link
stringlengths 48
124
| title
stringlengths 3
83
| question
stringlengths 14
833
| answer
stringlengths 27
20.9k
| lang_type
stringclasses 2
values |
|---|---|---|---|---|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/annerledes-eller-anderledes/
|
Annerledes eller anderledes?
|
Hva er riktig – annerledes eller anderledes? Når en søker på Internett, får en svært mange treff på begge skrivemåtene.
|
Det eneste korrekte etter offisiell bokmålsrettskrivning er annerledes. Slik har det vært siden 1938, da skrivemåten ble endret fra anderledes. Vi er godt kjent med at mange fremdeles skriver «anderledes», og noen uttaler også ordet med /nd/. Det kan ta lang tid å endre språkvaner.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mitt-fartoy-er-sundt-hjelp/
|
Mitt fartøy er sundt. Hjelp!
|
I en lærebok for båtførere står det at signalflagget Q betyr: «Mitt fartøy er sundt og jeg anmoder om praktika.» Praktika er et karantenebevis. Men det hjelper ikke stort hvis fartøyet er sundt. Det skulle vel vært sunt?
|
Ja, det heter for eksempel sunt og friskt. Sundt er den danske (og gamle dansk-norske) skrivemåten. På norsk er s undt intetkjønn av sund, som er det tradisjonelle norske ordet for ‘ødelagt’ i dialekter over det meste av landet, med uttalevarianter som /suinn/, /sónn/, /sønn/ ofl. Det er opprinnelig samme ord som sønder. En sunn sjel er altså noe helt annet enn en sund (f.eks. sønderknust) sjel! Det du har lest, er en variant av det som på engelsk heter «the vessel is healthy». Poenget er at skipet er smittefritt, som det godt kunne ha hett. En interessant artikkel om gamle karantenebestemmelser ligger på gastroenterologen.no.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bloduttredelse-pa-bokmal-og-nynorsk/
|
Bloduttredelse på bokmål og nynorsk
|
Kva heiter bloduttredning/bloduttredelse på nynorsk, og kva tyder det, eigentleg?
|
Bloduttredelse er det at blod «trer» (altså går) ut i vevet og kanskje blir synleg, som blåmerke. Det «trer» altså ikkje heilt ut! Nynorsk brukar sjeldan verbet å tre, og å trø blir ikkje nytta i overført tyding. Ein må difor vurdera samanhengen og til dømes skilja mellom dei overlappande fenomena blåmerke på leggen og bløding i leggmuskelen. Ordet blåmerke kan godt brukast meir der ein ikkje treng presisering (på line med engelsk bruising). Før nytta ein òg uttrykket underløpet blod i bokmål, og å vera blodunderløpet. Adjektivet blodlaupen har funnest i nynorsk, men har vore lite brukt. Tradisjonelt kan bloduttredelse heita blodmelte og daudblod i nynorsk og mange dialektar. Blodmelta er dessutan eit verb (i uttrykk som å blodmelta seg). Orda står i Audun Øyris Medisinsk ordbok, men verkar nok for kraftige for mange. Dei har dessutan forsvunne frå Nynorskordboka. Dersom ikkje noko av det nemnde høver, kan det kanskje vera freistande å skriva hematom eller noko anna lærd, flott og framandt. Men bløding under huda er meir lesarvenleg (merk at indre bløding er eit vidare omgrep). Somme mistyder bokmålsordet, sløyfar ein -t- (*blodutredning) og omset til *blodutreiing. Det er heilt meiningslaust.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/per-og-pals-bil-eller-pers-og-pals-bil/
|
Per og Påls bil eller Pers og Påls bil?
|
Heter det «Per og Påls bil» eller «Pers og Påls bil» når de har en felles bil?
|
Tradisjonelt skal det helst være -s etter begge eierne. Men når eierne utgjør en mer eller mindre fast frase, kan man nøye seg med én -s, som i «Asbjørnsen og Moes eventyr». Det er få klare regler her. Om «Per og Pål» er et fast par, kommer an på hvem Per og Pål i det aktuelle tilfellet er. «Per og Påls bil» med én felles -s er uansett én bil, ikke to. «Pers og Påls bil» med to s-er kan også være én bil. Oftest vil dette være klart ut fra sammenhengen. I en setning som «De tauet inn bakerens og hundefangerens bil» er det ut fra sakens natur rimelig å tenke seg to biler, men tradisjonelt er det også en korrekt måte å omtale en eventuell felles bil på. Dette er ikke uvanlig når paret er fast, jf «mors og fars bil». «Pers og Påls bil» er altså grunnleggende tvetydig. Skal man få det helt entydig, må man derfor ty til flere ord. Er det én felles bil, kan man skrive nettopp «felles bil», eventuelt kan preposisjonsomskriving gjøre nytten: «bilen til Per og Pål». «Både» eller repetisjon av «bil» kan på sin side presisere at de har én bil hver: «i Per og Påls bil» = i Pers og Påls felles bil «i Pers og Påls bil» = (både) i Pers (bil) og (i) Påls bil Gruppegenitiv «Asbjørnsen og Moes eventyr» er skoleeksempelet på det som kalles gruppegenitiv. Her har vi en fast gruppe (et par) som er kjent for noe som er felles for dem. Vi setter genitivs-s-en bare til det siste ordet når vi sikter til det de har felles, og rekkefølgen av ordene er fast. Vi snakker derimot ikke om «Ibsen og Bjørnsons verker», for de gav ikke ut bøker sammen. Før i tida regnet man ikke med like mange faste par og grupper som kunne få gruppegenitiv. I Bibelen står det fremdeles «himmelens og jordens skaper», men mange har begynt å bruke gruppegenitiv her. Bortsett fra ett sted i den siste nynorske oversettelsen heter det i Bibelen til og med «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud» (og til og med: «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud»). Et helt annet eksempel er «Industriens og eksportens hus».
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-fulle-mugger/
|
For fulle mugger
|
Jeg forstår hvordan uttrykket for fulle mugger (‘for fullt’) brukes, men jeg forstår ikke hva slags mugger det kan være snakk om. Kan dere hjelpe?
|
Siden uttrykket står i Svenska Akademiens ordbok, men ikke i Ordbog over det danske Sprog, er det sannsynligvis snakk om mugger i den ene eller andre av de svenske betydningene, jf. Svensk ordbok: Uttrykket for fulle mugger ser ut til å ha kommet inn i norsk skriftspråk i 1930, først i sjømannsfortellinger og idrettsspråk. Her ser du de eldste forekomstene i avisene. I svensk litteratur er uttrykket minst tretti år eldre. På svensk Wiktionary er det forklart slik: Begreppet är en sjöterm. Segla så fort att muggarna det vill säga latrinkärlen utanpå fartyget blir fyllda av vågorna. Vi vet ikke om det stemmer. Jon Winge har ikke uttrykket med i sin samling av sjømannsuttrykk For bare stumpene (2001). Det kan vel ikke utelukkes helt at vi i stedet har med breddfulle drikkekrus å gjøre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tilpassing-eller-tilpasning/
|
Tilpassing eller tilpasning
|
Er det noen forskjell mellom ordene tilpasning og tilpassing?
|
Egentlig ikke. Se her: tilpassing. Du kan saktens velge å skille mellom tilpassing ‘det å tilpasse’ (tilpassing av ditt og datt) på den ene siden og tilpasning ‘resultatet av tilpassingen’ på den andre, men skillet er ikke godt innarbeidet, og valget vil nok gå de fleste leserne hus forbi. Velg gjerne det du synes virker mest naturlig å si.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/se-gjennom-fingrene-med/
|
Se gjennom fingrene med
|
Jeg har deltatt i en quiz som er laget i samarbeid med Språkrådet. Jeg fikk feil på spørsmål 2, hvor jeg svarte: «å se mellom fingrene med». Heter det virkelig «å se gjennom fingrene med»?
|
Ja, dette er et gammelt fast uttrykk med en parallell i tysk (durch die Finger sehen). Den Danske Ordbog forklarer det slik: egentlig: holde hænderne for øjnene og se imellem fingrene; overført: kun se, hvad man vil se; lukke øjnene til (for); undlate at paatale (forseelse og lignende) … nu kun i forbindelse med med Skal det gi mening med gjennom, må man se fingrene som en (sprikende) helhet. Når man ser noe gjennom fingrene på denne måten, er det en mellomting mellom å se det og ikke å se det; det er som å lukke øynene halvveis for det. Da kan man se hva man vil se, som det står i ordboka ovenfor. Vi anbefaler at man holder seg til formuleringen i overskriften selv om det finnes over hundre år gamle eksempler på mellom eller mellem i dette uttrykket, og selv om man i svensk visstnok godtar både genom og mellan. Det andre preposisjonsvalget er heller ikke helt opplagt, men det er best å la med være i fred. Gjennom eller mellom fingrene på er ikke anbefalt. Hvis det er helt umulig å huske hva det heter, kan man skrive noe helt annet, for eksempel lukke øynene for, overse eller late som man ikke ser.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-e-post-flere-e-poster/
|
En e-post, flere e-poster
|
Jeg har en lei tendens til å skrive mail i stedet for e-post fordi jeg synes mailen virker riktigere enn e-posten i bestemt form. Vi sier jo ikke en post om et brev. E-brevet eller skjermbrevet virker mer grammatisk riktig, men det blir jo ikke brukt. Er e-posten virkelig riktig?
|
Det er ikke galt å skrive mail, men e -post i alle former er uansett helt riktig: e-posten, e-poster, e-postene. E-post ble vedtatt som norsk ord i 1995. Det logisk sett ideelle ville nok vært e-post om mediet og e-brev om eksemplarene på linje med gammeldags post og papir brev. Men disse andre ordene har ikke slått gjennom. Om vi ikke vil skrive mail, får vi nesten ta det vi har, og det fungerer jo. Også i engelsk er mail blitt tellelig i e mail(s).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/venninde/
|
Venninde?
|
Rett som det er, ser jeg at folk skriver venninde, og noen sier det forsyne meg også. Men de både sier og skriver lærerinne. Hvordan kan dette ha seg?
|
Flere steder heter det tradisjonelt både venninde og lærerinde, for disse ordene ble lånt inn fra dansk i sin tid, og da gjerne med norsk bokstavrett leseuttale av dansk. (Danskene uttaler ikke d-en selv.) D-uttale er også vanlig i riksmålspreget norsk. Det er litt rart, for språkmannen Knud Knudsen mente allerede i 1886 at man i dannet dagligtale sa -inne. Vi finner d-uttalen av ordet i en del dialekter også. I mange vestnorske dialekter er selve d-uttalen mindre påfallende, siden -nd- der regelrett uttales med d (jf. f.eks. lan d et). (Men det kjønnsspesifikke ordet venninde har ikke vært veldig utbredt på bygdene før.) Hvorfor venninde og lærerinde eventuelt har skilt lag når det gjelder uttale, tør vi ikke slå fast, men kanskje lærerinne med tiden er blitt mer påvirket av normene i det offentlige (før ordet ble byttet ut med det kjønnsnøytrale lærer). Riksmålet holdt forresten lenger på d i venninde enn i de andre - inde -ordene.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kredibel-og-kredibilitet-utan-kred-i-rettskrivinga/
|
Kredibel og kredibilitet – utan kred i rettskrivinga?
|
Eg finn ikkje kredibilitet, kredibel eller kred i ordbøkene mine og heller ikkje i ordboka til Språkrådet på nettet. Er dette ord som ikkje skal brukast på norsk? Og kva er eigentleg den rette tydinga?
|
Kredibilitet finst unekteleg i norsk, og det er greitt oppbygd i samsvar med t.d. mobilitet og sensibilitet. Men det har framleis preg av sjargong eller engelskpåverknad. Oftast er det best å bruke truverd for kredibilitet og truverdig for kredibel. Kred ‘tillit, truverd’ kan brukast i sjargongprega tekst sjølv om det ikkje høver i rettskrivinga (uttalen er jo kredd). Kredibilitet kjem av det engelske credibility, som tyder ‘truverde’. Det er heilt rett at det ikkje står i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka (per desember 2020), men i naob.no og Tanums store rettskrivningsordbok er det kome inn, med nett denne tydinga. Cred er ei kortform av street credibility, opphavleg noko ein må ha for å lykkast (vere truverdig, vere verdig tillit) på gata i amerikanske storbyar. Dette er så blitt overført til nye sfærar i samfunnet og menneskelivet. Svenskane har både cred og kredd i ordlista. Hybridforma kred kan sjåast som ei delvis norvagisering av cred eller ei kortform for anten kredibilitet (å ha kred) eller kreditt (å få/gje kred ‘ anerkjenning, ros, skryt, honnør’). Det står både i Norsk Ordbok og i Det Norske Akademis ordbok. Uttalen er /kredd/.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/komplimenten-eller-komplimentet/
|
Komplimenten eller komplimentet?
|
Jeg trodde kompliment var et intetkjønnsord, som arrangement og engasjement. Men ordbøkene sier at det er hankjønn. Hva er riktig?
|
Kompliment har vært et hankjønnsord (en kompliment) både i rettskrivningen og i vanlig talemål (uttalt /komplimang/). Men intetkjønnsbøyning har blitt stadig vanligere. Høsten 2015 ble et kompliment tatt inn i rettskrivningen. Også i dansk rettskrivning ble det for noen år siden valgfritt med intetkjønn, men i svensk heter det fremdeles en komplimang. Språkendring I eldre kilder dominerer hankjønn (komplimenten) kraftig. Aller best har hankjønn hevdet seg med den lydrette skrivemåten (en komplimang), det ser du hvis du sammenligner komplimangen med komplimanget på nb.no. Intetkjønnsvarianten kompliment et tok for alvor opp konkurransen i avisene rundt 1960, men fikk ikke overtaket i norske tekster før etter tusenårsskiftet. To ulike ord: kompl i ment og kompl e ment En/et kompliment (uttalt /komplimang/) må ikke forveksles med et komplement, som uttales bokstavrett med /-ment/. Komplement er en fagterm som betyr ‘tillegg, utfylling’ eller ‘preposisjonsuttrykk’. Se også denne lista over ord som kan forveksles med hverandre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-intern-internt-bruk/
|
Til intern/internt bruk?
|
Bør en skrive «bare til intern bruk» eller «bare til internt bruk»?
|
Det er valgfritt. Ifølge Bokmålsordboka og Nynorskordboka er det valgfritt med hankjønn eller intetkjønn i bruk i denne betydningen. En kan altså skrive både «bruken» eller «bruket» og både «intern bruk» og «internt bruk». I bokmål er det en tendens til å foretrekke intetkjønn i dette uttrykket selv om det oftest heter «den interne bruken».
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dna-et-eller-dnaet/
|
DNA-et eller DNAet?
|
Bør ein skriva «DNA-et» eller «DNAet» i samanhengar som «DNA-et til ein organisme»?
|
Rett skrivemåte er «DNA-et» med bindestrek. «DNA» er eit forbokstavord som må lesast bokstav for bokstav. I samansetningar bruker ein òg bindestrek: «DNA-molekyl». Det same prinsippet gjeld for alle forkortingar som kan bøyast eller setjast saman med andre ord.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klimautslipp-og-klimakutt/
|
Klimautslipp og klimakutt?
|
Kan/skal man skrive klimautslipp og klimakutt? Jeg mener at det er helt feil. Klima hverken slippes ut eller kuttes. Utslipp av klimagasser og kutt i utslipp av slike gasser er derimot logisk.
|
Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp eller klimagassutslepp, men klimautslipp/klimautslepp og klimakutt må nok også godtas. Det ble fort ganske vanlig å skrive klimautslipp, men den fullstendige formen dominerer fremdeles. (I engelsk er climate emissions uten gas det vanligste.) I prinsippet kan vi lage sammensetninger på svært løst grunnlag i norsk: x som har noe med y å gjøre = yx. De nevnte ordene passer med mønsteret og kan vanskelig tolkes feil. Klimautslipp og klimakutt kan også betraktes som amputerte sammensetninger av henholdsvis klimagassutslipp og klimagassutslippskutt. Når vi godtar ord som atomfri, er det vanskelig å kalle ordene klimautslipp og klimakutt gale. Logisk sett kan et ord som er laget på denne måten, være ganske meningsløst, men hvis det i virkeligheten ikke blir misforstått, er det mye som taler for å godta det etter hvert. Ord med indre «amputasjon» Her er et utklipp fra Norsk referansegrammatikk: Amputasjon av første ord i sammensetninger er altså ikke helt uvanlig. Merk: «Klammerform» er et forvirrende navn på fenomenet, for det har vært brukt synonymt med sideform, som er noe helt annet. De aktuelle sammensetningene er i slekt med teleskopord, men i teleskopord er også første del av andre ledd klipt bort.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-pneumatisk-og-andre-ord-pa-pn/
|
Uttalen av «pneumatisk» og andre ord på pn-
|
Hvordan uttaler man ordet pneumatisk? Er det stum p, som det kan være i ordet psykolog?
|
Framlyden i ord på pn- uttales bokstavrett, altså /pn-/. Flere ordbøker opplyser ellers at eu i dette ordet uttales /ev/, men man vil neppe bli misforstått om man uttaler det /eu/.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aksenttegn-over-stor-bokstav/
|
Aksenttegn over stor bokstav
|
Hvis ordet én står først i en setning, skal man da sløyfe aksenttegnet eller ikke? Skal man skrive Én mann eller En mann?
|
Aksenttegnet kan også brukes over stor forbokstav. Men aksenttegn er bare obligatorisk i navn, så her kan du også velge å sløyfe det, om du vil. Se også Språkrådets oversikt over regler for bruk av aksenttegn.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/helleristning-hellerissing/
|
Helleristning, hellerissing?
|
Hvorfor i all verden heter det helleristning og ikke hellerissing? Figurene er vel risset inn, ikke ristet? Kan dere forklare meg dette?
|
Det korte svaret er at riste kan bety ‘skjære’. Vi forstår godt at du spør om dette. De vanlige betydningene av riste er jo helt irrelevante, enten det handler om å riste tepper (av norrønt hrista) eller å riste brød (avledet av substantivet rist). Verbet risse virker derimot relevant. Det betyr jo nettopp ‘skjære inn i noe med spisst redskap’. Når det heter helleristning, er det fordi det også fins et annet verb riste, som betyr ‘skjære’. Det brukes nesten bare i forbindelsen riste runer (og dialektalt om å sløye fisk). Det het på norrønt rísta. Verbet risse er yngre i norsk og stammer trolig fra tysk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sporsmalstegn-og-utropstegn-sammen/
|
Spørsmålstegn og utropstegn sammen?
|
Stadig vekk ser jeg teksting på tv slik som dette: «Hva!?» og «Dette kan du da ikke mene!?» Noen ganger står det til og med flere spørsmålstegn og flere utropstegn sammen. Da jeg gikk på skolen, var ikke slik tegnsetting lov. Er det nye regler for dette?
|
Reglene er de samme som før. I utgangspunktet skal en ikke kombinere skilletegn, heller ikke utropstegn og spørsmålstegn, men velge ett av dem. I eksemplene dine kan man bruke utropstegn hvis det viktigste er å markere ettertrykk (spørsmålet ligger da i selve ordvalget eller ordstillingen). Ellers er det riktig med spørsmålstegn. Generelt er det grunn til å advare mot språklig inflasjon, dvs. overdreven og ukritisk bruk av populære språklige virkemidler som i neste omgang fører til at virkningen svekkes. Det gjelder også bruk av skilletegn. Dette rådet gjelder ikke der overdrivelse er et poeng i seg selv, slik det for eksempel ofte er i tegneserier.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/avbaklig-abakle-abakli/
|
Avbaklig, abakle, abakli
|
Vet dere hvor ordet abakle eller abakli stammer ifra? Selv kjenner jeg det fra Trøndelag, brukt om noe som er bakvendt eller tungvint.
