link
stringlengths 48
124
| title
stringlengths 3
83
| question
stringlengths 14
833
| answer
stringlengths 27
20.9k
| lang_type
stringclasses 2
values |
|---|---|---|---|---|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flyktning-laerling-og-vikingsammensetninger/
|
Flyktning-, lærling- og vikingsammensetninger
|
Skal sammensetninger med flyktning og lærling ha -e- eller ikke? Eksempler: flyktningleir og lærlingplass.
|
Slike sammensetninger skal ikke ha -e-. Det heter altså nettopp flyktningleir og lærlingplass. Vikingskip, høvdingsete og kyllingvinge er ord av liknende slag. Du kan søke selv i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka etter flyktning% og lærling%. Vi ramser opp en del sammensetninger nedenfor for å gjøre denne artikkelen lettere å finne: flyktninghjelp, flyktningkonsulent, flyktningkontor, flyktningkonsulent, flyktningkonvensjonen, flyktningkrise, flyktningleir, flyktninglos, flyktningmottak, flyktningorganisasjon, flyktningråd, flyktningsituasjon, flyktningspørsmål, flyktningstatus, flyktningstrøm, flyktningtjeneste, flyktningtrafikk lærlingbedrift, lærlingforhold, lærlingkonferanse, lærlingkontrakt, lærlinglov, lærlinglønn, lærlingombud, lærlingopphold, lærlingordning, lærlingpolitikk, lærlingplass, lærlingråd, lærlingsamling, lærlingtetthet, lærlingtilskudd, lærlingutveksling I gamle dager brukte man ofte -e- i sammensetning, slik danskene gjør. Dette er ikke helt uten grunnlag i norsk, men allerede for over hundre år siden skar man gjennom og fjernet e-en; se for eksempel Retskrivningsordbok over det norske riksmaal (S. Juell Tønnessen, 1910). Da vi senere fikk en rekke sammensetninger med flyktning-, var mønsteret klart. Likevel holdt e-en seg svært lenge i flyktning-sammensetningene, i mange miljøer til etter tusenårsskiftet.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pappenheimere/
|
Pappenheimere
|
Mange snakker om å kjenne sine pappenheimere. Men det kan da ikke være særlig mange av dem som kjenner til de opprinnelige pappenheimerne? Dessuten virker det som om folk legger litt ulike ting i uttrykket. Hva er riktig?
|
Det står i B okmålsordboka at en pappenheimer var en soldat under grev Pappenheim i trettiårskrigen (1618 –1648), og at det har betydd ‘trofast tilhenger’. Uttrykket jeg kjenner mine pappenheimere brukes nokså uavhengig av dette; det betyr bare at man vet hvem man har med å gjøre. I Den Danske Ordbog får vi dessuten vite at det faste uttrykket er « udbredt som (skjult) citat fra Schillers skuespil ‘Wallenstein’ » (fullført i 1799). I stykket sier feltherren Albrecht von Wallenstein «Daran erkenn ich meine Pappenheimer». Det er er ment som en anerkjennelse av grev Pappenheims kyrasserere (ryttersoldater med kyrass). Selve ordet pappenheimer har også senere vært brukt i positiv betydning. Ironisk vending Siden ble det ironisk, og i dag er ikke pappenheimerne lenger ens egne trofaste folk, men hvem som helst som man har en oppfatning om, og som man vet hvor man har. Slik brukes uttrykket både i Tyskland og i Norden. Det ligger ikke så langt fra uttrykket kjenne lusa på gangen. I norsk prosa Uttrykket var i bruk i dansk-norsk på slutten av 1800-tallet. I Aftenposten 16.11.1872 fortelles det om korsikanernes uimodstaaelig[e] Trang til at bekrige hinanden innbyrdes. Keiserdømmet, der kjendte sine Pappenheimere, med hvilke det jo ogsaa var Blodsforvandt, vilde sætte en Stopper for denne Lidenskab og forbød derfor Korsikanerne at have Vaaben. Ganske at forhindre dem i at slaa hinanden ihjel var selvfølgelig umuligt; men Forbudet havde dog meget gavnlige Følger. I landsmålet ble uttrykket muligens ikke satt på trykk før i 1894. I bladet Den 17de mai 1.8.1911 finner vi et godt eksempel på bruk av ordet. Det handler om en gartner bosatt i Lier (men opprinnelig fra Nes i Hallingdal) som seint på 1800-tallet sleit med å få solgt sorten haugmannseple fra Krødsherad fordi han ikke kjente sine pappenheimarar godt nok. Ein dag kom no avlidne meierimeister Berner til gartnaren og gartnaren kom til å klaga over, at ingen vilde kjøpe hallingepli hans. Berner som var ein gløgg kar sa: «Du er ein tosk, du kjenner ikkje dine ‘pappenheimarar’. Du skal setja eit fint utanlandsk namn paa eplet, so skal du nok sjå dei kjøper hallingeple.» «Ja, men kva skal eg kalle dei?» spurde gartnaren. «Du skal kalle dei Edengross,» sa Berner. «Javel, lat gå,» sa gartnaren. Næste aar gjekk Edengross som varmt kveitebrød og er den dag idag halde for eit godt eple. Pappenheimerne var i dette tilfellet frukttredyrkerne, eller kanskje gartnerens landsmenn generelt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fra-skvette-til-stenke-i-nynorskbibelen/
|
Frå skvette til stenke i nynorskbibelen
|
I andre Mosebok 24,6 stod det før at Moses skvette paktblodet på folket; i den siste omsetjinga står det at han stenka blodet. Eg tel no 25 tilfelle av stenking i Det gamle testamentet, mot 0 før. Stenke er eit markert bokmålsord. Kvifor er ordet skvetta «degradert»?
|
Vi kjenner ikkje detaljane i arbeidet med bibelomsetjingane, så vi kan ikkje gje noko fullgodt svar. Stenka vart godkjent i nynorsk i 1984, men du har rett i at det kjem frå bokmål. Det har vore fint lite nytta i nynorsk før, for å stenke har heitt å skvetta eller skvette i alle dialektar som nynorsken byggjer på, nett som et stenk har heitt ein skvett. Skvetta er konsekvent nytta i tidlegare bibelomsetjingar til nynorsk og står framleis tjue gonger i den nye omsetjinga frå 2011. Slik er utviklinga: bokmål sprenge (omsetjinga frå 1930) nynorsk skvetta (omsetjinga frå 1938) > bokmål stenke (omsetjinga frå 1978) > bokmål stenke/skvette (omsetjinga frå 2011) > nynorsk stenka/skvetta (omsetjinga frå 2011) Skvette har altså kome inn i bokmål samtidig som stenka har kome inn i nynorsk. Med eitt unnatak (Esekiel 43,18) er det samsvar mellom målformene. Men samsvaret manglar grunnlag i nynorsktradisjonen. To ulike ord i sjølve Bibelen Vekslinga mellom stenking og skvetting er rett nok ikkje heilt tilfeldig; ho svarar nokolunde til eit skilje i grunnteksten mellom to ulike hebraiske ord. Men dette skiljet er ikkje så viktig at det er reflektert i alle omsetjingar til nærskylde språk. Engelske biblar har stort sett sprinkle utan omsyn til samanhengen, og tyske har sprengen. Både i eldre og nyare danske omsetjingar kan vi finna stænke brukt utan skil. Kor som er, handlar det om rituell skvetting av blod, olje eller vatn. I dei danske omsetjingane som skil mellom verba, ser det ut til at stænke er nytta om lag der dei norske har skvetta, og sprænge der dei norske har no har stenka. Det er litt pussig med tanke på at norsk stenking har rot i dansk. Merk elles at ein ikkje automatisk skal bruka ulike ord i ei omsetjing der kjeldeteksten har ulike ord. Det avgjerande er om målspråket (det ein omset til) til vanleg skil på same måte som kjeldespråket gjer. Ein innfører ikkje variasjon berre fordi det er teknisk mogleg. Stenking i dansk og norsk Stenke har same rot som norrønt støkkva, men det kjem ikkje av støkkva, slik somme ordbøker hevdar. Støkkva vart til støkkja, som ikkje blir nytta om væske som skvett. Til det har vi nettopp verbet å skvetta. I dansk er skvætte mykje mindre brukt om skvettande væske; til dømes er å skvetta vatn på gåsa = at slå vand på en gås. I Knud Leems samling av norske dialektord frå 1700-talet måtte skvette forklarast for danskspråklege lesarar, slik: I Nynorsk etymologisk ordbok frå 1919 (med forklaring på riksmål) måtte ordet skvetta framleis forklarast med stænke: Brot med nynorsk bibelmål Dansksprega ord og former i norsk har alltid vore rekna som finare eller meir høgtidlege enn tilsvarande norske. Noko av meininga med nynorsken, og ikkje minst med dei tidlegare bibelomsetjingane, har vore å setja dette systemet ut av spel. Dersom motivet for innføring av stenking er stilistisk, er det eit tydeleg brot med tidlegare bibelomsetjing til nynorsk. Det å innføra stenking om ei viss form for skvetting i den nynorske bibelteksten har om lag same stilistiske verknad som innføring av *spising om ei viss form for eting. Eit liknande grep er innføringa av klipper i nynorskbibelen (for berg/fjell og andre namn på slike formasjonar som vi finn i norske stadnamn). Vekslinga mellom stenking og skvetting i 2011-omsetjingane fylgjer ikkje nokon klår stilistisk logikk, så stilvekslinga (eller stilbrotet) er nok ikkje tilsikta. Det er truleg berre ein biverknad av freistnaden på å gje att eit skilje mellom to ulike ord i grunnteksten.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/semikolonet-i-grove-trekk/
|
Semikolonet – i grove trekk
|
Kva funksjon har semikolonet?
|
Semikolonet er eit skiljeteikn som er sterkare enn eit komma og veikare enn eit punktum. Semikolon står altså for ein stans eller eit opphald i lesinga. Eit døme: I går var eg i Bergen; i dag skal eg til Oslo. Teiknet er ikkje obligatorisk. Ein nyttar det òg i oppramsingar for å skilje ledd med komma i: Dei som var med: Ole Olsen, Oslo; Per Pettersen, Bergen; Lars Larsen, Trondheim. Her òg kan ein finne andre løysingar (som «frå» for komma og komma for semikolon). Merk at semikolon er eit sterkt komma, ikkje eit lett kolon! Det har ikkje noko anna enn namnet sams med kolon. Semikolon vart forresten innført av ein italiensk boktrykkjar (Aldus Manutius) på slutten av 1400-talet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fokus/
|
Fokus
|
Det ser ut til at ordet fokus blir stadig mer brukt i alle sammenhenger. Hva mener Språkrådet om dette ordet?
|
Fokus er et godt ord i og for seg, men det brukes vel mye på bekostning av andre ord. Direkte ulogisk bruk bør unngås. I Bokmålsordboka står dette om ordet fokus: 1 fys.: brennpunkt for linse 2 midtpunkt, sentrum «komme, stille i fokus / være i fokus for interessen» 3 med., sete for sykelig prosess 4 språkv: del av språklig budskap som avsenderen oppfatter som viktigst Om ordet fokusere står det: 1 variere plasseringen av optiske linser for å få skarpest mulig bilde av et objekt 2 bringe i søkelyset, konsentrere oppmerksomheten om «fokusere problemene / fokusere oppmerksomheten på arbeidstakerne / fokusere på maktstrukturer i samfunnet Fokus blir nå ofte brukt i overført betydning, ofte helt uten kontakt med brennpunktbetydningen og den «optiske» logikken. En slik utvikling er ikke enestående, og med tiden vil grunnbetydningen kanskje blekne helt, slik at fokus bare blir et kortere synonym for ‘oppmerksomhet’. Slik er det nok blitt i engelsk, der alle slags focus finnes i dagligspråk og etablert fagterminologi. Da er metaforen som bilde steindød. Men foreløpig er bildebruken levende for mange norske språkbrukere. De kjenner altså grunnbetydningen såpass godt at de irriterer seg over ukritisk bruk av ordet, både ulogisk bruk og motepreget overforbruk. Det er i det hele tatt fornuftig å være litt på vakt mot moteord og prøve å variere ordbruken. Greie og ugreie kombinasjoner Det å ha eller å sette noe i fokus er helt i pakt med den bokstavelige (optiske) betydningen. Tydelig fokus og klart fokus gir ikke så verst mening. Å ha fokus på (kjent fra rundt 1968) kan nok forsvares, men det er altså en nyere uttrykksmåte for å ha i fokus. Å fokusere på kan være et tryggere valg, men merk at dette også har vært litt av et moteord. Stort fokus er litt spesielt. Det kan nok brukes i teknisk sammenheng om mindre grad av fokus. For hvis fokus er større enn et punkt, er det jo tilsvarende mer uskarpt. Men det er ikke det man tenker på når man bruker det i overført betydning. Bildet er altså tvilsomt. Det finnes riktignok en løsere betydning av fokus, noe à la fokus område. Hvis vi godtar fokus brukt om et område som trer skarpt fram, har vi forlatt «linselæren» og tatt steget fra det endimensjonale (punktet) til det todimensjonale. Da er det vanskelig å avvise stort fokus og utvidet fokus helt, og vi nærmer oss bredt og økende fokus. Men det går uansett en grense for hvor mye som med rimelighet kan pakkes inn i et sentrum for oppmerksomheten, om det er aldri så todimensjonalt. Blir fokuset veldig «stort», prioriterer man jo alt, noe som er både praktisk og språklig umulig. Vi kan ikke se helt bort fra den medisinske og den språkvitenskapelige betydningen, jamfør betydning nummer 3 og 4 fra Bokmålsordboka ovenfor. Men selv om man finner tidlige eksempler på større fokus og hovedfokus, er ikke 3 og 4 ovenfor særlig relevante for den moderne utvidede bruken av fokus på. For mange språkbrukere som har den optiske grunnbetydningen noenlunde present, vil uttrykksmåter som de følgende skurre kraftig: sterkt/sterkere fokus (1975) bredt/bredere fokus (1986) økende/økt fokus (1986) høyt/høyere fokus (1997) (Årstallene viser til første pålitelige treff i norsk litteratur slik den ter seg på bokhylla.no.) Komme særlig i fokus (1967) er imidlertid uproblematisk, og kombinasjonen særlig fokus på er vanskelig å kritisere hvis man først har godtatt fokus på. Videre kan mer i fokus og mer fokus på tolkes «statistisk» som oftere i fokus, og det er greit. Hvor man bør si definitivt stopp, kan vi nok ikke avgjøre. Men vi vil gjerne peke på et skrekkeksempel fra Internett, nemlig akselererende fokus. Her føler vel noen hver trang til å trekke i nødbremsen? Alternativ Valget er avhengig av hvor brukbare de tradisjonelle alternativene er. Toget har nok gått litt fra noen av dem, rent stilistisk: å konsentrere seg (mer) om å sette søkelyset på å rette oppmerksomheten mot, vie mer oppmerksomhet å sette (høyere) på saklista Disse kan neppe erstatte å ha fokus på i alle sammenhenger. Men vil man virke traust og pålitelig, kan man i det minste bruke dem til å variere med. Man skal heller ikke glemme helt enkle, upretensiøse og tidløse løsninger som å arbeide (mer) med å tenke/se (mer) på å følge (nøye) med på å legge merke til Hovedfokus kan være noe så enkelt som det viktigste eller det mest sentrale. I eldre nynorsk var det mye både lett og fyndig å velge mellom: å ansa på å akta på å gå åt (pret.: gådde åt) å gje gaum på Noe som var i fokus, var dermed påansa, påakta, åtgådd (= ‘lagt merke til’), og i beste fall vakte det åtgaum ‘oppmerksomhet’. Om noe som «får stadig mer/mindre fokus», kan man nok fremdeles si at det blir meir/mindre påansa/påakta.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/slippe-katten-ut-av-sekken/
|
Slippe katten ut av sekken
|
Jeg vet at dette faste uttrykket betyr ‘å avsløre noe’ eller ‘å komme med en oppsiktsvekkende opplysning’. Men hva kommer det av?
|
Det er usikkert, men det kan hende at det opprinnelig handler om å selge en katt og ta betalt for en grisunge eller et annet dyr. Når katten kommer ut av sekken, blir det oppstandelse. Hvis dette stemmer, kan det sees i sammenheng med det eldre å kjøpe katta i sekken. Vi har trolig uttrykket fra engelsk, der det heter to let the cat out of the bag. (Merk at man på engelsk sier to buy a pig (ikke en katt) in a poke; man nevner altså den ønskede grisen i stedet for den virkelige katten.) Det er visst mindre enn hundre år gammelt i norsk litteratur og opptrer til å begynne med mest i oversettelser. Søk på nb.no gir: bokmål 1926, første gang med «katta» 1939, nynorsk 1929. Dansk har det samme uttrykket. På svensk heter det «… ur säcken», og på nynorsk bruker man gjerne «… or sekken». (Ur/ or står til i slik av står til på.) En mindre sannsynlig forklaring går ut på at man i den engelske marinen tok strafferedskapet den nihalede katten ut av sekken.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/dobbelstandard/
|
Dobbelstandard?
|
Eg ser av og til formuleringa dobbelstandard, dobbeltstandard eller doble standarder i avisene, men er dette god norsk?
|
Doble standardar kan nok ikkje kallast feil. Når det gjeld moralske spørsmål, bør det likevel heite dobbeltmoral på norsk, som det alltid har gjort. På nynorsk kan det òg heilta dobbelmoral utan -t-. Ordet dobbeltmoral er i Kirkebys Stor norsk engelsk ordbok omsett med a double set of morals og a double standard (of morality). Double standard kan elles tyda dobbel(t) myntfot.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/goodie-bag-med-giveaways/
|
Goodie bag med giveaways
|
Kva kan «goodie bag med giveaways» heite på norsk? Og kva er det eigentleg?
|
Kvifor ikkje kalle det godtepose med smågåve? Ved semesterstart på universitetet og på seminar med bedrifta hender det at nokon deler ut posar med ymse småting, oftast reklameartiklar, såkalla strøartiklar. På engelsk kallar ein gjerne denne posen goodie bag og innhaldet giveaway(s). Det engelske goodie bag tyder i grunnen ikkje noko anna enn det norske godtepose. Men det er da slett ikkje alltid godter i desse reklameposane? Nei, men det er det ikkje i engelsktalande land heller. Engelsktalande brukar språket på kreativt og metaforisk vis når dei legg anna en godter i «godteposane» sine. Dersom vi brukar goodie bag på norsk utan å tenkje på at det eigentleg tyder ‘godtepose’, forsvinn det metaforiske poenget som ligg i den engelske ordbruken. Særleg reklamefolk bør vere opptekne av å bruke ordet godtepose, for dersom goodie bag på norsk berre blir bruka i tydinga ‘pose med reklameprodukt ’, blir det einsidig assosiert med reklame, og det kan redusere marknadsføringsverdien. Noko av det same kan seiast om amerikanismen giveaway. Dette ordet blir bruka i litt ulike samanhengar, men som regel tyder det gåve. Gåve - kan også brukast som framledd i samansetjingar, men i forretningslivet har somme begynt å bruke gibort - i staden, som i gibortpris. Slike samansetjingar (verb + adverb + substantiv) er uvanlege i norsk. Dersom det verkar overdrive å kalle små reklameartiklar for gåver, kan vi vurdere andre ord, som smågåver eller samansetjingar med gåve -, til dømes gåveartiklar (eller for så vidt gibortartiklar). I samsvar med det kan ein kalle goodie bag for gåvepose, men da mistar ein det metaforiske poenget som ligg i godtepose.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/handyman-og-andre-handy-folk/
|
Handyman og andre handy folk
|
Har vi virkelig ikke noe norsk ord for handyman? Var nordmenn så flinke med hendene før i tida at ordet ikke trengtes? Og apropos nord menn: Er det ikke litt kjønnsdiskriminerende når folk etterlyser en handy man?
|
Det finnes ikke noe enkeltord som dekker substantivet handyman nøyaktig; vi bruker heller adjektiver, som i nevenyttig kar/kvinnfolk eller litt bleikere: praktisk anlagt person. Men motstykkene kløne og klossmajor er gamle ord, så teorien din er tvilsom, med mindre klossmajorene har vært en ørliten utsatt minoritet. (Vi kommer tilbake til klønesynonymer til slutt.) Om kjønnsaspektet: Hvis man tar man(n) i sammensetninger bokstavelig (som kar), er det absolutt litt problematisk å etterlyse en handyman. Men Språkrådet bestemmer ikke hvordan folk skal ordlegge seg til daglig. Det er ikke bare handymanen som har spikret seg fast i språket i det siste. Mange bruker også adjektivet handy. Vi kan se litt nærmere på norske synonymer for begge deler. Handy-synonymer Som nevnt bruker vi nevenyttig om folk som er flinke til å håndtere ting. Men det enkleste ordet for det samme er hendt, se Det Norske Akademis ordbok og Norsk Ordbok. Man kan være hendt (i stand) til å gjøre det og det (eller ikke hendt til det). Ordet hendt har vært svært utbredt i norsk, men man ser det sjelden på trykk i dag, bortsett fra i sammensetningen netthendt. En som er netthendt, arbeider håndfritt, altså effektivt (egentlig håndfridt, jf. adjektivet frid ‘vakker’). Det norske ordet som er mest i slekt med handy, er hendig, men det brukes nå mest om selve tingene som er lette å håndtere. Det er likevel ikke noe i veien for å bruke det på samme måte som handy; det er vanlig mange steder i landet (du finner eksempler i de ovennevnte ordbøkene). Adjektivet behendig har imidlertid løsrevet seg såpass fra håndverk at det ikke er helt treffende. Et annet gammelt ord er hag, som betyr å være flink med noe, i utgangspunktet med hendene. Det kan presiseres til haghendt eller hag og hendt. (Man kan også være hag med andre ting, for eksempel ordhag ‘flink med ord’.) Hvis man leter etter folk som er flinke med noe spesifikt, kan man etterlyse noen som har godt lag med det og det (jf. å ha håndlag) eller som kan med det og det. Handyman-synonymer En profesjonell handyman er rett og slett en (god) håndverker, men oftest er det «hobbyhandymen» folk har i tankene når de bruker ordet. Ingen av adjektivene vi har nevnt, kan settes sammen med -mann til ett ord, men de kan brukes sammen med både mann/kar og kvinne/kvinnfolk, slik: en hendt, hendig, haghendt, nevenyttig kar osv. Vi er altså ikke i beit for norske ord, hvis vi ikke har det for travelt til å ta en ørliten pause før vi sier kar eller kvinne. Hvis man leter etter noen som tar på seg alt mulig, er altmuligmann, tusenkunstner og faktotum brukbare ord. På folkemunne har slike typer også blitt kalt Amund Allting. Antonymer (det motsatte) Det motsatte av hag, hendt og hendig er naturligvis uhag, uhendt og uhendig. Klossete og (stadig oftere) klønete er de adjektivene som brukes mest på bokmål for uhendte personer. Det en gang så kreative uttrykket å ha ti tommeltotter er også mye brukt, så mye at det begynner å virke slitt. Kløner er nokså særnorske, men klodrianer og klossmajorer må vi dele med danskene. I sør og vest snakker de gjerne om klurer. En eller ei klure er klurete eller kluren. To andre særnorske ord på kl- er klamphogger og klatresmed (klatre betyr her ‘gjøre dårlig arbeid’, jf. klatter). To gode f-ord er fommel og fomlekopp. Dialektord for det samme er det flust av i Den store norske skjellsordboka. Til slutt vil vi framheve to-tre av de ordene som har lengst og bredest tradisjon i dialektene: adjektivene trehendt og treneva substantivet en treneve
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forkorting-av-organisasjonsnummer-fodselsnummer-og-personnummer/
|
Forkorting av organisasjonsnummer, fødselsnummer og personnummer
|
Korleis skal eg forkorte orda organisasjonsnummer, personnummer og fødselsnummer?
