link
stringlengths 48
124
| title
stringlengths 3
83
| question
stringlengths 14
833
| answer
stringlengths 27
20.9k
| lang_type
stringclasses 2
values |
|---|---|---|---|---|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-skjer-med-at-hvorfor-forsvinner/
|
Hva skjer med at hvorfor forsvinner?
|
Jeg hører stadig oftere formuleringen «Hva skjer med at …». Jeg lurer på hvorfor folk snakker slik. Med andre ord: «Hva skjer med at de snakker sånn?»
|
Årsaken kan være påvirkning fra engelsk, der liknende formuleringer har vært vanlige i lengre tid. Hva er dette nye? Vi har ganske nærliggende formuleringer i norsk fra før. Det er jo helt vanlig å si «Hva skjer med det og det?» (f.eks. «Hva skjer med oss når vi dør?»). Det nye er at «det og det» i eksempelet ovenfor kan være en at-setning. Uttrykksmåten er helt fraværende i trykte kilder før år 2000 (se bokhylla.no). Det tidligste treffet er i Romerikes Blad 30.4.2020, der uttrykket er omtalt i et intervju med ungdommer om språk: – Hvilke ord bruker dere fordi dere ikke liker dem? – «Hva skjer med at» synes jeg høres helt rart ut, sier Carina. Uttrykket kan sees som en ny måte å komprimere en lengre tanke på. Eksempel: Fullstendig tanke: Hva er det som skjer med språket for tida? Folk snakker så rart, men hvorfor gjør de det? At det går an! Før uttrykt for eksempel slik: Hvorfor (i all verden) snakker folk så rart (for tida)? Nå også slik: Hva skjer med at folk snakker så rart? Praktisk syntaktisk grunn En annen relativt ny formulering som trolig skriver seg fra oversettelse, er «Hva er dette med at …». Det nye med begge formuleringene er at man kan innlede med det generelle og spontane utbruddet «Hva …?» og fullføre spørsmålet uten å begynne på en ny setning. Med at-setningen slipper vi dessuten den omvendte ordstillingen som hvorfor-spørsmål krever. Vi kan holde oss til subjekt + verbal (folk snakker) i stedet for verbal + subjekt (snakker folk). Andre grunner Både overraskelse og aktualitet (jf. «i all verden» og «for tida») er innbakt i den nye formuleringen. Man kan i tillegg få formidlet mye indignasjon med et trykksterkt og uttværet «skjeeer». Selv om spørsmålet har en underlig logikk og er klart mer omstendelig enn «Hvorfor snakker folk så rart?», er det både uttrykksfullt og lett for avsenderen å formulere. Funksjonen er snarere å uttrykke en holdning enn å be om et svar; det er altså et retorisk spørsmål. Det er kanskje derfor mange godtar en såpass rar spørsmålsstilling. Men alt dette kan være overtolking. Det ganske nye «Hva skjer 'a?» svarer til «What's up». Engelsk har utvidelsen «What's up with [det og det]?», og av og til «What's up with [den og den] doing that?», som kan oversettes med en at-setning. «Hva skjer med at …» har festet seg i en periode med store mengder oversettelseslån fra engelsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-motsatte-av-fortoye/
|
Det motsatte av «fortøye»
|
Hva er det motsatte av å fortøye?
|
Det kan hete å kaste loss, eventuelt gjøre loss. Kaste laus(t) og hive laus(t) har også vært vanlig langs kysten, sammen med å løyse. På bokmål kan det også hete å kaste løs (sjelden løst) og å løse båten. Vi har dessuten å losse men det vil lett bli misforstått. Fra boka Gamle ishavsgaster imellom (1961):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enna-eller-enda/
|
Ennå eller enda?
|
Er begge disse setningene riktige? Arbeidet er ikke gjort ennå. Arbeidet er ikke gjort enda.
|
Ennå har før vært regnet som riktigere i denne betydningen, og du kan gjerne holde deg til det, men b egge deler må regnes som korrekt. Tidsadverb: før bare ennå, nå likestilt Mange har lært at ennå er det eneste riktige i tidssammenheng: De bor der ennå. Arbeidet er ikke gjort ennå. Men i 1991 ble det slått fast med et språkrådsvedtak at den regelen ikke gjelder lenger. Enda ble likestilt med ennå. Det stemmer med vanlig talemål i store deler av landet. Man kan likevel gjerne følge den gamle skoleregelen om man vil. Merk at enda og ennå er likestilt bare som tidsadverb! Fremdeles bare enda i andre betydninger Som gradsadverb og subjunksjon må du nå som før bruke enda: enda større enn (gradsadverb) Han er sterk, enda han er liten (subjunksjon) Flere eksempler, med den nylig tillatte bruksmåten av enda i parentes og resten etter tradisjonelle regler: Manuskriptet er enda dårligere enn sist (gradsadverb) Manuskriptet er ennå (enda) ikke godt nok, enda det er bedre enn sist (tidsadverb og subjunksjon) Det spiller ikke noen rolle om det er nåtid, fortid eller framtid. Valget bør være det samme om det står «Manuskriptet var...». Nynorsk I nynorsk gjelder det samme som i bokmål, men i tillegg har vi valgfrie skrivemåter av hvert ord. Endå kan hete enda (hvis man skriver da for då) og enno kan hete ennå (hvis man skriver nå for no). Her setter vi bare opp de særnynorske formene endå og enno: Manuskriptet er endå dårlegare enn sist. Manuskriptet er enno (endå) ikkje godt nok, endå det er betre enn sist.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/reglar-for-forbokstavord-som-pc-tv-nato-fn-og-wwf/
|
Reglar for forbokstavord som PC, TV, NATO, FN og WWF
|
Kva er reglane for store og små bokstavar i forbokstavord?
|
Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord). Eitt skilje går mellom særnamn (eigennamn) og samnamn (fellesnamn). Eit anna skilje går mellom forkortingar som blir uttalte som ord, og forkortingar som blir uttalte bokstav for bokstav. Særnamn uttalte bokstav for bokstav: store Forkortingar for særnamn (eigennamn) blir oftast skrivne med store bokstavar: World Wildlife Fund > WWF Dei sameinte nasjonane > SN (eller FN, av De forente nasjoner) Norsk rikskringkasting > NRK Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ve-ve-eff, ess-enn, eff-enn, enn-err-kå. Særnamn uttalte i eitt: store/små Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar: North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato UNESCO/Unesco Genitiv I genitiv legg vi ein liten s til: WWFs, FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos Samnamn: store/små Forbokstavord som er samnamn (fellesnamn), kan skrivast med store eller små bokstavar: BH/ bh (eventuelt behå), CD / cd, EDB / edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV / tv, WC/wc Språkrådet tilrår gjerne små bokstavar i mykje brukte forkortingar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Di meir allment kjent eit fenomen med tilhøyrande forkorting er, di sterkare er tendensen til å velje små bokstavar. Dersom forkortinga i prinsippet kan lesast som eit ord, men i praksis blir lesen bokstav for bokstav, er det god grunn til å velje store bokstavar (jf. IT, IKT og ID). Nokre forkortingar skal i alle tilfelle skrivast med store bokstavar, m..a som AS, ISBN og PR. Bøying Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom: pc-en – pc-ar – pc-ane PC-en – PC-ar – PC-ane (ikkje: pc'en eller pcen eller PC'en eller PCen osv.) cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc's yting. Samansetning Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar: sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp Forbokstavord som er blitt vanlege ord Ein del opphavlege akronym har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes hiv (av Human Immune Deficiency Virus 'menneskeleg immunsviktvirus'), laser og radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein radar – radaren – radarar – radarane, laserskrivar, hivmedisin. Unnatak: ein del private namn og tekniske forkortingar Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF. Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/algoritme/
|
Algoritme
|
Kan eg skrive ei algoritme – den algoritma på nynorsk? Kva kjem dette ordet av, forresten?
|
Nei, i rettskrivinga er dette eit hankjønnsord: ein algoritme – algoritmen – fleire algoritmar. Opphavet til ordet algoritme er at namnet til den arabiske matematikaren al-Khwarizmi i mellomalderlatin vart kopla til det greske arithmós ‘tal’. I Termposten 2/2018 (s. 4) finn du litt meir om emnet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-er-ei-sprakendring-dome-sj-lyden-for-kj/
|
Kva er ei språkendring? Døme: sj-lyden for kj
|
Korleis skal ein definere ei språkendring? Er det ei språkendring når mange yngre no seier /sj/ i staden for /kj/, t.d. /sjino/ i staden for /kjino/?
|
For at noko skal kunne kallast ei språkendring, må det slå igjennom og bli eit varig nytt drag i språket som dei fleste språkbrukarane i eit språksamfunn nyttar. Det må altså vere noko meir enn tidsbundne variasjonar, som t.d. moteord, som går av bruk att. Sj-uttale der folk før nytta /kj/, kan bli ei språkendring dersom denne uttalen held fram med å spreie seg. I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk av Mæhlum, Akselberg, Røyneland og Sandøy (Cappelen Akademisk 2003) kan du finne ein utdjupande definisjon av språkendring. I kapittel 10, «Språkendring», drøftar forfattarane m.a. samanfall av sj-lyd og kj-lyd.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kje-og-killing-bukk-og-geit/
|
Kje og killing, bukk og geit
|
Hva er forskjellen på kje og killing? Har det noe med kjønnet å gjøre? Kan man forresten snakke om hanngeiter?
|
Det er ingen forskjell. Både kje og killing er bare ‘unge av geit’. Geit er først og fremst hunngeit, men geiter i flertall kan ha begge kjønn. Hanngeit er knapt noe skikkelig ord, men det kan til nød brukes i en definisjon av bukk. Kje het på gammelnorsk kið, og killing er en avledning av kið med suffikset - ling. (Dette suffikset kan fungere «forminskende», men i dette tilfellet endres ikke betydningen. Det blir litt som når lam i en del dialekter også heter lamunge.) Ulike varianter Det er rimelig å kalle kje både grunnordet og hovedordet. Killing er en utbredt tilleggsvariant som noen steder er hovedordet. Killing har nok også hatt lettere for å feste seg som «koseord» blant språkbrukere som er mindre kjent med sau og geit. (Unge mennesker som bruker sj-lyd for kj-lyd, vil dessuten ha lettere for å gjøre seg forstått med /sjilling/ enn med /sje/, pga. forvekslingsfaren. De kan eventuelt ty til det ellers overtydelige geitekilling.) Lenge ble kje skrevet kid både i landsmål og dansk-norsk og riksmål. I landsmål uttalte man det med åpen i og stum d, altså mer eller mindre som /kje/. I riksmål er det blitt uttalt kjidd, som har vært svært uvanlig i norsk talemål ellers. I dansk heter det kid, mens killing betyr ‘kattunge’ (på norsk kjetling o.a.). Kid finner vi forresten igjen i engelsk. Det er lånt fra nordisk i sin tid. Engelskmennene utviklet tilleggsbetydningen ‘barn’. Vi har i nyere tid importert «kidsa» gjennom etteraping, uten å få med klangbunnen (sammenligningen med kje). Det er en ganske spesiell form for kidnapping. Geit og bukk Et geitekje er hunn, et bukkekje er hann. Bukker kan nok kalles geiter, men bare når de omtales sammen med (hunn)geiter. Geit er hele arten, uten hensyn til kjønn og alder. Men brukt om et spesifikt individ er geit bare et voksent hunndyr. Noe annet er kje eller bukk. Geitebukk brukes tradisjonelt sjelden (og nesten aldri dersom samtalen allerede dreier seg om geiter; da er det nok å si bukk). Før var det vanlig på bygdene med et eget ord for geit mellom 1 og 2 år: ei hane eller hone (av gammelnorsk ha ðna; med ganske forskjellig uttale rundt omkring; heine, håne ofl.) – ikke å forveksle med en hane (gammelnorsk hani, som selvsagt er motstykket til høne). Hane hos geit svarer til gimmer hos sau. Individer av begge arter, særlig hannene, kan i denne alderen også kalles risbit (egentlig dyr som eter ris ‘småkvist’). Det har også vært brukt dialektalt om menneskelige «kids» av hankjønn.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/paskrevet-pass-paskrive-pass/
|
Påskrevet pass / påskrive pass
|
Kvifor er det negativt å få passet sitt påskrive? Det er jo fint å ha mange stempel i passet – om ein ikkje lir av flyskam, da.
|
Årsaka er at det er ikkje snakk om den slags pass som vi i dag tar med til utlandet. Det handlar om pass i den gamle tydinga ‘skotsmål, attest’. Rett nok er det ein samanheng mellom dei to typane pass. Og opphavet til begge er italiensk passaporto, som opphavleg tyder ‘løyve til å passere hamna’. Passet som blei påskrive, er løpepass. Eit slikt pass fekk tenestefolk påskrive før dei blei oppsagde og kunne dra vidare. Handverkssveinar og soldatar fekk òg avskilspass. Uttrykket å gi nokon løpepass kan brukast om ‘å seie opp’ eller ’å kvitte seg med’ nokon. Ein attest kan saktens vere god, men å få passet påskrive er blitt nokså einsidig negativt, jf. det som står om uttrykket under paaskrive i Ordbog over det danske Sprog: faa sit skudsmaal udtrykt med tydelige, især dadlende ord; blive dadlet, gennemheglet (for udviste fejl) Uttrykket står forresten ikkje i ordboka over moderne dansk, Den Danske Ordbog. Ein seier heller berre «få læst og påskrevet» ’få en alvorlig irettesættelse eller kritik’.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fore-var-men-fore-var-prinsippet/
|
Føre var, men føre-var-prinsippet
|
Hvordan skriver man uttrykket føre var? Er det med bindestrek? Eller heter det førevar? Og hva betyr det egentlig? Er det det samme som proaktiv?
|
Man skriver det rett og slett føre var i to ord. Det er trykk på både før- og på var. Men sammensetninger med ordet bør skrives med bindestrek, som føre-var-prinsippet. Føre-var-prinsippet har siden 1987 blitt brukt om det som på engelsk heter the precautionary principle. Forurenser-betaler-prinsippet er et annet prinsipp på det samme fagområdet som gjerne kan skrives med to bindestreker. Betydning Føre var kan forklares med den mindre elegante frasen på forhånd aktpågivende, altså på vakt. På andre samfunnsområder brukes stivere ord som aktsomhet og forsiktighet om denne innstillingen (varhet). Det heter at det er bedre å være føre var enn etter snar. Etter snar er å være rask når skaden er skjedd, og det er for seint. (Med et annet ordtak: Det er seint å snyte seg når nesen er borte/av.) Å være føre var kan absolutt innebære å være proaktiv, men det dekker også forebygging mer allment. Det handler om å gardere seg mot fare, og da kan passivitet ofte være det beste «virkemiddelet» – altså å la være å gjøre noe risikabelt. Det motsatte har blitt kalt tut-og-kjør-prinsippet. Opphav Bedre føre var enn etter snar er et eldgammelt norsk ordtak. På trykk finner vi det først hos Asbjørnsen og Moe og i ordtakssamlingen til Ivar Aasen fra midten av 1800-tallet. Hos Aasen står det: D’er betre vera fyre var, en etter snar. Dette er det eneste uttrykket i bokmål der preposisjonen/adverbet føre har hevdet seg; ellers heter det fore, forut, foran, før og annet. Føre er svært utbredt i norske dialekter. Noen norske skribenter forsøkte seg i sin tid med fordanskede varianter som bedre forud varsom o.l., men de fikk ikke mange etterfølgere. Riktignok ble bedre fore var brukt en del før, men den norske varianten med ø har altså vunnet, mot betydelige odds. Noe av forklaringen kan være at den har støtte i svensk. I en svensk-dansk ordbok finner vi bättre före var än efter snar, med forklaringen ‘ det er bedre at være forklog end bagklog’. Visdommen i ordtaket er naturligvis internasjonal, så ordtaket finnes i mange varianter på flere språk. Eldre danske varianter finner vi hos Peder Syv (1682): Fore-viis far ikke ilde. Varnet ondt skader mindst. Førevis finnes forresten også hos oss (betre førevis enn ettervis), ved siden av føreklok, framsynt, forutseende og annet i den ene eller andre målformen eller begge. Ordene i uttrykket og kombinasjonen av dem Var betyr altså ‘oppmerksom; følsom; aktpågivende, varsom’. Mange skriver vàr eller vár, men det er ikke nødvendig å markere ordet med aksent eller noe annet for å skille det fra preteritum av å være. Man skjønner oftest hva som er ment. Føre i den aktuelle betydningen henger nær sammen med før. På gammelnorsk het det henholdsvis fyrir og fyrr. Det er noe helt annet enn føre i skiføre (som henger sammen med å fare). Hvis man uttaler føre var som førevar i ett ord (jf. førevis) blir førevarprinsippet (med trykk på før-) i og for seg riktig også. Det samme gjelder ettersnar. Men det er variantene med fullt trykk på var og snar som er de vanlige. Derfor er skrivemåtene føre var og føre-var- prinsippet anbefalt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-foresla-nye-ord/
|
Å foreslå nye ord
|
Jeg har laget noen nye ord. Hvordan går jeg fram for å få dem godkjent?
|
Det settes av og til i gang prosjekter for å lage nye ord på visse fagområder, men det finnes ingen sentral godkjenningsordning for ord til allmenn bruk. Du må rett og slett prøve å spre ordene selv, helst med å bruke dem i en naturlig sammenheng, for eksempel i et avisinnlegg. Språkrådet fastsetter skrivemåten av ord, men driver ikke med ordproduksjon. Du kan gjerne sende forslag til oss, men vi kan ikke love å gjøre noe med dem. Språkrådet kan i noen sammenhenger anbefale ord, men det er uansett begrenset hvor mange mennesker vi når ut til. Det er praksis, vanlig språkbruk, som teller mest. Når et ord har vært brukt mye og lenge nok (akkurat hvor mye og lenge er umulig å si), blir det registrert av folk som redigerer ordbøker, og så kommer det kanskje i de største ordbøkene. Nye ord har lettest for å vinne fram hvis de bygger på noe som er kjent i språket fra før. Det må selvsagt også være behov for de nye ordene. Noen eksempler 22. april 1977 var det en blowout på Bravo-plattformen i Nordsjøen. Det engelske ordet ble brukt. Neste dag kom noen med forslag om å kalle det utblåsing eller utblåsning på norsk. Mediene tok det straks i bruk, og siden har dette ordet vært brukt om slike hendelser. I 1988 spurte vi i vårt blad Språknytt om noen kunne hjelpe oss med å finne et godt norsk ord for whiplash, en nakkeskade. En dame på Stord foreslo nakkesleng, og i dag er det ordet helt innarbeidet. For mange år siden fikk vi inn forslag om lysark i stedet for transparent og støtteark i stedet for hand-out. Disse ordene ble også tatt i bruk. Vi har ingen sammenhengende liste over nye ord, men vi presenterer noen ord i hvert nummer av Språknytt, som ligger på nettsidene våre. Under «Faste spalter» finner du spalten «Nyord». Se særlig artikkelen Nyord i Språknytt i perioden 1977–2010. Du kan også lese om « årets ord » på nettsidene våre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hardere-eller-skarpere-lut/
|
Hardere eller skarpere lut?
|
Aftenposten skriver i dag om «hardere lut». Men korrekt språkbruk må da være «skarpere lut» eller «sterkere lut»?
|
Det heter tradisjonelt helst at lut er sterk eller skarp, men det er ikke direkte galt å variere med andre adjektiver. I et gammelt ordtak heter det: «Det skal skarp lut til skurvete hoder», det vil si at ‘hardhudede syndere trenger hard behandling’. Ordbog over det danske Sprog har flere eksempler med skarp, blant annet dette Holberg-sitatet: «[Der] behøves … skarpere Lud til at toe een Synderes Hoved end en andens.» Det samme ordtaket og liknende fraser finnes belagt også med adjektivet sterk, og ordtaket er ført opp med sterk blant annet i Bokmålsordboka. Man finner også hard(ere) og hard(are) lut i bruk, men dette er nok en nyere variant i skrift, selv om vi får treff helt ned på 1800-tallet i Nasjonalbibliotekets digitale tekstbase. Andre varianter er kvass(are) lut og bedsk(ere)/beisk(are) lud/lut. Hard er et vidt begrep, og hard lut er ikke helt ulogisk med tanke på den funksjonen luten har, jamfør hard kur. Men skarp og sterk er mer treffende og mer i samsvar med skrifttradisjonen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anmeldelse-eller-pamelding/
|
Anmeldelse eller påmelding?
|
I norsk ridesport benyttes ordet anmeldelse på et skjema for påmelding til stevner og konkurranser. Er ikke anmeldelse noe man gjør med en forbrytelse, og påmelding noe man foretar hvis man ønsker å delta på et arrangement, for eksempel et idrettsstevne?
|
Det er i dag nokså sjelden at man ser anmeldelse benyttet i samme betydning som påmelding. Men det er ikke galt, jf. betydning 3 i eldre utgaver av Bokmålsordboka: anmeldelse 1 det å anmelde [...] el. bli anmeldt, kunngjøring gå til anmeldelse av en sak, et forhold, en person / trekke anmeldelsen tilbake 2 kritikk, omtale bokanmeldelse / skrive en anmeldelse i avisen 3 påmelding Denne siste betydningen er ikke lenger oppført i Bokmålsordboka (nettutgaven). Men fremdeles står det å etteranmelde (= ‘melde på etter fristens utløp’). Selv i dansk er ordet sjeldent, og Den Danske Ordbog nevner nettopp sportsarrangement som eksempel (se under 1 c). Det kan se ut som om dette er et område der det moderne norske melde på og påmelding ikke har vunnet helt fram. Vi ser noe av det samme i å anmelde noe til politiet, som på folkemunne gjerne heter å melde noe til politiet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kloyvd-infinitiv/
|
Kløyvd infinitiv
|
Kva er kløyvd infinitiv, eigentleg? Kan ein framleis nytta det i skrift? Kvar finn eg opplysningar om kva verb som skal ha a-ending i dette systemet?