|
Det må være det ordet som på bokmål skrives avbaklig og på nynorsk avbakleg. Det stammer rett og slett fra norsk, og det har til nylig hatt stor geografisk utbredelse. Ordet har vært relativt lite brukt i skrift, særlig i bokmål, så det høres nok stadig sjeldnere. Avbaklig har to betydninger: 1 som ligger avsides, vanskelig til («bo på en avbaklig plass») 2 tungvinn, vanskelig Norsk Ordbok (Samlaget 1966–2015) viser noen av de mange dialektformene avbaklig er kjent i: Etymologi Her fra Alf Torp: Nynorsk etymologisk ordbok (1919):
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stikke-under-stol/
|
Stikke under stol
|
Jeg har alltid sagt at man ikke skal stikke noe under en stol, men her en dag var det noen som hevdet at det heter å stikke noe under stol. Hvorfor gjør det eventuelt det?
|
Det er ikke noe grammatisk galt med å stikke noe under en stol, men tradisjonelt har det hett å stikke noe under stol eller stolen. Uttrykket er gammelt. Det står allerede i en kilde fra 1682 (Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge), i ubøyd form: stikke under stol. Allerede tidlig fantes det også i formen under stolen. Varianten under en stol er av nyere dato, ca. hundre år gammel i skrift, men svært sjelden før 1950. I avisene fikk den overtaket uti 1980-åra. I begynnelsen var den et påfallende tradisjonsbrudd (slik «få blod på tennene» eller «feie under et teppe» ville ha vært i dag), men i dag regnes den stort sett som akseptabel. Før har det også hett å stikke under stol med noe. Se under stol 2.2 i Ordbog over det danske Sprog.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jeg-gleder-meg-pa/
|
Jeg gleder meg på
|
En venn av meg ble forleden veldig overrasket da jeg sa «jeg gleder meg på pizza». Han mente det var helt feil, og at jeg måtte bruke til og ikke på. Jeg vet jeg kan si dette på dialekten min, siden hele familien min sier det, men jeg lurte på om man også kan skrive det?
|
Når du vet at det er gammelt i dialekten, må du selvsagt kunne si det, men det kan være risikabelt å skrive det. Vi anbefaler til (å) i skrift. Uttrykket å gle seg på noe (eller på å gjøre noe) er eldgammelt i mange dialekter, og der har det ingenting å gjøre med nymotens overdreven bruk av på (jf. for eksempel «å ha et møte på» det og det temaet i stedet for «om»). I nynorsk kan vi bare fraråde uttrykksmåten varsomt, siden den har vært såpass utbredt i dialektene. Men i bokmål er det mer problematisk å skrive «å glede seg på». Selv om det strengt tatt ikke er feil, vil det ganske sikkert bli oppfattet slik! Det er med andre ord lite lurt å skrive «jeg har gledet meg på eksamen» på eksamen. Skriver du en personlig tekst i en annen sammenheng, er det kanskje ikke så farlig hva du velger.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brot-broyt-eller-braut/
|
Brøt, brøyt eller braut?
|
Skal en skrive «han brøt løftet sitt» eller «han brøyt løftet sitt» eller kanskje «han braut løftet sitt»?
|
På bokmål kan en skrive enten «han brøt løftet sitt» eller «han brøyt løftet sitt». På nynorsk må en skrive «han braut løftet sitt». Før 2005 skrev man braut for brøyt på bokmål. I 2005 ble flere au -former endret slik at vi fikk øy ved siden av ø (eller ød): bøy, brøyt, fløyt, frøys, føyk, gøyv, kløyp, krøyp, nøys, nøyr, røyk, røyt, skøyt, smøyg, strøyk, tøyt. Dessuten forsvant flaug og laug.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/parameter-kjonn-og-boying/
|
Parameter: kjønn og bøying
|
Jeg vil gjerne skrive parameteret, men stavekontrollen retter det til parameteren. Er det riktig? Hva heter det forresten i flertall?
|
Ord på - meter som viser til en størrelse, er hankjønnsord, akkurat som en meter alene. Altså heter det en parameter. Genus Ord på - meter som betyr ‘måleinstrument’, er derimot intetkjønnsord, f.eks. amperemeter, barometer, termometer. At parameter er hankjønn, er ikke noe nytt, slik enkelte spørrere tror, jf. for eksempel Vilhelm Bjerknes, Om anvendelsen af mekanikens principer i fysiken (1892). Flertall I flertallsbøyningen av parameter er det imidlertid mye valgfrihet: Uten sammentrekning: parametere − parameterne Med sammentrekning: parametre(r) − parametrene Bøy det gjerne slik du ville ha bøyd sommer. Nynorsk har uten sammentrekning: parameterar − parameterane med sammentrekning: parametrar – parametrane Den sistnevnte varianten er mest brukt.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-helvete-eller-helvetet/
|
I helvete eller helvetet?
|
Heter det faen i helvete eller helvetet? Vi diskuterer så fillene fyker i redaksjonen. Er det helvete eller helvetet som er løs her?
|
Ifølge ordbøkene skal en bruke ubestemt form av helvete i uttrykket «faen i helvete!». Det bøyes ikke som et vanlig substantiv i faste uttrykk eller eder som dette. Utdrag fra Bokmålsordboka: pines i helvete / himmel og helvete / gjøre en helvete hett / det gikk lukt til helvete / be en dra til helvete fy til helvete! / hva i helvete er det du gjør? / (i) helvete heller! / noe så inn i helvete kjedelig! arbeidet i gruvene var et helvete / skyttergravenes helvete Man kan saktens argumentere for at det er logisk med bestemt form i noen tilfeller og stor H i andre, men det er enklest å bruke liten h og ubestemt form over hele linja (som de for øvrig også gjør i dansk).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-ikke-frunsj/
|
Hvorfor ikke frunsj?
|
I Bokmålsordboka finner man ordet brunsj, som er sammensatt av ordene breakfast og lunsj. Lunsj er jo innarbeidet på norsk, mens det vel ikke er særlig mange som bruker det engelske ordet breakfast for frokost? Hvorfor ikke innføre den norske betegnelsen frunsj, sammensatt av frokost og lunsj?
|
Du kan skrive frunsj, men du kan ikke være sikker på at det blir forstått. Forslaget ditt er unektelig logisk, og det er ikke noe prinsipielt i veien for å bruke ordet frunsj. Det har vært brukt (sporadisk) i skrift i minst tjuefem år, men det har ikke slått gjennom. Det er derfor litt vanskelig å gi det plass i rettskrivningsordbøkene. Det kan være verdt å nevne at vi har flere norske ord enn lunsj og brunsj for måltid mellom morgenmat og middag, først og fremst dugurd (av dagverd, jf. nattverd). Det har vært utbredt over det meste av landet til langt ut på nittenhundretallet, men er nesten borte nå. Det lange formiddagsmat har merkelig nok holdt seg bedre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forrogtjuge/
|
Førrogtjuge
|
Jeg prøver å finne ut hva førrogtjuge betyr. Det blir brukt i blant annet Nordre Land. Jeg har spurt mange rundt omkring i bygda, men får forskjellige svar. Både 24, 40, 44 og 60 har vært nevnt.
|
I litt ulike former har førrogtjuge, eller rettere førretjuge / førretjue, vært et ganske utbredt ord for 40 i sørøstre deler av landet. Ja, det er faktisk førti i en eldre og mer fullstendig form. Det er forresten neppe noe «og» i ordet, bare en å-lyd i enkelte dialekter. I gamle sammensetninger er - tug-, -tjue o.l. altså ti, ikke tjue, og fire av sorten er da førti. Ordet tjue/tyve kommer av eldre tjogu og tuttugu, ‘ to tiere’, eller «to-ti», om du vil. Jamfør også tre-dve for 30 ‘tre-ti’. Det moderne tjue står dermed for det dobbelte av det gamle - tug-. (Tjue ble forresten før skrevet tjuge i nynorsk, og fremdeles har vi substantivet et tjug/tjau ‘20’, altså et snes.) I dansk har tyve et større bruksområde enn tjue har i moderne norsk, jf. tres, firs og fems, av tresindstyve (‘tregangertjue’) osv. Vi får den snodige situasjonen at firs (80), eller firsindstyve (‘firegangertjue’), er det dobbelte av sitt søskenbarn førretjue! På nb.no kan du få mange interessante litterære treff om du søker etter førretjuge, førretjuge osv. Du vil snart se at betydninger som 44 eller 24 ikke gir mening i sammenhengen. Nedenfor er et utklipp fra Norsk Ordbok som viser dialektvariasjonen.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttale-av-xylofon-og-andre-ord-pa-x/
|
Uttale av xylofon og andre ord på x-
|
Hvordan skal ord som begynner på x, for eksempel xylofon, uttales?
|
De fleste ord og navn som begynner på x-, fra xylofon til xenofobi, uttales med s- for x-. Merk at det bare gjelder i framlyd. Xerxes uttales altså /serkses/.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/folkeregistrert-eller-folkeregisterregistrert/
|
Folkeregistrert eller folkeregisterregistrert?
|
Heiter det verkeleg å vere folkeregistrert? Bør ikkje det å vere registrert i folkeregisteret heite å vere folkeregisterregistrert?
|
Folkeregistrert er ein språkleg snarveg, men ordet er så praktisk at vi ikkje ser nokon grunn til å motarbeide det.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjore-gode-miner-til-slett-spill/
|
Gjøre gode miner til slett spill
|
Noen venner og jeg drøftet her om dagen om det heter gjøre sure miner til slett spill eller gjøre gode miner til slett spill. Hva er riktig, og hvorfor heter det som det heter?
|
Det riktige er gjøre gode miner til slett spill. Den andre formuleringa ser ut til å være en sammenblanding av dette uttrykket og Ingen sure miner! eller lignende. I begge uttrykksmåtene betyr miner ‘ansiktsuttrykk’. Slett betyr ‘dårlig’. Uttrykket gjøre gode miner til slett spill betyr ‘late som ingenting, ikke vise at man er misfornøyd’. Ifølge Norsk Riksmålsordbok er det kommet inn i norsk fra tysk (der det heter gute Miene zum bösen Spiel machen), men det stammer egentlig fra fransk (faire bonne mine à mauvais jeu). Det går saktens an å bruke sure, men det er ikke det som er det faste uttrykket, og det betyr det stikk motsatte.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/punktum-og-mellomrom-etter-initialer-navn/
|
Punktum og mellomrom etter initialer (navn)
|
Hvordan skrives forkortelser av personnavn på norsk?
|
I dag er regelen at det skal være punktum etter initialforkortede personnavn. Om det er flere initialer, skal det ikke være mellomrom mellom initialene, men det skal alltid være mellomrom mellom den siste initialen og etternavnet. Slik står det i Skriveregler av Finn-Erik Vinje: Ved initialforkortede personnavn settes i regelen punktum: B.B., F.-E.V., H.C. Andersen, Jens Chr. Gundersen, Storm P. – men en enklere punktumløs skrivemåte er alminnelig i uformell kommunikasjon: BB, F-EV. Flere eksempler: Ola P. Nordmann Ola P.K. Nordmann J.R.R. Tolkien
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/smittsom-smitteforende-smittebaerende-smittefarlig/
|
Smittsom, smitteførende, smittebærende, smittefarlig
|
Det ser ut til at både sykdommer, folk og materialer nå kalles smittsomme. Bør det ikke være mer nyansert?
|
Ordet smittsom er smittsomt, og det er ikke så rart, for det forenkler språket uten at det blir uforståelig. Men vi tilrår en mer nyansert ordbruk. Substantivet smitte brukes blant annet om det stoffet som forårsaker sykdom og kan overføres, f.eks. bakterier og virus. Også overføringen av smittestoffet kalles smitte. Her er det tilhørende «adjektivsystemet»: Sykdommer kan være smittsomme. Folk, dyr og andre organismer kan være smittet og dermed være smittebærere/smittebærende (friske eller syke). Organismer og gjenstander med smittestoff i eller på seg kan være smitteførende. Hvis risikoen er i fokus, kan det meste betegnes som mer eller mindre smittefarlig. (Dette ordet brukes sjeldnere om selve sykdommen.) Det er mye vakling og overlapping i bruken av smittebærende og smitteførende. En av grunnene er at smittebærer (og smittebærende) til dels har blitt brukt spesifikt om friske smittebærere, slik at vi har hatt bruk for et videre begrep i tillegg (smitteførende). I dag brukes smittebærer likevel i den vide betydningen, slik at man skiller mellom syke og friske smittebærere. En smittebærer er forresten ikke nødvendigvis smitteførende i betydningen ‘smitte over førende’. I smittevernloven er smittefarlig brukt om materialer, mens smitteførende glimrer med sitt fravær. Til gjengjeld finnes det en forskrift om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander. Vi kan anbefale inndelingen i punktlista ovenfor, selv om systemet nok aldri har vært helt vanntett. Her er adjektivet smittsom altså reservert for sykdommer.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/russergrensen/
|
Russergrensen?
|
Jeg ser stadig oftere at folk skriver russergrensen og russergrensa. Selv har jeg alltid sagt russegrensa, uten r. Hva er riktig?
|
Denne sammensetningen er ikke normert, det vil si at skrivemåten er valgfri, men det er ingen tvil om at russegrensa og russegrensen uten -r- er det tradisjonelle i norsk. Forleddet russe- finner vi i en rekke sammensetninger, blant annet artsnavn (russearve, russegras, russelaks, russekveke, russekobbe, russevåk) og ord knyttet til pomorhandelen og samkvem med russere (russefartøy, russehandel, russemel, russenorsk). Merk også det folkelige meteorologiske uttrykket russevarme. Russe - er det tradisjonelle enten det gjelder Russland, innbyggerne eller noe russisk generelt. Varianten russer- brukes bare når sammensetningen peker mot innbyggerne, som russervennlig og russerfiendtlig. I akkurat disse tilfellene er r-en blitt nødvendig. Men tradisjonelt viser russe- spesifikt til russere også. Merk at det i nordnorske aviser nesten utelukkende het russefange til lenge etter krigen, enda ordet viser klart til russere, ikke til Russland. (De fleste fangeleirene var i Nord-Norge.) Vi ser et omslag i avisene i både nord og sør etter tusenårsskiftet. Det blir mer russer- og mindre russe-. Hovedgrunnen er nok at kjennskapen til innarbeidet ordbruk er svekket, men det er sikkert en medvirkende årsak at russen gjør seg så sterkt gjeldende i mediebildet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/glad-i-og-glade-i/
|
Glad i og glade i
|
Kan vi skrive både «De er glad i hverandre» og «De er glade i hverandre»?
|
Ja, men det har lenge vært vanlig å anbefale «glad i» både i entall og flertall på bokmål. Glad er et adjektiv. Når adjektiv står som predikativ (etter være, bli osv.), skal de normalt bøyes på både bokmål og nynorsk: De er glade Dei er glade Men hvis adjektivet følges av en preposisjon og har smeltet sammen med den til et mer eller mindre fast uttrykk (som «glad i», «oppmerksom på», «fornøyd med», «klar over» osv.), er ubøyd form i flertall ofte både korrekt og tradisjonsrett på bokmål. Nynorsk er mer «matematisk» av seg og har oftere flertalls-e-en med. Skriv altså helst Dei er glade i kvarandre (nynorsk) De er glad i hverandre (bokmål) Men «glade i» er ikke galt, slik for eksempel «gå løse på» og «være tjente med» er. Det har vært vanlig å hevde at «Vi er glade i landet vårt» og «Vi er glad i landet vårt» betyr to ulike ting; det første skal da bare kunne ha betydningen «Vi er glade her i landet vårt». Slik kan man se det, men det er ikke en obligatorisk synsmåte.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ja-vel-eller-javel/
|
Ja vel eller javel?
|
Kan jeg skrive javel i ett ord, eller bør jeg skrive det i to ord? Og hva med neivel eller nei vel?
|
Skriv ja vel og nei vel. Når den andre delen av en forbindelse med ja og nei kan gjenkjennes som et eget ord, regnes ikke forbindelsen som et ord. Flere eksempler: ja da, ja ja, ja visst, jo da, jo visst, nei da, nei nei, nei visst Derimot skal en skrive jaha, jammen, jommen, neigu. Her svarer ikke andre ledd til et selvstendig ord.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jernteppe-eller-hjerneteppe/
|
Jernteppe eller hjerneteppe?
|
Får vi jernteppe eller hjerneteppe på eksamen – når vi plutseleg gløymer alt vi veit?
|
Det heiter helst å få jernteppe/jarnteppe. Ordet har vore brukt på den måten i heile etterkrigstida. Frå gammalt av er jarnteppe ein brannsikker skiljevegg av jarn til å senke ned mellom scena og salen i eit teater. Men ordet vart tidleg teke i bruk som metafor, jamfør tittelen på Jonas Lies roman Når jernteppet faller frå 1901, om ei gruppe skipspassasjerar som trur dei snart skal døy; her er det snakk om teppefall etter siste akt. Dei som voks opp etter andre verdskrigen, knyter jarnteppet fyrst og fremst til skiljet mellom aust og vest i Europa under den kalde krigen. Grunnen til at nemninga vart så sterkt knytt til dette skiljet, er at Winston Churchill brukte iron curtain i ein tale i underhuset i august 1945 og seinare fleire andre stader. Ordet var allereie i bruk på norsk i denne tydinga, altså om tunge stengsel mellom land. På engelsk heiter det brannsikre teppet iron curtain eller safety curtain, og minnetap ved eksamen og i liknande situasjonar heiter mental block eller blank, ifølgje ordboka. Å få hjerneteppe med hj- er ikkje nytt, men var uvanleg før. Det var metaforen jernteppe som var den vanlege på 1950-talet, mellom anna brukt om det at skodespelarar gløymde replikkane sine. Allereie i 1958 vart få jernteppe rekna som litt av ein klisjé (sjå nedanfor). Sidan hjerneteppe i og for seg gjev god meining, oppstår denne varianten stadig på nytt, som mistyding, ordspel («jernteppet er blitt eit hjerneteppe») eller logisk «forbetring». Råd: Bruk jernteppe eller jarnteppe dersom det ikkje er om å gjera for deg å seia hjerneteppe. Frå Foreningsledelse og taleteknikk av Jan P. Syse (1950): Frå Søkelyset mot språkformen, Statens rasjonaliseringsdirektorat (1958):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anforselstegn-eller-replikkstrek/
|
Anførselstegn eller replikkstrek?
|
Bør vi som underviser i ungdomsskolen, fremdeles lære elevene at det skal være anførselstegn (hermetegn) ved direkte tale? Eller er det greit nok med replikkstreker?
|
Språkrådet mener at elevene bør mestre begge måtene å angi direkte tale på. Når en siterer fra skriftlige kilder, er man nødt til å bruke anførselstegn (f.eks. «» eller “”), så dette må læres uansett. I intervju og skjønnlitterære tekster kan det være mest praktisk å bruke sitatstrek/replikkstrek. Denne streken er identisk med tankestrek (altså –), som er lengre enn bindestrek. Det skal være mellomrom mellom tegnet og replikken. I avisene har det vært vanlig å bearbeide ordlyden i utsagn for å få budskapet tydeligere og mer effektivt fram. Da har man brukt sitatstrek. Anførselstegn er reservert for mest mulig ordrette sitater.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tessmers-til-smers-dessmer/
|
Tessmers? Til smers? Dessmer?
|
Jeg er en eldre mann oppvokst i Larvik. Jeg mener uttrykket te (til) smers i betydningen ‘i tillegg’ var ganske vanlig i min barndom. Jeg har også hørt det i Østfold. Hvor utbredt er dette uttrykket?
|
Dette er et ganske utbredt sørnorsk ord eller uttrykk som av språksosiale grunner har vært holdt utenfor skriftmålet. Skrivemåtene har vært mange. I Norsk Riksmålsordbok står det bl.a. tes(s)mer(s), tilsmers og tilsmærs, men dette er markert som dialektalt, ja, selv det normaliserte dessmer(e) regnes som dialektalt. Dette gjelder til og med synonymet attpåtil, mens endog og ennogså står igjen som de anbefalte ordene i normalprosa. Uttrykket tessmers/dessmer betyr ofte det samme som selv og til og med, men plasseres lenger ute i ytringen, ofte til slutt. Det samme gjelder det nektende « ikke x dessmer» som betyr ‘ikke engang x’. Merk: Dessmer(e) må ellers ikke forveksles med dess mer i betydningen jo mer, som også står i ordbøkene. Dessmer Dessmer står ikke i Bokmålsordboka, men man finner dessmeir i Nynorskordboka med alternative skrivemåter (dess meir, dimeir, di meir). Det står allerede hos Ivar Aasen i ordboka hans fra 1850: Av Norsk Ordbok går det fram at uttrykket i den formen du nevner, særlig er brukt på Østlandet. Men regner vi med alle formene, har ordet vært kjent i et bredt belte over Sør-Norge. Dessmeir i sine ulike former er særs mye brukt i eldre nynorsk (søk f.eks. på nb.no). På slutten av 1800-tallet finner vi dessuten en del tes(s)meir, også i sakprosa. På grunn av bokmålstilnærmingen er det nå nesten forsvunnet fra skriftmålet. Det er bare i nynorsk ordet har vært regnet som normalt (da skrevet med diftong). Tidlige eksempler fra litteraturen I unormalisert form finnes det spredt omkring i skjønnlitteraturen, mest i replikker. I et eldre eksempel med skrivemåten tesmers er det til og med tematisert: Fra Da Peik skulde gjøre sin lykke av Barbra Ring (1909). Første treff på denne formen i Nasjonalbibliotekets digitale samlinger er fra 1891. Som perler på en snor kommer tilsmers (1891), tilsmer (1889), tilsmærs (1895), tesmer (1905). Tesmeir finnes i landsmål allerede fra 1871. Mye tyder på at dette har vært gjengs oslomål: På grunn av overlapping med andre ord er det vanskelig å søke etter eldre eksempler på skrivemåtene desmer og desmere. Disse ordformene kan stå for både ‘moskus(sekret)’ og jo/desto mer!
