link
stringlengths 48
124
| title
stringlengths 3
83
| question
stringlengths 14
833
| answer
stringlengths 27
20.9k
| lang_type
stringclasses 2
values |
|---|---|---|---|---|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nation-og-theater/
|
Nation og theater?
|
Jeg har et par språkhistoriske spørsmål. Når begynte man å skrive teater istedenfor theater og nasjon istedenfor nation? Og hvorfor heter Norges største teater ennå Nationaltheatret, mens Norges største kunstmuseum staves Nasjonalgalleriet?
|
Skrivemåten nasjon ble innført med rettskrivningsreformen i 1917. Teater kom inn allerede i 1889. Den forskjellen du peker på, skyldes trolig at Nationaltheatret har hatt samme navn siden åpningen i 1899, mens Nasjonalgalleriet het «Statens Kunstmuseum» før 1920.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bare-blabaer/
|
Bare blåbær
|
Jeg lurer på hvor uttrykket «bare blåbær» kommer fra, og hva det egentlig betyr.
|
Noe som bare er blåbær, er småtterier, enten lite å bry seg om eller lett å få til. Vi regner med at uttrykket har oppstått i norsk. Det fantes ved forrige århundreskifte og kan godt være mye eldre. Poenget må være at blåbær enten er små, lett tilgjengelige eller begge deler. Ofte sammenligner man: «a er (bare) blåbær mot b». Bokstavrimet b–b–b har sikkert vært avgjørende for spredningen av uttrykket. Et engelsk motstykke er forresten peanuts. Det er også det som brukes i dansk. Svensk har småpotatis. Disse ordene er ikke helt synonyme med blåbær i overført betydning, men bildet er det samme.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/coach-pa-norsk/
|
Coach på norsk
|
Finnes det et norsk ord for coach? Ordet skal brukes i forbindelse med coaching av et team.
|
På lista «På godt norsk – avløserord» står det en rekke ord som du kan bruke istedenfor engelske eller andre utenlandske ord. Som avløserord for coach er trener, leder, rådgiver og kusk foreslått. Også los har vært framme i denne sammenhengen. For verbet coache står det trene, rettlede/veilede. Når vi kommer til sammensetninger som livsveileder, livsrådgiver og livslos, kan det se ut til at alternative miljøer har satt et sterkt preg på ordene, slik at de ikke passer i alle sammenhenger. Livsstilsveileder er heller ikke allment nok. Coaching i karriere- og næringslivssammenheng er noe annet, og coach virker svært innarbeidet blant dem som driver med det. Flere av dem er organisert i foreningen ICF Norge (International Coach Federation), og på sidene til ICF Norge brukes gjennomført ordet coach. Det tryggeste er nok å bruke coach og coaching om denne bransjen. Om bakgrunnen: Tidlig på 1800-tallet ble ordet coach tatt i bruk om en person som hjelper/fører en student fram til eksamen, jf. coach ‘vogn’. Dette har på norsk hett privatlærer, veileder eller manuduktør – egentlig ‘en som leder med hånden’. C oach i betydningen ‘trener’ (i sport) skriver seg visst fra andre halvdel av 1800-tallet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skutt-og-drept/
|
Skutt og drept
|
Når vi før i tida hørte at noen var skutt, var det ingen tvil om at vedkommende var drept. Nå for tida kan man ikke være sikker, for det legges gjerne til at vedkommende er drept. Hva har skjedd?
|
Det er en sterk tradisjon i norsk (og svensk) for at skutt = ‘drept med skytevåpen’. Du kan gjerne holde deg til den. Men det er vanskelig å hindre noen i å presisere ved hjelp av tillegget «og drept» eller «i hjel». Det er ingen tvil om at skutt i stor grad har blitt brukt til å uttrykke drept med skytevåpen, og det må fremdeles regnes som både korrekt og tilrådelig. De som bruker skutt slik, kaller vi språkbruker A i fortsettelsen nedenfor, der spesielt interesserte kan fordype seg i emnet. To system I Norsk Riksmålsordbok står det at en delbetydning (i) av skyte = ‘nedlegge, felle, drepe ved et skudd’, men vi har også en delbetydning g: ‘treffe, ramme med skudd’ (riktignok med færre eksempler). I det såkalte grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok står det om skyta: ‘råka (og helst drepa) med skot’. Det er altså et visst logisk grunnlag for å bruke skutt i en videre betydning som krever presisering når noen er drept av skudd, jf. B nedenfor. Språkbruker A (tradisjonell): 1 ‘drept av skudd’ heter skutt [punktum!] 2 ‘såret av skudd’ heter skutt i (den og den kroppsdelen), truffet/såret (av skudd), (om dyr:) skadeskutt Språkbruker B (ofte yngre): 1 ‘drept av skudd’ heter skutt og drept (eller til og med skutt i hjel) 2 ‘såret av skudd’ = skutt (og såret) (ev. skutt i den og den kroppsdelen) Ordren «skyt NN» til språkbruker A er fatal uten presiseringen «der eller der». Ordren «skyt NN» til språkbruker B er uklar. Jevnt over er det lettere for språkbruker B enn for språkbruker A å si «Jeg er skutt!». Og mens B til og med kan si «Jeg ble skutt tre ganger», må A f.eks. velge formuleringen «Jeg ble truffet av tre skudd». Det sier seg selv at det må bli alvorlig gnisning mellom systemene ovenfor, og det er ikke lett å holde system A ved lag når noen først har begynt å tvile på at skutt = drept. Dyr og mennesker I Norge har det blitt skutt mest i forbindelse med jakt. Skutt er da oftest drept (= A ovenfor). «Jeg skjøt og drepte rypa» høres rart og omstendelig ut. Skyting som dreper, trenger oftest ingen presisering (selv om dødsskutt/daudskoten gammelt ord som brukes av og til). Skyting som ikke dreper, er derimot et alvorlig avvik som må presiseres, f.eks. med «skadeskutt». Når kriminalitet og krig blir mer dominerende enn jakt, hører man relativt mer om skyting mot mennesker. Dessuten reddes folk i våre dager stadig oftere etter å ha blitt truffet av et skudd. Det alvorligste utfallet krever en entydig formulering. Hvis alle var språkbrukere av typen A, ville «skutt» vært presisering god nok. Men det er fristende å legge til noe for å presisere ytringen for språkbruker B. Bivirkningen av presiseringen er at den tidligere entydige ytringen «skutt» blir mer og mer tvetydig. Vakling og endring Kanskje har disse drivkreftene ligget under overgangen fra A til B: 1 Det fantes allerede en liten tvil hos noen få om hva følgene av å bli skutt, var. Vi finner dessuten fra gammelt av formuleringer som skudt i hjel / skoten i hel / ihelskoten. Skut i hjel fungerte riktignok gjerne mer som en retorisk understreking av alvoret enn som en presisering av hva som hadde skjedd. Skutt kan dessuten være i snaueste laget når opplysningen kommer brått på. 2 Andre språk opererte med en presisering. Det er nok ikke tilfeldig at skutt og drept (« skudt og dræbt ») første gangen opptrer i en nyhetssak fra USA (jf. shot and killed). Nyheter fra utlandet ble spredt mer og mer, og oftest var skyting i slike meldinger noe som rammet mennesker. Shot to death ble også tidlig oversatt til norsk (også via dansk skudt til døde). 3 Tvilen spredte seg. Det var ikke nødvendig med utbredt tvil, det var nok at emnet var så alvorlig, og at faren for misforståelse var så stor. Også mange som mener at «skutt» egentlig er tydelig nok, vil presisere med «og drept» når de vet at det finnes tvil hos mottakeren. 4 Også snever ordboklogikk tærer på den språklige tradisjonen. Rent teknisk og logisk kan man jo skyte uten å drepe, ja, til og med uten å treffe. Til slutt: beskyte eller skyte på? Hva med beskyte, spør en del. Nei, å beskyte noen er «bare» å skyte mot noen. En som er beskutt, kan altså være like hel. Noen mener dessuten at skutt på = ‘skutt og skadet’, men det er nok mulig å komme helskinnet fra slik «påskyting» også.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/wifi-og-hifi-eller-wi-fi-og-hi-fi/
|
Wifi og hifi eller wi-fi og hi-fi?
|
Korleis skal ein skriva og uttala desse orda?
|
I 2020 vart orda normerte til hifi og wifi. Før heitte det Hi-Fi eller hi-fi, medan wifi var unormert (og oftast skrive Wi-Fi). Hifi står for high fidelity. Wifi er i utgangspunktet eit merkenamn (frå den såkalla Wi-Fi - alliansen), men i dag må det reknast som eit samnamn (bokmål: fellesnavn). Wifi er eit engelsk ordspel på hifi. Wifi blir gjerne oppfatta som eit akronym for wireless fidelity, men strengt teke står ikkje fi for noko, jf. denne artikkelen i New Scientist. Det står i Nynorskordboka og Bokmålsordboka at uttalen av hifi er /haifi/. Det svarar fint til korleis byrjinga på high fi delity blir uttala på engelsk. I engelske ordbøker står likevel /haifai/ – og /waifai/. Det står ikkje noko i dei norske rettskrivingsordbøkene om den norske uttalen av wifi, men andre kjelder nemner /vifi/ og /vaifai/. Folk får nesten velja uttale sjølve. Uttaleopplysningane i ordbøkene er berre opplysningar, ikkje reglar.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kollegaer-eller-kolleger/
|
Kollegaer eller kolleger?
|
Hva heter kollega i flertall, kollegaer eller kolleger?
|
På bokmål, som i dansk, er det valgfritt med kollegaer – kollegaene (jf. f.eks. sofaer – sofaene, ligaer – ligaene) kolleger – kollegene Hele bøyingen finner du i Bokmålsordboka. Variasjonen mellom disse formene er gammel. Kolleger/kollegene var den klart vanligste varianten på hele 1900-tallet, og den er fremdeles dominerende, men den mer regelrette formen med -a- har begynt å hale innpå. På nynorsk heter det tradisjonelt kollegaer – kollegaene i flertall, men etter 2012 kan det også hete kollegaar og kollegaane. Uttalen er nok i begge tilfeller helst /kollegar – kollegane/.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dybdelaering-djupnelaering-eller-djuplaering/
|
Dybdelæring: djupnelæring eller djuplæring?
|
Kva heiter dybdelæring på nynorsk?
|
Dybde på nynorsk heiter djupn (bunden form djupna). Dybde- i samansetjing kan omsetjast med djupne -. Djupnelæring er altså eit greitt ord på nynorsk, likeins djupneintervju for dybdeintervju osb. Dyplæring kan derimot omsetjast til djuplæring (som det òg kan heite på bokmål).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/andre-boller/
|
Andre boller
|
Vi diskuterer uttrykket «nå blir det andre boller». Hvor kommer det fra, og hva betyr det egentlig?
|
Ifølge boka Bevingede ord (1991) er dette et ordtak som lyder «Nå skal det bli andre boller, sa bakeren, han skeit på brødspaden (el. i trauet)». Det er slett ikke sikkert at dette er den opprinnelige varianten. Bevingede ord gir ingen flere opplysninger om opprinnelsen. Ordtak stammer gjerne fra folkedypet, det vil si at opphavsmannen eller -kvinnen er ukjent. Ordtaket viser til et skifte i kosten, men dette er tidlig overført til andre områder. Nesten hva som helst i livet kan betraktes som boller av ymse kvalitet. Vi kan bare slå fast at uttrykket er mer eller mindre fellesnordisk. Det er litt annerledes i dansk: andre boller på suppen [ …] noget der er nyt og helt forskelligt fra det man kender til i den pågældende sammenhæng (Den Danske Ordbog) Her er det helst tale om kokte melboller, som før også kunne omtales slik: der er kommet andre kager på suppen (= pipa har fått en annen lyd). Å komme kringler/ krydder på suppen/soddet kunne i dansk bety å pynte på saken. I svensk kan det være negativt og truende eller (særlig før i tida) positivt: (hvard.) opers. i uttr. det blir andra bullar (af), äfven det vankas andra bullar och dylikt, det blir annat af; numera nästan blott om sådan förändring att en sparsammare eller mera arbetsfylld eller öfverhufvud strängare ordning genomföres (för ngn); ofta ss. hotelse äfven (i synnerhet förr) det var eller här ska ni få se på andra bullar, det var (ngt helt) annat (och bättre) osv. (Svenska Akademiens ordbok)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/reynoldstallet-og-lignende-betegnelser/
|
Reynoldstallet og lignende betegnelser
|
I hydraulikken har vi noen forholdstall som jeg er usikker på hvordan jeg skal skrive. Heter det for eksempel Reynolds tall, Reynoldstall, Reynolds-tall eller reynoldstall? Det finnes mange liknende tall med navn etter blant andre Froude, Weber og Euler.
|
I boka Fysiske størrelser og enheter. Navn og symboler (Universitetsforlaget, 2004) skrives betegnelser på tall, konstanter og lover som har egennavn som førsteledd, i ett ord med liten forbokstav. I Ordbok for fysikk og kjemi til skolebruk, som Norsk språkråd gav ut i 2000, valgte fagfolkene den samme løsningen og skrev for eksempel avogadrotallet. Etter dette mønsteret får vi da: eulertallet froudetallet reynoldstallet webertallet Dette gjelder altså sammensetninger. Det blir derimot stor forbokstav i uttrykk som Avogadros lov (= avogadroloven).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/zipline-og-loypestreng/
|
Zipline og løypestreng
|
Er zipline noe annet enn en løypestreng? Hvordan skal ordet bøyes?
|
En zipline er en form for løypestreng (se for eksempel Wikipedia). Man kan altså bruke løypestreng for zipline, men ikke omvendt. Det er ikke riktig å bruke zipline om tradisjonelle løypestrenger. Løyping er å sende noe av gårde, gjerne ved å få det til å gli eller renne nedover. Å kalle løypestrenger av en viss type zipline er nesten som å kalle hjul av en viss type wheel. Men hvis vi først skal bruke og bøye zipline på norsk med utgangspunkt i uttalen /siplain/ (sipplain), får vi: bokmål: en zipline – ziplinen – zipliner – ziplinene nynorsk: ein zipline – ziplinen – ziplinar – ziplinane Vi går ut fra at ingen sier /sipli:ne/ (sippline). Ordet er ennå ikke normert, så man kan i prinsippet skrive det som man vil.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ordet-suvl-og-forma-sovvel/
|
Ordet «suvl» og forma «sovvel»
|
I boka Viddens herrer av Jacob B. Bull kom eg over ordet sovvel. Eg finn ikkje dette i ordbøkene. Kva tyder det?
|
Det heiter etter rettskrivinga suvl eller sul. Det viser oftast til feit mat som kjøt, fisk, ost og smør, i motsetnad til kornprodukt. Ordet har normert form suvl eller sul, jamfør artikkelen suvl i Nynorskordboka. Her er det oppgjeve to tydingar: 1 feit, kraftig mat (til å ete attåt suppe, graut, brød og liknande) 2 (sur)mjølk til graut eller brød Norsk Ordbok har ein lengre artikkel om suvl, med fleire tydingar. Her finn ein òg målføreforma sovvel, som er registrert i fleire område både i Sør-Noreg og i Nord-Noreg. På Austlandet heiter det fleire stader sugl eller sugel, som i Husmannsvisa. Ordet har vore viktig, for suvlet (i tyding 1) kosta etter måten meir før enn no. Det var råflott å eta suvlet bert.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-forstar-kosovoalbanere-serbisk/
|
Hvorfor forstår kosovoalbanere serbisk?
|
Jeg kjenner noen kosovoalbanere, og de sier at de forstår serbisk helt uten problemer. Betyr dette at albansk og serbisk er i nær slekt med hverandre, sånn som norsk og svensk?
|
Nei, albansk og serbisk står mye lenger fra hverandre enn det norsk og svensk gjør. Både albansk og serbisk tilhører riktignok den indoeuropeiske spåkfamilien, men de hører til ulike undergrupper og er på ingen måte gjensidig forståelige (som norsk og svensk er). Det er sikkert riktig at mange kosovoalbanere skjønner serbisk uten vansker, men det skyldes nok helst at de har lært det på skolen eller sett og hørt det i mediene den gangen både Serbia og Kosovo tilhørte staten Jugoslavia. Eller de kan ha vokst opp sammen med eller bodd i samme nabolag som serbisktalende eller fått kjennskap til språket på andre måter.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/internkontroll-eller-intern-kontroll/
|
Internkontroll eller intern kontroll
|
Hva kalles et system man bruker for å ha kontroll over viktige funksjoner i et firma? Kan dette bare hete «internkontroll», eller er «intern kontroll» (i to ord) også å regne som korrekt?
|
I begynnelsen kalte man denne funksjonen for indre kontroll, i etterkrigstiden fikk vi også intern kontroll, og mot slutten av syttiårene smeltet dette siste sammen til internkontroll. Lenge ble ordene/uttrykkene brukt parallelt, men sammensetningen ble i økende grad en fast betegnelse på funksjonen, nærmest en term. I dag kan det være naturlig å oppfatte det todelte uttrykket som noe videre, og det er det jo også. Men det kan ikke være feil å bruke den todelte formen i den snevrere betydningen, jf. «det er en god intern kontroll i bedriften» og «den interne kontrollen fungerer godt», der ordene uttales hver for seg. De som kjenner feltet godt, kan nok trygt rette seg etter uttalen. Når det uttales som to ord, skriver man det slik, ellers skriver man internkontroll.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kvifor-pa-tuppa/
|
Kvifor på tuppa?
|
Kvifor heiter det å vera på tuppa om å vera nervøs eller overivrig? Heng det saman med det engelske on the edge?
