link
stringlengths 48
124
| title
stringlengths 3
83
| question
stringlengths 14
833
| answer
stringlengths 27
20.9k
| lang_type
stringclasses 2
values |
|---|---|---|---|---|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/orddeling-pa-bokforsider-bokrygger-plakater-og-skilt/
|
Orddeling på bokforsider, bokrygger, plakater og skilt
|
På bokforsider, bokrygger, plakater og skilt ser en veldig ofte at ordene står oppdelt og fordelt på flere linjer, uten bindestrek ved linjeskift. Er dette tillatt?
|
I vanlig tekst er det feil å dele ord uten å bruke bindestrek, og man bør helst unngå det ellers også. Nå er jo bokrygger, plakater osv. spesielle gjenstander der design står i sentrum, så visse brudd på vanlige skriveregler for brødtekst kan nok forsvares. Men generelt kunne man godt lagt mer kreativitet i å utforme bindestreker enn i å sløyfe dem. Det er grunn til å tro at skriftbildet på forsider, plakater o.l. fester seg lett og har påvirkningskraft ut over bruksområdet sitt. Det er derfor fint om man i den grafiske utformingen av omgivelsene støtter opp om rettskrivningen, ikke minst for skoleelevenes skyld.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fartsdump-eller-fartshump/
|
Fartsdump eller fartshump?
|
Heter en fartsdemper i veibanen en fartsdump eller en fartshump?
|
Det heter fartshump. Humper går oppover, mens dumper går nedover. Fartsdempere er normalt forhøyninger. Fartshump står i Tanums store rettskrivningsordbok og ikke minst i skiltforskriften, slik: Både d emper og engelsk b ump (som minner mer om dump enn om hump) kan ha fremmet fartsdump. (På engelsk skilles det mellom kortere bumps og lengre humps.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kalrabi-og-kalrot-ein-rotete-koalisjon/
|
Kålrabi og kålrot – ein rotete koalisjon
|
Eg lurer på kva som er skilnaden mellom kålrot og kålrabi. I butikken sel dei kålrot i grønsakdisken, medan du kan finne kålrabistappeposar i hyllene rett bortanfor.
|
Dei to orda tyder no det same, men dei har ulik historie og ulik geografisk utbreiing. Samlivet mellom synonym kan vere både anstrengt og forvirrande. Det eine ordet vil gjerne ha overtaket på eit område, anten det er grunnlag for det eller ei. I Nynorskordboka er kålrot forklart som ‘grønsak, fôrvekst som utviklar ein stor rotstengelknoll, Brassica napus rapifera ’. Om kålrabi i den same ordboka står det berre at det tyder ‘kålrot’. Kålrotkolonisering Den same preferansen for kålrot framfor kålrabi finn ein òg i fleire andre oppslagsverk. Fagfolk har prøvd å få innarbeidd kålrot som det rette namnet. Det er nok fyrst og fremst for å unngå råkostkollisjon i språket. Det har nemleg vore ein del rot med kålrabinemninga, jf. at Kohlrabi på tysk tyder ‘knutekål’. Denne voksteren heitte kålrabi òg hjå oss før, nærmare bestemt overjordisk/overjords kålrabi. Vår kålrot kunne ein altså ha presisert til underjords kålrabi. Men ein har i staden teke det terminologiske problemet ved rota ved hjelp av kålrot. Heimleg kålrot Ove Arbo Høeg skriv fint lite om emnet i referanseverket Planter og tradisjon: floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Men det er ingen tvil om at kålrabi (i varierande uttaleformer) har stor utbreiing i dialektane. Det er difor mange som meiner at kålrot er det mest formelle ordet. Men det finst òg dei som ser på kålrabi som eit byord. Kor som er: På Vestlandet har dei mange stader brukt ordet rabbe om kålrot. Somme andre stader har kålrota beint fram heitt kål (eller rotkål). Kjær kål har fått fleire namn: Særleg under andre verdskrigen nytta ein den lokkande nemninga Nordens appelsin for å fremje inntak av C-vitamin gjennom kålrot. Internasjonal(t) kålrot Danskane nyttar både kålrabi og kålroe (litt over ein tredjedel av det siste). Svenskane seier helst kålrot, men har òg kålraps, attåt det dialektale rabba. Frå svensk Wikipedia kan vi leggja til: I Storbritannien kallas växten oftast swede (från Swedish turnip) och i USA oftast rutabaga. Båda orden har sitt ursprung i svenskan, eftersom Swedish turnip betyder just svensk rova och rutabaga är en förvrängning av rotabagge, det västgötiska dialektordet för kålrot och fuktiga daggmarker. Kålrabi kjem forresten av italiensk cavoli rapi, der cavolo tyder ‘kål’ og rapa tyder ‘ roe ’. Til slutt eit utdrag frå Olav Moen, Kålrot (1926), s. 7:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ambidekster-pa-norsk/
|
Ambidekster på norsk?
|
Finnes det et norsk ord for det som på engelsk heter ambidextrous, altså ‘like god med høyre og venstre’? Jeg er ute etter ord som kan brukes om både hender og føtter.
|
Det å være like god med høyre og venstre hånd heter å være kapphendt på norsk. Kapp- er det samme forleddet som vi finner i kappestrid ‘konkurranse’, og det er i slekt med kamp. Det er ingenting i veien for å bruke kappføtt eller - beint om den som har jevngode underekstremiteter. Ellers er ordet tobeint i bruk om kappføtte fotballspillere, men det er ikke en ordbruk vi kan støtte. Tobeint = ‘som har to bein’. Det mangler et norsk ord for ambidekster som ikke spesifiserer lemmene. Vi foreslår kappsidig, f.eks. kappsidig trening. Tvetydige alternativ Noen bruker nok tvihendt /tvehendt for kapphendt, men det betyr i utgangspunktet ‘som har to hender’ eller ‘ved hjelp av begge hender’, jf. å tviholde. Det betyr altså det samme som tohendt eller tohendig og er i beste fall tvetydig. Jamhendt er notert fra enkelte dialekter, og et lignende ord er likehend t. Men det siste betydde helst ‘likeglad’ på norsk før det trolig ble konstruert som et oversettelseslån av dansk ‘ligehåndet’. Det er uansett ingen grunn til å gå over Skagerrak etter vann. I tale og skrift Ordet kapphendt i dialektene er notert fra Vestfold til Voss og i Troms så vel som på Tynset. Det kan være på tide å bruke det mer i skrift. Grunnen til at ordet ikke er helt allment kjent, er nok at det ikke var så aktuelt å bruke i den dansk-norske litteraturen for over hundre år siden, da mye ble fastlagt i norsk skriftspråk. Ordet har likevel vært brukt faglitterært av skribenter som har visst å utnytte morsmålet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utskriving-eller-utskrivning-innlesing-eller-innlesning/
|
Utskriving eller utskrivning, innlesing eller innlesning
|
Bør vi skrive utskriv ing spliktig eller utskriv ning spliktig? Har dette med henholdsvis prosess og resultat å gjøre?
|
Skrivemåten er valgfri, jf. utskriving i Bokmålsordboka. Det samme gjelder det usammensatte ordet skriving, som vi kan se på først, sammen med lesing. Selve handlingen kontra resultatet eller andre betydninger Man kan velge å skille mellom skriving og lesing (det å skrive og det å lese, altså handlingen/prosessen) og skrivning og lesning (andre betydningsnyanser) Men det kan være nesten umulig å skille mellom handlingen og andre betydninger. De vanligste variantene i dag er uansett skriving og lesing, selv om n-en holder seg på visse områder – særlig gjelder det lesning i betydningene ‘kunnskap gjennom lesing; lesestoff; lesemåte’. Sammensetning og avledning Så har vi en ganske annen akse som legger seg på tvers av den som har prosess og resultat i hver sin ende. Varianten - ning har nemlig holdt seg best i sammensetninger og avledninger, uavhengig av betydning! Utskrivning er altså relativt vanligere enn skrivning alene, slik opplesning og innlesning er vanligere i forhold opplesing og innlesing enn lesning (i generell handlingsbetydning) i forhold til lesing. Tellelig eller generelt Det finnes en tredje akse: tilfeller av hendelse/handling (altså noe tellelig) kontra hendelsen/handlingen generelt. Når folk skriver om tilfeller av det å lese opp eller inn, dominerer lesning over lesing. Statistisk gjelder det samme utskriv(n)ing. Men obligatorisk er -ning ikke her, og i ditt eksempel er det uansett den allmenne prosessen utskriving det gjelder, ikke noe tellelig. Gammelt eksempel på -ing «Utskriving av manskaper [sic!]» finnes alt i Kristiania-romanen. Sjildrende fortællinger av hovedstadens nyeste og mest yndede forfattere fra 1891, så man trenger ikke være redd for at den n-løse varianten er et nymotens påfunn.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-skjells-ar-uten-sjel/
|
Til skjells år – uten sjel!
|
Hvorfor heter det at man kommer til sjels år og alder når man blir eldre? Og når kan man si at man er kommet dit?
|
For det første heter det skjells år. Skjell er et annet ord for skille eller forskjell. I gammelnorsk var ordet skil. Det betydde også vett og forstand, for å forstå er blant annet å kunne skille eller skjelne, ikke minst mellom rett og galt. Skjells år har også vært skrevet skjels år i norsk og dansk-norsk. På nynorsk skrives det skils år, som kan uttales /sjéls år/. Når? Å få vett og bli voksen er jo en gradvis prosess (jf. verbet å vitrast), men tre kjente grenser i denne sammenhengen er skolemoden alder, konfirmasjonsalder og myndighetsalder. I gammelnorsk opererte man med skilningar aldr i tillegg til samvizkualdr ‘bevisst alder’ og skynsemdaraldr ‘fornuftsalder’. Det var et relativt begrep. Se også dansk skelsalder og skelsår, svensk skälsålder og engelsk age of discretion og age of reason. I religiøs sammenheng har uttrykket en spesiell betydning (jf. latin aetas eller anni discretionis), men grensa har ikke ligget fast, jf. denne fotnoten fra boka Konfirmasjonen i reformasjonstiden (1966): Det var ikke siste gang grensa ble skjøvet på, se Barn og nattverd (1981). Men å skyve den opp mot pensjonsalderen er ikke rimelig, hverken i religiøs eller verdslig sammenheng. Hvis man mener at noen drar på åra eller er tilårskommen, får man heller si det. Hverken sjelesår eller skjellsord At det skulle handle om sjela (sjels år og alder), er en over 150 år gammel misforståelse. Kanskje gir uttrykket mening for dem som bruker det, men vi fraråder å bruke det i samme betydning som skjells år. Noen mener at det ikke bare handler om sjel, men at sjela kommer lovlig seint i livet, i alle fall for den første dessertgenerasjonen: arbeidsstokken [blir] eldre på grunn av [at] de store barnekullene fra 40-årene etterhvert nærmer seg sjels år og alder (regjeringen.no) Til slutt nevner vi skjellsord og alder, en humorklisjé som snart er like vanlig som det opprinnelige uttrykket.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aksent-over-store-bokstavar/
|
Aksent over store bokstavar?
|
Skal ein bruke aksentteikn over store bokstavar (versalar) når ein skriv namn som skal ha slike teikn?
|
Aksentane skal vera med anten ein nyttar små eller store bokstavar. Organisasjonen Médecins sans Frontières (Legar utan grenser) skal altså skrivast MÉDECINS SANS FRONTIÈRES med versalar. Vanlege tekstbehandlingsprogram og e-postprogram greier dette heilt fint. I Frankrike er praksisen omstridd, men L’Académie française vil behalde aksent, trema og cédille på versalen. Avisa Le Monde sløyfar aksenten på versalar som står fyrst i setninga eller isolert, men held på aksentane i titlar når heile tittelen står med versalar. På spansk er det òg tilrådd å halde på aksentteiknet. Les meir om bruk av aksentteikn her.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gild-og-ugild-i-juridisk-tyding/
|
Gild og ugild i juridisk tyding
|
Ugild i den juridiske tydinga ‘inhabil’ kjenner eg godt. Men motstykket gild i tydinga ‘habil’ står visst ikkje i Bokmålsordboka. Finst det ikkje?
|
Jau, etter Nynorskordboka kan gild mellom anna tyde ‘gjeldande, gyldig’ (som i allgild, rettsgild, ugild og gild mynt, vekt). Dette omfattar også tydinga ‘habil’ i juridisk meining. Om lag den same terminologiske tradisjonen finst òg i bokmål og i dansk. Gild og ugild er eldre i norsk juss enn dei latinske habil og inhabil, som kanskje ikkje etablerte seg før på 1700- og 1800-talet. I dag har dei latinske orda fått overtaket. Ugild i juridisk tyding blir nok betre forstått enn nytte motstykket gild. Kvifor står ugild sterkare enn gild? Gild og habil kolliderer med andre tydingar av orda (høvesvis ‘kjekk; flott’ og ‘dugande’), medan ugild og inhabil ikkje gjer det. Ein gild og habil pianist har ingen rettsleg klang, medan ein ugild og inhabil pianist kling meir juridisk enn personleg og musikalsk. Fleirtydigheita undergrev likevel gild meir enn habil, sidan gild er mindre brukt idag. Både gild og ugild er under press, men det er den negative polen i paret som oftast blir sett på spissen og omtalt (det å vere u gild/ in habil). Det er kanskje grunnen til at ugild gjer det betre enn gild. I lovene Enno lever ugild i beste velgåande i fleire lover, til dømes i straffeprosesslova: § 60. En tjenestemann som hører til påtalemyndigheten eller handler på vegne av denne, er ugild når han står i et forhold til saken som nevnt i domstolsloven § 106 nr. 1-5. Han er også ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Særlig gjelder dette når ugildhetsinnsigelse er reist av en part. Er en tjenestemann ugild, anses også hans underordnede ved samme embete ugilde, når ikke hans nærmeste overordnede bestemmer noe annet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norvagisering-1996/
|
Norvagisering 1996
|
Kva engelske ord blei norvagiserte i 1996?
|
Nedanfor er lista frå 1996. Som du ser, har nokre av orda berre éi offisiell form (dei som står åleine nedanfor), medan dei fleste framleis kan skrivast på to måtar. Merk at ikkje alle orda er tekne inn direkte eller utelukkande frå engelsk (t.d. desennium). breikdans desennium el. decennium ensyklopedi el. encyklopedi (og nokre andre liknande ord) enterteinar el. entertainer fait, faite, faitar el. fight, fighte, fighter feide, feiding, feidar el. fade, fading, fader finisj el. finish gaid, gaide el. guide hedde, hedding el. heade, heading (i fotball) hipp – hipt – hippe innputt el. input innsidar/innsider el. insider insentiv el. incentiv insest el. incest insitament el. incitament kaps – kapsen – kaps(ar)/kaps(er) – kapsane/kapsene keitering el. catering ketsjup el. ketchup kikk el. kick klinsj, klinsje el. clinch, clinche konteinar/konteiner el. container overhedd el. overhead el. overheadprojektor pins – pinsen – pins(ar)/pins(er) – pinsane/pinsene polisj el. polish promosjon pønk, pønkar/pønker el. punk, punker rafte rapp, rappe (musikk) resetje/resette (dvs. nullstille) seif el. safe (substantiv, adjektiv og adverb) seife el. safe (verb) sjampanje el. champagne (fransk ord) sjarter, sjartre el. charter, chartre sjåk el. choke, sjåke el. choke skript el. script skup el. scoop skvåsj el. squash snaksy streit el. straight (adjektiv), streite el. straighte (verb) sørvis el. service taime el. time (verb) tilte utputt el. output utsidar/utsider el. outsider I tillegg kjem at feedback og playback skal bøyast som vanlege hankjønnsord, ikkje med -s i fleirtal.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-mest-morosame-ordet-og-det-styggaste-ordet/
|
Det mest morosame ordet og det styggaste ordet?
|
Kva er det mest morosame ordet i norsk, og kva er det styggaste ordet?
|
Det finst kanskje eit statistisk svar, men ikkje eit objektivt svar, for humoren er som kjent like delt som smaken elles. No er stygg eit fleirtydig ord i denne samanhengen. Det kan mellom anna tyde ‘med stygg uttale’ (t.d. med konsonantopphoping, som ein jo kan mislike) eller ‘med stygg utsjånad’, kva no det måtte gå ut på. Men ikkje minst kan det tyde ‘som viser til noko ein helst ikkje bør tale om’. I det siste tilfellet kunne det vere eit banneord, eit skjellsord, eit obskønt ord (henta frå kjønnslivet) eller anna som var i søkjelyset, men her òg har folk ulike kjensler og grenser, så det er uråd å gje noko objektivt svar. Det er sikkert gjort mange fleire små undersøkingar av dette, kanskje med kåringar i aviser eller på nettet, men det er grunn til å vera skeptisk til resultata, mellom anna på grunn av aldersskilnader og dialektskilnader.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/allianse-og-koalisjon/
|
Allianse og koalisjon
|
Hva er forskjellen mellom en allianse og en koalisjon?
|
Det er ikke noe krystallklart skille mellom de to ordene. Bokmålsordboka forklarer allianse som ‘forbund, avtale om gjensidig støtte, særlig i krig’ og koalisjon som ‘forbund mellom stater eller politiske partier (mot felles motstander(e))’. Allianse er mest brukt om forbund mellom stater, mens koalisjon er mest brukt om samarbeid mellom partier i et land. (I eldre språkbruk finner vi oftere koalisjon brukt om forhold mellom stater.) Allianse har et noe videre bruksområde enn koalisjon. Et norsk politisk parti het lenge «Rød Valgallianse». Ordet har også vært brukt mer i overført betydning enn det koalisjon har («hun inngikk en allianse med faren» o.l.). Allianse kommer av latin alligare ‘forbinde’, mens koalisjon kommer av latin coalitus ‘sammenvokst’. Etymologien sier altså lite om det aktuelle skillet mellom begrepene.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fordel-og-bakdel/
|
Fordel og bakdel?
|
Kan en bruke bakdel om det motsatte av fordel, altså i betydningen ‘ulempe’?
