link
stringlengths 48
124
| title
stringlengths 3
83
| question
stringlengths 14
833
| answer
stringlengths 27
20.9k
| lang_type
stringclasses 2
values |
|---|---|---|---|---|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stridens-eple-eller-kjerne/
|
Stridens eple eller kjerne?
|
Jeg ser at dere skriver stridens kjerne på nettsidene deres, og noen skriver sågar stridens eplekjerne på nettet. Bør man ikke holde seg til stridens eple eller sakens kjerne?
|
Stridens eple er en flott metafor, men den er ikke helt duggfrisk etter cirka to tusen års flittig bruk i ymse europeiske språk. Med tanke på at en strid er en slags sak, kan det nok forsvares å variere med stridens kjerne, selv om det ikke nødvendigvis betyr nøyaktig det samme som stridens eple. Som det står i Bokmålsordboka, er stridens eple ganske enkelt ‘det striden dreier seg om’. Opphavet er sagnet om striden mellom Hera, Pallas Atene og Afrodite om hvem som skulle ha et eple som Eris hadde kastet til dem. Eplet hadde påskriften «Til den skjønneste». Stridens eplekjerne er å tøye det vel langt, om det ikke er i en humoristisk sammenheng, og sakens eple gir mindre mening enn stridens kjerne. Svenskene skriver stridsäpple, så stridseplet bør også kunne passere. Ellers har vi det mer nøytrale og nøkterne stridsemne, som godt kunne vært brukt mer. (Et godt dialektord for fenomenet er forresten bìtumål ‘en sak man bites om’.) Disse grafene fra et korpus hos Nasjonalbiblioteket gir et visst inntrykk av utviklingen i norske tekster (bøker). Linjene representerer relativ hyppighet i korpuset, ikke absolutte tall.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-betyr-vake/
|
Hva betyr «vake»?
|
Hva betyr vake i ordet valgvake?
|
Vake (nynorsk også vòke) betyr ‘å holde seg våken (i et visst øyemed)’. Ordet finnes i norrønt med formen vaka, og det inneholder samme rot som verbene våke og vake. Disse er behandlet i Bjorvand og Lindemans Våre arveord. Sammensetningen valgvake (nynorsk valvake) har vi lånt inn fra svensk (valvaka). Historisk blir vake brukt om en vigilie (av latin for ‘våken’) – en gudstjeneste dagen, kvelden eller natta før en kirkelig festdag, se for eksempel olavsvake / olsok og jonsok ‘sankthans’. I den engelskspråklige verden har man wake over lik. Skikken med likvake var stort sett utdødd her i landet allerede på 1800-tallet. Folkeminnegranskeren Rikard Berge forteller om utviklingen i bygdeboka Vinje og Rauland (s. 85).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/imidlertid-midlertidig/
|
Imidlertid, midlertidig
|
Når bruker man i midlertidig, imidlertidig, i midlertid og imidlertid? Hvis alle disse er ord, da.
|
Bare to av disse ordene/uttrykkene finnes, og de betyr helt ulike ting: midlertidig = som gjelder en kortere tid, foreløpig, provisorisk Eksempler: en midlertidig bestemmelse/ordning, en midlertidig ansatt adv: ordningen gjelder midlertidig imidlertid = likevel, ikke desto mindre Eksempler: Været var fint fra morgenen. Det slo imidlertid fort om. Jeg hadde ikke lyst. Imidlertid lot jeg meg overtale. Det er bare det første av disse ordene (midlertidig) som i dag har noe med tid å gjøre. (Før ble det av og til skrevet imidlertidig, men det er en annen sak.) Før om tid – nå bare til tekstbinding Imidlertid har en gang i tida faktisk betydd ‘i mellomtida, imens’. Det er litt som med ordet samtidig i dag: Når vi sier «samtidig er det slik at», mener vi gjerne bare ‘men det er også slik at’, vi tenker ikke så mye på tidsforholdet. Merk at imidlertid kan være litt sterkere; det kan ha et snev av ‘men likevel’, ‘men samtidig’. Derfor kan man noen ganger bruke nettopp men i stedet for midlertid, hvis man stokker litt om på ordrekkefølgen. Skriver man «men», bommer man aldri på rettskrivningen. Dessverre kan men bli for sterkt i en del tilfeller. Ofte er imidlertid en helt innholdstom tekstbinder. Man kan derfor ikke skifte ordet ut mekanisk. I nynorsk På grunn av det noe papirknitrende preget skal imidlertid helst ikke brukes i nynorsk, der man kommer langt med no og men. Likevel og derimot kan brukes hvis det virkelig er en motsetning inne i bildet, men vær oppmerksom på at disse ordene stundom misbrukes. Er sammenhengen i teksten god, kan ordet noen ganger sløyfes helt. Midlertidig kan på sin side hete mellombels (bel = ‘tidsrom, stund’).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/strek-i-regninga/
|
Strek i regninga
|
Jeg vet at en strek i regninga er noe som kommer i veien for en plan, men hva slags strek er det opprinnelig tale om her?
|
I Ordbog over det danske Sprog finner vi denne forklaringen på streken i regninga/regningen: en streg i regningen (ty. einem einen strich durch die rechnung machen) […] om det forhold, at et regnestykke, regnskab ved overstregning gøres ugyldigt, jf.: overstryge en Regning. […] om noget uventet, som kuldkaster ens beregninger; uheldig omstændighed; afbræk. […] Det var en uventet Streg i Regningen, at min Onkel kommer. Det handler altså ikke om retting av regnestykker, som man kanskje skulle tro. Uttrykket er gammelt i norsk talemål og står allerede i Ivar Aasens Norske Ordsprog (1856) i formen strik i rekningi. Det var brukt i norske tekster i dansk språkdrakt for over to hundre år siden, men det første litterære eksempelet med norsk a-endelse er dette: T. Davidson: Tolleiv Husmands reiser i Norge: øiebliksfotografier og pennetegninger (1915)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anmeldelse-til-politiet-pa-nynorsk/
|
«Anmeldelse» til politiet på nynorsk
|
Eg er nyutdanna politi, men i denne etaten er lite tilpassa ein nynorskbrukar. Særleg vanskeleg er det å handtere ordet anmeldelse når eg skal skrive nynorsk. Eg synest ikkje melding fungerer.
|
Vi er så vane med anmeldelse at både melding og politimelding kan verke rart. Men melding er rett. Vi seier jo like gjerne «melde nokon (til politiet)» som «anmelde nokon …», og på folkemunne heiter «levere anmeldelse» gjerne «melde [det] til politiet». Reint teknisk er det òg beint fram ei melding det er tale om. Anmeldelse er ikkje noko anna enn at politiet blir gjort kjent med saka. Ein politimann som er kjend med ei sak, skriv difor ikkje anmeldelse om saka, men ein rapport, seier Karl Arne Utgård i Juridisk og administrativ ordliste. Melding er slik sett i prinsippet patent, altså i orden. Men eit ord skal helst òg vere kurant, altså i omlaup og innarbeidd. Det kan melding berre bli om politiet nyttar meir nynorsk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klokkeslett/
|
Klokkeslett
|
Korleis skriv ein klokkeslett?
|
Når det gjeld heile timar, bruker vi tala frå 0 til 24: kl. 9 Skal vi ha med minutt-talet, kan vi bruke fire siffer med eller utan punktum eller kolon. Ein eventuelt null føre timetalet kan sløyfast dersom ein brukar punktum. Her er alternativa: kl. 0905 kl. 09.05 eller kl. 9.05 kl. 09:05 Den utheva varianten har vore den desidert vanlegaste. Den siste skrivemåten vart godkjend i 2014. Skal vi ha med både sekund og tidels sekund, set vi punktum eller kolon føre sekund òg, men komma føre tidels sekund: kl. 14.05.02,3 kl. 14:05:02,3 Regelen for sportstider er den same.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/strikken-eller-strikket/
|
Strikken eller strikket?
|
Heiter det ein strikk eller eit strikk (som i til dømes hårstrikk)?
|
I tydinga ‘elastisk band el. snor’ er strikk berre hankjønnsord (strikken) i både nynorsk og bokmål. Dette gjeld òg samansetjingar, som gummistrikk og hårstrikk. Men i mange dialektar er strikk inkjekjønn, altså eit strikk (fleire stader uttalt strekk). Strikket er altså ikkje nokon grammatikalsk feil sjølv om forma ikkje finst i rettskrivinga.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dobbeltmoralisme/
|
Dobbeltmoralisme?
|
Er dobbeltmoralisme eit norsk ord? Eg veit kva dobbeltmoral og moralisme er, men dobbeltmoralisme gir ikkje god meining.
|
Dobbeltmoralisme er nok helst ei samanblanding av dobbeltmoral og moralisme. Slik står orda i Bokmålsordboka: dobbeltmoral vaklende moral; det å praktisere én moral og dosere en annen, strengere Jamfør: moralisere ofte nedsettende: preke moral, gi formaninger det nytter lite å moralisere moralisme det å legge stor vekt på moral moralist person som legger stor vekt på moral; person som moraliserer moralistisk som er preget av moralisme I tydinga dobbeltmoral er det unødig kompliserande å bruke ordet dobbeltmoralisme. Dersom ein måtte sikte til ei spesiell form for moralisering på fleire nivå, er det mogleg at ordet likevel kan gje meining. Men dét er ikkje den vanlege bruken av ordet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/starte-opp-og-stoppe-opp/
|
Starte opp og stoppe opp
|
Kva er skilnaden mellom «å starte» og «å starte opp»? Er «opp» nødvendig? Og kva med «å stoppe opp»?
|
Oftast er det nok med å starte og å stoppe. Starte opp kan ein langt på veg greie seg utan, medan oppstart ikkje berre kan skiftast ut med start. Og stoppe opp inneheld ein nyanse som ofte er verd å få fram. Starte Noko kan starte av seg sjølv (x startar), og nokon kan starte noko (NN startar x). Det fyrste er såkalla intransitiv bruk, det andre er transitiv bruk, det vil seie at verbet tek objekt. Opp er vanlegare i transitiv tyding enn i intransitiv: Setninga (han eller ho) starta opp motoren er relativt vanlegare enn motoren starta opp. Men obligatorisk er ikkje opp i noko tilfelle. Ein semantisk grunn til å velje opp kan vere at det gjev ei kjensle av ekstra sats. Rytmen i setninga kan òg kalle på ei ekstra staving somme tider. Elles vil nok generell engelskpåverknad fremje varianten med opp. Auken i bruken av starte opp heng òg saman med at substantivet o ppstart er på frammarsj (sjå diagram til slutt nedanfor). I ein del tilfelle verkar start av eller på noko ikkje heilt dekkjande for oppstart. Oppstart har langt på veg trengt ut det tradisjonelle igangsetjing i mange uttrykk, til dømes i kombinasjon med prosjekt og reguleringsarbeid. Mange spør om det er god språkbruk å seie «verksemda startar opp igjen til hausten», og då svarar vi gjerne at det er nok med startar, og at det framleis er råd å bruke meir tradisjonelle uttrykk, som byrjar/begynner, tar til og blir sett i gang. Uttrykk som «med oppstart i haust» kan vere vanskelege å tolke: Er det noko nytt som blir sett i gang, eller noko gammalt som tek til att? Men uttrykket er opplagt kome for å bli. Stoppe Verbet stoppe kan òg vere både intransitivt og transitivt, men her ser vi nesten det motsette av tilfellet ovanfor, altså at opp blir brukt mest intransitivt (altså utan objekt): «Ho stoppa opp og såg seg ikring.» (Transitivt derimot: «Ho stoppa maskinen.») I moderne norsk blir uttrykket stoppe opp dessutan helst brukt om opphald, små pausar, ikkje om endeleg stans. Det viser gjerne til noko spontant – jamfør at ein ikkje godt kan seie «stopp opp» til nokon som arbeider, eller «Eg har tenkt å stoppe opp om ein time». (Særleg blant born blir «stopp opp» brukt i staden for «hald opp», men det er ei anna sak.) Det kan altså vere litt meir «sakleg» grunnlag for «å stoppe opp» enn for «å starte opp». Men òg i dette tilfellet kan det vere lydlege eller rytmiske grunnar til at folk vel varianten med opp. Når starta det? Å stoppe opp er så gammalt i litteraturen at det ikkje er verdt å leite etter opphavet. Starte i tydinga ‘byrje’ (begynne) er eit lån frå engelsk start. Ordet er rett nok i slekt med eit eldre norsk verb starte, som heng saman med sterte, sturte og styrte. Dei sistnemnde orda viser til noko brått, og det heng att noko av det i importordet starte, som er nesten einerådande om igangsetjing av idrettstevlingar. Men det bråe er stort sett borte no – det heiter til og med treg start! Start blir brukt på stendig fleire område, og for mange er det nok vorte heilt dekkjande for bokmål begynnelse og nynorsk byrjing, utan omsyn til måten. Uttrykket starte opp er snautt 110 år gammalt i skrift. Til å byrje med (i starten!) handla det mest om oppstart av anlegg, motorar og andre nye tekniske vedunder. Elektrisk straum var ofte inne i biletet. Verbet starte utan opp er ikkje veldig mykje eldre, og det vart i byrjinga mest brukt om å setje i gang verksemder og forretningar eller å leggje ut på ekspedisjonar og reiser, ikkje minst med nye framkomstmiddel som flygemaskinar. Substantivet start vart mykje brukt for avreise, og ikkje minst vart det sentralt i sportsspråket, jf. startskot. Eit søk i digitaliserte tekstar hos Nasjonalbiblioteket viser dette om den relative utbreiinga av transitivt starte (opp) og to synonym i norske avisspalter: Det er ikkje så lett å sjå, men varianten med opp har hatt ei tidobling sidan 1960, medan varianten utan har hatt ei tredobling. Her er eit døme på utviklinga av den intransitive bruken (utan opp): Til slutt to utklipp som syner tevlinga mellom oppstart og synonyme substantiv:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/inn-av-det-eine-oyret/
|
Inn av det eine øyret
|
I Nynorskordboka finn ein uttrykket «gå inn av det eine øyret og ut av det andre». Bokmålsordboka har likeins «… inn av det ene øret …». Denne bruken av «av» i fyrste delen av uttrykket verkar rar. Det bør vel heita «inn gjennom det eine øyret»?
|
Det som står i ordboka stemmer, men du har jo rett i at det er rart. Du kan gjerne sløyfa «av». Det er ikkje sjeldan at faste uttrykk inneheld stivna ordbruk som snautt finst i daglegspråket elles. I Nynorskordboka står det at preposisjonen av blir brukt i visse uttrykk som omtolking av opphavleg norrønt at eller dansk ad. Døme på dette er uttrykka «gå inn av døra» (= ‘inn gjennom døra’) og «le av nokon» (= ‘mot, til’) På dansk heiter det «gå ind ad det ene øre og ud af/ad det andet», og varianten med «ad» var vel så mykje brukt som den andre i dansk-norsk på slutten av 1800-talet. Men alt i 1885 gjekk Kristofer Janson føre med eit logisk eksempel og skreiv kort og godt «… ind det ene øre …». Så du kan trygt skrive «gå inn det eine øyret og ut (eller ut or) det andre».
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bygg-eller-bygning/
|
Bygg eller bygning?
|
Vi har ein liten diskusjon gåande om bruken av bygget og bygningen. Kan det vera rett at ein ikkje bør bruka bygg om ferdigbygde hus?
|
Ja, langt på veg stemmer dette med tradisjonen. Unntaket er visse slags store bygningar, helst i samansetningar. Nynorskordboka seier dette om bygg og bygning: bygg 1 bygning o l som er under arbeid el. som (nyleg) er ferdigbygd. Døme: bustadbygg / nybygg / råbygg / arbeide på eit bygg 2 større bygning. Døme: industribygg / lagerbygg 3 byggjetiltak bygning 1 (større) hus. Døme: fabrikkbygning / hovudbbygning / offentleg bygning / bygningane på garden var i god stand 2 *bygnad (1) Bygg kan altså ifølgje ordboka brukast både om ein bygning som er under bygging, og om ein større bygning som er ferdigbygd. Det er særleg i samansetningar det blir nytta i den siste tydinga: nybygg, tilbygg, forretningsbygg, industribygg, Postgiro-bygget. Det er rett at eit vanleg hus eller ein liten bygning som er teken i bruk (og ikkje lenger er nybygg), helst ikkje heiter bygg. Det kan vera greitt å halda seg til dette skiljet. Fagspråklege oppslagsverk som Arkitekturleksikon (Abstrakt forlag) og Byggteknisk fagleksikon (Universitetsforlaget) gjer det. Men merk at bygning sjeldan er feil. Mange samansetningar på -bygg (som lagerbygg) er nyare særnorsk utvikling – praktisk, men ikkje obligatorisk. Nedanfor er ein artikkel om det same frå boka Råd om språk (Språkrådet, 1981):
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gyllen-eller-gylden/
|
Gyllen eller gylden?
|
Hvorfor skriver så mange gylden for gyllen? Det er også noen som sier gylden med d. Men i Bokmålsordboka på nettet står det at gylden bare er en myntenhet?
|
Det er bare gyllen som er korrekt etter rettskrivningen, og slik har det vært siden 1917. I bestemt form heter det den/det de gylne (ikke gyldne). Gyllen henger sammen med ordene gull og å forgylle, som også skrives med to l-er. Før 1917 var det riktig å skrive gylden, som i dansk. Men heller ikke i dansk sier man gylden med -d-. D-uttalen har nok rot i tidligere norsk uttale av dansk skrift. På gammelnorsk het det gull og gullinn.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/se-sitt-snitt/
|
Se sitt snitt
|
Jeg lurer på hvor uttrykket «å se sitt snitt» har sin opprinnelse? Jeg veit at det betyr å utnytte en mulighet man får, gjerne raskt, men hvor kommer det fra?
|
Uttrykket se sitt snitt betyr opprinnelig å se en mulighet til å bruke et skjæreredskap. Snitt i uttrykket se sitt snitt kommer via lavtysk fra tysk s chnitt. Dette substantivet er avledet av verbet schneiden, som betyr ‘å skjære’. Du kan lese mer om ordet i Ordbog over det danske Sprog (se under 6.2). Ifølge Nynorsk etymologisk ordbok kan det være tale om lån fra et tysk uttrykk der Schnitt har betydd ‘vinning, fordel’ (jf. at ‘innhøsting, skurd, kornskjæring’ er en av betydningene av Schnitt). Utgangspunktet blir uansett det samme. Schneiden har sitt motstykke i norsk snide. Det hjemlige motstykket til snitt er sned (med stum d). En nær slektning er snei ‘avskåret stykke’.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjekke-av/
|
Sjekke av?
|
Noe vi har tatt stilling til og kanskje gjort oss ferdig med her på jobben, kaller vi avsjekket. Vi har tatt avsjekk. Det minner om når politiet opplyser at noen er «sjekket ut av saken» – vi haker liksom av på lista. Jeg får ikke tilslag på å sjekke av eller avsjekke i Bokmålsordboka.
|
Det er ikke umulig å bruke avsjekking og avsjekk, men det kan virke kryptisk. Det dere beskriver, er nærmest å ekspedere. Det er nok engelsk check off som ligger under sjekke av, altså å markere noe som ferdig eller «utsjekket». I skjema- og listesammenheng sier vi gjerne å krysse av, hake av eller huke av. A check mark er en hake. Kanskje hake av kunne brukes oftere? Vi har ellers fått en lang rekke «sjekke-uttrykk». Både sjekking, utsjekking og innsjekking (nå også utsjekk og innsjekk) er kommet for å bli. Det praktiske lånordet check er avledet av chekk ‘sjakk’ (jf. checkmate). Det handler om å holde fast og å ha kontroll.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hoytrykksspyler-og-hoyttaler/
|
Høytrykksspyler og høyttaler
|
Hvorfor heter det ikke høyttrykksspyler med to t-er? Det er jo snakk om høyt trykk. I ordboka står det ellers høyttaler ved siden av høytaler, så det burde vel i det minste vært valgfritt?
