temperatur», som i uttrykket «høg temperatur» 3) høgare kvikksylvsøyle på gradestokken Alt dette går ut på det same – så nær som 1 b. Folk brukar over om høgare tal både på plussida (1 a) og på minussida (1 b). Fagleg bruk: under = kaldare, over = varmare På dei gamle gradestokkane med kvikksylvsøyle såg ein at kvikksylvet seig i kulde og steig i varme. Vi snakkar såleis om fallande og stigande temperaturar. I ei setning som temperaturen fell til under 20 kuldegradar ville dei færraste brukt over i staden. Språkrådet rådførte seg med Meteorologisk institutt om denne saka for mange år sidan. Meteorologane stadfeste at dei brukar over og under som om dei las av ein gradestokk (jf. 3 ovanfor). Språkrådet rår til å bruka orda på den måten i skrift – og i tale når ein legg trykket på preposisjonane over/under. Folkeleg bruk av over (med trykk på talet) Likevel har det alltid vore vanleg å seia til dømes over 20 kuldegradar (med trykk på 20) om lågare temperatur enn talet viser til (jf. 1 b ovanfor). Det kan ikkje kallast gale. Det blir stort sett forstått rett, for det er jo sterk(are) kulde som er i fokus. Med ropeteikn etter er det nesten ikkje til å mistyda i skrift heller.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/resirkulering-gjenvinning-attvinning-gjenbruk-ombruk-og-oppvinning/
|
Resirkulering, gjenvinning, attvinning, gjenbruk, ombruk og oppvinning
|
Kva er skilnaden på resirkulering, gjenvinning, attvinning, gjenbruk og ombruk, og kva heiter upcycling på norsk?
|
Om vi held oss til nynorsk og til kjeldene vi har sett inn til slutt nedanfor, kan vi koka svaret ned til dette: attvinning (= ca. resirkulering) = ombruk + materialattvinning + energiutnytting upcycling = oppvinning Men det finst andre måtar å dela det inn på, og då kjem ofte gjenbruk inn i biletet. Alle prefiksa i desse orda (re-, gjen-, att- og om-) står i praksis for det same: om att. Ein kan òg tolka inn ‘attende/tilbake’ i nokre av dei. Men etymologien til kvart ledd i orda er ikkje avgjerande for bruken i dag. Skal ein forstå kva orda skal tyda, må ein sjå korleis dei har vorte brukte dei siste tiåra. Ingen av orda er særleg gamle i norsk, og noko av variasjonen i ordbruken heng saman med tilhøve i engelsk og dansk. Studer gjerne avfallspyramiden som er sett inn mot slutten av denne artikkelen, før du les vidare. Resirkulering Resirkulering er eit vidt omgrep for prosessar som gjer det mogleg å ta produkt/materiale i bruk på nytt slik at det ikkje endar som avfall (bos, søppel) i avfallsdeponi (før kalla fyllingar) eller i naturen. «Sirkelen» det er tale om, er det økonomiske eller økologiske krinslaupet. Resirkulering kan femna om det meste som er nemnt her, og ligg då nær attvinning i den vidaste tydinga av ordet, men ordet blir òg brukt i trongare tyding om materialattvinning. Døme på vid definisjon: Resirkuleringsutvalet sin definisjon av avfallsresirkulering frå 1973 og Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering frå 1986. Døme på trong definisjon: Wikipedia-artikkelen «Waste hierarchy», der det er skilt mellom recycle og reuse. Ombruk/ gjenbruk Ombruk og gjenbruk har opphav i allmennspråket, der å bruke noe om i gjen = å bruka noko om att Som ein ser, byggjer gjen bruk og om bruk på ulike element i det same uttrykket (altså om att / om igjen). (Ein kan skilja mellom ombruk og sjølve attvinningsprosessen førebuing til ombruk, sjå forureiningslova, men vi legg ikkje vekt på det her.) Gjenbruk og ombruk har difor vore nytta som synonym i fagspråket. På avfallsområdet finn ein mange stader konsekvent bruk av ombruk, som i forureiningslova og i denne rapporten om sirkulær økonomi frå 2020 (s. 3). På andre område (som IKT) har gjenbruk fått mykje meir feste. Kva går ombruk ut på? Ein konkret ting som «får nytt liv» på denne måten, kan vera reingjord og istandsett, men han kan ikkje vera omforma til noko anna. Ombruk er altså eit mindre radikalt og ofte rimelegare tiltak enn materialattvinning, jf. avfallspyramiden. Somme reserverer ombruk for å bruka noko om att på same vis og gjenbruk for å bruka det om att til noko anna. Det ser ut til at ein har freista å arbeida inn eit slikt skilje i nyare terminologi. Ein kan finna gjenbruk brukt både som overomgrep (= resirkulering/attvinning) og som synonym for det trongare omgrepet materialattvinning. Liknande vingling finn ein i dansk, med genbrug (merk at * ombrug ikkje finst i dansk). Ordet gjenbruksstasjon (om mottak for sortert avfall) peikar mot ei anna vidare tyding. Attvinning = gjenvinning = ny utvinning Attvinning (nynorsk) og gjenvinning er reine synonym/ekvivalentar. Grunnlaget er å gjen vinne noe = å vinna noko att (ende) Det handlar om å vinna ressursar attende eller å vinna dei ut att, vinna dei ut på nytt, jamfør ordet utvinning. På nynorsk er det betre å bruka det laust samansette vinne att(ende) enn å attvinna, men i partisipp heiter det i alle tilfelle attvunnen, og verbalsubstantivet er attvinning, jamfør til dømes å ta opp (ikkje oppta), men oppteken og opptak. To former for attvinning er materialattvinning (materialgjenvinning) og energiutnytting (òg kalla energiattvinning eller energigjenvinning eller energiutvinning). I materialattvinninga blir emna oftast brotne ned til andre emne, og ved energutnytting blir dei brende – det er altså berre energien ein vinn ut. Er ombruk (gjenbruk) ei slags attvinning/gjenvinning? Ja, både Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (sjå nedanfor) og termbasen til Standard Norge må tolkast slik. Attvinning (gjenvinning) blir då overomgrep over ombruk, materialattvinning og energiutnytting. Somme skil likevel mellom attvinning/gjenvinning på den eine sida og ombruk/gjenbruk på den andre, jf. ei formulering som «gjenbruk og gjenvinning». Oppvinning = oppsirkulering Når ein lagar noko nytt av noko gammalt og det nye har høgare kvalitet eller verdi, kan det kallast oppvinning eller oppsirkulering (engelsk upcycling). Det heng nær saman med omgrepa redesign, omsaum og (kreativ) ombruk. Nokre utklipp til orientering 1) «Avfallspyramiden» eller «avfallshierarkiet»: 2) Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (1986): Gjenbruk er ikkje nemnt i ordboka. (Merk at ordboka berre handlar om restprodukt og avfall; definisjonane er difor litt for tronge.)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/viser-til-eller-syner-til/
|
Viser til eller syner til?
|
Eg skriv helst syner i staden for viser på nynorsk, som i «det syner seg at det er best». Men når det handlar om å referera til noko, skriv eg viser til. Er det rett?
|
Ja, det er heilt rett å visa til noko på nynorsk. Det er bra å skriva syna, men visa er òg eit nynorskord. Visa er ofte jamgodt med syna – og somme tider betre. I uttrykket med til er det best å bruka visa. Det heitte at vísa til alt i gamalnorsk. Det er altså ingen inkonsekvens å skriva visa til, men elles syna. I uttrykket visa bort (jf. utvisa) er visa heilt obligatorisk. Ein må ikkje gløyma at begge verba har e-bøying: å syna/syne – syn er – synte – har synt å visa/vise – vis er – viste – har vist Det er altså gale å skriva * synar og *visar i presens!
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ettspraklig-eller-enspraklig/
|
Ettspråklig eller enspråklig?
|
Hvorfor heter det enspråklig ordbok? Ordboka handler jo om ett språk, ikke én språk.
|
Når et adjektivisk ord er førsteledd i en sammensetning, er det vanligvis hankjønnsformen som fungerer som sammensetningsform, også når etterleddet er et intetkjønnsord, jamfør ord som enkjønnet, enegget, høyfjell, grovbrød. Men intetkjønnsformene kommer inn her og der. Vi finner både enspråklig og ettspråklig i Bokmålsordboka.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/velle-svelle-deg-fortelle/
|
Velle, svelle, deg fortelle
|
Hva heter å velle (som i å velle fram, ‘strømme’) og å svelle (som i å svelle opp) i fortid? Det kan da ikke hete vellet fram og svellet opp? Det blir jo som å si at det smellet i veggene?
|
Jo, det kan hete blant annet det. Bøyningen er slik i bokmål, med preteritum uthevet: å velle – veller – velte/vella/vellet – har velt/vella/vellet å svelle – sveller – svelte/svella/svellet – har svelt/svella/svellet Det finnes også noen lydord med -ell- som har samme grammatikk historisk, og som har beholdt rester av sterk bøyning (preteritumsformen). Det gjelder å smelle, å gnelle ‘skjelle, gi skarp lyd’ og å skrelle i betydningen ‘smelle, brake’. å smelle – smeller – smalt – har smelt å gnelle – gneller – gnall/gnelte – har gnelt å skrelle – skreller – s krall/skrelte – har skrelt Til sammen har vi altså tre ulike system med blanding av sterk og svak bøyning, og to av dem har valgfrihet mellom to eller tre former. Vi har enda ett: Å kvelle står ikke i Bokmålsordboka, bare det tilhørende adjektivet kvell ‘kvinende, skingrende’, med eksempelet være kvell i målet. Men vi finner kvelle i andre ordbøker, med denne bøyningen: å kvelle – kveller – kvall – har kvellet Grunnen til den uoversiktlige situasjonen i bokmål er at disse gamle norske ordene er ulikt integrert i «den dannede dagligtale», som bokmålet bygger på historisk. Noe har bokmålet med seg fra skriftfellesskapet med dansk, annet er tatt opp senere fra norsk talemål. Nynorsk Det er lettere å få oversikt over bøyningen i nynorsk, der disse sterke verbene er mer nedarvet i samlet flokk. Gammelnorsk hadde henholdsvis -all og - ollit til slutt i preteritum og perfektum, og nynorsk (i likhet med de fleste tradisjonelle bygdemål) har like regelrette former: å velle – vell – vall – har volle å svelle – svell – svall – har svolle å smelle – smell – small – har smolle å gnelle – gnell – gnall – har gnolle å skrelle – skrell – skrall – har skrolle å kvelle – kvell – kvall – har kvolle (NB: Husk at det bare handler om lydbetydningen av skrelle, mens ordet for ‘tok/tatt av skallet’ bøyes skrelte/skrelt!) Uttalen av o-en i partisipp er /å/, med en del dialektal variasjon. To av disse verbene har også svake motstykker (parverb) i nynorsk: å smelle – smeller – smelte – har smelt å skrelle – skreller – skrelte – har skrelt De svake og transitive parverbene smelle og skrelle betyr ‘å få til å smelle/skrelle i den intransitive betydningen’, for eksempel: å smelle/skrelle igjen døra og å skrelle til noen (‘slå’). Bokmålet har det samme skillet mellom parverbene i smalt/smelte, men skrelle er slått sammen til ett verb (og skillet mellom parverbene er her valgfritt). Noen litterære eksempler på preteritum og perfektum Velle: [...] den endeløse ordstrøm, som uavbrutt vellet frem av hans bryllupsdikt (Victor Hugo, Notre-Dame i Paris, overs.) Sola gladde, blodfargen vall ut over vesthimmelen som millionhærar skulle ha late livet i ein grufull krig mellom himmel og jord (Tayeb Salih, Trekket mot nord, overs.) Antroposofien er i virkeligheten et krystallklart oppkomme av platonismens grunnåre, som gjennom århundredene har vellet frem på de utroligste steder i europeisk åndshistorie [...] (Per Lønning, Innfall og utfall – fra norsk religionsdebatt) Ein flaum med hjelp hev volli utyver helvti av skulane i kongeriket og sett dei andre atter på fjøra, berre og turre. (A.O. Vinje, overs. i Bretland og britane) Svelle: [...] han hadde en fornem melse som hjertet svellet op i munden paa ham (Sigrid Undset, Våren) [...] ein lind, pinande klaae, ei kjensle som um Heilen [= hjernen] svall upp og vart for stor og laag og kitla og kitla mot Beinverke (Arne Garborg, Fred) [...] la det hele koke [...] til risen har svellet opp (Ingerid Askevold, red., Gyldendals store kokebok) Då tok ho ei knipetong og ville dra ut jarnet, men det var fast og lea ikkje på seg, og det stod ikkje ut langt heller, for såret hadde svolle opp. (Snorri Sturluson, Soga om Olav den heilage) Gnelle: «Pink-pink-pink trrrr!» sang den så det gnelte. Det var en liten tertit. (Elling Holst og Anna Rogstad, ABC for skole og hjem) «Ask, or, eik!» skrek reven, så det gnall i skogen. (Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr) Skrelle: De t skrelte i husveggene av raseri [...] (Hans E. Kinck, Sneskavlen brast) En toresmell skrall over skog og sjø, og ei blank lynstråle rann fresende inn i børseløpet og ble borte. // [... ] motstanderen dukket og kvitterte med et svingslag som gikk rett inn så det skrall i haken til Anders (Hans Børli, Tusseleiken − fortellinger og skisser) Noen av verbene er ganske uaktuelle i perfektum.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lytte-til-eller-lytte-pa/
|
Lytte til eller lytte på?
|
Er lytte på en sammenblanding av lytte til og høre på? Eller kan vi for eksempel lytte på radio, lytte på en cd og lytte på en platespiller?
|
Det er ikke bare en sammenblanding. Vi får ta en nærmere titt på både høre på, lytte til og lytte på. Vi kan høre på nesten hva som helst som er lyd eller formidler lyd. Vi kan høre på musikk, radio og plater. Vi kan lytte til det samme. I lytte til radio står radio for radioprogram eller mediet radio. Selve utstyret (radioapparat, platespiller osv.) lytter vi ikke til. Vi kan nok høre på et apparat, men da er det helst for å finne ut om det er noe galt med det. Å lytte er å høre på noe(n) med en viss (helst positiv) oppmerksomhet, en lyttende innstilling, jamfør substantivet en lytter. Det er i nær slekt med å lyde ‘adlyde’. (I tradisjonell nynorsk brukes lyde/lyda (helst med stum d) om begge deler. Eksempel: «Eg fann ut at eg laut lyda bror min og lyda på Stones-plata.») I dansk-norsk skriftspråk på 1800-tallet ble lytte sjelden brukt med på. Det gikk i til, særlig i den positive betydningen vi finner i f.eks. lytte til hvert ord og lytte til gode råd. Det er fremdeles til vi bruker mest når det handler om å ta inn et budskap. Men det er ikke stor forskjell på fjellvettreglenes «Lytt til erfarne fjellfolk» (1966) og et tenkt «Hør på erfarne fjellfolk». Å lytte til råd og å høre på råd er det samme; det betyr helst å rette seg etter rådene, for ikke å si å lyde dem. Lytte på brukes ikke om slik lytting og er mindre brukt i det hele tatt. Men det er gammelt i både i norsk (se betydning 1 b i Norsk Ordbok) og i dansk (se til slutt under betydning 2.2 i Ordbog over det danske Sprog). Vi har alltid hatt en understrøm med lytte på. I noen sammenhenger er det nettopp dette uttrykket vi bruker, som i «Viktig melding. Lytt på radio for nærmere melding» (varslingssignal fra 1964). Her handler det i første omgang om å skru på apparatet og spisse ørene.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/av-ad-eller-om-gangen/
|
Av, ad eller om gangen?
|
Heter det én av gangen eller én om gangen?
|
Vi anbefaler én om gangen. Av gangen, oftest uttalt /a gangen/, er en omtolkning av ad gangen, som til dels har blitt uttalt på samme vis. Ad gangen, som skriver seg fra dansk, virker ganske stivt og formelt i dag.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skal-vi-pa-sjino-om-sammenfallet-av-sj-lyd-og-kj-lyd/
|
Skal vi på sjino? Om sammenfallet av sj-lyd og kj-lyd
|
Jeg har noen spørsmål om tendensen til sj-uttale der man tidligere brukte kj-uttale, f.eks. /sjino/ i stedet for /kjino/: Hvorfra og hvordan sprer denne uttalen seg, og hvor er den vanligst? Er endringen et eksempel på framskritt eller språklig forfall, og hvordan stiller språkforskerne og Språkrådet seg til den? Og til slutt: Hvordan kan man lære å si kj?