|
Tuppa er ei austlandsform for tuppane. Om ein sterkt framoverlent skihoppar heiter det at han eller ho ligg på tuppa(ne). Det kan vera opphavet. Men uttrykket kan òg ha ein fot i skeisesporten. Hopp I hoppsporten diskuterte ein for hundre år sidan om «tuppa opp» (= hopp med (oftast) rak kropp) eller «tuppa ned» (= hopp med knekk i hoftene) var den beste stilen. Å liggja på tuppane (eller skia) krev at tuppane peikar opp. (Bærum, en bygds historie, II, 1924) Skeiser Ein kan òg koma på tuppa når ein går på skeiser. Det er ikkje alltid av det gode: (Aftenposten 15.2.1927) (Dag Fornæss, 1969) Overført Så seint som i slangordboka til Ulf Gleditsch (1952) tyder på tuppa berre å «stå forover». Fyrste gongen vi finn uttrykket i overført tyding i skrift, i 1973, tyder det ‘ivrig’. Så ballar det på seg med ulike nyansar utetter i syttiåra. Skihopparar som ligg på tuppane, er rett nok alt anna enn nervøse typar, men ein kan lett sjå føre seg ei tydingsgliding via ‘(over)ivrig’. Nokon samanheng med det engelske uttrykket on the edge finst nok ikkje, men ein viss likskap er der jo, for kantar og tuppar er knytte til uro, venteleg i dei fleste språk. Vi har òg ordlaget å vera på tuppane etter noko eller nokon ‘vill etter’, og der er samanhengen klårare. Ein er mildt sagt frampå. Det trengst ikkje meir enn skotuppar for å te seg på denne måten.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/der-eller-hvor/
|
Der eller hvor?
|
Bør jeg bruke der eller hvor for å vise tilbake til et tidligere nevnt sted, som i formuleringen «huset der/hvor jeg bor», «byen der/hvor jeg ble født»? Jeg synes Bokmålsordboka er forvirrende her. Det står: hvor der, på det stedet som bli hvor du er / jeg syns jeg ser deg hvor jeg enn snur meg overalt / hvor som helst [...] der som relativt adverb: stedet der han sist ble sett / huset der vi bor Og hva gjør jeg når det ikke er et egentlig sted, slik som i «Dette er den gruppen ___ risikoen for hjerteinfarkt er størst», «Han er en av de pasientene ___ kirurgi ikke er aktuelt».
|
Både der og hvor kan brukes i slike leddsetninger. Ofte kan vi snu på det og bruke en preposisjon i stedet, med eller uten som foran: Huset (som) jeg bor i. Hvor brukes også når det er tale om tid, men det er oftest best å bruke da: «på den tid hvor (bedre: da) hun bodde i bygda». Ofte mest naturlig med der I boka Godt språk i lærebøker (utgitt av Språkrådet i 1999) står dette om hvor/der: På bokmål kan en velge mellom der og hvor i begynnelsen av leddsetninger som angir sted. Vi møter hvor ikke minst innenfor fagtradisjoner som er språklig konservative, som den juridiske. Men der er mer muntlig enn hvor og kan ofte tilrås i stedet, uansett fagområde [...] Finn-Erik Vinje skriver i boka Moderne norsk: I stedet for relativadverbet hvor er det ofte naturligere å bruke der, som er mer i samsvar med muntlig ordlegging: han levde storparten av sitt liv i Tyskland, hvor han fant større forståelse for sin kunst – mer talespråklig: der han fant osv [...] Og videre: «Å veksle mellom der og hvor […] gjør et uryddig inntrykk.» Man kan altså trygt bruke der i de fleste sammenhenger. Men merk at der ikke kan brukes i betydningen «hvor som helst»; det kan bare hete «hvor jeg (enn) snur meg», jf. ordbokeksempelet. (Vi har også kombinasjonen der hvor, som er korrekt nok, men ikke særlig økonomisk.) Både konkret og abstrakt Noen mener at der er best når ordet viser til et virkelig sted, mens hvor er best når noe er i eller på noe annet, og særlig når dette andre er noe abstrakt. Det vil si at de nok ville brukt hvor i hjerteinfarkt-eksempelet ditt (jf. «i gruppa»). Men det er oftest helt i orden å bruke der også om metaforiske steder. Etter tusenårsskiftet har for eksempel «i tilfeller der» blitt klart vanligere enn «i tilfeller hvor». Men ikke ved diffuse forhold Kirurgi-eksempelet ditt bør skrives helt om, for det er vanskelig å tenke seg pasientene som et sted (konkret eller metaforisk) der noe kan være eller skje. Man må kunne tenke seg en «stedspreposisjon» (aller helst i eller på) knyttet til det substantivet som der/hvor viser til (jamfør huset som jeg bor i), og selv om det er noe som heter «å utføre kirurgi på folk», skurrer det med der eller hvor i dette eksempelet ditt. Dette «stedskravet» til bruken av der/hvor brytes rett som det er, og trolig oftere enn før.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-finnast-finst-fanst-har-funnest/
|
Å finnast – finst – fanst – har funnest
|
På radioen høyrer eg ofte reporterar som seier «det finnast». Det kan vel ikkje vere rett?
|
Nei, det heiter ikkje «det finnast» på nynorsk, så sant det ikkje står eit hjelpeverb som skal, må eller kan framanfor. Det er heller ikkje noko som heiter «finnast det». Det heiter «det finst» og «finst det». Vidare: «Eg/du/han/ho/vi/me/de/dei finst».
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/human-dod-om-dyr/
|
Human død om dyr?
|
Er det rett å bruke ordet human i setningen «dyret ble drept på en human måte da bilen kjørte på det»?
|
De fleste lesere skjønner nok at dyret ble drept momentant og slapp å lide, men ordvalget er ikke treffende. Vi kan nok snakke om human avliving etter en påkjørsel, men ikke i form av en påkjørsel. Ifølge Bokmålsordboka betyr human enten menneskelig 1 ‘som gjelder eller hører til mennesket’, eller menneskelig 2 ‘menneskekjærlig, vennlig’ (Nynorskordboka har ‘omsynsfull’ for vennlig). Den første betydningen er neppe relevant (jf. et eksempel som human/menneskelig genetikk). Den andre betydningen nærmer seg den aktuelle, men mangler et aspekt. Det er jo ikke menneskevennlig som er ment med overskriften, men snarere (relativt) dyrevennlig på en måte som sømmer seg for mennesker. Under betydning 3 i Det Norske Akademis ordbok finner vi en parentes som viser den utvidede betydningen: som viser eller vitner om respekt for mennesker (eller dyr); menneskevennlig; hensynsfull; menneskelig. «Human behandling av dyr» (medregnet «human slakting» og «human avliving») har man snakket om siden attenhundretallet. (Jaktloven nevner til og med «humanitære grunner» for avliving.) Grunnlaget for betydningen er nok det vi finner i Ordbog over det danske Sprog: human […] som lægger vægt paa ell. bærer præg af dannelse ell. forædling af de menneskelige evner og kræfter’. Human er et begrep som kan tøyes langt, til og med til slakting. Da er det naturligvis relativt, for ofte vil det være mer humant å la være å slakte. Men selv om mangt og mye er elastisk og relativt, finnes det grenser. En grense går mellom gjennomtenkte handlinger på den ene siden og ulykkestilfeller på den andre. Humane ulykker og dyrevennlige påkjørsler er tvilsomme begrep.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sammensetninger-med-e-som-e-post-og-e-handel/
|
Sammensetninger med e-, som e-post og e-handel
|
Hva er riktig, e-handel eller ehandel? Mange skriver epost, så da er vel ikke ehandel så galt?
|
E-handel er den riktige formen, hvis man først velger dette ordet istedenfor netthandel. Du har rett i at formen epost er brukt en del, men regelen sier at i sammensetninger med en bokstav som er en forkorting, skal bokstaven skilles fra resten av ordet med bindestrek. Andre eksempler er T-bane, p-pille og u-land. Ubåt ‘undervannsbåt’ er et av svært få eksempler på unntak fra denne regelen. Tenkte konstruksjoner som jule-e-handel og jule-e-post virker kanskje tungvinte, men den er i de minste tydeligere enn juleehandel og juleepost. Les gjerne artikkelen « Hjelp, vi har fått mail! » i Språknytt 2002/1; siste avsnitt handler om denne bindestreken.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nar-kom-skrivematen-blant-inn-for-blandt/
|
Når kom skrivemåten «blant» inn for «blandt»?
|
Det er fremdeles mange som skriver «blandt». Når ble blandt til blant?
|
Skrivemåten ble fastsatt til «blant» i 1938. Tendensen til å sløyfe d-en i skrift er flere hundre år gammel − for eksempel finner vi «blant» i Ludvig Holbergs skrifter. Og blant dem som valgte å skrive «blant» på 1800-tallet, finner vi «bokmålets bestefar», Knud Knudsen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/baksnakke-framsnakke/
|
Baksnakke, framsnakke
|
Kan man bruke framsnakke om det motsatte av baksnakke, baktale, slik blant andre kronprinsen har gjort på tv?
|
Man kan nok det, selv om det strengt tatt er unødvendig eller ulogisk. Ordet framsnakke skal være lansert av en navngitt opphavsmann som det motsatte av (= et antonym til) baksnakke. Formålet med ordet er å bidra til at det blir mindre baktaling av folk. Logisk problem Leddet bak - i baksnakke viser til det å snakke negativt om noen bak vedkommendes rygg. Det motsatte skulle da være et av disse to begrepene: a) å snakke negativt om noen foran (framfor) dem b) å snakke positivt om noen bak dem Ifølge tilhengerne av det nye ordet er det betydningen (b) som gjelder. Men da er det egentlig tale om en slags positiv bak-snakking, eller ‘bakros’. Fram- er altså ikke det motsatte av bak- i baksnakking, men har en annen funksjon. Det er litt forvirrende. Andre språkbrukere har tatt i bruk nyordet helt generelt om å snakke pent om eller rose Det er kanskje mer logisk, men slike godord har vi jo mange av fra før. Eksisterende ord Endelig har vi to problem knyttet til tidligere bruk av framsnakking og lignende ord. 1 Allerede før nyskapningen kunne man nok i norsk snakke noe(n) fram i betydningen ‘å fremme med snakk’ eller ‘lede fram med snakk’, jf. for eksempel å heie fram. Dette var en nyttig bruksmåte. Forholdet mellom å snakke fram og å framsnakke er litt komplisert. 2 Mye eldre er snakke fram i betydningen ‘snakke rett ut’. Vi har også de gamle adjektivene framsnakkende og framtalende. De kan brukes om et menneske som er ‘åpenhjertig, som sier sin mening uforbeholdent’, altså ‘som snakker beint fram’, se Norsk Ordbok og Det Norske Akademis ordbok. Litt mer om dette finner du på Språkrådets nettsider.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ut-med-tanngar-d-en-og-manngar-d-en/
|
Ut med tanngar-d-en og manngar-d-en!
|
I «Jul i Blåfjell»-filmen var det noen barn som sa gårDen med d, og i «Katten med hatten» snakker de om gjerDesmett! Det behøver ingen kommentar. Men jeg er mer usikker på tanngarden og manngarden. De siste gangene jeg har hørt ordene i radioen, har oppleseren uttalt dem med d, som i Garden (hæravdelingen). Er det riktig?
|
Nei, tanngard og manngard uttales tradisjonelt uten d, akkurat som de beslektede ordene gård og gjerde. I østnorsk er det også vanlig med tjukk l for rd. Her har det skjedd et tradisjonsbrudd. Noen har stiftet bekjentskap med disse ordene i skrift uten å ha fått dem overlevert muntlig først. Disse ordene ble i sin tid lånt inn i dansk-norsk (det som senere ble riksmål) fra norsk folkemål. Begge kom først på trykk i tekster på landsmål (nynorsk). Før i tida var det likevel såpass mange riksmålsbrukere som kjente til den naturlige uttalen, at d-uttalen ikke spredte seg. I Norsk uttale-ordbok av Ivar Alnæs (1925) står det svart på hvitt: Flere eksempler – spordene skremmer Noe lignende ser vi i spord ‘hale på fisk’, som har vært et viktig ord ikke minst i Kyst-Norge. Det skal skrives og uttales på samme måte som fjord. Mange unge i dag kjenner ikke engang selve ordet, så da blir det svært utsatt for «bokstavuttale», altså det å bli lest etter skriftbildet. Her er et utklipp til fra uttaleordboka til Ivar Alnæs: Vi kan ta med merd i samme slengen. Dette gamle norske ordet var nok ukjent for de fleste da det for noen tiår siden fikk nytt liv i oppdrettsanleggene langs kysten. Mange har møtt det først i skrift, så det er like utsatt for tradisjonsbrudd som de andre ordene. Den tradisjonelle uttalen er /mæ:r/ eller /me:r/.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stor-forbokstav-etter-kolon/
|
Stor forbokstav etter kolon?
|
Skal det vere stor forbokstav etter kolon?
|
Dersom det som står etter kolon, er ei fullstendig setning, skal det normalt vere stor forbokstav, elles ikkje. Døme: Saka er klar: Båten er for dyr. Dei trente på det dei kunne best: å leggje lange pasningar. Det same gjeld oppramsingar med punktliste etter kolon. Berre punkt som inneheld heile setningar, skal ha stor forbokstav. (Ei setning er ei ytring med eit verbal, altså eit verb i presens eller preteritum.) Du finn meir om dette på nettsidene våre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forkorting-av-prosentpoeng/
|
Forkorting av prosentpoeng?
|
Finst det ei korrekt forkorting av prosentpoeng?
|
Du kan bruka pp. (eller pst.p.). Det står ikkje noko om dette i Norsk forkortingsordbok, og det finst heller ingen klår tradisjon for dette på norsk. Men behovet for ei forkorting er klårt nok, og pp. er stutt og praktisk. Pst.p. kan heller ikkje vera gale når prosent kan forkortast pst. Forklar gjerne forkortinga fyrste gong ho står i teksten, slik: «… prosentpoeng (pp.) …». Prosentpoeng heiter òg prosenteining (bokmål: prosentenhet). Det må vera mogleg å nytte pp. og prosenteining/prosentenhet i same teksten.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utelatelsestegn-tre-prikker-med-eller-uten-mellomrom-foran/
|
Utelatelsestegn – tre prikker med eller uten mellomrom foran?
|
Hva skal man bruke for å markere utelatt tekst, og hvordan?
|
Et avbrytningstegn eller utelatelsestegn finner du gjerne under betegnelsen ellipse i tekstbehandlingsprogrammet (Alt + 0133). Det ser ut som tre punktum etter hverandre, men det er ett sammensatt tegn bestående av tre prikker. Hvis man bryter av en setning mellom to ord, skal det være mellomrom før de tre prikkene. Etter et avbrutt ord settes prikkene uten mellomrom: Det svir noe så … Det svir noe så … Jeg tror jeg dør. Det svir noe så innm…! ropte han. Det svir noe så innm…, sutret han. Komma, spørsmålstegn og utropstegn står rett etter prikkene uten mellomrom. Det skal ikke stå noe punktum etter prikkene; det er tilstrekkelig markering av ny setning at det står stor forbokstav i setningen etter. Tre prikker som står for utelatt tekst, skal ha mellomrom på begge sider. Dersom de står i en parentes, kommer mellomrommene før og etter parentesen, ikke inni den: Språkrådet […] hevder at det er slik. En parentes viser tydeligere at det dreier seg om utelating i sitatet og ikke et avbrudd i originalteksten. Bruk gjerne hakeparentes.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/framover-og-bakover-i-ei-bok/
|
Framover og bakover i ei bok
|
Kan eg skrive «på side 21 og framover» om eg meiner ‘på side 21 og vidare mot slutten av boka’?
|
Vil du bli rett forstått av alle, bør du formulere deg annleis. Det er ingen tvil om at framme i boka = ‘i starten’, og at bak i boka = ‘på slutten’. Difor kan framover tolkast som ‘i retning starten’ og bakover som ‘i retning slutten’. Men minst like rimeleg er det å leggje leseretninga til grunn. Ein les (og blar) framover mot slutten! Vil du unngå mistydingar, kan du til dømes skrive «på side 21 og utover/utetter» eller «på side 21 og dei følgjande sidene».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brae/
|
Brae?
|
Jeg kom nylig til å si at det var mye brae mennesker til stede, men ble rettet på. Var det feil å si brae?
|
Det var ikke galt å si det, for det finnes ikke offisielle regler for dagligtale, og du er ikke alene om å bøye adjektivet bra med -e i flertall. Det er visst ganske vanlig blant unge. Men det ville vært galt å skrive brae i skolearbeid eller i en tekst fra det offentlige, for det er utenfor rettskrivinga. Det ser du hvis du slår opp i ordbøkene og trykker på Vis bøyning. Bra er et litt spesielt ord. Mange adjektiv som ligner, som grå, blå og gra, kan nemlig bøyes med e i flertall.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bikkjekaldt/
|
Bikkjekaldt
|
Hva er historien bak ordet bikkjekaldt, og hvor kaldt er det?
|
Det spørs om det finnes noen helt bestemt historie bak ordet bikkjekaldt, men det er flere koplinger mellom hund og kulde som kan ligge under. Fra uttrykket fryse som en hund, kjent både i Danmark og Norge, er det ikke lang vei til bikkjekaldt. Som kjent fryser ikke alle hunder ved en bestemt temperatur, men når eierne fryser, er det ganske sikkert bikkjekaldt. Ymse sammenligninger Eventuelt kan den underliggende logikken være «så kaldt som bikkjene har det ute» eller «så kaldt at bare bikkjer kan være ute», eller noe tilsvarende. Hunden er nærmest en målestokk for elendighet og vantrivsel, jamfør det norske uttrykket «Her er ikkje hundverande» ‘her kan ikke engang en hund være’, som er et drøyt hakk verre enn «Her er ikkje folkverande». Hundevær og hundkaldt (eller hundekaldt) er kjente ord (også i dansk og tysk). I en stor dansk ordbok knyttes disse ordene til hundens strenge eller elendige liv og den behandlingen den kunne bli utsatt for (se ordnet.dk). Neppe forsterkeren hund- Hadde det ikke vært for selve hundelivet, kunne man tenkt seg at det var tale om hund- i rent forsterkende betydning. Det finner vi i flere norske sammensetninger, som i hundgammal og hundsterk. (Hunden betyr dessuten djevelen, jf. uttrykket det var hund til kulde ‘faen til kulde’.) Men det er nok for mange direkte bånd mellom dyret hund og kulde til at det kan være hele forklaringen. Selv om hund- i hundkaldt opprinnelig kan være noe annet enn menneskets beste venn, er det i tidens løp blitt knyttet til dette dyret med sterke bånd. Ordet er eldgammelt, for ikke å si hundgammalt i norsk. Bikkjekaldt har uansett ganske sikkert grunnlag i hundkaldt. Tidlig eksempel Første gangen bikkjekaldt opptrer i norsk litteratur, er trolig i bladet Fedraheimen i 1879: Tilleggsopplysning En leser (Ulf Ullring) har sendt oss en tilleggsopplysning om amerikansk bikkjekulde, som er en historie for seg: «Det kan være interessant å merke seg at pelsjegerne (og kanskje andre?) i Nord-Amerika brukte antallet hunder de trengte inntil seg for å holde varmen om nettene, som et mål på hvor kaldt det var – two dog night, three dog night, four dog night – og den dag i dag brukes dette om hvilken varmeeffekt en teltvedovn har: ‘We get our name from the fact that, around here, the old-timers used to measure how cold it got at night, by the how many dogs they’d need on their beds to keep warm. Two dog nights are cold. Three dog nights are really cold. Four dog night are bitter cold ’ (www.fourdog.com).»