|
Det vanligste fra gammelt av er at et adjektiv som settes sammen med et etterfølgende substantiv i intetkjønn, ikke bøyes. Tenk på ord som blåbær, grovbrød, gråvær, storting. Vi har også en del valgfrihet på dette området, særlig i nyere ord, jamfør paret varmtvann/varmvatn i bokmål. Høytrykk Ordet høytrykk er av samme slag som høyfjell (ikke høytfjell!). Skrivemåten stemmer med den gjengse uttalen, med tostavingstonelag (som i bønner, ikke bønder). Det er ingen grunn til å skrive høyttrykksspyler. Høy(t)taler Høyttaler er en sammensetning av en litt annen type, der t-en i høyt ikke har med intetkjønn å gjøre. Høyttaler er av omtrent samme slag som høytsvevende, høytlønnet osv. Første ledd er her adverb: Det tales, sveves og lønnes høyt. Tendensen til -t er sterkest i slike ord. Høyttaler uttales med enstavingstonelag (tonem 1), altså som bøndene, ikke bønnene. Høytaler og høgtaler har tostavingstonelag (tonem 2). Ellers er det en del inkonsekvens i skrivemåten av liknende ord.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jeg-vet/
|
Jeg vet
|
Barna mine svarer «Jeg vet!» i stedet for «Jeg vet det!». Strengt tatt sier de faktisk «Jæ veæt!», med sterkt trykk og ikke lite selvtillit. Er denne sløyfingen av «det» noe nytt? Og kan man skrive bare «Jeg vet!»?
|
Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet». Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong. Man skriver sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de mer eller mindre muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak om man sløyfer «det». Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss muntlig stil. Tradisjonell kortvariant Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det». Ny og gammel diftong Før var det dessuten vanligere å si «Jeg veit det», med den tradisjonelle diftongen ei. Den nye diftongen du nevner, i «veæt», har rot i e (ikke i ei). Den er så å si utviklet under høyt trykk og høy temperatur. En trykksterk, intens og uttværet e blir nemlig lettere til eæ.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ha-det-eller-hade/
|
Ha det eller hade?
|
Mange brukar «Hade» som avskilshelsing, og somme hevdar at dette no er rekna som korrekt på nettet. Stemmer det?
|
Nei, ein må skrive «Ha det!» i to ord om det skal vere innanfor rettskrivinga. Dette er jo ei forkorting av uttrykket «Ha det bra!» eller «Ha det godt!». Det blir ikkje rettare med «Hade!» berre fordi ein skriv på nettet. Folk kan sjølvsagt fritt velje å bryte med rettskrivinga, men det er ei anna sak. Då bør dei for konsekvensens skuld òg skrive «Hade bra!» og «Hade på bade!». «Hadet!» er òg gale, berre så det er nemnt. Dei som skriv «Hadet!», bør altså vurdere å ta det (ikkje «tadet») litt med ro i svingane. (Tillegg: Somme skriv og klagar på at Språkrådet nyttar ord som rett og gale om skrivemåtar, for privatpersonar kan jo skriva som dei vil. Slik sett finst ikke rett og gale. Men denne klaga byggjer ikkje på heilt rette premissar. Vi har noko som heiter rettskriving (ortografi), og den er det Språkrådet som forvaltar. Når vi nyttar ord som rett, korrekt, feil og gale, må ein forstå dei i den samanhengen. Rettskrivinga skal brukast i skulen og i statstenesta og er elles eit tilbod til alle språkbrukarar.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/plastisk-kirurgi-eller-plastikkirurgi/
|
Plastisk kirurgi eller plastikkirurgi
|
Jeg ser annonser for både plastisk kirurgi, plastikkirurgi og plastiskkirurgi i avisene. Hva er riktig? Og hva med utøverne av faget? Både plastiske kirurger og plastikkirurger skjærer så å si i ørene.
|
Både plastisk kirurg(i) og plastikkirurg(i) er i bruk og må godtas. Plastiskkirurgi er en sammenblanding og en misforståelse. Plastisk kirurgi er den mest tradisjonelle formen, og det er den som står i de norske allmennordbøkene. Norske medisinske ordbøker har mest plastikkirurgi, i likhet med nyere danske og svenske allmennordbøker. I en NOU fra 1974, Plastikkirurgiske inngrep, velger det offentlige å skrive plastikkirurgi og plastikkirurg i tråd med «moderne skandinavisk språkbruk». Men plastisk kirurgi dominerte i norsk til etter tusenårsskiftet. Det heter fremdeles helst plastiske operasjoner (uttrykket er over hundre år gammelt). Betydningen av ordet plastisk i forbindelser som plastisk kirurgi og plastisk operasjon er forklart på denne måten i Norsk Riksmålsordbok: «med., som går ut på fornyelse (forskjønnelse) av tapt, misdannet ell. syk legemsdel ved overførelse av friskt vev» Plast ikk (med trykk på siste staving) og det plastiske dreier seg i utgangspunktet om ‘det formbare’. Derfor kan uttrykk som plastiske kirurger få en komisk klang, for det er jo ikke selve kirurgene som er plastiske i denne betydningen. Også plastikkirurger kan virke komisk, siden mange sier plastikk om stoffet plast (riktignok med trykket på plast-). Men hensynet til effektivt fagspråk trumfer gjerne slike hensyn.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kystvakten-eller-kystvakta/
|
Kystvakten eller Kystvakta?
|
I avisa vår kalles Kystvakten for Kystvakta. Men jeg finner ikke noe grunnlag for denne skrivemåten i ordbøker eller leksikon.
|
Når vi bruker stor forbokstav (om organisasjonen), heter det Kystvakten på bokmål og Kystvakta på nynorsk. Ellers kan vi bruke kystvakta/kystvakten som vi vil. De fleste nordmenn sier nok fremdeles vakta heller enn vakten, og det er fritt fram for å skrive vakta på bokmål. Det samme gjelder kystvakten/kystvakta når vi sikter til kystvakt(hold) i vid forstand, til kystvaktfunksjoner før Kystvakten ble opprettet, eller til kystvakt i andre land. Men det du spør om, er noe annet, nemlig navnet på en spesifikk institusjon opprettet i 1977. Det som teller da, er hva som er fastsatt. Når navnet på en statsinstitusjon kan ha flere former innenfor en målform, velger institusjonen selv hvilken form den vil bruke. Formen Kystvakten ble valgt for bokmål. Folk som skriver for det offentlige, må på bokmål holde seg til Kystvakten. De har likevel lov til å bruke vanlig kystnorsk og skrive skipsleia (skipsleden) og hundevakta (hundevakten) i den samme teksten. Journalister bør holde seg til det offisielle navnet, om avisa ikke har en helt spesiell språkpolitikk. Ellers står man for så vidt fritt, så lenge man gjør seg forstått.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvis-eller-visst/
|
Hvis eller visst?
|
Kan jeg som skoleelev skrive både «hvis jeg …», «hvist jeg …» og «visst jeg …»?
|
Nei, i rettskrivningen heter det bare «Hvis jeg …» i betydningen «Dersom jeg …». Eventuelt kan det skrives slik: «Viss jeg …». «Visst jeg …» med -t brukes i en del dialekter. Det er ikke feil å si det, men læreren setter rød strek hvis du skriver det. Noe helt annet Det er likevel noe som heter visst i rettskrivningen, men det er et helt annet ord, som aldri skal skrives med hv-. Det er en form av adjektivet viss ‘sikker’. Eksempler på bruk av dette ordet er: «en viss anelse, av visse grunner, med visse mellomrom – det er sikkert og visst!».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/peer-review/
|
Peer review
|
I vårt fagmiljø snakkar vi ofte om peer reviews. Er fagfellevurdering eit godt avløysarord for dette?
|
Ja, fagfellevurdering er eit godt ord for peer review. Vi tilrår fagfellevurdering for den engelske termen peer review. Orda viser til ein prosess der vitskaplege arbeid blir vurderte av ekspertar på fagområdet. Det engelske ordet peer kan omsetjast med fagfelle i denne samanhengen. Orda fagfelle og fagfellevurdering er tekne i bruk i mange akademiske miljø. Du finn dei òg i Termportalen. Ordet kollegavurdering kan reserverast for noko meir allment. Les meir om dette og nærskylde omgrep i Språknytt. Sjå òg lista «På godt norsk – avløserord».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/datoar/
|
Datoar
|
Korleis skal datoar med siffer skrivast på norsk? Kan ein forresten sløyfe punktum i f.eks. «8. februar» eller i «perioden 8.–12. februar»?
|
Rekkjefølgja er dag–månad(–år). Ein kan skrive anten 8.2.2015 eller 08.02.2015 (med eller utan årstalet). Punktuma kan ikkje sløyfast i noko tilfelle (i nokre år var det valfritt), og det skal vere mellomrom etter punktum, altså heiter det til dømes 8. februar, som du skriv. Periodar skriv vi òg slik du gjer det: 8.–12. februar, med tankestrek, ikkje bindestrek (merk: ikkje mellomrom før tankestreken). Hugs òg det siste punktumet i til dømes 8.2. (8. februar), elles står det åttande i to, ikkje åttande i andre. Hundreåret kan sløyfast når det ikkje er fare for mistyding, altså t.d. 8.2.15. Men null kan ikkje sløyfast i årstalet, så ein lyt skrive 8.2.05 når ein viser til året 2005. I vanleg tekst brukar ein helst ikkje null føre dag og månad. Ein bruker gjerne òg den naturlege formuleringa 8. februar 2015 i staden for 8.2.2015. Det skal ikkje nyttast bindestrek, skråstrek eller romartal ved datering. Ein kan t.d. ikkje skrive 8/2–15 om det skal vera innanfor rettskrivinga. Spesielle samanhengar I tabellar kan ein nytte sekssifra oppstillingar: 040895, 140266, 010215. Standard Norge har slutta seg til den internasjonale standarden med den omvende rekkjefølgja av den tradisjonelle norske, dvs. at dei skriv t.d. 2000-12-24 for 24.12.2000. Språkrådet har bestemt at dette formatet kan brukast i tekniske samanhengar (ved utveksling av data, i kronologiske lister o.a.). Elles bør ein halde seg til den vanlege rekkjefølgja.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fnatt/
|
Fnatt
|
Eg får snart fnatt om ingen kan forklare meg kva ordet fnatt kjem av!
|
Fnatt er eit inkjekjønnsord som tyder ‘ skabb ’. Skabb har vore det vanlege ordet for dette i norsk folkemål. Skabb er ein hudsjukdom som kleiar (klør). Skabbmidden, som valdar sjukdommen, har òg vorte kalla klåmakk og åtar. Frasen til å få fnatt av, tyder ‘svært irriterande’, ‘til å bli tullerusk av’. Fnatt er òg brukt i dansk og svensk på liknande vis. På norsk kan ein elles seia at ein får makk/mark eller klåe/kløe av noko. I litteraturen (sjå nb.no) forsvann det fysiske fnattet fleire tiår før det overførte uttrykket til å få fnatt av vart vanleg i 1960-åra, så anten har fnatt kome inn att frå dansk, eller så har det funnest ein munnleg understraum. Her er ordet i Det Norske Akademis ordbok: fnatt. I Ordbog over det danske Sprog står det under fnat; legg merke til det fullstendige uttrykket få fnat på hjærnen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-sla-pa-traden/
|
Hvorfor slå på tråden?
|
Kan dere fortelle meg hvordan uttrykket å slå på tråden om å ringe, altså telefonere, har oppstått?
|
Allerede i telegrafen og telefonens barndom ble forbindelseslinjen omtalt som tråden på norsk, dansk og svensk. Man var dermed på tråden når man hadde samband med hverandre, og man diskuterte noe per tråd. Da islendingene i sin tid skulle sette navn på det nye mediet, tok de i bruk et gammelt ord for tråd, sími, og så sent som i norsk etterkrigsslang kunne det hete «å jodle i hyssingen». På gamle telefonapparat måtte man løfte røret av en gaffel og betjene en liten sveiv for å sette seg i forbindelse med sentralen. Sveivingen er muligens opphavet til å slå i denne sammenhengen (jf. også uttrykket å slå et nummer). Å slå på tråden kunne også brukes om å telegrafere, og det virker jo vel så logisk (jf. tastingen). Med slag på strenger/tråder har man sendt lydsignaler også før telegrafens tid, men det er uråd å spore uttrykket lenger tilbake. Merk at slå på tråden også brukes på dansk, så opphavet ligger ikke særnorske forhold. Til slutt: Å slå på strenger er som kjent det samme som å spille på dem, altså få dem til å låte, men det er nok ikke det som ligger under her.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ta-til-etterretning-orientering/
|
Ta til etterretning/orientering
|
Er det noen forskjell mellom å ta noe til etterretning og å ta noe til orientering?
|
Det er vanlig å bruke uttrykkene i samme betydning. Vil man unngå misforståelser, er man nødt til å presisere, eventuelt velge andre formuleringer. Etterretning kommer opprinnelig av å rette seg etter noe, men ordet har i lange tider blitt brukt allment om nyheter, meddelelser og andre opplysninger, jf. også tysk Nachrichten ‘nyheter’. Til etterretning kan dermed bety det samme som til underretning og til orientering. Nedenfor går vi nærmere inn på bruken av de ulike uttrykkene og bakgrunnen for dem. Skille? Mange har skrevet til oss og fortalt at man i deler av forvaltningen har operert med et tydelig skille mellom etterretning og orientering. Et slikt skille er naturligvis reelt der man faktisk retter seg etter det. Men ingen har foreløpig vist til noen autoritativ kilde der uttrykkene er strengt og ulikt definert. De som har operert med et skille, har brukt til etterretning om den skarpeste måten å informere på. Da har gjerne informasjon ovenfra blitt tatt til etterretning, mens informasjon fra underordnede har blitt tatt til orientering. Synonymi Likevel betyr uttrykket å ta til efterretning ifølge Norsk Riksmålsordbok (NRO) bare å (foreløbig) erkjenne mottagelsen av (noget) uten å uttale sig mere om det: saken blev tatt til efterretning Vi kan finne svært gamle eksempler på denne milde betydningen av til etterretning. Både lokalpolitikere og rikspolitikere oppfatter det i dag ulikt, se denne artikkelen fra Dalane Tidende og utklippet fra VG helt til slutt. Hvis man vil gardere seg mot misforståelser, kan det altså være lurt å bruke helt andre ord. Orientering og andre milde formuleringer Hverken underretning eller etteretning er særlig gjennomsiktige ord for nordmenn. Det er kanskje derfor ta til orientering i 1960-åra begynte å konkurrere med de to andre uttrykkene i den milde betydningen. Til orientering var en kjent formulering fra før (jf. å være eller gjengi eller til og med motta noe til orientering), så spranget var ikke stort. Orientering viser entydig til det å registrere informasjon. Det er blitt anbefalt i den betydingen blant annet i språkspalta i Tidsskrift for Den norske legeforening. Det er ellers ingen mangel på gode uttrykk for å bli orientert, for eksempel å merke seg eller notere seg noe. I tradisjonell nynorsk heter det forresten å ta til vitring eller til vitende, begge deler betyr ganske enkelt at man nå vet mer enn før. Det vi egentlig trenger, er et mer entydig ord for etteretning i den skarpe betydningen. Mer om etterretning i norske og andre nordiske ordbøker I utklippet fra Norsk Riksmålsordbok ovenfor er ikke etterretning knyttet til ‘det å rette seg etter noe’. Et lite element av denne strenge betydningen har vi likevel til slutt i denne forklaringen samme sted: «ta sig noget til efterretning» til oplysning, til påminnelse, rettledning (vår understreking) Men det hjelper lite når det står på linje med de milde betydningene. I den historiske Ordbog over det danske Sprog (ODS) står det at være/tjene til efterretning kan være strengt: til oplysning (om hvordan man skal forholde sig), til rettesnor olgn. (egentlig som verbalsubstantiv til udtrykket rette sig efter (jf. efterrettelig) men i den eldre Kalkars Ordbog betyr efterretning bare ‘opplysning’. Og å ta til efterretning er ifølge ODS bare å anerkende modtagelsen af en meddelelse olgn. uden i øvrigt (foreløbig) at tage stilling dertil ell. foretage sig noget i den anledning Altså som i Norsk Riksmålsordbok. Men i moderne dansk ser vi den samme tvetydigheten som i moderne norsk, jf. de to betydningene av tage til efterretning i Den Danske Ordbog: 1 modtage og notere sig en meddelelse, en afgørelse el.lign. uanset hvad man mener om den 2 modtage en besked og rette sig efter den Danskene uttaler forresten ordet med trykk på efter. I Svenska Akademiens ordbok under efterrättelse ser vi at sammenblandingen ikke er et nytt fenomen i Norden. Rikspolitikerne til VG 25.5.1994 I utklippet fra VG nedenfor kan du se hvor ulike oppfatninger rikspolitikerne hadde av ta til etterretning i 1994.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fullfloygd-full-fledged/
|
Fullfløygd = full-fledged
|
I en artikkel på nettsidene deres skriver Bjarne Fidjestøl: «Ein fullfløygd språkbrukar vil liksom ein organist ønskje å ha fleire register på instrumentet sitt.» Jeg ser i Nynorskordboka at dette betyr fullbefaren og fullt utviklet. Hva kommer ordet av?
|
Du vil se i samme ordbok at primærbetydningen til fullfløygd er identisk med betydningen av fløygd, altså ‘flygedyktig’. Dette er en avledning av verbet flyge (preteritum flaug). Det tilhørende svake parverbet fløygje (preteritum fløygde) betyr ‘få til å fly’. Ivar Aasen noterte i sin tid ordtaket: «Fuglen er ikkje fløygd med same han kjem or egget.» I moderne nynorsk brukes ikke det korte og fyndige adjektivet fløygd om fugleunger lenger, i stedet skriver man gjerne flygefør (eller flygedyktig). Sammensetningen fullfløygd har helst blitt brukt i overført betydning, om folk, ting, tanker og annet. Man ser ordet sjelden nå. En god parallell til fullfløygd er det mye brukte engelske full-fledged, som opprinnelig betyr ‘fullt fjærkledd’.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-gjore-en-forskjell/
|
Å gjøre en forskjell
|
Etter at Jonas Gahr Støre i 2008 gav ut en bok med tittelen «Å gjøre en forskjell», er dette uttrykket blitt stadig mer brukt om det å bidra med noe ekstraordinært og/eller bety noe spesielt i en sammenheng. Men er det riktig norsk?
