link
stringlengths 48
124
| title
stringlengths 3
83
| question
stringlengths 14
833
| answer
stringlengths 27
20.9k
| lang_type
stringclasses 2
values |
|---|---|---|---|---|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/paragraf-eller-avsnitt/
|
Paragraf eller avsnitt?
|
Kan jeg bruke paragraf som synonym for avsnitt i alle sammenhenger, eller skal paragraf bare benyttes om bestemmelser i lover, vedtekter og lignende?
|
På norsk bruker vi paragraf bare om avsnitt i regelverk, helst slike som er markert med paragraftegn og nummer. Engelsk paragraph brukes i videre betydning. Avsnitt i regelverk (altså deler av paragrafer) kalles oftest ledd.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-ikke-mm-til-slutt-i-ord/
|
Hvorfor ikke -mm til slutt i ord?
|
Hvorfor skriver vi ikke dobbelt m etter kort vokal til slutt i ord, for eksempel i rom, kam og om? Vi skriver jo rommet og kammen?
|
Denne inkonsekvensen bunner i 1) tradisjon, 2) praktiske hensyn og 3) ortografien i landsmål. Bokstavkombinasjonen -mm i utlyd er breial, og den mangler støtte både i dansk og i landsmål/nynorsk. Derfor ble den ikke innført i bokmål i sin tid. Ingen -mm fra før (i dansk) Før skrev vi dansk i Norge. Da hadde vi ingen dobbeltkonsonanter i det hele tatt i utlyd (dvs. til slutt i ord). Hatt het hat (likevel: hatten), tann het tand og hakk het hak (likevel: hakket). På samme måte het /skamm/ skam, som nå. De enkle m-ene skilte seg ikke fra utlydskonsonanter flest. For litt over hundre år siden innførte vi i Norge dobbel konsonant i utlyd etter kort vokal, bortsett fra i «småord» som at, den, nok, vil. Men da dette dobbeltkonsonanttoget gikk, ble utlyds-m-ene stående igjen på perrongen. Med andre ord: Ingen ord fikk dobbelt m til slutt. Breial bokstavkombinasjon uten støtte i landsmål M-en er den bokstaven som tar mest plass i bredden, og allerede i middelalderhåndskrifter ble -mm- forenklet til enkel m med en såkalt fordoblingsstrek over. Men den enkle m-en i bokmål kan ikke forklares fullt ut med ønsket om å spare plass. Like viktig er det nok at dobbelt m i utlyd ikke hadde noen plass i landsmålet (nynorsken), som vokste seg sterkt i den perioden da dansk-norsken ble forvandlet til norsk riksmål og senere bokmål. La oss se litt nærmere på de tre ordene du nevner. De het i Ivar Aasens ordbok rom (bestemt form: romet), kamb og um. Vi ser at noen utlyds-m-er var i småord som um, mens andre ble skrevet -mb (etter gammelnorsk mønster og uttalen i «konservative» dialekter), og noen stod i slutten av ord som faktisk ble uttalt med lang vokal i mange dialekter (som rom og draum). Men legg merke til at også ord som skam, som uttales med mm (kort vokal) alle steder, fikk enkelt m hos Ivar Aasen, i strid med gammelnorsk (der det het skǫmm). (Noen landsmålsbrukere var mer konsekvente enn Aasen og skrev skamm.) Det rare unntaket for m i utlyd finner vi forresten også i svensk, der det ble vedtatt i 1801. I svensk har de dessuten et unntak fra unntaket, i ordene damm, lamm og ramm. Det er for å skille disse ordene fra tre likelydende ord som skrives med én m.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sa-a-si/
|
Så å si
|
Hva er riktig: «Jeg er så å si ferdig» eller «Jeg er så og si ferdig»? Og hvorfor?
|
Det riktige er «Jeg er så å si ferdig». Så betyr her ‘således, slik’. Med litt juks kan vi se uttrykket som en forkorting av en større konstruksjon: (for) så (ledes) å si (det), altså for å si det slik. Konjunksjonen og betyr så å si det samme som pluss. Vi tipper du er enig i at «så pluss si» ikke gir god mening? I så fall har du en grei huskeregel. Uttrykket finnes også på andre språk: «so to speak» (engelsk), «så att säga» (svensk) osv. Du kan lese mer om dette på nettsidene våre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikke-pa-langt-naer-eller-pa-langt-naer/
|
Ikke på langt nær eller på langt nær?
|
Hvis jeg skal uttrykke at jeg har mye mindre å rutte med enn naboen, skal jeg da si «Jeg er på langt nær så rik som ham» eller «Jeg er ikke på langt nær så rik som ham»? Det virker som om disse to uttrykkene brukes om hverandre, men all logikk tilsier jo at de har ulike betydninger.
|
Varianten med nektelse er den mest tradisjonelle, så bruk gjerne den – men begge deler godtas i dag. I Bokmålsordboka står uttrykket ennå bare med nektelse, mens Nynorskordboka, Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner og Det Norske Akademis ordbok (som også inneholder riksmål) har valgfrihet. Det kan altså se ut som om bokmål holder bedre på ikke enn andre varianter av norsk, men slik er det ikke. Meningene om dette uttrykket går på kryss og tvers av målformer og andre preferanser, se utklipp til slutt nedenfor. Logikken er blitt ugjennomsiktig for de fleste, men uttrykket blir forstått riktig uansett, med eller uten ikke. Hvis du er ute etter mer bakgrunn, kan du lese videre, men det er litt tungt stoff, og noen full avklaring får du ikke. Lignende uttrykk i andre språk Tilsvarende uttrykk i tysk og fransk er «bei weitem nicht» og «à beaucoup près». I eldre nynorsk het det gjerne «ikkje nåme nær» (eller «ikkje på lang lei»). På islandsk heter det «hvergi nærri», og der har vi klar nektelse i det første ordet, som betyr ‘ikke noe sted’. Vi kan sammenligne med «ikke nær så» eller mer omstendelig: «ikke tilnærmelsesvis så». Engelsk «by far» er noe litt annet, og «far from» er ganske enkelt «langt ifra». Lignende veksling i andre språk Det er ikke helt uvanlig at uttrykk kan bety det samme med og uten en (ekstra) nektelse. En parallell kan være «ne … pas» og «ne … rien» (‘ikke … noenting′) i fransk. Disse uttrykkene kan også brukes uten «ne» uten at betydningen endrer seg. I dagens spansk brukes både «no en absoluto» og «en absoluto» i betydningen ‘slett ikke’, enda det i utgangspunktet bare var «no en absoluto» som hadde nektende betydning. Langt ifra (ikke) Når en nektelse nummer to er innskutt eller løst påhektet, står den ikke nødvendigvis i motsetning til den første, den kan i stedet fungere understrekende, jamfør dette sitatet fra Hedemarkens Amtstidende fra 1891: Men hvordan kan en slik «selvmotsigende» pleonasme bli innarbeidet som et fast uttrykk? (Pleonasme = smør på flesk.) Vi kan se nærmere på «langt ifra» og «langt ifra ikke», som er en parallell til «på langt nær (ikke)». I dag regner vi varianten med «ikke» som ulogisk, men i Ordbog over det danske Sprog under langt 6.2 ser vi at de nektende uttrykkene «langtfra» og «ikke» i tidligere hundreår kunne brukes som gjensidige forsterkninger istedenfor som negasjoner av hverandre. For eksempel skrev Holberg: « i gamle Dage, da Skuespill vare langt fra icke saa reene og kydske, som de ere nu omstunder». For å forstå hvordan det er mulig, kan vi tenke på en ytring som «Slik er det ikke – (nei,) langt ifra!». Her kan langt fra leses bokstavelig. Men la oss tenke oss at langt fra med tiden kommer til å fungere som en ren understreking à la sannelig (ikke). Da kan det like godt hete «Slik er det – langt ifra – ikke!». Under maade i Ordbog over det danske Sprog står også den gamle pleonasmen «på ingen måte ikke» (markert med «især dialektalt»). Også her kan vi tenke oss allment aksepterte ytringer (med påhektet nektelse) som bygger bru mellom bruksmåtene, for eksempel.: «Slik er det ikke – (nei,) på ingen måte.» Det er også relevant å peke på formuleringer med hverken, som kan bety det samme med og uten ikke: «Jeg kan hverken i dag eller i morgen» = «Jeg kan ikke hverken i dag eller i morgen». To autoriteter August Western Om sprogriktighet og sprogfeil (1931): Finn-Erik Vinje: Riktig norsk (1994):
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/innen-et-felt-innen-en-sjanger/
|
Innen et felt, innen en sjanger?
|
Jeg synes å huske at ordet innen er en tidsangivelse, for eksempel «innen utgangen av uka». Men jeg ser det ofte brukt synonymt med ordet innenfor, for eksempel «innen vårt fagfelt», «innen denne sjangeren». Er det riktig å bruke det slik?
|
Det er ikke galt, men Språkrådet har pleid å anbefale andre formuleringer, som nok har bedre grunnlag i tradisjonell muntlig språkbruk. Det enkleste er ofte det beste, altså i eller på: på dette området (om konkrete områder: i), på dette feltet, i denne bransjen, i denne gruppa, i denne sjangeren, i dette systemet Av og til kan det være nødvendig å presisere ved hjelp av innenfor.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nedgang-pa-minus-seks-prosent/
|
Nedgang på minus seks prosent?
|
Eg las nett om «ein reduksjon på –6,2 %». Er det rett formulert?
|
Vi rår ifrå å skrive slik. Meiner ein at det har vore ein reduksjon, og at den har vore på 6,2 prosent, bør ein skriva ein reduksjon på 6,2 %. Reduksjon er per definisjon negativt. Nedgang på minussida er pleonastisk (dobbelt opp), dersom ikkje meininga er at minus og minus blir pluss. Når ein tek tal ut or ein tabell og set dei inn i løpande tekst, bør ein sjå etter om forteiknet trengst. Ein kan òg støyta på formuleringar som oppgang på –6,2 prosent, som (dersom det ikkje berre er ein skrivefeil) tyder det same som nedgang på 6,2 prosent. I vanleg tekst bør ein kalla negativ oppgang nedgang. Ord som kan stå for endring i begge retningar (slike som endring og utvikling), kan ha pluss eller minus føre, alt etter samanhengen. Men i praksis nyttar ein oftast særskilde ord for oppgang og nedgang (slik som nettopp oppgang og nedgang), og då kan forteikna sløyfast.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/angivelse-av-tid-i-minutter-og-sekunder/
|
Angivelse av tid i minutter og sekunder
|
Jeg lurer på hva som er den korrekte måten å forkorte tidsangivelser på, for eksempel 15 minutter og 30 sekunder.
|
Du kan velge mellom disse variantene: 15 minutter (og) 30 sekunder 15 min 30 sek 15 min 30 s 15′ 30″ 15:30 15.30 De tre siste skrivemåtene bør bare brukes der man kan regne med at leseren forstår hva de står for. (Der det er vanskelig å bruke de såkalte primtegnene ′ og ″, kan man bruke enkel og dobbel apostrof i stedet.) Hvis vi legger til to timer foran og to tidels sekunder bak det siste uttrykket, får vi: 2.15.30,2 (= 2 timer, 15 minutter og 30,2 sekunder) Tradisjonelt bruker vi punktum foran tall for minutter og sekunder på norsk, men dette systemet har vært under press. I 2014 vedtok Språkrådet at man også kan bruke kolon foran minutter og sekunder, som på engelsk. Det gjelder både klokkeslett og andre tidsangivelser. Du kan altså skrive både klokka 14.15 og klokka 14:15. Merk at 15.30 min betyr det samme som 15,5 min. Hvis man bruker komma, blir det et vanlig desimaluttrykk, det vil si at tallet etter komma betegner tideler, ikke sekunder!
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dekommisjonering/
|
Dekommisjonering
|
Vi trenger et norsk ord for det som på engelsk heter nuclear decommissioning. Vanlig språkbruk i bransjen er at vi nedlegger et kraftverk, men når det gjelder kjernekraftverk, brukes ofte uttrykket dekommisjonering. Det har også blitt tatt i bruk i forbindelse med riving av oljeplattformer. Skal vi gi etter for denne anglifiseringen?
|
Vi har tidligere fått spørsmål fra personer knyttet til Statens strålevern som har vært skeptiske til ordet dekommisjonering, men ordet er nå etablert i Strålevernet. Det er nok vanskelig å gjøre noe med det. Vi vil likevel ikke anbefale å ta ordet i bruk på stadig nye områder. Vi tror ikke dekommisjonering er et ord de fleste forstår eller kommer til å forstå. Hovedgrunnen til at dekommisjonering presser seg på, er at det generelle presset fra engelsk har økt. Allment om commissioning og decommissioning Engelsk har fra før ordene commission og decommission. For eksempel betyr to commission a ship ‘å sette et skip i drift’, ‘å ta et skip i bruk’. På norsk er kommisjonering lite brukt på dette området. To decommission defineres blant annet slik: ‘the act of officially taking a factory or other industrial building out of use’. Dette fenomenet er ikke noe nytt i norsk sammenheng; det er en form for nedleggelse eller mer bokstavelig oversatt: ‘det å ta noe ut av tjeneste’. Decommissioning kan både betegne en overordnet beslutning (vedtak om nedlegging/avvikling) og en vekslende mengde delprosesser som stenging, sikring, rydding, riving og opphogging. Det kan gjelde alt fra våpeninstallasjoner til industrielle anlegg. Det er ingen grunn til å bruke dekommisjonering der de andre ordene måtte være treffende og dekkende nok. Særskilt om kjernekraftverk I forbindelse med kjernekraft kan nok ordet sies å ha en spesialbetydning, jf. definisjonen i McGraw-Hill Dictionary of Scientific and Technical Terms: ‘The process of shutting down a nuclear facility such as a nuclear reactor or reprocessing plant so as to provide adequate protection from radiation exposure and to isolate radioactive contamination from the human environment’ Store norske leksikon forklarer dekommisjonering av kjernekraftverk som avvikling og demontering med nødvendig rydding og riving. Man skulle tro at forsvarlig nedlegging/avvikling av et kjernekraftverk per definisjon omfattet nødvendig opprydding og sikring. Men kanskje trengs det likevel et ord som presiserer det. Fagmiljøet får avgjøre om ordene kommisjonering og dekommisjonering trengs. Oljeplattformer Vi har også fått henvendelser for fagforeninger som organiserer folk som arbeider med decommissioning av oljeplattformer. Dette omfatter å rive plattformer og hogge dem opp på land. Ifølge Store norske leksikon svarer det til nedbygning og demontering. Også i denne sammenhengen får fagmiljøet selv avgjøre om det virkelig er nødvendig å bruke dekommisjonering og motstykket kommisjonering.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bakteppe/
|
Bakteppe
|
I Forsvaret er ordet bakteppe teke meir og meir i bruk, både skriftleg og munnleg, i staden for bakgrunn. Eg finn det ikkje i ordbøkene. Er dette eit ord som kan brukast?
|
Eit bakteppe høyrer til på eit teater, bak scena. Det er altså nettopp ein bakgrunn. Nynorskordboka seier at ordet i overført tyding står for ‘noko som er utgangspunkt og innramming for ei forståing, meining eller liknande’. Døme: det historiske bakteppet; sett mot eit økonomisk bakteppe. Synonym: bakgrunn, kontekst. Dette er gammalt i teater- og litteraturkritikk og historiske framstillingar (når ein ser historia som drama og verda som scene). I nittiåra spreidde ordet seg kraftig i heilt vid tyding og vart oppfatta som litt av eit moteord (sjå Finn-Erik Vinjes moteordtabell). Når du skriv, kan du gjerne vurdere om bakgrunn, samanheng eller andre tilsvarande ord høver i samanhengen. Men det er ikkje noko gale med ordet bakteppe i og for seg. Det er ein god metafor som det har gått litt inflasjon i. Stundom blir bakgrunn og bakteppe brukt for det ein før heller ville ha kalla grunn eller grunnlag. Metaforbruken er så å seie snudd nitti gradar. Men oftast er det tydingsskilnad, slik at bakteppe berre er omstende (bokmål: omstendigheter) og ikkje årsak. Utviklinga for desse orda i ei samling kjelder hos Nasjonalbiblioteket ser du nedanfor. Auken i bruken av bakteppe og kontekst på kostnad av nærsynonyma (i perioden 1990 til 2015) vitnar om moteprega ordbruk. Trass auken er det ikkje slik at bakteppe og kontekst dominerer heilt. Dei tre øvste orda er ti gonger meir brukt enn kontekst, som er ti gonger meir brukt enn bakteppe. Men på visse arenaer (for å bruke eit anna moteord), dominerer dei nok.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sporjeteikn-komma-ved-sitat/
|
Spørjeteikn + komma ved sitat?
|
Eg ser av og til at forfattarar og andre skriv både spørjeteikn og komma ved sitat, til dømes slik: «Kjem du snart?», sukka Kari. Er dette rett teiknsetjing?
|
Nei, slik «dobbel teiknsetjing» er ikkje korrekt. Det heiter altså «Kjem du snart?» sukka Kari. Om du vel å sløyfe hermeteikna, skal det heller ikkje stå komma etter spørjeteiknet: Kjem du snart? sukka Kari. Du finn meir informasjon om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet her (under Hermeteikn og andre teikn).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjaerlighet-for-eller-til/
|
Kjærlighet FOR eller TIL?
|
Jeg skal holde et foredrag om min kjærlighet for hjembyen, men det er noe som skurrer her?
|
Ja, det vil nok mange mene. På norsk snakker vi helst om kjærlighet(en) til noe. Formuleringen kjærlighet for forekommer nok sporadisk i eldre dansk og norsk, men i nyere språk er den hovedsakelig et resultat av påvirkning fra engelsk og sammenblanding med uttrykkene forkjærlighet for og lidenskap for. Her er et utdrag fra en engelsk-norsk ordbok: love for someone kjærlighet til noen, forelskelse i noen
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-se-seg-lei-pa-noe-eller-av-noe/
|
Å se seg lei PÅ noe eller AV noe?
|
Har jeg «sett meg lei på» skrivefeil, eller har jeg «sett meg lei av» dem?
|
Du har i alle fall sett deg lei PÅ dem. Det er det det heter fra gammelt av. Man SER altså så mye PÅ noe så at man blir LEI (man ser seg lei). Men formuleringen (være / føle seg) LEI AV noe har blandet seg inn, og det er ikke så rart. De første tendensene til det ser vi allerede midt på 1900-tallet. Stadig flere skriver AV, men vi anbefaler å skrive PÅ.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/likhetstegn-og-mellomrom-i-kjemiske-formler/
|
Likhetstegn og mellomrom i kjemiske formler?
|
Vi vet at det ved vanlig bruk av likhetstegn (=) skal være et mellomrom (et ekstra breddesteg) foran og etter tegnet. Men hvordan blir dette ved kjemiske formler som har et likhetstegn inni seg, for eksempel «CH2=CHCOOH»? Skal det her være mellomrom på begge sider av likhetstegnet?
|
Nei, det skal ikke være mellomrom. Dobbeltstreken i slike formler er ikke noe likhetstegn, men står for det som i kjemien kalles en dobbeltbinding. I kjemiske forbindelser forekommer både enkelt-, dobbelt- og trippelbindinger. Slike bindinger angis med henholdsvis enkeltstrek, dobbeltstrek og tredobbelt strek – uten mellomrom før og etter. De skrives (eller tegnes/trykkes) forresten ikke alltid horisontalt. Du kan finne flere eksempler og nærmere regler i Ordbok for fysikk og kjemi til skolebruk, Norsk språkråds skrifter nr. 7, Oslo 2000.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mellomrom-fore-c-for-celsius/
|
Mellomrom føre C for celsius?
|
Korleis refererer ein korrekt til temperaturar (grader celsius)? Er den rette skrivemåten 200°C eller 200 °C? Skal det vere mellomrom mellom talet og gradsymbolet eller ikkje?
|
Det kan skrivast 200° eller 200 °C. Dersom C-en er med, skal det altså vere eit mellomrom etter talet. Bruk såkalla hardt mellomrom, så skil ikkje talet og teiknet lag ved lineskift. Regelen er altså den same som for prosent: 100 %.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tre-intetkjonnsord-som-slutter-pa-else/
|
Tre intetkjønnsord som slutter på -else
|
Norsklæreren min sier at det er tre intetkjønnsord som slutter på -else. Hun har i tjue år lurt på hva det tredje er. De to hun vet om, er spøkelse og værelse. Kan dere hjelpe meg å finne det siste ordet?
|
Det må være styggelse. Det er forklart med ‘stygg, ufyselig skapning, utyske, stygging’. Dette er det tredje intetkjønnsordet på -else, etter det en professor i norsk i sin tid doserte på Blindern. Ikke fortell læreren din at det for alt vi vet, kan finnes flere.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvis-eller-viss/
|
Hvis eller viss
|
Kan en skrive viss også når en mener ‘dersom, om’, altså det samme som hvis?
