link
stringlengths 48
124
| title
stringlengths 3
83
| question
stringlengths 14
833
| answer
stringlengths 27
20.9k
| lang_type
stringclasses 2
values |
|---|---|---|---|---|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stopp-en-hal/
|
Stopp en hal!
|
Heiter det stopp ein hal, stopp ein halv, stopp en hal eller stopp en halv? Eg har sett alt mogleg. Kva kjem dette uttrykket av?
|
Skriv helst stopp en hal i begge målformer. Stopp en hal er opphavleg eit austnorsk sjømannsuttrykk som ifølgje fleire ordbøker er basert på det engelske stop and haul ‘stans med å hale’. Den vanlege tydinga i dag er ‘vent no litt’. I engelsk kan and ‘og’ fungera underordnande i formuleringar som try and og stop and. Jamfør slike ubestemmelege doble imperativar i norsk uformelt talemål: «slutt og/å tull». Det er godt mogleg at ordlaget snarare kjem av eldre nederlandsk stop en haal, og då kanskje i tydinga ‘stopp og (så) hal’, utan at det bør ha noko å seia for den norske skrivemåten.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stemor-stefar-stebarn-definisjon-og-brukbarhet/
|
Stemor, stefar, stebarn: definisjon og brukbarhet
|
Jeg er nylig blitt «ekstramor» til tre nesten voksne barn. Jeg har kalt meg stemor, men er blitt kritisert for dette av barnas biologiske mor. Hun anfører tre grunner: 1) Barna er snart voksne, og jeg har ikke vært oppdrager for dem – «i mors sted». 2) Hun, barnas mor, er i live. 3) Jeg er ikke gift med barnas far. I tillegg kommer jo det at stemor er negativt ladd. Bør jeg velge noe annet i stedet, og i så fall: hva?
|
Hvis det er greit for barna at du kaller deg noe med «mor» i, bør du kunne kalle deg stemor, se Avklaring av begrep og kjennemerker i familie- og barnestatistikken (Statistisk sentralbyrå 1996, s. 14). Ifølge denne definisjonen er det mest avgjørende at du bor sammen med barnas far. Om man kan snakke om steforeldre og stebarn når disse barna er voksne, er mest en smakssak. Steforeldrebegrepet er sterkt knyttet til hjemmet, men det er ikke umulig å bruke det i videre betydning. Alle ordbøker, fra Norsk Riksmålsordbok (1937) til Bokmålsordboka, sier med litt ulike ord at steforhold oppstår når voksne blir knyttet til barn (uten spesifisering av alder) som partneren har fra tidligere forhold. Det er ikke noe krav at den biologiske mora eller faren er død. Til nylig har ordbøkene operert med ekteskap som krav, men i dag kan jo registrerte partnere og samboere søke om stebarnsadopsjon. Her skiller Bokmålsordboka (per oktober 2017) seg fra f.eks. Den Danske Ordbog, som er mer oppdatert. I 1980 var det usikkert om ordet kunne omfatte papirløst samliv, se Lucy Smith: Foreldremyndighet og barnerett (1980), side 231, men utviklingen pekte allerede da i den retningen. Ste er ikke sted Det kunne nok vært praktisk om stemor og stefar viste til noe som kom helt i stedet for den biologiske mor og far, mens et annet og entydig ord dekte det andre (som tilleggsmor / -far eller attåtmor /-far). Men det er ikke riktig å si at ste-begrepet allerede er innsnevret på denne måten. Stemødre og stefedre behøver ikke være i mors eller fars «sted» på alle måter. Ste- kommer for øvrig ikke av sted -, men av stef-, som en gang i tida har betydd noe slikt som ‘frarøvet (foreldre/barn)’, uten at det spiller noen rolle for bruken i dag. Før var de folkeetymologiske formene stedmo(de)r og stedfa(de)r brukt i dansk-norsk og riksmål, mens landsmål og eldre nynorsk helst hadde stykmor og stykfar. Dansk har fremdeles stedmor og stedfar med -d- (før: stedmoder og stedfader ved siden av stifmoder og stiffader). Andre ord Andre ord som er i omløp om steforeldre, er f.eks. reservefar, reservepappa, reservemor, reservemamma, bonuspappa, bonusmamma, hverdagsfar, hverdagsmor, ekstrafar, ekstramor. Bonusbarn er jo et riktig flott ord, men bonusmor og bonusfar skaper litt av en fallhøyde og er ikke nødvendigvis det sakligste ordvalget. Hvis bonus -ordene skulle fylt et virkelig tomrom, kunne de kanskje heller vært brukt om ekstraforeldre som ikke har daglig omsorg. Du kan velge det du mener stemmer best, hvis stemor er uaktuelt. Ordforrådets stebarn Det er synd om negative konnotasjoner, enten det er fra folkeeventyr eller livets harde skole, skal ta knekken på praktiske ord som stemor, stefar og stebarn. Ordene er unektelig noe belastet, men det er helst på konnotasjonsplanet. Stemoderlig behandling vil gjøre disse ordene til ordforrådets stebarn i overført betydning. Det blir en ond sirkel. Forhåpentlig vil framtidas steforeldre bøte på noe av ordskaden uten språklig sminke, altså ved å være gode (ste)foreldre.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tjenestemann-eller-tjenesteperson/
|
Tjenestemann eller tjenesteperson?
|
Kan man bruke tjenesteperson i stedet for tjenestemann?
|
Det er foreløpig (2017) bare tjenestemann og tenestemann som står i rettskrivningsordbøkene, med betydningen ‘offentlig funksjonær som ikke er embetsmann’. I den nye tjenestemannsloven blir ordet byttet ut med statsansatt. Tjenestemann er brukt i lov om statens tjenestemenn fra 1983: Med «tjenestemann» menes enhver arbeidstaker i statens tjeneste som ikke er embetsmann. I lov om utenrikstjenesten fra 2002 finner vi ord som utenrikstjenestemann og fagtjenestemann. I det hele tatt står ordet sterkt i lovverket og mediene. Det er ikke så rart, for tjenestemenn er unektelig kortere og mer fyndig enn tjenestepersoner. Men like støtt som sjømenn (kontra sjøpersoner) står tjenestemennene ikke, som vi straks skal se. Personene kommer Ordet tjenesteperson finnes knapt før år 2000, og før år 2008 utgjør det sjelden over en promille av forekomstene i en stor avisbase vi har tilgang til. Så øker det kraftig, særlig i og etter år 2014. Store norske leksikon nevner både (offentlig) tjenesteperson og offentlig tjenestemann. På regjeringen.no ser vi at politiet har sluttet å bruke ordet tjenestemann. På lovdata.no er tjenestepersonene likevel i et lite mindretall. Sammensetninger med person har et noe papirknitrende preg som nok gjør det vanskeligere å få «mann» ut av norske yrkesbetegnelser. Tjenestemann er på noen måter mest praktisk, for det er kort og innarbeidet. Språkrådet vil likevel ikke stille seg i veien for en språkbruk som oppfattes som mer kjønnsnøytral. Hele problemet oppfattes nok mer som kjønnspolitisk enn som språkfaglig. De ulike fagmiljøene får selv velge hva de vil bruke. Både tjenestemann og tjenesteperson har den fordelen framfor alternativ som statsansatt eller statstilsatt at de lettere inngår i sammensetninger. Dessuten gir de nok et sterkere inntrykk av den myndighet som følger med det å være i offentlig tjeneste. Men i loven som i 2017 erstatter tjenestemannsloven, er det altså statsansatt som er valgt. Se ellers veiledningen « Kjønnsbalansert språk ». Oppdatering: Regjeringa har bestemt at statlige yrkestitler heretter skal være kjønnsnøytrale, se Aftenpostens nettutgave 8.3.2020.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/interessert-i-interesse/
|
Interessert i interesse?
|
Jeg har sett de utroligste skrivemåter av interessert, men det skal vel fremdeles skrives slik jeg her har gjort?
|
Det kan du være sikker på! Ordet kommer av interesse, som er sammensatt av latin inter ‘mellom’ og esse ‘være’. Interesse og interessert skal altså skrives som i overskriften her. Interessert er et av de ordene folk slår mest opp i ordboka. Et nettsøk i oktober 2014 viste omtrent denne fordelingen på norske nettsider (med preposisjonen «i», avgrenset til site:no): interessert 4 680 000 (korrekt stavemåte) intressert 106 000 intresert 33 400 interressert 25 200 inntresert 21 700 intrisert 15 300 innteresert 14 600 innteressert 8 220 interissert 7 360 intrissert 3 680 inntrisert 3 570 innterissert 1100 interrissert 505 inntrissert 295 innterressert 179 innterrissert 2 intrissirt 1 intresirt 1 (Kommentar 2020: I tillegg er inntressert brukt en god del.) Det er ikke rart at folk bommer når de skriver, for man hører jo sjelden ordet uttalt med fire stavelser. Det er vanlig å svelge en stavelse. For å forklare skrivemåten må vi vise fram byggesteinene i ordet. Det er inter + esse, som er latin for mellom + være. Det skal bli interessant å se om det blir mer interesse og mindre intrise o.l. på nettet i framtida.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hamster/
|
Hamster
|
Vi sit og diskuterer om det heiter ein hamster eller eit hamster? Kan de avgjera saka? Kjem forresten hamster av å hamstra eller omvendt?
|
Svaret er ein hamster – den hamsteren. Og substantivet ligg til grunn for verbet. I den digitale boksamlinga til Nasjonalbiblioteket (bokhylla.no) leiter vi (våren 2017) nesten fåfengt etter eit hamster før Elin Brodins roman Skade frå 1994. Men kryr av hamstrar i hankjønn både lenge etter og over hundre år attende. Det fyrste sikre «hamster et » i avisspaltene finn vi i Asker og Bærum Budstikke i 1984. Hamstermarsjen «Hamsteret» er på frammarsj for tida. Mykje tyder på at det er born som har gjort hamsteren til eit inkjekjønnsdyr. Simon Flem Devold undra seg i Aftenposten 4.5.2002 over at så mange skreiv til han om «hamsteret sitt». Når ein søkjer etter dyret på norske nettsider no (2017), finn ein lett 20–30 % inkjekjønn. Hamsteren blir dermed meir språkleg jamstilt med marsvinet, ekornet/ikornet og lemenet. Somme meiner at noko av grunnen til språkendringa er at hamster minner om monster bakfrå (sjølve ordet, altså, jamfør -ster). (Noko liknande kan forresten ha skjedd med lemen, som ein gong i tida var eit hankjønnsord (* lemende), men vart omtolka til eit nøytralt ende -ord på line med til dømes eit levende ‘levande skapning’.) Verbet Hamster er kome inn i norsk via tysk og stammar visst frå slovensk eller eit anna slavisk språk. Det er substantivet hamster (tysk Hamster) som er utgangspunktet, og verbet hamstre (tysk hamstern) kjem av dét. Ei avleiing av verbet er substantivet (ein) hamstrar (tysk Hamsterer), altså ein som hamstrar.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ar-pa-baken-eller-nakken/
|
År på baken eller nakken?
|
Heiter det å ha mange år på nakken eller på baken?
|
Det heiter helst å få år på baken og få til dømes politiet på nakken. Men det har vore vanleg å ha så og så mange år på nakken òg. Uttrykket «år på baken» har sjølv mange år på baken. Det finst allereie i gammalnorsk i uttrykket hafa marga vetr á baki, altså vintrar på ryggen, som bak gjerne tydde før. Det handlar om kva ein ber på eller har bak seg, ikkje kva som har auka kroppsvekta. Alternativet mange år på nakken har òg mange år på baken i norsk talemål og litteratur, og det er dessutan brukt i svensk og eldre dansk (sjå tyding 2.5 her), så gale kan det ikkje vere.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/markedssjef-eller-markedsjef/
|
Markedssjef eller markedsjef?
|
Hva er det korrekte: markedssjef eller markedsjef?
|
Riktig skrivemåte er markedssjef, altså med binde-s. Det samme gjelder alle andre sammensetninger med marked og nynorsk marknad: markedsanalyse, markedsføring, markedsøkonomi osv. Du kan gå ut fra et ord som oftest har s etter seg i sammensetning, også har det når neste ledd begynner med s. Med andre ord: Vet du at det heter markeds + føring, kan du regne med at det heter markeds + sjef. Bruk Nynorskordboka og Bokmålsordboka når du er i tvil. Den ordboka som inneholder flest sammensetninger, er Tanums store rettskrivningsordbok, som du også finner på ordnett.no.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ossetisk/
|
Ossetisk
|
For nokre år sidan høyrde vi mykje om Ossetia i media. Kva slags språk er ossetisk?
|
Ossetisk er det berre om lag 600 000 menneske som talar, og dei som gjer det, høyrer heime i Kaukasus. Dei to hovuddialektane heiter digor eller vestossetisk (mindretalet) og iron eller austossetisk (fleirtalet). Ordet iron tyder både ‘ein ossetar’ og ‘ossetisk’. Landet ossetarane bur i, kallar dei sjølve Iriston. Eit nordaustiransk språk Dialektnemninga iron minner mykje om landsnamnet Iran, og det skal vera eit historisk samband mellom dei to orda, for både ossetisk og persisk er iranske språk. Dei iranske språka deler ein inn i nordvestiranske, sørvestiranske, nordaustiranske og søraustiranske. Ossetisk er eit nordaustiransk språk, jamvel om det er eit av dei iranske språka som høyrer heime lengst vest (nordvest). Ossetisk er sterkt påverka av andre språk i Kaukasus som det ikkje er i slekt med, til dømes georgisk. Det viktigaste austiranske språket er pasjto, det eine av dei to hovudspråka i Afghanistan. Persisk eller farsi, som er det viktigaste språket i Iran, er eit sørvestiransk språk. Indoeuropeisk opphav Både norsk og ossetisk er indoeuropeiske språk. Det er ikkje lett å sjå at språka er skylde, men her er tre døme som viser slektskapen: Ossetisk arm-arm-i tyder ‘frå arm til arm’, dvs. ‘frå hand til hand’, dwar tyder ‘dør’, og dænd-ag tyder ‘tann’. Ossetisk er etterkommar etter språket til skytarane, alanarane og sarmatarane, som var mektige iranske nomadefolk nord for Kaukasus alt fleire hundreår før Kristus. Alfabetet Den eldste kjende teksten på ossetisk er frå 941 e.Kr. og er skriven med greske bokstavar. Frå 1844 skreiv dei ossetisk med det russiske (kyrilliske) alfabetet. I 1923 gjekk dei over til det latinske. Dei gjekk attende til det russiske alfabetet i Nord-Ossetia i 1938 og i Sør-Ossetia i 1954. I tida mellom 1939 og 1954 brukte dei det georgiske alfabetet i sør. Bokstaven æ er eit særkjenne for norsk, dansk, islandsk, færøysk – og ossetisk. Når bokstaven æ står saman med kyrilliske bokstavar, ser det veldig framandt ut. Her er eit vers frå juleevangeliet på ossetisk og nynorsk (Lukas 2,15): Зæдтæ сæ цурæй уæларвмæ куы сивгъуыдтой, уæд фыййæуттæ кæрæдзийæн загътой: «Уæдæ фæцæуæм Вифлееммæ æмæ фенæм, цы æрцыди — Хуыцау нын цæй тыххæй фехъусын кодта, уый.» Då englane hadde fare frå dei og attende til himmelen, sa gjætarane til kvarandre: «Lat oss gå inn til Betlehem og sjå dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» (Omsetjinga frå 1978/1985)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/distrikts-norge/
|
Distrikts-Norge
|
Vi har en diskusjon her om hvordan Distrikts-Norge skal skrives. I ett ord eller med bindestrek, med store eller små bokstaver?
|
Den riktige skrivemåten er Distrikts-Norge, altså med stor forbokstav i begge ord og bindestrek mellom ordene. Slik bør en skrive alle liknende sammensetninger med landsnavnet: Bygde-Norge, Fotball-Norge, Fastlands-Norge, Helse-Norge, Idretts-Norge, Innlands-Norge, Kunnskaps-Norge, Skole-Norge, Utdannings-Norge, Utkant-Norge, Vinter-Norge osv. Det samme gjelder navn på byer: Festspill-Bergen, Sommer-Oslo, Teater-London osv. Ja, vi kan ta med alle steder og områder som skrives med stor forbokstav: Fastlands-Lofoten osv. Det er siste leddet i slike sammensetninger som er hoveddelen av ordet. Sommer-Oslo er et slags Oslo. Ordet for sommervarianten av Oslo betrakter vi altså som et egennavn som fortjener den samme store forbokstaven som selve Oslo. Logikken kan diskuteres, og vi kan forstå at noen synes skriftbildet er pussig, men skrivemåten stemmer i alle fall med den vi bruker i andre områdebetegnelser, som Nord-Norge, Mellom-Europa osv. Det er enklest slik. Merk at det er andre regler for sammensetninger der fellesnavnet står til slutt. Det heter enten oslosommer eller Oslo-sommer. Hverken helheten eller hovedordet sommer er egennavn.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/olet-eller-olen-eller-ollen/
|
Ølet eller ølen eller øllen?
|
Heter det ølet eller øllen?
|
Ølet er det tradisjonelt korrekte i norsk, men vi kan også skrive ølen hvis vi sikter til en porsjon med øl. Drikken/brygget/sorten = ølet Øl har alltid vært et intetkjønnsord i norsk. Man brygger (et) øl, ikke en øl, og så smaker man på ølet. Porsjonen kan også være = ølen Det man får servert, er også et øl, men da tenker vi helst på sorten eller brygget. Med utsagnet «en øl til» ber vi om neste glass eller flaske. Noen vil da si at «det var en god øl», men det er aldri feil å si «godt øl», tvert imot (med mindre det smaker vondt, selvsagt). Når man ber om «en øl», er det altså en slags kortvariant av en flaske e.l. med øl. «En øl» om en ølporsjon kan derfor til en viss grad sammenlignes med «en barn» om en barnebillett. Merk at få foreløpig sier flere øl(l)er, så noe typisk hankjønnsord er det ikke. Noen sier også «ei øl» (vel av ei flaske øl), men hunkjønnsvarianten har ikke fått plass i det offisielle skriftmålet. Uttalen Uttalen /øll/ med kort ø har spredd seg kraftig i den senere tid, men fremdeles utgjør nok Oslo-folk en ganske stor andel av dem som uttaler ordet slik. Skrivemåten øl er et aldri så lite avvik innenfor bokmålsrettskrivningen, og med ujevne mellomrom fremmes det krav om å reformere øl til øll (og smør til smørr). Skrivemåten med enkelt konsonant kan sammenlignes med den vi finner i småord som til og vel, som av praktiske grunner har beholdt den gamle skrivemåten med enkel konsonant. Men dette er ikke substantiver, så sammenligningen halter. Uansett: I overgangen fra dansk til bokmål tok man ikke bryet med å endre skrivemåten til øll. Både dansk og landsmål hadde jo øl (danskene riktignok med uttalen /øll/ og bøyningsformer som øllet/øllen − øller). Dessuten var det mange som sa /ø:l /med lang ø, og uttalen ble nok uansett regnet som valgfri (som i f.eks. smør).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trygd-og-trygding/
|
Trygd og trygding
|
I eldre nynorske tekstar er trygd og trygding nytta om heilt andre ting enn i bokmål. Kva er grunnen til det?
|
Det korte og greie ordet trygd var ein gong i tida det viktgaste nynorske motstykket til «sikkerhet» og «garanti». Å trygda var å forsikra, og trygding var forsikring. Utgangspunktet for utgreiinga er dette enkle systemet med tradisjonell nynorsk og bokmål: trygg = sikker å tryggja = gjøre sikker trygd = sikkerhet, garanti trygding = forsikring Trygd no På det økonomiske området er trygd ‘garanti’ (trygd for lånet), og det å «stille sikkerhet» kan vera å «gje trygd». «Sikkerhetsdokument» i banksamanheng er etter ordboka lånetrygddokument. Trygd kan enno brukast slit, men ein bør syta for at meininga går fram av samanhengen. Ordet kan ikkje brukast fritt i samansetningar. Til dømes er trygdefond tvitydig, så «sikkerhetsfond» er tryggingsfond eller sikringsfond (det siste då med ei litt anna avgrensing enn i bokmål), og «sikkerhetsrett» (jf. «pantesikkerhet» o.a.) er no tryggingsrett (trass i at pantetrygd er brukande). I bokmålsnær nynorsk er trygd berre ei viss form for offentleg forsikring eller tilskot, som i bokmål, jf. ordet folketrygd. Om ein ikkje vil nytta trygd, kan ein bli nøydd til å ty til sikkerheit ein gong iblant. (Merk: Ikkje bruk sikring ukritisk.) Ein kan truleg ikkje alltid gå beint på underomgrep som garanti, kausjon og pant. Ein kan heller ikkje utan vidare ta sjansen på trygging/sikring, for desse orda er ikkje alltid innarbeidde i den aktuelle tydinga. (Finn du ikkje samansetninga i rett tyding på nb.no, bør du styra unna.) Trygging/sikring mot tap er likevel greitt. I verne- og forsvarstyding (jf. safety og security) har vi alltid hatt ordet tryggleik, men før dekte trygd meir av denne typen sikkerheit òg. Trygding Trygding var før det vanlege nynorskordet for forsikring. I samansetningar var det likevel ofte trygd- som galdt. «Forsikringspolise» heitte lenge kort og godt trygdebrev. Etter kvart vart trygding meir og meir nytta for å presisera at det galdt forsikring, ikkje trygd i den innsnevra tydinga. Framgang for orda, men innsnevring av tydinga Her er eit utklipp frå Statsspråk 4/2011:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nordisk-rad-eller-nordisk-rad/
|
Nordisk råd eller Nordisk Råd?
|
I mange norskspråklege dokument som gjeld det nordiske samarbeidet, nyttar ein skrivemåtane «Nordisk Råd» og «Nordisk Ministerråd», altså med stor forbokstav òg i «Råd» og «Ministerråd». Men er ikkje det gale?
|
Det rette er «Nordisk råd», slik det står til dømes under oppslagsordet «nordisk» i Tanums store rettskrivningsordbok, og «Nordisk ministerråd». Namna har liten forbokstav òg på den offisielle nettstaden www.norden.org/no.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mal-malsetting-formal/
|
Mål, målsetting, formål
|
Det ser ut til at formål, målsetting og mål ofte brukes i samme betydning. Men de tre ordene betyr vel ikke det samme?
|
Formål, målsetting og mål har dels sammenfallende betydning, dels separate bruksområder der de ikke kan erstatte hverandre. Det er vanskelig å gi klare regler for bruksområdene. I Bokmålsordboka er det satt opp slik (fellesnevnere understreket her): formål ‘sak; endelig mål, sikte; tanke, hensikt, plan ' mål (bet. 9) ‘sted en er på reise til, endepunkt; noe en arbeider for, strever etter å oppnå; formål, plan, mening’ målsetting ‘program, plan, mål ' (og dessuten 'det å fastsette et mål som skal nås’) Som vi ser, overlapper de tre ordene hverandre i det at de alle kan bety både ‘plan’ og ‘mål’. Mål kan sies å være mest allment. Det er dessuten det vanligste ordet for selve de tingene/tilstandene/resultatene vi prøver å (opp)nå. Formål viser gjerne til hensikten eller meningen med noe snarere enn resultatet. (Ellers kan formål bety ‘sak', som i et godt formål.) Målsetting viser egentlig til handlingen å sette mål. Selve de målene vi setter oss, og som vi kanskje når, er jo ganske enkelt målene. Men målsetting brukes ofte i stedet for mål, uten god grunn. (Målsetting kan også bety ‘det å sette mål på detaljene i en konstruksjonstegning e.l.’. Å målsette er altså en fagterm.) Målsetning med -ning er utenfor rettskrivningen, se egen artikkel om dette ordet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-brette-opp-ermene/
|
Å brette opp ermene
|
Jeg har lenge trodd at «å brette opp ermene» er det rette, og at «å brette opp armene» er feil. Men da jeg googlet begge variantene, fant jeg forbausende mange oppbrettede armer! Og en lærer jeg kjenner, mente at «å brette opp armene» er det det heter fra gammelt av. Kan jeg få en kommentar til dette?