|
Dette er ganske klart et oversettelseslån fra engelsk, men det kan vanskelig kalles galt, og d et er sikkert kommet for å bli. Det betyr likevel ikke at du har noen plikt til å like eller bruke formuleringen. Hovedproblemet med uttrykket er at det ikke hører til tradisjonell norsk språkbruk å si at en person (aktivt) gjør en forskjell. Uttrykket er fremdeles fremmed for mange. Hvis det fantes et(t) opplagt dekkende alternativ, ville Språkrådet trolig ha anbefalt dette alternativet, særlig i tekster fra det offentlige, som Språkrådet kan ha en viss innflytelse over. Slik er det ikke, så vi kan bare råde folk til å vurdere ulike eksisterende uttrykk og gjerne tenke seg om to ganger. Selv om uttrykket er motepreget og delvis importert, fantes det en viss grammatisk grobunn for det i norsk fra før. Vi ser litt nærmere på det grunnlaget nedenfor. Det er mange detaljer, så dette er bare for spesielt interesserte. Kom gjerne med kommentarer. Grobunnen for uttrykket Vi kan begynne med en titt på de viktigste relevante tradisjonelle forskjells-uttrykkene i norsk: 1 å gjøre forskjell på/mellom a og b, som er å forskjellsbehandle (f.eks. folk) på ulike måter Dette uttrykket er gammelt (i dialekt og nynorsk heter det også gjera skil(nad)). 2 å gjøre en forskjell mellom a og b i betydningen gjøre en distinksjon, altså skille logisk mellom Dette er også gammelt, og mindre brukt i dag (på bokmål brukes gjerne skjelne), så artikkelen «en» kommer neppe herfra. (Saklig beslektet er å se/vite forskjell på, som på nynorsk også heter å vita/sjå skil(nad) på.) 3 at noe gjør (en) (stor/liten) forskjell i betydningen ‘endrer saken, utfallet; gjør noe fra eller til’ Dette uttrykket har vært i bruk lenge, men merk at artikkelen «en» var mindre brukt her før. (Uttrykksmåten er også gammel i nynorsk og dialekter: Det gjer ingen skilnad om dampen er blanda med luft eller ikkje; eller det gjer same skilet ‘går ut på det same’.) I tillegg har vi fått mer og mer av å ut gjøre en forskjell. Eksempel: «Størrelsen på klørne utgjør den viktigste forskjellen mellom krabbeartene.» Dette uttrykket brukes i økende grad på bekostning av bl.a. « er forskjellen». Det kan knyttes til (3) ovenfor: Størrelsen kan gjøre stor forskjell i et slagsmål. (Det kan også knyttes til (2): På grunn av den «utgjorte» forskjellen kan man se forskjell og om nødvendig gjøre en forskjell mellom krabber av det ene og det andre slaget.) På engelsk har vi blant annet de to uttrykkene nedenfor (fra ordnett.no). Vi har laget en annen nummerering enn i ordboka for å få det til å passe med lista ovenfor. 3 that makes all the difference eller that makes a great (deal of) difference ‘det gjør stor forskjell, det forandrer saken, det er hele forskjellen’ 4 to make a difference = ‘å b ety noe’ osv. Merk at (3) har en norsk ekvivalent med ordet forskjell i, mens (4), som er det uttrykket du spør om, tradisjonelt oversettes ved hjelp av helt andre ord når subjektet er en person. (I dette tilfellet passer å bety noe.) Den enkleste forklaringen på at vi har fått uttrykket å gjøre en forskjell, er rett og slett at det er et oversettelseslån av det engelske uttrykket i 4. Men det kan også ha litt grunnlag eller støtte i norsk. Men det er lett å tenke seg en bro fra (3) til (4), med grunnlag i sammensetningen utgjøre + økt bruk av artikkelen en i uttrykk (3). Det er jo ikke langt fra « det kan (ut)gjøre en forskjell» (= ‘det kan spille en rolle’) til « du kan gjøre en forskjell... » (= «du kan spille en rolle», i betydningen ‘bety noe’). Tar vi utgangspunkt i krabbe-eksempelet, er det i (4) ikke lenger (de store) klørne som (ut)gjør en forskjell, men krabben med de store klørne som vil gjøre en forskjell. Trengs uttrykket? Vi har flere tradisjonelle uttrykk for to make a difference i positiv betydning. Vi kan snakke om å gjøre noe viktig eller gjøre noe som monner, vi utretter ting og får til det og det. Også det å ville forandre ting er oftest positivt ment. Videre gjør vi nytte for oss, og sammen med andre bidrar vi. Men noe av dette kan i dag smake for mye av hardt arbeid eller plikt, og det framhever ikke subjektet. Å ville «gjøre en forskjell» handler nok også litt om å ville sette spor etter seg, å synes og gjøre seg gjeldende – å spille en rolle i dobbel forstand. Nedenfor ser vi bruken av en del uttrykk i henholdsvis bokkilder og aviskilder fra de siste tiårene (nb.no). Diagrammene skal her bare vise forholdet mellom uttrykkene (de absolutte tallene er underordnet). Vi ser at « gjøre en forskjell» gjør vei i vellinga.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/femtekolonnist/
|
Femtekolonnist
|
Kva er historia bak ordet femtekolonnist?
|
Utgangspunktet er femtekolonne. I Bokmålsordboka er det ordet forklart på denne måten: (fra den spanske borgerkrigen, da general Franco i 1936 rykket fram mot Madrid med fire kolonner og hadde den femte (sympatisørene) inne i byen) gruppe som driver undergravingsarbeid i eget land til fordel for en fremmed makt I Militær ordbok: engelsk-amerikansk-norsk fra 1955 er fifth columnist omsett med ‘femtekolonnist, forræder’. Det same står i omvend rekkjefølgje i Engelsk-norsk militær ordbok frå 1996. I Direktiver for befal mv. ved angrep på Norge står det (sitert frå Lovdata):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/advent-og-adventstid-uttale-og-samansetning/
|
Advent og adventstid – uttale og samansetning
|
Korleis skal advent uttalast? Og heiter det advent - eller advents- i samansetningar?
|
Advent kjem av latin adventus Domini, altså ‘Herrens kome ’. Det blir som kjent brukt om dei siste vekene føre jul, som er dei fyrste vekene av kyrkjeåret. Uttale Ordet blir uttalt med trykk på fyrste stavinga og med tostavingstonelag (tonem 2). I dialekt har trestavingsforma advente (og adventa) òg vore utbreidd. Samansetningar Samansetningar med advent får oftast -s- i skriftmålet. I Tanums store rettskrivningsordbok (bokmål) står samansetningane adventsfarge, adventskalender, adventslys, adventspreken, adventssøndag, adventstid. I Nynorskordboka står adventskalender, adventskrans, adventsstake, adventssundag, adventstid. (På Svalbard har vi likevel Adventfjorden og Adventdalen, men desse namna har eit heilt anna opphav enn advent, sjå Store norske leksikon.) Hjå Alf Prøysen finn vi «Adventvise», som viser at -s- tradisjonelt ikkje er einerådande i norsk. Særleg i nynorsktradisjonen ser ein ofte samansetningar med advent utan s. Hovudgrunnen er nok at advent er eit hokjønnsord, og at -s opphavleg ikkje er ei genitivsending for hokjønn. Samansetninga adventstid Eit anna spørsmål (som Språkrådet har fått fleire gonger) er om ordet adventstid eigentleg trengst. Oftast gjer det nok ikkje det. Advent åleine står for ‘adventstid’, jamfør uttrykka i advent(en) (bokmål) og i adventa (nynorsk). Men det er ikkje gale å leggja til -tid.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stoda-for-staa/
|
Stoda for ståa?
|
Kan jeg bruke ordet ståa i betydningen ‘situasjonen, stillinga’?
|
Ja, men du bør skrive stoda og uttale det /ståa/. D-en er stum, som i tida. O-en er åpen, som i å sove og en lov. Ordet kunne i prinsippet vært skrevet «stòda». Du bestemmer selv om du skal følge rettskrivningen, men hvis du ikke skriver «tia» og «såve», er det ingen grunn til at du skal skrive «ståa» med å og uten d. Ordet kommer av norrønt staða ‘situasjon, stilling, tilstand’. Det holder seg godt i islandsk (nominativ staða, bøyde former stöðu). Svensk har forresten også et enkelt hjemlig uttrykk for ‘situasjon’, men her er stillingen liggende: «Hur är läget?». Noen skriver til oss og mener ordet bør finnes opp på nytt av infinitiven stå, men det er det hverken noen grunn til eller noe grunnlag for. Det stemmer like lite med norsk ordlagingsskikk som *gåa for gangen eller *fåa for fangsten/fengda.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tenkje-koffert/
|
Tenkje koffert
|
Kva er opphavet til uttrykket «å tenkje koffert»? Eg siktar til det å tolke vanlege ord og setningar på ein seksuell måte.
|
Vi kan ikkje svare sikkert på det. Den mest rimelege teorien er den som Tone Tryti gjev att i boka Norsk slang: Flere bilder brukt om kvinner står det freudianske drømmesymbolspråket nær, idet de betegner gjenstander man kan putte noe i, som tine, taske, dåse, skrin og skreppe. Beslektet er vel uttrykke t å tenke koffert, som vil si å tolke ethvert tvetydig utsagn i retning av det seksuelle. Koffert er altså ein godt kamuflert metafor for det kvinnelege kjønnsorganet. Uttrykket tenkje koffert har vore i bruk sidan midten av 1950-åra eller før, iallfall i Oslo, men vart ikkje vanleg i skrift før uti 1980-åra. Tillegg: Ein anonym svarar fortel at han eller ho høyrde det før krigen. Ta gjerne kontakt og fortel meir.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kronebelop-rekkjefolgje-komma-og-strek/
|
Kronebeløp: rekkjefølgje, komma og strek
|
Skal ein skrive beløp med eller utan komma og strek, altså «kr 500,–» eller «kr 500»? Og skal kr stå føre eller etter talet? Kva med NOK?
|
Alt er i og for seg rett, men skriv gjerne på den enklaste og mest naturlege måten, altså 500 kr, når det ikkje er nokon spesiell grunn til å bruke andre variantar. NOK står helst føre talet, men er berre brukt der det er viktig å presisere valutaen. Merk at ein eventuell strek er tankestrek, ikkje bindestrek, og at komma og strek aldri må brukast etter eit ørebeløp. Streken står for 00 øre. Etter kr skal det ikkje stå punktum, bortsett frå til slutt i setningar, sjølvsagt. I tale er den naturlege rekkjefølgja å ha talet fyrst. I vanleg tekst er 500 kr (eller helst 500 kroner) i utgangspunktet det beste. I visse oppstillingar kan det vere rett å snu på det. Er det tale om fleire valutaer i teksten, bør ein skrive nkr i staden for kr. Den internasjonale valutakoden er NOK, og det er vanleg å setje han føre talet (utan kr etter). Det er ingen grunn til å bruke nkr eller NOK dersom kr er eintydig i samanhengen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/boyning-av-a-synes/
|
Bøyning av «å synes»
|
Hva er den korrekte bøyningen av verbet synes? Kan man skrive å syns eller jeg har aldri syns noe om det?
|
Nei, formen syns fins bare i presens. Å synes bøyes slik på bokmål: å synes jeg syns eller synes (nå) jeg syntes (da) jeg har syntes For eksempel: Før syntes jeg grammatikk var kjedelig, men nå syns/synes jeg det er morsomt. Jeg har alltid syntes det er bra å synes om hverandre. Jeg syns/synes det er viktig å synes i trafikken. Jeg syns/synes det er bra med refleks, for da synes (syns) jeg godt i trafikken. I det siste eksempelet har vi satt den korte formen i parentes, siden den lange dominerer i betydningen ‘være synlig; vises’. Den lange er dessuten enerådende i betydningen ‘se ut til’: Det synes å være få som bruker refleks. Det synes meg underlig. Dette er alt du trenger å vite. Vil du ha mer bakgrunn, kan du lese videre, men det krever litt konsentrasjon. Valgfriheten Valgfriheten mellom syns og synes i presens (nåtid) er gammel og er av noenlunde samme slag som valgfriheten mellom fins og finnes. Den korte formen kan virke minst formell av de to (den lange er eldst i skrift), men man kan altså bruke begge fritt. I perfektum (etter har) har det vært riktig med både (har) syns og (har) synes, men i 1995 ble perfektumformen endret til (har) syntes. Å bruke de gamle perfektumformene er ikke den verste feilen man kan gjøre. Det er verre å skrive å syns i infinitiv. Å lage s-former av å syne (bare for spesielt interesserte!) Er det noen logikk i bøyningen? Svaret er ja. Vi tar utgangspunkt i verbet å syne, som er lett å bøye: å syne – syne r – synte – har synt Legger vi til - s hele veien, får vi med noen små justeringer: å syne s – syne s (syns) – synte s – har synt es I presens må vi selvsagt ta bort -r (ev. -er), og i perfektum må vi skyte inn en e for ikke å få den umulige konsonantkombinasjonen i synts. Det samme systemet går igjen i andre verbpar. Du kan prøve selv med møte og møtes. Nynorsk På nynorsk heter det å syne (eller å syna) og å synast, og bøyningen er slik: å syne − syner – synte – har synt + -st = å synast – synest – syntest – har synst Her sløyfer vi en -t i perfektum i stedet for å skyte inn en -e som i bokmål. Merk at infinitiv av st-verb alltid har -ast, uavhengig av valget mellom a- og e-infinitiv.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fa-kavring/
|
Få kavring
|
Korleis kan det å gje nokon kavring vere det same som å kjefte på dei?
|
Kavring i tydinga ‘lusing, øyrefik’ er gammalt nordanfjells og i ein del andre dialektar. Nokre stader tyder ordet òg ‘ spitord ’ eller ‘sanningsord’. Særleg i bergensk tyder det ‘kjeft ’ (å gi kavring). Ivar Aasen fann varianten varm kavring brukt om øyrefik i Nord-Noreg. Ein sikta vel opphavleg til troten (hevelsen) ein kunne få etter eit slikt slag. Dersom det er ein samanheng mellom dei to overførte tydingane ‘slag’ og ‘kjeft’, må slag-tydinga vere den primære (jamfør til dømes nasestyvar, som kan vere eit fysisk eller psykisk slag eller begge delar).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/strengt-talt-eller-strengt-tatt/
|
Strengt talt eller strengt tatt?
|
Ja, hva heter det, strengt tatt/talt?
|
Strengt tatt har alltid vært det desidert vanligste av de to uttrykkene. Det er det tryggeste valget. Strengt talt er nok hovedsakelig en hybrid av strengt tatt og alvorlig talt som har utviklet seg under fransk og engelsk innflytelse (jf. strictement parlant og strictly speaking). Mange av de tidlige beleggene finner vi i oversatte tekster. Til forsvar for talt kan det anføres at man unektelig kan tale strengt, og dermed kan noe rent logisk være strengt talt, uavhengig av det faste uttrykket. (Man kan riktignok spørre om logikken er helt den samme på norsk.) Vi finner strengt talt i den aktuelle betydningen allerede i avisa Den Consitutionelle fra 7. august 1842 og jamt og trutt framover, som en liten sidestrøm til de langt vanligere uttrykkene strengt taget og strengt teke (som = strengt tatt). Kanskje må strengt talt regnes som et selvstendig fast uttrykk, men hvis du ikke har en spesiell grunn til å skrive dét, råder vi deg til å velge strengt tatt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dessverre-eller-desverre/
|
Dessverre eller desverre?
|
Er dessverre rett skrivemåte? Vi har sett at mange skriv ordet med éin s.
|
Ja, det rette er å skriva dessverre med to s-ar. Det gjeld både på nynorsk og på bokmål. Nynorsk har i tillegg forma diverre. Kanskje det blir lettare å hugsa om ein veit kva dess er for noko? Dess er opphavleg genitivsforma av det. Det er på ein måte det same som bokmål dets, men det blir brukt heilt annleis. Vi finn det i uttrykk som «dess fleire kokkar, dess meir søl» og i «vent til dess» (= vent til det (tidspunktet)). Ingen ville vel ha skrive des fleire? Alle veit at det skal vera s i uttrykk som til skogs og til fjells, altså i substantiv som står etter preposisjonen til. Uttrykket til dess er av same slag. Men føre forma dess har vi ikkje alltid noko til, så kvifor -s då? Kvifor dessverre? Svaret er nok for spesielt interesserte: Ein gong i tida nytta vi fast ei anna form av det, nemleg dativforma di, i samanlikningsuttrykk føre komparativ: «Di fleire kokkar, di meir søl.» «Di verre» (som vi no skriv i eitt), tyder eigentleg «verre enn det». Etter som kasusbøyinga gjekk ut av språket, tok genitivsformer som dess (som opphavleg hadde ein annan funksjon) i visse tilfelle over for dativformer som di. Det skjedde med diverre (men ikkje t.d. med fordi).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/krona-pa-verket/
|
Krona på verket
|
Eg sette nyleg krona på verket. Eg hadde skifta batteri på klokka og tok derfor av krona. Det siste ein urmakar gjer når han lagar ei klokke, er jo å setje på krona. Er det det uttrykket kjem av?
|
Nei, det er det nok ikkje. Krone er her gloriøs hovudpryd, òg på ting som strengt teke ikkje har hovud. Ein krans som kastar glans. I artikkelen om krone i Ordbog over det danske Sprog står det under tyding 6.3: om hvad der gør noget fuldendt, fuldkomment (er “prikken over i'et”). *[…] Korstogene er.. Kronen paa Middelalderens Bedrift. […] nu især i forb. sætte kronen paa værket: […] Indenfor Haandværk og Industri er Teknologisk Institut noget for sig i denne Udvikling; man kan kalde det Kronen paa Værket. […] For alt under tyding 6 gjeld dette: om hvad der (ligesom en æres-, sejrskrans; jf. bet. 1.1) udmærker, fuldkommengør noget ell. udgør det ypperste, mest fuldendte i en ell. anden henseende. Og tyding 1.1 er denne: 1) om hovedsmykke, der bæres som værdighedstegn olgn. 1.1) (især i ssgr.; jf. ogs. bet. 6) om (hoved)krans af blomster, løv, guld osv., især brugt i oldtidens Grækenland og Rom til at hædre fortjente mænd med, til at smykke sig med ved forsk. festlige lejligheder (jf. Blomster- (1), Borger -, Digter -, Ege - (2), Laurbær - samt Martyr -, Tornekrone); nu oftest […] om saadan krans, der ved udseende ell. anvendelse minder om, efterligner fyrstekronen (se bet. 1.2) Men det er forståeleg at du leiter etter ei forklaring på krone i tradisjonelt handverk, for det er eit stykke frå å setje krone på personar til å setje krone på eit verk. Vi finn ikkje spor etter denne overgangen eller personifiseringa. Men kanskje verk er eit seinare tilskot til uttrykket, slik at det tidlegare har heitt krona på noko, det heile eller noko anna meir allment? Det kan ha letta overgangen. Både danske og svenske ordbøker kan tyde på noko slikt. Litteraturen (jf. nb.no) kan tolkast i same lei: Nicolai Wergeland vil i 1830 setje krona på både fedrelandet og forhandlingane til riksmøtet, og det er ti år før nokon set krona på noko verk på papiret. Dette sistnemnde verket frå 1840 er forresten heilt abstrakt, det gjeld eit vedtak.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-lesse-leste/
|
Å lesse – leste?
|
Er dette ein feil i Nynorskordboka? Heiter ikkje å lesse i fortid lesste – har lesst?
|
Nei, på nynorsk heiter å lesse i fortid leste – har lest. Slik konsonantforenkling (-sst > -st) er hovudregelen i norsk rettskriving. På bokmål heiter det likevel lesste – har lesst. Grunnen er at leste – har lest på bokmål er noko anna, nemleg fortid av å lese. Desse formene er opptekne. På nynorsk heiter å lese i fortid las – har lese. På nynorsk er leste – lest altså ikkje opptekne som fortidsformer av å lese. Det vil seie at lesse kan bøyast regelrett med konsonantforenkling i fortid: leste – lest. Det kan sjå litt forvirrande ut dersom ein er mest van med å lese bokmål. I nynorsk heiter det altså å lesse – lesser – leste – har lest på line med å kysse – kysser – kyste – har kyst å misse – misser – miste – har mist Unnataka frå forenklingsregelen Unnataka frå konsonantforenkling føre -t har vi berre der formene elles ville kunne bli forveksla med former av andre verb i den same målforma: å søkje – søkjer – søkte – har søkt å søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt å kvese – kveser – kveste – har kvest å kvesse – kvesser – kvesste – har kvesst å slepe – sleper – slepte – har slept å sleppe – slepper – sleppte – har sleppt Ein gong i tida vart verba kvese og slepe skrivne kvæse (preteritum kvæste) og slæpe (slæpte). Då kunne kvesse og sleppe skrivast med regelrett forenkling i fortid, slik: kveste og slepte. Såleis er det verbet sleppe vi ser der Olav H. Hauge skriv « So slepte draumen meg ».