|
Ja, hvis og viss er jamstilte skrivemåter. Hvis er mest brukt. Slik står det i Bokmålsordboka: Mellom 1959 og 2005 var viss en såkalt sideform, det vil si innenfor rettskrivningen, men utenfor læreboknormalen (en snevrere norm). Siden 2005 har de to variantene vært formelt jamstilte i bokmål. Ordet hvis må ikke forveksles med adjektivet viss, som betyr ‘sikker, utvilsom’ («være viss på noe», «sikkert og visst») eller ‘bestemt’ («med visse mellomrom», «til en viss grad»). Noen tilleggsopplysninger Nynorsk: ikke hvis På nynorsk kan man ikke skrive hvis eller andre ord med hv-. Tradisjonelt heter hvis helst dersom eller (trykklett) om, og man kan klare seg godt med det; men det er faktisk mulig å bruke viss i denne betydningen (men ikke visst!). «Hvem sin» er bare hvis Merk at viss ikke i noen målform kan brukes for å angi eiendom eller tilhørighet. Det kan som før bare hete f.eks. «en mann hvis identitet er ukjent, ble funnet død i går kveld». (På nynorsk må man skrive det helt annerledes.) Hviss er noe helt annet, som du nok kan se bort fra Noe helt annet, som du ikke finner i ordbøkene, er det konstruerte ordet hviss, som kan brukes innenfor logikken. Det svarer til engelsk iff (av if) og betyr ‘hvis og bare hvis’.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/manedsnavn-med-liten-eller-stor-forbokstav/
|
Månedsnavn med liten eller stor forbokstav?
|
Skal månedsnavn ha liten eller stor forbokstav? Heter det med andre ord 1. juli eller 1. Juli?
|
Måneder skal skrives med liten forbokstav. Det riktige er altså 1. juli. Liten forbokstav i månedsnavn brukes både i norsk, svensk og dansk. Engelsk har stor forbokstav her. Retteprogrammet på datamaskinen har en innstilling som gjør at det automatisk blir stor forbokstav etter punktum. Den kan du endre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forskjellen-pa-eller-forskjellen-mellom/
|
Forskjellen på eller forskjellen mellom?
|
Heter det «forskjellen mellom a og b er …» eller «forskjellen på a og b er …»?
|
Begge deler kan brukes. Sammenhengen avgjør. Se på disse eksemplene: Hva er forskjellen på lånerente og markedsrente? Forskjellen mellom lånerenta og markedsrenta er så og så stor. På brukes mest når det er tale om vesensforskjell og annen kvalitativ forskjell i grove trekk (kontrast, motsetning o.a.). Altså: Når man bare slår fast at det er en forskjell, er på mest nærliggende. Mellom brukes mest ved bestemt form (forskjellen), når det er snakk om mer eller mindre målbare differanser eller noe spesifiserbart. Flere typiske eksempler: Det er forskjell på folk. Det er (stor) forskjell på a og b. Ser du forskjell på a og b? Forskjellen på (mellom) a og b er at... Lønnsforskjellen mellom a og b er stor. Det er stor forskjell på innbyggerne her og (innbyggerne) der. Det er store forskjeller mellom innbyggerne der. Det har alltid hett på i faste uttrykk i ubestemt form (det er forskjell på; å se forskjell på; å gjøre forskjell på), men diagrammet nedenfor viser at på må ha blitt vanligere i mange andre uttrykk med tida. Diagrammet skriver seg fra et avissøk i Nasjonalbibliotekets tekstbase:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/arbeidsmiljo-og-helse/
|
Arbeidsmiljø og -helse
|
Heter det «arbeidsmiljø og -helse» eller «arbeidsmiljø- og helse» når man skal komprimere «arbeidsmiljø og arbeidshelse»?
|
I tilfeller som dette står bindestreken for fellesleddet. Fellesleddet i «arbeidsmiljø og arbeidshelse» er «arbeids». Med bindestrek skriver vi dette slik: «arbeidsmiljø og -helse». Tilsvarende har vi: handelsfag og kontorfag > handels- og kontorfag søndager og helligdager > søn- og helligdager hagebord og hagebenker > hagebord og -benker kursopplegg og kursledelse > kursopplegg og -ledelse Men man bør vurdere om det er bryet verdt å komprimere når resultatet er lett å misforstå muntlig. «Arbeidsmiljø og -helse» lyder til forveksling likt det som også kan skrives «helse og arbeidsmiljø».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-sted-a-og-vaere/
|
Et sted å/og være?
|
Skal det være «å» eller «og» i de følgende setningene? «Trenger dere et sted å være?» «Trenger dere et sted å samles i nærmiljøet?»
|
Det riktige er «… et sted å …». Både være og samles er her verb i infinitiv (det siste dessuten i passiv). Disse infinitivene er ikke sideordnet med noe annet ledd; det står ikke f.eks. å leve og (å) dø. Siden «og» med få unntak står mellom tydelig sideordnede og likeartede ord eller ledd, kan vi nokså trygt utelukke det alternativet. Det er altså tale om underordning, og da er det god sjanse for at det er infinitivsmerket vi har med å gjøre. Infinitivene å være og å samles er grammatisk sett del av en substantivfrase der et sted er frasekjernen (som i prinsippet kan stå alene). Infinitivene er underordnet kjernen, de er en nærmere bestemmelse av hva slags sted det er tale om. Infinitivskonstruksjoner som er del av nominalfraser, beholder alltid infinitivsmerket (subjunksjonen) å. Vi finner også støtte i engelsk, der det heter a place to …, ikke a place and ….
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/over-heile-fjola/
|
Over heile fjøla
|
Kva slags fjøl er det snakk om når ein seier over heile fjøla og meiner over heile lina? Er det brødfjøla?
|
Vi trur ikkje det. Rundt omkring i landet er fjøl eit nokså vanleg ord for flate trestykke. Vi trur helst at uttrykket over heile fjøla skriv seg frå arbeidslivet; kanskje har det vorte til i samband med høvling og snikring. Men vi har ikkje nokon teori om kva som er tanken bak. Vi kan berre slå fast at uttrykket kom inn i skriftmålet i 1920-åra frå folkeleg talemål, truleg bygdemål. Ein heilt annan teori er at det er ordet fjøld(e) ‘mengd, flokk’ som ligg under. Heile fjølda (eller fjølden) har vore eit vanleg ordlag for heile hurven mange stader. Problemet er uttalen utan d og med lang ø; den er sjeldan. Vi meiner det er litt meir grunn til å tru at det er tale om ei trefjøl, til dømes ei gammaldags lusefjøl – eller kanskje ei husefjøl (fattigtavle, fattigstav) med namna på bønder som hadde skyldnad til å hysa fattigfolk. Elles minner over heile fjøla mykje om engelsk across the board, som tyder det same, men som garantert har eit anna slags opphav. Tysk durch die bank er eit anna døme på liknande uttrykk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/satsing-eller-satsning/
|
Satsing eller satsning?
|
Hva er riktig, satsing eller satsning? Jeg finner bare det første i ordboka. Og hvordan blir det i sammensetninger, for eksempel fattigdomssatsning/fattigdomssatsing og satsningsområder/satsingsområder? Normal 0 21 false false false NO-BOK X-NONE X-NONE MicrosoftInternetExplorer4
|
Det er satsing som må regnes som det korrekte på norsk, både på bokmål og på nynorsk. Det gjelder enten en sikter til handlingen (prosessen) eller resultatet. Også i sammensetninger bør en skrive satsing, altså fattigdomssatsing, Internett-satsing (eller internettsatsing), nysatsing, satsingsområde osv. Satsning står ikke i ordbøkene, som du har observert. Det brukes likevel en del, kanskje delvis etter påvirkning fra svensk og dansk, der -ning brukes langt mer enn i norsk. Satsing er et typisk etterkrigsbegrep. Det slo gjennom etter at vanlige norske ing -endelser hadde fått godt feste i skriftspråket. Hvis du søker på «satsingen på» i tekstbasen Bokhylla, ser du et uvanlig mønster: - ing er eldre enn -ning i dette ordet. Se også diagrammene nedenfor. Nordahl Grieg var førstemann ute med - ing, i Veien frem i 1936. De første treffene på «satsningen på» i norske kilder er fra 1960-årene, og tekstene er svenske. For øvrig er spørsmålet om -ing eller -ning et stort og heller innfløkt område. I noen ordpar (som bygging – bygning) har vi en klar forskjell mellom en prosessbetydning og en produktbetydning. I andre ordpar kan forskjellen være diffus og mer eller mindre konstruert. De to diagrammene nedenfor speiler i liten grad noen betydningsnyanse. (Søk i bokkilder med n-gramtjenesten, nb.no.)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/altan-balkong-terrasse-veranda/
|
Altan, balkong, terrasse, veranda
|
Jeg lurer på hva som er forskjellen mellom altan, balkong, terrasse og veranda.
|
Disse fire ordene brukes mye om hverandre i dagligtale. I fagspråk forsøker man gjerne å skille tydeligere, men skillet mellom altan og balkong kan absolutt diskuteres. Vi skal gjengi noen definisjoner hentet fra K.M. Viestad: Byggeteknisk fagleksikon (Oslo, 1980). Vi setter det hele opp i mer eller mindre stigende rekkefølge fra bakkenivå i stedet for alfabetisk: terrasse, i forbindelse med bygninger en planert avsats foran fasade. Fra terrassen er det vanligvis inngang til stua (stueterrasse) og trapp til nedenforliggende hage. Takterrasse er oppholdsrom på flatt tak. veranda, åpen eller overbygd oppholdsplass som tilbygg til hus. Tak kan være understøttet av stolper, eller verandaen kan være lukket med store vinduer i veggfeltene, glassveranda. Fra verandaen fører som regel dør inn til stue og åpning eller dør og trapp ned til hage. balkong, oppholdsplass på husfasade konstruert som et framspring med golv som fortsettelse av golvet i rommet innenfor. Balkongen kan bæres av bjelker som er utkraget fra golvet innenfor eller av konsoller. altan, også kalt «takterrasse», ikke overbygd oppholdsplass på tak over bygning eller tilbygg. Den er forsynt med rekkverk eller balustrade. Altanen kan også være understøttet av søyler eller stolper. Her (s. 83) er en definisjon som går ut på at altaner er understøttede balkonger. Dette skillet finner vi også i tyske ordbøker. Slike forsøk på terminologisk nyansering står i kontrast den enkle forklaringen i Ordbog over det danske Sprog (ODS): balkon det samme som Altan 1. (de to ord bruges uden fast bet[ydnings]forskel, men Balkon er næppe fuldt saa alm[indelig] i dagl[ig] tale som Altan) + (i løbet af 20. årh. øget brug af Altan 1 om denne bygningsdel i alm[indelige] boliger, hvorimod Balkon bruges om ældre, mere monumentale udbygninger, fx. på slotte (Slotsaltan er næppe alm. i 20.årh.)). En udvendig Balkon benævnes nu oftest en Altan. Men i Norge ble balkong generelt det vanligste for snaue hundre år siden, mer uavhengig av bygningstype. Ordet tok rett og slett i stor grad over for altan. Merk for øvrig at skillet mangler i fransk (balcon) og engelsk (balcony). En flerspråklig byggeteknisk ordbok fra 1967 tar utgangspunkt i engelsk og bekrefter det som står i Ordbog over det danske Sprog: balcony: balkong (norsk, svensk), altan (dansk) porch: veranda terrace: terrasse Slottsbalkongen er nå de fleste steder omtalt som nettopp en balkong. Men vi kan finne unntak både i arkitekturhistoriske verk og i en tale av kong Haakon (det eneste unntaket fra slottsbalkong på kongehusets nettsider). Historien bak I tillegg til rekkefølgen ovenfor kan noen ordhistoriske momenter gjøre det lettere å plassere fenomenene: Terrasse henger sammen med latin terra ‘jord’ og altan med latin altus ‘høy’. Balkong kommer via fransk balcon fra gammelhøytysk balko ‘bjelke’. Etymologien til veranda er til mindre hjelp, men ordet kan henge sammen med latin vara ‘stav’ gjennom et portugisisk ord for ‘rekkverk’. Mer informasjon Andre fagordbøker har opplysninger som likner på dem ovenfor, men definisjonene er sjelden helt sammenfallende. Dersom dere ønsker mer informasjon, kan dere ta kontakt med organisasjonen Standard Norge, der det finnes fagfolk som arbeider med byggstandardisering, og som kan ha supplerende terminologi. I Oslo kommunes Balkongveileder (2015) finner vi for øvrig disse definisjonene: Tillegg etter publisering av svaret Det er helt fåfengt å skrive til Språkrådet og klage på definisjonene ovenfor, slik en del lesere gjør. Som det framgår, er det ikke Språkrådet som har funnet opp definisjonene. Språkrådet kan bare registrere hva som er gjengs språkbruk i fagmiljøene. En typisk innvending fra lesere er at begrepet takterrasse er umulig fordi terra opprinnelig viser til ‘jord’. Men slike etymologiske «fakta» betyr lite når et ord er innarbeidet. Takterrase er gammelt i andre språk også, som dansk og svensk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skynde-seg-a-eller-og/
|
Skynde seg Å eller OG?
|
Heter det 1) skynd deg og spis, 2) skynd deg å spis eller 3) skynd deg å spise?
|
Alternativ 2 er galt. Etter infinitivsmerket å må vi ha infinitiv av verbet (spise). Alternativ 3 er det tryggeste valget, særlig der betydningen endrer seg lite hvis vi skyter inn «med» foran «å», som i skynde seg (med) å spise. Ofte må alternativ 1 også godtas. Alternativ 3 tåler den såkalte fortidsprøven. Hvis vi setter skynde i preteritum (hun skyndte seg å spise), blir spise stående i infinitiv: infinitiv: å skynde seg å spise presens: skynder seg å spise preteritum: skyndte seg å spise imperativ: skynd deg å spise Vi anbefaler å + infinitiv der «med» passer i teorien. (Preposisjonen «med» bør sløyfes der den ikke trengs.) Men det er i strengeste laget å si at skynd deg og spis er galt. Bruker vi «(med) å», fokuserer vi på hvor raskt handlingen skal utføres (ovenfor: å spise raskt). Når vi heller fokuserer på det å bli klar til eller raskt ferdig med noe, bruker vi ofte og, særlig muntlig og særlig i imperativ: Skynd deg og bli ferdig! Skynd deg og meld deg på! Selv om uttrykkene med og ikke tåler omskrivning til infinitiv, må vi godta dem ved siden av disse variantene med å: Skynd deg å bli ferdig! Skynd deg å melde deg på! I forbindelse med komme er det ekstra god grunn til å velge og: Skynd deg og kom! Men Skynd deg å komme! brukes også.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/riktig-bruk-av-senke-senket-og-synke-sank-sunket/
|
Riktig bruk av senke (senket) og synke (sank, sunket)
|
Jeg leste nettopp at Blücher «ble sunket» den 9. april 1940. Det må da være gal ordbruk?
|
Ja, Blücher ble senket. Synke og senke er parverb, det vil si at de er nær i slekt og ligner hverandre i form og betydning. Her er bøyningen: å synke – synker – sank – har sunket (er sunket) å senke – senker – senket – har senket (er senket) Senket heter oftest senka i talemålet. Senka kan også brukes i skrift. Synke er et sterkt verb (preteritum har én stavelse: sank), mens senke er et svakt verb (preteritum har bøyningsendelser: -et og -a). Hva synker, og hva senker? Ting synker, enten av seg selv eller fordi noen senker dem. Synking er en hendelse, mens senking også er en handling. Eksempler: SYNKE båten synker i dag båten sank i går båten har visst sunket før partisipp: båten er sunket i havet SENKE noen senker båten i dag noen senket (senka) båten i går noen har visst senket (senka) båten før partisipp: båten er senket (senka) i havet Synke er et såkalt intransitivt verb (det vil si at det ikke tar objekt), mens senke er et transitivt verb (det vil si at det tar objekt, i dette tilfellet båt). Tilsvarende på nynorsk På nynorsk med j-former (som gjør det lettere å skille verbene fra hverandre), heter det: å søkke – søkk – sokk – har sokke å søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt (er søkkt) Eksempler: SØKKE båten søkk i dag båten sokk i går båten har visst sokke før partisipp: båten er sokken i havet, skipet er sokke i havet, skipa er sokne i havet SØKKJE nokon søkkjer båten i dag nokon søkkte båten i går nokon har visst søkkt båten før partisipp: båten er søkkt i havet, båtane er søkkte i havet O-en i sokk- er åpen (å-lyd), og søkkt har to k-er så det ikke skal bli forveksling med søkt av å søkje. Flertals-e-en i søkkt e i havet er valgfri.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forerett-eller-forerrett-forarrett/
|
Førerett eller førerrett/førarrett?
|
I tapsforskriften (førerettforskriften) står det (med ett unntak) om fø r erett (til motorvogn). Er dette riktig, eller bør en skrive føre rr ett, jamfør skrivemåten føre r forskriften? Førerkortforskriften har begge varianter.
|
Hverken føre rr ett eller føre r ett (i denne betydningen) står i Bokmålsordboka. Det opprinnelige er føre rr ett, som er det beste i prinsippet. Her er § 26 i vegtrafikkloven med den opphavlige ordlyden: Førerett kommer på banen Føre r ett kom inn i 2004 gjennom lov om endringer i lov 18 juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk. I proposisjonen står dette: Det foreslås her å gjennomføre skillet mellom førerett og førerkort konsekvent i loven. Førerett er den rettighet man har til å føre motorvogn når gitte krav i lov- og forskriftsverket er oppfylt, mens førerkort som en hovedregel er beviset for at man har denne rettigheten. Det er ikke forklart hvorfor man sløyfet r-en, som før ble brukt ganske konsekvent både i lov, forskrift og ellers. Senere er regelverket blitt fylt opp med førerett, og det er derfor det vi finner bl.a. i Kunnskapsforlagets Jusleksikon. Vi kjenner ikke grunnen til endringene i lovspråket, men på bokmål uttales de to variantene likt og kan lett blandes sammen, slik som i Veidirektoratets merknader og utkast til førerkortforskriften 2001. Førerrett entydig Vi konstaterer at sammensetning med føre- både bryter med dansk (der det heter førerret) og kolliderer med nynorsk, der førerett/forrett (før fyrerett) betyr enten 1 matrett servert føre hovudretten 2 særrett, privilegium; fortrinnsrett, førsterett, prioritet: ha føreretten til noko Søker man på nb.no, er det helst dette nynorske ordet for ‘privilegium’ man finner med søkeordet førerett. Det å føre en vogn er å være fører av den. Det beste hadde vært om det bare het førerrett som før, i analogi med førerkort og beslektede ord. Forhåpentlig kommer r-en tilbake i en revisjon av regelverket.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bade-og-og-ogsa/
|
Både «òg» og «også»?
|
Kan man skrive «òg» for «også»?»
|
Ja, det kan man trygt gjøre. Dette adverbet betyr nøyaktig det samme som også. Den viktigste forskjellen er at òg sjelden settes foran ordet det står til. Det heter for eksempel ikke «Òg jeg har …». Òg er oftest trykksterkt og uttales stort sett som /å/. Ordet er svært vanlig i de fleste former for norsk. Det finnes også i en annen variant, nemlig au. (Au regnes gjerne som dialektalt eller talemålsfarget i bokmål, men i uttrykket skitt au! er det det eneste alternativet.) I dansk regnes trykksterkt og som dialektalt, og det brukes ikke i nyere dansk riksspråk. Noe lignende gjelder i svensk (der man skiller mellom och og ock(så)). Men det finnes ingen grunn til å ta hensyn til noe av dette når man skriver norsk. Aksenten over o-en er valgfri, men bruk den gjerne. Den gjør det lettere å se hva slags ord man har foran seg.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forskrive-foreskrive/
|
Forskrive, foreskrive
|
Hva er forskjellen på forskrive og foreskrive? Jeg mener å ha lest at leger både foreskriver og forskriver medisiner? Betyr da disse ordene forskjellige ting?
|
Å foreskrive medisiner er å bestemme hvilken medisin eller kur pasienten skal benytte, mens å forskrive medisiner er å skrive en resept, som er en bestilling fra legen til apoteket. Foreskrive betyr enten 1 ‘bestemme, befale’ (muntlig eller skriftlig), som i «legen foreskriver hvordan medisinen skal brukes», eller 2 ‘ordinere’, som i «foreskrive en streng diett». Forskrive (fra tysk verschreiben betyr vanligvis enten 1 ‘love bort (ved skriftlig kontrakt)’, som i «forskrive sin sjel til fanden», eller 2 ‘forlange, bestille skriftlig’, som i «forskrive varer fra utlandet» og «forskrive medisiner fra et apotek». I tillegg blir det brukt om å oppføre noe som forbrukt i et regnskap («forskrive en trosse»). En resept er en forskrivning fra legen. Uttrykket brukes av farmasøyter spesielt i sammenhengen «magistrell forskrivning», som betyr ‘resept på det preparat som legen (eller andre reseptutstedere) angir komposisjonen av’. Ordene ble blandet sammen i gamle dager også, så det er ikke rent få som har forskrevet seg – da i en tredje betydning av ordet (se betydning 2 her).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-hvite-ut-av-oyet-det-hvite-i-oyet/
|
Det hvite ut av øyet, det hvite i øyet
|
Når noe er dyrt, koster det «det hvite ut av øyet» eller «det hvite i øyet»? Og hva kommer uttrykket av?