|
Skriv helst brette opp ermene. Ordbøkene skiller fremdeles tydelig mellom en arm (kroppsdel) og et erme (del av et klesplagg). Det siste er avledet av det første. Mange vil riste på hodet om man skriver «brette opp armene». En bør skrive ermene. En bør også bruke erme i uttrykk som «å riste noe ut av ermet» og «ha et ess i ermet». En annen sak er at mange bruker arm om begge deler og faktisk ikke har ordet erme i sitt vokabular. De vil naturlig si «brette opp armene». Dialektalt er det altså ikke nødvendigvis galt. Vi vil likevel anbefale å skille mellom arm og erme i skrift. På nynorsk kan eit erme også hete ei erm, som er eldgammelt, med bøyningen den erma – fleire ermar – alle ermane (eller ermer – ermene).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sangere-og-musikere/
|
Sangere og musikere
|
Hvorfor skilles det mellom sangere og musikere og mellom sang og musikk? Er ikke sang musikk?
|
At sang er en form for musikk, ser vi av begrepene vokalmusikk og instrumentalmusikk. Men musikk kan også brukes om bare det siste. Musikk har altså en vid og en litt mindre vid betydning. Hva som er ment, går oftest fram av sammenhengen, om det da er viktig. Er sang nevnt i samme setning, er musikk ofte bare instrumentalmusikk. Sang er så sentralt i tilværelsen at det fortjener et eget ord. Men presiseringen instrumentalmusikk er et litt tungvint motstykke til daglig bruk. Det kalles ofte bare musikk. Så hvis vi skal være helt sikre på at sangen klinger med i musikkbegrepet, er det greit å si sang og musikk, selv om det går litt på akkord med logikken. Hvordan begrepsutviklingen har vært historisk, tør vi ikke si, men sang og musikk er noe av en fast frase, sikkert flere hundre år gammel. Går vi lenger tilbake, til de greske musene, er musikkbegrepet imidlertid svært vidt og omfatter bl.a. lyrisk diktning. Men dette er jo ikke relevant i dag.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/al-og-avl/
|
Al og avl
|
Kan ordene al(e) og avl(e) brukes om hverandre?
|
Avl er først og fremst (re)produksjon av nye individer (forplantning), mens al kan brukes om oppdrett i vid forstand (inkludert avl i den snevre betydningen). Men bildet er mer sammensatt. Avle Verbet avle betyr 1 ‘dyrke’: avle poteter, heimavla tobakk, 2 ‘få avkom, gi liv’: avle barn og overført ‘skape, være opphav til’: vold avler vold. I særnorsk tradisjon er avl (opprinnelig = ‘styrke, makt’) knyttet til a) forplantning og reproduksjon, snarere hos mennesker enn hos (andre) dyr, og til b) markens grøde (derav avling, før gjerne også avle). Ale Verbet ale brukes mest med betydningen ‘fø opp, oppdrette, oppfostre’: ale opp kalver. I særnorsk tradisjon har det i tillegg dekket reproduksjon, altså produksjon av nye individer: hesteal osv. Al er i utgangspunktet både produksjon og oppfostring av dyr. Det kan også bety ‘avkom’ (al etter et dyr). Men bruksområdet er blitt innsnevret. I dansk finnes ikke al, så avl og oppdrett dekker der det hele. I Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog (1903) står det: Betydningen «opdrætning af husdyr» har avl fået derved at det har erstattet det gamle al, som endnu bruges i Norge, f. e. dansk hesteavl – norsk hesteal [...]. Det samme har fundet sted i Sverige [...] Forskjell mellom språkene/målformene Det gamle systemet for dyr kan framstilles slik: Dansk: avl (men opdræt fyller ut på oppfostringssiden; al finnes ikke) Særnorsk: al (men noe avl på reproduksjonssiden, og dessuten avl i flere andre betydninger) Bokmål og nynorsk i dag står i en uklar mellomstilling når det gjelder fordelingen av ordene. Substantivene avl og avle har tapt terreng i planteriket (fruktavl og kornavl heter helst fruktdyrking og korndyrking, og resultatet er avling). Sammenhengen mellom avl og planlagt reproduksjon av dyr er blitt mer entydig, jamfør innavl, utavl og avlsarbeid. S ystemet kan framstilles noenlunde slik: Bokmål: avl om reproduksjon, avl/oppdrett om hele produksjonen, sjelden al, og da helst bare om oppfostringen Nynorsk: avl om reproduksjon, al om oppfostringen eller hele produksjonen, nå oftere avl/oppdrett (som i bokmål) I mange sammensetninger brukes avl ofte uten nyanse: feavl, husdyravl, svineavlslag, som i dansk. Særlig i tradisjonell nynorsk kommer i stedet al inn bildet. Al brukes ikke (lenger) spesifikt om reproduksjon, men f.eks. husdyral kan fremdeles dekke både produksjon og reproduksjon. Før hadde vi f.eks. Norsk sau- og geitalslag. Oppdrettslaks kunne i prinsippet like godt hett alelaks. Man kan i prinsippet skille mellom alsdyr/aledyr på den ene siden og avlsdyr på den andre slik at det første er ‘livdyr’ i motsetning til slaktedyr, mens avlsdyr er dyr som skal ha avkom. Bøyning Å avle bøyes slik: avler – avlet/avla − har avlet/avla (bokmål) avlar – avla − har avla (nynorsk) Å ale bøyes aler – alte – har alt (bokmål og nynorsk) aler – alet – har alet (konservativt bokmål) el – ol – har ale (konservativ nynorsk) Nynorskvarianten el − ol − ale er nesten lik gammelnorsk, mens alet – alet (bokmål) følger et tradisjonelt dansk-norsk mønster. Begge disse variantene er lite brukt nå.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/innbygger-av-gibraltar/
|
Innbygger av Gibraltar
|
Hva kalles en innbygger av Gibraltar?
|
I Tanums store rettskrivningsordbok er det opplyst at en innbygger av Gibraltar kalles gibraltarer på bokmål. På nynorsk blir dette gibraltarar. Bøyningen av innbyggernavnet blir dermed slik: Bokmål: (en) gibralt a rer – (denne) gibralt a reren – (flere) gibralt a rere – (alle) gibralt a rerne Nynorsk: (ein) gibralt a rar – (denne) gibralt a raren – (fleire) gibralt a rarar – (alle) gibralt a rarane Gibraltar uttales /sjibr a ltar/. I den vanlige uttalen av innbyggernavnet er trykket flyttet til den neste a-en, jf. understrekingene. Adjektivet er gibraltarsk. Det Norske Akademis ordbok plasserer trykket på den andre a-en i dette ordet også.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/to-punktum-etter-forkortelser/
|
To punktum etter forkortelser?
|
Skal det være to punktum etter en forkortelse som står til slutt i en setning? Eksempel: «Viser til samtale av 4. juni d.å..»
|
Nei, to punktum skal aldri stå etter hverandre. I tilfeller som dette får punktumet til slutt i forkortingen en dobbeltfunksjon og markerer også avslutningen av setningen. Står det et annet tegn til slutt, som kolon, spørsmålstegn eller utropstegn, har punktumet bare forkortelsesfunksjon og er obligatorisk, for eksempel slik: «Jeg er cand.jur.!»
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dedisere-dedikere-dedikert/
|
Dedisere, dedikere, dedikert
|
Kva er skilnaden på å dedisere og å dedikere? Og kva er det å vere dedikert?
|
Å dedisere og ein dedikasjon (om bøker) Å dedisere er det eldste av dei to verba i norsk. Til dette verbet høyrer eit substantiv med -k-: ein dedikasjon. Å dedisere tyder fyrst og fremst å tileigne eit verk til nokon. På ei særskild side framme i ei bok kan det stå trykt til dømes «Til minne om mor mi». Dette er altså ein dedikasjon. Ordet kan òg brukast om handskrivne helsingar i boka: «Til Kåre frå forfattaren». Når det handlar om kyrkjer, brukar ein verbet vie: Kyrkja er vigd til den og den. Å dedikere (om litt av kvart) Å dedikere fekk vi i åttiåra inn som eit dataord frå engelsk dedicate med tydinga ‘lage for, tilpasse, reservere for ein viss bruk/brukar’, som i: «Datasystemet er spesielt dedikert behova i etaten». Det blir no brukt i vidare tydingar som setje av til, øyremerkje for. Begge verba går attende til latin dedicare med tydingane ‘innvie, tileigne’. Dedikere er no i ferd med å stele tydinga til dedisere (brukt om bøker og andre verk). Det er ikkje så rart, for dedicate har denne tydinga i engelsk, og substantivet dedi k asjon byggjer ei bru frå dedi s ere med s til dedi k ere med k. Men orda bør skiljast åt i norsk. Å vere dedikert (om folk) Etter tusenårsskiftet blir dessutan adjektivet dedikert nytta mykje etter engelsk mønster om folk som brenn for noko eller nokon, mellom anna om ihuga og trugne tilhengarar av ymse slag. Ein kan dessutan snakke om å dedikere seg til noko, altså engasjere seg i, vie seg til eller gå heilt opp i ei sak eller eit emne. Til slutt resultatet av eit søk i aviskjelder:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/feminist/
|
Feminist
|
Hvor gamle er ordene feminisme og feminist, og hva betyr de egentlig?
|
Ordene feminisme og feminist kommer fra fransk, der de ifølge flere kilder ble brukt første gang i henholdsvis 1837 og 1872. I en oversettelse av Alexandre Dumas bruker Camilla Collett ordet feminist allerede i 1877, og året etter bruker hun selv ordet feminisme, men ellers er disse ordene fint lite brukt i norsk litteratur før år 1900. I den historske Ordbog over det danske Sprog er ordet forklart slik: den lære ell. bevægelse, der hævder kvindens absolute ligestilling m. manden; kvindeemancipation De første tiårene stod feminisme for det vi nå kaller femininitet, men den betydningen har ikke vært vanlig hos oss. Ifølge Bokmålsordboka betyr feminisme: 1 teori om politisk, økonomisk og sosial likestilling mellom kjønnene 2 organisert arbeid for kvinners retter i arbeids- og samfunnsliv, særlig om en bevegelse på 1800- og 1900-tallet som arbeidet for kvinners likestilling og frigjøring Feminist forklares i ordboka som ‘person som arbeider for kvinners likestilling og frigjøring’. For en del år siden brukte en i norsk oftere ordene kvinnesak (første gang i den relevante betydningen hos Camilla Collett i 1872) og kvinnesakskvinne (første gang hos Arne Garborg i 1888). Norsk Kvindesagsforening ble stiftet i 1884. Et søk i en avisbase viser at ordet feminisme ble vanligere enn kvinnesak i året 1998.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/russeerter/
|
Russeerter
|
Tross utallige etterlysninger blant annet i Bergens Tidende har det vært uråd å oppdrive et svar på hva russeerter opprinnelig er. De forekommer i mange gamle menyer og oppskrifter. Kan Språkrådet hjelpe?
|
Det vil vi gjerne gjøre. Som det står i i Kostlære av Ingjald Reichborn-Kjennerud og Caroline Steen (s. 247), er russiske erter «ikke helt modne grønne erter som overstrøes med sukker og varmes over svak ild», og som siden ovnstørkes eller vindtørkes. Se også Fornuftigt Madstel: en tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog av P.Chr. Asbjørnsen (s. 181) og Om opbevaring af levnetsmidler til husbrug av Olav Sopp (s. 56–57). Nora produserte lenge russiske erter, men en gang i åttiåra sluttet de med det (jf. www.renmat.no/oppskrifter/gronnsaker/russiske-erter). Lenge var ertene ikke å få fatt i, men de siste åra har andre produsenter kommet på banen (se www.culinar.no). Vi finner ertene nevnt første gang i Bergens Adressecontoirs Efterretninger i 1839: Ertene har vært kjent i Danmark også, jf. Ordbog over det danske Sprog: russiske ærter, (kog.) ærter (indført fra Rusland), der er tørret i umoden tilstand (og spises stuvede)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-hytt-og-pine/
|
I hytt og pine?
|
Jeg ble nylig kritisert for å bruke uttrykket «i hytt og pine». Det heter visst noe annet. Har jeg brukt uttrykket i hytt og pine? Hva betyr forresten hytt?
|
Det tradisjonelle er «i hytt og vær», som er blanda sammen med «død og pine». I Bokmålsordboka står det under oppslagsordet hytt: hytt substantiv (kanskje av dial hott ‘slump’) i uttrykket «i hytt og vær» på måfå / (vanlig, men ukorrekt: «i hytt og pine») Uttrykket betyr altså på slump og ut i været (= i lufta). Det går fram at «i hytt og vær» er det tradisjonelle uttrykket. «I hytt og pine» er nok som nevnt ei sammenblanding med «død og pine». Fra først var dette kanskje spøkefullt ment, akkurat som den ganske forslitte vrien «i hytt og gevær». Når slik sammenblanding slår igjennom, kan det være fordi vi ikke vet hva enkeltorda i uttrykket egentlig betyr (som hytt), eller at vi ikke tenker over saken fordi det er uttrykket som helhet som bærer betydningen. I dette tilfellet kan det også være at pine virker generelt forsterkende. Ifølge ordboka må altså «i hytt og pine» regnes som ukorrekt, men det er ikke noen fast standard for hvor lenge en sammenblanding skal regnes som feil. Hytt og pine står på trykk første gang i 1938, og i dag er det den desidert vanligste varianten på Internett. Også i trykte kilder ved nb.no haler pinen innpå. Vi viser bare forholdet mellom variantene nedenfor, de absolutte tallene er ikke så viktige. Bokkilder: Aviskilder: Mer om hytt i nynorsk I Nynorskordboka får vi vite at hytt kan henge sammen med verbet hutte, og at på slump også kan hete på ein hytt eller i hytten. Vi finner også i hytt og heim (som nok er en regional sammenblanding med i hør og heim ‘bort i veggene’). Siden uttrykkets bestanddeler har vært mer levende i nynorsk, er det rimelig om sammenblandingen i hytt og pine møtes med større skepsis der.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lav-eller-lag-hog-eller-hoy/
|
Lav eller låg, høg eller høy?
|
Jeg holder på med å skrive en artikkel innenfor skogbruk og lurer på hva som er riktigst av «et lavt tre» og «et lågt tre», «et lågere damptrykk» eller «et lavere damptrykk». Jeg har det samme spørsmålet når det gjelder høy og høg. Er det noe som passer best i mitt fag?
|
Lav og låg er helt likestilte varianter i bokmål, og det er ingen betydningsforskjell mellom dem. Det samme gjelder høg og høy. Faget er ikke avgjørende. Likestillingen gjelder ikke alle avledninger og sammensetninger, se andre avsnitt i «Unntak fra valgfriheten» nedenfor. (Resten av svaret er for spesielt interesserte.) Blanding og stilbrudd Det er en viss sammenheng mellom høg og låg på den ene siden og høy og lav på den andre. Det er lov å kombinere på andre måter, men det kan virke umotivert. Høg og låg bør dessuten kombineres med flittig bruk av a-endelser og diftonger hvis det skal falle naturlig inn i en skrifttradisjon. Du trenger ikke ta hensyn til hvilket fag du skriver innenfor. Det er tradisjonelt relativt mest bruk av høg og låg i «jordnære» fag som ditt, men man trenger ikke la seg styre av fordommer mot særnorske former som høg og låg innenfor mer abstrakte fag. På den andre siden har man lov til å bruke høy og lav i jordnære fag også (man kan trygt skrive at det er mest høy i lavlandet og mest lav i høylandet, for å bruke en gammel vits). Poenget med valgfrihet er uansett at den som skriver om emnet, skal velge. Det som bør avgjøre valget (i sakprosa), er hva som passer best i skribentens skriftspråk ellers. For eksempel er det tillatt å skrive høgtid og Høgsterett uavhengig av hva f.eks. presten eller høyesterettsjustitiarius selv måtte si eller skrive. Om du skal legge skriftspråket opp mot ditt eget talemål eller et fastere ideal, kan du også velge helt fritt. Unntak fra valgfriheten Språk speiler vaner og fordommer og kan sementere sosiale vurderinger. Det er en sterk sammenheng mellom det høye, det fine og det danske (eller dansknære) i norsk språkhistorie. Der emnet er fint og fornemt, finner man oftere variantene høy og lav. Der variantene er valgfrie, trenger man ikke ta hensyn til denne fordelingen, men der rettskrivningen har obligatoriske eneformer, må man holde seg til dem. Det gjelder først og fremst ordene høyhet (Deres Kongelige Høyhet), høyne og høylig. Det er ikke tilfeldig at dette er abstrakte og høytidelige begreper, og det er heller ikke tilfeldig av vi finner denne sosiale skjevheten i paret høy/høg (ikke låg/lav).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ordn-eller-ordne-i-imperativ-bydeform/
|
Ordn eller ordne i imperativ (bydeform)?
|
Heter det «ordn opp» eller «ordne opp» når man ber noen rydde opp i noe?
|
Både «ordn opp» og «ordne opp» er riktig, og dette gjelder på både bokmål og nynorsk. Den første varianten er i tråd med hovedregelen i norsk: bydeformen (imperativformen) av et verb svarer til infinitiven minus -e. Til infinitiven kjøre svarer imperativformen kjør, og til skyte svarer skyt, osv. Infinitiven minus -e kalles stammen. Det spesielle med verb som ordne, somle, sykle, utfordre osv. er at stammen slutter på en spesiell konsonantforbindelse som vi sjelden ser til slutt i et ord. Grammatisk sett er det egentlig ingenting i veien for å skrive ordn, soml, sykl, og mange uttaler /sykl/ eller /sykkel/ osv. uten problemer. (Utfordr er kanskje litt mer utfordrende enn de andre formene, og saktn blir sjelden bokstavrett uttalt.) De vanligste er likevel å bruke infinitivsformen: sykle, utfordre osv. Det er nok en del som unngår bydeform av slike verb helt (med eller uten -e) og skriver om for å slippe å velge. I nynorsk og i mange dialekter finnes dessuten et spesielt system: infinitivsformen som bydeform i alle a-verb (dvs. verb som slutter på a i fortid) uavhengig av konsonantforholdene i ordet: Kast(a) ikkje bort tida! Ikkje soml(a) slik! (med a-infinitiv). Kast(e) ikkje bort tida! Ikkje soml(e) slik! (med e-infinitiv). Til slutt noen flere eksempler på ord vi får spørsmål om, satt opp i kort bydeform for søkevennlighetens skyld: ankr, behandl, forandr, foml, forbedr, forkludr, handl, hekl, hamr, hamstr, klatr, lagr, oppmuntr, pepr, pensl, plystr, saml, sladr, smadr, smuldr, stempl, sykl, våkn, åpn. Noen av disse brukes bare med «ikke» foran.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eg-lev-ikkje-eg-lever/
|
Eg lev ikkje, eg lever
|
Mange skriv lev i presens på nynorsk. Kan det verkeleg vere rett?
|
Nei, det heiter eg lever, du lever, dei lever og så vidare. Særskilt interesserte kan lese meir om bakgrunnen nedanfor. Sterke og svake verb Lever er presensforma til eit svakt verb. Svake verb har to stavingar i både presens og preteritum: å leve – ² lever – levde Dette stemmer med dei fleste dialektane rundt i landet. Merk at lever i nynorsk tradisjonelt blir uttalt med tostavingstonelag (tonem 2), altså som ² bønner, ikkje som ¹ bønder. (Tonema er markerte med heva tal.) Tonelaget i lever er altså det same som i infinitiv å ² leve. Sterke verb har på nynorsk éi staving både i presens og preteritum: å lese – les – las å ete – et – åt Bokmål har ingen skilnad i presens i skrift. Presens har to stavingar anten verbet er svakt eller sterkt: å lever – ¹ lever – levde å lese – ¹ leser – leste å lete – ¹ eter – åt Men som du ser, har bokmål likevel einstavings tonelag (tonem 1) i alle presensformene ovanfor. I historisk sett heilt svake verb, som å lesse og å gjete, har presens derimot tonem 2 (lesse – ² lesser – lesste, gjete – ² gjeter – gjette). På bokmål kan ein altså ikkje sjå på ei presensform om verbet er sterkt eller svakt. Ein kan berre til ein viss grad høyre det. Einstavingstonelag (tonem 1) er vanlegast i sterke verb. (Grunnen er at desse verba ein gong i tida har hatt éi staving i presens.) Men dersom ein alltid omset presensformer som har tonem 1 på bokmål, til einstavingsformer på nynorsk, blir det av og til gale. Som vi har sett, har talt bokmål nemleg «sterkverbstonelaget» tonem 1 i presens av mange svake verb (ord med to stavingar i preteritum). Til dømes er det mange som seier ¹maler i presens både om det kattar og kvernar gjer (jf. det sterke verbet å male – mel – mol på nynorsk), og om det handverkarar og kunstmålarar gjer (jf. det svake verbet å måle – ² målar – måla). Å skrive eg lev er altså som å skrive eg mål. Begge delar er gale, for begge verba er svake. (I dialektar med apokope kan begge delar vera rett, men det er ei anna sak.) Hadde ein på bokmål uttalt jeg lever som andre svake verb (med tostavingstonelag som i jeg ² hever og jeg ² bever), ville vi ikkje så ofte sett eg lev på nynorsk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/partinavn-og-forkortelser-som-bryter-med-skrivereglene/
|
Partinavn og forkortelser som bryter med skrivereglene
|
Flere norske partinavn bryter med rettskrivningen, og forkortelsene spriker i flere retninger når det gjelder bruk av punktum og forbokstav. Skal det være slik?
