link
stringlengths 48
124
| title
stringlengths 3
83
| question
stringlengths 14
833
| answer
stringlengths 27
20.9k
| lang_type
stringclasses 2
values |
|---|---|---|---|---|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spaniar-eller-spanjol/
|
Spaniar eller spanjol?
|
Eg har registrert at spaniar (på bokmål spanier) er ei form som spreier seg. Har ein framleis lov til å nytte forma spanjol?
|
Begge formene kan nyttast, det er valfritt etter rettskrivingsordbøkene og har vore det i lang tid. Det kan nok stemme at spaniar har blitt vanlegare i det siste, men spanjol er slett ikkje ute, tvert om har denne forma styrkt seg lenge. På 1800-talet var spanier vanlegast i det dansk-norske skriftmålet, men vi finn òg ein del spaniol. Tidlegare var òg forma spanjor i bruk. I ordboka over norsk folkemål frå 1850 har Ivar Aasen med spanjor (som forresten er det vanlege på svensk), og han forklarer det på dansk med spanier. I dansk skal spaniol ha vorte «lavsocialt» og gammaldags og vissnok nedsetjande. I fleire tiår skulle spaniar (bokmål spanier) skrivast spanjar (spanjer). Her er utviklinga i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket (boksøk):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/krabbeskjell-eller-krabbeskall/
|
Krabbeskjell eller krabbeskall?
|
Innmaten i krabben legges i krabbeskallet. Hvorfor kaller man det ferdige produktet krabbeskjell? Krabbe er da vitterlig et skalldyr, ikke et lukket skjell?
|
Ja, det ytre skjelettet som krabben har, er et skall. Skjell er først og fremst det norske ordet for visse bløtdyr (= muslinger) som er dekket av to skall (blåskjell, kamskjell osv.), og for hvert av skallene. Men ordet skjell kan også brukes overført om mange ting som minner om muslingskall. Det har lenge vært mulig å bruke krabbeskjell om den tomme hoveddelen av krabbens skall, men det var ikke vanlig før i tida. Her er et sjeldent eksempel fra 1945, der det er brukt poetisk. Først et par tiår seinere begynte ordet virkelig å feste seg i kokebøkene, sikkert under en viss innflytelse fra engelsk crab shell og (fylte) terteskjell. Valget mellom fylte krabbeskall og det mer metaforiske fylte krabbeskjell overlater vi til den enkelte, men vi understreker at det ikke er noe galt med krabbeskall. Noen mener at fylte krabbeskjell er mer presist enn fylte krabbeskall (fordi skjell utelukker klørne), men en slik presisering er neppe nødvendig i praksis. Ordet krabbeskjell er nok kommet for å bli, i alle fall i lyrikk og oppskrifter. Men krabbeskall er naturligvis det eneste riktige ordet både for hele skallet (medregnet klør) og for bruddstykker av det.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-eller-pa-agder/
|
I eller på Agder?
|
Er det riktig å si på Agder når en mener ‘i Aust-Agder og Vest-Agder’?
|
På Agder er det tradisjonelle uttrykket for landet langs kysten, men det har også kunnet omfatte mer eller mindre av Agder-fylkene. Det har likevel hett i Aust-Agder og i Vest-Agder om hvert fylke for seg. I bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket) ser vi tradisjonell bruk av på i mange boktitler: Rikssamlingstid på Agder (1976) Kommune- og fylkesblomster på Agder (1997) Jernverk på Agder (1986) Bygder og byar på Agder (1975) Motstandsbevegelsen på Agder 1940-1945 (1992) Kristenliv på Agder (1948) Her er det ikke nødvendigvis bare snakk om kystområdene. I Norge vårt land: Daler, fjell og fjordbygder i Sør-Norge (1990) står det til og med om «de indre bygder på Agder». På kan virke uvant for noen, men det er ingen spesiell grunn til å skifte det ut. Det er likevel vanlig å skrive og si i Agder om Agder i dag. Med referanse til hele det administrative området er det riktig, og det kan nok ikke kalles feil ellers heller. Historisk Inndelingen i Aust- og Vest-Agder er snaut hundre år gammel. På lokalhistoriewiki.no står dette: Historisk ble navnet [Agder] brukt om de ytre delene av dette området. Navnet skal bety «kant», det vil si kanten av landet mot sjøen. Man kan spore det omkring 1500 år tilbake, da det var et småkongedømme. Det ble senere et fylke, Egdafylki, under Gulatingsloven. Egdafylki ble senere til Agdesiden len, et av hovedlenene. Det blir omtrent som Møre, som en gang i tida bare var kysten. Navnet kommer av ei rot mor- som henger sammen med gammelnorsk marr 'hav'. I dag omfatter både Møre og på Møre mer av landjorda.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/formannskapet-i-eu/
|
Formannskapet i EU
|
Den funksjonen å lede Rådet for Den europeiske union (EU) kalles på engelsk Presidency. Vi undrer oss over bruken av ordet formannskap når presidency oversettes til norsk. Finnes det et kjønnsnøytralt norsk ord for dette?
|
Det finnes ikke noe godt alternativ som vil bli forstått uten videre, og som kan brukes overfor et større publikum. Formannskap har vært en sentral politisk term i Norge siden Stortinget vedtok formannskapslovene i 1837. Valget av ordet formannskap i EU-sammenheng er nok nøye vurdert og politisk forankret. Det er i alle fall denne oversettelsen av presidency vi finner i EØS-EU-basen til Utenriksdepartementet (brukernavn og passord: guest). Det heter for øvrig også formandsskab på dansk. Formannskap må nok regnes som en fagterm, som det ikke vil være så lett å få skiftet ut. Kontakt eventuelt EØS-oversetterne i Utenriksdepartementet om dette.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vann-over-hodet/
|
Vann over hodet
|
Jeg lurer på hva som er opprinnelsen til uttrykket «å ta seg vann over hodet». Jeg vet at det betyr å påta seg noe man ikke klarer. Har det opprinnelig noe med drukning å gjøre?
|
Uttrykket står allerede i den danske ordtakssamlinga til Peder Laale fra 1506: Ho som ladher vatn offwer howeth thet løber snarth i ærmen. Det vil i praksis si: Tar en seg vann over hodet, renner det snart i ermet. Det handler altså om noe mindre dramatisk enn drukning, men akkurat hva tør vi ikke si. Det handler neppe om å late vannet, som noen mener, for verbet lade/late ble før brukt mye om å helle og tømme. Det pussige er at uttrykket ikke lenger brukes i dansk, mens det har overlevd i svensk og norsk, ikke minst i landsmål (nynorsk), for det står i Ivar Aasens ordtakssamling fra 1856: D'er vondt aa taka seg vatn yver hovud.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bokstaven-w-i-norsk/
|
Bokstaven w i norsk
|
Blir bokstaven w brukt i nokon norske namn og andre ord som ikkje er tekne inn frå andre språk?
|
Bokstaven w finst ikkje i norske arveord (= ord som ikkje er lånte frå andre språk), berre i innlånte ord (som wolfram og show). Bokstaven blir likevel nytta i mange norske namn. Bokstaven w er i det heile sjeldsynt i norsk, som du lett ser når du slår opp i ei ordbok. Til dømes har Tanums store rettskrivningsordbok, som er på 1546 sider, berre to sider med oppslagsord som byrjar på w. Dei fleste av dei er utanlandske stadnamn eller innlånte ord. Søkjer du på %w% i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka, får du fram alle dei vanlegaste orda med w i norsk. Det er annleis med namn. Wold (Voll) og Wiik (Vik) er norske namn som mange framleis skriv med w. Eit anna døme er etternamnet til Noregs mest vidgjetne diktar tidleg på 1800-tallet, som kjem av namnet Verkland (i Sogn). Familien skreiv det med w, som Wergeland. I førenamn, som Wenche og Willy, er w-en gjerne importert med namnet. Før i tida Går vi til sein gammalnorsk tid og ser på handskriftene, finn vi w i vanlege norske ord (ofte i framlyd, altså fremst i ordet). I gamalnorske handskrifter brukte ein dessutan u og v om kvarandre. (I tillegg fanst ein såkalla insulær v, som likna på ein spegelvend y.) I fleire hundre år nytta ein gjerne w for v i dansk skrift, og mange norske namn fekk skrivemåten sin då. Men på 1800-talet var ein gått heilt bort frå w-en i rettskrivinga. W hang att i namn berre av gammal vane eller vart sett inn etter utanlandsk mønster. Uttale i norsk I gammalnorsk vart bokstaven v faktisk uttalt som w blir uttalt på engelsk, medan vår moderne v -lyd vart skriven f. Med andre ord: Lenge skreiv ein v og sa w, seinare skreiv ein ofte w, men sa v! I ord der bokstaven w finst i moderne norsk, blir han uttalt som vanleg v. Det gjeld òg i mange forkortingar. BMW blir uttalt som /be-emm-ve/ og WTO som /ve-te-o/. Dette har sikkert praktiske grunnar. Ved Internett-adresser er det ein tendens til å forenkle sambandet www og uttale det /veveve/. Eventuelt blir det anten /dobbel-v dobbel-v dobbel-v/ eller /tre gonger dobbel-v/. Du kan lese meir om w og andre bokstavar i Arne Torps artikkel « Bokstaver og alfabet » i Språknytt.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tittel-med-liten-forbokstav/
|
Tittel med liten forbokstav
|
Stemmer det at stillingstitlar og yrkestitlar alltid skal skrivast med liten forbokstav?
|
Ja, på norsk skal slike titlar ha liten forbokstav. Såleis heiter det ikkje berre «direktør Hanna Olsen», «professor Bjerke», «cand.scient. Halvorsen», «pastor Johnsrud» osv., men òg «kong Harald» og «stortingspresident Andersen». Denne regelen gjeld dessutan når tittelen står under namnet på visittkort, ved brevunderskrifter og liknande, til dømes slik: Hanna Olsen direktør (Regelen om stor forbokstav i nytt avsnitt slår ikkje inn her, for det er tale om eit framhald, ei tilleggsopplysning.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vri-notta/
|
Vri nøtta?
|
Vi har sittet og diskutert om det går an å si «vri nøtten». Er det greit å si, eller er det helt på trynet?
|
Det må man kunne si, eller vri nøtta, som er vanligere. Uttrykket er sikkert basert på vri hjernen, der hjernen vel er tenkt som en svamp. Som kjent kan hodet kalles nøtta (jf. uttrykket trang i nøtta). Det er ikke særlig logisk å vri noe så sprøtt som ei nøtt, men det har ikke så mye å si. Slike uhøytidelige uttrykk kan man ikke sette for strenge krav til. De kan faktisk virke enda mer slående med en tåpelig vri. Vi regner med at ingen vil bruke vri nøtta i en utpreget seriøs sammenheng uansett.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klikk-eller-trykk/
|
Klikk eller trykk
|
Vi diskuterer om det heter klikk eller trykk i sammenhengen «Klikk her for å bestille» eller «Trykk her for å bestille». Dette gjelder i tekst på nett.
|
Vi kan først se hva Bokmålsordboka sier. Legg merke til betydning 3: klikke v1 (lydord) 1 gi kneppende lyd 2 gi klikk (2) revolveren klikket / svikte, mislykkes opplegget klikket på viktige punkter / det klikket for henne hun mistet tenkeevnen 3 (markere en viss del av bildet på en dataskjerm ved å) trykke på museknapp klikk på ikonet så kommer dokumentet opp I forbindelse med pc-grensesnitt må vi regne med at klikke i betydning 3 er godt etablert og like rett som trykke. Det kan være behov for å reservere trykke for bruk av trykkskjermer (touch screens).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-gladt-barn/
|
Et gladt barn?
|
Dersom en vil uttrykke at f.eks. et barn er lykkelig, ved hjelp av adjektivet glad, hvordan vil det se ut? Både «et glad barn» og «et gladt barn» høres forferdelig galt ut.
|
Adjektivet glad har bare denne formen i entall. Det kan altså ikke hete noe annet enn «et glad barn», selv om det neppe er mange som skriver det. Svensk har hankjønnsformen glad og intetkjønnsformen glatt, slik norsk for så vidt også kunne ha hatt, bortsett fra at den norske skrivemåten ville ha vært gladt. Islandsk har det som svensk. I dansk er det som i moderne norsk, dvs. at en bruker glad også i intetkjønn. I eldre nynorsk skrev man helst «ein glad unge». Men i noen uttrykk gikk det litt mer glatt å bruke gladt enn det gjør nå. Olav H. Hauge skriver i 1976 i dagboka si: For øvrig har ordet glatt samme opprinnelse som glad. Men sammenhengen er ikke så nær. Å gå glatt har ikke noe direkte med glad å gjøre.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-gjeld/
|
Kva gjeld?
|
Kan ein bruke kva gjeld på nynorsk, til dømes «Kva gjeld kvaliteten, er den lågare enn venta»?
|
Det er ikkje ulovleg, men det er heller ikkje god nynorsk. Det er ei direkte omsetjing av bokmålsuttrykket hva gjelder, som ikkje alle bokmålsbrukarar likar så godt heller. Ein grei tekstbindar er n år det gjeld. I dømet du nemner, kan ein kanskje til og med gå rett på sak utan tekstbinding: «Kvaliteten er lågare enn venta.» I spørsmål er kva gjeld sjølvsagt greitt: «Kva gjeld denne saka, eigentleg?»
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lego-klosser/
|
Lego-klosser
|
Er det tillatt å skrive legoklosser, siden det er et innarbeidet uttrykk på norsk? Jeg syns det ser litt rart ut med LEGO-klosser, Lego-klosser eller Legoklosser.
|
Lego er et registrert varemerke, og bedriften har vært svært nøye med å følge opp juridisk hvis noen prøver å gjøre Lego til et allmennord. Den riktige skrivemåten er derfor Lego-klosser, med stor forbokstav og bindestrek.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/antall-ord-i-norsk/
|
Antall ord i norsk
|
Jeg lurer på hvor mange ord det finnes i det norske språket. Er det færre enn i engelsk?
|
Det finnes ikke noe sikkert svar, men det er i alle fall over 300 000 i norsk og nærmere 500 000 i engelsk. Ellers kan man sirkle inn ulike tall på grunnlag av nærmere bestemte kriterier. Tallene ovenfor er basert på visse ordbøker (se også tallene i denne Wikipedia-lista) og forteller mer om utvalget av ord enn om språket. Denne danske artikkelen forklarer hvorfor tallene er ubrukelige til sammenligningsformål. Ujevnt fordelt Norsk har et rikt ordforråd. At ikke alt er like godt kjent, er en annen sak. Ordkunnskapen er ujevnt fordelt, og dessuten er det det aktive ordforrådet (det som er brukt) hos den enkelte mye mindre enn det passive (det som er kjent). Hos store forfattere I En bok om ord (1971) står det at Wergeland skal ha brukt ca. 58 000 ulike ord, Hamsun 33 000–34 000 og Shakespeare ca. 29 000. Finn-Erik Vinje nevner litt andre tall i boka Som ordet går (1984): Norsk = dansk-norsk + særnorsk Vi har en stor arv fra dansk etter mange hundre år med dansk skriftspråk. Det meste som står i danske ordbøker fra slutten av 1800-tallet, har også vært i bruk i det (dansk-)norske skriftmålet. Så har vi den tilleggsarven fra norrønt som vi har fått gjennom dialektene og den skriftlige fellesnevneren nynorsk. Vi må ikke glemme lavtysk, som har påvirket både direkte og gjennom dansk. Norsk Ordbok (Ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet) skal ha opp mot 500 000 ord registrert, men det ferdige ordbokverket i 12 bind har bare rundt 330 000 oppslagsord. En del av disse er felles med bokmål, og andelen lånord er relativt lav. Det Norske Akademis ordbok (bokmål og riksmål) har 225 000 ordbokartikler. Sammensetninger? Ellers er den største norske ordboka Tanums store rettskrivningsordbok, med over 300 000 ord. Mange av dem er sammensetninger, som for eksempel sykkelsete. Spørsmålet blir da hvor mange sammensatte ord en skal regne med at det finnes. Tanum har over 60 sammensatte ord med sykkel- som førsteledd og flere titall sammensatte ord med -sykkel som etterleddd. Det kunne sikkert ha stått mange flere slike der, men ett sted må jo ordbokforfatteren sette grensen. En som arbeider på et sykkelverksted, ville sikkert ha satt grensen et annet sted. Hva er et(t) ord? Når en skal sammenligne norsk og engelsk, kan en få problemer med å avgjøre hva som er et ord, og hva som ikke er det. Jernbane heter railway på engelsk, så begge språk har et ord for dette. Men vi behøver ikke å gå lenger enn til jernbanestasjon før det blir vanskelig. Det tilsvarende engelske ordet er jo railway station, og det skrives jo i to ord. Har da engelsk ett, to eller ikke noe ord for jernbanestasjon? Språkrådet har pleid å avvise at det i praksis er mulig å telle antall ord i norsk og i engelsk og sammenlikne språkene på denne måten. På norsk kan man dessuten i stor grad lage sammensetninger, som vil bli forstått, på sparket. Den store randsonen Et annet problem med å finne ut hvor mange ord det er i et språk, er at grensen mot dialektord, slangord, vitenskapelige ord, utenlandske ord og gammeldagse ord er vanskelig å trekke. Hvor frekvent må et ord være, og hvor mange må kunne det, for at det skal høre til i språket? Det er f.eks. veldig vanskelig å avgjøre når et ord går ut av språket, og når et nytt ord kommer inn. Regner man med alle dialektord hos de mest kunnskapsrike eldre dialektbrukerne og alle engelske ord som yngre datakyndige nordmenn bruker i norske setninger, får man et helt annet tall enn om man legger sammen ordene i vanlige norske tekster eller teller det som er helt felles for de fleste. Antall ord hos nordmannen Her formidler vi et par anslag. I Dag Gundersens bidrag i samleverket Vårt eget språk, Aschehoug 2002 (Egil Børre Johnsen, red.) står det at [d]et ordforrådet et menneske behersker og vil kunne bruke daglig, blir gjerne anslått til 5000–6000 ord. […] Dette gjelder vårt aktive ordforråd, de ordene vi teoretisk sett kan velge å bruke selv. Det passive ordforrådet, de ordene vi skjønner – mer eller mindre – når vi ser eller hører dem, er hos de fleste langt større. Enkelte kan komme opp i 30 000–40 000. Helene Uri skriver i boka Hva er språk? at det er nokså vanlig at en femåring kan ca. 10 000 ord. Det samlede ordforrådet i et språk har neppe mye å si for de individuelle tallene ovenfor. Men det er ofte det individuelle tallet som er problemet når folk klager over at ordforrådet i norsk er for lite. Du kan lese litt mer om emnet i Språknytt 1/2009.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvilke-ord-kan-brukes-om-hudfarge/
|
Hvilke ord kan brukes om hudfarge?
|
Jeg har fortstått det slik at visse ord ikke er bra å bruke om hudfarge. Men hvilke ord er greie å bruke?
|
Når man viser til enkeltpersoner, kan man ofte rett og slett la være å nevne hudfargen. Ellers er det vanligste alternativet svart og hvit. «Nullalternativet» I en ideell verden ville alle enten vært blinde for hudfarge eller ikke opplevd hudfarge eller omtale av hudfarge som belastende. Men siden verden langt fra er ideell, er det en god idé å redusere omtalen av hudfarge til et minimum og alltid vurdere om emnet virkelig er relevant. På ung.no står det et opplysende svar som er skrevet i samarbeid med Antirasistisk senter, se utdraget nedenfor: En ting du kan tenke på er jo om man i det hele tatt trenger å beskrive noens hudfarge eller om man kan finne andre trekk ved det mennesket for å beskrive det. Kanskje det er noe ved et menneske[s] personlighet som like godt kan beskrive det, som hudfargen. Det kan oppleves som godt og fint at ikke hudfargen alltid er det som definerer en hvis man er brun i huden. Om man skal snakke om en hel gruppe og må bruke [ord for hudfarge], er brun, svart eller melaninrik helt fine ord å bruke. Svart og hvit er greit Når man viser til den gruppen av mennesker som tidligere ble omtalt med det såkalte n-ordet, er svarte mennesker et ganske trygt valg. Black ble tatt i bruk som en selvhevdende betegnelse av svarte amerikanere i 1960-åra. Betegnelsen fikk stort gjennomslag og kan i dag regnes som både nøytral og positivt. Den kan brukes uten nøyaktig referanse til hudfarge og dekker det som før også het farget. Svart viser altså snarere til ikke-hvit identitet enn til spesielt mørk hudfarge. De siste tiåra er det også blitt vanlig å bruke brun om folk med medfødt mørk hudfarge, og hvis folk selv ønsker å bli kalt brune, må det være greit, selv om ordet også har andre betydninger på norsk (bl.a. solbrun). Betegnelsen kan favne videre enn svart og gjelde alle som ikke oppfatter seg som hvite, men brukes gjerne om en tredje kategori (jf. «farget»). At svart er greit, betyr på ingen måte at substantivavledningen svarting er det. Det er et sterkt rasistisk ord. En bør forresten la være å skrive de svarte (eller de hvite for den del); det virker sementerende og minner om en tid da «de sorte» var noe fjernt og helt for seg selv sett fra Norden. Farget er ikke fullt så greit Farget regnes av mange som utdatert og kan oppfattes mer eller mindre negativt, særlig gjelder det ekvivalenten colored i USA. Et nyere og positivt oppfattet alternativ er person of color/colour, men dette uttrykket er umulig å oversette direkte til norsk; *person av farge er en engelsk grammatisk konstruksjon som vi fraråder. Skal det oversettes til noe lignende, kommer man neppe utenom farget. Mørk(hudet) og lys(hudet) Mørk i huden og lys i huden, eller bare mørk og lys, er i utgangspunktet romslige og deskriptive betegnelser. De brukes mye og virker for det meste nøytrale. Mørkhudet er særlig brukt i skrift, da gjerne i forbindelse med signalement og beskrivelse av både øyenfarge, hårfarge og hudfarge. (Mørk og lys brukes også om variasjon blant «hvite», mest med referanse til hårfarge. I denne sammenhengen er både disse ordene og mørkhåret og lyshåret nøytrale.) Flere svarte mennesker oppfatter likevel mørkhudet som belastende; sannsynligvis henger det sammen med overdreven fokusering på hudfarge i negative sammenhenger. Hvis man først bruker ordet, bør man ikke la det stå substantivisk, som i mørkhudet/mørkhudede alene, i det minste bør man legge til person(er) eller noe annet. Ofte kan med mørk hudfarge eller som er mørk(e) i huden være et bedre alternativ. Melaninrik er nøytralt eller positivt, men ikke innarbeidet Rundt tusenårsskiftet ble det laget et nytt adjektiv: melaninrik. Noen mener at melaninrik og motstykket melaninfattig er ladde ord, men de er i utgangspunktet nøytrale og deskriptive nok. Melanin er et pigment som folk rett og slett har mer eller mindre av. (Forleddet melan- er fra gresk melas, som betyr ‘mørk, svart’.) Merk at ordet ikke er laget for å dele inn menneskeheten på et nytt biologisk grunnlag, poenget er bare å ha et et ikke-belastende ord for alle som blir oppfattet og diskriminert som «ikke-hvite». Det er altså ikke ment som et ord for «rase», men et ord mot rasisme, for å si det litt enkelt. Tida får vise om ordet vinner fram. Språkrådet mener det er i tidligste laget å ta det i bruk i vanlig tekst fra det offentlige. Ellers står folk selvsagt fritt. Amerikanske forhold I omtalen av amerikanske forhold har afroamerikansk og afroamerikanere vært brukt nøytralt. I engelsk er det i ferd med å bli avløst av de tyngre alternativene afrikanskamerikansk (african american) og afrikanskamerikanere. Denne prosessen har ikke kommet like langt her til lands, men begge de sistnevnte ordene har vært i bruk i norsk lenge. Merk at black american er et videre begrep enn african american. En opplysende artikkel om amerikanske forhold og ordbruken i engelsk (fram til 1992) er Changing Racial Labels: From «Colored» to Negro» to Black» to «African American». Det er vanskelig å følge med på utviklingen i engelsk, som legger stadig sterkere føringer på norsk språkbruk. Det er ikke selvsagt at norsk må henge med i alle svingene. Det viktigste er å bruke ord som de fleste berørte i Norge kan leve med, som ikke bryter med norsk grammatikk, og som ellers kan fungere greit.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fly-forbanna/
|
Fly forbanna
|
Har hatt en liten diskusjon på jobb i dag om uttrykket «fly forbannet». Hva betyr «fly» egentlig her?