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sostera-eller-sostra/
|
Søstera eller søstra?
|
Er det lov å skrive søstra på bokmål, altså uten e-en i søster?
|
Etter rettskrivningen heter det søstera (eller søsteren) i bestemt form entall. I flertall blir det derimot sammendraging: søstre(r)– søstrene. Det samme gjelder datter, altså: søst e ra, men søstrene datt e ra, men døtrene (Regelen er den samme i nynorsk.) Men i andre ord på -er og i ord på -el og -en forsvinner e-en i bestemt form entall når vi velger a-bøyning: huldra (eller hulderen) setra (eller seteren) skuldra (eller skulderen) aksla (eller akselen) frøkna (eller frøkenen) osv.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vedrorende-angaende/
|
Vedrørende, angående
|
Ettersom jeg skriver en del vedtak i jobben, lurer jeg på når det er rett å bruke ordene vedrørende og angående. Er det hipp som happ hva jeg velger?
|
Det er vanskelig å peke på noen regel for når det ene og når det andre bør brukes. Ofte kan du bruke det enkle og elegante ordet «om» i stedet, eller det naturlige «som gjelder». I Bokmålsordboka er disse ordene forklart slik: angående med hensyn til, vedrørende, om «angående dette punktet» / «angående neste møte» / «et møte angående nytt reglement» vedrøre ha sammenheng med, angå / adj i presens partisipp «lovbrudd vedrørende narkotika» / «komme med kommentarer vedrørende det som blir sagt» Begge ordene er temmelig stive, vedrørende kanskje mest, og de tilfører ikke stort mer enn et formelt preg. Både «om», « når det gjelder » og «som gjelder » er synonymer som trygt kan brukes i formell stil.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/potensial-eller-potensiale/
|
Potensial eller potensiale?
|
Heter det «jeg får brukt mitt potensial» eller «jeg får brukt mitt potensiale»?
|
Det heter et potensial, ikke et potensiale. Det er altså som i engelsk, om det kan være til hjelp (jf. a potential). Om det ikke hjelper, kan du lage en huskeregel på rim, f.eks. slik: «I tredje tertial skal jeg få vist mitt potensial.» For øvrig heter det potential på svensk og potentiale på dansk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/airbag/
|
Airbag
|
Er airbag eit ord vi har ein norsk avløysar for?
|
Det norske ordet som er i bruk, er kollisjonspute. Merk at luftpute er noko heilt anna!
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ett-mellomrom-etter-punktum/
|
Ett mellomrom etter punktum
|
Stemmer det at en nå skal bruke bare ett mellomrom etter punktum? I min utgave av Skriveregler (Aschehoug 1980) står det at det skal være to.
|
Ifølge standarden for kontordokumenter som kom to år seinere (1982), skal det være bare ett mellomrom etter punktum. Den samme regelen gjelder komma, kolon, spørsmålstegn og utropstegn. Du har rett i at det i tredjeutgaven fra 1980 av Finn-Erik Vinjes Skriveregler heter at det skal være to mellomrom etter punktum, men den utgaven er foreldet. Fjerdeutgaven (1984) slår fast at det skal være ett mellomrom. Manuskriptet til fjerdeutgaven ble gjennomgått av sekretariatet i Språkrådet i 1983. Regelen ovenfor gjelder punktum før ny setning. Forkortelser er en sak for seg. Etter siste punktum i forkortelsen (før neste ord) skal det selvsagt være mellomrom, men ikke etter punktum inni forkortelsen. Eksempler: f.eks. C.J. Hambros plass Her var det andre regler før i tida.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/arilds-tid/
|
Arilds tid
|
Kva skriv uttrykket «frå arilds tid» seg frå?
|
«Frå arilds tid», eller på nynorsk helst «frå aralds tid», tyder det same som ‘frå tidenes morgon’. Bakgrunnen er greitt framstilt i Store norske leksikon: « Fra arilds tid er omdannet av norrønt ár alda, tidlig i tidene (ár, 'tidlig', alda av ǫld, 'tid'). Ikke beslektet med mannsnavnet Arild. En nyere omdanning er fra urolds tid.» I norske dialektar og nynorsk finn vi altså ei form som ligg litt nærare opphavet: aralds tid. Varianten alders tid er nytta i lovspråket i samband med lang tids bruk. Uttrykket har òg vorte omtolka til Arons tid og Ariels tid. I Edda-diktet «Voluspå» finn vi dette, her i bokmålsomsetjing: Ár var alda þar er Ýmir bygði, vara sandr né sær né svalar unnir; jörð fannsk æva né upphiminn, gap var ginnunga, en gras hvergi. I opphavs tider var det Yme bygde, var verken sand eller sjø eller svale bølger; jord fantes ikke, ikke himmelhvelv, der var ginnungagap, men gress ingen steder. På den fyrste lina har eldre omsetjingar mellom anna hatt «Årle i old», «Var olds ophav», «Det var aarle i Tiden». Fleire variantar kan du studere på heimskringla.no.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/drikken-te-rett-skrivemate/
|
Drikken te – rett skrivemåte
|
Kva for skrivemåtar er tillatne når det gjeld drikken te? Er varianten «the» mogleg?
|
Einaste tillatne skrivemåte er te. På norsk er det berre éin skrivemåte for denne drikken, nemleg te. Norsk Riksmålsordbok fører opp skrivemåten «the», men med merknad om at han er forelda. Ordbog over det danske Sprog skriv at den offisielle forma i dansk var The fram til 1872. Ordet er opphavleg frå ein sørleg variant av kinesisk, men kom til oss via nederlandsk thee.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samsvarsboying-i-nynorsk-svake-partisipp/
|
Samsvarsbøying i nynorsk: svake partisipp
|
Kan de forklare korleis ein bøyer partisipp, altså t.d. å vere dømd eller bygd? Korleis bruker ein dømt, dømde o.l. rett?
|
Der vi har veksling mellom -t, -d, og -de i partisipp, er systemet slik: Inkjekjønn eintal: T (som etter hjelpeverbet har) det er døm t huset er byg t Hankjønn/hokjønn eintal: D (som fleirtal minus -e) ho eller han er døm d kyrkja eller låven er byg d Fleirtal: DE (som i preteritum av verbet) dei er døm de husa er byg de Mønsteret ovanfor skal òg nyttast når partisippet står føre substantiv, som her: eit døm t menneske ein døm d mann / ei døm d kone fleire døm de menneske Kva skal ein ta utgangspunkt i? Eit lurt knep er å ta utgangspunkt i sjølve verbbøyinga (infintitiv – presens – preteritum – perfektum). Kan du den, kan du i grunnen samsvarsbøying av partisipp. Sjå her, og legg merke til fortidsformene: å dømme − dømmer − dømde − har dømt Sjå fyrst på dømde, som er den tradisjonelle preteritumsforma. Den er tilfeldigivs identisk med fleirtalspartisippet: Altså: Dei er døm de. Her står e-en altså for fleirtal. Sjå deretter på den siste forma i rekkja: perfektum har dømt. Perfektum-forma er alltid identisk med inkjekjønnspartisippet! Altså: Det er døm t. Til slutt finn vi partisippet i hankjønn og hokjønn. Metoden er å trekkje frå fleirtals-e-en (eller preteritums-e-en). Altså: Han er døm d og Ho er døm d. No kan ein rett nok velje å skrive dømte i preteritum. Då bruker ein berre -t og ikkje - d ovanfor. Verb med -dde, -vde og -gde i preteritum (som dømme eller berre -d) Så ser vi på den undergruppa som har -dde, -vde eller -gde i preteritum etter vokal. Dersom vi vel -t i perfektum, får vi nett same systemet som med å dømme: å byggje – byggjer – bygde – har bygt det er bygt – han/ho er bygd – dei er bygde No kan slike verb valfritt ha d -former etter har (har bygd, har levd, har snudd). Vel ein dei, blir det berre d-ar og ingen t-ar i samsvarsbøyinga ovanfor. Alternativ: forenkla bøying (om lag som i bokmål) Det er òg mogleg å sløyfe samsvarsbøyinga. Det lyt då gjerast fullt ut, og alle formene skal vere som partisippforma etter har: dømde/dømte − har dømt > det/han/ho/dei er dømt bygde − har bygd (bygt) > det/han/ho/dei er bygd (el. bygt) Det blir her som i bokmål. Har bygt er sett i parentes fordi dei fleste som skriv har bygt, nyttar tradisjonell samsvarsbøying.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-ein-dele-personnamn/
|
Kan ein dele personnamn?
|
Eg har høyrt at ein ikkje skal dele personnamn ved linjeskifte, t.d. skrive «Petter» som «Pet-ter» og «Pettersen» som «Petter-sen», men flytte heile namnet over til neste linje. Korleis deler ein eventuelt namna «Guttorm» og «Kirsten»?
|
Det står ikkje lenger noko forbod i Skrivereglar mot å dele personnamn, korkje enkle som Petter eller samansette som Torgrim. I eldre utgåver av Finn-Erik Vinjes Skriveregler heitte det at ein ikkje skulle dele «enkle personnavn» ved linjeskifte. Dette er ein god, gammal typografisk regel som mange sikkert følgjer enno. Det kan ikkje lenger vere direkte gale å dele f.eks. Pettersen som Petter-sen og til naud Petter som Pet-ter. Men det tek seg sjeldan bra ut om ein deler stuttare namn eller namn som ikkje klårt består av to delar. Den norrøne forma av mannsnamnet Guttorm var Guðþormr, som kan løysast opp i Guð + þormr, så difor bør ordet delast i Gut + torm. Kirsten er ei forvanska form av Kristine. Kirsten kan delast i Kirst + en eller Kirs + ten. I det siste tilfellet bruker ein den orddelingsregelen som seier at berre éin konsonant skal førast til neste linje.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sidemal-og-nynorsk/
|
Sidemål og nynorsk
|
Betyr «sidemål» det samme som «nynorsk»?
|
Nei. Både bokmål og nynorsk er både sidemål og hovedmål. De to norske målformene heter bokmål og nynorsk. Dette er jamstilte (sidestilte) skriftspråk. Sidemål og hovedmål er betegnelser som lenge er blitt brukt i skoleverket om både bokmål og nynorsk. Hver elev har den ene av målformene som sitt hovedmål og den andre som sidemål.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/treenighet-pa-nynorsk/
|
Treenighet på nynorsk
|
Eg leitar etter det rette nynorskordet for det som på bokmål heiter anten treenighet eller trefoldighet. Kan de hjelpa?
|
Treeining er det ordet som er brukt på nynorsk. I Nynorskordboka er treeining forklart som ‘kristen førestelling om at Gud er éin i grunnhått, men med tre openberringsformer: Faderen, Sonen og Heilaganden’. Dette er ikkje ord frå Bibelen, men frå teologien. Før heitte det òg trieining.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kompromiss-uttale/
|
Kompromiss: uttale
|
Korleis skal ordet kompromiss uttalast?
|
Den vanlege uttalen er bokstavrett, altså med /-miss/ til slutt, og vi tilrår den i begge målformer. Denne uttalen er den einaste som er oppført i: Norsk uttale-ordbok 1925 (Ivar Alnæs) Norsk uttaleordbok 1969 (Bjarne Berulfsen) Norsk uttaleordbok 1985 (Arne Vanvik) Norsk Riksmålsordbok 1937−1957 Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner 1998 Bokmålsordboka 2005 Tanums store rettskrivningsordbok 2015 Alle viktige ordbøker er altså samstemte om at kompromiss skal uttalast slik som det blir stava. Vi er difor kompromisslause (det vil seia utan /kompromi/) på dette punktet! Den bokstavrette uttalen vart tilrådd av Norsk språkråd (årsmelding 2001, side 60). Det same gjeld ordet suksess, men merk at uttalen /syksé/ i motsetnad til /kompromi/ har hatt sterkt grunnlag i vanleg talemål. Avvik Både før og no har somme sagt /kompromi/. Variasjonen kjem nok delvis av at ordet er blitt lånt inn i fleire omgangar, kanskje via ulike språk. Elles har både mekanisk skriftuttale gjort seg gjeldande på den eine sida og ønsket om å snakke med fransk klang på den andre. Vi har forresten ikkje registrert uttalen /kompromilaus/ eller /kompromiløs/.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rumpetroll/
|
Rumpetroll
|
Vet dere noe om opphavet til det mildt sagt merkelige ordet rumpetroll?
|
Ordet rumpetroll er ikke så merkelig hvis man tenker på rumpe som ‘hale’. Det er den tradisjonelt sett vanligste betydningen av rumpe i forbindelse med dyr. Når vi tar med i regningen at andre rare kryp kan hete troll, som korstroll og skrukketroll, faller brikkene på plass. Rumpetroll er som kjent larver av padder og frosker. Halen – som skrumper inn etter hvert som dyret utvikler seg – er et særtrekk for rumpetrollstadiet. Danskene har et helt parallelt navn, nemlig haletudse. På svensk heter det grodyngel, men ordet rumpetroll finnes i svenske dialekter. Islandsk har halakarta ‘halepadde’. Det ser ut til at mange nå skriver «rompetroll» med o, men det er logisk sett på linje med å skrive «domt» for dumt. Hvis man først skriver «rompe», kan man like godt skrive «tråll» også. Men da er man utenfor rettskrivningen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/person-fra-oseania/
|
Person frå Oseania?
|
Kva adjektiv skal vi nytte om noko(n) som er frå Oseania? Og kva kallar vi ein som kjem derifrå?
|
Adjektivet er oseanisk, sjå lista « Utanlandske stadnamn » på nettsidene til Språkrådet. Noka innarbeidd personnemning for folk frå Oseania kjenner vi ikkje til, korkje i norsk eller nærståande språk. Men om ein er i beit, kan ein sjølvsagt prøve seg med oseaniar, bokmål oseanier, i tråd med australiar.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-klype-salt/
|
En klype salt
|
Kan man ta noe med en stor klype salt eller en trillebår med salt istedenfor bare med en klype? Er ikke poenget at en klype er noe lite?
|
Vi mener det må kunne gå an å ta litt ekstra i innimellom. Men det er kanskje ikke bra om det går inflasjon i saltet. Å ta noe med en (eller ei) klype salt betyr å ikke ta det helt bokstavelig, eller å godta noe selv om man skjønner at det er overdrevet. Man må sette til litt salt for å kunne svelge noe – i overført betydning. Da gir det for så vidt mening at drøyere kost krever mer salt. Hvor går grensa? Det handler mer om språklig smak enn om logikk. Ser man bokstavelig på det, blir saltet et større problem enn kosten hvis man bruker for mye salt. Men det er nok ikke riktig å ta nye vrier på uttrykket så bokstavelig. I litteraturen har man brukt « stor klype salt» i overført betydning i alle fall siden 1948 (søk på nb.no), og det må godtas. På den andre siden er det synd om man skal måtte pøse på med stadig mer salt for å oppnå en retorisk virkning. Opprinnelsen Uttrykket har sitt opphav i latin cum grano salis, som betyr ‘med et korn salt’. Ifølge Bevingede ord stammer uttrykket fra Plinius den eldre. Vi finner det lydlike gran/grann/grand salt i eldre norsk (også i dansk: et gran salt), men det brukes lite i oversettelsen av uttrykket. Før den annen verdenskrig ble uttrykket helst brukt uoversatt, på latin, som i Ibsens Kjærlighedens Komedie. Svensk har for øvrig en nypa salt. Engelsk har både grain (som er eldst) og pinch.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttale-av-database/
|
Uttale av database
|
Hva mener Språkrådet om uttalen databAse, altså med trykk på tredje stavelse?