|
Skriv org.nr. p.nr. f.nr. Merk at dei to siste er mindre kjende (eller kjennelege) og berre bør brukast der tydinga går klart fram av samanhengen! Stor forbokstav skal berre brukast der det ville vore rett med stor forbokstav i det fullt utskrivne ordet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skal-det-vaere-ing-eller-ning/
|
Skal det være -ing eller -ning?
|
Fins det regler for bruken av -ing og -ning som avledningssuffiks på bokmål?
|
Du bør slå opp i ordboka hvis du er i tvil, for det finnes ikke allmenne regler, bare mønster og tendenser. Noen ganger kan ing- avledningen av et verb betegne selve handlingen, mens ning- avledningen viser til resultatet av handlingen eller har en annen mer eller mindre konkret spesialbetydning: bygging (av hus) – bygning (det som er bygd) rydding (av tomta) – rydning (i skogen) skaping (av et kunstverk) – skapning (det som er skapt) fletting (av kurver) – fletning (selve flettverket i kurven) lysing (med lykt) – lysning (i skogen) strekking (av tøy) – strekning (veistrekning) trekking (av garn) – trekning (i Pengelotteriet, i ansiktet) Ordet på -ning står gjerne for noe typisk tellelig. Mange gamle ord av det litt formelle slaget har - ning nokså uavhengig av denne logikken. Det gjelder særlig ord som begynner på an-, be-, for-: anmerkning, ansøkning, bevilgning, erstatning, formodning Mange ord kan ha -ing eller -ning uten at det spiller noen avgjørende rolle for betydningen: rettskriv(n)ing, forsk(n)ing, bøy(n)ing Suffikset -ing brukes mer enn -ning som rent verbalsubstantiv (om handling). Det heter hopping, dansing, synging, baking og så videre. Det er også -ing som er det produktive ordlagingselementet – det som brukes ved nylaginger og øyeblikksdannelser. Avledninger på -ing konkurrerer med (og utkonkurrerer ofte) eldre avledninger med suffikset -else: bearbeidelse > bearbeiding, bileggelse > bilegging, drøftelse > drøfting, ransakelse > ransaking, forkortelse > forkorting, igangsettelse > igangsetting Det finnes også rent lydlige grunner til at ord har fått -ing eller -ning, men det blir for komplisert å ta opp dette her.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/preventivitet/
|
Preventivitet?
|
Er det mulig å skrive preventivitet i stedet for f.eks. preventiv effekt? Ved mange liknende adjektiv kan en jo bare legge til -itet og få et substantiv (jamfør objektiv > objektivitet, stabil > stabilitet osv.)?
|
Preventivitet står per oktober 2022 ikke i norske allmennordbøker. Søk i norske tekstkorpus gir svært få treff. Som du peker på, er preventivitet bygd opp i samsvar med ordlagingsmønstrene, så dersom ordet virkelig trengs, må det kunne tas i bruk. Men en bør jo spørre seg hvor formålstjenlig det er å bruke et ord som knapt eksisterer. Et uttrykk som preventiv virkning er godt innarbeidet og dessuten klarere enn preventivitet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-mente/
|
I mente
|
Korleis kan eg forklare uttrykket å ha noko i mente? Og kva er den rette skrivemåten? Eg meiner å hugse at vi lærte in mente då eg gjekk på skulen.
|
Svaret finn du i ordboksartikkelen mente. Latin mens, som tyder ‘sinn, hug’, heiter i kasusen ablativ mente, som i uttrykket in mente. Å ha noko in mente er i praksis det same som å ha det i minnet (eller i bakhovudet, som vi gjerne seier). På latin er det einaste rette in mente med n i preposisjonen. I norsk rettskriving er det valfritt. Denne valfridommen er gammal i både dansk og norsk. Allereie Ludvig Holberg skriv både in mente og udi mente.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/desimaltegn-1-5-eller-15/
|
Desimaltegn – 1.5 eller 1,5?
|
Kan en bruke punktum som desimaltegn slik som på engelsk? Altså f.eks. 1.5?
|
Det skal være desimalkomma, altså 1,5. Skal du ramse opp mange slike tall, kan du bruke semikolon mellom dem: 1,5; 1,6 osv. Innenfor programmering gjelder andre regler. (Hvis du i vanlig tekst gjengir noe fra et dataprogram med skrivemåten 1.5 (desimalpunktum), må det tydelig markeres som et sitat.)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kolon-og-punktlister/
|
Kolon og punktlister
|
Skal det vere kolon før ei oppramsing i form av punktliste? Og kva med forbokstaven i kvart punkt – stor eller liten?
|
Det skal ikkje vere kolon dersom punktet er eit naturleg framhald av innleiinga. Bruk kolon berre dersom det òg ville ha vore kolon i ei vanleg oppramsing utan punktliste. Forbokstaven skal vere stor berre dersom punktet inneheld ei heil setning (eller fleire). Sjå døma nedanfor. 1 Her skal du føre nettoinntekt ved utleige av bustad nettoinntekt ved utleige av tomt 2 Du skal føre opp desse inntektene: nettoinntekt ved utleige av bustad nettoinntekt ved utleige av tomt 3 Når du fyller ut skattemeldinga (før: sjølvmeldinga), må du hugse på dette: Du skal føre opp nettoinntekt ved utleige av bustad. Du skal føre opp nettoinntekt ved utleige av tomt. Som du ser ovanfor, skal det berre vere punktum til slutt etter heile setningar. Meir om punktlister finn du på nettsidene våre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tida-og-veien/
|
Tida og veien
|
Noen sier «Nå er det bare tida og veien», andre «Nå er det bare tida av veien». Hva er riktig? Og hva ligger egentlig i dette uttrykket?
|
Det riktige er «tida og veien» (normalt uttalt /tia å veien/). Det er er ikke lett å forstå hvordan uttrykket henger sammen, men meningen er at tida er knapp; man har ikke mer tid enn den man er nødt til å bruke på veien (altså til reisen eller oppgaven). Under tid i Bokmålsordboka står eksempelet ha bare tida og veien, med forklaringen ‘ikke mer tid enn en trenger’. I Steinar Schjøtts Dansk-norsk ordbog (1909) står det at vi har ingen tid at spilde ofte heter d’er kje meir enn tidi og vegen på norsk. Uttrykket er nok ganske gammelt i talemålet. Det eldste litterære eksempelet finner vi i en replikk: «Det er bedst, du går ind og klæder dig − det blir ikke stort mere end Tiden og Veien» (Rudolf Muus: Fra Akerselvens Kolonier, 1891). Uttalen er gjerne /tia-å veien/, og det kan i farten lett både bli uttalt og oppfattet som /tia-a veien/. Noen sier at det heter tida tå veien (altså tida av veien) i dialekten, men denne varianten er ikke mer forståelig. Dessuten er uttrykket belagt langt tilbake med å (og) i dialekter der av heter ta/tå. Logisk ville gåten ha vært løst om opphavet var tida å veien i en dialekt der på (av upp-å) fremdeles het å på attenhundretallet. Men det finnes ikke noe som peker mot et slikt opphav (som f.eks. dativ vega etter preposisjonen (p)å i en dialekt med dativ).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/eldre-gammel-eldst/
|
Eldre – gammel – eldst?
|
Hvem er eldst av eldre mennesker og gamle mennesker?
|
Det finnes ikke noe rent logisk svar på det. Man skulle tro eldre var eldst, på grunn av gradbøyningen av gammel: gammel – ELDRE (enn) – eldst Men sammenligningsformen (komparativen) eldre brukes jo i praksis også slik: ung (ja, hvilken alder som helst) – ELDRE – eldst Både eldre og eldst er her rent relative begrep. Men i tillegg brukes eldre absolutt og substantivisk i samme betydning som gamle, som et forskjønnende ord. Det brukes dessuten til dels om et stadium før det man vil kalle gammel (hvis man i det hele tatt bruker gammel), eller om begge deler, for eksempel slik: eldre = «litt» gamle og gamle (ev. minus de aller eldste) Ordbøkene har litt ulike tolkninger av dette absolutte begrepet: eldre ‘mennesker med en alder på mer enn ca. 60 år; forholdsvis gammel’ (Den Danske Ordbog) eldre ‘mellom middelaldrende og gammel’ (Det Norske Akademis ordbok (NAOB) Men forholdet mellom ordene eldre og gamle handler nok egentlig mer om språkbrukernes stil enn om alderen til de omtalte. Det har skjedd flere kulturendringer i synet på og omtalen av gamle mennesker, og det viser seg i ordbruken. Eldre som aldersgruppe og evfemisme Når vi nå bruker ordet eldre i stedet for gammel/gammal/gamle, henger det sammen med at man har ønsket å gjøre alderdommen mindre belastende ved hjelp av hensynsfull språkbruk. Om det å skyve de enkleste og mest direkte ordene ut av språket (bare) har den tilsiktede virkningen, kan nok diskuteres. Det er vanskelig å trekke gode grenser mellom høflighet, evfemisering (språkpynt) og tabuisering. I artikkelen Om å bli gammel i Norge står det mye interessant om begrepene eldre og gammel i norsk kultur og andre kulturer, og særlig relevante er opplysningene om hvordan gamle mennesker på «aldershjem» unngår ordet gammel (s. 185–186). Merk at artikkelen er fra 1984 og handler om et relativt moderne Norge som har vært gjennom store endringer i forholdet mellom aldersgruppene (se diagram til slutt nedenfor). Fenomenet absolutt komparativ I eldre mennesker har vi en såkalt absolutt komparativ (en ikke-sammenlignende komparativ). Legg merke til at enn er fraværende når vi bruker ordet slik. Et annet eksempel er en bedre middag. Takket være det grammatiske fenomenet absolutt komparativ vet ingen riktig hva som er best av «en bedre middag med eldre mennesker» og «en god middag med gamle mennesker», noe som kan bli et stadig mer påtrengende spørsmål for yngre mennesker nå som den såkalte eldrebølgen er i kjømda. Sidespor: senior En annen evfemisme for både gammel og eldre, særlig i sammensetninger, er senior, som opprinnelig er komparativ av latin senex ‘gammel’ (med synonymet senilis). Ny vri: En eldre? Er du eldre? Eldre i den substantiviske og absolutte betydningen (uten enn) viser i utgangspunktet til en gruppe mennesker. Om individer bruker man helst ymse andre omskrivninger enn eldre. Men de siste åra har vi sett en del ny språkbruk av dette slaget: «Er du eldre? Når du er eldre, er det viktig å spise sunt.» (Underforstått snarere «når du hører til gruppa eldre» enn «når du er blitt eldre (enn før)».) Mange reagerer fremdeles på slik ordlegging, så skriv gjerne om, for eksempel til det adjektiviske «Når du blir eldre …», som det alltid har hett. Kulturendring Til slutt et avissøk som viser omtrent når overgangen fra de gamle til de eldre skjedde: Diagrammet er laget ved bruk av n-gramtjenesten ved nb.no og viser bare forholdet mellom ordene (selve tallene er ikke så viktige i denne sammenhengen). Merk at det er en del feilkilder, blant annet at ordene også kan vise til ting. En like viktig overgang fant sted da eldre mennesker avløste gamle mennesker rundt 1930 (seinere i nynorsk). Flere observasjoner basert på søk hos nb.no: Gammel mann dominerte på 1800-tallet, fikk sterk konkurranse av eldre mann og eldre herre i første halvdel av 1900-tallet, men har vunnet en knusende seier i etterkrigstida, som den eneste gamlingen på området. Gammel herre mistet mye fotfeste allerede rundt århundreskiftet. Gammel kvinne tapte for eldre kvinne før 1920, og gammel dame for eldre dame rundt 1900. Eldre kone (i absolutt betydning) rakk ikke å få overtak over gammel kone før dette konebegrepet ble foreldet. Kombinasjonen eldre kjerring har heller ikke fått så mange sjanser (merk at kjerring er eller har vært et nøytralt ord for kvinne i de fleste bygdemål, ikke nedsettende).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klare-brasane/
|
Klare brasane
|
Kvifor heiter det å klare brasane om å overvinne vanskar?
|
Brasar er tau til å stille råsegl (skværsegl) etter vinden med. Det går éin bras ned frå enden av råa (rånokken) på kvar side. Råa er den stokken som eit råsegl heng ned frå. Ordet bras kjem via nederlandsk frå fransk (i fransk tyder det ‘arm’). Dansk har òg ordet bras, men ikkje ordlaget klare brasane. I gamle dagar heitte det vel så gjerne å greie brasane (bokmål greie brasene, før: greie braserne). I konkret tyding kan greie vere å få orden på, gjere klar til bruk (jf. å greie eit garn). Å klare kan i sjømannspråk vere det same (t.d. å klare tau som vikla seg inn i noko). I vanleg tyding er klare og greie det same. I Roald Amundens bok Sydpolen (1912) finn vi ordet brukt i både konkret og overført tyding. Merk at Amundsen skriv greie.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uforenlig-pa-nynorsk/
|
Uforenlig på nynorsk
|
Verbet foreine er jo teke inn i nynorske ordlister no ved sida av sameine. Kva med adjektiva foreinleg/uforeinleg og foreineleg/uforeineleg? Dei finst i fleire offentlege dokument på nettet. Kva kan eventuelt brukast i staden?
|
Ein må kunne bruke adjektiva forein(e)leg og uforein(e)leg om ein brukar verbet å foreine. Formene med -e- er mindre brukte. Å foreine heiter tradisjonelt å sameine på nynorsk (der ikkje vanlegare formuleringar som føre/binde saman høver). No bruker ein ofte kombinere i begge målformer, men orda er ikkje heilt synonyme. At A er foreinleg med B, heiter tradisjonelt at A kan sameinast med B eller lèt seg sameine med B. Adjektivet sameinleg er teoretisk patent, men lite brukt. Ofte kan det vere vel så bra å skrive A går (fint) saman med B, høver (i hop) med B eller er i samsvar eller samhøve med B. Der uforeinleg med svarer til i strid med, er det best å skrive i strid med. Ofte kan ein skrive at A går/høver ikkje saman / i hop med B. I eldre nynorsk kunne bokmål forene, forlike og bringe i overensstemmelse med heite å semje, og det uforenlige (det som var uforlikelig / inkompatibelt / ikke stemte overens), var då ikkje semjande eller beint fram usemjande.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pavehets/
|
Pavehets?
|
Som katolikk burde jeg kanskje følt meg krenka av sammensetninger som juksepave, sutrepave, somlepave med flere. Hva er opphavet til disse ordene? Den uspiselige magen til hummer og kreps heter også pave. Rart?
|
Historisk ligger det både direkte og indirekte pavehets under denne ordbruken, men som du er inne på, kan man til en viss grad selv bestemme hvor krenket man skal føle seg. Paven i Roma Hvis du tar en titt i Ordbog over det danske Sprog, ser du at pave, alene eller sammensatt, blir brukt i dansk om ymse figurer som gjerne vil ha høyere status enn det er grunnlag for. Fellesnevneren er nærmest viktigpave. Slike selvrådige og selvgode «paver» har vi også i norsk. Det er ganske sikkert den religiøse maktpersonen som har gitt opphav til skjellsordet. Det kan godt hende at slike ord går helt tilbake til reformasjonen eller enda lenger, som uttrykk for antikatolske følelser. Allerede før reformasjonen visste folk i Norden om þrætupáfar (motpaver) og villupáfar (falske paver). Det er nok umulig å si hvor gammelt skjellsordet er, blant annet fordi vi vet for lite om den muntlige kulturen i eldre tid. Paven i bakgrunnen I norsk, men i mindre grad i dansk og svensk, er pave blitt et nesten helt generelt skjellsord som andreledd i sammensetninger. I somlepave osv. er tilknytningen til paven som stormann («viktigpave») mer eller mindre borte. Den er nærmest bare en humoristisk konnotasjon, en kopling mellom det høye og det lave. Men man trenger ikke engang tenke på paven for å bruke somlepave og sutrepave korrekt. Det er synonymt med somlekopp og sutrekopp. Merk at slike personkarakteristikker ofte har et synonym for beholder som andre ledd (- kopp, - pose, - sekk). Paven i krepsen Paven i en del krepsdyr er forresten også en beholder, en sekk, men det kan være tilfeldig. Det finnes ingen sikker forklaring på hvorfor tyggemagen heter pave, men den enkleste hypotesen er at det er det samme ordet, slik at sekken så å si er oppkalt etter paven i Roma, enten fordi de hver på sin måte er uspiselige, eller på grunn av utseendet, jamfør bildet nedenfor: (Denne kroppsdelen kalles «the lady» i varianter av engelsk. Det engelske pave-uttrykket «the pope's nose» viser i stedet til gumpen på fjærkre.) Paven i folkemålet Til slutt en liten parade med paver fra folkemålet, grovt regnet de vanligste femti prosentene i ordbøkene og litteraturen. De fleste står i Norsk Ordbok. Viktigpaver: bygdepave, maktpave, skitpave, småpave Andre slags paver, noenlunde tematisk ordnet: eglepave, ertepave ranglepave; vinglepave fomlepave, rolsepave, rotepave, somlepave, tatlepave, tutlepave furtepave, kranglepave, surpave, sutrepave juksepave, snytepave; skrytepave, skrønepave lortpave, siklepave, snottapave, snørrpave
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forkorting-av-manad-og-manader/
|
Forkorting av «månad» og «månader»
|
Kva er rett forkorting av månad? Er det ikkje «mnd.»? Og kva blir forkortinga av fleirtalsforma månader?
|
Rett forkorting av månad og månader er «md.». Forkortinga «mnd.» har vore i bruk tidlegare, men etter dagens offisielle skrivereglar skal forkortinga vere «md.». Den gjeld både for eintals- og fleirtalsforma. Sjå òg denne lista over forkortingar og symbol i allmennspråket.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skje-i-hvilken-hand/
|
Skje i hvilken hånd?
|
Heter det å ta skjeen i egen hånd eller å ta skjeen i en annen hånd? Eller er det to ulike uttrykk?
|
Det tradisjonelle uttrykket er å ta skjeen/skeia i en annen hånd. Se skje. Det handler om å prøve en ny framgangsmåte eller endre vanene sine. Ludvig Blix forteller i Gamle Lofoten: Å ta skjeen i egen hånd kan være en sammenblanding med uttrykk som har andre objekt for verbet å ta, for eksempel saken. Hvis du søker på nb.no, finner du et over hundre år gammelt eksempel med skeen som vitner om slik sammenblanding. Når Hamsun skriver i et brev til Bjørnson om «å ta Sagen i sin egen Haand», er det ikke redskapen skje som er byttet ut med sag – det er naturligvis dansk-norsk sag for sak. Å ta saken i sin egen hånd var vanligere før for å ta saken i egne hender. Barneskje i egen hånd? Siden det i barneoppdragelse absolutt gir mening å la barnet ta skjeen i sin egen hånd, kan vi ikke utelukke at det har oppstått et nytt uttrykk med sin egen logikk. Noen av treffene på nb.no handler om det å bli voksen og selvstendig, og der gir det mening. I andre sammenhenger vil vi ikke anbefale å bruke uttrykket med egen. Det står ikke i ordbøkene, enda vi på nettet finner nesten like mange eksempler på denne varianten. Avisene begynte forresten å skeie ut i denne retningen for alvor tidlig i 1980-åra. Historiske varianter av den andre hånda På dansk finner vi også tage skeen i den anden haand, og lignende varianter har vært vanlige i norsk litteratur. På svensk heter det ta skeden i vacker hand, og vakkerhanda ‘høgrehanda’ har også vært brukt på norsk, men kanskje ikke så mye i dette uttrykket. Steinar Schjøtt nevner det likevel i Dansk-norsk ordbok ved siden av blant annet taka staven i hi handi. A.O. Vinje skriver om at «Folk må taka Staven i den andre Haand». I Norske Ordtak (Ivar Aasen) er det kverna som så å si tar skjeen i en annen hånd: Å gå fram på en ny måte heter der « taka seg eit anna tytefar » (tytene er de hardeste steinknutene i kvernsteinen). Mange bruker nå gjerne å snu på flisa for å ta skjeen/skeia i en annen hånd, altså prøve en ny vri. Dette uttrykket kan du lese om under Å snu på flisa.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/einkvar-og-eitkvart/
|
Einkvar og eitkvart?