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rasjonale/
|
Rasjonale
|
Eg arbeider i Forsvaret, der ordet rasjonale i den seinare tid er vorte litt av eit moteord. Trengst det i norsk, eller er det berre jåleri?
|
Den kraftige oppblomstringa av ordet rasjonale frå og med nittiåra kan tyde på at det ofte blir brukt utan at det er heilt naudsynt, for sjølve omgrepet bak er ikkje det minste nytt. Når «rasjonalet bak» berre tyder ‘grunnen til’, ‘grunnlaget for’, ‘grunngjevinga/begrunnelsen for’ eller ‘tanken bak’, ser vi ingen grunn til å bruke noko anna enn desse vanlegare uttrykka. Men i den mon ordet rasjonale måtte vere naudsynt i fagspråket for å få fram finare filosofiske nyansar, bør det òg brukast der. Vi trur likevel ein kjem langt med fornuftsgrunnlag attåt dei ovannemnde synonyma. I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner (Oslo 2005) står ordet oppført slik: rasjonale (et rasjonale – flere rasjonaler) ‘tilgrunnliggende begrepsapparat; samlede prinsipper; fornuftsgrunnlag’ [eng.; substantivering av lat. adv. rationale, sm. ord som rasjonal ] I skandinaviske ordbøker frå engelsk står ordet forklart om lag på denne måten: ‘logisk begrunnelse, fornuftsgrunnlag; resonnerende forklaring, resonnerende framstilling, gjennomtenkt framlegging’
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/valget-mellom-a-og-b-og-a-eller-b/
|
Valget mellom «A og B» og «A eller B»
|
Heter det 1) «å velge mellom pest og kolera» eller 2) «å velge mellom pest eller kolera»?
|
Det heter «å velge (enten) pest eller kolera», som i «Skal jeg velge pest eller kolera?», men i uttrykk med «mellom» bør du bruke «og». Altså slik: å velge (enten) A eller B å velge mellom A og B et valg mellom A og B valget mellom A og B Det å skrive eller mellom infinitivsuttrykk er likevel så vanlig at det ikke kan regnes som galt. Eksempel: å velge mellom å kjøre eller (å) ta fly til Bergen å velge mellom å kjøre og å ta fly til Bergen
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aldri-i-livene-sine-hadde-de-sett-pa-maken-til-sprakendring/
|
Aldri i livene sine(!) hadde de sett på maken til språkendring
|
Folk skriver nå livene sine og livene våre over en lav sko, etter engelsk mønster. Det er da ruskende galt? Kan Språkrådet rydde opp?
|
Vi kan prøve, og vi vil stort sett gi deg rett, men det finnes nok enkelte eksempler på at livene kan stå i flertall. I de fleste faste uttrykk (som miste livet) brukes bare entall (uten eiendomsord), men også ellers er vi tilbakeholdne med flertallsbøyingen av liv på norsk. Rådet vårt er dette: Bruk livet i entall i faste uttrykk og ellers så langt det fungerer. Sløyf hele ordet der det er naturlig. Ty til flertall når det må til, men vurder også å skrive helt om. Nedenfor studerer vi fenomenet nærmere og kommer med en del eksempler som kan være nyttige. Distributivt entall om ting vi har én hver av Siden vi vet at alle bare har ett liv hver, kan vi på norsk ofte trygt bruke entall med underforstått flertallsbetydning, såkalt distributivt entall eller fordelingsentall. To av de nødvendigste forutsetningene for livet er hodet og kroppen, og vi finner det samme mønsteret ved disse ordene. Vi sier: De hadde vondt i hodet (ikke i hodene) De var trygge på kroppen sin (helst ikke kroppene sine) Hva skjer i kroppen (vår) når vi spiser? (helst ikke i kroppene våre) På den andre siden er det ikke galt å skrive at det er hyggelig å se ansiktene deres igjen (selv om vi vet godt at de har ett hver), så på dette området kan vi ikke vente å finne absolutte regler. Det har lenge vært mye vakling. Av og til er den beste løsningen litt utenfor den boksen vi begynner med. Et eksempel: Hvis «det eneste som står i hodet deres» skurrer, er ikke den beste løsningen nødvendigvis «i hodene deres», men kanskje «i hodet på dem», som er et fastere uttrykk. Men nok om emnet distributivt entall her, for vi har en egen artikkel om det i basen. Tilbake til livet. Nedenfor ser vi bare på hvor grensa går mellom livet til folk og livene deres. Eksempler på at livet står for flere menneskers liv Det er nokså opplagt at det må hete Alle tre mistet livet Og denne boktittelen (med rot i en kjent salme) er det nok ikke mange som ville ha endret på: Og tok de enn vårt liv Her følger flere eksempler som vi har fått fra innsendere, med anbefalt omskrivning: Flere eldre får ødelagt livene sine av å bli ranet > får livet ødelagt De eldre fortjener en bedre avslutning på livene sine > på livet Friåret forandret livene våre > forandret livet vårt Hva gjør vi med de korte livene våre > det korte livet vårt Vi setter livene våre på spill for dere > livet på spill Kvinnene fremstilte livene sine slik at de passet inn i bildet av den hjemmearbeidende husmoren > livet sitt slik at det Vi vet lite om livene til fåmælte mennesker > livet til Samliv? Det er ikke alltid vi kan vite om leseren vet om livet står for samlivet mellom flere personer. Det kan være fristende å bruke flertall for å utelukke samlivstolkningen. Vi vil likevel anbefale entall her: Kronprinsbarna skulle oppleve å ha sin elskede mor i livene sine i bare ni år > livet sitt Vi viste bilder og fortalte fra våre liv > livet vårt Et klart tvetydig eksempel har vi her: Det var interessant å høre mer om livet til mormor og morfar Men livene til klinger ikke så godt, så hvis vi mener mer enn samlivet, kan vi gjerne skrive helt om. Merk forresten at vi ikke ville ha skrevet barndommene til mormor og morfar; her må entall dekke begge nyanser uansett. Spesielle tilfeller Av og til vil entall være misvisende av andre grunner: De forteller om hvor sammenvevde livsløpene har vært, og hvor tett livene deres er bundet sammen i dag Du kan bli ulykkelig av å sammenligne tilværelsen din med de perfekte livene i mediene De har levd helt forskjellige liv Her må flertall godtas, hvis det ikke skal skrives helt om. Levva livet! Noen ganger er hele formuleringen kunstig uansett hva vi velger, som i «Her kan gode liv leves» og «Her kan et godt liv leves». Men det er ingenting i veien med Her er det mulig å leve et godt liv (underforstått: mulig for flere mennesker) Også dette kan vi trygt skrive i entall: Vi er avhengige av dem for å leve gode og trygge liv > et godt og trygt liv (leve godt og trygt) Formuleringen leve liv et slik og slik kan være litt vanskelig å håndtere fordi vi også har det faste uttrykket å leve livet med betydningen ‘nyte livet’. Setningen De forteller om hvordan de lever livet kan misforstås. Her kan vi trygt legge til «sitt». Vi kan eventuelt skrive «De forteller om hvordan de har det i livet». En annen løsning kan være å sløyfe livet eller noe annet: De forteller om hvordan de lever Det fungerer i alle fall bra her: De lever sine liv som kristne > De lever sitt liv som kristne > De lever som kristne Denne setningen skulle være grei med liv i entall: De lever sitt liv, og jeg lever mitt liv Mestre livet Såkalt livsmestring har blitt et skolefag, og det er den engelske formuleringen «master their own lives» som ligger under når det står i opplæringslova at elevene skal «meistre liva sine». Dette er enda mindre ideelt på nynorsk enn på bokmål, og i den nye opplæringsloven kommer det forhåpentlig til å stå bare meistre livet. Statistisk endring I aviskilder fra perioden 2000 til 2021 forekommer frasene i livene og av livene over ti ganger oftere enn på hele 1900-tallet (se nb.no). Det sier ikke stort i seg selv, for avisbunken er tjukkere enn før i tida, men når vi sammenligner og ser at bruken av i livet og av livet i dette århundret henholdsvis har gått kraftig tilbake og stagnert, skjønner vi at det har skjedd en stor endring. Den har for det meste engelsk signatur: Tidlige treff på «Dere reddet livene våre» og lignende finner vi gjerne i oversatt litteratur à la Bill og Ben. Et annet søk i aviskilder, med relativ frekvens:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stille-sporsmalstegn-ved/
|
Stille spørsmålstegn ved?
|
Nesten alle politikere sier at de «stiller spørsmålstegn ved» saker og ting. Er denne uttrykksmåten blitt akseptabel nå?
|
Den kan regnes som en sammenblanding av «stille spørsmål» og «sette spørsmålstegn ved». Vi anbefaler ikke å skrive «stille spørsmålstegn ved». De klassiske formuleringene er: å stille spørsmål om = spørre om å sette spørsmålstegn ved (om) = lure på, stille seg skeptisk til, trekke i tvil Rundt 1960 tok man i bruk hybriden «å stille spørsmål ved (om)», og etter 1980 har det vært vanligere å stille spørsmål ved ting enn å sette spørsmålstegn ved dem. Hvis man er i tvil om hva man skal velge, kan man vurdere å bruke enklere og tydeligere uttrykk. Her er et gammelt råd fra Språkrådets Godt språk i lærebøker: Stille spørsmål ved er et vanlig, men uklart uttrykk. Hvis meningen er ‘trekke noe i tvil’, heter det sette spørsmålstegn ved. I stedet for stille spørsmål ved om oppgaven kan løses kan vi tilrå stille spørsmålet om oppgaven kan løses e.l.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fiskekjott-fuglekjott/
|
Fiskekjøtt, fuglekjøtt?
|
Vi diskuterer om man kan anvende ordet kjøtt også om fisk og fugl. Er fiskekjøtt en gangbar ordsammensetning? Hva med kjøttdeig av laks, som markedsføres for tida?
|
Det er ikke noe i veien for å bruke fiskekjøtt og fuglekjøtt når det trengs. Disse ordene står også i ordbøkene. Vi sier jo også fruktkjøtt om den (mest) spiselige delen av frukt. Men det er ikke ofte vi trenger ordet fiskekjøtt. Selv når fisken er redusert til stykker av fiskekjøtt på kjøkkenbenken, kaller vi den stort sett bare fisk. Vi sier også gjerne at laksen er rød i fisken. (Av og til kaller vi til og med annet kjøtt for fisk, som når noe er fast i fisken. Fisk har faktisk betydd ‘muskel’ på norsk! Men det er en annen sak.) Om kjøttdeig av laks: Det er ingen grunn til å gå veien om ordet kjøtt når man snakker om fiskedeig (skrapt eller malt fisk) eller fiskefarse. Kort sagt er kjøttprodukter og fiskeprodukter to ulike kategorier. Vi bør altså ikke tøye logikken i fiskekjøtt for langt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-time-pa-oyet-eller-oret/
|
En time på øyet eller øret?
|
Hva er riktig, å ta seg en time på øyet eller å ta seg en time på øret?
|
Begge deler er i bruk og må regnes som riktig i betydningen ‘ta seg en blund’. Både ta seg en time på øyet og ta seg en time på øret (eventuelt noen timer) har vært brukt i skrift i flere tiår. Varianten med øre melder seg i kildene noen få år før øye (1976 og 1982). Begge variantene er eldre i talespråket. Henvendelser vi får, tyder på at eldre folk helst sier øret, mens yngre oftere sier øyet. Øre-varianten likner mest på det gamle sove på sitt grønne øre ‘sove med god samvittighet’. Dessuten ligger man heller på øret enn på øyet. På den andre siden heter det å ta seg en blund på øyet. Å ta seg en på øyet kan være en elliptisk (forkortet) uttrykksmåte. Svenskene tar helst en time på örat. På dansk har man lenge taget sig en (lille en) på øjet, og på tysk finnes uttrykket ein Auge voll (Schlaf) nehmen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tungebandet/
|
Tungebåndet
|
I familien vår er vi uenige om uttrykket «skåren for tungebåndet». Betyr det å være veltalende og pratsom eller det motsatte?
|
Å være (vel) skåren for tungebåndet (eller tungebandet) betyr å ha lett for å snakke, å være veltalende. Tungebåndet er et bånd som forbinder tunga med bunnen av munnhula, og hvis dette båndet er for stramt, hemmer det taleevnen. En kan da få skåret opp båndet litt for å gjøre det lettere å snakke. Det er den konkrete bakgrunnen for uttrykket. Det er nok blitt ganske vanlig å snu om på logikken i bildet. For den som ikke kjenner til det nevnte inngrepet, høres det jo ikke så bra ut med skjæring i munnen. Noen mener at allerede Ludvig Holberg brukte uttrykket i den nye betydninga i Erasmus Montanus (1731): Der faar I en Mand, som I kand tale med; thi den Karl er ikke skaaren for Tungebaandet... Men dette er usannsynlig! Verken i dansk eller i norsk litteratur før 1900 finner vi spor av en slik omvendt oppfatning, og Holberg skriver selv om «at løse sit Tungebaand» i en annen sammenheng, nettopp om det å få tunga på glid. Redaktørene av Ordbog over det danske Sprog mener det er en feil i Erasmus Montanus, og at det skulle ha stått «ikke ilde skaaren». Slik står det i noen seinere utgaver. Men merk at det er ingen ringere enn mor Nille som ytrer replikken ovenfor (om sin sønn Erasmus), så dette kan jo være mor Nille-logikk (altså en forvirret ytring) og dermed tilsiktet komikk fra Holbergs side. Ei engelsk-dansk ordbok fra 1754 har denne opplysninga:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/driftssjef-stasjonssjef-og-liknande-samansetningar-ein-eller-to-s-ar/
|
Driftssjef, stasjonssjef og liknande samansetningar: ein eller to s-ar?
|
Skal det vere ein eller to s-ar i drift(s)sjef?
|
Det skal vere to. Dette kan vi utleie av andre samansetningar med drift-. Det heiter driftsbygning, driftsingeniør, driftskapital og så vidare med -s-. Regelen er: Vi gjer ikkje unnatak for samansetningar der andrelekken «tilfeldigvis» byrjar med s-. Likeins er det med samansetningar der andre ord enn drift er fyrstelekk. Eit døme kan vere stasjon og andre ord som endar på -sjon. Det heiter stasjonsby og stasjonsmeister, difor òg stasjonssjef. No finst det ord som snart har fuge-s og snart ingen bindebokstav i samansetning, som til dømes skog (skogsfugl, men skogmus) – men heller ikkje her er valet eller bortvalet av bindebokstav styrt av ein framlyds-s i ord nummer to.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stadnamn-og-malform/
|
Stadnamn og målform
|
Kan ein skrive Østensjøvannet eller andre stadnamn med bokmålsformer i ein nynorsktekst?
|
Stadnamn skal ha berre éi skriftform i offentleg bruk. Du kan difor trygt skriva Østensjøvannet på nynorsk. Namn på fylke har òg berre éi form: Østfold og Aust-Agder heiter det same i begge målformene. Godkjende skrivemåtar finst i Sentralt stadnamnregister ved Statens kartverk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/docking-station/
|
Docking station
|
Finst det eit norsk ord for dock og docking station?
|
Det hadde vore heilt greitt med berre dokk, sjå artikkelen «Over dokka etter vann». Elles er ordet dokkingstasjon i bruk òg.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hermeteikn-kva-slags/
|
Hermeteikn, kva slags?
|
Eg ser hermeteikn i ymse former og fasongar: vinklar og tødlar, oppe og nede. Kva er rettast å bruke? Er det andre reglar for datamaskin enn for handskrift?
|
Det finst ikkje nokon generell regel for kva slags hermeteikn ein skal nytta. Det er langt på veg ei smakssak. Finn gjerne ut kva tradisjonen innanfor teksttypen, faget eller sjangeren er, før du bestemmer deg. Men merk at tastaturet tidlegare har avgrensa valet mellom hermeteikn. Dei to formene for hermeteikn som er vanlegast i norsk, er doble ″komma″ oppe og doble «vinkelteikn». Dei blir rekna som like rette. Så vidt vi veit, har Standard Norge og Microsoft samrådd seg om å gjera vinkelteikna til standardvarianten på datamaskinar, og det er greitt nok. I denne artikkelen frå Korrekturavdelingen.no finn du m.a. ei lenkje til eit godt forsvar for vinkelteikna. Det viktigaste er at ein ikkje brukar apostrofar eller anna i staden for hermeteikn. Doble “komma” Kommaa kan mellom anna ha forma 99 99 (” ”) og 66 99 (“ ”). Det fyrste har lengst tradisjon i norsk, men mange tykkjer visst den siste varianten (som er vanleg i engelskspråklege land) er ei betre innramming. Både i handskrift og typografi var det vanlegaste før å setja det fyrste av dei to teikna nede og det andre oppe, t.d. „slik”. «Vinkelteikn» Vinkelteikn er det vanlegaste i prenta tekst, og blir stadig meir populært og lettare tilgjengeleg i tekstbehandling. I norsk peikar spissane på desse «korporalvinklane» utover, medan dansk og svensk har dei høvesvis »innover« og berre mot »høgre». ‘Enkle teikn’ Merk elles at hermeteikn innanfor hermeteikn helst skal vera enkle. Enkle hermeteikn blir òg nytta kring definisjonar, slik: gåsaugo ‘hermeteikn’. Her har vi valt varianten 6 9, medan 9 9 er det tradisjonelle i norsk. Kjært barn Hermeteikn heiter òg anførselstegn på bokmål. Eit anna ord er sitatteikn. Gåsaugo (bokmål gåseøyne) – som òg kan skrivast på fleire måtar i kvar målform – er endå eit ord. Somme brukar dei helst om dei kommaliknande teikna (sjå gåseøjne på ordnet.dk), andre om vinkelteikna.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvor-mye-er-om-lag/
|
Hvor mye er «om lag»?
|
I et offentlig vedtak leser jeg om «en plassering på om lag 25 m fra senterlinje». Hvor mye avvik fra de 25 m kan da aksepteres?