|
Språkrådet anbefaler generelt både folk og partier å følge rettskrivningen, men i vanlig tekst bør man nok rette seg etter navneeieren i dette tilfellet. I motsetning til statsorganer er partier og private organisasjoner ikke forpliktet til å følge rettskrivningen når de fastsetter navn. Det kan selvsagt diskuteres om publikum er mer forpliktet til å følge navneeierens krumspring enn navneeieren er til å følge rettskrivningen, men partiforkortelsene har så sterk hevd nærmest som emblemer eller ikoner at det ikke er praktisk å se dem i et strengt rettskrivningsperspektiv. Navnene De fleste etablerte partiene har navn som svarer fullt ut til skrivereglene: Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Men Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti burde ideelt sett hatt stor forbokstav bare i det første leddet i navnet. Flere mindre partier har også vel mange store forbokstaver, og i en klasse for seg står Miljøpartiet De Grønne, med stor d til og med i De. Her kunne det vært på sin plass med litt ressurssparing, men tanken er kanskje at navnet så å si består av to navn. Forkortelsene Her er forkortelsene slik partiene nå vil ha dem, satt opp etter type: H, V SV, MDG Ap, Sp KrF FrP For Rødt er R brukt, men det er vanlig å skrive navnet fullt ut. De første tre radene er uproblematiske. KrF kan sies å bygge på samme logikk, det vil si at ny stor bokstav først kommer der navnet inneholder et nytt ord (etter et mellomrom). Det er særlig FrP som skiller seg ut, med en stor p som skriver seg fra tredje ledd i et sammensatt ord. Men Språkrådet godtar altså alle forkortelsene ovenfor (se forkortingslista). Det er også disse vi finner hos Statistisk sentralbyrå. Det finnes riktignok lang tradisjon for andre varianter enn de nevnte, både i og utenfor partiene selv. I Norsk forkortingsordbok (Cappelen 1997) står for eksempel både KrF og Kr.F. I samme bok står både Frp og det mønstergyldige Fr.p. med punktum. Arbeiderpartiet er representert med A, Ap og DNA. Finn-Erik Vinjes Skriveregler (Aschehoug, 2009) nevner i tillegg AP. På nettsidene til Stortinget og i stortingsreferat er A mest brukt. (Det norske Arbeiderparti heter nå offisielt bare Arbeiderpartiet, så DNA er ikke med på lista ovenfor.) I alt fra tabeller til parenteser kan man rett som det er også finne «utjevning» til for eksempel bare store forbokstaver (AP og SP osv.) eventuelt et system med veksling mellom små og store bokstaver etter et logisk system (som på lista ovenfor, men med Frp og med f.eks. Pp for Pensjonistpartiet, som selv bruker PP). Det må være helt i orden til sitt bruk. Se for eksempel under ulike valgår hos Statistisk sentralbyrå her.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bosnia-hercegovina/
|
Bosnia-Hercegovina
|
Kvifor gjev ordbøker og ordlister att namnet Bosnia-Hercegovina på denne måten (med bindestrek) og ikkje som Bosnia og Hercegovina? Eg har fått vite at det før krigen i landet var krangel om nett dette. Det var eit krav at det skulle stå og (på bosnisk og kroatisk i) mellom Bosnia og Hercegovina, sidan dei utgjer to ulike delar av landet. Framleis finst det folk som blir sinte når dei ser namnet med bindestrek.
|
Det er vedteke at den offisielle skrivemåten på norsk er Bosnia-Hercegovina, altså med bindestrek. Slik er det i dansk og svensk òg. Det er vi i Noreg som avgjer korleis namn skal skrivast på norsk. Dette gjeld òg namnet på andre land og på stader i utlandet. På norsk har bindestreken i samansetningar som dette same funksjonen som og. Han bind saman to jamstilte ledd. Slik gjer vi det i ord som marxist-leninist (‘marxist og leninist’) og i ein del namn, til dømes Aurskog-Høland, Austerrike-Ungarn, Sistan-Balutsjistan og Bosnia-Hercegovina.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pakke-snippesken/
|
Pakke snippesken
|
Hvorfor heter det å pakke snippesken når man tar sin hatt og går, altså drar sin vei? Burde man ikke heller pakke hatteesken?
|
Det er ikke godt å si, men ei snippeske er i alle fall noe man før pakket løse skjortesnipper i når man skulle reise eller flytte. Vi har om ikke annet funnet en mulig kilde til spredning av uttrykket i Kirsten Brunvolls komedie for amatørteateret med tittelen På venteværelset (1935): Merk at det ikke heter å pakke snippen eller å pakke snippsekken*, som mange skriver. Man skulle egentlig ventet skipssekken i sitatet ovenfor. Skipssekken har jo vært viktigere for mange enn snippeska, og uttrykket pakke skipssekken har vært brukt sporadisk i skrift i hele etterkrigstida, mest i den bokstavelige betydninga. Men at snippeska er et virkelig fenomen, trenger man ikke tvile på, for det finnes bildebevis. (*Ordet snippsekk er en nyere oppfinnelse som mange nå assosierer med det som tradisjonelt heter et knytte.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/indian-summer-attpasommar/
|
Indian summer – attpåsommar
|
Kvifor kallar ein det indian summer når det kjem ein varm periode etter at sommaren eigentleg er over?
|
Dette skal visst ha å gjera med vêrlaget i område der nordamerikanske urfolk har halde til eller gått på jakt. Det er nok ikkje mogleg å koma til botnars i ordhistoria, men du kan gjerne lesa i Online Etymology Dictionary og Wikipedia sjølv og vurdera teoriane. Ifølgje Den Danske Ordbok, som nemner ein diskutabel etymologi, har ordet vore kjent i dansk sidan 1963, men både Ordbog over det danske Sprog og søk på nb.no vitnar om at ordet har vore kjent mykje lenger i Noreg og Danmark, særleg brukt om amerikanske tilhøve. Vi finn til og med indiansk sommer allereie hjå Jonas Lie (1887). På norsk skal indian summer skrivast med liten i. I Stavanger Aftenblad 5.10.1916 står det eit forvitneleg innlegg om ein norsk ekvivalent til indian summer: I tillegg til husmannssommar har attpåsommar og helgemessesommar vore nytta. I overført tyding blir indian summer brukt o m ny oppblussande livskraft hjå eldre folk. Slike somrar er ikkje årvisse.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gulf-golf-og-bukt/
|
Gulf, golf og bukt
|
Jeg har sett Mexicogulfen med -u- på flere kart. Er det Språkrådet som har bestemt at det skal skrives Mexicogolfen?
|
Nei. Det har alltid hett golf i norsk, og ikke minst Golfstrømmen. Språkrådet har ikke funnet opp formen, bare stadfestet den. Ordet golf har vært brukt i dansk og norsk med o i lange tider før det fantes noe Språkråd. Paret golf og gulf er altså ikke som paret golv og gulv, der u-varianten er den «fine» som samsvarer med dansk. Golf skrives med -o- både i dansk, svensk og tysk og andre språk (jf. fransk golfe og italiensk og spansk golfo). Opphavsordet er gresk kolpos ‘bukt’. Det er under senere engelsk innflytelse at varianten med u har spredd seg. Det er ikke så rart at den engelske skrivemåten har fått stor betydning for hva folk kaller bukter der USA har gjort seg sterkt gjeldende. Det er litt rarere at gulf uttales med norsk (altså uengelsk) u-lyd. Hvis du vil studere utviklingen, kan du slå opp på ordnet.dk eller søke på nb.no. Prøv med «den persiske golf», «den meksikanske golf» og «golfen ved» og tilsvarende med «gulf» og «gulfen». Den østlige «golfen» som er mest aktuell, er den persiske. Den heter og bør hete Persiabukta på norsk. Golfen alene viser da til Mexicogolfen. Vi kommer riktignok ikke utenom ord som Golfkrigen og golfstatene (på grunn av the Gulf War og og the Gulf states), men vi får nøye oss med bukta om vi ikke har begge endene. Her er mer om emnet, fra Språknytt 1987:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/april-%e2%88%92-trykkplasseringa/
|
April − trykkplasseringa
|
Skal april uttalast med trykk på fyrste eller siste stavinga?
|
Den vanlegaste uttalen er nok med trykk på /-i-/, men i somme dialektområde ligg trykket på /a-/. Begge desse uttalemåtane vil vi rekne som korrekte. I aprilsnarr høyrer ein nok oftare den opphavlege trykkplasseringa i austnorsk. Endå alternativa er jamgode reint språkleg, er det somme som reagerer når dei høyrer trykket lagt på fyrste stavinga. Samanhengen avgjer korleis det blir oppfatta. Når ein til dømes les andres tekstar høgt offentleg, kan det difor vere lurt å vurdere kva som høver best med teksten og opphavspersonen. Det gjeld begge vegar. Mange andre lånord har to uttalevariantar på same måten, t.d. banan og avis.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/banning-i-det-offentlige-rom/
|
Banning i det offentlige rom
|
Kan Språkrådet gjøre noe med den økende bruken av banning og stygt språk i mediene? Kampanjer mot krenkende språk i skolegården hjelper ikke mye når barn og unges forbilder i mediene snakker så stygt som de gjør.
|
Språkrådet kan saktens oppfordre til god folkeskikk, men den rette klageinstansen er først og fremst de mediene det gjelder. Dere har helt sikkert rett i at kampanjer og retningslinjer monner mindre når forbilder i mediene bryter med dem. Det er likevel begrenset hva Språkrådet kan gjøre med dette. Hva Språkrådet gjør og ikke gjør Språkrådet beskjeftiger seg hovedsakelig med emner som rettskrivning, fagterminologi, byråkratspråk og morsmålets status. Det hører til unntakene at stil og tone (utenom i offentlig språkbruk) tas opp til bred behandling. Et slikt unntak er noe arbeid som ble gjort med kjønnsbalansert språk for en stund siden. Språkrådet har også tatt opp spørsmålet om såkalt sensitive ord, men i begge tilfeller går rådet mest ut på oppmuntring til bevisstgjøring. Det skal mye til at Språkrådet gir seg i kast med holdningskampanjer eller forsøk på å regulere andre detaljer i språkbruken i samfunnet enn de som er nevnt ovenfor. Ta kontakt med redaksjonene I økende grad viser og gjengir mediene folk i sitt naturlige miljø. Da er det rimelig at den virkelige språkbruken i miljøet kommer fram. Bruken av banning og kraftuttrykk er i mange miljøer harmløst ment og i det store og hele umulig å påvirke. Den ansvarlige, redaksjonelle språkbruken kan likevel reguleres, selv om skillet mellom programskaper og deltaker er blitt mindre tydelig med tida. Mange medier, blant dem NRK, har retningslinjer for den redaksjonelle språkbruken. Lyttere og seere som er lei av stygt språk, bør derfor ta direkte kontakt med mediene. Intimisering og brutalisering Den utviklingen dere beskriver, ble av professor Einar Lundeby (som var medlem av tidligere Norsk språkråd) karakterisert som «intimisering og brutalisering» av det offentlige rommet (du kan finne artikkelen med et nettsøk). Det språklige hoveduttrykket for denne trenden de siste åra er kanskje ordet «fuck», som kombinerer kjønnsliv og aggresjon på en måte få vel egentlig setter pris på. Det er imidlertid lite som tyder på at folk slutter å bruke ordet når de blir gjort oppmerksom på koblingen. Banning kan være så mangt Selv om grensene er uklare, og det er mye vekselvirkning, bør man skille mellom tankeløs banning og rent retorisk bruk av kraftuttrykk på den ene siden og nedsettende språkbruk på den andre. Det kan være verdt å avgrense problemet til dette siste. Men her er vi tilbake til spørsmålet om folkeskikk og god tone i samfunnet, som man neppe kan regne med at det offentlige får gjort mye med. Unntaket er skolen, der nettopp skoleverket er rette instans, tross alt. Ellers kan vi nevne at det er blitt forsket på holdninger til banning i det offentlige rommet, og at professor Ruth Vatvedt Fjeld, som før også var språkkonsulent i NRK, har arbeidet med emnet. Her er de retningslinjene som gjelder i NRK nå.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/prosent-p-a/
|
Prosent p.a.
|
Etter mange år som banktilsett ser eg at bankar og finansinstitusjonar ikkje lenger er så nøye med å setje p.a. (altså ‘per anno ’) etter rentesatsen på innskot eller lån. I prislister og i tilsegnsbrev står det til dømes: «Rentesats f.t. 3,75 %.» Ein kan kome til å tru at renta er 3,75 % av lånesummen uavhengig av nedbetalingstida.
|
Kor stort problem upresist fagspråk er i dagleglivet, varierer frå sak til sak, og av og til er det ubetydeleg. Vi trur nok folk flest veit kva 3,75 % rente inneber, men det hjelper jo lite dersom det finst eit mindretal som mistyder og kanskje hamnar i eit uføre. Så ingenting er betre enn om ein spanderer «p.a.» eller beint fram «årleg» etter rentesatsen i dei viktigaste samanhengane. Banktilsette, som du, kan nok betre enn Språkrådet vurdera kor viktig det er å vera nøyaktig på dette punktet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ambassador-til/
|
Ambassadør til?
|
Hva er riktig: Norges ambassadør i Tyskland eller Norges ambassadør til Tyskland? Det siste høres/ses stadig oftere i massemediene.
|
Vi anbefaler «ambassadør i Tyskland», eller mer presist: «ambassadør i Berlin». «Ambassadør til» er nok blitt vanligere på grunn av påvirkning fra engelsk. Embetsmannsspråk eller engelsk? I gamle dager utstyrte man gjerne fyrster og embetsmenn (især prester) med et til + stedsnavn (jf. «hertug til Holsten», «sogneprest til Bø»). Denne språkbruken er nok blitt styrket av at man ble utnevnt til et embete. Men det er nok ikke dette som er årsaken til at «ambassadør til » har spredt seg i nyere tid. Norsk ambassadør i moderne forstand (knyttet til en fast norsk ambassade) er hovedsakelig et etterkrigsfenomen. Norske konsuler, ministre (ved legasjoner), gesandter og sendemenn går lenger tilbake i historien. Det har alltid kunne hete at noen er blitt sendt som sendemann, gesandt eller ambassadør til et sted, men dette er nok heller ikke utgangspunktet for økningen i til -bruk, for før het det oftest også å være gesandt eller sendemann i (norskamerikanske aviser var tidligst ute med til her). Utsending til og delegert til virker mer patent, jf. den nære forbindelsen med sende til og delegere til, men også disse ordene følges tradisjonelt helst av i. Hovedgrunnen til at ambassadør i nyere tid oftere utstyres med preposisjonen til, er nok ganske enkelt at det heter ambassador to på engelsk. Mulige bruksområder: flere land og internasjonale organisasjoner Lars Vikør har sendt denne kommentaren til artikkelen ovenfor. «Ambassadør til» har ein funksjon når ein slik person dekker fleire land. Norges ambassadør «til» Aust-Timor bur i Jakarta og er også ambassadør «til/i» Indonesia. Indonesias ambassadør «til» Island bur i Oslo og er også Indonesias ambassadør «til/i» Norge. Dette er vel ikkje noko uvanleg, heller, ikkje minst i tider med sparepolitikk. Dette er altså et mulig bruksområde for preposisjonen til. Et annet mulig bruksområde for til er organisasjonsnavn, jamfør Norges ambassadør til/i FN (for Norges FN-ambassadør). Men også her er det i som har lengst fartstid. Utviklingen Flere har skrevet til oss og hevdet at diplomatiet har sitt eget språk, og at det der heter «til». Det er godt mulig. Det er ikke rart at de som hører «ambassador to» oftest, oversetter det direkte til norsk. Slik har kanskje «ambassadør til» blitt til, som fagsjargong. Tallene nedenfor taler tydelig om at «ambassadør til» ikke primært har opphav i norsk skriftspråk. Tallene skriver seg fra søk i en avisbase (nb.no). Du kan selv gjøre boksøk på nb.no og få bekreftet at det er «i» som dominerer, også i tidlige tekster fra Utenriksdepartementet o.a. Norges ambassadør til Norges ambassadør i
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikke-punktum-i-overskrifter/
|
Ikke punktum i overskrifter
|
Jeg lurer på om det er lov med punktum i overskrifter.
|
Det skal ikke være punktum til slutt i overskrifter eller titler. Ifølge skrivereglene skal det ikke være punktum etter «visse frittstående tekstdeler», for eksempel overskrifter, underskrifter, innholdslister, margtitler og korte margtekster og ikke minst boktitler (på bokomslag) og avisnavn (i selve avishodet). Emnefelt i e-poster faller naturlig inn under den samme regelen. Utropstegn og spørretegn kan en likevel bruke, om det passer. Før en undertittel skal det i vanlig tekst settes punktum. (I litteraturlister brukes også kolon, avhengig av hvilken stil man retter seg etter.) Bedre norsk. Språkråd for alle Konfliktløsning. En hjelpebok for barn og foreldre
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bade-om-fleire-ting/
|
Både om fleire ting?
|
Kan ein bruka ordet både om meir enn to ting, altså til dømes både Ole, Dole, Doffen og Donald?
|
Ja, det kan ein heilt trygt gjera. Det går nok ei diffus grense ein stad, kanskje meir estetisk enn grammatisk, men ein merkar gjerne når ein har trødd over grensa. Både er i slekt med begge og båe, og i rettskrivingsordbøkene (per januar 2021) står det at både «eigentleg» tyder begge, så det er ikkje rart om folk lurer. Men formelen både a, b og c er innarbeidd for lenge sidan, sjå til dømes dette friske dømet frå avisa Den Constitutionelle frå 1840: Altså både a, b, c, d, e og f. Dette er ikkje noko einstaka unnatak, men heilt vanleg norsk. Eit døme til, frå ei lærebok i litteraturhistorie: --- Ein litt annan formel er både a OG b og c. Det er ikkje opplagt at dette er eit døme på bruk av både om meir enn to ting, for det kan òg stå for |både a og b| pluss c. I dette Kinck-sitatet frå Det Norske Akademis ordbok har både uklår rekkjevidd: de rendte paa baade bryggetrapper og kaier og andet helvetesskap Men det spelar altså inga rolle. I alle tilfelle er det innanfor. --- Etterskrift: Vi får innimellom kommentarar med påstandar om at både må visa til to fordi det er i slekt med begge og båe. Dette er ein variant av den såkalla etymologiske feilslutninga. Både har skilt lag med dei andre orda for lenge sidan. Ei heilt anna sak er at begge berre kan visa til to personar. Alle med norsk som morsmål meistrar dette utan vidare, og ingen vil finna på å skriva eller seia begge tre (altså 3) på ramme alvor. Her frå boka Et terskelnivå for norsk (1993): (Dei som legg band på seg når det gjeld bruken av både, er nøydde til å formulera siste setninga i utklippet ovanfor slik, om det ikkje skal bli for omstendeleg: «så vel Per og Pål som Espen». Men det er ikkje heilt det same.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/verdens-tak-pa-nynorsk/
|
Verdens tak på nynorsk
|
Korleis skal ein seia verdens tak på nynorsk? Eg tenkjer på den nemninga som blir nytta om Himalaya eller delar av Himalaya, eventuelt om Pamir.
|
Ein kan bruka verdstaket og kanskje (fjell)taket over verda. Men særleg i poetisk stil kan verdsens tak vera best. Verdas tak er ikkje umogleg, men det finst framleis mange nynorskbrukarar som tykkjer -s på a-former er umusikalsk. Sidan dei to førstnemnde uttrykka ikkje er innarbeidde klisjear, må ein syta for at det er nok kontekst til at dei blir forstått.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brant-brente-eller-forbrente-seg/
|
Brant, brente eller forbrente seg?
|
Hva er rett å si når en skal fortelle om en som fikk en alvorlig forbrenning på grunn av solbærtoddy? Hun ble forbrent / brant seg / forbrant seg på solbærtoddy?
|
Det heter brente seg, ikke brant seg. Opplysningen om forbrenning bør komme i tillegg, for det er ikke vanlig å si at man forbrenner seg på noe. Vi har to såkalte parverb: 1) brenne – brenner – brant – har brent (sterkt, intransitivt) 2) brenne – brenner – brente – har brent (svakt, transitivt) Når noe (subjekt) brenner av seg selv, bruker vi det sterke verbet (1): løvet brant. Når noen (subjekt) brenner noe(n) (et objekt), bruker vi det svake verbet (2): noen brente løv, noen brente seg. Forbrenne bøyes på samme måte: 1) fettet (subjekt) forbrant 2) jeg (subjekt) forbrente fett (objekt) Forbrenne seg i betydningen ‘skade seg på noe varmt’ heter dermed etter ordboka forbrente seg i preteritum, men forbrenne brukes sjelden utenom i partisipp (å bli/være forbrent). Noen alternativer: Hun brente seg stygt på toddyen. Hun ble forbrent eller fikk forbrenninger av varm solbærtoddy. Hun skåldet seg på toddyen eller ble skåldet av den. Forbrenning viser klart til en skade, i likhet med å brenne seg stygt. Brenne seg (uten stygt) kan også vise til lettere ubehag på grunn av varmen. Ordforklaringer: partisipp preteritum sterke verb, svake verb transitiv, intransitiv
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lesing-eller-lesning/
|
Lesing eller lesning?
|
Er det riktig å skrive «anbefalt lesing» eller «anbefalt lesning»? Og hva med «god lesing/lesning»?
|
På bokmål er det helst lesning som brukes om ‘lesestoff’, slik som i «anbefalt lesning». Lesing er kort sagt ‘det å lese’. Vi kan se hva som står i Bokmålsordboka: lesning f1 el. m1 1 lesing høytlesning, opplesning / eleven er god i lesning / lesning på egen hånd selvstudium 2 kunnskaper en har skaffet seg ved å lese sitte inne med en omfattende lesning 3 lesestoff riktig lesning for barn 4 lesemåte, lesnad (2) Lesning er det retteste å bruke i de tre siste delbetydningene ovenfor. Som du ser under delbetydning 1, kan lesing uten -n- brukes når det verbale aspektet, handlingen, betones, altså ‘det å lese’. Og det gjør det vel i ønsket «God lesing!». Slik ser oppslaget om lesing ut i den samme ordboka: lesing m1, f1 det å lese (som skolefag), jamfør lesning; lesing og skriving / lekselesing / optisk lesing Av historiske grunner er det relativt vanligere med - ning når - les(n)ing er siste ledd i en sammensetning. Opples(n)ing er opplagt en handling, men ordet skrives ofte med -n- likevel. På nynorsk er det stort sett lesnad som brukes for lesning, og da dekker det både 2, 3 og 4. Det kan det også gjøre på bokmål, selv om det ikke går fram av ordboka.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/over-ny-bruk-av-ordet/
|
Over – ny bruk av ordet
|
Jeg ser stadig oftere at folk skriver slikt som «han velger/foretrekker vin OVER øl». Kan man skrive sånn?
|
Det kan man nok, men det er helt unødvendig, og det kan bli oppfattet som dårlig norsk eller i verste fall feil. Det er ren oversettelse fra engelsk. Språkrådet anbefaler ikke oversettelseslån fra engelsk der vi har fullgode formuleringer fra før. Å foretrekke er konkret sett å trekke noe fram foran noe annet, ikke å løfte det opp. Derfor heter det: Han foretrekker vin framfor øl. Tradisjonelt heter det også blant annet: Han velger heller vin enn øl. Han vil heller ha vin enn øl. Han liker vin bedre enn øl. Han velger vin i stedet for øl.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/paddehatter/
|
Paddehatter
|
Hvorfor heter det å dukke opp som paddehatter?
|
Paddehatt betyr ‘sopp’, og det hender jo at sopp brått kommer opp av jorda i mengder når det har regnet. Paddehatter både skyter opp (fram, i været), gror, vokser, dukker opp o.a. I overført betydning brukes uttrykket helst om rask og plutselig vekst på løst grunnlag. Det ligger sjelden noen positiv vurdering i det. Norsk Riksmålsordbok opplyser dessuten at paddehatt har vært brukt nedsettende om ‘person ell. foretagende som har hatt en altfor rask opgang, skutt en usund vekst (i jobbetider)’. Mer bakgrunn finner du i Ordbog over det danske Sprog. Ordet paddehatt kommer av at man trodde padder holdt til under sopper. Sopp har likevel alltid vært det vanligste ordet for sopp på norsk, så vi har også uttrykket skyte (eller renne) opp som sopp (om høsten).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/baerekraftsmal-og-andre-sammensetninger-med-baerekraft/
|
Bærekraftsmål og andre sammensetninger med bærekraft
|
Skal ord som bærekraftmål, bærekraftrapport og bærekraftindikator skrives med eller uten -s-?
|
Det er valgfritt. Beslektede ord som kjernekraft -, varmekraft - og tyngdekraft - har helst ikke -s- i sammensetninger, mens kjøpekraft - vel har mest -s-. At det heter kjernekraftverk, henger litt sammen med at det heter kraftverk, men merk at det også heter kjernekraftulykke. Da begrepet bærekraft var ungt, dominerte f.eks. bærekraftbegrepet uten -s-, se nb.no. Men det er en litt utypisk sammensetning. I nyere tid har sammensetning med -s- spredt seg voldsomt, og bærekraftsmål med -s- har til og med kommet inn i enkelte ordbøker. Til og med bærekraft(s)minister skrives oftest med -s- nå, selv om man ganske sikkert ville ha skrevet kjernekraftminister, dersom det var aktuelt. Pass på å behandle bærekraft(s)indikator og andre sammensetninger med bærekraft på samme måte som du behandler bærekraft(s)mål. Når du skriver nynorsk, må du forresten huske at det heter berekraft (med valgfri e-/æ-uttale).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lover-og-forskrifter-med-stor-eller-liten-forbokstav/
|
Lover og forskrifter med stor eller liten forbokstav?