|
Kva skal ein skriva i staden for enhver, ethvert og noen og enhver på nynorsk?
|
Bruk i alle fall ikkje einkvar eller eitkvart. Einkvar finst ikkje i nynorsk i denne tydinga, og eitkvart tyder noko heilt anna. Der du ville ha brukt enhver og ethvert på bokmål, må du velje mellom desse orda og uttrykka: alle kvar (einaste) kvar og ein kven som helst Her er noko for kvar smak (altså ikkje * einkvar) til kvar tid (ikkje *eikvar). Einkvan/eitkvart er noko anna! Det er noko som heiter einkvan, men det betyr noko heilt anna, nemleg ‘ein eller annan’. Eitkvart = ‘eit eller anna’ og eikor = ‘ei eller anna’. (Somme stader har ein rett nok sagt einkvar for einkvan, men ein bør ikkje bruka den forma i skriftmålet.) Nokon (og) kvar, ikkje nokon og einkvar Noen og enhver bør du helst ikkje skriva på bokmål heller. Her har vi nok ei gammal samanblanding med alle og enhver. Det heiter helst noen hver eller noen og hver. På nynorsk: nokon kvar eller nokon og kvar.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/blir-du-skadd-skadet-eller-skada-pa-bokmal-og-er-borsa-di-ladd-ladet-eller-lada/
|
Blir du skadd, skadet eller skada på bokmål? Og er børsa di ladd, ladet eller lada?
|
Hva er de riktige partisippformene av å skade og å lade? Heter det de skadede batteriene var utladede eller de skadde batteriene var utladde? Heter det skadde dyr, skadete dyr, skadede dyr eller skada dyr?
|
Det kan faktisk hete alt dette, men vi skal prøve å luke litt. Vi begynner med å slå fast at de nyere talemålsvariantene skad a og lad a kan brukes i skrift i alle former. De bør helst ikke blandes med de andre formene. Videre kan de litt sjeldne skriftmålsformene skad ete og lad ete brukes (konsekvent) for skadede og ladede. Nedenfor konsentrerer vi oss om de andre og mer tradisjonelle skriftmålsformene. Vi setter opp to reindyrka system. For å finne ut hvilket av dem man sokner til, kan man spørre seg hvilken av disse to rekkene med formuleringer man foretrekker: Børsa var ladd, men ingen dyr var drept eller skadd. Jeg skadde meg stygt da jeg ladde børsa. De skadde batteriene var utladde. Børsa var ladet, men ingen dyr var drept eller skadet. Jeg skadet meg stygt da jeg ladet børsa. D e skadede batteriene var utladet. Det første (med -dd og -dde) svarer til A nedenfor, det andre (med -et og -ede) svarer til B. To system A) Partisippformer i predikativ stilling (etter verb): den/det er skadd – de er skadd(e) den/det er ladd – de er ladd(e) (Flertalls-e-en til slutt ovenfor brukes bare av og til når ordet klart viser til en tilstand og ikke et resultat. Etter blir/ble ser vi den aldri i bokmål.) Partisippformer i attributiv stilling (det vil si foran substantivet): den/det skadde (personen, dyret osv.) – de skadde (dyra, personene osv.) den/det ladde (børsa, batteriet osv.) – de ladde (børsene, batteriene osv.) Slik går også uskadd, uladd, utladd osv. B) Partisippformer i predikativ stilling (etter verb): den/det/de er skadet den/det/de er ladet (Formene med - ede brukes knapt i tilstandsbetydning i flertall.) Partisippformer i attributiv stilling (foran substantivet): den/det skadede (personen, dyret osv.) – de skadede (dyra, personene osv.) den/det ladede (børsa, batteriet osv.) – de ladede (børsene, batteriene osv.) Slik går også uskadet, uladet, utladet osv. Hvor konsekvent må man være? Lade og skade er to ulike ord. Selv om det er språkhistorisk ryddig å behandle ordene likt, krever ikke rettskrivinga lik bøying. Hva med hvert enkelt ord? De fleste skriver ladde våpen og at børsa er ladd. Det er mer vingling på den teknologiske fronten, kanskje fordi språkbruken der har mindre rot i norsk talemålstradisjon. Derfor ser man ikke ladde batterier like ofte som ladde våpen. Det er egentlig ingen grammatisk grunn til å forskjellsbehandle børser og batterier, men det kan ikke kalles galt heller. Økning i antall skadde Nedenfor ser du frekvensendringer i aviskilder de siste tiårene. Skadde har fått overtaket. Skadede går lenger tilbake i skrift, men i talemålet rundt omkring i landet er skadde det mest tradisjonelle.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ta-den-helt-ut/
|
Ta den helt ut
|
Jeg hører stadig vekk folk si «tar den helt ut» i mediene. Hva er egentlig opprinnelsen til dette uttrykket, og hva betyr det?
|
Å ta den helt ut betyr å gå veldig langt, ja, så langt som det er mulig å gå i en gitt sammenheng. Vi har ingen sikre opplysninger om opprinnelsen, så vi forstår ikke uttrykket helt ut. I nynorsk og dialekt kan det hete ta han heilt ut (han = den). Uttrykket har et sterkt uformelt preg. Det er mye som kan tas mer eller mindre ut, og som kan ligge under det overførte uttrykket. En hypotese er at det har med motorer og fart å gjøre, en annen at det henger sammen med å ta seg helt ut, en tredje at det er det samme som å drikke den helt ut. Atter andre mener at utgangspunktet er framvisning av mannlig prakt. Om det stemmer, eller mange tror det, bør man være litt forsiktig med uttrykket. Motorhypotesen virker mest lovende, men grunnlaget kan være enda enklere og mer allment.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/remake/
|
Remake
|
Eg les denne setninga på Internett: «Filmen er ein remake av Wes Cravens kultklassikar frå 1977.» Finst det eit norsk ord for det engelske remake – og helst ikkje for langt?
|
Her skulle nyinnspeling vere dekkjande, og nyinnspilling på bokmål. Substantivet remake blir nytta i litt ulike tydingar. Det kan dreie seg om nye versjonar av spel som liknar eller skal likne på gamle versjonar, om filmar som er spelte inn på nytt, osv. Andre gonger kan det difor høve med omarbeiding, omlaging, nylaging, nytolking, ny versjon eller anna. Eit ord som dekkjer alle nyansar, er vanskeleg å finne. Steinar Schjøtts engelsk-norske ordbok har berre verbet remake, med omsetjingane laga (skapa, gjera) om att, medan andre ordbøker gjerne har lage på ny(tt). Av dette får vi o mlaging og nylaging, men det er kanskje for langt? Vi må visst ty til -gjerd for å få det stutt nok. I tradisjonelt mål fanst oppattgjerd (jf. å gjera noko opp att), men det er jo like langt. Nygjerd og omgjerd er derimot like stutte som remake, men alle desse orda på -gjerd har hatt andre tydingsnyansar før, og få vil bruke slike ord i dag.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/faktum-kvantum-og-medium-boying/
|
Faktum, kvantum og medium – bøying
|
Hvordan bøyes ordene faktum, kvantum og medium?
|
Ordene bøyes slik som nedenfor. Skråstreken står for valgfrihet, B står for bokmål og N for nynorsk. Kvantum går nøyaktig som faktum. B et faktum – faktumet flere fakta – alle faktaene N eit faktum – faktumet fleire fakta – alle faktaa / fleire faktum – alle faktuma Sammensetningsformen er fakta-. Mange um -ord har en egen «latinsk» flertallsstamme som slutter på -a i stedet for -um (flere fakt a). Bare i nynorsk kan man valgfritt fortsette med um-stammen i flertall. Ordet blir da et helt regelrett intetkjønnsord på linje med (flere) hus – (alle) husa. Se mer om fakta under « Aktuelt ord ». B et medium – mediet flere medier – alle mediene / alle media N eit medium – mediet fleire medium – alle media Som medium bøyes også alle sammensetninger med ordet, for eksempel massemedium. Merk at sammensetningsformen er medie-, for eksempel medi e bedrift, medi e linja. Ord på -ium har ikke den latinske flertallsstammen -a. De bøyes som vanlige intetkjønnsord i flertall når - um er sløyfet. Der vi finner -a, som i alle media, er det en radikal bokmålsform vi har for oss (på linje med husa). Bare i radikalt bokmål og i nynorsk kan man skrive «i media er det slik og slik», ellers heter det «i mediene». Ord på - ium og -eum (som museum) mister - ium også i bestemt form entall (museet). I bokmål hører -ium/-eum altså bare til i ubestemt entall, det som er oppslagsformen i ordboka. I nynorsk derimot kommer -ium/-eum inn igjen i ubestemt form flertall. (Intetkjønnsord har alltid identisk form i ubestemt form entall og flertall i nynorsk, jf. eit hus – fleire hus.)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-albansk-sprak-ei-form-for-gresk/
|
Er albansk språk ei form for gresk?
|
Læraren min påstår at albansk «høyrer til» gresk. Eg har eigentleg ikkje så mykje peiling på albansk, men eg trur ho tek feil.
|
Det læraren din seier her, er i beste fall upresist og i verste fall heilt feil. Albansk er eit indoeuropeisk språk, og dermed er det i slekt med gresk, men det «høyrer» ikkje «til» gresk. Albansk og gresk utgjer kvar si undergruppe av dei indoeuropeiske språka. Ei tredje undergruppe er dei germanske språka, der m.a. norsk, svensk, dansk og engelsk høyrer heime, og det finst dessutan fleire andre undergrupper. Dei fleste språka i Europa og mange i Asia har indoeuropeisk opphav. Språkslektskap er noko anna enn innlåning av ord. Ein seier at to språk er i slekt når ein reknar med at dei stammar frå eit felles «urspråk», som dei har utvikla seg frå. Eit språk kan godt bli påverka av eit anna språk, til dømes med lånord, sjølv om dei to språka ikkje er i slekt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/brann-i-rosenes-leir/
|
Brann i rosenes leir
|
Kva tyder uttrykket «brann i rosenes leir», og kva heiter det på nynorsk?
|
Det tyder ‘stort oppstyr der det elles er idyllisk og fredeleg’, jamfør Bokmålsordboka. Uttrykket står ikkje i Nynorskordboka (per 2017), men kan nyttast i nynorsk. «Brann i roseleiren» og «brå slutt på idyllen» er andre alternativ. Opphavet til uttrykket er Henrik Wergelands eventyr « Røde og graa Dompaper » frå 1844. Innleiinga står nedanfor. Resten av historia er mildt sagt vanskeleg å samanfatta, så klikk gjerne på lenkja ovanfor og ta ein titt sjølv.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uigur-uigurisk/
|
Uigur, uigurisk
|
Kva er rett skrivemåte – uigur eller uighur, uigurisk eller uighurisk? Dette gjeld ei folkegruppe som taler eit tyrkisk språk og bur i Usbekistan, Kasakhstan, Kirgisistan og Kina.
|
I Tanums store rettskrivningsordbok finn ein skrivemåtane uigur og uigurisk. Dette er dei korrekte formene på norsk. Uigur skal bøyast slik: Nynorsk: (ein) uigur – uiguren – (fleire) uigurar – (alle) uigurane Bokmål: (en) uigur – uiguren – (flere) uigurer – (alle) uigurene Uigurisk kan nyttast både som nasjonalitetsadjektiv og om språket.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/som-hakka-mokk/
|
Som hakka møkk
|
Jeg hører stadig oftere om sterkt etterspurte ting som går, altså selges, som hakka møkk. Jeg forstår at møkk i betydningen gjødsel sikkert har vært ettertraktet som handelsvare, men hvorfor nettopp hakka møkk?
|
Det ser ut til at uttrykket som hakka møkk er et sjømannsuttrykk. Det handler i så fall om frakt av guano (fuglemøkk). Vi kommer tilbake til guanofarten, men først noen ord om en geografisk sett mer nærliggende forklaring. Husdyrmøkk Før man sprer hard husdyrmøkk på jordet (f.eks. talle fra sau og geit), bør møkka hakkes, bankes eller smuldres opp på en annen måte. Det kan gå voldsomt for seg når man skal hakke, kjøre ut og spre møkka. Hakka møkk spres dessuten mer effektivt enn møkk i andre former. Dette kunne forklart uttrykket. Men om det var den riktige forklaringen, skulle man vente at sammenligningen «som hakka møkk» var vanlig i bygdemålene fra gammelt av eller i eldre litteratur knyttet til jordbruk. Slik er det ikke. Fuglemøkk I boka For bare stumpene. Arven fra de hvite seil og det svarte kull av Jon Winge, står det: Endelig er skuta vel i havn, men nå venter en blanding av ørkesløs venting og blodslit med å losse skuta og ta inn ny last. Ofte kunne mannskapet selv bli satt til å hakke guano, fylle i sekker og bære om bord. Det var en drittjobb, i varmen og støvet, bokstavelig talt, så det gjaldt å gjøre seg fort ferdig. Da gikk det som hakka møkk. (Side 64–65.) Og på side 55 samme sted: Guano er fuglemøkk i metertykke lag mange steder langs den regnfattige kysten av Chile og på enkelte av stillehavsøyene. Guanofarten tok slutt før første verdenskrig, men den hakka møkka opptrer ikke i norske tekster før minst ti år etter den andre verdenskrigen. Det setter guano-teorien i et litt mistenkelig lys, men man må huske at slike uformelle uttrykk kan leve lenge i den muntlige kulturen før de setter skriftlige spor. Det er teoretisk fullt mulig at uttrykket ble brukt med en litt annen nyanse om husdyrmøkk først, og at det siden ble tatt i bruk i forbindelse med guanofrakt; det er egentlig ingen motsetning her. Fra brød til møkk Til slutt et boksøk fra n-gramtjenesten ved nb.no.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/online-shopping/
|
Online shopping
|
Finst det eit godt norsk ord for online shopping?
|
Ja. Netthandel er godt innarbeidd.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-betyr-innen/
|
Hva betyr «innen»?
|
Hva ligger i ordet «innen»? Omfatter «innen torsdag» også torsdag, eller går grensa natt til torsdag klokka 00.00? Og hva med uttrykket «innen 1. juni»? Er 1. juni inkludert?
|
Det er vanlig å tolke det slik at dagen er medregnet (altså at hele torsdag og 1. juni er innen fristen), men man kan ikke stole på at det er meningen! Man bør derfor velge andre formuleringer når man skriver selv. Når fristen = et tidspunkt Når fristen er et tids punkt, for eksempel torsdag klokka 12, er det grei skuring. Da betyr innen det samme som seinest, som i denne sammenhengen betyr det samme som før. Når fristen = et tidsrom Når ordet etter innen betegner et tids rom, kan det være uklart hva som er ment: seinest (altså = innenfor) eller før. Rådet til den som skriver, er derfor: Velg før eller seinest i stedet eller sett et tids punkt som frist. Det er særlig frister satt til den første i måneden (eller uka) som skaper tvil. Det er ikke rart om innen 1. juni brukes eller tolkes som ‘før utgangen av mai’, altså ‘før juni’. Det er kanskje større enighet om at dagen er medregnet i innen 30. juni. Innen + årstall kan også være vanskelig å tolke – om man ikke alt er inne i det aktuelle året. Hvis selve utsagnet åpner et tidsrom, som «innen to timer» (altså regnet fra nå), er innen klart og greit. Det samme gjelder innen så og så lang tid fra et tidspunkt. Når det gjelder frister på så og så lang tid regnet fra et tidsrom (en dato), gjelder spesielle regler; se siste bolken nedenfor. Gammelt tvilsspørsmål Diskusjonen er gammel. Under odelstingsforhandlingene om endringer i skatteloven i 1893 falt disse ordene: I Norsk Skoletidende fra 1912 har pipa en litt annen lyd: Råd fra 1983 Her er et tidligere svar fra Språkrådet, hentet fra boka Råd om språk: Når fristen = et tidsrom regnet fra en dato (et tidsrom) Eksempler: innen en uke fra torsdag innen to måneder fra den 14. januar innen tre år fra 1.1.2021. Paragraf 148 i domstolloven opererer her med et romslig fristbegrep: Frister, som er bestemt efter uker, maaneder eller aar, ender paa den dag i den sidste uke eller den sidste maaned, som efter sit navn eller sit tal svarer til den dag, da fristen begynder at løpe. Det vil for eksempel si at fristen «innen én uke fra (eller fra og med) torsdag denne uka» betyr ‘seinest torsdag neste uke’, med andre ord har man opp til åtte dager på seg. Likeledes betyr «innen to måneder fra den 14. januar» ‘seinest den 14. mars’, slik at en tomånedersfrist egentlig er en frist på to måneder og én dag. Paragrafen gjelder strengt tatt bare prosessuelle frister (altså frister for domstolene), men Høyesterett har i en kjennelse (HR-2022-175-U) slått fast at det er rimelig å operere med dette fristbegrepet ellers også, hvis ikke noe annet er uttrykkelig fastsatt (som i forskrift til lov om statens ansatte mv. § 9, der det står eksplisitt: «[p]røvetid etter statsansatteloven § 15 løper fra og med tiltredelsen til og med dagen før samme dato i den sjette måneden etter tiltredelsen»).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/50-arsdag-100-arsjubileum-og-18-arsgrense/
|
50-årsdag, 100-årsjubileum og 18-årsgrense
|
Eg veit at ein kan skriva «50-årsdag». Men kan ein òg skriva «50 års dag», «50-års-dag» eller «50 års-dag»?
|
Nei. Dei einaste rette skrivemåtane er 50-årsdag og femtiårsdag. Det same gjeld 50-årslag og femtiårslag og tilsvarande med fest til slutt. Til dømes bør ein ikkje invitera til «50 års fest» eller «femti års dag» om ein ikkje har svært god råd eller kan ta gjestene med på romferd, for desse uttrykka viser til festar og dagar som varer i femti år. Andre samansetningar som følgjer same prinsippet, er 100-årsjubileum 18-årsgrense (men til dømes 18 års erfaring) 2015-resultat (som sjeldan vil vera lik 2015 resultat)
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/funne-eller-funnede-forsvunne-eller-forsvunnede/
|
Funne eller funnede? Forsvunne eller forsvunnede?
|
Heter det funnede eller funne gjenstander?
|
Det heter funne gjenstander, akkurat som forsvunne gjenstander og skrevne (ikke skrevede) bøker. Det heter også de funne gjenstandene og den funne gjenstanden. Sterke verb får gjerne -ne i partisipp foran substantiv. Tillegget av -ede er nyere smitte fra svake verb. La oss se litt nærmere på systemet. Svakt verb Vi begynner med et svakt verb til sammenligning. å smitte – smitter – smittet – har smittet den/det/de er smittet Partisipp foran substantiv i ubestemt form et smittet … en smittet … (flertall:) smitt ede … Partisipp foran substantiv i bestemt form den/det/de smitt ede … To sterke verb Kjennetegnet på sterke verb er én stavelse i preteritum og vokalskifte i rota. å skrive – skriver – skreiv/skrev – har skrev et den/det/de er skrev et å finne – finner – fant – har funn et den/det/de er funn et Ovenfor er partisippstammen understreket. Når partisippet står foran et substantiv i bestemt form, får denne stammen tillagt -ne: skrev- / funn- + ne (Vi må sløyfe den ene n-en for ikke å få tre på rad. I gamle dager ville det ha hett fundne gjenstander fordi funnet het fundet.) Her er alle bøyningsformene i partisipp (attributiv stilling): Partisipp foran substantiv i ubestemt form et skrevet … en skrevet/skreven … (flertall:) skrev ne … Partisipp f oran substantiv i bestemt form den/det/de skrev ne … Partisipp f oran substantiv i ubestemt form et funnet … en funnet/funnen … (flertall:) fun ne … Partisipp foran substantiv i bestemt form den/det/de fun ne … Flere eksempler forsvunne personer, spunne tråder den forsvunne personen, den spunne tråden de forsvunne personene, de spunne trådene Regelen gjelder også i sammensetning: nyoppfunne dingser, myteomspunne personer den nyoppfunne dingsen, den myteomspunne personen de nyoppfunne dingsene, de myteomspunne personene Til slutt et søk i aviskilder (på bokmål):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/elsparkesykkel/
|
Elsparkesykkel?
|
Kvifor kallast ein elektrisk ståsykkel eller ståmoped elsparkesykkel? Framdriftsmåten er definitivt ikkje sparking. Kan Språkrådet rydde opp?
|
Ståsykkel og ståmoped er gode og råkande ord, men elsparkesykkel har i praksis vunne. Hovudframdriftsmåten for sparkesyklar er sparking, og ein skulle kanskje venta at det same var eit krav til noko som heiter elsparkesykkel. Men utgangspunktet for elsparkesykkel er heilskapen sparkesykkel, med utsjånad og bruksområde i fokus. Det er ikkje umogleg å laga nye ord på den måten; til dømes lagar vi nye ord med -moped utan omsyn til om tingen som ordet viser til, har pedalar (som er det -ped opphavleg står for). Vi kan nemna at tilsvarande ord er i bruk i andre språk, mellom anna i svensk (elsparkcykel) dansk (el-løbehjul) og islandsk (rafhlaupahjól). Også i mange norske dialektar heiter sparkesykkel løpehjul, så ein må rekna med å lesa elløpehjul i lokalavisene (eventuelt el-løpehjul, med ein pedagogisk bindestrek). Ordet elsparkesykkel har vorte ettertrykkeleg innarbeidd på kort tid, og det har til og med kome i ordbøkene. Språkrådet kjem ikkje til å gå inn for eit alternativ no. Det er elles Statens vegvesen som har definisjonsmakta her.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/man-og-en-og-du/
|
Man og en – og du
|
Når skal man bruke en, og når skal en bruke man? Kan man løse problemet med å bruke du?