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/saft-suse/
|
Saft suse!
|
I Donald Duck & Co forekommer krafttuttrykket «saft suse!». Stammer det fra norske Donald-oversettelser, eller hva?
|
Nei, det kommer av en dansk « ungpikeed», «saft suse mig», der saft trolig er en forskjønnende omskrivning av satan. Se Ordbog over det danske Sprog under saft (5). Rundt 1900 ble saft suse oppfattet som typisk dansk, selv i Kristiania (søk i boka Fra Vat'land til Homansbyen). Av oppvekstskildringen Det var en annen tid (1943) kan man få det inntrykket at saft suse var i vanlig bruk i folkelig oslomål rundt århundreskiftet, noe som er meget tvilsomt. Men da denne boka kom ut, var uttrykket trolig innarbeidet i sjargongen til visse grupper i hovedstaden (se trefflista på nb.no). Donald-oversetterne Vivi Aagard og Axel S. Seeberg var født i henholdsvis 1918 og 1914, så det passer bra. Uttrykket ble også brukt (blant annet av Seeberg) i andre oversettelser etter krigen. Noen stor utbredelse i norsk har det ikke hatt, hvis vi ser bort fra Donald-referanser. Forfatteren Jakob Arvola har skrevet noe om uttrykket i bloggen sin. Ellers er satan suse (meg) og lignende (med fanden o.a.) også kjent fra eldre norsk tradisjon.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/torst-og-utorst/
|
Tørst og utørst
|
Det motsette av svolten er jo mett, men kva er det motsette av å vera tørst? Manglar tørst eit antonym?
|
Det motsette av tørst (eller tyrst) er utørst (eller utyrst). Ordet fanst alt i gammalnorsk (úþyrstr) og er fullgodt. Mange skriv til Språkrådet og hevdar at vi har eit h ol i ordtilfanget, men utørst er faktisk eit ord. Det er til og med ganske praktisk. Berre tenk p å tyskarane og dei engelsktalande, som må ty til omstendelege uttrykk som (ich habe) keinen Durst mehr og (I am) no longer thirsty! Danskane drikk seg ikkje lenger utørste (meir om det nedanfor), medan svenskane har ordet otörstig. Islandsk og færøysk har i prinsippet høvesvis óþyrstur og ótystur, men orda er visst lite brukte. Mistyding Påstanden om hol i ordtilfanget byggjer på to mistydingar: 1) at eit antonym må ha ei heilt anna form enn det ordet som er utgangspunktet, og 2) at ord på u- ikkje duger som antonym. Ord som ugift, upraktisk og usunn viser at det ikkje stemmer. At det ikkje finst ei særskild ord rot for det motsette av tørst, er sant nok, så det finst ein liten ubalanse i ordtilfanget som er interessant nok. Både biologisk, økonomisk og kulturelt er det som kjent stor skilnad på fast og flytande føde. Kanskje ligg grunnen her, men det er vanskeleg å seia noko meir om. Bruk Sjølv om vi har ordet i språket, er det rett nok ikkje vanleg å bruka utørst heilt på line med mett. Det vanlegaste er å seia noko slikt som «eg e ’kje tørst (lenger) ». Og dei fleste seier sikkert heller berre «då eg hadde drukke» enn «då eg var utørst» eller «då eg hadde drukke meg utørst». Skal ein ta litt i, kan ein òg sløkkja torsten. Men merk at det er torsten som er sløkt, ikkje drikkaren. I engelsk har ein tilsvarande to quench one's thirst. Vil ein vera litt eksentrisk, kan ein saktens seia at ein (eller helst torsten) er leska. Dansk myte? Både engelsktalande og tyskarar har betre grunn til å diskutere mangelen på eit ord for utørst, og dei gjer det, ser vi på nettet. Danskane gjer det òg, for dei har mist ordet for lenge sidan. I Ordsamling fra den norske æsthetiske Literatur siden Aaret 1842 (1866) måtte «drikke seg utørst » forklarast for eit dansk publikum, slik: ‘læsket, ikke meer tørstig’. Ordlaget stod i eit norsk folkeeventyr. Om det ikkje var for Asbjørnsen og Moe, kunne utørst såleis ha vore heilt uhøyrt i norsk òg i dag. Det ville vore ugreitt. For over hundre år sidan prøvde danskane å laga eit nytt ord for utørst, eller å ta opp eit gammalt, nemleg sæt. Det lukkast visst ikkje godt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-pers/
|
Til pers
|
Kan dere forklare meg opprinnelsen til uttrykket å måtte til pers?
|
Ifølge ordbøkene er uttrykket omdannet av til pæls ‘til (skam)pælen’. Det er kanskje alt du trenger å vite. Hvis du er spesielt interessert i hvordan overgangen kan ha skjedd, kan du lese videre, men da bør du sette ned lesehastigheten! I vanlig østnorsk vil pæls og pers bli uttalt likt, bortsett fra vokallengden. Når en østlending hører lyden /æsj/ i et ord, kan han eller hun oftest regne med at det står for <ers>, og ikke <æsj> eller <æls> (jf. f.eks. vers eller person). Slik kan <pæls> lett bli oppfattet som <pers>. Noe annet som kan ha fremmet skrivemåten <ers>, er at til pers (og i persen) tilfeldigvis også gir mening uten videre. pers betyr jo ‘pressing; presse’, ja, i overført betydning kan det bety ‘knipe’. Men er ikke pers(ing) da et mer sannsynlig opphav enn pæl? Pers løser jo tre problemer som pæl -forklaringen skaper: Hvordan ble æ-en i pæl kort, hvorfor er det vanskelig å finne litterære eksempler på til pæls i overført betydning før til pers, og hvorfor har ikke dansk metaforen til pæls (men bare det konkrete uttrykket)? Når vi foretrekker forklaringen med pæl, er det fordi uttrykket stå/sette til pæls har en forhistorie med konkret betydning som til pers mangler, se under pæl 1.7 i Ordbog over det danske Sprog. Se også boka Vanskabninger i det norske sprog fra 1894 (s. 39) av Hjalmar Falk. (Merk at Falk noen år senere justerte hypotesen; i Kulturminder i Ord (1900) står det at uttrykket kommer av til pal s.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vaksinasjon-og-vaksinering/
|
Vaksinasjon og vaksinering
|
Hva heter det egentlig?
|
Før brukte man bare varianten vaksinasjon i skriftspråket uavhengig av betydningsnyanse. Men vaksinering er blitt svært vanlig de siste tiårene, og det er ikke rart, for -ing er et produktivt ordlagingselement i norsk. Hvis man vil bruke vaksinering, bør man først og fremst bruke det om handlingen å vaksinere (som i vaksinering av). Vaksinasjon kan man da reservere for fenomenet vaksinebruk generelt, eller metoden, og kanskje for enkelttilfeller av vaksinering. Det er i alle fall i slike betydninger vaksinasjon holder seg best. Det er vanskelig å skille nyansene fra hverandre. Her er et forsøk: «De fleste i bygda er tilhengere av vaksinasjon (eller vaksinasjonsprogrammet), og i morgen begynner vi med vaksineringa av de eldste.» Skillet kan absolutt diskuteres – det er for eksempel ikke noe galt med å skrive tilhengere av vaksinering. Vaksinasjon er under dobbel ild fra vaksinering og vaksine, men har forskanset seg godt i sammensatte ord som vaksinasjonsprogram og vaksinasjonsattest. Dessuten har varianten støtte i engelsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/genial-uttale/
|
Genial – uttale
|
Korleis er uttalen av ordet genial? Er det /sjenial/ eller /genial/?
|
Geni blir uttalt /sjeni/, medan genial oftast har bokstavrett uttale med /ge-/. Grunnen til skilnaden er at vi har fått ordet geni frå fransk, medan genial truleg har kome via tysk. Rota til begge orda er latin genius ‘ånd’. I klassisk latin var uttalen /ge-/.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enda-sintare-enda-meir/
|
Enda sintare, enda meir?
|
Er det rett med enda/endå eller enno framfor ord i komparativ?
|
Språkrådet tilrår enda/endå, ikkje enno, framfor ord i komparativ (som sintare og meir nedanfor): Han blei enda/endå sintare. Ho ville drikke enda/endå meir. Dette handlar om gradar. Ein kan difor laga seg ein hugseregel med grad + enda/ endå, til dømes med å framheva d-en: enDa/enDå + graD Det heiter òg enda/endå i samband som enda/endå ein gong (= ein gong til) Vi brukar dessutan enda/endå for sjølv om: Enda/endå ho var sjuk, stod ho opp Opphavet til endå er fyrst og fremst gammalnorsk enn + þá ‘då’, men i tydinga rett ovanfor er opphavet enn + þó ‘likevel’. Før i tida nøgde ein forresten seg ofte med enn i fleire tydingar av desse orda. Kva med enno? Skrivemåten enno reserverer vi for tidsadverbet. Opphavet er gammalnorsk enn + nú ‘framleis no’. Tenk på enno som ‘framleis’, anten det gjeld før (strengt teke då), no eller i framtida, slik: Dei levde enno for tre år sidan. Fiskebilen er enno ikke komen. Om to veker er det enno ikkje for seint. Det er mange som likevel brukar endå/enda her, særleg om fortid, og dette har vore formelt godteke sidan 1991. Det er lenge sidan enno og endå som tidsadverb vart rota saman i talemålet til folk flest, om det nokon gong har funnest eit allmenngyldig skilje. Ikkje alle likar at begge delar er tillate. Men sett med tradisjonstru augo må både enno og enda/ endå i tidstyding vera betre enn fortsatt, som er i ferd med å ta heilt over for begge delar. (Denne utviklinga kan ein studera nærmare med å jamføra bibelomsetjingane på www.bibelen.no.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-saga-blott/
|
En saga blott
|
Jeg forstår at noe er helt slutt når det er en saga blott, men jeg forstår ikke helt hvordan og hvorfor!
|
Adverbet blott betyr ‘bare’ og brukes bare (blott!) i visse uttrykk, som i blott til lyst og en saga blott. En saga blott = ‘bare en historie fra gamle dager’. En saga blott er litt av en klisjé, som sjelden brukes i fullt alvor i dag. Uttrykket stammer fra den svenske dikteren Esaias Tegnér, som skrev om Karl den 12: «Hans minne uti Norden är snart en saga blott». Ellers har vi ordet blott mest fra dansk. Det er opprinnelig lavtysk. Ikke blått, men bart Blott har vi også som adjektiv, og da betyr det ‘ren’, ‘bar’ eller ‘naken’, som i å se noe med det blotte øye. Her aner vi en sammenheng med blotting, for noe som er blott(et), er jo bart, nakent og i beste fall rent. Man kan f.eks. blotte sin uvitenhet. Verbet blotte er ganske mye brukt i norsk. Det er lånt på samme måten som blott. (I eldre nynorsk het det heller nækja ‘gjøre naken’ eller berrleggja.) Merk at det heter med det blotte øye, ikke det blottede, som noen skriver. På nynorsk er det bedre å skrive med berre auga enn med det blotte auga. Da slipper vi også misforståelser som det blåtte auga.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-tenke-i-tide-og-utide/
|
Å tenke i tide og utide
|
Stadig oftere hører jeg at journalister benytter verbet å tenke når de intervjuer folk. De spør ikke lenger hva intervjuobjektet mener, tror osv. Kan dette være riktig språkbruk?
|
Dette er snarere en ny tendens (fra tusenårsskiftet) enn noe helt nytt. Det er urimelig å kalle det galt. Men de fleste som kontakter Språkrådet om denne ordbruken, mener at tenking ofte er altfor generelt og dermed tilslørende. Journalister og skribenter gjør klokt i å merke seg dette. På den ene siden er det ganske naturlig at verbet tenke breier seg over tilgrensende betydninger, for tro og synsing er en form for tenking, tross alt. Tradisjonelt kan også tenke bety både ‘tro’, ‘mene’ og ‘synes’, mer om det nedenfor. Det er likevel grunn til å anta/tro/tenke at den økte bruken av tenke om ‘tro’ og ‘mene’ har støtte i det engelske think, som dekker disse særbetydningene i mye større grad enn tenke tradisjonelt gjør. Tradisjonell bruk Den tradisjonelle bruken av tenke om å ‘tro’, ‘mene’ og ‘synes’ ligger så nær den nye at det er umulig å trekke klare grenser. Men oftest mangler «at» når man bruker ordet på den gamle måten, og det ligger ganske mye bekreftelse i tonen: «jeg tenker (nok) han kommer snart», «jeg tenker du får klare deg selv». Sammenlign disse to setningene: «jeg tenker du får få farten opp og gjøre deg ferdig med leksene» og «jeg tenker at lekser kan være en utfordring for forholdet mellom foreldre og barn». De to «tenkemåtene» passer til ulike situasjoner, og de som bruker den gamle tenke-formuleringen oftest, er nok ikke de som går i brodden for den nye (se det nederste diagrammet i statistikken til slutt). Men semantisk går det likevel en bro fra den gamle til den nye bruken. Risikabel gardering Når man sier at man tenker noe, slipper man både å ta stilling (å mene, å synes) og å vise usikkerhet og sårbarhet (å tro). Man kan gi inntrykk av å være både objektiv og beskjeden, og dessuten prosessorientert og forhandlingsvillig. Men gardering kan grense til ansvarsfraskrivelse. Hvis man liksom står utenfor seg selv og refererer til en prosess under topplokket, risikerer man å virke unnvikende eller manipulerende. Hvis man kombinerer det med andre motefraser, kan man i verste fall bli oppfattet som et diffust trendoffer, jamfør: «Hva jeg tenker i forhold til dette» i stedet for «Hva jeg tror om dette». Folk som virkelig er «i tenkeboksen», må få lov til å tenke høyt ved hjelp av verbet tenke. Andre også, selvsagt. Og den tradisjonelle bruken av «jeg tenker» er en sak for seg. Men på grunnlag av reaksjonene vi får fra publikum, både tenker og tror vi at det mest tillitvekkende i de fleste tilfeller er å si rett ut hvordan man tenker. Hvis man faktisk mener, synes eller tror noe, er mene, synes og tro/tru fremdeles de beste ordene man kan velge på norsk. Engelsk Men mene og tro har jo lenge hett think på engelsk, innvender noen. Mener (tenker) vi da at engelsk er tilslørende? Nei, ikke på samme måte. Utgangspunktet og de interne kontrastene i språket er ulike. På norsk kommer tenke stadig oftere i stedet for de vante uttrykkene for tro og mening. Det er først og fremst dét som vekker mistanke om unnamanøvrering. Bruken i norske medier Til slutt en illustrerende statistikk hentet fra n-gramtjenesten hos nb.no (aviskilder). Følelser, opplevelser og uforpliktende tekning har kommet i hver sin bølge, delvis på bekostning av tradisjonelle uttrykk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hanseatic-league-hansaforbund/
|
Hanseatic league = hansaforbund
|
I det siste har jeg sett hansaforbundet omtalt som «den hanseatiske ligaen». Det må vel være direkte oversettelse fra engelsk?
|
Ja, på norsk har det alltid hett hansaforbundet /hansasambandet, det hanseatiske forbund(et) eller bare Hansaen. I 2018 ble det etablert en « New Hanseatic League ». Det bør hete «Det nye hansaforbundet» eller lignende på norsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spreiing-av-skarre-r-en/
|
Spreiing av skarre-r-en
|
Kan de seia litt om skarre-r-en og korleis han spreier seg?
|
Før år 1900 fanst h als-r eller skarre-r nesten berre på det sørlege Sørlandet og i nokre tettstader på Sør-Vestlandet. Sidan spreidde han seg kraftig i desse landsdelane. R-en har så å seia hoppa frå tettstad til tettstad før han har spreidd seg utover bygdene. Denne relativt nye r-en spreidde seg frå parisarfransk på 1600-talet og frå København frå kring 1780-åra. Hos oss kom han truleg fyrst til Bergen og Kristiansand. Hals-r-en er lett å læra, og tidlegare vart han rekna som fornem. Det er nok grunnen til at han har spreidd seg så lett. Dialektkartet No er hals-r-en i bruk i store delar av Aust- og Vest-Agder, nesten heile Rogaland, store område kring Bergen og delar av Sogn og Fjordane sør for Florø. Han spreier seg oppover Setesdalen, i Hordaland og i Sogn og Fjordane. Mange stader er det no berre dei eldste som nyttar rulle-r. Det er spådd at Agder-fylka, Rogaland og Hordaland vil bli reine skarrefylke, og at store delar av Sogn og Fjordane kjem til å skarra. I aust og nord har hals-r berre fått innpass hos einskildpersonar. I søraust ligg grensa fast ved Risør. Frogner-r Utanfor Sør- og Vestlandet har hals-r-en vore nytta av eit lite mindretal på vestkanten i Oslo. Grunnen skal vera at ein tidlegare nytta barnepiker frå Sørlandet. Dette har vorte kalla Frogner-r, men det same ordet er nytta om ein særeigen mjuk og surrande (altså ikkje trillande) tungespiss-r på vestkanten (nærmast ein tilbaketrekt z). I Kristiania (Oslo) rekna mange skarring som «fint». Ein av grunnane er at dansk, som har hals-r, tidlegare var teaterspråk i byen. Dessutan har bergensk finspråk (med hals-r) i periodar hatt høg status. Uttalevanskar Born som lærer å snakka, får lettare til å uttala skarre-r enn enn rulle-r. Det gjer at skarre-r-en lett spreier seg. Men i område med austnorsk «retrofleks» uttale av rn, rt, rs o.l. er borna truleg meir motstandsdyktige mot hals-r-en, for desse retroflekse lydane ligg framme på tunga. Somme meiner difor at skarre-r-en ikkje vil spreia seg stort lenger aust- og nordover. Les meir Det er skrive ei heil bok om r-lyden: Arne Torp: R – ei urokråke i språket (Samlaget 2007). Her er ein artikkel frå 2015 om spreiinga av skarre-r i Hordaland.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/atypisk-eller-utypisk/
|
Atypisk eller utypisk?
|
Hva er det motsatte av typisk – atypisk eller utypisk? Er det noen forskjell i betydning mellom disse to?
|
Atypisk er den tradisjonelle formen, men utypisk er også blitt vanlig, og kan gjerne brukes. Forleddet a- kommer fra gresk, og betyr det samme som forleddet u-. Det er bare i innlånte ord vi finner a-, f.eks. i fagord som atoksisk og atonal. Atypisk føyer seg inn i dette mønsteret. Forleddet u- er produktivt i norsk. Det vil si at vi spontant kan lage nye ord med u- som blir forstått uten videre. Utypisk er lagd på denne måten, og må regnes som helt kurant i norsk. Vi har flere slike par der det ene ordet har a- og det andre har u-, av og til med ulike betydningsnyanser: anormal – unormal amoralsk – umoralsk ahistorisk – uhistorisk asosial – usosial Når det gjelder atypisk og utypisk, ser det ikke ut til å være noen systematisk betydningsforskjell. Atypisk er den tradisjonelle formen, og står fortsatt sterkt, men data fra Nasjonalbibliotekets samlinger viser at utypisk blir stadig mer brukt: Figuren viser først og fremst utviklinga i bokheimen. Søk i aviskilder viser at atypisk der ble tatt igjen av utypisk allerede i 2006. Forfatterne og forlagene har altså vært litt mer tilbakeholdne. På den andre sida er det vanskelig å finne noe utypisk i avisene før 1976.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/friskt-norsk-kunstnerisk-innslag/
|
Friskt norsk kunstnerisk innslag
|
Er det tillatt å bruke -t i adjektiv som dansk, svensk, norsk og tysk foran et intetkjønnsord?
|
Nei, nasjonalitetsadjektiv får ingen -t når de står til intetkjønnsord. Det samme gjelder noen andre enstavelsesadjektiv på -sk og flerleddede adjektiv med -(i)sk. Nasjonalitetsadjektivene skiller seg altså fra de «vanlige» adjektivene på -sk. Vi kan se litt nærmere på hovedmønsteret først. Hovedregel: intetkjønn med -t (-skt) De fleste enstavelsesord på -sk har vanlig bøyning, med -t i intetkjønn: barskt, beiskt, bryskt, dorskt, falskt, ferskt, friskt, morskt o.a. Det heter altså: et ferskt spor, et barskt svar, et friskt initiativ, men et dansk sildebord og et norsk fjell. Vi får kombinasjoner som et barskt norsk klima. Unntak: intetkjønn uten -t (-sk) Her har vi tre grupper med adjektiv: 1 nasjonalitetsadjektivene 2 flerleddede adjektiv på -isk og -sk: nordisk, barbarisk; grotesk, hedensk, himmelsk, kjettersk, krigersk 3 enstavelsesadjektiv som klart er avledet av substantiver eller verb: bondsk, glemsk, hatsk, løpsk, skjelmsk, spotsk, sprelsk, trolsk I gruppe 3 er -sk eller -isk lagt til noe som gir relevant mening alene. For eksempel er glem- i glemsk mer meningsfylt enn mor- i morsk. Variasjon Bokmål og nynorsk har lenge hatt de samme reglene. I eldre nynorsk brukte man av og til -t, f.eks. i «norskt mål», på linje med «ferskt brød». Ved noen adjektiv har det vært mye vakling tidligere; for eksempel har falsk flagg og falsk navn vært vanlig, og lumsk angrep var i gamle dager vel så vanlig som lumskt.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/punktum-etter-utropstegn/
|
Punktum etter utropstegn?
|
Kan man sette punktum etter utropstegn?