|
Sj-uttale for tradisjonell kj-lyd spredte seg først for alvor blant ungdom i storbyene i 1980-åra, særlig i Oslo, Bergen og Stavanger. Når flere ord blir uttalt likt, kan det føre til misforståelser og til utskifting av enkelte ord med lengre ord. Men det er stor enighet blant språkforskerne om at de negative virkningene er små og forbigående. Utdyping pluss svar på det siste spørsmålet finner du nedenfor. Noen avklaringer For enkelhets skyld bruker vi nedenfor betegnelsene kj- og sj-lyden (i stedet for /ç/ og /∫/, som brukes for disse lydene i det internasjonale lydskriftalfabetet IPA). Øst og nord i Norge uttales både kj og tj tradisjonelt som /kj/, f.eks. kan /kjære/ være både tjære og kjære. I vestnorsk bygdemål er uttalen av begge helst /tj/ (strengt tatt /c͡ç/), men vi omtaler dette også som kj-lyden. Kj-lyden er utsatt På verdensbasis forekommer kj-lyden mye sjeldnere enn sj-lyden, og den er en av de lydene barn lærer seg sist. På bakgrunn av dette står kj-lyden laglig til for hogg. Utbredelse og spredning av sammenfallet I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk knytter språforskeren Helge Sandøy spredningen av sj-uttale for kj særlig til Oslo og Bergen, og han hevder at fenomenet er eldst i Bergen, hvis man ser bort fra individuelle avvik. Se også dette intervjuet. Særlig unge kvinner fra de sosiale mellomlagene var tidlig ute. Sandøy skriver at de første «ungdomane som blanda saman dei to lydane i Bergen, var fødd midt på 1960-talet». Også Stavanger må tidlig ha hatt stor overgang til sj-lyd. I «Eides språksjov» i NRK TV 2017 ble Jørpeland kåret til «sj-lydens vogge». Men fenomenet kan godt ha spredd seg fra flere «vogger». Merk at vi her snakker om sammenblandingen som et fast trekk i språket til større grupper av språkbrukere. Forbigående sammenblanding av lydene hos barn og unge er av mye eldre dato, for eksempel er det kjent at skolebarn i Oslo før krigen kunne ha vansker med å skille mellom lydene. Tendensen til sj -uttale var lenge mer et byfenomen enn et bygdefenomen. Men utover på 2000-tallet har den gjort seg kraftig gjeldende også på landsbygda. Vi kjenner ikke til pålitelige kart som viser den geografiske spredningen av sammenfallet. Geografisk har nok fenomenet spredd seg både som bølger ut fra flere sentra og i «hopp» fra det ene sentrumet til det andre. I den språksosiale spredningen må eldre ungdom ha spilt en stor rolle som forbilde da utviklingen skjøt fart for alvor. Spesifikke sammenfall På kort sikt kan nok sammenfallet gjøre enkelte ord vanskeligere å bruke av og til, eller føre til pussige situasjoner, men forskere har funnet ut at antallet ordsammenfall som følge av endringen ikke er særlig stort, hvis vi ser bort fra sammensetninger. I artikkelen «Den sjedelige kj-lyden» (i Språklig samling nr. 1/1997) nevner Liv Osnes Dalbakken disse 22 ordene: kjappe/sjappe kje/skje, kjede/skjede, kjekk/skjekk, kjel/sjel, kjele/skjele, Kjell/skjell, kjenne/skjenne, kjepper/skjepper, kjette/sjette kive/skive, kinn/skinn, kitt/skitt kylling/skylling, kyr/skyr, kyss/skyss, kyte/skyte kjære/skjære kjønn/skjønn, kjør/skjør, kjøl/sjøl, kjøtt/skjøtt Et viktig par som mangler ovenfor, er sju og tjue (jf. 7-7/ 27, sjuende/tjuende). Legger vi til viktige sammensetninger med (s)kjønns-, (s)kjede- og -(s)kjær, blir antallet fort større. I tillegg har vi ord som ikke inngår i et klart normalspråklig par, men som likevel kan virke forvirrende med sj-lyd (som kynnere og å kimse, jf. shimse i verkstedsspråk). Kjød og skjød kan legges til lista sammen med f.eks. sjukne og tjukne, kei (og lei) og skei. Tj- blir uttalt som kj- i tradisjonell norsk; det gir flere sammenfall, blant annet tjære /kjære/, tjuv /kju(v)/, tjene /kjene/; jamfør kjære, sju, skjene. Tar vi med par med ulikt tonelag, kan vi legge til blant annet skilling/skilling. Mange flere ord kan legges til dersom vi tar med de formene som oppstår i ymse fonetiske omgivelser («Det kan være litt skink'i / kinki»; «Sku' vi 'kje på ski no / kino?»). Jo større ordforråd man regner med, jo større er «problemet». Tallet på sammenfall øker om man tar tradisjonelt bygdemål med i regningen. Her er /kj/ vanlig også i innlyd. For eksempel er /bakkjen/ (bakken) noe annet enn /baskjen/ (basken). Men /kj/ er i stor grad erstattet av hard k hos de yngre, så mange potensielle kj/sj-sammenfall er avverget av andre lydendringer eller overgang til nyere mål. Men overgangen til sj bidrar til enda større generasjonsforskjeller i dialekter der kj har stått sterkt i innlyd, og gjør det vanskeligere å holde kj-lyden i hevd. Skriv gjerne til oss hvis du har eksempler på misforståelser i hverdagen. For og imot Utviklingsbegrepet De færreste språkforskere bruker merkelapper som forfall og framskritt om endringer i et språksystem, og Språkrådet gjør det i alle fall ikke. Ordet utvikling brukes fremdeles en del i språkvitenskapen, men mest om språkutviklingen til den enkelte. De naturlige språkene på kloden regnes stort sett som like grammatisk «avanserte», hvert på sin måte. Det kan derfor være greit å nøye seg med den nøytrale termen språkendring. Det er stor enighet om at et språk ikke kan bli ødelagt av indre endringer. Enten spiller ikke endringene noen rolle, eller så veier de hverandre noenlunde opp i det lange løp. Dette gjelder altså språket som helhet og som kommunikasjonsmiddel på lang sikt. Forbigående vinning og tap for grupper av språkbrukere eller for spesifikke varianter av språket er en annen sak. Det finnes opplagt fordeler og ulemper med endringer på kort sikt, men hva som er hva, og for hvem (avsendere og mottakere, unge og gamle), er ikke så lett å si. Ulike språkøkonomiske hensyn Sammenfallet mellom kj og sj innebærer forenkling av lydsystemet. Det kan sees som en forbedring for senderen. Men skal språket uttrykke like mange betydningsnyanser som før, og unngå tvetydighet, må det nødvendigvis ta igjen på et annet nivå. Det er da ingen vei utenom lengre uttrykksmåter. Kostnaden er altså lengre ord eller ytringer. Kommunikasjonsmessig kan det gå opp i opp. Som alltid må man regne med visse overgangskostnader i form av generasjonskløft og ulikt gjennomslag i ulike grupper. Det har til alle tider i alle verdens språk vært en helt nødvendig vekselvirkning mellom de ulike språkøkonomiske hensynene. Tendensene holder hverandre noenlunde i sjakk. Ingen steder har den ene tatt overhånd slik at språket er blitt ubrukelig. Ny likevekt Det finnes opplagt en overgangskostnad knyttet til ordutskifting, irritasjon over et tradisjonsbrudd og forbigående støy på linja, men det kan altså neppe være snakk om noen virkelig forringelse av språket som informasjonsbærer på lang sikt. Når noe forsvinner fra språket, går det seg smått om senn til for det som blir værende igjen, som når noe forsvinner fra naturen eller samfunnet ellers. Det kommer noe nytt i stedet, om enn på et annet nivå. Vi får nye likevekter. Et vanlig eksempel fra vår egen språkhistorie er at gammelnorsk skilte mellom /tak/ ‘grep’ og /thak/ ‘hustak’. Vi klarer oss uten th-lyden. Språket har bøtt på bortfallet uten at vi kan sette fingeren på hvordan. Språkbrukeren som språkpolitiker Norske språkforskere er først og fremst opptatt av at sammenfallet har skapt en spennende anledning til å studere en språkendring. Det er nok stor enighet blant språkforskerne om at skolen og myndighetene ellers ikke bør prøve å hindre lydsammenfallet eller påvirke talemålsutviklingen i det hele tatt. Blant språkbrukere flest er meningene mer delte. Nå finnes det mange slags motstridende tendenser i språk og samfunn, og ingen kan tvinges med på hverken den ene eller andre ferden av språkforskerne eller Språkrådet. Men hvis man bestemmer seg for å motarbeide s j -uttalen, bør man ikke glemme at sammenfallet er i samsvar med naturlige endringstendenser i språket. Det er også et identitetsmerke blant unge, så man bør vise pedagogisk skjønn. Språkrådets råd og NRKs rolle Språkrådet har ikke noe offisielt standpunkt for eller mot selve talemålsendringen. Det henger sammen med at norsk talemål ikke er offisielt normert på linje med rettskrivning og bøyning. Uttale av standardspråkene bokmål og nynorsk er likevel et særskilt rådgivningsområde. I 2001 vedtok Språkrådet retningslinjer for noen uttalespørsmål der det blant annet het at man i uttalen av standardspråkene skal skille mellom sj - og kj -lyden etter det tradisjonelle mønsteret i norske dialekter, se punkt 10 her. Dette er et eksempel på at Språkrådet anbefaler å holde seg til det tradisjonelle og hevdvunne. Merk at rådet ovenfor senere er erstattet av mer generelle råd som ikke nevner disse lydene. Men det er fremdeles ikke noe språkpolitisk mål å fremme den nye uttalen, hverken innenfor standardspråkene eller ellers. Vi vet at mange reagerer særlig på den nye bruken av sj-lyd i radio og fjernsyn. NRK har egne regler for sine medarbeidere. Vi finner ikke noe kj-råd under uttalereglene for normalmål, men noen av de relevante dokumentene er bare tilgjengelige for ansatte. I dokumentet «Dialektrøkt» står imidlertid et råd om å skille mellom kj-lyd og sj-lyd. Vi vet ikke hvor mye NRK gjør for å håndheve regelen, men vi tviler på at det er mulig å gjennomføre den i alle sendinger. Hvordan uttaler man /kj/? Mange som bruker /sj/ for /kj/, er faktisk i stand til å uttale /kj/ uten øving. Noen bruker /kj/ i ett miljø (f.eks. med foreldrene eller på jobben), men blander i et annet (f.eks. blant jevnaldrende). Det er altså delvis et spørsmål om identitet og motivasjon. Men mange andre synes faktisk det er vanskelig å si /kj/. Det er ganske enkelt lettere å si /sj/. Lyden /kj/ uttales nesten på samme sted som /sj/ framme i overmunnen, men merk: ikke med tungespissen. Man bruker i stedet et område litt lenger bak på tunga og har over- og undertennene litt lenger fra hverandre (tungespissen er presset ned). Hvis man ikke kan uttale /kj/-lyden, men har lyst til å prøve, finnes det minst tre ulike metoder: 1) Gjør klar til å si /jino/, men blås luft ut av munnen i stedet for å si /j/ (jf. artikkelen til Rolf Theil nedenfor). 2) Hvisk /hino/ så høyt du kan, altså med /h-/ for /kj-/. Det gir en luftigere og mindre brukbar variant enn (1). 3) Sett tungespissen mot tennene i underkjeven når du sier kino. Du kan ev. hjelpe til med lillefingeren: Bit over ytterste ledd, stikk tungespissen under fingertuppen og si /sjino/. Det blir automatisk til /kjino/. Noen artikler om emnet I Språknytt har det stått noen artikler om sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk: Eric Papazian: « Skal det være noe vindus-skitt? Om sammenblanding av sje- og kje-lydene blant barn og ungdom » (1994) Hanne Gram Simonsen og Inger Moen: « Fonetisk perspektiv på sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk » (2006) Rolf Theil: « Kan du skilje mellom [ç] og [ʂ]? » I artiklene finner du flere referanser. En artikkel om de ulike variantene av sj-lyd er tilgjengelig som PDF: Per Sigmund Sævik Bøe: Sj-lyden på Vestlandet: 100 år med endringer
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/streaming-stroyming-eller-strauming/
|
Streaming = strøyming eller strauming?
|
På bokmål er saka grei: to stream = å strømme, og streaming = strømming. Men heiter det å strøyme eller å straume på nynorsk?
|
I denne tydinga tilrår vi e-verbet å strøyme – strøymer – strøymde – har strøymt framfor a-verbet å straume – straumar – strauma – har strauma. Berre spesielt interesserte bør lese teksten nedanfor. Vi har gjort nokre pedagogiske uthevingar. Parverb i norsk I norsk har vi ein del parverb, det vil oftast seia eit sterkt verb (døme: flyte – flaut) på den eine sida og eit svakt e-verb med såkalla omlyd på den andre sida (døme: fløyte – fløytte). Omlyd er eit eldgammalt fenomen med overgang frå au til øy i rota (som her) eller ein av desse overgangane: u til y, o til ø, a til e, å til æ. Hovudmønsteret ved parverb er at det svake verbet er transitivt (det vil seie at det tek objekt), og at det dessutan er kausativt (det vil seie at det tyder 'å få noko til å skje', nærmare bestemt det det sterke parverbet viser til). Fløyte er altså eit transitivt (og kausativt) verb. Kva er problemet? Både strøyme og straume bryt med hovudmønsteret. Begge har i utgangspunktet intransitiv tyding utan å vere sterke verb. Kva av dei to høver då best som transitivt verb (som i to stream something)? Problemet med strøyme er at det er intransitivt frå før: Noko strøymer jo av seg sjølv, det strøymer ikkje noko (eit objekt). Transitiv strøyming er altså ikkje berre ei teknologisk nyvinning, men noko grammatisk uvant. Problemet med straume (ei direkte ny avleiing av straum), er at det ikkje har omlyd (au til øy), og at det har a-bøying. Hovudmønsteret er jo at transitive parverb har omlyd og e-bøying. Men merk at dette mønsteret gjer seg gjeldande når det intransitive verbet er sterkt. Konklusjon: Begge verba og bøyingsmåtane kolliderer meir eller mindre med innarbeidde mønster, men ingen blir totalskadde av det. Vi tilrår det som trass alt er vanlegast av dei to, og som såleis sklir mest umerkande inn i målet elles: strøyme – strøymer – strøymde. Somme har teke i bruk hybriden strøyme – strøymar – strøyma (vel etter mønster av bokmål strømmet/strømma), men den gjer alt endå meir innfløkt, med ein kombinasjon av omlyd og a-ending.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vev-web-eller-nett/
|
Vev, web eller nett?
|
Kva er rett å bruke, vev, web eller nett? Kva med nettside/vevside?
|
Begge delar er i og for seg rett, men orda nett og vev tyder ikkje heilt det same. Internett er ein teknisk infrastruktur, mens ei av tenestene (funksjonane) på nettet er Verdsveven (Word Wide Web), med kortforma veven. Det finst fleire andre tenester på nettet: e-post, filoverføring (ftp), fjerninnlogging (telnet), prategrupper (irc) osb. Det er vanleg å bruke nettet både om Internett og om (verds)veven. Ei samling sider på Verdsveven blir oftast kalla nettstad (engelsk «web site») og ei einskild side nettside. For vev kan ein elles skriva både web (sidan 1995) og vebb (sidan 2000) på norsk, vel å merka om det gjeld IT!