|
Ja, i Bokmålsordboka er ‘ulempe’ ført opp som en av tre betydninger bakdel kan ha. Men det er ikke nødvendig å bruke bakdel i denne betydningen. Bruk gjerne ulempe og andre synonymer i stedet. Andre betydninger av bakdel er ‘bakpart’, altså ‘bakre, bakerste del av noe’ og ‘bakende’. (En stor bakdel i den siste betydningen kan i noen sammenhenger være en stor fordel, for eksempel i idretter der setemuskulatur er viktig.) Bakdelens oppkomst og framvekst Å bruke bakdel for ulempe er relativt nytt, og det begynte dels som en spøk. Utviklingen i dansk ligner forresten på den hos oss, jf. Ordbog over det danske Sprog og Den Danske Ordbog. Bakdelen har lenge spøkt i bakgrunnen i form av det tyske Nachteil og det svenske nackdel. Men den norske varianten har nok utviklet seg uavhengig av dette. Det er ganske naturlig at bakdel utvikler seg som motstykke til fordel når den opprinnelige betydningen av fordel er glemt. Trangen til symmetri gjør seg gjeldende, og det plager nok ikke språkbrukerne at symmetrien ikke er helt ekte, historisk sett. Fordel betyr opprinnelig ‘noe som er tatt ut på forhånd’ (jf. forlodds uttatt andel), og bakdel gir ikke god mening som motstykke til dette. (Fordel kan riktignok bety frampart/framstykke i motsetning til bakpart, men dette er jo noe helt annet enn fordel kontra ulempe.) Dersom man på nynorsk bruker føremon for fordel, passer ikke bakdel godt som motstykke, for det er fremdeles ganske tydelig at føremon opprinnelig betyr noe i retning av ‘forsprang, fortrinn’. Det blir interessant å se hva som klarer seg best i framtida: ulempe eller bakdel – eller drawback, som har vært på moten i perioder. Ulempe har et enormt forsprang i skrift. Nedenfor har vi gjengitt et diagram som viser utviklingen i bruken av disse ordene i avisartikler de siste åra. Merk at tidlige bakdeler også kan være av det mer bokstavelige slaget.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-tyder-sic/
|
Kva tyder sic?
|
Kva tyder det vesle ordet sic, og kvifor bruker folk det?
|
Sic er latin og blir brukt til å vise at noko faktisk skal stå slik det står. På latin tyder sic ‘slik’ eller ‘såleis’. Det er ei forkorting av sic erat scriptum ‘slik blei det skrive’. I bokstavrett attgjeving av feil Ein set inn sic etter ein galen eller uvanleg skrivemåte i eit sitat for å gjere merksam på at feilen eller avviket skriv seg frå kjelda og ikkje frå den som siterer. Ein sikrar seg altså mot at lesarane trur det er ein sjølv som står bak feilen. Vi kan til dømes skrive noko slikt i eit avisordskifte: I Firda 25.1. skriv ein innsendar at «presteskapet skal ikke ha løyve til å vise vekk og velge hvilken [sic] barn som skal døpes inn i statskirken eller ikke». Med å skyte inn [sic] viser vi at skrivefeilen «hvilken barn» står i originalen (og som ein bonus får vi ymta om at motdebattanten er litt slurvete). Når noko berre ser gale ut Vi kan òg bruke sic til å vise at noko faktisk er rett, endå det kan sjå ut som ein feil: I ferien skal vi dykke utanfor Oslob (sic) på øya Cebu. Ved første augekast kunne ein tru at stavemåten «Oslob» var feil, men det finst faktisk ein stad som heiter Oslob på Filippinane. Kritikk-sic Nokre skribentar likar å bruke sic for å markere ei utsegn som dei ikkje går god for: Han er derfor «hundre prosent sikker» (sic) på at den tyske omsetjinga av Menneske og maktene ikkje kom seg gjennom sensuren «utan å ha vorte fingra med». Dette tyder nærmast ‘at det går an!’, og det har ingen sitat-teknisk funksjon – tvert om kan det verke forvirrande. Slike «kritikk-sic» er ikkje vanlege i sakprosa. Sjå òg Norsk på trykk på typografi.org.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/11-milliardar-11-gradar-og-liknande/
|
1,1 milliardar, 1,1 gradar og liknande
|
Heiter det 1,1 milliardar eller 1,1 milliard? Enn når det er snakk om 2,5 eller to og ein halv slike?
|
Det heiter valfritt 1,1 milliard/milliardar, og det heiter 1,2 milliardar. Det heiter 2,5 milliardar, men helst to og ein halv milliard. Det same gjeld andre tal, til dømes million, og dessutan grad og andre einingar. Merk: 0 grader/gradar! Hovudregelen er: fleirtal etter desimaluttrykk, òg når verdien er under 1, til dømes 0,9 milliardar. Dessutan: 1,0 milliardar. Døme med millionar: 0,9 millionar 1 million 1,0 millionar 1,1 million el. 1,1 millionar 1,2 millionar 5,0 millionar 5,1 million el. 5,1 millionar 5,2 millionar 5,3 millionar 5,4 millionar osv. Legg merke til valfridomen ved desimalen 1 (i 0,1, 1,1, 2,1 osb.). Det er siste siffer i desimalen ein skal sjå på, òg i 0,21 osv. Dei same reglane gjeld når det står noko føre eller etter: Dei utrekna 1,1 milliard(ar) / 1,2 milliardar kronene. Spørsmålet vart teke opp av Norsk språknemnd i 1969. Språknemnda meinte at det burde vere fleirtalsform i alle tilfelle. I 1995 vedtok Norsk språkråd denne tilrådinga: «Når tallet etter desimalkommaet er 1, kan en ha valgfritt entalls- eller flertallsform.»
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/frem-eller-fram/
|
Frem eller fram?
|
Bør vi skrive fram eller frem? Og hva med fremskritt/framskritt og fremtida/framtida?
|
Det er helt valgfritt. Det er bare noen få sammensetninger som har obligatorisk frem-, som fremdeles, fremad og fremragende. Disse kan altså kombineres med bruk av fram ellers. Ellers er det fritt fram/frem for både fram- og frem-: framdrift/fremdrift, framover/fremover, framskrive/fremskrive, framskynde/fremskynde, framtid/fremtid osv. Det virker ryddigst om du velger den samme skrivemåten i de fleste vanlige sammensetninger, men det er ikke obligatorisk. Fram har alltid vært den mest utbredte talemålsformen rundt omkring i dialektene. I bokmål er frem den eldste formen, men fram har lenge vært den vanligste, hvis vi ser bort fra sammensetningene, der bildet er mer broket. Merk at -e- har sin rettmessige plass i bøyning og avledning av fram. Det heter bare fremre og fremst, også på nynorsk. Likeledes heter det bare å fremme (nynorsk også fremje).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aksent-i-ord-som-ide/
|
Aksent i ord som «idé»?
|
Korleis er reglane for å bruke akutt aksent i bøygde former av ord som idé og trasé?
|
Det er valfritt med akutt aksent i ord som endar på trykksterk e. Det gjeld alle bøyingsformer. Ein kan altså skrive idé eller ide, idéen eller ideen osv. Ein utbreidd skikk er å ha aksent berre i ubunden form eintal (medrekna samansetningar) og sløyfe aksenten i alle bøygde former, altså slik: idé – ideen – idear – ideane (nynorsk) idé – ideen – ideer – ideene (bokmål) trasé – traseen – trasear – traseane (nynorsk) trasé – traseen – traseer – traseene (bokmål) + idégrunnlag, traséval / trasévalg osb. Det er ingen dårleg idé å følgje denne regelen, for utan aksent kan orda òg ha andre tydingar, til dømes ide ‘straumkvervel’ (uttalt /ie/) og trase ‘fille’. Samtidig er aksenten uturvande i fleirtal (trasear kan jo ikkje forvekslast med trasar). Fleire døme på ord det er verdt å skilja mellom: alle/allé, arme/armé, entre/entré, karre/karré, supe/supé og samansetjingar med muse-/musé-. Det er sjeldan nokon verkeleg forvekslingsfare, men det er lettast å lesa tekstar der ein straks ser kva slags ord ein har føre seg. Til slutt: Om du gløymer ein f i buffé, kan det bli pussig lesnad dersom du òg sløyfar aksenten. Du kan lese meir om aksentbruk på nettsidene til Språkrådet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-forhold-til/
|
I forhold til
|
Dette uttrykket har blitt mye kritisert fordi det er så omtrentlig, og fordi det trenger ut mer spesifikke preposisjoner. Men det er visst riktig å bruke det som sammenlikningsuttrykk, altså når det betyr «sammenliknet med». Stemmer dette?
|
Det stemmer nesten. Vi har disse rådene: Vurder sammenliknet med og særlig enn før du tyr til i forhold til. Bruk ikke i forhold til når en enkel preposisjon kan gjøre nytten (til, for, om, med osv). Bruk ikke i forhold til som tekstbinder, men velg heller tradisjonelle uttrykk som «når det gjelder», «med tanke på» og liknende. Ikke vær redd for å bruke i forhold til der det faktisk er best, eller der det ikke finnes noe skikkelig alternativ. Sammenlikning Enn er ofte best til sammenlikning I forhold til er opprinnelig først og fremst et sammenlikningsuttrykk. Her har det i prinsippet godkjentstempel, men det er ikke alltid det beste alternativet. Før du skriver i forhold til, bør du vurdere om du kan bruke det elegante lille ordet enn i stedet. Større enn er oftest bedre enn stor i forhold til. Når enn ikke fungerer, må vi ty til lengre uttrykk: sammenliknet med (5 stavelser) / jamført med (3 stavelser). Disse alternativene passer kanskje best når uavhengige ting av liknende slag sammenliknes. Sammenlikning av før og nå: omskriving oftest best Ytringer om endring kan ofte skrives om slik: Dette er en økning på x i forhold til i fjor > fra i fjor Det er uendret i forhold til tidligere > Dette er som før X varierer i forhold til y bør deles mellom 1) forholdet mellom x og y varierer 2) x varierer med y Forhold kan være best i noen tilfeller 1) Når du er fristet til å bruke i relasjon til, relativt til og liknende. 2) Når det dreier dreier seg om proporsjoner, som del i forhold til helheten eller noe annet i forhold til en målestokk: Nesen hans er liten sammenliknet med (= mindre enn) en snabel, men stor i forhold til fjeset. (Sammenliknet med blir her noe misvisende.) Nesen er altså forholdsvis stor. Men glem ikke enkle faste uttrykk: stor i forhold til alderen > stor for alderen. 3) I mange helt åpne spørsmål: Hvor stor er a i forhold til b? (Er a større enn b? er mindre åpent.) 4) I enkelte statistiske sammenhenger. I statistikk bør språket være så enkelt som mulig, men ikke enklere. Det er lett å forstå at et land har 0,5 eller 7,5 sauer per innbygger. Men hvis landet f.eks. har flere trafikkdrepte per innbygger enn noe annet land, skurrer det litt. Da bør det hete: i forhold til innbyggertallet eller skrives helt om. Preposisjon Preposisjonene setter ting i forhold til hverandre. Derfor kaller danskene dem forholdsord. Uttrykket i forhold til dekker så å si alle preposisjonene samtidig. Uttrykket kan derfor være nødvendig i åpne spørsmål og i omtale av andre udefinerte forhold. Da sitter de andre preposisjonene på gjerdet. Eksempler: Hvor ligger rådhuset i forhold til stasjonen? Mammutens knokler lå ikke helt riktig i forhold til hverandre. Jernene skal vris i forhold til hverandre. Men vri jernene 30 grader fra hverandre! Et svar eller en presisering kaller oftest en spesifikk preposisjon ned fra gjerdet. Melder det seg et innarbeidet uttrykk, bruker vi det. Man må altså vri hjernen og omstille seg fra kontekst til kontekst. Av og til er det umulig å bruke en mer presis preposisjon, fordi vi ikke har tradisjon for det: A har en utdypende funksjon i forhold til b. Da må vi kanskje godta det, eller skrive helt om (a utdyper b). De oppblåste autentiske forholdseksemplene nedenfor bør punkteres med mer presise preposisjoner: norske regler er i stor grad bundet i forhold til av EØS-avtalen rettigheter i forhold til etter loven hva andre etater gjør i forhold til for å avklare forventninger begrunnet pragmatisk i forhold til ut fra særskilte hensyn det må skaffes mer informasjon i forhold til om helsemessige aspekter å arbeide aktivt i forhold til med kommunene for å etablere rutiner informasjon i forhold til om timeplanen ordningene skal vurderes i forhold til mot reglene for statsstøtte kommunene er forberedt i forhold til på utbrudd av smittsomme sykdommer en restriktiv holdning i forhold til til å åpne opp for petroleumsvirksomhet Tekstbinding I forhold har spredt seg kraftig både på bekostning av enkle preposisjoner og på bekostning av sammensatte uttrykk som gjerne brukes til tekstbinding. Det gjelder blant annet når det gjelder, som gjelder, med tanke på, med hensyn/omsyn til Eksempel: I forhold til den arktiske framtida var paneldeltakerne nokså positive. Hva betyr dette? Å være positiv i forhold til noen (= sammenlignet med) betyr å være mer positiv. Å være positiv til noe er å være for det. Her passer ingen av delene. Vi må gjette. Løsningen er trolig med tanke på. Å være positiv med tanke på noe kan skrives om til å se lyst på noe. Det er ikke tette skott mellom de tre bolkene i denne artikkelen. Og én regel gjelder uansett: Vri forholdet til du finner det enkleste uttrykket! studenter som viser liten evne i forhold til å mestre læreryrket > evne til å mestre... > er dårlige læreremner like oppfatninger i forhold til situasjonen > av > samme syn på dette skaper utfordringer i forhold til å skaffe kompetent personell > når det gjelder å skaffe > gjør det vanskeligere å skaffe EØS-avtalen gir Norge forpliktelser i forhold til å måtte avgi data til undersøkelser > når det gjelder å > Etter EØS-avtalen må Norge...
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brain-drain-hjerneflukt/
|
Brain drain = hjerneflukt
|
Kva skal vi kalla brain drain på norsk? Eg siktar til det fenomenet at høgt kvalifiserte og velutdanna personar forlèt heimlandet fordi dei får betre arbeidsvilkår andre stader?
|
Bruk gjerne hjerneflukt. Det har vore lansert mange norske avløysarord for uttrykket: hjerneflukt, intelligensflukt, forskarflukt, ekspertflukt, ekspertutvandring, intelligenstapping og hjernetapping. Fagnemnda i Norsk språkråd meinte i si tid at ekspertflukt og ekspertutvandring var best, mellom anna fordi orda er sjølvforklarande og ikkje har uheldige assosiasjonar. Men metaforbaserte uttrykk fungerer ofte godt når dei er innarbeidde, anten metaforen har vorte til i engelsk eller norsk. Det er ikkje noko avgjerande i vegen for å omsetja brain drain direkte. Hjerneflukt er ikkje ei heilt direkte omsetjing, men ordet er både meir forklarande og stuttare enn hjernetapping. Somme meiner altså at ordet er for negativt ladd, men det problemet ligg i grunnen i engelsk. Til slutt eit søk i aviskjelder (NB n-gram):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jaevlast/
|
Jævlast
|
Kvifor står ikkje uttrykket å jævlast/jævles i ordlistene? Det er eit folkeleg uttrykk med lang tradisjon og godt fotfeste i fiskeri og arbeidarkultur langs heile kysten.
|
Ordet står visst berre i éi ordbok, Norsk Ordbok frå Det Norske Samlaget, band 1: djevlast ‘mødast, ha mykje bry’, døme: «æg sto … å jævlas me ei garnfilla» (sitat frå Vett og uvett). Andre døme frå litteraturen: «det e her i nord vi har jævlast mæst med overgangen fra reint hagebruk i den frodige Edens hage og tell bureising på ei så skrinn og mager jord» (Oluf i Dokker kan flire av Arthur Arntzen (1996)). I svensk er det mykje meir utbreitt, men nærmast i motsett tyding brukt om personar: att (d)jävlas med, som nærmast er ‘å plage’. Denne tydinga finst òg i norsk. I eldre svensk finn vi elles den same tydinga som i ordboka ovanfor. Dette er eit ord som ikkje står så ofte på prent. Det er nok forklaringa på at ordbøkene ikkje har fanga det opp. Men det burde nok ha stått i fleire ordbøker, for du har rett i at det blir brukt mange stader. Men kvifor står det med dj- der vi finn det? Jau, av same grunn som vi finn /jup/ under djup. Og kvifor ikkje med æ? Jau, fordi /æ/ kan reknast som valfri uttale av e i nynorsk. Skriv gjerne at du djevlast med noko, og uttal det som du vil.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-skjaere-alle-over-en-kam/
|
Å skjære alle over én kam
|
Jeg skulle gjerne hatt en forklaring på hvordan uttrykket å skjære alle over én kam oppstod. Det er mange som skriver uttrykket om på merkelige måter, for eksempel å gre alle med én kam.