|
Uttalen databAse er utbredt, men ut fra det vanlige norske språksystemet skulle man vente dAtabase, som vi tilrår. De færreste ville sagt flåtebAse, flybAse eller datalAger, datavIrus osv.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/knesette/
|
Knesette
|
Veilederen min godtar ikke ordet knesette slik jeg bruker det, nemlig om å ydmyke noen og tvinge dem i kne. Hva sier Språkrådet?
|
Du bør helst ikke bruke knesette i denne betydningen. Å knesette slik det vanligvis brukes, skriver seg fra skikken med å ta et barn på fanget og adoptere det. Det brukes i dag mest overført, om å godta eller fastsette noe, f.eks. å knesette et prinsipp. Både i Sverige, Danmark og Norge snakker man gjerne om å knesette noe i stedet for å adoptere det. Leter du litt i danske ordbøker, vil du likevel også finne en helt annen betydning, som stemmer med det du skriver. Du tar altså ikke feil i teorien, men vi vil likevel gi veilederen rett når det kommer til stykket. De to betydningene går ikke godt sammen, og det viktigste må være at ordet kan brukes og bli forstått i den vanlige betydningen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-kjolvannet-av-etter-pa-eller-til/
|
I kjølvannet av, etter, på eller til?
|
Jeg har i alle år levd i den tro at det heter «følge i kjølvannet av noe». Nå ser jeg til min forundring at Bokmålsordboka har «på», og enda mer forvirret blir jeg av Riksmålsordboken (den røde ettbindsutgaven), som har «til». Et uvitenskapelig nettsøk gir i beste fall et par hundre «på» og «til» og flere hundre tusen «av».
|
Preposisjonen av er den vanligste i overført betydning i dag, altså «i kjølvannet av noe» (jf. in the wake of). Men på og etter, som var vanligere før, har også sin plass. På er lite brukt nå, men var svært vanlig før, både i norsk og dansk. Fridtjof Nansen skriver i Fram over Polhavet av alle ting at «ræven rangled i kjølvandet på en eller anden bjørn». Etter I På ski over Grønland skriver samme Nansen om å rusle i «kjølvandet efter skuden». (Også her er sammenhengen mildt sagt utypisk, for skuta er i dette tilfellet en kjelke, men det forandrer ikke saken.) «Etter» passer ofte bra i overført betydning også: I en historiebok fra 1883 står det at «Toryarne … styrde i Kjølvatnet etter Metternich», og Per Sivle skriv ein stad «når de held dykk i kjølvatnet etter meg». Det er logisk nok. Hvis vi hadde brukt synonymet kjølstripa i dette uttrykket, ville jo etter vært det naturlige valget. Til har også vært brukt en del. Men det passer bedre om personer og institusjoner enn om abstrakte ting som kriger og andre hendelser. I overført betydning har genitivsuttrykk som «i krigens kjølvann» vært det vanligste i bokmål. Andre ord I folkemålet langs kysten har man brukt et enkelt gammelt ord i stedet for det sammensatte kjølvann, nemlig vor eller vorr. I Norsk Ordbok finner vi eksempelet « dei rodde i vorren etter oss». Men knapt noen andre enn Olav Duun har brukt uttrykket litterært. (Ellers finnes ordet vòk på Vestlandet i samme betydning som engelsk wake, men det er betydningen ‘råk’ som er den primære. Vor(r) er et mer allmenngyldig ord for kjølvann. I samme leia ligger for øvrig vode /våe/, men det brukes helst om far etter noe levende, og gjerne på land.) Statistikk Her er litt statistikk fra nb.no med antall treff og første år. Det er en del feilkilder her, for eksempel treff på overgang mellom settninger «… i kjølvandet. Efter …» kølvandet efter 9 (1840 >) kjølvandet efter 33 (1877 >) kjølvatnet etter 187 (1883 >) kjølvannet efter 96 (1925 >) kjølvannet etter 925 (1939 >) kjølvandet af 23 (1863 >) kølvandet af 33 (1889 >) kjølvandet av 7 (1907 >) kjølvatnet av 893 (1915 >) kjølvannet av 8 081 (1923 >) kjølvandet paa 47 (1873 >) kjølvatnet paa 3 (1874 >) kølvandet paa 9 (1893 >) kjølvandet på 6 (1897 >) kølvandet på 87 (1908 >) kjølvannet på 1325 (1920 >) kjølvatnet på 126 (1927 >) kølvandet til 0 (3 falske treff) kjølvandet til 1 (1916, Aftenposten) kjølvatnet til 189 (1911 >) kjølvannet til 757 (1929 >)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/citizen-science/
|
Citizen science
|
Begrepet citizen science er blitt vanlig i Norge. Det svenske Språkrådet bruker medborgarvetenskap, og tyskerne bruker Bürgerwissenschaft. Hva bør det hete?
|
Språkrådet har tilrådd grasrotforskning, men folkeforskning er på frammarsj. Borgervitenskap er ikke noen dårlig oversettelse, men det kan virke vel formelt, og det har konnotasjoner til «det borgerlige» i snever forstand. Medborgervitenskap er i tyngste laget. Språkrådet og Universitets- og høgskolerådet har framhevet grasrotforskning og grasrotforsker. Forskningsrådet har tatt i bruk folkeforskning. Det har før vært brukt om noe helt annet, men det vinner fram i den nye betydningen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjenboer-pa-nynorsk/
|
Gjenboer på nynorsk
|
Eg arbeider med planarbeid og har føre meg setninga «Naboar og gjenbuarar vert varsla direkte». Gjenbuar kling ikkje godt på nynorsk. Finst det betre ord?
|
Ordet gjenbuar har tradisjonelt ikkje vore godteke i nynorsk og er ikkje teke inn i Nynorskordboka (per oktober 2018). Men du kan velja mellom motbuar eller tverrbuar og gjenbuar. I din samanheng vil kanskje naboar eller grannar dekkja både dei som bur ved sida, og «gjenboerne», altså dei som bur tvers over vegen? Her er utdrag frå Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord: gjenbo(er) tverrbuar, motbuar // leiligheter som har fri beliggenhet og er uten gjenboere husvære som ligg fritt til og ikkje har naboar (grannar) på hi sida av gangen (korridoren, gata, vegen) / som ikkje har tverrbuande grannar Gjenbuar er så mykje brukt at det ikkje er råd å gå imot ordet. Det bør nok inn i Nynorskordboka. Men det er òg greitt å velja motbuar eller jamvel tverrbuar. (Somme er så redde for ordet tverr at dei ikkje eingong vil bruka eit ord som tverrfagleg, men det bør ikkje vega tungt. Tanken på tverre naboar bør ikkje vera ei større komisk hindring enn gjengangar eller gjenverande er for gjenbuarar.) Merk at somme kan stussa over ein kombinasjon som tverrbuarar og naboar. Tverrbuar kling så tradisjonelt at ein ventar grannar etterpå. Brukar ein fyrst nabo for granne, kan ein like gjerne skriva gjenbuar.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-er-anglonorsk/
|
Hva er anglonorsk?
|
Jeg vurderer å skrive masteroppgave om anglonorsk og lurer på om dere kan gi meg en god definisjon på hva det omfatter.
|
Anglonorsk er et ord Språkrådet og andre har brukt, særlig tidligere, som en litt rund karakteristikk av norsk språk som er påvirket av engelsk på ymse måter. Det er en parallell til ord som svengelsk og franglais (henholdsvis svensk og fransk som er sterkt påvirket av engelsk). Ordet anglonorsk har et polemisk og sterkt (språk)politisk preg. Det er ikke noe vitenskapelig begrep, og det har ingen streng definisjon. Det kan dreie seg om engelske lånord som er tilpasset norsk, eller engelske ord som er brukt uendret i en norsk sammenheng. Det kan også være mindre synlige (eller mindre hørbare) lån, som frasen gå for i stedet for gå inn for, som var det vanlige før, eller særskriving (f.eks. «lamme lår»), som iallfall delvis kan skyldes engelsk påvirkning. Begrepet brukes helst om det som oppfattes som mindre nyttig påvirkning. Mange oversettingslån av det slaget som fyller et hull (f.eks. blodbank), faller nok utenom begrepet anglonorsk. Se ellers nettsidene våre om dette.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jakte-noen/
|
Jakte noen
|
Eg ser ofte at avisene bruker overskrifter som handlar om å «jakte noko», for eksempel «Politiet jaktar mann etter overfallsvaldtekt». Det høyrest som «The police hunts a man …». Er ikkje det riktige på norsk «jaktar på (ein) mann»?
|
Verbet jakte har tradisjonelt vore mest brukt med på eller etter, òg i politisamanheng. Det finst elles unntak frå preposisjonskravet. For det første kan ein jakte intransitivt, utan objekt i setninga, altså ‘drive jakt’. For det andre har vi transitive ordlag som jakte storvilt ‘drive jakt på storvilt’, der objektet ikkje er eit eksemplar eller individ, men éin eller fleire artar. Den ordbruken er nokså gammal. I somme ordbøker er den nyare sportjournalistiske bruken av uttrykket teken inn. Døme: «Laget jaktar likevel sin første heimesiger.» Avisene vel som kjent ofte dei kortaste variantane for å spare plass. Det var midt i nittiåra at varianten utan preposisjon begynte å ta over i media. Det å jakte noko(n) kan ikkje reknast som gale, sjølv om det enno ikkje står i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Ordbog over det danske Sprog har i alle fall ingen åtvaringar mot det, tvert om manglar her uttrykk med efter og på! Kanskje ser vi her, i dansken, noko av grunnen til det som har skjedd i norsk? Den «amputerte» uttrykksmåten kan likevel verke sjargongprega og trøyttande. Så bruk helst preposisjon der det gir den tilsikta meininga. Somme brukar forresten preposisjon der det ikkje skal vere nokon. Vi siktar til å jakte ned. Det må vere dårleg omsetjing av hunt down. Her har norsk mange andre uttrykksmåtar.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-brystvorte-et-belastet-ord/
|
Er brystvorte et belastet ord?
|
Nå som skamlepper er skiftet ut med kjønnslepper, er det ikke på tide å skifte ut brystvorter med brystknopper?
|
Språkrådet mener det ikke er like god grunn til å skifte ut brystvorte. Brystknopp er et fint ord, men det er helt greit om det holder seg i skjønnlitteratur o.l., der det nok har sitt opphav (bl.a. hos Agnar Mykle og Louis Masterson). Vi kan ikke se at gevinsten med brystknopp vil være større enn overgangskostnaden. Dersom brystknopp likevel skulle få overtaket i faglitteraturen med tida, er det nok best om flest mulig går over til dette ordet. Det er ikke noen vits i å ha to konkurrerende ord på dette fagområdet. Noen har forresten lånt nippel fra engelsk; metaforen er gammel i verkstedsterminologien. Som vi skal se nedenfor, har vi enda flere brystvorter i språket. Sensitivitet I kulturhistorisk lys er grunnlaget for de to ordene skamlepper og brystvorter nokså ulikt. Det er nok riktig at skam i skamlepper o.l. speiler en gammeldags seksualfiendlighet de fleste tar avstand fra i dag, men i vorte ligger det trolig ingen nedvurdering tradisjonelt. Den nedvurderingen er moderne. Den retter seg riktignok bare mot ordet, ikke tingen, men det ligger en fellesnevner i å være på vakt mot «det stygge». Skepsisen mot brystvorte er antakelig uttrykk for en språklig sensitivitet hverken forfedrene eller formødrene våre «følte så mye på», for å bruke en moderne vending de ville vært fremmede for. Vorte og andre ord Begrepet brystvorte er så gammelt og innarbeidet at det også kan hete bare vorte (som i uttrykket «å ta vorta», om det at spedbarn begynner å suge). Vorte har vært brukt om mange slags utvekster, i nyere tid til og med om karnapp på hus (velstandsvorte). Men vorte er ikke det eneste norske ordet for det som heter papilla mammae på latin. Patte brukes både om spener på dyr og om brystvorter (i samsvar med dansk). På bygdene er spene det gjengse ordet for denne kroppsdelen på (større) dyr, slik at patte mange steder har vært et spesialord for brystvorter. Men enda vanligere dialektalt er tatte. Begge ordene har hatt uklare grenser mellom betydningene ‘bryst’ og ‘brystvorte’. Også ordet pappe har vært utbredt (mest på Østlandet), jf. det latinske papilla. Statistikk Slik er utviklingen i et utvalg bokkilder og aviskilder ved nb.no:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-mante-for-maned/
|
Uttalen månte for måned?
|
I reklamen hører man stadig om all den dataen man kan overføre til «neste månte», og i bankreklamene får man vite at man sparer mer penger i «månten» enn man gjør i andre banker. Hvordan kom dette inn i språket, og er det virkelig godkjent bokmål?
|
Det er ikke korrekt etter rettskrivningen, og /månte/ kan vanskelig kalles en uttaleform av måned. Men vi må nok godta at det er blitt hetende månte i mange dialekter. Trolig har månte oppstått på denne måten, med sammentrekning og herding: en måned – flere måneder > flere månder > flere månter /Fle:re må:nter/ har vært akseptert som halvoffisiell bokmålsuttale, se Bjarne Berulfsens Uttaleordbok (1969): Merk at en månte ikke står her. Men idet månter var en realitet, var entallsformen månte nesten nødt til å utvikle seg. Noen måtte komme til å oppfatte månter som flertall av månte, slik noen oppfatter jotner som flertall av jotne (i stedet for det riktige jotun): måned, jotun (entall) – månter, jotner (flertall) > månte, jotne (ny entallsform) De nye formene oppstår gjennom såkalt reanalyse av den grammatiske strukturen, slik: månte|r, jotne|r. Streken skiller mellom oppfattet stamme og endelse. Formen månte er nok gammel i talemålet; det er over hundre år den ble gjengitt i skrift første gang. Måna(d) og måne i dialektene På bygdene har måned mange steder hett bare ein måne – fleire måna(r), akkurat som himmellegemet. Andre steder er avledningen månad (fra gammelnorsk mánaðr) blitt bevart, med stum d, som ein måna – fleire måna(e)r (= ein månad – fleire månader) Den stungne d-en (ð, som i engelsk the) falt bort i de fleste norske bygdemål for mange hundre år siden og ble til en stum d i nynorsk. I dansk-norsk ble den herdet til d og senere t, og dermed var veien til en månte åpnet. Varianten månte sprer seg i talemålet i bygd og by – på bekostning av både måne, måna(d) og måned.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klar-til-a-eller-og-hentes/
|
Klar til [å eller og] hentes
|
Heter det «Pakka er klar til å hentes» eller «Pakka er klar til og hentes»?
|
Det riktige er å: «Pakka er klar til å hentes». Å står bare foran verb i infinitiv, mens og binder sammen sideordnede ord eller ordgrupper (i infinitiv eller ikke). Eksempel: «Jeg skal hente og åpne pakka.» I ditt eksempel bindes ikke to sideordnede ord eller uttrykk sammen, så og passer ikke her. Det finnes to slags infinitivsformer av verb: aktiv infinitiv (stå, synge, hente osv.) og passiv infinitiv (stås, synges, hentes osv.). I denne setningen er hentes altså passiv infinitiv. Det er forresten helt greit og kanskje vel så naturlig å skrive «Pakka er klar til henting».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/initialer-og-bindestrek/
|
Initialer og bindestrek
|
Jeg lurer på hvordan et bindestreksnavn som Per Hansen-Andersen skal forkortes.
|
Med den gjeldende hovedregelen får vi skrivemåten P.H.-A. – med punktum etter hver bokstav, med bindestrek og uten mellomrom. I mindre formelle sammenhenger kan PHA godtas.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bygger-bygget-har-bygget/
|
Bygger – bygget – har bygget?
|
Er det lov å skrive har bygget på bokmål, eller er er det bare har bygd som er godkjent?
|
Verbet å bygge kan bøyes på disse to måtene i bokmål: bygger – bygde – har bygd bygger – bygget – har bygget Det er bygde – har bygd (eller bygt) som har vært vanligst i talemålet i det meste av landet. Bøyningen med bygget ble tatt inn igjen i bokmålsrettskrivningen i 2005 etter at bygde – har bygd hadde vært eneste tillatte bøyningsmåte gjennom flere tiår. Bøyning av svake verb med -et i skriftmålet svarer i stor grad til bøyning med -a i talemålet (hoppet og hoppa), men merk at det ikke kan hete bygga – har bygga.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forbokstav-i-totalforsvaret-og-liknande-ord/
|
Forbokstav i totalforsvaret og liknande ord
|
Bør ein bruke stor eller liten forbokstav i slike nemningar: totalforsvaret eller Totalforsvaret det militære forsvaret eller Det militære forsvaret den sivile beredskap eller Den sivile beredskap
|
Ein bør bruke liten forbokstav i totalforsvaret, det militære forsvaret og den sivile beredskapen (som bør ha bestemt form på nynorsk). Dette er er ikkje særnamn (eigennamn), i motsetnad til for eksempel Forsvaret, Hæren, Marinen og Luftforsvaret, som har fått særnamnsstatus.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aksent-i-det/
|
Aksent i «dét?»
|
Kan ein ha akutt aksent i «det», når ordet er ordet er brukt trykksterkt? Til dømes: «Eg vil ikkje nett seie dét.» Eller er det då betre å kursivere eller liknande?