|
Fly fungerer her som et forsterkende adverb med betydningen ‘veldig’. Den fulle formen er flygende. Det var motstandsmannen Max Manus som brukte uttrykket først i norsk litteratur, da i formen fly forbanna. Slik står det også i Bokmålsordboka. I DNTs årbok fra 1875 står det: Aa.O. Vinje skrev fljugande sinnad (stum d). Fra 1900 finner vi også formuleringen fly sint. Hvis man liker bokstavrim, er fly forbanna en klar forbedring av uttrykket.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utmerket-pa-nynorsk/
|
Utmerket på nynorsk
|
Kva heiter «utmerket» på nynorsk? Utmerkt eller utmerka? Og heiter det at ein har merkt eller merka seg noko?
|
Formelt sett er utmerkt rett, men skriv gjerne framifrå i staden, om det høver. Dette har du no merkt eller merka deg; det er altså valfritt. E-verb med -t i perfektum: utmerkt På nynorsk har vi reservert a-verbet merke for ‘det å leggje merke til noko’: å merke – merkar – merka – har merka E-verbet merkje brukar vi om ‘det å setje merke på noko; markere’: å merkje – merkjer – merkte – har merkt Ein kan merkje noko ut, opp, av og så vidare. J-en, som er valfri, tydeleggjer skilnaden mellom verba. Altså: Noko som er merka, har ein lagt merke til. Noko som er merkt (ut), har ein sett merke på (slik at det skil seg ut). På nynorsk heiter det difor å merkje seg ut og å vere utmerkt. Likevel: Utmerket! = Framifrå! Å skilje seg ut, å merkje seg ut, å stikke seg fram og å bli fram heva er variasjonar over same tema. Alt dette er god nynorsk. Men utmerkt som karakteriserande adjektiv (i tydinga god) har ikkje vore mykje nytta på nynorsk. Det smakar av direkte omsetjing frå litt formelt bokmål (der ein framleis kan høyre uttalen /udmerket/, som vitnar om kva stilregister ordet har høyrt til). På nynorsk har ein helst omtalt det annleis. Det som skil seg positivt ut, kallar ein tradisjonelt framifrå på nynorsk. Framifrå svarer såleis òg til fremragende på bokmål. «Utmerkede resultater» og «fremragende prestasjoner» kan trygt omsetjast med framifrå resultat og framifrå prestasjonar. Som adverb kan ein òg nytte utifrå (som i utifrå fint). Ein kan dessutan variere med (særs) godt og ikkje minst grepa. Valfritt merkjer/merkar seg Om du skriv deg alt dette bak øyra, har du unekteleg merkt noko der (sett merke). Men det er valfritt å skrive har merkt seg eller har merka seg. Grunnen er nok at å merk(j)e seg noko i tyding ligg svært nær å merke noko.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/maskulinist-det-motsette-av-feminist/
|
Maskulinist – det motsette av feminist?
|
Er ein maskulinist det mannlege motstykket til feminist? Kor lenge har det vore i bruk, og er det brukande i dag?
|
Maskulinist og maskulinisme er nokså nye ord i norsk. Dels er dei motstykke til feminist og feminisme, men dei har òg tilknyting til det mannlege i vid tyding på den eine sida og mannssjåvinisme på den andre. Ein bør nok ikkje utan vidare bruka orda som nøytrale motstykke til feminist og feminisme. I denne debattboka frå 1972 finn vi både maskulinistar og nymaskulinistar: Seinare i tiåret vart ordet nytta av m.a. Tove Nilsen og Gerd Brantenberg i skjønnlitteraturen. Men substantivet maskulinisme var det to menn som nytta før dei, søk i desse bøkene på nb.no: Korkje maskulinist eller maskulinisme har kome inn i vanlege norske ordbøker, og det er ikkje heilt lett å seia kva dei tyder. I ei framandordbok er det siste forklart som ‘mannlig utseende og opptreden hos en kvinne’. Dette er nok ei eldre tyding. Ordet har vore brukt om alt frå ‘(svært) maskulint preg’ via ‘mannsfrigjering’ til ‘mannssjåvinisme’, og i dag er det visst mest brukt om det siste, jf. denne Wikipedia-artikkelen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-lemen/
|
Et lemen
|
Heter det et eller en lemen?
|
Etter rettskrivinga heter det et lemen – lemenet – flere lemen(er) – alle lemena/lemenene. I gammalnorsk het det lómundr og læmingr, og det er hankjønnsord. Man skulle slik sett vente en lemen. Men i skriftmåla og i svært mange dialekter har det lenge vært et intetkjønnsord. Ordet har mange dialektformer, bl.a. lom(h)und, lemming (begge hankjønnsord) og ikke minst lemende (intetkjønn). Noen steder er lemen fremdeles hankjønn, og det finnes også i hunkjønnsform, særlig på Østlandet. Det er altså ikke uttrykk for dårlig norsk når dette dyret opptrer snart i hankjønn og snart i intetkjønn.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-truande-faren-far-som-trur-eller-fare-som-trugar/
|
Den truande faren = far som trur, eller far(e) som tru(g)ar?
|
På bokmål er det skilnad på 1) den troende faren og 2) den truende faren Må begge delar heite den truande faren på nynorsk? Og kjem ein tru(g)ande far med truslar eller trugsmål?
|
Nei. Ein kan framleis skilje mellom 1) den truande faren (= som trur) og 2) den trugande faren (= som trugar) – jamvel om ein kanskje uttaler trugande og truande likt. Det gjeld altså presens partisipp av desse to orda: 1) å tru – trur – trudde presens partisipp: truande 2) å truge – trugar – truga presens partisipp: trugande Sidan 1977 har det vore valfritt å skrive 2) å true – truar – trua presens partisipp: truande Vel du det, må du òg skrive truande, som blir tvitydig. Det Lydrett? Somme kvir seg for å skrive denne g-en fordi dei ikkje har han i uttalen. Men dei fleste uttaler heller ikkje g-en i til dømes haug eller allmuge, og mange uttaler eg, meg, deg og så vidare utan g. Truande for trugande er altså ikkje ei form ein er nøydd til å nytte for talemålet si skuld. Tydingsskilje Hos dei som sløyfar g-en, kan den truande faren tyde: 1) faren som trur 2 a) faren som tru(g)ar (ein far) 2 b) faren som tru(g)ar (ein fare) Men ein kan framleis skilje slik: 1) den truande faren 2 a) den tru g ande faren 2 b) den tru g ande faren (eldre nynorsk: fåren) Bokmål har dette (for dei som skriv å tro, ikkje tru): 1) den troende faren 2 a) den truende faren 2 b) den truende faren Trugsmålet, trugsla/trugselen og trusselen Det å truga heter trussel eller trugsel, eller trugsmål, som har vore det vanlegaste på nynorsk. I ordboka frå 1873 skreiv Ivar Aasen: Med «mindre rigtigt» meinte han at ordet helst var teke opp frå dansk i denne forma (trussel). Trugsmål stemte derimot med svensk. I avisverda har trussel vorte eit trugsmål eller ein trussel mot trugsmål: (N-gramtenesta, nb.no.)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pc-en-pc-bruken-og-hjemme-pc-ordningen/
|
PC-en, PC-bruken og hjemme-PC-ordningen
|
Jeg ser at mange skriver «PCen» og «hjemme-PCen» uten bindestrek foran endelsen. Er det riktig?
|
Forbokstavord som pc, cd, tv, pdf, abc og bh skal skilles ut med bindestrek både før bøyningsendinger og i sammensetninger med andre ord. Vi velger her å skrive ordene med små bokstaver (det er valgfritt). Vi får for eksempel: pc-en, pc-bruk, hjemme-pc, hjemme-pc-en, hjemme-pc-ordning cd-utgivelse, jazz-cd, jazz-cd-en (Vi bruker bindestrek på samme måte med store bokstaver.) De samme opplysningene finner du for øvrig under Skriveregler på nettsidene våre: I bøyde former av forkortelser o.l. og i avledninger bruker vi bindestrek slik: pc-en, pc-er, pc-ene (men: en pc’s prosessor, se artikkelen om apostrof)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eige-eller-eiget/
|
Eige eller eiget?
|
Kva er den rette inkjekjønnsforma av adjektivet eigen? Blir det korrekt å skrive «vi treng eit eiget rom»?
|
Nei. Det rette er eige rom. Inkjekjønnsforma av adjektivet eigen er eige, ikkje eiget. Det blir det same som med eit ope spørsmål.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ville-vaert-eller-ville-ha-vaert/
|
Ville vært eller ville ha vært?
|
Heter det ville vært eller ville ha vært, og ville gjort eller ville ha gjort?
|
Det er valgfritt og nesten en ren smakssak. Du kan for eksempel la ditt eget talemål eller rytmiske hensyn avgjøre. Det er en tendens til at ha blir slipt bort med tida. Denne utviklinga ser du tydelig nedenfor, i kurvene fra Nasjonalbibliotekets n-gramtjeneste. Boksøk: Et avissøk viser grovt sett det samme, men tendensen er tydeligere på slutten: enda mer ville vært og mindre ville ha vært. Det samme mønsteret finner vi ved ville (ha) gjort, men ha står relativt sterkere i denne frasen enn i ville (ha) vært. Overgangen skjedde tjue år tidligere i avisene, der det nå er minst dobbelt så mye ville gjort som ville ha gjort.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ovrig-eller-ovrige-familie/
|
Øvrig eller øvrige familie?
|
Øvrige familie er et vanlig begrep i dødsannonsene i vår avis. Men er dette riktig formulering? Heter det kanskje øvrig familie? Det heter jo annen familie, ikke andre familie.
|
Dette er en forkortet variant av «den/hans/hennes øvrige familie». Det kan diskuteres om øvrige har en egen ubestemt form øvrig (à la annen til andr e). Øvrig brukes så sjelden (bortsett fra i for øvrig) at vi nesten kan sammenligne det med synonymet resterende, som alltid har -e til slutt. Annen/øvrig familie kan virke litt løst eller snaut. Den øvrige familien har mer til felles med formuleringene resten av familen og familien for øvrig. Det må være tillatt å velge både øvrig og øvrige i den formuleringen du spør om. Man kan også koste på seg et ekstra ord, som i Oles øvrige familie. Da er det ikke noe som skurrer. Det er dessuten fullt mulig å skrive for eksempel de andre i familien, som er mindre stivt. Enda en mulighet er familien ellers, men det brukes mest i omtale.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kva-tyder-agerrein/
|
Kva tyder «agerrein»?
|
I gamle jordskiftedokumenter har jeg sett ordet agerrein, og jeg lurer på hva det kan bety.
|
Agerrein er berre ein danskprega skrivemåte av åkerrein. Åkerreina kan ifølgje Norsk landbruksordbok vere fleire ting: 1 a) kant av grasmark som grensar opp til åker 1 b) strimmel av grasmark mellom åkrar; liten rygg som ikkje blir pløgd 1 c) jordvoll på nedsida av åker i bakke, opphopa etter lang tids pløying same vegen 2 bratt fall i eit lende som elles er flatt I Noreg skreiv ein dansk heilt fram til 1907. På reint dansk heiter åkerreina agerrenen, som vi finn hjå Bjørnson. Norsk litteratur rommar tallause kombinasjonar av norsk bygdemål og dansk. Såleis finn vi til og med åkerrenen (som tilfeldigvis er korrekt svensk).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/opphogt-gangfelt-opphogd-gangfelt/
|
Opphøgt gangfelt, opphøgd gangfelt
|
Kva heiter «opphøyd gangfelt» på nynorsk?
|
På nynorsk kan ein velje mellom opphøgd og opphøgt gangfelt. På bokmål kan ein velje mellom opphøyd, opphøyet og opphøya gangfelt. Verbet bøyer ein slik (skråstrek skil mellom valfrie former): å høgje (opp) – høgjer (opp) – høgde (opp) – har høgt/høgd (opp) partisipp: han/ho er opphøgd, det er opphøgt/-d, dei er opphøgde Kombinasjonen -øgj- blir stort sett uttalt -øy-. Høgje går altså i grunnen som pløye: å pløye (opp) – pløyer (opp) – pløgde (opp) – har pløgt/pløgd (opp) (Eldre nynorsk hadde å høgje – høgjer og å pløgje – pløgjer, altså g i heile bøyinga for å vise samanhengen med høg og plog.) Somme vil gjerne skrive heva gangfelt, men fagtermen på bokmål er opphøyd, ikkje hevet (og i alle fall ikkje opphevet). Det er ingen grunn til at skriftspråka skal skilje heilt lag på dette punktet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ris-bak-spegelen/
|
Ris bak spegelen
|
Kvifor kallar ein eit skjult trugsmål for riset bak spegelen?
|
Det er fordi riset er ein kjend straffereiskap som det har vore vanleg å lagra attom spegelen, i alle fall i visse krinsar i Danmark. Sjå Ordbog over det danske Sprog under spejl 1.1: (især tidligere) om pladsen over ell. bag ved spejlet (i stuen) som opbevaringssted for forsk. brugsgenstande. Riset (til kosting eller rising) var altså ein av dei bruksgjenstandane som kunne finnast bak spegelen. Eit gammalt døme finn vi hjå H.C. Andersen (sjå nedst på s. 227). I dansk-norsk er riset bag spejlet / riset bak speilet eit gammalt ordlag, medan riset bak spegelen (gjerne uttalt /speielen/) dukkar seinare opp i landsmål/nynorsk. Det seier kanskje noko om interiøret og den økonomiske evna i gamle dagar. Det vanka sikkert ikkje mindre ris i Noreg, men det var lenger mellom speglane på bygda. Riset var helst av bjørk, og særleg i dansk har ein tala om birkedommeren (bag spejlet) eller birkefogden (bjørkefuten). Han er òg nemnd i det norske folkeeventyret Dumme menn og troll til kjerringer.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/helt-nils/
|
Helt Nils
|
Å være helt Nils er ikke helt bra. Man er vel alt fra ganske ufiks til helt dust. Men hvem var den første dusten/Nilsen?
|
La oss kalle ham Nikkers-Nils. I Bevingede ord (elektronisk versjon) står dette: Oslo-slang fra ca. 1930. I brev til redaksjonen 1. okt. 1976 forklarer lektor R. Førsund det slik: «Seinere ambassadør Nils Anton Jørgensen var i sine guttedager i England en tid. Da han kom tilbake, hadde han anskaffet et par knickers som skilte seg ut fra de norske, de var trange der de norske var vide. Seinere anskaffet en gutt i samme klasse en liknende knickers, og da sa Jaquet (en annen gutt, senere restauratør): Er du blitt helt Nils, du da?» Vi liker å tro på denne historien. Noen bedre teori kjenner vi ikke. Vi ser uttrykket i aviser og skjønnlitteratur allerede fra 1934, her i en parodi på sportsspråket (der det er dommeren som er helt Nils). For ordens skyld må vi nevne det Tone Tryti skriver i Norsk slang: Dessuten brukes ofte personnavn overført om dum person. Ingvald Marm nevner «Johan», «Hans» og «Anton», og Ulf Gleditsch har med «Ole», «Nils» på pæra, «Jørgen» og «Petter». Av de eldre betegnelsene er Johan og Nils de vanligste.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ses-eller-sees-gis-fas-tas/
|
Ses eller sees? Gis, fås, tas?
|
Heter det ses eller sees? Anses eller ansees? Enn gis, fås, tas? Eller skal det være gies, fåes, taes?
|
I slike verb (verb som slutter på rotvokalen) er disse passivformene nå obligatoriske: gis, fås, tas, nås osv. Det skal altså ikke være noen e før s-en. Unntakene er: sies sees/ ses (valgfrie former) Slik har regelen vært siden 2005. Merk at infinitivsformen alltid er lik presensformen: infinitiv – presens å sees – vi sees å ses – vi ses å tas – det tas Passiv infinitiv brukes ikke så mye med infinitivsmerket å foran, men desto mer etter hjelpeverb: skal tas, må se(e)s. Du finner de samme opplysningene ved å slå opp i Bokmålsordboka og trykke på «Vis bøyning».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rev-bak-oret/
|
Rev bak øret
|
Hvorfor heter det om en som pønsker på noe, at han eller hun har en rev bak øret?
|
En som har en rev bak øret, er lur (som en rev) og i verste fall slu og utspekulert. Dette er visst en kombinasjon av to forestillinger: at man kan skjule noe bak ørene (særlig om de er utstående), og at reven er slu. Her fra Bevingede ord (1967): Vi har nok uttrykket fra dansk, men i det minste skriver vi rev på norsk i dag, og ikke slik: (Helge Krog, Det store Vi fra 1919.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/suksess-uttale/
|
Suksess: uttale
|
Korleis skal ordet suksess uttalast?
|
Generelt tilrår Språkrådet skriftnær uttale av framandord (importord), til dømes /jass/ og /kompromiss/. Den fransknære uttalen /syksé/ er likevel så vanleg at han må reknast som brukande ved sida av den meir tysk- og engelsknære uttalen /suksess/. Nynorskordboka har med både /suksess/ og /syksé/ som uttalevariantar. Slik er det òg i Norsk Riksmålsordbok og NAOB. Går vi til uttaleordbøkene av Berulfsen (1969) og Vanvik (1985), finn vi same mønsteret. Vi må heilt attende til Alnæs’ uttaleordbok frå 1925 for å finne noko anna, nemleg /syksé/ og /syksess/, med den siste varianten i parentes. (I 1910-utgåva står han ikkje i parentes.) I dansk har ein òg hatt begge slags uttale av succes, men det er varianten /sygsé/ som er nemnd i Den Danske Ordbog. Svenskane skriv beint fram succé.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjalu-og-skinnsyk/
|
Sjalu og skinnsyk
|
Da jeg slo opp i Bokmålsordboka for å lete etter definisjonen av ordet sjalusi, dukket ordet skinnsyk opp. Men sjalusi er da vel snarere en slags sinnssykdom enn en hudsykdom?
|
Det spørs. Skinn er ikke bare ‘hud’, det er også et helt annet ord, som betyr ‘glans’ (jf. solskinn) eller ‘utseende’. Det er dette siste vi finner i skinnhellig, skinndød, skinnenighet og i uttrykk som å gi noe et skinn av rettferdighet ‘få noe til å se rettferdig ut’. Det er ikke rart at noen blander sammen betydningene, for i et uttrykk som skinnet bedrar gir også skinn ‘hud’ en viss mening, selv om det ikke er den opprinnelige. (Skinn/hud er jo overflate, omtrent som pels er det, jf. å skue hunden på hårene.) Skinnsyk kan være en oversettelse av tysk scheinkrank og henger da sammen med skinnhellig og de andre ordene ovenfor. Den opprinnelige betydningen er i så fall ‘tilsynelatende syk’. Men sammenblandingen med skinn ‘hud’ er så gammel at den nesten må regnes som en del av språket. Det er også mulig at skinn faktisk er det opprinnelige. Det finnes flere hypoteser om hva som i så fall kan ligge til grunn, se under skindsyg i Falk og Torps Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog (mer i Niels Åge Nielsen Dansk etymologisk Ordbog, København 1966). Nynorsk I nynorsk ser man lettere forskjell på skinnene. Skinn i betydningen ‘glans’ eller ‘utseende’ heter der skin: solskin, skinheilag osv. med lang i. I noen dialekter finner vi her lang eller kort e, som i /solsjen/ eller /solsjenn/, mens skinn ‘hud’ heter /sjinn/. Sjalu er altså kanskje skinsjuk med én n. Men skinnsjuk er likevel den vanligste skrivemåten (og uttalen) i nynorsk. Tilknytningen til skinn 'hud' er altså godtatt i praksis, eventuelt kan man se det som et ikke helt fordøyd lån fra tysk/dansk/bokmål.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/undertrykking-eller-undertrykkelse/
|
Undertrykking eller undertrykkelse?