|
Det er ikke godt å si nøyaktig hva som er tanken bak, men vi skal prøve å sirkle den inn. Dette uttrykket står ikke i Bokmålsordboka. Det står derimot i Den Danske Ordbog: I dansk har altså akkurat den betydningen du spør om (1 a), vært kjent siden 1965. Den er nok nyere i norsk, for det er vanskelig å finne eksempler på dette på trykk før 1990. Både «ut av øyet» og «i øyet» er i dag brukt på Internett, den siste varianten mest, enda den snaut finnes i trykte tekster før år 2000. Selv om bruken av varianten i øyet har skutt i været, holder vi en knapp på ut av øyet, som gir god mening. Også i norsk har vi jo lenge hatt uttrykket vrenge det hvite ut av øyet, og vi kan derfor tenke oss at noe koster (så mye at) det hvite (vrenges) ut av øyet. At noe skal koste selve det hvite i øyet, som om det var mer verdifullt enn resten, gir ikke god mening. Dette uttrykket kommer nok fra dansk, slik koste skjorta i stor grad kommer fra svensk. På norsk er det tradisjonelt flesk som har vært målestokken, jf. uttrykket det koster flesk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-man-kjonnsdiskriminerende/
|
Er «man» kjønnsdiskriminerende?
|
Er det grunnlag for å si at ordet man er kjønnsdiskriminerende? På studiet oppfordres vi til å bruke en i stedet når vi skriver, fordi dette visstnok er mer kjønnsnøytralt.
|
Riktignok henger man ordhistorisk sammen med mann, men det er ikke vanlig å regne det som et diskriminerende ord. Også en har et hankjønnsmerke, om man ser svært nøye etter. Både man og en må regnes som greie ord i skriftlig bokmål. Det ene er ikke mer rett enn det andre. Men i objektsform (avhengighetsform) må det alltid hete en, i eieform (genitivsform) alltid ens. Det historiske argumentet Det stemmer at man har samme opphav som mann, men det er uansett ikke opphav som avgjør hva man skal legge i et ord. I så fall kunne vi like gjerne sett på gammelnorsk maðr, forløperen til substantivet mann, og konstatert at det ble brukt kjønnsnøytralt om menneske. (Før brukte man oftere ordet kar/karl/kall om personer av hankjønn.) Menneske er forresten også beslektet med mann. En kontra ei Det er for øvrig ikke helt umulig å mene at en og ein også er kjønnsdiskriminerende, i og med at det ikke finnes en hunkjønnsform (dvs. ei) av dette ordet. Det kan bli vanskelig å ordlegge seg hvis man skal være så streng. Andre problemer med man Man har alltid vært litt omdiskutert, men av andre grunner. Ordet har røtter i dansk og tysk, mens en har norsk opphav og har vært vanligere i dialektene. Mye bruk av man kan gi en tekst et unødig formelt og boklig preg. Men det er ikke i takt med talemålet å la en ta overhånd heller. Ordet man brukes ikke i nynorsk. Man bruker heller ein/du/folk, som også er vanlig i norsk talemål.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/beskrankning/
|
Beskrankning
|
Jeg har nylig kommet over verbet beskranke på trykk. Er det virkelig et norsk ord? Jeg har aldri hørt noen si det.
|
Ordene beskranke og beskrankning står i de største ordbøkene, der de er markert som litterære og administrative. Det handler om å innskrenke, avgrense og sette grenser for noe, for eksempel virksomhet eller forbruk. Beskrankning (og særlig verbet å beskranke) har preg av fagsjargong. Hvis man vil bli forstått av alle, bruker man mer kjente synonymer der de er dekkende. Noen ganger oversettes constraint med beskrankning. Det er å oversette et velkjent ord på engelsk med et lite kjent ord på norsk. Beskrankning har vært litt av et moteord, jamfør dette søket i bokkilder ved nb.no:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/redskapen-eller-redskapet/
|
Redskapen eller redskapet?
|
Heter det redskapen (hankjønn) eller redskapet (intetkjønn)?
|
Man kan velge mellom 1) konsekvent hankjønn (en redskap – redskapen; all redskapen) 2) hovedsakelig intetkjønn, men hankjønn i visse betydninger (som i all redskapen) Redskap var et hankjønnsord i gammelnorsk, men er hovedsakelig et intetkjønnsord i dansk. Det har skapt grunnlag for en arbeidsdeling i norsk. I konservativt bokmål dominerer intetkjønn (et redskap – redskapet), og særlig i overført betydning (jamfør f.eks. «et redskap for staten»). Men også i bokmål er det vanlig å bruke hankjønn om en samling konkrete redskaper (all redskapen), og slik har ordet også vært brukt i dansk før. Redskapen er dessuten det normale i betydningen ‘det mannlige kjønnsorganet’. Det er altså mulig å skille mellom «sett redskapen tilbake» (flere) og «sett redskapet tilbake» (ett). (Det siste er riktignok litt søkt når man vet hva slags redskap det er tale om. Man kaller en spade en spade.) I tradisjonelt norsk folkemål (dialekt) heter det gjerne redskap en over hele fjøla (ofte uttalt /resskapen/). I nynorsk er reiskapen derfor obligatorisk, både i konkret og overført betydning. Mange steder har redskap et i nyere tid fått innpass både i overført betydning og med referanse til enkeltredskaper (jf. bokmål).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/elizabeth-eller-elisabet-monarknamn-pa-norsk/
|
Elizabeth eller Elisabet? Monarknamn på norsk
|
Korleis bør ein skrive namnet til den nyleg avlidne britiske dronninga? Kva med andre monarkar, levande eller avlidne? Skal namnet deira norvagiserast?
|
Hovudregelen er at namnet til ein avliden utanlandsk monark (regent) blir omsett til ein ekvivalent med heimleg norsk skrivemåte. Såleis heiter King Henry VIII kong Henrik VIII (eller 8.) på norsk, og dotter hans, Queen Elizabeth I, heiter dronning Elisabet I (eller 1.). Regelen gjeld framleis, men ikkje for kongar og dronningar som var i live 1.1.2021. Dermed kjem dronning Elizabeth II (eller 2.) aldri til å heite noko anna på norsk, og sonen Charles kjem aldri til å bli Karl. Sjå òg artikkelen « Kong Charles og dronning Camilla ». Du finn fleire monarknamn på norsk i lista Historiske navn på nettsidene våre. Denne lista byggjer på ei liste frå 1963 som var laga med tanke på språket i skulebøkene, som den gongen skulle godkjennast av styresmaktene. Det var viktig at alle skuleelevar i landet fekk møte dei same namna, anten dei nytta det eine eller det andre læreverket. Lista heitte «Historiske navn i lærebøker» og innheldt berre eldre namn (sjå årsmeldinga til Norsk språknemnd for 1963). Tradisjonen med nasjonalisering av monarknamn har djupe røter. I gamle dagar brukte ein gjerne heimlege namn medan monarkane var i live òg, både i skrift og tale. Det gjer dei framleis på Island, der kong Charles er Karl 3. Bretakonungur. Kong Charles er altså namnebror til den tysk-romerske keisaren Karl den store (alias Carolus Magnus, Charlemagne og Karl der Große), som både islendingane og vi ein gong i tida kalla Karlamagnús. Særleg etter den andre verdskrigen har det vore mykje vingling med namn frå nyare tid. Difor vart regelen endra i september 2022, men berre med omsyn til monarkar som enno levde (eller var ufødde) den 1. januar 2021. For norske kongar og dronningar gjeld særskilde reglar som du kan lese om her. For pavar gjeld hovudregelen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/roynd-og-royndom/
|
Røynd og røyndom
|
Kva er skilnaden på desse to orda?
|
Røyndomen er det same som røynda i den vanlegaste tydinga av det siste ordet. Det er eigentleg ingen tydingsskilnad. Begge delar svarer til virkeligheten på bokmål. Dei to substantiva kan ofte brukast om einannan, men dei har òg ulike bruksmåtar. Hovudskilnaden er denne: Røynd er vanlegare i faste uttrykk (som i røynda), medan røyndom dominerer i samansetningar (som røyndomsnær). Sjå meir i Norsk Ordbok. Dei to orda kan seiast å stø opp under eit empiristisk syn på verda. Dei er knytte til verbet å røyna ‘erfara; prøva’ og substantivet røynsle ‘erfaring’.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-snu-pa-flisa/
|
Å snu på flisa
|
Eg har leitt etter opphavet til dette uttrykket i ordbøker og på nettet. Eg har ikke funne svar, derimot har eg sett at ein del skriv snu på flisen! Det har eg aldri høyrt. No snur eg på flisa og spør Språkrådet om hjelp.
|
I Nynorskordboka og Bokmålsordboka står det berre kva uttrykket tyder: ‘prøve ein ny framgangsmåte’. Opphavet er uvisst, men det er nok opphavleg tale om treflis av eit eller anna slag, kanskje takflis. Snu på flisen med -en har minst to moglege forklaringar: 1) Den som seier eller skriv det, er frå Bergen, der flisa jo heiter flisen. 2) Nokon vil snu eit pledd eller plagg av fleece (t.d. snu fleecekappa etter vinden). Frå skjemt til alvor: Ordlaget er sikkert gammalt i talemålet sjølv om det ikkje dukkar opp i skrift før 1908 (då i konkret tyding). I avisa Indtrøndelagen er det brukt i delvis overført tyding i 1912. Vi har diverre ikkje funne opphavet, men litt hypotetisk flisespikking kan vi kosta på oss: Vi kan truleg straks utelukka at det handlar om å snu på Flisa, endå Flisa var endestasjon på jarnbanen i si tid. Vi trur heller det kan handla om taktekking: Når ein la flistak i gamle dagar, var det viktig å leggja flisa rett veg, så det hende vel at ein laut snu på flisa. Vi held ein knapp på denne forklaringa. Men elles finst det nok av fliser som kan snuast på: Dei fleste avlange trestykke kan omtalast som fliser meir eller mindre ironisk (jf. fliseguri og flisefut), mellom anna òg stikker til landmåling (jf. flisgut). Særleg når ein høvlar, kan det vera aktuelt å snu «flisa», ikkje minst når ein høvlar emne til takflis (når ein har høvla halve stokken, tek ein fatt frå hin enden). Vi skal heller ikkje gløyma flishaugen. Flisene her kan under eitt kallast flisa, og stundom lyt ho vendast skal ein unngå varmgang. Men vi trur ikkje svaret ligg her, då ligg det snarare i gamle dagars flismadrassar, som ein kunne snu for å halda lusa frå livet ei stund. Ein innsendar nemner å snu på flis under husdyr i fjøs og stall for å utsetja utskiftinga, men vi finn ikkje støtte for dette. I ei gammal kjelde finn vi forresten «vende flisen fra den rette side», men det er jo ikkje heilt det same. For dei som likar litt innfløkte hypotesar, kan utklippa nedanfor kasta lys over saka. Ei flis er i så fall ei tyrispik (stikke med feit fureved). Men då må uttrykket ha skift overført tyding undervegs, og det er tvilsamt. Har du ein betre hypotese? Med dette gjev vi stafettflisa vidare, i lys loge. 1 (Johan Christiansen: Mine Livserindringer, 1908) 2 (Nils Magerøy: «Fraa gamle dagar», i Festskrift for ungdomsskulane 25 aar 1893–1918)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/siktet-for-grov-kroppsskade/
|
Siktet for grov kroppsskade
|
Mediene har begynt å bruke ordet kroppsskade for det eldre legemsbeskadigelse. Jeg mener det må være kroppsskading man kan siktes for. Har jeg rett?
|
Du har et godt poeng. Ordbruken du viser til, skriver seg fra den nye straffeloven. Før het handlingen (skadingen) altså legemsbeskadigelse, mens legemsskade var ordet for resultatet. Vi er vant til at en skade på kroppen er noe man har, og ikke en handling. La oss si at det handlet utelukkende om skading av knær; da ville vi altså med den nye logikken sagt «siktet for kneskade» og «straffen for kneskade er …». Det klinger rart. Det ville ha vært en fordel å kunne skille mellom kroppsskade (resultatet) på den ene siden og kroppsskading (handlingen) på den andre. Vi sier jo selvskading, ikke selvskade. Nå har vi vi den merkelige situasjonen at A kan får erstatning for «kroppsskade», mens B kan siktes for den samme «skaden». Disse paragrafene viser hva straffeloven legger i ordene: § 271 Kroppskrenkelse [...] En kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom a) den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, eller b) den gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring. § 272 Grov kroppskrenkelse Grov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om kroppskrenkelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge sterk smerte, skade eller død, og [...] Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen. § 274 Grov kroppsskade Grov kroppsskade straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om kroppsskaden er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet eller sterk smerte, betydelig skade eller død, og [...] Noen ganger kan resultatet godt representere handlingen uten at det gjør noe («erstatning for kroppsskade»), og formuleringene i § 271 er kanskje et eksempel på det. Men formuleringen i § 274 er vanskelig å forsvare. Se også: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-22-2008-2009-/id540219/sec6.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skjegget-du-gror-gror-pa-meg/
|
Skjegget du gror, gror på meg!
|
Jeg leser stadig oftere om folk som gror ting, enten det er planter, skjegg eller organer. Er det riktig norsk?
|
Det kommer nok av påvirkning fra engelsk. På norsk er det plantene og skjegget som gror, ikke bonden og bæreren. Vi sier tradisjonelt å dyrke planter, å ha eller få skjegg (ev. anlegge skjegg) og å la skjegget vokse eller gro. Til og med å dyrke skjegg (som det altså ikke heter) ville ha vært mer i tråd med tradisjonell norsk. Skjeggvekst Det engelske verbet to grow kan være transitivt (= kan ta objekt), og det betyr da ‘dyrke noe, la noe vokse’. Det eldste eksemplet på den transitive bruken i norsk finner vi i VG fra 1968: Andre, som innsenderen, har altså drevet det til å si eller skrive «å gro skjegg». Men det er lite å se av den slags groing før tusenårsskiftet. Å vokse bart er derimot et gammelt fenomen i språket, vel å merke om vi snakker om bartevoks. Vi vokser for øvrig også ski, uten at det har noe som helst å gjøre med at det vokser (medfødte) ski på nordmenn. Gro på en Et annet engelsk gro-uttrykk som vokser fram, er «it grows on you». Det betyr at man venner seg til/på noe og liker det etter hvert. Man får med andre ord sansen for det / smaken på det (smått om senn). Uttrykket kom inn i skriftkulturen først i spill-, film- og musikkanmeldelser litt før år 2000: Anmelderen forsikrer at spillet/filmen/plata gror på deg. Det er muligens et framskritt, for i gamle dager var det nesten bare hår, sopp, skitt og sår som kunne gro på nordmenn (i tillegg til metaforiske ski). Det eldste eksemplet vi finner, er med vokse, som har en litt annen klang. Det er fra Aftenposten 1998: «Denne platen trenger minst fem gjennomhøringer. Derfra begynner den å vokse på deg.» Så liker du den stadig bedre, altså, eller begynner å få sansen. Aftenpostens egen språkrøkter, Per Egil Hegge, skrev femten år senere: En bok som virker litt treg i de første sidene, men som blir bedre etter hvert, grows on you hvis vi snakker engelsk. Men det blir nokså naturstridig, og trangt i godstolen, hvis boken skulle begynne å vokse på deg. Uttrykket er altså ikke skikkelig inngrodd i norsk ennå, og det spørs om det fortjener å bli det. Språk er verdens største vanesak. For barn virker det meste naturlig, og man kan venne seg til mye som voksen. Men nye oversettelseslån fra engelsk «gror» litt ulikt på folk. Vær gjerne oppmerksom på at transitiv groing har en aldeles tåpelig klang i mange voksne (særlig hårbevokste) ører, enten de sitter på mosegrodde eller ganske alminnelige mennesker. Organdyrking Stadig flere skriver gro organer for å dyrke organer. I norsk og dansk haler gro innpå dyrke i denne betydningen (henholdsvis 1/3 og 1/6 av treffene på nettet i oktober 2017). I 2017 begynte til og med NTB og Aftenposten å skrive «gro organer». Engelske gloser gror lettere på relativt nypløyd begrepsgrunn, men her trenger vi ikke dyrke fram flere ord enn vi allerede har.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/denne-typen-utbetalinger/
|
Denne type(n) utbetaling(er)?
|
Når en skal referere til en spesiell type eller gruppe utbetalingstransaksjoner i en rutinebeskrivelse, bør en da skrive «denne type utbetalinger» eller «denne typen utbetalinger»? Eller må en kanskje skrive «disse typer/typene …»?
|
Det er flere akseptable løsninger, men det må uansett stå denne i dette tilfellet, siden det her er snakk om én type (uansett hvor mange utbetalingene er). Om du skriver type eller typen, er en smakssak. For mange virker nok type stivest her. Når temaet er typen handling(er), er ikke antallet det sentrale. Utbetalingene kan derfor omtales både i naken form (utbetaling) og i flertall. Man kan se naken form som det enkleste. Andre slags substantiv kan kreve andre løsninger. Sammenhengen og semantikken kan også spille inn: Han er den typen mann (ikke menn) som du kan stole på – og vel helst: Den typen menn kan du stole på. Her spiller det nok en litt større rolle om vi ser for oss bare et eksemplar av en abstrakt type eller en konkret rekke av den og den typen. Omtrent det samme spørsmålet reiser seg ved type-synonymer som art, slag og sort.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/quiz-i-boygd-form/
|
Quiz i bøygd form
|
Korleis skriv ein quiz i bunden form eintal? Er det quizen eller quizzen eller quiz’en eller kva?
|
Quiz skal bøyast som eit vanleg hankjønnsord. Du kan gjerne skrive kviss i staden. På nynorsk er bøyinga av quiz slik: (ein) quiz − (denne) quizen − (fleire) quizar − (alle) quizane På bokmål er bøyinga slik: (en) quiz − (denne) quizen − (flere) quizer − (alle) quizene I 2015 gjorde Språkrådet vedtak om skrivemåten kviss som alternativ til quiz. Om du vel kviss, kjem du neppe i tvil om korleis du skal skrive ordet i bøygde former.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-kokar-bort-i-kalen/
|
Kva kokar bort i kålen?
|
Eg skjønar at noko vert prata bort eller vert til inkjes på anna vis når det kokar bort i kålen, men kva er opphavleg dette «noko»? Når ein kokar sau i kål (fårikål), kverv no kålen vel så fort som sauen?
|
Det som blir borte, kan nok vera både kjøt og andre ingrediensar. Kål i dette uttrykket er ei suppe basert på kål. Den eldste prenta kjelda til dette uttrykket på nb.no er eit innlegg i Hedemarkens Amtstidende fredag den 13. mai 1892: Den fyrste norske ordboka som ordlaget står i, er Steinar Schjøtts dansk-norske frå 1909 (her frå ei seinare utgåve): På den tida tydde kål ofte ‘kålsuppe’ eller ‘suppe av kjøt eller flesk, vatn, byggryn, potet, kål (og erter)’. Det er berre det som gjev meining i eit eldre uttrykk som å supa kald kål. I slik kål kunne kva som helst i prinsippet koka bort, men det er truleg kjøt som er meininga, jf. munnhellet «de koker bort i kåla og kjem att til våra». Alt i dette avsnittet finn du her, i Norsk Ordbok, ikkje langt frå uttrykket gjera kål på.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vil-du-vaere-snill-a-eller-snill-og-hjelpe-meg/
|
Vil du være snill Å eller snill OG hjelpe meg?
|
Hva er riktig her? Og hva med «være snill Å/OG»?
|
Hvis du vil gardere deg mot kritikk, bør du velge mellom disse to variantene: Infinitiv: 1) være snill og hjelpe 2) være så snill å hjelpe Imperativ: 1) vær snill og hjelp 2) vær så snill å hjelpe Preteritum: 1) var snill og hjalp 2) var så snill å hjelpe Om det står snill, gild, grei eller vennlig, spiller ingen rolle for det grammatiske. Altså kan det hete både: Vær vennlig og hjelp meg! og Vær så vennlig å hjelpe meg! Noen hevder at varianten være/vær/var snill å hjelpe er ugrammatisk, men det er for sterkt sagt. Særlig på nynorsk og i dialekt er det tradisjon for denne formuleringen i tillegg til de andre. Se utdypning på nettsidene våre, der det også er åpnet for: vær så og snill og hjelp Denne kombinasjonen har lang tradisjon i skriftspråket selv om den ikke består den såkalte fortidsprøven helt uten anmerkninger.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/milepael-og-milepaelssamtale-pa-nynorsk/
|
Milepæl og milepælssamtale på nynorsk
|
I seniorpolitikken vår nyttar vi omgrepet «milepælsamtale». Finst det eit omgrep med same meiningsinnhald på nynorsk?