|
Å skjære alle over én/samme kam er den vanligste måten å skrive dette på. Det betyr ‘å behandle eller bedømme alle på samme (raske og overflatiske) måte’. Tenk på frisøren som klipper (skjærer) hårene over en kam. I Evensberget og Gundersens oppslagsbok Bevingede ord (1991) er opprinnelsen forklart slik: Hos Erasmus Roterodamus (1466–1536) finner vi talemåten «lage alle sko over én lest». Den var siden alminnelig i Tyskland, der man også hadde en annen, lignende vending: «å skjære over én kam», dvs. at frisøren når han skulle klippe hår, løftet det opp med en kam og så klippet. Vi har visstnok fått begge disse vendingene fra tysk. I innledningen til sin ordspråksamling har Peder Syv: «Skjære alt over én kam». Uttrykket egner seg ypperlig til å advare mot både sosial båssetting og fordommer mot folkeslag. Aasmund Olavsson Vinje skriver i Bretland og Britarne (1873) at ord som «skjera [= skjer] alle yver ein Kamb ero alltid urimelege, naar det er Tale um eit heilt Folk». Skjære/klippe? I det tilsvarende tyske uttrykket brukes scheren i betydningen ‘klippe’, men også i dansk og norsk brukte man før gjerne ordet skjære om fjerning ved hjelp av saks. For eksempel kunne frisør hete hårskjærer. Varianten klippe over én kam er logisk, men det blir litt som kjerringa mot strømmen å bruke det (jf. «Klippe, klippe, sa kjerringa»). Språket kan være svært konservativt i faste uttrykk. Det er altså tryggest å bruke varianten skjære over én/samme kam. Kjemme/gre? Å gre alle med samme kam er også en uskikk, som skolehelsetjenesten godt kunne advart mot i lusesesongen. Men det kan nok ikke brukes helt på linje med skjære over én kam. Vi finner lignende uttrykk med verbet kjemme langt tilbake, jf. landsmål kjemba alle med éin kam og norsk-dansk kæmme alle med den samme kam (prosten i Ibsens Brand). Disse variantene gir metaforisk mening på egne vilkår, men de peker vel mest mot lik behandling (jf. eldre norske uttrykk som gje alle av same skåla eller gammalnorsk baka ǫ llum eitt), mens skjære alle over én kam like gjerne kan gjelde vurderingen som behandlingen. Preposisjonsvalg Det har blitt brukt forskjellige preposisjoner mellom skjære alle og én kam; vi finner over hundre år gamle eksempler på under, og med er jo ikke ulogisk. Men vi anbefaler som sagt ordlyden i overskriften. Nødløsning Hvis man ikke husker hva det heter, kan man ty til det enklere «å ta alle under ett», men det blir jo mye tammere.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/literacy/
|
Literacy
|
Hvilket ord kan jeg bruke i stedet for literacy på norsk?
|
Flere norske ord kan brukes, blant annet skriftkunne og tekstkompetanse. Begrepet literacy er så vidt og diffust at det er vanskelig å finne ett norsk ord som dekker nøyaktig det samme som det engelske. Lese- og skriveferdighet I utgangspunktet er det klart nok: Literacy er det motsatte av illiteracy ‘analfabetisme’. Literacy er altså alfabetisme, men ordet alfabetisme brukes ikke like fritt. Et annet uttrykk for det samme er å kunne lese og skrive eller å være lese- og skrivefør. Dette kan substantiveres til lese- og skriveferdighet eller lese- og skrivekyndighet. På nynorsk kan det hete lese- og skrivekunne. (Substantivet kunne betyr kunnskap, men svarer også til kompetanse, som inkluderer ferdighet/dugleik.) … og tekstkompetanse/skriftkultur Ofte brukes literacy om en generell tekstkompetanse som også omfatter kjennskap til sjanger, kilder, diskursene i kulturen osv. Ordet skriftkultur brukes mye på dette fagområdet. Også tekstkompetanse og skriftkyndighet (nynorsk: skriftkunne) har vært brukt i visse sammenhenger. Professor Kjell Lars Berge har i en artikkel i avisa Dag og Tid sagt at fenomenet på norsk kan omtales som skriftkunne, skrivekunne og skriftkultur. … som omfatter eller skaper annen kompetanse En ekspertgruppe i Unesco har definert literacy slik: Literacy is the abilty to identify, understand, interpret, create, communicate and compute, using printed and written materials associated with varying contexts. Literacy involves a continuum of learning in enabling individuals to achieve their goals, to develop their knowledge and potential, and to participate fully in their community and society. («The Plurality of Literacy and its Implications for Policies and Programmes». UNESCO Education Sector Position Paper, Paris 2004.) Mye av dette faller egentlig inn under lese- og skriveferdighet i vid forstand. Det er tale om lese- og skriveferdighet som gjør at folk lykkes i livet. Man kan spørre hvor logisk det er å utvide literacy-begrepet slik, men det er ingen tvil om at ordet brukes mer og mer om å kunne gjøre seg nytte av lese- og skrivekyndighet på spesifikke områder. Av og til handler brukes det ganske synonymt med kunnskap og kompetanse. … på visse områder Helse Literacy er mye brukt i sammensetninger. Et viktig eksempel er health literacy. Det handler om å kunne nyttiggjøre seg kunnskap om helse og helsestell og dessuten å kunne tilegne seg mer kunnskap på dette området. Men ikke engang en utbroderende oversettelse som er helseinformasjonsforståelse favner alle disse aspektene. Det er neppe noe ord som kan gjøre det. I et moderne skriftbasert samfunn er lese- og skriveferdighet ganske selvskrevne komponenter i kompetanse på de fleste områder. Hvis det ikke er om å gjøre å fokusere på disse komponentene, kan det være like opplysende bruke ord som kompetanse, kunnskap og dannelse, altså det som lese- og skriveferdigheten legger grunnlaget for. I et innspill til strategien HelseOmsorg21 finner vi dette: «[Health] Literacy er et begrep som vi på norsk kan oversette med ‘helsefremmende allmenndannelse’ eller kortere ‘helsekunne’.» Det ordet som har vunnet fram, er helsekompetanse. Her er Helsedirektoratets definisjon: Helsekompetanse er personers evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstilsvalg, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenesten. Annet Digital kompetanse og mediekompetanse har vært foreslått for henholdsvis digital literacy og media literacy. I forbindelse med cultural literacy og critical literacy har dannelse/danning blitt brukt i tillegg til kompetanse. I denne omtalen av scientific literacy nevnes (natur)vitenskapelig lesekyndighet og vitenskapelig dannelse: (Fra Kaare Skagen (red.): Karakterboka: Om karakterer og vurdering i ny skole, Universitetsforlaget, 1996) Eller litterasitet Det er også mulig å bruke den fornorska varianten litterasitet, men man må nok ty til noen av ordene ovenfor i tillegg hvis man vil bli forstått.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/amming-og-diing-blant-folk-og-fe/
|
Amming og diing blant folk og fe
|
Hva heter det når menneskebarn suger melk av brystet: å amme eller å die? Og hva med andre pattedyrunger?
|
Det enkle svaret er: Barnet/ungen dier (= suger). Mora ammer (= gir bryst, gir suge, gir die). Å die er da det samme som å bli ammet (passiv). I noen ordbøker står det også at mor dier barnet, men det er mindre brukt og regnes gjerne som uheldig. Det er likevel riktig å si at mor gir die (av gir å die). Diegivning er et gammelt ord i dansk og i norsk skriftmål. Die er et gammelt germansk verb som er i slekt med gresk thele ‘brystvorte’. Til oss har dette verbet kommet fra dansk skrift og dansk-norsk talemål i eldre tid. Det beslektede svenske dägga er både die og gi die, jf. også sammensetningen däggdjur (dansk og norsk: pattedyr, klassisk nynorsk: spendyr, sògdyr). Mer trenger du kanskje ikke å vite om amming og diing. Men hvis du vil vite mer om andre norske ord og uttrykk for disse handlingene, kan du lese videre. Noen av disse andre ordene er tatt opp i Bibelen, der morsmelk omtales flere steder. Vi avslutter med en titt på den skiftende ordbruken i norsk bibelspråk de siste hundre årene. Andre ord i norsk folkemål Det å suge bryst har stort sett hett noe helt annet enn å die rundt omkring i norske dialekter. Det mest sentrale ordet på området er rett og slett å suge (= die) Det er fremdeles vanlig å snakke om at barn og dyreunger suger. Det er naturlig og greit, og det brukes fremdeles i fagspråket. (Å suge bryst er en måte å spise eller drikke på, og stadig oftere hører man å spise om å suge bryst. Men man kan ikke skifte suge (bryst) systematisk ut med de flertydige ordene spise/drikke.) Å suge er et sterkt verb i de fleste tradisjonelle dialekter (presens syg, preteritum saug), og mange av de sterke verbene hører til grunnstammen i ordforrådet. Noen av dem har svake parverb. Suge har hatt parverbet å søygje (= amme), altså å la suge. Men dette verbet var uvanlig allerede for hundre år siden. I nyere tid har det vært vanligere å si å gi suge (= amme), av å gi å suge, men det er sjelden man ser det på trykk i dag. Å la suge brukes en del, men det er et litt snevrere begrep. (I gi suge og gi die oppfattes suge og die nærmest som substantiv.) Alle disse ordene/uttrykkene har blitt brukt om både dyr og mennesker. Om mennesker brukes dessuten fremdeles: å gi bryst (= amme) og å legge barnet til/på brystet Dette uttrykket er både nøytralt og krystallklart, gammelt og moderne. Videre har vi verbalsubstantivet brystgiving. Motstykket er å få bryst (laget etter gi bryst) og å ta brystet. (Det er ikke umulig å skrive gi melk, men det bærer preg av omskrivning i denne sammenhengen. Det brukes helst om ytelse – det at et dyr kan melkes.) Ganske stilistisk markert er paret å patte (= die) og å gi patte Det lydmalende verbet å patte er godt kjent og nærmest selvforklarende. Substantivet patte er gammelt i mange dialekter helt sør i landet, men det har vært mye mer sentralt og vanlig i dansk, som mangler ordet spene (jf. ordet pattedyr). I østlandsmål har pappe vært det vanlige ordet for spene/patte. Noen få steder brukes i stedet tatte om spene. Men tatte er først og fremst det mest utbredte uformelle ordet for kvinnebryst. Eller rettere sagt: var. Nå har pupp tatt helt over både i dialekter og normalmål. Verbet amme var heller ikke mye brukt i dialektene før, i alle fall ikke om det dyr driver med (ammeku er et nyere ord). Før ble det særlig brukt om det at en amme (altså en annen kvinne enn mor) gir bryst. (Man har tidligere skilt mellom morsmelk og ammemelk.) Noen dykk i bibelsk morsmelk for spesielt interesserte I bibeloversettelsen fra 1978/1985 ble det lagt vekt på naturlig norsk språkføring, og på noen punkter gikk endringene derfor i retning tradisjonelt norsk folkemål. De første tre knippene med sitater er eksempler på det. Her ser vi justering fra (GI) DIE til SUGE eller GI BRYST på bokmål: Klag 4,3: Endog sjakaler rekker bryst, GIR sine unger DIE (1930 bokmål) Selv sjakaler holder juret fram, så ungene får SUGE (1978/85 bokmål) Selv sjakaler holder spenene fram, de lar ungene SUGE (2011 bokmål) Jamvel sjakalar held fram juret, so ungane fær SUGA (1938 nynorsk) Jamvel sjakalar held juret fram, så ungane får SUGA (1978/85 nynorsk) Jamvel sjakalar held spenane fram, dei lèt ungane SUGA (2011 nynorsk) Jes 66,11: Så skal I få DIE og mettes av hennes husvalende bryst, suge og glede eder ved hennes store herlighet (1930 bokmål) Så skal dere SUGE og bli mette ved hennes barm som gir trøst, ja, dere skal drikke og glede dere ved hennes herlige bryst (1978/85 bokmål) Så skal dere SUGE og bli mette ved hennes trøstende bryst, dere skal drikke og nyte hennes herlige brystvorter (2011 bokmål) So skal de få SUGA og mettast av hennar hugsvalande barm, de skal få drikka og kveikjast av hennar herlege rikdom (1938 nynorsk) Så skal de SUGA og mettast ved hennar trøystefulle barm, ja, drikka og gleda dykk ved hennar herlege bryst (1978/85 nynorsk) Så skal de SUGA og bli mette ved hennar trøystande bryst, de skal drikka og gleda dykk ved hennar herlege bryst (1938 nynorsk) Matt 24,19; Mark 13,7; Luk 21,23: Ve de fruktsommelige og dem som GIR DIE, i de dager! (1930 bokmål) Stakkars dem som venter barn og dem som GIR BRYST i de dager! (1978/85 bokmål) Ve dem som venter barn og dem som GIR BRYST i de dager! (2011 bokmål) Stakkars dei som gjeng med barn eller GJEV BRJOST, i dei dagane! (1938 nynorsk) Stakkars dei som ventar barn og dei som GJEV BRYST i dei dagane! (1978/85 nynorsk) Ve dei som ventar barn og dei som GJEV BRYST i dei dagane! (2011 nynorsk) En del endringer ble reversert i 2011, og dessuten kom ordene amme og die for første gang inn i nynorskoversettelsen, riktignok uten noen tydelig plan. Her er fire knipper med eksempler: 1 Mos 21,7 Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara GIR barn Å DIE? (1930 bokmål) Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara GIR barn Å DIE? (1978/85 bokmål) Hvem kunne sagt til Abraham at Sara skulle AMME barn! (2011 bokmål) Kven skulde vel sagt det til Abraham at Sara skulde LEGGJA eit barn til BRJOSTET? (1938 nynorsk) Kven skulle ha sagt til Abraham: Sara skal GJE småborn BRYST! (1978/85 nynorsk) Kven skulle vel sagt til Abraham at Sara skulle få barn å AMMA! (2011 nynorsk) Jes 49,15 Glemmer vel en kvinne sitt DIENDE barn, så hun ikke forbarmer sig over sitt livs sønn? (1930 bokmål) Kan en kvinne glemme sitt DIENDE barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? (1978/85 bokmål) Kan en kvinne glemme sitt DIENDE barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? (2011 bokmål) Gløymer vel ei kvinna SOGBARNET sitt, so ho ikkje miskunnar den ho bar under hjarta? (1938 nynorsk) Gløymer vel ei kvinne BRYSTBARNET sitt, har ho ikkje medkjensle med den son ho fødde? (1978/85 nynorsk) Kan ei kvinne gløyma sitt DIANDE barn, ei omsorgsfull mor det barnet ho bar? (2011 nynorsk) (Ellers brukes helst spedbarn i begge målformene.) Luk 11,27: Salig er det liv som bar dig, og det bryst som du DIET (1930 bokmål) Salig er det morsliv som bar deg og det bryst du DIET (1978/85 bokmål) Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du DIET (2011 bokmål) Sælt det livet som bar deg, og det brjostet du SAUG! (1938 nynorsk) Sælt er det morslivet som bar deg, og det bryst som du SAUG. (1978/85 nynorsk) Sælt er det morsliv som bar deg, og brysta som du DIA (2011 nynorsk) Luk 23,29 For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke GAV DIE. (1930 bokmål) For det kommer dager da folk skal si: Lykkelige er de barnløse, de kvinner som ikke føder og ikke GIR BRYST! (1978/85 bokmål) For det kommer dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke GA DIE!’ (2011 bokmål) For det kjem dagar då dei skal segja: Sæle dei barnlause! Sælt det livet som aldri hev født, og det brjostet som aldri GAV SUGA! (1938 nynorsk) For det kjem dagar då folk skal seia: Lukkelege er dei barnlause, dei kvinner som ikkje føder og ikkje GJEV BRYST! (1978/85 nynorsk) For det kjem dagar då folk skal seia: ‘Lukkelege er dei barnlause, dei morsliv som ikkje har fødd, og dei bryst som ikkje har GJEVE DIE! (2011 nynorsk)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-tyrkisk-et-arabisk-sprak/
|
Er tyrkisk et arabisk språk?
|
Jeg er elev i videregående skole og kommer opprinnelig fra Tyrkia. Norsklæreren min påstår at tyrkisk er et arabisk språk, og sier at det står i læreboka. Jeg er helt uenig. Men hva slags språk er egentlig tyrkisk?
|
Nei, tyrkisk er absolutt ikke i slekt med arabisk. Tyrkisk hører til det som kalles den tyrkiske språkfamilien. Noen av de andre språkene i denne gruppa er aserbajdsjansk, usbekisk, kasakhisk og uigurisk. Det er ille dersom påstanden du viser til, står i læreboka. Du bør ta dette opp med læreren din på nytt. En annen sak er at det finnes mange arabiske lånord i tyrkisk, slik det også finnes i persisk, urdu osv. Grunnen til det er religiøs og kulturell påvirkning. Tyrkisk ble i mange hundre år skrevet med det arabiske alfabetet, og skriftspråket var temmelig sterkt påvirket av arabisk. Det latinske alfabetet, som både norsk og tyrkisk nå bruker, ble innført i Tyrkia av Kemal Atatürk så seint som i 1928. Dersom du er interessert, kan du lese mer om slike emner i artikkelen Språk og identitet i Tyrkia.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-skal-sta-etter-hei-og-etter-kjaere/
|
Kva skal stå etter Hei og etter Kjære?
|
Når ein innleier eit brev med eit Hei eller God dag som står åleine på lina (eller berre med namn etter), skal ein då nytta komma, punktum, utropsteikn eller ingenting? Og kva skal stå etter Kjære?
|
Når helsingar som Hei, Hallo og God dag står åleine på lina, skal det ikkje setjast komma eller punktum etter. Står det eit namn etter helsingsordet, skal det setjast komma føre namnet (ikkje etter). Utropsteikn til slutt er valfritt. Litt andre reglar gjeld for Kjære, sjå andre bolken nedanfor. Alt som står nedanfor, gjeld òg e-post. Men i korte meldingar der ein ikkje har nytt avsnitt etter helsinga, må ein setja punktum etter dersom ein ikkje vel utropsteikn. Reglane gjeld sjølvsagt bokmål så vel som nynorsk. Komma berre mellom helsinga og namnet Alternativa er altså: Hei Hei! Hei, Anna Hei, Anna! Den same regelen gjeld for alt frå Hallo til God dag. (Men etter Gratulerer må ein nesten ha med utropsteiknet!) Regelen gjeld òg om ein tek med etternamnet, men mange tykkjer at det er rart å kombinera det uformelle Hei med etternamn, og at Hei gjer seg best mellom vener og kjende. Ein kan difor gjerne bruka God dag, NN og Gode NN oftare når ein skriv til nokon ein ikkje kjenner godt, og ein kan reservera utropsteiknet for spesielle høve. Hei er ein interjeksjon, eit utropsord, så etter gamle reglar skal det stå utropsteikn etter. Men det har gått inflasjon i helsinga, så utropsteikn kan av og til verka overdrive. Den som skriv, må få velja i samsvar med situasjon, mottakar og sinnsstemning. Utropsteikn er nok vanlegast når ordet står åleine. Ikkje komma mellom Kjære og namnet Kjære er ikkje ein interjeksjon, så her har utropsteiknet aldri vore obligatorisk. Det er valfritt, som ein humørmarkør. Kjære står dessutan direkte til namnet (til den «kjære» personen), og difor skal det ikkje vera komma etter ordet. Kjære Anna Kjære Anna Etternamn Kjære Anna! (Kjære Anna Etternamn!) Same regelen gjeld for Gode. Neste avsnitt Merk at fyrste lina i neste avsnitt alltid skal innleiast med stor forbokstav: Kjære Anna / Hei, Anna! Her har det regna to veker i strekk!