|
Er det noen forskjell på undertrykking og undertrykkelse?
|
Undertrykking og undertrykkelse betyr det samme, jamfør Bokmålsordboka. Det er ikke etablert noe skille i språkbruken mellom for eksempel handlingen og resultatet. For noen kan undertrykkelse i dag virke mer gammeldags eller mer formelt enn undertrykking. Undertrykning med -n- bør unngås.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/til-byen-og-a-handle/
|
Til byen og/å handle
|
Skal det være å eller og i eksempler som «Jeg skal til byen [å/og] handle»? På engelsk ville jeg brukt to her, ikke and: «I’m going to town to do some shopping».
|
Det er riktig med og her. Her bruker norsk og engelsk litt forskjellige konstruksjoner. Engelsk har underordning, som gir to. Engelsk to kan for øvrig oversettes med for å (som i «Jeg skal dra til byen for å handle»). Norsk på sin side har grammatisk sett gjerne sideordning (med og), selv om det er et element av semantisk underordning. I setningen jeg skal til byen og handle er det underforstått en infinitiv, dra eller gå: jeg skal [dra] til byen og handle At vi har grammatisk sideordning med og i den fullstendige formuleringen, bekreftes av fortidsprøven. Den gir fortidsform (preteritum) på begge verbene: jeg drog til byen og handlet Altså ikke *jeg drog til byen å handle Les mer om å eller og her.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/begrep-uttrykk/
|
Begrep, uttrykk
|
Betyr begrep og uttrykk det samme?
|
Nei. Enkelt sagt er uttrykket formen til et ord (lydbildet og skriftbildet), mens begrepet er tankeinnholdet. Et ord er altså et uttrykk med tilhørende begrep. (Uttrykk kan også bety noe helt annet, nemlig frase, altså flerordsuttrykk.) Begrep betyr ‘(avgrenset) forestilling eller idé (om noe)’. Til å formidle avgrensede forestillinger til andre mennesker har vi ord og fraser. (Mange bruker begrep som et finere ord for ord. Det kan være uheldig.) Uttrykk (betegnelse) er den språklige formen et begrep har. (Uttrykk har også en helt annen betydning, se avsnittet «Flerordsuttrykk» nedenfor.) Ord er kombinasjoner av begrep og uttrykk. Ord har med andre ord en innholdsside (begrepet) og en uttrykksside (i form av lyder eller bokstaver). (Ordet ord brukes riktignok også ofte om enten begrep eller uttrykk.) Synonymer (forskjellige ord med lik eller lignende betydning) er altså ulike uttrykk for om lag det samme begrepet. Uttrykk for det samme begrepet i ulike språk kalles ekvivalenter. Flerordsuttrykk Uttrykk har også en helt annen betydning, i en annen dimensjon. Det er nemlig vanlig å skille mellom (enkelt)ord på den ene siden og uttrykk på den andre, som når vi snakker om ord og uttrykk. Uttrykk blir da det samme som et flerordsuttrykk (flerordsenhet, ordforbindelse, frase). Omgrep (om noe i tanken) På nynorsk heter begrep tradisjonelt omgrep. I denne betydningen ble ordet trolig lansert av «bokmålets bestefar», Knud Knudsen, som i Norsk Blandkorn (1881) skrev: « begrep (bedre: omgrep, da vi siger at ‘gripe om’ noget, men ikke at ‘gripe be’ noget»). Ivar Aasen fulgte opp. Før dette betydde omgrep i dialektene ‘grep’ eller ‘omfang’. Term I terminologilære og i fagspråklige sammenhenger kalles det språklige uttrykket term (eller fagterm). Skillet mellom term og begrep er avgjørende i begrepsanalyse og terminologifaglig arbeid. Slik er fagterm omtalt i Nordisk leksikografisk ordbok: språklig uttrykk for et begrep som hører til et visst fagområde. Du kan lese mer om termer og begreper i innføringsheftet Termlosen. Flere forklaringer finner du i Terminologiens terminologi.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flesteparten-flertallet/
|
Flesteparten, flertallet
|
Betyr flesteparten det samme som flertallet (altså over halvparten)? Eller er det snakk om godt over halvparten (60, 70, 80 prosent)?
|
Begge ordene, akkurat som de fleste, kan brukes om alt fra ‘over halvparten’ til ‘nesten alle’. Vi vil tro at det ofte brukes om et solid flertall, men det er ikke noe krav til ordet. Det finnes mange synonymer med like uklar betydning. Man kan f.eks. like gjerne bruke storparten i alle sammenhenger. Ifølge Bokmålsordboka har ordene disse betydningene: flesteparten ‘de fleste’ (flesteparten støttet forslaget) flertall ‘største del av en samling eller gruppe, mengde som utgjør mer enn halvparten, majoritet’ Flesteparten er et allmennord uten helt avgrenset betydning. Det samme gjelder mestepart, størstedel, storpart, størstepart og flere andre i samme gate. Ikke engang flertall/majoritet er entydig, derfor har vi termer som simpelt og kvalifisert flertall. Utviklingen Et søk i bokkilder på nb.no viser hvordan storparten, som kanskje var det vanligste i norsk talemål, brøyter seg fram forbi synonymene med største- fram mot midten av århundret, men taper terreng igjen fra 1960-åra, da mesteparten tar over i mer eller mindre samme betydning. Flesteparten har hverken den sterkeste tradisjonen eller den største utbredelsen. Mange føler nok at de må bruke dette ordet når tellelige ting er i fokus, men det er ikke nødvendig.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/faks-eller-fax/
|
Faks eller fax?
|
Hvorfor skal det engelske fax skrives faks på norsk?
|
Det er blant annet fordi faks og telefaks henger sammen med faksimile, som er gammelt i norsk. Faks er et kortord for faksimile. Det som ligger bak, er latin facere ‘gjøre’ og simile ‘liknende’. I fransk og italiensk er dette opphavet fremdeles svært tydelig, med skrivemåtene fac-similé og facsìmile. I norsk er c -en byttet ut med k, slik at vi ganske enkelt skriver -ks- der vi sier /ks/. Her er det altså ikke noen opprinnelig x. Norsk skiller seg ikke ut, om man skulle frykte det. Det er heller ikke slik at det som gjelder i engelsk, er en fasit for andre språk.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/saksofonen-og-sax/
|
Saksofonen og Sax
|
Hvis det er så at saksofonen er oppkalt etter belgieren Adolphe Sax, hvorfor skrives da ikke ordet med x?
|
Når ord utenfra tas opp i norsk, er det en fordel om de tilpasses våre regler for forholdet mellom skrift og tale. Bokstavrekkefølgen -ks- er det som passer best hos oss til å gjengi lydrekkefølgen /ks/. Det er dette som ligger til grunn for skrivemåten saksofon. Saksofon har stått i Tanums store rettskrivningsordbok med -ks- siden førsteutgaven i 1940. Også i Norsk Riksmålsordbok fra 1947 er ordet skrevet med -ks-. Her finner vi dessuten oppslagsordene saksbasun og saksinstrument. Saks Kortformen saks er noe yngre. Den står i Tanums fra 1940 og i alle utgavene siden. Denne skrivemåten har vært ganske vanlig. Et eksempel fra Dagbladet i 1970: «Hans nye orkester består av fem sakser, fire brass og rytmeseksjon.» Noen er nok redde for homonymien med klipperedskapet saks, men slik frykt er oftest overdreven. Sammenhengen klargjør. Ordene forveksles nok ikke mer i skrift enn i tale, der de uansett er like. (På nynorsk er problemet nesten borte: Instrumentet er saksen, mens redskapen er saksa.) Andre eponymer En god del ord er eponymer, det vi si laget av egennavn. Foruten saksofon kan disse nevnes her: fuksia (etter den tyske botanikeren Leonard Fuchs) nikotin (etter franskmannen Jean Nicot) giljotin (etter franskmannen Joseph Ignace Guillotin) silhuett (etter franskmannen Étienne de Silhouette) makadam (etter skotten J.L. McAdam) susafon (etter amerikaneren J.Ph. Sousa) Det er ikke rart om de som har spesialkunnskap om et fagområde og dermed kjenner til den aktuelle opphavspersonen, foretrekker en mer etymologisk skrivemåte. Men lista ovenfor viser at dette vanskelig kan gjøres til en gyllen regel. Legg forresten merke til susafon: Dette ordet fikk fornorsket skrivemåte senere enn saksofon. Det er ikke så rart, med tanke på at ordet er mer forbeholdt «spesialister» som kjenner til oppfinneren av instrumentet. Rene sammensetninger med personnavn som førsteledd er mindre utsatt for endring. Det samme gjelder ord som vekker en forestilling om personen hos de fleste språkbrukerne.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-ekte-og-pa-lat/
|
På ekte og på lat?
|
Heter det virkelig på ekte og på lat, eller er det barnespråk? Kan det brukes i skrift?
|
Det er nok mange voksne som sier på ekte i dag, men for andre voksne har det en barnslig klang. På ekte er helst til muntlig bruk og lite aktuelt i vanlig sakprosa. I skrift må man bruke det på egen risiko. På lat er enda mer markert barnslig. Man skulle tro at på ekte kom av noe mer fullstendig, som det gamle på ekte vis, men betydningen er jo en annen. Før het på ekte oftest på ordentlig. I dialekter der ordentlig ikke forenkles til årntli eller ånkli, er ordentlig lite uttalevennlig, og i mange dialekter, særlig i vest, er ordentlig lite brukt i det hele tatt. Det kan ha fremmet utbredelsen av på ekte. Det kan forresten godt hende at på ordentlig også har blitt oppfattet som barnslig i gamle dager. Uttrykket er åpenbart en ellipse (forkortelse) av noe, men det er ikke opplagt hva det kommer av. Hvis det kommer av på ordentlig måte / vis, har det i tillegg skjedd en betydningsendring. Beslektede uttrykk som noen ganger, men ikke alltid kan erstatte på ordentlig er på/for alvor, virkelig og i virkeligheten/røynda. Uttrykkene på ordentlig og på ekte har begge uklar bakgrunn. Det er vanskelig å se annen språklig kvalitetsforskjell på dem enn alderen og utbredelsen (og dermed stilverdien). Tradisjonelle uttrykk for på lat er blant annet på liksom, på skrømt og for syns skyld. Alle kan brukes i skrift. Riktig gammelt, men lite brukt i skrift, er nynorsk/dialekt på læst, som rent grammatisk har mye til felles med på lat. (Nynorsk å låst som – eg læst som svarer til bokmål å late som – jeg later som.)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trykt-eller-trykket/
|
Trykt eller trykket?
|
Heter det ikke lenger «boken er trykt» etter språkendringene i 2005?
|
Etter 2005 kan man velge mellom x er trykt og x er trykket i de fleste betydningene, for eksempel knappen er trykt/trykket inn han er nedtrykt/nedtrykket (oftest brukes nedtrykt) Men når vi skriver om trykking av skrift, er det eneste rette boka/boken er trykt (jf. det trykte ord) Ikke engang i dansk (der et-endelsen er mer utbredt enn i norsk) er trykket vanlig i den sistnevnte betydningen. Boken er *trykket og det tilhørende det *trykkede ord er så å si særnorsk hyperdansk, og helt utenfor rettskrivningen. Trykker – trykte – har trykt i alle betydninger har vært det vanligste i norsk talemål. Men trykket (og folkemålsparallellen trykka) sprer seg i mediene. I uttrykket trykket stemning er forbindelsen med verbet svak, og der er det er både riktig og vanligst å bruke et-formen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kursiv-ved-navn-pa-aviser-og-lignende/
|
Kursiv ved navn på aviser og lignende
|
Skal man sette navn på aviser, blader og tidsskrifter i kursiv, slik man gjør med boktitler?
|
Aviser, blad og tidsskrift trenger normalt ikke noen markering (ut over stor forbokstav) i vanlig tekst. Ta en titt på denne setningen: Det stod i Aftenposten. Ytterligere markering er unødvendig. Ser du etter i artikkelen «Massemedier i Norge» i Store norske leksikon på nettet (per november 2019), finner du ikke bruk av kursiv (heller ikke i Gyldendals store konversasjonsleksikon fra 1970-årene under «Norge»). Det kan likevel være nyttig med markering i tilfeller der man ikke like lett ser hvor tittelen slutter og teksten etter fortsetter. I akademisk tekst kan det være et krav å kursivere navn på aviser og tidsskrift Hver enkelt artikkel skal da stå ukursivert i anførselstegn. Du kan lese om de ulike referansestilene på nettstedet Søk & Skriv.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-fornorsker-vi-lanord/
|
Hvorfor fornorsker vi lånord?
|
Hvorfor trenger vi å fornorske ord som kolera og sjampanje? Kan vi ikke bare skrive ordene slik de skrives på f.eks. engelsk?
|
Når et ord importeres fra et språk til et annet, blir det mer eller mindre tilpasset lydsystemet og bøyingssystemet i mottakerspråket. I talemålet skjer det spontant og automatisk. Men skrivemåten henger ofte etter. Derfor trengs det et og annet vedtak om fornorsket skrivemåte. Hvert skriftspråk har egne regler for hvordan lyder skal gjengis, og hvis man i en periode med mye innlån ikke tilpasser de nye ordene til den hjemlige rettskrivningen, kan det etter hvert bli vanskeligere å lære skriftspråket. Det er en fordel at de fleste ord kan skrives omtrent slik de uttales. Gresk har sitt eget alfabet, så greske lånord må faktisk skrives annerledes enn i opphavsspråket. Kolera er lånt fra gresk (jf. χολέρα), og dette ordet skrives på ulike måter i språkene rundt i Europa. Sjampanje kommer fra fransk champagne. Det er ikke opplagt at ch og gn i champagne skal uttales sj og nj på norsk. Både gresk og fransk har altså andre regler for sammenhengen mellom skrift og uttale enn norsk har. Mange ord lånes i dag inn fra engelsk, som har ganske spesielle regler for sammenhengen mellom skrift og tale. Det er vanskelig nok for engelskmenn å få oversikt over forholdet mellom lyder og bokstaver. Engelsk rettskrivning bygger på engelsk uttale for flere hundre år siden. Et eksempel kan vise fordelene ved å fornorske. Engelsk tough skrives på norsk tøff, som gjengir uttalen vår mye bedre. Når vi har en norsk skrivemåte, er det lettere å ta ordet inn i bøyingssystemet: tøff, tøft, tøffere osv. Vil man toughe seg litt, kan man selvsagt skrive både tough og toughere, slik noen gjorde før i tida. Ingen blir straffet for å bryte rettskrivningsreglene.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-drite-pa-draget/
|
Å drite på draget
|
Hva kommer dette uttrykket av, og hva heter det i fortid?
|
Å drite på draget er som kjent å dumme seg ut. Når man først bruker et såpass grovt uttrykk, er det ingen grunn til å pynte på de grammatiske formene. Skriv gjerne dreit og har driti på draget på bokmål. Når det gjelder opprinnelsen, har vi to motstridende forklaringer: 1 Draget er fra den tida vi kjørte med slede eller kjerre. Hesten kunne da stundom «bomme» og drite på draget. 2 Doen på seilskutene var i det nettet som er under baugsprydet/klyverbommen. Når man gjorde fra seg, måtte man holde i de dragene (tauene) som går langs baugsprydet, og som ble brukt til å heise seil med. Man ble ikke populær om man fikk dritt på dem. Folk med erfaring fra henholdsvis hestekjøring og skuteseiling har gått god for hver sin forklaring. Uttrykket står allerede i en slangordbok fra 1952, med betydningen ‘gjøre en bommert’. Det er ikke brukt i skjønnlitteraturen før i Jon Michelets Orions belte fra 1977 (der i formen «driter på draget»). I slangordboka står også skite på draget i spesialbetydningen ‘komme for sent’, men dette skillet er neppe noe å legge vekt på. I bladet Aktuell 1946 stod det forresten at «[b]øndene kjenner uttrykket ‘å skite på draget’». Man kan skrive både dret på draget og dreit på draget, men det siste er mest stilsikkert og har mest trøkk i seg. I perfektum skal det etter rettskrivningen strengt tatt hete har dritt på draget, men det er en form med tynt grunnlag, for ikke å snakke om har dritet, en form som har vært i bokmålsrettskrivningen av rent systematiske grunner (fram til 2021). I forbindelse med så uhøytidelige uttrykk som dette driter man ikke på noe drag om man tyr til folkelige former. I bokmål kan man derfor trygt skrive har driti på draget. Det samme gjelder for det synonyme uttrykket å drite seg ut. Man kan nok uten ekstra risiko skrive har driti på nynorsk også i disse uttrykkene, selv om det etter gjeldende rettskrivning bare heter har drite; den sistnevnte skrivemåten skal representere både /har drite/ og den vanligere uttalen /har drete/.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/friskt-i-minne-eller-minnet/
|
Friskt i minne eller minnet?
|
Kva er rettast, å ha noko friskt i minne eller friskt i minnet?
|
Under minne i Bokmålsordboka og Nynorskordboka står faktisk ingen av delane. Per juli 2022 finn vi berre « ha i friskt minne ». Under frisk i Nynorskordboka står likevel òg «(leve) friskt i minnet ». I gamle dagar heitte det helst i friskt minne (på 1800-talet vart minne oftast skrive minde på dansk vis, og friskt vart gjerne skriven utan -t). Vi finn til og med nokre få døme på i ferskt minne/minde. Uttrykket er like dansk som norsk, men på dansk heiter det i dag helst i frisk erindring. Den varianten hadde nokre moteblaff i norsk litteratur tidleg på 1900-talet, kanskje fordi det klang meir litterært eller mindre norsk. (Det gamle danske i frisk ihukommelse fekk likevel ingen renessanse.) Rekkjefølgja friskt + i dukkar opp i kjeldene midt på 1800-talet, men ho var mindre vanleg heilt til fram til kring 1990. Det var fyrst nærare tusenårsskiftet at friskt i minne(t) vart vanlegast i skrift. Ikkje alle ordbøker speglar det enno. Det er nok lettare å uttala «ha det friskt i minne(t)» enn det tradisjonelle «ha det i friskt minne». Det siste har ein vokalsamanstøyt og ein konsonantsamanstøyt meir og dessutan to trykksterke stavingar etter kvarandre. Av dei to «nyare» formene du spør om, er friskt i minne (som minner om ein gammal dativ) både eldst og vanlegast, men det er urimeleg å kalla den heilt logiske varianten friskt i minnet feil. Begge variantane kunne gjerne ha stått i både Nynorskordboka og Bokmålsordboka.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brekte-eller-brakk-staven/
|
Brekte eller brakk staven?
|
Det er så populært å spørre om hvor en var den gang Oddvar Brå brakk staven. Burde det ikke heller hete «da Brå brekket staven»? Eventuelt «brekte»? Staven brakk, men den fikk vel hjelp til det av Brå?
|
Brakk staven er riktig i bokmål i begge tilfeller: 1 Staven brakk 2 Brå brakk staven (På nynorsk og i flere dialekter heter det riktignok brekte i fortid. Men selve ordet brekke er ikke mye brukt i nynorsk.) Bøyingsformen brekte (ved siden av brekket og brekka) har vi i noen andre betydninger, særlig i «brekte seg», som det skal hete ifølge ordboka. Det vanligste i skrift i dag er nok likevel «brakk seg». Logikken du viser til, stemmer derimot for dette paret: 1 Staven knakk 2 Brå knekte staven Men variant 2 passer nok best om det at noen «aktivt» knekte staven, og særlig om det var med vilje. Ellers heter det helst brakk staven på bokmål og braut staven på nynorsk. For spesielt interesserte: Dersom hovdsårsaken til bruddet var at Savjalov kom borti, er det riktig å si at Savjalov brakk/braut/knekte staven til Brå. Men vi kan nok si at også Brå brakk/braut staven trass i at han strengt tatt ikke gjorde det selv. Vi sier jo at NN brakk/braut beinet uansett hvem som er skyld i bruddet. Mer om parverb Sterke verb har én stavelse i preteritum (knakk), svake har oftest to, og de ender på -e (som knekte) eller -a. Verb nummer 1 ovenfor er et sterkt verb (å knekke – knakk), og det er intransitivt; det vil si at det ikke tar objekt. Verb nummer 2 er svakt (å knekke – knekte), og det er transitivt; det vil si at det tar objekt. Dette er en del av et større system. I mange tilfeller har vi sterkt verb som viser til en tilstand eller hendelse, og et svakt verb som betyr å forårsake tilstanden eller hendelsen. Jamfør dette skoleeksemplet: 1 sterkt og intransitivt: jakka (S) hang 2 svakt og transitivt: hun (S) hengte jakka (O) på en knagg S står for subjekt, og O står for objekt. Jakka (S) hang av seg selv, men hun (S) hengte et noe annet, nemlig jakka (O). Det svake verbet (preteritum hengte) tar objekt, mens det sterke (preteritum hang) ikke gjør det. Men hvorfor har vi ikke et sterkt brakk kontra et svakt brekte? Fordi brekke er innlånt fra lavtysk med den sterke fortidsformen brakk (ikke brekte) uavhengig av betydning. Det inngår altså ikke i det norske parverbsystemet. Men det påvirker trolig paret knekte – knakk ved å fremme den sterke varianten (knakk). Nynorsk: Staven knakk/brotna og Brå knekte/braut staven I nynorsk er det helt omvendt! Der er brekke bare svakt: Staven brekte og Brå brekte staven. (Ikke å forveksle med sauen brekte, som før ble skrevet brækte!) Men det er viktig å understreke at brekke brukes mindre i nynorsk enn i bokmål, og at mange unngår det helt. Det er vanligere å bruke andre verb, slik: 1 intransitivt: knekke eller brotne Staven (S) knekk – knakk – har knokke Staven (S) brotnar – brotna – har brotna 2 transitivt: knekkje eller bryte Brå (S) knekkjer – knekte – har knekt staven (O) (riktignok helst om målrettet handling) Brå (S) bryt – braut – har brote staven (O) (målrettet eller mindre målrettet) (Legg merke til at bryte bryter parverbmønsteret på et viktig punkt, for det er jo helst svake parverb som tar objekt, ikke sterke verb som bryte. Men sterke verb kan i og for seg godt ta objekt, så det er ikke noe ugrammatisk med dette.) Uansett: På nynorsk bør det helst hete Brå braut staven, som er den tradisjonelle uttrykksmåten i de fleste bygdemål. Hendelsen bør omtales som stavbrot(t) (jf. bokmål stavbrudd), ikke stavbrekk, som er blitt vanlig etter 1982. Ikke engang i bokmål heter benbrudd benbrekk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ambivalente-til-og-lignende-formuleringer-med-adjektiv-og-preposisjon/
|
Ambivalent(e) til og lignende formuleringer med adjektiv og preposisjon
|
Jeg lurer på om ambivalent kan stå ubøyd i denne setningen: «De aller fleste er ambivalent til å endre seg.»