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/korleis-skriv-vi-oljefondet-med-stor-eller-liten-forbokstav/
|
Korleis skriv vi oljefondet – med stor eller liten forbokstav?
|
Når vi omtalar Statens pensjonsfond utland uformelt som oljefondet, er det rett å bruke liten forbokstav?
|
Ja. Rett nok kan tilnamn ha stor forbokstav, men dette kan vi beint fram rekne som ei beskrivande nemning (på line med til dømes statsbudsjettet).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/caffe-latte-kaffelatte/
|
Caffè latte, kaffelatte
|
Jeg jobber på en kafé der vi nettopp har begynt å selge caffè latte, men vi vet ikke om skrivemåten er helt riktig.
|
Det var full klaff med caffè latte. I den siste utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok står det caffè latte. Norsk ordbok (bokmål) fra Kunnskapsforlaget har skrivemåten kaffe latte. Dette er greie varianter som du selv kan velge mellom. Kaffelatte i ett ord er også mulig. Her er den italienske Wikipedia-artikkelen om emnet. I Språknytt 4/2012 finner du forresten en artikkel om matbetegnelser fra italiensk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blanding-av-eller-blanding-mellom/
|
Blanding av eller blanding mellom?
|
Heiter det blanding av A og B eller blanding mellom A og B?
|
Det heiter stort sett blanding av A og B på både nynorsk og bokmål. Blanding mellom har blitt brukt litt i tydinga krysning mellom (dvs. resultatet av kryssing, altså paring av ulike slag), men vi kan sjå bort frå denne varianten.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-initiativ/
|
Uttalen av initiativ
|
Hvordan uttales initiativ? Kan man si insjinativ?
|
Det finnes ikke offisielle uttalenormer for norsk, men du er i alle fall på helt trygg grunn om du sier /initsiativ/ eller /inisiativ/. Det som står om uttale i ordbøkene, er ikke påbud, men orientering om vanlig og allment akseptert uttale. I eldre uttaleordbøker står det at uttalen er /initsiativ/. Bokmålsordboka og Nynorskordboka oppgir i tillegg /inisiativ/. Det samme mønsteret, altså -tsi- eller -si-, finner vi ved det beslektede verbet å initiere og ved ordet initial. Siden -tsi- er en uvanlig lydsekvens i norsk, har det utviklet seg ymse tilpasninger, som -si-, -sji- og -tsji-, altså for eksempel /inisjiativ/. Vi har inntrykk av at til og med /initsjativ/ og /inisjativ/ – uten i nummer tre – passerer ubemerket i dag. Vi har jo forenklet skrivemåten av liknende samband med -t(s)i- til -sj- fordi uttalen har gått i den retningen, jamfør for eksempel na ti onalteater > na sj onalteater. (Initiere og særlig initial uttales nok likevel oftere mer bokstavrett.) Sløyfer du også den andre i-en i ordet i dagligtalen og sier /insjativ/, går det nok greit, men det kan bli lagt merke til hvis du leser opp en tekst og sluker stavelser på den måten. Og sier du /insji n ativ/, har du sagt farvel til alt som med rimelighet kan utledes av skriftbildet. Da må du regne med negative reaksjoner.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/raent/
|
Rænt?
|
På radioen hørte jeg nylig en som kritiserte noe han kalte rænten (ræænten), og det var ikke en bergenser som snakket om styringsrenta. Hva kan dette være for et ord? Er det rant? Ordet mangler i Bokmålsordboka, og ifølge Nynorskordboka betyr det ‘trynering til gris’!
|
Ordet er (en) rant, men du finner det bare i de største norske ordbøkene og i engelsk-norske ordbøker. Det er et nyere lån fra engelsk a rant. Det Norske Akademis ordbok oversetter det slik: lang, energisk (og høyttravende) ytring; tirade Merk tirade. Et annet ord for det samme er harang. Harang og tirade er også lånord (av eldre dato), men de har den fordelen framfor rant at de uttales slik de skrives. Noen beslektede begreper: Når du legger ut om noe (særlig i det vide og breie), lirer av deg noe eller drar den faste remsa eller ramsa di, kan det oppfattes som «ranting». Hvis du ikke er prest, men likevel har holdt ei preike, har du ganske sikkert «ranta». Det gjelder også om du har lest noen teksten, holdt en s kjennepreken eller lirt av deg ei lekse. Trolig kan de fleste former for ordflom kalles rant. Men man kan altså gjerne kalle det noe annet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/absorptiv-kapasitet-absorpsjonskapasitet-eller-absorpsjonsevne/
|
Absorptiv kapasitet, absorpsjonskapasitet eller absorpsjonsevne?
|
Når bør absorptiv kapasitet brukes, og når er absorpsjonskapasitet best? Jeg ser at EU benytter absorption capacity for ‘evnen til å ta opp nye medlemmer’, mens organisasjonslitteraturen benytter absorptive capacity for ‘evnen til å ta opp i seg ny kunnskap’.
|
Rent grammatisk er begge deler fullt mulig i norsk, men det er absorpsjonsevne som har vært mest brukt om absorpsjon av stoffer. Det er ikke noe i veien for å bruke det i overført betydning (se betydning 2 i Det Norske Akademis ordbok). Substantivene absorpsjon og absorbering er generelt mer kjent og brukt enn det tilhørende adjektivet absorptiv. Varianten absorberingsevne er på frammarsj. Noen fagfolk bruker utelukkende absorptiv kapasitet eller evne i overført betydning, og det er selvsagt i orden. Andre skriver absorberende kapasitet eller evne, og det må også regnes som riktig, selv om det strengt tatt ikke er selve kapasiteten eller evnen som er absorberende. Vi ser at en del skriver * absorbsjon med b, eller til og med * absorbtiv. Men før en ustemt konsonant som (s eller t) blir b-en i absorb - til p: absorpsjon, absorptiv.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/etter-all-sannsynlighet/
|
Etter all sannsynlighet
|
Benyttes uttrykket etter all sannsynlighet når noe er 100 prosent sikkert, eller er det et visst forbehold inne i bildet?
|
Etter all sannsynlighet betyr ifølge Bokmålsordboka ‘etter alt å dømme’. Man bør ikke gå ut fra at mottakeren oppfatter uttrykket nøyaktig slik det er ment. På den ene siden har vi uttrykk som en inntil visshet grensende sannsynlighet, som kanskje kan tolkes som at sannsynlighet stopper like før visshet (jf. også sannsynlig, men ikke sikkert), men på den andre siden snakker man jo om hundre prosent sannsynlighet, som er full sikkerhet. I både etter all sannsynlighet og etter alt å dømme kan det ligge et forbehold om noe annet enn selve sannsynligheten. Poenget kan være at vurderingsgrunnlaget er ufullstendig, og at det (bare) er mennesker som vurderer. I dagliglivet er et umulig å vite hvilket forbehold som ligger i formuleringen. Vi tror det beste er å se på den historiske bruken og slå fast at uttrykket etter all sannsynlighet er ganske omtrentlig, og at til og med sikkerhet kan være et graduelt så vel som et absolutt fenomen. Her fra Ordbog over det danske Sprog: efter al sandsynlighed, som udtr. for, at noget er i høj grad sandsynligt (i alm. m. stærkere bet. af sikkerhed end sandsynligvis) Det er mulig at uttrykket brukes mer presist i fag som matematikk og jus, men det vet vi lite om.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/diskusjon-av-eller-om/
|
Diskusjon AV eller OM
|
Kan ein skrive om ein diskusjon AV noko?
|
Når ein diskusjon involverer to eller fleire partar (som i eit ordskifte), er det vanleg og rett å kalle det ein diskusjon OM noko. Når diskusjon tyder ‘kritisk undersøking/vurdering’, er det rettast å kalle det ein diskusjon AV noko. Men det er vanlegare (både på bokmål og nynorsk) å kalle det drøfting.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dialektord-inn-i-skriftspraket/
|
Dialektord inn i skriftspråket?
|
Vi skriv oppgåve om språknormering og lurer på kva for kriterium som må vere oppfylte for at eit dialektord skal bli teke inn i skriftspråket.
|
Det er ingen einskildinstans som avgjer kva for ord som høyrer heime i skriftspråket. Det finst heller ikkje noka liste over kriterium som alle er samde om. Ord vinn ein plass i skriftspråket når dei blir nytta i skrift såleis at dei når ut til mange og etter kvart blir felleseige for dei som skriv. Mange dialektord er det opphavleg diktarar som har gjort kjende og ført inn i skriftspråket. Ordbøkene Skriftspråket er eit omgrep som er vanskeleg å avgrense. For dykk kan det difor vere praktisk å ta utgangspunkt i at skriftspråket er det som er nedfelt i ordbøker, sjølv om mange ord som blir brukte i skrift, (enno) ikkje er komne inn i noka ordbok. Dersom eit ord er med i Bokmålsordboka og Nynorskordboka, kan det seiast å høyre heime i skriftspråket (i motsetnad til berre i talemålet), om det så måtte vere lite brukt. No er det ikkje alltid opplagt kva som er «dialektord», og kva som er «riksord». Dei fleste ord i norsk er jo dialektord i den vide tydinga at dei ikkje berre finst i dialektane, men til og med er dei viktigaste byggjesteinane der. Så dialektord tyder i praksis ‘ord som er mest kjent som særmerkt for éin eller fleire dialektar’. Og dei fleste ord som folk trur er avgrensa til éin dialekt, finst eller har funnest i mange! Dei som redigerer Nynorskordboka, har ein regel som seier at eit ord skal med når det er kjent frå minst tre fylke. Nokon tilsvarande regel for bokmål finst ikkje. Her er det meir avgjerande om den litterære eliten i si tid har lagt sin elsk på ordet og fått spreitt det vidt. Slik vart ein god del (dialekt)ord for særnorsk natur- og kulturliv tekne opp i det dansk-norske skriftmålet som rådde for over hundre år sidan. I begge mål kan ord som er brukte i skrift, framleis ha dialektalt eller regionalt preg eller beint fram stempel. Det gjeld mest for bokmål, og i Norsk Riksmålsordbok er mange ord med dialektopphav markerte med « dial.», jamvel om dei er nytta av kjende forfattarar. Då høyrer dei ikkje heilt med i det skriftlege normalmålet. I den tilsvarande nynorskordboka, Norsk Ordbok, er ikkje dialektord merkte på denne måten, jamvel om dei måtte vere svært sjeldsynte i skriftmålet. Dei kan likevel bli oppfatta som (for) dialektale av andre brukarar.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lokasjon-lokalitet-og-lokalisering/
|
Lokasjon, lokalitet og lokalisering
|
Hva er forskjellen mellom lokasjon, lokalisasjon og lokalitet, og når bør man bruke disse ordene?
|
Liknende spørsmål har vi fått mange ganger etter tusenårsskiftet, for ordet lokasjon har forbløffende raskt spredt seg på bekostning av andre ord som sted, område, beliggenhet og avdeling, filial osv. Kort sagt bør lokasjon brukes mindre og de andre ordene mer. Vi kan se nærmere på dette ordknippet. Lokalisere (lokalisering, lokalisasjon) Verbet lokalisere har vi hatt lenge i norsk, og det har nå disse betydningene (Bokmålsordboka): 1 stedfeste; peke ut stedet for, finne // lokalisere et sagn / lokalisere en ubåt 2 avgrense til et visst område // lokalisere brannen til uthuset / lokalisere en sykdom 3 plassere // nye bedrifter bør lokaliseres til industrifeltet 4 gi et stedstypisk preg Til dette verbet hører verbalsubstantivet lokalisering ‘det å lokalisere’ og det mye mindre brukte synonymet lokalisasjon. Ordene lokalisere og lokalisering er nødvendige i norsk, ikke minst i lokaliseringsdebatter (strid om hvor noe skal ligge), selv om det ofte kan være bedre å skrive for eksempel å legge (noe) til (et sted). Lokalisasjon kan bety både 1) ‘lokalisering (av), plassering (av)’, 2) ‘stedet der noe er lokalisert’ (f.eks. en sykdom i kroppen) og 3) ‘lokasjon’ (se nedenfor). I den første og siste av disse betydningene er ordet nokså overflødig; det kan gjerne reserveres for medisinsk bruk. Mange er av den oppfatning at lokalisasjon er det tradisjonelle og fullstendige ordet for det som stadig oftere kalles lokasjon, og at lokalisasjon derfor er bedre, men lokalisasjon (generelt om geografisk sted) har ikke så godt grunnlag i norsk. «Nye lokalisasjoner for» er altså ikke mer tradisjonelt enn «nye lokasjoner for». «Nye lokaliteter for» er eldre, men betyr ikke riktig det samme. Lokalitet Dette ordet har også minst to hundre års fartstid i norsk skriftkultur, i samsvar med det som står i Den danske Ordbog. En lokalitet er et sted med hensyn til bruken eller beskaffenheten, og slik sett kan ordet være nyttig og nødvendig, for eksempel innenfor økologi og stedsnavngransking. (Se også i termbasen Snorre, der vi under Miljøstyring kan finne en definisjon som ‘sted med geografisk avgrensning der det kan gjennomføres aktiviteter under styring av en organisasjon’.) Men det er ikke fritt for at ordet også brukes som et finere synonym for sted, og det er mer betenkelig enn nødvendig. Slik er lokalitet definert i Bokmålsordboka: 1 avgrenset geografisk område; (forholdene på et) sted // vakre lokaliteter 2 boligområde med rom, bygninger o.l.; lokale // se på lokalitetene // hensiktsmessige lokaliteter Legg også merke til slutten på (2), der lokalitet er synonymt med lokale. Lokasjon Ifølge Tanums store rettskrivningsordbok er lokasjon ‘(lager)sted’, men det er opplagt mye mer. I en fremmedordbok finner vi: 1 plassering, sted der noe befinner seg 2 (tidl.) reservat for innfødte afrikanere nær byer i Den sørafrikanske republikk (f.eks. Umlazi nær Durban) I Teknisk engelsk-norsk ordbok står det følgende: location subst. 1 lokalitet, beliggenhet 2 sted 3 byggeplass 4 søking, peiling 6 lagercelle, lokasjon, lagringssted, posisjon [data] [aut] I Stor engelsk-norsk ordbok er disse betydningene oppført: location subst. 1 lokalisering, stedfesting 2 anbringelse, plassering 3 sted, beliggenhet, plass ● a suitable location for a factory en passende beliggenhet for en fabrikk 4 (radio) søking, peiling, posisjonsbestemmelse 5 (geologi) forekomst, funnplass 6 (amer.) bosted, oppholdssted 7 (jus) utleie 8 (film) innspillingssted, location (utenfor studio), naturlige omgivelser ● the film was shot on location filmen ble spilt inn i naturlige omgivelser (Merk at vi i betydning 8 bruker den engelske formen location i norsk.) Og i Det Norske Akademis ordbok står ordet med definisjonen ‘sted (hvor noe finner sted eller er plassert)’. Det går fram av utklippene ovenfor at lokasjon i de fleste sammenhenger kan erstattes med andre ord på lokal- eller med mer grunnleggende norske ord. Likevel har ordet vunnet fram som samlebegrep, særlig for noe avdelingslignende som ligger for seg. Det konkurrerer med mer kjente ord som avdeling, avdelingskontor, kontor, kontorsted og virksomhet. Det har særlig fått feste i helsevesenet etter de siste årenes omorganiseringer, kanskje fordi behandlingssted, klinikk og sykehus blir for spesifikt, sted blir for geografisk og lokaliteter kan oppfattes som lokaler. Her er resultatet av et søk i avisbaser (Nasjonalbiblioteket) som avslører at ordet lokasjon etter et blaff i 1960-åra (det ble registrert i dansk i 1961) for alvor fikk vind i seglene litt før år 2000. Mangedoblingen vitner om en farsott og kanskje en varig trend i navnsettingen. Råd: Bruk om mulig noe annet Mange reagerer på stiv og fremmedgjørende bruk av lokasjon og liknende ord. Språkrådet rår til å bruke andre ord enn lokasjon der det er praktisk mulig, enten det er sted, område, beliggenhet eller avdeling. Lokalitet kan også være en løsning, men dette og andre lokal-ord bør generelt bare brukes der alternativene er dårligere. I sammensetninger er ofte aktivitet eller formål angitt i førsteleddet, slik at sted er mer enn informativt nok som andreledd. Lokalitet og lokasjon blir da helt overflødig som presisering av at noe finner sted et visst sted. Et eksempel kan være kurssted (course location). * Kurslokasjon tilfører ingen informasjonsverdi. Merk at det i noen fag kan ha utviklet seg nyanser mellom synonymene, slik at det ene ordet kan vise til noe mer spesifikt enn det andre. Et eksempel er borested, borelokasjon, borelokalitet og borestedslokalitet i denne forskriften. Borestad (eng: drill site) og borestadslokalitet (drill site location) er to ulike oppslag i Norsk termbank og kanskje to ulike begrep. Men det er vanskelig for folk flest å se forskjellen. I oppdrettsnæringen finner vi både oppdrettssted, oppdrettslokalitet og oppdrettslokasjon, som kan være vanskelige å holde fra hverandre. Det å utnytte synonym fra latin og andre språk for å skape nyanser, kan være nyttig. Men hvis forholdet mellom det hjemlige ordet og fremmedordet er uklart, minker nytteverdien. Og verre blir det om man bruker ulike fremmedord helt eller delvis om det samme, slik mange gjør med lokalitet og lokasjon. Lokasjon sprer seg nok i stor grad som ren påvirkning fra engelsk. Til slutt: Selv om man bruker lokalitet eller lokasjon i en viss sammenheng, kan man noen ganger skrive det om for å gjøre teksten mer tilgjengelig. For eksempel kan «NN har en oppdrettslokalitet i fjorden» bety «NN driver oppdrett i fjorden» eller «har så og så mange oppdrettsanlegg i fjorden».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/symbolet-for-diameter/
|
Symbolet for diameter
|
Er tegnet for diameter en vanlig Ø, og skal det stå kolon mellom tegnet og tallet?
|
Diametersymbolet er strengt tatt en liten runding med en skråstrek gjennom (⌀), ikke en ø. Under «Encodings» i den engelske Wikipedia-artikkelen om diameter står det hvordan du skriver tegnet. Hvis du ikke får det til, kan du ty til vanlig ø i stedet. Ikke bruk kolon, men sett et hardt mellomrom mellom symbolet og tallet. På side 64 og 65 i denne læreboka i maskintegning ser du to litt andre utforminger av tegnet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-borde-et-skip-uttalen/
|
Å borde et skip – uttalen
|
På Dagsrevyen i dag ble det snakket om bording av skip. Den ene reporteren kalte det «bårding», den andre kalte det «båring». Selv kaller jeg det boring med o. Hva er riktig?