|
Det er greitt å bruke aksent slik. Kursiv er òg mogleg, men du bør ikkje kombinere verkemidla. Dersom det er uråd å lese «det» utan trykk i samanhengen, eller trykket ikkje påverkar meininga med ytringa, er markeringa nokså unødvendig. Døme: «Det var jo akkurat det eg sa.» Her spelar det ikkje store rolla kvar trykket fell.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/firmanavn-som-bryter-med-rettskrivningsreglene/
|
Firmanavn som bryter med rettskrivningsreglene
|
I vår avis diskuterer vi hvordan vi bør skrive egennavn, særlig firmanavn, som inneholder rettskrivningsfeil, f.eks. oppdelte ord eller feil bruk av forbokstaver. Noen her mener at vi som profesjonelle skribenter har et ansvar for å følge språkreglene og bør rette slike navn, andre at bedriftene skal få skrive som de vil. Hva bør vi gjøre?
|
Språkrådet anbefaler at man følger navneeierens ønsker for skrivemåten når man kjenner dem. Det betyr at man i prinsippet helst ikke bør rette på private navn, enten det er firmanavn, produktnavn eller noe annet. Eventuelle rettelser faller hverken innenfor eller utenfor rettskrivningen. De er i en gråsone. Dersom dere vil rette på navnene, må dere ta ansvaret selv. Når det gjelder statlige virksomheter, kan dere trygt rette feilaktige skrivemåter, for staten er forpliktet til å følge de offisielle reglene.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/narrativ-bruk-og-genus/
|
Narrativ: bruk og genus
|
Kan narrativ brukes som substantiv på norsk? Hvilket kjønn har det i så fall?
|
Ordet kan brukes i faglig sammenheng hvis det er nødvendig, men vurder alltid først om fortelling er dekkende. De fleste som bruker ordet, velger å skrive et narrativ, og slik er det tatt inn i enkelte ordbøker. Adjektivet narrativ er behandlet slik i Bokmålsordboka: narrativ (fra lat. av narrare ‘fortelle’) fortellende; som gjelder handlingsgangen i en fortelling Det betyr altså ‘(som gjelder det) fortellende’, ‘fortellings-’. Eksempel: narrativ struktur, narrativ analyse. Substantivet er behandlet slik: narrativ ‘fortelling’ (i flertall: narrativ eller narrativer) – med eksempelet landets nasjonale narrativ. I samfunnsdebatten brukes narrativ ofte om en mer eller mindre politisk, ideologisk eller til og med mytologisk preget måte å framstille seg selv, samfunnet eller verden på. Ordet brukes da helst om andres framstilling av noe, gjerne for å antyde at den ikke er helt realistisk eller sannferdig. Uttrykket grand narratives oversettes gjerne med de store fortellingene på norsk. Et annet ord for disse er metanarrativer. Vurdering Substantivet narrativ blir brukt mer og mer i norsk i spesialbetydninger av fortelling. I den grad ordet har en selvstendig og nødvendig funksjon i fagspråket, bør det selvfølgelig brukes der, så presist som mulig, ved siden av adjektivet narrativ og verbalsubstantivet narrasjon. Det er imidlertid ingen grunn til å skifte ut fortelling, historie og handlingsgang med narrativ i allmennspråket. Det kan dessuten bli oppfattet som jålete. Vi har ikke oversikt over hvordan ordet brukes i litteraturvitenskapen i dag. Vi kan imidlertid slå fast at substantivet ikke var et oppslagsord i Kunnskapsforlagets Litteraturvitenskapelig leksikon så sent som i 1997. Eksempler og statistikk Her er tre eksempler på bruk i norske aviser: Nedenfor finner du bruksstatistikk, nærmere bestemt treff i artikler (nb.no) ved søk etter bestemt form «narrativet». («Narrativen» kommer først på banen etter 2000.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-overmal-eller-til-alt-overmal/
|
Til overmål eller til alt overmål?
|
Stadig oftare ser eg folk skrive «til alt overmål» der eg sjølv ville nøgd meg med «til overmål». Kva er rett?
|
Kort sagt: Det tradisjonelle er «til overmål». Vi kan tilrå å bruke det. «Alt» kan vere innblanda frå andre uttrykk. Ei grundigare vurdering følgjer nedanfor. Eit søk i aviskjelder viser tilhøvet mellom uttrykka over tid: Den blå kurva er litt misvisande, for han viser òg bruken av uttrykket til overmål i ei anna tyding. Den vanlegaste tydinga før i tida var beint fram ‘meir enn normalt mål’, medan den vanlegaste tydinga no er ‘dessutan, attpåtil, på toppen av det heile’, ofte med underforstått kritikk eller anerkjenning. Før oftare slik: Eg har forklart meg til overmål (= meir enn nok) No oftast slik: Eg har forklart meg og til overmål sagt orsak (= attpåtil) I det siste dømet er overmålet = orsakinga. Det å leggje til alt berre tilslører logikken. Det blir nesten som å seie på all toppen for på toppen. Går ein til det store tekstkorpuset på nb.no, finn ein at alt-tillegget tok til å spreie seg like før krigen, og at det er i ferd med å ta over. Biletet er altså ikkje heilt ulikt det vi ser ovanfor. Grunnen til at alt har snike seg inn, er nok at det finst andre uttrykk som liknar (til alt hell, til all lykke).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttale-av-professorer-og-andre-ord-pa-or-i-flertall/
|
Uttale av «professorer» og andre ord på -or i flertall
|
Jeg hører at mange sier professorer, diktatorer og til og med motorer med trykk på -or-. Er det riktig?
|
Tradisjonelt har ord på -or som kommer fra latin, gjerne blitt uttalt med trykk på o-en i flertall: prof e ssor – prof e ssoren – profess o rer – profess o rene Men det er ganske vanlig å uttale flertallsformene med trykk på samme sted som i entall, og det kan ikke regnes som galt. Trykkskiftet fra entall til flertall henger sammen med en uttaleregel i latin, så regelen er mest knyttet til ord med forankring i gamle dagers latindannelse. Derfor er trykk på -or mye mindre vanlig i traktorer og motorer enn i lektorer og professorer. Diktatorer, investorer, debitorer og kreditorer kommer nok i en statistisk mellomstilling. Også doktorer uttales på begge måter, men når doktorer står for ‘leger’, er det mye vanligere med trykk på første stavelse. (Ordet senior, som stadig oftere bøyes i flertall, hører egentlig ikke sammen med disse andre ordene på -or. Vi har uansett ikke registert annet enn trykk på første stavelse.) Det følgende utklippet fra innledningskapittelet i Bjarne Berulfsens Uttaleordbok gir et godt bilde av tilstanden i såkalt dannet dagligtale rundt 1969. Det har skjedd litt siden den gang.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/apostrof-i-s-genitiv-av-romertall/
|
Apostrof i s-genitiv av romertall?
|
Er det riktig å sette apostrof foran s-en når en bruker s-genitiv av uttrykk med romertall?
|
Nei, det er ikke korrekt med apostrof foran genitivs-s ved romertall. Det riktige er å skrive for eksempel «Olav Vs regjeringstid» og «Avdeling IIIs korridorpasienter».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utanlandske-stadnamn-pa-norsk/
|
Utanlandske stadnamn på norsk
|
På Språkrådets liste over geografiske namn har ein del namn valfrie skrivemåtar (til dømes Sør-Carolina eller South Carolina, Lago di Garda eller Gardasjøen, Lake Superior eller Øvresjøen). I andre tilfelle er det ikkje valfridom – såleis står det berre West Virginia, ikkje Vest-Virginia, sjølv om dette er ein delstat i USA på lik linje med Sør-Carolina. Kva er bakgrunnen for dette? Har det vore ei endring over tid mot mindre fornorsking av stadnamn?
|
Somme utanlandske stadnamn har fornorska skrivemåte, andre ikkje. Når vi skal gje att utanlandske stadnamn på norsk, kan vi i prinsippet anten velje å fornorske skrivemåten eller å halde på den utanlandske. Det er nok rett at tendensen til fornorsking var sterkare før. Det gjeld særleg geografiske namn på engelsk; det er vel knapt noko engelskspråkleg namn som har fått fornorska skrivemåten dei siste tiåra. Likevel er det jamt over slik at dei namna som alt er fornorska, held seg godt. Når vi ser på nordamerikanske stadnamn, kan det verke inkonsekvent at somme har fått fornorska namn, medan andre ikkje har det. Men dette skiljet skriv seg ikkje frå lista over geografiske namn på nettsidene våre; det er heller slik at denne lista viser dei norske namneformene som finst. Vi går gjennom geografilista av og til, men har ikkje som mål å ta ut norske former. Dei norske formene som står der, må ein sjølvsagt gjerne bruke. Sjå elles denne artikkelen av Svein Lie med ein grundig gjennomgang av prinsipp og praksis for attgjeving av utanlandske namn på norsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tunga-pa-vektskala/
|
Tunga på vektskåla
|
Kvifor heiter det som avgjer ei sak, tunga på vektskåla? Det høyrest som ein ureinsleg måte å juksa med vekta på!
|
Tunga er truleg visaren på vekta. Det finst òg ein teori om at det er tale om ein tunge (altså ikkje ei tunge). Dette hankjønnsordet tyder ‘tyngd’. Svenska Akademiens ordbok held på denne tolkinga av uttrykket att vara tungan på vågen. Styrken med denne teorien er at tungen (altså ikkje tunga) er på eller i sjølve skåla og utgjer ei vekt. Men det er to moment som talar for tunga (visaren): I eldre dansk kunne vektskål tyda det same som skålvekt (sjå vægtskaal i Ordbog over det danske Sprog). På slike vekter er det ein meir eller mindre tungeforma visar, og det er ingen tvil om at ein slik visar har vore kalla tunge. Det er all grunn til å tru at det tyske Zünglein an der Waage er ein variant av det same uttrykket. Zünglein er ‘lita tunge’. Det er kanskje eit logisk problem at tunga (visaren) ikkje endrar utslaget på vekta, berre syner det. Men det får våga seg. Vi kan heller ikkje utelukka at fleire førestillingar har smelta saman i uttrykket.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enhver-eller-en-hver/
|
Enhver eller en hver?
|
Skal en skrive enhver (i ett ord) eller en hver (i to ord)?
|
Det riktige er å skrive det i ett: enhver, i intetkjønn ethvert. Det heter for eksempel «dette gjelder alle og enhver», «enhver overtredelse av forbudet vil bli straffet» og «ethvert forsøk på flukt er forgjeves». Også ordene «en hver» (og «ett hver») kan naturligvis noen ganger stå sammen, men da er det i andre sammenhenger og med en helt annen betydning. Et eksempel kan være «Da kakene var tatt ut av ovnen, fikk barna en hver» (gjerne skrevet «én» for å angi trykk). Noen lesere har etterlyst hunkjønnsformen. Det finnes ikke noen innarbeidet hunkjønnsform. Dette er ikke et folkemålsuttrykk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jenta-men-moren-datteren-og-sosteren/
|
Jenta, men moren, datteren og søsteren?
|
Hvis man skriver «jenta» i en tekst, må man da bruke a-form også i alle andre ord som kan være hunkjønn, for eksempel «mora», «dattera», «søstera»? Eller er det lov å kombinere «jenta» med «moren» og «datteren»?
|
Det er korrekt og vanlig å kombinere slik du nevner. Man kan også godt bruke a-endelse i alle hunkjønnsord. Dessuten kan man kombinere fritt, men det er ikke nødvendigvis en god idé. For eksempel er «jenten» + «mora» en umotivert kombinasjon. Dialektene og skriftmålet Norske dialekter har tradisjonelt enten hunkjønn eller ikke. De som mangler hunkjønn, er først og fremst bergensdialekten og visse sosiolekter i de store byene. Der hunkjønn står støtt i språket, hører alle ordene du nevner, til hunkjønnsordene. Man må trolig til Bergen for å høre jenten brukt til vanlig i et større miljø. Grunnen er at ordet jente ikke kommer fra skriftfellesskapet med dansk. Den særnorske endelsen -a fikk derfor tidlig gjennomslag i dette ordet i riksmål/bokmål. A-endelse som stilistisk markør i skrift Systemet i tradisjonelle norske dialekter taler mot å veksle mellom a-endelse og en-endelse i ordene du nevner. Men i skrift og i sosiolekter med sterke bånd til skriftmålet (og tidligere til dansk) har man alltid brukt den norske a-endelsen grammatisk tilfeldig (eller uavhengig av folkelig talemål i by og bygd) og mer eller mindre systematisk til stilistiske formål. A-endelsen brukes særlig når det skal signaliseres at noe (tematisk eller stilistisk) hører til i den konkrete, folkelige, naturlige og ikke minst landlige sfæren. Lenge var for eksempel kua obligatorisk, mens solen/sola var valgfrie former. Minst fire løsninger I virkelige tekster er varianten jenta vanligere enn variantene dattera og søstera og mora. Man kan velge å følge dette statistiske mønsteret og skrive jenta, datteren, søsteren og moren. Et like riktig alternativ er å bruke a konsekvent og dermed la være å diskriminere hunkjønnsendelsen stilistisk. Det er også mulig å fjerne alle hunkjønnsendelser. Det er heller ikke galt å kombinere på umotiverte måter (for eksempel mora og jenten). De to første løsningene fungerer nok best for de aller fleste.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/paparazzi/
|
Paparazzi
|
Hva er bakgrunnen for ordet paparazzi, og hvordan skal det uttales og bøyes?
|
Paparazzo var navnet på en innpåsliten pressefotograf i den italienske filmen La dolce vita fra 1960. Paparazzi er en italiensk flertallsform. Den norske flertallsformen er paparazzoer (bokmål) og paparazzoar (nynorsk). Et annet ord for det samme er «snikfotograf». Z -ene uttales som i pizza, altså -tts-.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/slepp-eller-slipp/
|
Slepp eller slipp?
|
Jeg vil gjerne omtale en boklansering som bokslepp, men jeg finner det ikke i ordboka. Jeg finner bare de mer pyntelige formene bokslipp og slippfest. Kan jeg ikke skrive slepp?
|
Jo da. Flere av «slippordene» i norsk har kommet inn i bokmålet fra norsk talemål med formen - slepp, og slik kan man fremdeles skrive dem. Det er ikke noe krav at man samtidig skriver å sleppe for å slippe. Vi kan se litt nærmere på sammensetningene med slipp/slepp i norsk. Slepp er brukbart i de fleste ordene vi nevner her; se utklippene til slutt nedenfor. Sammensetninger med -slepp/-slipp Disse ordene er ikke så gamle som man kanskje skulle tro, i alle fall ikke i skrift. De avløste til dels litt eldre sammensetninger på -slepping, -slipping og -slipning. Frislepp Bransjeslangordene bokslepp og særlig plateslepp skrives stadig oftere med -i-. Ordene har røtter i et eldre knippe med landbruksord: vårslepp, beiteslepp, hesteslepp, kuslepp og kalveslepp. Vårslepp med -e- har alltid vært det vanligste, ellers finner vi mye variasjon. Fagtermen beiteslepp skrives oftest med -i-. Man skulle kanskje vente mer -e- i disse landbrukstermene, men agronomene skriver ofte helt annerledes enn bøndene (ellers) snakker. Før den andre verdenskrigen meldte byavisene oftere om utslipp av brevduer enn om utslipp av husdyr. Ordet dueslipp har snart hundre år på baken. Helt fra begynnelsen av ble det også skrevet dueslepp, som må ha vært den dominerende varianten i norsk talemål. (I slangen ble dueslepp dessuten brukt overført om friettermiddag for hushjelper.) Vi har også ord som hareslepp, fiskeslepp og yngelslepp, ofte skrevet med -i-. Da bruken av ordet frislepp skjøt i været i 1980-årene, var det på bakgrunn av alle «dyresleppsordene» ovenfor. Frislepp med -e- var det vanligste før år 2000, men vi finner nå stadig mer frislipp med -i-. Alle ordene ovenfor er påvirket av utslipp, som vi har skrevet med -i- siden skriftfellesskapet med dansk. Utslipp virker nok som en stor magnet på de særnorske slepp-sammensetningene. Ordet oljeslipp henger så nært sammen med det vanligere oljeutslipp at e-en ikke har hatt noen sjanse. Nedslepp Flyslepp og bombeslepp står relativt svakere enn flyslipp og bombeslipp. Her er det ikke snakk om noe som slippes ut, men noe som slippes ned. Disse to ordene har naturlig nok ikke lang tradisjon i norsk talemål. Under krigen var nok flyslepp den vanligste i distriktene der disse slippene fant sted, altså i dialektene, men ellers har flyslipp vært det vanligste (noen skriver også flydropp). Et annet loddrett slepp finner vi i metaforen å få hakeslepp – det å bli så overrasket at haka liksom detter ned på brystet (jf. engelsk jaw drop). De fleste har skrevet og sagt hakeslepp med -e-. Det eldste hakesleppet på trykk er fra fra 1960, men ordet er garantert eldre i talemålet. Det første hakeslippet med -i- i norsk litteratur finner vi i en bok fra 1984. Om lag samtidig kom formen hakaslepp på moten, med en -a- som ikke stemmer med den tradisjonelle bøyningen av hunkjønnsordet (ei) hake. (Haka- er sammensetningsformen av hankjønnsordet en hake, som i hakapik.) Hakeslippene har halt voldsomt innpå hakesleppene i nyere tid, men det var sleppene som slapp ut først, og de har fremdeles forspranget. Ordet er forresten lånt inn i svensk (haksläpp). Vi har ikke funnet noe hageslip i dansk. Eksempler på -slepp fra norske tekster Gunnar Stålesen: Begravde hunder biter ikke (1994): Harald Heide-Steen jr. om hesteslepp, fra boka Stille i studio! Værsåsnill … (1984): Kåre Willoch om frisleppet i kredittpolitikken, fra boka Krisetid: hvorfor meget går galt, og veien videre (1992): Første plateslepp og plateslipp i norske tekster: Eksempel på bokslepp: NTB 1945 om flyslepp (fra Lofotposten): Odd Nansen om bombeslepp i dagboka Fra dag til dag 3 (1945): De tre første registrerte tilfellene av hakeslepp i norske aviser (lenge før det første slippet):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pasientforlop-gir-ordet-god-mening/
|
Pasientforløp – gir ordet god mening?