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lett-og-los-pa-traden/
|
Lett og løs på tråden
|
Hvorfor heter det at en løsaktig person er løs eller lett på tråden? Er det fordi klærne sitter løst, altså at man gjerne kaster dem?
|
Mange tror at det er derfor, og da betyr det jo på en måte det for dem. Men det er ikke den opprinnelige betydningen. Opprinnelig kan det ha handlet om å spinne løst og dårlig. Om ikke det stemmer, kan det hende at tråd i dette uttrykket kommer av det norrøne troð ‘trinn, trakk’, og da handler det enten om å trå løst eller å trå lett (se under betydning 8.1. i Ordbog over det danske Sprog). Den siste teorien styrkes av at en lettferdig person på svensk også kan være ‘lätt på foten’, ja, selve ordet lettferdig peker i samme retning. For språkbrukerne kan løs i dette uttrykket lett smelte sammen med løs i løsaktig og uttrykk som løse kvinner, eller med laus i lauslynt og lignende. Hele uttrykket har vi nok helst fra dansk, så vi får kanskje overlate til danskene å løse mysteriet med opprinnelsen. Se ellers Se Hjalmar Falk: Vanskabninger i Det Norske Sprog (1894, s. 35).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-tvitre-pa-twitter-ei-tvitring-eller-ein-tweet/
|
Å tvitre på Twitter, ei tvitring eller ein tweet?
|
Kva meiner Språkrådet om fornorsking av orda Twitter og tweet? Og kva for verb passar det å bruke om det å publisere noko på Twitter?
|
Vi tilrår å bruke verbet tvitre om det å skrive noko på Twitter. Det ein tvitrar, er ei twittermelding eller tvitring. Twitter i seg sjølv er eit beskytta merkenamn, så her tilrår vi ikkje bruk av enkelt-v. I samansetningar kan ein anten bruke stor forbokstav og bindestrek (Twitter-melding) eller droppe bindestreken og bruke liten forbokstav (twittermelding). Verbet tvitre kling godt på norsk. Det liknar på vitre, som tyder ‘varsle, gje melding’ samstundes som det minner om kvitre. Faktisk finst det òg belegg for verbet tvitre med tydinga ‘kvitre’ i norske dialektar, sjå Norsk Ordbok. Sjølve meldinga kan gjerne kallast ei tvitring. Substantivet tvitring er avleidd av verbet tvitre, og skal altså skrivast med enkelt-v.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ettersom-etter-som-og-alt-etter-som/
|
Ettersom, etter som og alt etter som
|
Kva er rett av ettersom i eitt ord og etter som i to ord? Kva med alt etter som?
|
Både ettersom og etter som er rett, men tydinga er ulik. Stutt sagt er ettersom ‘fordi’ og etter som ‘etter kvart som’. Meir utbrodert: ettersom = sidan, fordi: ettersom det er fredag, har vi fri i morgon etter som 1 alt etter (s)om, avhengig av om: dei var ute eller inne etter som det var dårleg eller godt vêr etter som 2 etter det som, i samsvar med det som: etter som dei fortel, er han bra no etter som 3 (tidstyding) etter kvart som: han åt opp bæra etter som han fann dei Frasen alt etter som knyter seg til tyding 1 ovanfor, difor skal han skrivast i tre ord.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/offiserer-og-mannskap-til-sjos-felles-betegnelse/
|
Offiserer og mannskap til sjøs (felles betegnelse)
|
Hvilket ord eller uttrykk vil best betegne alle som er ansatt og arbeider om bord på et skip, altså både offiserer og mannskap?
|
Ifølge Bokmålsordboka er det besetning som er samletermen for mannskap og offiserer på et skip. Besetning kan brukes også på nynorsk. Mannskapet er skipsbesetningen minus skipsføreren (dvs. kapteinen) og offiserene (eventuelt hele befalet). Det er en viss tradisjon for å bruke mannskap litt videre. I Norsk Riksmålsordbok står det om mannskap: (sjøkrigsv. også:) besetning (fraregnet befal og underbefal); sjøu. (efter sjøfartsloven) alle som er ansatt under skibsføreren i et rederis tjeneste (i almindelig sprogbruk sedv. fraregnet også officerene) Og videre om skibsmannskap: sjøu. besetning på skib utenom skibets fører (på passasjérskib også fraregnet restaurasjons- og tjenerpersonale). I Den Danske Ordbog står det at mandskab e r en ‘ gruppe personer der udfører et stykke arbejde i fællesskab fx besætningen på et skib’. Men det vanligste har altså vært å holde offiserene utenom.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/webdesign/
|
Webdesign
|
Kan man bruke web design på norsk, eller finnes det et norsk synonym? Hva kan jeg, som er web designer, eventuelt kalle meg?
|
Webdesign og webdesigner blir brukt mye i norsk og bør derfor skrives i ett ord. I stedet for design kan en på norsk ofte bruke formgiv(n)ing eller utforming og i noen sammenhenger konstruksjon. For web- kan man eventuelt bruke vebb eller vev, eller nett, selv om det strengt tatt er et videre begrep. Vevutforming er lite brukt. Utforming av nettsider og nettdesign er brukt en del.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/koste-skjorta/
|
Koste skjorta
|
Hvor kommer uttrykket det koster skjorta fra?
|
Å koste skjorta kommer fra svensk. Grunnlaget for uttrykket er at man nødig gir fra seg skjorta. Redaktøren for Skandinavisk ordbok, Birgitta Lindgren, nevner i en artikkel (LexicoNordica nr. 8) at dansk, norsk og svensk har tre uttrykk som betyr det samme: dansk: koste det hvide ud af øjnene svensk: kosta skjortan norsk: koste flesk (også kjent i svensk, og tidligere i dansk) Alle tre uttrykkene er brukt i norsk i dag. Koste flesk er eldst i dialektene, og det er naturligvis svinekjøtt det har handlet om for de fleste som har brukt uttrykket (ikke Antonios pound of flesh i Shakespeares Kjøpmannen i Venedig). Se f.eks. denne visa fra 1893, der poteten koster flesk. Koste det hvite ut av øynene kom tidlig inn i litteraturen og høyere talemål, men ble ikke allment utbredt. Uttrykket koste skjorta har ikke vært allment brukt i norsk lenge, men det har nok vært brukt sporadisk langt tilbake. Det engelske uttrykket cost you the shirt off your back er visst en påvirkningskilde, for i litteraturen ser vi tidlig koste skjorta i oversettelser. Ellers var å spille skjorta av noen kjent i norsk før å koste skjorta. Fleskeprisen faller Etter som flesk (særlig kjøpt i Sverige) er blitt relativt rimeligere for folk flest, er det blitt et dårligere symbol på det dyre. Men klær er også blitt billigere, så skjorta er ikke en opplagt avløser for flesket. Likevel det er ingen tvil om at det er skjorte-uttrykket som sprer seg mest i norsk for tida. Her ser vi utviklingen i avisspråket: Ser vi på infinitiven, er trenden enda tydeligere:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-eller-pa-haiti/
|
I eller på Haiti?
|
Heter det «i» eller «på» Haiti?
|
Tradisjonelt heter det helst «på Haiti», men i dag anbefales «i Haiti» når man sikter til staten, og «på Hispaniola» når man sikter til øya. Språkrådet har etter et vedtak 22. november 2000 anbefalt Hispaniola som navn på øya som er delt mellom staten Haiti i vest og Den dominikanske republikk i øst. Columbus kalte hele øya Hispaniola. Etter frigjøringskampen tidlig på 1800-tallet ble navnet Haiti brukt både om øya og om staten vest på øya. Haiti var urfolkets navn på hele øya. I vanlig norsk tale og skrift må man regne med å se «på Haiti» brukt for både «på øya Hispaniola» og «i staten Haiti».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kursivering-av-namn-pa-universitet-og-andre-institusjonar/
|
Kursivering av namn på universitet og andre institusjonar
|
Skal universitetsnamn kursiverast eller markerast på anna vis?
|
Nei, institusjonsnamn skal til vanleg ikkje kursiverast eller setjast i hermeteikn. Det er nok med stor førebokstav.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hermeteikn-kursiv/
|
Hermeteikn + kursiv?
|
For tida skriv eg ei bok med mykje sitat frå aviser. Er det nok at eg kursiverer den teksta som er sitat, eller må eg ha sitatteikn i tillegg?
|
Ein skal helst ikkje bruke kursiv og hermeteikn på ein gong. Du bør her halde deg til hermeteikn og sløyfe kursiven.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/genus-sosialt-kjonn/
|
Genus, sosialt kjønn?
|
Fins det ikke noe enkeltord på norsk for det som kalles iscenesatt kjønn eller samfunnsfortolket kjønn? Dette kalles gjerne genus på svensk og gender på engelsk.
|
I norske medier har det vært skrevet om sosialt kjønn som noe annet enn biologisk kjønn i alle fall sia 1970-åra. I sosialt ligger vel da det samme som i iscenesatt og samfunnsfortolket, som du bruker. Ingen av disse betegnelsene har vært diskutert i Språkrådet, men sosialt kjønn er i alle fall et helt kurant uttrykk. Det samme gjelder f.eks. (tradisjonelle) kjønnsroller. I språkvitenskapen har en alltid hatt behov for å skille mellom genus (grammatisk kjønn) og sexus (biologisk kjønn). Så vidt vi veit, springer både bruken av gender på engelsk og bruken av genus på svensk ut av betydningstradisjonen innenfor grammatikken (jf. hankjønnsord, hunnkjønnsord, intetkjønnsord). Ordhistorisk (etymologisk) er latin genus det samme som norsk kjønn, mens latin sexus henger sammen med et verb secare, som betyr ‘å skille’, jf. de to delene av menneskeheten. Også på norsk kunne genus i og for seg vært tatt i bruk om sosialt kjønn, som i engelsk og svensk. Men foreløpig er det visst lite brukt, og det spørs om det ville fungert særlig opplysende. I tillegg til sosialt og biologisk kjønn har vi begrepet juridisk kjønn. Se ellers artikkelen kjønn i Språkrådets termwiki.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/boktitlar-i-hermeteikn-eller-kursiv/
|
Boktitlar i hermeteikn eller kursiv?
|
Kva er regelen for markering når ein gjev att tittelen på ei bok?
|
Boktitlar set ein vanlegvis anten i hermeteikn («Halvbroren») eller i kursiv (Halvbroren). Kursiv er vanlegast i meir akademisk tekst. Kortare tekstar og delar av større verk (noveller, songar, dikt, kapittel) står gjerne i hermeteikn (t.d. «Til min Gyldenlak» av Wergeland).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-i-nynorsk-for-han-ho/
|
Den i nynorsk (for han/ho)
|
Kan den i dag brukast i nynorsk i tilfelle som desse? Har du høyrt denne song en før? Nei, eg har aldri høyrt han (den). Har du høyrt denne vis a før? Nei, eg har aldri høyrt ho/henne (den).
|
Prøv å la vere å bruke den (åleine) trykklett. Eit den som viser tilbake til noko, er i tradisjonell nynorsk trykksterkt. For dei som er vane med dette, luggar det når det viser seg at den skulle lesast utan sterkt trykk. Bruk helst han og ho i slike tilfelle som du nemner. «Han» viser til alle slags hankjønnord (på -en) og «ho» til alle slags hokjønnsord (på -a). Er du interessert i bakgrunnen for dette, kan du lese vidare. Kva med den, då? Ofte er det einaste rette å bruke «den». Etter gammalt er det då trykk på ordet, både i nynorsk og i dei fleste dialektar. Ordet er brukt påpeikande (demonstrativt). Vi kan godt setje inn den i døma dine ovanfor, men då endrar meininga seg. Med den kallar vi fram ein kontrast til ein annan, som i «Nei, eg har aldri høyrt den, men eg har høyrt ein annan av den same songaren». Eit anna døme: «Eg såg ein ny film i går. Han var ikkje så verst» kontra «Eg såg ein ny film i går. Den var god, den!». Det er òg rett med « den » dersom det kjem eit «som» eller ein preposisjon etterpå. Det tradisjonelle systemet med han/ho Dei fleste dialektar har tradisjonelt eit system der ein viser tilbake til eit nyleg nemnt han- og hokjønnssubstantiv ved hjelp av han og ho/henne. Desse pronomena har mange former i dialektane. Sidan dei er trykklette, blir dei gjerne til '(a)n og 'o eller 'u (for hu). Henne blir mange stader til 'ne. Andre stader kan det heite berre 'a i hokjønn (av eit eldre hana). Der kan døma dine lyde slik: «… aldri hørt 'n / aldri hørt 'a». Somme dialektar (særleg bymål) har hatt han/ho om konkrete, kjende og vanlege ting, men gjerne den om visse abstrakte og framande ting. I nynorsk kan han/ho like godt vise til heilt abstrakte ting, men den har ein tendens til å gjera seg meir gjeldande ved typiske skriftmålsord som er innlånte i dialekten. Merk elles at ord i naken (ubøygd) form tek det: « Trening er bra for deg. Det kan vere moro òg.» Altså ikkje ho. Men: «Trening a er utsett fordi ho kolliderte med eit arrangement.» Norsk referansegrammatikk (1997, s. 327) framhevar det tradisjonelle systemet: System under press Det tradisjonelle systemet i dialektane er rett nok under press, men er framleis eit viktig kjennemerke for dei fleste norske målføre. Det har vore ein viktig del av trekjønnssystemet. Tilbakevisande han/ho har heilt fram til dei siste tiåra vore eit sjølvsagt trekk i bruksnynorsken òg, jamvel om det alltid har vore litt slinger i valsen. Den aukande bruken av d en i slike konstruksjonar kjem i siste instans frå skriftmål (historisk sett dansk skriftmål), og det er ikkje stilidealet i nynorsk. At det er mykje vakling i dag, er ikkje grunn god nok til å endre rådet mot å bruke den. Både trekjønnssystem og tradisjonelt munnleg språk er framleis viktige ideal for nynorsken. På den andre sida kan ein ikkje rekne overdriven den- bruk som ein alvorleg feil som bør trekkje elevarbeid mykje ned. Det ville vere urettvist når fleire nynorskforfattarar og -institusjonar faktisk har gått bort frå trekjønnssystemet på dette punktet. Bonus med han/ho: færre tvilstilfelle Der den kan vise til fleire ulike ord i teksten føre, kan han eller ho i mange tilfelle gjere teksten meir eintydig. Døme: «Før du byter fel a mot gitar en, må du sjå om den er heil.» Han eller ho? I somme tilfelle kan det vere omvendt, det vil seie at han eller ho kan mistydast som tilvising til ein person. Dersom det er vanskeleg å skrive om, må ein då kunne bruke den som naudløysing òg innanfor det tradisjonelle systemet, særleg om det gjeld ein abstrakt ting. Men ein bør la vere dersom forvekslingsfaren er mest teoretisk. Rådgjevinga Boka Råd om språk fra Norsk språkråd (Cappelen, 1983) seier at regelen står ved lag og blir nytta i samband med godkjenning av skulebøker. Norsk språkråd gjorde i 1985 dette vedtaket (her frå side 17 i årsmeldinga for 1985):
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/markering-av-partinavn/
|
Markering av partinavn
|
Skal navn på partier settes i kursiv eller hermetegn?
|
Nei, det skulle ikke være nødvendig å markere slike navn verken på den ene eller andre måten, og det er heller ikke særlig vanlig.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/senioritet/
|
Senioritet
|
Er senioritet et greitt ord å bruke på norsk? Det blir mellom anna nytta av kommunikasjonsbyrå, og Google viser ein god del treff. Sambuaren min, som er journalist, meiner at senioritet ikkje kan nyttast på norsk, men eg tykkjer det er ein sær synsmåte.
|
Ordet kan brukast, men det kan vere gode grunnar til å velje etablerte norske ord i staden. Søk på nettet og i ein stor database over norske avistekstar syner at ordet senioritet er lite nytta i allmennspråket, men blir brukt ein del i visse bransjar. Slår ein opp i engelske ordbøker, ser ein at seniority har fleire tydingar. Her er eit utklipp frå ordboka Merriam-Webster: Det er ikkje opplagt at alle vil skjøne kva som er meint med senioritet. I mange tilfelle har vi allereie ord i norsk som dekkjer det som ligg i det engelske ordet, t.d. tenestetid, ansiennitet, (høgare) alder eller (høgare) rang. Det er liten grunn til å bruke senioritet der det etablerte norske ordet er dekkjande.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ein-eidar-en-eider/
|
Ein eidar / en eider
|
I ei nettavis las eg om «eidaren Azar Karadas», ein kjend fotballspelar. Kva er ein eidar?
|
Ein eidar (bokmål: eider) er ein person frå (tidlegare) Eid kommune i Sogn og Fjordane. (Ein som bur i bygda Eide i Møre og Romsdal, heiter derimot eidsar (bokmål eidser), lokalt tradisjonelt uttalt med stum d.) Sjå elles lista « Innbyggjarnamn » på nettsidene våre. Opplysningane her er henta både frå språkbrukarar på staden, særleg dei med best kjennskap til den lokale munnlege tradisjonen, og frå skriftlege kjelder, mellom anna Norsk stadnamnleksikon, utgitt på Samlaget.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/coach-norsk-boying/
|
Coach: norsk bøying
|
Kan de fortelje meg kva som er rett bøying av substantivet ein coach?
|
Det er ikkje fastsett noka offisiell bøying for dette ordet. Men du kan trygt bøye det på denne måten: ein coach – coachen – coachar – coachane Og på bokmål: en coach – coachen – coacher – coachene
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-vi-oppmerksom-eller-oppmerksomme-pa-det/
|
Er vi oppmerksom eller oppmerksomme på det?
|
Jeg vet at oppmerksom heter oppmerksomme i flertall (for eksempel: «Vi er svært oppmerksomme!»). Men hva når ordet står sammen med på? Skal uttrykket oppmerksom på bøyes til oppmerksomme på i flertall?