|
Det finst tre måtar å handtera infinitivsendingar på i nynorsk: 1) gjennomført a-infinitiv, 2) gjennomført e-infinitiv og 3) kløyvd infinitiv. Det siste vil seia at infinitivane er delte (kløyvde) i to grupper – e-infinitivar og a-infinitivar – etter visse reglar. Dei tre systema kan ikkje kombinerast. Kløyvd infinitiv er ein særskild historisk framvaksen kombinasjon av a- og e-former (døme: å vera, men å finne), sjå «Historisk bakgrunn» nedanfor. Systemet er ikkje forklart i ei handvending, så ein må ta seg litt tid og setja ned lesefarten. Her finn du ein artikkel av Ernst Håkon Jahr om kløyvd infinitiv i skriftnormalane. Ei anna utgreiing står i Ny rettskriving for 2000-talet, kapittel 3.4.1 Infinitiv. Ei liste med dei verba som skal ha a-infinitiv, er sett inn heilt til slutt nedanfor. Stillinga i skriftnormalane Bokmål har no berre e-infinitiv. Kløyvd inifinitiv var sideform (altså ikkje til bruk i lærebøker eller i statstenesta) i bokmål frå 1938 til 2005. I nynorsk vart kløyvd infinitiv nytta (med ein slags sideformstatus) fram til 1938, då det vart jamstilt form. I 1959 vart det sideform, og i 2012 vart det jamstilt att. Det geografiske grunnlaget Kløyvd infinitiv er eit austnorsk målmerke med grunnlag i gamalnorsk. Det aller meste av Austlandet, jamvel Oslo, har til nyleg hatt mykje kløyvd infinitiv, og restar av systemet finst framleis i folkeleg oslomål (jf. vær(r)a og gjør(r)a). Det historiske grunnlaget (OBS: krev konsentrasjon!) I gamalnorsk hadde verb a-infinitiv. Rotvokalen (vokalen inni ordet) var anten stutt (som i-en i lifa ‘leva’) eller lang (som i skrífa ‘skriva’). Som du ser, er lang vokal markert med aksent. Langstava verb er verb med lang vokal, dobbel konsonant eller begge delar. I slike verb vart endinga etter gamalnorsk tid redusert til -e i austnorsk. I trøndersk forsvann han heilt (såkalla apokope). Stuttstava verb hadde etter måten mindre tyngd i rota og dermed meir jamvekt mellom stavingane. I desse stuttstava jamvektsorda heldt a-endinga frå gamalnorsk seg. Sidan har vi hatt ei såkalla kvantitetsomlegging, som stutt sagt inneber at alle verb i moderne norsk er langstava (har lang rotstaving). Etter denne omlegginga kan uttalen av rota (altså lengda) ikkje lenger fortelja oss om eit verb skal ha a- eller e-infinitiv. Nokre knaggar Det ein treng for å læra seg kløyvd infinitiv skikkeleg, er anten 1) kjennskap til eit eller helst fleire austlandsmålføre, 2) kunnskap om skrivemåten i gamalnorsk, eller 3) ei liste med verba som skal ha a-infinitiv (sjå til slutt nedenfor) Ein kan òg koma eit stykke på veg med å granska rotvokalar og talet på konsonantar mellom rotvokalen og endinga. Her nokre tommelfingerreglar: A-ending finn vi særleg i gamle heimlege verb som i nynorsk kan skrivast med rotvokalen -a- -e- (så sant e-en ikkje var lang i gammalnorsk) open - o- (dvs. o med å/ø-uttale) open - i- (dvs. i-ar av det slaget som blir til e i mange dialektar) open u (dvs. i-ar med utbreidd o-uttale) + éin konsonant føre endinga. Det gjeld altså desse vokalane føre enkel konsonant: a: laga, aka, mata, fara, hata, gala, skapa e: bera, drepa, gjera, eta, lesa, leva, sela, skjera, spela, vera, veta (= vita) o med å/ø-uttale: bora, lova, koma (og dermed komma), moka, skoda, sova, tola open i og open u: vita, skipa; duna, muna Fleire døme finn du i lista til slutt. (Ingen av orda på lista har utbreidd trong uttale av i, e, u eller o.) Verb med ein enkelt konsonant + j rett føre endinga får tradisjonelt helst - a: byrja, delja, fremja, lepja, remja, selja, sitja, setja, skilja, spørja; dessutan seia og teia Dette gjeld ikkje alle dialektar med kløyvd infinitiv, men ein bør halda seg til lista. To konsonantar føre j-en gir derimot e-infinitiv: byggje, syngje, leggje, liggje, trekkje osv. Men merk at liggje og leggje mange stader blir liggja og leggja, truleg etter mønster frå sitja og setja. Liste frå «Ny rettskriving for 2000-talet» Lista er ikkje fullkomen. Mellom anna vantar leva og vitja – som skal ha a-ending. Det vantar òg fleire samansette verb. Samansette verb (som fortelja) får same ending som det usamansette verbet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tjuekroning-tjuekronemynt/
|
Tjuekroning = tjuekronemynt
|
Kva skal vi kalle mynten som er verd tjue kroner, tjuekronemynt, tjuekronersmynt eller tjuekronesmynt? Eller skal vi kanskje skrive 20-kronesmynt?
|
Du kan nøye deg med tjuekronemynt eller 20-kronemynt (eller tjuekroning), altså utan s-en du har med i spørsmålet. Andre døme er tikrone/tikroning/tikronestykke, hundrekronesetel, tohundrekronesetel, tusenkronesetel. (Ev. med 100-, 200- og 1000-.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/outsourcing/
|
Outsourcing
|
Fins det et godt norsk ord for outsourcing?
|
Du kan ta en titt på Wikipedia-artikkelen om utkontraktering. Ord som nevnes her, er blant annet tjenesteutsetting og konkurranseutsetting (men merk at konkurranseutsetting ikke nødvendigvis ender med outsourcing). Se også bortsetting.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-ikke-vaere-eller-ikke-a-vaere-det-er-sporsmalet/
|
Å ikke være eller ikke å være – det er spørsmålet!
|
Da jeg gikk på skolen, lærte vi at infinitivsmerket å bare kunne brukes foran verb. Jeg ser at journalister i dag ofte skriver ting som «valgte å ikke gjøre det» og «bestemte seg for å ikke gjøre det». Er dette nå tillatt?
|
Det er greit å skrive å ikke + verb. Også andre korte ledd enn ikke kan plasseres mellom infinitivsmerket og verbet. Men vær litt forsiktig med lange ledd. Formuleringer med innskudd mellom infinitivsmerket og verbet kalles splittinfinitiv (eller splittet infinitiv). I tradisjonell skolegrammatikk er det gjerne blitt regnet som feil, som i dansk, tysk og engelsk. Men ugrammatisk er det ikke, og i norsk talemål er det helt vanlig (som i gammelnorsk og svensk). Det må regnes som kurant skriftmål i dag å skyte inn korte adverbiale ledd som aldri, alltid, bare, ikke, kanskje og nesten. Det var faktisk også vanlig i skrift i riktig gamle dager. Men det er uansett en god idé å unngå lengre innskudd. Ikke å kan være tvetydig Formuleringen «ikke å» har blant annet den fordelen at den kan gi bedre flyt og rytme i setningene, men den har også en stor ulempe: faren for tvetydige formuleringer. «Verb + ikke å» kan være tvetydig når ordet «ikke» like gjerne kan knyttes til verbet foran «ikke» eller til noe helt annet. Eksempel: Vi valgte ikke å gjøre det. = 1 Vi valgte å la være å gjøre det. = 2 Vi valgte ikke å gjøre det (men vi måtte). = 3 Vi valgte ikke å gjøre det (vi valgte bare å tenke det). Dersom vi mener (1), må vi faktisk ty til varianten «å ikke» (eller skrive helt om) hvis vi skal være sikre på å bli tolket rett. Mener vi (2), må vi i verste fall skrive helt annerledes. Det mest skjebnesvangre eksempelet fra enkeltmenneskets liv er kanskje ytringen «Jeg lover ikke å gjøre det»! Og i juridisk språk kryr det av litt ulne formuleringer som «antas ikke å». Ofte kan man stole på sammenhengen. For eksempel skal man være bra sær for å misforstå dette: Her gjelder det ikke å komme for sent! Og i talespråket gjør trykkplasseringen det ofte entydig. Men ikke vær redd for å skrive om til å ikke når det trengs. Du kan til og med blande hvis du vil. Norsk språknemnd presiserte allerede i 1967 at man kan skrive å foran ikke når tydeligheten krever det. Også for et par hundre år siden skrev man slik for ikke å bli misforstått (sitatet er fra en tale av Johan Nordahl Brun). Nynorsk Siden «å ikke» er det desidert vanligste i norsk talemål, er det god grunn til å holde seg til det på nynorsk. Men det betyr ikke at man er nødt til å sette andre slags innskudd enn nektelser mellom infinitivsmerket og verbet, og i alle fall ikke lange innskudd. Men «for ikke å» Etter «for» er «ikke/ikkje å» klart vanligst i begge målformer når det handler om å unngå noe: «Jeg løy for ikke å få juling». Til slutt: I det faste uttrykket «for ikkje/ikke å snakke om» er det «å» til slutt i begge målformene, med mindre vi sikter til formålet å la være å snakke.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flatt/
|
Flått
|
Er flått og skogmann det same? Og er flått rett stavemåte, eller burde det heite flott?
|
Flått er rett skrivemåte. Namnet heng saman med adjektivet flå ‘flat’. Både skogmann og skogbjørn (med uttalevariantar som skaumann og skaubjønn) er det same som flått. Flåtten har elles mange namn, mellom anna hasleflått, oreflått, skogflått, hesteflått, merraflått, kuflått, kinnflått; orelus, skoglus, einelus, hestelus, hundelus, kulus; hundemit; tikk, hanntikk(e)/hantikk(e); påte, stakkar og sugar. Slår du opp i Norsk Ordbok, kan du finne utbreiingsområdet til mange av nemningane. Her er flått-artikkelen i Norsk landbruksordbok: Ei flott gammal skildring av flåtten finn ein i boka Sau og saustell (1944):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bort-i-staur-og-vegger/
|
Bort i staur og vegger
|
Eg seier av og til at noko er bort i staur og vegger, men eg tykkjer uttrykket er bort i hampen rart. Kva kjem det av? Er det snakk om ein stad ein gjorde frå seg i retteleg gamle dagar?
|
Det er nok berre ei samanslåing av to faste uttrykk: bort i veggene (som er svært utbreitt) og bort i stauren (som opphavleg er meir trøndersk). Den fyrste som kombinerer staur og vegger i litteraturen, er kanskje Leif Halse, i 1927. Vi kan sjå litt nærare på ordet staur og på bruken av vegg i liknande uttrykk. Staur Ein staur er fyrst og fremst ‘ein grann påle el stokk som er tilkvesst i eine enden slik at han kan setjast i jorda og nyttast som kornstaur el[ler] som stø i hes el gjerde’ (Norsk Ordbok). Ordet har vore sentralt i arbeidslivet. Staur kan forresten òg vise til mindre dugande og omgjengelege (manns)personar. Det er eit av dei mest produktive orda til å laga personnemningar av, særleg i Trøndelag (latstaur, kranglestaur osb.). Det er òg grunnlag for forsterkande ord som staurande (t.d. staurande galen). Uttrykket «bort i stauren» (staur'n) er fyrst notert frå Grong, i 1885. Fleire trønderske forfattarar, mellom andre Olav Duun, har brukt det. Vegger Ivar Aasen nemner alt i Ordbog over det norske Folkesprog (1850) ordlaga «D'æ reint burti Veggjenne» ‘ det er altfor galt; det gaaer over alle Grændser’ og «snakke burt i Veggjenne» ‘tale ufornuftigt, snakke hen i Taaget’. Veggene i grannelanda har òg vore vitne til mykje tull, jf. dei danske ordlaga « snakke op ad stolper og ned ad vægge » (før òg «snakke op ad væggene » o.l.) og det svenske «uppåt väggarna»‘tullete’. Dette er altså gammalt i heile Norden, men preposisjonsbruken i norsk skil seg ut.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nar-ble-chokolade-til-sjokolade/
|
Når ble chokolade til sjokolade?
|
Jeg skal lage noen reklameskilt til gjenåpningen av en gammel landhandel. I den forbindelse lurer jeg på når man gikk over til å skrive sjokolade med sj-.
|
I riksmål (bokmål) skjedde det ved rettskrivningsreformen i 1917. I landsmål (nynorsk) var skrivemåten med sj- fastsatt allerede i 1907. Forslaget om å endre skrivemåten til sjokolade var blitt satt fram allerede før århundreskiftet, men det tok altså sin tid før det ble formelt vedtatt. Hvor lang tid det tok før handelsstanden gikk over til sj-, er vanskeligere å svare på, men nedenfor ser du i alle fall utviklingen i et tekstkorpus hos Nasjonalbiblioteket. Den endelige knekken for ch- kom først i 1938. Noe av tregheten skyldes at ch- hang igjen i firma- og produktnavn (og dermed i annonsetekst), men da sjokoladerasjoneringen var over i 1950, var sj- kommet på plass de fleste steder (f.eks. i Freia melkesjokolade). Bøker: Aviser:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tankestrek-mellom-tal-til-eller-til-og-med/
|
Tankestrek mellom tal: til eller til og med?
|
Korleis skal ein forstå tittelen «Strategiplan 2008−2010»? Omfattar planen berre åra 2008 og 2009, eller gjeld han for 2010 òg? Enn «middag 13−15»: Er det to eller tre timar? Og endeleg: Er aldersgruppa 16–18 år to eller tre årskull? Med andre ord: Tyder streken ‘til’ eller ‘til og med’?
|
Vi les denne tittelen slik at planen også dekkjer året 2010, altså at det er ein treårsplan. Du kan samanlikne dette med uttrykk som «måndag−fredag», der tankestreken etter alt å dømme tyder ‘til og med’. (Her er andre tolkingar usannsynlege ut frå det vi veit om kvardag og helg.) Merk at preposisjonen til er vel så tvitydig som intervallstreken, for til kan òg tyde ‘til og med’. Ein kan ikkje alltid vite kva som er meint. Klokkeslett Når det gjeld timar, som i «middag frå 13 til 15», er det greiare. Det er heilt urimeleg å rekne med den timen som byrjar klokka 15. Klokka 15 er ikkje eit intervall på line med året 2010. Tolkinga til og med gjev heller ikkje så mykje meining i samanhengen. Det har jo fint lite å seie om ein reknar med sjølve slaget 15 eller ikkje. Alder Alder kan tolkast på liknande vis, slik at 16–18 tyder fram til fylte 18, og ikkje lenger. Det vanlege er nok likevel å rekne med alle 18-åringane, til dei fyller 19. Sikker kan ein ikkje vere. Like tvitydig er formuleringa «mellom 16 og 18 år».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hjelpe-oss-a/
|
Hjelpe oss å?
|
Jeg stusser litt over følgende setning: «Språkprofilen hjelper oss å skrive klart og korrekt.» Jeg har lyst til å sette inn et «til» etter «oss». Og hva med «Jeg hjelper folk med å finne fram i butikken» kontra «Jeg hjelper folk å finne fram i butikken»?
|
Hjelpe å kan brukes i begge disse betydningene og har lang tradisjon. En språkprofil hjelper oss helst til å skrive godt, og hvis vi tilbyr personlig letehjelp i butikken, hjelper vi noen med å finne fram. Preposisjonen kan ofte sløyfes. Flere eksempler Noen kan altså hjelpe oss med noe vi driver med, særlig hvis de er til stede sammen med oss og hjelper til med det: Hun hjalp meg (med) å bære ut sofaen. Videre kan noe eller noen hjelpe oss til å nå et mål: Det/hun/han hjalp meg til å bli et selvstendig menneske. Før var det nok vanligere å bruke til også om mer direkte og personlig hjelp (jf. med). Som sagt kan preposisjonen ofte sløyfes. Det finnes også en variant med i som av og til kan passe når noe (upersonlig) hjelper i en situasjon man allerede er i: Det kan hjelpe deg i å stå imot fristelsene. (Jamfør: Jeg kan hjelpe deg med å …) Denne varianten er sjelden og neppe noen gang obligatorisk. Men det heter selvsagt: Hjelp oss i arbeidet med det og det.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lunch-lunsj-eller-lonsj/
|
Lunch, lunsj eller lønsj?
|
Nokon hevdar at stavemåtane lunsj og lunch er jamstilte. Men dette er vel ikkje korrekt? Og kvifor skriv vi ikkje beint fram lønsj? Ein kan jo til og med skriva sørvis for service!
|
Den rette stavemåten er lunsj, både på nynorsk og på bokmål. Lunsj er den einaste oppførte forma i Krogsrud og Seips ordliste for riksmål alt i 1919. Skrivemåten vart truleg fastsett ved rettskrivinga av 1917. (Ordet er nemnt berre i nynorskdelen av rettskrivingsdokumentet, men vedtaket galdt sikkert begge målformene.) Uttalen Uttaleordbøker tyder på at både /lunsj/ og /lønsj/ var i bruk i talemålet på den tida. Ein har truleg rekna med at /lunsj/ ville vinna, og /ø/ verka nok i alle fall for radikalt. Det er nemleg ikkje alle lydfølgjer ein har vilja ha i norsk rettskriving. Eit anna døme på det er /æsj/ i engelske lånord, jamfør at vi framleis skal skrive krasje endå svært mange seier /kræsje/. Men lydsambandet /unsj/ hadde ein frå før, i det minste i punsj. I nynorsk hadde ein rett nok også /ønsj/, men då knytt til heilt andre slags ord, som ønskje (som dessutan vart skrive ynskje). Inkonsekvensar I dag er den vanlege uttalen /lønsj/, så skrivemåten er berre delvis lydrett. Det same gjeld brunsj, som er eit nyare innlån. Her har ein valt å byggje på skrivemåten av lunsj, som jo er godt innarbeidd, og som brunsj er laga av. Dette står i kontrast til andre nyinnlånte ord, til dømes punkar/pønkar, som har valfri skrivemåte. Rettskrivinga kan aldri bli heilt konsekvent. Det er ingen planar om å ta skrivemåten lønsj inn i rettskrivinga no.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fedme-fet/
|
Fedme, fet?
|
Vi arbeider med å etablere en klinikk som skal behandle fedme, og vi trenger et navn som er faglig forsvarlig uten å virke krenkende eller moraliserende. Kan en bruke fedme og fet i et klinikknavn i dag uten å krenke noen?
|
Dere får selv veie ømme tær i pasientgruppa mot verdien av klart og direkte språk. Men uansett kan det være tryggest å bruke noe med (over)vekt, som oppfattes ganske nøytralt. I Bokmålsordboka er fedme forklart som ‘det å være fet’ (som i ha anlegg for fedme). Fet eller feit har flere betydninger, først og fremst selvsagt ‘t ykk, velnært’. Det første eksempelet er tjukk og fe(i)t. Noe som er fett, kan også være ‘godt’ eller ‘lønnsomt’, og i moderne slang har det dessuten nærmest betydningen ‘stilig’ (brukt om ting, vel etter amerikansk fat/phat). Våpenkappløp Det er vel kjent at noen bruker tjukk og feit nedsettende. Slik har det alltid vært. Når man hører slik ordbruk ofte nok, kan man etter hvert komme til å oppleve nedvurderingen som en del av selve betydningen. Da melder det seg et behov for å bruke nye og mindre belastede ord. Etter noen år blir de nye og nøytrale ordene kanskje rammet av den samme utviklingen og må byttes ut igjen. Dette kappløpet mellom stigmatiserende konnotasjoner og nøytrale eller forskjønnende ord kan bare brytes ved at mange nok insisterer på å bruke de vanlige ordene i nøytral betydning. Men det er ikke alltid mulig. Fedme Ordet fedme (jf. at være fed) har vi fått gjennom skriftfellesskapet med dansk (på norsk har det også hett feite). Fedme er et ord vi vanskelig kan klare oss uten. Det er et presist definert fagord i forbindelse med kroppsmasseindeksen (KMI eller BMI). I motsetning til obesitas og andre fremmedord er det dessuten umiddelbart forståelig. Selv om fedme virker mer tilslørende enn fe(i)t, er det ikke skånsomt nok for alle. Blant dem som selv har mer kroppsfett enn ønskelig, er ikke ordet fedme så populært, viser en studie fra 2015 (Tidsskrift for Den norske legeforening 19/2015). Adjektivet fe(i)t På islandsk henger of feitur ‘altfor feit’ på en naturlig måte sammen med avledningen offita ‘fedme’, også i fagspråket. Men på norsk har det allmennspråklige adjektivet feit og fagordet fedme ulike røtter. Feit er norsk og fedme opprinnelig dansk. Den nevnte pasientundersøkelsen tyder på at a djektivene fet og feit virker mer nedsettende enn fedme. Noen mener nok også at diftongvarianten feit er mer nedsettende enn fet. Feit er førstevalget for de fleste nordmenn; det kan derfor virke mer direkte. Men å hevde at feit er mindre passende enn fet, nærmer seg stigmatisering av dialektbrukere. Det er ingen tvil om at mange bruker fet/feit om seg selv, se f.eks. boka Feit. Det er selvsagt ikke noe frikort til å gå rundt og kalle overvektige feite, for det er uhøflig å kommentere andres utseende i tide og utide. I sammenhenger der alle er trygge på hverandre, må det likevel være greit å bruke adjektivet feit på norsk. Det er tross alt et grunnleggende ord i språket, uløselig knyttet til substantivet fett, som vi neppe blir kvitt med det første. Helseproblemet kontra språkproblemet Magnus Strømmen, som står bak den ovennevnte undersøkelsen, skriver i en kronikk i Aftenposten 20.10.2015: Dette er altså grupper av pasienter som vi vet kan reagere sterkere enn andre på ordvalg. Jeg tviler ikke på at gode fastleger er musikalske nok til å få frem budskapet på en god måte, men det er åpenbart mange av dem velger å ikke si noe som helst. I så måte kan studien ha en verdi siden det her er pasientene selv som sier hvilke ord som er greie å bruke. Dette er i tråd med en generell utvikling hvor språk er blitt stadig mer sensitivt. Alle blir så lett krenket nå, og i en tid hvor definisjonsmakten synes å ligge hos den som omtales, kan det være skjebnesvangert å skulle ta opp et slikt tema. Men det er også verdt å ta i betraktning at konsekvensene av å la vektutviklingen fortsette, også er skjebnesvangre – for pasienten, enten vedkommende er krenket eller ikke. Det er ikke opplagt at man skal være så forsiktig med å ordlegge seg, heller. Greier man å få pasienten både til å forstå fedmens alvorlige konsekvenser og at dette er relevant for en selv, kan en slik indre uro gi energi til endring. Men det forutsetter gjerne at legen er villig til å bruke ressurser på pasienten over tid. Å skape uro eller frykt, har ingen verdi i seg selv og sementerer trolig en uheldig livsstil.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/filmtitler-og-titler-pa-fjernsynsprogram-i-kursiv/
|
Filmtitler og titler på fjernsynsprogram i kursiv?
|
Skal filmtitler og fjernsynsprogram markeres med kursiv eller anførselstegn?
|
Norske skriveregler har ikke noe krav om at titler på fjernsynsprogram skal kursiveres eller settes i anførselstegn, men begge deler er mulig. Teksttypen kan være avgjørende, og ikke minst tradisjonen på ulike bruksområder. Det er en god, gammel regel som sier at man skal være litt tilbakeholden med typografiske virkemidler fordi det kan forstyrre skriftbildet. Dessuten skrives jo egennavn med stor forbokstav, og det kan være markering nok. Noen ganger kan det likevel være praktisk å markere en tittel, særlig om den består av flere ord og det er vanskelig å se hvor den slutter. Generelt kan anførselstegn brukes når de gjør meningen klarere. Anførselstegn brukes gjerne på boktitler i løpende tekst, og da må det kunne brukes på filmtiltler, teaterstykker og fjernsynsprogram også. Eksempel: Alfred Maurstad spilte Peer Gynt i «Peer Gynt». Det blir nok stadig vanligere å bruke kursiv på boktitler (det er regelen i avhandlinger), og da må man også kunne bruke kursiv på filmtitler og lignende. På nettsider kan kursiv være mindre godt egnet fordi kursiveringen ikke kommer like godt fram som på en bokside. Til sjuende og sist må dere velge selv. Hva som er viktigst av prinsippene «tydelig nok» og «mest mulig tydelig», får dere vurdere ut fra brukssituasjonen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/elleville-dager/
|
Elleville dager
|
Jeg lurer på hvor uttrykket «elleville dager» i betydninga ‘dager med ekstra gode tilbud’ kommer fra.
|
I slutten av 1980-åra annonserte deler av handelsstanden i Oslo med «elleville dager». Vi veit ikke hvor de hadde det fra. Det kan i prinsippet godt ha oppstått spontant. Ellevill kan bety ‘vilter, vill og gal, ustyrlig, yr av glede, svært lystig’. Typisk bruk er ellevill jubel og en ellevill komedie. Selve formuleringa elleville dager var ikke helt ny i 1980-åra, så alt som mangla, var ei kobling til begrepet (dager med) «vilt» gode tilbud. Etymologien bak ordet ellevill er godt kjent. Vi har det fra dansk ellevild, som betyr det samme som alvevill ‘gjort vill og gal ved alvetrolldom’. Det finnes ikke noe adjektiv *alvevill på norsk, i stedet har vi blant annet substantivene alvblåster og alvskot, som er noe annet og reint negativt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjerningsmann-gjerningsperson/
|
Gjerningsmann, gjerningsperson?
|
Kan vi i politiet bruke det kjønnsnøytrale gjerningsperson i stedet for gjerningsmann, slik noen kriminologer allerede gjør?