|
Om lag betyr det samme som omtrent eller cirka. Dette er ord eller fraser som nettopp er ment å være anslagsvise og ikke presise. En vanlig tolkning av «om lag 25» vil nok være «nærmere 25 enn 20 eller 30», og slik kan det godt brukes. Men dette er ikke noe fasitsvar. Hva som ligger i «om lag» o.l., er helst et praktisk, teknisk eller juridisk spørsmål, og det er ikke vårt ansvarsområde.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kommunikasjons-og-markedssjef/
|
Kommunikasjons- og markedssjef
|
Er tittelen i overskriften korrekt, eller heter det kommunikasjon- og markedssjef?
|
Det rette er kommunikasjons- og markedssjef, som kan sees som en kortform av kommunikasjonssjef + markedssjef. Også om man tenker seg at det er snakk om én person som er sjef både for kommunikasjon og marked, er det riktig som det står i overskriften.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-eller-pa-begynnelsen-av/
|
I eller på begynnelsen av
|
Heter det «i begynnelsen av 1600-tallet» eller «på begynnelsen av 1600-tallet»?
|
Fagnemnda i Språkrådet vedtok i 1995 å rå til «i begynnelsen av» framfor «på begynnelsen av». Det tradisjonelle er «i begynnelsen av». «På begynnelsen av» var lite brukt i skrift før 1980. Men i den andre enden av hendelsesforløpet, altså ved slutten, må vi godta «på». Det kan hete både «på slutten av» og «i slutten av». Noen ganger passer det med «ved slutten av» og «ved begynnelsen av». «På begynnelsen» kan komme av påvirkning fra «på slutten», som har mange år på baken. Bruk av «på» i andre tidsuttrykk (som «på 1900-tallet») kan ha fremmet «på» foran både «slutten» og «begynnelsen».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/balla/
|
Balla?
|
Er det riktig å bruke balla om testiklene eller pungen, i skriftspråket altså?
|
Her er det flere mulige problemstillinger, men det korte svaret er ja, hvis ordet brukes i en uhøytidelig tekst. Under oppslagsordet balle i Tanums store rettskrivningsordbok og Bokmålsordboka finner du balla med forklaringen ‘testikkelpung’. I samsvar med et normeringsvedtak fra 1995 er dette bestemt form av ei balle. Både det grammatiske kjønnet og begrepsomfanget kan diskuteres. Testikkelpung skal nok kunne omfatte pungen med ballene. Pungen eller ballene alene står ofte for begge deler. Fra ball i hankjønn flertall til balle i hunkjønn entall Opphavet til hunkjønnsordet balle er «reanalyse» (grammatisk omtolkning), som er et språkvitenskapelig uttrykk for at en misforståelse begynner å leve sitt eget liv i språket. Mange ord og uttrykk begynner sin tilværelse slik og blir (med rette) oppfattet som riktige til slutt. Balla er opprinnelig ballane, regelrett avhogd til balla i oslomålet og i dialektene i det nordlige omlandet, helt på linje med gutta for guttane (‘guttene’). I vanlig bokmål heter det samme nettopp ballene, og ellers i landet stort sett ballan(e) eller balla. Når gutta ifølge Bokmålsordboka er en akseptabel form i visse uttrykk («de store gutta»), bør balla også være en akseptabel flertallsform av hankjønnsordet ball i uttrykk som «rett i balla». For dem som snakket tradisjonelt oslomål med -a som flertallsendelse i hankjønn og intetkjønn, var balla før opplagt det samme som ballene, altså bestemt flertall av en ball. Det er derfor ganske usannsynlig at reanalysen til ei balle har skjedd i folkelig oslomål (i øst). Trolig har formen balla vært i bruk i ungdomsspråket i det meste av byen, og så har den blitt omtolket der kjennskapen til det tradisjonelle bøyningssystemet har vært minst (kanskje helst i vest). For mange i byen er det blitt et hunkjønnsord som kan omfatte både steinene og pungen. For disse språkbrukerne gir en ball kanskje ikke mening alene i anatomisk forstand. Det nyere uttrykket å ha baller knytter seg likevel til det gamle ball og neppe til ei balle. Det er nok med ett par, tross alt. (For ordens skyld til slutt: Siden norske hunkjønnsord i nyere bokmål også skal kunne ha felleskjønn, finner vi formen en balle – ballen, med tostavingstonelag, i ordbøkene. Det er nærmest en papirballe som er med i rettskrivningen bare for å ivareta symmetrien i systemet.) Synonymer, stilleie og litterære baller Baller har alltid også hett steiner. To gamle og mer spesifikke norske ord for testikkel er eiste (og eistekorn, eistestein) og kodd /kødd. Det mest nøytrale ordet i bokmål er testikkel, men det kan virke ganske papirknitrende i mange sammenhenger. Pungen kan passere i sakprosa, for alternativet scrotum faller ikke naturlig for de fleste. Balla hører hjemme i mer private og uhøytidelige sammenhenger, helst muntlig, og selvsagt der det passer i skjønnlitteraturen. Balla stod trolig på trykk for første gang i en romanoversettelse fra 1949, ikke lenge etter ballene, som (i denne betydningen) passende nok debuterte i en bok fra Steensballe forlag i 1947.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/opp-i-stry-med-blar-i-oynene/
|
Opp i stry med blår i øynene?
|
I Bokmålsordboka står det faste uttrykket kaste noen blår i øynene oppført med betydningen ‘føre en bak lyset’ og ‘lure en opp i stry’. Det siste må da være feil? Å kaste blår i øynene på noen er vel bare å innbille dem noe, mens å narre noen opp i stry er noe litt mer, nemlig å lure og lokke dem inn i noe som det ikke blir noe av?
|
Vi er enige i at dette er den typiske måten å bruke uttrykkene på. Men det er flere ordbøker som ikke trekker opp grensen så skarpt. For eksempel sier Den Danske Ordbog at å kaste noen blår i øynene kan være å snyte dem, mens å bli narret opp i stry ifølge NAOB favner om både å bli lurt, narret, snytt og ført fullstendig bak lyset. Stry -uttrykket er særnorsk, mens det med blår historisk sett er dansk-norsk. Uttrykkene er altså ikke skapt for å utfylle hverandre betydningsmessig. De overlapper med hverandre, og da blir det lett forvirring. Vi gjør et forsøk på å greie ut om bakgrunnen nedenfor. Linproduksjon Det er et pussig sammentreff – og kanskje mer enn det – at både stry og blår har med lin å gjøre. Stry (jamfør strie) er korte trevler av hamp eller lin, og blår er det danske ordet for det samme. Språkhistorikerne Hjalmar Falk og Alf Torp sammenligner opp i stry med det danske stå som en høne i blår og dessuten med det tyske sich nicht aus dem Hanfe finden können (dvs. ikke finne veien ut av hampen, jamfør vårt eget bort i hampen). Et av de første skriftlige eksemplene på opp i stry i norsk er fra Ivar Aasens ordtakssamling Norske Ordsprog fra 1856. Her handler det om at noe blir opp i stry, og det betyr at det ikke blir noe av, eller at det blir dårligere enn ventet. A. O. Vinje brukte i sin tid uttrykket å slite seg opp i stry om det å slite seg ut. Men senere finner vi mest narring opp i stry, både i landsmål og dansk-norsk. Uttrykket hos Ivar Aasen er lett å knytte til produksjon av lin. Etter heklinga (som er siste del av renseprosessen) sitter man igjen med lange fibrer av lin på den ene siden og kortere og mindre verdifulle fibrer av stry på den andre. Jo mindre reinhekla lin man har igjen, jo mer har «gått opp i stry». Det er et stykke fra å gå eller bli opp i stry til å bli narret opp i stry. Det er vanskelig å se sammenhengen helt, men det er nok det samme stryet i alle uttrykkene. Noen skriver å bli lurt opp i stry, men det mest tradisjonelle er narret. Snytt og trukket opp i stry er også ganske gammelt. Dialektalt har vi ellers uttrykk som er du opp i stry ‘fra vettet’ og å være strygalen. Om blår i de faste uttrykkene er det samme, er mer usikkert. Blår og blår Riktignok er blår stry, men det kan være for enkelt å si at det er stry man får i øynene når det kastes blår. Kanskje handler det om synkverving. Studer gjerne selv artikkelen i Ordbog over det danske Sprog, der blåner ‘tåke for øynene’ trekkes inn. Etymologene Falk og Torp mente at blår i øynene er en omtolking av tysk Plärr eller Bleer ‘øienforblændelse, taage for øinene’ i samspill med begrepet blå dunst (narkotisk damp som ble brukt i bedragersk øyemed) og uttrykk som nettopp høne i blår og narre opp i stry. Det eneste som er sikkert på dette området, er at det er inn i hampen vanskelig å forstå alt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blir-norsk-paverka-av-innvandrarsprak/
|
Blir norsk påverka av innvandrarspråk?
|
Finst det innvandrarspråk som øver press på norsk i dag?
|
Nei, den påverknaden som går frå innvandrarspråk til norsk i dag, er langt frå så sterk at han kan kallast «press». Vi reknar da ikkje med engelsk som innvandrarspråk. Generelt er det mest i ungdomsslang at det finst ord frå innvandrarspråk. På nettstaden www.slang.no finn du resultat frå ei undersøking om dette. Verken i det norske allmennspråket eller i fagspråk på dei sentrale samfunnsområda er det særleg mange ord frå innvandrarspråk. Vi veit at det i innvandrartette område i visse norske byar blir nytta språklege variantar med mange ord frå urdu, spansk, arabisk o.l. og med ein uttale som er farga av språket til innvandrarar. Dette er òg kjent frå Sverige, Danmark og andre vesteuropeiske land. Også ungdom med etnisk norsk bakgrunn kan nytte desse variantane i samvær med vener. Dei fleste ungdommar som nyttar slike variantar, meistrar òg andre former for norsk, som dei nyttar i andre sosiale samanhengar. Difor bør ein nok truleg heller sjå på dei nemnde variantane som ein del av det personlege tilfanget (det individuelle registeret) enn som nye dialektar som kjem heilt i staden for andre. Det er uvisst om desse språklege variantane vil feste seg, og om dei orda som blir nytta, blir varige tilskot til norsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/verden-eller-verdenen/
|
Verden eller verdenen?
|
Hvorfor heter det «her i verden» i ubestemt form og ikke «her i verdenen»? På dialekt heter det jo «her i væla», akkurat som «her på jorda». Med andre ord: Når heter det «verden», og når heter det «verdenen»?
|
Etter ordboka heter verden i bestemt form verdenen. Men i faste uttrykk og høytidelig stil heter det ofte bare verden. Verden er opprinnelig den bestemte formen (av verd), men det er lenge siden verden ble omtolka til ubestemt form i dansk og bokmål. Siden den gang har vi vært nødt til å legge bøyingsendinger til verden i stedet for til verd, slik: en verd en – verd en en – verd en er – verd en ene I flertall er -en- obligatorisk: den beste av alle verdener (i motsetning til den beste av alle verder på nynorsk). I bestemt form entall er -en- obligatorisk i sammensatte ord: i dyreverd en en, i finansverd en en (nynorsk: dyreverda, finansverda). Ellers er bildet litt blandet, som vi skal vise nedenfor. Det er når vi gjør verden til noe tellelig, at vi skriver verdenen. Faste uttrykk med bare verden Tross omtolkinga av verden til ubestemt form henger verden igjen mange steder der en skulle vente bestemt form verdenen. Det gjelder særlig faste uttrykk med i verden, som best i verden. Men også ellers heter det oftest verden og ikke verdenen. Eksempel: Verden er et spennende sted. Her ville verden en svart grammatisk til jord en /jord a og nynorsk verd a. Formuleringer som «hun var for god for denne verden» er noe litt annet. Her er ubestemt form brukt på samme måte som jord i «på denne jord». Dette er det gammelmodige stiltrekket enkelt bestemt form. Også det henger særlig igjen i faste uttrykk og i høytidelig språk. (Vanlig norsk har dobbelt bestemt form, som i denne jorda.) I noen tilfeller får vi en nyanse. Skriver vi for eksempel denne vakre verden i moderne norsk, bruker vi enkelt bestemt form. Formuleringen viser da trolig til det samme som (hele) denne vår vakre verden. Skriver vi derimot denne vakre verdenen (dobbelt bestemt form) viser vi trolig til en avgrenset verden som står i kontrast til en annen verden. Mer om den språkhistoriske bakgrunnen Opprinnelig er verden en sammensetning av to ord. På gammalnorsk het det verǫld, av verr ‘mann’ og ǫld ‘(tids)alder’. Etter norrøn tid ble verǫld redusert til verd, som er den nåværende formen i mange norske dialekter og i nynorsk. I bestemt form heter det verda (uttalt vera, væra eller væla med tjukk l). Formen verd en (som har danske røtter) er som nevnt opprinnelig bestemt form (altså tilsvarende verd a, jamfør jord en og jord a). Den bestemte formen ble brukt så mye at den ubestemte gikk i glemmeboka. I den etymologiske ordboka Våre arveord er dette forklart slik:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ferge-eller-ferje/
|
Ferge eller ferje?
|
Hva er riktigst å bruke i bokmål, ferje eller ferge? Jeg arbeider i kommunikasjonsbransjen med Stavanger og Sør-Vestlandet som virkeområde.
|
Det er valgfritt. Den dansk-norske formen færge ble i 1917 avløst av ferje, som var enerådende til 1981, da ferge seilte inn igjen som likestilt form. I gammelnorsk het det ferja. Ferge har vi fra dansk. Det er aldri tatt inn i nynorsk, der det bare heter ferje. På Sør-Vestlandet er det tradisjonelle ei ferja – den ferjå eller ferjo. Men man bestemmer selv om man vil ta geografiske hensyn innenfor rettskrivningen. Ferja og fergen Kjønnet på ferge/ferje er også blitt valgfritt i bokmål. Historisk og stilistisk har det lenge vært en viss sammenheng mellom ferje og hunkjønnsform (altså ferja pluss dialektformer som ferjo og ferjå) og på den andre siden ferge og felleskjønn (altså fergen) Men før i tida var ferjen vanlig i skrift, akkurat som ferga er blitt det i den seinere tid. Språkhistorie og dialektformer G fra skriftbildet En rekke g-er i norsk (selge, velge, sverge, verge, ferge) skriver seg fra en dansk skikk med å skrive g for j - eller w -uttale, jamfør f.eks. dansk at hærge ‘å herje’. I den norske uttalen av dansk skrift fikk disse lydene hard g, altså «bokstavuttale». Først på 1900-tallet spredte bokstavuttalen seg for alvor i norske dialekter. J i det meste av landet Leter man etter den opprinnelige uttalen i dialekten, som kanskje var bevart til midten av århundret, vil man de fleste steder finne ferje, til og med i hovedstaden. Kristiania-mannen Kristian Kølle, som engasjerte seg i rettskrivningsspørsmålet på slutten av 1700-tallet, mente det burde hete færje i stedet for færge på grunnlag av det vanlige talemålet (enda talemålet var temmelig danskpreget i de kretsene han ferdedes mest i). Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, brukte også formen færje i sine skrifter. Skriftuttale Former med skriftuttale brer seg. Derfor er det grunn til å tro at flere unge sier ferge. At ferge sprer seg på Vestlandet, kan dessuten komme av at ordet oppfattes som del av en større gruppe ord og former som mister j-uttalen. Her finner vi alt fra å sørgje og ei verje til den dialektale j-uttalen i bergje' og torgje' (bestemt form av eit torg og eit berg med hard g). Når j-uttalen generelt taper terreng, kan også ferje rammes, og j-en endres til en uhistorisk g som stammer fra skriftbildet. Det er altså litt av ei språkhistorisk smørje vi står oppi – men merk at smørje neppe blir til *en smørge, for dette alternativet finnes hverken i bokmål eller dansk. Normen og bruken G-variantene var altså utenfor rettskrivningen mellom 1917 og 1981. Likevel var ferge og fergen de mest brukte formene i bokmålstekster hos mange aviser og forlag etter krigen og fram mot 1980. Disse formene har holdt seg godt i forlagsverdenen, men ellers har det relativt sett gått litt nedover med dem etter at de ble tillatt igjen. I avisene har ferje og ferja vært de mest brukte formene de siste tjue årene, også på bokmål, samtidig som den nye g-varianten ferga har halt innpå.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gutta-boys-%e2%88%92-jenta-girls/
|
Gutta boys − jenta girls?
|
Det har lenge hett gutta boys, men i det siste har jeg stadig oftere hørt om jenta girls. Kan man si det?
|
Man kan ikke hindre noen i å si det, men uttrykket er et klart brudd med all tradisjonell grammatikk. I østlandsmål (blant annet tradisjonelt oslomål) er dette det vanlige bøyningsmønsteret for hankjønnsord og hunkjønnsord: Hankjønn: en hest − hesten − flere hester − alle hesta en gutt − gutten − flere gutter − alle gutta Hunkjønn: e(i) stjerne − stjerna − flere stjerner − alle stjernene e(i) jente − jenta − flere jenter − alle jentene Det heter gutta på skauen og (av og til) jentene på skauen, begge deler i flertall. Jenta på skauen er derimot entall! Jenta girls (ment som flertall) er stikk i strid med den grammatikken som gutta boys bunner i, ja det er i strid med all norsk grammatikk. Likevel var det nesten ikke til å unngå at akkurat denne feminine parallellen til gutta boys oppstod. Det mer korrekte jentene girls klinger jo dårlig. Som en språkvits fungerer jenta girls på to plan, men hvis folk glemmer at det er ugrammatisk, forsvinner halve poenget. Når barnehagebarn i Oslo i dag setter jenta inn i regla «lang, lang rekke, * er så frekke», er det mye som tyder på at selve følelsen for grammatisk hunkjønn i dialekten er kraftig svekket.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utstede-og-utstedelsesdato-pa-nynorsk/
|
Utstede og utstedelsesdato på nynorsk
|
Hva vil være korrekt nynorsk for bokmål utstede og utstedelsesdato? Det dreier seg om tekst på noen offentlig utstedte attester.
|
For utstede kan en bruke både skrive ut, ferde ut og utferde på nynorsk. Vi vil rå deg til å bruke utskrivingsdato for utstedelsesdato. Noen spør om det ikke ligger noe mer autoritativt i utstedelse enn i det mer generelle utskriving, men oftest vitner dokumenttypen om hva som ligger i utskrivinga. Tre eksempler fra Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord (flere utgaver): det må utstedes en fullmakt > det må gjevast / skrivast ut ei fullmakt den under forsvarssjefen utstedte ordre > ordren som er send ut (pålagd) av forsvarssjefen obligasjoner som er utstedt av den norske stat > obligasjonar som staten har ferda (skrive) ut (marknadsført) Karl Arne Utgård har i sin Juridisk og administrativ ordliste: utstede ihendehaverobligasjoner > skrive ut ihendehavarobligasjonar utstede fullmakt > skrive fullmakt utstedende myndighet > utskrivande styresmakt På bokmål er utstede og utferdige delvis overlappende. Utferdige er i utgangspunktet det samme som ferde ut / utferde, men også for utferdige anbefaler Rommetveit og Utgård i noen tilfeller skrive ut og gi.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-og-dykk-pa-nynorsk/
|
De og dykk på nynorsk
|
Når skal eg bruka de, og når skal eg bruka dykk?
|
Ein kan sjå det slik at de og dykk og dykkar er fleirtal av du og deg og din (+ di, ditt, dine) Du skal altså bruka de, dykk og dykkar nett slik du brukar du og deg og din. Med andre ord: Du og de er subjektsform, deg og dykk er objektsform (og den forma som blir brukt etter preposisjon), medan dykkar er eigeform: Gav du boka til meg? Gav de boka til meg? Gav eg deg boka? Gav eg dykk boka? Gav eg boka til deg? Gav eg boka til dykk? Boka er di. Boka er dykkar. Ordet de har valfri uttale: /de/ eller /di/. Med stor forbokstav skifter de, dykk og dykkar tyding og blir høfleg form av du, deg og din. I nynorskområde er det svært vanleg å seia dokk (dåkk), doke (dåke) eller dokker (dåkker) for dykk. I tradisjonelle variantar av dialekten skil ein gjerne mellom dokk osb. som objektsform og /de/ eller /di/ som subjektsform. I 2012 vart det tillate å bruka å-varianten dokker i nynorsk, men utan skilje mellom subjektsform og objektsform. Det heiter altså dokker – dokker – dokkar, på line med bokmål dere – dere – deres.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-som-er-med-pa-leken-ma-tale/
|
Den som er med på leken, må tåle …?