|
Nyleg vart ordet milepæl teke inn i Nynorskordboka, men dei som held seg til traust og tradisjonell nynorsk, skriv påle i staden for pæl og vil nok skriva noko anna enn milepæl. Tradisjonelt heiter det helst milestolpe eller milestein på nynorsk. Kva skal ein kalla milepælssamtale om ein held seg til det tradisjonelle? Milestolpe er det vanlegaste ordet for milepæl, men samansetjinga milesteinssamtale er meir praktisk enn milestolpesamtale. Utdjuping Pæl heiter altså helst påle på nynorsk og i tradisjonelt norsk talemål rundt omkring i landet. Pæl vart offisielt godkjent fyrst i 1985, utan at milepæl vart teke med i rekninga. Milepælen kom inn i 2021. Det vanlegaste ordet for milepæl har vore milestolpe (ikkje milepåle). Det gjeld både i konkret og overført tyding. Her er det eldste trykte dømet: «Kunstverk standa atter som Milestolpar paa den Vegen, som Manna-ætti hever gjengit etter» (Ferdaminni fraa Sumaren 1860, av Aasmund Olavsson Vinje). Milestolpar av stein (frå Kristian 5.s tid) har ein gjerne omtala nettopp som milesteinar. Ein eller to s-ar etter pæl? Det bør heita milepælssamtale med to s-ar på begge skriftmål. Det vanlegaste er å skriva milepælsplan, ikkje milepælplan.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-jeg-skrive-med-vennlig-hilsen/
|
Kan jeg skrive «Med vennlig hilsen»?
|
Stemmer det at man må skrive enten «Med hilsen» eller «Vennlig hilsen», og at «Med vennlig hilsen» er feil? Og hva med flertall? Jeg ser at noen skriver «Med vennlige hilsener».
|
Rent grammatisk er det helt i orden å skrive «Med vennlig hilsen». Flertall bruker vi normalt ikke i selve hilsenen. Mange har lært at det eneste riktige er å velge enten «Med hilsen» eller «Vennlig hilsen», ikke noe annet. Den som vil være helt trygg og ikke risikere kritikk fra noen, kan gjerne følge denne skikken. Kanskje bør man ikke være så redd for å sløyfe «vennlig». Det kan lett gå inflasjon i overflatisk vennlighet. I statstjenesten er «Med hilsen» oftest godt nok, og i f.eks. vedtak er det ikke alltid noen hilsen i det hele tatt. Her kan man følge tradisjonen der man arbeider, om ikke noe annet er vedtatt. «Med vennlige hilsener» er et uttrykk vi helst finner i tvilsomme oversettelser. Flere hilsener fra én til én er ikke vanlig på norsk. Dersom man skal hilse fra flere, er det ikke galt med flertall, men det er heller ikke nødvendig. Eit par tilleggsmoment til slutt: Forkortelsen «Mvh.» er neppe vennligere enn bare «Hilsen». Skal man først være ekstra vennlig, kan man koste på seg å skrive ordene fullt ut. Merk at det ikke skal settes komma mellom «hilsen» og navnet! Les mer om hilsener i e-post på denne siden.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fn-eller-sn-pa-nynorsk/
|
FN eller SN på nynorsk?
|
Kva heiter FN på nynorsk?
|
På nynorsk kan ein velja fritt mellom forkortingane SN og FN, men det fulle namnet er Dei sameinte nasjonane. Det er vanskeleg å gjera alle forkortingane i eit mindretalsspråk godt kjende i heile språksamfunnet. Ein har opna for bruk av FN på nynorsk mellom anna for at bokmålsbrukarar straks skal forstå tekstar der berre forkortinga er brukt. I tekstar der ein har høve til å skriva Dei sameinte nasjonane (SN) tidleg i teksten, er det mindre grunn til å bruka varianten FN enn elles. Kvar gong ein skriv FN, blir det sjølvsagt litt vanskelegare for folk å kjenna att SN i neste omgang. Tilhøvet mellom nynorsk og bokmål i denne samanhengen kan jamførast med tilhøvet mellom norsk og engelsk, jamfør forkortingane WTO og WHO for Verdens handelsorganisasjon / Verdshandelsorganisasjonen og Verdens helseorganisasjon / Verdshelseorganisasjonen.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dobbelt-pris/
|
Dobbelt pris
|
Er det rett av Kiwi å bruke uttrykket dobbelt pris tilbake? Pris er jo eit hannkjønnsord, og då er det vel rett med dobbel pris tilbake?
|
Mange har spurt oss om «dobbelt» i slagordet, men Kiwi har sitt på det tørre. Som det går fram av Bokmålsordboka, kan dette ordet bøyast på to måtar i begge målformer, her i bokmål: den er dobbel – det er dobbelt – de er doble den er dobbelt – det er dobbelt – de er dobbelte (I samansetningar skal ein nytta dobbelt- i bokmål: dobbeltagent. Nynorsk har valfritt dobbelagent.) Men er det prisen ein får att? Det er rart at berre éin har skrive og spurt om det ein får tilbake, strengt teke er ein pris eller ein sum. «Dobbelt pris» er nok ein språkleg snarveg. Meir omstendeleg sagt er det ein får tilbake, dobbelt så mykje som det ein har betalt. Men dette moglege lytet må Språkrådet ta på si kappe, for Kiwi spurde Språkrådet til råds før dei valde slagordet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ogsa-og-eller-au-pa-nynorsk/
|
Også, òg eller au på nynorsk?
|
Eg lurer på om eg kan nytta òg, au eller også konsekvent på nynorsk, eller om desse orda skal nyttast i ulike samanhengar. Til no har eg berre brukt òg. Er det rett?
|
Òg (eller au, som er mindre brukt i skrift) er heilt synonymt med også. Det er heilt greitt å halde seg til bruke òg, slik du har gjort. Bruksmåte og opphav Med orda òg/au/også peikar vi på noko vi har framheva med trykk (nedanfor: eg), og seier at det kjem i tillegg: Ho reiste; difor reiste eg òg/au/også Òg kjem av norrønt ok (eldre auk) og tyder opphavleg nettopp ‘i tillegg’, ‘attåt’, ‘med’ (jf. det meir eller mindre dialektale eg med). Utvidinga med så er gammal i både dansk og norsk. Ho vart tidleg fast i dansk riksspråk, der det no berre heiter også. (I danske dialektar finn ein jamvel dobbelt tillegg av så: ossenså.) Utvidinga så tyder opphavleg nett noko slikt som ‘så, dinest’ jf. «ho og så eg reiste», men det må ha vorte mindre bokstavleg etter kvart og fått tydinga ‘like så’, ‘like eins’, altså i praksis det same som ‘i tillegg’ (auk) (« eg reiste også »). I moderne norsk tyder eg også og også eg nett det same som det reinskorne eg òg. Valet handlar ikkje om tyding, men om dialektgrunnlag, setningsrytme (plassering i setninga), stil og språkøkonomi. Tilhøvet og valet mellom dei tre synonyma i tale og skrift I norsk har dei gamle korte variantane òg og au stått sterkare enn i dansk, både i dialektane og i bokmålsnær tale. Men òg og au er under press, både i tale og skrift. Også har alltid vorte nytta på nynorsk attåt dei korte variantane. Men bruken av også har auka veldig dei seinare åra. Sjølve auken tyder på bokmålspåverknad, direkte eller indirekte (såkalla frekvenslån). Det kan vera tale om både påverknad på talemålet og direkte omsetjing av tekst (ikkje minst maskinomsetjing). Kva skal ein så rekna som best av også, òg og au? Det er ei smakssak. Har ein sans for det korte og fyndige, vel ein einstavingsorda. Men alle variantane er korrekte nok. Merk likevel at «kunstig» plassering av orda – som ein oftast finn ved bruk av også – ikkje er god stil i nynorsk. Sjå neste bolk om plassering i setninga. Sidan så òg kan skrivast so på nynorsk (med valfri uttale /so/ eller /så/), har vi òg forma ogso. Dei som har skrive so med o opp gjennom åra, har brukt kortvariantane òg og au mest; difor kan varianten ogso verka avstikkande både i tradisjonell og bokmålsnær nynorsk, av ulike grunnar. Men ogso er ikkje gale for det, om ein berre plasserer ordet rett i setninga. Plassering i setninga I talemålet plasserer ein også, òg og au fleire stader, helst rett etter verbalet, rett etter ordet det står til, eller heilt til slutt i setninga. Ein vel gjerne det som gjev best flyt. Trykk og tonegang hindrar mistyding. I skriftmålet set ein ofte desse småorda rett føre orda dei står til, på strengt logisk, men meir eller mindre kunstig vis. Det gjev meir opphakka språk, men det må stundom til for å avverja mistyding. Råd: Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga òg i skrift der det ikkje er fare for mistyding, den logiske elles. (Tolk «fare for mistyding» som verkeleg fare, ikkje teoretisk fare.) Legg forresten merke til den unaturlege ordlegginga framanfor i dette avsnittet; motivet er å motverka lesemåten «òg der». Kanskje ville omskriving ha vore betre: «Bruk den naturlege, munnlege ordlegginga i skrift òg, vel å merka der det ikkje er fare for mistyding. Bruk den logiske berre når det er fare for mistyding.») Du bør likevel ikkje i noko tilfelle setja òg eller au fremst i setningar, til dømes slik: «Òg eg vart glad for det». Det kling kunstig. Her bør du skriva om. (På god nynorsk set ein heller ikkje også fremst på denne måten, og i alle fall ikkje ogso eller au.) Nokre døme på ytringar med òg (understreking står for trykk i talemålet): Vi vil òg vera med. / Vi vil vera med òg. Stivare: Vi òg. Stivast: Også vi. Umogleg: Òg vi. Ho hadde vore der òg. Stivare: også der. Umogleg: òg der. Betre på nynorsk, om det trengst: Der òg hadde... Fanden òg! Umogleg: Også/Òg fanden! Skitt au! Ingen kommentar. Som sagt: Ein treng ikkje skriva om til noko stivare dersom meininga eigentleg ikkje kan mistydast i samanhengen. Uttale Variantane òg (medrekna uttalevariantar) og au har til saman dekt det meste av landet. Òg blir truleg dei fleste stader uttalt som eit trykksterkt og, altså som /å/. I mange dialektar har konsonanten likevel halde seg, og somme stader kan dei til og med ha uttale med trong o (ó) i staden for open o (ò). Aksenten over òg kan lesast både som eit signal om open o (= /å/) og som markering av trykk. Au blir uttalt rett fram slik au elles blir uttalt i dialekten (oftast eu/æu/øu). I naturleg tale heiter også helst /åsså/. Det gjeld òg vanleg uttale av nynorsk og bokmål. Anna slags og + så Så kan òg tyda ‘deretter’. Vi bruker alltid så når det er tale om tidsfølgje, som i Ho reiste fyrst, og så eg – men dette er eit anna uttrykk, som vi skriv i to ord. Rein sideordning er òg noko anna: Ho og eg reiste fyrst Her har vi vanleg og utan aksent. Somme, kanskje helst born, brukar stundom også eller og så trykksvakt på line med og (som i «mamma åsså pappa»), men det har ikkje nokon plass i skriftmålet. Det finst òg dei som brukar også som infinitivsmerke («har tenkt åsså reise»), med det blir rekna som like gale.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/case-sensitive/
|
Case sensitive
|
Kva heiter case sensitive på norsk?
|
I Norsk dataordbok står versalsensitiv. Versalar tyder ‘store bokstavar’, så ein kan saktens diskutera om det er heilt dekkjande, men det spelar ikkje så stor rolle dersom ordet kjem i bruk. Et kortare framlegg er versal-var (var i tydinga ‘følsam’) men det ordet er nok paradoksalt nok for slåande til å slå gjennom. I Teknisk engelsk-norsk ordbok står skiftsensitiv, jamfør at skift er det vanlege på norsk for shift på engelsk. Skiftskiljande (bokmål skiftskillende) ville kanskje vore best. I dataprogramsamanheng heiter det jo gjerne at datafeltet skil mellom store og små bokstavar. Den svenske datatermgruppa tilrår skiftlägeskänslig og nemner at versalkänslig òg er brukt. I dansk har vi sett at versalfølsom er i bruk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-motsatte-av-innbilsk/
|
Det motsatte av innbilsk?
|
Jeg har lurt lenge på hva det motsatte av innbilsk er. Finnes det er eget ord for dette? Utbilsk?
|
Nei, det finnes ikke noe opplagt antonym, bortsett fra uinnbilsk. Utbilsk er det i alle fall ingen logikk i. Ifølge en ordbok kan innbilsk være det samme som jålete, pretensiøs, selvgod, forfengelig, overlegen og narraktig. Kanskje antonymene til disse kan brukes? Ujålete og upretensiøs er jo vanlige ord. Sannsynligvis er en uinnbilsk person minst én av disse tingene: jordnær, liketil, endefram, nedpå, beskjeden, selvfornektende, smålåten, selvironisk eller ydmyk. Har man sagt noe av dette om noen, trenger man kanskje ikke legge til at vedkommende er det motsatte av innbilsk. Ellers koster det lite å bruke to ord: «ikke innbilsk»
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-det-med-tiden-bli-bare-ett-sprak-i-skandinavia/
|
Kan det med tiden bli bare ett språk i Skandinavia?
|
Jeg lurer på om kanskje norsk, svensk og dansk i framtiden kan bli ett språk. Eller om iallfall svensk og norsk kan bli det? Tross sine ulikheter er de jo likere enn dialekter innenfor andre språk rundt om i verden.
|
Det har du rett i. Dessverre er det ingen som kan svare sikkert på spørsmålet. For det første er det vanskelig å definere hva et språk er, ut fra rent språklige kriterier. Den latvisk-amerikanske språkforskeren Max Weinreich satte det på spissen og sa at et språk er «en dialekt med egen hær og flåte». Den tyske lingvisten Heinz Kloss prøvde å løse problemet ved å dele språkbegrepet i to, slik: Avstandsspråk er ulike språk fordi de ikke er gjensidig forståelige (som norsk og tysk). Utbyggingsspråk, som kan være gjensidig forståelige (som norsk og svensk), er utbygd med rettskrivning, brukes som normerte språk i medier, kirke, skole osv. og oppfattes som forskjellige på språksosialt grunnlag. Nynorsk og bokmål er på mange måter like mye (eller lite) to forskjellige språk som for eksempel bokmål og dansk er det, men de blir regnet som to varianter av norsk fordi de begge brukes innenfor den norske staten. Det er klart at norsk, svensk og dansk stammer fra det samme språket, som kalles urnordisk. Etter at de urnordiske dialektene skilte lag, har de blitt oppfattet mer og mer som egne språk. Dette henger naturligvis sammen med at Norge, Sverige og Danmark lenge har vært tre selvstendige land med hver sin offentlighet, og språkene har med noen unntak blitt «utbygd» hver for seg. Dansk, svensk og norsk har saktens påvirket hverandre etter at de skilte lag, men prosessene som går motsatt vei, er fremdeles sterke, i alle fall om man skal tro nordmenn som forteller at de må snakke engelsk for å bli forstått i København. Hvis Norge, Sverige og Danmark skulle slå seg sammen til én stat, kunne de skandinaviske språkene eller dialektene blitt mer like, og noe ville da sikkert blitt gjort for å tilpasse skriftspråkene til hverandre. Men i dag virker det fjernt.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kvifor-u-i-humle-og-rumpe-men-o-i-somle-og-lompe/
|
Kvifor u i «humle» og «rumpe», men o i «somle» og «lompe»?
|
Kvifor skriv vi humle og rumpe med u, men somle og lompe med o?
|
I humle og ein del andre heimlege ord har u halde på den gamle uttalen av denne bokstaven. I gammalnorsk stod bokstaven u for ein o-lyd, slik han gjer i mange andre språk den dag i dag. Seinare skjedde det endringar i lydsystemet, slik at ein i staden fekk den spisse norske u-lyden i dei fleste posisjonar. Men framfor m og ng heldt den gamle uttalen seg stort sett. Jamfør den vanlege uttalen av ord som dum, rumpe, hummar, ung, tung. I eldre nynorsk vart u nytta nokså konsekvent føre m og ng i ord der uttalen var u eller o (ikkje å) i dialektane. Til dømes skreiv ein um for /om/ fram til 1938. Lenge skreiv ein òg å sumle og å fumle. Utetter på 1900-talet gjekk ein smått om senn over til å somle og å fomle (sideformer i 1917, hovudformer i 1959). Dette skulle vera meir lydrette former, men sidan dum og humle vart ståande, slik at <um> faktisk framleis stod for /om/, er det like rett å sjå det som bokmålstilnærming. I 1996 fekk vi lompe for lumpe. Men det heiter framleis lumpent og dumt på både nynorsk og bokmål. Gomle skriv vi med o fordi det kjem av gom(me) (som har o-lyd). Skrivemåten skal visa samanhengen mellom orda. (På dansk skriv dei gumle og gumme.)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjaeledyr-eit-uverdig-ord/
|
Kjæledyr – eit uverdig ord?
|
I ein del internasjonale forum er det ikkje akseptert å bruka ordet pet ‘kjæledyr’ fordi det går ut over «verdigheita» til dyra. Bør ein ikkje nytta ordet kjæledyr lenger? Kva er i så fall alternativet?