|
På bokmål er man og en jevngode ord. Du kan velge selv. Men man er bare subjektsform. Bruker du man, må du huske å skrive en i objektsform og ens i eieform, slik: Man/en kan velge selv (subjektsform) Det er ens eget valg (eieform) Språkrådet gir en valget (objektsform) Man/en får være glad til (subjektsform) Hvis du velger en, trenger du ikke tenke på de ulike formene. Merk: Hvis du har begynt med det ene «systemet» (man + en eller bare en), bør du holde deg til det i resten av teksten. Uansett hva du velger, gjelder det å unngå monoton eller ufrivillig komisk bruk av ordene (jf. «en må være to når en skal...»). Særlig hvis du bruker en, bør du variere litt med folk/de/du o.a. Men pass på at det ikke spriker for mye. Eksempler på alternativ: Folk kan velge selv. Det er deres eget valg. Språkrådet gir dem valget. I Danmark spiser de (folk) mye ost. I Norge har vi satset på fiskeoppdrett. I det offentlige I det offentlige bør man/en være forsiktig med å bruke de upresise pronomenene man og en i direkte informasjon eller instrukser til publikum. Hvis du for eksempel skriver «Man gjør oppmerksom på at man har plikt til å sende inn skjemaet innen 1. desember», kan det oppstå tvil om hvem som skal gjøre noe. Skriv heller «Vi gjør oppmerksom på at du må sende inn skjemaet innen 1. desember», eller mer direkte: «Du må sende inn skjemaet innen 1. desember.» Bruk også gjerne navnet på selve kontoret eller institusjonen. Stilverdi For noen er man det formelle og stive (knyttet til gammelt kansellispråk), for andre virker en stivest (knyttet til nyere byråkratspråk). Man er lånt fra tysk, en har norsk opphav, uten at det er avgjørende (men det er en viktig grunn til at offisiell nynorsk ikke har ordet man). Du-bølgen Det blir mer og mer populært å bruke du i skrift, og det er på mange måter bra, for det har lang tradisjon i talemålet. Det er en god løsning der man faktisk retter seg mot en tenkt leser. Det kan også brukes i allmenn betydning. Men vær oppmerksom på at det kan bli nærgående, og noen ganger paradoksalt: Om du ble tatt for å være heks på 1600-tallet, kunne det ha store konsekvenser for helsa di. Det skurrer kronologisk. I tørrere sakprosa bør man være litt forsiktig med virkemidlene. Mange reagerer på overdreven du-ing, så ta gjerne litt hensyn til den språklige «intimsonen» til folk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-stad-i-sted-opphav-og-betydning/
|
I stad / i sted – opphav og betydning
|
Hva er opphavet til uttrykket i stad? Er det mulig å bruke det både om noe som har skjedd, og om noe som skal skje?
|
I stad er nedarva fra norrønt. Det brukes primært om nær fortid, men dialektalt også om nær framtid. På norrønt var ordet for ‘sted’ staðr. Etter preposisjonen í brukte man dativ, og dativformen av staðr var stað. Í stað betydde på norrønt både ‘for en liten stund siden’ og ‘om en liten stund’. I moderne norsk er fortidsbetydningen den vanlige, men en del dialekter på Østlandet og Sørlandet har bevart begge betydningene – dette går fram av den aktuelle artikkelen i Norsk Ordbok. På bokmål er både i stad og i st ed korrekt, mens det på nynorsk må hete i stad. Sted er opprinnelig dansk. Selv om sted oftest uttales med -d på bokmål (etter boka), uttales i sted /i ste/, akkurat som i stad uttales /i sta/. At sted kan stå for tid, er litt rart, men tenk på uttrykk som på stedet eller på flekken, som betyr ‘nå, straks’. Eller tenk på tids punkt for den del.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kirke-forbokstav-og-kjonn/
|
Kirke: forbokstav og kjønn
|
Skal kirka som institusjon skrives med stor eller liten forbokstav? Hva med kirker i utlandet? Og kan jeg skrive kjerka, som jeg sier?
|
Kortformen av Den norske kirke (DNK) er Kirken, men til vanlig brukes gjerne kirken eller kirka. På nynorsk heter det Den norske kyrkja og Kyrkja/kyrkja. I utgangspunktet skal man bruke stor K bare når man sikter spesifikt til den evangelisk-lutherske kirka som var statskirke fram til 2012. Nå når kirka ikke er en statlig institusjon på samme vis, er grunnlaget for å bruke stor K blitt tynnere. Det er også lite grunnlag for å bruke K om denne institusjonen i gamle dager. Det ble faktisk ikke vanlig med stor D i fullnavnet Den norske kirke (= statskirka) før etter den annen verdenskrig. Fellesnavnet den norske kirka/kirken er synonymt med kirka/kirken i Norge, som er et videre begrep enn egennavnet Den norske kirke, men ofte skilles det ikke så nøye. Kirka og kjerka Privat kan vi bruke a-endelse både i det lange og det korte navnet, men i tekster fra det offentlige heter det Den norske kirke på bokmål, og den tilhørende vedtatte kortformen er Kirken. Både Den norske kirke selv og staten ellers har likevel i stor grad brukt kirken med liten forbokstav. Her er kirka like riktig. Varianten kjerke ble tatt ut av rettskrivinga i 2005 og har uansett ikke vært en variant av det offisielle navnet. Men du kan bruke den privat. Enkeltkirker (bygninger) Når vi skriver om enkeltkirker, må vi bruke liten k. Kjønnet er da valgfritt innenfor rettskrivinga: «Hun kom rett fra kirken/kirka.» Andre kirker enn den norske statskirka Også når vi sikter til kirka som en mer eller mindre verdensomspennende institusjon, må vi bruke liten forbokstav: «Han hevdet at kirka/kirken har vært en avgjørende faktor i verdenshistorien.» Når vi skriver om tida før reformasjonen, er det riktig å bruke liten forbokstav og bestemt form også om kirka i Norge: den norske kirka/kirken i middelalderen. Ordet kirke har også betydningen ‘kirkesamfunn’. Det vil si at navn som den ortodokse/katolske/lutherske/reformerte kirken/kirka kan regnes som beskrivende betegnelser snarere enn som formelt fastsatte organisasjonsnavn. Da er det liten forbokstav, helst bestemt form og valgfritt kjønn som gjelder i både det lange og det korte navnet. Hvis et kirkesamfunn er etablert i Norge og har vedtatt et offisielt norsk navn, må det likevel (i tillegg) være mulig å bruke store forbokstaver. Men i en tekst der den aktuelle kirka nevnes én gang, hjelper det lite å bruke stor forbokstav i kortformen; man er nødt til å bruke hele navnet eller betegnelsen for at uinnvidde lesere skal forstå hva man sikter til. Og som sagt: DNK har stort sett holdt seg til liten k. Det er et eksempel til etterfølgelse. Se flere eksempler i Kirken: grunnbok i kirke- og misjonshistorie og kirkekunnskap (1975).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fa-pepper/
|
Få pepper
|
Hva kommer uttrykket å få pepper av? Handler det om å få blåst pepper i øynene?
|
Der ser ut til at vi har tatt vare på et stykke avlagt engelskspråklig slang, se under betydning 2 av pepper i denne slangordboka. Vi vet ikke nøyaktig hva som er tanken bak det. Det eldste belegget vi finner, er i en Conan Doyle-oversettelse fra 1896: «Tag Dem ivare, Master!» sa han. «De faar Pepper, hvis De ikke gjør det.» Siste setning lyder slik i forelegget: «You'll get pepper if you don't.» Først i 1920-åra dukker uttrykket opp igjen i de skriftlige kildene, og da i sportsreferat (fotball og boksing). På samme tid dukker uttrykk som pepret med skudd/slag opp. Det kan være en viss sammenheng her. Så er det skrint med belegg i mange tiår. I Tone Trytis bok om norsk slang fra ca. 1980 står det ikke noe om å få pepper. Vi har inntrykk av at uttrykket fikk en oppblomstring i 1990-åra og først ble vanlig i talemålet etter det. Tone Tryti fører det opp i Norsk slangordbok fra 2008 med et belegg fra 2002.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttalen-av-skyr/
|
Uttalen av skyr
|
Korleis uttaler ein namnet på det islandske mjølkeproduktet skyr på islandsk og på norsk? Skal ein uttala det som presensforma skyr (av å sky) på norsk, med sj-lyd?
|
På islandsk uttalar dei ikkje skyr med sj-lyd eller kj-lyd. Dei uttalar det med ein (litt tjukk) s + ein hard k med ei aning av eit j-slag etter. Bokstaven ý blir på islandsk uttalt som ein lang norsk i. Men y utan aksent, som i skyr, er noko anna. Det ein mellomting mellom i og e. Uttalen /sjyr/ er dermed heilt uislandsk. Islandsk uttale minner meir om /skér/ for eit norsk øyra. Men det er altså ikkje heilt rett, det heller. Det er naturlegvis rett å uttala skyr på islandsk vis på norsk, men det er ikkje realistisk at alle nordmenn skal greia det – eller oppfatta det rett for den del. Ein må nok godta den strengt teke ravgalne bokstavuttalen /skyr/. Det same ordet (gammalnorsk skyr) heiter på moderne norsk skjør (uttalt /sjør/), men det har ei anna tyding. Ein kunne i prinsippet ha kalla skyr islandsk skjør, men det ville vore tungvint.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/timing/
|
Timing
|
Har de eit norsk alternativ til det engelske ordet timing?
|
Det finst ikkje noko innarbeidd ord som dekkjer alle bruksmåtar av timing. Difor er timing teke inn i norsk, til og med i den norvagiserte forma taiming (jf. svensk tajming). Legg merke til kor omstendeleg ordet er forklart i norske ordbøker, som t.d. naob.no: beregne, fastsette tidspunkt for noe i forhold til noe annet som det er avhengig av, blir påvirket av e.l. Det seier litt om kor vanskeleg det er å finna ein fast avløysar til timing. I ei synonymordbok (Magne Rommetveits Med andre ord) er det sett opp tre tydingar av å tima /taima/: 1) fastsetja (setja opp, velja) tids\skjema (-punkt, -ramme, -tabell) for. Jf. beregne (1) // t. programmet fastsetja tidsskjema (kalkulera el. måla tidslengd, velja det rette tidspunktet) for. Jf. beramme 2) tilmåta (avpassa, samordna) i tid; synkronisera // turneen var godt t.et følgde (vart gjennomført etter) den oppsette (tids)planen / var godt planlagd / alt klaffa […] // t. klokkene stilla klokkene likt / synkronisera 3) ta tida (med tidtakar, stoppeklokke) // programmet må t.s før det sendes må klokkast (ein må ta tida på programmet) før det blir sendt […] // Koss ble t.et på 6.49.11 vart klokka av på (fekk tida) 6.49.11 Uttrykka ovanfor er best der dei er dekkjande. Det er ingen grunn til å skifta ut godt berekna/planlagt eller alt klaffa med (det var) godt tima når det går fram av samanhengen at det handlar om berekning av tid. Stutt sagt: Gode ord i rett tid er betre norsk enn til dømes vel talt og godt tima. Men der vi elles treng lange omskrivingar, må det vera greitt å ty til tima og timing.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/malsetting-eller-malsetning-eller-mal/
|
Målsetting eller målsetning (eller mål)
|
Hva er forskjellen? Er ikke målsetting prosessen å sette mål og målsetning selve målet som blir satt, jamfør tommelfingerregelen med bygging (prosessen å bygge) og bygning (produktet av byggingen)?
|
Tommelfingerregelen holder ikke alltid stikk. Det er varianten målsetting uten -n- som skal brukes i begge betydninger. (Ofte kan mål brukes i stedet i den siste betydningen.) Bokmålsordboka sier at målsetting er begge deler: 1 det å fastsette et mål som skal nås 2 program, plan, mål Ikke -ning Målsetning med -n- står ikke i bokmålsordbøker (som speiler den offisielle rettskrivningen), men det er vanlig i riksmål. Det er i betydning 2 vi skulle vente -ning etter hovedregelen, for det handler om det vi ønsker å nå fram til, resultatet eller målet. Men Bokmålsordboka sier altså at det bare heter målsetting. I nynorsk finner vi målsetnad, men det er det vanligere målsetjing og (varianten målsetting) som står i ordboka. Kritikk av selve ordet En del språkbrukere er skeptiske til bruken av målsetting/målsetning/målsetnad, for ikke å snakke om målbilde, som er en nyere vri (jf. «å realisere målbildet»). De mener at mål alene dekker meningen, når det ikke er snakk om målangivelsen. De har ofte rett. Finn-Erik Vinje formulerer det treffende i boka Moderne norsk: (Moderne norsk, 4. utg., 1987, s. 61.) Målsetting i betydning 1 er altså greit når vi virkelig viser til prosessen eller handlingen å sette mål (for noe). Dessuten kan og bør det brukes i den særbetydningen det har innenfor konstruksjonstegning. Men i det store og hele bør man skrive «oppfylle målene», ikke «oppfylle målsettingene» (og i alle fall ikke «oppfylle målsetningene»).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/markering-av-navn-pa-romfartoy/
|
Markering av navn på romfartøy
|
Bør navnet på romsonder og andre romfartøyer skrives med anførselstegn? Det ser ut til å være presedens i norske medier og diverse oppslagsverk for å skrive disse navnene uten anførselstegn (og også uten kursiv, som er vanlig på engelsk), men vi skriver jo for eksempel navn på skip og båter i anførselstegn.
|
Du kan bruke anførselstegn om du vil, men du trenger ikke gjøre det. Som du nevner, kan navn på skip skrives med anførselstegn, det har vi lang tradisjon for. Farkoster i rommet (og fly og biler for den del) nevnes likevel oftest uten anførselstegn. Det ser ut til at stor forbokstav oppfattes som en fullgod markør. Anførselstegn kan likevel brukes for å unngå misforståelser, for eksempel når farkoster er oppkalt etter personer eller steder. Anførselstegn er altså ikke obligatorisk, hverken til sjøs eller til roms.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bronnpissar/
|
Brønnpissar
|
Kven var det som fyrst skreiv om «brønnpissarane»?
|
Det var forfattaren Sigbjørn Hølmebakk som i Dagbladet 5.1.1961 tok ordet brønnpissar i bruk i samfunnsordskiftet for å kritisere ein norsk avart av mccarthyisme. Det handlar om å ureine det felles drikkevatnet, i overført tyding å forgifte dei åndelege livskjeldene eller meir konkret: å grise til eit ordskifte med skjulte/falske skuldingar. Det fyrste dømet på brønnpissar («brønnpisser») i den norske bokheimen finn vi i ei Laxness-omsetjing av Ivar Eskeland frå 1958. Ordet er i grunnen det same som det norrøne brunnmigi, som i denne sagaomsetjinga frå 1917 omsett med brunnmige. Ordet vart nytta anten om rev eller om tussar som ein såg der ein henta vatn. Meir om Hølmebakks brønnpissar Andreas Hompland fortel dette i Dag og Tid 4.2.2022: Det var ein gong ein kar i dalstroka innafor kysten Lindesnes–Åna-Sira som hadde ein slem «tilbøyelighed»: I mulm og mørke sneik han seg rundt og pissa i brønnane til godtfolk. Det var ei plage året rundt, men særleg om sommaren når det var lite vatn, for då stinka det stygt hos dei som blei ramma. Det var ikkje fritt for at folk flest hadde sine mistankar om kven som stod bak desse mørkets gjerningar og skapte uhygge i bygda. Men temaet var så ekkelt at dei helst ikkje snakka om det, for pisslukta smitta liksom over på dei uskuldige offera. Om det blei ymta frampå om det ufyselege utanfor handelslaget eller på kyrkjebakken, var den mistenkte alltid først ute med kraftig fordømming av rykte og griseprat. Midt i svineriet var han eit normalt omgjengeleg og akta bygdemenneske. Det tryggaste var å smiska med han i von om å få vera i fred. Den formastelege blei ikkje stempla og uskadeleggjord før ein fyllik reiste seg opp på ein bedehusbasar, peika på han og ropte med drukken røyst: «Brønnpissar!» SIGBJØRN HØLMEBAKK (2.2.22–25.11.81) løfta denne bygdehistoria frå Feda inn i det offentlege rommet (Dagbladet 5. januar 1961) som metafor for ein mistenksam og tilgrisa overvakingspolitikk i Gerhardsens tid. [...]
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anvendt-forskning-pa-nynorsk/
|
Anvendt forskning på nynorsk
|
Er praktisk forsking ein grei nynorskterm for anvendt forskning?
|
Det er betre med bruksforsking eller bruksretta forsking. Likeins: bruksmatematikk eller bruksretta matematikk for anvendt matematikk. Det kunne i prinsippet ha heitt nytteforsking osb., men det gjer det ikkje. Nytteomgrepet blir brukt om ein annan dimensjon på dette området, sjølv om det nok er ein del overlapping. Bruker du an-ordet på nynorsk, bør du skriva anvend utan -t føre hankjønnsord og hokjønnsord.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/almenn-eller-allmenn/
|
Ålmenn eller allmenn?
|
Heiter det ålmenn eller allmenn?
|
Det er valfritt. Ålmenn er det mest tradisjonelle. Frå 1. august 2012 gjeld det nye rettskrivingsreglar for nynorsk, og etter dei er ålmenn og allmenn jamstilte former. Då kan ein altså velje fritt mellom dei. Merk at vi sløyfar ein -n i inkjekjønn: ålment eller allment. I bunden form og fleirtal heiter det anten ålmenne eller allmenne. Hald deg helst til anten å eller a gjennomført i grunnordet og samansetningane: ålmennfag/allmennfag, ålmennmedisin/allmennmedisin osv. Bruker du fyrst å her, bør du òg skrive å i ålmente (om folket i det heile, publikum). Elles kan du bruke allmente. Hugs to l -ar når du brukar a! Formene med å er dei eldste formene i nynorsk. I mange år har dei vore sideformer og stått i skarpe klammer i ordbøkene, altså slik: allmenn [ ålmenn ]. Ålmente stod ikkje i klammer. Nokre ord finn vi knapt med anna enn ål- i nynorsk, som ålsvart og ålblaut. Tydinga til ål- her er ‘heil-’. Bokmål På bokmål har ein berre éi form å halde seg til: allmenn – altså med to l -ar og to n -ar. Almen er i dag berre bunden form eintal av en alm.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kor-david-kjopte-olet/
|
Kor David kjøpte ølet
|
Kva er opphavet til uttrykket «Eg skal visa deg kor David kjøpte ølet!»?
|
Det er det ingen som veit sikkert. Det sikraste ein kan seia, er at det ikkje handlar om kong David i Bibelen. Ein nyttar uttrykket når ein vil fortelja korleis noko heng i hop, eller visa korleis noko bør gjerast: vise/lære/fortelle noen hvor David kjøpte ølet | la noen få vite hvor David kjøpte ølet (av uviss opprinnelse) gi noen en kraftig tilrettevisning; gi noen tydelig beskjed (Det Norske akademis ordbok) Det er vanskeleg å gå djupare inn i emnet utan at det blir både litt innfløkt og litt springande. Ikkje vent noka avklåring. I Ordbog over det danske Sprog finn vi dette: (af uvis oprindelse) i talemaader som vide, hvor David købte øllet, (især iron.) vide (for) god besked med noget. [...] † vide, hvor David bor, d. s. hun vêd hvôr David boer (dvs.: hun er ikke jomfru) [...] lære ell. vise (en), hvor David købte øllet. 1. (nu l. br.) vise (en), hvorledes noget forholder sig; give besked [...] 2. som trusel: lære en noget andet; give en lektion. Lad nu kun den sipperste Herremands Frue maale sig med mig, om hun tør, og jeg skal lære hende hvor David kiøbte Øllet [...] Vi skal vise den Karl, hvor David købte Øllet [...] Uttrykket med krossen til venstre for seg er utdøydd, og det er uvisst om det har hatt noko med saka å gjera. Dei norske språkhistorikarane Hjalmar Falk og Alf Torp såg slik på det: Ordlaget «wo Barthel Most holt» har òg fleire tolkingar. I boka Bevingede ord nemner Dag Gundersen og Snorre Evensberget bryllaupet i Kana, der vatn vart forvandla til vin («most»). Dei viser til at bryllaupet ifølgje tradisjonen vart halde i huset til Bartolomeus. Jamfør Johannesevangeliet, 2. kapittel (omsetjinga frå 1978 med vår utheving): 7 «Fyll kara med vatn,» sa Jesus. Og tenarane fylte dei til randa. 8 Så sa han til dei: «Aus no opp og ber det til kjøkemeisteren.» Dei så gjorde. 9 Kjøkemeisteren smaka på vatnet, som hadde vorte til vin. Han visste ikkje kvar vinen kom ifrå, men tenarane som hadde aust opp vatnet, visste det. Evensberget og Gundersen refererer òg til den svenske Bevingade ord, der det er nemnt at David i Danmark var eit vanleg namn på degnen (klokkaren), som spelte ei viktig rolle i gjestebod. Elles har uttrykket m.a. vorte knytt til bartolomeusmesse (barsok) og vinhausten. Tysk Wikipedia har forklaringar for kvar smak, men vi set punktum her.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/innvilge-pa-nynorsk/
|
Innvilge på nynorsk?
|
Kan vi bruke ordet innvilge på nynorsk, til dømes i setninga «søknaden din om permisjon er innvilga»? Eg finnn ikkje ordet i ordboka. Skal vi bruke ordet «innfri» i staden for, eller har ordet ei litt anna tyding? Kva med «søknaden er imøtekomen» eller «søknaden er stetta»?
|
Innvilge står i Nynorskordboka og kan brukast, men det er ikkje det det heiter tradisjonelt. Stette er god tradisjonell språkbruk. Eit av døma i Nynorskordboka ser slik ut: «Departementet stetta søknaden.» For dei som er mest opptekne av formalitetar, og for dei som er einsidig mot bruk av såkalla anbehetelse-ord, er bevilge (løyve) eit ringare ord enn innvilge (stette) i nynorsk. Men i eit vidare perspektiv er dei to orda av same slag: gamle forvaltningsord frå skriftfellesskapet med dansk som det finst alternativ til. Av nærsynonym til innvilge kan desse nemnast: godkjenne, godta, seie ja til, samtykkje til, gå med på; gje, la få, yte. Ein kan gjerne velje det enklaste som høver i samanhengen. Døme: «Du har fått den permisjonen du søkte om.» Men ein kan ikkje kombinere kva som helst. Du bør ikkje skrive «innfri søknaden». Innfri har eit anna bruksområde (lovnader og lån). Imøtekome skurrar òg her. Av synonyma til innvilge kjem stette i ei særstilling. Det er eit svært fleksibelt ord som er teke opp i skriftmålet frå dialektar på Aust- og Vestlandet; det har følgt med nynorsken heilt frå starten. Det dekkjer òg oppfylle og tilfredsstille. Ein kan såleis stette både krav, ideal, behov og søknader. Sjå tyding 2 a og b i Norsk Ordbok. Merk at ein ikkje bruker stette om det som blir gitt; ein kan altså stette ein søknad, men ikkje ein permisjon, eit fritak eller ein stønad. Ein stønad blir gitt/ytt/tildelt, og ein permisjon eller eit fritak er noko ein får (godkjent). Der samanhengen krev omstendelege formuleringar som «få/seie ja til tildeling av», kan det vere grunn til å ty til innvilge i staden.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/medmenneskelighet-pa-nynorsk/
|
Medmenneskelighet på nynorsk
|
Kva er det nynorske ordet for «medmenneskelighet»?
|
Tradisjonelt har ein brukt medmenneskelegdom, som du òg finn i ordbøkene. Medmenneskelegheit har vorte vanlegare med tida og kan ikkje kallast gale. Begge desse orda er svært abstrakte og kan verka noko oppstylta på nynorsk. Uttrykk som medmenneskeleg veremåte og medmenneskeleg innstilling kan ofte høva i staden. Av og til kan ein bruka nærsynonym som medkjensle og nestekjærleik. Å vise medmenneskelighet kan òg beint fram heita å vera medmenneske (eller eit godt medmenneske).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/raepp-rap-eller-rapp/
|
Ræpp = rap eller rapp?
|
Korleis skal ordet for denne musikksjangeren stavast? Det tek seg dårleg ut som rap med éin p, men skriv vi det som ein seier det (ræpp), får vi vel ein rapp over fingrane?
|
Ja, ein har vore varsam med å bruke æ i importord frå engelsk. Rapp er den einaste offisielle norske skrivemåten av det engelske musikkordet rap. Det varierer om engelske importord med stutt rotvokal har fått dobbel konsonant til slutt etter vanlege norske reglar. Ofte er det valfritt, som i hit(t), bag(g), plot(t) og handikap(p). Du finn dei rette skrivemåtane i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Sjå òg Lånte fjører eller bunad: om norsk skrivemåte av importord (1997).