|
Vi synes dette forslaget om gjerningsperson for gjerningsmann er greit. Politiet vil sannsynligvis ha god nytte av det, og det kan etter hvert bli et allmennord. Det fungerer dessuten like godt i begge målformene. Gjerningsperson ble brukt i VG allerede i 1981. Da hadde det vært i bruk i faglitteraturen i noen år. Første forekomst vi finner, er i NOU 1976: 55 Adopsjon og adopsjonsformidling. Noen har foreslått å unngå hele problematikken ved å blåse nytt liv i forøver. Men dette nokså stive ordet har i dag mer klangbunn i tysk (jf. verüben ‘begå’) enn i norsk. Begrepet gjerning har derimot klangbunn i andre ord på området, som gjerningsdato, gjerningssted osv. Man kan fortsette å bruke gjerningsmann når man vet at det dreier seg om en mann, og eventuelt gjerningskvinne når det er en kvinne, og altså gjerningsperson i tvilstilfeller. Historien og vanen I gamle dager betydde mann i større grad ‘menneske’. (To spor etter dette er islandsk karlmaðr ‘karmann’ i motsetning til kvenma ðr ‘kvinne’, og kar for mann i mange norske dialekter. Et annet er pronomenet man.) I sammensetning har denne betydningen holdt seg lenge i norsk, men i dag oppfatter nok de fleste nordmenn(!) ord på -mann som mer eller mindre kjønnsmarkerte. Mange stusser på bruk av gjerningsmann når den mistenkte like gjerne eller mest sannsynlig er en kvinne. For andre er mann fremdeles umarkert, og et brudd med vanen vil i verste fall vekke irritasjon. Behovet for et kjønnsnøytralt overbegrep veier trolig tyngre enn utfordringen av vanens makt i dette tilfellet. Det er riktignok et problem at de resterende x- mennene i språket (for eksempel fylkesmenn ene og takstmennene) blir mer problematiske og kjønnsmarkerte for hver x- mann ellers som skiftes ut med x- person, og noen slike betegnelser er virkelig vanskelige å skifte ut med noe annet praktisk (som sjømann og «politiord» som brotsmann (nynorsk) og ransmann). Men språket er på glid når det gjelder både voldsperson og gjerningsperson, og følelsen av at mann bare er hankjønn, er det neppe stort man(!) kan gjøre med.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bak-en-vogn/
|
Bak en vogn
|
En rådsnar person er «ikke tapt bak en vogn», men hvorfor sier vi det slik?
|
Å være tapt bak en vogn er omtrent det samme som å ha ramla av lasset. Det er håp for dem som fremdeles er i vogna eller på lasset. De står ikke «att på veg», som det også har hett på norsk. Uttrykket er gammelt og finnes også i dansk og svensk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norskpakistaner-eller-pakistansknordmann/
|
Norskpakistaner eller pakistansknordmann?
|
Mediene bruker norskpakistanere om pakistanske innvandrere i Norge og deres etterkommere. Men er ikke dette feil? Er ikke mønsteret slik at det er opprinnelsen som nevnes først? En norskamerikaner er jo en amerikaner med norske røtter. Da burde det vel hete pakistansknordmann om en pakistaner som har slått seg ned i Norge?
|
Det ville vært mest logisk konsekvent å bruke pakistansknordmann, i alle fall om norske statsborgere med pakistansk bakgrunn. Men av og til må praktiske språklige hensyn veie tyngst. Den lettvinte og «ulogiske» løsningen norskiraner, norskkenyaner, norskmarokkaner, norskvietnameser osv. (brukt om nordmenn) er så innarbeidet at den virker nesten umulig å endre på. Logisk hovedregel i strid med rytmisk hovedmønster I norsk er det jevnt over den siste delen av et sammensatt ord som bærer hovedbetydningen. En leddbuss er en slags buss, en bløtkake er en slags kake osv. Slik sett er en norskamerikaner en slags amerikaner. Og det stemmer bra, for utvandrerne ble inkludert og integrert i Amerika, og de ble etter hvert mer amerikanske enn norske. Med samme logiske rekkefølge som i norskamerikaner ville vi få pakistansknordmann, vietnamesisknordmann, pakistansknorsk, vietnamesiskknorsk osv. Disse ordene er litt i bruk, men norskpakistaner, norskpakistansk osv. er altså mye vanligere og lettere å uttale. I sammensetningen norskpakistaner er pakistaner kjernen i ordet. Kan ordlagingen være uttrykk for manglende vilje til integrering, det vil si at språkbrukerne mener at de aktuelle norske statsborgerne fremdeles primært skal regnes som pakistanere, iranere osv.? Vi tror ikke det er det som ligger bak. Trolig er det praktiske forhold som har gitt opphav til sammensetninger som norskpakistaner. Det er en klar tendens til at lette, korte ledd kommer først i sammensetninger, jf. det velkjente norskamerikaner. «Rytmeskjemaet» som etablerte sammensetninger følger, kan ha fungert som mal. Nabolandene I Norge må vi altså ty til sammensetningen -nord mann hvis vi setter pakistansk- osv. først. Mange kvir seg for å bruke ordet nordmann om kvinner, og det kan nok ha fremmet bruken av de udiskutabelt kjønnsnøytrale variantene med norsk - som førsteledd og pakistaner osv. som sisteledd. Men det tilsvarende problemet diskuteres også i nabolandene våre, der de slipper å ta nordmannen med i regningen, og utviklingen er ikke ulik den norske. I dansk er danskpakistaner kommet inn i ordbøkene som betegnelse på personer med pakistansk bakgrunn som bor i Danmark, trolig uten noe skille mot undergruppa som er danske statsborgere (se også dette svaret fra Dansk Sprognævn). I svensk har en fra gammelt av brukt finlandssvenske om svensker som er født og oppvokst i Finland, og ganske lenge har man også brukt sverigefinne om finner som er bosatt i Sverige. Det støtter opp under sammensetninger som svensksomalier og svenskkurd, som er de vanlige betegnelsene i Sverige. Men merk at det svenske Språkrådet har uttalt seg kritisk mot denne malen og anbefalt sverigesomalier.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uhelse/
|
Uhelse
|
Er uhelse et norsk ord, og hva betyr det i så fall?
|
Ordet kommer fra Sverige, der ohälsa er et gammelt ord. Svenskene har ikke ordet vanhelse, så vi har her grovt sett det samme begrepet på to ulike språk. Tradisjonelt siktet man med ohälsa til et av disse fenomenene: ‘ dålig hälsa, klen hälsa, svag hälsa, sjuklighet’ (SAOB). I dag kan ordet på én gang dekke alt som strengt tatt ikke er (god) helse. Helse henger historisk sammen med å være hel. Med strenge krav til «helhet» blir uhelse et svært vidt begrep. Helsebegrepet og motstykket Kunnskapsforlagets Medisinsk ordbok sier om helse: uklart og mangetydig begrep som av Verdens helse organisasjon er definert som «en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter». At det trengs et samlebegrep for det motsatte av (god) helse, er sikkert, og det er like sikkert at sykdom ikke er dekkende. Sykelighet brukes allerede om det motsatte av WHOs helsebegrep, men det har også snevrere betydning. På norsk har vi dessuten samlebegrepet vanhelse. Det har nok først og fremst vist til sterkere plager enn dagens uhelse gjør, kanskje fordi tålegrensa var høyere i gamle dager. Det svenske ohälsebegrepet I en oppgave i idrettsvitenskap har vi funnet en god framstilling av ohälsa (våre uthevinger nedenfor): Ohälsa är ett vanligt förekommande begrepp som bl.a. används som ett samlingsnamn för den ersättningsberättigade ohälsa som omfattas av socialförsäkringssystemet. I andra sammanhang kan ohälsobegreppet ha andra betydelser. I Janlerts folkhälsovetenskapliga lexikon (2000 s237) återfinns följande tre definitioner: • Tillstånd av lättare sjukdom eller försvagade kroppsfunktioner • Detsamma som sjukdom • Motsatsen till hälsa Biomedicinska inriktningar tar stöd i den första definitionen, dvs. man är antingen sjuk eller har hälsa. Har man hälsa förväntas man kunna arbeta (Ekberg 2000). I de andra två definitionerna kan en individ, mer eller mindre, ha hälsa och sjukdom samtidigt och det är dessa definitioner som de humanistiska teorierna anammar (Medin & Alexandersson 2000). Ohälsobegreppet används ofta som en synonym till sjukdom och för att det ska innefatta alla olika dimensioner tar man hjälp av engelskans illness, disease och sickness vilka har lite olika innebörd. Sammanfattningsvis är hälsa och ohälsa två komplexa begrepp som kan ha flera olika betydelser (Medin & Alexandersson 2000). Vanhelse i utakt med tida og nabofolkene Selv om helse har støtte i svensk og brukes en del i dansk, har vanhelse verken støtte i dansk eller svensk. Vanhelse er typisk for norsk, og det er nok en historisk grunn til at vanhelse ikke er en opplagt term i helsestellet. Norsk fagspråk har sterke røtter i dansk. Ennå er ikke engang helse helt innarbeidet for det gamle sundhed(stilstand) og helbred. Likevel var vanhelse i over hundre år et velfungerende motstykke til helse i skrift (se for eksempel Nasjonalatlas for Norge: Helse). Men så ble det rammet av tidsåndens følsomhet for ord som begynner på van -. Aversjon mot van - er nok et språksosialt faktum, men ikke noe språkvitenskapelig krav. Vanhelse kunne godt ha dekket det svenske uhelse; og hvis det ble brukt like mye, kunne det ha fungert like nøytralt. Fagmiljøet har likevel valgt å åpne for uhelse, jf. disse artiklene i Store norske leksikon og Tidsskrift for Den norske legeforening. Etter som uhelse blir innarbeidet, vil stadig flere oppfatte vanhelse som gammeldags og «sterkt». Dessuten vil uhelse kanskje bli innlånsspesialisert, altså tilpasset en faglig nisje, slik at det etter hvert blir umulig å oppfatte ordene som synonyme. Vanhelse vil på sin side kanskje bli redusert til kraftig skranting av tradisjonelt slag. Grammatisk greit Er det noe direkte galt med uhelse, da? Ikke formelt. Ordet kunne i prinsippet når som helst oppstått på norsk, for u + helse er helt normal ordlaging. Det har også funnes dialektalt, og det svarer bra til uhelsig ‘ikkje frisk’ eller ‘usunn’, som har vært brukt ved siden av vanhelsig. Uhelse er dessuten brukt sporadisk i litteraturen, trolig første gang i en bok av Kristofer Janson. Grunnen til at uhelse ikke spredde seg før, var at begrepet, i den grad det trengtes, var dekt av andre ord, danske eller særnorske.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/markering-av-lang-vokal-i-japanske-namn/
|
Markering av lang vokal i japanske namn
|
Bør ein markere lange vokalar med strek når ein gjev att japanske namn med latinske bokstavar?
|
Etter dei såkalla Hepburn-prinsippa skal ein i mange tilfelle markera lang vokal med strek over vokalen når ein gjev att japanske ord med latinske bokstavar. Men det er tradisjon for å sløyfa denne markeringa i ein del namn, til dømes Tokyo. Vi meiner det er best å la vera å bruka strekar for å markera vokallengda om ein skriv for eit allment publikum. Eit motargument er at det då blir uråd å føra ord frå bokstavar attende til japansk. Men slik retranskripsjon tilbake til japansk tel lite, meiner vi. Det viktigaste er at folk flest skal kunna kjenna att og uttala japanske namn utan kompliserande faktorar. Så vidt vi kan sjå, er det vanlegaste òg i andre språk å sløyfa dei diakritiske teikna. I atlas er rett nok strek over vokalar nokså vanleg i nokre geografiske namn. Strekar førekjem òg i somme samnamn, som no (‘teater’) og shogun, men begge desse orda står utan strek i Tanums store rettskrivningsordbok.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/balltre-i-flertall/
|
Balltre i flertall
|
Heter det virkelig flere balltrær, som det står i avisa? Et balltre er jo ikke et tre. Heter det kanskje også flere hespetrær?
|
Ja, det heter «flere balltrær». Du kan også skrive «flere balltre», men det passer best hvis du ellers skriver «flere tre». I Bokmålsordboka står det to bøyingsmønster i flertall: 1) flere trær – trærne 2) flere tre – trea 1) flere ball trær – ball trærne 2) flere balltre – balltrea Utdyping for spesielt interesserte følger nedenfor. Svaret på hespetre -spørsmålet kommer helt til slutt. Dialektforskjell: flere tre eller flere trær Det går fram av mønstrene at «flere balltre» i stedet for «balltrær» i prinsippet er reservert for dem som sier «balltrea» i bestemt form. «Flere tre – alle trea» o.l. er det kanskje vanligste i tradisjonelt norsk talemål, men i skrift regnes det som radikalt bokmål, som mange er redde for å bruke eller bli assosiert med. «Flere balltre» er også i prinsippet reservert for dem som skriver «flere tre», men det er ikke strengt forbudt å bryte prinsippet. Ordet «tre» bøyes tradisjonelt likt alene og i sammensetninger Ordet tre viser ikke bare til et botanisk individ med røtter. Det kan også bety et stykke tre eller redskap av tre, som i balltre, bogtre og mangletre. Da følger bøyingen av tre (flere trær) tradisjonelt med på kjøpet. Søker vi i eldre litteratur (se nb.no), ser det ut til å være opplagt for dem som ellers skriver trær, at det også heter balltrær, bogtrær og mangletrær. På attenhundretallet skrev man forresten boldtræer, etter dansk skikk. Forenkling av bøyning Det er typisk for yngre språk at dominerende grammatiske mønster (som vanlig -er/-ene -bøying) overtar. Det gjelder særlig der forbindelsen til det uregelmessig bøyde grunnordet er svekket ved metafor (løvetenner > løvetanner), eller ved andre avvik fra grunnbetydningen (her: at det gjelder et redskap av et visst materiale, ikke et botanisk individ). Minkende kjennskap til tingen, koplet med minkende overføring av ordet mellom generasjonene, fremmer utviklingen. Hvis det avvikende ordet er vanlig nok i omgivelsene, holder bøyingen seg bedre. Men det er jo blitt færre balltrær, bogtrær og mangletrær med åra. (Sikkert også færre hespetre, mer om det nedenfor.) Formen - trær i sammensetninger om slikt som ikke er planter, er utsatt også av en annen grunn. Det geografisk mest utbredte i norsk talemål har vært fle(i)re tre og dermed fle(i)re balltre, bogtre og mangletre. Tre og kne går i mye talemål ganske enkelt som f.eks. kre og fe, alene eller sammensatt. Enten man sier flere trær eller flere tre, vil man derfor sjelden ha hørt den uregelmessige formen -trær i spesielle sammensetninger. Valgets kval For dem som sier flere tre – trea, er valget enkelt. Det samme gjelder dem som har den gamle følelsen for trær i alle former. Men vi har en voksende gruppe som faller mellom to stoler: de som sier trær, men ikke føler en sterk grammatisk forbindelse mellom vanlig tre og tre i spesielle sammensetninger. De må enten godta det systemrette skriftlige balltrær eller omfavne den formen som kan knyttes til «flere tre» og radikalt bokmål, altså flere balltre. En standardbøying for substantiv à la * balltrer eller * balltreer er uansett ikke tillatt etter rettskrivningen. Hespetre og bestemt form flertall Hespetre kommer i en kategori for seg, eller i to, for det er både et redskap og en metaforisk personbetegnelse. Hespetrær er ikke innenfor rettskrivningen, uten at det er helt klart hvorfor. Kanskje har mangelen på et dansk motstykke (-træerne) spilt inn, men det er ingen tvil om at mange som sier og skriver trær, har sagt og skrevet hespetrær, om enn kanskje delvis for moro skyld. Uansett skal det ifølge rettskrivningen hete: flere hespetre – hespetrea flere hespetre – hespetreene Kanskje ville du likt å ha et tilsvarende mønster for balltre?
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-mest-brukte-ordene/
|
De mest brukte ordene
|
Finnes det et oversyn over de vanligste ordene i norsk?
|
På bokhylla.no finner du Norsk frekvensordbok. De 10 000 vanligste ord fra norske aviser (Universitetsforlaget 1982). Se også denne nettsida: http://www.tekstlab.uio.no/frekvensordlister
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skipet-kom-i-drift/
|
Skipet kom i drift
|
I artiklar om båtar eller skip som får motorstopp og har vanskar på sjøen, heiter det ofte at skipet er i drift eller kom i drift. Men er ikkje dette formuleringar som er lette å misforstå? At noko er i drift, tyder jo elles at alt er i orden.
|
Ja, vi har to ulike tydingar av ordet drift: 1 drift om det å drive, reke: rørsle på grunn av straum eller vind 2 drift om det å bli driven, gå: verksemd, aktivitet; funksjon, gang, bruk Den siste tydinga er relevant for anlegg, fabrikkar, it-system osv. Når dei er i drift, er alt i orden. Skip kan òg vere i drift på denne måten, t.d. om dei går i ei rute som nokon driv (som i «hurtigruteskipet Polarlys var sett inn i drift …»). Når eit skip er i drift eller på rek i den andre tydinga, driv det for vêr og vind fordi maskinen har stogga. Tydingane av i drift kan nok stå i teoretisk motsetnad til kvarandre til sjøs. Men som regel vil samanhengen gjere det klårt kva for tyding vi har føre oss.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rett-fra-levra/
|
Rett fra levra
|
Hvorfor heter det at man «snakker rett fra levra» når man sier rett ut hva man mener?
|
Uttrykket stammer fra en tid da man trodde at følelsene hadde sitt utspring i kroppens organer og væsker. I Store norske leksikon står det: I eldre tider var det en utbredt oppfatning at leveren var sete for både tankeliv og følelser. Denne tro kom til uttrykk i mange talemåter som er i bruk den dag i dag: være frisk på leveren (i godt humør), snakke fra leveren (si sin usminkede mening) osv. Det var særlig motet som skulle sitte i levra. Lignende uttrykk finnes blant annet i dansk og tysk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/risikoar-eller-risiki/
|
Risikoar eller risiki?
|
Kva er den korrekte fleirtalsforma av ordet risiko? Eg ser at dei i nokre fagbøker om risikostyring bruker risiki.
|
Risiko har regelrett hankjønnsbøying i fleirtal: risikoar, risikoane (nynorsk) risikoer, risikoene (bokmål) Sjå rettskrivingsordbøkene. Dette har vore dei vanlege formene i over hundre år, sjå til dømes i Om Christiania Husforsikring (1866). Norsk Riksmålsordbok førte opp risikoer som den einaste fleirtalsforma i 1947. Forma risiki, med endinga -i som i italiensk, er altså ikkje korrekt etter norsk rettskriving. På dansk kan det heite risici.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tilhorighet-og-samhorighet-pa-nynorsk/
|
Tilhørighet og samhørighet på nynorsk
|
Bør det heite tilhøyrigheit, tilhøyrsle, tilhøyring eller tilhøyrigskap? Kva med samhøyrigheit og så vidare?
|
Alt er mogleg, i tillegg til det å høyre til/saman. Særleg samhøyr og tilhøyrsle er godt innarbeidde ord. Kortord Sjølv om danskane skriv samhørighed, nøyer dei seg gjerne med tilhør. Tilhøyr er ikkje så vanleg, men slike kortformer høver like godt i nynorsk som i dansk (jamfør tolmod for tålmodighet). Samhøyr er godt innarbeidd om ting som høyrer saman. I Nynorskordboka er begge orda tekne inn, slik: samhøyr n1 det å vere samhøyrig nasjonalt samhøyr tilhøyr n1 (av høyre til) tilhøyrsle Suffikset -sle Tilhøyrsle tyder tradisjonelt noko anna, nemleg ‘det som høyrer til noko’, tilbehør. Nynorskordboka har snudd om på det, slik: tilhøyrsle/tilhøyrsel det å høyre til el. saman med noko(n) politisk tilhøyrsel / òg: det som høyrer til I samband med religion er det (religiøs) tilhøyrsle som har vore mest brukt i bøker og aviser, frå 1971 av. Gruppetilhøyrsle har òg vore nytta i mange bøker (sjå nb.no). Samhøyrsle er innarbeidd, men for samhørighetsfølelse er samkjensle det beste (dette ordet kan òg brukast om sympati). Suffiksa -ing og -skap Tilhøyring og s amhøyring er mindre brukt, men ikkje gale. Samhøyrigskap har vore brukt litt, tilhøyrigskap snautt i det heile. Det er vanlegare å bruke -heit enn -skap. Verbal seiemåte Ofte kan det vere like greitt å skrive (kjensla av / det) å høyre til eller saman med noko.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gar-sa-det-griner/
|
Går så det griner?
|
I disse dager sier mange «det går så det griner» når noe går riktig godt. Men er ikke det litt selvmotsigende?
|
Tja, det spørs litt hvilken nyanse av grine man tenker på, og hvor griningen kommer fra. Men opphavet er nok uansett det går så det gviner (= kviner, hviner). Vi oppmuntrer gjerne til å holde det uttrykket i hevd. I over hundre år gamle tekster finner vi riktignok formuleringer som denne: «... saa det gren og knirkede i hele redskapen». Gren står her for det samme som gråt i betydningen ‘laget gråtelyder’. Denne metaforen dukker opp med ujevne mellomrom. Men det er ikke den vi opprinnelig har i uttrykket gå så det g_iner. I det opprinnelige uttrykket går det så det kviner/gviner (underforstått: i/om ørene). Det kunne like godt stått suser eller uler. Fra gviner (= kviner) til griner I deler av Sørøst-Norge heter å hvine å gvine, i preteritum gvein. Det gjelder til og med såpass nær Oslo som i bærumsmål (vel å merke i det tradisjonelle bygdemålet). Jamfør også følgende sitat fra «En tiurleik i Holleia» i Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (4. utgave, fra 1914, på dialekt): Språkbrukere som har hviner – hvinte i dialekten i stedet for gviner–gvein, kan lett komme til å oppfatte gvein som grein, som er en kjent form også i yngre bymål. De har omtolket uttrykket til noe som ligger ganske nær utgangspunktet. Det har sikkert bidratt til omtolkningen at tårene gjerne renner når det går fort. Kanskje noen «hvinere» har vært om bord i skuter med sjøfolk fra Vestfold som har sunget om blokker og liner [som] går så det hviner? For disse sjøfolkene (som det har vært mange av) har nok sagt gviner, som i diktet « Atlanterhav » av Hans Reynolds: Det kan også ha bidratt til grining at oslofolk har manglet en opplagt (sterk) preteritumsform av hvine/kvine å samle seg om. Her er alternativene i talemålet: hven /ven/ («finspråk»; gikk ut av rettskrivningen i 1981) kvein, gvein, vein (folkelige østnorske former) hvinte /vinte/ (nyere svak preteritum) Den svake bøyningen har nok fungert som stilistisk kompromiss mellom pyntelig danskpreget og folkelig helnorsk i bymålet. Sterk bøyning har blitt mindre vanlig, og dermed har gvein blitt mindre kjent og gjenkjennelig. En del oslofolk har riktignok skrevet det gikk så det kvein og brukt hvine ellers, men det å skille på den måten er litt tungvint. For dem som har kvittet seg med de markerte sterke preteritumsformene av hvine/kvine, men som har ønsket å ta vare på sterk preteritum (altså én stavelse) i uttrykket gikk så det ___, har det mindre markerte grein vært en grei løsning. Hva skal jeg bruke? / Kva skal eg bruke? På nynorsk heter det så det kvin. Gv - regnes som en dialektvariant av kv -. Dette systemet er regelrett: Gvit og gvin i talespråket tilsvarer kvit og kvin i skriftspråket. Det er uaktuelt å ha gv - bare i ett tilfeldig ord. Bokmål står ikke i et like systematisk forhold til dialektene, så enkeltuttrykk fra dialekter kommer av og til inn i mindre normalisert form. Det må være helt greit at folk fra gv -området og andre som har lyst, skriver gviner i dette uttrykket, enten det står i rettskrivingsordboka eller ei. Alle variantene står på egne bein, enten det kviner, hviner, gviner eller griner. Denne artikkelen i Språknytt advarer mot «grinebitere» og slår et overbevisende slag for gvining.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-forsvunne-eller-den-forsvunnede/
|
Den forsvunne eller den forsvunnede?
|
Jeg leste en tittel på en DVD-film idag, nemlig «Indiana Jones og jakten på den forsvunnede skatten». Er det virkelig riktig å skrive det slik?