|
Kan navnet på lover og forskrifter skrives med stor bokstav?
|
Nei, titler på lover og forskrifter skal skrives med liten forbokstav, altså kjøpsloven, straffeloven, byggherreforskriften osv. Det samme gjelder titler på avtaler, traktater, konvensjoner og protokoller, for eksempel barnekonvensjonen. Logikken bak den lille forbokstaven lovnavn er at vi kan se loven som en regel (eller et regelsett) i en lang rekke av regler, og ikke primært som et dokument med tittel. Regelen gjelder både korttitler og fullstendige titler («lov om …», «lov av …»). Unntak Unntakene er Grunnloven, Magna Charta og betegnelser som har et egennavn som førsteledd, som Fin nmarksloven, Gulatingsloven og Versaillesfreden. Svært mange internasjonale avtaler har egennavn som førsteledd. Disse unntakene er strengt tatt ikke logiske (etter hovedregelen skulle de hatt bindestrek), men de er innarbeidet. Annen markering For å skille en lovtittel ut fra vanlig tekst kan man kursivere tittelen eller sette den i anførselstegn. Det er mest aktuelt når man bruker den fullstendige tittelen, som begynner med «lov om …» og gjerne består av mange ord. Det er egentlig bare nødvendig med markering i de tilfellene der det ellers er vanskelig å se hvor tittelen slutter, men bruker man først denne løsningen ett sted i en tekst, bør man nok være konsekvent.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-og-etter-var-tidsrekning-fvt-og-evt/
|
Før og etter vår tidsrekning (fvt. og evt.)?
|
Har Språkrådet vedteke at det skal heite før og etter vår tidsrekning (fvt. og evt.) i staden for før og etter Kristi fødsel (f.Kr. og e.Kr.)?
|
Språkrådet deltok i terminologiarbeidet den gongen desse såkalla livssynsnøytrale nemningane vart innførte i KRL-faget, men Språkrådet har ikkje vedteke at dei skal vere obligatoriske. Det gjeld altså: før vår tidsregning (bokmål) / før vår tidsrekning (nynorsk) etter vår tidsregning (bokmål) / etter vår tidsrekning (nynorsk) Dei tradisjonelle nemningane f.Kr. og e.Kr. er framleis brukande, og det er ikkje rimeleg å rekne dei som forkynnande. Historisk sett er det sjølvsagt religiøse grunnar til at vi har Jesu fødsel som utgangspunkt for tidsrekninga, men spor etter religion er ikkje det same som religion eller religiøs aktivisme. Ein ukristeleg parallell Namn og nemningar kan fortelje ei interessant historie utan å vere ei vidareføring av innhaldet i historia. Eit anna døme på det er at vi framleis brukar vekedagsnamn som onsdag og torsdag (etter Odin og Tor). Kyrkjelege krefter arbeidde i si tid for å få bort dei heidenske vekedagsnamna. I mellom anna Portugal og på Island sigra dei, slik at torsdag vart til høvesvis quinta-feira og fimmtudagur ‘femtedagen’. I eldre norsk folkekultur opererte ein forresten sjeldnare med år etter Kristus. Ein tok i staden gjerne utgangspunkt i viktige ting som hadde hendt lokalt – jamfør uttrykk som før og etter sotta, froståret og feitsildåret. Nokre veikskapar ved dei nøytrale omgrepa Forkortinga evt. er identisk med den gamle forkortinga av eventuelt (no ev.); det kan verke forvirrande. Bruken av eigedomspronomenet vår kan fungere like ekskluderande som inkluderande. Alternativet vanleg tidsrekning, som òg har vore lansert (vel etter engelsk BCE, Before the Common Era og CE, Common Era), er kanskje meir nøytralt. Hendingar skjer strengt teke før og etter eit tidspunkt, ikkje før og etter ei tidsrekning. Med litt velvilje kan ein rett nok seia at noko som har skjedd før tidsrekninga basert på Kristi fødsel, har skjedd før Kristi fødsel. Det er vanskelegare å få etter til å høve i dette biletet. Men innvendinga veg ikkje så tungt, for før/etter vår tidsrekning er to språklege snarvegar som har vore nytta og godtekne i lange tider. Det gjeld særleg før vår tidsrekning, i mindre grad etter vår tidsrekning (som òg kan tyde ‘ifølgje vår tidsrekning’). Somme meiner det er ein veikskap ved dei «religiøse» nemningane f.Kr. og e.Kr. at det kan diskuterast kven Jesus var, og når han vart fødd, men same kva ein meiner om den saka, ligg det fast at det historiske utgangspunktet for tidsrekninga er ei førestilling om Jesu fødsel knytt til ei førestilling om at Jesus var Kristus. Dette utgangspunktet endrar seg ikkje om ein vel avleidde nemningar som etter vår tidsrekning. Ein kan altså leggje til denne innvendinga: Utgangspunktet for tidsrekninga er framleis (førestillinga om) Jesu fødsel. Namneskifte blir slik sett ikkje ei grunnleggjande endring, men ei tilsløring av grunnlaget. Vi må presisere at dette ikkje er avgjerande innvendingar. Det heiter seg gjerne at språk er meir enn logikk, og dette tilfellet er ikkje noko unnatak.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skipsnavn-i-anforselstegn-eller-kursiv/
|
Skipsnavn i anførselstegn eller kursiv?
|
Vi er flere forfattere som samarbeider om et verk. Vi lurer på om skipsnavn skal markeres, og i så fall hvordan. Må vi være konsekvente?
|
Vanligvis skriver vi skipsnavn uten anførselstegn, f.eks. MF Eira, men MF «Eira» er også mulig. Når man har med MF, er det mindre nødvendig med markering enn når navnet står alene. Kursiv kan brukes i stedet, men anbefales vanligvis ikke. Der det er fare for misforståelse, anbefaler vi markering. For eksempel kan det være nyttig å skille «Murmansk» (den forliste krysseren) fra byen med samme navn. En teoretisk mulighet for misforståelse er ikke alltid det samme som en virkelig fare, men man vil jo gjerne unngå pussige lesemåter. Om dere for konsekvensens skyld skal bruke anførselstegn ved alle skipsnavn i teksten, om dere først har brukt det én gang, får dere vurdere selv.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samme-lest/
|
Samme lest
|
Jeg lurer på om uttrykket heter skodd over samme lest eller bygd på samme lest? Begge er brukt, det siste mest. Er de OK å bruke?
|
Ikke helt. Du kan ofte bruke et verb som er logisk i sammenhengen, men skåret over samme lest er det tryggeste valget. Utgangspunktet er lest i betydningen ‘modell til å lage sko etter eller til å sette i sko for å bevare fasongen’. Valgfrie verb I Ordbog over det danske Sprog (ODS) finner vi det som svarer til norsk skjære (+ slå/legge) over / etter samme lest. Norsk Ordbok (NO) har sydd/sauma på same leisten og skjera /taka/leggja alle over ein/same leist. Bokmålsordboka (BOB) har bare skjære alle over én/samme lest, mens Norsk Riksmålsordbok (NRO, Oslo 1947–57) i tillegg har skjære/slå efter én lest. Alle de nevnte variantene må kunne brukes, men skjære over er nok best kjent, derfor er det uthevet ovenfor. Det er blitt vanlig å bruke andre verb også, og Den Danske Ordbog (DDO) nevner nettopp bygge som et eksempel. Men man bør enten holde seg til de tradisjonelle ordene ovenfor eller bruke noe som passer godt i sammenhengen (for eksempel skrevet), selv om ikke alle vil like det siste. Skodd virker i alle fall rart. Men hva betyr det i dag? Når skal uttrykket brukes? Bokmålsordboka og Nynorskordboka nevner bare betydningen ‘bedømme alle unyansert og sjablongmessig’, altså som å skjære alle over én kam, som er i samsvar med det tyske alles über einen Leisten schlagen. Men her mangler kanskje grunnbetydningen. Utgangspunktet er jo ikke å vurdere sjablongmessig, men faktisk å lage etter en sjablong. Noe som er skåret over samme lest, er ifølge DDO ‘ frembragt ud fra det samme grundprincip’. I ODS finner vi eksemper som «han var skaaren over en større Læst end de samtidige Politikere her i Landet»; han var altså ikke småskåren. ODS nevner riktignok også at slå over én lest (som i tysk) kan være det samme som å skjære over én kam i betydningen ‘(for)dømme likt’, men kaller det lite brukelig i dag. NRO har her både slå og skjære, men setter uansett lage- betydningen opp først. I DDO nevnes altså bare laging (jf. ‘frembragt ud fra det samme grundprincip’), og eksempelet er «musik til unge mennesker er altid blevet skåret over samme læst». Siden slik musikk også skjæres over én kam (av en del voksne), kan det jo være en god idé å reservere lest for laging og kam for vurdering i moderne norsk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skrasikkerhet/
|
Skråsikkerhet
|
Jeg forstår ikke logikken bak ordet skråsikker. Hva kommer det av? Og er det alltid negativt?
|
Skråsikker virker ulogisk hvis man tenker på adjektivet skrå. Men opprinnelsen er nok skrauv og skrov ‘noe som ruver’, jamfør skrauv, skrov og å skrøyve. Det betyr altså nærmest ‘kjempesikker’. I sørøstnorske dialekter har skrauv- og skrov- vært generelle forsterkere (akkurat som kjempe-). Slik er det også i svenske bygdemål. Et lignende dialektord er skrovstor (uttalt skråstor). Hvorfor -å- Skrov/skrauv har også blitt uttalt med /-å-/ eller /-ø-/, og med og uten /-v/. Ordet skrovis har gjerne blitt uttalt /skråis/. Det er altså ikke så rart at vi fikk skrivemåten skråsikker (skraasikker) da ordet festet seg i skrift rundt 1880. Skrauv- og skrov- manglet klangbunn i det dansk-norske skriftmålet. Skriftbildet skraa- (skrå-) var derimot kjent. Nedenfor går vi nærmere inn på en annen hypotese: at skrå her står for ‘skinnbok’. Dette er nok for spesielt interesserte og tålmodige. Skinnteorien: som hånd i fingert hanske Etymologene Hjalmar Falk og Alf Torp kjente ordet skrauv og mente at skråsikker var skrauvsikker. Ordbog over det danske Sprog har samme forklaring og regner ordet som et lånord fra norsk. Men ifølge Den Danske Ordbog stammer skrå i skråsikker fra det gammeldanske (og gammelnorske) skrá, som er omtalt slik i Bokmålsordboka: skrå (norr. skrá, egentlig ‘tørt skinnstykke’) om eldre forhold: (skinnbok, pergament med opptegnet) lov, statutt eller lignende // hirdskrå, laugsskrå Den samme forklaringen finner vi i Norsk Ordbok og naob.no. Det kan jo virke logisk: så sikkert som om det stod eller kunne settes i ei skrå! Men kulturhistorisk er det usannsynlig at skråa skal dukke opp i skråsikker etter å ha vært mer eller mindre borte i den aktuelle betydningen i lange tider. Adjektivet skråsikker ble vanlig i skrift på slutten av 1800-tallet, og på den tida betydde skrå i folkemålet snarere skinnlapp enn lovbok. Det fantes også et annet skrå som logisk sett kunne vært en aktuell kandidat: låsskrå. Det betyr ‘plate som danner bunn i en lås’. Men det er ingen opplagt grunn til å trekke inn flere kandidater, for det er egentlig ikke noe som mangler i Falk og Torps forklaring. Dersom Falk og Torp har rett i at skrøvsikker har funnes dialektalt, utelukker det at -å- er utgangspunktet; noe slikt er lydhistorisk nærmest umulig. Negativt eller positivt? Brukt om personer er ordet sjelden nøytralt eller positivt. Allerede den første forekomsten i norsk litteratur, som vi finner i Alexander Kiellands Arbeidsfolk (1881), er et eksempel på det. Sikker eller usikker? Unge dansker er i ferd med å gjøre skråsikker til et pendelord, altså et ord med to motsatte betydninger. Det forringer bruksverdien til ordet kraftig, så det gjelder å bruke ordet mest mulig i den opprinnelige betydningen om man vil berge den. Minst 3 av 15 forekomster av «litt skråsikker» på norske nettsider rommer allerede (mars 2015) den motsatte betydningen. Årsaken til forvirringen er selvsagt den sekundære tilknytningen til adjektivet skrå, som peker mot noe som ikke står så støtt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spillvarme-og-liknande-pa-nynorsk/
|
Spillvarme og liknande på nynorsk
|
Kva heiter spillvarme på nynorsk? Eg ser at somme skriv spel-.
|
Det heiter beint fram spillvarme, nett som det heiter spillolje og spillvatn. Det handlar om slikt som går til spille, jamfør uttrykket gråte over spilt mjølk. Spilling har altså ingenting med speling å gjere (bortsett frå at ein spiller pengar når ein spelar dei bort).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brever-og-kontorer-intetkjonn-flertall-uten-prinsipper/
|
Brev(er) og kontor(er) – intetkjønn flertall uten prinsipp(er)?
|
Hvorfor kan det hete både flere brev og flere brever, flere kontor og flere kontorer, men bare flere hus på bokmål? Er det noen regel for dette?
|
Når det gjelder ubestemt flertall av intetkjønnsord på bokmål, er det vanskelig å gi enkle regler. Flerstavingsord Bare -er Ord med e-utlyd (epl e, stykk e) har -er i flertall på bokmål: flere epler, flere stykker Valgfri -er Lånord som slutter på en annen vokal enn -e, har oftest valgfrihet: flere drama/dramaer, firma/firmaer, miljø/miljøer, nivå/nivåer, skjema / skjemaer, tema/temaer Det samme gjelder ord med konsonantutlyd. Her finner vi blant annet kontor: flere album/albumer, alternativ/alternativer, apotek/apoteker, apparat/apparater, argument/argumenter, arrangement/arrangementer, bibliotek/biblioteker, departement/departementer, distrikt/distrikter, dokument/dokumenter, fenomen/fenomener, hotell/hoteller, motiv/motiver, nitrat/nitrater, organ/organer, papir/papirer, poeng/poenger (sjeldnere p.-er i sport), prinsipp/prinsipper, problem/problemer, program/programmer, prosjekt/prosjekter, selskap/selskaper, sertifikat/sertifikater, system/systemer, universitet/universiteter Brorparten er lånord. Ved disse ordene står koden n3 i Bokmålsordboka. Spesielle grupper De fleste ord på -um og -eum / -ium er en sak for seg. Her er henholdsvis -a og -eer/-ier de vanlige formene. Ved disse ordene står bare koden n i nettordboka. Trykk på koden for å få den nøyaktige bøyningen. flere fakta flere mysterier Enstavingsord (og sammensetninger med slike) Uten -er Merk først at de aller fleste enstavingsordene slipper bøyning i flertall: flere barn, hus, lam, strå, tak, vers osv. Disse er markert med n1 i Bokmålsordboka. Med -er På den andre siden er det noen få som faktisk skal ha -er i flertall, f.eks. flere tøyer, salter Disse er merket med n i Bokmålsordboka. Valgfri -er Så er det altså de som kan få -er i flertall, valgfritt. De er markert med n3 i ordboka. Dette er en blandet gruppe historisk sett. Noen er gamle lånord: flere brev/brever, fartøy/fartøyer, felt/felter, gods/godser, kart/karter, punkt/punkter, skilt/skilter, skjørt/skjørter, stoff/stoffer, verb/verber Her kan man velge å følge hovedmønsteret i norsk (flere brev, fartøy osv.) uten at det volder problemer, men særlig stoffer kan av og til ha en presiserende verdi. Vi har også noen gamle arveord med valgfri bøyning: flere blad / blader, bord / border, fat/fater, huller og verker. Flertalls-er var vanligere før. Stilnivå kan styre valget i noen tilfeller, for eksempel er huller relativt oftere brukt om teoretiske hull enn om hull i håndfaste ting, og høl heter bare høl i flertall. Merk forresten nyansen ved bryster: Denne formen er vanligere når ordet viser til de brystene kvinner har to av, enn ellers. Endelsen -er fra sør Dansk har flere flertallsendelser enn norsk i intetkjønn (vi kan finne både -er og -e der vi har -er eller ingenting). Dansk er den historiske hoved grunnen til at vi har flertallsendelser i intetkjønnsord i skriftmålet. Men i noen tilfeller kan norske dialekter/sosiolekter med mer flertalls-er enn annen norsk ha spilt en viktig rolle. Det gjelder særlig sørøstnorsk og bergensk. I visse varianter av sørøstnorsk (men ikke i bokmål) finner vil til og med former som flere huser. Endelsen -er i ord som har hatt et annet kjønn før En undergruppe med intetkjønnsord hatt et annet kjønn i eldre tid, som krevde r-endelse i flertall da. Her finner vi også en del mer hjemlige ord, f.eks. kinn/kinner (før hunkjønn), lodd/lodder (hankjønn, jf. en lott), skrift / skrifter (hunkjønn), syn/syner (hunkjønn). To eksempler på obligatorisk -er er flere lemmer og steder (hankjønn, jf. nynorsk stader). Det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom -er i disse ordene og -er i de andre ordene som er nevnt i denne artikkelen. Hva skal jeg velge? Formvalget i enstavingsordene klarer folk stort sett å gjennomføre på egen hånd, på grunnlag av språkfølelsen. Vi får flere spørsmål om typen kontorer, og noen forteller at de har både sterke og uklare følelser for de ulike formene. Det er ikke så rart. Noen føler at formene med -er er mest tradisjonsrette innenfor skriftmålet, og det kan de ha rett i. Andre synes at nettopp disse formene virker barnslige, kanskje fordi de representerer utjevning av substantivbøyningen. Om vi leter etter nytteverdien av - er, finner vi den helst i kjemien (jf. nitrater og obligatorisk salter). Her kan det være upraktisk å sløyfe endelsen. Ellers er behovet for skille mellom entall og flertall sjelden stort. De færreste savner formen flere huser. Det er fritt valg mellom formene der det ikke er betydningsnyanser (se ordboka). Man behøver heller ikke å være konsekvent (bortsett fra med hvert ord, selvsagt), men det kan være lurt å lage seg noen regler i stedet for å blande helt tilfeldig.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/over-en-lav-sko/
|
Over en lav sko
|
Hvorfor i all verden bruker vi uttrykket over en lav sko? Har det med masseproduksjon av skotøy å gjøre? Og hvordan bør uttrykket brukes?
|
Uttrykket betyr «i store mengder; i fleng». Det handler opprinnelig om drikking (å drikke over en sko), men ingen kan forklare uttrykket helt. Det har ikke med skoproduksjon å gjøre; da hadde det kanskje heller hett over en lav lest, som noen har vridd det til. Ordbog over det danske Sprog har denne mulige forklaringen: over en sko ell. (nu kun) over en lav sko (oprindelse uvis; maaske egl. m. h. t. overflødighed af drikkevarer (og sigtende til den skik at drikke af sko- ell. støvleformede drikkekar) Dette har de fra Hjalmar Falk og Alf Torps Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog. Akkurat hvordan lav kom inn i bildet, er uvisst. Utklipp følger: At ingen vet helt hva det opprinnelig handler om, hindrer ikke folk i å bruke uttrykket over en lav sko. Tvert om høyner man gjerne med en støvel og lignende, til og med en halvhøy støvlett er registrert. Det kan ikke kalles helt galt heller, og uttrykket brukes uansett ikke mye i seriøs sakprosa. (I Ordbog over det danske Sprog står denne bruksopplysningen: «Høres kun i den lavere Talebrug.») Her er det fritt fram for fantasien. PS til andre lesere, særlig til dem som bruker respons-knappen: Språkrådet er ikke ansvarlig for at uttrykket har et uklart opphav, så det nytter ikke å klage på det.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kvifor-har-vi-ae-o-og-a-i-alfabetet/
|
Kvifor har vi æ, ø og å i alfabetet?
|
Kvifor har vi bokstavane æ, ø og å i det norske alfabetet?
|
Kort sagt har vi æ, ø og å for å gje att lydar i norsk talemål. Vi har alfabetet vårt frå latin, men dei nordiske språka har fleire vokalar enn latin hadde, og det latinske alfabetet vart difor tilpassa lydsystemet vårt alt i mellomalderen. Det latinske alfabetet vart spreidd med det latinske språket, som var administrasjonsmålet i Romarriket og dessutan språket til dei lærde i Vest-Europa heilt opp til nyare tid. Bokstavane æ og ø (før œ) fanst alt i latin som samansmeltingar av andre bokstavar (æ = a + e, og œ = o + e), men vart brukt litt annleis enn i norsk. Å -en er ei nyare oppfinning som vi stort sett brukar der gammalnorsk hadde lang a (á). Etter gammalnorsk tid nytta ein aa i fleire hundre år før å -en vart henta frå svensk, der han hadde vore nytta lenge. Ringen over å har ein gong førestilt anten ein a eller ein o. Du kan lese meir om korleis teikna vart til, i artikkelen Skandinaviske «særbokstaver» av Arne Torp.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dass-gate/
|
Dass' gate?
|
Heiter det verkeleg Petter Dass' gate med apostrof til slutt?
|
Ja, det er rett. Slik skriv ein òg Herman Foss' gate, Elias Blix' gate og namnet på andre gater som er oppkalla etter personar med etternamn som sluttar på s, x eller z.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blurb-vaskeseddel-og-baksidetekst/
|
Blurb, vaskeseddel og baksidetekst
|
Jeg har støtt på ordet blurb i forbindelse med omtaler av bøker og filmer. Hva betyr det?
|
På engelsk brukes blurb om en kort reklametekst f.eks. for en bok. På norsk kaller vi dette tradisjonelt for vaskeseddel. Løsrevne sitat brukt i markedsføringsøyemed er blitt kalt skrytesitat. Ordet blurb kommer fra engelsk, og i Cappelens store engelsk-norsk ordbok (1996) er det oversatt slik: Ordet kan spores tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, da det ble brukt som en hånlig omtale av forlagenes overdrevne skryt på bokomslag. I Online Etymology Dictionary og på Wikipedia kan du lese mer om opprinnelsen. Selve teksten, som vanligvis står på baksiden av bokas smussomslag, kan bestå av forlagets omtale eller forfatterens omtale. Teksten kan også være utdrag av positive anmeldelser. På norsk har ordet vaskeseddel lenge vært brukt i den aktuelle betydningen, altså veiledning om innholdet i en bok (eller en film). Opprinnelig var vaskeseddelen ei liste over plagg som ble sendt til vaskeriet. Det mer selvforklarende ordet baksidetekst er også i bruk. I Det litterære system i Norge (1986) er ordene forklart slik: I boka Om å utgi bøker (1974) omtales både baksidetekst, vaskeseddel og eventuelle sitater (fra anmeldelser) som tas i bruk i seinere markedsføring (s. 119–120). Forlag skiller av og til mellom blurb og vaskeseddel. V askeseddelen er da (hele) forlagets omtale, mens «skrytesitatene» er blurber. Vi anbefaler å bruke de norske ordene der de passer.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-dysleksi-et-lyte/
|
Er dysleksi et «lyte»?