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bor-landsmotet-og-arsmotet-skrivast-med-stor-forbokstav/
|
Bør landsmøtet og årsmøtet skrivast med stor forbokstav?
|
Når ein skriv om tilskipingane landsmøte og årsmøte, er det opplagt at ein skal nytte liten forbokstav: på landsmøtet, på årsmøtet. Men kva når ein viser til organa, som i landsmøtet vedtok, årsmøtet vedtok?
|
Det er ingen grunn til å bruke stor forbokstav her, sjølv om det er ein tydingsnyanse. Dessutan er det ofte vanskeleg å avgjere om det er tilskipinga eller organet ein omtalar i ei setning. Styre og andre organ i ein organisasjon skal generelt ha liten forbokstav: landsstyret, sentralstyret osb.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-forkortes-eventuelt/
|
Hvordan forkortes «eventuelt»?
|
Hva er den korrekte måten å forkorte eventuelt på? Det er delte meninger om dette på skolen min, og både ev., evt., evnt. og evtl. er i bruk. Særlig er det mange som holder på evt., ser det ut til.
|
Det er ev. som er den riktige forkortelsen. Det er den korteste varianten, og korthet er som kjent mye av vitsen med forkortelser. Forkortelsen dekker alle former av ordet, både eventuell, eventuelt og eventuelle. Slik har regelen vært siden 1969. Evt. var tidligere korrekt, men er det ikke lenger. Denne varianten brukes likevel fremdeles. Det er ikke så rart, for den har vært helt innarbeidet. Gjenkjennelighet er også et viktig kjennetegn ved forkortelser. Du finner en oversikt over forkortelser og noen regler for bruk av dem på nettsidene våre.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/rive-eller-rake/
|
Rive eller rake?
|
Jeg lurer på om redskapen man bruker for å rake sammen løv og/eller gress heter rive eller rake? Jeg mener det heter en rive, og jeg irriterer meg over kollegene her i barnehagen som kaller det en rake og lærer barna å si det.
|
I det aller meste av landet heter det tradisjonelt ei rive. Det ordet bør alle lære før eller senere. I gammelnorsk het rive hrífa. I dansk heter det rive og i svensk (blant annet) räfsa. Ei rive er til å rake med, slik ei nål er til å sy med og en kniv er til å skjære med. Den mest sentrale redskapsbetegnelsen på et område er altså ikke nødvendigvis avledet av det viktigste verbet på det samme området. Merk at det ligger minst to ulike gammelnorske verb under vårt verb å rive: at hrífa og at rífa; det første har mest med griping og krafsing å gjøre, og altså med raking. Det andre er det som ligger under å rive i stykker. Fra rive til rake med et tradisjonsbrudd Verbet å rake er jo godt kjent, så der redskapen er minst kjent, kan substantivet en rake ha oppstått som en nyavledning av verbet i et tradisjonsvakuum, så å si. Det har nok helst skjedd i yngre bymål. Bare i noen svært få dialekter (som bergensk) er rake gammelt i den aktuelle betydningen. I nyere produktkataloger kan man finne alle mulige slags sammensetninger med rive og rake til hagebruk. Når kjøpe-river har fått rake-navn, kan det ha vært fordi ordet rive har vært lite kjent, eller fordi man har villet skille kjøpe-river fra tradisjonelle river. Det kan også være tale om påvirkning eller til og med direkte oversettelse fra engelsk, der ei rive = a rake. Endelig har vi påvirkningen fra sammensetninger som ildrake (glorake, ovnsrake), der rake er det eneste rette. Noe helt annet er ei reke (uttalt /reke/, /reka/, /roko/, /ruku/ o.a.), som i Norsk Ordbok er forklart som ‘skuffel- el spadeliknande langskafta reiskap (helst av tre), m a brukt til å moka snø el møk med’.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gjodsel-boying-og-uttale/
|
Gjødsel – bøying og uttale
|
Hvilket kjønn har ordet gjødsel? Jeg ser at noen skriver gjødselet, men det virker rart. Er det forresten greit å si jøssel?
|
Ordbøkene oppgir hunkjønn eller hankjønn, ikke intetkjønn. Hunkjønn er helt dominerende på bygdene – der gjødsel håndteres oftest. Med hunkjønnsbøying heter det gjødsla i bestemt form. Eksempel: å kjøre ut all gjødsla. Den vanlige uttalen er jøssla. Det er helt greit å uttale gjødsel som jøssel (altså /jøsl̩/), også på bokmål.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bruk-av-ordet-neger/
|
Bruk av ordet «neger»
|
Vi har oppfattet det slik at neger er et rasistisk ord. Stemmer det? Og hva skal vi bruke i stedet?
|
Ordet neger er i utgangspunktet ikke bare rasistisk, men det kan opplagt både brukes og oppfattes slik. Generelt er det ikke noen god idé å omtale hudfargen til folk i utrengsmål. Dette såkalte n-ordet medvirker sterkt til unødig fokusering på hudfarge og til oppdeling av menneskeheten i kategorier etter hudfarge. Unødvendig bruk av ord som viser til forskjeller mellom mennesker, er i praksis ofte negativ bruk. Det er best å velge andre og mer adjektivbaserte uttrykksmåter hvis man absolutt må vise til hudfarge, se artikkelen «Hvilke ord kan brukes om hudfarge?». Historie Ordet neger har vi fått via tysk og fransk fra portugisisk. Det kommer i siste instans av det latinske ordet for ‘svart’: niger. Men at det derfor «bare» eller «egentlig» betyr ‘svart’, er en feilslutning. Slik fungerer ikke språket. Det ser vi lett av det nedsettende nigger, som har samme opphav. De fleste gamle lånord i norsk har samme historie som de tilsvarende i dansk. I Ordbog over det danske Sprog ser vi at neger tidlig ble brukt mer eller mindre nøytralt (eller rettere sagt deskriptivt) om mørkhudede og mer eller mindre negativt om andre. I Den Danske Ordbog, som viser moderne dansk, står det at ordet oftest (men ikke alltid) er brukt negativt, og at det ligger et sted mellom sort (som er greit) og nigger (som er svært ugreit). Se også artikkelen « Om ordet neger » i Nyt fra Sprognævnet 4/1995. To sider av saken Det er Språkrådets oppgave å fastsette skrivemåten av alle slags ord i norsk, og å opplyse om bruken av dem. Språkrådet kan ikke bestemme om folk skal bruke «pene» eller «stygge» ord, men vi oppfordrer selvsagt til språklig toleranse. Det går begge veier. Det er et faktum at ordet neger (i motsetning til det klart negativt ladde nigger) tidligere ble brukt nøytralt i norsk, ikke bare av folk flest, men også av dem som var særlig opptatt av like borgerretter for alle. Dette var vanlig i alle fall til uti syttiåra, så mange er oppvokst med en slik språkbruk. Det er nok fremdeles urealistisk å vente at alle eldre mennesker skal skjønne hvor betent ordet er blitt. Det kan ta mange tiår før informasjon om ny språkbruk har nådd ut til alle samfunnsgrupper. Å gå hardt på de eldste for en ordbruk som ikke er vondt ment, kan skape motsetninger i stedet for å dempe dem. På den andre sida er stadig flere klar over hvor problematisk ordet er, kanskje gjelder det de fleste unge og middelaldrende mennesker. Mange av dem opplever selv ordet som krenkende fordi det er blitt brukt så ofte med negativ klang av rasister og andre mindre velmenende personer. Å bruke ordet når man er klar over denne situasjonen, er ikke særlig god folkeskikk. Vi presiserer at det som står ovenfor, må leses som et råd mot å bruke ordet neger, med en tilleggsopplysning om at ikke all bruk av ordet nødvendigvis er ment nedsettende. Noenlunde det samme sa Norsk språkråd allerede i 2001: ‘Neger’ har vore normalordet på norsk for folk med svart eller mørkebrun hudfarge, og for mange er det framleis nøytralt. Men i det siste har det gått fram av pressa at mange nordmenn med afrikansk bakgrunn ikkje liker å bli kalla ‘neger’, mens andre meiner at det er greitt, så det er delte meiningar om dette blant dei det gjeld. Likevel er det grunn til å vera varsam. Språkrådet må rå folk til å tenkja seg om før dei nyttar slike sensitive ord. Det er dårleg folkeskikk å kalla folk med eit ord dei ikkje liker, same kva ‘vi andre’ måtte meina om innhaldet i ordet. (www.sprakradet.no/Vi-og-vart/hva-skjer/Aktuelt/2006/Er_ordet_neger_diskriminerende) Om «sensitive» ord På nettsidene våre finner du dokumentet Sensitive ord og kronikken « Når orda røper verdiane våre ». Som det går fram av disse tekstene, har vi ikke noe patentsvar på spørsmål som dette. Det har vært viktig for Språkrådet å understreke at vi ikke har som oppgave å forby ord. Det finnes mange grader av sensitivitet, og rådene varierer og bør variere fra ord til ord. Det er viktig å understreke nyansene. Endelig er det viktig å være oppmerksom på at man i grupper som er utsatt for nedsettende språkbruk, ofte selv bruker de nedsettende betegnelsene. Å tro at utenforstående av den grunn kan bruke disse ordene uten negative følger, er en misforståelse. Se ellers: Oddrun Grønvik: «Er det stygt å seia ‘neger’? Om konnotasjonar, bruksmarkering og nemne for folkegrupper». LexicoNordica 9 (2002) Lars S. Vikør: «Ethnonyms in Norwegian − Between Neutrality and Abusiveness». I: Språk og samfunn – heime og ute (Novus forlag, 2011) NRKs flerkulturelle ordliste Tom W. Smith: Changing Racial Labels: From «Colored» to Negro» to Black» to «African American» (Public Opinion Quarterly 56(4), 496–514
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/binde-s-i-sammensetninger-med-fag-og-sprak/
|
Binde-s i sammensetninger med -fag- og -språk-
|
Det heter fagspråk og språkfag, ikke fagsspråk og språksfag. Det heter tydeligvis også naturfagbygg og fremmedspråkopplæring? Men hvorfor dukker det opp en s etter fag og språk i andre lengre sammensetninger, som for eksempel hovedfagsoppgave og klarspråksarbeid?
|
Kort sagt er det mye vingling med såkalt fuge-s (eller binde-s) i norske sammensetninger. Når du er i tvil om det skal være s eller ikke i et ord med tre ledd, må du rett og slett slå opp i ordbøkene. Finner du ikke det aktuelle ordet der, må du se på ord med samme andreledd. Du kommer langt med Bokmålsordboka og Nynorskordboka, men du finner flest lange sammensetninger i Tanums store rettskrivningsordbok. Det er dessverre ikke mulig å sette opp faste regler for når det skal være binde-s i sammensatte ord. I ord med to ledd finner vi begge deler i rikt monn. Binde-s er svært vanlig i sammensetninger med både intetkjønnsord, hankjønnsord og (i litt mindre grad) hunkjønnsord (jf. for eksempel lands-, kvelds- og tids-, men sol-). Mønsteret for lengre sammensetninger går på tvers av mønsteret for kortere sammensetninger. Allment om -s- i såkalte treleddinger Det er oftere binde-s i treleddinger (ord som består av tre ord) enn i andre sammensetninger. Kort sagt er hovedmønsteret s etter andre ledd. S-en får her en spesiell funksjon: å markere skillet mellom et sammensatt forledd og et etterledd. Eksempel: rødvinsflaske står for rødvin + flaske, ikke rød + vinflaske. (Merk at toleddingen vinflaske ikke har noen s.) Det finnes mange unntak fra mønsteret. Det heter for eksempel bærtur og blåbærtur uten s, og dessuten bruker vi sjelden -s etter ledd som slutter på vokal. Du kan lese mer om både hovedmønster og unntak i Norsk referansegrammatikk på s. 70–73. Unntakene dreier seg bare unntaksvis om semantikk, som i vaskebjørnpels (en vaskebjørns pels) kontra vaskebjørnspels (pels av vaskebjørn), for å ta et litt konstruert eksempel. Vi kan likevel vente å finne nokså konsekvent -s -der sisteleddet viser til et produkt av et slag eller stoff som de to første leddene angir. Sjansen for s er også ekstra stor hvis begrepet er gammelt og ordet godt innarbeidet. Binde-s-en glimrer derimot ofte med sitt fravær der vi har lange rekker av konstruerte sammensetninger, som i lovtitler, artsnavn og andre fagtermer. Ord med fag og språk er to av unntakene fra hovedregelen om s i treleddinger, men ingen av dem er gjennomførte unntak. Det varierer fra ord til ord om - fag- og - språk- får s eller ikke. Sammensetninger med -språk- Av treleddinger med -språk- er bare noen få oppført i ordbøkene. I Tanums store rettskrivningsordbok står disse treleddingene uten s: barnespråkforsking fremmedspråkopplæring ordspråksamling Disse treleddingene står med s i Tanums: skriftspråkstradisjon nabospråksforståelse I sammensetninger med fagspråk må både -s- og ingen fuge godtas. Språkrådet bruker selv klarspråks - i sammensetninger. Det har satt seg. Danskene og svenskene bruker også -s- her. Vi har ellers sett både parallellspråks- og dagligspråks - brukt i sammensetning. Det må være grei språkbruk. I tospråks-, trespråks- og flerspråks- er det nødvendig med s. Tospråksbruk står i Nynorskordboka. Sammensetninger med -fag- Når det heter butikkfagskole, hotellfagskole og helsefagarbeider, henger det nok litt sammen med at det heter fagskole og fagarbeider. Men generelt er det ikke vanlig med s i sammensetninger med fag fra gammelt av. For eksempel har det alltid hett naturfag linje I tråd med dette anbefaler vi for eksempel: naturfagtime naturfaglærer samfunnsfagoppgave Derimot har vi s i alle de gamle sammensetningene med grunnfag, mellomfag og hovedfag: grunnfagsundervisning mellomfagseksamen hovedfagskandidat Det er mye vakling i ord med realfag-. Før har det vært vanligst med realfagundervisning realfaglærer realfagstudent realfagstudium – og i tråd med det må disse variantene være brukbare: realfagbygg realfagbibliotek realfagkantine Men variantene med - realfags - har lenge vært på frammarsj, og de kan ikke regnes som gale. I den relativt nye sammensetningen frontfagsmodellen er fuge-s normalen.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fryd-og-gammen-gaman/
|
Fryd og gammen/gaman
|
Kva er opphavet til uttrykket fryd og gammen? Og kva tyder eigentleg gammen?
|
I gammalnorsk var gaman eit vanleg ord for glede og moro. Vi finn det att i nynorsk gaman. I bokmål blir ordet stort sett berre nytta i det faste uttrykket «fryd og gammen» som er fleire hundre år gammalt. Det skriv seg frå den tida vi skreiv dansk. Det er ikkje uvanleg at ord som elles er gått ut or språket, kan overleve i stivna frasar, slik vi ser i bokmål her. Men i nynorsk og dialektane har gaman vore mykje nytta, og i nynorsk må uttrykket heite fryd og gaman eller frygd og gaman. Eit kjent ordtak i gammalnorsk var «maðr er manns gaman», som tyder ‘mennesket er til glede for mennesket’. Ordet gammen/gaman er elles nær i slekt med engelsk game, som mellom anna tyder ‘spel, leik’. Ordlag med synonym og bokstavrim Ordlag (faste frasar/uttrykk/samband) er det mange av i språket. «Fry(g)d og gaman» høyrer til ein underkategori der to eller fleire nesten synonyme ord er sette attmed einannan. Andre døme er «skit og lort», «vidt og breitt», «hyle og skrike». Frasane kan kallast tautologiske. Somme har i tillegg bokstavrim, som i «gå frå gard og grunn» (g- g-) og «med brask og bram» (b- b-). I eldre dansk og i gammalnorsk finn vi såleis høvesvis «glede og gamen» og «gleði og gaman».
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/totta/
|
Tøtta
|
Ordet tøtte betyr i Lofoten jente i gifteferdig alder. Hva kommer dette ordet av?
|
Ordet tøtte (eller tytte) er kjent i ulike (til dels motstridende) betydninger i både nordnorske og sørnorske dialekter (se Norsk Ordbok). Ordet finnes også, i litt andre former, i svenske dialekter og i nederlandsk. Det finnes også en kobling til finsk. Ordet tytte/tøtte kan blant annet vise til et lite jentebarn, en fremmed kvinne, en kvinne som vekker oppsikt, en stor, sterk og litt grovbygd kvinne, en dugende kvinne, en kvinne omtalt nedsettende («ei god tøtte») – eller generelt til noe av grammatisk hunkjønn, det være seg dyr eller ting. Kort sagt: det meste. Selv om ordet også har negative betydninger, bør det ikke blandes sammen med tøyte (‘løsaktig kvinne’)! Dette ordet skal komme av lavtysk toite (visstnok en eldre form av töte ovenfor). Tøtte/tytte kan være avledet av tutt, kanskje i betydningen ‘ lubben unge’, eller lånt fra lavtysk töte. Slik står det i Det Norske Akademis ordbok: trolig fra nedertysk töte og beslektet med tøyte, muligens beslektet med middelhøytysk tüttel, tütel ‘brystvorte’ og tutt; jf. tøddel; men jf. også svensk dialekt tutta ‘ liten jente’, tutte ‘ liten gutt, dansk tut ‘ barn’, muligens lydord, jf. også norrønt tuttr ‘ pusling’ Mange har pekt på finsk tyttö ‘jente’ og ment at det er opphavet, og det kan stemme i en nordnorsk sammenheng. Der må det i det minste ha vært en vekselvirkning med det finske ordet. Men det er neppe dette vi finner igjen i eldre språk på det indre Sør-Vestlandet.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hensynta/
|
Hensynta
|
Ikke sjelden støter jeg på verbet hensynta, med bøyningsformer som hensyntar og hensyntatt. Det låter kunstig. Jeg finner det ikke i ordbøkene. Er det virkelig et norsk ord?
|
Hensynta må sies å være et norsk ord. Det er først i nyere tid ordet har blitt vanlig, så det er ikke aller ordbøker som har tatt det opp. Du er ikke den eneste som reagerer på å hensynta. Mange synes uttrykksmåten er stiv eller jålete. Å hensynta oppfattes nok i stor grad som byråkratsjargong. De som forsvarer ordet, peker gjerne på at det er effektiviserende, på samme måten som å vektlegge (jamfør å legge vekt på). Spareeffekten er den samme i begge tilfellene, og ganske liten (én stavelse). Forskjellen er at hensynta er en uvant og semantisk litt mer anstrengt sammensetning. Det tradisjonelle i norsk er å ta hensyn til, og vi vil fremdeles anbefale å skrive det til vanlig. Ordet hensynta ble nesten ikke brukt før 1950. Det økte på rundt 1980, men bruken skjøt for alvor fart først rundt tusenårsskiftet. Da hadde ordet fått et motepreg.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nedlegge-eller-legge-ned/
|
Nedlegge eller legge ned?
|
Bør vi skrive «nedlegge barnehagen» eller «legge ned barnehagen»?