|
Nei. Det skulle vært den forsvunne skatten, jamfør filmen Den forsvunne pølsemaker og brettspillet Den forsvunne diamanten. Å skrive den forsvunnede skatten er som å skrive den stjålede bilen (for den stjålne bilen) eller det håndskrevede brevet (for det håndskrevne brevet). (Riktignok var den opprinnelige filmtittelen Den forsvundne pølsemaker, men forsvundne er bare en danskpreget skrivemåte av forsvunne, på linje med dansk den nyvundne frihed for den nyvunne friheten. Vil man skrive den forsvundne pølsemaker, bør man også skrive en forsvunden pølsemaker.) Hvis du vil vite hvorfor det er galt med forsvunnede, må vi se nærmere på forskjellen mellom svake og sterke partisipp. Det krever litt konsentrasjon og tålmodighet. Svake partisipp (som saltet) Forsvinne er et sterkt verb. Vi kommer tilbake til bøyningen av sterke verb. Først tar vi for oss partisipp av svake verb, for der er her vi finner den ede-endelsen som vi må passe oss for. Å salte er et eksempel på et svakt verb av den typen som ender på valgfritt -et eller -a i fortid og i partisipp. (Vi ser her bort fra andre typer svake verb.) I bestemt form og i flertall endrer et -formen seg til -ete eller -ede. Vi må velge ett av disse to mønstrene for salt et pølse den salt ede pølsa – salt ede pølser den salt ete pølsa – salt ete pølser Eventuelt kan vi skrive salt a hele veien. Sterke partisipp (som skrevet) I likhet med forsvinne er skrive et sterkt verb. (Kjennetegnet på sterke verb er at preteritum har én stavelse og indre bøyning i stedet for bøyningsendelse: -svant, skrev/skreiv.) Sterke partisipp har to stavelser. Vi ser nærmere på det sterke partisippet s krev en (eller skrevet), siden det er velkjent og lett å analysere. Sterke partisipp bøyes slik i bestemt form og flertall: den skrev ne anbefalingen – skrev ne anbefalinger I disse formene blir -ne lagt rett til stammen (skrev-). Det er valgfritt med en håndskrevet/håndskreven melding, men det heter uansett den håndskrev ne meldingen / de håndskrev ne meldingene. Merk at det ikke heter * skrev ene eller * skrev ede. Dette er svake former, og skrevede er partisipp av det svake verbet å skreve! Sterke partisipp med -nn- (som forsvunnet) Så kommer vi til sakens kjerne, nemlig sterke verb med en stamme som allerede slutter på -nn, som finne, spinne, (for)svinne og vinne. Vi kan selvsagt ikke legge til enda en n i skrift, som i funn-ne. Vi får i bestemt form og flertall den forsvun ne skatten – forsvun ne skatter Det heter altså den gjenfunne tingen, den myteomspunne artisten og det nyvunne trofeet. I nyere «finspråk» og mer eller mindre skriftpreget tale hører og ser man stadig oftere formuleringer som * den gjenfunnede tingen, * det nyvunnede trofeet, den *myteomspunnede artisten og den *nyskrevede sangen. Ortografisk er alt dette like galt som * det skrevede ord, * den stjålede bilen, * den forsvunna skatten osv. De nye bøyningsmåtene har antakelig oppstått først hos barn, enten barn som snakker bokmålsnært, eller skolebarn som strever med å finne den riktige formen og tar utgangspunkt i de svake verbene, som er mer tallrike enn de sterke. Til slutt et søk i aviskilder fra Nasjonalbiblioteket. Det er ikke så lett å se, men forekomsten av forsvunnede er flerdoblet på kort tid.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/energi-strategi-og-giro-uttale/
|
Energi, strategi og giro: uttale
|
Ordet energi blir uttalt både /energi/ og /enersji/. Strategi har òg to uttalar, men det heiter berre /sjiro/ for giro. Kva er rettast?
|
Det finst ingen offisielle reglar her, men Språkrådet tilrår den bokstavrette uttalen, altså /energi/ og /strategi/. Giro kan likevel berre heite /sjiro/ på norsk. Bokstavrett uttale av substantiva energi og strategi er i alle fall eit enklare utgangspunkt i norskundervisninga, for dei avleidde adjektiva energisk og strategisk blir alltid uttalte med /g/. Rådet om g-uttale i energi gjeld særleg i fysikksamanheng. I tydinga ‘persons arbeidsevne og arbeidskraft’ er det relativt vanlegare med /enersji/. Nokre ordbøker skil mellom /energi/ i den fyrste tydinga og valfritt /energi/ eller /enersji/ i den andre. I Bjarne Berulfsens Norsk uttaleordbok (1969) er energi og strategi med g sett opp som «korrekt» uttale. Den same uttalen finn vi i Norsk riksmålsordbok (1937). Dette kan ha vore rekna som den rettaste uttalen fordi orda opphavleg kjem frå frå gresk, der dei har g-lyd. Tysk og dansk har forresten òg g-uttale. Uttalen med sj-lyd har kome til Norden frå fransk og har vunne fram i Sverige. I dag har han òg stønad i engelsk, sidan dei fleste veit korleis energy skal uttalast. Gjengs uttale av ordet giro er utan tvil /sjiro/. Ordet er lånt frå italiensk, der det har ein liknande uttale. (Det i siste instans greske opphavet blir her for fjernt til å spela noka rolle.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-baten/
|
På båten
|
Kvifor heiter det å gi noko eller nokon på båten når ein gir det eller dei opp?
|
I Nynorskordboka og Bokmålsordboka står ordlaget under båt, men merk denne presiseringa i Nynorskordboka: «i tyding 4 omtydd etter nederlandsk bot geven ‘gje, fire tau’» Bot er tauende. Poenget er altså at ein slepper taket og lèt noko gå fritt i den andre enden. Etymologane Hjalmar Falk og Alf Torp er ikkje snaue i omtalen av uttrykket: I Svenska Akademiens ordbok er det tolka meir bokstavleg, som å setja nokon på ein båt som skal til helvete e.l.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/miste-til-miste-livet-til/
|
Miste til, miste livet til
|
Jeg ser stadig oftere formuleringer som «han mistet kona til kreft» eller «hun mistet livet til korona». Er det riktig norsk? Skal jeg rette det hos elevene mine?
|
Det kan ikke kalles direkte galt, men det er et nyere oversettelseslån, en såkalt anglisisme. Du bør i det minste kommentere det i tilbakemeldinger på skriftlig arbeid. Eksempler: NN lost her life to cancer. (NN døde av kreft.) NN lost his wife to cancer. (Kona hans døde av kreft.) «Å dø» er nøytralt nok På norsk heter det tradisjonelt å dø av en sykdom eller lignende: NN døde av covid-19 (mindre presist: av korona) / i koronapandemien. NN døde av blodforgiftning. NN døde av skadene. NN døde på grunn av feilbehandling. Vi legger stundom til: «og etterlot seg …». De etterlatte er de som har mistet NN. Noen synes kanskje det virker for direkte å skrive for eksempel at kona hans døde (på grunn) av kreft, men dette er en helt akseptabel formulering. Hvis mange begynner å pynte på den, vil det endre kravene til omtale av dødsfall. Det vil bli litt vanskeligere å uttrykke seg om noe viktig. «Å miste» har et (litt annet) bruksområde Hvis noen i familien dør, sier det seg i utgangspunktet selv at det var et tap; vi er ikke nødt til å understreke at noen mistet et familiemedlem. Men også på norsk bruker vi mistet når det passer. Ordvalget kan være avhengig av hva som er sagt tidligere i teksten, og av hva/hvem som er i fokus i setningen. Eksempel: Da hun mistet faren sin i 2020, var kreftvaksinen ennå ikke oppfunnet. Tradisjonelt kan man også snakke om å miste noen i en hendelse eller ytre omstendighet (f.eks. en epidemi): NN mistet kona i barselseng / i spanskesyken. Formuleringen miste livet er også helt vanlig på norsk, men også da helst med andre presiseringer enn den umiddelbare dødsårsaken. Eksempler: De mistet livet i koronapandemien / i flommen / i ulykken. Mange mistet livet til sjøs under krigen. Færre mistet livet i trafikken i fjor.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/overfor-eller-ovenfor/
|
Overfor eller ovenfor?
|
Hva er forskjellen på overfor og ovenfor?
|
Ovenfor/ovafor (nynorsk ovanfor) betyr ‘høyere oppe’. Overfor betyr ‘på den andre sida’ (‘midt imot, andsynes’). Ovenfor viser altså til høydeforskjell (slik over vanligvis gjør): Overfor viser derimot til et vannrett forhold: Vanskene med å holde styr på overfor og ovenfor er kanskje noe av årsaken til at mange flotter seg med det velklingende synonymet vis-à-vis. Det kan også være noe av grunnen til at andsynes holder stand i nynorsk. Vi tror det er lettere å lære forskjellen mellom overfor og ovenfor enn å huske nøyaktig hvordan vis-à-vis skrives. Nedenfor er noen eksempler som kan gjøre det lettere å forstå hva som er hva. Eksempler på bruk av OVENFOR/OVAFOR teksten ove n for/ovafor skogen ove n for/ovafor riksveien (= høyere oppe i terrenget) Logiske knagger: Ov en for er det motsatte av ned en for. Det som kommer fra ov en, kommer ov en fra. Det begynner altså ov en for (høyere oppe). Ov en for = ov a for. Ov a rennet i hoppbakken er som kjent høyere oppe enn unn a rennet. Eksempler på bruk av OVERFOR (konkret og overført) Huset ligger ove r for kirka (på den andre sida av gata). Jeg satt rett overfor kongen (på den andre sida av bordet). Hærene stod overfor hverandre (på hver sin side av elva). Spania står ove r for en miljøkatastrofe. Vi har en god forhandlingsposisjon overfor myndighetene. Mange har dårlig samvittighet overfor barna. Logisk knagg: Tvers over for = tvers over = på den andre sida. Det er altså ikke den vanlige betydningen av over vi har i overfor. Overfor er ikke høyere oppe! (Som man ser av det siste eksempelet i punktlista, kan overfor bety noe så vagt som i forholdet til. Generelt brukes det gjerne der ingen annen preposisjon fungerer. Men man bør ikke bruke overfor som universalpreposisjon à la i forhold til. Prøv gjerne ut for og mot før du tyr til overfor. For eksempel heter det tradisjonelt lojalitet/troskap/høflighet/vennlighet mot heller enn overfor.) Utilrådelige fysiske og (teo)logiske krumspring Vi avrunder med et par eksempler på gal bruk av ordene. I nettutgaven av Dagbladet (28.10.2020) finner vi denne gymnastikkøvelsen: «Regjeringsadvokaten beklager ovenfor Høyesterett, at dokumentet ikke har vært lagt fram før. Det burde det, innrømmer Fredrik Sejersted i sitt prosesskriv.» (Merk forresten at det ikke skal stå komma foran «at».) Å legge seg flat for Høyesterett over Høyesterett er litt av en prestasjon. Det spørs om regjeringsadvokaten har kompetanse til det, tross alt. Noen tar ydmykheten til uante høyder og mener de er «ydmyke ovenfor Gud ». Men man står i beste fall overfor Vårherre.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utdanning-eller-utdannelse/
|
Utdanning eller utdannelse?
|
Er det noen forskjell på utdanning og utdannelse?
|
Ifølge Bokmålsordboka betyr utdanning og utdannelse det samme. Noen vil hevde at utdanning bør brukes om prosessen, det å utdannes eller utdanne seg, og at utdannelse er resultatet, det man har når eksamen er avlagt og godkjent. Men det er ikke noe grunnlag for et slikt skille. Tidligere var utdannelse den helt dominerende formen på bokmål (uavhengig av betydning), men utdanning er blitt gradvis vanligere de siste tiårene. I dag er utdanning mer brukt enn utdannelse, ikke minst i sammensetninger (som utdanningsinstitusjon).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-det-du-eller-deg-det-er-jeg-eller-meg/
|
Er det du – eller deg? Det er jeg – eller meg?
|
I Dag Gundersens Håndbok i norsk står det at man kan velge mellom å skrive «det er jeg» og «det er meg». Har man alltid kunnet velge i disse tilfellene? Hva var eventuelt regelen før, og når ble den endret?
|
Tidligere tradisjonell grammatikk forlangte gjerne subjektsform (jeg, du) i konstruksjoner som «det er jeg/meg», «er det du/deg» og sammenlikningsuttrykk som «du er større enn jeg/meg». I dag godtas objektsformen på lik linje med subjektsformen i bokmål. Siden dette ikke er et vanlig rettskrivingsspørsmål, kan ikke den nåværende valgfriheten tidfestes til noe bestemt år, men den er i alle fall mye eldre enn både Norsk språkråd (stiftet 1972) og Norsk språknemnd (1951–1971). Allerede for hundre år siden var objektsformen vanlig i riksmålet (som i dansk). Noen språkforskere trodde at den tradisjonelle subjektsformen fra folkemålet ville vinne fram igjen, men i dag står objektsformen (meg) sterkt i vanlig talemål, særlig i bymål. Nynorsk I nynorsk (som i svensk) foretrekkes fremdeles subjektsformen (eg, du). Et unntak finner vi der pronomenet kommer fremst i setningen: «Meg var det i alle fall ikkje.» Et annet unntak er «Eg er meg sjølv» og hos de fleste: «Om eg var deg» og «Om du var meg». Det … som I såkalte utbrytninger, det vil si «Det er/var [pronomen] som [verb] …», er formen avhengig av om pronomenet er subjekt eller objekt i den «opprinnelige» setningen. Altså: «Det var jeg som skrek» av «Jeg skrek», men «Det var meg de slo» av «De slo meg». Dette er i alle fall det vanligste mønsteret, og det kan tilrås. Man trenger ikke være redd for subjektsformen i typen «Det er de som …», med andre ord «Det finnes de som …». Den er minst like riktig som objektsformen her.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/shoppingsenter/
|
Shoppingsenter
|
Kva er det norske ordet som skal brukast i staden for shoppingsenter?
|
Språkrådet har før tilrådd butikksenter, men kjøpesenter har vunne fram, og det er heilt i orden. I Norsk markedsføringsordbok (1981), utarbeidd av ei nemnd med representantar for Statistisk sentralbyrå, Noregs Handelshøgskole og Norsk språkråd, står butikksenter som norsk term for shopping center. Nedanfor er resultatet av eit søk i aviskjelder på nb.no (NB n-gram). Fyrste belegg på butikksenter er frå 1944, fyrste belegg på kjøpesenter er frå 1953. Fleire av kjøpesentra har storsenter i namnet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sola-jorda-og-manen-med-stor-forbokstav/
|
Sola, jorda og månen med stor forbokstav?
|
Skal jorda, sola og månen skrives med stor eller liten forbokstav?
|
De skal skrives med liten forbokstav. Vi har lange tradisjoner for å bruke liten forbokstav i disse ordene. Det har vært det vanligste hele tiden etter at vi gikk bort fra store forbokstaver i substantiv. Men det har vært en del fram og tilbake med disse himmellegemene. Periode med forsøk på å skille I 1995 bestemte fagnemnda i Norsk språkråd etter påtrykk fra visse fagmiljøer at det skulle brukes stor forbokstav i Jorda, Sola og Månen når disse ordene ble brukt som egennavn (navn på himmellegemer). Det viste seg snart at dette var et problematisk vedtak. Lærebokforfattere og andre syntes det var vanskelig å skille mellom de to måtene å bruke ordene på. Noen eksemper: Gi meg solen/Solen, mor! Mannen i Månen/månen. I begynnelsen skapte Gud himmelen og Jorden/jorden. Å komme ned på jorda/Jorda. Det ble presisert at stor bokstav skulle gjelde i astronomiske sammenhenger, og at det skulle være liten forbokstav i tvilstilfeller, men det var ikke nok. Problemene var så mange at fagnemnda omgjorde vedtaket (1999). Det er altså liten forbokstav som gjelder nå. Dette er også problematisk noen ganger, men alt i alt bedre enn alternativet. Det er tvilsomt om det – under sola her på jorda – finnes grunnlag for noe skarpt skille mellom de to måtene å bruke ordene på. Noen momenter som taler mest for liten forbokstav Unike og ubøyelige betegnelser på himmellegemer (Mars, Pluto, Tellus, Luna osv.) er udiskutable egennavn. De forteller hva noe heter, snarere enn hva det er. Sola og månen er noe litt annet; det er ord (fellesnavn) som inngår i bøyningssystemet, og som har unik referanse i bestemt form. Andre eksempler er atmosfæren, himmelen og i gitte sammenhenger havet, fjellet o.l. Vi har bare én himmel på jorda, men vi skriver den med liten h. I den rette sammenhengen kan «fjellet» vise til et spesifikt fjell, uten at vi skriver det med stor forbokstav. Oftest har det et egennavn i tillegg (med stor forbokstav), slik jorda vår har navnet Tellus og galaksen vår har navnet Melkeveien (og ikke heter Galaksen med stor G). Det finnes flere fjell, måner og soler, og det at vi er på jorda, gjør at selve den bestemte formen (mån en, sol a) er nok til å identifisere vår måne og vår sol, uten hjelp av stor forbokstav. Stor forbokstav er på sett og vis overspesifisering, litt som å skrive «kjære Mor» med stor m. Det som taler mest for stor forbokstav, er kanskje det rent estetiske inntrykket jorda og sola gir ved (bokstavelig talt) siden av planet- og stjernenavn med stor forbokstav. Det kan her være til en viss trøst at det i tabeller og på kart uansett er en viss åpning for å bruke store forbokstaver i substantiver.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/og-eller-eller-bare-eller/
|
Og/eller eller bare eller?
|
Hvilken av disse formuleringene bør brukes? Passord/brukernavn er feil. Passord og/eller brukernavn er feil.
|
Det kan være nok med skråstrek hvis det i praksis ikke er til å misforstå. Skråstrek betyr her det samme som eller. Eller kan i vanlig norsk bety to ting, se dette eksemplet: X eller Y = X/Y 1) enten X eller Y 2) X eller Y eller begge Variant 1 kalles eksklusiv disjunksjon, mens b kalles inklusiv disjunksjon. For variant 2 brukes stadig oftere formelen og/eller i stedet for bare eller. Formelen er ikke feil, men den brukes ofte i utrengsmål. Hvis det først er nødvendig å presisere, kan det være bedre å skrive fullt ut nettopp «X eller Y eller begge (deler)», som er lettere å oppfatte. Nødvendig? Presiseringen og/eller er ofte unødvendig utenfor matematikken og logikken. Vi mener «eller begge deler» bør kunne forenkles til eller når det er en selvinnlysende lesemåte. Her er et eksempel: programmet [gjelder] for personer som er dømt for overtredelse … og som har problem med alkohol og/eller annet berusende eller bedøvende middel Det sier seg selv at kombinasjonsbrukere er inkludert. Derfor er det nok med eller. Jo mer man bruker formelen og/eller der man trygt kunne stolt på sammenhengen og fornuften, desto vanskeligere gjør man det for andre å bruke en enklere formulering. Jo sjeldnere eller alene brukes som inklusiv disjunksjon, jo større fare er det for at ordet automatisk tolkes som en eksklusiv disjunksjon. Den generelle faren for misforståelse kan altså øke fordi man i enkelttilfeller garderer seg mot misforståelse ved hjelp av overpresisering.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-blitt-eller-har-blitt-er-kommet-eller-har-kommet/
|
ER blitt eller HAR blitt? ER kommet eller HAR kommet?
|
ER eller HAR jeg blitt far? Og ER eller HAR mor og barn kommet hjem fra sykehuset? Hva er eventuelt forskjellen?
|
Det er valgfritt, det vil si at begge deler er riktig innenfor rettskrivningen. Før ble VÆRE – ER – VAR regnet som det riktigste hjelpeverbet både ved bevegelsesverb (er kommet, er gått, er reist) og ved overgangsverb (er blitt, er begynt, er stilnet, er bleknet og lignende). Men også HA – HAR – HADDE har lenge vært godtatt og er nå det dominerende i bokmål. Dialektalt er det gjerne enten det ene eller det andre som gjelder. «Er blitt» har sterk tradisjon i skrift og i mye talemål vestpå og nordpå, mens «har blitt» samsvarer med talemålet over mye av Østlandet, særlig yngre mål. Utdyping for spesielt interesserte følger. Nyanser? I noen talemål og i skriftmålet kan det være en mer eller mindre reell nyanse mellom uttrykksmåtene. «Har blitt» understreker da handlingen eller hendelsen (da den skjedde), mens «er blitt» understreker resultatet, for eksempel: Bokmål: 1) Han er blitt far. 2) Han har blitt far. Nynorsk: 1) Han er vorten far. 2) Han har vorte far. (Eventuelt blitt for vorte(n).) Det kan diskuteres om det egentlig er noen meningsforskjell mellom 1 og 2 ovenfor, og de fleste språkbrukere klarer seg fint med den ene varianten i de fleste sammenhenger. Hvis vi virkelig skal understreke tilstanden, har vi jo alternativet «Han er far» uten «blitt» i alle dialekter. Understreking av hendelse fremmer «ha» Merk at har er noe mer sannsynlig når hendelsesaspektet er ytterligere understreket eller utdypet, f.eks. med hvordan eller hvor ofte noe har hendt. Far blir man muligens én gang for alle, så vi finner et annet eksempel enn «han har/er blitt far igjen »: Hun er/har blitt syk. Men: Hun har (sjelden: «er») blitt syk hver gang hun har smakt på min hjemmelagde vin. Når et verb viser til en aktiv handling og har et målsledd etter seg, kan er være svært uvanlig, som i type 2 nedenfor: Bokmål: 1) Hun er/har kommet. Hun er/har gått. 2) Hun har kommet hit ofte. Hun har gått langt. Nynorsk: 1) Ho er kommen / har komme. Ho er/har gått. 2) Ho har komme hit ofte. Ho har gått langt. (Eller valgfritt komen og kome.) Ved en del overgangsverb er det mer komplisert. I mange tilfeller er ha mer brukt enn i eksempelet med komme ovenfor, jf. f.eks. «har økt/minket »; her kan jo «er økt/minket» lett feiltolkes som en del av et passivt uttrykk («er økt av den og den »). Angivelse av tidspunkt og varighet fremmer ha: «Prisene er/har steget», men alltid: «... har steget i hele vår». Spesielle tilfeller Vi bruker helst ha i hypotetiske utsagn og i perfektum infinitiv: Jeg ville ha blitt far hvis jeg kunne. Farskap ser ut til å ha blitt en fiks idé.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/augmented-reality-pa-nynorsk/
|
Augmented reality på nynorsk
|
Kva heiter augmented reality på nynorsk?
|
På nynorsk har auka røynd vore brukt ein del (sidan 2013). Om ein vil, kan ein kombinere dette med aukerøynd- i samansetjing (t.d. aukerøyndbriller), men forkortinga AR er jo like god nynorsk som engelsk. På bokmål brukar ein utvidet virkelighet, ved sida av forsterket virkelighet. (Det same tilhøvet finn ein i dansk, medan svensk helst har förstärkt verklighet.) Utvida røynd eller verkelegheit er såleis òg mogleg på nynorsk, men det er jo mindre fyndig og fleksibelt. På islandsk heiter det viðbótarveruleiki, som kan omsetjast med tilleggsrøynd eller attåtrøynd, men det høver kanskje betre om det ekstralaget med informasjon som teknologien tilfører, enn om heile biletet/opplevinga/røynsla.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/troste-og-baere/
|
Trøste og bære
|
Jeg ser i ordboka at dette heter «trøyste og betre» i nynorsk. Betyr det at det egentlig skulle hett «bedre» i bokmål?
|
Det kan man kanskje si, men det nytter ikke å endre på skrivemåten nå. Betre/bedre er her en rest av ønskeform (konjunktiv) i norsk, som i leve kongen og fanden spare. Opprinnelig het det: trøyste og betre (nynorsk) trøyste og bere/bære o.l. (dialekt) trøste og bedre (riksmål/bokmål) Det er altså snakk om verbet bedre/betre ‘forbedre’ og trøste i betydningen ‘hjelpe; styrke; oppmuntre’ (jf. adjektivet traust). Bære er bygdemålsuttale av betre. Denne varianten er tatt lydrett inn i skriftmålet uten hensyn til sammenhenger i språket. Det har imidlertid ikke skjedd i det beslektede uttrykket Gud bedre, som betyr omtrent det samme som Gud hjelpe (oss). Nå er det kommet så langt at vi nesten må si at trøyste og betre er noe litt annet enn trøste og bære. Bære tolkes nok bokstavelig av de fleste. Hvis man leser det nye uttrykket bokstavelig, er det et sterkere uttrykk for hjelpeløshet enn det gamle.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skjegget-i-postkassa/
|
Skjegget i postkassa
|
Kva er opphavet til uttrykket å stå med skjegget i postkassa?