|
Kan dysleksi (medfødt dysleksi) defineres som et lyte? Jeg underviser på lese- og skrivekurs for voksne med dysleksi. For at noen med diagnosen dysleksi skal kunne gå til hjelpemiddelsentralen og få låne kompensatoriske hjelpemidler som datamaskin og egnede programmer, må dysleksi betraktes som et lyte (folketrygdeloven paragraf 10-5 og paragraf 10-7).
|
Hva lyte betyr tradisjonelt og allmennspråklig, kan være noe annet enn det det betyr i regelverket. Det er det siste som teller i denne sammenhengen. Det ser ut til at dysleksi kan regnes som et lyte. I Bokmålsordboka er dysleksi bare forklart som ‘lesevanske(r)’, mens lyte er forklart som ‘feil’ eller ‘skavank’, med brukseksemplene være uten plett og lyte og kroppslyte. Dette gir ikke noen rettledning. Det gjør merkelig nok heller ikke folketrygdloven. Her er ingen definisjon av lyte. Men det er klart at folketrygdloven handler om stønad til mennesker med nedsatt funksjons- eller arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. Vi kan prøve å sirkle inn dette lytet. I St.meld. nr. 34 (1996–97) står det mye om skiftende definisjoner av funksjonshemming og lyte. Det går fram at dysleksi kan regnes som en (skjult) funksjonshemming, og funksjonshemming som ikke kommer av sykdom eller skade, går tydeligvis under betegnelsen lyte uten hensyn til ordets historiske bruk eller konnotasjoner. I et rundskriv som tidligere lå på NAVs hjemmesider, stod det: Lyte omfatter tilstander som det ikke er naturlig å henføre under lovens begrep sykdom eller skade, men som likevel anses som medisinsk invalidiserende. Eksempel på lyte kan være klumpfot, psykisk utviklingshemming og dysleksi. For å få svar på spørsmålet om stønad og hjelpemidler kan du søke etter skrivevansker i dette rundskrivet. Merk det som står om dokumentasjon av behov.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/faste-eller-fast-ansatte/
|
Faste eller fast ansatte
|
Heter det faste og midlertidige ansatte eller fast og midlertidig ansatte? Hva med offentlig ansatte, faglig ansatte, selvstendig næringsdrivende og daglige ledere?
|
Det heter fast ansatte og midlertidig ansatte (eventuelt tilsatte, som er det samme). Fast uten -e står ikke som adjektiv til de ansatte, men står snarere adverbielt til å ansette. Riktignok har fast knyttet seg så sterkt til ansatt at vi kan snakke om to slags ansatte: de faste og de midlertidige, men vi anbefaler likevel å skrive fast ansatte og midlertidlig ansatte. Logikken er ikke helt den samme når adjektivet er faglig, men det er nok best å skrive de faglig ansatte. Likeledes: de offentlig ansatte. I alle tilfellene er variantene uten flertalls-e både de tradisjonelle og de mest brukte. Lignende tilfeller Tre grammatisk beslektede eksempler er psykiatrisk sakkyndige, frivillig innlagte og psykisk utviklingshemmede. Disse uttrykkene bør skrives uten -e. Det samme gjelder medisinsk sakkyndige, selv om det var ganske vanlig med -e før. I selvstendig(e) næringsdrivende var -e det vanligste før i tida, men det er nærliggende å tenke at disse næringsdrivende driver selvstendig, så vi skriver i dag de selvstendig næringsdrivende. Likevel: de private næringsdrivende. Når ordet som kommer etter, er et vanlig bøyelig substantiv (altså ikke et partisipp på -t, -ende eller noe annet) skal adjektivet bøyes, selv om det kan virke ulogisk. Eksempel: daglige ledere. Det finnes ikke noe grammatisk alternativ.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-kurdisk-ein-dialekt-av-tyrkisk/
|
Er kurdisk ein dialekt av tyrkisk?
|
Eg har norsk-tyrkisk bakgrunn og har høyrt at kurdisk ikkje er eit eige språk, men berre ein dialekt av tyrkisk. Stemmer det?
|
Nei, kurdisk er langt ifrå ein dialekt av tyrkisk. Kurdisk høyrer til dei indoeuropeiske språka og er i slekt med persisk, og med norsk, men ikkje med tyrkisk. Til dei indoeuropeiske språka høyrer nesten alle språk i Europa og dessutan asiatiske språk som urdu og hindi. Kurdisk høyrer til den iranske undergruppa av dei indoeuropeiske språka. Dialektar av kurdisk blir snakka ikkje berre i Tyrkia, men òg i Irak, Iran, Syria og Armenia. Språkslektskap er noko anna enn innlåning av ord frå andre språk. Ein seier at to språk er i slekt når ein reknar med at dei stammar frå eit felles «urspråk» som dei har utvikla seg frå. Eit språk kan godt bli påverka av eit anna språk, og til dømes ta imot lånord frå det, sjølv om dei to språka ikkje er i slekt. Såleis finst det tyrkiske lånord i det kurdiske språket i Tyrkia, men tyrkisk og kurdisk er altså ikkje i slekt for det.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ein-forelder/
|
Ein forelder?
|
Kan ein seie ein forelder, eller er dette berre eit fleirtalsord?
|
Du kan seie og skrive ein forelder dersom til dømes «ein av foreldra» eller «ei mor eller ein far» fell tungt. Forma forelder er nokså ny. Språkrådet vedtok henne i 1974, noko inspirert av at svenskane hadde teke i bruk en förälder. Det tok tid før denne eintalsforma vart innarbeidd i norsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samfunnskritisk-i-ny-betydning-dvs-nodvendig-samfunnsviktig/
|
Samfunnskritisk i ny betydning (dvs. nødvendig, samfunnsviktig)?
|
Jeg har alltid vært interessert i samfunnskritisk litteratur, men nå ser jeg at alt fra funksjoner til virksomheter kan være samfunnskritiske. I slike sammenhenger betyr samfunnskritisk tydeligvis ‘avgjørende for at samfunnet skal fungere’. Hva mener Språkrådet om den nye bruken av ordet?
|
Det hadde vært best om adjektivet samfunnskritisk var entydig knyttet til substantivet samfunnskritikk, og at kritisk i andre sammenhenger (f.eks. helse) var reservert for noe avgjørende negativt, som i «en kritisk situasjon». Den positive betydningen (‘avgjørende, viktig’) kan dekkes av samfunnsnødvendig og det videre samfunnsviktig, som i samfunnsviktig infrastruktur. I Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2001 het det nødvendige samfunnsfunksjoner og samfunnsviktige funksjoner, ikke kritiske samfunnsfunksjoner. Det var nok lettere å forstå for folk flest. Men vi er klar over at utviklingen er kommet langt. Den nye betydningen har festet seg på rekordtid. Grunnlaget for kriseterminologien etter tusenårsskiftet finner vi for det meste i engelsk. Se også siste avsnitt i denne artikkelen i Språknytt 2/2017.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mangler-det-noe-i-oppramsingen/
|
Mangler det noe i oppramsingen?
|
Kan dere svare på om denne setningen er korrekt? «Meld deg inn i vår organisasjon, som gir deg trygghet på arbeidsplassen, arbeider for flere heltidsstillinger, krever lønnsløft for fagarbeiderne og lovfestet rett til læreplasser.» Vi har fått innspill om at det må være et verb før ordet «lovfestet».
|
Her gjelder det å finne ut hva som svarer til tallene i den kjente oppramsingsformelen 1, 2 og 3! Leddene 1 til 3 er sidestilt, og a og b er sidestilt under 3. 1) gir deg trygghet på arbeidsplassen 2) arbeider for flere heltidsstillinger 3) krever a) lønnsløft for fagarbeiderne + b) lovfestet rett til læreplasser Etter formelen skal det stå «og» i stedet for komma mellom 2 og 3, slik:... som gir deg trygghet på arbeidsplassen, arbeider for flere heltidsstillinger og krever lønnsløft for fagarbeiderne og lovfestet rett til læreplasser Det står allerede et «og» mellom 3 a og 3 b, så oppramsingen blir litt tung, men løsningen er ikke å sløyfe et «og». Det blir som å skrive «1, 2, 3 a og b». Det er heller ikke løsningen å sette inn et ekstra krever; det blir for tungt. Man kan bruke samt for det siste og-et, men det er litt stivt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-markerer-man-avsnitt/
|
Hvordan markerer man avsnitt?
|
Hva er den rette måten å sette avsnitt i en tekst på? Og hva bør et avsnitt inneholde?
|
Det er tre hovedmåter å markere avsnitt på: 1 Blanklinje Man tar to linjeskift slik at det blir en tom linje (blanklinje) før neste avsnitt. Da lar man samtidig alle linjer begynne fra venstre marg. Her er et eksempel på nytt avsnitt etter blanklinje. Her er et eksempel til. 2 Ny linje med innrykk Man tar linjeskift og lar den første linja i det nye avsnittet begynne med innrykk. Her er et eksempel på nytt avsnitt med innrykt førstelinje. Her er et eksempel til. Merk at man skal bruke innrykksfunksjonen og ikke mellomromstasten til å lage innrykk. (Ovenfor har vi likevel vært nødt til å bruke mellomrom på grunn av begrensninger i redigeringsprogrammet.) 3 Ny linje Man tar linjeskift, men lar den nye linja begynne uten innrykk. Hvis dette skal fungere, kan ikke den siste linja i det forrige avsnittet gå helt ut til høyre marg. Her er et eksempel på nytt avsnitt uten mellomrom og uten innrykk. Her er et eksempel til. Når bruker man hva? Type 1 ovenfor gir den tydeligste markeringen av de tre, mens type 3 er minst tydelig. Type 1 er vanlig i pc- og nettsammenheng, mens type 2 er vanlig i bøker og andre mer forseggjorte tekster. Type 3 er sjelden i vanlig tekst. Det vanligste er å holde seg til én markeringsmåte. Det er oftest det beste. Men man kan også bruke to nivå om det virkelig trengs. I noen aviser skilles det mellom «storavsnitt» og mindre avsnitt innenfor hvert storavsnitt. Da bruker man gjerne type 1 for å markere storavsnittene og type 2 for å markere mindre avsnitt. Å bruke blanklinje + innrykk (samtidig) er unødvendig. Hva inneholder et avsnitt? Avsnitt tjener til å ordne teksten og skape god oversikt over stoffet. Generelt bør man sette avsnitt når man er ferdig med noe som naturlig hører sammen, og begynner på noe nytt. En enkel og god avsnittsmodell finner du hos Skrivesenteret. Aage Rognsaa har et helt kapittel om avsnitt i Kunsten å skrive godt (1998). Et tips til slutt: Sett en arbeidstittel på hvert avsnitt. Det gjør det lettere å holde oversikt over strukturen i teksten.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kvadratmeter-forkorting/
|
Kvadratmeter (forkorting)
|
Kan ordet kvadratmeter forkortast? Korleis skal ein i så fall gjere det?
|
Ein kan nytte forkortinga kvm eller symbolet m ². Det er heilt i orden å forkorte kvadratmeter, og den rette forkortinga er kvm (utan punktum til slutt). I tillegg kan ein sjølvsagt nytte symbolet m ² (m tett følgd at eit total, som bør vere opphøgd dersom programvara tillet det). På nynorsk kan det òg heite rutemeter, men det finst ikkje noka allment kjend forkorting for dette, så ein må bruke ei av forkortingane ovanfor. Sjå òg denne lista over forkortingar og symbol i allmennspråket.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-spetalen/
|
Uttalen av Spetalen
|
Hvordan uttales etternavnet Spetalen egentlig? I radioen sier de Spet a len med trykk på andre stavelse.
|
Hvordan navnebærerne uttaler etternavnet, har vi ikke oversikt over, men gårdsnavnet som etternavnet kommer av, uttales i alle fall tradisjonelt med trykk på første stavelse og enstavelsestonelag (tonem 1): Spétalen. Nedenfor følger to utklipp fra Norske Gaardnavne av Oluf Rygh. Fra bindet Jarlsberg og Larviks amt (1907): Fra bindet Hedemarkens amt (1900): Til slutt et utklipp fra Tjølling bygdebok 3 av Jan W. Krohn-Holm (1972):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/orlogsskip-krigsskip/
|
Orlogsskip, krigsskip
|
Hva er forskjellen på orlogsskip og krigsskip?
|
Ifølge Bokmålsordboka og andre ordbøker betyr orlogsskip og krigsskip det samme. Dette er for enkelt hvis vi ser på eldre bruk, jf. Ordbog over det danske Sprog: Ordet orlog betyr ‘krig' på nederlandsk (oorlog) og er lånt inn i både norsk og andre skandinaviske språk, men bare om det som angår sjøen, altså sjøkrig og marine. Eldre skandinavisk sjøfartsspråk er generelt sterkt påvirket av nederlandsk. Andre orlogsord Vi har flere ord med orlogs- som førsteledd. For eksempel er et orlogsflagg et flagg som føres av et lands krigsskip og brukes på marinens landstasjoner, mens en orlogskaptein er en offiser i Sjøforsvaret med en grad som svarer til major i Hæren. At de ulike våpengreinene har litt ulik terminologi, vitner om at de har hatt sterkere særpreg i tidligere tider.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forfordele/
|
Forfordele
|
Kva tyder forfordele? Er det å gje nokon for lite eller å gje nokon for mykje?
|
Tradisjonelt tyder forfordele å gje nokon for lite eller gjere urett mot dei på anna vis. Det er altså det motsette av å favorisere. Vi tilrår å bruke ordet i den tradisjonelle tydinga eller å velje andre ord. Fleire og fleire bruker det i staden om å favorisere, og denne tydinga er nyleg komen inn i norske og danske ordbøker. Den nye tydinga kan verke meir logisk, men den gamle tydinga må likevel reknast som den rettaste; ho er framleis heilt dominerande i juridisk språk og gjennomarbeidd sakprosa. Kva skal ein gjere med ordet? Same kva ein legg i ordet, er det mange som vil tolke det motsett. Ordet er i ferd med å bli eit såkalla pendelord. Når den nye tydinga er komen inn i ordbøkene, er det fordi ordbøkene er nøydde til beskrive utbreidd faktisk bruk av orda. Meininga er altså ikkje å skifte den gamle tydinga ut med den nye. Språkrådet rår ikkje frå å bruke eit ord berre fordi nokon mistyder det. Til dømes bør ordet bjørneteneste nyttast i same tyding som før, både fordi vi manglar ei god erstatning, og fordi det er lett å hugse historia bak ordet (bjørnen som slår ei fluge på panna til herren). Det er diverre ikkje like lett å hugse bakgrunnen for forfordele, men det er ikkje noko argument for å la det skure. Ordet er for viktig til det. Skal ordet brukast, bør det vere i den tradisjonelle tydinga. På den andre sida er det nokså optimistisk å tru at alle kan lære å bruke det rett att. Det tryggaste er ofte å bruke ei formulering alle forstår. Kan det uttrykkjast med «få/gje mindre enn», er ingenting betre enn det. Det er no vanleg å bruke skeivfordeling om sjølve fordelinga, men formuleringa «å skeivfordele nokon» gjev ikkje god meining; ein kan skeivfordele ein arv, men ikkje arvingane. (Før kunne det forresten heite å misbyte på nynorsk, jamfør landssviklova frå 1947.) Kva kjem det av? Forfordele har kome inn i norsk og dei andre skandinaviske språka frå lågtysk, der det heitte vorvordelen. Førestavinga for- har ulike tydingar i norsk, som ‘altfor’, ‘føre’ (i tid og rom) og ‘pro’, altså ‘til fordel/føremon for’. Når for- i desse tydingane blir kopla til verbet å fordele, blir resultatet gjerne positivt, så det er ikkje rart at ordet har vorte mistydd. Men opphavet til forfordele ligg ikkje i ei slik kopling. For- i forfordele har opphavleg ei tyding som kan omsetjast med ‘bort frå’, og resten av ordet er fyrst seinare blitt påverka av verbet å fordele. Opphavleg hang forfordele nærare saman med substantivet fordel ‘føremon’, og bort frå fordel er jo klårt negativt.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dobbelt-konsonant-enkelt-konsonant-og-lignende/
|
Dobbel(t) konsonant, enkel(t) konsonant og lignende
|
Heter det dobbel konsonant, dobbelt konsonant eller kanskje dobbeltkonsonant? Hva med enkel?
|
Det er mulig å skrive dette i både ett og to ord, men reglene for skrivemåten er ikke helt de samme for dobbel(t) og enkel(t). Sammensetning til ett ord krever uansett -t- i bokmål. Når man uttaler det som et toordsuttrykk, er det riktig å skrive det i to ord også. Da kan en velge mellom dobbel konsonant og dobbelt konsonant, på både bokmål og nynorsk. I sammensetning Uttalt som ett ord skal det skrives sammen. Da heter det dobbeltkonsonant (med -t-) på bokmål, mens det på nynorsk er valgfritt med dobbeltkonsonant eller dobbelkonsonant (altså med eller uten -t-). Et eksempel til: På nynorsk er det valgfritt med for eksempel dobbelmoral og dobbeltmoral, mens bare dobbeltmoral er korrekt i bokmål. (I praksis finner vi en del dobbel- i bokmål også i sammensetninger, med rot i talemålet og kanskje noen ganger med støtte i svensk og engelsk. Men i intetkjønnsord og i verb og adjektiv står t-en meget sterkt og fungerer nok for mange som et intetkjønnsmerke, som i dobbeltmord og dobbeltløpet. Fordelingen mellom dobbel- og dobbelt- i nynorsk er også preget av dette.) Enkel(t) De samme reglene gjelder langt på vei for enkel og enkelt, men siden enkel også betyr ‘ukomplisert’, foretrekkes generelt enkelt i motsetning til dobbel(t) i bokmål, altså enkelt konsonant og enkeltkonsonant. Dette poenget gjelder likevel ikke i flertall. Det er derfor mulig med både enkle konsonanter, enkelte konsonanter (som imidertid kolliderer på en annen kant!) og enkeltkonsonanter. Uansett er det bare -t i sammensetninger, som i f.eks. enkeltperson. Det er også det vanlige i nynorsk. Når poenget er at noe er alene, men ikke i motsetning til å være i et par, er det enkelt som gjelder: «Ord som består av én enkelt vokal.» Oppsummering Vi kan oppsummere med ei liste: med dobbel konsonant med dobbelt konsonan t med dobbelkonsonant (bare nynorsk) med dobbeltkonsonant med enkel konsonant (bare nynorsk; men med enkle konsonanter er greit) med enkelt konsonant med enkelkonsonant (bare nynorsk) med enkeltkonsonant Typen enkelkonsonant er ikke vanlig i nynorsk heller. Vi finner oftere enkelt- eller einskildkonsonant. Nordiske forhold Når det gjelder t-endelsen, går bokmål sammen med dansk. Nynorsk kan slå følge, men har også former uten -t, og det stemmer med svensk. I eldre nynorsk skrev man forresten gjerne dubbel-, også det som i svensk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/allmenn-eller-almen/
|
Allmenn eller almen?
|
Stemmer det at allmenn og almen er sidestilte, valgfrie former på bokmål? Hva er i så fall den mest moderne eller fremtidsrettede av de to formene?
|
Som det går fram av Bokmålsordboka, er allmenn i dag den eneste korrekte formen på bokmål. Skal dere følge offisiell norsk rettskrivning, må dere velge den. I offisielt språk er almen bestemt form entall av en alm. I intetkjønn heter det allment og i bestemt form og flertall allmenne. Merk også at det heter allmennhet, allmennfag, allmennmedisin osv. I allmennyttig sløyfer vi den ene n-en i tråd med vanlige rettskrivningsregler. Den eldre skrivemåten almen var offisiell fram til 1981. Den brukes fortsatt noe, men er altså ikke lenger korrekt. Svaret på det siste spørsmålet gir seg dermed selv.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trilemma/
|
Trilemma
|
Eg kom over ordet trilemma i ein avistekst. Ordet er brukt om ein situasjon der ein må velje mellom tre vonde. Er dette eit kurant ord i norsk, og kan -lemma brukast med andre talformer òg?
|
Det er ingenting formelt i vegen for å bruke trilemma på norsk. Søk på nb.no og i andre tekstbasar syner at trilemma er brukt på norsk, t.d. her i ei bok utgitt i 1990: Ordet står òg i Fremmedordbok av Dag Gundersen med definisjonen «valg mellom tre (oftest vanskelige eller ubehagelige) muligheter, jf. dilemma». Ordet er godt etablert i norsk filosofisk språkbruk. Sjeldne framandord bør generelt berre brukast når det er grunn til å tru at dei vil bli forstått i målgruppa. For mange lesarar vil vel assosiasjonen til det kjende ordet dilemma vere nokså klår her, så det skulle gå greitt. Det er mogleg å lage samansetningar som tetralemma (4), pentalemma (5) og så vidare, men i dei fleste samanhengar vil vi nok rå ifrå å trekkje det så langt. Ein er med enklare ord i klemme (som i utgangspunktet = dilemma) mellom så og så mange val.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sloyfing-av-infinitivsmerke-etter-visse-verb/
|
Sløyfing av infinitivsmerke etter visse verb
|
Eg tykkjer stundom det verkar naturleg å utelata infinitivsmerket, som i «eg freista gjera det» i staden for «eg freista å gjera det». Andre gonger er det omvendt, til dømes «eg forsøkte å gjera det» i staden for «eg forsøkte gjera det». Det er mest så eg ikkje torer (å) velja. Kva reglar gjeld her?
|
Etter ein del verb står infinitiven snart utan å, og snart med å. Det gjeld mellom anna desse: behøve (å), gidde (å), makte (å), orke (å), trenge (å), våge (å) Her kan du kan velje sjølv. Variasjonen er til ein viss grad regional, og det er vanlegast å sløyfe infinitivsmerket vest og nord i landet. Difor er det vanlegare å sløyfe infinitivsmerket i nynorsk, der vi òg finn vakling etter verb som byrje, forsøkje, freiste, greie, klare, nekte, pleie/pla, prøve, sleppe og slutte. Eit «ikkje» etter visse av verba kan auke «faren» for sløyfing av å. Når du tykkjer det er meir naturleg å sløyfa infinitivsmerket etter «freista» enn etter synonymet « forsøkte », er nok grunnen at verbet freiste mest berre er brukt i nynorsk. Ikkje «å» etter modale hjelpeverb Etter modale hjelpeverb har vi oftast ikkje å i standardmålet. Det heiter bør vurdere, skulle bli, ville springe, hadde måtta gå, kan komme osv. Det heiter òg til dømes kan sykle – både når kan fungerer som modalt hjelpeverb (i tydinga 'har høve til') og elles (i tydinga 'vera i stand til'). Men i fleire dialektar nyttar ein kan å i den siste tydinga: kan å sykle ‘er i stand til å sykle’ Dette er òg noko brukt i skrift, men det er ikkje allment akseptert, endå det ikkje er noko grammatisk gale med det. Dei aktuelle orda: ein fot i kvar leir Når eit verb kjem etter eit av dei verba som er nemnde i ingressen, har vi to alternativ. I den store Norsk referansegrammatikk (Universitetsforlaget 1997) står det at verb som behøve, trenge osv. (sjå ovanfor) bør reknast som «hovudverb som tek objekt» når dei står med ein infinitivskonstruksjon med å etter («Du behøver ikke å komme»), og som «hjelpeverb som tek verbfrase» når å manglar («Du behøver ikke komme»). Dette påverkar ikkje valet, berre analysen av det. Spesialtilfelle: tore Etter tore nyttar ein ikkje å når tydinga er ‘kunne’, altså i ordlag som «Om eg tør be» (vanlegare på bokmål enn på nynorsk). Her fungerer tore meir som eit modalt hjelpeverb. Når tore tyder ‘våge’, kan ein nytte å eller la det vere: «Eg tør ikkje (å) gjere det». Andre tilfelle: alltid «å» Infinitivsmerket er alltid med når ein infinitiv er subjekt eller innleier subjektet i ei setning: «å tagge er ulovleg», «å bade i sjøen er spennande». Det er òg sjølvagt for dei fleste at infinitivsmerket må vere med der infinitiven er ein del av eit preposisjonsuttrykk: «for å komme», «til å svare», «utan å sove» osv.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kronologisk-ikkje-kronologisk-omvendt-kronologisk/
|
Kronologisk, ikkje-kronologisk, omvendt kronologisk
|
I samband med eit systematiseringsarbeid ordnar eg stoffet i omvend kronologisk rekkjefølgje. Eg nyttar f.eks. ein ringperm der det nyaste står først. Kva er ordet for denne sorteringsmåten? Omvend kronologisk eller ikkje-kronologisk?