|
Bord- i bording uttales akkurat som bord i å gå om bord, altså slik du uttaler det. D-en er stum. Uttalen /bårding/ vekker mistanke om påvirkning fra engelsk boarding, mens /båring/ er vanlig uttale av boring (altså det å bruke redskapet bor) i nynorsk og mange dialekter.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skadd-saret-eller-begge-deler/
|
Skadd, såret eller begge deler?
|
Når heter det skadde eller skadede, og når heter det sårede, for eksempel etter en terrorhandling?
|
Enhver som har fått en skade (medregnet skuddsår), kan kalles skadd eller skadet. Årsaken til skaden kan være alt fra en ulykkeshendelse til krigshandlinger. Men folk som har blitt skadd av fiendtlig våpenmakt, kalles oftest sårede. En som er skadd, kan være skadd av noen eller noe. Skaden er altså ikke nødvendigvis påført. En som er såret, er oftest direkte eller indirekte såret av noe n, altså med våpen og med vilje. Våpenmakt Etter krigshandlinger finnes det falne/ drepte og sårede. Falne viser oftest (ikke alltid) til soldater, mens det er nokså vanlig å bruke sårede om både soldater og sivile. En som er påført sår (f.eks. skuddsår) i krig, er i vid forstand skadd (jf. ordet skuddskade), men kalles helst såret mens skaden er fersk. I krig kalles også mange skadde sårede selv om de ikke har åpne sår. Etter bombeattentat og andre terrorhandlinger finnes det drepte og sårede, men her kan det være omvendt: Folk med sår/skader av alle slag kalles ofte bare skadde. Noen medier melder om så og så mange skadde etter et attentat, andre melder om sårede. Her har vi ikke noen fasit. Selv om det er pleonastisk (smør på flesk) sett fra både den ene og den andre synsvinkelen, er det også mulig å snakke om « skadde og sårede mennesker» (altså sårede + andre skadde) i forbindelse med både krig og terror. Det kan være nyttig med tanke på behandling av de sårede/skadde. Det kan også være nyttig å skille mellom sårede og (andre) skadde dyr, slik det gjøres bl.a. i viltforskriftten. Ulykker Etter trafikkulykker og andre ulykker finnes det drepte/døde/omkomne og skadde, ingen sårede. Det er altså ikke forekomsten av sår som styrer ordvalget.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/muligens-pa-nynorsk/
|
Muligens på nynorsk
|
Eg ser at det er mange som i fullt alvor skriv «moglegeins» på nynorsk. Det kan vel ikkje vere rett?
|
Nei, «moglegeins» eller «mogelegeins» er eit tulleord som ein har brukt for å parodiere dårleg omsetjing frå bokmål. På nynorsk heiter det beint fram kanskje eller kan hende (med a-infinitiv: kanskje eller kan henda).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-syklene-sine-deres-ser-ut/
|
Hvordan syklene sine/deres ser ut
|
Vi diskuterer hva som er riktig av sine og deres i følgende setning: «Noen setter syklene sine i kjelleren, mens andre har glemt hvordan syklene sine/deres ser ut.»
|
Sine viser tilbake til subjektet i setningen, som er eieren av det som står etter sine. I setningen «Noen setter syklene sine i kjelleren» viser sine til noen (det er disse noen sine sykler), og det er helt korrekt. Regelen gjelder også for leddsetninger. «Andre har glemt» er oversetning (minus objekt), mens «hvordan syklene … ser ut» er en leddsetning. I leddsetningen er syklene subjekt. Men syklene kan jo ikke være eiere av seg selv. Altså er sine feil her. Da må det hete deres. Men vent! Dere i deres kan jo også i teorien vise til noen helt andre enn de nevnte andre (for eksempel de førstnevnte noen eller noen som ikke er nevnt i teksten). Jo, men da hjelper det ikke å sette inn sine; det må full omskrivning til. Merk at dette er regler for korrekt skriftspråk. I mange dialekter brukes sin og sine mer, også for å vise fra en leddsetning til subjektet i en oversetning. Det kan være helt riktig talemålsgrammatikk. Bare søk på « vet (ikke) hvem faren sin er ».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dannelse-eller-danning/
|
Dannelse eller danning?
|
Heter det dannelse eller danning? Eller betyr de to ordene kanskje forskjellige ting?
|
Det heter helst dannelse når vi snakker om en viss væremåte, ellers er det valgfritt. Ifølge Bokmålsordboka betyr dannelse ett av tre: a) ‘(grad av) finhet i kultur og væremåte kombinert med (visse) kunnskaper’, som i allmenndannelse og ha dannelse b) ‘det å danne; tilblivelse’, som i dannelse av skyer c) ‘resultat av en prosess eller utvikling’, som i nydannelse, rustdannelse og utdannelse I de to siste betydningene kan en også bruke danning. (Forresten finnes det også rustdannelse og utdannelse under b.) Danning også under a ovenfor? På nynorsk er danning (før daning) den eneste riktige formen i alle de tre betydningene. Det er skrevet mye om danning i denne betydningen på nynorsk, særlig i forbindelse med oppseding og skole. Definisjonen er omtrent som i Bokmålsordboka, men ordet har nok ofte en litt annen valør, med mindre konnotasjoner til finkultur og «klasse» og mer til kunnskaper, ferdigheter og «finsleg framferd» som gir grunnlag for å være «gagns menneske». Varianten med -ing er også tatt i bruk i bokmål, f.eks. i barnehageloven. Vi kjenner ikke bakgrunnen for det. Kanskje er det for å knytte an til danningsbegrepet slik det er brukt på nynorsk (litt mer «klasseløst»), kanskje er det bare for å ha et felles uttrykk på de to målformene.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/parafere-og-kontrasignere/
|
Parafere og kontrasignere
|
I vår bedrift har vi i alle år brukt ordet parafere om det å skrive initialer på hver side av en kontrakt der underskriften kommer på siste side. Er dette riktig, eller burde vi heller bruke kontrasignere om dette? Hva er i det hele tatt forskjellen på å parafere og å kontrasignere?
|
Det er ikke allmenn enighet om forholdet mellom disse ordene, og det er vanskelig å komme med noen entydig konklusjon. Vi tar ordbøkene nærmere i øyesyn nedenfor. Slik står det i Bokmålsordboka: parafere (fra fr.) medunderskrive et dokument som alt er underskrevet, bekrefte kontrasignere medunderskrive Og i Den Danske Ordbog: parafere 1 medunderskrive et dokument som ansvarlig for at det er udfærdiget i overensstemmelse med den trufne afgørelse 1 a underskrive en traktat eller lignende forud for den endelige, parlamentariske stadfæstelse kontrasignere underskrive noget der i forvejen er underskrevet af en overordnet eller en anden ansvarlig person; medunderskrive Det står ikke noe om initialer her, se mer om det til slutt nedenfor. Lenger tilbake Hvis vi går historisk til verks, gjennom Ordbog over det danske Sprog, finner vi: parafere […] med hensyn til et (af udstederen underskrevet) dokument: (med)underskrive (ved anbringelse af underskrift under (til højre for) udstederens underskrift, under en skillende (skraa)streg) til embedsmæssig bekræftelse af udfærdigelsens formelle tilbørlighed (saaledes at en minister paa denne maade medunderskriver en af kongen underskreven lov, en departementschef en af ministeren underskreven ministeriel bekendtgørelse, en fuldmægtig en af kontorchefen underskreven skrivelse osv.). […] kontra-signere […] forsyne (en skrivelse) med kontrasignatur; medunderskrive. […] Han hilser militærisk … kontrasignerer … vort af Guvernøren udstedte Pas […] billedl.: give sin tilslutning. Jeg har saa udførligt gengivet (hans) Vidnesbyrd … fordi jeg af personlig Erfaring kan kontrasignere det. Kontra-signatur […] en persons underskrift under noget, der allerede er underskrevet af en foresat (fx. om en ministers underskrift under kongelige udfærdigelser); med - ell. modunderskrift. Med-underskrift […] (jf. Kontrasignatur; især emb.) Nivåforskjell? Det er ikke lett å se hva forskjellen består i ovenfor, men på høyeste konstitusjonelle plan, i Grunnloven, er det i alle fall kontrasignatur det er tale om. I hverdagsbyråkratisk sammenheng er gjerne parafering ordet. På engelsk brukes visst countersign uten forskjell. Vi har understreket medunderskrive i utdragene, siden det er en fellesnevner for mye av det andre; men merk at medunderskrive også dekker andre fenomener (jf. engelsk co-sign). Medunderskrive er lett forståelig og kan nok med fordel brukes oftere. Ellers er det tryggest å bruke parafere og kontrasignere i tråd med tradisjonen i den institusjonen man er i, og ikke eksperimentere med ordene. Initialer? Så spørs det om parafere i tillegg bør brukes i betydningen forsyne (hver side) med initialer. En dansk fremmedordbok antyder det, og det samme finner vi i Teknisk engelsk-norsk ordbok, der parafere enkeltsider = to initial. Vi finner også en lignende betydning av parafere i forbindelse med traktatsignering (der det også har vært brukt om foreløpig signering). Mange jurister bruker det om å underskrive med initialer. (En interessant kommentar til det står i norsk Wikipedia.) Denne betydningen står imidlertid ikke i 4. utgave av Jusleksikon; der finner vi bare betydningen ‘medunderskrive’. Uansett kan det ofte være like greit å skrive sette initialer på eller signere med initialer.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bagett-skrivemate-og-uttale/
|
Bagett – skrivemåte og uttale
|
Heter det bagett eller baguette, og hvordan skal det uttales?
|
Skrivemåten av det franske ordet baguette ble fornorsket i 1980. Korrekt norsk skrivemåte har siden da vært bagett, se rettskrivningsordbøkene. Skrivemåten uten -u- er i samsvar med den franske uttalen. (Denne u-en i fransk er stum, den tjener bare til å vise at g-en skal uttales som en vanlig hard g.) Ordet bagett bør altså uttales rett fram, med trykk på siste stavelse: baGETT. (I mye østnorsk, inkludert trøndersk, ligger trykket på første stavelse også i importord som bagett, og det må regnes som riktig i de dialektene det gjelder.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/som-om-eller-bare-som/
|
Som om eller bare som?
|
Kan man sløyfe «om» i «det var som om», «å late som om», «det virker som om», «det ser ut som om» og lignende uttrykk? Er forresten «det virker som at» eller «ser ut som at» et brukbart alternativ?
|
Det går oftest bra å sløyfe om. Det er ikke nødvendig å ty til at. Vi snakker her om hypotetiske sammenligninger der det kommer en leddsetning etter som (om). (I sammenligninger der bare substantiver er involvert, for eksempel «Gutten så ut som en mann», har om naturligvis ingenting å gjøre.) Det er som (om) de bare later som (om)! I Det Norske Akademis ordbok finner man sitater som viser at både Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset har klart seg uten «om»: [det var] som svimmelheden begyndte at gaa over [barna] ropte ind; men han lod, som han ikke hørte paa Torkild virket det som hendes rastløse flid skulde tjene til at døve en dyp utilfredshet Faktisk var det vanligere å sløyfe «om» før i tida, men ikke helt uavhengig av de språklige omgivelsene. Det finnes formuleringer der «om» oftest er med, for eksempel «som om det skulle være noe å bry seg om!». På den andre siden kan «som om» iblant virke for omstendelig. Stort sett kan man la magefølelsen avgjøre. Etter å være finnes forresten også en beslektet formulering med liksom (uten om): Det var (lik)som tida stod stille. / Det var som (om) tida stod stille. Nærmere om virke som (om), se ut som (om) Disse variantene er altså likeverdige: Det virker som (om) han mener det. Det ser ut som (om) han mener det. Vi har også: Det ser ut til at han mener det. «Det ser ut til» passer ellers best om slikt som sannsynligvis kommer til å skje (jf. utsikter): Det ser ut til at det blir regn. Svarbasen inneholder forresten en særskilt artikkel om den nyere formuleringen virker å være, som mange nå bruker i stedet for virker og virker som (om). Som at Nyere varianter som «later som at», «ser ut som at» og «virker som at» er strengt tatt overflødige.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/har-tenkt-til-a/
|
Har tenkt til å...
|
Er det lov til å bruke uttrykket «å ha tenkt til noe» i skrift?
|
Det er egentlig ikke noe galt med dette uttrykket, men noen regner det som dårlig språk. Skriv heller «har tenkt å» hvis du vil unngå kritikk. «Tenkt å» uttrykker akkurat det samme med færre ord og er slik sett et hakk bedre. Mange skriver og spør hvorfor noen sier «tenkt til å». Vi har ikke fasiten, men til gjengjeld minst fire ulike hypoteser. Du må nok sette ned lesehastigheten hvis du har tenkt (til) å sette deg inn i dem. 1 Smitte fra lyst til å Til i uttrykket ha lyst til kan ha smitta direkte over på ha tenkt å, som ligger i samme gata. Det kan også ha skjedd indirekte: Man ser at det er riktig å skrive har lyst til å, mens man selv sier for eksempel /har løst å/. (Ha lyst å er riktignok like riktig og gammelt som ha lyst til å, men det forandrer ikke saken.) Sier man /har tenkt å/, kan man komme til å tro at det mangler en preposisjon der også. 2 Til kommer av t-en i tenkt Kort sagt: /tenktå/ og /lystå/ = /tenkt-te-å/ og /lyst-te-å/. Mange steder heter til bare /te/. Tenkt til å må da bli /tenkt-(t)e-å/ og i farten /tenktå/. Folk som sier / tenktå /, men som også sier /te/ for til, kan komme til å tro at de sier tenkt til å litt slurvete, og derfor tar de med til når de skriver. I så fall har vi det som kalles hyperkorreksjon – retting i utrengsmål. I neste omgang kan et tydelig uttalt «til» komme inn i talemålet. På nettet er det nå snart like vanlig å bruke «jeg har tenkt til å» som «jeg har tenkt å» (182 000 mot 335 000 ifølge Google i april 2015). Vi ser også at noen skriver «har/er begynt til å» (istedenfor «har/er begynt å»). Det styrker mistanken om at «til» kan være ei hyperkorrigert utbygging av t-en i partisippformer som «tenkt» og «begynt». At «til» brukes mest i perfektum, styrker mistanken ytterligere (færre skriver nok «jeg tenker til å»). 3 Eg tenkjer te (til) = Eg tenkjer å I mange dialekter har selve infinitivsmerket å hett te (til): «Eg tenkjer te gjera det». «Eg har tenkt å» uttales akkurat som «Eg har tenkt til»: /eg har tenkt te/. Seinere har det blitt mer og mer å for infinitivs- te i slike dialekter, men noen te kan ha blitt omtolka til til på veien, og å kan da ha bli lagt til for å få det «komplett» i samsvar med det man tror er skolegrammatikken. Problemet med denne hypotesen er at den helst gjelder vestnorsk, men mange som skriver tenkt til å, er østlendinger. Det er ikke vanlig på Østlandet å si «tenkte» eller «tenker til å» i preteritum og presens. 4 Fra «eg er tenkt (til) å» eller «eg har tenkt meg (til) å» I mange dialekter kan «eg er/var tenkt (til) å» brukes ved siden av «eg har/hadde tenkt (til) å». (Eller «er/var tenkt te» ved siden av «har/hadde tenkt te»). Dette er gammelt i store deler av Norge. Det kommer av refleksiven tenkjast = tenkje seg: Siden tenktest er tungt, er det blitt omdannet til vanlig partisipp med passiv. «Eg tenkjest/tenktest» blir altså «Eg er/var tenkt » i stedet for det logiske «Eg tenkjer/tenkte meg». (Dialektalt finst òg er/var tenkst te.) Her et utklipp fra Norsk mållæra av trønderen Ivar Høyem (1880), se det andre markerte eksempelet: I hardingen Olav H. Hauges dagbøker finner vi begge varianter (dessuten med og uten «til»): Eg [...] var tenkt å lata vera alt saman. Eg er tenkt å kalla det «Revebjøllor i grustaket» [...] Og enno hadde eg ikkje byrja med det eg var tenkt til [...] Eg har tenkt å skriva um Nygard. Vi finner dessuten denne beslektede formuleringen: [...] temperaturar langt under og yver det gradestokken var tenkt til Det svarer til det første eksemplet hos Høyem ovenfor. Her er noe eller noen uttenkt eller eslet til noe av noen (eller så å si av skjebnen). Dette er også gammelt i norsk og fremdeles vanlig. Når noe(n) kan være tenkt til å være eller gjøre noe, må noen (f.eks. man) rent logisk kunne tenke det/dem til dette. Man kan da også tenke seg (selv) til noe (jamfør å bestemme seg til å gjøre noe, som var vanlig før). Derfra er veien kort til bare å tenke til å gjøre noe 5 Intet nytt? Av forklaringene ovenfor er nok den første i kombinasjon med den andre best. Men alle kan være overflødige. Slår vi opp i Ordbog over det danske Sprog, ser vi at «tenke til å» slett ikke er noe nytt, det er tvert om utdødd i dansk! Og hvem er det som bruker uttrykket før det forsvinner? Jo, nordmannen (mer eller mindre) Ludvig Holberg. Det er altså fullt mulig at dette hele tida har eksistert som en understrøm i norsk språk. Tenke seg til! † tænke til (at gøre noget). alle de, som havde Huuse, Gaarde og Jorde (i Kbh.), skulde tænke til at planke og broelægge samme Stad. Holb.DH.I.654. Kand et Menneske da ikke selv merke, at det er ikke den rette Vey at gaae paa, naar han opvækkes til Vrede?.. førend han vil tænke til at giøre andre ondt, giør han sig selv det verste Onde. Mossin.Term.578. † m. inf. styret af til. Faae hand en ulykke, der enten har deponerit eller tænkt til at deponere min Livs Tid. Holb.11J.II.1. Er vel dend stakkels (gamle) Mand klog, at hand vil tenke til at giffte sig med een Pige paa 18 Aar. KomGrønneg. III.245. den gemene Mand, hvorpaa man, for Mængdens skyld, ingen vis Tal kand give, tænker jeg ikke til at ville her opregne. Schousbølle.Saxo.218.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tenkje-krenkje-senke-og-liknande-pa-nynorsk/
|
Tenkje, krenkje, senke og liknande på nynorsk
|
Eg slit med bøyinga av verb som sluttar på -enke eller -enkje på nynorsk. Kan de hjelpe?