|
Jeg har vokst opp med følgende ordspråk: «Den som er med på leken, må tåle steken.» Nylig har jeg hørt av noen at det skal være «Den som er med på leken, må tåle streken». Hva er det som er riktig, og hva er bakgrunnen for dette ordspråket?
|
Varianten med «streken» på slutten må være en misforståelse. Det er «leken – steken» (eller «leiken – steiken») som er det tradisjonelle. En grunn til at rimord med -e- kommer inn til slutt, kan være at leik med diftong presses ut av dialektene (før steik med diftong). Nedenfor ser vi nærmere på de variantene som er i bruk. Steik (steiken) = sviing Bokmålsordboka forklarer ordtaket slik, under oppslagsordet stek/steik (sterk varme, særlig fra sola): «den som vil være med på leken, må også tåle, smake steken» ‘den som vil være med på noe, må også finne seg i de ubehageligheter som følger med’. Vi vet ikke om dette er det opprinnelige bildet, men det passer godt på norsk. S teik i denne betydningen er jo helst hankjønn (solsteiken). Steik (steika) = godbit Det finnes gamle varianter med steken eller stegen i betydningen ‘steika’, altså en godbit. Slik er det også framstilt i Ordbog over det danske Sprog. I Bevingede ord av Evensberget og Gundersen siteres Grundtvig med «Hvem der vil være med i legen, får noget af Stegen». Dette skal ha vært brukt «om dem som deltok i Karl 12s halsbrekkende rideturer», med andre ord kan det ha vært snakk om ei slags premiering. Merk at hele uttrykket likevel helst har negativt fortegn i overført betydning. I Norske Ordtak [ Norske Ordsprog ] av Ivar Aasen står det: «Den som er med i allslags Leik, fær smaka på allslags Steik» (fra Trøndelag). Hvis dette viser til stekt kjøtt, har ordet hunkjønn (steika). Men merk at man kan «smake» annet enn mat på norsk, for eksempel pisken. Sleik og smeik Ivar Aasen nevner ellers varianten «Den som er med i Leiken, fær vera med i Sleiken», fra Østlandet («tola sleiken» er notert fra Trøndelag). I Sørøst-Norge brukes flere steder «tåle smeiken». Smeik betyr de fleste steder i landet ‘kjælende klapp, kjærtegn’ (noe som kan være risikabelt nok), men det viser nok her til slag eller annen motgang, se betydning 5 i Norsk Ordbok. Det er innfløkt Ordbøkene kommer ikke helt til bunns i saken. Det eldste liknende uttrykket vi kjenner til, er fra eldre svensk, der ordet lek gjentas, det vil si at den som er med på leken, får tåle leken. Kanskje det er utgangspunktet, og så har fantasien fått utløp i ulike retninger ved oversettelse til andre språk eller dialekter. Som denne lille utredningen viser, finnes det ikke alltid «korrekte» eller autoriserte versjoner av ordtak og talemåter. I muntlig overlevering lever ofte flere varianter side om side. Likevel: Å bruke streken i dette uttrykket er nok å trå litt over den!
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-lene-seg-pa-norsk/
|
Å lene seg – på norsk?
|
Stadig oftere leser jeg om folk som lener seg på abstrakte ting eller andre mennesker. For eksempel: «Vi lener oss på kunnskap og dyktige fagpersoner.» Noen lener seg også mot infinitiver og at-setninger: «Jeg lener mot at Liverpool taper» eller «Jeg lener mot å si ja». Selv lener jeg meg bare på konkrete og solide ting, og da helst for å hvile. Ellers støtter jeg meg, både konkret og abstrakt. Og jeg « heller til eller mot at Liverpool vinner» og jeg «heller mot å si ja». Hvor kommer den nye uttrykksmåten fra?
|
Det har vært brukt sporadisk lenge, men den økende utbredelsen de siste tiårene skyldes nok engelsk lean on og lean upon (lean on others, lean on advice osv.) og lean to eller towards. På norsk heter lean on something tradisjonelt å støtte seg til eller på nynorsk å stø seg til/på (konkret også mot), som du sier. Man kan støtte seg til fagfolk og støtte seg til eller bygge på kunnskap. Vi har alltid lent oss på norsk også, men da helst konkret (lene seg tilbake, lene seg til veggen osv.). Å lene seg kan også hete å helle seg (eller halle seg i dialekter og nynorsk). Det som heller, er skrått. Det heter å helle mot den og den oppfatningen eller helle til den og den siden (jf. lean to og lean towards). Vi anbefaler å bruke støtte seg, helle til osv. så langt det passer.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rafting/
|
Rafting
|
Er rafting eigentleg eit norsk eller engelsk ord?
|
Vi har det frå engelsk, som har det frå norsk i ei anna tyding. A raft på engelsk er ‘ein flåte’. Verbet t o raft tyder ‘å transportera på flåte’ og ‘å fløyta (tømmer)’ Til verbet høyrer verbalsubstantivet rafting, som tyder ‘flåteritt på elv’. Vi har lånt rafting og to raft (å rafte) frå engelsk. Men i vikingtida lånte engelskmennene substantivet raft frå norrønt, der det heitte raftr eller raptr. Tydinga var då ‘stokk’ eller ‘raft’. Raft i nynorsk har mange tydingar; dei fleste krinsar om konstruksjon av tak og vegg.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anskaffe-og-anskaffelsesprotokoll-pa-nynorsk/
|
Anskaffe og anskaffelsesprotokoll på nynorsk
|
Har de eit godt nynorskord for anskaffelsesprotokoll? Heiter anskaffelse verkeleg anskaffing på nynorsk? Kvifor står i så fall ikkje anskaffe i Nynorskordboka?
|
Innkjøpsprotokoll bør brukast så langt det rekk. Anskaffing står i Nynorskordboka og er brukt ein del, det same gjeld nyskaffing (men ikkje innskaffing, som ein òg kunne tenkt seg). Der innkjøp er dekkjande, tilrår vi likevel det. Nynorsk har som kjent halde an -, be -, het - og else -ord unna der det finst jamgode synonym. I nynorsk er det vanleg å skriva at ein skaffar seg noko (før gjerne: rår seg til noko) eller at ein skaffar noko til vegar. Men verbalsubstantivet skaffing dekkjer ikkje så godt. Det er nok difor det er anskaffing og å skaffa (skaffe) som står i Nynorskordboka. I samband med anskaffing i verksemder må ein likevel kunna bruka verbet anskaffa der kjøpa (inn) og skaffa ikkje dekkjer. Det same gjeld substantivet (ein) anskaffar. Send oss gjerne opplysningar om korleis omgrepet anskaffelse blir handtert på nynorsk på din arbeidsplass.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-art-deco/
|
Uttalen av art deco
|
Mange uttaler art deco på engelsk eller amerikansk vis (art dekkou) med trykk på dekk, men det er vel riktigere med ardekå? Art nouveau uttales jo arnovå?
|
Ja, den norske uttalen av henholdsvis art deco og art nouveau er ar-dek å ar-nov å Understreking er brukt for å markere hovedtrykk. Med IPA -skrift får vi: [ˌɑːdeˈko] [ˌɑːnuˈvo] Opprinnelsen er fransk, så det er ingen grunn til å gå veien om engelsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/krever-at-ma/
|
Krever at + må
|
Jeg hører ofte i radioen formuleringen «krever at + må», for eksempel: «Styret krever at han må gå av.» Er det riktig å si det slik?
|
Nei, det skurrer kraftig. Dette virker nesten som en sammenblanding av indirekte og direkte sitat, à la dette: Styret krever at han går av + «Han må gå av!» = Styret krever at han må gå av Man bør nøye seg med «Styret krever at han går av».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-golla-meg-det-gossa-meg/
|
Det golla meg = det gossa meg?
|
I 1960- og 1970-åra var det vanlig blant unge i Oslo å si De t golla meg (rått) når man kommenterte noe med skadefryd. Men ordet golle står ikke i ordbøkene. Kan dere si noe om det?
|
Vi tror ordet kan være en parallell til å gosse seg, som er brukt samme sted i samme betydning (altså om å glede seg over at noe går galt for andre) seinest fra slutten av 1950-åra. Stemmer dette, er golle = godle med stum d. Å gosse er den vanlige uttalen av å godse, som er notert fra Telemark, Oslo, Aker og Skedsmo. (Dette er et annet ord enn å gasse seg, selv om det er overlapping i betydningene.) Allment kjent er å godte seg. Vi har også godne seg (uttalt gone), men det betyr snarere ‘godgjøre seg’. Fellesnevneren for disse avledningene på -se, -te, -le og -ne er altså adjektivet god. Her finner du et interessant blogginnlegg om ordet. De yngste sier i dag heller det digga meg enn det golla meg eller gossa meg. Digge for ‘like godt’ har vært vanlig blant ungdom i over femti år, men akkurat denne bruken er nokså ny.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvor-kommer-former-som-har-funni-og-har-eti-fra/
|
Hvor kommer former som «har funni» og «har eti» fra?
|
I nynorsk støter en noen ganger på perfektum partisipp-former som «har funni», «har eti» og «har vori». Hvor kommer i-endelsene fra? Står de for et mer konservativt språk? Kan formene brukes også på bokmål?
|
Perfektum partisipp-former (supinum) på -i finnes i mange dialekter, framfor alt på Østlandet og i Trøndelag. De stammer rett og slett fra gammelnorsk, der funni og eti het funnit og etit. I nynorsk ble formene på -i innført i 1938, slik at det ble valgfritt med funne/funni og ete/eti. På den tida stod nynorsken sterkt i bygdene i Trøndelag og på deler av Østlandet. I 2012 ble formene tatt ut av den offisielle rettskrivinga. I bokmål har partisipp på -i aldri vært godkjent. Disse i-endelsene er lydlig sett konservative. Men som skriftformer ble de til dels oppfattet som radikale da de ble innført. Disse formene må ikke forveksles med det såkalte i-målet innenfor nynorsken, som stammer fra Ivar Aasens tid. I-mål går ut på å bruke i-endelse i bestemt form av sterke hunkjønnsord og flertall av intetkjønnsord (soli, husi). Dette systemet ble forresten også fjernet i 2012.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vente-og-forvente/
|
Vente og forvente
|
Kan man forvente en negativ utvikling, eller er en forventning per definisjon positivt ladd?
|
Når man hører verbet forvente, venter man gjerne at det dreier seg om noe positivt eller om oppfylling av et krav. Det gjelder også verbalsubstantivet forventning, men ikke i samme grad. Siden venting ikke kan brukes som som verbalsubstantiv til å vente i alle sammenhenger, bruker vi ofte forventning i stedet, i nøytral betydning. Det må nok aksepteres til en viss grad, for eksempel innenfor statistikk (forventning om et visst utfall). Det finnes til og med faste uttrykk der forventning er negativt ladd: Når noe skjer mot all forventning, er det jo gjerne noe positivt. Men ellers kan flittig bruk av forventning om et direkte negativt utfall vekke både forundring og irritasjon. Verbet forvente er enda sterkere knyttet til positiv holdning til det som er i vente. En formulering som den forventede katastrofen kan derfor virke pussig og forvirrende hvis det ikke er klart at teksten handler om en dommedagssekt eller noe lignende. Den forventede renteøkningen er heller ikke allment akseptert språkbruk. Folk skriver til Språkrådet og forteller at de stusser når myndighetene forventer økt smitte. Det Norske Akademis ordbok (NAOB) sier det slik: forvente 1 regne med (noe positivt, i nyere språk også om noe uønsket, negativt, og dermed i strid med betydningen av forventning); håpe på Dette kan nok modifiseres til «i strid med hovedbetydningen av forventning », men uansett kan det være lurt å håndtere verbene på dette området på en måte de fleste kan godta, for eksempel slik: nøytral/åpen/positiv innstilling til utfallet: vente, regne med positiv: håpe positiv, gjerne knyttet til oppfylling av krav eller noe annet man har fastsatt: forvente negativ: frykte o.l. Merk at det enkle vente godt kan brukes om noe positivt. Før het det oftest å vente oppgang, ja man klarte seg i stor grad uten å forvente i det hele tatt, jamfør dette søket i aviskilder ved Nasjonalbibiblioteket: Forvente er altså ofte bare en tungvint variant av vente. Men i for eksempel forventet levealder/levetid er det så grundig innarbeidet at det må godtas, selv om ventet levealder/levetid i prinsippet kunne vært nok. (I nynorsk brukes oftere venta her, og noen skriver pårekna.) Forventning i ordbøkene I Stor norsk ordbok på ordnett.no står disse betydningene av forventning: 1 tilstand hvor man (spent) vente r på noe (særlig noe godt) salen var full og forventningen stor / spent forventning / imøtese noe med forventning 2 (positiv) forhåndsforestilling man gjør seg om noe det gikk over all forventning (godt) / vi har store forventninger til ham / (ikke) svare til forventningene / innfri forventningene Norsk riksmålsordbok (1937) gir et bilde av gjengs bruk før i tiden: 1 det å forvente (s); tilstand hvorunder man (spent) vente r på noget (godt ell. sj. ondt); spenning. en aandeløs forventning (Kiell. Fort. 248) / huset var fuldt og forventningen spændt (Ibs. Gynt 221) / stå i spent forventning / i forventning om noget / et ungt folk er fuldt af forventning (B. B. Fort. 411) / hun frøs av forvæntning i de tomme rum og halvåpne ganger (B. B. Saml. Værk. Hundreårsutg. X 51) 2 forhåndsforestilling man gjør sig om noget udfaldet var over forventning godt (Nans. Polh. I 516) / det gik over forventning (Elster II 261) / mot all forventning / vi tre knyttede store forventninger til «Catilina» (Ibs. Cat. 8)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gransking-og-forskning/
|
Gransking og forskning
|
Heter det gransking eller granskning – og forsking eller forskning?
|
Det heter gransking, mens forsking og forskning er valgfrie former. Å skille mellom forsking og forskning: vanskelig og ikke nødvendig Dansk (og dansk-norsk, som var forgjengeren til riksmål og bokmål) har i utgangspunktet -ning i verbalsubstantiv, mens norsk talemål (i gamle norske ord) har -ing. Men tradisjonelt norsk talemål har også -ning, til sitt bruk. Det finnes et skille mellom ing- og ning- ord som ikke er helt gjennomført i norsk: -ing for det rene verbalsubstantivet (f.eks. handlingen) og -ning om produktet eller resultatet e.l. Eksempel: bygging og bygning. I tråd med dette kunne man prøvd å skille slik: forsking i snever betydning om ‘det å forske’ (forsking på) og forskning om andre aspekter ved fenomenet. Men det er umulig å skille klart. Til og med i sammensetninger som forskingspolitikk handler første ledd om ‘det å forske’. Det er mer praktisk å velge variant på et annet grunnlag, som dialekt. Forsking har vært mye brukt i talemålet, men det desidert vanligste i bokmål er forskning. I tyngre sammensetninger som forsk(n)ingsprosjekt har den n-løse formen hevdet seg bedre, kanskje fordi den er lettere å uttale. Bruken av gransking/granskning Formen gransking er eneform i en riksmålsordliste av Seip og Krogsrud fra 1923, uten at det betyr så mye; ordet var neppe eksplisitt normert i rettskrivningen. Men det gir en pekepinn om at gransk(n)ing ikke var av de aller mest opplagte -ning -ordene i riksmål før. I Norsk stillære i grunndrag (1921) skriver Ragnvald Iversen «lesning og gransking»! Bruken av formen gransking i skrift skjøt i været allerede før krigen. Etter krigen dominerte den sterkt, men i de senere år har granskning vunnet tilbake mye terreng. Det er den foretrukne form i riksmål (altså utenfor den offisielle rettskrivningen). Merk at det også heter granskings- i sammensetninger. Rettskrivningen gjør at vi slipper å skille mellom gransking og granskning, som ville blitt vanskelig. Før preposisjonen av ville det alltid hett gransking, men man ville forgjeves lett etter det punktet der granskning klart burde overta. Noen mener at - ing står for virksomheten generelt, mens - ning står for enkelttilfeller. Det er noe i det rent statistisk, men grunnlaget for skillet er tynt og vanskelig å operere på. Etterforsk(n)ing Et annet sted der -ning rett som det er dukker opp, er i sammensetninger med preposisjon eller adverb først. Fremdeles har vi et ord som utflytning (om ‘å flytte ut’, ikke ‘å flyte ut’) ved siden av utflytting i rettskrivningen, mens det usammensatte flytting er obligatorisk. Det er snarere en språkhistorisk inngrodd rest enn et dypt betydningsskille vi står overfor; det vi ser, er at de særnorske formene med -ing har vunnet mest fram i de enkle, usammensatte verbalsubstantivene. Forsk(n)ing bryter litt med dette mønsteret. For eksempel er utforsking uten -n relativt vanligere (altså i forhold til n-varianten) enn det enkle forskning. Men i etterforsk(n)ing dominerer n-varianten klart.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/apostlenes-hester-pa-nynorsk/
|
Apostlenes hester på nynorsk?
|
Kva skal eg bruke for «apostlenes hester» på nynorsk? «Apostlanes hestar» med genitivs-s er vel ikkje heilt bra?
|
Du bør helst gjera som svenskane og skriva det i eitt ord: «apostelhestane» (jf. «apostlahästarna»). Å kalla føtene apostelhestane o.l. er å bruka ein eldgamal metafor med latinsk opphav (reisa «per pedes apostolorum») og bibelsk grunnlag. Jesus sa jo som kjent «Gå [...] og gjer alle folkeslag til læresveinar». Om du fyrst vil bruka ein genitiv, er «apostlane sine hestar» òg mogleg; det har betre grunnlag i nynorsk enn «apostlanes hestar». Uttrykket er litt av ein klisjé. Ein heilt annan vri er å «ri tviføtingen», eit ordlag A.O. Vinje (og svært få andre) har brukt i skrift.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ordene-grunnrente-og-grunnrenteskatt/
|
Ordene grunnrente og grunnrenteskatt
|
Jeg forstår ikke hvorfor regjeringen bruker ordet grunnrente om det som nå skal skattlegges (bruk av fjorder til oppdrettsanlegg). Hva slags rente vises det til? Er rente direkte oversettelse av det engelske rent (leie)? Hvilken leie er det i så fall snakk om?