|
Det bør ikke stå ubøyd. Ambivalent er et adjektiv, og adjektiver bøyes når de står til et subjekt i flertall: «De fleste er ambivalente.» Når det kommer en preposisjon etter adjektivet, hender det at helheten er smeltet sammen til en fast frase der også ubøyd form må godtas i flertall (for eksempel «tilfreds(e) med» og «oppmerksom(me) på»). Men det er temmelig tvilsomt om ambivalent til utgjør en slik fast frase, og vi vil ikke anbefale ubøyd form her, verken på bokmål eller nynorsk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hytteost-for-cottage-cheese/
|
Hytteost for cottage cheese?
|
Er ikke hytteost for cottage cheese en litt «cheesy» oversettelse? Er denne osten liksom typisk for hyttelivet?
|
Kan noe være mer «cheesy» enn cheese? Vi synes nok ikke hytteost er fullt så dumt som det kan se ut til. Ordet cottage cheese kommer kanskje av at denne osten var enkel å lage hjemme i liten skala. Hytte betydde jo før bare ‘enkelt lite hus’, ikke landlig beliggende sekundærbolig med fire bad og oppvarmet innkjørsel. Hytteost er kjent i dansk fra 1957, men kom nok først litt senere hit til lands (se nb.no). Det er rart at vi ikke har et ord for osten fra før, jf. innleggene « Norsk navn på norsk matprodukt » i Språknytt 2/1995 og « Om den bevisstløse cottagecheesen » i nummer 3/1995. Men også islendingene har sett seg nødt til å lage et nytt ord for produktet. De har valgt kotasæla ‘småbrukslykke’, jf. forslaget husmannsost. Det er litt rart å tenke på at engelsk har cot i cottage fra norrønt kot (se betydning 2 her). Slik sett kunne det hett kottost. Imidlertid er storproduksjonen av cottage cheese ikke så gammel her i landet. Osten er dessuten en ferskost, så den er ny i to betydninger av ordet. Ellers utmerker den seg ved å være både klumpete og tam (jf. den første norske rapporten om cottage cheese, siste avsnitt på s. 35). Man kunne jo tenkt seg navn basert på disse egenskapene, men toget har gått – til hytta.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/neste-helg/
|
Neste helg
|
Hva betyr egentlig neste, for eksempel neste helg eller sommer?
|
Neste er et av de ordene vi får flest spørsmål om, og det er opplagt en kilde til mange misforståelser. Mange har bedt Språkrådet bestemme bruksmåten av ordet én gang for alle, men det kan vi dessverre ikke gjøre. Teksten nedenfor er først og fremst et forsøk på å beskrive den uoversiktlige faktiske språkbruken. Hvis en setning med «neste» er så tvetydig at de fleste vil komme i stuss, tilrår vi å bruke andre ord i stedet, selv om det dessverre bidrar til å gjøre ordet neste enda vanskeligere å bruke i neste omgang! Grunnleggende sett nærmest, men ofte nest etter nærmest! Opprinnelig betyr neste det samme som nærmeste, men det betyr også nærmeste etter noe man har i tankene (det første). Og da er det ikke nødvendigvis nærmest oss lenger! Det er dessuten vanlig å si «i helga» og ikke minst «(nå) til helga» om den førstkommende helga. I skrift brukes ofte det stivere «(først)kommende helg». I et system der man bruker et av disse uttrykkene konsekvent (om den nærmeste helga), må neste bety ‘etter den førstkommende’. Men man kan jo ikke alltid vite om den som snakker, holder seg til dette systemet. Hvis den som snakker, legger trykk på neste, kan vi gå ut fra at han eller hun mener nummer to. Man kan altså operere med systemet trykklett neste kontra trykksterkt neste. Men mot slutten av uka betyr begge deler nummer to. Situasjonen og eventuelle andre uttrykk avgjør Generelt er det situasjonsavhengig om neste helg betyr ‘førstkommende’ eller ‘den/det som følger etter førstkommende’. I selve helga eller på mandagen etter (med helga friskt i minne) kan neste helg vise til førstkommende helg (bare man ikke legger trykk på neste). Seinere i uka, når «førstkommende» nærmer seg, vil neste mer og mer opplagt vise til den etter førstkommende. Tilsvarende er det med for eksempel sommeren: Til litt utpå høsten 2022 viser neste sommer til sommeren 2023, men når vinteren kommer, sier vi gjerne til sommeren i stedet, og da blir neste sommer uklart. Etter årsskiftet klarner det, men da betyr neste sommer sommeren 2024. Det er altså helst når den nærmeste kalles noe annet enn neste, at neste blir «utsatt» (som når vi med uttrykket til helga/sommeren viser til den nærmeste). Med andre ord: Når det nærmeste bruksområdet for neste er opptatt av et annet ord eller uttrykk, må neste peke lenger fram. Annerledes er det ved f.eks. neste gang. Her har vi ikke noe annet som kan vise til førstkommende etter denne. Neste får automatisk betydningen ‘førstkommende’. Flere eksempler Vi tar med noen flere eksempler på situasjonsavhengig mening. Neste uke er oftest = kommende uke, selv om man kan komme i tvil i helga (særlig om trykket ligger på neste). Neste mandag er sjelden kommende (nærmeste) mandag, for dette heter oftest bare mandag (eventuelt førstkommende mandag, nå mandag, mandag som kommer e.a.). Da vil presiseringen «neste» peke mot noe lenger borte. Men sagt på en mandag vil neste mandag trolig bety ‘den første mandagen etter i dag’. En morofaktum: Både lille julaften og første juledag viser uttrykket neste julaften til julaftenen året etter.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hoflighetsformene-de-dem-og-deres/
|
Høflighetsformene De, Dem og Deres
|
Er det fremdeles riktig å skrive De, Dem og Deres med stor forbokstav? Når bør man eventuelt bruke disse formene?
|
Det er riktig med stor forbokstav. Disse formene brukes når man vil være ekstra høflig eller skape en viss avstand. Man må bruke skjønn. Formene er disse: bokmål: De – Dem – Deres nynorsk: De – Dykk – Dykkar Hvem og når? Høflighetsformene brukes klart mindre enn før. Syttiåra var en viktig overgangstid i denne sammenhengen. De-formen kan i dag skape unødig avstand og virke vel så brysk som høflig. Offentlige organ har stort sett gått over til å bruke du, deg og din. Det må regnes som umarkert, ikke uhøflig. I brosjyrer og lignende (når mottakerne er «alle») er det rimelig å bruke du-form. Men fremdeles setter nok mange pris på å få brev med høflighetsformer. Når man vet at en mottaker selv bruker eller foretrekker disse formene, kan man godt koste på seg å bruke dem, særlig overfor eldre mennesker. Overfor organ og institusjoner er nok det vanlige å bruke dere (altså vanlig flertall, med liten forbokstav). Virksomheter kan man velge å behandle som én person (De) eller som et kollektiv (dere). Forbokstav Hvis man vil bruke høflighetsformene, er skrivemåten fremdeles De – Dem – Deres med stor forbokstav. Husk at dette gjelder overfor enkeltpersoner eller firmaer. Hvis man viser til flere «andrepersoner», bør man skrive dere – dere – deres, uavhengig av høflighetsgrad. Litt annerledes er det på nynorsk. Nynorsk På nynorsk er de tradisjonelle høflighetsformene De – Dykk – Dykkar. Ser vi bort fra forbokstaven, faller disse formene sammen med formene for 2. person flertall (ikke 3. person, som i bokmål). De kan brukes (med eller uten stor forbokstav) overfor flere andrepersoner. De fungerer altså overfor både personer, firmaer og institusjoner. Men om man skal være såpass høytidelig, er en vurderingssak. Mange nynorskbrukere foretrekker en mindre formell stil, og mange dialekter mangler nå særskilte høflighetsformer, det vil si at de vanlige formene er høflige nok. Tre vanlige feil: Du/Deg, Dere, deres Nedenfor står stjerne foran eksemplene for gal ordlegging. 1 * Jeg ber Deg gjøre som jeg sier. Bruker man de vanlige pronomenformene, skal det alltid være liten forbokstav i begge målformer: entall du – deg og flertall dere/de – dere/dykk. Det finnes altså ingen halvhøytidelig mellomting her. Man bør heller ikke veksle mellom De/Dem og du/deg i en tekst. 2 * Jeg ber Dere gjøre som jeg sier. Det rette er enten dere (2. person flertall uavhengig av stil), eller hvis man sikter til én person: deg eller Dem. 3 *? Vi viser til deres brev. Med liten forbokstav er deres = 2. eller 3. person flertall. Utsagnet ovenfor kan altså være korrekt hvis man svarer på et brev som flere personer står bak (2. person flertall). Men er det stilet til én brevskriver, skal det være ditt eller Deres.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bare-kun/
|
Bare, kun
|
Jeg er en utlending som har studert norsk. Mitt spørsmål gjelder ordet kun. Betyr det alltid det samme som bare? En fremmedspråklig-norsk ordbok som jeg har, sier at kun er foreldet. Er dette riktig?
|
I Bokmålsordboka er kun forklart med bare, så det er riktig at de to ordene betyr det samme. Kun kommer av dansk ikkun, som igjen kommer av ikke uden. Du kan klare deg med «bare». Kun har et mindre virkeområde enn bare. Mens bare er et svært vanlig ord, med en rekke bruksmåter, brukes kun mest foran priser («kun kr 990») og andre talluttrykk og ellers når en vil uttrykke ‘bare’ ekstra sterkt, som for eksempel i «Kun for ansatte» (skilt) eller «det er kun få dager siden». Det er riktig at kun kan virke nokså alderdommelig eller stivt, og man er aldri nødt til å bruke det. Men helt foreldet er det nok ikke, slik vi ser av eksemplene ovenfor. Ordet har dessuten fått en renessanse. Det sprer seg kraftig på bygda (bl.a. på Vestlandet og i Trøndelag), der det trenger ut det tradisjonelle berre. For ikke lenge siden ville man ha oppfattet kun som stivt og mer typisk for tilbudsplakater og annonser enn for dialekten.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvis-og-dersom/
|
Hvis og dersom
|
Hva er forskjellen på dersom og hvis? Kan jeg bruke disse ordene på samme måte?
|
Rent betydningsmessig er det ingen forskjell på disse subjunksjonene. Du kan f.eks. velge å rendyrke hvis, eller du kan veksle mellom trykklett om og trykksterkt dersom. Dersom du slår opp i Bokmålsordboka, finner du dette: dersom sub. (norrønt þar sem) i fall, om (så er at), hvis dersom du kommer, skal du få middag / dersom jeg bare visste / dersom dette går bra, går alt bra II hvis el. viss sub (lavtysk wes …) dersom, om 1 i vilkårssetning: hvis de kommer, går jeg / hva hvis det blir regn? 2 i ønsker: hvis hun bare hadde hørt på meg! III om 2 i vilkårssetning: bli med, om du har lyst / om det skulle skje, er det ille Legg merke til understrekingene ovenfor, som vi har lagt til her. Kort sagt kan man bruke dersom overalt der man bruker II hvis og omvendt. Ofte er det nok med det lette og elegante om. (Men vær forsiktig med å skifte ut om med de andre ordene. I betydning 1, som er noe helt annet enn den ovenfor, må det hete om, f.eks. «Jeg vet ikke om …». For noen kan det være forvirrende at engelsk if brukes på begge måter.) Noen føler at dersom er mer formelt og gammeldags, mens hvis er mer muntlig. (Slik er det opplagt i dansk.) Andre mener at dersom er greit til det meste. Begge ordene er gamle både i formelt og uformelt talemål og i bokmål. Språkrådet anbefaler ikke det ene framfor det andre, her kan folk trygt velge selv. Forbindelsen hv- finnes ikke i nynorsk, så der heter hvis viss. Det er blitt ganske vanlig i den senere tid. Før holdt man seg til dersom og om.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ha-baller-til/
|
Ha baller til
|
Er uttrykket «å ha baller til noe» mannssjåvinistisk? Når jeg spør folk som bruker uttrykket, sier de at det ikke er noe kvinnefiendtlig i det.
|
Å ha baller til noe er å være modig nok. Den underliggende ideen er at motet stammer fra testiklene, og jo større, jo bedre. En grundig utgreiing finner vi i romanen Lady Chatterleys elsker (s. 281). Problematisk bruk At det finnes sammenhenger mellom testikler, testosteron og visse typer pågangsmot eller pågåenhet, er vel ikke særlig omstridt. En språkbruk som dyrker forestillingen om testikler som selve hovedkilden til mot, kan likevel vanskelig sies å være helt fri for mannssjåvinisme eller i det minste mannsdyrking. Den som stadig bruker uttrykket «ha baller» uten å ville innrømme dét, har kanskje ikke så mye metaforiske baller selv? Utbredelse Det er noe nokså nytt i norsk å bruke «baller» akkurat på denne måten. Det er en internasjonal trend med støtte i engelsk «have the balls to». Dansk har «nosser til», og spansk har «cojones» (som også brukes i engelsk). Svenskene tar den helt ut med «ha stake att göra något». Vi kan selvsagt ikke utelukke at lignende uttrykk med steiner, kødder eller eiste har vært brukt i norsk talemål fra gammelt av, men vi kan i alle fall ikke se spor av noe slikt i litteraturen eller ordbøkene.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tallerkener-eller-tallerkner/
|
Tallerkener eller tallerkner?
|
Hva heter tallerken i flertall, tallerkener eller tallerkner?
|
Det heter tallerkener – tallerkenene uten sammendraging, se tallerken i Bokmålsordboka. Hankjønnsord som slutter på -en, får lagt til flertallsendinger på vanlig måte, altså uten sammendraging og sløyfing av den siste e-en. Et annet eksempel: en ørken –ørkenene. På nynorsk blir det på samme vis tallerkenar – tallerkenane. På nynorsk kan man dessuten skrive ein tallerk, og da får vi i flertall tallerkar–tallerkane. Regelen ovenfor gjelder altså hankjønnsord på -en, ikke hunkjønnsord (som frøken).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/min-forlovede-pa-nynorsk/
|
Min forlovede på nynorsk
|
Korleis skal eg omsetje « forlovede n min» til nynorsk? Eg kjem ikkje på noko anna enn «han eg er trulova med».
|
Det er heilt rett omsett. Ein må ty til ei relativsetning, som i deLillos-songen der det heiter «der kom Frans hun var forlovet med» (ikkje «hennes forlovede»). Partisippet trulova kan ikkje substantiverast til *ein trulova eller *trulovaen. Min trulova verkar òg stivt. Ein kan skrive både forlove seg og trulove seg på nynorsk. Å forlove seg kan òg tyde å love for mykje. Om historiske tilhøve og i høgtidleg samanheng er det festarmøy og festarmann som gjeld. Truloving er det same som festarmål; ein fester seg til kvarandre. To som er trulova, kan òg kallast feste – eller festarfolk. Festarmøya gjekk frå folkevisene inn i bibelspråket for kring hundre år sidan. Då festarmøya eller -jenta var ute or dansen, vart det vanskeleg å omtale dette førekteskapelege forholdet med eit substantiv utan å ty til forlovede, som er eit vanleg lånord frå dansk og bokmål i dialektane (òg der ein skriv nynorsk). Faste munnlege uttrykk som kona hans skal/sku' verta (bokmål hans tilkommende) har òg gått meir eller mindre i gløymeboka. Før har kjærast vorte tilrådd som eit alternativ, men det er jo mindre presist.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/emeritus-eller-emerita/
|
Emeritus eller emerita?
|
Under overskrifta « Kjønnsbalansert språk » på nettsidene til Språkrådet står dette: «Professor emeritus er tittel for en mannlig professor som har gått av med pensjon. For kvinnelige professorer er tittelen professor emerita.» Men ifølgje latinkjennarar er det ikkje korrekt latin å byte ut -us med -a for kvinner.
|
Det er ikkje gale å bruka professor emerita. I eit likestillingsperspektiv kan professor + emerita sjåast som det minste av tre vonde. Dei to andre er å kalle ei kvinne professor emeritus (grammatisk hankjønn) og å konstruere eit nytt hokjønnsord profestrix. Samsvarsbøying Professor er eit hankjønnsord på latin. Det er i utgangspunktet -us, ikkje -a, som er hankjønnsendinga i tilhøyrande adjektiv/partisipp som emeritus. Derfor heiter det tradisjonelt professor emeritus. Hankjønnsadjektivet emeritus har hokjønnsmotstykket emerita. Det vart til vanleg nytta saman med hokjønnssubstantiv. Nokre substantiv på -or kunne i latin ha ein hokjønnsparallell på -rix, og eit tenkt profestrix (fleire profestrices) ville utan vidare gått i hop med emerita. Men i klassisk latin finst ikkje profestrix. Det kan verke som om samanhengen mellom -or og -us er ubryteleg, men i denne artikkelen forklarer professor Claus Krag at substantiv på -or kan kombinerast med adjektivforma på -a for å få fram at referenten er av hokjønn. (I ein artikkel i boka Etterrakst (2014) har professor Geirr Wiggen rett nok trekt argumentet i tvil med å vise til at orda på -or fell i to grupper, og at den gruppa professor høyrer til, ser ut til å vere reine hankjønnsord i klassisk latin.) Praksis og råd Fleire latinforskarar kallar seg professor emerita, mellom andre Monica Hedlund (Uppsala Universitet). Språkrådet har ingen innvendingar mot det. Men det kan ikkje vere gale om ei kvinne kallar seg professor emeritus heller. Vi kan kanskje samanlikne med nynorsk. Vi skifter ut emeritus/emerita med liten/ lita for å få fram det grammatiske poenget: «Ei lita professor» er opplagt hokjønn (men skurrar grammatisk), medan «ein liten professor» kan ha kva biologisk kjønn som helst. Professor er eit hankjønnsord i både latin og norsk, men det fungerer kjønnsnøytralt. Det har ikkje vore rekna som kjønnsdiskriminerande å la liten rette seg grammatisk etter substantivet professor. Knytt til andre ord enn professor Elles ser vi tendensar til å bruke både emeritus og emerita i mindre akademiske samanhengar der det ikkje tradisjonelt høyrer heime. Det kan ikkje kallast klårt og greitt språk. I denne grundige artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening tek Erlend Hem til orde for å nytta pensjonert eller tidlegare. Uttale og bøying Uttalen er /eme:ritus/, altså med trykk på den andre e-en. Bøyinga er professores emeriti eller med adjektivet i hokjønn: professores emeritae.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/amish-eller-amisk/
|
Amish eller amisk?
|
Eg skal omsetje ein tekst om kyrkjesamfunnet som på engelsk heiter «The Amish». Kan eg skrive amisk, eller skal eg halde på Amish også på norsk?
|
Dette kyrkjesamfunnet er i dag eit amerikansk fenomen. Den engelske skrivemåten er så innarbeidd at vi vil rå deg til å skrive amish-folket, amish-gudsteneste osv. Det er ikkje noko prinsipielt i vegen for å fornorske ordet til amisk, men amish gjev nok mindre rom for mistyding. Merk at det må det vere liten forbokstav i amish på norsk. Engelsk Amish kjem frå tysk amisch, som er avleidd av namnet til den sveitsiske predikanten Jacob Ammann. Ammann verka på slutten av 1600-talet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/satt-eller-satte/
|
Satt eller satte?
|
Satt eller satte vi oss ned, og satt eller satte vi oss mål?
|
Dere SATTE dere ned og SATTE dere mål. Dere satte dere altså mål mens dere satt. Det gjelder å ikke forveksle parverbene sitte og sett e: å sitte – sitte r – SATT – har sitte t å sett e – sett er – SATTE – har satt Sette er i motsetning til sitte et transitivt verb. Det vil si at sette krever et objekt (markert med O nedenfor): Jeg satt i stolen. Bilen satt fast. Jeg satte meg (O) i stolen. Jeg satte bilen (O) i garasjen. Meg og bilen er altså objekt. (Merk at sette også kan fungere som det transitive parverbet til å stå. Bilen står jo i garasjen; den sitter ikke.) På nynorsk og i mange dialekter er skillet tydeligere: å sitje – sit – SAT – har sete å setj e – set – SETTE – har sett Eg sat i stolen. Bilen sat fast. Eg sette meg i stolen. Eg sette bilen i garasjen. Når det i nordafjelske dialekter heter f.eks. «æ sætt mæ», er det en variant av «eg sette meg» med apokope. Dialekter med sett / sætt i preteritum av å sette skiller tydelig mellom verbene (sitte heter jo sat(t) i preteritum).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/talmodighet-pa-nynorsk/
|
Tålmodighet på nynorsk
|
Kan eg «smørja meg med tålmodigheit» på nynorsk?