|
Den tradisjonelle bøyinga av tenkje, blenkje og krenkje er slik: tenkje – tenkjer – tenkte – har tenkt blenkje – blenkje – blenkte – har blenkt krenkje – krenkjer – krenkte – har krenkt Dette er såkalla e-verb; dei har ikkje nokon a i bøyingsendingane (bortsett frå dei valfrie infinitivsformene å tenkja osb.). J-en er valfri, men ikkje bøyingsmåten. «Har *krenkja», som ein stundom ser, er altså heilt gale. Skal ein fyrst bøye dette verbet gale, er det betre å skrive «har krenka». Då bøyer ein det på same måte som å senke: senke – senker – senka – har senka Somme blandar inn ein j i bøyinga av senke. Det er òg heilt gale. Skal ein bruke j, må ein halde seg til den tradisjonelle varianten av ordet i nynorsk, altså å søkkje: søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt (Merk at søkke – søkk – sokk – har sokke tyder noko anna. Det svarer til bokmål synke.) To ord som faktisk blir bøygde med både j og a, er å lenkje og å benkje: lenkje – lenkjar – lenkja – har lenkja benkje – benkjar – benkja – har benkja Dette «avviket» (a-bøyinga) heng saman med at verba er avleidde av substantiv (ei lenkje og ein benk). J-en er valfri i desse verba òg. (Ein bør velje same løysing i verbet som i substantivet, altså t.d. ei lenkje – å lenkje.) Det finst ein eldre variant av verbet å lenkje. Det er eit e-verb: lekkje – lekkjer – lekte – har lekt Det går som det meir kjende verbet å tekkje: tekkje – tekkjer – tekte – har tekt Fortidsformene av å lekkje kan sjå løgne ut for den som er mest van med bokmål, men hugs at bokmål lekte = nynorsk leika. Lekte kolliderer altså ikkje med fortid av å leike. Til slutt: Skriv ein å lekkje for å lenkje, bør ein helst òg bruke substantivet ei lekkje i staden for ei lenkje.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/frita-for-eller-frita-fra/
|
Frita FOR eller frita FRA?
|
Er jeg fritatt for eller fritatt fra militærtjeneste?
|
Du kan trygt si at du er fritatt for militærtjeneste. Tradisjonelt heter det for det meste frita for i de fleste uttrykk (fritatt for ansvar, skyld o.a.), men vi vil ikke si at frita fra er feil. Begrepene å være fri for noe og å være fri fra noe er sammenfiltret langt bakover i språkhistorien. Fra hevder seg best foran å, når en person er subjekt, altså når en person ber om eller har fått fritak fra/for (plikten) til å gjøre noe. Det Norske Akademisk ordbok viser hovedmønsteret.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/komplettere-eller-komplementere/
|
Komplettere eller komplementere?
|
Min kollega bruker ordet komplementere i sammenhenger der det for meg virker mest korrekt å bruke komplettere. Eksempel: «Hvis vi bestiller delene som mangler, får vi komplementert denne dingsen.» Er dette riktig?
|
Å gjøre komplett er ganske enkelt å komplettere, jamfør Bokmålsordboka: komplettere v2 utfylle, gjøre fullstendig Komplementere står ikke i Bokmålsordboka, men det har kommet inn i Det Norske Akademis ordbok. I Den Danske Ordbog er det definert med ‘være komplement til; udvise komplementaritet til’. Det har altså med utfyllende egenskaper å gjøre. Der utfylle e.l. ikke er dekkende i fagspråket, må man selvsagt kunne bruke komplementere. Men i hverdagslig sammenheng er det neppe nødvendig. I tillegg til dette, og helt på siden, har vi komplimentere ‘rose, smigre; lykkønske’, altså gi komplimenter.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forsta-eller-misforsta-meg-rett/
|
Forstå eller misforstå meg rett
|
Heiter det «forstå meg rett» eller «misforstå meg rett»? Eller er begge delar mogleg?
|
Uttrykksmåten «misforstå meg rett» er ein humoristisk kombinasjon av «forstå meg rett» og «misforstå meg ikkje». Til vanleg bør ein bruka eit av dei to sistnemnde uttrykka. « Misforstå meg rett» kan ha oppstått som ein glepp, men det er lenge sidan det vart ein fast frase til bruk i mindre høgtidlege samanhengar. Det fungerer som ein slags avvæpningsteknikk. Det eldste dømet vi har funne på norsk, er frå Morgenbladet i 1904: [...] Enden paa det hele [blev], at vi atter maatte anbetro vore unge Liv til norsk Jernbanestel. / M[e]n mistforstaa mig ret. Jeg er i Grunden ikke af dem, som nærer uvenlige Følelser ligeoverfor Jernbanen [...] Ordlaget er sikkert eldre i dansk. Slik er det omtalt i Ordbog over det danske Sprog: i spøgefulde eller forvrøvlede udtryk: misforstaa mig ikke forkert (dvs.: misforstaa mig ikke)! misforstaa mig ret (dvs.: prøv at forstaa mig)!
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bullshit-pa-norsk/
|
Bullshit på norsk?
|
Bullshit har i flere tiår vært et begrep innenfor forskning og filosofi, etter Harry Frankfurts kjente essay om emnet («On Bullshit»). Hva kan det kalles på norsk? Tullprat, drittpreik e ller oksemøkk?
|
Man må kunne bruke gode gamle ord som skittsnakk, pisspreik osv. i denne spesialbetydningen, selv om disse ordene gjerne har flere betydninger. Nykonstruksjonen oksemøkk vil vi ikke anbefale. Rent konkret kan bullshit være ‘oksemøkk’, men på norsk skiller man sjelden slik møkk fra kumøkk/kuskitt (nynorsk også kumøk/kuskit), så ordet har ikke klangbunn i norsk. Hvis man først må ha noe nytt, er det bedre å bygge på bull (se siste bolk nedenfor). Nok av tulleord fra før I overført betydning er bullshit ifølge Kunnskapsforlagets Stor engelsk ordbok blant annet pissprat, svada, vrøvl, tull, vås. Det er altså bare tullprat at vi mangler ord for bullshit på norsk. Dersom shit -elementet endelig må med, har vi fra før skittsnakk (nynorsk skitsnakk) og ei hel ruke med lignende ord, noen med flere nyanser, grensende mot ‘tomprat’. Vi skal heller ikke glemme pølsevev, som er som skapt for Frankfurts spesialbegrep. Både nylaging og lån er altså ganske unødvendig. Norsk bull Nå kan det riktignok tenkes at bull i bullshit opprinnelig ikke er okse. Bull alene betydde ‘tullprat’ i engelsk før bullshit ble vanlig om det samme. Det er trolig en tilfeldighet, men også i islandsk finnes det et bull som betyr ‘tullprat’. Det uttales nærmest /buttl/. Ordet bull er også kjent fra indre Sogn, der uttalt /buddl/, med betydningene ‘bobling’, ‘skvip, søl’, ‘tullprat’. Andre steder i landet har bull hatt betydninger som ‘(vind)pust’ og ‘blaff’. Hvis tullprat og skitsnakk ikke er bra nok, kan vi alltids låne bull fra engelsk, islandsk og norsk dialekt i betydningen ‘tullprat’. Vi kunne i teorien også ha lagt til norsk -skitt og fått bullskitt (nynorsk bullskit) med tonem 2. Den norvagiserte formen bullskitt ble brukt allerede i 1959, men har for det meste glimret med sitt fravær siden. Enda tidligere, i 1939, stod ordet i Aftenposten med én t: «[D]e historiene som amerikanerne blandt mannskapet har fortalt, det er hvad vi sjømenn kaller for bullskit.»
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-en-grunn-av-en-grunn/
|
For en grunn, av en grunn?
|
Heter det «Jeg gjorde det av en grunn» eller «Jeg gjorde det for en grunn»?
|
Tradisjonelt heter det ingen av delene på norsk. De to formuleringene er mer eller mindre direkte oversettelser av «I did it for a reason». Den minst direkte oversettelsen, med «av», knytter seg til eksisterende norske uttrykk som «av den grunn», «av grunner som …». På norsk starter vi vanligvis i en annen ende: « Det var en grunn til at jeg gjorde det» En grunn til at den engelske uttrykksmåten fester seg, er nok at vi gjerne vil kunne starte som på engelsk med oss selv og gjerningen i fokus: «Jeg gjorde det …». Bordet fanger, og vi må ty til direkte oversettelse av resten. Vi kan eventuelt si «Jeg hadde en grunn til å gjøre det» eller «Jeg gjorde det ikke uten grunn», men det er ytringer som krever litt mer planlegging.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/namn-pa-fag-pa-bade-nynorsk-og-bokmal/
|
Namn på fag på både nynorsk og bokmål
|
Dersom namnet på eit fag eller emne berre står på bokmål i studiekatalogen, må eg då bruke bokmålsnemninga i ein nynorsk tekst?
|
Nei. Namn på fag skal finnast på begge dei norske skriftmåla. Treng du hjelp med omsetjinga, kan du spørje den fagansvarlege eller ta kontakt med Språkrådet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fleire-kolon-etter-kvarandre/
|
Fleire kolon etter kvarandre?
|
Er det gale å bruke fleire kolon etter kvarandre? Eller kan eg ramse opp slik som nedanfor? «Satsinga inneheldt tre delar: del 1: kjøpe mat til heile nabolaget; del 2: byggje scene i parken; og del 3: måle søppeldunkane i fine fargar.»
|
Det er ingen regel som seier at det er gale å setje fleire kolon etter kvarandre slik. Men det kan verke forvirrande eller litt uelegant, så vurder om du kan skrive det om. Dømet ditt kan skrivast om slik: Satsinga inneheldt tre delar: 1) kjøpe mat til heile nabolaget, 2) byggje scene i parken, 3) måle søppeldunkane i fine fargar.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/splitte-mine-bramseil/
|
Splitte mine bramseil
|
Vi har hatt en diskusjon om det heter «splitte mine brannseil» eller «splitte mine bramseil». Kan dere avgjøre saken?
|
Det heter «splitte mine bramseil». Det handler nok opprinnelig om bramseil som blir spjæret i uvær. Bramseil og røyl var de øverste seilene på de fullriggede skipene i gamle dager. I dag fungerer uttrykket som et humoristisk alternativ til «jøss», «fytterakkern» og andre kraftuttrykk. Ordbog over Det Danske Sprog har uttrykket «splitte mine toppseil» fra 1850-åra. Det er usikkert hvor gammelt det tilsvarende med bramseil er. Jonas Lie skrev i 1892 «splitte min bramstang». I norsk skriftkultur finner vi «splitte mine bramseil» først i en Petterøe-reklame fra 1925. Senere har det vel vært mer brukt i skjønnlitteratur og tegneserier enn (på ramme alvor) til sjøs. Lignende utbrudd med splitte går langt tilbake i flere språk, jamfør for eksempel « Split my windpipe! » i engelsk slang omkring år 1700. Seil-motivet finnes blant annet i sangen Jolly Jack of Dover fra 1793:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/avstemming-eller-avstemning/
|
Avstemming eller avstemning?
|
Ved et valg, har vi da en avstemning eller avstemming? Og hva med sammensetninger? Ifølge Bokmålsordboka heter det f.eks. avstemningsresultat og folkeavstemning, men jeg finner også avstemmingsresultat og folkeavstemming på nettet.
|
I denne betydningen heter det ifølge ordbøkene avstemning, og det er mest brukt. Avstemming (med to m-er) er helst ‘det å avstemme’ i regnskapssammenheng eller å avstemme (tilpasse) i andre sammenhenger. I Tanums store rettskrivningsordbok er avstemming reservert for fagfeltene elektro og økonomi. I valgsammenheng er det altså avstemning som gjelder. Det typiske skillet mellom -ing og -ning ikke alltid relevant Om et ord skal ende på -ing eller -ning, er ikke alltid helt avklart. Når ordet tydelig viser til en prosess, heter det ofte -ing (bygging, skaping). Når ordet viser til et resultat, heter det helst -ning (bygning, skapning). Slik sett kunne handlingen å stemme hett stemming (jf. nynorsk røysting). Men vi setter oftest av- foran, og da endres vilkårene litt. Varianten -ning hevder seg nemlig generelt best i sammensetninger med preposisjon/adverb, som av-. Det er nok hovedgrunnen til at det heter avstemning om ‘votering’, for det er ikke noe rent logisk som taler mot -stemming her. I bokmål er (av)stemming uten -n- i praksis altså reservert for andre saksområder. Dette står i motsetning til dansk, der -ning brukes uavhengig av betydning. Det kan likevel aldri være galt å skrive stemming om ‘det å stemme’. Tellelighet? Ofte finner vi en tendens til at -ning er mer brukt når begrepet er tellelig. Det er en logisk forskjell mellom avstemning i « en avstemning» (klart tellelig) og avstemning i «å gå til avstemning» (mer generelt), men dette prinsippet gjør seg nok ikke særlig gjeldende, blant annet fordi det blir overstyrt av tendensen til -ning i sammensetninger med preposisjon/adverb (som av-). Å avstemme Dette verbet betyr ‘å få til å stemme eller harmonere’. Her gir ordboka bare ett alternativ, uavhengig av nyanse (med hensyn til prosess, tellelighet o.a.), nemlig avstemming.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-endelser-i-bokmal-dora-men-dronningen-brevene-har-hoppet/
|
A-endelser i bokmål: døra, men dronningen, brevene, har hoppet?
|
Kan jeg kombinere en form som døra med f.eks. dronningen, flertallsformen brevene og verbformen hoppet?
|
Du kan i prinsippet kombinere former på slump, men det er vanlig å peile seg inn mot enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk). Statistisk sett er a-former mest brukt om det mindre formelle og høytidelige, men det er ikke nødvendig å rette seg etter statistikken. Det finnes ingen offisielle regler for eller mot å bruke a-endelser i noen sjanger. Det finnes heller ingen offisielle regler mot å blande a-endelser og andre former på slump. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer for kombinasjon av former, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst. Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene. Rettskrivningshistorien I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave». I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til. Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt. Retninger du kan velge mellom Som språkbruker er du som sagt ikke bundet av hverken statistikk eller konvensjonell stilistikk. Du kan i prinsippet komponere selv, for eksempel i en av disse retningene: 1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser) 2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser som stilmarkør (i konkrete og «jordnære» ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler) 3) bruke (lite eller mye) a-endelser uten noe (tradisjonelt) system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor) 4) bruke mye a-endelser ganske konsekvent, forankret i systemet i norske dialekter (uten hensyn til hva noen regner som «dannet talemål») 1–4 er altså bare en beskrivelse av tendenser. To hovedretninger i talemålet I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta (retning 4). I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene, jf. en ytring som «tid en går fort på hytt a » (retning 2 eller 3). Noen retninger i litteraturen Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, selv om disse endelsene egentlig er valgfrie. Utover på 1900-tallet ble det vanlig å følge retning 2 til en viss grad i skjønnlitteraturen. Forfattere som kjenner tradisjonelt by- og bygdemål godt, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb, og da særlig i uhøytidelige passasjer. Ny retning i talemålet: oppløsning av trekjønnssystemet Mange yngre mangler den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord, men har lagt merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse. Dermed har a-ending de siste tiåra blitt delvis forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen. En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-en sprer seg der den tradisjonelt ikke hører hjemme, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at flere sier f.eks. «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene). Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1. Du kan rote eller rydde Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg. Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4. 1) Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen. 2) Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen. 4) Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og tok av krona. Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag. Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3. Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse: Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kast et ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronning en som kaster. Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har dårlig grunnlag, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner. Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønns-a i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har e-utlyd, som epl e (altså oftere husa, breva og folka enn epla).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skada-eller-skadd-lada-eller-ladd-pa-nynorsk/
|
Skada eller skadd, lada eller ladd på nynorsk?