|
Kort sagt: Nei! Utropstegn og punktum er alternativer til hverandre. To unntak: En tittel med utropstegn plassert til slutt i en setning kan ha punktum etter seg, slik: Han hadde lest boka Ikke bry deg!. Dette er et nesten ikke-eksisterende unntak som lett kan unngås. Hvis det kommer et hermetegn etter utropstegnet, kan det stå punktum etter hermetegnet: Han ropte «fy!».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-horing-eller-pa-horing-hva-med-hort/
|
Til høring eller på høring? Hva med hørt?
|
Har dere vurdert uttrykkene legge på høring og sende på høring kontra legge ut til høring og sende til høring? At et spørsmål har vært på høring, skurrer i mine ører. Det skurrer enda mer når noen skriver at saken ble hørt.
|
Vi forstår godt at du foretrekker til høring. Bruk gjerne det. Det stemmer også bra grammatisk med uttrykk som til gjennomsyn og til slakting, uten sammenligning for øvrig. Da hearing i syttiåra ble oversatt til norsk og tatt i bruk av styresmaktene, dominerte uttrykksmåten til høring. Forbindelsen til det å høre var tydelig, det vil si at høring var en levende metafor. Men ordet tok snart til å leve sitt eget liv som såkalt sovende eller død metafor, for å si det litt paradoksalt – forbindelsen til opphavet ble svekket. Det åpnet for den mindre bestemte preposisjonen på. På høring ble den vanligste varianten rundt 1990. Enn bare hørt? Det er naturlig at denne uttrykksmåten har utviklet seg, med eller uten påvirkning fra engelsk. Men flere enn du reagerer og synes den er for lettvint, utydelig eller sjargongpreget. Selv om hørt ikke er helt uhørt i denne betydningen, er det mulig å reservere til høring for saker og dokumenter og hørt for personer og parter.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/photoshoot/
|
Photoshoot
|
Finnes det et norsk ord for photoshoot?
|
Fotoopptak og fotoøkt er gode alternativer. Fotoseanse er et lån fra fransk fra slutten av sekstiåra. Det blir fremdeles brukt, og det passer bedre i norsk rettskrivning enn photoshoot. Men aller best passer fotoopptak, fotoøkt og, når det er aktuelt, fotojakt. Det ser ut til at fotoshoot stod på trykk første gang i 1998 (se nb.no). Nedenfor er utviklingen i selve forholdet mellom synonymene i et aviskorpus ved nb.no (søk i november 2019). Fotoøkta var ikke til stede i kildetilfanget da bildet ble tatt, men fosser fram på Internett.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kasse-og-eske/
|
Kasse og eske
|
Vi diskuterer forskjellen på en kasse og en eske. Vi er enige om at en kasse er større enn en eske, men når går en eske over til å bli en kasse? Eller er forskjellen den at en eske har lokk?
|
Ifølge Bokmålsordboka betyr eske eller øskje ‘ kasse, kartong, beholder’. Kasse har en rekke ulike betydninger, men i den betydningen dere spør om, forklares det som ‘(oftest firkantet) beholder av varierende størrelse’. Det går ikke noe absolutt skille mellom kasser og esker i allmennspråket. Det er likevel forskjell på typiske esker og typiske kasser på ulike områder. Ordene kan dessuten ha ulike fagspråklige definisjoner som vi ikke kjenner til. Størrelse, materiale og fasong Som dere er inne på, er kasser ofte større enn esker. Og selv om eske etymologisk er ‘beholder av (treet) ask’, er ei typisk kasse i dag gjerne av mer solid materiale enn ei typisk eske, jamfør at det heter skoeske (papp), men sigarkasse (tre). (Riktignok er det mulig å hevde at ei sigarkasse er ei slags treeske, jamfør Ordbog over det danske Sprog.) Skoeske og sigarkasse har begge lokk, så lokket er ikke avgjørende. Men det stemmer nok at esker oftere enn kasser har lokk. Esker har dessuten oftere andre fasonger enn firkantet, jf. f.eks. hatteeske. Etymologi og innlån Ei eske er som nevnt opprinnelig en beholder av ask, mens kasse via omveier kommer fra latin capsa ‘ boks, beholder’ (særlig for bøker). Men etymologien har ikke det siste ordet når dagens betydning skal bestemmes, tvert om. Både kasser, esker og ordene for disse tingene er fylt med nytt innhold gjennom århundrene. Akkurat hvilke sammensetninger som har fått -kasse som andreledd i motsetning til -eske, henger også sammen med import av varer, beholdere og tilhørende ord for beholdere gjennom tidene. Det har dessuten vært regionale og dialektale forskjeller på dette området i Norden. Flere kilder I Den Danske Ordbok står ordene forklart slik: æske mindre, som regel kasseformet beholder med låg, lavet af fx pap, træ eller metal og beregnet til at opbevare ting i kasse beholder af fx træ eller pap som typisk har en plan, rektangulær bund, lodrette sider og evt. låg, og som bruges til transport eller opbevaring På side 27–30 i Mål og Mæle 4/1995 finner dere en grundig utgreiing om disse og andre beholderbetegnelser i dansk. Merk at skillene mellom kasse og eske ikke nødvendigvis er de samme i norsk, siden de språklige og kulturelle omgivelsene er annerledes. Særnorske betydninger kan finnes f.eks. under ask og øskje i Norsk Ordbok. Vil dere se nærmere på sammensetningene, kan dere søke slik i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka: %øskje %kasse
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kyrkjer-skular-og-sjukehus-nynorsk-eller-bokmal-i-namnet/
|
Kyrkjer, skular og sjukehus: nynorsk eller bokmål i namnet?
|
Har kyrkjer, skular og sjukehus faste namn, eller skal ein omsetja namna til den målforma ein brukar elles i teksten? Døme: Oslo domkirke, Helgheim kyrkje, Nordbygda skule og Oslo universitetssykehus.
|
Skular (til og med vidaregåande) har berre éi namneform, som vi brukar på både nynorsk og bokmål. Kyrkjer og sjukehus har derimot namn på begge målformer. Dette heng saman med tilknytinga til staten. Forskrift om målbruk i offentleg teneste (§ 4) seier at dersom det ikkje høver med den same namneforma på bokmål og nynorsk, skal namnet på eit statsorgan ha ei bokmålsform og ei nynorskform. Sjukehus Sjukehusa er no statlege og skal følgja språklova. Kvart sjukehus har dermed to namn: eitt på nynorsk og eitt på bokmål. På nynorsk har alle sjukehusa namn med forma sjukehus. På bokmål kan ein velja mellom sjukehus og sykehus i fastsetjinga av namnet. Når sjukehuset har valt ein variant, bør andre halda seg til den når dei skriv bokmål. Kyrkjer Med kyrkjene er det ikkje like opplagt, men konklusjonen er den same: Kvar kyrkje har eit bokmålsnamn (kirke) og eit nynorsknamn (kyrkje). Den statskyrkja vi hadde fram til 1.1.2017, var ikkje fullt ut statleg. Presteskapet, bispedømma og Kyrkjerådet var statlege, medan kyrkjebygningane var åtte av kvar einskild sokn. Likevel meinte Språkrådet at kyrkjebygningane var så nær knytte til den statlege forvaltninga at namn på kyrkjer burde følgja mållova, såleis at éi og same kyrkje burde heita Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk. Frå 2017 er ingen del av Kyrkja lenger statleg, men det er framleis soknene som eig kyrkjebygningane. Når Den norske kyrkja er vorten eit eige rettssubjekt utanfor staten, gjeld ikkje lenger språklova (før: mållova), men Kyrkja har signalisert at ho framleis tek sikte på å følgja mållova/språklova i verksemda si. Difor rår Språkrådet til å gjera som før, nemleg å skriva t.d. Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk. Det same gjeld Oslo domkirke / Oslo domkyrkje, Mariakirken/Mariakyrkja, Helgheim kirke / Helgheim kyrkje og så bortetter, og vi kan ta med menighet/kyrkjelyd i det same systemet. Skular Dei fleste grunnskulane er kommunale, nokre få er private. Dei fleste grunnskulane får såleis namn av kommunen. Namneforma til skulen følgjer opplæringsmålforma, som kommunen har vedteke. Ein kan rekna med at grunnskular med nynorsk opplæringsmål i Vestland fylke har forma skule, men det finst unntak. I Rogaland, Agder, Telemark, Buskerud, Oppland og i Møre og Romsdal varierer det. I Trøndelag har grunnskular forma skole. Dei vidaregåande skulane er som regel fylkeskommunale. Somme skular med namn på nynorsk har forma skule, andre har skole. Begge nynorskformene kan finnast i eitt og same fylket. Den forma som ein skule har valt å bruka i namnet, bør brukast i nynorske tekstar som nemner denne skulen. Namn på grunnskular og vidaregåande skular bør ein altså skriva slik skulane gjer sjølve, same kva målform teksten har. Statlege høgskular og universitet har anten namn som er sams for målformene, eller to namneformer.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjaert-barn-har-mange-navn/
|
Kjært barn har mange navn
|
Jeg synes det er mest naturlig å si «et kjært barn har mange navn», og jeg ser at det brukes en del på nettet. Kan jeg bruke det?
|
Ordtak skal helst brukes i sin faste form, og den desidert vanligste formen av dette ordtaket er «Kjært barn har mange navn». Det kan likevel ikke kalles feil å sette «et» foran hvis det måtte passe i sammenhengen. Ordtaket står i samlingen Almindelige danske Ordsproge av Peder Syv (1682), slik: Kiert barn gives mange navne. Vi ser at det må ha vært variasjon før i tida også.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/og-sa-eller-ogsa/
|
Og så eller også?
|
Vi diskuterer forskjellen på «og så» og «også». Når skal dette skrives i ett ord, og når i to?
|
Også har trykk på første stavelse og betyr ‘i tillegg’. Og så har oftest trykk på andre stavelse og betyr ‘og deretter’. Etter og så følger et verb i presens eller preteritum («og så sa jeg …»). Etter også skal det ikke stå noe verb (men det kan stå et verb foran: «jeg sa også …»). Utdypning Også er et selvstendig ord med egen oppføring i ordbøkene. Det betyr ‘i tillegg’, ‘til og med’. Uttalen er normalt / åss å/, med trykk på første stavelse (altså og). Eksempler på bruk,med understreking av det ordet også henger sammen med: Også du, min sønn Brutus. Nå har vi også vært i Syden. Nei, kommer du også? Det var da også et slags svar! Spesiell bruk av ordet (eller også): Nå får du enten komme eller også være uten mat. Og så er bare to ord som kommer etter hverandre og betyr det samme som ‘og deretter’, som i dette eksempelet: Vi dro først på kino, og så dro vi på fisketur. Trykket ligger her klart på så: /å så /. Det følger ofte en hel setning med subjekt og verbal etter. Setningen kan også være underforstått: Vi dro først på kino og så [dro vi på] fisketur. Det er ikke alltid opplagt at trykket ligger på så (hvis man uttaler det fort), men selv om man sier /åsså/, er det riktig å skrive det i to ord: Vi dro først på kino – og så dro vi på fisketur. Jeg er blitt bedre til å gå på ski etter at jeg flyttet til Oslo – og så er jeg blitt litt av en festløve. I det siste tilfellet er betydningen nærmest ‘i tillegg’, så vi skulle kanskje vente også, men når ordene innleder en setning og kan skiftes ut med «og dessuten» eller «for øvrig», er det alltid «og + så» vi har med å gjøre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-lage-verb-av-substantiv/
|
Å lage verb av substantiv?
|
Vi har tallause substantiv som vert omgjorde til verb: ein fest – å feste (delta i festleg lag), ein bil – å bile, eit tak – å take (at bilen tippar rundt og hamnar på taket). Kva meiner Språkrådet om slike nyord?
|
Språkrådet har ingen innvendingar mot denne måten å lage nyord på, så sant det nye ordet verkeleg trengst, og det ikkje verkar forvirrande eller kjem i staden for eit anna godt ord eller uttrykk. Nokre ord, som å take i den nye tydinga, kan ein rett nok ikkje vente at folk forstår utan vidare. Vi har alltid laga verb med denominative avleiingar, som det heiter. Fenomenet er eldre i språket vårt enn namnet norsk er. Særleg mange av verba som vert bøygde med -a i fortid (-a eller -et i bokmål), kjem av substantiv. Sjå utklipp frå Olav Beito Nynorsk grammatikk (1986):
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/workshop/
|
Workshop
|
Hvordan bøyes workshop? Og hva kan det hete på norsk?
|
På norsk bøyes ordet slik: (en) workshop – (denne) workshopen – (flere) workshoper – (alle) workshopene (ein) workshop – (denne) workshopen – (fleire) workshopar – (alle) workshopane Avløserord er bl.a. arbeidsmøte, arbeidsseminar, arbeidsøkt, arbeidsgruppe. Men det viktigste avløserordet er kanskje den direkte oversettelsen verksted (nynorsk verkstad). Det fungerer uten videre i sammensetninger (jf. viseverksted, idéverksted). Det litt lange og pleonastiske arbeidsverksted har faktisk slått bra an. Det er litt ulogisk, for er det noe man gjør på mer konkrete verksteder, er det jo å arbeide, så det skulle ikke være nødvendig å presisere det. Men det hindrer i det minste forveksling.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/multitasking-pa-norsk/
|
Multitasking på norsk
|
Finst det eit godt norsk ord for multitasking, altså at ein gjer fleire ting i same slengen? Samslenging?
|
Orda multitaskar og multitasking er nokså innarbeidde hos dei fleste no. Fleiroppgåvekøyring (fleroppgavekjøring) er vanleg på norsk om det at to eller fleire oppgåver blir utførte samtidig på ein datamaskin. Det islandske ordet er forresten fjölverkavinnsla (‘mangverksarbeid’). Fleiroppgåvekøyring høver ikkje som nemning for menneskeleg multitasking. Ein person som driv med slikt, kan kallast multitaskar eller med eit forslag frå publikum: parallellpuslar. Vi har frå før ordet mangsyslar, men det blir gjerne brukt i vidare tyding, altså ikkje om det å gjera fleire ting heilt samtidig. Ein som gjer fleire ting i same slengen, kunne saktens kallast ein samslengjar (samslenger), men vi trur nok ikkje at eit slikt ord vil bli teke i bruk. Kom gjerne med andre framlegg.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-har-bygd-deres-sin-egen/
|
DE har bygd DERES/SIN egen...?
|
Hva heter det? a) DE har bygd DERES egen båt. b) DE har bygd SIN egen båt. Og hva skjer hvis vi legger til i hagen sin/deres?
|
Svaret er at DE har bygd SIN egen båt. Med utvidelsen: I hagen (sin) har de bygd sin egen båt. De har bygd sin egen båt i hagen (sin). (Det er naturlig å sløyfe sin etter hagen, siden det nesten er selvsagt at det ikke er i noen andres hage de har bygd båten.) Utsagnet «De har bygd deres egen båt» gir knapt mening. Det kan til nød bety at «de» har bygd en båt for noen helt andre, altså for «dere» eller «de/dem», akkurat som i utsagnet « Vi har bygd deres (egen) båt». Men poenget er jo at de har bygd en båt for seg, altså sin båt. Her skiller norsk grammatikk seg fra dansk (deres egen) og engelsk (their own). Vi kan ta for oss hele pronomenrekka på bokmål og nynorsk. Bokmål Entall 1. person: Jeg har bygd MIN egen båt. 2. person: Du har bygd DIN egen båt. 3. person: Han/hun har bygd SIN egen båt. Flertall 1. person: Vi har bygd VÅR egen båt. 2. person: Dere har bygd DERES egen båt. 3. person: De har bygd SIN egen båt. Nynorsk Eintal 1. person: Eg har bygt MIN eigen båt. 2. person: Du har bygt DIN eigen båt. 3. person: Han/ho har bygt SIN eigen båt. Fleirtal 1. person: Vi har bygt VÅR eigen båt. 2. person: De har bygt DYKKAR eigen båt. 3. person: Dei har bygt SIN eigen båt. (Bygt kan òg heite bygd; det er valfrie former. Like eins kan de heite dokker, og då blir dykkar til dokkar ovanfor.)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sidelengs-eller-sideveis/
|
Sidelengs eller sideveis?
|
Er det riktig å skrive sideveis på norsk?
|
Grovt sett er sidelengs det norske ordet for sideways. Vi har alltid hatt ordet sideveis på norsk, men vi har før bare brukt det i noen helt spesielle sammenhenger. Sidelengs passer best der det som beveger seg, har en «side» som er vendt i bevegelsesretningen, eller der en bevegelse følger en linje til «siden». Hvis det handler helt generelt om bevegelsesmulighet eller utbredelse i horisontalplanet (i bredden), kan det være fristende og til og med rimelig å ty til sideveis. Uansett: Den veldige økningen i bruken av sideveis fra 1960-årene av skyldes hovedsakelig påvirkning fra engelsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/befolkning-pa-nynorsk/
|
Befolkning på nynorsk
|
Kva heiter befolkning og befolkningseksplosjon på nynorsk?
|
Du kan velje mellom befolkning og folkesetnad. Du kan ev. nytta befolkning berre der ikkje noko anna fungerer. Eksplosjon kan brukast som på bokmål, men vurder gjerne andre ord. I litt tekniske samanhengar er det ofte best å velja befolkning eller folkesetnad, til dømes endringar i befolkninga/folkesetnaden. I andre samanhengar kan det ofte vere vel så bra å bruke berre folk eller folket, til dømes: motstand i befolkningen: motstand blant folk (på staden). Men ikkje bruk det ukritisk, for då kan tydinga lett bli ei heilt anna. Bruk gjerne meir spesifikke ord der det høver. Her er nokre døme på nyansering frå Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord: verdens befolkning menneska på jorda fengselsbefolkningen fangane, dei innsette kystbefolkningen kystbuarane, strandbuarane landbruksbefolkningen bøndene, gardbrukarane, dei som lever av jorda lokalbefolkningen folket på staden, bygdefolket, byfolket sivilbefolkningen dei sivile, sivilfolket Samansetningar Om du ikkje vel befolkning, finst det fleire alternativ til befolkningseksplosjon, som brå/sterk/eksplosiv folkeauke eller folkesetnadseksplosjon. Til slutt eit utval andre samansetningar med alternativ (frå Med andre ord): befolkningskonsentrasjon tett folkesetnad/busetnad; tettbyde område, tettstader befolkningskontroll kontroll av folketilveksten, fødselsregulering, (ofte:) familieplanlegging befolkningsmengde folkemengd, folketal befolkningspress folkevekstpress befolkningsproblem folkesetnadsproblem, overfolkingsproblem befolkningsprognose folketalsprognose befolkningssammensetning folkesetnadsmønster (ofte: aldersfordeling) befolkningstetthet folketettleik; landet har stor befolkningstetthet er tettfolka, er tett folkesett, har tett busetnad befolkningsunderlag folketalet (som trengst) befolkningsutvikling endring i folkesetnaden Merk særleg: befolkningsvekst folkeauke, folketilvekst befolkningsøkning folkeauke
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-ett-eller-annet/
|
Et/ett eller annet
|
Heter det «et eller annet» eller «ett eller annet»?
|
Begge deler må godtas som korrekt. Generelt bruker vi ett når uttalen er med trykk, og et når ordet er trykklett, men i dette uttrykket er det ikke lett å bestemme hvilken variant vi har å gjøre med. Velg gjerne det korteste og minst markerte hvis du ikke er ute etter å framheve ordet. Den samme regelen gjelder en og én. Én svarer til ett. Vi får: et eller annet / ett eller annet en eller annen / én eller annen På nynorsk er de trykksterke formene éin og eitt. Vi får: eit eller anna / eitt eller anna ein eller annan / éin eller annan
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ba-ga-sto-dro-eller-bad-gav-stod-drog/
|
Ba, ga, sto, dro eller bad, gav, stod, drog?
|
Hvorfor har vi alle disse fortidsformene av be, gi, stå og dra? Og hva er best å bruke?