|
Helsevesenet har innført noe de kaller pasientforløp, trolig etter mønster av sykdomsforløp, behandlingsforløp og liknende. En sykdom har jo et forløp, men en pasient kan da ikke forløpe?
|
Dette er en diskutabel måte å bruke forløp på; sammenhengen mellom det første og det andre leddet i pasientforløp er uvanlig løs. Her ser vi to relativt nye ord på helseområdet hentet fra Medisinsk ordbok av Magne Nylenna: pasientforløp betegnelse på den kronologiske håndteringen en pasient får fra første kontakt til avsluttet behandling. Se også behandlingslinje og pakkeforløp. pakkeforløp nasjonalt standardisert og normerende pasientforløp for definerte tilstander (f.eks. ulike kreftsykdommer) som skal gi rask utredning og eventuell oppstart av behandling for å unngå unødvendig ventetid. Merk også: behandlingslinje standardisert behandlingsopplegg for en bestemt pasientgruppe der de ulike tiltakene og arbeidsdelingen mellom involverte fagpersoner er forhåndsdefinert. Se også pakkeforløp og pasientforløp. I pakkeforløp er det logiske forholdet mellom førsteledd og -forløp et helt annet enn i pasientforløp, så det er et ganske pussig ordpar vi har fått her. Akkurat disse forløpsordene har vi fått fra dansk i nyere tid, og de er også noe i bruk i svensk. På danske nettsider ser vi flere eksempler på «en patients forløb». Mange vil kvi seg for å skrive «en pasients forløp» på norsk, så sammensetningen har ikke noe solid grunnlag hos oss. Løype! Pasientforløpet er på godt norsk den løypa pasienten går gjennom i helsevesenet. På engelsk heter det clinical pathway, patient pathway e.l. Pathway ligger snublende nær løype, som ville vært en frisk og fin metafor på dette området. Pasientløype ville dessuten vært mer logisk enn pasientforløp. Det dekker også linje bra. På nynorsk er pasientforløp like logisk tvilsomt som på bokmål, og dessuten virker forløp alene mer papirknitrende i denne målformen. Helsevesenet bør bruke pasientløype i nynorsk, uansett hva de velger på bokmål. Ordet forløps forløp/gang Det å bruke forløp på bekostning av enklere ord som gang, er også en lang trend, jamfør en konstruksjon som verdensforløbet i dansk-norsk (for verdens gang). Nedenfor ser vi utviklingsgangen til en annen sammensetning, fra N-gramtjenesten til Nasjonalbiblioteket:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/punktum-etter-nettadresser/
|
Punktum etter nettadresser?
|
Skal det vere punktum etter nettadresser (URL-adresser) som står til slutt i eit avsnitt eller i ei setning?
|
Ja, det skal stå punktum etter slike adresser. Det skaper ingen vanskar om ein set punktum, korkje for lesarar eller for elektroniske system. Ingen vil i dag tru at punktumet høyrer med til adressa.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/godt-nytt-ar-godt-nyttar-godt-nyar-godt-ar/
|
Godt nytt år, godt nyttår, godt nyår, godt år
|
Heter det godt nytt år, godt nyttår, godt nyår eller hva?
|
Alt dette er brukbare hilsener. Når man har hele det nye året i tankene, foretrekkes nå gjerne godt nytt år i to ord. Ordet nyttår er jo tvetydig; det viser nå primært til års skiftet og tida eller feiringa rundt det (slik nyår gjør på svensk), jf. uttrykket over nyttår. I mange dialekter og i landsmål/nynorsk har man helst brukt nyår for nyttår (og tilsvarende nyårskvelden, nyårsaftan, nyårseftan og nyårsdagen). Nyår er en eldre konstruksjon enn nyttår. De fleste norsktalende kjenner vel fremdeles frasen (ut)på nyåret. En enda mer tradisjonell hilsen er godt år; den brukes gjerne etter årsskiftet. Godt nyår og godt år er lite brukt i bøker på bokmål og riksmål, men f.eks. Knut Hamsun og Edvard Grieg har brukt både disse og «godt nytaar/nytår» i brev, og Henrik Ibsen har brukt alle variantene. PS: Noen spør om godt, nytt år med komma er riktig. Svaret må nesten bli nei, for dette betyr det samme som godt og nytt år, som er en merkelig formulering.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/toffelhelt/
|
Tøffelhelt
|
Eg lurer beint fram på kvar ordet tøffelhelt kjem frå.
|
Vi har det nok frå dansk, men uttrykket er kjent i mange språk. Her vil vi fyrst sitere det Bokmålsordboka gjev opp under tøffel og tøffelhelt: tøffel … (fra lavtysk, forkorting av pantuffel) bekvemt, mykt fottøy til innebruk han er under tøffelen han blir tyrannisert av sin kone (tøfler ble før oppfattet som et symbol på kvinnekjønnet, mens støvler kunne symbolisere menn) tøffelhelt mann som blir dominert av sin kone, underkuet ektemann, jf tøffel Etymologen Hjalmar Falk skriver: Mannen og kona skal somme stader ha kappast om å trø kvarandre på foten, kona med bruretøffel, mannen med støvel, skriv Kjell Ivar Vannebo i Prikken over i-en. Den som vann, fekk makta i ekteskapet. Uttrykket er nytta i tysk allereie midt på 1200-talet. Både det å vere under tøffelen og å vere tøffelhelt finn vi i norske kjelder frå langt attende på 1800-talet. Tøffeltræl og tøffelriddar har òg vore i bruk. Vi har det nok helst frå dansk, for i norsk folkemål har tøffelregimente heller heitt kjerringvelde (i gammalnorsk kvánríki og ofkvæni). Fleire og fleire forkortar tøffelhelt til tøffel. Denne «ulogiske» tydinga av tøffel har fått innpass i nokre ordbøker, men førebels (2015) ikkje i Nynorskordboka og Bokmålsordboka. Elles har ein tøffel (eller ei tofle) dialektalt vore nytta om lag som fjols, då helst om kvinner. (Denne bruken av ordet kan ha eit anna opphav.) Til slutt eit saftig døme på bruk av tøffelhelt-stempelet frå 1889 (Stavanger Amtstidende og Adresseavis siterer Socialdemokraten):
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enn-jeg-eller-enn-meg/
|
Enn jeg eller enn meg?
|
Er det riktig å skrive «dette vet du bedre enn meg » og lignende, eller må det hete «dette vet du bedre enn jeg »?
|
På bokmål er begge deler akseptabelt. På nynorsk har Språkrådet gjerne anbefalt subjektsform («dette veit du betre enn eg», underforstått: «betre enn eg gjer »). Varianten «dette vet du bedre enn meg» er nok den mest brukte i bokmål. Det er «meg» som dominerer på nettet i dag. Men går vi til kildene på Nasjonalbiblioteket, finner vi mest «jeg», særlig før i tida. Velger vi jeg, er det en kortvariant av jeg gjør; velger vi meg, bruker vi enn som preposisjon, på linje med i tillegg til eller attåt. Vær oppmerksom på at setninger med meg og deg kan bli tvetydige. En setning som «hun treffer flere enn meg» kan oppfattes både som ‘hun treffer ikke bare meg, men også andre’ og som ‘hun treffer flere enn det jeg gjør’. Hvis det er det siste som er ment, bør en skrive «flere enn jeg» eller omformulere helt.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tankesmia-eller-tenketanken/
|
Tankesmia eller tenketanken
|
Vi skal starte en tenketank, tenkesmie eller tankesmie. Hva bør vi velge? Og i tilfelle smie: Bør det hete smia eller smien i bestemt form?
|
Dere kan velge selv, men bruk helst ikke tenkesmie, for det er mest naturlig å sette smie sammen med et substantiv for det som smis (f.eks. våpensmie, ljåsmie). Danskene har valgt tænketank, svenskene tanksmedja. Da think tank ble et norsk fenomen, dominerte avløserordet tenketank i mange år, men tankesmie ser ut til å ha overtatt. Tenketank er velklingende, men tankesmie er klarere og bedre rotfestet i norsk. Når det gjelder bestemt form av smie, er det ingen tvil om at smia har de sterkeste røttene i norsk talespråk. Den gang det krydde av smier og smeder i landet, var det nesten bare i Bergen det het smien på folkemunne. Men det finnes argumenter for smien også. Bokmålet er i senere tid oppmyket i konservativ retning slik at det nå kan hete både jenten, kuen, solen og smien. Dessuten er det tradisjon i bokmål for å bruke en-endelsen mer om åndens enn om håndens arbeid, så man kan tenke seg en arbeidsdeling mellom den konkrete smia og den «finere» tankesmien. Ulempen er at metaforen blir mindre levende når avstanden til det konkrete øker. Tankesmia stod sterkest da ordet var ungt, men den språklig sett nykonservative formen tankesmien fikk overtaket omkring 2006. Dere kan jo vie litt av det første møtet til å drøfte hva dere bør velge.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bak-mal-men-pa-nett-saernorsk/
|
Bak mål, men på nett – særnorsk?
|
Er det virkelig særnorsk å være helt bak mål? Man skulle – tross alt – tro at et tilsvarende uttrykk fantes over hele kloden? Det samme gjelder å være på nett i betydningen 'mentalt online'! Men man kommer visst ikke langt med det heller?
|
Vi vet ikke helt, men vi kan i alle fall ikke finne noe tilsvarende med ordene mål og nett i nabospråkene. Bak mål Det eldste eksemplet vi finner i den norske bokheimen, er i en Stompa-bok (Stompa får blod på tann) fra 1970. Her anklages Stompa for å spille dårlig fotball når han er oppkavet. Han er helt bak mål, sier Nøtterø. Også tidligere finner vi uttrykk à la «som ballgutter bak mål», men det er ikke helt det samme uten helt. På nett Både nordmenn, svensker og dansker har hatt ymse slags nett, fra telegraf og jernbane via radio og strøm til dagens Internett. Hvorfor danskene ikke rent språklig er helt på net(t), vet vi ikke, de er jo ellers «helt med», som vi også sier om dette, når det gjelder moderne fenomener. Svenskene er i det minste påkopplad. Kan det stemme at det er særnorsk å være på nett og helt bak mål? Publikum får ta kontakt hvis de vet mer om disse tingene. Vi melder foreløpig pass.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/daddelvotum-kritikkvedtak/
|
Daddelvotum = kritikkvedtak
|
Hvorfor snakker man om daddelvotum når statsråder får kritikk?
|
Daddelvotum eller daddelvedtak er det samme som kritikkvedtak. Første ledd er det samme som daddel nummer to i Bokmålsordboka. Vi har ordet fra tysk via dansk: Kritikkvedtak Et daddelvotum er med andre ord et kritikkvedtak. På lovdata.no finner du nærmere omtale av denne vedtakstypen: Et kritikkvedtak er altså den sterkeste form for kritikk Stortinget kan rette mot en statsråd uten å erklære mistillit. Vi finner stadig oftere hybriden daddelvedtak, som her i NRKs gjennomgang av kritikkvedtak i etterkrigstida. Frykt og daddel kontra frukten daddel Som du ser, står det daddelsvotum med s ovenfor. Søker du på på nb.no, får du treff på både daddelvotum, daddelsvotum, dadelvotum og dadelsvotum. Danskene skiller mellom kritikkformen dadel og frukten daddel. Fruktbetegnelsen har en helt annen etymologi, jf. Bokmålsordboka: Daddelfrukten er etymologisk knyttet til det greske ordet for finger, vel på grunn av fasongen. Det er bare et pussig sammentreff at stortingsrepresentantene vifter med pekefingeren når de truer med «daddel». Daddelverdig ord? I konstitusjonskomiteens første utkast til grunnlov i 1814 (se side 102) stod det at kongen var «ophøjet over dadel og anklage». Det ble heldigvis, får man si, endret til «kan ikke lastes eller anklages» før det var for sent. Hvis noen prøver å innføre ordet daddelvotum igjen, er det ikke akkurat opphøyet over noen daddel, men snarere under all kritikk, for daddel er nok ikke et ord de fleste forstår fullt ut, selv om daddelverdig er ganske kjent.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kakemons-kakemoms-eller-kakemums/
|
Kakemons, kakemoms eller kakemums?
|
Heter det kakemons og godtemons, eller skal det være moms til slutt?
|
Andreleddet i disse ordene er i utgangspunktet mons, jamfør matmons og kakemons i ordbøkene. Ordene matmons og kakemons er over 120 år gamle i skriftmålet og sikkert mye eldre i talemålet. Selv godtemons, som er litt yngre enn søtmons, har minst 40 år på baken. Det finnes spredte eksempler på kakemoms og godtemoms tilbake til henholdsvis 1950-åra og 1980-åra, men dette må regnes som sekundære varianter. I rettskrivinga har moms dessuten bare betydningen ‘merverdiavgift’. Verbet å mumse skrives med u og uttales med o, som mange andre ord i norsk. Vi kan saktens lage substantivene en mums og et mums av dette verbet, men vi anbefaler å bruke disse ordene om slikt som kan mumses (jf. Bamsemums og mjølmums), og å bruke -mons om den som er glad i å mumse det i seg. Det er i alle fall viktig å skille mellom matmomsen og matmonsen. Den førstnevnte ligger for tida på 15 prosent. Den sistnevnte sitter heller til bords.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/glad-laks/
|
Glad laks
|
Kvifor kallar vi ein lystig kar for ein glad laks?
|
Dette uttrykket kjem frå svensk, sjå utklipp nedanfor. Utgangspunktet må vera at laksen er ein sprek og livleg fisk. I norsk litteratur kom det truleg fyrst inn via Jonas Lies « Sang ved Bollen », skrive til eit tjuefemårsjubileum for artiumskameratar i 1876. I Svenska Akademiens ordbok står dette: LAX [...]1) fisken Salmo salar Lin., blanklax, äv. kallad egentlig l. vanlig lax; […] a) (vard.) i bildl. anv., om person, i sht i sådana uttr. som en glad l. livad l. (mera tillf.) lycklig lax. Hon.. gjorde inte annat än grälade med Ström, som ännu alltid är lika kär, den laxen! […] (1858). Du är ändå en lycklig lax, min kära Willi Janson […] (1887)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bekkelaget-eller-baekkelaget/
|
Bekkelaget eller Bækkelaget?
|
Kva er det rette namnet på dette området i Oslo? Er det Bekkelaget eller Bækkelaget?
|
Det rette er Bekkelaget med -e-. Du kan slå opp og sjå sjølv i Tanums store rettskrivningsordbok og Norsk stadnamnleksikon, Oslo 1997. Skrivemåten med -e- vart fastsett for lenge sidan. Skrivemåten med -æ- er forelda, men er framleis i bruk i namn på idrettslag og andre organisasjonar.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ar-og-dag/
|
År og dag
|
Hvorfor sier man at det er gått «år og dag» siden noe som kan ha funnet sted for mange år og utallige dager siden?
|
I rettsspråket har uttrykket år og dag (eller dag og år) i tidligere tider blitt brukt bokstavelig, om frister. Innen år og dag har betydd ‘innen et år med et slingringsmonn på én dag’ (den dagen man regner fra). Mer overraskende har det dessuten betydd innen et år pluss seks uker (jf. Ordbog over det danske Sprog) og i tysk til og med et år, seks uker og tre dager! Det er nok lenge siden dette ble et generelt uttrykk for lang tid i både dansk, norsk og svensk. Akkurat når og hvordan det skjedde, er vanskelig å si. Se også artikkelen «Hva betyr ‘innen’?».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/prosenttegn-i-lopende-tekst/
|
Prosenttegn i løpende tekst
|
Jeg holder på å lage en årsberetning. Kan jeg bruke prosenttegn (symbolet %) i den løpende teksten, eller må jeg skrive «prosent»?
|
Det finnes ingen regel som forbyr bruk av prosenttegn i løpende tekst. Men husk å bruke siffer hvis du først bruker prosenttegn, og husk mellomrom før tegnet. I forlagsverdenen, i avisredaksjoner og andre steder er det likevel en utbredt skikk å skrive «prosent» i løpende tekst, enten tallene er skrevet med siffer eller bokstaver. Det tar selvsagt mer plass, men det gir teksten et roligere preg. Innenfor enkelte fag kan det rå andre konvensjoner, som man bør respektere. Noen steder, for eksempel i brødteksten i statsbudsjettet, brukes forkortelsen «pst.» på samme måte som man ellers bruker prosenttegnet. Avledninger og sammensetninger med prosent (som f.eks. volumprosent) skrives alltid med bokstaver. Prosenttegnet I oppstillinger, på figurer og skjemaer o.l. brukes nesten alltid prosenttegn. Når man først bruker prosenttegn, må man skrive tallet med siffer, ikke bokstaver. Det skal være mellomrom mellom tall og prosenttegn. Et praktisk råd til slutt: For å unngå at tallet og tegnet havner på hver sin linje, kan man bruke «fast mellomrom» ved inntasting. I Windows gjør du dette ved å holde Ctrl og Shift nede samtidig mens du bruker mellomromstasten.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-ovrig-eller-forovrig/
|
For øvrig eller forøvrig?