|
Kva heiter lade og skade i perfektum partisipp på nynorsk? Børsa var l___, men eg vart ikkje sk____.
|
Tradisjonelt heiter det ladd og skadd, men skada og lada vart teke inn og jamstilt i 2012. Variantane skada og lada er ubøyelege. Skadd og ladd kan ein la vere å bøye dersom ein ikkje samsvarsbøyer svake verb elles. Men brukar ein samsvarsbøying, må ein skrive slik: han/ho er skadd det er skadd eller skadt dei er skadde pistolen/børsa er ladd geværet/batteriet er ladd eller ladt batteria er ladde Det same gjeld etter andre former av hjelpeverb (var, blir, blei, vart osb.). Om ein skriv skadd og ladd etter det tradisjonelle mønsteret, må ein bøye orda som e-verb heile vegen, slik: å skada/skade – skader – skadde – har skadd (eller skadt) å lada/lade – lader – ladde – har ladd (eller ladt) Til slutt må vi nemne stuttformene å ska og å la. Dei har i mange hundre år vore dei naturlege talemålsformene i dei fleste dialektane rundt omkring i landet. Ein grunn til at dei er lite nytta i skrift no, er truleg at presens skar og lar minner om former av andre verb, men hovudgrunnen er nok bokmålspåverknad og nyare skriftuttale av skade og lade med d-lyd. Ein kan rekne å ska og å la som uttalevariantar av skade og lade (med stum d), men ein kan altså òg bruke dei i skrift. Ein nær parallell er forresten å spa, som er lett å bøye: jorda er spadd, potetene vart spadde opp.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tinglysning/
|
Tinglys(n)ing
|
Heter det tinglysing eller tinglysning? Jeg ser at det heter tinglysingsloven, men i ordbøkene står begge deler.
|
Begge deler er tillatt. Tinglysing har vært mest brukt. Tinglys(n)ing er en avledning av å tinglyse. Å lyse betyr å offentliggjøre. Vi har sammensetninger som bannlyse og etterlyse. Opprinnelig er lyse i disse ordene det samme som å lyse i betydningen ‘gjøre lyst’. Man kan skille mellom lysing (f.eks. lysing med lommelykt og lysing av ekteskap) på den ene siden og lysning (‘det at det lysner’ på den andre). Lysning kan dessuten stå for både grålysning og ‘lyst sted’ (f.eks. i skogen). Disse skillene taler for å skrive tinglysing uten -n-. Men kunngjøringer/annonser kan kalles både lysinger og lysninger. Dessuten henger n-en sterkere igjen i sammensatte verbalsubstantiver, særlig hvis de står for noe tellelig. ‘Det å lyse’ kalles oftest lysing, men det heter helst etterlysninger; ‘det å lese’ og ‘det å skrive’ kalles oftest lesing og skriving, men det heter helst avlesninger og avskrivninger. N-en sitter noe mindre fast når ordet står for for handlingen, som i etterlys(n)ing av, avles(n)ing av. Tinglysing viser oftest til handlingen; dessuten har tinglysing rett og slett stått klart sterkest i hele etterkrigstida, mye takket være «lov om tinglysing» fra 1935. De fleste velger derfor fremdeles den enkle varianten med bare -ing.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ugler-i-mosen/
|
Ugler i mosen
|
Stemmer det at uttrykket ugler i mosen (altså ‘noko mistenkeleg’) botnar i ei mistyding?
|
Ja, her er det visst som i serien Twin Peaks: The owls are not what they seem! Det opphavlege uttrykket i dansk tyder det same som ulvar i myra, for dansk mose = norsk myr. For fleire hundre år sidan skjedde det eit samanfall i nokre jyske dialektar, slik at dei sa ulle(r) for både ulvar og ugler. Det var dermed duka for mistyding og utskifting. Opphavleg heitte det ulve i mosen på dansk. Tidleg på 1700-talet dukka dei fyrste uglene i mosen opp i skrift, og utetter i hundreåret vart ulvane meir sjeldsynte både i dette uttrykket og ute på sjølve dei danske myrane. På Sjælland vart det vanleg å snakka om ugler i mosen. Vi har overteke eit dansk uttrykk utan å forstå det heilt, men det høver jo godt, sidan uttrykket nettopp viser til noko mystisk. Det er vel ikkje så mange som forstår muffens heller, utan at det gjer så mykje.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/cheerleader/
|
Cheerleader
|
Hva kan en bruke på norsk i stedet for cheerleader?
|
Man kan nok bruke heialeder, men man bør vurdere publikum først. Fenomenet cheerleading har særlig vært knyttet til typiske USA-idretter som amerikansk fotball og dreier seg om å lede heiingen på lag som deltar i konkurranser. I dag er cheerleading også etablert som en egen sport. Det er i utgangspunktet slett ikke om å gjøre å ha norske ord for alle opprinnelig utenlandske skikker, men i dag arrangeres det jo norgesmesterskap i denne sporten, så det er rimelig at du spør. Vi kjenner ikke til noe norsk ord for cheerleader som er så etablert at det står i ordbøkene. Men i en stor ordbok er det forklart som 'leder av heiagjeng, heiajente'. Vi syns heialeder er et bra ord, og det ser ut til å være noe i bruk. Sporten kan kanskje kalles heialedelse eller heialeding (nynorsk: heialeiing). Men alt avhenger av at miljøet selv vil ta ordet i bruk. Vi vet ikke hvor (u)populært det er med norske betegnelser i dette miljøet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-medan-og-sidan/
|
Uttalen av medan og sidan
|
Korleis uttalar ein orda medan og sidan på nynorsk?
|
Den tradisjonelle leseuttalen er /mean/ og /sian/. Dei fleste d-ar mellom vokalar og til slutt i ord etter vokal er stumme. Dette gjeld vel å merke gamle norske ord, ikkje importord. I gammalnorsk hadde desse orda stungen d (uttalt som th i engelsk the). Det er mange hundre år sidan dei stungne d-ane fall bort i norsk. Dei overlevde berre – og då i form av vanleg d – på delar av Nord-Vestlandet. (Vi ser her bort frå bokmål og spreidde ord i ymse dialektar.) Når folk som ikkje er sunnmøringar eller nordfjordingar, les ord som med, medan, sidan, sida, tida og nedanfor med hard d på nynorsk, må det reknast som skriftuttale, og det har ikkje vore tilrådd. I mange dialektar har n-en òg falle bort (slik at det heiter /mea/ og /sia/), men ein plar ta med n-en når ein les nynorsk høgt. Det finst elles mange fleire meir særmerkte dialektformer, som til dømes /sea/, /sio/ og /mende/. Medan har synonyma mens (som i bokmål) og dessutan kortvarianten med /me/, som var meir utbreidd enn medan på Ivar Aasen si tid. Hugs at det heiter ved sida av, uttalt ve sia a(v) utan n til slutt! Dette uttrykket har ingenting med adverbet sidan å gjera. Sida /sia/ er her bunden form av ei side /ei sie/.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tjenesteyting-eller-tjenesteytning/
|
Tjenesteyting eller tjenesteytning
|
Er det noe som heter tjenesteytning?
|
Nei, det heter tjenesteyting. Også tjenesteytelse (eldre: tjenesteydelse) er mulig på bokmål, men det har vært lite brukt. I det hele tatt er * ytning en særdeles lite brukt blandingsform; heller ikke i eldre dansk-norsk het det * ydning.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/cherrytomat-eller-sherrytomat/
|
Cherrytomat eller sherrytomat?
|
Eg har alltid trudd at det heitte cherrytomatar, etter det engelske cherry tomatoes, som eg reknar med kjem av at dei er på storleik med kirsebær. Men eit nettsøk synte at orda vert nytta om einannan. Hadde det ikkje vore greiare om det beint fram heitte kirsebærtomat?
|
Du har rett, det heiter cherrytomat, ikkje sherrytomat. Kirsebærtomat vart elles nytta ein del i norsk før det vi med ein vri på ein filmtittel kan kalla the attack of the cherry tomatoes. Søk i basen nb.no etter «kirsebærtomater». Det er ikkje mykje som tyder på at desse tomatane kjem att.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-engelsk-flare-det-same-som-norsk-flare/
|
Er engelsk «flare» det same som norsk «flare»?
|
På engelsk heiter å blussa opp to flare up, men i ei attdikting av Olav H. Hauge finn eg å flara upp i om lag same tyding. Er det det same ordet? Og kan solar flare i så fall kallast solflare på nynorsk?
|
Ifølgje etymologiske ordbøker kan flare ha kome til engelsk frå norsk. Den opphavlege tydinga er å vifta med noko breitt og flatt, men seinare har det fått tydinga ‘å loga opp’. Å loga opp (som er mykje vanlegare) svarer til å flamme opp på bokmål. Ein loge (med å-uttale) er altså ein flamme. Substantivet (ei) flare er mindre brukt både i dialektane og i nynorsk skrift enn verbet å flara. Det har nok ingen sjanse som fagterm. (Norske fagfolk har valt termane solbluss og soleksplosjon.) Dersom du ser solflare i faglitteraturen, er det nok meininga at -flare skal lesast på engelsk vis, som i solar flare. Du kan lesa om tilhøvet mellom solstorm, koronamasseutbrot og solar flares i Store norske leksikon. Nedanfor har vi limt inn det diktet du har lese, og eit utklipp frå Norsk Ordbok.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skansentunnelen-eller-skansetunnelen/
|
Skansentunnelen eller Skansetunnelen?
|
Bør det hete Skansentunnelen eller Skansetunnelen? Bør en generelt bruke bestemt eller ubestemt form i førsteleddet i sammensatte geografiske ord?
|
Akkurat dette navnet (brukt om en tunnel i Trondheim) er fastsatt med bestemt form (-en) av Kartverket, og da må man holde seg til det når man følger rettskrivningen. Men generelt bør den ubestemte formen brukes i sammensetninger. Det er mange stedsnavn som har bestemt artikkel knyttet til seg. Når et slikt stedsnavn blir førsteleddet i et sammensatt navn, faller den bestemte artikkelen vanligvis bort. Til Skans en i Bergen har vi således Skans e bakken. Andre eksempler: Sandvik en – Sandvik s veien Gardermo en – Gardermobanen Holmenkoll en – Holmenkollbakken Nesodd en – Nesoddtangen Majorstu a – Majorstuveien Vålereng a – Vålerengtunnelen Når det for eksempel heter Sins en – Sins en krysset Skøy en – Skøy en veien er det fordi Sinsen og Skøyen er gamle sammensetninger med - vin (slik som Bergen, av Bjørgvin) og altså ikke substantiver i bestemt form.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/baeret-og-baertur/
|
Bæret og bærtur
|
Kvifor seier vi at vi ikkje skjønar bæret? Har det med å vera på bærtur å gjera? Og korleis vart uttrykka til?
|
Når vi ikkje skjønar bæret, handlar det truleg om at vi ikkje eingong skjønar noko ganske lite, jamfør ikkje å skjøna det grann, ein døyt eller dusta (dust = ‘støv(fnugg)’). «Skjønner ikke bæret (av det og det)» var godt kjent i Oslo-slang kring 1980, men kan godt vera eldre og ha anna opphav. Bærtur er eit heilt anna bilete. Kva tid og korleis bærturen vart ein metafor, er mest uråd å finna ut. Vi kan likevel identifisera ein ny grammatisk bruk fyrste gong i Rogalands Avis (5.7.1958): Altså: heilt på bærtur. Dømet er godt semantisk òg: Bærplukking på fotballbana er eit slåande bilete på tullete åtferd. Ein mogleg forløpar for metaforen skimtar vi nedanfor: (Begge klippa er frå nb.no, men det siste har vi ikkje full tilgang til.) No kan det godt henda at det å vera på bærtur berre er ein parallell til å vera på viddene eller på jordet, altså mentalt bortreist eller fråverande. Liknande finst i mange språk. Når ein er på (ein verkeleg) bærtur, anten det er på viddene eller i skogen, kan ein òg lett komma på villspor.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/best-practice/
|
Best practice
|
Finst det eit norsk ord for best practice? Uttrykket viser til dei smartaste måtane å løyse eit problem på, særleg der ein ikkje har eit fast regelverk å følgje. Formålet er sjølvsagt at ein skal sleppe å gjere dei same feila som andre har gjort.
|
På ein måte har ordet alltid funnest på nynorsk: føredøme (= ‘eksempel til etterfølgelse’). To andre framlegg frå oss er bestepraksis og mønsterpraksis. Mønsterpraksis blir nytta i somme offentlege etatar. Modellpraksis (modelpraksis) er i bruk på dansk; modell kan jo tyde ‘førebilete’. Den som veit om best practice, kjenner utan vidare att bestepraksis. Det bør ikkje vere eit krav at eit norsk avløysarord svarer til det engelske ordet nærmast ledd for ledd, men det er jo inga ulempe heller. Andre og litt meir omstendelege alternativ kan vere anbefalt/tilrådd framgangsmåte, den beste praksisen, eksemplarisk praksis, standard framgangsmåte eller – om ein ønskjer å framheve at praksisen byggjer på erfaring – erfaringsbasert eller røynslebasert praksis.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-vektlegge-noe-hoyt/
|
Å vektlegge noe høyt?
|
I en jobbutlysing står det at gode samarbeidsevner vil bli «vektlagt høyt». Blir ikke det litt feil?
|
Denne uttrykksmåten ser ut til å være en sammenblanding av «prioritert høyt» og «vektlagt sterkt» eller noe tilsvarende. Den er ikke å anbefale.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/internet-of-things-iot-pa-nynorsk/
|
Internet of things (IoT) på nynorsk
|
Dette heiter «tingenes internett» på bokmål. Kva bør det heite på nynorsk? «Tingas internett» kling som direkte omsetjing frå bokmål, og «internettet av ting» kling som maskinomsetjing frå engelsk.
|
Du kan skrive tingnettet (eller tinginternettet). Somme har òg brukt dingsenettet, men det høver best i uhøgtidlege samanhengar.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/storhetstid-pa-nynorsk/
|
Storhetstid på nynorsk
|
Kva heiter «storhetstid» på nynorsk?
|
Det heiter stordomstid – og ikkje * storleikstid, som ein stundom ser. Systemet er enkelt: stordom = storhet storleik = størrelse
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/landsmanninne/
|
Landsmanninne
|
Ordet landsmanninne vert brukt ein del av sportsjournalistar, spesielt i NRK. Er dette eit verkeleg ord, eller er det berre noko som einskildpersonar i Kringkastinga har funne på, og som dei nyttar for moro?
|
Nei, landsmanninne er verkeleg nok, og det er ikkje nytt. Vi finn det alt hjå Ludvig Holberg i 1769. Men d et er mykje betre å skrive landskvinne. Ordet landsmanninne er med i eit band av Norsk Riksmålsordbok frå 1937. Det tyder på at det då vart rekna som eit ord i språket. Seinare har det stått i fleire ordbøker. I dag finn ein ikkje landsmanninne i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka, men i Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner står det, og oppføringa der er utan markering av stiltone. Dette siste er interessant, for det kan tyde på at ordet har vore oppfatta som meir nøytralt for nokre år sidan enn i dag, da mange kanskje tenkjer på det mest som humoristisk meint og litt rart, og kanskje som gammaldags. Elles finn vi ordet manninne ‘kvinne’ i gamle bibelomsetjingar: denne (Eva) skal kaldes mandinde, thi af manden er denne tagen (1. Mos. 2, 23) Dette ordet har nok lenge verka klårt meir markert enn landsmanninne. Det har fått merknaden foreldet og spøkefullt i Norsk Riksmålsordbok.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gi-blaffen/
|
Gi blaffen
|
Kva er blaffen i uttrykket «å gi blaffen»? Er det blafring, jamfør «å blåse i noko»?