|
Det er valgfritt etter bli og være. Eksempel: Vi er oppmerksom(me) på dette! Flertallsbøyning med -e er på frammarsj. I det faste uttrykket med gjøre sløyfes flertallsbøyningen oftest: Vi gjør dere oppmerksom på det og det / De gjorde oss oppmerksom på det og det. Dette henger delvis sammen med at objektet ofte utelates: Vi gjør oppmerksom på det og det.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kvitter-og-signer/
|
Kvitter og signer
|
Vi utvikler et elektronisk journalsystem for sykehus, der to av de vanligste operasjonene er å kvittere og å signere. Typiske kommandoer blir da «Kvitter» og «Signer». Noen mener det skal være akutt aksent over e-en i imperativformene for å unngå forveksling med substantivet «kvitter» og presensformen «signer», altså «Kvittér» og «Signér». Er dette riktig?
|
Det skal ikke være noe aksenttegn i slike imperativformer. Det riktige er å skrive «Kvitter» og «Signer». Det skal mye til å tolke disse skrivemåtene feil i sammenhengen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/limpinnen/
|
Limpinnen
|
Kva er opphavet til uttrykket å gå på limpinnen, altså å la seg narra?
|
Opphavleg er ein limpinne ei fuglefelle. Uttrykket er kjent frå tysk på 1500-talet. I Ordbog over det danske Sprog står det: Lim-pind […] om pinde, besmurte med (fugle)lim, som anbringes rundt omkring i buske, saaledes at smaafugle (hidlokkede ved lokkefugle i bur) kan sætte sig derpaa og blive hængende fast. Under Lim-stang finn vi: sv. limstång, ty. leimstang; […] en i tidligere tid til fuglefangst anvendt stang, som var besmurt med (fugle)lim, ell. hvortil smaa, med (fugle)lim besmurte pinde var fæstede. Etter den same ordboka ser det ut til at fuglefangst med limpinne vart forbode i Danmark 1921.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mediene-eller-media/
|
Mediene eller media?
|
Hvordan bøyes ordet medie i flertall? Jeg finner det ikke i ordboka!
|
Ordet medie finnes ikke i rettskrivningen. Det heter medium, og det bøyes akkurat som f.eks. akvarium: et medium – mediet – medier – mediene ELLER media (bokmål) eit medium – mediet – medium – media (nynorsk) Institutt for medier og kommunikasjon blir altså på nynorsk Institutt for medium og kommunikasjon. Massemedium og multimedium bøyes som medium alene. Sammensetningsformen er medie- i begge målformer: mediebransjen, multimedieteknologi. Det er parallelt med sammensetninger med andre ord på -ium, som studiepoeng og laboratorieforsøk (av studium og laboratorium). Merk at (alle) media i bestemt form flertall på bokmål kan regnes som en radikal form på linje med f.eks. (alle) amfibia, podia, epla eller husa. Skal man være konsekvent, bør man da skrive husene som er omtalt i mediene / husa som er omtalt i media. Ofte brukes media uten rot i bøyningssystemet, jf. Aftenposten multimedia, der det siste vel betyr det samme som multimedier. Media i ubestemt flertall har riktignok vært innenfor rettskrivningen før (flere massemedia), men hverken dette eller media brukt som et ubøyelig massesubstantiv regnes som korrekt i dag.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/heldiggrisen/
|
Heldiggrisen!
|
Hvem er denne grisen som så mange misunner?
|
Ifølge Ivar Trytis Språkets ville vekster har grisen i folkefantasien blitt oppfattet som et lykkedyr. Tyskerne sier «Du hast Schwein gehabt» (‘du har hatt flaks’), og på norsk snakker vi om heldiggriser. Tryti forteller at de første sparegrisene som dukket opp på 1600-tallet, ofte var utstyrt med et lykketegn i munnen – en firkløver eller en hestesko. Vi har også griseflaks og svinehell. Om det siste sier Den Danske Ordbog: «stammer måske fra skyttefester el.lign. hvor et svin var udsat som trøstpræmie for den ringeste deltager ». Det finnes også en teori om at heldiggriser opprinnelig er griser som slapp unna slaktekniven før jul. Den statistiske sjansen for at en slaktegris skulle unnslippe, var ikke stor. En måtte ha stor flaks, ja, griseflaks. Men bortsett fra logikken er det visst ikke mye som støtter opp om denne teorien.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hundene-er-los-eller-lose/
|
Hundene er løs eller løse?
|
I entall heter det hunden er løs, men hva heter det i flertall? Hundene er løs eller hundene er løse?
|
Begge deler kan brukes, eventuelt med en nyanse. Man kan trygt skrive hundene er løse med flertallsbøying av adjektivet løs, slik vi bøyer andre adjektiv i samsvar med subjektet (hundene er brune, hundene er sultne osv.). Men vi kan også la løs stå ubøyd. Vi kan på den måten uttrykke en forskjell mellom det å ‘være ubundet’ (hundene er løse) og det å ‘være sluppet løs’ (hundene er løs). Tar vi med sluppet, heter det helst hundene er sluppet løs; her motvirkes flertallsbøying av at slippe løs er et fast uttrykk. Men grammatikken omkring løs og løst i norsk er mer mangslungen enn noen regel kan forklare. Se artikkelen løs el laus i Bokmålsordboka og særlig artikkelen laus i Norsk Ordbok.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forsok-forhor-forskjell-%e2%88%92-trykkplasseringen/
|
Forsøk, forhør, forskjell − trykkplasseringen
|
Skal forsøk og forhør ha trykket på den første eller andre stavingen?
|
Substantiv som består av for + en stavelse til, har oftest trykket på for. Eksempler: fordel, forsett, forskjell, forsvar, forfall, forsorg, forsyn, forsvar, forsøk og forhør. Selv om noen ord av denne typen kan ha ustø aksentuering (f.eks. forlik og forbruk), tilrår vi trykk på førstestavelsen i samsvar med den vanligste uttalen. Fornuften er altså en ganske ensom ting, for den skal ha trykk på siste stavelse (-nuft). Den får riktignok selskap av enkelte negativt ladde ord, blant annet fortred og fortrykk ‘trykkende forhold’, som så å si har baktrykk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kviss-eller-quiz/
|
Kviss eller quiz?
|
Heiter spørjetevling no kviss eller quiz?
|
Både kviss og quiz er rette skrivemåtar. Skrivemåten quiz har stått i ordbøkene lenge, men særleg i seinare år har òg skrivemåten kviss blitt brukt ein del. I 2015 gjorde Språkrådet vedtak om å jamstille dei to skrivemåtane. Stavemåten kviss er i tråd med prinsippet om samsvar mellom skrivemåte og uttale. Samstundes er quiz så godt etablert at det ikkje er grunnlag for å ta denne stavemåten ut av rettskrivinga. Les meir om engelske importord i norsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/himmelen-eller-himlen/
|
Himmelen eller himlen?
|
Hva heter himmel i bestemt form entall?
|
Himmel heter himmelen i bestemt form entall på både bokmål og nynorsk. I eldre tekster og i poesi kan man også finne himlen, og det er ikke uvanlig å uttale det slik. Den vanligste uttaleformen er nok en variant av /himmeln/. Hele bøyningen er slik: bokmål: en himmel – himmelen – himler – himlene nynorsk: ein himmel – himmelen – himlar – himlane Hvis du trenger tostavingsformen for å få versemålet til å stemme i f.eks. en sangtekst, kan du skrive him'len. Da er det på en måte innenfor rettskrivningen. Men i sakprosa (som skal følge rettskrivningen) må du skrive himmelen.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bebyggelse-og-bebygd-eiendom/
|
Bebyggelse og bebygd eiendom
|
Kva skal ein nytta på nynorsk for det som på bokmål heiter bebyggelse? Kva med samansetningar som industribebyggelse, tettbebyggelse og bebyggelsesplan? Enn verbet å bebygge? Kva heiter «et bebygd område» på nynorsk?
|
Det spørst kva tydinga er. Bebyggelse er grovt sett anten bygningar eller utbygging. Å bebygge et område er i utgangspunktet berre å byggja på det, eller å byggja det ut. Utbygging Dersom det er tale om byggjeverksemd, kan ein ofte nytta utbygging. Gjeld det noko meir spesifikt, kan ein gjerne velja eit meir spesifikt ord, til dømes husbygging eller bustadbygging. Bygningar Når bebyggelse tyder 'hus, bygningar', kan ein beint fram nytta hus eller bygningar. Dersom det gjeld noko meir spesifikt, nyttar ein helst ordet for nett det, til dømes bustader, bustadområde, busetnad, bygd, (tett) grend, husklyngje, tettbygd område, villastrok. Samansetningar må vurderast for seg. Industribebyggelse kan vera (område med) industribygg, og blokkbebyggelse kan vera område med blokker. Tettbebyggelse er ofte tettbygd strok. Bebyggelsesplan I plan- og bygningslova stod det tidlegare i § 28‑2: Med bebyggelsesplan forstås i loven en plan vedtatt av det faste utvalget for plansaker selv, og som fastlegger arealbruk og utforming av bygninger, anlegg og tilhørende utearealer innenfor et nærmere avgrenset område hvor det etter arealdelen av kommuneplan eller reguleringsplan er stilt krav om slik plan som grunnlag for utbygging. Det tilrådde nynorskordet var utbyggingsplan, og Miljøverndepartementet har nytta det sidan 1986. Dette ordet har fleire bruksområde (t.d. i samband med utbygging av vassdrag). Somme har visst nytta ordet byggjeplan. Merk at den nye plan- og bygningslova frå 2009 har skift ut bebyggelsesplan med reguleringsplan med detaljregulering. Bebyggelig og bebygd (eller ubebygd) område «Et bebyggelig område» er eit område det kan byggjast på. « Et bebygd område» er eit det står bygningar på. Men påbygd kan mistydast (jf. påbygg). Utbygd område skulle fungera i mange samanhengar. Særleg før i tida heitte det òg at eit område var byggjande (= bebyggelig) eller at det var bygd (= bebygd). Vi kan framleis godt skriva om tettbygde og ubygde strok. Ein gong var substantiva bygd og ubygd (bygder og ubygder) langt på veg dekkjande for dei to slags område, men slik er det ikkje lenger. Eit anna ordlag er å husa opp. Men ei opphusa tomt høyrer ein knapt om lenger.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-svare-ut-og-a-svare-opp/
|
Å svare ut og å svare opp
|
På jobben min snakkes det nå om å svare ut saker. Dette uttrykket er nytt for meg. Er det korrekt? Noen snakker også om å svare opp ting.
|
Uttrykkene er ganske riktig nokså nye i norsk, og de er ikke blitt så vanlige at de har fått plass i rettskrivningsordbøkene. Likevel kan de vanskelig stemples som helt gale. Svare ut Å svare ut betyr altså å kvittere ut noe ved å svare på det. Det kan kanskje betraktes som en sammentrekking av svare [på + kvittere] ut Det kan altså være en effektiv formulering i forbindelse med saksbehandling og svartjeneste. Men ellers kan det fungere mer som støy i kommunikasjonen, for mange synes at det er en fremmed, motepreget og unødvendig formulering. Her er et utdrag fra en kommentar av Trygve Lundemo i Adresseavisen: Svare opp Å svare opp brukes visst for alt fra å svare (på) og besvare til å ta seg av, følge opp, møte og innfri. Å svare opp har en litt annen slags bakgrunn enn å svare ut. Det Norske Akademis ordbok (naob.no) antyder at uttrykket er dannet etter engelsk mønster (jf. følge opp og sjekke opp). I svensk, der uttrykket regnes som litt uformelt, er det helt etablert, jf. Svenska Akademiens ordbok (saob.se): svara upp [forkortet og oversatt artikkel; merk at motsvara rommer litt andre nyanser på svensk enn motsvare på norsk – her er det oversatt direkte] 1) reagere på en slik måte at man «motsvarer» de krav som stilles i situasjonen, også i uttrykket svara upp med ngt, reagere med (noe som «motsvarer» den impulsgivende omstendigheten) (Stalin) förde en politik, som hade folkets stöd, och på hans appeller svarade folket upp (Travhästen) Nevele Casta […] (tog) ledningen och fick bestämma, svarade upp genom sista kurva, ryckte ifrån överlägset in på upploppet 2) i uttrykket svara upp mot (iblant også till) noe, «svare mot» noe, «motsvare» noe (særlig krav, som på den måten oppfylles); oppfylle (krav eller forventninger o.l.) Statens reaktion (emot brott) bör […] till sin kvantitet svara jämt upp mot det ändamål, som därmed rätteligen bör åsyftas (Fotbollsspelaren) svarade upp till förväntningarna I veddeløpssammenheng har det faktisk blitt brukt lenge i norsk: […] da Arne Nilsen styrte Skjeppe Pil til angrep ut av siste sving, kunne ikke Pilternar svare opp favoritten (1985) Det er kanskje ikke så rart at vi har tatt i bruk dette uttrykket, og det er i alle fall bedre enn «å respondere adekvat». Men det blir brukt urimelig mye for tida, kanskje særlig i helsevesenet. Vi ser ikke noen grunn til å bruke svare opp i stedet for etablerte formuleringer, så langt de er dekkende. For eksempel er det klart best å skrive svare til forventningene og å svare med en rett høyre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/siffer-eller-tallord/
|
Siffer eller tallord?
|
Ofte ser jeg siffer og tallord blandet i samme setning, f.eks. «Fellelse i ni av 13 saker». Er det noen regler for fordelingen av tallord og siffer?
|
Regelen er at små tall (til og med tolv) helst skrives med bokstaver, mens større tall helst skrives med siffer. I eksempelet ditt burde det likevel vært utjevnet til det ene eller det andre. Unntak Runde og store tall som femti og hundre skrives ofte med bokstaver hvis de ikke står sammen med andre tall i en sammenheng. Man kan bruke siffer overalt hvis tallverdiene er spesielt viktige, som i matematikken eller i forbindelse med f.eks. frister og strafferammer (antall dager, uker og år). Innenfor en setning eller et avsnitt bør vi jevne ut og skrive tallene enten bare med bokstaver eller bare med siffer. Eksempel: «De tre vennene var 3, 17 og 24 år gamle.» Små tall som står sammen med store, skriver man gjerne som de store, det vil oftest si med siffer: «Det går 24 sekker salt på 2 paller». Men det er også mulig å skrive «Det går tjuefire sekker salt på to paller». I en setning som «De brukte 24 kg salt på to uker» kan vi også følge hovedregelen (uten utjevning) siden det første tallet forekommer i et uttrykk for mål, mens det andre har mindre teknisk preg. I praksis spiller det nok en viss rolle hvor lange de ulike tallordene er, når vi skriver dem med bokstaver.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trafikkere-og-debattere-men-trafikant-og-debattant/
|
Trafikkere og debattere, men trafikant og debattant?
|
Jeg forstår ikke prinsippene for enkelt- og dobbeltkonsonant i slike ord. Kan dere hjelpe?
|
Hovedregelen er at verb på -er e og -isere beholder dobbel konsonant fra substantivet som det er avledet av (trafikkere av trafikk), mens det er litt vakling i andre ordgrupper, som i substantiv på -ant og -ør. Man kommer ikke utenom å slå opp i ordboka. Allerede i 1917 ble det vedtatt at ord som trafikk og debatt skulle ha dobbel konsonant til slutt. Først i 1959 ble det vedtatt at avledninger på -ere skulle beholde dobbel konsonant. Verb (på -ere) som følger hovedregelen absoluttere, annullere, attakkere, bagatellisere, bivuakkere, blokkere, budsjettere, etikettere, fabrikkere, fasettere, fernissere, klakkere, kloakkere, konvoluttere, avkulakkisere, madrassere, merittere, plassere, porttrettere, profittere, rebellere, rikosjettere, sjokkere, supplikkere, tariffere, trafikkere, transittere; bagatellisere, krystallisere, metallisere, parallellisere Disputere, invitere, rokere og visitere er ikke unntak fra regelen, men avledninger av ord uten dobbeltkonsonant: disputas, invitasjon, rokade og visitasjon. Drapere er et unntak (utgangspunktet er drapp, som er tøy av en viss sort). Glasere er kanskje også et unntak, men det er påvirket av glasur og fransk glacer. Kreditere kan knyttes til kredit (som er noe annet enn kreditt), men skrivemåten diskreditere bryter med diskreditt, som verbet egentlig henger sammen med. Skrivemåten av ord som akselerere, detonere, eksellere og kansellere er bestemt av skrivemåten i det språket ordene er hentet fra, og er ikke knyttet til spesielle substantiver. Substantiv (-ant, -ør, -isme, -ade) og adjektiv (-al, -abel) Etter hovedregelen går blant annet disse substantivene: appellant, debattant, duellant billettør, kontrollør, modellør, portrettør, tariffør Likevel har vi: fabrikant, trafikant (jf. musikant, opph. av verbet musicare) klakør, kronikør, profitør Videre: parallellisme, men absolutisme galoppade, men blokade appellabel, men profittabel og trafikabel Dessuten: trafikal Det er altså en del inkonsekvenser her. Formene ovenfor er likevel så inngrodde at det er vanskelig å gjøre noe med saken.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjalusi-og-misunnelse/
|
Sjalusi og misunnelse
|
Jeg stusser når unge mennesker bruker ordet sjalu for det å være misunnelig, men i ordbøkene står det unektelig at ordene er synonyme.