|
I Snorre Evensberget og Dag Gundersens Bevingede ord heiter det at skjegget i postkassa (eller svensk: brevlådan) er eit fellesnordisk uttrykk kjent frå 1950-åra om det å koma i klemme, å vera i knipe. Noko meir står det ikkje. Definisjonen i Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner verkar meir råkande for norsk i dag: «ha mislykkes, sitte med ‘lang nese’ (ofte: fordi man har latt en sjanse gå fra seg e.l.)» Men heller ikkje her får vi forklart bakgrunnen. I slangordboka til Ulf Gleditsch står uttrykket alt i 1952, og det hadde sikkert vore i bruk munnleg ei tid då. I Verdens Gang står det alt i 1948. Ingvald Marm skreiv om emnet i si slangordbok frå 1962 og meinte det var den meir nærliggjande bordskuffen som vart vridd til postkassa/postkassen i si tid. Her får vi ein teori om opphavet: Dette var ikkje heilt enkelt. Men det meste er jo mogleg i slang, så usannsynleg er det ikkje. Berre tenk på korleis å drite på draget er vridd til å bæsje på leggen eller i skuffen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ha-det-pa-g/
|
Ha det på g
|
Hva betyr egentlig å ha det på g? Og hva står g -en for?
|
Uttrykket ha det på g betyr ‘ha det storartet, ha det sorgløst’. Vi har ikke noe sikkert svar på hva det kommer av. Ha det på g finnes også i varianter som ha det på hg, ha det på gh, ha det på stor G. I boka Norsk slang setter Tone Tryti hg i forbindelse med høygir, mens andre har ment at g har sammenheng med uttrykket sitte på den grønne gren. En tredje teori er at g -en skriver seg fra det franske ordet gai, som betyr 'glad'. Ifølge S. Evensberget og D. Gundersen: Bevingede ord (1995) ble uttrykket brukt i 1913 i en Chat Noir-vise som begynte slik: «De rike har det jo på G, dem har'ke stort å kava med.» Det var altså «de rike», alias «dissa fine», som hadde det på G, og det var vel helst de som brukte uttrykket til å begynne med. Det eldste belegget vi finner, er i et skuespill fra 1898. Allerede tidlig på 1900-tallet var opphavet til uttrykket et mysterium.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/oversettelseslan-fra-engelsk/
|
Oversettelseslån fra engelsk
|
Direkte oversettelser av engelske enkeltord og hele fraser florerer i skrift og tale. Har dere en liste over slike ord og uttrykk med opplysning om hvordan vi heller kan si det på norsk?
|
Ja, nedenfor finner du noen lister som vi kommer til å utvide. Send oss gjerne flere eksempler. Når vi snakker om lånord, tenker vi gjerne på hele gloser fra andre språk, som truck og fan. Her er både form (uttale, skriftbilde) og innhold importert i nyere tid. Men oversettelseslån, også kalt kalkering, er noe litt annet: Ved oversettelseslån har vi selve ordet (uttale, skriftbilde) i språket fra før, men importerer en ny betydning eller bruksmåte. Eksempel: alarm om vekkerklokke. Oversettelseslån er omtrent det samme som falske venner som er på vei inn i språket. Det er en side av det fenomenet som før gjerne ble kalt anglonorsk. Vi oversetter ikke bare enkeltord på denne måten, men også flerordsuttrykk. Det kalles fraselån. Nedenfor tar vi opp begge deler i tillegg til såkalte frekvenslån. En gruppe oversettelseslån kan også kalles grammatiske lån; vi har en egen artikkel i basen om slike. I listene nedenfor har vi bare tatt med et utvalg av de mulige skrivemåtene på norsk, nærmere bestemt på bokmål. Enkeltord: betydningslån Det kalles betydningslån det når ord som finnes i norsk fra før, får en ny betydning hentet fra tilsvarende eller lignende ord i et annet språk. På lista nedenfor står kjente norske ord oppført med en nyere betydning/bruksmåte hentet fra engelsk. Under hvert ord står mer tradisjonelle norske uttrykk for det samme. adressere (to address) norsk: ta opp, ta tak i, gripe fatt i, håndtere, gjøre noe med advokere for (advocate for) norsk: ta til orde for, tale/pledere/prosedere for, være talsmann for, arbeide for argumentere (to argue) norsk: krangle, trette, diskutere aspirasjon (aspiration) norsk: mål, ambisjon, higen, streben, hugmål // hva er din aspirasjon? hva ønsker du å oppnå? bar (bar) om sjokolade, såpe o.a.: norsk: bit, stang, kubbe, stykke, plate blek (bleak) norsk: trist, dyster dedikert (dedicated) norsk: ihuga, engasjert, tro etablissementet (the establishment) norsk: det etablerte (samfunnet), den bestående orden fasilitere (facilitate) norsk: fremme, lette, legge til rette for forme (form), som i forme en regjering norsk: danne, opprette, skipe formulering (formula) (også formel, jf. frekvenslån) norsk: sammensetning, oppskrift (om ingredienser) frostbitt (frostbite) norsk: (brukt om mennesker og dyr:) forfrysning, frostskade, (nynorsk også:) skamfrysing Ordet ble riktignok brukt sporadisk slik før i tida også, noen ganger poetisk, og ble dessuten i enkelte dialekter brukt om frostskade på planter (frostbit, frostbet). Også adjektivet frostbitt, nynorsk frostbiten, har blitt brukt før (vel etter mønster av værbitt). gap (gap) om avstand (selve ordet gap er eldgammelt i norsk) norsk: (stor) avstand, (stor) forskjell, kløft (se også tette gapet nedenfor) gjenåpne (re-open) om sak: norsk: gjenoppta, ta opp igjen karakter (character) i f.eks. film: norsk: (rolle)figur o.a. korrupt (corrupt) om ting, i utgangspunktet om datafil: norsk: skadd, ødelagt lene (seg til, mot) (lean on, towards) norsk: støtte seg til, helle mot opsjon (option) norsk: alternativ, mulighet originalt norsk: opprinnelig, opphavlig over (over) foran tidsangivelse, f.eks. over de neste/kommende/siste årene, over mange år: norsk: i løpet av, gjennom; eller uten preposisjon: f.eks. de neste årene/åra over (over) i f.eks. jeg er ikke over ham: norsk: jeg er ikke ferdig med ham, jeg har ikke kommet over ham over (over) i konfliktsammenheng: norsk: om (krangel om, konflikt om, å slåss om) over (over) om preferanse, som i foretrekke/velge A framfor B: norsk: framfor, i stedet for, heller enn overse (to oversee) norsk: se til, overvåke, føre tilsyn med, ha oppsyn med, passe på, våke over resept (recipe eller svensk recept) om mat: norsk: oppskrift skam! (shame!) norsk: synd!, det er en skam spotte (to spot) norsk: se, få øye på, oppdage, dra kjensel på seriøst! (seriously!) norsk: alvorlig/ærlig/oppriktig talt; virkelig? tuller du? er det sant?; det er sant! suge (suck), som i it sucks: norsk: det er dårlig o.l., det er noe dritt; det er ræva, pyton osv.; det stinker (= eldre betydningslån), det er kjipt (= eldre importord), det duger ikke / holder ikke mål tvist (twist) norsk: vri, variasjon, tolkning; uventet vending (f.eks. i en historie); (om (smaks)tilsetning:) f.eks. en dråpe sitronsaft Her har vi altså bare nevnt betydninger som tradisjonelt ikke brukes på norsk. Fraselån Fraselån er flerordsuttrykk som er importert fra et annet språk. Når engelske flerordsuttrykk oversettes ord for ord med norske ekvivalenter, kaller vi det indirekte fraselån. Prank /prænk/ er et vanlig (fonetisk) lån, altså et rent importord, mens praktisk spøk (practical joke) er et eldre fraselån med omtrent samme betydning. Nedenfor er flere eksempler på fraselån inkludert sammensatte ord som er oversatt ledd for ledd: bare så mye (only so much) i vendinger som det er bare så mye man kan gjøre norsk: det er ikke mer som kan gjøres; det er grenser for hva man kan gjøre bare fordi A så betyr ikke det at B (just because A, doesn't mean that B) Her kan A og B står for hva som helst, for eksempel det er morsomt og (det er) forbudt eller det er gammelt og det er gammeldags. Mange som ikke selv bruker denne uttrykksmåten, oppfatter den som både ulogisk og ugrammatisk. Den er nok mest brukt av barn og unge. På norsk heter det tradisjonelt heller: selv om A, er det ikke B det er ikke B bare fordi A at A betyr ikke (uten videre) at B beste støttende skuespiller (best supporting actor) norsk: beste birolle bevise noen feil; bli bevist feil (prove someone wrong; be proven wrong, f.eks. vi beviste ham feil) norsk: vise/bevise at noen tar feil bry, som i jeg (det) bryr meg ikke / jeg (det) kunne ikke bry meg mindre (I don’t c are / I couldn’t care less) norsk: (det er det) samme for meg, jeg gir blaffen i det o.a. (ikke helt det samme: jeg bryr meg ikke (det minste) om det) det er ditt tap (your loss) norsk: synd for deg, det er ditt problem det regner katter og hunder (it's raining cats and dogs) norsk: det øsregner, det høljer ned, det regner trollkjerringer det sagt (that said), det gjort (that done) osv. norsk: når det er sagt, gjort osv. dette er hvordan (this is how), norsk: slik, sånn f.eks. dette er hvordan man gjør det: slik gjør man det, slik skal det gjøres er sagt å være (is said to be) f.eks. han er sagt å være verdens rikeste mann: det sies at han er … / han skal være … / det opplyses at han er verdens rikeste mann dobbelt standard (double standard) norsk: dobbeltmoral falle ut med (fall out with) norsk: komme på kant med, ryke uklar med, bli uvenner med feile i å (fail to) norsk: ikke klare å, ikke lykkes med å for en grunn (for a reason), også: av en grunn f.eks. jeg gjorde det for en grunn: jeg hadde en grunn til å gjøre det; det var en grunn til at jeg gjorde det for nå (for now) norsk: foreløpig/førebels, inntil videre, i denne omgangen, for denne gangen/gongen fryse over (freeze over) norsk: fryse (til), oftest om vann fylt til bremmen (filled to the brim) norsk: fylt til randen/randa, breddfull gjøre alt i ens kraft (do everything in one’s power) norsk: gjøre alt som står i ens makt, gjøre alt en kan gjøre en forskjell (make a difference) norsk: utrette noe, bety noe, spille en rolle, gjøre monn, monne, gjøre noe med det f.eks. du kan gjøre en forskjell: din innsats teller gro noe (to grow something) norsk: (f.eks. grønnsaker:) dyrke, få til å gro/vokse, (om skjegg også:) anlegge, få seg (merk: norsk gro er tradisjonelt ikke transitivt: noe gror, men man gror ikke noe) ha noe gående for seg (have something going for oneself) (f.eks. han hadde lite/mye gående for seg, hun hadde ingenting gående for seg) norsk: ha mye å fare med / by på, være noe tess, være oppegående ha suksess (have success) norsk: lykkes, ha framgang, gjøre lykke hate på (hate on) norsk: rakke ned på, oppføre seg hatefullt mot; også: mislike, ytre seg kritisk om (jf. a hater: «en hater» /en heiter/: en som misliker, hater, rakker ned på noe/noen) hoppe til konklusjoner (jump to conclusions) norsk: trekke forhastede slutninger, være for snar til å dømme hva skjer med at (what’s up with …) norsk: hvorfor hvem er (den og den) til å …? (who am I to, who are you to …?) norsk: med hvilken rett (gjør den og den det og det), hvordan kan (den og den …) i person (in person) norsk: selv, sjøl, personlig, i egen person; (om oppmøte:) fysisk i prosess av, i prosess med (in process of), f.eks. være i prosess av: norsk: (være) i ferd med, holde på (med) i sin egen rett (in his/her/its own right) norsk: i seg selv, på sine egne vilkår/premisser, som et selvstendig (f.eks.) verk; på egne bein (som noe) komfortabel med (comfortable with) ikke være komfortabel med norsk: ikke like (helt), ikke godta, ikke kunne leve med, ikke trives med, ikke synes det er greit, bli urolig av; (se også OK med) komme med en pris (come with a price) som i det kommer med en pris norsk: (overført:) ha sin pris, ha en kostnad, er ikke uten kostnader; (konkret:) medføre utgifter/kostnader komme opp med (come up with) om forslag, løsninger, ideer norsk: komme med, finne på, komme på, klekke ut, pønske ut, presentere, lansere komme til en ende (come to an end) norsk: ta slutt, (noen ganger:) få en brå ende/slutt komme til live (come to life) om drømmer o.l. norsk: bli virkelig, bli (til) virkelighet, bli oppfylt kommittere seg (commit oneself) norsk: påta seg, forplikte seg, binde seg, gi tilsagn la meg vite (let me know) norsk: si fra lite visste jeg at … (little did I know that …) norsk: ikke visste jeg at, jeg ante ikke at, jeg hadde ingen anelse om at mistenke at … (suspect that …) norsk: tro, ha en mistanke om miste det (lose it) norsk: miste fatningen/besinnelsen; (for eksempel:) måtte le, måtte gråte, begynne å tute, bli fra seg, gå av skaftet, gå fra vettet, begynne å surre, fly i flint, sprekke o.a. møte et behov (meet a need) norsk: dekke et behov møte med (meet with) som i hun møtte med ham i går norsk: møte, ha møte med når det kommer til (when it comes to) norsk: når det gjelder nå snakker vi! (now we’re talking!) norsk: (se) dét var noe annet!, se der, ja!, det var andre boller!, det var saker!; nå begynner det å ligne noe!, det er gutten sin! / jenta si! OK med (OK with) f.eks. jeg er OK med det norsk: det er greit for meg over tid (over time) norsk: med tida, etter som tida går, etter hvert; etter en (god) stund; (så og så) lenge peke fingre mot, peke fingeren mot (point fingers at, point the finger at) norsk: beskylde, legge skylda på, anklage plukke opp (pick up) norsk: (overført:) tilegne seg, begynne å bruke, lære seg å bruke (om f.eks. språk; men merk at å plukke opp gloser o.l. finnes fra før); norsk: (ofte med at): legge merke til, fange opp (f.eks. signaler), bli var, få med seg, feste seg ved; også plukke opp varene eller plukke opp noen for hente (jf. pick-up-point ‘utleveringssted’) plukke opp telefonen (pick up the phone) norsk: ta telefonen, ta opp/fram telefonen plukke opp på (pick up on) norsk: legge merke til prøve sitt beste (try one’s best) norsk: gjøre sitt beste, prøve så godt man kan på daglig basis (on a daily basis) norsk: jevnlig, daglig, hver dag, stadig, støtt, hele tida realisere at … (to realise that …) norsk: innse at, forstå at, skjønne at, jf. også at noe går opp for en reise glasset (raise one’s glass) norsk: skåle (for), heve glasset resonnere hos/med en (resonate with someone) norsk: vinne/finne gjenklang i/hos en; treffe en; vekke noe (samklang, gjenkjennelse, svar) i en; jf. også som man kjenner (seg) igjen (i) sentimental verdi (sentimental value) norsk: affeksjonsverdi snakke, som i vi snakker det og det (we’re talking …), altså uten om norsk: det handler om, det gjelder, det er tale om, vi snakker om stoppe noen fra (stop somebody from) norsk: hindre noen i å (f.eks. si sannheten) stoppe seg (selv) fra (stop oneself from) norsk: dy seg for å (f.eks. si sannheten), hindre seg (selv) i å stoppe å (stop -ing, f.eks. stop working) norsk: slutte å strippet for (stripped of) norsk: helt uten, fratatt all, ribba for; (strippe er selv et lån av nyere dato) stå ut (stand out, jf. outstanding ‘utmerket, framifrå’) norsk: skille seg ut, stikke seg ut, utmerke seg stå med (stand with) norsk: støtte, stå sammen med suksessfull (successfull) norsk: vellykket såre noens følelser, såre følelsene til noen (hurt someone's feelings) norsk: såre noen takk for å + verb i infinitiv (thanks for doing o.a.) f.eks. takk for å gjøre oss oppmerksom på dette norsk: takk for at du gjør … / takk for å ha gjort … ta plass (take place) norsk: finne sted, foregå, skje ta stolthet i (take pride in) norsk: være stolt av; sette sin ære i ta til gatene (take to the streets) norsk: strømme ut i gatene, protestere (i gatene), demonstrere ta vare! (take care!) norsk: ha det bra!, far vel!; vær forsiktig! tenke at (think that), som i jeg tenker at norsk: jeg tror, jeg mener, jeg synes (være et) testament på noe (testament to) norsk: vitne om noe (jf. vitnesbyrd om, vitnemål om) tette gapet (fill/bridge the gap) norsk: jevne ut ulikhetene, minske avstanden, minske kløften; ta igjen (noen) tro til, trofast til (true to), ikke bare om mennesker (= norsk: tro(fast) mot), men også om konkrete og abstrakte ting, f.eks. gjengivelse, utførelse norsk: i (nøyaktig) samsvar med, nøye tilpasset, (noen ganger:) tro(fast) mot (f.eks. originalen, intensjonen, tradisjonen) (Merk at trofast til er riktig etter holde seg, altså å holde seg trofast til tradisjonen, men det heter å være tro mot den, ikke å være tro(fast) til den. Å gjøre noe i samsvar med tradisjonen kalles også å være tradisjonstro.) tilbake i (back in) norsk: i f.eks. tilbake i 1968: i 1968 trenge å (need to) norsk: må, er nødt til i konstaterende setninger, f.eks.: jeg trenger å gjøre det: jeg er nødt til å gjøre det På norsk bruker vi tradisjonelt trenge i nektende setninger som du trenger ikke å gjøre det. Vi kan også si f.eks. det spørs om vi trenger å gjøre det og dette er alt du trenger å vite. Det finnes flere andre tradisjonelle bruksmåter som ligner på den engelske, så det kan være vanskelig å vurdere om en formulering med trenge har rot i oversettelseslån. To gode eksempler på påvirkning fra engelsk er «Hvor ofte trenger du å pusse tennene?» og «Du trenger å pusse tennene oftere», mens «Du trenger ikke å pusse tennene så ofte» er god norsk (men sikkert et dårlig råd). trenger/trengte ikke dette (does/did not need this), som i dette trenger jeg ikke: norsk: dette liker/orker/fortjener jeg ikke; kutt ut! (så) verdt det å … (it’s (so) worth it to …) norsk: det er absolutt/virkelig verdt å; du vil ikke angre på å; det lønner seg å for eksempel: det er så verdt det å reise dit / kjøpe det norsk: det er absolutt verdt turen/pengene ute av karakter ((be/act) out of character) norsk: gå/falle ut av rollen, ikke passe, være utypisk for, ikke være likt noen («det er ikke likt ham/henne å...»), ikke være seg selv, bryte med det som er vanlig for en utveie (outweigh) som i fordelene utveier ulempene norsk: oppveie, overstige ville like å som i jeg ville like å gjøre det (I would like to do it): norsk: jeg vil gjerne gjøre det, jeg har lyst til å gjøre det, jeg skulle gjerne ha gjort det (Formuleringene «jeg ville (ha)/skulle (ha)/hadde likt å …» er gamle i norsk og har en annen valør. Eksempel: «Jeg ville ha likt å se ham gjøre det.» Formuleringer som «… om jeg ville like det» eller «… at jeg ville like det» trenger heller ikke være oversettelseslån.) vinne noen over (win somebody over) norsk: overbevise, overtale, vinne for en sak, få over på sin side eller sitt lag virke å være, som i det virker å være slik og slik (mest fra svensk det verkar vara, men jf. seems to be) norsk: det virker som om, det virker slik eller slik, det ser ut til, det er visst voks opp! (grow up!) norsk: bli voksen! (To grow up er riktignok å vokse opp, men i oppfordringen ovenfor viser vi altså til resultatet: å være voksen.) vokse på noen / gro på noen, som i det vokser/gror på meg (it grows on me): norsk: jeg begynne å like / venne meg til det, jeg det liker bedre og bedre, jeg har (etter hvert / smått om senn) fått (litt) sansen for det være med (be with) norsk: være sammen med være rundt noen (be around) norsk: være sammen med åpne opp om (open up about) norsk: snakke ut om, fortelle åpent om, være ærlig om, åpne seg om Frekvenslån Et beslektet og overlappende fenomen er frekvenslån – det at ord og betydninger vi har fra før, blir vanligere på grunn av innflytelse fra andre språk, og ofte på bekostning av eksisterende synonymer. Frekvenslån er særlig vanlig i nyere fagspråk (eksempler: lingvistisk for språklig, sosial for samfunnsmessig). Mange ord har så å si est ut fra spesielle fagområder med støtte i engelsk. Andre eksempler på spredning til offentlig språk og allmennspråk er: effekt (effect) norsk: virkning emosjoner (emotions) norsk: følelser fasilitere (to facilitate) norsk: fremme, lette, legge til rette for influere (på) (to influence) norsk: påvirke (i flere sammenhenger enn før, jf. det ganske nye substantivet influenser ‘påvirker’) kontekst (context) norsk: sammenheng, forbindelse Det er umulig å trekke en klar grense mellom frekvenslån og regulære betydingslån. Det samme gjelder grensa mot gjenoppliving av eldre hjemlige betydninger. For eksempel kan vi finne overse i betydningen ‘overvåke’ i eldre norsk og dansk, så det er ikke bare snakk om påvirkning fra oversee. Andre eksempler: alarm (alarm) spesifikt om vekkerklokke eller vekkerklokkefunksjonen kutte (cut) norsk: skjære, hogge o.a (kutte ned trær hogge trær) i møtet (in the meeting) om formelle møter norsk: på møtet eller i møtet, men tradisjonelt mest på i de fleste uttrykk majoriteten av (the majority of) norsk: flertallet av, de fleste av, storparten av misledende (misleading) norsk: villedende, misvisende overkomme (overcome) norsk: komme (seg) over; overvinne, beseire og motstå; få bukt med, rå med per se (per se, som i latin) norsk: i og for seg, i seg selv pleie å (use to) på norsk før helst om vaner og hendelser: pleide å gjøre (f.eks. jeg pleide å spise is) i fortid nå ofte om noe statisk (pleide å være + substantiv), for eksempel jeg pleide å være iskremselger eller jeg pleide å like is norsk: før var jeg iskremselger; før likte jeg is, jeg har alltid likt is putte (to put) norsk: legge, sette, stille, plassere, stikke, stappe, smette osv. simpel(t) (simple) norsk oftest: enkel(t) (simpel betyr vanligvis ‘dårlig, tarvelig’ på norsk, men vi har hele tida hatt rester av et eldre simpel ‘enkel’ i simpelt flertall og simpelthen) sideveis (sideways) norsk (i de aller fleste sammenhenger): sidelengs stå opp for (stand up for) norsk: ta i forsvar, forsvare, kjempe for, stri for, støtte, arbeide for, fremme, slå et slag for stå opp mot (stand up against) norsk: kjempe for, stri mot, motarbeide, arbeide mot, ta til motmæle mot, konfrontere Det er først og fremst den økte bruksfrekvensen i nyere tid som røper engelskpåvirkning her. Et mulig eksempel på indirekte påvirkning er talentfull ‘dyktig, begavet, evnerik’ (jf. engelsk talented). På attenhundretallet var det mange talentfulde, men så minket det i noen tiår, da de evnerike fikk utfolde seg sammen med de begavede. De talentfulle tok full revansj over de evnerike rundt 1970, og nå er til og med de begavede truet av de talentfulle. Samtidig er de vellykkede truet av de suksessfulle. Merk at frekvenslån også florerer i oversettelse fra våre nærmeste nabospråk. For eksempel er ordene tett (jf. nær(t)), fullstendig (jf. helt) og stadig (jf. ennå, fremdeles) overrepresentert i oversettelser fra dansk. Siden det er såpass vanskelig å identifisere frekvenslån, har vi ikke laget noen lengre liste over slike. Kan ikke betydningslån og fraselån være bra? Jo visst! Språkrådets vurdering er avhengig av om vi fra før har dekkende ord og uttrykk som er verdt å ta vare på. For eksempel er hverken det direkte lånet «So what?» eller oversettelseslånet «Så hva?» særlige nyttige tillegg til «Hva så?». Når vi ikke har dekkende ord og uttrykk fra før, er fraselån ofte av det gode. Vi har en lang rekke gamle og uerstattelige oversettelseslån i språket, særlig ord for tekniske nyvinninger og nye kulturelle fenomener. Til og med ordet oversette kan være et gammelt oversettelseslån. Nyere eksempler på nyttige lån (fra engelsk) er kringkasting og kroppsbygging for broadcasting og body building – og ikke minst årets ord 2022: krympflasjon (shrinkflation). Når vi lager nye norske ord for engelske, tyr vi gjerne nettopp til oversettelseslån – så sant de ikke bryter med etablerte mønster i norsk. Det kan også være både nyttig og morsomt å utvide norsk språk med nye slående bilder. En metafor som å sitte på gjerdet er både vanskelig og unødvendig å erstatte, og å gå slik og slik (f.eks. solo eller viralt) er en effektiv uttrykksmåte. Andre eksempler, som kanskje er mer morsomme enn nyttige, kan være hårete mål, våte drømmer og «Det finnes ingen gratis lunsj».