|
Nei, du må nok smørja deg med tolmod dersom du vil skriva i samsvar med rettskrivingsordbøkene og tradisjonen. Tolmod er med andre ord ei dygd. Når nynorsken har ei såkalla kortavleiing som tyder det same som eit ord på - het, lagar vi ikkje heit -ord. Døme: samvit, rettferd og tolmod. Desse orda dekkjer samvittighet, rettferdighet og tålmodighet fullt ut. Denne regelen gjeld same kva som måtte vera utbreidd i dialektane. Tolmod: utbreiing og uttale Tolmod er eit ord som nynorsken har frå austnorsk og trøndersk (nynorsken var utbreidd på Austlandet og i Trøndelag før). Jamfør òg svensk tålamod. Den vanlege uttalen på norsk er /tålmo/, men i nokre dialektar kan den opne o-en i fyrste stavinga òg bli uttalt ø. D-en er altså stum, men stumme d-ar kjem fram att føre -ig, så tolmodig blir uttalt /tålmodi(g)/. Ikkje maskinomset frå bokmål! Sjølv om tolmod dekkjer tålmodighet, blir nynorsken bokmålsprega på eit djupare plan dersom vi automatisk omset tålmodighet med tolmod alle stader. For det fyrste bør vi bruka adjektivet tolmodig der det høver, elles kan stilen bli for substantivisk. «Nå gjelder det å utvise tålmodighet» kan til dømes heita «No gjeld det å vera tolmodig(e)» på nynorsk. «Å visa tolmod» er ikkje godt. Hugs å gje tol! Men vi bør òg bruka faste uttrykk der vi kan, med eller utan substantiv. Vi har eit endå kortare substantiv enn tolmod, nemleg tol /tål/. Det tyder både tolmod, toleranse og toleevne. Lat oss sjå litt nærare på det ordet til slutt. Vi set opp forklaringar på bokmål, så dei som søkjer etter løysingar på omsetjingsproblem, lettare finn artikkelen: ha/gje tol: ha/vise (litt) tålmodighet; finne seg i (å vente), holde ut, ta det med ro døme: ho hadde ikkje tol til å venta; du får gje tol til i morgon; du bør ha meir tol med dei ta med tol: ikke bekymre seg, ta med ro døme: han tok livet med tol, same kva som skjedde gje eller slå seg til tols: akseptere; resignere; finne seg til rette; roe seg døme: ho måtte slå seg til tols med å ha ein utolig ektemann Det same ordet finst og kan brukast på bokmål, i forma tål. Mest dialektalt finn vi òg den verbale uttrykksmåten å tola seg (fortid: tolte seg). I det tidlegare Hordaland fylke har ein òg varianten tolma seg: «No får du tolma deg litt!» Det kjem nok av tolmøda /tålmøa/, som har hatt større utbreiing.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/leke-lege-dommere-og-leke-lege-medlemmer/
|
Leke/lege dommere og leke/lege medlemmer?
|
Kan lek eller leg brukes som adjektiv, slik som i lov om Den norske kirke, der det står at Bispedømmerådet består av blant annet «en lek kirkelig tilsatt valgt av de leke kirkelig tilsatte» og «fire andre leke»? Hva med leke/lege dommere, som noen skriver? Jeg trodde det bare kunne hete lekdommere.
|
Lege (eller læge) dommere er over hundre år gammelt i norske tekster. Med overgangen til harde konsonanter fikk vi også leke dommere. Det må være mulig å bruke leg/lek på denne måten i dag også. Ordet står faktisk som vanlig adjektiv i Bokmålsordboka. Men legdommer og lekdommer er minst like gammelt, og det kan nok være mer praktisk og leservennlig å bruke det. Kan vi ha lege/leke dommere, må vi også kunne ha lege/leke tilsatte. Dette kommer senere i litteraturen, i forbindelse med lover om Den norske kirke (og er dermed vedtatt av Stortinget). Det tidligste eksempelet vi finner, er fra 1967. Legtilsatt/lektilsatt er tydeligvis ikke i bruk, det heter helst lek tilsatt, ser vi på nettet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ett-alternativ-og-ett-valg/
|
Ett alternativ og ett valg?
|
Hvis man kan velge mellom to muligheter, A og B, har man da ett alternativ eller to? Jeg vil mene to, men hvis man fjerner B, har man jo bare én mulighet igjen, og da har man jo «ikke noe alternativ». To minus én blir altså null?
|
Svaret er litt avhengig av perspektivet. Sett at A og B er handlingsmuligheter. Hvis vi zoomer inn og fokuserer på mulighet A, har vi ett alternativ (B) til A, altså noe annet vi kan gjøre (jf. latin alter ‘annen’). Det samme gjelder den andre veien: A er alternativet til B. Men når vi zoomer ut, ser vi at vi har to alternativ ved siden av hverandre – eller kanskje til og med tre eller flere. For det er også perspektivavhengig hva vi i det hele tatt regner som et alternativ eller en mulighet. Passivitet eller negativt utfall som skjult alternativ Hvis vi bare én handlingsmulighet (A) sier vi gjerne at vi ikke har noen alternativer (eventuelt «ett alternativ» og ingen andre). Vi ser da bort fra at vi også kan la være å handle. Passivitet er nesten alltid et alternativ i vid betydning. Vi ser også gjerne bort fra alternativ med negativt utfall for oss. Vi underforstår altså vilkåret som innledes med «om» eller «for at» nedenfor: Vi har bare én mulighet (A) og ikke noe valg! Vi har ikke noe alternativ til A! Vi er nødt til å gjøre A! … om / for at det skal gå bra (f.eks. om vi skal overleve). Mer objektivt kan man likevel se situasjonen som et valg mellom to eller flere alternativer. Perspektivene blander seg ofte mens vi snakker, men selv om vi ikke opererer med vanlig matematisk logikk, kommer budskapet oftest greit fram. Valg om handling og valg om alternativ/valgmulighet Når vi velger (én gang) mellom alternativene/mulighetene, gjør vi et(t) valg. Vi kan derfor også si at vi har et(t) valg. Men ofte sier vi noe annet. Riktignok står valg for handlingen å velge, men det er også vanlig å kalle alternativene (mulighetene) som man velger mellom, for valg. Vi kan altså ha et valg mellom to «valg». Også på engelsk brukes choice fra gammelt av både om ‘choice between options’ og om selve the options. Alternativ er jo ikke noe gammelt ord i folkemålet, så andre ord må ha gjort nytten før. Gammel betydning av alternativ I eldre skriftmål finner vi også det omvendte forholdet: Substantivet alternativ kunne vise til valg situasjonen enten–eller. Et eksempel fra 1831: «Der gaves nu virkelig kun et Alternativ: Borgerkrig eller overgivelse.» Men etter hvert kom ordet altså til å bli brukt mer og mer om hver av valgmulighetene.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/seg-eller-han-ho/
|
Seg eller han/ho?
|
Skal eg bruke seg eller han/ho i desse setningane? 1 Ola lét dei stå og sjå på ___ ei stund. 2 Ho høyrer nokon rope bak ___, og snur seg. 3 Anne fekk Kjell til å ta kveldsvakta for ___.
|
Bruk seg for å vise tilbake til det næraste tenkjelege subjektet og han/ho for å vise til noko utanfor det. Når vi skal ta føre oss eksempla dine, byrjar vi med å spørje kven som utfører verbalhandlingane sjå, rope og ta, altså kven som er logisk subjekt for det verbet som står (i infinitiv) nærast det opne feltet. Svaret er 1) dei, 2) nokon og 3) Kjell. Dersom det er dei same personane vi vil vise til med eit pronomen, er det refleksivpronomenet (seg) vi skal bruke. Men i dei tre eksempla er det truleg 1) Ola, 2) Ho og 3) Anne vi vil vise til til i det opne feltet. Då seier regelen at vi skal velje andre pronomen (han, ho, henne). Men for strenge kan vi ikkje vere. På norsk nyttar ein ofte refleksivpronomen der det ikkje kan mistydast i samanhengen, uavhengig av skulegrammatikk. Vi må gjere oss kjende med eit par nye omgrep for å tak på dette. Domene: setningar og anna Refleksivpronomenet seg (og det refleksive eigedomspronomenet sin) viser som hovudregel til subjektet i det domenet det står i. Domene er i denne samanhengen anten ei setning med bøygd verb og grammatisk subjekt eller ei setning utan grammatisk subjekt, som infinitivskonstruksjonar, småsetningar og substantivfrasar. Den første typen setning blir kalla «opne setningar», den andre typen «skjulte setningar». I eksempla har vi å gjere med tre infinitivskonstruksjonar: «sjå på», «rope bak» og «ta kveldsvakta for». Vi kjem attende til dei. Opne setningar I opne setningar er det som regel lett å finne subjektet og dermed avgjere om det høver å bruke seg eller eit anna pronomen: Ola ville at dei skulle sjå på han. Her er dei det eksplisitte subjektet i leddsetninga (etter at). Ettersom meininga er at dei andre skulle sjå på Ola (ikkje på seg sjølv), må ein velje han, endå det òg kan vere tale om ein annan han. Skjulte setningar Skjulte setningar har ikkje noko grammatisk (uttrykt) subjekt, og her kan ein ofte vere i tvil om kva som er rett. Alle dei tre setningane du spør om, er av dette slaget. Merk at faktisk bruk i slike setningar varierer, og at det finst ein viss dialektvariasjon. I skriftmålet gjeld nok likevel hovudregelen om at seg (berre) viser tilbake til subjektet i det domenet det står i. I døma er det eksplisitte objektet i oversetninga (dei, nokon, Kjell) skjult subjekt i leddsetninga. Ola lét dei stå og sjå på [?] ei stund. Det skjulte subjektet til verbet sjå er dei, altså er det dette leddet seg ville ha vist til her. Men ettersom meininga er at dei såg på han, bør ein velje pronomenet han: Ola lét dei stå og sjå på han ei stund. (At det i tillegg kan vise til ein han nummer 2, får våge seg her òg.) I den neste setninga er det skjulte subjektet nokon: Ho høyrer nokon rope bak [?], og snur seg. Sidan nokon her truleg roper bak ryggen hennar, ikkje bak ryggen på nokon annan, må ein derfor setje inn ho eller henne: Ho høyrer nokon rope bak henne, og snur seg. I praksis vil likevel varianten med seg i dette tilfellet bli forstått på same måte, fordi det ikkje gir meining at seg skal vise til nokon. I det siste eksempelet nedanfor er det òg sakleg sett hipp som happ kva ein vel. Formelt er det skjulte subjektet i leddsetninga Kjell, men det gir jo ikkje meining at Kjell skulle ta kveldsvakta for seg sjølv. Anne fekk Kjell til å ta kveldsvakta for ho/seg. Det er altså samanhengen, ikkje valet av pronomen, som avgjer tolkinga i praksis. I mange dialektar brukar ein nok refleksiv så langt det ikkje kan mistydast og kanskje litt til. I skriftmålet går ein derimot gjerne over til han/ho/henne så snart refleksiven i teorien kan gi ei anna tolking enn den tilsikta. Meiningsskilnad Om vi set inn ein annan verbfrase i den same setninga, kan pronomenvalet gi klar meiningsskilnad: Anne fekk Kjell til å klippe seg. Anne fekk Kjell til å klippe ho/henne. På dialekt kan den første setninga tolkast på to måtar, men i skriftmålet bør ho vise til klipping av Kjell. I den andre setninga er det naturlegvis Anne som blir klipt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mankell/
|
Mankell
|
Korleis skal namnet til forfattaren Henning Mankell uttalast, med trykket på fyrste eller andre staving?
|
Forfattaren sjølv legg trykket på Man-, jf. Wikipedia.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/web-og-wok-i-bestemt-form/
|
Web og wok i bestemt form
|
Korleis skriv ein web og wok i bestemt form?
|
Det er fastsett valfri skrivemåte: web – weben eller vebb – vebben wok – woken eller vokk – vokken Skrivemåten gjeld begge tydingane av web/vebb. Vidare har vi verba å webbe/ vebbe (‘impregnere webstoff’) og å wokke/vokke. Du finn alt dette i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pilegrimsleden/
|
Pilegrimsleden?
|
Hvorfor kalles pilegrimsveiene til Nidaros Pilegrimsleden? De er jo hverken en led eller en slede. Heter det forresten pilegrim eller pilgrim?
|
En led er det samme som ei lei. Når vi snakker om leia, sikter vi helst enten til en farvei for skip eller til en viss retning i lendet, ikke til en fysisk vei. Navnet på disse vandringsveiene er altså ikke helt i samsvar med norsk språktradisjon. Før het det helst pilegrimsvei. Om leden/leia I Språknytt 3/2000 kan du lese mer om hvordan Pilegrimsleden for alvor ble tatt i bruk i norsk i 1990-årene, først som et prosjektnavn. Det er nok riktig å si at navnet skriver seg fra svensk, der det er gammelt (jf. også den svensk-norske Finnskogleden). Formen Pilegrimsleia harmonerer lydlig og grammatisk mer med dialektene i områdene der veiene går (led kommer opprinnelig fra dansk-norsk og svensk skriftspråk), men det terminologiske problemet er det samme. Om pilegrim Svenskene og senere danskene har sløyfet e-en i pilegrim. Vi har beholdt skrivemåten med -e-, som er mer opprinnelig, jamfør norrønt pílagrímr og latin pilegrinus (av eldre peregrinus, som betydde ’fremmed, utlending’). Men også i Norge har pilgrim uten -e- blitt brukt mye, i den senere tid sikkert også under innflytelse av engelsk pilgrim. Ordet uttales på mange måter (blant annet /pilgrim/, /pillgrim/, /pilegrim/ og /pillegrim/), så vi kan like godt holde oss til den skrivemåten vi har.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/herad-og-heradsstyre/
|
Herad og heradsstyre
|
Heiter det heradstyre eller heradsstyre, og korleis skal det uttalast?
|
Samansetningar med herad skal ha binde-s, altså heiter det heradsstyre, heradshus og så vidare. Tradisjonell uttale er utan d. I gammalnorsk heitte herad herað. Den stungne d-en i utlyd fall heilt bort i uttalen etter gammalnorsk tid, nett som i til dømes tid og dugnad. Vi fekk uttalen [he:ra], [hæ:ra] eller ein mellomting, alt etter dialekt. Uttalen utan -d er altså den tradisjonelle. Skriftuttalen med -d har spreidd seg kraftig, delvis på grunn av bokmålsvarianten herred, som skal uttalast med -d (jf. dansk herred). Med tradisjonell uttale av herad blir heradsstyre /he:rasty:re/, med litt varierande uttale av den fyrste e-en. Eit herad er ein kommune på landet. Før heitte dei fleste nynorskkommunar herad i staden for kommune; no er det berre nokre få kommunar i det tidlegare fylket Hordaland som held på denne nemninga i sjølve namnet. På nynorsk kan ein framleis omtala kommunar på landet som herad, men sidan skiljet mellom by og land langt på veg er oppheva, er det vanskeleg å vita kvar ein skal setja grensa. Elles er det nokre bygder som heiter Herad eller som har ordet som siste ledd av namnet, som Kvinnherad og Krødsherad.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/det-skulle-berre-mangle-at-ikkje/
|
Det skulle berre mangle at (ikkje)
|
Når vi bruker uttrykket det skulle berre mangle, skal vi da ha med ikkje? Eit eksempel: – Ho har blitt mykje betre i norsk. – Ja, det skulle berre mangle at ho (ikkje?) blei betre i norsk (underforstått: ettersom ho har budd her så lenge).
|
Her bør du ha med ikkje. Regelen er den same i bokmål: Det skulle bare mangle at ikke … Logikken bak uttrykket det skulle berre mangle kan framstillast slik: 1) Det skulle berre mangle at X = Det ville vere ille dersom X 2) Det skulle berre mangle at X ikkje = Det ville vere ille dersom X ikkje Det komplette (det som er utan mangel) er her noko negativt. Det er ramma. Døme Når Arne Garborg i Trætte Mænd skriv – Det skulde bare mangle, at hun er forelsket, siktar han til at ei forelsking (= X) ville vere ille (men han veit ikkje om dette negative er eit faktum). I dag kunne det fort ha blitt oppfatta motsett (altså «Hurra for forelskinga!», og forelskinga kunne vore eit kjent faktum). Vi kjem tilbake til dette. Dersom ein set inn ikkje, seier ein at ikkje-X (X-mangel) ville vore ille: – Grunnlova ligg no føre på nynorsk. Det skulle berre mangle at ho ikkje fanst på nynorsk (når vi har to jamstilte målformer her til lands). Om Grunnlova ikkje fanst på nynorsk, ville det så å seia vera dropen som fylte begeret. Dømet ditt er ein tilsvarande kritikk av ein tenkt komplett negativ situasjon. Her må nektinga vere med i tillegg til X: – Ho har blitt mykje betre i norsk. – Ja, det skulle berre mangle at ho ikkje blei betre i norsk (ettersom ho har budd her så lenge). Nektinga kan falle bort i nyare mål Ikkje sjeldan ser ein at nektinga blir sløyfa i strid med logikken ovanfor: – Eg fekk mange store sjansar i løpet av kampen, så det skulle eigentleg berre mangla at eg scora tre gonger, seier Flo. – Me er verdas beste reisemål, så då skulle det berre mangla at maten også er i øvste klasse. Det som er meint her, er at det ville vore rart og kritikkverdig om Flo ikkje scora tre gonger, og om maten ikkje var framifrå. Sjølv om det manglar eit ikkje, vil nok dei fleste forstå tanken bak på grunn av samanhengen. Brukar ein ikkje i døma ovanfor, forskyv ein gjerne tempus til det hypotetiske «at eg ikkje hadde scora» og «at ikkje maten også var ». I dag er det ein sterk tendens til å nytte om i staden for at i denne forskyvinga (jamfør «det hadde vore ille om …). Utviklinga kan ein sjå i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket, her: Frå «sjølvsagt ikkje» til «sjølvsagt» Korleis kan nektinga ha forsvunne hos mange språkbrukarar? For det fyrste går den rette meininga ofte fram av samanhengen, anten ikkje er med eller ikkje. Logikken er blitt unødvendig. For det andre kan heile uttrykket (det skulle berre mangle) ha fått ei fast tyding i retning ‘sjølvsagt’. At-setninga er ofte underforstått. Vi kan sjå for oss denne utviklinga: 1) Gammalt: Klart du får lov. Det skulle berre mangle at du ikkje fekk det! 2) Gammalt: Klart du får lov. Det skulle då berre mangle […]! 3) Nytt: Det skulle berre mangle at du får/fekk lov! (= ‘Klart du får lov’). (Òg: om du ikkje fekk) Det at uttrykket alltid har vore mykje nytta sjølvstendig som i (2), har nok fremja utviklinga mot (3). Men tradisjonelt tyder altså (3) det motsette, nemleg ‘det ville vere urimeleg om du fekk lov’ = ‘sjølvsagt får du ikkje lov’.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fossilgass-eller-naturgass/
|
Fossilgass eller naturgass?
|
I Sverige har de gått over til å bruke ordet fossilgass i stedet for naturgass, blant annet for å tydeliggjøre at begrepet ikke omfatter biogass (som er en fornybar og dermed mer miljøvennlig energikilde). Mener Språkrådet vi bør gjøre det samme i Norge?
|
Både ja og nei. Det er ikke Språkrådet som avgjør om norske fagtermer skal skiftes ut. Vi har heller ikke full oversikt over svensk gassterminologi, som muligens skiller seg fra den norske. Språkrådet har kontakt med en termgruppe for klimaforskning. Da vi fikk nyheten om den svenske anbefalingen, rådførte vi oss med termgruppa og fikk tilbakemelding fra noen av medlemmene. Konklusjonen er foreløpig at fossilgass (eller fossil gass, som er en vanligere form i norsk) ikke uten videre kan erstatte naturgass som fagterm. Termen naturgas(s) har vært i bruk i norsk i over hundre år, se for eksempel De viktigste brændmaterialer og deres varmeverdi (1917). Fenomenet fossil gass / fossilgass er naturligvis eldgammelt, men termene er av nyere dato. Begrepet termene står for, omfatter mer enn naturgass. For eksempel er det vanlig å skille mellom naturgass og den like fossile gassen LPG (flytende petroleumsgass), selv om sistnevnte gjerne er utvunnet av naturgass. I denne teksten fra Statistisk sentralbyrå kommer det tydelig fram at fossil gass er et overbegrep over naturgass og andre (fossile) gasser: https://www.ssb.no/343181/klima-og-energi-nokkeltall-k-tabell-09574 Vi har altså ikke grunnlag for å anbefale en generell utskifting av naturgass med fossilgass (eller fossil gass). Det er likevel helt i orden å bruke fossil gass eller fossilgass som en allmenn betegnelse for fossilt brensel i gassform, inkludert naturgass, når det ikke er viktig å presisere at det handler spesifikt om naturgass. I samfunnsordskiftet dreier det seg ofte nettopp om det mer allmenne, altså om det fossile kontra det fornybare.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/felleski-eller-fellski/
|
Felleski eller fellski?
|
Hvorfor har de populære felleskiene fått dette navnet? Jeg har lært at det heter skinnfell, og at det heter musefelle. Hvis du har ski med fell under, ikke felle, da heter de plutselig felleski?