|
Sjalu og sjalusi har lenge vært mer eller mindre reservert for misunnelse og mistro knyttet til kjærlighet. Det å ønske seg noe annet som et annet menneske har, heter i vanlig norsk å være misunnelig, ikke sjalu. Men trolig på grunn av påvirkning fra (visse former for) engelsk sprer sjalu seg i denne allmenne betydningen. Ifølge Bokmålsordboka (per oktober 2020) er sjalu ‘skinnsyk, misunnelig’, mens misunnelig er ‘sjalu, avindsyk’. Her er det ene ordet brukt som forklaring på det andre. Men det er ikke snakk om full synonymi, bare overlapping. Nynorskordboka gir et bedre inntrykk av vanlig, tradisjonell ordbruk (se sjalu). Merk at det eneste brukseksempelet i begge ordbøkene er sjalu på en/ein rival. Misunnelse (avind): to personer Typisk misunnelse går ut på å begjære en annens eiendom, evner eller status (og eventuelt ikke å unne den andre det han eller hun har). Før het det gjerne også avind/avund eller i nynorsk og dialekter: ovund. Dette er altså et videre begrep enn sjalusi. Sjalusi (skinnsyke): tre personer og kjærlighet inne i bildet Sjalusi bruker vi helst om forhold mellom tre mennesker, for eksempel når A og B er gift og B er redd for at en viss C (kanskje en rival) er mer elsket av A enn det B selv er. Når B på denne måten misunner C As gunst, sier vi at B er sjalu på C. (Samtidig misunner kanskje C B for ekteskapsbåndet til A.) Norsk Riksmålsordbok (1937) sier det slik: sjalu ‘ skinnsyk (særl. på person som er ens rival i kjærlighet)’. I eldre norsk talemål het det blant annet åbry/åbru/åbryen/åbruen. Endring (også i engelsk) Særlig yngre språkbrukere har en tendens til å bruke ordet sjalu og sjalusi om misunne og misunnelse generelt, som i engelsk. Bildet er sammensatt også i eldre dansk, som jo er det historiske hovedgrunnlaget for norsk skriftkultur, men det er ikke eldre dansk som er grunnlaget for den nye ordbruken blant unge. (Den Danske Ordbog holder forresten på skillet, se jalousi.) Også på engelsk skiller man gjerne mellom envious ‘misunnelig ’ o g jealous ‘sjalu’. Men jealous er noe mer enn i norsk. Dessuten er jealous også ordet for det å ville ha noe for seg selv, generelt; det er i slekt med gjerrighet og eiesyke. Skillet svarer altså ikke helt til det norske. Dessuten er er mye overlapping mellom envy og jealousy som går nokså langt tilbake. Sammenglidningen hos unge norsktalende er av nyere dato enn overlappingen i engelsk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ordtak-eller-fast-uttrykk/
|
Ordtak eller fast uttrykk?
|
Er «å skjere alle over ein kam» eit ordtak, ordspråk eller fast uttrykk?
|
Det eit fast uttrykk. Dersom det hadde vore ei heil setning (med subjekt og verbal), kunne det ha vore eit ordtak, til dømes: « Ein skal ikkje skjere alle over ein kam». Eit ordspråk er berre eit synonym for ordtak (jf. dansk ordsprog, norrønt orðtak). Alle ordtak er faste uttrykk/frasar, men det finst mange faste uttrykk som ikkje er ordtak. Frasen «skjere alle over ein kam» er snarare eit munnhell enn eit ordtak. Eit ordtak er ei fast vending, oftast ein påstand i form av ei setning, som uttrykkjer ei allmenn røynsle eller ein leveregel. Døme på ordtak er «Aust, vest, heime best» og «Ein skal ikkje skode hunden på håra». « Ein skal ikkje skjere alle over ein kam» og liknande formuleringar kan nok òg kallast ordtak. For å fortena nemninga bør ordtak ha nokre år, for ikkje å seia generasjonar, på baken.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/imagen-eller-imaget/
|
Imagen eller imaget?
|
Kva grammatisk kjønn har ordet image? Eg ser at både imagen og imaget er i bruk.
|
Image har valfritt hankjønn (imagen) eller inkjekjønn (imaget).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hulter-til-bulter/
|
Hulter til bulter
|
Vi sitter og diskuterer om det heter hulter til bulter eller hultert i bulter. Hva kommer uttrykket forresten av?
|
Det heter helst hulter til bulter. Vi har nok fått uttrykket fra lavtysk. Her er utdrag fra boka Bevingede ord: Hulter til bulter, dvs. uten plan og orden – er kjent iallfall fra 1500-årene. Det svarer til ty. holter, som kan komme komme av holpern, gå ustøtt, vagge, og poltern, buldre. Lign. former på andre språk: ty. hulter die pulter; eng. hurly-burly. Det siste er kjent fra Shakespeares Macbeth og betyr vel nærmest støy, uro. Den Danske Ordbog er mer ordknapp: «fra nedertysk hulter de bulter, rimende udtryk af uvis oprindelse». Det er vanlig i dialektene å uttale til som ti eller te. Hulter-ti kan lett bli oppfattet som hultert-i. Det kan være forklaringen på den andre varianten dere diskuterer. Men å skrive hultert er å gå et steg for langt i skrift, selv om det skal ha eksistert en variant med -t i eldre dansk, nemlig hultert og bultert. Ordbog over det danske Sprog kan forresten fortelle at det i dansk før også har hett hulter de bulter og hulter om bulter (jf. svensk huller om buller). I vanlig sakprosa der man holder seg innenfor rettskrivningen ellers, bør man nok bruke hulter til bulter. I et tilsvarende norsk uttrykk, hummel i dummel (uttalt hommel i dommel, homl-i-doml), finner vi også variasjon med og og om, og den variasjonen er faktisk godtatt i Nynorskordboka.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/regissor-uttale/
|
Regissør – uttale
|
Kva er korrekt uttale av ordet regissør? Ein kan høyre både /resjisør/ og /resisjør/.
|
Det heiter /resjisør/. Det er det franske lånordet regi som utgjer fyrste delen av ordet. Det er lang tradisjon for å uttale denne g-en med sj-lyd etter fransk mønster. Men ingen seier /resi/. Den range uttalen /resisjør/ er nok lettare å få til for nordmenn, men han heng så dårleg saman med skriftbiletet at vi må rå ifrå å bruka han.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bearbeide-pa-nynorsk/
|
Bearbeide på nynorsk
|
Kva heiter bearbeide og bearbeiding på nynorsk?
|
Vi kan ofte bruke tilarbeide og tilarbeiding. Bearbeidet blir då tilarbeidd. Å arbeide med (eller på) er ofte råkande, men diverre er ikkje partisippet medarbeidd lett å bruke. Tilemne (av å emna til) er lite brukt no. I nokre samanhengar høver det like bra med tilverke og tilverking. Verbet tilverke rekk tradisjonelt vidare i nynorsk enn tilvirke gjer i bokmål, der det gjerne berre er synonymt med framstille og produsere. Men tilvirket/tilverka fisk er gammalt og felles for målformene i same tyding som bearbeidet. Abstrakte emne Abstrakt bearbeiding går ofte ut på det same som å ta føre seg noko. Men bokmålsuttrykket å bearbeide følelser er vanskeleg å få has på. Den slags aktivitet er ikkje noko folkemålet etter gamalt har mange uttrykk for, og difor er det ikkje mykje å hente i tradisjonell nynorsk. Vi får kanskje bruke det fyrste uttrykket vi nemnde ovanfor: arbeide med, eventuelt arbeide seg gjennom. Synonym og underomgrep Nedanfor er eit utklipp frå Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord. Merk at bearbeide er litt av ei sekkenemning, og at det innanfor kvart fag gjerne finst fleire meir spesifikke ord (hyponym) for bearbeiding av eit emne eller for delar av prosessen. Bruk det mest presise som er dekkjande i kvar samanheng. (Å arbeide jorda er forresten ei gammal sekkenemning.) Ikkje vel noko som skurrar. Då er det betre å ty til bearbeiding sjølv om det ikkje står i Nynorskordboka. Og høver det mykje betre å skrive «bearbeide NN» enn å «prøve å påverke NN», er det best å skrive bearbeide. Merk: Ordet data kan handterast som vitenskapelig materiale i utklippet ovanfor. Vi held fram med avleidde substantiv og samansetningar med dei:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skrastreker-og-mellomrom/
|
Skråstreker og mellomrom
|
Hva er reglene for mellomrom i forbindelse med skråstreker?
|
Skråstrek brukes hovedsakelig for å skille ord for alternativer. Hvis det bare er ett ord på hver side av skråstreken, settes alt uten mellomrom: menn/kvinner Hvis det er to eller flere ord på den ene siden (eller begge), skal det være mellomrom både før og etter skråstreken: små menn / store kvinner Flere eksempler: ja/nei kvinne/mann svart-hvitt/farge (ord med bindestrek regnes som ett ord, men unntak kan gjøres om det er fare for misforståelse) 22 54 19 50 / 41 67 41 35 kommer / kommer ikke smoking / mørk dress sendes i posten / følger Rogaland / Møre og Romsdal Er det så nøye? Hvis alle er enige om reglene, blir dette entydig: store menn/kvinner = |store menn| eller |store kvinner| store menn / kvinner = |store menn| eller |kvinner| Men det spørs om det er fornuftig å stole på at folk kjenner regelen. Det kan være best å skrive om i slike tilfeller.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/date/
|
Date
|
Kan jeg skrive å deite for å date? Eller finnes det kanskje et bedre ord?
|
Ordet ikke er normert på norsk, så man kan skrive det som man vil. Vi trenger ikke følge engelsk rettskrivning i Norge. Det samme gjelder substantivet en date/deit. Bokstavkombinasjonene deit og deite er ledige på norsk, og ordene er unektelig praktiske. Vi har andre ord for liknende kurtiseringatferd, som stevnemøte, men de fleste vil vel mene at det står for noe annet enn moderne deiting, og at det er utdatert. Det gjelder jo å være noenlunde up-to-date (som imidlertid må skrives som her). Men i den grad å deite rett og slett er å møte, gå ut med, ha følge med, være sammen med eller være kjæreste med noen, kan man gjerne vurdere å holde seg til det tradisjonelle. Det er tross alt ikke noe helt nytt fenomen det dreier seg om, noe mange av oss er levende bevis på.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/17-mai-eller-17-mai-med-punktum/
|
17 mai eller 17. mai med punktum?
|
Eg meiner å hugse at ein tidlegare kunne sløyfe punktum etter talet for dagen i månaden når månaden var skriven med bokstavar. Korleis er regelen no, heiter det berre 17. mai og 24. desember?
|
Ja, i dag er det obligatorisk å skrive 17. mai og 24. desember med punktum. I ein periode var det høve til å sløyfe punktumet i datoar, men i 1998 vedtok Norsk språkråd at punktumet skulle setjast inn att.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/absorbere-varme-og-avgi-varme/
|
Absorbere varme og avgi varme
|
I byggebransjen sier man at en betongvegg absorberer varme når den lagrer varme i porene hvis omgivelsene er for varme. Når det blir kaldere i rommet, gir den tilbake varmen til omgivelsene igjen. Hva skal vi skal kalle den sistnevnte prosessen? Reflektere blir ikke helt riktig.
|
Dere må kunne bruke avgi varme om det motsatte av å absorbere varme. Dette uttrykket har vært benyttet blant annet i lærebøker i byggtekniske fag for den videregående skolen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skiljeteikn-ved-fleire-datoar-etter-kvarandre/
|
Skiljeteikn ved fleire datoar etter kvarandre
|
Korleis er det med punktum og komma i ei oppramsing av fleire datoar? Er det rett å skrive slik: «5., 6., 8. og 9. september»? Enn «5.10., 16.11. og 19.12.»?
|
Ja, alle teikna skal med i ei slik oppramsing. Punktuma blir altså ståande når ein set inn komma mellom tala. Når talteikn (siffer) skal lesast som ordenstal (her: /(den) femte/ og så bortetter), skal det alltid stå punktum etter. Datoar er ikkje noko unnatak. Difor er det rett å skrive slik du har gjort det. Legg elles merke til at det ikkje skal stå noko komma føre «og» til slutt i oppramsinga. Du har altså skrive det rett.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nyskaping-eller-nyskapning/
|
Nyskaping eller nyskapning?
|
Heter det nyskaping eller nyskapning? Eller er det to ulike ting?
|
Det ideelle er å skille mellom handlingen nyskaping og produktet nyskapning. Nyskaping står ikke i alle ordbøker, men kan lages uten videre av uttrykket å skape (noe) nytt eller av verbet å nyskape. Dette er en handling eller virksomhet. Eksempel: «Nyskaping er bra!» Både nynorsk og bokmål har ordet nyskapning, som viser til et resultat/produkt: ‘ noe som er skapt, dannet fra nytt av’. En nyskapning kan for eksempel være en oppfinnelse eller et nytt begrep. Nyskapninger er tellelige. På nynorsk kan ein nyskapning også hete ein nyskapnad.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-det-en-konjunktiv-i-gratulerer-med-dagen/
|
Er det en konjunktiv i «Gratulerer med dagen!»?
|
En kollega hevder det første ordet i «Gratulerer med dagen!» er en konjunktiv fordi det uttrykker et ønske, og at det skal skrives «Gratulere med dagen». Stemmer det?
|
Nei. Det eneste riktige er «Gratulerer med dagen!». Riktignok kan konjunktiver uttrykke ønske («Leve kongen!»), men det har ikke noe med saken å gjøre. I «Gratulerer med dagen!» ønsker man jo ikke at noen skal gratulere, man rett og slett gratulerer! Denne fødselsdagshilsenen er en forkortet variant av «Jeg gratulerer deg med dagen!», som er en vanlig utsagnssetning. Skal man bruke formen gratulere, må man også bruke hjelpeverb, for eksempel slik: «Jeg vil gratulere med dagen». Gratulere er da infinitiv. I talemålet kan det være annerledes. I mange dialekter i vest og nord uttales ikke presens-r i det hele tatt, og i østnorsk vil den til vanlig bli assimilert med en etterfølgende konsonant. Ulike varianter av « gratulere' me ' dagen» er altså grammatisk korrekt dialektbruk. Men konjunktiv blir det ikke av den grunn. Se også under gratulere i Bokmålsordboka.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/se-syner-hore/
|
Se syner, høre …?
|
Finnes det et eget uttrykk for det å høre noe som ikke er der? Det heter jo å se syner, men hva heter det hvis det er hørselssansen det er tale om? Å høre høner?
|
Det finnes ikke noe fast uttrykk med hørselsinntrykk som tilsvarer se syner. Hvis vi ser bort fra visjoner og lignende, er det å se syner i utgangspunktet å oppleve synsbedrag. Det er slik sett ikke noe i veien for å si eller skrive oppleve hørselsbedrag, eventuelt ha lyd- eller hørselshallusinasjoner. Men det er jo tungt og langt. I visse sammenhenger kan noe så enkelt som høre lyder eller høre feil gjøre nytten. Ikke bokstavelig Uttrykket se syner har også lenge vært brukt i tilfeller der det ikke er noe sansebedrag inne i bildet, mer eller mindre humoristisk: «Nei, nå tror jeg jeg ser syner, altså!» Faktisk har også høre syner vært kjent lenge, både på norsk og dansk, som en humoristisk vri på tvers av all fysikk og logikk. For eksempel hører Bodø syner i boka Stompa og Bodø. Å høre høner er minst like absurd og kan kanskje fungere på samme måten, men det kan jo lett bli misforstått. Stemmer = spesiell lidelse I psykiatrien er det noe som heter å høre stemmer, som er et symptom på psykose. Uttrykket betegner auditive virkelighetsforstyrrelser. Slike «stemmer» hjemsøker pasienter og kommenterer, dirigerer, plager eller støtter dem. Men dette er noe helt for seg og er en alvorlig sak.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/webside-vebbside-eller-nettside/
|
Webside, vebbside eller nettside?
|
Jeg registerer at formene vebbside, webside og nettside brukes om hverandre. Kan man velge fritt mellom disse ordene? Hva anbefaler dere at man bruker?
|
Alle variantene er tillatt, men bruk helst nettside. Nettside, vebbside og webside brukes om hverandre i allmennspråket. Nettside og webside er klart mest brukt. Et søk i avisdatabasen Retriever i 2013 gav 5926 treff på nettside mot 247 på webside. Språkrådets datatermgruppe anbefaler termen nettside, se denne artikkelen i Språkrådets termwiki.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norske-ord-i-andre-sprak/
|
Norske ord i andre språk
|
Kan dere si noe om norske ord som brukes i andre språk?
|
Her er noen norske ord som er tatt inn i flere andre språk: fjord, quisling, ski, slalåm (gjerne skrevet «slalom» i låntakerspråket). Også ombudsman brukes på engelsk, men det skal stamme fra svensk. En mengde ord kom inn i engelsk fra dansk eller norsk i vikingtida og middelalderen, bl.a. get, score, sky, steak, they, window. Det er ofte vanskelig å si hva som er dansk, og hva som er norsk, for både nordmenn og dansker gjorde seg gjeldende på De britiske øyer den gangen, og de snakket bare dialekter av det samme språket (det som da ofte ble kalt dǫnsk tunga i vid betydning). I Storbritannia er det dessuten mange stedsnavn av nordisk opprinnelse, for eksempel slike som ender på -by: Grimsby, Hornby. Det finnes også engelske ord som er lånt fra fransk, men som fransk en gang har fått fra dansk eller norsk. Et eksempel er equip, som kommer av skipa (‘få i stand, organisere’, jamfør samskipnad).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/algerie-innbyggernavn-og-adjektiv/
|
Algerie – innbyggernavn og adjektiv?
|
Hva kalles innbyggerne i Algerie i Nord-Afrika?
|
En innbygger i Algerie heter på bokmål en algerier, på nynorsk ein algeriar. Det tilhørende adjektivet er algerisk. I Tanums store rettskrivningsordbok 1953 stod det algirer og algirsk, men i 1961-utgaven var det endret til Algerie, algerier, algerisk, altså som i dag. De gamle formene har likevel vært i bruk inntil nylig, og mange vil nok si at de er oppvokst med dem. Endringen til de nåværende formene algerier og algerisk (uttalt alsjérier og alsjérisk) har med nordisk samordning å gjøre. Et samarbeid mellom de nordiske språknemndene om geografiske navn munnet ut en tilråding som er trykt i boka Nordiske språkspørsmål 1959 og 1960. Landsnavnet Algerie har vært offisielt i norsk iallfall siden 1932.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/designen-eller-designet/
|
Designen eller designet?
|
Kva kjønn har ordet design? Eg ser at både designen og designet er i bruk.
|
Til nyleg har det vore å rekna som berre eit hankjønnsord: ein design – designen – designar – designane (nynorsk) en design – designen – designer – designene (bokmål) Dette har før vore overveldande mykje vanlegare enn inkjekjønnsvarianten. Men det har skjedd mykje med målkjensla på dette punktet dei siste tiåra. I 2014 vedtok Språkrådet at design òg kan vera eit inkjekjønnsord: eit design – designet – design – designa (nynorsk) et design – designet – design – designa/designene (bokmål) Òg i dansk er inkjekjønn på frammarsj her. I svensk held hankjønnet eller felleskjønnet seg betre. Du kan lesa litt meir om ordet under Aktuelt på nettsidene til Språkrådet eller i Språknytt 1/2014. Nedanfor er utviklinga i eit utval prenta kjelder hos Nasjonalbiblioteket:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/korrigent/
|
Korrigent
|
Kan eg bruke korrigent om ein person som korrigerer noko – slik ein dirigent dirigerer?
|
Reint grammatisk er ordet heilt i orden, men det er ikkje ein del av norsk ordtilfang enno. Ein finn nokre få døme på dette ordet på norske nettsider, men det kan ikkje seiast å vere etablert i norsk. Du nemner ikkje noko om bruksområdet. Kva vil til dømes vere skilnaden på ein korrigent og ein rettar, som er eit etablert ord?