|
Det er valgfritt. Nedlegge er kort sagt stivere, men likevel ikke obligatorisk i formell stil. Spørsmålet gjelder det som kalles fast («nedlegge») eller løs («legge ned») sammensetning av verb. Vi har en hel del verbpar i norsk med en fast og en løs variant. Vi kan peke på noen hovedmønster i forholdet mellom slike ord i bokmål. Betydningsforskjell eller stilistisk forskjell I en del tilfeller er det klar betydningsforskjell mellom verbene: avlegge – legge av framstille – stille fram oppdra – dra opp overdrive – drive over Og så videre. Her har gjerne den faste sammensetningen overført betydning, mens den løse har konkret betydning. Andre ganger er betydningen (bortimot) den samme, men det kan være nyanser eller stilistisk forskjell: tilbe – be til oppvarte – varte opp underskrive – skrive under Av og til er én betydning felles, men ikke andre, for eksempel i paret framsette – sette fram Begge disse kan brukes om det å presentere noe («framsette en teori» eller «sette fram en teori»), men bare sette fram benyttes om det konkrete («sette fram ost og smør»). Nedlegge og legge ned hører til denne gruppa. De betyr begge «slutte å drive», men man kan bare «legge ned» noe på bakken eller golvet (om det da ikke er et bytte). Der ordene overlapper i betydning, er forskjellen stilistisk, idet «nedlegge» er mer litterært. Tendensen i norsk skriftmål har vært økende bruk av løs sammensetning, siden det er vanligst i talemål i hele landet. I noen tilfeller styrkes denne tendensen av at engelsk har et tilsvarende verb. Det kan tenkes at dette også gjelder ved «legge ned» («shut down»). Noen vil ane en tilsvarende forskjell mellom partisippene nedlagt og lagt ned, men forskjellen her er historisk sett av et helt annet slag. Kort sagt går nedlagt fint sammen med å legge ned. Nynorsk Ofte, og særlig der en forskjell i bokmål bare er stilistisk, vil nynorsk bare ha (eller foretrekke) den løst sammensatte varianten, i dette tilfellet «leggje ned». Grunnen er at nynorsk historisk sett er bygd på norsk talemål. Men legg merke til at løst sammensatt verb gjerne går hånd i hånd med fast sammensatt partisipp: å leggje ned – legg ned – la ned – har lagt ned MEN: barnehagen er nedlagd (eller valgfritt: lagd ned) Dette gjelder alle betydninger, således også silda er nedlagd.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/en-til-is/
|
En til is?
|
Hvorfor sier barn nå «Jeg vil ha en til is» i stedet for «Jeg vil ha en is til»?
|
Den enkleste forklaringen er at «(få) en til» gjennom flittig bruk har smeltet sammen til en fastere enhet. Det er jo «en til» som er hovedbudskapet i situasjonen. Hva man vil ha mer av, sier seg gjerne selv. Substantivet kan eventuelt hektes på til slutt. Fenomenet kan ha flere sammenfiltrede røtter. Vi kan heller ikke se bort fra påvirkning fra engelsk (jf. one more), men det gjelder i så fall bare nyere bruk. Uttrykksmåten er gammel i flere norske dialekter. På trykk finner vi «ein til gong» allerede i Fedraheimen for 1883 og i gamle eventyr fra Nord-Norge. Vi finner spredte gamle treff både vestfra og fra Kristiania. Den finnes dessuten i dansk og svensk, se henholdsvis svarbasen til Dansk Sprognævn og under D 11 a β i Svenska Akademiens ordbok. I alle tilfeller kan det være slik at «(få) en til» er blitt en fast frase som substantivet kan hektes på etter behov. Det er slik det svenske Språkrådet ser det. Selv om uttrykksmåten er ny og virker barnslig i deler av landet, kan den være god og gammel andre steder, særlig nordafjells (riktignok kommer det fra barnemunn i dette gamle eksempelet fra Trøndelag). Det er forresten ikke sikkert tilblivelseshistorien er den samme alle steder; «en til x» kan ha blitt til på litt ulike grammatiske grunnlag. Lærere spør oss av og til om det er «feil» å si «en til x», og om de bør rette det. Grammatisk galt kan det ikke kalles, og det er lov å si hva man vil. Men i skriftlig arbeid kan det godt kommenteres at mange ikke oppfatter uttrykksmåten som helt «voksen».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ein-song-av-eller-med-michael-jackson/
|
Ein song av eller med Michael Jackson?
|
Når platepratarane presenterer songar, uttrykkjer dei seg ofte slik: «Du høyrde no ‘Bad’ med Michael Jackson.» Men skulle dei ikkje heller sagt: «Du høyrde no Michael Jackson med ‘Bad’» eller: «Du høyrde no ‘Bad’ av Michael Jackson»?
|
B egge variantane med «med» er brukande, men den du har høyrt, høver best når songen ikkje er sterkt knytt til éin artist. Varianten med «av» fortel først og fremst kven som har laga songen. (Om ikkje anna er nemnt, kan ein rett nok rekna med at det er same person som songaren.) Opphavspersonen kjem ikkje tydeleg fram om ein berre seier «med». Difor høyrer ein stundom «av og med».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ikke-bry-deg/
|
Ikke bry deg!
|
Min sønn setter en liten støkk i meg rett som det er. Først ber han meg om å knytte skolissene hans, og så sier han «Ikke bry deg!» når han får det til likevel. Han mener bare «Ikke tenk mer på det, du!», men i mine ører lyder det som «Hold fingrene av fatet og pass dine egne saker!». Jeg har ikke klart å venne meg til dette. Må jeg gjøre det?
|
Ikke bry deg, du. Fra spøk til alvor: Det er fare for at du må venne deg til det. Dette er ganske nytt barne- og ungdomsspråk, men det er så utbredt at det er grunn til å tro at det blir voksenspråk i framtida. Bortsett fra at det kolliderer med den vante og aggressive betydningen av «Ikke bry deg!», er det i og for seg ikke ulogisk å bruke uttrykket med positive overtoner. Det er jo ganske kurant å si for eksempel «Du trenger ikke bry deg mer om dette». Vi mener likevel det er riktig å fortelle de unge at utsagnet «Ikke bry deg!» kan skape gnisninger mellom generasjonene, og at de gjerne kan ordlegge seg annerledes. Mange unge sier nå også «Det bryr meg ikke!» når de bare mener «Det er det samme for meg (altså)», «Det er hipp som happ» eller til og med «Det er greit for meg».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ivareta-et-barn/
|
Ivareta et barn?
|
Jeg skal levere en eksamensoppgave i morgen, og har et spørsmål om ordet ivareta. Kan man si «å ivareta et barn»? Eller blir det å ivareta et menneske feil? Det mest vanlige er jo å si «ivareta noens interesser» eller «ivareta hensynet til noen».
|
Dette er moderne forvaltningssjargong (fra 1980-åra) som sikkert har kommet for å bli, men det er ikke i samsvar med norsk ordbrukstradisjon å si ivareta et barn. Uttrykket er nok en snarvei for ivareta barnets interesser (behov) (før: vareta barnets tarv). Som eksemplene dine viser, er ivareta et svært formelt verb. Et par eksempler til: - En advokat ivaretar mine interesser i selskapet. - Banken ivaretar kundenes interesser. I en hverdagslig sammenheng, med mennesker (i stedet for interesser) i sentrum, virker ivareta meget stivt. Vi har en rekke mer «jordnære» gamle ord og uttrykk for det å ta seg av barn. For det første har vi nettopp å ta seg av, videre har vi blant annet å ta hånd om, stelle og passe. Vi kan også sørge for barnet og for at barnet har bra. Ikke minst kan vi ta (godt) vare på et barn, for eksempel når foreldrene overlater det til oss. Et gjennomgående uttrykk på området er omsorg for barn. (Nynorsk også: å syte for eit barn og omsut for barn/born.)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-ga-rett-vest/
|
Å gå (rett) vest
|
Kvifor seier vi at det går rett vest når noko går gale, altså den vegen høna sparkar?
|
To go west har lenge vore nytta i engelsk om å døy (eller å gå sund). Opphavet er truleg den skremmande tanken på å enda der sola går ned attom synsranda. Dette kan i så fall vera knytt til keltiske førestillingar om dødsriket. Somme kjelder nemner i staden at det er tale om forbrytarspråk for å enda på ein rettarstad i West Midlands i England. Det er uråd for oss å vurdera. Men det kan i alle fall utelukkast at det handlar om Det ville vesten i Amerika, for eit slikt opphav ville ha vore velkjent i den engelskspråklege verda. Ordlaget skal ha spreidd seg kraftig i engelsk under fyrste verdskrigen. Truleg har det kome inn i norsk gjennom sjømannsspråket. Det må takast med ei klype salt når Tor Myklebost skriv: «Sjøfolk sier aldri om sine bortkomne kamerater at de er ‘døde’. ‘Han gikk vest,’ sier de.» (Nedst på side 61 hos Lise Lindbæk i Tusen norske skip: en antologi over norske sjøfolks innsats i den annen verdenskrig, 1948). Rett eller beint vest er ei naturleg utviding av vest i norsk, og i reint geografisk tyding er det gammalt. I gamle dagar heitte det gjerne at noko gjekk nord og ned. Nede i Danmark går prosjekta helst nedenom og hjem, og hjå grannen i aust åt skogen eller åt helvete. Ikkje noko av dette er ukjent i Noreg. Prosjekta våre kan òg gå i vasken eller det som verre er. Saker og ting kan vidare gå ad undas, til dunders, fløyten, skeis og til pises – om det ikkje kort og godt ryk. Menneske går verste fall i hundane. Det spørst om det finst like mange uttrykk for det at det går bra.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/anforselstegn-komma-og-punktum-rekkefolgen/
|
Anførselstegn, komma og punktum – rekkefølgen
|
Jeg har lært at komma skal settes før det siste anførselstegnet, slik: «Jeg kan kommareglene,» sa hun. Er ikke dette riktig lenger?
|
I 2004 ble det vedtatt nye regler som lyder slik: «Mellom hermeteikn (sitatteikn) skal det ikkje stå andre teikn enn dei som høyrer til i den siterte teksten.» Selv om det ikke er helt opplagt, skal vedtaket leses slik: Det skal ikke lenger settes komma foran høyre anførselstegn i sitat. Kommer det et anføringsverb etter sitatet (sa, skrev e.l.), skal det imidlertid stå komma rett etter anførselstegnet. Med vedtaket i 2004 fulgte dette eksempelet: Før: «Kongens Person er hellig,» heiter det i Grunnlova. Etter: «Kongens Person er hellig», heiter det i Grunnlova. At poenget ikke kan være å ta med alle skilletegn fra originalteksten, skjønner vi når vi slår opp i selve Grunnloven. Der står det et semikolon etter «hellig». Men utropstegn og spørsmålstegn som hører til sitatet, blir selvsagt stående innenfor, som før. De er en viktig del av den siterte ytringen. Merk at vi ikke setter komma etter et sitat med utropstegn eller spørsmålstegn til slutt. Vi setter heller ikke punktum etter perioder som i sin helhet er sitat. Eksempler: «Kongens person er hellig!» ropte han. «Kongens person er hellig!» Det var det han sa. «Kongens person er hellig.» Det var det han sa. Flere eksempler: «Dette er riktig», sa hun. «Hvem er det?» spurte hun. «Kom inn!» ropte mor. Er dere i Språkrådet lei av å bli stilt spørsmålet «Er dette riktig?»? I disse eksemplene finnes det strengt tatt ikke noe punktum i originalen, men punktumet settes innenfor anførselstegnene likevel: «Ja», sa han. «Nå er det høst.» «Ja», sa han, «nå er det høst.» (Plasseringen av punktum i det siste eksempelet kan diskuteres.) Punktum til slutt i sitatet bruker vi bare etter kolon, og bare når sitatet består av en hel setning innledet med stor forbokstav. Han la ansiktet i alvorlige folder og sa: «Nå er det ikke stort mer å si om dette.»
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/einmannskrins/
|
Einmannskrins?
|
Eg ønskjer å finne eit kjønnsnøytralt alternativ til einmannskrins. Kan de hjelpe?
|
Vi har dessverre ikkje noko fasitsvar. Vi ser at enpersonskrets (allereie i leksika frå 1989) og enkeltpersonskrets er ein del nytta. På nynorsk blir det då ein- og gjerne - krins: einpersonskrins, enkeltpersonkrins.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bankerott/
|
Bankerott?
|
Eg vrir hjernen for å skjøna kva ordet bankerott kjem av. Bank er vel bank, men det er vel ikkje ein roten bank det er tale om? Det engelske bankrupt får meg til å tenkja på korrupt. Er det ein samanheng?
|
Bankerott (‘ruinert, konkurs’) har opphav i italiensk banco rotto. Opphavleg var banc o ein benk som vart brukt til vekselbord; dette vart seinare til vårt bank. Rett nok kan det vera rotenskap i banken, men det har ikkje noko med rotto å gjera. Rotto er perfektum partisipp av verbet rompere, som mellom anna tyder ‘bryta sund’, altså øydeleggja. Banco rotto tyder eigenleg ‘sundslått benk’. Etter den vanlegaste teorien kjem uttrykket av at pengevekslarane kunne få benkene sine sundslegne dersom dei sveik nokon eller ikkje greidde skyldnadene sine. Rompere liknar mykje på å kor rumpere, som er eit lån frå latin corrumpere. Adjektivet korrupt kjem av latin corruptus, som er perfektum partisipp av det same verbet. Det tilsvarande italienske ordet er corrotto. Så du hadde rett i at det er ein samanheng. Grunnen til at vi brukar eit italiensk ord for dette, er at dei var tidleg ute med avansert pengestell i Italia, ikkje minst i Lombardia. I norske ordbøker står substantiva lombard ‘handpant’, lombardbank, lombardlån, lombardrente og dessutan verbet å lombardera ‘ta opp lån mot handfast pant’. Rotto kjem altså frå italiensk, men banco kjem opphavleg frå det germanske målet langobardisk. Lombardia var tidlegare Langobardia.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/gronn-av-misunnelse/
|
Grønn av misunnelse
|
Hvorfor heter det å være grønn av misunnelse?
|
I Ordbog over det danske Sprog står det under adjektivet grøn om en hudfarge som virker grønnlig på grunn av sterk blekhet, «især fremkaldt af ildebefindende, dårligt humør olgn.». Grønn er ellers kjent som misunnelsens og sjalusiens farge. Hos Shakespeare er sjalusien et grønnøyd monster. Man kan forresten også være gul av misunnelse. Vi tør ikke si om det finnes noen tilknytning til gul galle (gresk khole, som man før mente gjorde folk koleriske ‘hissige, oppfarende’) eller til gallesykdom (som man kan bli blek og grønn av).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/helsebror-og-jordfar/
|
Helsebror og jordfar?
|
Jeg er utlending og synes norsk kan være litt rart og vanskelig. For eksempel heter det helsesøster og jordmor. Er det bare kvinner som kan ha disse yrkene? Eller finnes det mannlige helsesøstre og jordmødre? Kan de i så fall kalles helsebrødre og jordfedre? Eller heter det kanskje helseperson og jordperson?
|
Helsebror og jordfar har bare vært brukt sporadisk og kanskje helst på skjemt. Det nye ordet for helsesøster er helsesykepleier. S ykepleier er en praktisk tittel som kan brukes av både menn og kvinner (før het det gjerne sykepleierske om kvinner). Man har lenge prøvd å finne like kjønnsnøytrale stillingsbetegnelser for jordmor og helsesøster, for det er et mål å trekke menn til disse yrkene. I 2015 var det mye diskusjon om emnet, jf. disse artiklene i Dagsavisen og på nrk.no. Nå (2018) har helsesykepleier vunnet fram. Både dette og det kortere alternativet helsepleier står i et noe ulogisk forhold til sykepleier, siden både leger og sykepleiere også steller med helse, men det viktigste er at ordet er forankret i selve fagmiljøet. For jordmor er fødselshjelper foreslått, men dette ordet brukes tradisjonelt helst bare i overført betydning. Uansett brenner det nok et blått lys for jordmora. Hvis unge menn tolker ordet delvis bokstavelig, og tar det tungt å bli assosiert med noe kvinnelig, går det nok mot utskifting. På denne siden finner du en brosjyre fra 1998 om kjønnsbalansert språk og titler. I den står det blant annet: For en del yrker og stillinger har vi ennå ikke kommet fram til kjønnsnøytrale betegnelser, men bruker fremdeles ord med kjønnsmarkerte etterledd: embetsmann, fylkesmann, lagmann, lensmann, oppsynsmann, riksmeklingsmann, rådmann, sendemann, styrmann, sysselmann, tjenestemann, jordmor. Etter tusenårsskiftet er flere av disse skiftet mer eller mindre ut; blant annet er riksmeklingsmannen blitt riksmekler og tjenestemannen tjenesteperson eller statsansatt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/tenking-eller-tenkning/
|
Tenking eller tenkning?
|
På min lesesal diskuterer vi for tiden forskjellen på tenking og tenkning. Er disse formene sidestilte, som forsking/forskning og tolking/tolkning? Eller betegner tenking aktiviteten og tenkning resultatet? Eller heter det bare tenkning?
|
Man kan velge å se det som to ord for det samme, eller man kan bruke -ing i den vanlige betydningen og -ning i spesialbetydninger. Tenkning har vi litt enkelt sagt hovedsakelig fra skriftfellesskapet med dansk, men vi finner det også i eldre landsmål (nynorsk), først og fremst hos Aa.O. Vinje og Ivar Aasen. (I moderne nynorsk heter det bare tenking.) I dansk lager man regelrett verbalsubstantiv med -ning (jf. også lavning, spisning), mens hovedregelen i norsk folkemål og moderne norsk skriftmål er avledning med -ing (jf. at det bare kan hete tenking på nynorsk). Ved mange ord er det full valgfrihet mellom -ing og -ning i bokmål, et eksempel kan være skriv(n)ing. Det er litt mer komplisert med tenk(n)ing. Nyanser Vi har et begrep som kan defineres slik: 1 å tenke (handlingen, prosessen) generelt Dette kan valgfritt kalles tenking eller tenkning. Tenking står ikke nødvendigvis i ordbøkene, fordi det regnes som selvsagt at man kan lage ing-ord av norske verb (laging, spising osv.). Det blir stadig vanligere å kalle 1 tenking. Tenkning med -n- på bokmål er obligatorisk i spesialbetydningen 2 ‘tankegang, tenkemåte’, ‘produkt av tenking’, ‘filosofisk tankegods, filosofi’ (det være seg vestlig tenkning eller Mao Zedongs tenkning) Varianten med -ning har dessuten holdt seg godt i sammensetninger (som ønsketenkning/ønsketenking, nytenkning/nytenking) – uten hensyn til betydningsnyanse. Her er det likevel valgfritt med -n-. Du kan rendyrke - ning (som i dansk), eller du kan prøve å dyrke en særnorsk («særbokmålsk») logisk nyansering med -ing i betydning 1 (da gjerne inkludert sammensetninger) og -ning i betydning 2. Skillet kan sammenlignes med skillet mellom for eksempel bygging og bygning.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/flerkoneri-flermanneri/
|
Flerkoneri – flermanneri?
|
Når en mann har flere koner, heter det flerkoneri, men hva heter det når ei dame har flere menn? Jeg finner ikke flermanneri i ordboka.
|
Fremmedordet for flerkoneri er polygyni, mens det å ha flere menn heter polyandri. Fellesbetegnelsen er polygami. Det skulle ikke være noe i veien for å bruke ordet flermanneri på linje med flerkoneri, selv om ordet flerkoneri er mye vanligere.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/i-sju-steiner/
|
I sju steiner
|
Hvorfor heter det at en ting (f.eks. en motor) som har gått i stå, «står i sju steiner»? Jeg har fem teorier som jeg håper dere kan kommentere: 1) Norske skip har gått på grunn på Seven Stones. 2) Det er opprinnelig et spilluttrykk, jf. at dominobrikker har blitt kalt steiner. 3) Det har å gjøre med det gamle astrologiske systemet med sju « planeter », også kalt steiner. 4) Det er knyttet til gravhauger og fornminner, slike som Sjusteinen. 5) Det har med steiningen av djevelen å gjøre.
|
Her var det mye å velge mellom, men nei, det har nok med steiner i urverk å gjøre. Vi gir ordet til en innsender i Språknytt 4 /996: Uttrykket «det står i sju steiner» har med gamle lommeur å gjøre. I kvalitetsur var der innlagt spesielle, visstnok edle eller halvedle, små steiner som – så vidt jeg vet uten å være urmaker – hjultappene (akslene) var opplagret i for å få en mest mulig friksjonsfri og sikker gang på hjulene. Når så urene likevel stanset og det ikke var råd å få dem i gang igjen, kunne vel ergrelsen og ironien lett forme et slikt uttrykk. Der ble etter hvert mer enn sju steiner i urene. De fineste og dyreste var lenge de med «femten steiners ankerverk», og i Nord-Norge hette og heter det like ofte «det står i femten steina». Det er lett å finne eksempler på denne terminologien i hundre år gamle reklametekster. Teorien kan dessuten styrkes med et sitat fra Olav Duuns Straumen og evja (1926): Duun er den første som bruker uttrykket flittig i norsk litteratur. Det hadde nok vært brukt muntlig en tid, helst som hos Duun, med sju og steina(r). Det drøyde virkelig lenge før det slo bredt igjennom i norsk skriftkultur. Men i dag viser nettsøk at det til og med brukes av folk som sier syv og stener. Til slutt noterer vi et uttrykk fra Kolvereid: å dumpe i sjustein ‘gjøre noe galt i en lek’, uten at vi kan forklare det nærmere.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/konto-og-saldo-i-fleirtal/
|
Konto og saldo i fleirtal
|
Kva heiter konto og saldo i fleirtal?
|
Konto er eit hankjønnsord som trygt kan bøyast på vanleg måte i fleirtal: nynorsk: fleire kontoar – alle kontoane bokmål: flere kontoer – alle kontoene Dette er den vanlegaste bøyinga, som gjerne har blitt tilrådd. Det er òg mogleg å bruke den opphavlege italienske fleirtalsendinga -i, slik: nynorsk: fleire konti – alle kontiane bokmål: flere konti – alle kontiene Den er mest brukt i ubunden form (etter fleire ovanfor), der den ikkje kolliderer med den norske endinga. (Kontiane er nesten ikkje brukt på nynorsk.) Saldo kan ikkje bøyast med i, men berre regelrett: nynorsk: fleire saldoar – alle saldoane bokmål: flere saldoer – alle saldoene Forma saldi har funnest, og danske ordbøker nemner gjerne denne forma. Men allereie Norsk Riksmålsordbok frå 1947 gjev berre opp saldoer. Det finst forresten ingen regel som omfattar alle italienske lånord på -o- Til dømes kan risiko berre heita risikoar (bokmål risikoer) i ubunden form fleirtal. Ein må altså slå opp i ordboka om ein er i tvil.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/prosentteikn-og-mellomrom/
|
Prosentteikn og mellomrom
|
Skal ein skrive 25 % eller 25%? Kan ein forresten skrive mellom 25 og 30 %, eller må ein setje inn prosentteiknet etter begge tala?