|
Det må beint fram bli det du sjølv skriv: omvend kronologisk rekkjefølgje. I Nynorskordboka finn vi kronologisk forklart med ‘som gjeld kronologi, som samsvarer med tidsfølgja’. I ei trong tyding av ordet er kronologi tidsfølgje framover, altså den vegen sjølve tida går. Men i vidare tyding er kronologi tidssamanheng i det heile. Omvendt kronologisk er litt ulogisk anten ein legg den eine eller andre tydinga til grunn, men det er ein heilt innarbeidd og i røynda eintydig uttrykksmåte. Ikkje-kronologisk bør reserverast for noko anna, nemleg alt som ikkje ordnar den eine eller andre vegen langs tidslina.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjem-slang-inn-i-ordbokene/
|
Kjem slang inn i ordbøkene?
|
Kjem slangord nokon gong til å stå i ordbøkene?
|
Det er allereie med slangord i dei fleste ordbøkene. Dei er då gjerne merkte med «slang» eller liknande. I allmennordbøker (vanlege ordbøker) er berre den aller vanlegaste slangen teken inn. Det finst også spesielle bøker om slang, der det er med mange fleire ord og uttrykk. Den største norske slangordboka er Tone Tryti: Norsk slangordbok (Oslo 2008), som dekkjer perioden frå langt attende på 1900-talet til no. Mange slangord er døgnfluger eller berre brukt i subkulturar, medan orda i vanlege ordbøker skal vera mest mogleg allment utbreidde og ha fast plass i språket, særleg i skriftspråket. Når slangen kjem inn i allmennordbøkene, har han gjerne tapt mykje av verdien som slang. Ein god del ord og uttrykk som i dag blir rekna som nøytrale, har opphav i slang. Du finn sikkert nokre i denne danske slangordboka frå 1866.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spanskroyr/
|
Spanskrøyr
|
Kvifor heiter det spanskrøyr når treverket i denne reiskapen ikkje stammar frå Spania, men frå strok som Sør-Asia?
|
Spanskrøyr er både eit botanisk fagord og namnet på ein prylereiskap som vart nytta i skulen i gamle dagar. Som botanikkord er spanskrøyr nemninga på stengelen på palmar av slekta Calamus, som Calamus rotang. Ordbøkene fortel at prylereiskapen kunne vere laga av slike stenglar, og at rottingstol før kunne heite spanskrøyrsstol. Stenglar som dette vart i eldre tid innførte frå Spania, og det er nok derfor dei fekk namnet spanskrøyr endå treslaget ikkje voks der. Vi har det truleg frå tysk spanisches Rohr via dansk spanskrør.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-de-pa-nynorsk/
|
Uttalen av «de» på nynorsk
|
Korleis skal pronomenet de (2. person fleirtal) uttalast på nynorsk?
|
Den vanlegaste uttaleforma er /de/. Den kan du trygt bruke. Uttaleforma /di/ finst i somme dialektar (mellom anna i delar av Sogn og Trøndelag og mange stader i austnorsk), og den uttaleforma må òg godtakast, særleg hos dei som har ho i dialekten. Det same gjeld mellomting mellom /di/ og /de/.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/katta-i-sekken/
|
Katta i sekken
|
Hva er opprinnelsen til uttrykket katta i sekken?
|
I oppslagsboka Bevingede ord (1991) er uttrykket forklart slik: Kjøpe katten i sekken, kjøpe noe usett og bli snytt. Uttrykket skriver seg trolig fra en historie om Till Eulenspiegel (1300-tallet), som sydde en katt inn i et hareskinn, la den i en sekk og solgte den som en hare. Et lignende uttrykk finnes i et fr[ansk] dikt av Eustache Deshamps (ca. 1346–1406). Denne historien om Till Eulenspiegel kan i sin tur bygge på en eldre og mer allmenn forestilling. Uttrykket finnes i flere språk, fra italiensk til islandsk. Men på svensk, engelsk og tysk refererer man til den tenkte «grisen» i sekken, jf. «Schwein im Sacke kaufen» og «to buy p ig in a p oke» (merk bokstavrimet). Ivar Aasen nevner i Norske Ordsprog ordtaket «Ein skal inkje kaupa grisen i sekken» ‘forbinde sig til det, som man ikke kjender’. Flere eksempler finner du på Wikipedia. I flere språk har man også motstykket «slippe katten ut av sekken». Vi finner uttrykket tidlig i dansk, og blant andre Ludvig Holberg bruker det. I dialektene kan det også være svært gammelt. Men den første som brukte det med formen «katta» i norsk litteratur, var trolig Hulda Garborg i Mann av Guds Naade (1908). Ellers var «katten» det vanligste i nynorsk også i samtida.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lovgivning-eller-lovgiving/
|
Lovgivning eller lovgiving
|
Har jeg oppfattet Bokmålsordboka rett når den tillater bruk av ordet lovgivning om de reglene og bestemmelsene vi må forholde oss til?
|
Du kan skrive både lovgiving og lovgivning, ja til og med lovgiing, men formen med - ning er nok den vanligste i den betydningen du nevner. Om du vil, kan du gjerne bruke lovgiving om ‘det å gi lover’ og lovgivning om reglene og bestemmelsene. Men det er ikke noe krav.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-lengste-ordet-i-norsk/
|
Det lengste ordet i norsk?
|
Jeg lurer på hva som er det lengste ordet i norsk.
|
Det finnes ikke noe enkelt svar på dette. Noen uhøytidelige forslag finner du likevel lenger nede i teksten. Mange er ute etter et fasitsvar på dette spørsmålet og bruker klageknappen når de ikke får det. Vi kan dessverre ikke hjelpe dem. Hvis du klarer deg med noe mindre enn fasiten, kan du trygt lese videre. Hvis ikke er det nok best å lete andre steder. Sammensetninger: ingen grense i prinsippet, diffus grense i praksis Det lengste ordet må være et sammensatt ord. I norsk er det lett å lage nye ord ved å sette sammen ord vi alt kjenner. Dette kan en drive på med så lenge man vil, som en lek. I virkeligheten finnes det likevel psykologiske og praktiske grenser for hvilke sammensetninger som i lengden er brukbare på ulike områder. Men disse grensene er diffuse. Derfor finnes det ikke noe skikkelig svar på spørsmålet. Begrenset lengde: avledninger og rotord Det kan være av interesse å holde sammensetninger utenfor. De nest lengste ordene er avledninger. Avledninger har affiks uten selvstendig mening, som de understrekede leddene i u nøy aktighet. Man kan også lete etter det lengste rotordet eller det lengste enstavingsordet (ord eller ordformer med bare én vokal eller diftong, som struts eller sprelskt), eventuelt en bøyningsform av et konsonantrikt ord (f.eks. skvaldrende). Her går det nok an å komme nærmere et fasitsvar. Prøv selv og send oss forslag! Seriøs bruk av sammensetninger Hvis det skal ha noen mening å lete etter det lengste ordet i norsk, må vi vel se etter et som har vært brukt i fullt alvor i lengre tid. Øystein Sundes sangtittel «Overbuljongterningpakkmesterassistent» kvalifiserer nok ikke. Artsnavn er derimot seriøse saker. Hos Artsdatabanken finner vi blant annet bergskrinneblombladskimmel (26 bokstaver), svartrumpeslankstilettflue (26) og filippinerflaggermuspapegøye (27). Går vi til rettskrivningsordbøkene, ser vi at Bokmålsordboka slår Nynorskordboka ned i støvlene med menneskerettighetserklæring (mot nynorsk menneskerettsfråsegn) og forsiktighetsforanstaltning (nynorsk tryggingsåtgjerd). Begge har 27 bokstaver. Vi kan straks legge til menneskerettighetsorganisasjon (30) på bokmålssida. Men utenfor ordbøkene er det lett å finne lengre ord, for eksempel referanseinstallasjonsmetode og nytelsesmiddelarbeiderforbund (en del av organisasjonsnavnet Norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund), med henholdsvis 28 og 29 bokstaver. Begge må se seg slått av preimplantasjonsdiagnostikknemnda (33). I faget statistikk brukes ordet sannsynlighetsmaksimeringsestimator (35) og produktmomentkorrelasjonskoeffisient (36). På linje med sistnevnte kommer landsdelsberedskapsfylkesmannsembete (St.prp. nr. 1 2003–2004). I 1969 ble det tidstypiske ordet strukturrasjonaliseringsproblematikk (37) satt på trykk i en avis, men dette ordet er noe mer adhocpreget (altså laget for anledningen) enn de andre som er nevnt i dette avsnittet. To Guinness-rekorder I Guinness rekordbok 2001 (s. 246) står det at man ved Forsvarets forskningsinstitutt, avdeling for elektronikk, har kommet til at Norges lengste ord med mening må være minoritetsladningsbærerdiffusjonskoeffisientmålingsapparatur (60 bokstaver). Et annet ord som skal ha stått i Guinness rekordbok, er fylkestrafikksikkerhetsutvalgssekretariatslederfunksjon (55).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fuge-s-foran-s-med-eksemplene-midnattssol-og-hoytrykksspyler/
|
Fuge-s foran s, med eksemplene «midnattssol» og «høytrykksspyler»
|
Heter det midnattssol (med binde-s) eller midnattsol (uten binde-s)? Enn høytrykk(s)spyler?
|
Det heter midnattssol og høytrykksspyler med binde-s (fuge-s). Tommelfingerregelen i dag er denne: Dersom første ledd (altså her midnatt og høytrykk) har fuge-s i alle andre sammensetninger, skal det også være fuge-s før sisteledd som begynner med s. Hvis du er ganske sikker på at det heter f.eks. midnatt s gudstjeneste og høytrykk s aktivitet, kan du altså ta sjansen på midnatt s sol og høytrykk s spyler. Hvis du ikke er sikker, bør du slå opp i ei ordbok, for eksempel i Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensetninger. I eldre litteratur kan du finne midnattsol, ikke minst i landsmål, og det kan være gode grunner for det, som vi ikke skal komme inn på her.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tredjedel-tredel-fjerdedel-firedel-og-sa-vidare/
|
Tredjedel, tredel, fjerdedel, firedel og så vidare
|
Dei siste åra synest eg det er vorte mykje vanlegare å skrive åttedel enn åttendedel eller åttandedel. Eg har sjølv gitt meg for overmakta og gått over til åttedelsfinale. Kva alternativ tilrår Språkrådet?
|
Her må du nesten velja sjølv. Det er valfritt. Nedanfor får du bakgrunnen. Det er sjølvsagt valfritt om du vil lesa vidare òg. Åttedel og åttandedel er heilt jamstilte former, som tredel og tredjedel, firedel og fjerdedel og så vidare, sjå til dømes Nynorskordboka. Slik har det vore sidan 25.5.1951, då eit rundskriv frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet slo fast både dette og den nye teljemåten (tjueein for einogtjue osv.). Mellom1951 og 2005 skulle grunntalsnemning forresten vera obligatorisk frå tretten og oppover (altså trettendel osv.). No er trettendel og trettandedel osb. valfrie former. Rein forenkling − med forvikling Tredel osv. er innført som ei pedagogisk forenkling, men eit nytt system oppå eit gammalt system er jo meir komplisert enn noko av systema åleine. Dette brevet som vi har fått, viser kva forvirring som kan oppstå når vi har to måtar å omtala det same på: «Det står på siden her at man kan si en fjerdedel i stedet for en firedel. Dette kan vel ikke være riktig? [...] La si vi snakker om en bil. Da er en firedel 25 % av bilen. Hvis man sier en fjerdedel så blir det som å si at man har del nummer fire av bilen, noe som betyr noe helt annet?» Det er ikkje rart at folk tenkjer i slike baner. Der det finst ulike ord eller former, søkjer folk ulik meining med dei. Men firedel og fjerdedel er altså det same, så påstanden ovanfor er galen. Eldre ord I retteleg gamle dagar heitte det forresten tridjung, fjordung/fjerding osv., som òg var framifrå gode ord. Sidan kom tredjepart og fjerdepart inn og gjorde seg seg sterkt gjeldande, ikkje minst i målføra, der desse orda mange stader heldt seg lenge.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kritthuset/
|
Kritthuset
|
Kva er det å koma i kritthuset? Det høyrest som eit fint og skrøpeleg byggverk?
|
Eit krithus (med éin t på nynorsk) er ikkje noko byggverk, men eit lite «hus» à la brillehus. I norske dialektar har det vore mykje nytta om små smykkeskrin. Ordbog over det danske Sprog (ODS) har denne definisjonen: lille cylindrisk (blik)bøsse, delt ved en bund i midten i to med laag lukkede rum, hvoraf det ene anvendtes til opbevaring af kridt til regnskabsføring (smaagenstande til erindring m. m.), det andet til smaapenge. (endnu anv. i slutn. af 19. aarh. som pengepung af kvinder paa landet) Å koma eller vera i krithuset hjå nokon er å stå høgt i kurs hjå dei. ODS seier det slik: (egl.: kunne raade over ens pengemidler ell. (snarere) være i ens erindring (idet en erindring om en opbevaredes i vedk.'s kridthus); dagl.) være i ens gunst; være meget yndet af en; have en høj stjerne hos en. Krita i krithuset vart nytta til å føra rekneskap med, så det å kjøpa noko på krita (kreditt) er litt i slekt med å vera i krithuset, men det er ikkje fullt så bra for den det gjeld.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjtokman-shtokman-eller-stockman/
|
Sjtokman, Shtokman eller Stockman?
|
Hva er korrekt norsk skrivemåte for dette store gassfeltet i Barentshavet?
|
Korrekt skrivemåte er Sjtokman. Etter de transkripsjonsreglene som gjelder, er Sjtokman riktig skrivemåte i norsk. I engelsk er skrivemåten Shtokman vanlig, derfor ser vi ofte den også. Det er blitt innvendt mot skrivemåten Sjtokman at navnet opprinnelig er tysk, og det er jo riktig. Men norsk skrivemåte tar utgangspunkt i språket i det landet som personen tilhører, og ikke språket i det landet som familien i sin tid kom fra.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tema-tryggleik/
|
Tema tryggleik
|
Kva er skilnaden mellom sikkerheit, tryggleik og trygging? Og kva er rettast på nynorsk?
|
Før heitte «sikkerhet» berre tryggleik, trygging og trygd på nynorsk. Ein kan langt på veg greia seg med tryggleik og trygging, men det kan finn ast hol som må fyllast ut med sikring eller sikkerheit. Vi har grovt sett to system i nynorsken, sjå A og B nedanfor. A) Tradisjonell line: tryggleik, trygging o.l. for «sikkerhet» og mest mogleg trygging for «sikring». Sikring der det er vanskeleg å bruka noko anna. B) Bokmålsnær line: sikkerheit for «sikkerhet» og sikring for «sikring». Tryggleik reservert for «trygghet». Vi rår frå å nytta tilfeldige blandingar av dei to systema. Ein må til dømes ikkje finna på å skriva sikringspolitikk. Vi tek utgangspunkt i line A nedanfor, sidan line B ligg opp i dagen. Teksten er lang, men er du ute etter ei særskild samansetning, kan du søkja på sida med Ctrl + F. For å kasta lys over line A må vi sjå på adjektiva som ligg under, altså trygg og sikker. Men aller først må vi rydda bort ei side av sikker(het), nemleg viss(het). «Å være sikker» som i «å ha visshet» Det å vera sikker på noko heiter i den mest tradisjonelle nynorsken m.a. å vera viss på. Til dette svarar visshet på bokmål, og helst hokjønnsordet visse på nynorsk. Det motsette av viss(t) er uviss(t) ‘som ikkje veit nok’ eller ‘som ein ikkje veit nok om’. I forlenginga av dette har vi eit ord som usikkerhetsanalyse, som ideelt sett bør heita uvisseanalyse på nynorsk. Det handlar jo om usikre faktorar i tydinga uvisse faktorar. (Ein kan eventuelt ty til usikkerheitsanalyse, men ein bør styra unna andre variantar, som * usikkeranalyse.) «Å få sikkerhet» av dette slaget for noko, er å få stadfest at noko er slik og slik. «Å si noe med sikkerhet» er nærmast å garantera noko – ein er heilt trygg/viss/sikker på det, eller overtydd. Sikkert og visst er likevel eit fast uttrykk i alle variantar av begge målformene. «Det er sikkert slik» er òg det vanlege, og tyder noko anna enn «det er visst slik». Det finst alternativ som visseleg og truleg, men nynorsk har alltid hatt ei viss opning for adjektivet sikker og setningsadverbet sikkert. Det har no lenge vore vanlegare å skriva «sikker på» enn «viss på». Men begge heit-orda sikkerheit og vissheit er framleis mindre vanlege i nynorsk. Når «sikkerhet» ikkje handlar om «visshet», er det tradisjonelle i nynorsk noko med trygg-. Trygt er både trygt og sikkert I eldre nynorsk nytta sjeldan aldri sikker eller usikker. Når det ikkje heitte viss eller uviss (som i uviss framtid), heitte det helst trygg og utrygg. Det galdt ikkje berre når eit menneske var (u)trygt, men òg når ein ting eller ein tilstand var (u)sikker. Heilt framandt er ikkje dette i bokmål heller, jf. «trygg trafikk», «utrygg vei», «trygg måte», «mattrygghet» o.a. Det er på dette grunnlaget substantiva sikkerhet og tryggleik må sjåast. Tryggleik er altså like mykje ‘trygg tilstand’ og ‘trygge tilhøve’ som ‘kjensle av å vera trygg’ (= bokmål trygghet). Den følgjande innvendinga er altså heilt irrelevant innanfor tradisjonell nynorsk: « Vi har diskutert begrepet pasienttryggleik, men faglig kan det rettes innvendinger ettersom pasienten kan oppleve trygghet uten at sikkerheten er ivaretatt.» Pasienttryggleik dekkjer pasientsikkerhet. Skal ein presisera at det berre gjeld kjensla, kan ein eventuelt nytta uttrykket «kjenna seg trygg» eller ordet «tryggleiks kjensle ». Tryggleik, trygging, trygd og trygding Vi har tre trygg -substantiv for å dekkja sikkerhet (og sikring) når det ikkje er tale om visshet: tryggleik ‘det å vera trygg’ trygging ‘det å gjera trygg, skapa tryggleik’ trygd ‘det som gjer trygg, skaper tryggleik’ Ein gong var trygd eit svært brukande og tøyeleg ord for sikkerheit, garanti m.m., med trygding som spesialomgrep for ‘forsikring’. I dag er trygd innsnevra på grunn av den avgrensa bruken i bokmål, og både sikkerheit/tryggleik, sikring og forsikring har teke over mykje av råderommet. Du finn ein særskild artikkel om trygd og trygding i svarbasen. Tryggleik kontra trygging Vi må ofte velja mellom tryggleiks - og tryggings - når vi skal ha eit nynorskord for noko med sikkerhets-. Då spørst det i utgangspunktet om det sentrale er tilstand eller aktivitet. Tilstand talar for tryggleik (= «sikkerhet»), medan aktivitet talar for trygging (= «å skape sikkerhet, å sikre»). Nokre døme og drøftingar: Sikkerhetshensyn: Tryggingsomsyn og tryggleiksomsyn er jamgode, ein kan til og med tenkja seg ein nyanse. Sikkerhetstilstand: Tryggleikstilstand er sjølvsagt fyrstevalet. Men siktar vi til tilstanden for tryggings arbeidet, kan tryggingstilstand vera minst like rett. Sikkerhetsgrad og sikkerhetsnivå: T ryggingsgrad (jf. Norsk dataordbok) og tryggingsnivå kan sjåast som «innstillingar» og setjast opp mot de facto tryggleiksgrad. Sikkerhetskopi: T ryggingskopi er nær knytt til tiltak og er betre enn tryggleikskopi. Sikringskopi er òg brukt. Sikkerhetsmargin kan vera så mangt. Tryggingsmargin og tryggleiksmargin kan begge forsvarast. S ikringsmargin er òg brukt. Elles er alt frå slingringsmon til reserve og trygd moglege avløysarar. Rettssikkerhet er rettstryggleik (medan rettsvern har ei spesialtyding i begge målformer). Pasientsikkerhet er fyrst og fremst pasienttryggleik (jf. Nasjonal eining for pasienttryggleik); om arbeidet nyttar ein omskrivingar. Trafikksikkerhet er både trafikktryggleik / trygg trafikk og trafikktrygging. Helse, miljø og sikkerhet er helse, miljø og tryggleik, sjølv om det handlar mykje om trygging og vern; forkortinga er valfritt HMT eller HMS. Dei fleste samansetningar som gjeld arbeid og tiltak for tryggleik, har trygging - som fyrsteledd. Trygging er alle slags «sikkerhetsforanstaltninger», så s ikkerhetstiltak og sikring(stiltak) er i utgangspunktet trygging/tryggingstiltak, der ikkje vernetiltak er det innarbeidde ordet. (Grensa mellom trygging og sikring kan setjast ulike stader, sjå særskild bolk nedanfor.) Legg merke til at det «verbale» trygging (av å tryggja) står sterkare i høve til tryggleik enn sikring o.a. gjer i høve til sikkerhet. Fleire døme: sikkerhetsbestemmelser > tryggingsføresegner sikkerhetsforskrifter> tryggingsforskrifter sikkerhetsinstruks > tryggingsinstruks Ord på verne- er her delvis overlappande og delvis opptekne i særtydingar, jf. verneinstruks (HMS) og verneforskrifter (natur). Nynorsk har altså med trygging lagt meir vekt på tiltaksaspektet, som sjeldan er heilt borte når det er tale om tryggleik. Særleg gjer trygging seg gjeldande på det «sikkerhetspolitiske» området, sjå neste bolk. Trygging mot menneskelege trugsmål Når det gjeld statens tryggleik, den nasjonale tryggleiken eller tryggleiken til borgarane (overfor trugsmål) er det trygging som dominerer, for arbeidet med tryggleiken står sentralt. Til dømes er «hensyn til landets sikkerhet» det same som tryggingsomsyn (eller forsvarsomsyn). Fleire døme: sikkerhetsavdeling > tryggingsavdeling sikkerhetsavtale > tryggingsavtale sikkerhetsfolk > tryggingsfolk (livvakt o.a.) sikkerhetsinteresser > tryggingsinteresser sikkerhetspoliti > tryggingspoliti sikkerhetspolitisk, sikkerhetspolitikk > tryggingspolitisk, tryggingspolitikk sikkerhetsstyrke > tryggingsstyrke I eit par av desse samansetningane kan nok tryggleiks- brukast, men det er mindre vanleg. Nokre sentrale namn og nemningar på området er: FNs sikkerhetsråd > Tryggingsrådet i SN/FN Nasjonal sikkerhetsmyndighet > Nasjonalt tryggingsorgan sikkerhetsloven > tryggingslova Departementenes service- og sikkerhetsorganisasjon > Service- og tryggingsorganisasjonen til departementa Likevel er dette vedteke: Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap > Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap Orda nedanfor gjeld i høg grad tryggleik, men er så knytte til tryggingsarbeid at trygging står sterkt eller til og med dominerer: sikkerhetsgaranti > tryggingsgaranti (tryggleiksgaranti) sikkerhetsklarering > tryggingsklarering (tryggleiksklarering) sikkerhetskontroll > tryggingskontroll/tryggleikskontroll sikkerhetsrisiko > tryggingsrisiko/tryggleiksrisiko Her er det likevel best med tryggleik: personellsikkerhet > personelltryggleik (som nærmast er trygging mot personell og noko ganske anna enn arbeidarvern) sikkerhetsgradering, sikker hetsgradert > tryggleiksgradering, tryggleiksgradert Her kan det godt nyanserast etter tyding: informasjonssikkerhet > informasjonstryggleik (og - trygging) kommunikasjonssikkerhet > kommunikasjonstryggleik (og - trygging) internettsikkerhet > internettryggleik (og - trygging) At trygging dominerer på det tryggingspolitiske området, tyder sjølvsagt ikkje at ordet berre kan brukast om slikt. Trygging kontra sikring Reint logisk kan sikring og trygging seiast å vera det same. Trygging dekkjer stort sett sikring, men det er nokre gamle hol i systemet, fyrst og fremst sikringar i sikringsskåp og sikring på våpen. Noko anna enn dette må ikkje brukast. I tradisjonell nynorsk er sikring mykje mindre nytta enn i bokmål (pga. trygging, vern o.a.), men på nokre punkt, særleg i nyare nynorsk, blir ordet brukt meir. Det ter seg på ein av to måtar: 1) Sikring blir nytta parallelt med sikring i bokmål og kanskje eit stykke inn i sikkerhet på same område. Sikringskost: Tryggingskost og vernekost har ikkje hevda seg nok. Heller ikkje « trygg mat », som vart drøft som alternativ i si tid. Døme på bruk inn i sikkerhet: Trafikksikring (som i prinsippet kunne ha heitt - vern eller -trygging) blir gjerne kalla trafikksikring på nynorsk òg. I tillegg nyttar ein då gjerne trafikksikringsstrategi for trafikksikkerhetsstrategi (om ein ikkje kallar det trafikktryggingsstrategi). Rastrygging og skredtrygging er like logisk som rassikring og skredsikring, og det beste hadde kanskje vore -v ern. Men det er sikring som blir nytta mest. Av og til er det obligatorisk å bruka ordet sikring der bokmål har det same (jf. sikringsboksen). Det er aldri gale å bruka det parallelt med bokmål, men det kan finnast betre tradisjonelle alternativ. Både i nynorsk og bokmål er kjerneområdet for sikring sikring av ting. Trygging dekkjer i praksis ikkje heile det området. 