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/prank-praenk-og-practical-joke/
|
Prank (prænk) og practical joke
|
Opp gjennom åra har eg høyrt særleg byfolk tala om practical jokes, som om det var eit reint engelsk fenomen. No snakkar dei unge om prank, som om det var eit heilt nytt fenomen (dei uttalar det prænk). Men før alle fekk fjernsyn her i grenda, dreiv vi mykje med slike aktivitetar. Vi kalla det pretter eller spikk. Men det er kanskje ikkje rekna som korrekt norsk?
|
Det er ikkje noko gale med orda prette og spikk. Dette er nokså utbreidde ord. Det finst òg mange andre ord for liknande lureri i norsk. Vi tek ein liten gjennomgang nedanfor. Stykke og strek Strek og stykke er mykje nytta som andrelekk i samansetjingar: apestrek, fantestrek, gapestrek, narrestrek, rampestrek, revestrek, skalkestrek, skøyarstrek ofl. fantestykke, gapestykke, skjelmsstykke ofl. Strek kan òg brukast åleine. Desse to orda er dekkjande nok, men nokre av streka (eller strekane, kjønnet er valfritt) kan òg stå for lureri som ikkje har humoristisk siktemål. I verste fall kan det vera snakk om meinstrek med leie konsekvensar. (Merk forresten at strek og stykke kan vera positive òg, jf. ord som genistrek og meisterstykke.) Smeit, fiff og fynte Dette er ord som ikkje er like dekkjande alle stader. Smeit er lite utbreidd, og fiff (jf. fiffig) har meir eller mindre mista den aktuelle tydinga. Fynte har den rette tydinga i somme dialektar, men kan òg vise til andre løgne påfunn og fakter (jf. finte, som nok er same ordet). Puss og pek Puss og pek er velkjende ord i bokmål òg. Puds finst dessutan i dansk; det kjem frå mellomlågtysk pusse, putze. Bokmålsordboka forklarar det med ‘skøyerstrek’. Det heiter som kjent å spela nokon eit puss. Pek kan òg heite peik på nynorsk, men i denne tydinga er det faktisk vanlegast med monoftong, òg i dialektar der det heiter å peika eller peike. Bokmålsordboka forklarar pek med ‘puss, narrestrek’. Ein gjer nokon eit pek. Spikk og prette – og å prette Endeleg har vi prette og spikk, som er det tradisjonelle i mange dialektar for prank og practical joke. Klikkar du på spikk her, ser du at ordet er utbreidd i heile landet, frå flatbygdene på Austlandet, ned til Lista og heilt opp til Berlevåg i nord. Ei prette (pluss eit prett) er vel så utbreidd, jamvel om det ikkje står så eksplisitt i ordboka. Det finst òg eit ordtak med ordet: Den som gjer ei prette, kan vente ei prette att. Ein gjer altså nokon ei prette, men ein kan òg prette nokon (verb); det er notert både frå Nord-, Vest- og Midt-Noreg. Det er så at spikk og prette òg kan ha ei vidare tyding, men dei dekkjer dei engelske orda heilt. Om de ikkje har noko betre å ta dykk til, kan de reint språkleg sett trygt halde fram med pretter i staden for pranks.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/task-force/
|
Task force
|
Kva kan vi kalle task force på norsk?
|
Ein task force blir gjerne kalla arbeidsgruppe eller ekspertgruppe på norsk. I militær samanheng kan det ifølgje ordbøkene vere tale om m.a. spesialtropp, operasjonsstyrke, operasjonsgruppe og stridsgruppe, men ord som innsatsstyrke, utrykningsstyrke og innsatsgruppe har òg vore nytta.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjonnsnoytrale-yrkesbetegnelser/
|
Kjønnsnøytrale yrkesbetegnelser
|
Hvordan er reglene for bruk av kjønnsnøytrale yrkestitler?
|
Det finnes ikke noe lov- eller regelverk som krever at yrkesbetegnelser generelt skal være kjønnsnøytrale, men Språkrådet anbefaler at en bruker kjønnsnøytrale betegnelser der det høver, og i alle fall der de er innarbeidet. Merk at Stortinget har bedt regjeringa om å skifte ut statlige stillingstitler som ikke er kjønnsnøytrale (vedtak nr. 497, 2019), og regjeringa har fulgt opp, jf. Aftenpostens nettutgave 8.3.2020. Se ellers denne veiledninga på nettsidene våre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nynorsk-som-talemal/
|
Nynorsk som talemål
|
Hvor mange snakker nynorsk?
|
Det er et definisjonsspørsmål som er umulig å svare på. «Bokstavrett» nynorsk er det svært få som snakker i uoffisielle sammenhenger. Dialektbasert nynorsk har vært mer brukt, men ingen har talt brukerne. De fleste nynorskbrukere mener uansett at hovedpoenget med nynorsken er å være et felles skriftspråk for folk med ulike dialekter, ikke et eget talemål. Vidt og snevert Bokmål normaltalemål har ganske snevre grenser for uttale og ordforråd. Det skal få avvik til før noe blir regnet som dialekt. Nynorsk har på sin side romsligere uttalenormer, ingen egentlige grenser mot dialektalt ordforråd og uklare grenser mot det opprinnelig danske og tyske ordforrådet i bokmål. En hel del lærere, mediefolk andre med verv i samfunnet (særlig bygdesamfunnet) har lagt talemålet opp mot nynorsk eller snakket en dialektbasert nynorsk. Deltid og heltid Tenker vi på talt nynorsk i vid forstand, har det nok en god del brukere, uten at vi kan tallfeste det. Vi kan likevel trygt slå fast at det har få heltidsbrukere. En uviss prosent av de minst 500 000 nynorskbrukerne i landet legger talemålet opp mot nynorsk i litt formelle sammenhenger. Mange nynorskbrukere i dag mener gjerne også at det er nettopp slik nynorsken skal fungere, som en fellesnevner i skrift og kanskje som en støtte for talemålet, men ikke som et felles talemål til bruk i uformelle sammenhenger. Nynorsk og nynorsk Nynorsk har også en annen betydning enn ‘en av de to offisielle språkformene i Norge, skapt av Ivar Aasen på grunnlag av norske dialekter’. Det kan i tillegg bety ‘norsk språk i nyere tid (etter 1500)’, altså etter gammelnorsk og mellomnorsk. Denne andre betydninga er den opphavlige. Ivar Aasens arbeid gikk ut på å skape et samlende skriftspråk (landsmålet) som bygde på fellestrekka i de (ny)norske dialektene. Etter denne definisjonen kunne vi si at alle som snakker en tradisjonell dialekt (som ikke har sterke røtter i dansk skriftmål) snakker nynorsk. Også det å avgjøre hvor mange som snakker en tradisjonell norsk dialekt, er nærmest umulig, men vi kan være rimelig trygge på at det er flere enn de som i dag skriver nynorsk. Et eksempel: Dialektene i nabokommunene Klepp og Sandnes i Rogaland er svært like, men i Sandnes har de fleste bokmål på skolen, mens de fleste har nynorsk i Klepp.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kolli/
|
Kolli
|
Kva er eintalsforma av kolli?
|
Det heiter kolli i eintal òg. Det er eit inkjekjønnsord på både nynorsk og bokmål. Bøyinga er slik: nynorsk: (eit) kolli – (dette) kolliet – (fleire) kolli – (alle) kollia bokmål: (et) kolli – (dette) kolliet – (flere) kolli/kollier – (alle) kollia/kolliene Ordet kjem frå italiensk og er eigentleg fleirtal av collo ‘pakke’ (med den tidlegare tydinga ‘nakkebør’). Eintal kolli har vi hatt heilt sidan 1800-talet, men i somme miljø har ein nok brukt kollo. Grunnen til at fleirtalsforma vart til eintalsform i norsk, er truleg at dei som handterte gods, oftare snakka om pakkane i fleirtal. Eit liknande fenomen kjenner vi frå engelske lånord som til dømes drops, tips, tanks, pins, kaps og kjeks (jf. cakes) – her er fleirtals-s-en bakt inn i norsk eintal.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skolerett/
|
Skolerett
|
Kva er opphavet til uttrykket å stå skolerett eller skulerett?
|
Å stå skolerett var i si tid å bli piska av lærarar og elevar som straff. I dag handlar det helst om å måtte forklare seg og å bli irettesett verbalt. Ordlaget står allereie i Peder Syvs samling Almindelige Danske Ordsproge (1688) og er truleg mykje eldre. Her er oppslaget i Den Danske Ordbog: I. skole-ret, en. spec. i forb. staa skoleret, (ænyd. d. s.; jf. -bad og I. Ret 3. 7 samt Lektieret) som udtryk for en tidligere anvendt (streng) skolestraf: blive pisket (paa den nøgne ryg) af (alle) skolens lærere og disciple. da hand (dvs.: Erasmus) endnu ikke var fød, havde jeg (dvs.: Per Degn) allerede staaet 3 gange Skole-Ræt. Holb. Er. I.5. [...] overf.: blive (strengt) afstraffet, irettesat, skolemestereret. Troe mig: han (dvs.: min mand) stod Skoleret for sin næsvise Skrivelse. Argus.1771.Nr.51.2. [...]
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/panelere/
|
Panelere?
|
Når man setter opp panel, heter det da å panelere eller panele?
|
Det heter helst å panele. Vi fikk nylig (2020) denne kommentaren til den litt snaue omtalen ovenfor: «Høres heilt stutt [dumt] ut førr snekkera, tek ikkje Språkrådet hensyn te fagspråket?» Det er et godt spørsmål. Svaret er jo, men fagspråket er ikke entydig, og det er panelte vegger, ikke panelerte, som har dominert i fagspråket fra begynnelsen av. Når det i tillegg er den enkleste varianten, er det den vi anbefaler i skrift. (Fra Gamle trehus, Universitetsforlaget)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flertalls-e-i-garanterte-besparelser/
|
Flertalls-e i garantert(e) besparelser?
|
Vi skal på en presentasjonsvegg fortelle kundene våre at de er garantert besparelser ved å velge vår løsning. Hvilket av disse alternativene skal vi da velge: «Garantert besparelser» eller «Garanterte besparelser»?
|
Garanterte besparelser er trolig best her. Dersom det bare skal stå to ord på denne veggen, er kanskje garanterte besparelser best. Garanterte er da et adjektiv med en flertalls-e (på linje med et utsagn om «gode besparelser»). Garantert besparelser vil være en ufullstendig setning (på linje med en avisoverskrift som «servert ubehageligheter»). Fullstendige varianter er du eller dere er garantert besparelser, underforstått «av oss». Dette er du inne på selv (jf. «de er garantert …»). En annen tolkning er ‘[Det er] garantert besparelser [her]’. Dere kjenner sammenhengen best og kan nok trygt velge det som virker mest naturlig for dere.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-sporjeteikn-utelatast-i-sitat/
|
Kan spørjeteikn utelatast i sitat?
|
Kan spørjeteiknet sløyfast etter spørsmålet i ei formulering som «Kven er denne Aasen, spurde Knudsen»?
|
Spørjeteiknet skal ikkje utelatast i slike sitat. Vi sløyfar ikkje spørjeteiknet sjølv om verbet etter sitatet gjer det klart at det er eit spørsmål. I eksempelet ditt kan det gjerast på desse to måtane: «Kven er denne Aasen?» spurde Knudsen. eller – Kven er denne Aasen? spurde Knudsen. Merk at det ikkje skal vere komma mellom spørjeteiknet og utsegnsverbet. Les meir om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet her.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/todlar-og-alfabetisering/
|
Tødlar og alfabetisering
|
Eg lurer på kvar bokstavane ü, ä og ö skal plasserast i ei litteraturliste.
|
Bokstavane ü, ä og ö kan reknast som variantar av høvesvis y, æ og ø og alfabetiserast i lag med dei.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/baluba/
|
Baluba
|
Kva er opphavet til ordet baluba brukt om oppstyr og leven?
|
I Tanums store rettskrivningsordbok står det at baluba er namnet på ein afrikansk stamme. Det dreier seg om luba -folket i Den demokratiske republikken Kongo. I byrjinga av 1960-åra var media fulle av nytt om stridane i Kongo (frå 1965 «Zaïre»). Størst inntrykk gjorde det kan henda då FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i 1961 døydde i ein flystyrt i Kongo under mystiske omstende. Mykje av striden dreidde seg om provinsen Katanga, der luba-folket stod sterkt, eller «baluba-stammene», som det gjerne heitte i avisene. Då ni irske FN-soldatar vart drepne av «balubaer», gjekk a baluba eller balooba inn i irsk-engelsk slang som skjellsord. I tillegg fekk engelsk ordlaget to go balubas. Balubas finst òg i svensk i ymse tydingar (m.a. rampunge), men verkeleg «vill» eller «full baluba» er norsk truleg åleine om.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/slaraffenland/
|
Slaraffenland
|
Kva tyder slaraffen i ordet slaraffenland?
|
Slaraffen- kjem frå tysk Schlaraffe ‘lathans, dagdrivar’ (opphavleg ‘lat ape’). I norsk bruker vi dette berre i samansetningar, særleg i slaraffenland og slaraffenliv. På tysk er Schlaraffenland nemning på eit fiktivt lykkeland der folk får alt dei vil, utan å arbeide. Førestillinga om dette landet oppstod truleg i mellomalderen, og det er mellom anna kjent frå fleire eventyr. Schlaraffenland tyder altså opphavleg ‘landet til dei late apane’.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skyte-en-hvit-pinn-etter-noe/
|
Skyte en hvit pinn etter noe
|
Mannen min og jeg diskuterer om det heter å kaste en hvit pinne eller å skyte en hvit pil etter noe. Vi lurer også på hva det kommer av.
|
I Ordbog over det danske Sprog (ODS) finner vi spor etter både kasting, pil og særlig kjepp. Men det vanligste har vært å skyte en hvit pinn etter, og vi har pleid å anbefale det. Norsk har dette uttrykket fra dansk. ODS opplyser (under hvid) at den hvite pinnen opprinnelig var en liten kjepp som barken var skrapt av. Slike pinner spilte en rolle i folketrua. Skyte en hvit pinn etter skal komme av en forestilling om at man med å kaste en hvit pinne etter noe kunne få det til å forsvinne eller hindre det i å komme tilbake. Uttrykket kan ha blitt brukt i forbindelse med overdragelse av eiendom, for å markere at man ikke lenger har eiendomsretten. Seinere har det fått betydninga ‘oppgi som tapt, håpløst’, som er den vi kjenner i dag. En annen tilnærming finner vi hos etymologen Hjalmar Falk i Sprogets visne blomster:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hokjonnsord-pa-ar-i-fleirtal-elvar-oyar-og-hankjonnsord-pa-er-gonger-stader/
|
Hokjønnsord på -ar i fleirtal (elvar, øyar) og hankjønnsord på -er (gonger, stader)
|
Eg har lært på skulen at hankjønnsord har -ar/-ane i fleirtal og hokjønnsord -er/-ene. Men eg har lagt merke til at mange ord i nynorsk bryt med dette mønsteret. Døme: stader og gonger og elvar og myrar. Det stemmer bra med talemålet mitt, men eg skjønar ikkje kva som er regelen.
|
Skuleregelen stemmer, men mange ord kan framleis ha «uregelrett» bøying. Det finst ikkje nokon regel som forklarer unntaka; ein er nøydd til å gjere seg kjend med dei orda det gjeld. Difor har vi laga nokre lister der nesten alle orda av av denne typen er nemnde. Du kan hoppe til listene eller lese litt om bakgrunnen fyrst. For dei ekstra utolmodige har vi sett opp to kortlister rett nedanfor. Hokjønn -ar/-ane: obligatorisk i alle ord på -ing og valfritt i mellom anna desse einstavingsorda: elv, hei, myr, vik, øy, øyr helg, år, øks Hankjønn -er/-ene: valfritt i alle ord på -a og - nad pluss mellom anna desse einstavingsorda: stad gjest, kvist gris, sau rett (som i matretter, ikkje menneskerettar!) gong, streng, veng dregg, legg, rygg benk bekk, drikk/drykk, flekk, sekk ven, (føre)mon (med)lem(m) Legg merke til at vi her berre snakkar om sterke hankjønns- og hokjønnsord, slike som har éi staving i ubunden form eintal (stad, øy). (Samansetningar med desse orda blir sjølvsagt bøygde på same vis som orda åleine: halvøyar, ryggsekker.) Historisk bakgrunn Den bøyingsendinga som vitnar klårast om kva grammatisk kjønn (genus) eit ord har i norsk, er eintalsendinga (sol a, hund en, land et). Fleirtalsendinga i hankjønn og hokjønn (-ar, -er) er ikkje heilt avhengig av genus. Samanhengen (i fleirtal) var endå mindre fast i gammalnorsk. Langt attende i språkhistora hadde vi noko dei kallar stammebøying eller stomnbøying. Til dømes var mange ord såkalla i-stomnar; og dei vart bøygde med -ir, som seinare vart til -er, same kva kjønn orda hadde. Ei stor undergruppe av hokjønnsorda var dei såkalla ō-stomnane; dei fekk ar -bøying. Då Ivar Aasen samla inn dialektprøver på 1800-talet, fann han dei gamle bøyingsmønstra i store delar av landet. I mange ord har bøyinga halde seg til no. Fram til 2012 var dei «uregelrette» formene hovudformer i nynorsken, det vil seia at dei var obligatoriske i læreboknormalen, men dei vart flittig nytta elles òg, for dei hadde godt grunnlag i bygdemåla. Det var dei vanlege formene i det vi kan kalla hovudstraumsnynorsken. Men i 2012 vart dei regelerette formene jamstilte, og i dag er brukssituasjonen noko uklår. Merk at den gamle bøyinga aldri har stått like sterkt i alle orda. Hokjønnsord med -ar/-ane Det finst eit obligatorisk unntak frå -er/-ene i fleirtal av hokjønnsord, nemleg alle ord på -ing. Dei skal bøyast som dronning i fleirtal: dronningar – dronningane. Dei orda som (valfritt) kan bøyast med -ar/-ane i fleirtal, mot hovudmønsteret, er ikkje mange. Vi grupperer dei fyrst etter forbokstaven: brik (brikar) elv (elvar) erm (ermar) gyger (gygrar) hei (heiar) helg (helgar) herd (herdar) kleiv (kleivar) kvern (kvernar) lever (levrar) merr (merrar) mjødm (mjødmar) myr (myrar) møy (møyar) never (nevrar) onder (ondrar) reim (reimar) rim (rimar) rip (ripar) røy (røyar) røyr (røyrar) røys (røysar) seter (setrar) sild (sildar) spik (spikar) vik (vikar) øks (øksar) ørn (ørnar) øy (øyar) øyr (øyrar) år (årar) Om det blir lettare å hugse på den måten, kan ein dele gruppa inn etter tydingsområde. noko i landskapet: elv hei kleiv myr røys vik øy øyr dyr: gimmer merr røy sild ørn menneske eller menneskeliknande skapningar: gyger møy noko i, på eller nær kroppen: erm herd lever mjødm røyr år ting knytte til tradisjonelt liv på garden eller i naturen: brik kvern never onder reim rim rip seter spik spil øks år anna: helg Landskapsorda er kanskje dei viktigaste, for desse orda er like aktuelle no som før, og ein finn dei att i mange stadnamn. Fleire ord før Fram til 2012 hadde vi òg ein del ord med ein gammal j i fleirtal: fit (fitjar, no fet – feter), hes (hesjar, no berre heser), il (iljar, no berre iler), vid (vidjar, sjeldan; no berre svakt substantiv vidje – vidjer). Før 1938 var det endå fleire ord i denne gruppa, mellom anna kløv (kløvjar) og skjel (skjeljar; no berre skjeler eller i inkjekjønn: skjel). Bli ikkje overraska om du finn børar/byrdar, flisar, geilar, grindar, hindar, hitar, leinar, senar, sneisar, strindar eller svillar i eldre tekstar. Dette var rekna som korrekt før i tida. Hankjønnsorda med -er/-ene Vi ser her bort frå ord med omlyd i rota, som nagl – negler, fot – føter. Desse har obligatorisk -er/-ene. Lånord på -a, som villa – villaer, sofa – sofaer treng vi heller ikkje ramse opp. Alle har valfritt -er/-ene. Det same gjeld ord på -nad: søknader – søknadene, lagnader, lovnader, månader osv. (Merk: tradisjonelt helst uttalt /søkna’/ – /søkna’ne/ osb., altså med stum d.) Vi listar berre opp einstavingsorda. Dei vanlegaste er gonger og stader. Vi grupperer dei ut frå kva som kjem etter rotvokalen: led (= ledd n.) sed (seder og skikkar) stad lem (på kroppen) medlem føremon mon ven gris brest gjest kvist lest (holmål) let (farge) lut (del) rett (matrett) vev sau (Vener, lemer, leter og (føre)moner kan òg skrivast venner, lemmer, letter og (føre)monner. Luter kan òg heita lotter.) Om lag helvta har stomnutlyd på g eller k: dregg hegg klegg legg nekk (reinskalv) rygg stegg vegg dreng gong sleng sting streng veng bekk drikk/drykk flekk rykk sekk benk skjenk belg svelg (slurk) stilk serk veik (i lampe) øyk (Drikker og venger kan vere vanskeleg å skilje frå fleirtal av hokjønnsorda drikke og vengje.) I tillegg kjem nokre ord som har vorte svært sjeldsynte, til dømes byl/bøl, styl og skjeng. Konsonantane g og k vart før i tida gjerne palataliserte til j og kj framfor ein fremre vokal som e; difor høyrer ein former som /bekkjer/ og /sekkjer/ i dialektane (oftast saman med /bekkjen/ og /sekkjen/ i eintal). Palatalisert uttale heng nøye saman med formene på -er/ene. Til slutt har vi nokre ibuar- og folkenamn: - bygger (t.d. selbygger), daner, egder, håløyger, kvener, ryger, sygner, teler, - værer (t.d. lomværer). Her kan òg dei mytologiske skapningane vaner nemnast i tillegg til elver i tydinga ‘alvar’. I eldre nynorsk høyrde òg døler til denne gruppa. (Eit par av namna, tele og dane, har tostavingsform i eintal.) Fleire ord før I eldre nynorsk kunne òg bjørn, høl (fl. høljar), kost (i tydingane ‘mat’, ‘val’), rev, lekk, løk (‘djup/stille bekk’) og veg bøyast med -er.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hores-ut-foles-ut/
|
Høres ut, føles ut
|
Kan man si at noe «høres bra ut», på samme måte som man sier at noe «ser bra ut»? Hva med «føles ut»? Og hvorfor heter det egentlig «å se ut »?