|
Er det tillatt å skrive forøvrig på denne måten? Er det forresten forskjell på nynorsk og bokmål på dette punktet?
|
Uttrykket for øvrig skal staves i to ord i begge målformene. Slik har det for øvrig vært siden 1917 (bortsett fra i riksmål). Diagrammene edenfor viser resultatet av to boksøk (ved hjelp av n-gramtjenesten ved nb.no). Selve tallene har liten informasjonsverdi, så de har vi ikke tatt med; det er forholdet mellom kurvene som er interessant. På den siste figuren ser vi også utviklingen for det mindre formelle nærsynonymet ellers (nynorsk elles) som i motsetning til for øvrig hele tiden har vært vanlig i norsk talemål. For øvrig er lite brukt i nynorsk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjore-et-varp/
|
Gjøre et varp
|
Å gjøre et varp er jo å få kloa i noe verdifullt, men hva er egentlig et varp? En venn av meg påstår at det egentlig er tale om varp i betydningen tau eller trosse, slik at et godt varp er en god fortøyning. En annen mener at det har med veving å gjøre.
|
Det stemmer neppe, og det kommer heller ikke av varp i betydningen ‘renning i vev’. Det kommer derimot av varp i betydningen ‘kast med not’. Et (godt) varp er altså en god fangst. I tradisjonelt notfiske heter det nettopp å gjøre et kast eller varp. Varp henger sammen med verbet å verpe, som opprinnelig betyr ‘kaste’ (jamfør tysk werfen ‘kaste’ og islandsk útvarp ‘kringkasting’). Varpet vant fram, men ble kuppet Et annet uttrykk er å gjøre et kupp (opprinnelig av fransk coup ‘slag, støt’). Det var utelukkende kupp (dvs. kup) man brukte i dansk og i dansk-norsk skrift før varp kom inn fra landsmål og folkemål. De store attenhundretallsforfatterne som skrev på dansk-norsk, skrev ikke om å gjøre varp, men en engelsk-norsk ordbok fra 1886 viser at det nok var kjent i talemålet deres. Rundt 1985 var varpet i ferd med å ta over for kuppet i bøker og aviser, men så økte det på med kupp igjen. Det er ikke rart at det blir mindre snakk om varp når kjennskapen til fangst og fiske i tradisjonell form minker.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-del-eller-endel/
|
En del eller endel?
|
Kan vi skrive både en del og endel, som i for eksempel det var en del / endel folk ute? Er det kanskje en betydningsforskjell?
|
Nei, det er bare en del i to ord som er korrekt etter rettskrivningen, uavhengig av betydning. Skriv altså det var en del folk ute. Du ville jo ikke skrevet det var enmasse barn ute og lekte i enhaug med løv eller enmeter snø? (Sammenligningen halter nok litt, men den kan tjene som huskeregel.) Noen skriver til oss og forteller at de bruker endel i betydningen ‘litt, noe’, og en del i betydningen ‘1 del’. Men til å uttrykke det siste har vi skrivemåten én del.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/news-outlets-media-outlets/
|
News outlets, media outlet(s)
|
Hvordan oversetter man news outlets og media outlet(s) til norsk?
|
Vi har ikke noe som dekker disse begrepene i alle sammenhenger, og det står lite eller ingenting i tospråklige ordbøker. Du kan likevel prøve deg fram med disse mer tradisjonelle ordene: medium (fl. medier), kanaler, mediekanaler, (kringkastings)selskaper, stasjoner; nyhetsmedium, nyhetskanal. Velg det første som treffer i sammenhengen. Særlig mediekanal ser ut til å være brukt synonymt med media outlet. Noen ganger er det nok med medier og i sammensetninger medie-.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ei-eller-en-dor-dora/
|
Ei eller en dør – døra?
|
Må man skrive «ei dør» når man skriver «den døra»?
|
Nei, du er ikke nødt. Det er valgfritt. Språkhistorisk hører artikkelen ei og endelsen - a sammen, men sammenhengen har blitt svakere. I standard bokmål er a-endelser vanligere enn artikkelen ei. Det er ikke lenger påfallende med en dør – døra, så du kan trygt skrive det, om du vil. Grammatisk system i folkemålet, stilmarkering i bokmålet I de fleste norske dialekter er hunkjønnsendelsen en del av et grammatisk system med egne artikler og adjektivendelser (f.eks. ei lit a bok – bok a), og hunkjønnsbøying er bevart i de fleste ord som var hunkjønnsord i norrønt. Dette systemet har aldri slått helt gjennom i såkalt høyere norsk talemål eller i bokmålet. Generelt har særnorske former hatt lav sosial status i norsk språkhistorie. A-endelsen har derfor bare vunnet fram på noen fronter i skriftmålet, da helst som stilmarkør. Både a-endelsen og artikkelen ei brukes gjerne til å markere noe som tarvelig, trivielt, landsens eller naturnært. Ord for høyverdige og abstrakte ting utstyres sjelden med a-endelse i bokmålet. De fire kombinasjonene i talemålet En og -en: Kombinasjonen en dør – døren representerer en ubrutt linje tilbake til dansk skriftmål, men finnes også i talemål (særlig i Bergen og i sosiolekter i Oslo). En og -a: I bymål, særlig i de sosiale mellomlagene, er kombinasjonen e n dør – døra nå vanlig. Ei og -en: Kombinasjonen ei dør – døren brukes neppe fast av noen. Denne kombinasjonen kan frarådes. Ei og -a: Det tradisjonelle i norsk ellers er ei dør – døra, eventuelt en annen vokal enn - a til slutt. Ei i nyere rettskrivning Fra 1938 til 1959 var artiklene en og ei valgfrie ved hunkjønnsord som kunne bøyes med -a. Det var riktignok noen unntak fra valgfriheten. En del ord var nemlig obligatoriske a-ord (det var særlig konkrete ord og ord med særnorsk form), og de skulle ha ei i eventyr, sagn og annen folkelig fortelling, het det. I læreboknormalen fra 1959 ble det slakket noe på regelen, men den ble samtidig strammet inn på et vis: « Den ubestemte artikkel skal ved -a -ord være valgfritt ei eller en, likevel slik at ord som har fått en folkelig form (ku, geit osv.), skal ha artikkelen ei » (vår utheving). Bak «fått en folkelig form» skjuler følgende faktum seg: Da dansk-norsken ble forvandlet til norsk tidlig på 1900-tallet, ble ord for landlige og naturlige ting som ko og g(j)ed skiftet ut med særnorske og folkelige varianter som ku og geit. De fikk da stort sett den «folkelige» norske hunkjønnsformen (ei og -a) med på kjøpet, og dette ble altså gjort til regel. Siden folk flest ikke har oversikt over hvilke ord som i sin tid fikk en folkelig form, var dette en litt upraktisk regel. I 1981 ble den satt helt ut av spill, da a-endelsen rett og slett ble gjort valgfri i alle ord der den hadde vært aktuell. Kua/kuen ble valgfritt på samme vis som tida/tiden var valgfritt. Samtidig forsvant obligatorisk ei ut av rettskrivningen. Ei er nå valgfritt alle steder der man kan velge -a i substantivet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/akillesane-eller-akillessena/
|
Akillesane eller akillessena
|
Eg har stadig vondt i akillesane, men kan eg skrive det?
|
Det heiter i utgangspunktet ei akillessene (eller ei akillessen) etter «Akilles» (gresk Akhillevs) + «sene». I sjargongen heiter det gjerne berre ein akilles og «vondt i akillesen», og det kan godt hende at dette ordet kjem inn i ordbøkene. I så fall blir det akillesane i fleirtal på nynorsk. Men førebels er det best å skrive akillessene fullt ut i meir seriøse samanhengar, med to s-ar. Nynorsk: ei akillessene – akillessena – akillessener – akillessenene (ein akilles – akillesen – akillesar – akillesane) Bokmål: ei/en akillessene – akillessena/-en – akillessener – akillessenene (en akilles – akillesen – akilleser – akillesene) Ei sene heiter òg tradisjonelt ei sen i store delar av landet, men det er nok lite brukt i dette ordet, og minst av alt skriftleg. Akillessenene er så å seie din akilleshæl, altså ditt svake punkt. Dei to orda er av same rot: Mor til den greske segnhelten Akilles skal ha dyppa son sin i ei av elvane i dødsriket, Styx, for å gjere han usårleg. Ho heldt han i hælen, som difor ikkje vart skikkeleg «impregnert». Såleis vart ei pil i hælen banen hans i slaget ved Troja.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-hendte-at-de-dem-som/
|
Det hendte at de/dem som...
|
Hva er riktig: «Det hendte at dem jeg spionerte på, ville inngå avtale med meg» eller «Det hendte at de...»?
|
Det er «de» som er riktig her. Merk at det er et skjult som foran jeg, altså har vi en relativsetning, en underordnet setning, som vi har satt i parentes her: Det hendte at de ((som) jeg spionerte på,) ville inngå … Hvis vi sløyfer relativsetningen, ser vi at eneste mulighet er de, fordi de er subjekt i setningen over relativsetningen: de (…) ville inngå (…) Noe annet Derimot er det valgfritt de/dem når dette pronomenet i oversetningen er objekt (1) eller står etter en preposisjon (2): 1) … at jeg misunte dem/de (som) jeg spionerte på 2) … at han skjøt på dem/de som fulgte etter ham Dem er nemlig ikke obligatorisk objektsform i formuleringen de(m) som; det kan alltid hete de som. Språkrådet anbefaler likevel objektsformen dem som i skrift. Hvis det ikke kommer noe som etter, er objektsformen obligatorisk: Det er ikke sant at jeg misunte / skjøt på dem.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/islamisering-og-islamofobi/
|
Islamisering og islamofobi
|
Blir samfunnet islamisert? Og er dei som hevdar at det blir det, islamofobe?
|
Dette er spørsmål som andre enn Språkrådet må svara på, men vi kan seia noko om skrivemåten av desse orda. Somme spør om det heiter islamisere eller islamifisere. I ordbøkene står det berre islamisere. Ordet islam kjem frå arabisk, mens etterfestet -isere kjem frå gresk -izein, som på latin blei til -izare. Etterfestet har vore vanleg i verb med ei opphavleg gresk ordstamme – som tyrannisere, karakterisere, idyllisere. I dag er -isere blitt svært produktivt og kan setjast saman med ordstammer av ulikt opphav. Mange av verba har eit tilhøyrande substantiv med suffikset -isme, som òg har røter i gresk. Døme på slike ordpar er amerikanisere og amerikanisme og islamisere og islamisme. Jamvel om islamifisere ikkje står i ordbøkene, har vi ein del andre ord som endar på -(i)fisere: kvantifisere, verifisere. Førsteleddet i desse orda kjem frå latin og har fått med seg -(i)fisere derifrå. Kva med islamofobi? Dette ordet står ikkje i Bokmålsordboka eller Nynorskordboka, men ordet er openbert danna etter mønster av andre fobiar, som aerofobi og xenofobi. Desse orda er også rein gresk, og på gresk dukkar det gjerne opp ein binde-o i slike samansetjingar. Dette har smitta over på ord med ikkje-greske element. Det same ser vi i andre ord med greske etterfeste, til dømes islamologi og islamolog. Sidan både islam og fobi er sjølvstendige ord på norsk, ser vi stundom den meir regelrette samansetjinga islamfobi utan -o-. Det er ikkje noko gale med den. Men det verkar mest naturleg å ha med o-en i både islamofobisk og islamofob, og det talar for å skriva islamofobi òg.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hoyskole-og-hogskole/
|
Høyskole og høgskole
|
Jeg ser at de fleste høyskoler heter Høgskolen der og der. Betyr det at man alltid må skrive høgskole når man sikter til en slik skole?
|
Statlige høgskoler må enten ha navn som er felles for bokmål og nynorsk, eller så må de ha to navn, ett for hver målform. Det betyr ikke at man må bruke høgskole ellers i en tekst der egennavnet Høgskolen (der og der) er brukt. Det er altså valgfritt med høy-/høg- når man ikke bruker egennavnet. Høg og høy er jamstilte former på bokmål, mens høg er obligatorisk på nynorsk. (På nynorsk er det skule og skole som er valgfrie former. Da Høgskulen i Sogn og Fjordane hadde valgt denne skrivemåten, som ikke finnes på bokmål, måtte de derfor ha et ekstra bokmålsnavn: Høgskolen i Sogn og Fjordane.) Det må forresten også være mulig å skrive både Høgskole (navnet) og høgskole (ordet), men ellers bruke høy, om man vil. Det finnes større inkonsekvenser i språket. Rundskrivet med regelen I rundskriv V-9B/2016 sier Kulturdepartementet følgende: Alle statlige virksomheter som faller inn under lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste (målloven), skal ha navn både på nynorsk og bokmål dersom det ikke passer med det samme navnet i be gge målformer. Dette er fastsatt i § 4 i forskrift 5. desember 1980 nr. 4938 om målbruk i offentleg teneste. Departementet legger til grunn at også navn og betegnelser på organisatoriske enheter som avdelinger, seksjoner, nemnder m.m. skal finnes i begge målformer.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-gikk-ei-kule-varmt/
|
Det gikk ei kule varmt
|
Jeg hørte i Språkteigen at dette uttrykket skulle stamme fra Bergen, hvor det skal ha gått hardt for seg spesielt på 1500-tallet, hvis jeg husker rett. Ordtaket skulle ha sammenheng med ordet fyllekule. Jeg har trodd at uttrykket stammet fra en gammel måte å oppbevare rotfrukter på, nemlig i jordkuler. Ble disse laget på riktig måte, unngikk man varmgang i kulen. Det er da en mer jordnær forklaring?
|
Dette har neppe noe spesifikt med hverken Bergen eller jordkuler å gjøre. Men det er en viss sammenheng med kule i fyllekule. Ei kule kan være en opphetet periode med konfrontasjon av ymse slag. Kanskje er uttrykket en sammensmeltning av «Det gikk ei kule (= ri, stund) hett for seg» eller «De gikk ei kule (= omgang)» + «Det gikk varmt». Betydninger av kule I Norsk Ordbok (NO) finner vi uttrykket under betydning 5: kule 5 a. (festleg, livleg) samkome; (lystig) lag; gjestebod; gjestelag […] òg i samansetningar som storkule 5 b. periode med festing og fyll; rangel; fyllekalas; drikkelag […] ha (seg) ei retteleg (el skikkeleg) kule 5 c. (periode med) ståk og styr; spetakkel, leven […] fyrst på kula i byrjinga av levenet 5 d. (periode med) verbal konfrontasjon, krangel; strid, basketak, slagsmål (ofte med fleire deltakarar) […] Det er under 5 d, som også er kjent på det sentrale Østlandet, at vi finner: dei gjekk ei kule ‘det vart ein scene mellom dei’ og det vart ei kvass kula med harde hogg Og den aktuelle kula er skutt inn på slutten: gå ei kule varmt ‘ bli el vera amper, oppheta el oppkava stemning; koma til ein (verbal) konfrontasjon der temperaturen er høg hos (minst ein av) partane’ (Heimfesting: flatbygdene på Austlandet) det gjekk ei kule varmt då kjerringa kom heim og fekk sjå korleis leilegheita såg ut (Heimfesting: Oslo) òg i samansetningar som slåstkule Det er vanskelig å skille betydning 5 fra betydning 6 samme sted, for eksempel: kule 6 b ‘(stutt) periode el omgang med kulde el uvêr, strevsam aktivitet el anna som kan innebera ei påkjenning’ med eksempler som « havskipperen … har ridd av mang ei kule her » (Olav Duun) eller « dette var ei skikkeleg kule » ‘hard arbeidsøkt’. Fra Oslo har vi under 6 få kula ‘bli sprø’ og ta kula ‘spy’. Det er også flere betydninger som det aktuelle uttrykket kan tenkes å være knyttet til. Et enklere oppsett har vi i Grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok: kule […] 7. rykk, rid; stutt tid (jfr. svimlarkule, uverskule) (Oslo, Austf, Tel, Va(B), Nfj, Innh, Nam, Helg). “Kalle kuuler ” (Austf). R. 8. rid med (ord)strid. Dei gjekk ei kule, det vart ein sene millom dei. Sn. «Lat han no hava det varmt ei rid», står det forresten i ei bok av Hallvard Sandnes. I litteraturen Det første eksemplet på hele uttrykket «det gikk en kule varmt» i litterære kilder finner vi i boka I skuddet av Kjell Kaspersen. Det kan være at vi ser bestanddeler av dette uttrykket allerede i Steinar Schjøtts Dansk-norsk ordbog fra 1909: «[D]er fandt en scene sted mellem dem» heter der på norsk «dei gjekk ei kula» (= eksempelet under betydning 8 i Grunnmanuskriptet ovenfor). Enda tidligere finner vi ei varm kule om slagsmål (fra Vågå). Seinere ser vi at dikterpresten Anders Hovden ble spådd ei heit kula da han ville preike på nynorsk, og et annet sted skriver han at det stod ei heit kule. Jordkula? Det er en snedig hypotese du kommer med, og kule har jo også den betydningen du nevner. Men kule brukt om opphetede tilstander av en viss varighet er så vanlig at det nok ikke er grunn til å grave i jorda etter noe annet grunnlag for uttrykket. (Ordene kan riktignok ha rotet seg sammen her og der: Rabbekule, som kan bety ‘kålrotjordkule’, viser noen steder til en annen slags kule, med fyll eller slåssing.) Grammatikken Det er ikke godt å si hvordan uttrykket er skrudd sammen. I dag fungerer jo ei kule omtrent som adverbet temmelig i dette uttrykket, og det er litt rart. Kan det tidligere har betydd noe slikt som ‘det gikk en stund hett [for seg / til]’? Kan det til og med være at uttrykkene «dei gjekk ei kule» og «ei varm kule» (se ovenfor) er blitt sydd sammen over den kjente lesten « det gikk [så og så lenge (f.eks. ei kule)] [slik og slik (f.eks. hett/varmt)]»? Vi tør ikke slå fast noe. Vi vil heller ikke utelukke at det faste uttrykket det gikk varmt (jf. varmgang i høy, jord, maskineri, kanoner, hoder m.m.), har spilt inn, slik du er inne på, men det er altså neppe helt konkret tale om varmgang i ei jordkule.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjaast-eller-sest/
|
Sjåast eller sest?