|
Det er helt valgfrie former, og du må selv velge mellom dem. De lange formene er eldst og mest samnordiske. De korte formene bunner i et lydretthetsideal (ortofoni) som aldri har blitt enerådende i rettskrivningen. Rettskrivningshistorien Det har vært mye fram og tilbake med dette. I 1917-rettskrivningen var bad, stod, drog og gav eneformer på bokmål. I 1938 ble ba, sto, dro og ga jamstilt, men i 1959 kom disse formene i klammer og ble såkalte sideformer. Først i 2005 (da sideformsystemet ble avskaffet) ble det helt valgfritt igjen. Det var så mye variasjon i norske tekster at det virket umulig å utelukke den ene varianten. Sammenhenger i og mellom språk Før hørte man nok oftere /drog/ og /gav/ i talemålet, særlig i en del dialekter, men i dag er det vanlig å regne den siste konsonanten som stum (jamfør ord som vid og haug). Utlydskonsonanten i bad, drog, gav og stod er der først og fremst på grunn av selve skrifttradisjonen og dernest av etymologiske grunner – for å vise sammenhengen med beslektede ord som bedende, dragning, giver, stand osv. I dansk og svensk holder de på formene med konsonant til slutt, det samme gjelder nynorsk. Råd Språkrådet kan ikke velge mellom valgfrie former for deg. Vi kan bare gi deg grunnlag for å velge selv. Hvis du legger mest vekt på lydretthet/ortofoni (det at skriften skal svare nøyaktig til uttalen), er det naturlig å velge kortformene. Lydretthet er et ideal som ikke kan gjennomføres fullt ut. Du kan for eksempel ikke skrive naturli og kårtfårmene for naturlig og kortformene. Men du kan velge lydrette varianter der rettskrivningen tillater det. Hvis du er opptatt av sammenhenger i språket og sammenhenger mellom språk (her: de nordiske), kan det være naturlig å velge de lange formene. Du kan uansett uttale dem i samsvar med talemålet. Eksempel: Man skriver bad og sier /ba/ slik man skriver tida og sier /tia/.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/billige-og-dyre-priser-og-a-koste-dyrt/
|
Billige og dyre priser og å koste dyrt
|
Jeg leser stadig om «billige priser» og «å betale dyrt». Kan dette være riktige uttrykksmåter?
|
Det normale og nøytrale i dag er i utgangspunktet lave og høye priser og å koste mye. Det er først og fremst selve varene, ikke prisene, som er billige eller dyre. Men uttrykksmåtene billig pris og betale dyrt er ikke så gale som man kanskje skulle tro. Andre varianter kan være mer tvilsomme. Billig pris/penge, rimelig pris, lav pris Før i tida brukte man gjerne ordet billig i stedet for rimelig. Og priser kan heldigvis være rimelige. «Billige priser» har således fulgt oss fra gamle dager og kan ikke stemples som feil. Problemet er at billig oftest ikke blir forstått som rimelig, men som ‘med lav pris’, og da skurrer det for mange. Fremdeles kan man forresten få noe for «en billig penge »; det er et fast uttrykk som må godtas uten videre. Vi har også «rimelig penge»; det er nok en nyere vri, men gal er den ikke. Billig pris og i alle fall billig penge er altså greit til sitt bruk, men i nøytral sakprosa i dag heter det helst rimelig eller lav pris. Dyr og høy Uttrykket dyr pris er også nokså gammelt, men det har ikke vært vanlig. Dyr penge er en nyere sammenblanding. Koste dyrt finner vi allerede hos Ludvig Holberg, men så blir det helt borte før det kommer tilbake etter år 1900 med grunnlag i engelsk (cost dear). De eldste og vanligste kombinasjonene er betale dyrt og betale en høy pris. Disse uttrykkene, særlig betale dyrt, brukes helst i overført betydning. Om pengebeløp heter det nå høy pris i nøytralt språk. Råd Bruk gjerne tradisjonelle formuleringer som å få noe for en billig penge, eller å betale dyrt for noe, men er du i tvil når du skal omtale priser, så hold deg til høy og lav. Bruk helst ikke metonymien høy prislapp, som mange har tatt i bruk. Det er ikke stort mer logisk enn stor eller lang prislapp!
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-geiranger-og-lignende-navn/
|
Uttalen av Geiranger og lignende navn
|
Hva er regelen for uttale av navn som begynner på Gei -, som Geilo og Geiranger?
|
Tradisjonelt uttales slike navn med j-lyd, akkurat som navn på Gy- og Gi-. Vi kan kalle det hovedregelen. Men noen navn har med tida fått bokstavrett uttale (skriftuttale). Alle uttaler fremdeles Geilo /jeilo/ i samsvar med tradisjonen og vanlige uttaleregler, men det har blitt så vanlig å uttale Geiranger med hard g- at NRK har endret uttalerådet sitt fra /jeiranger/ til /geiranger/. Den gamle lokale varianten hadde j-lyd: /jårånjen/. Den hadde trykk på første stavelse og tonem 2 i /jårang-/. (Trykk på -ang- skal også ha forekommet.) Den tidligere anbefalte uttalen /jeiranger/ har den samme tonegangen som /jårången/, i likhet med de fleste anger-navn, som Orkanger og Flatanger. Skriftuttalevarianten /geiranger/ hører man ofte med tonem 1 i /geirang-/ og av og til med trykk på /-ang-/ (som i Hardanger og Stavanger), men heller ikke NRK anbefaler disse uttalevariantene. Norsk talemål er ikke normert. Du velger selv om du skal gjøre som NRK-medarbeiderne og bruke den nyere skriftuttalen med hard g (som begynner å bli ganske gammel lokalt også), eller om du skal holde deg til den uttalen av Gei- som er mest i tråd med det norske språksystemet ellers, altså Gei- med j-lyd, som i Geilo. Det har også kulturhistorisk verdi at noen holder den gamle lokale uttalen med /jår-/ i hevd. Nedenfor byr vi på mer lesestoff for spesielt interesserte. Oluf Rygh i verket Norske Gaardnavne: Alf Hellevik i boka God norsk i skrift og tale (1956): Bjarne Berulfsen i boka Ordet går videre (1969):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brukbarhet-brukbarheit-og-usability/
|
Brukbarhet, brukbarheit og usability
|
Kan ein omsetje det engelske usability (i dømes usability testing) til brukbarheit på nynorsk? Usability testing går ut på å finne ut kor brukande til dømes grensesnittet på nettsider er.
|
Endå brukbarheit ikkje står i Nynorskordboka, kan det brukast på nynorsk når det ikkje høver med adjektiv som brukande og brukarvenleg. I visse samanhengar er ordet brukarvenleg eller brukarvenlegheit. Usability testing blir gjerne omsett med brukartesting. På nynorsk brukar ein som kjent sjeldnare abstrakte substantiv enn i bokmål, og særleg når substantivet endar på -heit eller - else. For adjektivet brukbar har ein dessutan nytta å vera brukande, brukeleg e.l. I staden for å skrive om t.d. abstrakte substantivs brukbarheit skriv ein såleis heller om kor brukande dei er eller kor mykje gagn det er i dei – eller beint fram om dei duger. Brukarvenleg Eit nærsynonym for brukbarhet på bokmål er brukervennlighet. Brukarvenlegheit kan òg nyttast på nynorsk når ein ikkje kan greie seg med adjektivet brukarvenleg (jf. termbasen Snorre). Men det finst òg noko som heiter brukervennlighetstesting (dansk brugervenlighedsafprøvning, svensk användbarhetstestning), som skal vera det same som usability testing. Det er ikkje så brukarvenleg at det gjer noko. På Wikipedia ser det ut til at brukartesting ofte kan brukast i staden. Statistisk sentralbyrå nemner òg funksjonalitetstest.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/barke-sammen-eller-brake-sammen/
|
Barke sammen eller brake sammen?
|
Heter det barke sammen eller brake sammen?
|
«Barke sammen» eller gjerne «barke i hop» er helt riktig. Det kan også «barke helt galt av sted». Det ser du om du slår opp i f.eks. Bokmålsordboka under barke II. Ordet er lite brukt i denne betydningen ellers, og det kan forklare at mange nå bytter det ut med et mer kjent ord. Vi vil tilrå b arke, men vi kan ikke avvise brakinga helt, siden den gir mening i og for seg. Et annet ord er barke I, se den samme ordboka.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bar-om-sotsaker/
|
Bar (om søtsaker)
|
Vi skal registrere en varefortegnelse som opprinnelig er skrevet på engelsk, og har problemer med noen uttrykk som inneholder det engelske ordet bar. Hvordan bør vi oversette dette ordet i betegnelsene nedenfor? nutritional candy bars vegetable based ready to eat bar granola based ready to eat food bars
|
Stang (nynorsk stong) er et godt norsk ord for bar i sammenhenger som dette. Det er også det som tradisjonelt har vært brukt i forbindelse med sjokolade, kaker o.l., ved siden av pinne, kubbe og rull. I Online Etymology Dictionary står det om bar: «Of soap, by 1833; of candy, by 1906 (the process itself dates to the 1840s).» Vi greide oss lenge uten et engelskbasert samlebegrep for avlange søtsaker. Men i det siste har vi fått en mengde nye «barer» av ulike slag i norske dagligvarebutikker. Det er likevel ikke sikkert at det trengs ett enkelt ord som svarer til bar. Før var en «bar» med sjokolade bare «en sjokolade», og et såpestykke var et såpestykke. Barcode er fremdeles strekkode, om vi ser bort fra de omstridte bygningene med samme navn. Mer om bar og barre Bar i den nye betydningen passer på en måte godt med det norske bar (som i granbar), men det er ingen historisk sammenheng her, og kjønnet er feil, for det heter jo et bar. Etymologisk henger bar derimot sammen med barre, av mellomlatin barra ‘stang, tverrtre’. Det er den samme stanga som ligger til grunn for bar i betydningen ‘skjenkested’. (Det har vel alltid vært bruk for en sperre mellom kunden og drikkevarene.) Senere har vi fått sammensetninger som hamburgerbar og salatbar, som vi får håpe er entydige fremdeles. Det ovennevnte barra har for øvrig blitt til (en) barre i gullbarre og sølvbarre. Barre kunne ha passet godt om de avlange stykkene med sjokolade og annet godt, men det er nok for sent å få det innarbeidet i denne betydningen.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/istedenfor-eller-i-stedet-for/
|
Isteden(for) eller i stedet (for)?
|
Hva er forskjellen mellom disse variantene?
|
Vi deler spørsmålet i tre nedenfor. Stedet eller steden? Du kan velge fritt mellom disse variantene: i stedet (to ord) isteden (ett ord) De betyr akkurat det samme. Det samme gjelder disse variantene: i stedet for (tre ord) istedenfor (ett ord) Ett eller tre ord? Velger du -t, må du skrive det som et preposisjonsuttrykk i tre ord. Grunnen er at stedet er en ordform som står på egne bein, jamfør et sted – stedet. (Steden er på sin side en forelda hankjønnsform som ikke lenger kan stå aleine.) I stedet (for) skrives altså oppdelt på samme måten som for eksempel i senga (til). På nynorsk er ein stad – staden et vanlig hankjønnsord. Derfor heter det bare i staden (for). Vi finner et liknende forhold mellom synonyma om lag og omtrent: Lag er et ord, trent er det ikke; derfor må trent settes sammen med om. Hvor skal det være for? Det er bare variantene med for som brukes før et substantiv: Jeg reiser til Oslo istedenfor (eller i stedet for) (til) Bergen. Dette er derimot valgfritt: (Vanlig:) Jeg skulle til Bergen, men reiste til Oslo isteden (eller i stedet). (Mindre vanlig:) Jeg skulle til Bergen, men reiste til Oslo istedenfor (eller i stedet for).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-stro-sand-pa-noe/
|
Å strø sand på noe
|
Sandpåstrøing er vel å godkjenne eller bestemme noe som egentlig er avgjort av noen andre på forhånd. Men hva kommer det av?
|
Forklaringen er nok at sand tidligere ble brukt i stedet for trekkpapir til å tørke blekk med. Uttrykket har vært brukt i norsk og dansk-norsk i over 150 år om formelt å vedta noe som i realiteten alt er avgjort av noen andre. Dansk vri Legg merke til at danskene bruker det litt annerledes: overført bringe en (ubehagelig) sag til afslutning eller ud af verden; undlade at gøre mere ved det (Den Danske Ordbog) Her er hele forklaringen på det, for spesielt interesserte (fra Ordbog over det danske Sprog): slaa ell. strø sand paa noget, (vistnok egentlig med hensyn til skrivelse og lignende, der afsluttes, gøres færdig, ekspederes (se betydning 1.1 slutn.); muligvis ogsaa (med tilknytning) til forestillingen om sandstrøning (paa gulv, grav) som afslutning paa rengørings-, ordningsarbejde eller om sandets anvendelse ved begravelse (jordpaakastelse)) gøre færdig; bringe til ende; afslutte; nu især med hensyn til noget uheldigt, ubehageligt og lignende: bringe ud af verden; bringe i glemme; (søge at) glemme. [...] Som man ser, kan munnhellet ha blitt koblet til forestillinger om andre skikker (som «sandpåkastelse» på graver). Men i den grad det handler om avgjørelser (som i norsk), er «blekkhypotesen» mest nærliggende, se for eksempel dette utdraget fra Ibsens Peer Gynt (1867): Allerede i 1774 skrev Ludvig Holberg om å slå sand på papiret.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mugg-og-skimmel-hva-er-forskjellen/
|
Mugg og skimmel – hva er forskjellen?
|
Jeg blir ikke klok på om roquefort er en blåskimmelost eller en blåmuggost? Hva er egentlig skimmel? Jeg har aldri hørt noen bruke det ordet muntlig.
|
Skimmel er grovt sett det samme som det vi vanligvis kaller mugg eller mygl på norsk. Mugg er et gammelt hjemlig ord, mens skimmel i denne betydningen trolig kommer fra lavtysk. (Om andre betydninger: Se siste bolk nedenfor.) Både på norsk og dansk brukes begge ordene, men på dansk står skimmel sterkere. På norsk brukes nok skimmel en del som ordsminke i kommersiell sammenheng. Etter år 2000 har vi sett en eksplosjonsartet økning i bruken av ordet skimmelost for muggost. Saklig sett er det ingen grunn til å bruke skimmel der mugg er dekkende. Skimmel i ordboka Ordet skimmel brukes særlig om ymse former for soppbelegg på planter, jamfør Norsk landbruksordbok: I den samme ordboka står det at dansk skimmelost og skimmelsvamp svarer til norsk muggost og muggsopp (svensk mögelost og mögelsvamp). Mugg og skimmel er altså overlappende samlebetegnelser for sopper som vokser som belegg (hy) på matvarer, treverk o.a. Mer om mugg fra Norsk landbruksordbok Dansk mellom tysk og norsk/islandsk/svensk Som det går fram av disse klippene, er dansk i en mellomstilling mellom tysk på den ene siden og islandsk, svensk og norsk (særlig nynorsk) på den andre: Tysk Dansk Islandsk Svensk En delvis annen skimmel Mange kjenner sikker ordet skimmel brukt om en skimlete hest. Vi har flere gamle norske ord på skim- som viser til det å skinne og å glimte, f.eks. å skimle. Norsk ordbok knytter skimlut (skimlete) til dette norske verbet (se skimla). Det samme gjør Alf Torp i Nynorsk etymologisk ordbok (1919), mens han knytter skimmel til mellomnedertysk. Langt tilbake er nok alt dette runnet av samme rot (sammen med verbet å skinne).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/om-bord-eller-ombord-og-ombordstiging/
|
Om bord eller ombord – og ombordstiging?
|
Det må vel heite ombord i eitt ord når det heiter ombordstiging, omsider, omtrent osv.?
|
Nei. Det faste preposisjonsuttrykket om bord skal skrivast i to ord, nett som motstykket på land. Det heiter òg til sjøs, ikkje * tilsjøs. Det er ingen uttaleskilnad mellom om bord og *ombord. Dette er ikkje samansette substantiv (verkelege samansetjingar) – som ombordstiging og pålandsvind er. Det er snakk om preposisjonsuttrykk som fungerer adverbielt, og som har trykk på det andre ordet. Allereie i Aars og Hofgaards Norske retskrivnings-regler med alfabetiske ordlister frå 1907 er sjølve prinsippet formulert på s. 26 f.: § 34. Virkelige sammensætninger skrives i ett ord. [...] § 35. I mange tilfælde kan det være vanskelig at avgjøre om man har en sammensætning til et nyt ord, eller en forbindelse av to eller flere ord. Naar andet led føles som et selvstændig ord, bør det ogsaa skrives saa; i det hele bør man undgaa unødig sammenskrivning. Særlig mærkes at en præposition med styrelse ikke maa betragtes som en sammensætning; der er ikke noget ord som heter ifred, tilhvile, tilgode o. l. [vår utheving] Somme skriv til oss og hevdar at det å skriva om bord er ein særskrivingsfeil, men det er ei mistyding. Særskrivingsfeil er å dele verkelege samansetjingar. To ord I setningane Ho likar seg om bord Ho likar seg i bil er om bord og i bil preposisjonsfrasar med to sjølvstendige ord: preposisjon + substantiv. Dei fungerer til saman som eit adverb. Bord er eit kjent og sjølvstendig ord som mellom anna betyr ‘skipsside’. Her er dei tre mest relevante tydingane, frå Nynorskordboka: bord Når bord har preposisjonen om føre, er det to ord som står for seg. Nokre parallellar: om bord, på dekk, i bil ikkje: *ombord, *pådekk, *ibil Andre døme med bord er mann over bord gå frå borde (med ein gammal dativ-e som har overlevd i faste uttrykk) Om bord i eitt ord er ei «uekte samansetning». Ekte samansetning har vi derimot m.a. i dei to tilfella som er omtalte nedanfor. Samansette substantiv: i eitt Når heilskapen er eit substantiv, er det annleis. Då skal det skrivast i eitt: eit skipsbord – skipsbordet. Det er vanskeleg å finna slike samansetningar med preposisjon og bord, men vi kan ta preposisjonen om og eit anna substantiv som døme: eit omslag – omslaget. Merk uttaleskilnaden (i tone) mellom om bord og omslag. Lengre samansetningar med om bord er (i motsetnad til om bord sjølv) substantiv, t.d. ombordstiging. Dersom substantivdelen er «uforståeleg»: i eitt Preposisjon + noko som ikkje har sjølvstendig tyding i moderne norsk = samansetning. Døme: sider i omsider (som er i slekt med sist), trent i omtrent. Derimot: om lag i to ord, fordi lag er vel kjent og gjev meining åleine. Skiljet mellom meiningsgjevande og uforståelege ledd er rett nok ikkje heilt skarpt, men både om og bord gjev nokolunde meining i samanhengen. Kva med t.d. babord og styrbord? Alle ledda her gjev nok meining for dei innvigde, men her kjem fleire andre faktorar inn i biletet: Begge er både adverb og substantiv, og dei blir klårt uttalte som ord, med trykk på fyrste staving, nett som fribord og matbord. Tvitydig? Eller nyanse? Mange sender oss snedige motargument mot å skriva om bord i to ord, til dømes at «NN skreiv ei bok om bord» kan vera tvitydig. Men slike tvitydige formuleringar i skriftspråket kan vi leva med, jf. «NN skreiv ei bok om gangen» (nynorsk «gongen») eller «dei andre skreiv om kapp» – vi skriv ikkje «omgangen» eller «omkapp» for det. Vi skriv heller om. Andre peiker på ein mogleg nyanse mellom å gå om bord og å vera *ombord. Det blir òg for finurleg. Begge delar må skrivast i to ord. Hugs preposisjon etter Det heiter om bord i eller på, og ikkje t.d. * om bord båten.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brenne-opp-eller-brenne-ned/
|
Brenne opp eller brenne ned?
|
Eg høyrde nyleg Dagsrevyen melde at eit juletre brann ned, og i VG stod det ein dag at ein tysk turistbuss brann ned. Eg ville valt opp. Kva er regelen her?
|
Dei burde valt opp eller berre brann. Større ting som står fast og dessutan er lågare etter ein brann, kan brenne ned (jf. «ligg i oske», «brann til grunnen»). Bygningar er det mest typiske dømet. Dessutan seier ein tradisjonelt om bål at dei brenn ned. Mange ting som brenn ned, går samstundes opp i logar (flammar), så dei brenn for så vidt òg opp. Mindre ting brenn helst berre opp (særleg dersom dei forsvinn i brannen). Ting på hjul med metallskrog som korkje forsvinn heilt opp eller sig ned, er i ei gråsone. Særleg brenne ned verkar rart. Det er betre å skrive at bilen brann opp, sjølv om oppbrenninga ikkje er fullstendig. Det same gjeld juletreet du refererer til, om det då ikkje var på rot og det stod att ein stuv. I partisipp kan vi elles seie at ein bil eller buss er utbrunnen eller utbrend. Vi trur det kan vere ein aukande bruk av ned i norsk på grunn av engelsk, for burn down har større bruksområde i engelsk enn brenne ned har i norsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hverken-eller-verken/
|
Hverken eller verken?