|
Det rette er 25 %, med mellomrom mellom sifferet og prosentteiknet. Det blir som når ein skriv prosent med bokstavar eller med forkortinga «pst.». Bruk gjerne det som heiter hardt eller fast mellomrom, så skil ikkje talet og teiknet lag ved linjeskift. Du kan skrive mellom 25 og 30 %, slik du ville ha skrive mellom 25 og 30 prosent, men det er òg rett å skrive prosentteiknet to gonger.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/reglene-for-bruk-av-hun-og-henne/
|
Reglene for bruk av «hun» og «henne»
|
Når skal jeg skrive hun, og når skal jeg skrive henne? Jeg sier bare ho.
|
Det er langt fra alle som har henne i talemålet, men korrekt bokmål krever at man skiller mellom hun og henne. Heldigvis er det ikke så vanskelig som det kan virke. Hvis du vet hvordan du skal bruke jeg og meg, vet du i grunnen hvordan du skal bruke hun og henne. Du kan til og med bruke de samme reglene på han og ham, hvis du ønsker å bruke ham (det er valgfritt). Hun og henne og andre ord av samme type (personlige pronomen) oppfører seg ganske likt. Se på denne rekka: jeg – meg du – deg hun – henne han – ham dere – dere de – dem Ordene på den venstre sida bruker vi om den som er subjekt, det vil si den som gjør noe: Jeg bærer. Hun bærer. Ordene på den høyre sida bruker vi om objektet, altså den som det blir gjort noe med eller for: Jeg bærer henne. Hun bærer meg. Vi bruker objektsformen også etter preposisjon (som såkalt utfylling eller styring): Jeg hører på henne. Hun hører på meg. I eksemplene nedenfor har vi en form av verbet være (nemlig er). Være tar ikke objekt, så vi skulle vente subjektsformene jeg og hun. Men etter det er/var får vi likevel valgfrihet: Ja, det er hun/henne. Ja, det er jeg/meg. På nynorsk bør en bruke subjektsformene her: ho og eg. Kommer det et som etter, er subjektsformene obligatoriske på bokmål også, så sant subjektet også er logisk subjekt i relativsetningen (som-setningen). Det var hun som kom. (Hun kom.) Det var henne (som) de så. (De så henne.)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skjellsettende-som-setter-skille/
|
Skjellsettende = som setter skille!
|
Jeg ser stadig oftere at folk skriver om sjelsettende opplevelser. Det kan vel ikke være riktig? Men jeg forstår heller ikke hvorfor det skal hete skjellsettende, for det har jo ikke noe med skjell å gjøre!
|
Det riktige er skjellsettende. Skjell er et annet ord for skille, som i grenseskjell, men det brukes lite i moderne bokmål. Skjellsettende betyr nesten det samme som epokegjørende, altså ‘som skaper et tidsskille’. Hvis sammensetningen hadde blitt til i dag, ville det nok hett skillesettende, men det klinger jo ikke så godt. Resten av artikkelen er for spesielt interesserte. Andre skjell (= skiller) av samme slag Et annet uttrykk med dette ordet er å komme til skjells år og alder. Det som ligger under her, er det gamle skil ‘forstand’ som opprinnelig viser til evnen til å skjelne (skille). Videre har vi å gjøre rett og skjell for seg ‘oppfylle sine forpliktelser’; her ligger betydningen av skjell nær ‘orden og ryddighet’. Ikke alle kjenner disse ordene, men hvis du tror skjell er helt avleggs, bør du ta en titt på ordet for skjell. Er du jurist, kjenner du også skjell ig grunn til mistanke. En skjellig grunn er lett å skjelne, altså klar. Sjelenød og skjellsord Urovekkende mange skriver sjelsettende, som om det var snakk om besettelse. Kanskje de faktisk mener å vise til noe som setter seg i sjela, noe gripende? (Mange treff på sjelsettende inntrykk på nettet kan tyde på det.) Det kan hende dette til slutt må regnes som et nytt ord i norsk, men det kan ikke godt brukes fritt i stedet for skjellsettende. Når folk skriver å komme til skjellsord for skjells år, er det nok helst for moro skyld. Nynorsk Det hele henger litt mer sammen på nynorsk, samtidig som man der skjelner og skiller mer mellom ordene. Skjell ovenfor heter skil (gjerne uttalt /skjél/ eller /skjell/), jf. skilje og skilnad. Altså: skilsetjande. På nynorsk skiller man altså mellom skil ‘forskjell’, skjel ‘skjell, musling’ og skjell som i skjellsord og å skjelle.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kryss-i-taket/
|
Kryss i taket
|
Kva tyder kryss i taket, og kva kjem det av?
|
I artikkelen om kryss i Nynorskordboka heiter det at å setje kryss i taket tyder ‘å markere noko heilt uventa (som ein er glad for)’. Uttrykket botnar i folketru, religion og magi. Å setje ein kross eller eit kryss ved noko som ein vil merkje seg, er ein skikk som i alle fall er eldre enn boktrykkjarkunsten. Å teikne eit krossmerke som vern mot noko vondt var vanleg i gammal folketru. I Noreg slo dei ein kross i lufta eller skritta opp ein kross, pløgde i to kryssande fòrer eller måla ein kross med krit eller tjøre på dører eller vegger, eventuelt over matbordet. På svensk er vendingar som «skriva kors på dörren» og «skriva kors på alla väggar» kjende frå slutten av 1700-talet. I dansk finn vi ikkje uttrykket. Dei fleste opplysningane ovanfor er henta frå Snorre Evensberget og Dag Gundersen: Bevingede ord. Du tykkjer kanskje det er eit par brikker som manglar i forklaringa, og det har du i så fall rett i. Kanskje ei jamføring med «bank i bordet» kan kasta lys over samanhengen mellom den tradisjonelle tydinga og den som rår i dag. Det handlar i så fall om symbolsk trygging mot ulukke. Lenger kjem vi ikkje. Litterære døme I litteraturen finn vi «kors i taket» fyrst nokså seint, og då i ei omsetjing: (Otto Funcke, Hjortens trøst 1887) Neste døme er av mykje seinare dato, frå barneeventyr utgjevne i 1925 av Astrid Thalberg. «Kryss i taket» er endå nyare, fyrste belegg i nb.no er frå 1920, i eit referat av ei amerikansk «skilsmissehistorie»:
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/delegasjonsreglement-eller-delegeringsreglement/
|
Delegasjonsreglement eller delegeringsreglement?
|
Vi arbeider med et nytt reglement for delegering av myndighet mellom ulike nivåer i kommuneadministrasjonen. Men heter det «delegasjonsreglement» eller «delegeringsreglement»? Søk på Internett viser at ca. halvparten av kommunene bruker det ene og den andre halvparten det andre.
|
Ing-varianten i uttrykket delegering av myndighet ble den vanligste i løpet av 1960-åra. Språkrådet har anbefalt den siden 1983. Da må delegeringsreglement kunne brukes, sammen med delegeringsvedtak. Delegering er ifølge Bokmålsordboka ‘det å delegere’, mens en delegasjon er ‘utsendinger med fullmakt til å føre forhandlinger på vegne av en organisasjon, stat eller lignende’. Det er en forenkling, for tradisjonelt er delegasjon brukt mye også i den første betydningen, men Språkrådet har altså anbefalt å utnytte det skillet som grammatikken kan tilby på dette punktet. Det innebærer å skrive delegering i handlingsbetydningen, også i uttrykket delegering av myndighet. Varianten delegeringsreglement følger automatisk av dette valget. Ordet delegasjon kan altså reserveres for de nevnte utsendingene med fullmakt. Finn-Erik Vinje har omtrent det samme rådet i Moderne norsk (4. utg., 1987). Boksøk (n-gram, nb.no): Avissøk:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fordeler-og-ulemper-med-ved/
|
Fordeler og ulemper med/ved
|
Jeg skjønner ut fra ordboka på nettet at det kan hete både fordelene/ulempene med noe og fordelene/ulempene ved noe. Men når skal jeg bruke hva?
|
Du kan velge det du synes klinger best i sammenhengen. Det er ingen tydelig betydningsforskjell mellom variantene; det er snarere en dialekt- eller sosiolektforskjell. Med har blitt vanligere med tida, uten at det på noen måte er nytt. Ved er det vanlige på dansk, men det er også brukbar norsk. Sammenhengen kan bety noe. I et handlingsrettet utsagn som «Fordelen med/ved å gjøre det på denne måten er at …» vil nok mange nå velge med. Men hvis den som har en fordel/ulempe, er vanskeligere å få øye på, kan ved være mer nærliggende, som i «Det er en klar fordel ved situasjonen i Norge at …».
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/paragrafteikn-og-mellomrom/
|
Paragrafteikn og mellomrom
|
Skal det vere mellomrom mellom paragrafteiknet og talet etter? Er det med andre ord rett med «§17» eller med «§ 17»?
|
Det skal vere mellomrom mellom paragrafteiknet og talet. Skriv «§ 17». Ein må sjå på teiknet som ein forkorta skrivemåte for ordet, og i formuleringa «paragraf sytten» ser ein straks at det må vere mellomrom. Bruk hardt mellomrom, så skil ikkje teiknet og talet lag ved lineskifte.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/faste-uttale/
|
Faste – uttale
|
Somme uttaler ordet faste og fastetid med kort a, andre med lang. Kva er rett?
|
Begge delar må reknast som rett, men kort a er nok det vanlegaste. Bokmålsordboka og Nynorskordboka har ikkje med opplysningar om uttalen av dette ordet, men eldre uttaleordbøker fører opp variantane med kort og lang a som valfrie. I Norsk uttaleordbok av Bjarne Berulfsen står fyrst /faste/ med kort a, men så kjem /fa:ste/ med lang a. Før den lange varianten står det «mest teologisk»! Den som ferdast blant prestar, vil altså truleg oftare høyre ordet uttalt med lang a. Tilbakemeldingar vi har fått frå katolikkar, tyder på at lang a fyrst og fremst er ein protestantisk vane. Det bør òg nemnast at uttalen er lang i dansk: /fæ:sde/.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utredning-og-utgreiing/
|
Utredning og utgreiing
|
Hva er egentlig forskjellen på en utredning og en utgreiing?
|
Ordene utgreiing og utredning viser stort sett til det samme fenomenet. Verbet å utrede har vi fra skriftfellesskapet med dansk, mens å greie ut er særnorsk. Derfor brukes utgreiing konsekvent i nynorsk. På bokmål står utrede og utredning fremdeles sterkt, som i tittelen på serien Norges offentlige utredninger. Når vi på skolen sier grei ut om dette, men i byråkratiet (oftere) utred dette, forteller det mer om hvor vi er, enn hva vi gjør. Når vi greier ut noe konkret (som hår), gjør vi det mindre flokete og mer oversiktlig. Jamfør også å greie garn eller å greie opp i ting. Å greie ut noe abstrakt (en sak) går ut på det samme. Å utrede er det samme som å rede ut ‘bringe klarhet i’. Å rede ut har blitt uvanlig. Det er vanskelig å få tak på innholdet i selve verbet rede i uttrykket rede ut hvis vi holder det sammen med andre norske ord. Vi forstår det bedre når vi går til danske ordbøker: rede ‘føre en kam eller børste (evt. fingrene) gennem håret så det sidder eller ligger pænt’. Rede i den «konkrete» betydningen er altså rett og slett å greie (eller gre) på vanlig norsk. Vi har også en særnorsk variant med samme opphav, nemlig å reie ut, men det betyr noe annet, nemlig å utstyre eller klargjøre (jf. skipsreder, nynorsk skipsreiar). Vi finner det samme ordet i uttrykket å re(ie) opp (senga). Substantivet greie kan bety ‘orden, skikk; klarhet; kunnskap’, omtrent som rede: En skjematisk oversikt til slutt: NYNORSK greie opp i noe greie garn greie (ut) hår greie ut saker ut grei ing gjere greie for ha greie på få greie på --- reie ut (utstyre, klargjøre) reie opp BOKMÅL greie opp i noe greie garn gre(ie) (ut) hår greie ut saker, ut rede saker ut grei ing, ut red ning gjøre greie for, gjøre rede for, rede gjøre for ha greie på få greie på / få rede på --- re(ie) ut (sjelden i denne bet.), ut rede (foreldet) re opp (sjelden: reie)
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/barnefodt/
|
Barnefødt
|
Hva betyr egentlig ordet barnefødt?
|
Barnefødt (av gammelnorsk barnfǿddr) skal være knyttet til verbet fø ‘gi mat; fostre’. Det peker mot betydningen ‘oppfostret, oppvokst’. Et annet ord for det samme var i sin tid barnalinn (= barn-alen, «oppalt»). Men lenge har barnefødt kunnet bety både ‘født’ og ‘født og oppvokst’. Fødestedet (f.eks. fødebygda) var før i tida oftere også det stedet man ble oppfostret, så det har virkelig vært duket for sammenblanding av de to betydningene av å føde(s). Etter norrøn tid og langt opp mot vår egen har nok det vanligste vært å bruke ordet synonymt med født, og da som en slags retorisk understreking av fødestedet: «barnefødt der og der», eventuelt kombinert med en innbyggerbetegnelse, som i «barnefødt bergenser». Lenge har det også vært vanlig å bruke barnefødt om det å være både født og oppvokst på et sted. «Hun er barnefødt i Oslo» kan nå altså bety at hun ikke bare er født, men også har bodd det meste av barndommen i Oslo. Liknende tvetydighet finnes i svensk (se Svenska Akademiens ordbok) og dansk (se ordnet.dk). Barnefødt er da blitt mer eller mindre ekvivalent med engelsk «born and bred». (Det gamle «født og båren» er imidlertid dobbelt opp med født, jf. engelsk born og se II føde 3.3 i Ordbog over det danske Sprog). På svensk heter det barnfödd med - dd til slutt, som nynorsk også har. Merk likevel den nynorske samsvarsbøyningen han/ho er barnefødd – det er barnefødt – dei er barnefødde. Varianten barnfødd uten -e- (som i svensk og gammelnorsk) har også vært brukt i nynorsk, men står ikke i Nynorskordboka.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-fole-pa-noe-abstrakt-og-a-kjenne-pa-folelser/
|
Å føle på noe abstrakt og å kjenne på følelser
|
Jeg har bodd i utlandet i noen år, og da jeg nylig kom tilbake, ble jeg oppmerksom på at svært mange sier og skriver at de «føler på» i stedet for bare «føler». Noen går så langt som til å «føle på » en sinnstilstand i stedet for å si rett ut hvilken sinnstilstand de er i. Endringen kan kanskje framstilles slik: Før: Jeg er sint (for/på) / Jeg føler sinne Jeg er urolig (for) / Jeg føler uro Jeg er takknemlig (for) / Jeg føler takknemlighet Jeg er (litt) ensom / Jeg føler meg (litt) ensom Jeg føler at / Jeg har følelsen av at Nå: Jeg føler på ET sinne (i forhold til) Jeg føler på EN uro (i forhold til) Jeg føler på EN takknemlighet (i forhold til) Jeg føler på EN ensomhet Jeg føler på at … Har jeg rett? Kan dere i så fall si noe om grunnen til endringen? Eller om hva som blir det neste? Å beføle et sinne eller en ensomhet?
|
Du har rett i at dette ikke har vært veldig utbredt særlig lenge. Kurven går rett til værs rundt år 2000. Hva som blir det neste, tør vi ikke si. Det var absolutt mulig å ordlegge seg slik før også (vi finner over hundre år gamle eksempler), men da var det markert og kanskje til og med poetisk språkbruk. Du er ikke alene om å undre deg (føle på en undring). Flere har skrevet til oss de siste årene og fortalt at de blir mer eller mindre matte av 1) at det «føles» så mye 2) at det føles eller kjennes PÅ abstrakte ting (sinnstilstander) 3) at de abstrakte tingene telles i utrengsmål (ET sinne) 4) at det føles på sinnstilstander «i forhold» til det tilstanden er utløst av eller kretser om Sagt på den nye måten «føler de PÅ EN avmakt i forhold til utviklingen» (de føler seg altså som avmektige vitner til utviklingen). Noen spør om uttrykksmåten har grunnlag i «å føle noe på seg». Det tror vi ikke at den har. Den viktigste forutsetningen for at vi kan snakke om å kjenne på abstrakte ting som følelser, er nok at det heter å kjenne på konkrete ting. (Det er litt vanskeligere å forklare føle på, for vi snakker sjelden om å føle på en konkret ting.) En allmenn faktor i språkbrukshistorien er ønsket om å uttrykke seg indirekte og mindre forpliktende; jamfør formuleringer som «undertegnede» for «jeg» eller «jeg tenker at» for «jeg mener/tror at». Vi tror det ønsket har gjort seg gjeldende her. Det finnes også et visst saklig (altså logisk) behov for slike indirekte uttrykk. Det virker for eksempel mer logisk å føle litt tomhet enn å føle seg litt tom. Enten er man tom, eller så er man ikke tom. Men tomhet kan man jo føle litt her og litt der. Uttrykket med tomhet kan altså graderes uten at det skurrer så mye – det er dermed mer fleksibelt. Uttrykk med tomhet er blant de eldste av dette slaget – de kan ha lagt grunnlag for liknende uttrykk som strengt tatt er mindre nødvendige. De som ordlegger seg på den nye måten, vil nok forsvare seg med at de synes den tradisjonelle uttrykksmåten med adjektiv er for sterk eller direkte. Å si at man er sint, er en sterk innrømmelse. Kanskje man bare (vil si at man) lurer på om man kan være i ferd med å bli sint? Da kan det være lettere å si man føler litt på et sinne i stedet. Likeledes: Å si «jeg er ensom» virker sikkert mer stemplende enn «jeg føler på en ensomhet». Noen ganger kan det dessuten være vanskelig å «skrive om» til noe mer direkte; det er ikke bare å sette inn et enkelt adjektiv i stedet for et abstrakt substantiv. Eksempler: «Han velger å reise utenlands i stedet for å bli hjemme og kjenne på nederlaget.» «Alt dette er ting hun går og føler på daglig.» Uansett kan vi slå fast at den nye uttrykksmåten er svært substantivisk. Den stikker seg derfor enda mer ut i nynorsk enn i bokmål, ja, den bryter tvert med det nynorske stilidealet, som blant annet går ut på å bruke verb og adjektiv for substantiv. «Beføling av tellelige abstrakter» er en ganske ny «terapeutisk» skikk. Det er fremdeles mulig å velge andre måter å snakke nyansert om følelsene sine på.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/milepael-eller-milepel/
|
Milepæl eller milepel?
|
I bokmålsordlisten min står både milepæl og milepel. Hvilken form anbefales i moderne, moderat bokmål?
|
Det er ikke godt å si hva som passer best, men -æ- er det vanligste. Diagrammet nedenfor viser den relative utbredelsen i norsk litteratur. Mellom 1917 og 1959 var pel obligatorisk. Det var sikkert ment som en tilnærming til den tids moderne, «pyntelige» uttale, og i alle fall som en slags forenkling. Men i realiteten er æ-varianten både mest tradisjonell og mest «moderne» i skrift. I 1959 kom varianten pæl inn igjen, og den stod alene til 2005, da det ble valgfrihet. Uttale av æ og e E kan ofte uttales æ og omvendt i norsk. Skrivemåten sier ikke alltid så mye om uttalen. For eksempel finnes det neppe noe sted i landet der alle disse ordene tradisjonelt uttales nøyaktig som de skrives: fæl, hæl, mæle, tæl, kvele, stjele og tele. Foran østlandsk tjukk l uttales både e og æ oftest som æ. Å pæle ‘streve’ har tjukk l og dermed æ-uttale. Men dette er et helt annet ord enn de som er aktuelle her. En pæl og (å pæle om å sette ned påler) har i liten grad blitt uttalt med tjukk l, siden påle (med tjukk l i øst) har vært det vanligste folkemålsordet for den aktuelle gjenstanden. I såkalt dannet talespråk har uttalen helst vært /pel/ (med tynn l). Det kan tale for å skrive e, men /pel/ kan i prinsippet godt skrives pæl også. Noen ganger har vi æ i et ord fordi en annen form av ordet eller et beslektet ord har å. Det er da gjerne såkalt omlyd, jamfør vekslinger som tå – tær, våt – væte/væske Påle og beslektede ord Nå er riktignok ikke pæl en avledning av påle med omlyd. Ordene er bare synonymer som kommer av samme rot. Påle har som nevnt vært det vanligste i norsk talemål rundt omkring i landet (jf. gammelnorsk páll, i siste instans fra latin palus). Grunnen til at de fleste i dag bruker snart påle, snart pæl/pel, er at den dansk-norske tradisjonen henger ujevnt igjen og er overrepresentert i formelle og høytidelige sammenhenger. Mange skriver nå f.eks. bryggepåle og pålehus. Her er det snakk om konkrete påler, så å -en duger på norsk (dansk har derimot bare pælehus). Likevel har pæleormen aldri fått smake på å -en. Milepæl er en høytidelig metafor, så den dansk-norske varianten dominerer. I forbindelse med grunnarbeid er det helst variantene pæling/peling som brukes, enda emnet skulle være konkret nok. (Svensk har pålning, nynorsk påling.) Det er dypest sett samme pæl-/pel- her som i milepæl. Det er det opprinnelig også i bopel, men sammenhengen er svekket, og ordet har gått sin egen vei: Æ -en ble ikke tatt inn igjen i bopel i 1959 eller 2005, så her er man nødt til å bruke e. (Dansk har både milepæl og bopæl.) Utvikling Utviklingen av milepæl og milepel i norsk litteratur (NB N-gram, nb.no):
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sjokvinne-ved-sida-av-sjomann/
|
Sjøkvinne ved sida av sjømann?