|
Kjæledyr kan framleis brukast. Det mest brukte alternativet er familiedyr, men samværsdyr ville kanskje vore meir verdig og ærleg. Det mest velbrukte ordet for dei økonomisk unyttige tamme dyra våre er kjæledyr. Det er gammalt, men ikkje forelda. Til dømes har vi ei kjæledyrforskrift og til og med ein kjæledyrkonvensjon som er av nyare dato. (Her er det nemnt ei rekkje dyr som ein ikkje bør kjæla med. Vi kjem attende til dette «mishøvet».) Men i St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd er desse ordpara nytta: sports- og familiedyr og familie- og hobbydyr (i motsetnad til produksjonsdyr, utan at skiljet er hundre prosent klårt). Det står mellom anna: Kjæledyrene, eller familiedyrene som de gjerne omtales som, har etter hvert fått en økende sosial betydning i samfunnet, og blir ofte en integrert del av familien. Familiedyr er nytta dobbelt så mykje som kjæledyr i stortingsmeldinga, så det er nok meint å vera det rette ordet for dyregruppa. Logikken i ordet skal truleg vera at dyret høyrer til familien som medlem og ikkje som eigedom. Husdyr og kjæledyr/hobbydyr: nytte og hygge/hobby Mennesket har ulike føremål med å halda dyr, særleg desse: (økonomisk) nytte (husdyr, produksjonsdyr) hygge og hobbyføremål (kjæledyr, familiedyr, hobbydyr) Begge grupper er husdyr i vid tyding, men ofte siktar vi med husdyr helst til nyttedyra i landbruket: såkalla produksjonsdyr, som held til ute og i driftsbygningar. I heimen har vi derimot kjæledyr/familiedyr og ein del (andre) hobbydyr. Det er gjerne mindre karismatiske og kosete dyr som krypdyr, fisk og fuglar som oftast blir kalla hobbydyr. (Merk forresten at ordet kosedyr, som ikkje er meir enn ca. 70 år gammalt, tidleg vart nokså klårt avgrensa til kunstige leikedyr.) Dersom vi skal ha eit anna ord for kjæledyr spesielt, kan det altså ikkje vera husdyr. Om vi leiter etter andre hus- og heimlege ord, finn vi stovedyr, som er nytta særleg i dansk (stuedyr). Men dette er ei undergruppe av kjæledyr. Eit eksisterande ord er heimedyr, jf. heimekyr (som ikkje er til seters) og heimelam (òg nytta om kopplam). Ein kan meina at dette ligg nær i tyding og er ledig, særleg på bokmål (der det òg kan heita hjemmedyr), men på bygda, der dei fleste dyr er, vil det nok vera misvisande. Ord med føreledda hus- og heim- og stove- er altså lite aktuelle for dei dyra vi deler hus og heim og stove med. Det er familiedyr som er mest aktuelt, ved sida av hobbydyr. Innvendingane mot «kjæledyr» Vi kjenner til to innvendingar mot ordet. Begge går ut på at det reduserer dyra på den eine eller andre måten: 1) Omgrepet er for trongt, for ein kjæler ikkje med alle (slags) dyr som går under denne nemninga. 2) Omgrepet er uetisk (som du nemner). Det impliserer at dyret berre er til for mennesket si skuld, noko som kan føra til at det får dårlegare stell. Finst det ord som ikkje blir råka av innvendingane? Eit ord som i prinsippet løyser det fyrste problemet, er hobbydyr. Det kunne vore eit logisk overomgrep, men i praksis ser det ut til å vera reservert for dei dyra som ikkje skal ha kos (t.d. krypdyr). Dessutan er det minst like problematisk som kjæledyr med tanke på problem nummer 2 ovanfor. Hobby er trass alt tidtrøyte, og det å vera eit tidtrøytedyr kan vera både-og. Selskapsdyr har vore føreslått, men vi finn ein liknande veikskap her: Ordet skal visst svara til companion animal, men det engelske ordet har meir jamstilling mellom artane i seg. Samværsdyr ligg nærare intensjonen her. Venedyr/vennedyr er òg noko brukt. Vi kan sjå nærare på det prinsipielle ved innvendingane ovanfor. Det er noko sant i den fyrste innvendinga, men det tyder ikkje at ho er heilt relevant. Det er ei mistyding at eit ord må vera fullt ut logisk dekkjande for å vera språkleg brukande. Ein kjeledress, for å ta eit ord som tilfeldigvis liknar, ville då berre vore til fyrkjele-bruk. Skulle vi teke alle ord bokstavleg, ville kommunikasjonen ha brote saman. Det at ikkje alle kjæledyr blir kjælte med, er altså ikkje avgjerande. Eit køyretøy som aldri blir køyrt, er òg eit køyretøy. Det typiske er ofte nok for ei nemning i vanleg menneskespråk. Det er heller ikkje noko språkleg problem at ikkje alle får den kosen dei treng. Vi har mange forskjønnande og strengt teke usanne omskrivingar i språket, såkalla evfemismar. Det er uråd å fjerna alle «ulogiske» ord, så ein bør prioritera å skifta ut dei som verkeleg gjer skade. Kjæledyr kan ikkje vera av dei verste, med tanke på at kjæling trass alt er eit plussord i samband med stell. Innvending nummer 2 er heller ikkje eigna til å letta kommunikasjonen. Innvendinga byggjer på den tanken at det å karakterisera noko er å avgrensa det til det det blir karakterisert som. Sett på spissen bør ein ikkje tala om «sjuke» menneske, berre om «personar med den og den sjukdommen». Etter denne tankegangen burde det vera tvilsamt å kalla ein husky «trekkhund», for det er kanskje berre ein «hund som i mange tilfelle kan trekkja slede, men som fyrst og fremst har eigenverdi». I sterk form gjer denne innvendinga det uråd å laga samansette ord for kategoriar og grupper; alt løyser seg opp i relativsetningar med «som …» og lange substantiv. Innvendinga byggjer på sterk mistillit til tradisjonelt språk og språkbrukarar flest; ein impliserer at mange trur at eller ter seg som om såkalla sjuke menneske berre er sjuke, eller i alle fall behandlar dei dårlegare fordi ordbruken påverkar dømekrafta. Det ligg med andre ord eit sterkt element av reduksjonisme (overfor språkbrukarane) nett i det å hevda at eit ord som kjæledyr fungerer reduksjonistisk (reduserer dyret). Det gjer ikkje innvendinga usann, tvert om er logikken vanskeleg å gå imot. Spørsmålet er likevel om han er overdriven, og om ein vinn noko særleg på å ofra innarbeidde ord. Dette bør ein prøva å vurdera frå sak til sak. Skulle ein slått inn på det hyperpresise «person med x»-sporet (jf. sjukdom) i dyreverda, kunne ein ha snudd på det og kalla kjæledyr «dyr med person». For om «kjæledyr» er usant, er det sant og visst at desse dyra er menneskeavhengige, ja, dei er beint fram fangar, eit ord som er ledig no når det er avløyst av «innsette». Den logiske leia går ikkje alltid der ein ynskjer. Det kan til dømes visa seg at røynda er meir utriveleg og brutal enn ordet. Dessutan kan nye merkelappar fort bli farga av den sosiale røynda. Problem med «familiedyr» I avsnittet Familiedyr på side 45 i St.meld. 12 (2002–2003) står det at folk bruker meir og meir pengar på «kjæledyret sitt», og det blir ymta om at ikkje alle har vit til å avliva dyret når dyrevelferda talar for det. Med andre ord: Dyr kan måtta li for eit egoistisk kjæle-motiv hjå eigaren. Men det ser ikkje ut til at stortingsmeldinga inneheld kritikk av ordet kjæledyr på dette grunnlaget. Det er dessutan lett å tenkja seg at familiedyr kan bli råka av den same utviklinga: Dette ordet heng saman med ein tendens til å gje dyr menneskenamn (som Per og Kari), og skal ein vera like språkkritisk som kritikarane av ordet kjæledyr, er dette å tilleggja eller utstyra dyr med menneskelege eigenskapar (antropomorfisering). Det er noko anna enn å ta dyr på alvor som dyr. Ordet familiedyr (i medlemstyding) kan altså sjåast som ei sentimental antropomorfisering på våre vilkår. Ordet kan klinga holt om ein tenkjer på korleis det å halda dyr i det heile er å undertrykkja dei på ein måte som ville vore ulovleg overfor menneske. Til dømes nektar vi dei kjønnsliv eller driv avl på dei. Dette viser at familiedyr helst høyrer til familien som eit tillegg til han. Då er det problematisk at ordet samstundes skal ha medlemstydinga, som skal peika mot jamstelling. Men ei slik innvending fell nok på steingrunn. Ordet familiedyr kan fungera likevel, og gjer det. Ja, det har funnest i skriftkulturen i over hundre år, sidan seinast 1908, då ei kattehistorie vart sett på prent i Solungen. Fram mot sekstiåra vart det rett nok helst nytta om tilhøve innanfor artar (jf. «Klappmyssen er et typisk familedyr», i boka Fiskeribiologi frå 1952). Det kan bli trongt i stova om dette framleis skal vera gyldig ordbruk! I Den Danske Ordbog ser vi ei anna avgrensing som tyder på at omgrepet kan vera for trongt: familiedyr kæledyr der er særlig velegnet til en familie med mindre børn Men ordet er nok kome for å bli i den tydinga det har i den omtalte stortingsmeldinga.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/per-na/
|
Per nå
|
Jeg undres ofte over bruken av « per nå », for i mitt hode skal det være «per i dag». Er begge uttrykkene gyldige, og kan de brukes om hverandre?
|
Uttrykkene betyr oftest det samme, men det er tryggest å bruke per i dag eller skrive helt om. Preposisjonen per brukes i en del tidsuttrykk, for eksempel «per 8. februar er saka uavklart». Denne bruken er omtalt i Bokmålsordboka. Uttrykket per i dag er uproblematisk. Vi har også uttrykkene per dags dato og det gamle per omgående med betydningen ‘straks’. Per nå er laget over samme lest, men har ikke tradisjonen bak seg på samme måte som de andre uttrykkene. Betydning Per i dag kan være rundt (som når i dag betyr ‘for tida’), men kan også ha eksakt referanse til dagen i dag. Per nå kan vise til tidspunktet ‘akkurat nå’, men hvis vi søker på nb.no etter eksempler fra avisene, ser vi at det sjelden er brukt så presist. Vurdering I likhet med per i dag brukes per nå ofte uten god grunn. Se den kritiske omtalen av per nå og det mer påfallende uttrykket per tidspunkt i Aftenpostens språkspalte i 2017. Ofte er hele tidfestingen unødvendig. Da tjener uttrykket bare til å drøye talen, noe som for så vidt kan komme vel med når man trenger tid til å områ seg. (Her kan per nå likevel ikke konkurrere med det omstendelige uttrykket på det nåværende tidspunkt.) Selv om per nå er brukt en del i skrift, er det ikke beskrevet i noen av ordbøkene våre. Språk endrer seg, og språkbruk er avhengig av sjanger og stilnivå, men vi vil nok (per i dag) anbefale å bruke mer etablerte uttrykksmåter.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ekstramural/
|
Ekstramural
|
Jeg har hørt noen si at de skal i et «ekstramuralt» møte når møtet holdes et annet sted enn der de jobber til daglig. Finnes ordet ekstramural i norsk, og hva kommer det av?
|
Ordet ekstramural brukes i noen grad på norsk, men kan ikke uten videre anbefales i allmennspråket. Ekstramural ser ut til å være noe brukt i medisinsk fagspråk, blant annet om behandling utenfor sykehus. Opprinnelsen er latin extra muros, som betyr ‘utenfor murene, utenfor veggene’, for ikke å si ‘utamurs’. Inn i norsk er ekstramural ganske sikkert kommet via engelsk, der det ifølge en stor ordbok kan bety ‘som finner sted utenfor en institusjons (bys etc.) område’. Man støter på ordet ekstramural i mange norske tekster på Internett, men på nb.no finner vi bare en håndfull eksempler fra før år 2000. Men det står i visse ordbøker og må nok regnes som et etablert ord i norsk i dag, selv om det har et visst motepreg. Vi vil ikke nettopp anbefale noen å ta ekstramural i bruk i allmennspråket. På norske arbeidsplasser heter dette bare «utenfor huset» e.l., og i alle fall ikke «extra muros». På den andre siden kan man jo forstå at det trengs et adjektiv for « utamurs aktiviteter», jamfør det nyttige «utaskjærs virksomhet».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/karakter-eller-rollefigur/
|
Karakter eller rollefigur?
|
Eg har fleire gonger i det siste sett ordet karakter brukt om fiktive personar i filmar og teaterstykke. Kan ein bruke dette ordet på den måten?
|
Det er ikkje umogleg, men bruk helst rollefigur. Vi finn karakter i den aktuelle tydinga i norske ordbøker. Ordet vart nytta ein del om rollefigur på 1800-talet og før, og i nyare tid har denne bruken auka kraftig med engelsk påverknad. Vi tilrår ordet rollefigur, som har vore godt innarbeidd i norsk fagspråk på 1900-talet attåt rolle, figur, person og skikkelse. Kva som høver best, kjem an på nyansen og den språklege samanhengen. Rollefigur (rollfigur) er òg nytta i svensk. Både svensk og norsk Wikipedia har opplysande artiklar om ordet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hurtigrute-og-hurtigruteskip/
|
Hurtigrute og hurtigruteskip
|
Heter det hurtigruta, eller må man skrive hurtigruten? Og skal det være stor eller liten forbokstav?
|
Du kan trygt skrive hurtigruta om institusjonen og hurtigruteskipene. Bare selve selskapet heter Hurtigruten. Hurtigrute har lenge vært et fellesnavn i norsk, så man kan skrive hurtigruta (som er den vanligste formen langs kysten) eller hurtigruten med liten h om både den faste ruta Bergen–Kirkenes–Bergen og om hvert skip som inngår i den. Det er bare selskapsnavnet som må skrives Hurtigruten. Her er et innlegg om emnet fra Dag og Tid 10.11.2017:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjefditt-men-sjefsdatt/
|
Sjefditt, men sjefsdatt
|
Det heter tydeligvis sjefredaktør og ikke sjefsredaktør. Men det er vel en sjefsstilling, med -s-? Hvor er logikken?
|
Dette henger sammen med et tradisjonelt mønster der sjef- betyr ‘over-’ og sjefs- betyr ‘som hører til sjefen’. Mønsteret kan være i ferd med å rakne, men det er viktig å beholde det der vi ellers får tvetydighet, som i sjef(s)sekretær. ‘Over-’ eller ‘sjefens’? Slår du opp i større ordbøker, vil du se at det står sjefarkitekt, sjefarkivar, sjefflyger, sjeffotograf, sjefforhandler, sjefingeniør og sjefredaktør uten -s-. Vi kan legge til sjefdirektør og sjefflygeleder. Sjeføkonomene lyder stort sett regelen, enda de oftest mangler i ordbøkene. Sjefkokk (overkokk) er av samme slag, men sjefskokk i samme betydning ble fort vanlig. Felles for alle disse er at sjef- betyr ‘hoved-’ eller ‘over-’. En sjefsekretær er en førstesekretær. En sjefssekretær er derimot sjefens sekretær, slik en sjefstjener (foreldet) er sjefens tjener. Disse hører altså til sjefen i en viss forstand, nesten på linje med sjefskontor, sjefsstilling og sjefsegenskaper. Avvik fra hovedmønsteret finner vi langt tilbake i de fleste parene, men sjelden i sjefredaktør. Tendens: nye sjefer får -s- uansett Sammensetningene sjefredaktør (som er av de eldste ordene her) og sjeføkonom (som er nyere) bygger altså på den samme logikken som chief editor og chief economist. Det virker som om sjef- i betydningen ‘hoved-’ ble svekket utover på 1900-tallet, mens substantivet sjef med tilhørende fuge-s ble styrket (helt til engelsk – men bare i enkelte tilfeller – fikk større innflytelse). Mellom sjefredaktørene og sjeføkonomene er det mange betegnelser som vakler mellom sjef- og sjefs-, som sjefkonsulent/sjefskonsulent. De fleste sjeffysioterapeuter kaller seg visst sjefsfysioterapeut, og den samme s-en ser vi ofte hos sjefforskerne/sjefsforskerne. I ordet sjefshurpe – som vi har fått spørsmål om – har nok s-en vært der hele tiden, enda logikken ovenfor tilsier sjefhurpe, for det er sjelden snakk om hurpa til sjefen. I likestillingens navn legger vil til sjefsidiot, som nok oftest er en mann (det er i alle fall vanligere å skrive «han er en idiot» enn «hun er en idiot»). Vi finner dessuten oftest s i sjefsmoderator. Det kan til og med tenkes at slanguttrykket (helt) sjef har fremmet s-bruken i det siste, for sammensetninger med sjef i denne betydningen har gjerne -s-. Vi noterer oss at danskene på sin side har gått den andre veien og rendyrket chef- uten s i rettskrivningen. I svensk ser det ut til at de rendyrker s -varianten i noen ord, men ikke i andre (jf. f.eks. chef(s)post og chef(s)ko(c)k i de to språkene). Et siste eksempel: Svensk og norsk vakler mellom variantene i sjef(s)dirigent, mens danskene holder s-en unna.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-like-mate/
|
I like måte
|
Hvordan staves det ofte brukte muntlige uttrykket /i lige måde/? Skrives det slik det uttales?
|
Det riktige er å skrive «i like måte», altså med k og t. Før 1907 skrev man mer eller mindre dansk, og da skulle det være «i lige maade». I perioden 1907–1917 var «i lige maade» og den norske skrivemåten «i like maate» valgfrie. I 1917 ble «i like måte» fastsatt som den eneste riktige skrivemåten. Uttalen Uttalen henger likevel igjen i dansken. Både i Bokmålsordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok står det at skrivemåten er «i like måte», men at det ofte uttales /i lige måde/. Bjarne Berulfsen skrev i Norsk uttaleordbok (1969) at /i lige måde/ fremdeles må aksepteres som en uttalevariant ved siden av den bokstavrette med hard konsonant. Det samme skrev han om /kjøbmann/. Uttrykket i like måte er et slags lydfossil. Det er ikke mange andre uttrykk folk skriver på norsk og uttaler på dansk. Andre uttrykk med samme betydning Et annet uttrykk for i like måte er det enklere like så. Mange blander uttrykkene sammen til «i like så» (ofte uttalt /i lige så/ eller /i lie så/). Sammenblandingen kan ikke anbefales i skrift. Det kan derimot uttrykkene takk, det samme og (takk) like ens og (takk) like så.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-dagsordenen/
|
På dagsorden(en)
|
Bør jeg skrive «sette på dagsorden» eller «sette på dagsordenen»?
|
Skriv «på dagsordenen». Sammenlign disse uttrykkene: en dagsorden > på dagsorden en et program > på programm et en sak > til sak en Men hvorfor ikke sammenligne med «en verden»? Det heter jo helst «i verden» (sjelden «i (den) verdenen»). Svaret er at verden er et helt spesielt ord der -en historisk skriver seg fra bøyningsendelsen (bestemt form entall). Noen vil nok protestere og nekte for at de uttaler - en to ganger. De har nok rett. Men det er vanlig at bøyningsendelsen - en smelter helt eller delvis inn i en foregående n. For eksempel kan man uttale på banen som på baan uten at særlig mange reagerer.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-oy-oya/
|
En øy – øya?
|
Etter gjeldende rettskrivning kan man skrive både ei øy og en øy og øya og øyen. Men hvordan kan formene kombineres?
|
Vi har to kombinasjoner med sterk indre sammenheng språkhistorisk sett: 1) ei øy – øya (hunkjønn) 2) en øy – øyen (hankjønn eller felleskjønn) Kombinasjon 1 svarer til vanlig norsk rundt omkring i landet, der vi også finner bestemte former som øyo, øye osv., alle uten n. Kombinasjon 2 svarer til bergensk og visse sosiolekter i de store byene. Denne varianten har en sterk rot i den eldre dansknorske formen en ø – øen. Det har vokst fram et «kompromiss» mellom 1 og 2 som står sterkt i Oslo og i bokmålsnært talemål: 3) en øy – øya Dette er helt akseptert i bokmål. Man kan diskutere om øya her er en hunkjønnsform eller bare en a-endelse. Noen oppfatter nok variant 3 som et stilbrudd, men det er uansett et mye mindre stilbrudd enn 4) ei øy – øyen Denne kombinasjonen mangler talemålsgrunnlag og er språkhistorisk sett helt umotivert. Den kan ikke anbefales. I boka Godt språk i lærebøker (Norsk språkråd, 1999) står det på s. 168: Vi nevner igjen at man på bokmål godt kan kombinere en bok med boka, ved siden av ei bok – boka, men ikke ei bok – boken.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/berserk/
|
Berserk
|
På VG Nett i dag stod det følgende: «Strømkunde gikk beskjerk. En kvinnelig saksbehandler ved Vestby sosialkontor ble tirsdag slått ned av en mann som ikke fikk hjelp med strømregningen.» «Beskjerk» er en variant jeg ikke har sett før!
|
Det kan hende at journalisten ikke vet hva en berserk er. På Østlandet uttales -rs- som sj, og stort sett blir e til æ foran r. Uttalen blir da /bæsjærk/. En som ikke kjenner ordet, kan oppfatte det som alt fra «besjerk» til «bersærk» og «bærsærk» (bersærk = den danske skrivemåten, og svenskene skriver bärsärk). Berserkr ble i gammelnorsk tid brukt om krigere som kunne øse seg opp i et transeaktig raseri og hogge ned alt rundt seg. I dag er å gå berserk synonymt med å gå amok. Ordet består av to ledd. Det første leddet er ber. Det kan komme av adjektivet berr ‘bar’ (altså uten brynje o.l.), men mest sannsynlig er det av samme rot som bjørn (jf. krigere i bjørnefell). Det andre leddet er serkr, som betydde ‘skjorte’, altså noe litt annet enn serk i dag. Ved siden av uttrykket å gå berserk har vi sammensetningen berserkgang eller berserksgang (også skrevet berserkergang). Noen uttaler berserk med trykket på andre staving, andre med trykket på første. Hadde ordet vært nedarvet muntlig fra gammelnorsk, ville nok trykket ligget på den første stavingen: ber serk. Det ville dessuten bare hett berserkgang, ikke berserk er gang i rettskrivningen. Den sistnevnte formen henger sammen med de frarådde skrivemåtene «en berserker – flere berserkere», som hverken kan kalles opprinnelige eller moderne i norsk. Bjarne Berulfsens Uttaleordbok fra 1969 oppgir dette:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/columbi-egg/
|
Columbi egg
|
I ein artikkel vi skriv i lag, har ein av oss nytta ordet columbiegg, men det syner seg at ingen av oss kan definere det eksakt, og vi kan heller ikkje semjast om stavemåten. Er det kanskje columbi-egg eller kolumbiegg?
|
I Bokmålsordboka står det: columbi egg (etter en kjent historie om Kristoffer Columbus (1451−1506), som skulle fått et egg til å stå på enden ved å knuse spissen mot bordet) enkel, men genial løsning Som de ser, er det snakk om «å tenkje utanfor boksen», som det gjerne heiter no. Andre variantar har vore i bruk, men rettskrivinga har berre eit columbi egg. Dansk har columbusæg (og på norsk har til og med kolumbusegg vore brukt). Meir om bakgrunnen I Bevingede ord frå Kunnskapsforlaget står dette: Columbi egg om tilsynelatende uløselig oppgave som i virkeligheten er meget enkel, henspiller på en anekdote om Columbus i den ital. historieskriver Jêrome Benzonis Historia del mondo nuovo (1565). Her fortelles det at Columbus under et gjestebud som ble holdt for ham av kardinal Mendoza, løste et problem som ingen hadde klart før ham – å få et egg til å stå på enden – ved å la enden få et lite knekk så den ble flat. Det kan vel tenkes at episoden virkelig har funnet sted, men trikket var kjent mye tidligere. Da den ital. arkitekt Filippo Brunelleschi (1377–1446) for sine kolleger foreslo å sette kuppel på domkirken i Firenze, mente alle at planen var umulig å realisere. Brunelleschi foreslo da videre at den som kunne få et egg til å stå på enden på en marmorplate, skulle fullføre kirken. Alle prøvde seg forgjeves, inntil Brunelleschi løste oppgaven på samme måten som Columbus. Kollegene mente at de også kunne gjort det på den måten, men fikk til svar: «Ja, men dere gjorde det ikke. Og hadde dere sett mine tegninger til kuppelen, ville dere også ha visst hvordan det skulle gjøres.» Brunelleschi fullførte kuppelen, som ofte blir kalt den mest berømte i verden.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttale-av-saed-vaepnet-og-forraeder/
|
Uttale av sæd, væpnet og forræder
|
I radioen er det nå mange som uttaler ordene sæd og væpnet med æ-lyd. Hvordan kan det ha seg? Jeg hørte aldri noe annet enn e-uttale før.