|
Du er ikke den eneste som lurer på dette. Ordet grunnrente er et gammelt fagord som ikke kan tas helt bokstavelig på norsk. Glem både bankrente og leie; dette er noe ganske annet. Grunnrente har fint lite å gjøre med renter av det slaget man får på penger i banken. Det har også lite med leie å gjøre. Riktignok kommer rente i grunnrente av det engelske rent, som ofte kan oversettes med ‘leie’, men det engelske ordet brukes også om noe annet, nemlig det som heter economic rent (økonomisk rente). Det er definert slik i Oxford Dictionary of English: economic rent n. […] the extra amount earned by a resource (e.g. land, capital, or labour) by virtue of its present use Forenklet sagt er grunnrente den (ekstra)avkastningen som eiendomsrett til (eller bruk av) naturressurser gir. Grunnrente er ikke nødvendigvis avgrenset til avkastning av jord/grunn; det brukes gjerne synonymt med ressursrente. I norsk politikk viser det til avkastning av felles, statlige naturressurser (en variant er den såkalte oljerenta). Fra Store norske leksikon: Grunnrente er ekstra inntekt som kommer fra eierskap til naturressurser, slik som for eksempel jord, skog, hav og olje. Grunnrentebegrepet stammer fra det engelske ground rent, opprinnelig knyttet til inntekt fra eierskap til jordbruksjord. Mer spesifikt ble begrepet brukt om den kompensasjonen – ofte i penger – som ble gitt jordeieren fra den som drev jorden, på norsk jordleie eller forpaktningsavgift. […] Siden 1980-årene har grunnrentebegrepet i Norge blitt brukt mer og mer ensbetydende med inntekter til staten fra statens eierskap til naturressurser. Staten deler ut retten til å utnytte ressursene gjennom konsesjoner, men tar inn en ofte betydelig del av inntektene gjennom forskjellige skatte- og avgiftsordninger samt eierskap i enkelte konsesjonsselskaper. Dette gjelder fremfor alt olje og gass, men også vannkraft. Problem Hvis grunnrenta er (mer)avkastningen de private selskapene får når de utnytter naturressurser, er ordet grunnrenteskatt greit konstruert; selskapet skatter av inntektene. Men historisk og etymologisk sett er det litt rart. Det er jo staten som er eieren, og historisk har grunnrente blitt brukt om de inntektene eieren (ikke leieren) har hatt av bruken. Hvis man bruker grunnrente om statens inntekt (som i leksikonartikkelen ovenfor), blir ordet grunnrenteskatt en logisk floke. Men det er nok ikke så mye å gjøre med den saken. Noen av dem som skriver til oss, foreslår å bruke grunnleie i stedet for grunnrente, men den løsningen er ikke mer logisk. Hvis de private selskapene hadde betalt for bruk av våre felles ressurser gjennom leie, kunne man kanskje ha brukt ordet grunnleie i stedet for både grunnrente og grunnrenteskatt. Men det er altså ikke slik systemet er tenkt innrettet. I oppdrettssammenheng er det meningen at skatten skal baseres på lakseprisen, som henger mer eller mindre sammen med avkastningen. Det er altså mer nærliggende å snakke om skatt (lakseskatt) enn om grunnleie (fjordleie). Det kan for øvrig være interessant å sammenligne med systemet som gjelder for kraftverk: Her skilles det mellom inntektsskatt, eiendomsskatt, naturressursskatt, grunnrenteskatt og konsesjonsavgift. Flere kilder Her er et opplysende sitat fra NOU 2019:18 Skattlegging av havbruksvirksomhet med våre uthevinger: Renprofitt er det overskuddet en bedrift sitter igjen med etter at alle innsatsfaktorer i produksjonen, herunder kapital og arbeidskraft, har fått sin markedsmessige avlønning. Renprofitt kan oppstå når det er knapphet på en innsatsfaktor i produksjonen. Dersom knappheten skyldes begrenset tilgang på en naturressurs, som olje, fisk eller areal, betegnes renprofitten normalt grunnrente eller ressursrente. Økosystemtjenester som beskyttede fjorder og kystområder, god vannsirkulering og opptak av avfallsstoffer kan også bidra til at det oppstår grunnrente. Dersom det er offentlige reguleringer som er opphav til grunnrenten, kan man alternativt kalle renprofitten reguleringsrente. Renprofitt kan også knytte seg til markedsmakt eller teknologi. Ofte brukes begrepet grunnrente som et samlebegrep for alle kilder til renprofitt. […] En overskuddsskatt på grunnrente omtales normalt som en grunnrenteskatt, og vil virke nøytralt når den er riktig utformet. […] Renprofitt i havbrukssektoren kan dels ses på som en klassisk grunnrente knyttet til at det er en begrenset mengde lokaliteter på verdensbasis som er egnet for havbruksvirksomhet. De aller mest interesserte vil sikkert ha glede av Wilhelm Keilhaus drøfting av ordene grunnrente og rent i boka Grundrentelæren fra 1916.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vilkarlig-og-uvilkarlig/
|
Vilkårlig og uvilkårlig
|
Hvis mattelæreren ber meg velge et vilkårlig tall, ber hun meg velge et tilfeldig tall spontant, altså ikke på nærmere vilkår (betingelser). Men en spontan handling eller bevegelse er noe som skjer uvilkårlig! Hvordan henger dette sammen?
|
Det er ganske komplisert. Vilkår betyr opprinnelig noe i retning av ‘viljevalg’. Men vilkårlig kan bety både ‘viljevalgt’ og ‘tilfeldig’. Vilkårlig er tradisjonelt sett ‘etter egen vilje’ (etter eget godtykke). Derfor kalte man tidligere den viljestyrte muskulaturen «vilkårlige muskler». Når du får velge vilkårlig (som i mattetimen), er det meningen at du skal gjøre som du vil, men når du gjør det spontant, kan utslagene bli ganske tilfeldige og lite viljestyrte for deg også, altså uvilkårlige! Det er kanskje ikke så rart at vilkårlig har fått flere betydninger. Et forsøk på grundigere forklaring følger. Vi garanterer ikke at framstillingen er helt korrekt. Hva er det å ville? Når du kommer med et tall, er det fordi du på en eller annen måte vil det (har valgt det), men du har ikke bevisst valgt hvilket tall som skal melde seg for tanken. Det kom spontant. Det var ikke nødvendigvis tilfeldig dypest sett (nerveaktiviteten bak har jo sine årsaker), men det kan virke slik. Og for læreren og oss andre virker det ubevisste og det bevisste valget ditt like tilfeldig. Vilkår utenfor deg I eksempelet ovenfor fikk du sette vilkåret uten at det ble hundre prosent viljevalgt. Verden er full av v ilkår (betingelser) som vi ikke har noen viljekontroll over i det hele tatt. Mange av dem stammer fra andres vilje i siste instans. Ordet vilkår brukes til og med om naturlige og sosiale betingelser som ingen har valgt. (Tidligere har adjektivet vilkårlig også kunnet bety ‘på (visse ytre) vilkår’, men det er en annen sak.) Uvilkårlig = automatisk Så har vi det uvilkårlige. Det er ikke bundet av noen persons vilkår eller overveielse. Det kan f.eks. være noe ufrivillig og «automatisk», som en refleks som slår ut før den bevisste viljen slår inn. Vi regner det da gjerne som «tilfeldig». Som vi har sett ovenfor, kan vilkårlig i praksis bety det samme! Synsvinkel Vilkårlighet varierer altså med nivået og perspektivet. Noe kan være vilkårlig på den ene måten og uvilkårlig på den andre. Når man får velge et vilkårlig tall (etter egen vilje), kan det godt hende at et visst tall melder seg tilsynelatende «uvilkårlig». Samtidig kan det finnes objektive vilkår for valget utenfor din vilje! For å sette det på spissen: Hvis en diktator styrer etter sin egen vilje («vilkårlig» i den ene betydningen), kan andre oppleve det som tilfeldig (og «vilkårlig» i den andre betydningen). Og hvis diktatoren handler spontant, basert på det som melder seg «uvilkårlig», virker styringen enda mer vilkårlig for undersåttene. Uansett: Vi har inntrykk av at moderne mattelærere oftest sier «et tilfeldig tall», jf. dette boksøket (n-gramtjenesten ved nb.no):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sugent/
|
Sugent
|
Sønnen min prøvde et nytt dataspill og konkluderte med at det var skikkelig sugent. Han har også nylig sett en sugen film. Sugent betyr visst ‘dårlig’, det vi før kalte «rævva» her i Oslo. Hvordan henger dette sammen?
|
Vi har fått et nytt suge-verb i norsk, og det adjektivet du viser til, er så å si avledet av verbet gjennom en logisk kortslutning. To suck > å suge For noen år siden tok ungdom og unge voksne opp en slangbetydning av engelsk to suck: ‘å være dårlig’, og de oversatte det direkte til å suge, som ikke gav mening i utgangspunktet. Mye tyder på at opprinnelsen til den nye betydningen av suck/suge ligger i oralsex, men dette er neppe noe de fleste tenker på, så man bør ikke ta det for ille opp. Sugen i stedet for sugende Noe(n) som suger, er per definisjon sug ende (presens partisipp). Sugen med -en betyr derimot ‘som opplever sug’. Det kunne i prinsippet også vært perfektum partisipp og betydd ‘sugd’ (slik nynorsk sogen gjør). Men likevel brukes altså sugen i ungdomsspråk for det som i teorien burde hett sugende. Nå finnes det riktignok eldre eksempler på at -en fungerer på samme vis som presens partisipp -ende, f.eks. tilbakeholden og måteholden (‘som holder måten’). Men dette er ikke et vanlig mønster. Man kan altså godt mene at suge «stinker» og at sugent får det til å surkle i grammatikken. Men begge betydningene har sikkert sugd seg godt fast i språket.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/med-luene-i-hendene-og-vondt-i-hodene-sine-om-distributivt-entall/
|
Med luene i hendene og vondt i hodene sine? Om distributivt entall
|
Mediene bobler nå over av setninger som «de mistet livene sine» og «de mistet jobbene sine». Det heter vel bare mistet livet og mistet jobben uansett hvor mange som gjorde det? Men hvor går grensen? Hva med «syrerne flyktet fra hjemmene sine» eller «de skrev til konene sine»?
|
På norsk har vi noe som har blitt kalt distributivt entall eller fordelingsentall. Det går ut på at vi ofte bruker entall om slikt som alle er utstyrt med, også når vi snakker om flere personer. Engelsk har gjerne både flertall og eiendomsord i tilsvarende uttrykk. Eksempler: De rettet ryggen (ikke ryggene) De tok hatten av for henne (ikke hattene) De mistet livet (ikke livene) Dette er ikke en altomfattende regel, men en sterk tendens som særlig gjelder kroppsdeler (nesten konsekvent), klær og fast tilbehør. I tillegg har vi mange faste uttrykk som alltid står i ubøyd form eller entall (for eksempel de lånte øre til ham, de ble lange i maska, de bar giftering, de gikk med stokk og de spilte gitar). Vi skiller ikke nøye mellom disse typene nedenfor. Det finnes dessuten en stor gråsone mellom entall og flertall som vi kommer tilbake til. Ord som gjerne settes i entall På visse betydningsområder finner vi mye entall: Kropp, kroppsdeler og enkelte organer De ville få litt sol på kroppen De hadde vondt i hodet / høl i huet De stod med ryggen til / i vann til brystet / med rumpa bar / med blottet hode De stakk nesa i andres saker / fikk rusk i øyet De tok/holdt hverandre i hånda (De holdt hverandre i hendene = begge hendene) Søstrene var kjent for å snakke rett fra levra Ordet hjerte brukes mye i faste uttrykk, oftest i entall. Også i konkret betydning brukes gjerne ubøyd form eller bestemt form entall: De ble varme om hjertet / følte et stikk i hjertet / hadde hjertet i halsen Begge hadde dårlig hjerte / problemer med hjertet Men det er lett å finne eksempler på rimelig bruk av flertall, både i konkret og overført (særlig religiøs) betydning: Hjertene deres slo i takt / Kirurgen sendte hjertene deres til transplantasjon Gud kjenner hjertene deres (men jf. Vårt hjerte gleder seg i ham, Sal 33,21) Både i hjertet vårt og i hjertene våre har lang tradisjon. I hjertene våre sprer seg nå med støtte i engelsk, men selve varianten er eldre enn engelskpåvirkningen. Organer og kroppsdeler som de fleste har to av, står oftest i flertall, særlig i konkret betydning. Plagg og mer eller mindre fast tilbehør De stod med lua i hånda / i underbuksa De stod med hånda (én hver) eller hendene (begge) i lomma (her hører lomma nærmest til hånda) De tente pipa og la i vei Sinn og syn De hadde sterk vilje / følte fred i sinnet / solgte sjela si Jamfør hjerte i overført betydning ovenfor. Alle hadde gjort seg opp en mening om emnet De har et fornuftig syn på saken (ikke entydig distributivt; kan vise til at de deler synet) Livet Og tok de enn vårt liv (i salmen «Vår Gud han er så fast en borg») Flertall er ikke alltid utelukket. Vi har en egen artikkel om livet/livene i svarbasen. Yrker og roller De mistet jobben (jobbene bare hvis de hadde flere hver) De hadde det til felles at de var sjalu på kona Ubøyelige uttrykk på samme område: De ble ansatt i fast stilling Alle tre har vært president i hjemlandet (jf. presidenter i sine hjemland) De ble vitne til en ulykke Andre ting som vi vet er knyttet til hver enkelt Ingen av dem hadde husket passet Alle fikk trekk i lønna Komplikasjoner Formuleringene ovenfor vil bli riktig tolket fordi vi vet hvordan verden er innrettet, eller fordi den språklige konteksten gjør det klart hva som er ment. Hvis den bokstavelige tolkningen er svært søkt (og f.eks. impliserer at to har på den samme lua), kan vi jo bare se bort fra den. Men hva med eksempler som: Da de kom hjem til kona (si) / ektemannen (sin) De flyktet fra hjemmet (sitt) Disse formuleringene kan fungere greit i den rette sammenhengen. Men av og til kan pussige tolkninger trenge seg på, og da må det være greit å ty til flertall. Det kan gjelde både liv, hjem, koner og menn. Flertall i de to siste eksemplene dine er ikke galt, faktisk er det god tradisjon for å skrive for eksempel: De flyktet fra hjemmene sine (hvis det er tale om mennesker fra ulike hjem) Entall duger ikke på tvers av familier når vi snakker om søsken eller foreldre. Vi må oftest skille mellom: De snakket om mora (si) (felles mor) De snakket om mødrene (sine) (ulike mødre) Flere unntaks- og tvilstilfeller Tellelige (ofte konkrete) ting i fokus Å få sol i ansiktet og å ha vondt i hodet er faste uttrykk der antallet ansikter og hoder er i bakgrunnen. Det er annerledes her: Han så ansiktene deres for seg Han proppet hodene deres fulle av reaksjonære meninger (eksempel fra i Bokmålsordboka) Fantomet klinket hodene deres sammen Han talte hodene i forsamlingen Personlig bakgrunn og livshistorie Alle deltakerne hadde en tragisk livshistorie Deltakerne hadde en tragisk livshistorie (heller: tragiske livshistorier) Det første kan neppe misforstås, takket være sammenhengen. Det siste kan i entall misforstås som at de opplevde historien sammen. Kombinasjon med ulik/forskjellig Merk samspillet med ulik/forskjellig, som har en slags distributiv betydning i seg selv: Deltakerne hadde samme bakgrunn – Deltakerne hadde ulik/forskjellig bakgrunn De så verden i samme perspektiv – De så verden i ulikt/forskjellig perspektiv De så verden fra samme ståsted – De så verden fra ulikt/forskjellig ståsted Kommentarer: Forskjellige bakgrunner kan ikke kalles galt, og i de forskjelligste bakgrunner er flertall nødvendig. Flertall ulike/forskjellige perspektiv kan i teorien også vise til at de hadde flere hver (jf. «Jeg prøvde å se saken i forskjellige perspektiv»). Flertall ulike/forskjellige ståsteder går også bra. Alder Begge disse variantene er gode og gamle i norsk: Barn i forskjellig/ulik/ymse alder Barn i forskjellige/ulike/ymse aldre Men det må hete: Barna har forskjellig/ulik/ymse alder Engelsk: både flertall og eiendomsord (jf. hodene sine) Mange er i dag så sterkt påvirket av engelsk at de synes det er noe ulogisk ved den norske uttrykksmåten. Samtidig gjennomfører de den engelske tankegangen bare delvis. På norsk sier vi ikke at vi må bytte busser. Men engelsk krever flertall: We must change buses. På norsk tar vi gjestene i hånda og hilser på dem, men på engelsk heter det jo shake hands. Den tradisjonelle norske uttrykksmåten er enkel og praktisk, og logisk nok. I forbindelse med kroppsdeler og eiendomsord (som sin) ser vi en annen forskjell mellom språkene. Engelsk må ha med hvem eieren av kroppsdelen er. På norsk er det implisert. Det er logisk og elegant på sin måte: He shook his head Han ristet på hodet «Har du vondt i magen din? » er noe vi kanskje sier til små barn. Vi kan sette de to fenomenene på spissen, slik: De hadde vondt i hodene sine. De hadde vondt i hodet. Bare det siste er god norsk. Vi råder til å sløyfe både flertallsbøying og si/sin/sitt/sine der det er mulig.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/malform-eller-malfore/
|
Målform eller målføre?
|
Er det rett å kalla bokmål og nynorsk to «målføre», slik mange gjer?
|
Bokmål og nynorsk er målformer (eller helst beint fram skriftmål/skriftspråk). Målføre bør berre brukast om dialektar. I vanlege ordbøker i dag er målform forklart som ‘språknormal, skriftnormal’. I Bokmålsordboka står dømet «bokmål og nynorsk er jamstilte målformer i alle offentlige organer». Målføre er på si side forklart som ‘dialekt’. Det er særleg nytta om dialektar i tradisjonell form. Det finst berre to målformer i Noreg i dag, nemleg bokmål og nynorsk, men mange målføre. I stillingslysingar kan det vera rett å krevja at søkjaren meistrar begge målformer, men det er vel mykje forlangt at ein skal kunna dei norske målføra. No skal det ikkje stikkast under stol at ordbruken varierte før òg. Målføre har faktisk hatt vidare tyding før og femnt om både ‘språkvariant’, ‘målføring’ og ‘mæle’. Men skiljet som er streka opp ovanfor, må seiast å vera uttrykk for offisiell målbruk no.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trunkere/
|
Trunkere
|
Kva tyder trunkert, som i «trunkert søk»? Det er eit uttrykk som ein ofte støyter på når ein søkjer på nettsider.
|
Trunkere kjem via engelsk frå latin. Trunkert tyder i grunnen ‘avkappa ’, ‘ styvd’. Verbet heng saman med det latinske substantivet truncus, som tyder ‘stuv’, ‘stamme’ eller ‘bol’ (kropp utan hovud). I Nynorskordboka er trunkere forklart slik: kutte av; i edb: erstatte byrjinga eller slutten av ein søkjestreng med eit spesialteikn som står for eitt eller fleire vilkårlege teikn; som adjektiv i perfektum partisipp: eit trunkert søk Eit trunkert søk gjer ein ved å hogge av fram- eller bakenden av eit ord og setje inn eit spesialteikn for den avhogne delen. Spesialteiknet (som òg blir kalla jokerteikn eller «wildcard») er oftast ei stjerne, eit spørjeteikn eller eit prosentteikn. Ein kan til dømes skrive *rock, og då får ein treff på alle ord som sluttar på - rock (femtitalsrock, garasjerock, jazzrock osb.). Dette er venstretrunkering. Ein kan òg høgretrunkere og skrive rock*. Då får ein treff på alle ord som byrjar på rock- (rockabilly, rockemusikk, rockestjerne osb.). Skriv ein *rock*, kan ein få i både pose og sekk. I Norsk dataordbok (Universitetsforlaget 1997) står dette: Avkutting, trunkering Engelsk truncation Fransk troncature 1 Utelatelse av et eller flere av de minst vektige sifrene i en tallrepresentasjon uten at den resterende del blir justert. Jf. avrunde. 2 Utslettelse eller utelatelse av en del i begynnelsen eller slutten av en streng. Men avkutting ser ut til å ha tapt som avløysar. Trunkering er innarbeidd i vide krinsar, truleg med norsk uttale (o -lyd for u føre nk).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/barne-og-ungdomsidrett/
|
Barne- og ungdomsidrett
|
Jeg har skrevet barne-og ungdomsidrett på denne måten. Er det riktig stavemåte?
|
Nei, det mangler et mellomrom. Det skal være barne- og ungdomsidrett. Barne- og ungdomsidrett er en avkortet måte å skrive barneidrett og ungdomsidrett på. Orddelen idrett er sløyfet det første stedet for å slippe gjentakelse. Fjerner du mellomrommet, blir det som om det stod barneidrettog ungdomsidrett.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/boardwalk/
|
Boardwalk
|
Hva heter boardwalk på norsk? Sporveien kaller det bordgang.