2) Sikring blir nytta utan at sikring er i bruk på bokmål, og i staden for sikkerhet. Nokre slike ord lever utrygt, og det kan bli leie kollisjonar der bokmål har eller får heilt andre omgrep med -sikring. Sikkerhetsmargin er nemnt ovanfor. Sikringsmargin blir nytta, men òg tryggleiksmargin, som er logisk. Sikkerhetsbelte kan nok kallast sikringsbelte utan den store kollisjonsfaren. Ofte brukar ein heller underomgrep som bilbelte og setebelte. Sikkerhetssele og sikringssele blir nytta med uklåre skiljeliner i bokmål. Her er mange sortar. Sikringssele kan truleg nyttast, og tryggingssele har vore nytta om visse undertypar i nynorsk før. *T ryggleiks- har ikkje vore nytta på dette området. Sikkerhetsnål har vore kalla sikringsnål og låsnål. Sikringsnål kan lett bli ei nemning for noko anna, og låsnål har ei anna tyding i svensk. *Tryggingsnål har det nok aldri heitt. Døme på kollisjon: Bokmål har både sikkerhetsventil (« overtrykksavlastningsventil») og sikringsventil («nødstengeventil»), altså ord for ulike ting. Diverre har dette vore mekanisk omsett utan omsyn til heilskapen. Særleg uheldig er kombinasjonen sikringsventil om det fyrste og tryggingsventil om det andre. Sikkerhetsventil heiter tradisjonelt tryggingsventil på nynorsk. Skilja kan òg gå andre stader: Sikringsfond: Tryggingsfond er eit heilt logisk alternativ som har vore brukt litt i bokmål, men ordet forsvann tidleg. Sikringsfond er no mest brukt i nynorsk òg, t.d. i banksikringsfond. Reservefond er noko litt anna. Sikkerhetsfond har ei spesialtyding på forsikringsområdet. Her kan tryggingsfond kanskje koma inn i biletet, men dette må fagmiljøet vurdera. Sikring i bokmål går svært ofte ut på å syta for «sikkerhet» for materielle verdiar eller ting. (Ordet blir nytta slik i nynorsk òg, der det tevlar med trygging.) «Sikkerhet» i og ved sjølve tinga, t.d. maskinane, kan vera traustleik eller pålitelegskap. Maskinar kan ha stø, påliteleg, trygg eller sikker gang. Men vi må ha ei samlenemning for «driftssikkerhet», og det er driftstryggleik. At noko er trygt i drift, heng nær saman med at det er trygt/ufarleg å bruka. Då er vi over på vern («beskyttelse») av liv og helse, eller på engelsk safety og protection. Trygging/sikring kontra vern Vern er i utgangspunktet det kortare og meir særnorske motstykket til beskyttelse. Miljøvern svarar til dansk miljøbeskyttelse. Det varierer mykje kvar ordet har slått gjennom. Til dømes heiter det luftvern, panservern; brannvern, oljevern; personvern og (i den samanhengen:) datavern; naturvern, bygningsvern. Arbeidarvern, dyrevern, barnevern og smittevern har slått ut konkurrentane med -beskyttelse. Ordet vern har fått hevd på visse område, frå HMS (verneutstyr) til vern av natur og kulturminne (jf. «vernemyndigheter»). Det er med på å gje ordet mindre rekkjevidd enn det eigentleg har. Det er ei ulempe for nynorsken at mange trur at vern berre kan visa til noko òg heiter vern i bokmål. Nyare ord på vern - er avhengige av draghjelp frå bokmål. Difor må nok sikkerhetsdatablad heita tryggleiksdatablad. Alle verneomgrepa dreiar seg reint logisk om det å «sikre sikkerhet», altså trygging og sikring. «Sikkerhetsanordninger» kan vera tryggingsutstyr / sikringsutstyr eller verneutstyr, og fordelinga er noko tilfeldig. Ein «sikringsmekanisme» tener ofte til «å verna» (å sikra + å verna = å tryggja). I Verneleksikon (1967) er sikring nytta om sikring av last (nynorsk òg trygging), medan det meste elles er vern, med personar i sentrum. I prinsippet kan sikring/trygging brukast til å innføra nye omgrep der vern i praksis er «oppteke». Men det kan òg føra til forvirring og påstandar om at vern er noko trongare enn det treng vera. Ordet blir lett utsett for skeiv og innsnevrande terminologisering. Til dømes har Statens vegvesen konstruert dette skiljet: skredsikring: konstruksjoner for å hindre at skred utløses (snøanker, skredgjerde, skredmur, stabilitetssikring, mm) i vegskjæringer eller fjell/dalsider skredvern: konstruksjoner for å bremse ned, lede eller stoppe skred (fanggjerde, fangmur, voller, kjegler, magasin, mm) i vegskjæringer eller fjell/dalsider Sikring går her ut på å hindra at noko i det heile skjer, medan vern går ut på å hindra skadeverknader. Safety, security Vern mot trugsmål heiter gjerne security på engelsk, medan vern og tryggleik mot annan fare (uhell o.a.) helst heiter safety. Skiljet mellom security og safety er noko konstruert i engelsk, men blir stadig viktigare, òg i norsk politikk og arbeidsliv. Skiljet har likevel ikkje noko direkte motsvar korkje i nynorsk eller bokmål. Det går i alle fall ikkje mellom trygg og sikker. Du finn ein artikkel om dette i Språknytt 2/2017. Mattryggleik og biotryggleik Vrient er det på område der bokmål har brukt trygghet i ei objektiv tyding, som t.d. i mattrygghet ‘det at mat er trygg å eta’ (food safety). Nynorskordet må her vera mattryggleik. Men bokmål har òg det vidare omgrepet matsikkerhet (food security), om alt frå næringsverdi (og mattrygghet) til tilgang på mat (forsyningssituasjonen). Kva gjer ein når mattryggleik er oppbrukt på mattrygghet? Ein kunne kanskje ty til mat vare tryggleik, for matsikkerhet heiter òg matvaresikkerhet. (NOU 2004: 24 Et sårbart samfunn nytta matvaresikkerhet om forsyningssituasjonen og matvaretrygghet om helseaspektet.) Ein annan vri kunne vera å dela mattryggleik (food security) i trygg mat (food safety) og trygg mattilgang (forsyningssikkerhet). Det ganske nye ordet biosikkerhet er greitt å omsetja til biotryggleik (eller biosikkerheit). Uttrykk og samansetningar utan direkte motstykke i nynorsk «For sikkerhets skyld» er eit mykje brukt fast uttrykk. Det kan på nynorsk heita for å vera på den trygge/sikre sida, eller for å vera sikker. Sjølv om ein elles held seg til samansetningar med trygg, er det nok betre å skriva «for sikkerheits skuld» enn t.d. «for tryggleiks skuld». «Å bringe i sikkerhet» er fyrst og fremst å berga, å tryggja (ev. få i dekning, få i trygg forvaring, sikra). «Å komme seg i sikkerhet» er m.a. å koma seg unna, å koma seg i dekning. Noko som «er i sikkerhet», er utanfor fare, vel forvart, trygt. Isolert sett er det her tale om tryggleik, men dette ordet høver ikkje godt i dei faste uttrykka, sjølv om det er logisk nok. «Å utvise sikkerhet i en vanskelig situasjon» involverer nok både visse og tryggleik, men dei orda kan ikkje brukast i eit tilsvarande uttrykk. Det er helst støleik, ro og sjølvtillit det gjeld: å halda stø kurs, å halda hovudet kaldt. Av og til tyr bokmål til trygging, m.a. for å sleppa kombinasjonen «sikre sikkerheten». «Å trygge» eller «ivareta sikkerheten» ein stad kan på nynorsk ofte forenklast til å tryggja staden (som i å tryggja landet). «Å ivareta noens sikkerhet» kan beint fram vera å tryggja (eller sikra) vedkomande.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skraldning-og-dumpster-diving/
|
Skraldning og dumpster diving
|
I miljøbevegelsen i Norge er aktiviteten dumpster diving blitt ganske vanlig. Det er snakk om skrotsanking /søppelsanking med (gjen)bruk for øye. Hva bør det hete på norsk?
|
Søppeldykking er mest brukt. Det er en form for søppelsanking (som altså er et videre begrep). Konteinerdykking/containerdykking er også foreslått. I tillegg har vi søppelslang. Det er et godt ord, men det er vanskelig å lage et greit ord for «folk som går på søppelslang» (jf. søppeldykker). Andre elementer som kanskje kunne ha vært brukt, er auk (jf. matauk) og rasking, jf. å raske med seg og raske i betydningen ‘rote i avfall for å finne fôr’. Nordisk ellers På dansk heter fenomenet å skralde (skraldning), og skralling ble fort tatt i bruk på norsk da fenomenet ble kjent. Fordelen med dette ordet er at det er kort, og at det kan brukes både om aktiviteten (å skralle) og om dem som utøver den (skrallere). Problemet er at det mangler klangbunn i norsk. Det spiller nemlig på det danske skraldespand og andre skralde - ord som vi ikke har her hos oss. Svenskene har visst ikke sluttet seg til skrallingen, men holder seg til sopdykning og containerdykning. På islandsk er gámagrams noe brukt (gámur er konteiner og grams er gramsing).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjenboer/
|
Gjenboer
|
Hva er opphavet til ordet gjenboer, som ofte brukes i boligannonser?
|
Opphavet ligger i en spesialbetydning av gjen-, nemlig ‘overfor’. Vi forklarer dette nærmere i siste avsnitt. Først noen ord om hva en gjenboer er og ikke er. Noen tror at en gjenboer er en som blir værende igjen når en bolig selges, i verste fall et gjenferd. Men ordet viser til noe som normalt er litt mindre sjenerende, nemlig en nabo som bor tvers overfor en, altså på den andre siden av gata, veien eller plassen. En slags motboer, altså. I gammelnorsk hadde vi ordet gegn, som blant annet betydde ‘rett, beint’. Ordet er i slekt med preposisjonen gjennom. Ifølge Dansk etymologisk ordbog er denne orddelen i sammensetninger som gjenboer, gjenpart, gjensidig og gjenstand påvirket av tysk gegen- ‘mot’. Vi har disse ordene fra skriftfellesskapet med dansk, der det heter genbo.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-gyda/
|
Uttalen av Gyda
|
Hvordan skal navnet på ekstremværet Gyda uttales?
|
Det finnes ingen spesialregler for uttalen av navn på ekstremvær, så værnavnet bør uttales på samme måte som personnavnet ellers. Folk som heter Gyda, må selv få bestemme uttalen, men der ingen har fastsatt noe annet, er det god grunn til å uttale navnet /jy:da/, med tonem 2. På gammelnorsk ble navnet uttalt /gyða/ med hard g og stungen d, men g-en ble tidlig til j- der navnet overlevde. Det samme skjedde med g-er i andre navn foran i, e, y, ø, ei og øy, mens k-er ble til kj- i samme stilling. Jamfør for eksempel navnene Gisle og Kirsti, eller vanlige ord som gift, geit og gyllen. J-uttale finner vi således i en hel vifte av lange lokale navnetradisjoner (se Ivar Aasens navnebok nedenfor). Vil man knytte navnet Gyda til de nedarvede formene, er /jy:da/ det rette valget. Mange gamle navnetradisjoner ble mer eller mindre brutt etter middelalderen. På 1800-tallet ble en rekke norrøne navn hentet fram igjen fra skriftlige kilder og uttalt mer eller mindre bokstravrett. Gyda med hard g- er et resultat av det. Men ekte gammelnorsk uttale er det ikke snakk om. I de to uttaleordbøkene vi har sitert nedenfor, finner vi begge hovedvariantene, men /jy:da/ står på førsteplass. Dette er uttaleordbøkene til henholdsvis Bjarne Berulfsen (1969) og Ivar Alnæs (1925). (I 1910-utgaven hadde Alnæs bare /jy:da/. Se nedenfor om Gjøa.) Et klarere råd finner vi i Norsklære for ungdomsskolen, bokmål (1971) av Johs. A. Dale og Finn-Erik Vinje: Bjarne Berulfsen har noen allmenne betraktninger i forordet til uttaleordboka (s. 4): (Påstanden om Edvard Munch er ikke godt dokumentert; det finnes motstridende historier om hvordan maleren selv uttalte navnet.) Lokale muntlige tradisjoner Her er et klipp fra Ivar Aasens Norsk Navnebog 1878: (Selve klippet er fra en nyere utgave.) Flere uttaleråd I Sprogriktighet og sprogfeil (1931) av dr. August Western finner vi sterke råd om å rette seg etter virkningen av de historiske lydlovene. (Trolig mener Western her å argumentere for skrivemåten Gjerd og uttalen /jy:da/.) Polarskuta Gjøa Et artig faktum til slutt: Kongsberg Dagblad 28.11.1906 Les mer om Gjøa hos Frammuseet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/draumedag-om-draume-og-droyme-i-samansetjingar/
|
Draumedag! Om draume- og drøyme- i samansetjingar
|
Heiter det draumedag eller drøymedag om ein fantastisk dag? Og kva med draumestaden/drøymestaden om ein ideell stad?
|
Vi tilrår draume- i samansetjingar som viser til noko ideelt eller fantastisk. Begge variantar er moglege, for ein kan tenkja seg to utgangspunkt: 1) substantiv: (like bra) som i draume / i ein draum / i draumane 2) verb: som ein drøymer om Men 1 er mest nærliggjande i dei fleste tilfelle. Vi vil difor tilrå draumebil, draumedag, draumedame, draumeforhold, draumejobb, draumeland, draumeliv, draumeløysing, draumemann, draumemil, draumepasning, draumeplass, draumeprins, draumepåske, draumeslott, draumestad, draumetilvære, draumetur og så bortetter Dei understreka orda står òg i Nynorskordboka. Dei kan dessutan skrivast utan -e-: draumdag osb., men den varianten høver nok best der det faktisk handlar om draumar (sjå nedanfor) og dessutan i adjektivet draum(e)fager. Røynlege draumar og drøyming Når det ikkje handlar om noko fantastisk, men om røynlege draumar, er saka oftast grei. Døme: draumelaus ‘utan draumar’, draumesyn ‘visjon’ draumetyding, draumesvevn/draumesøvn og draumeverd. Draumeliv i tydinga ‘det livet draumane utgjer; livet i draumar’ høyrer òg til her. Desse orda kan òg skrivast utan -e-: draumsyn osb. Drøymeland med -øy- viser helst til den tilstanden ein er i når ein drøymer (jf. «å vera i drøymeland/draumeland»). Både drøymeslott og draumeslott kan visa til anten eit flott hus eller til ein fantasikonstruksjon. I alle tilfelle er draumeland og draumeslott dei vanlegaste variantane. Om ein skulle hatt eit ord for ‘dag då ein drøymer’, ville drøymedag vore nærliggjande, òg litt fordi draumedag er oppteke i den andre tydinga. Likeins ville drøymeplass høvt godt om ‘stad der ein drøymer (seg bort)’. Eit eksisterande ord av dette slaget er drøymehug ‘hug til å drøyme’.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/alibi-uttale/
|
Alibi – uttale
|
Korleis uttalar ein ordet alibi – med trykk på fyrste eller siste stavinga?
|
Det er valfritt. I Noreg er uttale med visse unnatak ikkje offisielt normert. Vi kan likevel gje råd om uttale ut frå kva som er vanleg eller har tradisjon. Her er Bjarne Berulfsens Norsk uttaleordbok (Aschehoug, 1969) ei god kjelde, særleg for bokmål. Hjå Berulfsen heng trykk på fyrste stavinga saman med lang a, men om ein elles har «folkeleg» austnorsk uttale, kan ein saktens seia /allibi/ òg (med tonem 2).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-misunne-men-likevel-unne/
|
Å misunne, men likevel unne?
|
Jeg prøver å finne et ord som uttrykker den følelsen en kan få når noen f.eks. har en fin genser som man selv gjerne ville hatt, samtidig som man unner den andre genseren. Jeg synes misunne, misunnelig og misunnelse passer dårlig om dette. Kan jeg bruke medunne?
|
Misunne er i nok utgangspunktet negativt, men sagt med en vennlig tone endrer meningen seg til nettopp det du legger i medunne. Det blir nok sjelden misforstått. Problemet med medunne er at det logisk sett ikke tilfører noe til unne. Bokmålsordboka har dette (2014): ikke unne; være bitter eller sjalu over at en annen har visse fordeler og ønske at en selv får de samme fordelene Men bildet har lenge vært mer nyansert, og det er nok en fellesnordisk tendens. Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner kan «Jeg misunner deg» i praksis også bety ‘Jeg skulle ønske det var meg’! Situasjon og presisjon Mye avhenger av situasjonen og samtalepartneren. Hvis man sier til samboeren sin: «Jeg er så misunnelig på søstera mi, for hun arvet huset til bestemor», er det trolig den negative nyansen som oppfattes. Sier man til en venn som har fått nytt kjøkken, at man blir helt misunnelig, vil han eller hun neppe ta det ille opp. Det er ikke alt det finnes egne ord for, men vi kan uttrykke oss greit likevel takket være sammenhengen. Hvis du vil gardere deg, kan du saktens si noe slikt som «Jeg både unner og misunner deg genseren!», men det er neppe nødvendig. Medunne og unnelig Ingen kan hindre deg i å bruke medunne, det er faktisk mange som har foreslått ordet. Men vi er litt skeptiske. For hva annet skulle det bety enn å unne alene? Medunnelse sier ikke noe (klart) om at man eventuelt også gjerne ville vært i den andres sko (alene eller sammen med den andre). I både unne og medunne mangler «selvunnelsen». En annen sak er at det å unne mangler et adjektiv unnelig. Vi har fått forslaget velunnelig fra en innsender (jf. å unne noen vel). Ingen av ordene løser problemet. Misunnelse har lenge vært tvetydig Et godt eksempel på misunnelse i betydningen ‘det å unne seg selv noe uten å ville ta det fra andre’ finner vi i Ivar Aasens dagbok 1841. Legg merke til at Aasen måtte forklare meningen nøye.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-offentlege-rommet/
|
Det offentlege rommet
|
Eg lurer på når uttrykket «det offentlege rom» eller «det offentlige rom» først vart teke i bruk i norsk. Eg lurer òg på opphavet, reint språkleg, og kva ein legg i det.
|
Bruken av «offentleg rom» om konkrete lokale eller stader (skular, kyrkjer, stasjonar osb.) er nokså gamal. Men den abstrakte tydinga du viser til, som er knytt til bunden form eintal, er av nyare dato. Eit viktig spreiingssentrum har truleg vore boka Borgerlig offentlighet (no. utg. 1971) av den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas. Ordet offentleg kjem frå tysk av offen » (= ‘open’, ‘openlys’). Det viser i utgangspunktet til noko som er ope for alle, ofte sett opp mot «det private (rommet)». Uttrykket brukt i bunden form eintal har minst to tydingar. For det fyrste kan det vise til det fysiske utemiljøet, særleg i byane, det som alle har tilgjenge til: gater, torg, plassar, parkar osv. Den andre tydinga er nærmast synonym med offentlegheita (nynorsk òg ålmenta / allmenta), altså den opne sfæren i samfunnet der vi er tilskodarar og deltakarar. Dette metaforiske rommet finst i og omkring opne massemedium, Internett og andre stader der ein kan uttrykkje seg for alle som vil sjå, høyre og ordskiftast. På nynorsk er varianten «det offentlege rommet» mest brukt, og vi tilrår den.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gbnr-for-gards-og-bruksnummer/
|
Gbnr. for gards- og bruksnummer?
|
Er det mulig å slå sammen forkortelsene for gards- og bruksnummer, for eksempel Gbnr 12/121?
|
Ja, men med liten forbokstav og punktum. Denne forkortinga står ikkje i ordbøkene, men er vanleg i fagmiljøet. Bruk likevel helst den etablerte skrivemåten gnr. 12, bnr. 121 når du skriv for folk flest, eller skriv det fullt ut. Hugs i alle fall liten forbokstav og punktum etter nr.: gbnr. 12/121.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-skal-ikke-tale-om-strikke-i-hengt-manns-hus/
|
En skal ikke tale om strikke i hengt manns hus
|
Hva ligger det i ordtaket «En skal ikke tale om strikke i hengt manns hus»? Har dere forresten gode tips til bøker med kjente norske ordtak?
|
I Bokmålsordboka kan man lese at en eller ei strikke er det samme som et reip eller et tau. Meningen med ordtaket er at man skal vokte seg for å si slikt som kan få folk til å tenke på hendelser som er pinlige for dem. Ifølge oppslagsboka Bevingede ord (1991) er en spansk variant av dette ordtaket brukt av forfatteren Cervantes i romanen Don Quijote fra begynnelsen av 1600-tallet. Det fins flere bøker med ordtak, bl.a. Ivar Aasens Norske ordtak og Ordspråkleksikon av Brikt Jensen. Hos Aasen lyder dette ordtaket for øvrig slik, i modernisert form: «Rød ikkje om reip i hengd manns hus.» (Å røde, med stum d, er å snakke.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rettleiing-og-veiledning/
|
Rettleiing og veiledning
|
I den seinare tid har orda vegleiing og vegleiar dukka opp i stadig fleire dokument på nynorsk. Dette er vel eit forsøk på å «nynorskifisere» bokmålsorda veiledning og veileder?