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hips-om-haps-eller-hipp-som-happ/
|
Hips om haps eller hipp som happ?
|
Leste en artikkel i dag hvor journalisten hadde skrevet «hips om haps», men jeg trodde det vitterlig het «hipp som happ»! Hva er riktig?
|
Vi vil gi deg rett, se for eksempel ordbøkene på nettsidene våre: Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Men allerede i Morgenbladet 31.5.1859 finner vi den andre formuleringen, og den forekommer sporadisk senere også. I André Bjerkes ABC finner vi kjøpmann Hips-om-Haps, som kan ha bidratt til spredning av s-varianten. Så kanskje man ikke skal være altfor streng, uten at det av den grunn er hipp som happ hva man selv velger å skrive.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-boyes-knekke/
|
Hvordan bøyes «knekke»?
|
Knekket, knekte eller knakk jeg en blyant i går? Og knakk eller knekket blyanten? Hvor kan jeg bruke knukket?
|
Dette er to ulike verb, såkalte parverb. Det ene er sterkt, det andre er svakt. Sterke verb har vokalskifte i rota i preteritum (kn a kk), mens svake har bøyningsendelse (knek te). Hvis et parverb tar objekt, som en blyant i dette tilfellet, er det oftest det svake verbet. Svaret blir: Blyanten (subjekt) knakk, mens du (subjekt) knekte blyanten (objekt). Mer grammatikk Verb som tar objekt, kalles transitive. Det motsatte er intransitive verb. Stort sett er de intransitive parverbene sterke og de transitive svake. Sterkt og intransitivt (blyanten er subjekt): å knekke – knekker – knakk – har knekket /knekt f.eks: blyanten knekker – knakk – har knekket /knekt Svakt og transitivt (blyanten er objekt): å knekke – knekker – knekte – har knekt f.eks: du knekker – knekte – har knekt blyanten Ovenfor har vi framhevet de formene som viser forskjellen og systemet tydeligst. Etter år 2000 er det blitt vanligst med knekt for det sterke knekket. Rettskrivningen har også åpnet for knekket og knekka i både preteritum og perfektum av det svake verbet. Et annet kjent eksempel på parverb er «jakka hang på knaggen» (sterkt og intransitivt) og «jeg hengte opp jakka» (svakt og transitivt). Nynorsk: klarere system I nynorsk er forskjellen tydeligere, særlig om man bruker de tradisjonelle j-ene (som er blitt valgfrie): Sterkt og intransitivt: å knekke – knekk – knakk – har knokke Svakt og transitivt: å knekkje – knekkjer – knekte – har knekt Har du kommet hit, har du forhåpentlig knekt koden, ikke knukket den. Knukket? Det er ingenting som heter knukket i rettskrivningen. Dette er likevel en form man ofte hører, kanskje særlig blant yngre mennesker som ellers gjerne vil snakke korrekt bokmål eller riksmål. Formen har et visst grunnlag i norsk. Med o-uttale ligger den nær knokke o.l. i norske dialekter og nynorsk. Formen kan også være en slags smitte fra br u kket (av brekke). I dansk regnes knukket som gammeldags, spøkefullt eller dialektalt. Slik kan knukket fungere i norsk også. Men knukket (uttalt /knokket/) virker nok mer tiltalende på mange enn det noe papirknitrende har knekket, som kan minne om de korrekte bokmålsformene har dettet og har dritet. Med u-uttale virker nok knukket likevel stivere enn noe annet. Vi kan egentlig ikke gi regler for noe som ligger utenfor rettskrivningen, men hvis du endelig vil bruke knukket muntlig, foreslår vi at du holder deg til hovedskillet mellom parverbene og sier (med o-uttale): blyanten har/er knukket (= galt i bokmål) jeg har knekt blyanten (= riktig i bokmål) Sier du at du har knukket blyanten (som er et objekt), har det ikke klangbunn hverken i rettskrivingen eller i parverbsystemet. Du kan nesten like gjerne si brukket.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tort-og-svie/
|
Tort og svie
|
Er tort i tort og svie det same som tortur? Kan det i så fall brukast i staden for tortur?
|
Både tort og tortur kjem av det latinske verbet torquere ‘vri; plage’, men dei er ikkje synonym. Tort og tortur viser til to ulike måtar å bli plaga på. Torten er psykisk, sosial og ærekrenkjande. Ordbog over det danske Sprog definerer tort som lidelse, navnlig af aandelig art, som man (med overlæg, hensynsløst) tilføjer en anden, der opfatter den som en beskæmmelse ell. krænkelse; umateriel, ikke-vurderlig skade; fornærmelse; haan; spot; uret; ærgrelse. (ofte i forb. som forvolde, gøre, tilføje, volde tort ell. ske, vederfares tort) Tort kan koma i tillegg til (medisinsk) mein, jf. skadeserstatningslova (§ 3-5). Attåt tort og svie har ein nytta ordlaga tort og spe, tort og skade og tort og smerte. Særlig før nytta ein gjerne ordet tort åleine òg.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-sosiale-media-eller-medium-eller-medier/
|
I sosiale media eller medium eller medier?
|
Hva er riktig?
|
De to siste alternativene er korrekte, men bare innenfor hver sin målform! Slik er flertallsbøyningen i bokmål og nynorsk: Bokmål: i sosiale medier Nynorsk: i sosiale medium I bestemt form flertall er media korrekt i både nynorsk og bokmål: Bokmål: i de sosiale mediene/media Nynorsk: i dei sosiale media Endelses-a-en kan betraktes som et lån i seg selv eller som en norsk a-endelse. Hvis man ser det på den siste måten, går det inn i dette systemet: flere medier – alle mediene/media flere podier − alle podiene/podia flere epler – alle eplene/epla flere hus – alle husene/husa Se også denne artikkelen om bøyning av medium.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/snorr-og-barter/
|
Snørr og barter
|
Hvem var den første til å skille mellom snørr og barter, altså å bruke dette uttrykket i stedet for skitt og kanel?
|
Opprinnelsen til hele uttrykket er dansk, men Alexander Kielland kan ha medvirket til at ordet bart festet seg i den norske varianten. Danskene har blant annet uttrykket holde skæg for sig og snot for sig om å skille mellom det gode og det dårlige. Dette uttrykket tilskrives gjerne politikeren Viggo Hørup (han brukte det blant annet i en tale i 1891), og noen mener at det er gjennom ham uttrykket er kommet inn i norsk. Alexander Kielland skrev i 1904: «Snot for sig og Knebelsbarter for sig – sier de Danske» (et annet sted sier han overskæg). Og lenge før, i 1880 skrev han i et brev til Edvard Brandes at han hadde hatt moro av Brandes' ord om «Snot og Knebelsbarter». Snott for seg og skjegg for seg (eller omvendt) er brukt sporadisk i norske tekster i første halvdel av 1900-tallet. Det er først i andre halvdel av århundret at det faste uttrykket å skille (mellom) snørr og barter utkrystalliserer seg. S kjegg ville ha rimet bedre, men barten er unektelig nærmest nesen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/quebec-by-provinsen-quebec/
|
Quebec by, provinsen Quebec
|
Korleis skal ein på norsk skilje mellom byen og provinsen Quebec i Canada? Ein bør vel ikkje nytte det engelske Quebec City om byen?
|
På norsk kan ein seie Quebec by og t.d. provinsen Quebec dersom det er nødvendig å presisere. I den kanadiske provinsen Quebec taler majoriteten fransk, og fransk er det einaste offisielle språket. Her er det ingen grunn til å nytte engelske namneformer som Quebec City. I lista over utanlandske stadnamn på nettsidene våre står det til samanlikning slik om Mexico: Mexico stat i Amerika Mexico delstat i Mexico Mexico el. Mexico by hovudstaden i Mexico
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/akvitania-aquitania-eller-aquitaine/
|
Akvitania, Aquitania eller Aquitaine?
|
Eg lurer på kva som er rett skrivemåte for namnet på eit historisk område i Frankrike: Heiter det Akvitania, Aquitania eller Aquitaine på norsk? Området femnde ein gong heile Sørvest-Frankrike, og det fell ikkje heilt saman med den franske regionen som i dag heiter Aquitaine.
|
Skriv gjerne Akvitania. Ein finn ikkje noko slikt historisk landskapsnamn på alfabetisk plass på nettsidene våre. Men under E står det historiske dronningnamnet «Eleonore av Akvitania», så du kan trygt skrive Akvitania.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/e-bok-men-elgitar/
|
E-bok, men elgitar?
|
I lista over datatermer står det at e-bok skal skrives med bindestrek på norsk. Men det skrives stadig oftere i ett ord, altså ebok. Derfor lurer vi på om ordet nå har utvikla seg til å bli et vanlig ord, jf. regelen som sier at sammensetninger med opprinnelige forkortelser som er blitt vanlige ord, skal skrives uten bindestrek.
|
Nei, det heter fremdeles e-bok. Regelen er kanskje litt tvetydig formulert, men det vises til forkortelser som er blitt vanlige ord. Men e er jo ikke et vanlig ord! Det kan ikke brukes alene. Dette står i kontrast til el i f.eks. elgitar, for el brukes faktisk alene om elektrisitet (jf. el og varme for strøm og varme).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lunsjkort-lunchkort-eller-lunchcard/
|
Lunsjkort, lunchkort eller lunchcard?
|
Eg jobbar med å setje opp ei teneste som gjer det mogleg for arbeidstakarane å betale med eit spesielt betalingskort hjå alle serveringsstader som har meldt seg på ordninga. Spørsmålet er kva vi skal kalle betalingskortet. Alternativa er lunsjkort, lunchkort og lunchcard.
|
Skrivemåten lunsj er svært godt innarbeidd. Lunsjkort ser alt ut til å vere i bruk på norske nettsider, og det er mykje meir brukt enn lunchcard. Vil tilrår lunsjkort.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/holder-forklaringen-stikk/
|
Holder forklaringen «stikk»?
|
Jeg hørte i et språkprogram at munnhellet å holde stikk skulle ha med søm å gjøre. Men det holder vel ikke stikk. Det nåla etterlater seg, heter jo sting på norsk. Munnhellet stammer vel heller fra sjømannsspråket? Poenget er jo at knoper og stikk må holde!
|
I Etymologisk ordbog over det norske og det danske Sprog (1906) står det at uttrykket er dannet etter tysk Stich halten, og at det opprinnelig viser til tøy som gir hold for sting. Det finnes også andre hypoteser om opphavet, blant annet at det skal handle om å tåle stikk i turneringer, eller at det kan ha opphav i kortspill. Begge deler er regnet som mindre sannsynlig. Men hovedsaken er at vi har det fra tysk, der sting jo heter Stich. Nå kan det tyske ordet riktignok også bety ‘stikk, knop’, men når tyske ordhistorikere ikke legger vekt på denne siden av saken, er det rart om vi skal gjøre det, særlig når det på dansk også har kunnet hete holde sting (se betydning 7 i Ordbog over det danske Sprog). Men det å la noen i stikken (jf. betydning 8 samme sted) skal visst opprinnelig ha med ridderturneringer å gjøre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/virker-vaere-virker-a-vaere/
|
Virker være, virker å være
|
Stadig oftere ser jeg folk skrive at noe «virker å være» eller «virker være» slik og slik. Er det korrekt norsk eller påvirkning fra engelsk «seems to be»?
|
Dette er snarere påvirkning fra svensk «verkar vara», kanskje med indirekte støtte i engelsk. En annen trend på det samme betydningsområdet er «fremstår slik og slik». Innsiget av «virker være» i norsk er av nyere dato, for det står ikke noe om uttrykket i Finn-Erik Vinjes bok Svecismer i moderne norsk fra 1972. Søk i avisbaser (se nedenfor) viser at uttrykket var uvanlig i norsk før syttiåra. Det er skrevet en masteravhandling om emnet. «Virker (å) være» er blitt en kurant formulering for mange i dag, men det er nok fremdeles mange som oppfatter uttrykket som lite stilsikker norsk. Man kan gjerne velge andre formuleringer i stedet. Hva heter det fra før? På norsk heter det tradisjonelt ikke for eksempel * Hun virker (å) være fornøyd * Hun fremstår (som) fornøyd Derimot heter det blant annet: Hun virker fornøyd Det virker som (om) hun er fornøyd Hun ser fornøyd ut og stivere: Hun later til å være fornøyd Et annet eksempel: * Det virker å være et nytt fenomen Her kan det passe med: Det ser ut til å være et nytt fenomen Det synes å være et nytt fenomen Det er visst et nytt fenomen Virker å være erstatter altså et helt knippe med uttrykk, og nettopp det er nok en grunn til at formuleringen vinner fram. Den sprer seg uten støtte i svensk eller engelsk. Trendene Nedenfor er et grovt bilde av utviklingen i aviskilder (nb.no, n-gram): Satt på spissen kan det fremdeles «framstå» litt lite voksent å skrive at noe framstår eller virker være slik eller slik. Ser ut og virker (uten være) er grei norsk og tross alt mangfoldige ganger vanligere:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/da-nar-i-historisk-presens/
|
Da/når i historisk presens
|
Bør ein bruke da eller når i historisk og dramatisk presens?
|
Det tradisjonelle rådet er å bruke da på same måte i historisk presens som i preteritum: om éi hending eller ein samanhengande tidbolk («den gongen da»). Elles er det når som gjeld. Etter det tradisjonelle systemet bør ein altså skrive slik: Da Napoleon kjem attende til Paris i 1799, gjer han statskupp. Det norske laget får nytt mot da Carew scorar. Hovudregelen «den gongen da, kvar gong når» kan følgjast i historisk presens òg. Sjå på desse setningane: Da Mari kjem heim frå jobben (denne måndagen), har Per laga mat. Når Mari kjem heim frå jobben (denne hausten), har Per laga mat. I tråd med dette skriv Finn-Erik Vinje i Moderne norsk (4. utg. 1987, s. 103): Likevel er det mange som bryt denne regelen, og det kan vanskeleg kallast feil. Anna Om ein held seg til systemet, kan ein godt bruke da i handlingsreferat: Du kan her lese om korleis det går da Peer møter bøygen. I scenetilvisingar høver det likevel betre med når, sidan eit stykke skal spelast mange gonger. Somme tider er tidsforholdet heilt ubestemmeleg: Når Peer møter bøygen, bryt Ibsen alle krav til realisme. Her høver det best med når endå møtet kan sjåast som eit eingongstilfelle.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kautokeinovaering/
|
Kautokeinoværing
|
Jeg lurer på hva en skal kalle personer fra Kautokeino i Finnmark?
|
Det er usikkert om det finnes et innarbeidet norsk ord for folk fra Kautokeino. Men i nabokommunen Alta har de brukt kautokeinoværing, som skulle være en grei løsning. I nordnorsk talemål er -væring det vanlige sisteleddet i denne typen betegnelser. Hvis befolkningen på et sted ikke har en betegnelse på seg selv, kan det være greit å velge ordet som brukes i nabobygda eller nabokommunen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/makent-og-makne/
|
Makent og makne?
|
Jeg har lest at maken er ubøyelig, men i Bokmålsordboka står det oppført med vanlig adjektivbøyning. Hva er riktig?
|
I bokmål kan noe (i intetkjønn) både være makent og maken. Etter den offisielle bokmålsnormen kan maken enten ha vanlig bøyning (intetkjønn makent, flertall makne) eller hete maken også i intetkjønn. Begge disse formuleringene er mulige: det huset der er maken til vårt det huset der er makent til vårt Grunnen til uregelmessigheten er at maken for ikke så lenge siden bare var et substantiv. I A er maken til B kan kan vi lett tenke oss maken som substantiv. Men når maken bøyes eller til og med brukes attributivt (altså foran substantivet, som i mak(n)e sko), er vi nødt til å se på ordet som adjektivisk. Denne bruken er nok ikke så gammel. Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, som gjelder «moderat bokmål og dermed også moderne riksmål», oppgir at maken kan bøyes (intetkjønn makent, flertall makne), men at dette er sjeldent. I Nynorskordboka er maken regnet som et substantiv som kan brukes som adjektiv i en delbetydning i en uregelmessig form (dei er maken).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kontreadmiral-uttale/
|
Kontreadmiral – uttale
|
Korleis skal kontreadmiral uttalast – med trykk på /kon/ eller /tre/?
|
Kontreadmiral skal uttalast som viseadmiral, altså med trykket på fyrste stavinga. Slik er det òg i dansk og svensk. Å leggja trykket på /tre/ er nok ein nymotens skikk. Kanskje nokon har vilja gje ordet ein fin fransk klang? Men det stemmer slett ikkje med fransk, det språket som ordet kjem ifrå. Der heiter det contre-amiral, utan nokon é.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norske-ord-for-ishockey-og-puck/
|
Norske ord for ishockey og puck?
|
Finst det norske ord for ishockey og puck?