|
Kan eg nytte sjøkvinne i staden for sjømann om ei kvinne som har gått til sjøs og arbeider til dømes i maskinen på eit skip?
|
Sjøkvinne er ikkje eit etablert og allment godteke norsk ord, men du kan saktens nytte det om du vil. Noko anna ord enn sjømann kjenner vi ikkje til som innarbeidd nemning på ein einskildperson som arbeider om bord. Ein er ofte nøydd til å skrive om for å få fram at det dreier seg om ei kvinne. Ordet sjøfolk kan berre løyse problemet i fleirtal, og ordet sjøfarar har ikkje rett valør. Ordet sjøkvinne har vore nytta sporadisk i nokre tiår, oftast med retorisk føremål. Det er mest historiske, ikkje grammatiske, grunnar til at det ikkje har fest seg. Her er eit døme på bruk i sakprosa. Den gravide sjømannen og skipsarbeidstakaren Regjeringa Stoltenberg II bytte ut ordet sjømann i sjømannslova med «arbeidstaker på skip» mellom anna fordi lova inneheldt permisjonsreglar for «gravid sjømann», sjå denne pressemeldinga og kapittel 7.1. i Prop. 115 L (2012–2013). Lova vart omdøypt til skipsarbeidslova. Men arbeidstakar på skip er ikkje eitt ord, og det er ikkje lett å bruke i alle samanhengar. Sjøfolk i utenriksfart har protestert, men lova er vedteken. Ordet skipsarbeidar/skipsarbeider har ei anna historie enn sjømann.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/har-dialektene-egne-ord-og-uttrykk/
|
Har dialektene egne ord og uttrykk?
|
Har dialektene sine egne ord og uttrykk? Er ikke dialekter bare forskjellige måter å uttale ord på? I farten kan jeg ikke komme på noen ord som bare finnes i én dialekt og ikke i noen andre.
|
En dialekt trenger ikke ha egne ord og uttrykk for å eksistere, men det finnes mange ord som er spesielle for et lite dialektområde i Norge. Det er risikabelt å påstå noe om et enkelt ord, for før man vet ordet av det, dukker det opp der man minst ventet det. Men vi kan si noe mer allment: Før i tida var det trolig flere unike dialektord. Samtidig var mange ord som i dag kanskje er unike for én dialekt, mer utbredte. Ordet dialektord er ikke entydig. Ofte kalles et ord dialektord bare fordi det ikke finnes (eller fordi det uttales helt annerledes eller har en annen betydning) i standardspråket, og hos oss særlig i bokmål. Mange såkalte dialektordbøker er fulle av ord som er eller har vært vanlige i andre dialekter og i nynorsk. Hvis du vil lære om utbredelsen til enkeltord, er Norsk Ordbok et godt verktøy, men som en tommelfingerregel kan du gå ut fra at et ord har vært utbredt over et større område enn heimfestingene i Norsk Ordbok tyder på. Samtidig kan det være at bare noen få dialektbrukere på et sted kjenner et visst dialektord i dag. En kan ellers sammenligne det hele med at vanlig svensk og norsk bruksspråk vel har de fleste ordene felles, men at hvert av språkene også har ord som det andre ikke har. I historisk språkvitenskap kan man faktisk velge å se norsk og svensk som dialekter. Vi utfordrer leserne av dette stykket til å sende oss ord de mener er unike for deres dialekt. Så skal vi se om vi finner ordet i en eller annen form flere steder.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/omkomme-bli-drept/
|
Omkomme, bli drept
|
Jeg har to spørsmål om ordene drept og omkommet: 1) Kan man si at noen ble drept i en trafikkulykke? Eller heter det at de omkom? Krever ikke drept at noen drepte? 2) Kan man si at noen omkom når de døde av en sykdom?
|
1) Folk kan både bli drept, omkomme og stryke med i en ulykke. Men man kan gjerne heller skrive at de døde eller mistet livet i ulykken (raset, brannen osv.). Selv om det kan virke ulogisk, brukes uttrykket å bli drept om det å dø brått på grunn av ytre omstendigheter, enten dødsfallet skyldes en drapshandling eller ikke. Jamfør kategorier som trafikkdrepte eller drepte i trafikken. Dette er ikke noe nytt, jamfør disse eksemplene fra Norsk Riksmålsordbok: bli drept miste livet (i ulykke e.l.); omkomme – tre aeroplaner styrtet ned. Fem officerer blev drept (Morgenbladet 1931/231/2/3) – han må være knust. Dræbt på stedet (Henrik Ibsen: Bygmester Solness 218) – hesten hans løp løpsk, og doktoren ble slengt ut av karjolen og drept (Margit Harsson: Kongevegen over Krokskogen LBK) – himmelkulen på verdensutstillingen i Paris har styrtet sammen. Ni mennesker drept (Ketil Bjørnstad: Historien om Edvard Munch 237) Når man bruker drept i betydningen omkommet, er det en god idé å presisere, for eksempel til drept i ulykken. Det er ikke vanlig å snakke om de drepte uten presisering; da heter heter det heller de omkomne (før også: de forulykkede, som ikke er helt entydig). I tradisjonelt norsk folkemål (dialekt) har det vært vanlig å bruke andre uttrykk, som late livet, gå til, sette til, stryke med og (på sjøen:) blive. 2) Nei, å omkomme av en sykdom er uvanlig ordlegging. Det heter helst at noen døde av en sykdom. Å omkomme er et gammelt oversettelseslån av tysk umkommen (jf. det aktive motstykket umbringen ‘drepe’). Da det kom inn i norsk, var det ganske sikkert ikke fordi man manglet ord for å dø på ymse vis. Det er nok heller slik at omkomme har trengt andre uttrykk ut av den formelle delen av stilregisteret. Når du synes det er vanskelig å velge, bør du vurdere miste livet. Men vær forsiktig med preposisjonsbruken; det er for eksempel ikke nødvendig å skrive «mistet livet til » der det mer prosaiske «døde av » duger.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvordan-boyes-verbet-a-dette/
|
Hvordan bøyes verbet «å dette»?
|
Jeg ser i Bokmålsordboka at verbet å dette har bøyinga å dette – detter – datt – har dettet. Dette kan vel umulig være riktig? Har dettet høres for meg ut som barnehagespråk.
|
Det stemmer at verbet bøyes å dette – detter – datt – har dettet på bokmål. På nynorsk heter det å dette/detta – dett – datt – har dotte. Se artikkelen dette i Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Bokmålsformen dettet kan virke litt pussig, men den er ganske regelrett. Noen eksempler fra den samme gruppa av sterke verb: Oslomål: smetti, detti, spretti, verpi Bokmål: smettet, dettet, sprettet, verpet Nynorsk: smotte, dotte, sprotte, vorpe I oslomål og bokmål finner vi altså ofte vokalen fra infinitivsformen igjen i partisippformen. Men den kan også ha blitt til u i partisipp i bokmål: Oslomål: sprekki, stikki Bokmål: sprukket, stukket Nynorsk: sprukke, stukke Dottet datt ut Partisippformen dottet er faktisk med i enkelte litt eldre ordbøker over bokmål/riksmål. I Norsk rettskrivningsordbok (1940) er den med i tillegg til dettet. Men dottet står i rund parentes, noe som ifølge forordet i ordboka markerer at formen er valgfri, og i tillegg at den likevel «passer mindre bra enn den andre i den sammenheng den står». I Norsk Riksmålsordbok (1937) bøyes verbet dette – datt – dettet, men i tillegg er formen dottet ført opp med merknaden «folkelig». Det vanligste i dialektene er har dotte/dotti (mest med å-uttale) og døtte/døtti. Formene som gjorde at dette datt mellom to stoler I konservativt bokmål regnes hele ordet som «familiært», enda det er et helt grunnleggende ord i de fleste norske dialekter (se naob.no). Det kan hende at nettopp de uvante partisippformene dettet og dottet (som begge er svært sjeldne i norsk talemål) har vært med på å ødelegge for bruken av hele ordet i skrift. I nynorsk har det aldri vært noen restriksjoner hverken mot ordet eller noen former av det. I islandsk er det også et fullverdig ord, brukt helt seriøst av høy og lav i hundrevis av år, akkurat som i gammelnorsk.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stein-eller-sten-i-curling/
|
Stein eller sten i curling?
|
Vi har begynt å se på curling og lurer på hva vi skal kalle den runde tingesten. Er stein like riktig som sten?
|
I offisiell rettskrivning for bokmål er de to formene likestilt. Skriver du om (grå)stein ute, kan du selvsagt skrive om (curling)stein inne, og omvendt.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kveg-pa-nynorsk/
|
Kveg på nynorsk?
|
I den nyaste bibelomsetjinga til nynorsk kom eg over ordet kveg (Esekiel 8,8). Det ordet har vel ikkje noko i nynorsk å gjera?
|
Du tek nok litt feil, for ordet vart godkjent i nynorsk i år 2000. Det må likevel kallast eit stil- og tradisjonsbrot å bruka det i tekstar som speglar eit jordbrukssamfunn i eldre tid, i alle fall på nynorsk. I det tilsvarande norske samfunnet brukte ein heilt andre ord lokalt: naut, krøtter, (stor)fe og anna. Ordet kveg har aldri vore brukt i nynorskbiblar før. Jamvel i bokmålsbiblane er bruken av kveg halden på eit minimum. Ordet kjem ikkje frå norske bygdemål, men frå dansk skriftmål. I dei tidlegare danskspråklege biblane vi brukte her i landet, krydde det naturlegvis av kvæg. (I den nyaste danske bibelomsetjinga er det 124 døme på kvæg, som seg hør og bør.) I 1930 tok bibelspråket steget frå dansk(norsk) til norsk riksmål/bokmål, og det vart berre ståande att to tilfelle av kveg, resten vart stort sett omsett til storfe (nynorsk naut, seinare storfe). I 1978-omsetjingane finst det ikkje spor av kveg på nynorsk eller bokmål. I desse omsetjingane vart det lagt stor vekt på naturleg norsk målføring.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sykmeldt-eller-sykemeldt/
|
Sykmeldt eller sykemeldt?
|
Heter det sykmeldt eller sykemeldt, altså med eller uten binde-e? Og har jeg lov til å skrive sjukmeldt?
|
Alt sammen er riktig. Du kan altså velge mellom disse fire parene: sykmeldt, sykmelding sykemeldt, sykemelding sjukmeldt, sjukmelding sjukemeldt, sjukemelding Se Bokmålsordboka. Språkhistorisk kan det også forsvares å kombinere f.eks. sykmeldt, med syk e meld ing (ikke omvendt), men det kan virke uryddig. I utgangspunktet het det sykmeldt/sjukmeldt, på linje med friskmeldt (ikke *friskemeldt). Det som ligger under, er å bli meldt syk/sjuk. E-en skyldes nok hovedsakelig påvirkning fra andre sammensetninger, som sykepleier og sykehus, der syke står for noe annet (jf. å pleie syke og hus for syke mennesker). Det er nok mulig å tolke sykemelding (men neppe sykmeldt) på samme måten. Derfor gjorde e-en seg gjeldende i syk(e)melding før den kom inn i syk(e)meldt. Det har sikkert også spilt en rolle at det kan høres noe som minner om en e-lyd, også når man sier sykmeldt (eller friskmeldt). Til slutt et søk i aviskilder (n-gram, nb.no):
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/somtid-og-allveg-sometimes-and-always/
|
Somtid og allveg = sometimes and always
|
I ei bok som heiter Trønderkveld (1946), har eg komme over to tidsuttrykk som ikkje står i Bokmålsordboka eller Nynorskordboka: sumtid og allveg. Har dei noko med det engelske sometime(s) og always å gjere?
|
Ja, for så vidt som vi her har parallelle samansetningar i norsk og engelsk. Sumtid ‘av og til’ står i Nynorskordboka under somtid, og i Norsk Ordbok under sumtid. Saman med somme tider har ordet til nyleg vore utbreidd over heile landet. Det er lite av det i nyare bokmål og faktisk meir i dansk. Der heiter det gjerne sommetider, men på norsk bør det skrivast somtid eller somme tider. Allveg (òg uttalt allvei) har i nyare tid hatt eit mindre utbreiingsområde: Romsdal, Nordmøre og Sør-Trøndelag. Slik har det nok ikkje «allveg» vore. Ordet står i Norsk Ordbok.
|
nno
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/overvekt-fedme/
|
Overvekt, fedme
|
En hører ofte at overvekt og fedme (og overvektig og fet) brukes om det samme. Men er det egentlig helt riktig?
|
Nei, det er ikke det samme, særlig ikke i fagspråket. Dette er et godt eksempel på forskjellen mellom dagligspråk eller allmennspråk på den ene siden og (medisinsk) fagspråk på den andre. For det første svarer ikke fet fullt ut til fedme, selv om det siste ordet er avledet av det første. F et/feit er alt i alt et mer subjektivt begrep, ikke minst gjelder det uttrykket for fe(i)t. Det samme gjelder selvsagt (for) tung, som rent logisk skulle svare til overvekt. For det andre: Allmennspråklig skulle man vente at overvekt var all vekt over en viss grense (jf. betydning 1 i Den Danske Ordbog), slik at fedme var en form for overvekt. På dansk Wikipedia er da også svær overvægt det samme som fedme. Men dette stemmer ikke med norsk fagspråk! I faglig sammenheng brukes den såkalte kroppsmasseindeksen (kg/m 2), forkortet til KMI (eller BMI, etter engelsk «body mass index»). Store norske leksikon sier: En BMI-verdi mellom 25 og 29,9 omtales som overvekt, mens en verdi over 30 omtales som fedme. Slik skilles det også i engelsk (med adjektivene overweight–obese), i svensk (övervikt–fetma) og i islandsk (ofþyngd–offita). På islandsk kan disse gradene også beint fram omtales som of þungur og of feitur (of = ‘for’). I artikkelen om overvekt finner vi denne tabellen:
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/folk-devil/
|
Folk devil
|
Jeg er forskningssjournalist og lurer fælt på om det finnes noe godt norsk uttrykk som dekker det engelske folk devil. Jeg skriver om en moderne variant i forbindelse med en sak om moralsk panikk. Håper dere vet råd!
|
Dette ser ut til å være et spesiallaget ord fra 1972 (jf. engelsk Wikipedia), og vi vet dessverre ikke om noe norsk ord som dekker nøyaktig det samme. Av og til er syndebukk o.l. presist nok, men i visse faglige sammenhenger bør du kanskje bruke det engelske ordet eller introdusere en ubrukt norsk ekvivalent. I landsmål og dialekter har man hatt ord som ei bygdeskræme, ei barneskræme (jf. busemann) og ei folkeskræme. Ei folkeskremme (som vi blant annet finner hos Asbjørnsen og Moe) har riktignok vært brukt med en litt annen nyanse, men det er kanskje ikke så nøye; begreper kan tøyes. Ellers har vi altså gamle ord som syndebukk (engelsk scapegoat), hoggestabbe, skyteskive og prygelknabe, som tar opp i seg noe av innholdet. Kombinerer en de tradisjonelle ordene med «for folkemeningen», «for opinionen» eller lignende («hoggestabbe for folkemeningen» osv.), kan en forklare mye gjennom ordbruken. I en stor engelsk-norsk ordbok er folk devil oversatt med «samfunnets sorte får» (‘det eller den som får skyld i at samfunnet går i oppløsning’).
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/konsekvent-og-konsistent/
|
Konsekvent og konsistent
|
Det er mange som snakker om å være konsistent der jeg heller ville sagt å v ære konsekvent. Er konsistent en anglisisme?
|
Både konsistent og konsekvent er gamle lånord i norsk. Men det er ikke urimelig å regne noe av den nyere bruken av konsistent som såkalt frekvenslån fra engelsk. Før i tida ble konsistent bare brukt i fagspråk, og da helst om fysiske tings konsistens. Ernst W. Selmers Fremmedordbok hadde disse definisjonene i 1946: konsistent ‘fast, tett konsistens ‘fasthet, tetthet’ (om væsker) Definisjonene var de samme i utgaven fra 1966, men i mellomtida hadde det skjedd mye i norsk fagspråk. Ordet var tatt i bruk innenfor logikk og matematikk og ikke minst i de nye samfunnsvitenskapene som vokste fram etter krigen. Man snakket nå blant annet om konsistente systemer, og at A skulle være konsistent (i samsvar) med B. I Norsk Riksmålsordbok fra 1937 er ikke adjektivet konsistent oppført (bare substantivet konsistens, brukt om massers fasthet og tetthet), men i 1995 står det følgende: konsistent (adj.) (ty. konsistent, eng. concistent, fr. consistant, fra lat. consistens […] til consistere «stå stille ell. fast; være stø, fast») 1 fag. fast; tett; ensartet. 2 litt. som har, viser tett, indre, logisk sammenheng; (i logikken:) motsigelsesfri klare og konsistent e normer (Tidsskr. f. samf.forskn. 1960/1/40) jf. også trangen til en konsistent løgn som kan forsvare våre forløyne liv (Mehren Samtidsmuseet 127) Det har også dukket opp en nyere betydning av substantivet konsistens: ‘indre (innholdsmessig, tematisk, logisk) fasthet og sammenheng’. Adjektivet konsistent i denne abstrakte betydningen er uunnværlig i fagspråket, og det kan ikke uten videre skiftes ut med konsekvent. I den samme ordboka står det (allerede i 1937): konsekvent (adj.) (ty. konsequent, fr. conséquent fra lat. consequens […] til consequi «følge med») 1 (om person) som tenker, handler følgeriktig, logisk. indsenderen (må), som konsekvent mand, endnu stærkere modsætte sig optagelsen af alle ringere frembringelser (Ibs. E. S. I 238) vor, i dette punkt, særdeles konsekvent e storthingsmajoritet (Ibs. SV. XV 88) 2 (om tanke ell. handling) som er følgeriktig, logisk tenkt ell. gjort. hans færd er fuldkommen konsekvent (Ibs. E. S. I 238) optre, handle konsekvent en konsekvent gjennemførelse av planen en konsekvent tankerekke Konsistent viser opprinnelig til fysisk beskaffenhet (sammenheng, fasthet) i et hele, mens konsekvent viser til noe som følger nødvendig av noe annet (jf. sekvens ‘følge’), f.eks. slik en konklusjon følger av premissene. I dagligspråket bruker vi ofte ordet konsekvent med et tydelig tidsaspekt. Det handler om å handle likt fra gang til gang. (Handlemåten trenger ikke engang være riktig eller fornuftig.) Konsistens og konsekvens kan likevel gå ut på nøyaktig det samme. En rekke konsekvente handlinger kan betraktes som et (fast) system, og et slikt atferdsmønster kan like gjerne kalles konsekvent som konsistent. (Hvis mønsteret i tillegg stemmer med en teori, kan vi til og med si at handlingene er konsistente med den.) Men i motsetning til konsekvent har konsistent (i abstrakt betydning) aldri vært vanlig i talemålet. Den som konsekvent sier konsistent der det er mulig, er trolig litt påvirket av engelsk consistent. «Konsistent bruk av x» bør på norsk bety ‘motsigelsesfri bruk av x’ eller ‘lik bruk av x fra gang til gang’, ikke ‘det å bruke x hver gang’. (Merk at både «konsekvent bruk av x» og «gjennomført bruk av x» er litt tvetydig.) Når noen vingler, sier vi på norsk heller «Vær konsekvent!» enn «Vær konsistent!». Og når noen kommer med et usammenhengende argument, kritiserer vi dem sjelden for å være inkonsistente. Vi sier heller at argumentet ikke henger på greip, eller at de slår seg på munnen.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/politiet-satte-inn-30-mann/
|
Politiet satte inn 30 mann
|
Hvorfor heter det for eksempel «Politiet satte inn 30 mann i jakten på ranerne». Burde det ikke hete «30 menn»?
|
Nei, grammatisk sett er det helt riktig. Uttrykk som «30 mann» har det vi kaller kollektiv bruk av entall, det vil si at vi bruker ubøyd form om en samling av ensartede ting eller individ. Slike uttrykk er vanlige i språket, jamfør «20 fot», «mye stor fisk». Men det er snakk om en gruppe mer eller mindre stivnede uttrykk. En kan ikke bruke hvilke substantiv som helst på denne måten. Et annet spørsmål er om 30 mann er for kjønnsspesifikt i dag. Her er språkfølelsen i endring.
|
nob
|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ta-selvmord/
|
Ta selvmord?
|
Kan man virkelig si og skrive ta selvmord? Og hva med selvdrap – er det et ord?
|
De siste årene er det blitt stadig vanligere både å si og å skrive ta selvmord. Vi vet at det er ganske mange som reagerer på denne uttrykksmåten. Ta selvmord kan opprinnelig være en sammenblanding av begå selvmord og ta livet av seg / ta sitt eget liv. Vi anbefaler at en på bokmål bruker et av disse andre uttrykkene eller gjøre selvmord (jf. årsmelding fra Norsk språkråd 1999). Se også artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening 30/2000. Andre uttrykk og selvdrap Uttrykket gjøre selvmord har nokså gamle røtter i norsk talemål. Det ble tatt i bruk i skrift i trettiåra, særlig i arbeiderpressa. (Første eksempel finner vi allerede i Social-Demokraten fra 1897.) Varianten med ta er minst 30–40 år yngre i skrift og neppe veldig gammel i tale. På nynorsk heter det enten gjere/gjera sjølvmord, ta livet sitt eller ganske enkelt ta livet av seg (som særlig før ble regnet som helt nøytralt). I begge målformer og i talemålet het det før ofte gjøre av med seg (selv) / gjera av med seg og gjøre/gjera ende på seg. Selvdrap er nylig tatt i bruk, blant annet av politiet, som en nøytral eller formildende avløser for selvmord. Ordet er faktisk ganske gammelt i norsk, særlig i nynorsk/landsmål (sjølvdrap/sjølvdråp). Det er ikke så rart, for i norsk folkemål har man alltid kunnet si rett fram at den og den drap seg. Alt etter sammenhengen kan dette bety ‘begikk selvmord’, ‘slet seg ut’, ‘omkom’. Det tilsvarende drepte seg (før: dræbte sig) har også blitt brukt i riksmål og bokmål.
|
nno
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.