|
Ja, på nynorsk har det alltid heitt rettleiing og rettleiar. Allereie «bokmålets far», Knud Knudsen, slo på 1800-talet fast at å rettleia var det norske ordet for at vejlede. Rett nok har vegleiing alltid funnest (òg i tydinga vegleia seg ‘finna veg’), men det er rettleiing som i det store og heile har vore ekvivalenten (nynorskmotstykket) til veiledning. Sensitivitet Det er tidstypisk å vera var for alt som kan tolkast negativt eller strengt i visse samanhengar. Det går ut over rettleiinga. Fleire som driv med rettleiing, har skrive til oss og fortalt at dei er redde for leddet rett-, for det verkar meir bombastisk enn veg. (At veg oftast er noko fastlagt, ser merkeleg nok ikkje ut til å plaga nokon, eller at å lede, i motsetnad til å leie på bokmål, er å føra.) Synonymiaversjon og overdriven analyse Det som avgjer kva ei samansetning tyder, er brukstradisjonen til heile ordet. Det er ingen tvil om at dei to orda rettleia og veilede har vore ekvivalentar i kvar si målform. Dei har stort sett vist til same slags aktivitet. Når synonym eller ekvivalentar frå ulike språk møtest, startar ein tolkings- og overtolkingsprosess. Tanken leiter etter skilnader mellom omgrepa, og somme språkbrukarar tek til å leggja meir i skilnadene enn det er dekning for frå før. Dei kan få rett til slutt. Det er litt som ein sjølvoppfyllande profeti. Ein tenkt skilnad kan såleis gjennom bruk gje opphav til ein vesensskilnad, ofte ved å redusera bruksområdet for det eine ordet eller begge. Slik har mange gamle norske ord fått innsnevra tyding etter opptak i riksmål, til dømes trygd, som ein gong i tida dekte det meste på området ‘garanti, sikkerhet, forsikring’. Rettleiing på nynorsk kan bli påverka og innsnevra av korleis rettledning blir teke opp og plassert i høve til det eksisterande veiledning på bokmål. Ei form for overtolking av samansette ord er å sjå på delane isolert og dvela ved konnotasjonane til kvart element (som heng saman med bruken av elementa i andre samanhengar). Ei slik dissekering kan gje interessant informasjon, men det er ikkje det same som ein definisjon. I dette tilfellet er leddet rett i rettleiing blitt overtolka samstundes som ein har sett bort frå at veiledning logisk sett inneheld eit element av rett (veg). «Veiledning» må vera det motsette av villeiing Eit alternativ til både bruksgransking og dissekering er å spørja kva målet med handlingane rettleiing/veiledning er. Veiledning er ikkje leiing på kva veg som helst. Ordbog over det danske Sprog seier det slik under vejlede: i egl. bet.: vise, lede ad ell. ind paa den rette vej» og «ved bistand, underretning, undervisning hjælpe (en uerfaren, ukyndig, uøvet) til rette. (ofte i forb. som vejlede (en) i et emne, til noget; om modsætn.-forb. m. vildlede s. d.) Merk motsetnaden til vildlede. Inga «veiledning» som fortener namnet, kan vera villeiing. Betalt «veiledning» av det slaget er svindel. Det må vera eit krav til både rettleiing og «veiledning» at ein leier folk på noko ein i det minste trur kan vera rett veg. Av og til kan veiledning sikkert berre vera å hjelpa litt på veg, men i det store og heile er rettleiing og veiledning berre to måtar å uttrykkja det same på: å leia på rett veg. Kva som er eksplisitt uttrykt i samansetninga, er ikkje avgjerande. Skrivemåtar Bokmål har valfritt veiledning eller rettleiing, medan korkje vegledning eller vegleiing står i Bokmålsordboka, trass i at veg og vei er valfrie former. Vegledning har rett nok vore nytta i skrift, men det er ein hybrid, som du er inne på. Når det gjeld nynorsken, er det ingen tvil om at vegleiing er i bruk, sjølv om det ikkje står i ordbøkene. Om ein ikkje vil høyra på rettleiinga i denne artikkelen, kan ingen hindra ein i å skriva vegleiing. Utvikling Tilhøvet mellom dei to orda i aviskjelder (frå nb.no):
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ta-vare/
|
Ta vare?
|
Eg ser på nettet at stadig fleire avsluttar innlegg med «Ta vare!». Det minner om det engelske «Take care!». På norsk verkar det amputert. Kan det vera rett å bruka det?
|
«Ta vare!» er eit nyare omsetjingslån frå engelsk. Stilistisk er det svært markert, og mange synest det skurrar kraftig. Det kan vera lurt å velja noko anna. Amputasjonen er for så vidt ikkje verre enn den vi finn i «Ha det!» for «Ha det bra/godt!», så uttrykket kan slik sett godtakast reint grammatikalsk, i alle fall til munnleg bruk. Men det er mykje som talar for å velja andre uttrykk. Språkrådet vil ikkje rå statstilsette til å skriva «Ta vare!» i offentleg kommunikasjon. Omsetjingslån – ver varsam! Den kraftige spreiinga av uttrykket i seinare tid tyder altså på at dette er eit omsetjingslån av «Take care!». Ein kan òg sjå uttrykket som ein kortvariant av «Ta vare på deg sjølv!». Det fullstendige uttrykket «Ta vare på deg sjølv » er heller ikkje heilt innarbeidd i norsk. Det er nok i stor grad inspirert av «Take care (of yourself)». Uttrykket var ikkje vanleg før krigen, men det har vorte mykje nytta i omsetjingar frå engelsk seinare. «Pass på deg sjølv!» er heller ikkje mykje brukt i den aktuelle tydinga frå gammalt av. Det er ikkje noko i vegen for å ta omsetjingslån inn i språket der det ikkje finst dekkjande uttrykk frå før. Der vi allereie har eit fullgodt norsk uttrykk, rår vi til å halda på det. Folk får sjølv vurdera om det er verdt å ta i bruk «Ta vare!» privat, men dei bør ha i mente at uttrykket kan verka irriterande på meir tradisjonsbundne språkbrukarar. Liknande uttrykk i tradisjonell norsk Her kjem fleire opplysningar om «omsorgsfulle» helsingar i norsk, om du skulle vera interessert i det. Åtvaring, varsemd og andre ord og uttrykk med den slags varleik er eldgamle i norsk. Vi tek gjerne vare på ting, men vi har altså ikkje tradisjon for det å ta vare på s eg sjølv, reint språkleg. Når ein før bad nokon om å ta seg i vare eller å vara seg, tenkte ein gjerne på noko vedkomande snart skulle gjera (nærare bestemt: ikkje noko dumt). Uttrykk for den same omsuta er å be nokon passa seg, akta seg eller vera varsam/forsiktig. Ein kan saktens be nokon fara varleg/varsamt i staden for å be dei ta vare, men tradisjonelt fer ein oftast varleg med noko (altså ein ting – og ikkje med seg sjølv). For å ynskja einannan god helse eller velferd ved avskil har vi helst brukt heilt andre uttrykk på norsk. «Far vel!» er ei gammal helsing som er vorten stilistisk markert. Det same gjeld «Lev vel!», «Lev no vel!» og liknande, sagt til nokon som ikkje skal fara nokon stad. I nyare tid har «Ha det godt/bra!» vore det vanlege. Aller vanlegast er vel den amputerte varianten «Ha det!». Ei traustare, men like usentimental avskilshelsing er «Vi snakkast!». Ein treng ikkje å presisera at ein ikkje ynskjer å snakkast frå sjukesenga. Når nokon fyrst er sjuke, kjem naturlegvis «God betring!» og liknande frasar inn i biletet. Men elles er helsa og tryggleiken ofte unemnd ved farvel. Eit særmerkt unnatak er det trøndske «Itj fårrå nålles!» (= «Ikkje far nokoleis », altså ‘ikkje kom ut for skade på noko vis’). Merk at skaden/lukka ikkje er eksplisitt nemnd her heller. Eit døme på det same (før eit tiltak) er «Tvi tvi!» (= «Lukke til!») – opphavleg i form av spytting eller spyttelydar. I folketrua kan det tyda ulukke å nemna lukke eller ulukke eksplisitt. Helseaspektet må likevel ha vore meir framme i retteleg gamle dagar, for sjølve orda å helsa og helsing inneheld opphavleg ein referanse til god helse. No har helsa altså kome i framgrunnen att, via engelsk. Det nye uttrykket «Ta vare!» = «Ha det!» med «Ver varsam!» + «Hald deg frisk!» innbakt. Vi har så å seia fått ein føre-var-variant av «God betring!», eller med andre ord: «God førebygging!»
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/legning-uttales-leggning/
|
Legning uttales leggning
|
Jeg har alltid sagt både legning og setning med kort e, men det virker som om de fleste yngre sier legning med lang e. Hva er riktig?
|
Den tradisjonelle uttalen er leggning. Her har vi konsonantforenkling foran n-en i -ning, som i f.eks. bygning, setning og metning. Grunnordene er legge, bygge, sette, mette. Den nye uttalen bunner i et tradisjonsbrudd. Det har kommet til en ny generasjon som har tilegnet seg ordet først og fremst gjennom lesing, og så har leseuttalen med lang e spredt seg. Det hjelper ikke at ordbøkene kan ha slike uttaleopplysninger:, Det er nok mange som ikke vet at dette skal tolkes som kort e og y, og at lang e og y med moderne lydskrift er [e:] og [y:].
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skitt-og-kanel/
|
Skitt og kanel
|
Jeg lurer på bakgrunnen for uttrykket skitt og kanel.
|
Å skjelne mellom skitt og kanel betyr å skjelne mellom det verdiløse og det verdifulle. Den logiske og praktiske bakgrunnen må ganske enkelt være at kanel, som er blitt regnet som noe meget fint, ikke ser spesielt fint ut. Brukshistorien vet vi mindre om. Dette står i oppslagsboka Bevingede ord (Evensberget og Gundersen, 1991): Verken skitt eller kanel, brukt av den da. forf. Sophus Schandorph (1836–1901) i Birgittes Skæbne 396 (1888), men er antakelig eldre. At det er eldre, beviser denne oversettelsen fra 1882, men her er det ikke brukt med den betydningsnyansen som er vanligst i dag. I Ordbog over det danske Sprog står det under kanel: 2. 1) som betegnelse for noget usædvanlig fint ell. værdifuldt, i (modsætnings)forb. m. Skidt, især i udtr. som enten (ell. hverken) skidt eller kanel, undertiden i videre anv., som betegnelse for udprægede, bestemte standpunkter, klare, utvetydige forhold olgn. Gadeordb. 1 37. Schand.BS.396. Deres (dvs.: de vankelmodiges) Naturel er hverken Skidt eller Kanel. Hørup.II.323. man forpligtes til at raabe op om, at ens eget Parti er det fineste Kanél, men Modpartens det bare Skidt. HomoS.VD.131. Saa meget havde man da lært af at omgaaes med velbaarne Folk, at man kunde kende Forskel paa Skidt og Kanel. AKohl.MP.II.131. Maa vi bede om Skidt eller Kanel, Frost eller Tø. Pol. 12 / 2 1926.5.sp.3.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ad-undas-til-dundas/
|
Ad undas, til dundas?
|
Uttrykket ad undas (ein mildare variant av til helvete) er vel kjent, men somme seier «til dundas». Er dette ein feil, eller kan ein kalle det dialekt?
|
Som du kanskje veit, tyder ad undas ‘til bølgjene’ på latin. Unda = bølgje. Varianten til dundas kan byggja på ei mistyding eller omtolking, men kan likevel ikkje kallast direkte feil. Uttrykket til dundas er snart hundre år gammalt i skriftmålet. Utbreidde, gamle variantar av slike ekspressive uttrykk kan ikkje godt stemplast som direkte galne dersom dei fungerer på sine eigne vilkår. Dei bør iallfall godtakast der dei høyrer mest heime: i talemålet og uformell tekst. Ein vaken korrekturlesar som kjem over til dundas i ein tekst, bør likevel spørja om skribenten har valt det med vilje. Han eller ho bør i alle fall reagera dersom det står ad d undas, for det er mindre sannsynleg at ad dundas er ein medviten vri på det korrekte ad undas. Elles er til dunders eit sjølvstendig gamalt uttrykk. Her er til heilt rett. Dunders kan ha tilknyting til dunderen i tydinga ‘fanden’. (Hjå Amalie Skram finn du både «te donders» og «ka donderen?».)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kreti-og-pleti/
|
Kreti og pleti
|
Kven er eigentleg kreti og pleti?
|
Som Ordbog over det danske Sprog fortel, kjem både kreti og pleti frå Det gamle testamentet, altså frå hebraisk: (efter 2Sam. 8.18, 15.18 og 20.23) om kong Davids livvagt (alm. tydet som « kretere (folk fra øen Kreta) og filistre »); brugt alm. (ofte lidt nedsættende) som betegnelse for alle slags folk Bibelomsetjingane på 1900-talet nøgde seg med å vise til «livvakta», men i 2011 kom kretarane og pletarane inn. Pletarar er ikkje omtalt nokon annan stad i litteraturen. I ODS finn vi elles dette talande dømet: «For slig en Himmel vil jeg mig betakke, / Hvor Crethi og hvor Plethi tages op.» (Adam Homo av Fr. Paludan-Müller) Dette er altså ikkje personnamn, og den rette skrivemåten i dag er med små forbokstavar. Vil vi bruke store, får vi heller skrive Per og Pål, som er to alen til av same stykke.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-stede-ikke-tilstede-eller-til-stedet/
|
Til stede, ikke tilstede eller til stedet
|
I vårt motto har vi formuleringen tilstede. Noen av medarbeiderne mener at det skal skrives til stede. Hva er riktig? Hvorfor heter det forresten stede?
|
Det heter å være til stede akkurat som å være på plass. Sammensetninger med til stede skal derimot skrives i ett: tilstedeværende, tilstedeværelse. Å tilstede er noe helt annet enn til stede. T ilstede er et verb (å tilstede) som har trykk på til og betyr ‘å tillate’. Det brukes lite i dag. Det er altså ikke noe som heter å være *tilstede. Vi kan skrive for eksempel: Da A kom til stedet (f.eks. ulykkesstedet), var B allerede til stede. Historien bak stede Stede i uttrykket til stede er en redusert gammel genitivsform av sted. På norrønt tok preposisjonen til genitiv. Det norrøne ordet for sted var staðr, som i genitiv entall het staðar. Det het altså til staðar på norrønt. Til stede har utviklet seg fra en tilsvarende eldre dansk genitiv. I mange lignende uttrykk finner en i stedet s, som i til sengs (merk: ikke * tilsengs). Slike s-er finnes også der det ikke var s i det norrøne uttrykket, siden s alltid har vært så vanlig i genitiv. På nynorsk heter det til stades (tradisjonelt uttalt med stum d hvis målføregrunnlaget ikke er sunnmørsk). Uttalen Merk at stede i uttrykket til stede uttales annerledes enn stedet de fleste steder i landet. Stede har samme tonelag som bønner (tonem 2) mens stedet har samme tonelag som bønder (tonem 1).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/berre-eit-simpelt-sporsmal/
|
Berre eit simpelt spørsmål?
|
I det siste har eg høyrt unge menneske seia at noko er simpelt når dei meiner enkelt. Ikkje fortel meg at det simplaste ofte er det beste! Simpel er då det same som sjofel og tarveleg?
|
Denne bruken av ordet er både ganske ny og veldig gammal. Den nye bruken av simpel er nok resultat av engelskpåverknad – og han er tydelegvis eigna til å auka generasjonskløfta. På norsk har enkel lenge vore det vanlegaste ordet for det som heiter simple på engelsk. Difor heiter det enkelt og greitt, ikkje simpelt og greitt. I eldre landsmål og dialekt heitte enkel gjerne einfelt og uvand (vand er ‘vanskeleg’). Simpel er fyrst og fremst eit nedsetjande ord, nesten på line med sjofel. Men innimellom finn vi nøytrale uttrykk som simpelthen (= ganske enkelt), simpelt fleirtal og di simple plikt. Det er restar av ein eldre tilstand der simpel beint fram tydde enkel. Hadde dei unge reist 150 år attende i tida, ville dei (tilfeldigvis) blitt rett forstått akkurat med dette ordet! Det Norske Akademis ordbok får godt fram det historiske biletet, for her står den moderne (nedsetjande) hovudtydinga sist.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eksklusive-inklusive/
|
Eksklusiv(e), inklusiv(e)
|
Heiter det eksklusiv meirverdiavgift eller eksklusive meirverdiavgift?
|
Det er valfritt. Eksklusiv(e) tyder ‘unnateke, frårekna, utan(om)’. Inklusiv(e) tyder det motsette: ‘med, medrekna’. Ver merksam på at ikkje alle forstår orda inklusiv(e) og eksklusiv(e). Adverbet eksklusiv(e) er noko heilt anna enn adjektivet eksklusiv ‘fornem, for nokre få utvalde’. Det kan berre heite ein eksklusiv klubb utan -e og den eksklusive klubben med -e.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-fartoy-hunkjonn/
|
Er fartøy hunkjønn?
|
Stemmer det at fartøy skal omtales som «hun» på norsk? Hva er i så fall grunnen?
|
Det finnes to ganske ulike tradisjoner for å bruke hunkjønnspronomen om (visse typer) fartøy. Den ene, som vi kan kalle «den sentimentale», finnes også i blant annet dansk, svensk og engelsk. Den andre, som vi kan kalle «den grammatiske», er mer hjemlig eller vestnordisk. Man bestemmer langt på vei selv om man vil følge den ene eller den andre skikken (eller prøve å kombinere dem). Den sentimentale skikken I litterært språk og visse martitime miljøer finnes det en tradisjon for å personifisere fartøy, særlig fartøy man har tilknytning til. Dette kan være den samme tradisjonen som de har i engelsk. Ifølge den danske språkforskeren Otto Jespersen hever man fartøyet litt ut over klassen av livløse ting med bruken av et annet pronomen enn intetkjønnspronomenet det (eller it). Hun og han signaliserer en viss samfølelse. En grundigere utgreiing står i dette blogginnlegget. Det finnes også en parallell tradisjon i flere språk for å gi båter kvinnenavn. På engelsk kan dessuten andre kjære ting enn båter, for eksempel lokomotiv og biler, omtales på den samme måten, særlig av menn. Noen mener at skikken er mannssjåvinistisk og nedlatende, og at den bør avskaffes til fordel for noe kjønnsnøytralt. Den grammatiske skikken Det er viktig å være klar over at bruken av hunkjønnspronomenet kan være uttrykk for noe helt annet på norsk, i alle fall om formen er hu eller ho. I nynorsk og (tradisjonelt) i de fleste dialekter er det en rent grammatisk nødvendighet å vise til hunkjønnsord med hunkjønnspronomenet: Sol a er hu/ho, mån en er han. Hu/ho om et fartøy med hunkjønnsbetegnelse har i denne sammenhengen ikke noe med kvinnelighet å gjøre. Uansett hvilken språktradisjon man står i, øker sannsynligheten for at man velger hun/ho/hu dersom fartøyet med rimelighet kan kalles ei skute. I norsk talemål brukes ho/hu om f.eks. skuta, skøyta, jolla, snekka, ferja, jekta og hurtigruta. Hvis fartøyet først og fremst identifiseres som en båt eller en båttype med hankjønnsbetegnelse, er det derimot han som gjelder (færingen, kanoen, prammen, kutteren, sjarken, tråleren, lastebåten, ubåten og andre stålbåter). Om skip (f.eks. et slagskip eller supplyskip) brukes helst det, hvis ordet båt ikke nettopp er brukt om det samme fartøyet. Her er et eksempel fra boka Ishavsskuter: Andre faktorer: navn og miljø Merk at selve navnet på fartøyet kan overstyre betegnelsen på fartøytypen uansett hvilken tradisjon man ellers opererer innenfor. En båt med hunkjønnsnavn vil det alltid være riktig å kalle hun/hu/ho. Der navnet til og med er i samsvar med fartøytypen, skulle man tro at kjønnet var garantert, som i fregatt en «Helge Ingstad» (han, eller bokmål: den). Men i sjøforsvarsspråk kan all grammatikk overstyres. Når Forsvaret skriver om fregatten at «hun ble hevet», er det en det en ordbruk som ligger nærmere engelsk enn vanlig kystnorsk. Vi har ikke oversikt over hvordan man omtaler de største båtene. Har sjøfolk og redere overført tidligere tiders omtale av seilskuter (hun) til oljetankere? I så fall har det en viss støtte i begrepet «søsterskip».
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mosebok-og-forbokstav/
|
Mosebok og forbokstav
|
I ein artikkel i Språknytt skriv de om «mosebøkene» med liten m, og likeins om kvar «mosebok», men Bibelselskapet opererer med t.d. «Første Mosebok» og «1 Mos». Korleis heng dette på greip? De skriv elles at uttalen ikkje er «hogd i stein», men uttale er jo ikke skrift. Her må de rydda opp både i forbokstavar og metaforbruk!
|
Steinmetaforen er nok meint som skjemt (jf. Moses og steintavlene); han viser til uttaleregelen, ikkje til sjølve lyden. Når det gjeld skrivemåten, må vi vedgå at den heller ikkje er hoggen i stein. Det finst ikkje ei fast norm på dette punktet. Du har sjølv sett kva Nettbibelen opererer med. Boka Skriveregler av Finn-Erik Vinje seier det same, at det skal vera stor forbokstav i religiøse skrifter: Bibelen, Skriften, Den hellige skrift, Det gamle testamentet, Fjerde Mosebok, Koranen, Talmud, Toraen ». (I motsetnad til hos Bibelselskapet er forkortinga 1. Mos. med punktum.) Men Bokmålsordboka og Nynorskordboka har (per 31.12.2021) liten f i talet og valfri M/m i hovudordet: første mosebok/Mosebok (og 1. mos. eller Mos.). Ser vi på skrifttradisjonen, går det fram at liten f var det vanlegaste lenge, medan stor M har vore einerådande heile tida. Den litle m-en har stønad i ordbøkene og hos Knud Knudsen og i den tanken at dei fem tekstane utgjer ein kategori med fem medlemmer, ein boktype, så å seia. Men denne logiske tanken støyter mot prinsippet om at kvar religiøse tekst skal ha stor forbokstav. Det verkar dessutan rart å ikkje handtera dei ulike skriftene i Bibelen likt. Dersom vi i staden tek utgangspunkt i at tekstane er fem ulike «bøker» med kvar sin tittel, er den store forbokstaven sjølvskriven – men kvar, fyrst og fremst? I talet eller i sjølve ordet mosebok/Mosebok? Det er ikkje godt å seia. To store forbokstavar er i strid med hovudregelen for namn. Men det finst tydelege unnatak frå hovudregelen, som Øvre Slottsgate. Det er altså ikkje avgjerande at det ikkje finst noko sjølvstendig Slottsgata eller Moseboka med stor S eller M. Når det gjeld talet (første osb.), er ein sjølvsagt van med å sjå stor forbokstav i innhaldslista og i tittelen over sjølve teksten, og der kan det ikkje vera annleis. Det følgjer ikkje av dette at det må vera stor forbokstav i brødteksten. Vi kan diverre ikkje seia sikkert når det eventuelt blir rydda opp i skrivemåtane for dei religiøse skriftene. Kanskje må høgare makter gripa inn.
|
nno
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.