|
I utgangspunktet er fellski riktigst. Første gang ordet står på trykk, er det i nettopp denne formen, i Skismøringens historie (1977). Det er også slik ordet står oppført i Bokmålsordboka og Det Norske Akademis ordbok. Mange sammensetninger med enstavelsesord som førsteledd har fuge-e (jf. f.eks. skald + dikt = skaldedikt). Når vi skal finne ut om en gitt sammensetning skal få -e-, bør vi se på andre sammensetninger med det samme førsteleddet. Andre sammensetninger med fell har ikke - e -, jf. fellberedning, fellmaker, fellskinn. Vi foretrekker derfor skrivemåten fellski selv om varianten felleski er blitt dominerende i løpet av kort tid. Hvorfor velger folk felle-? Ikke alle unge mennesker kjenner ordet fell i sin opprinnelige betydning. Feller under ski opptrer i par og omtales oftest i flertall. Hvis man bare kjenner ordet i skisammenheng og bare har hørt det i flertall (feller), kan man ikke vite om det heter fell eller felle i entall. De som tror det heter en felle, sier naturligvis felleski. Til og med noen av dem som vet hva en skinnfell er, mener det heter en (skinn)felle (bare søk etter skinnfelle på finn.no). Også mange av dem som vet at det heter fell i entall, kan føle at det er riktigst med -e- i sammensetning når det er snakk om to eller flere feller. Det finnes en generell språkhistorisk tendens som fellefolket kan støtte seg til: Substantiv i genitiv flertall i gammelnorsk sluttet på - a, og i sammensetninger ble dette med tiden til -e-. Men det er langt fra noen absolutt regel at vi knytter -e- til flertallsbegrepet. I så fall måtte det ha hett (bare) stavetak, leggeskinner og fotetøy med -e-. Det står uansett fast at fell alltid ellers heter fell- i sammensetninger, uavhengig av antallet tenkte feller. En tredje felle-grunn kan være tiltrekning fra rulleski og frastøtning fra fjellski. Med formen felleski kan man sikkert unngå enkelte misforståelser i en sportsbutikk med bakgrunnsstøy. Fell(e)sammenfall for spesielt interesserte Feller (‘skinnfeller’, nynorsk fellar) opptrer gjerne i samme kontekst som feller (til fangst, nynorsk feller). På ski kan vi ha feller (skinn) på den ene siden og feller (Rottefella) på den andre. Isolert sett er det umulig å skille mellom feller og feller. De som ikke har a-endelser i repertoaret, kan heller ikke skille i bestemt form entall. Musefellen kan i prinsippet vise til skinnet til musa som går i fella. Med maksimalt sammenfall får vi: en fell – fellen – feller – fellene en felle – fellen – feller – fellen Vanlig bokmål har likevel: ei/en felle – fella. Eldre nynorsk har skille hele veien: ein feld – felden – feldar – feldane ei felle – fella – fellor – fellone I dag har nynorsk ll for ld og -er/-ene for -or/-one. Aa.O. Vinje skrev om bjørnen med sin lodne feld. Felden er den etymologisk «riktige» skrivemåten av fellen, på linje med kvelden for kvellen. Men det går ingen vei tilbake til den entydige skrivemåten. Derfor er det bra om vi kan skille mellom fell(er) og felle(r) på andre måter der det er mulig.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/innbyggjarar-pa-pitcairn/
|
Innbyggjarar på Pitcairn
|
Finst det eit ord for folk frå Pitcairnøyane? Og kva heiter språket der på norsk? (Det heiter /pitkern/ lokalt.)
|
Noko vedtak om folk og språk på Pitcairn er ikkje gjort, men her er skrivemåtar som er i samsvar med tidlegare praksis i liknande tilfelle: Innbyggjar: en pitcairner eller en pitkairner (bokmål) ein pitcairnar eller ein pitkairnar (nynorsk) Språk: pitcairn eller pitkairn
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-de-opptatt-eller-opptatte-samsvarsboying-av-partisipp-pa-bokmal/
|
Er de opptatt eller opptatte? Samsvarsbøying av partisipp på bokmål
|
Heter det at alle våre operatører er opptatt, eller er de opptatte? Er folk generelt opptatt eller opptatte av ting?
|
På bokmål lar vi helst være å flertallsbøye partisippet opptatt, særlig foran av. Skriv derfor at operatørene er opptatt, og at folk er opptatt av saker og ting. Partisipp er ei såkalt adjektivisk form av verbet, som blant annet brukes etter være (er, var, har vært) og bli (blir, ble, har blitt). Selve navnet partisipp (av latin participium) kommer av at disse formene tar del i (jf. engelsk participate) to ulike ordklasser: verb og adjektiv. Det er denne dobbeltheten som gjør samsvarsbøying av partisippformer litt komplisert på bokmål. Opptatt er i utgangspunktet partisipp av ta opp / oppta i betydingen ‘legge beslag på’. Jo mer vi regner opptatt som et selvstendig (tilstands)adjektiv (frigjort fra verbet/handlingen å ta opp), desto mer tilbøyelige er vi til å bøye det (med -e) i flertall. Men hvis adjektivet er fast knyttet til en preposisjon (som av), blir denne tilbøyeligheten motvirket. Vi går nærmere inn på alt dette nedenfor. Prosess eller tilstand Når partisippet har verbalt innhold, det vil si at det dreier seg om (resultatet av) ei handling eller en prosess, blir det som regel ikke bøyd: Eplene ble/var spist, ikke spiste. De innsatte er dømt for drap, ikke dømte. Begrene blir/er fylt til randen, ikke fylte. Men når partisippet er tydelig adjektivisk, dvs. at det beskriver en tilstand eller en egenskap, kan det som regel samsvarsbøyes. Det vil si at vi setter det i flertall (med -e til slutt) hvis utsagnet handler om flere ting eller personer, akkurat som vi gjør med rene adjektiv: Bilen er rød – bilene er rød e. Norsk referansegrammatikk nevner noen eksempler på ord som står på hver sin side av skillet. Bakt og låst regnes som partisipper fordi de hører til de eksisterende verbene bake og låse, mens nybakt og ulåst regnes som adjektiver fordi verbene nybake og ulåse ikke finnes. Vi legger til et konstruert eksempel: Er bilene nylig lakkert? (verbalt, uten bøying). Nei, disse bilene er malte, ikke lakkerte (adjektivisk, med bøying). I praksis sløyfes gjerne e-en i alle tilfeller. La oss se på to eksempler til: interessert og utkjørt i betydningen ‘sliten’. Vi tenker ikke på dette som resultat av å interessere eller å kjøre ut, men oppfatter ordene som tilstandsadjektiver. Det er til og med mulig å modifisere dem med adverb som helt og veldig. Det skulle da i teorien være riktig å samsvarsbøye dem med -e i flertall, som adjektiver. Men denne teorien stemmer ikke alltid med praksis. Det er vanligere å skrive d e er interessert enn de er interesserte (det heter nesten alltid interessert foran «i»), og de er utkjørt er vanligere enn de er utkjørte. Det er ganske mange partisipper som oppfattes mer eller mindre som som selvstendige tilstandsadjektiver uten at vi tar konsekvensen av det grammatisk og bøyer dem. Eksempel: Våre operatører er (godt) forberedt. Er forberedt (i tilstandsbetydning) behandles akkurat som blir/ble forberedt (prosess/resultat). Når et partisipp er knyttet til en preposisjon, som i formuleringen opptatt av, er tendensen til å sløyfe flertalls-e-en ekstra sterk, selv om ordet måtte ha tilstandsbetydning. Det heter for eksempel: Våre ansatte er opptatt av helse, trening og kosthold. Nærmere om opptatt Vi skimter den verbale betydningen av opptatt i formuleringen disse plassene er opptatt (jf. å oppta plassene). Samtidig er tilstandsbetydningen ‘ikke ledig’ klart til stede. I setningen operatørene er opptatt er tilstandsbetydningen mer fremtredende; forbindelsen til å oppta er litt vanskelig å få øye på. Samsvarsbøying (med flertall opptatt e) skulle i prinsippet være mulig. Men som vi har sett, er det vanlig at partisippet/adjektivet står ubøyd også i slike tilfeller, og det gjelder i høy grad opptatt. En av grunnene er at det er vanlig med preposisjon etter ordet (opptatt med eller av). Dét svekker nok tendensen til flertallsbøyning også der preposisjonen mangler. At det kan settes et adverb foran opptatt (som i travelt opptatt), er ikke nok til å veie opp for dette. Det heter derfor stort sett: Vi/dere/de/alle er opptatt! Med andre ord: Både linjene og operatørene er opptatt. Kontrasten til et reinspikka adjektiv som tilgjengelig er klar: Våre operatører er tilgjengelig e med -e. Fra Godt språk i lærebøker Vi har behandlet dette emnet i boka Godt språk i lærebøker (1999), som er en veiledning for språkkonsulenter som arbeider med manus til lærebøker for grunnskolen og den videregående skolen. Her heter det i punkt 6.4.2.3 (s. 143) blant annet: Bokmål har ikke samsvarsbøyning i setninger som bøkene er trykt i år. *Bøkene er trykte i år er ingen sjelden feil. Her er det klart at trykt er ment som verb. Men former av verbet kan også brukes adjektivisk. I bokmål står en del ord på grensa mellom perfektum partisipp og adjektiv, blant annet aktet, betjent, delt, forbudt, forfulgt, fornøyd, isolert, kjent, komplisert, opptatt, slitt, talt, utmattet, ødelagt. Skal de bøyes i predikativ stilling? Det kan være forskjell alt etter hvilket ord det er: de to gamle var aktet og æret i miljøet – men hennes dager er talte. Særlig der tilstanden, ikke prosessen, står i sentrum, bør vi godta bøyd form: de to statene var helt isolerte – men en bør skrive: soldatene ble langsomt isolert fra sine allierte. Noen forfattere vil lage en betydningsforskjell: de er opptatt e i klubben («travelt opptatt e ») – men de er opptatt i klubben («er blitt medlemmer»). Dette skillet godtar vi, men vi kan knapt kreve samsvarsbøyning der betydningen er «travelt opptatt ». Det siste må kalles en underdrivelse. Det heter som sagt oftest de/vi er opptatt, uansett hva meningen er. Merk at alt ovenfor gjelder bokmål. På nynorsk er det enklere. Der heter det bilane er lakkert(e) med valgfri endelse uten hensyn til betydning. Lakkere er et svakt verb. Sterke verb flertallsbøyes uten hensyn til betydning: Elgane er skotne, ikke skote(n). Fasiten i liknende tilfeller Hva kan du gjøre hvis teorien ovenfor og ordbøkene ikke strekker til? Du kan søke etter relevante fraser på nb.no, for eksempel «de er interessert i» kontra «de er interesserte i». Hvis du finner klar overvekt av en viss variant, kan du trygt holde deg til den. Er det om lag halvt om halvt, kan du velge fritt.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tredobbelt-tredobling-og-sa-videre/
|
Tredobbelt, tredobling og så videre
|
Er det riktig å si at Norge vinner tredobbelt når norske utøvere tar de tre første plassene? Når dobbelt betyr ‘to ganger så mye’, skulle vel vinne tredobbelt bety ‘ta de seks første plassene’ (tre ganger to ganger så mye).
|
Det kan ikke regnes som galt. Her går språket litt på tvers av matematikken, og faktisk språkbruk må veie tyngre enn logisk argumentasjon. Tredobbel(t) seier, firedobbel(t) seier og så videre er innarbeidet språkbruk. Men det er gode grunner til å bruke trippel for tredobbel(t) der man kan! Dobbel(t) alene betyr ‘to ganger, tofold’, mens - dobbel(t) som sammensetningsledd i tredobbel(t) og så videre i praksis bare betyr ‘ganger’. Hvis man vil ha det til å gå opp, kan man velge å se det på denne litt konstruerte måten: dobbel(t) = sammenlagt (underforstått av 2), tredobbel (t) = sammenlagt av 3 og så videre. Det logisk uangripelige trippel (trefold(ig)) kan godt brukes i stedet for tredobbel(t), men merk at Bokmålsordboka tyr til nettopp ‘tredobbelt’ når ordet trippel skal forklares, og presiserer det til ‘som består av tre’. Når vi kommer til kvadrupel (x 4), som i kvadrupelallianse, og kvintupel (x 5) er vi på vei ut av allmennspråket, og går vi lenger, er vi over i reinspikka fagterminologi. Ved et eller annet punkt i tallrekka må vi altså ty til andreleddene -dobbel og -dobling i vanlig tale, og da kan vi ikke være for strenge med dem som sier tredobbel(t). Vi må nesten leve med den logiske unøyaktigheten hvis vi vil ha en praktisk rekke med adjektiv og adverb. Det var litt enklere i gamle dager, med firfold(ig), femfold (ig), tifold (ig), hundrefold (ig) osv. Disse ordene hører dessverre ikke hjemme i vanlig stil i dag.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hen/
|
Hen
|
Kvar kjem pronomenet hen frå? Kan ein bruke hen for å vise til ein tenkt person utan omsyn til kjønn? Korleis ser objektsforma av hen ut?
|
Det kjønnsnøytrale pronomenet hen har kome inn i norsk dei siste åra og blir brukt i to litt ulike tydingar. I juni 2022 kom ordet òg inn i rettskrivingsnormene for nynorsk og bokmål. Hen har kome inn i norsk frå svensk, der det blei lansert i 1966 og teke inn i Svenska Akademiens ordlista i 2015. Inspirasjonen for ordet kjem frå det finske pronomenet hän. Hen, vedkomande, han eller ho Når vi treffer på pronomenet hen i tekstar, er det ofte i samanhengar der ein ikkje treng å spesifisere kjønn, som her: Blir studenten teken i fusk, kan hen bli utestengd frå studiestaden i fem år. Her viser vi til eit menneske eller ei gruppe menneske utan omsyn til kjønn. Tradisjonelt har ein gjerne brukt han eller vedkomande i slike tilfelle, men det er ikkje like vanleg i dag. Språkrådet har tilrådd ho eller han. Både vedkomande og ho eller han er framleis klart vanlegare enn hen. Ein del språkbrukarar synest likevel at det kjønnsnøytrale hen er praktisk å bruke i slike tilfelle, og no kan dei altså gjere det med rettskrivingsordbøkene i ryggen. Dersom ein er i tvil om kva for eit kjønnsnøytralt uttrykk som høver best i ein viss samanheng, tilrår Språkrådet ho eller han (eller han eller ho), som lenge har vore nokså allment akseptert. Ein kan dessutan ofte skrive om til fleirtal: «Studentar som blir tekne i fusk, kan bli …». Hen brukt spesifikt om ein person Pronomenet hen kan òg brukast om spesifikke einskildpersonar, som her: Hen er fødd i 1991 og definerer seg som ikkje-binær. Ordet kan altså brukast om einskildpersonar som ikkje kjenner seg heime i det tradisjonelle tokjønnssystemet. Men merk at ikkje alle i denne gruppa ønskjer å bli omtalte som hen, så ein er nøydd til å sondere terrenget. Generelt er det viktig å understreke at det ikkje er eit ein-til-ein-tilhøve mellom personleg pronomen og kjønnsidentitet. Objektsform og eigeform Hen har same form anten det står som subjekt eller objekt, så det blir altså slik: Hen var her i går. Eg har ikkje sett hen her på lenge. Eigeforma av hen dannar vi ved å leggje til -s: Eg har gløymt namnet hens. Eit anna hen Konteksten vil i dei aller fleste tilfelle gjere det klart om vi har å gjere med pronomenet hen eller adverbet hen, som i «Kvar skal du hen?». At to eller fleire ulike ord har same skrivemåte og same uttale, såkalla homonymi, er svært vanleg i språket. Av og til kan homonymi føre til misforståing, men det skal godt gjerast å forveksle pronomenet og adverbet hen.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gront-hydrogen-gratt-hydrogen-blatt-hydrogen/
|
Grønt hydrogen, grått hydrogen, blått hydrogen
|
Jeg leser på regjeringens nettsider om grønn, grå og blå hydrogen. Er ikke det grammatisk feil?
|
Det må hete grønt, grått og blått hydrogen. Betegnelsene for oksygen, nitrogen og hydrogen er intetkjønnsord (oksygenet, nitrogenet og hydrogenet), så tilhørende fargeadjektiver må bøyes i intetkjønn. Grønn, grå og blå er i denne sammenhengen trolig påvirkning fra engelsk, som ikke har intetkjønnsmerket -t. Selve emnet står det mer om her. Noen skriver til oss og minner om at hydrogen er en fargeløs gass, og at det er produksjonen som er grønn. Det er ikke så relevant. I hydrogenbetegnelsene ovenfor er fargeadjektivene brukt metaforisk, i prinsippet som i grønt næringsliv. Næringsliv har heller ingen farge, strengt tatt. Når vi først godtar fargemetaforene, må vi la adjektivene rette seg grammatisk etter substantivene de står til.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kryssing-eller-krysning-i-sammensetninger/
|
Kryssing eller krysning i sammensetninger?
|
Når man f.eks. snakker om et gangfelt som krysser en vei, er det da korrekt å kalle dette et kryssing spunkt eller krysning spunkt? Jeg finner hverken dette ordet eller kryssing i ordboka.
|
Begge deler er mulig. Ofte utelater ordbøkene rene ing-avledninger fordi de er så selvskrevne i norsk. Alle verb har i prinsippet et tilhørende ing-ord. Og mange sammensetninger utelates fordi det ikke er plass til dem i ordboka. Kryssing og krysning Kryssing kan brukes om det å krysse i alle betydninger av verbet. Det kan også krysning, selv om den varianten er mindre vanlig i denne betydningen. Under skriftfellesskapet med dansk het det bare kry(d)sning, uten nyanser. Allerede før 1960 var det blitt vanligst å skrive f.eks. v ed kryssing av (som har ren handlingsbetydning). Generelt står ning-varianter sterkest i særbetydninger (med referanse til noe mer konkret) og i sammensetninger. I sammensetninger henger - ning ofte igjen uten hensyn til betydningsnyanse. (Likevel heter det helst avkryssing uten -n-, kanskje fordi det handler om å sette kryss.) Om avl og avlsprodukt Krysning har spesialbetydninger som kryssing ikke dekker. Det gjelder først og fremst ‘produktet av det å krysse’, ved avl. Også på nynorsk heter produkter av kryssing krysning(ar). Satt på spissen: kryssing av A og B (= å krysse A og B, å krysse A med B) en krysning av/mellom A og B ved kryssing får vi krysninger (jamfør: ved frysing får vi frysninger) kryssing er skaping av krysninger krysninger er skapninger På bokmål brukes likevel krysning ofte om handlingen også. Om kryssende bevegelser og stedene (kryssene) der de skjer Det har lenge vært vanligst å bruke ing-varianten i formuleringer som k ryssing av kjørebanen/veien/Atlanterhavet. Også i veisammenheng finner vi muligens en ning-variant som viser til noe mer konkret (omtrent det samme som kryss), men dette ordet har uklar status. Merk at planfri kryssing har vært mye vanligere enn planfri krysning. Det første har klart verbal betydning, mens det konkrete motstykket dekkes av planfritt kryss. Uansett er det ikke opplagt at en eventuell ning-variant med konkret betydning skal brukes i sammensetninger som kryssingspunkt/krysningspunkt, kryssingssted/krysningssted og kryssingsspor/krysningsspor, for innenfor hver av disse sammensetningene har kryssing/krysning trolig verbal betydning (det å krysse, at noe krysser). Konklusjon Både kryssingspunkt og krysningspunkt kan brukes, siden kryssing (det å krysse) også kan kalles krysning. Hvis man skriver kryssing av veien, taler logikk og sammenheng likevel mest for å velge kryssingspunkt. To klipp fra ordbøker John Ansteinsson: Engelsk-norsk teknisk ordbok (1948) John Ansteinsson: Norsk-engelsk teknisk ordbok (1954)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bestseller-eller-bestselger/
|
Bestseller eller bestselger?
|
Hvorfor heter det bestselger i ordboka når folk uansett sier bestseller, som på engelsk?
|
Bestselger er den korrekte formen ifølge offisiell rettskrivning. Når vi først skriver selger og ikke seller, er det praktisk å skrive bestselger også. Det er nokså vanlig å uttale selger og -selger (som i bestselger) likt. Det kan være interessant å se litt nærmere på bakgrunnen for g-en i selge. Å /selle/ I Norsk uttaleordbok (1969) fører Bjarne Berulfsen bare opp uttaleformen /selle/ av verbet selge, mens avledningene selgelig og selger har begge uttalevariantene. Denne ordboka viser gjengs «dannet dagligtale» i samtida. Ivar Alnæs har i sin uttaleordbok fra 1925 (som speiler en Oslo-basert riksmålsnorm), de samme opplysningene. Rettskrivningshistorien Verbene selge og velge har en del felles. I gammelnorsk het det selja og velja. Skrivemåten med -g- har vi fra dansk. Uttalen med g er historisk sett skriftuttale, og den er nok vanligere i dag i velge enn i selge. Det har alltid vært vanlig å si /selle/ på bokmål. Fra 1938 hadde bokmål faktisk den valgfrie skrivemåten å selle, men den slo ikke an og ble redusert til sideform i 1959. Den ble fjernet helt i 1981. De tilhørende fortidsformene var sol(l)te og sol(l)t. Velje med -j- var sideform i bokmål fra 1938 til 1959, med fortid valte som hovedform fra 1938 til 1959 og som sideform til 1981. Siden har g-ene rådd grunnen. Nynorsk, svensk og dansk I nynorsk heter det å selje eller selja og ein seljar. Det gir bestseljar, ikke ulikt bästsäljare, som har vunnet fram i Sverige. Mens vi har tatt vare på g-en i bokmål, bruker danskene formen bestseller (sjelden bedstsælger). Men merk at de faktisk uttaler -sælger og -seller ulikt (g-en blir uttalt j), slik at de har bedre grunnlag for to ulike skrivemåter.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-olympiske-leker/
|
De olympiske leker?
|
Hvordan skrives de olympiske leker korrekt? Og hva med vinter-OL?
|
Vi anbefaler skrivemåten de olympiske leker (uten noen store bokstaver) og vinter-OL. Under olympisk i Tanums store rettskrivningsordbok står olympiske le(i)ker. Vi har skrevet dette navnet med små forbokstaver helt siden 1800-tallet. I Finn-Erik Vinjes hefte Skriveregler (som er godkjent av Språkrådet) står det at idrettsarrangementer som klart oppfattes som egennavn, vanligvis skal skrives med stor forbokstav. Det gjelder for eksempel Tour de France. Unntaket er noen svært hyppige betegnelser som europamesterskapet, norgesmesterskapet og nettopp de olympiske leker. I samsvar med dette anbefaler vi vinter-OL, ski-VM og så videre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bannski/
|
Bånnski!
|
Kva er opphavet til uttrykket bånnski?
|
Bånnski er ein særnorsk, liksomrussisk variant av skåling. Det svarar til engelsk bottoms up. Ordet består av bånn (botn) + det «russiske» suffikset - ski utan noko spesielt meiningsinnhald. Tone Tryti har ei god framstilling av emnet hybridrussisk, eller «makaronisk russisk», i boka Norsk slang (1984). Bånnski er typisk slang frå andre verdskrigen og tidleg etterkrigstid. Den fyrste som sette ordet på prent, var truleg André Bjerke i Nattmennesket frå 1941 (utan nokon russisk kontekst). Det nest eldste dømet i den digitale samlinga til Nasjonalbiblioteket (på nb.no) er frå ei drikkevise frå krigen: Bjarne Berulfsen meinte at uttrykket skreiv seg frå mellomkrigstida, og det kan godt hende. Bånnski er ikkje normert. Hadde det vore eit tradisjonsord i norsk, kunne det ha heitt bonski (med konsonantforenkling). Men i slangen godtek ein av og til overtydelege former som skil seg frå rettskrivinga elles; vi ser det allereie i bånn, som er tillate i visse uttrykk i bokmål.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/grammatisk-kjonn-pa-lanord/
|
Grammatisk kjønn på lånord
|
Finst det nokon regel om kva grammatisk kjønn lånord får? Kvifor seier vi eit raid, men ein cowboy? Og kvifor er det så få (om nokon) lånord med hokjønnsbøying?
|
Dei fleste lånord får automatisk hankjønn, men det finst unntak. Når vi tar nye ord inn i norsk, kan dei få same kjønn som eksisterande ord som dei liknar på, altså ord dei har mykje sams med i uttale eller tyding. Til dømes er det sannsynleg at raid er blitt assosiert med ord som overfall og åtak og derfor har fått inkjekjønn. Trykklett -e gir hokjønn Mange lånord som endar på trykklett -e får hokjønn, særleg i talespråket. Kantine kan ifølgje ordbøkene vere anten han- eller hokjønn, medan vaksine berre står oppført som hankjønnsord. (Hos mange språkbrukarar er vaksine hokjønn.). Kjønn i opphavsspråket kan ha noko å seie I ein del tilfelle har det spela ei rolle kva kjønn ordet har i opphavsspråket. Dette gjeld til dømes gevær (inkjekjønn, frå tysk) og mitraljøse (hokjønn, frå fransk). Det at norsk tradisjonelt har fått mange lånord gjennom dansk, som ikkje har hokjønn, er nok ein av grunnane til hankjønnsdominansen. Det står meir om dette emnet mellom anna i Norsk referansegrammatikk (Faarlund, Lie og Vannebo 1997).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pa-grunn-av-at-eller-fordi/
|
På grunn av at eller fordi?
|
Jeg har hørt at man ikke kan bruke at etter på grunn av. Stemmer det?
|
Det er ikke galt å si eller skrive på grunn av at, men det finnes mer elegante løsninger. Vi kan nesten alltid skrive fordi, for eller siden i stedet. Dette er godt språk: « Fordi ingen kom på skolen i går, ble det ingen undervisning.» Dette virker derimot oppstykket og litt pludrete (småpratete). « På grunn av at ingen kom på skolen i går...» Foran et substantiv er på grunn av likevel den eneste løsningen: « På grunn av fraværet ble det ingen undervisning.»