|
Det er ikke godt å si hva slags boardwalk Sporveien sikter til i artikkelen du har lenket til, men det at den skal stå «på stylter», kan tyde på at det er ei gangbru av tre (eventuelt bru av annet materiale, men med tredekke). Bordgang er noe helt annet, jamfør naob.no. I Stor engelsk-norsk ordbok på ordnett.no står det: boardwalk 1 (amer.) strandpromenade, strandvei (spesielt belagt med planker) 2 gangbro Oxford dictionary of English byr på denne definisjonen: a wooden walkway across sand or marshy ground* N. Amer. a promenade along a beach or waterfront, typically made of wood (*Gangvei av kløyvde eller hele stokker lagt på tvers over myr heter på norsk kavlebru. Ei kort bru med stokker på langs kalles klopp. Bruer av plank på grunnen, jf. engelsk duckboards, kan nok kalles plankebru, men det er tvetydig. På Wikipedia kalles det plankeveg, men det ordet har blitt brukt mest om vei til plankekjøring.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-ferd/
|
Uttalen av ferd
|
Hvordan uttales ferd og sammensetninger med dette ordet?
|
Det finnes flere måter å uttale ordet ferd på. Uttale med d er historisk sett basert på uttale av dansk skrift, mens uttale uten d (med eller uten tjukk l) er nedarvet uttale i norske dialekter. Skriftuttalen er /færd/, mens nedarvet norsk uttale er /fæ:r/ eller /fè:r/ eller (i østnorske dialekter:) /fæ:L/ med tjukk l. Kolonet står for lang vokal. Hunkjønnsvarianten ei ferd – ferda uttales uten d, altså /fær:a/ eller /fæ:La/. Felleskjønnsvarianten en ferd – ferden uttales /færdn/. En del særnorske ord på ferd- har alltid hatt stum d også i bokmålsuttale, jamfør dette klippet fra Bjarne Berulfsens uttaleordbok: Ferdefolk og ferdeskrin heter nå ferdafolk og ferdaskrin /fæ:ra-/ på bokmål, i tråd med dialektene ordene er tatt opp fra.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ostfolddialekt/
|
Østfolddialekt
|
Vi er to elever fra St. Olav vgs. i Østfold som har noen spørsmål angående vår dialekt. Vi her nede prekær veldig annerledes. Vi lurer på hvorfor dialekten vår blir sett på som «stygg» i forhold til oslodialekten, og hvorfor oslodialekten blir sett på som «fin». Vi lurer også på hva dere i Språkrådet mener om vår dialekt, synes dere også at den er litt stygg?
|
Østfolddialekter er like gode som andre dialekter. Hva folk syns er fint når det gjelder dialekter, er nettopp synsing. Det finnes ingen objektive kriterier som skulle tilsi at en dialekt er finere enn en annen. I mange land blir visse typer talemål regnet som «finere» eller mer korrekte enn andre. Ofte er det talemålet som de fleste eller de best stilte i hovedstaden bruker, som blir framholdt som det beste. Dette talemålet ligger gjerne nær skriftmålet, og skriftmålet og den «fine» varianten av hovedstadsmålet gir hverandre prestisje. Hva som regnes som fint, avgjøres i stor grad av sosiale maktforhold. Det er ikke noe nytt at folk fra større steder ser ned på dem som kommer fra distriktene og gjør narr av dem for språket. Når folk fra bygdene omkring i eldre tider kom inn til Bergen, harselerte bergenserne med dialekten til disse «strilene», som de ble kalt. Likens har trøndere fra omlandet blitt hermet etter av trondheimere som mente at de selv snakket penere. Folk fra Hadeland og Toten har blitt ertet for dialekten når de kom til Oslo, og mange, mange innflyttere har lagt om til bymål for å tekkes folk fra hovedstaden. Det uheldige for østfolddialektene er at de ofte har vært brukt i revyer i riksmediene, og det kan gjøre sitt til at folk i Oslo-området assosierer dem med noe komisk. Den godlynte figuren Raymon har nok styrket den assosiasjonen, særlig hos folk som ellers har liten kjennskap til Østfold. Det hjelper ikke at en uttale av l som mange assosierer med østfolddialekt, er i ferd med å etablere seg i yngre oslomål mot protester fra en del eldre oslofolk (les mer om dette her). Det hjalp nok heller ikke at språkprofessor Finn-Erik Vinje kom til å si i et intervju for mange år siden at han syntes østfolddialekten var den styggeste av dialektene. I et intervju mange senere år fortalte han at han hadde endret syn, for nå hadde han fått en kjekk svigerdatter, og hun var fra Østfold! Dette eksemplet viser at selv våre fremste fagfolk må ty til subjektive argument når de skal vurdere dialekter. Dersom jeg hadde spurt kollegaene mine her i Språkrådet om hvilke dialekter de syntes var de fineste, ville jeg fått forskjellige svar. Hadde jeg spurt om hvilke som var de styggeste, er det ikke sikkert jeg hadde fått svar i det hele tatt. Vi har nok den oppfatningen at alle dialekter har sitt særpreg, sin sjarm og sin verdi. Gode beskrivelser av talemålet i Østfold kan dere finne i bøkene Østfoldmål, Mål i Østfold og Den store dialektboka. Som to av titlene antyder, er det ikke bare én dialekt innenfor det tidligere Østfold fylke. Dialektene i Østfold hører til de vikværske dialektene, som brukes i Østfold, Vestfold, Grenland og nedre Buskerud. Et karakteristisk trekk ved vikværsk er at mange verb i nåtid får endelsen -ær, som «bråkær», «spellær». Det verdifullt å vokse opp med eller å tilegne seg en dialekt, eller trekk fra en dialekt. Det gir tilknytning til stedet. Selvfølgelig må man også ha lov til å kvitte seg med dialekten helt eller delvis (å knote, som det gjerne kalles). Hovedsaken er at det ikke skjer under noen slags tvang. Det skal ikke være nødvendig å legge av seg dialekten, selv om man naturligvis bør tilpasse språket til mottakere som har vansker med å forstå en. Østfoldmål er like bra som annen norsk. Lykke til med å holde på dialekten!
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hizballah-eller-hizbollah/
|
Hizballah eller Hizbollah?
|
I avisene skriver de Hizballah, Hizbollah, Hizbullah og Hezbollah. Hva er det offisielle navnet på bevegelsen på norsk?
|
Skrivemåten av dette navnet er ikke normert i norsk, og i slike tilfeller kan en strengt tatt ikke si at én skrivemåte er den riktige. Siden rundt 1987 har Hizbollah vært den vanligste skrivemåten i norske medier. Uttalen av ordet i arabisk varierer, og det finnes argumenter for alle skrivemåtene. Variantene med -i- i første stavelse og -u- i andre stemmer med det arabiske skriftspråket, mens -e- og -o- speiler uttalen bedre. I variantene med - allah (som er lite brukt på norsk) kommer meningen tydelig fram. Enda tydeligere er den i Hizb Allah ‘Allahs parti’. Dette står på norsk Wikipedia per 16.6.2023: Navnet حزب الله er transkribert fra arabisk på mange måter og betyr guds parti. En eksakt transkribering vil være ḥizb ullāh(i) eller ḥizb Allāh. Hezbollah brukes av de engelskspråklige CNN og BBC, men Hizbullah er organisasjonens foretrukne transkribering til engelsk […]. Organisasjonens navn kan også skrives Hizballah, Hizbollah, Hezbollah eller Hizb Allah, som er transkriberingen brukt av Al-Jazeera.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-er-en-fullverdig-setning/
|
Hva er en fullverdig setning?
|
Hva skal til for at en setning skal kunne regnes som grammatisk «fullverdig» på norsk?
|
Et vanlig krav til en setning på norsk er at den må inneholde subjekt og verbal. Dette gjelder vel å merke for fortellende setninger (utsagnssetninger) og spørresetninger. I imperativsetninger (bydesetninger) mangler subjektet, så her er det nok med verbal. Alle de følgende setningene er altså fullverdige som setninger betraktet: Går du? (verbal + subjekt) Jeg går! (subjekt + verbal) Gå! (verbal) Det er ikke nødvendig å ha med et objekt, et adverbial eller noe annet for at en setning skal regnes som fullverdig på norsk, med mindre selve verbet krever det. Mange verb krever mer enn et subjekt. For eksempel er «Jeg lever» en fullstendig setning, mens det mangler noe i «Jeg gleder» og «Jeg liker»; her venter vi henholdsvis «meg» og for eksempel «mat» (begge deler er da objekt). «Krav til en setning» må forstås som hva som skal til for å kunne kalles en setning, grammatisk sett. Hva som er gode setninger og ytringer, er en litt annen sak. Ytringer må ikke nødvendigvis ha setningsform for å være god norsk; sjanger og situasjon avgjør hva som passer. Men brødteksten i vanlig sakprosa består nesten bare av setninger, og bør gjøre det.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/etternavns-betydning/
|
Etternavns betydning
|
Hvor kan jeg få tak i opplysninger om hva etternavn betyr?
|
Du kan ha nytte av Olav Veka: Norsk etternamnleksikon. Norske slektsnamn – utbreiing, tyding og opphav (Samlaget 2000). Dette er trolig den eneste boka som behandler dette emnet på en tilnærmet vitenskapelig måte.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/merd-eller-maer/
|
Merd eller mær?
|
Jeg ser at ordet merd (til oppdrett av fisk), også staves «mær» og «mære». Noen sier «en mærd» med d. Hva er riktig?
|
Det heter en eller ein merd, og d-en er stum. Uttalen er /e(i)n mær – mæren/, se for eksempel Bjarne Berulfsens uttaleordbok. I noen dialekter kan uttalen være trangere (mer e-aktig). (I en mer tradisjonell betydning, før fiskeoppdrett ble vanlig, fantes ordet i mange andre dialektvarianter.) I arveord står en -rd- ofte for r-uttale på Vestlandet og tjukk l på Østlandet. Det vil si at d-en enten er stum eller «bakt inn» i en annen lyd. Å uttale d-en er som å si en fjor d eller en går d bokstavrett. Det har ikke noe grunnlag i norsk. Å skrive «mæren» uten d er på sin side som å skrive «fjoren», «gåren», «gjæret» for fjorden, gården, gjerdet. Hunkjønnsformen «ei mære» er av nyere dato og mangler tradisjonsgrunnlag. Utgangspunktet er trolig at /mærer/ (flertall av en merd) er blitt oppfattet som flertall av et svakt hunkjønnsord. Det er som om en fjord skulle bli omtolket til «ei fjore» på grunnlag av flertallsformen fjorder (uttalt /fjorer/).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forkortelse-for-riksvei-og-fylkesvei/
|
Forkortelse for riksvei og fylkesvei
|
Hvordan forkortes riksvei og fylkesvei?
|
Forkortelsene er rv. og fv.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sa-vidt-populaer/
|
Så vidt populær?
|
Kva i all verda tyder så vidt i eksamensoppgåva nedanfor, og kvifor er det stava ulikt på bokmål og nynorsk?
|
Uttrykket så vidt skal alltid skrivast i to ord på begge skriftmåla. Det tyder vanlegvis ‘akkurat såpass (= så mykje) at ’. Døme: «Det var (berre) så vidt eg greidde det.» Vi brukar det òg i faste uttrykk som så vidt eg veit ‘så langt eg veit’ og for så vidt ‘i og for seg, for den saks skuld’. I dømet du viser til, tyder det beint fram såpass. Det er svært uvanleg å bruka så vidt i den sistnemnde tydinga på nynorsk. Det verkar òg nokså stivt på bokmål. Formuleringa i eksamensoppgåva er dessutan på grensa til tvitydig. Nynorskversjonen av oppgåva er elles full av feil og tvilsame formuleringar: manglande komma, presens s-passiv (meinast med for meiner ein med), teiknet & for og, kor for korleis, være for vere, den for ho/henne og gjere innvendingar til.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sla-seg-pa-brystet-eller-for-brystet/
|
Slå seg på brystet eller for brystet?
|
Heiter det å slå seg for brystet eller å slå seg på brystet?
|
Det spørst kva du meiner. Dette er to nokså ulike handlingar! Lukasevangeliet kapittel 18 fortel om den sjølvgode farisearen og den audmjuke tollaren som gjekk opp til tempelet for å be. Om tollaren står det i nynorskbiblane (vers 13) at han «slo seg for bringa», og i bokmålsbiblane at han «slo sig for sitt bryst» (1930) eller «slo seg for brystet» (1978 og 2005). Så sa han: «Gud, ver meg syndaren nådig!» I gamle dagar kunne det rett nok heite at den ovannemnde tollaren «slog sig paa sit bryst», men i dag kan vi gå ut frå at det er dette som gjeld: Å slå seg for brystet (nynorsk òg for bringa) er eit uttrykk for hugbrot, trege og anger. (Eit minneteknisk knep kan vere å halde det saman med at noko fell ein tungt for brystet.) Å slå seg på brystet er uttrykk for styrke og byrgskap, ja, for å bryste seg. (Vi ser snarare føre oss ein Tarzan-figur enn ein tregande tollar.) Å slå seg til brystet, som òg førekjem på nettet, er det ikkje noko som heiter. Mange, til og med kjende forfattarar, blandar saman uttrykka, men det kan vi slett ikkje tilrå, endå danskane til ein viss grad gjer det. Dei har sett opp ei alternativ tyding av å slå sig for brystet på fyrsteplass i Den Danske Ordbog. Det norske Akademis ordbok opererer også med en positiv tyding 2. Hovudproblemet er nett at folk bruker for brystet i staden for på brystet, kanskje fordi det kling meir litterært og finare. Det ser nesten ut til at svenskane var fyrst ute med samanblandinga, jf. Svenska Akademiens ordbok, der forklaringa er at farisearen er gjord til brystslåar ved ein minnefeil. Slik vart det å slå seg for brystet uttrykk for sjølvgodheit: slå sig för sitt bröst: anv., under anslutning till uttr. brösta sig, yfvas, uppkommen gm minnesfel, i det att man felaktigt tillagt den själfgode fariséen i den nytestamentliga berättelsen om fariséen o. publikanen den åtbörd gm hvilken publikanen ger uttryck åt sin förtviflan Om det er uråd å halde uttrykka frå kvarandre, som Google-søk kan tyde på at det er, må rådet vere å liggje heilt unna varianten med for og heller omtale anger med andre ord. Engelsk har forresten beat one's breast i den bibelske tydinga (som står i kontrast til chest-thumping). Sjå elles denne nettsida om preposisjonsbruk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hespet-eller-hespa-svar-hespa/
|
Hespet eller hespa? Svar: hespa
|
Jeg interesserer meg for strikking og ser at flere nå behandler substantivet hespe (garnhespe) som intetkjønn: et hespe – dette hespet. Jeg har aldri hørt at noen har sagt det. Det er mulig at det brukes mest blant den yngre garde. Eller er det vanlig i dialektene?
|
Hespet er nok i hovedsak et nyere tradisjonsbrudd. Det heter tradisjonelt ei hespe – den hespa i de dialektene der det ikke heter ein hespel – den hespelen. Hvis ordet tradisjonelt hadde vært et intetkjønnsord i særlig mange dialekter, ville det ha blitt fanget opp av Norsk Ordbok, der slikt pleier å være registrert. Se klipp nedenfor. Spekulasjon: Hvis man har lært ordet et hespetre før man har hørt om ei hespe, kan man fort komme til å si og skrive et hespe når man tar dette ordet i bruk. Problem: De unge kjenner kanskje ikke hespetre så godt lenger heller. Ellers kan det hende at intetkjønnsordet garn har påvirket hespe, jf. garnhespe. Vi kan heller ikke utelukke «kjevlefaktoren». Kjevle er tradisjonelt et intetkjønnsord de fleste steder, men stadig flere sier nå ei kjevle, og det er til og med tatt inn i rettskrivningen. Vi kan regne med at mange som sier ei kjevle, fremdeles retter til et kjevle. Det er ikke rart om de da «retter» hespe på samme måte. (Dette er såkalt hyperkorreksjon, eller «retting til feil»).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-vanlegaste-nynorskfeilen-presens-st-passiv/
|
Den vanlegaste nynorskfeilen: presens st-passiv
|
Kva er den vanlegaste feilen nynorskbrukarar gjer?
|
Galen bruk av presens passiv er ein sterk kandidat. Presens passiv med -ast har vorte svært vanleg i den seinare tid. Når vi skal omsetja bokmålssetningane «Arbeidet utføres umiddelbart» og «Sofa gis bort» til nynorsk, kan vi ikkje omsetja passivane til «utførast» og «gjevast». Utførast og gjevast er berre infinitiv passiv på nynorsk; det vil seia at formene berre skal brukast etter hjelpeverb som skal og må og kan. Det finst ikkje særskilde presensformer * utførest eller *gjevst som kan brukast fritt. Legg merke til at den fyrste bokmålssetninga er tvitydig. Er det ei skildring eller eit påbod? Det må vi vita før vi omset. Er det ei skildring, må vi på nynorsk bruka bli/ verta + partisipp av verbet: «Arbeidet blir/vert utført straks» (eller gjerne: gjort) Er det er eit påbod, må vi bruka hjelpeverb + infintiv passiv (på -ast): «Arbeidet skal/må utførast straks» (eller gjerne: gjerast) Den andre setninga kan vi saktens omsetja til «Sofa blir/vert gjeven/gitt» bort, men kvifor ikkje bruka aktiv? «Vi gjev/gir bort ein flott sofa!» Meir om dette emnet finn du på nettsidene våre under overskrifta «Aktiv og passiv». Til slutt må vi nemna at det ikkje alltid er gale med -st i presens. Det finst ei rekkje st-verb i nynorsk, og somme av dei har passiv tyding. I presens endar dei anten på -ast, -est eller berre -st.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/projector-overhead-og-foil-slide/
|
Projector, overhead og foil/slide
|
Har vi norske ord som dekker disse engelske glosene?
|
Projector heter projektor eller prosjektor på norsk. (Før het det også projektør og prosjektør, som var vanligst i betydningen ‘lyskaster’, f.eks. prosjektører i et fjernsynsstudio, på en idrettsplass o.l.) Alle ordene har også vært brukt om ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram lysbilder, videoer o.l. med. Formen projektor er ofte brukt i sammensetningen videoprojektor (= videokanon). Overhead projector er normert til overheadprojektor (nå også -prosjektor) eller bare overhead og til og med overhedd. Men det kan også hete skriftprojektor. Noen har endatil våget seg frampå med skriftkaster; det er like logisk som lyskaster er i forhold til light projector (latin projicere betyr jo ‘å kaste fram’). Ellers har vi også lysarkframviser (se nedenfor); det er logisk, men litt langt. Den varianten som kan koples til eksternt utstyr, kalles også videokanon. Foil eller slide kan hete transparent eller lysark. Det siste kan godt brukes metaforisk om rent digitale ark, men her er jo også ganske enkelt lysbilde mulig. I konteksten kan ark eller bilde være nok. Slide show kan være lysbildeframvisning. Foil er ikke tatt inn i ordbøkene i betydningen ‘lysark’, men det er unektelig mye brukt på den måten.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-gjelde-gjelder-gjaldt-har-hva-for-noe/
|
Å gjelde – gjelder – gjaldt – har hva for noe?
|
Ja, hva heter å gjelde i perfektum?
|
Å gjelde heter ganske enkelt har gjeldt i perfektum på bokmål. På nynorsk heter det har gjeldt eller har golde. Bøyningen er altså slik i bokmål: å gjelde – gjelder – gjaldt – har gjeldt Merk at har gjeldet utelukkende er perfektum av et annet gjelde, som betyr ‘kastrere’! Alt dette finner du i Bokmålsordboka. Nynorsk På nynorsk heter det (med e-infinitiv): å gjelde – gjeld – galdt/gjaldt – har golde/gjeldt De eldste formene er galdt – golde. Galdt er fremdeles en del brukt i dialektene, mens golde er sjeldnere og har vært ekstra utsatt fordi perfektum av dette ordet i det hele tatt er lite brukt. På gammelnorsk het det at gjalda/ gelda – geldr – galt – goldit Men betydningen var ikke helt den samme som nå. Se også Nynorskordboka.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stenge-ned/
|
Stenge ned?