|
Nei, i alle fall ikkje i dag. Tidlegare blei nemninga ishockey også brukt om den sporten vi i dag kallar bandy, jf. dette klippet frå boka Ishockey (Halfdan Ditlev-Simonsen 1924): Ditlev-Simonsen bruker altså skivespill om ishockey spela med puck. For sjølve pucken har avløysaren skive vore nemnd, og ein snakkar ikkje sjeldan om at nokon «set skiva i mål» eller liknande. Utanfor konteksten må ein nok likevel ofte presisere nærare kva det er ein meiner, og det blir fort omstendeleg. Dei fleste er truleg nøgde med puck på norsk, særleg i talemålet, der det jo heiter /pøkk/. Pøkk læt som eit vanleg norsk ord. Dette ordet er i alle fall betre enn ei lang samansetning. Til og med i islandsk skriv dei helst íshokkí. Vi kunne ha tilpassa skrivemåten, vi òg, men forbløffande få har skrive ishåkki, endå det har stått i somme ordlister (ishokki ville vore betre). Puck heiter forresten plata på islandsk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spikeren-pa-hodet-eller-omvendt/
|
Spikeren på hodet eller omvendt?
|
Da jeg pratet med en kompis, kom jeg til å si: «Der traff du spikeren på hodet!» Da protesterte han og sa at det heter å treffe hodet på spikeren. Hvem var det som traff?
|
Du traff nok best, for det vanlige er å treffe spikeren på hodet, altså i den rekkefølgen, jamfør tysk den Nagel auf den Kopf treffen og engelsk (oftest:) hit the nail on the head. Men kameraten din bomma ikke helt. For eksempel nevnes i nyere svensk huvudet først, og denne rekkefølgen er også blitt den vanligste i dansk (ramme hovedet på sømmet). Den første som skreiv alle orda på moderne norsk vis (i stedet for hovedet, spigeren og paa), skreiv nettopp hodet på spikeren, enda det ikke var typisk for norsk på den tida. Dette var ingen ringere enn bokmålets bestefar, Knud Knudsen, og året var 1881. Han brukte forresten verbet råke, ikke treffe. Selv om både hodet på spikeren, spikerhodet og det mer papirknitrende spikerens hode er logisk nok, er spikeren på hodet det tryggeste valget.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mulm-og-morke-brask-og-bram-og-liknande/
|
Mulm og mørke, brask og bram og liknande
|
Kva tyder mulm, brask og bram, og kva heiter uttrykk som i mulm og mørke og med brask og bram? Eg tenkjer altså på faste uttrykk som inneheld mystiske og elles ukjende ord.
|
Dei blir gjerne kalla ordpar eller paruttrykk. Orda i paret er då parord. Men det kan trengast meir presise nemningar, sjå nedanfor. Sjølve tydingane til dei unike parorda finn vi i Nynorskordboka: brask (i tyding 1 innverknad frå lågtysk brasch ‘knaking, ståk’) 1 bråkande framferd: med brask og bram 2 kvister o l som lett brenn og sprakar i elden; skrap, skrot bram (av bramme) med brask og bram byrg og brikjande framferd (Bokmålsordboka: støyende, overmodig oppførsel) bramme verb (samanheng med brumme) sjå godt ut; falle i auga; brike; skryte mulm (frå bm., av eldre dansk mul ‘mørke’) tett mørke: i mulm og mørke I slike uttrykk som du spør om, er det oftast to ord (eit par) som ikkje kan byta plass, tyder om lag det same (er synonyme), gjerne har forbokstav (allitterasjon) eller andre samanbindande verkemiddel. Andre døme enn dei du nemner, er: leita med l ys og l ykt, gå frå g ard og g runn, missa m unn og m æle, med h ud og h år. Somme har altså brukt ordpar nettopp om a llittererande ordpar med synonymi, men dette ordet kan brukast i vidare tyding òg, så det er ikkje heilt presist. I dansk er nemninga sterke ordpar nytta noko, i engelsk er mellom anna termen binomials i bruk. Når det eine ordet er eit kjent synonym for det andre eller er ugjennomsiktig, er ordparet pleonastisk (smør på flesk) eller tautologisk (a seier det same som b). Tydinga til det eine ordet er altså mindre viktig; hovudfunksjonen er å forsterka det andre ordet. Ein kunne snakka om pleonastiske eller tautologiske ordpar. Men vi manglar framleis ei presis, innarbeidd nemning for dei mange uttrykka som attpåtil inneheld «mystiske gamle ord» som er unike for uttrykket. Ein kan nok kalle dei ordpar med eit unikt eller fossilt ord. På engelsk heiter sjølve dei unike elementa cranberry morphemes (fordi cran - ikkje har ei sjølvstendig tyding), og i dansk har stikkelsbærelement vore på tale. Følgjer vi denne tankegangen, kan vi lett tenkja oss nemningar murmelord og mulmuttrykk. Dei er passe mystiske i seg sjølv.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/toye-eller-toyle-grensene/
|
Tøye eller tøyle grensene?
|
Jeg har alltid sagt å tøye grensene, men i det siste har jeg stadig oftere hørt folk si både strekke grensene og tøyle grensene. Hva er riktig?
|
Det heter å tøye grensene. Å tøyle grenser er tull og tøys, ja nærmest grensesprengende språkbruk. Denne sammenblandingen finner vi (med ett unntak) ikke i mediene før i 2006. Uttrykksmåten å strekke grensene (som i dansk) er også unødvendig når vi allerede kan tøye dem. Å tøye grensene er opprinnelig å utvide dem rent geografisk, jamfør dansk udstrække grænsene, men i overført betydning handler det om å overskride dem. Grensetøying brukes mer og mer om å prøve ut sosiale grenser og å bryte dem lite grann. Et nytt og godt uttrykk for om lag det samme er å tøye strikken. Et søk i en tekstsamling hos Nasjonalbiblioteket gir et inntrykk av utviklingen i norsk litteratur. Merk at uttrykkene ikke er helt synonyme, bare overlappende.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/e-post-eller-epost/
|
E-post eller epost?
|
Stadig flere skriver epost. Er det ikke på tide å sløyfe bindestreken?
|
Nei. Skrivemåten e-post (og å e-poste) med bindestrek ble vedtatt av Språkrådet allerede i 1995 og er fremdeles offisiell rettskrivning. Skrivemåten e post er fremdeles like uaktuell som iland og abombe. Bokstaven e kom i utstrakt bruk for elektronisk rundt midten av 1990-tallet. I dag har vi således fått bl.a. e-handel, e-forretningsdrift, e-innsyn, e-læring, e-minister og e-sport. Bokstaven brukes også med betydningen ‘energi’, hovedsakelig i ordet e-verk. Skrivemåten står i kontrast til f.eks. elverk og elgitar, der el står for elektrisk eller elektrisitet(s) -. Merk at el ikke regnes som en forkortelse, men som et selvstendig ord (se f.eks. naob.no), selv om grunnlaget for akkurat det er heller tynt. Hovedregelen ved forkortelser Det er lang tradisjon i norsk for å bruke bindestrek etter enkeltbokstaver som står for et helt ord først i en sammensetning. Tenk bare på a-bombe, i-land og u-land, o-fag, p-pille, t-bane osv. Det eneste unntaket fra denne regelen er trolig ubåt, som ble tatt inn i språket for lenge siden. Her er u-en en forkortelse for ‘undervanns’, så bindestrek hadde vært det rette etter hovedregelen (og var faktisk vanlig da ordet var ungt). Ordet ubåt er jo oppbygd på en helt annen måte enn ufisk! Lengre sammensetninger E er en vanlig utlydsvokal (= vokal i slutten av ord). Uten bindestrek i det hele tatt kan det være vanskelig å se grensen mellom leddene i sammensetninger som testepost, jobbepost, svindelepost og juleekort. Det er lettere å lese test-e-post, jobb-e-post, svindel-e-post og jule-e-kort. Sammensetninger med e-post kan virke tungvinte. Det er litt kjedelig å taste inn bindestrekene. Men til gjengjeld får vi tydelige ord. Og bindestrek slipper man uansett ikke helt unna. Merk forresten at vi ikke trenger å ha bindestrek etter post. Altså: e-postadresse. Flere eksempler på skriftbilder: Det er enklere for en leser å avkode e-læring enn elæring. Undervisning av samme slag bør skrives e-undervisning, ikke eundervisning, og elevene bør kalles e-elever, ikke eelever. Trykk og tydelighet Legg også merke til trykket i sammensetninger med foranstilte enkeltbokstavforkortelser. Sammensetningen som helhet uttales med enstavelsestonelag (som i bønder og bøndene, ikke bønner og bønnene). Bindestreken gir derfor et signal om at ordet skal leses på en bestemt måte. Se ellers artikkelen «Hjelp, vi har fått mail» i Språknytt 1/2002. Det står mer om bruk av bindestrek på nettsidene våre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fytti-grisen/
|
Fytti grisen!
|
Er dette korrekt norsk? En kollega mener det må hete fy til grisen.
|
Den milde eden fytti grisen står ikke i rettskrivningsordbøkene, selv om den er svært vanlig. Derimot står nærsynonymene fy til rakkeren og fy til helvete. Ut fra det er skrivemåten fy til grisen med tre ord riktigst, men noen vil nok mene at det ikke ligner grisen. Dette er uansett ikke et sakprosaord, så man kan i grunnen skrive det som man vil, i tekster der det hører hjemme. Det blir en smakssak om man velger fytti grisen eller fyttigrisen. Til uttales /te/ mange steder, så -i- må kunne erstattes med -e-. I noen deskriptive ordbøker står faktisk fyttegrisen og fytterakkern, og det må være greit å skrive det slik også.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/plank-planke/
|
Plank, planke
|
Kan de fortelja meg skilnaden mellom plank og planke?
|
Ein planke er eit langt trestykke av visse dimensjonar (tjukkare enn eit bord), medan plank er ei mengd av slike trestykke. Plankar er teljelege, medan plank ikkje eingong har ei fleirtalsform. Plank er et kollektivt omgrep på line med ord for andre byggjematerialar, som sement og jarn. I Norsk teknisk ordbok (2. utg., Samlaget 1984) står dette:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-dagsordenen-2/
|
På dagsordenen
|
Heter det «å sette noe på dagsorden» eller «å sette noe på dagsorden en »?
|
Det riktigste er «å sette noe på dagsorden en » og «å sette noe på saklist a », som er det samme. Uttrykksmåten er parallell med «stå på programmet», «holde seg til saken» o.l., og dette viser at det må være med en etterhengt bestemt artikkel. I norsk er det vanlig at d og n smelter sammen, og at -en bare uttales -n etter -n, -l, -r, -s, -d og -t. Det er således ikke uvanlig å uttale ordenen /ord'n'n/. Det kan være svært vanskelig å skille det fra /ord'n/, og mange uttaler nok faktisk ordenen med én n. Mange av dem som gjør det, sier nok også gjerne å få noe på /jæærn/ eller /jær'n/, og det er greit, så lenge man holder på hjernen med to n-er i skrift.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skygge-banen/
|
Skygge banen
|
Hvorfor sier noen «skygg unna» eller «skygg banen» for «stikk av»?
|
Å «skygge unna» og «skygge banen» betyr å trekke seg unna eller holde seg unna noe, gjerne en vanskelig situasjon. Dette har sammenheng med adjektivet skygg ‘sky, redd, skvetten’, som har vært ganske vanlig i norsk. Å dra seg skygg unna eller bort er ikke noe nytt i norsk talemålet. Men verbet å skygge i den aktuelle betydningen har vært mindre vanlig. For å finne utgangspunktet for uttrykket du spør om, må vil nok til svensk, der vi finner verbet skygga ‘bli skremt; dra seg unna eller rygge for noe’. (Mye tyder på at hesten opprinnelig er den sentrale figuren i uttrykket.) I norsk litteratur skygges det unna fra midten av sekstiåra, ganske sjelden i begynnelsen. «Att skygga undan» brukes i svensk, men ikke «att skygga banan», så bane-vrien kan være særnorsk. Når uttrykket kommer inn i litteraturen i 1980, er det vanskelig å se hva slags bane det opprinnelig er tale om. I praksis kan det være alt fra vei og fotballplass til søkelys man skygger unna.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tigerstaden/
|
Tigerstaden
|
Kvifor vert Oslo kalla Tigerstaden?
|
Norsk Riksmålsordbok fortel dette: tigerstad (antagelig skapt i tilknytning til Bjørnsons dikt «Siste sang»), familiært, folkelig, brukt i bestemt form om Oslo som en by full av hatskhet og kulde mot fremmede, eller en by full av fristelser og farer: (Bjørnson utslynger) haanende ord mod hele Christiania, denne kolde by, som han tidligere har kaldt «tigerstaden» (Morgenbladet 1889) harmen (hos Bjørnson) over slapheden og tigerstadens bløde vaner (Collett Vogt: Familiens sorg) tigerstaden Oslo har ikke formådd å imponere bergenserne (Aftenposten 1938) I det ovannemnde diktet (s. 173) skildrar Bjørnson ein kamp mellom ein hest (han sjølv) og ein tiger (som symboliserer Oslo).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/oremerking/
|
Øremerking
|
Hva er opprinnelsen til uttrykket øremerkede midler? Har det med myntenheten øre eller kroppsdelen øre å gjøre?
|
Bakgrunnen for uttrykket øremerkede midler eller tilskudd er merking av ører på husdyr. Verbet øremerke (nynorsk øyremerkje) hadde opprinnelig betydningen ‘sette eiermerke ved brenning, klipping eller lignende i ørene på husdyr’. Ord for ulike varianter av øremerket har det vært mange av. Seinere har verbet øremerke også fått betydningen ‘reservere (midler) for et bestemt formål’. Rundt 1990 overtok formuleringen øremerkede midler for avsatte midler i norske tekster, men vi sier fremdeles helst å sette av penger til noe. Ordet brukes på samme måte i engelsk (to earmark), og den overførte betydningen har vi derfra. Dette må kunne kalles et vellykket oversettelseslån. Ordet er brukt i den nye betydningen i hvert fall så langt tilbake som til 1927. Det opptrer i stortingsforhandlingene for det året og er brukt mer eller mindre slik det er vanlig å bruke det i dag: «[…] disse penger skal ‘øremerkes’ for et spesielt bruk utenfor statskassens normale forbruk.» Boka Nyord i norsk 1945–1975 fører opp flere eksempler, også noen der ordet ikke brukes om penger: […] pundlånet er ikke øremerket til nye skipskontraheringer (Aftenposten 1951) […] de syv mannskapene som er ‘øremerket’ for kommende romferder (Adresseavisen 1961) […] ‘øremerkingen’ av tropper som skal inn under felleskommandoen (VG 1951)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/om-eller-pa-kvelden-sommeren-osv/
|
Om eller på kvelden, sommeren osv.
|
Hva er riktig? a) på morgenen, på dagen, på kvelden, på natta, på våren, på sommeren, på høsten, på vinteren b) om morgenen, om dagen, om kvelden, om natta, om våren, om sommeren, om høsten, om vinteren
|
Både på og om blir brukt med referanse til deler av døgnet og året, men ikke på samme måte. I nyere språk, særlig talespråk, er det en tendens til å bruke på der man før heller brukte om. Om døgnet, med kveld som eksempel Det heter tradisjonelt helst om kvelden klokka x om kvelden Likevel heter det oftest utpå kvelden, langt (ut)på kveld(en) og lignende med såkalt foranstilt modifiserende adledd, for eksempel ord som seint og tidlig. I noen tilfeller er begge variantene gamle i språket – det gjelder blant annet seint (ut)på kvelden / seint om kvelden Merk innslaget av ut på i eksemplene. Det kan forklare at på morgenen er relativt sjeldnere enn på kvelden, for det er helst i forbindelse med nattevåking og sjusoving at morgenen er noe det lir utpå. Med utpå (noe) viser man helst til engangshendelser, mens man bruker om både om engangstilfeller og (særlig) om vane og gjentakelse. Hvordan på brukes, er ikke grundig studert, men det er ingen tvil om at bruken av på kvelden har økt i forhold til bruken av om kvelden. I tillegg ser vi stadig oftere på kveld ene – altså flertall av substantivet brukt om gjentakelse. Om årstider, med sommer som eksempel Det heter helst om sommeren, både om slikt som gjentar seg hvert år, og med referanse til en viss sommer: Jeg var der stort sett bare om sommeren Jeg kom fram i 1935, om sommeren Men: (da det led) utpå sommeren Det er en tendens til at f.eks. tidlig på sommeren viser til engangshendelser, mens tidlig om sommeren viser til årvisse foreteelser. På er en preposisjon som lenge har utvidet virkeområdet sitt i norsk. Trolig sprer den seg også fra tidsuttrykk med på til tidsuttrykk med om. Spredningen har støtte i uttrykk som på dagtid, på vårparten, en viss tid på døgnet o.l. Det er mye dialekt- og sosiolektvariasjon her. Noen steder kan på kvelden, på sommeren osv. være godt og gammelt. Men hvis du ikke har spesielle preferanser, kan du like godt holde deg til det tradisjonelle om i skrift – vel å merke i de enkle uttrykkene om kvelden, om sommeren og så videre, og i alle fall når disse uttrykkene viser til noe som gjentar seg. Du finner noen flere eksempler på sidene 430—431 i Norsk referansegrammatikk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rett-og-riktig/
|
Rett og riktig
|
Vi diskuterer om «helt rett» er like korrekt som «helt riktig».
|
I Bokmålsordboka er rett definert som ‘riktig, korrekt’ og riktig er definert som ‘rett, korrekt’. Helt rett er helt riktig, og helt riktig er helt rett. Flere har skrevet og spurt om det er riktig å bruke rett i uttrykk som: rett mann på rett sted rett tid, rett kvalitet, rett pris rett kompetanse til rett tid på rett sted Svaret er ja. At rett har andre betydninger i tillegg, som ‘rak, bein’, er ikke noe problem. Satt på spissen: Alle vet at rettskrivning handler om å skrive rett i betydningen ‘riktig’, ikke ‘rakt’, og at det dermed ikke er noen motsetning mellom rettskrivning og løkkeskrift. Når dette er sagt, må vi legge til at det varierer fra uttrykk til uttrykk om det er riktig eller rett som er mest brukt (i betydingen ‘korrekt’). Det kan derfor være verdt å studere eksemplene i Bokmålsordboka. Litt om opphavet: Ordene er i slekt med latin rectus. Rett (og rettelig) er de eldste variantene i norsk. Senere har vi fått riktig fra tysk (ricthig). Det er egentlig bare rett + ig. Dialektalt har vi forresten også rektig. Rett og riktig er et gjensidig forsterkende par av om lag samme slag som glad og fornøyd.
|
nob
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.