|
I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært. Høres ut som, føles ut som osv. er uttrykk av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut. Også uttrykket høres ut begynner å bli gammelt, og denne varianten er nå vanligere enn den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut. Høres ut før og nå (for spesielt interesserte) Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at kurven for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», for det er umulig å søke etter «høres» alene (uten «ut»). Det vil si at «høres» alene = området mellom den oransje og den blå kurven. Når de to kurvene nesten møtes på slutten i den første figuren, står ikke de to uttrykkene likt, tvert imot ser vi at «høres ut» (oransje) fortrenger «høres»! (Antall og nøyaktig andel er ikke oppgitt ovenfor, for det er egentlig bare forholdet mellom kurvene som er informativt.) Utviklingen fremmes av vekselvirkning: Når «det høres lett ut » (for å ta et eksempel) brukes mer, vil det tvetydige «det høres lett» relativt oftere enn før stå for ‘det er lett å høre’. Da er det naturlig å tenke at det ikke kan bety det samme som «høres ut», eller at det ikke vil bli oppfattet slik, og at vi må ty til «ut» når vi vil ha fram den betydningen. Føles og kjennes ut er helst muntlig språk Føles ut og kjennes ut er nylaginger på grunnlag av se ut og siden høres ut. Det finnes fremdeles mange som synes uttrykksmåtene er barnslige, så man gjør klokt i å unngå dem i skrift. Det er også registrert uttrykk som d et smaker ut / smakes ut / lukter ut / virker ut / oppleves ut. Vurderingen av disse er avhengig av såkalt språklig alder. Kjennes godt/rart ut er belagt fra 1946 og utover, om enn meget sparsomt i begynnelsen (jf. bokhylla.no). Føles rart/godt ut dukker så vidt opp i 1937, men neste gang først i 1962, og da bare for å få det glatte lag av Andre Bjerke og Riksmålsforbundet i skriftet Hva er godt riksmål?: spørsmål og svar (s. 30–33). Bjerke svinger faktisk svøpen over alt som ikke bare ser ut, og kaller det barnslig. Eldre riksmålsikoner som Knut Hamsun, Nils Kjær og Fridtjof Nansen kom likevel i skade for å skrive «høres ut» i sin tid! Merk at materialet på bokhylla.no er dominert av kvalitetssikrede kilder og sikkert mange strenge redaktører. På Internett finner vi et helt annet forhold. Hvorfor se ut? Her må vi spekulere litt. Før i tida kunne man faktisk bruke også verbet se uten ut i samme betydning som med ut, som i engelsk to look slik eller slik. Det historiske utgangspunktet er nok karakterisering av framtoningen til personer. I Ordbog over det danske Sprog (under se 12.1) finner vi «Du seer saa gusten, bleeg og suur» og «Du ser saa vildt». Det å se (selv) og utseendet (for andre) må ha blitt oppfattet som to sider av samme sak. For tenk deg at noen ser sint på deg: Vedkommende ser da sint, dvs. ser og er sint. Samtidig virker han eller hun sint på oss. På samme måte: ser blid. Det å kaste blikk er å gi et visst inntrykk. I norsk og dansk har vi fått tillegget ut. Det er greit, for man ser jo utover, ut av hodet, under øyenbrynene. Da uttrykksmåten ble vanlig om å gi et visst inntrykk, kunne andre adjektiv snike seg inn. Etter en tid ble det mulig å si f.eks. at noen så stygg ut selv om vedkommende ikke sendte blikk («looks») som var stygge. Da lå veien åpen for å omtale gjenstander på linje med folk: «Den så stygg ut.» Ikke bokstavelig ut «Ut» gir logisk mening når vi tenker på syn, ikke når vi tenker på de andre sansene. Men vi har jo for lengst sluttet å tenke på synet og blikket til den som ser slik og slik ut. Den logiske meningen er borte. Ut er bare en nøytral lest som andre verbuttrykk (som viser til andre sanser) kan sys over. Skulle vi hatt et adverb som viste sanseretningen ved hørsel, burde det kanskje ha vært inn. Men det er altså ikke relevant. Også i det semantisk beslektede verbet synes er synsvinkelen så å si vrengt, slik at det ikke kan tolkes bokstavelig på samme måte som før. Vi kan fremdeles bruke verbet i den opprinnelige passive betydningen, for eksempel «Dette synes (meg) merkelig» (= ‘syner seg for meg’), men det er nå vanligst å bruke det aktivt, som i «Jeg synes det er merkelig».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/saken-er-biff/
|
Saken er biff
|
Hvorfor heter det at saken er biff når noe er i orden?
|
Det kommer trolig av bif., en forkortelse av svensk bifallen (‘godkjent’) eller bifalles. Det ble kanskje opprinnelig brukt om søknader i det militære. Uttrykket dukker opp i norske trykte kilder like etter krigen, og mye tyder på at nordmenn i Sverige fikk det med seg derfra. Uttrykket finnes også i dansk, der de har omtolket det til bøf (= biff), slik vi også mer eller mindre har gjort.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trille-tralle/
|
Trille, tralle
|
Heftig diskusjon på desken i kveld: Heter de små, lette sammenleggbare barnevognene trille eller tralle? Altså for eksempel paraplytrille eller paraplytralle?
|
Bruk trille. Ingen av de mest tradisjonelle betydningene passer helt. Tralle (av engelsk trolley) brukes i en rekke spesialbetydninger om vogner eller kjerrer med små hjul, særlig brukt til å frakte ting på. Noen har to hjul (håndtraller), andre har fire og går på skinner. En trille var før helst en firehjult vogn til personbefordring, trukket av hest. Av disse to ordene er det trille som tidligst ble tatt i bruk om vogn til barn, og det passer best. En paraplytralle høres mer som noe man frakter paraplyer med.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/harete-mal-og-vate-drommer/
|
Hårete mål og våte drømmer
|
Eg har undra meg over uttrykket «hårete mål». Tyder det noko anna enn høge mål, eller er det berre eit moteuttrykk som mange nyttar for å vere «in»? «Våte drømmer» er eit anna uttrykk det kan stillast tilsvarande spørsmål om.
|
Hårete er eit moteord med opphav i slang, men det kan godt hende at det er kome for å bli. Hårete mål er djerve mål. Våte draumar har ei spesifikk konkret tyding på det seksuelle området, så om ein berre meiner ynskjedraum, kan det vere tryggare å halde seg til det. I Tone Trytis Norsk slang (1984) er hårete notert som eit «minusadjektiv» (nærmast = ‘grovt og skremmande’), men no kan det brukast positivt. Begge bruksmåtane kjem frå engelsk. Slangordbøker for engelsk viser at hairy lenge har vore brukt med både positiv og negativ tyding, i ei rekkje samanhengar og på til dels ulik måte i ulike variantar av engelsk (amerikansk, britisk, irsk osv.). Ei mogleg bru til den nye tydinga er attenhundretals engelsk universitetsslang, der hairy kunne tyde ‘vanskeleg’. Det kan sjå ut til at reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen har noko av æra for at uttrykket er omsett til norsk. Det eldste dømet vi finn i avisene, er frå Dagens Næringsliv 31.3.2000: Så til «våte drømmer», eller «våte draumar», som det må heite på nynorsk: Uttrykket «wet dreams» er notert på engelsk alt i 1920-åra. Denne uttrykksmåten har opphavleg klåre seksuelle undertonar. Det kan vere greitt å vite før ein slår om seg med uttrykket. Som det står i boka Våre drømmer (no. utg. Cappelen 1963): Somme har spurt om berre menn kan ha våte draumar (pga. klippet ovanfor), men slik er det nok ikkje. I fleire pålitelege ordbøker står det at «wet dreams» kan visa til sex-draumar generelt.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/parentes-i-parentesen/
|
Parentes i parentesen?
|
Går det an å bruke parentestegn innenfor et annet sett med parenteser?
|
Ja, man kan sette en parentes inni en annen parentes, slik som i dette eksempelet: «Boris Vasiljevitsj Spasskij (født 30. januar 1937 i Leningrad (nå St. Petersburg)) er en russisk sjakkspiller.» Ikke så rent sjelden brukes da hakeparentes for den indre parentesen. Men det bør ikke overdrives. Ofte finnes det andre løsninger.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/euro-euro-og-euroland/
|
Euro/euro og Euroland
|
Jeg har sett at «euro» stort sett skrives med liten e. Jeg er imidlertid usikker på bruken av stor/liten e når euro settes sammen med andre ord, for eksempel Euroland og euromynter/Euro-mynter. Hvilke regler skal jeg følge?
|
Bruk liten forbokstav også i sammensetninger, f.eks. euromynter, eurosedler, eurokurs. Med liten forbokstav kan euroland brukes om hver av de nitten statene som utgjør euroområdet. Med stor forbokstav er Euroland en uoffisiell samlebetegnelse på de samme elleve statene som inngår i eurosystemet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/null-toleranse-eller-nulltoleranse/
|
Null toleranse eller nulltoleranse?
|
Vi skal sette et leserbrev (debattinnlegg) på trykk i avisen. Det har tittelen «På skolen vår har vi null toleranse». Men i teksten forekommer både «null toleranse» og «nulltoleranse». Hva er riktig?
|
Begge varianter er mulige og kan være nyttige i sin sammenheng, men dette er ikke to skrivemåter av det samme ordet/uttrykket. Uttalen er ulik. Null toleranse er et sjargongpreget synonym for ingen toleranse. Det uttales ofte med et tydelig opphold etter null, der man så å si tar sats for å legge trykk på /-rans-/ (null tole ran se). Nulltoleranse er et sammensatt ord som uttales mer i ett enn null toleranse og med lettere trykk på hele det siste leddet (altså null toleranse). Det er dette sammensatte ordet som er blitt så vanlig i forbindelse med tiltak mot mobbing, rasisme o.l., og det er bare dette som kan bøyes: «Nulltoleransen ved skolen vår...». Det er også sammensetningen som gjør seg best alene: «Vi har nulltoleranse» gir god mening i seg selv (for det er underforstått at man har nulltoleranse mot noe negativt), mens «Vi har null toleranse» er nokså urovekkende med mindre det negative er presisert (f.eks. «mobbing»).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lars-eller-larss-eller-lars-kafe/
|
Lars’ eller Lars’s eller Lars kafé?
|
Hvordan skrives kafeen til Lars med genitiv-s eller apostrof?
|
Når navnet allerede slutter på en s, må vi hekte på en apostrof i stedet for s, altså: Lars' kafé. Uttalen er Lars eller Larses. Se regler for bruk av apostrof i genitivsuttrykk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-bakleksa/
|
I bakleksa
|
Eg veit at det å hamne i bakleksa er å bli hengande etter, men kva i all verda kjem uttrykket av?
|
Vi startar med ein sving innom grannelandet i aust. På svensk seier dei ikkje at ein «kjem» i bakleksa, men sjølve ordet bakläxa er levande. Døme: « Riksrevisionen ger regeringen bakläxa.» Det handlar om å måtta gjera leksa si (arbeidet) om att. Uttrykket er minst 140 år gammalt i norsk skriftkultur, men kanskje eldre i talemålet. I dansk finst visst korkje ordet eller uttrykket. Det er vanskeleg å forklara preposisjonsbruken, altså i -en i uttrykket. Det heiter rett nok å få noko i lekse, men det er jo ikkje heilt det same. Der vi kjem i bakleksa, kjem svenskane på efterkälken/bakkälken. Nordmenn kan rett nok òg koma i etterbåten eller i bakmeisa/bakmessa, for å nemna nokre dialektord frå høvesvis vest og aust i landet).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/labb-eller-pote/
|
Labb eller pote?
|
Ein omsetjar av eit manus hos oss meiner at ekornet held ei nøtt mellom «hendene». Det skurrar for meg, men kva er det eigentleg ekornet har? Labb? Eller pote?
|
Både pote og labb er rett, men vi held ein knapp på ikornlabbar/ekornlabbar, særleg dersom manuset er på nynorsk. Rett nok er ikornet nokså hendt, til liks med musa. Men ordet hand bør nok reserverast mest mogleg for menneske og aper. Ikornet er ein gnagar, og alle kjenner til ein gnagar som har labb, nemleg haren. I den dansk-norsk-språklege Lærebog i zoologi for middelskolen (1900) står det at «poter er fødder med klør», og at gnagarar har slike. I denne boka manglar alle dyr norske labbar, men landsmålsutgåva har labbar same stad i teksten. Ikornet har her framlabbar/framføter der originalen (Lærebog …) har forpoter. Verdens dyreliv (1972) har òg «ekornlabber». Går vi til skjønnlitteraturen, finn vi « ekornlabbene » hos den største av autoritetane på skogens dyr, Mikkjel Fønhus. Somme meiner at pote høver best om labbane på små dyr, men dette har ikkje noko grunnlag i særnorsk tradisjon. Det kjem helst av at pote tradisjonelt er meir eit byord enn labb er, slik at pote har vore mest brukt om labbane på mindre kjæledyr. I dansk er lab dessutan reservert for labbane på større dyr, og dette mønsteret har prega norsk skrifttradisjon, særleg bokmål. Nokon harelabb fer dei altså ikkje med i Danmark, derimot nyttar dei harefod (men det faste uttrykket er lite brukt i Danmark no). I norsk har det forresten like gjerne heitt harefot, og i dei fleste dialektar i aust og vest er det tradisjonelt -a- i samansetning: haralabb og harafot. I nyare tid ser det ut til at pote er i ferd med å bli innsnevra til trøputene (ballane) under labbane. Dette kan vera ei nyttig særtyding, men ho er ikkje etablert i ordbøkene.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bevilling-bevilgning/
|
Bevilling, bevilgning
|
Kan Språkrådet forklare meg forskjellen mellom bevilgning og bevilling? Begge ordene ser ut til å komme av det samme tyske verbet.
|
Når myndighetene gir tillatelse til å drive en viss virksomhet, er det en bevilling (eller et løyve). Bevilgning er derimot tildeling av penger. Det kan derfor bare hete økte bevilgninger (nynorsk: løyvingar). Det varierer om en tillatelse fra myndighetene kalles bevilling, løyve, lisens eller konsesjon. På nynorsk heter all tillatelse tradisjonelt helst løyve, jf. skjenkjeløyve. Løyve brukes også i bokmål, som i drosjeløyve. G = penGer Hva heter bevilgning på nynorsk, da? Jo, løyving. Men hvordan skal man huske når det er riktig med det ene eller det andre ordet? Se på disse parene: bevilGning kontra bevilling løyvinG kontra løyve Der det er G, er det det penGer inne i bildet. Etymologien Bokmålsordene stammer fra lavtysk, fra bewillen eller bewilligen med betydningen ‘gå med på, samtykke i noens vilje’. Det første verbet er nærmest knyttet til å ville, det andre til adjektivet villig. De innlånte variantene har tidligere blitt brukt mye om hverandre, men etter hvert har de fått klart atskilte bruksområder i norsk. Det er ikke så rart at de ofte blir blandet sammen. I dansk, som vi har delt ordene med, finner vi ikke igjen betydningsskillet. Og i svensk er det hele blitt til bevilja, som brukes litt annerledes enn de to norske ordene.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ha-for-oye/
|
Ha for øye
|
Heter det med det mål for øye eller med det mål for øyet?
|
Det heter helst med det (mål) for øye (at). Altså ingen -t til slutt. Det samme gjelder å ha noe for øye i overført betydning. Slik står det i Bokmålsordboka: Ordbog over det danske Sprog har for øje i denne betydningen. Man finner i eldre dansk også have for øjet og øjne(ne), men da er det gjerne tale om at man faktisk ser det man har for(an) seg. I den digitale boksamlingen hos Nasjonalbiblioteket (nb.no), ser vi at for øie/øje dominerer langt tilbake. Tradisjonell nynorsk har for auga (som ganske sikkert er ubestemt form her) og for augo (øynene). Svenskene bruker helst flertall: ögonen. Hvis vi sikter til selve synsorganet, blir det annerledes, for eksempel: «Hun hadde en sjørøverlapp for øyet.» Det er umulig å høre forskjell på øye og øyet, så det er ikke rart at mange kommer i tvil.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stupe-krake-eller-sla-kollbotte/
|
Stupe kråke eller slå kollbøtte
|
Eg har eit par spørsmål om uttrykka å stupe kråke og å slå kollbøtte: Kva kom først? Og er det nokon meiningsskilnad mellom dei? Til dømes når det gjeld viljestyring?
|
Stupe kråke er nok det eldste i norsk talemål (dialektar). Uttrykka tyder stort sett det same. Det rare med ordet kollbøtte er at det korkje kjem av substantivet bøtte/ bytte eller uttrykket i koll ‘på hovudet’. Merk at det helst heiter kolbøtte og ikkje kulbøtte eller kuldbøtte på dansk (der i koll jo heiter omkuld). Ordet kjem frå fransk culbuter, av cul ‘bakpart’ og buter ‘snåve’ eller ‘støyte imot’ (i slekt med norsk baute ‘slå’ og engelsk beat). Men ein kan vel seie at cul har knytt seg til koll ‘hovud’ seinare. I alle fall handlar det om å gå hovudstups (jf. bokmål hodekulls). Ordet er gammalt i litteraturen her til lands, men truleg ikkje like gammalt i dialektane. I dansk og norsk er kol(l)bøtte ei gymnastisk øving så vel som rulling i samband med eit fall eller liknande. I til dømes Haandbog i Gymnastik for Skoler og Seminarier (1891) er det tale om ei kontrollert øving. Stupe kråke er gammalt i norsk talemål, men i bokheimen ser vi det fyrst hjå Asbjørnsen og Moe i 1852, her i ei nyare utgåve av Det blaae Baand: «Så var det en dag den største løven jaget en hare, og den var blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og til sist rente den imot en furulegg, så den stupte kråke bortetter bakken like ned i en tjernpytt.» Ordlaget måtte forklarast for danske lesarar, og ei norsk-dansk ordbok omset det med ‘slaae kolbøtte’. Haren ovanfor stupte ikkje kråke med vilje, men det har med samanhengen, ikkje uttrykket, å gjere. Elles er det særleg born som stuper kråke i litteraturen i tiåra etter, men stupinga er ofte kontrollert nok. Det ser ut til at kollbøtteslåinga stengjer for kråkestupinga i gymnastikkbøkene. Men det snur seg i 1920-åra, etter som norske ord og uttrykk vinn fram. Andre tradisjonelle norske synonym er m.a. gjere/hoppe/støyte stålhuve (Nord-Vestlandet), stumpa/stupa/sturta/støyta sterte eller gump (Sør-Vestlandet). Å stupe kråke er nok opphavleg meir typisk for austnorsk. Vi kan ikkje sjå at det må vera ein skilnad mellom omgrepa, endå å stupe kråke vel inneheld ei jamføring med kråkerørsler (jf. òg å hoppe kråke om å hoppa på huk). I eldre dansk eller danske dialektar finst forresten at skyde (en) krage, som anten viser til å slå kollbøtte eller ein leik der ein kastar ein annan person.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-krita-kreditt-pa-norsk/
|
På krita – kreditt på norsk
|
Krit i «å handle på krita» må vel komme av latin kredit?
|
Det er ikke dumt tenkt, og slik blir det vanligvis oppfattet, sier Ordbog over det danske Sprog. Men det stemmer nok ikke. Krit er kritt. Bokmålsordboka og Nynorskordboka forklarer krita med at «gjeldspostene ofte ble skrevet med kritt på en tavle». På dansk heter det på kridt, og på vanlig bokmål skulle man vente at det het på kritt (som også brukes), på krittet eller på krittene. I nynorsk må det hete på krit eller på krita (jf. f.eks. krut for krutt), og det er krita som er blitt det vanlige i norsk skrift. Krita kan være både hunkjønn entall (ei krit – den krita) eller intetkjønn flertall (eit krit – alle krita) i nynorsk og i norske dialekter. Men i den grad krita uttales med tostavingstonelag (som bønner, ikke bønder), har det nok opphav i det svenske krita ‘kritt’, se SAOB, betydning 4. Uansett har Hans Lind i Nordlandsvisor (Kristiania 1910) viet en hel vise til det å ta på borg eller få på krita. (Verbet å borge er forresten motstykket til verbet å krite, som betyr det samme som å ta på krita).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/empowerment/
|
Empowerment
|
Hva heter empowerment på norsk?
|
Power er som kjent styrke eller makt, og em - betyr opprinnelig ‘(inn) i’. Det handler om å gjøre sterk og myndig. Styrking og flere andre ord kan brukes, men som avløser for empowerment i en viss moderne betydning har Språkrådet anbefalt ordet myndiggjøring. Ordet myndiggjøring er brukt bl.a. i NOU 1998: 18 Det er bruk for alle. Ordet i utvalgte kilder The New Shorter Oxford Dictionary forklarer empower som 1 invest formally with power, authorize, license 2 endow with the ability or power required for a purpose or task, enable, permit I Stor engelsk-norsk ordbok fra Kunnskapsforlaget er empower forklart slik (vår utheving): 1 bemyndige, gi fullmakt, berettige 2 gjøre det mulig for, sette i stand: discipline empowers an artist to create new forms Men i sosiologien utviklet det seg en spesialbetydning i 1980-åra (våre uthevinger): Empowerment is viewed as a process: the mechanism by which people, organizations, and communities gain mastery over their lives. (Julian Rapaport, se utdraget til slutt nedenfor) the fact or action of acquiring more control over one's life or circumstances through increased civil rights, independence, self-esteem, etc. (Oxford English Dictionary) Vi ser at begrepet ligger nær livsmestring, som er blitt et viktig ord i skolesammenheng. Ordet ble tatt i bruk av WHO allerede før 1980 og brukes i det norske helsevesenet, jf. definisjonen i Medisinsk ordbo k: styrking av egen livssituasjon gjennom mobilisering av egne krefter og ressurser Begrepet kan omfatte både hjelp og selvhjelp, og det kan brukes om både grupper og individer. Drøfting av de norske ordene Hvis det gjelder noe rent formelt, kan vi bruke de ordene som står under betydning 1 i den engelsk-norske ordboka ovenfor. Ordet bemyndigelse er blitt brukt en del i helsesammenheng, men både fullmakt og bemyndigelse har en sterk administrativ klang. Hvis det gjelder noe allment, kan vi bruke ordene som står under betydning 2. Det kan f.eks. handle om å sette noen i stand til å utføre oppgaver på jobben selvstendig. Når noen er satt i stand til det (empowered), kan man for eksempel si at de er selvgående, klarer seg selv eller mestrer oppgavene. Men det mangler entydige substantiv – f.eks. kan istandsettelse kan være så mangt. Til å fylle hullene og dekke den nyere sosiologiske nyansen trenger vi trolig nye ord. Vi da kan ta utgangspunkt i elementet myndig eller i den direkte oversettelsen styrking. En som er empowered, er styrket og ansvarliggjort slik at vedkommende har fått makt og myndighet over sin egen tilværelse. Myndiggjort og myndiggjøring dekker dette bra. I medisinsk sammenheng (om motvirkning av maktesløshet) er empowerment omtalt både som pasientstyrking og myndiggjøring (jf. myndiggjorte pasienter). Også i andre sammenhenger kan s tyrking og selvstyrking kanskje brukes mer. Ellers behøver vi ikke bruke de nye ordene der noe helt vanlig fremdeles er dekkende. Ofte handler det bare om å støtte noen, gjøre dem sterke/selvstendige eller hjelpe dem til å stå på egne bein. Utdyping fra Wikipedia (engelskspråklig utgave) The term empowerment refers to measures designed to increase the degree of autonomy and self-determination in people and in communities in order to enable them to represent their interests in a responsible and self-determined way, acting on their own authority. It is the process of becoming stronger and more confident, especially in controlling one's life and claiming one's rights. Empowerment as action refers both to the process of self-empowerment and to professional support of people, which enables them to overcome their sense of powerlessness and lack of influence, and to recognise and use their resources and chances. The term empowerment originates from American community psychology and is associated with the social scientist Julian Rappaport (1981). […] Rappaport's (1984) definition includes: «Empowerment is viewed as a process: the mechanism by which people, organizations, and communities gain mastery over their lives.» Sociological empowerment often addresses members of groups that social discrimination processes have excluded from decision-making processes through – for example – discrimination based on disability, race, ethnicity, religion, or gender. Empowerment as a methodology is also associated with feminism. (Nedlastet 22.1.2019)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gulost-kvitost/
|
Gulost, kvitost
|
Kva er skilnaden på gulost og kvitost?