|
Hva er riktigst av hverken og verken, og hvorfor brukes begge deler?
|
Variantene er nå likestilte. Hverken er like riktig som verken. Hverken var ute av rettskrivningen mellom 1959 og 2005, og da festet varianten verken seg. [Til de leserne som bare vil vite hva som er riktig: Svaret på det står ovenfor. Resten av teksten er for spesielt interesserte.] Hverken er den eldste formen, som vi har arvet fra skriftfellesskapet med dansk. Den ble erstattet helt av den lydrette formen verken i 1959, da også skrivemåtene valp, veps og virvle ble innført. I 1959 ble selve ordet verken tillatt også i nynorsk ved siden av korkje (og dessuten valp og veps ved siden av kvelp og kvefs). Skrivemåtene med h v- kunne ikke komme på tale i nynorsk. De lydrette formene med v- bød seg fram som fellesformer for både bokmål og nynorsk. Dette kan likne et steg på veien mot den svenske tilstanden, der den stumme h -en er fjernet i alle ord med eldre hv- (jf. de svenske spørreordene vem, vad, var). Men stort sett ble hv - (nynorsk kv-) bevart i de norske rettskrivningsendringene, både i spørreord og andre ord. (Merk forresten at hverken/verken ikke er et spørreord.) Det har vært en vedvarende diskusjon om verken og hverken siden 1959, og den uoffisielle formen hverken fortsatte å hevde seg i bruk. I 2005 ble h-en igjen tatt inn i bokmålsrettskrivningen. Formene er nå likestilte, så Språkrådet anbefaler ikke den ene framfor den andre.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mer-enn-jeg-meg-det-samme-som-jeg-meg/
|
Mer enn jeg/meg? Det samme som jeg/meg?
|
Jeg har tre spørsmål: 1) Heter det «Per tjener mer enn jeg» eller «mer enn meg»? 2) Heter det «Per tjener det samme som jeg» eller «det samme som meg». 3) Hva hvis vi bytter ut «jeg» med «de» ovenfor: Heter det «dem» der det eventuelt heter «meg»?
|
Før ble jeg regnet som riktigst etter sammenlikningsordene enn og som, men i dag er jeg (subjektsform) og meg (objektsform) valgfrie former i slike formuleringer. Det er også valgfritt å skrive de eller dem, men grunnlaget for valget er ikke nødvendigvis det samme. Subjektsformen er den mest tradisjonelle i disse formuleringene. Før tenkte man seg at enn og som var subjunksjoner som innledet forkortede setninger. Med eksplisitt verbal ville det hett: «… enn jeg (subjekt) gjør (verbal)». I dag regnes enn og som gjerne som preposisjoner, og etter preposisjoner bruker man jo objektsform (f.eks. «hos meg»). I bokmål har det lenge vært vanlig å bruke objektsformen meg i stedet for jeg. Nynorsk har i samsvar med tradisjonen i de fleste bygdemål holdt bedre på subjektsformen (eg) der det er grammatisk mulig å bruke den. Du kan lese mer om dette i Norsk referansegrammatikk (s. 318–323) og i Nye grammatiske termer i skoleverket. Vi ser nærmere på noen spesialtilfeller nedenfor. «Enn meg» kan noen ganger forvirre Denne setningen var en gang i tida entydig og svarte til betydning 1 nedenfor: Du treffer flere enn meg I dag kan den også bety det samme som 2 nedenfor: 1 ‘Du treffer også andre enn meg’ 2 ‘Du treffer flere enn jeg (gjør)’ Derfor kan det noen ganger være lurt å skrive nettopp 1 eller 2 i stedet for «flere enn meg». Ofte er «meg» likevel ganske entydig ut fra sammenhengen, jamfør: Du liker henne bedre enn meg Som jeg/meg Det samme mønsteret som ovenfor finner vi ved som: Valgfritt «gjør som jeg/meg», men helst «gjer som eg». Men det heter selvsagt fremdeles «Gjør som jeg gjør » når verbet står eksplisitt! Enn de/dem De og dem er i denne sammenhengen helt parallelle med henholdsvis jeg og meg. Per tjener mer enn de (underforstått: gjør), mot nyere: Per tjener mer enn dem Det samme gjelder du/deg, vi/oss, hun/henne og han/ham (om vi ser bort fra at ham kan velges helt bort). Merk: Det er en sterk tendens i moderne språk til å bruke objektsform i setninger som ligner på det siste eksempelet ovenfor, men en annen sterk tendens er at objektsformen dem taper terreng for de. Dette går nærmest opp i opp. Enn de/dem + som Her har vi den den samme valgfriheten, men men mange velger litt annerledes her. En grunn er at «de» kan stå for f.eks. «de personene», altså et determinativ med utelatt substantiv. (Det er ikke jo noe som heter «dem personene som» i skriftspråket.) Det trekker i retning subjektsformen «de». En annen grunn er at vi generelt har valgfritt «de/dem som» etter preposisjon. Eksempel: hos de(m) som tjener minst Mange skriver alltid «de som» etter preposisjon, særlig de yngre som ikke er fortrolige med «dem» i det hele tatt. De velger gjerne også «enn/som de som», altså subjektsform, selv om ellers måtte bruke objektsformen (f.eks. meg) etter «enn/som». Vi får et paradoks. Se på dette eksempelet: Per tjener mer enn de som tjener minst Dette kan være et tradisjonelt valg av subjektsform hos «konservative språkbrukere. (Da fungerer «enn» som subjunksjon og «de» som subjekt med et underforstått verbal etter: «enn de som tjener minst, gjør ».) Samtidig kan det være et «moderne» valg av objektsform (etter «enn» som preposisjon) hos unge som ikke bruker den tradisjonelle objektsformen «dem».
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-og-teiknet-brukande/
|
Er og-teiknet (&) brukande?
|
Eg lurer på om det finst nokon retningslinjer for bruken av teiknet &, altså ‘og’. Kan ein til dømes utan vidare skrive «stil & farge» eller «tid & stad»? Og kva heiter teiknet?
|
I vanleg tekst bør ein ikkje nytta teiknet &. Det høyrer heller ikkje heime i offentlege namn og nemningar. På norsk tyder & alltid ‘og’. Det var lenge nesten berre nytta i firmanamn, til dømes «Jensen & Co.». Det er òg tradisjonelt nytta mellom namn på samforfattarar, som i «Koht & Skard», men dette er ikkje obligatorisk. I nyare tid er det teke i bruk som eit verkemiddel i poesi og kunst. Ikkje minst har marknadsførarar og andre kommersielle aktørar nytta det til å piffa opp namn og nemningar og gje dei ein lett retro-dåm. Teiknet bør ikkje takast i allmenn bruk. Det vil mellom anna vanskeleggjera søking i basar og på nettet. Men der det er brukt tradisjonelt og fyller ein funksjon, er det ikkje noko problem. Ein får sjølv vurdera om det er for moteprega. Teiknet & blir gjerne kalla et-teikn, fordi det opphavleg gjev att den latinske konjunksjonen et, som tyder ‘og’. I Cappelens Stor norsk-engelsk ordbok står det dessutan at teiknet blir kalla «ampersand el. kommersielt og-tegn».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-reise-kjerringa/
|
Å reise kjerringa
|
Hvorfor heter det å reise kjerringa om ‘å ta seg opp igjen etter en dårlig prestasjon’, som det står i Bokmålsordboka?
|
Å lage ei kjerring er opprinnelig å dette i skibakken. Å reise den samme kjerringa er å renne ned resten av bakken uten å dette. Uttrykket er gammelt i deler av Telemark, Agder og Rogaland. Vi siterer fra Slang og sjargong av Ingvald Marm (1962): Ordet snøkjerring kan i norsk bety både snømann og stor snøball, men kjerring ovenfor viser snarere til det å ligge i snøen. Merk at det er ei møy kjerring, altså en ugift kvinne. Den som fikk mange møykjerringer i bakken, ville få tilsvarende store vansker med å få seg ei kone. I skjønnlitteraturen forekommer uttrykket trolig først hos Kristen Stalleland i barnefortellingen Vesle Hallvard (1897): Helt andre teorier Kjerring er ellers en mye brukt metafor i det gamle arbeidslivet, se betydning 8, 10 og 11 i Norsk Ordbok. Om det ikke var for tilknytningen til vinteridrett, hadde det vært rimelig å lete etter opphavet her. Enkelte har ment at betydningen ‘mastefisk’ eller ‘(tre)blokk i botnen på båt (med tilhoggi hol for mastefoten)’ ligger til grunn for å reise kjerringa. Men problemet er at det er masta som blir reist på kjerringa, ikke omvendt. Det måtte i utgangspunktet ha hett å reise på kjerringa. Hvis reise kjerringa hadde betydd det samme som å reise masta, ville alle brikkene ha falt på plass, men ingen har funnet spor av noen tradisjon som peker i den retningen. Vi kan se bort fra disse alternative forklaringene.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-behov-av/
|
I behov av?
|
Vi skriver rapporter fra barns opphold i beredskapshjem, og jeg ser en økende bruk av uttrykket å være i behov av. Jeg pleier å rette dette til å ha behov for, da jeg mener at i behov av er fornorsket svensk. Det hadde vært fint med en avklaring.
|
Bare fortsett med å rette til ha behov for, eller enda bedre (der det passer): trenge. Går vi til attenhundretallet, finner vi riktignok eksempler på være i behov av i dansk-norske tekster, men de er forsvinnende få i forhold til eksemplene på ha behov for. Mye tyder på at vi har å gjøre med en tidlig svesisme. Senere er det blitt en slags frekvens-anglisisme, det vil si at bruken har økt på grunn av likheten med det engelske in need of. Selv om uttrykket er yngre enn alternativet, virker det mer gammelmodig, noe som kan gjøre det ekstra tiltrekkende for enkelte byråkrater og andre som liker litt stive uttrykksmåter.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/unntatt-offentlighet-pa-nynorsk/
|
Unntatt offentlighet på nynorsk?
|
Kva heiter unntatt offentlighet eller unntatt offentligheten på nynorsk?
|
Du kan mellom anna skrive unnateke frå offentleg innsyn. Bokmålsordet offentlighet kan delast i tre: 1 ålmenta/allmenta (= bokmål allmennheten), folk flest, publikum 2 omtale, publisitet 3 offentleg innsyn (dvs. innsyn for ålmenta) Slik er det òg inndelt i boka Med andre ord av Magne Rommetveit. Under 3 der finn vi «unntatt offentlighet»: dokumenter som er unntatt offentlighet: dokument som offentleg innsyn ikkje gjeld for / som ålmenta ikkje får høve til å sjå unntatt fra offentlighet er privat korrespondanse: (rett til) offentleg innsyn gjeld ikkje private brev. Det kunne vore nok med ikkje for ålmenta ikkje (til) ålment innsyn ikkje offentleg innsynsrett ikkje offentleg Det vanlegaste er likevel unnateke offentleg innsyn, ofte forenkla til unnateke innsyn og forkorta til u.off. Det bør helst heite unnateke frå offentleg innsyn. Unnateke (n) er jamstilt med u nntatt i rettskrivinga. Å unnta noe fra offentlighet er å gjere unntak frå innsyn for noko, men det kan av og til omsetjast med å halde noko utanom offentleg innsyn. Offentlighetsprinsippet kan kallast innsynsprinsippet, men offentlegprinsippet og offentlegheitsprinsippet er òg i bruk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ulv-i-fareklaer/
|
Ulv i fåreklær
|
Jeg skjønner at man skal passe seg for ulver som kler seg ut på denne måten, men hvor i verdenslitteraturen stammer disse skapningene fra?
|
Uttrykket stammer helst fra Bibelen, fra Matteus 7,15, der det etter mønster av danske oversettelser har hett noe slikt: Men vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær, men innvortes er glupende ulver! Dette er fra 1930-oversettelsen, som er kjemisk fri for «sau». I 1978-utgaven står det på mer naturlig norsk: Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. I Danmark og Sverige bruker de naturlig nok ordet får i Bibelen og i dette uttrykket, for det er det sau heter der. På norsk heter sau som kjent bare får i kål og i sammensetninger med -kjøtt. Ifølge Evensberget og Gundersen: Bevingede ord (Kunnskapsforlaget 1995) er liknende motiver kjent både i gammelnorsk og antikk gresk tradisjon (Æsops fabler). På gammelnorsk kunne det å være ulv i fåreklær kalles å være varg under sau. Salmedikteren Elias Blix maner fram et klart bilde av hva slags svikferd det kan dreie seg om: Dette er jo nærmest definisjonen på skinnhellighet. Men skinnhellighet har neppe med saueskinn å gjøre. Det kan du lese om et annet sted i denne svarsamlingen, hvis du søker etter skinnsyk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/soldater-om-bord-i-marinefartoyer/
|
Soldater om bord i marinefartøyer?
|
Hva er den korrekte fagtermen for soldater som følger med marinefartøyer?
|
Det er kanskje ordet marineinfanterist du er ute etter. Men det kommer an på hva slags personell du har i tankene. I utgangspunktet er det viktig å skille mellom personell som tilhører besetningen på fartøyet, og personell som ikke gjør det. Spørsmålet er da hva en soldat er. Soldat til sjøs I dagligspråket er det noe flytende hva som ligger i soldat. I Store norske leksikon står det: soldat fra mlat. sol(i)datus, eg. ‘en som har fått sold’ […] person som tilhører krigsmakten, fra menig til øverste sjef. I vanlig språkbruk brukt om menig. Heller ikke av Bokmålsordboka går det helt klart fram om soldat betegner personell i alle forsvarsgrener, men ingen er i tvil om at det finnes soldater på land, og i Luftforsvaret er flysoldat en grad. I Sjøforsvaret, derimot, omtales vanligvis ikke det menige personellet om bord som soldater, selv om man kan argumentere for at de er det. Det vanligste ordet for underordnede mannskaper på marinefartøyer (med gradene utskrevet menig og utskrevet ledende menig) er gast. Marines og marinere Marinefartøyer kan ha om bord soldater som ikke tilhører mannskapet, men som skal stå for landgangsoperasjoner o.l. De kalles på engelsk for marines og på norsk ofte for marinesoldater eller marineinfanterister. Særlig kjent er britenes og amerikanernes marineinfanteri. Det vi finner hos Marinens jegervåpen, kan minne litt om disse, men blir likevel noe ganske annet. På 1600- og 1700-tallet kunne også dansk-norske marinefartøyer ha om bord marinesoldater. Den gang ble de kalt marinere. De var ikke vanlig marinepersonell, men avgitt til marinen fra hæren. Mariner og marinesoldat er tvetydig i moderne dansk, det kan bety ‘soldat i marinen’ eller ‘marineinfanterist’. Marinesoldat var ikke entydig før heller. Marineinfanterist Etter vår vurdering må det være greit å bruke marineinfanterist om stridende personell som følger marinefartøyer, til forskjell fra mannskapet, gastene og deres offiserer. Også marinesoldat er i utgangspunktet riktig, men det er ikke så entydig.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjanse-og-kjans/
|
Sjanse og kjans
|
Heter det å ha sjangs, kjangs eller tjangs?
|
Dette ordet er lånt inn i flere omganger, og ch-lydene fra fransk og engelsk chance (henholdsvis ʃ- og tʃ-) er blitt tilpasset norsk på ulike måter. I rettskrivningen holder vi oss til enten sjanse eller kjangs. Vi finner riktignok vel så mye tjangs som kjangs i eldre norske tekster, men tjangs er ikke en offisiell form. Et resultat av tidligere innlån er forresten kans. Sjanse med to stavelser (normalt uttalt sjangse) brukes mest i vid betydning, mens kjangs (på) helst viser til sjanse til å få noe (f.eks. napp hos noen av et annet / samme kjønn, også kjangs hos), eventuelt sjanse til å klare seg. Kj/tj -uttalen var lenge den vanligste i enstavelsesordet, som har grunnlag blant annet i norsk sjømannsspråk, men sj- har lenge vært i framgang. Dette skrev språkforskeren Ragnvald Iversen i 1939: (Lånord og lønnord hos folk og fant)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eivind-beinlaus/
|
Eivind beinlaus
|
Veit de kvar uttrykket Even beinlaus stammar frå?
|
Det er eldgammalt i norske dialektar over det meste av landet, òg i former som han Eivind, han beinlaus, beinlausen eller beinlausingen. Eivind (Even) beinlaus er beint fram vinden eller trekken. Når ei dør går att på grunn av trekk, eller når det kvin om novene, høver det godt å visa til ein usynleg person – ein gammal og kjend gjest som i motsetnad til andre kjenningar manglar både kjøt og bein. Nemninga er nok opphavleg knytt til tabu: Det var farleg å nemna vinden med det rette namnet på sjøen; ein kunne vekkja farlege krefter eller i det minste angst og otte. Sjå Svale Solheims Nemningsfordomar ved fiske (s. 105–106). Varianten Ivar beinlaus finst òg. Ivar Beinlause var ein av sønene til Ragnar Lodbrok. Han skal ha hatt brusk i staden for bein i kroppen. På prent dukkar «han beinlause» fyrst opp i Ivar Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850), dinest i Norske Ordsprog (1856) av den same innsamlaren: «Han Beinlaus bankar paa Veggen.» Tre år etter brukar Aasmund O. Vinje omgrepet til å karakterisera geléaktige litterære figurar som ikkje driv handlinga fram: Skrifter i Utval. B 4 I riksmålslitteraturen melder ikkje nemninga seg før på 1900-talet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enn-sa-lenge/
|
Enn så lenge
|
Har eg lov til å bruke uttrykket enn så lenge på norsk?
|
Du har lov, men du bør helst la vere. Vi har fått mange reaksjonar på bruken av uttrykket, og det finst gode og meir nyanserte alternativ som du gjerne kan velje i staden. Enn så lenge er ei direkte omsetjing (eit omsetjingslån) frå svensk än så länge. Det kom for alvor inn i norsk i 1980-åra, og har etter kvart fått stor utbreiing, ikkje minst i avisspråket. På nynorsk er det særleg verdt å nemne til no og førebels. På bokmål har vi til nå, foreløpig og hittil og inntil videre. (Bruk gjerne det enkle og greie til no/nå så langt det høver.) I nektingar fungerer ofte enno (ikkje) best. Når det gjeld noko som held fram, er framleis (og bokmål fremdeles) gode alternativ. Av og til gjev førebels berre (bokmål foreløpig bare) den rette nyansen. Når ein verkeleg skal la det henge i lufta kor uvisst noko er, kan ein framleis seia så lenge det varer. (Ein nokså ny skikk er å bruke fortsatt i staden for alle dei andre orda. I nynorsk er dét direkte gale.) Diagramma nedanfor viser relativ frekvens over tid for ein del av dei nemnde uttrykka i tekstressursane til Nasjonalbiblioteket (avissøk). Kurva til «enn så lenge» ser slak ut ovanfor, men isolert ser ho slik ut:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/variable-eller-variabler/
|
Variable eller variabler?
|
Heter det flere variabler eller flere variable?
|
Skriv «flere variabler». Substantivet (en) variabel er laget av adjektivet variabel, jf. «variabel størrelse». Når man før brukte ordet variabel, var størrelse underforstått. Det var da rimelig å skrive «flere variable» (det heter jo «variable størrelser», ikke «variabler størrelser»). Men i dag står substantivet variabel helt på egne bein med bestemt form variabelen, og da er det riktigst å skrive flere variabler (nynorsk variablar). «Flere paralleller» er en ganske god parallell, for dette substantivet kommer av adjektivet parallell. I Bokmålsordboka og Nynorskordboka finner du bøyningsmønsteret for ord ved å klikke på forkortelsen for ordklassen etter ordet (f.eks. adj eller v). Da vises bøyningen av oppslagsordet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sirkulaer-okonomi-sirkulaerokonomi-eller-kretslopsokonomi/
|
Sirkulær økonomi, sirkulærøkonomi eller kretsløpsøkonomi
|
Kva er rettast å bruka: sirkulær økonomi, sirkulærøkonomi eller kretsløpsøkonomi?