|
Du har rett i at /sed/ og /vepne/ har vært det vanlige i uttale av bokmål og nynorsk og i mye talemål ellers. Vi kan legge til /forreder/ for forræder og /eser/ for æser (norrøne guder). Her har det altså vært et tradisjonsbrudd i uttalen. Mange må ha lært disse ordene først gjennom lesning, og så har de tatt i bruk en rein leseuttale. Æ og e må ikke tas for bokstavelig Historisk er æ en såkalt i-omlyd av å. I rettskrivinga bruker vi ofte æ i ord (eller former) som har sammenheng med ord (eller former) med å. Eksempler: Væte og væske henger sammen med adjektivet våt. Ætt henger sammen med verbet å eie, som i preteritum har hett åtte. Tær heter i entall tå. (Merk at særlig bokmål ofte har æ foran r og l uavhengig av sammenhenger i språket, som i å være, jf. nynorsk vere.) Videre: Ås (gud) heter i flertall æser. Væpne henger sammen med substantivet våpen. Sæd henger sammen med å så. Forræder henger sammen med verbet å forråde. Variasjonen i e-og æ-uttale i dialektene er enorm. Det er ikke noe i veien for å uttale ord med e og æ etter dialekten, altså med e for æ og æ for e der det måtte falle naturlig. Noen dialekter har mye æ-uttale; for eksempel kan sete hete sæte, og det gamle norske sæde (se forklaring nedenfor) kan ha hett sæe. I en dialekt av dette slaget kan nok nyere ord fra skriftmålet/standardspråket også få æ-uttale. Men alt i alt er dialektgrunnlaget for æ-uttale i ordene på lista ovenfor nokså tynt. Det er sjelden tradisjonelt bygdemål som ligger under når vi stadig oftere hører æ-uttale i mediene. Og hvis man først snakker mer eller mindre bokmålsnært, spiller det ikke så stor rolle hva noe har hett i den dialekten man kanskje har lagt fra seg. For den som skal lese noe på normert bokmål eller nynorsk, kan det være et godt råd å uttale væpne, sæd, forræder og æser med samme rotvokal som i væte og sete. En liten merknad om ordet seter / sæter, som vi finner i stedsnavn og etternavn fra hele landet: Variantene seter og sæter må heller ikke tas for bokstavelig. Man kan uttale dem med e eller æ etter egen dialekt eller dialekten på stedet. Nærmere om sæd Sæd er et gammelt ord for det som sås (jf. utsæd); sekundært er det et ord for sperma. I eldre bibelutgaver ble det sådd sæd der det nå sås korn. Det er ikke så rart at vi har hatt et tradisjonsbrudd i uttalen av dette ordet. For det første er ikke sæd et gammelt dialektord, men snarere en fagterm med rot i skriftfellesskapet med dansk. Skriftuttalen med d røper det. Gamle i dialektene er derimot intetkjønnsordene sæde og såd med stum d. (Sæde og såd kan bare vise til det som sås; for sperma brukte man helt andre ord før.) For det andre har hverken såing eller inseminasjon vært vanlige samtaleemner rundt kjøkkenbordet. Før var det nok mange som støtte på ordet sæd første gang i pornoblad eller lærebøker. Hvis de uttalte det med æ, var det kanskje ingen som rettet på dem. I neste omgang lærte de bort ordet til yngre ungdommer, med /æ/. Æ-uttalen har altså lenge blitt spredt både gjennom skrift og tale. En fordel med skriftuttalen /sæd/ er at ordet blir lettere å skille fra sed, som i sed og skikk og sedvane. Men det forutsetter at alle tar i bruk skriftuttalen, og det er både urealistisk og urimelig. Og uansett må vi leve med at /veske/ kan stå for både veske og væske. Tre eksempler på rim hos norske diktere Bjørnstjerne Bjørnson: Arnulf Øverland:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-uttales-nardo/
|
Hvordan uttales Nardo?
|
Hva er den lokale uttalen av Nardo i Tronheim?
|
Den tradisjonelle uttalen har lang a og tjukk l for rd. Å uttale Nardo med rd er i prinsippet som å uttale jorda, jordet, gården og lignende med rd. Vi har ikke oversikt over uttalen i dag, men trolig er bokstavuttalen med rd på frammarsj. I 14. bind av Norske Gaardnavne av Oluf Rygh står dette: Streken over a-en betyr at a-en er lang, streken gjennom l-en betyr at l-en er tjukk l, aksenten over o-en betyr at o-en er trang («vanlig» o-lyd), og aksentegnet midt i viser at trykk og tonelag er som i Oslo (tonem 2).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/noen-hver-eller-noen-og-enhver/
|
Noen hver eller noen og enhver?
|
Er det riktig å skrive noen og enhver, eller heter det noen hver?
|
Tradisjonelt heter det noen hver (og sjeldnere: noen og hver). Vi anbefaler det. Betydningen er ‘både den ene og den andre, de fleste, hvem som helst’. Denne gamle særnorske frasen er blitt blandet sammen med alle og enhver, som betyr ‘hver eneste en’. Sammenblandingen er godt over hundre år gammel, men det var lite noen og enhver på trykk før rundt 1970. Så sent som i perioden 2010–2014 utgjorde noen og enhver under halvparten av tilfellene i trykt tekst. Men på nettet er stoda snart omvendt, så noen hver har visst kommet i stuss. På nynorsk (nokon kvar) er det mye mindre blanding, for det finnes ikke noe som heter *einkvar fra gammelt av. (Enhver har vi fra skriftfellesskapet med dansk.) Opprinnelig het det noko kvar (som kan forklares med ‘noe nær hver eneste’) men så begynte noko å rette seg grammatisk etter kvar.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tofaktorautentisering-totrinnsbekreftelse-og-liknande/
|
Tofaktorautentisering, totrinnsbekreftelse og liknande
|
Kva er rettast av desse alternativa? 1) tofaktor autentisering 2) to-faktor autentisering 3) tofaktor-autentisering 4) to-faktor-autentisering 5) tofaktorautentisering 6) tofaktor s autentisering og så vidare med -s- 7) 2-faktor autentisering og så vidare med sifferet 2 Kva heiter forresten totrinnsbekreftelse på nynorsk?
|
Det rettaste er tofaktorautentisering (5). Dei to fyrste variantane rår vi frå. Bindestrekvariantane 3 og 4 kan brukast pedagogisk, om ein meiner det må til for at lesaren skal oppfatta ordet greitt. Siffervariantane er frårådde. Det kan vera påverknad frå engelsk som gjer at vi ikkje brukar varianten med -s-, men det er det uråd å endra på. Totrinnsbekreftelse og liknande Bokmål totrinnsbekreftelse kan gjerne kallast tostegsstadfesting i tradisjonell nynorsk, men alle variantar med trinn/steg og stadfesting/bekrefting er formelt korrekte. Likeins kan totrinnspålogging gjerne kallast tostegspålogging. Merk at det er grammatisk rett med både to stegs stadfesting, tostegs stadfesting og tostegsstadfesting, med tre ulike uttalar. Det nye faste IT-omgrepet bør likevel skrivast i eitt, for det blir helst uttalt som eitt ord.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nordlending/
|
Nordlending
|
Hva er en nordlending?
|
Ordet nordlending brukes i to betydninger. I Bokmålsordboka er nordlending forklart som 1 person fra Nordland, til forskjell fra tromsværing og finnmarking 2 person fra Nord-Norge Den historiske bakgrunnen for betydning 2, som på mange måter er den primære, er at hele det nordlige Norge i eldre tid i perioder lå under Bergenhus eller Trondheim hovedlen og ble kalt Nordlandene eller Nordland. Men Vardøhus (nå: Finnmark) var òg i lange perioder eget len og amt og atskilt fra Nordlandene. Det er mange finnmarkinger som ikke ønsker å bli kalt «nordlendinger». Når man omtaler folk fra Finnmark særskilt, er det rimelig å bruke ordet finnmarking. Til slutt en sak om ordet nordlending fra Nordlands framtid 6.12.2000.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/overgangsvinduet/
|
Overgangsvinduet
|
Hva er et overgangsvindu, og hva er bakgrunnen for ordet?
|
Ordet overgangsvindu er en oversettelse av engelsk transfer window. Overgangsvinduet er et fastsatt tidsrom da fotballklubber har lov til å kjøpe nye spillere. Det er gjerne to slike perioder i løpet av året – en før sesongen og en i sesongen. Ifølge Wikipedia ble ordningen gjort obligatorisk av Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) i 2002. Egentlig dreide det seg bare om kjøp av spillere fra andre land, men i dag brukes det visst her i landet også om kjøp av nye norske spillere fra andre klubber. Det er vanlig å bruke ord for utstrekning i rommet for å betegne utstrekning i tid. Bare tenk på selve ordet utstrekning, eller tenk på ordene rom og ramme i tidsrom og tidsramme. Vi ser til og med på utsnitt av tida som en slags beholdere, jamfør uttrykk som i år og i dag. I nyere engelsk kan window (egentlig «of opportunity») betegne et tidsrom da det er mulig å få til noe bestemt. Når slike vindu lukker seg, haster det. Opprinnelsen er romfartsterminologi fra 1960-åra, der (launch) window betegnet korte tidsrom da en kunne skyte opp en rakett eller en satellitt og ha mulighet til å treffe et bestemt mål.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/folk-fra-australia/
|
Folk fra Australia
|
Når en person er fra Australia, er hun da australer, australier eller australiener?
|
Det riktige er australier på bokmål, australiar på nynorsk. Bøyningen er slik: bokmål: (en) australier – (denne) australieren – (flere) australiere – (alle) australierne nynorsk: (ein) australiar – (denne) australiaren – (fleire) australiarar – (alle) australiarane Adjektivet er australsk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/apekoppevirus-ikke-apekoppervirus/
|
Apekoppevirus, ikke apekoppervirus
|
Jeg ser at det er flere som skriver «apekoppervirus». Det ser nesten like galt ut som «meslingervirus» for meslingvirus. Eller er det riktig?
|
Nei, det er ikke riktig. Vi sløyfer flertalls-r-en både i sammensetninger med kopper og i sammensetninger med meslinger. Virus som fremkaller sykdommen kopper, heter koppevirus uten -r-, og vaksinen mot sykdommen heter koppevaksine. Det vanligste har vært å beholde e-en fra kopp e virus i lengre sammensetninger. Det har altså for det meste hett vannkoppevirus og så videre. Det taler for apekoppevirus. Mange sløyfer nå e-en og skriver f.eks. apekoppvirus. Selve navnet på dette viruset er forresten omstridt, se Tidsskrift for Den norske legeforening.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/grunna-og-grunnet/
|
Grunna og grunnet
|
Kan eg skriva grunna i staden for på grunn av eller fordi? Eg finn ikkje den bruken av ordet i nynorskordbøkene mine.
|
Grammatisk er det ikkje noko i vegen for å skriva «grunna det og det», og det er ikkje utenkjeleg at dette uttrykket kjem til å dukka opp i Nynorskordboka. Men det er ein grunn til at det ikkje har vore oppført før: Det skriv seg ikkje frå dialektane, og det har difor vore lite brukt i gjennomarbeidd nynorsk. Nedanfor omtalar vi ordet som eit bokmålsord (grunnet). Stutt, men likevel stivt Grunnet er ikkje gammalt kansellispråk, men snarare moderne kontoristspråk (frå slutten av 1800-talet). Det kan verka både praktisk og talemålsnært fordi det er kortare enn alternativet på grunn av. Vi merkar gjerne ikkje kor stivt ordet er, før vi set det inn i ei kvardagsleg munnleg ytring. Døme på bokmål: Stengt grunnet sykdom. I dag blir jeg borte grunnet forkjølelse. Jeg stikker en tur i butikken grunnet at vi snart er tomme for melk. Det fyrste dømet er lite påfallande, men dei to andre er klåre stilbrot med svulstige overtonar. Grunnet er altså svært formelt, og blir helst brukt av institusjonar. Når privatpersonar brukar det, handlar det sjeldan om noko i deira eige liv. Stilidealet i nynorsk er å bruka same slags formuleringar i administrasjonsspråket som i kvardagspråket, der kvardagsspråket er dekkjande. Dette gjeld sjølvsagt ikkje fagterminologi, men grunna er ikkje ein fagterm; det er snarare eit bindeord. I vanleg norsk talemål har ein alltid greidd seg med på grunn av. Merkeleg nok vart grunnet mest brukt i dei tiåra då talemålstrekk for alvor braut seg fram i skriftmålet, i fyrste helvta av 1900-talet. Men ordet høyrer meir til i telegramstil enn i attgjeving av talemål. Alternativ Det siste dømet ovanfor inneheld formuleringa grunnet at. Merk at på grunn av at ikkje er det beste alternativet. Det greiaste er beint fram å skriva fordi. Vi tilrår desse løysingane på nynorsk: Stengt på grunn av sjukdom. I dag blir eg borte på grunn av forkjøling / fordi eg er forkjølt. Eg stikk ein tur i butikken fordi vi snart er tomme for mjølk. Det stuttaste alternativet er då/da, men det er mindre godt. Av og til er det stuttaste det stivaste. Språkleg snarveg Nokre ord om tydinga til slutt: Setningar med grunnet er litt vanskelege å analysera reint logisk. Det er som om det manglar ein preposisjon («i» eller «på») etter ordet. Grunnet kan synast å gje best bokstavleg meining der det kan tolkast om lag som «begrunnet med», jamfør «Ho sa opp grunna …». Men ved nærare ettersyn går det ikkje heilt opp det heller. Grunnet må nok reknast som ein språkleg snarveg. Snarvegar kan vera gode å ty til, men nett denne trengst i grunnen ikkje i nynorsk. Det kan henda at bruken av grunnet skriv seg frå dansk; jamfør supplementet på botnen av denne artikkelen i Ordbog over det danske Sprog).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-eller-ett/
|
Et eller ett?
|
Når skal vi skrive et, og når skal vi skrive ett? Hva med et eller annet og ett og annet?
|
Bruk ett når du ville ha uttalt ordet med tydelig trykk. Bruk et med én t ellers. Når du sikter til tallet 1 (i motsetning til 2 eller flere), har ordet trykk og skrives ett. Svaret på det siste spørsmålet står under «Spesielle uttrykk» nedenfor. Ett svarer altså noenlunde til one (tallet) på engelsk, mens et svarer til a. Se på forskjellen her (uthevet = trykksterkt): 1 Jeg skal på et møte i dag. 2 Jeg skal på ett møte i dag. (Altså ikke flere.) I (2) kunne vi ha skutt inn «bare». Det er antallet som er i fokus. I (1) fokuserer vi mer på hva slags ting det er snakk om; vi kunne til og med ha sløyfet et i dette eksempelet. Flere eksempler (uthevet = trykksterkt): 1 Hun spiste et marsipanbrød til frokost. 2 Hun spiste ett marsipanbrød til frokost. (Altså ikke flere.) 1 Jeg har et par sokker som du kan få låne. 2 Jeg har ett par sokker, så jeg har ikke noen å låne bort. Et viktig eksempel er Ett minutts stillhet Her ligger trykket på ett. Hvis trykket hadde ligget på minutt, måtte vi ha skrevet et. Men da hadde vi satt minuttet i kontrast til sekund og time. Det ville vært søkt. Før ville vi ha sagt at et er ubestemt artikkel og at ett er tallord. I dag er disse gruppene slått sammen i skolegrammatikken, og begge ordene regnes nå som mengdeord (kvantorer), en undergruppe av ordklassen determinativ (bestemmerord). Flere eksempler og forbindelsen «et av» «For et år siden» er nøytralt eller står i motsetning til kortere tidsrom, mens «for ett år siden» står i motsetning til to eller flere år. Også i det følgende eksemplet er det mest naturlig med ett, selv om antallet ikke er i fokus: Forbedringer på ett område kan være ulemper på et annet. Et(t) av følger de samme reglene som et(t) alene. Et eksempel: Blåveisen er et av vårens underverker. Blåveisen er (bare) ett av vårens underverker, gåsunger et annet. (Merk: I «et av» ser vi at et rekker litt lenger enn det engelske a.) Spesielle uttrykk: et(t) eller annet, et(t) og annet, et(t) eneste Her er det valgfrihet. Det samme gjelder en/én eller annen osv. Man kan følge prinsippet ovenfor og skille mellom trykklett og trykksterk uttale (ulik betydning er det neppe snakk om). Eventuelt kan man velge det enkleste (altså et) uavhengig av trykket, eller hvis trykket ikke har så mye å si. I et / ett og annet og særlig i et / ett eller annet er to t-er likevel det vanligste. I forbindelsen et(t) eneste hører man tydelig forskjell på variantene. Her kan man trygt rette seg etter øret. Ligger trykket på ett, bør man skrive det slik. Én og éi med aksent svarer til ett med to t-er Ved hankjønnsord eller hunkjønnsord er det én eller éi vi bruker for å markere ettertrykk. Når det uansett er klart hvordan formuleringen skal leses, er det vanlig å sløyfe aksenten. I en formulering som «minst en av fire» er det teknisk sett riktig med aksent, men de fleste sløyfer den, og det er også riktig.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-sin-alminnelighet-eller-i-dens-dets-alminnelighet/
|
I SIN alminnelighet eller i DENS/DETS alminnelighet?
|
Det heter «livet i sin alminnelighet» og «kunsten i sin alminnelighet» når livet og kunsten er subjekt. Men hva hvis disse ordene er objekt? Ta for eksempel setningene «Jeg skriver om livet i __ alminnelighet» og «Jeg skriver om kunsten i __ alminnelighet». Må jeg bruke henholdsvis dets og dens?
|
Nei, du kan trygt bruke i sin alminnelighet i alle tilfeller. Det kan regnes som et fast uttrykk. I norsk foretrekkes gjerne refleksivpronomenet si/sin/sitt/sine der meningen ikke er til å misforstå. Her er et godt eksempel hentet fra forordet til fjerde utgave av Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (1987): Den samme regelen gjelder uttrykket i sin helhet. Eksempel: «Han viet boka i sin helhet til emnet moderne norsk». Det er ikke direkte galt å skrive dens, men det er unødig stivt. Det er ingen grunn å velge dens/dets så lenge meningen vil bli oppfattet korrekt med sin. Meningen er altså «boka i sin helhet», ikke «han i sin helhet». Det forstår nok de fleste. Et siste eksempel på mer eller mindre faste uttrykk med sin: «De overlot ham til sin skjebne.» I utgangspunktet viser sin til subjektet i setningen; med andre ord kan setningen analyseres slik at sin er knyttet til de. Men alle som kjenner uttrykket, forstår at det handler om skjebnen til objektet (ham). Man kan trygt skrive sin.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/akkompagnere-med-m/
|
Akkompagnere med -m-
|
Jeg finner ikke ordet «akkopagnere» i ordlista. Hva skal jeg skrive?
|
Skriv akkompagnere (og akkompagnement). Du har bare glemt en -m-, og du er ikke den første som har gjort det. Derfor legger vi dette svaret i svarbasen vår, så andre som søker etter ordet uten -m-, kan finne den riktige skrivemåten.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-spraket-i-oslo-dialekt-eller-bokmal/
|
Er språket i Oslo dialekt eller bokmål?
|
Jeg diskuterer med en som påstår at språket i Oslo ikke er en dialekt, men bokmål, noe jeg ikke er enig i. Det står masse på Internett om bergensdialekten og andre dialekter, men ingenting om oslodialekten. Kan dere hjelpe meg?