|
Det er truleg ei forkorting av «å gi blanke fa(nd)en», men det kan ikkje utelukkast heilt at det kjem av substantivet blaff. I Bokmålsordboka (2017) står det: I blaff - en (trolig samme ord som II blaff) bare i uttrykket gi blaffen i (noe(n)) ‘ikke bry seg om, ta hensyn til’ II blaff, som det er vist til ovanfor, tyder mellom anna ‘kort, svakt vindpust’. Eit blaff (i segl o.l.) peikar mot noko kortvarig og fåfengt, men om opphavet skulle liggja i luftrørsler, kan vi ikkje utelukke blåse-hypotesen din. Vi finn ikkje noko skriftleg belegg på gi blaffen frå før 1936. Men vi finn hundrevis av «gi blanke blaffen» (frå 1940 og seinare). Det tyder på at gi blaffen er ein evfemistisk (forskjønnande) kortvariant av gi blanke fa(nd)en. Om det stemmer, tek Bokmålsordboka feil. At belegget frå 1936 er frå ei bok med undertittelen «fortelling for unge piker», svekkjer i alle fall ikkje hypotesen om at dette er såkalla nestenbanning, som òg har vore kalla kvinnfolkbannskap. Uttrykket er særnorsk og har truleg rot i Oslo.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hoyopploselige-bilder/
|
Høyoppløselige bilder?
|
Hvordan lager man adjektiv som uttrykker at bilder har høy eller lav oppløsning? Heter det høyoppløst/lavoppløst bilde eller høyoppløselig/lavoppløselig bilde?
|
Å snakke om bilder med høy/lav oppløsning er i alle fall greit, det samme gjelder høyoppløsningsbilder og lavoppløsningsbilder. Kampen mellom oppløst og oppløselig kan vi ikke avgjøre helt. Det er ikke opplagt for oss hva som er mest logisk av oppløst og oppløselig. Vi overlater avgjørelsen på hvert område til fagmiljøet. Høyoppløselige bilder, høyoppløselig grafikk, høyoppløselige skjermer osv. er mest brukt. Det er også høyoppløselig vi finner i Engelsk-norsk teknisk ordbok av Jan E. Prestesæter (1998). Ordbok for elektronikk (Rådet for teknisk terminologi, 1998) har høyoppløsningsfjernsyn for HDTV. Svenskene synes visst av högupplösta/lågupplösta bilder og skärmar er mest logisk. Bildet er mer blandet i dansk, men det er mest højopløselig/lavopløselig der.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/barnebarnsbarn/
|
Barnebarnsbarn?
|
Kan eg kalle oldebarnet mitt eit barnebarnsbarn? Eg høyrer sjeldan det ordet no. Eg skriv forresten eit barn – fleire born, så kva skal eg skrive dersom eg får fleire etterkomarar av dette slaget?
|
Du kan trygt kalle oldebarnet ditt eit barnebarnsbarn. Det har i alle fall sterkare tradisjon i norsk enn oldebarn. Tradisjonell nynorsk har omlyd, altså born med o, i fleirtal. Men merk at det vi brukar i samansetning, ikkje er fleirtal, men ei særskild samansetningsform. Det heiter difor eit barnebarnsbarn – to barnebarnsborn Dette står i kontrast til dansk børnebørnsbørn, med omlydar over ein låg sko. Frå språkblomst i Bergen til barnebarnsbarnløyse i Bibelen I samlingane til Nasjonalbiblioteket finn vi barnebarnsbarn alt i juridisk litteratur frå 1816, medan oldebarn fyrst figurerer som språkblomst hos eldre bergensarar i 1910. Det klang nok då om lag som bestebarn for barnebarn. Bibelmålet er på glid. I Andre Mosebok 34,7 (1938-omsetjinga) står det at Gud hemner broti åt federne på borni og barneborni, ja på barnebarns-borni og borni etter dei. I dag har pipa fått ein litt annan (ord)lyd: For synda til fedrane straffar han born og barneborn og tredje og fjerde slektsleddet. Slik ser utviklinga ut i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mellomrom-for-sporsmalstegn-og-utropstegn/
|
Mellomrom før spørsmålstegn og utropstegn?
|
Skal det være mellomrom foran spørsmåls- og utropstegn på norsk?
|
Nei, det skal ikke være mellomrom foran disse tegnene, akkurat som det ikke skal være mellomrom foran komma, kolon eller punktum.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lengre-eller-lenger/
|
Lengre eller lenger?
|
Jeg har aldri fått helt tak på forskjellen mellom komparativene lengre og lenger. Kan dere gi veiledning?
|
Kanskje er det nok å ta en titt på de to første bolkene nedenfor? I tilleggene er det bare presiseringer, ikke ny informasjon. LENGRE: til substantiv og pronomen (adjektivisk) Lang er et adjektiv; det vil si at det står til substantiv (som f.eks. tid eller stykke) eller til et pronomen (som du og jeg). I intetkjønn heter det langt. Uansett blir det til leng re i komparativ, slik: lang(t) – lengre i lang tid – i lengre tid et langt stykke – et lengre stykke Dette er vanlig adjektivbøying med -(e)re, jamfør for eksempel høyere og tyngre. LENGER: til verb og i visse andre tilfeller (adverbielt) Når langt står til verb (f.eks. å gå) eller adverb (som bak og framme), fungerer det ikke som adjektiv, men som adverb. Da heter det leng er i komparativ: langt – lenger å gå langt – å gå lenger langt bak – lenger bak Denne er-endelsen er særegen for langt (i adverbiell betydning) og for tidsadverbet lenge: lenge – lenger å vente lenge – å vente lenger Vi har den også i tidsuttrykk som ikke (nå) lenger. Eksempel: Er du ikke interessert lenger? Av og til mangler det både verb og substantiv i ytringen, som i «Hit, men ikke lenger!». Vi må da tenke oss fram til hva som kan ligge under. Her kan det være noe slikt som «Du kan gå hit, men ikke lenger!». Ordet står altså til et underforstått verb (å gå), ikke til et substantiv. Da må vi velge lenger. Et minneteknisk knep til slutt: Tilfeldigvis inneholder leng er og adv er b begge bokstavsekvensen < er>. Tillegg 1: Å hoppe lenger, men et lengre hopp Se litt på verbuttrykkene til venstre og de tilsvarende substantiviske uttrykkene til høyre: å hoppe langt — et langt hopp å vente lenge — å vente i lang tid å vare lenge — å ta lang tid Verbene får lenger i komparativ, substantivene lengre, som normalt. å hoppe lenger — men et lengre hopp å vente lenger — men å vente i lengre tid å vare lenger — men å ta lengre tid Men mange kommer i skade for å skrive *lenger tid, kanskje fordi det heter å vare lenger, der lenger står til verbet å vare. I ta lang tid står lang til substantivet tid, ikke til verbet ta, slik mange tror. Tillegg 2: Strekke seg lang eller langt? Mange skriver og spør om det heter å strekke seg lenger eller lengre. Siden det handler om en måte å strekke på, nemlig langt, må svaret bli lenger. (Det handler jo ikke om at det som skjuler det bak pronomenet «seg», skal gjøres lengre!) Tillegg 3: Sammenfall mellom langt og lenge Noen ganger er det vanskelig å se forskjell på komparativ av langt og komparativ av lenge. Meningen er mer eller mindre avhengig av trykkplasseringen (på lenger eller på reise/borte): Nå vil jeg ikke reise lenger. (Tid eller avstand?) Hun var lenger borte enn noen gang. (Tid eller avstand?) Der det er forvekslingsfare, kan problemet bare løses med omskrivning, for eksempel: «Nå vil jeg ikke være på reisefot lenger», «Hun var borte lenger enn noen gang».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/veg-eller-vei/
|
Veg eller vei
|
Jeg har deltatt i diskusjoner om hvorvidt en veg skal skrives veg eller vei. Hva er riktigst? Må vi ellers skrive veg hvis vi skriver om Statens vegvesen i en tekst?
|
På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet. Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg / vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers. Skriftspråknøytrale navn Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk. På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret. Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig. Veier og veger i kommunene Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller - gaten, -vegen eller -veien. For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk. Veg kan stå for /vei/ og /veg/ Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik. Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.) Mange dialekter har fått - ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Det er den fremre vokalen etter g-en (i dette tilfelletvokalen e) som har myknet g-en historisk, slik: - ege- > -egje- > -eie-). /Ve:jen/ og /veien/ må regnes som likeverdige uttaleformer av skrivemåten vegen, også i nynorsk. I mange nynorskområder har veg endelsene -er og - ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en annen sak; i dialektene finner man alle kombinasjoner.)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bruk-av-utropstegn/
|
Bruk av utropstegn
|
Kan man ha tre utropstegn på rad, slik man ser mange steder? Norsklæreren min mener forresten at utropstegnet blir brukt for mye i dag. Har han rett i det?
|
Vi vil nok gi læreren din rett. Man kan godt spare litt på virkemidlene. Hovedregelen er at vi bruker (ett) utropstegn for å vise at noe er ment som et utrop, en ordre, en oppfordring eller et ønske. Eksempel: Sett deg! Velkommen til bords! Også særlig følelsesladde ytringer kan fortjene et utropstegn. I vanlig sakprosa er det nok med ett tegn. Man kan ty til to tegn der der virkelig trengs. Flere bør man ikke bruke. Det er ikke nødvendig å bruke utropstegn i bruksanvisninger, instrukser og lignende. Eksempel: Skriv her. Vær vennlig og svar straks.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/berort-pa-nynorsk/
|
Berørt på nynorsk
|
Å berøre kan på nynorsk heite å røre ved eller beint fram å ta på. Men kva heiter det å vere berørt av abstrakte ting som planar, tiltak og vedtak på nynorsk? Det heiter vel ikkje å vere rørt eller rørd, som somme skriv?
|
Nei. Rørte partar er tullenynorsk. Ein bør heller skrive berørte om ikkje noko anna høver. Men ofte finst det gode alternativ. Å berøre er ikkje eit av dei orda som kan takast inn i nynorske ordlister, men det er eit ord ein ofte kan ha bruk for. I overførd tyding bør berørt absolutt ikkje omsetjast med rørt. Det kunne i teorien heitt * vedrørte partar, men det er ikkje innarbeidd. Det finst ikkje ein einskild ekvivalent. I mange tilfelle kan det høve med råka (jf. ramma), men ofte blir det for sterkt og direkte. At du er berørt av ei sak, kan tyde at saka vedkjem/gjeld deg, eller at saka får følgjer/verknad for deg. Diverre finst det ikkje ein passivvariant av dei nemnde uttrykka (til dømes er du ikke * vedkomen). Vi må ty til andre uttrykk. Av og til høver involvert i, andre gonger påverka av eller utsett for. Somme tider kan ordet strykast, som i berørte partar i saka.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/haakon-eller-hakon/
|
Haakon eller Håkon?
|
Bør vi skrive Haakon 7. eller Håkon 7.? Da jeg gikk på skolen, stod det Håkon 7. i lærebøkene, men nå finner jeg skrivemåten Haakon 7. på Språkrådets nettsider.
|
Det er Haakon 7. som er den offisielle skrivemåten i dag. Håkon-navnet ble i gammelnorsk tid skrevet på forskjellige måter, blant annet Hákon og Hakon. Den første vokalen i navnet var opprinnelig en lang a, som i løpet av middelalderen ble til en å -lyd. Bokstaven å forekommer i norsk første gang på 1400-tallet (men slo ikke bredt gjennom slik som i svensk). I flere århundrer gjaldt dansk rettskrivning i Norge, med aa. Riksmålet gikk formelt bort fra dobbel a i 1917, dansk gjorde det først i 1948. Norsk språknemnd utarbeidet i 1963 lista «Historiske navn i lærebøker». (Det er den, med utvidelser og justeringer, som ligger til grunn for lista Historiske navn på nettsidene våre i dag.) Denne lista sprang ut av et ønske om å standardisere skrivemåten av historiske navn, som hadde variert mye, i lærebøker for skolen. Det ble slått fast at skrivemåten Håkon skulle brukes i alle norske kongenavn i godkjennningspliktige lærebøker, medregnet Håkon 7. Omkring årtusenskiftet kom skrivemåten Håkon 7. opp til debatt, og det ble vedtatt at for norske regenter etter 1905 skulle offisiell skrivemåte være den skrivemåten som personen selv brukte. Det betyr at man skal skrive Haakon 7., mens tidligere konger som het Håkon, fremdeles skal skrives med å. Omtrent samtidig falt for øvrig ordningen med offentlig godkjenning av lærebøker bort.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/snegl-snile-snegle/
|
Snegl + snile = snegle?
|
Jeg sier ei snæile, men jeg finner bare en snegl og en snile i ordbøkene. Må jeg skrive snegl? Og hva er grunnen til at vi har ulike former av dette ordet?
|
I oppdaterte ordbøker skal det stå både snegl, snile og snegle. Snegle ble tatt inn i bokmål i 2021. Merk at det er et hankjønnsord: sneglen. Vi har altså disse bøyningsmønstrene i bokmål: en snegl(e) – sneglen – snegler – sneglene en snile – snilen – sniler – snilene Snegl(e) uttales oftest /snæil(e)/ i bokmålsnært talemål. Dialekter og nynorsk Den opprinnelige bøyningen i gammalnorsk er snigill – snigillinn – sniglar – sniglarnir På nynorsk heter det ein snigel – snigelen – sniglar – sniglane i sammensetning: snigle- Det uttales oftest uten g i entall. G foran i ble etter norrøn tid til j, slik at snigill ble til /sni(g)jel/. I og j smelter lett sammen. Dette er altså vanlig uttale i nynorsk og mange dialekter: /sniel – snielen – snigla(r) – sniglane/ sammensetning: /snigle-/ eller /snigla-/ I dialektene finner vi også i i entall og e i flertall og dessuten e hele veien, for eksempel slik: /sneggel – sneggel(e)n – snegla(r) – sneglan(e)/ Flere dialektvarianter finner du ved å trykke på snakkeboblesymbolet i Norsk Ordbok. Diftong med parallell i dansk Men hvordan kommer diftongen /ei/ eller [æi] inn i bildet? Det kan ha skjedd på flere måter. Dette er den ene: Vanlig kort i (i motsetning til í) ble oftest til e etter gammalnorsk tid (snigill > snegel, jf. for eksempel at rigna > å regne), og i deler av landet ble g vokalisert, som i regn [ræin] og tegl [tæil]. Vi fikk blant annet talemålsvariantene /snei(e)l – snei(e)len – sneiler – sneilene/ Når vi skriver snegl – sneglen – snegler – sneglene med -g- på bokmål, henger det litt sammen med at vi skreiv ordet slik på dansknorsk før i tida. (På dansk skriver de en snegl – flere snegle og sier /en snail – flere snaile/.) Snile av snilen Formen snile kan ha oppstått ved at snielen (opprinnelig snig(j)elen) har blitt redusert til snilen med tonem 2 (som i kilen, ikke bilen), som så har blitt tolket som snile + n. Snegle /sneile/ kan være dannet på en lignende måte, hvis det ikke bare er en hybrid av snegl /sneil/ og snile.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sitater-pa-bokmal-i-nynorsk-tekst-og-omvendt/
|
Sitater på bokmål i nynorsk tekst og omvendt
|
Hvis man intervjuer noen som bruker bokmål, skal man da sitere vedkommende på bokmål eller nynorsk?
|
I utgangspunktet bruker man det samme språket i (muntlige) sitater som i teksten ellers. Nynorsk og bokmål er forskjellige skriftspråk, i likhet med for eksempel svensk og engelsk. En bokmålsskrivende journalist gjengir vanligvis både dialekt, muntlig nynorsk, engelsk og svensk på bokmål. En nynorskskrivende journalist gjengir vanligvis både dialekt, muntlig bokmål, engelsk og svensk på nynorsk. Hvis et medium redigeres bare på bokmål eller bare på nynorsk, jevnes alt vanligvis ut til det redaksjonelle språket. Nå kan det likevel være spesielle grunner til å gjøre unntak fra dette mønsteret. Det kan være at man vil legge på litt ekstra lokalkoloritt, eller at ordrett eller lydrett gjengivelse får fram viktige egenskaper ved intervjuobjektet. Noen ganger motsetter et intervjuobjekt seg å bli gjengitt på nynorsk eller bokmål. Man kan da føye seg etter vedkommende om man vil, som en gest, men man trenger ikke gjøre det. Hvis man sitererer noe intervjuobjektet har skrevet på bokmål eller nynorsk (i anførselstegn), bør man likevel la det stå uoversatt (eventuelt kan man få vedkommende til å godkjenne oversettelsen). Det har blitt vanligere enn før å sitere ordrett eller til og med lydrett. Språkrådet mener generelt at det er viktigere å få meningsinnholdet effektivt og tydelig fram enn å gjengi alle «overflatdetaljer» nøyaktig.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hendelse/
|
Hendelse
|
Kan jeg som journalist bruke hendelse om en større ulykke? Eller er en hendelse snarere en filleting som at noen bulker bilen din?