|
Alle dei tre løysingane er grammatisk korrekte, så då spørst det kva som er mest brukt i fagmiljøet. Ikkje gløym krinslaupsøkonomi. Ein kunne tenkja seg at sirkulærøkonomi viste til ein meir spesifikt og gjennomført «sirkulær» økonomi enn sirkulær økonomi (som på si side kunne vist til ein større kategori «økonomi med sirkulære trekk»), men vi finn ikkje noko klårt skilje i så måte. Det blir nok meir som med godt vêr og godvêr: stort sett det same. Sirkulær økonomi i to ord har vore det vanlegaste både på fagleg hald og hjå styresmaktene, men sirkulærøkonomi arbeider seg inn og har til og med fått plass i visse ordbøker. Sirkeløkonomi er òg litt i bruk; det svarer til islandsk hringhagkerfi. Ein kan skriva ordet/uttrykket slik ein seier det. Dersom ein ikkje er sikker på kva ein seier, kan ein merkja seg at sirku lær økono mi har to hovudtrykk, medan sirku læ røkonomi berre har eitt (sjå understrekingane). Så til spørsmålet om val av fyrsteledd. Sirkulær og lineær økonomi utgjer eit praktisk omgrepspar som svarer til det vi finn i dansk (stort sett), svensk, engelsk og fleire andre språk. Kretsløpsøkonomi harmonerer med tysk og nederlandsk. Det er isolert sett litt meir informativt og presist, og står i motsetnad til bruk-og-kast-økonomi. Ordet glir fint inn i det økologiske omgrepsapparatet (jf. «naturens kretsløp»/«krinslaupet i naturen»). På den andre sida har vi jo allereie ordet resirkulering for gjenvinning/attvinning. Kretsløpsøkonomi var einerådande i byrjinga (syttiåra), men det kan henda at framtida for dette ordet ligg i å tena til utdjuping. Om ein skriv litt tradisjonell nynorsk, bør ein forresten nytta krinslaupsøkonomi.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vielse-og-vigsle/
|
Vielse og vigsle
|
Heter det vielsesattest eller vigselsattest, vigselsdag eller vielsesdag?
|
Det er valgfritt, men vigsel er nå mest brukt i det offentlige, se vigsel i ekteskapsloven og vigselsattest hos skatteetaten. Usammensatt er vielse ennå mest brukt i uformelt bokmål i den aktuelle delbetydningen, særlig om ekteskapsinngåelse i kirken. Dette er alt man behøver å vite, men det kan være interessant å se litt nærmere på ordene vigsel, vielse, å vie og å vigsle. Forholdet mellom dem er litt innfløkt, men vi starter med et enkelt oppsett: Vigsel kan være både å vie og å vigsle. Vielse kan bare være å vie (mest brukt i snever betydning, om å ektevie). Vigsling kan bare være å vigsle (dvs. en form for vigsel). Innvielse kan bare være å innvie. Fra ordboka Nedenfor går vi grundigere til verks, med lett tilpassede artikler fra Bokmålsordboka. Det er mye betydningsoverlapping. Merk at dette er et stillbilde; ordbruken er i endring. Vi setter opp de tilhørende verbene før substantivene: å vie (norrønt vígja) 1 gjøre hellig ved bestemte seremonier, hellige, innvie // bli viet til prest / komme i viet jord bli gravlagt på kirkegården 2 forene i ekteskap, ektevie // bli viet av presten (Under 1 finner vi også en betydning som er mindre relevant her, jf. å vie seg til noe eller å bli viet oppmerksomhet.) å vigsle [brukes akkurat som vie 1 ovenfor og innvie 1 nedenfor] vie, innvie // vigsle vannet mot trolldom / vigsle en ny kirke / være på vigslet grunn + vigsling (Vigsling står ikke i ordboka, men er avledet av å vigsle og brukes for vigsel særlig i forbindelsen vigsling av/til, jf. vigsling i forskrift om tjenesteordning for biskoper.) vigsel (norrønt vígsla, av verbet vie (vígja)) 1 kirkelig handling som går ut på at noe blir helliget, lyst hellig, for eksempel ekteskap, ny kirke bispevigsel, brudevigsel, kirkevigsel 2 seremoni ved borgerlig innstiftelse av ekteskap 3 høytidelig åpning for å ta i bruk noe; innvielse vigselsattest offentlig attest om at en er lovformelig gift vigselmann el. vigselsmann embetsmann som står for (borgerlig) vigsel vielse (av verbet vie) det å forene i ekteskap, vigsel // kirkelig, borgerlig vielse / vielsen fant sted i Domkirken vielsesattest vigselattest I tillegg har vi: å innvie 1 vie, hellige // innvie en til prest / begrave en i innviet jord 2 markere ved seremoni eller fest at noe er ferdig og skal tas i bruk // innvie en ny skole 3 gjøre delaktig i, fortelle om // innvie en i sine planer innvielse det å innvie, det å bli innviet // misjonærinnvielse Skillet mellom vielse og vigsel er egentlig ikke av det dype logiske slaget. Ordene er langt på vei synonyme. Vi har vielse fra skriftfellesskapet med dansk, mens vigsel er både eldre og nyere i norsk. Det er først i den seinere tid at vigsel for alvor er tatt i bruk på bokmål; 1978-oversettelsen av Bibelen var et gjennombrudd for denne varianten. Vielse holder seg bedre på noen bruksområder enn på andre. Vigsel er mer enn å vigsle Man kan lett komme til å tro at vie/innvie (uten g) henger ensidig sammen med vielse, og at en vigsel henger ensidig sammen med å vigsle. Men slik er det ikke. I gamle dager het vie vigje eller vigja. Merk g-en, som tidlig ble til j/i i uttalen; den holdt seg lenger i fortid (vigde). Substantivet vigsel er avledet av dette verbet da det hadde g. Verbet å vigsle er på sin side avledet av substantivet vigsel og brukes tradisjonelt i betydninger som vie ikke dekker. Det kan settes opp slik: å vigja = å vie > en vigsel > å vigsle > vigsling å vie > en vielse (jamfør nynorsk, ved siden av ei(n) vigsel eller trad. helst ei vigsle:) å vie > ei viing (av eldre: å vigja > ei vigjing) Med andre ord: En vigsel henger like mye sammen med å vie som med å vigsle. En vigsel kan være å vie. Likevel er det en sterk tendens til at ordene med g knyttes til hverandre i bokmål.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/overigar/
|
Overigår
|
Det er noen som påstår at de sier overigår, og at det er greit fordi det er dialekt. Men er det et ord i norsk, eller er det bare feil?
|
Overigår må nok regnes som et eksisterende norsk ord, og som privatperson kan man bruke de ordene man vil. Det betyr ikke at vi vil anbefale noen å skrive i overigår. Rettskrivningsordbøkene har ikke innlemmet ordet. Overigår er nok laget etter mønster av overimorgen, som er en slags (omdiskutert) variant av i overmorgen. Selv om flere har skrevet til oss og fortalt at de sier i overigår, er ordet fremdeles fremmed for mange. Det innarbeidede uttrykket i forgårs er derimot velkjent, og vi kan ikke se at det egentlig trengs noe nytt. (Det gjorde det strengt tatt heller ikke da forgårs tok over i sin tid. Mer om det til slutt nedenfor.) Barnespråk? Vi tror ikke ordet har vært utbredt særlig lenge, og det er kanskje snarere alders- og generasjonsbetinget enn dialektalt. Der det er brukt i litteraturen før år 2000, og det er ikke mange steder, er det gjerne lagt i munnen på barn (se f.eks. det første eksemplet, fra 1958). Bør det brukes? Om en bør bruke overigår, er en vurderingssak. Det som taler mot, er at det er uvant for mange, at det ikke står i ordbøkene, og at det kan bli oppfattet som barnslig. Dessuten finnes det andre, etablerte ord som kan brukes i stedet. På den positive siden har vi symmetrien: overigår er parallelt med overimorgen, så mange vil nok forstå det uten videre, om de ikke kjenner det fra før. Det kan riktignok innvendes at over vanligvis peker framover. I forgårs = førre dagen (for spesielt interesserte) Historien om overigår er på et vis en gjentakelse av historien om forgårs. Forgårs trengte i sin tid ut de norske formuleringene førre dagen, hin dagen, før(e)dagen og i førdags, som var eldgamle i talemålet. Vi har også hatt uttrykk som førre kvelden eller førkvelds for i forgårs kveld. I Kjærtegn på vidvanke av Vidar Sandbeck står det: Vi har fått skjørbuk. Gråt ikke over oss. Henrik døde førdagen og jeg i går. Hilsen Jens. I stubben «Det blir itte regn» av Alf Prøysen finner vi denne replikken: – Je hadde noe å gjøra i går. – Men førdagen da? Det var fint vær da og. I En sommernatt på Krokskogen (den gang Krogskoven i skrift) skrev P.Chr. Asbjørnsen fordansket forrige Dagen, men sønnen til kompanjongen Jørgen Moe rettet det i en senere utgave til det mer opprinnelige førdagen. Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, foretrakk alt annet enn i forgårs, som vi ser på lista nedenfor, der han viser veien fra dansk til norsk (Unorsk og norsk 1, 1881):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nord-norge-nordnorsk-og-bindestrek/
|
Nord-Norge, nordnorsk og bindestrek
|
Heter det nordnorsk, nord-norsk eller Nord-Norsk?
|
Navnet på landsdelen skrives Nord-Norge, men det tilsvarende adjektivet skrives uten bindestrek, altså nordnorsk. På samme måten er det med disse ordene: Sør-Norge og sørnorsk Midt-Norge og midtnorsk Vest-Norge og vestnorsk Øst-Norge og østnorsk
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-amerikanske-uavhengighetserklaeringen-pa-nynorsk/
|
Den amerikanske uavhengighetserklæringen på nynorsk
|
Kva heiter «den amerikanske selvstendighetserklæringen» på nynorsk? Skal det vere stor forbokstav i «den»?
|
Det heiter tradisjonelt den amerikanske sjølvstendefråsegna. Det er òg mogleg å skrive den amerikanske sjølvstendeerklæringa (brukt i trykt tekst sidan 1974). Sjølvstendekunngjering og sjølvstendelysing er like gode ord, men dei har vorte lite nytta i denne nemninga. Det skal vere liten forbokstav, som du ser.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lutter-ore/
|
Lutter øre
|
Kan noen fortelle meg hva uttrykket å være «lutter øre» kommer av?
|
Lutter er et ubøyd adjektiv som vi har fått fra nedertysk, i stor grad via dansk. Betydningen av lutter er ‘ren og skjær’ og dermed også ‘bare’, ‘utelukkende’. Uttrykket har altså hverken med lutt eller Luther å gjøre. Hvis du lover å være lutter øre, forplikter du deg til å høre skikkelig etter. Adjektivet lutter henger sammen med verbet lutre ‘ rense’, som kanskje er mer kjent. I dag bruker vi lutter nesten bare i faste vendinger, og oftest i uttrykket med øre. Man kan også være lutter øye, selv om det uttrykket er lite brukt. Fremdeles fins det både lutter velvilje, lutter glede og lutter løgn (men sjelden samme sted). Før ble adjektivet brukt friere, jamfør dette sitatet fra Ludvig Holberg: «Jeg er omspendt med lutter Ulycker.»
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ta-rotta-pa/
|
Ta rotta på
|
Hvorfor heter det å ta rotta på noen? Har det med leken katt og rotte/mus å gjøre?
|
Nei, i denne leken tar katten rotta, men den tar jo ikke rotta på noe eller noen, så det er tvilsomt. Det er mer sannsynlig at forklaringen er av seksuell art. Musa i betydningen kvinnens kjønnsorgan kan være omskrevet til rotta. Slik er det forklart i Norsk Riksmålsordbok. Første gang uttrykket står på trykk (Dagbladet 1935) er det pussig nok en metaforisk fisk det skal tas rotta på: Noe eldre eksempel finner vi ikke i skrift, men slang og rå formuleringer kan eksistere lenge muntlig før de kommer på trykk. I en kilde fra 1946 finner vi forresten å ta rota på utysket (om løvetann og brennesle), men det er nesten utenkelig at rota skal ha forvandlet seg til rotta.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sette-ut-i-livet-eller-live/
|
Sette ut i livet eller live?
|
Heter det «å sette ut i live» eller «å sette ut i livet» når man gjør alvor av en plan?
|
Det faste uttrykket er å sette ut i livet. Det heter imidlertid å være i live. Merk forskjellen i tonelag på livet og live (som i henholdsvis bønder og bønner). Mer om forskjellen I live er restene av en gammel dativform av liv, jamfør andre dativuttrykk som i drømme, i ulage. Etter preposisjonen i står et substantiv i dativ (live) når det handler om å være i noe (altså oppholde seg innenfor det) i akkusativ (liv, livet) når det er snakk om å være på vei til eller inn i noe I uttrykket med sette ut i handler det om veien ut, og da er det akkusativ (livet) som gjelder. (Man kan naturligvis bli satt ut mens man er i live, og da blir man for så vidt satt ut i (levende) live. Men dette er noe helt annet!)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vi-kan-forsikre-deg-om/
|
Vi kan forsikre Deg om …?
|
Jeg har lært en gang i tiden lært at man i høflig tiltale skal benytte «De», «Dem» og «Deres». Nå ser jeg at mange bruker entallsform med stor forbokstav, f.eks. slik: «Du skrev at Du ikke fikk svar på Ditt tilbud. Vi kan forsikre Deg om at vi vil svare Deg omgående.» Er reglene for dette endret?
|
Nei, reglene er ikke forandret. Det du en gang lærte, er fremdeles det som gjelder. Stor forbokstav i «Du», «Deg» osv. er ikke korrekt. Det riktige er å skrive: «De skrev at De ikke fikk svar på Deres tilbud. Vi kan forsikre Dem om at vi vil svare Dem omgående.» Hvis man velger formene «du», «deg» og «ditt», må man bruke liten forbokstav.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-kompromisse/
|
Å kompromisse
|
Er det tillate å skrive å kompromisse i staden for å inngå kompromiss?
|
Ja, det står i mange ordbøker og har vore brukt i over hundre år i norsk, dansk og svensk. Ordlagingsmønsteret (verb av substantiv) er kjent: å intervjue av eit intervju, å kollapse av ein kollaps, å filme av ein film, å bile av ein bil osb. På den andre sida har verbet berre vore i vanleg bruk i nokre få tiår. Mange tykkjer det kling rart, og langt frå alle uttrykk med substantivet kompromiss kan skiftast mekanisk ut med verbet. Av og til kan ein forresten godt bruka tradisjonelle alternativ som gje (litt) etter, slå av (på krava) og møtast på halvvegen, jf. dette søket i norske aviskjelder som syner relativ oppgang og nedgang i synonymbruken:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/deployere/
|
Deployere
|
Hva betyr deployere og deployerbar? Har dere gode norske uttrykk for det samme?
|
I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner en denne forklaringen: «(mil.) endre militæravdelings formasjon fra en dypere til en bredere (især fra kolonne til linje); utgruppere til strid». Hvis man bare mener utplassere, sende eller noe lignende, er det bedre å velge disse enklere ordene. Deployere kommer fra fransk, der den opprinnelige betydningen var nettopp ‘utfolde’ (fra latin de + plicare). Det dreide seg altså om å skifte formasjon eller orden for å gjøre seg klar til kamp. I dag har deployere åpenbart fått utvidet betydningsområde på norsk og brukes også ofte om fly og til og med rakettvåpen i tillegg til marinefartøyer. Det skyldes sikkert påvirkning fra engelsk, der deploy har vært brukt mer generelt om det å utvikle eller gruppere til strid og dessuten i betydningene ‘mønstre, oppby, prestere, yte’ og ‘utvikle, utnytte (ressurser)’. Avisene skriver blant annet om å «deployere marinefartøyer til UNIFIL» eller «deployere kampfly til Banak». Det ser ut til at betydningen da er ‘ utplassere, utstasjonere midlertidig’. Alt etter sammenhengen kan en med fordel bruke disse eller andre umiddelbart forståelige ord i stedet, fra mønstre og mobilisere til sende ut og bringe i stilling. Deployerbar (av deployable) er et sted definert slik: ‘ som raskt kan flyttes dit behovet er ’. Et beslektet begrep er gripbar, men det skal visst ikke være nøyaktig det samme. Vi har fått henvendelser fra flere ansatte i Forsvaret som føler seg overveldet av alle de nye termene som de siste åra har kommet inn, særlig gjennom engelsk, som for eksempel kapasiteter (ressurser, krefter, evner). Vi får altså kombinasjoner som deployerbare kapasiteter. Stridskrefter er det relativt mindre tale om enn før.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blogg-blogge/
|
Blogg, blogge
|
Jeg har ikke skjønt helt hva ordet blogg betyr. Kan dere hjelpe meg?
|
En blogg er noe midt imellom en dagbok og en hjemmeside på Internett. Det er med andre ord en slags nettjournal, eller direkte oversatt: en vevlogg. Web + log Ordet blogg kommer fra engelsk blog, som er dannet av weblog. Log er det samme som vårt eget logg, mens Web er World Wide Web, Verdensveven. Vi skriver det derfor med to g-er og bøyer det på vanlig måte i flertall: blogger (ikke blogs). Til substantivet blogg er det laget et verb, å blogge, som brukes om det å skrive en blogg. En person som skriver en blogg, kalles en blogger. Blogg er en praktisk fornorsking av blog. Strengt tatt burde det kanskje hett vlogg (jf. vevlogg), men det er blitt ordet for ‘videoblogg’! Ordet nettlogg er forresten opptatt i en helt annen betydning i dataverdenen. Blogging kan også bety bløgging Vi har også et gammelt hjemlig verb som heter blogge, og som kommer av blóð + ga. Det betyr noe helt annet. De fleste bruker nok dette ordet i formen bløgge, ellers kunne det blitt mange blodige misforståelser.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/krympelag-krympefest/
|
Krympelag, krympefest
|
For ei stund sidan fekk ein kamerat av meg tvillingar, og då vart det fort snakk om at vi måtte halde krympefest for han. Men kvar kjem dette ordet frå? Kven eller kva er det som skal krympast?
|
Verbet krympe kan − ved sida av ‘minke’ og ‘minske’ − òg ha andre tydingar, mellom anna ‘feire ved å drikke alkohol’. Den overførte tydinga er minst 150 år gammal og kjend frå store delar av landet. Både krympelag og krympefest er kurante ord i denne samanhengen. I litteraturen finn vi tidlege døme på ordlaget frå Oslo og Bergen, òg i forma krømpe. Bokmålsordboka nemner bruksdøma «krympe seieren, gevinsten». I Norsk Riksmålsordbok (1937) er krympe i denne tydinga forklart som ‘feire (en utnevnelse, en anskaffelse, noget man har fått, vunnet) med å drikke et glass vin (ell. brennevin) og spandere på andre’. Reint grammatisk kan ein krympe både ei hending, ein vinst og den heldige personen. Tradisjonelt er det vanskeleg å koma utanom alkoholen når ein gjer det. Mikkjel Fønhus skriv i Skiløperen (1936): I Norsk Ordbok fra Samlaget ser vi at ordet er ganske utbreitt, og at alkohol ikkje (lenger) er heilt obligatorisk: Krymping av flaskeinnhald, vinst eller tøy? Norsk Riksmålsordbok har med endå ei tyding av krympe, nemleg ‘drikke (en flaske vin ell. brennevin) for å feire en begivenhet’. Då er det beint fram flaska ein krympar. Forklaringa kan vere så enkel som dette, jamvel om det ikkje er heilt lett å skjøne korleis vinstar og personar kan ha teke over alkoholen sin plass som objekt. Ei alternativ forklaring kan vere at ein krympar ein vinst ved å feire (og drikke) på vinnaren si rekning (og løning). Endeleg kan vi ikkje utelukke at bruken skriv seg frå tekstilverda, anten frå krymping av tøy før produksjon eller av sluttbehandling av plagg før bruk. Det eldste bruksdømet vi finn, frå Morgenbladet i 1874, peikar mot tekstilkrymping:
|
nob
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.