|
Det er riktig å kalle tradisjonelt oslomål i de brede lag dialekt. Men jo «finere» varianten er, jo vanskeligere blir det å skille den fra talt konservativt bokmål, som gjerne regnes som standardspråk, som igjen regnes som det motsatte av dialekt. Hverken dialekt, språket i Oslo eller standardspråk er entydige begreper. Dialekt: Det finnes ulike definisjoner av dialekt. Tradisjonelt brukes det om geografisk definert talemål (geolekt), men det brukes også om talemålsvarietet i det hele tatt (medregnet sosiolekt o.a.). Det brukes også i motsetning til standardspråk. Språket i Oslo: Selv om bildet i virkeligheten er mer blandet, kan språket i Oslo deles i to hovedsosiolekter som har hatt ulike betegnelser: 1) østkantmål, bredt Vika-mål, gatespråk Typisk: trappa, sola (med tjukk l), gutta, bila/bilene, beina, øra, henda; har kasta, å væra / å være, dreiv, skreik, skøyt 2) vestkantmål, dannet dagligtale, finspråk Typisk: trappen, solen, guttene (gutta i faste uttrykk), bilene, benene/bena, ørene, hendene, bilene; har kastet, å være, drev, skrek, skjøt Forskjellen mellom de to variantene er minkende. Den såkalt dannede dagligtale i Oslo tales især i vest og i middelklassen og overklassen. Denne «finere» språkvarianten har ved siden av finbergensk alltid vært det viktigste mønsteret for talt bokmål. «Finspråket» i Oslo har spredt seg kraftig geografisk og sosialt de siste tiårene, samtidig som det er myket noe opp i kantene. Det er vanskelig å skille dette språket fra språk i høyere samfunnslag i andre byer på Sør-Østlandet, så det går gjerne under navnet « standard østnorsk » eller «dannet østnorsk». Nå finnes det ikke noe offisielt (talt) standardspråk i Norge, og mange språkforskere mener at ingen strengt tatt snakker bokmål. Det talemålet som ligner mest på skriftspråket bokmål, er likevel ikke langt unna å fungere som et standardspråk (se f.eks. diskusjonen om standardtalemål i Norsk lingvistisk tidskrift 1/2009). Merk at bokmålsnormen inneholder et bredt register med a-endelser, diftonger og annet som dekker mye av det tradisjonelle folkemålet i Oslo, men disse trekkene blir gjerne regnet som radikale. Mange oppfatter bare det såkalt moderate eller konservative bokmålet som standardspråk. Hvis vi opererer med en definisjon av standardspråk som det motsatte av dialekt, kan vi si det slik: I den grad standard østnorsk måtte være et standardspråk, er en god del av talemålet i Oslo ikke å regne som dialekt. Men man kan også snu på det og si at et standardspråk eller nasjonalspråk nettopp er en dialekt, nærmere bestemt en dialekt med hær og flåte. Alt i alt blir det uavgjort mellom deg og diskusjonspartneren din med hensyn til «finspråket». Når det gjelder resten av oslomålet, er det ingen tvil om at det er du som har rett. Det er lang tradisjon for å reservere ordet oslomål eller oslodialekt for det tradisjonelle folkemålet, (jf. begrepet «folk flest»). Denne dialekten er i nær slekt med andre dialekter i østlandsområdet. Mer litteratur Det finnes en del litteratur om oslomålet, men det kan være bedre å gå på nb.no enn å google. Et godt utgangspunkt er artikkelen «Oslo bymål» av Geirr Wiggen i Den store dialektboka fra 1990 (s. 179–184). En kortere omtale av språklige trekk finner du i Store norske leksikon, der de to sosiolektene kalles «folkemålsvarianten» og «riksmålsvarianten». Her finnes det også en bibliografi. I tillegg kan vi nevne Norsk Talespråkskorpus, Oslo-delen. Den store klassikeren om emnet er Kristiania bymål: vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale av Amund B. Larsen (1907), men det er ikke mye igjen av særtrekkene eller de særnorske trekkene i det hverdagsspråket han beskriver. Tradisjonelt oslomål i skjønnlitteraturen finner du blant annet hos Oskar Braaten, og varianten Vika-mål er brukt i boka Karl Eugen Olsen fra Vika (1977) av Torill Hauger.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/punktum-i-forkortelser/
|
Punktum i forkortelser
|
I en periode fra midt i 1970-åra til tusenårsskiftet var det mulig å skrive forkortelser uten punktum til slutt. Hva er bakgrunnen for at det igjen ble obligatorisk med punktum i de fleste forkortelser?
|
Punktum ble med visse unntak obligatorisk igjen i f ebruar 1999. Bakgrunnen var bl.a. påtrykk fra statsinstitusjoner som gjerne ville ha en ensarta praksis i offentlige dokumenter. Det var mye veksling og rot, og det var ingen utsikter til at den nye skikken med sløyfing av punktum skulle bli enerådende. Fordelen med punktum er at man lettere ser hva som er en forkortelse. Det er f.eks. lettere å skjelne mellom bl.a. og bla enn mellom bl a og bla i løpende tekst. Merk at mål-, vekt- og myntenheter skal skrives uten punktum: cm for centimeter, dl for desiliter, kr for krone osv. Den regelen er minst hundre år gammel. I ordbøker og opplistende publikasjoner kan en fremdeles bruke forkortelser uten punktum for å spare plass. Her finner du de vanligste forkortelsene.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/neste-generasjons-andre-generasjons-og-liknende/
|
Neste generasjons, andre generasjons og liknende
|
Heter det neste generasjons teknologi eller neste generasjon teknologi? Hva med andre og tredje generasjon osv.? Og hva med andregenerasjons innvandrer?
|
Bruk helst generasjons med -s i slike sammenhenger, i alle fall dersom det siste ordet står i entall. Du har ofte flere mulige løsninger: Tre ord: neste generasjons teknologi; andre/annen generasjons teknologi To ord: nestegenerasjons teknologi; andregenerasjons/annengenerasjons teknologi Ett ord: nestegenerasjonsteknologi; andregenerasjonsteknologi/annengenerasjonsteknologi Variantene har tydelig ulik uttale. Andre merknader: Tre ord: minst entydig, for det kan også leses bokstavelig som teknologien til neste generasjon (mennesker) To ord: oppbygd på samme vis som f.eks. førsteklasses teknologi, annenrangs teknologi Ett ord: riktig når man uttaler det hele i ett ord Hva som er best av, er ofte avhengig av hva tredjeleddet (det ordet som står på plassen til teknologi) betyr, og hvor innarbeidet hele begrepet er. Når det gjelder andre/annen + generasjon + innvandrer, er alle mønstrene ovenfor riktige. Utviklingen har gått mot mer sammensetning, og alt i alt har andregenerasjons innvandrer blitt mest brukt. Men merk at selve ordbruken allerede regnes som foreldet. «Andregenerasjons innvandrere» har jo egentlig ikke innvandret. Det som før ble kalt førstegenerasjons innvandrer, heter nå bare innvandrer.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eks-eller-ekskl/
|
Eks. eller ekskl.?
|
Kan eksklusive forkortes eks.? Hvordan forkorter man i så fall eksemplar?
|
Eksklusive kan bare forkortes ekskl., som i «ekskl. mva.». Det er helt parallelt med inkl. Eks. står på sin side for både eksempel og eksemplar(er). (Ikke bruk e x. eller ekspl. for eksempel og eksemplar.) Det skal forresten være punktum i alle vanlige forkortelser bortsett fra forkortelser for mynt, mål og vekt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-er-refleksive-verb/
|
Kva er refleksive verb?
|
Eg skulle gjerne hatt ei forklaring på kva refleksive verb er. Er finnast (det finst) og synast (eg synest) døme på refleksive verb?
|
Det er tydinga som avgjer om eit verb er refleksivt, og desse to verba kan nok ikkje kallast refleksive. Noko refleksivt er noko som blir bøygt tilbake mot utgangspunktet. Eit refleksivt verb eller pronomen viser tilbake til den som handlar. Døme: Eg slo ballen (ikkje refleksivt) Eg slo meg (refleksivt) Eg skamma meg (refleksivt) Eg skjemde st (refleksivt) Meg er den same som eg. Meg viser altså tilbake til subjektet eg. Endinga -st i skjemdest har same funksjon. Denne endinga skriv seg frå det refleksive sik = ‘seg’ i gammalnorsk. Fleire døme: å undra seg = å undrast å samla seg = å samlast Her har vi refleksiv tyding i alle dei fire døma. Eit refleksivt verb er i Nynorskordboka forklart som eit verb «med eit refleksivt pronomen el. eit personleg pronomen med refleksiv funksjon som objektsform, til dømes i uttrykka ‘ho gifte seg’, ‘dei skunda seg’, ‘vi samlar oss’, ‘du undrar deg’». Ellers er termen refleksivt verb ikkje så mykje nytta. Verb på -st kallar vi gjerne st-verb (bokmål: s-verb). Undrast og samlast kan òg kallast refleksiv form av undra og samla. Ikkje alle verb på -st har refleksiv tyding, trass opphavet i gammalnorsk sik. Til dømes har det svært vanlege verbet møtast resiprok tyding (det tyder ‘møta kvarandre’). Nokre slike verb har til og med passiv tyding (seiast ‘bli sagd’ og kjennast ‘bli kjend’). Når vi ikkje straks ser noko refleksivt, resiprokt eller passivt ved eit st-verb i notidsspråket, kan vi kalle det eit aktivt st-verb. Finnast og synast er døme på slike verb, sjølv om ein kanskje kan ana noko refleksivt i dei (jf. nærskylde uttrykk som befinne seg og det synest for meg).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/innledningsfrase-i-rundskrivliknende-brev/
|
Innledningsfrase i rundskrivliknende brev?
|
Hvordan skal man begynne et brev som man vil sende til for eksempel alle kunder som et firma har i Vestfold fylke?
|
Det enkleste og beste er å innlede med for eksempel «Til alle våre kunder i Vestfold» (uten anførselstegn) i adressefeltet − altså med vanlig bruk av store og små forbokstaver, uten kursiv eller annen utheving og uten noe punktum til slutt (siden dette jo er en slags overskrift). Et brev som dette minner på mange måter om et rundskriv, og dermed kan man se bort fra alt som gjelder adresser og plassering av adresser i adressefelt o.l. (mottakernes navn og adresse blir vel klebet utenpå konvolutten hvis brevet skal sendes med vanlig post). De retningslinjene for utferdigelse av skriftlige dokumenter som tidligere ble fulgt i staten, omtalte også rundskriv. I et eksempel på et rundskriv i disse retningslinjene står det «Til statsinstitusjonene» med 12 pkt. Times i adressefeltet. Når det gjelder vanlige forretningsbrev og oppstilling av slike brev, gjelder fremdeles Norsk Standard NS 4129 «Kontordokumenter og blanketter. Utforming». En litt forenklet veiledning finnes i Finn-Erik Vinje: Skriveregler (Oslo 2009).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lige-mot-i-eldre-tekst/
|
Lige mot (i eldre tekst)
|
Jeg sliter litt med den eksakte betydningen av et eldre uttrykk. Det står: «Strækningen gaaer efter 6 innhugne Krydser i Fjeldet lige mot Nielsens Eiendom.» Det er «lige mot» som volder meg besvær. Kan det omskrives med: «rett mot»?
|
Ja. Språket du viser til, er norskpåvirket dansk, som var det offisielle skriftspråket her i landet før. På dansk brukes ofte lige (like) der vi bruker noe annet. Adverbet lige i uttrykk som lige ud, lige mod og lige hjem svarer til rett eller beint/bent på norsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ord-med-c-og-x/
|
Ord med c og x
|
Har dere en liste over ord som skal skrives med c og x på norsk? Hvordan er det forresten med nasjonalitetsord som canadisk/kanadisk? Finnes det generelle regler for fremmede bokstaver?
|
Nei, det finnes ikke helt generelle regler. Hvis du lurer på om et ord skal skrives med c eller x eller ikke, er det enkleste å gå rett til ordbøkene våre. Allerede på 1800-tallet begynte vi å skrive s, k og ks i mange fremmedord med c og x. Denne fornorskingen har vært en langsom prosess. For eksempel ble det først i 1938 obligatorisk å skrive eksellent for excellent. Vi kan ikke love at ortografien noen gang blir helt konsekvent på dette området. Vi kan likevel presentere en regel for noen av ordene. I tillegg kan vi servere vi en kort liste over ord som ofte skrives feil. Hovedregel for nasjonalitetsbetegnelser Vi kan skrive canadier eller kanadier og canadisk eller kanadisk, men bare Canada (ikke Kanada). Sammensetninger som kanadagås skriver vi med k (merk: liten forbokstav og ikke bindestrek). Det samme prinsippet gjelder Colombia (colombianer/kolombianer) Costa Rica (costaricaner/kostarikaner) Cuba (cubaner/kubaner) California (californier/kalifornier) Mexico (mexicaner/meksikaner) Se også lista Utanlandske stadnamn. Liste med c-feller og x-feller Her er noen ord som ofte har blitt skrevet med c eller x, men som skal skrives med s, k eller ks. Riktig Galt boikott, boikotte sentral ekstra frilans, frilanse handikap, handikappe oppbakking skanne, skanner svesisme transe miksmaster «boycott», «boycotte» «central» «extra» «freelance» «handicap», «handicappe» «oppbacking» «scanne», «scanner» «svecisme» «trance» «mixmaster»
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-en-bruke-den-for-han-og-hun/
|
Kan en bruke «den» for «han» og «hun»?
|
På svensk kan visst «den» brukes som kjønnsnøytralt pronomen. Eksempel: «Om en elev vill överklaga bör den först vända sig till rektor.» Kan man skrive slik på norsk?
|
Det finnes ikke noe forbud mot å skrive slik, og privat gjør man som man vil. Men denne ordbruken er så ukjent i norsk at den nærmest må kalles ugrammatisk. Den har foreløpig ingen plass i ordbøkene og kan ikke anbefales. «Den» om personer virker kort og godt fremmedgjørende og tingliggjørende. I tradisjonelt norsk talemål går man den stikk motsatte veien: Man bruker han og ho/hu om både personer og ting ut fra det grammatiske kjønnet til ordet. Eksempel: månen = han og sola = ho. Dette er fremdeles regelen i nynorsk. Det vanligste og mest naturlige i norsk vil være å si han eller hun. I litt formelt språk er vedkommende vanlig. Et tredje alternativ, som riktignok ikke er innarbeidet i språket til folk flest, er hen.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/canyon-og-canyoning/
|
Canyon og canyoning
|
Eg har ofte sett canyon brukt i samband med Altaelva. Ein canyon er vel berre eit gjel eller eit juv på norsk? Men finst det noko norsk ord for canyoning?
|
Ja, det enkle svaret på dei to spørsmåla er juv og juving. Ordet canyon (av spansk cañon ‘røyr’) blir brukt om gjel og dalar med bratte sider som er utgravne av vatn, jamfør Grand Canyon i Arizona. Sjølv om gjel ofte er mindre eller trongare enn canyons, er det ingenting i vegen for å bruke (elve)gjel om det relevante partiet av Altaelva (sjå Sautso i Store norske leksikon), eller å kalle det Altajuvet, slik somme før har gjort (søk i NOU 1978: 18A). For canyoning har juving slått gjennom, medan juvvandring delvis blir nytta om ein mindre krevjande variant. Vi kan elles nemne at Norsk Romsenter har spurt om ikkje byjuv er ei god nemning for fenomenet urban canyon, og Språkrådet har svara jo. Det heiter òg street canyon, så gatejuv (og gategjel) kan òg vere kandidatar.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-h-i-dahl-og-e-i-moe/
|
Hvorfor h i Dahl og e i Moe?
|
Hvorfor skriver folk som heter for eksempel Dahl, Lie, Moe eller Juul navnet sitt med h eller e eller en annen ekstra vokal?
|
De viktigste grunnene til at vi har stumme bokstaver i skriftspråket, er at bokstavene ble uttalt annerledes i tidligere tider, eller at folk skrev enkelte lyder annerledes enn vi gjør i dag. Markering av lang vokal Skrivemåtene du viser til, er en arv fra den tida da man markerte lang uttale av en vokal med utbrodering av selve vokalen. I dag trenger ikke ord med lang rotvokal noen ekstra kruseduller for å bli lest riktig. Ord har jo oftest lang rotvokal (som i dal) så sant det ikke kommer dobbelt konsonant etter (som i dall). E-en i ord som lie og moe skulle i sin tid altså markere at rotvokalen var lang. Den samme funksjonen har h-en i navnet «Dahl» hatt. Den ekstra e-en i «Lie» og «Moe» har aldri blitt uttalt i vanlig tale. En annen ting er at noen kan ha begynt å uttale navnet sitt med to stavelser etter skriftbildet. Nærmere om de enkelte navnene Bare en liten prosent skriver etternavnet sitt rett fram som Dal; de fleste skriver «Dahl». Svært få har «Jul» til etternavn; de fleste skriver «Juell», «Juul», Gjul», «Hjul» eller «Iuell». Det er en del som skriver etternavnet sitt «Mo», mens det er nesten ti ganger så mange som skriver «Moe». Veldig mange nordmenn har et etternavn som uttales /li:/. Få av dem skriver «Li» (hvis de ikke har kinesisk opphav). Mange flere skriver «Lie», og noen skriver «Lid». Opphavet til det norske etternavnet er selvsagt ordet li. På norrønt ble dette ordet skrevet med stungen d til slutt, så skrivemåten «Lid» har sin berettigelse. Den er på linje med tid, som uttales /ti:/ de fleste steder.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bynavn-i-finland-pa-finsk-eller-svensk/
|
Bynavn i Finland på finsk eller svensk?
|
Bør jeg bruke den finske eller svenske formen av navn på byer i Finland?
|
Der stedsnavn i Finland har både en svensk og en finsk form, anbefaler Språkrådet å velge den svenske formen. En bør altså skrive Esbo heller enn Espoo, Helsingfors heller enn Helsinki, Uleåborg heller enn Oulu osv. At de svenske formene bør ha prioritet, er også nedfelt i Tanums store rettskrivningsordbok, der de er hovedoppslagsord, og i lista Utanlandske stadnamn på nettsidene våre. Svensk er sidestilt med finsk som offisielt språk i Finland, men svensk er et mindretallsspråk som er under økende press. I sin tid gikk det ut en anbefaling fra Nordisk språksekretariat om at språknemndene i Norden burde tilrå de svenske formene av finske stedsnavn til bruk i skandinaviske språk. På et møte i Norsk språkråd i februar 2000 ble Helsingfors vedtatt som eneform.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vinsorter-og-drinker-stor-eller-liten-forbokstav/
|
Vinsorter og drinker: stor eller liten forbokstav?
|
Skal det være stor forbokstav i navn på vintyper? Og hva med navn på drinker, som martini, margarita og manhattan?
|
Hovedregelen er at det skal være liten forbokstav i betegnelser for matsorter: gudbrandsdalsost, brie, gravenstein. Den samme regelen gjelder for drikkevarer: cappucino, konjakk, beaujolais. I Finn-Erik Vinjes hefte Skriveregler er bloodymary nevnt som eksempel på drink. Betegnelser på vinsorter og andre alkoholholdige drikker regnes altså ikke som egennavn. Det heter for eksempel: armagnac, chablis, riesling, ripasso, sjampanje (el. champagne), tokaier; gin, konjakk, vodka; bayer, bokk, pils(ener) Unntak er produktnavn eller varemerker, som bør skrives slik de er registrert: Veuve Clicquot, Kestener Paulinshofberger Riesling Man skiller med andre ord mellom en fin beaujolais og en flaske Beaujolais Royal (eksempel fra Skriveregler). Geografiske distrikter skrives naturligvis med stor forbokstav: Champagne, Bordeaux, Mendoza, Rioja, Tokaj Altså heter det en champagne/sjampanje produsert i Champagne.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ut-og-stjaele-hester/
|
Ut og stjæle hester?
|
Er bruken av «og» i romantittelen «Ut og stjæle hester» riktig, eller skulle det vært brukt «å» her?
|
Det er helt riktig med «og». Det samme gjelder formuleringer som «skal ut og reise», «ut og spise» og lignende. Riktignok er stjæle en infinitiv, og derfor ville kanskje noen vente infinitivsmerket å her. Men og kan også stå mellom to sideordnede infinitiver, som her: «Det er viktig å spise og (å) drikke før man stjeler hester». Utelatt verb Mange har lært den såkalte fortidsprøven og mener den taler for å. Prøven går ut på å sette det første verbet i fortid (preteritum). Hvis det andre verbet må bli stående uendret i infinitiv, er å riktig, som her: Infinitiv: å like _ stjele Fortidsprøve: Jeg likte _ stjal. (Feil!) Riktig: Jeg likte _ stjele. Altså: å stjele Vi prøver med ut + stjele: Infinitiv: å skulle ut _ stjele Fortidsprøve: Jeg skulle ut _ stjal. (Feil!) Riktig: Jeg skulle ut _ stjele. Vi skulle vente å. Men vi skriver likevel og. Grunnen er at vi regner med et underforstått dra e.l. foran ut: Infinitiv: å dra ut _ stjele Fortidsprøve: Jeg dro ut og stjal. (Riktig) Vi beholder sideordningen med og når vi setter et hjelpeverb foran: Jeg skulle (dra) ut og stjele. Vi beholder og når vi sløyfer det første hovedverbet (dra). Hadde det stått «… ut for å stjæle …», ville å vært det eneste korrekte. Men da ville tittelen vært en annen, med sterkere understreking av hensikt og vilje. I gamle dager kunne å (før: at) alene bety ‘for å’ (jf. engelsk to), såkalt hensiktsinfinitiv eller formålsinfinitiv (eksempel: «han var kommen at frelse dem»). Derfor finner vi fremdeles ofte formuleringen ut å i norske tekster. Stjæling med æ Hvis det skulle finnes en språklig feil i tittelen, måtte det være skrivemåten stjæle for stjele, som rettskrivningen krever. Men den er bevisst valgt for å gi tittelen et muntlig og dialektfarget preg, og dette fungerer utmerket. I skjønnlitteratur finnes det egentlig ingen regler mot slikt. En mer tradisjonell østlandsform i den samme leia er forresten stæla, som det het i eldre Oslo-mål.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-alle-velkommen-eller-velkomne/
|
Er alle velkommen eller velkomne?