|
Det er ingen allmenngyldig skilnad. Gulost og kvitost blir i dag stort sett nytta om dei same osteslaga, men av ulike personar. Kvitost (og hvitost) har vore det vanlegaste, både i talemål og fagspråk. Gulosten har spreidd seg kraftig frå Oslo-området i nyare tid. Gulost som allment kvitost-synonym har nok spreidd seg frå Oslo-området i etterkrigstida. Ost av kumjølk er mindre kvit og meir gul enn ost av saue- og geitemjølk, men ingen av osteslaga vart kalla gulost i gamle dagar. Språkleg sett er gulost eit nokså nytt fenomen dei aller fleste stader. Gulosten vart landskjent som kallenamn (på ein person) lenge før ordet spreidde seg over landet som nemning for kvitost. Her er ostepromillen i ei samling tekstar frå Nasjonalbiblioteket: Konsernet Kavli gjennomførte i juni 2015 ei undersøking der det viste seg at hvitost (og kvitost) framleis hadde eit lite forsprang. Det er all grunn til å tru at gulosten vil rulla vidare frå Oslo og slå ut kvitostar over heile landet. Mange stader er det nok slik at vaksne seier kvitost, medan yngre som er meir påverka av media, seier gulost. Det er for enkelt å seia at dette handlar om Austlandet mot resten, i alle fall historisk, for kvitost og hvitost har vore vanleg i austnorsk bygdemål nær Oslo. Meir om osteslaga Fagterminologisk er kvitost eit vidare omgrep og ei samlenemning for løype- og surmjølksostar. På dansk heiter dette hvid ost, på svensk vit ost, på tysk Weisskäse og på engelsk white cheese. Til kvitostane i vid tyding høyrer mellom anna gammalost, pultost, gauda, nøkkelost, jarlsbergost og sveitsarost. Brunost er ei samlenemning for mysostar. Den osten som mange kallar brunost, eller geitost (også når osten ikkje er laga av geitemjølk), har gått under namnet raudost i Gudbrandsdalen og fleire andre stader. Tradisjonell ordbruk og fagterminologi er to heilt ulike ting, men éin ting er sams: Ein skal ikkje ta fargenemningane for bokstavleg. Eit anna døme på det kan vera kvitvin, som sjølvsagt ikkje er kvit.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fisket-eller-fiske-bestemt-eller-ubestemt-form-av-intetkjonnsord/
|
Fisket eller fiske (bestemt eller ubestemt form av intetkjønnsord)
|
Når skal en skrive fiske, og når skal en skrive fisket i for eksempel «fiske etter norsk vårgytende sild», «i det aktuelle fisket», «for å kunne delta i fisket», «fisket er i gang».
|
Her kan man ikke stole på øret, så man må gjennomføre en «utskiftingstest». Siden t-en er stum, er det umulig å høre forskjell på bestemt og ubestemt form av intetkjønnsord som slutter på -e. Metoden i slike tilfeller er «substitusjon»: Du må sette inn et hankjønns- eller hunkjønnsord med lignende betydning for å se hva som passer best av bestemt og ubestemt form. (Husk å fjerne dette ordet etterpå hvis du taster det inn!) Hvis du prøver med fangst eller fisking, ser du at det trolig trengs bestemt form (fangsten, fiskinga) i de tre siste tilfellene, altså fisket, slik du har skrevet det. I det første eksempelet må du velge det som passer best i sammenhengen, for her får vi to ulike meninger med uttrykket.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjolve-pa-nynorsk-rett-og-galen-bruk/
|
Sjølve på nynorsk – rett og galen bruk
|
Læraren hevdar at sjølv og sjølve er heilt valfrie former på nynorsk, men det kan vel ikkje stemme?
|
Nei, det stemmer berre i fleirtal. Det heiter eg sjølv du sjølv han/ho sjølv vi sjølv(e) de sjølv(e) dei sjølv(e) Døme: Eg gjer det sjølv – Vi gjer det sjølv(e) Du gjer det sjølv – De gjer det sjølv(e) Han/ho gjer det sjølv – Dei gjer det sjølv(e) Hankjønnsord og hokjønnsord i eintal går som han/ho: mannen sjølv, kvinna sjølv. Det same gjeld ordet det og alle inkjekjønnsord: det sjølv (t.d. dyret sjølv, departementet sjølv). I fleirtal: mennene, kvinnene, dyra, departementa sjølv(e). E-en ovanfor er altså ein fleirtals-e. Det er vanleg i uttale av nynorsk å sløyfe v-en dersom ein ikkje har v i dialekten. Men i føresett sjølve (sjå nedanfor) bør v-en vere med. Eit anna sjølve føre substantiv (= selve) Forma sjølve er obligatorisk når ordet står føre eit substantiv slik: sjølve jenta, sjølve departementet. Det svarer til selve på bokmål. Eintal og fleirtal har ikkje noko å seie her. Eit anna sjølv (= til og med) Ein annan bruksmåte er den adverbielle. Døme: «Sjølv norsklærarar kan rote med bøyinga av sjølv.» Merk: Her finst det inga fleirtalsform med -e! I «klassisk» nynorsk brukar ein ofte «jamvel», «til og med» eller noko anna i staden for adverbet sjølv.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ansette-tilsette/
|
Ansette, tilsette
|
En kursholder påstod at ordene ansatt og tilsatt ikke betyr det samme. Han sa at en er tilsatt så lenge en er i midlertidig stilling, vikar eller på prøve, men når stillingen blir fast, er en å regne som ansatt.
|
Det er galt. Ansette og tilsette betyr nøyaktig det samme når ordene brukes om at noen får en stilling. Videre betyr ansatt og tilsatt det samme, slik også ansettelse og tilsetting gjør det. De tilsatte i en virksomhet er de ansatte. Tilsette har slått mer gjennom i det offentlige enn i privat sektor, men det har ikke noe å si for selve betydningen. Folk vil gjerne legge ulik mening i to ulike ord, men det er ikke grunnlag for det her. Tilsette var ganske enkelt det norske alternativet i sin tid. På slutten av 1800-tallet ønsket mange å slippe til norske ord der mer eller mindre danske eller tyske ord hadde vært enerådende i skrift. For eksempel ville bokmålets bestefar, Knud Knudsen, ha tilsette, sette til og innsette for ansette. En tilsatt er jo satt til å gjøre noe (ikke satt an).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stor-forbokstav-pa-partar-i-kontraktar/
|
Stor forbokstav på partar i kontraktar?
|
Når vi i vårt juridiske firma utformar kontraktar, skriv vi gjerne partane i kontrakten med store forbokstavar: Festar, Bortfestar, Utleigar, Leigetakar, Leverandør osb. Er denne praksisen korrekt?
|
Språkrådet tilrår å bruke små forbokstavar i slike tilfelle. Skriv helst festaren osv. Dette er ikkje omtalt i reglane for bruk av liten og stor forbokstav, slik vi finn dei til dømes på nettsidene våre. Da må vi sjå på dei allmenne prinsippa som ligg til grunn for reglane. Norsk rettskriving er minimalistisk på den måten at vi bruker liten forbokstav der det ikkje er særleg grunn til å bruke stor. Særnamn Den fremste «særlege grunnen» til å bruke stor forbokstav er at eit ord er eit særnamn (eigennamn). Når vi nyttar eit samnamn (fellesnamn) i staden for eit særnamn, bruker vi som regel liten forbokstav. Til dømes kan samnamna ordføraren og departementet i rett samanheng vise til det same som Marit Halvorsen og Utanriksdepartementet. Kontraktar Kontraktar skil seg ikkje frå andre teksttypar i denne samanhengen. I ein konkret kontrakt vil ord som festar eller leigetakar vise til einskildpersonar (som har særnamn, altså personnamn), men det gjer ikkje desse orda til særnamn. Dersom det i innleiinga til kontrakten også er presisert kven festaren eller leigetakaren er, kan vi ikkje sjå nokon god praktisk grunn til å bryte hovudregelen. Med andre ord bør de halde dykk til små forbokstavar her òg. Dersom ein veit talet på partane, kan ein forresten godt nytte rett tal og bunden form i staden for naken form, altså til dømes festaren og leigetakarane. Tradisjonen Liten forbokstav har dessutan god tradisjon. For eksempel bruker Ivar Alnæs og And. Færden liten forbokstav i formularbøkene sine.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/e-id-og-liknende/
|
E-ID og liknende
|
Hvordan bør forkortelser for e-løsninger og ID-løsninger skrives? Jeg tenker særlig på kombinasjonen!
|
Forkortelsen for elektronisk er en liten e, og den skal ha bindestrek etter seg. Det er valgfritt med id og ID, men ID er tydeligst. Vi få altså e-ID, på linje med for eksempel e -handel.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tolvte-time/
|
Tolvte time?
|
Somme seier «i tolvte time» når tida snart er ute, andre seier «i ellevte time». Kva er det rette?
|
Det tradisjonelle bibelske er i (den) ellevte time(n). Vi tilrår det, men det er vanskeleg å kalla tolvte feil. I ellevte timen tyder ‘sein, men trass alt tidsnok’, altså ‘i siste liten’. Med utgangspunkt i det blir jo tolvte timen i seinaste laget. Men ordaget i tolvte timen (i same tyding som ellevte) har nok kome for å bli. Arbeidsdagen og den ellevte timen Hos Matteus (20,9) står likninga om arbeidarane i vingarden. Ein jordeigar skal leiga arbeidsfolk til vingarden sin. Han tek inn folk då arbeidsdagen byrjar, og så fleire arbeidarar den tredje, sjette, niande og ellevte timen. Alle får ein denar kvar i løn når dagen er omme. Dei fyrste klagar på at dei som kom i ellevte timen, får like mykje som dei sjølve. Men då seier jordeigaren at han gjer som han vil med det som er hans, og dessutan skal dei siste bli dei fyrste, og dei fyrste skal bli dei siste. Ei vanleg tolking er at ein trygt kan la seg omvenda seint i livet, ja, i ellevte timen. Arbeidsdagen byrja klokka 6 om morgonen, så arbeidarane må ha vore tekne inn mellom klokka 16 og 17. Dagslyset: tolv timar Uttrykket i tolvte timen har ikkje opphav i Bibelen, men har likevel ein slags indirekte stønad der. Jesus seier i forteljinga om Lasarus (Joh 11,9–10, 1978-omsetjinga): Har ikkje dagen tolv timar? Den som ferdast om dagen, snåvar ikkje, for han ser ljoset i denne verda. Men den som ferdast om natta, han snåvar, av di han ikkje har ljoset i seg. Tolvte timen er altså siste timen før det blir mørkt. I tolvte timen gjev såleis meining uavhengig av kva som er det rette faste uttrykket frå før. At dei typiske fristane middag og midnatt er klokka tolv på klokkene våre, stør opp om logikken. Dessutan får vi eit fint bokstavrim på norsk, med t – t. I engelsk held den opphavlege formuleringa seg betre enn i norsk. Merk at det er det er e leventh som gjev bokstavrim der, med ou i hour (som har stum h). I den tolvte time vart nytta sporadisk allereie i siste halvdel av 1800-talet. Etter siste verdskrigen auka det på med tolvte time i kjeldene, og i avisene har i tolvte time vore det vanlegaste sidan litt før 1980. Om lag samstundes kom trettande for alvor på banen, vel gjerne i tydinga ‘for seint’. Det er nok eit uløyseleg problem at dei som brukar ordlaget ellevte time, kan oppfatta i tolvte time som ‘for seint’.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/adjektiv-pa-lig-slig-og-elig/
|
Adjektiv på -lig, -slig og -elig
|
Hvorfor har noen adjektiver s eller e foran suffikset -lig, f.eks. i barnslig og folkelig?
|
I -slig og -elig er s og e rester av gamle genitivsendelser. Suffikset -lig har samme opphav som substantivet lik, som i eldre tid kunne bety ‘skikkelse, utseende’. Avledninger med -lig oppfører seg litt som sammensetninger av to substantiv, blant annet ved at det kan stå en s eller e mellom grunnordet og suffikset. Disse elementene har sin opprinnelse i genitivsendelser. Olav Beito kommer inn på dette i boka Nynorsk grammatikk. Se også artikkelen om -leg i Norsk Ordbok. Noen ganger har vi to adjektiv med samme grunnord, men ulike varianter av suffikset. Da er det gjerne en viss betydningsforskjell mellom de to. Det gjelder f.eks. barnlig og barnslig.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-alle-praktiske-formal/
|
For alle praktiske formål?
|
Det er blitt vanlig å oversette for all practical purposes direkte til norsk, til «for alle praktiske formål». I praksis betyr dette uttrykket ofte det samme som enten praktisk talt eller stort sett. Jeg trodde språket utviklet seg mot det enkle og økonomiske, men her har det visst gått den andre veien?
|
Språklig økonomi er ikke en lov i språkutviklingen, bare en tendens som motvirkes av andre tendenser. Økonomiske og andre praktiske hensyn kan overstyres av andre faktorer, blant annet status. Engelsk har som kjent høy status. Når det er sagt, kan det lange være enkelt på sin måte. Som du er inne på, svarer for all practical purposes til flere uttrykk – vi kan legge til blant annet i praksis, nesten alltid og når det kommer til stykket. Hvis man holder seg til det nye uttrykket, slipper man dermed å ta stilling til nyansene i de «gamle» uttrykkene, og hva er vel enklere enn det? Det har også lettet innføringen av det nye uttrykket at det ikke er hundre prosent nytt. Det har vært noe brukt lenge, og hoveddelen av det – praktiske formål – er jo helt innarbeidet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/enhet-pa-nynorsk/
|
Enhet på nynorsk
|
Kva ord skal eg bruka for enhet? Kan eg skriva einheit?
|
Du kan bruka eining eller einskap, men ikkje om einannan! Det spørst kva du har i tankane. Einskap = unity Når enhet betyr ‘samanheng, heilskap, samhald’, er einskap det rette («finna einskapen i mangfaldet», «fremja einskap mellom landa»). Eining = unit Når du siktar til enhet i tydinga ‘sjølvstendig del (av ein større heilskap)’ eller ‘grunnstorleik i eit målsystem’, heiter det eining på nynorsk («militære einingar», «produsera 100 einingar om dagen», «mynteininga er pund»). Einheit =? Einheit står ikkje i Nynorskordboka, for eining og einskap er dei innarbeidde orda. Men om ein ikkje er interessert i å nyansera slik som i engelsk og tradisjonell nynorsk, kan ein saktens bruka ordet einheit i staden.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mellomnavn-og-etternavn-i-omtale-av-personer/
|
Mellomnavn og etternavn i omtale av personer
|
Hva er korrekt bruk av mellomnavn og etternavn når journalister og andre omtaler personer? For eksempel omtales ofte Torbjørn Røe Isaksen som Røe Isaksen. Jeg ville tro at Røe er mellomnavn og at etternavnet er Isaksen, og at han derfor bare burde omtales som Isaksen, eventuelt at man bruker hele navnet Torbjørn Røe Isaksen.
|
Etter personnavnloven er Torbjørn fornavn, Røe mellomnavn og Isaksen etternavn, men media trenger ikke å følge denne loven i det de sier eller skriver. Hvis de kjenner navneeierens eget ønske, bør de respektere det. Mellomnavn + etternavn eller dobbelt etternavn? To navn som følger etter et fornavn, er i de fleste tilfeller henholdsvis mellomnavn og etternavn. Men det kan også være et dobbelt etternavn. Det er ikke alltid så lett å se forskjellen. I personnavnlovens § 7 står det: «To navn som kan tas som etternavn, kan tas som et dobbelt etternavn der de to navnene er satt sammen med bindestrek.» Hovedregelen er altså at doble etternavn skrives med bindestrek. Fra gammelt av finnes det likevel en del doble etternavn som skrives uten bindestrek. I kommentarutgaven til navneloven av 1964 skriver Gunnar Nerdrum dette: Slektsnavnet er som overveiende hovedregel bare ett navn. Bindestreknavn er riktig nok ganske utbredt, men disse betraktes som ett navn […]. I enkelte tilfelle foreligger slektsnavn som dobbeltnavn uten bindestrek. Delvis er det gamle adelsnavn, von Munthe af Morgenstierne, Wedel Jarlsberg, men også enkelte andre, – Smitt Ingebretsen, Stang Lund. Dette grunner seg på bruk som er eldre enn loven av 1923. Men navn av denne typen er en uting registreringsmessig sett, og slike navn har derfor ikke vært godtatt etter 1923. Justisdepartementet gir aldri bevilling til dobbelt slektsnavn uten bindestrek. Etternavnet er viktigst Når vi refererer til en person, er det alltid korrekt å bruke bare etternavnet. Det har lange tradisjoner. Tidligere ble mellomnavn ofte også forkortet; for eksempel kunne et navn som Peter Heier Carlsen skrives Peter H. Carlsen (Heier er mellomnavn, Carlsen etternavn). Etternavnet var viktigst og det som vanligvis ble brukt. Staten regner fortsatt etternavn som viktigere enn mellomnavn og alfabetiserer etter etternavnet, for eksempel slik: Carlsen, Peter Heier. Ta hensyn til navnebæreren De siste åra har det blitt vanligere å bruke både mellomnavn og etternavn i mediene og i samfunnet ellers, i sammenhenger der man tidligere gjerne bare brukte etternavnet. Det er rimelig å ta hensyn til hvordan navnebæreren selv ønsker å bli omtalt. På Språkrådets gamle nettsider finner du en generell artikkel om personnavn. Se også artikkelen om personnavn i Store norske leksikon.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikke-for-katten/
|
Ikke for katten
|
Nylig fikk jeg høre «du er ikke for katten». Først visste jeg ikke om jeg skulle bli glad eller fornærmet. Hva ligger bak dette uttrykket?
|
Du skal være glad, for du er for god til å være kattemat! Du er sikkert heller ikke skvetten eller tapt bak en vogn, som er mye av det samme. I Ordbog over det danske Sprog heter det at denne frasen svarer til tysk nicht für die Katze. Uttrykket har vært kjent i danske dialekter, men lite brukt i dansk skriftmål i nyere tid. I eldre svensk betydde för katten ‘borte, forsvunnet’. Slike uttrykk bygd på hverdagslige emner kan godt ha oppstått uavhengig av hverandre. Kattemat i litteraturen I norske tekster finner vi det først i det radikale tidsskriftet Statsborgeren fra 1837: «Translatørposten er heller ikke for Katten». Senere forekommer den flere ganger hos Wergeland (bl.a. slik: «Deres kjæreste har megen Aand.» «Aa ja, hun er ikke for Katten,» sagde jeg). Det er ellers lite brukt i skrift på 1800-tallet. Det hadde nok et muntlig preg, dels på grunn av selve emnet. På nb.no får vi nesten like mange treff på nynorsk som på bokmål, enda det er langt flere tekster på bokmål. Det første treffet er fra Fedraheimen 1880: Og Sandnesbuen er ikkje for katten. Han «knotar» so det er reint rart å høyra på – halvt Jarbumaal, halvt Stavangermaal –, og dei som då vil vera nokot rundt om i Bygderne, hermer etter so godt dei kann, og Smaafolkjet etter Kaksarne, og so alt fort. Dessutan gjeld det å leva fint […].
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trykk-seksten/
|
Trykk seksten
|
Kvifor seier vi å gje nokon ein trøkk eller trykk seksten?
|
Det finst ikkje nokon betre hypotese enn at det kjem frå boktrykkjarfaget. Ordbog over det danske Sprog seier: trykseksten [...] [ tr̥øgˈsaisd(ə)n ] (ofte skrevet - sejsten) [...] (af usikker oprindelse; 1. led er vel trykke 1 (jf. sv. tryckare, slag), 2. led II. seksten; muligvis egentlig et bogtrykkerord, om det kraftige tryk, der krævedes for med en haandpresse at trykke et oktavark paa 16 sider (?) Merk at det heiter trykken, ikkje trykket, i denne samanhengen. Det gjeld både norsk og dansk. På norsk skal det skrivast i to ord: trykk seksten. Ein ser det òg skrive med siffer: trykk 16. Det er så vanleg å skriva (og seia) trøkk med ø at det snautt kan kallast ein feil. Ø-en har støtte både i dansk uttale og i det norske trykk i tydinga 'slag’, som helst blir uttala med ø, jf. å få seg ein trøkk. Ordlaget trykk seksten er vorte sterkt knytt til denne tydinga av trykk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/e-coli/
|
E. coli
|
Korleis skal ein skrive namnet på bakterien E. coli? Og kva gjer ein i samansetningar med dette ordet?
|
Det rette er å skrive E. coli slik du har gjort (men kursivering eller anna markering trengst vanlegvis ikkje). Dette er eigentleg eit latinsk artsnamn, Escherichia coli, som er forkorta. «Escherichia» er etter den tyske legen Theodor Escherich. Punktum høyrer med i slike forkortingar. Fyrste del av artsnamnet er eigentleg slektsnamnet, og slektsnamn skal ha stor forbokstav. I samansetningar er det rett å nytte bindestrek mellom namnet på bakterien og resten av ordet: E. coli-saka, E. coli-smitte osb. Når vi skriv meir generelt om kolibakteriar, skal kolibakterie skrivast i eitt og med k. Koli kjem av gresk kolon ‘tjukktarm’.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-ha-noko-pa-tapetet/
|
Å ha noko på tapetet
|
Veit de kvar uttrykket «å ha noko på tapetet» kjem frå?
|
I Nynorskordboka finn vi desse opplysningane om ordet tapet: tapet (gjennom tysk, frå italiensk, latin ‘teppe, duk’, opphavleg iransk) 1 tekstil, papir eller kunststoff til å kle innvendige vegger med 2 eigenleg etter tydinga ‘duk (på forhandlingsbordet)’; i uttrykk: ha på tapetet ha på programmet, ha planar om vere på tapetet bli omtalt, diskutert stå på tapetet stå for tur, vere aktuell Tyding 2 er gammal, og uttrykka ovanfor er kjende i fleire språk, jamfør Ordbog over det danske Sprog under tapet i tyding 3: tysk aufs tapet bringen og lignende, fransk mettre sur les tapis, italiensk metter sul tappeto, jf. engelsk be on the carpet og lignende; egentlig til betydning 1, om hvad der lægges frem (ligger fremme) paa et med tæppe(r) beklædt (forhandlings)bord […] i forbindelser som være, komme eller bringe [ …] have [ …] paa tapetet, være, bringe osv. paa dagsordenen, til forhandling, paa tale, under overvejelse; i forbindelsen være paa tapetet Uttrykka finst òg i svensk, der det heiter på tapeten.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tonivamodell/
|
Tonivåmodell
|
Skal ein skriva to-nivå-modell, to-nivåmodell eller tonivå-modell?
|
Det bør skrivast i eitt: tonivåmodell.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trykk-knappen-klikk-ikonet/
|
«Trykk knappen», «Klikk ikonet»?
|
Hva mener Språkrådet om oversettelsene «Trykk knappen» og «Klikk ikonet» for «Press the button» og «Click the icon»? Altså uten «på».
|
Vi holder en knapp på «på knappen» og «på ikonet». Det som stemmer best med eksisterende ordlegging i norsk i den analoge verden, er å bruke «på». I Bokmålsordboka finner du bare uttrykksmåten med preposisjon, under både trykke og klikke. «Trykk knappen» må kalles dårlig oversettelse. Foreløpig utgjør visst uttrykkene med «på» minst 99 % av forekomstene på nettet (oktober 2014).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/terrasse-eller-terasse/
|
Terrasse eller terasse?
|
Jeg er nyvalgt styreformann i et boligsameie. I det siste har jeg blitt oppmerksom på at mange skriver ordet terrasse med én r. Men det er vel fremdeles feil?
|
Ja, bare terrasse er riktig. Ordet er kommet gjennom fransk og er avledet av det latinske terra ‘jord’. Det at mange skriver ordet med én r, skyldes nok at uttalen trolig ville ha vært den samme om dette var riktig skrivemåte. Det ser ut til at noe under 10 % av dem som legger ut tekster på nettet, skriver ordet feil. Men flere skriver terreng riktig, så vil du hjelpe de andre sameierne, kan du gjøre dem oppmerksom på sammenhengen mellom disse ordene.
|
nob
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.