|
Heiter det vi sjåast eller vi sest på nynorsk? Det verkar som om sjåast er det vanlege?
|
Formuleringa «vi *sjåast» tok til å gjere seg gjeldande på trykk tidleg i 1970-åra, mellom anna i omsetjingar. No har ho rokke å bli morsmål for mange språkbrukarar fødde i 1960-åra og seinare. Etter rettskrivinga heiter det likevel «vi sest», om ein først skal bruke dette verbet. Vi kan samanlikne verbet sjåast med verbet som ligg til grunn, altså å sjå. Vi set inn loddrette strekar etter det som er sams for dei to verba: å sjå – se|r – såg å sjå|ast – se|st – såg|st Presens sest er laga av presens ser og tyder ‘ser kvarandre’. Å sjåast har altså resiprok tyding. Ein viktig grunn til at presens sjåast har slått rot hos mange, må vere at at sjåast er ei korrekt nynorsk form i og for seg, vel å merke i passiv infinitiv, altså etter hjelpeverb, som her: « Skal vi aldri sjåast att?» og «Oppdrettsanlegget kan sjåast frå ferja». Sidan forma sjåast finst, stikk ikkje «vi sjåast» seg så sterkt ut som den typiske sidemålsfeilen «vi *sjår». Bokmålssystemet Bokmål skil ikkje mellom infinitiv og presens av st-verbet: å se – ser – så å se(e)s – se(e)s – sås Sees har vore vanlegare i skrift enn ses, så folk er vane med to stavingar i presens. Vi sjåast kan seiast å spegle bokmålssystemet (dvs. at infinitiv = presens) ved hjelp av ei form som verkar hypernynorsk (med sjå- for se-). Det kan vekkje mistanke om at vi sjåast har minst ei rot i omsetjing frå bokmål. Somme har til og med meint at forma har rot i vondsinna omsetjing: (Innlegg i Porsgrunns Dagblad, 2.4.1970) Men om vi sjåast har vore aldri så vanleg i nynorskparodi og mekanisk omsetjing frå bokmål, må forma likevel (òg) vere eit produkt av indre prosessar i nynorsken og nokre dialektar. Det er ikkje tvil om at endringa har kome i ei tid med sterk bokmålspåverknad, men ein må hugse at det i den same perioden har vore mykje tradisjonsbrot i talemålet. Når den indre grammatikken skal fylle hol, gjer han bruk av nokre av dei same metodane som ein omsetjar som skal omsetje ein tekst med utilstrekkelege hjelpemiddel. Kva er det indre opphavet? Kva med røter i tradisjonelt bygdemål? Det er neppe nokon viktig faktor. I dei få dialektane som har hatt fleirtalsbøying av verb i nyare tid (jf. presens me koma, me sjå), kunne ein vente presens sjåast i dette uttrykket, sidan det er to eller fleire som ser kvarandre. Islandsk har såleis forma sjáumst ‘vi sest’ fordi ‘vi ser’ heiter sjáum, i kontrast til sé ‘eg ser ’. Men det er vanskeleg å finne noko slikt i norsk målføretradisjon, og det er forsvinnande lite av det i eldre tekstar på landsmål. Ein viktig grunn til det er at heile avskilsfrasen er meir eller mindre lånt frå bokmål. På bygdene før sa ein heller t.d. vi snakkast eller talast enn vi sest. Det vi står att med av indre faktorar, er ny påverknad frå infinitiven og frå dei andre verba vi brukar i liknande samanhengar. Desse verba har gjerne same form i infinitiv og presens (å snakkast – vi snakkast), og ikkje minst har dei to stavingar i presens. (Det at mange st-verb er a-verb, kan forresten òg vere opphavet til rettskrivingsfeil som vi møtast for vi møtest.) Ein lengre artikkel om desse hypotesane har stått i Språknytt. I den artikkelen er bokmål nemnt berre som ein tilleggsfaktor til slutt. Eit godt døme Til slutt eit godt døme på rett bruk av det resiproke verbet:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/julekalender-eller-adventskalender/
|
Julekalender eller adventskalender?
|
Jeg mener adventskalender er det korrekte navnet. Hva mener Språkrådet?
|
Vi mener det må være valgfritt. Det ser ut til at den moderne skikken med 24-lukers kalendere stammer fra Tyskland, der det heter Adventskalender (se Wikipedia). I Danmark heter det likevel tradisjonelt julekalender (adventskalender brukes til dels om noe annet). Julkalender er også det vanlige i svensk. I Dagbladet omtales den nye skikken i 1937 med varianten adventkalender (se utklipp til slutt). Men ordet var ikke enerådende. I Adresseavisen fra 1947 omtales «blåspeidernes adventkalender» som julekalender. Også i Juleboka fra 1949 er julekalender brukt om nedtellingskalender for barn; det er faktisk tre år før vi finner noen adventskalender med -s- i norsk litteratur. Ordet julekalender var ledig og har vært i bruk hele tiden siden. Men i 1955 ble adventkalender brukt i Cappelens norskverk for andre skoleår, og siden dominerte det lenge. Merk at jul(e)kalender i alle fall i svensk og norsk er et mye eldre ord enn adventskalender. Det er riktignok mest fordi ordet ble brukt om ymse slags kortlivede publikasjoner før den moderne lukekalenderens tid, blant annet en almanakk med litterære bidrag (søk selv på nb.no). Forvekslingsfaren på dette området ville vært en god grunn til å bruke adventskalender. Men den faren er lite aktuell nå. Det var selvsagt riktig å kalle den innførte kalendertypen adventskalender (selv om noen gjerne innvender at advent kan begynne allerede 27. november). For svært mange voksne virker adventskalender som det eneste rette, så det var den vanligste varianten i mange tiår. Men julekalender er ikke mye mindre riktig. Det kan ikke være bestemmende at jula først begynner etter advent, for det er ikke noe avgjørende i veien for å kalle «nedtelling-til-jul-kalenderen» for julekalender. I militæret har vi til sammenligning såkalte dimmelenker, som tas i bruk lenge før selve dimisjonsdagen, ja, det er selve poenget med dem. «Jaså», sier vel noen. «Så jeg kan like godt kalle adventsstaken julestake?» Nei. Her er selve advent(ssøndagene) i fokus på en annen måte. Og man burde selvsagt ikke ha sagt julekalender om adventskalender hvis det kunne forveksles med en kalender man brukte i jula. Det er fremdeles forskjell på adventslys og julelys. Vi avslutter med noen avisutklipp. Dagbladet fra 1937: Adresseavisen 1947: En annonse fra 1958:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hogere-hogre-eller-hoyere-utdanning/
|
Høgere, høgre eller høyere utdanning?
|
Heter det høyere utdanning på bokmål når man ellers bruker den jamstilte formen høg? Eller heter det kanskje høgre?
|
Velger man å skrive høg, må det bli høgere utdanning. Som du er inne på, kan adjektivet på bokmål hete enten høg eller høy. Velger man høg og skal gradbøye det, er det eneste rette høgere, høgest. Slik har det vært siden 2005. Derfor må man altså skrive «høgere utdanning» når man først bruker denne valgfrie formen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-mafa/
|
På måfå
|
Kva i all verda kjem uttrykket på måfå av? Det høyrest som om det har oppstått på slump.
|
På måfå og liknande formuleringar er gamle i norsk og nordisk elles. Dei byggjer på ei tyding av å måtta som var vanlegare før, nemleg ‘å kunne, å få lov’, jamfør dansk må jeg ‘ kan jeg’. I Ordbog over det danske Sprog er ordet forklart ved hjelp av det gamle ordtaket at haffwæ oc maa faa thet ær eij alt eens (å ha og å kunna få er ikkje heilt det same). Den aktuelle tydinga av å måtta har vore svært vanleg i norsk òg. Vi finn ho enno (helst trykklett) i formuleringar som «det må du (no) gjerne gjera» (s jå tyding 4 av å måtta i Norsk Ordbok). I dansk og eldre dansk-norsk er «på må og få» vanlegare, ved sida av på lykke og fromme. Tyding Å gjera noko på måfå er å gjera noko utan grunn eller utan mål og med, planlaust og tilfeldig. Det tyder om lag det same som på vona, på slump, på lykke og fromme. I nokre samanhengar tyder det nærmast ‘ fåfengt ’. På måfå kan skrivast om til: «med uklåre tankar om noko ein må (alså berre kanskje kan) få ». I praksis tyder det ‘(heilt) planlaust’ (og dermed ofte ‘bortkasta’). I norsk tekst På nb.no finn vi måfå fyrst brukt aktivt i ei preike av diktarpresten Jens Zetlitz utgjeven i 1822. Han talar om «de mange Ægteskaber, der sluttes saa ganske paa Maafaa, uden ringeste Hensyn til Fremtiden». Men vi veit at uttrykket då var mykje eldre i både norske dialektar og i dansk. Hjå oss stod ordet fyrst på trykk i Hans Strøms Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør (1762) og før det i Erik Pontoppidans Glossarium Norvagicum frå 1749. Slik står det i ordlista hjå Strøm:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjopt-av-fra-eller-hos/
|
Kjøpt av, fra eller hos?
|
Hva er korrekt: «Kjøpt fra Blomqvist» eller «kjøpt av Blomqvist»? Jeg holder en knapp på den første varianten, mens en kollega insisterer på den andre. Meningen skal være at man har kjøpt noe hos Blomqvist.
|
Man kan kjøpe både fra og av litt avhengig av sammenhengen, men ikke minst kan man kjøpe hos, som du selv skriver. Hos er nok den mest egnede preposisjonen i dette tilfellet, dersom det er snakk om Blomqvist Kunsthandel. Av er ikke feil, men kan være problematisk fordi «kjøpt av Blomqvist» isolert sett kan bety at det er Blomqvist som har kjøpt noe. Og ellers er av mest aktuelt når man kjøper noe av en person, det brukes sjeldnere om kjøp fra et firma. Fra antyder ofte geografisk avstand, altså at den aktuelle varen kan være bestilt og fraktet fra et annet sted (at Blomqvist holder til i en annen by, for eksempel), men dette er bare en mulig og ingen nødvendig tolkning. Enda flere preposisjoner kan kombineres med kjøpe; for eksempel kjøper man i butikker og på torg. Men det er en annen sak.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flere-ganger-for-om-dagen/
|
Flere ganger for/om dagen?
|
Når man snakker om at noe skjer flere ganger hver dag – heter det da «flere ganger om dagen» eller «flere ganger for dagen»? Personlig har jeg aldri brukt «for dagen», for jeg synes det høres så rart ut, men jeg ser at mange bruker det.
|
Begge deler er gammelt og riktig i norsk. Om dagen er det vanligste. Varianten med for er mindre brukt og kan muligens regnes som mer dialektal, men den finnes nok i alle landsdeler. Også varianten «ganger om dag» (med dag i ubestemt form) er god norsk, selv om den er mindre brukt i skrift.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forholdet-1-1-tall-eller-bokstaver/
|
Forholdet 1: 1 – tall eller bokstaver?
|
Jeg lurer på hvordan man skriver matematiske uttrykk i løpende tekst, særlig uttrykk av typen forholdet 1: 1. Må man skrive alt om til bokstaver (én-til-én-forhold), eller kan man også skrive 1:1-forhold?
|
I vanlig tekst anbefaler vi å skrive med bokstaver: én-til-én-forhold. Se ellers også noen generelle regler for skrivemåten av tids- og talluttrykk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/avslutting-eller-avslutning/
|
Avslutting eller avslutning
|
Er det nokon meiningsskilnad mellom orda avslutting og avslutning i bokmål eller nynorsk?
|
Svaret er tja. Ein kan la det vere ein skilnad. Nynorskordboka har avslutting f3 det å avslutte, slutte av avslutning f3 (av avslutte og slutte) • slutt (I); endskap syngje ein song til avslutning på samværet • i fotball: spele godt på midtbana, men mangle avslutningar skikkelege skot på mål Det kan sjå ut til at standardskiljet mellom -ing og -ning gjeld her. Det vil seie at avslutting er ei abstrakt handling, noko ein driv med (jf. særleg avslutting av det og det), medan avslutning er noko litt meir konkret eller spesifikt, eit tilfelle, resultat e.l. av slik verksemd. Slike resultat er gjerne teljelege. Bokmålsordboka har berre avslutning. Tyding 1 nedanfor svarer jo til avslutting i nynorsk ovanfor. avslutning m1, f1 (av avslutte) 1 det å gjøre noe ferdig; slutt, ende, konklusjon bringe saken til en heldig avslutning / synge en sang til avslutning / det ble en trist avslutning på en lovende karriere / stilen mangler avslutning / hopperen hadde problemer med avslutningen 2 avslutningsfest (på en skole) vi har avslutning i dag Tanums store rettskrivningsordbok for bokmål fører likevel opp avslutting, for alle verb har i prinsippet ei ing-avleiing. På bokmål kan ein då praktisere det nemnde skiljet mellom handlinga og andre tydingar, men ein kan òg berre bruke -ning. Det siste er det vanlegaste. På nynorsk er det litt meir som talar for å bruke -ing (vel å merke i den generelle handlingstydinga), men det kan vere svært vanskeleg å setje ei grei grense mellom tydingane. Bruk heller -ning litt for mykje enn omvendt, for heile ordet er lånt inn i den forma.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-vipse-penger-ikke-vippse/
|
Å vipse penger (ikke vippse)
|
Hvordan skal jeg skrive verbet for å overføre penger til noen med Vipps?
|
Du bør skrive at du vipser penger til noen. Selv om navnet på betalingstjenesten skrives med to p-er, bør verbet følge de vanlige skrivereglene. Vipps er en populær betalingsløsning som brukes for å overføre penger ved hjelp av en app på telefonen. Navnet Vipps er nok inspirert av interjeksjonen vips, men de som stod bak løsningen, valgte en skrivemåte med to p-er. Siden Vipps er et beskytta merkenavn, bør vi respektere den valgte skrivemåten selv om den bryter med det vante mønsteret i norsk rettskriving. Verbet å vipse har på kort tid blitt etablert i norsk allmennspråk. Det er ikke et merkenavn, og vi bør skrive det i tråd med de vanlige rettskrivingsreglene. Da blir det vipse med én p, på samme måte som vi skriver tipse, knipse, klapse osv. Et annet verb av nyere dato, tvitre, er et stykke på vei parallelt med vipse. Også tvitre henger sammen med et merkenavn (Twitter), men det bøyes som et vanlig norsk verb og skrives i samsvar med norsk rettskriving.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bergensk-dansk-og-bokmal/
|
Bergensk, dansk og bokmål
|
Hvorfor har vi ikke hunkjønn på bergensk? Har det noe med Danmark å gjøre?
|
Noen forskere har ment at dette sammenfallet med dansk i stor grad skyldes direkte påvirkning, mens andre har ment at utviklingen bare har hatt støtte i bruken av dansk skriftspråk, og at hovedgrunnen er en annen slags språkkontakt. For å forstå dette bedre må vi først se litt nærmere på utviklingen av hankjønns- og hunkjønnsendelsene i norsk. Det krever litt konsentrasjon hvis det er helt ukjent stoff. I det språket som ble snakket over hele Norden for tusen år siden, sluttet hankjønnord på -inn i bestemt form nominativ og akkusativ. Dette ble senere til -en. Hunkjønnsord var det to hovedtyper av. De ble bøyd slik i nominativ entall, ubestemt og bestemt form: a) eng − eng in b) kona − kon an I norsk talemål utenom bergensk falt n-en bort i bestemt form, og den siste vokalen endret seg i mange dialekter (> engji, engje, engjo, enga; kono, konå, kona o.a.). I dansk og i bergensk holdt n-en seg, mens den siste vokalen ble til e (> eng en, kon en). Dermed skilte bergensk lag med de andre norske dialektene, og hunkjønnsordene falt sammen med hankjønnsordene i et felleskjønn på -en. Som man ser, har selve en-endelsen i hunkjønn både en slags rot i norsk og støtte i dansk (og senere i riksmål/bokmål). Tokjønnssystemet uten hunkjønn skyldes neppe rein indre utvikling. Det er sannsynlig at det store innslaget av hanseater og andre utlendinger i Bergen fra senmiddelalderen av har medvirket til å hindre overgang til det moderne fellesnorske trekjønnsystemet (der hunkjønn ikke har -n til slutt). Språkkontakten kan ha fremmet tokjønnssystemet, ganske enkelt fordi to kjønn er enklere å håndtere ved språkkontakt. Riktignok hadde hanseatene selv tre kjønn i sitt lavtyske språk, men fordelingen av hankjønns- og hunkjønnsord var ulik i de to språkene som møttes, og dessuten var selve endelsene ulike.
|
nob
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.