|
Heiter det at alle er velkomne, eller at alle er velkommen? Og er alle ønskt eller ønskte velkommen/velkomne?
|
På nynorsk er alle helst velkomne, med fleirtalsbøying. På bokmål er det valfritt, men den ubøygde forma velkommen er den vanlege i mange uttrykk, same kor mange som er velkomne. Sjå døma i Nynorskordboka og Bokmålsordboka. Velkommen eller velkomen er eit adjektiv som er laga av perfektum partisipp kommen/komen (valfrie former). Slike samansetningar blir stundom kalla «uekte partisipp». Nynorsk På nynorsk skal tradisjonelt både perfektum partisipp (ekte og uekte) og adjektiv helst bøyast i kjønn og tal etter det ordet dei står til: Han vart ønskt velkom(m)en. Alle vart ønskte velkomne. Slik var det i den såkalla læreboknormalen før. Utanfor den kunne ein sløyfe samsvarsbøying i partisipp av svake verb som ønskje. I dag er det valfritt med samsvarsbøying av svake partisipp (som ønskt(e)), medan samsvarsbøying av adjektiv og partisipp med «sterke» endingar (som kom e, kom en, kom ne) er obligatorisk. Det er altså dette som gjeld no: Alle er velkomne. Alle vart ønskt(e) velkomne. Når ein helsar fleire, kan ein i tråd med dette seie: Velkomne! Underforstått: Velkomne skal de vere! Det er forresten mykje vanlegare å ha trykk på fyrste stavinga i nynorsk enn i bokmål. Bokmål Bokmål har ikke samsvarsbøyning av partisipp, bare av adjektiv. Uekte partisipp bøyes som adjektiv, så det taler for alle er velkomne (jf. «alle er velstelte»). Men så kommer en annen faktor inn: Å hilse eller ønske noen velkommen er så faste fraser at partisippet ofte ikke bøyes. Det samme gjelder langt på vei for selve hilsenen. Vi kan sette det opp slik: Alle er velkommen (velkomne)! Velkommen alle sammen! Hun ønsket/hilste dem velkommen. Alle ble ønsket velkommen. Dere er (alltid) velkommen/velkomne.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/laereboknormalen-finnes-den-fremdeles/
|
Læreboknormalen – finnes den fremdeles?
|
Finnes det fremdeles en snevrere rettskrivning som gjelder for lærebøker og statsforvaltningen?
|
Nei, den såkalte læreboknormalen for bokmål forsvant med en reform i 2005. Da ble systemet med hovedformer og sideformer (klammeformer) avskaffet. Det som fram til da hadde vært sideformer, ble enten fjernet fra rettskrivinga eller fikk status som fullt jamstilt med de gamle hovedformene. Læreboknormalen for nynorsk forsvant med rettskrivingsreformen i 2012.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/virus-eller-virus-om-forbokstav-i-samansetningar-med-virus/
|
Virus eller virus? Om forbokstav i samansetningar med -virus
|
Er det Noroviruset eller noroviruset som er årsak til årvisse farangar med oppkast og diaré i barnehagane?
|
Det heiter noroviruset (og eit norovirus) med liten forbokstav. Namnet på dei fleste sjukdomar og virus skriv vi med liten forbokstav. Krondøme: covid og koronaviruset! Namnet norovirus har rot i stadnamnet Norwalk (det var i Norwalk i Ohio viruset vart isolert fyrste gongen, står det i leksikon), men det spelar ikkje noka rolle for skrivemåten. Vi brukar liten forbokstav òg i samansetningar der fyrste leddet er eit særnamn, som asiasykja, zikavirus og ebolavirus. Eventuelt brukar vi stor forbokstav og bindestrek, som i Epstein-Barr-virus. Namn på sjukdomar og syndrom skriv vi med stor forbokstav når særnamnet står for seg med genitivs-s: Alzheimers sjukdom, Eisenmengers syndrom. Legg merke til mellomrommet. Kortvarianten av namnet får liten forbokstav att. Det heiter altså alzheimer om sjukdomen og Alzheimer om personen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fornoyde-med-a-vaere-enige/
|
Fornøyde med å være enige?
|
Spørsmålet er: e eller ikke i flertall? Er dere fornøyd eller fornøyde med spørsmålet? Og er dere enig eller enige i at det er vanskelig?
|
Det heter vi er fornøyde og vi er enige, men hvis vi legger til en preposisjon (som med eller i), får vi en fast frase der flertalls-e-en er valgfri, altså fornøyd(e) med, enig(e) i. Historisk sett er fornøyd et partisipp av å fornøye, og partisipp bøyes ikke i flertall i bokmål. Men i dag er fornøyd et adjektiv, og adjektiver skal stort sett flertallsbøyes: Vi er glade og fornøyde. Vi nikker og er enige. I et fast uttrykk som fornøyd med og enig i er det likevel litt annerledes. Mange opplever det som en så fast enhet at det ikke føles riktig å bøye noe inni det. Derfor er det valgfritt i bokmål å sløyfe e-en. Altså: Vi er fornøyd/fornøyde med spørsmålet. Vi er enig/enige i at det er litt vanskelig. I paret ovenfor er flertallsbøying med -e mindre vanlig ved fornøyd, og det skyldes nok delvis partisipp-bakgrunnen. I uttrykket enig(e) om slår flertallsfølelsen gjennom, slik at de aller fleste skriver: Vi er enige om svaret.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikkje-apostrof-fore-arstal/
|
Ikkje apostrof føre årstal
|
Kva er rett skrivemåte for årstal som er skrivne med berre to siffer, '97 eller 97?
|
Det rette er 97. Ein skal ikkje bruke apostrof i slike tilfelle.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-er-et-sprak/
|
Hva er et språk?
|
Jeg skriver en tekst som handler om språket, språkets funksjon og vår oppfattelse av språket. Kunne dere fortelle meg hvordan dere vil definere ordet språk?
|
Definisjonen av språk er noe de lærde strides om. Det kan til og med hevdes at språk ikke er noen språkvitenskapelig term. Språk har flere betydninger I en svensk fagordbok heter det: I dagligt tal menar vi med språk just det kommunikationssystem som den mänskliga arten utvecklat. När man i språkvetenskapliga sammanhang vill vara mer precis brukar man i stället tala om mänskligt språk eller naturligt språk. Motsatsen kan då vara konstgjort språk, t ex esperanto [...], eller formellt språk, t ex det predikatlogiska språket, eller djurspråk, t ex binas språk. Med språk i ordets generella betydelse förstår vi ett kommunikationssystem uppbyggt av tecken eller signaler och regler för hur dessa kombineras. Man brukar skilja mellom talspråk och skriftspråk. (Peter A. Sjögren: Termer i alllmän språkvetenskap, Stockholm 1979) I løsere betydning brukes ordet dessuten om alt som kan fungere kommunikativt eller symbolsk, fra blomsterdufter til trafikklys og andre signaler. Vi bruker oftest språk om de historisk framvokste menneskelige kommunikasjonssystemene talemål og skriftmål. Men hva som utgjør et visst talemål eller et visst skriftmål, er ofte vanskelig å avgjøre. Et(t) språk Hva er det som gjør visse utsnitt av variasjonen i verdens språk til bestemte språk – norsk, dansk, engelsk og så videre? Ofte handler det mer om politikk enn om grammatikk. Ifølge den tyske språkviteren Heinz Kloss kan språk i denne betydningen forstås på to måter – som Abstandsprache eller Aufbausprache. For eksempel er norsk og tysk avstandsspråk i forhold til hverandre fordi norske og tyske ikke forstår hverandre uten opplæring. Norsk og svensk er forskjellige språk i en annen forstand. Folk i Norge og Sverige forstår hverandre, men norsk og svensk er ulike « utbyggingsspråk » − de er «utbygd» med ordbøker og grammatikker og brukes i statsforvaltning, skole, kirke, presse, medier osv. De oppfattes dermed som to forskjellige språk. Det er også slike politisk-administrative forhold som skiller språk og dialekter, for dialekter er «varieteter» (varianter) som ikke er utbygd på samme måte som standardspråket. Spøkefullt har det blitt sagt at et språk (standardspråk) er en dialekt med egen hær og flåte. Se ellers Store norske leksikon.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vindmolle-vindturbin-eller-vindkraftverk/
|
Vindmølle, vindturbin eller vindkraftverk
|
Vi forsøker å være nøye med språket vi har i våre publikasjoner og på nett, og vi drøfter nå om den innretningen som lager strøm av vind, skal hete vindgenerator eller vindmølle. Noen her hevder at en mølle er noe som maler, f.eks. korn, og at dette ordet ikke kan brukes om noe som genererer strøm. Kan dere hjelpe oss?
|
I allmennspråket har det alltid vært vanlig å kalle hele installasjonen vindmølle, og derfor har vi i dag ord som vindmøllepark og vindmølleprosjekt. Men det er selvsagt ikke noe i veien for å bruke mer fagspråklige termer som vindturbin (om en del av installasjonen) og vindkraftverk (om hele) i tråd med for eksempel Ordbok for energiteknikk fra 1986. I Stortingsmelding nr 65 (1981–82) Om nye fornybare energikilder i Norge er alle termene brukt. Dere får selv vurdere hvor teknisk det bør være. Vær forberedt på reaksjoner fra lesere som enten ikke vil akseptere at språket opererer på ulike presisjonsnivå, eller som (ikke uten grunn) mener at vindmølle fungerer forskjønnende. Vindkraftverket var i sin tid en videreutvikling av vindmølla. I Aschehougs konversasjonsleksikon (1951) er fenomenet derfor omtalt som «vindmølle brukt til drift av elektrisk generator». I Gyldendals store konversasjonsleksikon (1972) er «vindmølle el. vindmotor» satt opp som synonymer, og det står at slike maskiner «brukes til kornmaling, vannpumping, generering av elektr. kraft osv.». Samme sted defineres vind-elektrisitetsverk som ‘vindmølle tilkoblet elektr. generator’. Fellesnevneren for vindmøller er at de omdanner vindens bevegelsesenergi til mekanisk arbeid. Riktignok er ei mølle opprinnelig til å male noe med, men de møllelignende vindkraftmaskinene har alltid blitt omtalt som (vind)møller. Dette har vi fra dansk (se ordnet.dk). Det at mølle kan stå for noe annet enn malemaskin, er vanlig i andre språk også; for eksempel kan nederlandske «windmolens» være til både maling, pumping og strømproduksjon. Ei annen mølle som ikke maler, er tredemølla. I Bokmålsordboka er betydningene sortert slik: mølle 1 (fabrikk)anlegg der en knuser eller maler noe, særlig korn, kvern papirmølle, valsemølle 2 maskin som omgjør arbeid tredemølle, vindmølle Merk også dette fra Bokmålsordboka: vindmølle 1 mølle som drives av vindkraft 2 vindmotor vindturbin turbin i vindmotor Store norske leksikon sa det også slik, så sent som i desember 2016: Vindmølle, vinddrevet mølle for maling av korn, mineraler o.a. Også vanlig betegnelse for en vindmotor eller vindturbin. Men senere er det skrevet om. Det står nå (2019) at vindmølle er en misvisende betegnelse for vindturbin. I andre artikler står det at vindmølle brukes «feilaktig», eller «mer upresist» om vindturbin eller vindkraftverk. Det er videre presisert at vindturbin = vindmotor, som utgjør en del av et vindkraftverk. Det er litt sterkt sagt at vindmølle er misvisende. Det er helt akseptabelt i allmennspråket. Men påbudt er det ikke. Koselig med møller i parken? Stadig flere skriver til oss og mener at både vindmølle og vindpark er forskjønnende ord som virker politisk tilslørende. Det er en litt annen sak. Det kan ikke være tvil om at disse ordene (og det eldre industripark) har positive konnotasjoner, og det er helt legitimt å problematisere politisk viktige ord som man mener er for positivt eller negativt ladde. Vi kan likevel ikke avskaffe alle ladde ord i språket, og i alle fall ikke forby dem på språkfaglig grunnlag. Men vi minner om at ord som kraftverk, anlegg og område står til rådighet. Termen kraftverk brukes dels om enkeltmøllene, dels om hele anlegget.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ut-og-spise-ut-og-reise/
|
Ut og spise, ut og reise
|
Skal jeg ut og eller å spise i kveld?
|
Du skal ut og spise, og du skal dermed sikkert også ut for å spise. Mellomtingen ut å kan du gjerne hoppe over. Alle de tre variantene har lenge vært brukt i norsk, men vi anbefaler altså ikke ut å. Varianten ut og spise og ut og reise har vært den vanligste i skrift i over hundre år. Hvorfor og? Glem for et øyeblikk alt du har lært om den såkalte fortidsprøven. Den fungerer ikke her. På norsk er det som kjent helt vanlig å si «Jeg skal ut» uten noe verb i infinitiv etter hjelpeverbet skal. Vi underforstår et bevegelsesverb i infinitiv før ut, for eksempel dra eller gå. Det er nærliggende å tenke at det er det samme vi gjør når vi sier «Jeg skal ut _ spise». Vi får: Jeg skal (gå) ut og spise. Og er sideordnende, men det betyr ikke at det er snakk om to atskilte handlinger som kan settes i hvilken rekkefølge som helst (som i «jeg skal spise og drikke»). Gå ut (eller bare ut) er innledningen til det som nevnes etterpå. I mange dialekter har gå ut og smeltet sammen til «gåutog» /gåutå/. Ikke hensiktsinfinitiv Før i tida brukte man gjerne bare å (som gjerne ble skrevet at) i stedet for for å (jf. engelsk to, ikke for to). Dette er såkalt hensiktsinfinitiv. Man kunne bruke å + infinitiv også etter et verb i presens eller preteritum: Jeg går ut å spise Jeg gikk ut å spise Ikke mange ville skrevet det i dag. Uttrykket består altså ikke lenger fortidsprøven, som går ut på å bøye det første verbet i preteritum og se om det andre verbet kan bli stående i infinitiv. Det vanlige i dag er enten Jeg går ut for å spise Jeg gikk ut for å spise eller, med verbene bøyd i samme tid: Jeg går ut og spiser Jeg gikk ut og spiste (naturligvis med og uttalt /å/) Siden vi ikke sier «jeg gikk ut å spise», er det liten grunn til å tro at vi bruker denne hensiktsinfinivitiven i «skal (gå) ut _ spise». Også inn og? Regelen gjelder også for lignende uttrykk, som inn og, ned og, bort og, hjem og.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gi-eller-gjore-et-godt-inntrykk/
|
Gi eller gjøre et godt inntrykk?
|
Heter det «han ga et godt førsteinntrykk» eller «han gjorde et godt førsteinntrykk»?
|
Vi ville nok ha skrevet «gjorde» i denne formuleringen, som handler om at en person skaper et visst inntrykk av seg selv. Formuleringen er i slekt med f.eks. « gjøre et dypt inntrykk på en» og «å prøve å gjøre inntrykk». Det at det heter «å få et godt førsteinntrykk», har nok fremmet bruken av motstykket gi. «Gi inntrykk» brukes ellers særlig i forbindelsen «gi inntrykk av ». I en formulering som «De rene gatene gir besøkende et godt førsteinntrykk av byen» er vi nødt til å velge gi.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/huke-av/
|
Huke av?
|
Heter det å huke av eller å hukke av i et skjema?
|
Begge deler er i bruk, men vi anbefaler faktisk å hake av eller sette hake. Huke av er mye brukt og kan ikke kalles feil, men uttrykket står ikke i rettskrivningsordbøkene ennå (2021). A check mark er en hake, ikke en huk. Huk er et ganske gammelt ord i norsk, men ikke i en helt relevant betydning (søk etter huk i Grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sablere/
|
Sablere
|
Det er mange som bruker ordet sablere om å kappe hovudet av ei flaske sjampanje. Er det rett?
|
Verbet sablere står ikkje i ordbøkene enno, men det er ikkje gale å bruke det. Nettsøk syner at bruken av ordet har auka etter 2010. Det eldste dømet vi finn, er frå Dagbladet 29.12.95 (sjå utklipp nedanfor), og her går det fram at både fenomenet og ordet er nytt i Noreg. Slår ein opp verbet sable i ordbøkene, finn ein ikkje tydinga ‘kappe tuten av flaske’. Verbet sablere er klårt meir etablert i denne tydinga. Det står ikkje i ordbøkene, men det er brukt ein god del i avisene mellom 2000 og 2020. På fransk skil ein mellom sabler (å feire med sjampanje) og sabrer, som er å opne ei flaske med sabel. NAOB har med sabrere med -r- i den relevante tydinga, men grunnlaget for det ordet i norsk skriftkultur er nærmast null – i heile kjeldetilfanget til Nasjonalbiblioteket (nb.no) er det vanskeleg å finne meir enn tre–fire døme frå før 2022. Sabel heiter sabre på fransk, så det å skrive sablere på norsk er parallelt med å skrive sabrer på fransk. Det er ingen avgjerande grunn til at ord for sabelbruk ikkje skal ta utgangspunkt i det eksisterande ordet sabel på norsk. Om fagmiljøet likevel ynskjer å satse på r-varianten (som nokre av dei ferske døma kan tyde på), står dei fritt til det, men l-varianten har altså best feste frå før og ikkje minst best sjanse til å bli forstått av folk flest.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spekulere-i-og-spekulere-pa/
|
Spekulere i og spekulere på
|
Etter min barnelærdom finst det to heilt ulike former for spekulering eller spekulasjon. Å spekulere PÅ eller OVER noko er å fundere på noko. Å spekulere I noko, til dømes i aksjar eller i folks toskeskap, er å gjere noko meir eller mindre tvilsamt i von om vinning. Mange seier no at dei «spekulerer i» noko når dei funderer. Eg spekulerer på om dei gjer rett i det?
|
Det er grovt sett nokså nytt å bruke «spekulere i» for «spekulere på/over». Er ein tradisjonelt innstilt, verkar det gale. Vi vil ikkje tilrå å bruke «spekulere i» på denne måten, sjølv om det er svært vanleg. Å spekulere i noko er helst å pønske på korleis ein kan utnytte det til sin fordel. Til og med Det Norske Akademis ordbok, som er svært oppdatert, held skiljet ved lag. Per Egil Hegge har teke ordlaget føre seg i Aftenposten fleire gonger, sist i 2015. Nedanfor er ein statistikk henta frå nb.no (n-gram-tenesta). Her ser vi utviklinga i aviskjelder dei siste tiåra. Det er litt underleg at det semantisk nærskylde lure PÅ ikkje har motverka utviklinga. Dette er forresten eit uttrykk som godt kan brukast meir. Framstillinga ovanfor er noko forenkla. I eldre mål, i svensk og dessutan i danske dialektar finn vi «spekulere i» brukt i vidare tyding. Eit tidleg døme på norsk finn vi i ein ingress frå før krigen: «Tyvene spekulerer i om folk er hjemme.» Ein slik uttrykksmåte kan ha røter i «Tyvene spekulerer i at folk er borte» + «Tyvene spekulerer på om folk er hjemme/borte», men han kan altså òg ha ei eldre rot.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ansprakslos-og-fordringslos/
|
Anspråksløs og fordringsløs
|
I en avisartikkel jeg nettopp leste, var ordet anspråksløs brukt. Ordet står ikke i ordboka, men jeg vet jo hva det betyr på svensk. Er det riktig å skrive anspråk på norsk? Eller må man holde seg til fordring eller krav?
|
Krav kan hete anspråk på svensk, og anspråksløs betyr det samme som kravløs (smålåten, beskjeden, nøysom) eller ikke kravstor. Både anspråk og anspråksløs må regnes som svesismer (med rot i tysk). Det er ikke galt å bruke dem i norsk allmennspråk, men det er heller ikke nødvendig. Det er ikke mange norske skribenter som bruker disse ordene. Det er mange flere som liker å skrive fordring og å fordre i stedet for krav og å kreve. Noen bruker også adjektivet fordringsløs. Trolig brukes disse ordene mer i norsk enn i dansk, enda vi har ordet fra skriftfellesskapet med dansk. (Gregers Werles ideale fordring har nok bidratt til det.) Men i det store og hele er det ingen grunn til å sky de enkle og kravløse ordene krav og kreve der de er dekkende. Partisippet krevende er litt lettere å skrive og uttale enn utfordrende. Men det kan være litt av en utfordring å skrive enkelt og smålåtent.
|
nob
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.