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/alexander-eller-aleksander-pavenavn/
|
Alexander eller Aleksander (pavenavn)?
|
Jeg vet at konger, fyrster og tsarer skal skrives Aleksander på norsk, som i Aleksander den store. Dette står det jo også på Språkråd-lista over historiske navn. Men hvordan er det med paver?
|
Vi anbefaler skrivemåten Aleksander for pavenavn òg.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/den-sakalte-ostfold-l-en/
|
Den såkalte Østfold-l-en
|
Hva heter den l-en som har festet seg i språket til de unge i Oslo de siste tiåra? Østfold-l, tynn l eller tjukk l? Hva er grunnen til endringen, og hva kan gjøres for å bekjempe den?
|
Dette er egentlig en variant av «vanlig» l, nærmere bestemt en apikal l eller en lys l. Forenklet sagt er det l-en i (vanlig uttale av) liten som nå også brukes i ball. Språkrådet har ikke noe grunnlag for å gjøre noe med denne l-uttalen. Forklaringen på endringen finner du i den andre bolken nedenfor. Først litt begrepsavklaring En apikal l er en l som artikuleres med apex (tungespissen) mot alveoli (= tannryggen, dvs. fremre del av gommen/ganen, nærmest tennene) laminal l uttales normalt mot tannryggen/tennene, men med tunge bladet (altså hverken tungespissen eller tungeryggen) I tradisjonelt Oslo-mål brukes apikal l i framlyd (land, liv, låne), etter vokalene i, y, e og ofte etter u, ø, o (fil, syl, øl, molo) laminal l etter t og d og etter vokalene a og å (fatle, ball, hold) Dette gjelder vel å merke bare når l-en ikke er tjukk, som den er i visse omgivelser i vanlig østlandsmål (kLo, fLis, soL, fæL osv.). Tjukk l er en retrofleks, det vil si en lyd som artikuleres med tungespissen mot bakre del av tannryggen. Tjukk l uttales ved at man skyver tungespissen fort fram. Strengt tatt er det ikke en l, men en såkalt apiko-postalveolar flapp. Merk at den såkalte Østfold-l-en ikke har noe som helst med (flappen) tjukk l å gjøre. Det er mange som blander disse begrepene; vi nevner tjukk l bare for å forebygge misforståelser. Hva har skjedd – og hvorfor? Det som har skjedd blant yngre språkbrukere i Oslo-området, er ganske enkelt at den apikale l-en har tatt over for den laminale. Om du prøver å si ball med samme l som i liten, får du kanskje en aha-opplevelse. L-systemet er blitt enklere, og det er hovedforklaringen på endringen. Systemforenkling er en slags drivkraft i språkhistorien. Systemet i Oslo har blitt likere det vi kjenner fra søndre Østfold, der den apikale uttalen har stått mye sterkere og har vært litt av et målmerke. Men det betyr ikke at l-en kommer fra Østfold; det er snarere snakk om en intern forenkling i de dialektene der l-en tas i bruk i nye posisjoner. Det kan altså kalles en apikal l, eventuelt en tungespiss-l, en spiss l, en ekstra tynn l eller en lys l. Av de ikke-vitenskapelige betegnelsene er nok lys l den beste. Problemet med de andre betegnelsene er at denne l-en artikulatorisk er i nær slekt med den (apikale) tjukke l-en, selv om den har en helt annen klang. (Det kan forresten være en annen l på ferde i tillegg – en som ligner på den apikale lydlig, men ikke artikulatorisk. Vi går ikke nærmere inn på dette.) Meninger om den nye l-bruken De omtalte l-ene er ulike lyder, men ett fonem (dvs. betydningsskillende språklyd). Derfor fører lydendringen (hos de fleste) ikke til sammenfall av ord med ulik betydning. Slik skiller endringen seg fra bortfallet av fonemet /kj/, som fører til forveksling av for eksempel kitt og skitt. Sett i systemperspektiv er l-bortfallet altså ikke viktig. Vi vet at mange likevel misliker at den lyse, apikale l-en sprer seg, og ikke minst at den brukes i dubbing i NRK. Det er nok ikke så mye Språkrådet kan gjøre med saken. Språkrådet kan gi veiledning om visse uttalespørsmål, men har ikke som oppgave å normere norsk talemål. Språkrådet har heller ikke noe faglig grunnlag for å kritisere den aktuelle l-bruken. Vi tror dessuten at det er betraktelig vanskeligere å motvirke bortfallet av laminal l enn f.eks. bortfallet av kj-lyd. Hvis man mener den laminale l-en er verneverdig, eller er opptatt av østnorsk språkarv mer allment, kan man spørre seg om det ikke er verdt å slå et slag for den tjukke l-en også. Tjukk l er et målmerke som har blitt utsatt for en god del trakassering opp gjennom åra fordi den ikke har vært «fin» nok. Bortfall av tjukk l kan henge sammen med bortfallet av laminal l; i alle fall har endringene skjedd i omtrent den samme perioden i omtrent de samme gruppene. Du kan lese mer om de ulike måtene å uttale l på i Rolf Theils Fonetikk og fonologi.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/regionsleder-eller-regionleder/
|
Regionsleder eller regionleder?
|
Jeg arbeider i et bransjeforbund som er delt inn i regioner med hver sin leder og hvert sitt styre. Heter det da regionleder eller regionsleder, regionstyre eller regionsstyre?
|
Det er valgfritt med s i sammensetninger med region-. Tanums store rettskrivningsordbok (Oslo 2005) inneholder flere sammensetninger enn Bokmålsordboka og er en god kilde i denne sammenhengen. Alle sammensetninger som der er nevnt under region, har valgfri binde- s: regionbok/regionsbok, regionplan/regionsplan, regionplanlegging/regionsplanlegging, regionsjef/regionssjef osv. Det ser ut til at region - uten s er det eldste og tradisjonelt mest brukte i mange av ordene med region(s). S-en er altså ikke nødvendig, men den sprer seg, sikkert fordi mange andre ord på -ion har s i sammensetning. De ordene du spør om, er ikke med i Tanums, men mønsteret er klart: Det er valgfritt med binde-s i disse ordene. Det gjelder også regionreform/regionsreform, som er blitt et aktuelt ord. Regionreform er det vanligste.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forarsake-pa-nynorsk/
|
Forårsake på nynorsk
|
Kva heiter forårsake på nynorsk? Eg ser at somme skriv føresake, men det har eg aldri høyrt før.
|
Føresake må ein ikkje finne på å skrive. Det har inga rot i nynorsk. Sjå løysingane på listene nedanfor. Nynorskordboka har faktisk teke inn forårsake (godkjent i år 2000), men det har vore lite brukt i nynorsk før. Det er naturlegvis mykje betre enn føresake, men det har ikkje rot i norsk folkemål, som er det nynorsken er bygd på historisk. (Andre årsaksformuleringar som er lite brukte i nynorsken og dialektane, er avstedkomme, foranledige, forvolde og frambringe. Desse orda står ikkje i Nynorskordboka.) Vi bør sjå oss om etter betre alternativ når vi skriv nynorsk. Vi trekkjer fram dei viktigaste nedanfor. X HAR FORÅRSAKET Y er/var årsak til er grunnen til er opphavet til har gitt opphav til Av og til høver det enkle gjere: har gjort at Ikkje gløym meir spesifikke uttrykksmåtar: X HAR FORÅRSAKET STORE ØDELEGGELSER har gjort/valda stor skade Det passive motstykket er ofte lett å skrive om: Y ER FORÅRSAKET AV X kjem av skriv seg frå er ei følgje av Ikkje ver bunden av ordfølgja ovanfor. Løysingane under «X har …» kan ofte brukast under «Y er … » og omvendt. Berre pass på at det blir logisk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/smakebiter-fra-eller-av/
|
Smakebiter fra eller av?
|
I forbindelse med en utstillingstekst diskuterer vi hva som er rett preposisjon i denne setningen: «Utstillingen presenterer smakebiter av/fra det museet har samlet inn av gjenstander de siste ti årene.»
|
Det er nok vanligst å bruke «smakebiter fra» når det vises til en rekke ting, og vi vil anbefale det her. Hvis dere bruker «av», kommer «biter av» i forgrunnen, og det kan bli rart. Ser man for seg noe som et hele som det kan tas stykker av, er jo «av» det rette, jf. «smakebiter av brødet» og dermed overført «smakebiter av det og det materialet», for eksempel. (Riktignok er «det museet har samlet inn» et hele, men rekken av gjenstander klart framme i ytringen.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stinn-brakke/
|
Stinn brakke
|
I dag stod det i avisa at det blir «stinn brakk» på fotballkampen mellom Noreg og Tyskland. Men heiter det ikkje «stinn brakke»?
|
Jo, det heiter stinn brakke, som er ein humoristisk vri på fullt hus. «Ei brakk» gir meining i dialektar med apokope (der det òg heiter « ei bøtt» osv.), altså nord for Dovre, men finst kanskje somme andre stader òg. I skrift heiter det i alle tilfelle ei brakke, og på nynorsk i tillegg ein barakke, som var vanlegare før. Ordet har vi via tysk og fransk frå italiensk baracca, som har tydd ‘fjølbu, telt for soldatar’. Bokmålsordboka definerer det slik: ‘provisorisk, oftest enetasjes, trebygning til midlertidig innlosjering av soldater, arbeidsmannskap eller lignende’. Ganske meiningslaust verkar «stin brakke», som vi òg finn på nettet. Kanskje er det nokon som berre har lese ordet i inkjekjønn og tolka stint som stin med lang i + t? Stinn om stappfull, tjukk og stiv er eldgammalt i norsk, og stint av folk er heller ikkje nytt. Stinn (‘tjukk’) luft er òg gammalt. Det har dessutan lenge vore mogleg å vere stinn av gryn i både bokstavleg tyding og metaforisk (= ‘rik’), men det har mindre med saka å gjere. Stinn brakke er Oslo-slang på sitt mest originale og kreative. Uttrykket er særleg brukt om smekkfulle konsertlokale. Det dukkar ikkje opp i allment tilgjengelege skriftlege kjelder før i 1982, men det var i vanleg bruk i musikarmiljøet i Oslo gjennom heile 1970-talet. Det kan sannsynlegvis tilskrivast jazzpianisten Øistein Ringstad, som i alle fall ganske sikkert nytta uttrykket frå scena på Down Town Key Club i Oslo allereie i andre halvdel av 1960-åra. Vi takkar Per Husby, Bjørg Eriksen og Carl Petter Opsahl for desse opplysningane.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pagripa-pa-nynorsk/
|
Pågripa på nynorsk?
|
Kan ein bruka verbet pågripa på nynorsk? I Nynorsk ordliste står verbalsubstantivet pågriping, men ikkje verbet pågripe eller pågripa.
|
Ja. Pågripa er oppført i dokumentasjonsordboka Norsk Ordbok. Sidan 2016 har ordet òg stått på lista over ord av dansk og tysk opphav som kan førast opp i nynorsk e ordbøker og ordlister til skolebruk, da med merknad om at ordboka eller ordlista bør ha tilvising til meir tradisjonell uttrykksmåte. Ordet har no kome inn i Nynorskordboka med definisjonen ‘arrestere (på grunnlag av mistanke); gripe; hekte’. (Merk at ein ikkje kan arrestera nokon utan mistanke eller dom.) I Jon Gisles Jusleksikon står det at anholdelse, pågripelse og arrestasjon er synonym. Bøyinga er slik: å pågripe/pågripa – pågrip – pågreip – har pågripe (oftast uttalt /har pågrepe/) Det stemmer at verbet pågripa kom seinare inn i nynorsk enn partisippet pågripen og verbalsubstantivet pågriping. Før skulle ein helst bruka meir folkelege synonym, som arrestera eller hekta, sjå dette utklippet frå ordboka Med andre ord av Magne Rommetveit: Skal ein bruka gripen eller knipen, bør ein leggja til noko, som av politiet eller for det og det. Ein som er pågripen, er mistenkt og kanskje sikta, men er ikkje fengsla i tydinga ‘dømd til fengselsstraff’. Innan tre dagar etter pågripinga skal ein framstillast for tingretten, som kan gje orskurd om varetektsfengsling (i opp til fire veker).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/alvorlighetsgrad-og-andre-alvorlige-saker/
|
Alvorlighetsgrad og andre alvorlige saker
|
Hva er forskjellen mellom alvor, alvorlighet, alvorsgrad og alvorlighetsgrad? Når er det riktig å bruke hva?
|
Alvorlighetsgrad er et ganske nytt ord i norsk (om lag sytti år gammelt), og det primære bruksområdet er gradering av skade, ulykke og sykdom. Her er det innarbeidet i litt tekniske sammenhenger, og det må godtas. Det har også sin plass i «rubrikknorsk», f.eks. i tabeller og overskrifter, men det er sjelden nødvendig i tekst uten teknisk eller statistisk vinkling. I løpende tekst ellers bør det renskårne substantivet alvor (eller adjektivet alvorlig) brukes mest mulig, nå som før. Alvorsgrad er en nyere og litt lettere variant som gjerne kan brukes som alternativ til alvorlighetsgrad, særlig i nynorsk. Alvorlighet er en annen mulighet i bokmål, men ordet er noe gammeldags og sjelden mer presist enn alvor. Det finnes nok en forestilling om at alvor er den subjektive følelsen/holdningen, mens ordene alvorlighet og alvorlighetsgrad må til for å karakterisere objektive forhold. Men dette synet er ikke i samsvar med tradisjonell språkbruk. Det heter tradisjonelt å forstå situasjonens/sakens alvor eller nå helst: alvoret i situasjonen/saken. Se for eksempel Ordbog over det danske Sprog under alvor 2.2. Å skrive situasjonens eller sakens alvorlighetsgrad er altså en slags overpresisering med kansellistisk preg, men uten godt grunnlag i dansk eller norsk. Her er et oversyn over forholdet mellom uttrykkene fra et utvalg bokkilder på nb.no: Et søk i mediearkivet ATEKST viser hvordan den stive uttrykksmåten har vunnet fram i det siste, fra null i 1990 til over femti prosent i 2017:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ein-app/
|
Ein app?
|
Kan ein skriva app for applikasjon i datasamanheng? Korleis skal ein eventuelt bøya og uttala det?
|
Du kan skriva og bøya app som eit vanleg hankjønnsord: bokmål: en app – appen – apper – appene nynorsk: ein app – appen – appar – appane Det går altså nett som kopp. Du kan uttala det som du vil, æpp eller app. Bruk gjerne a-uttale, så kjem det på line med t.d. /jass/ for jazz. Sjå meir om datatermar på nettsidene våre.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-kjenne-lusa-pa-gangen/
|
Å kjenne lusa på gangen
|
Jeg har uten hell prøvd å finne opprinnelsen til uttrykket «å kjenne lusa på gangen». Kan dere hjelpe meg?
|
Dette munnhellet er sikkert to hundre år gammelt, og kanskje mye eldre. Det handler om å trekke slutninger på grunnlag av erfaring: Atferden (her: ganglaget) viser hvilken skapning man har med å gjøre. I mange munnhell møter vi dyr som mennesker før i tida kjente godt. Vi har mange munnhell med lus. Andre gangen man får lus, merker man det på ganglaget til lusa. Når dette luse-uttrykket brukes om mennesker, betyr det at noen har røpet seg gjennom atferden og vakt et minne om tidligere «lus». Man vet hva slags type som er på ferde, og hva man har i vente. I engelsk-norske ordbøker er uttrykket oversatt med ‘know what to expect of certain people’. Det er altså tale om gange i betydningen ‘det å gå; ganglag; fotslag’, med tostavingstonelag (som i bønner, ikke bønder). Munnhellet kan varieres med ganglaget eller på nynorsk også gonga (av gonge). Dansk har at kende sine lus på gangen/travet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/halkefore-av-ymse-slag/
|
Hålkeføre av ymse slag
|
Det sies at inuittene har så mange ord for snø. Her i landet trenger vi flere ord for is og hålke med det lunefulle vinterføret vi har fått. Kan Språkrådet lage noen?
|
Vi kan nok ikke lage ord, men vi står ikke helt hålkefast i språkveien for det. Dette har vi nemlig en del ord for fra før. Det er saktens mulig å klare seg med ord som glatt og is og glattis, men her vil vi fokusere på substantivet hålke og adjektivet hål (se Norsk Ordbok og denne språkhistoriske artikkelen). Kort om kjønnet først: Substantivet hålke kan være både hankjønn (hålken) og hunkjønn (hålka), både på bokmål og nynorsk. I mange av de dialektene der hålke er hankjønn, heter det gjerne tradisjonelt hålkje. Ikke hol og holke! Merk: Hål har ingenting med hol ‘hull’ å gjøre, selv om hol/hull uttales /hål/ de fleste steder der hol/hull ikke heter /høl/. På gammalnorsk het hål háll, mens hol het hol. Ord som hadde á i gammalnorsk, skriver vi i dag med å. Du drar sikkert kjensel på ordene vátr, tá og bál. (Ord som hadde o i gammalnorsk uttales også ofte med å, men skrivemåten varierer: sove av sofa, men dråpe av dropi.) Uansett: Hålke kommer av hål og skal derfor skrives med å. *Holke er feil. (Holken er bare bestemt form av en holk, som kan bety blant annet ‘utrangert farkost’ (rustholk) eller ‘hylse om håndtak’.) Hål og hålt Adjektivet hål ‘glatt, sleip’ brukes tradisjonelt over hele landet om både føre og annet. Intetkjønnsformen hålt (med lang å) uttales på østnorsk på samme måte som hårt. I Norsk Ordbok finner vi ordtak som disse: På hål is er alle like sterke. Dei lyg meir enn ein hest kan dra på ein hål is. Hål is kalles også hålis (jf. glattis). Vi kan snakke om hål vei, hålt berg og håle bakker, men også sko og ski kan være håle (jf. bakhåle/atthåle ski). En hål person (en håling) kan være alt fra flink og sprek til sleip, alt etter dialekt. På veien kan det ifølge Norsk Ordbok være både glanande, glasande, gnidrande og klinkande hålt. Synlig hålke Det finnes en lang rekke ord for ymse former for synlig hålke. Nedenfor finner du noen av dem. G larhålke er særlig utbredt i nord. Det er det glarhålt. Lenger sør kan det samme hete glerhålke og glashålke. Spegelhålke er en variasjon over samme blanke tema. Han gjorde ei skeivferd på spegelhålka, står det i ordboka. G litrehål is og glitterhålke viser også til isens utseende. Skugghålke er like glatt, men ikke like lys. Slik is (som gjerne oppstår etter mildvær) kan også rett og slett hete skugg. Vi har også blåhålke, oppskrevet fra flere landsdeler. Men hva med lumsk glattis som man ikke ser før det er for seint? Usynlig hålke – se opp (eller ned)! Det finnes flere ord for hålke som er skjult under løs snø: Svikhålke er notert fra Sørlandet, Vestlandet og Telemark. Der er det svikhålt. Blindhålke er notert fra både sørvestnorsk og nordnorsk. Der er det blindhålt. Det midtnorske underhålke kan virke tammere, men i de dialektene som har disse ordene, uttales under i sammensetning /(p)uinn-/ eller /(p)oinn-/. Ingen kan vel nekte for at puinnhålt føre er et fyndig uttrykk. Ikke mindre fyndig er rauvballføre og rauvholføre, som er brukt om hålkeføre en del steder i Midt-Norge. Det samme kan sies om det telemarkske fuballføre! Når det blir fotfeste igjen I denne språkbloggen kan du lese om hva det kan hete når isen ikke lenger er glatt: snøen har brent fast i isen, han (været) har skodd hålka, og det er hålkefeste. Se også boka Kjøss meg på måndag (Helge Stangnes). Merk: Den som står hålkefast (ikke kommer videre på grunn av hålke), har neppe hålkefeste. Utvidelse av ordforrådet Påstanden om at inuittene har ekstra mange snøord, er omstridt. Det kan også diskuteres om norsk egentlig har så mange hålkeord som denne artikkelen gir inntrykk av. Hvis vi ikke bruker ordene, kan vi ikke uten videre si at vi har har dem i ordforrådet. Her er en liste over snøord i norsk. Hvor mange kan en gjennomsnittsnordmann? Uansett er det bare å bruke de hålkeordene som finnes, uansett hvor i landet du eller ordene kommer fra. Du kan også lage nye sammensetninger selv og prøve dem ut på omgivelsene. La deg gjerne inspirere av gamle lokale ord som hallhålke ‘glattis i bakke’ (der det haller) eller av nyord som hålkefast.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ordet-case-som-case/
|
Ordet case (som case)
|
Heter det en case eller et case på norsk? Hva heter worst case scenario på norsk? Og hva med fagordene case og case study?