|
En hendelse kan være nesten hva som helst. Hvis du vet at det har skjedd en ulykke eller et uhell, bør du bruke et av disse mer presise ordene i stedet for det vage (uønsket) hendelse. Alt som hender, er i prinsippet en hendelse, enten det er smått eller stort, negativt eller positivt (se Bokmålsordboka). Både språklig tradisjon og relevansprinsippet taler mot å bruke et ord med så vid betydning alene om f.eks. en ulykke eller et drap. Trend-ord Ordet hendelse brukes mye mer i mediene nå enn før. Også myndighetene har tatt i bruk ordet i forbindelse med overvåking av sikkerhetsrisiko og planlegging av sivile beredskapstiltak. Man snakker gjerne om «ulykker og andre uønskede hendelser». Denne risikoterminologien er nyttig til klassifisering (se for eksempel « Norsk kodeverk for uønskede pasienthendelser »), men den gjør ikke like mye nytte i allmennspråket eller i journalistspråket. Journalister bør alltid tenke over om de kan bruke mer presise ord.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/svigerbror-og-svigersoster/
|
Svigerbror og svigersøster?
|
Det er mange som sier svigerbror og svigersøster for svoger og svigerinne. Er ikke det feil?
|
Ordene svigerbror og svigersøster står i både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det er ikke galt å bruke dem. Svigerbror og svigersøster er brukt i mange dialekter, særlig nordpå. Men som du ser av statistikken nedenfor (søk i aviskilder ved Nasjonalbiblioteket), er svoger og svigerinne de vanlige ordene for disse familiemedlemmene i skrift. Det er flere grunner til at den norske ordbruken ikke er helt ens. For det første er ikke svoger og svigerinne entydige ord. For det andre er ikke sviger- og svoger - ord gamle norske arveord, men lån fra middelnedertysk, og det gikk nok lang tid før de slo rot i vanlig norsk folkemål. Dessuten fantes det mange steder helt andre ord for svoger og svigerinne i gamle dager, jamfør denne lista over slektsord. Søk etter verbror og versyster på lista. Legg også merke til de mer spesifikke termene systermann og brorkone for den ene typen svoger/svigerinne, altså søskens ektefelle.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vanligste-feil/
|
Vanligste feil
|
Hvilke ord blir oftest skrevet feil i norsk?
|
Det er et interessant spørsmål som vi dessverre ikke har fasitsvaret på. Normal 0 21 false false false NO-BOK X-NONE X-NONE /* Style Definitions */ table.MsoNormalTable {mso-style-name:"Vanlig tabell"; mso-tstyle-rowband-size:0; mso-tstyle-colband-size:0; mso-style-noshow:yes; mso-style-priority:99; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; mso-para-margin-top:0cm; mso-para-margin-right:0cm; mso-para-margin-bottom:10.0pt; mso-para-margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-theme-font:minor-fareast; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin;} Hvis vi går ut fra søk som gj øres i nettversjonene av Bokmålsordboka og Nynorskordboka, kommer dessverre og interessant høyt opp på lista. Det er også mange som søker etter etterhvert i Bokmålsordboka. Riktig skrivemåte er etter hvert. Det er dessuten vanlig å skrive nysgjerrig feil (for eksempel som * nyskjerrig). Den vanligste feilen i nynorsk er av det grammatiske slaget. Ofte ser man presens passiv med -s, som i «det gjerast mange feil». Det skyldes påvirkning fra bokmål, det det er helt riktig å skrive «det gjøres mange feil». På nynorsk brukes partisipp i stedet: «Det blir gjort mange feil.»
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brillefin/
|
Brillefin
|
Eg lurer på opphavet til adjektivet brillefin.
|
Vi har diverre ingen sikre opplysningar om opphavet til ordet brillefin, som tyder ‘ glimrande, framfrå’. Dersom du ikkje er glad i mysterium, bør du ikkje lesa lenger. Det som er nokså sikkert, er at ordet brillefin har opphav i slang (jf. denne slangordboka frå 1952). Både brillefin og brillefint vart nytta i ei omsetjing av pressemannen Chr. A.R. Christensen frå 1930. Det fengde snøgt og vart brukt i ei heil rekkje bøker i 1930-åra. Det eldste dømet vi finn er frå 1926. Somme har meint at brillefin heng saman med brilledukat, ein gammal dansk gullmynt (ein såkalla skodemynt eller medaljemynt). På den var det bilete av eit par briller. Men tidsspennet mellom dukaten og den nemnde omsetjinga er mistenkeleg stort. Elles er jo ordet briller utvikla av beryllium, som òg har gitt opphav til beryll, som er ein edelstein (før òg skrive beril). Her kan det vera ein samanheng, men det er tvilsamt. Eit endå meir tvilsamt spor går i retning hårolja brillantine, og eit anna til den minste skrifttypen, brilliant. Ei kopling til adjektivet briljant er likevel ikkje utenkjeleg, jf. strålande og glimrande. I slang finst det jo kortvariantar som brill (av briljant; òg i engelsk) og glimm (av glimrande). Problemet er at dei er av nyare dato. Meir sannsynleg er det at vi har å gjera med tilsikta absurd ordlaging basert på meir motiverte samansetningar som hårfin og knivfin.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/seniorutvikler/
|
Seniorutvikler
|
Heter det senior utvikler eller seniorutvikler på norsk (jamfør engelsk senior developer)? Og hva med forbokstaven?
|
Korrekt skrivemåte på norsk er seniorutvikler, jamfør seniorrådgiver, senioringeniør og så videre. Det skal være liten forbokstav i stillingstitler.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/10-000-eller-10000/
|
10 000 eller 10000
|
Kan ein skriva 10000, eller må det vera 10 000 med mellomrom? Er det ulike reglar for tekst og formlar?
|
Det normale er 10 000, anten det er i løpande tekst eller i matematiske oppstillingar. Det finst eitt unntak, og det er i visse rekneark og liknande der maskina ikkje kan rekna rett dersom talet står med mellomrom. Ved firesifra tal er det valfritt med mellomrom: 1000 eller 1 000. Merk: Ikkje bruk punktum. Tips: Bruk det som på menyen heiter «hardt mellomrom», så dett ikkje nullane åleine ned på neste line.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/krollalfa/
|
Krøllalfa
|
Kva kallar ein teiknet @? Kan det kallast «ved»?
|
Språkrådet har vedteke krøllalfa som namn på teiknet @. Ordet krøllalfa har vi i fyrste rekkje bruk for når det skal gjevast munnleg melding om e-postadresser. Då er det viktig at spesielle teikn blir omtalte på ein eintydig måte. Eksempel: ole punktum olsen krøllalfa ruskogrask punktum enno Dette gjev [email protected] Om ein skifter ut krøllalfa med ved eller noko anna tvitydig, risikerer ein at det blir teke bokstavleg. Ved kan lett bli oppfatta som bokstavrekkjefølgja <ved>.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rort-vann/
|
Rørt vann
|
Jeg leste nylig en artikkel hvor en politiker ble beskyldt for «å fiske i rørt vann». Hva vil det si, og hvor kommer dette uttrykket fra?
|
Dette uttrykket står slik forklart i Bokmålsordboka: ‘utnytte en forvirret situasjon til egen fordel’. Vi har fått det fra dansk. Slik står det hos språkforskeren og folkeminnesamleren Peder Syv, som levde fra 1631 til 1702: I oprørt vand er godt at fiske. Syv har trolig hentet det fra den greske dikteren Aristofanes (ca. år 400 f.Kr.). Aristofanes skrev at når man rørte opp vannet fra bunnen, var det lett å fange ål. I den store Norsk Ordbok fra Samlaget står det at andre ord enn rørt også er brukt, bl.a. opprørt, grumsut og særlig grugge vatn. På svensk sier de «att fiska i grumligt vatten».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aioli-eller-aioli/
|
Aioli eller aïoli?
|
Det finnes en type hvitløkmajones som noen skriver aioli, andre aïoli (med to prikker over i-en). Hva er rett på norsk?
|
Vi anbefaler skrivemåten aioli, med vanlig i. Ordet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i Nynorskordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok, begge steder med vanlig i. Også Finn-Erik Vinje angir i boka Skriveregler (Oslo 2005) skrivemåten aioli. Skrivemåten aïoli er fra fransk, men fransk har ordet fra oksitansk (i Sør-Frankrike), der det skrives alhòli. Vi finner det også som katalansk allioli og spansk alioli. Oksitansk og katalansk alh / all betyr ‘ hvitløk’, mens òli er ‘olje’. I en del oppslagsverk benyttes skrivemåten aïoli. Tegnet med to prikker over i-en kalles trema og angir på fransk at a-en og i-en uttales rett fram hver for seg (som to stavelser). På fransk er dette tegnet mer nødvendig enn på norsk, fordi fransk uttale ville blitt /eoli/ dersom det ikke var med. Etter norske regler skulle skrivemåten aïoli tilsi en uttale som /a-i-oli/. Men dette er lite kjent utenom spesialistenes krets, og på norsk er det allerede etablert en uttale med diftong (/-ai-/ som i hai og kai) uansett hvilken variant som brukes i skrift.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hei-hallo-og-komma/
|
Hei, hallo og komma
|
Skal det stå komma etter Hei, og skal neste avsnitt starte med stor eller liten forbokstav?
|
Det skal berre stå komma dersom det kjem noko rett etter på same lina, slik: Hei, Sara Hei, alle saman! Dette gjeld både e-post, vanlege brev og trykksaker. Utropsteiknet er valfritt i begge tilfelle, og i begge tilfelle skal neste avsnitt innleiast med stor forbokstav. Det skal derimot ikkje setjast komma etter Hei eller andre tiltaleord som står åleine som innleiingshelsing. Det kan eventuelt setjast eit utropsteikn i staden. Altså til dømes slik: Hei! Har du det bra? eller: Hei, Sara Har du det bra? Legg merke til at teksten etter helsinga byrjar med stor forbokstav. Dersom framhaldet står på same lina, kan det vera best å setja eit skiljeteikn etter namnet, men elles gjeld den same regelen: Hei, Sara! Har du det bra? / Hei, Sara. Har du det bra? / Hei, Sara, har du det bra? Fleire tips om språkbruk i e-post kan du finne på nettsidene våre og i Statsspråk nr. 4–2008.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forkortelser-for-maneds-og-dagsnavn/
|
Forkortelser for måneds- og dagsnavn
|
Hvordan forkortes måneds- og dagsnavn?
|
Forkortinger av månedsnavn har tre bokstaver, forkortinger av ukedagsnavn har to. Det heter altså: jan. feb. aug. sep. okt. nov. des. Mars, mai, juni og juli forkortes ikke, og vanligvis heller ikke april. De fleste ukedagsnavnene forkortes til to bokstaver, men nynorsk laurdag forkortes til tre: bokmål: ma. ti. on. to. fr. lø. sø. nynorsk: må. ty. on. to. fr. lau. su. Alle forkortelsene skal ha punktum til slutt i vanlig tekst. Det kan gjøres unntak for ordbøker og opplistende publikasjoner.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/berberis-kornell-og-mogop-enkel-eller-dobbel-konsonant/
|
Berberis, kornell og mogop – enkel eller dobbel konsonant?
|
Før vart berberiss skrive slik, med dobbel s. Men no ser eg i ei ordliste at ordet skal skrivast med enkel s, medan kornell får dobbel l og mogop får enkel p. Burde ikkje desse orda ha dobbelkonsonant til slutt, sidan den siste vokalen er stutt?
|
Skrivemåten av desse orda er regulert ut frå eit ortografisk hovudprinsipp: Det skal vere dobbelkonsonant etter kort trykktung vokal, slik som i kornell, men ikkje etter kort trykklett vokal, som i berberis og mogop.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvor-kommer-kul-og-kult-fra/
|
Hvor kommer kul og kult fra?
|
Er ordet kul/kult norsk? Hvor kommer det eventuelt fra, og hva betyr det opprinnelig?
|
Ordet har så å si to røtter, ei svensk og ei engelsk. Indirekte er det ikke helt uten rot i norsk heller. Adjektivet kul står i Bokmålsordboka: II kul a1 (sv) morsom, grei en kul film / ha det kult / den kuleste læreren på skolen Den svenske rota Ordet kommer fra svensk, ifølge Bokmålsordboka. Leiter man i svenske ordbøker, finner man mulige koplinger til finsk kyllä ‘ja (visst)’. Eventuelt settes det i forbindelse med kula ‘noe vellykket’, som skal være det samme som kule II 6 ‘varp’ i Nynorskordboka! Se Svenska Akademiens ordbok. S venskene har brukt ordet slik i over hundre år, lenger enn det har hatt den aktuelle betydninga i engelsk. Det kan også være snakk om vekselvirkning med en videreutvikling av romani kul ‘helt’, som mange kjenner fra uttrykket kul umulig. Den engelske rota Etter krigen har vi fått et ord fra engelsk som har smelta sammen med ordet ovafor, nemlig cool. Adjektivet cool, innlånt fra engelsk og tidligere oftest skrevet slik også på norsk, ble brukt om ei bestemt retning innafor jazzen i 1950-åra. Musikktermen cool står ikke i alle ordbøker. Skrivemåten bør være som i engelsk. Ordet var også i bruk om livsstil mer allment og betegna ei rolig, avslappa innstilling eller livsholdning. I nyere norsk er det nærmest et generelt plussord som til og med kan brukes om temmelig masete typer, bare de er populære. Dette ordet bør skrives kul. (En mulig nyanse er godt beskrevet i boka Munn til munn, 1996.) Det mye eldre uttrykket ta det kuli kommer fra engelsk coolly. Vi finner det i en norsk tekst allerede i 1874. Kanskje fantes det i sjømannsspråket allerede da. Eksempler med norsk skrivemåte dukker opp litt utpå nittenhundretallet (1911 og 1923). Svalhetens logikk Nylig skreiv noen til oss og fortalte at de brukte en dialektform av kaldt, nemlig /kælt/ i den samme betydninga som cool. Om dette er inspirert av cool eller er ei parallell utvikling, skal være usagt. Kjølighet og svalhet henger sammen med avslappethet og kontroll, så det er ikke utenkelig at lignende metaforer kan oppstå på nytt. Sval passer kanskje best av de nevnte synonymene, i alle fall heter kul type i islandsk slang svalur náungi. I norske dialekter betyr kjøleleg, kjøle(n) o.l. derimot det samme som kaldsleg, nemlig ‘fælt’ eller ‘veldig’, og det må det få lov til å fortsette med. Uansett hvor ordet stammer fra, passer det godt i norsk, og vi kan uttale det akkurat som vi skriver det. (Vi har dessuten lignende ord i norsk fra før, for eksempel kule ‘kulde’, som både er i slekt med cool og kan uttales kóle.) Men for mye og for lite skjemmer alt. Det er særdeles ukult å ha kul som det eneste plussordet i vokabularet!
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-deler-en-ord-som-trafikkork-ved-linjeskift/
|
Hvordan deler en ord som «trafikkork» ved linjeskift?
|
Hvis en skal dele et ord som trafikkork ved linjeskift, blir det da «trafik-kork» eller «trafikk-kork»?
|
Den sløyfede konsonanten «gjenoppstår» i slike tilfeller. Det må skrives «trafikk-kork».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nar-kom-skrivematen-likne-inn-i-bokmal/
|
Når kom skrivemåten «likne» inn i bokmål?
|
Jeg lurer på når skrivemåten likne ble innført i bokmål, og hvorfor skattemyndighetene lenge foretrakk den. I skatteetaten skrev de tidligere nesten bare likne og likning. I dag brukes også ligne og ligning, ser det ut til. Er det fordi ligningsloven har g?
|
Skrivemåten likne ble tillatt på bokmål (den gang kalt riksmål) i 1917 og fullt ut sidestilt med ligne i 1938. Bruken av likne i skatteetaten må sees i sammenheng med navnene på likningskontorene rundt omkring i landet. Det har vært et mål at statsorgan skal ha navn som passer på både bokmål og nynorsk, både av språkpolitiske og praktiske grunner. På nynorsk kan det bare hete likne med k, og når bokmål har valgfrihet, gir løsningen seg selv: likningskontor. At nynorskkommuner og kommuner som bruker begge målformer, til sammen har vært i flertall, styrker grunnlaget for denne løsningen. Det har sikkert vært praktisk å bruke formene likne og likning i vanlig tekst når man først hadde k i navnet på kontorene. Hva som står i ligningsloven, er ikke formelt avgjørende, men det kan godt hende at det er en påvirkningsfaktor i dag. Likne kom inn i bokmål fordi uttalen med - k - var vanlig i norsk talemål rundt omkring i landet (trolig vanligere enn i dag), og dessuten viste den bedre sammenhengen med adjektivet lik (jf. dansk lig). Likne har gjort det bedre i bokmål enn rekne (som kom inn som sideform samtidig), men dårligere enn blekne (som ble tilrådd framfor blegne i 1917).
|
nno
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.