|
Var det riktig å si at Norge ble «stengt ned » da tiltakene mot covid-19 ble iverksatt? Jeg tenker på bruken av partikkelen ned. Var det i så fall nedstenging eller nedstengning?
|
Å stenge ned er hovedsakelig et oversettelseslån fra engelsk, jamfør uttrykket to shut down og substantivet lockdown. Det kan ikke lenger kalles galt å skrive stenge ned, men vi anbefaler gjerne å bruke stanse eller stenge alene (uten ned) der det er dekkende. Verbalsubstantivet har valgfri n (- ing eller -ning). Nedenfor står mer om bakgrunnen for at vi har fått uttrykket inn i norsk, for spesielt interesserte. Lockdown I covid-sammenheng er det i stor grad substantivet lockdown som ligger under bruken av nedstenging. Engelsk Wikipedia omtaler fenomenet slik i artikkelen Stay-at-home order: The term lockdown was used by the media and the World Health Organization (WHO) to describe the action taken in January 2020 by the government of China to restrict movements of people in order to control the outbreak of Coronavirus disease 2019 (COVID-19) in Wuhan. Se for eksempel denne artikkelen i Dagbladet. Det er i grunnen tale om innesperring eller avsperring – eventuelt stenging på et annet nivå eller i en annen grad enn den vanlige. Nedenfor er det shut down -basert nedstenging vi ser nærmere på. Det er en god del overlapping mellom betydningene. Shut down I Det Norske Akademis ordbok er uttrykket å stenge ned i betydningen shut down forklart slik: få (virksomhet, drift e.l.) til å opphøre Det er altså ganske synonymt med stanse, og noen ganger med legge ned. Teknisk engelsk-norsk ordbok på ordnett.no har dette: Stor engelsk-norsk ordbok samme sted oversetter uttrykket slik: Oxford English Dictionary har denne viktige presiseringen av substantivet shutdown: a closure of a factory or system, typically a temporary closure due to a fault or for maintenance I administrativ sammenheng snakkes det også om «nedstenging» av statsapparatet, government shutdown. Anbefalte norske tekniske termer for nedstengning/nedstenging er blant annet avstengning/ avstenging og produksjonsstans eller driftsstans, jamfør igjen Teknisk engelsk-norsk ordbok: Se også Termportalen. Inn i norsk med olja Ordet nedsteng(n)ing (for shut down) debuterte i norsk skriftkultur i Bravorapporten (NOU 1977:47), som handlet om den ukontrollerte utblåsinga på Bravo-plattformen på Ekofiskfeltet. Hovedordet på den tida var likevel avsteng(n)ing. Det var forresten i denne rapporten ordet utblås(n)ing ble etablert (for blowout). Man kan «stenge ned» både plattformer og andre innretninger, produksjon og felt. I nyere tid er det blitt snakk om «å stenge ned» hele den norske sokkelen, altså å stenge den store oljekrana. Flere bruksmåter Uttrykket stenge ned har kilt seg inn mellom legge ned, stenge, stenge av og stanse, for så å ese ut. Den shutdown-baserte varianten har flere nyanser: stanse noe midlertidig (stenge av) stanse noe for godt (legge ned) stanse noe med en prosedyre i flere steg stanse virksomheten på et område planmessig, f.eks. sted for sted «Noe» er gjerne et anlegg eller et system, men kan også være virksomhet generelt. Når man sier at «Norge stenges ned», kan det være i lockdown-betydningen. Men i den grad shut down er utgangspunktet, tenker man seg gjerne Norge som et metaforisk maskineri, jf. det tredje punktet ovenfor. Eventuelt benytter man seg av denne språklige snarveien: stanse virksomheten/produksjonen ved/i x (særlig stegvis) = stenge ned x En annen passende metafor kunne være å gå i dvale. Forholdet til noen andre uttrykk Langt tilbake i norsk finner vi stenge (noe) ned i samme betydning som låse (noe) ned, men det er mindre brukt og må regnes som et helt annet uttrykk. Det var først i slutten av 1990-åra at stenge ned kom inn for fullt. Uttrykket tok over mye av den plassen stenge av til da hadde hatt i norsk. Samtidig åt det seg litt inn på både stanse og legge ned, og muligens også avvikle. Det at stenge ned glir så lett inn i språket, henger nok sammen med at vi fra før har andre uttrykk med verb + ned som angir en retning eller prosess (fryse ned, betale ned, legge ned ofl.). Vi har dessuten to mye brukte motstykker til stenge ned som også har en diskutabel partikkel etter verbet: åpne opp og starte opp (jamfør start up). Mens starte opp ble vanlig med innføringen av nye tekniske innretninger tidlig på 1900-tallet, ble stenge ned vanlig først mot slutten av hundreåret. Nabospråkene I dansk har shut down siden 1978 vært kjent i form av lukke ned, ifølge Den Danske Ordbog i betydningen ‘afslutte driften af noget’ og ‘ophøre med drift eller produktion’. Også i svensk er uttrykket (stänga ner) nytt, og hos Terminologicentrum TNC kan du se hvordan det har bitt seg fast i omtalen av nyere teknologi, bl.a. i datasammenheng. På Twitter hevder det svenske Språkrådet at ner peker mot en nedleggings prosess, slik at «har stängt ner vårt kontor» viser til noe mer uttværet enn bare «stängt». Stegvis stenging? Shut down kan rett og slett bety å slå eller skru av (omtrent som shut off og turn off), men det kan vise spesielt til stenging av noe mer innfløkt, et anlegg eller system, som tar litt tid. Det er mange som ikke nyanserer noe særlig; de starter opp og stenger ned det meste. Men dersom stenge ned skal ha en funksjon (flertrinnsstenging), bør man ikke bruke stenge ned om vanlig avskruing eller avstenging (med en enkelt bryter). Man kan heller nyansere litt mindre fra den andre kanten. Når en stengeprosess er over, er virksomheten eller anlegget stanset eller stengt. Da kan det være nok å si det. Et nedstengt kontor, for eksempel hos Språkrådet, er rett og slett stengt. Nyttig snarvei? Å stenge et område eller en institusjon er tvetydig: Gjelder det selve området/bygningen, virksomheten der eller begge deler? Det er ikke rart at mange tyr til uttrykket stenge ned for å presisere at det handler om smittevern. Men som mange andre nye og potensielt nyttige uttrykk blir stenge ned brukt ukritisk der det gjør mindre nytte. For eksempel bør det være nok å skrive «skolene stenges». Verbalsubstantivet: -ing eller -ning? Lukking er norsk og lukning dansk, men stenging og stengning er valgfrie varianter i bokmål. Det samme gjelder nedstenging og nedstengning. Velg gjerne det som faller mest naturlig. Nynorsk har bare (ned)stenging uten n, med valgfri j-uttale av den første g-en.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bildrept-knivdrept/
|
Bildrept, knivdrept
|
Hva mener Språkrådet om ord som bildrept, knivdrept og narkotikatatt?
|
Bildrept og knivdrept er ord som mest forekommer i avistitler og lignende, der de sparer mye plass. Det er ganske lett forståelige ord som fungerer godt til sitt bruk. Ikke alle liker slike ord, og vi hører fra tid til annen negative reaksjoner på dem fra publikum. Noen er opptatt av at disse partisippene ikke er en del av bøyingsmønsteret til et verb (å bildrepe – bildreper osv.). Men de aktuelle ordene kan ikke stemples som dårlig norsk når de brukes på rette måten. De har neppe bredt seg til allmennspråket i stor grad, skjønt et ord som trafikkdrept står i ordbøkene. Det er lett å finne parodiske eksempler på denne ordtypen, men kvaliteten på hvert av disse ordene bør vurderes for seg.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-jazze-med-gutta-og-guttajazzing/
|
Å jazze med gutta og guttajazzing
|
Hva betyr guttajazzing eller å jazze med gutta? Jeg leste nylig om det i avisa.
|
Det handler om å slappe av og prate om løst og fast med folk i den kameratkretsen som man kaller «gutta», gjerne over en eller flere øl. Grunnbetydningen av verbet jazze er å spille jazz eller danse til jazzmusikk, men både verbet to jazz og substantivet jazz har mange andre betydninger på engelsk. Noen av dem er importert til norsk og til dels videreutviklet. Vi har relativt gamle slanguttrykk som å jazze opp ‘piffe opp’ og jazze seg opp ‘hisse seg opp’. Jazz kan også bety ‘pisspreik’ og lignende. I det nyere slanguttrykket å jazze med noen kan det ligge et element av dans eller gruppesamspill og improvisasjon (som i jazzmusikk), men vi er ikke sikre på at det klinger med når folk snakker om jazzing med gutta. Jazzing er i utgangspunktet avslappet, men det gjelder neppe hvis det er såkalt guttastemning i rommet. Det er mulig at sammensetningen guttajazzing skal peke mot guttastemning. Når folk omtaler fenomenet guttajazzing kritisk, mener de gjerne at det prates ‘ piss ’, men vi vet heller ikke om det er noen direkte sammenheng med substantivet jazz i samme betydning. I 2016 ble denne formuleringen kåret til en av årets verste bortforklaringer av drøye, mannssjåvinistiske ytringer: « Jeg satt i min egen boble, hadde drukket tre pils og jazzet med gutta ». Etter dette har nok uttrykket jazze med gutta oftere blitt brukt med et negativt fortegn, i alle fall i mediene. Enkelte har hevdet at å jazze i den aktuelle betydningen er spesielt utbredt i Trøndelag, noe som lyder merkelig. Men om det skulle stemme, kan det være snakk om overlapping og sammenfall med å jåsse, som er gammelt i nordafjelske dialekter (jf. også jås og jåss).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-island/
|
På Island
|
Heter det «på Island» eller «i Island»?
|
Språkrådet anbefaler sterkt å skrive «på Island». Mønsteret «i + statsnavn» står sterkt, men noen unntaksløs regel har det aldri vært. Det er ikke noe argument i denne sammenhengen at Island er en selvstendig stat og ikke bare en øy. Også Cuba er begge deler, og det heter på Cuba på norsk. Regelen med på foran øynavn gjelder uavhengig av den politiske statusen. I har aldri hatt monopol på å være «statspreposisjon». Det er dessuten lite praktisk å skille mellom Island som øy og Island som stat. Noen viser til at islendingene selv bruker preposisjonen í foran landsnavnet. Det stemmer ikke helt. Tradisjonell språkbruk på islandsk er (stort sett) á Íslandi, der á svarer til på. (Norsk på kommer av upp-á ‘oppå’, og Íslandi er dativformen av Ísland.) Nå heter det riktignok også á Írlandi, á Ítalíu m.m. på islandsk, men det er uansett ikke avgjørende, for hvert språk har sin egen tradisjon for omtale av andre land. Rota til i Island finnes hovedsakelig i dansk skriftspråk (helt tilbake i skriftspråket fra kolonitida, da hensynet til Island som stat var fraværende), mens på Island har ubrutt tradisjon og rot i felles norrøn språkbruk. På kan forresten brukes på dansk også. Les mer om preposisjoner ved stedsnavn på nettsidene til Språkrådet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-ett-godt-nytt-ar/
|
Et/ett godt nytt år?
|
Vi har problemer med denne formuleringen: «Vi ønsker alle medlemmer et/ett godt nytt år!» Skal vi skrive «et» eller «ett» her?
|
Det riktige er å bruke bare én t: «… et godt nytt år!». Tommelfingerregelen er at man skriver «en», «ei» og « et » når ordet skal leses uten trykk, men «én», «éi» og « ett » når det skal leses med (ekstra) trykk. I det siste tilfellet er det tallet vi har i tankene, altså 1 i motsetning til 2, 3 og så videre. I «et godt nytt år» er «et» trykksvakt, så vi skriver det med én t. Poenget er jo ikke å sette det nye året i motsetning til to eller flere gode nye år. Hvis vi er for rause med t-ene, er vi altså urimelig snaue med nyttårsønskene. Se også artikkelen om Godt nytt år.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flere-enn-eller-mer-enn/
|
Flere enn eller mer enn?
|
Jeg lurer på når det er rett å bruke flere, og når det er rett å bruke mer. Eksempler: Mer enn eller flere enn to milliarder år? Mer eller flere enn hundre personer var til stede? Mer enn eller flere enn tjue mennesker omkom? Dette er to mer eller flere enn i 2009. Vi vurderer å kjøpe mer eller flere enn fem eksemplarer. Mer klimagass eller flere klimagasser i atmosfæren? Mer rovdyrskade eller flere rovdyrskader i år?
|
Mer er komparativ av mye, og flere er komparativ av mange. Når vi har med en samlet størrelse eller mengde å gjøre, f.eks. store eller avrundede tall, er hovedregelen at vi bruker mer i stedet for flere (og mindre enn i stedet for færre enn). Når individene trer tydelig fram (for eksempel fordi de er relativt få), blir flere mer naturlig enn mer. Eksempel: – Jeg har plukket mer bær enn i fjor. Dine to første eksempler er klare «mer»-tilfeller: – Mer enn to milliarder år. – Mer enn hundre personer var til stede. Men vi bruker helst «flere enn» (og «færre enn») når individene/eskemplarene står klart for oss eller er relativt store. Eksempler: – Jeg har solgt flere biler enn i fjor. Det samme gjelder når individene er få: – Mer/flere enn tjue mennesker omkom. – Det er to mer/flere enn i fjor. Avstanden til tingene eller menneskene man omtaler, spiller en viss rolle. Velger man «mer» i det siste tilfellet ovenfor, virker perspektivet kanskje mer statistisk, som her: – Mer enn én av fem har prøvd cannabis. Her viser én til tjue prosent av fem snarere enn til et individ. Det virker som om mange nå bruker flere der mer før var vanligere. Det kan virke hyperkorrekt. Man trenger ikke være redd for å tøye «mer» ganske langt. Vi finner alt fra « meer end fire mennesker » hos Holberg til « mere end ti mennesker » hos Nordahl Rolfsen. Den språklige sammenhengen Også substantivet ordet står til – og ikke minst sammenhengen (f.eks. fangst og fiske) – kan være styrende. Det heter for eksempel «mange/flere elefanter», men «mye/mer torsk», sjelden «mange/flere torsker». Av og til har vi en ganske klar arbeidsdeling mellom ord på samme område, her mennesker og folk: – Flere mennesker enn i fjor. (Sjelden «mer mennesker».) – Mer folk enn i fjor. «Mer» kan være umulig av grammatiske og logiske grunner: – Flere av deltakerne var fra Bergen. («Mer av» brukes helst om masser.) – Vi vurderer å kjøpe flere eksemplarer. (Her viser flertall soleklart til enkeltindivider.) «Mer enn» + tall er likevel noe av en fast frase: – Vi vurderer å kjøpe mer (flere) enn fem eksemplarer / mer enn fem hundre eksemplarer. Flere lag (mer / flere på flere nivå) De to siste eksemplene dine har en ekstra vri. Her blir det litt komplisert. «Mer klimagass» er riktig uansett, mens «flere klimagasser» bare er riktig hvis det er flere ulike (slags) gasser. I bruksspråket finner vi også hybridvarianten «mer klimagasser». Det er uklart om den tilfører noe, men den må nok uansett godtas som en avart av «mer av klimagasser». I tilfellet med rovdyrskader er «flere» og flertall helt i orden. Riktignok kan «flere skader på sau» i teorien tolkes som flere skader på hvert dyr, men det kan man trygt se bort fra her. Også «mer rovdyrskade» kan brukes ubøyd, på linje med «mer skade» (tilsvarende «mer trøbbel» ved siden av «flere problemer»). Varianten «mer rovdyrskader» skulle da være overflødig, men den kan ikke kalles gal.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forsking-eller-forskning-og-etterforskning/
|
Forsking eller forskning – og etterforsk(n)ing
|
Heter det forsking eller forskning? Og hva med etterforskning?
|
Forsking og forskning er likestilte former. Det samme gjelder etterforsking og etterforskning. Man kan velge enten den ene eller den andre varianten uten hensyn til betydning, men man må være konsekvent innenfor hver tekst. Nyanse? Det er ikke forbudt å forsøke å skille mellom betydningsnyanser heller. Da må forsking være ‘det å forske’, selve handlingen, mens forskning kanskje omfatter produktet av handlingen eller så å si hele samfunnsfeltet som er organisert omkring den. Dette taler f.eks. for «forsking på» uten -n-. Men det er nok umulig å praktisere noe klart skille. Har man f.eks. fått midler til forsking (på noe), mens forskningen har fått økte midler? Det blir ganske uhåndterlig. Sammensetninger Det kan også bli vanskelig å forsøke å skille mellom ulike former i sammensetninger. Tanums store rettskrivningsordbok fører opp både forskningstermin og forskingstermin og har med begge varianter av forleddet i alle sammensetninger med forsk(n)ing-. Det er praktisk å velge enten det ene eller det andre, også i sammensetninger med forsk(n)ing som andreledd, som fredsforsk(n)ing, grunnforsk(n)ing, havforsk(n)ing, anvendt forsk(n)ing osv. I forbindelse med etterforsk(n)ing er det helst tale om en ren aktivitet (som i «etterforsking av»). Slik sett kan man se etterforsk(n)ing delvis atskilt fra de andre sammensetningene, men det er neppe praktisk. Utbredelse Det som er vanligst fra gammelt av, er forskning. Den formen har vi med oss helt fra skriftfellesskapet med Danmark på 1800-tallet. Først rundt 1930 finner vi forsking, hos skribenter som Edvard Bull og Viggo Hansteen. Men denne formen har aldri tatt helt over. Det samme gjelder etterforsking. Noen av de tidligste eksemplene på -forsking (efterforsking) finner vi etter annen verdenskrig hos Johan Borgen. Begge variantene med -ing uten -n- har sikkert vært mer utbredt i tale enn i skrift. Først i nyere tid har etterforsking virkelig fått et løft i skrift. I straffeprosessloven, politiloven og påtaleinstruksen dominerer etterforsking uten -n-, selv om det ser ut til at de fleste politifolk og jurister fremdeles sverger til etterforskning.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eplekjekk/
|
Eplekjekk
|
Kva er det eigentleg å vera eplekjekk, og kva er opphavet til ordet?
|
Ein som er eplekjekk, er i kjekkaste laget, anten så sunn, frisk eller kvikk at det er litt kvalmande, eller bråkjekk og freidig. Folk legg litt ulike ting i ordet. L eddet eple har truleg med friskleik å gjera (jf. eplefrisk). Ordet er mykje brukt i skrift frå 1990-åra, men er kjent frå munnleg bruk tidlegare. I 1991 skreiv Arne Hjeltnes i A-magasinet: Jeg foretrekker burgunderrøde NSB-tog i horisonten fremfor veier fulle av eplekjekke firehjulstrekkere med skiboks på taket. Det kjem nokså sikkert av svensk äppelkäck, med synonymet äppelhurtig, som var eit nytt ord i svensk i 1950-åra. I boka Nyord i svenskan från 40-tal till 80-tal er äppelhurtig forklart som ‘hurtfrisk, överdrivet sund och käck’, og det er oppgitt at det høyrer heime i kvardagsspråket. Nedanfor er resultatet av eit søk i eit korpus hos Nasjonalbiblioteket. Diagrammet viser berre tilhøvet mellom ordfrekvensane i materialet. Friskfyraktig er eit eldre nærsynonym.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norge-eller-noreg-pa-nynorsk/
|
Norge eller Noreg på nynorsk?
|
Kva er det rette landsnamnet på nynorsk? Vart det endra i samband med 2012-rettskrivinga?
|
Namnet er framleis Noreg i offisiell nynorsk. I Språknytt 2/1999 og 2/1974 kan du lese meir om bakgrunnen.
|
nno
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.