|
På norsk kan ordet være både hankjønn (casen) og intetkjønn (caset). Case kommer av latin casus (på norsk kasus), som betyr sak eller tilfelle/fall. Ofte kan disse andre ordene brukes i stedet. Noen ganger er eksempel like brukbart. Worst case scenario og lost case Worst case på engelsk er verste fall på norsk, så worst case scenario kan oversettes med verstefallsscenario eller ofte rett og slett det verste eller verst tenkelige utfallet (eventuelt den verst tenkelige situasjonen eller de verst tenkelige utsiktene). Direkte oversettelse fører ofte til oppstyltet språk. Vi skriver helst ikke «verstefallsscenarioet er at det og det skjer» hvis det er nok å skrive «i verste fall skjer det og det ». På samme vis: Tapt sak er en i og for seg god oversettelse av lost case, men noen ganger blir det bedre norsk hvis vi velger et uttrykk med håpløs(t), fortapt, fåfengt, nytteløst eller bortkasta. Case study Case study oversettes gjerne til casestudie på norsk, men det er også mulig å skrive kasusstudie, tilfellestudie (jf. svensk fallstudie) eller eksempelstudie (nynorsk også dømestudie). Det kan også hete kasusundersøkelse, tilfelleundersøkelse eller eksempelundersøkelse. Saksstudie står det i Wikipedia, og det rimer med at case/kasus betyr både ‘tilfelle ’ og ‘ sak’. Men sak er av de videste begrepene vi har, så man kan ønske seg et mer entydig uttrykk. Merk: Bruker man casestudie på norsk, bør man skrive det nettopp slik, uten bindestrek.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/far-min-mor-mi-fader-var-og-sa-videre/
|
Far min, mor mi, fader vår og så videre
|
Hva er riktigst på bokmål og nynorsk: min far, faren min eller far min? Hva med min/mi mor og moren/mora/mor mi? Og endelig: Heter det ikke fader vår lenger?
|
Her er det meste mulig, men variantene har svært ulik stilverdi. Far min: det vanligste i norsk talemål før Det tradisjonelle i norsk over store deler av landet er å bruke ubestemt form av substantivet: far min, mor mi, bror min, søster mi. Slik har man stort sett skrevet på nynorsk, og det var det vanligste på bokmål også fram til 1980-årene, når man ikke skrev min far osv. På bokmål er det vanlig med min i alle former, men det er slett ikke galt med mi i hunkjønn. (På nynorsk heter søster også syster, med valgfri ø-uttale.) Faren min: vanlig nå Særlig i nyere mål og bymål er det vanlig å si faren min, mora mi, broren min, søstera mi. Bestemt form har blitt det vanligste i bokmål. Slik kan man også skrive, i begge målformer. Satt på spissen er det gårsdagens barnespråk som har blitt voksenspråk. Det er jo naturlig at det går den veien med familietermer, jamfør mamma og pappa, som nå også er vanlig i skrift. På bokmål brukes fremdeles oftest felleskjønnsformer om kvinner (moren min og søsteren min). På nynorsk kan det også hete systera mi med y, men denne varianten av ordet er klart mest brukt i ubestemt form: syster mi. Min far: nå helst med trykk på min I begge skriftmål er min far riktig når man legger trykket på eiendomspronomenet (min). På mer eller mindre konservativt bokmål kan det også hete min far med trykk på far (som i dansk). Før var denne ordfølgen vanlig ved alle slags substantiv. Eksempel: «Min far luftet sin hund i morges.» Nå heter det helst: «Far(en) min luftet hunden sin i morges.» Denne litt stive uttrykksmåten har holdt seg bedre ved slektskapsordene enn ellers, muligens fordi den gjør at man slipper å velge mellom far min og faren min og ikke minst mellom mor mi, mor min, mora mi og moren min. Mange er redde for å bruke hunkjønnsformer som mora og mi i skriftmålet, selv om de har dem i talemålet. Det at pronomenet helst er trykksterkt når det står foran substantivet, gjelder i høyeste grad den særskilte hunkjønnsformen mi. M i mor og mi søster kan nesten bare brukes med trykk på pronomenet (mi). På nynorsk må det regnes som feil å skrive mi mor med tenkt trykk på mor. Fader vår og tiltaleformer Det vi har gått gjennom ovenfor, er først og fremst omtale formene av far og mor osv. Men hva sier man når man snakker til de nærmeste slektningene over en i slektstreet? Jo, rett og slett far og mor. I bønnen som før ble innledet med « Fader vår », henvender man seg til en far i himmelen (du som er i himmelen). I 2011 ble formuleringen skiftet ut med « Vår Far ». Det svarer grammatisk til «min far » med trykk på far, altså en syntaks (ordfølge) som generelt er mer typisk for dansk enn norsk. Dette språkhistoriske tilbakesteget ble tilslørt av den iøynefallende moderniseringen av fader til far. Da liturgien var til høring, frarådet Språkrådet løsningen vår far. Barn med norsk som morsmål sier ikke «min far » eller «vår far » til far(en) sin. Det er hverken fugl eller fisk språkhistorisk sett. Fader vår er syntaktisk sett på linje med far vår og far min. En justering til far vår kunne vært nok. Man kunne eventuelt ha valgt det renskårne far, som er det barn sier når de henvender seg til far. Det er også det Jesus selv sier hos Markus: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg!» PS. Som substantiv kan fadervår fremdeles brukes: «Han kan sitt fadervår».
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-iskaldt-glass-melk/
|
Et iskaldt glass melk
|
Kan man si «et iskaldt glass melk» når det egentlig er melka som er kald, ikke glasset?
|
Uttrykksmåter som «et iskaldt glass med melk» og «en varm kopp med kaffe» er ikke uvanlige i talemålet, og de kan uten videre godtas i de fleste sjangrer og sammenhenger. Uttrykket et glass melk er en såkalt mengdehelhet bestående av mengdeordet et glass + artsordet melk. Det du reagerer på, er altså at adjektivet iskaldt står til mengdeordet i stedet for til artsordet (melk). Men det er rimelig å se det slik at adjektivet står til helheten (glasset med melk), og da er uttrykksmåten mer logisk tilfredsstillende. Hvis du vil lese mer om dette, kan du slå opp i Finn-Erik Vinje: Moderne norsk (Universitetsforlaget 1987), side 192. Vinje nevner der formuleringen «en sterk kopp med kaffe», som han vil godta. Noen vil nok skille etter sjanger.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/underlag-for-varme-kjelar/
|
Underlag for varme kjelar
|
Finst det noko norsk ord for ei korkbrikke, fjøl eller liknande til å setje varme gryter og panner på? Eg har sett det omtalt som «dings til å sette varme ting på», men det verka no litt tungvint.
|
Nokre ord for slike brikker er bordskånar, gryteunderlag, varmebrikke. Meir spesielle innretningar er rist og brannfot. Eit nykonstruert ord for det same er hambus. Det vart lansert i radioprogrammet Mamarazzi i 1999. I Nomenklatur for drikkestell (1983) finn vi dette:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norge-pa-nynorsk/
|
Norge på nynorsk?
|
Kan ein skrive Norge på nynorsk?
|
Nei, berre Noreg. Formene Norig og Norge var jamstilte i landsmål/nynorsk frå 1917 til 1938, men sidan 1938 har Noreg vore eineform. I 1996 gjorde nynorskseksjonen i Norsk språkråd framlegg om å innføre Norge som sideform attåt Noreg, men dette vart avvist av Kulturdepartementet (jf. denne artikkelen på nettsidene våre). Denne artikkelen frå Språknytt nr. 2/1974 gir att ein tekst av Magne Rommetveit om ulike syn på denne saka. Her står det òg litt om den tradisjonelle uttalen av namnet i ulike målføre. Jakob Naadlands utgreiing Noreg er namnet frå 1954 er tilgjengeleg digitalt her.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blatt-lys/
|
Blått lys
|
Hvorfor sier vi at det brenner et blått lys for noen når det snart er ute med dem? Det har vel ingenting med blålyset på utrykningsbiler å gjøre?
|
Nei, våre dagers takmonterte blålys er noe ganske annet, selv om varsellysfunksjon og farge er fellesnevnere. Det brennende blå lyset i uttrykket går ut på det samme som folketroens nålys. Nålys Nålyset var et blålig lys som varslet døden for den som så det. Nå stammer fra det norrøne ordet nár, som betyr ‘dødning’, jf. nåe. Det fins også et adjektiv nåbleik, som betyr ‘likbleik’, ‘uhyggelig bleik’. I Garborgs Haugtussa står det: Mørk seg sveiper den tunge nott tett ikring trollsvævd jord; tomt i stilla det høyrest lått, dvergmål og døyvde ord. Lyktemann vaknar og nåljos blått over fjellom. Flere blå lys: myrer og lyktemenn Nålys er også kalt blålys e blant annet på Østlandet. Det er mye blått lys i folketroen. I dansk har blålys vært brukt om «lys, der antages at brænde, hvor underjordiske har deres tilhold […] især om lys, der brænder, hvor skatte ligger begravede» (Ordbog over det danske Sprog). Det har ellers gått et sagn om at det brant blå lys i Olav Haraldssons fotspor nær Stiklestad. Dette siste er blitt knyttet til et fenomen som kalles lyktemenn, som helst har med selvlysende myrgass å gjøre. Dette heter på engelsk will-o’-the-wisp, på islandsk hrævareldar eller mýrarljós og på dansk blant annet irlys eller altså lygtemand. Blå lys over spisser I Naturlære til skolebrug fra 1880 står det: «I Danmark kaldes naalyset St. Elms ild. » Meteorologisk leksikon har ennå ikke sett (nå)lyset, men har en god forklaring på St. Elms ild: St. Elms ild dannes lettest på skarpe gjenstander som stikker opp fra bakken, for eksempel skipsmaster og flaggstenger. Et fenomen som kan være til forveksling likt er kulelyn. St. Elms ild oppstår gjerne i tordenvær eller når vi nesten har tordenvær. Når spenningen mellom bakken og skylaget er stor nok til å rive molekylene i lufta fra hverandre omformes gassene i lufta til plasma. Plasmaen er en god leder av elektrisitet og avgir fluorescerende grønt/blått/fiolett lys når utgangspunktet er troposfæreluft som hovedsaklig består av nitrogen og oksygen. Plasma dannet av andre gasser gir andre farger. (http://metlex.met.no/wiki) Dette stemmer delvis med Grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok: nåljos n. l. veik blåvoren ljoske som stundom skal syna seg på menneske eller i nærleiken av deim og vart rekna for feigdevarsel (jfr. feigdarljos) (Vestlandet, Nord-Noreg, sumst i formi nåljøs, òg nådeljøs Snm), Å; serleg um elektrisk utstrøyming frå ein spiss (Ry, Shl), R. nåljos yver ein vettehaug (Evje i Rbg), R4; det brenn nåljos yver, òg det er dømt til daude eller undergang, Sn. Merk: feigd = at man er feig i den gamle betydningen, altså at man snart skal dø. Se også artikkelen nålys i Norsk Ordbok. Oftest så man lyset i utmarka eller over sjøen (Jon Klæbos « Tvo dagar i Nordland » (s. 91) er et tidlig litterært eksempel på det siste). Andre lysord Nålys eller nåljos favner nok om flere naturfenomen, over topper på land og til sjøs, over folk og over myrer. I folketradisjonen ser det ut til at blålys e og draugljos (Østlandet), lyktemann (fl.st.), skitfot (Vestlandet), vetteljos (Telemark, Agder), varljos (Vestlandet og Setesdal) og vassvarg (Voss) brukes mest om myrlys, men også om annet «varsellys» (og noen mener at både sankthansorm og råtten ved noen ganger spøker i bakgrunnen). Nålys forveksles også noen ganger med kornmo, som her. Men kornmo og kornmoe betyr «veike ljosblenk i lufti, som av ljon langt undan […] Jfr. dsk. kornmo[d], […] sv. Kornblixt » (Grunnmanuskriptet). Med andre ord: «Kornmo er lyn på så lang avstand at torden ikke kan høres og kan observeres bare når det er mørkt» (http://metlex.met.no/wiki). Kornmo betyr også kornmodning, så disse fenomenene har blitt sett i sammenheng.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/et-prosent-nei/
|
Et prosent? Nei.
|
Heter det én prosent eller ett prosent?
|
Prosent er et hankjønnsord. Det heter én prosent – den prosenten. Ordet står i ordbøkene. Trykk på koden m., så ser du selv. «Et prosent» er blitt ganske vanlig hos barn og unge.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/norsk-talemal-typer-og-utfordringer/
|
Norsk talemål: typer og utfordringer
|
Hvilke typer norsk talespråk finnes i dag, og hvilke utfordringer står vi overfor på dette området?
|
En kan blant annet skille mellom disse talemålsvariantene: geolekter (geografiske varianter; normalt kalt dialekter eller målfører) sosiolekter (sosiale varianter) etnolekter (norsk som tales på fremmedspråklig bakgrunn) normalisert talemål (skiftmålspreget talemål som blant annet brukes av folk i radio og fjernsyn) Det er svært vanlig å veksle mellom variantene eller bruke forskjellige mellomting etter situasjonen. Videre finnes det slang, sjargong og gruppespråk som språkbrukerne kan være mer eller mindre preget av, særlig på grunnlag av yrke og alder. Et eksempel på gruppespråk er ungdomsspråk; det kan ta opp i seg trekk fra etnolekter, sosiolekter og dialekter, og er sterkt preget av nyere slang. Dialekt og status Det er fremdeles mange levende dialekter. Hvor mange man skal regne med, kommer an på hvor fint man vil dele inn dialektkartet. I Norge er dialektbruk vanligere i mediene enn det er i mange andre land. Likevel står dialektene overfor utfordringer. De påvirkes lett av mer dominerende språk. De fleste steder blir talemålet mer likt over større områder, og de større byene påvirker omlandet; dette kalles regionalisering. På Østlandet ser en at et oslopreget eller standardpreget talemål overtar mange steder der de tradisjonelle dialektene dominerte tidligere. Dialektbruk har fått høyere status med tida. Men det gjelder ikke all dialektbruk. Statushevingen har gått hånd i hånd med minkende særpreg i grammatikk og ordforråd. Dialektord og -uttrykk som ikke er kurante i bokmål, har aldri hatt generelt høy status. Det slås ofte hardt ned på bruk av slike ord. Studier av ordtap viser at den delen av det norske ordforrådet som ikke også finnes i vanlig bokmål, er i ferd med å forsvinne helt. Dessuten mister mange dialekter brukere, og rekrutteringen av nye generasjoner svikter noen steder. Det tyder også på at statusen til dialektene kan være noe overvurdert. Det er delte meninger om oppløsningen av de tradisjonelle dialektene. Språkrådet mener at det er viktig å respektere talemålsvariasjon og -tradisjon, og at det er negativt dersom dialektene endres fordi dialektbrukerne ikke møter respekt. Dette gjelder også sosiolekter og nye etnolekter. Språklig mangfold, også dialektmangfold, kan ses på som noe positivt. Andre språk Etnolektene ser foreløpig ikke ut til å bli faste språkvarianter som overføres mellom generasjonene eller spres til andre brukere av norsk i særlig grad. Noen mener at engelsk er en stor trussel mot norsk talemål. Språkrådet mener at det ikke er noen fare for at engelsk vil erstatte norsk i overskuelig framtid, men det er ingen tvil om at norsk påvirkes av engelsk, særlig ved at ord og uttrykk skiftes ut. Her er talemålet foreløpig mer utsatt enn skriftmålet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/helt-ko-ko-og-klin-kokos/
|
Helt ko-ko og klin kokos
|
Er slanguttrykket ko-ko eller kokko, altså ‘sprø, avsindig’, egentlig det samme som kokos? Og hvorfor heter det klin kokos?
|
Det første ordet skal etter ordbøkene skrives ko-ko. Det er ganske sikkert gjøkens ko-ko eller beint fram gjøk, fra engelsk. Kokos har trolig et annet opphav, knyttet til nøtta. På engelsk betyr cuckoo båd e ‘gjøk’ og ‘dum’ eller ‘sprø’. Helt kokko finner vi i norsk litteratur fra 1956 (første gangen er det i en oversettelse). Klin Klin i klin kokos er trolig engelsk clean, som vi også finner i f.eks. klin edru. Uttrykket har i så fall rot i sjømannsspråk. Ifølge språkforskeren Ragnvald Iversen var klin svært utbredt i Oslo-sjargong før krigen, særlig i klin gær’n (galen). Noen mener at kombinasjonen av klin og gal tyder på at utgangspunktet er klinisk (jf. klinisk gal). Dette hevdes i bl.a. Bokmålsordboka, men problemet er at det finnes få spor etter uttrykket klinisk gal eller sinnssyk i eldre tekster. (Derimot finner vi klinisk edru ganske tidlig, fra 1948.) Veien kan eventuelt ha gått mer direkte fra clinically insane, som har vært brukt i engelsk. I Evensberget og Gundersens oppslagsbok Bevingede ord (1991) fortelles en besnærende historie om O. Mustad og Søns import av kopra (kokosmasse) og kokosolje under 1. verdenskrig. Et stort parti ble liggende og råtne, og på emballasjen skal det ha stått clean cocos. Det er ingen tvil om Mustads kokosimport, og i 1918 tok for øvrig et parti kopra fyr, kanskje det samme? På Wikipedia er dette likevel ganske overbevisende avvist som folkeetymologi, for det er ingenting som heter clean cocos på engelsk. Men merk at clean copra nok er et begrep. Det norske kokos kan uansett ha blitt satt inn etter clean. Kokos Fra 1934 finner vi klin kokos/kokus/kokkus/kokkus på trykk og fra 1943 helt kokkos osv. (Merk at det før var mange som sa og skrev kokusnøtt.) Vi har altså eldre belegg for helt kokos enn for helt ko-ko o.l. (det siste altså fra 1956). Hypotesen om at kokos er koko + s, er derfor tvilsom. Kokosen (kokusen) er for øvrig slang for ‘hodet’ (jf. nøtta) senest i 1941, uten at det løser gåten. Så hvordan kokos ble gær’n, er fremdeles litt av ei nøtt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/toastmaster-pa-norsk/
|
Toastmaster på norsk?
|
Finnes det noe norsk ord for toastmaster?
|
Ja, det gamle ordet er kjøkemester, som er en seremonimester ved bryllup og andre gjestebud. Vi rår til å holde det ordet i hevd så mye som mulig. Ellers har det vanket mange forslag på dette området, fra bordstyrer, festrøkter og skålmester til visevert og varavert. Kjøkemester uttales også kjøkemeister (= nynorsk), kjømester og kjøgemester.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjol-og-selv/
|
Sjøl og selv
|
Jeg skriver sjøl og sjølve i stedet for selv og selve på bokmål. Men hva skal jeg kalle substantivet selv(et)?
|
Enten du skriver selv(e) eller sjøl(ve), må du nok skrive selvet hvis du skal holde deg innenfor rettskrivinga. På bokmål er bare formen et selv (bestemt form selvet) korrekt i denne betydningen. På nynorsk heter det eit sjølv (sjølvet). Det er ikke fullt så sært å blande sjøl med selvet som man kanskje skulle tro. Det har i alle fall støtte i andre deler av bokmålsrettskrivinga. Mønster: oftere boklige former i abstrakte ord Substantivet selv (selvet) er utvilsomt et mye mer boklig ord enn determinativet selv/sjøl. For å sette det på spissen har ikke folk før i tida gått mye rundt og pratet om hverken sitt eget eller andres selv/sjøl på dialekt. Derfor har ikke den særnorske formen av substantivet fått feste i bokmål. Det er et generelt mønster i bokmål og mange dialekter at særnorske former (som sjøl) er sjeldnere i den mer abstrakte, formelle og lærde delen av ordforrådet, i papirordene, så å si. Ord som har kommet inn i dialektene nyere tid, har ofte festet seg i bokmålsform. Vi kan ta sykehus som eksempel: Selv om det heter sjuk i de fleste dialekter, vil man mange steder finne en overvekt av dialektbrukere som sier sykehuset. Denne språksosiale eller stilistiske skjevheten finner vi igjen som et statistisk mønster i bokmålet: vi finner oftere sjuk for syk enn sjukehus for sykehus. Men selve rettskrivingsreglene er ryddige: Sjukehus og sykehus er like valgfrie former som sjuk og syk. Og det er lov å være konsekvent, slik: sjuk + sjukehus eller syk + sykehus. Sammensetninger med selv-/sjøl- er stort sett valgfrie (som selvsagt/sjølsagt), men det finnes noen unntak: selvfølge, selvfølgelig, selvangivelse, selvisk sjølmelding, sjølstende, sjølstyr Et eksempel til: Uttrykket selv/sjøl om er nyere i vanlig norsk talemål enn selve ordet sjøl. Derfor er sjøl om (med -jø-) litt mindre utbredt blant folk enn sjøl aleine.
|
nno
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.